Jeg lærte ikke mye - Tidsskrift for Norsk Psykologforening

262
ANMELDT: Bok
Jeg lærte ikke mye
Kringlen burde ha drøftet mer og referert mindre. For iblant har han
interessante refleksjoner, som når han drøfter ondskap og psykiske
avvikstilstander.
EINAR KRINGLEN, PROFESSOR emeritus i psykiatri og ofte benevnt som «nestor» i norsk psykiatri, har utgitt en ny bok. Den handler om
politikere som blir syke, og hvilke konsekvenser det har medført. Kringlen har skrevet en
rekke bøker og artikler gjennom sin lange karriere og er ingen debutant som forfatter. Den
erfaringen skinner ikke helt igjennom i denne
boken.
MENINGER OM DET MESTE
EINAR KRINGLEN
Sykdom og politisk
lederskap. Essays om
normalitet og avvik i
politikken Vidar­forlaget,
2014, 340 sider
ANMELDT AV
Pål Grøndahl,
Kompetansesenteret
for sikkerhets-,
fengsels og
rettspsykiatri, Oslo
universitetssykehus
105174 GRTID Psykologi 1503.indb 262
Boken har 10 kapitler. Etter innledningskapitlet
drøfter Kringlen om viktige politiske konferanser, f.eks. Jalta-konferansen i februar 1945, ville
blitt annerledes dersom ikke USAs daværende
president Roosevelt hadde blitt syk. Deretter
tar forfatteren for seg politikeres personlighet, stress og reaktive psykoser samt psykopati
hos politikere. Så gjennomgår han ideologiers
påvirkning for politikeres handlinger, ondskapens problem og deretter aldersrelaterte sykdommer. Til sist drøfter han om Vidkun Quisling var psykisk syk før det hele rundes av i et
avslutningskapittel.
Temaene som Kringlen skriver om, er interessante, særlig for de av oss som er opptatt av
historie, psykologi og politikk. Boken er lettlest. Dersom man ikke er kritisk innstilt, er
det lett å lese boken på et par ettermiddager
med dårlig turvær. Leseren blir ikke spesielt
utfordret, for Kringlen har svar på og meninger om det meste og serverer dem på 340 sider.
Så langt så vel.
SVAKT REDIGERT
Samtidig har jeg innvendinger både mot redigering, språk og innhold. Bokens oppbygning
er forvirrende og svakt redigert. I kapitlet om
ideologi tar forfatteren for seg flere kjente politikere og diktatorer. Adolf Hitler vies 45 sider,
og i stedet for å analysere Hitlers psykologi og
ideologi serverer Kringlen hele Hitlers biografi.
Til og med diktatorens forhold til kvinner omtales. Mange av historiene til de mest berømte
diktatorene er ganske kjent fra før. Men det hindrer ikke Kringlen i å repetere disse på en måte
som gjør at jeg tidvis mister fokus på temaet
i boken: sykdom og politikk. Redigeringen
kunne med hell vært strammere.
Språket er preget av mange innskutte setninger. I beskrivelsen av tidligere forbundskansler Willy Brandt skriver Kringlen: «Han
deler måltidene sammen med kona Rut, men
så tar Brandt sin bok og forsvinner inn på sitt
arbeidsrom – som sammen med soverommet utgjør en minileilighet i boligen.» (s. 24).
Hva dette forteller om Brandt, forstår jeg ikke,
at han var en særing? Og om Woodrow Wilson: «Han forgudet kvinner som han hadde et
moderne samkvem med.» (s. 35).
Kringlen v
­ eksler mellom referering, fjern­
diagnostisering og
­karakterisering
23.02.15 12.48
ANNONSE
263
Tellekrise!
Tillitskrise!
Debatt om styring av
psykologers praksis
«Vi kan ikke la psykologens
behov for autonomi
definere hvilken behandling
pasienten skal få.»
Jeg undrer meg også på hvem det er Kringlen skriver for. Han er opptatt av å vise at han er medisiner, og er raus med latinske betegnelser, som
av og til, men ikke alltid, forklares. Woodrow Wilson hadde ifølge Kringlen blodpropp i arteria carotis interna, som han forklarer som hovedåren til hjernen. Samtidig skal diktatoren Mussolini ha fått påvist gastroduodenalt sår. Magesår er enklere for de fleste å forstå. Røntgenbilder
viste at 5. lumbal-hvirvel hos John F. Kennedy hadde kollabert, ifølge
Kringlen.
PÅSTANDER OG KARAKTERISTIKKER
Det jeg nok reagerer mest på, er at Kringlen veksler mellom referering,
fjerndiagnostisering og karakterisering. Jeg får ikke tak i når han fremmer kvalifiserte synspunkt som psykiater og når han synser. Han skriver
at Churchill var en narsissistisk person og led av cyklotymi. Stalin var
psykopat og tidvis deprimert. Kringlen skriver også at «… det kan ikke
ha vært noen tvil om …» at President Lyndon B. Johnson i en periode var
psykotisk med paranoide symptomer fra 1965. Alt dette kan godt stemme.
Men som den erfarne forfatter Kringlen er, kunne han ha påspandert
noen ekstra referanser. Bare slik kan leseren gis mulighet til å forstå om
det er Kringlen selv eller om det er andre som har vurdert at de omtalte
politikerne hadde disse lidelsene.
Verre er det med påstander og karakteristikker som blir hengende i
løse luften siden de ikke underbygges. Heinrich Himmler var ifølge Kringlen «forskrudd», og heller ikke en av Hitlers leger, Morell, unnslipper
Kringlens betegnelser som «Den feite salvelsesfulle legen …» (s. 164). Og
så fremmer Kringlen hypotesen om at journalister ikke skrev så mye om
Reiulf Steen sitt alkoholmisbruk «… kanskje fordi journalister også setter pris på det sterke» (s. 280).
Generelt burde Kringlen drøftet mer og referert mindre. For inniblant
har han interessante refleksjoner, som f.eks. på side 211 hvor han faktisk
drøfter fenomenet ondskap og psykiske avvikstilstander.
I sum synes jeg dette er en litt forvirrende bok med helt grei gjengivelse av kjente politikeres historikk, og sykdom, med forbehold om at jeg
ikke er historiker. En annen anmelder av boken, Per Egil Hegge, mener
å ha funnet flere faktafeil. Uansett lærer jeg dessverre ikke så mye nytt
av Kringlens bok.
×
105174 GRTID Psykologi 1503.indb 263
Bent Høie i Tidsskrift for Norsk
psykologforening, nr. 5, 2012
Psykologer klager over for lite
tillit og for mye detaljstyring i
psykisk helsevern. Vektlegger
ledere kvantitet fremfor kvalitet i
tjenestene? Er psykologers mulighet
til å utøve klinisk skjønn truet?
Vi inviterer til debatt om styring
av psykologers praksis. Vi spør
klinikere, byråkrater og ledere: Hva
er problemene? Og vi utfordrer
dem til å tenke løsninger: Hvor går
veien videre?
Tid: Torsdag 19. mars
klokken 19.00
Sted: Litteraturhuset i Oslo
I panelet:
Tor-Johan Ekeland
– Professor ved Høgskulen i Volda
Andreas Høstmælingen
– Fagsjef i Norsk psykologforening
Birgit Valla
– Avdelingsleder og psykologspesialist
ved Stangehjelpa
Janne Horgen Friberg
– Psykolog ved Lovisenberg DPS
Jan Fredrik Andresen
– Direktør i Helsetilsynet
Arrangør: Psykologtidsskriftet og
psykologforeningens Osloavdeling.
23.02.15 12.48