Familie, en artikkel av Simon Flem Devold

JEG HAR TO PROBLEMER
”Jeg har to problemer. Det er mamma og pappa”, skriver en åtteåring til Simon Flem
Devold. Han har fått mange slike brev. Barn er nok redd for krig og forurensning. Men
mest av alt frykter de kanskje for at hjemmet skal gå i oppløsning.
Stadig flere barn lider under ”skilsmisserevolusjonen”. Og når samfunnet svikter oppgaven
med å formidle meningen med ekteskapet til neste generasjon, er det et steg i retning av
kulturelt selvmord, sier en amerikansk rapport. Denne pessimismen stammer ikke fra
konservative kretser, men fra kvinner og menn i det politiske sentrum.
”Vår tids tuberkulose”
Samlivsbrudd er en hovedårsak til den nye sykdomsbølgen i samfunnet, ”vår tids
tuberkulose" — som hverken skyldes virus eller vellevnet. Avisoverskriftene taler sitt
tydelige språk: Ungdomskriminalitet, rusmisbruk, psykiske problemer, selvmord. Mange står
i alvorlig fare for totalt livshavari. Listen er lang.
Men den overrasker ikke Simon Flem Devold. Han har sagt det samme før, selv om han
hverken er psykolog eller profet. Men han er glad i barn. lan er selv far til fem og landsonkel
til flere tusen barn. Gjennom spalten ”På skrås” i Aftenposten har han fått 10-15 tusen brev
årlig — om alt det om ligger de mindreårige på hjertet. Det avslører et kontaktbehov som er
både rystende og rørende.
Og hva er det som ligger dem på hjertet?
De skriver om svært personlige spørsmål og opplevelser, om sorger og gleder. Barn frykter
også for krig og forurensning. Men mest av alt frykter de kanskje for at hjemmet skal gå i
oppløsning. Store deler av mine dager — noen ganger netter — går med til å lese fortvilte
brev fra barn, unge og voksne som føler seg sviktet. ”Hvis mamma og pappa skiller seg, så er
det verre enn en atomkrig”, skriver en tenåring. Ja, noen skilsmissebarn mener at det ville
være lettere for dem om en av foreldrene døde.
Når grunnfjellet sprekker
Hver dag er det mer enn 50 barn som opplever at familiebåndene blir revet i stykker.
For hvert av disse barna er det en katastrofe som ingen andre er i stand til å forstå. De føler
seg på en måte stigmatisert. Det er som om grunnfjellet sprekker under dem.
Er det ikke for sterke ord?
Mange av barna har jo sendt meg brev i lang tid. Og de har ikke lagt is og rustning over sine
følelser. I noen tilfeller er det hjerteskjærende å vite hvordan de har det; selv flere år etter
splittelsen føler de fleste barna seg forvirret og ulykkelig. Men jeg skulle naturligvis ønske at
andre med større faglig innsikt ville føre ordet. Hvorfor hører vi nesten ikke et pip fra dem?
www.norskbibelinstitutt.no
[email protected]
Ansvar — et tabuord?
Devold mener at det har flere grunner:
Opplysningen er såpass skremmende at den kan føre til samvittighetskonflikter. De tier også
fordi fagmiljøet er så ensrettet; de som opponerer vil møte en bølge av forakt og
latterliggjørelse. Og de tier fordi det er umulig å si noe meningsfylt om hvilken virkning en
skilsmisse har på barna, uten å komme inn på moral, livssyn og personlig ansvar. Slike
begreper er tydeligvis mer eller mindre tabu i fagkretser.
Men norske fagfolk har ikke bare vært tause. De har også gitt falsk informasjon. Vi er blitt
ensidig og feilaktig orientert om hvilken virkning skilsmissen har. Det hender at jeg har lyst
til å trekke alle disse barnebrevene opp av skuffen og offentliggjøre dem, la villederne få se
hva deres egne barn mener om den tilværelsen de er blitt tvunget inn i. Hittil har jeg klart å
legge bånd på meg, sier Simon med et glimt av opprør i de milde øynene.
For en tid siden slo det en setning ned i meg, et slags program: Trøst de utrøstelige, forstyrr
de uforstyrrelige! Den forpliktelsen har jeg forsøkt å følge, selv om jeg vet at det kommer til
å bli mye spetakkel og mange skjellsord.
Hva er meningen med ekteskapet?
Det ”farløse” samfunn
Før i tiden var mannen som regel herre i huset. Kvinnefrigjøringen gav oss kanskje et
inntrykk av at ekteskapet er til for kvinnens skyld. Men det er jo først og fremst rammen
rundt barnas liv. Derfor er det en urett når voksne i alt for mange tilfelle løser sine
problemer på barnas bekostning. Barn er en Herrens gave, sier Bibelen. Når to mennesker
beslutter å sette barn til verden, har de tatt på seg et ansvar som setter en moralsk grense.
Det gjelder andre regler enn før. For framtiden kommer deres egne interesser i andre rekke.
Det nye mennesket må alltid ha førsterett.
Og det sier jeg ikke minst til mennene. Det er en annen setning som stadig slår ned i meg
når jeg ser resultatene av omsorgssvikt: ”Fedrenes utsatte tilstedeværelse”. Den som er glad
i barna sine, må ta seg tid til å være sammen med dem, spise sammen med dem, snakke
med dem. Nå. I morgen er det for sent. Å si at ”det viktigste er at ungene har en far som er
glad i jobben”, er et farlig signal. Det gir et alibi til de mange fedre som forsømmer barna
sine, sier Simon.
I det siste verset i Det gamle testamente leser vi om én som skal ”vende fedrenes hjerter til
barna og barnas hjerter til fedrene”. Er det ikke en stor utfordring i vårt ”farløse” samfunn?
Hvordan kan vi styrke ekteskapet?
Det gode, gammeldagse løftet om å holde sammen ”til døden skiller” er jo stort sett
erstattet med ”så lenge jeg er lykkelig”. Vi må minne hverandre om at hensikten med vår
stund på jorden ikke først og fremst er å ”søke lykken”. Forelskelsen er en flyktig følelse,
som er for skjør til å bygge livet på. Medfølelse og ansvar er et bedre grunnlag. Det hviler en
lammelse over de vestlige samfunn på grunn av selvtilfredsstillelse og selvfortryllelse. Vi må
www.norskbibelinstitutt.no
[email protected]
lære oss å ta vare på hverandre, se hverandre, bære hverandres byrder. Vise ansvar.
Jesu Kristi sinnelag ...
Ja, jeg blir aldri ferdig med å forundre meg over Jesus. Da fariseerne ville uteske ham om
samliv og skilsmisse, sa han noe om ”de harde hjerters skyld”. ”Men fra begynnelsen var det
ikke slik.”
Simon Devold i intervju med Ove Berntsen
TIDENS TALE NR. 4 1995
www.norskbibelinstitutt.no
[email protected]