Livet langs en grense - Universitetet i Tromsø
Transcription
Livet langs en grense - Universitetet i Tromsø
The Barents Institute/Barentsinstituttett Everyday life on the border Welcome to the Barents Institute: border identities Aileen with her dog Hugo overlooking Kirkenes. (Photo: GG) By Aileen A. Espíritu, Director, The Barents Institute Editor’s note: We are 5! And no more is it timely than now to celebrate ourselves, The Barents Institute! We celebrate the fact that we are in a community in Northern Norway in the border zone with Russia that is vibrant, inquisitive, frank, jovial, and incredibly smart. It was this community that saw the need for a research institute that explained and illuminated border relations and activities with our enormous neighbour to the East, Russia, and it is to them that we owe our existence and identity. And so, on our 5th anniversary we give you -- our community, back what we have learned from you over the past 5 years. These are your stories, your desires to cross borders and transcend old politics, and your wonder and inquisitiveness about the neighbourhood in which you live -- our neighbours to the East and South to our Barents neighbours and to the European continent. Your inquisitiveness drives our research and development agenda. In other words, we are listening and taking action to be more relevant to this community in the High North on the border with Russia and Finland, and at the centre of The Barents Region. Of course, what we have here in our 2 ••• Universitetet i Tromsø 5th Anniversary Special Issue publication is but a very small part of what we would like to present, but it gives you an idea of The Barents Institute’s direction in the future. We also celebrate our inclusion into the University of Tromsø family. For us, and this community, it only signals opportunities, opportunities, and more opportunities. The Barents Institute aims to be the window to The University of Tromsø for the community of East Finnmark, and the window to Russia for The University of Tromsø community. Our ambition is also to be a significant player in the regional development in Finnmark as a research and outreach Centre of The University of Tromsø. In this special issue, we also offer you our Barents 20/20 Proust Questionnaire as answered bravely by Rector Jarle Aarbakke Thus our vision for the future is through knowledge production and capacity building in Norway on the European borderlands and the High North located in the Barents Region, with the aim to serve both the local and the global, the community in which we are located and those around the world interested in border and High North issues. At its core, The Barents Institute at The University of Tromsø aims to build excellent competence and expertise on borders and border regions in The Barents Region and beyond. Our doors and our minds are open! Welcome to The Barents Institute, a research Centre at the University of Tromsø! Velkommen til Barentsinstituttet: grense-identiteter Av Aileen A. Espíritu, Instituttleder, Barentsinstituttet Redaktøren har ordet: Vi er 5! Og aldri har det vært så riktig som nå å feire oss selv, Barentsinstituttet! Vi feirer det faktum at vi befinner oss i et lokalsamfunn i Nord-Norge, i en felles grensesone med Russland, i et samfunn som er pulserende, søkende, åpent, hyggelig og utrolig smart. Det var dette samfunnet som selv så behovet for et forskningsinstitutt som kunne forklare og belyse grenserelasjoner og samhandling med vår enorme nabo i øst, Russland, og det er dette samfunnet vi skylder å takke for vår eksistens og vår identitet. Og derfor vil vi på vår 5-årsdag gi dere, menneskene i vårt lokalsamfunn, tilbake noe av det vi har lært av dere gjennom disse 5 årene som har gått. Det er deres historier, deres trang til å krysse grenser og overvinne gamle forestillinger og politiske oppfatninger, og om deres undring og søken etter kunnskap om nabolaget som dere lever i – med Barents-naboer i sør og øst, og med det Europeiske kontinentet. Det er deres undring som er driveren for vår forskning og setter dagsorden for hvordan Barentsinstituttet skal utvikle seg videre. Med andre ord, vi lytter og handler for at vi skal bli enda mer relevant i og for dette samfun- net i det høye nord, med grense til Russland og Finland, i sentrum av Barentsregionen. Det er selvsagt at det vi presenterer her i dette spesielle jubileumsheftet når vi fyller 5 år bare er en liten del av det vi gjerne ville vist fram, men vi håper det gir dere en idé om Barentsinstituttets retning inn i framtida. Vi feirer også at vi er blitt en del det store fellesskapet som utgjør Universitetet i Tromsø. For oss, og for lokalsamfunnet signaliserer dette bare muligheter, muligheter og atter muligheter. Barentsinstituttet har som ett av sine mål å bli vinduet til Universitetet i Tromsø for Øst-Finnmark, og vinduet til Russland for Universitetet i Tromsø. Vår ambisjon er intet mindre enn å bli en betydelig aktør i den regionale utviklingen i Finnmark som et forsknings- og formidlingssenter for Universitetet i Tromsø. I denne spesialutgaven tilbyr vi dere vårt Barents 2020 spørreskjema besvart på modig vis av rektor Jarle Aarbakke. lokalt og globalt ved å øke interessen og kunnskapen her hvor vi er lokalisert, samtidig som vi vil være med å skape større interesse for grense- og nordområdespørsmål. Selve kjernen i Barentsisnstituttet som en del av Universitetet i Tromsø skal være å bygge opp svært høy kompetanse og ekspertise på grenser og grenseregioner - først og fremst i Barentsregionen, men også utover den. Våre dører og sinn er åpne! Velkommen til Barentsinstituttet, et forskningssenter ved Universitetet i Tromsø, lokalisert i Kirkenes! Vår visjon for framtida er at vi skal medvirke til samfunnsutvikling og produsere kunnskap om Barentsregionen og Nordområdene, om det norsk-russiske grenseområdet, og andre europeiske grenseregioner. Det er et mål for oss å være til nytte både Barentsinstituttet 5 år 2011 ••• 3 Contents 2 6 8 Editor’s Note Aileen A Espiritu Russian-Norwegian borderland? Arvid Viken The Kitchen Table as Research Tool Aileen A. Espiritu 10 Hverdagsliv i grenseland Stein R. Mathisen 13 Grensefortellinger I «Sør Varanger Avis» Jorunn Oddveig Haug, Ivar Jacobsen, Synnøve Ackermann, Galina Rohde, Tormod Hoel, Hildur Eikås, Svenn og Edith Randa 22 Minner fra anleggsperioden 1960-62 for Boris Gleb kraftverk Arvid Kjeldsen 24 Kjønn, Alder Og Fortellinger Om Den Russisk-Norske Grense Kjell Olsen 27 Neighbours, friends, partners Whither The Barents Region and transborder Barents Co-operation? Barentssamarbeidet - Grenseløse muligheter Rune Gjertin Rafaelsen Formation of International Regime Theory Fujio Ohnishi Svanen, krepsen og gjeddda - om egen kollektiv handelsvirksomhet i annen manns land Mobile Kultur Byrå, Hilde Methi 4 ••• Universitetet i Tromsø 36 Showcasing Border Research at The Stoltenberg Seminar & Forskningsdagene 2010 Religious Education on the borders, how religion is taught and education thought – in northeastern European border communities Jenny Berglund Cross border conflict dynamics and security: Challenges in Georgia Kornely Kakachia Borders of Understanding: Re-Making Frontiers in the Russian-Norwegian Contact Zone Marit Aure Ethnicity vs. Citizenship in the Workplace Context: A Case Study of Macedonia Harley Johansen and Michele O’Neill 43 Borders Research at The Barents Institute: Present, Ongoing, and Future Futures of Northern Cross-Border Collaboration Urban Wråkberg Historikersamarbeid På Tvers Av Grenser Jens Petter Nielsen & Victoria V. Tevlina Cross Border Dialogues: Advancing transnational collaboration through research between East and West, North and South Aileen A. Espíritu 49 BARENTS 20/20 ...perfekt syn ...perfect vision Jarle Aarbakke Barentsinstituttet 5 år 2011 ••• 5 Russian-Norwegian borderland? By Arvid Viken, Professor, University of Tromsø In recent years there has been an increased focus on border studies, and a series of research centres and organisation have been formed, and both disciplinary and interdisciplinary milieux exist coping with such issues. One reason is the recognition of a more international and global world, another is the creation of new national states and new international regions, and therefore new borders with new functions. Some borders that have been much focused upon are those created by the split of the old Soviet Union, and between the new Russia and the neighbouring countries. The border in focus for this study is one of those; the border between Russia and Norway. There are some significant approaches to border studies. The focus classically was on borders and boundaries as lines and processes of demarcation and delimitation, phenomena that are seen as outcomes of historical and political processes. More recently scholars have focussed on transboundary cooperation and regions. Borders have been seen as sources for economic, social and cultural development. This has particularly been the case within the European Union. Thus, a series of studies has been done based on recognition of borders as dynamic and creative entities. There is also a strong approach within the realm of border studies that focuses on borders as lines of separation and opportunities for unification. Borders are sources and symbols of separation and power; “borders are indicative of the binary distinctions (us/them; here/ 6 ••• Universitetet i Tromsø there; inside/outside) between groups as a variety of scales, from the national down to personal spaces and territories of the individual» , according to Newman. This leads to an approach that gives attention to borders as sources for identity formation, both concerning how identities merge and the creation of cross-border and borderland identities, but also processes of nationalisation. It is argued that opening of borders can both weaken and strengthen national identities, as well as cross-border antagonisms and prejudices. Borderlands are “focal points for emergences of hybrid identities that congeal as a result of overlapping relations, shifting boundaries, regimented nationalities and overarching political practices» , claims Akinwumi, who also emphasises that borderlands are areas for commingling and areas where the antagonisms are other than between the states in question, if they exist at all. It is widely reckoned that the relations were pretty good between people close to the Russian-Norwegian border also during the Cold War when the border was closed. Today, the area across the NorwegianRussian border obviously is a borderland, but it is far from a situation where the borderlands constitute a common and integrated society. At first contact was established mostly on a cross-cultural exchange level, and still this is important. The other early cross-border activities were represented by the many businessmen hoping to make a fortune through activities related to the border and the neigh- bour country. A third appearance were lots of Norwegians going to Russia for cheap partying and Russian prostitutes that showed up in the border areas, both phenomena getting media attention and producing negative attitudes towards the neighbour. Today, there is still a significant cultural exchange, more and more trade and lots of people having contact on a personal level, for instance cross-boundary marriages – and there is not much prostitution and crime. Therefore, the border is about to be normalised, and Kirkenes is about to become a rather typical border town. The iconography of a border town is strong; in Kirkenes the street plaques contain both Norwegian and Russian names, one can hear the Russian language being spoken all over the town, many local people have learned some Russian. There is also a shopping centre with reasonable prices established basically devoted to Russian customers and so on. However, Kirkenes is still a town on the border between two very different countries – the socio-economic gap is about the largest in the world between neighbour countries. As Paasi has observed for the FinnishRussian border, there are no signs of the happy border-crossing consumers, known from other borders around the world. But there is a tendency towards what has been called interdependent borderlands; Kirkenes has become a supply and maintenance harbour for Russian trawlers and fishing boats. There are also lots of people making a living out of the many cross-national projects that have been started. For Kirkenes these activities have turned out to substitute the close of the mining industry in 1996. And there are Russians working in Norwegians firms on both sides of the border. Due to the salary differences there are only few examples of Norwegians working in Russian enterprises. Politics of the North For centuries, there have been strong ties between Nortwest Russia and Northern Norway. Before the 18th century there were no national borders within what today constitutes the Barents Region, a region covering areas both in Russia, Norway, Finland and Sweden. The area was primarily inhabited by Sami nomads. During the 18th and 19th century a significant commercial activity emerged between the northern areas of Russia and Norway, known as the Pomor Trade. Thus, there are long traditions for interaction across the national borders in this area. Sør-Varanger is the only Norwegian municipality facing this border, and during the Cold War, this was the only northern border between North Atlantic Treaty Organisation (NATO) and The Soviet Union. In this period the border was more or less closed. In 1993 the Barents region was created as a common political and economic zone for Russia, Finland and Norway. The importance of and energy put into this policy have varied during the years, and the border has had a higher priority in recent years than at first, mostly due to the political recognition of the importance of this area for future energy supply. The increased Norwegian awareness of the High North is reflected in a national policy document from 2006 (Ministry of Foreign of Affairs (2006). This also corresponds to an EU policy giving priority to the northern dimension. Borders, in the meaning of frontiers, are areas where the national states are open to the world, and also let the outer world have significance for its own doing – they are areas for economical, cultural and political innovations and change. Thus when referring to Kirkenes on the Norwegian-Russian border as a frontier town, one indicates that this is a town that has significance for national politics, economic affairs, culture and identity. Many people in Kirkenes seem to look at their town as the capital of the Barents Region. Another token of Norway looking at the border as a forefront of its national politics is for instance the regime that the country has established for sea operations. Towards the end of 2005 the Norwegian coast guard trapped a Russian trawler that had caught fish within the Norwegian fishery boundary that Russia contests. This stands strongly in contrast to all the claims about cross-border collaboration and unity. Thus, there are counteracting signals in Norwegian politics concerning the neighbour country. And so are the signals concerning national policy concerning the High North. In many ways the areas across the Norwegian-Russian border are marginal areas, areas that throughout history have been colonised and never really de-colonised. Thus, when the national awareness once more faces the northern areas, it may be seen as a continuation and strengthening of the national colonial politics towards the north. There is a widespread fear in north that this means a southern domain in northern politics. It is therefore of vital importance to provide the political community with knowledge about social and cultural conditions of the border areas. For Further Reading Akinwumi, A.E. 2005 (Un)Making place, displacing community: the “transformation” of identity in a Russia-Poland borderland. Social & Cultural Geography, 6: 951-956. Donnan, H. (1999) Borders. Frontiers of Identity. Oxford: Berg Publishers. Mathisen, S.R. (1998) Det farlige naboskapet i nord. Eksplisitte og implisitte fortellinger på en « ny» grense. Tradisjon, nr. 2, 11-23. Newman, D. (2006) The lines that continue to separate us: borders in our "borderless"world. Borders. Progress in Human Geography, 30: 143-161. Paasi, A. (2005) Boundaries as social practice and discourse. The Finnish-Russian border. In Ganstner, P. and Lorey, D.E. (Eds) Borders and border politics in a globalizing world. Oxford: SR Books. Viken, A., Nyseth, T. and Granås, B (2007) Kirkenes: The "bordered’ reinvention of a mining town. In Nyseth, T. and Granås, B. (Eds). Reinvention of place. Nordregio-rapport 2007. Vila, P. (2003) Processes of identification on the U.S.-Mexico border. The Social Science Journal, 40, pp. 607-625. Barentsinstituttet 5 år 2011 ••• 7 Arvid Viken (Left), Agnes Ackermann og Elvira Røst at Grensefortellinger, Centrum Café Kirkenes, Barents Spektakel 2009. (Foto: Marit Wøhni) The Kitchen Table as Research Tool By Aileen A. Espiritu, The Barents Institute/UiT The idea of border stories came on a cold and snowy December night before Christmas of 2009. Brain-storming around a dining table in Arvid Viken’s kitchen in Tromsø, he and I came up with the idea of border story-telling as an effective way of enriching our 8 ••• Universitetet i Tromsø research of border identities on the Norwegian/Russian border between Sør Varanger and Pechenga, Russia. Thus, as a corollary to the Norwegian Research Council-funded project entitled “The construction and negotiation of borders. Discourses related to the border between Norway and Russia,” led by Professor Arvid Viken of Høgskolen i Finnmark and the University of Tromsø, our research team has been collecting -- and recording by voice and photographs -- stories of everyday lives on the Norwegian- Russian border between Sør Varanger and Pechenga. Interviews of residents living on the border began in December 2009 and continues with the addition of Russian stories of everyday life on the border. For the most part, these interviews have taken place at the family kitchen table with individuals, couples, and families recounting their everyday lives on the Russian border with Norway. Many stories are extraordinary and others, as one would expect, banal, but all have been immensely valuable as primary source evidence for our research project on the construction and negotiation of borders. stories that belong to them. Indeed, our hopes of getting the community interested proved very successful when we had a story-telling afternoon during the 2010 Barents Spektakel produced each year by Piken på Broen in Kirkenes. Exciting and poignant Norwegian and Russian stories were told to a packed café on a very cold day in early February. Guests from Pechenga also came to share their stories and to listen to their Norwegian neighbours in translation. Additionally, the stories have been published in journalistic interview format, done by journalist Marit Wøhni, in the local newspaper «Sør Varanger Avis» in order for us to communicate to the community what it is our project is about, in hopes of attracting more stories, but also in order to show the community the value of these Aileen A Espíritu and Arvid Viken at a dining room table brainstorming about borders during the Stoltenberg Seminar 2010 dinner at Gapahuken, 500 metres from the Russian border. (Photo: Michael Miller) Barentsinstituttet 5 år 2011 ••• 9 Stein Roar Mathisen på Stoltenberg Seminaret 2010 & Forskningsdagene 2010. (Foto: Michael Miller) Hverdagsliv i grenseland Av Stein R. Mathisen, Høgskolen i Finnmark Fra et offentlig politisk, militært og økonomisk synspunkt framstår grenser mellom ulike nasjoner som harde fakta, som linjer tegnet på et kart etter år med forhandlinger, eller til og med som et resultat av kriger. Grensen mellom Norge og Russland er bare 196 km lang, men den har likevel spilt en svært viktig rolle i norsk politikk i det 20. århundre, og ser ut til å fortsette å være viktig i det nye århundre. I manns minne har dette grenseområdet rukket å gå fra å være skueplass for krigshandlinger, til å bli et sterkt overvåket og avstengt område i en kald krig, for så å bli en region preget av stadig større åpenhet og kontakt mellom folkene på begge sider av grensen. Nasjonenes grenser baserer seg på den nasjonalromantiske ideen om at 10 ••• Universitetet i Tromsø det befinner seg et spesielt folk som deler en særegen, nasjonal kultur på hver side av grensen. Det er ikke alltid så lett å få dette kartet til å stemme med terrenget, og arbeidet med å bygge nasjonale identiteter innebærer ofte at etniske og nasjonale minoriteter kommer under press. Markeringer som grensegjerder, vakttårn og militære vaktposter deler naturressurser og geografiske landskap, men også folkegrupper som tidligere har vært i kontakt, eller som har felles interesser. Mens nasjonene produserer fortellinger om truende fiender, spioner, fremmede styresett og utrygghet, har grenseområdenes lokalbefolkning måttet forholde seg til denne grensen i sitt hverdagsliv. Deres fortellinger om dette gir ofte et annet inntrykk enn det man møter i de nasjonale eller dominerende fortellingene. I forskningsprosjektet « The Construction and Negotiation of Borders. Discourses related to the Border between Norway and Russia» (finansiert av Norges forskningsråd 2008-2011) har forskere fra Barentsinstituttet og Høgskolen i Finnmark blant annet intervjuet lokalbefolkning i grenseområdet, og samlet inn og hørt på de fortellingene som har blitt formidlet på begge sider av grensen. I februar 2010 ble det arrangert en fortellersamling på Sentrum kafe i Kirkenes med fortellere fra både norsk og russisk side av grensen, og i april ble det fulgt opp med et lignende arrangement på Kirkenes bibliotek. Endelig tok også biblioteket i Kirkenes initiativ til en tredje fortellersamling dette året, som ble arrangert i samarbeid med biblioteket i Nikel i november. Alle disse arrangementene hadde en overraskende stor oppslutning, med 60-70 deltakere, så det var tydelig at det fantes et stort behov for arenaer der grensefortellingene kunne formidles. Fortellingene er naturlig nok preget av de hendelsene som nasjonal politikk til enhver tid har iverksatt i dette området. Men de formidler også noe annet enn det som har blitt vektlagt i offisiell politikk. Selv i fortellingene fra krigshandlingene og fra den kalde krigens periode er det oftest de mellommenneskelige relasjonene og kontaktene med menneskene på den andre siden av grensen som dominerer. Grensen mellom «øst» og «vest» i Europa er i dynamisk endring etter nedtrappingen av den kalde krigen, og de kulturelle konsekvensene av denne endringen utspiller seg her og nå. Barentsregionen er en slik grensesone, der det i tillegg til brytninger mellom ulike politiske og økonomiske system også finnes sterke brytninger mellom tradisjon og moderne utvikling, mellom ulike etniske tradisjoner, og mellom ulike næringstilpasninger. Dette er brytninger som nedfeller seg på mange ulike nivå. I samtiden henter de prosessene som finner sted i slike grensesoner sine kulturelle uttrykk både fra den lokale, den nasjonale og den globale meningsproduksjonen. Derfor blir det viktig å ikke bare undersøke det som foregår på det internasjonale politikk-nivået, men også de endringene som foregår i hverdagslivet til de menneskene som befinner seg i slike grensesoner. Studiet av hverdagslivets arenaer bringer ofte en annen type informasjon enn den som man kan få tak i ved å studere offentlige diskurser. Et slikt perspektiv bygger på at det er viktig å få tak i hva som beveger seg på et lokalt plan i en utviklingsprosess. De politiske og offentlige diskursene må i denne sammenhengen snarere sees som dominante diskurser, som påvirker hverdagslivet uten å alene konstituere det. Mens den offentlige arenaen stiller krav om kategorier som er mest mulig klare, entydige og avgrensede, kan man i hverdagslivets arenaer tvert imot finne kategorier som er mer tvetydige og utflytende. De sonene som befinner seg mellom de klare og avgrensede kategoriene på hver side av grensen, er altså ikke ’hvite’ felt eller ’tomme’ områder. Men de kan være heterogene, sammensatte og ambivalente. Derfor, hevdet den amerikanske antropologen Renato Rosaldo i 1989 med referanse til grensen mellom Mexico og USA, måtte de kulturelle grenselandene ikke primært forstås som analytisk tomme soner, men som områder der det foregår en aktiv og kreativ kulturell produksjon av mening. De fortellingene og hverdagserfaringene som er samlet inn i dette prosjektet avspeiler slike kreative meningsdannelser, og gir flere innfallsvinkler til å forstå de premissene som mellomfolkelig samarbeid over grensene kan bygge på. Knut Tharaldsen, Svein H. Sørensen, Evelyn Olsen Lid, Jorunn Haug Grensefortellinger ved Centrum Kaffe Kirkenes, Barents Spektakel 2009. (Foto: Marit Wøhni) Barentsinstituttet 5 år 2011 ••• 11 Maria Nosova fra Pechenga, Grensefortellinger ved Centrum Kaffe Kirkenes, Barents Spektakel 2009. (Foto: Marit Wøhni) 12 ••• Universitetet i Tromsø 10 TORSDAG 18. FEBRUAR 2010 Livet langs en grense Høyskolen i Finnmark, Barentsinstituttet og Sør-Varanger Avis ønsker å få frem hverdagshistorier knyttet til den norsk-russiske grensen i gammel og ny tid. Historier fra krigen, fra den kalde krigen og fra nyere tid som illustrerer kontakt, kulturforskjeller, språkproblemer og vennskap. Hvordan har det vært å leve langs denne grensen? Hva er DIN historie? Skriv og fortell til [email protected], eller til Sør-Varanger Avis, postboks 63, 9915 Kirkenes. Hardt arbeid og kongebesøk i Grense Jakobselv Jorunn Oddveig Haug (66) vokste opp i Grense Jakobselv og hadde en barndom med mye frihet, men også hardt arbeid. Hennes mor, Olga Hilja Johansen, flyttet fra Øvre Pasvik til Grense Jakobselv i 1943 og fikk oppleve noen år med åpen grense og godt naboskap. Det store høydepunktet i bygda var kongebesøket i 1957. Intervjuet av Marit Wøhni Olga Hilja ble født i 1918 i Øvre Pasvik, og her vokste hun opp sammen med 13 søsken. Med finsk mor, som kom fra Petsamo, og norsk-finsk far, snakket Olga Hilja kun finsk da hun begynte på internatskolen på Strand, hvor det kun var tillatt å snakke norsk. Den gang var elevene på skolen i fem til syv uker tre ganger i året. Faren jobbet de første årene med tømmerarbeid, og samtidig bygde de seg en liten gård med kyr, sauer og rein. Mormor Evelina bodde på finsk side av Pasvikelva. Dit dro de på besøk enten på ski, til fots eller med båt. Åpen grense Olga Hilja flyttet sammen med datteren Erly til Grense Jakobselv i 1943 da hun giftet seg med Aage Johansen. Det nygifte paret bodde sammen med Aages mor og hans to søstre. To av Olga Hilja sine eldre søstre hadde giftet seg med menn fra Grense Jakobselv, og bosatt seg der noen år tidligere. På den andre siden av grensen, som den gang var finsk land, hadde de en russisk familie, en finlender med russisk kone og en skoltesamisk familie som nærmeste naboer. Alle behersket norsk. Den gangen kunne de gå over grensen for å besøke hverandre. Husdyrene beveget seg også fritt over grensen. Beitet for kyrne var godt på norsk side, men det hendte rett som det var at kyrne gikk over elva og beitet på finsk side. Kom de ikke tilbake til kveldsstellet var det bare å hente dem hjem igjen. Naboene evakuert Under den tyske okkupasjonen lagde tyske soldater en gangbru over elva. En sommerdag i 1944 gikk Olga Hilja over brua med sin ett-årige datter, Jorunn, i vognen. Lite visste hun da at det var siste gangen hun kunne krysse elva for å besøke naboene. Høsten 1944 ble naboene evakuert til Midt-Finland, og de kom aldri tilbake. Olga Hilja fortalte i 2003 i for- bindelse med en utstilling på Grenselandmuseet: – De (familiene på finsk side) pakket med seg så mye de kunne, men måtte la mye stå igjen. Min mann hjalp skoltefamilien å pakke. De hadde ikke så mye. Kona sa at det var ikke meningen at de skulle ha så mye. Hun hadde nemlig nettopp vært hos en annen familie der kona gråt og pakket, pakket og gråt. Selv hadde hun pakket fem pakker, det var alt. Det var fort gjort og hun slapp å forlate mye. Tyskerne brente ned alle hjemmene på finsk side. Det var mye skyting og bråk langs grensen, men så en dag var det helt stille. Det kom russiske soldater og fortalte at tyskerne var jaget vekk. Vi var glade for at svigermor snakket russisk, så hun kunne forstå de russiske soldatene. Kald fred Etter at tyskerne var jaget og freden kom til Grense Jakobselv, bodde det ikke sivile folk på den andre siden av grensen lenger. Det ble et problem å holde kyrne borte fra Sovjetunionen. De måtte jages til fjells. Det var et slit å få dem til å trekke andre veier, som var mer bratt og ulent. Etter en stund kom grensegjerdet, og da ble det bedre. Familiene slapp da å gjete kyrne. Selv om det kun var russiske soldater på den andre siden av gren- sen ville ikke Olga Hilja flytte fra den lille bygda Grense Jakobselv. De hadde det trygt og godt, men syntes selvfølgelig at det ble tomt uten naboer på den andre siden av elva. Olga Hilja og Aage fortsatte å bo i den lille bygda, hvor de fostret opp fire jenter og en gutt. Frem til 1990-tallet var Olga Hilja kirketjener i Kong Oscar II kapell, samtidig som hun drev campingplass. Huskestue Jorunn Oddveig Haug, datter av Olga Hilja og Aage (født 1943) forteller at de som barn ble tidlig innprentet at de ikke måtte gå over grenseelva, som rant like ved gården deres og var lett å passere da den var både smal og grunn. Men det var ikke alltid like lett for de yngste barna å forstå dette. - En gang oppdaget vi til vår store forferdelse en yngre søster av meg og et søskenbarn satt på sandbanken på den andre siden av elva. Der satte de og grov i sanda etter skjell. Vi ropte at de måtte komme tilbake, og etter en stund kom de over elva – med skjellene knyttet inn i skjørtene. Det ble skikkelig huskestue etterpå, forteller Jorunn. Opera - Under krigen ble alle radioene i Grense Jakobselv konfiskert. Det var en av innbyggerne som fikk oppgaven med å konfiskere radioene, og det var helt håpløst å gjemme unna radioer. Men i 195051, da pappa begynte å jobbe på kraftstasjonen på Kobbholmen, fikk vi endelig råd til å kjøpe ny radio. Spesielt mamma var veldig glad for endelig å få radio i hus. Jeg husker veldig godt at når vi jobbet med slåtta, hørte vi mamma lytte til de norske operasangerinnene Aase Nordmo Løvberg eller Kirsten Flagstad, på full styrke hjemme på kjøkkenet. Da Jorunn var syv år lærte hun å sykle. Sykkelen var etterlatt av en familie som hadde bodd på finsk side før 1945. Hun husker at de kalte sykkelen Sandra etter den tidligere eieren – og at den var stor. Fra hun var åtte år syklet hun over en mil på dårlig kjerrevei til Heimdal for å handle i butikken. Hun husker at hun var så liten at hun måtte ha hjelp til å feste varene på sykkelen. - Det hendte at jeg syklet enda lenger, helt til tante Gulli som bodde et stykke forbi butikken, forteller Jorunn. Rester av den sykkelen henger fortsatt hjemme i garasjen. Grenseflørt Jorunn husker at de russiske soldatene spilte fotball på sletta rett over elva, og de danset og spilte trekkspill oppe på fjellet. De var også veldig gode ryttere, og hadde LANGT GRENSELIV: Olga Hilja Johansen foran en ustilling på Grenselandmuseet i 2003. (Foto: Ekatherina Gjetmundsen) rene oppvisningen for ungdommene på den norske siden. – Som ungjente oppdaget vi at det var mange kjekke karer på sovjetisk side, og det ble vel litt uskyldig flørt over elva, men aldri fysisk kontakt. Dette oppdaget mamma og pappa, og ble rasende. De var veldig redde for at dette skulle få konsekvenser for oss på en eller annen måte. Kongebesøk Det var en stor begivenhet da kong Olav og hans datter prinsesse Astrid besøkte Grense Jakobselv i 1957. Bygda stod på hodet. Jorunn, som da var 14 år, og hennes to år yngre søster ville også pynte seg til dagen. De fikk tak i lakenlerret som de selv sydde svingskjørt av. Disse farget de røde. Så møtte de opp, og den eneste ledige plassen var nedenfor kirketrappa. - Ingenting slår det besøket. Kong Olav var flott, men jeg var mest opptatt av prinsesse Astrid, som var så nydelig, forteller Jorunn, som synes det er morsomt at konge-besøket ble filmet, og et lite klipp viser to jenter som står nedfor kirketrappa i selvsydde skjørt. Barentsinstituttet 5 år 2011 ••• 13 TORSDAG 4. FEBRUAR 2010 21 Livet langs en grense Høyskolen i Finnmark, Barentsinstituttet og Sør-Varanger Avis ønsker å få frem hverdagshistorier knyttet til den norsk-russiske grensen i gammel og ny tid. Historier fra krigen, fra den kalde krigen og fra nyere tid som illustrerer kontakt, kulturforskjeller, språkproblemer og vennskap. Hvordan har det vært å leve langs denne grensen? Hva er DIN historie? Skriv og fortell til [email protected], eller til Sør-Varanger Avis, postboks 63, 9915 Kirkenes. Med grensepass etter rein Ivar Jacobsen var en av fem reineiere på Jarfjordfjellet på 80-tallet. Uten en egen avtale om å hente tilbake rein som krysset grensen til Sovjet, hadde ikke reineierne kunnet leve av flokken sin. – Den gangen var vi fem reindriftsutøvere på Jarfjordfjellet. Noen sluttet på grunn av alderen, mens andre måtte gi seg på grunn av forurensning som ble et stort problem på 1980-tallet. Vinterbeitet ble rett og slett svidd vekk av røyken fra Nikel og Zapolyarny, forteller Ivar Jacobsen i dette intervjuet med Marit Wøhni fra Barentsinstituttet. Etterhvert som beitet ble dårlig på 1980-tallet begynte reinen å trekke mot Russland, eller Sovjet som det hette den gang. Reinen søkte selvfølgelig dit det var mat, og mat var det mest av på den andre siden av grensen. Den gang var også grensegjerdet veldig dårlig. Om vinteren blåste det ned og det var lett for reinen å komme seg over gjerdet. Grensepass – Da fikk vi som reineiere en avtale med Grensekommisæren om å melde i fra når reinen hadde gått over grensen. De tok kontakt med russerne og forklarte ved hvilket grensemerke reinen hadde gått over. Så fikk vi klarsignal om å passere grensen. Vi hadde egne grensepass for slike turer. Denne ordningen var med på å berge livsgrunnlaget vårt. Vi hadde ikke overlevd som reineiere uten den avtalen, forteller Jacobsen. Å samle reinflokken kunne ta en hel dag før reineierne fikk dyra over igjen og tilbake i Norge. Dersom de russiske soldatene hadde tilgang til skuter, hjalp de gjerne til med arbeidet. Samarbeidet gikk utmerket. Grensevaktene hadde med sin egen tolk. Han snakket veldig godt norsk. – Jeg tror mange av grensevaktene også kunne norsk – det er jeg helt overbevist om. De fulgte godt med når vi snakket oss i mellom, mener den tidligere reineieren. tull med grensepasseringene den gang. Bare en gang fikk de ikke lov til å passere grensen. Ett år, på vårparten, var det tydelige spor av rein som hadde krysset grensen nede i Grense Jakobselv-dalen. Det ble meldt fra på vanlig måte, men reineierne fikk ikke komme over. Meldingen tilbake var at det ikke var rein der. – Området ligger nært kyststripa, så vi regnet med at de sikkert hadde installasjoner der som vi ikke skulle se. Da mistet vi en del rein. Det eneste vi kunne håpe på var at reinen kom tilbake på egenhånd. Mange nysgjerrige Det var mange som var nysgjerrige på disse grensepasseringene. Jacobsen opplevde at helt fremmede mennesker kom bort til han og ønsket å vite hva han hadde sett og hørt på den andre siden. – Hvordan de hadde fått greie på at jeg hadde vært over grensen vet jeg ikke. Vi som drev med rein på Jarfjordfjellet hadde tidlig bestemt oss for at vi aldri skulle snakke til noen om det vi opplevde på sovjetisk side. Hva skulle egentlig de nysgjerrige med de opplysningene? Undres han. Det foregikk mye rart på grensen. Jacobsen og de andre observerte mye trafikk i området. Når det var barmark var det mange biler som kjørte uten lys helt ut til grensen på Jarfjordfjellet. De så også tydelige spor etter mennesker over grensen flere steder. – Så vi hadde våre mistanker, men vi var forsiktige med hva vi snakket om. Vi hadde et godt samarbeid med russerne og det eneste vi ønsket var å få reinen vår tilbake, forteller han. Ikke penger Det varierte fra år til år hvor mange ganger reineierne kjørte over grensen. Noen år var det bare to turer over, andre år seks ganger. Det var helst før slakting i desember og på våren, like før flyttingen av reinen til sommerbeitet på Holmengrå, at det var behov for å samle reinen. – Vi ble godt kjent med de russiske grensevaktene. Personlig ble jeg godt kjent med to av dem som jeg møtte mange ganger, og det var trivelig. I fjor ble det skrevet i avisene at russerne vil at reineierne i Pasvik skal betale når reinen beiter på russisk side. I dag dreier det seg om penger. På 80-tallet var det aldri snakk om penger. Den gang var det heller ikke snakk om bestikkelser. Vi var jo litt spente angående bestikkelser når vi begynte med grensepasseringene, men dette var ikke noe tema, sier Ivar Jacobsen. Avsvidd I 1988 sluttet Ivar Jacobsen med reindrift. Svovelrøyken fra Nikel og Zapolyarny hadde svidd bort beitelandet på Jarfjordfjellet. Den lille fortjenesten han hadde igjen etter slakting gikk til bensin som var nødvendig for å holde flokken samlet. I dag er det kun to reindriftsutøvere igjen på Jarfjordfjellet – Senere begynte jeg som busssjåfør igjen, og denne gangen kjørte jeg turister over til Russland. Da lærte jeg å kjenne Russland på en helt annen måte. Nå ble grensepasseringene veldig OVERTOK 1979: Ivar Jacobsen er født i 1949 og gift med reineierdatter Solveig Marie Jacobsen. Han drev reindrift på hobbybasis sammen med svigerfar i begynnelsen. Var buss-sjåfør fra 1972 – 79, men overtok reinflokken i 1979. (Arkivfoto) problematiske. Jeg kjente meg ikke igjen. De russiske tollerne hadde alltid noe de kunne sette fingeren på, og de så vel helst at vi snudde og kjørte hjem igjen, tror Ivar Jacobsen. Godt mottatt Det var som regel to eller fire reineiere som kjørte sammen over grensen, avhengig av hvor mange rein som hadde gått over. I begynnelsen var det spennende å skulle kjøre over til den andre siden. De var alle spente på om det ville skje noe de ikke var forberedt på, om de ville føle seg utrygge. – Men vi ble godt mottatt av russerne. De var alltid hyggelige. De var også flinke og visste alltid nøyaktig hvor reinen vår var, og de visste helt eksakt hvor mange rein som var gått over. De hadde sendt soldater ut for å telle reinen. Det var aldri noe 14 ••• Universitetet i Tromsø LEVEBRØD: På slutten av 80-tallet var det slutt med reindriften for Ivar Jacobsen etter at reinbetene på Jarfjordfjellet var avsvidd av svovelforurensningen fra Nikel og Zapolyarny. (Illustrasjonsfoto) 10 TORSDAG 11. MARS 2010 Livet langs en grense Høyskolen i Finnmark, Barentsinstituttet og Sør-Varanger Avis ønsker å få frem hverdagshistorier knyttet til den norsk-russiske grensen i gammel og ny tid. Historier fra krigen, fra den kalde krigen og fra nyere tid som illustrerer kontakt, kulturforskjeller, språkproblemer og vennskap. Hvordan har det vært å leve langs denne grensen? Hva er DIN historie? Skriv og fortell til [email protected], eller til Sør-Varanger Avis, postboks 63, 9915 Kirkenes. GRUNT VANN: Større dyr hadde ingen problemer med å krysse den grunne grenseelva. Kald krig, varm omsorg Selv om Sovjet lukket seg inne etter andre verdenskrig, forsvant ikke medmenneskeligheten hos dem som levde og virket på begge sider av grenseelvene, forteller Synnøve Ackermann i denne grensehistorien. Små hendelser som å løsne en fiskekrok fra ei russisk busk, eller å fiske opp ei lue som fløt over mot norsk side ble utført, og taus takknemlighet ble vist fra motsatt elvebredd. Denne pålagte stillheten rådet lenge etter oppmykningen av grensebestemmelsene. Min egen onkel bar på en spesiell opplevelse i nesten 55 år, før han anså det som trygt å fortelle om den til sine nærmeste. Episoden fant sted i Grense Jakobselv på sensommeren, i 1950 eller muligens året etter. Onkel var 18-19 år gammel. I lag med med to andre av dalens mannlige innbyggere hadde han fått i oppdrag å male skolehuset før starten på nytt semester. Skolehuset ligger lunt til inne i bjørkeskogen. Omtrent 150 meter nedenfor går det kronglete elveleiet mellom grensestolper og fine sandbanker. Grensevakter i knipe En morgen de tre karene stiller til ny malerøkt, blir de oppmerksom på aktivitet nede ved elva. Høyrøstede stemmer fyller det ellers så tyste grenselandskapet. Nysgjerrigheten våkner, og så stille som mulig går de nedover mot elva. Selv om de er rimelig godt skjult av skogen, føler de en viss uro. Da de skimter elva mellom trærne, får de se to russiske grensevakter som virker svært oppskaket over noe på norsk side. Forbauselsen til de tre malerne blir stor når de oppdager ei ku som går fredelig og beiter på elvebredden. Gårdene nedover dalen holder kyr, men nordmennene skjønner fort at dette er ei russisk ku som tilhører militærforlegningen. Ei ku er et verdifullt dyr, både i kroner og på matbordet, og nordmennene kan lett forestille seg hvilke konsekvenser det vil få for de russiske soldatene dersom kua blir borte. Strenge regler Tilfeller som dette skal omgående meldes til grensepolitiet, som videre skal rapportere til grensekommissæren. Deretter skal russiske myndigheter kontaktes og møte avtales for så til slutt å løse saken i fellesskap. Prosedyren er gjort grundig klart for alle fastboende i dalen, og de tre malerne vet at noe annet vil være strengt ulovlig og straffbart dersom det blir oppdaget. Russernes fortvilte fjes veier tyngre for nordmennene enn restriksjoner og trusler, og etter en kort rådslagning bestemmer de seg for å ta saken i egne hender. Rømlingen som intetanende gomler i seg gress skal hjem igjen. Onkel som er yngst, springer tilbake til skolehuset. Kort etter er han tilbake med et langt tau. Imens har de andre to fanget inn kua, og tauet bindes rundt halsen hennes. De russiske soldatene følger spent med fra sin side av elva. Alle fem vet at dette må skje så fort som mulig. Grensepolitiet kan dukke opp når som helst. Kjærkommen hjelp Onkel kler av seg sko og bukse og vasser ut i den grunne elva. Halvveis ute, der grensa går, stopper han og kaster tauenden over til russerne. De begynner straks å trekke, men kua er lite villig til å forlate sitt nye beite. Nordmennene legger tyngda til og dytter på henne bakfra, og med et lite byks er kua i vannet og på vei over. Når russerne endelig får tak i henne, løsner de kjapt tauet og kaster det tilbake til onkel, som venter ute i elva. Ikke ett ord blir utvekslet, men soldatene viser sin dype takknemlighet med kroppsspråket. De forsvinner hurtig inn i skogen med kua mellom seg. Nordmennene skynder seg tilbake til skolehuset. Der puster de lettet ut og tar hverandre i handa på at de skal holde tett om hendelsen. Vel i gang med malinga ser de UNDER OPPSIKT: Steinar Ingebrigtsen og noen kompiser opplevde å være på isfiske på Pasvikelva bevoktet av en russisk Kalasjnikov. (Arkivfoto) Bevoktet på fisketur Steinar Ingebrigtsen var ivrig fisker i unge år. I 1955 var han på påsketur og fisket på isen ved Kobbfoss i Pasvik. – Jeg tror det var i 1955. Nordens Klippe hadde bygd feriehytter for sine medlemmer på Kobbfoss. Vi var endel ungdommer som hadde fått leid hytter der i påsken. Vi fisket endel på isen nedenfor fossen. En dag vi kom på isen sto det to russiske soldater på den andre siden av grensen. De fisket, de også. Da vi kom ned på isen, sluttet den ene soldaten å fiske. Han tok sin Kalasjnikov av skulderen og pekte på oss. Vi syntes dette var ubehagelig, men besluttet at vi ville fiske til tross for dette. Og det gjorde vi. De to på den andre siden av grensen på elva skiftet om å fiske og å holde oss under oppsikt. Dette sto på i noen timer, før de pakket sine saker og forsvant inn i skogen. Slikt kunne man også oppleve på den tiden, forteller Steinar Ingebrigtsen. Barentsinstituttet 5 år 2011 ••• 15 TIRSDAG 16. FEBRUAR 2010 19 Livet langs en grense Høyskolen i Finnmark, Barentsinstituttet og Sør-Varanger Avis ønsker å få frem hverdagshistorier knyttet til den norsk-russiske grensen i gammel og ny tid. Historier fra krigen, fra den kalde krigen og fra nyere tid som illustrerer kontakt, kulturforskjeller, språkproblemer og vennskap. Hvordan har det vært å leve langs denne grensen? Hva er DIN historie? Skriv og fortell til [email protected], eller til Sør-Varanger Avis, postboks 63, 9915 Kirkenes. Språket, et viktig instrument Galina Rohde flyttet fra Russland til Norge i 1997, 59 år gammel. Her forteller hun hvordan det var å måtte ta utfordringene på strak arm. Både de språklige og alle de andre tingene som var vanskelige å takle i møtet med det nye landet. Det første problemet som oppstod med en gang jeg kom, var språket. Så jeg bestemte meg fort for å gå på norskkurs, og det så fort som mulig. Da mannen min, Einar, ringte til rektor på kompetansesenteret, fikk han til svar at Galina kanskje var for gammel til å lære seg et nytt språk. Da vitset Einar tilbake til ham; Galina er mye yngre enn vi begge to tilsammen. Og en stund etter fikk jeg plass på norskkurs. Fra første undervisningstime fikk jeg stor interesse for det norske språket. Vi jobbet mye selvstendig, hadde mange små tester underveis i lesing og i skriving. Selv om jeg aldri fikk noen individuell vurdering av mine stiler, unntatt - nesten feilfritt-, synes jeg at dette arbeidet med språket i system, var bra. Derfor takker jeg lærerne for det. Tung opplevelse Jeg jobbet med språket timevis. Mitt mål var å beherske dette for å bruke det som kommunikasjonsmiddel i jobben min og som middel for å bli kjent med mennesker, kultur og med folketradisjoner i dette landet som jeg skulle bli en del av framover. Det var ikke alltid så lett som jeg tenkte og trodde. Nesten hver dag som gikk, oppstod mange forskjellige problemer: En gang i begynnelsen besøkte jeg en butikk i Kirkenes uten å kjøpe noe. Da ble jeg stoppet av en ekspeditrise og bedt om å vise alt som jeg hadde i veska mi. Da kjentes det også dumt å bare kunne tre ord,-nei, ikke og ingenting, for å forsvare meg. Det var en grusom opplevelse som også viste hvorfor det er så viktig å lære språket for å klare seg i andre land. Og i liknende vanskelige situasjoner. Oppmuntring Fra 1997 til 1999 tok jeg mange forskjellige eksamener i norsk. Både muntlige og skriftlige. Grunnskoleeksamen, mellomnivåtest og Bergenstest. Alt gikk bra. I løpet av denne perioden fikk jeg hjelp, støtte og mange oppmuntringer fra lærere på Bjørnevatn skole, på Sandnes skole og fra enkeltmennesker. Alle oppmuntringer er jeg takknemlig for. En av dem spilte en helt spesiell rolle for meg. Jeg skulle løse oppgavene på mellomnivåeksamen. Jeg fikk panikk og trodde oppgavene var for vanskelige for meg. Men en av vaktmennene, Roy, spurte meg; 16 ••• Universitetet i Tromsø BARENTSPRIS: Galina Rohde (th) har funnet seg godt til rette i det norske samfunnet etter snart 14 år i landet. I 2004 fikk hun Kirkenes Soroptimistklubbs Barentspris for sin innsats i Barentssamarbeidet. Daværende klubbpresident Anne Marie Dalmeyer Nilsen (tv). (Arkivfoto) – Er du Galina Rohde? Er det du som har skrevet et brev i boka på Vardehytta, da du gikk på skitur? Ja, svarte jeg. – Du er flink i norsk, sa han. Etter denne oppmuntringen fikk jeg som en fugl, store vinger, begynte å tenke og skrive. Jeg var kommet i gang. Ikke engelsk Ordforrådet mitt var blitt bedre for hver dag, men faste uttrykk skjønte jeg ikke alltid. En gang ble jeg invitert til en familie hvor det blant gjestene var et engelsk par. Da en av dem på norsk spurte meg; hvordan står det til, Galina, svarte jeg: – Jeg kan ikke engelski. Det var latterlig og komisk. Liknende hendte med andre utlendinger også. Det følgende skjedde på bussen Bjørnevatn- Kirkenes. Jeg traff ei dame fra et annet land. Hun var kommet til Norge mye tidligere enn jeg. Da jeg spurte henne; kjører du til Kirkenes, svarte hun; nei, jeg bor i Bjørnevatn. Etterpå tenkte jeg at det står ikke så verst til med deg, Galina. Iallfall ikke med det norske språket. Pen før Mange humoristiske historier hendte da jeg jobbet med mine elever. Ei jente fra 2. klasse på Sandnes skole sa: Galina, kan du snakke norsk med meg? – Det gjør jeg, var mitt svar. – Nei, faktisk ikke, svarte hun tilbake. – Galina, du er ei snill kjerring, var det så en gutt som sa til meg. De andre elevene begynte å le av dette. Jeg ble sint og sa at, nei, jeg er ikke kjerring, jeg er lærer og har høy utdannelse. En gang hadde jeg undervisning med en gutt fra Iran i 8. klasse. Han fikk en oppgave å lage en setning med et adjektiv i. Han kunne ikke. Så sa jeg som eksempel at Galina er pen. Han svarte at nei, du er ikke pen. Kanskje du var pen før, sa han. Men han forsto med en gang hva et adjektiv var. Vi lo av dette begge to. Telefonsamtaler og klokkeslett var spesielt vanskelig. En misforståelse oppstod da mor til ei jente skulle hente henne kl. 13.30. Men jeg oppfattet det som 14.30. Mora kom til riktig tidspunkt , men jenta var ikke klar. Jeg var nervøs og tenkte at mora ville bli sint på meg. Men hun tok det pent og jeg ble lettet. Andre reaksjoner Nordmenn reagerer helt annerledes enn russiske i slike situa- sjoner. Nordmenn er rolige, høflige og blide. Under Bergenstesteksamen ble jeg sittende foran ei pen, ung russisk jente. Hun hadde et stort gullarmbånd. Da hun startet å skrive, slo armbåndet på pulten og gav fra seg en høy lyd, slik at jeg ikke kunne konsentrere meg. På min oppfordring om å ta armbåndet av, svarte hun på russisk at du, gamling, burde sitte hjemme i stedet for å være her! Jeg svelget fornærmelsen og konsentrerte meg om mine oppgaver. Arbeidet med norsk språk har åpnet øynene mine for hvor viktig språk er i forholdet mellom mennesker, nasjonalt som internasjonalt. Derfor er jeg nå godt igang med engelsk. Det språket vil åpne hele verden for meg. Startet skolesamarbeid Galina Rohde kom i kontakt med Norge gjennom skolesamarbeidet mellom Bjørnevatn skole og skole 9 i Zapoljarnyi. Einar Rhode, som var lærer ved Bjørnevatn skole da samarbeidet kom igang for fullt fra 1996, forteller at dette ikke var det første og slett ikke det eneste skole til skole samarbeidet over grensen. Det var likevel spesielt på grunn av sin nedfelte målsetting om å bygge ned fordommer mot russere, Russland og det russiske. Fordommer som var merkbart økende blant Bjørnevatn skole sine elever. Prosjektet var også litt spesielt fordi hvert skoleår hadde sitt eget tema. Alle hadde noe med grensen og det å være grenseboere å gjøre. En stor fordel var det også at de to skolene lå relativt nær, og reisetida dermed kort. Tiden til samvær ble derfor større. En liten sideeffekt av prosjektet var at Zapoljarnyi som turistmål ble åpnet. Før starten i 1996 gikk alle turistbusser direkte til Murmansk. Ved tiårsjubileet i 2006 evaluerte vi samarbeidet i forhold til formålet om å få bygget ned fordommer over grensen, og kunne konkludere at vi var kommet et godt stykke på vei. Ved skolens første besøk i Zapoljarnyi 1996, var fem elever hjemme på grunn av frykt. Andre året vi skulle reise krevde halvparten av elevene å bli vaksinerte seg , i redsel for en eller annen sykdom på den andre siden. Etter noen år var alt sånt borte. Samarbeidet fortsetter fremdeles, om enn i en litt forenklet form, også av økonomiske grunner. I alt har rundt 500 elever og lærere på hver side av grensen besøkt hverandre, forteller Einar Rohde. 10 TORSDAG 4. MARS 2010 Livet langs en grense Høyskolen i Finnmark, Barentsinstituttet og Sør-Varanger Avis ønsker å få frem hverdagshistorier knyttet til den norsk-russiske grensen i gammel og ny tid. Historier fra krigen, fra den kalde krigen og fra nyere tid som illustrerer kontakt, kulturforskjeller, språkproblemer og vennskap. Hvordan har det vært å leve langs denne grensen? Hva er DIN historie? Skriv og fortell til [email protected], eller til Sør-Varanger Avis, postboks 63, 9915 Kirkenes. Grensejeger på randen av krig Tormod Hoel var grensejeger i juni 1968 da en merkelig dur hørtes gjennom tåkehavet ved grensemerke 174. Det viste seg at den sovjetiske hær stod oppmarsjert på den andre siden av Pasvikelva. Dette er Hoels historie. mot kikkerten min. Jeg fikk tatt et raskt overblikk over situasjonen som ble innrapportert til sjefen. Jeg nevnte tanksen som pekte rett mot oss. Jeg husker jeg nevnte, kanskje i en liten bisetning, at man kan si hva man vil om russerne, men våpenpuss, det kan de. Bare øvelse? Vi som har bodd i området her noen år, kjenner til at værgudene kan være noe lunefull fra tid til annen. Den sommeren jeg husker best med glede var sommeren 1960. Motpolen til denne sommeren var nok 1968. I den grad man kan bruke begrepet manns minne, var nok dette året det dårligste hva været angår. Jeg kan godt huske vi hesjet høy med ullvotter på. På grensevakt Jeg avtjente min verneplikt fra 1967 til 1968. Var grensejeger fra januar til juli, da jeg dimitterte. Den 6. juni opprant med kritthvit nysne som omkranset stasjonen på Brattli. Et enslig revespor krysset gårdsplassen og forsvant ut på myra. Ellers så det veldig jomfruelig ut når man tittet lettere sjokkert ut av vinduet. Jeg og Einar Welle var satt opp på patrulje utpå ettermiddagen til grensemerke 177 med en avstikker til 174. Allerede tidlig på formiddagen begynte tåka å sige på. Den ble tettere og tettere utover dagen. Å si at det var direkte surt ute var ikke å ta særlig hardt i. Vi parkerte syklene ved Nordmo Gård, og gikk ut til grensemerke 174. Vi kunne knapt skimte elva som stille passerte Fløternesset på sin vei ned mot Elvenes og sjøen. Rar dur Mens vi sitter og lytter inn i tåkehavet synes det som en rar dur i fjerne. Det er utrolig hvor lett lyder bærer når tåka er tett. Lyden kommer fra Russland, i retning mot Kontiosalmi, der hvor Ishavsveien møter dalbunnen i Pasvikdalen – på russisk side. Lyden blir stadig sterkere. Egentlig skulle vi fortsette ned mot 177, men valgte å bli sittende en stund til. Kanskje burde vi avbryte patruljen fortere enn planlagt, for å melde fra til stasjonen. Hva var dette for en lyd? Vi hadde ikke hørt noe lignende tidligere. Etter hvert ble det klart at dette var kjøretøyer på larveføtter, som det heter. Kjøretøyer som går på belter. Det var ikke ulikt en bulldoser som kjører på vei. Som patruljefører besluttet jeg da å avbryte patruljen for å rapportere til sjefen på stasjonen om vår teori. Pansrede kjøretøy på vei langs elva i retning Harefoss/Skoltefoss. Nervøs stemning Vi var ikke spesielt godt utrustet i grensevakta den gang. Hvordan skal man på raskeste måte få gitt beskjed til stasjonen? Radiosam- PÅ UTRYKNING: Grensevaktene Tormod Hoel (tv) og Sverre Nes sommeren 1968. (Privat foto) band, hva var det? Det er da lokal kunnskap kommer til sin rett; hvor finner en nærmeste telefon, og hvor er korteste vei dit? Endelig ble det litt action på grensa. Vi løp korteste veien til min hjemplass for å gi sjefen en orientering om situasjonen. Vi fikk beskjed om å komme tilbake til stasjonen umiddelbart, og det ble gjort en del omrokeringer i forhold til oppsatt plan for dagen. Jeg ble, i likhet med mange av mine kamerater, sendt nordover i teigen for å observere så godt man kunne under de rådende forhold. Jeg husker mange av guttene hadde en noe nervøs holdning, både i ord og gjerning. Og det er vel ganske naturlig, da de fleste kom fra steder lengre sør i landet, og kanskje knapt hadde hørt om Russland. Plutselig står de ansikt til ansikt med stormakten – uten å se de. Bare den sterke larmen. Dette ga god grobunn for fantasien til mang en 20 åring. I kikkerten Jeg satt i tårnet ved grensemerke 185 morgenen etter. Selv om tåka var tett, så fulgte man med i kikkerten så godt man kunne. Hva var dette? Et skimt av land på andre siden, eller var det bare innbilning? Pulsen steg noen hakk. Jo, – tåka begynner å letne. Jeg gav beskjed til de andre, og alle la seg i posisjon for å få et overblikk over situasjonen når tiden kom. Plutselig var det som om noen bare blåste tåka bort, og…. Oi, oi! Pansrede kjøretøy i en uendelig kolonne på vei mot Skolte- foss/Elvenes. I vannkanten, like nedenfor porten til den russiske grensevaktleiren Illepinlahti stod en tank, T-54 med løpet peilet inn Sjefen syntes ikke dette var det minste morsomt, og kommanderte meg ut av tårnet, med kikkerter og det hele. Motvillig forlot jeg orkesterplassen, mens jeg forundret ristet på hodet over overilte reaksjoner. Dette er jo bare en øvelse. Jeg hadde da vitterlig bivånet mange av disse opp gjennom oppveksten. At denne øvelsen hadde et stort omfang var vel innlysende. Nå hadde jeg som grensevakt i oppgave å følge med i slikt. Hadde jeg vært sivilist, ville jeg aldri fått sett øvelsen fra «første benk». I ettertid kan man vel si at jeg hadde både rett og feil. Det var bare en øvelse (les: maktdemonstrasjon). Men aldri tidligere hadde aktiviteten hatt et slikt omfang. Enn videre, den norske grensevakta har vel aldri, verken før eller senere, hatt en mer realistisk øvelse langs deler av grenselinja. Etter noen dagers maktdemonstrasjon så trakk de seg pent tilbake. Det er med en viss form for humor jeg ser på dagens grensejegere som må ty til elgspor på isen for å få til en «realistisk» øvelse. Når jeg snakker med dagens grensejegere liker jeg å fortelle om «vårres krig». Vi som tvang russerne til retrett med kun US karabin. Alarm på Korpfjell Også sivilist og bedriftselektriker Steinar Ingebrigtsen havnet midt i begivenhetenes sentrum i junidagene i 1968. På Korpfjell. Ingebrigtsen forteller at han jobbet ved Garnisonen som bedriftselektriker fra 1965 til 1980. Han hadde ansvaret for alle installasjonene i tilknytning til GSV. 6. til 7. juni 1968 var han og en kollega på Korpfjell for å vedlikeholde en teknisk installasjon. Om natten ble vi vekket av full alarm. Da vi kom ut i korridoren var alle mannskaper igang med å lade magasiner. Vi elektrikere ble henvist til stuen for ikke å være i veien. Det var ikke helt mørkt, men tåke og helt stille. Vi åpnet et vindu for å lytte og det vi hørte var en guffen lyd. Det var lyden av stridsvogner vi hørte, stridsvogner som kjørte opp mot grensen. Det var som om de var rett utenfor gjerdet som omsluttet NÆRT HOLD: Sivilist og elektriker Steinar Ingebrigtsen var tilfeldigvis på jobb på Korpfjell da Sovjet viste sine muskler i juni 1968. (Arkivfoto) stasjonen. På grunn av tåka så vi ingenting. Det gikk kaldt nedover ryggen på oss, og jeg håper jeg aldri får høre den lyden igjen. Stasjonssjefen sa til oss at hvis det skjedde noe, måtte vi utstyre oss med miniatyrgeværene som lå på skytebanen, ta en sneskuter og prøve å komme oss avgårde. Det slapp vi heldigvis. For stridsvognene stoppet ved grensen. Såvidt jeg vet var det bare oss to sivile som opplevde dette på så nært hold, forteller Ingebrigtsen. Barentsinstituttet 5 år 2011 ••• 17 16 TIRSDAG 16. MARS 2010 Livet langs en grense Høyskolen i Finnmark, Barentsinstituttet og Sør-Varanger Avis ønsker å få frem hverdagshistorier knyttet til den norsk-russiske grensen i gammel og ny tid. Historier fra krigen, fra den kalde krigen og fra nyere tid som illustrerer kontakt, kulturforskjeller, språkproblemer og vennskap. Hvordan har det vært å leve langs denne grensen? Hva er DIN historie? Skriv og fortell til [email protected], eller til Sør-Varanger Avis, postboks 63, 9915 Kirkenes. Grensesprengende bibliotek - Vårt lokale initiativ, på 1980-tallet, var en av mange små grunnsteiner som la grunnlaget for Barentsregionens tilblivelse. Det var ikke alltid vi visste hvor vi ville lande. Vi bare gjorde det, forteller biblioteksjef Hildur Eikås. Intervjuet av Marit Wøhni I 1996 ble Sør-Varanger bibliotek nominert til årets bibliotek og i 2008 fikk biblioteket 500 000 kroner fra Fritt Ord til forprosjektet «Det Grensesprengende bibliotek». Etter hvert ble biblioteket i Sør-Varanger en møteplass for russere. De har en av landets største russiske boksamlinger, og 25 prosent av utlånet er russisk relatert. Fra 2010 får SørVaranger bibliotek 500 000 kroner fra staten til å videreutvikle den norsk -russiske bibliotektjenesten. Stor avstand I 1983 fikk Sør-Varanger bibliotek for første gang besøk av de ansatte fra biblioteket i Nikel. - Vi hadde en flott bokutstilling på biblioteket, og var litt stolte av det. Etter besøket kom det en artikkel i avisa Sovietskaya Petchenga, hvor det ble klaget på at enkelte kommunistiske, norske forfattere ikke var å finne på utstillingen. Vi var sjokkerte. Da forstod vi hvor stor avstand det var mellom oss, forteller Eikås. I 1985 reiste ansatte fra Sør-Varanger bibliotek på gjenvisitt til biblioteket i Nikel, og etter hvert også til Severomorsk og Murmansk. Kulturkollisjon Det første besøket ble veldig formelt, et rent høflighetsbesøk. Det var ikke mulig å snakke med russiske kolleger på egen hånd, og de ble fulgt tett hele tiden. Språket var også et problem. Møtene foregikk med tolk, men tolken kunne som oftest ikke engelsk. Det ble en stor kulturkollisjon. Hotellet de bodde på huset også soldater, og til deres store overraskelse fikk de servert tyttebærsaft og vodka til frokost. Eikås husker også at det statlige fjernsynet kom for å filme dem. - Vi lurte på hva i all verden var så viktig med en liten gruppe fra Kirkenes, forteller hun. I forkant I 1994 flyttet Zina Pedersen fra Nikel til Kirkenes. Samme år begynte hun å jobbe på Sør-Varanger bibliotek. - Vi var forut for vår tid. Det var ikke mange russiske ansatte i Kirkenes på den tiden, og det var ikke fritt for at mange var skeptiske. De russiske lånetakerne satte selvsagt stor pris på å få 18 ••• Universitetet i Tromsø PIONERER: Zina Pedersen (tv) kom fra Nikel til Kirkenes i 1994 og begynte på biblioteket samme år. Biblioteksjef Hildur Eikås har stått i spissen for pionerarbeidet Sør-Varanger bibliotek har bidratt med i Barentssamarbeidet helt siden starten på 1980-tallet. (Foto: Marit Wøhni) hjelp på sitt eget morsmål, forteller Eikås. Stor forskjell Det var stor forskjell på sovjetiske og norske bibliotek på 1980-tallet. Sovjetiske bibliotek hadde en oppdragende funksjon. De var et talerør for staten og den «riktige» politikken. - I forhold til vår frie og kritiske bibliotekkultur utgjorde det en stor forskjell. Selv bare for seks syv år siden var møteavtalene fortsatt veldig formelle i tonen og innholdet var bestemt på forhånd. I dag har vi et mer avslappet kollegialt forhold, sier Eikås. I 1989 ble det for første gang arrangert en Nordkalottkonferanse for biblioteksektor i Murmansk. – De offisielle delegatene (vip’ene) fikk en helt annen forpleining en oss. De fikk et eget rom på den offisielle middagen, mens vi andre, fra grasrota, spiste middag og inntok vår drikke i den store restauranten på Arktika hotell. Vi hadde det nok vel så hyggelig og artig som den andre gruppen, forteller biblioteksjefen. Studietur I 1990 fikk Hildur Eikås et reisestipend fra Kulturdepartementet for å studere bibliotekene i Nikel og Murmansk. Studieturen ble foretatt om sommeren sammen med daværende avdelingsbibliotekar Aud Kristine Johnsen. - På norsk vis var vi straks rede til å gå i gang med samtaler og informasjon om biblioteket, men det var ikke de russiske. Først var det god tid til tedrikking. Og så kom spørsmålene. De var stort sett av privat karakter. Om vi var gifte, hadde barn og hva vi tjente, med mer. Det var som å høre et lettelsens sukk etterpå. Joda, vi var jo ganske så normale og hadde de samme utfordringer og bekymringer i det sosiale livet. Dermed ble også isen brutt. Det var en artig og lærerik erfaring, som alltid har vært med oss videre i samarbeidet med våre russiske kolleger, forteller Eikås. Innkjøp i Nikel På 1990-tallet kom de første russiske sjømenn til Kirkenes. Sjømennene drev gatelangs og hadde lite eller ingen tilbud. Biblioteket begynte å bestille russiske bøker og avisa Pravda fra Deichmanske bibliotek i Oslo, men litteraturen falt ikke helt i smak hos sjømennene. Da bestemte Hildur Eikås seg for selv å reise til Nikel for å kjøpe bøker. Det var spiren til den store russiske samlingen som biblioteket har i dag. Samarbeidet med Nikel bibliotek utviklet seg raskt på 1990-tallet, og Eikås forteller: - Bibliotekdirektør Marina Trusova snakket godt engelsk, var visjonær og åpen for nye ideer og prosjektmuligheter. Når også kjemien stemte, og vi tenkte i de samme baner, bedret mulighetene seg til å videreutvikle det norsk -russiske biblioteksamarbeidet. Vinteren 1992 dro vi inn til Nikel på vår første «bokinnkjøpstur». Marina hadde pluk- ket ut bøker til oss i den lokale bokhandelen, og det var utrolig mange bøker vi fikk med over grensen for en billig penge. En russisk bok kostet i snitt 10 rubler, og for 250 norske kroner fikk vi kjøpt 200 bøker. De russiske tollerne syntes nok vi var litt rare, siden vi kun hadde med bøker og ingen sprit, og attpåtil hadde med rubler tilbake. Som forøvrig ble konfiskert. Pionerer Marina Trusova hospiterte en periode ved Sør-Varanger bibliotek. Hver onsdag kom hun til Kirkenes på formiddagstid sammen med ballettinstruktør Anna Karpova, som også hadde oppdrag i Kirkenes. Marina fikk læring i det norske systemet, og russiske bøker var noe av det første de fikk inn i bibliotekets database. Ordningen med hospitering varte helt fram til Sør-Varanger bibliotek ansatte egne russiske bibliotekarer som hadde flyttet til kommunen. - Vi kan nok si at vi på denne tiden var pionerer, og at de små stier vi den gang gikk opp, har vært av stor betydning for det videre arbeidet, påpeker Eikås. Allerede i 1992 ble strukturerte planer lagt for det videre samarbeidet. I en rapport skrives følgende: «Hvorfor er vi så opptatte av samkvem med naboen i øst? Hvilken nytte kan vi ha av hverandre? Kan øst og vest forenes?» Og svarene ble også gitt i samme rapport: «Ja, vi har nytte og glede av å bli kjent med hverandre. Det er viktig at nordmenn får innblikk i russisk kultur og vice versa. Samarbeid med Russland må ikke bli bare økonomisk. Avstanden mellom Nikel og Kirkenes er liten geografisk, men det er store forskjeller i politikk, språk og kultur. Vi i Kirkenes lærer mye om russisk språk og kultur gjennom samarbeidet. Etter hvert håper vi å kunne opparbeide en kompetanse på området. Vi håper da å kunne være til nytte for andre kommuner i Finnmark, eventuelt også andre steder i landet.» – Og det er jo der vi faktisk er i dag, fastslår Hildur Eikås. Er her Høsten 1995 ble konferansen «Grenseløst biblioteksamarbeid» arrangert i Kirkenes og Nikel. Det ble en opplevelse for alle deltakere, og mange nære relasjoner oppsto mellom norske og russiske kolleger. En av foredragsholderne var forfatter og journalist Petter Normann Vaage. To artikler fra konferansen kom på trykk i Dagbladet, og noe av det han vektla var at han aldri hadde reist så langt innenriks før og at turen til Nikel gjorde inntrykk, da han heller ikke hadde kjennskap til de nordlige områder av Russland. «Er Russland et annet sted?» var tittelen på hans foredrag. - For oss bibliotekansatte har Russland aldri vært et annet sted. Det har vært her og det er fortsatt her, sier Hildur Eikås. 16 TORSDAG 21. JANUAR 2010 Livet langs en grense Høyskolen i Finnmark, Barentsinstituttet og Sør-Varanger Avis ønsker å få frem hverdagshistorier knyttet til den norsk-russiske grensen i gammel og ny tid. Historier fra krigen, fra den kalde krigen og fra nyere tid som illustrerer kontakt, kulturforskjeller, språkproblemer og vennskap. Hvordan har det vært å leve langs denne grensen? Hva er DIN historie? Skriv og fortell til [email protected], eller til Sør-Varanger Avis, postboks 63, 9915 Kirkenes. Den stengte grensen Thormod Hoel på Holmfoss har mange minner om livet på grensen. Her forteller han to historier om sterke opplevelser, dramatikk og moralske dilemma når det står om liv bak ei stengt grense på Pasvikelva. Pappa, som hadde vært politimann under krigen, la ned et grundig arbeid i å oppdra oss i å ferdes langs ei stengt grense. Som liten gutt sluttet liksom verden på andre siden av Pasvikelva. Men fra tid til annen kom det noe frem fra «intet», som fortalte at det kunne ligge en skjebne bak hendelsene. Det var sommer, det var varmt og vi drev med slåttonna. Jeg mener det var i 1952 eller 1953. Jeg var en 5 – 6 år gammel, og mitt bidrag til å fremskaffe vinterfôr til dyrene var heller beskjedent. Jeg og mine søsken var trolig mer interessert i det som lå nærmest, mens pappa lot blikket gå utover elva av og til. Tatt av strømmen Plutselig så sier han noe, løper ned til kaia hvor båten var fortøyd og rodde fort utover elva. Først skjønte jeg ikke noe. Så fikk jeg se en båt komme drivende nedover fra det russiske løpet av Holmfossen. Vi fulgte nøye med i det som foregikk. Pappa rodde ut til den drivende båten, tok tak i tautampen som han festet til sin båt og kom roende hjem. Der dro han russebåten opp på land. Han ringte myndighetene for å fortelle hva som hadde skjedd. Han antok at det var en russer som hadde mistet kontrollen over båten, og blitt tatt av strømmen. Han mente også at russeren hadde hoppet over bord når han skjønte at båten ville gå utfor fossefallet. Trolig var dette veldig dumt, og en direkte årsak til at mannen druk- NORDMO GÅRD: Thormod Hoels fortellinger har begge utgangspunkt på Pasvikelva ved hjemplassen Nordmo Gård på Holmfoss. Det eldste bildet er privat og er tatt på tidlig 50-tall. net. For hadde han lagt seg ned i båten ville det trolig gått bra. Det var i alle fall lite vann i båten. Fant bare lua Etter noen dager skulle det være offisiell tilbakelevering av utstyr. Det var en hel delegasjon, flest russere, men også representanter fra Grensekommissariatet. Nabogutten kom med lua til den druknede soldaten som han hadde funnet drivende i elva. Den ble overlevert sammen med båten. Dette var den første druk- ningsulykka som jeg fikk et forhold til. Den ga grunnlag til mange spørsmål hos en unggutt som aldri tidligere hadde hatt døden så nært innpå seg. Men siden den gang har det dessverre vært flere drukningsulykker – både med norske og russiske ofre. Tåkelagt natt Jeg vil ikke påstå at jeg er ekstremt flink til å tidfeste ting som har skjedd. Men jeg vil anta vi stopper opp rundt 1980. Det er august og vi er i full gang med siloslåtta. Etter å ha drevet med innhøstinga om dagen er det gjerne fjøsstell på kvelden. Og når fjøsstellet er ferdig, er det å trakke i siloen med traktor, slik at alt er klart til en ny dag. Det er en evig kamp med tiden, og søvnen får bare vente til senere. Det var en slik kveld med trakking i de tidlige nattetimer. Tåka var tykk som en vegg ute. I døråpninga satt Mikkel Rev og ventet på kaffepause, slik at det vanket en godbit på ham også. Han hadde i flere dager fulgt etter traktor og fôrhøster på jordene og fanget mus. Så vi var blitt riktige gode venner. Fæle hyl Endelig var det tid for pause. Jeg stoppet traktoren, tok av hørselvern og satte meg ned for å skjenke i kaffe. Du verden, hvor stille det kan bli når motorene er slått av. Jeg hadde knapt tatt den første kaffesupen da det hørtes noen fæle hyl ute fra elva. Hva i all verden var dette? Jeg lyttet litt til, og ropene fortsatte. Jeg lurte på om det var noen som hadde fest oppe ved fossen – noe som slett ikke var uvanlig. Men det kunne også være noen som var i nød på elva. Skjønt hva de hadde på elva å gjøre i denne sikten var uforståelig. Jeg sprang ned til elva for å løsne båten. Man så knapt en armlengde for seg. Jeg hoppet opp i båten, startet motoren og la i vei. Da jeg var kommet ut i selve elveløpet stoppet jeg motoren for å lytte. Det var helt stille. Jeg ropte ut i natten og i tåkehavet, men fikk ikke respons. Hjelpeplikt Jeg vurderte om jeg skulle dra over på russisk side for å se. Er det noen som er i nød er man pliktig til å hjelpe, uansett på hvilken side av grensen hjelpen trenges. Men sett at det bare var noen som hadde fest, og hoiet i fylla. Hvordan ville man da blitt tatt i mot av russerne? En tur til Sibir ville passe dårlig, nå midt i slåtta. Jeg lå en stund til ute på elva og ropte og lyttet. Til slutt innså jeg at jeg ikke hadde noe å bidra med, så jeg famlet meg hjemover gjennom tåkehavet. Jeg ble sittende på kaia en god stund for å lytte og tenke. Tro hvor lenge vedkommende hadde ropt? Var det noen som var i reell fare? Hadde det skjedd ei ulykke? Jeg gikk tilbake til arbeidet, og tankene om denne hendelsen ville ikke slippe taket i meg. Omsider måtte også jeg ta kveld, og gikk og la meg. Sokning Dagen etter ble jeg vekket av ei illsint vekkerklokke. Det føltes som om jeg ikke hadde rukket å lukke øynene enda. Jeg stod opp i halvørska, laget en sterk kopp kaffe før jeg gikk til fjøset for å ta morgenstellet. Da jeg kom ut på trappa registrerte jeg stor aktivitet av russerne ute på elva. Det var mange båter ute som drev med sokning nedenfor Holmfossen. Da var det i alle fall ikke noe fylleskrål. Vedkommende russer ble funnet utenfor Gravholmen, i nærheten av Kompolaneset dagen etter. Etter en slik hendelse er det ikke til å unngå at tanken om «man kunne gjort noe», kommer streifende. Men et slikt spørsmål får man aldri noe svar på. Barentsinstituttet 5 år 2011 ••• 19 LØRDAG 27. FEBRUAR 2010 9 Livet langs en grense Høyskolen i Finnmark, Barentsinstituttet og Sør-Varanger Avis ønsker å få frem hverdagshistorier knyttet til den norsk-russiske grensen i gammel og ny tid. Historier fra krigen, fra den kalde krigen og fra nyere tid som illustrerer kontakt, kulturforskjeller, språkproblemer og vennskap. Hvordan har det vært å leve langs denne grensen? Hva er DIN historie? Skriv og fortell til [email protected], eller til Sør-Varanger Avis, postboks 63, 9915 Kirkenes. GRENSEBOERE: Svenn (69) og Edith Randa (67) har i hele sitt liv levd og bodd tett og nært med den russiske grensen. (Foto: Marit Wøhni) Aldri sett russerne som fiender Ekteparet Svenn og Edith Randa på Vaggetem har aldri tenkt at naboene på den andre siden av Pasvikelva er fiender. Men de opplever grensa like stengt som før. - Den eneste forskjellen i dag er at vi ikke trenger bæretillatelse på fotoapparat, forteller de. Intervjuet av Marit Wøhni Svenn og Edith Randa har i 45 år bodd ved Ellenvannkrysset. Ekteparet forteller at helt til fotoforbudet ble hevet på 90-tallet, måtte de som bodde langs grensa innhente skriftlig tillatelse fra Grensekommissæren for å eie et fotoapparat. Likte ikke båt Edith forteller at hun ble først klar over Pasvikelva og Russland 20 ••• Universitetet i Tromsø på den andre siden da hun som åtte-åring begynte på internatskolen på Stand. Hele bussturen fra barnsdomshjemmet på Vaggetem gikk jo langs grensen, noe hun aldri hadde tenkt på før. - Men jeg har aldri trivdes i båt på Pasvikelva. Er alltid redd for å komme for nært grensa. Som barn likte jeg meg ikke når vi skulle ro til onkel sin gård, som lå nært Skogly - tollstasjonen. Enkelte plasser kom vi veldig nært grensa, forteller Edith. Svenn, som vokste opp på Skogfoss, forteller at de bodde så nært grensa at de pleide å kaste stein over til Russland. - Det var en stille plass, og det var sjeldent at vi så russere. Først da grensevakta ble bygget på slutten av 50-tallet merket vi at vi bodde ved grensa, forteller Svenn. Han legger til at han aldri har hatt tanker om at russerne er fiender. Den eneste gangen han har opplevd noe negativt, var da det ble avfyrt varselskudd mot naboen, som var for nært grensa. Talefrykt Svenn var i forsvaret i 1960-61, og var nettopp kommet fra Garnisonen i Porsanger da han ble kalt ut på første oppdrag. - 17. mai 1960 ble vi tatt ut til å være paradevakt ved monumentet i bibliotekhagen. I sin tale på dagen kritiserte garnisionssjef Hugo Munthe-Kaas nordmennene som jobbet med demningen i Boris Gleb og kalte dem landssvikere. Det var kun nordmenn som jobbet der. Etter talen dro vi på byen for å ta en øl, men kvelden ble helt annerledes enn vi hadde forestilt oss. Da vi kom tilbake til leiren med buss ble vi beordret opp på rommene for å pakke alt militært utstyr. Vi fikk beskjed om å bære det ut, men fikk ingen forklaring på hva som skulle skje. Troppsjefene fløy rundt omkring i leiren, og det var stor biltrafikk. Så ble vi kjørt ut i terrenget for å være i full beredskap i tilfelle russerne ble fornærmet etter talen til Munthe-Kaas. Vi var ute i 2- 3 dager, og flyttet leir flere ganger. Svenn legger til at da demningen på Hestefoss skulle bygges i perioden 1966-70 ble brakkebyen lagt på norsk side. Senere var Svenn grensevakt på Korpfjellet og på Tangenfjellet øverst i Pasvik. Han forteller om en episode fra den gang. - Det var ikke lov til å ta kontakt med russiske soldater, kun et nikk var tillatt. Da to medsoldater på Tangenfjellet gikk patrulje langs grensa opp til Treriksrøysa, kastet den ene norske soldaten kaviar og ost over til de russiske soldatene som gikk patrulje på den andre siden. Den norske soldaten ble straks sendt tilbake til Høybuktmoen, og fikk ikke vende tilbake som grensevakt. Skapte uhygge Svenn begynte tidlig å arbeide i tømmerskogen i Pasvik. Først som brosler –hjelpemann til hestekaren som kjørte tømmeret ut fra skogen til velteplassene, og senere som tømmerhugger. Da han og Edith ble kjærester bestemte de seg for å bosette seg på Vaggetem. - Vi måtte tidlig lære våre barn at de ikke skulle gå langt ut på isen på vinteren. En ting var strykene under isen, men det var jo også fare for at de kunne rote seg over på russisk side. Men vi skremte dem aldri med russerne. Det fiendebildet som forsvaret skapte, kjente vi ikke igjen, vi som var fra dalen, forteller Svenn og Edith. Svenn hadde kort vei ut til arbeidsplassen i skogen, og Edith drev butikk og kafe i bygda de årene hun ikke var husmor på heltid. De forteller om litt uro i forbindelse med grensa opp gjennom årene. I 1953 ble en russisk spion tatt inne på norsk jord, like ved Grensefoss. Det viste seg at han hadde en liste over flere nordmenn, deriblant en nabo. - Jeg husker at vi syntes det var helt forferdelig. Denne episoden skapte litt uhygge, og vi følte oss ikke helt trygge, forteller Edith, som legger til at mange av innbyggerne i Pasvikdalen ble overvåket av politiet langt ut på 80tallet. - Men dette var ikke noe vi tenkte på til daglig, sier Edith. Er like I 1992 dro Edit og Svenn for første gang over grensa til Nikel. - Etter det første besøket så jeg ting på en annen måte. I hele mitt liv har jeg sett lysene fra Nikel, men etter det besøket så jeg ikke bare lys, men også ansiktene på dem jeg hadde blitt kjent med i Nikel. Ivan og Olga, Ola og Kari - vi var jo like, forteller Edit Randa. Grensefortellinger På Stoltenberg Seminaret 2010. (Foto: Michael Miller) Barentsinstituttet 5 år 2011 ••• 21 Arvid Kjeldsen, Grensefortellinger under Stoltenberg Seminaret 2010 & Forskningsdagene 2010. (Foto: Michael Miller) Minner fra anleggsperioden 1960-62 for Boris Gleb kraftverk Av Arvid Kjeldsen Stoltenbergseminar på Kirkenes 27.09.2010. Å fortelle om samarbeid over grensen mot Sovjetunionen og om hendelser som fant sted for 50 år siden, er en utfordrende oppgave fordi meget er skjult under glemselens slør. Jeg var den yngste og i dag den eneste gjenlevende i den lokale staben i det norske firmaet AS/KS Norelektro, Oslo som hadde byggherrefunksjonen for det sovjetisk kraftverket i Boris Gleb. Dessverre har det ikke vært noen kolleger fra denne tiden å konferere med. Alt i forbindelse med dette innlegget 22 ••• Universitetet i Tromsø er derfor slik jeg minnes forhold og begivenheter i løpet av to spesielle år under den«kalde krigen». Først litt om årsaken til at jeg som 26-åring søkte og fikk en jobb blant adskillig eldre og erfarne folk i firmaet Norelektro. Etter utdannelse som sivilingeniør fra Norges Tekniske Høgskole i Trondheim med hovedfag vassbygging, kom jeg høsten 1958 til Finnmark Fylkes Elektrisitetsforsyning i Vadsø (et offentlig plankontor for utbygging av vannkrafverk) der jeg arbeidet med mange fag- lig og interessante oppgaver. Likevel, som ung søker man alltid etter nye og større oppgaver. Det viste seg at muligheten lå snublende nær. Med kort geografisk avstand fra Sør-Varanger var jeg i Vadsø kjent med at Sovjetunionen og Norge hadde inngått avtale om fordeling av fallene i Pasvikelva og at det kun var et tidsspørsmål når det kunne bli aktuelt å bygge ut store kraftressurser i de 4 nederste fallene; Hestefoss 17 m (sovjetisk), Skogfoss 20 m (norsk), Melkefoss 10 m (norsk)og Skoltefoss (Boris Gleb) 20 m, (sovjetisk territo- rium på begge sider av elven). Fallene fra Enaresjøen og ned til Hestefoss tilhørte Sovjet i henhold til oppgjøret med Finland etter 2. verdenskrig. Våren 1960 søkte jeg på en utlyst stilling som kontrollingeniør ved Boris Gleb kraftverk. Etter telefonkontakt med Norelektro ble jeg kjent med at firmaet som var en avlegger av AS Hafslund, hadde inngått avtale med myndighet på sovjetisk side om å forestå planlegging og gjennomføring av samtlige bygge- og anleggstekniske arbeider for kraftverket Boris Gleb. Turbiner og elektrisk utrustning ville bli levert og montert av personell fra verksteder i Leningrad. (St. Petersburg). To norske entreprenørfirmaer hadde slått seg sammen og fått kontrakt på utførelse av anleggsarbeidene. Arbeidsfellesskapet opererte under navnet AS Pasvikkraft. Man regnet med å komme i gang med arbeidene på forsommeren og at anleggsperioden ville bli 2 år. Det ble samtidig opplyst at det ville bli bygget boliger for Norelektros og entreprenørens funksjonærer på Sandneskrysset syd for Kirkenes. I begynnelsen av mai måned fikk jeg brev om ansettelse. Norelektros oppgave på anlegget kunne i mange måter sammenlignes med en byggherrefunksjon. Staben som besto av 3 sivilingeniører og 2 ingeniører, skulle styre, kontrollere og kvalitetssikre at Pasvikkraft med sine underentreprenører utførte entreprisen i tråd med beskrivelser og tegninger som var utarbeidet av norske konsulentfirmaer og godkjent av sovjetiske myndigheter. Norelektros stab ble på den måten et mellomledd mellom den sovjetiske direksjonen som var etablert i Boris Gleb, og entreprenørens ledelse. I samarbeide med politiet i Sør-Varanger var det en stor oppgave å løse mange av de spesielle forhold som oppsto når en stor norsk arbeidsstokk, hjelpepersonell, materialer og forsyninger skulle trafikkere og fraktes over grensen mellom norsk og sovjetisk territorium For meg står samarbeidet mellom Nordelektro og russerne som nokså problemfritt. Kanskje en grunn var at entreprenøren stilte med dyktige ingeniører, formenn og arbeidere med lang erfaring fra utbygging av vannkraft både i inn- og utland. Alt av anleggs- og byggetekniske arbeider ble utført i henhold til norsk standard. Jeg kan derfor ikke minnes at ingeniørene fra den sovjetiske direksjon noen gang hadde merknader i forbindelse med kontroll og protokollering av kvalitet på utførelse av ulike oppgaver. En hyggeligere opplevelse skjedde under et besøk i Boris Gleb av teknisk direktør i AS Hafslund. Den russiske direksjonen inviterte på tur til Rajakoski (på grensen mot Finland) for direktøren og for samtlige lokalt ansatte i Norelektro. Det ble meget interessant biltur på østsiden av Pasvikelva med studie av «moderne» russisk byggeskikk samtidig som det ble servert et gedigent måltid med god drikke i en kafèlignende bygning ved kraftverket. Bruk av tolk ble kun benyttet på periodiske møter mellom den sovjetiske direksjon og Nordelektro. Det skal likevel ikke legges skjul på at språkbarrieren ved enkelte anledninger forårsaket misforståelser og at personlig kontakt med noen av russerne ble formidlet på stotrende engelsk eller ved hjelp av « fingerspråket» . En annen sosial tilstelning fant sted nyttårsdag i 1962 da det ble det invitert til juletrefest for de russiske barna med foreldre i en spisebrakke i Boris Gleb tilhørende Pasvikkraft. Også de norske funksjonærbarna som bodde på Sandneskrysset og som ikke var reist på juleferie til sine hjemplasser, var invitert. På bildene fra denne begivenheten ser man at de norske ungene allerede den gangen var skikkelige bråkmakere mens de russiske var mer tilbakeholdne. Kanskje også en annen kulturforskjell kan anes – mens både menn og kvinner møtte opp fra norsk side, var det bare russiske koner som møtte opp til en juletrefest for barn. En episode kan fortelles om at mangel på kommunikasjon kan få ubehagelige følger. Avtalen med Sovjet omfattet bygging av en ca. 3 km lang veiforbindelse mellom Boris Gleb og veien som går fra grenseovergangen ved Storskog og sørover. Veien skulle erstatte en vei som fra gammelt av gikk langs østsiden av Pasvikelva og som ville bli neddemt når dammen over Skoltefossnakken ble fullført. På et byggemøte ble det orientert om at jeg sammen med en assistent ville foreta rekognosering i terrenget før den nye veitraceen skulle planlegges i detalj. Det ble opplyst at turen ville finne sted på en bestemt dato. For meg ble de to årene som ansatt i Norelektro en periode da jeg fikk syn for at det var mulig også for to nasjoner som tilhørte hver sin geopolitiske militærblokk, å samarbeide på et rasjonelt grunnlag. Med disse glimt fra 2 interessante år i Sør-Varanger takker jeg for oppmerksomheten. Under befaringen ble vi anholdt av en militær patrulje med våpen rettet mot oss. Vi ble så geleidet til ventende kjøretøy som ble lukket med presenning. Etter 6-7 timers kjøring, uten mat eller drikke, kun med enkelte stopp hvor det ble oppfattet uforståelige diskusjoner, ble v i «frigitt» og overlevert fra en befalingsmann til en representant fra den sovjetiske direksjon. Hendelsen som var et ubehagelig innslag så lenge den varte, står for meg i ettertid som en” eksotisk” opplevelse som ikke mange andre nordmenn i fredstid har opplevet. Studietilbudet 2011 ••• 23 Kjell Olsen på Stoltenberg Seminaret 2010 & Forskningsdagene 2010. (Foto: Michael Miller) Kjønn, Alder Og Fortellinger Om Den Russisk-Norske Grense Av Kjell Olsen, Assistent Professor, HiFM Statsgrenser fremstår som konkrete skillelinjer mellom staters territorier, men gjennom å analysere fortellinger om slike grenser kommer det frem at grenser ikke er det samme for alle. Slike tilsynelatende konkrete delelinjer skaper ulike erfaringer hos ulike kategorier mennesker og denne ofte systematiske ulikheten kan gjenkjennes i ulike menneskers fortellinger. 24 ••• Universitetet i Tromsø Samtidig er slike fortellinger også avhengig av ulike intensjoner. Det vil si ulike menneskers ulike mål i forhold til grensen og den målsettingen de har når de forteller om den. Dette er et perspektiv på grenser som ikke bare vektlegger grensers symbolske betydning og deres konkrete utforming, men også de rutinemes- sige hverdagspraksiser som er med på å skape grenser så vel som oppfatningen av stater (Ferguson & Gupta 2002: 983-984). Verken den symbolske betydning eller slike hverdagspraksiser som skaper grensen er statisk over tid eller nøytrale i forhold til kjønn og alder. Av den grunn kan man forstå hvorfor kjønn og alder samt ulike intensjoner kan gi nokså ulike fortel- linger om den russisk-norske grensen. Dermed blir også fortellinger et mulig inntak til å analysere individers bevisste plassering av seg selv, deres selvrepresentasjon, ved at fortelleren aktivt relaterer egne erfaringer til sin bevissthet om verden, sine erfaringer og sin forståelse av endringer i tid, rom og relasjoner (Cohen & Rapport 1995: 8). Tre ulike fortellinger om den russisk-norske grensen Nå er det kanskje ikke så merkelig at det fortelles ulikt om den russisknorske grensen. De tre fortellingene som vil bli presentert ble fortalt i to forskjellige sammenhenger og dette er med på å gi ulike intensjoner hos fortellerne. Allikevel avdekker fortellingene to ulike forståelser av grensens symbolske betydning, noe som har sammenheng med alder. I tillegg kan fortellingene analyseres ut fra ulikeheter i hverdagserfaringer som er et resultat av statlige praksiser på grensen som skiller mellom kjønn og av ulikheter i erfaringer skapt av alder. Før dette vises er det imidlertid nødvendig å presentere de tre fortellingene som alle handler om nordmenns første besøk over grensen til Russland. De to første fortellingene ble fortalt i forbindelse med et fortellerseminar initiert av Barentsinstituttet og Høgskolen i Finnmark i Kirkenes torsdag 4. februar 2010. Arrangementet var en del av et «Twin City prosjekt» mellom Sør-Varanger kommune og den russiske nabokommunen, Pechenga rayon og ble annonsert på de to følgende måter; «Vi ønsker for eksempel historier fra krigen, fra den kalde krigen, historier som viser frykt for naboen, eller som illustrerer kontakt, kulturforskjeller, språkproblemer, vennskap og kjærlighet sett fra begge sider av grensa» og «Møt opp og fortell din historie eller kom og hør på noen andres». Med fortellere også fra russisk side, en vektlegging av krigen og fra norsk side inviterte innledere som hadde opplevd den kalde krigen og levd nær grensen i denne perioden ble nok den kalde krigen også et bakteppe for de fortellerne som senere tok ordet. Disse hadde en liknende bakgrunn som de to norske innle- derne og fortalte følgende fortellinger om sin første tur over grensen: En kvinne fortalte at hun vokste opp i Pasvik ved grensen. Hennes første tur til Russland, eller det som da var Sovjetunionen, var i begynnelsen av 1980-årene. Det var en kulturreise til Nikel der de ble vist rundt og det var underholdning for dem. Det var en opplevelse for en fra Norge som er vant med at folk er litt stive og ikke viser at de er kry av ungene sine. Da barna danset fikk hun en klump i halsen. Den mannlige fortelleren innledet med at han har bodd ved grensen i 40 år og det ganske nært. Første gang han var over grensen til Sovjet var i 1966. Han var med i en delegasjon og på den tiden måtte man gå til fots over ved grensestasjonene på Storskog. Da de kom til den norsk grenseposten var det ingen russere som møtte dem. Plutselig smalt det tre skudd og fortelleren holdt på å besvime. Det var på den måten grensevakten fikk kontakt og da skuddene var avfyrt kom russerne løpende. Siden den gang har han vært mange ganger i Russland. Tidlig ute i 1970 bodde han med god utsikt til Russland. Det var dermed også god innsikt fra Russland. På denne tiden hadde han kjøpt ny bil. Da han reiste over grensen med en delegasjon og møtte han en tolk som han kjente ganske godt. Allikevel ble han temmelig forbauset da hun gratulerte ham med ny bil! Jeg har i et annet arbeid vist hvordan kvinner og menns fortellinger ved denne anledningen hadde en tendens til å skille seg fra hverandre (Olsen 2011). Menns fortellinger tok utgangspunkt i den storpolitiske kontekst som preget grensen for så å vise hvordan allmenn menneskelige temaer som kjærlighet og vennskap også var en del av forholdet over grensen. Kvinner hadde en tendens til å ta utgangspunkt i allmenne temaer for så å trekke inn hvordan den storpolitiske kontekst under den kalde krigen påvirket disse. Bakgrunnen for denne forskjellen kan forstås ut fra de ulike hverdagserfaringer folk av denne generasjonen hadde i forhold til de statlige og kulturelle praksiser som var knyttet til grensen på denne tiden. Praksiser knyttet til selve grensen var da i hovedsak en mannlig domene og det samme gjaldt for selve grenseelven der man i sterkest grad erfarte også de russiske praksiser for grensens etablering. Dette er også en tendens i de fortellingene som er referert her. Den kvinnelige fortelleren vektla sine følelser i møtet med russiske barn i Nikel. I fortellingen understrekes kulturelle forskjeller, men ut fra et allmennmenneskelig tema som forholdet til barn. Mannens fortellinger tar på en helt annen måte utgangspunkt i militariseringen og etterretningen under den kalde krigen. Kontakt mellom militære vakter ved hjelp av skudd i luften og russernes oversikt over hva som skjedde på norsk side, selv et bilkjøp ble registrert, er temaer som helt klart inngår i den storpolitiske kontekst. Men selv om kvinner og menn på denne tiden hadde ulike erfaringer med de praksiser som omfattet grensen hadde de en felles erfaring om dens symbolske betydning som en skillelinje mellom to samfunnssystemer i øst og vest som på den tiden sto mot hverandre. En annen erfaring de delte var at denne motsetningen mellom samfunnssystemer ikke nødvendigvis gjenspeilte seg i den lokale kontakten med folk fra den nasjonen som hadde frigjort store deler av Finnmark i 1944. Denne symbolske betydningen finnes ikke i den neste fortellingen og den er også knyttet til andre hverdags erfaringer som kan forklare hvordan det fortelles om grensekryssingen. Disse erfaringene er heller ikke knyttet til grensen mellom to stater, men vel så mye preget av en globalisering der det som er blitt kalt transnasjonale og translokale systemer har fått en langt større viktighet (Ferguson & Gupta 2002: 990, 994). Denne fortellingen ble fortalt av en 19 år gammel kvinne ansatt i en frivillig organisasjon som samarbeider med søsterorganisasjoner i Russland. En intensjon med fortellingen var å vektlegge dette samarbeidet over grensene. Som de øvrige fortellerne Studietilbudet 2011 ••• 25 er hun også Finnmarking, men hennes første måte med Russland var i forbindelse med jobben. Hun syntes likevel ikke at møtet med Russland kom som et sjokk. Ungdommene i de organisasjonene som hun skulle jobbe sammen med hadde samme interesser og målsettinger som henne. Om sitt første besøk forteller hun videre at de kjørte med buss fra Kirkenes. Da hun kom over grensen føltes det ikke som et annet land. Men da hun så Murmansk var det akkurat som om det var en kjempeby i Finnmark som hun ikke hadde sett før. Grensens symbolske betydning fra den kalde krig er fraværende i denne fortellingen. Dette er ikke uventet siden fortelleren ikke har levd i denne perioden. Snarere fremheves likheten i mellom det å kjøre langs landeveien i Finnmark og på Kola. Det som overrasker er storbyen Murmansk som plutselig dukker opp i dette familiære landskapet. Heller ikke grensekryssingen med dens sjekkpunkter, kontroller, venting og byråkrati blir fremhevet. En av grunnene til dette er at heller ikke dette er noen ny erfaring for mennesker som reiser i dag. Selv på den minste flyplass i Norge er det kontroller før man reiser, sjekkpunkter man må igjennom og på litt større steder, køer som man må vente i. Det som dette understreker er at den typen kontrollregimer og overvåkningspraksiser som man møter på den russisk-norske grensen ikke lenger er entydig knyttet til statlige grenser, men til enkelte typer reiser i seg selv. Transnasjonale organer gjør at slike praksiser er en selvfølge når man foretar flyreiser. Bevoktning av politi eller vektere er en selvfølge på de fleste trafikknutepunkter i Europa. På den andre siden er mange grenser ikke omfattet av slike praksiser for medlemmer av Schengen landene. For mennesker som er vokst opp de siste 20 årene er den typen hverdagslige Litteratur: praksiser som kontrollregimer som det på Storskog ikke noe spesielt og heller ikke noe som entydig er knyttet til staten og dens grenser. I dag er det snarere mer bemerkelsesverdig at man ikke har slike kontroller på innenlandsflygninger på Island, enn at en blir sjekket ved inn- og utreise. At den kalde krigen skiller mellom den symbolske betydning som ligger i ulike aldersgruppers fortellinger om grenser er ikke overraskende. For nye generasjoner er den kalde krig en fjern fortid. Samtidig kan analyser av slike fortellinger også avdekke erfaringer med mer hverdagslige praksiser som er med på å forme fortellinger om den norsk-russiske grensen. Uten den symbolske betydningen fra den kalde krig blir grensestasjonen på Storskog ikke så mye viktigere enn andre steder der kontrollregimer utfører sine praksiser. Det som er et kjennetegn ved dagens samfunn er at slike kontrollregimer i økende grad er transnasjonale og dermed gir erfaringer som endrer den betydning kontrollen ved de nasjonale grenser hadde før. Kontroll og overvåkning skjer på andre steder og dette knytter folks hverdagserfaringer sammen på en ny måte. Dette er den samme måten som blant annet mange av dagens frivillige organisasjoner knytter sammen verder (Ferguson & Gupta 2002: 994). De saker de jobber med kjenner ikke landgrenser, men knytter sammen lokale steder i en transnasjonal verden. Cohen, Anthony P. & Rapport, Nigel 1995. Introduction. Consciousness in anthropology. I: Anthony P. Cohen& Nigel Rapport (red.), Questions of Consciousness. Routledge, London, s. 1-20. Ferguson, James & Gupta, Akhil 2002 Spatilazing States: Towards an Ethnography of Neoliberal Governmentality. American Ethnologist, 29(4): 981-1002. Olsen, Kjell 2011 (under utgivelse) Kvinner og menns fortellinger om den russisk-norske grensen. Tidsskrift for Kulturforskning. 26 ••• Universitetet i Tromsø (Photo: Thomas Nilsen/BarentsObserver.com) Barentssamarbeidet Grenseløse muligheter Av Rune Gjertin Rafaelsen, Sekretariatsleder, Barentssekretariatet Grensen mellom Russland og Norge er vår yngste og Russlands eldste. Dette sier noe om ulikhetene mellom våre to lands historiske utvikling. Både den franske og russiske revolusjonen og de europeiske politiske prosessene i kjølvannet av disse har vært sentrale premissgiverne for grensene og endringene mellom Norge og Russland. Den europeiske nasjonalstatsdannelsen som etterfulgte den franske revolusjonen og Napoleonskrigene var bakgrunnen for at Sverige/Norge og Russland kunne bli enige om en felles grense langs Pasvik og Grense Jakobselv. Det er fascinerende å se hvordan fransk geopolitikk utøvd av general På samme måte som den franske revolusjonen var en forutsetningen for den første grensedragningen i nord, var den russiske revolusjonen, eller rettere det kommunistiske kuppet oktober 1917, med på å endre grenseforholdene mellom Russland og Norge. blir det en del av nasjonale legender og historier. Utviklingen etter begge revolusjonene har flere parallelle trekk. Terroren som etterfulgte både den franske og russiske revolusjonen er et av dem. Ulik Stalin endte Robespierre selv for egen terror, men det er sannsynlig at den langt mer omfattende kommunistiske terroren under Stalin var inspirert av den Jakobinerne gjennomførte i Frankrike. Samtidig ser vi hvordan kommunistisk revolusjonsestetikk brukes i nasjonalistisk sammenheng i dagens Russland. Sovjettiden gis ny legitimitet. Revolusjoner har to liv – i det første livet er den uløselig knyttet til den daglige politikken. I det andre livet Sovjetunionen måtte avstå store områder etter revolusjonen, og et av disse var Petsamokorridoren, eller Jean Baptiste Bernadotte alias kong Karl Johan i samarbeid med tsar Alexander I klarte å få til prosesser som skapte stabile grenser. De nordøstlige delene av Norge var de som sist ble en del av kongeriket Sverige/Norge i 1826. Studietilbudet 2011 ••• 27 Pechenga, øst for Pasvik. Det er for øvrig 70 år siden kong Harald og hans søsken ble transportert ut gjennom denne korridoren i august 1940. Korridoren ble finsk i perioden 1918 til oktober 1944, da den Røde Arme inntok Øst-Finnmark, det første frigjorte området i Europa. Finland måtte rettmessig gi tilbake et område Russland hadde klare internasjonale avtaler om, basert på grensedragningen av 1826. Da den Røde Arme trekker seg ut av Kirkenes 1. september 1945 innledes en ny fase langs den norsk - russiske grense. Porten låses, og den kalde krigen gjør seg gjeldende. Men all kontakt opphører ikke. Selv under de kaldeste periodene av den kalde krigen klarte Norge og Sovjetunionen å forhandle fram praktiske løsninger om vannkraftutbygging i Pasvik. Nikita Khrusjtsjov kom ens ærend til Boris Gleb i 1962 for å åpne det første i en lang rekke felles norsk-sovjetiske kraftutbygginger langs vår grense. Våren og sommeren 1988 skjedde det noe langs den norsk-sovjetiske grense som på mange måter var vardøger for det som senere skulle komme. Som grenseboere merket vi at det som kom fra den andre sida ikke bare var svoveldioksid, men en ny åpenhet, politisk interesse og ønske om økt samarbeid. Endringene vi merket på russisk side var dramatiske. Vi kunne dra hvor vi ville, fotografere fritt og besøke hvem vi ville. Den nye tiden i nord ble tent gjennom Mikael Gorbatsjovs Murmansktale i 1987 hvor han vektla økt regionalt samarbeid. På norsk side hadde lokale og regionale aktører allerede startet prosessen. Muren falt på mange måter året før 1989 i nord, drevet fram av framsynte regionale pionerer på begge sider av jernteppet, innen politikk, næring og folkelig samarbeid. Personlig klarte jeg ikke den gangen å se noen sammenheng mellom de positive endringene som skjedde langs den norsk-sovjetiske grensen i 1988 og hva som året etter ble det store revolusjonsåret i europeisk moderne historie. President Jeltins maktovertakelse 28 ••• Universitetet i Tromsø og Sovjetunionens oppløsning i desember 1991 kan sees på som den tredje revolusjonen som påvirket våre grenseforhold i nord. Uten den fredelige demokratiske revolusjonen som bredte seg i Øst-Europa i 1989, og som også har påvirket dagens Russland, ville det aldri ha blitt etablert noe Barentssamarbeid. Det vinduet som ble åpnet som en følge av Sovjetunionens fall, ble raskt utnyttet av den norske regjering og den russiske presidenten. Den åpne politiske situasjonen som var i etterkant av oppløsningen gjorde at man kunne få til en regional deklarasjon som omfattet Russland, Sverige, Finland og Norge. Etableringen av Barentssamarbeidet er på mange måter et politisk kupp. Både regionale og sentrale politikere på begge sidene av grensen brukte det korte tidsrommet i forkant av 1993 til å få til et av de mest vellykkede regionale samarbeidsprosjekt i Europa. For Norge er det av stor betydning å ha en stabil og forutsigbar nabo i nord. Et destabilisert Russland er ikke en ønsket situasjon verken for Norge eller verden. Begrepet geopolitikk har kun betydning for Norge i en russisk kontekst. Vår utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske forankring både under den kalde krigen og nå skaper forutsigbarhet på begge sider. Barentssamarbeidet og det folkelige diplomati i nord er Norges viktigste fredsprosjekt. Gjennom et omfattende multilateralt og bilateralt samarbeid har Norge klart å få til et samarbeid på alle viktige samfunnsområder – det gjelder forvaltning av ressurser, næringssamarbeid og kultursamarbeid. Sporene av den kalde krigen kan ennå skimtes i enkelte miljøer og departementer, men samarbeidsklimaet er bedre enn noen gang. Alle de utviklingstrekk vi ser for nordområdene tilsier at Norge må ha fokus på de næringspolitiske mulighetene. Russland og Norge har vist gjennom forvaltningen av Barentshavet hvordan to land kan samarbeide for å sikre et bærekraftig uttak av marine ressurser. For befolkningen i nordområdene er det viktig med en balansert bærekraftig økonomisk utvikling som sikrer bosetting, nye arbeidsplasser og miljø. Nordområdene vil kunne spille en positiv sentral rolle også i den generelle vanskelige økonomiske situasjonen Europa nå gjenopplever med stagnasjon, stor ungdomsledighet og suppekjøkken i de europeiske hovedstedene. Disse erfaringene kan også brukes på de ikke-fornybare ressursene som finnes i nordområdene. Petroleumsressurser, mineraler, transport og logistikk åpner områder for mer økonomisk samarbeid. En balansert og bærekraftig økonomisk utvikling er et av de viktigste svarene for befolkningen i Arktis. Russland og Norge har fått til en ny delelinjeavtale i Barentshavet. Dette er vår siste uavklarte grensedragning med Russland, og vil få stor betydning for utviklingen av nordområdene. Norge og Russland fant fram til en løsning på avgrensningen av sokkelen mellom våre to land. Dette er en de viktigste enkelthendelsene i norsk utenrikspolitikk etter krigen. Grunnene til dette er flere. Som et lite land med en stor nabo er klare grenser en forutsetning for å kunne føle trygghet i et asymmetrisk forhold. Også vestlig deltakelse i moderniseringen av Russland forutsetter klare grenser i nord. En robust norsk utenrikspolitikk i nord er avhengig av aktivitet og tilstedeværelse. De førti år Norge og Russland har brukt for å få til en delelinje i Barentshavet har vært nødvendig. Det som står fast er at den siste grenselinjen som ble dratt i Barentshavet er et resultat av en konsekvent og selvstendig norsk utenrikspolitikk. Denne prosessen kunne bare blitt utviklet innenfor rammen av vårt Natomedlemskap, som gir oss sikkerhetspolitisk trygghet og fleksibilitet. Det er svært interessant å følge det omfattende bilaterale militære samarbeidet mellom Russland og Norge. Videre er undertegningen av en Grenseboeravtale (2. november 2010) mellom Norge og Russland et nytt eksempel på hvordan Norge og Russland utvikler det grenseregionale samarbeidet i en europeisk sammenheng. Dette vil kunne åpne for ytterligere samarbeid i de grensenære områdene. Norge har vært i forkant, og Barentssamarbeidet studeres nøye av andre land. Europeiske grensedialoger utvikles etter modell av de erfaringene som er gjort gjennom Barentssamarbeidet. geografi. Vår grensehistorie viser at gjennom felles løsninger kan vi se fram mot enda sterkere nasjonalt og regionalt samarbeid. Det avgjørende er at politikken og samarbeidsstrukturene styres av menneskene på bakken, nemlig med en sterk regional forankring. Å ha en grense med Russland er en gave for et lite land uten reelle utenrikspolitiske utfordringer. Det er viktig å erkjenne at vi kan være partnere, selv om vi har ulike interesser. Et nytt demokratisk styresett kan bare utvikles av russerne selv, men det avhenger selvsagt også av hvordan vi forholder oss. Jeg tror det er viktig å ha et balansert syn på russisk utenrikspolitikk. Russland kan ikke ha en utenrikspolitikk som går mot landets Studietilbudet 2011 ••• 29 Fujio Ohnishi, The Wider European Research Center, University of Shizuoka, Japan, in front of the Sami Library Karasjok, 2008. Formation of the Barents Cooperation and the Challenges it faces: An Explanation from the Perspective of International Regime Theory 30 ••• Universitetet i Tromsø By Fujio Ohnishi, Visiting Fellow to The Barents Institute 2008-2009, The Wider European Research Center, University of Shizuoka Introduction How do students studying International Relations understand the Barents cooperation? In other words, which aspects of the Barents cooperation would be worth learning for the students? Is the Barents cooperation a new phenomenon in International Relations? The Barents cooperation was based on a non-binding agreement and is different from conventional international organizations of the Cold War period. Despite its weak foothold, the Barents cooperation has lithely endured more than fifteen years. Its specificity becomes very striking when compared with other similar European regional arrangements, most of which had already been abolished or had been at an impasse in post-Cold War Europe. How, then, can we explain the endurance of Barents cooperation? As but one response to this question, it is possible to approach the Barents cooperation from the perspective international regime theory in International Relations. International regimes became an object of intensive discussions among institutionalists from the 1970’s and produced many definitions of international regimes. This reflected an increase in the number of the socalled soft institutions internationally. According to Stephan D. Krasner, a definition of international regime is "implicit or explicit principles, norms, rules, and decision-making procedures around which actors’ expectations converge in a given area of international relations.” Apart from the definition of international regime, its formation has been explained from knowledge-, interest- and power-based analysis. This short essay offers a periodization of the past experiences of the enduring Barents cooperation and challenges it faced from views based on knowledge- and interest-based analysis of international regime. Kirkenes Declaration and its Backgrounds The background of the establishment of the Barents cooperation should be first of all interpreted as a result of convergence in expectations among Norway, Russia, Finland and Sweden in addition to Denmark, Iceland and the European Commission. These expectations were: the local development of the Barents region in the periphery of Northern Europe; environmental protection from radiation and other industrial pollutants; contribution toward the CSCE’s (Commission on Security and Cooperation in Europe) concept of a unified Europe through region-building of the Barents region. These expectations were important since these became the basis for issue areas envisioned under the Kirkenes Declaration signed in 1993. The initial issue areas consisted of: environment protection; economic cooperation; scientific and technological cooperation; regional infrastructure; indigenous peoples; human contacts and cultural relations; and tourism. The Kirkenes Declaration also set both the constitutive and procedural rules of the Barents cooperation. Accordingly, it envisioned the organizational bodies: the Barents Euro-Arctic Council (hereafter, BEAC); the Barents Regional Council; secretarial bodies; and working groups. Secondly, the establishment of the Barents cooperation was in line with rational choice among member states. It was rational for Norway to take initiative toward the establishment of the BEAC as a response to its fear of marginalization in the conceptual map of the post Cold War Europe, as Perrti Joenniemi once pointed out in his article on the Barents Euro-Arctic Council. For Russia, the BEAC was in accordance with its western-oriented foreign policy of the early 1990’s. Formative Period In the formative years of the Barents cooperation up to 1999, there were improvements in classifying priorities in each issue area and in creating new ones. Environmental cooperation was one of the most successful of these. The Lepse Project was a well-known example. Energy and Trade were for instance created as a new issue area. Concurrently, there were also simultaneous improvements in financing of projects. Under three Barents Programs 94/95, 96 and 97-99 planned by local counties, the short termed cross-border activities of civil society was conducted. Importantly, these Barents Programs led to increase in people-to-people contacts within the Barents region during the period. There was also improvement through accelerating the Europeanization of funding resources. For instance, the EU funding Interreg II – Barents 19961999 was installed in combination with national subsidies. Meantime, differences of political culture, economic behaviour, and of legal systems often prevented the Barents cooperation from being effective especially at the regional level, as many observers have pointed out. Behind the scenes, the prospect of the NATO/EU enlargement eastward lets the Barents steering countries view the BEAC as bridgebuilding function between the EU countries and the CIS countries. Interplay with EU Since the new millennium onwards, the Barents cooperation has increased institutional interplays with the EU, the Council of the Baltic Sea States, the Arctic Council, and the Nordic Council. Up to now, the EU’s Northern Dimension Policy Partnerships in relation to environmental protection (NDEP), public health and social wellbeing (NDPHS), transport and logistics (NDPTL), and cultural cooperation (NDPC) bring impetuses to the Barents cooperation toward such interplays. By configuring with the EU framework and integrating the Barents funding resources into the EU funding, the Barents cooperation has gradually renewed its issue areas. Among others, environmental protection continues as the most institutionally developed issue area at both national and regional revel. The newly established public health and social issues at joint level and youth issue at regional level now develop into successful issue Studietilbudet 2011 ••• 31 areas matching with actual needs of the Barents region. There has been also a differentiation of the old issue areas in expanded form. Forest Sector Task Force, Task Force Trade Barriers in the economic issue area, Multilateral Nuclear Environmental Program, and Hot Spot Facility in the environmental issue area are some of instances. In addition, there were reinforcements in the people-to-people contacts through twinning cities, cultural and student exchange under the Barents programmes. However, as Erling Fløtten, first Chair of the Barents Regional Council, pointed out in his evaluation submitted to the Norwegian Foreign Department in 2005, the Barents cooperation to some extent suffered lack of engagement and of interest in general and thus is confronted with problems of ineffectiveness of projects in relation to achieving purposes of each issue area. This inclination is more obvious at regional level. In terms of rational choice, Barents cooperation continues to be worth maintaining especially for non-EU countries. For Norway, the Barents cooperation functions as an inroad to EU politics. For Russia, receiving opportunity and financial support under the Barents cooperation functions as a useful and low-cost outlet for discontent among populations of its Northwest regions which faces acceleration of centralization at the expense of local authorities’ discretion. Concluding remarks The formation of the Barents cooperation and the challenges it faces by focusing on issue areas and rational choices. In fairness, it would be unusual to recognize the Barents cooperation fully as an international regime. One reason is that analysis of international regimes usually tends to be global-wide and presupposes one issue area. However, there indeed exists analysis of the Barents cooperation from the international regime perspective. Most of them focus on one of the issue areas of the Barents cooperation and therefore it is rare to deal with the whole institution of the Barents cooperation from an international regime perspective. However, 32 ••• Universitetet i Tromsø analyzing the Barents cooperation as a multi-issue area regime holds advantages in explaining its formative process as I have argued above. At the same time, it also holds some limitations in explanation. First, this approach usually presupposes rational choice of state actors. It is therefore weak in explaining the role of regional authorities and civil society. These last two elements are not considered actors in the international regime theory approach. Therefore, this approach is not well prepared to analyze the bottom-up aspect of the Barents cooperation. Second, this approach does not provide a useful analytical tool for ongoing institutional changes caused by increase of the EU influence. The importance of the EU both as agenda-setter and provider of funding are not well explained in this approach. Much improvement in the international regime theory analytical framework would better serve students to understand International Relations in the context of the Barents cooperation. Svanen, krepsen og gjedda - og om å ta hand om egen kollektiv handelsvirksomhet i annen manns land Av Mobile Kultur Byrå, Hilde Methi Den 24. og 25. november 2010 arrangerte Mobile Kultur Byrå «Russemarkedets dager for folkeforståelse» - et åpent dialogmøte med representanter for torghandlerne den ene dagen, og tilbud om gratis tolketjeneste for kunder og selgerne på selve markedsdagen. Første gang jeg hørte fabelen om svanen, krepsen og gjedda, ble den fortalt meg av to ulike personer, uavhengig av hverandre, på denne markedsdagen i november. Natalya, som vi slettes ikke tenkte var den åpenbare «lederen» blant torghandlerne, fortalte fabelen da vi forsøkte å få deres underskrift på en kontrakt om et nytt lager. I årevis har torghandlerne fra Murmansk lagret varene sine i en container utendørs i Kirkenes. Temperatursvingningene medfører at varer blir ødelagte. Containeren står på påler, og dermed er det vanskelig å få satt varene inn og tatt dem ut. En gang hadde ei vært uoppmerksom og trådt feil på kassen de bruker som trapp. Den var glatt, og hun skled, falt og bristet noen ribbein. Noen av kvinnene klarer overhodet ikke å ta seg inn i containeren på grunn av alder eller helse. Torgkonene hadde vært misfornøyd med lageret sitt en god stund, og verken de eller deres «operatør» på russisk side hadde klart å finne noen løsning. Så da vi begynte å lete, og fant et nytt lager ved torget, var gleden stor blant kvinnene. Nå hadde de endelig fått mulighet til å få et nytt lager, som de så lenge hadde ønsket seg. Men hvor mange spørsmål måtte de stille, og hvor lang tid skulle Studietilbudet 2011 ••• 33 det i virkeligheten ta før de kunne enes om detaljene i kontrakten? «Hva om reglene endres slik at vi ikke lengre kan reise, må vi betale lageret ut hele kontraktsperioden? Kan vi skade heisen, vegger og golv med sjauingen? Forstyrrer vi andre i bygget? Hvordan kommer vi oss inn? Vi starter klokken fem om morgenen og plasserer varene tilbake sent på kvelden. Vi kan få egen nøkkel?! Hvordan kan vi betale husleien?» Uten permanent oppholdstillatelse i Norge kunne torgkvinnene ikke åpne en bankkonto, i følge en lokal bankansatt. «Dessuten» , fortsatte bankmannen, «er vår bank uansett for lokalsamfunnet, og vi kan ikke risikere hvitvasking av penger» . Det er heller ikke lengre mulig å betale en regning kontant i hvilken som helst bank, og der det er mulig, koster det. En detalj vi hadde glemt å formidle til torgkonene. « Det et gebyr på kanskje 50-100 kroner når man skal betale en regning i Postbanken», sa vi, og Natalya, som skulle skrive under på lagerkontrakten, tok nok en runde med de andre kvinnene på torget denne iskalde dagen i november. Det gikk mot slutten av arbeidsdagen, og torgkonene begynte å pakke sammen varene sine. Salget hadde ikke vært godt, for været hadde jo vært dårlig. Om morgenen etter skulle de reise tilbake igjen. Og etter våre gjentatte telefoner med spørsmål til huseieren, begynte vi å miste motet i forhold til å få underskrevet kontrakten denne gangen. «Hilde» , forklarte Natalya, « du begynner å kjenne vår organisasjon. Vi er avhengige av hverandre og opptatt av at det ikke skal oppstå konflikter oss i mellom. Derfor er det viktig at vi alle er enige og forstår hva våre valg innebærer» . Jo, vi begynte å forstå at denne virksomheten drives med konsensusbaserte beslutningsprosesser. « Jeg kan ikke være som en diktator, eller en tradisjonell leder,» sa Natalya. « Hos oss ender det ofte opp som i fabelen til Ivan Krylov, - dersom arbeidskameratene ikke er enige. Svanen, krepsen og gjedda var alle spent til vogna, som sto fast på stranda. 34 ••• Universitetet i Tromsø Men selv om de dro med all sin kraft, rikket vogna seg ikke» , fortsatte hun. « Svanen for opp mot himmelen, krepsen løp bakover, og gjedda dro rakt ned mot vannet. Deres store arbeidskraft var til ingen nytte. Fabelen sier at ingen har skylda – men at vogna fremdeles står fast på stranda den dag i dag…» , fortalte Natalya. « Jeg håper dere forstår og unnskylder oss» . Jo visst, en stor arbeidskraft. Vi må forstå at mange av de eldre kvinnene har vokst opp under Sovjetregimet, og bærer minner om tyranni. Systemet satt opp for torghandelen de ti årene det har vart, har tillatt at en subtil vold kunne utspille seg i form av at kvinnene, fram til nå nylig, ikke har hatt noen formell myndighet i saker som vedrører deres virksomhet. Når de forsøkte å forhandle prisen på tjenestene og reisen som ivaretas av en bedrift på russisk side, så var svaret oftest: « Bli med, eller la vær!» – det er hvordan frihet smaker, under byråkratienes Schaltung und Waltung. Torgkonene er enkeltpersoner, de fleste pensjonister. De har status som handelsfolk når de krysser grensen. Åpning av grenser betyr tilgang til nye markeder. Kravene som stilles kvinnene er de samme som stilles utenlandske bedrifter, men deres muligheter er mer begrenset. Russemarkedet tjener som scenografi i bybildet i Kirkenes – det er blitt noe som tas for gitt. Selv om kvinnene har hatt torget i Kirkenes som arbeidsplass i en årrekke, tar de ikke del i byens handelsorganisasjoner. De forblir fremmede. De skaper trivsel, med sin lavterskel sosiale og performative formidling. De produserer en symbolsk verdi i en politisert lokal nordområde-situasjon og legitimerer ideen om åpnere grenser. Det er kveld den samme dagen, og vi er i selskap med nordmenn, russere og engelsktalende. Jeg snakket om Russemarkedet i lys av min fasinasjon for markedskapitalismens historie og grep om vår tid. Om åtti- og nittitallets reformer, da Sovjetunionen opphevet forbudet mot ’privat entrepenørskap’, og denne forestillingen jeg hadde om menneskemassene som boksta- velig talt over natten veltet ut over det enorme landets fortau, med en skjorte i hendene eller en liten kasse med noen gjenstander foran seg, for salg. Det syntes som en parallell til NEP-årene under Lenin på tjuetallet, da kelneren ikke lengre tiltalte kvinnen han serverte som «kamerat», men som «madam». Da jeg fortsatte å snakke om «oligarkene», som ved å støtte Jeltsin økonomisk tok knekken på «apparatsjikene», bryter en ung økonom inn: «Oligarkene har blitt så veldig kritisert» , sier han, «men hva de gjorde var en nødvendighet. De fikk fjernet de korrupte lederne i landets industri, som tviholdt på de gamle systemene som ikke fungerte, slik at de nye markedseffektive systemene kunne innføres». Og da han ville forklare de tidligere systemenes dysfunksjonelle aspekter, berettet også han fabelen om svanen, krepsen og gjedda. Når jeg tenker på kontrakten som ennå ikke er signert, nå mer enn en måned senere, smiler jeg og kjenner en liten fryd for Russemarkedets kvinner og deres organisering. Kvinnene arbeider for å forbedre sine kår og utføre endringer med millimeterskritt framover. De tar tiden som trengst for å skape enighet og samforståelse. Selvsagt må det fungere nettopp slik, som vi lærte av Natalya, - med milde forhandlinger, forklaringer, og endeløse diskusjoner i gruppen. En stor arbeidskraft legges ned i noe, som kan hende ikke gir et forventet resultat. Det blir tydelig at deres virksomhet er underlig motsetningsfylt. Den kom i stand som en konsekvens av nyliberal politikk, som begynte å dominere verden fra åttitallet. På samme tid som kvinnene retter seg etter slike idealer, som uavhengige, grensekryssende handelsfolk, motsetter de seg viktige nyliberale verdier, som effektivitet og maksimalisering av profitt. Kvinnene er bevisst på nødvendigheten av en kollektiv organisasjonsmodell. Deres motivasjon er vel så mye eventyr- og reiselyst. De insisterer på subjektivitet i utvalg av varer, og deres personlige smak er under stadig utfoldelse. Med slike standarder er Russemarkedet en sjelden blomst. Om Mobile Kultur Byrå (MKB) og Russemarkedet På nittitallet blomstret Russehandelen i nord. I grensebyen Kirkenes var det ofte et hundretalls russere som solgte sine varer på torget. Handelen kom ut av kontroll og ble til slutt forbudt av norske nasjonale myndigheter. Kommunen gjorde gjentatte henvendelser til myndighetene for å få den russiske torghandelen tilbake til Kirkenes. På slutten av nittitallet ble handelen igjen åpnet, da med reguleringer. Av en kvote som den gang ble satt til maksimum 30 torghandlere per handelsdag, er det i dag 1718 kvinner igjen som reiser fra Murmansk til Kirkenes for å holde Russemarked siste torsdag i hver måned. Kirsten Dufour (kunstner, København), Hilde Methi (kurator, Kirkenes) og Ulrike Solbrig (kunstner, Berlin) har arbeidet sammen som Mobile Kultur Byrå (MKB) periodevis siden 2006. Kunstprosjektet består av intervensjoner og undersøkelser knyttet til Russemarkedet. De planlegger utstillinger i Kirkenes, Murmansk, København, Berlin og Tromsø fra mai 2011. MKB betrakter Russemarkedet i Kirkenes som en kulturell virksomhet. I et verdensmarked designet for masseproduksjon og -distribusjon av varer over grenser, holdes de småskala grensehandlerne i stramme tøyler, noe som legger en demper på og er ufordelaktig for deres virksomhet. Markedet viser fram håndplukkede bruksgjenstander fra tradisjonsrike produsenter, hjemmeproduksjon laget av kvinnene selv eller deres familiemedlemmer, og håndverk laget eller dekorert av kunstnere. Med dette støtter Russemarkedet oppfinnelse og produksjon i en levende og skapende kultur. Innbyggere og kommunen i Kirkenes har i intervjuer med MKB uttrykt at de hyller markedet og ønsker det skal være i stand til å blomstre. Rådmann Bente Larsen uttalte i 2008 at Russemarkedet har blitt et varemerke for Kirkenes. [email protected] www.russianmarket.info Stills fra videosamtaler med ulike aktører som var involvert i Russemarkedet i 2006 og 2008. Video-opptakene er gjort i Kirkenes og Murmansk av Mobile Kultur Byrå (Kirsten Dufour og Ulrike Solbrig).Klokken: Rimma Kuruch (Pensionery Murmana), Valentina Krasnoshchechenko (pensjonist og deltids handelskvinne), Talja Nabiu Llina (Sputnik), og Solbjørg Mikkola 8Sør-Varanger kommune). Kirsten Dufour (kunstner, København), Hilde Methi (kurator, Kirkenes) og Ulrike Solbrig (kunstner, Berlin) Studietilbudet 2011 ••• 35 Jenny Berglund at The Stoltenberg Seminar 2010 & Forskningsdagene 2010 (Photo: Michael Miller) Religious Education on the borders, how religion is taught and education thought – in northeastern European border communities By Jenny Berglund, Senior Lecturer, Head of Department, Study of Religions, Södertörn University, Sweden Across Europe, national educational systems provide forceful links between states and citizens. The mandatory school is a primary locus for socialization of young people, aiming to make them socially and culturally competent within bounded state territories. In geographical areas bordering on those of other states, however, this primary function of educational systems is challenged by ambiguities and tensions connected to the border situation as well as inter-cultural experiences. In border areas, the unavoidable requirement of educational policy and syllabi to 36 ••• Universitetet i Tromsø reproduce nations’ official symbols, narratives, goals, beliefs, historical sensitivities, and territorial demarcations typically faces resistance by the border situation itself – increasing the complexity and contestedness of education. This project is designed to study religious education in a set of schools physically located on either side of four national borders in the Baltic-Barents area. Along this divide different combinations of religious and educational thought and organization meet. Official national Lutheran-Protestant, Russian Orthodox, and Catholic traditions interact in a multi- plicity of ways with post-communist, secular, liberal democratic, statist and federal political systems. Whilst thus being a cultural-religious divide, the Baltic-Barents brim is also the political boundary between post-Soviet Russia and the European Union (including Norway); i.e. a former extension of the Berlin Wall. The purpose of the project is to trace and analyze the role and impact of the border situation in religious teaching and educational policy implementation – i.e. how religion is taught and education thought – in northeastern European border communities Kornely Kakachia- Associate Professor, Department of Political science Tbilisi State University. At The Stoltenberg Seminar 2010 & Forskningsdagene 2010 (Photo: Michael Miller) Cross border conflict dynamics and security Challenges in Georgia By Kornely Kakachia- Associate Professor, Department of Political science Tbilisi State University Territorial disputes continue to be the most common source of conflict between states and have increasingly become the most frequent reason for violent conflict within states. Monitoring borders raises important questions of cross border cooperation for scholars and policy makers, which call for profound institutional changes and re-conceptualization of our basic understanding of the symbolic and functional role of borders, borderlands, and boundaries. Georgia has common land borders with four countries: Turkey, Armenia, Azerbaijan, and Russia. There are no serious disagreements on demarcation with Armenia and Azerbaijan. But the most disputable border is that with Russia, which runs mainly through the high mountainous chain of Caucasus Mountains and which in conditions of tense political and military relations between these two countries creates even deeper problems, such as the problem of frozen conflicts. The Upper Larsi border crossing, (traditionally known as the “Georgian Military Highway”) perched 1,700 meters high in the Caucasus Mountains between Georgia and the Russian republic of North Ossetia, is the only direct land route left between Russia and Georgian-controlled territory. In 2006 Russia closed the border amid growing tensions with Westernleaning Tbilisi that spiraled into war two years later. The checkpoint has been essential for channeling Russia’s exports to Armenia. Moscow has until very recently strictly opposed the move and the dramatic change in its attitude deserves attention. But unexpectedly, late last year the countries reached a deal under Swiss and Armenian mediation to reopen the checkpoint. While Georgia does not expect any special economic or political benefit from reopening of this border crossing point, with two other border crossing points in breakaway South Ossetia and Abkhazia uncontrolled, it considers KazbegiZemo Larsi border checkpoint as the only legally operating land crossing point between the two countries. Now that it is open again it brings Georgia and Russia physically closer, but not politically. The Georgian government says the opening does not signify a warming of ties between the Studietilbudet 2011 ••• 37 two countries. Differences of opinion already exist over how to handle any residents of breakaway Abkhazia and South Ossetia who wish to cross the border. According to Russia such residents, most of whom carry Russian passports, can cross into Russia without visas as Moscow recognizes the two territories as “independent” states. This type of discussion is a non-starter for Tbilisi. While the negotiations were being conducted some Georgian analysts hoped that Russia would lift its embargo on Georgian agricultural products if it was also prepared to open the checkpoint, but others stated that territory cannot be exchanged for the chance to sell wine and mineral water. The checkpoint is open, the Russian embargo is still in force. Nor have any special benefits been given to the Georgians living near the border. Moreover, Georgia insists that the existence of two illegal checkpoints in breakaway South Ossetia and Abkhazia and Illegal trade turnover between Russia and Georgia’s separatist regions violates the bilateral agreements previously reached between the two countries. As a result, the Georgian government considers such actions as a violation of trade rules that contradicts the key principles of the World Trade Organization. Russia, which aspires to become a member of WTO, has to reach an understanding with Georgia. It argues that Russia›s military presence in two breakaway regions disrupts its border customs arrangements. Like all WTO members, Georgia has an effective veto on new members. The Georgian public remains divided Sources: over the border issue. Some fear that re-opening the border with a country that waged war against their homeland in August 2008 would create additional problems. Tbilisi has no diplomatic relations with Moscow and Georgians who oppose the move wonder how their government would be able to solve problems stemming from the regulation of transit and border crossing. Others believe that any issue in relation to Russia should be solved within a complex framework aimed at de-occupation of the two Georgian territories and the restoration of Georgia’s full sovereignty. While analysts and the general public have discussed the advantages and disadvantages of the reopening of the Kazbegi-Zemo Larsi border checkpoint, it seems that everybody agrees that it is better than nothing. It should be also noted that as the reopening of Upper Larsi is not a sign of the warming of Russian-Georgian relations, it is a step made towards the normalization of Georgian-Russian cross border relations. Political problems remain, but the positions of the sides in the humanitarian and economic fields have become softer. As most of the South Caucasus conflicts have cross-border and cross regional dimensions, cross-boundary cooperation between countries should be an integral part of any strategy to reduce conflict. Cross-regional cooperation is also the most effective instrument to gradually reduce the effect of the conflict between Georgia and the Russian Federation. It should be seen as a tool for conflict transformation and peace-building, as they promote confidence-building across ceasefire lines and increase engagement with separatist regions. In short and medium terms it is hardly possible to expect any major improvements in the relationship between Tbilisi and Moscow, taking note that Russia occupies 20% of Georgian territories which international society considers to be integral parts of Georgia, but if sides will decide towards going forward, to kick off cross-border and cross-regional cooperation initiatives, which have so far been underused, it could pave a way towards normalization of relations at least on a regional level. The gradual softening of border Control and administrative boundaries in Georgia’s separatist regions controlled by Russia and the step-by-step management of separatist conflicts are good steps to follow. Opening of the Larsi-Kazbegi checkpoint could be considered as a first step toward the right direction. It looks like it is a small window opened through which some oxygen is coming in. Civil Georgia. Georgia-Russia Border Crossing Point to Reopen on March 1. February 27. http://www.civil.ge/eng/article.php?id=22031 Lizaveta Zhahanina. Opening at border Larsi-Kazbegi: a good beginning. Investor.ge Issue 2,2010 http://www.investor.ge/issues/2010_2/03.htm Georgian Economic Trends. Quarterly review. N4, March 2006. P.10 http://www.geplac.ge/files/english_2006_4.pdf Jonathan Lynn. Russian WTO bid picks up momentum. Reuters. September 21, 2010. http://www.reuters.com/article/idUSTRE68K3EB20100921 Giorgi Kvelashvili. Georgia Considers Opening its Border with Russia. Eurasia Daily Monitor Volume: 6 Issue: 212 November 17, 2009. Ghia Nodia. What Does "Confederation’ Mean In The South Caucasus? RFE/ RL. September 17, 2010. http://www.rferl.org/content/What_Does_Confederation_Mean_In_The_South_Caucasus/2160662.html 38 ••• Universitetet i Tromsø Marit Aure at The Stoltenberg Seminar 2010 & Forskningsdagene 2010. (Photo: Michael Miller) Borders of Understanding: Re-Making Frontiers in the RussianNorwegian Contact Zone By Marit Aure, Senior Researcher, Norut Tromsø The dismantling of the Iron Curtain changed co-operation and interaction across the Russian-Norwegian border and allowed a huge increase in border crossings. This may be part of what Bauman describes as the "liquidizing’ processes of globalization, namely the making of a "borderless world’ (Baumann 2000) which includes processes of "de-territorialization’, implying weakened ties between culture and place. Thus my interdisciplinary analysis of everyday life among Russian labour migrants and Norwegians in a small coastal community in northern Norway asks if we see integration and cultural diversity producing a borderless world or social divisions and territorial segregation. The analysis employs the concepts of "bordering practices’, "intersectionality’, lived experience, and finally, "power geometry’. Through the analyses of everyday practices and categorisation at workplaces, in leisure time, in shops and public areas, I have shown how new orders and borders are made. I suggest that power geometry can be seen as three intersecting axes: power relationships caused by intersecting social positions, mobility, and the spatial layout of the social and cultural power in a locality. I have used this to show that social positions in social systems related to interactions between gender, age, class, economic and geo-political situations are the bases of such differentiations and informal borders. So is the control of mobility, and this is spatially manifest. The bordering practices and social divisions impact on one another, they are constantly changing; and they can include as well as exclude. Social and cultural differentiation between Norwegians, Russians and other foreigners in Båtsfjord are geographically manifest and they are making areas in the community inaccessible to some inhabitants. But these social, cultural and geographical differentiations are also changing – they are complex and consist of multiple layers, different processes taking place simultaneously, affected by (while also affecting) people’s lives. They still serve to distinguishing between “us and them”. I argue that "the border’ can describe the interaction between people in everyday life as well as state frontiers in the Russian-Norwegian borderland. The national borders between Russia and Norway may have become more open, but at the same time there seems to be a process of social, cultural, economic and spatial re-bordering among people living their lives in the contact zone of a coastal village. Hence borders can change: they can move from the state frontiers to the interaction between people in everyday life. Barentsinstituttet 5 år 2011 ••• 39 (Photo: Harley Johansen) Ethnicity vs. Citizenship in the Workplace Context: A Case Study of Macedonia By Harley Johansen and Michele O’Neill, University of Idaho Moscow, ID USA Introduction This project looks at attitudes toward citizenship vs. attitudes toward ethnicity in a sample of employees of selected firms in Macedonia. The firms are selected in three sets of municipalities based on their ethnic mix, including majority ethnic Albanian, majority ethnic Macedonian (Slavic), and mixed ethnicity municipalities. 40 ••• Universitetet i Tromsø The focus of the study is how people view the relative importance of their ethnicity, compared to how they value being a citizen of Macedonia and the importance of citizenship in general. It looks at the context of each company location in terms of the ethnic majority to see how this relates to attitudes of workers. Also included in the study are attitudes of company owners and managers toward mixed ethnicity in their employee labor force, including their hiring practices and preferences. The study is set in the context of how ethnicity relates to development of new states as they are increasingly formed along ethnic lines, and as new multi-ethnic states move into the global market economy as in the case of ex-Yugoslavia. Previous research indicates economic development can be inversely related to ethnic division, but positively related to ethnic diversity in wealthier countries. Understanding the role of ethnic relations in the workplace can help reveal how ethnic integration is experienced at the firm level. In Macedonia, the two main ethnic groups, Macedonians and Albanians differ substantially on economic and social indicators. This project examines the relationships among ethnic diversity, labor force integration, perceptions of nationalism vis-à-vis citizenship, and firm performance. Initial results from cross-tabulation and loglinear analyses on survey outcomes indicate that ethnically diverse communities and integrated workforces may lead to more favorable attitudes toward citizenship and less emphasis on ethnicity. In addition, both the degree of ethnic diversification as well as education explain most of the variation observed. This has implications for the recent movement in Macedonia towards segregated education. Figure 1. Map of ethnic majorities. Ethnicity remains a strong dimension of Macedonian society. Previous research based on the Macedonian census data from 1994 and 2002 revealed a highly divided settlement pattern along ethnic lines, with municipalities being either predominantly ethnic Macedonian, or ethnic Albanian (Map in Figure 1). Few municipalities have a balance of these two dominant groups. Albanian majorities are also concentrated in the northwest region of the country, near the borders with Kosovo and Albania. The Macedonian Census of 1994 collected information by self-declared ethnicity on several demographic and social measures. Without later tabulations of these characteristics by ethnicity, we can’t know how these compare today, but the data from 1994 indicate significant differences on some of these measures that could have been important in later developments. Analysis of demographic data by ethnicity show clear differences between ethnic groups and especially between Albanian and Macedonian municipalities on measures of unemployment, female labor force participation, household size, educational attainment, and natural increase (Table 1). These differences point to a need to better integrate these ethnic groups on social and economic aspects of Macedonian society. Some progress since 2001 has been made toward better ethnic relations. Studietilbudet 2011 ••• 41 Table 1 Population Characteristics by Ethnicity of Municipality, Mean Values Dominant Ethnic Group (>60%) Macedonian Albanian Turkish Mixed Total Pop. per % Active Household % Moslem Females 3.4 6.2 6.8 4.6 4.1 7.2 92.8 79.9 60.9 30.9 27.2 5.7 4.3 16.9 21.8 % Unemployed (total) % Pop.>25 with Higher Education Natural Increase per 1000 N 24.5 37.1 45.0 28.8 27.7 3.1 1.9 1.3 2.5 2.8 5.5 19.4 NA 13.8 7.5 82 20 2 19 123 Source: State Statistical Office, Popis na Naselenie, Domakinstva, Naselbi i Zemjodelski Stopanstva vo Republika Makedonija, od 1994 Godina (The 1994 Census of Population, Households, Dwellings and Agricultural Holdings in the Republic of Macedonia). Skopje, Macedonia: The State Statistical Office, 1997, pp. 16-19, 56-57, 61-66, 76-93 Findings of the Study • Ethnic composition of the municipality explains the roles of education, attitudes toward citizenship, and perceptions of ethnicity better than nationality. • Employees from ethnically diverse municipalities are more likely to identify first as citizens of Macedonia and they are more likely to view citizenship as important. • Education strengthens the above effects. • Older employees place less emphasis on citizenship. • Female employees are less concerned about ethnicity of their boss and/or colleagues than male employees. • There seem to be significant interactions among ethnic diversity in a community, education, and attitudes towards nationalism and citizenship. • Attitude toward citizenship may reflect quality of government and level of service provision within munici palities of Macedonia. • Integration in workplace is only one segment of society. We need also to look at young people not yet working. • Employers interviewed clearly state the importance of company performance over ethnicity of their work force. A typical comment was «In business you hire for the job. Ethnicity does not matter» Policy implications International development assistance in Southeastern Europe can be more comprehensive and effective when the multi-ethnic communities there are at peace and the transition economies are progressing. The regional and international turmoil resulting from Kosovo’s recent declaration of independence emphasizes this point. To prevent that turmoil from spreading to neighboring countries it is important to understand the relationships among ethnic identity, multi-ethnic labor forces and their impacts on transition economies. The issue of ethnic integration becomes even more important in Macedonia now given its geographical concentration of ethnic Albanians near the Kosovo border. An implication of our findings is 42 ••• Universitetet i Tromsø that the current policy segregating education for ethnic Macedonians and ethnic Albanians is movement in the wrong direction, the exact opposite direction in fact. Our results show that employees from ethnically diverse municipalities are more likely to identify first as citizens of Macedonia and only secondly if at all by their ethnicity, and they are more likely to perceive being a citizen of Macedonia is important, and all of this is only strengthened as more education is attained. We should recognize that the commonly used name “Macedonia” for the country is the same as that of the dominant ethnic group and this might influence attitudes toward the state somewhat. Policies of a country cannot easily create diverse municipalities, but they can influence educational attainment. They can also encourage integration of the workforce of companies and thereby work to duplicate the effect of municipality integration at the firm level. Finally, the importance of ethnicity in development might be better understood through further analysis of workplace integration in transition countries where ethnic division has become an important dimension of society as in the ex-Yugoslavian case of Macedonia. Progressive firms in the new country may recognize the value of an integrated workforce as part of their strategy to succeed in the market economy, and this could have the added benefit of better support for citizenship versus ethnicity among the employees. Aleksei Komarov, Professor II, History and Religious Studies, & Urban Wråkberg, Senior Researcher, The Barents Institute. At the Russian Duma, Moscow. (Photo: Alla Frolova) Futures of Northern Cross-Border Collaboration By Urban Wråkberg, Senior Researcher, The Barents Institute/UiT In 2010 The Barents Institute was awarded a grant from the organisation Fondation “Avec et pour autres” based in Vaduz, Liechtenstein. This enables it to undertake research, publications, and a conference in Moscow engaging early career professionals from Russia, Norway and the rest of Europe. The project is called “Futures of Northern Cross-Border Collaboration”. It has four main components: a roundtable conference “Futures of Northern Cross-Border Collaboration” to be held at the Moscow State Institute of International Relations (University) MGIMO, Moscow in late 2011, one research study “Euroarctic Strategies and Synergies”, and a set of smaller research assignments for presentation by early career scholars at the roundtable and in the on-line publication of its proceedings. The first mentioned research study is to be published in an international reviewed journal. It will be a comparative analysis of current national and organisational northern strategies, with the aim to identify and evaluate areas of common interest in northern Europe and NW Russia. The research will consider this in relation to the post-Cold War turn in geopolitics from Realist to geo-economic outlooks on the high north. The study will also reflect on globalisation, the prospects of arctic melting and evaluate some of the post-modern innovations in Russian, Nordic and EU policy-making on cross-border collaboration. It will be conducted by Urban Wråkberg. The assignments of the early career scholars will be opened by a call offering 6-10 travel stipends within Europe for MA, PhD candidates and post-doc scholars, in return for the presentation of a paper at the mentioned roundtable “Futures of Northern Cross-Border Collaboration” to be held at the MGIMO university in Moscow in the spring of 2011. All successful papers, adding several contributions planned on this occasion by junior and senior scholars from the Moscow region, are to be published by the BAI in English on-line in a proceeding later that year. The goal of the Project “Futures of Northern Cross-Border Collaboration” is to develop dialogue and mutual understanding between Russia and Europe. It will strengthen collegial networks and build new personal bonds among young scholars in Russia, the Nordic countries and the rest Barentsinstituttet 5 år 2011 ••• 43 of Europe. Several of them will join at the meetings from the Moscow region; others will come from northern Russia and abroad. The round table and assemblies in Moscow will take place in a highly professional setting of collegial equality, combining researchers and officials from many nations, beginners meeting established scholars with extensive experience of Russian-European multilateral collaboration. The meetings will contribute new knowledge which itself pertains to issues of integration of north-west Russia and Europe; thus the proposed project contributes in two major ways to its main goal. Euroarctic Region, established in 1993, have been productive regarding the environment, health, research, education and culture – so far of somewhat limited economic importance, but the potential for expansion in both energy and transport is considerable. Through regionally initiated crossborder work in many sectors of society the NW republics of Russia and their neighbouring Nordic counties today provide a promising model for developing Russia-West European alliances in general. Scandinavian-Russian partnership dates back to the pioneering North Calotte collaboration which was effective already during the Cold War. Cross-border collaboration between Russia and its north-western neighbours is a European policy field of key importance. The partnership between EU and Russia formulated in the 1990s has become outdated due to change both in western/central Europe and Russia. A revision of the platform has proved slow to come. Russia is part of Europe and a land-bridge integrating it with Asia. Europe and Russia are in many regards ideal trading partners; most obviously in the short term in energy and in raw materials such as minerals. But views on energy security have been differing. Russian transit of hydrocarbons through central and eastern Europe has proven problematic, and its down-stream market access in Europe has been impeded by international demands on openings for foreign direct investments in Russia. The Barents Institute is a contemporary component in this successful work. It bases its research on extensive networking among knowledge producing actors in Russia and northern Europe, but also internationally. The Project “Futures of Northern Cross-Border Collaboration” is based on institutions and professionals experienced in northern team-work, it will introduce more researchers to the field, and contribute knowledge useful for policy-up-take and public debate. In contrast the experiences of regional interaction between the Nordic countries and Russia are distinctly positive. Partnerships in the Barents For Further reading: The call to participate will encourage proposals within applied social science concerning the development of partnerships between Western Europe, Scandinavia and Russia. The programme committee will prioritize multidisciplinary studies of sustainability and modernisation in society at large and, in particular, in the industrial and energy sectors. Cross-Border Collaboration” is based on an alliance between The Barents Institute (BAI) in Kirkenes, with Director Aileen Espíritu, the Centre for North European and Baltic Studies directed by Prof. Lev Voronkov at the Moscow State Institute of Foreign Relations (MGIMO), and the Centre for Nordic Studies of the Russian Academy of Sciences, Moscow. The latter unit is headed by Dr. Alexey Komarov. Wråkberg and Voronkov will form the programme committee. These scholars will also edit the proceedings, together with Alexandra Chuvarayan, M.Sc., executive advisor on environment and climate, JSC RusHydro, Moscow. The project initiative is also part of the research effort under the umbrella of the new Northern Dimension Institute and its Scientific Thematic Group on Energy and the Environment, which is lead by Urban Wråkberg. The call for participation in the proposed project will thus be announced also on the NDI web site (http://www.ndinstitute. org/). The Northern Dimension Institute (NDI) is an umbrella organisation for research acting as an evaluator, think-tank and promoter of the Northern Dimension policy, an EU, Russian, Norwegian joint policy of growing importance. Its interests coincide with the trust of the Project “Futures of Northern Cross-Border Collaboration”. The NDI website runs a blog forum and offers connections to Twitter microblogging that will be open for developing the collegial networks created in the Project “Futures of Northern Cross-Border Collaboration”. The Project “Futures of Northern Pami Aalto, Helge Blakkisrud & Hanna Smith, eds., The New Northern Dimension of the European Neighborhood (Brussels: Centre for European Policy Studies, 2009).Amelia Hadfield, “EU – Russia Energy Relations: Aggregation and Aggravation”, Journal of Contemporary European Studies 16 (2008) 2, pp. 231-248 Dmitri A. Lanko, “Russian Debate on the Northern Dimension Concept”, paper presented to the 6th Pan-European International Relations Conference “Making Sense of a Pluralist World” – Torino, Italy, September 12 – 15, 2007. Rolf Tamnes & Rose E. Gottemueller, eds., High North, High Stakes: Security, Energy, Transport, Environment (Bergen: Fagbokforlaget, 2008). Lev Voronkov, “Geopolitical Dimensions of Transport and Logistics Development in the Barents Euro-Arctic Transport Area (BEATA)”, The Barents Institute On-line Publication (2010), 10 pp. Down-loadable at: http://www.barentsinstitute.org/bai-on-line-publicationperspectives-on-the-barents-euroarctic-transport-area.4761373-40867.html Urban Wråkberg, “The Great Game of the North: A Global Scenario for Domestic Use?”, in: Norway and Russia in the Arctic: Conference Proceedings from the International Conference: Norway and Russia in the Arctic, Longyearbyen 25-28th August 2009, eds., Stian Bones & Petia Mankova, Speculum Boreale no. 12 (Tromsø: University of Tromsø, 2010), pp. 152-163 44 ••• Universitetet i Tromsø (Foto: Petia Mankova) Historikersamarbeid På Tvers Av Grenser Av Jens Petter Nielsen, Professor, UiT & Victoria V. Tevlina, Senior Forsker, Barentsinstituttet/UiT FProsjektet «Det asymmetriske naboskap. Norge-Russland 1814-2014» har som mål å analysere de historiske relasjonene mellom Norge og Russland / Sovjetunionen fra 1814, da den norske Grunnloven ble vedtatt - til 2014, da vi skal feire tohundreårsjubileet for den. Prosjektet gjennomføres av Institutt for historie og religionsvitenskap (IHR) ved Universitetet i Tromsø - i samarbeid med Pomoruniversitetet i Arkhangelsk, Vitenskapsakademiet i Moskva og Institutt for forsvarsstudier, Oslo. Verket skrives av et tjuetalls norske og russiske historikere – og vil resultere i et tobindsverk, der fremstillingen er forskningsbasert, men samtidig rettet inn mot et bredt publikum. Bind 1 handler om perioden fra 1814 frem til Den russiske revolusjon i 1917, det andre fra 1917 til i dag. Bøkene skal utgis på norsk og russisk. Det legges stor vekt på å få frem nytt historisk materiale, ikke minst fra russiske arkiver. Barentsinstituttet (BAI), som nylig er blitt en del av Universitetet i Tromsø, deltar i prosjektet med seniorforsker, dr. i historiske vitenskaper, Victoria Tevlina. Sentralt i verket står begrepet grense, og flere av forfatterne er opptatt av enten geografiske eller kulturelle grenser mellom Norge og Russland. I Labyrint 2010/2 er Stian Bones, en av forfatterne av bind 2, intervjuet om grenser mellom Norge og Sovjetunionen under Den kalde krigen. Her vil vi konsentrere oss om bind 1, som altså handler om den førrevolusjonære perioden. I dette bindet skriver doktorgradsstipendiat ved IHR, Konstantin Zaikov, om den diplomatiske forhistorien til etableringen av en fast statsgrense mellom Norge og Tsar-Russland i 1826, etter at det i flere hundre år hadde eksistert et stort norsk-russisk fellesområde i nord. Som regel er det sentrale myndigheter som presser på for å etablere statsgrenser, mens befolkningen på det lokale plan er skeptisk, fordi grenser ofte bryter opp bosetningsmønstre, sosiale kontaktflater og religiøse bånd. Zaikov viser at de russisk-ortodokse østsamene, den opprinnelige befolkningen i det norsk-russiske fellesdistriktet, faktisk ønsket en statsgrense for å beskytte sine egne områder mot nordmenn og andre samiske grupper som stadig oftere brukte fellesdistriktet. De håpet at hele fellesdistriktet skulle bli russisk og følte seg lurt da grensen i stedet Studietilbudet 2011 ••• 45 ble trukket tvers gjennom deres egne siidaer. Om vi ser på « kulturelle» grenser er det liten tvil om at folk i Finnmark og Troms hadde et positivt syn på Russland og russerne på 1800-tallet, først og fremst pga. pomorhandelen som gjorde livet lettere for folk flest og var svært populær. Men denne holdningen smittet ikke over på hovedstaden. Den norske eliten i Christiania trengte tydeligere kulturelle grenser mot Russland: «Russofobien», dvs. «frykten for Russland» , var en av de ideologiske impulsene som skyllet inn over Norge i første halvdel av 1800-tallet – og som den norske nasjonalismen i en viss forstand ble fundamentert på. Det dreide seg om europeiske forestillinger om asiatisk eller «ikke-europeisk» annerledeshet, som hadde sammenheng med behovet for å skape et bilde av « den andre» , slik at det positive bildet av europeeren selv kunne tre desto klarere frem. Vi ser at mange østeuropeiske land i dag er opptatt av å markere kulturelle grenser mot Russland, for å understreke sin tilhørighet til Europa, og i noen grad gjorde det samme fenomenet seg gjeldende i Norge i den perioden vi snakker om her. Norge tilhørte den ytterste periferi av Europa og var samtidig en slags forpost mot Russland. Og for den norske eliten dannet det russiske «barbariet» en nødvendig bakgrunnskontrast for arbeidet med å bygge nasjonen og heve Norge opp til en plass blant Europas «siviliserte» nasjoner. Det kan virke som om nordmennene prøvde å rydde seg en plass, ikke i lyset, men i skyggen av stormakten i øst, for liksom å understreke sin tilhørighet til Europa. Noen ganger flyter kulturelle grenser sammen med de geografiske og påvirker vår oppfatning av dem: Det konstrueres en geografi som ikke helt stemmer med kartet. På 1800-tallet var det en utbredt oppfatning blant norske politikere og militære at Russland hadde planer om å tilegne seg isfrie havner i Nord-Norge. Tsaren trengte slike havner for å kunne utvikle sin marine, het det, fordi Russland selv ikke hadde isfrie havner i nord. 46 ••• Universitetet i Tromsø Nå vet vi at isen i 1800-tallets russiske samfunnsdebatt hadde en symbolsk betydning i striden mellom zapadnikene (de vestorienterte) og de slavofile (nasjonalister som mente Russland var kulturelt og moralsk overlegent Vesten). En av de slavofile forfatterne skrev at Russlands grenser ble voktet av to bogatyrer eller gammelrussiske helter: Frosten og isen, som holdt fremmede borte og sikret at russerne kunne nyte sitt harmoniske samfunnsliv i fred. For de vestorienterte russiske liberale ble isen et symbol på det moskovittiske « barbari» og Russlands tilbakeliggenhet. De ønsket at Russland skulle følge i Vest-Europas fotspor, og for dem var frost og is krefter som måtte undertvinges før Russland kunne åpne seg mot vest. Symbolikken omkring is og snø må ha virket inn på den bemerkelsesverdige stiliseringen av den norsk-russiske statsgrensen som fant sted rundt midten av 1800-tallet. Leser man europeiske aviser fra tida omkring Krimkrigen (1853-1856) får man inntrykk av at grensen mellom Norge og Russland ikke bare var en statsgrense: Den var også en streng klimatisk grense, med isfrie farvann på norsk side og evig is og snø i øst. Det er slett ikke korrekt, naturligvis: Langs Murmankysten, like øst for den norsk-russiske grensen, finnes det faktisk en rekke gode isfrie havner, og det er her den russiske Nordflåten i dag har sine baser. Ikke desto mindre skriver en kjent norsk politiker og jurist i 1855 følgende: «Det er ganske mærkeligt at alle russiske havne ved Nordiishavet ere belagte med iis i hele 7 a 8 maaneder om aaret, medens der aldrig findes iis langs den norske kyst der oppe, som er rigelig forsynet med de ypperligste havne». Han forteller også at han har drøftet dette spørsmålet med den russiske generalkonsul i Christiania, som også forundret seg over de klimatiske forhold i grenseområdet. Konsulen bemerket at om grensepelene ble flyttet bare én mils vei eller så vestover, ville Russland få en utmerket havn som aldri frøs til. Men, føyde han lakonisk til, om Varangerfjorden en gang i fremtiden virkelig ble russisk, ville vel isen følge etter(!) Victoria Tevlina skriver i sitt bidrag blant annet om den norske trelastekspansjonen i Nord-Russland mot slutten av tsartida, da mange norske forretningsmenn så på Russland som « det nye Amerika» . Dette var en type grenseoverskridende økonomisk virksomhet som ble av kort varighet på grunn av den russiske revolusjonen. Tevlina arbeider også med spørsmål knyttet til det sivile samfunn, til velferd og sosialhjelp i et sammenlignende perspektiv. Og her er det et poeng at naboskapet mellom Norge og Russland stimulerte til økt innsats på begge sider av grensen. I andre halvdel av 1800-tallet studerte russiske embetsmenn nøye forholdene i Finnmark med tanke på å utvikle levekraftige samfunn på Murmankysten. Men påvirkning gikk også den andre veien. For eksempel er det mulig å betrakte pomorhandelen som forrige tiders velferdspolitikk i Finnmark, i en epoke da store overføringer av statlige midler til en perifer landsdel lå utenfor det som ble definert som den statens naturlige oppgaver. Samtidig vakte det en viss bekymring hos norske myndigheter at allmuen i Finnmark var så avhengig av tilførslene av mel og andre livsfornødenheter fra Kvitsjøen. De reagerte også med nervøsitet da det i 1911 ble kjent at en russisk lege eller feltskjær hadde begynt å behandle norske pasienter i Kiberg, der han var stasjonert for betjene en gruppe russiske fiskere som hadde fast opphold her under vår- og sommerfisket. Han krevde ingen betaling av nordmennene og delte til og med ut gratis medisin. Amtmannen i Finnmark slo alarm overfor Utenriksdepartementet og bad om midler til å sende en norsk lege til Kiberg, slik at det ikke skulle oppstå « falske forestillinger» om at den russiske staten tok seg bedre av sine fiskere enn den norske. Han var også redd for at saken kunne utnyttes «i politisk øiemed» . Slik ansporet det norsk-russiske naboskapet, på godt og vondt, myndighetene på begge sider av grensen til skjerpet innsats for sin egen befolkning i nord. On the bus from Uzhgorod to Kosice, 28 October 2010, crossing the four border controls (passport and customs checks on each side). (Photo: Aileen A. Espíritu) Cross Border Dialogues Advancing transnational collaboration through research between East and West, North and South By Aileen A. Espíritu, The Barents Institute/UiT, with partners at The Norwegian Barents Secretariat, The Jefferson Institute (Belgrade), The Institute for Stability and Development (Prague), The Institute for Transborder Cooperation (Uzhgorod, Ukraine) The European Border Dialogues project aims to bridge practice with academic research (theory) to build and support sustainable transnational dialogues between and among international regimes in Europe including the Barents Region, the Baltic Sea Region, the Black Sea Region, the Caucasus, Transcar- pathia, and beyond. The European Border Dialogues project works to advance and strengthen human capacity in cross-border and cross-national relations in these regions. As cultural translators, as mediators, we reach across the borders of practice and theory to present policy analysis that has the potential to lead to positive policy change and action in transitional economies in the European borderlands. In the coming decades, with the ever growing influence and reach of the European Union on one hand and a resurgent Russia on the other, governmental and non-governmental Studietilbudet 2011 ••• 47 stakeholders will require the knowhow and expertise to analyse transborder exchange, cooperation, and/ or conflict to advance best practices in overcoming barriers to economic, political, and democratic development in the Northern and Eastern European space bordering on the Former Soviet Union and Eastern Bloc. The European Border Dialogues seeks to fill this need. Concurrent with the extent and power of the European Union as a macro region is the growing saliency of public diplomacy and participatory democracy among practitioners and scholars who see the need for greater trans- and cross-national dialogues and the creation of an “international public sphere” and a “conversation of cultures”. The European Border Dialogues project aims not just to promote dialogue but also collaboration. The Barents Region, the Baltic Sea Region, Transcarpathia, and the Black Sea Region, including the Caucasus and the Mediterranean, are all regions with East-West encounters. All these regions have multilateral political structures and institutionalized bodies of co-operation. In the years to come, these areas will all see major new investments in projects that range from energy, to capital construction, to transportation infrastructure, to educational and health institutions, to services, etc. Among the Barents Region, the Baltic Sea Region Transcarpathia, and the Black Sea Region, including the Caucasus and the Mediterranean, Russia and the European Union will, in the years to come, have to interact closely with neighboring states in order to successfully implement planned projects within hydrocarbon production and export, road building and maintenance, shipping logistics, customs, visa-free travel, education and health care, and resource management, other needs of the communities in these regions. In particular, many of the European Union and Russia’s energy challenges will have to be handled within the frames of regional trans-border cooperation, and several 48 ••• Universitetet i Tromsø of the regional institutions, including the European Union will play important roles. Such challenges will not be confined to just one issue, but rather will encompass a myriad of concerns on both sides of the divide. and border stories will not only be of value to researchers, but will be of great use to policy-makers when making decisions that are relevant for those who live, work, and travel in the border regions. For example, the war between Russia and Georgia strained relations between Russia and its European neighbours, particularly the European Union. In addition, the Russian-Ukrainian gas dispute and the outbreak of financial crisis have displayed instability in Russian energy exports and vulnerability in the country’s economy and social sphere. To a significant extent, these developments on the one hand illustrate a high level of Russian economic internationalization and dependency of cooperation with neighboring states, on the other hand they show fundamentally diverging positions between Russia and those same Western neighbors. For more information, see borderdialogues.eu How then, can we contextualise and analyse these emerging and on-going cross-border relationships and activities? The flagship of The European Border Dialogues Project is the Crossborder Cooperation Index, which aims to measure salient parameters on cross-border practices. Thus, parameters such as Historical/Cultural relations, Demography, Economic Activities, Resource Management, Legal Status, Infrastructure, etc. will be measured in the border regions between the European Union and its neighbours to the East. A pilot project on indexing such parameters was done on the Russian/ Norwegian and Polish/Kaliningrad borders in the late Summer and early Autumn of 2010 and presented at the first European Border Dialogues Conference in Uzhgorod, Ukraine and Kosice, Slovakia in October 2010. Our aim is to expand the number of parameters and the number of geographical cross-border areas and to systematically collect information that will illustrate cross-border relations and activities over time and will be demonstrated through visual data. Analysing and illustrating these measurements, indices, parameters, Jonas Gahr Støre (Norway’s Minister of Foreign Affairs) Jarle Aarbakke (Rector, UiT) Elena Kudryashova (Rector, Northern (Arctic) Federal University, Arkhangelsk), at the signing of the agreement between UiT and N(Ar)FU in Arkhangelsk, 17 September 2010. (Foto: Øyvind Ravna) BARENTS 20/20 ...perfekt syn ...perfect vision The interview was conducted by Aileen A. Espíritu. A version of the Proust Questionnaire from the Barents’ Edge In a lively, often funny, and sometimes poignant Barents 20/20 interview with Rector Jarle Aarbakke in his office on 7 January 2011, we offer his reflections. Hvor føler du deg mest hjemme? / Where do you feel most at home Northern Norway, of course in Tromsø, but in Northern Norway. And sometimes, very much in Finnmark, and sometimes very much in Lofoten, and sometimes very much in Helgeland. Når og hvor tenker du best/mest produktivt? / When and where do you do your best thinking? I think I do my best thinking when I’m engaged, angry, upset, intrigued, involved, and then, do either a hard run or a hard cross-country trip on skis. Then, sometimes, and quite often it has happened that what seemed to be chaotic ended up by the time I was exhausted physically in a concrete strategic plan – we start with A and then we continue and end up with X,Y,Z. So, yes that is when I do my best thinking…and sometimes when we are sitting in a group and it is an open-ended discussion…we all leave behind prestige and the group produces much more than the sum of the members of the group. Studietilbudet 2011 ••• 49 Hvilken evne/egenskap ville du ønske at du kunne få? / What natural gift would you most like to possess? To be a rock or pop singer. (to be like Bruce Springsteen, Elton John, Elvis Presley.) Har du en mentor eller en person som har inspirert deg, vist deg veg, eller påvirket deg spesielt? / Do you have a mentor or inspirational figure who has guided or influenced you? Of course, many, but I think Professor Torstein Bertelsen, the founder of the University of Tromsø. He was my professor of ophthalmology. He told us in 1965-66 about his vision for the University of Tromsø, and that was 2 years before the Parliament’s decision, so he was working on that. And also as a lecturer -he was an excellent lecturer and he was an excellent story-teller. Then, of course, he was also an excellent surgeon. And he was friendly with the patients and my mother was a patient of his. So, yes, I think he is probably number one. Otherwise, as everyone who knows me know, I have been reading everything about Nelson Mandela, also Fridtjof Nansen, and long before this year, which is the Nansen year. And so I hope everybody will be as inspired as I have been at the end of this year. Hvis du skulle skaffe deg en tatovering, hva ville den være av? /If you were to get a tattoo at this moment, what would it be or what would it say? (laughs)…what struck me was, and maybe I will regret it in 5 minutes, but I thought it could be an -- Eagle. I want to fly like an eagle. Hva misliker du mest med verden slik den er nå? / What do you most dislike about the times in which we live? (thoughtfully) On the little humouristic side,,,that technology is so fast and advanced that I’m constantly losing in games with my grandchildren. And I hate to lose. (more laughter) Hva setter du størst pris på i verden slik den er nå? / What do you most like about the times in which we live? The openness in society about matters that we hardly new of when I was a kid. And the fact that many more young and old have the possibility to develop more of their individual talents. So, and that goes for grandfathers like myself and my grandchildren, so I like the fact that one can develop much more of your person, and that is okay. When I grew up, you were not, in many instances, stimulated to be very broadly capable and interested. There was much much less opportunity, and information was much more restricted politically, economically, and so on. I think the world has progressed. And it is also okay to be a playful grandfather also outside the arena when you actually play with your grandchildren…. Hva er din største nytelse? / What is your greatest indulgence? Hva er ditt stolteste profesjonelle øyeblikk så langt i livet? / What is your proudest professional accomplishment thus far? Kan jeg få tenke på det? ...There must be some areas of absolute privacy,-or not? As a Professor, to be able to run a group of young researchers who made international contributions within the field of defining what is called personal medicine – to identify the right type of drug and the right type of dosage of the drug to an individual. That has been my proudest professional accomplishment. And then as a University leader, so far, has been to be able to accomplish the merger and then to, so far, now for two years, many more of the wildest dreams have already come true. Hva verdsetter du mest i dine vennskap? / What do you most value in your friendships? Hva er ditt stolteste personlige øyeblikk så langt i livet? / What is your proudest personal achievement thus far? Friendliness, humour, and (thoughtfully) honesty when it is not easy. Like many fathers it was when my first child was born. For some reason, and I was only 24, I thought that it would never happen to me. And when he was there, the first of 5, I was in another world. Hva ville være den mest tragiske hendelsen du kunne bli utsatt for? / What to your mind would be the greatest of misfortunes? Hva er ditt beste minne knyttet til det å være i Barentsregionen? / What is your best memory of being in the Barents Region? To be able to lead an international High North policy at a 50 very high level. And so far, the best one was when I signed the agreement with The Northern (Arctic) Federal University with the Prime Minister, …oh sorry (laughs), the Minister of Foreign Affairs standing behind me. So this was an act of national importance ••• Universitetet i Tromsø The fact that you can be yourself with your friends…you can always be yourself, but you are in an atmosphere of trust that really takes decades to build up. Hvilket karaktertrekk beundrer du mest hos andre? / What is the trait you most admire in others? I’ve had one. I lost my 35-year-old daughter 5 years ago. And I think that shouldn’t have happened to her or to the many, many people who really loved her. So, losing in that sense is the worst. Losing someone. Hvis du skulle velge et annet yrke enn det du har nå, hva ville det være? / If you were to choose another profession, what would it be? The number of options are declining as one grows older, but when I graduated from high school, I had a number (of ideas) apart from studying medicine –which I actually did, the other one was to study literature. And so by now, I’m, as many of my age, interested in history. So, maybe if and when I get some spare time, I will do something about this, and maybe even contribute. Hva gjør deg lykkelig? (Or: Hva ville gjøre deg lykkelig?) / What is your dream of happiness? Love and friendship. Når du ikke lenger er her, hva ville du ønske at de som blir igjen skulle si om deg? / Once you are gone, what is it that you want those you left behind to say about you? “He was a friendly man.” Hva er den største sjansen du noen gang har tatt? / What is the biggest risk you have ever taken? (laughs) Oh boy! Not knowing it, it was climbing a mountain with 2 other bloody amateurs in 1969. We didn’t know the mountain. It was a thousand metres, and the last 300 meters with a steep incline on both sides. And only a metre broad at the top. We entered it by the wrong route, so unwillingly and unintentionally, it was not meant to be high risk, but in a sense that is the most risky thing I’ve done Hva er ditt livsmotto? / What is your moto? I don’t have a motto, I don’t think. (thinking, laughing) I had one motto at one point in time. When you are russ, then I had the following high brow motto in french: ”The soul is a fire that needs nourishment, if it does not grow it dies” …That is of course very very high brow for a 18 –year old , but there is something to it. If you are open and not restrict yourself, then all things can happen. Hvis du kunne endre én ting i verden, hva ville det være? / If you could make one change in the world what would it be? That the conditions of life should be more equal in the global perspective. …after having visited, in 2004, the poorest people I have ever seen, on the East coast of Nicaragua -- the absurdity of the conditions they live, and that we live simultaneously as in a world that our ancestors lived in many hundreds of years ago. I think it is unbearable whenever one thinks of it. Barentsinstituttet 5 år 2011 ••• 51
Similar documents
Gjennom dødsskyene inn i Russland
Nikelpipene har i mange år vært et symbol på miljøbelastningen i grenseområdet. Miljøbevegelsen, med "Stopp dødsskyene fra Nikel" i spissen, har brukt bildet av pipene for å skape oppmerksomhet i m...
More information