docEGDE nr 2 - 2010 - Agder Historielag
download 
Report Transcription
EGDE nr 2 - 2010 - Agder Historielag
Nr. 2 - 2010 - 34. årgang egde ● ● ● ● Vellukka temamøte ....................................... 18 – 21 Nytt barnevandrarprosjekt i AH .............. 22 – 27 20-årsjubileum for Torridal Historielag 40 – 41 30-årsjubileum for Holum Historielag .. 47 – 48 Re f er a t m . m . f r å T e l e m a r k s t u r e n ; s i d e 7 - 1 1 egde Opplag: 1200 Besøksadresse: Gyldenløves gate 11, 3. høgda Kristiansand Postadresse: Postboks 136, 4662 Kr.sand Telefon: 97 06 44 85 E-post: [email protected] Heimeside: www.agderhistorielag.no Ansvarleg redaktør: Borghild Løver Tlf. 97 06 44 85 Stoffet til Egde er levert av: Beint Foss Per Reidar Christiansen Ivar Haugen Leiv Torstveit Randi Lohndal Frestad Paul Sveinall Åse Buli Egerhei Harald Odd Steen Osmund V. Eikeland Hilda Helene Neset Liv Kirsten Rølland Olaf Moen Anne Austad Solveig Lima Ådne Fardal Klev Bjørn Slettan Borghild Løver Grafisk tilretteleggjing og produksjon: GRAFISK PARTNER Henrik Wergelands gt. 50B Pb. 384, 4664 Kristiansand Tlf. 38 02 19 12 E-brev: [email protected] Framsidebilete: Frå turen på Telemarkskanalen som Agder Historielag hadde i august. Foto: IVAR HAUGEN 2 Lederen har ordet Permanent løsning på kontorspørsmålet Da Johnny Haugen blei avløst av Borghild Løver som sekretær for Agder Historielag for noen år siden, var det ikke lenger aktuelt for laget å ha kontor hos Stiftelsen Arkivet på Vestervegen. Kontoret på Arkivet var knytta til Johnny, som var stipendiat der på den tida. Heldigvis oppsto det ingen krise, for også Borghild hadde andre jobber enn i Agder Historielag. Hun var nemlig - og er fortsatt - også skrivar for Noregs Mållag i Agder. Dermed kunne vi inngå en avtale med mållaget, som holder til midt i Kristiansand sentrum, om kontorplass og møterom der. Dette er en ordning som har fungert fint i flere år nå. Men vi var på utkikk etter en mer permanent løsning på kontorspørsmålet, og flere alternativer blei undersøkt. Så dukka plutselig Bentsens hus i Posebyen i Kristiansand opp som en interessant mulighet. Vest Agder Fylkesmuseum, som hadde disponert stedet i noen år, ønska å avslutte sitt engasjement, og Kristiansand kommune, som eier huset, var på utkikk etter nye bruksmuligheter. Samtidig hadde kommunen bevilga en større sum til restaurering. Etter litt fram og tilbake blei det etablert ei brukergruppe som inngikk en foreløpig avtale med Kristiansand kommune, som på sin side satte i gang arbeidet med å sette huset i stand. Men det gikk seint og årene gikk. Og mange av oss hadde nok håpt at Agder Historielag for lenge siden skulle vært godt etablert med kontor, møterom og samling av lokalhistorisk litteratur i Bentsens Hus. Men det skulle gå både vinter og vår og mer til før kommunens restaurering av bygget var ferdig. Ja, det begynner faktisk å bli flere år siden at dette prosjektet første gang blei omtalt her i Egde. Men nå begynner tingene å falle litt mer på plass. For 18. november i år holdt Agder Historielag for aller første gang styremøte i Bentsens Hus. Ennå er det hele litt uferdig og kontormøbler mangler, men de to rommene som Agder Historielag skal disponere, er praktisk talt ferdig oppussa. Og resultatet er veldig bra. I skrivende stund har vi også fått bekrefta at vi trolig kan få diverse kontormøbler fra Agder Energi, som akkurat har flytta til nye lokaler. Forhåpentligvis kan vi holde offisiell åpning utpå vårparten en gang. Og navnet vil trolig bli « Agder Lokalhistoriske Senter». Med ønske om en flott, historisk vinter. Skrivaren har ordet Beint Foss Gode sogeinteresserte! Det er ei travel tid me har no! Fyrst av alt, tusen takk for alle årsskrift lokallaga sender inn til oss! Me tykkjer det er utruleg moro å presentere ein ørliten smak av dei her i bladet i form av bokmeldingar. Så må de ikkje fortvile om ikkje bokmeldinga frå nett dykkar årsskrift ikkje kjem i fyrste nummer – så tjukt som bladet EGDE no har vorte, er det naudsynt å fordele bokmeldingane nokolunde jamt. For dette nummeret, så har me ikkje teke med dei årsskrifta/bøkene som er komen inn til oss etter byrjinga av oktober. Dette fordi bokmeldarane sjølvsagt må ha ei viss tid til å lese og skrive. Er de i tvil om boka er komen fram, så kan de gjerne sende ein førespurnad på e-post [email protected]. Så er Bentsens hus endeleg i ferd med å verte sjarmerande, moderat oppussa. Agder Historielag har ikkje hatt høve til å køyre dugnad på dette arbeidet, slik som dei andre samarbeidspartnarane/laga no gjer, men har knytt til seg ein handverkar som har gjort jobben. Dette er han no ferdig med, og me er særs nøgde med resultatet. No står det att å finne høvelege kontormøblar, installere breiband osb. før me kan byrje å bruke det som kontor. Det er ikkje realistisk å flytte inn før over nyår, og då som no vil det vere naudsynt for den som vil kome på gjesting/sjå huset å avtale dette på førehand. Du er alltid velkomen til å sende e-post – eller til å ta ein telefon til 97 06 44 85 – men eg sit av og til i møte, og kan ikkje alltid ta telefonen – men då ringjer eg stort sett opp att same dagen. Hugs òg å ta ein kik på heimesida vår med jamne mellomrom, www.agderhistorielag.no, der kan du finne så ymse! Skulle du mellom anna ha rota bort eit EGDE i løpet av dei siste to åra, så kan du finne det att der! Og så ligg registeret for alle årsskrifta frå 1914 og fram til i dag der – det kan vere greitt å vite om du skulle ynskje å finne ut kva for årsskrift ein aktuell artikkel er i… Med ynske om ei god, historisk jul! Borghild Løver 3 Bentsens hus Råteskader på veggen under vindauget. Glimt frå oppussinga Endeleg er Bentsens hus i ferd med å verte ferdig oppussa: Kjøkenet, badet og dei to romma til venstre for innganga er no klåre til å brukast, sjølv om det under prosessen kom fram både råte under vindauget og husbukkete tømmer. Stor takk til Egil Bøhn, vår gode mann i oppussingsarbeidet. Frå inngangspartiet. Egil Bøhn har pussa opp skrivarstova til Agder Historielag. Lyse, trivelege fargar i Bentsens hus. Frå kjøkenet. 4 Etterlysning: Gårdsarkiv og eldre kildemateriale på avveie! Som mange sikkert er klar over, må slektsforskere og historikere som jobber med senmiddelalder frem til midten av 1600-tallet ta til takke med et fattigere og mer ensidig kildemateriale enn det en har til rådighet for yngre perioder. Kildene det er snakk om for den eldre perioden er i hovedsak trykte og utrykte dokumenter, såkalte diplomer, samt lov- og regnskapsmateriale. Kildematerialet en har til disposisjon i dag utgjør bare brøkdeler av det som en gang har vært produsert. Det sier seg selv at det er viktig å ta godt vare på det som ennå er bevart. Dette kan nok både arkiver, brukere og eiere av kildematerialet være enige om. Undertegnedes erfaring viser imidlertid at ønsker og praksis ikke alltid lar seg forene. Flere arkiv har tidligere hatt en altfor slapp utlånspraksis. Skrekkeksempelet er det Riksarkivet selv som står for. En større samling verdifulle 141500-tallskilder ble for noen tiår siden lånt ut til en bygdebokforfatter på Østlandet og gikk deretter i glemmeboken. Mange år senere tok heldigvis forfatterens enke affære og troppet uanmeldt opp på Riksarkivet med materialet, som for anledningen var dyttet ned i noen plastposer. Kildene hadde neppe blitt reddet dersom enka ikke hadde forstått rekkevidden av materialet. Selv om det heldigvis er bevart et nokså omfattende kildemateriale fra agderfylkene, i alle fall fra 1500-tallet og utover, kunne også denne landsdelen ha hatt flere kilder å rutte med om bare bevaringspraksisen hadde vært bedre. Riksarkivet må nok ta litt av skylden på sin kappe. Da gamle dokumenter for 100-150 år siden ble sendt dit på innlån, sikret en seg ikke fullverdige avskrifter av hele materialet. Dokumenter som ikke var aktuelle for publisering i kildeserien Diplomatarium Norvegicum (DN) ble dessverre bare kortfat- tet registrert. Deretter var det tydeligvis praksis å sende materialet tilbake til de respektive eiere. Problemet i dag er at noen av disse kildene synes å ha gått tapt. De er i alle fall nokså vanskelige å oppspore i våre dager. Et eksempel er et langt fra ubetydelig gårdsarkiv fra Haddeland i Holum, som jeg i samarbeid med Arkivverket og privatpersoner har forsøkt å spore opp. Riktignok er hele 22 av dokumentene fra Haddeland trykt i DN, slik at innholdet er bevart for ettertiden, men når tidsspennet her er fra 1369 til 1565, er det sannsynlig at gårdsarkivet har vært langt større. Antageligvis kan det ha inneholdt flere titalls yngre dokumenter. Et annet gårdsarkiv som muligens er tapt er et fra Roland i Sør-Audnedal, som for nærmere ett århundre siden var innlånt til Riksarkivet. Der ble det utarbeidet kortfattede register av samlingens 18 dokumenter før Riksarkivet sendte materialet i retur, uten å ha laget fullverdige avskrifter. Dette er ikke noe forsøk på en fullstendig kartlegging av gamle kilder på avveie, det jeg er ute etter er å bidra til økt oppmerksomhet rundt bevaringsproblematikken. Så kjære leser, kanskje du eller noen du kjenner kan hjelpe til med å redde slike vitnesbyrd om fortiden? Kjenner du til skjulte skatter i form av enkeltstående dokumenter eller samlinger? Nøl ikke med å ta kontakt med undertegnede, historielaget eller arkivar Oddleif Lian ved Statsarkivet i Kristiansand (tlf 38 14 55 00). Merk at ingen avleveringsplikt truer eierretten. I våre dager kan materialet enkelt fotograferes og deretter distribueres digitalt til kompetente brukere. Tenk etter hvor mye mer stas det er å løfte kildene ned fra historiens mørkeloft og ut i lyset til de mange interesserte! Per Reidar Christiansen [email protected] 5 Telemarkstur med Agder Historielag Ein ordentleg triveleg Telemarkstur vart skipa til av turnemnda ved Olav Arne Kleveland i midten av august – og det er ikkje anna ord for heile helga enn totalt vellukka. Gratulerer med vel gjennomført tur! Torsdag den 12. august 2010 kom med solskin og fint ver då me møttest ved anlegget til Risdal Touring på Evjemoen for å vere med på tur med Agder Historielag til Telemark. Bussen starta klokka 9 og ferda gjekk oppover Setesdalen og over Skafså til Grimdalstunet. Detta er heimen til den kjende bilethoggaren Anne Grimdalen. Her fekk me ei omvising, fyrst ute på vollen så inne i den gamle stova, før me gjekk inn i galleriet og såg på skulpturane som er utstilt der. Grimdalstunet var fyrste stoppestad. Frå Grimdalstunet gjekk ferda til Åmdals Verk gruvemuseum. Dette er bygd opp rundt kopparverkets historie, som strekk seg frå 1540 til 1945. Her vart me fortald historia til verket frå start til slutt før me iførde oss hjelm og blei med på ei omvising inne i gruva. Og hjelmen var nyttig, for det var særs lågt under taket. Då alle var samla i bussen igjen, køyrde me ned til Dalen Hotell og hadde dagens lunsj. Under lunsjen fortalde direktøren oss historia til hotellet og Telemarkskanalen. Gode og mette drog me frå hotellet og oppover i høgda igjen, forbi heimen til Ruisystrene og opp til Eidsborg Stavkyrkje, der me vart møtt av ein omvisar som tok oss med inn i den gamle stavkyrkja. Neste stopp var i Morgedal, rekna som skisporten si vogge, og FRAMHALD NESTE SIDE Lunsj på Dalen Hotell. skimuséet der. Her såg me skigåing frå dei tidlegaste tider via Sondre Nordheim og fram til i dag. Frå muséet fòr me til Morgedal hotell, der me skulle overnatte i to netter. Etter å ha sjekka inn på hotellet, gjorde me oss klar til middag med etterfølgjande hyggeleg samvær resten av kvelden. Andre dagen starta me med ein tidleg frukost før me sette oss i bussen for å køyre til Frå skimuséet i Morgedal. 8 Seljord, der me stoppa ved Seljord kyrkje og Landstad- monumentet som er lagd av Anne Grimdalen. Her ligg også «Sterke Nils»-steinen som veg 570 kilo. Ein lokal historikar fortalde om kyrkja, som er ei steinkyrkje bygd i romansk stil på midten av 1100-talet og vigd til St Olav. Vêret var veldig dårleg denne morgonen, med mykje regn, så me sat bare i bussen medan han fortalde om kyrkjene her. Det hadde tidlegare vore to kyrkjer her. Den andre kyrkja blei kalla Taralds kyrkja. Etter å ha teke farvel med Seljord køyrde me gjennom Flatdal og til Nutheim der me hadde ein liten stopp, før me køyrde via Sauland og Tuddal til Rjukan. Her skulle me reise med ein godt ivareteken løyndom, nemleg Gaustabanen. Den blei bygd som eit militært anlegg i 1959, og prisen var 1 million dollar. Fyrst køyrde me om lag 890 meter innover i Vinjestova der Aasmund Olavsson Vinje blei fødd. fjellet før me gjekk over i ein pendelbane, som tok oss opp ei skråsjakt til 1800 m.o.h. Derfrå var det utgang til Tuddalstippen som ligg rett under Gaustatoppen Turisthytte. Men for eit vêr det var! Tjukk tåke med kraftig vind og regn gjorde at ein ikkje kunne opphalde seg der ute. Så gjekk turen om Rjukan sentrum til Rauland og Akademiet, der me fekk servert kultur og lunsj. Frå Rauland gjekk Gaustabana. turen til Arabygdi og til husmannsplassen Myllarheimen, der felespelaren Torgeir Augundson, betre kjent som Myllarguten, levde dei siste åra av livet sitt. Me køyrde vidare gjennom Urdbøuri, som det er knytt mange segner til, forbi Edland og til Vinje, der me besøkte Vinjestova, barndomsheimen til Åsmund Olavsson Vinje. I år er det 150 år sidan Ferdaminne blei utgjeven, så det passa med ei markering her. Nå gjekk turen rett tilbake til hotellet. Tredje dagen sjekka me ut frå hotellet og køyrde til Spjodsodd i Kviteseid, der me gjekk om bord i kanalbåten Henrik Ibsen. Vêret var det aller beste og folk sessa seg rundt på dekket og kosa seg. Turen gjekk nedover kanalen i ein storslagen natur. Me passerte 5 sluseanlegg fram til Ulefoss. Den minste slusa var Kjeldal med ein høgdeforskjell på 3 meter og 1 kammer, og den mest imponerande slusa var Vrangfoss med 23 meter høgdeforskjell og 5 kammer. På båten fekk me servert ei nydeleg fiskesuppe til lunsj. Etter 5 timar på kanalen kom me til Ulefoss. Her var busFRAMHALD NESTE SIDE 9 Med «Henrik Ipsen» nedover kanalen i ein storslagen natur. På Ulefoss Hovedgård. Frå omvisninga på Ulefoss Hovedgård. sen allereie komen fram og sjåføren Olav Ljosland Risdal stod klar til å ta i mot oss. Han køyrde så bussen opp til Ulefoss Hovedgård, der me som siste post på programmet fekk ei omvising i hovudhuset som blei bygd i 1807 av slaggstein frå verket. Det var interessant å sjå og høyre korleis familien Aall hadde budd. Nå begynte det å bli langt på dag, så det var på tide å sette kursen heimover. Vegen gjekk over Lunde til Drangedal, der me hadde ein liten stopp før me sette oss i bussen igjen. Herifrå køyrde me til Treungen og deretter direkte tilbake til Evjemoen. Til sist vil eg få takke Risdal Touring med Olav Ljosland Risdal som sjåfør og Olav Arne Kleveland (som hadde lagt opp programmet for turen) for eit særs vellukka arrangement. Tekst og foto: Ivar Haugen Olav Arne Kleveland, primus motor i turnemnda, har all grunn til å vere nøgd med gjennomføringa av Telemarksturen. 11 Fra minnenes bok – Lyngdal i svunden tid Jenny Lindland frå Lyngdal var eit skrivande menneske. Rundt 90 år gamal starta ho med å skrive ned ein del av det ho hugsa frå barneåra og fram til siste krig. Jenny Lindland hadde to mål med skrivinga si. Å kunne gi desse minna vidare til familien og å få gitt dei ut som bok. Det er denne boka som nå er komen ut på Commentum Forlag AS. Aud J. Gjerstad har redigert stoffet. Og for eit stoff! Jenny var lova 12 kroner for seks månaders arbeid som taus på eit lite bruk. Men løna ho fekk var berre 8,48 kroner. Og så må me hugse på at det aldri var snakk om fridagar. Det gir ei løn på om lag fem øre dagen. Og endå sa husmora at Jenny hadde stor løn! Ja, det var tider, det, i «gode gamle dagar». Det var mykje som var fint i Jenny Lindland sitt liv, men det som gjorde sterkast inntrykk på meg var fattigdommen slik ho opplevde han. Ho skildrar ein mann som måtte tigge mjølk til det vesle barnet sitt. Eller dei som bad om litt mat eller ein ulldott. Og dette skjedde for berre 100 år sidan. Det er då me skjønar kor rike me er i dag. Elles fortel Lindland om smått og stort. Endeleg har eg lært å koke vassgraut. Eg visste heller ikkje at skor var laga for å vara i 20 år. Kontakten Lyngdal hadde med Amerika fortel ho også om. Ho reiste sjølv over i 1914. Då var alt to av brørne hennar der i landet. Og første jobben fekk ho hos ein familie frå 12 Lyngdal. Både ho og broren sende pengar heim til foreldra sine. Kanskje burde innvandrarar lese denne boka. Dei ville kjenne seg att i fattigdommen og skildringa av det rike landet dei kom til. Og som våre innvandrarar, jobba Jenny som hushjelp hos ein del familiar. Ein del av mennene arbeidde som tenarar hos rike folk. Kort sagt, lyngdølane fekk lågt betalte jobbar til å begynne med. Men så trefte Jenny Alfred frå Kvinesdal. Han hadde ei tid livnært seg med å temje villhestar for så å selje dei. Etter sju år i Amerika sette det unge ekteparet kursen mot Lyngdal. Der budde og åtte dei på ulike bruk før dei endeleg sette bu på heimegarden hennar, Akersmyr. Jenny Lindland skriv også om komiske episodar. Under krigen kom to tyske offiserar til gards. Dei ville syne Alfred hestane sine og spurde om han ikkje ville ri den eine. Hesten dei valde ut til han, var litt uroleg av seg. Alfred sa ja, sette seg i salen og hesten for av garde med han, og tyskarane etter. Etter ei god stund kom Alfred roleg ridande heim med hesten. Godt nøgd med rideturen. Dei tyske offiserane var ikkje klar over at det var ein tidlegare cowboy dei hadde kome ut for. Det er ein ting eg ikkje skjøna, og det er fråveret av fisk og fisking. Fattige langsmed kysten elles i landet fiska til heimebruk. Det var fisk og poteter som heldt liv i folk. Jenny Lindland nemner ikkje noko om slikt fiske i boka si. Men boka hennar er ei kjelde av kunnskap om livet i Lyngdal. Dermed har ho oppnådd dei to måla ho sette seg: Skrive ned minna sine og få dei ut i ei bok. Ei bok det er vel verd å bruke tid på. Leiv Torstveit Lyngdal realskole 1943–1974 Kunnskap er makt Boka er blitt eit konglomerat av ulike tekster og mange bilde. Dette gjer ho spesielt spennande å lese. Sitata frå tidlegare lærarar og elevar ved skolen gjer både skoleslaget, lærarane og tida levande for lesaren. Ådne Fardal Klev er forfattaren av boka, men han har hatt spesielt god hjelp av dei fem tidlegare lærarane: Signe Kvaavik, Gerd Lie, Erling Ariansen, Randi og Torbjørn Johnsen, som var med i bokkomiteen og har skrive og fortalt korleis dei opplevde tida ved skolen. I tillegg har andre tidlegare lærarar og elevar ved skolen sendt inn sine bidrag. Boka er strukturert i fem kapittel. I det før- ste plasserer utdanningsdirektør i Vest-Agder, Gunnar Skaar, realskolen inn i skolehistorisk samanheng. Siste kapittelet av tidlegare skolesjef i Lyngdal kommune, Theis M. Theisen, syner utviklinga frå realskole til ungdomsskole og vidaregåande skole i Lyngdal. Samstundes syner dette sentraliseringa av grunnskolen. Desse to kapitla som syner opphavet og avslutninga av realskolen, dannar ramma rundt denne spesielle realskolen. Det andre kapittelet fortel spesielt korleis Lyngdal Realskole blei til, organisering og lokalitetar. Han starta opp som privatskole med fjorten elevar i 1943 i eit privat hus. Frå 1961 var det to fulle, parallelle klassar. Frå FRAMHALD NESTE SIDE Sagårds hus i Alléen, bygd i 1929. I stua til venstre på bildet holdt realskolen til fra starten i 1943. (Bilete frå boka.) 13 hugsar frå tida si ved skolen. Spesielt her er det mange sitat frå tidlegare lærarar og elevar som fortel korleis dei opplevde skolekvardagen og minne dei har frå tida ved skolen. Det er mange bilde av lærarar, elevar og utstyr som gjev flotte tidsbilde. Som døme vil eg nemne at ein lærar som då tente 9.000,- kroner i året, kjøpte kjøleskap til 3.200 og trong derfor lån i banken. Det er bilde av dei ulike avgangskulla, og namneliste over elevane som starta i første klasse for kvart år. Samstundes som boka på 220 sider er soga om Lyngdal Realskole, er ho ein hyllest til Jens Tonstad som var rektor for skolen i tretti år, frå 1944 til 1974. Denne spesielle oppbygginga saman med alle sitata og bilda gjer boka spennande og gjev tidsrette bilde. Alle overskriftene hjelper lesaren til finne nett det han er på leiting etter. Sjølvsagt er boka spesielt interessant tidlegare elevar ved Lyngdal Realskole som kan hente fram mange gode, minne. Også andre som er interesserte i historie og bygda Lyngdal, vil finne mykje interessant her. Det er Sommerdalen Forlag som har gjeve ut boka i 2010, men ho kan kjøpast i alle Librisbokhandlane i distriktet for kr. 400,1954 hadde skolen lokal i Berge barneskole. Dei to store kapitla fortel om lærarkreftene, tilhøva og kva enkelte lærarar og elevar Randi Lohndal Frestad Agder Historielag er støtta av Aust-Agder fylkeskommune og Vest-Agder fylkeskommune 14 Kvinesdal Historielag Årsskrift 2010 – 25. årgang Det er eit omfangsrikt årsskrift på heile 192 sider, og her er mykje interessant lesnad sjølv for ein utanbygds. Kvinesdal Historielag er imponerande stort, ca 1200 medlemer! Laget har dessutan ei svært bra heimeside www.kvinesdalhistorielag.no. Der kan ein t.d. lese om dei ulike aktivitetane, oldtidsfunn, gamle kyrkjebøker og referat frå turar. Innhaldet i alle årsskrifta frå 1986 finn ein på heimesida, og årsskrifta frå 2002 kan tingast gjennom [email protected]. Hefta er dessutan til sals for 100 kr på Servicetorget Rådhuset, Kvina Fotosenter, Knaben Landhandel og hos historielaget. Innhaldet i årsskriftet 2010 femner vidt. Det startar med årsmelding, rekneskap og aktivitetar i laget og sluttar med namn på alle medlemene, i alfabetisk rekkefylgje. Her er utruleg mykje stoff. Ein kan lese m. a. om oldefar Staale på Røynestad, minne frå krigsåra, landhandlarar og handleturar i 1930-åra, striden om den fyrste kraftutbygginga, geologi, barnevandringane frå Kvinesdal og gamle Fjotland, dagboksnotat frå Knaben og til slutt om stoda i dag for Kvinesdal menighetssenter og gjestehus. Svært interessant var det å lese den fyrste artikkelen om bonden og hestehandlaren Oldefar Staale på Røynestad. At han vart morfar til den kjente bilethoggaren Ståle Kyllingstad var heilt nytt for meg, og sonen, Røyne Kyllingstad, gjev oss i artikkelen både personlege minne og eit godt tidsbilete. Moro er det også å fylgje Anstein Dyrli FRAMHALD NESTE SIDE En stolt sjåfør, Samuel S. Åmot, framføre Fjotlandruta sin nye buss – ein Reo 1935-modell. Biletet er utlånt av Jan Stokkeland. (Bilete frå årsheftet.) 15 som var med i MILORG. Han skildrar utførleg og godt om korleis kvardagen vart endra frå han vart arrestert i Flekkefjord august 1944, sendt vidare til Stavanger, der han fekk domen om at han skulle haldast som gissel til krigen var over, så sendt til Grini og til sist til Fannrem i Orkanger. Han tek med småepisodar frå alle stadene han var innom og får godt fram redsle og uvisse i tillegg til svolt og elendige sanitære tilhøve. Det gjer også inntrykk å lese «Bort og gjæta» Barnevandringene fra Kvinesdal og gamle Fjotland, ført i pennen av Martha Eftestøl. Ei viktig kjelde for henne ser ut til å ha vore Ånen Årli, lærar og forfattar av bygdebøkene i Kvinesdal. "Det er truleg inga bygd som har fostra så mange gjætarar ...." skriv han. Mor hans står det respekt av. Ho hadde sjøl vore gjæter, og då mannen og to av dei tre borna døydde i tuberkulose, lova ho at «ingen skulle på fattigkassa, og ingen skulle bort for å gjete». Det heldt ho. I årsmeldinga vert Ingvald Tjørnhom og Martha Eftestøl spesielt nemnt for det store arbeidet dei har lagt ned i samband med markeringa av barnevandringane på Agder. Løypa er nå merkt ferdig frå Årli i Kvinesdal til Landvik i Grimstad og vart offisielt opna på Årli 4. juli 2010. Her er ei utruleg kjelde å ause av for kulturformidlarar i Kvinesdal, men også eit hefte som andre i Agder kan ha stor glede av. Lohndal i Landhandlarar og handleturar i 1930-åra. Forfattaren tek oss med på handletur frå Dyrli, 200 m.o.h. på 2,5 km svinget veg ned til Guseviga, deretter ein halvtimes rotur til Øya; spanande opplevingar for småguten. Me blir med inn i krambua til Mathias Solveig Lima Mathiassen, der forfattaren har knytt ulike minne til Knaben 1953. Biletet er utlånt av Liv Grini Egenes. (Bilete frå årsskriftet.) ulike varer. T.d. var det mest ingen jenter som røykte då, berre oldemor hans på Busund som røykte karva blad etter råd frå distriktslækjaren! I artikkelen Erindringer fra krigstiden spør Olav Veraas om heltegjerningane til dei som rømte til Sverige under krigen var verd all lidinga til dei som vart tekne som gissel. Sjølv hadde han ikkje gjort noko ulovleg, men vart teken som gissel for broren 16 Fra seilskuter til motorfartøy Historia om skipsverfta i Høllen og Ny-Hellesund er vår nære historie som me nå nesten ikkje ser spor etter. Derfor er det herleg at Jan G. Langfeldt har skrive om desse verfta, slik at eg, ein vestlending, kan lese om dei. Og det er ei glede å lese om og sjå på alle dei flotte bileta av båtar som var bygde ved desse verfta. Det er desse to verfta si historie Langfeldt skriv om frå starten til siste slutt. Høllen Skipsverft starta med å byggje «Søgne», ein skonnert i tre. Siste båten dei bygde var motorfartøyet «Arasjø», og den båten var av stål. Det er litt av eit teknologisk sprang, men handlaget og teknikken til arbeidsfolka var med på å gjere denne utviklinga muleg. Ei mulegheit eigarar og leiarar av verftet tok vare på. Det var denne kombinasjonen, leiar arbeidar som følgde med i den teknologiske utviklinga, som gjorde utviklinga til verftet i Høllen muleg. Og det er denne utviklinga som blir nøye omtala i denne boka. Og nokre av båtane får me vite heile historia til. Og så alle dei flotte namna skutene fekk, her vil eg berre nemne: Vaarbud, Havnymfen, Eros, Arctic, Duen og Trenen. Den første båten, «Søgne», forliste i Brasil i 1897. «Eros» forliste i Østersjøen i 1917. Arctic vart øydelagt i Rio Hacha i Colombia. «Vaarbud» vart senka i 1917 av ein tysk ubåt. Då gjekk det betre med fiskeskøyta «Nor» som i 1941 sigla frå Bømlo til Shetland og kom velberga fram. Skutene frå Høllen fór verda rundt, dei var godt nok bygde til å klare den påkjenninga. Overskrifta kunne derfor ha vore «Frå Høllen og ut i verda». Og med på ferda var motorane i båtane som var monterte av John Emil Bentsen frå Ny-Hellesund. Det var eit nært samarbeid mellom dei to verfta i Søgne dei første tiåra. Etter kvart tok «Bentsen & Sønner Slipp og Mek. Verksted» til med å byggje båtar sjølv også. Ikkje mindre enn 40 båtar bygde dei på verftet frå 1957 til 1986. Ikkje dårleg å få dette til i det vesle og tronge verftet. Og trur du ikkje på det forfattaren skriv, kan du kontrollere tabellane og vedlegga hans, ved å slå opp i «Veritas» sine lister eller i dei lokale avisene. Det er ingen tvil om at boka «Fra seilskuter til motorfartøy» er lokalhistorie på sitt beste. Boka er delt inn i to hovudkapittel, eitt for kvar av verfta. Kvart kapittel er delt inn i underkapittel. Innhaldslista gjer det lett å orientere seg i stoffet boka tek opp. Vedlegg og tabellar syner alle båtane som vart bygde på dei einskilde verfta. Boka er grundig og med gode bilete frå verfta og skuter som vart bygde der. Miljøet i og rundt verfta skriv Langfeldt også om. Han følgjer i tillegg ein del av båtane i deira reise på havet. Og mange av skutene fekk ei forunderleg reise, før dei enda sine dagar. Men framleis tøffar og går båtar på sjøen, båtar bygde i Søgne. Langfeldt skriv ei generell historie og kombinerar ho med ei heilt lokal historie. Derfor vil også andre enn Søgnefolk, slike som meg, ha glede av å lese Jan G. Langfeldt si bok «Fra seilskuter til motorfartøy», utgjeve av Vest-Agder fylkeskommune. Leiv Torstveit 17 Vellukka om barne For andre år på rad heldt Agder Historielag haustmøte i samarbeid med eit eller fleire av medlemslaga. I år vart møtet halde i Konsmo sundag 3. oktober. Temaet var barnevandring, og samarbeidspartnar var Audnedal Historielag og Åseral Sogelag. Beint Foss var med på eit planleggingsmøte i Konsmo på førehand, og Agder Historielag syrgde for produksjon og utsending av brosjyren som vart laga i høve møtet. Elles var det nok folka frå Audnedal og Åseral som dro størstedelen av lasset, så ordet «samarbeidspartnar» er vel eigentleg å underdrive. 18 Skulpturen «Barnevandraren» på Konsmo av Sigurd Nome. temamøte evandring Men uansett: Møtet vart ein ubetinga suksess med framifrå føredrag, flott pianomusikk - og ikkje minst - fantastisk mat. I Konsmo var me like i sentrum av området som barnevandrarane drog ut frå. Staden for neste års temamøte er allereie avgjort: Det skal vere i Landvik. Temaet skal der òg vere barnevandring, men då med utgangspunkt i målet for barnevandringene: agderbygdene austenfor Kristiansand. Programdetaljar Leiaren i Audnedal Historielag, Ann-Margret Haaland, ynskte velkomen til temamøtet i Konsmo, tett fylgt av leiaren i Agder Historielag, Beint Foss. Halsande etter dei kom ordføraren i Audnedal kommune og ynskte velkomen, som alltid på ein sportsleg og humørfylt måte. Føre sjølve møtet byrja, vart det vist ljosbilete av barnevandrarstien frå Hægebostad til Konsmo, vidare mot Sveinall og så Laudal – Fuglestveit – Finsådal – Breland. Til dette vart det spelt bakgrunnsmusikk på piano av AnnMargret Haaland, mellom anna «Solefallssang» av Ole Olsen og «Arietta» av Grieg. Det vart dessutan vist ein liten filmsnutt på om lag 10 minutt, der det mellom anna kom fram at nokre av barnevandrarane stakk beina i kumøkk for å varme dei ei stund. Og etter møtet var det høve til å bringe vidare eigne barnevandringshistorier – for dei som var så heldig å ha det. Fyrst var det kåseri av historikar og tidlegare skulesjef Paul Sveinall om einskildskjebnar og vandringsmønsteret til barna under vandringane. Han trollbatt salen på sin vanlege, morosamt springande og engasjerande måte. Ikkje nok med det, men då dei opphavlege musikarane hadde meldt avbod, tok han seg òg av musikkinnslaget saman med Renate Heggland. Dermed vart det flott folkemusikk frå podiet, der Paul trakterte hardingfele, fele, gitar og den nyfunne «Sangeslandsfløyta» og Renate song. «Eg tykke så synd i min gud som gjæde», «Kosse live Lulle», «Knud Hjuring», «Ein rallargud eg var», «Farvel brurgom og brur», «Avskilsstev» og mange fleire, var melodiar som fylgde opp det som var temaet for møtet. FRAMHALD NESTE SIDE Leiar i Agder Historielag, Beint Foss, ynskjer ei stor forsamling velkommen til seminar om barnevandringane. 19 Matøkt med framifrå traktement frå Åseral tradisjonsmat og Brødr. Ågedal; med lefse og pannekake, rjomegraut, vassgraut, barkebrød, spekemat, kringle og kaffi. Midt i programmet var det ei god matøkt med framifrå traktement frå Åseral tradisjonsmat og Brødr. Ågedal: med lefse og pannekake, rjomegraut, vassgraut, barkebrød, spekemat, kringle og kaffi var det ingen som gjekk svoltne frå møtet, sjølv om det var enno ein føredragshaldar att. Torbjørn Ougland, lektor på KVS Lyngdal (underviser i norsk og historie), fylgde opp med eit godt innblikk i den tidsanden som fanst på 1800-talet, då barnevandringane og husmannsanden var størst. Det var to store onde på den tida: fattig-ondet og drikkeondet. Mellom Bue og Laudal i Marnardal var det til dømes 10 ølkroar/vertshus, så det kan ikkje ha vore lett å gå forbi alle om ein skulle nedover… Ein periode var forresten brennevinshandelen ulovleg. I Gaupedalen visste dei likevel råd; dei skjenkja brennevin der, men tok ikkje betaling – derimot tok dei betaling for å sjå på ein fin bukk med flotte 20 Føredragshaldar Torbjørn Ougland gav eit innblikk i korleis folk hadde det på 1800-talet. honn som stod der… I 1723 var det 27.000 bønder/gardsbruk og 12.000 husmenn i landet. I 1801 hadde tala endra seg til 77.000 bønder/gardsbruk og 45.000 husmenn. I 1900 var det 27.000 husmenn, i 1930 4.000 og i 1960 4 husmenn. Agder hadde få husmenn i høve til gardsbruk/bønder: i 1801 var det 46 husmenn i Holum, 2 i Vigmostad, 1 i Grindheim og 10 i Konsmo. Ougland hadde mykje å fortelje, mellom anna fortalde han at Jon Olsen i 1811 skreiv ned ein del formular om korleis ein «klomsa» dyr, dvs. sa noko til dei som gjorde at dei «stod frosne». Desse var det særs viktige å kunne i møte med rovdyr som ulv og bjørn. Her hadde jentene ein klår føremon, for dei kunne berre ta opp skjørtet framme, så skulle bjørnen gje seg… Og formaningane som ungane fekk med seg på barnevandringsvegen, er like aktuelle i dag: Ver tru i hand og munn, så kan du vandre verda rundt. Tekst: Beint Foss/Borghild Løver Ferdaskrin frå barnevandringstida. Renate Heggland og Paul Sveinall syrgde for høveleg barnevandrarmusikk. Registrering av barnev * NYTT PROSJEKT PÅ TRAPPENE * NYTT PROSJEKT PÅ TRAPPENE * NYTT Et mulig prosjekt for Agder Historielag? Økt interesse for barnevandring Uansett hva en måtte mene om filmen «Yohan barnevandreren» som historisk dokument, så må en innrømme at den har skapt stor oppmerksomhet. Mens det før var en liten krets av historisk interesserte egder som puslet med barnevandring, er plutselig hele landet blitt klar over dette merkelige sørlandsfenomenet. Og snart kjøres den engelskspråklige versjonen for et internasjonalt publikum! Dette er uten tvil ei utfordring til hele det historiske miljøet på Agder. Med det mener jeg Frå utstillinga på barnevandrarseminaret på Konsmo. først og fremst det lokalhistoriske, men også arkivene og det faghistoriske. Kunne vi i fellesskap gjøre et krafttak som merkes, ikke bare faglig, men også som et eksempel på samarbeid og brobygging mellom aktører? Øynene som ser Da sosiologen Eilert Sundt i 1850-åra dro oppover Mandalen, hadde han blant annet i oppdrag å se på barnevandring. Av kontaktpersonene kjenner vi bare to, Jon Ågset og Eivind Reierson Fidje, begge fra Laudal. I grove trekk er konklusjonen at barna etter forholdene hadde det bra der de kom, og at de fikk opplæring og hjelp til å komme seg fram i livet. Så da fikk en godta at det kunne være hardt for dem, og da særlig for de minste. vandrere PROSJEKT PÅ TRAPPENE * NYTT Dette er nok ei alminnelig innstilling blant foreldrene, at ved 10-årsalderen skulle barna for alvor lære seg å arbeide, slik at de etter konfirmasjonen kunne greie seg selv. Også andre som seinere samlet stoff om barnevandring, så som Ånen Årli og Tore Bergstøl, omtaler 10-11årsalderen som det avgjørende skillet. De som var yngre kunne nøye seg med «å hjelpa te». Når det likevel finnes eksempler på at barn mellom 6 og 9 år ble sendt, så må en tro at mange så på dette som et nødtiltak. Vi vet ikke når Gabriel Øydne begynte å gjøre notat om barnevandringer, men sannsynligvis var det like etter siste verdenskrig. Han sammenfattet sitt stoff i «Barnevandringer på Sørlandet i eldre tid» i Syn og Segn 1949, og utdypet dette i «Overbefolkning og utvandring» (Vest-Agder Fylke, Heimkunnskap 1955), og i «Arbeidsvandringer på Sørlandet på 1800-talleT (På flyttefot. Samlaget 1981). Dette kom til å bli grunnlaget for det som seinere er talt og skrevet om emnet. Historiesynet er typisk for tida, det er de ytre økonomiske forhold som forklarer det meste. Det er nød og overbefolkning i indre bygder i Vest-Agder som tvinger foreldrene til å sende barna austover, der de får det hardt. Ingen har vel siden stilt spørsmålstegn med forklaringa, og seinere innsamling har båret preg av dette. Men om vi så ser nærmere på Øydnes informanter, så oppdager vi at de var svært få, at de kom fra lite område (Konsmo og Vigmostad), og at de var gamle folk som så tilbake på livsløpet. For barnevandringene var over for lenge siden. Rundt år 2000 kom det sildrende inn et annet syn på samfunnsforskning, dette at flere sannheter kunne leve ved siden av hverandre og være riktige hver for seg. Da var det om å gjøre å samle enkeltelement og la dem gi «farge til buketten». Når ting skjedde, kunne det like gjerne være på tross av som på grunn av, begge deler eller kanskje ingen av dem. For barnevandringa betydde det at fokuset kom over på livsskjebner og det disse menneskene faktisk opplevde. Ved mer «gravende» utspørring kunne en få fram en rikere forståelse av barnas oppgaver og opplevelser. Her var det jeg kom inn med sangene og stevene, som til da hadde vært lite påaktet som kilde. Martha Eftestøl satte sammen en serie av barnevandrerskjebner i «Bort og gjæta. Barnevandringene fra Kvinesdal og gamle Fjotland», dette i samarbeid med Johannes Risnes. Her får materialet mer tale for seg selv og en følger reisene til plasser de tjente. Torger Kvåle gjorde i 1983 et notat etter faren som viser hvordan han begynte med å passe noen få kyr og sauer heime, så for naboen, deretter i nabosognene og til sist langt borte med ansvar for 40-50 kyr i fellesgjeting. I Aust-Agder ble det samlet inn en del stoff om arbeidsoppgaver for barna og om de hjuringene som gikk videre i voksen tjeneste og ble i området. Det gir på mange måter et annet inntrykk enn stoffet fra «vestlandet». Men dette er bare spadestikk, i hovedsak i Landvik og Herefoss, så her er det nok mye ugjort austover, og her haster det. Vi må nok regne med å legge ei inspirasjonssamling til disse områdene. Personlige minner og private dokument Jeg forsøkte å få oversikt over materialet, for å se hva som best kunne arbeides med svært lokalt, og hva som måtte løses i fellesskap for et større område. Etter drøftinger med flere, kom jeg til at vi bør prioritere den kunnskapen som er i ferd med å forsvinne, nemlig minnene om barnevandrere og det de opplevde. Det er noe som alle kan greie å arbeide med, og FRAMHALD NESTE SIDE 23 som en gang fantes, men jeg tror tallene vil være representative. Jeg prøvde dette ut ved å legge inn ca 100 vandrere fordelt på kirkesogn, og det er mye en ser ut fra dette. Når det gjelder private dokument, så er dette særlig interessant fordi det gir en form for innblikk som en ikke får andre steder. Det dreier seg om brev, dagbøker og gamle nedtegnelser etter minnet. Også gjenstander kan fortelle mye om tjenesten. Registrering i praksis Paul Sveinall har tatt initiativ til et nytt prosjekt i Agder Historielag, her er han i aksjon som musiker under temamøtet på Konsmo i høst - med nettopp barnevandring som tema. Foto: Borghild Løver det er noe som uansett må ligge i bunnen i et videre arbeid. Når vi får slike kontakter, kan det også bli den beste innfallsporten til private dokument. Jeg ser for meg en innsats i alle bygder der det var barnevandrere, både der de kom fra og der de tjente, og gjerne hvor de reiste videre. Da setter vi den enkelte barnevandreren i sentrum og knytter informasjonen opp til denne. For hver enkelt lages det et notatark. Kunsten blir mest å finne fram informanter og opplysninger. Her er nok litt nål og høystakk, og det får vi finne oss i. En kan ikke forvente mengder, men det en får fram, kan bli viktig for det hele. Hvis vi holdt oss til dette fokuset, ville vi greit komme fram til ei brukbar samla registrering. Den vil selvfølgelig bare dekke en liten del av det totale antallet barnevandrere 24 Jeg tror det er enklest å registrere som tilfelle, det vil si at en skriver det ned det en vet om en person. Det kan være ufullstendige betegnelser som: «hjuring som var på Drangsholt, «gutt» fra Kvås, «jente fra Hægebostad», Maria Andersdatter som kom «vestenfra», Nils Lindland som var «på austlandet». Eller det er mer presist så som: Jo Guttormsen fra Fjotland, Tosten Didrikson fra Konsmo som tjente på Hardeberg, Sissel Pålsdatter Sveinall som gjætte på Drangsholt i Tveit. Når en har fastlagt hvem vandreren er, sier vi at denne er identifisert. Noen ganger vet en mer om forholdet, omtrent når det var, hva det ellers var å fortelle om vandringa og tjenesten, og hvordan det gikk seinere i livet. Etter hvert som en arbeider videre med dette stoffet, knytter en gjerne kontakter med andre interesserte som kan hjelpe til med å bekrefte opplysningene og fylle ut. Her blir det gjerne å bla rundt i bygdebøker og andre lett tilgjengelige kilder. Og noen vil vel også ta en titt i arkivkilder, så som folketellinger, kirkebøker og skoleprotokoller. De siste har ofte under «udeblivelse» opplysinger av stor interesse, fordi en får vite årsaken til fraværet og noen ganger hvor barnet «formodes at opholde sig». Base for opplysingene Hvis en skal ta mål av seg til å dekke både de områdene som barna kom fra og de områdene de reiste til, så trenger en å plassere opplysingene i et større «system». Jeg tror det enkleste er å plassere dem etter gamle kirkesogn. Det er oversiktlig, og det er jo også dette som dekkes av en rekke skriftlige kilder. Jeg er klar over at her var familier som flyttet, og da får vi bare anmerke dette. Og så var det mange som tjente flere steder. Ja, så får vi føre dem på hvert sted. Så lenge en har opphavsstedet klart, skulle det være lett å trekke tråder. Det var jo også slik staten opp gjennom tidene holdt «orden» på personene. Jeg ser i utgangspunktet for meg at opplysningene leveres inn til en database. Inntil videre blir det bare medarbeiderne som har adgang. Og informantene må vite hva som står der. En kan selvfølgelig tenke seg mange oppbygginger av basen, med mulighet for å søke på kryss og tvers. Det tekniske overlater jeg til de kyndige, og har bare ett ønske, at tilgangen blir så lett at medarbeiderne føler seg fortrolig med systemet. Vi trenger nok litt opplæring. Mål Et prosjekt har et mål, enten i form av et produkt, eller i tid, helst begge deler. For meg ville det første og viktigste være å få bygd opp opplysingsbasen, og da før det blir for seint. En kan nok tenke seg at et slikt materiale kan publiseres, på nettet eller skriftlig, noe i likhet med utvandrerlister. Da må en forutsette at det har vært en kvalitetskontroll på stoffet. Høyere ville jeg ikke sikte i første omgang. Dette er gjennomførbart, faglig og økonomisk. Men jeg er realistisk nok til å vite at dette roper på mer innsats, noe i retning av prosjekthefter. Dette kunne involvere videregående skoler og UiA. Og det ville her være tale om å søke prosjektmidler. Midt oppe i det hele vil det nok komme separate artikler, kanskje også små bøker beregnet på det breie publikum. Det må vi se på som positivt, men en må være innstilt på å honorere og respektere andres innsats. Prosjektopplegg Det ideelle ville være å sette ned ei lita gruppe som kunne legge fram et prosjektopplegg, og sondere mulighetene til å gjennomføre dette faglig og økonomisk. Dette henger sammen, og jeg tror det trenger litt tid for å gå seg til. I denne gruppa må det være med en som kan tenke seg å ta et visst ansvar for databasen, en fra det faglige miljøet, en fra utvandringsområdet i vest, og en fra innvandrings- området i øst, og så en leder. Jeg ser det som viktig at dette er personer som er engasjert og som selv har tid til å bidra aktivt. Så ville jeg ønske at Agder Historielag kunne tenke seg å stå som formell eier. Begrunnelsen er at laget dekker hele Agder, har et visst kontaktnett lokalt, og har tillit hos fylkesmyndighetene, arkivene og det faglige miljøet. Om opplegget er aldri så enkelt, bør det gjøres slik at det kan videreutvikles på trygg grunn. Derfor må det i økonomien tas høyde for faglige samlinger. Disse kan bli til inspirasjon og utvikling. Og til slutt Jeg vet at noen er utålmodige og derfor synes det blir for enkelt bare med å registrere barnevandrerne. De ønsker å bruke arkivene, gjøre studier og kanskje sammenfatninger. Dette er jo positivt, og nesten ikke til å unngå. Men det må ikke bli slik at det skriftlige liksom blir «bedre og viktigere» enn den muntlige informasjonen. Derfor var det jeg ville starte med registreringa først, og la den bli basen. Faglig uenighet og diskusjoner må en regne som normalt, men toget må ikke tas av skinnene, vi må videre. Det blir prosjektledelsens oppgave å se til dette. Det er ikke mitt mål å si alt om emnet, da ville det jo ikke være noe spennende å delta og påvirke. Her tar jeg bare ei rask gjennomgang og kommer med et spørsmål som samtidig går til den enkelte interesserte og til Agder Historielag, - ville det ikke være flott å gjennomføre ei registrering som prosjekt? Noen definisjoner og klargjøringer Hva er en barnevandrer Jeg har valgt å definere en barnevandrer som et barn under konfirmasjonsalder som er i tjeneste utenfor den garden de er fra. Innenfor sognet er det mer tale om vanlig barnearbeid. En slik definisjon gjør registreringa enkel, og vil en så tilføye noe om arbeidet i heimbygda, så er det jo enkelt å gjøre det. Men hvilke FRAMHALD NESTE SIDE 25 krav skal en så stille til registrering? Noen eksempler kan illustrere dette. I Aust-Agder finner en flere personer nevnt med navn, og de kom «vestenfra» eller «innenfra». En finner også noe uten navn, kanskje omtalt som hjuringjente fra Kvås. Jeg mener begge deler må være nok til registrering. Det viser seg nemlig at kombinasjon av materiale fra øst med det som en kan finne i vest kan føre til full identifisering, en vet opphavet og hva som skjedde videre. Noen ganger handler det om å finne en tråd å nøste opp. Et barn er i en skoleprotokoll oppført som fraværende og «formodes at opholde sig på østlandet». Ved å kontakte nålevende slektninger til vedkommende er det så kommet fram opplysinger som kunne føres videre. En kan også finne eksempler på det motsatte, at en med utgangspunkt i en vag tradisjon kan finne nærmere personalopplysninger i skriftlige samtidskilder. Eiken, så i nabosognet Grindheim, så i Iveland, og til sist i Åseral. Dette er langt fra noe enestående tilfelle. Ånen Årli oppgir at det i Kvinesdal var vanlig å tjene først i heimbygda, så i nabobygda og først fra 10-årsalderen på «austlandet». Her vil definisjonen være til hjelp. Da vil en kunne registrere «tjenestetilfeller utenom eget sogn» der de forekommer. Dette er nyttig når en med utgangspunkt i eget kirkesogn ønsker å vite hvor barn herfra tjente. Om en vil ha begrep for dette, kan en tale om «opprinnelse» og «tjenestested». Hvis en gjør dette, må en være klar over at en person da forekommer i flere kirkesogn og må merkes tilsvarende. Det vil selvfølgelig være mulig å plotte inn dette på kart med noen få symbol. Men det synes jeg bør vente til registreringa er tilnærmet ferdig. Og de problem som knytter seg til dette får finne løsning da. Jeg nevner dette bare for å komme saken i forkjøpet. Etter mye prøving og feiling er jeg kommet til at registrering lettest kan foretas med utgangspunkt i kirkesogn. Det samsvarer med definisjonen, og det er overkommelig å arbeide med, i alle fall når en er flere på laget. For det baller lett på seg hvis en tar mål av seg til å kontakte etterslekt etter utvandrede familier. Og det burde en egentlig gjøre, for det er blant disse en finner fram til mange vandringshistorier. Da jeg begynte registreringa i Laudal hadde jeg fem personer på lista, men etter kort tid kom dette opp i tolv. Og da hadde jeg ennå ikke undersøkt skoleprotokoller eller kontaktet utflyttede familier, det være seg til byene eller til USA. Mange barnevandrere ble jo også utvandrere, ja det var vel delvis derfor de tok tjeneste i så ung alder. Det gjaldt jo om å spare til billetten over «dammen». Uansett hvor kort eller langt en er kommet, så tror jeg oppdeling i mindre geografiske områder er nyttig. Men for et større samarbeid er kirkesognene høvelige enheter. Når dette er sagt, så må en ikke miste motet. Det er ikke vanskelig å føre opp personlister og føye til opplysinger til disse. Det er et problem at mange barnevandrere har tjent i flere kirkesogn. Eksempelvis oppgir Torger Kvåle at faren først tjente i heimbygda Mange har i seinere tid vært opptatt av vandringsrutene. Og det er også viktig for å forklare hvorfor barna kom dit de gjorde. Merking av barnevandrerstier er kommet i gang, og diskusjoner følger på om hvor nå «den rette veien» egentlig lå. Dette er vel og bra, men det er først når vi har gjort registreringene av de enkelte barnevandrerne vi kan si noe mer sikkert om hovedruter og mengdeforhold. Jeg har gjort forsøk med å legge inn ca hundre vandrere fra Vest-Agder og vurdere sannsynlig vandringsrute ut fra bosted. Dette viste at over halvparten sannsynligvis har gått fra Kvinesdal til Konsmo, og videre på «Byveien» (bygd i 1830-åra) gjennom Laudal og østover. Dette stemmer i så fall med Øydnes påstand at dette var den viktigste hovedleia. Men denne veien fikk en annen hovedstrøm etter bygginga av «daleveien» gjennom Mandalen og særlig da åpninga av Kleveland bru i 1886. Utbygging av kommunikasjonene fikk avgjørende innflytelse på vandrerutene. Foreldrene sendte naturlig nok barna langs veier de lett kunne følge og som var regnet for trygge. Slik kan en arbeide videre med de andre hovedrutene fra vest, fra nord og fra øst. Det er i grunnen ikke så mange, men de er viktige og de krysser hver- Registrering i kirkesogn 26 Vandringsruter andre. Disse kryssene er svært viktige for å forstå hvorfor barna kom dit de gjorde. Herefoss er et slikt viktig knutepunkt der rideveien Birkenes-Åmli krysser den gamle «skrivarveien» Hornnes-Herefoss-Froland. Valg av vei kan også ha med snøforholdene å gjøre, særlig ved utfarten i april. Derfor valgte fjotlendinger tidlig på våren å trekke sørover framfor å forsere Haddelandsheia mot Eiken. Det er greit å registrere vandringsruter og samle stoff om disse, men det er først når en har et større registreringsmateriale det vil bli mulig å se noe om mengder og andre forhold knyttet til vandringene. En prosjekt-idé Når en skal arbeide med et så mangesidig og omfattende materiale, har et prosjekt mange fordeler. Her kan interesserte delta, levere og få tilgang til stoff underveis. Her finnes et system å legge opplysningene inn i, og faglig veileding og inspirerende samlinger. Framdriften kan leses av. Ikke minst blir det et møtested for amatørhistorikere, faghistorikere og arkivfolk. Det er et slikt samarbeid som kan gi prosjektet tyngde og gjøre det mulig å utløse midler til formålet. Prosjektet må ha en faglig ledelse som gjenspeiler aktivitet og forankring. Jeg foreslår Agder Historielag som ansvarlig eier, og begrunner dette med at laget dekker hele Agder, har lokallag i alle kommuner og stor kontaktflate utover. Det er heller ikke noe nytt på Agder å arbeide med historie som prosjekt. Et hvert prosjekt må legge fram resultat for publikum. Jeg ser for meg noen hefter med artikler og avisartikler. Hvis dette går bra, skulle det ikke bli noen nevneverdig økonomisk belastning for Agder Historielag, men det er jo alltid arbeid å kjøre et prosjekt. Men jeg tror at dette stoffet er så overkommelig og så interessant at det langt på vei går for egen maskin. Prosjektperioden bør fastlegges allerede i utgangspunktet. Når det gjelder fokus for prosjektet tror jeg dette må være enkelt, nemlig å finne fram flest mulig barnevandrere i Agder. Det er ved å holde søkelyset på enkeltindivider at en hindrer at det hele flyter ut i generelle betraktninger. Og det er dette som gjør samspillet mellom vest og øst fruktbart. En annen sak er at prosjektsamlingene kan gå inn på emner som går utover dette med individer, enten fordi de knytter seg nært til vandringa og arbeidsoppgavene, eller fordi de går på selve innsamlinga og driften av databasen som prosjektet må ha. Det er i det hele viktig at prosjektet samtidig med å holde eget fokus er fleksibelt nok til å trekke med interesser som lever sitt liv i tilknytning til dette. I og med at et slikt tiltak omfatter så mange aktører og berører et så stort geografisk område, tror jeg det er klokt å begynne med et forprosjekt. Hvis Agder Historielag nedsatte ei forprosjektgruppe, kunne denne vurdere mulighetene og komme med et utkast til prosjekt. Det vil være naturlig at også mulighetene til finansiering sonderes. Dette skulle gi grunnlag for å ta stilling til om Agder Historielag kan stå som ansvarlig eier av prosjektet. Det er klart at prosjektet må ha en ledelse og at denne må gjenspeile de feltene som det arbeides på, men dette synes jeg kan avklares når forprosjektet er ferdig. Da ser en hvem som best har tid og krefter til å gjennomføre oppgavene. Paul Sveinall *** Sjå meir om dette side 55. 27 Vellukka agderseminar Agder Naturmuseum, del av museumskomplekset på Gimle gård. Unikt møte mellom fag- og amatørhistorikarar: Agderseminaret gjekk som vanleg av stabelen i midten av oktober, denne gong 15. og 16. oktober på Universitetet i Agder, Kristiansand. Seminaret er ein fantastisk sjanse til å møte faghistorikarar og drøfte ulike førelesingstema med dei. Så såg me då òg ein del medlemer frå Agder Historielag blant benkeradene. Hovudtema på seminaret denne gong var formidling av historie, eit tema som tydeleg engasjerte dei 75 deltakarane. Høg kvalitet og låg deltakingsterskel er to av dei viktigaste kjenneteikna på Agderseminaret, som alle verkeleg historieinteresserte bør få med seg. Triveleg stemning og god tilrettelegging for publikum av både føredrags- 28 haldarar og tilskiparar er to andre særmerke på seminaret. Denne artikkelen er diverre ikkje rettvis mot føredragshaldarane – her er det berre mogleg å attgje berre nokre få setningar som flyg forbi deltakarane i salen. Om fredagen var Jonas Frykman, Kathrin Pabst, Kirsti Mathiesen Hjemdahl, Bjørn Tore Rosendahl, May-Brith Ohman Nielsen og Gunhild Aaby gode, engasjerande føredragshaldarar som alle tok føre seg ulike aspekt ved formidling av historiske fakta. Kven som formidlar historia har mykje å seie for autensiteten til historia. Korleis historia vert formidla er utruleg viktig for korleis historia vert motteke, det skjøna forsamlinga frå innblikk i sørafrikanske forteljingar om ei ny tid, refleksjon gjennom historieformidling som verkty for gode haldningar, og sjansen musea har til å vere med på ein samfunnsaktuell situasjon (i motsetnad til stilisert historieformidling). Salen var ikkje fullsett, men han var full av historieinteresserte folk som fylgde nøye med – og her skimtar me folk frå båe Agderfylka, for her er det folk frå både Marnardal, Arendal, Lindesnes, Vanse og Åmli. Vest-Agder Museet gjorde furore for ikkje mange år sidan med ein ganske kontroversiell utstilling om kroppen, der eit lite tal vanlege folk fortalde si historie – både gode og dårlege erfaringar dei hadde – anten det var valdtekt, sjølvskading, bulimi/anoreksi eller andre ganske alvorlege tilstandar som publikum fekk veldig nært innpå seg. Ohman Nielsen viste ein 7 minutt lang film som fortalde historia om mikrobar og feber i Kristiansand på ein slik måte at alle skuleelevar straks ville ta ho inn. Men der òg var det mange val å gjere – ein kan sjølvsagt ikkje få med seg detaljar nok, og alt som skjer i filmen er ikkje historisk rett – i den forstand at alt som skjer ikkje har skjedd med ein og same familie – men alt som skjer er det belegg for; har altså funne stad, men på ulike stader rundt/i Kr.sand og med ulike folk. Olaf Aagedal gjekk gjennom dei ulike sidene ved 100-årsmarkeringa/feiringa av unionsbrotet 1905 – og konklusjonen var klår: Den vanlege mann er nok mykje meir interessert i historie enn me trur, meinte han, Roger Tronstad sette søkjeljos på populær- formidling på bakgrunn av arkivmateriale. Han fortalde at den fyrste riksantikvaren var Henrik Wergeland, som forresten skreiv «Arkivvisen» på sjukeleiet, der det m.a. heiter «Deraf roder han Klenoder for sit Norge frem. Æressagn han henter frem av Pergamenter: Intet heller han forteller, end Alverden dem.» På statsarkivet i Kristiansand er det kilometer med kjeldemateriale, noko av det aldri før offentleggjort. Den fyrste politikvinna i Noreg vart tilsett i Kr.sand i 1910: Mathilde Henriksen. Men trakassering fylgde, og rettssak vart gjennomført, med dom og straff for den trakasserande kollegaen i 1913. For arkiva er det alltid ei problemstilling om og når eit namn på ein person stilt i dårleg ljos skal offentleggjerast. Må ein vere autorisert forskar for å kome til kryptert materiale? var eitt av spørsmåla frå salen. Ja, det er krav til historiebakgrunn, anten ferdig utdanna eller ein student med rettleiar. Ein lokalhistorikar har ikkje tilgang til sperra materiale, med mindre han er part i saken. Men det vert utøvd skjønn; det kjem an FRAMHALD NESTE SIDE 29 Omvisning på Gimle gård. på materialet ein vil ha tilgang til; okkupasjonstida er relativt strengt vakta. Du har ikkje rett til å publisere materialet – og må skrive under på ein tagnadsplikt. I Tyskland har dei derimot gått motsett veg, kunne Kathrin Pabst fortelje, der er 3-4 millionar dokument frigjort for alle – med namn og alt. Berit Eide Johnsen heldt føredrag om sjøfartshistorie og spel på ymse festivalar – 320.000 var innom 43 sørlandske sommarfestivalar i 2005, jfr. Fevennen. Farsund kommune har 9.400 innbyggjarar, men det møter fram så mange som 7-8.000 tilskodarar på Kaparspelet, som byggjer på ei historisk hending om eit skip som vart kapra, men som vart attendekapra. Arendal skipar til «Kjæmpestaden» – og har fleire tilskipingar inne i arrangementet, mellom anna «Det store kornopprøret» – som like mykje handlar om ei romanse. Amputasjon av bein er rå estetikk, medan dei vakre seglskipa er utruleg vakker estetikk. Både Kaperdagane og Kjæmpestaden er eit 30 Etter seminaret var det ei overrasking til deltakarane under omvisinga på Gimle gård i Kristiansand: Plutseleg kom det ei tenestejente frå seint attenhundretal imot oss og formidla spanande historie frå garden. På Gimle gård har det vore mangt eit middagsselskap. Ikkje noko å utsetje på kjøkenreiskapane... ... eller tidsmessige musikalske innslag.... engasjement blant lokalinnbyggjarane for å ta vare på staden, dvs. for å byggje ein identitet («branding») – og ikkje i fyrste rekkje for å ta vare på historia – men historia er eit middel for å byggje identiteten. I siste føredrag gjorde Per Strömberg ei samanlikning mellom Yohan barnevandrar/sørlandsk filmturisme og svenske forteljartradisjonar. 130.000 har sett filmen Yohan, og 30–40% av dei er sørlendingar. Han hadde to viktige problemstillingar: Korleis kan kulturarven nyttast i næring? Korleis kan næring formidle kulturarven? Me let spørsmåla stå att i lufta, og sluttar av dette vesle glimtet frå Agderseminaret 2010 med strofer frå Arkivvisen til Henrik Wergeland: May-Brit Ohman Nielsen var ein av innleiarane på Agderseminaret som tok føre seg temaet korleis formidle historie. Archivaren… Gud bevar’en… elsker da sit støv. Han i det jo finder Norges Hædersminder: I sin Kjælder boer han heller end blant Rankens Løv (universitetets glans) Tekst og foto: Borghild Løver 31 Ørkenen Sur: Den norske uteliggerkolonien i Brooklyn Thor Gotaas & Roger Kvarsvik: Historia til den norske uteliggarkolonien i Brooklyn er ei annleis historie frå USA enn den me kanskje til vanleg høyrer om norskamerikanarane. Til no har det helst vore dei vellykka, dei som gjorde det stort og tente masse pengar, som det har vore skrive om. Thor Gotaas og Roger Kvarsvik teiknar i denne boka eit anna bilde; eit bilde om korleis det gjekk for fleire av dei som ikkje hadde arbeid eller ønskte å arbeida i Brooklyn i dei harde 1920- og 1930-åra. Som dei sjølve skriv i innleiinga: «Historien om Ørkenen Sur gir innsikt i rystende forhold. Likevel er det også en fortelling om pågangsmot og håp, som viser utvandrernes og sjømennenes standhaftighet i prekære situasjoner.» Staden blei for alvor kjent i Noreg og i fleire land i 1930, då åtte mann døydde etter å ha drukke tresprit i Ørkenen Sur. Fleire sørlendingar fann også sin bustad her, på ein avfallsplass i nærleiken av hamna i Brooklyn. Sjølve namnet er forresten henta frå Bibelen, og det var listalendingen Karl Holm som først nytta dette namnet. Han blei gripen av dei elendige forholda mange norske sjømenn levde under, og i bibelordet i 2. Mosebok 15,22 fann han orda om då Moses laut Israel bryta opp frå Det raude hav og drog til Ørkenen Sur. Der var dei tre dagar utan vatn, står det, og Holm meinte søppeltomta minna om denne bitre ørkenen. Holm var eigentleg rogalending, men budde på Lista og dreiv gard der i 19 år før han emigrerte i 1923. Han var ein sentral person i hjelpearbeidet i Ørkenen Sur, og blei i 1947 utnemnt til riddar av 1. klasse av den kongelege St. Olavs Orden. Det finst eit utal historier om personar han hjelpte på ulikt vis. Det blir i boka gitt eit godt oversyn over framvoksteren av New York, og særleg byde- Ørkene sur - Kroppsspråket oser av sult. I Ørkenen i 1932 eller 1933. (Bilete frå boka.) len Brooklyn. Her budde mange nordmenn, og Sjømannskyrkja og Det norske hospital var to sentrale institusjonar, og ikkje minst Bethesda-misjonen, som i fleire år hadde lyngdølen Bernt Kollevold som styrar. Boka nemner fleire sørlendingar; både av dei som hjelpte og dei som budde i Ørkenen. Tilflukta til Ørkenen Sur hang nøye saman med dei dårlege tidene for sjøfolka. Etter verdskrigen kom krisa i skipsfarten, og vinteren 19201921 var det svært mange arbeidsledige sjøfolk i Brooklyn. Generalkonsulen i New York skreiv heim til Noreg hausten 1921: «Flere hundrede norske sjøfolk arbeidsløse herover. Antallet ventes stige sterkt til vinteren og nøden tør bli uten tidligere sidestykke.» Den første nordmann ein kjenner til i Ørkenen Sur, kom hit i 1921. Dei som budde der laga husrom av tønner, gamle bilar og kva dei kunne finna av brukeleg skrot. Sjøfolka mangla etter kvart alt, både mat, klede og pengar. Fleire strauk gatelangs, andre fekk liggja innandørs, medan nokre blei uteliggjarar i den rette meininga av ordet. Fleire av dei tok si trøyst i flaska. Mange tykte det var ille å hamna i ein slik situasjon, fleire endra namn og ein del «forsvann» og gav ikkje livsteikn frå seg. I 1929 blei 457 sjøfolk etterlyste gjennom det såkalla Eftersøkelseskontoret. Nauda fekk betrestilte til å donera nokre kroner, og ulike hjelpetiltak blei sette i verk i regi av kyrkje, misjon og andre. Korleis det daglege livet for ein bebuar i Ørkenen Sur kunne arta seg, blir fortalt på ein levande og detaljert måte. Til dømes blei aviser mykje brukt, dei kunne vera isolasjon i utette vegger, liggjeunderlag, hovudpute og dessutan gjera teneste som brensel anten for å varma seg eller laga eit enkelt måltid. Av og til kunne det gå dagar mellom kvar gong dei fekk noko å eta. Men innimellom er det lysglimt og gode meldingar. Ein kristiansandar blei sendt heim frå Ørkenen. Bror hans heime i Noreg ville betala for billetten heim, og han kontakta Edvard Sandnes (frå Sør-Audnedal) som då budde i Brooklyn. Via Karl Holm klarte dei å oppspora «den bortkomne broren», dei fekk samla inn nye klede til han, og sende han heim med «Stavangerfjord». Boka framstiller på ein ypparleg måte samanhengen mellom dei nasjonale og internasjonale konjunkturane i tida og innverknaden dette har på det einskilde individ. Slik får ein både kjennskap til historia og enkeltskjebnar. Enkeltskjebnar er alltid gripande å lesa om, og meir interessante blir dei når dei blir fletta saman i større samanhenger. Dette er den tiande boka til Thor Gotaas, medan det er den første til Roger Kvarsvik. Boka er svært interessant, og det er vanskeleg å leggja ho vekk før ein har lese ho frå perm til perm. Imponerande er det òg å sjå dei mange autentiske bilda som er tekne med. Eg er viss på at alle som er interesserte i emigrasjonshistorie og menneskeskjebnar vil ha stor glede av boka. Ådne Fardal Klev 33 Norske pionerer i sju verdensdeler Kvinner og menn, kirker og menigheter i Aitutaki, Antarktis, Australia, Brasil, Danmark, Grønland, Hawai, Israel, Natal, New Zealand, Russland, Spania, Sverige, Sør-Korea og USA er kortversjonen av innholdet i Torbjørn Greipslands nye bok om nordmenn som har gjort en innsats innen kristen virksomhet blant norske immigranter i de 15 landene som er nevnt. Torbjørn Greipsland er forfatter og har tidligere gitt ut bøker blant annet om nordmenn som døde i den amerikanske borgerkrigen (Nordmenn i dødsleirene), om den norske utvandringen til Hawaii (Aloha: fra glemte nordmenn på Hawaii) og om et møte med mange av Amerikas nordmenn (Drøm og dramatikk i det norske Amerika). Noen ekte pionerer på New Zealand 1822, (Bilde fra boka.) Forfatteren gjør i den nylig utgitte boka spesielt oppmerksom på at han har ønsket å fortelle om virksomheter som fortsatt pågår. Dette gjelder for eksempel to menigheter i Chicago og Minneapolis, som fortsatt har gudstjenester på norsk. Tidsepoken han gir oss et innblikk i, spenner fra år 985 da Eirik Raude reiste til Island og videre til Grønland. Sønnen Leif Eiriksson reiste tilbake til Norge i år 999 og kom til Trondheim, hvor han kom i tjeneste hos kong Olav Tryggvason. Her tok Leif imot kristendommen, og Olav Tryggvason sendte han tilbake til Grønland for å forkynne kristendommen. Historia forteller at det skal ha vært nærmere 20 kirker og 20 klostre på Grønland. Videre er det gitt en omtale av hvordan nordmenn dro østover, og at det allerede i 945 var bygd en kirke i Kiev for skandinaver. Nordmenns reiser til Det hellige land, er et av kapitlene, som innledes med at forfatteren forteller at 12.500 nordmenn reiste til Israel i 2009 og bortimot 4–5.000 allerede i år 1110. Den norske kirka i Sør Georgia. (Bilde fra boka.) Et imponerende antall med tanke på hvordan reisemulighetene var den gang. Nordmenns utvandring til USA var den mest omfattende av all utvandring fra Norge. Helt fra starten av var det å få etablert menigheter og kirker en av de aller viktigste oppgavene for nordmennene. Den første kirka blei bygd i 1843 i Wisconsin, og etter den tid fulgte utallige nye kirkesamfunn for nordmenn. Det er også interessant å lese om en nordmann fra Fredrikstad som het Albert Andriessen Bradt. Albert slo seg ned i en hollandsk koloni nord for New York. Den første lutherske gudstjenesten som denne nordmannen var med og arrangerte, skriver seg helt tilbake til 1656, og menigheten eksisterer fortsatt. Det er neppe kjent for alle at så mange som over 6.000 nordmenn deltok i den amerikanske borgerkrigen fra 1881 til 1865. Mange av dem opplevde grusomheter som oppsto som følge av krigen, og forfatteren har referert fortellinger fra nordmenn som har gitt uttrykk for hva de opplevde. Utvikling av de norske kirkesamfunnene i eldre og nyere tid i blant annet Chicago og Minnesota, er også spennende lesning. «Minnesotas Mor Teresa», Marie Sandvik FRAMHALD NESTE SIDE 35 fra Hafslo, som var født i Norge i 1902, er en av enkeltpersonene som er omtalt. Hun gjorde hele livet en stor innsats blant de vanskeligstilte, og selv lenge etter hennes død eksisterer fremdeles «Marie Sandvik Center». Hvalfangstperioden i Antarktis førte til bygging av kirke i Grytviken. Kirka, som er intakt i dag, blei bygd i 1913 og var sentral i hvalfangernes liv så lenge de var der. Sjømannskirkene rundt i verden har hatt en sentral plass i mange nordmenns liv, noe forfatteren har gitt en fyldig beskrivelse av. Muligens vil noen av leserne huske et Tore på sporet-program hvor stillehavsøya Aitutaki fikk besøk av etterkommere etter Farsundskapteinen Reinert Jonassen. Han havarerte med skuta si i 1897 og slo seg ned på denne øya. Reinerts datter Josephine, som tok imot slektningene, levde helt til i år, og forfatteren forteller at han blei den siste som intervjuet henne. I tillegg til omtale av menighetene som er bygd opp verden rundt etter nordmenns initiativ, har forfatteren, som har store historiekunnskaper, fortalt om enkeltpersoners liv og oppofrende innsats for andre. Boka er rikt illustrert med en mengde flotte fargebilder. Forfatteren omtaler selv presentasjonen som folkelig, og det er en helt riktig beskrivelse av hans fortellermåte. Han har også tatt høyde for at boka kan ha interesse for andre enn norskspråklige. Etter hvert avsnitt er det gitt et sammendrag på engelsk, noe som gjør boka interessant langt utover Norges grenser. Boka gir en sjeldent god mulighet til å utvide horisonten både i vestlig, østlig, nordlig og sørlig retning. Åse Buli Egerhei 36 Den norske prinsesse Kristina av Spania. (Bilde fra boka.) Krigsår og fredsvår i Åmli 1940-45 Ny utgåve av «Krigsår og fredsvår i Åmli 1940-45» er nå på marknaden. Fyrsteutgåva frå 1995 er utseld, og den nye boka er i større format. Somme feil er retta opp, nokre kapittel er lagt til, likeså fleire lister over milorg-medlemer, politiske fangar m.m. Okkupasjonstida er truleg den tidbolken som har breiast dekking i historisk litteratur. År om anna kjem det nye og forvitnelege bidrag til denne skattkista. I dei mange bøkene og artiklane som finst er stoffet vidgreint og sprikande i emneval, i kvalitet og i språkleg meisterskap. Det kan òg seiast om dei mange kapitla i denne boka (heile 56 i innhaldslista). Dei handlar om motstandsrørsla, som var særs aktiv i Åmli, Gjøvdal og Tovdal, vidare om daglegliv og matstell, om tvangsarbeid og fangeliv, om strevet for føda, om veddrivne bilar, om flyslepp frå England og mangt anna. Ikkje minst er alle minne-oppskriftene fengslande lesnad. Fremst i boka tar Kjell-Olav Masdalen for seg den flokken som hadde valt Quislings veg, og stødde seg til den tyske «vernemakta». Han kjenner stoffet frå det han skreiv om Nasjonal Samling i Agders historie, og vi får eit greitt og lettlese oversyn. I den andre enden av boka skriv Aslak Brekke, direktør for Stiftelsen Arkivet, eit etterord. Heltar og svikarar og dei mange som heldt livet og lanFRAMHALD NESTE SIDE Våpna har kome til gards. (Bilete frå boka.) 37 det oppe i ei tung tid, er her sett i eit breiare perspektiv. Han syner òg at den «vesle» lokale krigen var ein del av den «store» verdskrigen. Også i desse bygdene gjorde dei sitt til striden for å fri landet vårt og heile Europa frå ei framtid under nazismens uhyggelege jerngrep. Slike samlande oversyn er nyttige i ei bok med svært mange forfattarar, som elles kan gi lesaren eit heller kaleidoskopisk inntrykk. Mellom desse to profesjonelle finn vi dei mange kvinner og menn som skriv ut frå kvar sin synsstad og sine minne. Det er uråd i ein stutt omtale å gå i detalj. Les sjølv, her er det mykje å finne, også for oss som ikkje er lokalkjent i dei bygdene boka handlar om. Variasjonane er store, og slik får vi eit mangslunge og rikt bilde av krigsåra i bygdene i indre Agder, frå dei gripande farvel-orda frå den dødsdømde Aanund Tveit før avrettinga, og til dei mange barneminne, som t.d. det velskrivne og omfattande kapitlet frå Tovdal av Anne Jørgensen f. Mjaaland. Ho skriv om leikar og kvardagslivet med sine vanskar, men òg om kva barn kunne gå og reddast for. Boka er på 270 sider og illustrert med fleire samtidige foto. Utgjevar er Åmli Historielag/Åmli Mållag i samarbeid med Stiftelsen Arkivet. Bjørn Slettan Kontakt oss når det gjeld trykking av bøker, tidsskrift, brosjyrar m.m. ● 38 Tekstredaksjon ● Layout ● Biletebehandling Tlf. 38 02 19 12 - Fax 38 02 16 12 Henrik Wergelands gt. 50B - Pb. 384, 4664 Kristiansand E-brev: [email protected] Torridal Historielag: 20-åring med eget museum 20. oktober møtte 65 torridøler opp til åpningen av det lokalhistoriske museet på Hommeren – et museum som medlemmer av Torridal Historielag har brukt 800 dugnadstimer og 40.000 kr på å ferdigstille. Dette markerte starten på lagets 20-årsfeiring. Etterpå fikk 80 medlemmer god underholdning og bløtkake. Museet holder til i et 150 m2 stort kjellerlokale i Torridal skole. Der er det utstilt ca. 400 større og mindre gjenstander, verktøy, dokumenter og plakater. Et kjøkken og en stue fra 1940/50-tallet er fullt møblert. Man finner ski fra Strai Skifabrikk, en eske med tobakksblader fra krigen, et strykejern så tungt at de færreste greier å løfte det, og gamle ukeblader og telefoner, bl.a. en tysk felttelefon. Og i skoleavdelingen kan gamle lærere mimre over filmstrips med tilhørende teksthefter man leste opp fra, hvis man da ikke brukte lyden fra skoleradioen og skiftet bilde for hvert pling. Balansevekt brukt på Augland Landhandel 1920–1940. 40 Høie Fabrikker, hjørnesteinsbedriften som nå er nedlagt, har fått sin egen avdeling med diverse utstyr, stoffprøver og reklameplakater. Det var etter folkeminneutstillingen på Straitunet i 1990, som Ingrid Berglund Johnsen sammen med flere i Mosby Vel fikk i stand, at ideen til et historielag i Torridal dukket opp, og i oktober samme år ble laget stiftet med 50 medlemmer. Gjennom årene har laget gitt ut fem temahefter, fra Torridal blir til og til Knut Holts minner fra Mosby: Komper, knirking og kubikk, som i disse dager kommer i nytt opplag (omtalt i Egde nr. 1 2010). Ellers er den årlige Torridalskalenderen med gamle bilder blitt populær. Laget har også med støtte fra Midt-Agder Friluftsråd og Kulturkontoret i Kristiansand trykt kulturkartet «Auglandsbekken» – et område hvor flere bedrifter var lokalisert tidligere. Naturlosturen gikk her i fjor. På fylkesportalen ligger det ute 1.100 bilder fra Torridal. På festmøtet fortalte lederen i Agder Besøkende prøvesitter gamle møbler. AV-utstyr i skoleavdelingen. Historielag, Beint Foss, om historielagenes relativt korte eksistens på Agder og hvilken funksjon Agder Historielag har i denne sammenheng. Ingrid Berglund Johnsen sang og spilte på Kravigs lyre, og sørget også for godt akkompagnement til allsangen sammen med Gro Lykkås på piano. Og kvelden ble avsluttet med Torfrid Nordals uttrykksfulle og levende opplesning, som fikk latteren til å runge i salen. Torridal Historielag har for tiden 150 medlemmer, og nå også Torridal Lokalhistoriske Museum. Tekst og bilder: Harald Odd Steen Detaljer fra Høie Fabrikker studeres. 41 Sjøfartshistorisk årbok Årboka er utgjeven av Stiftelsen Bergens Sjøfartsmuseum, Bergen 2010, og redigert av Atle Thowsen og Tore L. Nielsen. Det er to hovudkapittel i boka, det fyrste om verksemda til sjømannsmisjonen i Nederland og det andre om ørkenen Sur, dvs. eit «norsk» slumområde i Amerika. Lettlesen, og med glimt frå det store biletet så vel som einskildskjebnar, er dette ei bok som vil fenge mange. 42 Det fyrste hovudkapitlet – eller «boka i boka» om du vil – handlar om nestekjærleik: «En nærliggende kjærlighedens plikt» og om «Den norsk sjømannsmisjonens virksomhet i Amsterdam og Rotterdam 1876-1922», skriven av Virginia Hoel. Ho er fødd i 1945 og bur på 15. året i Nederland, der ho altså har studert sjømannsmisjonens verksemd frå 1864-1918. Dette vart eg fascinert av. Besteforeldra mine budde på Eikeland i Holum, og for 102 år sidan laga dei ei foreining: «Solaas og Eigeland Kvindeforening». Pengane dei samla inn sende dei til sjømannsmisjonen, og dei tinga avis som blei sendt til kyrkja i utlandet. Dei var vidsynte på heia før! Boka er greitt inndelt i kapittel, og historiene er i hovudsak tufta på korrespondansen mellom kontoret i Bergen og dei 6 fyrste sjømannsprestane som tenestegjorde i Amsterdam og Rotterdam. Korrespondansen viser at aktiviteten til sjømannskyrkja i 100 år blei finansiert av private gjevarar og foreiningar heilt frå 1864, då det heile starta. Historiene handlar om sjøfolk, sjøfart, fagforbund, kyrkje, misjon og livet om bord – og mykje anna på godt og vondt – for fastbuande og farande til Amsterdam og Rotterdam. Unionsoppløysinga blir òg omtala, og nasjonal patriotisme vaks blant nordmenn ute i verda - som det vaks blant nordmenn heime. 17. mai blei viktig, særleg for alle norske i utlandet. Ryddig og lett å lese i lange eller korte bitar er boka, og avslører mange for meg 2008 ukjende sider om sjømannsmisjonen. Med mange historiske bilete og informative bilettekstar lyser boka opp sjømannsmisjonens virke og viser kor viktig arbeidet var i denne tida. Andre halvdel/hovudkapittel i Sjøfartshistorisk Årbok 2008 har overskrifta «Ørkenen Sur, norske skjebner under depresjonen i USA» og startar med eit sitat frå «Bay Ridge» av Hermann Wildenvey i 1935: Vi stanset op. Jeg vilde se det! -Og her bor folk? –I bingevis! – I bingevis – det passet stedet! Her bodde folk som gris ved gris. Etter børskrakket kom mange nordNorske sjøfolk på DS Aladdin i 1890-årene. (Bilete frå boka.) menn i beit. Det blei oppretta leirar kor dei utan midlar kan skje på ny om me ikkje tek vare på dei hamna. Det var alkoholikarar og kriminelle, fattigaste i Noreg og tek oss av våre nye sjøfolk utan hyre, handverkarar og alle slag landsmenn på ein god måte. Det handlar om folk med norsk bakgrunn, men òg andre frå hjelp, misjon, ære og makt. Ørkenen Sur er andre nasjonar. Felles for alle var at dei var skriven av Roger Kvarsvik (f. 1974). Han er ramma av krakket. Folk som sleit, uteliggjafyrstekonsulent ved Bergen Sjøfartsmuseum, rar, bomsar, folk som hadde mista jobben – og dette er ein del av arbeidet hans med ei alle kom hit. Men alt mangla: Det kom blikkeiga bok om ørkenen Sur (sjå bokmelding om skur, dårlege sanitærtilhøve og slum slik som den boka side 32–33, red. mrk.). Han sluttar utanfor storbyane i u-land i våre dagar. av med 26 vers frå «Bay Ridge» av Hermann Wildenvey. God lesnad! Eg kunne ikkje leggje frå meg boka, men måtte lese meir og meir – og eg oppmodar Osmund V. Eikeland alle andre til å gjere det same, for eit nytt Sur 43 Sånn var det 2009 Arendal Historielag: Arendal historielag gav i 2009 ut sitt 15. årsskrift «Sånn var det». Fleire av artiklane tek for seg delar av Arendal si historie som kan hende er mindre kjende blant folk. Årsskrifta er dei siste åra nesten vortne selde ut, og det er tydeleg at lokalsamfunnet set pris på arbeidet til historielaget. Tilgongen på stoff har vore framifrå, og det har vorte naudsynt å la nokre innkomne artiklar vente til neste år. Det er óg i år ei variert bok på vel 200 sider, der tunge faglege artiklar står side og side med små historier frå kvardagen. «Sånn var det» er også denne gongen eit godt skrift å lese. Det er mange gode og passande bilete og illustrasjonar, og det er vorten gjort eit stort arbeid i høve korrektur og layout. Slik stend årsskriftet atter fram som eit profesjonelt produkt. Ein av dei artiklane som verkeleg pregar årets skrift, er den store og grundige «Svenskeinnvandringen til Arendalsdistriktet», av statsarkivar Bråstad. Ein ser at det ved folketeljinga i 1875 var om lag 900 utanlandske innflyttarar i det som då var Arendal, Barbu, Øyestad og Hisøy kommunar. Av desse 900 var 744 fødde i Sverige. Kvifor svenskar, og kvifor hit? Det var på denne tida stort elende i Sverige; folketalet auka, arbeidsløysa auka, og maten minka. Mange flutte til dei store byane som Stockholm og Göteborg, og fram til 1910 emigrerte nesten ein million svenskar til Amerika. Denne utviklinga hadde parallellar til Noreg, men det er også klåre forskjellar på den norske og svenske utvandringa. Nordmennene drog nesten utelukkande til Amerika, medan svenskane og fann seg andre mål; europeiske land som Danmark, Tyskland og Noreg. Svenskane fekk rundt 1870 auga opp for dei moglegheitene som kyststroka i Aust-Agder kunne tilby. Dette vart óg yttergrensa for den svenske innvandringa vestover. Vest-Agder og Vestlandet var så godt 44 som urørte av dette. Den store svenske busetjinga nådde toppen i 1880-åra, og deretter byrja nedgongen. Den store innvandringa var mykje knytt til sjøfart, og etter at Arendal si stordomstid innan sjøfart tok slutt, flutte mange svenskar heimover, eller reiste vidare til Amerika. Mange svenskar, særleg kvinner, inngjekk ekteskap med etniske nordmenn, og det er framleis i dag mange etterkomarar etter innvandringa. Den store stjerna i Granerevyane på slutten av trettiåra og utover førtiåra heitte «TyrolerNils». Han var fødd Nils Arvid Johansen i 1927, og var berre 12 år gamal då han slo gjennom. Han hadde spesialisert seg på «Tarzan-hylet» som Johnny Weissmüller hadde gjort kinohistorie av. Debuten var ein stor suksess, og billettsalet gjekk strykande. Det vart endå sett opp ekstrabussar frå Eydehavn! Nils var nervøs, men jodla og song så veggene rista; Agderposten skreiv: «Han stod der så overlegen og trådte takten med den ene foten, gestikulerte med armene og med rytme i hele kroppen». Revyane heldt koken gjennom krigsåra, og alltid med «TyrolerNils» som fast inventar. Dei var til og med på turné rundt om i Aust-Agder og spelte inn pengar for Nasjonalhjelpen i 1941. Tungvint var det å kome rundt, men det kom inn mange pengar til det gode føremålet. «Tyroler-Nils» heldt fram med suksessen sin fram til våren 1945, då han gjekk til sjøs. Det vart aldri meir revy for han, men han levde i beste velgåande fram til 2006 etter ei lang karriere hjå Ugland Rederi. Dette er to av dei mange gode artiklane. Vi les elles om grensesteinar, Stinta-dammen, kioskar og Jacob Aal. Vi lærer historia til 1880-trappa, høyrer om metodistane si framferd i Arendal og speler løkkefotball. Dette og mykje, mykje meir i «Sånn var det» for 2009. Sluttar av med nokre av redaktør av «Spidskula», Thomas Heimdal, sine satiriske tankar om «Kjæmpestaden» etter alle dei store konkursane gjennom 1880-åra: …og «Kjæmperne» de brugte sine Indtægter flot, Og slo den ei til, om den var aldrig saa stor, Saa skrev man paa Vexler sine Namn og Ord… Olaf Moen Gards- og ættesoge for Eiken Bind 2 Gods- og passasjerruta Eiken–Kristiansand 1930. Hans Torvald og Kari Verdal med barna Harald, Sigurd, Adolf og Torleif. (Bilde fra boka.) I dette andre bindet av gardsog ættesoga for Eiken sokn, tar en for seg gardene fra Skeie til Meland: Skeie gnr. 74 og 75, Jokumsøya gnr. 76, Eiken, gnr 77 og 78, Tveiten gnr. 79, Gardøl gnr. 80, Bryggesåk gnr. 81 og 82, Handeland gnr. 83 og Meland gnr. 84 og 85. Boka er på 522 sider og har rikt billedmateriale. Bildene gir et godt innblikk i byggeskikk og klesstil fra både 1800- og 1900-tallet. Denne boka har nok mange ventet på, da den gir masse informasjon til de som leter i slekta. Boka er lett å finne frem i, god å bla i og har høy kvalitet. I tillegg til den tradisjonelle formen som de fleste gards- og ættebøkene har, så er det også nedskrevet sagn og historier som er knyttet til de forskjellige gårdene. Både historier om skrømt og overnaturlige hendinger, samt om livet og arbeidet på gardene. Den tar også for seg stølslivet, som hadde stor betydning for denne delen av Eiken Sokn. Åsulv Thorsland har skildra heielivet på en stemningsfull måte i årsskriftet for Eiken Sogelag i 1990: «Eikedølen er realistisk. Han er ikkje poet. Han ser ikkje på månen og drøymer til vanleg. Det hender oftast berre når guten er 17 og jenta er 16. De harde konsonantane smell i målføret. Men heilt fri for romantikk er nok ikkje eikdølen likevel. Det kjem til syne i hans trang til å koma på fjellet, til den vesle stølshytta på fjellmyrene.» Historien er mye lengre og gir et stemningsfullt bilde av stølslivet. Stølslivet var viktig og det var mange uteløer der høy blei lagra til det kunne hentes på FRAMHALD NESTE SIDE 45 vinterføre. Det ble slått utrolig mange lass heiehøy. Boka tar også for seg byggeskikker og endringer av tun og plassering av hus for hver enkel gård. Utgiver Eiken sogelag har dessuten tatt med i boka slekter så langt tilbake som 1500-tallet og frem til i dag. Gards- og ættesoga for Eiken har ikke blitt til ved at bare en person har utført arbeidet. Mange har deltatt. Ole Gausdal har sammen med Anne Rossevatn samlet inn det meste av kildematerialet og skrevet en stor del av teksten til boka. En arbeidsgruppe bestående av Ånen O. Eiken, Bjørg Skjoldal, Olav Audvin Meland, Elfrid Werdal, Liv Grostøl og Arvid Bryggeså har gått gjennom opplysningene som forelå. Det redaksjonelle ansvaret for dette bindet har Bjørg Skjoldal hatt. Nevnes må også Sigbjørn Vik som har vært til stor hjelp når det gjelder fotografering, spesielt flyfotografering. Sist men ikke minst, så har folk som bor på gårdene bidratt med historier og informasjon. Det står til slutt i innledning at «Alle kjeldetilvisningane kjem til sist i bindet», men det ser ut til at dette mangler i denne flotte boka. Liv Kirsten Rølland Bryggesåk ca 1895. (Bilde fra boka.) 30 år sprek Holum historielag: Holum Historielag feira 30-års jubileum 22. oktober 2010, og fylte gymsalen på Holum skule med over 70 frammøtte. Attendeblikk frå soga, song- og musikkinnslag og ikkje minst god mat stod på programmet. Leiaren i laget, Bjørg Røiseland, ynskte dei mange frammøtte velkomen, og syrgde straks for god musikk ved Arild Manneråk på sag og Lars Lloyd Lindland på trekkspel. Bjørn Slettan hadde fått i oppdrag å sjå seg attende i lagssoga, noko han gjorde grundig og interessant, «med fare for sjelros» (sjølvros), åtvara han tilhøyrarane på førehand. Laget vart revitalisert (oppattliva) som det heiter, i 1980. Det viser seg at 30-åringen eigentleg er ein 45-åring: Den fyrste rekneskapsboka er frå 1915, der årskontingenten Bjørn Slettan heldt jubileumstalen. Leiaren i laget, Bjørg Røiseland, ynskte dei mange frammøtte velkomen. var på 20 øre! I 1928 var det 12 medlemer i laget – som har verva minst ein medlem kvar, for i 1929 var medlemsflokken vakse til 26 medlemer. Men det siste ein kan sjå av dette laget den fyrste perioden, er i ei gul notisbok der det står «Betalt for 1930». Og etter desse fyrste 15 åra så søv laget lenge – og det dukkar i staden opp ein lagsslektning kalla «Holum bygdesogelag» etter krigen – med ei grei og enkel, men vel så vanskeleg målsetting (veit dei som gjer slikt arbeid): Å gje ut bygdebøker. På 70- og 80-talet var lokalhistorie i vinden, og då fyrste møtet vart kunngjort i avisa Lindesnes, kom det meir enn 30 personar. Då som no vart det halde på skulen i Holum, og skrivaren i Agder Historielag var faktisk til stades då òg, kunne Slettan fortelje. Det fyrste styret vart sett ned, og det var Gunnar FRAMHALD NESTE SIDE 47 Nomedal, Kåre Kvidbergskår, Ann Tilde Vetnes, Per Kvåle, Torleif Aurebekk og Bjørn Slettan. Det har vore mykje velvilje og friviljug arbeid heile tida sidan, og det er ingen tvil om at laget er vitalt og engasjert i dag, noko som skuldast ei veldig interesse for den nære historia. Laget har alle typar tema på møta sine, alt frå arkeologi via bunad/tekstil til sjøfartshistorie og mykje meir. Møta er dessutan bygd over den same lesten, gjerne bunde saman med allsong: Føredrag/kåseri, kaffipause med biteti, musikalsk innslag og lagssaker. Målet med møta er å ha ei sosial, god meining og skape trivnad i tillegg til å ljose opp eit tema i nær fortid. Til vanleg har laget tre møte i året: Årsmøtet i februar, vårmøtet og haustmøtet, i tillegg til å gje ut medlemsbladet «Vår arv», skipe til ymse turar (1-2 rusleturar i nærleiken og 1 busstur over 3-4 dagar), dugnader og utgjeving av skrift. Av sistnemnde har det kome ut fire stykke: Holum i manns minne (1988), Skolen i Holum (omgangsskule – kretsskule – dagens skule, 1989), Okkupasjonsåra (rasjoneringa, 1992) og Okkupasjonshistoria (kyrkjestriden). Av viktige dugnader, kan nemnast Det store frammøtet vitnar om eit aktivt historielag. oppussing av kvernhuset på Aurebekk, minneplate der eit britisk fly styrta i 1941 og restaurering av den vassdrevne saga i lia på Kvidbergskår. Når det gjeld saga på Kvidbergskår, så var skuleungane med på dette restaureringsprosjektet – eit betre skuleprosjekt skal ein leite lenge etter; det er verkeleg moro å kombinere historisk kunnskap med praktisk arbeid og framtida vår (ungane). Etter jubileumstala gjekk allsongen av seg sjølv ved hjelp av forsongar Osmund V. Eikeland. Og dei jubilerande fekk varme gratulasjonshelsingar og ei Agdersoge av Agder Historielag via skrivaren. Så var det tid for kaffi, god mat, kake og drøsing rundt bordet. Det musikalske innslaget var folkemusikk frå Agder, presentert av Olaf Moen og underteikna, som i høve jubileet var kledd i bunad. Stev, viser og balladar gav eit innblikk i den nære folkekulturen, som ofte går hand i hand med lokalhistoria. Gratulerer, Holum Historielag ! (Men det er ikkje fint å lyge på alderen; er det verkeleg slik at dei fyrste 15 åra ikkje skal reknast? Då kan ein i så fall berre leggje ned laget nokre år og stå opp att – og dermed vere like ung heile Tekst og foto: Borghild Løver tida…) Marténgel Arne Espeland: Handlingstråd og framdrift i boka er knytt til Marténgel, som lesaren møter i akebakken som 13–14-åring og fylgjer fram til kvelden før bryllaupet. Forfattaren gjev henne ei utrusting som er ein helt verdig: Ho «var slank og smidig. Hun hadde blå øyne, smilehuller i de røde kinnene, og et rikt, gullokket hår. Yr som fisken i sjøen, fuglen i luften, nøt hun alle spennende begivenheter, og jublet og gråt med omgivelsene.» I akebakken var gutane i fleirtal, fleire eldre enn henne. «Allikevel førte Marténgel an her som ellers, uten at noen kunne si hvorfor. Kanskje kom det seg av at hun, ved siden av å være vakker, var rik på innfall, og åtte et sprudlende humør, dertil av godtfolk og eneste datter til en velstående skipper.» Marténgel vert òg utrusta med beste teoretiske evner og teikna som ein ottelaus hjelpar for dei svake, eller om nokon annan kom ut i fare. Fleire gonger må ho sjølv bergast, helst av den trugne og kloke Torkil los. I skildringa av personane rundt Marténgel er det mykje intriger og usympatiske trekk. Dette tener som ein karakteristikk og avsløring av samfunn og gjeldande normer. Også den suverene Marténgel kjempar og lid under dette. Eit døme kan vere episoden i akebakken der ho støyter saman med 16–17-årige Bygvald. «Han fattet i henne og hun i ham. Trult i trult bar det videre, til de for utfor pallen som var gravd inn fra veien av. Nåmen av fall og forskrekkelse sanset hun seg først der Bygvald krystet henne heftig inntil seg og kysset henne. En underlig sødme sitret henne gjennom legemet.» Men sekundet etter slo ho, «Hun hveste, spyttet, tørket seg om munnen med håndbaken og spyttet igjen, og for riktig å hevne seg, der ungeflokken kom styrtende ned til aurpallen, skrek hun ut: «Leusungjen.» Men i det samme hun sa det fæle ordet, sank det som et lyn i henne at nå var hun stygg.» Marténgel grublar over det som hende, får panikk, tyr til fjøset, uroar dyra. Gamle Stava høyrer bråket «og fant Marténgel i gråt hengende om halsen på Svartsi. « Å Stava, Stava, du må helpe meg,» hulket hun. Eg ska’ ha små, eg ska’ ha små.» «Men ‘øsse nabm då.» Gamle Stava slo hendene i hop av forferdelse. …. «Eg he’ kjysst ein gud. Kå ska eg gjør? Kå ska eg gjør?» …… Da kunne ikke Stava holde seg. Hun lo, lo så hun fikk vondt i siden og måtte sette seg på den tribeinte melkekrakken.» Slik blir hovudpersonen introdusert saman med starten på kjærleikssoga som ber handlinga i boka. Først kvelden før Marténgel skal giftast bort med son til emissæren, blir mistydingane oppklåra. Boka sluttar slik: «Men minen i ansiktet hennes sa tydelig at nå hun også hadde Torkil FRAMHALD NESTE SIDE 49 los på sin side, skulle ingen makt i verden få skille henne og Bygvald ad, komme hva det komme ville.» På omslaget til boka er kopi av eit gamalt postkort. Eg tvilar på om dette får mange av dagens tenåringar til å lese boka. Men for eldre som ennå har levande eller formidla minnetrådar til eit slikt samfunn, er det engasjerande og fornøyeleg lesnad med presise og folkelege replikkar. Forfattaren, Arne Espeland (1885–1972) var lærar og NRKs programsekretær for Rogaland. Han kjende Lista-folket, soga og språket deira betre enn dei fleste. I folkelivsskildringane teiknar han natur, folkeliv, arbeids- og samfunnsliv på ein truverdig måte og knyter i Marténgel desse elementa til den dramatiske forteljinga om hovudpersonen sine ungdomsår. Eg ser føre meg at boka kunne brukast i undervisning på ulike måtar og knytast til moderne hjelpemiddel som til dømes internett. Her er friskt fortalde enkeltepisodar som høver til opplesing. Arbeidsmåtane i dette samfunnet på sjø og land, i hus og fjøs er nøyaktig teikna. Korleis utnyttar forfattaren rikdomen i språket? Så boka er både ei kjelde til kunnskap og til glede der lesaren kan humre over treffsikre replikkar. Boka på 237 sider er skriven på bokmål med kraftfulle innslag av listadialekt, særleg i replikkar. Bak i boka finst ei to-siders liste med ordforklåringar. Elles vert det vist til Listamålet I – III av Njål Vere. Klokkhammer forlag har gjeve ut denne nyutgåva i 2010, første utgåve var i 1925 på Olaf Norlis forlag. Meir om bok og forfattar på nettadressene www.klokkhammerforlag.no og www.listaminne.no. Anne Austad Bøker frå Agder Historielag Årsskrift Nr. 1–65 ..................................................UTSELD! Nr. 66–84 ....................................................kr. 50,Nr. 85 .........................................................kr. 190,Agder-bibliografien I og III .........................kr. 50,Bytingsprotokoll for Kr.sand 1670 ..............kr. 50,Tingbok for Vestre Råbyggelag 1686 ..........kr. 50,Tingbok nr. 1 for Lista (1657–1660) ...........kr. 50,Odelsmanntalet 1624 for Agder...................kr. 50,Tingbok nr. 1 og 2 for Mandal Sorenskriveri (1677, 1684).................................................kr. 50,- Anetavleskjemaer Medlemer får 20 stk. gratis. Ordinær pris pr. stk. ...................................... kr. 1,Medlemer får 25% rabatt ved kjøp for kr. 400,eller meir. Rabatten gjeld ikkje ved kjøp av Agders Historie. Porto kjem i tillegg. Stortingsmann Ole Fuglestvedt Uinnbunden..................................................kr. 30,Innbunden ....................................................kr. 50,- Jon Løyland Soger og segner. viser og vers ...................kr. 175,- Agders Historie 800-1350 Agders Historie 1840-1920 Agders Historie 1641-1723 Kr. 350,- pr. stykk eller alle tre for kr. 1000,-. Fraktfritt. 50 Tinging til Agder Historielag, Postboks 136, 4662 Kristiansand eller tlf. 97 06 44 85 eller e-post: [email protected] Årsskrift for Marnardal historielag 2009 Marnar-minner: Eg er spurd om å melde eit årsskrift for ein kommune eg ikkje kjenner og aldri har vore i (trur eg). For meg som voks opp i ein innlandskommune i Telemark, var det likevel mykje eg kunne kjenne meg att i her. Årsskriftet er nr. 14 i rekkja frå Marnardal historielag. Heftet er på nesten hundre sider. Her er eit breitt spekter av tema, artiklane er lettlesne og illustrert med mange bilete i svart/kvitt. Ein av hovudartiklane handlar om ekteparet Marta og Tobias K. Steinsland, og kva dei hadde å seie for kultur- og kristenliv i Laudal frå 1920 til 1970. Forfattaren Bertha Ormestad hadde Steinsland som lærar. Steinsland; læraren, småbrukaren og kåsøren/folketalaren har sagt at han «plikta å bruke dei evnene Skaparen hadde utstyrt han med», og det lyt ein vel seie han gjorde når han i 45 år vart nytta som talar i «lærarlag, mållag, losjar, ungdomslag, fråhaldslag, bondelag, bondekvinnelag, birøktarlag, landbrukslag, foreldremøte, basarar og Frelsesarmeen.» Og Marta, med sitt kristne engasjement og sine leiarevner, var ei drivkraft i ulike foreiningar i fleire tiår. Fleire artiklar har tema frå 2. verdskrig. Framsidebiletet på heftet er frå avdukinga av minnestøtte over major Arne Laudal i 1947, der general Helseth held minnetale. Særoppgåva Anne Torhild Nilsen skreiv avgangsåret på Marnar ungdomsskole, med tittelen «Major Arne Laudal - for Norge vårt fedreland», er med her. Kåre Steinsland og Ragnar Fidjestøl skriv om kanonbatteriet på Heddeland; eit jernbaneartilleri som det berre var to av i Noreg, og spesielt også av ein annan grunn: kystartilleri plassert i innlandet. Gjennom artiklar av R. Fidjestøl og Elisabeth Haaland får ein innblikk i korleis det var under okkupasjonen. Heftet inneheld skuleminne frå Bjelland i 1930-50 åra. Ånund Haugland, Fredrik Skjeggestad, Inger Mathilde Valborgland og Janne Roland skreiv ned minne frå skuletida si i samband med markeringa av 250-års historie for grunnskulen i 1989, og desse er presenterte her. For meg, som gjekk på todela grendeskule på 60-talet, vekte desse mange (og stort sett gode) minne: varmen frå vedomnen i skulestova, salmesong, bordbøn, FRAMHALD FRÅ FØRRE SIDE 51 Fadervår i kor, fyllepenn og trekkpapir, «skjønnskrift», diktat og attforteljing, dagleg leksehøyring, bløyte svampen og vaske tavla, «slå ball» i friminuttet, klokka som ringde inn, oppstilling på rekkje… Gjennom fleire artiklar får me innblikk i eit arbeidsliv i endring, som: «Frå blekkhus til EDB» (av John og Kari Glomså), «Tømmertransport på elv og vei» (av Bjarne Tjomsland/R.Fidjestøl), «Med dreiebenk og sveiseflamme» (av Åge Kelveland/R. FiIdjestøl). Elles finn ein glimt frå minneboka til ein utflytt laudalsungdom. Tida er 1855-1875, ungdomen er Christen Olson Fidje - med kommentarer av John Lauvland. Christen mintest lykkelege barndomsår. Han hadde lett for å lære, og opplevde det urettfvist å bli flytta ned frå plass nr. 2 til plass nr. 4 blant elevane. Denne historia gav han ein lærepenge når han seinare sjølv vart lærar. Her eit utdrag frå dagboka hans: «Ettersom jeg mere er kommen til å tenke på den sag, hvor det let misundelse kan vækkes hos skolebørnene, hvilket man på det omhyggeligste bør undgå, har jeg i den sidste tid bestandigt opstillet børnene og givet dem plass efter deres alder.» Christen gjætte som barn. Det var han sjølv som ville ut i «den vildfarne verden» for «å prøve min lykke», noko også tittelen på artikkelen om han tyder på; «Ut vil jeg, ut!» Frå han var 10 år gjætte han borte, fyrst hjå skyldfolk, så på «barnevandring» til «Østlandet», og me får bli med på den strabasiøse turen hans, med bylt på ryggen over Konsmo-heia og 10 mil austover. Gripande lesing. Gripande var det også å lese teksten «Ei grav, ei enke og eit farlaust barn», av John Lauvland. Her får me glimt inn i den lagnaden det var å bli åleinemor for over 90 år sidan. Me finn òg utdrag av dagboka til læraren, bonden, ordføraren og målmannen Knut Lauvdal frå perioden 1898-1939; formidla av Astrid Skuland. Og årsmeldinga for Marnardal historielag er med i årsskriftet. Eg har lese heftet med interesse, og vil meine at med så mykje stoff frå både skuletid, krigsår og arbeidsliv, vil dette vere interessant lesing for fleire enn meg! Dette flotte heftet kan du heilt sikkert få tak i ved å kontakte sentrale personar i Marnardal Historielag, til dømes Erik Bue eller Svein Arild Strædet i Marnardal. Øyslebø skule-kommunehus i slutten av 1940-åra. (Bilete frå årsskriftet.) 52 Hilda Helene Neset Høvåg Museums- og Historielag 2010 Flyfoto av Stranda på Ågerøya 1960. Sannsynligvis lå her noe bebyggelse i 1467 også, men den var nok lang enklere enn dette. (Foto lånt av Høvågavisa.) (Foto fra årskriftet.) Småskrift nr. 13 fra Høvåg Museums- og Historielag 2010 Heftet er i A4-format og er på 72 sider. Heftet har fire artikler uten særlig sammenheng eller tilknytning til hverandre, men omhandler interessante sider ved Høvågs historie: Eierskifte tilbake til 14–1500-tallet, litt slektshistorie, sangen om Høvåg og historien bak eldreomsorgen i Høvåg gjennom tidene. Artiklene er illustrert med bilder fra bl.a. Ågerøya, rutebåten Øya ved Kjøpmannsvik brygge på 60-tallet, og bilder av Høvåg hvilehjem som sto ferdig i 1938. Redaksjonskomiteen har bestått av Håkon Lilleholt, Bjørg Ording og Sigrund Kjøstvedt. Bakerst i heftet er det en oversikt over foregående skrifter med tema. Alle skriftene er fremdeles å få kjøpt. Sangen om Høvåg er på hele 138 vers og tar for seg bygdelag i hele Høvåg, Den er skrevet av John Moen. Han var kjent som en svært snill og hjelpsom mann, men at han også syslet med diktning er det kanskje ikke så mange i Høvåg som har visst. Sangen tar for seg hver krok og sving i bygda og gir et bilde av Høvåg på 70-tallet. Håkon Lilleholt har skrevet artikkelen ?Tre brev om eierskap til Ågerøya, Sandøya og Kalvøya på 14- og 1500-tallet. Det oppbevaFRAMHALD NESTE SIDE 53 Øya i 1960-årene på veg mot Kjøpmannsvik brygge. (Foto fra årskriftet.) res lite arkivmateriale fra middelalderen i vår landsdel, men mange gårder i distriktet ble eid av stormenn i andre deler av landet. Brev og dokumenter fra denne tiden er samlet i Diplomatarium Norvegicum. Her finnes tre diplomer som gjelder eiendommer i Høvåg. 54 Diplomene er gjengitt på originalspråk, men er også normalisert slik at en kan lese og forstå innholdet. Det fremgår av artikkelen at det var mye fiendeskap mellom stormenn, kongen og kirken i Norge på den tiden. Johan Henrik Jørgensen, Hellenes, tar for seg slekta si, og sier i innledningen at svært mange var i nær eller fjernere slekt med hverandre. Artikkelen er illustrert med mange bilder, og gir også en innsikt i skjebner og historier til enkeltmennesker. Artikkelen gir et godt bilde av livet på små gårder i Høvåg, menn som reiste til sjøs og kona som måtte ta seg av barn og gårdsdriften hjemme. Det er mye informasjon og nyttige navn som sikkert mange som driver med slektsforskning kan få god bruk for. Ingjerd Modal skriver om helsevesenet i Høvåg fra fattigkommisjonen og legdevesenet fram til Høvågheimen bo- og aktivitetssenter. Det første gamlehjemmet i Høvåg ble kalt Skogly og ble bygd av Olga Hansen, Vesterhus. Hun må ha vært ei ressurssterk dame med pågangsmot og en stor tro på det hun gjorde. Skogly sto ferdig i 1938, og Olga Hansen drev hjemmet frem til 1947, da hun solgte hjemmet til Høvåg Menighetspleie. I 1965 overtok kommunen ansvaret for hjemmet. Skogly ble revet i 1994 og nye Høvågheimen bo- og aktivitetssenter sto ferdig i 1995. Liv Kirsten Rølland Siste nytt frå styret i Agder Historielag På siste styremøte hadde Agder Historielag som vanleg ei rekkje saker på saklista, dei fleste av dei vanlege styremøtesaker slik som økonomi, medlemsblad, årsskrift m.m. Men to av sakene er kan hende særs interessante for EGDEs lesarar og AHs medlemer: Nemleg nytt barnevandrarprosjekt og ny medlemsmodell. Styret i AH handsama innspelet til barnevandrarprosjekt (som er attgjeve på side 22-27) frå Paul Sveinall, og har allereie stilt seg positive til dette, og funne fram til personar som kunne høve i ei prosjektgruppe for dette. Desse personane har sagt ja til å samlast på eit møte over nyår: Paul Sveinall, Johannes Risnes, Nils Martinius Justvik, Kjell Bråstad, Bård Raustøl og Johnny Haugen. Så har tre av styremedlemene (Kristian, Eilert og Liv Kirsten) sett nærare på medlemsmodellen, og lagt fram sine vurderingar fram- for styret, som samrøystes gjekk inn for modell 2 av dei tre moglege modellane som vart skissert på årsmøtet: * Avvikle direktemedlemskapen * Berre historielag kan vere medlemer og delta på årsmøtet * Dei som er direktemedlemer kan halde fram med årbokabonnement. Saka om medlemsmodell må sjølvsagt opp på årsmøtet i april 2011, og vedtektene òg, då dei lyt endrast i tråd med ein evt. vedteken medlemsmodell. Lokallaga betaler same kontingent som før til AH. Medlemene vil få eit eige skriv om denne saka. *** Då står det berre att å ynskje alle ei god jol og eit godt nyår! Møt den unike forteljaren Sturla Ertzeid på den flotte dvd-en produsert av Agder Historielag Pris: Kr. 150.Kontakt Agder Historielag på tlf. 97 06 44 85 eller send e-post til [email protected] eller post til Agder Historielag, Postboks 136 4662 Kristiansand 55 RETURADRESSE: Agder Historielag Postboks 136, 4662 Kristiansand Verv ein ny medlem ✂ – Klypp ut – ✂ Årskontingent kr. 250,Ny medlem: Namn: ................................................................................................... Adresse: ................................................................................................ Postnr.:. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stad: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den nye medlemen får tilsendt årsskriftet til Agder Historielag, medlemsbladet Egde og prisliste, i tillegg til informasjon om laget og innbetalingsblankett. Den som vervar ein ny medlem kan velje eitt av skrifta under som vervepremie (kryss av): ■ Tingbok for Vestre Råbyggelag 1686 ■ Eit årsskrift etter eige val (nokre er utselde, sjå prisliste) ■ Odelsmanntalet 1624 (kjeldeskrift) ■ Kristiansand bytingsprotokoll nr. 1, 1670 ■ Mandal tingbok nr. 1-2, 1677 og 1684 (i ei bok) ■ Stortingsmann Ole Fuglestvedt. ■ Verv 3 nye medlemer og få eitt eks. av Agdersoga (Agders Historie) Verva av: Namn: ................................................................................................... Adresse: Postnr.: ISSN ................................................................................................ .................... 0333-4082 Stad: ....................................................................... SEND KUPONGEN TIL: AGDER HISTORIELAG POSTBOKS 136 4662 KRISTIANSAND
