Lek som læringsarena - Fagarkivet HIOA

Lek som læringsarena
av
Hilde Melum
Kandidatnummer: 538
Veileder: Baard Johannesen, Pedagogikk- og elevkunnskap
Bacheloroppgave i Pedagogikk- og elevkunnskap
G1PEL3900
Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning
Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier
Høgskolen i Oslo og Akershus
23.04.2015
Antall ord: 5919
1
Sammendrag
Lek som læringsarena – Hvilken plass har lek i norsk grunnskole?
Denne oppgaven tar for seg lekens plass i grunnskolen, med særlig fokus på småtrinnet.
Utgangspunktet for problemstillingen er dagens politiske fokus på de faglige ferdighetene i
skolen. Med dette i bakhodet har forfatteren sett på hva de ulike styringsdokumentene som
skolen må forholde seg til, sier om lek. Deretter gjøres det kort rede for hvilke former for lek
som finnes, og hva barn kan lære gjennom lek. Avslutningsvis beskrives lærerens fordeler ved
lek, og elevenes utbytte av at leken ikke mister sin plass i skolehverdagen.
Stikkord
Lek
Læring
Styringsdokumenter
Tilpasset opplæring
Motivasjon
2
Innhold
Lek som læringsarena - Hvilken plass har lek i norsk grunnskole? ........................................... 4
Innledning ............................................................................................................................... 4
Dokumentanalyse - kildekritikk .......................................................................................... 5
Hoveddel ................................................................................................................................. 6
Skolens styringsdokumenter ............................................................................................... 6
Læreplanenes syn på lek ..................................................................................................... 7
Elevers rett til medvirkning ................................................................................................ 8
Definisjon av begreper – Hva er lek?.................................................................................. 9
Et bredt perspektiv på læring ............................................................................................ 10
Hva lærer elever gjennom lek? ......................................................................................... 11
Dewey og erfaringspedagogikk ........................................................................................ 12
Lærerens fordeler ved lek ................................................................................................. 13
Tilpasset opplæring ........................................................................................................... 14
Lek som motivasjon .......................................................................................................... 16
Lek for lekens skyld .......................................................................................................... 16
Konklusjon............................................................................................................................ 17
Avslutning ............................................................................................................................ 18
Bibliografi ................................................................................................................................ 19
3
Lek som læringsarena
Hvilken plass har lek i norsk grunnskole?
Innledning
I den følgende oppgaven vil jeg ta for meg hvilken plass lek har i barneskolen, da med særlig
vekt på småskoletrinnene. Jeg vil ta utgangspunkt i hva de formelle dokumentene som skolen
må forholde seg til sier, som dagens gjeldende læreplan, Kunnskapsløftet fra 2006, FN’s
Barnekonvensjon og Lærerprofesjonens etiske plattform. Med dette som grunnlag vil jeg gå
nærmere inn på hvilke måter lek kan og bør benyttes som en del av skolehverdagen, og hvilke
fordeler det kan ha.
Årsaken til at jeg har valgt dette temaet er fordi det er et emne som engasjerer meg sterkt
personlig. Skolen er stadig under granskning fra både politikere og “den vanlige borger”, og i
de siste årene har det vært en sterk dragning mot å ha fokus på skolens faglige innhold. Det
diskuteres mye i media hvordan og hvorfor norske skoleelever skårer dårligere på
internasjonale prøver enn det som er ønsket og investert, og det er et sterkt fokus på å styrke
elever i grunnleggende faglige emner som lesing, skriving og regning. Stadig finner man
artikler som beskriver hvordan skoleledere og lærere bruker mye tid på å forberede elever til
slike prøver, for å oppnå gode resultater. Tid som må tas fra noe annet, og ofte blir det leken
og de mer kreative fagene som må vike på småskoletrinnet. I dokumentene som skolen skal
forholde seg til, er det spesifisert at skolen også skal inneholde lek. Personlig er jeg opptatt av
å verne om barnekulturen, fordi jeg opplever at den får stadig mindre fokus. Det ligger i barns
natur å leke, og det er til barnets beste at vi ser på fordelene ved dette elementet som faller så
naturlig og står så sterkt under oppveksten. I den følgende teksten ønsker jeg derfor å belyse
hvorfor lek er, og fortsatt bør, være en viktig del av hverdagen til norske skoleelever.
I utdanningssektoren ser man ofte til Finland for inspirasjon. Finland er kjent for å ha gode
resultater blant elevene, både faglig og sosialt, og de scorer også høyt på trivsel blant både
skoleelever og ansatte (Pedersen & Thune, 2013). En artikkel i The Independent beskriver en
av Finlands nyeste prosjekter, hvor fokuset skal ligge på tverrfaglighet og emneopplæring
(Garner, 2015). Som et biprodukt av dette skal førskolepedagogikken og de første skoleårene
benytte seg av et prosjekt kalt the Playful Learning Centre, hvor fokuset er å ha en lekbasert
holdning til kunnskapsformidling. Målet er å oppnå barn som trives på skolen og som utvikler
sine kreative evner ved å ha en mer lekende hverdag. Dagens politikere ser stadig til Finland
4
for å få tips om hvordan utdanningssystemet skal utvikles videre, og trenden i Finland viser at
de i tillegg til å ha fokus på gode, faglige resultater, er opptatt av at elevene skal ha det gøy og
erfare lekbasert læring.
Oppgaven er strukturert slik at jeg tar utgangspunkt i de offisielle dokumentene først og ser på
hva som står skrevet om lek. Deretter går jeg nærmere inn på hva begrepene lek og læring er,
og til slutt diskuterer jeg på hvilke måter læreren kan dra nytte av dette i skolen.
Dokumentanalyse - kildekritikk
Under forarbeidet til oppgaven vurderte jeg både observasjon og intervju som metode.
Årsaken til at jeg valgte å gå bort fra disse, var oppgavens vinkling. Da jeg valgte å legge
fokuset på de ulike dokumentene en må forholde seg til som lærer, og å drøfte dette opp mot
teori, ble det naturlig for meg å velge dokumentanalyse som hovedinnfallsvinkel til min
oppgave.
Valg av litteratur har foregått ved at jeg har gjort søk i diverse pålitelige databaser. Jeg har i
hovedsak benyttet meg av Høyskolen i Oslo og Akershus Læringssenter, og har både funnet
mye litteratur selv, og fått assistanse av personellet ved læringssenteret. Jeg har også benyttet
meg av Deichmanske bibliotek i Oslo, hvor kvalifiserte bibliotekarer har bidratt i søket etter
godt fagstoff. Utvalget jeg har gjort har jeg basert på hvor oppdatert teorien har vært og hvor
relevant den er i forhold til oppgavens tema. Jeg har valgt å trekke inn enkelte artikler fra
internett, men har da vært meget bevisst på hvilken kilde disse har kommet fra. Jeg har kun
benyttet disse når jeg har opplevd dem å være meget relevante for min problemstilling.
5
Hoveddel
Skolens styringsdokumenter
I dag varierer det i stor grad hvor mye tid hver enkelt skole bruker på elevenes lek, og også
hvor mye fokus det har for lærere og ledelse ved skolene (Lillemyr, 2011). Enkelte skoler er
flinke til å sette av tid til dette, mens andre igjen kanskje opplever presset om gode faglige
resultater som så sterkt at lek som tema må vike. Det er svært viktig at skolen som institusjon
har et bevisst forhold til hvordan de benytter tiden elevene har i skolen. I jobben som lærer må
man forholde seg til flere styringsdokumenter som skal fungere som kontrakter mellom
samfunnet og skolen som institusjon. Det mest opplagte og kanskje den mest fokuserte er den
gjeldende læreplanen, som i dag er Kunnskapsløftet fra 2006. I tillegg til dette er lærere også
lovpålagt å forholde seg til andre dokumenter, slik som FNs Barnekonvensjon og
Lærerprofesjonens etiske plattform. I det følgende vil jeg gå nærmere inn på hva disse
dokumentene sier om lek.
Barnekonvensjonen er en traktat utarbeidet for å verne om barns rettigheter, som ble vedtatt
av FN og trådte i kraft i 1990. FNs Barnekonvensjon er utarbeidet i tillegg til
menneskerettighetene fordi barn er en særlig sårbar og utsatt gruppe, som må vernes og
tillegges egne rettigheter (Ohnstad, 2010). I konvensjonens artikkel 3 understrekes prinsippet
om barnets beste. Det finnes ingen direkte definisjon av dette begrepet, til det er det for
komplekst, men en beskrivelse av hva de innebærer er som følger; “Barnets beste innebærer at
alle tiltak med relevans til barn og unge skal innrettes slik at det gagner dem” (Ohnstad, 2010,
s. 59). Det betyr at alle voksne som er i kontakt med barn og har en posisjon som kan være
med på påvirke deres liv, skal opptre på en slik måte at alle handlinger kommer barnet til
gode. I Barnekonvensjonens artikkel 31 står det beskrevet at barn har “..rett til hvile og fritid
og til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer for barnets alder” (De Forente Nasjoner,
1989, s. 11). Barns rett til lek er altså lovfestet, og lærere har som viktige aktører i barnets liv
dermed et ansvar for å se til at denne retten blir overholdt, også i skolen. Barnekonvensjonen
understreker også viktigheten av barnets rett til medbestemmelse i det som angår barnet, og
dette skal jeg komme tilbake til.
Lærerprofesjonens etiske plattform er et samfunnsmandat mellom lærere og resten av
befolkningen. Det er en kort oppsummert oversikt over hvilke plikter og rettigheter man har i
jobben som lærer. Plattformen beskriver lærerprofesjonens grunnleggende verdier, og der står
det blant annet at “etisk bevissthet og høy faglighet er kjernen i lærerprofesjonens integritet
6
og avgjørende for å skape gode vilkår for lek, læring og danning” (Utdanningsforbundet,
2012). Det er interessant å se på ordlyden i setningen, hvor lek blir nevnt først og samtidig
sidestilt med læring og danning. Dette er med på å understreke viktigheten av lek som
aktivitetsform i skolen, og er et godt argument for å fremme at lærere bør gjøre plass til mer
lek i skolehverdagen.
Læreplanenes syn på lek
Lek hadde lite fokus i skolen før 1990-tallet, men i samsvar med at pedagogikken utviklet seg
mot et mer sosiokulturelt syn på læring ble det naturlig å se på lekens plass i skolen
(Tønnesen, 2011). Med Reform97 ble det bestemt at barn skulle begynne på skolen ett år
tidligere enn det som til da hadde vært normalt. 6-åringene skulle inn i skolen, og målet var at
den nye førsteklassen skulle inneholde det beste fra tradisjonene i både barnehage og skole
(Skram, 2007). For å få til dette ble det lagt vekt på at det skulle skje en sammensmelting av
førskolepedagogikken på den ene siden og skolepedagogikken på den andre. «Det første året
skulle ha et klart førskolepreg, med stor vekt på læring gjennom lek og andre skapende
aktiviteter». (Eik, Karlsen, & Solstad, 2007, s. 7). L97 la stor vekt på dette. Læreplanen var en
sterkt detaljstyrt plan, med mye vekt på arbeidsmåter og timefordeling i fagene. I forbindelse
med utarbeiding av planen uttrykte flertallet i utdanningskomiteen at det viktigste ved
Reform97 var at leken skulle gis større plass, både som arbeidsmåte i opplæringen og som
pedagogisk virkemiddel (Tønnesen, 2011).
Tønnesen diskuterer evalueringen av Reform97 og skriver at den utvilsomt må beskrives som
en suksess fordi den fikk innført både 6-åringen i skolen og skolefritidsordning, som begge
møtte motstand da de ble innført (Tønnesen, 2011). Men noe av målet med å få 6-åringen inn
i skolen, var som nevnt over at pedagogikken skulle nærme seg førskolepedagogikken, og
dermed føre til en mer lekbasert holdning til kunnskapstilegnelse i skolen. I dag tar vi det som
en selvfølge at 6-åringens plass er i skolen, og det kan virke som om visjonene for at dette
skulle oppnås har falt bort etter at målet ble oppnådd. I etterkant har observasjoner av de nye
1.klassene vist at lek gjerne ble brukt som avkoplingsaktivitet eller ved overgangssituasjoner,
og ikke i spesielt stor grad som læringsfremming, slik det var ment (Tønnesen, 2011).
Kunnskapsløftet i 2006 kom som et resultat av at norske elever scoret dårlig på internasjonale
tester, og politikerne ønsket dermed et løft i skolen. Nå skulle det legges vekt på
7
grunnleggende ferdigheter som skulle styrkes gjennom hele skolegangen. Den politiske
debatten rundt LK06 har skapt en forestilling om at leken nå skal ut av skolen, og at denne
forestillingen også er utbredt blant landets lærere (Eik, Karlsen, & Solstad, 2007). «De
overordnede prinsippene i LK06 er inkluderende og tilpasset opplæring, likeverd, og utvikling
av sosial kompetanse med fokus på gode læringskulturer» (Eik, Karlsen, & Solstad, 2007, s.
7). Både tilpasset opplæring og fokus på gode læringskulturer er punkter hvor det vil være
naturlig å bringe inn lek. Som Eik (2007) skriver vil det være vanskelig å se for seg gode
læringskulturer for barn i småskoletrinnet som ikke inneholder muligheter for lek,
utforskning, fantasi og fysisk aktivitet. I tillegg kommer lek som arbeidsform tydelig fram i
flere kompetansemål for fag, for eksempel under kompetansemål i norsk etter endt 2.årstrinn,
hvor det står at elevene skal leke med rim og regler (Utdanningsdirektoratet, 2006/2013).
Leken har altså ikke mistet sin plass i dokumentene, selv om den har et mindre fokus i LK06
enn den hadde i L97. Likevel er tendensen at tyngden i skolen i dag ligger på det faglige
innholdet, med særlig press fra politikere om å oppnå bedre resultater. Det er likevel fortsatt
slik at lekne barn lærer best, og derfor er det viktig at vi setter av tid til og stimulerer barnas
lekelyst, som igjen vil bidra til økt læringslyst (Stilson, 2014).
Elevers rett til medvirkning
I Kunnskapsløftets Prinsipp for opplæringa er det et eget delkapittel med navn
Elevmedvirkning. Her står det eksplisitt skrevet at “I eit inkluderande læringsmiljø er
elevmedverknad positivt for utviklinga av sosiale relasjonar og motivasjon for læring på alle
trinn i opplæringa” (Utdanningsdirektoratet, 2006/2013, s. Elevmedverknad). I
Lærerprofesjonens etiske plattform står det også at alle elever og barnehagebarn har rett til
medvirkning, under overskriften om respekt og likeverd. FNs Barnekonvensjons Del 2
beskriver i sin artikkel 12, følgende:
Partene skal garantere et barn som er i stant til å danne seg egne synspunkter, retten til
fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge
barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. (De Forente
Nasjoner, 1989, ss. 4, artikkel 12).
I lovforskriftene som skolen er pålagt å forholde seg til kommer det altså veldig tydelig frem
at elever har rett til medvirkning. Men hva blir resultatet når elevene får medvirke i skolen?
8
Som lærere har vi et ansvar for å ta vare på barnekulturen i skolen. Hvis et barn i småskolen
får mulighet til å bidra i bestemmelser av hva dagen skal inneholde, er det naturlig at barnet
vil fremme leken, og kanskje den frie leken især. Elevers rett til medvirkning bidrar til økt
følelse av tilhørighet, og det en virkeliggjøring av å respektere barnet som en sosial aktør og
anerkjenne deres rett til innflytelse (Olsbu, 2009).
Definisjon av begreper – Hva er lek?
Flere teoretikere med kunnskap på området har forsøkt å definere lek som begrep, men det er
en vanskelig oppgave fordi leken er et alt for mangfoldig og komplekst fenomen (Lillemyr,
Lek på alvor, 2011). Også Skram (2007) kommer fram til samme konklusjon. I stedet for å
definere begrepet, har flere gått over til å se på karakteristiske trekk og kjennetegn. Det mest
definerende kjennetegnet ved leken er at den er “på liksom”. I leken går barnet inn i en rolle,
hvor det som skjer anses som noe utenfor, eller på siden av, virkeligheten. Enkelte teoretikere,
for eksempel Skram (2007), mener at et annet sterkt kjennetegn ved lek er at den er lystbetont,
og kommer innenfra. Men lek oppleves ikke alltid som gøy for alle aktører, og for eksempel
introverte barn kan godt oppleve å bli overkjørt av andre barn, uten at de dermed melder seg
ut av leken. På dette grunnlaget har jeg valgt å forholde meg til lek som noe som er “på
liksom”.
Midtsundstad (2003) har skrevet en artikkel om lek som arbeidsmåte i skolen. Han skriver at
litteraturen ofte beskriver lekens kjennetegn for å skille den fra annen aktivitet. Som nevnt
over er leken utfordrende å definere som begrep, og dette er kjernen i problemet; lek er en
subjektiv opplevelse, og lek kan ofte defineres som noe annet samtidig. Enkelte læringsformer
som foregår i skolen kan for noen elever godt oppleves som lek, samtidig som andre elever vil
beskrive den samme aktiviteten som noe annet. Pedagoger i skolen definerer gjerne all
planlagt aktivitet som læringsrettede, og ofte beskrives den mer frie aktiviteten som lek. Men
selv om aktiviteten er planlagt og barna lærer underveis, er det ingen grunn til at ikke en slik
aktivitet kan kategoriseres som lek. Ved å bruke den store definisjonsparaplyen som beskrevet
i avsnittet over, er det mange aktiviteter i skolen som kan falle inn under begrepet lek.
Lek finnes i ulike varianter, men noen har flere fellestrekk enn andre. Flere teoretikere, blant
andre Lillemyr (2011) og Trageton (1997) har kategorisert lek, og i det følgende vil jeg kort
gjøre rede for tre varianter:
-
Den frie leken
9
-
Rammelek
-
Regellek
Den frie leken er kanskje den de fleste tenker på når de hører begrepet lek. Den frie leken er
spontan og kommer fra barnet selv. Den er ikke planlagt på forhånd, og den kan gå i alle
retninger, det er kun fantasien som setter grenser. Dette er gjerne den type lek som foregår i
friminuttene, og som barnet opplever i samspill med andre barn på lekeplasser og i fritiden
hjemme. Det er denne typen lek som ofte appellerer mest til barna, fordi den er selvinitiert, i
motsetning til den leken som er styrt av læreren eller de voksne. I den frie leken har barnet
kontroll (Lillemyr, 2011).
Rammeleken krever noe mer planlegging og dette kan gjerne skje av både voksne og barn. “På
bakgrunn av opplevingar og erfaringar som barna og dei vaksne har hatt, blir dei einige om eit
tema eller eit emne som blir ramma om leiken” (Skram, 2007, s. 84). Tema kan være hva som
helst, for eksempel et sted, en institusjon eller lignende. Herfra defineres det hvilken retning
leken skal ta, for eksempel ved at et av barna foreslår en hendelse som har oppstått, for
eksempel “Vi later som om vi er på ferie”. I en slik type lek er det rom for at voksne og barn
kan leke sammen, og aktiviteten kan ta mange ulike retninger ved at den justeres underveis.
Fellestrekk for mange typer lek er at barna veksler mellom å være i lekeverden og i den “ekte”
verden, og særlig i rammelek er det ofte nødvendig at barnet tar et steg ut av leken underveis
for å definere forløpet videre, “Nå lukker jeg øynene, og så ligger jeg her og sover”.
En enda mer definert variant av rammeleken er regelleken, som er svært utbredt i skolen. Det
er alle former for lek som har bestemte regler på forhånd, slik som sangleker, lederleker (for
eksempel Hermegåsa og Kongen befaler), spill, gjemmeleker osv. I denne formen for lek er
det helt avgjørende at reglene følges, og disse må være bestemt på forhånd (Trageton, 1997).
Det må være enighet mellom alle deltakerne om hvilke regler som skal gjelde, og i utførelsen
av leken blir reglene rammen for aktiviteten. Gjennom denne typen lek erfarer barna blant
annet nødvendigheten av regler og viktigheten av å forholde seg til dem (Lillemyr, 2011).
Et bredt perspektiv på læring
Det tradisjonelle synet på læring harmonerer ikke veldig godt med dagens syn på barnets
utvikling. “Den tradisjonelle oppfatningen har vært at læring er indre, psykologiske prosesser
som resulterer i en relativt permanent endring av atferd på grunnlag av øving eller gjentatte
erfaringer” (Lillemyr, 2011, s. 66). I dagens skole har vi i stor grad gått bort fra de
tradisjonelle læringsmetodene som inneholdt mye pugging og behavioristisk pedagogikk. Et
10
moderne syn på læring legger mer vekt på de sosialpsykologiske og kontekstuelle sidene ved
kunnskapstilegnelse. En har for eksempel blitt mer opptatt av å se på læring i forbindelse med
personlighet, sosiale samspill og motivasjon. Perspektivet har blitt utvidet, og en har et mer
helhetlig syn på kunnskapstilegnelse. I dag beskrives læring som en endring av kapasitet for å
handle, oppfatte, forstå, føle og mene (Lillemyr, 2011, s. 66). På denne måten blir læring noe
som gjelder hele barnet.
Man har også blitt mer oppmerksom på viktigheten av barnets følelse av tilhørighet og
trygghet som grunnlag for læring, og at en av lærerens viktigste oppgaver er at hver elev føler
seg sett og verdsatt. Læreren skal ikke bare lære opp elevene, i følge læreplanverket LK06
skal barna også øves opp til å lære å lære, altså metakognisjon (Utdanningsdirektoratet,
2006/2013). De skal trenes opp til kritisk tenkning, de skal oppnå kunnskap om hvordan
fungere i et sammensatt samfunn, og de skal øves opp til å bli tolerante, respektfulle individer
med fungerende sosiale evner. Og dette er bare noen få av de egenskaper og ferdigheter
skolen skal bidra til å styrke hos elevene. Dette gjør at det er nødvendig å ha et bredere
perspektiv på læring enn det som tradisjonelt har vært vanlig. Læring i et bredt perspektiv
innebærer også at en evner å sette seg inn i barnets ståsted, og legger elevenes forutsetninger
til grunn for det som foregår i skolen (Lillemyr, 2011). I et bredt perspektiv på læring kan lek
fungere som arbeidsmetode og være en god kilde til utvikling av det hele barnet.
Hva lærer elever gjennom lek?
Barn kan oppnå mange ferdigheter, styrke egenskaper og få ny kunnskap gjennom lek. Barn
opp til 10-11årsalderen lærer det meste av sine ferdigheter gjennom lek, og at dette gjelder
alle utviklingsområder (Skram, 2007). Mange har forsket på hva barn oppnår gjennom lek,
men de fleste har hatt fokus på barn i barnehagealder. Dette er kanskje ikke så merkelig, med
tanke på at leken har størst plass i barnehagen og førskolepedagogikken. Men i følge
styringsdokumentene for skolen skal også grunnskolen være en arena for lek, og derfor er det
nyttig å se på hva barna oppnår gjennom lek. Det følgende er en sammenslått liste over ulike
ferdigheter og egenskaper som styrkes gjennom lek, funnet hos teoretikerne Trageton (1997),
Skram (2007), Olsbu (2009), Johansson og Samuelsson (2009), Lillemyr (2011), Lillemyr
(2011) og Lindén og Moberg (2014):
-
Samarbeid og samhandling
-
Demokratiske prinsipper
-
Problemløsning
11
-
Språkutvikling
-
Sosiale normer og regler
-
Toleranse, tillit og respekt i forhold til andre
-
Mestringsfølelse og trygghet
-
Selvkontroll
-
Fysiske evner
-
Teoretisk og praktisk kunnskap
-
Abstrakt tenkning
-
Kreativitet og fantasi
-
Bearbeidelse av erfaringer
-
Utvikling av selvfølelse og identitet
Ved nærmere studier ville denne listen kunne blitt lengre, og for hvert punkt er det mulig å gå
dypere inn og lage nye, lange lister over detaljerte kunnskaper og ferdigheter som barn kan
oppnå. Gjennom et slikt bredt perspektiv vil ikke leken bare være knyttet til læring, men også
til utvikling (Lillemyr, 2011). Begrepet utvikling kan igjen knyttes til kompetanse, og slik kan
leken være et spennende utgangspunkt for elevenes dannelse.
Flere teoretikere var tidlig ute med å beskrive leken som en del av menneskets naturlige
væremåte. Pioneren innenfor lekbasert teori var den tyske filosofen og forfatteren Friedrich
Schiller, som allerede på 1700-tallet skapte begrepet homo ludens – det lekende mennesket.
Den kjente og store filosofen G. W. F. Hegel tok dette begrepet videre, og beskrev i sin
litteratur hvordan mennesket kun var fullt og helt menneske når det leker. Han mente videre at
å leke var å konstruere, og at barn utviklet moral gjennom sin alternative virkelighet i “lekeverden” (Olsbu, 2009). Denne teorien har ikke vært veldig aktuell før i nyere tid, men det kan
argumenteres for at elevenes moraldannelse, og generelle allmenndannende utvikling, i stor
grad styrkes når barna får mulighet til å være i lek. Det ligger i barnets natur å ha en lekbasert
holdning til livet, og når en innehar kunnskap om hvilke fordeler leken kan ha for barnets
utvikling, bør en som lærer ha dette i bakhodet i planlegging av skolehverdagen.
Dewey og erfaringspedagogikk
Et viktig argument for å styrke lekens plass i skolen er barnets evne til å erfare gjennom lek.
“Barn og unge lærer ved at dei arbeider vidare med det dei opplever og erfarer i verda rundt
seg via sansane sine i leik og alle typar aktivitet” (Skram, 2014). Som beskrevet over er lek
noe som skjer “på liksom”, og derfor gir den rom for å skape nye former for virkelighet, hvor
12
en kan prøve ut ting en kanskje ikke har mulighet til å prøve ut i virkeligheten, eller en kan
kjenne på kroppen og erfare kunnskap på en ny måte. Lek inneholder alltid deler av
virkeligheten, leken vil alltid være basert på elementer fra det virkelige liv, og å leke blir en
måte å eksperimentere med ulike forhold på (Steinsholt & Øksnes, 2003).
En teoretiker som har skrevet mye om viktigheten av å kjenne læring på kroppen er John
Dewey med sin erfaringspedagogikk. Deweys slagord er “Learn to know by doing, and to do
by knowing”. Dewey var opptatt av balansen mellom det aktive og det passive i
erkjennelsesprosessen. Han mente at noe først kunne kalles læring når erfaringen som oppstår
gjennom aktiv handling med omverdenen blir brukt og deretter reflektert over, slik at det
skaper en endring i subjektet, altså den som erfarer (Arneberg & Overland, 2003). Ren
kunnskapstilegnelse gjennom flaske-påfyllings-metoden er dermed ikke nok, ifølge Dewey.
Med Deweys teori som utgangspunkt kan en argumentere for viktigheten av at elevene får
tilegnet seg kunnskap via varierte tilnærmingsmåter, slik at de kan styrke kunnskapen i større
grad. Og slik Lillemyr (2011) poengterer, kan leken bidra til at elevene lærer seg noe på en
grundigere måte, og dermed styrke kunnskapen enda mer.
Lærerens fordeler ved lek
I kjølvannet av L97 uttrykte flere lærere at leken tok for mye tid fra den ordinære
undervisningen, og at de var redde for å bruke for mye tid på lek (Lillemyr, 2011). Fokuset fra
politikere på det faglige utbyttet, og da gjerne faglig utbytte som kan måles via tester og
prøver, gjør kanskje at en vegrer seg for å bruke tiden i skolen på andre ting enn det man tror
fører til direkte, tradisjonell læring (Tønnesen, 2011). Men i tillegg til at elevene lærer og
utvikler seg gjennom lek er det også mange fordeler ved elevenes lek som læreren kan dra
nytte av i skolehverdagen.
For det første er det en selvfølgelighet at et godt læringsmiljø må ta utgangspunkt i et trygt
sosialt klassemiljø. Lek vil kunne bidra til at relasjonene mellom elevene styrkes, noe som
igjen fører til et tryggere klassemiljø. For en 5-6åring defineres en venn som den man leker
med, og dette er et viktig poeng som lærere bør ha i bakhodet. Ved å sette av tid til lek i
skoletiden er sjansen større for at vennskap formes (Ulvund, 2012). Hvis læreren engasjerer
seg og deltar i leken, vil også relasjonen mellom lærer og elever styrkes. Læreren må være
bevisst sin makt i rollen hun har, og en god lærer-elev-relasjon baserer seg på tillit og omsorg.
Ved å delta i lek kan den voksne vise at hun er engasjert og bryr seg om det elevene er opptatt
13
av, og dermed skape tryggere rammer for barna. Læreren er også en viktig aktør når barn ikke
finner sin plass i elevgruppen. Enkelte barn fungerer ikke like godt sosialt som andre, og da
har læreren et ansvar for å hjelpe disse barna til å bli en del av det sosiale fellesskapet.
Dessverre viser flere norske studier at lærere ofte har dårlig kjennskap til det sosiale miljøet
blant elevene (Ulvund, 2012). Ved at læreren engasjerer seg i barnas lek, eller er til stede som
observatør, vil hun kunne fange opp de elevene som faller utenfor, og på den måten unngå at
barnet opplever å bli videre isolert.
Fordi leken er noe som skjer “bare på liksom”, gir den rom for uendelige muligheter. Leken er
barnets arena, og når læreren trår inn som deltaker må hun underordne seg barnet. Barnet er
sjefen. På denne måten blir det tradisjonelle maktforholdet snudd på hodet, og dette kan bidra
til en harmonisering av relasjonen mellom elev og lærer. Barnet kan oppleve å få en ny form
for tillit til den voksne, noe som igjen bidrar til at barnet opplever skolen som et trygt sted å
være (Olsbu, 2009).
En annen fordel læreren har ved å observere eller delta i barnas lek er at hun får øyne for hva
elevene er opptatt av. I leken vil barna gjerne prøve ut og utforske ting de har opplevd, hørt
om eller sett, og dette er en eksepsjonelt god mulighet for læreren til å knytte den videre
undervisningen til områder elevene vil finne interessante. Skram (2007) beskriver dette som
Tom Tillers didaktiske møte. Det didaktiske møtet ligger i skjæringspunktet mellom elevenes
erfaringer og skolens definerte kunnskaper. “Tiller er oppteken av at dette verkeleg skal bli eit
møte, og ikkje fungere slik at elevane er opptekne av noko og skulen av noko anna, slik
mange har opplevd i sin eigen skulegang” (Skram, 2007, s. 115). Kunnskapsløftet
(Utdanningsdirektoratet, 2006/2013) sier at skolen skal være med på å utvikle elevenes
identitet, og at alle barn skal oppleve å føle tilhørighet til skolen. Dette kan blant annet gjøres
ved at undervisningen spinner videre på temaer elevene har uttrykt interesse for, for eksempel
i lek.
Tilpasset opplæring
Tilpasset opplæring er et lovpålagt punkt ved den norske skole. Det innebærer at alle elever,
uansett forutsetninger og evner, har krav på undervisning som er tilpasset deres nivå og
ferdighetsevner, slik at de får mulighet til å utvikle seg som individer. Lek kan fungere som
en kilde til å oppnå tilpasset opplæring for de fleste elever. Elever kommer til skolen med et
bredt spekter av utgangspunkt, og både faglig sterke og svake elever kan ha god nytte av lek
14
som metode for tilpasset opplæring. «Fordi det ikke finnes riktige og gale måter å leke på, gir
leken gode muligheter for å bygge opp et positivt selvbilde gjennom mestring av forskjellige
ferdigheter» (Ulvund, 2012, s. 106). Elever som finner det utfordrende å tilegne seg kunnskap
gjennom de tradisjonelle arbeidsmetodene skolen ofte benytter, kan oppleve mestring
gjennom å tilegne seg den samme kunnskapen gjennom lek.
Sosial mestring kan bidra til at eleven får styrket sin selvfølelse, som igjen gjør at
motivasjonen for å begi seg ut på nye utfordringer øker. «Et positivt og realistisk selvbilde
gjør barn lykkelige og robuste, slik at de takler nederlag og påkjenninger senere i livet godt»
(Ulvund 2012, side 30). I den første tiden i skolen vil barns lyst til å lære skolen som oftest
være nært forbundet med opplevelsen av egen kompetanse, vurderinger av seg selv og følelse
av selvtillit (Lillemyr, 2011). Elever med sterke faglige evner kan oppleve at leken forsterker
den kunnskapen de allerede har, og at læringen blir forankret i større grad. “De kan lære mer,
eller de kan lære noe på en enda bedre måte – for eksempel mer effektivt eller grundigere, og
for eksempel mer allsidig med tanke på senere anvendelse” (Lillemyr, 2011, s. 58). Fordi det i
leken bare er på liksom er det ikke flaut å prøve og feile, og barna kan utfordres på områder
de kanskje ikke ville tatt utfordringer på i andre læringssituasjoner.
Lek kan være en kilde til mestring hos elever som kanskje opplever skolen som utrygg. Fordi
leken bare er “på liksom” har den i seg muligheten til å utfordre ting som ikke alltid er like
enkle å takle i den virkelige verden. I psykologien benyttes gjerne lek som en kilde til å
diagnostisere barn som har vært utsatt for traumatiske opplevelser, og i lek vil barnet ofte
bearbeide vanskelige ting de har opplevd, fordi det ikke lenger er snakk om den virkelige
opplevelsen (Lillemyr, 2011). Dette gir dem muligheten til å ta kontroll over situasjonen, og
på denne måten “rydde opp i” det som har skjedd. På samme måte kan lek brukes som en
arbeidsmetode for elever som kanskje opplever de tradisjonelle læringsmetodene som
utfordrende. En ekstremt innadvendt elev som har problemer med å uttrykke seg høyt i
klassen, kan for eksempel oppleve mestring på dette feltet ved at situasjonen blir gjort om til
en lek. Som nevnt tidligere oppleves ikke det å feile i lek i nærheten av så sterkt som det
oppleves når det er “på ekte”, og på denne måten kan eleven få øvelse i det å uttrykke seg
høyt foran andre.
15
Lek som motivasjon
Lek benyttes ofte som motivasjon i skolen, men som Tønnesen (2011) beskriver i sin
diskusjon av evalueringen av R97 brukes lek gjerne som avkoblingsaktivitet og ved
overgangssituasjoner, men også som belønning for elevene. Men lek kan benyttes som en
motivasjon til læring i seg selv, og å motivere elever er en form for tilpasset opplæring.
I boken Lek – opplevelse – læring (Lillemyr, 2011) beskrives Maehr og Midgleys teori om
oppgaveorientert og evneorientert motivasjon. De argumenterer for at det er for mye
evneorientert motivasjon i skolen, hvor elever engasjerer seg fordi de ønsker å framheve sine
evner, og gjerne sammenligner seg selv med andre. Resultatet, eller måloppnåelse, er det som
blir viktig, og dette henger sammen med den politiske tendensen vi ser i dag. Videre skriver
de at elever som har en oppgaveorientert innstilling i større grad vil være motivert for
oppgaven for oppgavens egen skyld, fordi det er en arbeidsmetode de liker å lære gjennom,
eller fordi de ønsker å oppnå mestringsfølelsen det gir å fullføre oppgaven. For disse elevene
ligger fokuset på vekst mot utvikling og personlig framgang. Det er ønskelig å jobbe mot en
mer oppgaveorientert innstilling i skolen, fordi det i større grad fremmer de egenskapene og
ferdighetene skolen har som mål at elevene skal utvikle. Ved å bruke lek som arbeidsmetode
vil en kunne oppnå mer oppgaveorientert innstilling hos elevene, og på denne måten utvikle et
sunnere læringsmiljø (Lillemyr, 2011).
Midtsundstad (2003) beskriver i sin tekst en studie hvor lek har blitt brukt som metode, og
hvor det tydelig kommer frem at lek er en god motivasjon, og dermed kan være kilde til mer
og bedre læring. Blant annet beskrives et eksperiment hvor to grupper elever ble gitt de
samme instruksjonene, men i ulik kontekst. Den første gruppen fikk i oppgave av en voksen å
stå stille så lenge som mulig. Den andre gruppen fikk beskjed om at de skulle leke at de var
vakt ved en fabrikk. Resultatet viste at den gruppen som lekte vakter klarte å stå stille mye
lenger enn den første gruppen. Dette er et godt eksempel på at motivasjonen for oppgaven hos
elevene bidro til at resultatet ble bedre.
Lek for lekens skyld
Som lærer har en alltid et mål med det en gjør, og målet er som regel at elevene skal lære noe.
Dette er et naturlig utgangspunkt, men samtidig må en ikke glemme at for barna er lek
vanligvis ikke et middel for noe annet, men et mål i seg selv (Eik, Karlsen, & Solstad, 2007).
Som voksne aktører i barns liv har vi et ansvar for å verne om barnekulturen, og en stor del av
dette er å verne om barnas tid til lek. Selv om læreren kan benytte seg av lek som
arbeidsmetode, er det ikke sikkert at elevene oppnår den kunnskapen læreren ønsker. Kanskje
16
lærer de ingen ting, kanskje lærer de noe helt annet. Men et viktig poeng er at vi skal bidra til
at barna opplever en lykkelig barndom, at de ikke bare opplever prestasjonspress og krav om
økte ferdigheter. Som sagt har leken en egenverdi for barnet, den er gjerne lystbetont og den
er en god kilde til glede (Lillemyr, 2011). Dette er viktige tanker å ta med seg inn i jobben
som lærer, særlig i dagens samfunn hvor det er økt krav om ferdigheter og ofte konkurranse
blant barn allerede fra svært ung alder.
Konklusjon
Selv om jeg argumenterer sterkt for at lekens plass skal styrkes i skolen, er det selvfølgelig
ikke slik at jeg mener at skoledagen kun skal bestå av lek. Poenget mitt er at vi ikke må la
press fra øvre hold gjøre det slik at leken mister sin plass, eller at den blir nedprioritert fordi
den ikke lenger anses som viktig. Leken er ekstremt viktig for barnet, og vi skal som aktører i
barnets liv bidra til barnets beste. En måte å gjøre dette på er å påse at barnets ønsker blir
respektert og verdsatt. Det er fullt mulig å ha en god skole med stort læringsutbytte selv om
en bruker en del av tiden på lek, og det er dette jeg har ønsket å formidle gjennom denne
oppgaven.
Slik Eik (2007) poengterer, har deler av debatten rundt skolens innhold vært preget av at lek
og læring settes opp som motsetninger. Som skrevet tidligere i oppgaven er det viktig at
læreren har et mer helhetlig syn på læring, og at det på denne måten er plass til både lek som
arbeidsmetode og lek for lekens skyld. Ved at læreren har en lekbasert holdning til kunnskap
kan hun bidra til å skape et mer positivt læringsmiljø for elevene hvor flere opplever mestring
og det å føle tilhørighet til skolen.
17
Avslutning
I arbeidet med denne oppgaven har jeg tilegnet meg mye kunnskap om hva barn kan lære
gjennom lek, og hvilke fordeler dette kan gi i skolehverdagen. Jeg har gjort meg kjent med
hva de ulike styringsdokumentene sier, og dette har jeg opplevd at har vært svært nyttig for
meg i min videre utvikling mot å bli lærer. Arbeidet med oppgaven har gitt meg muligheten til
å gå grundig til verks med dokumentanalyse, og jeg har fått videreutviklet mine evner når det
kommer til å ha et kritisk blikk på teori og forskning. Jeg har skrevet om et tema som
engasjerer meg, og dette har bidratt til at arbeidet med oppgaven har vært motiverende og
lærerikt. I min framtid som lærer kommer jeg til å jobbe mot å ha en lekbasert holdning til
undervisning, med fokus på å utvikle trygge omgivelser hvor elevene kommer til skolen med
et ønske om å lære. Etter arbeidet med denne oppgaven kjenner jeg meg bedre rustet og mer
motivert til å møte hverdagen som lærer.
18
Bibliografi
Arneberg, P., & Overland, B. (2003). PEDAGOGIKK - Mangfold og muligheter. Frydenlund,
København: N.W. Damm og Søn AS.
Broström, S. (2001). Farvel børnehave - hej skole! Undersøgelser og overvejelser. Århus,
Danmark: Stig Broström og Systime A/S.
De Forente Nasjoner. (1989, 20.11). Barnekonvensjonen. Hentet 01.02 2015 fra
http://barneombudet.no/wp-content/uploads/2013/09/fns_barnekonvensjon.pdf
Eik, L., Karlsen, L., & Solstad, T. (2007). Lekende læring og lærende lek - i en endret skole.
PEDLEX Norsk Skoleinformasjon.
Garner, R. (2015, 20.mars). Finland schools: Subjects scrapped and replaced with 'topics' as
country reforms its education system. Hentet 20.mars 2015 fra The Independent:
http://www.independent.co.uk/news/world/europe/finland-schools-subjects-are-outand-topics-are-in-as-country-reforms-its-education-system-10123911.html?cmipid=fb
Johansson, E., & Ingrid, S. P. (2009). Å lære er nesten som å leke - lek og læring i barnehage
og skole. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.
Lillemyr, O. F. (2011). LEK - OPPLEVELSE - LÆRING - i barnehage og skole. Oslo:
Universitetsforlaget.
Lillemyr, O. F. (2011). Lek på alvor. Oslo: Universitetsforlaget.
Lindén, N., & Moberg, L. M. (2014). Leik og skapande aktiviteter - Språkstimulering i
barnehagen. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Midtsundstad, J. H. (2003, Vol. 23). Lek som arbeidsmåte i småskolen. Nordisk Pedagogikk,
ss. 79-91.
Ohnstad, F. (2010). Profesjonsetikk i skolen - Læreres etiske ansvar. Oslo: Cappelen Damm.
Olsbu, R. A. (2009). Barns moraldannelse gjennom lek. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad
& Bjørke AS.
Pedersen, J., & Thune, T. (2013). Store Norske Leksikon. Hentet 13.04.15 fra
https://snl.no/Skole_og_utdanning_i_Finland
Skram, D. (2007). Leik og læring i samspel - Pedagogisk arbeid i småskulen. Oslo: Det
Norske Samlaget.
Skram, D. (2014, 3.februar). Femåringar lærer best gjennom leik. Hentet 25.januar 2015 fra
Aftenposten: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Femaringar-larer-bestgjennom-leik-7453804.html#.UvElMLRDVLM
Steinsholt, K., & Øksnes, M. (2003, 1. februar). Kunsten å fange øyeblikket - et essay om lek
som improvisasjon. Norsk Pedagogisk Tidsskrift.
19
Stilson, M. (2014, 2.mars). Lekne barn lærer best. Hentet 17.februar 2015 fra Aftenposten:
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Lekne-barn-larer-best7485331.html#.Uzlm6FcWMmD
Trageton, A. (1997). Leik i småskolen. Oslo: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.
Tønnesen, L. K. (2011). Norsk utdanningshistorie - En innføring med fokus på grunnskolens
utvikling. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.
Ulvund, S. (2012). Forstå barnet ditt, 5-8. Oslo: Cappelen Damm.
Utdanningsdirektoratet. (2006/2013). Læreplanverket for Kunnskapsløftet. Hentet 03.02 2015
fra Kunnskapsdepartementet: http://www.udir.no/Lareplaner/Kunnskapsloftet/
Utdanningsforbundet. (2012, 31.10). Lærerprofesjonens etiske plattform. Hentet 13.12 2014
fra
https://www.utdanningsforbundet.no/upload/L%C3%A6rerprof_etiske_plattform_plak
at%20A3%20bm_ny%2031.10.12.pdf
20