barnehageloven

Transcription

barnehageloven

015
1 2
et tidsskrift for barnehagelærere
fra utdanningsforbundet
Kampen om
barnehageloven
side 12–19
Mobbing må bekjempes
allerede i barnehagen side 4
Barns trivsel er voksnes ansvar
– et lekeprosjekt i Bluesbyen side 8
SJEKK: UDF.NO/FORSTESTEG-EBLAD
LEDER
Kartlegging
Foto: Petter Opperud
Barnehageloven er under revisjon. Dette
revisjonsarbeidet kan du lese om fra side
12 og utover i artikler skrevet av Berit Bae
og av Birgitte Fjørtoft og Morten Solheim.
Blant de høringsinstanser som har uttalt
seg om forslag til nye paragrafer i loven,
finner vi også Datatilsynet, som kommenterer høringsnotatets kapittel 6 som
handler om dokumentasjon og vurdering i barnehagen. Datatilsynet har tidligere påpekt en ytterst sprikende praksis rundt
om i Barnehage-Norge når det gjelder bruk av kartleggings- og
testverktøy, noe tilsynet finner uheldig. Kunnskapsdepartementets forslag til endringer i kapittel 6 for å oppnå en mer
samordnet og felles praksis, får imidlertid langt fra helhjertet
tilslutning fra Datatilsynet.
«Vi kan … ikke se at Kunnskapsdepartementets forslag om
presisering av hjemmelsgrunnlaget for barnehagenes arbeid
med dokumentasjon og vurdering bidrar til å løse utfordringene. Kunnskapsdepartementets forslag innebærer at foreldre blir fratatt retten til å bestemme om barnas ferdigheter
skal kartlegges. Vi mener forslaget også innebærer en fare
for at praksisen med å kartlegge alle barn uten at en konkret
vurdering av behov blir gjort, brer om seg. Personvern handler om integritet og selvbestemmelse, og vi mener deler av
Kunnskapsdepartementets endringsforslag svekker barnas
personvern og foresattes rett til å ivareta barnas interesser»,
uttaler Datatilsynet.
«Bruk av kartleggingsverktøy må baseres på samtykke fra
foresatte», konkluderer Datatilsynet. Av høringsuttalelsen
framgår det at selv i barnehager som har som intensjon å få
foreldrenes samtykke før kartlegging skjer, blir foreldrene
i til dels forsvinnende liten grad faktisk informert. Tilsynet
tilkjennegir en frykt for hva som kan skje dersom en plikt
til å informere fjernes. Tilsynet antyder også at departementet forsøker å oppnå noe uten å si det i klartekst: «Dersom
Kunnskapsdepartementet vil innføre måling av ferdigheter i
barnehagen, må de være åpne om det og sørge for åpen debatt
om temaet.»
Høyre ser uten tvil på seg selv som et demokratisk parti. Interessant da at Høyre vil innføre en lov som svekker foreldrenes
rettigheter på vegne av foreldrenes egne barn i barnehagen!
Det bør være en selvfølge at samarbeidet, kommunikasjonen
og informasjonsutvekslingen mellom foreldre og barnehagelærere er godt, med full åpenhet om alle spørsmål som er
viktige for foreldre som er opptatt av sine barns ve og vel.
Barnehagelærerne er på et vel kvalifisert og høyt kompetent
faglig grunnlag like interessert i dette gode samarbeidet.
Barnehageloven må støtte både barnehagelærerne, foreldrene
og selvsagt barna og deres rettigheter, slik Datatilsynet fastslår.
Høyre og Kunnskapsdepartementet gjør klokt i å lytte nøye
til både Utdanningsforbundet og Datatilsynet i denne saken!
Arne Solli (sign.)
Ansvarlig redaktør: Arne Solli
[email protected]
tlf 24 14 23 51 / 24 14 20 00
913 72 699
Abonnements- og annonsekonsulent:
Markedskonsulent Hilde Aalborg
[email protected]
tlf 24 14 23 53
Grafisk design:
Melkeveien Designkontor
www.melkeveien.no
Trykk:
Ålgård Offset AS
Opstadveien 7, 4330 Ålgård
ISSN 1504-1891
Besøksadresse: Hausmannsgate 17, Oslo
Postadresse: Første steg
Utdanningsforbundet,
Postboks 9191 Grønland
0134 Oslo
Tekst- og fotobidragsytere til Første steg
aksepterer at deres tekster og fotografier/
illustrasjoner også gjøres tilgjengelig via
internettet.
Bekreftet opplag:
ifølge Fagpressens Mediekontroll: 28 266
FØRSTE
STEG
ars
015
1 2 ruar og m
feb
01 Forsiden: © Piotr Marcinski
04 Mobbing kan bekjempes
08 Barns trivsel – voksnes ansvar,
er innholdet i Bluesbyens lekeprosjekt
12 Hvem skal bestemme i barnehagen?
Det bestemmer barnehageloven!
Ill.: Karl Rikard Nygaard
De har valgt side i sitt syn på forslag til ny barnehagelov. F.v. Berit Bae (side 12), Birgitte Fjørtoft og Morten Solheim
(side 16), og Hege Valås (side 69).
20 Et møte med Elin Eriksen Ødegaard
54 Økonomi: Budsjettforliket og barnehagene
24
Barnehageminner:
Tora Berger var mest opptatt av vafler
56 Kronikk: Solidaritet i demokratisk praksis
26 Kjetils hjørne: Ray Davies og det å se den andre
30 Hvordan små barn får interesse for å skrive
36 Digital historiefortelling i barnehagen
40
Ytring: «For mye, for tidlig», mener Einar Juell
og Morten Solheim
42 Språklek og den første leseog skriveopplæringen
60 Jon Kaurel med svarreplikk til Jørgen Frost
62–72 Seks bokmeldinger
73 Kontaktforum barnehage:
Hege Valås om forslag til ny barnehagelov
74 Jus: Om pensjonsordninger i private barnehager
75 Med styrerblikk – ved Torill Kvåle Iversen
46 Kronikk: Pedagogisk leiar i skjeringspunktet
49 Synspunkt: Nynorsk og bokmål, to ulike
og sjølvstendige språk, og barnehagen
Første steg nr. 2/2015 har offisiell utgivelsesdato 29. mai.
første steg nr 1|2015
|3
HELE BARNET, HELE LØPET
Mobbing i barnehagen
kan bekjempes
Ingrid Lund møtte elever som enten alt hadde droppet ut av, eller var
i ferd med å droppe ut av videregående skole. Av hvilken grunn? De fortalte
sine historier som framstilte dem dels som mobbeofre og dels som mobbere,
og de husket at det begynte tidlig. Det begynte i barnehagen.
Ingrid Lund møtte disse ungdommene i en undersøkelse av
dropouts i videregående skole. Det var lærdommene og erfaringene fra disse møtene som fikk Lund til å ville undersøke
fenomenet mobbing nærmere.
– Historiene de unge forteller er mange, men de forteller
dem med forbløffende krystallklare bilder. De husker tilbake
til barnehagen der noen av dem selv ble mobbet av andre barn,
men også av voksne, og der andre av dem ble mobbere, sier
Lund. – Jeg bestemte meg for å ta dem på alvor, jeg ville finne
ut hva som finnes av kunnskap om temaet, og hva det trengs
ny kunnskap om.
4 | første steg nr 1|2015
Fortsettelsen ble at hun i samarbeid med Godtfredsen fikk
i gang prosjektet Hele barnet, hele løpet. Mobbing i barnehagen
i 2013, et prosjekt som varer ut dette året – takket være midler
fra Foreldreutvalget for barnehager (FUB), Foreldreutvalget
for grunnskolen (FUG), og Sørlandets sykehus, Avdeling
Barn og Unges Psykiske helse. En prosjektrapport kommer
til høsten, i tillegg til at prosjektet vil bli presentert i flere
internasjonale fagtidsskrifter. Det ble også presentert på en
stor internasjonal konferanse i Budapest i Ungarn høsten 2014.
– Jeg er fagleder i en pedagogisk støtteenhet for barnehager,
der jeg i en årrekke blant annet har representert et såkalt
lavterskeltilbud, sier Marianne Godtfredsen. – Vi har tilbudt
observasjon når barnehageansatte og foreldre har hatt barn
som har vekket uro eller bekymring, men som det ikke uten
videre har vært behov for å henvise til pedagogisk-psykologisk
tjeneste, PPT.
HVORFOR FÅR IKKE «LISE» LEKE?
– Hva skjer når «Lise» ikke klarer å bli med i leken? Blir hun
utestengt? Hvorfor? I løpet av de siste ti årene har jeg gjennomført rundt 800 observasjoner av denne typen rundt om i
Kristiansand kommune. Umiddelbart etter hver observasjon
har jeg hatt møte med foreldre og pedagogiske leder om hva
jeg har sett, sier Godtfredsen, som legger til at hun aldri har
observert i en barnehage uten at det er klarert med foreldrene.
I løpet av observasjonene de første årene var det flere og
flere barn som fikk henne til å stusse. Det var for eksempel
«Lise», som så ut til å gå mye alene, og det var «Petter», som
stadig ble avvist når han forsøkte å bli med i leken. Hvorfor?
– Jeg begynte å spørre personalet om hva dette kunne
komme av: «Hva tenker dere når dere ser at ‘Lise’ og ‘Petter’
hele tiden står utenfor leken og gjentatte ganger blir avvist?»
Det viste seg i flere sammenhenger at personalet ikke hadde
oppdaget dette. Dét gjorde meg bekymret! Det finnes altså
barn som går rundt i barnehagen og ingen oppdager at de ikke
har det bra der. Det er de siste åtte årene jeg har sett mest av
dette, sier Godtfredsen.
Det var også foreldre som henvendte seg til henne, bekymret
fordi de mente å se at barna deres ikke kom inn i lek sammen
med andre barn og heller ikke fikk venner: – Når det gjelder
barnehagen, er foreldrene mest opptatt av nettopp de to tingene, at barna deres får leke og at de får venner.
Samtidig sier ca to tredeler av de barnehageansatte at
mobbing forekommer. Spørsmålet er hva en pedagogisk leder
eller en barnehagelærer gjør når de ser det skje? Våger de å ta
mobbebrillene på?
Både foreldre og ansatte vurderer kompetansen til ansatte
som høy når det gjelder mobbing, men en tredel av foreldrene
svarer «vet ikke» når de blir spurt om ansattes kompetanse
om mobbing.
– Så vi har mye å gå på, sier hun. – Foreldrene har tross
alt rett til å vente høy kvalitet fra den institusjonen de betror
sine barn til.
FUBs BROSJYRE
I 2012 utga FUB brosjyren Mobbing i barnehagen. Den vakte
en viss oppsikt, og mange lot seg opprøre over den. Det går da
ikke an å snakke om mobbing i barnehagen. Det var dem som
mente hele brosjyren burde trekkes.
– Jeg sendte en e-post med gratulasjoner til FUB, sier
Godtfredsen. – Jeg sa at det var modig gjort å utgi brosjyren,
og at det var på høy tid! Jeg ble deretter invitert til et møte
med FUB og FUG.
– På møtet fortalte jeg hvilke tanker jeg hadde gjort meg om
mobbing i barnehagen. Jeg fortalte dem om Ingrid (Lund) og
det forskningsmiljøet hun tilhørte, et miljø som kunne tenke
seg å forske på dette temaet. Da jeg kom til FUB, hadde jeg alt
brukt mange år på å forsøke å skaffe midler til denne forskningen, forgjeves, men FUB/FUG så viktigheten av å bidra.
Det ble bevilget 1,5 millioner kroner fra FUB og FUG
i fellesskap til prosjektet Hele barnet, hele løpet. Mobbing i
barnehagen, med Godtfredsen som prosjektleder og Lund som
forskningsleder (prosjektet er redegjort for i detalj på FUBs
nettsider, Red.s anm.).
Prosjektet er et samarbeid mellom FUB/FUG, Kristiansand
kommune, Universitetet i Agder (UiA), og Sørlandets sykehus,
Avdeling for Barn og Unges Psykiske helse, ved forsker og
familieterapeut Anne Helgeland. Hun har utført viktig kvalitativ forskning ved å intervjue femåringer både individuelt
og i fokusgruppeintervjuer. I tillegg har hun gjennomført
observasjoner både inne og ute i barnehager. Det at fire så
viktige aktører som FUB/FUG, Kristiansand kommune, UiA
og Sørlandet sykehus spiller på lag, betegner Godtfredsen
som enestående!
ET OMDISKUTERT TEMA
– Temaet mobbing i barnehagen har vært diskutert her i landet
og internasjonalt siden begynnelsen av 1990-tallet, så vi er slett
ikke først ute, sier Lund, som påpeker at bruken av begrepet
mobbing i barnehagen er omdiskutert, at uenigheten er stor,
og at tallene spriker når det gjelder omfanget av mobbing i
både barnehage og skole.
Hvilke spørsmål stilles? Hvilke definisjoner legges til
grunn? Hva er mobbing? Hvor mye skal til av en bestemt
type atferd før det kan kalles mobbing? Gjentatte negative
hendelser over tid, hva betyr det? Et forhold som inngår i alle
definisjoner er dette med det ujevne maktforholdet mellom
mobber og mobbeoffer.
– Jeg er veldig forsiktig med å slå fast at så eller så mange
prosent av barna i barnehagen utsettes for mobbing, sier Lund.
Det både Lund og Godtfredsen gjerne understreker, er at
mobbing i barnehagen forekommer, uavhengig av sprikende
Ingrid Lund og Marianne Godtfredsen (t.h.). Lund ([email protected])
er førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i
Agder i Kristiansand. Godtfredsen (marianne.godtfredsen@kristiansand.
kommune.no) er assisterende leder og fagutvikler ved Pedagogisk
støtteenhet for barnehager; hun har bakgrunn som barnehagelærer og
spesialpedagog.
|5

Boken Mattias er alene er en bok i stort format,
designet for at barnehagelæreren skal kunne lese for
mange barn samtidig, med heldekkende illustrasjoner
på den ene siden og tekst på den andre. Dette er med
andre ord en bok for barna, ikke en fag- eller lærebok
for voksne. Ingrid Lund skrev boken fordi hun fant
at det ikke er skrevet god litteratur for barn om det
vanskelige temaet mobbing og hvordan det føles å
være utestengt (© Ingrid Lund/Ane Tollerød Fosse).
tall fra ulike kilder: – Dét er vårt hovedbudskap, og så vil prosenten variere alt etter hvilken undersøkelse man viser til.
– Det vi vil finne ut av, er hvilke mekanismer som trer i
kraft når mobbing skjer. Ikke minst vil vi finne fram til hva
som kan gjøres mot mobbing, slik at de ansatte i barnehagen
kan hjelpe de barna som blir utestengt fra lek og som ikke har
venner, sier Lund.
Det er ingen tvil om at Barnehagens rammeplan erkjenner at
mobbing forekommer og at det kan være et problem. Rammeplanen sier i kapittel 2.2. Lek: «Personalet må være tilgjengelig
for barn ved støtte, inspirere og oppmuntre barna i deres lek.
Dette vil også danne grunnlag for å sikre at alle barn får gode
erfaringer og en opplevelse av å mestre samspillet med andre
barn i lek. Barn som ikke deltar i lek, holdes utenfor eller ødelegger
andres lek, må gis særskilt oppfølging.» (Red.s utheving.)
Og i kapittel 2.4 Sosial kompetanse: «Sosial kompetanse
er vesentlig for å motvirke utvikling av problematferd som
diskriminering og mobbing. Barnehagen har en samfunnsoppgave i tidlig forebygging på dette området.» (Red.s utheving.)
Hva er så egnede tiltak? Godtfredsen og Lund vil ikke uttale
seg for sikkert om hva den nye barnehagelærerutdanningen er
ment å formidle av kunnskap om temaet, de nøyer seg med å slå
fast at den rette typen kunnskap må til for å kunne forebygge
mobbing!
– Det handler om tiltak på ulike nivåer, blant annet gjennom
utdanningen, fastslår Lund. – Det må stilles krav til dem som
skal arbeide med barn i en barnehage, og det må stilles krav til
personalets holdninger og til barnehagens organisering. Det
handler om tydelig ledelse i barnehagen. Den gode barnehagen
for alle barn er den barnehagen der intet skjer tilfeldig fordi de
voksne har et bevisst forhold til oppgavene sine, leken inkludert, og til barnehagehverdagens organisering.
FARLIG BAGATELLISERING
– Det som er farlig, er at jo yngre barna er, jo mer ser problemet
mobbing ut til å bli bagatellisert, mener Godtfredsen. – Man
har lett for å si «det er jo bare barn» og «det er vel ikke så farlig,
det ordner seg nok».
– Det handler om vårt syn på barn, sier hun. – Vi fant ut at vi
ville gå i dybden i denne problematikken gjennom å intervjue
barna selv. Hvordan opplever barna selv det å bli utestengt,
eller det å stenge andre ute? Hjelp til disse intervjuene fikk vi
av Anne Helgeland. Det viste seg at barna hadde svært klare
forestillinger om hva mobbing er; ett barn sa for eksempel at
«det er som å erte, bare litt slemmere». Dette er viktig kunnskap
om barns måte å tenke på.
Godtfredsen mener at hvis vi vil ta barn på alvor, slik barnehageansatte liker å si at de gjør, så er det på høy tid å bruke denne
kunnskapen i den praktiske barnehagehverdagen, slik det høver
seg for profesjonelle.
Hun mener videre at det ikke holder for ansatte å henvise
til at barnehagen har ulike programmer for utvikling av sosial
kompetanse, «så mobbing skjer ikke her hos oss». Men én ting
er å ha vedtatt et program og å si at dette er noe man vektlegger,
noen helt annet er hvordan ting ser ut i praksis, sier Godtfredsen, som understreker at det handler først og fremst om
tydelig og varm ledelse med fokus på trygge og gode relasjoner.
– Når vi spør barn om hva de voksne gjør når noen mobber,
så er et gjennomgangssvar at barna «må sitte på benken».
Timeout er løsningen de voksne bruker. Hva barna lærer av å
Ane Tollerød Fosse (ane@anefosse.
com) er bildekunstneren og
illustratøren som har illustrert
Ingrid Lunds bok Mattias er alene,
om mobbing i barnehagen. Boken er
inspirert av forskningsprosjektet
Hele barnet, hele løpet. Mobbing i
barnehagen. Bokforsiden og bilder og
illustrasjoner fra boken kan sees på
www.mattiaseralene.no og på www.
anefosse.com, samt på Facebook:
anefosseillustrations, og på Twitter:
ANeTol.
sitte alene på en benk og tenke, er et spørsmål de ansatte bør
reflektere mer over. Det kan hende virkningen blir en annen
enn den de voksne etterstreber, sier hun.
Lund liker å anvende begrepet «følelser på ville veier» når
barn ikke helt vet hva de skal gjøre med for eksempel frustrasjon og sinne som viser seg atferdsmessig som slag, biting eller
andre utagerende uttrykk: – Når barn strever, når de ikke får
være med i leken, når de ikke vet hva de skal gjøre når andre
barn holder på med noe, da trenger de støtte og veiledning fra
kompetente ansatte som kan hjelpe dem til å forstå både egne
og andres følelser og handlinger. Noen barn trenger hjelp til
å finne ut av hvordan de kan leke sammen med andre barn.
Hun sier mobbeforskeren Dan Olweus helt siden tidlig
på 1970-tallet har påpekt at de barna som er mest sårbare
for mobbing, er de stille og forsiktige barna. Olweus uttalte
seg om skolebarn, men Lund sier at vi kan se det samme i
barnehagen: – Det dreier seg om de barna som strever med å
få til leken, de som er litt redde, litt forsiktige, som trenger litt
ekstra støtte. Dette gjelder for øvrig også mobberen, han som
er sinna og fekter med armer og bein! Også mobberen trenger
hjelp til å finne ut av sine egne følelser, til å finne ut av det å
være sammen med andre mennesker.
(Lund har for øvrig skrevet heftet «De er jo bare barn» Om
barnehagebarn og mobbing, utgitt av PEDLEX Norsk Skoleinformasjon – se [email protected]. Dette heftet er myntet på både
barnehageansatte og foreldre. Red.)
TIDLIG INNSATS
Skal arbeidet mot mobbing, som må betraktes som et seriøst
problem i både barnehage og skole, kunne krones med hell,
trengs tidlig innsats – det vil si
innsats i barnehagen. Lund og
Godtfredsen er enige om at det
å bruke størstedelen av ressursene på å bekjempe mobbing
i ungdomsskolen og i videregående skole, er å bruke dem der
de virker minst.
– Likevel ser det ut til at både
våre politikere og folk flest lider
under en slags motvilje mot å erkjenne at mobbing skjer i
barnehagen, sier Godtfredsen. - Imidlertid har de samme
politikerne ingen motforestillinger mot å anerkjenne at mobbing skjer i skolen, to måneder etter at de samme barna forlot
barnehagen for siste gang. For meg handler dette veldig mye
om samfunnets syn på de yngste barna.
– Jeg vil understreke at vårt fokus på mobbing i barnehagen
ikke handler om å stemple små barn som mobbere eller mobbeofre. Det handler om å understreke de ansattes ansvar og
plikt til å bidra til at ethvert barn blir en betydningsfull person
i fellesskapet, poengterer hun.
– Nå ser vi gjennom undersøkelser at barnas skoleresultater
ikke er slik vi ønsker. Da blir det etter min mening en stor
utfordring å godta at det vi gjør feil i skolen, skal vi gjøre mer
av i barnehagen! fortsetter hun. – Jeg ser det slik at når et
barn ikke har det godt med seg selv og ikke får til det sosiale
samspillet, ikke klarer å knytte til seg en venn, og ikke klarer
å vinne innpass i leken, så kommer dette barnet til å streve
med å utvikle seg og lære.
Godtfredsen mener at vi i både barnehage og skole trenger
en ny diskusjon om læringsbegrepet, og om hvordan barn lærer
fra begynnelsen av: – Den som ikke tror på at barn lærer gjennom lek, har ingenting i en barnehage å gjøre. Tidlig innsats
handler om å bygge en grunnmur gjennom tilgang til lek og til
venner. Det barnet som klarer å skaffe seg en eller flere venner i
barnehagen, klarer det høyst sannsynlig senere i livet også. Det
er når foreldrene ser at deres barn ikke har noen å leke med,
ikke har noen venner, at de blir bekymret. AS/tekst og foto
|7
Det er leken barn lærer av,
mener man på Notodden,
der de satser på å styrke
kjernekompetansen, det
vil si leken. Fv. Torunn
Wølner, styrer i Villamoen
barnehage (torunn@
kattekleiv.no), Terje
Melaas, høgskolelektor
ved Høgskolen i Telemark
([email protected]), og
Margrete Haga Lindeland,
virksomhetsleder
barnehage i Notodden
kommune (margrete.
haga-lindeland@
notodden.kommune.no).
Et lekeprosjekt for læring
Ved å vektlegge leken mer og læring mindre, lærer barna mer – dette er
ideen som prosjektet Barns trivsel – voksnes ansvar hviler på. Notodden
er ikke bare Bluesbyen, der tar man også barnehagepedagogikken alvorlig
gjennom Reggio Emilia-inspirert arbeid.
– Den viktigste og samtidig vanskeligste oppgaven for en
barnehageansatt er å støtte barn gjennom å delta i leken. Barnehageansatte som arbeider med barn, leker jo ikke i den forstand,
de utfører yrkeshandlinger for å støtte barna i leken, sier høgskolelektor Terje Melaas ved Høgskolen i Telemark (HiT).
Melaas er leder, veileder og rådgiver for prosjektet som er
initiert av Notodden kommune ved Margrete Haga Lindeland.
Hun har delt stilling, dels er hun virksomhetsleder for de kommunale barnehagene (hun representerer med andre ord eiersiden), og dels utøver hun kommunens myndighetsrolle overfor alle barnehager, også de private, i kommunen. Tilsynssiden
ved denne dobbeltrollen løses gjennom et interkommunalt
samarbeid, forklarer hun.
Rammen for Notoddens prosjekt, som begynte i 2013 og
som går ut dette året, er Utdanningsdirektoratets veileder
Barns trivsel – voksnes ansvar, og prosjektet heter følgelig
Barns trivsel – voksnes ansvar, Notodden. Kommunen har fem
kommunale og ti private barnehager, og kun to av de private
har valgt å stå utenfor prosjektet, som finansieres ved hjelp av
kompetansemidler fra direktoratet tildelt via Fylkesmannen i
Telemark. Notoddens barnehager befinner seg nå i prosjektplan 2, barnehageåret 2014/2015.
DE VOKSNES ANSVAR ER PROSJEKTET
Første steg møter Melaas og Haga Lindeland i Villamoen
private barnehage, der Torunn Wølner er styrer.
– Barns lek og voksenrollen er et uhyre viktig tema, sier
Wølner. – Hva er frilek? Betyr det at barn leker uten noen
form for voksenintervensjon? Hva med han som ufrivillig
får rollen som hund hele dagen? Hva med jenta som egentlig
utsettes for mobbing? De voksne må være i stand til å se det,
og gjøre noe med det.
– Det handler om å kunne intervenere på den rette måten,
men skal de voksne kunne gjøre det, må de ha gode nok kunnskaper om lek. De voksnes ansvar i leken er prosjektet, fastslår
Wølner.
Fire barnehager på Notodden praktiserer felles personalmøter, noe Wølner mener de har godt utbytte av i arbeidet
med prosjektet: - Jeg mener å se at både barnehagelærere og
assistenter er blitt flinkere til å ha fokus på barna både inne
og ute, og de begynner i større og større grad å bygge seg opp
et fagspråk for lek.
De sier ellers «de voksne» eller «de ansatte» i stedet for
barnehagelærere og assistenter, for dette er et prosjekt som
omfatter både barnehagelærerne, øvrige pedagoger, og assi-
stentene. Alle har deltatt på seminarer ledet av Melaas og
har fått nyte godt av hans foredrag, veiledning og rådgivning.
I det Første steg besøker Villamoen barnehage, er barnehagen inne i en periode der Melaas er i barnehagen daglig som
deltakende observatør. Han gjennomfører i denne planperioden sju observasjoner, det vil si at han besøker sju barnehager,
der han er to og en halv dag i hver. Hver observasjonsperiode
følges opp med analysemøter der personalet vurderer egen
praksis på bakgrunn av observasjonene. Alle barnehager får
tilbud om veiledning ut fra den enkelte barnehages behov.
LEKEN OG BARNS PSYKISKE HELSE
– Når prosjektet er gjennomført, er planen at den styringsgruppen vi har opprettet og som innbefatter alle styrerne,
skal vedlikeholde og videreføre det vi har oppnådd gjennom
prosjektet, sier Haga Lindeland. – Vi har også opprettet nettverksgrupper som omfatter alle barnehagene. Vi ser det også
som viktig at pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) er med
i disse gruppene.
– PPT her på Notodden ønsker å ha en forebyggende rolle
for å kunne hjelpe barn som trenger det på et tidligst mulig
tidspunkt, legger Wølner til. – PPT besøker hver eneste barnehage i kommunen hver måned, ut fra det syn at skal barn få
støtte, må det skje i barnehagehverdagen sammen med de
andre barna.
Melaas minnes sin tid som barnehagelærerstudent ute i
praksis: – Da møtte jeg mange vanskeligstilte barn som ikke
kunne leke. Jeg bestemte meg for at jeg ville gjøre noe med.
Hittil har han skrevet tre bøker om leken i barnehagen.
– Det er viktig å være klar over at mange barn i barnehagen
ikke har så gode lekemuligheter som det vi liker å tro, sier
Melaas. – Mange barn får ikke være med i leken, og mange får
ikke være med på å utvikle den. Hensikten med prosjektet er
å lære de voksne å kunne støtte barn som ikke får være med,
eller som på andre måter blir marginalisert. De voksne må
utvikle det pedagogiske blikket for hva som skjer, og de må
utvikle et faglig formålstjenlig vokabular for oppgaven, slik at
hele pesonalgruppen drar leken i samme retning.
Det å kunne støtte barna i leken er en form for pedagogisk
ledelse; det gjelder å kunne lede slik at det blir mer lek av det.
De voksne skal heller ikke styre leken, men støtte den. Melaas
viser til den sovjetiske pedagogen Lev Vygotskij (1896–1934)
som mente at pedagogens oppgave hele tiden er å hjelpe barnet
til å komme videre – her er ordet «hjelpe», ikke styre eller
dirigere.
Etablering av lekerutiner er noe han framhever som et gode:
– En god lekerutine innebærer blant annet visse gjentakelser
og gjenkjennelser, noe som støtter barns egen videreutvikling av leken. Barn elsker å komme tilbake i lek sammen med
vennene sine. Derfor er lekerutiner i praksis også vennskap!
Rutinene bidrar til glede og spenning, men også til å dempe
konflikter. I den gode lekerutinen engasjerer barna seg over
lang tid og de er konsentrerte. Slik får barna erfaring med både
lekenhet, motivasjon og felles glede. Dessuten vet vi at dette
har relativt stor betydning for språk og senere leseferdigheter.
Bruk av matematiske begreper er også noe vi kan finne i denne
typen lek.
Imidlertid understreker han at manipulering og plaging,
eller at utrygge barn for eksempel narrer voksne til å tro at
de har det gøy i leken, gjerne kan være en del av andre barns
lekerutiner: – Med andre ord er det grunn til å vie disse fenomenene stor oppmerksomhet.
Melaas ser lekerutiner som viktige for barns psykiske helse:
– En slik flyt av fryd og glede er et Mekka for trivsel og læring!
Det er derfor han er så opptatt av det han kaller «de magiske
miljøene», som han stadig framhever i sine forelesninger og på
sine barnehagebesøk. I de magiske miljøene nedtones læring,
med det resultat at det skapes mer læring! (Se reportasjen fra
Gransherad barnehage på de neste sidene. Red.s anm.)
LEKEN ER KJERNEOPPGAVEN
Leken er barnehagens kjerneoppgave, mener Melaas: - Dersom
vi tar et dypdykk i barnehageloven og i rammeplanen, kan det
etter min mening ikke være tvil om dét. Derfor er leken selve
profesjonen, det barnehagelærerne skal kunne best. Likevel
er det slik at barns frie lek representerer en utfordring for
personalmiljøene – Brenna-utvalgets innstilling (NOU 2010:8)
er et uttrykk for dette.
– Få av de voksne i barnehagen deltar i lek, enda vi har mer
enn nok dokumentasjon som forteller at den riktige formen for
voksendeltakelse støtter barnas lek. Vi kan derfor spørre om
kjerneoppgaven faktisk er truet? Er det slik at det de ansatte
burde kunne best, er det de kan dårligst? Det kan være grunn
til å mene at barnehagen er i ferd med å bli preget av et mer
tradisjonelt læringstrykk, og det uten at regelverket inneholder formuleringer som nedtoner leken, og uten at pedagogtettheten er blitt lavere, sier han.
Etter Melaas’ mening kan man ikke argumentere godt for et
fag man kan dårlig, og da «kjøper» man heller andre metoder,
som ferdigsydde tester og kartlegginger. Han peker på at noen
faktisk spør om barnehagen har noen reell kjerneoppgave
lenger. Utøver barnehagelærerne en lekmannsoppgave?
– I dette prosjektet her på Notodden er det nettopp fagkompetansen, kjernekompetansen, vi går inn for å styre, fortsetter
han. – Det var også for å styrke fagkompetansen jeg skrev boken
Improvisasjonsblikk i barnehagen – Støtte til lekende samspill
i 2012. Jeg ville tydeliggjøre forskjellen mellom «folk flest»
og barnehagefolk; de sistnevnte har profesjonskompetanse!
Problemet med den norske barnehagen er at det har sneket
seg inn altfor mange av «folk flest» med et tradisjonelt syn på
læring og uten stor nok evne til lek.
VOKSNES KUNNSKAPSLØSHET
Mange voksne, også førskole-/barnehagelærere, har altså etter
Melaas’ mening behov for å få mer kunnskap om hvordan barn
kan støttes til å starte, verne og videreutvikle lek. Ikke minst
har de behov for kunnskap om hvordan pedagogisk ledelse kan
bidra til hvordan et helt personalteam kan dra den lekende
|9

magien i samme retning. For barnehageansatte er forståelsen
av barns lek derfor et kompetansespørsmål, altså sviktende
kompetanse, ofte kombinert med frykten for å virke dumme
om de deltar i leken – det blir flaut.
Dermed forstår mange voksne heller ikke hvordan og når de
skal eller bør bryte inn i leken, og når voksne griper inn på feil
grunnlag eller på feil måte, kan leken fort oppløses, mener han.
– Barnehagen er en arena der mange har fått jobb uten
kompetanse på området, og der de i sin utførelse av jobben
trekker på sin egen private tenkning heller enn på pedagogisk
kunnskap, sier Melaas. – Jeg har også snakket med førskole-/
barnehagelærere som sier at dette lærte de ikke nok om i studiet. Slike utsagn får meg jo til å lure på om utdanningen er
nok opptatt av kunnskap om hva som kan støtte barn til å leke.
Jeg mener at barnehagelærerutdanningen trolig må bli enda
mer barnehagenær, magisk og leken.
Han viser til følgerapporten for en ny barnehagelærerutdanning (Bjerkestrand-gruppa, se Første steg nr. 2/2014), der
studenter peker på at de har kunnskaper om blant annet lek.
Det mener Melaas i stor grad kan diskuteres: - Årsaken til
dét er at «lek» er et så vanlig brukt begrep at den kan tas for
gitt, men i virkeligheten kan det være at studentene har en
overflateforståelse av lek som hindrer dem i å skjønne essensen
av hva lek er, hva lek betyr, og hvordan lek kan støttes gjennom
alle deler av en hel barnehagehverdag. Denne svakheten kan
de ta med seg inn i yrkesutøvelsen.
– I en tid hvor læringstrykk og konkrete, metodiske tilnærminger har fokus, blir det enda mer utfordrende å sette lek
øverst på menyen, sier Melaas. –Leken har en annen logikk,
eller kanskje vi skal si mangel på den type logikk som nasjonale prøver og PISA-undersøkelser etterspør. Når skolen blir
«nedsnakket», opplever barnehagen stress i troen på sin evne
til å gjøre barn enda bedre rustet for kunnskapssamfunnet.
For eksempel ser jeg hos mine egne studenter at didaktikken
ofte knyttes til avgrensende, voksenstyrte aktiviteter. Mange
uttrykker problemer med å arbeide analytisk med lek, dersom
den ikke overtas av voksne – og med andre ord blir noe annet
enn det som faktisk er lek. Kanskje er det lettere og mer konkret
Romfartssenteret Gransherad
I Gransherad barnehage i Notodden kommune er det romfart
og verdensrommet som gjelder, og slik har det vært i vel et og
et halvt år. Prosjektgjennomføring og dokumentasjon skjer
på Reggio Emilia-manér med barna i hovedrollen.
Her produseres astronauthjelmer med tanke på barnehagens karneval i februar. Fagarbeider
Olaug Løndal Løkka (pedagogisk leder med dispensasjon) hjelper guttene til rette.
Sammen med kommunens virksomhetsleder for barnehager, Margrete Haga
Lindeland, dro Første steg på besøk til
Gransherad barnehage og styrer Gry
Anundskås.
I denne barnehagen arbeider personalet og barna Reggio Emilia-inspirert,
og samtidig i tråd med prosjektet Barns
trivsel – voksnes ansvar. I Gransherad
barnehage er det verdensrommet som
gjelder, med leken i sentrum.
Gry Anundskås forteller: – Vårt verdensromprosjekt begynte med at Åste på
fem år sa «Vi reiser til månen». Åste og
noen barn til hadde laget et romskip av
gjenbruksmaterialer og nå var de på vei
til Jupiter og Mars. Leken ble observert
og dokumentert av to voksne som ble
inspirert til å føre dette videre. Etter en
refleksjonsrunde med det øvrige personalet, var vi i gang. Vi er fortsatt midt i et
utrolig spennende prosjekt, og ingen vet
når og hvor det ender.
LEKEN ER VIKTIGST
– Prosjekt er vår arbeidsmåte og vi reflekterte mye rundt hvordan leken kunne bli
for mange å vektlegge det som mange politikere ønsker seg, for
å tekkes kunnskapstørstheten.
– Det som bør kjennetegne en barnehageansatt, er å ha
innsikt i og evne til å engasjere seg i barns lek på en analytisk
riktig måte, fortsetter han. – En del av den profesjonskompetansen de ansatte må skaffe seg, ligger i det pedagogiske
vokabularet, i fagspråket. Man må kunne notene for å kunne
spille! Begreper er altså til hjelp for å vurdere og justere egen
praksis. Det gjelder å være leken på en pedagogisk måte, og
da trengs kunnskap.
Selv om prosjektet handler om å styrke både pedagogers og
assistenters kompetanse, slår Melaas fast at det er et mål for
ham på seminarer og kurs å styrke autoriteten hos styrerne og
de pedagogiske lederne. Han vil ha enda tydeligere pedagoger
som setter lek først i direkte arbeid med barna – og i samarbeid
med foreldre, skole/skolefritidsordning, og kommuneledelse.
Han holder ellers foredrag om hvordan barnehagen kan støtte
barn til å starte, verne og videreutvikle lek rundt om i hele landet.
en naturlig del av prosjektet om verdensrommet, om hvordan leken og aktivitetene
kunne bli ett. Alt vi gjør i dette prosjektet
skal gi næring til lek. Formingsaktivitetene, det vi si bygging av romskip, planeter,
astronauter, romvesener, og så videre,
samt opplevelsene, samtalene og litteraturen – alt skal jo være med på å styrke
leken, beretter Anundskås.
– Alt som skjer og alt vi gjør er kjernen
i prosjektet, ikke selve temaet. Men et
tema som verdensrommet fenger barna
så utrolig at leken og læringspotensialet
blir høyt, fortsetter hun. – Alle barna
bruker fagbøker for å finne ut av ting og
lære mer, fordi de er opptatt av temaet.
Ved å bruke bøker på denne måten er det
noen av barna som lærer seg å lese, og
de fleste blir opptatt av bokstaver, med
den følge at skrive- og tegnelysten øker.
Anundskås framhever magien i prosjektet. Det fører til det hun betegner som
filosofiske samtaler barna imellom. Barna
får økt interesse for litteratur, de får økte
kunnskaper, og de utvikles språklig, noen
som igjen gir ytterligere næring til leken.
Barn og voksne arbeider med å gjøre leken
rik, hvilket vil si å etablere gode lekerutiner som hele tiden er i utvikling.
– Det å lære om planeter som Jupi-
NASJONAL KOMPETANSEHEVINGSSTRATEGI
Bakgrunnen for prosjektet er ny nasjonal kompetansehevingsstrategi for barnehagene, i regi av Kunnskapsdepartementet
og Utdanningsdirektoratet (se mer om dette på udir.no, Red.s
anm.). Direktoratet oppfordrer kommunene til å utvikle kompetansetiltak, lokalt tilpasset, men gjerne i samarbeid med
universiteter og høgskoler.
Haga Lindeland, i samforstand med kommunens oppvekstutvalg og oppvekstsjef, valgte å ta kontakt med Melaas, og fikk
ham som prosjektansvarlig.
I løpet av prosjektplan 2, barnehageåret 2014/2015, skal alle
pedagoger tilbys ett kurs, og alle assistenter likeså.
Melaas’ særlige interesse for lekens betydning for barnet har så langt resultert i tre bøker: Improvisasjonsblikk i
barnehagen – Støtte til lekende samspill (2012), Blikk for lek i
barnehagen. Starte – verne – videreutvikle (2013), og Kampen
om leken. Ansvar og muligheter i barnehagen (2014), alle utgitt
på Kommuneforlaget. AS/tekst og foto
ter og Mars skaper spenning og næring
til lek. Magi, kreativitet og kunnskap
styrker lek, samtidig som det jo er det
jo i selve leken at læringen og magien
oppstår, framholder Anundskås.
ØKT FORELDREINTERESSE
Da prosjektet Barns trivsel – voksnes
ansvar ble dratt i gang i Notodden kommune høsten 2013, var det som skreddersydd for Gransherads barnehages eget
verdensromprosjekt.
– Vi hadde kurskvelder og observasjon/veiledning med Terje Melaas her
i barnehagen. Hele personalet leste
bøkene hans. Nå føler vi at vi har fått et
språk for lek takket være denne prosessen, sier Anundskås. – Vi bruker dette
fagspråket også sammen med foreldrene,
og vi har klart å øke foreldrenes forståelse og interesse for hvor viktig leken
er for deres barn. På foreldremøter
har vi vist dem, blant annet ved hjelp
av powerpoint, hvordan de voksne kan
hjelpe barna til å føre leken videre ved å
gå inn i roller og komme med små drypp
som holder leken i gang.
Hvert år i februar arrangeres det
karneval i barnehagen. Karnevalet er
en del av prosjektet. Fra tidlig i januar
Styrer Gry Anundskås (gry.anundskås@
notodden.kommune.no) inspiserer en av
barnas astronauter, åpenbart en norsk en
etter «skjerfet» å dømme. Over astronauten
skimtes en del av en romrakett.
er forberedelsene i gang. Barna lager
arbeidstegninger og egne kostymer, de
velger farger og materialer og gjør selvsagt alt selv. De eldste barna hjelper de
yngste, det vi si de som er to år og yngre.
De eldste barna er de de beste hjelperne
og veilederne man kan tenke seg for de
yngste. På selve dagen står selvsagt lek
og magiske samlinger i fokus.
AS/tekst og foto
| 11
BARNEHAGELOVEN
NOEN KOMMENTARER TIL HØRINGSUTKASTET OM ENDRINGER I BARNEHAGELOVEN
– MED VEKT PÅ PARAGRAF 2 OM INNHOLDET
Barnehagepolitikk i utakt
Det er grunn til å spørre om de endringene regjeringen
foreslår av paragraf 2 i barnehageloven, er i utakt med både
barnehagens samfunnsmandat og Grunnlovens paragraf
104 som inkluderer barns rettigheter, mener Berit Bae.
BERIT BAE
([email protected]) er professor
emerita ved Høgskolen i Oslo og Akershus
(foto: Erik M. Sundt).
Barnehagesektoren har de siste 10–20
årene gjennomgått store endringer både
i antall plasser og utforming/organisering.
Barnehageloven har imidlertid ikke blitt
tilsvarende oppdatert for å stå bedre i
forhold til dens rolle i dagens samfunn. I
januar 2012 fikk Kunnskapsdepartementet (KD) overlevert NOU 1 2012 Til barnas
beste – ny lovgivning for barnehagen (fra
barnehagelovutvalget), som var en gjennomgang og drøfting av ulike sider ved
barnehagevirksomheten. Utvalget var
bredt sammensatt, og det var enighet i
utvalget om ulike kvalitetsbestemmelser. NOUen inneholdt også et fullstendig
utkast til ny barnehagelov med begrunnelser og merknader til de ulike paragrafene.
Høringsuttalelsene var positive.
I ca to år har denne innstillingen/
arbeidet ligget i KDs skuff, og mange i
feltet har ventet på regjeringens oppfølging av de nødvendige endringene.
Det er derfor overraskende og skuffende å se at da regjeringen i november/
desember 2014 la fram et forslag til endring av barnehageloven, så er det bare
ett av de diskuterte endringsforslagene
i lovutvalgets innstilling den har tatt
utgangspunkt i, nemlig overføring av
tilsyn til Fylkesmannen.
I tillegg legger regjeringen fram et
endringsforslag i paragrafen om barnehagens innhold, paragraf 2. Dette er et
punkt som ikke lå innenfor barnehagelovutvalgets mandat, og dermed ikke ble
utredet i den omtalte NOUen. Endringer
i paragraf 2 har heller ikke vært drøftet
i Stortinget siden denne paragrafen ble
revidert i forbindelse med innarbeiding
av ny formålsparagraf i 2010. Den ble
heller ikke i diskutert i forbindelse med
Stortingets behandling av stortingsmelding nr. 24 (2013–2014) Om fremtidens
barnehage, våren 2013. Det var den gang
partipolitisk enighet om at barnehagens
formål og innhold skulle være å bidra til
barns lek, trivsel, utvikling og læring, altså
i tråd med de grunnleggende verdiene
som er framhevet i gjeldende formåls- og
innholdsparagrafer (paragrafene 1 og 2).
Når regjeringen nå velger å forslå
en endring av paragraf 2 ved å føre inn
et lovkrav om dokumentasjon, med
rett for barnehageeier til å bestemme
dokumentasjonsredskap/-system, er
dette et forslag som ikke er grundig
drøftet hverken i stortinget eller i fagfeltet. Det bekymringsfulle er at forslaget
signaliserer en annen retning i barnehagens innhold enn det både fagfolk og
offentlighet har vært opptatt av.
KRITISKE KOMMENTARER
I LYS AV GRUNNLOVEN
Da Stortinget endret Grunnloven i mai/
juni 2014, ble menneskerettighetstenkningen sterkere representert, herunder
også menneskerettigheter som gjelder
barn. Her er paragraf 104 særlig relevant.
Det er verdt å merke seg at grunnlovsbestemmelsene har betydning for utformingen av andre lover, i den forstand at
når andre lover skal lages/endres, må det
vurderes hvordan de står i forhold til, og
ikke går på tvers av, prinsipper nedfelt i
Grunnloven. I praksis betyr dette at når
det foreslås endringer i barnehageloven,
er det det nødvendig å vurdere disse i
forhold til barns rettigheter nedfelt
paragraf 104 i Grunnloven.
I første ledd i paragraf 104 står det:
«Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i
spørsmål som gjelder dem selv, og deres
mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.»
Andre ledd lyder: «Ved handlinger
og avgjørelser som berører barn, skal
barnets beste være et grunnleggende
hensyn.»
Og i tredje ledd heter det blant annet:
«Barn har rett til vern om sin personlige
integritet.»
De foreslåtte endringene i barnehagelovens paragraf 2 er desidert handlinger og avgjørelser som berører barn.
Et vesentlig spørsmål blir da: Er dette
kravet om dokumentasjon på individ- og
gruppenivå til barns beste? Eventuelt:
hvordan må slik dokumentasjon foregå
for å være til barns beste? Tar det vare på
den rett barn har til å bli hørt i saker som
gjelder dem selv? Og i forhold til tredje
ledd i paragraf 104: vil slik dokumentasjon ta vare på den rett barn har til vern
om sin personlige integritet?
I det forslaget som er sendt ut på
høring i desember 2014, er slike spørsmål ikke drøftet. Det kan sees som en
alvorlig mangel. Hvorfor er de ikke drøf-
tet? Kan det være at det ikke er tilstrekkelig kunnskap i regjeringen om barns
rettigheter ifølge Grunnloven?
Mange av de forslagene til endringer
som barnehagelovutvalget (NOU:1 2012)
la fram, er helt i tråd med de nye grunnlovsbestemmelsene. Hvis regjeringen
virkelig ønsker å styrke kvaliteten i
barnehagens innhold på en måte som
tydelig viser at man er opptatt av å vise
respekt for barns beste, og dermed på
linje med prinsipper i Grunnloven, har
de mange relevante forslag liggende i
skuffen!
HVA SLAGS
KVALITETSSIKRING?
Barnehageloven gjelder for
barn fra ett år og oppover. Hvis man
forsøker å utvikle innhold og kvalitet
slik at det kommer både individuelle
barn og gruppen til gode, må man være
uhyre forsiktig så man ikke innføer nye
lovkrav som i praksis fører til et dårligere
utviklings- og læringsmiljø for barnehagebarn. Da risikerer regjeringen å etablere en barnehagepolitikk som hemmer
snarere enn fremmer det enkelte barns
utvikling.
Det er nødvendig å ha respekt for at
små barns utvikling på ulike områder
foregår i forskjellig tempo og med store
individuelle variasjoner. Ved å lovfeste
individuell dokumentasjon for alle
barnehagebarn, det vil si fra ettårsalderen av, risikerer man å begynne
å diagnostisere og sortere barn langs
dimensjoner som fortsatt er i utvikling,
på områder hvor barna er uhyre sårbare.
Hvordan samsvarer dette med å vise
respekt for barns menneskeverd og ta
hensyn til deres beste? Kan dette forsvares i lys av grunnlovens krav om at barn
har rett til vern om sin integritet slik de
skal ha ifølge paragraf 104 i Grunnloven?
Lovkrav og systemer som tvinger
fram kartlegging og vurdering av individuelle forskjeller, slik det foreslåtte
endringsforslaget vil føre til, undergraver formålsparagrafens verdier om
Ill: © ankomando
BORT FRA EN HELHETLIG
FORSTÅELSE AV LÆRING
Dersom individuell dokumentasjon av
barns læring og utvikling – fra de er ett
til de er fem år gamle – kommer inn som
lovkrav, innebærer det i praksis at den
norske barnehagen beveger seg i mer
skolefaglig retning, hvor kartlegging,
testing og vurdering av individuelle
ferdigheter og læring blir mer framtredende. Dette er ikke i tråd med barnehagens samfunnsmandat.
Ved en sterkere vekt på dokumentasjon av individuell utvikling/læring, vil
barnehagen bevege seg i retning en anglosaksisk (engelsk og amerikansk) barnehagemodell, hvor barnehagetilbudene er
mer orientert mot skolebaserte fag. At den
norske barnehagen beveger seg i denne
retningen, er særlig bekymringsfullt tatt i
betraktning av at mellom 35 og 40 prosent
av de barna som går i norske barnehager
er mellom ett og tre år.
Når utenlandske forskere vurderer
norsk og nordisk barnehagepedagogikk,
fremhever de at noe av styrken ved vår
modell er at vi legger vekt på barns og
barndommens egenverdi, setter lek i
sentrum og tilpasser pedagogikken til
lokale forhold. Dette står i motsetning
til å vurdere enkeltindivider og institusjoner opp mot standardiserte måleinstrumenter som ikke fanger inn hverken
individuell variasjon eller metoder og
innhold tilpasset lokalmiljø og profesjonelle vurderinger.
I en OECD-vurdering av den norske rammeplanen fra 2013, framhever
forskerne blant annet vektleggingen av
lek og det å la barn få delta/medvirke
ut fra egne forutsetninger, som positive
prinsipper ved læringsmiljøet, og som
noe andre land kunne ha noe å lære av.
Dette er særtrekk ved norske (og nordiske) barnehagemiljøer som svekkes
når barnehagene blir pålagt individuelle
dokumentasjonskrav gjennom redskaper/systemer bestemt av eiere.
Ny norsk forskning viser
også at deltagelse i kvalitativt gode barnehagemiljøer er positivt for
barns språkutvikling.
I en oppsummering av
forskning rundt barnehagen som språkmiljø,
fremheves det at barn lærer
språk gjennom lek og dagligdags
samhandling med barn og voksne.
Relevante kilder for å underbygge
dette er tilgjengelige på UDIR
under forskningsrapporter. Denne
kunnskapen synes ikke å ha
vært lagt vekt på i KDs
begrunnelser for å
innføre dokumentasjonskrav i loven.
at barnehagen skal fremme inkludering,
solidaritet og likeverd. I dette lyset kan
en si at høringsforslaget bygger på en
snever fortolkning av hva som er barnehagers grunnleggende oppgaver.
Sagt på en annen måte, vil forslaget
om endring av paragraf 2 i praksis kunne
føre til at barnehagelærere må arbeide
på tvers av mål og prinsipper formulert i
formålsparagraf og i rammeplan for barnehager. Dette kan tyde på at endringsforslaget ikke er utformet med nok
kunnskap om de lover og retningslinjer
som gjelder for barnehager, og heller
ikke med fagkunnskap om hvordan små
barns læring og utvikling foregår.
Vi vet fra forskning at kvaliteten ved norske barnehager varierer, og at det trengs flere kvalitetssikrende bestemmelser i lovverket
| 13

BARNEHAGELOVEN
for å være sikret at alle barn får
sjansen til å oppleve kvalitativt gode
lærings- og utviklingsmiljøer. Barnehagelovutvalgets innstilling (NOU:1
2012) foreslo spesielt nye kvalitetssikrende bestemmelser for å utjevne
forskjeller mellom barnehager og sikre
alle barn et godt barnehagetilbud.
Forskningsoversikter
angående
kvalitet i norske barnehager viser også
at mange barnehager bruker lokalt tilpassede dokumentasjonsmetoder både
på individ og gruppenivå. For å styrke
kvaliteten i innholdet kan barnehager
utfordres til å videreutvikle disse, i tråd
med rammeplanen og ut fra lokale forutsetninger og profesjonelt skjønn.
MANGLENDE TILPASNING
En annen sak er at mange av de kartleggingsverktøyene og dokumentasjonsmetodene som foreligger på barnehagefeltet, er mangelfulle og dårlig tilpasset
barnehagebarn. En ekspertgruppe
(nedsatt av KD i 2011) gjennomgikk de
vanligste kartleggingsverktøyene når det
gjaldt språk. Gruppen påpeker mangler
ved de fleste verktøyene, og sier at ingen
er særlig velegnet som støtte til hjelp
med innvandrerbarn, som man antar er
de som vil ha størst nytte av språklige
kartleggingsverktøy. Det ble også pekt
på at mange av verktøyene er utviklet
og tenkt praktisert på andre premisser
enn det synet på barn som er nedfelt i
barnehagelov og rammeplan.
Vi vet at mange barnehagemiljøer
per i dag mangler tilstrekkelig pedagogisk kompetanse i form av utdannet
personale. Det å bli pålagt dokumentasjonsmetoder på individ- og gruppenivå,
krever faglig kompetanse i gjennomføringen hvis det skal kunne gjøres på
etisk forsvarlige måter. I praksis betyr
dette at barnehagelæreren, eller noen
andre i personalet, må på kurs og i etterkant bruke tid på gjennomføring og rapportering. Dette betyr igjen at ressurser
tas vekk fra det daglige samspillet med
barna. I personalgrupper som allerede
har lite faglig kompetanse, vil lovpålagt
bruk at standardiserte metoder og redskaper bestemt av barnehageeier kunne
ta ressurser og oppmerksomhet bort fra
barnehagelærerens daglige samspill
med barna og dermed også svekke barnehagen som læringsmiljø.
Hvis den foreslåtte endringen av
paragraf 2 kommer inn i barnehageloven, betyr det også at myndigheter på
fylkes- og kommunenivå må føre tilsyn
med hvorvidt den enkelte barnehage
gjennomfører individuell dokumentasjon av barns utvikling og læring. Dette
er en komplisert oppgave, og gjennomføringen kan bli særlig problematisk når
en fra evalueringer og rapporter vet at
den barnehagefaglige kompetansen på
ulike myndighetsnivåer er svak. Her kan
det spørres om man har tenkt å ansette
flere byråkrater? Dessuten: Mange av
dem som i dag har ansvar for barnehagesektoren på fylkes- og kommunenivå, har skolefaglig bakgrunn. Dermed
ligger det en fare i at tilsynet, tenkningen
og dokumentasjonen blir mer tilpasset
skolens arbeidsmåter og eldre barn enn
barnehagen og barnehagebarna.
TIL EIERS BESTE
Mange av de tilgjengelige dokumentasjonsredskapene samsvarer altså dårlig
med tenkningen om barns rett til medvirkning som er klart formulert både i
paragraf 3 i barnehageloven og i paragraf
104 i Grunnloven. Den foreslåtte endringen i paragraf 2 er et skritt i feil retning.
Den vil svekke barns rett til å bli møtt
med den respekt de har krav på ifølge
Grunnloven.
Så lenge som vi har en barnehagelov
med få kvalitetssikrende bestemmelser
og som ikke klart presiserer at hensynet
til barnets beste må være overordnet,
vil den foreslåtte endringen ta mer vare
på barnehageeiers beste enn på barnets
beste. Det er en sørgelig prioritering fra
regjeringens side.
Vil kunne sette enkelte skranker
Advokat Bjørn Saugstad i Utdanningsforbundet mener det
nok kan hevdes at Grunnlovens paragraf 104 vil kunne sette
enkelte skranker for anvendelsen av forslag til ny paragraf
2 i barnehageloven.
Advokat Bjørn Saugstad uttaler:
«Utgangspunktet er at det å ta inn en
hjemmel om dokumentasjon i barnehageloven i seg selv neppe vil være i strid
med Grunnlovens paragraf 104. Allerede
i dag har en et dokumentasjonskrav i forskrift som igjen må ha hjemmel i lov, som
igjen ikke kan stride mot Grunnloven.
Nå kan det likevel hevdes at Grunn14 | første steg nr 1|2015
lovens paragraf 104 vil kunne sette
enkelte skranker for hvilke hensyn som
kan oppstilles i forbindelse med krav til
dokumentering. Utfordringene som det
redegjøres for under mellomtittelen Kritiske kommentarer i lys av Grunnloven
i Berit Baes artikkel, vil kunne trekkes
inn i en slik sammenheng. Sånn sett vil
en henvisning til Grunnloven kunne
anskueliggjøre enkelte utfordringer en
kan se i forbindelse med det nye forslaget om å ta inn krav til dokumentasjon
i paragraf 2 i barnehageloven, veid opp
mot prinsippet om ‘barns beste’. Men
generelt sett vil nok neppe en lovhjemmel som foreslått i ny paragraf 2 være
i strid med Grunnlovens paragraf 104.
Jeg er for øvrig likevel enig i at spørsmål som er knyttet opp mot dokumentasjon på individ- og gruppenivå uansett
burde ha vært drøftet i sammenheng
med spørsmålet om ‘barns beste’ i forbindelse med lovforslaget.»
Grunnlovens paragraf 104
Forslag til ny paragraf 2
Paragrafen ble vedtatt i sin nåværende
ordlyd 27. mai i fjor:
Forslag til ny paragraf 2 Barnehagens innhold er å finne på Kunnskapsdepartementets hjemmesider i Høringsnotat om endringer i barnehageloven, 6.10 «Forslag til ny
lovtekst» (endringsforslagene er kursivert):
«Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til
å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal
tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.
Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Statens
myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske,
sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.»
(Lovdata.no)
Gjeldende paragraf 2
i barnehageloven
Dette er gjeldende paragraf 2 Barnehagens
innhold i Lov om barnehager, vedtatt
18. juni 2010:
«Barnehagen skal være en pedagogisk virksomhet.
Barnehagen skal gi barn muligheter for lek, livsutfoldelse
og meningsfylte opplevelser og aktiviteter.
Barnehagen skal ta hensyn til barnas alder, funksjonsnivå,
kjønn, sosiale, etniske og kulturelle bakgrunn, herunder
samiske barns språk og kultur.
Barnehagen skal formidle verdier og kultur, gi rom for barns
egen kulturskaping og bidra til at alle barn får oppleve glede
og mestring i et sosialt og kulturelt fellesskap.
Barnehagen skal støtte barns nysgjerrighet, kreativitet
og vitebegjær og gi utfordringer med utgangspunkt i barnets
interesser, kunnskaper og ferdigheter.
Barnehagen skal ha en helsefremmende og en forebyggende
funksjon og bidra til å utjevne sosiale forskjeller.
Departementet fastsetter en rammeplan for barnehagen.
Rammeplanen skal gi retningslinjer for barnehagens innhold
og oppgaver.
Barnehagen eier kan tilpasse rammeplanen til lokale
forhold.
Med utgangspunkt i rammeplan for barnehagen skal samarbeidsutvalget for hver barnehage fastsette en årsplan for
den pedagogiske virksomheten.» (Lovdata.no)
«Barnehagen skal være en pedagogisk virksomhet. Barnehagens pedagogiske arbeid skal dokumenteres og vurderes for å
sikre at tilbudet er tilrettelagt barnegruppen og det enkelte barn.
Barnehagene kan behandle de opplysninger som er nødvendige
for å gi det enkelte barn et tilrettelagt pedagogisk tilbud i tråd
med barnehageloven og forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (rammeplanen).
Barnehagen skal gi barn muligheter for lek, livsutfoldelse
og meningsfylte opplevelser og aktiviteter.
Barnehagen skal ta hensyn til barnas alder, funksjonsnivå,
kjønn, sosiale, etniske og kulturelle bakgrunn, herunder
samiske barns språk og kultur.
Barnehagen skal støtte barns nysgjerrighet, kreativitet
og vitebegjær og gi utfordringer med utgangspunkt i barnets
interesser, kunnskaper og ferdigheter.
Barnehagen skal ha en helsefremmende og en forebyggende
funksjon og bidra til å utjevne sosiale forskjeller.
Departementet fastsetter barnehagens innhold og oppgaver
i forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver
(rammeplanen).
Barnehagens eier kan tilpasse rammeplanen til lokale
forhold.
Med utgangspunkt i rammeplan for barnehagen skal samarbeidsutvalget for hver barnehage fastsette en årsplan for
den pedagogiske virksomheten.»
Høringssvaret
«Utdanningsforbundet støtter ikke … forslaget om å hjemle
barnehagens arbeid med vurdering og dokumentasjon direkte
i barnehageloven», uttaler Utdanningsforbundet i sitt høringssvar datert 14. januar i år. Forbundet mener forslaget hjemler
et krav om dokumentasjon som går ut over det som i dag kan
utledes av rammeplanen.
Hvis innholdet i forslaget blir stående, ønsker forbundet
at det tas inn i lovteksten at «styreren, i samarbeid med de
pedagogiske lederne, har ansvar for valg av metoder, iverksetting og ledelse av barnehagens arbeid med planlegging,
dokumentasjon og vurdering, …». AS
| 15
BARNEHAGELOVEN
EN KOMMENTAR TIL FORSLAG TIL NY BARNEHAGELOV
Døråpner, dørlukker
Kunnskapsdepartementets høringsbrev om endringer i barnehageloven åpner for å
innskrenke barnehagenes rett til metodefrihet. Dette vil kunne føre til at barn blir vurdert
etter metoder bestemt av mennesker uten kunnskap om det enkelte barn eller den enkelte
barnegruppe, og i noen tilfeller av mennesker uten generelle kunnskaper om barn.
Det har vært høylytt motstand mot regjeringens forslag til
endringer i barnehageloven. Vi vil ta for oss det tydeligste
ankepunktet i saken. Enkelt fortalt er det slik at Kunnskapsdepartementet (KD) og barnehagelærerprofesjonen ser ut til
å stå langt fra hverandre i tolkningen av hva som er gjeldende
rett knyttet til valg av metoder og verktøy i barnehagelærernes
vurderingsarbeid.
I høringsbrevet fra KD er det en bestemt setning som har
satt sinnene i kok hos en rekke barnehagelærere: «Barnehageeier har det overordnede juridiske ansvaret, og har dermed
rett til å velge hvilke system, verktøy og observasjonsmetoder
barnehagen skal benytte for å følge med på barns trivsel og
utvikling i hverdagen, og for å oppdage og følge opp barn med
særlige behov for hjelp og støtte.»
At barnehageeier har det overordnede juridiske ansvaret
for barnehagene, er neppe en stor overraskelse for noen. Dette
kommer allerede tydelig frem i barnehagelovens paragraf 7 om
eiers ansvar. Det er imidlertid forskjell på ansvar og rettigheter.
Verken loven eller merknadene til loven knytter eiers ansvar
spesifikt til vurderingsarbeidet i barnehagen.
Men, som det presiseres i første ledd av paragrafen: «Barnehageeieren skal drive virksomheten i samsvar med gjeldende
lover og regelverk.»
Eiers ansvar er formulert generelt, ikke detaljorientert.
Dette gjelder også i merknadene i loven, hvor den mest detaljorienterte formuleringen dreier seg om at eier skal påse at
bemanningen i barnehagen er av et antall som gjør virksomheten forsvarlig.
En rekke kommuner og private eiere har de siste årene
pålagt sine ansatte å bruke ulike verktøy for arbeidet med
BIRGITTE FJØRTOFT (birgittefjortoft@
gmail.com), pedagogisk leder i Thor Olsen
Barnehage i Oslo, og MORTEN SOLHEIM
([email protected]),
seniorrådgiver i Utdanningsforbundet
vurdering og dokumentasjon. Det har vært uenighet om hvorvidt en slik praksis er lovlig, uten at forholdene til nå har vært
juridisk prøvd. Argumentasjonen mot en slik foreskriving av
hvordan vurderingsarbeidet skal utføres, har barnehagelærere
og barnehagelærerutdannere funnet i forskriften til loven,
Rammeplanen for barnehagens arbeide og oppgaver.
To sitater fra kapittel 4 om vurdering er sentrale i så henseende: «Barnehagen er en pedagogisk virksomhet som skal
planlegges, dokumenteres og vurderes. Den enkelte barnehage
står fritt til å velge metoder og omfang ut fra lokale forutsetninger og behov.»
Og: «Barnehagens styrer har et overordnet ansvar for at
den pedagogiske virksomheten vurderes på en planlagt, systematisk og åpen måte.»
GJELDENDE RETT OG UENDRET PRAKSIS?
Dersom regjeringen ønsker å endre dagens lovverk, er det
en ærlig sak. Imidlertid uttrykkes det i høringsbrevet at lovendringen kun er en presisering av dagens lovverk, og at den
nye hjemmelen om vurdering og dokumentasjon ikke vil føre
til endret praksis. Dette gjør det hele uklart. Etter vår vurdering er presiseringen i høringsbrevet nettopp en ansats til
en drastisk endring av dagens lovverk. En endring som også
vil føre til en endret praksis for hvordan
vurderingsog dokumentasjonsarbeidet
vil bli gjennomført i landets barnehager.
Vi har ikke til hensikt å gjøre en juridisk
vurdering av KDs høringsbrev. Misforholdet mellom profesjonen og KDs tolkning av
gjeldende rett, må likevel kunne omtales som
oppsiktsvekkende.
Å gi eierne rettigheten til å velge verktøy
og metoder for barnehagelærernes arbeid med
vurdering og dokumentasjon, vil endre praksis i de
tilfeller hvor rettigheten anvendes.
Her et innblikk i et barns vurdering av hva som er viktig
i hverdagen. Historien som følger er nedtegnet av Birgitte.
Hennes møte med Florian og hans fascinasjon for dører, kan
være et lite bakteppe for argumentasjonen om at vurderingen
av det pedagogiske arbeidet i barnehagen – og vurderingen av
det enkelte barns utvikling – ikke bør universaliseres.
Ill.: Karl Rikard Nygaard
Døråpneren
«Klikk, klakk. Klikk, klakk.» Jeg hører lyden selv om jeg er helt
nederst i trappa. Lyden av dørhåndtaket som går opp og ned. Jeg
ser han for meg, mens jeg går opp til andre etasje. Florian. Florian
på tre år som sitter litt bøyd, lent mot døra, med hendende på
dørhåndtaket som forsiktig beveger det opp og ned. «Klikk, klakk.»
I begynnelsen forstod jeg ikke at det kanskje var lek. I begynnelsen så jeg bare hvordan Florian til enhver tid omtrent snek
seg avgårde til nærmeste port eller dør. Hvordan blikket hans
konsentrert festet seg ved åpningen og lukkingen av døra. Hvordan
han kunne bli værende der i lang tid. Og hvordan han gjentok dette
hver eneste dag, flere ganger om dagen. Men det var først når
Florian og jeg skulle gå gjennom en dør sammen at jeg begynte å
ane viktigheten av dørhåndtaket.
«Den ble ikke ordentlig lukket», sier Florian, når vi har gått gjennom døren og jeg har slengt den igjen bak oss. Jeg er allerede flere
skritt nedover i gangen, men han står igjen ved åpningen. Jeg går
tilbake til han. Han strekker seg opp mot håndtaket, dytter døra inn.
Det er så stille at vi begge hører klikket når døra er ordentlig igjen.
«Rolig og forsiktig», sier Florian og smiler. «Rolig og forsiktig.»
Lekens alvor begynner å ta meg.
For det oppleves som alvorlig for meg, Florians måte å være
med disse dørene på. Ikke alvorlig på den måten at det er tungt,
trist eller skummelt. Men alvorlig i lys av hvor viktig dette med
dørene ser ut til å være for han. Lekens hellige alvor. For det ser
ut som om det skjer noe med Florian når han står i lange stunder
og beveger dørhåndtaket opp og ned, når han lukker igjen døra
rolig og forsiktig eller når han står og venter på at heisdørene skal
møtes på midten, slik at han kan gå videre. Det ser ut som om det
er noe som tar han også. Som om han skjerper sansene, er i noe
annet enn det rundt han.

| 17
BARNEHAGELOVEN
Denne setningen i KDs høringsbrev har satt sinnene i kok:
«Barnehageeier har det overordnede juridiske ansvaret, og har dermed
rett til å velge hvilke system, verktøy og observasjonsmetoder barnehagen
skal benytte for å følge med på barns trivsel og utvikling i hverdagen, og for
å oppdage og følge opp barn med særlige behov for hjelp og støtte»,
fastslår artikkelforfatterne.
Å VÆRE I NOE ANNET
Den tyske filosofen Hans Georg Gadamer (1900 – 2002) skriver
om lek at det blant annet handler om å gli ut av sin vanlige
eksistens, vi blir fanget av noe annet. Det så sånn ut i blikket til
Florian, at han ikke lenger var en del av den verdenen Birgitte
kjente. Han var i noe annet. Og Birgitte kjente i hele seg at hun
ønsket seg nøkkelen inn dit.
Det tok ikke mange sekundene før Birgitte forstod at det
var viktig å få lukket den døren ordentlig igjen. Det var viktig
for at hun og Florian skulle gå videre, fortsette deres reise ut
av barnehagen. Han ble veldig forvirret og nesten opprørt de
gangene hun glemte seg, og åpnet og lukket døren selv om han
var sammen med henne. Da måtte de på nytt åpne døren, slik
at han kunne lukke den skikkelig.
Det er kanskje ikke vanskelig å tenke seg til at slikt tar tid.
Men det krever tid, tålmodighet, innlevelse og nærhet for å
forstå. Og det er vårt ansvar som barnehagelærere. Vi må så
tett inntil barna, som Birgitte er tett på Florian i denne leken
med dørene, for å få erfaring med barnas annerledeshet, det
som de bringer inn. Gadamer skriver at vi ikke kan bestemme
oss for å leke, eller for å forstå leken bevisst. Leken må erfares
av mennesket. Birgitte må erfare Florians lek selv, for å bli en
del av hans verden. For å få tilgang på nøkkelen. Og vi tror ikke
Florian ville gitt den fra seg på noe annet vis heller.
Det er så viktig at barnehagelærere går dette ekstra skrittet
inntil for å se. For om vi ikke gjør det, da kan vi ikke få øye på
leken og vi kan heller ikke få erfare den. Og da kan jo leken til
Florian gå på kontrollen vår løs. Om vi ikke er nær han mens
han åpner og lukker døren, da kan det jo for eksempel høres
ut som om han stikker av. Går ut av avdelingen, ut i gangen
og ned trappa. Barnehagelærere må ha nærhet til det barnet
er opptatt av. Har vi ikke det, står vi i fare for å stenge av for
barnets lek. Og en slik avstenging er alvorlig.
ADEKVAT LEK OG SAMARBEIDSVILLIGHET
Historien om Florians lek og fascinasjon for dører kan kanskje
tilsynelatende virke irrelevant i denne sammenhengen. Vi
mener den er svært relevant. Birgittes vurdering av hva som
skjer i Florians lek med dørene tas på bakgrunn av hennes
kunnskap om barn og lek, og hennes bekjentskap med Florian.
La oss for tankeeksperimentets skyld si at Birgitte var pålagt
en universell metode for å vurdere Florians lek. En rekke
verktøy initierer nemlig at vi skal vurdere barnas lek. Selv om
forholdet som egentlig skal vurderes måtte være matematikk
(MIO), språk (TRAS), eller sosial utvikling (Alle Med), står
leken sentralt i denne typen skjemaer. Spørsmål som «kan barnet leke eller delta i frie aktiviteter på en adekvat måte?» og «Er
barnet samarbeidsvillig i hverdagsaktiviteter?» er eksempler
på spørsmål fra skraveringsskjemaene til disse verktøyene.
Det er rimelig å tro at Florian ville skåret dårlig på begge disse
forholdene. Ifølge Berit Bae, professor emerita ved Høgskolen
i Oslo og Akershus, bunner en rekke av konfliktene i barnehagene i et misforhold mellom barns lek og institusjonens
regler. Barns lek er ofte ikke å regne for det voksne mennesker
anser som adekvat oppførsel. Om barn er fordypet i lek, er
det heller ikke nødvendigvis slik at de ved første øyekast vil
oppleves som særlig samarbeidsvillige.
Florians lek med dørene er en slik fordypning. Den er en
fascinasjon for et konkret objekts funksjon. Barn fascineres
av og fordyper seg i ulike saker og ting. Det vil være urimelig
å trekke den konklusjon at Florians lek med dørene er mindre
viktig for hans utvikling enn eksempelvis Evas fordypning i
tegning. Barn er forskjellige og bør vurderes forskjellig. Som
førsteamanuensis Anne Greve ved Høgskolen i Oslo og Akershus uttaler i et intervju med barnehage.no, er den viktigste
vurderingsformen i barnehagen observasjon og nærhet til
barnet. Universelle verktøy skaper en større distanse, og har
ofte det utgangspunkt at barn utvikler seg i lik takt og i hovedsak med samme interessefelt.
STANDARDER OG SAMARBEID
Ulike verktøy kan være nyttige i enkelte sammenhenger.
Dersom et barn eksempelvis sliter med språk, kan det være
fornuftig å kartlegge hvor problemet ligger som et grunnlag
for å vurdere hvilke tiltak som kreves for å gi barnet best mulig
oppfølging.
Problemet med KDs fortolkning av gjeldende lovverk er at
det åpnes for at beslutningsansvaret for hvordan enkeltbarn og
barnegruppen skal vurderes, legges hos eier. At eier, styrere og
barnehagelærere samarbeider, vil etter alle solemerker være en
god ting. Men dette fordrer at ansvaret fordeles på en fornuftig
måte: Eiere må legge rammene som gjør det mulig for styrere og
barnehagelærere å drive en forsvarlig pedagogisk virksomhet.
Når det gjelder vurderingsarbeidet, er det en nødvendighet
med et tillitsforhold mellom eier og de ansatte i barnehagene.
Eier har ansvaret for å ansette et tilstrekkelig antall barnehagelærere, og å sørge for at hver barnehage har en styrer med
barnehagelærerutdanning. Kunnskapen disse ansatte innehar
gjennom sin utdanning og kjennskap til barna, må videre være
det som danner grunnlaget for vurderingsarbeidet som skal
utføres. Dokumentasjon er et av flere verktøy i dette arbeidet.
At eier, styrere og barnehagelærere utarbeider en felles forståelse for hvordan samarbeidet skal foregå, er mer fornuftig enn
at det utarbeides standarder for hvordan arbeidet skal utføres.
KONSEKVENSER AV EN LOVENDRING
Dersom den mye omtalte setningen fra KDs høringsbrev gjentas i den kommende lovproposisjonen, frykter vi en uheldig
endring i praksis. Selv om ikke setningen er ment inntatt i
lovhjemmelen, vil en lovproposisjon være del av forarbeidet til
loven, og dertil også tas i betraktning ved en tilspisset rettstvist.
Vi har vanskelig for å se at styrer eller barnehagelærer vil ha
mulighet til å vinne frem i en slik sak, dersom det i forarbeidet
til loven ligger en så eksplisitt formulering om eiers rett. Men
hva er så de mulige konsekvensene?
Vi tror muligheten for barnehagelærerne til å utføre sitt
samfunnsmandat vil få dårligere vilkår i en slik situasjon.
Metodefriheten vil opplagt være svekket. I ytterste konsekvens
vil vi se en utbredt kartlegging som danner et dårlig grunnlag
for vurderingen av enkeltbarn og barnegruppa.
ERFARINGER GJENNOM RESPONS
Florians lek med dørene er en handling som er viktig for han.
Den tyskjødiske filosofen Hannah Arendt (1906 – 1975) mener
mennesket blir demokratiske gjennom handling. Eller sagt på
en annen måte: Barn får demokratiske erfaringer gjennom
responsen på sine handlinger. Arendt kaller det å bringe noe
nytt til verden.
Florian bringer sin fascinasjon for dører til verden. Denne
fascinasjonen kan responderes med nysgjerrighet og åpenhet,
eller avvisning og lukkethet. Å avskrive barns initiativer som
uviktige, forstyrrende, inadekvate eller trassige, danner dårligere vilkår for barns demokratiske deltakelse og erfaringer.
Dersom vurderingsarbeidet i barnehagene blir ytterligere
standardisert, lukkes døra for en rekke av barns initiativer og
handlinger, og dermed svekkes også vilkårene for demokratisk
deltakelse. Hvorfor?
Fordi det rettslig åpnes for en langt mer utstrakt grad av
standardiserte verktøy i barnehagens vurderingsarbeid. En
økende grad av standardisert vurdering av enkeltindivider gjør
vilkårene dårligere for vurdering på grunnlag av observasjoner
av, og kjennskap til, det enkelte barn og barnegruppa.
PROFESJONENS ANSVAR
Vi mener at retten til å velge verktøy for arbeidet med vurdering og dokumentasjon må ligge hos styreren og barnehagelærerne. En innskrenking av dagens metodefrihet vil bidra til
at hvordan barn skal vurderes, avgjøres av mennesker som ikke
har spesifikk kunnskap om det enkelte barn og barnegruppa.
Og i en lang rekke tilfeller også av mennesker som ikke har
generell kunnskap om barn.
Vi oppfordrer KD til å endre sine formuleringer før en lovproposisjon legges ut til høring i Stortinget. For at det skal
skapes best mulige utviklingsmuligheter for Florian og cirka
300 000 andre barnehagebarn, må barnehagelærernes metodefrihet ivaretas. Det juridiske ansvaret for at barnehagen
drives på forsvarlig vis gjennom tilstrekkelige rammevilkår
for arbeidet, bør fortsatt ligge hos eier.
Å sikre at barnehagebarn får gode vilkår for lek, læring,
utvikling og danning er ingen rettighet. Det er et ansvar.
Nytt FUB
Foreldreutvalget for barnehager, FUB,
har fått ny besetning. Nye FUB er
oppnevnt for perioden 2015 – 2018, og
medlemmene er:
Marie Therese Skinstad-Jansen,
Moss (leder); Espen Agøy Hegge,
Tiller (Trondheim kommune);
Honoratte Kashale, Oslo; Yngvar
Natland, Tromsø; Miriam Anna
Stina Paulsen, Drag (Tysfjord
kommune i Nordland); Hege
Tegler, Drammen, og Audun
Fiskum, Harran (Grong kommune
i Nord-Trøndelag, vara).
Skinstad-Jansen (bildet, copyright FUB) presenteres
i FUBs pressemelding som jurist og trebarnsmor. Hun
etterfølger Lena Jensen, tidligere stortingsrepresentant
for Sosialistisk Venstreparti, som var FUBs første leder
i perioden 2011 – 2014.
Den som vil kontakte FUB, gjør det ved å kontakte
senior kommunikasjonsrådgiver Anne D. Nilsen, tlf 901
17 452, [email protected]. Nilsen er kontaktperson for
både FUB og Foreldreutvalget for grunnskolen, FUG. AS
| 19
ET MØTE MED ELIN ERIKSEN ØDEGAARD
Vil ha nasjonale sentre for
barnehagekunnskap
Vi har ti nasjonale sentre for opplæring her til lands, men ingen av dem ivaretar lek,
barns rettigheter og den allmenne barnehagepedagogikken som kunnskapsområder.
Elin Eriksen Ødegaard vil ha et nasjonalt senter for barns rettigheter og demokrati,
og et for lek.
INTERVJUER ARNE SOLLI FOTOGRAF ERIK M. SUNDT
De ti nasjonale sentrene vi har i dag, alle underlagt Kunnskapsdepartementet via Utdanningsdirektoratet, har som formål å
arbeide for å utvikle kvaliteten i opplæringen.
– Svakheten ved dem er ikke bare at flere av dem i liten
grad besitter barnehagefaglig kompetanse, men like mye at de
fleste av dem ble opprettet for skolens mandat og ikke barnehagens, uttaler Elin Eriksen Ødegaard. – Barnehagen har et
delt mandat mellom å være en barndomsarena og første steg
i utdanningsløpet. Barnehagesektoren mangler sentre som i
sin hovedsak er opprettet for å ivareta barndomsperspektivet
i barnehagens mandat og en barnehagepedagogikk på barnehagens premisser.
Dette er en mangel hun ønsker kan bli rettet opp: – Hensynet til det helhetspedagogiske ved barnehagens mandat
kan ivaretas gjennom opprettelsen av et nasjonalt senter for
barns rettigheter og demokrati, og et nasjonalt senter for lek og
barnekultur. Ved disse sentrene må de ansatte ha høy barnehagefaglig kompetanse, inkludert forskningskompetanse som
ivaretar kunnskap om barnehagens tradisjon og barns ulike
vilkår og ressurser.
– To sentre som disse ville kunne ivareta flere sider av de
kunnskapsområder som er sentrale for å kunne videreutvikle
den nordiske barnehagemodellen, sier hun. – Vi trenger å
styrke kunnskap og drøftinger om barnehagens pedagogikk for
vår tid, gjerne i samarbeid med barneombudet. Et eller flere
sentre som ivaretar barns rettigheter på tydelig måte ville også
skolens barnetrinn kunne være tjent med. Den norske barnehagehistorien viser at vi har mye å være stolt over når det gjelder
å se barn som deltakere og ressurs i pedagogikken, nå er det tid
for både å forankre og videreutvikle barnehagepedagogikken.
MED SOSIALT ENGASJEMENT
Det var ikke gitt at jenta fra Florø i Sogn og Fjordane skulle
bli professor i barnehagepedagogikk ved Høgskolen i Bergen.
Først lurte den unge lesehesten Elin på å bli bibliotekar. Hun
vurderte også å bli bonde eller barnevernspedagog.
– Det ble imidlertid førskolelærerutdanning ved Høgskolen
i Bergen (HiB). Det viktigste for meg var et yrke der jeg med
mitt sosiale engasjement kunne få arbeide med å skape gode
oppvekstvilkår for barn. Jeg trives svært godt sammen med
barn og savner den delen av barnehagearbeidet som handler
om å få ta del i barns liv i glede så vel som i tøffe tak. Etter 14
dager som student hadde jeg tilegnet meg en førskolelæreridentitet fullt og helt, forteller Eriksen Ødegaard, som på det
– Barnehagen må få være en institusjon på sine egne premisser, er Elin Eriksen Ødegaards mening. – Derfor må «skoleforberedende» bort som et uttalt
mål for barnehagen.
tidspunktet hadde bak seg tre år med variert praksis, både
i barnehage og ved avlastningsinstitusjoner for barn med
funksjonsnedsettelser.
Som førskolelærer arbeidet hun ni år i barnehage, derav fem
år som styrer. Et veiskille av privat karakter drev henne inn i
det hun kaller et nytt livsprosjekt, og det ble videreutdanning
i pedagogikk. Etter fullført hovedfag i pedagogikk ved Norsk
Lærerakademi (NLA) i Bergen, ble det doktorgradsstudium ved
Göteborgs universitet og Utbildningsvetenskapelig fakultet.
Som følge av denne karriereveien har det vært selvfølgelig for
henne å følge de forskjellige aspektene ved barnehageforskning
tett.
– Svært mye har skjedd innen norsk barnehageforskning
de siste fem til seks årene, slår hun fast. – Mange doktorgradsinnehavere er kommet til. Vi har nå mer kunnskap om livet i
den norske barnehagen, men fremdeles er det mye vi ikke vet.
Det er ikke lenger entydig hva som faller innenfor eller utenfor
kategorien «barnehageforskning», og jeg lurer av og til på om
vi bør foreta noen avgrensninger for å tydeliggjøre skillelinjer
og møtepunkter i feltet.
– Hva er for eksempel barnehagepedagogisk forskning i rela-
«Barnehagen må få arbeide som
en selvdefinerende institusjon,
slik skolen gjør det.»
sjon til barnehagefaglig eller barnehagedidaktisk forskning?
fortsetter Eriksen Ødegaard. – Barnehageforskning er en ganske vid kategori som rommer en pedagogisk og didaktisk innfallsvinkel til barnehagen, men også en sosiologisk, filosofisk og
en psykologisk. Barnehageforskningen retter sin oppmerksomhet både mot kunnskap om barn og om personalet og foreldre.
Programmer i Forskningsrådet bidrar til defineringen av hva
barnehageforskningen kan være og skal tjene. Velferdsstatens
problemer har for en stor del definert kunnskapsbehovet for de
store satsingene. Det er mange interessehavere i barnehagen.
Derfor trenger de barnehagepedagogiske forskerne å snakke
| 21
ET MØTE MED ELIN ERIKSEN ØDEGAARD
sammen for å konsolidere stillingen og melde nye kunnskapsbehov innenfra, gjerne i samarbeid med sektoren selv.
tradisjon å knytte læring til utforskende deltakende praksiser
med utgangspunkt i lokalt utformede prosjekter.
Hun mener at «skoleforberedende» må bort som et uttalt
MILJØ- OG NETTVERKSBYGGING
mål for barnehagen – fordi barnehagen må få være en instituEriksen Ødegaard er svært glad for Nasjonal forskerskole sjon på sine egne premisser.
for lærerutdanning (NAFOL), som
– Klart det skjer skoleforbereer underlagt og finansiert av Norges
dende
aktiviteter i barnehagen, det
INTERVJUET: Elin Eriksen Ødegaard (56) (Elin.
ligger
i
sakens natur. Etter barneforskningsråd (NFR, fram til 2016).
[email protected]) er professor ved
Høgskolen i Bergen (HiB) med barnehagen som
Tre av doktorgradsstipendiatene fra
hagen følger skolen. Når barn vokser
danningsarena som forskningsfelt. I 2009–2014 ledet
det forskningsmiljøet hun leder, er
og utvikler seg, forbereder de seg på
hun Forskningsrådets prosjekt Barnehagen som
også tilknyttet NAFOL.
livet. Det betyr imidlertid ikke at
danningsarena. Hun ledet Utdanningsdirektoratets
– NAFOL innebærer at stipendiaskolen skal få legge premissene for
arbeidsgruppe som i fjor la fram sin innstilling til ny
rammeplan for barnehagen. Eriksen Ødegaard var
ter innen barnehageforskning har fått
barnehagens virksomhet, sier hun.
leder for norsk OMEP (= Verdensorganisasjonen for
en arena der de kan treffes jevnlig.
– Det ér på skolens premisser når
små barns oppvekst og danning) 2009–2012, og for
De får dermed anledning til å etaman i barnehagen driver «lekeskole»,
tiden er hun også professor II ved Universitetet i
blere nettverk som på sikt vil styrke
gir «lekser» og lignende.
Tromsø – Norges Arktiske Universitet, samt leder av
sekretariatet i BIN-Norden (= Barnekulturforskning i
forskningsmiljøene tilknyttet barne– Det er feil å tro at femåringene
Norden – Et nordisk tverrfaglig forskningsnettverk).
hagesektoren. Takket være NAFOL
blir mer skoleklare av å gå i «lekeHun er også tilknyttet BLU – følgeforskning,
har mange utdanningsinstitusjoner
skole» enn av å fortsette å leke
som følger implementeringen av den nye
rundt om i landet nå barnehageforsog utforske prosjektbasert ut fra
barnehagelærerutdanningen. Hun har utgitt en
lang rekke bøker og artikler fra 1997 til i år, for
kningsstipendiater som bygger nettutvalgte tematikker. La lokale proeksempel Beyond Observation – Narratives and
verk med hverandre, sier hun.
sjekter få vokse fram i dialog med og
Young Children (2015, sammen med Susanne Garvis
Men forstår så våre utdanningspobruk av nærmiljøet! Barn tar opp i seg
og Narelle Lemon).
litikere og -myndigheter å verdsette
lærdom ut fra sine egne interesser og
de forskningsresultatene som proi samspill med omverdenen. Barn blir
duseres her til lands? Til dels, mener hun.
jo skoleklare! Vi må ikke kaste barnehagens arbeidsmetoder
– Da regjeringen nedsatte rammeplangruppen for å revidere over bord når barnet blir fem år.
rammeplanen, så nedsatte den en gruppe der alle medlem– Barnehagen må følgelig få arbeide som en selvdefinerende
mene hadde et innenfraperspektiv på barnehagen, påpeker institusjon, slik skolen gjør, fastslår hun. – Skolen definerer
hun. – I gruppen satt førskolelærere, barnehageforskere, en seg ikke først og fremst i forhold til barnehagen. Samarbeid
kommunal oppvekstsjef med stort barnehageengasjement, og mellom skole og barnehage må ikke bety at skolen får defien representant for Utdanningsforbundet som også er tidligere nisjonsmakt over barnehagens innhold. Det er utopisk og
førskolelærer. De nedsatte også en stor referansegruppe fra uheldig å ha forventninger om at barn skal bli like til skolestart.
barnehager og andre deler av sektoren. Kunnskapsdeparte- Viktig i samarbeidet er at skolen forbereder seg på å ta i mot
mentet har også opprettet en database for barnehageforskning. ulike barn. Dersom vi anlegger et ressursperspektiv på barn,
Slike eksempler tar jeg som et tydelig signal om verdsetting uansett hvor de skulle befinne seg i en utviklingsprosess, vil
vi lettere kunne opprettholde en glede hos dem ved å lære nye
av ny norsk barnehageforskning.
kunnskaper og ferdigheter.
BARNEHAGEN PÅ EGNE
HVORFOR EN NY RAMMEPLAN?
OG IKKE SKOLENS PREMISSER
Eriksen Ødegaard ser det slik at vi lever i en brytningstid. Den Eriksen Ødegaard ledet arbeidet med forslag til revidert ramnorske barnehagen og den norske forskningen vektlegger barns meplan som ligger ved saken når Kunnskapsdepartementet
rettigheter og den demokratiske inngangen til barnehagepe- nå former sin barnehagepolitikk. En revidert rammeplan
dagogikken. Ideen om den norske eller nordiske modellen blir antakelig gjeldende i løpet av neste år. Hvorfor en ny
står sterkt i norsk barnehagetradisjon, samtidig som denne rammeplan?
ideen brytes mot ideer, tradisjoner og modeller fra både USA,
– Ved store samfunnsutfordringer, en sektor i rask vekst
Australia, Asia og også deler av Europa. I store deler av verden og ny kunnskap var det nødvendig med en gjennomgang av
knyttes mandatet til et forhåndsdefinert skoleforberedende rammeplanteksten. Mange har strevet med å forstå danningsinnhold mer enn en allmennpedagogisk idé om den gode begrepet. Den eksisterende rammeplanen knytter danning
barndom. I den norske barnehagemodellen har det vært en sterkt til læring, og det er etter min mening for snevert. En
slik tett sammenkobling gjør danning til et didaktisk begrep,
mens danning rettelig er et sentralt begrep også i den helhetlige
pedagogikken. Barns danning skjer like gjerne gjennom lek og
omsorg som gjennom læring.
– Barnehageloven omhandler også lovens samfunnsmandat, som man kan tolke som et danningspedagogisk oppdrag.
Det rammeplangruppen har gjort, er å løse opp den sterke
bindingen mellom læring og danning. Danningsbegrepet er
også koplet til tilhørighet, identitet og deltakelse. Gjennom
å reformulere kapittel 1 i rammeplanen, framholder rammeplangruppen rammeplanens allmennpedagogiske samfunnsmandat der honnørord som medvirkning, demokrati
og tilhørighet hører hjemme, fortsetter Eriksen Ødegaard.
– Når vi taler om en pedagogikk for en bærekraftig utvikling,
blir det for snevert å knytte bærekraftig utvikling til det didaktiske, til det så å si naturfaglige, som i den eksisterende rammeplanen. Formuleringer om bærekraftig utvikling innebærer
å måtte favne sosial ulikhet og hvordan arbeide for demokrati,
likeverd og sosial utjevning, og det tar den eksisterende rammeplanen ikke høyde for. Det viste seg at det også var behov
for en gjennomgang av fagområdene i rammeplanen. Det var
også nødvendig å tydeliggjøre barnehagelærerens spesielle
oppdrag. Vi vet at personalet spiller en nøkkelrolle når det
gjelder barnehagens kvalitet. Da må rammeplanen tydeliggjøre
oppdraget for dem som har den fagligpedagogiske utdanningen.
– Hvilket samfunnsmandat skal framtidens barnehager ha?
spør hun. – Det demokratiske mandatet må med; det er også
politisk enighet her til lands om å bekjempe sosiale ulikheter
mellom barn. Det finnes uenigheter om hvordan vi best gjør
det. Jeg mener at vi må styrke barn, vi må se på alle barn som
mennesker med ressurser.
KUNNSKAPSOPPRUSTNING
MOT PAKKELØSNINGER
I et samfunn preget av stadig større ulikheter og økende sosialt
og kulturelt mangfold, vil barnehagen bli preget av det samme.
Kravene til barnehagelærernes dømmekraft og analytiske
ferdigheter i forskjellige situasjoner overfor både barna og
deres foreldre er alt store, og vil bli større.
– Den komplekse barnehagehverdagen har skapt et behov for
løsninger som kan gjøre hverdagen lettere, og løsningene tilbys
i form av stadig flere pedagogiske «pakker» som lover barnehagelæreren en enklere tilværelse på jobben, sier hun. – Disse
«pakkene» er noens pedagogiske produkter, kanskje gjennom
forskning, og operasjonalisert til barnehagevirkeligheten.
De mange «pakkene» krever kunnskap og innsikt hos barnehagelærere som bør kunne skille mellom skitt og kanel og
tilpasse bruken til sin kontekst. Slik kunnskap og innsikt må
styrkes gjennom barnehagelærerutdanningen og på etter og
videreutdanninger på masternivå.
De mange pedagogiske «pakkene» som tilbys, krever større kunnskaper
av barnehagelærerne, sier Elin Eriksen Ødegaard: – Slik at de lærer å
skille mellom skitt og kanel.
– Barnehagelærere og andre pedagoger i barnehagen har
behov for kunnskaper som gjør dem i stand til å forstå myndighetenes og barnehageeiernes retorikk når de får tilbud
om en «pakkeløsning». Kunnskapen må selvsagt bestå av
praktisk pedagogikk og didaktikk, men vel så viktig er idé og
grunnlagstenkning. Det er gjennom kunnskap og analyse at en
«pakke» kan vurderes og godtas eller avvises. Dømmekraften
må få en sterkere kunnskapsbase, sier hun.
Ved Senter for utdanningsforskning og ved barnehagelærerutdanningen ved HiB arbeider man nå med begrepet
glocality og ideen om den glokale lærer. Til tross for at noen
ideer blir raskt spredt mellom landegrenser, vil erfaring likevel være subjektiv og lokal. Dette er begreper som kan bety
at en barnehagelærer må tenke på barnehagen både som et
lokalt og globalt sted på samme tid. I en tid der mennesker
forflytter seg både stedlig og mentalt ved bruk av medier og
stedsforflytninger, er det ikke like enkelt å skape et innhold
som gir lik mening for alle barn. Likevel får alle erfaringer i
den barnehagen de går i. Samtidig som man må heve blikket
og se at en er en del av en større verden, må man også handle
og være tilstede her og nå, er Eriksen Ødegaards poeng.
| 23
BARNEHAGEMINNER
Beskjeden dronning
Hele Norges skiskytterdronning, Tora Berger, gikk i Kjøremsgrenda
barnehage på Lesja fra hun var fem til hun var sju år. Det sterkeste
minnet derfra var da hun satte en vaffel i halsen, og «barnehagetanta»
måtte holde henne opp ned for å få ut vaffelen.
BENTE BOLSTAD
([email protected])
er frilansjournalist
Vaffeldramaet i barnehagen endte som
man forstår bra. Nå sitter Tora Berger
på en kafé på Oslo S og blir intervjuet
av Første steg. Underveis smaker det
fortsatt bra med vaffel – og kaffe.
– Det verste med den historia var at
jeg syntes det var såååå flaut at alle så på
meg, sier hun.
Seinere har Berger måtte venne seg
til mye oppmerksomhet. Nå er det slett
ikke det å være synlig hun liker best
ved jobben som toppidrettsutøver, men
uunngåelig er det jo når hun tross alt
skilter med imponerende to OL-gull, åtte
VM-gull, 28 seiere i verdenscupen og 17
NM-titler som skiskytter, for å nevne
det grøvste.
Hun trente to ganger om dagen nesten
hver dag, fra hun var 18 til hun ga seg som
aktiv våren 2014, 33 år gammel. Skyting
begynte hun med da hun var ti år, den
alderen som Skiskytterforbundet anbefaler i dag. Berger føyer til at mange barn
begynner enda tidligere. Hun ble, og er
fortsatt, kjent langt ut over de idrettsinteressertes rekker. Men hun er naturlig
beskjeden, og synes det er plagsomt når
hun blir gjenkjent.
FRILEIK OG SANG
Barnehagehverdagen var stort sett en
dans på roser.
– Jeg kan bare huske at jeg gleda meg
til å gå i barnehagen. Jeg hadde ei god
venninne der, vi er forresten fortsatt
venner, forteller Berger.
Det var mye frileik, men hun husker
også at hun likte veldig godt når de sang
sammen i barnehagen.
– Ganske rart egentlig, for jeg kan ikke
synge.
En gang mista hun en øredobb mens
hun var ute og akte. Det husker hun fordi
det var vondt, og fordi øredobben ble funnet igjen neste sommer.
Av en eller annen grunn minnes hun
også at de skulle lage adventslys: – Jeg
tror jeg husker det fordi det var så kjedelig. Bare gå rundt i kø, dyppe lyset, og så
en ny treg runde rundt…
Det var mange turer og utflukter i
barnehagen. Hun husker at de akte mye
om vinteren. Det er ikke så greit å huske
om skiturene var med barnehagen, eller
om det hun husker er turer med foreldrene. De tok Tora og storebroren Lars,
som fortsatt er aktiv skiskytter, med på
skiturer fra tidlig alder.
VM-PROSJEKTSTILLING
– Hvordan vil du beskrive deg selv som
liten?
– Jeg var stille og beskjeden, men
hjemme i trygge omgivelser kunne jeg
også være ganske temperamentsfull. Og
jeg var og er ganske sta, sier Berger, som
sier at det kan gå en stund før hun sier fra
hvis hun reagerer på noe. Men hun kan
også være klar i sin tale når hun blir terga
nok. Broren Lars vet hvordan det gjøres.
Tiden som har gått siden hun sluttet
som aktiv, har vært et lenge etterlengtet
pustehull. Hun har fått gjort mye av det
hun har savna i årene som aktiv.
Neste år er det verdensmesterskap
i skiskyting i Oslo. I den forbindelse
er Berger ansatt i en prosjektstilling i
Skiskytterforbundet. Hun arbeider med
rekruttering av barn og unge. Hun har
også oppgaver knyttet til juniorjentene
innenfor sporten.
Skiskyting stiller spesielle krav til
foreldrene. På grunn av våpenbruk må
de delta på alle treninger og turer helt
til ungene er fylt 16 år. Samtidig skaper
dette et veldig tett og godt sosialt miljø
familiene imellom. Berger forteller at
hennes foreldre er veldig glade i dette
miljøet.
Å FINNE NOE DU TRIVES MED
– Nå som jeg er gravid, gleder mora mi
seg og sier at det er håp om at hun kan
fortsette å være en del av dette miljøet
Tora Berger, skiskytterdronningen, slik
mange kjenner henne fra tv-overføringene
fra de store mesterskapene. Her er hun i aksjon
i et verdenscuprenn i Ruhpolding i Tyskland
13. januar 2013, et renn hun for øvrig vant
(foto: Terje Bendixby, NTB Scanpix).
Tora Berger betegner seg selv som beskjeden
og sta – egenskaper hun har båret med seg helt
fra barnehagetida (foto: Bente Bolstad).
i lang tid framover. Men da sier jeg at
det jo ikke er sikkert at ungen min vil
bli skiskytter. Jeg synes det er riktig å
gi ungene mulighet til å bli kjent med en
sport. Men det viktigste er jo at de driver
med noe de synes er artig. Det har jeg
alltid gjort, sier hun.
Noe supertalent i skiskyting mener
Berger bestemt at hun ikke var. Hun visste ikke at hun skulle bli skiskytter før
hun var 17–18 år og begynte på idrettslinja på Meråker videregående skole.
– Jeg tenkte ikke på resultater heller.
Men på idrettslinja måtte jeg sette meg
egne mål, og jeg satte meg som mål å
vinne gull i OL. Det oppnådde jeg i 2010.
KUNSTEN Å BLI GOD
Berger forteller at hun har arbeidet veldig mye med bestemte ord og tanker for
å kunne skru på de rette knappene og
prestere best mulig. I en periode hadde
hun problemer med den venstre armen.
I tankene sendte hun armen på ferie. Det
funka.
– Skiskyting har vokst til å bli en veldig
populær publikumsidrett. Som tilskuere
opplever vi kontrasten: Utøverne skal
løpe så fort de kan i sporet, og så skal de
stå fjellstøtt og skyte blink. Hvordan får
dere det til?
– Du må være helt fokusert på øyeblikket. Vi jobber jo med to ting under et
løp, det er riktig, men vi kan bare gjøre
en ting av gangen. Når det gjelder å holde
børsa støtt, så er det en treningssak, sier
Tora Berger som sier at nå gleder hun seg
til å kunne videreføre egne erfaringer til
nye generasjoner.
| 25
KJETILS HJØRNE
I Kjetils hjørne sitter KJETIL STEINSHOLT,
professor i pedagogikk ved Norges teknisknaturvitenskapelige universitet (NTNU) i
Trondheim og professor II ved Høgskolen i
Østfold, Halden (foto: Arne Solli).
Ray Davies, en rockeopera,
og det å se den andre
Den teoretiske og ferdighetsorienterte skolen som ikke vil se elevene,
må fjernes, mener Ray Davies, en av frontfigurene i det legendariske
rockebandet the Kinks.
Jeg husker mange fester som jeg ikke husker noen ting av.
Spesielt én. Det var en fredag kveld i 1975, oktoberluften var
blitt mer enn høst, og gjengen satt rundt et bord og nippet til
forskjellige ting. Mye kom til å skje. Allerede tidlig fikk Nils
et intellektuelt illebefinnende og løp ut i hagen og satt seg
under et pæretre og ropte på Freud. Gerd hadde fått i seg litt
for mye hjemmelaget rabarbravin og lå halvnaken og duppet i
et badekar og søkte etter åndelige vesener og engler. Radikale
Per som ønsket revolusjon, lå lett tilbakelent i sofaen med
bena på bordet og snakket om proletariatets diktatur og om
hvor snill Stalin hadde vært. Nils og Trude satt på kjøkkenet
og analyserte hverandres barndomserfaringer i håp om å finne
løsningen på sin angst for edderkopper og skrukketroll. Leif
satt dypt deprimert i en krok halvveis skjult av en stol og så
nedtrykt på sin egen t-trøye hvor det sto «fuck me» og lurte
på hvorfor ingen gjorde det.
Jeg satt sammen med Arild i et lite bøttekott og studerte the
Kinks nye rockeopera Schoolboys in Disgrace. Gjennom Ray
Davies’ tekster og musikk kunne vi følge de harde skoledagene
som var med på å forme herr Flash (Davies’ alter ego) – og vi
kjente oss igjen i fortellingene.
DEN MEST BRITISKE AV ALLE?
Selv om Ray Davies vokste opp og fortsatt bor i det typiske
arbeiderklassestrøket Muswell Hill i Nord-London, viser han
gjennom sine sanger og bøker at han kan tegne vakre og ofte
ironiske bilder av det pastorale britiske ideal. Han synger
romantisk om de vakre grønne landsbyene, om pubene, gatene
og de offentlige skolene som er i ferd med å forsvinne og som
ofte fremstår som en klagende bakgrunn for hans ofte ironiske
forsvar av tradisjonelle britiske verdier. Derfor er det mange
som hevder at the Kinks var det mest typisk britiske band av
alle.
The Kinks spilte sin siste konsert 15. juni 1996 under Norwegian Wood Music Festival i Oslo, neppe det mest sentrale
stedet for en avslutning av et av rockemusikkens viktigste
band. Etter bruddet har Ray Davies gjennomført en rad av
soloprosjekter; cd-er, bøker (romaner og selvbiografier), filmer,
teateroppsetninger, operaer, musikaler og større skoleprosjekter i samarbeid med elever. I 2004 mottok Davies en CBE
(Commander of the British Empire) av dronning Elisabeth,
og i 2012 fremførte han en av the Kinks mest kjente sanger,
Waterloo Sunset, som ble et av de største høydepunktene under
avslutningsseremonien av de Olympiske lekene i London.
Ray Davies på scenen på Roskilde-festivalen i 1972 (NTB-foto).
DAVIES’ ROUSSEAUIANSKE BILDE
I Schoolboys in Disgrace møter vi allerede i sangen Schooldays
forestillingen om at tiden på skolen burde være de lykkeligste
i ens liv. Lykken rives etter hvert brutalt ned ved at elevene
møter en sadistisk rektor som utøver rå makt overfor elevene:
«Dere lytter ikke til det jeg har å si, dere tror dere bare kan gå
rundt her og slenge. Da gjør dere en stor feil og det skal dere
finne ut på den harde måten.» Det vonde høydepunktet møter
vi i Headmaster hvor rektor viser ut en gutt fordi han har hatt et
romantisk stevnemøte med en medelev. Men først blir gutten
ydmyket og brutalt straffet foran resten av elevene. Gjennom
slike erfaringer bygger Flash opp «en hard og bitter karakter»
som forteller ham at han «alltid vil slåss for det han ønsker seg,
uansett». Han blir etter hvert et «masseprodusert fabrikkfôr»,
en sympatisk kjeltring; han blir, som Davies skriver, en av
velferdsstatens outsidere i et samfunn som gjennom ulike
former for maktutøvelse «styrer hans kropp og sjel».
Flash blir en fattiggutt som aldri får mulighetene til å realisere sine små drømmer. Ingen ser ham. Tidlig i operaen møter
vi også Jack The Idiot Dunce, en skjeløyd gutt med «taxidørførste steg nr 1|2015
| 27

ører» og som alle medelevene elsket å dra og klype i. Jack
dumpet på alle prøver og klarte ikke å gjennomføre en eneste
eksamen, ble kastet ut fra sitt hjem, som i Victoriatiden, men
endte til slutt opp som en kjent rockedanser. Davies forteller
oss om en gutt som med et særdeles dårlig utgangspunkt og
som med sine ukoordinerte og spastiske bevegelser kjemper
seg frem til suksess. I motsetning til Flash har Jack hverdagslige mennesker rundt seg som forsøker å forstå ham og som
ønsker å se ham. Dette temaet dukker opp i den syv minutter
lang sangen Education hvor Davies går nærmere inn på de
filosofiske prinsippene knyttet til overføring av kunnskap og
erfaring.
Han bruker et rousseauiansk bilde av hvordan et uutdannet
barn (det han med utgangspunkt i Platon kaller hulemennesket) sakte, men sikker sosialiseres inn i vår kunnskapsorienterte kultur helt til barnet kan imponere sine venner med sine
praktiske ferdigheter; han kan bygge hus, leve av det jorden har
å by på, han kan kjøre bil og fly, og så videre. Så blir musikken
roligere og mer melankolsk. Noe er på gang. Davies ønsker
nemlig å få frem at utdanningen ikke lenger handler om livet,
selv om lærere står på rekke og rad og forteller oss at barn skal
lære og at de er lærenemme! Han ønsker å sette tradisjonelle
vitenskapelige (pedagogiske) perspektiver i sentrum: Mot
slutten av sangen roper han ut at all formell opplæring ikke kan
redegjøre for eksistensens mysterier og ikke minst hvordan
vi ikke bare kan, men må «se den andre».
HVA TRER VI INN I NÅR VI TRER UT?
Vi må se den andre. Det blir for Davies mer enn å rette oppmerksomheten mot en person, eller at vi blir overrasket som
et resultat av at vi plutselig har sett noe i den andre som er nytt
for oss. Det å se den andre er langt mer grunnleggende enn
plutselig å oppdage at den virtuose sjakkspilleren vi kjenner
er en dårlig svømmer.
Schoolboys in Disgrace får oss til å innse at det å se den andre
dreier seg om å se barna ut fra det de er ved at vi selv trer ut av
grensene for våre egne selvinteresser og selvsentrerthet. Men
hva trer vi inn i når vi trer ut? Utsagn som sier at vi får tilgang
til den andres synspunkter ved å være empatiske overfor dem,
er ikke tilstrekkelig.
Med begge beina godt plantet i et arbeiderklassemiljø peker
Davis på at vår eksistens først og fremst er avhengig av andre
samtidig som vi også erfarer verden ut fra vårt eget perspektiv.
På en slik måte broderer han elegant frem kvalitetene ved både
undring og fortrolighet som etter hans mening utgjør kjernen
i vårt samspill med andre. Gjennom tekst og musikk får han
frem situasjoner hvor vi kommuniserer med andre uten å
vie alt for mye oppmerksomhet mot det vi snakker om eller
hvordan den andre reagerer. Men gjennom den andres svar gir
han selv klar beskjed om at han faktisk har lyttet med omhu, og
kanskje har han forstått mer av hva vi har snakket om enn det
vi faktisk har. På denne måten blir vi bevisst det Davies kaller
«den pedagogiske mystikken»; nå blir vi plutselig bevisst at
den andre faktisk er der og at han ser på meg.
I dette mystiske øyeblikket lever vi i den andres private
verden. Det interessante her er at verden som den andre retter
oppmerksomheten mot, er oss selv! Det er en mystisk følelse av
å bli avslørt samtidig som vi merker oss den andres perspektiv
som noe konkret og virkelig, noe vi opplever direkte, selv om
det ikke er synlig. Vi blir for et øyeblikk klar over at vi på en og
samme tid både er den som oppfattes og den som oppfatter. På
en mystisk måte deler vi, ved at vi er i, den andres perspektiv
– altså perspektivet til den andre som oppmerksomt lytter og
responderer på det vi har å si. Forestillingen om det «å dele
en verden» isteden for kun å ha tilgang til andre menneskers
synspunkter og sette seg inn i deres sko, er helt avgjørende for
Davies: Hvis ikke vil «education drive me insane». Den andres
verden kastes på oss og bretter seg ut, berører oss emosjonelt
og ikke minst eksistensielt.
DEN ANDRES PERSPEKTIV
Davies viser noe av dette gjennom sangen The first time we
fall in love. Det å anerkjenne et annet menneske på en dyp og
inderlig måte skjer gjennom uforbeholden kjærlighet. Det er
kun gjennom det nære vennskap eller kjærlighet det er mulig å
åpne seg for den andre på en slik måte at den andre gjenskapes
som et helhetlig og intakt menneske. Dette i kontrast til en
distansert holdning til den andre hvor vi betrakter den andre
som Flash; en «som er der ute».
For Davies er det, som han også antyder i bøkene X-Ray og
Americana, avgjørende å delta i den andres perspektiv. Dette
skal ikke forstås dithen at to mennesker smelter sammen til
en enhet. Hvis vi deltar i den andres perspektiv, hvis vi er der
sammen med den andre, vil vi fortsatt presentere oss selv som
«ulike»; jeg er meg og du er deg. Vi kan aldri få tilgang til den
andres perspektiver på nøyaktig samme måten som den andre
har dem: Selv om jeg kan oppfatte den andres synspunkter og
selv om jeg kan forstå noe av hvordan den andre betrakter meg,
kan jeg ikke stille meg på utsiden av meg selv og betrakte meg
slik andre gjør det. Jeg kan heller ikke erfare den andre som
om jeg var de andre.
I motsetning til Alice Cooper, som i sin tid fikk suksess med
sangen School’s out, de aggressive punkerne som i en kortere
periode spikret opp plakater med overskriften I hate school,
og Pink Floyds We don’t need no education fra albument The
Wall, starter the Kinks Schoolboys in Disgrace med alle de
positive erfaringene: Schooldays were such happy days. Men
etterhvert som operaen skrider fremover og problemene med
skolen og pedagogikken avsløres, ender også Davies opp med
at den teoretiske og ferdighetsorienterte skolen som ikke vil
se elevene, må fjernes.
Mellom linjene ligger åpenbart forestillingen om «no
education». Men i motsetning til andre rockeband og mange
pedagogiske teoretikere begrunner han det; gjennom tekst og
musikk. Eller slik det kommer frem i begynnelsen av sangen
Headmaster: «Headmaster, this is my confession / This time
you won’t be overjoyed.»
Bli med
Karsten og Petra på
Solsikkeaksjonen!
r!
Gratis materiell til barnehage
RD
RINGSVÆ • ANNE G. H
GE B
OL
T
RÅ
TO
N+P
KARSTE ETRA
R
Ressu uvimbo
foR baRRshefte
neha
og skoge
le
Innhold
Presentasjon
er
av SOS-barneby
og Juliaca i Peru
Lydboken
og frøken
«Løveungen
r i Afrika.».
Kanin på eventy
n. Melodi
av Inger Gunderse
Bringsværd,
Lest og sunget
tekst Tor Åge
Øyvind Denstad,
Gjengitt med
Henrik Skram.
arrangement
Damm.
tillatelse fra Cappelen
- GODE VENNER HJELPER HVERANDRE, sier
Karsten og Petra. Derfor arrangerer de Solsikkefest
og basar for SOS-barnebyer. Norge har mer enn 700
Solsikkebarnehager over hele landet.
For mange barnehagebarn er Solsikkeaksjonen et
første møte med dugnad, innsamling og en hverdag
som er svært forskjellig fra vår egen. Vi har fått solid
drahjelp fra Karsten og Petra, som er ﬂinke til å
reﬂektere rundt vennskap, familie og hvordan man kan
være til hjelp for andre.
Se mer på
sos-barnebyer.no/barnehage
Bli med! Alle inntektene går til SOS-barnebyers
arbeid i Zimbabwe.
Meld på din barnehage på
sos-barnebyer.no/solsikkeaksjonen
og motta alt materiell gratis.
| 29
Foto: © zayatssv
Barns interesse for å skrive
Et glimt inn i tre barnehagelæreres praksis
Jeg ankommer en barnehage en formiddag, som forsker med interesse for barns tidlige
skriving. Idet jeg går innover i garderoben mot døren til avdelingen, legger jeg merke
til en papirremse som ligger i garderobehyllen til et av barna. Jeg ser en lang rekke med
bokstaver, skrevet med en lysende blå farge: R A E A V H D F E.
MARIT HOLM HOPPERSTAD
([email protected]) er førsteamanuensis i pedagogikk
ved Dronning Mauds Minne, Høgskole for barnehagelærerutdanning
(DMMH) i Trondheim (foto: Berit Gåsbakk, DMMH).
Barn i vår del av verden blir tidlig oppmerksomme og nysgjerrige på skriftspråket og begynner å prøve seg frem med å skrive
selv, det vet vi fra en rekke studier (Christie 2003, Lorentzen
2008). Det er ikke så rart. Skriftspråket er synlig i barnas
hverdag på en rekke måter, i alt fra avisen som det leses i ved
frokostbordet til huskelappen som skrives til reklameskilt
langs vegen og navnet som markerer barnets egen garderobeplass i barnehagen (Laursen 2009). Skriftspråkets synlighet
er en viktig motivasjonsfaktor for barnas egen gryende skriveinteresse. Barnas nysgjerrighet kan vise seg i rykk og napp
og drives frem av ulike interesser (Hopperstad, Semundseth
& Lorentzen 2009).
I det ene øyeblikket er det kanskje bokstavenes særegne
form som opptar dem, i det neste hvordan bokstavene kan
settes sammen til ord. Gjennom sin egen aktive utforsking
og utprøving vil barna danne seg en forståelse av hva skrift
er, hvordan skrift ser ut og hva vi kan bruke skriftspråket til
(Kress 1997). Barnehagen er i dag et viktig sted for denne
spennende prosessen. Min innledende praksisfortelling om
papirremsen som lå i garderobehyllen er et godt eksempel på
det. Personalet i barnehagen er i den heldige posisjonen at de
kan følge barna og støtte dem.
HVORDAN OPPMUNTRE OG STØTTE BARNA?
Hvordan kan så barnehagelærere og andre ansatte skape et
miljø som også oppmuntrer og støtter barnas tidlige skriving?
Denne pedagogiske oppgaven er temaet her. Mer spesifikt
presenterer jeg funn fra en intervjustudie der tre pedagogiske
ledere forteller om sine opplevelser med barns skriving i den
uformelle delen av barnehagehverdagen. Mine informanter1
satte også ord på hva de selv gjør - sin egen praksis - for å skape
et miljø som oppmuntrer og støtter barna til å prøve seg frem
med å skrive selv. Det er denne gode praksisen jeg skriver om i
artikkelen. Jeg tar ikke opp alle sider ved praksisen til mine tre
informanter, men gir et lite glimt inn i deler av den – nærmere
bestemt i syv arbeidsmåter som jeg så langt har analysert og
tolket frem.
Målet er at barnehagelærere og barnehageansatte kan bruke
artikkelen som grunnlag for refleksjon over sitt eget arbeid
med å støtte barns skriving i barnehagens mange uformelle
situasjoner. Det uformelle hverdagslivet med sin åpenhet og
mulighet for spontanitet gir barn god anledning til å engasjere
seg i skriving utfra egne interesser og til å forfølge sine ideer
og teorier om denne uttrykksformen. I uformelle situasjoner
i barnehagehverdagen kan barna – når forholdene ligger til
rette for det – foreta «dei første utfluktene sine i skriftspråket»
– drevet av sin egen «utferdstrong», som Lorentzen (1993,
s. 28) kaller det. Jo mer barna selv får legge premissene for
sine egne «utflukter», jo mer meningsfullt blir skriving blir
for dem (Kress 1997).
ET SOSIOKULTURELT SYN PÅ LÆRING
Teoretisk er jeg inspirert av et sosiokulturelt syn på læring
(Vygotsky 1978). Dette læringssynet legger vekt på at læring
og utvikling skjer i sosial samhandling og gjennom vår egen
aktive deltakelse i fellesskap med andre – som også kan kalles
et læringsfellesskap (Säljö 2005). Barna tilegner seg kunnskaper og ferdigheter som har med skriftspråket å gjøre ved at
de deltar aktivt i barnehagens læringsfellesskap i situasjoner
der skrift og skriving på en eller annen måte inngår og spiller
en rolle (Smidt 2013).
Det sosiokulturelle synet på læring oppmuntrer til en
barnehagepraksis som bidrar til at skrift og skriving blir noe
barna aktivt kan engasjere seg i sammen med andre barn.
Det fremhever også betydningen av kompetente andre som
kan tilføre læringsmiljøet og læringsprosessene noe mer enn
det barna selv kan. I barnehagen vil dette ikke minst handle
1 De tre informantene er utdannet førskolelærere. Jeg velger likevel å bruke
den nye offisielle tittelen barnehagelærer i denne artikkelen.
om de voksne og det de foretar seg (Säljö 2005). I fortsettelsen presenterer jeg de syv arbeidsmåtene med eksempler
fra intervjuene.
SØRGE FOR STEDER DER SKRIVING KAN FOREGÅ
Barnehagelærerne forteller at de har bord og disker i barnevennlig høyde på avdelingen der barna kan holde på med tegning, skriving og annen slags aktivitet med papir, blyanter og
fargestifter når de ønsker det. Bokser med tegne- og skrivesaker har de stående fremme i åpne hyller, slik at det er lett
for barna å komme i gang. Informantene i min studie sørger på
denne måten for at barna har et sted der flere kan sitte sammen
og engasjere seg i skriving. Dette er kanskje en opplagt, men
ikke desto mindre en svært betydningsfull arbeidsmåte.
Skriving er, slik barnehagelærerne opplever det, en måte for
barna å være sammen på. Barna kommer ofte i samlet flokk til
bordet/disken eller trekkes dit når noen andre allerede har satt
seg. Informantene mener det sosiale aspektet er en vesentlig
drivkraft for barna. Det blir artig å holde på når en kan sitte
sammen med andre, og dessuten kan det være inspirerende og
lærerikt. En av barnehagelærerne sier det slik: «Jeg tror også
at det er derfor de sitter i disse smågruppene for de ser – ‘hva
skriver hun nå – hva skriver han’».
Arbeidsmåten med å sørge for et bord/en disk der også
skriving kan foregå gir barna et sted der de kan samles – og
lære av hverandre.
En av informantene trekker frem et annet poeng med bordet, nemlig at faste vennekonstellasjoner ikke gjør seg like
sterkt gjeldende som i andre sammenhenger. Barna blir ofte
sittende ved siden av noen de ellers ikke er så mye sammen
med. Hun forteller: «I dukkekroken så er det ofte de samme
grupperingene. Mens ved tegnebordet så er det mer varierende
– og da får du også litt mer impulser fra andre.»
Barnehagelæreren tegner et bilde av bordet som et inkluderende sted i barnehagens fysiske miljø, der barna kan havne
ved siden av hvem som helst og delta i samtaler med og få nye
impulser fra noen de kanskje ellers ikke pleier å være så mye
sammen med. Og hvem vet hvilke ideer og innsikter som da
kan oppstå og spre seg barna imellom?
VÆRE MATERIALFORVALTER
Barnehagelærerne legger vekt på at fargeblyanter, blyanter
og fargestifter må være lett tilgjengelige for barna slik at de
slipper å måtte spørre de voksne når skrivelysten melder
seg. Barnehagelærerne går også jevnlig gjennom utstyret.
De opplever at det trengs ulike slags typer redskaper fordi
barna har ulike ting fore når de skriver. En av informantene
forteller for eksempel om barn som gjerne vil forme «tynne»
bokstaver. Hun tar derfor jevnlige kvesserunder for å støtte en
slik skriveinteresse fordi, som hun sier: «Det blir ikke samme
måten å skrive med en tykk blyant som en tynn en. Så vi er
veldig bevisst på hvor spisse de er.»
Barnehagelærerne forteller at de innimellom også sorterer
tegne- /skriveredskapene etter farge. De opplever at denne
| 31

sorteringen gjør at det blir litt fristende å ta det og holde på
med det, som en av dem sier. Noen ganger kan det å skrive
fine bokstaver være viktig for barna (Hopperstad et al. 2009).
Praksisen med ikke bare å kvesse, men også sortere tegne- og
skriveredskapene etter farge, imøtekommer og gir legitimitet
til en slik estetisk orientert skriveinteresse blant barna.
Som materialforvaltere tenker barnehagelærerne også
gjennom hva slags papir de skal tilby barna å skrive på. De
begrunner dette med at papirets format eller tykkelse ikke
er likegyldig. Et stikkord for denne delen av materialforvaltningen er, i følge mine informanter, variasjon, at det ikke er
den samme typen papir alle dager, hele året. Det trengs et
mangfold av papirkvaliteter for å kunne imøtekomme de ulike
barnas engasjement i skriving. Hvitt papir i A4-format er
alltid tilgjengelig, forteller alle tre. I tillegg varierer de med for
eksempel papir i A3-format, de deler A4-papiret i mindre stykker eller legger frem ekstra tynt papir. Papiret er underlaget
barna formulerer seg på, og ulike typer papir inviterer til og
muliggjør ulik aktivitet. Er papiret stort, kan barna forme store
bokstaver eller skrive og/eller tegne mye. Er papiret tynt nok,
kan de legge det over en bokside og kopiere tekst om noe som
opptar dem. Barnas skriveengasjement har med andre ord en
materiell side også, som barnehagelærerne ivaretar med sin
omtanke for papiret.
En av informantene forteller at hun legger frem konvolutter
som barna kan ta i bruk om de vil. Hun ser at dette avstedkommer en ivrig produksjon og overlevering av brev blant barna.
De tegner og/eller skriver, bretter sammen tegningen og legger
den i konvolutten, skriver – med eller uten hjelp – navnet på
Foto: © ZaZa studio
den heldige mottaker utenpå konvolutten og overleverer den.
«Jeg har fått mange, jeg altså. Så lager de kanskje til andre
barn på barnehagen eller til styreren eller… De springer og
legger det på plassene til barna… også legger de dem på plassene til hverandre… og de blir glade når de får brev også da.»
Når vi skriver er det svært ofte fordi vi ønsker å ha kontakt
med andre og etablere eller bevare sosiale relasjoner – for
eksempel ved å sende et brev. Vi bruker skriving for et sosialt
formål, for å vise andre at vi setter pris på dem, tenker på dem
og ønsker å ha kontakt med dem (Smidt 2011). Tilgang til
konvolutter gir barna gode muligheter til å oppleve nettopp
dette – til å kjenne gleden ved å «sende» noen et brev og selv
å få et.
UTSTYRE DET FYSISKE
MILJØET MED NAVNESKILT
Den tredje arbeidsmåten er å utstyre det fysiske miljøet med
navneskilt av ulike slag. En av informantene forteller at de
har hengt opp store, utklipte hus i papp med barnas navn og
fødselsdato. Disse «bursdagshusene» (Maagerø 2013) henger
i garderoben og hvert barn har et eget «hus». Dette vil nok
være kjent for mange barnehageansatte. Barnehagelæreren i
min studie sier at hun rett som det er ser at barna står foran
«bursdagshuset» sitt og gransker det, og at ungene bruker
husene med navn på som støtte i sin egen skriving. En annen
barnehagelærer forteller at de har hengt opp solide navneskilt
i tre som barna kan ta ned fra veggen. Det gjør de ofte, forteller
hun: «Også ser de på det (navnet) og så bruker de det og skriver
på tegningene sine.»
Mine informanter forteller også om klistrelapper med barnas navn som er festet til bordene for å markere spiseplassene
og som barna ser på for å skrive.
Praksisen med å utstyre det fysiske miljøet med navneskilt
er interessant og verdifull. Nettopp navnet er ofte det første
barn prøver seg frem med å skrive selv. Det er ikke så rart.
Som skriftlig uttrykk er navnet et tegn på at man er til og
inngår i en sosial sammenheng (Smidt 2013). For små barn er
dette nesten en magisk opplevelse (Pahl 1999). Tenk at noen
kruseduller, linjer og prikker kan representere dem, bety dem!
Opplevelsen av navnets «magi» motiverer barna til å prøve
å forme det selv. Det blir et identitetsskapende prosjekt der
barna så å si «skriver frem» seg selv på papiret (Hopperstad
et al. 2009). Ved å skrive navnet sitt kan barna dessuten markere eierskap til det de lager, og det kan være svært så nyttig å
gjøre i barnehagen. Navneskiltene mine informanter fester på
vegger og bord, skaper gode vilkår for barnas muligheter til å
oppleve navnets «magi». Barna kan granske det og bli kjent og
fortrolig med navnets form eller «utseende». Skiltene fungerer
også som modell og skrivestøtte for ungene i prosessen med å
forme de kruseduller og buer og linjer som utgjør bokstavene
i navnet deres.
Men det er ikke gitt at ulike typer skilt med navn som de
voksne har hengt opp eller festet her og der i barnehagen,
uten videre fungerer som modell for barnas egen skriving.
En av barnehagelærerne forteller hvordan hun gjør barn i
sin gruppe oppmerksom på lappen med navnet som er festet
til spiseplassen. Hun gir dem et lite hint: «Bare se på bordet,
se på bordet.»
For at navneskilt på veggen eller andre steder skal fungere
som skrivestøtte, må barna oppdage dem og forstå hvordan de
kan nyttiggjøre seg dem som modeller de kan se etter. Da kan
et lite hint være til god hjelp.
LESE HØYT DET BARNA HAR SKREVET
Alle de tre barnehagelærerne opplever at barna gjerne vil
ha dem til å lese høyt det barna selv har skrevet. En av dem
forteller: «Også roper de på de voksne. ‘Hva har jeg skrevet
nå, kan du lese det?’»
Barna i dette eksemplet har tydeligvis forstått at formene
de nedfeller på papiret kan leses, at det «står noe» der. Da er
det verdifullt for dem at de også har voksne rundt seg som
leser høyt det de har skrevet. Når de voksne leser, får barna
en mulighet til oppleve at de faktisk har skrevet noe – at de
har skrevet bokstaver som lar seg lese. Det er lett å tenke seg
hvor motiverende det kan være for barna. Høytlesingen kan
også hjelpe dem på veien til å oppdage sammenhengen mellom
fonem og grafem og at denne sammenhengen avgjør i hvilken
rekkefølge vi skriver bokstavene (Liberg 2006).
Barns tidlige skriving danner ikke nødvendigvis ord med
konvensjonell betydning. Ofte blir det ord som høres både rare
og artige ut – mine informanter har mange opplevelser med
det. Særlig når barna eksperimenterer med bokstavene de har
«på repertoaret» (som ofte er bokstavene i deres eget navn)
og setter dem sammen på nye måter. Når disse ordene leses
høyt – ja da får barna og de voksne seg en god latter.
«Det er veldig artig da når det blir sånne tullete ord med
masse konsonanter», forteller en av barnehagelærerne. Med
sin fortelling gir hun et lite glimt inn i en barnehagehverdag
der barn og voksne sammen gleder seg over det barna har fått
til med skriftspråket. Det er all grunn til å tro at slike muntre
øyeblikk i hverdagen kan gi barna skriveglede og skrivelyst.
At de voksne leser høyt uansett hvor mange konsonanter
barna måtte ha skrevet etter hverandre, er gull verdt. Det handler om å gi verdi til det barna har fått til og å vise et genuint
ønske om å dele skrivegleden med dem. Som Lorentzen (1993)
påpeker, må voksne aldri korrigere barna, men alltid støtte og
oppmuntre dem slik at de får lyst og motivasjon til å engasjere
seg i skriving. Og hva er vel mer motiverende enn å le og ha
det artig og glede seg sammen med andre over noe en selv
har fått til?
GI BARNA SPESIFIKK OG ENTUSIASTISK RESPONS
Barnehagelærerne opplever også at barna gjerne vil vise frem
resultatet av sin skriveinnsats, og gir eksempler på hvordan
de gir dem det jeg vil kalle spesifikk og entusiastisk respons.
En slik arbeidsmåte kan ha stor betydning. Spesifikk respons
gir barna innsikt i egen læring og hva de faktisk har fått til, og
det er spennende og motiverende for barn å få høre (Smidt
2011). Det opplever også barnehagelærerne jeg intervjuet.
Voksne som i tillegg møter barnas virksomhet og engasjement
i skriving med entusiasme, signaliserer tydelig at det barna
holder på med er både verdifullt og spennende.
En av mine informanter sier: «Det er viktig at vi voksne
er positive til det også da. At ikke vi sier bare «ja ja» men «åh
du har jo faktisk lært deg å skrive navnet ditt du, har du sett
det»… Vi må være litt glødende vi også… det er stort å skrive
navnet sitt.»
Tilbakemeldingen «ja ja» tolker jeg som et eksempel på en
tilbakemelding barnehagelæreren mener blir for generell og
lite entusiastisk. Ordene «åh, du har jo faktisk lært deg å skrive
navnet ditt du, har du sett det» er derimot et eksempel på en
respons som er både er spesifikk og entusiastisk. Den forteller barnet helt konkret hva barnet har lyktes med – å skrive
navnet sitt – og at dette jammen er litt av en bragd! Om barna
har voksne rundt seg som viser at de verdsetter skrivingen
deres, vil barna også bli oppmuntret til å engasjere seg mer
(Lorentzen 1993). Barn som møtes med glød vil lettere bevarer
sitt engasjement for å prøve ut skriftspråket (Lorentzen 1993).
I de voksnes «glød» ligger et tydelig budskap om at det barna
holder på med er verdifullt.
INNTA MOTTAKERROLLEN
Barnehagelærerne forteller hvordan de titt og ofte inntar mottakerrollen. Rett som det er får de seg overrakt papir der barna
har tegnet og/eller skrevet noe. Barna vil gjerne gi det til dem.
Skriving er for barna en ny mulighet til å bli sett og verdsatt
(Smidt 2013). Ved å innta mottakerrollen bidrar barnehagelærerne til at barna får vist seg frem som skrivere. Barn og
voksen får noe å være sammen om og en opplevelse de kan
dele – opplevelsen med barnets egen skriving og det synlige
resultatet av innsatsen og jobben deres med å formulere skrift
på papiret. Her ligger gode muligheter for barna til å kjenne
den gode opplevelsen av mestring.
Av og til kan det imidlertid oppleves som et dilemma for
barnehagelærerne å ta imot det barna har laget. En av dem
forteller: «Det hender at de gir det til meg, men så må vi snike
det litt unna. For ofte så vil jo foreldrene ha det også.»
Ved å ta imot og så senere «snike det litt unna» så foreldrene
kan få det, bidrar barnehagelæreren til at barna får en mulighet
til å bli sett som skrivere og dele sin glede over å ha skrevet noe
i to omganger. Først i den konkrete situasjonen i barnehagen,
og deretter når produktet eller resultatet av barnets innsats
med å skrive «eksporteres» ut av barnehagen og gis til dem
der hjemme.
VÆR EN SYNLIG SKRIVER
Den siste arbeidsmåten jeg vil presentere handler om å være
en synlig skriver i barnehagehverdagen, i barnas påsyn. Dette
kan ha stor betydning for barna og deres engasjement i skriving – ikke minst for barnas gryende forståelse av skriftspråkets funksjon eller hva vi bruker denne uttrykksformen til
(Kress 1997). Mine informanter opplever at egen skriving
| 33

ofte inspirerer barna i barnehagen til selv å ville skrive noe.
En av barnehagelærerne forteller for eksempel hvordan de
voksnes praksis med å notere barnas tilstedeværelse/fravær
i månedsprotokollen mens barna leker og er i aktivitet rundt
dem, inspirerer barna og gir dem ideer til noe de selv kan gjøre:
«De har sett at vi har stått og krysset av hvem som er her og
hvem som har fri. De har kopiert hele lista. Og laget seg sine
egne lister… og så går de og krysser av da og leker med den.»
Protokollen barnehagelæreren forteller om her, består av
skjema for hver måned. Hvert skjema er bygd opp som en tabell
med en kolonne til venstre bestående av nummererte rader for
skriving av barnas navn. Til høyre for denne er kolonner med
rader for registrering av tilstedeværelse og fravær, inndelt etter
ukenummer og dager i den aktuelle måneden. Det er denne
ganske så avanserte tabellen barna kopierer.
Barnehagelærerens fortelling sier en god del om barns
interesse for skriving, men viser også verdien av voksne i
barnehagen som skriver for ulike formål. De ansatte skrev i
protokollen for å skaffe seg oversikt over hvem som var til stede
og hvem som ikke var det. Det er denne funksjonen barna selv
testet ut. De så hva de voksne gjorde, og laget sin egen variant
av protokollen, på eget initiativ. Det er all grunn til å tro at det
var meningsfullt for dem å gjøre dette – og at det ga barna ny
forståelse av hva skriftspråket kan brukes til.
Eksemplet med fraværsprotokollen viser også hvor viktig
det kan være at de voksne ikke legger vekk tekster de selv
skriver i barnehagen, men lar dem få være synlige for barna
slik at de kan ta en nærmere kikk på dem. Synligheten kan gi
barna ideer til hva de selv kan gjøre og bruke skriving til – og
noe å se etter for å lykkes med sitt anliggende.
HVA KAN VI LÆRE?
Arbeidsmåtene jeg har presentert, viser hvordan barnehagelærere på ulike måter kan komme barns interesser for skriving
i møte og støtte og oppmuntre dem til selv å prøve seg frem med
skriving. De syv arbeidsmåtene handler dels om å tilrettelegge
for at barna får muligheter til å engasjere seg i skriving, dels om
å delta aktivt i barnas skriveprosesser. Tilretteleggingen knytter jeg til praksisen med å sørge for et sted å skrive, henge opp
navneskilt og være materialforvalter. Den aktive deltakelsen
knytter jeg til praksisen med å lese høyt det barna har skrevet,
gi spesifikk og engasjert respons, innta mottakerrollen og selv
være en synlig skriver.
Også praksisen med å tipse barna om å se på navneskiltene
når de vil skrive navnet sitt, hører med her. Både tilretteleggingen og den aktive deltakelsen er viktig. Barna trenger et
sted der de kan sette seg ned med papir og blyanter når lysten
til å prøve seg frem med skriving melder seg. Likeså kan noe
å se etter være til stor hjelp. Men ungene trenger også voksne
som er der for dem, som de kan henvende seg til og samhandle
aktivt med i skriveprosessene sine.
Kort sagt: barna trenger voksne rundt seg som både sørger
for at forutsetningene for faktisk å kunne holde på med skriving
er til stede i barnehagehverdagens uformelle øyeblikk, og som
bidrar aktivt til og i skriveprosessene deres. Mine informanter
fremhever i tillegg verdien av de voksnes sensitivitet overfor
det som kan vekke de ulike barnas nysgjerrighet og lyst til å
prøve seg frem med skriving. Dette handler om å være på utkikk
etter uttrykksbehovene hos de ulike barna og bygge videre på
det (Lorentzen 1993). Det forutsetter lyttende pedagoger med
god «hørestyrke», som Åberg & Lenz Taguchi (2006) kaller det.
Barns tidlige skriving kan ikke sees isolert fra alle de andre
uttrykksformene eller modalitetene som er nærliggende for
dem å ta i bruk (Liberg 2006). Barna er ikke tjent med en pedagogikk som vektlegger skriftspråket fremfor andre modaliteter
– så som tegning, maling eller tredimensjonal konstruksjon. Alt
dette henger dessuten ofte sammen for ungene, det er gjerne
kort veg for dem fra å tegne noe, til å skrive på papiret, til å
brette eller rulle papiret til en tredimensjonal form.
Barnehagen skal imidlertid bidra til at barna blir fortrolige
også med skriftspråket. Mitt hovedbudskap er at det kan ligge
mye verdifull «skrivestøtte» for barn i slike måter å arbeide på
som jeg har presentert og diskutert. Jeg håper glimtet inn i de
tre barnehagelærernes praksis kan inspirere barnehageansatte
til å reflektere over egne arbeidsmåter og snakke sammen om
hvordan de selv oppmuntrer og støtter barnas interesser for å
skrive i barnehagehverdagen.
LITTERATUR
Christie, F. (2003). Writing the world. I N. Hall, J. Larson, & J. Marsh (red.),
Handbook of early childhood literacy (s. 24-298). London: Sage Publications.
Hopperstad, M. H., Semundseth, M. & Lorentzen, R. T. (2009). Hvilke interesser synes å motivere femåringer til å skrive i barnehagen? Tidsskriftet FoU i
praksis, 3(2), 45-63.
Kress, G. (1997). Before writing. Rethinking the paths to literacy. London:
Routledge.
Laursen, H. P. (2009). Møder med skriftsproget – et soscialsemiotisk
perspektiv på tidlig sprogtilegnelse. I L. Holm & H. P. Laursen (red.), En bog
om sprog i daginstitutioner. Analyser av sproglig praksis (s. 77-97). Aarhus:
Danmarks Pædagogiske Universitetsforlag.
Liberg, C. (2006). Hur barn lär sig läsa och skriva. Lund: Studentlitteratur.
Lorentzen, R. T. (1993). Lesa, skrive – eller øve seg? Tankar om begynneropplæring i norsk. Oslo: Universitetsforlaget.
Lorentzen, R. T. (2008). Skriving i barnehagen – eller leikeskriving?
I R. T. Lorentzen & J. Smidt (red.), Å skrive i alle fag (s. 93-106). Oslo:
Universitetsforlaget.
Maagerø, E. (2013). Tekster på vegger og gulv. Multimodal literacy i barnehagen. I M. Semundseth & M. H. Hopperstad (red.), Barn lager tekster. Om barns
tidlige tekstproduksjon og de voksnes betydning (s. 134-155). Norsk (nynorsk),
Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Pahl, K. (1999). Transformations. Meaning making in nursery education.
London: Trentham Books.
Smidt, J. (2011). Ti teser om skriving i alle fag. I J. Smidt, R. Solheim, & A. J.
Aasen (red.) På sporet av god skriveopplæring - ei bok for lærarar i alle fag (s.
9-41). Trondheim: Tapir Akademisk.
Smidt, J. (2013). Barns vei til literacy. I M. Semundseth & M. H. Hopperstad
(red.), Barn lager tekster. Om barns tekstproduksjon og de voksnes betydning
(s. 15-28). Norsk (nynorsk), Oslo: Cappelen Damm.
Säljö, R. (2005). Læring og kulturelle redskaper. Om læreprosesser og den
kollektive hukommelsen. Oslo: Cappelen Akademisk.
Vygotsky, L. (1978). Mind in society. The development of higher psychological
processes. Cambridge, MA: Harvard University Press.
Åberg, A. & Lenz Taguchi, H. (2006). Lyttende pedagogikk. Etikk og demokrati
i praksis. Oslo: Universitetsforlaget.
PROFESJON & KJÆRLIGHET
Invitasjon til inspirasjonsdag I OSLO FOR LEDERE I BARNEHAGER, 8. MAI 2015
I anledning utgivelse av boka Profesjon & kjærlighet skrevet av Line Melvold og Einar
Øverenget, inviterer STYD kommunikasjon AS og Kommuneforlaget til en FAGDAG for
pedagogiske ledere, styrere, fagledere og virksomhetsledere i barnehager.
Denne dagen handler om de ansatte i barnehagen og deres væremåter i relasjon til barna i
barnehagen. Bidragsyterne fokuserer på det de mener er det viktigste vi kan tilby og sørge for at
barna får erfare de første årene i livet sitt: forståelse for deres perspektiv.
Dagen handler også om hvordan vi kan øve oss på å ordsette hvorfor vi gjør som vi gjør, kall det gjerne
faglig argumentasjon, for på den måten å videreføre all den tause kunnskapen som har grodd fast i
ryggmargen vår gjennom år i møter med de yngste.
Se www.styd.no for mer informasjon.
Eivor Evenrud:
HOLD MEG! psykisk og fysisk
tilstedeværelse.
Einar Øverenget:
KARAKTER ELLER
KARAKTERER
Line Melvold:
KJÆRLIGHET
VERSUS
KJØRLIGHET
STED: ULLEVÅL BUSINESS CENTER, OSLO • DATO: 8. MAI 2015 – KL. 09.00 TIL 15.00
PRIS: 1290,- PR DELTAGER INKL. BEVERTNING HELE DAGEN
PÅMELDING TIL [email protected] INNEN 01.05.2015
VED SPØRSMÅL KONTAKT LINE MELVOLD PÅ 906 90 551
Et samarbeid mellom STYD kommunikasjon AS og Kommuneforlaget
| 35
Se fortellingen min!
Om bruk av digital historiefortelling i barnehagen
Digital historiefortelling – DH – er en relativt ny arbeidsmåte
i barnehagesammenheng, framholder artikkelforfatteren.
Hun mener blant annet at når studenter, barnehageansatte
og barn arbeider sammen om utvikling av DH, kan det bidra
til tettere bånd mellom barnehagelærerutdanningen og
yrkesfeltet.
KRISTIN HOLTE HAUG
([email protected]) er førstelektor ved Fakultet for lærerutdanning og
internasjonale studier, Institutt for barnehagelærerutdanning, Høgskolen i Oslo og
Akershus (foto: Stian Hübener, HiOA).
Denne artikkelen handler om barnehagepersonalets arbeid med digital
historiefortelling (heretter: DH) som
ledd i barnehagers kompetanseutvikling.
Jeg beskriver digital historiefortelling
og viser glimt av prosessen med å lage
barnehagefaglige digitale fortellinger.
Deretter presenterer jeg et utvalg anvendelsesområder for DH i barnehagen.
Utgangspunktet var forskningsprosjektet «Digital historiefortelling i et
arbeidsplassbasert utdanningsprogram»
(Haug og Jamissen 2012), som består av
en studentrettet del (40 studenter) som
foregikk på HiOA, og en del som var lagt
til barnehagene. Det er sist nevnte som
er fokus for denne artikkelen. Presenta-
poeng
følelser
fortellerstemme
1
1 Denne artikkelen er for en stor del basert på
bøkene Se min fortelling. Digital historiefortelling
i barnehagen (Haug og Jamissen 2015) og Digitalt
fortalte historier. Refleksjon for læring (Haug, mfl.
2012).
spenning
bilder
og lyd
musikk
En visualisering av elementene i en digital
historiefortelling.
sjonen baseres på et datagrunnlag bestående av deltakende observasjon og logg
innhentet gjennom en workshop i digital
historiefortelling á fire samlinger i tre
Oslo-barnehager vinteren/våren 2013,
samt spørreskjema og gruppeintervjuer. 13 barnehageansatte (assistenter,
studenter, pedagogiske ledere og styrer)
inngikk i prosjektet og like mange digitale fortellinger ble produsert.
HVA ER DIGITAL
HISTORIEFORTELLING?
Digital historiefortelling (DH) er en
variant av digitale fortellinger som har
sine røtter i en tradisjon som startet
ved Centre for Digital Storytelling2
(CDS) i Berkeley (California) tidlig på
1990-tallet, og som senere er videreutviklet og tilpasset for bruk i norsk høyere
utdanning, herunder i barnehagelærerutdanningen. Ved Høgskolen i Oslo og
Akershus (HiOA) har DH vært en del
av studentenes læringsarbeid ved flere
fakulteter siden 2006.
DH er en kort digital produksjon på to
til tre minutter der fortelleren bruker sin
egen stemme til å fortelle. Historieutviklingen er del av en kollektiv prosess – en
fortellersirkel – hvor deltakerne deler
utkast til fortellinger og får tilbakemeldinger fra lyttende og støttende likemenn
før fortellingen leses inn (digitalt). Bilder
og illustrasjoner er viktige elementer,
og det er først og fremst stillbilder som
inngår i produksjonen. Bildene kan være
tatt av den som lager fortellingen, men
kan også være hentet i ulike bildebaser
(for eksempel Flickr). Motivene kan
være konkrete hendelser (for eksempel
barnehender som knar leire), de kan
være metaforiske (for eksempel et hjerte
som uttrykk for godhet), eller de kan være
avfotografering av barns tegninger eller
andre skapende produkter. Det er den
digitale fortellingens innhold og hensikt
som styrer bildevalget. I tillegg kan ulike
lydfiler, for eksempel bakgrunnsmusikk,
benyttes.
2 http://storycenter.org/ (lesedato 1.12.2014).
Den personlige fortellerstemmen,
bilder og lyd settes sammen og redigeres
ved hjelp av enkle dataprogram3. En DH
er narrativ (fortellende) og multimodal
(en sammensatt tekst). Den er personlig,
men samtidig et produkt av en kollektiv
prosess. Arbeidet med DH er en kreativ
måte å få fram et meningsbærende budskap. I utdannings- og læringssammenheng er refleksjon en viktig dimensjon
ved DH. Refleksjonen knyttes både til
utviklingen av fortellingen i fortellersirkelen og til prosessen med å sette
sammen de ulike elementene (fortelling,
bilder, lyd) til et multimodal produkt, og
til refleksjon i forbindelse visningen og
gjenbruk av DH-ene, for eksempel i en
personalgruppe, i et foreldremøte eller
for en barnegruppe (Haug og Jamissen
2015; Haug, mfl. 2012).
Mange vegrer seg for å gå inn i noe
som man tror er «veldig teknisk». For
meg er det viktig å poengtere at det er
ikke først og fremst de teknologiske
verktøyene, men den kreative fortellerprosessen og den faglige refleksjonen
som er det sentrale i DH. Det er fortellingen og den personlige bearbeidingen
av innholdet i en prosess med andre, som
er den bærende kraften i denne måten å
arbeide på (Haug, mfl. 2012:24).
BÅDE BARN OG VOKSNE HAR
ET FORHOLD TIL FORTELLING
I alle samfunn og kulturer har det blitt fortalt historier. Gjennom historien bygger
vi vår identitet og fortellingen er med på
å konstituere både barn og voksne i verden
(ibid.). We want stories. We love stories.
Stories keep us alive, sier Joe Lambert
(2009:29), leder av CDS i Berkeley. Birkeland (1997) peker på at særlig muntlige
fortellinger er en viktig del av små barns
tilnærming til å forstå verden og finne sin
egen plass i den. Hun slår fast at fortellingen er barns måte å strukturere verden på.
Karsrud (2014) undrer seg også over hva
det er med den muntlige fortellingen som
fenger barn, og hvorfor de som kan falle ut
til og med i høytlesningsstundene, lar seg
gripe. Karsrud trekker blant annet fram
3 De vanligste programmene er Windows Moviemaker for PC og iMovie for Mac/iPad.
intensiteten i den muntlige fortellingen,
at dette er noe som skapes der og da i et
samspill mellom forteller og tilhørere.
Fortellingens betydning omtales også i
rammeplanen (KD 2011), og temaheftet
om språkmiljø og språkstimulering i
barnehagen fastslår at fortellingen er en
svært viktig sjanger (tekstform) (Høigård
mfl. 2006:35).
TRE TEMAER
DH er uavhengig av tematikk og kan
inngå i de aller fleste sammenhenger.
I høyere utdanning og i barnehagen vil
hensikten med å fortelle en historie i en
multimodal form være faglig refleksjon
og læring. I henhold til rammeplanen
(KD 2011) og kompetansestrategien (KD
2013a) skal barnehager være lærende
©Kristin Holte Haug. We want stories!
Det vi gjør i digital historiefortelling
er å sette fortellingen inn i et moderne
tekstuttrykk, der fortelleren bruker
bilder, lyd og andre multimodale virkemidler for å skape en meningsfull
fortelling – for seg selv og andre. I vårt
DH-prosjekt har vi sett fortellergleden
hos barnehageansatte og studenter, og
entusiasme deres for å presentere sin
fortelling som et multimodalt produkt.
I studentdelen av prosjektet vårt rapporterer studentene, som lagde digitale
fortellinger sammen med barna, den
samme entusiasmen hos dem (Haug og
Jamissen 2015). Barli konkluderer i sin
masteroppgave Småbarn og digital kompetanse (2013) med at barna gjennom å
lage digitale fortellinger får øvelse i en ny
måte å skape og kommunisere digitalt og
gi uttrykk for egen interesse (selvrepresentasjon), og at produksjon av digitale
fortellinger har et stort potensial når
det gjelder å utvikle småbarns digitale
kompetanse.
organisasjoner. Personalets kompetanse
er nøkkelen til kvalitet i barnehagen og
den viktigste enkeltfaktoren for at barn
skal trives og utvikle seg i barnehagen
(KD 2013b).
Nedenfor presenterer jeg kort tre
eksempler på digitale fortellinger som
kan bidra til refleksjon, kvalitet og læring
i det løpende arbeidet i barnehagen. De
tre anvendelsesområdene utdypes i
boken Se min fortelling hvor de digitale
fortellingene også er lenket opp og kan
ses i sin helhet (Haug og Jamissen 2015).
Pedagogisk dokumentasjon: Yvonne
Frankrigs DH «Synlig lytting» (2013)
handler om dokumentasjon og pedagogisk dokumentasjon i barnehagen.
Gjennom fortellingen, bildevalgene og
bakgrunnsmusikken slår hun fast at
barnehagen dokumenterer mye, ikke
minst med fotografier, og den diskuterer hvordan bilder blir tatt vare på og
brukt i barnehagen. Studenten spør hva
pedagogisk dokumentasjon er. Yvonnes
| 37

arbeid kan ses på som hennes individuelle læringshistorie om et viktig barnehagefaglig tema og hvordan hun bruker
arbeidsmåten DH til å øke sin forståelse
av dette tema. Samtidig har hun med
bakgrunn i barnehagens dokumentasjonspraksis, slik hun har observert den,
en målsetting om å endre denne praksisen. Ved at hun løfter fortellingen sin til
refleksjon i egen personalgruppe bidrar
fortellingen hennes også til barnehagens
kollektiv læring.
Barns medvirkning: Til tross for
nasjonalt og internasjonalt lovverks
tydeliggjøring av medvirkning kan det
være utfordrende å konkretisere barns
medvirkning i barnehagehverdagen.
Erin Olasons DH «Mamma var en fugl»
(2012) viser hvordan DH er en egnet
arbeidsmåter. Den tar utgangspunkt i en
barnebok som handler om når foreldre
til små barn dør. Inspirert av boken diktet barna en egen fortelling i samarbeid
med den voksne som støttende stillas.
Barna forhandlet om fortellingens innhold, som vokste fram i en vekselvirkning mellom fortelling og produksjon
av de visuelle virkemidlene med bruk av
papir, papp, farger, saks, lim og utklipp.
Fortellingen egner seg for eksempel som
utgangspunkt for refleksjon i personalet.
Kvalitetsutvikling gjennom aksjonsforskning og digital historiefortelling:
Som del av et aksjonsforskningsprosjekt i barnehagen lagde Golan Hejri
DH-en «En vanlig dag i barnehagen»
(2013). I barnehagen som lærende organisasjon er læring knyttet til endringsprosesser der læring skal bidra til ny
kunnskap om praksis (Bøe & Thoresen 2012). DH-en tar utgangspunkt i
utfordringer i garderoben i barnehagen.
Studenten beskriver med ord og bilder
hvordan barna har forskjellige behov
og at det kan være vanskelig å møte og
se alle. Studenten ønsker å undersøke
muligheten for å legge til rette for
bedre kommunikasjon med det enkelt
barn. Fortellingen kan f.eks. brukes i
barnehagers arbeid med endrings- og
fornyingsprosesser.
©Grete Jamissen. Et storyboard gir oversikt og er nyttig i planlegging av hvordan de ulike
delene skal settes sammen til en digital historiefortelling. Kolonnen til venstre angir vanlige
dramaturgiske virkemidler i en fortelling.
DH I EN TRAVEL
BARNEHAGEHVERDAG
Hvor mye tid må barnehagene sette av?
DH-workshopen ble i våre prosjektbarnehager gjennomført som fire
halvdagsmøter á ca. tre timer i hver
av barnehagene. I tillegg hadde vi et
informasjonsmøte på én time i forkant
av workshopen. Det betyr at hver barnehage brukte om lag 13 timer til dette
prosjektet. Andre barnehager kan ha
behov for å organisere det på en annen
måte. I vårt møte med barnehagene i
forkant av workshopen var det nettopp
hvordan en workshop kunne passes inn
i den daglige driften av barnehagen som
ble tematisert.
Hva skjedde? Rammen for denne
artikkelen tillater ikke at jeg går i dybden, men kun gi et innblikk over hvordan
vi gjorde det, for å gi noen ideer til hvordan det kan overføres til egen barnehage.
I den første samlingen fokuserte vi på
deltakernes utvikling av fortellingene.
Fortellersirkelen, hvor de delte og fikk
respons på egne fortellinger, var her sentralt. Den andre samlingen dreide seg
om fullføring av fortellingen, innlesing
av fortellingen, fokus på bilder og lyd
og utvikling av storyboard (dreiebok),
som er en plan for produksjonen. I den
tredje samlingen var fokuset produksjon; å sette fortellingene satt sammen
til et multimodalt produkt. Den fjerde
og siste samlingen var forbeholdt siste
«finpuss» på det digitale produktet, samt
premieren. Her ble alle DH-ene vist og
kommentert. Som ledere av workshopen
ga vi i hver samling korte teori-input
om DH, spesielt omkring det å skape
en fortelling gjennom dramaturgiske
virkemidler og om det å velge og bruke
bilder og musikk. Som inspirasjon viste
vi et par digitale fortellinger i hver samling. Lederens primære oppgaver i en
DH-workshop er å lede fortellersirkelen
og veilede i skriveprosessen ved utviklingen av fortellingen, samt gi teknisk
assistanse ved behov.
LEDELSE OG LÆRINGSKLIMA
I våre tre prosjektbarnehager identifiserte min kollega Grete Jamissen og jeg
to forhold som var viktige for en vellykket gjennomføring av DH: Betydningen
av struktur og ledelsesforankring og
at det er et klima for læring i barnehagen. Lederens ansvar i barnehagens
læringsprosesser understrekes både i de
offentlige styringsdokumentene og har
støtte i faglitteratur. Viktigheten av at
barnehagen har et godt klima for læring
tas opp både i eldre litteratur (for eksempel Ekholm og Hedin 1993) og i nyere
forskning om læring på arbeidsplassen
(for eksempel Eraut 2010).
Vi erfarte positive ledere som organiserte slik at medarbeiderne fikk den
nødvendige støtte og tid til å delta i
prosjektet, for eksempel ved at kolleger
fra andre avdelinger dekket opp for
prosjektdeltakerne. Der styrerne selv
ikke hadde anledning til å delta i selve
workshopen og lage sin egen fortelling,
opptrådte de likevel som støttende ledere
som viste stor interesse for prosjektet.
Alle bidro aktivt i refleksjonssamtalen
i forbindelse med premieren (Haug og
Jamissen 2015).
DH ER GØY!
DH er en relativt ny arbeidsmåte i barnehagesammenheng, og i prosjektet vårt
har vi sett at den er mulig å kombinere
med allerede kjente tilnærminger til
kvalitets- og kompetanseutviklingsarbeid i barnehagen. DH tilrettelegger
for faglig refleksjon som kan bidra til
å utvikle barnehagen som en lærende
organisasjon. Digital historiefortelling
er i tillegg en konkret tilnærming til
barnehagers utfordringer med digital
kompetansebygging og etablering av
digitaldidaktisk kompetanse. Det er
en inspirerende måte å bruke digitale
verktøy og medier i pedagogisk sammenheng og tilrettelegge for barns digitale
danning.
Når studenter, barnehageansatte og
barn arbeider sammen om utvikling
av DH, kan det også bidra til å knytte
tettere bånd mellom barnehagelærerutdanningen og yrkesfeltet – ikke bare i
arbeidsplassbaserte utdanningsløp, men
også i heltids- og andre deltidsprogram.
REFERANSER
Barli, K.S. (2013). Småbarns digitale kompetanse.
Produksjon av digitale fortellinger på nettbrett.
Oslo: Masteroppgave UiO.
Birkeland, T. (1997). Om forteljekompetanse
hos førskolebarn. I: Birkeland, T. og Risa, G. (red.)
Barns kultur. Oslo: LNU/Cappelen Akademisk
Forlag.
Bøe, M. og Thoresen, M. (2012). Å skape og
studere endring. Aksjonsforskning i barnehagen.
Oslo: Universitetsforlaget.
Ekholm, B. & Hedin, A. (1993). Det sitter i veggene! Barnehageklimaets betydning for barns og
voksnes utvikling. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
Eraut, M. (2010). Knowledge, Working Practices
and Learning. I: Billet, S. (red.). Learning through
Practice. Professional and Practice-based Learning (s. 37-58). Dordrecht: Springer Netherlands.
Frankrig, Y.E.K. (2013). Synlig lytting. Digital
historiefortelling lagd i prosjektet.
Haug, K.H. og Jamissen, G. (2012). Digital histo-
©Cappelen Damm Akademisk. Utsnitt omslag, Se min fortelling. Digital historiefortelling i
barnehagen.
riefortelling (DH) i et arbeidsplassbasert utdanningsprogram - redskap for dokumentasjon og
refleksjon. Prosjektbeskrivelse. Oslo: Høgskolen i
Oslo og Akershus.
Haug, K.H. og Jamissen, G. (2015). Se min fortelling. Digital historiefortelling i barnehagen. Oslo:
Cappelen Damm Akademisk (utkommer 1.kvartal
2015).
Haug, K.H., Jamissen, G. og Ohlmann, C. (red.)
(2012). Digitalt fortalte historier. Refleksjon for
læring. Oslo: Cappelen Damm Akademiske.
Hejri, G. (2013). En vanlig dag i barnehagen. Digital historiefortelling lagt i prosjektet.
Høigård, A. (2006). Språkstimulering i barnehagen. I: Høigård, A., Mjør, I. og Hoel, T. (2006).
Temahefte om språkmiljø og språkstimulering i
barnehagen. Oslo: Kunnskapsdepartementet (s.
13-24).
Karsrud, F.T. (2014). Muntlig fortelling i barnehagen. En vei til danning, livsmot og literacy. Oslo:
Cappelen Damm Akademisk.
Kunnskapsdepartementet (KD) (2011). Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver.
Oslo: Kunnskapsdepartementet.
Kunnskapsdepartementet (KD) (2013a).
Kompetanse for framtidens barnehage. Strategi
for kompetanse og rekruttering 2014-2020. Oslo:
Kunnskapsdepartementet.
Kunnskapsdepartementet (KD) (2013b). Meld.
St. 24 (2012–2013). Melding til Stortinget. Framtidens barnehage. Oslo: Kunnskapsdepartementet.
Lambert, J. (2009). Digital Storytelling. Capturing Lives, Creating Community. 3rd edition.
Berkeley CA: Digital Diner Press.
Olason, E.E.F. (2012). Mamma var en fugl. Digital
historiefortelling lagd i prosjektet.
| 39
YTRING
For mye, for tidlig
«Too much, too soon» er navnet på en britisk kampanje mot måling
og testing av barnehagebarn. Også i Norge bør vi være på vakt mot at
«tidlig innsats» blir ensbetydende med «tidlig målstyring».
Om forfatterne: EINAR JUELL
og MORTEN SOLHEIM (t.h.) er
seniorrådgivere i Utdanningsforbundet.
Barnehagen er formell utdanning i offentlig regi, om enn frivillig. Innholdet defineres av nasjonal og påvirkes av global
utdanningspolitikk. Like fullt opplever vi også at Barnehagen
som utdanning er et følelsesladet minefelt. Uttalelser som
«Jeg vet ikke om jeg setter pris på at barnehage og utdanningsbegrepet blir satt sammen» er ikke uvanlige, også blant
barnehagelærere. Slike utsagn bærer bud om en debatt om
fremtidens barnehage. For hva betyr det egentlig, at barnehagen er utdanning?
Vi tar her for oss noen påstander fra tre sentrale forskere:
Dion Sommer, Gert Biesta og Erik Sigsgaard. Tre forskere med
henholdsvis psykologisk, filosofisk og pedagogisk bakgrunn.
GERT BIESTA
Biesta hevder at den mest effektive måten å redusere utdanningen på, er å underkommunisere dens formål. Han beskriver
tre dimensjoner for utdanning: subjektivering, sosialisering og
kvalifisering. Reduksjonen handler om at blikket til en hver tid
festes ved utdanningens kvalifiserende dimensjon. Formålet
for norsk barnehage og skole er tuftet på demokratiske verdier
og et danningsideal i tråd med disse. Formålet er overordnet
fagplaner og innholdsområder. Formålet skisserer opp hva
samfunnet ønsker at barn skal få ut av å gå i barnehage og
skole, samt hva samfunnet selv skal få ut av å ha utdanning
for barn og unge.
Videre ligger reduksjonen i det å ensrette kvalifiseringen
til det som kan måles og skjematiseres. Men overordnete
begreper fra formålet, slik som solidaritet, nestekjærlighet,
danning og demokrati, verken kan eller bør måles. Tidvis kan
det synes som om ansvarlige politikere glemmer at dette er
helt sentrale verdier i formålsparagrafen. Vi tror reduseringen
allerede er i gang, rent utdanningspolitisk. Ikke fordi politikere
er sneversynte og ikke vil det beste for våre barn, men snarere
fordi den rådende utdanningspolitiske diskurs er økonomisert
og effektivisert.
SIGSGAARD OG SOMMER
Sigsgaard kaller målstyringen for en manualpedagogikk som
bryter prinsippene for metodefrihet. Programstyring legger
vekt på disiplinering og grensesetting i stedet for frigjøring,
respekt og anerkjennelse i et dialogisk fellesskap. Sigsgaard
mener dette bidrar til en ensretting utdanningspolitikken.
Han ønsker å styrke profesjonsbevisstheten og kreve respekt
for pedagogenes metodefrihet.
En annen kritiker av den rådende utdanningsdiskursen
Gert Biesta (t.v.) sier at den mest effektive måten å redusere utdanning på, er ved å underkommunisere
utdanningens formål. Erik Sigsgaard mener at programstyring fører til en ensrettet utdanningspolitikk. Dion
Sommer (t.h.) er uenig i påstanden «tidlig start – tidlig læring», og hevder i stedet at «tidlig start – senere tap».
(Alle bilder copyright Første steg)
er Dion Sommer. Han hevder at «jo tidligere man begynner
med målrettet læring, dess dårligere resultater». Han har i en
omfattende studie undersøkt 400 internasjonale forskningsprosjekter, omtalt i boken Læring, dannelse og udvikling. Sommer sammenligner studier av barn som har gått i barnehager
med høy grad av målstyrt læring, og studier av barn som har
gått i barnehager med større fokus på lek og læring gjennom lek.
Sommer viser at i stedet for «tidlig start – tidlig læring»,
får man «tidlig start – senere tap». En av konsekvensene av
for mye målstyring i pedagogikken er blant annet at barna blir
mere urolige, mister motivasjonen for å lære og får prestasjonsangst. Ut fra denne studien kan det se ut som at systematiske
voksenstyrte læreprogrammer i tidlig alder er en lite farbar
vei. Den innebærer en praksis med testregimer som skal sikre
at barna utvikler seg som de skal, før de begynner på skolen.
Sommer advarer mot denne pedagogiske retningen. Barna
lærer helhetlig, gjennom hverdagens aktiviteter og i leken.
EN FORMÅLSPARAGRAF Å VÆRE STOLT AV
Tilbake til «Too much, too soon». Slagordet for kampanjen er
«They’re too young to fail» – «for unge til å mislykkes», altså
for unge til å bli påtvunget nederlag. Vi er enige. Vi må unngå
å sette opp mål for barn som blir så retningsgivende at barna
må måles. Vi ønsker ikke Barnehage-PISA, hvor barn kan
score dårlig og utsettes for stigmatisering. I stedet bør barns
initiativer danne grunnlaget for det pedagogiske arbeidet i
barnehagen, fordi vi vet det er initiativene deres som danner grunnlaget for leken, for lærelysten og for deres gryende
demokratiske forståelse.
«Skal vi leke?» er et spørsmål vi begge har fått enn rekke
ganger i løpet av vårt arbeid i barnehager. Gjerne etterfulgt av
et yrke, en handling eller en begivenhet. For eksempel: «Skal
vi leke sirkus?» Når dette spørsmålet stilles, oppstår kommunikasjon og muligheter for og læring, ved at vi snakker og
forhandler om hvordan vi i alle dager skal stable dette sirkuset
på beina. Barn lærer av myriader av hendelser i hverdagen.
Vi mener formålsparagrafen slik den står i dag, er noe både
norsk barnehage og skole bør være stolte av. Den utgjør et
grunnlovsfestet fundament for hvilke verdier vi ønsker at skal
bæres frem i samfunnet vårt. Det er ikke snaut, for å si det
sånn. Vi ønsker derfor en debatt om barnehagen som utdanning velkommen. Når barnehage endres i form og innhold,
og framtidspresset øker, må barnehagelærere selv reflektere
over sitt faglige ståsted – filosofisk, psykologisk og pedagogisk.
Det er ingen som ønsker seg for mye, for tidlig. Derfor bør
det vi gir barna våre heller være akkurat passe, i rimelig tid.
| 41
Språklek er viktig for den
første leseog skriveopplæringen
Språklek er viktig ikke bare for den første leseog skriveopplæringen,
men også som bindeledd mellom barnehage og skole, mener artikkelforfatteren.
GRO HØGHAUG
([email protected]) er styrer
for Tåsen skoles barnehage i Oslo (privat foto).
Mye pedagogisk forskning de senere årene har rettet oppmerksomheten mot forholdet mellom språklig bevissthet og senere
leseog skriveutvikling. Forskningen har klart vist at de barna
som ved skolestart er fonembevisste, det vil si kan fokusere på
enkeltlyder i det talte språket, får en mer ukomplisert leseog
skriveutvikling enn barn som har lav fonembevissthet (Frost
2002). Jeg ønsker å peke på bruk av språklek som metode for
å øke barns språklige bevissthet i samband med den første
leseog skriveopplæringen. Det finnes flere læremidler og
øvingsopplegg for språklek, men jeg velger først og fremst å
vise til Språkleker av Jørgen Frost og Annette Lønnegaard
(2008), som blir benyttet i mange skoler. Avslutningsvis vil
jeg drøfte språklek som metode sett i forhold til de to siste
læreplanverkene.
Etter mange års erfaring fra barnehage og arbeidet med
å gjøre barnehagebarn språklig bevisste, er det min mening
at barnehagen og skolen må samordne sin pedagogikk når
det gjelder den første leseog skriveopplæringen. Med innføringen av Læreplanverket av 1997 (L97), med skolestart
for seksåringene, skulle en se barnehagen som en del av
utdanningen, og barnehagen og skolen skulle tilhøre samme
departement. Dette skulle derfor medføre større grad av
samarbeid mellom de to institusjonene enn hva som hadde
vært tilfelle tidligere.
Et formalisert samarbeid er kommet i stand mange steder,
men mitt generelle inntrykk er likevel at skolen og barnehagen
i liten grad samordner den forberedende og begynnende leseog skriveopplæringen. I denne sammenheng er jeg spesielt
opptatt av å se på arbeid med språklek som et bindeledd mellom
barnehage og skole. Formålet med språklek blir da å stimulere
den språklige bevisstheten hos barna i barnehagen og videre
over i skolen.
SPRÅKLIG BEVISSTHET
I forbindelse med begynneropplæringen i lesing og skriving
defineres språklig bevissthet som evnen til å forstå at språket
både har en innholdsside og en formside, og til å kunne veksle
mellom disse to perspektivene (Kulbrandstad 2007).
Begrepet språklig bevissthet blir knyttet til både fonologiske, morfologiske og syntaktiske faktorer i språket, alt etter
som det er lydstruktur, setningsstruktur eller oppbygging og
bøying av ordene som er i fokus. Det er i første rekke begrepet
fonembevissthet som blir sett på som en sentral faktor i leseog
skriveopplæringen (Kulbrandstad 2007). Kulbrandstad sier at
fonembevissthet innebærer at en kan snakke om stavelser og
lyder i ord og at det er knyttet ulike ferdigheter til dette begrepet. Det å kunne finne ord som rimer på hverandre, dele opp
ord i stavelser, lytte etter ord med samme framlyd, identifisere
om et fonem er til stede i et ord eller ikke, er alle eksempler
på slike ferdigheter.
Barn som er språklig bevisste og kan leke med språkets
formside, har som oftest et bedre utgangspunkt for å lære å
skrive og lese enn barn som er lite språklig bevisste (Frost og
Lønnegaard 2004). Her er det først og fremst det å kunne skille
ut fonem fra talte ord, som blir regnet som særlig viktig. Det
er her «broen» over til skriftspråket skal bygges.
I en studie av 44 barn – 23 barn med høy og 21 barn med lav
fonembevissthet – viste Frost (2002) at de barna som hadde
høy fonembevissthet på det tidspunktet der den formelle leseopplæringen fant sted, var i stand til å bruke de bokstavene
de hadde lært, til lesing og skriving nesten med det samme.
En tendens en kunne se hos barna som på samme tidspunkt
hadde lav fonembevissthet, var at de lærte seg bokstaver uten
samtidig å kunne anvende dem til lesing og skriving. Disse
barna kom derfor også langt senere i gang med leseutviklingen.
Bakgrunnen for denne forskjellen synes å ha en klar sammenheng med barnas språklige bevissthet.
En omfattende amerikansk rapport (National Reading
Panel 2000) viser til forskning på fonembevissthet. Her
stiller en først spørsmålet om undervisning i slik bevissthet
forbedrer leseferdighetene. Forskerne vurderte resultatene
fra mer enn 50 eksperimentelle studier og konkluderer med at
slik undervisning har en positiv effekt på leseferdighetene. Et
annet spørsmål som ble stilt, var hva forskningen forteller om
hvordan en kan gjennomføre en best mulig undervisning for
å øke elevenes fonembevissthet. En generell konklusjon var
at en må se undervisningen på dette området som et middel,
ikke som et mål i seg selv. Målet er at elevene skal lære å lese
og skrive, ikke at de skal skille lyder fra talte ord. Forskerne
fant videre best resultat i de eksperimentene der elevene samtidig som de arbeidet med lydene i ord, også arbeidet med de
tilsvarende bokstavene (Kulbrandstad 2007).
Et forskingsprosjekt utført i Danmark (Elbro, Borstrøm
& Petersen 1998), konkluderer med det samme, noe jeg vil
komme tilbake til.
HVA ER SPRÅKLEK?
Her vil jeg kort presentere det forskningsbaserte øvingsopplegget Språkleker (Frost og Lønnegaard 2008), som blir benyttet
på første og andre trinn i skolen, og også i barnehager, for å
øke barnas fonembevissthet. Til opplegget hører også en teoførste steg nr 1|2015
| 43

retisk del. Både den praktiske og teoretiske delen bygger på et
forskingsprosjekt, Bornholmprosjektet (Frost og Lønnegaard
2004), som kan vise til at arbeidet med språklek fungerer
forebyggende, spesielt i forhold til den første leseutviklingen.
Ved å bruke lek som metode og pedagogisk virkemiddel, blir
barnas nysgjerrighet for språket stimulert og de får utviklet
den fonologiske bevisstheten. Dette har altså vist seg å være
avgjørende for leseog skriveutviklingen og dessuten for forebygging av leseog skrivevansker.
Språkleker blir ofte anbefalt som redskap for lærerne i
begynneropplæringen, men Frost (lesesenteret.no) legger vekt
på at opplegget også kan benyttes som en brobygger mellom
barnehage og skole i måten å arbeide med språket på.
Frost og Lønnegaard (2004) poengterer at det er viktig
å styrke barnas auditive oppmerksomhet. Derfor begynner
språklekene med aktiviteter som stimulerer den auditive
sansen. I øvingsopplegget finner en språkleker på følgende
seks nivåer: 1 Regler, 2 Rim, 3 Setninger, 4 Ord, 5 Stavelser,
og 6 Enkeltlyder.
Språklekene er bygd opp som ei trapp, der nederste trinn
må mestres før en går videre opp til neste trinn. For å bli
leseklar må barna gå de ulike trinnene i «leseklartrappa».
Det blir anbefalt å arbeide regelmessig og med progresjon i
de fonologiske aktivitetene. Språklige uttrykk som er lette
å identifisere, slik som regler og rim, presenteres tidlig. Her
blir oppmerksomheten implisitt rettet mot lydene framfor
innholdet i reglene. Videre arbeider en systematisk med de
underliggende språklige nivåene helt ned til de enkelte lydene
i språket.
Frost (lesesenteret.no) understreker at det er på lydnivå
forskningen med stor vekt kan dokumentere en sammenheng
med leseutviklingen, noe som også gir aktivitetene på dette
nivået en sentral plass i arbeidet med forebygging av senere
leseog skrivevansker.
I det danske forskningsprosjektet prøvde man ut et undervisningsopplegg der en metodisk knyttet språklig bevissthet
sammen med skriftspråket. Barna fikk se bokstaver, ord og
setninger samtidig som man arbeidet med dette i talespråklig
sammenheng. Her fant man at effekten på leseutviklingen
var enda bedre enn der en ikke knyttet arbeid med språklig
bevissthet direkte sammen med skriftspråket.
Undersøkelsen konkluderer derfor med at en ikke skal holde
arbeid med språklekene borte fra bokstaver, ord og setninger,
men koble skriftspråket til aktivitetene der det er naturlig.
Dette gjør en for å demonstrere sammenhengen mellom tale
og skriftspråk slik at barna etter hvert forstår det alfabetiske
prinsippet om at det til hver lyd i talen svarer en bokstav/
bokstavkombinasjon.
Man fant dessuten at det å koble lyd og bokstav (fonem og
grafem) også har en god effekt på elever med spesifikke leseog
skrivevansker. Det er derfor spesielt viktig for nettopp disse
elevene at de får hjelp til å oppdage og skjønne hvordan lyder og
bokstaver er koblet sammen. Mange elever med store leseog
skrivevansker synes å blande sammen bokstavnavn og lyder
langt oppover i skoletrinnene og bruker dem om hverandre
ved lesing og skriving.
SPRÅKLEK SOM METODE
I forbindelse med innføringen av L97 og ny Rammeplan for
barnehager ble det fra flere hold sagt at barnehagen nå ble
for skolepreget, mens andre hevdet at opplæringen på første
trinn la for stor vekt på lek. Samtidig vet vi at motivasjon
er en viktig faktor for læring. Det at noe er lystpreget, som
lekeaktiviteter er for barn, bør da gi økt motivasjon og ha en
positiv effekt på læring.
Vatne (2007) skriver at leken har et stort læringspotensial,
selv om ikke motivet for leken først og fremst er å få ny kunnskap: «Ved å vektleggje leiken som inspirasjons- og motivasjonsfaktor i læringsprosessen, kan vi gi leiken ein formell og
legitim plass i skulen.»
Lek skulle derfor blant annet kunne brukes som metodisk
drivkraft også i forbindelse med leseog skriveopplæringen.
På den måten kan en se lek og læring som to sider av samme
sak, både i barnehagen og på første skoletrinn, og ikke som
motsetningsforhold, slik det ofte har blitt gjort både i den
offentlige debatten og i fagmiljø.
LITTERATUR
Elbro, C., Borstrøm, I. & Petersen, D. K. (1998): Predicting dyslexia from
kindergarten. The importance of distinctness of phonological representations
of lexical items. Reading Research Quarterly, 33 (1), 36-60.
Frost, J. (2002): Phonemic awarness, spontaneous writing, and reading
and spelling from a preventive perspective. Reading and Writing. Volum 14,
Numbers 5-6, 487-513.
Frost, J. og A. Lønnegaard (2004): Sproglege- til styrkelse af sproglig
bevidsthed (teoridel). Danmark. Dansk psykologisk forlag.
Frost, J. og A. Lønnegaard (2008): Språkleker (praktisk del). Oslo.
Frost, J.: Språkleker – bindeledd til barnehage og fotfeste for den skriftspråklige utviklingen, lest 10.11.2010 på http://lesesenteret.uis.no/getfile.php/
Lesesenteret/pdf-filer/spraakleiker.pdf
Hagtvet, B. (2003): Skriftspråkstimulering i første klasse; faglig innhold og
didaktiske angrepsmåter. I: Klette, K. (red.): Klasserommets praksisformer
etter reform 97. Pedagogisk forskningsinstitutt, Universitetet i Oslo.
Kulbrandstad, L. Iversen (2007): Lesing i utvikling. Bergen: Fagbokforlaget
Læreplanverket for Kunnskapsløftet (LK06). Oslo: Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet.
Læreplanverket av1997 (L97). Oslo: Kirke - utdannings - og forskningsdepartementet, Utdanningsdirektoratet.
National Reading Panel (2000): Teaching Children to Read.Reports of
the Subgroups. USA: U.S. Department of Health and Human Services (I:
Kulbrandstad, L. Iversen (2007): Lesing i utvikling. Bergen: Fagbokforlaget).
Solem, I. Heiberg, B. Alseth, G. Nordberg (2010): Tall og tanke. Oslo:
Gyldendal Norsk Forlag.
Vatne, B. (2007): Forgylte læringsstunder – leik som inspirasjons- og
motivasjonsfaktor. (I: Skjong, S. (red.): GLSM Grunnleggjande lese- skrive- og
matematikkopplæring. Oslo: Det norske samlaget).
LEDIG STILLING?
Annonser på Lærerjobb.no
Barnehage
Grunnskole
Videregående
Universitet/
Høyskole
Les
digitalt
1.Gå inn på
udf.no/forstesteg-eblad
2. Velg utgave
3. God lesing!
| 45
KRONIKK
I skjeringspunktet
mellom barn og medarbeidarar
Pedagogisk leiar sitt primære ansvar er barna, så relasjonen
til foreldra, deretter til medarbeidarane. Og utan ein god
relasjon til medarbeidarane kan ikkje pedagogisk leiar skapa
gode møte med barn og foreldre. Temaet for denne artikkelen
er korleis pedagogisk leiar kan møte medarbeidarane for å
skapa ein praksis som anerkjenner barn som subjekt med
eigne tankar, kjensler og meiningar.
KAREN INGEBJØRG DRAUGSVOLL
([email protected]) er pedagogisk
leiar i Hamramyra barnehage i Fjell
kommune i Hordaland . Ho har mastergrad
i pedagogikk med vekt på pedagogisk
leiing (privat foto).
Barns rett til å bli anerkjente som
sjølvstendige subjekt finn vi innskrive
i menneskerettane og i FN sin barnekonvensjon (Bae 2012:13), denne retten er òg nedteikna i rammeplan og
barnehagelov. Drøftinga her skjer i lys
av nærleiksetikken som set det nære eg
– du-forholdet i sentrum (Vetlesen og
Nortvedt 1996:179).
Nærleiksetikken inneber at det etiske
ansvaret for andre oppstår i møte mellom menneske, mellom eit eg og eit du,
i møtet med den andre sitt ansikt (Bergem 2011:96, Leer-Salvesen 2002:190).
Dette gjer tenkinga interessant når det
er snakk om pedagogisk leiar sitt etiske
ansvar i skjeringspunktet mellom barn
og medarbeidarar.
Måten pedagogisk leiar møter barna
på, er med å forme dei som menneske.
Måten vi møter medarbeidarane på, gjer
noko med korleis dei oppfattar arbeidet
sitt. Det betyr at måten pedagogisk leiar
møter medarbeidarane på, legg føringar for korleis vi – pedagogisk leiar og
medarbeidarar – saman møter barnet
og barnegruppa. Det er svært viktig for
pedagogisk leiar å vere seg bevisst sitt
yrkesetiske ansvar i dette skjeringspunktet. Vi har aldri med andre menneske å gjere utan å halde noko av deira
liv i våre hender (Løgstrup 2010:25).
Pedagogisk leiar skal vere rollemodell
for personalet i møte med barna.
PERSONLEG
YRKESETISK ANSVAR
Pedagogisk leiars formelle yrkesetiske
ansvar er nedteikna i yrkesetiske retningslinjer1. Det personlege kan knytast
til nærleiksetikken og korleis vi møter
andre menneske. Det er viktig å vere
klar over at etikk handlar om møte mellom menneske (Henriksen og Vetlesen
2006:14), ikkje berre om reglar og sosiale
normer.
1 Offentlege styringsdokument, rammeplan og
barnehagelov.
Det personlege ansvaret handlar om å
vere involvert. Pedagogisk leiar må vere
nær medarbeidarane (ibid.), det finst
ingen forutbestemt eller logisk måte å
møte andre på, det er i møte med andre
vi får større innsikt og medvit (Levinas i
Johannesen 2013:10; Løgstrup 2010:56).
Som leiarar må vi ha reglar, prosedyrar og
faktakunnskap, men berre om vi går fram
med varleik og respekt for det konkrete og
unike i situasjonen, kan vi anvende dei rett
(Martinsen 1990:76; Brunstad 2009:15-16;
Kierkegaard i Reindal 2012:538-539).
Dette fordrar erfaring, men det betyr
ikkje at nyutdanna og uerfarne barnehagelærarar skal unngå rolla som pedagogisk leiar. Pedagogisk leiar, erfaren
eller uerfaren, må gjere seg kjent med
medarbeidarane og den enkelte situasjonen for å kunne handle etisk rett, nokon
gonger må ho nytte skjønn (Grimen og
Molander i Tholin 2013:105; Brunstad
2009:33; Martinsen, 1990:76, 91-94;
Christoffersen 2011:72, 89). Fordringa
(det etiske ansvaret for andre) seier ikkje
alltid kva vi skal gjere, pedagogisk leiar
må sjølv vurdere kva ho går ut på (Levinas i Johannesen 2013:10-12; Løgstrup
2010:32). Fordringa (det etiske ansvaret
for andre) er taus kunnskap; pedagogisk
leiar må sjølv vurdere kva ho går ut på
(Levinas i Johannessen 2013:10 – 12,
Løgstrup 2010:32).
Skal nærleiken til medarbeidarane
fungere, må pedagogisk leiar – i tillegg til
å vere nær – kunne sjå ting med distanse,
sjå situasjonar i ein større samanheng.
Vi må kjenne og vere i stand til å nytte
våre personlege føresetnader (Henriksen og Vetlesen 2006:15). Dette kan
hjelpe oss å gjere meir medvitne val og
prioriteringar i møte med barn og medarbeidarar. Ein pedagogisk leiar må ha
eit medvite profesjonelt syn på eigen
veremåte, og heile tida medvite arbeide
for å gjere denne veremåten betre og
meir profesjonelt funksjonell (Tholin
2008:128, Barsø 2013:26).
Kanskje er det her vi må begynne for å
skape ein praksis som anerkjenner barns
subjektivitet: vi må lytte til medarbeidarane og møte også dei som subjekt med
eigne tankar, kjensler og meiningar.
MAKT OG TILLIT
Pedagogisk leiar må ha tillit til medarbeidarane. Det er naturleg å møte andre
med tillit, med mindre dei har gjort noko
som skulle tilseie noko anna (Bergem
2011:99-101; Løgstrup 2010:17). Makt
og tillit utgjer eit viktig dilemma – når
styre og når delegere? For lite styring kan
gjere at pedagogisk leiar mister tillit og
legitimitet, for mykje styring kan skapa
motstand. Pedagogisk leiar må vite at
makt og tillit står i eit komplementært
forhold til kvarande. Om pedagogisk leiar
ikkje har medarbeidaranes tillit, vert
pedagogisk leiars maktbase svekka. Tillit
er grunnmuren som alle leiarar byggjer
arbeidet sitt på (Kaufmann og Kaufmann
2009:359; Draugsvoll 2012:103-104).
FELLES FORSTÅING
Det er nødvendig å utvikla felles forståing for kva vi byggjer vår pedagogiske
Foto:© diego cervo
praksis på. Det er pedagogisk leiar som
er ansvarleg for å skapa felles forståing;
ein praksis som anerkjenner barn sin
subjektivitet (R- 011:21-22). Spørsmålet
er om vi ser barn som deltakarar i eiga
utvikling og samspel, eller sårbare, passive individ som treng beskyttelse (Korsvold 2011:23). Diskusjonen vil få fram
ulike verdiar og haldningar; vise kvar den
enkelte står. Har medarbeidarane gammaldagse haldningar som objektiverer
barn, må pedagogisk leiar tre fram som
fagperson og dele av sin kunnskap om
barn og barn si utvikling (Barsø 2013:22;
Pape 2013:141). Barn skal ifølgje rammeplanen sjåast som subjekt; medverke
ut frå alder og føresetnader (s. 17-18).
Felles refleksjon er nødvendig for at
medarbeidarane skal utvikla eit eigarforhold til arbeidet. Pedagogisk leiar må
sjå medarbeidarane sine som deltakarar
i refleksjonsarbeidet (Levinas i Johannesen 2013:11; Kierkegaard i Piety i
Reindal 2012:534; Bae 1996:115-117). Ho
må lytte til medarbeidarane samstundes som ho ser kroppsspråket deira. Alt
medarbeidarane uttrykkjer (medvitent
eller umedvitent) med kroppen, verkar
på meg og skapar eit ønskje om å møte
dei. Ho må ta til seg alle uttrykk (Levinas i Johannesen 2013:11) – dette for at
medarbeidarane sjølv skal møte barna
som deltakarar og subjekt.
Ein del av det etiske ansvaret i
| 47

skjeringspunktet mellom barn og medarbeidarar er å skapa kritisk refleksjon
kring praksis. Alle skal vite kven vi er
her for og kvifor. Praksis skal byggja på
ei fagleg forståing. Målet er ikkje å vere
einig i alt, men skapa forståing, med
utgangspunkt i lovverk og rammeplan.
Spørsmålet er om praksis byggjer opp
om dei verdiane som ligg til grunn for
barnehagen, eller ikkje (Pape 2013:29,
135-136).
UTGANGSPUNKT
FOR REFLEKSJON
I refleksjonen må vi bryte ned ord,
omgrep og situasjonar, kva betyr dei i
møtet med barna? Dette kan gje oss eit
meir medvitent forhold til orda, omgrepa
og situasjonane som vi snakkar fint om
i planar. Vi må ta ord som likeverd og
inkluderande fellesskap ned på eit praktisk nivå og reflektere over meininga med
dei. Johannessen (2013) viser korleis
barnehagelærarar tør å vere kritisk til
eiga tenking og praksis. Det handlar ikkje
om kva vi veit eller kan, men at vi ikkje alltid veit sikkert i situasjonen (s. 12). I dette
må vi inkludere medarbeidarane, slik at
også dei får eit eigarforhold til prosessen.
Pedagogisk leiar må spørje seg når det
å leie refleksjonen går over til å verte eit
overtramp; alle har eit privat område som
vi helst held for oss sjølv, noko Løgstrup
(1982) kallar urørlighetssonen (s. 163).
Om vi trer inn i medarbeidarane si urørlighetssone, kan vi gjere meir skade enn
godt; då er det naturleg å yta motstand
(ibid.). Pedagogisk leiar må vise respekt
for og verte kjent med medarbeidarane
sine haldningar og verdiar, intensjonar
og mål for arbeidet (Meyer 2005:121).
Medarbeidarane skal oppleve å vere del
av eit fellesskap. Samstundes må pedagogisk leiar gjennom ei anerkjennande
haldning vegleie medarbeidarane mot
ein praksis som anerkjenner barn sin
subjektivitet, om rådande haldningar
og verdiar strid i mot. Dette er ein hårfin
balanse (Brunstad 2009:33); løysinga er
at vi held oss til saka (Løgstrup 1982:161163; Christoffersen 2011:92).
LITTERATUR
Bae, B. (1992): Relasjon som vågestykke – læring
om seg sjølv og andre. I: B, Bae. og J.E., Waastad.
(red.): Erkjennelse og anerkjennelse. Perspektiv på
relasjoner. Oslo: Universitetsforlaget.
Bae, B. (1996) (red): Det interessante i det alminnelige – en artikkelsamling. Oslo: Pedagogisk Forum.
Bae, B. (2009): Å se barn som subjekter – noen
konsekvenser for oppvektsarbeid. I: S., Mørreaunet, V., Glaser, O.F., Lillemyr. og K.H., Moen. (red.):
Inspirasjon og kvalitet i praksis – med hjarte for
barnehagefeltet. Oslo: Pedagogisk Forum.
Bae, B. (2012) (red.): Medvirkning i barnehagen. Potensialer i det uforutsette. Bergen:
Fagbokforlaget.
Barsø, L. (2013): Barnehagelæreren som
leder. Å lede vaksne i arbeid med barn. Oslo:
Kommuneforlaget.
Bergem, T. (2011): Læreren i etikkens motlys.
Innføring i yrkesetisk tenkning og praksis. Oslo:
Gyldendal Akademisk.
Brunstad, P.O. (2009): Klokt lederskap. Mellom
dyder og dødssynder. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Børhaug, K., Helgøy, I., Homme, A., Lotsberg, D.Ø.
og Ludvigsen, K. (2011): Styring, organisering og
ledelse i barnehagen. Bergen: Fagbokforlaget.
Christoffersen, S.A. (2011) (red.): Profesjonsetikk.
Om etiske perspektiver i arbeidet med mennesker.
Draugsvoll, K.I. (2012). Styrar sitt etiske ansvar
i barnehagen. Masteravhandling i pedagogikk
med vekt på pedagogisk leiing. Sandviken: NLA
Høgskulen.
Henriksen, J.O. og Vetlesen, A.J. (2006): Nærhet
og distanse. Grunnlag, verdier og etiske teorier i
arbeid med mennesker. Oslo: Gyldendal Akademisk, 3. utgave.
Johannesen, N. (2013): Tvil som drivkraft. Tidsskrift for Nordisk barnehageforskning, vol. 6, 11, 1-17.
Hentet fra http://www.nordiskbarnehageforskning.
no/
Kaufmann, G. og Kaufmann, A. (2009): Psykologi
i organisasjon og ledelse. Bergen: Fagbokforlaget,
4. utgave.
Korsvold, Tora. (2011) (red.): Barndom – barnehage – inkludering. Bergen: Fagbokforlaget.
Kristiansen, T. (2011): Medvirkning – uendelig
vanskelig, fantastisk enkelt! I: V., Glaser., K.H.,
Moen., S., Mørreaunet. og F., Søbstad. (red.):
Barnehagens grunnsteiner. Formålet med barnehagen. Oslo: Universitetsforlaget.
Kunnskapsdepartementet. (2011): Rammeplan
for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo:
Kunnskapsdepartementet.
Leer-Salvesen, P. (2002): Profesjonsetiske
perspektiver. Overordnet kodeks eller lokale
løsninger. I: B., Nylehn. og A.M., Støkken. (red.): De
profesjonelle: relasjoner, identitet og utdanning.
Oslo: Universitetsforlaget.
Levinas, E. (1996): Totalitet og uendelighed.
København: Hans Reitzels Forlag. På dansk ved
Manni Crone.
Løgstrup, K.E. (1982): System og symbol. Viborg:
Gyldendal.
Løgstrup, K.E. (2010): Den etiske fordring. Århus:
Forlaget Klim.
Martinsen, K. (1990): Omsorg i sykepleien – en
moralsk utfordring. I: K., Jensen. (red.): Moderne
omsorgsbilder. Oslo: ad Notam Gyldendal.
Meyer, E.S. (2005): Pedagogisk lederskap i barnehagen. Oslo: Universitetsforlaget, 2. utgave.
Pape, K. (2013): Jakten på den gode barndom.
Lekende og inkluderende miljøer i barnehagen.
Oslo: Kommuneforlaget.
Reindal, S.M. (2012): Bildung, the Bologna
Process and Kierkegaard’s Concept of Subjective
Thinking. Hentet fra http://link.springer.com/
search?query=solveig+m+reindal
Tholin, K.R. (2008): Yrkesetikk for førskolelærere. Bergen: Fagbokforlaget.
Tholin, K.R. (2013): Omsorg i barnehagen. Bergen:
Fagbokforlaget.
Vetlesen, A.J. og Nortvedt, P. (1996): Følelser og
moral. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 2. utgave.
Foto:© Marco2811
KRONIKK
Nynorsk som morsmål
Nynorsk og bokmål er to ulike og sjølvstendige språk,
meiner kronikkforfattaren, som spør kva for språkstimuleringstiltak som trengs i barnehagen når barn skal
lære nynorsk skriftspråk. Ho meiner at dei styrkingstiltaka
for nynorskopplæring som styresmaktene har sett i gang,
ser ut til å ha liten effekt.
Dei elevane som har nynorsk som
hovudmål, vert prosentvis færre for
kvart år som går. Kunnskap i og om
nynorsk i lærarutdanningane er det
gjennomgåande gjort lite for å styrkje.
For barnehagelærarar som arbeider
i nynorskområde, må kompetanse i
skriftspråkstimulering på nynorsk
vere sjølvsagt. Thomas Gisholt, direk-
tør i Utdanningsdirektoratet, skriv i
innleiinga til heftet Språk i barnehagen
– Mykje meir enn berre prat (2013) at
heftet handlar om «…barns språktileigning og viser korleis personalet kan
dokumentere, observere og vurdere
språkmiljøet og språket til enkeltbarn
som grunnlag for eit godt språkmiljø og
gje tilpassa språkstimulering til alle».
ANNE LIV STEINSVIK NORDAL
([email protected]) er førstelektor
og norsklærar ved Høgskulen i Volda
(privat foto).
Tilpassa språkstimulering skal altså
gjelde for alle barn.
Det eg vil her, er å peike på at skriftspråkstimulering i barnehagen må tilpassast det skriftspråket barna skal lære
som hovudmål i skulen. Barn som skal
lære å skrive nynorsk må difor høyre,
sjå og bruke nynorsk i barnehagen i
større grad enn bokmål. For å utvikle
| 49

eit godt skriftspråk og ein eigen språkleg
identitet, er adekvat språkstimulering
grunnleggjande for den språklege utviklinga når det både gjeld skriftspråk og
leseforståing.
TALESPRÅK
Barna oppdagar tidleg at andre barn, personale og foreldre bruker ulike variantar
av talespråket. I mange familiar snakkar
familiemedlemmene ulike dialektar og
somme tider ulike språk, og personar
med opplæring i nynorsk skriftspråk og
bakgrunn frå nynorskområde, bur over
heile landet.
Dei tilsette i skulen skal tilpasse
språket dei bruker etter elevane sitt
språk. I Lov om grunnskulen og den
vidaregåande opplæringa § 2-5. Målformer i grunnskolen, er det uttrykt slik:
«Kommunen gir forskrifter om kva
målform som skal vere hovudmål i dei
enkelte skulane. Hovudmålet skal nyttast i skriftleg opplæring og i skriftleg
arbeid. I den munnlege opplæringa
avgjer elevane og undervisningspersonalet sjølve kva for talemål dei vil bruke.
Undervisningspersonalet og skuleleiinga skal likevel i størst mogleg grad ta
omsyn til talemålet til elevane i ordval
og uttrykksmåtar.»
I 1885 kom jamstillingsvedtaket som
sidestilte riksmål og landsmål. Vedtaket
frå 1885 er bakgrunnen for at det vert
gjeve opplæring i begge målformer i
grunnskulen. Hovudprinsippa gjeld
framleis og er ein del av opplæringslova.
Eit odelstingsvedtak frå 1878 gjeld
talemålet til lærarane. Vedtaket seier
at «Undervisningen i Almueskolen bør
saavidt muligt meddeles paa Børnenes
eget Talemaal». I Landsskulelova frå
1915 og Byskulelova frå 1917 vart det
sagt klart frå om at læraren skal tillempe sitt talespråk etter talespråket til
elevane: «Ved den muntlige undervisning bruker elevene sitt eget talesprog.
Læreren skal såvidt muligt tillempe
det for ham naturlige talesprog efter
elevens talesprog.» Desse lovene gjeld
framleis for grunnopplæringa, og bør
også ha verknad for språkbruken til dei
vaksne i barnehagen.
ULIKE OG SJØLVSTENDIGE
For å få til dette i barnehagen, må ein
truleg endre det tradisjonelle synet på
statusen til bokmål og nynorsk. Nynorsk
og bokmål vert ofte nemnt som to former
av norsk, altså språkforma bokmål og
språkforma nynorsk. Om ein skal få til
endringar og styrkje nynorskopplæringa,
bør ein definere nynorsk og bokmål som
to ulike og sjølvstendige språk.
«Det er stort sett sosiologiske og
politiske grunnar til å kalle bokmål
og nynorsk for målformer og ikkje for
ulike språk», skriv språkforskarane
Terje Lohndal, Mila Vulchanova og
Tor Anders Åfarli ved Norges teknisknaturvitskapelege universitet (NTNU) i
Trondheim i ein kronikk i Aftenposten i
november 2013. Dei meiner at moderne
språkforsking gjev gode argument og eit
anna grunnlag for å seie at bokmål og
nynorsk er ulike språk, og ikkje to former
av norsk, som dei tradisjonelt har vorte
kalla.
Om nynorsk og bokmål er ulike språk
eller former av same språket, har vore
ein langvarig debatt. I lova vert dei kalla
både målformer og skriftspråk; «Bokmål
og nynorsk er likeverdige målformer og
skal vere jamstelte skriftspråk i alle
organ for stat, fylkeskommune og kommune» (§ 1 Lov og forskrift om målbruk
i offentleg teneste). Her vil eg definere
nynorsk og bokmål som to språk.
MORSMÅL
Dersom ein ser på nynorsk og bokmål
som to ulike språk, kan ein også sjå på
nynorsk som morsmålet til dei barna
som skal lære nynorsk som hovudmål
i skulen. Omgrepet morsmål vert brukt
på ulikt vis, og vanlegvis har ein rekna
at norsk er morsmålet til dei fleste som
vert fødde i Noreg, utan å skilje mellom
nynorsk og bokmål.
Ein folkelige definisjonen av omgrepet morsmål er at det er språket
ein tenkjer på, drøymer på, tel på, og så
vidare (NOU 1995:12). Ein annan definisjon som ofte vert brukt, er at morsmål
er det språket ein lærer først, forstår
best og det språket ein identifiserer seg
med (Engen og Kulbrandstad 2004:182).
Det må likevel nemnast at somme er like
kompetente i to språk og identifiserer
seg med begge. Det ser ut til å gjelde
mellom anna for mange av dei som har
nynorsk som morsmål, dei lærer etter
kvart både nynorsk og bokmål.
Om ein legg definisjonen til Engen og
Kulbrandstad til grunn, kan ein sjå på
nynorsk som morsmål for dei som lærer
nynorsk som hovudmål. Då kan ein seie
at nynorsk er morsmål fordi dei lærer ein
norsk dialekt først, så lærer dei å skrive
nynorsk og seinare kan dei identifisere
seg sterkast med skriftspråket nynorsk.
(Kanskje er det det som skjer i Sogn og
Fjordane, der mange har ei klar oppfatning av at nynorsk er språket deira?)
At barnehagen skal støtte bruk av
morsmål er i Rammeplanen for innhaldet og oppgåvene i barnehagen omtalt i
avsnittet om språkleg kompetanse:
«Morsmålet er viktig for opplevinga
av eigen identitet og meistring på mange
område. Eit godt utvikla morsmål er
ein grunnleggjande føresetnad for den
vidare språklege utviklinga, også når det
gjeld skriftspråk og leseforståing.»
SPRÅKSITUASJONEN I DAG
I mange samanhengar vert det peika på at
norsk er mindre brukt enn engelsk i forretnings- og næringslivet og på område
som utdanning og forsking. Engelsk
er i ein dominant situasjon i høve til
norsk, men norsk vert ikkje rekna som
eit truga språk. Norsk skriftspråk vert
realisert gjennom skriftspråka bokmål
og nynorsk, men nynorsk skriftspråk
har større utfordingar enn bokmål, fordi
berre noko over 10 prosent av folket i
Noreg skriv mest nynorsk. Dei fleste
nynorskskrivarane bur på Vestlandet,
så ein kan nemne denne regionen som
«nynorsklandet», sjølv om det finst
nynorskbrukarar i alle landsdeler.
I motsetnad til samisk språk i Noreg,
er nynorsk språk ikkje grunnlovsfesta.
Etter paragraf 110a i Grunnlova har
staten plikt til å leggje til rette for at
den samiske folkegruppa kan «sikre og
udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfunnsliv». Opplæringslova gjev born rett
til opplæring både i og på samisk.
Nynorskopplæringa i skulen er også
lovfesta gjennom opplæringslova (para-
graf 2-5): «Kommunen gir forskrifter om
kva målform som skal vere hovudmål i
dei enkelte skulane. Hovudmålet skal
nyttast i skriftleg opplæring og i skriftleg
arbeid.»
I Barnehagelova (paragraf 8) har kommunane fått ansvar for å leggje til rett
tilbod for samiske barn: «Kommunen
har ansvaret for at barnehagetilbudet til
samiske barn i samiske distrikt bygger
på samisk språk og kultur. I øvrige kommuner skal forholdene legges til rette for
at samiske barn kan sikre og utvikle sitt
språk og sin kultur».
Barn som skal lære nynorsk og vekse
opp i distrikt prega av nynorsk skriftkultur, har ikkje fått dei same rettane
gjennom lovverket. Det kan føre til
grunnleggjande forskjell i oppfatninga
av verdien av skriftspråka nynorsk og
bokmål, om ein definerer dei som to
språk eller to ulike skriftformer av norsk.
Tove Bull, professor i språkvitskap,
kallar nynorsk eit minoritetsspråk
(2004), fordi: «Eit minoritetsspråk er, i
høve til eit majoritetsspråk, ikkje berre
karakterisert ved at språkbrukarane er
færre, men òg ved at maktforholda er
asymmetriske.»
Dersom ein reknar nynorsk og bokmål som to språk, kan ein bruke forsking
om tospråksopplæring på opplæringa i
nynorsk og bokmål. Det kan opne nye
perspektiv både på språkstimulering i
barnehagen og på nynorskopplæringa
i grunnskulen.
NYNORSK I BARNEHAGEN
Ein person som høyrer til ei språkgruppe
som er i mindretal i samfunnet, tileignar seg ofte fleirtalsspråket gjennom
direkte kontakt med samfunnet rundt
seg der språket er i bruk, som oftast av
majoriteten i samfunnet (SkutnabbKangas1981:138). I vår medialiserte tid
er fjernsyn, film og digitale spel sterke
påverknadskjelder for talespråket til
barna. Dialektar med bokmålsgrunnlag
har innverknad på tileigning av talespråket til små barn. Dessutan er dei fleste
skriftspråklege kjelder som finst for små
barn på bokmål, og dermed vert høgtlesinga for barna også gjerne på bokmål.
Det språket som er dominerande i det
norske samfunnet og som vert brukt av
fleirtalet, ser ut til å verte meir prega
av skriftleg bokmål og bokmålsnære
dialektar etter kvart som desse språkkjeldene får lang verketid. For barn
som skal lære nynorsk som hovudmål,
«nynorskbarna», kan det sjå ut til at dei
lærer andrespråket bokmål gjennom
byggarane til saman kan fleire språk på
eit høgt språkbrukarnivå. Å ta vare på
den kompetansen eit språk representerer bør vere ei plikt. I langtidsprogrammet heiter det at «regjeringen ser det
som viktig at innvandrere gis mulighet
til å beholde sin kulturelle identitet.
På den måten kan det økte mangfoldet
Foto:© Christin Lola
direkte kontakt med majoritetsspråkbrukarane, og at dei lærer førstespråket,
hovudmålet nynorsk, gjennom opplæring i skulen. Dei lærer altså bokmål
fordi det vert brukt rundt dei på alle
kantar, fordi det er eit språk som har høg
status og fordi fleirtalet bruker bokmål.
SPRÅK ER SAMFUNNSKAPITAL
Hovudgrunngjevinga for opplæring i
morsmålet er at det skal gje identifikasjon og kulturell tilhøyring (Hvenekilde
1994:62). Opplæring i morsmålet skal
hjelpe barnet å vekse som menneske,
barnet skal utvikle intellektuelle ferdigheiter, lære seg sjølv å kjenne og utvikle
kommunikativ kompetanse. Cummins hevdar at nivået eit barn oppnår
i andrespråket er markant korrelert med
kompetanse i førstespråket ( jf. Befring,
Hasle og Hauge 1993).
NOU 1995 Opplæring i et flerkulturelt
Norge peikar på at samfunnskapitalen i
Noreg vert styrkt ved at av innbyggarane
meistrar mange ulike språk. Det er ein
kulturell ressurs for alle samfunn at inn-
i opprinnelse, språk og levesett bli til
berikelse for samfunnet totalt sett»
(ibid. s. 267).
Nynorskskrivarar er vanlegvis ikkje
innvandrarar, men dei same rettane bør
gjeld for dei: å kunne ta vare på sin kulturelle identitet, auke mangfaldet og gjere
samfunnet rikare totalt sett.
Språk og identitet er uløyseleg knytt
til kvarandre. I denne samanhengen
er det av stor verdi for individet også
å kunne utvikle sin identitet i forhold
til kulturen og språket i opphavslandet
(Skutnabb-Kangas 1980) for å kunne
halde på og vidareutvikle sosiale og
kulturelle kontaktar. I dette tilfellet er
Noreg både «nynorsklandet» og opphavslandet til kulturen og språket, og
både sosiale og kulturelle kontaktar vil
endre seg og bli borte ved språkskifte frå
nynorsk til bokmål.
NYNORSK HOS PERSONALET
«De årene barna er i barnehagen, må
ikke forstås som et venteværelese for
det som skal komme senere i livet», skriv
| 51

Liv Gjems i boka Barns læring om språk
og gjennom språk. Ho ynskjer å markere
at barnehagelærarar må ha kunnskap om
korleis dei kan jobbe med barns språklæring og kunnskapstileigning med
utgangspunkt i barna sine interesse og
føresetnader.
Om barn som skal lære nynorsk som
skriftspråk har spesielle behov i samband med språkstimulering i barnehagen, har vore lite kartlagt. Ein seier
gjerne at «alle barn i Norge lærer å lese
på bokmål», underforstått er at dei lærer
å lese bokmål først og nynorsk seinare,
fordi trykket frå majoritetsspråket er så
stort. Tradisjonelt har nynorskbarna fått
lite merksemd, dei lærer nynorsk når dei
begynner på skulen og utanfor skulen les
dei bokmål i mest alle andre samanhengar. Når nynorskelevane kjem så langt
som til eksamen i sidemål (bokmål) i
grunnskulen, får dei over gjennomsnittet
gode karakterar i bokmål (sjå Statistisk
sentralbyrå: Sogn og Fjordane).
Å lære å skrive to språkformer, både
nynorsk og bokmål, ser difor ut til å vere
nyttig for barn som har nynorsk som
hovudmål i skulen. Det må då også vere
nyttig og verdifullt, ikkje berre for kvart
enkelt barn, men for heile gruppa og for
samfunnet. I tillegg til at brei språkkompetanse er ein ressurs for den enkelte,
er det også ein verdifull felleskapital for
samfunnet. Det er ingenting som tilseier
at barn ikkje kan lære fleire språk samtidig, og språkkompetanse bør ein sjå
under eitt, altså kva barna kan til saman
av språk. Det er heller slik at til fleire
språk ein kan, til lettare er det å lære seg
eit nytt språk (Vulchanova, M, Laurén,
Ch., 1999). Spørsmål er om ikkje avgrensingane og vanskane ligg i haldningar i
samfunnet mot å lære to norske språk,
og at barna ikkje får gode nok høve til å
utvikle og lære begge språka i barnehagen
og i skulen?
STYRARANE SITT ANSVAR
Både pedagogar, barne- og ungdomsarbeidarar og assistentar bidreg i arbeidet med å skape eit godt språkmiljø i
barnehagen. Personalet kan ofte ha ulike
haldningar til språkleg mangfald, og
særleg til nynorsk. Difor har styrarane
i barnehagen eit stort ansvar for å gjere
personalet merksame på behova barna
i nynorskdistrikt har for skriftspråkstimulering på nynorsk.
Det gjeld altså ikkje berre talespråket,
dialekten til barnet, når rammeplanen
for barnehagen seier: «Barnehagen må
sørgje for at alle barn får varierte og
positive erfaringar med å bruke språket som kommunikasjonsmiddel, som
reiskap for tenking og som uttrykk for
eigne tankar og kjensler.»
Øystein Vangsnes, grammatikar og
dialektforskar ved Universitetet i Tromsø,
seier: «Dialekt henger sammen med selvtillit. De som har øre for egen identitet og
språk, er flittigst på dialektbruken.»
Ifølgje Vangsnes (2013) bør det å lære
om ulike seie- og skrivemåtar i nynorsk
og bokmål framstillast som ein fordel
for det enkelte barnet, for barnegruppa
og for samfunnet, på same måte som
ein i dei siste åra har lært å sjå på ulike
dialektar som ein ressurs. Dette inneber
at ulike dialektar og skriftspråk både vert
høyrde og synte fram i kvardagen i barnehagen. Når personalet har eit bevisst
forhold til språkarbeidet i barnehagen,
når dei arbeider målretta med språkopplæring og når foreldra er inkludert i
barnehagens arbeid med språkstimulering, blir ulike talespråk og skriftspråk
ressursar for barna.
SYNLEGGJERING GJEV VERDI
Språk som ikkje er majoritetsspråk er
sårbare, fordi dei vert mindre brukte og
fordi språkbrukarane kan oppleve at dei
møter negative haldningar til språket
dei nyttar. Rammeplan for barnehagen
understrekar at det er barnehagen
si oppgåve å vere positiv til språkleg
mangfald og å arbeide for at barn kan
utvikle eit positivt forhold til sitt eige
språk. Barn utviklar kulturell toleranse
når dei vaksne er modellar for toleranse.
Språkleg variasjon er eit godt
utgangspunkt for samtalar med barna
om språk. Ein høyrer ofte barn ta initiativ til slike samtalar, for eksempel når dei
oppdagar at jei, ej og engelsk I tyder det
same. Dersom barn lærer ord som dia-
lekt, bokmål, nynorsk, urdu, tospråkleg,
og så vidare, har dei omgrep for å forstå
språkleg variasjon, og dei tileignar seg
eit metaspråk, eit språk til å snakke om
språket med. Då treng dei ikkje seie at
nokre språk er «annleis» eller «rare», og
dei får større språkleg medvit. Kunnskap
gjer oss tryggare ( jf. Høigård mfl.2009).
SPRÅKLEG SAMSPEL
Språkutviklande samtalar med barn er
ofte spontane og uformelle, men det kan
også vere den vaksne som inviterer barnet til språkleg samspel. Wells og Araus
(2006) understrekar kor viktig det er at
barn vert invitert til å bruke språk for å
fortelje, svare og forklare. Deira forsking
viser at det er invitasjonar gjennom
spørsmål frå vaksne som i størst grad
aktiviserer barn til å bruke språk.
Ifølgje Wells og Araus må vaksne
passe på at barn får bruke og utvikle
sitt eige talespråk og at barnet oppfattar talespråket sitt som akseptert. Dei
understrekar at den vaksne må rette
merksemda mot det barnet seier, vere
på jakt etter barnets intensjonar og la
barnet sine ytringar få stor plass. Sjølv
om det er den vaksne som meistrar språket best og verkar som ein modell for
barnet, må barnet sin uttrykksmåte få
full godkjenning, slik at barnets språklege sjølvtillit vert styrkt.
I temaheftet om samisk kultur i
barnehagen finn ein formuleringar om
språkstimulering som kan vere allmenngyldige, fordi språk er nær knytt
til naturen og kulturen der dei finst.
«Spesielt er vandresagn og historier
knyttet til virkelige steder, begivenheter, personer og årstall fremtredende.
Mange historier/fortellinger påberoper
seg å være sanne. Mange historier er
nedtegnet, men de fleste lever fortsatt
som muntlig tradisjon og overleveres
muntlig.» (Juuso og Bjørn: 16)
Dette handlar om språk som er knytt til
lokale stadar, som namn, historiske hendingar, personar og årstal. At hendingane
vert sett på som sanne og verkelege, gjer
det viktig å bruke eit nøyaktig språk. Om
desse segnene ikkje er nedskrivne, men
vert overførte ved munnleg tradisjon, er
den språkleg stabiliteten enno viktigare.
Når det gjeld språkstimulering,
har Lois Bloom (1993) granska forholdet mellom språk og kjensler, og
funne at barns språklege utforskingar
vert utført fordi dei vil dele tankar og
kjensler med andre, og slik at dei gjev
barna meistringserfaring. Skriftspråkstimuleringa skal eg-forankrast, altså
forankrast i barnets hovud, kropp og
kjensler. Stimuleringa skal gå føre seg
i eit emosjonelt klima prega av nøytral
affekt. Då kan barnet få mental energi og
overskot til å presse kompetansegrensene slik at skriftspråkstimuleringa vert
stadfestande for eg-et, samtidig som
stimuleringa bidrar positivt til identitetsdanning og personleg vekst (ibid.).
Stimuleringa av tale og skrift må gå
hand i hand. Talespråket er grunnlaget
for skriftspråk, og barnet må stå på trygg
grunn når bokstavar, skriftspråklege
ord og vendingar skal lærast (Hagtvedt
2010:198) . Det vert barnehagelæraren si
oppgåve å stimulere barn til å uttrykkje
seg i tale og skrift på ein måte som er
stadfestande og utviklande for eg-et, og
slik at barnet får positive kjensler for
språkleg aktivitet. Då må ein invitere til
aktivitetar som barnet er interesserte
i og utvide språket frå den nærmaste
utviklingssona til barnet, som er det
språket dei alt har lært.
Å definere nynorsk som morsmål for
dei som lærer nynorsk som hovudmål,
kan vere ein nyttig veg å gå for å styrkje
mindretalsspråket nynorsk. Nynorsk
er under hardt press frå majoritetsspråket, ikkje minst dei først barneåra,
då grunnlaget for seinare språkbruk og
språkmeinstring vert lagt.
LITTERATUR
NETTKJELDER:
Bae, B. 2004: Dialoger mellom førskolelærer og
barn: en beskrivende og fortolkende studie. [Oslo]:
Det utdanningsvitenskapelige fakultet, Institutt
for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo:
Unipub.
Bae, B. (1996): Det interessante i det alminnelige –
en artikkelsamling. Oslo: Pedagogisk forum.
Barne- og familiedepartementet 2005: Lov om
barnehager. Oslo. Barne- og familiedepartementet.
Befring, E, I. Hasle og A.-M. Hauge (1993):
Tospråklig undervisning i et internasjonalt
perspektiv. Oslo. Ad Notam Gyldendal.
Bloom, L. 1993: The transition from infancy to
language. Cambridge. Cambridge University Press
Bourdieu, P. 1979: Distinksjonen. En sosiologisk
kritikk av dømmekraften. Oslo. Pax forlag.
Cummins, J. 1996: Negotiating identities: Educa
tion for Empowerment in a Diverse Society.
California: California Association for Bilingual
Education.
Engen, T. O og L. A. Kulbrandstad (2004):
Tospråklighet, minoritetsspråk og minoritetsundervisning. Oslo. Gyldendal Akademiske.
Gjems, Liv 2011: «Hverdagssamtalene - barnehagens glemte læringsarena? I Liv Gjems og
Gunvor Løkken (red.) Barns læring om språk og
gjennom språk. Samtaler i barnehagen. Oslo.
Cappelen Damm Akademiske.
Hagtvedt, B. E. 2010: Språkstimulering. Tale
og skrift i førskolealderen. Oslo. Cappelen
Akademiske.
Hvenekilde, Anne 2002: «Språklige minoriteter
og kulturpolitikk - regulering eller stimulering» i
Svein Bjørkås (red.): Individ, identitet og kulturell
erfaring. Kulturpolitikk og forskningsformidling bind II. Oslo. Høyskoleforlaget.
Skutnabb-Kangas, T. (1981): Tvåspråkighet.
Lund. Liber.
Vangsnes, Øystein A. 2013: Språkleg toleranse i
Noreg - Norge, for faen! Oslo. Samlaget
Wells, G. og Araus R. M. (2006): Dialogues in the
Classroom. The Journal of the Learning Sciences,
15 (3)
Bull, Tove (2004): Nynorsk som minoritetsspråk.
Språkrådet, nedlasta 17. 07.14. http://www.sprakradet.no/Toppmeny/Publikasjoner/Spraaknytt/
Arkivet/2004/Spraaknytt_2004_3_4/Bull/
Gjervan, Marit 2006: Temahefte om språklig og
kulturelt mangfold. Kunnskapsdepartementet.
Lasta ned 16.07.14: http://www.regjeringen.no/
upload/KD/Vedlegg/Barnehager/Temahefte_om_
spraklig_og_kulturelt_mangfold.pdf
Hasan, Ruqaiya 2002: Ways of Meaning, Ways of
Learning: Code as an explanatory concept
British Journal of Sociology of Education, 2002,
Vol. 23(4), p.537-548 Routledge, Taylor & Francis
Group. Lasta ned 1.08.14.
Hvenekilde, Anne 1994: Veier til kunnskap og
deltagelse. Novus forlag. Nettversjon lasta ned
18.07.14 http://www.nb.no/nbsok/nb/d847ee46aa454bc9ac9e7b8955dc171f.nbdigital?lang=no#63
Gjems, L. 2008: «Voksnes samtalestøtte i barnehagen» i Norsk pedagogisk tidsskrift 05/2008
http://www.idunn.no/ts/npt/2008/05/
voksnes_samtalestotte_i_barnehagen
Kunnskapsdepartementet 2006a: Rammeplan
for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo.
Lasta ned 17.07.14 http://www.udir.no/Barnehage/
Rammeplan/Rammeplan-for-barnehagensinnhold-og-oppgaver/
NOU 1995:12 Opplæring i et flerkulturelt Norge.
Lasta ned: 18.07.14
http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/
nouer/1995/nou-1995-12.html?id=140252
Lovdata: Barnehageloven §8: Lasta ned 18.07.14
http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-64
Lovdata
Utdanningsdirektoratet 2013: Språk i barnehagen
–Mykje meir enn berre prat. Lasta ned 18.07.14
http://www.udir.no/Upload/barnehage/Pedagogikk/Veiledere/Spr%C3%A5kveileder/Udir_
sprakveilederNN_DIGITAL.pdf ?epslanguage=no
Lovdata: Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova § 2-5. ) Lasta
ned 18.07.14:
http://lovdata.no/dokument/NL/
lov/1998-07-17-61#KAPITTEL_2
Vangsnes, Øystein til avisa Nærnett: Lasta ned
14.05.14
http://nernett.no/web/?do=article&id=25183
Juuso, R og M. E. Bjørn (2006): Temahefte
om samisk kultur i barnehagen. Kunnskapsdepartementet. Lasta ned: 14.07.14: http://www.
regjeringen.no/upload/kilde/kd/red/2006/0107/
ddd/pdfv/300464-temahefte_om_samiske_barns_
sprak_og_kultur.pdf
Terje Lohndal, Mila Vulchanova, Tor Anders
Åfarli, Aftenposten 29.sep. 2013: Nynorsk, bokmål
eller ja takk, begge delar? alle Institutt for språk og
litteratur, NTNU. Lasta ned 17.07.14 http://www.
aftenposten.no/meninger/kronikker/Nynorsk_bokmal-eller-ja-takk_-begge-delar-7323124.
html#.U8jyyvl_uS0
Statistisk sentralbyrå: Sogn og Fjordane https://
www.ssb.no/kargrs/
St.meld. nr. 7 (2005-2006)Målbruk i offentleg
teneste § 1 Lov og forskrift om målbruk i offentleg
teneste. Lasta ned 18.07.14.
http://www.regjeringen.no/nn/dep/kud/dokument/proposisjonar-og-meldingar/stortingsmeldingar/20052006/stmeld-nr-7-2005-2006-/6.
html?id=199807
Språkrådet 2005: Norsk i hundre - Norsk som
nasjonalspråk i globaliseringens tidsalder Et
forslag til strategi. https://www.sprakradet.no/
upload/norsk_i_hundre.pdf
Foto: © Fotolia.com
| 53
Økonomispalten
JAN MØNNESLAND
([email protected]) er samfunnsøkonom med bakgrunn fra Statistisk
sentralbyrå, Finansdepartementet, Norsk institutt for by- og regionforskning
og Utdanningsforbundet (foto/© Utdanningsforbundet).
Budsjett og forlik
– effekter for barnehagene
Budsjettforliket i Stortinget gir kutt i kommunenes frie
inntekter og i midlene til kvalitets- og kompetansetiltak
– også i barnehagene.
Min artikkel i Første steg nr. 4/2014 ble
skrevet etter at statsbudsjettet for 2015
var lagt fram, men før budsjettforliket
i Stortinget. Forliket medførte viktige
endringer på flere punkter.
I denne artikkelen viser jeg hvordan
budsjettforliket påvirker barnehagesektoren, og dermed hvordan tallene
fra min artikkel i forrige nummer blir
noe endret.
ØKONOMISKE RAMMER
Det er de frie inntektene (skatt pluss
rammetilskudd) som finansierer kommunale og private barnehager, i tillegg
til foreldrebetalingen. De frie inntektene
finansierer også det øvrige kommunale
tjenestetilbudet. Når inntektsveksten
ikke holder tritt med utgiftsbehovet må
kommunene stramme inn. Hvilke tjenester dette går ut over, har de «frihet»
til å bestemme lokalt.
Utgiftsbehovet til de befolkningsrettede tjenestene (barnehager, skoler,
eldreomsorg, etc) endres i takt med
endringer i befolkningens størrelse og
alderssammensetning. I hovedsak har
de frie inntektene holdt tritt med denne
behovsveksten. Fra 2012 av har dette
stagnert slik at korrigert for befolkningsendringer har de frie inntektene stått
tilnærmet stille, ref. figur.
Så er det en del andre utgifter som
også må dekkes av de frie inntektene.
Pensjonskostnadene har økt langt raskere enn de frie inntektene. Det skyldes
økte reservekrav og i mindre grad økte
pensjonsutbetalinger. Figuren viser
utviklingen når en også korrigerer for
den veksten i pensjonsutgiftene som
overstiger normal lønnsutvikling.
Lang tids underfinansiering medfører
økende gjeld og i sin tur økende gjeldskostnader. Korrigerer en også for den
renteøkningen dette medfører for kommunene, ser en av figuren at en kommer
i minus.
I 2014 fikk kommunene lavere skatteinntekter enn forventet. Det ga et
inntektstap på 900 millioner kroner.
Resultatet har vært en lang rekke innstramminger i tjenestetilbudet i form
av lavere lærerdekning, redusert bemanning i kommunale barnehager samt økt
press for privatisering, pluss svakere
innsats i eldreomsorgen. Det er denne
inntektsvekkelsen som gjør at budsjettet for 2015 viser en viss forbedring.
Ser en på utviklingen fra 2013 til 2015
samlet, ser en at underfinansieringen
videreføres.
ENDRINGER I FRIE INNTEKTER
Understortingsbehandlingenblerammetilskuddene økt med 560,7 millioner
kroner. Samtidig ble de kommunale
skatteinntektene redusert med 855
millioner kroner. Resultatet ble en
reduksjon i frie inntekter på 195
millioner kroner sammenliknet med
regjeringens opprinnelig forslag.
Økt minstefradrag, økt gavefradrag,
forbedret overgangsordning for beskatning av uføre og videreføring av klasse
2, er blant de elementene som bidrar til
redusert skatteinngang. Økt bunnterskel
for reisefradrag og økt normrente trekker i motsatt retning.
Økningen i rammetilskuddene er
knyttet til en rekke innsatsområder.
Når inntektene er frie, er det imidlertid
opp til kommunene hvordan en vil bruke
pengene.
207 millioner av økningen er ment til
en vekst på 2600 nye barnehageplasser
og mer fleksible opptak. Dersom pengene
virkelig havner i barnehagesektoren, er
dette en åpenbar positiv satsing. Kommunene er imidlertid ikke forpliktet til å
Frie inntekter korr. for oppgaveendringer, kommunesektoren
Faste priser. Indeks 2002=100
124
121
118
115
112
109
106
103
100
2002
2003
2004
2005
2006
2007
2008
2009
2010
2011
2012
2013
2014
2015
97
realvekst frie inntekter
ds, korr befolkning
gjennomføre disse tiltakene og kan fritt
bruke midlene i andre sektorer.
En del av økningen i rammetilskuddet
er kompensasjon for utgifter knyttet til
regelendringer.
I budsjettforslaget var det foreslått å
innføre en nasjonal ordning som sikret
at ingen familier skulle betale mer enn
7 prosent av sin inntekt for barnehageplasser, med virkning fra 1. august 2015. I
forliket ble dette endret til en grense på 6
prosent, iverksettelse fra 1. mai 2015, og
hvor grensen for samlet familieinntekt
ble økt fra 405.000 til 473.000 kroner.
Det er gitt en økning på 86,5 millioner
koner for å kompensere for denne
endringen.
Regjeringen forslo å øke maksprisen
for foreldrebetaling fra 2405 kroner i
2014 til 2580 kroner i 2015. I forliket ble
deler av økningen utsatt. Maksprisen
øker til 2480 kroner fra 1. januar og til
2580 kroner fra 1. mai. Det gis økte frie
inntekter på 108 millioner for å kompensere for denne endringen.
Når økte frie inntekter går med til å
kompensere for slike pålagte utgiftsøkninger, bedrer det ikke kommunenes
økonomiske situasjon. Slikt kalles for
oppgaveendringer. Tallene i figuren
ovenfor gir frie inntekter korrigert for
slike oppgaveendringer. Den samlede
reduksjonen i frie inntekter ved budsjettforliket blir ikke 190 millioner,
men 362 millioner når en korrigerer for
oppgaveendringene.
ds, korr bef+pensjonkost
ds, korr bef+pensjon+gjeldskost
ØKTE ØREMERKEDE TILSKUDD
Budsjettforliket gir kommunesektoren nye eller forsterkede øremerkede
tilskudd på i alt 971 millioner kroner1.
Dette er midler en får bare dersom en
gjennomfører tiltaket som tilskuddet
gjelder. Slik sett kan en si slike tilskudd
ikke bedrer kommunenes økonomi.
Samtidig øker de den kommunale aktiviteten på prioriterte områder, noe som
er udelt positivt.
Flere av tiltakene gjelder områder
hvor kommunene uansett er ventet å
være aktive, for eksempel kollektivtransport, sykkelveier, etc. Her blir
tilskuddene bare utbetalt om det kan
vises til en faktisk aktivitetsøkning. Om
denne kommer i stedet for en kommunefinansiert aktivitetsøkning, vil det bidra
til å lette kommunenes økonomiske
situasjon.
Et av de tilskuddene som ble styrket
er tilskuddet til kommunale innvandrertiltak. Posten er økt med 51 millioner
kroner som skal gå til utvidelse av forsøket med gratis kjernetid i barnehage
for fire- og femåringer fra lavinntektsfamilier. Tilbudet er begrenset til områder
med høy innvandrerandel, men gjelder
alle i de områdene som fyller kriteriene.
STERKERE REDUKSJON
I OFFENTLIG ADMINISTRASJON
Et nytt initiativ i regjeringens budsjettforslag var at alle driftspostene på statsbudsjettet ble kuttet med 0,5 prosent.
Det skjer slik at en først gjør en ordinær
budsjettvurdering av hvor mye de ulike
postene skal økes eller reduseres, deretter kutter en beløpet med 0,5 prosent.
Tanken er at det skal generere en effektivisering som ellers ikke ville funnet
sted. Måles effekten ved oppgaver per
utgiftskrone vil dette fungere, og det kan
utvilsomt føre til mindre byråkrati i form
av færre årsverk per oppgave. Resultatet
kan lett bli lengre saksbehandlingstid og
reduksjon i kvaliteten på arbeidet, heller
enn reell økning i effektiviteten.
I budsjettforliket syntes en dette var
en god måte å finansiere utgiftstiltak
på. En økte derfor innstrammingen fra
0,5 til 0,6 prosent. Her kan en se for seg
en trivelig framtid hvor nedskjæring i
offentlig administrasjon kan brukes som
en Sareptas krukke til å finansiere alle
gode tiltak en kan komme på.
Byråkrati kan være så mangt, og det
kan også begrepet driftsutgifter. Blant
de enheter som rammes og som har relevans for barnehagesektoren, kan blant
annet nevnes Utdanningsdirektoratet,
foreldreutvalgene for grunnopplæringen
og barnehagene, spesielle driftsutgifter
i barnehagene, spesielle driftsutgifter til
barne- og ungdomstiltak, etc.
Under posten «Spesielle driftsutgifter barnehagene» var 98 prosent av
bevilgningen i 2013 brukt til kvalitetstiltak for barnehagesektoren. De var
innrettet mot å heve kompetansen blant
de ansatte i sektoren og å rekruttere kvalifisert personell, herunder lederutdanning for styrere. Dette er en budsjettpost
som har økt vesentlig de siste årene for å
styrke kompetanse og kvalitet i sektoren.
Denne type «byråkrati» vil en nå bremse
med ren ostehøvelteknikk. Vi ser også at
samarbeidspartiene overbyr regjeringen
i dette oppbremsingsarbeidet.
1 Egentlig 1 071 millioner. 100 millioner er tatt fra
de frie inntektene ved at tiltak under rusarbeid er
overført til øremerket tilskudd. Korrigert for denne
endringen er økningen i øremerkede tilskudd på 971
millioner Endringen er ansett som oppgavekorrigering
og påvirker derfor ikke figurens tall for frie inntekter
| 55
Foto: © mellevaroy
KRONIKK
Solidaritet i demokratisk praksis
Trenger vi et større «oss»? spør kronikkforfatterne.
De anser solidaritet som en verdi som skapes gjennom
forståelsen av et fellesskap, et oss.
«Det er viktigere å snakke om solidaritet
enn danning i dag. I stedet for å sette
seg litt til side og se samfunnet, er det
nødvendig å lære å være en deltaker i
samfunnet», sa en barnehageleder i vår
undersøkelse om forståelsen av begrepene medvirkning, danning og solidaritet (Freng og Hadler-Olsen 2007–2014).
FNs barnekonvensjon sier at «barn
fullt ut bør forberedes til å leve sitt eget
liv i samfunnet, og oppdras i pakt med
idealene fastslått i De forente nasjoners
pakt og særlig i en ånd av fred, verdighet,
toleranse, frihet, likhet og solidaritet»
(1989).
Disse verdiene videreføres i Rammeplan for barnehagen (2013), der menneskeverdet er sentralt for verdigrunnlaget.
Barnekonvensjonen ivaretar individets
rettigheter. Vi framhever solidaritetens
betydning for arbeidet med forståelse
av fellesskap.
Å være solidarisk med de svake og
lære å dele er praktisk solidaritet. Det
er framtidsrettet å lære barn å forstå seg
selv som del av fellesskap, et oss. Den
solidariske kraften ligger i fellesskapet,
ikke i en opplevelse av skillet mellom de
og vi. Når køen bak trehjulssykkelen på
lekeplassen blir lang, kan begrepet oss
være uoversiktlig for barna: Nå er det
jeg som sykler, og de andre som venter
på tur. I en framtidspedagogikk er de og
vi også et oss. Hvordan medvirker barnehagelæreren i denne prosessen, slik
at barnets virksomhet omfatter tillit og
omsorg for oss?
Kunnskap om fellesskap og individene
i dem gir barnehagelæreren et grunnlag
for en solidarisk pedagogikk. Begrepet
sosial kapital er i økende grad tatt i bruk,
med ulike betydninger i offentlig diskusjon. Det er «samspillet mellom tillit og
nettverk som fremmer forutsetninger
for kollektiv handling» (Wollebæk 2011,
s. 30). Det handler også om å etablere tillitsfulle relasjoner til andre. Analyser av
ressurser knyttet til sosiale relasjoner gir
ulike innganger til forståelse av sosiale
prosesser (Wollebæk 2011, Dewey 1944).
Den sosiale kapitalen forstås som kollektiv ressurs. Den er nødvendig for et
demokrati, og må omsettes i handling.
Samarbeid om oppvekstvilkår i et lokalsamfunn er et eksempel på kollektiv
handling. Det kollektive handlingspotensialet kan synliggjøres som en
solidarisk og pedagogisk kraft. Hvordan
er vilkårene for utvikling av solidaritet
og tillit i dette perspektivet?
BARN OG TILLIT
Veien inn til barnet i samtid er kronglete.
Hvordan vi forstår den veien henger
sammen med et historisk perspektiv.
Sigurd Hoels skildring av et barneliv i
Veien til verdens ende i 1933, er en vei til
barnesinnet: «Midt i verden står Anders.
Han står i midten av alt. Rundt omkring
ham står alt det andre. Mor og far, Gorine
og Embret og Andrea, Tora og Kari og
Åse og Ket, sengen, puten, teppet og potten, muren og ovnen og slagbordet og
den store klokken som står ved veggen
i kjøkkenet hele dagen og sier An-ders,
An-ders!» (Hoel1970, s.11).
Barnet Anders er i midten av alt, fra
sitt ståsted. Han er alene og sammen.
Uten følelse av fellesskap, blir verden
et vanskelig sted å være: «De nærmeste
er de største. Når de går sin vei, blir de
mindre og blir borte, unntagen mor. Når
mor går, gråter Anders, for han vil ikke
hun skal gå. Så kommer Gorine og steller med ham, og mor blir mindre og blir
borte» (1970, s. 12).
Tillit til menneskene i det nærmeste
fellesskapet er livsviktig for barnet.
I familien og i barnehagen er tillit et
Om solidaritet som grunnlag
for demokratisk praksis
Denne artikkelen diskuterer betydningen av solidaritet som demokratisk praksis i barnehagen. Empirien
hentes fra kvalitative undersøkelser
gjennomført av Ada Freng og Sidsel
Hadler-Olsen i perioden 2007–2014
med forskningsspørsmålet: Hvordan
forstår barnehageledere og lærerutdannere verdibegreper i barnehagens
rammeplan?
Fra undersøkelsens samtaler går
det fram at solidaritet er et lite brukt
begrep i barnehagen. Med teorier om
tillit, sosial kapital og det virksomme
liv som overbygning diskuterer vi
solidaritet som verdi i barnehagen. En
demokratisk praksis lærer barn å tenke
for framtid, dele solidarisk og forvalte
ressurser bærekraftig.
ADA FRENG (t.v.), SIDSEL HADLER-OLSEN og NORA
LINDÉN (t.h.) er høgskolelektorer. Freng og Hadler-Olsen hadde
artikkelen Barns rett til medvirkning – et demokratiprosjekt på trykk
i Første steg nr. 4/2010, basert på funn fra FoU-prosjekter i Bergen
2007–2009. Denne kronikken kan betraktes som en oppfølger og
bygger blant annet på FoU-arbeid av senere dato. E-adresser: ada.
[email protected], [email protected] og [email protected]
(private bilder).
grunnlag for samhørighet. Samtidig
kreves en kritisk holdning for å forstå
om et fellesskap er samfunnsbyggende
eller samfunnsnedbrytende. Barnehagen har en egen stilling gjennom kontakt med offentlige og private nettverk i
et lokalsamfunn.
Barnets univers er større enn det ser
ut: «På bortsiden av tunet går veien. Den
går ut i verden.» (Hoel 1970, s.14)
Barnehagen forebygger utvikling av
mistillit. Barns tillit til hverandre og
voksne i barnehagen og foreldres tillit til
barnehagen er avgjørende for utvikling
av positive nettverk i lokalsamfunn.
Tillit kan oppfattes som at «noen
stoler på noen med henblikk på noe,
og tillit er normalt begrenset, betinget
og spesifisert» (Grimen 2009 s. 13/14).
Tillit viser seg i personlige forhold og
tilfeldige relasjoner, formaliserte og ikke
formaliserte. Gode institusjoner har
betydning for tillit mellom mennesker,
og kan forklare hvorfor nordiske land
skårer høyt på generalisert tillit (Skirbekk og Grimen 2012). Den generaliserte
tilliten knyttes til graden av solidaritet
på tvers av økonomiske, etniske, religiøse og sosiale forskjeller (Loga m.fl.
2014). Relasjoner endrer seg raskt i
samfunn med høy grad av migrasjon og
internasjonalisering.
Solidaritet er avgjørende for en demokratisk praksis i barnehagen, som krever
tillit og kunnskap om tolking av motstand.
En solidarisk handling kan bli mottatt
eller avvist. For et barn som ønsker å dele
av sine ressurser, er et tillitsfullt miljø
nødvendig for å kunne godta en avvisning.
Tillit åpner for at ulike meninger i det
samme fellesskapet er legitime.
BARNEHAGE OG
OFFENTLIGHET
Vi knytter begrepet offentlighet i barnehagepedagogikk til praktisk handling.
Skjervheim definerte praktiske handlinger som «handlingar i det sosiale feltet,
der rettesnora er ålmenngyldige normer» (1992, s 175). Man handler ut fra
kjente og allment aksepterte prinsipper,
ikke et planlagt resultat. Det er altså en
motsetning mellom målstyrt rasjonalitet
og prosessorientert demokratiforståelse.
Grindheim (2014) sier i avhandlingen
Kvardagslivet til barneborgarar: «Dersom kvardagen i barnehagen fyrst og
fremst legg til rette for kvalifisering for
det beståande, risikerer vi å miste det
demokratiske danningsaspektet. Det er
| 57

eit tap både for barna og for utviklinga
mot å leve nærare idealet om likeverdig
sameksistens.» (s. 104)
Solidaritet forklares ofte i arbeid med
barn med hjelp og støtte til mennesker
som lider nød, i en verden fjernt fra
vår. Få av våre barnehageinformanter
(2014) snakket om å være solidariske
med hverandre i en barnegruppe, men
skap av forskjellige individer kan den
enkelte bli synlig som et selv. Offentligheten er grunnlagt på et mangfold av oppfatninger og meninger, og det humane
perspektivet er retningsgivende.
Vygotskij (1978) vektlegger menneskelig virksomhet, activity, som noe mer
enn ren handling. I virksomhetsteorien
er mål og motiv styrende faktorer, mens
Foto: © altanaka
de sa gjerne at vi må dele. Solidaritet er
ikke et hverdagsord, selv om det handler
om samhold, en opplevelse av fellesskap,
noe som forener.
Da det norske velferdssamfunnet
vokste fram i forrige århundre, var solidaritet knyttet til arbeiderbevegelsen
og internasjonale hjelpeprogram mot
fattigdom og sykdom. Velferdsgoder blir
fortsatt kjempet for ut fra en solidarisk
grunnholdning.
Barnehagepedagogikken i Norge har
endret karakter fra kollektiv mot en mer
individuell pedagogikk. Oppfatningen av
egen rett kan på flere områder komme i
konflikt med et solidaritetskrav. Hanna
Arendts analyse av det offentlige rom
(2012) gir oss en innsikt i hvordan det
virksomme liv – vita activa – i et offentlig
rom kan være et felles menneskelig rom
for samhandling og motmakt. I et felles58 | første steg nr 1|2015
det hos Arendt er menneskets frihet og
evne til å handle som er sentralt. Denne
friheten er spesifikk for det enkelte individs identitet og mål for handling.
Om en rammeplan for barnehagen
tar opp i seg noe fra Arendts teori om
individets frihet i det offentlige rom, og
Vygotskijs analyse av barns virksomhet, kan den bli et godt redskap for
barnehagelæreren til å nå målet om en
barnehage tuftet på solidaritet og frihet for barns tanke og utfoldelse. For
Arendt og Vygotskij er tenkningen en
aktivitet som er avhengig av fellesskapet.
Når vaneforestillinger brytes ned hos et
menneske, blir det fritt til å danne seg en
ny forestilling. Slike gjentakende prosesser legger et grunnlag for det tenkende
barnet og den tenkende studenten, og
utvikling av kritisk evne.
FRAMTIDIG
BARNEHAGELÆRERUTDANNING
I en drøfting av solidaritet og demokrati
i den norske barnehagen har barnehagepedagogikkens tradisjoner en bred plass.
De har vokst fram samtidig som den
norske velferdsstaten ble bygget ut, og i
kjølvannet finner vi forskning og offentlige diskusjoner om barneoppdragelse.
En forandringsprosess er i gang, mot ny
barnehagelærerutdanning og ny rammeplan for barnehagen.
For informantene er fellesskapsbygging i barnehagen avgjørende for å utvikle gode demokratiske praksiser (Freng
og Hadler-Olsen 2010). Barn skal lære
om ansvarlighet gjennom fellesskap og
medvirkning. Det handler om å utvikle et
barnedemokratisk samfunn. Barns rett
til å uttrykke seg og barns opplevelse av
å bli vist tillit blir framhevet.
I samtalene kom det fram en usikkerhet om betydningen av solidaritet og
bruk av begrepet i andre sammenhenger
enn internasjonalt solidaritetsarbeid.
Barnehagelederne mente det ikke var
naturlig å bruke solidaritetsbegrepet
i hverdagslivet med barna. Solidaritet
framstår som et uvant begrep å ta i bruk.
En lærerutdanner ga uttrykk for dette
på en annen måte: «Førskolelærerutdanningen har hatt for lite om verdier.»
Denne ytringen var mer uventet enn
at solidaritet ikke var et hverdagsord i
utvalgsbarnehagene våre. Dewey (1944)
hevdet at skolen skulle hjelpe barna til
å forsterke ulike verdier som kan spille
sammen.
Barnehagelærerutdanningen skal gi
studentene innsikt i hvordan og hvorfor
pedagogisk praksis kan gjøre de verdispørsmålene formålsparagrafen reiser
til en levende del av barns hverdag. Vi
ønsker å ta vare på pedagogikkfaget som
grunnlag for å forstå barns utvikling av
solidaritet. Implementeringen av Rammeplan for barnehagelærerutdanningen
(KD 2012) er interessant å følge, spesielt med tanke på bærekraft gjennom
verdispørsmål.
Barnehagelærerutdanningen trenger flere teorier enn de som tradisjonelt
har bidratt til å forstå barnet som et
virksomt individ i et fellesskap. Barns
medvirkning er en viktig del av formålet,
og nye perspektiver som bringer barnehagen inn i offentligheten er relevante
bidragsytere til en fornyet pedagogikk.
Barnehagelæreren bør forstå kraften i
den sosiale kapitalen.
I Rammeplan for barnehagen (KD
2013) er det uttrykt at solidaritet er en
av flere verdier. Her forlenges linjen fra
den første rammeplanen (1995): «Nestekjærlighet og solidaritet er grunnsteiner
i vår kultur.» Samtalene våre om verdier
fra barnehagens formål har vist at det
tar tid å ta i bruk nye formålsbegrep og
gi dem et innhold i pedagogisk praksis.
Medvirkning, demokrati og danning er
kommet inn i hverdagsspråket, med ulikt
innhold. En barnehageleder hevdet at
solidaritet er «et stort ord som må plukkes ned. Vi bruker omtenksomhet, det er
en kjerneverdi hos oss».
Solidaritetsbegrepet omfatter aksept
av andres uttrykte tanker og handlinger,
men også avvisning når de ikke fungerer
samfunnsbyggende. Problem oppstår
når grenser mellom byggende og nedbrytende tanker og handlinger skal
defineres.
Barn kan tenke for framtiden. De
kan lære å forstå hvorfor menneskene
i verden må ta vare på ressursene på en
bærekraftig måte. Dette krever kunnskap, og det krever solidaritet med det
som kan bygges og det som kan fordeles.
For å unngå at verdien av solidaritet
reduseres, bør den løftes fram for barn
og personale i en felles læringspraksis.
OPPDRAGELSE
TIL DELTAKELSE
Tolkning av handlinger er avgjørende
når ettåringene skal inn i oppdragelses- og danningsprosesser (Freng,
Hadler-Olsen, Lindén 2014). Dømmekraft er et godt begrep når handlinger
skal forstås og fellesskap skal læres av
barn og voksne. Dømmekraften virker
i forholdet mellom teoretisk innsikt og
praktisk handling.
Skjervheim sier: «Spørsmålet er
ikkje om ein skal reflektera eller ikkje
reflektera, men om vi reflekterer godt
eller dårlig, om vi vert ståande i ei blindgate, eller om vi kan finne vegen ut av dei
blindgatene vi måtte koma inn i.» (1992)
Barnehagelæreren kan la ulike tolkninger av samme handling komme fram
i samtaler med barn. Makten som utdanningen og stillingen i barnehagen gir, tilsier at det må gis nok tid til å tenke over
innholdet i verdibegrepene i formålet.
En pedagogikk som bygger på at barnet er et aktivt handlende subjekt i sin
egen tilværelse, gir utviklingsmuligheter
for barnets danningsprosess i et solidaritetsperspektiv. Barnet blir subjekt i sin
egen læringsituasjon. Vygotskij sier at
barnet beveger seg fra en sone, den aktuelle, hvor barnet behersker oppgaven, til
den potensielle, hvor barnet har behov
for støtte til sitt mestringsmål (Lindén
2014). Dewey (1974) var særlig opptatt
av barns rolle i sin egen utvikling, og
erfaringens plass i utdanningen forstått
som sosial og kulturell erfaring.
risk med. En handlingsrettet barnehagepedagogikk er i seg selv ikke tilstrekkelig for å skape et miljø med solidariske
kvaliteter. Barnehagepersonalets kunnskap må gjøre dem i stand til å skille det
instrumentelle fra det dynamiske, og slik
gi grobunn for barns medvirkning i en
solidarisk kontekst.
Solidaritet som verdi skapes gjennom
gjensidighet og forståelse av verdien av
et fellesskap, av et oss. Når barnet forstår at det er viktig å ta hensyn til andres
behov, kan barnehagen nærmere seg et
barnedemokrati, bygget på solidaritet
og tillit.
Sigurd Hoels Anders sto «midt i verden», midt blant alle de andre. Fra sitt
eget verdenssentrum kan alle Anders’er
vokse inn i motsetningsfylte fellesskap
på solidaritetens grunn.
DEMOKRATI OG
FRAMTIDSPERSPEKTIV
Barnehagen har et demokratisk ansvar
for å hjelpe barn å utvikle en dømmekraft som bidrar til å styrke det offentlige
rommet og skape reelle meningsbrytninger. Formålsparagrafen gir barnehagen
mandat til å lære barn å ta ansvar for
framtida. Fagområdene i barnehagens
rammeplan har i en solidarisk forståelse
betydning for en bærekraftig utvikling
(KD 2013). En barnehageleder hevdet at
«solidaritet også er viktig for framtidige
generasjoner». Framtidens rammeplan
må skrives med en åpen og solidarisk
grunnholdning som viser at forskjellighet har verdi.
Solidaritet skaper gjensidighet og
forståelse for at når noe skal fordeles,
kan ikke alle få alt. Barnehagebarn skal
lære å ta selvstendige valg og erkjenne
disse, men barnet må også lære at en ikke
kan velge alt en ønsker. Solidaritet gir
med det et grunnlag for felles beslutning
og handling. Barns mulighet for reell
medvirkning i en demokratisk praksis er
nødvendig for å drøfte innholdet i barnehagens rammeplan og i utdanningen av
framtidige barnehagelærere.
I pedagogisk arbeid hvor solidaritet er
en bevisstgjort verdi, vil det også handle
om hva og hvem barna skal være solida-
LITTERATURLISTE
Arendt, H.2012, 2.utgave. Vita Activa. Det virksomme liv. Oslo: Pax forlag.
Barne- og familiedepartementet. 1995. Rammeplan for barnehagen. Oslo: BFD.
Dewey, J. 1974. Erfaring og oppdragelse. Oslo/
København: Dreyers forlag.
Dewey, J. 1944. Democracy and Education. An
Introduction to the Philosophy of Education. New
York: The Free Press.
FNs konvensjon for barns rettigheter av 20.
november 1989 (Barnekonvensjonen).
Freng, A. Hadler-Olsen, S. Lindén, N. Solidaritet
i barnehagens hverdagsliv 2014. Barnehagen.
Tidsskrift for barnehagefolk no. 10/14 Oslo: Sebu
Kompetanse.
Freng, A. og Hadler-Olsen, S. 2010. Barns rett til
medvirkning – et demokratiprosjekt. I Første steg
4/2010. Oslo: Utdanningsforbundet.
Grimen, H. 2009. Kva er Tillit. Oslo:
Grindheim, L.T. 2014. Kvardagslivet til barneborgarar. En studie av barna si deltaking i tre
norske barnehagar. NTNU: Trondheim.
Hoel, S. 1970. Veien til verdens ende. Oslo:
Gyldendal Norsk forlag A/S Utgave 1:1933.
Kunnskapsdepartementet 2012. Forskrift om
rammeplan for barnehagelærerutdanningen. Oslo:
KD.
Kunnskapsdepartementet 2013. Rammeplan
for barnehagen. Innhold og oppgaver. Oslo: KD.
Loga, J. m.fl. 2014. Fellesskap og forskjellighet –
Integrasjon og nettverksbygging i flerkulturelle
lokalsamfunn. Oslo: Abstrakt forlag AS.
Lindén, N., Moberg, L. 2014. Leik og skapende
aktiviteter. Språkstimulering i barnehagen Oslo:
Gyldendal Akademisk.
Skjervheim, G, 1992. Filosofi og dømmekraft.
Oslo: Universitetsforlaget A/S.
Vygotsky, L. 1978. Mind in Society. Cambridge:
Harvard.
Wollebæk, D. og Bock Segaard, S.(red.). 2011.
Sosial kapital i Norge. Oslo: Cappelen Damm A/S.
| 59
KRONIKK
ing i
Språkkartlegg
arnehagen
Prosjekt Oslob pedagogisk praksis
– om forsøk på
styring av
nom pålegg om
enes arbeid gjen
e, er de
styre barnehag
elser for dett
e har valgt å
finnes begrunn
Oslo kommun
es statistiske
i den grad det
finn
men
,
kan
det
ging
. Selv om
massekartleg
estring, er det
villig komiske
senere livsm
og tidvis ufri
tendensiøse
kutvikling og
e hverdagen
språ
g
gjør
vil
tidli
er
ger mellom
S-kartlegging
sammenhen
bruk av TRA
å tro at utbredt
ikkforfatteren.
liten grunn til
s
e, mener kron
tetsløft for barna
ehagebarn bedr
hagen 2011: Kvali
barn
s
barne
byen
lling
for
«barns læring
dogmatiske innsti
en kunne lese at
est
der
gå deres nærm
Og barnehagen
kartleg- beste,
gen mellom språk
ner før skolestart.
I tillegg
til sammenhen
ikling begyn
eringstiltak».
g og kvalitetsutv
et viktig integr
at Oslo skal
ging, rapporterin
påstand er
t at «byrådet vil
i sømmene. Min
seg ble det påpek med å utvikle kvaliteten
nærmere etter
nt
arnehagen dreier
forka
i
Oslob
e
ekt
være
er at Prosj
Utsagnet hadd
ng av barsk (over)styri
ehage-Norge».
Barn
politi
ske
i
om
beher
mer
faglig
nnelse: «Å
esjonen, enn om
følgende begru
barna
nehagelærerprof
rende, dersom
ger.
norsk er helt avgjø
rte tiltak og løsnin
på skolen.
funde
Osloner
ekt
begyn
komProsj
de
for
det klart at alle
skal lykkes når
Utgangspunktet
skal ha gode
Sist vinter ble
ges å
s tilbake til våren
er at alle barn
hager i Oslo påleg
hagen kan spore
t Byrådets mål
dag.» (Ok,
munale barne
TRAS barne
ut et engasjemen
heter første skole
ggingsverktøyet
da det ble det lyst
gri- norskferdig
bruke språkkartle
utvik- 2010
for et bydelsover
)
trering Av Språk
prosjektleder
une (Ok). 2010b
(= Tidlig Regis
e til å ha som
ekt i Oslo komm
prosj
som kan komm
e
for
barn
pend
d
på
ling)
skoleUNNELSER
oslostandar
utfordringer ved
MÅL OG BEGR
var «å utvikle en
å tydeligMålet
sies
unale
kan
har
komm
norskspråklige
get
byens
tre dokumenter
mot dette påleg
ld og kvalitet i
som Særlig
agens mål og
start. Veien frem
debatt. innho
styrke barnehagen n gjøre Prosjekt Oslobarneh
innsigelser og
barnehager [og]
høste
ikke vært fri for
Oslo kom(Ok, 2010a). På
begrunnelser:
vise hvordan
læringsarena»
Jeg ønsker å
emeldingen Oslodet kontropress
mere
et
legiti
å
byråd
mune forsøker
et, ved å slapp
kartleggingstiltak
versielle språk
L
JON KAURE
d.uio.no) er
(jon.kaurel@ipe
itetet
endiat ved Univers
doktorgradsstip
ideer
på barnesyn og
i Oslo. Han forsker
gepolitikk
norsk barneha
om barndom i
som
gen ble definert
etter at barneha
.
Marius Rustad)
utdanning (foto:
nr
46 | første steg
mandat
• Prosjekt
Oslobarnehagen
(Mandatet – Ok,
2011),
nr.
• Bystyremelding
1/2012 Oslobarneet og
hagen: Økt kvalit
gsarena
styrket lærin
a – Ok,
(Læringsmelding
2012) og
nr. 1/2013
lding
reme
• Bysty
gi for sosial mobiByrådets strate
hage og skole (Sos.
litet gjennom barne
– Ok, 2013a).
mob.meldinga
«Oslonteres visjonen
I Mandatet prese
ts beste!», og målet
lande
–
og
barnehagen
eten i barnehagen
er «å styrke kvalit
læringsbarnehagen som
skal
spesielt styrke
2). Hvordan dette
arena» (Ok, 2011:
ter som
er frem i punk
tforstås, komm
hetsu
ferdig
barns
alle omhandler
i større
«Oslos barn skal
r
vikling, som:
kkelige kunnskape
grad utvikle tilstre
, og «det
før skolestart»
seg
og ferdigheter
er
at barna tilegn
er spesielt viktig
r, slik 
norskkunnskape
grunnleggende
Ill.: Karl Rikard
Nygaard
første steg
nr 3|2014
| 47
3|2014
JON KAUREL MED SVARREPLIKK TIL JØRGEN FROST
Enten TRAS, eller ..?
Undertegnede merker seg både at den etterspurte forskningsreferansen fortsetter å utebli, og at Jørgen Frost ikke er villig
til å møte kritikken for det den er – en diskusjon om hva de
politiske begrunnelsene i Prosjekt Oslobarnehagen egentlig
hviler på.
JON KAUREL
([email protected]) er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo.
Han forsker på barnesyn og ideer om
barndom i norsk barnehagepolitikk etter
at barnehagen ble definert som utdanning
(foto: Marius Rustad).
Professor Jørgen Frost skriver i sin
replikk Enten-eller-debatten om TRAS
(Første steg nr. 4/2014) at han føler seg
uthengt, og at jeg rakker ned på andre
i fagfeltet. Han beskylder meg også for
ikke en gang å være «litt orientert om
det [ jeg] kritiserer så sterkt». Samtidig
vitner Frosts replikk om manglende
interesse for å forholde seg til den kritikken jeg faktisk fremmer.
Min kronikk Språkkartlegging i Prosjekt Oslobarnehagen – om forsøk på styring av pedagogisk praksis (Første steg
nr. 3/2014), er nettopp en kritikk av det
tittelen målbærer: hvordan Oslo kommune velger å bruke språkkartlegging
som et instrument for styring av pedagogisk praksis. I denne sammenheng
har det liten betydning hva Frost måtte
hevde at «TRAS ikke er – og er». Min
tekst handler ikke om TRAS-gruppens
intensjoner, men om det problematiske
i politikken som føres.
Om det er en trøst, kan jeg love Jørgen
Frost at jeg ville kritisert Oslo kommunes
valg om å gå på tvers av nasjonal lovgivning, Ekspertutvalgets anbefalinger
og Utdanningsdirektoratets veileder,
uavhengig av hvilke språkkartleggingsverktøy kommunen hadde innført. Dette
handler ikke om TRAS, men om politisk
overstyring uten vektig argumentasjon og
gode begrunnelser for de valgene som tas.
Det er beklagelig at Oslo kommunes
utdanningspolitikere velger å møte
kritikken med øredøvende stillhet,
men det er ikke spesielt uventet. Det
er heller ikke overraskende at Frost
velger å gå i forsvar for TRAS. Men at
både barnehagens lov- og planverk og
kravet til vitenskapelig etterrettelighet
virker underordnet TRAS-utviklernes
egne overbevisninger, er så alvorlig at
jeg ser meg nødt til å presisere kritikken.
Frost føler seg tydeligvis uthengt
fordi han ikke klarer å oppdrive en kilde
til sin påstand om at «Vi vet i dag fra
anerkjent forskning at de språklige forutsetningene barn har når de begynner
i 1. klasse, bestemmer 40 % av resultatet
på deres avgangseksamen». Jeg merker
meg at forskningsreferansen fortsetter
å utebli i hans forsøk på å bagatellisere
det hele ved å vise til rot i bunkene på
eget skrivebord.
At jeg skal ha rakket ned på andre i
fagfeltet, belager seg trolig på at jeg i min
kronikk også viser hvor det referanseløse sitatet brukes som begrunnelse for
at TRAS må benyttes i Oslos «kvalitets-
styringssystem». Påstanden brukes for
å vise at Prosjekt Oslobarnehagen er
forskningsbasert. Men når det er umulig
å finne forskningen, er det også umulig å
sette seg inn i hvordan sammenhengen
mellom språkkartlegging, rapportering
og skoleprestasjoner konstrueres. En
ender med å måtte stole blindt på Frost
som (som han selv påpeker) «selvfølgelig
[er] inhabil i saken».
Det er fristende å bruke Frosts egen
«enten – eller, eller både – og»-retorikk:
Enten er du for ukritisk bruk av TRAS,
eller så har du ikke skjønt noen ting.
Men kunne det ikke like gjerne handle
om både å se utfordringene med sosial
reproduksjon ( joda Frost, jeg er litt
orientert i forskningen om sosial utjevning), og samtidig forholde seg til barnehagens nasjonale lov- og planverk?
Der Frost etterspør mindre kritikk av
grunnlaget for at TRAS blir til et verktøy
for å fremme en inkonsistent barnehagepolitikk, etterspør jeg snarere mer kritikk
av denne politikken og de (mangelfulle)
argumentene den bygger på.
Frost hevder at Oslo kommune tar sitt
ansvar for sosial utjevning alvorlig. Men
om Frost så gjerne ønsker å hjelpe dem
med svakest utgangspunkt, hvor er han
da når Oslo kommune velger å redusere
finansieringen til de spesialpedagogiske
kompetansesentrene? Hvor er han når
vikarbudsjettene kuttes, og gruppestørrelsene vokser? Hvor er Frost når
kommunen selger sine barnehager slik
at dyktige stabile barnehagelærere ikke
lenger har råd til å bli værende? Hvor er
han når styreren i barnehagene forsvinner, så barnehagelærerne ender opp med
mindre tid med barna fordi de får stadig
flere administrative oppgaver (som rapportering av antall TRAS-kartlegginger
til bydel)?
Denne svarreplikkens begrunnelse er Jørgen Frosts (bildet)
svar i Første steg nr. 4/2014 på
påstander rettet mot Frost i Jon
Kaurels kronikk i nr. 3/2014.
Frost er professor i spesialpedagogikk ved Universitetet
i Oslo, medlem av TRAS-gruppen, og medforfatter av observasjonsmateriellet til TRAS.
Elin Eriksen Ødegaard ble gjort urett i Første steg nr. 4 i fjor,
men herved skulle skaden forhåpentlig være rettet opp
(foto: John Roald Pettersen).
Første steg retter
I Første steg nr. 4/2014 er professor Elin Eriksen Ødegaard
feilsitert i intervjuet på sidene 8 og 9. Eriksen Ødegaard,
som har vært leder i arbeidsgruppen for revidering av
Rammeplan for barnehagen, er sitert på at arbeidsgruppa
er «skeptisk til å snakke om lek som en del av skoleforberedende aktiviteter». Dette er ikke riktig. Eriksen Ødegaard
ønsker å presisere følgende:
« Vi foreslår at ‘skoleforberedende aktiviteter’ erstattes
av ‘gode sammenhenger fra å være barnehagebarn til
å bli elev’. Lek er viktig, ikke bare for de yngste, men
også for 5- åringene, derfor foreslår vi at arbeidet med
femåringene også skal være basert på en helhetlig tilnærming. Erfaringer de får gjennom å leke vil være en
del av det som kan gi barna en god ballast til å møte
nye utfordringer i skolen. Vi vil ikke anbefale å lage
lekeskoler i barnehagen etter en stereotyp forestilling om hva skolen er. Skolen er jo også i endring med
rom for helhetlige tilnærminger og der man vil finne
ulike former for læringssyn. Selv om lek ikke er det
samme som læring, trenger det ikke settes opp som
motsetninger fordi barn lærer en hel del når de leker;
når de forestiller seg noe, når de prøver ut noe og når
de løser problemer av sosial og faglig art for å kunne
holde leken gående.»
Det er også Elin Eriksen Ødegaard som sitter i redaksjonsrådet til International Journal of Play, ikke Maria Øksnes,
som det står i samme reportasje. Red.
| 61
NYE BØKER
Anne Furu, Marit Granholt,
Anna Moxnes og Marianne Thoresen
Å arbeide i barnehagen
Universitetsforlaget 2014
ISBN 978-82-15-02179-9
197 sider
Fra jobb til fag
«Jeg trodde jeg hadde en jobb, nå forstår jeg at jeg har et
fag», sa en assistent etter å ha gjennomført studieopplegget
Kompetanseutvikling for assistenter i barnehagen
– KOMPASS. De samme høgskolelektorene som står bak
KOMPASS, kom i fjor med boken Å arbeide i barnehagen,
rettet mot først og fremst barnehageansatte uten
barnehagelærerutdanning.
Bokens forfattere er Anne Furu, Marit
Granholt og Marianne Thoresen, høgskolelektorer i pedagogikk ved Institutt
for barnehagelærerutdanning ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), og
Anna Moxnes, doktorgradsstipendiat
ved Institutt for pedagogikk ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV).
Studieopplegget Kompetanseutvikling
for assistenter i barnehagen, KOMPASS, ble etablert ved Høgskolen i Oslo
i 2002, og det ble senere et tilbud også
ved andre høgskoler. Nå videreføres og
utvides KOMPASS-tenkningen i boken
Å arbeide i barnehagen.
Boken henvender seg først og fremst
til dem forfatterne har valgt å kalle barnehageansatte uten barnehagelærerutdanning, eller rett og slett medarbeidere i
barnehagen. Forfatterne mener dessuten at boken kan være en aktuell begynnerbok på barnehagelærerutdanningen.
Å FORSTÅ BEGREPENE
Forfatterne legger vekt på at de barnehagefaglige begrepene skal være en felles
forutsetning for alle som har barnehagen som arbeidsplass. Sammen med
sin redaktør i Universitetsforlaget, Laila
Brantenberg, har de hatt grundige samtaler om boken.
Gjennom evalueringene av KOMPASS har forfatterne fått dokumentert
at kursdeltakerne som har tilegnet seg
barnehagefaglig kunnskap, senere deltar mer aktivt i de faglige diskusjonene
i barnehagen.
Fagkunnskapen ligger i stor grad i det
å forstå og beherske de barnehagefaglige
begrepene. Forfatterne er opptatt av at
medarbeidere i barnehager bør reflektere
over sin egen praksis i lys av relevante
begreper og derigjennom utvikle sin
barnehagefaglige kompetanse.
Forfatterne ønsker med boken å bidra
til å utvikle bevissthet om barnehagen
som arbeidsplass, og de håper at boken
kan inspirere til diskusjon om hva god
kvalitet i barnehagen kan være.
KAN IKKE VENTE PÅ 2020
Stortinget har vedtatt at halvparten av
alle barnehageansatte skal være barnehagelærere eller ha annen relevant pedagogisk utdanning innen 2020. Utdanningsforbundet har alt i flere år flagget
50 prosent pedagogandel som et mål.
Forfatterne er også opptatt av at
andelen barnehagelærere i barnehagene
må økes. Samtidig mener de at man
må forholde seg til dagens virkelighet.
Kvaliteten på det arbeidet som utføres
i barnehagen er avhengig av hver enkelt
som arbeider der. De er blitt inspirert av
alle engasjerte og reflekterte barnehagemedarbeidere de har møtt gjennom
KOMPASS til å skrive denne boken.
En positiv virkning av KOMPASS, slik
de ser det, er også at mange av kursdeltakerne senere søker seg til barnehagelærerutdanningen. Kvalitetsheving som
et mål må vi streve etter selv om det er
langt igjen til 50 prosent pedagogandel.
Forfatterne mener boken er i tråd
med Kunnskapsdepartementets intensjon om helhetlig kompetanseutvikling
i barnehagen.
Stolte forfattere, f.v. Anne Furu, Anna Moxnes, Marit Granholt, og Marianne Thoresen (foto: Erik M. Sundt).
Kort sagt, det ligger i barnehagens
samfunnsmandat hele tiden å arbeide
for en kvalitetsmessig bedre barnehage.
BOKEN
Å arbeide i barnehagen består av 11
kapitler fordelt på tre deler. Del 1 med
de tre første kapitlene inneholder mye
generelt, men like fullt viktig stoff.
Kapittel 2 med sin presentasjon av barnehagens lovverk og samfunnsmandat
og innføringen i barnehagens historie,
er et eksempel på det.
Del 2 består av kapitlene 4 til 9 og
går i dybden. Her lanseres i kapittel 4
nøkkeltemaer og sentrale begreper.
Hva innebærer danning? Medvirkning?
Inkludering? Mangfold? Språk? Hva er
et godt læringsmiljø? Hvordan samtale
godt med barn?
Kapittel 5 tar for seg barnehagens sju
fagområder og arbeidet med dem. Kapittel 6 peker på de mulighetene som rommet gir, altså værelsene og utearealene.
Og kapittel 7 tar tak i et område som ikke
må undervurderes, nemlig samarbeidet
med foreldrene. Kapitlet understreker
blant annet barnehagepersonalets og
foreldrenes felles ansvar for barnas
trivsel og utvikling. Og det understreker at foreldrene er sikret medvirkning
i driften av og arbeidet i barnehagen
gjennom sentrale styringsdokumenter.
Kapittel 8 handler om personalets
faglige utviklingsarbeid. Her dreier det
seg om å ta i bruk ulike verktøy som
kan bidra til refleksjon, forbedring,
bevisstgjøring og endring av egen
barnehagepraksis.
Kapittel 9 handler om det mangfold
av møter som en ansatt i barnehagen må
være forberedt på å delta i.
Del 3 består av kapittel 10 som
behandler det å være en profesjonell
medarbeider. Profesjonalitet er noe man
utvikler gjennom arbeidet som profesjonell yrkesutøver. Forfatterne kaller det
en danningsreise.
Siste kapittel, det ellevte, tar for seg
hvor grunnleggende viktig relasjonskompetanse er. Hvordan ha kontakt med
barn, hvordan omgås barn? I hvilken
grad er måten vi omgås barn på, situasjons- og romavhengig?
Furu, Granholt, Moxnes og Thoresen
har skrevet en kunnskapsrik og inkluderende bok (inkluderende overfor
leseren), en bok preget av forfatternes
ganske enkelt gode og lett-tilgjengelige
skriftlige formidlingsevne. AS
| 63
NYE BØKER
Sonja Kibsgaard og Morten Sæther (red.):
Barnehagelærerstudentens bacheloroppgave
ISBN 9778-82-15-02313-7
242 sider
Mirjam Dahl Bergsland og Henriette Jæger (red.):
Bacheloroppgaven i barnehagelærerutdanningen
Cappelen Damm Akademisk 2014
ISBN 978-82-02-43183-9
155 sider
Bacheloroppgaven
To lærebøker omtales her: Bacheloroppgaven i barnehagelærerutdanningen fra Cappelen Damm, der Mirjam Dahl
Bergsland og Henriette Jæger er redaktører, og Barnehagelærerstudentens bacheloroppgave fra Universitetsforlaget
med Sonja Kibsgaard og Morten Sæther som redaktører.
Begge gjelder altså bacheloroppgaven, som med den nye
barnehagelærerutdanningen inngår i kravene til studiets
tredje år.
INGEBORG TVETER THORESEN
([email protected]) er tidligere
førstelektor ved Høgskolen i Vestfold
(privat foto).
«Bacheloroppgaven skal være profesjonsrettet og gi trening i systematisk
og selvstendig arbeid. Tematisk skal
oppgaven forankres i kunnskapsområdene eller fordypningen.» (Merknader
til forskriftens paragraf 3)
I og med at profesjonsretting både
er det sentrale anliggendet for utdanningen og et kvalitetskriterium for
bacheloroppgaven, vil studenter trolig
hente problemstillinger til oppgaven fra
barnehagefeltet. Studier av grunnlagsdokumenter er imidlertid også mulig
som utgangspunkt for oppgaven.
Selv om begge bøkene har studenter
som målgruppe, vil temaene i bacheloroppgavene kunne berike barnehagelærere i praksisfeltet. I tillegg er Mirjam
Dahl Bergslands (høgskolelektor ved
Dronning Mauds Minne, Høgskole for
barnehagelærerutdanning (DMMH) i
Trondheim) og Henriette Jægers (tidligere høgskolelektor ved DMMH, nå ved
Høgskolen i Oslo og Akershus, HiOA)
bok myntet på lærere i utdanningen.
Begge bøkene legger vekt på at studenten skal være kjent med forskningsog utviklingsarbeid (FoU) både i studiet
og barnehagen. Begge ser dessuten
bacheloroppgaven i lys av universitetsog høgskolelovens krav om at utdanningene skal være forskningsbaserte.1
I retningslinjene 5.3 står det:
I tråd med Universitets- og høgskoleloven skal
1
Bøkene er svært forskjellige både i
struktur, innhold og omfang (henholdsvis 155 og 242 sider). Det vil kunne by
på dilemmaer når en skal velge bok som
pensumlitteratur.
VELGE UT FRA INTERESSE
Sonja Kibsgaard og Morten Sæther, førstelektorer ved DMMH (det er således
kolleger ved DMMH som står bak begge
bøkene), viser til at det er gitt ut mange
bøker om oppgaveskriving, metodisk
tilnærming og veiledning, derfor er ikke
boka ment å konkurrere med slike. Dermed går de heller ikke dypere inn i det
som behandles i andre bøker, for eksempel i Dahl Bergslands og Jægers bok.
Innledningen i første kapittel hos
Kibsgaard og Sæther er kort. På sju sider
begrunner de bacheloroppgavens plass i
utdanninga og gir samtidig en innføring
i bacheloroppgaven gjennom korte og
barnehagelærarutdanninga vere forskingsbasert
og gje studenten kompetanse i å gjere seg nytte av
forskings- og utviklingsarbeid i utøvinga av barnehagelæraryrket. Kandidatane må derfor ha ferdigheiter
som gjer dei i stand til å finne, forstå, vurdere og
bruke forskings- og utviklingsarbeid. Utdanninga
skal formidle og engasjere studentane i vitskaplege
arbeidsformer, etisk og kritisk tenking. I arbeidet
med bacheloroppgåva skal studentane få innføring i
vitskapsteori og metode. Kunnskapsområda skal vere
forankra i miljø som er aktive i relevant forskings- og
utviklingsarbeid. ( s.11)
presise anvisninger på arbeid med den.
De går rett på sak: «Første spørsmål er:
Hvilke temaer opptar deg? Hvilke erfaringer har du i livet ditt som du kan
bruke til å undersøke noe innenfor
barnehagefeltet?» (s.13). De anbefaler
studentene å velge ut fra noe som de er
genuint opptatt av å vite mer om.
I de følgende åtte kapitlene presenteres bacheloroppgaver som studentene
har skrevet. De er fra ulike fagområder
med ulike problemstillinger. Slik har
studenter fått publisert sine arbeider
og vist hvordan de har løst sine oppgaver. Hvert kapittel innledes med en
kort presentasjon før leseren møter
selve bacheloroppgaven.
Noen oppgavetitler kan gi smakebiter på bokas aktualitet: Barns estetiske
uttrykk av Marianne Olsen, Romslige
interaksjonsmønstre mellom voksne og
barn i prosjektarbeid i barnehagen? av
Vegard Baadstø, og Ettåringers sosiale
samspill av Henrik Lefsaker. Alle redegjør for sitt utgangspunkt for oppgaven.
Oppgavene har noenlunde samme oppbygning, men med variasjon etter hva
slags problemstilling og materiale og
teori de har valgt.
Med denne komposisjonen av boka vil
Kibsgaard og Sæther inspirere og motivere studenten til selvstendig arbeid,
der bacheloroppgaven bidrar til større
bevissthet om hvordan en barnehagelærer kan utvikle profesjonen gjennom
å arbeide med sentrale temaer. Dette
framholder de på ny med sine sluttord
i kapittel 10. Boka er ingen oppskrift,
men skal gjennom studentenes egne
stemmer, inspirere nye studenter til
refleksjon og til å uttrykke sin kunnskap
om barn og barnehage på en faglig god
måte (s. 232).
SOLID TEORETISK
Dahl Bergslands og Jægers bok har en
omfattende og solid teoretisk tilnærming
til bacheloroppgaven. Boka er disponert
i tre deler. I forordet og de to innledende
kapitlene plasseres utdanningen som en
FoU- basert barnehagelærerutdanning.
Ivar Selmer Olsen sier i første kapittel at bacheloroppgaven «signaliserer
en vitenskapeliggjøring av både feltet,
utdanningen og profesjonen» (s. 17).
Slik jeg leser det, er kapitlet like mye en
argumentasjon omkring utdanningens
vitenskapeliggjøring, som en presentasjon av bacheloroppgaven i rammen av
en profesjonsrettet utdanning. Kapitlet
er mer en orientering om utdanningens
plass innenfor rammen av høyere utdanning i dag, enn en hjelp for studenten i
arbeidet med bacheloroppgaven. Men
å plassere bacheloroppgaven er også et
legitimt anliggende.
Vitenskapeliggjøringen
understrekes ytterligere i boka med det
solide kapitlet «Vitenskapsteori for
bachelorstudenter» av Sturla Sagberg.
Han viser til at begrepene vitenskap
eller vitenskapsteori ikke er nevnt i det
nasjonale kvalifikasjonsrammeverket
for bachelorstudenter, de kommer
inn først på master- og ph.d.-nivå. De
er imidlertid nevnt i retningslinjene
for barnehagelærerutdanningen: «I
arbeidet med bacheloroppgåva skal
studentane få innføring i vitskapsteori
og metode.» (Retningslinjene kapittel
4.4, min kursivering.)
Sagberg formidler stoffet både sys-
tematisk, klart og leservennlig. Det kan
dermed være et kapittel til støtte for faglærernes undervisning og veiledning om
vitenskapsteori og anvendelsen i oppgaven. Trolig vil bachelorstudenter som
ønsker å strekke seg ut over det vanlige
nivået, også ha utbytte av det. Men som
en generell del av pensum kan Sagbergs
kapittel neppe inngå.
Bokas andre del er kapittel 3
«Bacheloroppgaven», og kapittel 4 «Veiledning og vurdering». Disse kapitlene
går direkte på arbeidet med og sider
ved bacheloroppgaven, struktur, problemstilling, kvalitative og kvantitative
metoder, og adgang til feltet med blant
annet personvern.
Foto: © kolidzei
EN «OPPSKRIFT»
Dahl Bergsland og Jæger bygger på flere
års erfaring med det de kaller «bachelorprosessen», som, slik jeg leser dem,
er en betegnelse som egentlig angår hele
utdanningen, men som ved deres institusjon får en spesiell vekt det tredje studieåret. Det skjer når de trekker arbeidet
med bacheloroppgaven ut i tid, med en
«bachelorperiode», der også praksisdagene inngår. Det avholdes «bachelorseminar» med «bachelorforedrag»
innenfor rammen av et «bachelorprosjekt» (s. 52). Slik gir de en «oppskrift»
for arbeidet med «bachelorprosessen»,
som munner ut i bacheloroppgaven.
Hensikten er både å sikre profesjonsrettingen, bidra til studentenes «eierskap»
og å skape yrkesstolthet.
På sidene 59 og 60 sier de at «problemstillingen finner sitt utgangspunkt
i et tema innenfor det kunnskapsområdet studenten har valgt som fordypning tredje studieår». Som en generell
anvisning innsnevrer de da studentenes
mulighet til valg i forhold til de nasjonale
retningslinjene: «Oppgåva skal vere profesjonsretta og byggje på kunnskap frå
eitt eller fleire av kunnskapsområda og/
eller fordjupinga.» (Retningslinjene 4.4)
Ved at institusjonene fastholder retningslinjenes definisjon, får studentene
mulighet til å arbeide med en oppgave
innen flere fag og kunnskapsområder,
også de som ligger tidligere i studieløpet.
| 65

Dermed kan studentene dra med seg problemstillinger fra hele utdanningsløpet
og få en mulighet til å utdype noe som de
har møtt underveis, gjennom arbeid med
bacheloroppgaven det siste studieåret.
Andre del av boka til Dahl Bergsland
og Jæger ivaretar vesentlige anliggender fra grunnlagsdokumentene og gir,
bortsett fra organiseringen av prosessen,
en teoretisk tilnærming til bacheloroppgaven. Dermed blir også denne delen
både grundig og omfattende. Å finne ut
av hva som er anvendelig for en aktuell
og begrenset bacheloroppgave blir med
denne boka krevende for studenten, slik
jeg ser det.
Bokas tredje del, «Framtidens barnehage», kan ses som en idébank. En rekke
undervisere presenterer utfordringer
fra sine fagområder. Det dreier seg om
spesialpedagogikk ved Kjell Arne Solli,
digitale verktøy ved Margareth Sandvik,
mat og måltider ved Britt Unni Wilhelmsen, de yngste barna ved Anne Greve,
ledelsesutfordringer ved Wenche Aasen,
naturfaglig innhold i bacheloroppgaven
ved Rolv Lundheim, og kunstfagene ved
Anne Hege Lorvik Waterhouse. Noen
henvender seg direkte til studenten med
aktuelle spørsmål, andre presenterer
faget uten at forbindelsen til bacheloroppgaven er klar.
Med utgangspunkt i fag synes imidlertid det relasjonelle i forhold til de
lovpålagte oppgavene i samfunnsmandatet, med både etiske og yrkesetiske
utfordringer i hverdagslivet, å bli borte.
Det gjelder for så vidt begge bøkene.
DET KJENTE OG DET NYE
Innledningsvis nevnte jeg at å velge pensumlitteratur byr på dilemmaer. Ved
å lese andre studenters tilnærminger
og løsninger når det gjelder valg av problemstillinger, teori og metoder, som i
Kibsgaards og Sæthers bok, får studenter
belyst arbeidet nært og praktisk. Spørsmålet er om det kan bli for styrende for
studentens selvstendige arbeid.
En kan også spørre om en kort introduksjon til arbeid med oppgaven og
henvisning til annen metodelitteratur vil
fungere som en tilstrekkelig veiviser. På
den andre siden må en se litteraturvalg
sammen med forelesninger og veiledning.
Arbeidet med bacheloroppgaven representerer ikke noe nytt. Studenten har i
mange år i barnehagelærerutdanningen
arbeidet med prosjekter i barnehagen,
med problembasert læring og pedagogisk
utviklingsarbeid, der koblingen mellom
teori og praksis og profesjonsretting har
stått sentralt. Undervisningen i fagene i
utdanningen og anvendelsen i praksis
har engasjert både studenter, faglærere,
pedagogikklærere og praksislærere. I
undervisningen på høgskolen har studenten arbeidet med oppgaver som angår
hverdagslivet i barnehagen.
Det nye er det formelle grunnlaget
for bacheloroppgaven, gitt i Forskrift
om rammeplan for barnehagelærerutdanningen samt Merknad til forskriften
og Nasjonale retningslinjer for barnehagelærerutdanning, med bestemmelser
både når det gjelder bacheloroppgavens
plassering i utdanningsløpet, omfang og
innretning.2
Når rammeplan for barnehagelærerutdanningen legger tydeligere
vekt på profesjonsretting, har det
blant annet fått følger for lærerutdanningsfagene som nå er organisert i seks
kunnskapsområder.
ANMELDERENS BAKTEPPE
Barnehagelærerutdanningen er, etter
Bolognaprosessen, blitt en bachelorutdanning. Ny struktur i høyere utdanning
har tre sykluser: Bachelor (1. syklus),
Master (2. syklus) og Ph.d. (3. syklus). Det
er spesifiserte krav og nivåer i de nevnte
syklusene. Det er disse kravene som er
bakteppe for min vurdering av bøkene,
nettopp fordi de skal legges til grunn for
undervisningen og studentenes arbeid.
Når det gjelder de tre syklusene og de
generelle kravene, skal den framtidige
barnehagelæreren med fullført bachelor
ha bred kunnskap om sentrale problemstillinger, kunne formidle sentralt
fagstoff som teorier, problemstillinger
Link til disse dokumentene finnes på:
https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/
rundskriv-f-04-12/id706946/?regj_oss=10
2
og løsninger både skriftlig og muntlig,
mens hun på masternivå skal ha avansert kunnskap innenfor fagområdet
og spesialisert innsikt i et avgrenset
område. Det er først på ph.d.- nivå en
skal være i forskningsfronten og beherske fagområdets vitenskapsteori.
Med en bachelorutdanning skal
yrkesutøveren kunne «anvende faglig
kunnskap og relevante resultater fra
forskningsog utviklingsarbeid (….) og
treffe begrunnede valg, samt reflektere
over egen fagutøvelse». Generelt må
en kunne planlegge og gjennomføre
varierte arbeidsoppgaver. Under masterstudiet skal en kunne bruke relevante
metoder for forskning og faglig og/
eller kunstnerisk utviklingsarbeid på
en selvstendig måte. På ph.d.-nivå kan
en «formulere problemstillinger for og
planlegge og gjennomføre forskning
(… ) på høyt internasjonalt nivå samt
håndtere komplekse faglige spørsmål og
utfordre etablert praksis på fagområdet»
( se kvalifikasjonsrammeverket).
LÆRERRETTETSTUDENTRETTET
Etter gjennomlesning av de aktuelle
bøkene om bacheloroppgaven ble det
helt nødvendig å sette seg inn i grunnlagsdokumentene, men også i bestemmelsene i kvalifikasjonsrammeverket
for de tre syklusene. Etter å ha lest
begge bøkene, forekommer det meg
at Dahl Bergslands og Jægers bok gir
bacheloroppgaven en langt større plass
og gjør den mer omfattende enn kravene
tilsier i de normgivende dokumentene.
Boka vil være svært nyttig for alle som
underviser i barnehagelærerutdanningen, både på høgskolen og som veiledere
i praksisfeltet, og bør derfor ha sin plass i
enhver lærers bokhylle. Enkelte kapitler
vil nok brukes som utdypende litteratur
for studenter.
Kibsgaards og Sæthers bok vil både
motivere og inspirere studenter, og
supplert med forelesninger, aktuell
metodelitteratur og veiledning hjelpe
dem til å stille spørsmål ut fra engasjement og uttrykke seg faglig gjennom
bacheloroppgaven.
NYE BØKER
Birte Svatun
Tenkeboka
Gyldendal Norsk Forlag
ISBN: 978-82-054-5413-2
60 sider
En bok som bør leses av forberedte voksne
Tenkeboka kan være god å ha i barnehagen når vi trenger
hjelp til å takle gleder og sorger og andre utfordringer
sammen med barna.
KATHRINE MATHILDE FAGERENG
([email protected]) er
barnehagelærer med master i barnehagepedagogikk. Hun er pedagogisk leder
for en småbarnsavdeling i Hogsnes
barnehage i Tønsberg, samtidig som
hun er frilansjournalist.
Temaene i boken omhandler livet fra
begynnelse til slutt. Selv om boken har
handling, er ikke dette en bok vi leser
fra første til siste side. Boka krever at de
voksne er forberedt når den skal leses
for barn.
Foto: © Olga Sapegina
Tenkeboka er Birte Svatuns nyeste utgivelse; de 60 sidene handler om Simon, fem
år gammel, og Vilde på seks, gode venner
og naboer. De 26 fortellingene tar opp
hjemlige ting, hverdagsting, gleder og
sorger, og leseren møter Simon og Vilde
både hver for seg og sammen. Dette er
en hverdagsfilosofisk bok om ting barn
undrer seg over og gjerne vil snakke om.
Den er ellers sjarmerende illustrert av
Åshild Irgens.
Svatun har så langt skrevet til sammen
fire bøker som passer godt til barn i både
barnehage- og skolealder. Bøkene hun
har skrevet har titlene Kroppen, Hva
er følelser, Rett eller galt, og nå altså
Tenkeboka. Hun sier selv at hun har laget
et «start kit for life», og det kan jeg være
enig i.
FORTELLINGER MED SPØRSMÅL
Etter hver fortelling stiller forfatteren
åpne spørsmål som leseren kan gruble
over, eller diskutere med andre. Jeg liker
spesielt godt disse spørsmålene:
Kan du bestemme hva du skal tenke?
Hvordan kan andre kjenne deg igjen?
Hva gjør kroppen din uten at du behøver
å huske på det selv?
Hvem kan være en venn?
Hva i livet ditt skulle du ønske var
omvendt?
Hvilke tanker bør man dele?
Hva er forskjellen på å tro og å vite?
spørsmål som åpner opp for nye tankeveier, og kanskje noen bekymringer?
Boka skaper et godt grunnlag for dialog og samtale, og som barnehagelærer
og pedagogisk leder vil jeg bruke den når
vi arbeider med ulike temaer i barnehagen. Jeg vil også bruke fortellingene
når situasjoner oppstår hos de enkelte
barna på avdelingen. Livet har mye å by
på av gleder, sorger og utfordringer, så
jeg er sikker på at Svatuns fargerike bok
vil bli flittig brukt.
EN BOK Å BRUKE
NÅR NOE SKJER
Det er viktig at foreldre, barnehagelærere og lærere blir med barna inn i de
ulike tankeverdenene. Det er mange dype
| 67
NYE BØKER
Arve Gunnestad
Didaktikk for barnehagelærere
En innføring
ISBN 9788215022659
264 sider, 399 kroner
En dynamisk verktøykasse
Arve Gunnestads Didaktikk for barnehagelærere
– En innføring tilbyr barnehagelæreren en solid plattform
for didaktisk og helhetlig pedagogisk arbeid, anser vår
anmelder.
HANNE BERIT MYRVOLD
([email protected]) underviser
ved barnehagelærerutdanningen ved
Høgskolen i Oslo og Akershus (privat
foto).
For vel 26 år siden sto jeg med beviset i
hånda; jeg var førskolelærer! Blant mye
annet hadde jeg tilegnet meg kunnskap,
kompetanse og ferdigheter knyttet til
didaktisk planlegging i arbeidet i barnehagen. Denne kunnskapen hadde jeg
blant annet fått gjennom å lese Didaktikk
for førskolelærere av dosent Arve Gunnestad ved Dronning Mauds Minne,
Høgskole for barnehagelærerutdanning
(DMMH) i Trondheim.
Ferdighetene hadde jeg tilegnet meg
i praksisbarnehager, som blant annet
arbeidet med Trondheimsmodellen
(Gunnestads modell for didaktiske
planlegging). Som student og vordende
barnehagelærer syntes jeg didaktisk
planarbeid var et omfattende arbeid.
Likevel vil jeg si at denne kunnskapen
har fungert godt som veileder og redskap i hvordan tenke og gjøre didaktikk
i det pedagogiske arbeidet. At boka, dog
i oppgradert versjon, fortsatt er en viktig bok på mange pensumlister på ulike
utdanningsinstitusjoner, sier noe om
innholdet og betydningen den har for
feltet.
OPPGRADERT UT FRA
POLITIKK OG FORSKNING
Didaktikk for barnehagelærere er selvsagt en videreføring av Didaktikk for
førskolelærere, som er utgitt flere ganger.
I denne videreføringen har forfatteren
oppgradert innholdet med utgangspunkt
i de endringer som er gjort i Barnehageloven og Rammeplan for barnehagens
innhold og oppgaver. Politiske signaler
knyttet til barnehagefeltet i diverse
stortingsmeldinger og nyere forskning
gjort på feltet er også ivaretatt. Gunnestad selv trekker her frem temaer som
planlegging i relasjon til barns medvirkning, lyttende pedagogikk, pedagogisk
dokumentasjon og danningsbegrepet,
områder som utdypes i ulike kapitler i
boka.
Når jeg nå leser boka, gir forfatteren meg nye tanker om barnehagens
pedagogiske arbeid. Gjennom sin tekst
får han meg til å reflektere, eller tenke
igjen og igjen, over hva jeg har gjort i
min yrkeskarriere som barnehagelærer.
Hvordan opplevde barna det egentlig?
Og hva med foreldrene; ble de egentlig
involvert godt nok i planleggingsarbeidet? Hvor flinke var vi til å kartlegge alle
forutsetninger som påvirket arbeidet?
Hvor ofte diskuterte vi vårt pedagogiske
grunnsyn, praktiske yrkesteori og tause
kunnskap? Hvor ofte var hverdagslivet
gjenstand for didaktisk planleggings- og
vurderingsarbeid?
DET PEDAGOGISKE
GRUNNSYNET
Et pedagogisk grunnsyn er sentralt, og
grunnleggende viktig å bevisstgjøre seg
på i pedagogisk arbeid. Gunnestad, slik
jeg leser det, understreker betydningen
av dette. Gjennom kontinuerlig refleksjon og bevisstgjøring over sitt syn på
mennesker, læring og virkelighetene, og
samtidig kunne se dette i sammenheng
med sin egen væremåte, holdninger,
handlinger og verdier, mener jeg et
pedagogisk grunnsyn er grunnleggende
for å kunne gjøre en meningsfull og god
jobb som barnehagelærer. Gunnestad
uttrykker at det er fare på ferde om de
som arbeider i barnehagen ikke reflekterer over sitt pedagogiske grunnsyn.
Hvordan kan vi da bli bevisste på hvordan vi opptrer i møte med mennesker?
Hvordan kan vi forstå hvorfor vi handler
slik vi gjør om vi ikke legger det på bordet
for utforsking?
Vårt pedagogiske grunnsyn er ikke en
statisk størrelse, men endrer seg stadig
i vår livslange læringsprosess. Derfor
blir det viktig å bringe dette inn i de
faglige drøftingene i personalgruppa,
hele tiden. Gunnestad understreker
barnehagelærerens ansvar i disse
refleksjonsprosessene.
DET KOMPLEKSE
I DIDAKTISK TENKNING
Boka er omfattende og tar for seg mange
områder som påvirker barnehagens
pedagogiske arbeid på ulike vis. I tillegg
til å ta for seg områder direkte tilknyttet
til didaktikken, som didaktisk grunnlagstenkning, pedagogisk grunnsyn,
praktisk yrkesteori, taus kunnskap,
didaktiske begreper og didaktiske
modeller, så diskuterer også forfatteren
områder som læreplanteori, planarbeid
knyttet til barn med særlige behov og
flerkulturelle perspektiver knyttet til
didaktikken. Å inkludere så mange
områder i boka kan ses som en styrke.
Slik viser forfatteren til det komplekse
og sammensatte vedrørende didaktisk
tenkning i barnehagesammenheng.
Til tross for dette er jeg av den oppfatning at det kunne vært greit å utelate
enkelte av kapitlene, eller snarere deler
av kapitlene. Muligens har det med meg
som leser å gjøre, men jeg opplever gjennomgående mye repetisjon. Underveis
kan jeg ta meg i å tenke at «dette har jeg
jo på en måte lest før». Enkelte ganger
opplever jeg forklaringer som jeg ikke
synes er ment for meg. Muligens ville
ikke en barnehagelærerstudent tenkt
det samme. Mange ganger er det jo en
styrke å få eksemplifisert tematikk og
forklart sammenhenger flere ganger.
Da synliggjøres det bedre og blir tyde-
Foto: © Fotolia.com
lig i sammenhengen. Siden boka er en
innføring i didaktikk, kan det jo hende
at det er andre enn meg som er bokens
primære målgruppe.
DIDAKTIKK I ALT
På mange måter fremstår boka som
en bevisstgjøring over hvor viktig det
er å tenke didaktisk i forhold til alt vi
gjør i barnehagen. Dette er noe Gunnestad understreker. I en tid hvor det
er et enormt press på barnehagen for
å oppnå målbare resultater, er jeg glad
for at Gunnestad understreker nettopp
det pedagogiske i det hverdagslige og det
prosessuelle i det pedagogiske arbeidet.
Jeg har selv erfart pedagoger som raskt
setter likhetstegn mellom didaktisk
planarbeid og voksenledede aktiviteter, noe som fort kan lede en til en tro
på at det er det som er det pedagogiske
arbeidet.
Det er så lett å glemme den didaktiske
tenkningen i hverdagsaktivitetene, i
leken og i omsorgen. Dette til tross for at
Rammeplanen understreker et helhetlig
læringssyn som ser omsorg, lek, læring
og danning som uatskillelige komponenter i barnehagen.
GRUNDIG OG OVERSIKTLIG
For meg blir Didaktikk for barnehagelærere anno 2014 på mange måter et
oppslagsverk, eller kanskje mer som en
dynamisk verktøykasse. Leseren kan
slå opp og få mange ideer, eksempler og
«svar» på det hun eller han lurer på. Boka
fremstår grundig og oversiktlig å lete seg
frem i, på samme tid som den fremstår
som kompleks, dynamisk og dialogisk.
På mange måter gir forfatteren meg rom
til gjøre bokas innholdet til mitt eget.
Didaktikk for barnehagelærere framstår som en grunnbok eller en innføringsbok, som bokas tittel selv beskriver. En didaktisk innføringsbok som kan
gi barnehagelæreren en solid plattform
til å arbeide didaktisk og helhetlig i sitt
pedagogiske arbeid. Og da tenker jeg på
alt en barnehagelærer gjør gjennom en
arbeidsdag i møte med barna, kollegene,
foreldrene og andre samarbeidsinstanser. Både i det forutsette og uforutsette.
| 69
NYE BØKER
Vibeke Glaser, Ingunn Størksen
og May Britt Drugli (red.)
Utvikling, lek og læring i barnehagen
– Forskning og praksis
Fagbokforlaget 2014
ISBN 978-82-321-0160-3
533 sider, 490 kroner
Mye viktig fagstoff,
men kanskje for lite om omsorg
Dette er en bok som viser leseren at «alt henger sammen
med alt», ifølge Første stegs anmelder. Den har mye å tilby
både studentene og profesjonsutøverne ute i barnehagene,
men man bør ha kolleger og/eller et fagmiljø å diskutere den
med for å få det beste utbyttet. Dessuten bør den leses av de
politikerne som satser på utdannings- og omsorgspolitikk.
LENE CHATRIN HANSEN
([email protected]) er barnehagelærer,
skribent og blogger
– se www.barnehagskebetraktninger.no
(foto: Erik M. Sundt).
De tre redaktørenes hensikt med Utvikling, lek og læring i barnehagen – Forskning og praksis er å fremme en flerfaglig og integrert tilnærming til barns
utvikling, lek og læring. De henvender
seg til en bred målgruppe sammensatt
av lærere og studenter ved barnehagelærer-, barnevern- og fysioterapiutdanningene, og også andre profesjonsutdanninger rettet mot barn og familie, samt
praktikere i arbeid med barn fra null til
fem år. Et av mine favorittsitater etter
25 års arbeid i og med barnehager er
Gro Harlem Brundtlands «alt henger
sammen med alt», og forfatterne lykkes
langt på vei med å vise dét, hvordan alt
henger sammen med alt.
Bokens 27 forfattere er alle veletablerte innenfor sine fagfelt, og de beveger seg derfor både grundig og trygt i
sine vitenskapelig funderte refleksjoner. Boken består av tre hovedbolker.
Første bolk tar for seg grunnlaget for
barns utvikling, lek og læring; andre bolk
omhandler forskjellige utviklingsområder, under kapitteltitler som berører
temaer som samspill, kroppslig utvikling og kognisjon. Den tredje bolken er
den mest omfattende, den opptar godt
over 300 av bokens 533 sider, og her får
leseren et både bredt og dypt innblikk i
bruken av teori og forskning i den norske
barnehagekonteksten.
Boken undertittel er Forskning
og praksis. Flere av de 27 forfatterne
beskriver hvordan nyere forskning
om barns utvikling kan anvendes i det
daglige arbeidet i barnehagen. De tre
redaktørene tar hva forskning og praksis
angår tak i det som kan kalles essensen i
de aktuelle barnehagedebattene, nemlig
det såkalte «læringstrykket» og barns
lek. Leserne får videre en introduksjon
til utviklingspsykologiske perspektiver,
og disse knyttes sammen med andre fagdisipliner som både påvirker barnesynet
vårt, og som bidrar med viktige momenter til vår forståelse av hvordan «alt henger sammen med alt». «Født sånn eller
blitt sånn» er, som redaktørene skriver,
ikke lenger spørsmålet.
ULIKE BEGREPSFORSTÅELSER
Når det gjelder de tre redaktørenes
bidrag, liker undertegnede May Britt
Druglis best. Jeg setter pris på at Drugli
presiserer barns behov for høy tilknytningskvalitet. Her treffer teorien etter
min mening profesjonsutøvernes mandat godt, et mandat vi gjerne oppsummerer i begrepet «til barnets beste».
Ingunn Størksens kapittel 10, Selvregulering, finner jeg noe mer utfordrende,
kanskje ikke minst fordi jeg nok har lite
oversikt over hennes fagområde. Hun
skriver at «Selvregulering er et stort tema
inne moderne utviklingspsykologi» – ja
visst. Jeg tror kanskje at for Størksen
betyr selvregulering noe annet enn hva
det gjør for en barnehagelærer, og denne
begrepsbruken burde hun kanskje forklart bedre. Når vi snakker om å stimulere
selvregulering i barnehagen, ser vi ofte at
spesialpedagogiske tiltak aldri er langt
unna. Ulike begrepsforståelser er en kjent
utfordring i tverrfaglig samarbeid, og
derfor savner jeg en mer barnehagepraksisbasert tilnærming her. For meg blir
barnets behov litt borte i dette kapitlet.
Det samme gjelder dessverre også
i enkelte andre kapitler. Forfatternes
språk skaper unødig distanse til mandat
og barn.
OMSORG EN BÆREBJELKE
Den betydningsfulle omsorgen er tittelen på Kristin Rydjord Tholins kapittel
– hun er altså en av de 27 forfatterne.
Hun kom i fjor ut med en egen bok med
tittelen Omsorg i barnehagen (2013).
Tholin sier innledningsvis: «Fra mitt
ståsted utgjør omsorg for barn i barnehagen en bærebjelke i barnehagelærerens
arbeid». Nettopp. Fra mitt ståsted også.
Et viktig ankepunkt fra min side mot
denne boken er det jeg opplever som en
nedtoning av omsorgen og omsorgsbegrepet. Barnehageloven og Rammeplanen er tydelige på den omsorgsforpliktelsen profesjonsutøveren innehar
– så omsorgsbegrepet og omsorgens
mange sider kunne med fordel ha fått
en større plass også i denne boken.
Et av spørsmålene som ofte stilles for
tiden er jo nettopp: Er omsorg havnet
i skyggen av læring? Nei, bør være det
opplagte svaret på dette. Vi vil aldri klare
å skape «god læring» og «gode læringssituasjoner» uten god omsorg og høy
tilknytningskvalitet.
Jeg setter omsorgsbegrepet i barnehagesammenheng så høyt at jeg
mener redaktørene burde hatt ordet i
boktittelen.
OM REDAKTØRENE
Liv Glaser har i mange år undervist som
førsteamanuensis ved Dronning Mauds
Denne boken inneholder som nevnt
mye viktig fagstoff. Min mening er at
leserne, det være seg studentene, profesjonsutøverne i barnehagene eller
utdannerne ved institusjonene, bør
skaffe seg kolleger eller fagmiljøer å
diskutere med, det vil gi dem et bedre
faglig utbytte.
Foto: © Oksana Kuzmina
Minne, Høgskole for barnehagelærerutdanning (DMMH) i Trondheim, og hun
er nå forlagsredaktør i Fagbokforlaget,
som gir ut denne boken.
Ingunn Størksen er psykolog og
professor i pedagogisk psykologi ved
Læringsmiljøsenteret ved Universitetet
i Stavanger (UiS).
May Britt Drugli er professor i pedagogikk ved Regionalt kunnskapssenter
for barn og unge, psykisk helse og barnevern (RKBU) ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i
Trondheim.
Alle tre har utgitt bøker før, og her er
de altså redaktører for en murstein med
med til sammen 27 kapittelforfattere.
Jeg synes ikke at det såkalt nye barnesynet kommer godt nok fram i boken, jeg
synes barnet rett som det er blir borte
i atferd og læringsstimulering. Andre
lesere vil kanskje ikke synes det samme.
Alle lesere, og jeg håper utdanningspolitisk orienterte politikere er blant
disse, bør imidlertid legge seg følgende
ord fra Drugli på hjertet: «Det er bare
gode barnehager som er bra for barn,
og barnehagekvalitet handler mest om
hvordan voksne møter barn i daglige
aktiviteter og samspill».
| 71
NYE BØKER
Kjetil Børhaug og Kari Hoås Moen
Politisk-administrative rammer
for barnehageledelse
ISBN/EAN 9788215021409
248 sider
Vellykket om ledelse på flere nivåer
Denne boka skal ifølge forfatterne gi dypere innsikt i det
politisk-administrative systemet barnehagelærerne må
forholde seg til, og drøfte ledelse sett i sammenheng med
barnehagens omgivelser.
MONICA BJERKLUND
([email protected]) er klassestyrer og førstelektor ved mastergradsutdanninga i spesialpedagogikk, samt ved
bachelorutdanninga ved Dronning Mauds
Minne, Høgskole for barnehagelærerutdanning (DMMH) i Trondheim (privat foto).
Politisk-administrative rammer for
barnehageledelse av Kjetil Børhaug og
Kari Hoås Moen er skrevet for studenter
og lærere i barnehagelærerutdanning,
for nasjonal lederutdanning for styrere
i barnehagen, og for forskere med fokus
på utadrettet barnehageledelse. Forfatterne skriver også at boka kan vær
aktuell for andre aktører i det barnehagepolitiske feltet. Jeg har som foreleser lenge ønsket meg en slik bok for
bachelorutdanninga for barnehagelærere, og synes den treffer denne
målgruppa godt. Å være bevisst på
rammevilkårene for egen praksis tidlig i utdanningsløpet kan skape kritisk
profesjonspraksis og drive fagutviklinga
framover.
Boka er en forskningsbasert monografi som tar utgangspunkt i både forfatternes og andre forskeres funn. Noe som
varmer mitt hjerte er at boka er skrevet
vekselsvis på nynorsk og bokmål. Det
er positivt at barnehagelærerstudenter
får erfaring i å lese litteratur fra begge
målformer i studietiden.
AKTØRER OG PROSESSER
Bokas temaer er i del 1 om aktører og
rammer; barnehagesektoren som
politisk felt, aktører på nasjonalt og
regionalt nivå, kommunens ansvar og
organisering, private barnehageeiere i
barnehagepolitikken, aktører i tverrfaglig og tverretatlig samarbeid, konflikter
og barnehagepolitikk.
Del 2 om barnehagepolitiske avgjørelser og prosesser rundt barnehagen har
følgende temaer: barnehagepolitiske
prosesser, barnehageledere i barnehagepolitikken, styringsprosesser og barnehageledelse, konkurranse og barnehageledelse samt ledelse og iverksettelse
i barnehagen. Oppbyggingen av tema gir
en gradvis og oversiktlig tilnærming til
emnene som tas opp, og er således godt
pedagogisk oppbygd.
MÅ HA INNSIKT I POLITIKKEN
Den avsluttende oppsummeringen av
politisk administrative rammer for
barnehagen evner å favne dagsaktuelle
problemstillinger og har en drive og
framdrift i fremstillingen jeg til dels
savner i resten av boka. Presiseringa av
at barnehageledelse må forstås ikke bare
som pedagogisk ledelse, administrativ
ledelse og personalledelse, men også
som utadrettet ledelse, som forfatterne
presiserer. Et hovedpoeng er derfor at vi
må utvikle en bedre forståelse av hvordan barnehageledere kan være ledere i
forhold til omverden. De må kjenne til
hvordan politikken rundt barnehagen
blir til og hvem som er de viktige aktørene der.
Selv om jeg savner flere konkrete
eksempler fra konkrete barnehagepolitiske prosesser som kunne gitt mer
liv til fremstillinga og gjort det enklere
for studentene å relatere til de mange
ulike problemstillingene som tas opp,
synes jeg boka bør komme på pensumlistene på masterutdanninger og bachelorutdanninger rundt om i landet.
KONTAKTFORUM BARNEHAGE
HEGE VALÅS er
leder av Kontaktforum
barnehage og medlem av
Utdanningsforbundets
sentralstyre
(foto: Arne Solli).
Barnehagelærernes
metodefrihet er truet
Kunnskapsdepartementets forslag til endringer i ny
barnehagelov har nå vært ute på høring. Det mest
kontroversielle og alvorlige i denne høringa er helt
klart de foreslåtte endringene knytta til vurderingsog dokumentasjonsarbeid i barnehagen.
KD foreslår å flytte hjemmelen for barnehagelærernes arbeid med vurdering og
dokumentasjon fra dagens rammeplan
til barnehageloven. Begrunnelsen er
blant annet å tydeliggjøre ansvar og
forbedre praksis Muligens kunne dette
vært en god idé som vi kunne støtta,
dersom tiltakene og presiseringene KD
gjør kunne forbedra den pedagogiske
praksisen og ikke minst vært til barnets
beste. Men slik er det ikke, etter vårt syn!
Tidligere har KD uttrykt et ønske om
å klargjøre regelverket og å bremse det
de sjøl betegner som uheldig kartlegging
av barn. Kunnskapsministeren har også
i Stortingets spørretime uttalt at han er
svært skeptisk til å bruke ett og samme
kartleggingsverktøy på alle barn. Dette
karakteriserer han som «å skyte på
blink med hagle». Derfor er det direkte
oppsiktsvekkende at KD i dette notatet
slår fast at det er barnehageeier som har
rett til å velge hvilke system, verktøy og
observasjonsmetoder barnehagelærerne
skal benytte for å følge med på barns
trivsel og utvikling.
PROFESJONENS ANSVAR
Utdanningsforbundet mener at det helt
klart er eiers ansvar å påse at barnehagedriften er i samsvar med lov og
forskrift. Men å tolke at dette ansvaret
også innebærer rett til å avgjøre hvilke
systemer og metoder vi som barnehagelærere skal bruke, blir helt feil. Barnehagelærerne og styrer i den enkelte
barnehage har i dag dette ansvaret og slik
må det fortsatt være! I Stortingsmelding
41 Kvalitet i barnehage (2008-2009) er
dette presisert:
«Rammeplanen gir overordnede
føringer om hva som skal planlegges, dokumenteres og vurderes, hvem
som skal delta og formålet med dette
arbeidet, innenfor disse rammene står
den enkelte barnehage fritt til å velge
metoder og omfang ut fra lokale forutsetninger og behov. Prinsippet om
metodefrihet bygger på tillit til at det
pedagogiske personalet gjennomfører
arbeidet i tråd med oppdatert kunnskap
om barn og barnehager.»
EN SENTRAL FRIHET
Barnehagelærerne og styrerne har kompetanse til å se enkeltbarn, se når det
er behov for å kartlegge for å hjelpe og
støtte barnet videre og kompetanse til
å vurdere hvilken metode eller verktøy
som da skal brukes. Høringsforslaget vil
frata profesjonen dette ansvaret. Vi vet
at det allerede i dag er barnehageeiere
som pålegger bruk av bestemte kartleggingsverktøy. Dette er i strid med dagens
lovverk.
I fjor høst gikk Utdanningsforbundet
til streik. Streiken handla om arbeidsgivernes manglende tillit til lærerne
i skolen. «Sandefjord-saken» dreier
seg om to lærere som ble truet med
oppsigelse da de ikke ville følge pålegg
om vurderingssystemer arbeidsgiver
ønska å pålegge dem. De opplevde at
deres profesjonalitet, faglige skjønn og
metodefrihet ble satt til side. Det som
nå står på spill i høringa om endringer i
barnehageloven, handler om det samme.
Utdanningsforbundet har kjempet
viktige kamper og fått gjennomslag i både
lærerstreiken og i Sandefjord-saken. Nå
står en samla organisasjon beredt til å
kjempe for barnehagelærernes frihet til
selv å bestemme sine arbeidsmetoder!
| 73
Jusspalten
ENDRE LIEN
([email protected]) er advokatfullmektig
i Advokatfirma Raugland (privat foto).
Pensjon tema på tariffområder
for de private barnehagene
Pensjonsordningen for de ansatte er tema på tariffområder
for barnehager tilsluttet Private Barnehagers Landsforbund
(PBL) og Norlandia1 (Spekter). Dette er status:
I PBL-området kom partene etter
mekling i september 2014 frem til en
løsning. Partene ble enige om at dagens
pensjonsordning skulle bevares. Det
ble videre avtalt at det skulle nedsettes
et partssammensatt utvalg som skulle
utrede spørsmål knyttet til pensjonsordningen i PBL-området.
De avsluttende forhandlingene for
barnehager i Norlandia 19. januar 2015
endte i brudd. Alle organisasjonene sto
sammen om bruddet i forhandlingene.
Organisasjonene krever at pensjon
skal være en del av tariffavtalen, og at
den ytelsesbaserte alderspensjonen i
PBL-avtalen fortsatt skal gjelde, noe som
også inkluderer krav om etterlatte- og
uførepensjon. Norlandia ønsker imidlertid ikke at pensjonsrettigheter skal være
en del av tariffavtalen, slik at Norlandia
ensidig kan bestemme denne. Nedenfor
følger mer om situasjonen på de aktuelle
tariffområdene.
PBL: Etter mekling i PBL-området i
september 2014 kom partene frem til en
løsning. Partene ble enige om at dagens
pensjonsordning skulle bevares. Det ble
avtalt at det skulle nedsettes et parts1 Norlandia meldte seg ut av PBL og inn i arbeidsgiverorganisasjonen Spekter 1. januar 2014.
sammensatt utvalg som skulle utrede
spørsmål knyttet til pensjonsordningen
i PBL-området. Utvalget består av representanter fra Utdanningsforbundet,
Fagforbundet, Delta og PBL.
Det er etablert en styringsgruppe
bestående av forhandlingslederne i forbundene og PBL. Styringsgruppen skal
behandle overordnete spørsmål og blant
annet ta stilling til om det er tilstrekkelig
grunnlag for forhandlinger om pensjon.
Slike forhandlinger kan tidligst skje ved
mellomoppgjøret 2015, et oppgjør der
man har full konfliktrett. Av meklingsprotokollen fremgår at partene har som
mål at ansatte i barnehagene også for
fremtiden skal sikres en minst like god
pensjonsordning som i dag.
Av meklingsprotokollen fremgår
videre at partssammensatt utvalg skal
sluttføre tidligere påbegynt arbeid med
avtalefestet pensjon (AFP), herunder
også å utrede mulige styringsformer på
AFP-ordningen og tilpasning av vedtekter. Partssammensatt utvalg skal også
utrede tilpasning til ny uførepensjon i
privat sektor.
Norlandia: Hovedorganisasjonene
– Unio, LO og YS – og Spekter gjennomførte 19. januar 2015 avsluttende
forhandlinger (fase 3) om opprettelse
av overenskomster mellom organisasjonene og Norlandia/Spekter. De avsluttende forhandlingene for barnehager i
Norlandia endte i brudd. Alle organisasjonene sto sammen om bruddet i
forhandlingene.
Det innebærer at oppgjøret går til
mekling. Tidspunkt for mekling er
foreløpig ikke fastsatt. Dersom man ikke
kommer til en løsning ved mekling, vil
det bli streik i Norlandia-barnehagene.
Organisasjonene krever at pensjon
skal være en del av tariffavtalen, og at
den ytelsesbaserte alderspensjonen i
PBL-avtalen fortsatt skal gjelde, noe som
også inkluderer krav om etterlatte- og
uførepensjon. Norlandia ønsker imidlertid ikke at pensjonsrettigheter skal være
en del av tariffavtalen, slik at Norlandia
ensidig kan bestemme denne.
De fleste av barnehagene i Norlandia
var tidligere omfattet av tariffavtalene
i PBL. Men Norlandia meldte seg ut av
PBL og inn i arbeidsgiverorganisasjonen
Spekter ved årsskiftet. Derfor forhandles det nå om ny overenskomst.
MED STYRERBLIKK
TORILL KVÅLE IVERSEN
([email protected]) er styrer
ved Forskningsparken Montessori-barnehage
i Oslo. I tillegg til førskolelærerutdanning
har hun toårig videreutdanning i Montessoripedagogikk (foto: Line Slotnæs).
«Vi … må møte barna der
de er, nede på gulvet og
med alle sanser åpne.»
«Hjelp meg til å gjøre det selv»
Barn skaper opplevelser gjennom egne erfaringer, og gjør
det gjennom å ta til seg alle inntrykk i omgivelsene gjennom
det Maria Montessori kalte det absorberende sinn.
Her om dagen skulle jeg hjelpe til med
påkledning på vår småbarnsavdeling.
Tankene mine var nok fremdeles inne på
kontoret da jeg kom ut i garderoben og
effektiviteten tok overhånd. Målet mitt
var at her skulle vi ut i solen, fortere enn
svint! Jeg tok frem en ullbukse og startet
påkledning og det resulterte i en tårevåt
seanse for jenta som nektet å ta i mot
min hjelp. En av mine assistenter bøyde
seg ned, klappet meg på skulderen og sa
med en rolig stemme: «Vi har hele dagen
på oss.» Jeg pustet ut, satte meg ned på
gulvet sammen med jenta og jaget bort
kontoreffektiviteten jeg hadde tatt med
meg inn i garderoben.
Selvstendighet og frihet er grunnleggende prinsipper i Montessoripedagogikken. Det ligger i barnets natur å søke mot
selvstendighet. Et eksempel er barnets
tilegnelse av språk; å kunne konversere
med andre, gi utrykk for sine følelser og
behov og kunne være en del av samfunnet.
Barna er ilagt en indre motivasjon til
å utvikle seg og perfeksjonere seg. For å
holde denne motivasjonene levende og
utvikle sine naturlige ferdigheter, er det
helt avgjørende at de befinner seg i et
miljø som er tilrettelagt for å skape læreglede. Barna trenger frihet og tid til eget
arbeid, slik kan barnet går frem i eget
tempo og bygge opp sitt eget selvbilde.
En forutsetning for individets frihet
er at det ikke skal gå på bekostning av noen andre i gruppen.
TÅLMODIGHET,
TID OG RESPEKT
Maria Montessori startet
en barnehage i slummen
av Roma som hun kalte
Casa di bambini – barnas
hus. Det var her hun observerte barn og
fikk tilpasset aktiviteter og materiell
som stimulerte barna. Et montessorimiljø er forberedt av de voksne for barna.
Det inneholder alt som er nødvendig for
optimal utvikling og ingenting i det er
overflødig. Her skal det være orden, med
materiell og aktiviteter for å støtte barnets utvikling, dets sensitive perioder og
selvstendighet.
Vi voksne må møte barna der de er,
nede på gulvet og med alle sansene åpne.
Samtidig må vi ha tro på barna og ikke
gi oss om vi må skrelle av noen lag med
motstand før vi når inn til dem. Det
krever tålmodighet, tid og respekt fra
oss voksne. Orden, rutiner og en varm
atmosfære er med å gi barnet trygghet.
Å VÆRE TIL STEDE
Den største feilen av alle var at jeg ikke
anerkjente jentas behov for selvstendighet og at jeg ikke gav henne friheten til å
kle på seg selv og den hjelpen hun virkelig
trengte. Seansen i garderoben minte en
stresset styrer på at en så tilsynelatende
enkel oppgave som å kle på seg selv, kan
ha stor betydning for jenta og hennes
selvstendighet og medbestemmelse.
Neste gang jeg skal hjelpe til ute på
avdelingen skal jeg i hvert fall fra første
stund legge forholdene til rette: tømme
hodet, være tilstede i det viktige som
skjer øyeblikket og bruke tiden det tar.
Foto: © zinkevych
| 75
Returadresse:
Første steg
Utdanningsforbundet
Postboks 9191 Grønland
N-0134 OSLO
Kurs for ansatte i barnehagen
12. mars
27. april
Tilknytning i barnehagen - hva
betyr trygg lek og læring?
Skal vi leke en bok?
Sted: Lærernes hus, Oslo
Pris: 1000 (medlem), 1800 (ikke-medlem)
Kursholder: Birthe Hagström
Kurset presenterer en rekke konkrete eksempler
fra barnehagehverdagen:
• Hva er tilknytning? Ulike tilknytningsmønstre og
hvordan disse kan forstås i barnehagen.
• Barnehagehverdagen – hvordan organisere og
planlegge i et tilknytningsperspektiv?
• Når hverdagen ikke er som den pleier være, hva
kan barnehagen gjøre da?
• Sårbare barn i barnehagehverdagen
Pris: 1000 (medlem), 1800 (andre), 600 (student)
Kursholdere: Ingvild Alfheim og Cecilie Fodstad
På dette kurset vil Ingvild Alfheim og Cecilie Fodstad,
forfatterne bak boka Skal vi leke en bok? Språktilegnelse gjennom bildebøker snakke om lekelyst,
leseglede og språktilegnelse i barnehagen.
De vil vise fram og konkretisere noe av bildebøkenes
potensial til å skape et morsomt språkmiljø i barnehagen. Kurset gir mulighet til å prøve ut metoder og
tips til hverdagslige aktiviteter rundt lesing og lek.
28.–29. april
21. mai
Atferdsutfordringer i skole og
barnehage
De sårbare barna i barnehagen
Pris: 2800 (medlem), 3500 (ikke-medlem)
Møt landest fremste fagpersoner på området;
Thomas Nordahl, Ingrid Lund og Terje Ogden.
De vil snakke om:
• læringsmiljøets betydning i arbeidet med
atferdsutfordringer
• innagerende atferd hos barn og unge
• psykososiale vansker og utagerende atferdsutfordringer
Pris: 1000 (medlem), 1800 (andre), 600 (student)
Kursholdere: Kari Killén, Maja Michelsen og Lene
Chatrin Hansen
Hvordan takler du som styrer og barmehagelærer
mistanke om omsorgsvikt og overgrep mot et barn
i din barnehage?
Med dette kurset ønsker vi å fokuserer på viktigheten
av kompetanse og kunnskap i et felt det kan være
vanskelig å håndtere.
Påmelding og mer informasjon:
www.utdanningsforbundet.no/kurs
[email protected] – tlf.: 24 14 20 00

barnehageloven

Transcription

Similar documents

NYNORSK SJEKKLISTE 1 HAR DU BØYGD SUBSTANTIVA RETT

Andungen barnehage - Kristiansand kommune

Plan 1. halvår 2015

Toppen barnehages årsplan (klikk her)

Her kan du lese referat fra den avdelingsvise delen av foreldremøtet

Evaluering av: Oktober Akka Vi ser at for barna sin skyld er det best

Nynorsk på 1-2-3 - Nynorsksenteret

10A - Byskogen skole

Bokmaal_ nynorsk.pdf

Lokal plan i Norsk 2.trinn filetype pdf

View/Open