Etter en slik fluesoppsuppe, trengs det en skikkelig moralsk

12
MENINGER
Fredag 12. desember 2014
KLASSEKAMPEN
Etter en slik fluesoppsuppe, trengs det en skikkelig moralsk
Det trellbundn
FAKTA
Witoszek-debatten:
■ I Klassekampen 4. desember gikk
Nina Witoszek
MED ANDRE
ORD
Ingenting er kjedeligere for
avisers leserne enn meta-debatter av typen: Oscar Dybedahls
syn på Nina Witoszeks syn på
Slavoj Žižeks og Noam
Chomskys syn på Lenin! Man
kan forstå at sultne hjerner fort
slutter å interessere seg for
intrikate sitater og kontra-sitater
og velger å kaste seg over siste
nytt i Telenor-skandalen i stedet.
Og ingenting er mer uinspirerende enn akademiske krangler
om hva en forfatter mente eller
ikke mener på side 67 eller 68 av
sin siste bok.
Men den giftige fluesoppsuppen Oscar Dybedahl har kokt opp
i Klassekampen 4. desember, er
så krydret med kriminelle
beskyldninger at ikke bare føler
jeg behov for å renvaske meg; jeg
trenger en skikkelig intellektuell
og moralsk detox.
Som forsker med en folkloristisk
(eller katolsk) tilbøyelighet til
tredeling, vil jeg da svare på
Dybedahls ondskapsfulle angrep
i tre avsnitt. I den første delen vil
jeg sette vår debatt i en bredere
ideologiske kontekst. I den andre
vil jeg svare på hans anklager om
min påståtte miksing og triksing
med sitater fra Žižek, Marcuse,
Chomsky og co.
Oscar Dybedahl løs på noen av
forskeren Nina Witoszeks tekster
om Slavoj Žižek, Herbert Marcuse
og Noam
Chomsky, og
ga flere
eksempler
på det han
mener er
selektiv og
uredelig
kildebruk fra
Witoszek.
■ Dybedahl
anklaget
Witoszek for
å bedrive
Klassekampen
forsknings4. desember
juks og for å
ha brutt de
akademiske redelighetsprinsippene
gjennom løgn, kontekstløs sitering
og manipulering av sitater.
■ I dag svarer Witoszek på
anklagene.
Forfatteren:
■ Nina Witoszek (f. 1954) er
forskningsleder og professor ved
Senter for utvikling og miljø ved
Universitetet i Oslo. Hun har vært
stipendiat i Uppsala, Cambridge og
Oxford, og gjesteprofessor ved
Stanford University.
elle strømninger som er enten
totalitære eller desiviliserende?
1. Dybedahl har anklaget meg for
intellektuell uredelighet. La oss
da være redelige og klargjøre
hvilke verdiplattformer vi
snakker ut ifra. Og la oss begynne med hovedmotstanderen i
denne debatten som er – nei, ikke
Oscar Dybedahl – men Slavoj
Žižek: en intellektuell rockestjer-
«Enten tror man på skitne
diktatoriske løsninger, eller
så holder man liberale
demokratiske verdier hellig»
I den tredje vil jeg vende
tilbake det sentrale spørsmålet
jeg har stilt i mine artikler om
Žižek og i de fleste av mine
andre skrifter: Er det noe
verdifullt eller konstruktivt å
hente fra det postmoderne
venstres romanse med marxisme – eller er den pågående
flørten rett og slett en farlig og
uansvarlig lek med intellektu-
ne som alltid har vært ganske
åpen om sitt ideologiske ståsted.
Han har definert seg selv, mer
enn en gang, som en trofast
leninist – altså en tilhenger av en
russisk despot som ifølge
arkivmateriale introduserte den
røde terroren i den unge Sovjetunionen ved å metodisk slakte
tusener av mennesker.
Jeg på min side gjør ingen
hemmelighet av at jeg betrakter
meg som en grønn liberal
sosialdemokrat vaksinert mot
den leninistiske diktatur av min
egen og min families virkelige
livserfaring med leninisme. Så
vidt jeg kan se publiserer Oscar
Dybedahl på
Marxist
forlag og
representerer således
tilsynelatende det
radikale
venstre i
Norge. Våre
synspunkter på
leninisme,
zizekisme
og marcusisme er da åpenbart
preget av svært forskjellige
ståsteder i det politiske verdilandskap.
2. Oscar Dybedahl hudfletter meg
for grunnløst å mene at Žižek –
og 1968-helter som Herbert
Marcuse, Noam Chomsky og
Michel Foucault – er totalitære
tenkere, og anklager meg for å
feilsitere deres arbeider. Her
feilsiterer faktisk Dybedahl meg.
Jeg har ikke hevdet at de er
totalitære. Jeg har argumentert
for at de har ført en romanse med
totalitære tyranner og spredd et
ekstremistisk tankesett.
Jeg er for øvrig ikke alene om å
mene dette. Det er nok å lese
fremragende studier av intellektuell tyrannofilia hos blant annet
Chomsky, Marcuse, Foucault og
Jacques Derrida i bøker som
Oxford-professor Roger Scrutons
«Thinkers of the Left» (1998),
Columbia-professor Mark Lillas
«The Reckless Mind» (2003) eller
CUNY-professor Richard Wolins
«The Seduction of Unreason»
(2006).
Deres forskning går nøye inn
på hvordan de største akademiske påfugler både på venstre- og
høyresiden har vært fascinert av
de mest avskyelige despoter som
Hitler, Mao, Trotskij, Lenin,
Hoxha, et cetera.
Når det er sagt, er det alltid
monkey business å lese og tolke
politisk ladede skrifter. Jeg
hadde gleden av å studere under
en av verdens ledende Marxeksperter, Professor Leszek
Kolakowski ved All Souls i
Oxford. Kolakowski startet sin
karriere ved Universitetet i
Warszawa som Polens mest lærde
marxist, kjent for sine elegante
fortolkninger av marxisme-leninismen i den tidens verdensledende marxistiske ekspertmiljø.
Men den modne Kolakowski,
som jeg studerte under i Oxford,
fremførte de samme sitater fra
Marx og Lenin, men da fra andre
TYRANNOFILIUS REX: Oscar Dybedal holder seg med feil forbilder,
sider – og i en stikk motsatt
fortolkning. Han siterte faktisk
Marx mot Marx.
De fleste produktive forfatterskap har inkonsistenser. Tenkere,
som andre mennesker, utvikler
seg over tid – dette gjelder
åpenbart den unge og den modne
Karl Marx. Men noen forvirrer
mer enn andre.
Jeg har hevdet at antiliberale
intellektuelle som Marcuse og
Chomsky – og postmoderne
sofister som Foucault og Žižek
– er i denne klassen. Ikke bare
forvrenger de sannheten, men
deres tenkning bringer liten
nytte utover ordspillet selv. Ikke
rart derfor at for hvert tyrannofilisk sitat jeg serverer, kan
Under vignetten «Med andre ord» presenterer Klassekampen lengre tekstar frå eksterne skribentar, om aktuelle emne innan politikk, vitskap, kultur og samfunn. Kronikk- og debattredaktør vurderer
bidrag til sidene: Send tekstframlegg til [email protected]. Maksimal lengd: 10.000 teikn inkludert mellomrom. Legg ved bilete av artikkelforfattaren. Klassekampen honorerer normalt ikkje innsendt stoff.