NTM 4/2014

Transcription

NTM 4/2014

UTGITT AV OSLO MILITÆRE SAMFUND | ÅRGANG 184 NR. 4/2014 KR. 63,-
Jan SommerfeltPettersen
Saniteten i Forsvaret
– et spørsmål om
liv og død
Kristian Åtland og
Una Hakvåg
Russlands intervensjon
på Krim – gjennomføring og konsekvenser
Roald Gjelsten
Klar for kamp –
Utdanning og trening
av stridsklare
besetninger
Solli, Ulriksen,
Kristiansen
Operasjonell tilgang –
Introduksjon til nygamle
begreper og konsepter
Side 4
Side 16
Side 32
Side 40
RETURUKE 8
9
0 4
INTERPRESS NORGE
770029 202907
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 1
Norges eldste militære
tidsskrift – siden 1831
Innhold
Redaktørens spalte3
Jan Sommerfelt-Pettersen:4
– et spørsmål om liv og død
Krstian Åtland og Una Hakvåg:16
Russlands intervensjon på Krim
– gjennomføring og konsekvenser
4
16
Roald Gjelsten:32
Klar for kamp – Utdanning og trening
av stridsklare besetninger
Per Erik Solli, Ståle Ulriksen
og Bjørn Kristiansen:40
Operasjonell tilgang – Introduksjon til
nygamle begreper og konsepter
Fast stoff:
Informasjon til medlemmene i OMS
NMT bøker
NMT fokus
NMT fokus
56
50
13
30
32
40
Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift:
Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere
være mangfoldiggjort.
Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider,
eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/Tiff/jpeg format. Eventuelle noter presenteres som
sluttnoter i kursiv. Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler.
Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 – 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også
fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv.
Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere
å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form.
Norsk Militært Tidsskrift
Redaktørens spalte
www.nor-miltids.com
Dette nummeret starter med Saniteten i Forsvaret.
Norsk Militært Tidsskrift skal ved
selvstendige artikler og sitt øvrige
innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier.
Redaktør:
Kommandørkaptein Tor Jørgen Melien
Redaksjonsmedarbeider:
Flaggkommandør Hans Christian Helseth
Tollbugt. 10, 0152 Oslo
Tlf: 23 09 57 83
Tlf: 959 10 595 (privat)
e-mail: [email protected]
Produksjon:
Grafisk produksjon og annonser:
Cox Bergen AS
Trykk: Bodoni AS
Abonnement:
Henvendelser om abonnement:
Intendant:
Kommandør Tom Egil Lilletvedt
Tlf. 92 04 80 67 (mobil)
Abonnenten er selv ansvarlig for å
melde adresseforandring.
Tidsskriftet har 4 – 6 utgivelser i året.
Abonnementspris:
Årspris privat innland: kr. 200,Årspris institusjoner innland: kr. 300,Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,Årspris utland: kr. 400,IBAN: NO46 7874 05 96410
BIC: DNBANOKKXXX
Tilsynskomiteen
for Norsk Militært Tidsskrift:
Oberstløytnant Vidar Vik (leder)
Oberstløytnant Egil Daltveit
Kommunikasjonssjef
Anne-Lise Hammer
Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen
Oberstløytnant Håvard Klevberg
Oberstløytnant Tor Arne Berntsen
Oberstløytnant Jan Frederik Geiner
Forsker Iver Johansen
Dekan Karl Erik Haug
Stabssjef Jan Erik Torp
Saniteten gir et tydelig bidrag til våre utenlandsoperasjoner,
og den mangslungne virksomheten angår hele Forsvaret og
er også relevant for vårt helsevesen. Et annet tema er krisen på Krim, som har satt et utfordrende
Russland på dagsorden. I artikkelen
stilles spørsmålene hva skjedde med
Krim og med hvilke konsekvenser. Et
tredje tema er utviklingen av vårt Forsvar.
Norge trenger operative enheter som er
kampklare. En egen artikkel ser på problemstillinger og mulige tiltak. Siste artikkel tar for seg USAs militære konsepttenkning og fremtidige operasjoner. Temaet har stor interesse
både for Norge og andre samarbeidspartnere i Europa. Det
fjerne Østen er preget av militær opprustning, og USA må
fortsette å utvikle moderne styrker og operasjonskonsepter.
Forsidebilde viser NATOs
nye generalsekretær
Jens Stoltenberg og
hans militære øverstkommanderende (SACEUR)
general Philip Breedlove ved
NATOs operative hovedkvarter (SHAPE) ved Mons.
Stoltenberg overtok som
generalsekretær 1. oktober i
år. For Norge er det historisk
at vi for første gang har fått
en nordmann som generalsekretær i NATO. Foto: NATO.
Norsk Militært Tidsskrift er utgitt
av Oslo Militære Samfund
ISSN 0029-2028
AV JAN SOMMERFELT-PET TERSEN
– et spørsmål om
liv og død
Sanitet er militær, sanitet er vanskelig og sanitet kan ikke kjøpes
sivilt. I et land uten militært helsevesen og militær helseutdannelse
må en samvirkemodell legges til grunn for å utdanne, rekruttere,
trene, øve og anvende sanitetspersonell. Mange biter er på plass,
og Forsvarets Sanitet vil ta initiativ for å få på plass resten.
Vi inviterer til dugnad.
Kontreadmiral Jan Sommerfelt-Pettersen (1958)
startet sin karriere som skipslege i 1986. Fra 1993
var han medisinsk hovedlærer i Sjøforsvaret og fra
2000 Sanitetsinspektør i Sjøforsvaret og sjef for
Sani-teten i Sjøforsvaret. Han har gjennomført
Stabs-skole I og II og Forsvarets Høyskole. Sommerfelt-Pettersen har jobbet som allmennpraktiker i mange år. Han har arbeidet som assisterende fylkeslege og er spesialist i samfunnsmedisin.
Han ble sanitetssjef og sjef for Forsvarets Sanitet i
desember TIDSSKRIFT
2013. Foto: FMS
Torgeir
NORSK MILITÆRT
| SIDE
4 Haugaard.
SANITETEN I FORSVARET – ET SPØRSMÅL OM LIV OG DØD
D
en 2. mai 2010 var norske styrker
fra Kystjegerkommandoen i en lengre heftig trefning i Ghowrmachdistriktet i Afghanistan. De fleste i
styrken ble skadet, hvorav to alvorlig. En offiser ble skutt i ryggen og kulen gikk gjennom bukhule og brystkasse og kom ut ved hjertet.
Han ble straks tatt under kyndig behandling av
lagets medic. Styrken kom seg ut av bakholdsangrepet og et norsk ambulansehelikopter hentet de
to hardt skadede og evakuerte disse til Mayhmanhe. Tilstanden var da livstruende, og offiseren ble
straks operert. Personellet ble fraktet videre med
ambulansehelikopter til det tyske militærsykehuset
i Mazar-e Sharif og senere med strategisk luftambulanse til Norge. Begge de to hardt sårede offiserene er rehabilitert og igjen i tilpasset tjeneste.
Denne historien er verd å merke seg – ikke
minst i et sanitetsperspektiv. Alvorlig krigsskade
langt borte fra det meste av vårt helsevesen og
liv ble likevel reddet. Her virket alt – førstehjelp,
taktisk medisinsk luftevakuering, stabiliserende
krigskirurgi, strategisk medisinsk luftevakuering,
videre kirurgisk behandling, rehabilitering og tilbakeføring til arbeidet! En profesjonell sanitet med
en velfungerende redningskjede fra skadested i
Afghanistan og hjem til Norge krever en profesjonell sanitet i alle ledd. Tenk gjennom hvilket system
som må etableres for å oppnå denne profesjonalitet. Integrert og militært øvet sanitet i styrken og
på skadested, medisinsk luftambulanse som flyr
også når skyting pågår, kompetent taktisk ledelse
og kommunikasjonssystemer som virker, rask og
effektiv krigskirurgisk beredskap og behandling i
nærheten, videre kirurgisk og medisinsk behandling og en strategisk medisinsk evakuering hjem.
Norge følger NATOs sanitetsdoktrine. Doktrinen krever at kvalifisert førstehjelp skal være
tilgjengelig innen 10 minutter, skadebegrensende
gjenopplivning innen en time og skadebegrensende kirurgi senest innen to timer.
NATOs sanitetsdoktrine er erfaringsbasert. Å
etablere et helhetlig sanitetssystem som skal sikre
nødvendig kvalitet i alle ledd av den livgivende kje-
Forsiden på Magasinet Dagbladet 24. august 2012.
den er krevende og utfordrende.
I denne artikkelen vil jeg beskrive hva denne
saniteten er og dreier seg om, hvorledes sanitetssystemet er bygget opp og fungerer og avslutte med
noen innspill til ytterligere modernisering og forbedring av saniteten.
Hva er sanitet?
Sanitet er den militære helsetjeneste. Generalmajor
Leif Rosén uttrykte det slik:
«Sanitetstjenesten omfatter virksomhet med det formål å forebygge og behandle sykdom og skade hos
personellet, og derved bidra til personellets stridsevne og utholdenhet. Virksomheten omfatter følgende
funksjonsområder: Seleksjon, medisinsk etterretning,
forebyggende medisin, evakuering, diagnostikk og
behandling, forsyningstjeneste, ledelse.6»
Noen mener at sanitet er logistikk7 og de har
– på en måte – rett. Det er svært mye sanitet i logistikken; spesielt materielltjeneste og forsyning8.
Dog er det ganske klart at sanitet ikke ER logistikk
og at det vil føre helt galt av sted dersom man skulle
forfølge en slik tanke til sin logiske slutning. Diskusjonen er imidlertid meget nyttig fordi den belyser sanitetens sanne natur. Sanitet må være med i
enhver operasjon hvis operasjonen skal kunne lykkes. Organisatorisk blir dette utfordrende da sanitet både må være integrert i den enkelte operasjon
og hos alle styrkeprodusenter, og samtidig være en
egen bransje og fagområde innen den militære profesjon. Helse kan man få over det ganske land, men
sanitet er en særegen spesialistfunksjon som det er
svært vanskelig og krevende å produsere.
mens de øvrige deler av behandlingsapparatet er
felles. Dette betyr at en vesentlig del av Forsvarets
sanitetsressurser ligger under Helse- og Omsorgsdepartementet og ikke Forsvarsdepartementet. Jeg
vil komme tilbake til hvilke utfordringer denne organiseringen medfører.
Forsvarets Sanitet har «helse for stridsevne» som
sitt slagord. Det er nyttig å reflektere over dette slagordet. Forsvarets essens og eksistensgrunnlag er evnen til å føre strid og derigjennom å sikre landets
suverenitet og handlingsfrihet. Forsvaret holder seg
med en sanitet for å bygge, opprettholde og sikre
stridsevne og som sådan er sanitet en nødvendig
operativ disiplin.
Historikk
Saniteten er nok like gammel som krigen og krigeren. Krig vil nødvendigvis føre med seg død
og elendighet og ikke minst skader – og i enda
større grad – sykdom. Sviktende sanitet gir svekket operativ evne. Legen representerer – sammen
med offiseren – en av verdens eldste profesjoner.
I Forsvaret har leger og offiserer i fellesskap alltid
jobbet sammen. Det er ganske naturlig, gitt krigens
natur.
Denne porselensbiten stemplet «Marinens Sykehus» ble funnet i 2009 blant restene etter bombingen i 1945. http://www.
festningsverk.no/Horten_februar_1945.htm
Før jeg forlater drøftingen av sanitetskonseptet, må jeg trekke frem det særegne norske i diskusjonen. De fleste land vi liker å sammenligne oss
med, har en sivil helsetjeneste og en militær sanitet.
Slik hadde vi det også i gamle dager, men landets
siste militære sykehus ble bombet i 19459 og ble
ikke gjenoppbygget etter krigen. Siden den andre
verdenskrig er modellen for saniteten i Forsvaret i
større og større grad basert på en samvirkemodell
med det sivile helsevesen. I Norge er det allmenn
enighet om at vi skal ha ETT offentlig helsevesen.
Det betyr at saniteten i Forsvaret ikke lenger er en
fullstendig helsetjeneste, men kun har de deler av
behandlingsapparatet som er særegne militære,
I Marinen10 seilte den første navngitte skipslege
i 1493. Den første fast ansatte lege på flåtens hovedbase ble ansatt i 1536. Den første sanitetssjef i
Marinen ble utnevnt i 1658. I den norske hær ble
den første lege ansatt i 1644.11 Fra 1814 har Marinen og Hæren hatt hver sine operativt integrerte
sanitetstjenester. På utefronten i Storbritannina i
1941 ble Forsvarets Sanitet etablert. I 1944 ble et
felles flyvåpen etablert på grunnlag av Marinens og
Hærens flystyrker. Saniteten ble etablert og tuftet
på de sanitetsoffiserer som hadde sin bakgrunn fra
Marinen og i en viss grad Hæren.
Sanitetstjenesten – spesielt i Marinen – var en
komplett tjeneste som ivaretok alle sider av personellets helsebehov og inkluderte sykehusdrift samt
syke- og pensjonsordninger. Marinens sanitet er en
helsetjeneste som har vært i drift i godt over 500 år
og er en av landets eldste helseinstitusjoner. Marinens særegenhet gjør at en integrert sanitetstjeneste er en nødvendighet – det er få andre som tilbyr
denne tjenesten på de syv hav. Hærens sanitet er
noe yngre, men har en meget lang og interessant
historie.
Jeg skal ikke gå i detaljer i sanitetens historie
i denne artikkelen, men jeg kan ikke dy meg for å
påpeke da man i 2003 her i landet feiret at den offentlige sivile helsetjeneste rundet 400 år12, hadde
Forsvaret hatt en offentlig militær helsetjeneste
– sanitetstjeneste – i mer enn fem hundre år. Om
ikke det var nok, så var flertallet av landets leger
militære leger til et godt stykke ut på 1800-tallet.
Organisering
Forsvarets Sanitet er den øverste sanitetsinstitusjon
i Forsvaret. Forsvarets Sanitet har flere roller.
• Forsvarets Sanitet er en styrkeprodusent og
er mål- og resultatansvarlig for virksomheten
FSAN er organisert som en Driftsenhet i Forsvaret (DIF) direkte under Forsvarssjefen på
linje med
o Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH) og
Etterretningstjenesten.
o Forsvarsgrenene Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret, samt Heimevernet og Forsvarets Spesialstyrker.
o Forsvarets Logistikkorganisasjon (FLO) og Cyberforsvaret.
• Som sanitetssjef i Forsvaret er sjefen for Forsvarets Sanitet Forsvarssjefens rådgiver i sanitet,
ivaretar fagområdet i forhold til Forsvarsstaben
og indirekte sanitetsrådgiver for Forsvarsdepartementet.
• Sanitetssjefen utøver fagmyndighet sanitet på
vegne av Forsvarssjefen og skal ivareta et helhetlig samordnings- og pådriveransvar i hele
Forsvaret.
• Sanitetssjefen er Forsvarets felles kontaktpunkt
mot sivile helsemyndigheter.
• Sanitetssjefen er Forsvarets felles kontaktpunkt
mot våre allierte og representerer Norge i NATOs Committee of the Chiefs of Military Medical Services (COMEDS) og ivaretar også en
rekke bilaterale forbindelser.
Sjefen for Forsvarets Sanitet er kontreadmiral/
generalmajor (OF-7)13. Sjefen for saniteten i armeen ble benevnt generalkirurg fra 1819 og generalmajor i 1889, generalløytnant i 1901 og senere
oberst. Sjefen for saniteten i Marinen ble benevnt
divisjonskirurg fra 1814, kommandørkaptein fra
1898 og senere kommandør. Ved opprettelsen av
Forsvarets Sanitet i 1941 var sjefen oberst og fra
1947 generalmajor. Fra 1941 til 2005 var saniteten
direkte underlagt Forsvarssjefen eller en del av Forsvarets Overkommando. Fra 2005 til 2009 var Forsvarets Sanitet underlagt Fellesstaben og senket ett
nivå. Dette var en uheldig organisering som også
medførte en kritisk distanse mellom saniteten og
Forsvarets ledelse. Dagens organisering av saniteten i forhold til Forsvarets ledelse er – etter min
oppfatning – meget velfungerende og svært hensiktsmessig.
Dagens struktur
Forsvarets Sanitet består i dag av en sanitetsstab ledet av en stabssjef (oberst). FSAN har en
stedfortredende sanitetssjef (brigader) som også
er sjef for Medisinsk Avdeling. FSAN har videre
et Veterinærinspektorat (oberst) og Forsvarets
Felles Sanitets Styrker (FFSS) (oberst), samt en
Sanitetsreserve (personell som innkalles iht.
Vernepliktsloven).
FSAN har 438 yrkestilsatte og et antall vernepliktige, til sammen 574 årsverk. Komplett
Oppsetningsplan (KOP) er på vel 1500 personer.
Det er også sanitetselementer i Forsvarets øvrige
organisasjon, og hvis man beregner antall personer
som har sanitet som eneoppgave er antallet rundt
1200.
Det er en rekke kontorer i de nevnte avdelinger
som både ivaretar styrkeproduksjon og fagkompetanse. FSAN har i dag vel 60 enheter på 26 geografiske lokasjoner. Herunder kan nevnes:
• Medisinsk Avdeling
o Flymedisinsk Institutt (FMI)
o Forsvarets Mikrobiologiske Institutt (FML)
o UVB-Dykkerlegens Kontor (UVBDK)
o Kontor for fagutvikling og militærmedisin
o Kontor for Militærmedisinsk Epidemi ologi (MME) og Forsvarets Helse register (FHR)
o Nasjonal Militærmedisinsk
Poliklinikk (NMP)
o Forsvarets Tannhelsetjeneste med
regionale tannlegekontorer
o Kontor for Psykiatri med regionale
stressmestringsteam
o Forsvarets Allmennhelsetjeneste
med regionale sykestuer
• Forsvarets Felles Sanitets Styrker (FSSS)
o Forsvarets Sanitets Skole
oOperasjonsgruppe
oSykehusgruppe
oEvakueringsgruppe
• Veterinærinspektoratet (VETINSP)
o Kontor for næringsmiddelhygiene
o Kontor for dyrehelse
I tillegg leverer FSAN råd innen medisinsk etterretning og har en rekke råd innen faget, eksempelvis Forsvarets Sanitets Strategiske Sanitetsråd,
Forsvarets Sanitets Forskningsråd, Forsvarets Sanitets Vaksineråd, Forsvarets Sanitets Prehosptialt
Råd og Forsvarets Sanitets Hospitalt Råd.
Leveranser
Alle militære operasjoner må ha sanitet. På øvelser
her hjemme kan dette være noe utydelig siden
Forsvaret nasjonalt er omgitt av et solid helsevesen
som er mange ganger større enn Forsvaret. Straks
man kaster loss, letter fra flyplassen eller forflytter
landstyrker til utlandet, fremstår imidlertid behovet for sanitet klart. Driver man i tillegg skarpe
operasjoner og tar tap, blir en god sanitet en kritisk
innsatsfaktor. General Otto Ruge oppsummerte
sine sanitetserfaringer fra felttoget i Norge i 1940
slik: «Utfallet av en krig er ikke avgjort med hvor
mange døde og sårede man har, men av den effekt
dette har på de overlevende».
De siste ti år har saniteten i Forsvaret deltatt i
følgende operasjoner i utlandet:
• 2002–2003 Sanitetselement, Op Enduring
Freedom, Jagerfly, Kirgisistan
• 2003 Role 1, OP STROG (Strait of Gibraltar),
Cadiz, Spania
• 2003 Role 1, ISAF, Kabul, Afghanistan
• 2004–2005 C130, samt diverse sanitetselementer, Tsunami, Indiahavet
• 2005 Sanitetselement, UNAMIS, Khartoum,
Sudan
• 2005 Sanitetselement, Operation Baltic
Accession, Luft, Litauen
• 2006 Sanitetselement, ISAF, Luft, Afghanistan
• 2006 Role II, ISAF, Mazar-e-Sharif,
Afghanistan
• 2006 Kirurgisk enhet, ISAF, Meymaneh,
Afghanistan
• 2006–2007 UNIFIL II, Limassol, Kypros
• 2008–2012 Norwegian Aeromedical
Detacment (NAD), ISAF, Afghanistan
• 2009 Role II, MINURCAT, Abeche, Tchad
• 2009–2010 Fremskutt Traume Team, EU OP
ATALANTA, Adenbukten
• 2011 Role II, ISAF, Meymaneh, Afghanistan
• 2011 Role 1, Op. Ocean Shield, 333 skv.,
Seychellene
• 2011 Sanitetselement, Jagerfly, 132 og 138 skv.,
Sicilia
• 2013 Fremskutt Traume Team og AE,
Terror, In Amenas, Algerie
• 2013 Fremskutt Traume Team, NATO
SMMG1, Adenbukten
Opplistingen viser tydelig evne til å levere. I
tillegg har saniteten levert på nasjonale øvelser og
treninger. Hver dag levers sanitetstjenester i forsvarsgrener, øvrige institusjoner og baser. Forsvarets Sanitet har sanitetsleveranser på 26 forskjellige
lokasjoner i kongeriket.
En kompetansebærende
organisasjon
Forsvarets Sanitet er en meget liten organisasjon
med svært begrensede ressurser. Virksomheten er
nødvendigvis innrettet mot de spesielle områder
som er militært nødvendige og særegne og som
ikke kan leveres av andre. Jeg vil i det følgende
beskrive noen av disse «nisjekapasiter».
• Flymedisinsk Institutt ble etablert i 1949 og er
det nasjonale flymedisinske kompetansesenter.
• UVB Dykkerlegens kontor ble etablert i 1953
•
•
•
•
•
•
•
og ivaretar spisskompetanse innen dykkermedisin, ubåtmedisin og ubåtredning.
Forsvarets Sanitet har en sentral rolle i krigskirurgi i forhold til kompetanse, krigskirurgikurs
og leveranser.
Kompetanse innen katastrofe- og krigspsykiatri
og psykologi, samt at spesialkunnskap om våre
veteraner ivaretas i stor grad av Forsvaret. Veteraner har særegne rettigheter til utredning og
behandling i Forsvaret.14
Forsvarets Helseregister15 er en unik institusjon
som har etablert en kunnskapsbase som kan gi
grunnlag for utredninger og forskning og sikre
kunnskapsbasert forebyggelse og behandling.
Kunnskapen formidles bl.a. gjennom de årlige
rapportene «Helse for Stridsevne».
Forsvarets Mikrobiologiske Laboratorium åpnet i 1969 og besitter spesialkompetanse på
vern mot bakteriologisk krigføring. Forsvaret
har også mulighet til å sende ut Rapidly deployable outbreak investigation teams (RDOITs) og
har betydelig erfaring innen Sanitetsrekognosering (SANREK).
Forsvaret driver landets desidert største virksomhet innen seleksjon av personell gjennom
medisinske undersøkelser før, under og etter
tjeneste og har særegen kompetanse innen dette spesielle fagområde.
Forsvaret har bygget opp en særegen kompetanse på strategisk medisinsk luftevakuering og
har siden Tsunamien i 2004 fraktet hjem over
120 syke og skadede militære. Fra 2008 til 2012
organiserte Forsvaret en stridsluftambulansestjeneste i Afghanistan (Norwegian Aeromedical Detachment) som reddet mange liv.
Marinejegerkommandoen har i samarbeid med
sanitetsmiljøet i Sjøforsvaret og FSAN samt
Blodbanken på Haukeland Universitetssykehus utviklet og utprøver konsepter for Remote
Damage Control Resuscitation og blodtransfusjon prehospitalt. En gledelig spin-off av dette
arbeidet er at Luftambulansen i Bergen nå bringer med seg blod ut og kan gi transfusjon på
skadested.
Saniteten i Forsvaret representerer en meget
kompleks kompetansebærende institusjon med et
mangfold av mindre fagmiljøer. På de fleste av disse særegne fagområdene er det nødvendig å hente
kunnskap og samarbeide med tilsvarende fagmiljøer i utlandet og spesielt gjennom NATO. Saniteten har et utstrakt samarbeid med arbeidsgrupper
og ekspertpaneler underlagt NATO COMEDS og
NATO Standardization Office (NSO) samt NATO
Science Technology Organization (STO). I tillegg
har saniteten samarbeid med en rekke land og spesielle fagmiljøer.
Utfordringer
Er det slik å forstå at alt står bra til med saniteten?
Nei, slett ikke. Det har vært mye kritikk mot saniteten. Det er behov for en betydelig modernisering
og utvikling av saniteten for at den skal bli effektiv,
nyttig, tidsmessig og robust.
Jeg har startet en omorganisering av Forsvarets Sanitet som skal være ferdig i løpet av neste år.
Hensikten med omorganiseringen er ikke å fjerne
stillinger, ressurser eller oppgaver, men å legge forholdene bedre til rette for en god sanitet i Forsvaret.
Omorganiseringen pågår og jeg skal ikke foregripe
begivenhetene, men har gitt følgende føringer for
prosessen: Organisasjonen skal få en vesentlig flatere struktur hvor avstand fra de mange meget gode
kompetansemiljøer til ledelsen skal bli vesentlig
kortere. Videre skal sykestuene vurderes flyttet til
forsvarsgrenene og operasjonaliseres som en del av
grenenes ansvar for egen Role I sanitetstjeneste.
Utover omorganisering av Forsvarets Sanitet er
det noen utfordringer knyttet til aksen fred, krise,
katastrofe og krig, samt aksen nasjonalt og internasjonalt. Stikkord er her rekruttering, faglige og
lønnsmessige forhold, militær utdannelse og livslang karriere. Jeg vil belyse disse utfordringene i det
neste avsnittet.
Samvirkemodellen
Forsvarets Sanitet skal «Utvikle og vedlikeholde
en fullverdig sanitetstjeneste i fred, krise og krig
‒ nasjonalt og internasjonalt». Dette er ikke uten
utfordringer. Når Forsvaret drar ut til utlandet
følger ikke det norske helsevesenet med. I INTOPS
skal saniteten tilby en vegg til vegg helsetjeneste
som saniteten ikke tilbyr hjemme. Rekruttering har
vist seg å være særlig vanskelig, og mange vil huske
sammenbruddet i sanitetstjenesten i Afghanistan
i 2007 som en følge av manglende rekruttering av
kirurgiske team. Slik kan vi ikke ha det.
Som sagt har vi ETT helsevesen i Norge. Det
betyr at de fleste av de helseressurser vi trenger i
Forsvaret er det Helseministeren som eier. Helsedepartementet har ikke fått oppdrag om å være
«supporting» til Forsvaret, men Forsvaret har rett
til å rekvirere personell til sine oppsetninger i krig.
Denne modellen er uheldig og må moderniseres
ved at Helsedepartementet gir oppdrag til underlagte helseinstitusjoner om å støtte Forsvaret og
hvorledes dette konkret skal gjøres må utvirkes
omforent mellom Forsvaret og Helseforetakene.
Det bør etableres en samvirkemodell mellom
helse og forsvar som dekker hele spekteret fra fred,
gjennom krise og katastrofe, til krig. Samvirkemodellen må også kunne fungere så vel nasjonalt som
internasjonalt. Forsvaret må selv eie en del spisse
sanitetsressurser i fred som en følge av Forsvarets
stående styrker og deres klartider. Disse sanitetskapasitetene kan Forsvaret støtte det sivile samfunn
med (bistand) i kriser og katastrofer. I krig må helseforetakene styrke Forsvaret med øvde og trente
sanitetsressurser som kan gi Forsvaret den nødvendige robusthet og redundans.
Samvirkemodellen må også ta høyde for dimensjonen nasjonalt og internasjonalt.
Spesielt leger og spesialsykepleiere er det krevende å rekruttere. Det kan ikke understrekes for
ofte at saniteten skiller seg ut fra alle andre fagområder som Forsvaret er avhengig av å ha kontroll
med. Noen fagfolk utdanner Forsvaret selv. Andre
fagfolk utdannes sivilt og gis nødvendig militær
tilleggskompetanse. Det sistnevnte har Forsvaret
gjort med sanitetsoffiserskurs for leger siden 1892.
Det helt spesielle med helsepersonell er siden
det IKKE finnes kurative helseinstitusjoner inne
i Forsvaret til vanlig må alt sanitetspersonell som
skal opprettholde klinisk kompetanse jobbe skarpt
i helsevesenet for å sikre helsemessig beredskap i
Forsvaret. En løsning som virker bra er de 24 overlegestillinger som Forsvaret har etablert på utvalgte
sykehus. Disse overlegene har 50 % av sin tjenestetid på sykehuset og resten i Forsvaret. Ordningen
trenger noen mindre justeringer for også å sikre
Forsvaret en ryggrad av traumespesialister. En annen ordning som ser ut til å være hensiktsmessig
er Sjøforsvarets prøveordning med Leger i Spesialisering (LIS) på Haukeland Universitetssykehus.
Her er det også valgt en 50/50 modell. Modellen
bør videreutvikles og utvides og dette er en viktig
måte å sikre rekruttering til overlegestillingene og
gi en mulighet til gjennomgående karrierer for leger i Forsvaret. Videre bør det etableres tilsvarende
ordninger for spesialsykepleiere og sykepleiere.
Forsvaret er med sin sanitet en meget liten aktør i den store helseverden. En forutsetning for rekruttering er at jobben er faglig interessant. 50/50
modellen ser ut til å løse den utfordringen. En videre forutsetning er at lønn og arbeidsforhold er
tilfredsstillende. Saniteten er ikke og bør ikke være
lønnsledende, men det må gis mulighet for å tilby
de samme betingelser som de kollegene man jobber
sammen med på det samme sykehus får. Her har
Forvaret en vei å gå.
Sanitet er en militær helsetjeneste. Det krever
at personellet ikke bare må være helsefaglig utdannet og ha et permanent forhold til helsevesenet for
å opprettholde forsvarlig klinisk kompetanse, men
også at personellet må tilføres tilstrekkelig militær
kompetanse og kunnskap. Sanitet er på mange områder en meget særegen helsetjeneste som utføres
under svært spesielle forhold hvor risikobildet avviker vesentlig fra den trygge verden hos fastlegen
eller på sykehus. Sanitetsoffiserskurset har siden
1892 vært portalen inn og grunnlaget for å gi militær kompetanse, status og kommando. Sanitetsoffiserskurset må revideres og tilpasses dagens utfordringer og i tillegg må Forsvarets Sanitet få kontroll
med nødvendig videre militær utdannelse og kompetansegiving gjennom et helt karriereløp dersom
denne spesielle fagkategorien kan forventes å finne
tjeneste i Forsvaret tilstrekkelig interessant. Her har
Forvaret en vei å gå.
Det er et nasjonalt ansvar å gi befolkningen en
tilfredsstillende helsetjeneste. Derom er det ingen
uenighet. I det «store helsevesenet» er dette organisert med primærhelsetjeneste i kommunal regi
og spesialisthelsetjeneste i regi av helseforetakene.
Personellet utdannes på høyskoler, universiteter
og i helseforetakene. Forsvaret er et spesialtilfelle
som har hele spekteret fra primærhelsetjeneste og
spesialisthelsetjeneste i samme organisasjon og
samtidig har særegne nisjeområder og en vesentlig
annerledes prehospital tjeneste enn sivilt. Om det
ikke var nok, endrer saniteten vesentlig karakter
når Forsvaret beveger seg fra fred til krig. I tillegg
gir INTOPS særegne utfordringer siden saniteten
da blir totalleverandør av «vegg til vegg» tjeneste i
en verden hvor nasjonale helselover ikke gjelder, og
reach back til norsk helsevesen kun skjer gjennom
strategisk evakuering.
Samvirkemodellen bør videreutvikles for også
å sikre militære tilfredsstillende helsetjeneste uavhengig om myndighetene beordrer dem til Troms
eller Irak. Det er – etter min oppfatning – ikke spesielt vanskelig, men krever samvirke mellom for-
svar, helse, justis og kunnskap. Våre soldater fortjener intet mindre. Vi har kommet et godt stykke på
den veien, men mye godt dugnadsarbeide gjenstår.
Epilog
«I fredelige tider blir som nevnt sanitetsoffiserene av
de militære ofte betraktet som leger som mest mulig
bør holde seg til sin jod og sine piller. Men, blir det
fare på ferde, stiger deres anseelse. En sanitetsoffiser som tar sitt spesielle arbeid alvorlig, søker også
å skaffe seg innsikt i militære problemstillinger …
Med andre ord, den gode sanitetsoffiser må lære
seg å tenke også militært. Det er ikke noe som kan
improviseres over natten» skrev daværende major,
senere professor, Leiv Kreyberg om sin tjeneste
under krigen.
Sanitet er militær, sanitet er vanskelig og sanitet
kan ikke kjøpes sivilt. I et land uten militært helsevesen og militær helseutdannelse må en samvirkemodell legges til grunn for å utdanne, rekruttere,
trene, øve og anvende sanitetspersonell. Mange biter er på plass, og Forsvarets Sanitet vil ta initiativ
for å få på plass resten. Vi inviterer til dugnad.
Telemarksbataljonen under øvelse Silver Arrow i Latvia
i oktober i år. Foto: FMS.
1 Regelverk for sanitet i NATO er hierarkisk organisert. Øverst
finner vi det militærstrategiske dokumentet utgitt av Militærkomiteen; MC 326-3 2011 NATO Principles and Policies of Operational Medical Support. Neste nivå er en Allied Joint Publication,
AJP-4.10(A) 2006 Medical Support Doctrine. Under denne
finner man en rekke Allied Joint Medical Publications (AJMP)
og derunder mange Allied Medical Publications (AMedP). Alle
dokumentene under MC dokumentet er hjemlet i standardiseringsavtaler, STANAG-er. Alle disse dokumentene er ratifisert av
Norge og juridisk bindende.
2 10-1-2 regelen. Denne reglen er en modernisering av konseptet
«the golden hour».
3 Enhanced First Aid.
4 Damage Control Resuscitation.
5 Damage Control Surgery.
6 Foredrag i Oslo Militære Samfund 24. mars 2003 ved Generalmajor Leif Rosén Sjef Forsvarets sanitet.
7 I NATO defineres logistikk som følger: «Logistics is defined
as4 the science of planning and carrying out the movement
and maintenance of forces. In its most comprehensive sense,
the aspects of military operations which deal with: a. design
and development, acquisition, storage, movement, distribution,
maintenance, evacuation and disposition of materiel; b. transport of personnel; c. acquisition, construction, maintenance,
operation and disposition of facilities; d. acquisition or furnishing of services; e. medical and health service support.» (Allied
Administrative Publication-6 (AAP-6) NATO Glossary of Terms
and Definitions.). Belgium (BEL) and Germany (DEU) do not
consider Medical Support to be a logistic function.
8 Sanitetsmateriell og forsyningstjenesten ble i 2002 overført
fra Forsvarets Sanitet til Forsvarets Logistikkorganisasjon i
forbindelse med en omorganisering hvor sanitetsmagasinene ble
nedlagt og virksomheten satt ut på anbud.
9 Britene bombet marinebasen Karljohansvern den 23. februar
1945 og Marinens Sykehus ble totalskadet.
10 Den dansk-norske fellesflåte hadde en betydelig sanitet. Ved
adskillelsen fra Norge i 1814 beholdt Norge deler av flåten og
personellet samt en del av Sjøkvesthuskassen (etablert 1658) som
dekket utgifter til helsestell og pensjoner. Allerede den 12. september 1814 ble sjefslegen i Fredriksvern utnevnt til Marinens
øverste lege.
11 Granå, 2002.
12 Moseng. OG. 2003. Det offentlige helsevesen i Norge 1603‒2003.
Ansvar for undersåttenes helse 1603‒1850. Oslo. Universitetsforlaget.
13 STANAG 2116 2010 ED6 NATO Codes for Grades of Military
Personnel.
14 LOV-2004-07-02-59 Forsvarspersonelloven; §12a.
15 FOR-2005-09-02-1010 Forskrift om Forsvarets helseregister.
16 Hjemlet i LOV-2004-07-02-59 Forsvarspersonelloven og LOV1953-07-17-29 Vernepliktsloven.
Instant Shelter
Bruksområder
Forlegning
Messer
Verksted
Lager
Selskap
Ring 64 83 55 00
www.obwiik.no
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | FOKUS
F
Avtalen mellom NATO og
Afghanistan endelig signert
Fokus
Avtalen om NATOs støtte til de afghanske sikkerhetsstyrkene signeres i presidentpalasset
30. september. Sittende i midten ser man
NATO Senior Civilian Representative, ambassadør Maurits Jochems. For Afghanistan
undertegner National Security Advisor Mohammad Atmar. Direkte bak Ambassadør Jochems står den nyvalgte presidenten Ashraf
Ghani Ahmadzai og (delvis skjult) Abdullah
Abdullah, som vil få rollen som statsminister. På president Ghanis side skimtes general
Abdul Dostum, som har en broket fortid fra
konflikten i landet.
Avtalen, Status of Forces Agreement,
kanskje bedre kjent under forkortelsen SOFA,
regulerer under hvilke juridiske og administrative betingelser NATO skal operere i Afghanistan. For eksempel slås det fast at eventuelle
lovovergrep skal pådømmes i hjemlandet til
den enkelte soldat. Dette er viktig av mange
grunner, spesielt fordi Afghanistan praktiserer dødsstraff for alvorlige forbrytelser.
En SOFA var en klar betingelse for Resolute Support, som starter 1. januar 2015 som
etterfølgeren til ISAF. Resolute Support har
som siktemål å trene, støtte og gi råd til de
afghanske sikkerhetsstyrkene i departementene og på hovedkvarternivå, men ikke å
delta i kampoperasjoner.
NATO fortsetter samtidig det viktige arbeidet med å integrere partnerland i den nye
operasjonen. Til nå har fjorten nasjoner, som
også deltok i ISAF, forpliktet seg til å stille
med personell. Dette gir NATO en god politisk
ryggdekning og utgjør viktige militære bidrag.
Det er verd å notere seg at land som Georgia og Ukraina deltar; for Georgias del i et
omfang som gjør dem til en av de viktigste
bidragsyterne totalt sett. En resolusjon i Sikkerhetsrådet er forventet i desember, men et
slikt mandat fra FN er ikke noen betingelse,
da NATO er i Afghanistan etter innbydelse fra
den sittende regjeringen.
Kilder NATO og NMT. Foto: Presidentpalasset.
LEVERANDØRER
LEVERANDØRER TIL
TIL DET NORSKE
FORSVAR
Elajo Installasjon AS utfører alle
typer elektroinstallasjoner
Storbyens elektriker
* Adgangskontroll
* Sikkerhet-alarm
* Tele-Data-Fiber
* Elektro
* Internkontroll
elsjekk-termografering
* Service
Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no
www.bns.no
Spesialtilpasning | Kjøl & Frys | ISO | Sprengstoff | Lager | Brakker | Brukte | Vekselbeholdere
LEVERANDØRER
DET NORSKE FORSVAR
TIL DET NORSKE
FORSVAR
2
Kleven Florø AS
Tlf. 57 74 68 00
www.klevenmaritime.no
www.tine.no
Vi har avtale med FORSVARET
TEMPEST
RUGGED
Datautstyr
WWW
bedriftssystemer.no
Brynsengv.
2, 0667
Økern
0510
Oslo, Tlf.
23 03
40 10
03 10
Fax 22
97 71
21 33
99 68
Peter Møllers
v. 12,Oslo,
BoksPB
184184,
Økern,
0510
OsloTlf:
23 40
· Fax:
30
Tillit i over 120 år...
TRANSPORT
AS
- Siden 1889 -
NORSK FLYTTEFORBUND
[email protected]
72 900 900
Se mer
om oss på...
vinjes.no
From Defence to Medical equipment
and everything in between.
Your EMS partner www.kitron.com
PLANER OG REALITETER
AV KRISTIAN ÅTL AND O G UNA HAKVÅG
Russlands intervensjon
på Krim
– gjennomføring
og konsekvenser
Russlands militære intervensjon i Ukraina i februar–mars 2014 og den
påfølgende anneksjonen av Krim-halvøya har bidratt til å skape usikkerhet på det europeiske kontinentet og fått EU og NATO til å revurdere mange sider ved sin russlandspolitikk. Denne artikkelen belyser
hvordan intervensjonen rent praktisk ble gjennomført og hvilke konsekvenser den har fått, og vil kunne få, for Ukraina, Russland og den
vestlige verden, inkludert Norge.
Kristian Åtland,
Forsvarets
forskningsinstitutt
Una Hakvåg,
Forsvarets
forskningsinstitutt
RUSSLANDS INTERVENSJON PÅ KRIM – GJENNOMFØRING OG KONSEKVENSER
R
usslands militære maktbruk mot
Ukraina senvinteren 2014 og den påfølgende anneksjonen av Krim-halvøya har skapt en ny sikkerhetspolitisk
situasjon i Europa. Russlands forhold
til Vesten er mer anstrengt enn på lenge, og mange
av Russlands vestlige naboland, særlig de som har
store russiske minoriteter innenfor sine grenser,
frykter at Krim-scenarioet skal gjenta seg på deres territorium. Også tidligere sovjetrepublikker
som Hviterussland, Moldova og Kazakhstan følger
Russlands politikk overfor “det nære utland” med
stor bekymring.
Intervensjonen på Krim har anskueliggjort
at Russlands interesser og verdier i økende grad
er på kollisjonskurs med Vestens, og at utsiktene
for vellykket integrasjon av Russland i det vestlige
sikkerhetsfellesskapet er heller mørke. Videre har
intervensjonen demonstrert at den storstilte moderniseringen av Russlands væpnede styrker som
har pågått siden 2008, har begynt å gi synlige resultater. Det russiske forsvaret er i dag mer profesjonelt, bedre utstyrt, bedre trent og mer mobilt
enn det var for seks år siden, og landets politiske
ledelse går ikke av veien for å bruke det når dette
anses å tjene Russlands geopolitiske interesser.
Det er også mye som tyder på at Russland i senere
år er blitt mer “sofistikert” i sin virkemiddelbruk, i
den forstand at den militære maktbruken i større
grad enn før inngår i en helhetlig strategi der bruk
av andre virkemidler, herunder informasjons- og
cyberoperasjoner, tillegges stor vekt.
Russlands handlemåte på Krim har på grunnleggende vis utfordret antagelsen om at Russland
i det 21. århundre har til hensikt å følge det internasjonale samfunns spilleregler og respektere
andre lands suverenitet og territorielle integritet.
Etter den kalde krigens slutt har det vært en utbredt og generelt rådende oppfatning på vestlig
side at “mellomstatlig krig i Europa er noe som
hører fortiden til”. Russlands krig mot Georgia i
august 2008 bidro til å så tvil om denne antagel-
sen – en tvil som er blitt ytterligere forsterket etter
Russland intervensjon i Ukraina.
Den militære operasjonen
Operasjonen på Krim ble i all hovedsak gjennomført av profesjonelle avdelinger tilhørende de russiske spesialstyrkene (Spetsnaz), luftlandestyrkene
(VDV) og marineinfanteriet (morskaja pekhota).
Styrkene klarte å utnytte overraskelsesmomentet
til sin fordel og etablerte raskt kontroll over sentrale punkter og objekter på den ukrainske halvøya,
herunder ukrainske militærbaser. At styrkene flere
steder opptrådte i uniformer uten synlige kjennemerker, bidro til å skape forvirring om de var offisielle russiske styrker eller lokal milits, noe som i den
tidlige fasen av operasjonen ga Russlands politiske
ledelse en form for “deniability”, iallfall i egne øyne.
Styrkene ble i minimal grad møtt med organisert
militær motstand fra ukrainsk side. Ei heller ble de
møtt med væpnet motstand fra lokale politistyrker
eller sikkerhetsvakter, eksempelvis da de tok kontroll over parlamentet, regjeringsbygningene og
flyplassen i Simferopol den 27. februar. 1
Som militær operasjon betraktet, skiller
Russlands intervensjon på Krim seg grunnleggende fra operasjonene som ble gjennomført
under “femdagerskrigen” mot Georgia i august
2008 og de to Tsjetsjenia-krigene (1994–96 og
1999–2000), blant annet når det gjelder maktbrukens art, omfang og varighet, graden av måloppnåelse, og ikke minst samspillet mellom militære
og andre virkemidler. Georgia-krigen i 2008 var
en klassisk, om enn kortvarig, mellomstatlig konflikt der regulære russiske hæravdelinger, oppsatt
med tunge kjøretøyer og med et betydelig innslag
av vernepliktige (rundt 30 prosent),2 ble benyttet
i intensive kamphandlinger mot regulære georgiske styrker. Krigene i Tsjetjenia på 1990-tallet,
som etter hvert utviklet seg til en blodig og langvarig kamp mot muslimske separatister, ble også
i stor grad utkjempet med tradisjonelle midler og
av dårlig trente vernepliktige, særlig i perioden
1994–96. Disse krigene medførte store tap på
NATOs generalsekretær og Ukrainas utenriksminister Pavlo
Klimkin på vei til møte i NATO-Ukraina-kommisjonen 25.
juni 2014. Foto: NATO.
begge sider, store materielle ødeleggelser og ikke
minst store lidelser for sivilbefolkningen.
Den russiske intervensjonen på Krim i februar–mars 2014 ble i stor grad gjennomført som
en spesialstyrkeoperasjon, nærmest uten at skudd
ble avfyrt. Soldatene som deltok var uten unntak
profesjonelle og ga inntrykk av å være veltrente
og høyt motiverte, også ideologisk. De viste seg
aldri alkoholpåvirket, opptrådte besluttsomt, disiplinert og med stor selvtillit, og var utstyrt med
tidsriktig individuell utrustning, inkludert kevlarhjelm, splintvest og beskyttelsesbriller, moderne håndvåpen, kryptert kommunikasjonsutstyr,
satellittbaserte navigasjonssystemer og utstyr for
nattobservasjon. Styrken som ble satt inn, var i
utgangspunktet liten i volum (rundt 10 000 soldater),3 men godt organisert og tilsynelatende
effektivt ledet. Den spredte seg ut over et forholdsvis stort geografisk område langs flere akser, blant
annet ved hjelp av sine hjulgående, pansrede personellkjøretøyer (BTR-80), og tok i løpet av relativt
kort tid kontroll over rundt 190 strategisk viktige
objekter. Ikke minst var det viktig å stenge inne de
ukrainske styrkene før de fikk reagert og mobilisert, og etablere kontroll over ukrainske flybaser
før de fikk sendt sine fly i luften. Dette gjaldt blant
annet basen i Belbek, hvor det fantes i underkant av
40 MiG-29 jagerfly.
Heller enn å satse på numerisk overlegenhet, tungt materiell og overlegen ildkraft (som i
Georgia i 2008), ble det denne gangen satset på
mobilitet, hurtighet og manøverevne. “Economy
of effort” synes også å ha vært et grunnleggende
prinsipp for Russlands strategi og taktiske disposisjoner.4 De russiske avdelingene som allerede
fantes på Krim da den militære intervensjonen
startet, herunder Svartehavsflåtens marineinfanteri og spesialstyrker, kunne på kort varsel og
relativt uhindret infiltrere halvøya fra Sevastopol.
Andre avdelinger (personell og materiell) ble
flydd inn ved hjelp av russiske transportfly. Atter
andre ble fraktet med ferje over Kertsj-stredet
eller landsatt fra sjøen ved hjelp av landgangsfartøyer. Utenfor Jevpatoria på vestsiden av halvøya
senket russerne en av sine utrangerte destroyere
for å hindre den ukrainske marines derværende
fartøyer i å seile ut. Russland etablerte også raskt
luftherredømme over og utenfor Krim-halvøya.
Overføring av tyngre materiell startet først
etter noen uker. Den 11. mars begynte de russiske styrkene å etablere defensive posisjoner
ulike steder på halvøya, særlig i nord, og det ble i
denne forbindelse overført 22 artillerienheter og
BM-21 Grad rakettartilleri.5 Innen 19. mars, tre
uker etter at den militære intervensjonen startet,
hadde de russiske styrkene og deres lokale støttespillere etablert full territoriell kontroll over
Krim og effektivt avskåret muligheten for overføring av ukrainske forsterkninger fra fastlandet
over kontrollpunktene Perekop og Turetskij Val i
nordvest og Tsjongar i nordøst. Et observatørteam
fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i
Europa (OSSE) hadde ti dager tidligere forsøkt å
ta seg inn på Krim via nevnte veiakser, men måtte
gjøre vendereis etter å ha blitt truet med håndvåpen av “små grønne menn”.6
Russlands styrkeoppbygging langs grensen mot
Ukraina og frykten for en russisk invasjon av
Øst-Ukraina tilsa at Ukraina i den oppståtte situasjonen ikke hadde styrker å avse til forsvaret av
Krim. Mange fryktet også at ukrainsk militær
maktbruk mot de russiske styrkene på Krim ville
kunne fremprovosere et slikt scenario.7 Ukrainas
handlingsrom var med andre ord svært begrenset.
Hovedtyngden av den ukrainske marines fartøyer
havnet tidlig under russisk kontroll (de få som er
igjen, ligger hovedsakelig i Odessa). Et betydelig
antall ukrainske offiserer og soldater valgte på et
tidlig tidspunkt å overgi seg eller desertere. Det
siste gjaldt blant andre den nyutnevnte sjefen for
den ukrainske svartehavsflåten, viseadmiral Denis
Berezovskij.8
Den 21. mars ratifiserte det russiske parlamentets overhus, Føderasjonsrådet, en erklæring om
innlemmelse av Krim i Den russiske føderasjon.
Tre dager senere, den 24. mars, ga Ukrainas midlertidige president, Oleksandr Tortsjunov, ordre
om tilbaketrekking av alle gjenværende ukrainske
styrker fra Krim.9 Rundt samme tidspunkt, dvs.
i andre halvdel av mars og begynnelsen av april,
ble den russiske militære infrastrukturen på Krim,
særlig rundt flybasen i Gvardejskoje, supplert med
blant annet 30 T 72 stridsvogner, 122 og 152 mm
tauet artilleri og S-300 luftvernsystemer med tilhørende radarer. Materiellet ble overført med ferje
over Kertsj-stredet og transportert videre med
jernbane.10 Spesialstyrkene på Krim, som hadde
spilt hovedrollen i den tidlige fasen av operasjonen,
ble også gradvis erstattet av regulære infanterienheter fra Militærdistrikt Sør.
det hevet over tvil at de russiske styrkene på Krim
stod overfor en teknologisk underlegen og langt på
vei uforberedt motstander, som i stor grad ble tatt
på senga. Blant de russiske innbyggerne på halvøya, innen de lokale politistyrkene, sågar innen
deler av den ukrainske marine, var det mange som
på tidspunktet for intervensjonen følte en sterkere
lojalitet til Russland enn til de nye sentralmyndighetene i Kiev. I denne situasjonen ville de russiske
styrkene og deres lokale støttespillere sannsynligvis hatt gode muligheter til å gå seirende ut av en
væpnet konfrontasjon med ukrainske styrker, dersom den hadde blitt en realitet.
Russlands bruk av militære maktmidler under
intervensjonen på Krim må ses i sammenheng
med landets parallelle bruk av andre virkemidler
og påvirkningsformer, herunder informasjonsoperasjoner og cyberoperasjoner. Den militære
maktbruken inngikk i en helhetlig strategi hvis
formål ikke bare var å innlemme Krim i Den russiske føderasjon, men også å ydmyke det nye regimet i Kiev og vanskeliggjøre Ukrainas integrasjon
i vestlige samarbeidsstrukturer.
Russlands militære intervensjon på Krim i februar‒mars 2014 er på flere hold blitt tolket som
et uttrykk for at den ambisiøse moderniseringen
av landets væpnede styrker som ble igangsatt av
tidligere forsvarsminister Anatolij Serdjukov etter
Georgia-krigen i 2008, har gitt konkrete resultater
i form av økt operativ evne. Russlands væpnede
styrker er i dag bedre utstyrt, bedre trent og mer
profesjonelle enn de var for seks år siden. Styrkene
er også mer mobile enn de var da Serdjukov-reformen startet, og de har bedre kommando-, kontroll- og informasjonssystemer.11 Dette ble i høy
grad anskueliggjort på Krim.
Ettersom de russiske avdelingene som deltok i
operasjonen på Krim, aldri kom i reell kamp med
ukrainske avdelinger, er det selvsagt vanskelig å
vurdere deres stridsdyktighet på dette grunnlag.
Dersom det hadde kommet til aktive kamphandlinger, kan det ikke utelukkes at mange av de
svakheter som ble avdekket under Georgia-krigen
i 2008, igjen hadde kommet til syne. Samtidig er
Informasjonsoperasjoner
Et sentralt siktemål for de russiske (des)informasjonsoperasjonene som ble gjennomført før, under
og etter den militære intervensjonen på Krim, var å
vinne folkelig støtte for operasjonens overordnede
mål, på Krim så vel som i Russland, og svekke
grunnlaget for væpnet mostand fra ukrainsk side.
Store ressurser ble satt inn på å vinne Krimrussernes “hearts and minds”, primært gjennom
å fremstille makthaverne i Kiev som anti-russiske
kuppmakere og nazi-sympatisører.
Narrativet som ble formidlet i russiske og russisk-kontrollerte medier i og utenfor Russland,
gikk kort fortalt ut på at president Janukovytsj
22. februar var blitt avsatt av en klikk av ukrainske ekstremister og militante nasjonalister. Disse
utgjorde angivelig en trussel mot landets etnisk
russiske befolkning og hadde til hensikt å hindre
offisiell bruk av det russiske språk i Ukraina. Videre
ble det hevdet at hundretusener av russere bosatt i
Ukraina var blitt drevet på flukt, at en humanitær
krise var under oppseiling og at Russland stod i
fare for å miste tilgangen til sin strategisk viktige
marinebase i Sevastopol. Disse og andre påstander
ble imøtegått på ukrainsk og vestlig side, blant
annet av det amerikanske utenriksdepartementet
i et sjeldent skarpt notat med tittelen “President
Putin’s Fiction: 10 False Claims About Ukraine”,
som ble publisert på departementets nettsider den
5. mars.12 Innholdet i det amerikanske notatet ble
i sin tur avvist av det russiske utenriksministeriets
pressetalsmann Aleksandr Lukasjevitsj, som i en
pressemelding 6. mars kalte påstandene for “sjokkerende” og “primitive”.13
Et annet gjennomgangstema i den russiske propagandaen var at demonstrasjonene på Maidanplassen i Kiev vinteren 2013–2014, og den påfølgende avsettelsen av president Jankovitsj, hadde
skjedd som resultat av involvering fra Vestens,
USAs og NATOs side. Dette ble blant annet påstått
av president Putin under et innringingsprogram på
riksdekkende russisk TV den 17. april. Her bekreftet den russiske presidenten at det stod russiske
soldater på Krim, samtidig som han begrunnet
tilstedeværelsen med at den var nødvendig for å
hindre NATO i å innlemme Ukraina.14
Den ukrainske interimsregjeringens angivelig
antisemittiske orientering ble også trukket frem
i de russiskkontrollerte mediene, og det ble ved
flere anledninger rapportert om angrep på kirker
og synagoger i Ukraina. Ukrainas sjefsrabbiner,
Yaakov Don Bleich, ga på sin side uttrykk for at
det var Russland og russere som stod bak det som
måtte være av antisemittiske provokasjoner på
ukrainsk jord, inkludert Krim, snarere enn den
ukrainske interimsregjeringen og landets midlertidige president, Oleksandr Tortsjunov.15 Ikke desto
mindre ble den russisk-initierte folkeavstemningen
på Krim 16. april, om løsrivelse av halvøya fra
Ukraina, fremstilt som et valg mellom ukrainsk
nynazisme og russisk orden og velstand.
Russiske myndigheters evne til å påvirke og
manipulere egen befolkning, samt opinionen på
Krim og den russisktalende befolkningen ellers
i Ukraina, må ses i sammenheng med innstrammingen og ensrettingen som i senere år har skjedd
i russisk mediepolitikk. Dette er en utvikling som
startet lenge før intervensjonen på Krim, men
som later til å ha blitt forsterket under og etter
den. Fellesnevner for utviklingen er økt statlig
kontroll over hvilke ytringer som slipper til i russiske medier og på russiske nettsider. I desember
2013 beordret president Putin en omstrukturering av eierskapet til det statseide, men tradisjonelt frittalende nyhetsbyrået RIA Novosti. En stor
del av byråets virksomhet ble nedlagt, og restene
av det ble slått sammen med Russia Today, under
ledelse av den konservative og Putin-vennlige
sjefsredaktøren Dmitrij Kiseljov. Den uavhengige
TV-kanalen Dozjd ble brakt til taushet i forkant
av OL i Sotsji, og den internasjonalt respekterte radiokanalen Ekho Moskvy fikk sin redaktør
erstattet en mer regimetro etterfølger kort tid
etter. Andre kanaler og nettsider, deriblant Lenta.
ru, har opplevd en lignende skjebne. Listen inkluderer også engelskspråklige nyhetskanaler som
Russia Today (RT), som formidler nyheter utenfor
Russlands grenser. Den amerikanske journalisten
og skribenten Anne Applebaum skrev 7. mars,
med referanse til kanalens dekning av begivenhetene på Krim, at RT “is openly joining an
information war being conducted on an unprecedented scale”.16
På russiske sosiale medier, herunder Facebook
og dens russiske ekvivalent Vkontakte, verserte det
forut for og under intervensjonen på Krim tallrike
historier om russere i Ukraina som angivelig var
blitt utsatt for diskriminering, trakassering eller
vold fra ukrainske ekstremisters side. Historiene
var ofte ledsaget av bilder eller videosnutter fra
mer eller mindre tilfeldige ofre og øyenvitner. De
fleste av disse historiene, som spredte seg som ild
i tørt gress på nettet i og utenfor Russland, viste
seg ved nærmere undersøkelse å være usanne.
Mange av videoene og bildene som ble anført
som bevis, var tatt andre steder, på andre tidspunkter, iscenesatt av fotografen eller komponert
ved hjelp av photoshopping. Det er nærliggende å
anta at mange av historienes opphavsmenn i realiteten var såkalte informasjonskrigere tilknyttet
Russlands hemmelige tjenester.
Det er mye som tyder på at Russlands massive desinformasjonskampanje forut for og under okkupasjonen og anneksjonen av Krim var et
vesentlig virkemiddel i operasjonen som helhet.
NATO friga satellittbilder 28. August 2014 som viste at russiske kampstyrker opererte inne i Ukraina. Foto: NATO.
Påstandene om at de militære styrkene som inntok halvøya i slutten av februar ikke var russiske,
men lokale såkalte selvforsvarsstyrker, bidro til å
skape forvirring og usikkerhet, særlig i den tidlige
fasen av operasjonen. Russlands påfølgende fremstilling av operasjonen som et nødvendig svar på
et vestlig-støttet kupp i Kiev, gjennomført av fascister som hadde til hensikt å innlemme landet i
NATO og bryte alle bånd til Russland, ble spredt
via alle tilgjengelige nyhetskanaler og på sosiale
medier. Alternative situasjonsbeskrivelser nådde
i liten grad frem til de sentrale målgruppene, i
første rekke befolkningen på Krim. Mange av
historiene om undertrykkelse av etniske russere i
Ukraina ble også plukket opp og videreformidlet
av vestlige medier. Ukrainske myndigheter forsøkte etter beste evne å motstå det russiske propa-
gandamaskineriet, men måtte tidlig innse at ressursene ikke strakk til. Etter anneksjonen har Det
ukrainske sikkerhetsrådet tatt initiativ til å bøte
på situasjonen gjennom å opprette en russisk- og
engelskspråklig TV-kanal basert på statseide UTV
og BTV, som skal sende nyheter til Krim, det postsovjetiske området, samt Europa og USA.17
Cyberoperasjoner
Som det fremgår av den russiske militærdoktrinen
fra 2010, har Russland for lengst integrert cyberoperasjoner som del av sitt militære operasjonskonsept.18 Krigen mot Georgia i august 2008 var for
Russlands vedkommende den første større konflikten der kinetiske operasjoner ble forsøkt kombinert med cyberoperasjoner innenfor rammen av
et helhetlig konsept. Resultatene var kanskje ikke
spesielt overbevisende, men konseptet og kapasitetene er siden blitt videreutviklet på grunnlag av de
erfaringer som den gang ble gjort. Det er mye som
tyder på at Russlands cyber-kapasiteter, i likhet
med de kinetiske kapasitetene, er mer sofistikerte i
dag enn de var i 2008.
Når det gjelder spørsmålet om hvilken rolle
cyberoperasjoner spilte under den militære intervensjonen på Krim i 2014, synes det å være delte
meninger blant ekspertene. De som mener at
Den ukrainske presidenten Petro Porosjeko var til stede ved
NATO-toppmøtet i Wales 4. september 2014. Foto: NATO
operasjoner i “det femte domenet” spilte en sentral
rolle, trekker gjerne frem det faktum at deler av
den ukrainske telekommunikasjonsinfrastrukturen ble satt ut av spill, både på og utenfor Krim.
Blant annet ble mobiltelefonene til fremtredende
medlemmer av det ukrainske parlamentet blokkert, sannsynligvis ved hjelp av utstyr som ble
koblet på Ukrtelecoms nettverk på Krim, som på
det aktuelle tidspunktet var under de russiske
styrkenes kontroll. Det samme gjaldt telefonene til
sjefen for den ukrainske sikkerhetstjenesten SBU,
Valentyn Navalitsjenko, og hans stedfortredere.
Internettrafikken på Krim ble også rammet, og
det ble benyttet utstyr for jamming av radiokommunikasjon, både på russiske marinefartøyer og
kjøretøyer på land.19
Nettbaserte Distributed Denial of Service
(DDoS)-angrep rammet også nettsider utenfor
operasjonsteateret. NATOs åpne nettside (www.
nato.int), hvor det var blitt publisert en uttalelse
av generalsekretær Anders Fogh Rasmussen som
beskrev folkeavstemningen 16. mars som “folkerettsstridig” og “illegitim”, var tidvis utilgjengelig.
NATOs ugraderte epostsystem var også ustabilt.
I tillegg ble NATOs senter for cybersikkerhet i
Estland utsatt for nettbaserte angrep.20 Hackerne
som stod bak disse aktivitetene kan selvsagt ha
vært tilknyttet russiske myndigheter, direkte eller
indirekte, men det er kanskje vel så sannsynlig at
flertallet av dem opererte på egenhånd og på eget
initiativ.
Det skal blant annet ha oppstått et uformelt nettverk av pro-russiske hackere kalt
Cyber Berkut. Denne gruppen forsøkte å ramme
ukrainske myndigheters og selskapers nettsider.
Angrepene mot NATOs nettsider ble sannsynligvis utført av en pro-russisk gruppe som kalte
seg Anonymous Ukraine. På samme måte skal
det ha oppstått Putin-fiendtlige hackernettverk,
deriblant Russian Cyber Command, som blant
annet forsøkte å ramme russiske næringsinteresser, inkludert Rosoboroneksport.21
Selv om det både i Russland og Ukraina ble
registrert en merkbar økning i omfanget av cyberangrep forut for og under den militære intervensjonen på Krim, kan det ikke uten videre konkluderes med at disse inngikk i operasjonsplanleggingen på strategisk nivå eller at de var avgjørende for utfallet av operasjonen som helhet. De
fleste av forstyrrelsene som angrepene forårsaket,
var av relativt kort varighet (minutter og timer).
De russiske cyberangrepene mot Estland i april
2007 og Georgia i august 2008 var sannsynligvis
mer omfattende. I Estlands tilfelle lå nettsidene
til landets sentraladministrasjon, flere politiske
partier og de to viktigeste bankene nede i nærmere ti dager. På Krim ble det i stor grad satset på
mer tradisjonelle informasjonsoperasjoner, som
for eksempel bruk av lokale medier og oppsetting
av plakater.22 Kanskje mest problematisk, sett fra
ukrainsk side, var forstyrrelsene på mobilnettet
og det midlertidige bruddet på telefonlinjene
mellom Krim og fastlandet. Slike effekter ble tro-
lig oppnådd gjennom en kombinasjon av cyberangrep utført av såkalte hacktivister, tradisjonell
elektronisk krigføring (jamming) utført av de
russiske strykene og fysiske inngrep i den lokale
telekommunikasjonsinfrastrukturen.
Konsekvenser for Ukraina
Selv om ukrainske myndigheter ikke har anerkjent
den russiske annekteringen av Krim – og trolig heller ikke vil gjøre det i overskuelig fremtid – synes
Krim i praksis å være tapt for Ukraina. Med halvøya mistet Ukraina også nær en tredel av landets
kystlinje og dermed trolig også de facto råderetten
til havområdene og kontinentalsokkelen utenfor.
For Ukraina, som for Russland, er verdien av
Krim i stor grad symbolsk og knyttet til historiske
hendelser. Området har imidlertid også hatt en
viss strategisk betydning som hovedbase for den
ukrainske marinen. I forbindelse med den russiske annekteringen av området fikk den ukrainske
marinen beslaglagt de fleste større marinefartøyene
som i dag er i drift, deler av den tilhørende helikopter- og flyparken samt sitt ammunisjonslager.23
I etterkant skal russiske myndigheter ha gått med
på å returnere mesteparten av det beslaglagte materiellet til Ukraina. Eiendommene med tilhørende
infrastruktur må imidlertid anses som tapt.24
Økonomisk er de facto tapet av Krim av begrenset betydning for myndighetene i Kiev. Området
bidro til kun tre prosent av landets samlede verdiskapning i 2012.25 Skulle de i fremtiden finne større petroleumsforekomster i havområdene utenfor
halvøya, slik ukrainske myndigheter har uttrykt
forhåpninger om, vil det økonomiske tapet kunne
bli større. Hittil er det imidlertid kun gjort relativt
små funn (om lag 100 milliarder kubikkmeter, tilsvarende 3,5 prosent av de samlede påviste ukrainske naturgass-forekomstene).26
I tillegg til tapet av territorium har Russlands
militære intervensjon i Ukraina forsterket den
innenrikspolitiske krisen landet befant seg i etter
det folkelige opprøret på Maidan-plassen og avsettelsen av president Janukovitsj. I skrivende stund
er maktsituasjonen i deler av Øst-Ukraina fortsatt
uavklart. Presidenten, Petro Porosjenko, har med
blandet hell vekslet mellom å forhandle med og
bruke militær makt mot de russiskstøttede opp-
rørerne. Det endelige utfallet av konflikten synes
å avhenge av hvorvidt russiske myndigheter velger å videreføre og eventuelt å utvide støtten til
separatistene. Det kan fremdeles ikke utelukkes at
Russland vil forsøke å ta kontroll over deler av det
sørøstlige Ukraina eller at separatistene med direkte eller indirekte russisk støtte vil kunne lykkes
med å konsolidere makten i ett eller flere områder.
Skulle det siste skje, vil konflikten i Øst-Ukraina
kunne trekke ut i lang tid.
Faren for borgerkrig og ytterligere desintegrasjon av landet er imidlertid bare én av flere store
og overhengende utfordringer som Ukrainas nye
styresmakter står overfor. Økonomisk er landet på
konkursens rand etter tiår med omfattende korrupsjon og manglende reformvilje. Myndighetene
håper at en økonomisk støttepakke fra IMF og
den nylig inngåtte frihandelsavtalen med EU
skal få økonomien på fote igjen. Begge avtalene
forutsetter imidlertid omfattende økonomiske
og juridiske reformer.27 Reformene er ment å
gi bedre økonomi og styresett på sikt, men de
kortsiktige konsekvensene kan bli en vanskeligere
hverdag for den jevne ukrainer. Selv om befolkningen gjennom høsten og vinterens demonstrasjoner har vist at de ønsker endring, er det
ikke gitt at støtten til myndighetenes nye politikk
vil vedvare når arbeidet med å kutte i offentlige
utgifter starter. Et motsatt utfall, som ville være
like negativt for Ukrainas videre utvikling, er at
de nye myndighetene ikke klarer å samles om en
politisk retning og faller inn i gamle mønstre med
intern krangling og korrupsjon. I begge tilfeller
kan utfallet bli at den ukrainske befolkningen i
løpet av kort tid tar til gatene på nytt.
Konsekvenser for Russland
Hva har Russland så oppnådd ved å intervenere militært i Ukraina? Helt konkret har russiske
myndigheter sikret at landets væpnede styrker
vil ha tilgang til marinebasen i Sevastopol også i
fremtiden. Basen rommer i dag både den russiske
Svartehavsflåten, som består av om lag 40 fartøyer,
og den betydelig mindre, nyopprettede innsatsstyrken for Middelhavet. Flåten og innsatsstyrken brukes blant annet til maktprojisering i Middelhavet
og Svartehavet. Svartehavsflåten ble også benyttet
i forbindelse med krigen mot Georgia i 2008.
Russland har omfattende planer for modernisering
av flåten de kommende ti årene. 28
Annekteringen av Krim betyr at russiske myndigheter ikke lenger er avhengig av et godt forhold til myndighetene i Kiev for å kunne ha
militære styrker på Krim, og de vil heller ikke
være begrenset av ukrainske restriksjoner på
antall fartøyer og soldater som kan oppholde
seg på halvøya. Det må imidlertid understrekes
at annekteringen av Krim strengt tatt ikke var
nødvendig for å sikre fremtidig russisk militær
tilstedeværelse i Svartehavet. Russland hadde på
intervensjonstidspunktet en gjeldende leieavtale
med Ukraina som sikret landet tilgang til marinebasen i Sevastopol ut 2042.29 Dersom den nye
regjeringen i Kiev hadde kansellert leieavtalen,
slik russiske myndigheter ifølge president Putin
skal ha fryktet,30 ville Russland trolig måttet
flytte basen til den russiske delen av Svartehavet,
eksempelvis Novorossijsk. På russisk side, og
kanskje særlig innen det militære etablissement,
ville en slik flytting imidlertid bli oppfattet som
et symbolsk nederlag, gitt den russiske marines
historiske bånd til Sevastopol.
I et større sikkerhetspolitisk perspektiv kan
Russland gjennom annekteringen av Krim ha oppnådd å høyne terskelen for en ytterligere NATOutvidelse østover. President Putin har flere ganger
uttalt at han anser NATOs tilstedeværelse i det
postsovjetiske området som en reell sikkerhetstrussel mot Russland. Med annekteringen av Krim
har det sittende russiske regimet vist at det er villig
til å bruke makt for å hindre at flere tidligere sovjetstater blir medlemmer av alliansen.
I tillegg til å tjene russiske forsvars- og sikkerhetspolitiske interesser, har intervensjonen i
Ukraina vært en innenrikspolitisk suksess for president Putin. Mens oppslutningen om presidenten
lå i overkant av 60 prosent i januar, hadde den økt
til over 80 prosent i april. Dette er den høyeste
oppslutningen Putin har hatt i løpet av sin tredje
presidentperiode og på nivå med glansdagene på
slutten av den andre presidentperioden.31 Det er
videre verdt å merke seg at oppslutningen om
Putin den siste tiden har økt betraktelig i Moskva
og St. Petersburg, som er de områdene hvor velgerne tradisjonelt har vært mest regimekritiske.32
Selv om intervensjonen i Ukraina sett med russiske øyne på flere måter har vært en suksess, har
den imidlertid også medført betydelige økonomiske kostnader for Russland. Krim har i dag en
negativ regional budsjettbalanse og et stort behov
for investeringer i infrastruktur. Kostnadene ved
innlemmelsen av Krimhalvøya er av russiske
økonomer anslått til å legge beslag på 1–2 prosent
av russisk bruttonasjonalprodukt de neste årene.33
Beløpet vil hovedsakelig måtte finansieres over
det allerede pressede russiske føderale budsjettet. Videre har Russlands annektering av Krim
blitt møtt med økonomiske sanksjoner fra USA,
EU og en rekke andre land. Russlands militære
intervensjon i Ukraina og de påfølgende negative reaksjonene fra omverdenen har ført til at
investorene er blitt mer skeptiske til å investere
i det russiske markedet. Investorflukten er svært
alvorlig for russisk økonomi som i 2013 hadde en
beskjeden vekst på 1,3 prosent og er avhengig av
økte investeringer for at veksten skal ta seg opp.
Krimkrisens negative innvirkning på den allerede svake russiske økonomien kan bli en hodepine for Russlands politiske ledelse fremover. Den
folkelige støtten til det stadig mer autoritære regimet avhenger i stor grad av at de politiske myndighetene leverer levestandsforbedringer. Vladimir Putin lyktes godt med dette i sine to første
presidentperioder da Russland, takket være høye
oljepriser, opplevde en årlig økonomisk vekst på
syv prosent i snitt. Slik de nåværende langsiktige
vekstprognosene for Russland ser ut, vil Putin
imidlertid ikke komme i nærheten av å innfri
valgløftene fra 2011 i sin tredje presidentperiode.
Foreløpig har befolkningen merket relativt lite til
den svekkede økonomiske veksten, men hvis veksten ikke tar seg opp snarlig vil privatøkonomien
også måtte bli rammet. Svakere økonomisk vekst
vil derfor på sikt kunne svekke Putins popularitet.
På den annen side kan de økonomiske sanksjonene mot Russland og et mer usikkert sikkerhetspolitisk klima hjelpe regimet i å rettferdiggjøre
feilslått økonomisk politikk og brutte valgløfter
overfor befolkningen.
militært samarbeid med Russland.36 Det kjøligere
Russlands annektering av Krim og medvirkning til samarbeidsforholdet mellom Russland og Vesten
det væpnede opprøret i Øst-Ukraina har på kort tid vil kunne vare i lang tid fremover, gitt at Russland
endret det sikkerhetspolitiske klimaet i Europa. At ikke ombestemmer seg i Krim-spørsmålet, får
Russland påroper seg sikkerhetspolitiske interes- separatistene i Øst-Ukraina til å legge ned våpnene,
ser i det postsovjetiske området er for så vidt ikke eller vi får et regimeskifte i Moskva.
De vestlige sanksjonene har så langt tilsynenytt. Det er heller ikke første gang Russland har
latende
gjort lite inntrykk på Russlands politiske
prøvd å påvirke den innenrikspolitiske utviklingen
ledelse
som
synes å være av den oppfatning at
i tidligere sovjetstater. Russlands intervensjon i
Ukraina har imidlertid vist at den russiske terske- Russland ikke trenger Vesten, eller i det minste
len for bruk av militærmakt for å oppnå politiske langt mindre enn Vesten trenger Russland. De
russiske politimål er lavere enn
kernes egenråde fleste observadighet i Ukrainatører tidligere har
konflikten
antatt. Dette har
bekrefter de siste
ført til økt usikårenes inntrykk
kerhet i mange av
av en russisk
Russlands nabopolitisk ledelse
land. Etter en lensom i stadig mingre periode hvor
dre grad bryr
mange europeiske
seg om hvordan
land har brukt lite
Russland opppenger på nasjofattes i Vesten.
nalt forsvar og
Dette er ikke en
hvor det euroren utenrikspopeiske sikkerhetslitisk tendens,
politiske fokuset i
men synes også
stor grad har vært Britisk avskjæring gjorde det mulig å ta dette bildet av det russiske flyet
Tupolev-142 («Bear»). RAF Lossiemouth QRA Typhoon 29. oktober 2014.
i innenrikspolii Afghanistan og
Foto: Royal Air Force/NATO.
tikken der åpenMidtøsten,
er
bart valgfusk og
behovet for et terbrudd
på
elementære
menneskerettigheter
som
ritorialforsvar igjen blitt tema for debatt, både
ytringsog
organisasjonsfrihet
foregår
stadig
mer
innad i flere europeiske land og i NATO.
Sett med vestlige øyne brøt Russland interna- åpenlyst. Samtidig vitner det russiske regimets
sjonal folkerett og flere multilaterale og bilaterale økende bruk av fysisk makt både i innenriks- og
forpliktelser da landet gikk inn militært på Krim. utenrikspolitikken om et på mange måte svekket
USA, EU og andre stater har svart på det de anser regime, ikke minst økonomisk, med å få tilgjengesom en ulovlig annektering med økonomiske og lige virkemidler.
Forverringen av Russlands forhold til Vesten
politiske sanksjoner. I første rekke er det snakk om
etter
intervensjonen på Krim vil også kunne
økonomiske sanksjoner mot russiske politiske og
34
få
konsekvenser
for russisk-vestlig og russiskmilitære ledere. Videre ble Russlands statsleder
ble for første gang siden 1998 ikke invitert da amerikansk samarbeid på andre områder. Det er
lederne i verdens største industrialiserte land (G7/ for eksempel vanskelig å se for seg at Russland i
G8) møttes i Brussel i juni – et møte som opprinne- dagens situasjon vil kunne fungere som en slags
lig skulle ha funnet sted i Sotsji.35 NATO-landene mellommann mellom USA/EU/Vesten og det
har dessuten stanset alt flernasjonalt og unilateralt nåværende regimet i Iran, eller bidra konstruktivt
til USAs og Vestens bestrebelser for å finne en
Russlands forhold til Vesten
løsning på den stadig mer fastlåste konflikten i
Syria.37 Hendelsene på Krim og i Øst-Ukraina har
tvert imot bidratt til å trekke Europas og verdenssamfunnets oppmerksomhet bort fra atomspørsmålet i Iran og borgerkrigen i Syria, og slik sett
gitt de sittende regimene i Teheran og Damaskus
et aldri så lite pusterom. En politisk løsning
på disse og andre problematiske internasjonale
spørsmål kan bli vanskelig å oppnå i dagens utenrikspolitiske klima.
Russlands forhold til Norge
Utbyggingen av et bredt og langsiktig samarbeid
mellom Norge og Russland har vært en hovedlinje
i norsk utenriksog sikkerhetspolitikk etter den
kalde krigen. Dette samarbeidet har også omfattet
felles tiltak og aktiviteter på det militære området, inkludert felles marineøvelser (“Pomor”) og
besøksutveksling mellom militære hovedkvarter,
skoler og avdelinger i de to land. Disse aktivitetene,
som i all hovedsak har funnet sted innenfor rammen av den årlige tiltaksplanen for forsvarsrelatert
samarbeid mellom Norge og Russland, er nå suspendert.
Suspensjonen av det bilaterale samarbeidet
mellom norske og russiske forsvarsmyndigheter,
som opprinnelig gjaldt frem til mai måned, er
siden blitt forlenget til utgangen av 2014.38 Det
er grunn til å anta at det vil kunne komme flere
forlengelser, særlig dersom Russland bidrar til
en ytterligere destabilisering av situasjonen i
Øst-Ukraina. I verste fall vil fraværet av militært
samarbeid mellom Norge og Russland, og mellom NATO og Russland, bli en ny normaltilstand.
Dette vil i så fall kunne få betydning for den sikkerhetspolitiske situasjonen i nord, ved at den
etablerte åpenheten i forholdet mellom de to
lands væpnede styrker gradvis svekkes og erstattes av økt gjensidig mistro og mistenksomhet,
og redusert innsikt i den andre parts kapasiteter,
intensjoner og trusseloppfatninger.
Russlands generelt konfliktfylte forhold til
NATO og Vesten, som utvilsomt har forverret seg etter intervensjonen i Ukraina, tilsier at
landet vil kunne bli noe mindre pragmatisk i
sin omgang med sine vestlige naboland og mer
opptatt av å føre “symbolpolitikk” overfor NATO.
Russiske grensevakter under en erfaringsutveksling i Norge.
Her prøver de HK-416 på Strand skytebane for få år siden.
Vår geografiske nærhet til Russland er noe vi ikke kan løpe
fra. Foto: FMS Torbjørn Kjosvold.
Dette vil igjen kunne få betydning for Russlands
atferd i krisesituasjoner, eksempelvis i de nordlige havområder, inkludert Fiskevernsonen rundt
Svalbard. I en situasjon der forholdet mellom de
to lands væpnede styrker og forsvarsmyndigheter
preges av midlertidig (og eventuelt langvarig)
redusert interaksjon, kommunikasjon og åpenhet, vil det lettere kunne oppstå misforståelser og
feiltolkninger av den andre parts intensjoner enn
om det motsatte hadde vært tilfelle.39
Russland vil etter alt å dømme søke å styrke
sin militære tilstedeværelse i nordområdene og
Arktis i årene som kommer, både på land, på
sjøen og i luften. Dette er en utvikling som startet
før intervensjonen i Ukraina og den påfølgende
forverringen av Russlands forhold til NATO, men
som trolig vil bli intensivert fremover, i den grad
de tilgjengelige ressursene gjør det mulig. Flere
av de arktiske kyststatene ser med bekymring
på Russlands tiltakende fleksing med musklene
i nord. USAs utenriksminister, Hillary Clinton,
har for eksempel gitt uttrykk for at anneksjonen
av Krim vil kunne få konsekvenser for øst-vestrelasjonene i nord, og at USA og Canada må bidra
til å demme opp mot russisk ekspansjonisme i
Arktis.40
På den annen side er det betimelig å påpeke,
som den kanadiske forskeren Michal Byers gjorde
i en artikkel i avisen Globe and Mail 1. mai, at “the
Arctic is not Ukraine”.41 Situasjonen i Arktis skiller seg grunnleggende fra situasjonen i det postsovjetiske området. Russland har betydelige politiske og økonomiske interesser begge steder, men
situasjonen i nord er mer forutsigbar, mer stabil
og mer oversiktlig enn situasjonen i Russlands
sørlig randsone. Russlands politikk i nordområdene og Arktis er også i større grad enn landets
politikk i sør preget av vilje til å finne praktiske
løsninger på utestående spørsmål, med utgangspunkt i det internasjonale samfunns juridiske
rammeverk. Avtalen med Norge om en maritim
avgrensningslinje i Barentshavet i Polhavet, som
ble inngått i september 2010 og trådte i kraft i juli
2011, er en viktig indikasjon på dette. Selv om
Russland neppe ville inngått en slik avtale i dagens
politiske klima, er det intet som tyder på at landet
har til hensikt å la være å etterleve nevnte avtale,
som utvilsomt er av stor betydning for den politiske stabiliteten i Barentshavsregionen.
Det er også verdt å merke seg at folk-til-folksamarbeidet i Barentsregionen fortsetter som før,
med den stabilitetsfremmende effekt dette måtte
ha på regionalt nivå. Også innenfor politi- og justissektoren fortsetter det norsk-russiske samarbeidet som før. Det er i denne forbindelse grunn
til å trekke frem samarbeidet mellom de to lands
kystvakter, og samarbeidet mellom de to lands
grensekommissariater (lokalisert i henholdsvis
Kirkenes og Nikel), som hittil ikke er blitt berørt
av hendelsene i Ukraina og suspensjonen av det
forsvarsrelaterte samarbeidet. Søk- og redningssamarbeidet mellom Norge og Russland i nord er
også videreført.
I en situasjon der det militære/forsvarsrelaterte samarbeidet mellom de to land ligger nede,
for kortere eller (mer sannsynlig) lengre tid, er det
viktig at samarbeidsaktiviteter som vi nevner her
holdes ved like. Det synes å være en utbredt oppfatning, både i Nordflåtens stab i Severomorsk og
ved FSBs kontor i Murmansk, at det finnes noen
samarbeidsområder som er for viktige til å bli på-
virket av konjunkturer i forholdet mellom Russland og Vesten. Selv i Moskva synes det å herske
en viss forståelse for dette. Kommunikasjonen på
regionalt nivå mellom Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) og Nordflåtens stab i Severomorsk
vil derfor bli opprettholdt.42
Seieren har sin pris
Sett i et geopolitisk perspektiv har Putins Russland
innkassert en taktisk viktig seier gjennom sin
militære intervensjon på Krim. Russland har tatt
tilbake kontrollen over halvøya, nærmest uten at
skudd er blitt avfyrt. Spørsmålet om ukrainsk medlemskap i NATO er trolig lagt på hylla for lang tid,
slik spørsmålet om georgisk NATO-medlemskap
ble det etter krigen i august 2008.43 Russland har
dessuten bedret sin mulighet til å videreutvikle den
russiske marines basefasiliteter i Sevastopol, fått
tilgang til andre havner og verft ved Svartehavet,
og vil på sikt kunne utnytte de antatt verdifulle
olje- og gassressursene som befinner seg på kontinentalsokkelen utenfor halvøya. Fremfor alt har
Russland demonstrert at landet kan gjøre livet surt
for makthaverne i Kiev dersom de ikke samarbeider med Moskva.
Både i Russland og blant den etnisk russiske
befolkningen på Krim har det vært stor oppslutning om Putins handlemåte. Den russiske befolkningens støtte til Vladimir Putin har økt betydelig
i kjølvannet av intervensjonen og har nå passert 80 prosent, som er det høyeste tallet siden
2008. Dette bildet vil naturligvis kunne endre seg,
særlig dersom Vestens økonomiske sanksjoner
blir ytterligere utvidet og Russlands økonomiske
vekst, dels som følge av dette, snur til nedgang.
Intervensjonen på Krim og de påfølgende vestlige
sanksjonene har allerede begynt å skape negative
ringvirkninger i den russiske økonomien, blant
annet gjennom børsfall og investeringstørke.
Det er liten tvil om at intervensjonen, og
Russlands rolle i den fortsatt pågående konflikten
i Øst-Ukraina, vil kunne bidra til en revitalisering av NATO og et fornyet fokus på alliansens
kjerneoppgaver, herunder det kollektive forsvaret
av alliansen territorium. Hvorvidt den russiske
aggresjonen vil føre til økte forsvarsbevilgninger i
Europa og Nord-Amerika, gjenstår å se, men det
er et tema som diskuteres. Det er i denne forbindelse verdt å merke seg at også Sverige og Finland
ser med stor bekymring på Russlands kursvalg,
og at debatten om Sveriges og Finlands fremtidige
forhold til NATO har fått ny næring i kjølvannet
Referanser
16
Maksym Burgiy: “The Crimean Operation: The Russian Force and
Tactics”, Jamestown Eurasia Daily Monitor, Vo1.11, No. 61, 1. april
2014, http://www.jamestown.org/programs/edm/archives/2014/.
2
Ariel Cohen & Robert E. Hamilton: The Russian Military and the
Georgia War: Lessons and Implications, Carlisle, PA: Strategic
Studies Institute, 2011, s. 31.
3
Tim Ripley & Bruce Jones: “Crimea intervention: The increasing sophistication of Russia’s military resurgence”, Jane’s Defence
Weekly, 27. februar 2014.
4
Tim Ripley & Bruce Jones, op. cit.
5
Maksym Burgiy, op. cit.
6
Peter Felstead & Georg Mader: “OSCE evidence lifts lid on ‘little
green men’ in Crimea”, Jane’s Defence Weekly, 14. mars 2014.
7
Vladimir Socor: “Russia, the West, and the Security Vacuum in
Europe’s East”, Jamestown Eurasia Daily Monitor, Vol. 11, No. 64,
4. april 2014, http://www.jamestown.org/programs/edm/archives/2014/.
8
“5,500 Ukrainian Soldiers Defect to Serve an Independent Crimea”, RIA Novosti, 4. mars 2014, http://en.ria.ru/
world/20140304/188085607/5500-Ukrainian-Soldiers-Defect-toServe-an-Independent-Crimea.html.
9
Marie-Louise Gumuchian & Victoria Butenko: “Ukraine orders
Crimea troop withdrawal as Russia seizes naval base”, CNN, 25.
mars 2014, http://edition.cnn.com/2014/03/24/world/europe/
ukraine-crisis/.
10
Tim Ripley: “Russia moves heavy armour into Crimea”, Jane’s
Defence Weekly, 3. april 2014.
11
Se for eksempel C. J. Chivers & David M. Henderson: “In Crimea,
Russia Showcases a Rebooted Army”, The New York Times, 2.
april 2014, http://www.nytimes.com/2014/04/03/world/europe/
crimea-offers-showcase-for-russias-rebooted-military.html.
12
Se http://www.state.gov/r/pa/prs/ps/2014/03/222988.htm.
13
Se http://www.mid.ru/brp_4.nsf/newsline/C48637A3360452D044257C9300518BDD (russisk) eller http://www.mid.
ru/bdomp/brp_4.nsf/e78a48070f128a7b43256999005bcbb3/10
51eae31ecea91f44257c98001f63b9!OpenDocument (engelsk).
Saken er også omtalt i Ellen Barry: “10 Lies? Russians Fire
Back”, The New York Times, 6. mars 2014, http://www.nytimes.
com/2014/03/07/world/europe/jarred-by-us-top-ten-lies-listmoscow-fires-back.html.
14
Lynn Berry: “Putin Admits Russian Soldiers Were In Crimea,
Slams West For Role In Ukraine Crisis”, The WorldPost, 17.
april 2014, http://www.huffingtonpost.com/2014/04/17/putinukraine_n_5165913.html.
15
Alexander J. Motyl: “Ukraine’s Chief Rabbi Refutes Putin’s AntiSemitic Charges”, World Affairs, 5. mars 2014.
1
av intervensjonen på Krim. Putins taktiske seier
på Krim har med andre ord en pris, og det er på
ingen måte gitt at Russland i det lange løp vil ha
noe å vinne på den nye sikkerhetspolitiske situasjonen som er skapt i Europa. 17
18
19
20
21
22
23
24
25
26
27
28
Anne Applebaum: “Russia’s information warriors are on the
march – we must respond”, The Telegraph, 7. mars 2014, http://
www.telegraph.co.uk/news/worldnews/europe/russia/10683298/
Russias-information-warriors-are-on-the-march-we-mustrespond.html.
“Ukrainian Security Council Plans TV Channel to Counteract
Kremlin ‘Lies’”, Moscow Times, 21. mai 2014, http://www.themoscowtimes.com/article/500567.html.
Doktrinen er tilgjengelig på Sikkerhetsrådets hjemmeside, http://
www.scrf.gov.ru/documents/33.html.
Pierluigi Paganini: “Crimea – The Russian Cyber Strategy to Hit
Ukraine”, InfoSec (blogg), 11. mars 2014, http://resources.infosecinstitute.com/crimea-russian-cyber-strategy-hit-ukraine/.
Adrian Croft & Peter Apps: “NATO websites hit in cyber attack
linked to Crimea tension”, Reuters, 16. mai 2014, http://www.
reuters.com/article/2014/03/16/us-ukraine-nato-idUSBREA2E0T320140316.
For flere detaljer, se Jeffrey Carr: “Rival hackers fighting proxy
war over Crimea”, CNN, 25. mars 2014, http://edition.cnn.
com/2014/03/25/opinion/crimea-cyber-war/.
Jeremy Hsu: “Why There’s No Real Cyberwar in the Ukraine
Conflict”, IEEE Spectrum, 14. mars 2014, http://spectrum.ieee.
org/tech-talk/computing/networks/why-theres-no-real-cyberwarin-the-ukraine-conflict.
Tim Ripley: “Ukrainian Navy cut down by Russian move into
Crimea”, Janes’s Defence Weekly, 27. mars 2014.
Tim Ripley: “Russia begins returning Ukraine naval vessels and
aircrafts”, IHS Jane’s Defence Weekly, 12. april 2014, http://www.
janes.com/article/36695/russia-begins-returning-ukraine-navalvessels-and-aircraft.
“The Autonomous Republic of Crimea economy review”, The
Ministry of Economic Development and Trade of the Republic of
Crimea, 2012, http://www.minekcrimea.gov.ua/files/file/2012_2/
2012%20ENG.pdf.
Ukrainske myndigheter tror det kan være rundt 1600 milliarder
kubikkmeter naturgass i området, se IHS CERA & Ministry of
Energy and Coal Industry of Ukraine: “Natural Gas and Ukraine’s
Energy Future”, februar 2012, s. 12–15, http://s05.static-shell.
com/content/dam/shell-new/local/country/zaf/downloads/pdf/
research-reports/Ukraine-Policy-Dialogue-report.pdf.
Se European Commission: “EU-Ukraine deep and comprehensive
free trade area”, 2013, http://trade.ec.europa.eu/doclib/docs/2013/
april/tradoc_150981.pdf og IMF: “Ukraine unveils reform
program with IMF support”, 30. april 2014, http://www.imf.org/
external/pubs/ft/survey/so/2014/ new043014a.htm.
Paul N. Schwartz: “Crimea’s strategic value to Russia”, Center for
Strategic and International Studies, 18. mars 2014.
29
30
31
32
33
34
35
36
37
I henhold til den såkalte Kharkiv-avtalen mellom Russland og
Ukraina, inngått 21. april 2010.
“Address by President of the Russian Federation”, President of Russia, 18. mars 2014, http://eng.news.kremlin.ru/transcripts/6889.
“Aprelskije rejtingi odobrenija i doverija” [Skussmål og tillit –
meningsmålinger for april], Levada-tsentr, 30. april 2014, http://
www.levada.ru/12-05-2014/rossiyane-ob-osveshchenii-ukrainskikh-sobytii-i-sanktsiyakh; “Putin’s work approval rating: new
record high”, Russian public opinion research center, 27. mars
2014, http://www.wciom.com/index.php?id=61&uid=941.
“Putin’s work approval rating: new record high”, op. cit.
Alina Terekhova: “Ministry sporjat o dengakh na krymskije
prejekty” [Ministeriene krangler om penger til prosjekter på
Krim], Nezavisimaja gazeta, 14. mai 2014, http://www.ng.ru/
economics/2014-05-14/4_taman.html.
En oversikt over sanksjonene er gitt i Ronald I. Meltzer et al.:
“Sanctions and trade update: Russia and Ukraine”, Mondaq, 2.
april 2014, http://www.mondaq.com/unitedstates/x/304012/
international+trade+investment/Sanctions+and+Trade+Update+
Russia+and+Ukraine.
European Council: “Brussels G7 Summit 4–5 June 2014”, udatert,
http://www.european-council.europa.eu/g7brussels.
NATO: “NATO’s relations with Russia”, 1. april 2014, http://www.
nato.int/cps/en/natolive/ topics_50090.htm.
Kaan Korkmaz, Samuel Bergenwall, Johan Eelland, Erika Holmquist, Johan Norberg & John Rydquist: “Fallout in the Wake of
the Crisis: Impact on Key Actors, Regions and Conflicts”, i Niklas
Granholm, Johannes Malminen & Gudrud Persson (eds.): A
Rude Awakening: Ramifications of Russian Aggression Towards
Ukraine, FOI Report 3892, juni 2014, http://www.foi.se/ReportFiles/foir_3892.pdf, s. 85–87.
38
39
40
41
42
43
Forsvarsdepartementet: “Bilaterale militære aktiviteter med Russland innstilles ut året”, pressemelding nr. 40/2014, 28. mai 2014,
http://www.regjeringen.no/mobil/nb/dep/fd/pressesenter/pressemeldinger/20141/Bilaterale-militare-aktiviteter-med-Russlandinnstilles-ut-aret.html?id=761039.
For en mer utfyllende diskusjon av denne problematikken vises
det til Kristian Åtland: “Norsk krisehåndtering og forholdet til
Russland”, i Tormod Heier og Anders Kjølberg: Mellom fred og
krig: Norsk militær krisehåndtering, Oslo: Universitetsforlaget
2013, s. 160–174.
Atle Staalesen. “Hillary warns against Russia in Arctic”, BarentsObserver, 3. April 2014, http://barentsobserver.com/en/
arctic/2014/04/hillary-warns-against-russia-arctic-03-04.
Michael Byers: “Squeeze Putin, yes, but he Arctic is not Ukraine”,
The Globe and Mail, 1. mai 2014, http://www.theglobeandmail.
com/globe-debate/squeeze-putin-but-the-arctic-is-not-ukraine/
article18348971/.
Det samme skjedde for øvrig forrige gang det forsvarsrelaterte
samarbeidet mellom de to land ble suspendert, etter Georgiakrigen i 2008.
Under NATOs utenriksministermøte i Brüssel 25. juni ble det
imidlertid understreket at alliansens “open door policy” ligger fast og at tredjeland (les: Russland) ikke har noen vetorett
i utvidelsesspørsmålet. Se “NATO Foreign Ministers agree
Alliance’s door to new members remains open”, publisert 25.
juni 2014 på http://www.nato.int/cps/en/natolive/news_111257.
htm?utm_source=facebook&utm_medium=smc&utm_
campaign=140625+opendoor.
Oslo Militære Samfunds selskapslokaler
Velkommen til spesielle møte- og selskapslokaler i historisk bygg. Denne
oasen midt i Oslo sentrum gir en fin ramme til ethvert arrangement. Hele
huset kan leies ut under ett, eller lokaler kan leies separat. Den store festsalen
er ideell for møter av internasjonal karakter og til representasjon, men flere
rom i forskjellige størrelser gir mange valgmuligheter.
Vertinne: Ann Mari Wang-Johannessen. Henvendelse om leie av lokaler og
valg av menyer rettes til daglig leder på tlf 22 42 12 12. Fax 22 42 03 80.
Mailadresser: [email protected]
www.selskaper.no
Prisoppgaver NMT og FHS
Norsk Militært Tidsskrift og Forsvarets høgskole vil minne om årets prisoppgaver:
Norsk Militært Tidsskrifts prisoppgave og advokat og major Eivind Eckboes legat.
Internettsidene www.nor-miltids.com og www.fhs.mil.no gjengir statuttene,
gir nærmere opplysninger om mulige emnevalg og frist for innsendelse.
F
Ny formann i Militærkomiteen
Fokus
General Knud Bartels vil bli avløst som formann i
Militærkomiteen i NATO 26. juni 2015. Bartels har
med fast hånd ledet det militærpolitiske arbeidet i
NATOs hovedkvarter i Brussel siden januar 2012
og har tidligere tjenestegjort som forsvarssjef i
Danmark. Foto: NATO.
I juni neste år vil den danske generalen Knud
Bartels bli avløst av general Petr Pavel fra
Tsjekkia, etter å ha sittet som formann for
Militærkomiteen i NATO siden januar 2012.
Dette ble bestemt på forsvarssjefsmøtet som
ble avholdt i Vilnius 19.–21. september. Det
var nominert to andre kandidater fra henholdsvis Italia og Hellas, men man ble altså
enige om den tsjekkiske generalen, som for
øvrig er den første offiseren fra et tidligere
østblokkland i denne svært sentrale stillingen.
Militærkomiteens (Military Committee,
MC) viktigste oppgave er å utforme og enes
om militære forhold og råd som innspill til
NATOs politiske beslutningsprosesser. Det
er svært få avgjørelser som tas uten at forsvarssjefenes synspunkter er innhentet
på forhånd. Enighet innad i MC hamres ut
gjennom arbeidet til komiteens stabselement, International Military Staff (IMS), og
representantene for respektive nasjonene.
Disse er underlagt en Military Representative
for hvert enkelt land, til daglig omtalt som
MILREP-ene. Denne sentrale politisk-militære
posten fylles for tiden av general Robert
Mood for Norges vedkommende.
Forsvarssjefene møter personlig i MC tre
ganger i året, mens MILREP-ene kan møtes
flere ganger i uken under ledelse av formannen, Chairman of the Military Committee,
CMC. Sakslisten kan strekke seg fra å diskutere de tyngste operasjonene til mer ru-
General Petr Pavel
(Foto: Tsjekkisk Radio)
tinemessige informasjonsutvekslinger. CMCs
rolle er å skape konsensus mellom nasjonene, noe som har blitt krevende med 28
medlemsland, med forskjellige motiver og
målsettinger, ved bordet. Mange forhold
kan løses på lavere nivå, mellom MILREPens representanter og stabsoffiserene i IMS,
men det hender at spesielle saker må løftes
til CMC og i unike tilfeller til forsvarssjefene.
Dersom det er rene politiske forhold som
gjør at man ikke kan finne konsensus på militær side, må uenigheten oversendes NATOs
generalsekretær for politisk behandling i de
relevante komiteene og møtene. Dette skjer
overraskende sjelden, da det er i alles egeninteresse at man finner enighet innad, men
det kan ligge harde forhandlinger og mye
tautrekking bak før man kommer dit.
Nato står overfor en rekke utfordringer i
de kommende årene, spesielt overfor Russland. General Pavel vil derfor måtte legge all
sin kløkt og diplomatiske evner i oppgaven
som CMC.
(Kilde: NATO, NMT)
F
Toppmøtet i Wales
Fokus
NATOs statsledere møttes i september til et
toppmøte i Wales for å diskutere saker av
kritisk viktighet for alliansen. Det var opprinnelig tenkt at avslutningen på de militære
operasjonene til ISAF i Afghanistan skulle
være hovedtema, men dette ble overskygget av forholdet til Russland, som har gått
fra å være en respektert partner til å vurderes
som en trussel mot freden og stabiliteten i
Europa.
Som man kan lese i den relativt omfattende deklarasjonen fra toppmøtet (for
eksempel på www.nato.int), er det meget
tydelig at Russlands annektering av Krimhalvøya, og senere innblanding i det østlige
Ukraina, har vakt meget stor harme blant NATOs medlemsland. Dette vises også gjennom
de mange og omfattende sanksjonene som er
blitt innført av både EU, USA og andre. Samtidig er det viktig å forsikre medlemslandene
innad i alliansen at alle står ved sine forpliktelser. Dette har fått synlige konsekvenser
gjennom økt treningsaktivitet, midlertidig
utstasjonering av fly og kampavdelinger, deployering av NATOs stående marinestyrker til
Østersjøen og Svartehavet og planene om å
opprette en hurtig utsendbar styrke, mye lik
den tidligere ACE Mobile Force, også tradisjonelt kalt ”Brannkorpset”. Denne nye styrken er gitt navnet Very High Readiness Joint
Task Force (VJTF) og arbeidet med å operasjonalisere avdelingen er allerede langt fremskredet. VJTF vil bestå av marinefartøy og
luftstyrker bygget opp rundt en multinasjonal
avdeling på brigadestørrelse.
Et helt sentralt element fra toppmøtet
er den såkalte Readiness Action Plan, RAP.
Denne omfatter en lang rekke tiltak som alle
tar sikte på å heve alliansens beredskap og
kollektive innsatsevne. Det er lite trolig at
dette hadde blitt innført dersom ikke Russland hadde annektert Krim. På den måten
kan man trygt slå fast at Putin er blitt møtt
med mye sterkere reaksjoner enn det han
hadde forutsett. Samtidig har alle militære
forbindelser fra samarbeid i Afghanistan til
ubåtredning blitt brutt.
Deklarasjonen fra Wales er ugradert, men
bør ikke tas mindre alvorlig av den grunn. Den
gir svar på NATOs syn og hensikter på en lang
rekke felt. Dette er gjort med overlegg og i
full åpenhet – det finnes ingen hemmelige
tilleggsprotokoller. NATO uttrykker tydelig sin
støtte til Ukraina og fordømmer Russlands
handlinger i utvetydige ordelag.
Deklarasjonen gjentar tidligere beslutninger om medlemskap i NATO for Georgia,
NATOs nye hovedkvarter i Brussel tar form. Foto: NATO.
Makedonia og Bosnia så snart forholdene ligger til rette for dette. Montenegro kan regne
med en innbydelse allerede på neste toppmøte i Polen i 2016. Ukraina og Moldova kan
i prinsippet også bli medlemmer, da deklarasjonen åpner opp for medlemskap for alle
demokratiske nasjoner i det euroatlantiske
området som deler NATOs verdigrunnlag, såfremt dette bidrar til å øke stabiliteten og sikkerheten til alliansen.
Toppmøtet avslørte også at medlemslandene har forskjellige oppfatninger om
hvor den største trusselen kommer fra. Grovt
sagt kan man si at de nyere medlemslandene
i øst ser farene som kommer derfra tydeligst,
mens nasjonene ved Middelhavet har større
fokus på ustabiliteten og migrasjonen fra
Nord-Afrika og Midtøsten. Terrororganisasjonen ISIL nevnes spesielt som en trussel,
men NATOs rolle i bekjempelsen av denne
organisasjonen er ikke avklart, selv om statslederne uttrykte støtte til Irak.
Nasjonene forpliktet seg til å reversere
trenden som har oppstått med stadig krymping av forsvarsbudsjettene. Man forpliktet
seg videre til over tid å øke andelen til forsvarsformål til to prosent av BNP. Forsvarsministrene vil bli konfrontert med disse løftene i
møtene i NATO, men tidligere praksis har vel
vist at noen av disse løftene er nokså hule.
Toppmøtet vedtok samtidig at NATOs stående
marinestyrker skulle revitaliseres og ikke
lenger benyttes til for eksempel bekjempelse
av sjørøveri utenfor Somalia. Styrkene skal
fokusere på trening for høyintensitet krigføring og skal gis en mer fleksibel struktur.
Her kan kapasiteter som de Skjold-klassen
besitter komme til anvendelse sammen med
fregattene og mineryddingsfartøyene.
NATOs toppmøte kunne ikke vært mer
betimelig, selv om formålet opprinnelig var
et annet. Den nye generalsekretæren vil
få hovedansvaret med å gjennomføre de
beslutningene som er tatt i en meget krevende tid for Alliansen. Det mangler ikke på
oppgaver. (Kilde: NATO, NMT)
3
AV ROALD GJELSTEN
Klar for kamp ‒
Utdanning og trening av
stridsklare besetninger
«For at Forsvaret skal være et relevant instrument for nasjonal krisehåndtering må
større deler av strukturen kunne stilles tilgjengelig på kortere tid enn hva som er
tilfellet i dag.» Dette uttalte forsvarsminister Ine Eriksen Søreide ved overrekkelse
av rammeskriv til forsvarssjefen der hun ba om et nytt fagmilitært råd. Dette betyr
at Forsvarets operative tilgjengelighet legges under lupen, og Marinens evne til å
levere stridsevne er en del av dette. Artikkelen avsluttes med mulige tiltak.
ROALD GJELSTEN er pensjonert
kommandør og er tilknyttet Institutt for
forsvarsstudier. Hans pågående prosjekt er
å utarbeide en studie om problemstillinger
– utfordringer og muligheter – knyttet til
bemanning og trening av Marinens fartøyer som del av kompetanseproduksjonen
og kvalifiseringen av operative leveranser
i Marinen. Foto: Forsvaret.
KLAR FOR KAMP – UTDANNING OG TRENING AV STRIDSKLARE BESETNINGER
Utrykningsforsvaret
N
orge har i 2014 etter en omfattende
modernisering av Marinen de to
siste tiårene, en antallsmessig liten,
men teknologisk sett tidsmessig
marine med solid våpenutrustning.
Krigsskipene er fem Fridtjof Nansen-klasse fregatter1, seks korvetter av Skjold-klassen, seks ubåter
av Ula-klassen og seks mineryddere av Oksøy- og
Alta-klassene. En relevant og tilpasset fartøyspark
er et avgjørende, men ikke tilstrekkelig utrykk for
operativitet og stridsevne. Denne problemstillingen har på ulike måter – direkte og indirekte – vært
drøftet de siste årene.2 Det kan som et bidrag til en
slik meningsutveksling være interessant å se nærmere på hva det innebærer at et fartøy er kampklart
og hva det krever å ta ut det operative potensialet
av en stridsenhet.
Krigsskipet –
et mangeartet system
Krigsskip skal tilfredsstille både kravene som må
stilles til fartøyet for sikker ferdsel i de aktuelle
havområder til alle årets tider, samt de operative
kravene som er nødvendige for å løse forsvarsoppdrag i de samme farvannene. Det er naturlig å
skille mellom:
– skrog, overbygg og rigg som sikrer fartøyets
sjødyktighet
– framdriftsmaskineri, elektrisk kraft og hjelpesystemer som ivaretar manøvreringsevne og
driftssikkerhet, herunder strømforsyning til alle
fartøyets små og store systemer
– navigasjonsmidler, sensorer, samband, ildledning og våpen som samlet utgjør fartøyets tekniske kamppotensial3
Større krigsskip som fregatter er utrustet for å
kunne kjempe i tre dimensjoner; mot mål i luften,
på overflaten og under vann, foruten kapasitet
til å operere i cyberdomenet. En tilpasset kampopplysningsorganisasjon, tilgang på nødvendige
sambandskanaler og vel innarbeidede standarder
for utveksling av informasjon, skaper mulighet for
å etablere et situasjonsbilde og en felles forståelse
av den taktiske situasjonen. For det første danner
det grunnlaget for at fartøyets interne organisasjonsledd kan fungere effektivt sammen. Det blir
mulig å utnytte egne sensorer og stridsmidler på
en hensiktsmessig måte. For det andre må flere
brikker være på plass for at fregatten skal kunne
framstå som et effektivt kampsystem. Hvert enkelt
subsystem må virke hver for seg og samlet som
en del av den helheten det tilhører. For det tredje
er rettidig bruk av eget fartøys våpen avhengig
av operatørenes dyktighet til å betjene fartøyets
sensorer og kontrollsystemer. For det fjerde er en
kampopplysningsorganisasjon som virker, grunnlaget for effektivt samarbeid med andre stridsenheter. Det forutsetter at sambandskanalene er åpne
og at informasjonsutvekslingen fungerer. Når alt
dette er på plass, kan fartøysledelsen bedømme
situasjonen, motta og utstede ordrer. Dette gjør det
mulig for styrkesjefen å utøve taktisk kommando
eller kontroll over underlagte enheter.
Tre forutsetninger er således avgjørende for at et
krigsskip skal kunne løse de sjømilitære oppgaver
fartøyet er forutsatt å utføre: fungerende enkeltsystemer, kompetente besetningsmedlemmer og tilstrekkelig treningsnivå på alle områder til å utnytte
fartøyets stridspotensial i kamp. For det første
innebærer kravet om fungerende enkeltsystemer at
det tekniske utstyret på alle felt må virke. Dersom
dette skal opprettholdes over tid, er det nødvendig
at alt materiell rutinemessig blir ettersett, testet og
reparert når feil oppstår. For det andre må de organisasjonsmessige delsystemer som vakttjenesten,
være på plass og besetningsmedlemmene trenet i å
utføre gjøremålene knyttet til disse. For det tredje
består en kompetent besetning av full bemanning
i de ulike posisjonene med personell kvalifisert til
å fylle sine oppgaver. Samlet medfører dette at alle,
befal som menig, på det individuelle plan både må
ha tilstrekkelig sjømilitær grunnutdanning, spesialutdanning på eget fagfelt og fartøyskunnskap
tilpasset sitt nivå og sine funksjoner. Dette blir ivaretatt gjennom utdanning ved Sjøforsvarets skoler
som også ivaretar kravene til maritime sertifikater.
For det fjerde bidrar gjennomføringen av et krigs-
skips oppøvingsprogram, samt senere deltakelse i
øvelser og operasjoner, til å trene opp, vedlikeholde
og videreutvikle tilegnede kunnskaper og ferdigheter. Disse aktivitetene dekker også nødvendig
samtrening, internt som eksternt.4
Hvor ligger utfordringene?
En sentral problemstilling er at kompetanse møysommelig må bygges opp, vedlikeholdes og videreutvikles i tråd med det den teknologiske utviklingen krever. Alle Sjøforsvarets fartøysklasser er
unike i sine tekniske løsninger, noe som direkte
gjenspeiler de operative kravene som er satt til
hver klasse. Derved er forsvarsgrenen avhengig
av en gjennomgående kompetanseoppbygging for
å kunne forvalte denne teknologien gjennom alle
ledd. Dette for at besetninger, fartøyer og fartøysvedlikeholdet skal kunne virke i henhold til
de opprinnelige spesifikasjonene. Å inneha en
tilfredsstillende bemanning på Marinens fartøyer,
er derfor en grunnleggende forutsetning for et
velfungerende Sjøforsvar. Mangler eller huller i
denne bemanningen får direkte konsekvenser for
opprettholdelsen av Sjøforsvarets operative evne.
Dessverre er det et faktum at det er mangler i
bemanningen innenfor alle Marinens klasser av
fartøyer. De tekniske fagfeltene er spesielt hardt
presset. Mangelen på kvalifiserte teknikere og
marineingeniører går direkte ut over rekrutteringsmulighetene til Forsvarets logistikkorganisasjon/
Maritime kapasiteter (FLO/MK). Det gjør situasjonen krevende for denne organisasjonen som er
ansvarlig for å styre vedlikeholdet og reparasjoner
av Sjøforsvarets fartøyer og materiell.5 Det finnes
ingen enkle løsninger som kan rette opp denne
situasjonen på en problemfri måte.
Gjennom den styrkeproduksjon generalinspektøren (GIS) ivaretar gjennom utdanning, kursing
og opplæring av personell for å bemanne fartøyene,
skapes det samtidig grunnlag for rekruttering til
Sjøforsvarets støtteapparat på land. I dette inngår
både FLO/ MK, Sjøforsvarets skoler og Forsvarets
operative hovedkvarter (FOH), samt staber sentralt
og i utlandet. Styrkeproduksjon påvirker således
kompetanseoppbyggingen for tjeneste på fartøy
så vel som for støtteapparatet på land, inkludert
FLO/ MK. På denne måten blir generalinspektørens styrkeproduksjon den avgjørende ”kompetansegeneratoren” som skal sikre FLO tilførsel av
erfarne, velkvalifiserte ansatte. Når denne rekrutteringskilden svekkes gjennom fåtallige besetninger
innenfor hver fartøysklasse, blir konsekvensen at
FLO får store problemer med å skaffe nok kompetente medarbeidere til å holde oppe kvaliteten og
volumet på de tjenester støttesystemet er forutsatt
å levere. I neste omgang kan det direkte påvirke
fartøyenes operativitet og tilgjengelighet – et velfungerende, kvalifisert støtteapparat er i høyeste
grad en del av den såkalte spisse enden.
Individuell ferdighet
og samtrening
Fregatten «Fridtjof Nansen» deltok i den multinasjonale
styrken som opererte sammen under verdens største marineøvelse, Rim of the Pacific (RIMPAC), juni 2014.
Foto: FMS Marthe Brendefur.
Første trinn for å kvalifisere et befal er utdanning
som sjømilitær generalist eller som fagspesialist.
Sjøforsvarets utdanningsinstitusjoner forvalter,
vedlikeholder, videreutvikler og formidler sjømilitær basiskompetanse på taktisk og teknisk nivå
over et bredt spekter av fagfelt. Felles for all befalsutdanning er at Sjøforsvaret alltid og på alle nivå
vektlegger å kombinere teoriundervisningen med
praktisk anvendelse av kunnskap. I tillegg foregår
opplæringen langs to gjensidig avhengige hovedspor, nemlig fagutdanning og ledertrening.
De menige mannskapene får sin først innføring
på rekruttskolen som gir en målrettet og praktisk
opplæring i de grunnleggende ferdighetene som
kreves for å bære uniform og for å tjenestegjøre på
et fartøy. Etter at de menige kommer om bord på
kampfartøyene får de videre opplæring i sikkerhet,
praktisk trening på eget fagområde, samt innføring
i vakttjenesten og fartøyets rutiner og ruller. Før de
eventuelt begynner på befalsutdanning får de vernepliktige ingen formell påbygging eller individuell
utdanning av allmenn karakter i form av videre
skolegang. Det de har lært på rekruttskolen forblir
den felles plattformen.
Andre trinn i opplæringen er at både befal
og menige, etter å ha fullført sin basisutdanning,
gjennomgår faglig spesialisering, vanligvis ved
KNM Tordenskjold, Sjøforsvarets våpen- og fagskolesenter eller ved våpengrenenes treningssentre.
Lengden på de ulike fagutdanningene varierer
fra et par uker for enkelte kategorier menige på
førstegangstjeneste, til flere måneder for befal og
vervede. En viktig kategori etterutdanning for disse
personellkategoriene er dessuten ulike spesialkurs
av kortere varighet som gir spisskompetanse og
oppdatering på de ulike fagfeltene.
Tredje trinn i utdanningen er rettet mot fartøysspesifikke systemer. I dette inngår trening i å
operere og gjøre seg nytte av de aktuelle sensor- og
våpensystemer som den aktuelle fartøystypen disponerer. Bruk av fagskolenes og treningssentrenes
simulatorer er ofte et viktig ledd i denne opplæringen. Mye av denne aktiviteten, både innføringen
i og vedlikeholdet av operatørferdigheter, foregår
som del av opptreningen av nye fartøysbesetninger.
Etter at en ny besetning er på plass om bord,
starter oppøvingsperioden. Formålet med den er
å trene opp krigsskipet som et totalsystem – et
system av systemer der alle deler inngår i en stor
mekanisme som hjulene i et urverk. For det første
skal summen av individuelle ferdigheter videreutvikles hos operatørene for å få de enkelte delsystemene til å virke som velfungerende byggeklosser.
For det andre, når den individuelle opplæringen er
på plass, skal fartøyet som helhet gjøres til et innsatsklart stridsmiddel gjennom å bygge opp evnen
til å samvirke effektivt med andre kampenheter fra
egen eller andre forsvarsgrener.
Ruller – sentrale
matriseorganisasjoner om bord
En rulle angir hvilken funksjon den enkelte skal
fylle i ulike sammenhenger. Den viktigste rullen
på et krigsskip er «klart skip» som sørger for at
skipet er beredt til kamp. Samtlige besetningsmedlemmer inngår og har en oppgave å fylle for
å gjøre fartøyet klart til strid. All aktivitet og trening på et kampfartøy har som formål å sikre at
alle medlemmer av besetningen skal kunne yte
maksimalt i denne rollen. Det er vanlig å slå «klart
skip» ved avgang fra havn for å kontrollere at alle
systemer virker.
«Havarirullen» ivaretar krigsskipets sikkerhet
ved brann, skroglekkasjer eller andre alvorlige
hendelser som setter fartøyets sikkerhet i fare.
Hvert vaktskvarter har i tillegg sin egen havariorganisasjon for å kunne utføre disse oppgavene i
havn. I sjøen blir havarirullen benyttet når alvorlige hendelser oppstår som krever rask inngripen
på disse feltene.
En annen av de veldrillede og viktige, men i
de daglige, sovende matriseorganisasjonene, er
«forlatefartøyet»-rullen. Den skal øke besetningens mulighet for å overleve i en krisesituasjon
gjennom en planlagt og ledet evakuering. Overlevelsesaspektet er også sentralt når alarmen for
”ABC-rullen” iverksettes for å beskytte besetningen mot virkningene av angrep med kjernefysiske, bakteriologiske eller kjemiske våpen.
De hyppigst aktiviserte av de permanente
matriseorganisasjonene er likevel «rengjøringsrullen» og «fortøyningsrullen». Etter utpurr og
frokost starter hver ny dag om bord med å gjøre
rent på tildelte poster. Fortøyningsrullen blir rutinemessig iverksatt hver gang fartøyet avgår eller
ankommer en havn. De andre rullene blir også
øvet jevnlig for å holde ferdighetene på topp.
Generalmønstringen som avslutter en oppøvingsperiode, har funksjon som eksamen eller
godkjenningsprøve. Etter å ha bestått denne kvalitetssikringen går fartøyet over i en fase som
operativ enhet. I denne perioden er beredskap og
øvelsesvirksomhet sentralt, samt eventuell deltakelse i Natos stående flåtestyrker. Ikke-planlagte
operasjoner som for eksempel søk i forbindelse
med rapporter om fremmede ubåter, kan i tillegg
gi godt øvelsesutbytte.
Fra fregattbroen. Foto: FMS Marthe Brendefur.
Gjennom den daglige tjenesten om bord øker
det enkelte besetningsmedlemmet sine kunnskaper
om gjøremålene på fartøyet. De får på denne måten
både utvidet kompetansen på eget fagområde og
fartøyet som helhet, samt utviklet sine ferdigheter
som sjømenn. Aktive vervede, matroser og fyrbøtere, som står lenge om bord, blir ofte meget dyktige på sine fagfelt. Det gjelder ikke minst gjøremål
knyttet til vakttjenesten og viktige alarmrutiner, de
såkalte rullene (se rammetekst). Enkelte av de vervede utgjør, sammen med de mest erfarne offiserene, nøkkelpersonellet om bord. De er bærere av
fartøyets felles hukommelse og ivaretar kontinuitet
både faglig og miljømessig. De fartøyene som har
en kjernebesetning av slike langtidsmenige, kan
også raskere utvikle seg til effektive kampenheter
når de får nye mannskaper om bord. Det forutsetter at befalet utnytter denne ressursen til å veilede
og lære opp besetningsmedlemmer som ankommer etter oppøvingsperioden.6 Videre opparbeider
en besetning som seiler og øver sammen i norske
farvann eller i internasjonale flåtestyrker, rutiner
og erfaringer på mange felt ut over de daglige gjøremålene. Det styrker den enkeltes ferdighetsnivå
på en rekke områder. Dessuten øker det fartøyets
stridsevne og verdi som kampenhet.
Faglig fordypning og spesialisering
Utvikling og trening av nødvendige ferdigheter
knyttet til yrket, er integrert i all utdanning av
befal i Sjøforsvaret. Undervisning i teori går hånd i
hånd med øvelser der tilegnet kunnskap og innsikt
blir benyttet i praksis. Når elever er på skoletokt
eller fordelt til tjeneste på flåtens fartøyer, står
fartøyskunnskap, vakttjeneste, skipsrutiner og fordypning på utstyr og prosedyrer innen eget fagfelt
i sentrum for opplæringen. Fagkurs ved KNM
Tordenskjold eller treningssentrene bidrar til å
styrke plattformen for den praktiske opplæringen
om bord på hvert nivå av utdanningen. Disse kursene gir faglig fordypning, kunnskap om aktuelle
system og operatørtrening.
Alle utdanningsoppleggene for befal har normalt en avsluttende «utsjekking» som forbereder
den første beordringen om bord. Slike kurs kan ha
noe ulike aspekter. På den ene side kan det være
en repetisjon av og trening i å anvende tilegnet
innsikt og ferdigheter innen fagområdet i aktuelle
settinger på en helhetlig måte. På den annen side
kan opplegget være direkte innrettet mot den
fartøystype og den funksjonen det enkelte befalet
skal fylle. For operativt befal innebærer dette både
opplæring i taktikk, operatørtrening og korrekt
bruk av prosedyrer og ordregiving. For teknisk
personell er utvidet systemkunnskap viktig. Når
teknisk befal gjennomgår kurs på de systemer de
skal ha ansvaret om bord, får de overført den erfaringen som er opparbeidet på det aktuelle utstyret.
Tradisjonelt var drill i å finne og rette opp feil som
var vanlige på et system, en sentral del av denne
opplæringen. Operatørtrening var også viktig fordi
det tekniske befalet sammen med matrosene innen
området, ofte ble de dyktigste til å betjene utstyret.
Den siste trenden er ytterligere forsterket på de
nye fartøysklassene der det er vesentlig enklere å
søke etter feil. Det vanlige er at systemet selv stiller
diagnosen og forteller hva som er galt og hvordan
feilen skal rettes opp.
I tillegg kan kortere spesialkurs fortsatt være en
viktig del av den faglige påbygningen og fordypningen. Særlig matroser og spesialistbefal blir sendt på
slike kurs. Et viktig felt på slutten av 1960-tallet var
for eksempel elektronisk krigføring. Før fartøyene
fikk søkemottakere med databaser som automatisk analyserte og identifiserte radarutsendelser og
knyttet disse til fartøystyper, var det avgjørende å
ha personell som kunne gjenkjenne og nyttiggjøre
seg slike signaler. For å kunne utnytte sensorsys-
temene optimalt var det nødvendig å bygge opp
personell med tilsvarende spisskompetanse på flere
fagområder.
Tilgang på kompetanse
Sjømilitær kompetanse har i liten grad vært tilgjengelig for kjøp i noe marked, i hvert fall ikke nasjonalt. Tilgangen på denne helt nødvendige kompetansen for et sjøforsvar har derfor hele tiden i
hovedsak vært avhengig av å bli skapt, vedlikeholdt
og oppdatert internt i Sjøforsvaret selv. Faglig videreutdanning av offiserer ved militære høg- og fagskoler i utlandet og ved universiteter og høgskoler
i Norge, har vært et supplement og en integrert del
av å kunne oppnå dette. Fartøyenes operative nivå
har således vært en funksjon av forsvarsgrenens
evne til å etablere og produsere den kunnskap, de
ferdigheter og de holdninger som kompetent, målrettet utførelse av tjenesten om bord krevde. Dette
har vært en av Sjøforsvarets viktigste fredstidsoppgaver fordi det har dannet grunnlaget for effektive
kampenheter på taktisk nivå og skapt kompetanse
til å lede disse i strid.
Veien fram til stridsklare fartøyer har som
vi har sett, mange byggeklosser. Rammene for
utdanning og trening av fartøysbesetninger har
fra tid til annen endret seg og krevd tilpasning.
Arbeidstidsbestemmelser, vernepliktens lengde og
variabel tilgang på personellmessige og økonomiske ressurser er eksempler på forhold som har
hatt slik påvirkning. Likeledes har modellene for
utdanning endret seg flere ganger både i samfunnet
og i forsvaret. Disse skiftene og den interne streben
i Forsvaret etter en felles modell for utdanning
i alle forsvarsgrenene har medført til dels store
omlegginger og tilpassinger av Sjøforsvarets egne
opplegg. Innføringen av revidert utdanningsordning og nedleggingen av Sjømilitære korps i 1985
var den mest epokegjørende og den som har hatt
de største konsekvensene. Etter noen feilskjær i
startfasen gikk integreringen av kvinnelige besetningsmedlemmer noenlunde bra på det praktiske
plan. Rekrutteringen har imidlertid forblitt utilstrekkelig og Sjøforsvaret har ikke i ønskelig grad
evnet å holde på kvinnelige yrkesoffiserer. En
av grunnene til det kan være at tilretteleggingen
for kvinner på sjøtjeneste fortsatt er mangelfull.
Kanskje innføringen av allmenn verneplikt for alle
kan bidra til å endre dette?
Fregattene med sine mangeartede systemer og
kompleksitet har vært et avgjørende redskap for
å ivareta norsk sjømilitær kompetanse på en tilfredsstillende måte. Dette har ikke bare kommet
fregattvåpenet til gode, men har også styrket de
andre sjøforsvarsmiljøene. Dette forholdet gjør seg
ikke bare gjeldende på isolerte fagområder, men
kanskje aller viktigst på områdene kommando og
kontroll. Dette skyldes først og fremst at fregattene er mer kompetansekrevende enn mindre
krigsskip. Fregattene har på sin side kunnet dra
fordel av å rekruttere personell med erfaring fra
andre fartøystyper. Disse har når de kommer om
bord, etablert en selvstendig faglig plattform som
gjør at de i ulike sammenhenger kan se på en
problemstilling med friske øyne og derigjennom
representere et konstruktivt korrektiv til eventuelle
tendenser til innavl i fregattmiljøet. Oppøvinger
og mønstringer i regi av Flag Officer Sea Training
(FOST) i Storbritannia, den jevnlige deltakelsen i
Natos stående flåtestyrker og større Nato-øvelser
har vært andre måter å opparbeide verdifulle erfaringer på. Utallige fregattbesetninger har på dette
grunnlag opp gitt viktige bidrag til å opprettholde
og videreføre norsk sjømilitær kompetanse på et
profesjonelt nivå.
Utsikt fra broen.
Foto: FMS Marthe Brendefur
Avslutning
Marinen har det siste tiåret har vært igjennom
en periode med innfasing av nye fregatter og
korvetter, samt oppgradering av ubåter og mineryddere. Denne innsatsen har begrenset flåtens
samlede operative tilgjengelighet i denne perioden.
Stramme stillingsrammer, begrenset tilgang på
kjernekompetanse, flere år med lave inntakskvoter
til Sjøforsvarets skoler og trange driftsbudsjetter, har gjort situasjonen enda mer krevende. Det
samme har den jevne avgangen av nøkkelpersonell
fra fregattene de senere årene. Det siste har imidlertid bidratt til å synliggjøre knappheten på erfa-
KNM «Fridtjof Nansen» ankom Pearl Harbor og stilte opp
til ære for de falne under 2. verdenskrig. Foto: FMS Marthe
Brendefur FMS.
ring og robusthet i flere fagmiljøer.7 Utdanningen
og den praktiske opplæringen av personell til å
betjene de nye systemene, samt opptrening av
besetninger til fartøyene, har imidlertid hele tiden
pågått for fullt. Samtidig har deltakelse i krevende øvelser og internasjonale operasjoner tilført
besetningene økt kunnskap og nye ferdigheter.
Videreføringen av oppøvinger og mønstringer av
fregattene i Storbritannia i regi av FOST har forsterket denne oppbyggingen av relevant kompetanse. Det å bemanne og ta i bruk nye, potente og
høyteknologiske fartøyer, har dessuten i seg selv
virket motiverende på det enkelte besetningsmedlemmet. Et av resultatene er at Marinens fartøyer
i dag har kompetente, stolte og selvbevisste besetninger med høy moral.8
På tross av dette positive bildet har Marinen
tydelige utfordringer når det gjelder bemanning og
effektiv drift av fartøysparken. Mange oppdrag i de
lavere delene av konfliktspektret kan bli gjennomført på en meget akseptabel måte uten at fartøyene
som deltar nødvendigvis har fullt operativt nivå
på alle krigføringsområder.9 De mulighetene dette
gir for å løse viktige, men sjømilitært sett mindre
utfordrende oppgaver i fredstid, kan derfor være
med å skape et bilde av at alt er på stell og kamuflere at det operative nivået er svakere enn det som er
nødvendig for å være klar til effektiv krigsinnsats.
Reell beredskap når en krise eller konfliktsituasjon oppstår, er avhengig av at krigsskipene
har operativ status og er tilgjengelige. Som vi har
sett, forutsetter operative leveranser at et fartøy
fungerer teknisk og er bemannet med samtrenet,
kompetent personell i alle ledd. Grunnlaget for at
det kan skje er at Sjøforsvaret er kompetansemessig i balanse. Det skjer når antallet besetninger er
stort nok til å ivareta behovet for kritisk masse. Det
innebærer nok kvantitativ og kvalitativ produksjonen av påkrevet kunnskap og innsikt til å møte
etterspørselen innenfor sentrale fagområder i hver
fartøysklasse og for forsvarsgrenen som helhet. Det
er nødvendig for å sikre rekrutteringen til de sentrale støttesystemene som utgjør en integrert del
av den spisse ende. Uten oppdaterte skoler, velfungerende organisasjonsledd for logistikkstøtte og et
kompetent kommandoapparat, kan ikke Marinens
fartøyer makte å ta ut sitt fulle kamppotensial i
strid når behov for det måtte oppstå.
En mulighet
For å avslutte mer konkret: En relativt sett moderat
økning i Marinens bemanning ut over de stillingsrammer som i dag gjelder, eksempelvis 10
stillinger på hver av de tre fulltallige fregattbesetningene, ville utvilsomt øke fleksibiliteten i forhold
til begrensningene som ligger i de knappe rammene bemanning etter «lean manning» prinsippet
kan skape.10 Tilsvarende kan tre ekstra stillinger til
hver besetning på de tre andre kategoriene krigsskip øke robustheten på besetningene også i disse
våpnene. En slik styrking av redundans i fartøyenes
bemanning vil totalt koste i størrelsesorden 75 millioner kroner i økte årlige driftsutgifter.
Dersom politikerne i tillegg satset på en ekstra
besetning til alle fire kategoriene av fartøyer, ville
fregattvåpenet få en ytterligere kostnad på i underkant av 150 millioner kroner og hver av de tre
andre våpengrenene en ekstra utgift på rundt 35
millioner kroner. Det betyr at en samlet økning
av Marinens driftsbudsjett på i underkant av 300
millioner kroner i vesentlig grad kan bidra til å øke
forsvarsgrenens kapasitet til å produsere operative
leveranser med styrket beredskap, økt tilgjengelighet, bedret utholdenhet og større fleksibilitet som
resultat. Gevinsten er dessuten forbedret mulighet for å prioritere tilstedeværelse eller å fortsette
en påbegynt operasjon i lengre tid. Et slikt grep
ville således legge til rette for å kunne utnytte fartøysparkens potensial som sikkerhetspolitisk verktøy på en betydelig mer effektiv måte enn dagens
løsning gir rom for.
Artikkelen bygger i hovedsak på følgende kilder:
Børresen, Jacob, Roald Gjelsten, Tom Kristiansen, Johan H. Lilleheim & Hans Chr. Smith-Sivertsen. 2007. Fregatter i storm og stille.
Marinens ”langskip” 1960—2007. Bergen: Eide forlag
Gjelsten, Roald. 1978. Warship efficiency in a changing environment.
MSc. oppgave i operasjonsanalyse. Naval Postgraduate School,
Monterey
Gjelsten, Roald. 2010. ”Sjøkrigsskolen ‒50 år i Bergen. Kontinuitet
og endring 1960‒2010”, Norsk Militært Tidsskrift, (2010)
Gjelsten, Roald.2011. «Marinenes beredskap 1960‒90. Kampklar i
Nordflåtens skygge». Oslo Files 04 sep/2011
1
2
3
4
5
Helikoptrene er viktige for antiubåtkrigføringen. Forsinket levering svekker dette krigføringsområdet.
En sentral bidragsyter i denne debatten har vært Nils Holme,
tidligere administrerende direktør ved FFI. Han har skrevet
Civita-rapporten «Forsvarspolitikken ved et veiskille» og en
rekke blogginnlegg og artikler om temaet. Hans «Innhogg» i
Norges Forsvar nr. 3/2014 s. 50 gir en kortfattet oppsummering.
Videre har kommandørkaptein Hans-Christian Kjelstrup, som
døde i mai i år, gjennom en rekke artikler, foredrag, intervjuer og
debattinnlegg bidratt til å belyse konsekvensene for operativitet og
beredskap av svekket kompetanse og mangel på personellressurser. Artikkelen «Forsvarets utvikling – planer og realiteter» av dr.
techn. Paul Narum, tidligere administrerende direktør ved FFI og
general Sverre Diesen, tidligere forsvarssjef, belyser forutsetninger,
rammebetingelser og faktorer som påvirker tilgjengelighet og
stridsevne av dagens struktur. Artikkelen var todelt og sto i Norsk
Militært Tidsskrift nr. 4/2013 og nr. 1/2014.
Hentet fra Kjelstrups foredrag «Leksjon 23. Drift og vedlikehold
av fartøyer i Sjøforsvaret»
De aller fleste faktorer og forhold som er omtalt i det foregående,
er behandlet på en konkret og utfyllende måte – både overordnet
og detaljert – i boken Fregatter i storm og stille, historien om
Oslo-klasse fregatter som kom ut på Eide forlag i 2007. Forfattere
var Jacob Børresen, Roald Gjelsten, Tom Kristiansen, Johan H.
Lilleheim og Hans Chr. Smith-Sivertsen.
Dette avsnittet er et noe omformulert «sitat» fra en ikke publisert
artikkel datert 14. oktober 2013 som jeg fikk av Kjelstrup sist
vinter.
Kjelstrup, Hans-Christian. 2014. «Resultatet av den politisk styrte
omorganisering, nedbemanning og bortfall av teknisk kompetanse i
Sjøforsvaret og FLO/Maritime kapasiteter». Ikke publisert utkast til
artikkel datert 14. oktober 2013
Kjelstrup, Hans-Christian. «Drift og vedlikehold av fartøyer i
Sjøforsvaret». Udatert forelesning basert på Power Point-plansjer,
identifisert som leksjon 23 i rekken av forelesninger.
Terjesen, Bjørn, Tom Kristiansen & Roald Gjelsten. 2010. Sjøforsvaret i krig og fred. Langs kysten og på havet gjennom 200 år. Bergen:
Fagbokforlaget
6
7
8
9
10
11
Gjelsten 1978, s. 126.
Se for eksempel en rekke artikler i Aftenposten primo oktober
2013
Skipssjefer og andre representanter for de sjøgående som foredro
eller deltok i debattene under Sjømilitære Samfunds sjømaktseminar 2014 i Ulvik, underbygde og bekreftet i høy grad dette
forholdet.
Forsvarssjefens tale i Oslo Militære Samfund 13. januar 2014
«Lean manning» innebærer fravær av en hver form for slakk
eller overlapp. Det er ingen ekstra hjemler, alle må være om
bord for å ha fulltallig besetning. Siden som oftest noen vil være
syke, på permisjon eller på kurs utgjør denne totale mangelen
på redundans et reelt problem for fartøyenes operative status og
tilgjengelighet.
Tallene er ikke offisielle og er forfatterens egne anslag. Anslagene
er basert på samtaler med personer med kompetanse innen drift
og vedlikehold av marinefartøyer og tar utgangspunkt i 90‒100
seilingsdøgn i året per. fartøy. De mindre fartøystypene har noe
ulike driftskostnader. I denne artikkelen presenteres et gjennomsnittstall for ubåter, korvetter og mineryddere. Tallene som
er brukt i artikkelen inkluderer heller ikke indirekte kostnader
som «overhead», eksempelvis knyttet til ekstern ekstrautdanning. Uansett vil «overhead» utgjøre en mindre del av kostnadene
fordi sentrale støttesystemer er i drift og har alle grunnkostnader
inkludert.
AV PER ERIK SOLLI, STÅLE ULRIKSEN O G BJØRN KRISTIANSEN
Operasjonell tilgang –
Introduksjon til nygamle
begreper og konsepter1
Både kvalitative og kvantitative endringer har påvirket det amerikanske forsvaret
siden millenniumskiftet. Nye amerikanske militære konsepter er utviklet parallelt
med den endrede sikkerhetspolitikken, og den pågående amerikanske
reorienteringen tar utgangspunkt i en revidert geopolitisk og sikkerhetspolitisk
virkelighetsoppfatning. Reorienteringen beskriver USAs behov for å kunne
projisere styrker overalt i verden, også til områder hvor en slik projisering
kan bli møtt med motstand.
Oberst Per
Erik Solli,
tidligere senior
militær-rådgiver ved Norsk
Utenrikspolitisk
Institutt.
Seniorforsker
Ståle
Ulriksen
ved Norsk
Utenrikspolitisk
Institutt.
Oberstløytnant
Bjørn
Kristiansen,
Multinational Joint
Headquarters
Ulm.
OPERASJONELL TILGANG - INTRODUKSJON TIL NYGAMLE BEGREPER OG KONSEPTER
S
iden slutten av 2000-tallet har det pågått
både kvalitative og kvantitative endringer
som har påvirket det amerikanske forsvaret. Mest kjent er de kvantitative reduksjonene i forsvarsbudsjettet i USA, og i
de fleste land i Europa, som blant annet skyldes en
utfordrende nasjonaløkonomisk situasjon. Finanskrisene i USA og Europa i 2008‒09 fikk alvorlige
konsekvenser på kort sikt og har ført til strammere
statsbudsjetter i en rekke land, inkludert USA.
Mindre kjent er den kvalitative forsvarsomstillingen i USA i de senere år. USAs militærvesen har
blitt pålagt å endre faglig innretning for å kunne
ivareta nye mulige oppgaver. Amerikanerne har i
de siste årene i økende grad fokusert på utfordringer i Asia-Stillehavet, og det har ført til konkrete
politiske og militære endringer. Den nye amerikanske politikken ble først kalt Pivot-to-Asia, men har
senere endret navn til Rebalancing. I denne artikkelen vil vi utdype noen sikkerhetspolitiske og militære aspekter av den amerikanske rebalanseringspolitikken, men det er viktig å være klar over at
USAs pågående politiske tilnærming til Asia også
inneholder tiltak innen sektorer som økonomi,
handel og diplomati.
Nye amerikanske militære konsepter er utviklet
parallelt med den endrede sikkerhetspolitikken.
Fra 2011 og utover har Air-Sea-Battle, Joint Operational Access og andre konsepter blitt godkjent
og publisert i USA. Opprinnelig var hovedfokuset
på mulige utfordringer med Kina og Iran. USAs
forsvarsledelse har i den senere tid presisert at de
nye konseptene er generiske og at de ikke er spesialtilpasset for spesifikke geografiske områder eller
motstandere (Høring i House Armed Services Committee, 2013).
På det strategiske nivået er ikke Norge alltid politisk enig i USAs handlinger på den internasjonale
arenaen, men på de militære operasjonelle og taktiske nivåer er det viktig å være interoperabel med
amerikanske militære styrker og andre viktige allierte. Derfor bør Norge i størst mulig grad få innsikt
i den militære utviklingen i USA. Amerikanske al-
lierte følger med i den militære utviklingen i USA.
Ikke for å automatisk kopiere de nye løsningene,
men for å ha nok kompetanse og innsikt til å være
kritisk og selektiv til hvordan vi forholder oss til
den videre utvikling.
Geopolitiske endringer
og amerikansk reorientering
Den pågående amerikanske reorienteringen tar
utgangspunkt i en revidert geopolitisk og sikkerhetspolitisk virkelighetsoppfatning. Et sentralt element i forsvarsreformen er også at USAs militære
styrker vil bli mindre og at man derfor har et behov
for å integrere forsvarsgrenene og allierte bedre i
fellesoperasjoner for å kunne nå sine målsetninger.
Reorienteringen beskriver USAs behov for å kunne
projisere styrker overalt i verden, også til områder
hvor en slik projisering kan bli møtt med motstand
(DOD, 2012).
Globale og regional geopolitiske forandringer
er sentrale forutsetninger for amerikanske militære reformer. Kraftig økonomisk vekst har vært
et utviklingstrekk i Asia-Stillehavet regionen i de
siste tiår. Denne økonomiske utviklingen og andre
forhold har ført til en gradvis endring i maktforholdet mellom regionene i verden og mellom
stater i Asia. En indikator på dette er at i 2012 var
de samlede forsvarsbudsjettene i Asia for første
gang høyere enn de samlede forsvarsbudsjetter i
Europa (IISS, 2012, s. 32). Den sterke økonomiske
utviklingen i flere land i Asia har ført til at regionen
markerer seg tydeligere i den internasjonale arena
enn tidligere.
Kina, USA og Asia.
Fra 1970-tallet hadde Kina en strategi kalt Peaceful
Rise. Det internasjonale samfunnet oppfattet Kinas
vekst på samme måte, men etter finanskrisen i
2008–09 forandret situasjonen seg. Kollapsen av
det vestlige markedet påvirket også Kina økonomisk. Et manglende eksportmarked resulterte i
økonomiske problemer og intern uro. Kinas ledelse
brukte nasjonalisme internt for å dempe uro. Som
ett resultat ble Kina en mer markant aktør både
regionalt og globalt. USA ble fra 2009‒10 og utover
bekymret over endringen i kinesisk utenrikspolitisk adferd. Kina har i den senere tid vært involvert
i regionale interessekonflikter og flere episoder i
forbindelse med uavklarte suverenitetsspørsmål
over øyer og skjær i Øst-Kina-havet og Sør-Kinahavet. Kina blokkerer nå ofte inngåelse av internasjonale avtaler og bruker mer aktivt sin vetorett i
FNs Sikkerhetsråd.
Regionale stater i Øst-Asia er som ett resultat
bekymret over Kinas adferd og ønsker et tettere sikkerhetspolitiske og militære bånd med USA
(Cheng, 2012). USA har fått nye militærbaser og
et tettere militært samarbeid i Stillehavsregionen
med tradisjonelle allierte som Australia, Japan,
Sør-Korea og Singapore, men også med nye samarbeidspartnere.
USA vil i fremtiden prioritere tilstedeværelse
av marinestyrker i Stillehavsregionen fremfor Atlanterhavet (60%‒40%). Det investeres i nye amerikanske tankfly, bombefly og maritime patruljefly
til bruk i Stillehavsregionen. USA har alltid hatt et
militært nærvær i Stillehavsregionen i Japan, SørKorea, Guam og Hawaii, men det pågår en utvidelse av nærværet. USA legger ned baser i Europa,
men åpner nye i Stillehavsregionen. Målet er en
mer helhetlig løsning og en bedre balanse av både
atomvåpen og konvensjonelle virkemidler for avskrekking og håndtering av hele spekteret fred/epi-
soder/kriser/krig. Denne artikkelen vil forklare og
diskutere nye begreper og ideer som har oppstått i
denne overgangsfasen.
Sentrale begreper og domener
Tradisjonelt har operasjonsområder vært land- og
havområder samt luftrommet, men i dag inkluderes også det ytre rom (space) og cyberdomenet.
Historisk sett har tilgang til havområder vært en
vedvarende utfordring for det amerikanske militæret. Kampene om kontroll i Nord-Atlanteren
og Stillehavet under andre verdenskrig er eksempler på at etablering av operasjonell tilgang var
kritisk for å kunne bringe krigen til en avgjørelse. I dag er utfordringene mer mangfoldige og
inkludere alle operasjonsområder og domener.
Tilgang som strategi
Etter andre verdenskrig har USA vært en global
aktør og har derfor vært avhengig av å sikre seg
tilgang til de globale allmenninger som er luftrom,
havområder, det ytre rom (space) og cyberdomenet
som ikke tilhører en stat.2 USA er omgitt av verdenshav og er avhengig av sikker tilgang til disse
for å kunne utøve global kommersiell handel, men
i moderne tid har også andre domener i de globale
allmenninger blitt vektlagt.
Sikker tilgang er en ambisjon om uhindret bruk
av den globale allmenning samt enkelte land- og
havområder, luftrom og cyberdomenet underlagt
andre lands suverenitet. Sikker tilgang er ambisjonen USA har i fred, krise og krig (JOAC 2012, s. 1).
USA bruker politiske, juridiske, økonomiske, militære og andre virkemidler for å oppnå ambisjonen
om sikker tilgang.
Juridisk sett er bruken av internasjonalt farvann regulert gjennom Havrettskonvensjonen3 og
standarder fra den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO). Kyststater skal i henhold til havretten også gi flaggstater tilgang til økonomisk sone og
enkelte spesielle farvann som havstreder. Bruken av
luftrommet er regulert gjennom Chicago-konvensjonen og retningslinjer fra Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO). Konvensjonene og retningslinjene gir reguleringer i forhold
til militære fartøyers rettigheter i luftrommet og på
sjøen. Bruken av det ytre rom er ikke regulert, men
både EU, USA, og andre nasjoner har tatt initiativ
for å utarbeide et internasjonalt regelverk som regulerer anvendelsen. Cyberdomenet er i dag ikke
regulert gjennom noe internasjonalt avtaleverk.
Når det oppstår globale eller regionale konflikter som utfordrer tilgang til de globale allmenninger har USA kunnet etablere operasjonell tilgang
med bruk av sikkerhetspolitiske og militære virkemidler. Operasjonell tilgang er et militært bidrag
til sikker tilgang. Denne evnen skal sikre at USA
skal kunne etablere og vedlikeholde tilgang til et
ønsket operasjonsområde selv om denne tilgangen
blir utfordret militært av en annen part i krise og
krig (JOAC, 2012, s. 17). Operasjonell tilgang forstås som evnen til å projisere en militær styrke inn i
et operasjonsområde med tilstrekkelig handlefrihet
til å løse oppdraget. Operasjonell tilgang er ikke et
mål i seg selv men må ses på som del av en større
strategisk målsetning for å sikre liberal og åpen verdensorden. I tillegg må det sees som en del av en
responsstrategi ved å kunne deployere og anvende
konvensjonelle styrker for krisehåndtering eller
krigføring.
De nye amerikanske konseptene foreslår en
mulig metode for hvordan en fellesoperativ styrke
kan etablere operasjonell tilgang til et operasjonsområde, hvis styrkene blir utfordret militært. USA
vil også gjennomføre aktiviteter i fredstid for å etablere forutsetninger for å kunne lykkes med operasjonell tilgang. Eksempel på slike aktiviteter kan
være etablering av fremskutte permanente baser
for å etablere amerikansk nærvær i prioriterte regioner, etablering av allianser med stater som har
interessefellesskap og gjennomføring av øvelser for
å samtrene styrker og videreutvikle interoperatilibitet.
I fremtiden kan amerikansk militær dominans
utfordres av motparter på grunn av nye teknologier
og doktriner. Utviklingen og forbedringen av antitilgang og områdenektelse våpensystemer,4 , som er
tilgjengelig for potensielle fiender, er en av faktorene som påvirker utviklingen av nye amerikanske
konsepter. Det er to sentrale begreper som klarlegger USAs tenkning innenfor utvikling av evne til
å etablere operasjonell tilgang er anti-tilgang og
områdenektelse.
Anti-tilgang: Forstås som tiltak og systemer,
vanligvis med lang rekkevidde, anordnet for å
sinke deployeringen av styrker inn i et operasjonsområde, eller tvinge styrker til å operere med større
avstand til konfliktområdet enn de ellers ville gjort
(JOAC, 2012, s. 14).
Områdenektelse: Forstås som tiltak og systemer, vanligvis med kortere rekkevidde, som er anordnet for å forstyrre og begrense en styrkes operasjoner innenfor områder hvor en fiende vil hindre
adgang (JOAC, 2012, s. 14.)
De grunnleggende utfordringene er å etablere
tilgang til et ønsket operasjonsområde ved bruk av
de globale allmenningene og andre utvalgte områder. Dette innebærer også om nødvendig ødeleggelse/nøytralisering av fiendtlige anti-tilgangs-/
områdenektelses systemer. Videre er utfordringen å
kunne overføre kampstyrker til operasjonsområdet
og understøtte dem til oppdraget er fullført.
Hva innebærer disse teoriene og begrepene i
praksis? For å eksemplifisere og drøfte dette vil vi
utdype utfordringer og fenomener i tre domener:
maritime, ytre rom og cyber.
Det maritime domenet
Utvikling og spredning av nye langtrekkende
våpensystemer vil kunne true High Value Units
(HVU) som hangarskip og dermed tvinge dem til å
seile slik at egne systemer ikke får rekkevidde inn i
operasjonsområdet. En annen utfordring er utviklingen av små og billige plattformer og systemer
som for eksempel sjøminer og visse typer raske
angrepsbåter med sjømålsmissiler som kan produseres i så store kvanta at de i sum representerer
en trussel mot HVU. Begge disse utviklingstrekkene vil true USAs evne til å etablere operasjonell
tilgang.
For å sette den våpenteknologiske utvikling inn
i en større sammenheng kan man se på hvordan
maritime styrker kan dele inn havene i forskjellige
områder5 med vekt på konsekvensene av å operere
med HVU i de forskjellige områdene. Figur 1 viser
inndelingen av havet i tre soner. Blått hav er de områdene hvor HVU med eskorte kan operere med et
akseptabelt risiko nivå. Grønt hav er de områdene
hvor beskyttelsessystemene til HVU kan bli «mettet» og hvor risikoen mot HVU er høy. Brunt hav er
et område hvor ingen havgående fartøy kan operere
med akseptabel risiko. Figur 1 viser de forskjellige
områdene og hvilke våpensystemer og plattformer
som kan opererer der.
Submarines
Naval surface vessels
Bombers and maritime patrol aircraft
Land based tactical aircraft supportet by tanker aircraft
Land based ballistic missiles
Blue Waters
Surveillance satellites
Land based tactical fighter aircraft
Land based cruise missiles
Coastal fast attack craft
Coastal submarines
Sea mines
Coastal radars
Green Waters
Helicopters, UAV small craft with light missiles
Surface to air missiles - Air defence radars
Sea mines - Minefields ashore - Costal artillery
Ground forces - regular and/or irregular
Brown Waters
Figur 1. Inndeling av havområder, tilhørende våpensystemer
og plattformer.
For en maritim styrke vil det i offensive operasjoner være ønskelig å påvirke slik at det som defineres som grønt hav er så lite som mulig. Dette
vil muliggjøre at HVU kan operere nærmest mulig
opp mot brunt hav og dermed kunne ha rekkevidde
med egne systemer inn i selve operasjonsområdet.
Utviklingen av spesielt anti-tilgangskapasitet vil bidra til å øke området som defineres som grønt hav,
og dermed kunne tvinge HVU til å operere så langt
ut at de ikke kan engasjere med egne kapasiteter
inn i et operasjonsområde, eller i verste fall ikke
være i stand til å etablere operasjonell tilgang.
Figur 2 viser et eksempel på langtrekkende sjømåls missiler som Kina har og er i ferd med å utvikle. Selv om missilene med lengst rekkevidde kun
finnes i et lite antall per tid, har Kina i dag missiler
med rekkevidde ut til 13 000 km. Dette er et klart
eksempel på et våpensystem som vil måtte bekjempes/nøytraliseres for å kunne operere inn i et operasjonsområde i eksempelvis Øst-Kinahavet.
Figur 2. Kinesiske sjømålsmissiler (The Economist Online, 2010).
Historiske maritime eksempler
Evne til å etablere tilgang til et område, eller evnen
til å nekte en fiende tilgang er ikke nye utfordringer, men har vært sentrale elementer i planlegging
og gjennomføringen av militære operasjoner i
moderne tid. I de fleste amfibiske operasjoner
i stillehavskrigen under andre verdenskrig ser
vi at disse elementene var sentrale i forhold til
operasjoner som ble iverksatt. Under den kalde
krigen var tilgangsoperasjoner og nektelsesoperasjoner sentrale elementer i planverket til både
Warszawapakten og NATO.
Figur 3. GUIK-gapet, Wikipedia.
Det ytre rom og cyberdomenet –
muligheter og sårbarheter
Figur 4. Områdenektelse Norge. I: Roald Gjelsten: «Marinens
beredskap 1960–1990. Kampklar i Nordflåtens skygge»,
Institutt for forsvarsstudier (2011).
Historisk eksempel 1:
Anti-tilgangsoperasjon
Et eksempel på hvordan Sovjetunionen,
under den kalde krigen, planla å nekte
allierte tilgang til Norskehavet. Planen til
Sovjetunionen var å sperre GIUK gapet
med forskjellige våpensystemer, som bombefly, angrepsubåter og overflatefartøy.
Målet var å beskytte egne strategiske
atomubåter i Nordflåten og hindre NATOs
forsterkninger til Norge.
Historisk eksempel 2:
Områdenektelses-operasjon
Skissen viser hvordan Norge, under den
kalde krigen, planla å bruke våpensystemer lagvis og integrert for å begrense
sovjetiske styrkers handlefrihet i våre egne
nærområder.
Hensikten var å hindre sovjetiske styrkers
tilgang til landterritoriet i Nord-Norge samt
å legge til rette for mottak av allierte forsterkninger.
Det ytre rom og cyberdomenet sees som egne
krigføringsdomener som kanskje er den mest fundamentale endringen knyttet til utfordringen med
å etablere operasjonell tilgang. Både cyberdomenet
og det ytre rom har vært, og er viktige, for å understøtte de klassiske og kjente krigføringsdomenene.
Fremveksten av våpensystemer som kan bekjempe
USAs militære kapabiliteter i både det ytre rom og
i cyberdomenet etablerer disse som egne krigføringsområder.
Cyber og det ytre roms sikkerhet er tveegget.
Bruken av det kan både styrke militæret, men også
svekke det kraftig. Med økende bruk av cyberdomenet og det ytre rom i militære operasjoner,
desentralisert kontroll over informasjonsflyt og en
økende kunnskap om avansert datateknologi, er det
en økende bekymring at innføringen av forfalsket,
ondsinnet eller upålitelige IKT kan forstyrre ytelsen til sensitive nasjonale sikkerhetssystemer, og
svekke viktig offentlige tjenester (Klimburg, 2012,
s. 39). Om sentral informasjon havner i feil hender
kan det ha alvorlige konsekvenser for hærer, flåter,
og luftforsvaret ‒ på en måte likt som den klassiske
blitzkrig tidlig i andre andreverdenskrig, som slo
ut fiendens kommunikasjonsknutepunkt og skapte
mye kaos (Arquilla, 2013, s. 80).
Utviklingen er en utfordring for USA, fordi
amerikanske styrker i stor grad er avhengig av både
det ytre rom og cyberdomenet for å kunne gjennomføre sine operasjoner på en effektiv måte. Et
anslag i disse domenene vil derfor kunne gi negative effekter også for andre krigføringsdomener.
Utfordringen forsterker seg ytterligere ved at det
amerikanske forsvaret i stor grad er avhengig av å
bruke kommersielle teknologier og til dels kommersielle tilbydere for å dekke sitt operative behov.
Fordi teknologiene er lett tilgjengelige for alle, etablerer det en sårbarhet i systemet som en potensiell
motstander kan utnytte ( JOAC, 2012, s.12).
Disse domenenes økte viktighet, og den iboende sårbarheten som kan utnyttes av en kompetent
motstander, gjør domenene til naturlige mål for en
motstander som søker å nekte USAs styrker tilgang
til et operasjonsområde. USA har demonstrert
at de har og mest sannsynlig vil ha den sterkeste
krigsmaskinen også i fremtiden, men det utelukker
ikke at en utfordrer kan etablere lokal militær overlegenhet i tid og rom. For en potensiell motstander vil det fra et rent militært ståsted være logisk
å velge en anti-tilgangs- og nektelsesstrategi fremfor å måtte ta opp kampen når USA har fått bygd
opp en potent konvensjonell styrke. Amerikanske
kapabiliteter i det ytre rom og i cyberdomenet kan
derfor bli prioriterte mål i en slik strategi. Miljøer
i USA har diskutert om avhengigheten av det ytre
rom og cyberdomenet er blitt så stor at det er blitt
ett problem. Derfor øves det i enkelte miljøer på
gjennomføring av militære operasjoner uten bruk
av satellitt- og nettverkssystemer.
Georgia-angrepet 2008
Midt under konflikten melllom Georgia og
Russland i august 2008, ble nasjonale medier og statlige nettsider utsatt for et massivt
tjenestenektangrep med avsenderadresse
Russland. Offentlige informasjonskanaler ble
hindret i omtrent ei uke, akkurat mens russiske troppeforflytningervar på sitt mest
sårbare. Det ble som vanlig ikke funnet noen
offisielle, formelle bånd mellom angriperne
og en konkret nasjonalstat. (30 år med digital krigføring,
Teknisk Ukeblad, Publisert 3. juni 2012)
Cyberdomenet
Cyberdomenet har vært og er infrastrukturen militære kommando og kontroll er tuftet på.
Bruken av cyberdomenet har hatt en eksplosiv vekst de siste 30 årene. Som en konsekvens har
samfunnet, inkludert de militære styrkene, blitt
mer og mer avhengig av cyberdomenet for å kunne
operere. Det amerikanske forsvaret har i stor grad
brukt cyberdomenet til å integrere og nettverksbaserte styrkene både vertikalt mellom nivåene og
horisontalt mellom forsvarsgrenene. Dette betyr at
Cyber er ett sårbart område som vi må beskytte.
Sårbarheten for angrep vil kunne variere avhengig
av nivå og systemarkitektur, men erfaring viser at
selv militære systemer med høy sikkerhetsgradering har grensesnitt og «hull» som kan utnyttes
av en kompetent motstander. Angrep kan være av
flere typer, Tjenestenektangrep, distribuert tjenestenektangrep og skadevare er eksempler på de tre
hovedtypene av angrep som kan gjennomføres i
cyberdomenet.
Det ytre rom (space)
Det ytre rom har vært og er utstrakt brukt f.eks.
knyttet til kommunikasjon, forskjellige varslingssystemer, etterretning, rekognosering, posisjonering, navigasjon, med mer (Andress and
Winterfeld, 2011, s. 28‒29). Satellitter har stor
betydning for USAs militære evne fra strategisk
ned til taktisk nivå. Kommando og kontroll, og
etterretning og overvåkning er eksempler på basisfunksjoner hvor satellitter kan være en kritisk komponent. Utvikling av anti-satellittsystemer (ASAT)
er derfor bekymringsverdig sett fra et amerikansk
perspektiv. Satellitter er meget vanskelig å beskytte
effektivt, og kan derfor bli en kritisk sårbarhet hvis
USA kommer i konflikt med en aktør som innehar
ASAT-systemer. Vi må derfor jobbe for å integrere
det ytre rom i planlegging, prosesser og veiledning,
men samtidig forstå komplikasjonene.
Betydningen av operasjonell tilgang
Denne artikkelen har gjort rede for noen av de
mest sentrale militære utfordringene som USA kan
stå ovenfor i fremtiden. USA er fremdeles verdens
mektigste stat, men har i de senere årene lagt større
vekt på hvordan å sikre seg tilgang til globale allmenninger i fredstid og forberede seg på hvordan
å bruke militærmakt for å opprette operasjonell tilgang. Sikker tilgang til de globale allmenninger er
nødvendigvis ikke en utfordring som krever trussel
eller bruk av militærmakt. Mange land, deriblant
USA, legger vekt på en lovbasert og regulert verdensorden hvor tilgang til de globale allmenninger
skal være en rettighet. USAs dominerende politiske
og økonomiske maktposisjoner har i de siste årene
blitt noe redusert og som følger er den globale
maktbalansen i endring, både mellom stormakter
og mellom regioner.
Utvikling og spredning av ny våpensystemer,
som langtrekkende sjømålsmissiler, anti-satellittvåpen og evne til å gjennomføre cyberangrep
kan utfordre USAs nåværende evne til styrkeprojisering. Sikker tilgang til operasjonsområder
og domener er derfor sentrale temaer i moderne
amerikansk militær tenkning. Om nødvendig er
det viktig for det amerikanske militæret å ha evnen
til å projisere militærmakt for å oppnå handlefrihet i land- og havområder samt luftrommet, det
ytre rom (space) og cyberdomenet. I neste utgave
vil vi beskrive konseptene som amerikanerne har
utarbeidet for å møte disse utfordringene.
Kilder:
Andress and Winterfeld, “Cyber warefare: techniques, tactics and
tools for security practitioners”, Waltham: Syngress, 2011.
Arquilla, John “20 years of cyber war” Journal of Military Ethics 12
(1): 80‒87, 2013.
Bitzinger, Richard A. (Chapter 2) “Recent Developments in Naval
and Maritime Modernization in the Asia-Pacific: Implications for
Regional Security” in “The Chinese Navy – Expanding Capabilities,
Evolving Roles”, edited by Phillip C. Saunders et.al, National Defense
University Press for Center for the Study of Chinese Military Affairs,
Institute for National Strategic Studies, Washington D.C., 2011.
Cheng, Dean ”Potential Chinese Concepts of [or Approaches to]
A2AD” at NDU Rebalance to Asia Conference: Rebalancing to Asia:
Air Sea Battle Concepts for Assured Access, 12 December 2012.
Clinton, Hillary “America’s Pacific Century”, Foreign Policy, November 2011.
The Economist Online, “Chinese missile ranges: China’s missiles”,
The Economist, 6th December 2010. Hentet fra: www.economist.
com.node/21013631
US Department of Defence (DOD) “ Sustaining U.S. Global Leadership: Priorities for 21th Century Defense”, Januar 2012, hentet fra:
http://www.defense.gov/news/defense_strategic_guidance.pdfJoint
Chiefs of Staff, “Capstone Concept for Joint Operations: Joint Force
2020”, 10 September 2012.
1
2
3
Dette er den første av to artikler som fokuserer på «Operational
Access»-problematikken. Del 2 kommer i neste nummer av
NMT. Arbeidet er en del av det norske bidraget til Multinational
Capability Development Campaign (MCDC), der NUPI er en
av partner sammen med FSTS og FFI. Prosjektet er finansiert av
Forsvarsdepartementet. Hele rapporten med begrepsdefinisjoner
og utvidet leseliste vi bli gjort tilgjengelig på internett (NUPI).
Det eneste landområde som ikke tilhører en bestemt stat er
Antarktis.
USA har ikke ratifisert Havrettskonvensjonen på grunn av
motstand i det amerikanske Senatet, men forholder seg til
det internasjonale maritime rammeverket. Et eksempel er at
Høring i House Armed Services Committee 10. Oktober
2013, http://armedservices.house.gov/index.cfm/hearingsdisplay?ContentRecord_id=C595D0EA-2A49-4DE7-97D0-F3C22ACA3CD7
US Department of Defense, “Joint Operational Access Concept
(JOAC)”, Version 1.0, 17 January 2012.
Klimburg, Alexander eds., “National Cyber Securty framework
manual” The NATO Science for Peace and Security Program. NATO
CCD COE Publication, Tallinn 2012.
President Obamas tale på National Defense University, Fort McNair,
Washington, D.C., 23 Mai 2013. Hentet fra: http://www.whitehouse.
gov/the-press-office/2013/05/23/remarks-president-national-defense-university
Rudd, Kevin, “Beyond the Pivot – A New Road Map for U.S.-Chinese Relations”, Foreign Affairs, March/April 2013.
The international institute for strategic studies (IISS), “The Military
Balance 2012, The annual assessment of global military capabilities
and defense economics”, Routledge, 2012.
Quadrennial Defence Review Report, United States of America
Department of defense, 2010, http://www.defense.gov/qdr/qdr%20
as%20of%2029jan10%201600.pdf
4
5
USA signerte Ilulissat erklæringen i 2008 som stadfester at det
eksisterende internasjonale juridiske rammeverket skal legges til
grunn for avklaring av jurisdiksjon og rettigheter i havområdene
i Arktis.
Våpensystemene er ikke i seg selv nødvendigvis utviklet for antitilgang eller områdenektelse, men felles for systemene er at de
kan brukes i den hensikt å hindre eller forsinke styrkers adgang
til områder.
Iht Rubel (2010). Dette er ikke iht NATO standard. Områdene
er definert ut fra trussel, det vil si egen evne i forhold til en
motstanders evne, og vil derfor være dynamisk.
Tillit i 125 år...
g
n
i
t
t
y
Fl l dør
i
t
r
ø
d
Flytteheis
Innen- og utenlands
Lagring - Assuranse
Containere oversjøisk
Industri - Kontor - Privatflytting
72 900 900
TRANSPORT
AS
- Siden 1889 NORSK FLYTTEFORBUND
E-post [email protected]
Internett www.vinjes.no
NORSK
MILITÆRT TIDSSKRIFT
| SIDE 98
49 B, 7075 TILLER - TRONDHEIM
Når kvalitet og service
teller!
Østre Rosten
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER
B
Tormod Heier, Anders Kjølberg,
Carsten F. Rønnfeldt (red):
Bøker
Norge i internasjonale
operasjoner, Militærmakt
mellom idealer og realpolitikk,
Universitetsforlaget, 2014.
ANMELDT AV GENERALMAJOR GULLOW GJESETH
Nato er på vei hjem, og den norske innsatsen i Afghanistan er gradvis trappet ned og
dermed den internasjonale innsatsen som
avløste fredsbevaringsoperasjonene. Hensikten med boka er å analysere hvilke politiske
og militære erfaringer som er gjort på 1990og 2000-tallet, og hva norske myndigheter
må regne med å håndtere i fremtiden. Boka
er den siste i en rekke bøker
fra miljøet rundt Forsvarets
stabsskole med sikkerhetspolitiske og militære emner. Forfatterne, 18 i tallet, består av
yngre forskere og offiserer,
det vil si fra en gruppe personer som en bør vente nye
tanker og ideer fra.
Boka er delt i seks deler, hvorav den første gir et
teoretisk perspektiv fulgt av
en del om spenningen mellom det nasjonale og det
internasjonale ved internasjonale operasjoner. Nasjonale og internasjonale
rammebetingelser
blir
videre drøftet, hvoretter
Forsvarets deltagelse blir
utførlig behandlet. Med 18 forfattere
er det neppe mulig og omtale alle arbeidene,
men noen smakebiter er det plass til.
Innenrikspolitiske overveielser har vært
sterkt medvirkende i de beslutninger som
ble tatt i forbindelse med operasjonene i
Afghanistan. Kjell Inge Bjerga, dekan ved
Forsvarets stabsskole, viser at den omorganiseringen av Forsvarets øverste ledelse
som fant sted tidlig på 2000-tallet gjorde det
mulig med økt politisering av beslutninger
i Forsvaret. Dette gjorde det sannsynligvis
også lettere å bruke faglige argumenter for
å begrunne avgjørelser som i hovedsak var
av politisk natur. Men det ga også statsråden en viss grad av militæroperativt ansvar.
Flyttingen av operasjonsavdelingen fra FD til
FST kan være et tegn på at også statsråden
følte det samme. Et annet område behandles
av Lene Ekhaugen, forsker ved Institutt for
forsvarsstudier. Hun tar for seg den såkalte
”den norske modellen” i Afghanistan som
særmerket seg med et strengt skille mellom
sivil og militær innsats. Den ble kritisert fra
militær side, da det ble hevdet at den ikke ga
det samordnende resultat som var mulig med
nærmere samarbeid. Bistandsorganisasjonene vant igjennom og Ekhaugens forklaring
er i stor grad begrunnet med bistandsmiljøets innflytelse i norsk politikk. Hennes konklusjon er at ”Samordning vil fortsette å være
viktig i operasjoner fremover, men Norges
fremgangsmåte i Afghanistan vil lite trolig bli
kopiert i fremtidige operasjoner.”
Spesielt etter operasjonene i Libya har
spørsmålet om nasjonal kontroll blitt aktualisert. Hadde norske myndigheter for liten
oversikt og kontroll med bruken av de norske
jagerflyene? Er Norge for dårlig representert
i de staber hvor planer utformes og avgjørelser fattes? Som påpekt
i Else Svarstads artikkel
så kan det ha sammenheng med spørsmålet om
hvilke nasjoner som besetter stillingene i Natos staber. Dette er et interessant
spørsmål, og det hadde
vært verdifullt om hun eller
oberstløytnant Dag Henriksen, som skriver om Luftforsvaret, hadde tatt for seg
spørsmålet om reduksjonene
av forsvarsgrenenes særegne operative nivå til fordel for
det fellesoperative kan ha en
betydning. Har Forsvaret mistet troverdig operativ kompetanse i Nato-sammenheng?
Sjøforsvaret og Luftforsvaret
kjempet hardt på 1970-tallet
for å beholde det regionale forsvarsgrenvise
operative kommandonivået, men tapte.
Oberstløytnant Egil Daltveit fra Krigsskolen tar for seg Hæren som har vært sterkt
engasjert i Afghanistan. Avdelingene har vært
med på å gjennomføre kompliserte operasjoner med bruk av støtteressurser, taktikk,
samarbeidspartnere og operasjonsmønster
som tidligere har vært nærmest ukjent. På
den annen side skriver han at det er mulig
at Hæren har tapt evne til tempo, initiativ og
aggressivitet. Dette er et spørsmål som han
gjerne kunne ha diskutert mer inngående,
kanskje sett i sammenheng med at Norge
mistet QRF-oppdraget i 2005.
Både Egil Daltveit og Tormod Heier tar for
seg det de kaller den indre omstilling i Hæren. Den ytre omstilling har pågått på hele
2000-tallet, men samtidig har Afghanistan
ført til en indre omstilling eller som Daltveit
skriver ”Det er i dag ei vanleg forståing at
B
Bøker
norske offiserar og soldater utvikla og endra seg meir under oppdraget i Afghanistan
enn materiell og taktikk gjorde.” Det er dette
som Tormod Heier kaller den indre omstilling
og som har ført til at soldatyrket er blitt en
sterkere profesjon. Som Heier påpeker så har
Forsvarets ansatte fått en større aksept for at
soldatyrket utgjør en særegen profesjon i det
norske samfunnslivet. Han peker også på at
det norske samfunn har fått tilgang til et noe
så fremmed begrep som stridsmoral, forstått
som en kompromissløs vilje til å sette det
militære oppdraget høyere enn sitt eget liv.
Foretatte målinger viser at Forsvaret har økt
sitt omdømme i befolkningen over de siste ti
årene. Vi må kunne anta at innsatsen i Afghanistan har vært et bidrag til endringene. En
interessant problemstilling er om denne indre
omstillingen vil forsvinne dersom internasjonale operasjoner blir sterkt redusert, eller kun
vil omfatte nisjer som samband, etterretning
og lignende spesialiteter.
Stian Kjeksrud fra FFI tar opp spørsmålet
om deltagelse i FNs fredsbevarende operasjoner i fremtiden. Norge har kun deltatt symbolsk i slike operasjoner de senere år. Kjeksrud peker på at slike operasjoner i dag har
et mer robust mandat enn tidligere, et eksempel er operasjonene i Kongo. Denne type
operasjoner er i stor grad overtatt av styrker
fra ikke-vestlige land, blant annet av økonomiske årsaker. Han peker også på at det
rent faglig er uavklart hvordan militærmakt
skal benyttes for å oppnå best mulig beskyttelse av sivil befolkningen. Kjeksrud hevder at
det vil kreve betydelig omstilling for vestlige
styrker å tilpasse seg de nye oppgavene i FNoperasjoner.
Som vist er det en rekke temaer som er
blitt behandlet i antologien, likevel henger
de meget godt sammen. Dette får vi takke
redaktørene for, ikke minst har de oppnådd
at forfatterne refererer til hverandres bidrag,
noe som har hindret mange gjentagelser.
Per E. Hem:
alvor med utarbeidelsen av utkastet til arbeidstvistloven som ble vedtatt i 1915. Han
skapte Arbeidsretten og var dens første
formann. Berg var Arbeidsrettens formann
i over 30 år (1916‒–1948). Berg ble landets
fremste autoritet i arbeidstvistspørsmål i en
tid preget av mye arbeidsløshet og konflikter
på arbeidsplassene. De steile frontene mellom sosialistene og
arbeidsgiverne gikk
omsider fra konfrontasjon til samarbeid.
Den nye samarbeidslinjen bygget på avtaler og forhandlinger
og skulle bygge bro
mellom samfunnsklassene, som Berg og
Venstre sto bak. Berg
var den sentrale aktøren bak hovedavtalen
mellom LO og arbeidsgiverne. Selv om Berg
ikke så på seg selv som
en politiker, men heller
en jurist som fant felles
løsninger mellom motstridende standpunkter,
var han også minister i
to Venstre-regjeringer: Knudsen-regjeringen
1919‒–20 og Mowinckel-regjeringen 1924‒–26.
Megleren Paal Berg
1873–1968
Aschehoug 2012
ANMELDT AV KOMMANDØRKAPTEIN
TOR JØRGEN MELIEN
Paal Berg (1873‒–1968) var en betydelig samfunnsaktør, jurist og
politiker (V) i første halvdel av det
20. århundre. Han er mest kjent
som høyesterettsjustitiarius og
hjemmefrontens leder. I biografien
møter vi Berg som sjefen til Hans
Christian Hauge. (Njølstads bok
om Hauge er tidligere anmeldt
i NMT nr. 4 /2009). Mens Paal
Berg var en tilnærmet «kjempe»
i det norske samfunn før 1945,
kan man si noe tilsvarende om
Jens Christian Hauge etter krigen. Begge var særdeles arbeidsomme og hadde et jern i ilden
usedvanlig lenge i mange store
saksfelt. Berg kunne være inne
som initiativtaker, saksbehandler og beslutningstaker flere ganger i løpet av en saksgang, noe vi i våre dager
nærmest ville betrakte som inhabilitet.
Bergs banebrytende virke begynte for
B
Bøker
Han kunne ha vært med i flere regjeringer om
han hadde sagt ja. Under den siste Mowinckel-regjeringen (1933‒–35) kom hovedavtalen
på plass.
Bergs grunnleggende verk, «Arbeidsrett»,
kom ut i 1930. Internasjonalt deltok Berg som
utsending til Den internasjonale arbeidsorganisasjon i Genève og var formann i organisasjonens styre 1939–‒40.
Mowinckel-regjeringen utnevnte Berg til
høyesterettsjustitiarius i 1929, etter at han
hadde vært høyesterettsadvokat fra 1902 og
høyesterettsdommer fra 1913. Han avsluttet
som høyesterettsjustitiarius i 1946. Deretter
var han riksmeglingsmann til 1948.
Som høyesterettsjustitiarius spilte Berg i
1940 en avgjørende rolle da dommerne i Høyesterett nedla sine embeter i protest mot okkupasjonsmakten. Dette fikk stor betydning
for den tidlige motstandskampen. Deretter
ble han en av de illegale lederne for den sivile motstanden mot nazistene og framstod
offentlig i 1945 som Hjemmefrontens leder.
Paal Berg hadde da sin største popularitet.
Han fikk oppdraget med å danne ny regjering,
men møtte politisk motstand og kastet kortene. Hans interesse for å overta som statsminister var ikke sterk nok.
Til tross for at Berg var profesjonell i arbeidet med å bilegge samfunnskonflikter, var
han også en omstridt person. Særlig omdiskutert var hans rolle knyttet til opprettelsen
av Administrasjonsrådet våren 1940 og hans
usedvanlig uheldige takketale til den avgåtte
kuppmakeren Quisling. Noe formildende er
det kanskje at etableringen av Administrasjonsrådet satte Quisling ut av spill. Riksrådsforhandlingene sommeren 1940 mellom Stortinget og den tyske okkupasjonsmakten var
en ny utfordring. Berg vaklet da Frankrike ville
kapitulerte 17. juni 1940, men det er uklart
hvor langt han mente forhandlerne måtte
strekke seg overfor tyskerne. Alt dagen etter
holdt Berg fast ved det opprinnelige forhandlingsgrunnlaget. Oppgjøret med tyskerne tok
Berg senere på året da han hadde forstått at
det ikke var mulig å oppnå noe med samtaler
og forhandlinger.
Ytterligere høydepunkter ved Bergs karriere kan også nevnes: Som justisminister i
1925 fikk han det praktiske ansvar for å ta
Svalbard formelt i besittelse for Norge. Hen-
delsen er levende beskrevet i boken. Berg var
formann i den norske sjøgrensekommisjonen
under rettsforhandlingene i Haag 1951‒–52 og
medlem av Europarådets menneskerettskommisjon 1954–62. Berg introduserte begrepet «velferdsstat» i 1945. Som en kuriositet
kan også nevnes at Berg var Vinmonopolets
«far».
*
Det er en stor, solid, og svært velskrevet
biografi Per E. Hem har skrevet om Paal Berg.
Forfatteren har ikke hatt til hensikt å måle
Bergs betydning for det norske samfunnet.
Hem har derimot presentert bredden i Bergs
virke som privatperson og offentlig aktør, og
gitt oss en større forståelse av Berg og hans
samtid. Hem så at Berg var en interessant
person og således et godt utgangspunkt for
et biografi-prosjekt. På lanseringen av boken
var det en rekke sentrale foredragsholdere.
De kunne ikke la være å dy seg til en karakteristikk av Paal Bergs livsverk. Historikeren Ole
Kristian Grimnes konkluderte med at det var
nedleggelse av Høyesterett høsten 1940 som
var Bergs største gjerning. Et klart brudd med
okkupasjonsmakten senhøstes 1940 som må
betraktes som en pionerhandling i norsk motstand mot Hiltler-Tyskland.
Biografien er en stor bok som omhandler
både detaljer og store oversikter. For lesere
av Norsk Militært Tidsskrift ville det vært særlig interessant om Hem hadde omtalt den
operative ledelsen av Hjemmefronten mer
utførlig. Boken til Grimnes, «Hjemmefrontens
ledelse», er fortsatt den beste boken på dette
området. En ytterligere ledelsesstudie av de
løpende avveiningene, parolene, sikringstiltakene og aksjonene som Berg var involvert
i, må fremtidige forskere ta seg av, men Hem
har i alle fall lagt frem en oversikt som viser
hvilke perioder Berg var tilstede i Hjemmefrontens løpende ledelse eller hadde nær
kontakt med denne.
I 1940 var Berg en handlingens mann. Tiden før og etter var han den store megleren.
Tittelen «Megleren» er veldekkede for mennesket Paal Berg. Han var den som fikk ulike
syn til å bli ett. Hva han selv mente kunne
ofte være uklart, og det var selvfølgelig utfordrende for de som forventet å bli ledet.
B
Harald Høiback & Palle Ydstebø (red.)
Første verdenskrig – operasjoner, myter og innflytelse
Abstrakt forlag, 2014
Bøker
ANMELDT AV BUE WIGERNES
En velskrevet bok om krigføringen under den
første verdenskrig, om årsakene til hvorfor
krigføringen ble gjennomført som den ble, og
enkelte erfaringer fra denne krigen som har
påvirket senere krigføring.
Redaktørene gir mest plass til landkrigen,
men dekker også både sjøkrigen og det nye
operasjonsområdet i luften. Egne kapitler
vies også til irregulær krigføring og opprørskrig, rasjonale og etikken bak
kjemiske våpen, samt propaganda. Underveis blir myter tilbakevist.
Innledningsvis nevnes det
at det finnes over 25 000 titler om første verdenskrig, og
det bare om Storbritannia
alene. Så hvorfor skal vi lese
akkurat denne boken? Som
forlaget uttrykker det, er boken «et bidrag til nordmenns
forståelse av en ytterst viktig
hendelse i verdenshistorien».
Boken evner å knytte linjene
både frem mot vår egen tid,
og også tilbake til første
verdenskrig. Den har et potensiale til å fungere både
som en innføringsbok og et
oversiktsverk, samt fordypning i enkelte krigføringsområder.
For en sivil akademiker, som undertegnede, er det særlig interessant å lese tolkningene av de operative sidene ved første
verdenskrig, nettopp fordi dette er gjort av
fagmilitære med historikerens kompetanse.
Hva var for eksempel de operative fordelene
og ulempene ved de ulike krigføringsmidlene
og -metodene som ble benyttet innenfor de
ulike operative nivåene ‒ taktisk, operasjonelt
og militærstrategisk? Å tolke krigshandlinger,
-metoder og -midler anno 1914 må være utfordrende nok for de som har en fagmilitær
bakgrunn anno 2014. Men de stiller med en
forståelseshorisont som sivile nødvendigvis
ikke har. Historikerkompetansen gjør dem
bedre rustet til å tolke krigføringen anno
1914–18, ved å sette den i kontekst med sin
samtid og nærmere dens egne prinsipper, og
ikke ettertidens.
Et eksempel er den tyske Hochseeflottes operasjoner som faktisk var vellykket.
Som oftest har Hochseeflotte blitt omtalt
som totalt virkningsløs, som et produkt av en
mislykket flåtestrategi og overordnet krigspolitisk strategi. Men Hochseeflotte hindret
faktisk britisk sjøherredømme i store deler av
Nordsjøen, slik dette var tiltenkt. Den tyske
flåten opprettet også sjøkontroll i Østersjøen
slik at den kunne understøtte landoperasjoner østover samt blokkere en av Russlands
sjøveier. Men mot den britiskledede fjernblokaden var selvfølgelig Hochseesflotte totalt
virkningsløs.
Et lignende poeng, som òg har relevans
for forståelsen av vår egen norske fortid, er
bakgrunnen for forbudet mot bruk av kjemiske våpen. Ideen var mennesket som sivilisert vesen. Sagt på en annen måte, siviliserte
mennesker dreper ikke hverandre med slike våpen, og
følgelig bør disse forbys.
I boken argumenteres
det overbevisende for at
dette var den viktigste årsaken til at disse våpnene
ble forbudt i Haagkonvensjonen i 1899, og at forbudet senere ble opprettholdt. Boken kommer også
inn på at bruken av gass i
første verdenskrig innledningsvis ble møtt med motstand både blant britiske
som tyske offiserer.
Boken har et stormaktsperspektiv, ikke et norsk.
Men siden den tross alt er
skrevet for et norsk publikum, drister jeg meg til å
trekke inn fra et annet hold, at Norge i 1900
var svært nær ved å ikke ratifisere Haagkonvensjonen som forbød slike våpen. Norske
militære autoriteter argumenterte på en lignende måte som beskrives i boken, at kjemiske våpen senere var en fattigmanns atombombe. Mot en militært overlegen fiende,
ville det være legitimt for en underlegen part
å dra fordeler av ethvert krigføringsmiddel. I
1900 fant slike argumenter god gjenklang på
Stortinget.1
En svakhet ved boken, som kanskje mer
er et savn ved militærhistorien generelt, er
at diskusjonen rundt enkelte folkerettsbrudd
blir noe lettvint. Det kan se ut som at det som
kan kalles en britisk forståelse av krigens folkerett blir lagt til grunn, fremfor hva som kan
kalles en tysk. Diskusjonen rundt kjemiske
våpen er god, og det er bra at diskusjonen
rundt sjøblokade og handelskrigsføring trekker inn argumentet med at fjernblokaden i
Nordsjøen ble i tråd med krigens folkerett da
B
Bøker
den ble effektiv, for en slik tolkning var i tråd
med både traktater og prinsipper. Dog kanskje ikke hvordan man på den tiden så for
seg i praksis hva som var gjennomførbart og
dermed i tråd med krigens folkerett. Her kan
nevnes kravet om likebehandling av nøytrale
skip (og gods) som fordrer effektiv blokade,
og dermed nærblokade. Savnet gjør seg først
gjeldene ved at viktige prinsipper som militær
nødvendighet (nødrett) og represalie (selvtekt) levnes liten vekt.2 Den tyske bruken av
ubåtene som blokadevåpen og i handelskrigføringen blir dermed raskt ansett som folkerettsbrudd. Kun i innledningskapitlet nevnes
det at tyskerne mente at dette var legitimt
på grunn av den folkerettsstridige britiske
blokaden.
1
Nils Ivar Agøy,’ «It will serve to increase our union
difficulties»: Norway, Sweden and the Hague Peace
Conference of 1899»’, Historisk tidsskrift nr. 2, 2000.
Men i tråd med bokens ånd må undertegnede stille seg et selvkritisk spørsmål. Kan
det tenkes at hva undertegnede anser som
en svakhet, ikke er basert på realiteter i krigens folkerett anno 1914–18, men heller på
myter skapt av de krigførendes propaganda?
Eller kanskje aktørenes (rasjonaliserende) erindringer? Sånn sett er det kanskje enklere
å påvise og avvise myter i det rent operative
militære domene: Som franskmenn, russere,
briter og tyskere erfarte 1914–18, operasjonelle løsninger basert på feilaktige forestillinger ble skutt i fillebiter. Uansett om sverdet
eller pennen er den ærligste læremester, boken anbefales på det varmeste.
2
Se blant annet Boye, Thorvald, Haandbok i folkeret,
Grøndahl, Kristiania, 1918, s. 120.
B
Samuel Eliot Morison:
«History of United States
Naval Operations in
World War II», Vol 1-15
Bøker
Nyopptrykk av bindene 1‒14,
US Naval Institute 2010‒–2012.
ANMELDT AV KOMMANDØRKAPTEIN
TOR JØRGEN MELIEN
Samuel Eliot Morison omtaler i dette verket
de amerikanske maritime operasjonene under den andre verdenskrig med særlig vekt på
US Navy, US Marines og deres motstandere.
US Army og dets flystyrker er omtalt der disse
var nært tilknyttet de maritime operasjonene.
US Naval Institute har sørget for det siste
nyopptrykk av verket med unntak av bind
15. Dette tilleggsbindet er
en fullstendig liste
over de amerikanske sjøstridskreftene fra den andre
verdenskrig.
Det originale
verket utga Morison i årene 1947
til 1962. Senere
ble feil rettet og
nye utgaver utgitt. Det amerikanske etterretningsarb eidet
er meget sparsomt behandlet av Morison,
fordi dette var
gradert på den
tiden han skrev. Lesere som
vil gå videre på dette temaet må lese mer moderne litteratur. Hver
bok i det foreliggende nyopptrykk er derimot
utstyrt med et nytt introduksjonskapittel som
presenterer leseren for dagens forskningsmessige status. Ikke minst påpekes det hvilken litteratur som er mest oppdatert og som
eventuelt kan være på høyde med Morisons
verk. Det er også innarbeidet vurderinger av
Morisons fremstillinger.
Morison og hans assistenter beskriver
krigføringen i alle operasjonsteatrene, og
skildrer offiserer, gaster og soldater, topografi og vær, på måter ingen kan gjenta. Morison og hans menn var på åstedene, kopierte
ordrer og rapporter, og skrev ned hva de så
og hørte.
*
Tilstrekkelig allokering av amerikanske
jagere til konvoiene over Atlanterhavet var
en konstant utfordring, men bredden i de allierte sjømilitære tiltakene førte til at de tyske
ubåtene kom på defensiven våren 1943. Den
amerikanske invasjonen av Nord-Afrika var
mulig med nybyggede marinefartøyer senhøstes 1942. US Navy bidro med store styrker under operasjonene i Middelhavet og ved
landgangene i Middelhavet og Normandie.
Slagskipenes artilleri utelukket fremskutt
japansk forsvar av strandområdene, men de
maktet et seigt forsvar av de indre delene av
øyene de skulle holde, men den uinnskrenkede amerikanske ubåtkrigen ødela den
japanske skipsfarten og fremskyndet sammenbruddene i det japanske forsvaret og det
japanske samfunnet. Selv med det store amerikanske opprustningsprogrammet før angrepet på Pearl Habor, skulle det ta over to år før
amerikanerne kunne sette inn kontinuerlige
angrep fra de amerikanske hangarskipsgruppene og amfibiestyrkene i Stillehavet,
og som japanerne ikke kunne parere.
*
Det er flere grunner
til at nyutgivelsen av Morisons verk er meget viktig.
Det er ingen som har laget
noe tilsvarende siden det
ble skrevet. Nyere forskning
er omtalt i de nyskrevne introduksjonene, og disse har
stor verdi for dem som vil
studere krigen nærmere.
Størstedelen av verket
omtaler krigen i Stillehavet.
Dagens nye stormakter og
økt spenning i den fjerne
østen gir bøkene ny relevans.
Bøkene gir innsikt i noen av
de permanente utfordringene
amerikanerne hadde i Stillehavet. Enkelte geografiske områder av Østen og Stillehavet er omtalt i detalj,
likeså værforhold samt de lange og krevende
geografiske distansene.
Amerikaneres behov for alliert tonnasje
både i Atlanteren og i Stillehavet kunne vært
poengtert bedre. De to bøkene som dekker
slaget om Atlanteren er faglig sett fortsatt
ganske enestående. Ifølge introduksjonen
har de to bindene «formed the basis for every subsequent serious interpretation of the
American participation in the struggle agaist
the U-boat». Morison viser den bredden av
tiltak som lå bak kampen mot de tyske ubåtene, flyene og minene. Anti-ubåtkrigføringen har ikke vært mye i skuddet de senere
tiår, men kan fort komme i fokus igjen.
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | INFORMASJON
I
Formannen har ordet
Informasjon
Det var med stor sorg vi mottok bodskapen om at vårt æresmedlem,
kommandør Kåre Berg, så brått gjekk bort 18. oktober 2014. Hans
enorme innsats og engasjement for OMS vil alltid bli huska.
I denne utgåva av NMT finn du invitasjon til våre arrangement:
juletrefest, nyttårsball og stiftingsmiddag, samt informasjon om
generalforsamlinga. Eg vonar å sjå riktig mange av dykk der. Program
for våren finn du også ‒ følg med på heimesidene våre for å få med deg eventuelle endringar.
Her er det mykje å gle seg til.
Dersom de som medlemmar i OMS ynskjer å ha private arrangement i OMS sine lokaler, gir
Selskapslokaler AS, som er restauratøren vår, 10 % rabatt på ordinær selskapsmeny. Rabatten
gjeld ikkje samansette menyar, då det ikkje er lov å gi rabatt på alkoholhaldig drikke.
Vedlikehaldet vert i år dessverre meir kostbart en vi budsjetterte med for eit år sidan ‒ ikkje
fordi vi planla feil, men fordi i eit så gammalt bygg dukkar det ofte opp ting i tillegg som
vi ikkje var i stand til å forutsjå. Med bakgrunn i dette tillet eg meg, på vegne av direksjonen, å be om di støtte til vedlikehald av Samfunnsbygninga. Alle monnar drar! (konto
1600.40.57574).
Eg ser fram til ein fortsatt interessant og spennande haust i OMS, og ynskjer alle ei fredfylt
julehelg og eit godt nytt år!
Vennleg helsing Iren Isfeldt Formann OMS
Oslo Militære
Samfund
www.oslomilsamfund.no
Direksjonen i
Oslo Militære Samfund
Formann:
Kommandørkaptein Iren Isfeldt
Tlf: 92 60 32 574
og [email protected]
Intendant:
Kommandør Tom Egil Lilletvedt
Tlf. 92 04 80 67
Medlemskap i OMS
Henvendelse om medlemskap og kontingent kan
gjøres over internett (www.oslomilsamfund.no) eller
ved å kontakte intendanten.
Kontigenter OMS:
• Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 660,- pr. år.
• Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 360,- pr. år.
• Kadetter kr. 120,- pr. år.
Adresse:
Oslo Militære Samfund, Myntgaten 3, 0151 Oslo
F
Program Oslo Militære Samfund ‒ våren 2015
Informasjon
Mandag 5. januar
Anniken Huitfeldt, leder utenriksog forsvarskomiteen
Status og utfordringer i utenriksog forsvarssektorene sett fra komitelederens ståsted
Torsdag 8. januar kl. 17.00–19.30. Juletrefest
Lørdag 10. januar OMS nyttårsball
Mandag 12. januar
Admiral Haakon Bruun-Hanssen, forsvarssjef
Forsvarssjefens statusoppdatering
Mandag 19. januar
Halvor Tjønn, forfatter og journalist
Makten i Russland – en historisk vandring
fram mot den ukrainske krisen
Mandag 26. januar
Fenrik Simen Berge Størkersen,
kadett Krigsskolen Linderud
Blir vi gode ledere av Krigsskolens lederutviklingsmodell?
Krigsskolen Linderud har utviklet og innført
en ny modell for lederutvikling. Hva innebærer dette, og hvordan oppfattes den fra en
kadetts ståsted?
Mandag 2. februar
Generalmajor Odd Egil Pedersen, sjef
Cyberforsvaret
Hva er de største truslene i CYBER-domenet,
og hvordan kan de møtes?
Mandag 9. februar
Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide
Forsvarsministerens årlige foredrag
Mandag 16. februar
Administrerende direktør Frode Sjursen,
Forsvarsbygg
Det å bygge en kampflybase … Hvordan være
klar til flyene kommer i oktober 2017? Vi
vet når de nye kampflyene etter planen skal
ankomme Norge, vil infrastrukturen være på
plass i tide? Hvilke utfordringer vil det kunne
være på veien?
Mandag 23. februar
Andrew Tyler, Northrop Grumman
Future technology and the impact for defence
planning
Fredag 27. februar Stiftelsesmiddag
Mandag 2. mars
Statssekretær Laila Bokhari,
Statsministerens kontor
Kampen mot radikalisering og
voldelig ekstremisme
Mandag 9. mars
Aktuelt tema
Mandag 16. mars
Generalløytnant Kjell Grandhagen,
Sjef Etterretningstjenesten
Oppdatering fra Etterretningstjenesten
Mandag 23. mars
Sjef PST Benedicte Bjørnland
Dagens trusselbilde
Sjef PST vil med bakgrunn i situasjonen
og utviklingen presentere trusselbildet slik
PST ser det på tidspunktet for foredraget.
Selve tittelen på foredraget vil kunne bli
endret ut fra hva som skjer frem til det
avholdes.
Generalforsamling etter foredraget
Mandag 13. april
Kina
Ikke bekreftet
Mandag 20. april
Storbritannias ambassadør til Norge
Sarah Gillett
Current UK foreign,
security and defence politics
Mandag 27. april
Foredragsholder ikke endelig avklart
Garnisonsbyen Oslo
Familieaften
I
Juletrefest i OMS
Informasjon
Direksjonen i Oslo Militære Samfund har den glede å invitere medlemmene
med barn og barnebarn til juletrefest.
Torsdag 8. januar 2015 fra kl. 17.00 til kl. 19.30 i OMS lokaler i Myntgaten 3
Det blir program med leker, sang, underholdning og gang rundt juletreet.
Vi tror at julenissen også i år vil glede oss med et besøk.
Barna får pølser, boller, brus og godteposer.
De voksne serveres kaker og kaffe. Forfriskninger kan forøvrig kjøpes.
Pris kr 100,- pr deltaker som betales ved ankomst.
Påmelding til intendanten innen 29. desember på svarslipp, eller epost til
[email protected]
Ved påmelding oppgi navn, samt hvor mange barn og voksne som kommer.
Vel møtt til en hyggelig juletrefest i tradisjonsrike lokaler.
Direksjonen
Svarslipp
Påmelding juletrefest OMS 29. desember 2014. NB! Skriv tydelig
Sendes Oslo Militære Samfund v/Intendanten, Myntgaten 3, 0151 Oslo
"
Navn:....................................................................................... Antall barn.................... Antall voksne.........................
Adresse:........................................................................................................................... Tlf.:..........................................
Nyttårsball
Oslo Militære Samfund har den glede å invitere medlemmene
med familie og venner til nyttårsball.
Lørdag 10. januar 2015 kl. 18.30 i vår bygning i Myntgaten 3.
(Aperitiff serveres fra kl. 18.30, og vi går til bords ca kl 19.00)
En velsmakende meny og ditto vinliste vil De finne på våre nettsider, www.oslomilsamfund.no
Kuvertpris er kr 1000,- for medlemmer og deres ledsagere,
kr 1200,- for øvrige gjester De som medlem ønsker å invitere. Antrekk: Galla.
Deltakelse betales på forhånd til OMS-konto 1600.40.57574 innen 19. desember 2014.
Påmelding skjer ved vedlagte svarslipp til:
Oslo Militære Samfund v/Intendanten, Myntgaten 3, 0151 Oslo,
eller pr epost: [email protected] innen 19. desember 2014.
Vennlig hilsen Iren Isfeldt, kommandørkaptein, formann OMS
Svarslipp
Jeg ønsker å delta på Oslo Militære nyttårsball. lørdag 10. januar 2015, kl. 18.30
"
Grad/Tittel:.................................. Navn:...................................................Ledsager..................................
Telefon nr.:..................................................................................................................................................
Gjester:
Kontonummer ved eventuelle refusjoner:.............................................................................................
F
190-års stiftelsesmiddag
Informasjon
Oslo Militære Samfund har den glede å invitere medlemmene til feiring
av Samfundets 190-års stiftelsesdag fredag 27. februar 2015 kl. 19.00 i Myntgaten 3.
Feiringen av vår stiftelsesdag, der en rekke inviterte gjester,
og høstens og vårens foredragsholdere deltar, skjer på tradisjonelt vis
med festmiddag i den store salen. En velsmakende meny og tilhørende vinliste
vil De finne på våre nettsider www.oslomilsamfund.no så snart menyen er fastsatt i samarbeid
med restauratør. Middagen etterfølges av mocca avec.
Direksjonen håper spesielt at mange av våre nye medlemmer har anledning til å delta.
Antrekk: Messdress II, mørk uniform (uten gallautstyr), smoking.
Kuvertpris er kr. 600,-, som innbetales på forhånd til OMS-konto 1600.40.57574.
Påmelding skjer ved svarslipp til
Oslo Militære Samfund v/Intendanten, Myntgaten 3, 0151 Oslo
eller pr epost til [email protected]
innen 13. februar 2015 kl. 12.00.
Vennlig hilsen Iren Isfeldt
kommandørkaptein, formann OMS
Svarslipp
"
Jeg ønsker å delta på Oslo Militære Samfunds stiftelsesmiddag, fredag 27. februar 2014 kl 19.00
Grad/Tittel..................................................Navn..................................................................................
Telefonnummer.........................................Epost.................................................................................
Kontonummer ved eventuelle refusjoner ........................................................................................
Generalforsamling
Innkalling til generalforsamling mandag 23. mars 2015.
I samsvar med OMS lover § 7 innkalles det til generalforsamling i Myntgaten 3
mandag 23. mars 2015.
Generalforsamlingen avholdes umiddelbart etter foredraget, ca. kl. 19.15.
Saksliste:
1. Årsberetning for Oslo Militære Samfund og Norsk Militært Tidsskrift 2014
2. Reviderte årsregnskaper for 2014 for OMS og NMT
3. Valg av tillitsmenn
a. Direksjonsmedlemmer og varamenn
b. Representantskapsmedlemmer og varamenn
c. Revisor
d. Valgkomite
4. Medlemskontingent for 2014
5. Forslag til endring av Lov for OMS
Forslag som ønskes behandlet skal være innsendt Direksjonen innen 23. februar 2015.
Årsberetning og regnskap til ikke bli trykket i NMT, men blir lagt ut i OMS fra 2. mars
2015, samt gjøres tilgjengelig på våre nettsider: www.oslomilsamfund.no
Returadresse:
Oslo Militære Samfund
Myntgaten 3, 0151 Oslo
B-Economique
B - Økonomi
EXTREME
TECHNOLOGY
JOINT STRIKE MISSILE (JSM)
- for fighter aircraft
•
•
•
•
•
•
•
•
Long range
LO
High-G sustained maneuverability
Super Sea Skim
Automatic Target Recognition (ATR)
Precise Sea and Land attack
Weapon Data Link (WDL)
Internal & External carriage on F-35
[email protected]
www.kongsberg.com

NTM 4/2014

Transcription

Similar documents

Fredrik Strøm, Telemarksavisa

Atlanterpaktens organisasjon_skriv til finansdepartementet.pdf

Rapport om brukertesting av forslag til ny forsvarslov

Oksygenforgiftning 5-dagers legekurs Ekren.ppt

LAST NED - Norsk Militært Tidskrift

View/Open

aktuelt

Last ned pdf - Folk og Forsvar

LAST NED - Norsk Militært Tidskrift

VEDLEGG 1b: Russiske deltakere på den 46