rapporten i sin helhet her

Vesterålen
distriktspsykiatriske senter
Sett i et lokalt og nasjonalt perspektiv
Reiulf Øistein Ruud
September 2015
Innhold
1.
Forord ................................................................................................................................. 6
2.
Innledning.......................................................................................................................... 7
3.
Kort historikk før 1988 ...................................................................................................... 8
4.
Fylkeskommunale og statlige føringer .............................................................................. 9
4.1
Nye Alternativer i psykiatrien (1985) ......................................................................... 9
4.2
Rammeplan for Nordland, revidert (1987) ............................................................... 10
4.3
St.meld. 41 (1987-88) «Helsepolitikken mot år 2000-Nasjonal helseplan»............. 10
4.4
St.meld. 37 (1992-93) «Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid» . 11
4.5
TV-aksjonen for psykisk helse (1992)...................................................................... 11
4.6
St.meld. 50 (1993-94) «Samarbeid og styring. Mål og virkemidler for en bedre
helsetjeneste» ....................................................................................................................... 11
4.7
Temahefter 1-4. Sosial- og helsedepartementet (1995) ............................................ 11
4.8
St.meld. 25 (1996-97) «Åpenhet og helhet»............................................................ 12
4.9
Handlingsplan i voksenpsykiatri, Nordland (1998) .................................................. 13
4.10
St.prp. 63 (1997-98). Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2006 ............. 13
4.11
Distriktspsykiatrisk senter - DPS. Høringsnotat (1999) ....................................... 14
4.12
DPS organisering og arbeidsområder (2001) ........................................................ 16
4.13
Rammeplan for Psykisk helse i Nordland 1999-2006 .......................................... 16
4.14
Koordinering av psykososialt arbeid for personer med langvarige og alvorlige
psykiske lidelser (2000) ....................................................................................................... 17
4.15
Kompetansebehov i psykisk helsevern (2001) ..................................................... 17
4.16
Stykkevis og delt. Rådet for psykisk helse (2003) ................................................ 18
4.17
Opptrappingsplanen. Forslag til tiltak 2003-2006 ................................................ 20
4.18
Handlings- og tiltaksplan for psykisk helse 2005 - 2015. Helse Nord (2004) ...... 21
4.19
Brukermedvirkning psykisk helsefeltet (2006) ..................................................... 23
4.20
Nasjonal strategi for psykisk helsevern (2006) ..................................................... 23
4.21
Ambulante akuttjenester ved DPS «Du er kommet til rett sted…» (2006) ........... 26
4.22
DPS - med blikket vendt mot kommunene og spesialiserte sykehusfunksjoner i
ryggen (2006) ....................................................................................................................... 27
4.23
Pårørende - en ressurs (2008) ............................................................................... 28
4.24
Prioriteringsveileder. Psykisk helsevern for voksne (2008) ................................. 29
4.25
Barn som pårørende (2010) .................................................................................. 29
4.26
Nasjonal strategigruppe II (2010) ......................................................................... 30
4.27
Status og utviklingsmuligheter for pasient- og pårørendeopplæring i Helse Nord
(2012) 32
4.28
Brukermedvirkning. Nasjonale retningslinjer (2013) ........................................... 32
4.29
Organisering og praksis i ambulante akutteam ved DPS (2014) .......................... 33
2
4.30
Sammen om mestring (2014) ................................................................................ 34
4.31
Styrings/oppdragsdokumenter. Helse Nord RHF (2004 og 2015) ........................ 36
5.
Nordlandspsykiatrien ...................................................................................................... 38
6.
Planprosessen .................................................................................................................. 39
6.1
Lokalt planarbeid ...................................................................................................... 39
6.2
Samarbeidsavtaler mellom fylke og kommune ........................................................ 41
6.3
Gjennomføring av planprosessen ............................................................................. 41
6.4
Plandokumenter ........................................................................................................ 42
6.4.1
Psykiatrisk senter i Vesterålen med plan for utbygging av fylkeskommunale
tiltak. Mars 1991 .............................................................................................................. 43
6.4.2
Psykiatrisk senter i Vesterålen. Første byggetrinn. Mars 1994. ........................ 43
6.4.3
Psykiatrisk senter i Vesterålen. Behandlingsenhet, Stokmarknes sykehus
utdypning av funksjon og dimensjonering. Januar 1996.................................................. 44
6.4.4
7.
Vesterålen DPS - Videre utbygging 2001 - 2006. August 2000 ....................... 44
Første byggetrinn............................................................................................................. 45
7.1
Målsetting ................................................................................................................. 47
7.2
Voksenpsykiatrisk poliklinikk .................................................................................. 47
7.3
Behandlingsenhet Stokmarknes sykehus .................................................................. 48
7.3.1
Pasientgrupper ................................................................................................... 48
7.3.2
Behandlingstilbud.............................................................................................. 48
7.4
Bo- og behandlingsenheter ....................................................................................... 49
7.5
Avgrensning mot andre tjenester .............................................................................. 49
7.5.1
Medisinsk avdeling ........................................................................................... 49
7.5.2
Alderspsykiatri .................................................................................................. 49
7.5.3
Habiliteringsteamet ........................................................................................... 49
7.5.4
Lærings- og mestringssenteret (LMS).............................................................. 50
7.5.5
Samlokalisering med BUP ................................................................................ 51
8.
Samarbeidstiltak mellom fylke og kommune.................................................................. 51
9.
Utviklingen av Vesterålen DPS....................................................................................... 52
9.1
Tanker omkring behandling...................................................................................... 52
9.2
Voksenpsykiatrisk poliklinikk .................................................................................. 53
9.2.1
9.3
Gruppebehandling ............................................................................................. 54
Avd. Andenes ........................................................................................................... 55
9.3.1
Dagbehandling .................................................................................................. 58
9.3.2
Eksempler .......................................................................................................... 59
9.4
Allmennpsykiatrisk avdeling .................................................................................... 60
9.4.1
9.5
Dagbehandling .................................................................................................. 63
Avd. Straume ............................................................................................................ 63
3
9.5.1
Dagbehandling .................................................................................................. 65
9.6
Rusterapi ................................................................................................................... 66
9.7
Ambulant akutt virksomhet ...................................................................................... 67
9.8
Samhandling/veiledning ........................................................................................... 69
9.9
Plan- og evalueringsdager ........................................................................................ 70
9.10
Avdelingsråd ......................................................................................................... 70
9.11
Kvalitetsutviklingsarbeidet ................................................................................... 70
9.12
Internt legevaktsystem .......................................................................................... 71
9.13
Informasjonsbrosjyrer ........................................................................................... 72
9.14
Tidsstudie .............................................................................................................. 73
9.15
Planlegging og utvikling av dagbehandling .......................................................... 73
9.16
Etablering av VOP kontor i Øksnes ...................................................................... 74
10.
Kompetansehevende tiltak ........................................................................................... 75
10.1
Forelesningsserie om psykiske lidelser 1989-1990 .............................................. 76
10.2
Familie- og nettverksutdanning ............................................................................ 76
10.3
Psykoanalytisk psykoterapiutdanning 1990 - 91 .................................................. 77
10.4
VEPS 1994-96 ...................................................................................................... 77
10.5
Psykoseutdanningsprogram 1994 - 96 .................................................................. 77
10.6
SEPREP og Dialog ............................................................................................... 78
10.7
SEPREP-utdanningene 1999 – 2001 og 2004 - 06 ............................................... 79
10.8
Gruppeterapiutdanning 2003 ................................................................................ 79
10.9
Sentersamlinger..................................................................................................... 80
10.10
Selvmordsforebyggende tiltak ............................................................................... 80
10.11
Kompetansearbeidsgruppe ..................................................................................... 81
10.12
International Meeting on the treatment of Psychosis ............................................. 81
10.13
Utvekslingsprogram Eritrea 2002 .......................................................................... 83
10.14
20års jubileumsseminar 2008 ................................................................................ 83
10.15
Veilederutdanning 2010 ......................................................................................... 84
10.16
Individuell kompetanseheving ............................................................................... 84
11.
Forskning ...................................................................................................................... 86
11.1
Forskningsaktivitet VDPS .................................................................................... 86
11.2
Fag- og utviklingskomité ...................................................................................... 87
11.3
Nettbasert forskningsnettverk ............................................................................... 88
12.
Sintef-undersøkelsene (2003-2007) ............................................................................. 88
13.
VELO-prosjektet (2005-2007) ..................................................................................... 88
14.
PasOpp undersøkelse (2004 og 2006) .......................................................................... 89
15.
Samarbeid med Mental Helse og LPP ........................................................................... 90
4
16.
Brukerutvalg ................................................................................................................. 90
17.
Spesialistrådet i Psykiatri ............................................................................................. 91
18.
Bemanningssituasjonen VOP/STAB............................................................................ 91
19.
Legeutdanningsprosjektet............................................................................................. 92
20.
Organisasjons- og utviklingsprosessen (OU) ved VDPS 2007 .................................... 93
21.
Etablering av Helseforetak ........................................................................................... 95
21.1
Hvilke utfordringer har DPS etter foretak? ........................................................... 96
21.2
En beskrivelse av problematikken omkring opptrappingsplan og innføring av
foretaksmodellen .................................................................................................................. 96
22.
Klinikkmodellen ........................................................................................................... 98
23.
Fredagsbrev Helse Nord 2008 ...................................................................................... 99
24.
Moderniseringsprosjektet (2011-2013) ........................................................................ 99
25.
Vesterålen DPS etter Moderniserings-prosjektet ....................................................... 102
26.
Psykisk helse og rusbehandling i Helse Nord RHF. Mental Helse, januar 2015 ....... 104
27.
Sluttbetraktninger ........................................................................................................ 106
Foto forside: Pia Birgitte Jessen
5
1.
Forord
Jeg har lenge hatt et ønske om å skrive historien til Vesterålen distriktspsykiatriske senter
(VDPS). Historien er lite kjent både for nåværende ansatte og befolkningen i Vesterålen. Med
bakgrunn i dette vurderte jeg det som viktig å bruke min overlegepermisjon til å skrive om
utviklingen av Vesterålen DPS fra 1988 til i dag, sett med ”mine øyne”. Frem til 1.3.2012 var
jeg avdelingsleder og avdelingsoverlege. Deretter avsluttet jeg lederfunksjonen og har derfor
ikke vært delaktig i de siste tre årenes endringer og nedbygging av VDPS.
Sjefpsykolog Svein Bjorbekkmo startet 1.5.87, mens fag-/utviklingsleder Pia Birgitte Jessen
og jeg startet 1.9.88. Vi har alle tre vært ansatt til nå. Noen ansatte har vært med siden
oppstarten av døgnenhetene og andre de siste årene.
Jeg har valgt å trekke frem utdrag av de fylkeskommunale og nasjonale føringer jeg finner
relevante, samt beskrive utviklingen av VDPS i forhold til disse.
Alle uthevelser er mine egne for å framheve det jeg opplever som «røde tråder» i historien,
både i de overordnede føringer og i beskrivelsen av VDPS.
De ”røde trådene” kan sammenfattes i ordene kontinuitet og fleksibilitet i behandlingen,
bruker- og pårørendemedvirkning, fokus på behandling av mennesker med alvorlig psykisk
lidelse og behandling nærmest der folk bor.
Målgruppen for dette dokumentet er alle som er interessert i utviklingen innen Psykisk
helsevern
Jeg vil takke alle mine ansvarsfulle, engasjerte og dyktige medarbeidere samt samarbeids- og
samhandlingspersoner i kommunenes helse- og sosialtjeneste, NLSH Vesterålen somatikk og
NLSH Bodø psykiatri og ikke minst dyktige og engasjerte samarbeidsparter i Mental Helse og
Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (LPP).
Jeg håper at dokumentet vil være nyttig lesning.
September 2015
Reiulf Ø. Ruud
Tidligere avdelingsleder/avdelingsoverlege
Vesterålen DPS
6
2.
Innledning
Etter inntreden av psykofarmaka i psykiatrien på -60 tallet, har det skjedd store endringer.
Psykofarmaka dempet symptomtrykket for den enkelte pasient betydelig og medførte en
mulighet for pasienter å kunne vende tilbake til lokalsamfunnet. Gjerdene rundt asylene ble
revet. Det vokste fram et mere humanistisk syn på sykdom/helse og forståelsen av at psykisk
sykdom ikke bare har en biologisk sykdomsforståelse ("apparatfeilmodellen"), men at også
sosiale og psykologiske faktorer utgjorde en dynamisk likeverdig innflytelse på det å ha
symptomer/være syk.
Utskrivelsene fra psykiatrisk sykehus til kommunene ble stor på 70- og 80-tallet, uten den
nødvendige statlige styring. Et betydelig antall døgnplasser på sykehusene ble nedlagt, uten at
det var oppbygd tilstrekkelig omsorg og behandlingskapasitet i kommunene. Frustrasjonen
økte «blant folk» pga det dårlige behandlingstilbud som personer med psykiske lidelser ble
tilbudt.
Dette var en vesentlig bakgrunn for at Stortinget vedtok Opptrappingsplanen (OTP) i 1997. Et
kjempeløft for psykisk helsevern, ikke minst økonomisk, men også i krav om endret
syn/holdning til både tjenesteytere og tjenestesystem. OTP ble forlenget i 2 år pga manglende
måloppnåelse, både med den faktiske utbygging, og de grunnleggende holdningsendringene
blant behandlerne. Holdningsendringene er fortsatt langt fra måloppnåelsen.
I 2001 vedtar Stortinget innføring av en Foretaksmodell, hvor ansvaret for helsevesenet blir
overført til Regionale foretak og enkeltforetak med hver sine styrer/direktører, hvor byråkrater
og økonomer blir de bestemmende etter bedriftsøkonomiske prinsipper kalt New Public
Management (NPM).
Samtidig fortsetter Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) via oppdragsdokumentene å gi de
enkelte Regionale helseforetak (RHF) oppdrag om å implementere tenkningen i OTP. Så sent
som i 2014 kom «Sammen om mestring» fra Helsedirektoratet med spesielt fokus på tilbudet
til mennesker med langvarig alvorlig psykisk lidelse som et spesielt ansvar for
spesialisthelsetjenesten. De siste års reduksjon av tilbudet innen VDPS både mht døgnplasser
og personell vil spesielt ramme denne gruppen pasienter.
For behandlere i spesialisthelsetjenesten blir det en stor utfordring å implementere føringene i
oppdragsdokumentene innen for foretaksmodellen. Behandlerne blir tvunget av styret i
foretaket til å tenke produksjon. Det dominerende er å få et best mulig økonomisk resultat,
slik at budsjettene kommer i bedre balanse. Det er alltid underskudd. Store nedskjæringer
skjer årlig, selv i psykisk helsevern, som i følge oppdragsdokumentet skulle vært skjermet.
Dette fører til, som Vesterålen DPS er et eksempel på, nedbygging av behandlingstilbud over
hele landet, uten at overordnede politiske og administrative system tilsynelatende reagerer.
Mange mener at det er de hjelpetrengende pasientene og deres pårørende, og dermed også de
lokalsamfunn de er integrert i, som igjen blir den "tapende part."
Historien gjentar seg……….
7
3.
Kort historikk før 1988
I 1982 ble den første «Rammeplan for utbygging av psykisk helsevern i Nordland 19821990» vedtatt av Nordland fylkeskommune.
Det ble der foreslått å utbygge behandlingskapasiteten ved å legge psykiatriske
sykehjemsavdelinger til eksisterende sykehjem. I Vesterålen ble det foreslått å utbygge
sykehjemmene i Sortland og Stokmarknes med 10 sengeplasser og 5 dagplasser hvert sted. I
tillegg skulle det opprettes en voksenpsykiatrisk poliklinikk administrativt tilknyttet
Stokmarknes sykehus.
Hovedtenkningen i dokumentet var: «Høyest mulig kompetanse nærmest der folk bor», og
«kompetansen kommer dit brukeren er»
I Nordland fylke er det syv regioner: tre i Sørfylket, tre i Nordfylket, og Salten. Ved de andre
seks regioner ble det opprettet voksenpsykiatrisk poliklinikk på begynnelsen av 1980-årene.
Sortland kommune foreslo at det ble opprettet en plankomite med mandat til å utarbeide
planforslag for realisering av nytt sykehjem på Sortland. Plankomiteen ble oppnevnt i fylkets
helse- og sosialstyre i sak 67/86, og var representert av administrativ-, faglig- og politisk nivå
i kommunen. Leder av plankomiteen ble nestleder i fylkets helse- og sosialstyre, Hermod
Høwe, fra Sortland.
Plankomiteen la i desember 1987 fram sitt forslag: «Psykiatrisk bo- og behandlingsenhet på
Sortland. Et forslag til modell/grovskisse". Plankomiteen la i sitt forslag vekt på å bygge ut
psykiatritilbudet i tråd med forslagene fra Helsedirektoratet i «Nye alternativer i psykiatrien»
fra 1985. Her benevnes det psykiatriske behandlingstilbud et «psykiatrisk bo- og
behandlingssenter» som skal ivareta den psykiatriske helsetjeneste i et begrenset geografisk
område (lokalsykehusområde).
I årene før 1987 bestod psykiatritilbudet i Vesterålen av «det reisende team» fra Nordland
Psykiatriske Sykehus (NPS) i Bodø til de fem kommuner, ca en gang pr. måned. Behandlerne
hadde pasientkonsultasjoner og møter med fastleger og sosialkontor. Medisinsk avd. på
Stokmarknes sykehus hadde gjennom mange år hatt innleggelser av mennesker med rus- og
psykiatridiagnose. I tillegg hadde sykehuset et isolat i kjelleren som ble brukt i påvente av
transport med tvang til NPS i Bodø. De kommunale helse- og sosialtjenester hadde et
hovedansvar for personer med alvorlig psykisk lidelse.
I løpet av 1987 ble fire stillinger besatt ved Voksenpsykiatrisk poliklinikk (VOP) på
Stokmarknes sykehus. Psykiater Ivar Hartvigsen fra Narvik påtok seg ansvaret for VOP fra
1/11-87 fram til 1/9-88 (midlertidig godkjenning), da avd. overlege tiltrådte stillingen, og
VOP ble godkjent.
I mai 1988 arrangerte fylkeshelsesjefen et møte på Stokmarknes, hvor politikere, faglig- og
administrativt personale fra kommunene og VOP var invitert. Avd.overlege og planlegger var
også invitert og var til stede før de tiltrådte stillingene 1.9 samme år. Mange nyttige innspill
ble lagt frem, både faglig og administrativt bl a ønsket alle kommuner å være representert i
det videre arbeid i tillegg til Sortland som hadde vært alene i plankomiteen. Innspillene ble
arbeidet inn i fylkestingsak 99/88 i juni -88.
8
I tråd med de føringer som lå i både fylkeskommunale dokumenter og «Nye Alternativer i
psykiatrien», reiste teamet ved VOP ut til kommunene en dag pr uke, fra høsten 1987, for å
møte kommunehelsetjenesten og pasienter i de fem Vesterålskommuner.
4.
Fylkeskommunale og statlige føringer
4.1
Nye Alternativer i psykiatrien (1985)
Nye alternativer i psykiatrien ble utgitt av Helsedirektoratet i 1985. Utredningen tar
utgangspunkt i en utvikling hvor det foreslås å legge om psykisk helsevern med utbygging av
2.linjetjeneste på lokalsykehusnivå og en mindre 3.linjetjeneste på sentralsykehusnivå. Dette
med bakgrunn i ny kunnskap og erfaring.
Der står det bl.a. i forordet:
«Fagfolk og behandlere har vært mere opptatt av å gi best mulig behandling enn av
pasientenes allmenne levevilkår i og utenfor institusjon. De fleste ressurser har vært knyttet til
totalinstitusjoner som har dekket både psykiatriske- og allmenne behov. Egenomsorg,
privatliv, selvstendighet og selvrespekt har hatt små muligheter i dette systemet.
Konsekvensen av dette er at man både internasjonalt og nasjonalt har tatt konsekvensen av
dette og fått positive erfaringer med en mere samfunnsorientert psykiatri, hvor behandling og
rehabilitering i langt større grad skjer utenom de tradisjonelle institusjoner.»
Utredningen innførte en ny organisasjonsmodell med etablering av psykiatriske bo- og
behandlingssentre. Senterets hovedoppgave skulle være å fungere som psykiatrisk
spesialisttjeneste til hele befolkningen i lokalsykehusområdet, og dekke psykiatriske
langtidspasienters behov for psykiatrisk behandling og omsorg. Det ble i modellen lagt vekt
på fleksibilitet både mht organisering, og til de funksjoner og til de funksjoner man ønsket å
innpasse.
«Senteret» bør omfatte følgende funksjoner:
 Psykiatrisk poliklinikk som gir tilbud om undersøkelse og behandling, og har det
psykiatrisk/medisinske ansvar for samtlige enheter i senteret, samt veiledning og
konsulentvirksomhet til den allmenne helse- og sosialtjeneste.
 Psykiatrisk dagsenter med både behandlings- og attføringsoppgaver og mere sosialt
rettede tilbud.
 Boavdelinger/internatavd. Med et differensiert tilbud om behandling, omsorg og støtte.
Det vil si de oppgaver som i dag utføres av psykiatriske sykehus/sykehjem og
ettervernshjem.
 Vernede boliger integrert i vanlig boligmasse.
 Arbeidsdagsenter.»
På side 10 står følgende:
«En behandlingsmodell hvor flere av tilbudene er desentralisert passer klart bedre inn i den
forståelse vi i dag har av psykiatriske lidelser, hvor vi i langt større utstrekning ser
9
psykiatriske sykdommer og symptomer som svar på problemer og vansker i nærmiljø, og
ønsker å behandle dem i den sammenheng i de fleste tilfeller.»
Min kommentar:
Denne tenkning vokste fram i Norge med bakgrunn i:
 Utviklingen av psykofarmaka på 50/60- tallet, som resulterte i klar symptomdempning,
og bedring av tilstanden for de fleste pasienter, og dermed behov for å møte pasientene på
en annen måte. Etter hvert «rev man gjerdene» rundt institusjonene, reduserte antall
døgnplasser og overførte pasienter til kommunehelsetjenesten, som ikke i tilstrekkelig
grad var rustet, hverken faglig eller personellmessig for en slik oppgave.
 Svein Haugsgjerd`s bok: Nye perspektiver i psykiatrien
 Erfaringene med terapeutiske samfunn på Dikemark og Ullevål (avd.6B) sykehus,
 Ronald Laing/David Cooper tenkning om antipsykiatri, hvor det var samfunnet vi levde i
som var sykt, og de med psykisk lidelse var de friske i et sykt samfunn
 Tenkningen som vokste fram på 70-tallet med sosialmedisinsk- og sosialpsykiatrisk
innhold som ledet fram til en utvidelse av sykdomsbegrepet. Fra den rent
medisinsk/biologiske modell til den bio-psyko-sosiale sykdomsforståelse.
4.2
Rammeplan for Nordland, revidert (1987)
«Innenfor hvert lokalsykehusområde skal det etableres et differensiert og helhetlig tilbud som
dekker områdene: behandling, rehabilitering, omsorg, tilsyn råd og veiledning, og
forebyggende arbeid.
Psykiatrisk poliklinikk bør i planlegging bistå kommunene med sin fagkompetanse gjennom
råd, veiledning og samarbeid for øvrig.
Et psykiatrisk senter skal fungere som en integrert del av spesialisthelsetjenesten i området,
og inngå som en del av en helhetlig tiltakskjede med den kommunale psykiatritjeneste i
området. Senteret skal også bistå og delta i planlegging og organisering av tiltak i
kommunene ved behov samt råd, veiledning, og informasjon generelt. Den utadrettede
virksomheten vil derfor utgjøre en stor del av oppgavene i senteret.
De bygningsmessige løsninger som velges, bør derfor være mest mulig lik de bomiljø
pasienten skal fungere i etter avsluttet behandling eller rehabilitering. Derfor bør døgnplasser
i all hovedsak utformes som ordinære boliger.»
4.3
St.meld. 41 (1987-88) «Helsepolitikken mot år
2000-Nasjonal helseplan»
Stortingsmeldingen fremmet betydningen av desentralisering som hovedprinsipp,
primærhelsetjenesten som grunnlag for de spesialiserte tjenestene, forebyggende arbeid på
tvers av sektorgrensene, arbeid for helsemessig likhet og styrket medvirkning for brukerne.
10
4.4
St.meld.
37
(1992-93)
«Utfordringer
helsefremmende og forebyggende arbeid»
i
Stortingsmeldingen utpeker forebygging av psykososiale problemer som et av tre
hovedsatsingsområder. Det ble fremhevet betydningen av desentralisering av tilbudene,
samarbeid og samordning.
4.5
TV-aksjonen for psykisk helse (1992)
«Rådet til Fremme av Psykiatrisk Forskning» ble 1992 tildelt TV-aksjonen.
Hovedmålet for TV-aksjonen var å:
 Øke kunnskapen, skape åpenhet, endre holdninger og alminneliggjøre psykiske lidelser.
 Øke forskningsinnsatsen, støtte brukerstyrte tiltak, opplysningsvirksomhet og
internasjonale tiltak.
Viktige forskningsområder:
Barn som rammes av omsorgssvikt og overgrep, selvmord, spesielt blant ungdom, depresjon
og angst, årsak og behandling, schizofreni, årsak og behandling, senil demens/Alzheimers
sykdom, og pårørendes situasjon og medvirkning i behandling av alvorlig sinnslidende.
TV-aksjonen innsamlet rekordmange penger og fikk masse oppmerksomhet, og fikk en meget
stor betydning for det som videre skjedde, bl.a. til det som senere ble Opptrappingsplanen.
TV 2 lagde en reportasje med en pasient fra Vesterålen med psykoseproblematikk, og
avd.overlege ble intervjuet i en direktesending i etterkant. Fokus var på hva hjelpeapparatet
kunne tilby i en slik situasjon, hva slags behandling og hvilke behandlingsforløp som var
vanlig ved slike tilstander.
4.6
St.meld. 50 (1993-94) «Samarbeid og styring. Mål
og virkemidler for en bedre helsetjeneste»
Denne stortingsmeldingen fremhever behovet for økt behandlingskapasitet for mennesker
med psykiske lidelser.
4.7
(1995)
Temahefter 1-4. Sosial- og helsedepartementet
Med bakgrunn i økt fokus på psykisk helse, ga Sosial- og helsedepartementet (SHD) i 1995 ut
fire temahefter til bruk blant behandlere, brukere og pårørende.
Temahefte 1: «Brukermedvirkning for mennesker med psykiske lidelser, erfaringer med
forsøksvirksomhet».
Å være bruker åpner for en annen rolle enn det å være pasient. Pasientrollen er passiv. En har
overlatt til andre å bestemme over ens kropp og skjebne. Pasienten er mottaker av behandling,
gjenstand for andres skjønn og avgjørelser. Brukeren har mulighetene for valg, til å avslå eller
akseptere det som tilbys. Brukeren forventer å bli spurt og krever å bli hørt. Brukeren venter
at de som tilbyr tjenester, lytter og tar hensyn til hans eller hennes synspunkter.
Temahefte 2: « Utskrevet til mor. Pårørende til mennesker med psykiske lidelser».
11
Pårørendes erfaringer og vilje til å hjelpe er verdifull for mennesker som bærer en psykisk
lidelse og for hjelpeapparatet. Men det er også av betydning å se pårørende som
«lidelsesfeller»: Hvilken hjelp må gis til pårørende for at de kan bevare sine krefter, sin tro og
sitt håp? Og hvordan kan omsorgen for sinnslidende bygges opp slik at pårørendes ressurser
kan bli brukt?
Temahefte 3: «Hjelp! Om førstehjelp ved psykiske lidelser.»
Folkeopplysning om psykiske lidelser er et håndslag til dem som bærer lidelsene og til deres
pårørende. Kunnskap om lidelsene bidrar til å dempe følelser av skyld og skam. Ved at både
«lek og lærd» i en kommune vet, eller lett kan få om hva psykiske lidelser er og hvordan de
kan behandles, er en viktig terskel som kan fremme førstehjelp.
En annen viktig terskel å overvinne, ligger i måten helsepersonell møter mennesker som søker
deres hjelp på. Erfaringer fra forsøksprosjektene viser en kløft mellom fagfolk i psykiatrien og
brukerne av psykiatriens tjenester. Denne kløften viser seg - og opprettholdes - gjennom
språket. Hjelperne snakker et vanskelig spesialistspråk som brukere og pårørende ikke forstår.
Brukere og pårørende snakker et språk som hjelperne ikke finner relevant å lytte til.
Temahefte 4: «Samarbeid over grensene. Organisering av omsorg for mennesker med
psykiske lidelser.»
Lover og tilbud i sosial–og helsetjenesten overlapper hverandre og skulle gi full trygghet til
dem som rammes av psykiske lidelser. Mange faglige og administrative grenser skaper
gjensidig mistillit mellom fagfolk. «Gråsoner» oppstår der ingen tar ansvar og der bruker og
pårørende overlates til egen skjebne.
Mangel på penger og hensyn til taushetsplikten utpekes som årsaker til fenomenet gråsoner.
Erfaringer fra forsøkene viser likevel at vilje til og ferdighet i å samarbeide, minsker
problemene som ligger i knappe ressurser. Der en innhenter samtykke fra bruker, eller
samarbeider med brukeren til stede, opphører taushetsplikten å være en hindring for
samarbeide.
4.8
St.meld. 25 (1996-97) «Åpenhet og helhet»
Sosial- og helsedepartementet la i 1997 frem St.meld. 25 Ӂpenhet og helhet om psykiske
lidelser og tjenestetilbudene”. Det er et omfattende og viktig dokument, som summerte opp
aktuell kunnskap/tenkning, og ga retning for den videre utbygging/utvikling av psykisk
helsevern.
Om Distriktspsykiatrisk Senter (DPS) står det:
Det er viktig å bygge opp kompetanse og tilbud nærmest mulig brukeren.
Spesialisthelsetjenesten må ivareta visse støttefunksjoner for de kommunale helse- og
sosialtjenestene, slik at disse blir i stand til å yte omsorg for mennesker med psykiske lidelser.
Fylkeskommunene må særlig stimuleres til å bygge ut lett tilgjengelige distriktspsykiatriske
tjenester videre. Disse må disponere lavterskeltilbud som kan gi tilbud i krisesituasjoner, om
nødvendig i form av døgnopphold, for i størst mulig grad å bidra til at lidelser ikke forverres
slik at innleggelse med tvang i sentrale institusjoner blir nødvendig.
Tjenestetilbudene må være tilstrekkelig differensiert til å yte hjelp som er i overensstemmelse
med de ulike brukergruppenes behov. Det må utvikles målrettede behandlingsprogrammer
basert på dokumentert kunnskap om hva som er virksom behandling og rehabilitering.
12
Når omfang og typer av institusjonsplasser planlegges må det tas hensyn til at hele
tiltakskjeden skal fungere sammenhengende.
DPS bør ivareta følgende funksjoner for lokalsykehusområdet:
 Poliklinikk inklusiv ambulant team
 Dagavdeling
 Døgnavdeling for kriseintervensjon og observasjon
 Korttids åpent døgntilbud og avdelinger for lengre tids behandling og rehabilitering
 Rådgivning og veiledning overfor kommunale tjenester
Med en bemanning som muliggjør levedyktige og allsidige fagmiljøer, vil DPS kunne ta seg
av mange av de allmennpsykiatriske behandlingsoppgavene som generelle psykiatriske
avdelinger i større institusjoner (sentralsykehus) tidligere har hatt. Samtidig kan nærhet til de
kommunale tjenestene gjøre at det er mulig å gi adekvat behandling og annen hjelp der
pasienten bor. Behovet for fylkesdekkende avdelinger (sentralsykehus) vil trolig i framtida
mest gjelde pasienter som pga utagerende atferd eller spesielle behov trenger avdelinger med
sterkere bemanning eller mer spesialiserte tilbud som krever kompetanse som ikke er
tilgjengelig lokalt.
4.9
Handlingsplan i voksenpsykiatri, Nordland (1998)
Her beskrives konkrete tiltak basert på de ovenfor nevnte utredninger.
4.10
St.prp. 63 (1997-98). Opptrappingsplanen for
psykisk helse 1999-2006
Sosial- og helsedirektoratet (SHdir) ga i 1997 ut St.prp. 63 Opptrappingsplanen (OTP) som
innebærer at det skal investeres for ca 6,3 mrd. kroner i løpet av planperioden, og at
driftsutgiftene gradvis økes til et nivå som ligger reelt ca 4,6 mrd. over utgiftsnivået i 1998.
Personellsituasjonen tilsier en noe sterkere årlig opptrapping mot slutten enn i starten av
perioden. En opptrapping av driftsutgiftene vil på denne måten innebære at det skal brukes
om lag 24 mrd. kroner mer til psykisk helsevern i løpet av planperioden 1999-2006.
Det legges til rette for statlig styring gjennom bruken av øremerkede tilskudd, og det stilles
krav om kommunale og fylkeskommunale planer før øremerkede midler kommer til
utbetaling.
Ved siden av stimulering av utdanning, forskning, og tiltak for særlige grupper, består
tiltakene ellers i:
 Kommunale tiltak for voksne
 Kommunale tiltak for barn og unge
 Fylkeskommunale tiltak for barn og unge
 Statlige tiltak for voksne
 Samarbeid med frivillige organisasjoner.
Fylkeskommunale tiltak for voksne
 Kvantitativ og kvalitativ styrking og omstrukturering av døgntilbudet i voksenpsykiatrien
 1185 nye døgnplasser for aktiv behandling (160 nye sykehusplasser til personer som
idømmes behandling, resten i DPS)
13




220 000 flere polikliniske behandlinger/konsultasjoner (+ 50 %)
50 % flere privatpraktiserende psykiatere og psykologer med driftsavtale
90 000 flere dagopphold ved DPS (+ 50 %)
Styrking av tilbudet til grupper med særlige behov (bl.a. rusmisbrukere med psykiske
lidelser, flyktninger og asylsøkere, psykisk utviklingshemmede og døve), og til personer i
den samiske befolkningen med psykiske lidelser.
4.11
(1999)
Distriktspsykiatrisk senter - DPS. Høringsnotat
For å følge opp målsetningene i St.meld. 25 «Åpenhet og helhet», ga Sosial- og
helsedepartementet i 1998 en rekke faglige utredningsoppdrag til Statens helsetilsyn. Et av
dem var å utrede organisering og arbeidsmåter for distriktspsykiatriske sentre. På bakgrunn av
erfaringene og utviklingsarbeidet ved Vesterålen DPS ble fag/utviklingsleder Pia Birgitte
Jessen engasjert som prosjektleder for å forestå denne utredningen. Det ble oppnevnt en
tverrfaglig sammensatt referansegruppe med 17 representanter.
Nedenfor er gjengitt utdrag av den omfattende utredning:




Organisering: DPS bør være administrativt og faglig tilknyttet et lokalsykehus, og være
organisert under en felles faglig og administrativ ledelse, med eget budsjettansvar.
Målgruppe og prioritering: DPS skal gi et tilbud om vurdering, utredning, behandling
og psykososial rehabilitering til mennesker over 18 år. Henvisning for øyeblikkelig hjelp
skal alltid prioriteres, og man må rette en stor oppmerksomhet mot tilstander av størst
alvorlighetsgrad
Brukere og pårørende: Det må legges til rette for at de kan delta aktivt i offentlig
planlegging av DPS, og at deres innsikt, kunnskap og erfaringer brukes konstruktivt i
planlegging, utvikling, drift og evaluering av et bedre helsetilbud til personer med
psykiske lidelser.
o Brukerne må ha en aktiv rolle som deltagere i behandlings- og
rehabiliteringsprosessen og tas med på råd i hele behandlingsforløpet. Pårørende
har en unik kunnskap om den friske personen som har blitt syk, og kan ofte være
en ressurs for pasient og behandlere i behandlingsprosessen.
o Brukere og pårørende må trekkes aktivt inn og det må utvikles relasjoner som
bygger på gjensidig respekt. Grunnlaget for dette må legges i det første møtet
mellom bruker og behandler.
Arbeidsformer: DPS er et tilbud innen spesialisthelsetjenesten som skal gi et
allmennpsykiatrisk behandlings- og psykososialt rehabiliteringstilbud med vekt på
tilgjengelighet og nærhet til befolkningen i et geografisk avgrenset område. Tilbudet skal
gis poliklinisk og som dag- eller døgnbehandling. Videre skal DPS tilby rådgivning og
veiledning til kommunehelsetjenesten samt arbeide med helsefremmende og
forebyggende tiltak i samarbeid med bruker- og pårørendeorganisasjoner,
kommunehelsetjenesten og andre aktuelle instanser.
o Behandlingstiltakene
bygger
på
psykoterapeutiske,
medisinske
og
sosialpsykiatriske behandlingsmetoder.
o Psykososial rehabilitering er en prosess som ikke er tidsavgrenset, og utfordringen
for DPS er å skape et mangfold av tilbud der brukerne til enhver tid kan få hjelp og
støtte tilpasset hans eller hennes funksjonsnivå. Dette er en forutsetning for å
fremme brukernes bedringsprosess.
14

o Det må utvikles et bredt spekter av behandlingstilbud ved poliklinikken.
Behandlingen kan gis poliklinisk, og i mange tilfeller bør den kommunale helseog sosialtjeneste trekkes inn sammen med brukeren og evt. pårørende.
Behandlerne kan deles inn i team som jobber innen spesielle områder eller
behandlere kan fungere som ressurspersoner innen bestemte områder som de har
spesiell kompetanse i forhold til.
o Dagbehandling kan gis i en egen dagavdeling eller som behandlingsplasser på en
døgnavdeling.
o Døgnbehandling bør tilrettelegges i en eller flere poster. Det må utvikles et
allmennpsykiatrisk behandlingstilbud med mulighet for akutte og planlagte
innleggelser av kortere eller lengre varighet. Det må også være mulighet for å gi et
lavterskeltilbud til pasienter som er kjent ved DPS.
DPS må gi et tilbud om veiledning og rådgivning både i forhold til kliniske
problemstillinger og faglig utvikling av tiltak til aktuelle samarbeidspartnere i
kommunenes helse- og sosialtjeneste.
Det er et generelt satsingsområde å jobbe med helsefremmende og forbyggende tiltak. DPS
kan bidra i dette arbeid ved å jobbe i forhold til holdningsskapende arbeid, undervisning og
informasjon i presse.
Prinsipper for behandling og psykososial rehabilitering
Tilbudet må være tilgjengelig der folk bor slik at brukeren til enhver tid kan få den hjelp han
eller hun trenger innen psykisk helsevern. Tilbudene må utvikles fleksibelt ved å utnytte de
lokale ressurser best mulig for å møte den enkeltes behov. Bygningsmassen må bygge slik at
det gis mulighet for alternativ bruk ved evt. endring av funksjoner. Kontinuitet er en prosess
som går over tid der noen få definerte fagpersoner følger brukeren gjennom
behandlingsforløpet. Dette skaper trygghet for brukeren.
Brukernes medvirkning i behandlingen
Måten det første møtet mellom behandler og pasient forløper på, er avgjørende for hvordan
samhandlingen i det videre forløp vil bli. Møtet får dermed stor betydning for effekten av
tiltakene. I møtet må det legges vekt på respekt og trygghet. Møtet kan foregå på DPS, i
hjemmet eller på et egnet sted i kommunen. I samarbeidet er det viktig å være i dialog med
pårørende. Det skal utarbeides en individuell behandlingsplan for personer som har behov for
langvarige og koordinerte tilbud.
Tiltak for grupper med spesielle behov
DPS må rette spesiell oppmerksomhet mot personer med psykisk lidelse og rusproblemer
(dobbeltdiagnose) og mennesker med psykisk utviklingshemming og psykisk lidelse.
Personellressurser
Det finnes ikke noen klare normtall for bemanning på DPS. Personellgruppen må være
tverrfaglig sammensatt og det må tilstrebes lik kjønnsfordeling. Forholdene må legges til rette
for at personell kan gjennomføre deler av grunn- og videreutdanning ved DPS. Det er viktig å
rette rekrutteringsinnsats mot personer som kan forventes å være stabile over tid, særlig mot
personer som har tilknytning til området.
Personalets kompetanse, holdning og ideologiske ståsted vil være med på å prege innholdet på
DPS. Det må jobbes med intern opplæring i form av å sikre at den nødvendige formelle
kompetansen finnes på DPS og å jobbe med fagutvikling for den enkelte medarbeider.
15
Kvalitetsutvikling, evaluering og forskning må være et prioritert område på DPS i større grad
enn i dag.
Andre tjenester til mennesker med psykiske lidelser
Det er viktig å utvikle et tett og forpliktende samarbeid mellom DPS, de kommunale helse- og
sosialtjenester, psykiatrisk sykehus og andre tjenester som jobber med mennesker med
psykiske lidelser.
Det kan by på mange fordeler å plassere DPS i tilknytning til lokalsykehus, f.eks. innleggelse
via felles mottakelse, og lett tilgang til de somatiske tjenester.
Privatpraktiserende spesialister
behandlingstilbudet.
bør
i
størst
mulig
grad
integreres
i
offentlige
Noen arbeidsområder det er viktig å jobbe sammen med barne- og ungdomspsykiatrien om er
tiltak overfor ungdom som har eller står i fare for å utvikle en alvorlig psykisk lidelse, barn av
mennesker med psykiske lidelser, og selvmordsforebyggende arbeid. DPS kan medvirke til en
samordning av tjenester slik at aldersgrenser ikke blir en hindring for et tilbud om adekvat
behandling. Habiliteringstjenesten og DPS må samarbeide om personer med psykisk
utviklingshemming som har psykiske problemer.
4.12
DPS organisering og arbeidsområder (2001)
Høringsnotatet om DPS (se 4.11) ble sendt på en omfattende høring. På bakgrunn av
utredningen og svarene fra høringen utarbeidet Statens helsetilsyn en veileder ”DPS
organisering og arbeidsmåter” i 2001.
4.13
2006
Rammeplan for Psykisk helse i Nordland 1999-
I St.prp. 63 (1999-98) Opptrappingsplanen ble ansvaret for den videre utbygging i all
hovedsak tillagt kommuner og fylkeskommuner. Nordland fylke ansatte prosjektleder med
ansvar for Prosjekt Psykisk Helse i opptrappingsplanperioden 1999-2006. Det videre arbeidet
ble organisert med en bredt sammensatt referansegruppe, og møter med fagrådene i barne- og
ungdomspsykiatri og voksenpsykiatri.
Det følgende er utdrag av rammeplanen:
 Nordland har ikke et fullgodt tilbud til pasienter med alvorlig psykiske lidelser og rus. I
opptrappingsplanen vil disse pasientene få et tilbud gjennom at det etableres enheter
tilknyttet DPS-enheter i nord-, midt- og sørfylket. Hver enhet skal gi tilbud om 4 døgn- og
4 dagplasser, hvorav en plass skal dekke behovet for kriseintervensjon. Hver enhet skal
drive en aktiv ambulant virksomhet mot kommunene i opptaksområdet.
 Alle DPS skal kunne gi et tilbud om døgn- og dagbehandling.
 Poliklinikkene har en sentral oppgave i lokalt utviklingsarbeid. Samarbeid med
kommunene og andre spesialisthelsetjenestetilbud er nødvendig for å gi et godt og
fleksibelt tilbud nærmest mulig brukeren.
 Oppgaver som veiledning, opplæring og ambulant virksomhet overfor
kommunehelsetjenesten har pga kapasitetsproblemer vært nedprioriterte oppgaver.
16

Økt fokus på tiltak for å øke kompetanse– og utviklingsarbeid gjennom bl.a. å
videreutvikle NPS til «utviklingsavdeling».
4.14
Koordinering av psykososialt arbeid for personer
med langvarige og alvorlige psykiske lidelser (2000)
Statens helsetilsyn publiserte i 2000 en utredningsserie 2-2000, IK-2692 med fokus på
koordinering av psykososialt arbeid. Det står: «Samarbeid og samordning rundt mennesker
med psykiske lidelser som har behov for hjelpetiltak fra flere instanser er en stor utfordring
for helsetjenesten." Heftet beskriver trinn for trinn hvordan oppfølgning av brukere i
målgruppen bør planlegges, gjennomføres og evalueres for å sikre at det tilbudet som gis
samsvarer med brukernes mest sentrale behov.
Heftet kan ikke brukes som pålegg overfor den enkelte behandler, men anbefaler en praksis
som må anses å følge allment faglige aksepterte normer som gjelder både for primær- og
spesialist helsetjenesten. På grunn av lite forskning på området, hviler metoden for en stor del
på «hverdagskunnskap» med stor betydning i praktisk arbeid. I heftet er det lagt stor vekt på
denne kunnskapstypen. Noe kan virke selvfølgelig, men erfaringen viser at oppfølgningen av
brukerne lett går i stå dersom disse forholdene blir oversett.
Ansvarsdelingen mellom psykiatrien og de kommunale tjenestene følger ikke diagnostiske
kategorier. Kommunen har det grunnleggende ansvaret for koordinering av psykososialt
arbeid, mens psykiatrien skal stå for spesialisert rehabilitering eller behandling. Noen ganger
bør psykiatrien likevel ta ansvaret for koordineringen, f.eks. når et omfattende psykiatrisk
behandlings- eller rehabiliteringstilbud inngår i oppfølgningen.»
4.15
Kompetansebehov i psykisk helsevern (2001)
I 2001 publiserte Statens helsetilsyn utredningsserie 4, IK-2740 med fokus på
kompetansebehov i psykisk helsevern. Det følgende er utdrag fra heftet.
Kompetansebegrepet er omfattende og rommer både hvilke kunnskapsområder som anses
som nødvendige og gyldige, hvilke ferdigheter behandlere må besitte, og hvilke holdninger
både til kunnskap, pasienter og samarbeidspartnere utdanningen må bidra til å utvikle.
Kompetanse omfatter integrasjonen av kunnskaper, ferdigheter og holdninger, og dette
medfører at behandlere skal kunne forholde seg til det kjente og allmenne i møtet med
pasienter og det særegne i hvert enkelt møte.
Våre empiriske kunnskaper baserer seg på å sammenligne og gruppere de kjente og allmenne
faktorene i møtet med pasienten. Det særegne i pasientens forståelse og opplevelse av sin
lidelse, samt den kontekst han eller hun lever i, bringer med seg nye variabler til
behandlingssituasjonen. Behandleren vil også bringe med seg sine egne forutsetninger,
kunnskap, ferdighet og særtrekk.
Evne til å forstå den andres perspektiv og se hvordan en selv virker på andre, er en viktig
ressurs i samarbeidet rundt pasienten, både i det tverrfaglige teamet innen psykisk helsevern
og i det tverrfaglige samarbeidet.
17
Tverrfaglighet representerer en arbeidsform og sier først og fremst noe om forholdet mellom
ulike tilnærminger. De psykiske lidelser har ulik grad av kompleksitet, og pasientene trenger
hjelp fra fagfolk som representerer ulike perspektiver og tilnærminger til de aktuelle lidelsene.
Ut fra vurderingen av pasienters behov og fagpersonenes fagspesifikke, funksjonsspesifikke
og overlappende kompetanse, vil et tverrfaglig team kunne arbeide på flere nivåer.
Individuell kompetanse innebærer personlig egnethet, generell basiskompetanse, relasjonell
kompetanse og samarbeidskompetanse. I det videre omtales de to siste kompetanser.
Med relasjonell kompetanse legges det vekt på at evnen til å initiere, utvikle og vedlikeholde
en god relasjon til pasientene er en helt grunnleggende forutsetning for å kunne arbeide innen
psykisk helsevern.
Følgende komponenter synes viktige:
 Kunnskaper om betydningen av å ha gode relasjoner til pasienter og hvilke faktorer som
er sentrale mht utviklingen av slike relasjoner.
 Basale kommunikasjonsferdigheter, dvs evne til å lytte og samtale med
 Kunnskaper om ulike måter å kommunisere på (verbal og nonverbal), og evne til å
registrere egen måte å kommunisere på
 Respekt og toleranse overfor andre mennesker og deres individuelle egenskaper
 Evne til å møte andre menneskers livsforståelse på en ikke krenkende måte
 Evne til å bruke behandlingsrelasjonen til å gjøre pasienten trygg, styrke vedkommendes
ressurser og understøtte endringsprosesser
 Evne til å ta imot og gjøre nytte av tilbakemeldinger og veiledning.
Samarbeidskompetanse er sentral i nesten alle deler av psykisk helsevern.
Samarbeidskompetansen bygger på den basale relasjonelle kompetansen, i tillegg inngår
følgende elementer:
 Kunnskapen om betydningen av sammenhengende og helhetlige behandlingskjeder
 Kunnskaper om samarbeidende yrkesgruppers utdanning og særlige kompetanse
 Kunnskaper om de enkelte ledd i behandlingskjeden og om samarbeidende instanser,
deres spesielle ansvars- og oppgavefordeling og arbeidsvilkår
 Kunnskaper om bruker- og pårørendeorganisasjoner
 En åpen og positiv holdning til samarbeid med basis i egen faglige trygghet og identitet ha
respekt for andre faggruppers faglige ståsted
 Grunnleggende ferdigheter i å utveksle informasjon
Det er grunn til å understreke at både for samarbeid på tvers av forvaltningsnivå og
organisatoriske enheter, og i tverrfaglige team, må det etterstrebes utvikling av «lagånd». Det
er en utfordring å være sammen om å løse oppgaver, der alle ledd og personer spiller en
nødvendig og viktig rolle og der sammenheng og helhet står i fokus.
4.16
Stykkevis og delt. Rådet for psykisk helse (2003)
Rådet for psykisk helse skrev på oppdrag fra Helsedepartementet og Sosial- og
helsedirektoratet Stykkevis og delt som et forprosjekt om kvalitetsutvikling i psykisk
helsearbeid, med fokus på bruker- og pårørende arbeid.
18
Definisjon av brukermedvirkning:
«Brukermedvirkning er en bruker-med-virkning. Det betyr at brukerens egne bidrag får en
virkning og fører til at noe blir annerledes i møtet og etter møtet, både for bruker, tjenesteyter
og tiltakssystem. Forandres ikke legen, pleieren eller tilbudet har ikke brukeren hatt noen
virkning eller innflytelse, og det har ikke foregått brukermedvirkning. Den passive pasienten
skal endres til en aktiv bruker. Medvirkning forutsetter deltagelse, delaktighet og involvering,
og innebærer tosidige endringer i det tradisjonelle forholdet mellom hjelper og bruker. Det er
nå behov for å fokusere sterkere på hvilken rolleutforming ansatte trenger for å gi gode bidrag
til styrket brukermedvirkning.
God brukermedvirkning foregår når pårørende og bruker tar aktivt del i å finne, vurdere, velge
og gjennomføre ressursforståelse, problemforståelse og tiltak. Den ansattes rolle er å bidra
med det samme, med vekt på å formidle faglig baserte momenter og handlinger til
vurderingene og tiltakene. Det er en utfordring for brukermiljøer, forskning, profesjoner og
utdanninger å utforme og systematisere den nye fagligheten som skal supplere og erstatte
gårsdagens faglighet.
De som søker hjelp vil i mange tilfeller »styre over egne liv, ha hjelp på våre egne premisser,
bli sett og respektert i kraft av vår iboende verdighet.»
«Brukermedvirkning innebærer betydelige brudd med veletablerte praksismåter og vaner både
på system- og individnivå. SH-dir sitt kvalitetsaspekt om bruk av brukernes erfaringer og
kompetanse viser betydelige forbedringsmuligheter. Mange ansatte ønsker å løfte
brukermedvirkning høyere, men utviklingen ser ut til å gå med små skritt foreløpig.» Det
foreslås seks innsatsområder innenfor brukermedvirkning.
Videre står det i «Prinsipper for en brukerorientert tjeneste»:
Rammer/struktur:
Rask intervensjon, helst innen 1 døgn etter at krise oppstår.
Ambulant. Hjelperen/team må kunne dra fra tjenestested til hjem, skole, arbeidsplass,
legekontor, politistasjon, akuttmottak etc.
Minimere sykehusopphold. De bør være så lokale, sjeldne og korte som mulig.
Mobilisere de lokale ressursene, og allerede involverte personer (f.eks. i nettverksmøter) og
nedtone profesjonelle hjelperes rolle.
Legge vekt på ansvar og kontinuitet og færrest mulig brudd i relasjoner. Dette innebærer at
mer lokale fagfolk bør stå for innholds prioriteringer og behandlingskontakter ved eventuelle
døgnopphold.
Evaluering av tjenestene, med bruk av både forskningsbaserte tiltak og praksisbasert
forskning.
Tjenesteytere sørger for at brukere har noe jevnlig kontakt, f.eks. minst 1 time pr. uke for
brukere med lengre sykdomshistorie.
Holdninger/forventninger:
 Brukeren er like verdig og delaktig i relasjoner.
 Brukere og pårørende er samarbeidspartnere i utforming av tilbudet.
 Regne med at brukeren snart vil gjenoppta et mer vanlig liv
 Tro på og inspirere til endring til en bedre situasjon.
 Spille på eksisterende ressurser hos brukeren.
 Spille på eksisterende ressurser hos pårørende.
 Brukeren har akseptabel bolig, arbeid, penger (materiell autonomi)
19





Mulighet for valg av personlige kontakter.
Brukeren styrer i relasjonene.
Etterstrebe å styrke og støtte faktorer brukeren selv opplever at hjelper.
La brukeren styre innholdet i fagfolks tilbud.
Være lokalbasert.
«Nytt psykisk helsearbeid forutsetter at mange tradisjonelle «sannheter» og arbeidsmåter
revideres både i utdanninger og på alle nivå i tjenestekjedene. Betydningen av
institusjonsskader på nettverk og initiativ, samt mange brukeres ønsker, tilsier at hele feltet
må ta et grunnleggende oppgjør med døgnavdelingen som «den egentlige og beste
psykiatri»”.
«Å snu feltet på hodet eller ned på beina.
En viktig og gjentagende erkjennelse gjennom arbeidet har vært at det beriker og gir mer
sammenheng og kvalitetsrelevante forståelsesmåter hvis vi snur vanlige måter å tenke på og
forstå feltet på. Det kan synes som at flyten av ideer, tilnærminger, holdninger,
definisjonsmakt og kompetanse i mange tilfeller med fordel kan snues ift det som ofte har
vært vanlig.»
4.17
Opptrappingsplanen. Forslag til tiltak 2003-2006
Sosial- og helsedirektoratet utarbeidet en rapport på bakgrunn av de resultater en har oppnådd
etter at Opptrappingsplanen har virket i fire år.
Forebygging
Det er et mål å utvikle og benytte effektive forebyggende tiltak, både for å forhindre at
psykiske lidelser utvikler seg, og for å gi rask og bedre behandling for å forhindre at psykiske
lidelser blir kroniske.
Brukermedvirkning/samarbeid mellom brukere og fagpersonell
Målet for økning av bevilgningen med 25 mill. kroner vil nås ila perioden. Det har bl.a. vært
en målsetting å bygge ett brukerstyrt senter i hvert fylke, et mål som forutsettes nådd. Det er
behov for å systematisere brukerkompetanse og formidle brukererfaringer, ikke minst for å
fremme kultur- og holdningsendringer i tjenesteapparatet. Dialog mellom brukere og fagfeltet
er viktig for å utvikle tjenestene i overensstemmelse med brukernes behov og god
ressursutnyttelse i tjenestene. Det foreslås derfor etablert møteplasser som kan legge til rette
for dette. Et tettere samarbeid mellom frivillige organisasjoner og Lærings- og
Mestringssentrene (LMS) vurderes.
Informasjon
Målet med informasjonssatsingen er å øke befolkningens kunnskap om og forståelse av
psykisk helse og psykiske lidelser. Holdnings- og handlingsendring er en tidkrevende prosess
og informasjonstiltak bør samvirke med andre forebyggende tiltak for å oppnå best mulig
effekt. For å oppnå mer varige effekter bør det legges opp til en informasjonssatsing over tid.
Omstrukturering og utbygging av psykisk helsevern for voksne.
Målet har vært å bygge ut en desentralisert tjeneste som skulle øke befolkningens
tilgjengelighet til spesialisttjenesten. Det vurderes som realistisk å nå målet om en fullstendig
etablert struktur av DPS for hele landet, slik at alle kommuner betjenes av et DPS med
hovedfunksjonene innen utløpet av 2006. Når det gjelder behandlingskapasiteten er det
20
realistisk å nå målet om 50 % økning i den polikliniske kapasiteten for voksne. Styrking av
akuttilbudet vil være et særlig satsingsområde. Direktoratet ønsker å fokusere sterkere på
fagutvikling, evaluering og forskning for å bringe fram nye og mer effektive arbeidsformer.
Arbeid til mennesker med psykiske lidelser. Det bevilges 64 mill. kroner over
Opptrappingsplanen på Arbeids- og administrasjonsdepartementets budsjett til ulike
arbeidsmarkedstiltak for mennesker med psykiske lidelser. I perioden 1999-2001 var det en
økning på 58 % av måltallet. Det skal utvikles en egen strategi for arbeid til mennesker med
psykiske lidelser.
Vurdering. Det er en rekke utfordringer knyttet bl.a. til forebygging, forskning/fagutvikling,
og bedre ressursutnyttelse i tjenesteapparatet. For å nå målene i planen ikke minst når det
gjelder bruker- og mestringsperspektivet, er det nødvendig å sikre de nødvendige kultur- og
holdningsendringer i tjenesteapparatet, slik at brukere og pårørende møtes med respekt og
inviteres til aktiv medvirkning i utforming og gjennomføring av tjenestetilbudene..
Dette gjelder både innen tjenestene og i utdanning av personell.
4.18
Handlings- og tiltaksplan for psykisk helse 2005 2015. Helse Nord (2004)
I 2003 ble avd.overlege ansatt ett år i 50 % stilling i Helse Nord. Sammen med en bredt
sammensatt prosjektgruppe ble det utarbeidet forslag til Handlingsplan for psykisk helse
2005-2015.
I nyhetsbrev fra Helse Nord nr.3 2005 uttaler adm.dir. Lars Vorland følgende:
«Helse Nord går med denne planen lengre i oppbyggingen av psykisk helsevern enn det
Opptrappingsplanen for psykisk helse gjør. Tiltakene som synliggjøres vil bli realisert etter
hvert som økonomien tillater det. Planen skal dekke gapet mellom tiltakene i
Opptrappingsplanen og det Helse Nord mener må til for å få en best mulig tjeneste. Planen
har tre hovedfokus: satsing på rekruttering, bedret tilgang til tjenestene, og utvikling av en
organisasjon som sikrer kvalitet.
Flere av tiltakene må finansieres gjennom den vekst Helse Nord totalt sett får. Noe må sikres
ved omprioritering fra somatikken fordi tilbudet til psykisk helsevern skal ha vekst, og
psykiatrien må effektivisere for å få fram ressurser til nye tiltak.
Totalt er det planlagt 273 nye stillinger (kostnad kr 136 mill. pr. år) og nødvendige
investeringer er beregnet å koste 71 mill. kroner totalt for hele perioden.»
Det vises neden for til noen av tiltakene som ble fremmet i handlingsplanen.
Organisasjon og ledelse
 Differensiering av DPS ut fra den faktiske ressurssituasjonen, særlig personell.
 Ledernivået må styrkes og utvikles, der lederne bør delta i lederutviklingsprogram.
 Avd./DPS/BUP bør ledes av fagpersoner med spesialistkompetanse med adm.
støttefunksjoner.
 BUP/VOP i DPS-ene bør ha felles adm. ledelse.
 BUP og VOP skal ha samme opptaksområde.
 Vurdere mulig fremtidig etablering av rus/psykisk helsevern som eget foretak.
21
Brukermedvirkning
 Utarbeide regional plan for brukermedvirkning
 Etablere brukerutvalg for psykisk helsevern på HF-nivå med minst 2 repr. fra hver
brukerorganisasjon og representanter fra kommunene.
 Prøve ut en ordning med å utdanne og ansette medarbeidere med brukerbakgrunn.
 Styrke brukerorganisasjonene økonomisk.
 Bidra til styrking av brukerstyrte tiltak.
Samhandling
 Telepsykiatri som alternativ kommunikasjonsform skal aktivt tas i bruk og videreutvikles.
 Utvikling av CL-psykiatri mellom DPS/BUP og somatiske sykehus.
 Bidra til økt kompetanse i kommunehelsetjenesten gjennom felles utdanningsprogram
etter modell av SEPREP.
 I samarbeid med kommunehelsetjenesten bør DPS og fagutviklingsenhetene i Bodø og
Tromsø igangsette opplæringsprogram innen utvalgte områder for den kommunale
tjenesten.
 Styrking av mobile innsatsmidler ift utskrivninger/etablering av kommunale tilbud.
 Sikre at legevaktstjenesten i sykehusavdelinger har god tilgjengelighet for DPS og
primærhelsetjenesten.
Forebygging
Bruker- og pårørendekoordinatorer tilsettes ved fagutviklingsavdelingene med ansvar for
opplæringstilbud innen psykisk helsevern i samarbeid med LMS.
Tilbud til voksne
 Ambulante tjenester (akutteam, psykoseteam, rehab.team) etableres i DPS tilpasset faktisk
ressurssituasjon og geografi.
 Dagbehandlingstilbud etableres i DPS tilpasset faktisk ressurssituasjon og geografi.
 Øke antall akuttplasser i sykehus med 10 i henholdsvis Bodø og Tromsø.
 Etablere 4 ø-hjelpssenger ved sykehusene i Hammerfest og Kirkenes.
 Utjevne ulikheter i fordeling av ressurser mellom voksenpsykiatriske tjenester for å sikre
likt tilbud uavhengig av bosted.
 Arbeide videre for redusert bruk av tvang.
Utdanning og rekruttering
 Legerekrutteringsprogrammene i BUP og VOP videreføres som permanent tiltak og skal
omfatte hele landsdelen. Antall kandidater i prosjektene utvides til 30.
 Rekrutteringsprosjekt for psykologspesialister skal iverksettes innen 2007.
 Lønnsøkning til nøkkelpersonell.
 Insitament system for stabilisering av nøkkelpersonell.
 Det gis mulighet for studie- og forskningspermisjon samt hospiteringsordninger med lønn
for det øvrige personale.
 Økt lønn for relevant videreutdanning
 Tilstrekkelig antall psykoterapiveiledere må utdannes.
 Ferdige spesialister innen alle faggrupper skal ha nødvendig etterutdanning og faglig
utvikling.
 Medarbeidertilfredshetsundersøkelser skal gjennomføres hvert år.
22




Utvikle opplæringsnettverk i et samarbeid mellom enheter med ansvar for videre/spesialist- og etterutdanning.
Psykiatere og psykologer i sykehus/DPS tilbys 20 % driftstilskudd.
Turnustjeneste for leger i psykiatri ved NLSH, UNN og andre HF.
Målrettet rekruttering av medisinerstudenter ved UiTØ.
Private aktører
 Utvide antall avtaler med private spesialister, med mulighet for prosentvise stillinger.
 DPS-områder med svak dekning av private spesialister må prioriteres ved tildeling av
hjemler.
 Nye avtaler skal sikre et forpliktende samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og de
private aktørene både ift pasientbehandling, opplæring og veiledning av helsepersonell.
 Private aktører skal inviteres til deltagelse i faglig utvikling av tjenesten.
Kompetansebygging, forskning og fagutvikling
 Tilse at nasjonale handlingsprogrammer/kliniske retningslinjer i større grad følges.
 Fagutviklingsavdelingene i Bodø og Tromsø skal ha en sentral rolle knyttet til
kompetanseoppbygging, fagutvikling og forskning (også tilbud til BUP/DPS), styrkes
med 2 stillingsressurser hver, og gis ansvar for å etablere fagråd, arrangere seminarer og
fagledersamlinger.
 Det skal være fag- og utviklingskonsulent ved hvert DPS, og disse bør inngå i et
fagnettverk sammen med fagutviklingsavdelingen, og også tenke på etablering av
nasjonale nettverk.
 Utarbeidelse av kompetanseutviklingsplaner på hvert DPS.
 Det opprettes stipendordning og kursfond for helsepersonell.
 Opprette FOU nettverk i foretaksgruppen.
 Øke budsjett til forskning med 50 % fra 2005-nivå.
 Videreføre NNPF (nordnorsk psykiatrisk forsknings fond) og Forskningsutvalget for
psykiatri som regionalt strategisk organ for Helse-Nord RHF og Universitetssamarbeidet.
 Initiere forskningsbasert evaluering av DPS-ene i Lofoten og Vesterålen.
 Bruker- og pårørendemedvirkning ift forskning skal sikres ved at brukere skal ha reell
innflytelse på hva slags klinisk forskning som skal prioriteres.
 Nyttiggjøre brukerkompetansen i forskning og fagutvikling
 Faglig revisjoner gjennomføres hvert år i minst to DPS/BUP.
 Etablere fagnettverk innen rus/psykisk helse- gjerne i samarbeid med Rusforum Nordland.
4.19
Brukermedvirkning psykisk helsefeltet (2006)
Sosial- og helsedirektoratet ga i 2006 ut en rapport (IS-1315) om brukermedvirkning innen
psykisk helse. Her beskrives at «Målet er at brukermedvirkning skal bidra til kvalitet på
tjenestene og at brukeren har økt innflytelse på egen livskvalitet»
Rapporten beskriver brukermedvirkning både på individ-, system-, og politisk nivå. Det er
spesielt et kapitel om barn og unges brukermedvirkning.
4.20
Nasjonal strategi for psykisk helsevern (2006)
Helse- og omsorgsdepartementet utga i 2006 en rapport Nasjonal strategi for psykisk
helsevern. I forordet står det følgende:
23
"Rapporten gir et svar på det mandatet direktørene ved de regionale helseforetakene har gitt
for å arbeide med en nasjonal strategi for psykisk helsevern. Mandatet har sitt utgangspunkt i
oppfølgingen av Opptrappingsplanen for psykisk helsevern og et oppdrag gitt av Helse- og
Omsorgsdepartementet (HOD). Arbeidet har vært et prosjekt med bred deltagelse."
Det følgende er et utdrag av de anbefalinger som rapporten gir.
Videreføring av arbeidet
HOD bør ta initiativ til at arbeidet i prosjektet Nasjonal strategi for psykisk helsevern
videreføres i en justert form. Hensikten med videreføring er å fortsette felles drøfting mellom
HOD, kommunene, brukerorganisasjoner, SHdir og de regionale helseforetakene vedrørende
strategiske utfordringer i utviklingen av psykisk helsevern. Videreføringen bør skje i form av
regelmessige og målrettede samlinger slik man har hatt det i prosjektet Nasjonal strategi for
psykisk helsevern.
Mestring og brukermedvirkning
Brukere, samarbeidspartnere og pårørende bør omfattes av systematiske undersøkelser. Alle
HF bør utarbeide rutiner for å gjennomføre en systematisk erfaringstilbakeføring en gang per
år. Undersøkelsen bør omfatte erfaringer fra 1. og 2. linje, både mht henvisning, tiltak og
tilbakeføring. Det er dessuten viktig å lage gode rutiner for informasjon om resultatene når
undersøkelsen er ferdig, slik at resultatene formidles til de ulike nivåene og enhetene innen
HF-ene og kommunene.
Lærings- og mestringssentrene bør i større grad utvikles til å yte tjenester til mennesker med
psykiske lidelser.
Brukermedvirkning på individnivå bør ivaretas ved at pasienten er tilstede på alle samtaler om
eget behandlingsopplegg og gjennom systematisk bruk av individuell plan. Helseforetakene
bør ta ansvar for dette. Det bør dessuten stimuleres til bruk av ansvarsgruppe og koordinator
som kan følge brukeren over lengre tid.
Ved alle DPS og poliklinikker bør pårørende gis tilbud om hjelp for deres egen del eller som
en del av nettverket til den de er pårørende til.
Barn som pårørende
Barn som pårørende må være et eget fokusområde for behandlingsinstitusjoner innenfor både
psykisk helsevern og rus- og avhengighetsbehandling.
Brukerstyrte aktivitetssentre
Brukerstyrte aktivitetssentre fungerer i mange situasjoner som god støtte til pårørende.
Samtlige HF bør ha en strategi for å støtte bruker- og pårørendegrupper til å etablere sentre
for hjelp til selvhjelp.
Funksjons- og oppgavefordeling
 Hvert HF bør vurdere hvilken kompetanse og kompetansesammensetning foretaket
trenger for å kunne fylle sin oppgave samt utvikle planer som sikrer at de skaffer seg og
utvikler denne kompetansen.
 SHdir bør sørge for at det på nasjonalt nivå utarbeides prognoser for personellbehovet.
24







Det bør iverksettes økt innsats på forsknings- og kunnskapsbaserte prosjekter på alle
nivåer innen psykisk helsevern og tjenester for rusmiddelavhengige i samarbeid med HFene.
Det bør vurderes hvilke virkemidler som kan brukes for å få nok spesialistbemanning og
annet fagpersonell, herunder om man skal avvikle den nasjonale reguleringsordningen for
legestillinger.
HF-ene bør innføre en rotasjonsordning for behandlerne slik at de får erfaring både fra
sykehusavdelinger, BUP/DPS og utadrettet arbeid mot kommunale tjenester.
Det bør vurderes om det er hensiktsmessig å opprette et kompetansesenter for lokalbasert
psykisk helsearbeid.
Alle HF bør opprette ambulante tjenester.
De desentraliserte tjenestene, inklusive BUP, bør videreutvikles og settes i stand til å
ivareta et differensiert og fleksibelt tilbud i tråd med befolkningens behov. Dette er et
ansvar for HF-ene.
DPS-enes rolle for å ivareta kontinuiteten i behandlingen bør tydeliggjøres og inngå som
krav til rutiner for samhandling innen spesialisthelsetjenesten. S-H dir. bør sørge for en
slik tydeliggjøring.
Samhandling og ressursfordeling
De regionale helseforetakene bør bruke ressursfordeling som et strategisk virkemiddel for å
oppnå en riktigere struktur i tjenestene. En sterkere prioritering av DPS aktivitet og tjenestene
til barn og unge er en viktig del av dette.
Det bør etableres rutiner for å måle tilfredshet med tjenestene i spesialisthelsetjenesten.
I tillegg til å bygge ut DPS-ene bør helseforetakene prøve ut alternative modeller til
innleggelse i akuttavdelinger. Det kan omfatte nettverksbaserte ambulante team og samarbeid
med familiens nettverk. Noen pasienter har behov for et mere forsterket botilbud. For å dekke
behovene til denne gruppen anbefales et nært faglig, juridisk og finansielt samarbeide mellom
foretak og kommune.
Det bør legges økt press på kommunene slik at de i større grad tar ansvaret for tilrettelagte boog omsorgstilbud. DPS-ene vil da kunne frigjøre døgnkapasitet til mer aktive korttids
behandlingsfunksjoner.
HF-ene bør sikre godt samarbeid innen spesialisthelsetjenesten slik at den fremstår som en
samordnet tjeneste.
Samhandling med kommunene
HF-ene bør arbeide for at kontakten mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale
tjenestene som hovedregel går via DPS-ene og poliklinikkene. Det bør etableres en klarere
struktur for samhandlingen med de kommunale tjenestene. Dette bør bl.a. omfatte samarbeid
om strategiske planer, håndtering av gråsoneproblematikk og tjenester til krevende brukere
som trenger hjelp fra både de kommunale og statlige tjenestene.
HF-ene skal sikre at ingen pasienter skrives ut uten at det er et opplegg for oppfølgning. Dette
innebærer en styrket bruk av individuell plan, særlig for de brukerne som trenger bistand fra
flere forvaltningsnivåer og enheter. Plan for oppfølgning må utarbeides i samarbeid mellom
pasienten, enheten som skriver ut og enhetene som skal bistå i den videre behandlingen.
25
4.21
Ambulante akuttjenester ved DPS «Du er kommet til
rett sted…» (2006)
Med økt fokus på utvikling av ambulante akuttjenester utarbeidet Sosial- og helsedirektoratet
i 2006 en rapport IS-1358 om dette. Med bakgrunn i erfaring med og utvikling av akutteamfunksjon ved VDPS siden 2000 ble avd.overlege oppnevnt i den nasjonale prosjektgruppen
som utarbeidet rapporten.
Det følgende er utdrag fra rapporten.
Ambulante akuttjenester ved DPS skal sikre en bedre, helhetlig og mer tilgjengelig
spesialisttjeneste til personer i akutte psykiske krisesituasjoner gjennom rask og god
tilgjengelighet for primærhelsetjenesten. Tjenesten skal dessuten kunne tilby en intervensjon
som støtter opp om pasientens egenmestring og pasientens nettverk. Tjenesten har som
siktemål å redusere presset på sentralsykehusnivå gjennom å tilby flere
behandlingsalternativer, bidra til at nødvendige innleggelser i akuttavdelinger oppleves
mindre krenkende for pasient og pårørende samt å redusere behovet for bruk av tvangstiltak.
Tjenestene må tilpasses lokale behov og den øvrige helsetjeneste.
For å oppnå gode forutsetninger i møtet med bruker/nettverk og tjenestenettverk er det viktig
å skape en arena for samhandling basert på brukeres og pårørendes premisser i omgivelser
hvor de selv opplever seg mest trygge. Fortrinnsvis vil dette være i eget hjem. Trygghet og en
best mulig atmosfære er viktige for å skape en god dialog. En god dialog fremmer
mobiliseringen av ressurser hos den kriserammede og nettverket, slik at de bedre kan mestre
krisen de er i.
Beslutninger må tas i samråd med pasient, pårørende og de som skal følge opp videre
behandling. Pasienter må gis støtte til å opprettholde ansvar for eget liv og egne beslutninger.
Dialog om mulige løsninger er nødvendig for at den det gjelder skal få mulighet til å foreta
egne valg. Større grad av delaktighet i egen behandling motvirker også opplevelsen av
krenkelse hos pasienten.
Det er viktig at kommunehelsetjenesten og spesialisttjenesten opplever at de har et felles
ansvar for den befolkning de er satt til å betjene. Samtidig må det til enhver tid være klare
ansvarsforhold.
Organisering
Akuttjenester ved DPS bør bestå av ambulante og polikliniske tjenester samt kriseplasser.
I DPS-områder med få innbyggere og som dekker et stort geografisk område som fordrer mye
reisevirksomhet, kan det være hensiktsmessig at akutteamet noen steder inngår i et generelt
ambulant team som har ulike funksjoner som f.eks. arbeid med tidlig intervensjon ved
psykose, og rehabiliteringsteam. De ambulante teamene bør ha en naturlig tett tilknytting til
legetjenesten og samarbeide med personell innen psykisk helsearbeid i kommunene.
Det kan også være aktuelt å inkludere personellressurser i poliklinikk og dag- og
døgnavdelinger for å få tilstrekkelig ressurser og fleksibilitet.
Eksempler på dette kan være at ambulant tilbud utgår fra døgntilbudet ved DPS på kveldstid
og i helgene.
26
Kompetanse og metodeutvikling
Teammedlemmene må utvikle erfaring og kompetanse i arbeidet med akuttsaker og generell
krisehåndtering og ha et godt kjennskap til tjenestenettverket og øvrige ressurser i
opptaksområdet. Teamet må ha en tverrfaglig profil og ha tilgang på psykiater og
psykologspesialist.
Teamet skal fungere fleksibelt og det terapeutiske arbeidet vil skje i varierende
omgivelser/arenaer. Dette krever at den enkelte terapeut er faglig trygg i sin funksjon og trygg
til å ta nødvendige beslutninger der og da. Samtidig er det nødvendig å oppleve en stor grad
av trygghet internt i teamet.
Bruker- og pårørendemedvirkning krever at terapeuter har gode kommunikasjonsferdigheter
og en lyttende og bekreftende holdning til de hjelpsøkende. Akutteamet bør ha et særlig fokus
på disse områder i sitt arbeid. Veiledningskompetanse bør tilføres teamet.
Ambulante akutteam innebærer en ny arbeidsmåte. Ved etablering av nye team bør
teammedarbeiderne derfor få opplæring som sikrer en enhetlig forståelse av teamets rolle og
arbeidsmetoder. Ambulante akutteam bør i tillegg tilegne seg kompetanse innen familie- og
nettverksarbeid og samhandling. Tverrfaglighet som ressurs er her et viktig element.
I St prp nr 1 (2004 – 2005) tilrådning til budsjett, ble det presisert at ambulante akutteam
skulle etableres ved samtlige DPS innen 2008.
4.22
DPS - med blikket vendt mot kommunene og
spesialiserte sykehusfunksjoner i ryggen (2006)
Sosial- og helsedirektoratet la i 2006 frem en viktig veileder IS-1388 DPS - med blikket vendt
mot kommunene og spesialiserte sykehusfunksjoner i ryggen. Sammen med rapporten om
Ambulante akuttjenester ved DPS (se kap 4.21) ga veilederen klar føring på hvordan
helsemyndighetene ville at utviklingen innenfor psykisk helsevern skulle være. Det er
vektlagt å gi mennesker med psykiske lidelser muligheter til å leve et mest mulig normalt liv,
preget av deltagelse, uavhengighet og evne til å mestre eget liv.
"Det skal være kontinuitet og sammenheng i behandlingen. Dette innebærer både kontinuitet i
kontakten/relasjonen, samt at behandlere tilstreber en felles forståelse av pasientens
problemer, behandlingsbehov og behandlingsstrategier."
Det følgende er noen viktige utdrag:
Kjerneoppgaver ved DPS:
 Akutt- og krisetjenester
 Vurdering og utredning av henviste pasienter
 Differensiert behandling i form av:
o Poliklinisk undersøkelse og behandling til enkeltpas., par eller familie
o Ambulant behandling og rehabilitering til personer med alvorlige psykiske lidelser
o Strukturert dagbehandling
o Krise- og korttidsbehandling på døgnenhet
o Lengre tids døgnbehandling
 Opplæring av pasienter og pårørende
27



Veiledning til psykisk helsearbeid i kommunene
Forskning og kvalitetsutvikling
Utdanning av helsepersonell
Behandling av psykiske lidelser bør i størst mulig grad gis poliklinisk, ambulant eller som
dagbehandling (utvidede polikliniske behandlingsprogram).
Tilbudet bør være så fleksibelt tilrettelagt at det lett kan tilpasses befolkningens behov.
Faglig kvalitet
Hjelp skal ytes med respekt for den enkeltes integritet og menneskeverd, og være tilpasset
dennes uttrykte behov. Den som mottar hjelp skal fortrinnsvis være aktivt med i
tilretteleggelsen av tilbudet, både når det gjelder form og innhold.
En god relasjon bygger først og fremst på en aksepterende holdning, der behandler viser vilje
og evne til å ta pasienten på alvor. Det innebærer bl.a. å kunne lytte, vise interesse og inngi
håp for fremtiden. Videre må den hjelp som tilbys stå i rimelig forhold til den hjelp som det
blir bedt om.
Det er derfor viktig fra første møte å sette av tid til relasjonsbygging som kan gi grunnlag for
videre dialog der en også har fokus på pasientens ressurser og mestringsstrategier.
4.23
Pårørende - en ressurs (2008)
Helsedirektoratet ga i 2008 ut en veileder IS-1512 med fokus på pårørende. Veilederen
bygger på en erkjennelse av at pårørende er en viktig ressurs i behandlingen av mennesker
med psykiske lidelser.
Den er et ledd i oppfølgingen av Helsedirektoratets «Tiltaksplan for pårørende til mennesker
med psykiske lidelser 2006-2008» og har som mål å stimulere til at virksomhetene etablerer
gode rutiner som sikrer at pårørendes rettigheter, ønsker og behov ivaretas på en god måte.
Undersøkelser viser at involvering av pårørende kan:
 redusere faren for tilbakefall
 føre til færre symptomer
 bedre deres sosiale fungering
 gi økt opplevelse og tilfredshet både hos pasient og pårørende.
Et godt samarbeid med pårørende er viktig i alt klinisk arbeid rettet mot mennesker med
psykiske lidelser. Pårørende vil inneha ulike roller både ift den som er syk og ift helsevesenet.
De har ofte inngående kjennskap til den som er syk. Mange har omfattende omsorgsoppgaver,
og de er en del av pasientens nærmiljø. Noen opptrer som pasientens representant, og mange
pårørende har, som følge av vedvarende belastninger, selv behov for støtte og hjelp fra
helsevesenet.
Hvis pasienten ikke har samtykkekompetanse, har nærmeste pårørende rett til å medvirke ved
utforming og gjennomføring av helsehjelpen sammen med pasienten. I den grad pasienten
ønsker det, og så langt det er mulig, skal det gis anledning til at andre personer kan være
tilstede når helsehjelpen gis.
28
Veilederen gir en detaljert beskrivelse av problematikken rundt taushetsplikten og lovverket
og gir forslag til hvordan pårørende i størst mulig grad involveres i alle deler av
behandlingsforløpet.
Under kapittelet «rutiner for pårørendearbeid» står det i oppsummeringen side 78:
«Prosedyrene bør ivareta at:
Virksomheten ser pårørende som en ressurs, har minstekrav for involvering av pårørende,
utarbeider plan for samarbeidet med pårørende, informerer pårørende om hvem som er
ansvarlig for pårørendearbeidet, og oppretter tidlig kontakt med pårørende.
Helsepersonellet har kunnskap om pårørendearbeid, har kunnskap om taushetspliktens
begrensninger og muligheter, har fokus på pårørendes behov, tar initiativ med pårørende, og
etterspør pårørendes vurderinger».
4.24
(2008)
Prioriteringsveileder. Psykisk helsevern for voksne
Med bakgrunn i økende pasientrettigheter og St.meld. 47 (2008-2009)
Samhandlingsreformen «Rett behandling - på rett sted - til rett tid» utga Helsedirektoratet i
2008 en prioriteringsveileder (IS-1637) til hjelp for inntaksvurderinger.
Alle henvisninger som mottas i spesialisttjenesten skal vurderes av spesialist i henhold til
prioriteringsforskriften for å kunne avgjøre om:
 Pasienten har rett til prioritert (nødvendig) helsehjelp
 Pasienten har behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, men ikke rett til prioritert
helsehjelp
 Pasienten ikke har behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten
Pasienten har rett til prioritert (nødvendig) helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten når hvert av
følgende vilkår er oppfylt:
 Pasienten har et visst prognosetap mht levetid eller ikke ubetydelig nedsatt livskvalitet
dersom helsehjelpen utsettes.
 Pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen
 De forventede kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt.
Pasienter som får rett til prioritert helsehjelp skal få en medisinsk forsvarlig frist for når
helsehjelpen senest skal starte».
Med prioriteringsveilederen er det en veiledertabell til bruk for vurderingsinstansen.
Veiledertabellen er ikke en faglig retningslinje, men en prioriteringsveileder. Tilbudet som gis
til mennesker med psykiske lidelser har dermed mulighet til å bli mere lik uavhengig av hvor
henvisningen blir vurdert.
4.25
Barn som pårørende (2010)
I tråd med økt fokus på pårørende som ressurs og brukermedvirkning har også barn som
pårørende blitt et viktig tema. Helsedirektoratet utga i 2010 et rundskriv IS-5/2010 om barn
29
som pårørende. Rundskrivet omhandler bl.a. bestemmelser i helsepersonalloven (§10a) og
spesialisthelsetjenesteloven (§3-7a) som:
 regulerer helsepersonellets plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn (dvs under 18 år)
som pårørende
 jf Spesialisthelsetjenesteloven § 3-7a pålegger helseinstitusjoner i spesialisthelsetjenesten
å ha tilstrekkelig barneansvarlig personell.
Rundskrivet er ment som en veileder for helsepersonell som har plikt til å bidra til å ivareta
mindreårige barn som pårørende.
Stortinget vedtok 19.6-09 endringer i ovennevnte lover for å sikre at helsepersonell skal
identifisere og ivareta informasjons- og oppfølgingsbehovet mindreårige barn som pårørende
har. Endringene trådte i kraft 1/1-2010.
Helsepersonell skal bidra til å dekke det behovet for informasjon og nødvendig oppfølgning
mindreårige barn av pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig
somatisk sykdom eller skade, kan ha som følge av forelderens tilstand.
Formålet med bestemmelsen er:
 å sikre at barna blir fanget opp tidlig
 at det blir satt i gang prosesser som setter barn og foreldre i bedre stand til å mestre
situasjonen når en forelder blir alvorlig syk
 å forebygge problemer hos barn og foreldre
Det skal være lav terskel for at helsepersonell igangsetter undersøkelser om hvilke behov barn
har for informasjon og oppfølgning. Barn trenger ikke utvise symptomer før lovens plikt gjør
seg gjeldende.
De nye bestemmelsene i lovverket utfordrer helsetjenestene på en meget grunnleggende måte
ift fokus og tenkning. Det skal være mere fokus på primært forebyggende tiltak, og det er
fokus på betydningen for det relasjonelle nettverket at en person har en alvorlig lidelse.
4.26
Nasjonal strategigruppe II (2010)
Helseminister D. Høybråten opprettet i 2006 «nasjonale strategigrupper», som skulle lage
strategier for årene etter Opptrappingsplanen.
Nasjonal strategigruppe II for psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling
iverksatte fem gruppearbeider i tråd med mandat gitt av administrerende direktører i møte i de
fire RHF i august 2009.
De fem rapportene som ble utarbeidet var:
1. Riktigere og redusert bruk av tvang i behandlingen
2. Arbeidsfordeling DPS - sykehus
3. Kunnskapsbaserte metoder
4. Brukermedvirkning og -opplæring
5. Tverrfaglig spesialisert behandling av rusmisbrukere (TBS)
Gruppene bestod av deltagere fra alle RHF, de største faggruppene innen psykisk helsevern,
universitet, høgskoler, KS og brukerorganisasjoner. Rapportene ble derfor faglig
gjennomarbeidet og ledelsesforankret.
30
I september 2010 ble det, etter diverse høringer og innspill, lagt fram rapporter innenfor
forskjellige områder av psykisk helsevern.
For Arbeidsgruppe 2: Utvikling og oppgradering av DPS. Arbeids- og ressursfordeling
mellom DPS og sykehus, står det følgende:
RHF-ene må sørge for en planmessig omstilling og ressursfordeling mellom DPS og
sykehusavdelinger. Status i 2010 var at 60 % av ressursene gikk til sykehusavdelinger. En
fordeling på omkring 50/50 % bør implementeres innen utgangen av 2013 og videreutvikles
til fordeling på omkring 60/40 % i DPS-enes favør innen utgangen av 2015. 20 % av de
økonomiske ressursene skal gå til psykisk helsevern for barn og unge».
Frigjorte midler, ved f.eks. effektiviseringstiltak, bør benyttes innen psykisk helsevern. RHFene bør utarbeide strategiske planer for rekruttering og hvordan beholde spesialister og annet
personell.
Samhandling med kommunehelsetjenesten
DPS-ene skal understøtte og dyktiggjøre kommunene, slik at de bedre kan løse sine oppgaver.
Forpliktende samarbeidsavtaler mellom kommuner og spesialisthelsetjeneste skal sikre god
pasientflyt og inkludere akuttjenestene. Alle DPS bør være tilknyttet en
praksiskonsulentordning.
Planlagte endringer i spesialisthelsetjenesten bør drøftes med kommunene i
opptaksområdet.
Veien inn og ut av spesialisthelsetjenesten skal gå via DPS.
Strategigruppe II konkluderer slik
Brukermedvirkning er en forutsetning og et bærende prinsipp i utviklingen av tjenestene. Et
viktig mål for helhetlig behandling er at gyldig fagkompetanse og brukere og pårørende sin
erfaringskompetanse, regnes som likeverdige kompetanse- og kunnskapsområder.
For å sikre et kvalitativt godt og likeverdig tilbud innen psykisk helsevern er det viktig å
arbeide med omstilling og utvikling av psykisk helsevern for voksne. Fokuset rettes mot å
oppgradere og gjøre DPS i stand til å utføre de oppgavene som forventes. Det skal
gjennomføres konkrete tiltak og arbeid for å sikre at veien ut og inn av spesialisthelsetjenesten
skal gå via DPS. DPS skal være bindeleddet mellom kommunehelsetjenesten og
sykehusavdelingene.
Behandlingen skal flyttes fra mer døgnbasert behandling til mer poliklinisk, dagbehandling,
utadrettet, ambulant tjeneste og oppfølgning. Dette krever mer arbeid med omstilling. I
omstillingsarbeidet ligger også en forventning om at målgrupper, funksjon og faglig innhold i
de sentraliserte sykehusavdelingene skal defineres enda tydeligere enn det som er gjort her.
Sykehusenes fremtidige rolle må sees i sammenheng med oppgraderingen av DPS-ene.
Hvilke tilbud som er nødvendig å sentralisere må sees i sammenheng med hvilke oppgaver et
godt utbygget DPS kan og bør ivareta.
En meget viktig forutsetning for at arbeidet med videre utbygging og utvikling av DPS skal
lykkes, er å sikre de økonomiske rammebetingelser. RHF-ene skal bidra til at de økonomiske
31
ressursene til psykisk helsevern sikres. Frigjorte midler, ved f.eks. effektiviseringstiltak,
skal benyttes innen psykisk helsevern. Det skal gis tydelige føringer til RHF om at psykisk
helsevern skal skjermes.
En satsing på og et løft for å arbeide med utvikling og oppgradering av DPS skal føre til
større grad av brukermedvirkning, noe som var en av de viktigste målsettingene i
Opptrappingsplanen.»
4.27
Status og utviklingsmuligheter for pasient- og
pårørendeopplæring i Helse Nord (2012)
Helse Nord ga i 2012 ut en rapport om pasient- og pårørende opplæring.
Sammendrag fra rapporten
Pasient- og pårørendeopplæring har vært en lovpålagt oppgave for spesialisthelsetjenesten.
Opplæring skal være en integrert del av fagfolks ansvar og oppgaver. Lærings- og
mestringssenter (LMS) er opprettet ved alle sykehus i Helse Nord. Tjenesten har utviklet seg
ulikt i helseforetakene. Flere LMS har begynt et samarbeid med kommunale lærings- og
mestringstjenester.
Hovedkonklusjon: Pasient- og pårørendeopplæring skal være en integrert del av
pasientforløpene og ha fokus på kvalitet. Helsepedagogisk kompetanse og systematisk
brukermedvirkning må styrkes og videreutvikles. Pasient- og pårørendeopplæring skal skje i
hensiktsmessig samhandling og funksjonsfordeling mellom spesialisthelsetjenesten og
kommunenes lærings- og mestringstjenester. Dette vil styrke mulighetene for å nå
helsepolitiske mål om brukermedvirkning og satsing på helsefremmende og forebyggende
arbeid i kommuner og helseforetak. I tillegg er det viktig at opplæring av pasienter og
pårørende er tilstrekkelig forankret i helseforetakenes drift og prioriteringer.
4.28
(2013)
Brukermedvirkning.
Nasjonale
retningslinjer
Det har gjennom årene blitt stadig mer fokus på viktigheten av brukermedvirkning og i 2013
utga Helsedirektoratet retningslinjer for brukermedvirkning. Det står bl a:
«Brukere har rett til å medvirke, og tjenestene har plikt til å involvere brukeren.
Brukermedvirkning («empowerment») er en lovfestet rettighet, og er dermed ikke noe
tjenesteapparatet kan velge å forholde seg til eller ikke. Samtidig har brukermedvirkning en
egenverdi, en terapeutisk verdi og er et virkemiddel for å forbedre og kvalitetssikre tjenestene.
Brukermedvirkning innebærer at brukeren betraktes som en likeverdig partner i diskusjoner
og beslutninger som angår hans eller hennes problem. Brukermedvirkning har en åpenbar
egenverdi i at mennesker som søker hjelp, på linje med andre, gjerne vil styre over viktige
deler av eget liv, motta hjelp på egne premisser og bli sett og respektert i kraft av sin
grunnleggende verdighet.
Dersom brukeren i større grad kan påvirke omgivelsene gjennom egne valg og ressurser, vil
det kunne påvirke selvbildet på en positiv måte og dermed styrke brukerens motivasjon. Dette
32
vil dermed kunne bidra positivt til brukerens bedringsprosess («recovery»), og således ha en
terapeutisk effekt. I motsatt fall kan den hjelpeløsheten mange brukere opplever bli forsterket.
Det viktigste i møtet mellom bruker og hjelper er god kommunikasjon. Dette fordrer at begge
er åpne og lydhøre for hverandre.
Brukererfaringer og fagkunnskap må være likeverdige grunnpilarer både i kommunene og i
spesialisthelsetjenestene. Viktige momenter er at brukeren: blir tatt på alvor, blir behandlet
med respekt, føler tillit og trygghet, og får hjelp når behovet er der.
Det er også viktig at behandler har «store ører», evne til å lytte, samt være et medmenneske i
sin behandlerrolle.
Nettverksmøter og åpne samtaler har fokus på brukerens ressurser, styrke og muligheter.
Metoden krever god kompetanse hos utøver. Brukerens nettverk involveres og motiveres til å
delta i brukerens bedringsprosess."
4.29
Organisering og praksis i ambulante akutteam ved
DPS (2014)
Helsedirektoratet utga i 2014 en rapport (IS-2156) om organisering og praksis i ambulante
akutteam ved DPS. Rapporten utgis som et tillegg til IS-1388 «DPS- med blikket vendt mot
kommunene og spesialiserte sykehusfunksjoner i ryggen» (se kap. 4.22). Rapporten er en
videreføring av IS-1358 Ambulante akuttjenester ved DPS (se 4.21). Anbefalingene er de
samme, bortsett fra helsepersonellovens nye bestemmelse § 10.a. Det skal kartlegges om
pasienten har barn, og disse skal ivaretas og få den hjelp og bistand de trenger.
Det følgende er utdrag fra rapporten
Ambulante akutteam ble opprettet primært for å gi et alternativt tilbud til pasienter i alvorlig
psykisk krise. Målgruppen er ikke definert ut i fra diagnose, men det dreier seg ofte om
pasienter med psykose, alvorlige depresjoner, alvorlig bipolar lidelse, eller fare for selvmord.
Det er også en annen gruppe pasienter med alvorlig psykisk krise som kan ha behov for akutt
hjelp fra psykisk helsevern, selv om de ikke er i ferd med å bli innlagt. Dette vil dreie seg om
de pasientene der det er høy sannsynlighet for forverring og behov for innleggelse uten slike
tiltak, og der poliklinisk behandling ikke er gjennomførbart.
Akutteamet skal også gjøre vurderinger av pasienter i alvorlig psykisk krise med rus som
tilleggsproblem. Det er ingen øvre aldersgrense.
Akutteamet bør møte pasienten snarest mulig og innen få timer, fortrinnsvis hjemme eller
annet sted der pasienten ønsker at en skal møtes. Alle besøk bør av sikkerhetsmessige grunner
utføres av 2 personer.
Ambulant hjemmebehandling
Ved en vurdering i hjemmet vil mye informasjon være lettere tilgjengelig ut fra observasjoner
av hjemmemiljø og interaksjon med nære pårørende. Pasienten er i større grad med i
avgjørelsen om behandlingen.
I pasientens hjem ligger det til rette for å ivareta dagliglivets aktiviteter og muligheter for
videreføring av nære relasjoner. Pasienten vil bedre kunne beholde kontroll og autonomi, og
33
tydeligere vise hva han/hun sliter med og hvilke utfordringer som finnes. Det vil også være
klarere hvilke ressurser pasienten har, og hvilke tiltak som er nødvendige for å støtte
pasientens egen mestring.
Andre momenter for hjemmebehandling
Hjemmet er en trygg ramme for mange, pasienten kan opprettholde kontakten med familie,
dyr, arbeid/skole, unngå tilleggsbelastning ved døgnopphold, det kan være lettere å få tak i
løpende komparentopplysninger, lettere å samarbeide med kommunens helse- og
omsorgstjeneste, enklere situasjon ved omsorg for barn, bedre mulighet for vedlikehold av
ferdigheter i eget hjem, og mindre stigmatiserende.
Pasienter som trenger videre behandling eller oppfølgning, skal komme i gang med dette før
det ambulante akutteam avslutter kontakten.
Akutteamets pasienter vil ofte ha behov for tjenester fra ulike sektorer og forvaltningsnivåer
samtidig. Det må legges til rette for en slik samtidighet, og ses som en oppgave å bidra aktivt
til å etablere behandlingsnettverk på tvers av sektorgrenser og forvaltningsnivåer».
De siste mange sider i rapporten er viet aktuell forskning fra England vedrørende effekt/nytte
av akutte ambulante team. Det sies at Funnene er usikre og til dels sprikende. Jacobs (2011)
konkluderte med at det ikke med sikkerhet kan dokumenteres at etablering av akutteam fører
til reduksjon av innleggelser eller redusert bruk av døgnplasser. Det er heller ikke
dokumentert at ambulante akutteam reduserer antall tvangslidelser.
De fleste studier viser ingen sikker forskjell mellom behandling ved ambulant akutteam og
ved innleggelse når det gjelder psykisk helsetilstand, evne til å fungere eller livskvalitet, men
forskning gir støtte for at de fleste pasienter foretrekker behandling hjemme framfor
innleggelse i akuttavdeling.
4.30
Sammen om mestring (2014)
Sammen om mestring er en veileder (IS-2076) utgitt av Helsedirektoratet i mars 2014. Det er
en stor (130 sider) og innholdsrik veileder, som må leses av hjelpepersonell. I dette
dokumentet fokuseres det på noen få områder.
Veilederen beskriver krav og forventninger til lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid i lys av
gjeldende lovverk og nasjonale føringer for området. Det legges særlig vekt på at:
 Tjenestene organiseres og utformes i et bruker- og mestringsperspektiv
 Tjenestene og tjenestenivåene samarbeider for å sikre helhetlige og koordinerte tjenester
 Psykisk helse og rus ses i en sammenheng
Holdningene til psykiske problemer og rusmiddelavhengighet og forståelsen av
kompleksiteten i problematikken, har endret seg de siste årene. Helse-, omsorgs- og
velferdstjenestene legger stadig større vekt på brukerens eget bidrag til endring og mestring
av helse- og livssituasjon. Brukerinnflytelse er en grunnleggende verdi og en rettesnor for
veilederen.
Barn som pårørende
Barn som lever sammen med en foresatt som har en psykisk lidelse eller et rusmiddelproblem,
er risikoutsatt. Helse- og omsorgspersonell skal bidra til å ivareta det behovet for informasjon
34
og nødvendig oppfølgning som barn av pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet
eller alvorlig somatisk sykdom eller skade kan ha som følge av foreldrenes tilstand. Helse- og
omsorgspersonell som yter tjenester til en pasient/bruker skal søke å avklare om pasienten har
mindreårige barn, skaffe seg oversikt over omsorgssituasjonen og innhente samtykke til
hensiktsmessig oppfølgning. Når det er grunn til å tro at barn blir utsatt for alvorlig
omsorgssvikt, skal helse- og omsorgspersonell uten hinder av taushetsplikt, gi opplysninger
til kommunens barneverntjeneste.
Bedringsprosesser - recovery
Recovery er et faglig perspektiv som tar utgangspunkt i at bedring er en sosial og personlig
prosess, hvor målet er at den enkelte kan leve et meningsfullt liv til tross for de
begrensningene problemet kan forårsake. Myndiggjøring og gjenvinning av kontroll over eget
liv er sentrale elementer i bedringsprosessen. Tiltakene som iverksettes støtter opp under
brukerens egen bedringsprosess.
Hjemmet, arbeid og aktivitet, utdanning, penger, sosiale arenaer, lokalmiljøet, venner og
familie er tillagt stor betydning for bedringsprosessen. «Å komme seg» eller recovery foregår
på hverdagslivets ulike arenaer og er uavhengig av varierende behandlingsideologier.
Recovery handler om å utvikle måter å håndtere ulike psykiske problemer på, og ikke minst
de sosiale konsekvensene av problemene.
Tilrettelegging av tjenestene
I dette kapitelet beskrives 3 behandlingshovedforløp:
1.
Ved milde og kortvarige problemer, som f.eks ved nyoppstått angst eller depresjon av
mild til moderat grad, selvskading uten personlighetsforstyrrelse, bruk av illegale
rusmidler uten klar funksjonssvikt, samt ved høyt alkoholkonsum som skaper
problemer uten å oppfylle krav til skadelig bruk, forventes det at
kommunehelsetjenesten har et hovedansvar.
2.
Kortvarige alvorlige problemer/lidelser og langvarige mildere problemer/lidelser, som
f.eks akutte psykoser med god prognose, tidsbegrenset skadelig bruk av alkohol,
illegale rusmidler uten avhengighet, langvarige mildere depresjoner eller angstlidelser,
mindre alvorlige personlighetsforstyrrelser eller spiseforstyrrelser, og skadelig bruk av
alkohol uten markert funksjonstap og tilbakevendende depressive episoder, bør
spesialisthelsetjenesten kontaktes for å bidra med diagnostikk. Dette for å sikre at en
ikke overser problemer/lidelser som krever spesiell behandling, dels for å hindre
unødig og omfattende og langvarig behandling, som kan medføre uønskede
konsekvenser eller bivirkninger.
3.
Alvorlige og langvarige problemer/lidelser, som f.eks. medikament eller
rusmiddelavhengighet, alvorlige bipolare lidelser, alvorlig depresjon, schizofreni,
alvorlige personlighetsforstyrrelser, har både kommunen og spesialisthelsetjenesten et
ansvar for å bidra inn i kartlegging og diagnostisering.
Helhetlig kartlegging av brukeren danner grunnlaget for lokalt arbeid. Diagnostikk og
forståelse kan foretas etter nettverksmodeller som kombinerer ulike tilnærminger. Diagnosen
ses som et av flere perspektiv på personens problemer. Kartleggings- og utredningsfasen
bygger på et mestringsperspektiv, slik at personen først og fremst framstår som en aktør, og
ikke som en tjenestemottaker.
35
Den flerfaglige kartleggingen, der ulike aktører spiller sammen, tar sikte på å gi en dekkende
beskrivelse av hvilke problemer en står overfor og hvilke løsninger som er aktuelle for den
enkelte.
En bør unngå ensidig vektlegging av den individuelle problemforståelsen, og inkludere
problemer i familie og nærmiljø. Det er like viktig å kartlegge ressurser og mestring, som
problemer og avvik.
Brukerens egen forståelse bør være utgangspunktet for valg av tilnærmingsmåter.
Utredning og kartlegging bør sikte mot å bistå ham eller henne i å mestre livet, ikke bare
redusere symptomene. Kartleggingen bør omfatte somatiske og psykososiale forhold, i tillegg
til psykiske helseproblemer og rusmiddelproblemer.
Alvorlige og langvarige problemer/lidelser må kartlegges og utredes nøyaktig og helhetlig.
Både kommunen og spesialisthelsetjenesten har et ansvar for å bidra inn i kartlegging og
diagnostisering. For å nå personer med alvorlige og langvarige problemer som ikke har
tilstrekkelig nytte av tradisjonelle tjenester, bør det tas i bruk oppsøkende behandlingsteam
hvor kommunen og spesialisthelsetjenesten arbeider sammen og yter samtidige tjenester.
Kartlegging av voldsrisiko bør foregå i et samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og
kommunen. Personene rundt den som utøver vold og deres behov bør få spesiell
oppmerksomhet. Dette gjelder ikke minst i familier der det har forekommet vold i nære
relasjoner.
4.31
Styrings/oppdragsdokumenter. Helse Nord RHF
(2004 og 2015)
Etter at foretaksmodellen ble vedtatt i 2001 og innført i 2002, har staten v/ Helse- og
omsorgsdepartementet (eieren) gitt de regionale helseforetak årlige styringer/oppdrag innen
for hvert fagfelt, samt overordnede retningslinjer for hvordan helsetjenestene skal
utvikles/utbygges.
For året 2004 står det under Opptrappingsplanen for psykisk helse:
Den nasjonale prioriteten til psykisk helsevern generelt og barn og unge spesielt,
opprettholdes og videreføres i 2004. I St.prp.nr.1 (2003-2004) er det foretatt en gjennomgang
av status for Opptrappingsplanen etter 4 år. Hovedstrategien for Opptrappingsplanen ligger
fortsatt fast, men det er behov for satsing utover den opprinnelige planperioden ift 2006.
Stortinget har derfor vedtatt å utvide planperioden med 2 år. En hovedbegrunnelse er at
arbeidet med å omstrukturere tjenestene og omstille kulturer og holdninger i tjenesteapparatet
forutsetter flere virkemidler og lengre tid enn forutsatt. Helsedepartementet forventer at det
skjer en samordning av de tidligere godkjente fylkeskommunale planene, og at DPS
strukturen er etablert i 2006
.
I 2004 legges det vekt på følgende:
Det må settes fokus på omstilling og omstrukturering av tjenesteapparatet med vekt på et godt
lokalbasert psykisk helsearbeid i samarbeid med kommunene. DPS-ene forutsettes å ivareta
de allmennpsykiatriske funksjoner, parallelt må det settes krav til sykehusenes fremtidige
oppgaver. Problemene med akuttfunksjonene må følges spesielt opp, jf Helsetilsynets rapport.
Departementet har merket seg at de psykiatriske sykehjemmene, ift SAMDATA-rapport
2002, har gjennomgått en langt kraftigere nedbygging enn planlagt. Det må i denne
36
sammenheng sørges for at nedbygging, ev. nedlegging av enkeltinstitusjoner, ikke skjer før
alternativer for pasientene er bygd opp.
 Det forventes fortsatt produktivitetsøkning i psykisk helsevern for 2004. Økningen kan
omfatte både direkte og indirekte pasientrelaterte tiltak.
 Helse Nord skal etablere og videreutvikle tilbudene til personer med de alvorligste
spiseforstyrrelsene i 2004, jf Strategiplanen mot spiseforstyrrelser.
 Det forventes at det gis særlig prioritet til utviklingen av behandlingstilbud til mennesker
med dobbeltdiagnoser (psykisk lidelse og rusproblem), og tilbud innenfor
voldsproblematikk og alvorlige traumer, samt oppfølgning av personer som begår
selvmordsforsøk.
 Helsedepartementet har merket seg at det i SAMDATA-rapport for 2002 framkommer en
økning i antall årsverk på sykehusnivå og ikke på DPS nivå. Helse Nord må ha en
styringsmessig oppfølgning på dette punkt for å realisere forutsetningen om
desentralisering i Opptrappingsplanen for psykisk helse.
 I Styringsdokumentene for 2002 og 2003 er det stilt krav til redusert tvangsbruk. Helse
Nord må følge opp dette i 2004. Helsedepartementet vil komme tilbake til dette punktet
ila 2004.
I 2004 etableres det en nasjonal strategigruppe innen psykisk helseområdet under ledelse av
Helse Øst. Helse Nord deltar i dette arbeidet. Strategigruppen skal understøtte Helse Nords
eget arbeid med styrking av tilbudet til mennesker med psykiske lidelser.
Helse Nord skal sørge for et godt og helhetlig behandlingstilbud for rusmiddelbrukere. Et
særlig fokus må rettes mot implementeringen av rusreformen.
Helse Nord skal sørge for opprusting av den forebyggende innsatsen i helseforetakene, jf
St.meld. 16 (Resept for et sunnere Norge).
For 2015 formuleres Oppdragsdokumentet slik:
Helseforetakene skal yte befolkningen nødvendige spesialisthelsetjenester. Tjenestene skal
være pasientorienterte og sikre gode pasientforløp innad og mellom de ulike deler av
helsetjenesten. Forskning, utdanning og opplæring av pasienter og pårørende skal ivaretas på
en god måte. Tjenestene skal gjenspeile kjerneverdiene kvalitet, trygghet og respekt.
Spesialisthelsetjenester skal utvikles til i større grad å ivareta pasientenes behov, verdier og
preferanser. Pasientenes muligheter til å velge behandlingssted skal styrkes. Pasienter og
brukere skal trekkes inn i utviklingen av egen behandling, og brukernes erfaringer skal
vektlegges i utformingen av tjenestetilbudet.
Samhandlingsreformen utgjør et overordnet rammeverk og gir føringer for utviklingen av den
samlede helse- og omsorgstjenesten. Gode pasientforløp og flere tjenester nær der
pasienten bor er sentrale mål.
Omstillinger av tjenester innen somatikk, psykisk helsevern, rusbehandling og
rehabilitering som berører kommunene, skal planlegges i samarbeid slik at de ikke
gjennomføres før kommunene er i stand til å håndtere de nye oppgavene.
Det er en forutsetning at omstillingene gir brukerne et kontinuerlig og like godt eller bedre
tjenestetilbud enn tidligere. Det forutsetter et nært samarbeid mellom helseforetak og
kommunene, samt brukerne og deres organisasjoner.
37
Helse Nords viktigste mål for de nærmeste årene er presentert i plan for Helse Nord 20152018:
 Oppfylle nasjonale krav til kvalitet og pasientsikkerhet.
 Bedre samhandlingen med kom.h.tjenesten og sikre helhetlige pasientforløp
 Realisere forskningsstrategien.
 Bedre pasient- og brukermedvirkningen.
 Sikre gode arbeidsforhold samt tilstrekkelig og kvalifisert personell.
 Innfri de økonomiske mål i perioden.
 Oppgradere utstyr og utvikle bygg i samsvar med planer og faglig utvikling.
Økt fokus på psykiatri og rusbehandling
I brev fra Helse- og Omsorgsdepartementet (HOD) til Helse Nord er det forutsatt at
rusbehandling og psykisk helsevern skal ha en årlig vekst som er høyere enn for somatikk.
Veksten måles gjennom endring i kostnader, årsverk, ventetid og aktivitet
Innen psykisk helsevern skal DPS og BUP prioriteres.
Økt fokus på brukere
Pasientenes muligheter for å velge behandlingssted skal styrkes. Pasienter og pårørende skal
trekkes aktivt inn i valg av egen behandling, og brukernes erfaringer skal vektlegges i
utformingen av tjenestetilbudet».
Psykisk helsevern og rus, mål for 2015:
 Pasienter i psykisk helsevern skal så langt det er forsvarlig kunne velge mellom ulike
behandlingstilbud, herunder medikamentfritt tilbud.
 Det skal etableres et nært samarbeid med barnevernet slik at barn og unge som har behov
for det, gis et helhetlig behandlingstilbud.
 Implementere regionalt kompetanseprogram for traumebehandling i samarbeid med
Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS).
 Psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling skal i større grad innrette sine
tjenestetilbud slik at personellet jobber mer ambulant og samarbeider nærmere med
kommuner, skoler, barnevernet og fengslene. Legespesialister og psykologer inngår i det
ambulante arbeidet ved DPS.
 Innføring at et nasjonalt kartleggingssystem for selvmord i psykisk helsevern etter modell
fra Storbritannia skal startes, i samarbeid med Helsedirektoratet.
 Andel årsverk ved DPS skal økes ift antall årsverk innen psykisk helsevern i sykehus.
 Andel tvangsinnleggelser skal reduseres sammenlignet med 2014.
 Lokale planer for riktig bruk av tvang innen psykisk helsevern skal ferdigstilles.
 Rusbehandling skal integreres i psykisk helsevern på DPS-nivå.
5.
Nordlandspsykiatrien
Nordland fylke var på 1980-tallet et foregangsfylke i Norge mht utvikling av den desentrale
psykiatri (se Rammeplan for utbygging av psykisk helsevern i Nordland 1982 - 1990, kap 3).
De første voksenpsykiatriske poliklinikker i fylket ble etablert utover 1980-tallet, knyttet
administrativt og fysisk til lokalsykehusene. Lederne, og etter hvert planleggerne som ble
38
tilsatt, møttes 4 ganger i året til dagsmøter sammen med sjefslege NPS («leder- og
planleggermøtene»). Agendaen for møtene var videreutvikling av VOP, og strategitenkning
på hvordan man kunne påvirke de politiske og administrative prosessene i tråd med de
føringene fylkespolitikerne selv hadde lagt.
En gang hvert år ble det arrangert en 2 dagers VOP-samling med faglig fokus, hvor
fagpersoner fra NPS også deltok. Arrangementet for samlingene ble lagt til de forskjellige
VOP ene. Ledere og planleggere ble på denne måten godt kjent med hverandre og hvilke
utfordringer VOPene hadde. Alle VOPene var i konstant utvikling og endring.
Fylkespolitikerne la planer, men det var som nå ikke alltid at planene ble fulgt opp ift økte
ressurser.
I 1992 la fylkesadministrasjonen fram et forslag om at det ikke ble bevilget økte ressurser til
Nordlandspsykiatrien pga knappe ressurser. Leder- og planleggergruppa ble da enige om å
aksjonere. Vi møtte på fylkestinget, delte oss opp, og gjorde avtaler med de forskjellige
partigruppene for å informere om situasjonen og hvilke konsekvenser det ville få for den
videre utvikling hvis det ikke ble bevilget mere ressurser. Alle partigruppene var positive til å
få informasjon. I forkant av Fylkestinget hadde både planlegger og avd.overlege VOP
Vesterålen sendt brev vedrørende situasjonen til fylkespolitikerne. Resultatet av «aksjonen»
var at fylkespolitikerne bevilget kr. 15,6 mill. til Nordlandspsykiatrien, fordelt etter det
planarbeidet og behovet som var gjort på de forskjellige VOP. Dette var spesielt bra for
Vesterålen, hvor fylkespolitikerne februar 1992 hadde vedtatt «Plan for Psykiatrisk Senter i
Vesterålen».
Med bakgrunn i det ovenstående ble «Nordlandspsykiatrien» kjent i landet for øvrig som et
foregangsfylke innen psykisk helsevern.
NPS var sektoroppdelt i nord-, midt- og søravdeling ift allmennpsykiatrisk avdeling og
akuttavdeling. Det innebar at Vesterålen forholdt seg til avd. Nord, og hadde et nært
samarbeid med ledelse og ansatte der. Leder- og planleggerne i nord (Ofoten, Lofoten og
Vesterålen) NPS sektor nord og hadde 2-3 årlige fellesmøter samt et årlig fagseminar fram til
ca midten av -90 tallet. Det ga et nært kjennskap til hverandre, utveksling av erfaringer, og
avklaring av felles problemområder og løsning av disse. Ut fra denne sammenhengen utviklet
«psykoseprosjektet» seg og søknad og innvilgelse av kr. 150.000 fra Sosialdepartementet. Se
beskrivelsen av dette under kap. 11.5.
6.
Planprosessen
6.1
Lokalt planarbeid
Fra september 1988 var alle fagstillinger besatt (sjefpsykolog, psykiatrisk sykepleier,
sosionom, ergoterapeut/planlegger, avd.overlege og sekretær), og det lokale planarbeidet
kunne begynne.
Med utgangspunkt i Nordland fylkes «Rammeplan for psykisk helse» fra 1982,
Helsedirektoratets «Nye Alternativer» fra 1985, og fylkestingssak 204/87«Psykiatrisk bo- og
behandlingsenhet på Sortland», fremmet fylkeshelsesjefen sak 99/88 «Psykiatrisk bo -og
39
behandlingsenhet i Vesterålen. Videre planlegging og utvikling av tiltak» for fylkets helse- og
sosialstyre.
Det skulle legges opp til en arbeids- og utviklingsmodell i Vesterålen med sterk vektlegging
på samarbeid med kommunene gjennom lokale plangrupper og en felles plangruppe for
regionen.
Utdrag av sak 99/88:
 Den overordnede målsetting er å desentralisere psykiatrien. Spesialisttilbudet skal gis der
folk bor, i sine vanlige omgivelser.
 Når psykiatrien kommer til folk i stedet for at folk kommer til psykiatrien, fører dette også
til at innholdet i tilbudet blir annerledes. En slik tenkning er spesielt viktig i et fylke som
Nordland, hvor en må finne modeller i samsvar med folks behov og vår særegne geografi.
 Tiltakene skal drives i nært samarbeid med de 5 kommunene i Vesterålen og samordnes
med kommunale tiltak/planer, bl.a. gjennom samarbeidstiltak.
 Kartlegge nærmere behov jf undersøkelsen i Lofoten. Dette vil også gi et godt grunnlag
for samarbeid med kommunene.
 Være pådrivere for kommunale tiltak som dag- og botilbud, evt organisert som
samarbeidstiltak.
 Foreta videre vurdering av hva slags behov en har for institusjon.
 Forespørsel til kommunene om opprettelse av plangrupper i psykiatri i hver kommune og
en felles plangruppe.
 Kommunal plangruppe skal samarbeide med VOP om utarbeidelse av kommunale planer,
behovsregistrering, forslag til lokale tiltak, gjennomføring av tiltak mm. Plangruppa består
av fagfolk, politikere, administrasjon og brukerrepresentanter.
 En person i gruppen oppnevnes som hovedkontakt overfor VOP, og sitter også som
representant i en felles plangruppe (senere kaldt «Rådet for Vesterålspsykiatri). VOP har
fast avtalte møter med de lokale plangrupper i hovedsak hver 4. uke.
 «Rådet for Vesterålspsykiatri» er en felles plangruppe som skal diskutere og komme
med forslag i alle saker som skal til videre behandling i det politiske system.
 Rådet består av leder (nestleder i fylkets helse- og sosialstyre), 1 representant for hver
kommune, 1 repr. for NPS, 1 repr. for sykehusstyret, 1 repr. for fylkeshelsesjefen, og 2
repr. for Mental Helse.
 VOP har sekretærfunksjon
 Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) har møterett.
Etter forespørsel fra fylkeshelsesjefen opprettet alle kommunene v/politiske vedtak, lokale
plangrupper ila høsten -88.
Denne organiseringen var uendret fram til 1992, da Fylkestinget besluttet å legge ned alle
utvalg. Dermed «mistet» vi kontakten med fylkespolitiker (H. Høwe sluttet som leder), og all
senere kontakt med det fylkespolitiske miljø gikk gjennom Fylkeshelsesjefens kontor. En
svært god modell for samhandling/dialog oppover og internt i «systemet» var dermed slutt.
«Vesterålsmodellen» var fortsatt unik i landssammenheng, men mangelen på direkte kontakt
med det fylkespolitiske miljø var et savn.
40
6.2
Samarbeidsavtaler mellom fylke og kommune
I følge NOU 86:4 «Samordning i helse- og sosialtjenesten» er det viktig å lete etter løsninger
som baserer seg på et samarbeide mellom berørte parter når det ikke lar seg gjøre å avgrense
ansvarsforholdene.
Ved å utarbeide rammeavtaler for et utvidet samarbeid kan fylkeskommunen yte økonomisk
støtte ifm konkrete tiltak i kommunal regi både overfor enkeltklienter eller generelle tiltak.
Rammeavtaler er ment som et middel til å få det daglige samarbeidet til å flyte, som et
supplement til det ansvaret som etter loven er avgrenset til hhv fylkeskommunens og
kommunens ansvarsområder».
6.3
Gjennomføring av planprosessen
I følge sak 99/88 skulle VOP v/ Stokmarknes sykehus ha ansvaret for den videre planlegging
og utbygging av psykiatritilbudet for voksne i Vesterålen. VOP skulle primært etablere et
nært samarbeide med primærhelsetjenesten.
Ila høsten -88 ble alle plangruppene politisk oppnevnt i kommunene, og møteaktiviteten
startet umiddelbart. «Rådet for Vesterålspsykiatri» (heretter kaldt Rådet) hadde
konstituerende møte og planleggingen var i gang.
Etter drøfting i Rådet ble to tiltak prioritert:
Kartlegging av behov og være pådrivere for kommunale tiltak som dag- og botilbud, evt.
samarbeidstiltak.
Høsten 1988 ble det igangsatt en kartleggingsundersøkelse av mennesker med langvarig
psykiatrisk sykdom. Spørreskjemaet som ble brukt var det samme som prof. Tom Sørensen
utarbeidet i Lofoten og gjennomførte der i 1986. Imidlertid tok det over 1 år å få godkjenning
til å foreta undersøkelsen fra Helsedirektoratet, Sosialdepartementet og Datatilsynet.
Legekontor, sosialkontor, hjemmesykepleie, Nordland psykiatriske sykehus (NPS) og VOP
fylte ut hvert sitt skjema på de pasienter som fylte oppsatte kriterier. Det var et omfattende
spørreskjema med 31 parametere. VOP stod som ansvarlig for undersøkelsen og brukte
selvfølgelig en del ressurser på å motivere de som skulle utfylle skjemaene. Engasjementet
var stort og målet var klart:
Resultatet skulle danne et grunnlag for den videre planlegging av psykiatrisk senter.
Det som ble registrert viser pasientenes situasjon og behov for tiltak «her og nå», men ikke
noe om behandlingsbehovet. En del av skjemaene ble diskutert/lagt fram for den enkelte
pasient. Dataene ble bearbeidet i statistikkskjemaet SPSS. Det ble fylt ut 802 skjemaer fordelt
på 580 pasienter.
Resultatene fra undersøkelsen ble mai-90 sendt til de lokale plangruppene i psykiatri med
oppfordring til å gå igjennom tallene med tanke på den videre utbygging av tiltak i
lokalsykehusområdet - både fylkeskommunale og kommunale tiltak.
Et viktig funn ved undersøkelsen var at befolkningssammensetning og behov for tjenester var
nøyaktig det sammen som i Lofoten, noe som også var uforandret ved Velo-undersøkelsen
mellom Lofoten og Vesterålen i 2007.
41
Det videre arbeid i planprosessen var preget av stor aktivitet både i lokale plangrupper, Rådet
og internt på VOP. Møter i Rådet ble brukt til å invitere relevante bidragsytere som
fylkespsykiater Odd Herder, psykiater Ivar Hartviksen (Narvik), professor/avd.overlege Tom
Sørensen (Lofoten) og flere andre. Oddvar Larsen fra fylkeshelsesjefens kontor og
sjefslege/avd.overlege Otto Mathisen fra NPS var kontinuitet i Rådet gjennom mange år.
Sjefpsykolog Helge Njøs fra NPS deltok også en periode med viktige innspill.
Fag/utviklingsleder Pia B. Jessen og avd.overlege Reiulf Ø. Ruud var aktivt med i nasjonal og
internasjonal diskusjon omkring utvikling av et desentralisert psykisk helsetilbud, og fokus på
bruker- og pårørendemedvirkning. Spesielt viktig var deltagelse i WAPR (World association
of psycosocial rehabilitation), som hvert annet år hadde konferanse med deltagelse av brukere
og pårørende, samt fagfolk fra både i- og u-land, som var opptatt av behandling av mennesker
med langvarig psykotisk sykdom.
Organiseringen av utviklingsarbeidet ble kaldt «Vesterålsmodellen», og var det eneste
psykiatritilbud i landet som var fylkeskommunalt- og kommunalt politisk forankret med
brukere, politikere og fagpersoner så direkte involvert som her. Dette betydde at spesielt
fag/utviklingsleder og avd.overlege ble invitert som foredragsholdere til ulike fora i landet, og
mottok mange grupper på studietur fra hele landet og områder i Sverige og Danmark. Dette
fordi alle arbeidet for å utvikle gode, brukernære tjenester. Via disse foredrag og studiebesøk
ble VDPS også tilført mange gode ideer/tanker som vi kunne bruke i vår egen
utviklingssprosess.
Planen var ferdig mars 1991. Etter videre arbeid av fylkeshelsesjefen ble den lagt fram og
godkjent av Fylkestinget februar 1992.
«Rådet for Vesterålspsykiatri» fungerte til og med planarbeidet til «VDPS- Videre utbygging
2001-2006».
6.4
Plandokumenter
Følgende fire plandokumenter ble utarbeidet i perioden 1991 til 2000. De beskrives i de
følgende underkapitler.
42
6.4.1
Psykiatrisk senter i Vesterålen med plan for utbygging av
fylkeskommunale tiltak. Mars 1991
Den første plan som ble lagt frem omfattet i tillegg til voksenpsykiatrisk poliklinikk, en
behandlingsenhet på Stokmarknes sykehus med 8 døgnplasser og en bo- og behandlingsenhet
i hver kommune med 6 - 8 plasser inklusiv dagplasser i alt 33 døgnplasser (1 seng per 1000
innbyggere jf Rammeplanen). Planen ble vedtatt i Fylkestinget i sak 22/92 som "...
retningsgivende for utbygging av psykisk helsevern i Vesterålen frem mot år 2000." samt sak
115/92 og sak 10/93.
6.4.2
Psykiatrisk senter i Vesterålen. Første byggetrinn. Mars 1994.
Etter at Plan for psykiatrisk senter ble vedtatt i 1992 ble det politisk bestemt at første
byggetrinn skulle bestå av to bo- og behandlingsenheter på henholdsvis Andenes og i Bø samt
en behandlingsenhet på Stokmarknes. Det ble nedsatt en prosjektgruppe som etter mandat fra
fylkeshelsesjefen utarbeidet plan for første byggetrinn i mars 1994.
43
6.4.3
Psykiatrisk senter i Vesterålen. Behandlingsenhet, Stokmarknes
sykehus utdypning av funksjon og dimensjonering. Januar 1996
I prosjektmøte 1.12.95 ble sykehuset av fylkesadministrasjonen bedt om å komme med en
nærmere utdypning av dimensjonering, funksjoner mm i forhold til behandlingsenheten på
Stokmarknes sykehus. Denne danner grunnlaget for utviklingen av behandlingsenheten,
Stokmarknes sykehus (nå kalt allmennpsykiatrisk enhet) omtalt i kap. 9.4.
6.4.4
Vesterålen DPS - Videre utbygging 2001 - 2006. August 2000
I 2000 endret Psykiatrisk senter i Vesterålen navn til Vesterålen distriktspsykiatrisk senter.
Rådet for Vesterålspsykiatri utarbeidet i 2000 en revidert plan for den videre utbygging av
Vesterålen DPS. Planen bygger dels på de statlige føringer og dels på planene som tidligere er
utarbeidet for Vesterålen. Det hadde i hele planprosessen vært en forutsetning at det skulle
etableres et fylkeskommunalt spesialisthelsetjenestetilbud så nært befolkningen som mulig og
at det skulle etableres en bo- og behandlingsenhet i hver kommune. Innhold og funksjon ble
endret i den reviderte planen.
Det ble beskrevet følgende behov for nye stillinger:
1 forsker (evalueringsforskning ifm utviklingen), 1 prosjektlederstilling for rekruttering, 2
behandlerstillinger stasjonert på Andenes, tilskudd til 4 stillinger midlertidig tilsatt på
medisinsk avdeling (inntil allmennpsykiatrisk avdeling står ferdig), ½ overlege
(konsultasjons-/liason psykiater), 2 behandlerstillinger til VDPS Straume.
Når byggetrinn 1 er fullført blir det etablert 20 døgnplasser (8 Stokmarknes, 6 hhv Straume og
Andenes). Det gjøres dermed en vurdering av hvordan den videre utbygging skal være.
Utgangspunktet i Plan for psykiatrisk senter, vedtatt i 1992 var 33 døgnplasser.
Med bakgrunn i endrede forutsetninger fra statlig hold og økt aktivitet i kommunene, vurderes
behovet i framtiden å være at det etableres ytterligere 6 døgnplasser i en enhet slik at det
samlede antall døgnplasser i Vesterålen blir 26. Denne enheten foreslås plassert på Sortland i
tråd med politiske føringer.
Det foreslås at de resterende planlagte 7 døgnplasser (33 totalt minus de 26) gjøres om til
dagbehandlingsplasser. Ut i fra normer brukes en faktor på 2 dagplasser pr. døgnplass, hvilket
tilsier at det skal etableres 14 dagplasser.
Dagbehandling til personer med ulike psykiske lidelser kan være et meget bra alternativ til
innleggelse i døgnavdeling. Dagbehandling kan foregå i både individuelt og i grupper over
kortere eller lengre tid. Det er viktig å legge et dagbehandlingstilbud slik at størsteparten av
befolkningen i Vesterålen kan nå tilbudet på kortest mulig tid. En enhet på Sortland vil samlet
sett gi et kvalitativt godt differensiert behandlingstilbud.
Det foreslås at en dagbehandlingsenhet med 14 plasser etableres på Sortland samlokalisert
med den foreslåtte døgnenheten. Det vil gi pasienter fra hele Vesterålen tilbud om et
differensiert dagbehandlingstilbud samlokalisert med en døgnenhet, med best mulig utnyttelse
av både areal og personale.
Sortland: ved etablering av døgn- og dagenhet på Sortland må det også tilsettes 5
behandlerstillinger. Den beste utnyttelsen av ressurser vil være å plassere behandlerne på
avdelingen på Sortland som et team fra VOP.
44
Øksnes: Ved å opprette en dagbehandlingsenhet på Sortland vil behovet for dagbehandling til
personer fra Øksnes hovedsakelig kunne dekkes der. Det bør etableres et team på 3
behandlere ansatt på VOP med funksjon på Myre og ¾ stilling som sekretær. Dette teamet
kan gi et bredt behandlingstilbud, herunder dagbehandling til pasienter som ikke kan dra nytte
av et dagbehandlingstilbud på Sortland.
Hadsel: Med den foreslåtte økning av behandlerstillinger vil det være mulig å omorganisere
stillingene ved VOP Stokmarknes, slik at et eget team kan bli knyttet til Hadsel kommune
med kontorer på VOP. Dagbehandling vil bli gitt på den foreslåtte dagbehandlingsenheten på
Sortland og på den allmennpsykiatriske enhet på Stokmarknes».
Fullt utbygd, etter de anbefalinger som var den gang, skulle VDPS ha 22 dagsenterplasser, 26
døgnplasser og til sammen 111.9 stillinger.
Denne planen ble ikke prioritert i det nye Helseforetaket. Det blir allikevel tatt med her for å
vise det planarbeidet som var gjort, og som var en del av tenkningen med «kommuneteam» og
«Øksnesmodell», og at det ikke ble noen videre utbygging etter at Byggetrinn I var ferdig.
7.
Første byggetrinn
I november 1992 nedsatte Rådet for Vesterålspsykiatri en prosjektgruppe bestående av 2
representanter fra de lokale plangruppene, 1 fra Mental Helse, 1 fra fylkeshelsesjefen, 2 fra
VOP med 1 som sekretær og utviklingsleder/planlegger som leder. Prosjektgruppen hadde
ansvaret for hele utbyggingen av Psykiatrisk Senter i Vesterålen.
Det var politisk bestemt at det i første byggetrinn skulle bygges en bo- og behandlingsenhet
på Andenes og Straume og en behandlingsenhet på Stokmarknes.
I byggetrinn 2 skulle det etableres en bo- og behandlingsenhet i hver kommune med 6-8
plasser inklusive dagplasser, i tråd med fylkestingets anbefaling vedrørende fremtidig behov
for døgn-/dagplasser (1 døgnplass pr. 1000, Nordland fylkeskommune «Rammeplan for
psykisk helsevern for voksne»).
I denne planen ble prinsipper for behandling videre utdypet, etter at ledelsen ved VOP var
aktivt oppsøkende både nasjonalt og internasjonalt mht utviklingstrender/tenkning omkring
behandling.
«Prinsippene for behandling i Psykiatrisk senter bygger på den bio-psyko-sosiale
sykdomsmodell som legger vekt på at sykdom (og sunnhet) er et produkt av dynamiske
vekselvirkninger mellom menneskets biologiske, psykologiske og sosiale forhold.
Hovedvekten i behandlingen legges på pasientens totalsituasjon i sitt miljø. Det er viktig å
trekke pasienten selv og familie/nære venner aktivt med i behandlingen.
Det er viktig å legge opp til et kontinuitetsprinsipp som innebærer at samme behandler følger
samme pasient i hele tiltakskjeden. Det vil gjøre pasienten tryggere og stimulere til åpenhet
45
og fortrolighet, hvilket igjen virker fremmende for samhandlingen mellom behandler og
pasient».
Behandlingsstrategien (L. Stein 1993) bygger på at det ikke skal være tidsgrense for
innleggelse av pasienter med landvarige psykiske lidelser. Behandlingen rettes mot å minske
«ute-av-kontroll-episoder» for dermed å øke varigheten av stabile perioder og den
funksjonelle kapasitet.
Det fokuseres primært på behandling så nært hjemstedet som mulig. Det legges også vekt på
å få pasientene aktivt med i behandlingen ved å fokusere på pasientens ressurser. Overfor
kommunen er det viktig å jobbe med økning av kompetansen, aktivt å kanalisere ressursene
og utnytte alle tilgjengelige ressurser.
I Psykiatrisk Senter i Vesterålen skal det bygges opp en kjede av tiltak med ulike
tilnærmingsmåter slik at behandlingstilbudet blir mest mulig fleksibelt. Det understrekes
viktigheten av å ha en felles målsetting (K. Schilder 1992) for å få til en samhandling mellom
de ulike nivåene. Det er fokus på viktigheten av å fjerne territoriale hindringer oppover eller
nedover i systemet, og på tvers av systemet. Målet er å gi behandlingstilbudet nærmest der
folk bor.
For å få til kontinuitet og fleksibilitet må det være koordinasjon og samordning mellom de
ulike leddene i kjeden av tiltak (A. Rougier 1993). Avklaring av hvem som skal «følge opp»
gir pasienten trygghet, og medvirker til at pasienten ikke føler seg avvist.
Integrering i lokalsamfunnet.
Bo- og behandlingsenhetene må fremstå som en del av lokalsamfunnet. Det skal være like
naturlig for pasientene å delta i aktiviteter i miljøet som det skal være for befolkningen å gå til
bo- og behandlingsenheten. Det er et mål å skape en omvendt integrasjon.
Prinsipper for utforming
Bygningene skal utformes tilnærmet lik ordinær boligmasse, det vil si minst mulig preg av
institusjon. Dette kan være medvirkende til å hindre institusjonalisering av pasienter med
psykiatrisk langtidsproblematikk. Det må legges vekt på fleksible løsninger i
bygningsmassen, slik at bygningene kan endres ved endrede behov. Fylkeskommunale og
kommunale tiltak kan knyttes sammen i en kjede av tiltak i rimelig geografisk nærhet.
Plandokumentet er for øvrig hovedsakelig viet beskrivelse av planløsning, arealrammer,
dimensjonering, materialvalg osv.
Det var tenkt at det ble en trinnvis utbygging, med evaluering underveis, men at det var et
viktig prinsipp at alle kommuner i regionen skulle få et fylkeskommunalt tilbud. En viktig
premissleverandør av behovet for antall døgnplasser var foruten behovskartleggingen, også
Rammeplanens vurdering av behov, som for Vesterålsregionen ville tilsvare 33 døgnplasser.
Tiden ville vise om det ville være behov for alle døgnplassene, men hver døgnplass tilsvarte
et visst antall personalressurser som man kunne bruke uavhengig av en seng eller ikke (evt.
ambulant).
Både behandlingsenheten på sykehuset og de fylkeskommunale bo- og behandlingsenheter
skulle drive aktiv behandling med døgnkontinuerlig bemanning. Pleiefaktoren på enhetene ble
derfor satt til 1,5 (beregnet som en mellomting mellom psykiatrisk sykehjem 1,0 og akuttavd.
NPS 2,2).
46
7.1
Målsetting
Det skal i minst mulig grad utvikles psykiske symptomer og psykisk sykdom i befolkningen i
Vesterålen.
For å nå dette målet må det satses maksimalt på primært forebyggende tiltak, sekundært og
tertiært forebygging i form av utbygging av behandlingstiltak med et tilstrekkelig antall
fagpersoner med høy kompetanse.
Rammene for å oppnå dette er å bygge opp et psykiatrisk senter i Vesterålen hvor det
etableres fylkeskommunale og kommunale tiltak utformet i en tiltakskjede, som gir økt
tilgjengelighet og nærhet til psykiatrisk behandling for befolkningen i lokalsykehusområdet.
Rammeplanen fra 1982 hadde som hovedoverskrift «høyest mulig kompetanse nærmest der
folk bor».
Det skal velges fleksible bygningsmessige løsninger utformet tilnærmelsesvis lik ordinære
boliger. Dette med bakgrunn i erkjennelsen av at behovene over tid vil endre seg, avhengig av
hva som bygges opp, og hvordan dette fungerer. Boligene skulle utformes slik at den enkelte
pasient har mulighet for optimal egenomsorg. Den fylkeskommunale bo- og behandlingsenhet
må bygges slik at det er mulig å skille akuttfunksjonen fra den mere langsiktige
rehabiliteringsfunksjonen. Et annet viktig prinsipp var å bygge opp fylkeskommunale og
samarbeidstiltakene i geografisk nærhet til hverandre, slik at det var mulig med gjensidig
utnyttelse av ressursene. Alle enheter må utformes med så fleksible løsninger ar de lett kan
forandres ved eventuelle fremtidige behovsendringer.
VOP hadde det faglige og administrative ansvar for alle fylkeskommunale tiltak, hvilket
medførte at alt personale ble ansatt på Stokmarknes sykehus.
Tanken om at både den fylkeskommunale og den kommunale tjeneste hadde et felles ansvar
for befolkningen i lokalsykehusområdet, var sentral. Begrepet «lokalsamfunnspsykiatri» var
beskrivende for denne tenkning, uttrykt gjennom overordnede føringer.
7.2
Voksenpsykiatrisk poliklinikk
I følge Rammeplanen for Nordland, revidert i 1989, skal VOP gi direkte poliklinisk
behandling innen følgende fire hovedområder:
 akutt psykiatri
 behandling og rehabilitering av pasienter med kronisk lidelse
 behandling av angst og depresjon
 kriseintervensjon ved «normal reaksjon».
I tillegg skal VOP «yte konsultativ bistand til somatisk sykehus, psykiatrisk sykehjem og
andre institusjoner i nærområdet (f.eks. HVPU), kommunale helse- og sosialtjenester, samt
delta i forebyggende arbeid samt plan- og utviklingsarbeid».
Pr. 1.3.1991 var det 6 fagstillinger (hvorav 1 rusmiddelkonsulent) og godkjenning for å utlyse
1 utdanningsstilling for lege, overlege og spesialpsykolog. I følge rammeplanens
behovsbeskrivelse skulle det opprettes ytterligere 2 stillinger og det ble opprettet 8
stabsstillinger ifm utbyggingen av døgnplassene. Det skulle legges opp til tverrfaglighet.
47
7.3
Behandlingsenhet Stokmarknes sykehus
I tilknytning til Stokmarknes sykehus skulle det bygges en behandlingsenhet på anslagsvis 8
døgnplasser til personer som trenger døgnkontinuerlig behandling. Den bør gi et
behandlingstilbud til de fleste av de pasienter som på inntil ble behandlet ved medisinsk
avdeling, noen av de pasienter som innlegges NPS, og pasienter som ikke kan behandles i den
fylkeskommunale bo- og behandlingsenhet i kommunen.
Døgnplassene skal gi behandling ved:
 alvorlige depressive- og angst tilstander
 akutte psykotiske tilstander/akutt forverring av kroniske psykotiske tilstander uten vold og
utagering
 rusproblematikk.
Det må i tillegg etableres et aktivitetstilbud i behandlingsenheten. Behandlingen må foregå på
frivillighet. All tvangsbehandling må skje på NPS.
Behandlingsenheten er faglig og administrativt underlagt avd.overlege VOP. Det ble lagt vekt
på at personalgruppen skulle være tverrfaglig sammensatt mht de behandlingsoppgaver som
skulle utføres.
Det ble sett på som et stort fortrinn å kunne starte med «blanke ark», og ikke, som det vanlige
var, å overta et homogent sammensatt personale fra et psykiatrisk sykehjem.
7.3.1
Pasientgrupper
Behandlingsenheten skal gi tilbud til pasienter med alvorlige depressive tilstander (ofte med
selvmordsproblematikk), alvorlige angsttilstander og akutte psykotiske tilstander uten vold og
utagering. Det skal også mottas pasienter med rusmiddelproblematikk hvor det er overvekt av
psykiatriske problemer/symptomer (dobbeltdiagnose). Videre vil pasienter med
spiseforstyrrelser og personlighetsforstyrrelser kunne gis et behandlingstilbud. For pasienter
med uklare diagnostiske tilstander vil det bli et tett samarbeide med sykehusets somatiske
avdelinger for nærmere utredning.
I de tilfeller hvor det ikke lykkes med å komme i mål med et behandlingsopplegg vil det være
aktuelt å henvise til NPS. Pasienter som trenger innleggelse etter tvangsparagraf vil fortsatt bli
innlagt på NPS herunder de «særlig farlige og vanskelige».
Pasienter med gerontopsykiatrisk problematikk kan fortsatt henvises til henholdsvis NPS og
Ofoten Psykiatriske Senter (OPS).
7.3.2
Behandlingstilbud
Behandlingsenheten skal gi et bredspektret behandlingstilbud for å dekke behovene til
befolkningen i Vesterålen. Ved vurderingen av behandlingstilnærming legges det stor vekt på
diagnose, intellektuelle ressurser, motivasjon og muligheten for og ønske om å ta med i
behandlingen en eller flere av de personer pasienten er nært knyttet til.
Etter en slik vurdering vil det etter behov kunne tilbys individuell behandling i form av
støtteterapi eller forskjellige former for mer innsiktsorientert terapi. Gruppeterapi i form av
samtaleterapi og forskjellige former for par- og familieterapeutiske tilnærminger skal også
48
inngå i behandlingstilbudet. Dessuten vil biologiske behandlingsmetoder i form av medisin,
og i liten grad, etter visse indikasjoner, elektrosjokkbehandling ved dype depresjoner.
Det vil bli lagt vekt på å gi et tilbud med kreative terapiformer (f.eks. billedterapi,
uttrykksterapi, psykodrama), psykomotorisk fysioterapi og ergoterapi. Det vil bli lagt stor
vekt på fysisk trening og egenaktivitet samt tilstrekkelig/nødvendig grad av omsorg.
7.4
Bo- og behandlingsenheter
Ut fra den kartlegging som var foretatt, ble det vurdert at behovet i den enkelte kommune
ville være en fylkeskommunal bo- og behandlingsenhet med 6-8 plasser (inklusive
dagplasser) i hver kommune.
Enhetene skulle inkludere
 akuttplasser
 plasser med liten grad av sirkulasjon for personer som har behov for behandling,
habilitering/rehabilitering,
omsorg
og
støtte
av
den
fylkeskommunale
spesialisthelsetjeneste.
VOP v/avd.overlege har det faglige og administrative ansvar. Det krevde at det ble utbygget
et tett og nært samarbeid med utstrakt reisevirksomhet fra VOP.
7.5
Avgrensning mot andre tjenester
7.5.1
Medisinsk avdeling
Medisinsk avdeling var brukt til innleggelse av pasienter med rus- og psykiatridiagnose. Etter
at behandlingsenheten på Stokmarknes ble etablert, ville det fortsatt være behov for et tett
samarbeide med medisinsk avdeling.
Det gjaldt spesielt ved
 akutte intoxtilstander
 predelir- og delir-tilstander
 uklare diagnostiske tilstander som krever grundig medisinsk/somatisk utredning.
Avd.overlege ved medisinsk avd. hadde det faglige og administrative ansvaret for pasienter
innlagt i medisinsk avd. VOP bidro med behandlingstilbud og veiledning.
7.5.2
Alderspsykiatri
Ofoten psykiatriske senter dekket behovet for psykiatriske sykehjemsplasser i Ofoten,
Lofoten og Vesterålen. Plandokumentet foreslo at man avventet nærmere utredning, da det på
tidspunktet ikke var mulig å si noe om behovet før bo- og behandlingsenhetene var etablert,
og hva fylket videre bestemte mht Ofoten psykiatriske sykehjem.
Gerontopsykiatrisk avd. NPS skulle fortsatt benyttes til diagnostisering, utredning og kortere
tids behandling.
7.5.3
Habiliteringsteamet
Teamet ble opprettet i 1990 bestående av tre fagstillinger og en prosentstilling som sekretær
(prosentdelen har blitt endret gjennom årene med bakgrunn i endrede behov). De første
49
ansatte (nevropsykolog, pedagog og ergoterapeut) var faglig meget kompetente med lang
erfaring fra fagfeltet. Etter diskusjon ble det bestemt at teamet organisatorisk skulle være
administrativt tilknyttet voksenpsykiatrien, da arbeidsform/tenkning var gjensidig overførbar.
De første mange år hadde teamene kontorfellesskap. Habiliteringsteamet deltok på en del av
klinikkene til VOP, relevante fagseminar og på de utdanningsforløp som ble etablert i
Vesterålen (f.eks.VEPS, SEPREP).
Vesterålen DPS hadde et felles ansvar, sammen med kommunenes helse- og sosialtjeneste, for
mennesker med psykisk utviklingshemming med psykiatrisk tilleggsproblematikk. De skulle
ha det samme tilbudet som andre innbyggere. Det medførte at de også fikk tilbud om
innleggelse på en av VDPS sine etter hvert 3 enheter. VDPS Andenes var mest benyttet med
bakgrunn i den solide erfaring de etter hvert fikk gjennom arbeid med
rehabiliterings/habiliteringsoppgaver med mennesker med en langvarig alvorlig psykisk
lidelse. VOP har gjennom årene periodevis tilført spesialist/legeressurs til teamet.
To av medarbeiderne, Åge Hansen og Einar Walenius, skrev i 2008 en rapport med
finansiering fra Sosial- og Helsedirektoratet, med beskrivelse av det unike tilbudet VDPS ga
til mennesker med psykisk utviklingshemming og samtidig psykisk sykdom.
Avd.overlege var i 2001 med i en arbeidsgruppe for «gjennomgang av Habiliteringstjenesten i
Nordland».
Habiliteringsteamet ble etter hvert slått sammen med rehabiliteringsteamet og fikk felles
leder. Teamet har nå blitt flyttet til Klinikk for hode og bevegelse.
7.5.4
Lærings- og mestringssenteret (LMS)
LMS ble opprettet i 2005 som en naturlig konsekvens av økt fokus på bruker- og
pårørendemedvirkning. Etter intensjonene skal LMS være et sted for gjensidig læring, en
felles læringsarena. Brukere og pårørende hadde kunnskap å dele med helsepersonell som
kunne være nyttige i behandlingen.
Det har vært avholdt utallige kurs og møter gjennom årene innenfor utrolig mange områder
innen somatikk og psykiatri. Virksomheten har hatt stor betydning i et forebyggende
behandlingsperspektiv, bedret forståelse blant pårørende, og vært med til å fremskynde
bedringsprosesser. Alle henvisninger til LMS skal gå via fastlege. Hver deltager utløser en
takst, som gjør det mulig å drive senteret med så små midler.
LMS har hatt lokaler i funksjonelle, leide lokaler samlokalisert med hab/rehab-teamet, og har
således vært utenfor sykehusets lokaliteter, men i kort avstand. Dette var også etter ønske, for
å skille funksjonene. I 2014 flyttet LMS til den gamle administrasjonsbygning sammen med
hab/rehab under VOP.
Ved overgangen til Foretaksmodellen i 2002 hadde VDPS et beløp ca 1,3 mil. fra ubrukte
samarbeidsmidler med kommunene. VDPS inngikk avtale med direktøren om å bruke ca
kr.600.000 til etablering av senteret, mot at somatikken bevilget det samme. Dette har aldri
blitt bevilget. Siden etableringen har er budsjettet derfor fortsatt ca kr. 600.000, som dekker
lønn for 1 ansatt, 20 % sekretærfunksjon og noe til drift.
50
Dessverre har det ikke vært økning av ressurser, på tross av Oppdragsdokumentet sine pålegg,
angivelig fordi kravene om årlige budsjettkutt de siste mange årene har gjort det umulig å
bruke penger på denne type arbeid.
Psykiatrisk sykepleier Reidun Grimsø har fra starten vært ansatt som koordinator på LMS.
Hun har bygget opp senteret på en god måte og fått maksimalt ut av den økonomi hun har hatt
til rådighet.
7.5.5
Samlokalisering med BUP
I årene fram til 1992 var VOP samlokaliserte med BUP i 3. etasje i administrasjonsbygningen.
Kontorpersonalet for VOP og BUP satt i samme rom, og vi hadde felles møterom. Det var
mye kontakt og samarbeid, spesielt ift krise-/katastrofearbeid, som på den tiden skulle foregå
etter en bestemt mal. Det var mange felles klinikker, hvor hhv barne- og voksenperspektivene
ble fokusert.
BUP gjennomførte den 2-årige familie- og nettverksterapi utdanningen med professor Tom
Andersen som veileder, i årene 1989-1990, hvilket gjorde at det var naturlig for VOP å ta
imot tilbudet fra prof. Tom Andersen i 1991-92.
Pga utvidelser i behandlergruppene i både BUP og VOP, flyttet VOP i 1992 ned en etasje. Det
medførte at kontakten og samarbeidet ble noe redusert de neste årene. Periodevis, ved behov,
hadde ledelsen ved BUP og VOP regelmessige møter for gjensidig informasjon og
planlegging av tiltak.
8.
Samarbeidstiltak mellom fylke og
kommune
I Plan for Psykiatrisk Senter i Vesterålen 1991 ble lagt vekt på å utvikle samarbeide med
kommunene, og at det viktigste i starten var å opprette kommunale dagsentre i hver
kommune. Nordland fylke disponerte midler som skulle brukes til samarbeidstiltak, både
generelle (dagsentre) og individuelle (enkeltklienter). VOP ble pålagt å være pådriver for
kommunale tiltak og komme med anmerkninger/anbefalinger til søknader fra kommunene før
de ble sendt til fylkeshelsesjefen. VOP ved fag/utviklingsleder (er av grunnutdanning
ergoterapeut) ble tillagt ansvar for å være pådriver, delta i ansettelser og videre utvikling av
dagsentrene. Alle kommunene etablerte dagsenter ila det første år.
Fylket vurderte at samarbeidsmidler var et viktig bidrag for å stimulere kommunene til å
videreutvikle dagsentertilbudet. Kommunene måtte opprette en stilling for hver stilling som
ble bevilget med samarbeidsmidler.
Utover midler til dagsentervirksomhet, ble det bevilget betydelige summer til «individuelle»
tiltak til enkeltpasienter, som hadde betydelige behov for personell tilknyttet. Avgrensning
mellom fylkeskommunale og kommunale tiltak innen bokollektiver var at pasienter med
behov for døgnbehandling var fylkeskommunens ansvar, mens de uten behov for
døgnbehandling var kommunens ansvar. I samarbeid med VOP kartla kommunene behovet
for bokollektiver til personer som trenger behandling, rehab-/habilitering, pleie og omsorg av
51
et fast ansatt personale på kommunalt nivå. I 1990 mottok f.eks. Øksnes kommune
samarbeidsmidler kr. 858.980 til seks pasienter i bokollektivet og kr. 208.000 til
dagsenterdrift. Således var Nordland fylke virkelig en pådriver for kommunale tiltak innenfor
psykisk helsevern!
Bokollektiver og aktivitetssenter organisert som samarbeidsprosjekter ble faglig og
administrativt underlagt kommunens helse- og sosialtjeneste med veiledning fra VOP.
I alt ble det overført samarbeidsmidler til Vesterålen i 1990 på kr. 2.670.430, hvilket langt
oversteg tildelingen til de andre regionene i fylket. Siden det fylkeskommunale
behandlingstilbud var etablert sist i Vesterålen var det mye å «ta igjen». VOP var ansvarlig
for at kommunene hvert år leverte reviderte regnskap over bruken av midlene. Det ble tildelt
midler hvert år frem til overgangen til Helseforetak. Siste år var i 2000, da mottok Vesterålen
kr. 3.121.900,-.
9.
Utviklingen av Vesterålen DPS
I dette kapittel fokuseres det på den fysiske og innholdsmessige utforming av VDPS basert på
de fylkeskommunale og nasjonale føringer slik de har utviklet seg gjennom tidene.
9.1
Tanker omkring behandling
I fylkeskommunale og nasjonale føringer ble det lagt klare føringer mht behandlingsfilosofi.
Virksomheten skulle baseres på den bio-psyko-sosiale sykdomsmodell, hvor helsefremmende
og forebyggende arbeid var høyt prioritert. Etter hvert ble det lagt mere og mere vekt på
bruker- og pårørendemedvirkning, til at det nå skal være pasient/pårørende som skal være
utgangspunktet for et behandlingsopplegg, og ikke som tidligere basert på terapeutens
vurdering av hva som kan være nyttig og god behandling til den enkelte pasient.
Tverrfaglighet har også hele tiden vært sterkt vektlagt, for å oppnå en bredere tilnærming enn
den omsorgstenkning som var dominerende i psykiatriske sykehjem.
I kap 10 Kompetansehevende tiltak går det fram at det har vært lagt vekt på en stor bredde i
behandlingstilnærming, for å dekke mest mulig av de behov som var. Som eksempel kan
nevnes: psykoanalytisk psykoterapi, familie- og nettverksorientert terapi, medikamentell
terapi, ECT (electro-convulsiv-terapi), kognitive tilnærminger og diverse gruppeterapier.
Å vektlegge begrepet «livskvalitet» har siden tidlig 1990-tall vært et hovedfokus. Prof. Tom
Sørensen, som hadde startet opp VOP Lofoten i 1982, hadde mye av sin forskning omkring
«lokalsamfunnspsykiatri» og livskvalitet. Han inviterte VOP med i et Europeisk prosjekt ledet
av Professor Peter Huxley, University of Manchester. Han arbeidet for å få så mange som
mulige land med i et europeisk prosjekt om livskvalitet. Hva kan være felles parametere for
livskvalitet i Europa? Er det noen? Dessverre fikk vi, sammen med VOP Lofoten, ikke penger
til å delta, da Norge ikke var med i EU. Men vi hadde flere seminarer i Lofoten med prof. P.
Huxley og hans kollegaer. Det var meget lærerikt.
52
I nettverket «World Association of Psyciatric Rehabilitation» (WAPR), ble det også utover i
1990-tallet etablert et nettverk med livskvalitet, som ved hver kongress (annet hvert år), hadde
eget seminar med dette som tema.
Omkring 1994 ble det dannet en norsk avdeling av WAPR, hvor utviklingsleder var
representert i styret. De fleste av de norske fagpersonene som var engasjert i WAPR, var
tilknyttet og engasjert i SEPREP (Senter for psykoterapi og psykososial rehabilitering ved
psykose). Se kap.10.7.
9.2
Voksenpsykiatrisk poliklinikk
Fra starten høsten 1987 reiste ansatte ved VOP til hver kommune en gang hver 4. uke. De
politiske og nasjonale føringer ville at «psykiatrien skal komme dit brukerne er», og «høyest
mulig kompetanse nærmest der folk bor». I samarbeidet med kommunehelse- og
sosialtjenesten var det, likesom med brukerne, viktig å møte de på deres arena. Dette la
grunnlaget for den videre utbygging av psykiatriutbyggingen i Vesterålen.
Da avd.overlege og fag-/utviklingsleder startet 1/9-1988, ble dette videreført og
videreutviklet. Dialogen og kjennskapet til kommunene var etablert, og dette gjorde det
enklere å samarbeide med de kommunale plangruppene. De første årene var reisedag på
tirsdager, hvor behandlerteamet reiste samlet til de fire kommunene Sortland, Øksnes. Andøy
og Bø. Sekretæren var den eneste som var igjen på poliklinikken.
For å minimere utgiftene til transport, benyttet teamet seg av felles transport i en 8-seters VWbuss. Bussen var privat eid. Den hadde dårlig varmeapparat, så om vinteren var det nødvendig
med ullundertøy og tepper for å holde varmen. Det var medbrakt kaffe/te og småkaker til
turen. Tiden i bilen ble definert som arbeidstid, og ble brukt til veiledning, info, «postmøter»,
planlegging/samordning av dagen, og på hjemreisen evaluering av hva som hadde skjedd
både ift pasienter og annen aktivitet. Personalet ble på denne måten godt kjent med hverandre,
hvilket var svært viktig både ifm det kliniske arbeidet, og aktiviteten for øvrig. Medarbeidere
tenker tilbake på den tiden med gode minner og mangeartede opplevelser.
Reisen startet fra sykehuset kl. 08. Reisetid til Andenes, som var lengst vekk, var på ca to
timer. Som et eksempel på fleksibilitet og engasjement både fra ansatte på VOP og i
kommunene, hadde VOP et veiledningsansvar over en 2-3 årsperiode til sykehjemmet på Åse,
som var ved å bygge opp en enhet for alvorlig psykisk syke pasienter. Veileder VOP gikk av
«bussen» på Åse, og ble senere kjørt av sykehjemmets vaktmester til Andenes (ca ½ times
kjøring), hvor sykehjemmet hadde lagt arbeidsoppgaver på Andenes for vaktmesteren.
Dette bare for å illustrere i praksis det store engasjement og evne til løsningsorientering både
fra VOP og kommunenes side.
For å utnytte dagen best, ble hjemreise kl.15.30, slik at vi på «Andenesdager» først kom hjem
kl.18. Dette var selvfølgelig en frivillig ordning. Arbeid utenom vanlig arbeidstid ble
avspasert med time mot time. «Bussen» ble etter hvert et velkjent syn i distriktet Vesterålen,
og fikk tidlig navnet «psykiatribussen».
Reisedagene til kommunene ble benyttet til:
 Direkte pasientarbeid på forskjellige kontorer disponert av kommunens helse- og
sosialtjeneste
 Hjemmebesøk/konsultasjon i den grad det var ønskelig og mulig
53



Råd- og veiledningstjeneste
Kurs/forelesningsvirksomhet
Basisteammøter (samarbeidsmøte med behandler VOP, kommunelege, sosialkontor,
arbeidskontor og trygdekontor)
På slutten av dagen var det alltid et samarbeidsmøte med kommunens helse- og
sosialtjeneste.
Målsetting:
 Øke samhandling og samordning med kommunen omkring pasienter med kompleks og
sammenfattet problematikk, hvor helsetjenesten, sosialtjenesten og hjemmesykepleien
enten er involvert eller er ønsket involvert
 Få informasjon om hvem som gjør hva ift den enkelte pasient
 Være et forum som kan gi økt forståelse og kunnskap/kompetanse omkring det å arbeide
med mennesker med alvorlige psykiske lidelser
En fra VOP og en fra hver kommune var oppnevnt som kontaktperson, som koordinerte de
pasientsakene man ønsket å drøfte. I hovedsak ble pasientene spurt på forhånd om de ønsket
at deres «sak» ble drøftet på et slikt møte (taushetsplikten), spesielt når det var
samarbeidsparter til stede som ikke tidligere hadde vært involvert.
Møtene ble ledet av avd.overlege. Referat med konklusjonene ble skrevet etter hvert møte, og
ført inn i den enkeltes journal ved hjemkomst. Møtene/strukturen ble evaluert hvert år, men
ble videreført i denne opprinnelige form. I «hjemkommunen» Hadsel var det samme opplegg,
bortsett fra det direkte kliniske arbeid som foregikk på VOP.
VOP la stor vekt på å ha et godt forhold til lokale aviser, lokalradio og organisasjoner
(spesielt Mental Helse) med hensyn til formidling av informasjon om forhold ved
poliklinikken og psykisk helsevern i regionen. Det ble sett på som er viktig del av det
forebyggende arbeide å takke ja til forespørsler om forelesninger, deltagelse i debattpaneler
etc hvor fokus var på psykisk helsevern og all type av forebyggende/helsefremmende arbeid.
Ledelsen ved VOP hadde en grunnleggende tanke/ideologi om å styrke kompetansen i
kommunene og VOP med å samhandle. Fokus var på å gjøre hverandre dyktige, utnytte
ressursene mest mulig, og alltid tenke felles kompetanseheving.
Sammen med møter i de lokale plangruppene, den store vektleggingen av utadvendt/ambulant
virksomhet, og det ovenfor nevnte, dannet dette en solid «plattform» for det videre
utviklingsarbeidet.
9.2.1
Gruppebehandling
Gjennom årene har det på VOP vært tilbud om gruppeterapi innenfor et bredt spekter av
tilnærminger, f eks:
 Psykodynamisk orienterte grupper ved angst/depressivitet/krise
 Psykodramagrupper
 KID-grupper (v/depresjon)
 Diverse kreative grupper og igangsetting av selvhjelpsgrupper (bl.a. for voldsutsatte
kvinner)
 Livskvalitet/holistisk gruppe
 Diverse rusgrupper i kommunene de første mange årene
54

Pårørende gruppe (på kveldstid) til mennesker som hadde familiemedlem med en
langvarig kronisk lidelse.
9.3
Avd. Andenes
Ved etableringen av VOP Stokmarknes i 1988, var det et sterkt ønske fra NPS om
tilbakeføring av fire alvorlig syke pasienter med langvarige (fra tidlig ungdomsår) psykotiske
lidelser til Vesterålen. Samme år var otte eldre pasienter med kronisk lidelse overført til
bokollektiv i Øksnes kommune hvor de var hjemmehørende. Deres funksjonsnivå gjorde dette
mulig og overføringen gikk relativt uproblematisk.
Avd. Andenes
Foto: Pia Birgitte Jessen
For å tilrettelegge en best mulig tilbakeføring av de fire andre pasientene ble
rehabiliteringsavdelingen bedt om å kartlegge funksjonsnivået ved å fylle ut et ADL skjema
utarbeidet av fag-/utviklingsleder. Det viste seg at pasientene hadde hjelpe- og
behandlingsbehov som tilsa at de måtte tilbys behandling i en fylkeskommunal bo- og
behandlingsenhet med døgnbehandling. Dette var selvfølgelig ikke "populært" på
rehabiliteringsavdelingen på NPS, som gjerne ville skrive ut deres "ferdigbehandlede"
pasienter så fort som mulig. Det var nok også uvant for personalet ved rehab. å bli møtt med
krav til hva de måtte gjøre før en overføring kunne skje. Det ble oppfattet, og uttalt, at fag/utviklingsleder og avd.overlege VOP Stokmarknes var "et hår i suppa" for dem. Ønskene fra
VOP ble allikevel akseptert.
Planen for Psykiatrisk Senter i Vesterålen ble vedtatt i Fylkestinget februar 1992. Pga
økonomiske vanskeligheter skulle det ta 5 år før den første enheten, som politisk ble bestemt
skulle bygges på Andenes, sto ferdig. Byggingen tok lengre tid enn planlagt, og personale ble
tilsatt før bygget var ferdig i februar 1997.
Til påske 1996 tok vi imot den første av de fire pasientene som skulle overføres fra rehab.avd.
NPS, i lokaler (to leiligheter leiet av Forsvaret), som var lite egnet. Tiden fra april 1996 til
februar 1997 ble brukt til en meget intensiv kompetanseheving av personalet, ledet av fag-
55
/utviklingsleder, avd.overlege og avd.leder Andenes, Anne Gudmundsen. På den måten var
det meget relevant/nyttig å ha en svært krevende og ”vanskelig” pasient som "læremester".
Fra 1. februar 1997 ble de tre siste pasientene overført fra NPS og arbeidet ble det neste ca år
konsentrert om å behandle pasientene på en best mulig måte. Det intensive
kompetansehevingsprogrammet fortsatte, nå supplert med kliniske eksempler fra hverdagen.
Både fag-/utviklingsleder, avd.overlege og avd.leder hadde mange års erfaring, på forskjellig
måte, med det å arbeide med mennesker med kroniske lidelser hvor det krevdes både rehab./og habiliteringskompetanse. Dette var svært nyttig i det videre arbeidet. "Korttidsavd" ble
ikke tatt i bruk før etter ca ett års drift pga fokus på de pasientene overført fra NPS (som viste
seg å være svært så krevende) og å gi personale en trygghet i sitt arbeide med den økte
kompetansen de fikk.
Selve bygningen var gjennomtenkt mht funksjoner. Den bestod av en enhet med fire
leiligheter beregnet på pasienter som skulle motta behandling over måneder til år.
Leilighetene (ca 30 m2) bestod av stue, soverom, kjøkkenkrok, bad, gang, og utgang til
terrasse. Det var et stort kjøkken og spisestue/oppholdsrom felles for de fire leiligheter.
Leilighetsfløyen var koblet til administrasjonsfløyen som hadde behandlingsrom og kontorer.
I 2. etasje var det to store behandlings/aktivitetsrom, møterom og vaskerom, med påbudt heis
(bygningene som ble bygget var alle gjennomtenkte mht mennesker med funksjonshemning).
Korttidsavdeling var knyttet til administrasjonsfløyen bestående av to hybler med eget
bad/dusj, en hybel beregnet på pårørende/hvilerom for dagpasienter og egen stue med
kjøkkenkrok. Denne avdelingen var beregnet til kortere behandlingstilbud av uker til
måneders varighet.
Pga den krevende pasientgruppen, var det et kontinuerlig fokus på kompetanseheving.
Avd.overlege og fag-/utviklingsleder var på Andenes hver uke, og hadde også kontakt med
avd. leder Anne Gudmundsen både på telestudio og telefon, hvor de problemstillinger som
kom fram i det daglige arbeidet, ble drøftet. Personalet hadde en grunnleggende forståelse av
begrepene "empowerment" og "recovery" og det å møte pasientene og pårørende på en mere
"likeverdig" måte. Prof. Jaakko Seikkula var veileder 1-2 ganger 2-3 dager hvert år helt fra
oppstarten og fram til ca 2004, og hadde stor betydning for den videre tenkning /utvikling.
Han utviklet behandlingsmåten "Åpen Dialog", som går ut på at man møter pasienter og
pårørende på en likeverdig måte, hvor alle skal «bli hørt", og hvor man ved slutten av et møte
i fellesskap beslutter hvordan man videre skal arbeide. Denne måten å tenke på fra
behandlingsapparatet, er ganske så forskjellig fra den tradisjonelle behandler, som er den som
stiller diagnosen, bestemmer behandlingen basert på denne, og gjør pasienten til en passiv
deltager i sin egen prosess. Viser her til de nasjonale føringene, som gjennom årene har
nærmet seg tenkningen til "Åpen Dialog", og ved Helsedirektoratets utgivelse 2014 "Sammen
om Mestring" (se kap.4.30 side 35), faktisk er helt identisk. "Åpen Dialog" som metode blir
nå mere og mere innført i mange land, med bakgrunn ikke minst i et økende krav fra brukere
og pårørende om aktiv deltagelse i sin egen bedrings-/behandlingsprosess.
Avd. Andenes gjennomførte en langvarig utskrivningsprosess for de fire pasienter som bodde
i "landtidsleilighetene". Pasientene var fra forskjellige kommuner, så det var mange
samarbeidsparter som personalet skulle forholde seg til. Dette medførte at de fikk en unik
kontaktflate og kunnskap om de enkelte kommuner og samarbeidsparter der, som var nyttig i
arbeidet med andre pasientgrupper.
56
Overføringsprosessen kunne vare ca to år. Først var det viktig med innledende samtaler med
hjemkommunene på ledernivå, og framlegge de behov pasienten hadde for bolig og øvrige
tjenester. De fire pasienter som var overført fra NPS ville alle ha behov for en døgnbemannet
bolig angivelig i deres levetid. Det var et omfattende arbeid som ble gjort ikke minst ift de
pårørende, som var engstelige for å få pasienten til hjemkommunen. Uttrykk som: ”ville det
være trygt nok for pasienten og de selv, hva ville tilbudet der være, nå hadde de det så godt på
avd. osv.” var uttalelser fra alle pårørende. Det som var viktig var å gi nøyaktig informasjon.
Det ble poengtert at
 avd. ville bruke den tiden som var nødvendig for «å trygge» pasient og pårørende
 avd. ville etter overføring ha leiligheten stående tom en periode inntil man så at
overføringen var vellykket
 avd. ville ha behandlingskontakt så lenge det var nødvendig og skulle ikke avslutte før
alle involverte var enige.
Disse forutsetninger for overføring ble også presisert overfor miljøpersonale og ledere i
hjemkommunen.
Etter at de fire hadde flyttet ut og etablert seg i hjemkommunene, var det ikke flere av denne
type kronifiserte pasienter som var innlagt NPS med tilhørighet Vesterålen. Det ble således
frigjort mange ressurser etter at de var flyttet ut. Leilighetene ble videre brukt til kortvarige
innleggelser av pasienter med langvarig, kronisk lidelse. Med bakgrunn i behandlingstilbudet
i VDPS kunne vi si til pasient og pårørende: "her kan du være så lenge som dere og vi
vurderer nødvendig". Dette ga pasient og familie en stor trygghet, det terapeutiske arbeid ble
lettere og pasientene kunne bruke den "frigjorte" energien (ved å slippe å tenke på når de kom
til å bli utskrevet) til eget forbedringsarbeid/bedringsprosess.
Korttidsplassene ble brukt til behandlingsbehov av uker til måneders varighet. Det tilbudet
dekket hele spekteret fra problematikk: akutt krise (innleggelse dag/dager) til 1-2 ukers
innleggelse av pasienter med langvarig kronisk lidelse som var innlagt for evt
vurdering/endring av medikasjon, funksjonsvurdering eller i enkelte tilfeller som
”avlastning”, både for pasient og kommunal helsetjeneste. Avd. hadde, med to stuer, to
kjøkkener, store og fine behandlingsrom og mange forskjellige gruppetilbud, et meget variert
og fleksibelt tilbud til en pasientpopulasjon med stor «spredning», helt i tråd med det som var
forventet fra myndighetene at en døgnenhet i et DPS skulle kunne tilby.
I tråd med vår, og myndighetenes, målsetting om at det skulle legges større vekt på ambulant
virksomhet og minst mulig på døgnbehandling, ble den unike kunnskapen og kompetansen til
miljøpersonalet utnyttet til økt fokus på ambulant virksomhet.
Det var ikke noe system for å kunne dokumentere den ambulante virksomheten. Det ble gjort
manuelt, og i et ikke-rapporteringssystem. Denne virksomheten ble således ikke «synlig» i
den offentlige statistikk. Det framkom som at avdelingen hadde lite å gjøre og brukte mye
ressurser på døgnbehandling.
Antall døgnplasser ble i forbindelse med en intern OU-prosess i 2007 redusert fra 6 til 4, og
etter hvert til en avdeling som hadde helgestengt (dvs en 4-døgnsavd.). Ressurser ble frigjort
for å brukes til flere behandlerstillinger VOP, men disse ble inndratt av direktøren ved NLSH
Vesterålen og brukt til saldering av sykehusbudsjettet.
57
Avd.leder Andenes, fag-/utviklingsleder og avd.overlege var alle med i prosjektgrupper
omkring Andøy kommune sine etableringer av tre døgnbemannede enheter. En i nærhet til
sykehjemmet på Åse og to i nærhet til sykehjemmet på Andenes. Den ene enhet ble det
frigjort plass til på sykehjemmet for 3 svært urolige og psykotiske pasienter med store
atferdsavvik, behov for skjerming, og alder over 65 år. De fleste av pasientene hadde VDPS et
behandlingsansvar for, og hadde veiledningsfunksjon overfor personalet i enhetene, som en
naturlig del av de oppgaver DPS har overfor kommunene..
Avd. hadde 13,5 stillinger i 2011.
9.3.1
Dagbehandling
Det var planlagt at alle bo- og behandlingsenheter skulle bygge opp dagbehandling i tillegg til
døgnbehandling. De første årene var det ikke kapasitet til dette, da all tid gikk med til å gi et
tilbud til de fire pasientene med langvarig, alvorlig psykoselidelse og til å betjene de to
korttidsplassene. Etter 3-4 år begynte enheten å tilby dagbehandling for pasienter som hadde
en langvarig alvorlig psykisk lidelse, men som ikke på det aktuelle tidsrom var i behov av
innleggelse. Tilbudet utviklet seg de neste årene og omfattet diverse gruppetilbud i
kombinasjon med miljøterapi. Pga avstand var de aller fleste pasientene fra Andøy kommune.
Pasientene var alle i behov av behandling i spesialisthelsetjenesten. De hadde regelmessige
samtaler med sin behandler fra VOP, som var ansvarlig for behandlingsopplegget. Personalet
fikk veiledning av terapeuter fra VOP på deres reisedager til Andenes og flere av dem deltok
på gruppeterapiutdanningen (se kap. 10.8).
Gruppetilbudet bestod av:
 Samtalegruppe en gang i uken, lukket, med 6-8 pasienter, hvor målsettingen var å bedre
mestring av hverdagen, hindre reinnleggelse/forverring av sykdom, og bidra til et bedre
liv.
 ESL (et selvstendig liv) var et kurstilbud som ble gitt med jevne mellomrom til en lukket
gruppe med 3-6 pasienter. Målsettingen var å gjøre pasienten bedre i stand til å mestre
daglige utfordringer. Kursdag 1-2 ganger i uka, der pasientene gjennom teori, opplæring i
problemløsningsmetode og rollespill øvde på hvordan de kan møte utfordringene i
hverdagen.
 Kropp og Bevegelsesgruppe. Lukket gruppe for 6-8 pasienter. Målsettingen var å ivareta
kroppens behov for bevegelse og bedre kroppsbevisstheten. Fokus var ikke på prestasjon,
men på opplevelse. Gruppetilbudet foregikk i varmtvannsbasseng, der bevegelse, øvelser
og opplevelse av mestring, kroppsbevissthet og bevegelsesglede sto sentralt.
 Trening i gruppe. Lukket gruppe opptil 8 pasienter, som er motivert til fysisk aktivitet, og
som kan ha nytte av fysisk trening som en del av behandlingen. Gruppen møttes en gang
pr. uke for ulike trimaktiviteter, vektlegging av motiverende faktorer, undervisning,
veiledning og tilrettelegging.
 Kort turdag. Åpen gruppe for pasienter som er tilknyttet enheten. Målsettingen er å
aktivisere, og inspirere til et mer aktivt liv.
 Lang turdag. Åpen gruppe for 1-8 pasienter. Målsettingen var å aktivisere pasientene
fysisk og mentalt, hvor motiveringsarbeidet var sentralt. Tilbudet inneholdt turer i skog og
mark, fjell og fjære. Vektlegging av lystbetonte elementer som bål, kaffe, mat, og gode
historier.
58
9.3.2
Eksempler
De to følgende eksempler vil tydeliggjøre mere hvordan avdelingen arbeidet.
Eksempel 1.
Pasienten hadde vært innlagt NPS nærmest kontinuerlig siden ungdomstiden. Overført til avd.
Andenes, med et meget lavt funksjonsnivå. Hadde praktisk talt ikke noe språk, men gjorde
seg forståelig ved lyder og kroppsspråk, og spiste nærmest som et dyr. Personalet undersøkte
omkring interesser forut for sykdomsutbrudd, og fant ut at fisking var en av interessene. De
fant fram til fiskevannet som var blitt brukt, og der skjedde det noe idet pasienten stod med
fiskestang/snøre. Det var som om at noe "løsnet". Kommunikasjonen ble bedre og det ble
etter hvert lettere for personale å forstå verbale og nonverbale uttrykk fra pasienten.
Familien var engstelig, spesielt mor, da de ble forelagt planen fra NPS om at overføring skulle
skje til Andenes, og videre til hjembygda i en vesterålskommune. De var engstelige for
aggressivitet, om barn i familien ville bli mobbet etc. En ting var å ha et familiemedlem
innlagt på tvang i Bodø, en annen ting var å få pasienten til hjembygda. Var dette mulig?
Fra avdelingens side ble det påpekt at overføring til hjembygda ikke ville skje før det var
forsvarlig, og at avd. Andenes ville ha det fulle ansvar minst et år etter overføring, og deretter
ved behov.
Hab.-/rehabiliteringsprosessen gikk svært langsomt, men med små framskritt. Familien deltok
i mange møter, og mor kom oftere og oftere på besøk. Etter noen år (pasienten var totalt
innlagt ca 10 år) ble det avholdt et møte på sykehjemmet i hjembygda, det lå rett over veien
for den bemannede omsorgsbolig pasienten skulle bo i. Tilstede var familien, tidligere
skolekamerat (som nå var driver av en lokal butikk), frisørdamen på sykehjemmet, leder av
boligene for psykisk utviklingshemmede, personale fra avd. Andenes og den kommunale
helse- og sosialtjeneste, foruten avd.overlege og prof. Jaakko Seikkula. Det kom fram at
viktige personer i nærmiljøet ikke så noen vanskeligheter med tilbakeføringen, "de hadde i
mange år vært vant med mennesker med forskjellige funksjonshemninger".
På et siste spørsmål til mor om hun hadde fått noen nye tanker etter møte, benektet hun dette,
men sa "jeg har hørt hva dere har sagt". Prosessen gikk videre og pasienten flyttet til
omsorgsboligen ca to år etter det ovenfor omtalte møtet. Familien fikk et klart bedret forhold
til pasienten, og vise versa.
Totalt varte hab./-rehabiliteringsprosessen på avd. Andenes ca 10 år. Etter vår vurdering fikk
pasient og familie et godt tilbud i den døgnbemannede kommunale boligen.
Eksemplet illustrerer viktigheten av de pårørendes prosess, som er på "et annet plan" enn
pasientens, men er likså viktig for å få til en god tilbakeføringsprosess. I dette eksempelet var
nok arbeidet med de pårørende viktigere for resultatet enn prosessen med pasienten.
Eksempel 2.
Pasienten var en ca 45 år gammel flyktning med 2 tenåringsbarn som pasienten hadde
aleneansvar for. Hun hadde bodd i en vesterålskommune i mange år. De siste ca syv år
utviklet pasienten en alvorlig medisinsk og kronisk tilstand som hun ikke fulgte opp rent
medisinsk. Infeksjonsavd. v/UNN var ansvarlig for den medisinske behandlingen.
Avd.overlege mottok telefon fra en bekymret overlege v/UNN, hvor det ble bedt om bistand.
Overlegen var den eneste som ikke hadde gitt opp håpet om å få til en behandlingsallianse
59
med pasienten. Det var ikke flere behandlingsalternativer hvis pas. sluttet med nåværende
medisin. Overlegen var usikker på om pasienten var "samtykkekompetent" og ønsket
utredning av pasienten for å vurdere pasientens psykiske tilstand.
Avd.overlege fra VOP drøftet problemstillingen med avd.leder Andenes og personalet. Vi ble
enige om å påta oss en rolle som aktive behandlere overfor pas., samt en " koordinatorrolle"
og veilederfunksjon.
Etter psykologisk testing og klinisk vurdering ble det konkludert med at pasienten var
samtykkekompetent. Pasienten var sterkt traumatisert med klare depressive perioder og
mulige psykotiske trekk. Miljøterapeut og avd.overlege hadde samtaler med pas.
(miljøterapeut ca 1 x pr uke, avd.overlege ca 1 x pr mnd.). Telestudio ved avd. Andenes ble
brukt til felleskommunikasjon mellom infeksjonsavd. UNN v/overlege og ansvarlig
sykepleier, den kommunale helsetjeneste v/ fastlege, hjemmesykepleie v/leder,
psykiatritjeneste og NAV.
Det viktige med disse møtene var å tilrettelegge for en felles holdning, og gjensidig
informasjon, samt veiledning ved avd.overlege og involverte miljøterapeuter. Det var et stort
fokus på situasjonen for tenåringsbarna. Det var iverksatt avlastningsfamilie. Barna var aktive
deltagere i sport og andre fritidsaktiviteter og var godt integrert.
På et tidspunkt ble tilstanden for pasienten svært kritisk og overlegen var redd for at pasienten
skulle dø. Avd. Andenes tilbød at de to involverte miljøterapeuter reiste til infeksjonsavd.
UNN for å gi veiledning til personalet der. De var der to dager to ganger med meget godt
resultat. Personalet v/UNN forstod at de måtte innta en ikke-aggressiv holdning til pasienten
og situasjonen for pasienten endret seg etter dette. Samtidig gikk pasienten med på å ta en
liten dose antipsykotisk medisin, som gjorde det noe lettere å kommunisere med pasienten.
Alle involverte parter uttrykte at det ga en stor trygghet å delta på samarbeidsmøtene på
telestudio, mye pga opplevelsen av å ikke stå alene med en så vanskelig problematikk,
samtidig som den veiledning de fikk i møtene var meget verdifull. Pas. fikk det også klart
bedre etter at "systemene" rundt samarbeidet, og ble møtt med en felles holdning.
9.4
Allmennpsykiatrisk avdeling
Allmennpsykiatrisk avd., Stokmarknes, stod ferdig i 2001. Den er bygget med en gangbro
over til VOP sine lokaler i det gamle administrasjonsbygget. Det medførte en lett
tilgjengelighet mellom enhetene. Det var dessuten tatt høyde for et evt. fremtidig nybygg av
den somatiske delen av sykehuset, slik at avd. lett kunne «koble seg på» det evt. nye
somatiske sykehuset med en kulvert. Det var viktig for fortsatt å knytte den psykiatriske og
den somatiske virksomheten opp mot hverandre.
Avd. skulle være DPS sin akuttavdeling samtidig som det skulle være døgnplasser til
pasienter som hadde behov av behandler fra stab/VOP og evt. somatisk utredning. All
behandling skulle skje med frivillighet. Pasienter som hadde behov av tvangsinnleggelse, ble
henvist til akuttavdeling på NLSH Bodø.
Inntil åpningen av avd. hadde medisinsk avd. tatt imot pasienter med psykiske lidelser og rus
(alkohol), som det vanlige var også på de andre DPS i fylket. De pasienter som heretter ble
innlagt på medisinsk avd. hadde:
60



alkohol/delirproblematikk
uklar diagnostisk tilstand med behov for først en grundig somatisk utredning
intoxikasjoner.
Allmennpsykiatrisk enhet
Foto: Reiulf Ø. Ruud
Det ble en noe plutselig oppstart med mange utfordringer med et personale som hadde liten
miljøterapeutisk kompetanse, og behandlere VOP som, med få unntak, hadde liten erfaring
med den type behandling. Det ble derfor en helt annerledes oppstart enn den på Andenes noen
år tidligere. Det ble vanskeligere å arbeide systematisk og intensivt med kompetansehevende
tiltak, da avd. stort sett var fullt belagt med pasienter i en akuttfase. Allikevel,
kompetanseheving var et fokusert område, og etter hvert hadde alle miljøterapeutene en
videreutdanning, og vært deltagere på diverse aktuelle kurs.
Pga DPS sitt ønske om at pasientene fra første stund skulle aktiviseres, ble det tilknyttet et
team bestående av to ergoterapeuter og en fysioterapeut. En egen fløy tilknyttet avd. var
tiltenkt disse aktiviteter, med et stort rom, som kunne deles av foldeskillevegg for fysioterapi
på den ene siden og ergoterapi på den andre. Et vaskerom, med mulighet for pasientene til å
vaske sitt eget tøy som en del av aktiviseringen, var ved siden av i et eget rom.
De åtte hyblene var av litt forskjellig størrelse:
 To av rommene var utstyrt med en seng som gjorde det mulig for en pårørende å
overnatte. Det viste seg at de innkjøpte sengene var ubrukelige til formålet, og behovet
viste seg å være lite. De få gangene det var nødvendig og ønskelig, ble det ordnet med en
«klappseng».
61


En stor leilighet, bestående av et rom med kjøkkenkrok og bad og et tilstøtende rom med
eget bad. Døren mellom rommene kunne låses, slik at man hadde mulighet for en 9.
døgnplass ved behov. Denne to-roms leilighet lå i enden av en korridor, og ga dermed
mulighet for å skjerme en urolig pasient fra den øvrige avd., og ha personale tilstede
kontinuerlig hvis behov. Leiligheten ble også brukt til de fåtall av innleggelser hvor
pasient hadde ansvar for spedbarn, og også ved tilstedeværelse av familie.
Fem hybler, som alle hadde eget bad.
Avdelingen var tilrettelagt for fleksible løsninger for å kunne dekke de fleste behov man ville
kunne møte i en allmennpsykiatrisk avd.
Utformingen av avd. var i et nært samarbeid med arkitekten, som var opptatt av støy/stillesoner, hvilke enheter som naturlig ville høre sammen og hva som ville gi pasientene
mest mulig indre ro. De fire elementene: jord, lys, ild og vann ble sentrale i inngangspartiet
(«vestibylen») som var sirkulært utformet, og som gikk over 2 etasjer med en glasskuppel på
toppen. Denne var også formet som en sirkel, med en sentral vanndam (sirkulær), hvor det
sildret vann over en naturstein, kom lys ned fra taket, hang planter ned fra 2.etasje, og en
peisovn som ga varme og ild. Dette var klart beroligende elementer i et urolig sinn!
Fleksibilitet i pasientbehandling og fysiske rammer, kombinert med en nærmest kontinuerlig
evaluering, medførte at det gjennom årene (også avhengig av hva de etter hvert to andre
enhetene kunne tilby) ble endringer. En periode ble antall «akuttsenger» redusert fra 8 til 6 til
4, og det ble etablert et tilbud til hovedsakelig pasienter med angst og depressivitet, med en
planlagt innleggelse over 8 uker. Det ble gjennomført et intensivt miljøterapeutisk opplegg,
hvor fysio- og ergoterapeut også ble sentrale medarbeidere. Etter noen tid var det ikke behov
for den type innleggelser. Plassene ble omgjort til seks akuttplasser og to plasser for pasienter
som hadde behov for innleggelse over noe tid, men hvor det ikke var en akutt krise som var
bakgrunn for innleggelsen.
Avdelingen var hele tiden opptatt av aktivisering av pasientene, samt utvikling av ferdigheter
i dagliglivets bruk. Et fysisk eksempel på dette er «Lavvo-prosjektet», som endte med å bygge
en grillhytte tett på avdelingen, med tanke om å bruke grillhytta som en del av miljøterapien.
Det ble også en periode 2007/2008 forsøkt med en ambulerende virksomhet overfor pasienter
som nylig hadde vært innlagt avd. Det viste seg vanskelig å organisere for personalet på grunn
av de akutte innleggelsene som måtte prioriteres.
Behandlingstilbudet som ble utviklet, spesielt etter oppstart av avd. Straume i 2003, ga DPS et
stort spekter av tilbud for ulike tilstander og behandlingsbehov. Det ble på de tre enhetene
etablert «brukerstyrte senger» etter pålegg i Oppdragsdokumentet. Dette innebar en
systematisering og skriftliggjøring av en praksis DPS hadde hatt over tid.
Avdelingen hadde i noen år, inntil akuttenheten for ungdom ble etablert på NPS, innleggelser
av ungdom under 18 år ved akutte kriser, spesielt selvmordsproblematikk. Innleggelsene var
av noen dagers varighet og krevde et tett og nært samarbeid med behandlerne på BUP
Stokmarknes. Hvis det var behov for lengre tids innleggelse, ble pasientene forsøkt overført
til NPS. Ordningen var noe krevende spesielt mht ansvarsforhold. Det fungerte godt og
pasientene fikk et godt krisebehandlingstilbud nær sin familie/nærmiljø.
62
Inngangsparti allmennpsykiatrisk enhet.
Foto: Bjørn Klaussen
De siste årene har avdelingen fungert som en akuttenhet uten tvangsbehandling.
Siden oppstart, og spesielt etter at det ble etablert felles kommunal legevakt på sykehuset,
kombinert med lav prioritering av luftambulanse, ble et stort behandlingsrom i 2.etg i
bygningen brukt til «transittrom» i påvente av transport med politi til NPS for
tvangsbehandling der. Etter at helsepersonell også har et ansvar ved slik transport, har
personell ved avdelingen en plikt, etter en lovendring, til å bistå ved behov ved transporten.
Avdelingen hadde 17 stillingshjemler i 2010.
9.4.1
Dagbehandling
Avdelingen fungerte, og fungerer fortsatt som akuttenheten i VDPS. Det medfører at
hovedparten av personellressursene har blitt brukt til innlagte pasienter. I enkelttilfeller har
dagpasient (som nylig har vært innlagt) vært med på Turdagen på torsdager til nærområde for
diverse aktiviseringer av fysisk og sosial karakter.
Enheten har to ganger gjennomført kurset ”Et Selvstendig Liv (ESL)” og har fire ganger
gjennomført kurset ”En Sunnere Hverdag”, hvor fokus er på kosthold og fysisk aktivitet.
Begge kursene var for polikliniske pasienter.
9.5
Avd. Straume
Avdelingen sto ferdig til bruk i 2003. Det var samme arkitekt som tegnet avdelingen på
Andenes, og den skulle inneha de samme funksjoner som avdelingen på Andenes.
63
Bygget i Bø var formet som en sentral sirkulær midtparti med kjøkken, spisestue, møterom,
vaskerom, aktivitetsrom og kontor til personale. Tre «armer» gikk ut fra denne sentrale del.
En arm inneholdt «landtidsfløya» med fire leiligheter med eget soverom og bad, den andre
bestod av «korttidsfløya» med to hybler for pasienter, en hybel for dagpasienter og pårørende
og en stue med kjøkken. Den tredje «armen» besto av to behandlingsrom, et kontor til
personale og et til avd.leder.
Avd. Straume
Foto: Roy Rønne
Tomtene var veldig forskjellige. Tomta på Andenes lå midt i sentrum, med bussterminal som
nærmeste nabo, og tomta på Straume var større og hadde frittliggende områder omkring. Bø
kommune, liksom Andøy kommune, stilte tomt til rådighet vederlagsfritt.
Personell ble ansatt i forbindelse med ferdigstillingen av bygget, bortsett fra avd.leder, da det
i første omgang ikke var kvalifiserte søkere. Av erfaring valgte avd.overlege å utsette oppstart
inntil kvalifisert leder var ansatt.
Det betydde at arbeidet med personalgruppa vedrørende kompetanseheving, planlegging og
veiledning kunne starte før man tok i mot de første pasientene. Tiden ble også brukt til å
«samkjøre» personalgruppa. Det var, som ved de to andre avdelingene, en svært tverrfaglig
sammensatt personalgruppe både mht tidligere utdanning, erfaring, alder og kjønn.
Utfordringene med å ansette en tverrfaglig personalgruppe, er å få personalet til å bli
interessert i og kjent med hverandres bakgrunn, respektere denne og bli gode på å vite hva
den enkelte medarbeider er god på, for å kunne utnytte dette til det beste for pasientene.
Da det ikke ble oppstart med pasientbehandling da bygget sto ferdig, var det mulig å bruke
noe av de «overskytende» driftsmidler til investeringer. Det ble derfor investert i utstyr som
64
f.eks. en enkel klatrevegg, ergometersykkel, skiutstyr, en åpen jolle med påhengsmotor. Dette
var nyttig med tanke på den aktivitetsprofil som avdelingen la vekt på: gjennom aktivitet
skapes de gode samtalene på en mere naturlig måte enn ved et avtalt møte på et kontor.
Det å oppleve og skape noe sammen ble sett på som verdifulle elementer i et miljøterapeutisk
behandlingsopplegg. Båten ble etter hvert flittig brukt etter avklaring omkring
pasientsikkerhet og ansvar. En «uværshule» kalt Havgløtt ble bygget av drivtømmer sammen
med pasientene. Den har blitt et kjærkomment utfartssted også for lokalbefolkningen.
Etter hvert utviklet det seg en stor grad av ambulerende virksomhet, mest i forhold til
pasienter som hadde vært innlagt. Det ble derfor utviklet et tett og nært forhold til fastleger og
spesielt kommunal psykiatritjeneste i Vesterålskommunene. Det ble tilstrebet at pasienter ble
innlagt på den geografisk nærmeste avdeling (Andenes eller Straume)avhengig av hva som
ellers var viktig i behandlingsopplegget, slik at reiseavstanden for personale, pasient og
familie ble minst mulig.
Gjennom OU-prosessen i 2007/2008 ble det forsøkt å redusere antall døgnplasser fra 6 til 4,
for å kunne øke den ambulerende virksomhet. Dette ble aldri gjennomført, da avd. leder
Straume ikke så noen mulighet til reduksjon pga «påtrykket» om innleggelser til
døgnopphold. Den ambulante virksomhet ble noe øket, og avd. Straume klarte å overføre
noen midler til behandlerstillinger VOP. Disse ble på samme måte som ved avd. Andenes,
som tidligere beskrevet, av administrasjonen ved NLSH Vesterålen overført til å dekke
somatikkens underskudd ved sykehuset.
I 2008 ble det avsatt 2 stillingsressurser i et prosjekt for å bedre og øke
dagbehandlingstilbudet, samt beskrive prosjektet «Natur, friluftsliv og fysisk aktivitet».
Resultatene i etterkant av prosjektene var vanskelig å måle, men personalet ble mere bevisst
på prioriteringer og organisering av spesielt dagbehandlingstilbudet.
Samme år ble det innledet forhandlinger om kjøp av tjenester fra nærliggende Bjørkengen
Gård, som hadde etablert et hesteterapisenter etter modell fra «Hest og helse-prosjektet» i
Lofoten (som noen år tidligere hadde fått midler til etablering av et slikt senter fra daværende
Helseminister Ansgar Gabrielsen). Avd. Straume og ledelsen ved VDPS var svært interessert i
prosjektet og sykehuset v/dir. Jan Steffensen skrev kontrakt med Bjørkengen gård om leie av
hester og personell med et års prøvetid. Det ble senere forlenget med et år. En 20 %
stillingsressurs (ergoterapeut) fra VDPS Straume ble frigjort til å arbeide med hesteassistert
terapi (Eagala) en dag pr. uke. Ergoterapeut, avd.overlege og psykolog tilknyttet avd. Straume
deltok på kurs arrangert av Eagala med tanke på å arbeide med hesteassistert terapi. Men,
ressurser og tid (en dag tilstedeværelse pr. uke) var for lite til at det var mulig å avsette tid til
denne terapiformen. Pga dette ble det vanskeligere å «rekruttere» pasienter til hesteassistert
terapi, og prosjektet ble avsluttet.
Avdelingen hadde 14,8 stillingshjemler i 2010.
9.5.1
Dagbehandling
Avdelingen hadde 6 døgnplasser, og hadde personellressurser (liksom de 2 andre
avdelingene) til dagbehandling. Det var ved etableringen lagt stor vekt på fysisk aktivitet som
en stor del av behandlingsopplegget. Hver tirsdag og torsdag var det 4-6 dagpasienter i tillegg
65
til døgnpasientene. Det ble iverksatt forskjellige aktiviteter/opplegg avhengig av den enkeltes
behov. Enheten disponerte egen båt, og hadde alt av turutstyr til både sommer og vinter.
Det ble lagt ned et stort motivasjonsarbeid for å få alle pasientene med på en eller annen form
for fysisk aktivitet hver dag. Som ved de andre avdelingene, ble det også lagt stor vekt på
kosthold, og kostholdets betydning for helsa.
En gang i året var det overnattingstur over tre dager til fjellområde mot grensa til Sverige,
med 3-4 dagpasienter og tilsvarende antall personale. Pasientene ble virkelig satt på «prøve»
både fysisk og mentalt. Turene krevde mye forberedelse og motivasjonsarbeid. Personalet var
meget engasjert, og det ble funnet løsninger mht turnus/arbeidstid etc for å kunne
gjennomføre en slik tur. Opplevelsen av å se nytteverdien pasientene hadde var nok lønn for
strevet sett fra et personalsynspunkt. Turen ville vært vanskelig å gjennomføre uten at ideen
og engasjementet kom fra personalgruppa selv.
9.6
Rusterapi
Nordland fylke var på 1980-tallet med i et prøveprosjekt i regi av Sosialdepartementet
sammen med Østfold fylke. Prosjektet var å implementere arbeid med mennesker med
rusproblematikk i psykisk helsevern. Tidligere, og i alle andre fylker, var dette arbeidet
ivaretatt av to forskjellige instanser: Rusomsorg og Psykisk helsevern.
I den forbindelse var det prosjektmidler til å opprette russtillinger ved voksenpsykiatriske
poliklinikker i Nordland. I 1990 ble det opprettet en stilling på VOP og en stilling på BUP,
Stokmarknes. På VOP ble det ansatt en godt kvalifisert rusterapeut som bl.a. hadde arbeidet
noen år i prosjektet i Østfold.
Senere ble nok en stilling opprettet på VOP, slik at vi fikk et rusteam integrert i VOP. Dette
er også status i dag. Til forskjell fra resten av fylkene ble det stort oppstyr når det ble bestemt
fra Helsedirektoratet på slutten av 1990-tallet at rusarbeid skulle være en integrert del av
arbeidet til psykisk helsevern.
I stillingsinstruksen til rusterapeutene inngikk foruten direkte klinisk arbeid, også et ansvar
for videre kompetanseoppbygging og veiledning både i kommunene og på VOP.
Avd.overlege deltok ca 1989 i en prosjektgruppe sammen med bl.a. kommunelege Ellen B.
Pedersen fra Øksnes, for å utarbeide planene for videreutvikling av Nordlandsklinikken i
Narvik, som den gang var Nord-Norges eneste behandlingsklinikk for rusbehandling.
Klinikken skulle utvikles til å bli et kompetansesenter og koordineringsenhet for innleggelser
i rusinstitusjoner i de tre nordlige fylkene.
Fra 1.jan. 2004 ble ansvaret for rusbehandling overført fra fylkeskommunen til de regionale
helseforetak (RHF).
Det ble etablert vurderingsteam ved hvert DPS som vurderte søkere til poliklinisk
rusbehandling og/eller døgnbehandling i rusinstitusjon. Søknadene for døgnbehandling
innenfor tverrfaglig, spesialisert rusbehandling (TSB) ble sendt koordineringsenheten i
Narvik, som hadde all administrativ oppfølgning omkring pasienter innlagt i rusinstitusjon.
Koordineringsenheten ble nedlagt i 2011 og vurderingsenheter i de enkelte foretak overtok
den administrative oppfølgningen.
66
Slik fungerte det fram til 2013, da felles vurderingsteam for Salten, Lofoten og Vesterålen ble
etablert. Alle henvisninger som angår rus (TSB) blir vurdert i teamet, både poliklinisk- og
døgnbehandling. Dette skal bl.a. sikre at henvisningene i det enkelte foretak får en lik
vurdering.
Som beskrevet har Vesterålen DPS siden 1990 arbeidet med mennesker med rusproblematikk
og rus-/psykiatriproblematikk. Medisinsk avdeling ved Stokmarknes sykehus har i alle år gitt
et tilbud om alkoholavrusning.
Oppdragsdokumentet har gjennom alle år hatt fokus på behandlingstilbud til personer med
dobbeltdiagnoser (både rus- og psykisk-helseproblemer). Da døgnenhetene ble etablert i
Vesterålen var det naturlig å gi et døgntilbud til pasienter med dobbeltdiagnoser. Alle
enhetene ga et slikt tilbud, og avd. Straume ga et tilbud til denne pasientgruppen som var i
behov av et lengre opphold. De pasientene vi ikke var i stand til å hjelpe ble sendt/søkt videre
til spesialinstitusjon, enkelte på tvang. Det innebar at Vesterålen DPS ga et tilbud til mange
pasienter med dobbeltdiagnoser og opparbeidet en god kompetanse på dette område. Alt dette
i tråd med de føringer som var og som fortsatt er gjeldende.
Rusterapeutene har gjennom årene hatt utstrakt veiledning og undervisning til
samarbeidspartnere.
I Oppdragsdokumentet for Helse Nord 2015 er et av målene fortsatt at rusbehandling skal
integreres på DPS nivå.
9.7
Ambulant akutt virksomhet
Siden oppstarten i 1987 har VOP/VDPS hatt ambulant virksomhet som en «grunnpilar». De
første årene reiste teamet på VOP ut til kommunene, både samlet på «reisedager», og ift
enkeltklienter for direkte klinisk arbeid eller indirekte ifm samarbeidsmøter/NAV osv. Denne
virksomheten var høyt prioritert fra fylkeskommunale og statlige myndigheter.
Etter hvert utviklet denne virksomhet seg og det ble etablert kommuneteam, bestående av en
overlege, en Lis-lege, en psykolog og en med annen fagbakgrunn. Det var viktig at det var
flere, slik at kontinuitet kunne opprettholdes ved sykdom/ferie/permisjon. De enkelte ansatte
kunne ha opp til tre kommuner å forholde seg til. En behandler var hovedkontakt/koordinator,
og hadde bl.a. i oppgave å viderebringe nødvendig informasjon til andre behandlere som var
involvert i behandlingen og sørge for at møtene ble journalført på den enkelte pasient.
Etter kurset i selvmordsforebyggende tiltak i 1994 (se kap.10.10) og psykoseutdanningen i
1994 – 96 (se kap.10.5) ble det etablert både psykose- og kriseteam i hver kommune. VOP
valgte å videreføre «modellen» med kommuneteamene, supplert med andre ressurspersoner
på VOP ved behov. Syv personer fra VOP dannet en «psykosegruppe» med et hovedansvar å
videreutvikle kompetansen med arbeid ift psykoseproblematikk. Kommunene fikk
informasjon om at vi kunne stille opp innen 24 timer ved førstegangspsykoser/kriser i
samarbeid med involverte i kommunene.
Det ble etter hvert økende fokus på akutte henvendelser, og erfaringene bl.a fra Torneo,
Finland, v/Jaakko Seikkula, satte ytterligere fokus på nødvendigheten av å agere i den akutte
fase. I 2000 sendte VOP et informasjonsskriv til alle kommuner (leger og psykiatritjeneste)
67
om at det var opprettet et akutteam på VOP, med definisjon av målgruppe, hvem de kunne
henvende seg til osv.
På høsten 2004 ble det i plan- og evalueringsmøte satt som et mål at VOP skulle opprette et
akutteam som bare arbeidet med akutte henvendelser. Teamet fordelte dagene mellom seg,
hvor de på «vaktdagen» hadde ansvar for nyhenvisninger og evt. telefoner om akutt hjelp fra
henvisere. På kveldstid og i helgene hadde vaktlege på VOP ansvaret. I tillegg hadde hver
enhet «ressurspersoner» som kunne kontaktes ved behov.
Akutteamet og ressurspersonene hadde halvdagssamlinger ca fire ganger i året, hvor man
drøftet kliniske erfaringer, og oppdaterte seg med litteraturstudier.
Med bakgrunn i vår flerårige erfaring ble avd.overlege i 2006 oppnevnt i en nasjonal
prosjektgruppe som utarbeidet en rapport på vegne av Sosial- og helsedirektoratet: Ambulante
akuttjenester ved DPS «Du er kommet til rett sted..».
De neste årene ble ulike modeller for funksjonen i akutteamet prøvd:
a) Fem behandlere hadde avsatt tid hver ettermiddag i en uke hver til å arbeide med
akuttsaker. Den øvrige arbeidstid brukte de til poliklinisk behandling
b) Som a), og i tillegg to miljøterapeuter fra de tre døgnenhetene, som skulle være
ressurspersoner og på rimelig kort varsel kunne ble frigjort til akuttarbeid når det var
nødvendig
c) To behandlere som "bare" hadde akuttsaker
d) Tre behandlere (inkl. en overlege) hadde ansvar for arbeidet i akutteam. I tillegg hadde de
ansvar for å vurdere alle nye henvisninger hvor det ble vurdert behov for familie/nettverksmøte.
Avd.overlege og overlege på allmennpsykiatrisk avdeling var tilgjengelige på tlf. for
drøfting/beslutning, og avd.overlege var periodevis med i akutteamet, og deltager i
akuttarbeidet ved behov.
Modell d var den som fungerte best, men teamet hadde for mange andre oppgaver i tillegg. I
modell c var det for lite å gjøre, og ble etter hvert tillagt andre oppgaver.
Alt arbeid i akuttarbeidet skulle i utgangspunktet skje i et familie- og nettverksperspektiv.
Kompetanseutvikling på dette område var prioritert fra begynnelsen av 1990-tallet. Akutt ble
definert som de som etter vurdering av inntaksteamet hadde behov for hjelp innen 14 dager.
Samtalen skulle være der pasienten syntes var best: det kunne være i hjemmet, et sted i
kommunen eller på VDPS, og pasienten ble oppfordret til å ha med seg familie og/eller
nettverk. Ved behov ble personale fra kommunelege/psykiatritjeneste invitert til å være med.
En fra akutteamet deltok på morgenmøtet på allmennpsykiatrisk avd. for å knytte disse to
samarbeidende funksjonene bedre opp til hverandre.
Det var veldig sjelden at det var behov for ø.hjelp, dvs innen 24 timer. Det kunne være uker
uten henvendelser og uker med mange henvendelser. I en periode på 11/2 år ble det i 2009
fylt ut et skjema ved alle henvendelser: fra hvem, problematikk, konklusjonen på
henvendelsen osv. Det viste at akutteamet reduserte noe på antall akuttinnleggelser i DPS,
antall «tiltak» (hvor akutteamet gjorde en terapeutisk intervensjon) var i snitt fem pr. uke.
Henvisninger fra fastlege var 77 %, fra pårørende 6 % og fra pasienter selv 17 %. 12,5 % førte
til innleggelse på allmennpsykiatrisk avdeling.
68
De senere år har akutteam-funksjonene blitt mere tydeliggjort fra helsemyndighetene, men
ambulant virksomhet ble ikke i tilstrekkelig grad honorert økonomisk i takstheftet. Dette
innebar at man de fleste steder i landet var «sent ute» med etablering, pga stramme budsjetter.
Vi avventet, etter forlydender om endringer i takstheftet som skulle honorere ambulant
virksomhet på en bedre måte, men de kom ikke! Pga reisevirksomhet ble det sett på som mere
kostbart enn det at pasientene kom til terapeutens kontor. Det var ikke gjort noen forskning
som viste at hjemmebehandling ga bedre og mere effektiv behandling. Men erfaring viste det,
og denne måten å arbeide på bygget på prinsippene om bruker-/pårørendemedvirkning osv.
I 2010 definerte Helsedirektoratet at akutteam skulle ha egen leder, men at det skulle være
mulig med lokale tilpasninger ved mindre DPS. For Vesterålen DPS ble det vurdert som
uhensiktsmessig med egen leder, så akutteamet var et integrert team i VOP, som på de andre
DPS med samme størrelse (som f.eks. Nordfjordeid og Notodden). VDPS har således hatt en
akuttfunksjon gjennom mange år og har mye erfaring med den type arbeid.
Klinikksjefen for psykisk helse- og rusklinikken i NLSH mener at VDPS aldri har hatt
akutteam siden det ikke har vært egen leder, og har annonsert akutteamet som et nytt tilbud
som skal etableres i Vesterålen!
I forbindelse med Moderniseringsprosjektet (se kap 24) er det høsten 2013 opprettet et
akutteam med egen leder og 9 behandlerstillinger inklusiv overlege, psykolog og Lis-lege.
Teamet har kontorer i nær tilknytning til allmennpsykiatrisk avd., hvor en fra akutteamet
møter til avdelingens «morgenmøte» for gjensidig informasjon. Det har de første årene vært
ansatt maks fem behandlere på en gang, ingen av dem faste spesialister.
9.8
Samhandling/veiledning
VOP var tillagt et stort ansvar for kompetansehevende tiltak i kommunene som nevnt flere
ganger. Behovene var store og de personalgruppene som fremsatte et klart behov/bestilling
ble prioritert.
Som et eksempel veiledet spesielt avd.overlege og fag/utviklingsleder på sykehjem, dagsentre
og ASVO-bedriften i Øksnes. ASVO-bedriften i Øksnes utviklet seg fra å være et dagsenter
på et sykehjem, til en bedrift med alle muligheter til å tilby hab.-/rehabiliteringsoppgaver fra
et sted å være til det å være i et fullt arbeid. Avd.overlege var i flere år med i
rehabiliteringsutvalget der, sammen med NAV Vesterålen, inntil det ikke var mere behov for
det.
Den lokale plangruppa i Øksnes utviklet seg til å bli en «lokalsamfunnspsykiatri-gruppe» med
fire faste medlemmer fra helse- og sosialtjenesten i kommunen (inkl. kommunelege),
representanter for flere brukergrupper og VOP v/avd.overlege.
Kompetansearbeidsgruppen som ble etablert sist på 90-tallet (se kap.10.11) tok initiativ til å
avholde samhandlingsmøter to ganger per år, i april og oktober, fra begynnelsen av 2000
tallet. Samhandlingsmøtet var et dagsmøte, hvor første del ble brukt til gjensidig informasjon
og andre del til et faglig tema. Brukere, pårørende, og alle samarbeidspartnere (inklusiv BUP
og hab/rehab) ble invitert.
Det siste samhandlingsmøte ble avholdt 3. mai 2011 med faglig tema «Barn som pårørende».
I tillegg til VDPS sto BUP og hab/rehab teamet som arrangør. Møtet samlet over 100
69
deltagere, slik at vi måtte leie et stort auditorium på Sortland. Dette var rett før den nye loven
om spesialisthelsetjenestens nye ansvar for å ha et «sørge for ansvar» for barn av mennesker
med en psykisk lidelse, at de fikk den nødvendige informasjon og eventuelt helsehjelp.
Den her korte beskrivelsen av samhandling og veiledning, er eksempler på den
prosesstenkning som ledelsen ved VDPS hadde.
9.9
Plan- og evalueringsdager
Fra starten i 1988 har et viktig fokus for VOP vært å evaluere driften for å planlegge
endringer. Senteret var i en oppbyggingsfase og fagfeltet var i nærmest kontinuerlig endring.
Dette gjorde at vi hele tiden måtte tenke nytt og være fleksible.
To dager i året - vår og høst - ble ansatte invitert til heldagsseminar i lokaler utenfor
poliklinikken. Alt som hadde med drift, administrasjon, ledelse, faglig innhold osv ble
diskutert og konkludert. Planene for det neste halve år ble lagt.
Da enhetene etter hvert ble bygget avholdt også de jevnlige plan- og evalueringsdager.
9.10
Avdelingsråd
I forbindelse med endring og utvidelse av Psykiatrisk senter, ble det etter diskusjon med
Direktøren i 1996 opprettet et rådgivende organ for avd.overlege, kaldt Avdelingsrådet. Rådet
skulle møtes fire ganger i året, og bestå av avd.overlege, overlege, fag/utviklingsleder, leder
for de etter hvert tre døgn-/dagenheter, hab.teamet, og sekretær.
Oppgaver:
 Trekke de store utviklingslinjene for Psykiatrisk Senter
 Hvilke oppgaver skal senteret ha i henhold til tjenestetilbudet til kommunal
psykiatritjeneste i Vesterålen
 Prioritering av oppgaver
 Stillingsstruktur ved behov for endringer
 Hva slags stillinger skal prioriteres ved nyansettelser
 Ha fokus på samarbeid utad i samfunnet, og profilering av driften
Avdelingsrådet var et viktig organ for organisasjonen, og ved behov flere møter i året enn de
fire som var tenkt. Spesielt i årene fra 1996, da Opptrappingsplanen kom og den første
enheten på Andenes ble etablert, var informasjonsflyten massiv. Det ble viktig å finne
balansen mht info med de ansatte som gjerne ville ha mest info og til de som ikke ønsket det.
Det var en utfordrende «øvelse».
Etter OU-prosessen i 2007 ble Avdelingsrådet avviklet og erstattet med Ledermøte, som
møttes en gang pr. uke (mye bruk av telestudio), med samme sammensetning som avd.rådet
fram til sept. 2013, hvor utelukkende ledere ble medlemmer.
9.11
Kvalitetsutviklingsarbeidet
Avd.overlege ble tidlig valgt som leder i Legerådet ved Stokmarknes sykehus. Denne
funksjonen innebar også deltakelse i sykehusets kvalitetsutvalg. Lokalt på VOP/VDPS startet
vi tidlig å ha fokus på kvalitet i virksomheten og utarbeidet bl.a. «Prosedyreboka» til bruk for
både nyansatte og medarbeiderne Denne boka ble stadig revidert etter som VDPS var i stadig
70
endring. Boka ble siste gang revidert i 1998. Den inneholdt informasjon om rutinearbeid, om
samarbeidspartnere, råd/utvalg både internt og eksternt, strategier for et forpliktende
samarbeide osv. «Prosedyreboka» ble etter hvert for omfattende til bruk for nyansatte, og det
ble laget en forkortet versjon.
I 1998 etablerte Helseregion fem et regionalt kvalitetssikringsutvalg. Avd.overlege var
oppnevnt som medlem i utvalget i flere år. Fokus var på å samordne
kvalitetssikringssystemene i en tid med store endringer i de forskjellige organisasjonene. Etter
Foretaksreformen fra 2001 ble Stokmarknes sykehus en del av Hålogalandsykehuset, hvor
nye kvalitetssikringssystemer ble etablert og implementert. I 2007 ble Hålogalandssykehuset
oppløst, og Vesterålen ble overført til Nordlandssykehuset, med nye rutiner og systemer. Det
har således vært brukt uforholdsmessig store ressurser på grunn av nye systemer i nye foretak.
Kvaliteten har muligvis vært noe skadelidende pga det. Men nå, etter 8 år i NLSH, er de fleste
nødvendige systemene på plass og implementert.
Kvamgruppe (kvalitets- og arbeidsmiljøgruppe) ble etablert i NLSH i 2010. Klinikksjefen ble
tillagt ansvaret for utvikling av kvalitet og arbeidsmiljø i egen klinikk, og kvam-gruppen skal
være rådgivende og til hjelp og støtte i det arbeidet. Det ble etablert en Kvam-gruppe i
klinikken, og en lokal gruppe på hvert DPS/avdeling. Formålet var at Kvam-gruppen skulle
bidra til kontinuerlig forbedring av klinikkens/NLSH tjenester og arbeidsmiljø.
Fag/utviklingsleder ble oppnevnt som medlem i foretakets Kvamgruppe og var også leder av
lokal kvamgruppe i VDPS.
I forbindelse med Fylkeslegens tilsyn på VDPS Andenes i 2010 og på VOP og
allmennpsykiatrisk avdeling i 2012, var Kvam-gruppen i VDPS sterkt involvert i
forbedringsarbeidet med periodevis møter hver uke. Sekretær og pådriver i Kvam-gruppa var
fag/utviklingsleder, som utarbeidet et oversiktlig skjema som var til stor hjelp i
forbedringsarbeidet, og som flere andre avdelinger i klinikken også nyttiggjorde seg. Det var
også positiv tilbakemelding fra Fylkeslegen på dette arbeidet.
Tilsynene avdekket avvik og merknader innen ulike områder, alt i fra medisinoppbevaring til
dokumentasjoner i journalene. Med et intenst konstruktivt arbeide ble avvikene lukket til
fristen, som Fylkeslegen hadde satt.
9.12
Internt legevaktsystem
Ved etablering av den første døgnavdeling på Andenes i 1997 ble det opprettet et
døgnvaktsystem med de tre overleger som var ansatt. Tjenesten skulle dekke behovet for
avdelingen. Ved etableringen av allmennpsykiatrisk avdeling i 2001 ble det opprettet et 4-delt
vaktsystem (fire overleger var da ansatt) med 1 times aktiv tjeneste pr. døgn tilsvarende
laveste beredskap. Vaktsystemet skulle være tilgjengelig for avdelingene og kommunelegene
i perioden kl.15.30-08 på hverdager og helger kl.15.30 fredag til 08 mandag. Leger i
Spesialisering (Lis-leger) hadde samme 4-delte vaktordning.
På denne måten har VDPS siden 1997 hatt en døgnkontinuerlig beredskap, til forskjell fra
flere DPS i Helse Nord som fortsatt ikke har noen vakttjeneste, på tross av pålegg om dette de
siste mange år. Det skyldes i all hovedsak manglende ressurser.
71
9.13
Informasjonsbrosjyrer
Behovet for kunnskap om psykiske lidelser opplevdes som stort. Interessen for vår
undervisningsserie for mennesker i Vesterålen var et klart tegn på det. Med bakgrunn i dette,
og at det på slutten av 1980-tallet var sparsomt med informasjonsmateriell, brukte
avd.overlege og utviklingsleder mye tid på å lage åtte informasjonsbrosjyrer med følgende
tema:
 Psykose
 Angst og nevrose
 Rusmiddelbruk
 Spiseforstyrrelser
 Depresjon
 Selvmord og selvmordsforsøk
 Informasjon og råd om psykiske reaksjoner ved kriser
 Kriser
Brosjyrene var korte og informative, med følgende overskrifter:
 Hva er psykose/angst/depresjon/krise/rusmiddelbruk/spiseforstyrrelse
 Behandling av de forskjellige tilstander
 Hvordan få hjelp?
 Noen råd til pårørende
De første årene lagde vi kopier og delte ut til samarbeidspartnere, brukere og pårørende. Etter
hvert ble brosjyrene kjent og i 1996 ble informasjonsbrosjyrene trykket opp i ca 1000
eksemplarer med støtte fra «Rådet for Psykisk helse» og Nordland fylkeskommune.
Brosjyrene er flott illustrert av sjefpsykolog Svein Bjorbekkmo.
72
Etter hvert ble det flere aktører som ga ut informasjonsmateriell og serien ble ikke opptrykt
mere enn denne ene gang. Den brukes dog fortsatt i noen utstrekning i kopiert form.
9.14
Tidsstudie
Fra administrativt og politisk hold ble det satt mange spørsmålstegn vedrørende bruken av
personellressursene i psykisk helsevern. Med bakgrunn i dette gjennomførte VOP en
registrering i uke 17 og 46 i 1997 og uke 45 i år 2000. Hver behandler utfylte hver dag de
angjeldende uker et skjema med i alt 68 parametere.
Resultatet av tidsstudien:
 Klinisk arbeid med og uten pasient: 34,5 %
 Indirekte arbeid uten pasient:19,9 %
 Administrative oppgaver:12,5 %
 Kompetanseheving/støttevirksomhet: 2,6 %
 Utviklingsarbeid: 13,3 %
 Øvrig virksomhet (avspasering, ferie, sykdom, reisetid (7,2 %),++: 17,1 %
Hvis man fjerner utviklingsarbeid og øvrig virksomhet, blir det kliniske arbeid med og uten
pasient ca 50 %. Resultatet gjenspeilet det vi trodde var fordelingen og bruk av
personellressurser var i tråd med de oppgavene som var definert for et DPS.
9.15
Planlegging og utvikling av dagbehandling
På 2000-tallet var det fokus på etablering av mere dagbehandling og ambulant behandling
som alternativ til døgnopphold. Ved opprettelsen av døgnavdelingene ble det også, som
planlagt siden Plandokumentet i 1991, lagt vekt på å utvikle en dagbehandlingsenhet.
Dette arbeidet ble sterkt fokusert årene 2006-2007, hvor det på VDPS Andenes ble arbeidet i
en prosjektgruppe, ledet av fag/utviklingsleder, som skulle undersøke mulighetene for å
utvikle en dagbehandlingsenhet for hele Vesterålen. VDPS Andenes hadde kompetent og
engasjert personale, samt lokaliteter. På grunn av lang transport, manglende mulighet for
overnatting (ikke mulig pga ansvarsproblematikk for pasientene) var det ikke mulig å
gjennomføre planen.
VDPS Andenes fortsatte med fire døgnplasser mandag - fredag, dagbehandling for pas.
hovedsakelig fra Andøy og en utstrakt ambulant tjeneste til hele Vesterålen, i hovedsak til de
pas. som hadde vært innlagt i enheten.
Samtidig ble det nedsatt en prosjektgruppe fra VOP som skulle utrede muligheten for å
etablere en dagbehandlingsenhet på sykehuset i eksisterende lokaler. Gruppen skulle ta
utgangspunkt i bruk av aktivitetsrommet, lille møterom og grupperom i 2. etasje, alle på
allmennpsykiatrisk avd.
Det var en god plan og et sterkt ønske om å få det til. Prosjektet ble imidlertid «henlagt» pga
andre presserende oppgaver som OU-prosess, overføring fra Hålogalandsykehuset til
Nordlandssykehuset, og klinikkmodell. Det viste seg også vanskelig å klare å frigjøre fagfolk
fra andre oppgaver på VOP.
73
9.16
Etablering av VOP kontor i Øksnes
I «Plan for Psykiatrisk Senter i Vesterålen» fra mars 1991 ble det vedtatt å etablere en bo- og
behandlingsenhet i hver kommune. Dette har det siden vist seg å ikke være behov for. Men
behovet for, og ønsket om «noe», har både fra sykehuset og kommunens side vært ønskelig
og nødvendig i den videre utvikling.
På Sortland har kommunen gjennom mange år stilt et kontorlokale til disposisjon for BUP og
VOP i kontorfellesskap med deres psykiatritjeneste og dagsenter.
Over tid reiste sjefpsykolog, overlege med utdanning i familie- og nettverksterapi og
familieterapeut fast til Øksnes. Dagen startet med samhandlingsmøte mellom VOP og
kommunehelsetjenesten inkl. kommuneoverlege og fastleger. Dette ble forutsigbart for alle
parter, og «kort avstand» mellom spesialist, kommune og pasient. En god dialog og kjennskap
til hverandre ga trygghet. Det ble en læring i prosess og samhandling, og ikke belæring.
Samtidig ga man et bedre tilbud til pasienter som hadde vanskelig for å møte til time på
Stokmarknes, og redusere «drop-outs». Det førte til at kommunens helsetjeneste turte å gjøre
mere selv, fordi de hadde så tett samarbeide.
Ifm at VOP i 2006 ansatte en behandler, som var bosatt i Øksnes, begynte tanken om å
etablere et eget kontor å vokse og utvikle seg.
I september 2008 ble to kontorer etablert i leide lokaler i kontorfellesskap med
næringsdrivende. Øksnes kommune og NLSH Vesterålen delte på husleie.
Tilstedeværelse av behandler fra VOP i Øksnes fire dager i uken fremmet mulighet for et
enda tettere samarbeid med kommunale instanser rundt pasienten. Nasjonale føringer tilsier at
DPS skal ha fokus på familie- og nettverksarbeid og på unge voksne med sammensatte behov
og dobbeltdiagnoser (rus og psykiatri). Erfaringen viste at unge voksne med behov for
behandling i spesialisthelsetjenesten klarte å forplikte seg til et behandlingsforløp når
konsultasjoner ble lagt til Øksnes. Flere av dem har tidligere hatt sporadisk oppmøte og
vanskelig for å reise fra Øksnes til Stokmarknes for samtaler. Det er også lettere for familier,
eller andre som står rundt pasienten, å få organisert tid til familie- og nettverksmøter når
tilbudet er lokalisert nærmere hjem og jobb.
Antall konsultasjoner for behandler i Øksnes økte fra 85 i 2008 til 145 i 2009. Dette var et
uttrykk for økt aktivitet.
Tilstedeværelse i Øksnes og økt samarbeid gjorde det lettere å utveksle erfaringer og
kompetanse mellom VOP og kommunale instanser. De kommunalt ansatte fikk et økt fokus
på familie- og nettverksarbeid og det ble avholdt felles undervisning og veiledning på
relevante tema.
«Modellen» ble kaldt «Øksnesmodellen». Den var forskjellig fra de andre
samhandlingsformer med de øvrige fire kommuner ved at personell både fra VOP og fra
kommunen i stor grad arbeidet ut fra et familie- og nettverksperspektiv.
Det ble erfart at kommunale aktører og VOP hadde gjensidig nytte av å samhandle. På
bakgrunn av dette, ble ideen skapt om å lage et felles prosjekt med fokus på familie- og
nettverksarbeid i et samhandlingsperspektiv.
74
Prosjektet ble til i et samarbeid med LPP Vesterålen, VOP, Bø og Øksnes kommune og het
«Likeverdighet i Samhandling». Fokus var på ambulant behandling, samhandling og brukerog pårørendemedvirkning på individ og systemnivå der hvor pasienten bor.
Det ble søkt midler fra «Helse og Rehabilitering». Hovedmålet var å forebygge psykisk
uhelse ved å jobbe med familie- og nettverksterapi i sårbare familier i samhandling mellom
spesialisthelsetjenesten, fastleger og psykiatritjenesten i to kommuner i Vesterålen. Søknaden
ble ikke tilgodesett med midler, med begrunnelse at det ikke ville bringe ny kunnskap om
samhandling.
Bø og Øksnes kommune har siden søkt prosjektmidler med samme tema til Fylkeslegen i
Nordland, og fått innvilget kr. 500.000 pr. år i to år, for bl.a. å engasjere
familieterapeut/psykiater i deltidsstilling. Prosjektperioden startet 1/5-2015.
10.
Kompetansehevende tiltak
Fra oppstarten i 1988 har kompetanseheving vært et sentralt fokusområde for VDPS. Det ble
også nevnt i alle offentlige dokumenter. Både at spesialisthelsetjenesten kontinuerlig måtte
fokusere på det, men ikke minst at spesialisthelsetjenesten hadde et stort ansvar for
opplæring/kompetanseheving overfor kommunehelsetjenesten.
Det har ofte vært oppfattet innad i spesialisthelsetjenesten, at de som arbeider på psykiatriske
sykehus, selv opplever å ha høyere kompetanse enn de som arbeider på lokalsykehus, mens
kommunehelsetjenesten har lavest kompetanse. Men de tre behandlingsnivåene har mye å
lære av hverandre.
For å skape gode samhandlingsarenaer, hvilket også var fokus på den tiden, uttrykte ledelsen
ved VDPS at ulik kompetanse er en ressurs. Det videre utviklingsarbeid ble igangsatt med
dette som premiss.
De første mange år hadde VOP et flott tilbud fra biblioteket på NPS (Nordland psykiatriske
sykehus). Biblioteket abonnerte på de fleste aktuelle tidsskrifter, og hver måned fikk VOP
oversendt innholdsfortegnelsene på tidsskriftene. Listene gikk rundt til de ansatte, som krysset
av hvilke artikler som var interessante for den enkelte. Biblioteket på NPS kopierte opp
artikkelen, som så ble oversendt DPS for videre distribusjon. Vi satte stor pris på denne
servise.
Framlegg for de andre ansatte som internundervisning 1 time pr uke, var en viktig del av den
kontinuerlige kompetanseoppbygging innad på VOP.
Høsten 1988 etablerte de 5 Vesterålskommunene hver sine plangrupper i psykiatri, politisk
oppnevnt i kommunestyrene. VOP hadde møter med plangruppene hver 4.uke på reisedag til
kommunene. En av de områder som ble diskutert den første tiden, var hvordan vi skulle få til
en kompetanseheving som kunne samle flest mulig interesserte. Det ble etter hvert enighet om
å lage en forelesningsserie i hver av de 5 kommuner, 2 timer på formiddag hver 4.uke på VOP
reisedag. Alle interesserte ble invitert, og det ble spesielt lagt vekt på å engasjere brukere og
pårørende. Hver plangruppe sto for det praktiske opplegget, inklusiv annonsering. Det ble
enighet om at det viktigste nå var å få til et startgrunnlag, en felles forståelse/kunnskap.
75
10.1
Forelesningsserie om psykiske lidelser 1989-1990
Avd.overlege holdt seks forelesninger a to timer om sentrale områder i psykiatrien (krise,
depresjon, psykose, informasjon og råd om psykiske reaksjoner ved kriser, selvmord,
spiseforstyrrelse, angst og nevrose) i hver kommune. Nordlandsklinikken holdt en forelesning
omkring rusproblematikk samt informerte om behandlingstilbudet der, og NPS holdt en
forelesning om tilbudet de hadde til mennesker med psykiske lidelser.
Interessen for kursserien var overveldende. Deltagerantallet var 580 personer, og mere enn
2/3 gjennomførte hele kursserien. Foruten brukere og pårørende, var representanter for
ambulansetjenesten, tannleger, begravelsesbyrå, leger, hjemmesykepleien, fysioterapeuter,
ergoterapeuter, psykiatritjenesten, og ansatte på sykehjem tilstede. Alle fikk utlevert skriftlig
materiale etter hver forelesning, med anbefaling om å diskutere innholdet på arbeidsplassen.
Alle fikk kursbevis og fylte ut evalueringsskjema etter siste forelesning. Det ble utarbeidet en
rapport etter avslutningen.
På evaluering etter siste forelesning uttalte en mangeårig kommunelege følgende: «Det er
ikke alt jeg har hørt som er nytt for meg, men det å vite at 70 andre i kommunen har hørt det
samme, er viktig for meg». Målsettingen opplevdes som nådd.
Forelesningsserien var en stor arbeidsbelastning for avd.overlege, som måtte lage alt
kursmateriale selv, samt holde 30 forelesninger a 2 timer gjennom et helt år. For
fag/utviklingsleder var det også et stort arbeid med å skrive ut alt skriftlig materiale og lage
evalueringsundersøkelsen. Men det opplevdes som svært meningsfullt, og vi kunne møte
mennesker mange år senere som spontant fortalte om den store betydningen kursserien hadde
betydd for de, både privat og ift arbeidet.
Erfaringen var også at det ikke alltid var nødvendig å holde kursopplegg med denne
problematikk for spesifiserte faggrupper, men at det viktigste var å lære noe sammen på tvers
av faggrupper.
Vi besluttet etter dette at alle fremtidige kurs/seminarer skulle gjennomføres med deltagere fra
kommunene, med unntak av mere spesifikke kompetansehevingstiltak for
spesialisthelsetjenesten.
I årene som fulgte arrangerte VOP diverse kurs/seminarer med bl.a tema
schizofrenibehandling (med brukere og pårørende som deltagere), depresjon og suicidalitet.
10.2
Familie- og nettverksutdanning
I perioden 1990 – 92 gjennomførte de fem ansatte på VOP en to-årig familie/nettverksutdanning i regi av Universitetssykehuset i Nord Norge, med professor Tom
Andersen som veileder. Det var en meget spennende utdanning, som hadde stor betydning for
det videre arbeidet. Tom Andersen var to dager pr. måned gjennom to år på VOP. Foruten
direkte klinisk arbeid med familier, bestod dagene av forelesninger og teoretisk stoff.
Utdanningen ble senere høyskoleutdanning med 60 studiepoeng. De som hadde gjennomført
utdanningen tidligere fikk tilbud om å delta på deler av den nye utdanningen og dermed få
studiepoeng. Fra VOP gjennomførte fag/utviklingsleder dette.
76
Senere har flere ansatte på VDPS gjennomført familie- og nettverksutdanning både i Tromsø
og andre steder i Norge.
10.3
Psykoanalytisk psykoterapiutdanning 1990 - 91
Årene 1990-91 gjennomførte sjefpsykolog Svein Bjorbekkmo og avd.overlege Reiulf Ø.
Ruud en 2-årig psykoanalytisk psykoterapiutdanning for psykiatere og psykologer, sammen
med fire fra Bodø og to fra Lofoten. Utdanningen bestod av en helgesamling pr. måned i
Bodø, psykoterapiveiledning hver annen uke i to timer på Lofoten sykehus, Gravdal, med
professor/psykoterapiveileder Tom Sørensen. Vi reiste med egen bil etter arbeidsslutt og kom
hjem ved 23-24 tiden om kvelden. Meget strabasiøs og anstrengende tur, men utdanningen
var faglig meget givende.
10.4
VEPS 1994-96
VEPS (Videreutvikling og Etterutdanning innen Psykisk helsevern og Sosiale tjenester) var et
utdanningsforsøk initiert og finansiert av Sosial- og helsedepartementet. Målsettingen for
VEPS var å bidra til et perspektivskifte innen psykisk helsevern og sosiale tjenester, fra et
institusjons- og sektorperspektiv til et brukerperspektiv. Forsøket skulle medvirke til å styrke
kvaliteten på tjenestene innen voksenpsykiatri, barne- og ungdomspsykiatri, rusomsorg,
barnevern og familierådgiving
 ved å heve kompetansen hos de enkelte fagpersonene innen dette feltet
 ved å styrke og utvikle samarbeidsrelasjoner innen og mellom etatene
Det var seks deltakere fra Vesterålen, psykolog Anders Lundesgård fra VOP og leder Åge
Hansen fra Habiliteringsteamet, samt fire deltakere fra Hadsel, Andøy og Øksnes. Det var i alt
seks grupper fra hele landet som gikk under betegnelsen samhandlende systemer. Det første
året møttes gruppene på seks ukesamlinger i Trondheim og de følgende to årene var det
henholdsvis 5 og 3 ukesamlinger lokalt.
Det var stort engasjement og interesse for utdanningen. Mye av grunnlaget ble lagt for videre
langsgående utdanningsforløp i samhandlende systemer i Vesterålen.
Grunnen til at Vesterålen ble med i VEPS, var samarbeidet vi hadde med avd.overlege Sidsel
Gilbert, VOP Lofoten. Hun startet sammen med bl a psykiater Endre Ugelstad og psykiater
Svein Haugsgjerd opp SEPREP (på Gaustad sykehus), hvor fag-/utviklingsleder Pia Birgitte
Jessen også arbeidet på den tiden. Psykiater Endre Ugelstad var den gang i styret for WAPR,
en organisasjon som skulle vise seg å få stor innflytelse på psykiatriutviklingen i Vesterålen.
Pia B. Jessen var med i prosjektgruppen for utprøving av VEPS i regi av Sosialdepartementet.
I forbindelse med VEPS arrangerte SEPREP i mars 1994 en LÆREKONFERANSE med
forslag til videre fremdrift rundt opplæring i psykosebehandling i Norge. Dette ga inspirasjon
til det videre innholdet i psykoseutdanningsprogrammet vi skulle starte opp i Nordre
Nordland.
10.5
Psykoseutdanningsprogram 1994 - 96
Ledere og planleggere i de 3 nordlige regioner i Nordland (Ofoten, Lofoten og Vesterålen)
møttes regelmessig to ganger i året sammen med ledelsen fra sektor Nord ved NPS.
77
En gang i året hadde vi et to dagers faglig seminar, med ekstern, kompetent fagperson (bl.a.
var den kjente finske psykiater Y. Alanen foreleser på samlingen i Lofoten 1990). Det var stor
interesse for å utvikle kompetansen i arbeidet med mennesker med psykoselidelse, hvilket var
fokus på seminarene. I oktober 1991 sendte direktør og opplæringsleder NPS en søknad til
Sosialdepartementet v/Britt Venner om midler kr. 349.000 til dekning av utgifter ifm en
fellessamling i 1994 og en fellessamling i 1995. Det ble bevilget kr. 150.000, hvilket gjorde at
vi satte i gang prosjektet.
Lederne og planleggerne i de tre regioner, samt sjefslege Otto Mathisen, NPS, var ansvarlige
for innhold og gjennomføring av utdanningsprogrammet.
Målet med utdanningsprogrammet var at det skulle etableres psykoseteam i hver kommune i
regionene.
Mellom fellessamlingene sto hver region ansvarlig for eget opplegg.
I Vesterålen ble det i alt gjennomført 10 samlinger inklusive 3 fellessamlinger, i perioden juni
1994 til desember 1996. Det deltok fem kommuneleger, personale fra psykiatritjenesten i de
fem Vesterålskommuner, to fra BUP og to fra NPS, i alt 22 deltagere.
Psykolog Anders Lundesgård, sosialantropolog Nina Foss, fag-/utviklingsleder Pia B. Jessen
og avd.overlege Reiulf Ø. Ruud stod for planleggingen, gjennomføring og forelesninger.
Utdanningen bestod av to-dagers samlinger, samt teorimateriale til lesning mellom
samlingene. Det teoretiske materiale var nøye knyttet opp mot innholdet i samlingene som
inneholdt klinikker, rollespill og diskusjoner.
Samlingene var på Toftenes sjøhuscamping, og var med overnatting. Det medførte at alle
deltagerne ble godt kjent med hverandre. Evaluering underveis og ved avslutning ble
gjennomført etter evaluerings- og planleggingsmetodikken «Participatory Learning and
Action» (PLA). PLA brukes for å få fram informasjon fra dem det angår, og fra dem som
vanligvis ikke uttaler seg. Liv Aune, leder for Melbu-kontoret, hadde arbeidet mye med
metoden og var ansvarlig for gjennomføringen.
Hele utdanningsforløpet var prosessorientert, og overføringsverdien fra VEPS-prosjektet var
stor. Innholdet i neste samling ble ikke fastsatt før etter at forrige samling var over, og bestod
for det meste av problemstillinger som kom opp på forrige samling.
Ved avslutning av utdanningen var det opprettet psykoseteam i alle kommuner og VOP.
10.6
SEPREP og Dialog
Fra 1995 - 2004 var fag/utviklingsleder Pia Birgitte Jessen redaktør for tidsskriftet «Dialog»,
som utgis av SEPREP. Det ble lagt vekt på at brukere og pårørende skulle ha en sentral
«stemme» i fagskriftet, hvilket betød et tett og nært forhold til Mental Helse og LPP
(Landsforeningen for Pårørende til Psykisk syke).
Behovet for å øke kompetansen med å gi terapeutiske tilbud til mennesker med alvorlige
psykiske lidelser opplevdes som stort, både i et samlet fagfelt og i Helse- og
Sosialdepartemenet. Med bakgrunn i denne erkjennelse, engasjementet og kompetansen som
var i SEPREP-nettverket, fikk de i oppdrag av Helse- og Sosialdepartementet å lage et
78
tverrfaglig utdanningsprogram over to år som skulle bli godkjent som videreutdanning i
Høyskolesystemet, slik at det ville gi studiepoeng tilsvarende et års heltidsstudie (det var til
sammenligning ikke våres psykoseutdanning!).
Fag-/utviklingsleder Pia B. Jessen var med i arbeidsgruppen som utarbeidet rammeplan for
SEPREP tverrfaglig utdanning som ble godkjent av Statens helsetilsyn. Hun fungerte både
som regional (Nord Norge) og lokal koordinator i Vesterålen for det tverrfaglige
utdanningsprogrammet frem til 2006. Det betød at VDPS ble en del av et stort nasjonalt og
internasjonalt nettverk, med fokus på å gi et best mulig tilbud til mennesker med alvorlig
psykisk lidelse. Bl.a. via denne funksjon var det mulig å være aktiv i WAPR, som ga enormt
med «input» i forhold til å utvikle tjenesten til det beste for de mennesker vi skulle betjene
med alvorlig psykisk lidelse. Dialog blir distribuert til de fleste av landets institusjoner, og er
fortsatt en aktiv leverandør av gode innspill både fra brukere, pårørende og fagpersoner.
10.7
SEPREP-utdanningene 1999 – 2001 og 2004 - 06
Vesterålen søkte og fikk tilsagn om å starte en 2-årig utdanning i 1999.
Med midler fra Opptrappingsplanen var utdanningen gratis. Utgiftene for kommunene og
spesialisthelsetjenesten var evt. innleie av vikar for deltagere i de tilfelle det var nødvendig.
Utdanningen var i passende grad fleksibel mht valg av forelesere og vinkling av utdanningen,
bortsett fra at hovedfokus skulle være på behandling av alvorlige psykoselidelser.
Teori pensum var derimot fastlagt. Utdanningen bestod i forelesninger (man kunne velge fritt
hvilke forelesere), teorigjennomgang og klinisk veiledning. Vi inviterte fem kliniske veiledere
(alle psykologer eller psykiatere) fra NPS.
Minst 1/3 av deltagerne skulle være fra kommunehelsetjenesten. Interessen i Vesterålen var
stor. Det var 50 % deltagere fra spesialisthelsetjenesten og 50 % fra kommunehelsetjenesten.
Det var stor etterspørsel om å gjenta utdanningen. I 2004 startet ny 2-årig SEPREP utdanning
etter samme mal som den forrige.
Ca 70 personer gjennomførte de to utdanningene. Et kjempestort »løft» for regionen!
10.8
Gruppeterapiutdanning 2003
Opptrappingsplanen ga Institutt for gruppeanalyse i oppdrag å gjennomføre 1-årige
utdanninger for kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten etter sammen «mal» som
SEPREP tverrfaglig utdanning. Vi søkte og fikk tilsagn om å få utdanningen til VDPS.
I 2003 gjennomførte Vesterålen DPS utdanningen med ca 45 deltagere, hvorav halvparten var
fra kommunehelsetjenesten og halvparten fra spesialisthelsetjenesten, slik intensjonen var i
Opptrappingsplanen. Instituttet ved leder/psykiater Tor Kristian Island sto for hele opplegget,
bortsett fra den praktiske tilrettelegging, som VDPS v/planlegger/utviklingsleder hadde
ansvar for.
Det var 45 deltakere fra spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste. Utdanningen var
meget vellykket!
79
10.9
Sentersamlinger
De første årene etter 1987 hadde vi, foruten samlingene i «Nordlandspsykiatrien», et årlig
fagseminar på VOP. Etter at enhetene på Andenes, Stokmarknes og Straume ble etablert,
hadde vi årlige 2- dagers sentersamlinger. Målsettingen var at VDPS skulle fremstå som en
«enhet», at vi skulle styrke "vi-følelsen" og at vi skulle øke vår felles kompetanse. Opplegget
var derfor at hver av de fire enhetene skulle orientere om nå-situasjonen og planene framover,
og at vi hadde et faglig program som i hovedsak var bidrag fra enhetene. Samlingene fant sted
på Kråkberget i Bø, og deltagerne overnattet i 6-personers hytter. Om kvelden var det i stor
grad lagt vekt på det sosiale, som også var et viktig element i å styrke «vi-følelsen».
Etter at vi ble en del av «klinikkmodellen», ble fokuset fort endret. Ledelsen ved VDPS fikk
ikke overskudd til å arrangere sentersamlinger og vi ble utsatt for store
endringer/nedleggelser. Den siste sentersamling hadde vi i 2011, hvor hovedfokuset var på
NLSH sine kjerneverdier: Respekt, Trygghet, Kvalitet. Deltagerne ble delt i seks grupper,
sammensatt på tvers av enhetene. Deltakerne viste stort engasjement og det kom mange
konstruktive tanker og problematikker frem.
10.10
Selvmordsforebyggende tiltak
I 1994 ble det avholdt et to dagers kurs om selvmordsproblematikk for deltagere fra
kommunehelsetjenesten og VOP. Foreleser var professor Lars Mæhlum ved Senter for
Selvmordsforebygging. Fag-/utviklingsleder Pia B. Jessen var blitt kjent med Lars Mæhlum
gjennom sin Masteroppgave om selvmordsforebyggende arbeid.
Kurset var lagt opp med plenumsforelesninger og gruppearbeid. Gruppene var fordelt
kommunevis, da et av målene med kurset var etablering av kriseteam i hver kommune.
Deltagere var personer som kom i kontakt med personer som truet med selvmord.
Ved avslutning av kursets andre dag ble det opprettet kriseteam/ressursteam i alle kommuner,
som der og da avtalte sitt første møte. Ressursteamene holdt jevnlige møter for gjensidig
oppdatering, samle/dele erfaringer med arbeidet og ytterligere kompetanseheving. Teamene
var tverrfaglig sammensatt. Prestene i kommunene var spesielt aktive og engasjerte.
VOP v/avd.overlege og fag-/utviklingsleder var invitert til å være med, og ble etterspurt ved
behov for veiledning.
Gjennom 1990-tallet var det et stort fokus på selvmordsforebygging. Utviklingsleder med sin
kompetanse på fagfeltet var vår ressursperson. På nasjonalt nivå innførte myndighetene
VIVAT- kurset ”Førstehjelp ved selvmordsfare” til bruk både for personell i
spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten, og til andre personer som kom i kontakt
med mennesker i selvmordsfare (f.eks. politi). Utviklingsleder ble godkjent kursleder for
VIVAT i 1998 og har gjennom årene jevnlig holdt kurs i Vesterålen.
Kurset over to dager er Canadisk og ble oversatt til norsk. Det består av både
litteratur/forelesning, rollespill, film og diskusjon. Deltagerne blir satt i kritiske, realistiske
situasjoner, slik at deltakerne får kjenne ens egne og andres opplevelser ”på kroppen” i de
aktuelle situasjoner.
Det er alltid to kursledere som skal holde minst et kurs per år for å opprettholde
kurslederstatus.
80
En Nasjonal Handlingsplan mot Selvmord ble utarbeidet, og departementet prioriterte
satsing på selvmordsforebygging særlig blant unge.
De enkelte Fylkeshelsesjefer fikk i oppdrag 1997 å gjennomføre et prosjekt «å etablere og
skolere tverretatlige ressursgrupper knyttet til de videregående skoler, etablere
samarbeidsrutiner som sikrer at elever i faresonen får nødvendig hjelp, styrke klassemiljø og
velferdstiltak og styrke elevenes evne til å mestre problemer».
I Nordland ble det opprettet et prosjekt med prosjektleder tilknyttet Opplæringsseksjonen
NPS og Barne- og ungdomspsykiatrisk. avd. Sykehusets prest ble leder av en tverretatlig
referansegruppe. Det ble i alt opprettet 11 lokale tverretatlige ressursgrupper som dekket alle
videregående skoler i fylket.
Lokalt ble det lagt ned et stort arbeid. Flere ansatte på VOP ble delaktige i arbeidet på de
videregående skoler i Vesterålen, og et stort arbeid ble gjort av fag/utviklingsleder over de fire
prosjektårene.
Det ble bevilget kr. 650.000 pr. år disponert av prosjektledelsen. Prosjektet ble ved avslutning
vurdert som meget vellykket.
Som det er med de fleste prosjekter, så er det vanskelig å videreføre engasjementet som er
skapt. Fagpersonene i skolene har også mange andre viktige oppgaver å ta seg av, så
engasjementet ble avtagende, da prosjektet sluttet.
På grunn av fag/utviklingsleders kompetanse og engasjement på dette fagfeltet, bl.a. gjennom
det faglige nettverk som ble bygget opp ved Senter for Selvmordsforskning v/prof. Lars
Mæhlum, og hennes forskningsaktivitet innen området, ble dette arbeid fokusert gjennom
mange år i VDPS.
10.11
Kompetansearbeidsgruppe
Med bakgrunn i det store engasjementet som var skapt både blant ansatte i VDPS og i
kommunene, ble det i etterkant av psykoseprosjektet og kurset i selvmordsforebygging
etablert ei arbeidsgruppe for kompetansehevende tiltak. Hver kommune valgte en representant
fra psykiatritjenesten og VOP hadde leder for arbeidsgruppa v/fag/utviklingsleder og en
representant som var sekretær. Hensikten var å planlegge videre kompetansehevende tiltak og
samhandlingssprosjekter og være pådrivere i videreutvikling av psykiatritilbudet til
befolkningen i Vesterålen. Denne arbeidsgruppen bestemte de neste mange års utdanninger og
seminarer.
Gruppa møttes etter behov og samarbeidet om mange kurs og langsgående utdanninger
gjennom flere år. Gruppen tok også initiativ til å etablere et samhandlingsforum (se kap. 9.8).
10.12
International Meeting on the treatment of Psychosis
VOP innledet i 1990 et samarbeid med professor Tom Andersen ved Sosialmedisinsk Institutt
ved Universitetet i Tromsø (UNN) i forbindelse med familie- og nettverksterapiutdanningen.
Sommeren 1993 arrangerte han en internasjonal konferanse med 400 deltagere i Svolvær,
med tittelen: «Constructed realities: Therapy, Theory and Research». Der ble avd.overlege og
fag/utviklingsleder kjent med professor Jaakko Seikkula fra Torneå i Nord-Finland. Det skulle
utvikle seg til å bli et mangeårig nært samarbeid. Noen år senere ble J. Seikkula engasjert to
81
uker pr. år av UNN, og VOP kunne benytte J. Seikkula ca to dager to ganger i året. Dagene
ble brukt til veiledning/undervisning og direkte klinisk arbeid på de forskjellige enhetene i
VDPS og til fellesseminarer med kommunene.
Prof.J. Seikkula hadde utviklet et behandlingstilbud med grunntanken å møte pasientene der
de er, og på en likeverdig måte, hvor fokus var å konsentrere seg om å lytte til hva pasienten
og dennes familie tenkte/hadde av erfaring, slik at de til sammen kunne komme fram til en
god løsning, og planlegging av det videre arbeid/terapi. Viktigheten av å møte pasient og
familie så hurtig som mulig i en krisesituasjon (helst innen 24 timer) var sentral, likeså fokus
på pasientens egen mestring, ressurser, og minst mulig bruk av medikamentell behandling.
Metoden/tenkningen ble kaldt «Åpen Dialog», og har siden spredd seg til mange land, og er
hovedessensen i de senere nasjonale føringer i Norge.
I 1996 ble det første «International Meeting on the Treatment of Psychosis» avholdt i Falun,
Sverige. En gruppe behandlere ledet av psykiater Gøran Andre praktiserte Åpen Dialog og
reflekterende prosesser. Han hadde flere års erfaring med behandlingen.
Deltagere var grupper fra de nordiske land, Baltikum, Arkangelsk og senere har grupper fra
Tyskland, USA, Østerike, Australia og Polen vært deltagere. «Meeting» ble i 2015 avholdt for
20. gang i Solingen, Tyskland.
VDPS har to ganger (1998 og 2010) arrangert ”Meeting” på Stokmarknes, med ca 100
deltagere. Det er samme rammer for møtene hver gang. Alle møtes onsdag ettermiddag og
avslutter til lunsj den etterfølgende søndag. «Meeting» er en erfaringskonferanse, hvor
hovedhensikten med å møtes er å dele erfaringer. Konferansens innhold blir hovedsakelig
planlagt første dag, og mange av gruppene har på forhånd meldt hva de har tenkt å bidra med,
enten i plenum eller smågrupper. Møtet har vært delt inn i en klinisk dag, en filosofisk dag og
en forskningsdag.
Avd.overlege og fag/utviklingsleder har vært med på de fleste konferanser, både i kraft av
sine funksjoner/kompetanse, og som viktige bidragsytere inn i konferansen. På alle
konferanser har det deltatt flere fra VDPS, både de som jobber ambulant akutt og enhetsledere
for å kunne forankre tenkningen i det daglige arbeidet.
«Meeting» har vært en viktig arena for videreutvikling av tenkning i behandling av
mennesker med alvorlige psykiske lidelser, og har vært en drivkraft for nasjonale føringer
med dreining mot bruker- og pårørendemedvirkning, empowerment og recovery.
Det beklagelige er at denne tenkning i liten grad, selv i egen organisasjon, er implementert,
selv etter mange år med anbefalinger/oppdragsdokumenter fra helsemyndighetenes side. Det
gir rom for ettertanke.
Åtte av gruppene i nettverket rundt de årlige konferanser søkte og fikk tildelt midler via
Leonardo-prosjektet (Europeisk fond til støtte for tiltak på tvers av landegrensene i Europa).
Det ble bevilget 20.000 Euro til VDPS som skulle brukes fra 2013 til 2015. Målet var å
utvikle familie- og nettverkskompetanse i samhandlende systemer i spesialisthelsetjenesten og
kommunehelsetjenesten og formidle erfaring inn i de andre grupper i nettverket ved å reise dit
sammen med personer fra kommunene.
82
VDPS fikk tildelt 20.000 Euro til prosjektet. Ulike grunner førte til at VDPS ikke hadde
anledning til å gjennomføre prosjektet og måtte gi de bevilgede midler fra seg. Prosjektet
gjennomføres og videreføres i de gjenværende grupper.
10.13
Utvekslingsprogram Eritrea 2002
Ergoterapiutdanningen i Tromsø v/høgskolelektor Marianne Olsen ble i 2002 av Norsk
handikapforbund spurt om å utvikle et kompetanseprogram innen ergoterapi og psykososial
rehabilitering i Eritrea. Det var ønske om å tilknytte en distriktspsykiatrisk senter til dette
prosjektet. VDPS v/fag/utviklingsleder som er ergoterapeut ble spurt om å delta i
programmet.
Det ble et spennende forprosjekt hvor ergoterapiutdanningen ved Tromsø Universitet, Norges
handikapforbund, Fredskorpset og VDPS v/fag/utviklingsleder innledet et samarbeid med
Eritreiske myndigheter (Ministry of Labour and Human Welfare, Rehabilitation Division and
Ministry of Health og St. Mary Hospital) om et kompetanseutvekslingsprogram.
Det ble lagt ned mye arbeid i prosjektet med gjensidige studieopphold. Eritreiske
helsearbeidere skulle hospitere hos VDPS og personell derfra skulle hospitere i Eritrea, jf
målsetting for Fredsprosjekter. Et meget gjensidig spennende samarbeidsprosjekt.
Etter mye planleggingsarbeid og omfattende rapporter endte det med at myndighetene i
Eritrea ikke ville sende mannlige helsearbeidere ut av landet, da de trengtes til militærtjeneste.
Hensikten med prosjektet fra norsk side ble da svært amputert og det ble besluttet å avslutte
samarbeidet. I 2002 var Eritrea, i motsetning til nå, et fredelig land.
10.14
20års jubileumsseminar 2008
Den 1. og 2. september 2008 arrangerte VDPS 20-års jubileumsseminar. Målgruppen var
samarbeidspartnere, brukere, pårørende og alle ansatte i VDPS. Programmet var satt sammen
som en «meny». Avd.overlegen innledet med foredraget «Ideologisk grunnlag for utvikling
av menyen», etterfulgt av LPP Vesterålen v/Åse Almås Johansen med foredraget «Fra
fargeløs lapskaus til målrettet aktivitet og grønn glede». Erfaringer med treningskontakt
prosjektet som LPP hadde fått prosjektmidler til.
Etter lunsj foreleste professor Jaakko Seikkula, Finland, om «Hva virker i terapi? Hva gjør oss
friskere og hva gjør oss sykere?» J. Seikkula hadde gjennom mange år inspirert oss via sine
erfaringer fra sitt «hjemområde», Nordre Lappland. Fag/utviklingsleder Pia B. Jessen holdt
foredraget «Hvordan har VDPS utviklet menyen gjennom 20 år - fra VOP til VDPS».
Deretter var det «Lokale retter» fra VDPS Andenes, Straume og allmennpsykiatrisk avdeling.
Om aftenen var det festmiddag på Turistsenteret, Stokmarknes. Adm.direktør Lars Vorland
fra Helse Nord og Statssekretær/kommunelege 1 Ellen B. Pedersen kastet glans over
middagen og holdt taler med hilsener fra sine respektive miljøer. Lars Vorland omtalte
jubileet og Vesterålen DPS i sitt fredagsbrev, se kap. 23.
Om formiddagen dag to var det «Vandring og prøvesmaking fra VOP sin rikholdige meny.
Behandlerne byr på seg selv», i Kafé Finnmarken. Alle behandlerne stod på «stand», og
fortalte publikum om det mangeartede behandlingstilbudet vi hadde på VOP. Meget
83
vellykket! Dette ble etterfulgt av «Hvordan smakte maten?», en samtale rundt bordet med
Professor J. Seikkula som ”hovmester”.
Etter lunsj var det «Forskning på menyen»:
Anna-Karin Neubeck, dr.gradsstipendiat, VOP, foreleste om «Bakom prodromerna. En analys
av tidiga tecken på Schizofreni».
Jack Edvardsen, ass.lege VOP og dr.gradsstipendiat, foreleste om «Et genetisk spektrumperspektiv på en del vanlige psykiske lidelser, fra tvilling- og familiestudier».
Svein Bjorbekkmo, sjefpsykolog, VOP foreleste om VELO-prosjektet. En sammenlignende
studie av psykiatriske helsetjenester i Lofoten og Vesterålen. Lokale senger - sentrale senger,
er det ene bedre enn det andre?».
Nina Foss, Sosialantropolog, Phd., tidligere VOP, foreleste om «Psykiatrien som flyttet ut i
bygda».
Pia B. Jessen, fag/utviklingsutvikler, forleste om «Fra hjelpeløs til kompetent hjelper i det
selvmordsforebyggende arbeid - hva skjer når hjelpere tørr å kommunisere åpent om
selvmordstanker?».
Fire av de fem avhandlinger var delvis finansiert av VDPS, med unntak av VELO-prosjektet,
som i sin helhet var finansiert av Helse Nord.
Til sist på ettermiddagen ble det «servering av dessert» med J. Seikkula: «Hvordan bør vi
forme fremtidens tilbud innen psykiatri?»
Det var 110 deltagere. Tilbakemeldingene vi fikk, og vår egen opplevelse, var at seminaret
var meget vellykket.
10.15
Veilederutdanning 2010
På initiativ fra enhetsleder VOP Ann Andreassen, opprettet Høyskolen i Bodø v/studiested
Stokmarknes et utdanningstilbud i Vesterålen «Veiledning i et familie- og brukerperspektiv».
Utdanningen gikk over et halvt år i 2010, med tre samlinger a tre dager, dessuten to
gruppeoppgaver (den ene som eksamensoppgave). Utdanningen ga 15 studiepoeng. Det var ca
30 deltagere, hvorav ca 1/3 fra VDPS. Nok en viktig kompetanse ble tilført regionen.
10.16
Individuell kompetanseheving
Inntil VDPS ble del av et foretak i 2002, ble de ansatte oppfordret av ledelsen til å delta på
minst 1 kurs pr. år.
Dessuten har de fleste ansatte tatt en eller flere videreutdanninger, bl.a. videreutdanning i
psykisk helsearbeid, kognitiv terapi (både kurs og 2-årig videreutdanning, sammen med
Lofoten DPS og VDPS samt kommunehelsetjenestene i de to regioner 2013-2015), utdanning
innenfor rusfeltet, diverse utdanninger innenfor spiseforstyrrelsesproblematikk, hypnose,
EMDR, prosesspsykologi, diverse utdanninger innenfor kunst- og uttrykksterapi og
84
traumebehandling. Psykolog har gjennomført 2-årig videreutdanning i kognitiv terapi for
leger/psykologer.
Traumebehandling:
 Overlege var gjennom mange år deltager i et internasjonalt nettverk, og deltok på årlige
konferanser,
 Psykolog gjennomførte 2-årig internasjonal videreutdanning i traume/kropp («Advanced
trauma training: Sensorimotor psychotherapy for Complex Trauma and Dissociativ
Disorders»),
 Psykomotorisk fysioterapeut gjennomførte 1-årig utdanning i traumebehandling
(«Sporene i kroppen etter traumer/sjokk»).
En viktig del av kompetanseheving er å lære seg å formidle tanker/erfaringer til andre.
Både fag/utviklingsleder og avd.overlege mottok mange studiebesøk på 1990-tallet hvor
fokus primært var på «Vesterålsmodellen for samarbeid med kommunene», dessuten ble vi i
stor grad invitert til konferanser rundt omkring i landet for å holde innlegg med fokus både på
ovenstående, empowerment, bruker- og pårørendemedvirkning, samt viktigheten av
kontinuitet og fleksibilitet i behandlingen.
Bl.a. ble vi i 1998 invitert til Schizofrenidagene i Stavanger, og foreleste om erfaringene
etter etableringen av Bo- og behandlingsenheten på Andenes. Tittel: «Asylet» i
lokalsamfunnet - pasientenes nye «fristed?».
I 1996 hadde vi ansvar for en del av symposiet med suicidproblematikk på Norsk Psykiatrisk
Forenings (NPF) årsmøteseminar i Bodø, og samme år en forelesning på Åsgårdseminaret
med samme tema.
På «Åsgård-seminaret» 2001 var avd.overlege invitert til å holde innlegget: «Hvordan fremme
den pasientnære kunnskapen i kommunene?», med etterfølgende plenumsdebatt. Ved samme
seminar deltok han i et rollespill ledet av professor ved Yale University, John Strauss, med
tittelen: «Hvordan snakker vi med pasientene?»
Prof. John Strauss hadde året før vært på et meget vellykket dagsseminar på Stokmarknes,
hvor vi også hadde et rollespill (behandler/pasient) som en del av seminaret.
Både avd.overlege og fag/utviklingsleder var aktive i internasjonale fora. Spesielt
fag/utviklingsleder holdt mange posterpresentations/workshops/innlegg i symposier på
WAPR kongresser, samt andre konferanser/kongresser.
Sjefpsykolog Svein Bjorbekkmo har i forbindelse med VELO-prosjektet holdt flere
forskningspresentasjoner både lokalt, i Tromsø og Krakow (Polen).
De som har tatt dr.grad har også hatt flere forelesninger ifm deres avhandlinger.
Fra tidlig på 1990-tallet var sjefpsykolog og ass.lege/overlege sammen med sykepleier
medisinsk avd. med i et spiseforstyrrelses-kompetansehevingsprosjekt, og VDPS definerte at
minst to behandlere hadde et spesielt ansvar for oppdatering og formidling av kompetanse til
resten av personalgruppa mht spiseforstyrrelsesproblematikk.
85
Sjefpsykolog og psyk.sykepleier var gjennom mange år kompetanse-/ressurspersoner i VDPS
om flyktningeproblematikk. Hovedansvaret for kompetansehevingen var lagt til UNN
(Psykososialt team), som senere ble utvidet til å bli et regionalt kompetansesenter i Region
Nord for flyktninge-/ traume-/ og volds- problematikk. De hadde et veiledningsansvar overfor
DPS, og hadde ca 2 ganger i året lokale seminarer, samt veiledning via telestudio.
Utviklingsleder hadde gjennom årene fra tidlig 1990-tallet tilegnet seg en betydelig
kompetanse innenfor feltet selvmordsproblematikk, både via egen forskning og via
utdanning som Vivat-instuktør. Det ble gjennom årene holdt mange VIVAT-kurs, med
deltagere både fra VDPS og kommunene (ca 50 % hver).
Ansattes kompetanse og behov for utvikling av kompetanse ble flere ganger kartlagt og
forsøkt implementert i organisasjonen.
11.
Forskning
Avd.overlege var hele tiden opptatt av å stimulere til forskningsaktivitet, med tanke på at det
var viktig at forskningen var så nær praksisfeltet som mulig, og at forskning stimulerer til økt
kompetanse og nysgjerrighet på hva man gjør/er kritisk til i egen virksomhet.
Før ansettelsen i Vesterålen var han gjennom flere år deltager i regionalt forskningsnettverk
(Oslo og Akershus) og han deltok flere ganger på 1990-tallet på Norsk Forskningsråds (NFR)
forskningskonferanser (Øyerseminarene). Han var opptatt av bedringsprosesser hos
pasientene og den belastning og sykdomsrisiko som de pårørende blir utsatt for når et
familiemedlem hadde en langvarig alvorlig psykisk lidelse.
I årene 1996-2001 gjorde han flere intervju av pasienter med langvarig psykisk lidelse som
var blitt friske. Materialet ble ikke publisert (pga prioritering av klinisk arbeid), bortsett fra en
artikkel i SEPREPs jubileumsnummer år 2000 «En søsters fortelling».
Utover 1990-tallet, og ikke minst i Opptrappingsplan-perioden, ble Nord-Norsk Psykiatrisk
Forskningssenter (NNPF), med psykiater Reidun Olstad som dynamisk kraft og initiativtager,
en sentral aktør av psykiatrisk forskningsutvikling i Regionen.
Avd.overlege var i mange år i Forskningsutvalget v/UNN, hvor den videre utvikling av
forskningsvirksomhet ble planlagt, og fordeling av forskningsmidler ble vedtatt. NNPF
gjennomførte årlige forskningskonferanser forskjellige steder i Region Nord (også på
Stokmarknes) for ytterligere å stimulere de kliniske fagmiljøer til forskningsaktivitet.
Etter innføring av Foretaksmodellen i 2002 ble det knapt med muligheter for deltagelse i kurs
på grunn av innsparinger og lederne måtte prioritere hardt. Forskning ble da ikke prioritert, og
forskningskonferansene ble avlyst på grunn av manglende deltagelse.
11.1
Forskningsaktivitet VDPS
Fag/utviklingsleder Pia B. Jessen gjennomførte «Master of Public Health» (2001) ved
Nordiska Helsovårdhøgskolan i Gøteborg. Avhandlingen var gjennomført med både
86
kvalitative og kvantitative metoder. Tittel: Hjelpere i selvmordsforebyggende arbeid «Tør
jeg gjøre noe med det?»
Sosialantropolog Nina Foss gjennomførte doktorgradsarbeid ved fakultetet v/UNN med
tittelen « Psykose og meningsdannelse». En kvalitativ avhandling. VOP finansierte ca 2 års
lønnsmidler fra 1994, hvor Nina Foss var ansatt ved VOP. Feltarbeidet ble gjort i nærmiljøet
på Melbu.
Anna-Karin Neubeck gjennomførte en kvalitativ doktorgrads studie ved «Department of
Medical and Health Sciences» ved Linkøping Universitet med tittelen: «The Prodromal
Phase of What? A Metapsychiatric Analysis of the Prodromal Phase of Schizofrenia”
(2008). Doktorgradsarbeidet ble fullfinansiert av NLSH Vesterålen og NNPF.
Ass.lege Jack Edvardsen gjennomførte doktorgradsarbeid i 2009 ved «Det Medisinske
Fakultet» i Tromsø med tittelen: «A genetic spectrum approach to affective and schizofrenic
disorders. A twin and family study». En kvantitativ studie med materiale fra en nasjonal
undersøkelse. Doktorgradsarbeidet ble finansiert med lønnsmidler fra NLSH Vesterålen i ca 2
år og resten fra NNPF.
Sjefpsykolog Svein Bjorbekkmo skrev fire artikler i perioden 2009-2011 ifm VELOprosjektet. Han var hovedforfatter på en artikkel: «Decentralisation matters. Differently
organized mental health services relationship to staff competence and treatment practice»,
utgitt i International Journal of Mental Health Systems, og medforfatter på tre. Finansiert av
Helse Nord.
Utviklingsleder Pia B. Jessen skrev artikkelen: «Selvmordsforebyggende praksis - fagfolks
forståelse av kyndig praksis», sammen med veileder/sosialantropolog Amy Holtan (UNN).
Artikkelen ble utgitt i tidsskriftet Suicidologi 3/2009. NNPF innvilget i årene 2005-2008
midler tilsvarende 50 % lønn til dette.
I forbindelse med ansettelsen av Anna-Karin Neubeck («tandem-rekruttering») i 1998 ble det
opprettet en forskerstilling ved VDPS/VOP. Hovedoppgaven var å gjennomføre et
dr.gradsarbeide i samarbeide med avd.overlege, samt inspirere og oppmuntre andre studie- og
forskningsinteresserte ved VDPS. Dessuten skulle hun være pådriver for at VDPS deltar i
forskningsrelatert virksomhet i regi av NNPF, og være pådriver for studier for løpende
evalueringer ved VDPS. Stillingen var en integrert del av det daglige kliniske arbeidet ved
VDPS.
Etter mange års strategi og arbeid var det lyktes å ansette en forsker i 100 % stilling i det
kliniske miljøet på VDPS. Av forskjellige årsaker måtte Anna-Karin Neubeck overføre sitt dr.
gradsarbeid til Linköping Universitet, og flyttet dit etter å ha vært ansatt ca. 3 år ved VDPS.
Forskerstillingen ble senere omgjort til behandlerstilling.
11.2
Fag- og utviklingskomité
Med bakgrunn i satsingen på forskning og kompetanseheving innad i VDPS ble det i 2000
nedsatt en «Fag- og utviklingskomité» bestående av forsker, de tre enhetslederne,
avd.overlege, overlege, sjefpsykolog og fag/utviklingsleder. Komiteen hadde møter ca hver
måned gjennom flere år. Etter hvert endret navn til Forsknings- og utviklingskomité (FoU).
87
Komiteen ble brukt til å diskutere og ta beslutninger om alt som hadde med
kompetanseutvikling og forskning VDPS å gjøre.
11.3
Nettbasert forskningsnettverk
Gjennom flere år hadde vi tilbud om deltagelse i Regionalt Forskningsforum organisert og
ledet av NNPF, ca 1 gang pr. måned. Det var et viktig bidrag til å stimulere til videre interesse
for forskning, både for interesserte klinikere, og for de som var aktive i VDPS med forskning.
Mange møter ble holdt via telematikk og det var mange interessante temaer som ble formidlet
på denne måten.
12.
Sintef-undersøkelsene (2003-2007)
Vesterålen DPS var med i en undersøkelse sammen med 4 andre DPS i årene 2003, 2005 og
2007.
Undersøkelsene var meget omfattende, med skjema både til behandler, pasient, pårørende og
henviser. Undersøkelsen krevde en stor arbeidsinnsats av både kontorpersonale og
behandlere, på «toppen» av alt annet arbeid.
Det er et omfattende materiale tilgjengelig for videre forskning, men dessverre har ingen til nå
benyttet seg av det og resultatene har ikke blitt implementert i VDPS sin virksomhet.
13.
VELO-prosjektet (2005-2007)
I 2004 besluttet Helse Nord å bevilge midler over 3 år til gjennomføring av en
sammenlignende studie mellom Lofoten DPS og Vesterålen DPS. Bakgrunnen var behovet
for å utvikle best mulig DPS i tråd med Rammeplanen. Hensikten var å finne ut hvordan
ressursene kunne utnyttes best mulig og hva som gir best kvalitet for brukerne.
Lofoten og Vesterålen hadde utviklet DPS svært ulikt:
Lofoten hadde voksenpsykiatrisk poliklinikk, senger i medisinsk avd. (som alle DPS i
Nordland hadde hatt på 1980-tallet) og et dagsenter i samarbeid med en kommune.
Vesterålen hadde voksenpsykiatrisk poliklinikk, 20 døgnplasser fordelt på 3 avdelinger
(enheter) og 4-6 dagplasser på hver av de 3 avdelinger (enheter).
Mandatet fra Helse Nord var:
 Medfører den ulike organisering av tjenestetilbudet at ellers like pasienter mottar ulik type
av psykiatrisk behandling?
 Er kostnadene ved behandlingen ulik i de to modellene?
 Er det forskjell i behandlingseffekt av de to modellene?
88
Hypotesene var:
 det må være langt billigere med «Lofotmodellen»
 utbyggingen av psykiatritilbudet i kommunene i Vesterålen må være lite, da DPS har så
mange døgnplasser (=overtatt kommunale oppgaver?)
 Lofoten behandler i hovedsak pasientene poliklinisk, mens i Vesterålen blir de heller
tilbudt en seng på døgnavdeling
Forskningen ble til et dr. gradsarbeid med artikler med deltagere fra de to DPS (bl.a.
sjefpsykolog Svein Bjorbekkmo fra VDPS), NPS og fra miljøet i Tromsø, hvor stipendiaten
hadde sin «base».
Det ble foretatt kartlegging i 2005 og 2007.
Konklusjonen ble bl. annet:
 Populasjonene mht sykelighet og sosiodemografiske forhold var identiske, hvilket var det
samme resultat som ble undersøkt i 1986 i Lofoten (Tom Sørensen et al) og i Vesterålen
1989
 Det var nøyaktig samme antall innleggelser i Lofoten som i Vesterålen, men pasientene i
Lofoten ble innlagt på NPS (akutt- og allmennpsykiatrisk avd), mens de i Vesterålen for
det meste ble innlagt i DPS.
 Kostnadene ved innleggelse var identiske
 Det var bygget ut betydelig flere psykiatritilbud i Vesterålen (ansatte i psykiatritjenesten
og utbygging av kommunale døgntilbud)
Evt. forskjeller i behandlingseffekter av de to modellene ble ikke besvart i undersøkelsen.
Kommentar fra avd.overlege:
 Vesterålen DPS hadde fra starten en meget bevisst holdning til innleggelse på døgn. Alle
andre muligheter skulle først vurderes
 Rammeplanen for Nordland ga DPS et ansvar for å være pådrivere for kommunale tiltak,
og det medførte en aktiv holdning og pådriver-virksomhet overfor de lokale plangrupper,
og i «Rådet for Vesterålpsykiatri».
Vesterålen DPS hadde fulgt anbefalingene fra Rammeplanen og Opptrappingsplanen, og
hadde de nødvendige forutsetninger for å bygge ut de nødvendige døgnplasser med å ha
stabile fagpersoner (sjefpsykolog, fag/utviklingsleder og to overleger) på 1990-tallet, da
planlegging og utbygging startet.
14.
PasOpp undersøkelse (2004 og 2006)
PassOpp undersøkelsene var landsomfattende og ble gjennomført av Nasjonalt
kompetansesenter for helsetjenesten i årene 2004 og 2006. Fokus på brukertilfredshet (alle
pasienter fikk spørreskjema som de skulle svare anonymt) med spørsmål om alt som dreide
seg om tjenestetilbudet ved det enkelte DPS. Hvert enkelt DPS fikk detaljert tilbakemelding
på spørreskjemaene, samt samlet nasjonale skjemaer.
89
Undersøkelsene var til stor nytte for å bedre behandlingstilbudet og bedre tilbudet til brukerne
mht informasjon og delaktighet i behandlingsopplegget. Resultatene av undersøkelsene ble så
godt som mulig implementert i organisasjonen.
15.
Samarbeid med Mental Helse og LPP
Siden oppstart har VDPS hatt et nært samarbeid med Mental Helse ifm etableringen av
Vesterålsmodellen i 1988, hvor Mental Helse hadde to medlemmer som representerte hele
Vesterålen. I de lokale plangruppene var det i fire av kommunene lokale grupper, som hadde
en representant i plangruppa. Dette innebar at VDPS og Mental helse jevnlig hadde samarbeid
både i formelle sammenhenger og ved å holde foredrag/delta i debatter i de lokale
foreningene. Dette arbeidet var fra VDPS sin side høyt prioritert og skjedde som oftest på
kveldstid.
LPP (Landsforeningen av pårørende innen psykiatri) ble i Vesterålen etablert på slutten av
1990-tallet. De har siden vært svært aktive og hadde bl a representant i Rådet for
Vesterålspsykiatri til det ble nedlagt.
I 2006 søkte LPP midler fra Helse- og Rehabilitering ”Extra midler” og fikk støtte til
prosjektet «Treningskontakter/avlaster». VDPS bidro med kr. 35.000 over flere år.
Fylkeskommunen og Fylkesmannen ga også økonomisk bistand. Prosjektet har vært meget
vellykket over flere år.
LPP har, ofte i samarbeid med Mental Helse, arrangert mange temakvelder, hvor personell fra
VDPS har vært invitert. De har også gjennom årene hatt et tett samarbeid med LMS (Læringsog mestringssenteret).
16.
Brukerutvalg
I forbindelse med opprettelsen av Foretaksmodellen i 2001 ble det opprettet egne
brukerutvalg i hver region og foretak.
Brukerutvalget i NLSH skal:
 Være et rådgivende organ for styret og direktøren i saker som angår tilbudet til pasienter.
 Arbeide for gode og likeverdige helsetjenester uavhengig av alder, kjønn, etnisk
opprinnelse, bosted og sykdom/diagnose.
 Bidra aktivt med brukermedvirkning til prosjekter, råd og utvalg som oppnevnes av
Nordlandssykehuset, planarbeidet og drift i Nordlandssykehuset.
 Være premissleverandør og pådriver i forhold til helsetilbud og planarbeid slik at
brukerkompetanse blir benyttet som et grunnlag for tjenesteutforming og gjennomføring.
 Medvirke til gjennomføring av brukerundersøkelser og gi innspill til kvalitetsarbeidet.
Være et forum for tilbakemeldinger mellom organisasjonene, pasienter, pårørende og
90
sykehuset.
Helse Nord bevilget i 2015 kr. 3,65 mil. til tiltak for å styrke brukermedvirkningen. Det ble
tildelt kr. 166.000 til LPP (Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri) og Mental Helse
samt kr. 325.000 til RIO (Rusmisbrukernes Interesse Organisasjon). I alt kr. 491.000 til
psykiatri og rus, hvilket tilsvarer ca 15 % av de totale tildelte midler. De resterende 85 % ble
tildelt til somatisk helsetjeneste. For 2014 var totalbeløpet 3,5 mil., en økning til 2015 på
kr.150.000.
17.
Spesialistrådet i Psykiatri
Spesialistrådet var et rådgivende organ for fylkeshelsesjefen, hvor alle lederne på DPS og
NPS var representert. Det opplevdes som svært viktig for den rivende utvikling av psykiatrien
ifm Opptrappingsplanen (1998-2006). Rådet ble oppløst ifm etablering av de Regionale
Helseforetak. På det tidspunkt var ledere fagpersoner med psykiatrisk fagbakgrunn. Dette er
ikke et krav lenger.
18.
Bemanningssituasjonen VOP/STAB
Siden oppstart av VOP i 1987, har det vært lagt ned et stort arbeid i rekruttering, stabilisering
og kompetanseheving av ansatte på alle nivå.
De første årene var avd.overlege Reiulf Ø. Ruud, psykologspesialist Svein Bjorbekkmo,
fag/utviklingsleder Pia B. Jessen og sosionom Trygve Lampe de som med stort engasjement
og ansvar bygget opp VOP. Etter noen år ble ass.lege Trond Sætre ansatt etter å ha vært
kommunelege I i mange år. Han fullførte sin spesialistutdanning i psykiatri, og ble ferdig
overlege 1995. Denne «stammen» av dyktige, stabile fagpersoner gjorde det mulig å kunne
tenke på å gjennomføre de ambisiøse planene for etablering av Psykiatrisk Senter i
Vesterålen, som var vedtatt av Fylkestinget.
Alle har vært stabile til dags dato, bortsett fra Trygve Lampe, som i 1997 ble ansatt som leder
for psykiatritjenesten i hjemkommunen Sortland.
Vi ansatte flere dyktige fagpersoner med tilhørighet i Sør-Norge, selv om de ved ansettelsen
var klare på at de ville bli i en begrenset periode. De var nyttige faglig stimulatorer den tiden
de var her. En periode var vi tre overleger (1996-98), fire overleger (2001-2003) og tre
overleger (2007-2009) samt en i 30 % stilling. Gjennom årene var det tilsatt dyktige Lis-leger,
noen fra kommunen som trengte ett år sykehustjeneste, enkelte «utenfra», som måtte flytte
pga sykehustjeneste (se under «Legeutdanningsprosjektet»). Fra 2005 var det fast
overlegevikar i 100 % stilling.
I perioden 2002-2004 ble overlege T. Sætre konstituert i avd.overlegestillingen pga langvarig
sykdom og 50 % ansattelse i Helse-Nord for avd.overlege R. Ruud.
91
I periode 2005 til 2007 var avd.overlege den eneste heltidsansatte lege på VDPS (overlege T.
Sætre arbeidet i en 30 % stilling fra han ble 67 år). Det var selvfølgelig enormt belastende for
hele organisasjonen og ikke minst for avd.overlege som var både administrativ og faglig leder
for hele Vesterålen DPS.
Begge barnepsykiaterne på BUP og flere av psykologspesialistene på BUP, har hatt et års
tjeneste på VDPS for sin spesialisering. Dette har vært til stor gjensidig nytte. Mht
rekruttering av psykologer, har VDPS sett lite til at etableringen av psykologstudiet i Tromsø
skulle kunne bidra. To av de nå «egenproduserte» psykologspesialistene er fra Danmark og
har hele sin kliniske utdanning fra VDPS/BUP.
Grunnen til at dette nevnes her, er at det hele tiden har vært nødvendig å drive utviklings- og
kompetansehevingstiltakene videre mer eller mindre uavhengig av den faktiske bemanning.
Dette har medført stor slitasje på personellet v/VOP/stab. Det krevdes en stor grad av
ansvarsfølelse og engasjement for å kunne videreføre utviklingen. Et slikt ansvar og
engasjement er det i dag vanskelig å forvente av ansatte.
I alle helsesammenhenger har det blitt fokusert på nødvendigheten av rekruttering, og det har
stedvis vært brukt store økonomiske ressurser for å «lokke til seg» spesialister, mens det i
liten, eller ingen grad har vært tiltak for de som er stabile. Oppfattelsen fra de har mere vært at
de har vært tatt som en selvfølge. Det er det viktig å gjøre noe med i fortsettelsen!
Situasjonen beskrevet her er dessverre ikke spesiell for VDPS, men gjelder for det meste av
distrikts-Norge og sykehusene, og som antatt før etableringen av DPS, ville bli den største
hindring/utfordring for å oppnå en kvalitativ god spesialisthelsetjeneste.
19.
Legeutdanningsprosjektet
Rekrutteringen til stillingene som psykiatere og leger i utdanningsstillinger (Lis) var svært
dårlig gjennom 1980-og 1990-tallet. Planene ble laget, og intensjonene var gode, men
fagpersoner av alle kategorier var mangelvare.
Psykiater Ellen Hagemo, Helsedirektoratet (tidligere kommunelege på Melbu, og overlege
NPS i flere år) og psykiater Svein Amlo, (Blakstad sykehus), var tidlig på 1990-tallet begge i
Spesialitetskomiteen i Norsk Psykiatrisk Forening. Svein Amlo hadde i mange år reist til
Nord Norge som psykoterapiveileder og kjente landsdelen godt. Begge var svært opptatt av
landsdelen. De mente at det var et stort behov for å lage et prosjekt for å stimulere og
effektuere en utdanning av psykiatere. Det ville være helt nødvendig for å få til den ønskede
utvikling innen for psykisk helsevern i landsdelen.
E. Hagemo og S. Amlo tok initiativ med Fylkeshelsesjefens kontor med forslag om å lage
prosjektet «To psykiatere ved hvert lokalsykehus». I mai 1993 ble det innkalt til et møte i
Bodø, hvor psykiaterne Hagemo og Amlo, sjefslege Otto Mathisen NPS, direktør NPS Atle
Aas og avd.overlege Reiulf Ø. Ruud, Vesterålen, var til stede. Fylkeshelsesjefens kontor
kunne ikke stille, men var informert om innhold i møtet.
92
I møtet ble innhold i et utdanningsprosjekt diskutert. Det måtte kompenseres for manglende
psykiaterdekning på de fleste lokalsykehus (noen steder var det bare psykiater i 20 % stilling).
Det ble lagt stor vekt på gruppeveiledning av erfaren gruppepsykoterapiveileder, todagers
samlinger fire ganger i året med veiledning og forelesninger, og «overlegenettverket» (besto
av de overleger som hadde utdanningskandidat) deltok på samlingene.
Etter en del arbeid, også lokalt, ble prosjektet etablert i 1996, etter stor innsats fra ledelsen
ved Psykiatrisk Senter i Mosjøen.
Pga mangel på spesialister på DPS var avd.overlege Reiulf Ø. Ruud klinisk veileder (som
supplement) til i alt tre utdanningskandidater i Lofoten og en fra Sandnessjøen. Veiledningen
foregikk på telestudio.
Prosjektet ble evaluert tidlig på 2000-tallet og bestemt videreført som et varig program i regi
av Helse Nord. Det har hatt stor betydning for utviklingen av psykiatritilbudet i Nord, men
rekruttering og stabilisering er fortsatt en stor utfordring for videreutvikling av
psykiatritilbudet.
På det enkelte DPS er utfordringene for at utdanningskandidat gjennomfører utdanningen:




at lønnsnivået er betydelig lavere som Lis-lege på sykehus enn som kommunelege
at minst 2 av årene til hovedutdanningens 4 år må være på et sykehus. Dvs. at kandidaten
enten må flytte til et sykehus (f.eks. Bodø eller Tromsø) eller ukependle. Dette har vist seg
å være svært vanskelig for de kandidatene som har familie/barn.
at obligatorisk psykoterapiveiledning må skje, på dispensasjon fra psykoterapiutvalget, 2
timer 2. hver uke. For utdanningskandidater fra Vesterålen må det skje i Bodø.
at utdanningskandidater fra DPS ikke har forrang ved behov for utdanningsstilling på
sykehus, slik at de vil være avhengig av ledig stillingshjemmel der, eller at DPS overfører
hjemmel og stillingsressurs til sykehuset.
For Vesterålen DPS har en utdanningskandidat fullført og kommet tilbake til DPS. Noen av
kommunelegene i Vesterålen har hatt ett års tjeneste som ett års sykehustjeneste til
spesialiteten allmennlege. Flere har hatt ønske og lyst til å fortsette, men de ovenfor nevnte
problemområder har vært til så stor hinder at det ikke har latt seg gjennomføre.
20.
Organisasjons- og
utviklingsprosessen (OU) ved VDPS 2007
Ledelsen ved VDPS ønsket en forbedring av rutiner, endring av ressursene og et bedre faglig
innhold i driften slik at den i større grad samsvarte med de nasjonale føringer. Søknad om
bistand til prosessen fra OU-avdelingen NLSH ved Olaf Havdal ble sendt og akseptert i
januar 2007.
En prosjektgruppe ble etablert, bestående av: Avd.rådet VDPS, avd.leder BUP, tre
tillitsvalgte, verneombud, adm.sjef og avd.direktør ved NLSH Vesterålen. Bruker- og
pårørende representant ble med senere i prosessen.
93
Formålet med OU-prosessen:








Utnytte ressursene bedre i tråd med nasjonale føringer: økt fokus på bruker- og
pårørendemedvirkning, barneperspektivet, dagbehandling, ambulant og akuttilbud, og
nettverkstilnærming.
Endre behandlingstilbudet fra hovedsakelig individrettet til hovedsakelig nettverksrettet
At VDPS har en tenkning hvor behandlingstilbudet gis i form av ambulant og/eller
dagbehandling før evt. døgnopphold tilbys.
Endre personellressurser fra døgnbehandling til dagbehandling og ambulant virksomhet:
Redusere døgnplassene på de 3 avdelingene med i alt 7 plasser (5+4+4), og endre
ressursene til akutteam, rusteam, ambulant behandling og dagbehandling.
Tilføre VOP tre stillingsressurser fra døgnavdelingene etter omorganisering
VOP: videreutvikle inntaks- og vurderingsrutiner, at ventetidsgarantien oppfylles, at alle
kvalitetsindikatorer innføres og er i tråd med nasjonale føringer, at avvikene fra
Helsetilsyn og kvalitetsutvalg blir lukket, videreutvikle akutteam og rusteam, og
videreutvikle rammer for første møte med pasienten.
Videreutvikle samarbeid med BUP innen følgende områder: Barn av mennesker som har
psykisk lidelse, barn og ungdom med psykisk lidelse, tidlig intervensjon, undervisning og
klinikker.
Måling av effektene av tiltakene skulle skje ved evalueringsforskning.
Kjernebehovet/problemet i situasjonen var det økte presset på poliklinisk og ambulant
behandling og mindre press på døgnbehandling.
Det mest kritiske for å lykkes med denne omstillingen ble vurdert til å være de ansattes
holdninger, vilje og evne til omstilling.
Før, under og etter OU-prosessen var det stor møteaktivitet. Det ble arbeidet med alle
områdene i bestillingen. I juni 2007 hadde VOP en 2-dagers samling på Skipnes, med OUprosessen som hovedtema. Det var et stort engasjement.
Det viste seg gjennom prosessen ikke mulig å redusere døgnplassene på Straume og
allmennpsykiatrisk avdeling, men to plasser ble redusert på Andenes. Stillingsprosenter
tilsvarende 3 stillinger ble redusert på de tre avdelingene, tilsvarende 1,5 mill.
Det som imidlertid skjedde var at direktøren benyttet disse «overskuddsmidler» til å dekke
opp for et økonomisk underskudd for NLSH Vesterålen. Det var viktig å ha økonomien i
balanse, slik at det kunne vedtas å bygge nytt sykehus på Stokmarknes.
Dette medførte selvfølgelig en stor oppgitthet blant personalet i VDPS. Motivasjonen for å
gjøre slike «grep» senere ble lav. Den økonomiske situasjonen ble ikke bedre i årene som
kom med årlige kutt i budsjettet.
94
21.
Etablering av Helseforetak
I 2001 besluttet Stortinget å innføre en «Konsern- og foretaksmodell» for
spesialisthelsetjenesten. Bakgrunnen var økende utgifter til sykehusene og beregninger som
viste at Norge lå langt over gjennomsnittet i Europa mht helseressurs pr. pasient.
Senere publiserte Legeforeningen sammenlignende studier mht helseressurs pr. pasient som
viser at beregningene faktisk var feil. Norge ligger under gjennomsnittet i Europa mht
helseressurs pr. pasient.
Fylkeskommunens ansvar for spesialisthelsetjenesten ble dermed historie. I Nordland fikk de
fleste av de ansatte i fylkeskommunen på fylkeshelsesjefens kontor stilling i den nye
konsernledelsen.
De fem helseregioner ble til konserner og sammenslåing av geografisk nærliggende sykehus
ble foretak. Stortingspolitikerne overlot styring av konsern og foretak til egne styrer og
direktører ble stort sett hentet fra det private næringsliv. Den økonomiske styringen skulle
foregå etter bedriftsøkonomiske prinsipper ved innføring av New Public Management (NPM).
Utover det å få kontroll med økonomien til sykehusene, var målet med NPM at det skulle bli
flere behandlere/helsepersonell til å ivareta det antatt økende behov (bl.a økt antall eldre) for
helsehjelp.
Helse Nord ble opprettet med base i Bodø og skulle ha et ansvar for tidligere helseregion fem
(hele Nord-Norge). Stokmarknes sykehus ble besluttet innlemmet i foretaket
«Hålogalandssykehuset» sammen med Harstad og Narvik sykehus, mens Bodø og Lofoten
sykehus ble til «Nordlandssykehuset».
Store personellressurser ble brukt de nærmeste årene til møte- og reisevirksomhet, spesielt på
ledernivå. De fleste ledere var på den tid overleger/psykologspesialister, så mye
«behandlingsressurs» ble brukt. Nye datasystemer skulle opprettes og implementeres.
Med NPM ble det innført linjeledelse, hvilket vil si at styret i konsernet/foretaket fikk sine
anbefalinger/råd fra direktør, som forholdt seg til klinikksjef, som forholdt seg til
avdelingsleder, som igjen forholdt seg til enhetsleder. Det ble ingen, eller svært liten dialog
innad/mellom ledelsesnivåene. Dvs at det ikke var mulighet for dialog/informasjon fra de som
var behandlere/helsepersonell og til Styret/direktør.
Pga indre uenigheter ble Hålogalandssykehuset i 2007 oppløst (som det eneste i landet).
Harstad og Narvik sykehus ble innlemmet i UNN (Universitetssykehuset i Nord Norge), og
Stokmarknes sykehus ble innlemmet i Nordlandssykehuset. Dette ble sett på som en naturlig
beslutning da Vesterålen gjennom mange år hadde brukt sykehuset i Bodø som sitt
Sentralsykehus, både innen somatikk og psykiatri.
Politisk er det i skrivende stund lite som tyder på at Regjering og Storting vil annet enn evt.
justere noe i Foretaksmodellen. Regjeringen er fornøyd med at flere pasienter er i behandling,
og ventelistene er mindre. Dette har vært, og er, to parametere man måler for tegn på effektiv
ressursutnyttelse. Helsepersonell føler seg mange steder maktesløse i et system med
95
manglende kommunikasjon, ledelse på avstand og lite synlig ledelse. Dette fører ofte til
manglende engasjement og ansvarlighet, som er to viktige fundamenter i en god helsetjeneste.
NPM har vært gjennomført i flere land, i troen på at: dess større enheter, desto mer effektivt
og desto mer økonomisk besparende. Det som har skjedd i Helse Norge med innføringen av
Foretaksmodellen tyder vel ikke på at den troen har blitt styrket. (Se for øvrig kap. 26, 21.1 og
21.2).
21.1
Hvilke utfordringer har DPS etter foretak?
Dette var hovedspørsmålet under en konferanse i Hålogalandssykehuset i 2003.
Det framkom følgende:
 Økt fokus på økonomistyring vil medføre økt innsyn i aktivitet og ressursbruk. Det vil
utvikle seg en «kamp» mellom maks inntjening via refusjon (antall
konsultasjoner/vurderinger) og andre oppgaver (veiledning internt/eksternt, rådgivning,
kompetanseheving, reisevirksomhet, direkte samhandling internt/eksternt).
 Økt behov for dokumentasjon, evaluering og forskning vil medføre økt fokus på mest
effektiv og hurtigst mulig behandling av symptomer. Det kommer til å bli lagt større vekt
på evidensbasert viten, og mindre, om noen, på kvalitativ og erfaringsbasert viten. Dette
vil igjen rette mere fokus på kognitive teknikker, med en fare for innsnevring av
terapitilbudet.
 De fleste DPS er en del av et lokalsykehus. Det er, og vil bli, sterkest fokus på somatikken
med hensyn til økonomiske utfordringer og problemer, som er vanskelige å ha styring
med.
På tross av Stortingsmeldinger og Handlingsplaner, sakker psykiatrien akterut, og må
kjempe for å beholde de ressursene som er, og må, mere enn før, kjempe for å fortsette
kompetanseoppbygging etc., da ”man må se på sykehusets totale økonomi”.
Foretaksledelsen satte i konferansen et krav om betydelig aktivitetsøkning innen psykisk helse
i form av flere konsultasjoner.
Utfordringen med dette var at det ikke nødvendigvis er et økt antall konsultasjoner som gir
befolkningen et bedre spesialisthelsetjenestetilbud. Det kom også fram en bekymring om at
små DPS i store foretak ville bli oversett.
I ettertid ser man at alle bekymringene har blitt virkelighet!
21.2
En beskrivelse av problematikken omkring
opptrappingsplan og innføring av foretaksmodellen
Det følgende er et utdrag av en artikkel med samme tittel i Tidsskrift for Psykisk Helsearbeid
02/2008 skrevet av professor Bengt Karlsson. Han skriver på side 8:
Det er to forhold som ikke omtales som avgjørende for forlengelsen av Opptrappingsplanen
(OTP): Lov om helseforetak (Foretaksreformen) og Omorganiseringen av den statlige
helseforvaltningen.
96
Omorganiseringen av den statlige forvaltningen gjorde det politiske og fagpolitiske grepet om
at ansvaret for OTP gikk fra departementet til det nye Sosial- og Helsedirektoratet. Dette ga
en svekket sentral ledelse og en fragmentering og uklarhet knyttet til oppgaver og ansvar for
implementeringen av OTP. Ulike deler av OTP ble spredd på ulike avdelinger med ledere
som hadde variert erfaring med og kunnskap om psykisk helse. Og, direktoratets ledelse besto
i all hovedsak av medisinskfaglig kunnskap og kompetanse, herunder psykiatri.
Videre står det side 9:
Foretaksreformen tydeliggjorde markedsliberalistiske idealer, og ikke minst, realiserte dem.
For første gang ble ordet produksjon brukt om tjenestene i psykisk helsevern. Foki rettes mot
antallet konsultasjoner, mulig inntjening, gjennomstrømming av pasienter, reduksjon av
ventelister, budsjettkontroll og innsparinger. Med andre ord helt andre foki enn det som var
angitt i OTP. Her skulle det brukes MER penger og tid på psykisk helse. Det politiske
kunnskapsregimet fra foretaksreformen knyttet til økt effektivitet, eksperten vet best, og
måling av resultater ble kopiert til psykisk helsefeltet - uten kritisk refleksjon eller motstand
knyttet til det reformatoriske innholdet i OTP.
Det er ikke snev av denne diskusjonen i direktoratets egen evaluering (Sosial- og
helsedirektoratet 2003). Ikke et ord nevnes om de strukturelle omveltningene som har foregått
parallelt med OTP kan ha endret grunnleggende rammebetingelser for realiseringen av
reformen.
En slik kritikk ville kanskje ikke passe inn. Det gir frihet å ha makt til å peke på holdninger og
kulturer hos fagfolk der ute. Hva med byråkratiet og politikernes ansvar for å se mulige
sammenhenger eller snarere motsetninger i de ulike helsepolitiske reformer?
Det må kunne omtales - og påtales - som en motsetning når man vedtar en utviklingsretning
for det psykiske helsearbeidet som ikke lar seg gjennomføre av endrede politiske og
administrative rammevilkår.
Med foretaksreformen ble markedets logikk og markedet som modell innført. Det å yte
helsehjelp blir omtalt som en vare- noe som skal selges som en del av en produksjon som
samlet skal gå i balanse eller med overskudd. De grunnleggende ideene og prinsippene ble
hentet fra en markedsliberalistisk ideologi knyttet til offentlig sektor omtalt som New Public
Management (NPM). Sentrale styringsprinsipper er reduksjon av det offentliges bevilgninger
til velferd og helse til fordel for økte krav til effektivisering, produksjon og sterkere
sentralisert økonomistyring. NPM representerer et vitensregime hvor økonomisk terminologi
og begreper anvendes på utøvelsen av helsehjelp: produksjon - kvalitet – standardisering –
tidsbruk. Bestiller- utfører- modellen er et eksempel på dette regimeskiftet.
Foretaksreformen fokuserer på styring og kontroll som de mest sentrale komponentene hva
angår økonomi, produksjon og tidsbruk. Like sentralt er at styring og kontroll også rammer
inn i det faglige kunnskapsgrunnlaget. Sentrale myndigheter utvikler retningslinjer og
standardiserte prosedyrer for klinisk arbeid og behandling som så søkes implementert i
praksis. Den kunnskapsmessige basen for disse behandlingsveilederne og nasjonale
retningslinjene er oftest basert i såkalte evidensbasert kunnskap som er utviklet gjennom
randomiserte, kontrollerte studier. Effektiviteten skal vise seg ved å gjøre en rask utredning,
så diagnostisering og deretter en foreskrevet behandling - og vips - pasienten er frisk.
Hvis hun eller han ikke blir det skyldes det personen, og ikke behandlingsmetoden fordi den
er evidensbasert. Dette kunnskapssynet forsterker ekspertveldet i form av ledelses- og
97
fagfunksjonene, underbygger betydningen av det genuine møtet og betydningen av tid og
relasjonelt arbeid med psykisk helse. Helseforetaksreformen har innenfor psykisk helsefeltet
bidratt til et vitensregime som økonomiserer behandling og standardisert klinisk praksis.
Fokus er på kvantitet - hvor mange konsultasjoner har dere pr. dag? Ikke på kvaliteten i
møtene.
Den faglige modellmakten som styrer psykisk helsefeltet i Norge er basert på et
diagnosesystem som er utviklet innen den sub-medisinske disiplinen psykiatri. Her har man et
språk som ser på psykiske vansker som sykdom (psykisk syke) og behandlingsmodellen er at
eksperten (legen) skal gjøre den syke frisk. Dette innebærer en objektivisering av den som
sliter og samtidig styrker den asymmetriske relasjonen: eksperten blir enda mer ekspert.
Fokuset blir på ekspertens behandlingsmetoder og ikke på personens egen subjektive
kunnskap om lidelsen, hva som hjelper og hvordan.
Den biomedisinske modellmakten marginaliserer slik både den subjektive erfaringen og det
faglige skjønn - sannheten ligger i diagnosens objektive beskrivelse og forskrivning av
instruktiv behandling.
Til sist i artikkelen kommer B. Karlsson med noen foreløpige men nødvendige tiltak for å
utvikle tjenestene og tilbudene i den retning OTP har anvist:
1. Verdigrunnlaget og intensjonene i OTP må realiseres fullt ut og foran ideologiene i
foretaksreformen og NPM.
2. Avskaff skillet mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten og innfør ett tjenestenivå
forankret og ledet lokalt.
3. Lytt og tro på det folk sier om sine erfarte problemer. Samarbeidet og relasjonen kommer
først - ta i bruk den kunnskap vi har om relasjonelt samarbeid
4. Detroniser sykdomsmodellen til fordel for et demokratisk mangfold av forståelser av
psykiske problemer
5. Fagfolk må gi fra seg den profesjonsbaserte ekspertisemakten til brukere og pårørende lukk munnen og lytt og lær av de som søker hjelp. Ansett folk med brukererfaring på linje
med fagfolk.
6. All hjelp må være frivillig- legg ned de psykiatriske sykehusene til fordel for lokale tilbud
der folk lever og bor.
7. Bryt kontrollens sirkel som hegemonisk grunnlagside i psykisk helsevern- demokrati,
humanisering og inklusjon er nye kunnskapskilder.
8. Arbeid med psykisk helse er et samfunnsmessig fenomen knyttet til arbeid, bolig, penger
og venner.
22.
Klinikkmodellen
Ved overgang til Nordlandssykehuset ble det igjen brukt store personellressurser på
møtevirksomhet og integrering i nye datasystemer. I 2009 ble det vedtatt (etter et ½ år med
prosjektarbeid med ledere innen somatikk og psykiatri) å etablere «Klinikkmodell». I
prosjektarbeidet ble det pekt på mange faktorer/forutsetninger som måtte til for at en slik
organisering skulle bli vellykket. I ettertid ser man, fra et lokalsykehusperspektiv, at praktisk
talt ingen av forutsetningene har blitt etablert.
98
I «Klinikkmodellen» mistet lokalsykehuset sin stedlige direktør og all ledelse ble «overført»
til Bodø. Sykehuset ble oppdelt i 8 klinikker, som hver og en skulle forholde seg til sin
klinikksjef i Bodø.
Når Foretaket samtidig hadde to store byggeprosjekter som skulle gjennomføres (nytt sykehus
i Bodø og Stokmarknes) innenfor stramme økonomiske rammer, sier det seg selv at det hvert
eneste år ble betydelige økonomiske kutt, etter hvert også innen Psykisk helse- og
rusklinikken.
23.
Fredagsbrev Helse Nord 2008
Administrerende direktør i Helse Nord Lars Vorland deltok på festmiddagen i anledning av
20-års jubileum for Vesterålen DPS. I sitt fredagsbrev gratulerte han Vesterålen DPS på
følgende måte:
«Med sine enheter på Andenes, Bø og Stokmarknes er DPS Vesterålen blitt et livskraftig
faglig tilbud til befolkningen i regionen. DPS Vesterålen er et typisk eksempel på et DPS som
startet i det små og som har utviklet seg til i dag å ha et bredt faglig tilbud, god bemanning
med spesialiserte fagfolk og gode lokaler. Samspillet med det kommunale helsetilbudet synes
å være på plass, og DPS-et er et ledd i en helhetlig kjede av spesialisttjenester.
DPS-et i Vesterålen er utviklet av entusiastiske og dyktige fagfolk som har hatt ansvar og
satset. Det har vært faglighet som fundament, tro på egne krefter og tro på en desentralisert
modell. Dette, kombinert med politikere som ville satse på tilbudet i Vesterålen, har vært en
lykkelig kombinasjon.
Mye tyder på at befolkningen i Vesterålen får større deler av sitt tilbud lokalt enn mange
andre steder i Helse Nord. Det skyldes i hovedsak at en i Vesterålen har greid å rekruttere
spesialiserte fagfolk som gjør at det kan gis et fullverdig spesialisert tilbud. Gode fagfolk er
en suksessfaktor for å få på plass et bredt tilbud. Dette er noe av bakgrunnen for at Helse
Nord satser så stort på egen utdanning av legespesialister i voksen- og barne- og
ungdomspsykiatri. Samme satsing skjer nå også i psykologi.
Det er også i gang et forskningsprosjekt som evaluerer DPS-ene i Lofoten og Vesterålen, den
såkalte VELO studien. Vår egen gjennomgang og forskningsprosjektet vil gi oss viktig
kunnskap som grunnlag for den videre utvikling av tjenesten».
24.
Moderniseringsprosjektet
2013)
(2011-
VELO prosjektet (se kap. 13, side 89) viste at det var nøyaktig samme antall innleggelser fra
Lofoten DPS til NLSH Bodø psykiatri som det var innleggelser i lokal DPS seng i Vesterålen
DPS. Kostnadene ved innleggelse var også identiske.
99
Liggedøgn per 1000 innb. ved NLSH Bodø (psykisk helse og rusklinikken):
DPS
2004
2010, 2011 og 2012
Lofoten DPS
178
324
Salten DPS
105
470
Vesterålen DPS
82
236
Lofoten DPS hadde i 2010-12 188 flere liggedøgn per 1000 innb enn Vesterålen DPS og
Salten hadde 234 flere liggedøgn enn Vesterålen DPS.
Sengeplasser per 1000 innb. For 2008
DPS
Lofoten DPS
Salten DPS
Vesterålen DPS
Sengeplasser
0 (hadde senger i med.avd.)
0,93
0,78
Innleggelser ved DPS per 1000 innb. i 2008
DPS
Innleggelser
Lofoten DPS
0 (ikke tall for innleggelser med avd)
Salten DPS
319
Vesterålen DPS
170
Salten DPS hadde 149 flere liggedøgn for personer over 18 år enn Vesterålen DPS.
Det kommer frem at Lofoten DPS og Salten DPS har et betydelig høyere forbruk av
sykehussenger enn Vesterålen DPS. Salten DPS hadde 0,15 flere døgnplasser per 1000 innb i
2008.
I 2009 var det totalt 71,95 stillingshjemler i VDPS, hvorav 13,45 var Andenes, 14,8 var
Straume, 17,2 var Stokmarknes og 20,5 var VOP (herav var 17,5 behandlerstillinger).
I styresak 100/2011 i Nordlandssykehuset legger saksbehandler Trude Grønlund fram en sak
«Sammenligning av kostnader og personellbruk ved DPSene og sykehusavdelinger innen
psykisk helsevern for voksne i Helse Nord for 2010», med bakgrunn i rapportene som ble
utført i et prosjektarbeid for Helse Nord av tidligere økonomisjef i NLSH Jørn Stemland.
I rapportene ble det presisert at det var usikkerhet i datamaterialet i hovedsak knyttet til:
 Ulik
omfang
av
ambulering
(Vesterålen
hadde
stor
ambulant
og
dagbehandlingsvirksomhet på døgnenhetene)
 Ikke tatt med forbruk av sykehusavdelingene (Vesterålen hadde lite bruk av sykehusseng
jf. VELO prosjektet)
 Måler kostnader og ikke behandlingsresultat
 Ulik kodepraksis (det var velkjent at DPS-ene hadde svært ulik kodepraksis pga kravene
fra de forskjellige ledere til å øke inntektene)
 Kostnadsfordeling.
På tross av dette blir tallene i rapporten tatt som fakta, og ikke som presisert av Jørn
Stemland: «La resultatene stimulere til nysgjerrighet på hvorfor det er så store forskjeller».
100
På det første allmøte/info-møte som dir. P.M. Strand hadde på Stokmarknes rett etter
tiltredelsen, poengterte han at det var alt for mange døgnplasser i Vesterålen. Det er lett at tall
og statistikk blir til fakta.
Direktøren oppnevnte en prosjektgruppe i NLSH. I oppdraget fra direktøren ble anbefalingene
fra Nasjonal strategigruppe II lagt til grunn.
I styresak 2011/718 ble følgende forslag til endringer i VDPS foreslått:
 Opprettelse av 8 refusjonsberettigede stillinger ved å omgjøre miljøterapeutstillinger
(medfører tilsvarende økte poliklinikkinntekter)
 Omdisponering ved å endre fra 6 til 4 døgnplasser på VDPS Straume (medfører økte
refusjonsinntekter ved å øke den ambulante virksomhet)
 Noe økte behov pga økt ambulant virksomhet mht biler/ikt løsninger
 Å fjerne alle døgnplassene på VDPS Andenes vil få store konsekvenser for det samlede
fleksible behandlingstilbudet, og vil gi liten økonomisk gevinst.
 Nødvendig med et storstilt rekrutteringsarbeid for å rekruttere spesialister til hjemler som i
første omgang står tomme, og for å sikre en forsvarlig drift
Direktøren skriver i samme styresak følgende:
Det er overraskende å registrere at prosjektgruppen ikke finner grunnlag for å omstille
virksomheten i Vesterålen noe mer enn foreslått innenfor eksisterende ressurser. En reduksjon
fra 6 til 4 senger i Straume vil neppe vri virksomheten fra døgn til dag i tilstrekkelig grad for å
ta ned sengeforbruk og øke kapasitetsutnyttelsen.
Grunnen til dette kan være at prosjektgruppen visste at vridningen fra døgn til dag- og
ambulant virksomhet allerede hadde pågått kontinuerlig i årene forut, men at det ikke kom
fram i datamaterialet fra Jørn Stemland.
Vesterålen DPS hadde som premiss at døgnplassene først skulle brukes når de øvrige tilbud
(poliklinikk, ambulant team, akutteam og dagbehandling) ikke var tilstrekkelig. Samtidig var
det viktig å ha ledig plass når behov oppstod. Personalet på døgnenhetene, med unntak av
allmennpsykiatrisk avd. arbeidet både ambulant og dagbehandling på en veldig fleksibel
måte.
I 2011 ble 5 stillinger VDPS Andenes og 4 stillinger VDPS Straume omgjort til
refusjonsberettigede behandlerstillinger. Dette ble gjort for å høyne kvaliteten på tilbudene,
og synliggjøre aktivitetene på enhetene på en bedre måte.
Det ble nedsatt en egen arbeidsgruppe for å beskrive endringer for VDPS. I Styresak
2013/532 «Modernisering og omstilling av Psykisk helse- og rusklinikken, Vesterålen DPS»
vedtas følgende:
 VDPS består av to døgnenheter, VOP, et Ambulant akutteam og en ambulant enhet.
 Ambulant akutteam etableres som egen enhet med enhetsleder, 2 overleger, 1 Lis-lege, 2
psykologer og 4 høyskoleutdannede, til sammen 10 årsverk. Teamets åpningstid skal være
0800-2000 mandag - fredag og noe åpningstid i helgene vurderes.
 VOP organiseres som selvstendig enhet med enhetsleder og 11 behandlingsårsverk. Av
disse skal det være 2 overleger, 1 Lis-lege og 3 psykologstillinger.
 VDPS Andenes etableres som en Ambulant enhet med til sammen 6 terapeuter (en
reduksjon fra 13,5 stillinger), hvorav en i 50 % av sin stilling skal være enhetsleder.
101




Spesialistytelser ytes fra Ambulant akutteam, som blir den nærmeste samarbeidsparten til
ambulant enhet.
VDPS skal ha 8 heldøgnsplasser og 4 femdøgnsplasser, hvorav de 8 som i dag ligger på
Stokmarknes videreføres og femdøgnsplassene legges til enheten på Straume.
Døgntilbudet på Andenes legges ned. Total reduksjon i døgnkapasiteten utgjør da 6
senger.
For pasienter innlagt til døgnbehandling etableres det egen behandlerstab, bestående av 2
overleger, 1 Lis-lege og 2 psykologer. Behandlerstaben organiseres i stab hos avd.leder og
lokaliseres til Stokmarknes.
For å gjøre spesialistdekningen robust nok til å håndtere innlagte pasienter i
døgnbehandling, etablere Ambulant akutteam og ha en poliklinikk med tilstrekkelig
kapasitet, treger DPSet å øke andelen spesialister. Gruppen foreslår at DPSet skal ha 6
overleger, 3 Lis-leger og 7 psykologer. DPSet mangler da 2 overleger, 1 Lis-lege og 3
psykologer i forhold til i dag. Etableringen av disse stillingene finansieres ved
omdisponering av 10,4 årsverk fra døgnenheten på Andenes og i tillegg kommer økte
inntekter fra økning av refusjonsberettigede årsverk med 10,5.
VDPS hadde vært i omfattende omstillingsprosesser siden OU-prosjektet i 2007,
moderniseringsprosjektet i 2011 og 2013. Alle ansatte var motivert for å implementere
endringene som fremkom i Moderniseringsprosjektet og følte samtidig en lettelse over at en
langvarig prosess var overstått.
Det var i august 2013.
25.
Vesterålen DPS etter Moderniseringsprosjektet
Andenes
I prosessen med Moderniseringsprosjektet forstod de ansatte ved VDPS Andenes etter hvert at
det ville gå mot nedleggelse av avd. etter de signaler man fikk fra klinikkledelsen. I prosjektet
ble døgnenheten nedlagt og stillingene redusert fra 13,5 til 6 stillinger som foreslått.
Personalet følte at alt var usikkert og utrygt på arbeidsplassen og valgte å søke seg til andre
jobber i kommunen eller å flytte. 1. mars 2015 sluttet den siste miljøterapeut/behandler.
Bygningene vurderes solgt.
Klinikksjefen forklarer på VOL (Vesterålen online) 15.11.14 at "driften har avviklet seg selv.
Det er ikke pasientgrunnlag nok til at det er noe poeng i å lyse ut ledige stillinger og det har
ikke kommet noen reaksjoner fra pasientene på nedtrappingen."
Vesterålen DPS har dermed mistet en meget kompetent personalgruppe, som det gjennom
årene har vært brukt mye ressurser på kompetansehevende tiltak i form av videreutdanning,
kurs, veiledning mm som det vil ta mange år å bygge opp igjen.
102
Straume
Gjennom Moderniseringsprosjektet 2012/2013, ble avd. redusert med to døgnplasser til fire
og det ble helgestengt. Dette betydde at den pasientpopulasjonen som i stor grad benyttet seg
av avdelingen, vanskeligere kunne nyttiggjøre seg av tilbudet, da det nå ble «avbrutte»
opphold og lite kontinuitet.
Med bakgrunn i flere forhold avtok antall innleggelser. Etter innstilling fra klinikksjefen ble
det i styret for Nordlandssykehuset vedtatt nedleggelse i februar 2015. Inntak av pasienter
opphørte i november 2014 og personalet ble fritatt fra oppmøteplikt til den endelige
nedleggelsen. I dag er avdelingen solgt til vertskommunen Bø for kr. 500.000 (bygget kostet
ca kr. 30 mill. da det ble bygget i 2003). Personalet ble tilbudt arbeid på VDPS arbeidssted
Stokmarknes, hvilket betyr 1,5 t reise hver vei. En takket ja til dette. Noen har takket ja til
jobb hos en privat aktør som leier bygget av Bø kommune.
På den måten ble ytterligere en døgnenhet nedlagt, samt 14,8 stillingsressurser.
Som ved nedleggelsen av enheten på Andenes fjernet man personale som det gjennom årene
var investert utrolig mye kompetanse i, og som det vil ta mange år å evt. bygge opp igjen.
Avdelingsleder anfører at det ikke skal drives "luksuspsykiatri", VDPS skal kun ta seg av de
pliktige oppgaver. Pasienter med langvarige psykiske lidelser er kommunenes ansvar. Hvis de
trenger til innleggelse kan dette skje enten ved kortvarige (dager) innleggelse ved VDPS eller
ved sykehusavdeling i Bodø.
Døgnplassene på VDPS Andenes og Straume var i all hovedsak beregnet for pasienter med
langvarig alvorlig psykisk lidelse. Når pasientgruppen ikke lenger skulle ha dette tilbudet, ble
selvfølgelig antall innleggelser og liggedøgn kraftig redusert.
Forklaringen fra klinikkledelse, direktør og foretaksstyret er at det ikke kan forsvares å
opprettholde døgndrift med minimalt pasientbelegg. Det er en effektiv forklaringsmodell som
alle lett kan forstå, og derfor var det ingen som kunne protestere. Ved nedleggelsen av
enhetene har et nødvendig behandlingstilbud til denne pasientgruppen falt bort.
Klinikkledelsen kan umulig ha forstått innholdet i de nasjonale føringer (senest ”Sammen om
mestring” 2014), men har laget sin egen definisjon tilpasset det behov ledelsen har hatt for å
bruke psykiatrimidler til å gjøre de store underskuddene i foretaket så små som mulig.
Nå er det igjen en allmennpsykiatrisk enhet (akuttenheten) på Stokmarknes, en poliklinikk
som skal være stasjonær på Stokmarknes (og ikke som før, hvor VOP også reiste ut i
kommunene) og ambulant akutteam (pr. dato 4 ansatte, skal utvides til 10) som skal ta seg av
de i snitt 2-4 akutte henvendelser pr uke. VOP skal gi et effektivt behandlingstilbud til de
pasienter som er i stand til å komme til VOP, utredes med diagnose, gis et standardisert
behandlingsopplegg ut ifra diagnosen og avsluttes.
Det faktiske forhold er at VDPS fra februar 2014 til juni kun har hatt en fast overlege i 30 %
stilling. De fire andre overleger avsluttet av forskjellige grunner sine arbeidsforhold. Fra
1.9.15 ansettes en ny fast avdelingsoverlege. Det er ikke ansatt Lis-leger per 1.9.15.
VOP
Det er også gjort betydelige endringer ved VOP og det ambulante akutteam.
103
Ansatte på VOP ble fra den ene dagen til den andre beordret til å opphøre med
reisevirksomhet til kommunene. De pasienter som ikke kunne (av forskjellige årsaker)
komme til VOP ble avsluttet. Behandlerne på VOP skal være stasjonære på kontor på
Stokmarknes, arbeide med diagnostisering, utredning og kortvarig behandling. Det er store
krav til økning i antall konsultasjoner. Alt som er mulig av hjelpetiltak ble tatt i bruk slik at
behandlerne kan arbeide mest mulig ”effektivt” og med høyest mulig produksjon.
Det "nyopprettede" ambulante akutteam skal kun arbeide med akutte henvisninger. Det ble
satt strenge krav for innleggelse. Overlegedekningen har siden februar 2014 foruten overlege i
30 % stilling bestått av overlegevikarer som er til stede fra en uke til flere måneder.
Overlegevikar på allmennpsykiatrisk enhet skal være tilgjengelig for ambulant akutteam en
time hver ettermiddag.
VDPS
Endringene og reduksjonene som er gjort i VDPS etter at Moderniseringsprosjektet ble vedtatt
i 2013 er gjort uten noen prosjektgruppe, men utelukkende etter ønske og behov fra ledelsen.
De siste to år har NLSH gått med henholdsvis 200 mill kr og 170 mill kr i underskudd. For
2015 har Helse Nord vedtatt å akseptere et underskudd på 70 mill kr under forutsetning at de
tre andre foretak går med til sammen et tilsvarende overskudd.
I budsjettforslaget for 2016 er direktørens forslag å redusere Psykisk helse og rusklinikken
med ytterligere 20 mill. kr.
Samarbeidspartnere i kommunehelsetjenesten opplever at de har mistet samhandlingen med
VDPS. Personer med alvorlig psykisk lidelse får ikke nødvendig hjelp. Enkelte fastleger
forteller at de har sluttet å henvise til VDPS da de ikke ser noen hensikt i å bruke tid til å
skrive søknad når de vet at de ikke vil få noen hjelp.
En arbeids- og prosjektgruppe er nedsatt i 2015 for å vurdere sammenslåing av DPS Salten,
Lofoten og Vesterålen.
26.
Psykisk helse og rusbehandling i
Helse Nord RHF. Mental Helse, januar 2015
Mental Helse i de tre nordlige fylker sendte 4. januar 2015 et brev til helse- og
omsorgsminister Bent Høie, med kopi til Helse Nord.
Overskriften er: Psykisk helse og rusbehandling i Helse Nord RHF. Mental Helse gir uttrykk
for sin frustrasjon over den manglende oppfølging av opptrappingsplanen og nedleggelse av
tilbud i Helse Nord.
Det følgende er utdrag av dette brevet:
Det er uttrykt en klar politisk målsetting at DPS skal opprustes for å gi gode tilbud når
psykisk helsevern omorganiseres i samsvar med intensjonene i Samhandlingsreformen.
104

Den 14.11.14 vedtok styret for Nordlandssykehuset HF å legge ned tilbudet ved
Vesterålen DPS på Andenes.
 Jansnes ved Alta er vedtatt nedlagt fra 1.januar.
 Døgntilbudet ved sykehuset på Gravdal i Lofoten er varslet nedlagt.
 Rus- og psykiatriposten ved UNN vurderes nedlagt.
 Sterke signaler forteller at tilbudene ved avd. Straume i Vesterålen, Storsteinnes i
Balsfjord i Troms og i Lakselv i Finnmark er utsatte enheter.
Nedleggelsene er begrunnet i behov for å finansiere investeringer.
PasOpp rapport nr. 4-2014 gir en klar vurdering fra fastlegene om at DPS-tilbudet ikke er i
samsvar med behov. Pasienter som blir henvist fra fastlegene, får ikke behandlingstilbud ved
DPS med en rekke faglig irrelevante begrunnelser. Dette stemmer fullstendig med det som
pasienter i fortvilelse gir uttrykk for til brukerorganisasjonene. "Ikke syk nok", "mangelfull
utfylling av henvisningsskjema", "ta ny kontakt med fastlegen" eller tilsvarende uttalelser
viser en nedlatende og useriøs holdning både i forhold til pasient og i forhold til fastlegen som
samarbeidspart om pasientens beste og pasientens behandlingsbehov.
I veilederen "Sammen om mestring" blir det uttrykt: "Kun brukeren kan bedømme om
tjenesten eller behandlingen fungerer tilfredsstillende." Det har gitt forventning om at
pasientens virkelighet skal telle i vurderingen av tjenestens kvalitet.
Det vi nå opplever, øker både utrygghet, håpløshet og oppgitthet hos stadig større
pasientgrupper innen psykisk helsevern og rusbehandling.
Gapet mellom forventningene som er skapt ved mål og intensjoner slik de er beskrevet, og
den virkeligheten som psykisk syke og rusavhengige erfarer, er enorm. Likevel beskriver
spesialisthelsetjenestens ledere vekselvis en rosenrød virkelighet som ikke eksisterer, eller de
viser til kommunenes forpliktelser.
Det som var gode politiske intensjoner om samhandling mellom ulike nivåer og ulike
tjenesteutøvere innen psykisk helsevern, er i ferd med å bli en vedvarende kamp om å
minimere sitt eget budsjettområdes kostnader med pasientene som kasteball og svarteper.
Fastleger som Mental Helse Nordland har bedt om vurdering fra, oppgir at enkelte leger er
kommet til et punkt der de ikke lenger skriver henvisning til DPS fordi de opplever det som
nytteløst, selv om pasientens behov ut fra en faglig vurdering tilsier at det er nødvendig
behandling. De kan også fortelle at mange psykisk syke ikke lenger søker legehjelp, fordi de
ikke orker belastningen ved å bli avvist eller mangler tillit til at de vil få hjelp.
Det er knapt mulig å komme lenger unna målsettingene om trygge, tilgjengelige og
virkningsfulle tjenester.
I sum viser erfaringene dermed at alle vakre formuleringer til tross, så er brukernes
beskrivelser, vurderinger og bidrag for å påvirke til gode tjenester forgjeves.
 Saker som har store konsekvenser for behandlingstilbudene forberedes i stillhet og uten at
brukerrepresentanter er invitert til å delta.
 Brukerutvalg opplever at saksdokumenter til omfattende og betydningsfulle saker
ettersendes i stedet for å distribueres sammen med innkallelsen. Det blir ved det ikke
mulig å kunne utføre et forsvarlig vurderingsarbeid som brukerrepresentant.
105

Spørsmål og kritiske vurderinger som blir uttrykt fra brukerorganisasjonene blir stående
ubesvart- "forsøkes tiet i hjel". Det omfatter brudd på Forvaltningslovens bestemmelser,
og gjelder alle nivåer i forvaltningen.
Politiske dokumenter poengterer at behandlingstilbudene innen helsetjenestene skal være
kunnskapsbaserte.
Det er en intensjon som brukerne og brukerorganisasjonene har slutte seg til. For at det skal
bli en virkelighet, forutsetter det at flere premisser er tilstede.
Kvalitet og behandlingsresultater kan ikke måles gjennom budsjett- og regnskapstall, telling
av liggedøgn, antall utskrivninger og ventelister.
"Kunnskap" er et begrep som ikke forteller noe som helst om kvalitet. Først når den relevante
kunnskapen blir tatt i bruk, og når den blir tatt i bruk i behandlingsetiske rammer, gir den
indikasjon på kvalitet.
Begrep som "forsvarlig", "tilstrekkelig" og "nødvendig" som i dag benyttes om tjenester
innen psykisk helsevern og rusbehandling er skjønnsmessige uttrykk basert på subjektive
vurderinger. Når disse begrepene i utstrakt grad benyttes på administrativt ledernivå er de
svært fjernt fra å være uttrykk for en kunnskapsbasert tjeneste.
Slike vurderinger benyttes også som grunnlag i vurderingene ved endring og nedlegging av
behandlingstilbud og uten at fagutøvernes praksiserfaring og brukererfaring er lagt til grunn.
Da bygger beslutningene i beste fall på manglende innsikt og kompetanse.
Hva slags kunnskap er det helsetilbudene skal bygge på?
Når det gjelder vurderingen av hva som er god behandling er det ikke økonomiskadministrativ ledelse som sitter med kunnskapen, men de som erfarer tjenestetilbudet og de
som møter pasientene, som har en helsefaglig utdanning og som erfarer forskjellen på god,
mislykket og mangelfull behandling.
Det er bare ved å bygge på den relevante kunnskapen i en etisk handlingsramme at et godt
behandlingstilbud kan utvikles. Utviklingen som vi ser nå, skjer med en avvisning av den
relevante fagkunnskapen og med avvisning, arroganse til og fortielse til brukernes reaksjoner.
27.
Sluttbetraktninger
Forutsetningen fra Nasjonal Strategigruppe II for å gjennomføre endringer i ressursfordeling
var:
 at de samlede ressurser i Foretaket skal sikres økonomisk av RHF (Helse Nord)
 at endringen av ressursfordelingen mellom sykehus/DPS i 2015 skal være 60 % til DPSene og 40 % til sykehuset i foretaket.
 at frigjorte midler ved f. eks effektiviseringstiltak skal benyttes innen psykisk helsevern
106

at det skal gis tydelige føringer fra RHF (Helse Nord) om at psykisk helsevern skal
skjermes.
Uansett agenda, har Styret i Foretaket fjernet 10-20 mil.kr. hvert år de siste 3-4 år fra Klinikk
for psykisk helse og rus, økonomiske ressurser som skulle vært brukt til å styrke DPSene.
Dette er stikk i strid med det Helsedirektoratet og Helse- og Omsorgsdepartementet har stilt
som krav til det enkelte RHF og foretak, hvor reduksjonen på sykehus skulle overføres til
DPS, som skulle styrkes.
I Oppdragsdokumentet for 2015 fra Helse nord er et sentralt mål å utvikle gode pasientforløp
og flere tjenester der folk bor. Innen psykisk helse skal DPS og BUP prioriteres og psykisk
helsevern og rus skal ha en årlig vekst som er høyere enn for somatikk. Ledelsen i NLSH
forholder seg ikke til disse føringer.
Det er et gjennomgangstema i de forskjellige Nasjonale føringer (sist i «Sammen om
mestring» 2014) at strukturelle endringer i spesialisthelsetjenesten skal drøftes med
kommunehelsetjenesten i forkant. I Nordlandssykehuset (NLSH) er kommunene i Vesterålen
i etterkant blitt informert om hva som har skjedd og hvilke beslutninger som er tatt. Dette er
et alvorlig brudd med de oppdrag ledelsen i NLSH har fått fra sine eiere.
Ledelsen og styret i NLSH har brukt uttrykket at «Vesterålen har en luksuspsykiatri». Det er
vanskelig å forstå en slik uttalelse uten at ledelsen/styret er så langt ifra virkeligheten som
mulig og at de tenker hovedsakelig på økonomiske innsparinger for å få budsjettet til å
balansere. Det virker svært sårende for de som arbeider i Vesterålen DPS. For pasienter og
deres pårørende må det være uvirkelig og uforståelig. Ingen av tiltakene i plan for videre
utbygging av VDPS 2001 – 2006 er gjennomført. Tiltakene var den gang vurdert for å få et
fullverdig DPS.
Det som har skjedd med VDPS i årene siden klinikkmodellen ble vedtatt, er at store
investeringsverdier (VDPS Straume og Andenes) og personellressurser er fjernet på veldig
kort tid. Dette er i sterk kontrast til det enormt store arbeid som over år ble brukt i
oppbyggingen av VDPS. Den gang ble det gjort grundige undersøkelser av behov og
utarbeidelse av tegninger og planer til minste detalj på behandlingsenhetene som skulle
bygges opp. Det var politiske diskusjoner og vedtak om hvor enhetene skulle etableres.
Fylkeslegen skulle godkjenne personalplan og bygningsmessige forhold på detaljnivå. Det ble
brukt store ressurser i ansettelsesprosessene av personale, og ikke minst store ressurser (både
menneskelige og økonomiske) på å utvikle nødvendig kompetanse, i et fagområde hvor det
ikke var kompetanse å hente «utenfra».
Dette står i sterk kontrast til den hurtige avviklingen av enheter og oppsigelser av personell
som nå har funnet sted. En mulig forklaring er at helsevesenet før foretaksreformen var styrt
av folkevalgte politikere, mens det politiske system i dag nærmest fullstendig har overlatt til
økonomer og byråkrater i foretakene å ta avgjørelser med økonomi og budsjettbalanse som
hovedagenda.
Et stort problem i dag er at ingen vet hvor mange døgnplasser det faktisk er behov for. Ingen
vet heller hvorvidt poliklinikk og ambulant akutt behandling fullt ut kan erstatte døgnplasser.
Likevel fortsetter helseforetaket nedbyggingen!
107
Det tok 15 år med lokalt planarbeid, engasjement fra fylkespolitikere, ansatte i
Helsedirektoratet og departement for å bygge ut VDPS i tråd med føringene. I 2003 sto den
siste døgnenhet ferdig på Straume i Bø. Den videre utvikling fortsatte med stadige endringer i
funksjoner og innhold tilpasset behovene. Kunnskapen og anbefalingene om bruker- og
pårørendemedvirkning, likeverdighet i møtet mellom pasient og behandler, familie- og
nettverksperspektiv, bedringsprosesstenkning, recovery og empowerment var i fokus. Det er
paradoksalt og tankevekkende at VDPS de seneste årene har blitt kraftig redusert både i
forhold til døgnplasser og bemanning med bakgrunn i en økonomisk vanskelig situasjon i
foretaket.
Gjennom alle nasjonale føringer har mennesker med langvarig alvorlig psykisk sykdom blitt
fremhevet som pasientgruppen som helsetjenesten skal ha et spesielt fokus på å gi et best
mulig behandlingstilbud i et tett samarbeide og samhandling med kommunene med et felles
behandlingsansvar.
Når klinikksjefen definerer bort denne pasientgruppen fra oppgavene til VDPS, blir
selvfølgelig døgn-/dag-/ambulantaktiviten fra VDPS Andenes og Straume kraftig redusert.
Direktøren og Styret i Nordlandssykehuset blir informert av klinikksjefen om at aktiviteten
har blitt kraftig redusert og døgnplasser står tomme. Alle kan forstå at det ikke er økonomisk
forsvarlig å opprettholde døgnplasser når de ikke er i bruk. Dermed er det lett å gjøre vedtak
om nedleggelse, og hverken pasienter, pårørende, presse eller befolkning har argumenter i
mot. I følge oppdraget fra Oppdragsdokumentet skulle de frigjorte økonomi- og
personellressurser vært beholdt på DPS nivå.
Helse- og omsorgsdepartementet gir hvert år klare føringer i oppdragsdokumentet for hvordan
psykisk helse og rus skal videreutvikles. Jeg undrer meg over at ressurser innen psykisk helse
og rus fjernes i Nordlandssykehuset og spesielt i Vesterålen, uten at det får noen
konsekvenser for ledelsen i Nordlandssykehuset og i Helse-Nord.
Foto: Pia Birgitte Jessen
108