Last ned pdf - Folk og Forsvar

Transcription

FolkogforsVar
Nr. 4 2014
Brennpunkt:
Midtøsten
Kjære leser
Håper dere alle har hatt en god sommer, og er godt i gang igjen med høstens aktiviteter,
enten det er arbeid, studier, organisasjonsliv eller annet. For mange har sommeren vært
krevende, ikke minst for de av oss med familie eller venner i områder der konfliktnivået
bare har eskalert gjennom sommermånedene. Ukraina, Syria, Irak, Gaza – eksemplene er
mange. Her hjemme fikk vi oss også en vekker da trusselnivået og terrorberedskapen ble
høynet i sommer.
I dette nummeret av bladet har vi valgt å ha et hovedfokus på Midtøsten – en region i
flammer. Den arabiske våren ser ut til å ha nådd sin vinter, og i et område med mange
gamle konfliktlinjer er det langt mellom de enkle løsningene. Utviklingen i Syria og Irak
uroer. Ikke minst har den såkalte Islamske Stat (IS) sine herjinger vekket avsky over hele
verden. Også her hjemme har vi reagert. I Oslo mobiliserte rundt 5 000
mennesker seg – hovedsakelig norske muslimer, men også kristne, jøder,
ulike minoriteter og ikke-religiøse – til en demonstrasjon mot
ekstremisme og vold. Allikevel tiltrekkes enkelte ungdommer, oppvokst
og utdannet i vestlige land, til dette miljøet. Det må være en felles
oppgave for oss alle, uansett religion og etnisk bakgrunn, å forsøke å
demme opp for denne utviklingen.
Vi har også laget en ny Midtøsten-plakat, vedlagt bladet for
abonnenter. Den kan også bestilles fra våre enttsider eller gjennom
bestillingsseddelen på baksiden av dette bladet.
God lesning!
innhold
Artikler:
En syrisk tragedie
s. 4 - 5
Israel/Palestina – dagens situasjon
s. 6 - 7
s. 8 - 9
Arabisk vår på retur
Midtøstens kalde krig – maktspillet
mellom Saudi-Arabia og Iran
s. 10 - 11
Forsvarsvillig?
s. 12 - 13
Trusselen fra IS
s. 14 - 15
Kurdistan?
s. 16 - 17
På flukt fra en region i oppløsning s. 18 - 19
Operasjon «Active Endeavour»
s. 20- 21
Monica K. Mattsson Kämpe
Faste sider:
Oppslaget;
Den Arabiske liga; (Arab League) etablert 22. mars 1945, med hovedsete i Kairo,
Egypt. Formål å fremme politisk, kulturelt, økonomisk og militært samarbeid
mellom de arabiske land, særlig i Midtøsten og Nord-Afrika. Den Arabiske liga er
et viktig forum på statsledernivå. Samordner forsvarsog utenrikspolitiske
standpunkter. Har betydelig politisk innflytelse i det internasjonale samfunnet.
Suspenderte Egypt i 1979 (tilbake i 1988) etter fredsavtalen med Israel, var
moderate under Golfkrigen på grunn av indre motsetninger. I 2011 ble Syria
suspendert på grunn av borgerkrigen i landet.
Forsiden
Adresse:
Arbeidersamfunnets plass 1c, 0181 Oslo
Telefon:
Tlf: 22 98 83 60
Telefax: 22 98 83 61
Organisasjonsstoff
s. 23
Info-publikasjoner s. 24
Nr. 4 2014
Foto: Scanpix
Utgiver: Folk og Forsvar
s. 3 og 22
Smått & stort FolkogforsVar
En syrisk soldat lojal til president Bashar al-Assad i
Saif al-Dawla distriktet i Aleppo. Borgerkrigen er inne
i sitt tredje år; 100 000 er drept, 6,5 millioner er
internt fordrevet og 2,5 millioner har flyktet til
nabolandene. Ingen løsning ser ut til å være i sikte,
og fremmarsjen til Den islamske stat (IS, tidligere
ISIL) har gjort situasjonen både mer kompleks og
prekær.
F
F
s. 2
Leder Sitatet
“You can’t make war in the Middle East
without Egypt and you can’t make peace
without Syria”
Brennpunkt:
Midtøsten
Internettadresse: www.folkogforsvar.no
E-post-adresse: [email protected]
Utgivelser:
Kontaktbladet utgis 5 ganger pr. år.
Annonser: Bladet tar ikke annonser.
Abonnement: Bladet sendes gratis til
interesserte, og abonnement kan tegnes
ved å sende inn bestillingsseddel på siste
side eller på www.folkogforsvar.no.
Opplag: Pr. september 2014: 8.000 eks.
Henry Kissinger.
De som ønsker innsendt stoff og
bilder i retur må angi returadresse tydelig.
Innholdet i artikler og kronikker står for
forfatternes eget syn, og representerer
ikke nødvendigvis Folk og Forsvars offisielle mening.
Ansvarlig redaktør:
E-post red.: [email protected]
[email protected]
Arbeidsutvalget i Folk og Forsvar:
Leder: Per Steinar Jensen (NHO)
Nestleder: Hans-Christian Gabrielsen (LO)
Generalsekretær:
ISSN 0800-7926
Grafisk produksjon:
Layout: punkt&prikke…
[email protected]
Formidling: 2punkt as www.2punkt.no
Trykk: RK Grafisk AS
Er EU blitt viktigere enn NATO?
Sikkerhetspolitikk i Europa er blitt et hett tema med den pågående krisen i Ukraina. Folk og
Forsvar, Den norske Atlanterhavskomité, Institutt for forsvarsstudier og Europabevegelsen
inviterer til en halvdagskonferanse om sikkerhetspolitikk i Europa.USA, EU, Norge, med flere, har
innført sanksjoner mot Russland. Russiske styrker har inntatt Krim og krenket Ukrainas territorium.
Nå har den ukrainske regjeringen varslet at landet søker opptak i NATO. Europeisk sikkerhets
politikk er igjen i høyspenn, 25 år etter Berlinmurens fall. Hva skjer nå i øst? Hvordan forholder
Norge seg til EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk som ”utenforland”?
Hør foredrag og debatt med intererssante perpektiver og refleksjoner fra blant annet: Øystein Bø,
statssekretær i Forsvarsdepartementet, journalist Nils Morten Udgaard, Bjørn-Olav Knutsen,
Forsvarets forskningsinstitutt, Robin Allers, seniorforsker ved Senter for norsk og europeisk sikkerhet, ved Institutt for forsvarsstudier,
og Ole Morten Sandquist, kommandør i Det norske forsvar.
Konferansier og ordstyrer for møtet er Kate Hansen Bundt, generalsekretær ved Den norske Atlanterhavskomiteen.
Velkommen til halvdagskonferanse; kl 9-13, 1. oktober, på Håndverkeren i Oslo. Påmelding finner dere på www.folkogforsvar.no
Økt støtte til å stanse
ebola-utbruddet
Norge øker støtten til bekjempelse av ebola-utbruddet med 15 millioner
kroner. - Utbruddet av ebolavirus-sykdom i Vest-Afrika er svært urovekkende. Det er nødvendig med styrket innsats både lokalt og internasjonalt for å bringe utbruddet under kontroll og hindre videre spredning, sier utenriksminister Børge Brende. Siden begynnelsen av februar
2014 har det pågått et utbrudd av sykdom med ebolavirus i Guinea,
Liberia og Sierra Leone. Dette er det største ebola-utbruddet som er
rapportert, og har til nå krevd rundt 730 menneskeliv. Mens antall nye
utbrudd i Guinea går ned, rapporteres det om nye tilfeller i Sierra Leone
og Liberia, som har innført strenge tiltak for å begrense spredning.
- Ebola-viruset har en dødelighet på mellom 50 og 90 prosent. Det er
svært viktig å få til en rask og styrket samordnet respons i de rammede
områdene. Landene har lite utbygd helsesektor og mangler helsepersonell, laboratorier, overvåkningskapasitet og behandlingstilbud. Det trengs
omgående mer ressurser til å styrke tiltakene for å få utbruddet under
kontroll. Her spiller både myndigheter, FN og andre internasjonale
organisasjoner en sentral rolle, sier Brende. Er du kvinnelig
veteran, venn
eller familie?
Vi er på jakt etter jenter og
damer i alle aldre som vil delta
sammen med oss på
Femiløpet 11. oktober. NVIO
stiller med rosa t-shirts med
trykk ”Klart jeg kan! Jeg er
veteran” eller ”Team Veteran:
Stolt støttespiller”.
Send en mail til vibeke.
[email protected] når du har
meldt deg på så får du gratis
t-shirt til å trene i, og mer
informasjon om treningsprogram, oppmøte løpsdagen
osv. Bli med da vel!
Femiløpet: http://mosjon.friidrett.no/femilopet
Verdens største marineøvelse
Norge deltar for første gang på øvelse RIMPAC i Stillehavet. Under sitt besøk
til øvelsen understreket forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide at Norges
deltakelse både er politisk og militært viktig. RIMPAC – øvelsen Rim of the
Pacific – foregår i Stillehavet med utgangspunkt fra Pearl Harbor på Hawaii.
Deltakelse fra 49 fartøy, 6 undervannsbåter, 200 fly og mer enn 25.000
mennesker fra 23 land gjør dette til verdens største marineøvelse. Øvelsen
fant sted mellom 26. juni og 1. august. - Norges deltakelse er viktig både
politisk og militært. Ved å delta med fregatten KNM Fridtjof Nansen viser vi i
praksis at vi engasjerer oss i Asia/Stillehavet, der også våre allierte har
sikkerhetsinteresser. Det gir en god innsikt i utviklingen i området, samtidig
som det er et bidrag til transatlantisk byrdefordeling. Tilbakemeldingen fra
amerikanske myndigheter er at vårt bidrag under RIMPAC er høyt verdsatt,
sier forsvarsministeren.
Viderefører bidrag i Mali
Folk og Forsvar
Kilde: Forsvaret.no
Regjeringen har besluttet å videreføre det norske bidraget i FN-operasjonen i Mali (MINUSMA) i ett år. Bidraget består av rundt 20
stabsoffiserer og analytikere, som jobber med å analysere informasjon og sette sammen et godt situasjonsbilde for FN-operasjonen i
landet. I tillegg kommer rundt 10 støttepersonell, som hovedsakelig jobber med oppbygging og
drift av kontorlokaler og forlegninger i leiren. Bidraget videreføres frem til 1. juli 2015, forutsatt
at operasjonen får FN-mandat for nok et år. - Det norske styrkebidraget er relevant og etterspurt,
og anses som meget viktig for at MINUSMA skal kunne lykkes med sitt oppdrag. En militær
taktisk etterretnings- og analysekapasitet er sentral for at FN skal kunne være i stand til å
operere effektivt i et område preget av asymmetriske trusler, sier forsvarsminister Ine Marie
Eriksen Søreide. Analyse-enheten ASIFU er et pilotprosjekt i FN-sammenheng, og etableringen
har blitt forsinket i forhold til den opprinnelige planen. De fire første norske offiserene dro til
operasjonen i september 2013, og resten av bidraget kom på plass i juni i år. Norge har tatt på
seg større materiellansvar enn opprinnelig, og utvider derfor bidraget med ti støttepersonell.
3
En syrisk tragedie
Etter tre år med borgerkrig, 100 000 drepte, 6,5 millioner internt fordrevet, og 2,5 millioner flyktninger til
nabolandene viser ikke konflikten i Syria noen tegn til fredelig løsning. Snarere tvert imot.
I 43 år har al-Assad-familiens autoritære styre
hatt makten i Syria, og inntil for tre år siden
var ikke deres stilling blitt reelt utfordret.
Syria ble sett på som en av de mer stabile
statene i Midtøsten. Riktig nok hadde staten
en ekstrem form for kontroll i samfunnet,
men det hersket ro og ordet i landet. Da
Bashar al-Assad tok over etter sin far i 2000
forventet mange at landet ville gå i en mer
demokratisk og vestlig retning. Den økte
åpenheten varte imidlertid kun en kort stund,
før makten igjen ble sentralisert og fordelt på
al-Assads nære venner og familie. I al-Assadfamiliens Syria har det imidlertid vært svært
stor toleranse for religiøse minoriteter, og
selv om det er sunnimuslimene som er den
største gruppen, har både den kristne og
kurdiske minoriteten nytt godt av ønsket om
at Syria skal være et sekulært samfunn.
For tre år siden brast idyllen da
demonstrasjoner mot korrupsjon, høy
arbeidsledighet og inflasjon, og for mer
demokrati og åpenhet ble slått hardt og
brutalt ned av regimet. Syria gikk på kort
tid fra å være den mest stabile staten i
Midtøsten til å bli et borgerkrigsherjet land
med potensiale til å destabilisere hele
regionen.
Internasjonale interesser
Konflikten i Syria er preget av svært mange
kryssende interesser. Det er ikke bare en
borgerkrig mellom opposisjon og regime,
men også et storpolitisk spill. For Syria har
en viktig strategisk betydning for mange
land i regionen og verden for øvrig. Syria har
nære bånd til Iran og Hizbollah i Libanon,
men får også økonomisk og politisk støtte
fra Russland, noe som har gjort enighet
i FNs sikkerhetsråd nærmest umulig.
Syrias allianse med Iran truer amerikanske
interesser, og USA har stått i spissen for
støtten til opposisjonen, dog uten at det
har ført til noen vilje til militær intervensjon i
konflikten. Store sunnimuslimske land som
Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar har også et
anspent forhold til Irans rolle i konflikten.
Det er uklart hva slags løsning på konflikten
de ulike partene egentlig ønsker. En seier til
opprørerne vil mest sannsynlig bety forsøk på
å innføre en eller annen grad av demokrati,
men opposisjonen, og deres ønsker og mål,
er så splittet at det alltid vil være noen som
er misfornøyde og tar til våpnene igjen. En
seier til al-Assad vil mest sannsynlig bety å
gå tilbake til det strengt autoritære regimet,
men muligens også til den tiden Syria var
den mest stabile staten i regionen. Det er
også usikkert hva slags samfunn som vil stå
igjen etter at borgerkrigen tar slutt. Landet
har gått i knestående, og det som en gang
var en sekulær stat med stor toleranse
for minoriteter, opplever i dag stadig mer
segregering og hets basert på religiøs
tilknytning.
En ny aktør
De kaotiske og uoversiktlige forholdene i
Midtøsten i kjølvannet av Den arabiske vår
og alle konfliktene som fulgte, har skapt
spillerom for ekstremistiske grupperinger.
Borgerkrigen i Syria er inne i sitt tredje år, og
for å gjøre konfliktbildet enda mer komplekst
har en ny part meldt sine interesser i landet.
Den militante sunnimuslimske islamistiske
opprørsgruppen Den islamske stat (IS,
tidligere kalt ISIL), har som mål å etablere
et nytt kalifat som i fremtiden skal inkludere
Libanon, Syria, Israel, Palestina, Jordan og de
sunni-dominerte regionene i Irak og sørlige
deler av Tyrkia. I sommer gikk IS til angrep på
Al-Nusra-fronten, en slags søsterorganisasjon
som også hadde tilknytning til Al-Qaida, og
som opererte på den andre siden av den
syrisk-irakiske grensen.
Al-Nusra-fronten trakk seg ut av flere byer
i juli og dette innebærer at mesteparten av
provinsen Deir al-Zor nå er under IS kontroll.
De har også tatt over det store syriske
oljefeltet Al-Omar på den irakiske grensen,
og kontrollerer dermed mesteparten av den
syriske oljen og gassen i provinsen. Det vil
si at IS i juli kontrollerte et område i Syria
som er fem ganger så stort som Syrias
naboland Libanon. Al-Qaida sentralt kuttet i
februar 2014 alle bånd til IS, angivelig fordi
de mener IS krigere har en overdreven
voldsbruk (!). Mens al-Qaida i hovedsak
har hatt hovedfokus på vestlige mål, skiller
imidlertid IS seg ut ved at de angriper de
folk og regimer de anser som vantro – blant
annet alle sjiamuslimer, sunnimuslimske
sufier og ulike religiøse minoriteter. Den 29.
juni hadde IS kontroll over så store områder
at de erklærte dette som en egen muslimsk
stat, og byttet samtidig navn til Den islamske
stat (IS).
Borgerkrigen i Syria har vært preget av at
det er svært mange ulike grupperinger som
gjør opprør mot regimet, og at disse ikke har
klart å bli samlet i en enhetlig opposisjon,
noe som også har gjort fredsforhandlinger
komplisert. IS kjemper mot rivaliserende
opprørsgrupper, og blir nå regnet som en av
IS-soldater masjerer i Raqqa,
Syria. Foto: Scanpix
4
Folk og Forsvar
Over 2000 syriske flyktninger bor i
flyktningeleiren Arbat i Sulaymaniyah, Irak.
Foto: Scanpix.
de største og viktigste geriljagruppene som
kjemper mot styrkene til president Bashar
al-Assad og det meldes stadig om at lokale
opprørere sverger troskap til IS. Dersom IS
lykkes i sine målsettinger, kan området bli
et nytt fristed for internasjonal terrorisme
som vi ikke har sett siden al-Qaida hadde
tilsvarende friområde i Afghanistan og
grenseområdene mot Pakistan.
Humanitær krise
Den humanitære krisen i Syria blir nå omtalt
som den verste siden andre verdenskrig
med over 6,5 millioner internt fordrevet og
2,5 millioner som har forlatt landet. Det er
mellom fem og ti tusen syrere som flykter
over grensen hver eneste dag og 50 prosent
av alle flyktningene er barn. Boligområder og
infrastruktur er ødelagt, og det er mangel på
mat, vann og medisiner.
I de områdene IS nå har kontroll over,
rapporterer innbyggerne om ekstreme
forhold der skoler er stengt, røyking straffes
med piskeslag og offentlige henrettelser
er dagligdagse hendelser. Det at IS har fått
kontroll i så store områder har imidlertid
også hatt én positiv bivirkning. Danske Røde
Kors og Røde Halvmåne melder at det er
lettere å få fraktet vann, mat, medisiner og
annen form for nødhjelp inn i de områdene
IS kontrollerer fordi de bare har én part å
forholde seg til. Fordi Røde Halvmåne ofte
må forhandle med flere ulike parter om
tilgang til de delene av Syria som enten
kontrolleres av regjeringsstyrker eller andre
opprørsgrupper, blir nødhjelpsinnsatsen ofte
forsinket eller forhindret. Dette har gjort at
mange av de som er på flukt internt i landet
reiser til de IS-styrte områdene, noe som kan
bli feilaktig kan bli trukket frem som et bevis
på støtte til IS målsettinger.
Jihad-turisme
Med borgerkrigen i Syria har vi også sett
oppsving av et fenomen fra Den spanske
borgerkrigen på 30-tallet – fremmedkrigere.
Det er anslagsvis 1700 europeere som
kjemper i borgerkrigen, og i tråd med
den teknologiske verden vi lever i må alt
dokumenteres. Dette har ført til det som
omtales som jihad-turisme – at vestlige
fundamentalister reiser til Syria for å delta i
krigen, for så å dele bilder av seg selv med
våpen og lik på sosiale medier. Her kan
eventyrene dokumenteres og deles i sanntid.
Det handler om prestisje, og å lokke andre
til å slutte seg til dem. Facebook-profilene
til noen av fremmekrigerne vitner om
akkurat dette. Det legges ut kunstneriske
bilder av barske menn i solnedgang med
kalasjnikoven i armene, kommentarer om
at det er femstjerners jihad, med tilgang
på svømmebasseng, og en garanti om at
kvinner vil elske disse mandige krigerne.
I følge E-tjenesten har rundt 50 personer
reist fra Norge for å bli med i IS. I henhold til
norsk lov er det forbudt å krige i fremmede
makters tjeneste, men i hele Europa er
også frykten for hva som kan skje når
disse menneskene en dag returnerer til
sitt europeiske bosted. Vi fikk føle dette
på kroppen i sommer, da frykten for at en
gruppe med bakgrunn fra borgerkrigen i Syria
hadde konkrete planer om terrorhandlinger i
Norge, førte til økt terrorberedskap. Det ble
et klart bevis på at i den globaliserte verden
vi lever i, er det svært mulig at en borgerkrig
”langt borte” også kan få dramatiske
konsekvenser her i nord.
Bruken av sosiale medier fikk en helt ny rolle
under opprørene som fulgte Den arabiske
våren. Bevæpnet med smarttelefoner gikk
folket til demonstrasjonen, og dokumenterte
i sanntid hva som skjedde. Statens
propagandaapparat har i den teknologiske
verden i stor grad mistet sin makt, for mens
den syriske statens nyhetsbyrå rapporterer
ubekymret om fotballkamper og kan late
som ingenting, sørger befolkning for at
virkeligheten blir delt med omverdenen. I det
som omtales som den verste humanitære
krisen siden andre verdenskrig, er det ingen i
det internasjonale samfunnet som kan påstå
at de ikke visste hva som foregikk.
Av Kathinka Louise Rinvik
Folk og Forsvar
5
Israel/Palestina
- dagens situasjon
Konflikten mellom Israel og Palestina blir ofte betegnet som “alle konflikters mor”, og det er blitt gjort
utallige forsøk med diplomati fra verdens land, organisasjoner og enkeltpersoner uten at man har kommet frem til en løsning som begge parter kan leve med over tid. Før de militære sammenstøtene i sommer, har konflikten kommet delvis i skyggen av borgerkrigen i Syria og de regionale konsekvensene av
Den arabiske våren. Relasjonen mellom partene har ikke vært så dårlig på flere år. Hva er årsakene og
katalysatorene for den pågående striden i dag?
Sommeren 2014 har vært preget av de mest
alvorlige konfrontasjonene mellom Israel og
Palestina på flere år. Det hele startet med at
tre unge israelske bosettere ble kidnappet,
og senere funnet drept. Kort tid etter ble en
palestinsk tenåring funnet drept, i noe som
lignet en hevnaksjon. Massearrestasjoner
av palestinere, rakettangrep fra Gaza
mot Israel og den israelske operasjonen
Protective Edge (betegnelsen på Israels
militære aksjon mot Gaza fra 8. juli), er noen
av sommerens hendelser. Dominoeffekten
av vold og uro sprer seg som ild i tørt gress
i en spent konflikt som for mange virker
uløselig. Konflikten har dype røtter, og det
kan virke som at en enkelthendelse er nok
til å mobilisere store deler av befolkningen
på begge sider. Det vi ser er resultatet av to
befolkninger som på ulike måter lever sine
liv under et vedvarende press over flere
generasjoner, og hvor dagens unge ikke har
opplevd motparten annet enn som en fiende.
Bakgrunn
Det har i lang tid vært spente forhold
mellom folkegrupper bosatt i området
Israel/Palestina. Sykes-Picot avtalen,
underskrevet i 1916 av Storbritannia,
Frankrike og Russland fordelte store deler av
Midtøsten mellom avtalepartene og mange
av de geografiske landegrensene i dagens
Midtøsten ble grunnlagt gjennom denne
avtalen. Folkeforbundet stadfestet i 1923 at
britene skulle administrere et mandatstyre i
det geografiske området. Konflikten mellom
den jødiske og den palestinske befolkningen
eskalerte ved opprettelsen av staten Israel
i 1947. Allerede året etter, i 1948, brøt det
ut krig mellom Israel og arabiske nabostater,
som ble etterfulgt av 6-dagerskrigen i 1967
og Jom-Kippur krigen i 1973. Israel seiret
militært i alle tre krigene og befestet sin
posisjon som militært overlegen. Det har
blitt gjennomført flere fredsprosesser,
og en av de mest kjente er Oslo-avtalen
fra 1993, som skulle legge grunnlaget
for en endelig fred mellom partene. Den
amerikanske utenriksministeren John
Kerry har det siste året arbeidet for å lage
en ny fredsavtale, men uten å lyktes. Som
historien har vist er det svært vanskelig å
skape varig fred mellom Israel og palestinske
selvstyremyndigheter. På de siste seks
årene har det vært tre kriger, Gazakrigen
(2008), Israelsk angrep på Gaza (2012) og
denne sommerenes krig, som alle har krevd
utallige sivile ofre.
Palestinske selvstyremyndigheter
De palestinske selvstyremyndighetene har i
lang tid vært delt mellom to fraksjoner: Fatah
og Hamas som er lokalisert på henholdsvis
Ramallah på Vestbredden og på Gaza.
Oslo-avtalen la grunnlaget for opprettelsen
av en palestinsk regjering i Ramallah på
Vestbredden. Vestbredden ble delt inn i 3
soner for ulik grad av palestinsk selvstyre
og israelsk tilstedeværelse. Isteden for å
stå samlet som en samlet politisk enhet har
splittelsen mellom Hamas og Fatah i 2006
vært med på å svekke palestinernes sak.
Årsaken til at Hamas fikk stor oppslutning
ved valget i 2006 antas å være at den
palestinske befolkningen ikke opplevde noen
politisk fremgang eller bedring av deres
situasjon etter en årrekke med Fatah ved
makten. Dermed fikk Hamas lovnader om
en handlekraftig politikk større støtte blant
befolkningen. Hamas er betegnet som en
terroristorganisasjon av USA, Israel og EU,
på grunn av sin politikk som tilsier at de ikke
anerkjenner Israel som stat og sine stadige
angrep mot Israel. Hamas ble ved valget i
2006 dermed ikke internasjonalt anerkjent
som palestinernes lederskap. Tidligere i
år ble Hamas og Fatah enige om å danne
en samlingsregjering, som skal samle
Vestbredden og Gaza frem mot et valg innen
seks måneder. Regjeringsmedlemmene
har blitt utpekt av palestinernes president
Mahmoud Abbas Fatah og Hamas lederskap.
Det førte til reaksjoner, og Israel truet blant
annet med sanksjoner mot samlingsforsøket
og Hamas sin eventuelle innflytelse i et
regjeringssamarbeid.
Livet for palestinerne
Dagliglivet til befolkningen på Vestbredden
og Gaza er i veldig sterk grad preget av
Israels pansrede 401 brigade
opererer nær Gaza.
Foto: Det israelske forsvaret
6
Folk og Forsvar
israelske sikkerhetstiltak. Befolkningen på
Gaza består av 1,8 millioner mennesker på
360 kvadratkilometer. Mer enn halvparten
er barn og unge under 18 år. Det gjør
Gaza til et av de mest befolkningstette
stedene i verden, samt med en meget ung
befolkning. Gaza har vært under israelsk
blokade i syv år. Blokaden legger i stor
grad press på tilgangen på forskjellige
varer og nødvendigheter for innbyggerne
på Gaza. Tidligere president Muhammed
Mursi i nabolandet Egypt fungerte som en
god støttespiller for Hamas og befolkningen
på Gaza. De mye omtalte tunellene mellom
Egypt og Gaza var da åpne, og ga rom for
tilførsel av mat og andre varer. Tunellene
var sammen med internasjonal bistand den
primære inntektskilden til befolkningen på
Gaza som har opptil 50 prosent arbeids
ledighet. Med Abdel Fattah al-Sisi ved
makten i Egypt fra 2013 og president fra
2014 ble grensene og tunellene stengt, noe
som bidro til en enda vanskeligere situasjon
for Gazas innbyggere. Mangel på medisiner,
vann, drivstoff, elektrisitet og velfungerende
kloakk- og avfallssystemer er faktorer
som gjør livet på Gaza særdeles vanskelig
og skaper en desperasjon hos mange. I
kampen for sin sak, ser Hamas og andre
militante grupper ikke andre virkemidler enn
rakettangrep mot Israel.
Rakettangrep
Stadige rakettangrep fra Gaza mot Israel
er i høyeste grad med på å holde liv i
konflikten. Israel har i følge internasjonal
lov rett til å forsvare seg som nasjon mot
angrep utenfra og legitimerer dermed sine
militære angrep på Gaza med behovet for
å få en stopp på rakettangrepene. Angrep
fra Gaza har bidratt til Israels utvikling av
rakettvernsystemet «Iron dome” som har
beskyttet Israel fra større sivile og materielle
tap siden 2011. Det har blitt mye diskutert i
hvor stor grad palestinske raketter utgjør en
trussel mot Israel og om Israels reaksjoner
på rakettangrepene er proporsjonale med
trusselen. Rakettene har gått fra å være
enkle, hjemmelagde raketter uten særlig
treffsikkerhet og radius til å bli stadig mer
sofistikerte. Ved trefningene i sommer har
palestinske militante grupper truffet mål
lenger inn i Israel enn noensinne, og benyttet
seg av rakettypen M-302 som sannsynligvis
stammer fra Iran i følge israelske kilder. FN
kom i sommer med en rapport som hevder
at opptil 80 prosent av de falne på Gaza er
sivile. Det er vanskelig å utføre luftangrep
mot Gaza uten at sivile blir rammet, men
Israel har i henhold til Genèvekonvesjonene
ansvar for å minimere sivile tapstall når de
velger å utføre luftangrep mot et så tett
befolket område. Mye av problematikken er
at Hamas velger å sende raketter fra områder
nord i Gaza for å kunne nå langt inn i Israel.
Dette er også områder hvor det bor mange
sivile palestinere.
Bosettingsproblematikken
Bosettingspolitikken fra israelsk side
har ført til kraftige fordømmelser fra
det internasjonale samfunnet. I følge
internasjonal lov har ikke en okkuperende
stat lov å bygge bosettinger på okkuperte
territorier, og det er også her mye av kritikken
har ligget. Argumenter fra bosetterne selv
er at de ikke bor på okkupert land, men på
deres rettmessige land slik det er beskrevet
i religiøse tekster. Kort forklart er israelske
bosettinger samfunn bosatt av israelere
på området som ble okkupert av Israel
under seksdagerskrigen i 1967. Politikken
med å bygge stadige nye bosettinger på
Vestbredden har fungert som en katalysator
i opptrapping av spenningen mellom
palestinere og bosettere på bakken. I løpet
av de siste årene har det vært en stor
økning av bosettere på Vestbredden og i
Øst-Jerusalem. Det er i disse områdene
bosettingsproblematikken gjør seg mest
fremtredende og har skapt flest spente
situasjoner. Trakassering og voldelige angrep
fra begge sider knyttet til bosettinger har
forekommet og det er mest sannsynlig
årsaken til den økende uroen knyttet til
kidnappingen i sommer. De tre israelske
tenåringene som ble kidnappet var bosettere
som bodde i nærheten av byen Hebron.
Konfliktens videre vei
Konfliktene mellom Israel og Palestina er
som en trykkoker som koker over med jevne
mellomrom. Det er knyttet store følelser
til begge parter rundt historie, årsaker og
mulige løsninger på denne konflikten, som
er unik i forhold til andre konflikter. For
at konflikten skal kunne ta slutt en gang
må det stor vilje til fra begge sider. Det
øverste politiske sjiktet, sivile organisasjoner
og vanlige folk må involveres i å snu
tankegangen om den andre part som fiende,
for at de to folkegruppene kan bo side om
side. Hamas-lederen Khaled Meshaal uttalte
i slutten av juli 2014 at «organisasjonen kan
leve med jøder, men ikke med okkupanter».
Dette er et stort skritt i riktig politisk retning,
da organisasjonen tidligere ikke anerkjente
Israels rett til eget land.
Av m
ads myrbråten
Gaza 1. august 2014 etter et bombeangrep.
Foto: Scanpix
Folk og Forsvar
7
Arabisk vår på re
Jasmin-revolusjonen i Tunisia vinteren 2010-2011 utløste det som gjerne omtales som Den arabiske
våren – et vidtrekkende opprør i den arabiske verden med formål å skape omfattende samfunns
endringer. Tre år etter er det lite som vitner om suksess.
Under Den kalde krigen var det mange i de
vestlige landene som fryktet den såkalte
dominoeffekten – at om et land ble kommunistisk, ville de andre i nærområdet også falle.
Denne teorien fikk en oppsving under Den
arabiske vår. Det som startet som protester
og sivil ulydighet i Tunisia, gikk raskt over i et
opprør som resulterte i at president Zine el
Abidine Ben Ali måtte gå av. Tunisia har vært
regnet som et av de mer velstående og
stabile landene i regionen, og denne form for
politisk uro har vært svært sjelden. Opprøret
skapte sjokkbølger gjennom den arabiske
verden fordi det opprørerne protesterte mot
var særlig de tre trekkene som preget de
fleste arabiske samfunnene i 2011; økende
fattigdom, arbeidsledighet og politisk
undertrykkelse. Dagens teknologisamfunn
gjør det svært vanskelig å isolere et land helt
fra sine omgivelser. Godt hjulpet av sosiale
medier som Facebook og Twitter ble det
raskt spredt kunnskap om hva som skjedde i
de ulike arabiske landene. Det tok derfor ikke
lang tid før andre arabiske land ble
dratt ut i opprør og protester.
Resultatene av Den arabiske vår har
foreløpig vært alt fra mindre protester
i noen land, til omveltninger av
regjeringer og full revolusjon i
andre. Protestene har jevnt over
gått ut på det samme – misnøye
med styresmaktene, høy inflasjon,
høy arbeidsledighet og økende
fattigdom. Også virkemidlene har i
stor grad vært de samme, med
politiske demonstrasjoner, sivil
ulydighet og selvpåtenning. Tre år
etter at opprørene startet er det
dessverre også en annen likhet ved
landene; resultatene av det som
skulle bli starten på reformerte
samfunn med mer åpenhet og
demokrati lar vente på seg. Tre år etter
jubelen er Midtøsten i dag mer kaotisk og
voldelig enn noen gang siden slutten på
første verdenskrig.
Kontrarevolusjon i Egypt
Mohammed Mursi ble Egypts første
folkevalgte president, men rakk ikke å sitte
lenger enn ett år, før han den 3. juli 2013 ble
avsatt ved statskupp. I dag er situasjonen
enda mer kaotisk. Hæren har gjennomført en
overveldende kontrarevolusjon der presse- og
ytringsfrihet er innskrenket, og det som ble
satt i gang av demokratiske prosesser i 2011
er stanset opp. I tillegg er flere hundre
personer dømt til døden uten en skikkelig
rettssak de siste månedene. De militære
kontrollerer i dag om lag 40 prosent av
økonomien, har egne domstoler, og soldater
og offiserer er ikke underlagt grunnloven på
samme måte som vanlige egyptere. Etter tre
år med politisk vold, utrygge gater og dårlige
økonomiske tider har det vokst frem en slags
8
Folk og Forsvar
nostalgi forbundet til den førrevolusjonære
tiden, med en autoritær leder som skapte ro
og orden. I presidentvalget i mai 2014 var det
to kandidater som representerte hver sin
ende av skalaen; Hamdeen Sabahi representerte ideene som startet Den arabiske våren,
mens feltmarskalk Abdel Fattah al-Sisi sto
som en skygge av Mubarak. Med 96,7
prosent av stemmene ble al-Sisi valgt til ny
president – samtidig gikk Egypt tilbake til
status quo.
Borgerkrig i Libya og Syria
Opprøret i Libya var inspirert av revolusjonene i Tunisia og Egypt, og var rettet mot
Muammar al-Gaddafi og hans regime.
Opprøret ble slått hardt ned på og situasjonen
utviklet seg i begynnelsen av mars 2011 til en
borgerkrig. Internasjonale styrker med bidrag
fra blant annet USA, Storbritannia, Frankrike
og Norge igangsatt et omfattende luftangrep
mot regimets radaranlegg, flyvåpen og
senere også bakkemål som truet sivilbefolkningen. Den 20. oktober 2011 døde
al-Gaddafi under uklare omstendigheter
etter at han var tatt til fange. I august 2012
ble demokratiet gjenopprettet da Libya fikk
sin første valgte nasjonalforsamling siden
al-Gaddafis statskupp i 1969, men oppturen
skulle vise seg å være midlertidig. Luftkrigen var blitt gjennomført uten noen plan for
hva man skulle gjøre med Libya
etter at diktatoren var
fjernet. Etter tre år er
det mer kaos i Libya
enn på lenge.
Statsdannelsen i
landet har så
godt
som brutt sammen, og landet står på randen
av en ny borgerkrig med omfattende
humanitære lidelser.
Syria har virkelig blitt kroneksempelet på hvor
galt Den arabiske vår kunne slå ut. Det som
startet som fredelige demonstrasjoner mot
Baath-regimet til Bashar al-Assad i mars 2011
eskalerte fort til full borgerkrig og mer enn
100 000 har mistet livet i konflikten. I tillegg
har mer enn 6,5 millioner mennesker blitt
internt fordrevet og om lag 2,5 millioner
mennesker har flyktet fra Syria til nabolandene. De enorme flyktningstrømmene har
også bidratt til frykt for destabilisering i
mottakerlandene, da de ikke har ressurser til
å ta seg av de som kommer. Erfaringer fra
Libya og gjentatte veto fra Russland og Kina i
FNs sikkerhetsråd har gjort internasjonal
aksjon usannsynlig, og lite tyder på at man vil
klare å finne er fredelig løsning på borgerkrigen med det første.
Uro og usikkerhet i Jemen og
Bahrain
I Jemen ble forslaget til en endring av
konstitusjonen ikke sett på som tilstrekkelig
for å få bukt med de dårlige økonomiske
forholdene i landet, men demonstrasjoner og
protester ble slått hardt ned. Folket ønsket
Tunisias president Moncef Marzouki feirer vedtaket av
en ny grunnlov. Tre år etter Den arabiske vår ser ut til at
det er Tunisia som har oppnådd mest. Foto: Scanpix
tur
president Ali Abdullah Salehs avgang og
massedesertering fra militæret og regjeringen
førte til at store deler av landet falt utenfor
regjeringens kontroll. Presidenten måtte i
begynnelsen av 2012 trekke seg etter 33 år i
stillingen, mot løfter om immunitet. Den 21.
februar 2012 ble det avholdt valg med
tidligere visepresident al-Hadi som eneste
kandidat. Den eneste muligheten under
valget var å stemme for al-Hadi og han fikk 99
prosent oppslutning da de resterende
stemmene ble erklært ”invalide” av regjeringen. Mange mener at Saleh fortsatt sitter
med den reelle makten i landet og tiden etter
valget har vært preget av terroraksjoner,
opprør og demonstrasjoner. I tillegg ønsker
de sørlige delene av landet selvstyre, og den
sjiamuslimske opprørsgruppen Houthis som
har hatt stor fremgang under opprørene,
skaper fortsatt mye uro nord i landet.
Protestene i Bahrain startet i februar 2011
med mål om å oppnå større politisk frihet og
likhet, uten å true monarkiet. Politi og hær,
med støtte fra sunnimuslimske stater på Den
arabiske halvøy, ble satt inn mot demonstrasjonene. Etter blodige sammenstøt krevde
opprørerne også kong Hamad ibn Isa
al-Khalifahs avsettelse. Demonstrasjonene
har fortsatt, og i tillegg ulmer konflikten
mellom sjia-majoriteten og sunni-regimet
under overflaten.
etter er det også det eneste arabiske landet
som delvis har lyktes i å nå sine opprinnelige
mål om demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Etter at landets autoritære leder Ben
Ali ble styrtet har årene i stor grad vært
preget av politisk lammelse. Det er de
moderate islamistene og partiet An-Nahda
som sitter med regjeringsmakten, og de har
ikke ønsket å lide samme skjebne som
islamistene i nabolandene. Derfor har de vært
imøtekommende og søkt forlik med de
sekulære partiene i opposisjon. Arbeidet med
en ny grunnlov startet umiddelbart etter at
Ben Ali ble styrtet, og i januar 2014 fikk det
endelige utkastet tilslutning fra over to
tredjedeler av de folkevalgte i nasjonalforsamlingen.
Selv om Tunisia ikke er i kaos slik flere av
nabolandene, er det likevel ikke slik at de
forholdene som startet opprørene har bedret
seg. Arbeidsledigheten er fortsatt på 15
prosent og den sosiale og økonomiske
situasjonen er fremdeles vanskelig. Likevel er
det ting som tyder på at landet er på vei i
riktig retning. Den nye grunnloven har blant
annet fastslått regler for gjennomføring av
valg, og forbeholdt halvparten av plassene i
nasjonalforsamlingen til kvinner. Ingen andre
land i verden har en så stor kvotering i
nasjonalforsamlingen, og det vekker oppsikt
at dette skjer i et muslimsk land.
Suksess i Tunisia?
Det var i Tunisia det hele startet, og tre år
Opprørene som startet Den arabiske vår så i
utgangspunktet ut til å dreie seg om misnøye
med regimene og de sosiale- og økonomiske
forholdene. Etter tre år med kaos blir det
tydelig at det også er flere underliggende
kimer til konflikt som er avgjørende. Når det
gjelder spørsmålet om identitet og hvordan
samfunnet skal organiseres, er det en tydelig
splittelse mellom de som ønsker å legge vekt
på en arabisk nasjonal identitet og de som
vektlegger en islamistisk religiøs identitet.
Videre er det også et klassisk by-land skille,
der folk i byene ofte er mer vestlig orienterte
og mindre religiøse enn de på landet. I tillegg
er det åpenbart at den regionale rivaliseringen
mellom sunnier og sjiaer også spiller en stor
rolle for å holde ustabiliteten ved like.
I et Midtøsten i kaos, hvor brutale, men
likevel relativt stabile regimer er blitt styrtet,
har det nå åpnet seg store statsløse hull i
regionens politiske geografi. Dette er forhold
som er helt ideelle for radikale islamistiske
grupperinger.
Lite tyder på at konfliktene i Midtøsten vil
dempes med det første, og kanskje det
eneste vi kan si sikkert er at ingenting vil bli
som før.
I 2011 demonstrerte egyptere mot regimet på Tahrir-plassen.
Med valget av feltmarskalk Abdel Fattah al-Sisi til president i mai
har landet tatt et skritt tilbake. Foto: Jonathan Rashad/Flickr.
Folk og Forsvar
9
Midtøstens kald
– maktspillet mellom Saudi-Arabia og Iran
Saudi-Arabia og Iran er to regionale stormakter i Midtøsten, både med hensyn til ressurser, befolkning,
militære kapasiteter og politisk og religiøs innflytelse. I Midtøsten observerer man nå en økning i motsetningsforholdet mellom sjia- og sunnimuslimer, som mulig konsekvens av maktspillet.
Forholdet mellom Saudi-Arabia og Iran har
siden 2003 blitt stadig dårligere etter at Irak
gikk fra å være åsted for maktspillet til en
regional spiller. Striden mellom dem har
i all hovedsak dreid seg om diskusjonen
rundt tolkningen av islam, lederskapet i
den islamske verden, politisk innflytelse,
reguleringer rundt oljeeksporten og forholdet
til USA.
Et annet viktig problemområde har de
siste årene vært relatert til det iranske
atomprogrammet, som Saudi-Arabia har sett
på som svært provoserende. Begge land har
satset tungt på å utvikle et slagkraftig forsvar
de siste årene og er fra naturens side utstyrt
med store naturressurser, herunder olje og
gass.
Religionens betydning
Av verdens muslimer tilhører ca. 8590 prosent sunni-retningen av islam,
mens omtrent 10-15 prosent tilhører den
sjiamuslimske retningen. Dagens SaudiArabia er en relativ ny stat grunnlagt i 1932
av Ibn Saud, og siden styrt som et absolutt
monarki med religiøs legitimitet fra den
sunni-islamske tolkningen Wahhabisme.
Saudi-Arabias tolkning av islam er strengt
konservativt og pietistisk. Det foregår store
maktkamper innad i landet mellom de
religiøse kreftene og kongehuset. SaudiArabia blir regnet som islams helligste
land, der profeten Muhammed ble født,
religionen islam vokste frem og ble spredt
videre. Kongen av Saudi-Arabia bærer tittelen
“beskytter av de to hellige moskeene”, og
det valfarter hvert år millioner av muslimer
til landet på pilegrimsreise for å besøke de
hellige byene Mekka og Medina. Iran er et
land med en lang og innholdsrik historie,
med bl.a. store sivilisasjoner som Perserriket
og Safavide-dynastiet. Landet har en lang
tradisjon for monarki som styreform. I 1979
gjennomgikk Iran en islamsk revolusjon som
forandret landet fra å være et vestlig orientert
monarki til å bli et teokrati –÷ et religiøst
styre under Ayatollah Khomeini. Irans øverste
leder bærer tittelen «revolusjonens leder» og
har kontroll over store deler av maktapparatet
og beslutningsprosessene i innenriks- og
utenrikspolitikken. Revolusjonen utropte
sjia-islam som landets religiøse retning og
Khomeini hadde som mål å spre ideene til
andre deler av Midtøsten. Religionen spiller
med andre ord en svært viktig rolle i både
legitimeringen av styresettet, lovgivningen
og det sosiale liv i både Iran og Saudi-Arabia.
Ideologi og stedfortrederkrig
I Midtøsten er det Libanon, Bahrain og Irak,
i tillegg til Iran som har en sjiamuslimsk
majoritetsbefolkning. Revolusjonens
ideer fikk imidlertid i starten en begrenset
spredning også til disse landene. Fra land
med sunnimuslimsk majoritet, særlig
stater på den arabiske halvøy, møtte
revolusjonen sterk motstand. Saudi-Arabia,
Irans nære nabo, var blant disse. Det nye
med Den islamske revolusjonen i Iran var
at de nye revolusjonære tankene kom fra
sjiaretningen innen islam, i en region med
stor sunnimuslimsk majoritet. Stridighetene
mellom sunni- og sjiamuslimer går helt
tilbake til profetens Muhammeds død i 632,
etter uenigheter profetens etterfølger, og har
siden vært en katalysator for uro.
Det er i og for seg ikke noe nytt at SaudiArabia stiller seg skeptiske til nye tankesett
og ideologier. Saudi-Arabia gjorde iherdige
forsøk på å stoppe spredningen av Egypts
president Gamal Nassers nasjonalistiske
panarabisme på 1960-tallet, da SaudiArabia oppfattet dette som en trussel mot
legitimering av sitt styresett. I kjølvannet
av Den arabiske våren har saudiske
myndigheter slått kraftig ned på tilhengere
av Det muslimske brorskapet, som de har
stemplet som en terrororganisasjon. Saddam
Hussein og Irak invaderte Iran i 1980, der
Den iranske revolusjonen i seg selv var en
av flere årsaker til angrepet. Etter åtte års
krigføring var resultatet at Iran hadde samlet
seg i en overlevelseskamp mot en ytre
fiende, og ikke at regimet var knust. Under
denne krigen befestet Iran sin posisjon i
Libanon. Opprettelsen av Hizbollah i 1985
Skillet mellom sunni- og sjiamuslimer i Midtøsten og noen av de viktigste åstedene
for den kalde krigen mellom Saudi-Arabia og Irak.
Libanon
En stor sunnimuslimsk befolkning er ledet av en nær alliert av
saudierne, og Iran-støttede Hizbollah dominerer den sjiamuslimske
minoriteten.
SYRIA
LIBANON
IRAN
IRAK
Bahrain
Landets sjiamuslimske majoritet er styrt av et sunnimuslimsk
dynasti som har sittet ved makten siden 1700-tallet.
PALESTINSKE OMRÅDER
KUWAIT
QATAR
SAUDI ARABIA
BAHRAIN
U.A.E
OMAN
JEMEN
10
Folk og Forsvar
Jemen
Den saudiske regjeringen beskylder Iran for å støtte
separatistbevegelsen til landets sjiamuslimer som i hovedsak
befinner seg i de nordlige deler på grensen til
Saudi-Arabia.
Palestinske områder
De palestinske områdene er delt mellom den pro-iranske
gruppen Hamas på Gaza og den pro-saudiske fraksjonen Fatah på
Vestbredden.
Land med sjiamuslimsk majoritet
Land med sunnimuslimsk majoritet
e krig
ble foretatt med betydelig iransk støtte.
Hizbollah betyr “Guds parti” på arabisk, og
ble grunnlagt i den hensikt å kjempe mot
israelske styrker i Sør-Libanon. I senere år
har Hizbollah blitt en stor politisk og militær
maktfaktor i Libanon, med nære bånd til
blant annet Syria. Organisasjonen er i stor
grad støttet av Iran også i dag. I 1987 ble
det opprettet en Hizbollah forgreining kalt
“Hizbollah al-hijaz” i Saudi-Arabia, Kuwait og
Bahrain, med en mer militær agenda. Denne
grenen har etter all sannsynlighet stått bak
flere terrorangrep på østkysten av SaudiArabia, der brorparten av oljefeltene til landet
ligger. Denne gruppen fikk imidlertid ikke
vedvarende fotfeste som i Libanon og er i
dag en forbudt organisasjon i Saudi-Arabia.
Det har pågått en stedfortrederkrig mellom
Saudi-Arabia og Iran i lang tid. SaudiArabia og Iran har forsøkt å posisjonere
seg kraftigere i Midtøsten i etterkant av
den arabiske våren for å styrke sin rolle
i regionen. Begge land gir økonomisk,
politisk og militær støtte til grupperinger,
politiske og religiøse partier som kan øke
deres respektive innflytelse i land som
Bahrain, Libanon, Egypt og Jemen. Både
Riyadh og Teheran er aktive støttespillere
for hver sin part i urolighetene i blant annet
Syria, og delvis Irak fra saudisk hold, der
de har en geopolitisk agenda for å demme
opp om hverandres innflytelse i de skjøre
statene. Irans støtte til president Bashar
al-Assad i Syria og Saudi-Arabias støtte til
forskjellige opprørsgrupper har på ingen måte
en dempende effekt på borgerkirgen i en
konflikt som tar stadig flere menneskeliv.
Militær opprustning
Maktspillet mellom Saudi-Arabia og
Iran gjør seg ikke bare gjeldende
som stedfortrederkrig i andre land i
Midtøsten – det vises også på landenes
forsvarsbudsjetter. I 2013 var Saudi-Arabia
det landet som brukte mest penger på
forsvaret i Midtøsten. Landet stod for 31,6
prosent av forsvarsbudsjettene i regionen
og var i samme år verdens 4. største når det
gjaldt bevilgninger til forsvaret. Saudi-Arabia
har offisielt 233,500 mann under våpen og
har planer om større moderniseringer av
Forsvaret med betydelige våpenanskaffelser
fremover. Iran har en styrke på 475,000
mann. Landet hevder å ha doblet
forsvarsbudsjettet i 2012, selv om de ligger
godt under Saudi-Arabia i bevilgninger til
forsvaret. Det har forløpig ikke kommet til en
direkte væpnet konfrontasjon mellom SaudiArabia og Iran, men i skipstrafikkområdet
rundt Hormuz-stredet har det flere ganger
vært nære på. Hormuz-stredet er et område
som er av svært viktig betydning for verdens
oljemarked og opptil 25 prosent av all
verdens olje fraktes gjennom stredet hvert
år. I tider hvor det foreligger en spenning
mellom de to landene eller USA som en
tredjepart er det ofte ved Hormuz-stredet at
konflikten tilspisser seg. Iran har opptil flere
ganger truet med å stenge skipstrafikken
gjennom stredet ved hjelp av militærmakt.
I 1980 kom den amerikanske president
Carter med en doktrine som tilsa at USA
ville bruke militærmakt for å holde tilgangen
til den persiske golfen åpen. Det har ført til
at Hormuz-stredet har vært et av de mest
militariserte vannområdene på kloden.
Katalysator for økte sekteriske
motsetninger
Det er stor fare for at den geopolitiske
maktkampen mellom Saudi-Arabia og Iran
er med på å eskalere den allerede økende
volden mellom sunni- og sjiamuslimer.
Flere steder i Midtøsten der det pågår en
stedsfortrederkrig mellom Saudi-Arabia
og Iran, kan man observere en økning
av vold langs de religiøse skillelinjene.
Sunni- og sjiamuslimer begynte for alvor
å kjempe mot hverandre i Irak i 2006, da
Al-Qaida llederen i Irak, Abu Musab alZarqawi, startet den religiøse borgerkrigen
i landet. I dag gir Iran betydelig politisk,
militær og økonomisk støtte til den irakiske
sjiadominerte regjeringen. Sunnimuslimske
ekstremistgrupper har i lang tid mottatt
økonomisk støtte fra private donorer og
statlige aktører på den arabiske halvøy.
Ekstremistgruppen IS kjemper i dag i
Irak og Syria for å opprette et kalifat uten
sjiamuslimer, kristne eller andre religiøse
retninger. IS sin fremmarsj og som gruppe
er noe også saudierne er svært skeptiske
til. I Libanon, hvor Iran har stor innflytelse
gjennom Hizbollah, har også Saudi-Arabia
forsøkt å demme opp for motpartens
politiske innflytelse ved å støtte salafistiske
grupperinger. I en tid hvor spredningsfaren
for borgerkrigen i Syria til nærliggende stater
er meget stor har man sett tilløp til væpnede
konfrontasjoner og selvmordsangrep i
Libanon basert på sekteriske skillelinjer.
Maktkampens fortsettelse
Det er få stater i Midtøsten utenom Israel
som er sterke nok til å utfordre SaudiArabia og Iran, men stormakten USA kan
fortsatt ha en påvirkningskraft. USA har
siden slutten på andre verdenskrig vært en
viktig og nær alliert for Saudi-Arabia. Det har
vært et gjensidig symbioseforhold basert
på oljeleveranser og sikkerhetsgarantier. I
den senere tid har dette forholdet forverret
seg, da USA i større grad har innledet
samtaler med Iran i forbindelse med
atomprogrammet. USAs manglende evne
eller vilje til en løsning på den fortsettende
borgerkrigen i Syria har etter saudiske
synspunkter heller ikke hjulpet. SaudiArabia kom med kraftige protester mot
den manglende vilje til å finne en politisk
løsning i Syria og høsten 2013 trakk de
sitt medlemskap som roterende medlem i
FNs sikkerhetsråd. Iran har historisk hatt et
dårlig forhold til USA helt siden den iranske
revolusjonen, men forholdet er lysere enn
på mange år. Rivaliseringen om å være
en regional stormakt med reell politisk
innflytelse i Midtøsten handler kanskje like
mye om å være islams høyborg og den
ledende røsten innenfor religionen. Med økte
motsetninger mellom sunni- og sjiamuslimer,
og med stadig flere svake stater og intern
uro i Midtøsten vil både Saudi-Arabia og Iran
etter all sannsynlighet fortsette å støtte sine
tros- og meningsfeller for å kunne øke sin
påvirkningskraft. Denne maktkampen kan
i verste fall være en pådriver for en videre
negativ utvikling i regionen.
FAKTA
Offisielt navn: Jomhūrī-ye Eslāmī-ye
Īrān, Den islamske republikk Iran (1979)
Norsk navn: Iran
Areal (km²): 1,648,195
Innbyggertall: 80,840,713 (2014)
Mynt: Iransk rial (IRR)
Hovedstad: Teheran
Statsform: Islamsk republikk
Statsoverhode: Øverste leder, Ali
Khamenei. President, Hassan Rouhani
Nasjonaldag: 1. april
Offisielt språk: Persisk
Innbyggere per km²: 45,6
BNP (pr. innbygger): 12.800 $ (2013)
Etniske grupper: Persere 61%,
Aserbajdsjanere 16%, Kurdere 10%, Lur
6%, Baluchere 2%, Arabere 2%,
Turkmenere 2%, andre 1%
Språk: Persisk (offisielt) 53%,
Aserbajdsjansk18%, Kurdisk 10%, Gilaki
and Mazandarani 7%, Luri 6%, Baluchi
2%, Arabisk 2%, andre 2%
Religion: Islam (offisielt) 99.4% (Sjia
90-95%, Sunni 5-10%), andre (Jødiske
og kristne) 0.3%, uspesifisert 0.4%
(2011)
Offisielt navn: Al Mamlakah al Arabiyah
as Suudiyah, Kongeriket Saudi-Arabia
(1932)
Norsk navn: Saudi-Arabia
Areal (km²): 2,149,690
Innbyggertall: 29,195,895
Mynt: Saudiarabisk riyal (SAR)
Hovedstad: Riyadh
Statsform: Eneveldig monarki
Statsoverhode: Kong Abdullah bin
Abdul Aziz al-Saud (fra 1. august 2005)
Nasjonaldag: 23. september
Offisielt språk: Arabisk
Innbyggere per km²: 13,59
BNP (pr. innbygger): 31.300 $ (2013)
Etniske grupper: Arabere 90%,
afrikanere og asiater 10%
Språk: Arabisk med dialekter (offisielt)
Religion: Islam (offisielt; borgere er
85-90% Sunni og 10-15% Sjia), andre
(inkluderer ortodokse, protestanter,
romersk katolske, jødiske, hinduister,
buddhister, og Sikher) (2012)
Av m
ads myrbråten
Folk og Forsvar
11
Forsvarsvillig?
Hva skal til for at man velger å forsvare seg når man blir angrepet? På det personlige planet reagerer
de fleste av oss nesten automatisk. Om noen hever stemmen eller fornærmer deg, svarer du med
samme mynt. Om noen skulle slå til deg, er det nærliggende å slå tilbake. Men hva med våre felles
verdier? Demokrati, ytringsfrihet og likestilling? Våre land- og havområder? Er vi villige til å forsvare
landet vårt, om det blir angrepet?
Folk og Forsvar har i en årrekke gjennomført
to årlige opinionsundersøkelser, om henholdsvis nordmenns holdning til det å ha et
militært forsvar i Norge, og det å delta i
internasjonalt forsvarssamarbeid, med
aktører som NATO, FN og EU. Oppslutningen
har jevnt over vært høy, i begge spørsmål.
Senest i vårens undersøkelse mente 81% av
de spurte at vi burde ha et militært forsvar i
landet, og 67% var for å beholde verne
plikten. Denne gangen valgte vi imidlertid å
utvide spørsmålsrekken med to nye
spørsmål, som begge skulle undersøke
hvordan det står til med forsvarsviljen i landet
vårt. Både Finland og Sverige har hatt
undersøkelser med tilsvarende spørsmål i
flere år. Vi stilte følgende spørsmål:
Majoriteten mener vi burde forsvare oss
militært dersom Norge skulle bli angrepet
Om Norge skulle bli angrepet, burde vi forsvare oss militært, selv om resultatet er usikkert?
76%
TOTAL
- Om Norge skulle bli angrepet, ville
du da selv være villig til å delta i
forsvaret, med å utføre de oppgaver du er i stand til?
Svarene som kom er interessante. På det
første spørsmålet svarte hele 76% av befolkningen som helhet ja – vi bør forsvare oss
militært, selv om resultatet er usikkert. For
den mannlige delen av befolkningen var
oppslutningen hele 82%, mens kvinnenes
var noe lavere, med 70%. Men det som var
litt oppsiktsvekkende var at blant den yngste
delen av befolkningen, de mellom 18-22 år
var det kun 59% som mente vi burde
forsvare oss. 6% sa klart nei, mens de øvrige
35% var usikre. Den samme tendensen så vi
også i neste spørsmål. Merk at her var det
ikke begrenset til å ville delta i en militær
innsats, men «å utføre de oppgaver man er i
stand til». Under okkupasjonen i 1940-1945
var mange nordmenn involvert i ulike former
for motstandsarbeid, det kunne være å skjule
flyktninger, overlevere beskjeder, følge folk
over grensen til Sverige osv. I undersøkelsen
svarte 67% av befolkningen totalt sett ja – de
ville selv være villige til å gjøre en innsats.
Blant ungdommen mellom 18-22 år var det
bare så vidt over halvparten – 52% – som sa
det samme. Hele 27% av de yngste svarte et
klart nei på spørsmålet, mens 21% ikke
visste.
Nye tider?
Det kan være fristende å spekulere litt i hva
dette kan komme av. Mener virkelig 4 av 10
norske ungdommer at man ikke nødvendigvis
skal forsvare seg om man skulle bli angrep
et? At man er villig til å overlate landet vårt til
en fremmed makt? Og at man ikke engang
12
Folk og Forsvar
19%
82%
Mann
5%
70%
Kvinne
6%
59%
18-22
14%
24%
6%
35%
71%
23-35
6%
23%
36-55
80%
4%
16%
56-70
80%
6%
15%
Oslo og Akershus
77%
5%
Hedmark og Oppland
78%
4%
75%
Sør-Østlandet
6%
68%
Trøndelag
Ja
18%
20%
11%
21%
78%
Nord-Norge
18%
20%
3%
74%
Vestlandet
18%
5%
79%
Agder og Rogaland
- Om Norge skulle bli angrepet,
burde vi forsvare oss militært, selv
om resultatet er usikkert?
5%
4%
Nei
18%
Vet ikke
Base: 1022
INNSIKT SOM BRINGER DEG VIDERE
18
Menn og personer over 35 år er mer villig til å selv å
delta i forsvaret om Norge skulle bli angrepet
Om Norge skulle bli angrepet, ville du da selv være villig til å delta i forsvaret, med å utføre de oppgaver du er i stand ti l?
67%
TOTAL
18%
74%
Mann
13%
60%
Kvinne
18-22
14%
17%
52%
27%
59%
23-35
21%
21%
21%
72%
36-55
10%
73%
56-70
13%
58%
Trøndelag
16%
64%
Nei
11%
22%
26%
12%
Ja
18%
12%
64%
Nord-Norge
22%
15%
76%
Vestlandet
16%
12%
67%
Sør-Østlandet
16%
16%
66%
Agder og Rogaland
18%
11%
69%
Oslo og Akershus
Hedmark og Oppland
13%
24%
24%
Vet ikke
Base: 1022
INNSIKT SOM BRINGER DEG VIDERE
20
vil forsøke å gjøre motstand? I dagens ungdomsgenerasjon er det ikke lenger så mange
som har egen slekt – foreldre og beste
foreldre – som opplevde krigen. Eller som har
hørt personlige historier fra familiemedlem
mer om livet under de 5 årene med okku
pasjon av en totalitær stat. Og også vi som
ikke selv opplevde krigen, men var barn
under Den kalde krigen, vokste opp i en
annen virkelighet enn dagens ungdom.
Verden rundt oss har endret seg ganske
betydelig siden Den kalde krigen ble avsluttet. Det har sikkerhetspolitikken også. I år
har det gått 25 år siden Berlinmuren falt, og
vi gikk inn i en ny fase. Det var begynnelsen
på slutten av Den kalde krigen, og i løpet av
et par år eksisterte ikke Sovjetunionen
lenger. Europa forandret seg dramatisk.
Dette opplevde ikke dagens ungdom. De er
født i siste halvdel av 90-tallet, og har kanskje
ikke hatt noen bevisst holdning til forsvarsog sikkerhetspolitikk i mer enn noen få år.
NATO endret sitt strategiske konsept til å
inkludere «out of area»-operasjoner allerede i
1999, og Norge har hatt soldater i Afghani
stan i over 10 år. «Kampen mot terror» er
Under frigjøringsprosessen hadde
Milorg en styrke på ca 55 000.
Foto: Wikicommons
den krigen dagens ungdom lever med. Det
vil si at dagens 18-19 åringer har vokst opp
med et forsvar som deltar i internasjonale
operasjoner langt hjemmefra. For dem er
ikke dette noe nytt og fremmed, det er noe
de ser som en naturlig del av oppgavene til
forsvaret vårt. Den kalde krigen er for dem
fjern historie, noe som ble avsluttet lenge før
de ble født. Deres trusselbilde er terror
angrep, ikke en invasjon eller for den saks
skyld det som vår kaldkrigsgenerasjon fryktet
aller mest - den store, altutslettende atomkrigen. Kanskje betyr det også at tanken på
at noe faktisk kan skje her hjemme – at noen
skulle finne på å angripe Norge – er så fjern
at det å forsvare landet sitt også blir noe
fremmed. Mens tidligere generasjoner har
båret med seg bevisstheten om at krig og
okkupasjon er en reell trussel også for oss i
fredelige Norge, er denne tanken fjernere for
dagens ungdom. Krig er nærmest per
definisjon noe som foregår langt unna. Men
heller ikke vi i trygge lille Norge kan uten
videre regne med å leve i fred og stabilitet i
all fremtid. Vi er selvfølgelig påvirket av
verden rundt oss. Noen få timers flytur
sørover herjer IS i Syria og Irak, og massak
rerer alle som ikke passerer nåløyet som
rettroende. Enda nærmere oss slåss
ukrainske ungdommer for å bevare landets
selvstendighet, mot en godt utrustet og
velorganisert motstander. Hos våre nære
naboer i Baltikum og Polen er bekymringen
stor for om dette er begynnelsen på en ny
kald krig, og for at deres egen territorielle
sikkerhet kan være i fare. Vi vet ikke hva
fremtiden vil bringe for Norge heller. Ting kan
skje rundt oss, som vil påvirke også vår egen
sikkerhet. En vilje og evne til å ta vare på «alt
vi har og alt vi er» er og vil alltid være
essensiell.
Er vi så ulike?
Artikkelforfatteren spurte en gang motstandsmannen Gunnar Sønsteby om han
trodde at dagens ungdom ville ha gjort
den samme innsatsen som han og hans
generasjon gjorde, i en lignende situasjon.
Svaret hans var ubetinget ja. Sønsteby
var 22 år gammel da krigen kom til Norge,
og involverte seg ganske umiddelbart i
motstandsarbeidet. På sine eldre dager
ble han en svært velkjent person for
mange skoleelever, og han møtte nok flere
ungdommer enn de fleste andre i hans
aldersgruppe har mulighet til. Det var derfor
med en viss tyngde at han kunne uttale seg
også om dagens ungdom – noe han alltid
gjorde i positive ordelag.
De unge i 1940 hadde imidlertid
også vokst opp i en annen tid. Deres
foreldregenerasjon hadde opplevd hvordan
1. verdenskrig herjet gjennom Europa.
Norge var riktig nok ikke direkte involvert
i krigshandlingene, men tanken på at noe
kunne skje også her hjemme var muligens
nærmere. Dessuten var det ennå ikke noe
NATO som voktet stuedøra vår. Ikke noe
kollektivt forsvar, som man kunne vente
skulle rykke ut og forsvare landet. Norge
var nøytralt ved krigsutbruddet i 1940, og
ble allikevel okkupert. Kanskje følte man
dermed ansvaret for å stå opp for landet
mer personlig. Muligens skal man allikevel
ikke legge så stor vekt på hva som svares
i en slik meningsmåling. Trangen til å stå
opp for og beskytte det man har kjært ligger
nok latent hos de fleste av oss, og om
situasjonen skulle oppstå vil vi nok gjøre det
som må til. Men det kan nok allikevel være
en nyttig øvelse å ta diskusjonen. Hva er
verdt å forsvare for deg?
Av M
onica K. Mattsson Kämpe
Folk og Forsvar
13
Trusselen fra
Soldater fra en sjiamuslimsk milits holder opp flagget
til IS mens de feirer at de klarte å drive IS ut av Amerli,
den 1. september 2014. Foto: Scanpix
Terrorgruppen Den islamske stat (IS, tidligere kalt ISIL) rykker foruroligende raskt frem i sin ferd mot et
nytt kalifat. Den siste tids uroligheter sender sjokkbølger gjennom regionen, og er i ferd med å endre
det politiske kartet dramatisk.
Den islamske staten (IS) er en irakisk jihadistgruppe med røtter tilbake til kampen mot den
USA-ledede invasjonen av Irak i 2003.
Gruppen slik vi kjenner den i dag ble imidlertid etablert i 2013 under navnet Den islamske
stat i Irak og Levanten (ISIL), men skiftet i juni
2014 navn til IS. Dette navneskiftet sammenfalt med at gruppen vant kontroll over store
områder og signaliserte dermed sin oppfatning om å ha kommet nærmere målet om å
danne en ny overnasjonal autoritet. IS
representerer et styre- og levesett i tråd med
en konservativ og ekstrem tolkning av sharia,
og anser alle andre enn de som etter IS sin
egen definisjon er rettroende, som vantro
som må bekjempes.
Lederen for IS er Abu Bakr al-Baghdadi som
har utnevnt seg selv til kalif og leder for
verdens muslimer, med tittelen kalif Ibrahim.
al-Baghdadi er en irakisk teolog med utdannelse fra Bagdads islamske universitet. Han
sluttet seg til motstanden mot USAs invasjon
og okkupasjon i 2003. Han var svært aktiv i
ulike militser og organisasjoner, og sto ansvarlig for en rekke militære aksjoner. I 2004 ble
al-Baghdadi holdt i arrest av USAs okkupasjonsmyndigheter i Irak, men ble sluppet fri
fordi han ikke ble ansett for å utgjøre en
større trussel. I 2011 erklærte USA ham som
en av verdens mest ettersøkte terrorist.
Et nytt kalifat
IS sitt mål er å opprette et nytt sunnimuslimsk kalifat, som skal fungere som sentrum
for den muslimske verden. Kalifat betegnes
som et styresett der lederen av staten er
14
Folk og Forsvar
kalifen, og denne styreformen har blitt
betegnet som det klassiske idealet i den
islamske staten. Begrepet er også brukt om
perioden da det islamske riket i hovedsak var
samlet under én kalif; fra profeten Muhammads død og frem til slutten av Abbasidedynastiet. Kalifatet skiller seg fra sultanatet
fordi en sultan kan være enhver hersker,
uansett bakgrunn, og har ingen religiøs legitimitet utover at han styrer samfunnet rettferdig. Tradisjonelt sett har kalifens legitimitet
vært basert på at han er leder av samfunnet
av troende, samt at han kommer fra Profetens stamme, Quraysh. al-Baghdadi skal også
være en del av Quraysh-stammen og dermed
nedstamme direkte fra Profeten og være en
rettmessig kalif.
IS har på svært kort tid klart å få kontroll over
store områder, og har nå erklært at de marsjerer mot Bagdad, en by som historisk sett
bærer en stor symbolikk for IS. Da Abbasidedynastiet tok over kalifatet i år 750, flyttet de
senteret for styret fra Damaskus til Bagdad.
Målet skal være at kalifatet, som skal fungere
som en religiøs autoritet over alle muslimer i
verden, skal omfatte Libanon, Syria, Israel,
Palestina, Jordan og de sunni-dominerte
regionene i Irak og sørlige deler av Tyrkia. IS
kontrollerte pr. 4. september et grenseoverskridende geografisk område større enn
Storbritannia, over fem millioner mennesker,
byer, oljekilder, demninger og flyplasser. I
tillegg har IS gjort det klart at de også kan
komme til å angripe vestlige mål. Dette
gjelder angrep i vestlige land, men også på
vestlige mål i Midtøsten, slik henrettelsene av
de amerikanske journalistene James Foley og
Steven Sotloff er eksempler på.
Selvfinanisert
Noe av det som gjør IS så sterke, er blant
annet deres evne til å være selvfinansiert.
Amerikanske etterretningskilder anslår at IS
kan tjene rundt 12 millioner kroner om dagen
i inntekter fra oljesalg. Råoljen selges for
mellom 25 og 60 dollar fatet, en betydelig
billigere pris enn på verdensmarkedet.
Mellommenn skaffer kjøpere og oljesalget går
via Kurdistan, Syria, Tyrkia og Jordan, og
oppgjøret er i kontanter eller ved byttehandel.
I tillegg kommer finansiering gjennom
utpressing, kidnapping, ran, avgifter og
smugling. Andre ekstremistgrupperinger er
avhengig av pengebidrag fra utlandet og er
integrert i det internasjonale finanssystemet,
noe som gjør at de også kan presses med
sanksjoner, diplomati og juridiske tiltak, men
IS finansieres først og fremst fra lokale kilder.
Myndighetene i de kurdiske områdene har
begynt å slå ned på oljesmugling, slik at IS
sine oljeinntekter kanskje vil begynne å krype.
Det er et viktig skritt i riktig retning, men IS
tjener også godt på skattelegging av befolkningen i de kontrollerte områdene, samt ran,
utpressing og kidnapping.
Fremmedkrigere
IS har på kort tid blitt kjent for helt ekstrem
voldsbruk, både overfor militære motstandere
og sivile. Målet er å skape frykt i befolkningen, og ved flere tilfeller har ofrene blitt
plassert til offentlig skue – enten korsfestet
En irakisk Peshmerga-soldat holder
utkikk etter IS. Foto: Scanpix
IS
eller med avkuttede hoder på staker. Selv om
al-Baghdadi har utnevnt seg selv til kalif og
leder for verdens muslimer, er det liten tvil
om at dette er en stor overdrivelse. Det har
vært en stor mobilisering mot IS, både politisk, militært og religiøst. Muslimske ledere i
de flest land har tatt avstand fra bevegelsens
forståelse av islam, og flere steder har muslimer brent IS sitt flagg i protest.
Da en talsmann for den radikale ekstremistgruppa Profetens Ummah i august gikk ut og
sa at han var tilhenger av fremgangsmåten til
IS, vakte dette stor avsky blant mange muslimer i Norge. Resultatet ble massedemonstrasjoner i flere norske byer for å vise at IS
ikke taler på vegne av alle muslimer.
Til tross for protester fra mange muslimer
rundt om i verden, er det likevel tydelig at IS
har en viss appell for noen. Et relativt stort
antall frivillige fra mange land har reist til
Midtøsten for å slutte seg til IS. Norsk etterretning opplyste i august 2014 at de antok at
om lag 50-60 norske statsborgere hadde
sluttet seg til bevegelsen. Det er også meldt
om at norske borgere skal ha kjempet i
kurdiske styrker mot IS.
Denne bølgen av fremmedkrigere reiser også
en del vanskelige spørsmål. For det første er
det jo norske statsborgere som reiser ut, og
det er uklart hva slags ansvar, om noe, den
norske stat eller utenriksdepartementet, skal
ha for disse menneskene eller deres familie
om de skulle bli skadet, fengslet eller drept i
utlandet. For det andre er det slik at selv om
det er straffbart å verve noen til krigstjeneste
for en fremmed stat, faller rekruttering til
andre gruppering, som styrker eller grupper
som ikke representerer en stat, utenfor
straffebestemmelsen. I tillegg kommer
frykten for hva slags trussel disse fremmedkrigerne kan utgjøre når de en dag returnerer
til sitt hjemland, samt et ønske om at norske
soldater som deltar på oppdrag i utlandet skal
være beskyttet mot angrep fra egne borgere.
Regjeringen sendte i juli 2014 ut et lovforslag
mot fremmedkrigere på høring, nettopp for å
få bukt med noen av disse spørsmålene.
Internasjonale reaksjoner
IS sin ekstreme voldsbruk, samt urovekkende
raske geografiske fremgang, har ført til at de
vestlige land ikke lenger kun ser på IS som én
av flere aktører i det lappeteppet som har
vært opposisjonen i Syria. IS blir nå vurdert
som en reell trussel, både for utviklingen i
Midtøsten og mot Vestens sikkerhet. IS
besitter moderne våpensystemer og betydelige finansielle midler. De utgjør dermed ikke
bare en eksistensiell trussel for det politiske
systemet i hele Midtøsten, som etter flere
kriser på rekke og rad er svært skjørt.
Overraskende for mange, har Tysklands
regjering besluttet ikke bare å gi humanitær
hjelp til sivile, men også bistå den kurdiske
regionalregjeringen i kampen mot IS med
matvarer, tepper, telt, strømaggregater, samt
våpen og militært utstyr. Likevel er det liten
tvil om at det å sende humanitær bistand vil
være nok for å kunne klare å stoppe IS. Både
diplomatisk og politisk jobbes det på spreng
for å få folk til å ta avstand til IS, for å kunne
minske dens legitimitet. Vel så viktig er det
også å overbevise andre grupperinger som
har støttet IS av rent pragmatiske årsaker, om
å skifte side.
Amerikanske jagerfly har foreløpig gjennomført i overkant av 100 angrep mot IS i Irak, og
i en undersøkelse gjennomfør av InFact
svarer hver tredje nordmann at Norge bør
bidra militært i kampen mot IS. Norge har
imidlertid ingen planer om å tilby USA eller
Irak noen militær bistand. Ifølge statssekretær
i Utenriksdepartementet Bård Glad Pedersen
(H) har ikke Norge blitt spurt om å bidra militært, og det er derfor ingen aktuell problemstilling. I teorien trenger det ikke by på mange
utfordringer å få på plass en utvidet internasjonal militæraksjon. Fordi IS i utgangspunktet
ikke har noen regionale eller internasjonale
støttespillere, vil det være mulig å få på plass
en FN-resolusjon som legitimerer en mer
omfattende operasjon. Likevel er det lite
sannsynlig at noen ønsker å gå inn med
bakkestyrker i Irak, 11 år etter den USAledede invasjonen, av frykt for at det kan
gjøre konflikten enda mer betent. En internasjonal operasjon med spesialstyrker,
etterretningsressurser, samt trening og
opplæring til irakiske og kurdiske styrker,
parallelt med en opptrapping av luftangrep
kan imidlertid være sannsynlig.
En tung militær involvering i konflikten i Irak
kan fort blir brukt av radikale islamister til å
øke rekrutteringen. Istedenfor en krig som
kan tolkes som Vesten mot radikal islam,
burde man kanskje få til en samlet muslimsk
front mot IS for å demonstrere at dette er en
helt ytterliggående og uakseptabel gruppering
uten legitimitet. Dette synes likevel å virke
vanskelig i en region som står på randen av
kaos. Statsminister Erna Solberg sa under en
pressekonferanse før NATO-toppmøtet i
Wales i september at det viktigste er å finne
en løsning i Syria, og få en inkluderende
koalisjonsregjering i Irak, og at disse kan slå
IS tilbake. Men IS marsjerer stadig mot
Bagdad og tiden begynner å renne ut.
Folk og Forsvar
15
Kurdistan?
Kurderne har ikke en selvstendig nasjonalstat. I møte med tidligere dynastier, arabiske diktatorer og
nasjonalstater i Midtøsten har folkegruppen hatt tøffe tider. De siste årene har kurderne hatt vekslende
grad av selvstendighet i det nordlige Irak og har vært en maktfaktor i urolighetene som har utspilt seg
i landet. Drømmen om en selvstendig stat – Kurdistan – har vært til stede siden den kurdiske nasjonal
følelsen skjøt fart etter Sèvres-avtalen i 1920. Er krisen i Irak nå i ferd med å gjøre Kurdistan til en realitet?
Bakgrunn og historikk
Kurderne har en lang historie som nomade
folk og er en av de største folkegruppene i
Midtøsten. På samme måte som flere samfunn og sosiale innordninger i Midtøsten har
også kurderne tradisjonelt vært knyttet opp
til stamme og klan, der lojaliteten ofte har
vært sterkest. Stammene er delt inn i klaner
hvor overhodet kalles agha, og har sammen
med religiøse ledere stor innflytelse i kurdiske samfunn. Det er i dag mellom 30-38
millioner kurdere, hvor de fleste er bosatt i
Tyrkia, Irak og Iran. Det bor en kurdisk
minoritet på rundt 200.000 i Armenia og
omtrent 1-2 millioner kurdere i Syria.
Kurderes identitet og historie er knyttet til et
iransk oldtidsfolk, mederne, som levde i
Mesopotamia for over 4000 år siden. Det
geografiske området hvor kurdere bor i dag
er derfor av historisk viktig betydning for
dem. Selv om kurderne ikke har hatt en
egen nasjonalstat har de gjennom historien
hatt selvstyrte områder med kontroll over
fyrstedømmer under Det persiske riket og
Safavide-dynastiet, Det osmanske riket og i
moderne tid. Det er blitt gjort flere forsøk på
å danne en egen kurdisk nasjonalstat, men
kampen om statsdannelse har blitt møtt
med kraftig motstand fra nasjonalstatene
Tyrkia, Irak og Iran. Den kurdiske nasjonalismen blomstret for alvor etter Den første
verdenskrig hvor kravet om selvstendighet
ble ønsket velkommen under Sèvres-avtalen
i Frankrike i 1920. Det osmanske riket falt og
Tyrkia steg frem som en nasjonalstat i 1923
med Mustafa Kemal Atatürk i spissen, der
tyrkisk identitet skulle være den bærende
nasjonale identiteten. Det var derfor ikke
rom for kurdiske ønsker om selvstendighet
og nasjonalfølelse, og kravene om kurdisk
autonomi fra Sèvres-avtalen ble avvist. I
1946 kom det et forsøk på statsdannelse i
Kurdiske peshmerga-soldater vokter FN
hovedkvarteret i Erbil. Foto: Scanpix
16
Folk og Forsvar
Iran, da en kurdisk republikk ble opprettet i
Iran, men denne ble raskt slått tilbake av
iranske militære styrker.
Politiske partier og maktforhold
Kurderne har flere politiske partier som ofte
er spesifikt knyttet til nasjonalstaten der den
kurdiske befolkningen bor i. I Tyrkia er Det
kurdiske arbeiderpartiet (PKK), som ble
opprettet av Abdullah Öcalan i 1978, mest
fremtredende. PKK kjempet en motstandskamp for opprettelsen av en uavhengig
kurdisk stat i Tyrkia, som tyrkiske myndigheter slo kraftig tilbake. PKK tok så et skritt i
demokratisk retning og tok avstand fra bruk
av vold. I 2002 skiftet de navn til Kongressen
for frihet og demokrati i Kurdistan (KADEK),
som i 2003 fikk navnet Folkekongress
Kurdistan (KONGRA-GEL). I Irak er det to
ledende kurdiske politiske partier, Kurdistans
Demokratiske Parti (KDP), grunnlagt i 1946
og Kurdistans Patriotiske Union (PUK),
grunnlagt 1975. Lederen for KDP, Masoud
Barzani, er i dag president i kurdernes regionale regjering (KRG), og er sønn av partiets
grunnlegger og nasjonalistlederen Mustafa
Barzani. Grunnleggeren av PUK er Jalal
Talabani som nettopp gikk av som Iraks
president i en sjiadominert regjering delt
mellom sunni, sjia og kurdere. Talabani har
en fortid som medlem av KDP før han
grunnla PUK etter interne stridigheter. På
midten av 1990-tallet brøt det ut kamper
mellom de to fraksjonene etter store motsetninger om styresett i områder Saddams
soldater hadde forlatt. PUK tok over byen
Erbil og KDP ba irakiske styrker om støtte,
mens Iran støttet PUK i kampene. Den
væpnede kampen fraksjonene i mellom tok
slutt i 1998, da maktdelingen i de kurdiske
områdene i Irak ble en realitet.
Irakere flykter fra Mosul og områdene rundt til det
første checkpoint til de kurdiske sikkerhetsstyrkene,
for å søke tilflukt i Erbil. Foto: Scanpix
Irak
Irak er landet hvor kurderne har hatt størst
grad selvstyre, da det i 1970 ble opprettet en
kurdisk lovgivende forsamling i byen Erbil
som en autonom region. Dette var en avtale
mellom kurdiske ledere og den irakiske stat.
Irakiske myndigheter ville ikke gi fullstendig
slipp på området, og det oppstod konfrontasjoner mellom irakiske styrker og kurdiske
militssoldater (peshmergas). Da Saddam
Hussein satt ved makten makten i Irak
(1979-2003) begynte forfølgelsene av
kurderne for alvor. Da kurdiske militssoldater
støttet Iran i krigen mot Irak satte Saddam
fra 1986 inn store militære styrker mot
minoritetsbefolkninger i det nordlige Irak,
kalt Anfal-kampanjen. Militæroffensiven mot
blant annet kurdiske områder blir av mange
regnet som et folkemord, og opptil 4500
landsbyer ble rasert. Human Right Watch
mener at så mange som 50.000-100.000
mennesker ble drept, mens den kurdiske
regjeringen i Irak mener tallet er så høyt som
180.000 drepte. Militærkampanjen gikk også
utover andre folkegrupper som armenere og
assyrere. Da kurdiske militsstyrker erobret
byen Halabja i det nordlige Irak i 1988, svarte
Saddam Hussein med å angripe byen med
stridsgass som førte til at flere tusen sivile
døde. Det ble også store, helsemessige
konsekvenser for befolkningen i ettertid.
Etter Golfkrigen i 1991 startet et opprør blant
sjiamuslimer i sør og kurderne i nord mot
Saddam Hussein. I frykt for at historien
skulle gjenta seg innførte amerikanerne og
andre NATO-land en flyforbudssone over
kurdiske områder, som beskyttet dem fra
Saddam Husseins soldater. Flyforbudssonen
gav kurderne rom for autonomi og selvstendighet i de beskyttede områdene. Kurderne
har også i etterkant av USAs invasjon av Irak
i 2003 oppnådd større selvstendighet i de
nordlige områdene, med en grunnlovsendring fra 2005 som stadfestet kurdisk
selvstyre i Nord-Irak. Som den største
ikke-statlige militærstyrken i Irak, kjempet
kurdiske peshmergas på koalisjonens side
mot irakiske styrker. Dette førte til at
kurdiske militser ble styrket, både i antall og
militært utstyr som ble erobret fra irakiske
soldater.
Tyrkia
Det bor mellom 12 og 15 millioner kurdere i
Tyrkia, og kurdere er dermed Tyrkias største
etniske minoritetsbefolkning. På samme
måte som i Irak har kurderne gjennomlevd
en brutal historie i Tyrkia. Kurdiske politikere,
journalister og aktivister har blitt systematisk
forfulgt gjennom 1900-tallet. Allerede ved
Tyrkias selvstendighet i 1923 ble alle
minoriteter i Tyrkia utsatt for tvangsassimilering i et forsøk på å skape en felles tyrkisk
identitet. Denne politikken varte frem mot
1950-60 tallet, da en politisk liberalisering
fant sted og kurdere kunne delta i det
politiske liv innenfor visse rammer. Liberaliseringen strammet seg inn igjen utover
1970-tallet, da tyrkiske sikkerhetsstyrker og
den kurdiske geriljagruppen PKK for alvor
begynte å kjempe mot hverandre. Det
resulterte i en 15 år lang borgerkrig fra 1984
til 1999, som krevde mer enn 30.000
menneskeliv og medførte store strømmer av
internt fordrevne flyktninger. I 1999 ble
Tyrkia et kandidatland for medlemskap i EU.
Det førte blant annet til at EU stilte en rekke
krav til Tyrkia hva gjelder lovverket for
politiske og kulturelle rettigheter. Endringene
gagnet også den kurdiske minoriteten i
Tyrkia, da forbudet mot det kurdiske språket
ble opphevet og kurderne fikk flere politiske
rettigheter. I 2011 blusset kampene mellom
PKK og tyrkiske sikkerhetsstyrker opp igjen
på nytt etter at PKK drepte flere tyrkiske
soldater. Angrepene resulterte i at tyrkiske
sikkerhetsstyrker svarte med en motoffensiv
for å slå tilbake PKK.
Kurdistan, håp eller virkelighet?
I ønsket om å opprette en kurdisk nasjonalstat, ligger det store utfordringer. I etterkant
av uroen som startet i Irak før sommeren,
med ekstremistgruppen IS sitt fremtog, tok
den kurdiske presidenten Masoud Barzani i
juli til orde for å starte «forberedelser til å
organisere en folkeavstemning om retten til
selvbestemmelse», i den hensikt å opprette
en selvstendig nasjonalstat, Kurdistan. I
løpet av urolighetene har kurdiskkontrollerte
områder økt med opptil 40 prosent. Dette er
områder som ikke er internasjonalt anerkjent
eller godkjent hos regjeringen i Bagdad.
Kurderne er for tiden sterkt presset militært,
og er i stor grad avhenging av ekstern
militær hjelp for å beholde sine områder.
Kampen mot IS står med andre ord nå
øverst på den politiske agendaen før en
eventuell folkeavstemming kan ta sted.
USA er derimot ikke ensidig positive til
kurdernes ønske om å løsrive seg fra Irak.
Amerikanerne mener at Irak bør opptre som
en samlet demokratisk enhet i en vanskelig
tid, der både sunni- og sjiamuslimer så vel
som kurderne bør stå samlet.
Av andre stater i området er Tyrkia tvetydige
i sitt standpunkt for et selvstendig Kurdistan
i Irak. Myndighetene i Tyrkia maner på lik
linje som USA for et samlet og sterkt Irak i
kamp mot IS, mens de på samme tid bygger
opp om Kurdistan i Irak økonomisk. De
nordlige delene av Irak er rikt på olje og
dermed også attraktivt å kontrollere for den
irakiske staten. Slik situasjonen er nå, så
besitter kurdiske myndigheter disse oljerike
områdene, til stor forargelse for ledelsen i
hovedstaden Bagdad. I november i fjor
signerte Tyrkia og kurdiske myndigheter en
olje- og gassavtale, mens det i år ble sluttført
en oljerørledning mellom den tyrkiske byen
Ceyhan og byen Kirkuk i Nord-Irak. Oljeanalytikere spår at kurdisk oljeeksport kommer til
å vokse i tiden fremover og bli en viktig
fremtidig inntektskilde. Kurderne går en
spennende tid i møte, der kravet om
selvstendighet har blitt sterkere i en region
sterkt påvirket av uroligheter etter den
arabiske vår. Om USA og vesten i større grad
involverer seg militært i kampen mot IS vil
kurderne uten tvil være de som tjener mest
på det.
Av m
ads myrbråten
Folk og Forsvar
17
På
flukt
fra en region i oppløsning
Ikke siden andre verdenskrig har det vært så mange flyktninger i verden som i dag. De fleste befinner
seg i Midtøsten, og bidrar til å gjøre konfliktbildet i en allerede skjør region enda mer komplisert.
Flere europeiske storbyer markerer i 2014 at
det er 100 år siden første verdenskrig brøt
ut. Fokuset ligger i stor grad på utbruddet,
skyttegravene og konsekvensene krigen fikk
for årene som skulle komme. Krigen fikk
imidlertid ikke bare enorme konsekvenser
for europakartet – også Midtøsten ble
merket. Den 31. oktober er det nemlig 100
år siden Det osmanske riket gikk inn i første
verdenskrig på tysk side.
Allerede i 1916 begynte franskmenn og
briter å planlegge hva som skulle skje med
de tapende parter. Britiske sir Mark Sykes og
franske François Georges-Picot fikk i oppgave
å planlegge et Midtøsten under fransk-britisk
kontroll. Grensene ble trukket opp for å passe
franske og britiske egeninteresser. Den
nordlige delen til Frankrike og den sørlige
til England. Hensyn til etnisitet, religion og
historie ble ikke i særlig grad tatt.
100 år etter er det Midtøsten vesten tegnet
opp i ferd med å falle fra hverandre. Konflikten
mellom Israel og Palestina har blusset opp
igjen, Irak er i full oppløsning, Syria er inne
i sitt tredje år med full borgerkrig, og det
murrer i både Jordan og Libanon. I tillegg er
IS-jihadistene på full fremmarsj, med ønske
om å viske ut grensene fra 1916 og etablere
et nytt kalifat som i fremtiden skal inkludere
Libanon, Syria, Israel, Palestina, Jordan og de
sunni-dominerte regionene i Irak og sørlige
deler av Tyrkia.
Som alltid er det de sivile det går ut over når
det er snakk om krig og konflikt. Ikke siden
andre verdenskrig har det vært så mange
flyktninger i verden som i dag. I 2013 var
51,2 millioner mennesker på flukt i verden,
og det er konfliktene i Midtøsten som har
bidratt til den kraftige økningen. De fleste
av flyktningene i regionen befinner seg i
Pakistan, Iran, Libanon, Jordan og Tyrkia, land
som ikke har ressurser til å ta imot dem. Flest
flyktninger kommer fra Syria, hvor om lag
5000 mennesker forlater landet daglig.
Destabiliserende
Den ekstreme flyktningsituasjonen i
Midtøsten kan være faktoren som dytter
en allerede skjør region over kanten til
destabilisering. For Syrias naboer er den
massive, og ikke minst konstante, bølgen
av flyktninger en ekstrem belasting på
samfunnet, både politisk og økonomisk.
Særlig har både Libanon og Jordan, land med
svak økonomi i utgangspunktet, merket et
enormt press på knappe ressurser som vann,
elektrisitet og subsidierte matvarer.
Libanon er et land på størrelse med
Telemark fylke, med litt over fire millioner
innbyggere. Libanon har ikke underskrevet
Den internasjonale flyktningkonvensjonen
som gir flyktninger rett til beskyttelse i andre
land, men har likevel holdt sine grenser åpne
og siden borgerkrigen i Syria brøt ut i 2012 har
litt over én million syrere funnet veien over
grensen til Libanon. I tillegg huser Libanon
allerede flere tusen palestinske- og irakiske
flyktninger. Når et land tar imot flyktninger
tilsvarende 25 % av egen befolkning, er det
klart at det skaper enorme utfordringer. En
ting er hva lokalbefolkningen måtte mene om
det stadig økende flyktningtallet, men landets
myndigheter varslet tidligere i år at de ikke
er i stand til å håndtere flyktningstrømme og
at landet står overfor økonomisk og politisk
kollaps.
I tillegg er omlag 50 prosent av alle
flyktningene barn, og det vil være uvisst hva
dette vil kunne ha å si for deres generasjon
når de vokser opp. Det vil være mange unge
som vokser opp i flyktningleirer uten tilgang
på skikkelig skolegang, noe som kan skape
utfordringer senere knyttet til arbeid. I tillegg
kommer spørsmål om i hvor stor grad disse
Flyktningleiren Khazir midt mellom Erbil og Mosul i Irak ble
tatt av IS den 7. august. De mange tusen iraksiske og arabiske
flyktningene måtte flykte fra leiren som nå står tom. Foto: Scanpix
18
Folk og Forsvar
barna vil kunne føle noen særlig tilhørighet,
eller om de vil være rotløse unge som igjen er
sårbare for rekruttering til ekstreme miljøer.
Flyktningproblematikken er således ikke bare
noe som er en potensielt destabiliserende
faktor i dag, men for årene fremover.
På flukt fra IS
Flyktningesituasjonen i Midtøsten ble
drastisk forverret i august i år. Den islamske
stat (IS, tidligere kalt ISIL) går til angrep
på folk de anser som vantro – blant annet
alle sjiamuslimer, sunnimuslimske sufier
og ulike religiøse minoriteter – i sin kamp
om et nytt kalifat. IS-offensiven har på bare
et par måneder bidratt til at over 600 000
mennesker har flyktet fra sine hjem, inkludert
samtlige av innbyggerne i Iraks største kristne
by, Quaraqosh. Hittil i år er 1,8 millioner
mennesker blitt fordrevet i Irak. Dette har
ført til en enormt krevende humanitær
situasjon, som må kjempe mot Syria for å få
verdenssamfunnets oppmerksomhet. Den
har også skapt et stort press på den kurdiske
regionen i Nord-Irak, som i tillegg til å ta imot
850 000 irakiske fordrevne, allerede huser
over 200 000 syriske flyktninger.
Fremmarsjen til IS har ført til det absurde at
mens 5000 daglig flyktet ut av Syria, er det
nå mange som flykter til Syria. For mange
av menneskene i denne regionen er valget
mellom pest og kolera en høyst aktuell
problemstilling. Blant annet er det kurdiske
flyktninger som strømmer over grensen til
Syria på grunn av IS sine herjinger i Nord-Irak.
Folkemord
På 90-tallet opplevde vi ved flere anledninger
at folkemordenes tid dessverre ikke var over.
Det har vi dessverre også sett eksempler på
fra de siste månedenes konflikter i Midtøsten.
Noen av de som virkelig har lidd under IS sin
fremmarsj er kurdiske flyktningene fra den
religiøse minoriteten yezidiene. I midten av
august ble det rapportert om flere tilfeller av
massehenrettelser av de som ikke konverterte til islam. Blant andre seniorrådgiver
Cecilie Hellestveit ved International Law and
Policy Institute har gått ut og sagt at alle
varsellampene for folkemord blinker.
Betegnelsen folkemord kan ifølge FNs
folkemordskonvensjon av 9. desember 1948
blant annet brukes om drap begått i den
hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en
nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs
gruppe som sådan. Det er liten tvil om at IS
ønsker å utrydde alle som de definerer som
vantro. I tillegg til denne ideologiske begrunnelsen, kan det også tenktes at det finnes en
taktisk forklaring. IS har et ønske om å vise
for omverdenen hvor brutale de er, og det er
lettere å angripe små grupperinger. Mange av
bildene og voldshandlingene som det
rapporteres om fra områdene IS rykker frem i,
minner urovekkende mye om hendelsene i
Rwanda i 1994.
Om lag 50 000 kristne og yezidier flyktet opp i
fjellene da byen Sinjar ble erobret av IS. I
stekende varme og uten tilgang på mat og
vann var fjellet delvis omringet. USAs
president Barack Obama igangsatte amerikanske luftangrep i Nord-Irak for å beskytte
amerikanske borgere og avverge et folkemord
på yezidiene. Dette skal ha gjort det mulig for
kurdiske styrker å åpne en fluktvei ned fra
fjellet. Noen samlet internasjonal innsats ser
imidlertid foreløpig ut til å utebli.
Min fiendes fiende…
Fremmarsjen til IS har bidratt til å komplisere
konfliktene i Midtøsten på en helt ny måte.
Det er ikke lenger snakk om kun borgerkriger,
opprør og lignende på det nasjonale plan,
men også en regional og internasjonal
trussel. Dagens situasjon er at stater som
allerede sliter med interne konflikter også er
nødt til å håndtere den stadig større trusselen
fra IS. Måten disse to nivåene håndteres på
Medlemmer av den religiøse minoriteten yezidier
på flukt ned fra Sinjar-fjellet. Foto: Scanpix
kan få store konsekvenser for det Midtøsten
vi vil ha i fremtiden. Det er lett å tenke at min
fiendes fiende er min venn, men man skal
vokte seg litt for å trekke slike slutninger.
Det er liten tvil om at IS regnes som
hovedfienden, og at det er viktig å sørge for
at en slik ekstrem gruppering ikke får kontroll
over hele regionen. Dette har imidlertid ført til
at tidligere fiender, som al-Assads regime i
Syria, plutselig går over til å bli en medspiller i
kampen mot IS. USA har allerede samarbeidet med kurderene og hjulpet Bagdad i
kampen mot IS, men inntil nylig var bare
tanken på å stå sammen med al-Assad
utenkelig. Dilemma går ut på at bombing av
IS indirekte kan sees som en støtte til
al-Assad-regimet man har håpet at opposisjonen skal klare å fjerne. 26. august oppfordret
imidlertid den russiske utenriksministeren
Sergej Lavrov vestlige regjeringer å samarbeide med al-Assad mot IS. Syrias utenriksminister Walid Muallem kom kort tid etter ut
med en invitasjon til USA om nettopp dette,
og så kom nyheten om at USA allerede
overvåker det syriske luftrommet med droner
for å kartlegge IS sine militære posisjoner.
USA, Albania, Canada, Kroatia, Danmark,
Italia, Frankrike og Storbritannia har forpliktet
seg til å bistå kurderne med nødvendige
våpen og utstyr. Det er de ulike Peshmergastyrkene, de kurdiske irregulære militære
enhetene, som etter mye interne stridigheter
nå har samlet seg i kampen mot IS i NordIrak. Pershmerga-styrkene fikk imidlertid
selskap av geriljakrigere fra Kurdistans
Arbeiderparti (PKK) i august, en militær- og
politisk organisasjon som av både EU og
NATO regnes som en terrororganisasjon. Her
har man da ikke bare havnet i en situasjon
hvor en terrororganisasjon er blitt en alliert,
men i tillegg oppstår dilemmaet om hva disse
geriljakrigerne vil gjøre med de toppmoderne
våpnene de blir forsynt med, den dag IS
forhåpentligvis er nedkjempet.
Folk og Forsvar
19
Operasjon «Active En
Etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001 igangsatte NATO Operation Active Endeavour
(OAE) som en artikkel 5-operasjon. 13 år senere er operasjonen fortsatt aktiv og har gitt NATO svært
mange nyttige erfaringer.
Operasjonen ble igangsatt i oktober 2001, med
mål om å bekjempe terrorisme og å bidra til å
hindre terroraktivitet i Middelhavet. Opera
sjonen er for tiden NATOs eneste artikkel5-operasjon som fokuserer på anti-terrorisme,
og den har som mål å demonstrere NATOs
solidaritet, bidra til å avskrekke og forstyrre
terroraktivitet i Middelhavet. Under Operation
Active Endeavour har NATO-skip patruljert
Middelhavet og overvåket fraktruter for å
bidra til å avskrekke, forsvare, avbryte og
beskytte mot terroraktivitet. Operasjonen ble
utviklet fra NATOs umiddelbare oppdrag etter
terrorangrepene, og har vært såpass suksessfull at den stadig har blitt videreført. Ettersom
Alliansen også har videreutviklet sin rolle i
kampen mot terrorisme, har operasjonens
mandat blitt vurdert jevnlig og ansvarsområdet utvidet.
Den erfaringen som NATO fått fra Operasjon
Active Endeavour har gitt de allierte en unik
ekspertise når det kommer til avskrekking av
maritim terroristaktivitet i Middelhavet. Denne
kompetansen er relevant for en større internasjonal innsats for å bekjempe terrorisme,
men Alliansen har også fått nyttige erfaringer
om spredning og smugling av masseødeleggelsesvåpen, samt styrket samarbeidet med
land utenfor NATO og sivile etater. Målet med
operasjonen og dens nåværende funksjoner
er å holde havet trygt og å beskytte skipsfarten. Middelhavets travle handelsruter må
holdes åpne, dette er svært viktig for Europas
handel og sikkerhet. Ikke minst har området
en viktig rolle når det gjelder energiforsyningen. Hele 65 prosent av all olje og naturgass
som forbrukes i Vest-Europa transporteres
gjennom Middelhavet hvert år. På havbunnen
går det også viktige rørledninger som
forbinder Libya – Italia og Marokko – Spania.
Av denne grunn, er NATO-skip satt til
systematisk å overvåke “flaskehalser” og
havner over hele Middelhavet.
20
Folk og Forsvar
Oppdraget
Siden april 2003 har NATO systematisk drevet
sporing og kontroll av mistenkelige fartøyer og
til tider anmodet om å inspisere skip. Disse
bordingene skjer med samtykke fra skipenes
kapteiner og flaggstater, i samsvar med folkeretten. Hensikten med bording og inspeksjoner av fartøyer er å motvirke spredning av
våpen og hindre utviklingen av terrorbevegelser.
Det som skjer i praksis er at handelsskip som
passerer gjennom det østlige Middelhavet er
overvåket av NATOs sjøenheter og blir bedt
om å identifisere seg og sin aktivitet. Denne
informasjonen blir så rapportert til MARCOM,
NATOs Maritime Commando i Northwood,
Storbritannia. Hvis noe virker uvanlig eller
mistenkelig, kan grupper på 15 til 20 fra et
NATO-skip gå ombord i det mistenkte fartøyet
for å inspisere dokumentasjon og last.
NATO-personell kan også velge å formidle
denne informasjonen til aktuelle politimyndigheter på fartøyets neste anløpshavn. Det
mistenkte fartøyet blir skygget til havn, eller til
den går inn i et lands territorialfarvann. NATOstyrken har hittil kontrollert over 115.000
handelsskip og gått om bord på over 162
mistenkelige fartøyer.
Mens mandatet til Active Endeavour er
begrenset til å avskrekke, forsvare, forstyrre
og beskytte mot terrorrelatert aktivitet, har
operasjonen også hatt en synlig effekt på
sikkerhet og stabilitet i Middelhavet, noe som
er gunstig for handel og økonomisk aktivitet.
NATO-skip og helikoptre har også ved flere
anledninger reddet sivile på oljerigger i problemer og på skip i havsnød. Noen eksempler
på dette finner vi i desember 2001, da 84
arbeidere ble evakuert fra en oljerigg i kraftig
vind og tung sjø, og i januar 2002 da kvinner
og barn ble reddet fra et synkende skip. Det er
også eksempler på at personell fra NATOfartøyene har hjulpet til med å reparere skader
på skrog eller fremdriftsanlegg. I august og
september 2004 valgte NATO å stille Operasjon Active Endeavour til rådighet for å støtte
den greske regjeringen med å sikre en forsvarlig maritim sikkerhet i forbindelse med de
olympiske og paralympiske leker. Den såkalte
Task Force Endeavour gjennomførte overvåking, tilstedeværelse og bordingsoperasjoner i
internasjonalt farvann rundt den greske halvøya med marinestyrker, støttet av maritime
patruljefly og ubåter i samarbeid med den
greske kystvakten.
Siden oktober 2001 har NATO-skip patruljert
Middelhavet og overvåket skipstrafikken. Ved
behov er det iverksatt tiltak mot mistenkelige
skip. Tilpassede bordingsoperasjoner er avgjørende for en vellykket videreføring av operasjonen.
Operasjonen ble i mars 2003 utvidet til også å
gi eskorte gjennom Gibraltar-stredet til ikkemilitære skip fra Alliansens medlemsland.
Denne utvidelsen av oppdraget er designet for
å bidra til å forhindre terrorangrep som det
utenfor Jemen (på USS Cole i oktober 2000)
og på den franske oljetankeren Limburgtwo i
2001. Området ble ansett spesielt sårbare
fordi stredet er svært smal og ca 3000 kommersielle fartøyer passerer gjennom daglig. Til
sammen 488 skip ønsket slik eskorte av NATO
skip fra mars 2003 til mai 2004.
Bredt samarbeid
Det økte NATO-nærværet i Middelhavet har
også forbedret Alliansens sikkerhetssamarbeid
med de syv landene i middelhavsregionen –
Algerie, Egypt, Israel, Jordan, Mauritania,
Marokko og Tunisia. Dette programmet
– Middelhavsdialogen – ble startet i 1995 for å
bidra til regional sikkerhet og stabilitet og for å
oppnå bedre gjensidig forståelse mellom
NATO og dens middelhavspartnere. Middelhavslandene har også sterkt fokus på trusselen om terrorisme, og har allerede samarbei-
deavour»
det med NATO i Active Endeavour ved å gi
etterretning om mistenkelig skipsfart som
opererer i deres farvann.
På 2000 tallet har økt samordning og samarbeidsmekanismer vært NATOs hovedfokus og
stadig blitt videreutviklet. Det var derfor viktig
for OAE at nye stater deltok i operasjonen.
Romania deltok med en fregatt fra 2005,
Russlands første deltakelse kom i 2006, mens
Ukraina sendte sin mest moderne båt i 2007.
En rekke andre partnerland, som Albania,
Kroatia, Israel og Marokko, bidrar også, eller
har uttrykt interesse å gjøre det.
Utviklingen videre
Fra 2010 endret Operasjon Active Endeavour
karakter, og gikk fra å være en såkalt plattformbasert operasjon til en nettverksbasert drift.
Ved hjelp av en kombinasjon av tilkallingsenheter og overvåkningsenheter, i stedet for
permanent tilstedeværende styrker, ønsker
NATO å gjøre operasjonen mer fleksibel. Det
er også en målsetting å samarbeide med og
ansvarliggjøre flere av landene i regionen. I
det reviderte operasjonskonseptet, som ble
godkjent av Det nordatlantiske råd den 23.
april 2009, poengterte Militærkomiteen to
viktige hensyn: behovet for å styrke ytterligere
informasjonsdeling mellom NATO og andre
aktører i regionen og det faktum at i noen
tilfeller, blir operasjonen hemmet av mangel
på tillatelse til å utføre bording av mistenkelige
fartøyer.
Operasjonen er under den generelle kommandoen til, og gjennomføres fra, Maritime Command Headquarters, Northwood (Storbritannia), gjennom en arbeidsgruppe i operasjonsområdet. Selve Task Force Endeavour består
av overflatefartøy, ubåter og maritime patruljefly. Operasjonen får også jevnlig benytte seg
av de to stående maritime beredskapsstyrk
ene til NATO. Disse høyberedskaps fregattstyrkene skal til enhver tid være klare til å
handle og i stand til å gjennomføre et bredt
spekter av maritime operasjoner. NATOs
stående marinestyrker kan støtte Operation
Active Endeavour enten gjennom full deltagelse (når hele styrken på tre til fem båter
deltar), eller gjennom at enkeltfartøyer deltar
når OAE ikke har egne tildelt styrker.
Beredskapsstyrken (SNMG2) består for tiden
av det amerikanske flaggskipet USS Leyte
Gulf (CG 55), det tyske skipet Niedersachsen
(F 208), det tyrkiske skipet TCG Kemalreis (F
247) og det kanadiske skipet HMCS Regina
(FFH 334). I tillegg til å støtte OAE, driver
styrken med en rekke øvelser for å bedre
samarbeidet og interoperabiliteten. Det internasjonale samarbeidet er vellykket. To dager
etter at kontreadmiral Brad Williamson (US
Navy) overtok kommandoen over styrken,
uttalte han i et intervju - Jeg ser frem til å
operere med de amerikanske, kanadiske, tysk
og tyrkisk enheter som deltar i denne styrken.
Sammensetningen av disse beredskapsstyrkene varierer, og de ulike allierte nasjonene
bidrar på rotasjonsbasis.
Om Operasjon Active Endeavour sier kontreadmiral Brad Williamson: - Det er viktig at vi
opprettholder en sterk tilstedeværelse i området (…) NATO og de maritime

grupper har
hatt en positiv effekt på maritim, regional
sikkerhet gjennom flernasjonalt samarbeid.
Femten NATO-land og to partnerland har så
langt bidratt til Operation Active Endeavour..
Dette er første gang at en amerikansk skip har
vært flaggskipet i SNMG2 siden 2007. Også
Norge har ledet SNMG2 og hatt flere bidrag til
OAE
.
Utfordringer
Det har vært vanskelig å opprette en total
overvåkning av operasjonsområdet. Fartøyer
kan slå av sine sporingssignaler, eller ligge i
dekning i havner hvor NATO ikke er ønsket.
Analyseavdelingen i hovedkvarteret i Northwood kan utgjøre en knapp ressurs, om det er
mye annet som foregår samtidig. Det kan
også være en utfordring for operasjonen at
kriminaliteten blir mer og mer organisert og
den styres av bakmenn med god økonomi. De
kriminelle har tilgang til internett og overvåkingsbilder, og med bedre hurtiggående båter
klarer de å bevege seg raskt mellom “sikre”
havner. For området som helhet, er det viktig
at ikke de urolighetene som finnes på land
også spres til havområdene. Om Operasjon
Active Endeavour skal lykkes i fremtiden
mener mange at behovet er stort for en tidlig
varsling av en fremskutt skjult enhet – med
andre ord en undervannsbåt. De må også få
tilført flere hurtiggående fartøyer eller fartøyer
med helikopter for raskt å kunne gå ombord
eller stoppe mistenkelige fartøyer. Dessverre
er dette kapasiteter som i dag er en mangelvare innen NATO-alliansen.
Fakta
Under Operation Active Endeavour har
NATO-skip patruljert Middelhavet og
overvåket transportruter, for å bidra til å
oppdage, avskrekke og beskytte mot
terroraktivitet. Operation Active Endeavour
er NATOs eneste artikkel 5 operasjon
rettet mot anti-terrorisme. Operasjonen har
som mål å demonstrere NATOs solidaritet
og bidra til å oppdage og hindre
terroraktivitet i Middelhavet.
MANDAT
Utplasseringen var et av åtte tiltak truffet
av NATO for å støtte USA i kjølvannet av
terrorangrepene den 11. september 2001.
Operasjonen ble iverksatt etter at artikkel
5, NATOs kollektive forsvarsklausul, ble
påkalt for første gang i alliansens historie.
Utplasseringen av marinestyrken ble
iverksatt den 6. oktober 2001 og fikk
navnet Operation Active Endeavour den
26. oktober 2001 Sammen med
utsendelse av overvåkningsflyet AWACS
(Airborne Warning and Control System) til
USA, var det første gang at NATOressurser hadde blitt utplassert for å støtte
en alliert i en artikkel 5 operasjon.
Av lars andreas rognan
Folk og Forsvar
21
USA lagrer stridsvogner i Trøndelag
Tunge stridsvogner skal erstatte lastebilene og
personellkjøretøyene som nå står i de amerikanske
militærlagrene i Trøndelag. Amerikanernes erfaringer fra
krigene i Afghanistan og Irak er årsaken til endringene i
utstyret, ifølge forsvarskilder. Det amerikanske skipet
USNS PFC Dewayne T. Williams ankom 10. august til
Namdalseid. Lasten består blant annet av tunge tanks av
typen M1A1 Abrahams, pansrede personellkjøretøy og
pansrede landgangsfartøy. Utstyret er mer moderne og
tyngre pansret enn det som tidligere var lagret i de
midtnorske fjellhallene. Den første avtalen om
mellomlagring av våpen ble inngått i 1981 mellom Norge
og USA om alliert militær forhåndslagring i og forsterkning
av Norge. Det opprinnelige programmet skulle understøtte
ca. 13 000 soldater fra Marinekorpset for operasjoner i
inntil 30 dager. Avtalen har vært et håndfast bevis på amerikansk vilje og evne til å bidra til forsvar av Norge i krise og krig, og den er
et konkret uttrykk for Norges tette sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid med USA. Da Stortinget reforhandlet avtalen i 2005, het
det blant annet at, “Utstyret bør samtidig tilpasses de nye sikkerhetspolitiske utfordringer og oppgaver både for Norge, USA og
NATO, herunder krise- og beredskapsoppgaver utenfor Norge”.
Norge vil bidra i Irak
Utviklingen i Irak er svært bekymringsfull, og det akutte
nødhjelpsbehovet må møtes raskt. -Det er et stort behov for
internasjonalt engasjement. Derfor yter Norge betydelige bidrag,
og ser på hvordan vi kan gjøre enda mer, sier utenriksminister
Børge Brende. FN har oppgradert situasjonen i Irak til en
humanitær katastrofe av kategori 3, på linje med Syria, Sør-Sudan
og Den sentralafrikanske republikk. Amerikanske myndigheter har
forespurt en rekke europeiske land, samt land i regionen, om
mulige bidrag. For Norges del er det humanitære bidrag som er
aktuelt. – FNs Sikkerhetsråd har anmodet verdenssamfunnet om å
bistå den irakiske regjeringen og det irakiske folk for å avhjelpe
lidelsene. 1,4 millioner mennesker er på flukt og 1,5 millioner
mennesker trenger nødhjelp i områdene der IS herjer, sier Brende.
Flere land har gitt tilsagn om militære og humanitære bidrag. – Situasjonen i Nord-Irak er stadig i utvikling, og organiseringen av
nødvendig transportkapasitet er under utforming. Vi ønsker å være
forberedt på å bidra. Derfor stiller vi et C-130J transportfly til
disposisjon for å frakte nødvendig nødhjelp på kort varsel, dersom
behovet for militær løftekapasitet bekreftes, sier forsvarsminister
Ine Eriksen Søreide. – Deployering av C-130 kan gjennomføres
hurtig etter at et oppdrag eventuelt er bestemt. Hva som vil kreves
av støttekapasiteter må klargjøres i henhold til oppdragets karakter.
Det kan for eksempel være behov for støtte til logistikk, kommando
og kontroll, vedlikehold, styrkebeskyttelse eller liaisonfunksjoner,
sier forsvarsministeren. Det er ikke en aktuell problemstilling
å bidra med militære styrker, våpen eller transport av
våpen. Flere juridiske forhold må avklares før
Norge eventuelt iverksetter flyvninger.
Humanitær
bistand til Irak
Situasjonen i
Irak har utviklet
seg fra vondt
til verre over
de siste ukene.
Det er nå over
1,4 millioner
internt
fordrevne i
landet og den
humanitære
situasjonen er svært vanskelig. Regjeringen bevilger derfor ytterligere
50 millioner kroner for å hjelpe de som er rammet av konflikten i Irak,
sier utenriksminister Børge Brende. Støtten ble annonsert da
utenriksministeren besøkte Irak 25. og 26. august. Norge har dermed
gitt til sammen 175 millioner kroner til humanitære tiltak i Irak i år. I
Bagdad hadde Brende blant annet møte med Iraks påtroppende
statsminister, Haider al-Abadi, som er i ferd med å danne ny regjering i
Irak. I Erbil møtte han de kurdiske myndighetene, FN og humanitære
organisasjoner, og besøkte internt fordrevne i området. - Det er
avgjørende for Iraks fremtid at den nye regjeringen i Bagdad inkluderer
alle folkegrupper. Dette understreket jeg i min samtale med
påtroppende statsminister Haider al-Abadi. Det er viktig at den nye
regjeringen bidrar til å samle landet i kampen mot ekstremistene i IS.
De alvorlige bruddene på menneskerettighetene begått av IS er
avskyelige handlinger som bare kan møtes med fordømmelse, sier
Brende.
Ivaretakelse av veteraner
Dette er en trist rapport, uttalte Riksrevisor Per Kristian Foss om Riksrevisjonens rapport om ivaretakelse av veteraner som ble offentliggjort 12.
juni. Hovedfunnene i undersøkelsen er at belastningen på Forsvarets personell i forbindelse med utenlandstjeneste er for høy, at veteraner med
psykiske helseplager ikke får tilfredsstillende hjelp, at tilretteleggingen for deltakelse i det sivile arbeidslivet er mangelfull, at behandlingen av
erstatningssakene tar for lang tid og at kompetansen om krigsskader i helsevesenet er for lav. Foss uttalte at det var skuffende at det ikke har
skjedd mer når det gjelder oppfølgingen av veteranene, og det ikke finnes et tilfredsstillende helsetilbud til veteraner med psykiske
belastningsskader. - Kunnskapen om krigstraumer og krigsskader er skuffende lav, sa Foss under pressekonferansen 12. juni. Undersøkelsen
viser i tillegg at NAVs oppfølging av veteraner som står utenfor arbeidslivet, har store svakheter. Blant annet er det eksempler på unge,
langtidsledige veteraner, som går i lengre perioder uten nødvendig oppfølging fra NAV. 6000 veteraner mottar enten arbeidsavklaringerpenger,
sykepenger eller dagpenger.
22
Folk og Forsvar
Folkogf
orsVar
Nr. 2 2012
Om Folk og Forsvar
Fo
te
I over 60 år har Folk og Forsvar drevet med faktabasert informasjonsarbeid om norsk
forsvarsog sikkerhetspolitikk til alle som måtte være interesserte. Vi kan tilby
dagsseminaret ”Sikkerhetspolitikk. Norge, Europa og verden”, rollespillet ”Fred og
konflikt”, spesialtilpassede foredrag, støtte til studieturer, stipend, egenarrangerte
studieturer, samt publikasjoner, temahefter, plakater og vårt sikkerhetspolitiske
leksikon.
Ta kontakt på [email protected] for mer informasjon eller bestilling av foredrag
eller rollespill. Det er kostnadsfritt for skoler og organisasjoner å få besøk av Folk og
Forsvar.
ma
lko
he
ft
gf o
e
rsV
ar
r?
En ny vå
EU
s
fo sikke
r
rs
var het
s
sp
ol - og
itis
sa
ke
ma
rb
eid
Av Kat
hin
ka Lou
ise Rin
vik
Studi
eheft
e_eu
.indd
1
15.11
.12
10:44
Kommende seminar høsten 2014/våren 2015
”Sikkerhetspolitikk: Norge, Europa og verden”
Meld deg på en seminardag full av faglig påfyll! Folk og Forsvars dagsseminar inneholder foredrag
om samfunnssikkerhet og beredskap, sikkerhetspolitikk i en globalisert verden, Nordområdene,
internasjonale organisasjoner som FN, EU, NATO og OSSE, Forsvaret som sikkerhetspolitisk
verktøy, samt et dagsaktuelt tema. Konferansen er gratis for deltakerne, og lunsj vil bli servert.
Høsten 2014
Våren 2015
STJØRDAL, 26. februar
RØROS, 14. oktober
LEKNES, 27. januar
NORDFJORDEID, 10. mars
TRONDHEIM, 15. oktober
SJØVEGAN, 28. januar
FLORØ, 11. mars
FREDRIKSTAD, 16. oktober
HAMAR, 3. februar
MOLDE, 17. mars
RENA, 21. oktober
OSLO og AKERSHUS, 4. februar
ÅLESUND, 18. mars
GJØVIK, 22. oktober
KONGSBERG, 5. februar
BERGEN, 25. mars
TROMSØ, 28. oktober
SKIEN, 10. februar
MO I RANA, 29. oktober
ARENDAL, 11. februar
STAVANGER, 18. november
KRISTIANSAND, 12. februar
LAKSELV, 19. november
OTTA, 17. februar
HAMMERFEST, 21. november
VERDAL, 25. februar
Med forbehold om endringer.
Seminarene er gratis for deltakerene. For påmelding og nærmere informasjon ta kontakt på telefon 22 98 83 60 eller e-post: [email protected]
www.folkogforsvar.no
Returadresse: Folk og Forsvar Arbeidersamfunnets plass 1c, 0181 OSLO
B
INFORMASJONSMATERIELL OM NORSK
SIKKERHETS- OG FORSVARSPOLITIKK
På denne siden finner du en oppdatert liste over aktuelle hefter og blader om norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Materiellet er utgitt av ulike
organisasjoner og forvaltningsorgan. Samtlige publikasjoner er gratis. Fyll in navn, adresse og postnummer, kryss av for ønsket materiell og
send til Folk og Forsvar. Alt materiell kan også bestilles på våre nettsider www.folkogforsvar.no
Nr. 5 2013
Folk
sikkerhetspolitiske leksikon
s
gfor
Folko
te ma
Folk og Forsvar
Var
he fte
Folko
Folk og Forsvar
te ma
ISBN: 978-82-92104-22-4
F
F
F
F
he ft
e
gfor
s
Folk og Forsvar
Var
Folk og Forsvar
F
F
Folk og Forsvar
Annet:
£ Folk og Forsvar – for fred, frihet og demokrati
£ People and Defence - peace, freedom and democracy
omslag_298x210.indd 1
Temahefter:
£ Marit S. Hernæs:
Sudan og Sør-Sudan
£ Kathinka Louise Rinvik:
Den andre verdenskrig, Holocaust og
Den kalde krigen
£ Harald B. Borchgrevink:
Afghanistan
£ Kathinka Louise Rinvik:
EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid
£ Aslaug Skavhaug Røhne:
al-Qaida og internasjonal terrorisme
£ Rikke C. Arnulf:
FN – enhet av mangfold
£ Jeg ønsker å få tilsendt Folk og Forsvars
sikkerhetspolitiske leksikon kostnadsfritt
Forsvar
F
F
14.02.14 12:23
tan
anis
ikt
konfl
Afgh
– krig,
sjon
ika
mmunBonaventura Borchgrevink
og ko
Av Harald
Forsvarets Forum:
£ Angrepet på Norge, 9. april - 9. juni
£ Finnmark – Fritt!
£ Fritt Norge
Den
Fo
Nr
gf
lko
20
. 3
or
-
det
tre
e ve
rden
Ho
sk
Den locaust rig,
kald
e kr og
igen
Av Kathin
ka Louise
FolkogforsVar
Nr. 1 2013
gamle konflikter –
nye utfordringer
Burma
Indonesia
Japan
ne
Ry
DIREKTORATET FOR SAMFUNNSSIKKERHET
OG BEREDSKAP (DSB)
£ 02-2014: Samfunnssikkerhet
£ 01-2014: Årsmelding 2013
£ 04-2013: DSB hjelper Filippinene
£ 03-2013: Barents Rescue 2013
£ 02-2013: Flom på østlandet
£ 01-2013: Årsmelding 2012
£ 04-2012: Internasjonalt arbeid
£ 03-2012: Viktige hjemmebesøk hindrer brann
£ 02-2012: Samfunnssikkerhet Nasjonalt risikobilde
£ Rasjoneringsberedskap
£ Veileder for kriseplanlegging i kommunene
annet:
£ Forsvaret: Innsats 2: 2012
£ Marshall-hjelpen 50 år
uk
Ma
lak
kas
tre
det
yu
ø
Nord-Korea
KINa
NOrd-KOrea
Styreform: Folkerepublikk
Grunnlagt: 1.oktober 1949 (Folkerepublikken Kina)
Hovedstad: Beijing
Folketall: 1.349.585.838 (2013)
Offisielt språk: Mandarin kinesisk
Nasjonaldag: 1.oktober
areal: 9.596.961 km2
religion: Daolister, buddhister, 3-4 % kristne, 1-2 %
muslimer
Valuta: Renminbi (yuan)
BNP pr. innbygger: 9.100 USD (2012)
Statsoverhode: President Xi Jinping
Statsminister: Li Kequlang
regjering: Utnevnes av Den nasjonale folkekongressen
administrasjon: 23 provinser; Anhui, Fujian, Gansu,
Guangdong, Guizhou, Hainan, Hebei, Heilongjiang,
Henan, Hubei, Hunan, Jiangsu, Jiangxi, Jilin, Liaoning,
Qinghai, Shaanxi, Shandong, Shanxi, Sichuan, Yunnan,
Zhejiang; og 5 autonome regioner; Guangxi, Nei Mongol
(Indre Mongolia), Ningxia, Xinjiang Uygur, Xizang (Tibet)
Internasjonal tilknytning: ASEAN (dialogpartner),
G-20, G-24 (observatør), G-77, IAEA, ICC (nasjonale
komiteer), ILO, IMF, IMO, Interpol, FN, WHO, WMO, WTO,
Konflikter: Flere, blant annet involvert i uenigheter om
Kashmirs status, diverse grensedisputter med naboland,
involvert i en kompleks uoverensstemmelse med Brunei,
Taiwan, Malaysia, Filippinene og Vietnam over Spratleyøyene, og med Taiwan og Filippinene om Scarborough
Reef.
Forsvarsbudsjett: 2,6 % av BNP
Landsstridskrefter: 1.600.000
Sjøstridskrefter: 255.000
Luftstridskrefter: 300.000
Styreform: Kommunistisk stat/ diktatur
Grunnlagt: 15.august 1945 (uavhengig fra Japan)
Hovedstad: Pyongyang
Folketall: 24.720.407 (juli 2013)
Offisielt språk: Koreansk
Nasjonaldag: 9.september
areal: 120.538 km2
religion: De fleste er buddhister,
noen ytterst få er kristne.
Valuta: Nordkoreansk won
Statsoverhode: President Kim Jong Un (siden
17.desember 2011)
Statsminister: Pak Pong-ju (siden 2.april 2013)
regjering: Medlemmene, foruten forsvarsministeren,
blir utnevnt av nasjonalforsamlingen (Supreme People’s
Assembly)
administrasjon: Inndelt i 9 provinser og 2 bykommuner
Internasjonal tilknytning: G-77, UN, WHO
Konflikter: Flyktningeproblematikk fra Nord-Korea inn i
Kina. Nord-Korea og Kina hevder begge suverenitet over
øyer i Yalu- og Tumen-elvene. Nord-Korea støtter SørKorea i suverenitetshevdelsen over Liancourt Rocks.
Forsvarsbudsjett: Ukjent
Landstridskrefter: 1.020.000
LaOS
Styreform: Republikk
Grunnlagt: 15.august 1945 (uavhengighet fra Japan)
Hovedstad: Seoul
Folketall: 48.955.203 (juli 2013)
Offisielt språk: Koreansk
Nasjonaldag: 15.august
areal: 99.720 km2
religion: 31,6 % kristne, 24,2 % buddhister, 43,3 %
ukjent
Valuta: Sørkoreansk won
Statsoverhode: President Geun-hye Park (siden
25.februar 2013)
Statsminister: Hong-won Chung (siden 26.februar 2013)
regjering: Blir utnevnt av presidenten etter anbefaling
fra statsministeren
administrasjon: Inndelt i 9 provinser, 6 metropoliske
byer, 1 spesiell by og 1 spesiell selvstyrt by
Internasjonal tilknytning: APEC, Australia Group,
ERBD, G-20, IAEA, ILO, IMF, Interpol, IOC, OECD, OSCE
(partner), UN, WHO, WTO
Konflikter: Militær demarkasjonslinje innenfor en fire
kilometer lang demilitarisert sone som skiller Nord-Korea
og Sør-Korea siden 1953; periodisk uenighet med NordKorea angående den nordre grenselinjen i Gulehavet
som Sør-Korea hevder er en grense. Sør-Korea og Japan
hevder begge suverenitet over Liancourt Rocks, som har
vært okkupert av Sør-Korea siden 1954.
Forsvarsbudsjett: 2,7 % av BNP (2006)
Landstridskrefter: 522.000
JaPaN
Styreform: Parlamentarisme med konstitusjonelt
monarki
Grunnlagt: 3.mai 1947
Hovedstad: Tokyo
Folketall: 127.253.075 (juli 2013)
Offisielt språk: Japansk
Nasjonaldag: 23.desember
areal: 377.915 km2
religion: 83,9 % shintoisme, 7,4 % buddhisme, 2 %
kristne, 7,0 % andre
Valuta: Japansk yen
Statsoverhode: Keiser Akihito (siden 7.januar 1989)
Statsminister: Shinzo Abe (siden 26.desember 2012)
regjering: Utnevnes av statsministeren
administrasjon: Inndelt i 47 prefekturer
Internasjonal tilknytning: APEC, Australiagruppen,
CERN (observatør), G-20, G-5, G-7, G-8, G-10, IAEA, IBRD,
ILO, Interpol, IOC, OECD, OSCE (partner), Parisklubben,
UN, WHO, WTO
Konflikter: Uenighet med Russland om suvereniteten
over De sør-kuriliske øyer. Sovjetunionen okkuperte
dem i 1945, de administreres i dag av Russland og Japan
ønsker suverenitet. Dette hindrer derfor undertegnelse
av en fredstraktat som formelt skal sette punktum for
fiendtligheter i forbindelse med 2.verdenskrig. Japan
og Sør-Korea hevder begge suverenitet over Liancourt
Rocks. Kina og Taiwan er begge uenige i Japans
suverenitetshevdelse til de ubebodde Senkaku-øyene og
Japans selverklærte økonomiske sone i Øst-Kina havet; et
område med store ressurser.
Forsvarsbudsjett: 1 % av BNP (2012)
JAVAHAVET
plakat_sør_øst_asia_2013.indd 1
FILIPPINeNe
Grunnlagt: 4.juli 1946 (uavhengig fra USA og Spania)
Hovedstad: Manila
Folketall: 105.720.644 (2013)
Offisielt språk: Engelsk og filippinsk
Nasjonaldag: 12.juni
areal: 300.000 km2
religion: 82.9 % katolikker, 5 % muslimer, 2.8 %
evangelister
Valuta: Filippinsk peso
Statsoverhode: President Benigno Aquino III
regjering: Utnevnes av presidenten med samtykke fra
valgkomiteen
administrasjon: 80 provinser
Internasjonal tilknytning: ASEAN, G-24, G-77, IAEA,
ICC (nasjonale komiteer), ILO, IMF, IMO, Interpol, UN,
WHO, WTO
Konflikter: Involvert i en kompleks uoverensstemmelse
med Brunei, Kina, Malaysia, Taiwan og Vietnam om
Spratley-øyene, og med Kina og Taiwan om Scarborough
Reef.
Landsstridskrefter: 86.000
Vietnam
tHaILaNd
Styreform: Konstitusjonelt monarki
Grunnlagt: I 1238
Hovedstad: Bangkok
Folketall: 66.404.688 (2013)
Offisielt språk: Thailandsk, engelsk
areal: 413.120 km2
Grenser til: Burma, Kambodsja, Laos, Malaysia
religion: 94.6 % buddhister, 4.6 % muslimer, 0.7 %
kristne
Valuta: Thailandske baht
Statsoverhode: Kong Rama IX (Bhumibol Adulayadej)
Statsminister: Yingluck Shinawatra
regjering: Velges av statsministeren
administrasjon: 77 provinser
Internasjonal tilknytning: ASEAN, G-77, IAEA, ICC
(nasjonale komiteer), ILO, IMF, IMO, Interpol, OSSE
(partner), FN, WHO, WMO, WTO
Konflikter: Separatiskbevegelser i de sørlige malaymuslim provinsene har ført til stengte grenser og
streng kontroll til Malaysia. Jobber med å få til en
demarkasjonslinje med Laos, men det er uenigheter over
øyene i Mekong elven.
VIetNam
Styreform:Folkerepublikk
Grunnlagt: 26.juli 1949 (uavhengig fra Frankrike)
Hovedstad: Vientiane
Folketall: 6.695.166 (2013)
Offisielt språk: Lao
areal: 236.800 km2
Grenser til: Burma, Kambodsja, Kina, Thailand, Vietnam
religion: 67 % buddhister, 1,5 % kristne
Valuta: Laotisk kip
BNP pr. innbygger: USD 3.000 (2012)
Statsoverhode: President Choummaly Sayasone
Statsminister: Thongsing Thammavong
regjering: Utnevnes av presidenten og godkjennes av
nasjonalforsamlingen
administrasjon: 16 provinser; Attapu, Bokeo,
Bolikhamxai, Champasak, Houaphan, Khammouan,
Louangnamtha, Louangphabang, Oudomxai, Phongsali,
Salavan, Savannakhet, Viangchan, Viangchan,
Xaignabouli, Xekong, Xiangkhouang
Internasjonal tilknytning: ASEAN, G-77, IAEA, ILO, IMF,
Interpol, FN, WHO, WTO
Konflikter: Jobber med å få til en demarkasjonslinje med
Thailand, men det er uenighet om øyene i Mekongelven.
Burma
Styreform: Parlamentarisk styresett (siden mars 2011)
Grunnlagt: 4.januar 1948 (uavhengig fra Storbritannia)
Hovedstad: Rangoon
Folketall: 55.167.330 (juli 2013)
Offisielt språk: Burmesisk
Nasjonaldag: 4.januar og 12.februar
areal: 676.578 km2
religion: 89 % buddhister, 4 % kristne, 4 % muslimer, 3
% andre
Valuta: Burmesisk kyat
Statsoverhode: President Thein Sein (siden 4. februar
2011)
Statsminister: Thein Sein
regjering: Blir utnevnt av presidenten og godkjent av
parlamentet
administrasjon: Inndelt i 7 regioner og 7 stater
Internasjonal tilknytning: ASEAN, G-77, IAEA, IBRD,
ILO, Interpol, IOC, UN, WHO, WTO
Konflikter: Over halvparten av Burmas befolkning
består av diverse etniske grupper som har tilknytning
til nabolandene; blant annet til Thailand og Kina. Nafelven på grensen til Bangladesh er en illegal smuglerrute.
Bangladesh har utfordringer med nærmere 30.000
flykninger fra Burma, en muslimsk minoritetsgruppe, som
lever som flyktninger i Cox’s Bazar. Burmesisk grensepoliti
er i ferd med å konstruere et 200 kilometer langt
ståltrådgjerde langs grensen til Bangladesh for å hindre
ulovlig grensepassering og annen kriminell virksomhet.
Uenighet mellom Burma og India om maritime grenser.
Problemer med narkotikasmugling og trafficking.
Sør-Korea
INdONeSIa
Grunnlagt: 17.august 1945
Hovedstad: Jakarta
Folketall: 251.160.124 (juli 2013)
Offisielt språk: Indonesisk
areal: 1.904.569 km2
religion: 86 % muslimer, ca. 10 % kristne, 1,8 %
buddhister. På Bali er befolkningen i hovedsak hinduer,
disse utgjør ca. 1 % av landets totale befolkning
Valuta: Indonesisk raya
Statsoverhode: President Susilo Bambang Yudhoy Ono
(siden 20.oktober 2004)
Statsminister: President Susilo Bambang Yudhoy Ono
regjering: Blir utnevnt av presidenten
administrasjon: Indonesia er delt inn i 33 provinser og
en autonom region; Aceh
Internasjonal tilknytning: ASEAN, G-11, G-15, G-20,
G-77, IAEA, IBRD, ILO, IMF, Interpol, IOC, MONUSCO,
OECD, UN, WHO, WTO.
Konflikter: Uenighet om diverse maritime grenser;
blant annet med Timor og Malaysia. Indonesiske
grupperinger har utfordret Australias krav på
Ashmore Reef. Flyktninger fra Timor bor fortsatt i Indonesia, og nekter å vende tilbake til
hjemlandet.
T I B E T
Paraceløyene
Rinvik
r
se
es
?
er
er
int
ikt
fl
ke
on
ns
k
a
ik
e
sk
er
n
m
A
ika
er
am
Japanhavet
eas
Kor
Gulehavet
andr
r
sVa
13
Den norske atlanterhavskomité:
£ 01/2014 Øivind Bratberg; What now, little England?
Prospects for the forthcoming Scotland and EU
referendums
£ 04/2013 Rolf Willy Hansen; Konflikten i Syria
£ 03/2013 Jahn Otto Johansen; Polen – et lyspunkt i Europa
£ 02/2013 Sverre Lodgaard; Hva skjer i Nord-Korea?
Asiatisk stabilitet i fare?
£ 01/2013 Mona Kanwal Sheikh; Engaging with islamists:
A new agenda for the policy community
£ 03/2012 Trygve Refvem; US shale oil revolution
S ø r ø s t - A si a
and the geopolitics of oil
£ 02/2012 Oktay Bingöl; NATO’s influence in the
near abroad
£ NATOs strategiske konsept, Lisboa 2010
ye
Folk og Forsvar:
Plakater:
£ Kathinka L. Rinvik og Mads Myrbråten:
Midtøsten: konfliktenes region.
£ Kathinka L. Rinvik og Mads Myrbråten:
Norske bidrag i internasjonale operasjoner
£ Nan Cecilie Johnstad og Kathinka L. Rinvik:
Sørøst Asia
USA
Norges beredskap
Den russiske føderasjon
£ Nan Cecilie Johnstad:
Afrika
EU/NATO
£ Harald B. Borchgrevink og Anthon Øien:
Folkerepublikken Kina
£ Harald B. Borchgrevink og Anthon Øien:
Norge og Norden
£ Nan Cecilie Johnstad og Anthon Øien:
Afghanistan, Pakistan og India
£ Nan Cecilie Johnstad og Staale Granli:
Midtøsten
Forsvars
leksikon
og
Dette er femte utgave av oppslagsverket om forsvarsog
sikkerhetspolitikk.
Boka er et leksikon beregnet på alle interesserte grupper og
fagpersoner; enten de studerer, arbeider med internasjonale
forhold eller underviser.
Boka består av nyttige ord, begreper og forkortelser som har en
sikkerhets- og eller forsvarspolitisk relevans. I tillegg er det samlet
informasjon om land i verden som for tiden er sikkerhetspolitisk aktuelle.
F
F
Norges forsvar
– inn i fremtiden
og
sikkerhetspolitiske
Folk og Forsvars
Folk
£ Jeg ønsker å abonnere på Folk og
Forsvars kontaktblad.
Bladet kommer ut fem ganger i året
og vil bli tilsendt kostnadsfritt
KamBOdSJa
maLaySIa
Grunnlagt: 9.november 1953 (uavhengig fra Frankrike)
Hovedstad: Phnom Penh
Folketall: 15.205.539 (2013)
Offisielt språk: Khmer
Nasjonaldag: 9.november
areal: 181.035 km2
Grenser til: Laos, Thailand, Vietnam
religion: 96,4 % buddhister, 2,1 % muslimer
Valuta: Kambodsjansk riel
BNP pr. innbygger: USD 2.400 (2012)
Statsoverhode: Kong Norodom Sihamoni
Statsminister: Hun Sen
regjering: Utnevnes av Kongen etter forslag fra
statsministeren
administrasjon: 23 provinser; Banteay Meanchey,
Battambang, Kampong Cham, Kampong Chhnang,
Kampong Speu, Kampong Thom, Kampot, Kandal, Kep,
Koh Kong, Kratie, Mondolkiri, Oddar Meanchey, Pailin,
Preah Vihear, Prey Veng, Pursat, Ratanakiri, Siem Reap,
Sihanoukville, Stung Treng, Svay Rieng, Takeo
Internasjonal tilknytning: ASEAN, G-77, IAEA, ILO, IMF,
IMO, Interpol, FN, WHO, WMO, WTO
Konflikter: Grensedisputt med Thailand
Grunnlagt: 31. august 1957 (uavhengig fra Storbritannia)
Hovedstad: Kuala Lumpur
Folketall: 29.628.392 (2013)
Offisielt språk: Bahasa malaysisk
areal: 329.847 km2
Grenser til: Brunei, Indonesia, Thailand
religion: 60.4 % muslimer, 19.2 % buddhister, 9.1 %
kristne, 6.3 % hinduister
Valuta: Malaysisk ringgit
Statsoverhode: Kong Abdul Halim Mu’adzam Shah
Statsminister: Najib Tun Razak
regjering: Velges av statsministeren blant medlemmer
av Parlamentet, med samtykke fra Kongen
administrasjon: 13 områder; Johor, Kedah, Kelantan,
Melaka, Negeri Sembilan, Pahang, Perak, Perlis, Pulau
Pinang, Sabah, Sarawak, Selangor, Terengganu; og ett
føderalt territorium; Wilayah Persekutuan
Internasjonal tilknytning: ASEAN, G-15, G-77, IAEA, ICC
(nasjonale komiteer), ILO, IMF, IMO, Interpol, FN, WHO,
WTO
med Brunei, Kina, Filippinene, Taiwan og Vietnam om
Spratley-øyene
Sør-KOrea
Styreform: Kommunistisk republikk
Grunnlagt: 2.september 1945 (uavhengig fra Frankrike)
Hovedstad: Hanoi (Ha Noi)
Folketall: 92.477.857 (juli 2013)
Offisielt språk: Vietnamesisk
Nasjonaldag: 2.september
areal: 331.210 km2
religion: 9,3 % buddhister, 6,7 % katolikker, 1,5 % hoa
hao, 1,1 % cao dai, 0,5 % protestanter, 0,1 % muslimer
og 80,8 % ikke-troende
Valuta: Vietnamesisk dong
Statsoverhode: President Truong Tan Sang (sidn 25.juli
2011)
Statsminister: Nguyen Tan Dung (siden 27.juni 2006)
regjering: Blir utnevnt av statsministeren etter
forslag fra statsministeren og bekreftelse fra
nasjonalforsamlingen
administrasjon: Landet er inndelt i 58 provinser og 5
bykommuner
Internasjonal tilknytning: APEC, ASEAN, G-77, IAEA,
IBRD, ILO, IMF, Interpol, IOC, UN, WHO, WTO
Konflikter: Kambodsja og Laos anklager Vietnam for
illegale aktiviteter langs landegrensene. Kambodsja
og Vietnam er også uenige om suvereniteten over
øyer utenfor kysten. Det befinner seg over 300.000
vietnamesiske flyktninger i Kina. Kina har okkupert
Paracel-øyene som Vietnam og Taiwan ønsker kontroll
over. Uenighet med Brunei om maritime grenser.
Vietnam, Filippinene og Kina driver med seismisk aktivitet
utenfor Spratly-øyene.
taIwaN
Grunnlagt: 1946
Hovedstad: Taipei
Folketall: 23.299.716 (2013)
Offisielt språk: Kinesisk (mandarin-kinesisk)
Nasjonaldag: 10.oktober
areal: 35.980 km2
religion: 93 % blanding av buddhisme og taoisme, 4.5
% kristne, 2.5 % annet
Valuta: Taiwanske dollar
Statsoverhode: President Ma Ying-Jeou
Statsminister: Jiang Yi-huah
regjering: Utnevnt av presidenten etter anbefaling fra
statsministeren
administrasjon: 14 områder; Changhua, Chiayi,
Hsinchu, Hualien, Kinmen, Lienchiang, Miaoli, Nantou,
Penghu, Pingtung, Taitung, Taoyuan, Yilan, Yunlin
Internasjonal tilknytning: ADB, APEC, BCIE, ICC
(nasjonale komiteer), IOC, ITUC WTO
med Brunei, Kina, Malaysia, Filippinene og Vietnam
over Spratley-øyene, og med Kina og Filippinene over
Scarborough Reef.
Foto: Scanpix
FolkogforsVar
PRODUSERT AV FOLK OG FORSVAR 20©13
TEKST: NAN CECILIE JOHNSTAD OG KATHINKA LOUISE RINVIK
IDÉ OG GRAFISK FORMGIVNING:
NAN C. JOHNSTAD / punkt&prikke…
TRYKK: RK Grafisk
28.08.13 11:16
Navn:
........................................................................
Adresse:
........................................................................
........................................................................
Postnr./sted:
........................................................................