docLast ned som .pdf - eivindhofstadevjemo
download 
Report Transcription
Last ned som .pdf - eivindhofstadevjemo
&eftf. -⁄ Innhold : Thomas Lundbo Redaksjonelt av og : : Lobo Media . : Pro Silk : Dante Monotype Pro og News Gothic : kr : kr + porto (to dobbeltnummer) &eftf. er et ikke-kommersielt litteraturtidsskrift, drevet på idealistisk basis. Medlem av Norsk tidsskriftforening. Utgis med støtte av Norsk Kulturråd og Fritt Ord. Kjennetegnet på en birøkter | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 // // // Kvinnlig lyrik i Polen efter 1989 av Löpare (utdrag) av Gjennom fortidens prisme av En familiehistorie preget av frykt (utdrag) av Reise med Ryszard Kapus´cin´ski // // Fem forfattere om Polen Et essay for S. I. Witkiewicz av Regnbue i mandler På søken etter diktets samvittighet Tądeusz Dabrowski intervjuet av av 2 // Dikt av Var är min plats? // om Jacek Dehnel og Lala av © Jung Forlag , Oslo // - av «Dagboken, du min sjels lydige hund!» av samt en Gombrowicz-enquête med Stig Sæterbakken, Ingrid Z. Aanestad, Eivind Hofstad Evjemo, Ida Linde og Irena Rzespinska Mångfaldens land? av Dikt // Polsk prosa – av : Jung Forlag // Brynjulf Jung Tjønn : [email protected], www. jungforlag.com/nordahl av Hvorfor lese Gombrowicz? // Mellom blokker og fraktaler i Bucures¸ti Steinar Lone intervjuet av // Anmeldelser av forfatteres tredjebøker av NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 3 Redaksjonelt av T H O M A S M A R C O B L AT T Adam Mickiewicz (–), Polens store nasjonalskald, behørig påaktet med statuer og monumenter i hjemlandet, skrev Pan Tadeusz (), som i dag blir betraktes som Polens nasjonalepos. Det begynner slik: «Litwo! Ojczyzno moja!», oversatt til norsk «O, Litauen, mitt hjemland!». Paradokset er interessant, fordi det betoner et grunnleggende spørsmål vedrørende nasjonalitet og identitet, som har vært en stadig tilbakevendende konikt i Polens senere historie. Polen har ut fra sin geograske plassering i Europas hjerte, blitt offer for både Hitlers og Stalins overgrep. Selv om landet ble medlem av EU i , regjeringen tidvis har valgt å kjøre en USA-vennlig prol og Polen i dag har en av Europas høyeste økonomiske vekstrater, kan det synes som at nasjonen fremdeles sliter med minnene fra sin lidelseshistorie; de hvite bussene kjører fortsatt skytteltrakk til konsentrasjonsleirer, postsovjetiske krigsmonumenter og jødiske kirkegårder. 4 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 og E I V I N D H O F S TA D E V J E M O Samtidig er Polens nyere historie også en historie om gjenstridighet; Stalin skal for eksempel ha sammenlignet det å innføre sosialisme i Polen med å sale ei ku. Hvis man også minner om at det allerede i ble innført former for bedriftsdemokrati i Polen, at jordbruket aldri ble kollektivisert og at det med Solidaritet i spissen vokste fram en grobunn for lovlig og ulovlig politisk virksomhet, skulle det ikke være noen grunn til ikke å identisere Polen med et sterkt og egenrådig folkeslag. Den politiske stabiliteten har til tider likevel vært uryddig. Fra til har det ikke vært mindre enn ni forskjellige regjeringsdannelser og landet har, i likhet med ere østeuropeiske land, fremdeles en sterk konservativ øy, hvor både rasistiske, antisemittistiske og kontroversielle ideer murrer under overaten. Nåværende president Lech Kaczyński har blant annet kommet i det internasjonale søkelyset ved å ville gjeninnføre dødsstraff i landet. Om det er slike aspekter, eller andre, som gjør at mange fortsatt identiserer Polen med Øst-Europa, er ikke vår oppgave å svare på. Vi nøyer oss med å poengtere at selve begrepet Øst-Europa i seg selv er diskutabelt blant dagens forskere; mens Gøteborgs Universitet har beholdt Östeuropakunskap som studieretning, har man lagt ned retningen ved Universitetet i Oslo og underviser i Europakunnskap da man mener at Øst-Europa ikke lenger er et relevant begrep etter murens fall. For å komplisere ytterligere har en rekke europeiske forfattere og intellektuelle de siste ti-tjue årene relansert Sentral-Europa som fenomen, og mange vil hevde at Polen har en naturlig plass innenfor et slikt geogrask og kulturelt område. Uansett. Sentral-Europa eller Øst-Europa, postsovjetisk, antisemittisk eller markedsliberalistisk, for eller imot dødsstraff, EU eller Litauen, skulle ikke dette være grobunn nok for en spennende litteratur? Jo, tenker vi, og det er med glede vi kan si at dette dobbeltnummeret av Nordahl & eftf. tar for seg polsk samtidslitteratur og dermed inngår i tidsskriftet serie for utenlandsk litteratur (russisk samtidslitteratur og ungarsk samtidslitteratur i henholdsvis og ). I tekstutvalget har vi forsøkt å samle ulike stemmer som også belyser forskjellige sider av Polen, både krigshistorien, etterkrigstiden, samtiden og interne, regionale forskjeller. Olga Tokarzcuks essay «Regnbue i mandler» skildrer eksempelvis de mytiske og regionale sidene ved Polen, Marzanna Kielar og Julia Fiedorczuk skriver en nærmest økologisk poesi, mens Marta Podgórnik viser et langt mer urbant og feministisk blikk. Adam Zagajewski og Agata Tuszynska tar begge på ulike vis for seg etterkrigstiden, mens Małgorzata Gryglicka forytter seg fra det tematiske til graske uttrykket. Foruten bestillingsessayene «Mångfaldets land? Polsk prosa -», skrevet av Robert Ostaszewski, og «Kvinnlig lyrik i Polen efter », skrevet av Renata Ingbrant, har vi også valgt å gi plass til tre avdøde forfattere, ettersom de har vært så betydningsfulle for den polske -tallslitteraturen og må sies å være tre av de aller fremste ambassadørene for polsk litteratur internasjonalt. Vi har derfor fått oversatt Bruno Schulz essay «Et essay for S. I. Witkiewicz» for første gang til norsk, mens fem forfattere har plukket ut sin favorittdag i Witold Gombriwiczs enorme dagbok. Gledelig er det også å kunne presentere utdrag fra Anders Bodegårds «Reise med Ryszard Kapuściński», der de ne bildene er tatt av fotografen Maria Söderberg. På utsiden av tema trykker vi Vagant-redaktør Audun Lindholms intervju med oversetter Steinar Lone. I tillegg har vi anmeldt re norske forfatteres tredjebøker. Og da har vi nevnt 2⁄3 av dette dobbeltnummerets innehold. God lesning! NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 5 – Karnevalen och «den lilla stabiliseringen» Mangfåldens land? Polsk prosa 1989–2008 av ROBE RT O S TA S Z E W S K I Efter dök det upp en hel del nytt i polsk litteratur, men inte bara på grund av de lavinartade politiska, samhälleliga och ekonomiska förändringarna som inleddes i samband med folkrepublikens fall. Bland tredje polska republikens kulturskapare fanns det en enorm «förändringsaptit», man började söka efter «en ny litteratur för ett nytt Polen» och det är inte så konstigt att början på -talet blev en gynnsam period för debutanter. En tid av unglitterär karneval tog sin början, många kända och erkända gurer petades från den litterära parnassen och horder av framgångshungriga prosaförfattare började kämpa sig upp mot dess topp. Den här konjunkturen utnyttjades smidigast och i första hand av de s.k. sextiotalisterna, prosaförfattare födda på sextiotalet och vilka – med rejält stöd från mediehåll – under ett par år dominerade den litterära scenen. Bok efter bok av Manuela Gretkowska, Olga Tokarczuk och Andrzej Stasiuk vann massor av läsare och kommenterades itigt. Efter ett tag började dock situationen att stabiliseras och karnevalsförvirringen ck sitt slut. «De försenade debutanterna» tog plats, prosaförfattare som gav ut sina första böcker efter att ha fyllt fyrtio, som t.ex. Stefan Chwin, Marek Bieńczyk, Zbigniew Kruszyński, Jerzy Pilch eller Magdalena Tulli. Även en äldre författargeneration av nt gammalt märke såsom Wiesław Myśliwski, Gustaw HerlingGrudziński eller Włodzimierz Odojewski gjorde sitt för att påminna läsarna om sin närvaro och position i den litterära hierarkin. Mångfald Fanns det någon dominerande strömning i förra årtiondets polska litteratur? Troligtvis inte, och man bör snarare tala om en rad tendenser som ökade och minskade i betydelse. Efter skedde en tydlig svängning mot privata berättelser – särskilt stark var denna hos de yngre prosaförfattarna – vilket till stor del var en följd av den trötthet och leda som fanns gentemot den socialt och politiskt engagerade litteraturen som uppstod på åttiotalet. Debuterande författare under de påföljande årtiondet begränsade det världsliga perspektivet och skrev om sitt «här och nu», de delade med sig av personliga glädjeämnen, problem och tvångsföreställningar; i stället för «de stora berättelserna» valde de «de små», de beskrev privata initiationsriter, konstruerade personliga myter och skapade på så sätt historier som ibland var banala, nästa gång gripande, de chockade med öppenhet och bröt tabun (som exempel kan nämnas Zyta Rudzkas, Krzysztof Vargas eller Janusz Rudnickis tidiga böcker). Och även om de tog upp ämnen som samhället i stort upptogs av, eller om de försökte sig på historiska summeringar, så reducerade de dem till den privata nivån eller till en familjeanekdot samtidigt som de skinnade dem på patetik och tragik, som t.ex. Stasiuk gjorde i Jak zostałem pisarzem (próba autobiograi intelektualnej) [Hur jag blev författare (ett försök till intellektuell självbiogra)] fra . Under förra århundradets sista decennium ägnade sig många författare åt mytskapande prosa i olika former vilken blev varmt mottagen av den läsande allmänheten. Särskilt populär var den s.k. lilla fosterlandsprosan, där författarna, ledda av nostalgi och «högstämd längtan», via litterära berättelser försökte väcka liv i de platser som inte längre existerade och få tillbaka en oåterkalleligt förgången tid. Författare som Stefan Chwin, Aleksander Jurewicz, Anna Bolecka, Włodzimierz Kowalewski, Julian Kornhauser, Piotr Szewc eller Artur NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 7 Daniel Liskowacki beskrev gärna gränsområden, de polska östområdena där kulturer, religioner och nationaliteter blandades, där polacker, tyskar judar eller ukrainare levde sida vid sida (i exempelvis Gdańsk/Danzig, Szczecin/Stettin, Polens tidigare östra gränsområden, Schlesien). «Den lilla fosterlandsprosan» presenterade vanligtvis platser där kulturer möttes just som de skulle förintas eller i det ögonblick historien gick ur led och utplånade platsen – ofta bokstavligt – från jordens yta. Prosaförfattarna hjälpte på det här sättet till att radera ut «de vita äckarna» i historien, återupprätta en under folkrepubliken förfalskad historiesyn, återge minnet till händelser som man inte kunnat tala högt om under era årtionden. Men samtidigt konstruerade de en privat mytologi, de beskrev initiationserfarenheter och ofta skildrades berättelserna ur ett barns perspektiv eller utifrån någon som mognar och just är på väg in i vuxenvärlden. Ett tag verkade det som om postmodernistisk prosa skulle spela en betydande roll i nittiotalslitteraturen; det dök upp spännande exempel, såsom Marek Bieńczyks Terminal, Manuela Gretkowskas tidiga romaner, Natasza Goerkes novellsamlingar (till exempel Fractale ) eller Andrzej Barts romaner (som Rien ne va plus ). Men projektet «postmodernism på polska» lyckades ej, först och främst därför att det postmodernisterna erbjöd uppfattades av majoriteten av kritiker och läsare antingen som oseriösa litterära förströelser eller som alltför konstnärliga texter, hermetiska och 8 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 – verklighetsfrämmande. De författare som örtade med postmodernismen övergav den oftast illa kvickt, som Gretkowska, eller så förblev de tysta i åratal, som Bieńczyk. Efter debuterade för polska förhållanden väldigt många kvinnliga författare, man talade till och med om «en kvinnoinvasion», vilket å ena sidan kan förklaras av en generellt större öppenhet gentemot debutanter men som å andra sidan kan uppfattas som resultatet av en under de här åren genomgången intensivkurs i feminism. Kvinnornas prosa var intressant och mycket varierad och skapades bland annat av skandalförfattaren Manuela Gretkowska, den psykologiserande Natasza Goerke och feministen Izabela Filipiak (Absolutna amnezja [Total amnesi] ). I marginalen kan noteras att intresset för prosa skriven av kvinnor, de framgångar som Manuela Gretkowska och Olga Tokarczuk har haft, har lett till att det under senare år kommit en bred od av populärlitteratur skriven av kvinnor och vars namnkunnigaste representant är Katarzyna Grochola. Andnöd Mot slutet av nittiotalet försvagades den dynamiska utvecklingen av den polska prosan markant, man skulle till och med kunna drista sig till att påstå att hela litteraturen drabbades av andnöd. Varför? Ett par faktorer ligger bakom. Den fullkomliga eruption av kreativitet som sextiotalisterna stod för tog slut, för förr eller senare måste det ju att ta slut: en del av dem visade sig vara litterära dagsländor – de blänkte till med en eller två böcker varefter de försvann från marknaden; andra publicerade alltmer sällan. Den ekonomiska krisen påverkade även kultursfären och gjorde att förläggarna ogärna riskerade att ge ut nya och på marknaden oprövade författarskap utan i stället satsade på inhemska och utländska säkra kort. Det här förlorade de unga författarna allra mest på, de som föddes på sjuttio- och åttiotalet och som under ett par år inte hade en chans att etablera sig på marknaden. Det saknades nya idéer och konstnärliga koncept som kunde styra in författandet på nya spår och fräscha upp det en smula. Det var hel- ler inte helt utan betydelse att det polska samhället, i sin strävan att ta igen vad man försummat när det gällde konsumtion, för varje år ägnade allt mindre uppmärksamhet åt kulturen i stort och litteraturen – som för inte så länge sedan hade haft en viktig position i samhällsdiskursen – i synnerhet. Men det skulle räcka med en enda bok för att denna inte särskilt lustiga situation skulle börja förändras till det bättre. Ungdomen framåt marsch! To idzie młodość! Vad var det för bok? En romandebut av en mycket ung författar (född ) vid namn NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 9 Dorota Masłowska och med titeln Wojna polsko-ruska pod agą biało-czerwoną [Det polskryska kriget under vit-röd agg] (). Det faktum att boken rönte både kommersiell och konstnärlig framgång ledde till att man på nytt började intressera sig för den samtida polska prosan och de unga författarna, vilka för övrigt effektivt utnyttjade den uppkomna situationen eftersom två författare ur den yngre generationen belönades med den mest prestigefyllda polska litterära utmärkelsen, -priset: först Wojciech Kuczok för romanen Gnój [Skit] och två år senare Masłowska för sin andra roman Paw królowej [Drottningens påfågel]. Prosaförfattarna födda på sextiotalet anklagades ofta för brist på idéer, avsaknad av samhällsintresse, bristande kontakt med – verkligheten, överdriven egoism, xering vid privata problem – och ofta med rätta. Deras yngre kollegor, trots att de också huvudsakligen skrev om sig själva och sina jämnåriga, tappade dock inte kontakten med det som skedde omkring dem, man kan till och med hävda att de gick i närkamp med verkligheten. Sedan följde en formlig od av romaner och novellsamlingar som beskrev – oftast i mörka toner – det specika med den unga polska demokratin och den ohämmade kapitalismen (Tartak av Daniel Odija eller Czwarte niebo [Fjärde himlen] av Mariusz Sieniewicz), presenterade unga människor som inte fann något fotfäste i den nya verkligheten (Do Amsterdamu [Till Amsterdam] av Michał Olszewski), böcker som nästan kunde betecknas som glödande antikon- sumtionistiska eller antikorporativistiska manifest (Zwał [Högen] av Sławomir Shuty, Bez końca [Utan ände] av Adam Kaczanowski eller Nic [Inget] av Dawid Bieńkowski). De unga prosaförfattarna skyr inte de svåra, pinsamma eller kontroversiella temana, de bryter diverse sociala och kulturella tabun; de skriver om våld inom familjen (Kuczoks Gnój), om narkotika (Heroina) av Tomasz Piątek) eller skildrar bögarnas och lesbiskornas värld, vilket det dittills aldrig öppet skrivits något om i polsk litteratur (Lubiewo av Michał Witkowski, Głupiec [Idioten] av Ewa Schilling). Större delen av de unga prosaförfattarna som kämpar med verkligheten verkar stå till vänster i sin världsåskådning, men de brukar inte avslöja sina politiska sympatier direkt i sina böcker. Det nns även en talrik grupp av medelålders författare som beskriver och bedömer det som sker i Polen från en högerståndpunkt: till dessa hör bland andra Cezary Michalski (Jezioro radykałów [De radikalas sjö]) och Rafał Ziemkiewicz (Ciało obce [Främmande kropp]). Men misstar sig gör emellertid den som tror att polska prosaförfattare under de senaste åren enbart sysslar med att göra upp med den inhemska verkligheten. Faktum är att just denna prosa – vresig och uttrycksfull, ofta provokativ, men ändå en smula retlig i sin böjelse att chockera med beskrivningar av diverse patologiska tillstånd och som långsamt blir till schabloner – är en riktig läckerbit för massmedierna, och är därför överdrivet närvarande i läsarnas medve- tande. Man bör dock komma ihåg att det för tillfället nns många tendenser och företeelser som samsas på den litterära scenen: jag ska bara välja ut några av dessa. Värd att nämnas är den s.k. reselitteraturen där resor och vandringar skildras genom en blandning av olika genrekonventioner. Den intressantaste boken av den här typen är tveklöst Stasiuks Jadąc do Babadag [Bilresan till Babadag] ( -pristagare ), en bok som beskriver intrycken från resor i Centraleuropa. Men det nns andra intressanta böcker av Mariusz Wilk där temat är livet längs Rysslands nordliga gränsområden (Tropami rena [I renens spår]) eller av Piotr Ibrahim Kalwas som närmar sig kulturen och livet bland Afrikas muslimer (Czas [Tid]). Än en gång ser vi i den polska prosan en renässans för sakprosa, främst för reportaget. Vid sidan av de erkända mästarna i den här genren, Hanna Krall och – tyvärr den redan bortgångne – Ryszard Kapuściński, har det kommit en ny stark grupp av författare ur mellangenerationen (bland andra Wojciech Jagielski, Paweł Smoleński, Wojciech Tochman och Mariusz Szczygieł) som med framgång för vidare de utmärkta traditionerna i den polska reportageskolan. En annan genre som vinner terräng är fantasy, tidigare styvmoderligt behandlad och ansedd som sämre litteratur. Två författare dominerar: Jacek Dukaj, bland annat författare till Inne pieśni [Andra sånger] () og Lód [Is] (; den här romanen belönades med Kościelski-priset vilket NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 11 var första gången på många år som det här prestigefyllda priset delades ut till en fantasy-författare) och av många kritiker utsedd till Stanisław Lems efterföljare, samt Marek S. Huberath (Miasta pod Skałą [Staden under klippan] , Balsam długiego pożegnania [Balsam för ett långt avsked] ). Den ganska stora bredden bland polska fantasyförfattare bevisas inte minst av antologin PL+. Historie przeszłości (PL+. Framtidens historier) som kom ut . Efter många års torka, runt ungefär, började den polska deckaren få nytt liv. Visserligen domineras den inhemska marknaden fortfarande av översatta bästsäljare – främst från engelskspråkig och skandinavisk litteratur – men de polska författarna håller på att skaffa sig en allt starkare position. Renässansen för den polska deckaren förebådades av den framgång som författaren Marek Krajewski har haft med sina retro-deckare (romanserien om poliskommissarie Eberhard Mock som utspelar sig i det tyska Breslau, nuvarande polska Wrocław. Strax efter honom dök det upp en hel mängd författare som skrev olika typer av kriminal- och sensationslitteratur, från de mest ambitiösa som exempelvis den redan kände poeten Marcin Świetlicki (med en serie anti-deckare som utspelar sig i en storstad) till populärlitteraturen med författare som Marek Harny (Pismak [Murveln]) eller Artur Baniewicz (Drzymalski przeciw Rzeczpospolitej [Drzymalski mot Republiken]). 12 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 I stället för summering Hur ter sig då den polska prosan från vårt perspektiv i slutet av ? Vad som är betecknande är erstämmigheten; det går inte att peka ut någon klart tongivande strömning, något fenomen eller någon generation bland författarna; debutanternas titlar bildar heller inte någon tydlig konstellation. Det kommer alltså ut en mängd olika typer av böcker som tillfredsställer läsarnas varierade smak. De senaste åren har en hel rad spännande debutanter kommit, t.ex. Jacek Dehnel, Ignacy Karpowicz, Hubert KlimkoDobrzaniecki och Mikołaj Łoziński. Mellangenerationen behåller sin centrala ställning med nya böcker och som exempel kan nämnas Olga Tokarczuk (Bieguni [Löparna]), Zbigniew Kryszyński (Powrót Aleksandra [Alexanders återkomst]) och Andrzej Stasiuk (Dojczland [Dåjtsjland]). Inte heller de äldre prosamästarna låter sig glömmas och deras senaste titlar har blivit ordentliga litterära händelser: Wiesław Myśliwski (Traktat o łuskaniu fasoli [Traktat om spritning av bönor]), Marian Pankowski (Ostatni zlot aniołów [Sista änglamötet]) eller Eustachy Rylski (Warunek [Villkoret]). För att säga det med några få ord: spännande är det. NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 13 KATARZYNA SOWULA: Født i Tuchów/Polen, i 1977, underviser i engelsk, bosatt i Krakow. Debuterte med romanen Fototerapi i 2004. Skrevet korttekstsamlingen Zero Osiemset (2007) som i 2008 ble oversatt til tysk med tittelen Auftrieb. Sowula har også skrevet for teater og TV. Hennes forbilde innenfor polsk litteratur er Witold Gombrowicz. Etter oversatt av og å ha reserachet i to år, er hun klar til å skrive sin andre roman; den hander om farens familie og er lagt til et spesifikt sted i SørPolen, hvor familierøttene strekker seg 300 år tilbake. Perifiriproblematikken har Sowula til felles med en forfatter som Olga Tokarczuk. «Kjennetegnet på en birøkter» er hentet fra Zero Osiemset. « av rent gull», sa bestemor Katarzyne, mens hun tok av seg det mørke sjalet som hun hadde hatt rundt hodet. «Travel som en humle og stille som en bikube om vinteren». Noen dager senere kikket far og jeg gjennom verktøyet bestefar hadde stående i snekkerboden som fremdeles luktet friskt av kvae. Bestemor visste ikke hvor hun skulle gjøre av alle disse tingene, kanskje bare vente på en kjøper, siden ingen av hennes barn bodde på landsbygda lenger, og ingen heller hadde interesse av denne typen arbeid. Far klatret opp på stigen og løftet frem en stor og tung verktøykasse fra hyllen like under taket. Jeg tok i mot og så opp. Han sto fremdeles helt øverst i stigen. «Har du noen gang sett disse?» Jeg ristet på hodet. «Forsiktig, ikke mist dem». Varsomt tok jeg i mot re store timeglass dekt av støv som far gav meg og stablet dem inntil veggen full av verktøy. Manius så NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 15 dem også, men han sa ingenting, så opp, tørket et tårevått øye med den ene knyttneven, tok med seg den største høvelen i rommet, og vendte tilbake til plassen sin. Far og jeg satte oss på hvert vårt spann som vi hadde snudd opp ned og stirret et øyeblikk, uten å si et ord. Bestefar visste alltid hvordan han skulle overraske oss, og det var tydelig at dette funnet var en av hans velkjente spøker. Han kunne ikke ha laget disse timeglassene for at de skulle selges, jeg hadde aldri hørt om noen som hadde bestilt timeglass fra bestefar, og aldri hadde jeg sett at han laget noen heller. Men det er jo mulig at jeg kunne ha misset det, for i de siste to årene – etter at jeg avsluttet studiene, begynte å arbeide og kk mitt første barn – så jeg i realiteten mine besteforeldre kun hver sommer. Det var re av disse greiene. Tilsynelatende store og robuste, tilsynelatende vellagde, men alle manglet et eller annet. I den første var sanden erstattet med et slags stoff som ikke greide presse seg igjennom den trange midtpassasjen. Den andre var fylt med jord slik at tiden ikke hadde noe sted å yte. Glasskulene i den tredje var ikke engang knyttet i hop. De tre første timeglassene måtte være gamle ettersom treet de var laget av hadde mørknet, men jeg antar at bestefar hadde laget det fjerde like før han døde, siden den så mest uferdig ut. Den var ordentlig pusset med slipemiddel, men bare halvparten var lakket. Og helt gjennomsiktig, da det tykke glasset ikke inneholdt så mye som et sandkorn. Mens jeg satt der og betraktet disse greiene, gikk det plutselig opp for meg at bestefar aldri ropte. Når jeg tenker på det er det mulig at han ikke en gang hevet stemmen. Han brukte stå opp i gryningen, spise sin frokost i stillhet, ta på seg øreklokkene og gå til verkstedet. Og hvis det var varmt, ville han gå ut, lene seg over hagebordet og ved å bruke en maskin som han selv hadde funnet opp, smelte vokskaker til biene sine. Alt i stillhet. Jeg brukte å sitte på en trebenk under en eføy – vevd persisk valnøtt, der maur og saksedyr spaserte opp langs stammen, mens fuglehunden lå like ved og tittet opp. 16 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 Endelig en julimorgen tok bestefar en hvit hatt med et tykt kjede på hodet mitt, og bestemor strammet til under halsen min. Selv ville han aldri ta på seg beskyttelsesutstyr, han kunne til og med bevege seg blant bikubene i bar overkropp; han bare dyttet linbuksen nedi støvlene og sendte røykeren til meg uten å si et ord. Jeg husker lukten av denne røyken den dag i dag, det er en av de mange lukter som umerkelig overgår virkeligheten, som lukten av ekte surdeigsbrød bakt av min bestemor. siden han var barn og hadde knapt nok lært å snakke før han hjalp faren sin med å røyke bisvermene, og etter at de hadde presset ut hver honningdråpe, gikk han til kirken for å gi voksrestene til støping av lys. Av og til ville oldefar belønne han og fortalte historier og legender om gamle bikuber i familien som ble kalt barcie, og som var gjemt i uthulte trestammer: om bigårder der de måtte klatre i tykke trær, mens de brukte det mystiske leziwo, og måtte sette bjørnefeller for å stenge ute dyrene som på den tiden stjal honning på samme måte som illustrert i russiske fabler. Han kunne fortelle om klejmo, det forhistoriske våpenskjoldet for birøktere, hogd ut med øks fra stammen av lindetrær – hvordan det gikk fra generasjon til generasjon, om hvordan bigårder var høyt respektert og holdt for å være i besittelse av hemmelig viten, og hvordan en som ødela en annens bikube, i henhold til birøkternes lov, kunne bli dømt til døden. I dag høres dette ut som ren eventyrfantasi eller lokale legender, allerede på den tiden hørtes det sånn ut – hvem bryr seg om barcie lenger nå – men, alle ting tatt i betraktning, forteller jeg stadig disse historiene til min datter. som bestefar fortalte da jeg begynte å kjede meg, etter at vi hadde satt opp bikuber i ere timer. Den han oftest fortalte var fortellingen om de simple tyvene som ranet en landsbykirke, men som under ukten plutselig ble redd for å begå synd og bestemte seg for å kaste nattverdsbrødet inn i en bikube, og at biene reproduserte det stjålne begeret i voks. Når han var i godt humør lot han meg male en av bikubeveggene. Jeg likte å puste inn den skarpe lukten av tre blandet med lukten av lakk og maling, jeg var glad i å hjelpe til med å feste taket og å sortere spikrene tilbake i sine respektive plasser i verktøykassen. , jeg allerede gikk i fjerdeklasse på det tidspunktet, begynte vi å bygge en bikube som var dobbelt så stor og kunne huse to bisvermer, komplett med tak, liksomvinduer og en skorstein. Det skulle være en spesiell gave til meg, hans eldste barnebarn. « alt dette? Han slavet rundt hele livet. Hmm, hva kan man si?» Far ngret på en bøyd spiker. Han hadde aldri likt å drive med birøkting, han kunne ikke skille nektarhonning fra honningdugg, han visste ikke engang hva vokskaker var, og bare ved noen anledninger ville han være med på å spinne sveiven i den ferske honningen når han tilfeldigvis hadde fri og besøkte foreldrene sine, eller for å plukke opp meg og ta meg med på en av de kjedelige oversjøiske feriene. Han var ikke spesielt glad i bestefar heller, fordi bestefar hatet alt ved det urbane liv, og det tok bestefar lang tid å tilgi far at han yttet til Warszawa. «Warszawa er hovedstaden i Polen, Macius,» forsøkte bestemor å forklare før vi dro, mens hun bakte ut piroger, og jeg var vel kanskje fem år da. 18 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 «Og hullet er hovedstaden i ræva», gryntet bestefar over tallerkenen, slukte glasset med juice, tørket barten og gikk ut i frukthagen. Han var en hagens mann – han kunne stikke en stav i jorda, si noe babbel til den, true med at hvis den ikke vokste ville han sende den til jævelen, og, etter en stund, ville staven bli grønn nesten som på kommando. Sukkersøte pærer og ville bær var mine favoritter. Kirsebærene var bestefars favoritt, men ikke bare ville de fryse når det ble kaldt, også stærokkene forsynte seg grovt slik at det ikke var noen igjen til oss. Til tross for det: en dag, da jeg var ute i frukthagen og så at stæren satt i kirsebærtreet, så jeg også bestefar i toppen av stigen like ved. Uten å løfte en nger. «Bestefar,» sa jeg, «de kommer til å spise alt!» «Men Macius, forstår du ikke det? Dette er vår stær.» . Komplett uforutsigbar. Bestemor fortalte meg en gang at på femtitallet, da ingen på landsbygda turte så mye som å drømme om å eie et eget TV-apparat, og ingen heller hadde en skikkelig radio, installerte de lokale myndighetene primitive høytalere i husene til folk. De ble kalt bojcorze eller kołchoźniki, fordi de kommunale jordbruksreformene, disse kolkhozy, ble etablert på den tiden, og på kort tid vokste ryktet om at funksjonen til disse høyttalerne ikke kunne være noen annen enn å overvåke bøndene og passe på at de arbeidet. Alle måtte lytte til den samme stasjonen, og man kunne ikke bytte til noen annen kanal fordi det ikke fantes noen annen, det eneste du kunne gjøre var å skru den av. Bestemor var glad, hun insisterte på å få den installert, selv om bestefar surmulte og sa at han slettes ikke ville høre på denne propagandaen. Han ville ikke sette i stand noen scene, men han slo alltid i taket når han hørte gloriserende hitsanger om modige brannmenn. NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 19 En dag som for å protestere, plantet han et epletre bak fjøset og sa at det var et spesielt tre, at det symboliserte den nye godheten og den nye ondskapen, og når det kk vokse litt til, podet han hevngjerrig tre ulike eplesorter på det: Stettiner, Croncels og Morengi. Jeg kunne ikke begripe hvordan så ulike epler kunne vokse på ett og samme tre – noen var grønne og blomstret veldig sent, mens andre var rødlige eller helt gule, men senere så jeg ham mange ganger sette grener med frukt i våt jord og så hvordan de forgrenet seg, og da vårløsningen kom og det ble varmere i været, dro han dem opp og sådde med Vipp- og Tungeteknikken. Han la til en gren – som han kalte grye fra rotstengelfamilien, som var epletreet, snørte det sammen med et hampsnøre, gipset det med leire og strammet til med et stykke tøy. Og det vokste. Og ingen i hele landsbyen hadde noen gang sett en så fortryllende og anarkistisk tre. ville ta i mot en av bikubene i et utendørsmuseum, siden det er mange gurative bikuber å se i slike omgivelser. I Swarzędz, Polens største museum i sitt slag, står det en bikube formet som en ugle, en annen som ei gammel kjerring kledd i en stripete folkedrakt, der inngangen er skjult under forkleet hennes, en annen er formet som en tankefull Kristus, en annen en faun som sitter på en tønne, til og med katedralen i Poznań er gjort til en bikube. , en av strå, og den andre meislet ut av en mosegrodd trestamme og holdt sammen av plugger, en veldig gammel bikube som i mange år sto i hagen som en kuriositet. Men fremdeles visste jeg at det ikke ville berolige far, for hva skulle vi gjøre med resten? Når en vill sverm dukket opp i en eller annens frukthage, tok bestefar på seg linjakken, la et teppe på vog- 20 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 nen og gikk ut. Den tykke luften vibrerte som om en storm var på vei. Da svermen søkte dekning på en tretønne, sprutet bestefar vann på dem, og når dronningen falt i kurven, dekte han raskt til med det våte teppet og svermen ville følge lydig etter. Ritualet med å introdusere den nye svermen for sitt nye hjem var neste oppgave, og slik ville bigården bli større for hvert år. Men selv om den vokste, var det nesten aldri nok honning for at det skulle går rundt: «Ikke mer n honning, kjære nabo, bare bokhvetehonning igjen. Macius, gå til kjøkkenet og fortell bestemor at hun må kse ei glasskrukke med to liter bokhvete». Folk kjøpte honningen som vi lagde fordi den ikke var vannet ut. Tiden da birøktere ble betraktet som ærlige var lengst forbi, men alle visste at bestefar aldri kom til å vanne ut honningen sin. at dersom Manius var sterk nok til å holde bier, ville han ha greid det. Manius bodde to hus bortenfor og bestefar likte og respekterte ham – spesielt fordi nesten ingen andre respekterte ham, fordi Manius var en god gutt, selv om han skilte seg ut, han stammet og haltet, og en gang laget han en sekk som kunne romme to og et halvt tonn med korn. Bestefar hyrte alltid ham så han kunne tjene noen ekstra kroner, spurte ham om hjelp til å drive gården, og det var tydelig at han foretrakk å lytte til Manius fremfor TV-en. Men Manius ville nok ikke greid å drive hele bigården på egen hånd. «Vi må legge ut en annonse, kanskje noen ville kjøpe noe av dette for en liten pengesum,» sa far, og kastet en spiker i en blikkboks. Vi visste begge to godt at bestefar Wojciech fremdeles var en av dem som trodde at når birøkteren dør, dør biene med ham. NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 21 gråt i begravelsen. Flere ganger hørte jeg mor si at bestefars stillhet ikke kom av hans harmoniske sjel, men av hans stahet, at det var den måten han straffet familien på når noe ikke gikk som han hadde ville at det skulle gå. Og han behandlet heller ikke bestemor bra, men hun husker han med en overbærenhet bare fordi han faktisk myknet noe med alderen, og det er alltid på den måten, du vet, at du ikke prater stygt om de døde. Sant nok var han snill mot sine barnebarn, han kunne tilgi dem mye, men sine sønner kunne han ikke tilgi, han var denitiv for streng mot sine sønner. Det kan være noe sannhet i det, fordi onkel Józek kom bare helt mot slutten av begravelsesseremonien og gråt ikke, han bare sto der ved min bestemor uten å heve hodet, han bare stirret ned i bakken, mot tuppene av sine elegante, svarte sko. «Ok, jeg lakkerer den tomme,» sa jeg, selv om det plutselig ble klart for meg: Jeg forsto at bestefar hadde forsøkt det umulige, at det siste timeglasset ikke var fylt med tomhet, men av ren stillhet. Min bestefar hevet aldri stemmen fordi han visste at det menneskelige skriket kom fra det eneste dyret underlagt tiden. bestefar rope. Han ble riktignok streng fra tid til annen, spesielt når han leste om smuglere av kinesisk honning til Polen gjennom Ukraina, fordi han betraktet kinesisk honning som gift blandet illegalt med vår honning, som siden tidenes morgen hadde blitt ansett for å ha helende kvaliteter. Billig gift, med detreomycine, som angriper margen. Han ville da løfte hodet over avisen og titte opp på bildet av St. Ambrose, birøkternes hellige beskytter, som hang oppe på veggen. Men da ingen mirakler skjedde, tok han på seg jakken og gikk ut i frukthagen. Tilbrakte timer bare på å betrakte bienes ordløse kommunikasjon, og snakket om verden gjennom sin særegne insektsdans. , den der treet fremdeles var synlig, og husket plutselig på hvordan bestefar fortalte meg at det også eksisterer naturlig variasjon av giftig honning, og at forfedrene brukte bivoks til å balsamere de døde. 22 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 23 () er en stedsorientert forfatter; hun skriver fra Sør-Polen, i området Silesia som ligger midt i hjertet av Europa. Området er rikt på naturressurser, er et av de største industriområdene i Polen og ble hardt rammet under . verdenskrig. Regionshovedstaden er Wroclaw, og tilhørte Tyskland (under navnet Breslau) frem til slutten av verdenskrigen, da byen i overensstemmelse med Potsdam-konferansen ble tildelt Polen. Den tyske befolkningen ble deportert, og polakker som hadde overlevd krigen eller befant seg i eksil bosatte seg; det de kk var en by lagt i ruiner. Disse enorme kollektive endringene var bare nok en gjentakelse av et traume som siden -tallet hadde hjemsøkt den polske historien; nye grenser skulle skrives inn i landskapet og nye nasjonale symboler skulle reises der de gamle sto. Litteraturkritikeren Lajos Pálfalvi presenterer begrepet «mytogrask konstruksjon», da han betrakter «mytograen», dvs. innsamling av myter, for å være en for samlende strategi. Ulike regioner bærer ulike myter. Pálfalvi skriver at Silesia ikke kan skildres under et denert begrep om en nasjonal identitet da de geograske forandringene her har vært alt for radikale: OLGA TOKARCZUK av E I V I N D HO F S TA D E V J E MO This region literally calls for myth-creation matching the needs of its inhabitants as well. They have to develop local traditions because they cannot naturally identify themselves with the dominant range of the stubborn Polish literature driven by the ideology of independence. The mainstream is problema- 24 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 tic here because the Polish Romantic canon reects the Warshawan, Central-Polish and Lithuanian experiences of the Russian part of the country – excepting a unied freedom ghting heroism, which is the only way to keep clear the national identity from satanic forces. Den «sentrale» kulturen og den polske romantiske kanon reekterer Warszawa og er i høyere grad vendt mot Russland. Silesia har andre kulturelle forbilder med klare forgreininger til Tyskland og Tsjekkia, som de gjennom historiens løp også har vært en del av. Dette befatter Olga Tokarczuk seg med i store deler av sin forfatterskap og er noe hun også berører i det påfølgende essayet. Her viser hun at forfattere som velger å legge sine historier til dette geograske området også må være forberedt på at historien leses som en del av en annen mytetradisjon, at det leses som virkelighet. I en brutt historie vil alle slike tilskudd bli en del av en større myto(geo)grask fortolkingsprosess der menneskenes forsøker å forstå historien og seg selv. har brukt begrepet «magisk realisme» om Olga Tokarczuks forfatterskap, har derfor en uheldig slagside, fordi det indikerer at realismen er myntet på magiske, eller forfalskete, forutsetninger. I en samtale jeg hadde med Tokarczuk forklarte hun meg at strategien tvert om var et forsøk på å skrive så realistisk og direkte som overhodet mulig. Virkeligheten sett fra en AT MANGE KRITIKERE NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 25 Silesiansk perspektiv kommer til henne på en annen måte. Den kan bare skrives gjennom å avlese tegn og sår i landskapet, for på den måten avslører historien sin mystiske tilstedeværende; den er i naturen, i ansiktene, i hendene på de gamle damene som selger påskeliljer på torget, i religiøse symboler, i folkesagn, myter og legender. Alle disse detaljene fyller ut små rom og sier noe om hvem og hvor vi er, men det nnes ingen konstituerende makt som samler dem. Dette leder til essayet «Regnbue i mandler» hvor forfatteren i et slik «formløst» areal plutselig får makt over virkeligheten ved å tilføre fortolkninger og skape ny sannhet. Det kan selv ikke Olga Tokarczuk påvirke, og hun minner om at i slike områder må man være omsorgsfull i omgang med ksjonens makt. oversatt av og ) Noen måneder etter at jeg gav ut min siste novellesamling, kk jeg en innbydelse til en julekrybbefestival fra et sted i Sør-Silesia, kalt Bardo. I forsendelsen lå også en liten brosjyre med et bilde av Bardo fra før krigen og en tekst, som jeg etter noen ord gjenkjente som mine egen. Det var et lite fragment plukket ut av historien «Bardo. Julekrybben». Fragmentet var inspirert av en mystisk legende, om en julekrybbe som var satt sammen av ulike kunstnere fra ulike generasjoner, et sakralt-folkelig formål hvor de påfølgende slektene tilla noe av sin egen særegenhet, som en måte å gå i dialog med tiden, forgjengeligheten og historien. Jeg likte legenden, og fabulerte videre omkring den, støttet meg på vitenskapelige arbeider om folkelige julekrybber fra Silesia, samt brakte med erfaringer jeg selv hadde gjort meg under mine reiser i området. Og på følelsen; utydelige minner fra barndommen, når miniatyrverdener fulle av tregurer fremsto som alternative universer med sin egen tid og sin egen rytme. 26 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 27 Jeg fortsatte å behandle historien, diktet videre på menneskene og julekrybben, etter hvert som fortellingen kk rom. I skriveprosessen holdt jeg historiske og realistiske detaljer på avstand. Jeg trengte ingen fakta, de fungerte kun som inspirasjonskilder. Jeg tenkte i metaforer. Jeg valgte Bardo på grunn av navnet – det sto for meg som eksotisk og rikt. Min intensjon var å skrive en historie om menneskets evige trang til å gå i dialog med noe større, og at et slikt behov best realiserer seg gjennom kunsten; at kunsten er det primære, det som står nærmest livet (om det da går an å skille liv fra kunst), naiv og engasjert. I min historie utgjør julekrybben menneskenes brev til Gud, en kommentar til verket, et forsøk på metaforisk å fortelle Gud hvem vi er; hvordan mennesket i skaperverket erfarer den verdenen som er skapt for oss. Brevets avsender venter urolig på svar, mulig telegrask, kanskje bare en kort , hva som helst. Men til slutt blir julekrybben ødelagt under en oversvømmelse. Bare et minne blir igjen. Og brist på svar. Men i blant vet ikke opphavsmannen selv hva hun/han skriver. Jeg kom til Bardo en vinterettermiddag, når den offisielle høytideligheten for den lille festivalen allerede var i gang. Salen var full. Men mens jeg lyttet til de ulike foredragene, innså jeg hvilken forferdelig feil jeg hadde gjort: Min uskyldige historie begynte å vokse frem som en virkelig historie; den ble forvandlet til en kjede av sanne fakta. Min imaginære julekrybbe som var sammensatt av ere metaforer, ble her betraktet og omtalt som sann, og dens eksistens som virkelig. Jeg protesterte. Jeg gjorde det med omtanke, pekte på den litterære ksjonens betydning, på licentia poetica. Mens jeg pratet ble det langsomt stille i salen, en kort, rund stillhet lik et punkt som skiller to meninger. Da reiste det seg en mann og sa noe stolt om byen og julekrybben, og fortsatte med å fortelle at hans mormor virkelig 28 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 husket denne krybben som jeg hadde beskrevet, og han var overbevist var at det var akkurat krybben. Noen andre sa at den lille krybben som sto på det lokale museet virkelig var en overlevning av min metaforiske. Stemmen min ble da svakere, den hadde ikke noen funksjon innenfor denne høytideligheten. Den bare ødela. Noen hostet. Festivalen var åpnet. I historien «Bardo. Julekrybben» beskrev jeg byen ganske allment, men jeg var nøye med små, overbevisende detaljer. Det var på den måten en kulinarisk spesialitet fra Bardo ble skrevet inn: Regnbue i mandler. Jeg tok med meg den retten fra nærliggende Tsjekkia, hvor retten bærer det lydlige navnet «pstruha w mandelach». Etter festivalens avslutningsseremoni, gikk vi til den eneste restauranten i byen for å innta en felles middag. Og her viste det seg at de serverte nettopp regnbue i mandler. Da sken havnet på bordet, hadde jeg en følelse av at middagsgjestene tittet på meg; med lure tenåringsblikk. Leende. For i menyen sto det tydelig på første side: «Kroens spesialitet: Regnbue i mandler». På denne måten, under måltiden, skapte vi virkelighet. ) Lenge har ordet vekket uro i meg – virkelighet. Hva er virkelig- het? Er det noe som skjer ved siden av oss, uavhengig av oss, og at vi bare er deltakere i den? Eller er det som i korsang: ulike stemmer fra forskjellige struper som forenes oppunder taket og samles til en akkord? Eller er det et tungt og bevisst arbeid – medienes, journalistenes, historikernes, kunstnernes og politikerens, NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 29 hvor effektene aldri kan føres til et «her og nå», men alltid «da og senere», et øyeblikk senere i tiden som en interpretasjon, aldri et faktum? Det enorme ordet eksisterer ikke i mitt tovolums losoleksikon. «Virkelighet» ns ikke mellom «virkelig» og «virkning». Tydeligvis er det et opplagt begrep som ikke trenger å deneres. Hva virkelighet er, kan jo alle se. Ingenting er bedre for en forfatter som forteller historier, enn det som skjedde meg under festivalen i Bardo, denne regnbue i mandler. Ingen anmeldelse, ikke noe spill for galleriet, ingen veldige opplag, ingen oversettelser til andre språk. En forfatter skriver ikke for et tomt rom, hun kaster ikke ut bøker for vind. Hun skriver for mennesker av kjøtt og blod. Og over regnbuen i mandler, i selskap med virkelige mennesker, kjente jeg at den slags skapende makt kan være berusende. For det innebærer jo en slags makt over verden. Man burde tilskrive forfatterne et sted. Forfattere er den perfekte forkroppsliggjøringen av den mytiske Antaios, som hentet sin kraft ved å røre direkte i moder jord. Forfatteren kan ta mye fra denne kilden, men ikke uten streng straff. Regningen kan komme til å bli høy: Det er et slags slaveri; han/hun blir en stemme av allmennheten og mister på den måten sin egen identitet, tvunget inn i et språk som ikke lenger kan endres. . Kravet om å beskrive «virkeligheten» har alltid stått for meg som naiv, man hører en solipsist holdning fra mennesket som uttaler det, om at verket skal: «beskrive min virkelighet». Men det er umulig, det holder at man leser dagbøkene til mennesker som levde under samme tid og på samme sted. Menneskene er dramatisk forskjellige. Om en ny religion skulle oppstå med en egen bibel, 30 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 burde første meningen lyde: mennesker er forskjellige. Akkurat nå holder jeg på å lese erindringshistoriene fra innvandrere i en liten forstad fra tiden etter andre verdenskrig. En av dem skriver om mangel på matvarer og høye priser. En annen analyserer ulike radioprogram fra og klager over at de allierte ikke greier å komme frem til en avtale. En annen noterer værforholdene: Vi får vite at den . mai snødde det, og at allerede den . mai steg temperaturen til grader. En fjerde skriver om at han begynner å falle for en kvinne. En femte nedtegner en bønn til Gud, om å få overleve disse kaotiske tidene. En sjette, forytter sin vonde drøm over på papiret. Og sånn ser virkeligheten ut; mangfoldig, uavsluttet, mulig å komme sånn noenlunde i overensstemmelse om, men virkeligheten er ustabil. Noen psykologer kunne sagt det kort: Virkeligheten er kun en psykisk tilstand. Den er helheten av de menneskelige erfaringer, alt som oppstår i den menneskelige psyke, uavhengig om hvor fremmed og «urealistisk» den kan virke for andre. . Det nnes steder i Polen som er lite omskrevet, steder der kontinu- itet er brutt, og derfor er fraværende på det mentale kartet, perifer, som ikke har noen meningsfull historie, som ikke helt er adoptert i det polske, det vil si; steder som i en veldig liten grad er inkludert i fellesskapets minne, i fellesskapets tradisjon. Det er geograske og historiske provinser, en polsk motsvarighet til det som Stasiuk har betegnet som den mellomeuropeiske Babadag.¹ Man kan ikke beskrive slike plasser sånn helt uten videre. Hver enkelt historie, hver liten blyg fremstilling, blir tatt hånd om som et skudd av en meget sjelden vekst satt i vann, for å slå røtter. Det ¹ Babadag er en by i Romania og tittelen i Andrzej Stasiuks bok Jadąc do Babadag (Reise til Babadag). NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 31 er ukjente steder, der innbyggerne, leserne, tar litteraturen på blodig alvor. Det er ikke lenger en ordlek, ingen «ism», ingen «ssion». På disse stedene spiller fremdeles litteraturen en viktig rolle, som «sentrum» ² har glemt: Den forener menneskene til selv å bestemme hva som inngår og hva som ikke gjør det i virkeligheten; de inngår i et fortolkningsfellesskap. Den skaper tid fremtid, fortid, skisserer opp identitetsgrenser, etablerer fundament under kulturfellesskapet og bygger veier til resten av verden. Om en ubevisst forfatter, bohem eller spilloppmaker, setter sin fot der, er det stor sannsynlighet for at han/ hun blir absorbert av dette geograske nettet. Man kommer til å lytte nøye på hans/hennes ord for siden å overføre det og anvende det som en felles ressurs. Som lønn får han/hun enerett til å skape. Ikke akkurat et verdifullt utbytte. Dette fører oss tilbake til litteraturens røtter – da det var viktig å navngi for på den måten å temme omgivelsene, en gammel lek, hvorfra språket ble født. Altså: Velkommen til å smake på Regnbue i mandler på kroen i Bardo. Og å se på julekrybben, som ikke fantes, som fantes, som ns, som kommer å nnes – men la oss ikke bry oss om detaljer. ² Begrepet om «Den sentrale litteraturen» ble presentert av den polske litteraturprofessoren Przemyslaw Czaplinski som en beskrivelse av den polske -tallslitteraturen, der mange verk handlet og utspilte seg i de store byene, og da oftest i hovedstaden Warszawa. Man overså småsteder og småbyer, ukjente plasser og grenseområder, som er steder Olga Tokarczuk vender tilbake til i sitt forfatterskap. Denne problematikken er også aktivert i Katarzyna Sowulas novelle «Kjennetegnet på en birøkter». 32 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 Innledning til Olga Tokarczuks Bieguni av OLGA TOKARCZUKS nya roman Bieguni (Löpare) är en lovsång till rörligheten. Sin inspiration har hon hämtat från en gammal rysk religiös sekt, vars anhängare var övertygade om att ett kringackande liv var enda möjligheten att undkomma djävulens garn. Så fort man stadgade sig, slog sig ner, blev bofast, lade 34 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 sig till med regelbundna vanor – blev man ett lätt byte för Djävulen. Det polska ordet för «löpare» ligger snubblande nära ordet för «poler» och det är mycket riktigt också en bok som sträcker sig från pol till pol och som lustfyllt etablerar poler och motpoler. En sådan pol är människans besatthet av den egna kroppen. Olga Tokarczuk driver det så långt att hon till slut lyckas övertyga oss om att det är kroppen som är evig, själen som dör. Bieguni känns faktiskt som en ny Daghus, natthus¹, även om det nu inte är Gud och religionen utan Människan och Upplysningen som står i centrum. Det är en bok om det nya Europa snarare än en bok om Polen som knappt ens nämns. Mest handlar det om ygplatser, resande, olycklig längtan och – om konsten att bevara kroppslig vävnad i formaldehyd! En höjdpunkt är histo1 Daghus, natthus (Dom dzienny, dom nocny, ) er Olga Tokarczuks fjerde roman. Utgitt på svensk i , på Ariel Skrifter. rien om den norske gutten Erik som börjar som valfångare, men slutar som kapten på en svensk lindragarfärja. Bieguni är mindre poetisk, mer essäistisk än Daghus, natthus. Men Olga Tokarczuk kan konsten att vara poetisk även inom essäistikens ramar! kan jag tycka att det är ett helvete att ge sig i kast med så stora och svåra översättningsuppdrag. Det leder ofelbart till att den egna skrivlusten vaknar (har du skrivkramp? Översätt en bra bok!) och så sitter man där plötsligt med två vitt skilda uppdrag i full kamp om utrymmet. Normalt sett slutar det alltid med att det ena vinner över det andra och antingen får då översättandet eller det egna projektet stryka på foten. Men på något sätt står jag Tokarczuk så pass nära att kampen uteblir. Att gå från min egen roman in i hennes känns inte som att gå från ett hus till ett annat, från ett universum till ett annat universum. Vi smälter samman, inspirationen rullar fram och tillbaka över SOM FÖRFATTARE gränsen. Och jag kan fortsätta både skriva eget och översätta henne. Kanske låter det riskabelt? Kanske tänker någon att jag förlorar min röst, min identitet, för att till slut inte veta om jag är Swahn eller Tokarczuk? Ja, än sedan, säger jag trotsigt. Skulle det vara så farligt att förlora sig själv? Kanske måste man göra det ibland för att kunna se sig själv som en annan. Och vem säger att den mödosamma vandringen tillbaka inte skulle kunna vara berikande? Tokarczuk leker mycket med språket. Ibland blir det omöjligt, i betydelsen oöversättligt. Men jag tycker om de där små passagerna som jag tvingas ringa in med rödpenna för att jag omedelbart inser att de inte går att översätta. De nns där som en krydda. Och ibland lyckas jag till min egen häpnad ändå till slut komma på ett sätt att föra över dem till svenska. När det gäller de andra får jag kompensera genom att hitta på något kul själv i Tokarczuks roman, något som en polack aldrig skulle klara av att klä i polsk språkdräkt. NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 35 utdrag fra utdrag oversatt av Att se är att veta. pilgrimsvandring är alltid en annan pilgrim. Den här gången defekt, i bitar. Här har man till exempel samlat på ben men bara deformerade sådana: förvridna ryggrader och revben, förmodligen tagna från lika förvridna kroppar; preparerade, torkade och rent av lackade ben. Vart och ett med en liten siffra som ska underlätta sökandet i katalogen, sedan länge försvunnen, efter en beskrivning av åkomman. Det vet väl alla att livslängden på ben vida överstiger den på papper. Man borde ha skrivit alltsamman på benen från början. Här har vi till exempel ett lårben som någon nyken i en strut sågat igenom på längden för att få se vad som dolde sig inuti. Förmodligen gjorde upptäckten honom besviken för de båda delarna har han sedan snört samman igen med hamptråd, varefter han – redan med tankarna på annat håll – lagt tillbaka benet i montern. I samma monter benner sig nu några tiotal sinsemellan okända personer, avlägsnade från varandra i tid och rum – i vackrast tänkbara grav, torr och rymlig, nt upplyst, dömda till evig museal 36 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 tillvaro, förmodligen avundade av alla de ben som utan framtidsutsikter ligger kvar i sina förrådskamrar under jorden. Och frågan är om inte vissa av dessa ben, de katolska – oroar sig över hur de ska hitta tillbaka till varandra på den Yttersta Dagen, över hur dessa kringströdda bitar på nytt ska kunna bygga upp den kropp som begått synder och gjort goda gärningar? Skallar med utväxter av alla de slag, i alla tänkbara strukturer; genomskjutna, genomborrade, atroerade. Mellanhandsben, deformerade av reumatism. Underarmsben brutna på era ställen, som självläkt lite hipp som happ, förstenad, mångårig smärta. Långa för korta och korta för långa ben, tuberkulösa, täckta av förändringens mönster, man skulle kunna tro att de var genomgnagda av barkborrar. Ömkliga, blottlagda människoskallar i upplysta viktorianska montrar där de får visa upp sina egna tänder. Här har vi till exempel en med ett stort hål mitt i pannan men na tänder. Undrar om hålet var dödligt. Inte nödvändigtvis. Det fanns en ingenjör vid järnvägen som ck en järnstång rätt genom hjärnan. Trots skadan levde han i era år till, något som självklart gagnade neuropsykologin som ju proklamerade för alla som ville lyssna att vi existerar i hjärnan. Mannen dog inte men blev påtagligt förändrad. Han blev en – som det brukar heta – annan människa. Och eftersom det är hjärnan som bestämmer vilka vi är så varför inte passa på att genast svänga vänster här, in i hjärnkorridoren. Här är de! Gräddvita havsanemoner i sitt spad, stora som små, de geniala jämte de som inte kunde räkna till två. Längre bort når vi sedan fram till fostrens revir, människopysslingar i miniatyr. Här nns dockor, pyttesmå preparat, alla förminskade, på så sätt att hela människan ryms i en glasburk. De allra yngsta, de embryonala, nästan osynliga, de skoch grodyngellika, upphängda i ett hästtagel i sin rymd av formaldehydlösning. De större visar upp människokroppens ordning för oss, dess nurliga uppbyggnad. Små ansatser av knappt ens mänskligt slag, semihominidala människofoster, vars liv aldrig överskred NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 37 utdrag fra potentialens magiska gräns. De har fått form men inte själ, för kanske är det så att själens närvaro på något sätt har att göra med formens storlek. I dem har materien med sömngångaraktig envishet börjat organisera sig för livet, samla på sig hud, bilda länkar mellan olika organ, skapa ett nätverk av förhårdnader; arbetet med ögat är redan påbörjat liksom förberedelserna av lungorna, men till luften och ljuset är det alltjämt en bit kvar. På nästa hylla samma organ men redan mogna, lyckliga över att av omständigheterna ha tillåtits växa till sin fulla storlek. Sin? Varifrån visste de hur stora de var ämnade att bli, när det var dags att sluta växa? Vissa visste ju inte – här nns inre organ som aldrig slutade, det var knappt att våra professorer lyckades uppbringa så stora glasburkar. Så mycket svårare då att föreställa sig hur de kunde få plats i den man som ståtar med sina initialer på etiketten. Hjärtat. Hela dess hemlighet har fastställts en gång för alla – denna formlösa klump stor som en knytnäve, i någon sorts smutsbeige nyans. För det är ju så vi ser ut inuti – gråbeige, gråbruna, fula, det får vi inte glömma. Vi skulle aldrig drömma om att måla våra väggar eller köpa en bil i den färgen. Den tillhör det inre, mörkret, platser dit solen aldrig tränger in, där materien ligger fuktig, skyddad från insyn, utan att behöva visa upp sig. Bara blodet kan unna sig denna extravagans; blod ska vara som en varning, dess rödhet fungera som alarm som varskor oss om att vår kropps mussla har öppnats, att hudens ändlöshet – är bruten. I själva verket saknar vi helt färg inuti. Varje gång hjärtat lydigt spottat ur sig allt sitt blod ser det faktiskt ut som – snor. Unus mundus och poet som tyvärr aldrig lyckats klara livhanken på sitt skrivande. Vem kan leva på att skriva poesi? Så hon ck vackert börja jobba på en resebyrå i stället och eftersom hon behärskade engelska ytande ck hon guida amerikanska turister. Hon visade sig vara som gjord för uppgiften och anförtrod- 38 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 des alltmer krävande sällskap. Hon hämtade dem i Madrid, ög med dem till Malaga, varifrån de tog färjan till Tunisien. Oftast rörde det sig om mindre grupper, ett tiotal personer eller så. Hon gladdes mycket över dessa uppdrag, oftast två i månaden. Hon njöt av att få sova ut i lugn och ro på lyxhotell. Inför utykterna till olika sevärdheter måste hon själv förbereda sig, varvid hon plöjde en ansenlig mängd böcker. I smyg skrev hon också. Ibland när hon kom på någon särskilt intressant tanke, mening, samband visste hon att om hon inte genast skrev ner den skulle den gå förlorad för alltid. För minnet far illa med åren, det börjar glappa. Hon brukade resa sig och gå på toaletten, sätta sig på sitsen och anteckna. Ibland skrev hon direkt i handatan, enstaka bokstäver bara, mnemotekniskt. När det gällde arabländer och deras kulturer var hon ingen kännare men som tur var kunde det samma sägas om hennes turister. Hon studerade litteraturen och lingvistiken. Vi ska inte göra oss dummare än vad vi är – sa hon. – Det nns bara en värld. Man behövde inte vara specialist; det räckte med att ha föreställningsförmåga. När det ibland uppstod avbrott i resandet och man ck sitta och vänta i timmar i den klena skuggan någonstans i Tjottahejti där jeepen fått motorstopp, gällde det för henne att särskilt vårda sig om sina kunder. Det var då hon började berätta historier. Det var vad som förväntades av henne. Vissa tog hon från Borges och förskönade dem en smula, dramatiserade. Andra – från Tusen och en natt, men även då brukade hon stoppa in tilllägg ur egen fatabur. Hon sa att det gällde att hitta historier som ännu inte blivit lmatiserade och det visade sig att det fanns hur mycket som helst av den varan. Allt hon berättade kryddade hon på arabiskt maner med ständiga utvikningar vad gäller seder och stämningar, maträtter och kamelbeskrivningar. Kanske lyssnade de bara med ett halvt öra, för när hon vid ett par tillfällen råkade kasta om olika historiska data var det ingen som rättade henne, vilket ledde till att hon sakta men säkert slutade att bry sig om fakta. NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 39 utdrag fra Buddhas träd som berättade om hur han för första gången ög till Indien i affärer; med en uppsjö av viktiga möten och konferenser på programmet. Hans företag producerade komplicerad elektronisk utrustning för långtidsförvaring av blod, samt även för säkrare transport av organ till transplantationer, och det stod honom numera fritt att handla med indiska branschföretag och på den öppna marknaden. Sista kvällen bekände han för sin indiske motpart att han sedan barnsben drömt om att få se trädet som Buddha satt under då han såg ljuset. Han kom från en buddhistisk familj fast om sådant pratade man inte i Folkrepubliken Kina. Men just när det åter blev tillåtet att bekänna sig till vilken som helst lära konverterade hans föräldrar oväntat till kristendomen, till den österländska varianten av protestantismen. De hade fått intrycket att den kristna guden tog bättre hand om sina troende, låt säga på ett bredare, mer effektivt sätt som underlättade för människan att bli rik och komma på fötter. Men den här kinesen var av en annan uppfattning och höll fast vid sina förfäders religion. Den indiske affärsmannen förstod motiveringen mycket väl. Han nickade och fyllde på med mer sprit, tills de båda druckit sig salongsberusade för att bli kvitt spänningarna efter alla underskrivna avtal och överenskommelser. Med det sista av sina krafter gick de sedan båda på mjuka, ostadiga ben till hotellbastun för tillnyktring – nästa morgon väntade mera jobb. Nästa dags morgon ck han ett meddelande på sitt rum i form av en papperslapp med det enda lilla ordet: «överraskning», åtföljt av hans kontrahents visitkort. Framför hotellet stod en taxi som strax förde honom till den redan väntande helikoptern. Efter mindre än en halvtimmes färd befann han sig på den heliga platsen där Buddha under ett konträd fått sin uppenbarelse. Hans eleganta kostym och vita skjorta försvann i folkmassan 40 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 av pilgrimer. Kroppen utsöndrade alltjämt det sura minnet av alkohol, het bastu och det svaga bruset från undertecknandet av alla papper på det arkitektritade bordets glasskiva. Bläckpennornas raspande som lämnade efter sig hans namn på varje enskilt ark. Men nu kände han sig bortkommen och vilsen som ett litet barn. Kvinnor som nådde honom bara till axlarna, klädda i kläder lika färgglada som papegojor, knuffade honom framför sig i människoströmmens riktning. Och han skrämdes av det som han – i mån av tid – likt alla andra buddhister uttalade några gånger dagligen: trosbekännelsen. Att han skall sträva efter att med kraften i sina böner och gärningar hjälpa alla kännande väsen att nå upplysning. Plötsligt insåg han det hopplösa i hela företaget. När han ck syn på trädet blev han – ärligt talat – besviken. Hans huvud var tomt på tankar eller böneord. Han ägnade platsen vederbörlig respekt, bugade sig era gånger, gav era allmosor och efter knappt två timmar återvände han till helikoptern. Samma eftermiddag var han tillbaka på hotellet. I duschen under det strilande vattnet som sköljde honom ren från svett, damm och den egendomligt sötaktiga doften av folkmassor, marknadsstånd, kroppar, den allestädes närvarande rökelsen och pappersbrickorna med curry som man åt direkt med ngrarna, slog det honom att han dagligen bevittnar det som skakade prins Gautama så: sjukdom, ålderdom och död. Utan att något händer. Ingen förändring äger rum i hans inre, ärligt talat har han blivit avtrubbad. Och när han sedan torkade sig med den vita frottéhandduken tänkte han att han inte alls var säker på att han törstade efter upplysning. Skulle han verkligen med ens under bråkdelen av en sekund vilja skåda sanningen i hela dess vidd? Se världen genomlyst som en röntgenbild, stirra på det skelett som stavas ? Men det är klart – som han samma kväll bedyrade sin generöse vän – att han var honom ytterligt tacksam för gåvan han fått. Varefter han ur jackckan försiktigt plockade fram det sköra lilla lövet som de båda två sedan med from uppmärksamhet lutade sig över. Gjennom fortidens prisme – om Jacek Dehmel og Lala av Med spaserstokk og osshatt – en dandy i Warszawa Jacek Dehnel (f.) er en synlig gur i Polens kulturliv, og blir av ere oppfattet som en særegen personlighet. Utgivelsen av hans debutroman Lala () vakte blandede reaksjoner i litteraturkritikken. En god del av anmelderne innrømmet Dehnel en helt spesiell plass blant unge polske forfattere, men han har også noen krasse kritikere. Det interessante er at han blir like mye kritisert for sin fremtoning og uttalte tilhørighet til en annen epoke – en tilhørighet som understrekes av at han ofte spaserer i Warszawas gater med spaserstokk, iført osshatt og frakk. Han blir sammenlignet med en dandy, kritisert for sine konservative verdier og ikke minst sin aristokratiske herkomst som kommer til uttrykk i debutromanens barndomsskildringer. Lala handler om erindring og bevaring, om hukommelse og glemsel. Både på det stilistiske og det innholdsmessige plan er 42 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 den et originalt og interessant bidrag til den polske samtidslitteraturen. Språket bærer preg av det gammeldagse, nærmest arkaiske, og temaet er tapt fortid, aldring og død. Romanen handler tilsynelatende ikke om Jacek Dehnel, men samtidig har den et selvbiogrask aspekt. Fortelleren har samme navn som forfatteren, og historien har mange fellestrekk med forfatterens biogra. Fortelleren Jacek er også en ung, polsk forfatter, men ved første gjennomlesning får man ikke inntrykk av at det er han som er hovedpersonen i romanen. Hun heter Helena Bieniecka – også kalt Lala (Dukken) – og er fortellerens og forfatterens mormor. Forfatterens familiehistorie formidles gjennom mormorens korte fortellinger og anekdoter, som fortelleren deretter setter sammen til en fragmentarisk helhet. Han understreker sin rolle i nedskrivingen av denne: en nedskriving som byr på mange vanskeligheter og utfordringer. Romanen utgjør fortellerens forsøk på å forholde seg til tapet av en kjær person, og dermed tapet av sin egen barndom og fortid. Mellom erfaringstillit og erfaringstap Lala har to fortellere. I romanens første del gir fortelleren Jacek ofte stemmen til Helena, og begrenser seg til å introdusere hennes fortellinger og kommentere situasjonen rundt. Mormoren henvender seg i sine fortellinger direkte til tilhøreren, og hun bruker noen svært folkelige, muntlige uttrykk. Stilen er anekdotisk, med et sluttpoeng og innslag av det humoristiske, og mange av fortellingene har digresjoner. Muntligheten, tilhørerhenvendelsene og digresjonene spiller også en stor rolle i en annen polsk fortellegenre, nemlig gawęda – et spesielt språklig-kulturelt fenomen. Dette aspektet ved romanen åpner dermed en mulighet for å plassere den i en større tradisjon. Gawęda er en episk form som vanligvis forbindes med landadelens tradisjonelle kultur under den polske barokken. Den var hovedsakelig en muntlig stil som ble brukt under ulike sosiale sammenkomster og hadde som formål å gjenkalle fortidige hendelser. Narrasjonen var løs og frittytende, fylt med mange digresjoner og pauser. Tilhørernes tilstedeværelse var et viktig vilkår, og kunsten å holde på deres oppmerksomhet stod i fokus. Denne stilen krevde en forteller med kåsørens og stand-up komikerens talent og bevissthet, en som på polsk ganske enkelt går under navnet gawędziarz. NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 43 I den polske litterære kanon er denne stilen representert i tre sentrale verk: Pamiętniki (Memoirs of the Polish baroque: the writings of Jan Chryzostom Pasek, a squire of the Commonwealth of Poland and Lithuania, -), eposet Pan Tadeusz () av romantikkens store dikter Adam Mickiewicz, og Witold Gombrowiczs Trans-Atlantyk () – en av de mest originale tekstene i polsk litteratur. Lala gir assosiasjoner til denne tradisjonelle stilen på grunn av mormorens særegne fortellerstemme, men også fordi fortelleren Jacek en rekke ganger insisterer på verdien av samtalen og den muntlige overføringen av historier. Dehnels bruk av gawęda kan slik settes i sammenheng med hans vektlegging av formidlingen og traderingen som nner sted mellom generasjonene, og som i romanen kommer til uttrykk i interaksjonen mellom fortelleren Jacek og mormoren. Romanens fokus på kommunikasjonen mellom forteller og tilhører – og i forlengelsen av dette mellom forfatter og leser – uttrykker en tilhørighet til tradisjonen, men samtidig er dette kommunikasjonsaspektet i aller høyeste grad et selvstendig prosjekt. Jeg leser den narrative situasjonen i Lala som et forsøk på å gjennne språkets evne til kommunikasjon og formidling. Mormorens liv har satt spor i ordene hun bruker, og det er nettopp gjennom språket at Jacek kommer i kontakt med sin fortid, sin familiehistorie og sine røtter. Narrasjonen i Dehnels roman er tvetydig. Fortelleren Jacek er den styrende instansen, men han gir gjentatte ganger ordet til 44 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 sin mormor, som har ere av trekkene til en gammelpolsk gawędziarz: mor tale. Så overtar han narrasjonen, tydelig påvirket av hennes stil: Min barndoms Lisów var et Lisów som min mormor tegnet til meg (Min barndoms Lisów var et Lisów som min mormor tegnet til meg (arket var landsbyen: veien, hus på begge sider og to åser – på den ene lå godset og på den andre kirken. – Kirken – sa mormor – var utrolig vakker, barokk og veldig hjemlig, for alle teppene og blondedukene var gitt av mormor Wanda. I ett av kapellene som lå bak et vakkert, uthugget gitter var gravmonumentene til Krasipellene som lå bak et vakkert, uthugget gitter var gravmonumentene til Krasipellene som lå bak et vakkert, uthugget gitter var gravmonumentene til Krasipellene som lå bak et vakkert, uthugget gitter var gravmonumentene til Krasi mørke øyne, svart hår og mørkladen hud.¹ På det tredje arket var godsets planløsning: gang, kjøkken, spisskammer, tippoldefars kontor, hvor tippoldemor Wanda hadde vist tyskerne dokumentene fra erkehertug Ferdinand, det store rommet til tante Mechowa (hvor det hang gipsavstøpninger av gargoylene i Notre Dame og en satanistisk-anarkistisk odør svevet i luften), rommet til onkel Maciej, rommet til mormor og en stor stue der alle tippoldefars malerier hang. Det var Boucher, Potter og de små nederlandske maleriene, og i tillegg en byste av Napoleon og – på den andre siden – Lenin, som Walerian hadde hatt med seg fra Russland, Walerian, som sant nok var en kadett, altså en konstitusjonell demokrat, motstander av revolusjonen, og som jo hadde kuttet over en del strømledninger i sin tid, men som også hadde stor respekt for Lenin og mente at han var en stor mann.² I den første delen av sitatet holder primærfortelleren seg i bakgrunnen og lar sin mor¹ Lisów mojego dzieciństwa to Lisów rysowany mi przez babcię […] Na następnej kartce była wieś: droga, po obu stronach domy i dwa wzgórza – na jednym dwór, a na drugim kościół. – Kościół – mówiła babcia – był przepiękny, barokowy i bardzo oswojony, bo wszystkie dywany i obszywane koronkami obrusy zostały oarowane przez babcie Wandę. W jednej z kaplic, zagrodzonej piękną, kutą krata, były grobowce Krasińskich czy Krasickich. Strop był malowany…pamiętam Świętego Mikołaja, w mitrze i z pastorałem, z trzema dziewczynkami, którym dał posag; wszyscy mieli taką cygańską urodę: śniade oczy, czarne włosy i smagłą cerę. (Dehnel : -) I dette sitatet kommer en stemmeblanding til uttrykk: primærfortelleren er farget av mormorens gawęda-stil, men samtidig prøver han å formidle sin egen versjon av hennes fortelling. Språket og stilen hans skaper en ertydighet. Sansingssenteret som fortellingen utgår fra er Jacek, det er han som styrer gangen i fortellingen. Dermed kan en si at det er primærfortelleren som initierer utsagnet, men både stilen og mormorens stemme skaper en tvil om hvorvidt dette utsagnet kan tilskrives ham og hans overbevisning. Fortelleren Jacek tar opp Lalas språk på to måter: han bruker en direkte gjengivelse, og han lar sitt språk bli farget av mormorens. Men det ns ytterligere en stil i romanen: hans egen, som fjerner seg fra den eldre kvinnens språklige verden: En dag, og det var en sommerlig og varm dag, en dag da det kalkholdige støvet spredde seg over veiene, enda hvitere enn det vanligvis var, en dag som tilhørte biene som summet tungt over kløveren, som tilhørte uene med de regnbuefargede mager som surret med grønnhet og gull over strålen av søle som var i ferd med å tørke ut i heten og som ble til en myr langs veien, og samtidig var det vepsenes dag, vepsene som blusset opp i de syrlige reirene av falne epler.³ ² Na trzeciej kartce był plan dworu: sionka, kuchnia, spiżarka, gabinet dziadka, w którym babcia Wanda pokazywała Niemcom dokumenty od arcyksięcia Ferdynanda, spory pokój ciotki Mechowej (to tam wisiały gipsowe odlewy gargulców z Notre Dame i unosił się satanistyczno-anarchistyczny odorek), pokój wuja Macieja, pokoik babci i wielki salon, w którym wisiały obrazy dziadka, wszystkie te Bouchery, Pottery i małe Holendry, a oprócz tego stało popiersie Napoleona i, po drugiej stroni, popiersie Lenina, przywiezione z Rosji przez Waleriana, który wprawdzie był kadetem, czyli konstytucyjnym demokratą, przeciwnikiem rewolucji, i który przecież przecinał te druty łączności, ale Lenina szanował i uznawał za wielkiego człowieka. (Dehnel :-) ³ Pewnego dnia, a był to dzień letni i gorący, dzień, w którym wapienny pył niósł się po drogach bielszy jeszcze niż zwykle, dzień pszczół ciężko brzęczących nad koniczyną i tęczowobrzuchych much, wirujących zielenią i złotem nad wysychającą w skwarze błotnistą strugą, która rozbagnia się wzdłuż drogi, a także dzień os, buzujących w kwaśnych gniazdach opadłych papierówek. (Dehnel :) NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 45 Denne veksler også mellom en poetisk, nostalgisk og estetiserende stil som i eksemplet ovenfor, og en mer realistisk, nøktern gjengivelse av opplevelser som betones som smertelige: Og plutselig så jeg at mormors hender grep om bordplaten, så hvordan hun sakte gled ned og hvordan hendene ustoppelig beveget seg langs begge kantene av bordet. Jeg fanget henne, støttet henne med en arm og strakte den andre etter vann … og i mellomtiden var det bare kroppen hennes som var igjen.⁴ Fortelleren Jacek opererer altså med tre forskjellige stilnivåer. Den første er klart påvirket av mormorens fortellestil og den muntlige gawęda-tradisjonen. Den andre er fortsatt påvirket av tiden han forbinder med mormoren, men fjerner seg fra det muntlige og uttrykker nostalgi gjennom et mer poetisk språk: gjennom arkaiske ord og foreldete formuleringer. Denne stilen benytter han i nedskrivingen av erindringer: det poetiske uttrykker distansen han til en viss grad har oppnådd i forhold til sin barndom og oppvekst, som er uløselig forbundet med mormoren og hennes fortellinger. Den tredje stilen ligger nærmere hans egen tid, og det er den han benytter til å fortelle om tapserfaringen som skjer i fortellingens nåtid, den som han ennå ikke har fått distanse til og som han strever med å bearbeide. Mormoren har noe av den tradisjonelle fortelleren i seg, men det er først og fremst Jacek som iscenesetter henne som en førmo- 46 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 derne forteller, akkurat på samme måte som det er han som gjenskaper en tradisjonell kommunikasjonssituasjon. For han er selv en moderne forteller i en samtidsroman: en som er klar over formidlingens vanskeligheter og som ikke legger skjul på sin rolle i skapelsen av den store fortellingen, en skapelse som nødvendigvis må føre til en omdanning av erfaringen han forsøker å formidle. Men han forsøker, og dette er det viktigste. Jeg leser hans fokus på det muntlige, på nedskrivingen av fortellingene og samtalene som et forsøk på å gi sin erfaring videre til leseren, akkurat som hans mormor har øst av sin erfaring for å berike og danne ham. Fortellerens leserhenvendelser, hans ønske om at leseren skal kunne forestille seg steder og hendelser, hans tro på kommunikasjon og hukommelse som bringer historier videre og redder dem fra glemselen, representerer et syn på litteraturen som bevarende og kommuniserende. Den bærer i seg en tro på erfaringen og muligheten til å formidle den. Nødvendigheten og umuligheten av erindring Kommunikasjonen med leseren er bare ett av romanens prosjekter. Lala dreier seg like mye om en mestringsstrategi primærfortel⁴ I nagle zobaczyłem, jak ręce babci zaciskają się na blacie stołu, jak się powoli osuwa, a dłonie niepowstrzymanie suną wzdłuż obu krawędzi. Chwyciłem ją, podparłem jednym ramieniem, drugim sięgnąłem po wodę...a z babci zostało tymczasem tylko ciało (Dehnel :) leren benytter seg av i forsøket på å forsone seg med en tapserfaring. Jacek vil ta inn over seg mormorens fravær og død, et fravær som bringer hans tanker videre til sin egen død og alle tings forgjengelighet. Fortelleren erkjenner dessuten at mormoren er uløselig forbundet med hans barneår, og derfor samsvarer tapet av henne i stor grad med tapet av hans barndom. I stor grad drives Jacek av et nostalgisk savn etter en tidligere epoke som han blant annet beskriver slik: «verden i Kiev i , en verden som funklet av stearinlys som brente i høye kandelabre, som i festsalene imret med ballkjoler fra Paris og frakker fra London, som øt i strømmer av champagne og perlekjeder.».⁵ Han plasserer idealet i fortiden og dyrker en nostalgi som gjør at han distanserer seg fra virkeligheten her og nå. Savnet og nostalgien er dobbel: fortelleren savner sin barndom som er uløselig forbundet med mormoren og med hennes måte å se ham på, men han savner også mormorens tid: en epoke som aldri har vært hans. Hans nostalgi er både et savn etter seg selv som barn, og en følelse av hjemløshet i sin egen tid. Fortiden gjenfortelles for å gi mening til hans nåtidige tilværelse, men også for å forandre denne fortiden og tillegge den en ny form. Erindringen sammenstiller slik virkelighet og ksjon. Fortelleren i Lala gir gjenstander, steder og mennesker en verdi de i utgangspunktet kanskje ikke hadde. De blir en del av en sterkt estetisert og idealisert fortid, der det er Jacek som fyller dem med betydninger. Han forsøker å gjøre en tapt tid nærværende gjennom sin tekst, men dette fører til en uunngåelig forandring av det han prøver å bevare. Hans forsøk er likevel nødvendig som mestring av en erfaring som ikke bare gjelder tapet av mormoren, men også tapet av alt han forbinder med henne: «Jeg har nesten ingen fotograer fra hennes barndom. Det nnes ingen ansikter. Det nnes ingen hender. Det nnes ingen vinduskarmer, bord, grakkbilder, ingen bunker med tidsskrifter og bøker med gylne kanter.».⁶ Dette tapet vil han forsøke å fylle ved å skrive, han vil fylle fraværet med språk. Erkjennelsen av at tiden har satt sine spor i gjenstander og personer har gitt ham håp om at fortiden også kan festes i skrift. Skriften og språket får slik en bevarende funksjon, de kan fremkalle en tilstand og en tid som er gått tapt. Skriftens og ordenes betydning betones gjennom hele romanen, og Jacek uttrykker helt eksplisitt at han tror på at han kan gjenskape sin mormor gjennom språket: «Og sånn […] fra ord til ord ble Lala født.».⁷ Litteraturen kan danne et bilde av forti⁵ «świata Kijowa roku, skrzącego się od świec płonących w wysokich kandelabrach, migającego w salach balowymi toaletami z Paryża i frakami z Londynu, spływającego strumieniami szampana i strugami pereł.» (Dehnel :-) ⁶ «Prawie nie mam jej fotograi z dzieciństwa. Nie ma twarzy. Nie ma dłoni. Nie ma futryn, stołów, grak, stosów czasopism i książek o złoconych brzegach.» (Dehnel :-) ⁷ «I tak […] od słowa do słowa urodziła się Lala.» (Dehnel :) NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 47 den som er klarere og mer strukturert enn det som var tilfelle da denne fortiden var nåtid, men litteraturens vanskeligheter med å fremstille virkeligheten blir samtidig enda mer presserende når det kommer til fremstilingen av det forgagne. Fortelleren i Lala er i høyeste grad klar over det ufullstendige ved sin fortelling: Man må ha åpnet øynene i Lisów, på samme måte som mormor og mange år senere jeg – mens jeg om kveldene ble ført inn i rommenes krinkelkroker, inn mellom vifter av sorte strutsefjær og gargoyler av gips, inn mellom eple- og pæretrær, inn mellom oliner og speil, man må ha åpnet øynene slik man åpner dem i en drøm, når man stiger inn i lysende kretser av ikke-eksisterende perspektiver.⁸ I begynnelsen av avsnittet understreker fortelleren Jacek viktigheten av selv å ha opplevd noe for å kunne forholde seg til det, men så blir det klart at det er mormoren som gjennom sin fortelling fører ham inn i fortiden. I de to siste linjene sammenligner han relasjonen til det forgangne med en drøm og skriver om «å stige inn i ikke-eksisterende perspektiver». Dette leser jeg som hans oppfordring til å bruke ksjonen som en inngang til fortidens verden, og dette understrekes av at det etter hvert blir klart at også mormoren i stor grad er en ktiv karakter i romanen. Helena Bieniecka er nemlig taus fra Lalas første side. Ved nærmere lesning oppdager 48 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 vi at det er primærfortelleren som gir henne stemme og dermed iscenesetter henne som en forteller. Hun er en tom form som må fylles med liv, med et innhold som ikke nødvendigvis har en sammenheng med den hun egentlig er. Hun er fraværende og nærværende på samme tid: hun er fortsatt til stede i Jaceks liv, men samtidig ikke lenger den hun var. Nærmere bestemt: hun er en forestilling han prøver å gjenskape ved å skrive romanen. Denne er nødvendig for at han skal kunne gå videre i livet, men også for at han skal kunne denere seg selv. Hans forsøk på å fylle mormorskikkelsen med innhold er et forsøk på å forholde seg til tapet av henne, men samtidig et forsøk på å forstå seg selv og sine røtter. Beretningen om hans fødsel på romanens siste side peker på at denne erindringsprosessen i stor grad har handlet om hans tilblivelse: både som et voksent menneske og som en forfatter. Innholdet mormoren og fortiden fylles med i Lala har altså ikke nødvendigvis en sammenheng med virkeligheten, men må like mye ses i lys av dannelsen av forfatterens identitet. Den nye, ktive sammensetningen av fortiden fungerer for forfatteren Dehnel, og på samme måte som fortelleren tidligere i teksten uttrykker tro på sin evne til å skape mormoren gjennom skrift og språk, slutter han romanen med å betone denne skriftens og språkets betydning i skapelsen og fremstillingen av seg selv: «Og senere […] fra ord til ord ble Jacek født. Altså jeg. […] Og slik utfylles helheten. Jeg er i ferd med å bli født. Og jeg er i ferd med å avslutte romanen.».⁹ Gjenkallelsen og erindringen av fortiden er like mye drevet av ønsket om å nne en opprinnelse: et utgangspunkt mennesket trenger for å fortsette sin egen historie. Erindringen man baserer dette utgangspunktet på bærer uunngåelig preg av utvelgelse og ksjon. Vi forteller våre historier slik vi vil fortelle dem. ⁸ Trzeba by otworzyć oczy w Lisowie, tak jak otwierała w nim oczy babcia, a wiele lat poźniej – ja, wprowadzany wieczorami w zakamarki pokojów, między wachlarze z czarnych, strusich piór a gipsowe gargulce, między jabłonie a grusze, między skrzypce a lustra, otworzyć oczy tak jak otwiera się je we śnie, wstępując w świetliste kręgi nieistniejących perspektyw. (Dehnel :) ⁹ «A potem […] od słowa do słowa urodził się Jacek. Czyli ja. […] I tak całość się wypełnia. Właśnie się rodzę. I kończę książkę.» (Dehnel :) NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 49 Reise med tekst av RYSZARD KAPUS´CIN´SKI , født 4. mars 1932 DA JEG DEN TIRSDAGEN, etter ere telefonsam- i Pinsk i det daværende Polen (nå i Hviterussland), taler, ble så motvillig tvunget til å erkjenne at Kapuściński var død, så jeg plutselig scenen foran meg: en søndagsformiddag i mars tre år tidligere, omkring vårløsningen, kjørte vi i Ryszards gamle bil ut til Anin sørøst for Warszawa, til den berømte, vidstrakte og høystemte skogen som ligger der, et meget vakkert naturreservat. død 23. januar 2007 i Warszawa, var polsk journalist, essayist og forfatter. Han ble kjent som en av 1900-tallets viktigste journalister, men debuterte som poet, da han som 17-åring fikk publisert et dikt i tidsskriftet Dziz in jutro. 23 år gammel dro han for første gang fra Polen på en reportasjereise til India. Denne reisen innledet en lang rekke utenlandsbesøk. Kapus´cin´ski arbeidet for det polske nyhetsbyrået PA P, og var lenge landets eneste korrespondent i Afrika, med oppdrag å dekke alt som skjedde på det gigantiske kontinentet. Rapporteringen herfra la grunnlaget for hans ry. Han ble også stasjonert over lengre perioder i Latin-Amerika og Asia. Det som gjorde Kapus´cin´ski berømt var reportasjebøkene, hvor de store dramaene kombineres med personlige refleksjoner og en sterk omsorg for detaljer, og boken Keiseren (1986) om Haile Selassie gjorde ham kjent for et større publikum. Senere viktige bøker er Sjahen, om Iran før revolusjonen, og Imperiet, som tar for seg Sovjetunionens undergang. 50 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 – Ryszard pratet man best med dersom man kunne slutte seg til en av hans promenader. Vi gikk langs stien frem mellom trærne, eller snarere under dem, for furuene og lindene og bjørkene var meget høye, vi måtte løfte blikket mot trekronene. Kald, frist luft, stillhet. Plutselig en sceneveksling, som på teateret: fra ingensteds hen kom et kraftig stormkast, alle trærne begynte liksom å danse, vugge, vaie truende, til og med eikestammene bøyde seg. Og det vokste frem en ulyd som ble til VI SKULLE GÅ EN TUR Ryszard Kapus´cin´ski fotograer av et stort brus, så når Ryszard kom med sin improvisasjon, måtte han rope til meg: «Hører du Anders, vet du hva det er, vet du hva som hender? Det er trærne som våkner etter vinteren, og vil riste av seg stivheten, suge næring ut av jorden, la løvet sprekke frem og fylles med farge, ta imot lyset, og begynne å leve på nytt.» Vi ble tvunget til å avbryte promenaden, ykte, fordi stormen sto i fare for å felle de store trærne over oss. beveget seg fremover, reiste verden rundt, og kastet raske blikk i alle retninger og tolket, forklarte, med hjelp av kunnskap, innlevelse og livlig fantasi. Og han skrev. Å reise eller skrive, eller reise og skrive, var det evige dilemmaet, brukte han å si. Og oftest og helst reiste han alene. Vi andre blir medreisende når vi leser bøkene hans. Men snarere som et under, eller snarere takket være Maria Söderbergs viljestyrke og RYSZARD KAPUS´CIN´SKI overtalelsesevne, har jeg faktisk fått reise to ganger med ham: re dager i Pinsk i og to dager i Kiruna i mars . til Stockholm for en tredagers lansering av Reise med Herodot (). Han sprengte to bokhandlere og veltet Kulturhuset og gav intervjuer til han holdt på å besvime. Til vår store glede hadde Maria arrangert en helgetur til Kiruna en fredagsmorgen, rett etter at siste journalist hadde gått. Hun hadde tilfeldigvis hørt at han ikke hadde vært nord for polarsirkelen i Skandinavia, og at han gjerne ville dit. Kiruna er bygd rundt den store jerngruven, som i noen år har hatt et oppsving som fyller byen med liv, med folk fra omverden. Så fort vi kom frem ble vi skysset (på minibussen sto det: «Welcome to the Underworld») av den forhenværende gruvearbeideren Sven Erik Oja langs veiene (gruven er som en vertikal by) ned til besøksnivået på meter (største dypet er meter) RYSZARD HADDE KOMMET NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 51 og vi kk en tre timer lang omvisning, samt et foredrag. Ryszard Kapuścińskis nysgjerrighet visket ut den stockholmske utmattelsen. Gruven er fra , og jernbanehotellet likeså (enkelt). Der bodde vi og så togsettet med jernmalm ( tonn per døgn, vogner per tog, , tonn per vogn) rulle tungt mot den isfrie havnen i Narvik. Klokken : skalv byen og det hørtes et dypt drønnende rummel: man sprengte i den uthulte gruven en gang per døgn. Og vi gikk rundt i byen, Ryszard stadig et skritt foran, full av spørsmål til alle de han møtte. I den uvanlige kirken (lik et sametelt), dukket det plutselig opp to orgelbyggere fra Barcelona. De bodde på samme hotell og Ryszard snakket spansk. Han øy hjem til Warszawa, til Alicja, noe mer opplivet. Anders Bodegård, Stockholm, . april 52 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 Se, se! Dagen før vi kom til Pinsk hadde en syklon med orkanstyrke rast over Hviterussland: ere dødsofre, trær knekt som tannpirkere. Dagen etter braket EM i motoball løs. «SE, SE, BARE KVINNER, man ser praktisk talt ingen menn,» sier Kapuściński der vi sitter i solsteiken en morgen på betongbenken mellom Pripjat og elven Pina. Og kvinnene går med bestemte skritt, med et godt grep om vesker og handleposer. Lenger ned langs elven ligger parken med de høye, eksotiske trærne. I Imperiet (), boken om Sovjetunionens undergang, avslutter Kapuściński sitt erindringskapittel fra krigen på denne måten: Parken lå stille og øde, så vi sprang til karusellen og satte den i gang. Nå var den i gang, og hvinte. Jeg hopper opp på setet og spenner fast meg med et belte. Orion leder befalet, han skriker, fyrer opp, driver guttene, som lik galeislaver skyver av alle krefter – fortere, fortere, fortere! Orion er som i en transe og skriker av full hals, guttene har blitt som galninger, karusellen snurrer og snurrer, jeg kjenner den bitende isvinden piske meg i ansiktet, en rå og stadig sterkere vind blir til vinger som jeg yr på, opp i luften som en pilot, en fugl, en sky. Disse guttene fantes i Pinsk i Polesien, der Ryszard Kapuściński ble født i . Pinsk 54 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 som lå i Polen før krigen, ble inntatt av Sovjetunionen den .september , i overensstemmelse med ikke-aggresjonspakten mellom Sovjetunionen og Hitler-Tyskland. Det var her Ryszard først kk bevitne og kjenne på krigen og ukten: vold, sult og kulde, men også varme og menneskelighet, temaer som danner ledemotiv i mange av hans skildringer fra de ulike kontinentene. Det var i Pinsk Ryszard Kapuściński skaffet seg den spesielle jordfølelsen som jeg synes er så enestående ved ham – det kan være jorden i Jakutsk i Sibir, som gir etter og blir gjørme når tælen går ut av jorden, eller gresset i Honduras der han kravler frem sammen med en soldat, i skjul for skuddene fra «fotballkrigen». Og det var herfra, fra Pinsk, at karusellen slengte ham ut i verden. MARIA SÖDERBERG, fotografen, hørte Ryszard Kapuściński lese på bokmessen i Göteborg for noen år siden. Hun leste om Pinsk i Imperiet, som jeg hadde oversatt til svensk. Og hun bestemte seg for at vi tre skulle dra sammen til Pinsk og lage en reportasje. I kraft av hennes besluttsomhet dro vi dit og var der noen dager i begynnelsen av juni. i Warszawa utgjør en hel etasje, det er et atelier, et verksted. To skrivebord er fylt med de pågående prosjektene. På noen hyller til høyre og i trappen til soveloftet ligger Pinsk-materialet. For en dag skal det bli en bok om Pinsk. Og hvem andre skulle kunne skrive den? RYSZARDS ARBEIDSROM «Det var så fattigslig i Polesien på den tiden, folk hadde ikke kniv til å smøre brødskivene med. Og det fantes ingen sko. De tre bataljonene i byens regiment kk gå i messen på skift, fordi det bare fantes støvler nok til en avdeling om gangen.» Ryszard klatrer forsiktig opp stigen og løfter ned bøker, kart, dokumenter, album, konvolutter med fotograer … Vi plukker og blar, bretter forsiktig opp. Polesien er Europas største sumpområde, med sine kvadratkilometer mellom elvene Bug og Dnepr. Hovedarterien er elven Pripet. Før i tiden ble den ene stranden oversvømt i lange perioder, liksom store deler av Polesien ble. Etter krigen lot Stalin området bli drenert for å tilpasse det til kolkosstrukturen. I inntraff den 56 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 andre store økologiske forandringen, ødeleggelsen: kontamineringen etter ulykken i Tsjernobyl lengre nede langs Pripet, der den munner ut i Dnepr. Man merker anspentheten hos Ryszard før reisen, kjenner uroen. Han sier: «Den østre delen av Europa er lite denert. I vest har alt tydelige konturer, her er alt dust, allting yter, grenser yttes frem og tilbake. Og folk blir nasjonalister fordi de ikke kjenner sin identitet.» En gammel venn, Rita Margulina, bor ikke lenger i Pinsk, men har nettopp emigrert til Israel. Hun var den siste som kunne fortelle om jødene i Pinsk. De utgjorde ikke mindre enn tre fjerdedeler av byens befolkning på trettitallet. I Polesiens byer lever fremdeles den gamle befolkningen. De este svarer på spørsmålet om hvilken nasjonalitet de har, at de er «tutejsi», det vil si, de er herfra: «herfrainger». Men i byen Pinsk er det veldig lite igjen av befolkningen som fantes her før krigen. I ble det skutt jøder av SS-menn, og de ble begravd utenfor byen, der det siden ble bygget en landingsbane for y. til Pinsk er ikke noe folk gjør lenger, ikke en gang fra Warszawa til grensebyen Brest-Litowsk. Det er ikke engang mulig å kjøpe billetter til Warszawa. Så vi får ta toget til den polske grensebyen Terespol og bytte til småsmuglerpendleren over grenseeleven Bug. Vi er ukristelig tidlig ute på sentralstasjonen i Warszawa, en arkitektonisk, rektangulær depresjon. Ryszard er utålmodig, han er en reisende som alltid ligger et steg foran. Han vet jo at dersom man ikke har plassbillett, må man være på hugget. Så når Maria er ute og går seg en tur idet toget ruller inn på perrongen, spør han: «Hvor er hun, hvor er hun?» Vi tar plass, og Ryszards øyne blir våre ledestjerner på ferden. Vi skimter den gigantiske markedsplassen på Stadion i Warszawa, vannskillet mellom øst og vest. Toget venter i minutter på Østre stasjon på Mesjotjniki, forselgerne med de grove kjempebagene (oppkalt etter det russiske ordet mesjok, sekk). «En grunnleggende oppnnelse som forandret livet i den postsovjetiske verden,» påpeker Ryszard. «De er lette og vanntette, Å DRA FRA WARSZAWA holdbare, liksom kubiske, så det er mulig å fylle dem opp helt ut i hjørnene.» ser vi sommeren ligge stekende og fettglinsende. Ryszard vil ikke bruke tiden på dagspolitiske temaer, på høyre og venstre, såpass stabil som verden er blitt. Å sitte og skrive er det man skal egne tiden til. Men hva med reisen da? Joseph Conrad reiste til han ble år, så trakk han seg tilbake og skrev. Det er den virkelige motsetningen i livet, det store dilemmaet: «å være nomade eller bofast». Samtidig som nomaden er en favoritt og et forbilde, kan han ikke bygge kultur, skape. GJENNOM TOGVINDUET NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 57 Å reise er uforenelig med det å skrive, sier Ryszard og siterer Pascal: «Alle menneskers ulykke utgår fra dette ene: at de ikke lykkes med å sitte stille på sitt rom.» Samtidig krever reporteren Kapuściński at han skal ha sett det han skriver om, og akkurat nå dunker vi fram med toget Warszawa – Siedlce – Lukow – Miedzyrzec Podlaski – Biala Podlaska – Terespol. Ryszard spiser og drikker så lite som mulig når han reiser. Ofte ns det jo ingenting å få tak i. Under den siste turen til Vest-Afrika gikk han ned tolv kilo. Men nå har han med smørbrød fra Alicja til oss alle. Framme i Terespol setter reisefeberen inn, det gjelder å være forberedt på hva som helst. Ifølge tabellen har vi god tid, men det er like bra å skynde seg opp og ned trappene til neste spor med en gang. Man vet aldri. Ryszard spør ere mennesker, ivrig, ittig. Og helt riktig, toget ruller av gårde : i stedet for :. Vognen er fullsatt, skitten, svett, trang, med bare to vestlige reisende bortsett fra oss. Passene samles inn. Hurtig ruller toget på vei mot den andre siden, til Brest i Hviterussland. MAN GISPER: for en stasjon! Det er et magnikt palass, en rest etter Stalin som en triumfport til Sovjetimperiet. Her hindres alle tog i videre fremdrift, selv om det blir ere spor. Sist Ryszard var her, var stasjonen forfalt. Nå er den pusset opp, så den igjen lyser som det monumentet det skal være. «Denne stasjonen er skremmende,» sier Ryszard. «Se, se på alle soldater, alle politi- 58 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 menn. Før sto de og pekte på deg med skyteklare våpen.» Den lille gruppen utlendinger presses sammen på perrongen, i venting på passene. Ryszard sier at de nå holder på å skrive av alle sammen, alle stemplene. Det tar sin tid. Det får ta sin tid. Vi ler en galgenhumoristisk latter. Ryszard minner om «Kolymafaktoren», en slags optimisme bygd på den dypeste pessimisme. Gulagen var jo helvete på jord, alt som var bedre enn den måtte man jo være tilfreds med. Kolyma var beviset for at det tross alt kunne vært verre. Jeg vil gå og se meg rundt litt. Ryszard: «Vær forsiktig, de skyter deg på ekken!» Latter igjen, selv om den satte seg noe fast i halsen, og det var ikke lenge siden, kanskje hender noe slikt snart igjen … Hviterussland er som et levende museum over Sovjetunionen. «Se, se, en soldat vokter hver ende av toget, de har øyekontakt hele tiden, og har kontroll på toget og hverandre.» Toll og politi går gjennom de tomme vognene, på jakt etter smuglergods. En symbolsk gest, alt er gjort opp og betalt på forhånd. En okk mennesker trenges inn bak en gitterport, det er de som skal ta pendeltoget tilbake til Polen. «Se, se nå slipper de dem frem!» Alle springer over perrongen, slenger seg på toget, noen krabber inn gjennom vinduene. «Se, se, nesten bare kvinner. Hvem er de? Prostituerte, handlende?» Inne i toget begynner noen å ta av seg klærne. Hva er dette? Det får sin forklaring når vi drar samme vei tilbake. Da ser vi måpende på hvordan naboene inne i vognen tar av seg på overkroppen, legger plastposer med ren sprit i rekke på setet, fester dem sammen med solid teip og fester dem til kroppen. toget fra Brest til Pinsk. Ryszard advarer, han tok turen den motsatte veien året i forveien, og det var avskrekkende nok. Vi tar i stedet første og beste pirattaxi, en romslig og blank Volkswagen, med dollartaksten behørig nedprutet av Ryszard. Sjåføren er en stilig russer, pensjonert oberst. NEI. VI TAR IKKE over en uendelig slette, horisontlinjene synes, det er som å være på VI RULLER OG RULLER havet. «Og så påstår de at verden er overbefolket,» sier Ryszard. Et stille landskap fylt med ro, ensomme storker roter i åkeren, mens noen kyr står okkevis og beiter. Og så de svarte fuglene som yr overalt. Er det ravner? Her og der står et ektepar som herser høy, motorsykkelen med sidevogn står på sideveien, hun bærer et enkelt skaut. MARIA HAR LENGE i forveien booket oss inn på Pripjat i Pinsk. Før krigen fantes det tretten hoteller og fem pensjonater i byen. Nå nnes det ett postsovjetisk og ett privat hotell. Det postsovjetiske Hotell Pripjat er bygd ganske nylig i anledning i motoball (polo med i stedet for hest), det er sovjetiskmodernistisk, ligger ved elven, men lykkes NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 59 med kunststykket å ikke ha et eneste vindu vendt mot elven. Hadde de snudd tegningene bak fram når de bygde det? Ryszard påpeker at dette er et sovjetisk standardhotell, det kunne like godt vært bygd i Alma Ata, Omsk eller Murmansk. En lobby med usannsynlige kjempestoler. Og der står en utstoppet hjort. Vi får det første rommet i femte etasje. Merkelig, synes Maria som har vært her før: utlendinger fra vesten får jo bare bo i fjerde etasje. Og helt sant, nå kommer, en «eldre administrator», og ytter på oss. Telefon bare i Ryszards rom. På tv-en bare to programmer: Moska og Minsk. Ikke engang, i det minste, den lokale kanalen Varjag som har vært vennlig å sende invitasjonen som belegg for vårt visum. nybygde banken – vi skal jo betale og må veksle til oss hviterussiske rubler. Belkombank er et uttrykk for de ny-kapitalistiske drømmer som sto sterkt her for noen år siden. Bygningen har visstnok fått en arkitekturpris for sin parodiske yuppiestil, med andalusiske balkonger over inngangspartiet. De unge, vakre kassererne har for lite penger i kassen. Selv om vi får så tykke bunker hviterussiske rubler at de ikke får plass i Marias pengeveske. Neste gang vi er inne i banken, begynner Maria å fotografere. En vennlig mann med pistol kommer bort og setter en stopper for det. VI GÅR TIL DEN VI BEGIR OSS UT I BYEN, like forventingsfulle som Ryszard. Vi går langs Leningaten (tidli- 60 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 gere Kosciuszkogatan). Hotellets nærmeste nabo er Butrymowiczpalasset, bygd for en polsk senator på -tallet, siden bispesete, og nå under reparasjon. Den hadde en gang en park foran seg, som strakte seg helt ned til elven, frodig og grønn. Nå hindres utsikten av bakgårder og andre vederstyggeligheter. Ryszard stopper ved det hvite huset med det runde hjørnet. Et underlig tilbygg stikker ut: en Gestapobunker som ikke er fjernet. Her lå «Gregorowicz», byens beste restaurant og konditori, der Ryszards mamma brukte å ta med ungene for å spise is. «Når man var snill gutt, og det var man», sier Ryszard, - «Alltid?»- «Alltid.» Vi går inn i lokalet. Nå er det en prydelig butikk med mat og sprit og nips. Ryszard titter ivrig hit og dit, ler bredt og begynner å spørre servitrisen: «Devotjka (pike)»… hun smiler tilbake. Vi har forstått nå at Ryszard liker shopping. Neste butikk er en papirbutikk, fylt opp av varer fra gamle dager. Ryszard sier, «Devotjka», og begynner å spørre etter ting han trenger. Han går tilfreds ut igjen med en bunke papirmapper – «så billige.» Neste stoppested er på samme side av Leningaten, den katolske katedralen omgitt av en mur, en tidligere fransiskanerkirke fra -tallet. Den er fremdeles i bruk, men taket må repareres, og arbeidet utføres under ledelse av en polsk ingeniør på oppdrag fra biskop Swiatek, nå kardinal. Den lille polske resten i Pinsk fylles med tilreisende fra Litauen og polakker. Vi leter etter ingeniøren og føres med fast hånd av en nonne, søster Sylwia, inn i det store klosterbygget som har vært offisermesse under Sovjettiden. Og nå skal fotograf Maria klatre opp på taket. Like bortenfor ligger skolen som Ryszard gikk på høsten . Skolen der man kk lære seg det russiske alfabetet, som begynte med bokstaven «S» for Stalin. Det var også på den skolen de satt og hørte på kanonsalutter, da bolsjevikene beskjøt tårnet på den store jesuittkirken ved Tredje mai-torget så det til slutt falt ned. Skolen var politistasjon i mange år, men nå er den tilsynelatende omgjort til skole igjen, noen gutter sparker ball. To alvorlige piker sitter og maler av en gammel stall av tre på oppstilte staffelier. Ryszard går nølende frem og innleder en samtale med den ene, som går på kunstlinjen på byens videregående. Hun heter Aksana Navalotskaja og er år. NÅ ER VI BORTENFOR BROEN, på stedet for det store ommarkedet før krigen, på den tiden da den andre stranden ikke var drenert og i blant helt oversvømt. Hit kom bøndene fra byene med sine smale prammer og solgte sk, honning, skinn… Av dette nnes ingenting igjen. Ovenfor ligger det tidligere Jesuittklosteret som et dominerende landemerke ved NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 61 elven, også uten den bortsprengte kirken. Alt bygdes rundt av Albrycht Stanislaw Radziwill, litauisk kansler, som en katolsk utpost og bastion mot øst. Klosterbygget har nettopp blitt byens museum, og der forberedes nå åpningen av en etnogrask utstilling om den polesiske landsbygden av Anna Engelking fra Warszawa i samarbeid med Volga Labatjejskaja fra Minsk – svarthvite bilder fra trettitallet og fargebilder fra i dag. Utstillingen viste seg å være en politisk vekker for de hviterussiske myndighetene. De nye bildene var for like de gamle – det så ut som om ingenting hadde endret seg siden trettitallet! Den første visningen foregikk i Brest, men allerede på det andre visningsstedet ble de nye bildene sensurert. Og her i Pinsk er allerede de este bildene konskert! Anna tenker uansett å gjennomføre vernissasjen. Nå vil hun at Ryszard skal være med. Den neste dagen holdes et innledende seminar. Vi sitter helt bakerst og føler oss ulydige: alt dette ideologiske løspratet, akkurat som før, har det virkelig ikke skjedd noen ting? Vi er ikke offisielt invitert, men nå vil man uansett at Ryszard Kapuściński skal komme frem og si noen ord. Han er jo byens verdensberømte sønn. «Niee». Nei, han vil ikke, men innser at han ikke har så mye valg. Så han setter opp det store smilet sitt, stiger frem, spenner blikket i publikum og sier, «Kjenner meg meget knyttet til Pinsk… en sterk opplevelse å komme hit… min mormor ligger begravd her på kirke- 62 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 gården … Når jeg er ute i verden hender det at jeg støter på mennesker fra Pinsk, fra Polesien. Nå ønsker jeg virkelig at de skal komme tilbake hit og søke sitt opphavs steder.» Han forteller også at han vil skrive en bok om Pinsk. På antikvariatet i Warszawa vet de det og legger til side bøker, og folk sender dokumenter. «Det nnes bånd mellom Pinsk og Polesien og omverden,» avslutter han. PÅ DEN TIDLIGERE BLOTNA, nå Surovovgaten , ligger Kapuścińskigaten, Dom Kapusjtjinskaga. Eller lå? Her ble Ryszard født og bodde noen år sammen med sin familie. Nå skal huset bort: det lille polske samfunnet ville bevare det av symbolske grunner, og de sentrale myndighetene i Minsk ville også bevare det som et interessant kulturhistorisk objekt. Av sine egne symbolske grunner, har byens myndigheter besluttet at huset skal rives: sporene etter det polske skal vekk. Kapuścińskihuset har forfalt og bebos kun av et par katter. Ruinen står der midt i et trakkert gatehjørne, med biler, busser og fullt av folk som går i alle retninger. En kvinne på vei forbi roper til oss, «hvorfor står dere der og glor» – «Jeg er født her,» svarer Ryszard. RYSZARDS FORELDRE, Jozef og Maria, var enkle arbeidermennesker og katolikker. Den nye polske staten trengte lærere i de østlige territoriene, der polakkene var i mindretall. Det opplevdes omtrent som en forvisning – eller som en misjonærpost. Maria var bar- NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 63 neskolelærer i en by, Jozef var sløydlærer; «min far var lærer i år, han kom ikke for sent en eneste dag,» sier Ryszard, som heller aldri kommer for sent. Mormoren døde ung, og morfaren var lam etter en hjerneoperasjon. De hadde re barn, to sønner og to døtre. Tante Olenka var mørk og vakker, men plaget av ulykker. Hun giftet seg i Pinsk den . august med en løytnant som umiddelbart ble mobilisert til vestfronten. Det ble ingen bryllupsnatt, han falt sannsynligvis allerede under den første offensiven. I Warszawa, da krigen gikk mot slutten, giftet Olenka seg på nytt med en motstandsmann, men etter to ukers ekteskap, falt han i opprøret. Men med ham rakk hun å få en sønn. Onkel Jozef var en storvokst og godhjertet mann. Han var skogvokter og bosatte seg senere i Schlesien. Onkel Jozef drakk: det første han gjorde om morgenen var å helle i seg et melkeglass vodka som sto ved sengen. Han tålte utrolig mye. En gang da Ryszard hilste på forsøkte han å holde tritt med drikkingen – han trodde han skulle dø. Den yngre onkelen, Edward, var gift og havnet i Tarnow som postmann. Hans eneste lidenskap var nattergaler, og han drev avl på nattergaler hjemme. Brødrene møttes sjelden, men nå kom Jozef og hilste på sin lillebror, og de drakk på førstnevntes vilkår. Drakk seg dritings. Når Edward kom ranglende hjem, falt han død om nede i gangen. Alle nattergalene som lydelig hadde sunget velkommen, ble stumme på ekken. Storebroren, Jozef, slet lenge med skyldfølelse, ble snart blind og gikk bort. Hans begravelse ble etterfulgt av tidenes gravøl, ordnet av sønnen Krzysztof som var prest, nå misjonær i Titicaca. Ryszard oss en kveld på hotellet. Han forteller også om et minne fra krigsutbruddet. Blant minneskildringene i boken Bush på polsk, beskriver han det på denne måten: DETTE FORTELLER … Jeg går med min søster ved lasset, det er en enkel kjerre lastet med høy, oppe på høyet ligger min morfar på et linklede. Han ligger der og kan ikke røre seg, han er lam. Når yangrepet begynner, kaster hele den panikkslagne menneskemengden seg ned i grøften, 64 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 for beskyttelse, gjemmer seg i gresset, legger seg tett inntil potetriset. På den øde, forlatte landeveien står bare kjerren med høy igjen, og på den ligger min morfar. Morfar ser yet som yr i mot ham, han ser hvordan det plutselig stuper, hvordan de sikter på kjerren som står forlatt på veien, han ser ilden fra maskingeværene, han hører drønnet fra yet som streifer over hodet hans. Da yene forsvinner skynder vi oss opp til høylasset, mor tørker svetten fra morfars panne … MORMORGRAVEN SKAL BESØKES. Pinsk kunne ha vært en frodig by, som et overødighetshorn. Fremdeles nnes det rike hageområder der de gamle trehusene ligger inntullet. Den tidligere Grodzkagaten, nå Komsomolskaja, er ikke asfaltert. Vindusviskerne blinker. Her vokser det så det knaker i hagene. Frukt og bær, grønnsaker og poteter. Her vokser det så det syder i hagene. Ryszard sier at slike hager nner man overalt i verden, for eksempel i Kampala i Uganda, overalt bedriver folk selvforsyning på tross av planene. Det vokser, men noe savnes, hvor er rosene, ringblomstene, blomkarsen. Ryszard sier: «Folk kk ikke så blomster her, det ble betraktet som unyttig, åkrene skulle være for poteter og gulrøtter.» Og folk lot blomstene være, og de vennet seg av med dem. Når vi nå skal til kirkegården nner vi ingen gammel dame som står på et hjørne og selger egendyrkede erteblomster. Taxisjåføren kjører oss til det store basarområdet, der det nnes en eneste blomsterbod. Ryszard kjøper langstilkede roser for nesten en dollar per stykk. Kirkegården ligger i utkanten av Pinsk og var lenge tilholdssted for langere, fylliker og horer. Nå er det ryddet opp på kirkens initiativ, og holdes i stand og overvåkes av den polske forsamlingen. Her nnes de ortodokse på den ene siden av hovedalleen, på den andre siden katolikkene (polakkene), men også jøder (seksspissete stjerner) og sovjetmennesker (femspisset). Ryszard leter seg frem som en sporhund, plukker bort greiner som har falt ned på gravene under stormen, til han nner en liggende gravstein. På den står det: Maria Bobka, født Szlamek i Krakow, død i Pinsk i , år. over Pina. Det er den eneste broen som nnes, det var her Ryszard Kapuściński så de sovjetiske matrosene da han og familien kom tilbake fra sommerferien etter krigsutbruddet i . Matroser, sjømenn, midt inne i dette landet? Hvordan kunne det ha seg? Det var den sovjetiske åten som hadde kommet dit med båt fra Svartehavet, senket de polske kanonbåtene og drept de polske marinegastene. Pinsk har altså fått sitt navn fra elven Pina som er bielv til Pripet, som på sin side er knyttet sammen med Dnepr som renner ut i Svartehavet. I motsatt retning har Pina via en kanal forbindelse med Bug og siden Wisla som renner ut i Østersjøen. Pinsk i Polesien var under mellomkrigstiden en viktig VI GÅR TIL BROEN NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 65 åtebase, hadde havn og industrielt anlegg for bygging og reparasjon av fartøy. Vi går opp på broen, Maria vil fotografere, det er regngrått og vakkert. Store slamsugerbåter forsøker å gjøre elven farbar, selv om trakken nå er minimal. Broen virker ytterst provisorisk, den gynger for hvert lille kjøretøy, til og med for en hest og vogn som passerer. Ryszard sier: «Det fantes ikke hester her for ti år siden, bare traktorer, men nå er de tilbake.» De gamle brofundamentene nnes fremdeles, like i nærheten, litt lenger opp i elva. De ser solide ut. Tyskerne sprengte broen da de siden okkuperte byen, og etter krigen ble den gjenreist. Ryszard forteller at da en sovjetisk admiral skulle inspisere Pinsk på syttitallet var broen for lav for farkosten hans: rivning ble beordret. Og denne vaklebroen ble oppført. Det kjennes ut som om den kan falle sammen når som helst. Nå skal vi under broen. Vi lykkes med å dra Ryszard bort fra alle som plutselig vil ha en del av ham – han har gitt dem en nger, og nå kan han ikke si nei. Men han lover, i det minste, å treffe de polske damene om kvelden. Han er trett og stresset, han har sett seg omkring, snakket og snakket i timevis. Vår venn og guide Aleksei har ordnet motorbåt (bygd , ser ut som en -tallsbåt). Den tilhører livredningsskvadronen og føres av Anatolij Pavlavitj Artjenka () – med den æren. Den er strengt tatt den eneste motorbåten på elven, som er full av kanopadlere og roere. Anatolij senker farten for ikke å skape for store bølger, og elven er 66 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 dessuten svært grunn, med sandbanker rett under overaten. Vi kjører først oppover elven og ser treindustrien på stranden til venstre. Foran og bak oss ser vi unge gutter med stramme miner som ror med raske åretak. Andre er mer pøblete og angriper båten vår. Det er varmt og fullt med unger som bader i det brune vannet. Det er bølgende vakkert, man ser for sitt indre øye et turistparadis vokse frem blant elvene og kanalene. Hadde vi fortsatt i denne retningen hadde vi altså med tiden til hjelp kommet ut i Gdanskbukten. Om det da ikke hadde vært for grensen mellom Hviterussland og Polen. Vi snur og drar medstrøms en liten stund mot Pripet. Det hadde vært artig å dra helt til Svartehavet. Pinsk ligger i en død del av Europa, her råder passivitet, industrier legges ned, det er ingen fremtid i sikte. Mennesker med initiativ vil bare bort herfra. Hva skal Ryszard Kapuścińskis bok om Pinsk hete, om han rekker å skrive den? «Med trebåtene fra Pinsk kunne man seile hvor som helst i verden.» sitter det fullt av jenter, den ene mer slående enn den andre. Hvilke frisyrer, hvilke kreasjoner! Nei, de er ikke prostituerte. Det er skolejenter som har kledd seg opp før eksamensdagen. Noens mamma er frisør. Noens mamma har sydd på en kjole i ett år. De sitter der og ingen ser på dem. Da tar Maria dem med på spasertur på stranden for fotografering. De blir overlykkelige. En eller to av dem er fullmodne modeller. Selvfølgelig får vi lov til å publisere bildene. I HOTELLBAREN sier Ryszard: «Se, så stille! Disse vassdragene ser ikke ut til å bevege seg, som om det ikke var noen strøm i dem. Her nnes ingen høydeforskjeller; ikke noe fjell, alt er helt att. Her skjer ingenting, se på vannspeilet!» NÅR VI SITTER I MOTORBÅTEN hva Europa er og hva det kommer til å bli. En gang kjørte han bil til Norge, rett utenfor Trondheim kjørte han seg helt bort, han trodde det var over for ham. Er Europa like ubebodd som Norge, Sverige? En annen gang tok han toget fra London til Milano. Det var helt klar sikt, han så ut av vinduet og la merke til de uavbrutte lysfeltene som dannet en kurve gjennom Europa. «Som en banan, en speilet vintergate.» Europa er truet, det må vokse, forsterkes. Nå kan vi vente oss at Asia kommer hit igjen. Som på -tallet. Men denne gangen ikke som ødeleggere, men som arbeidsgivere. Slipp en kineser inn i Pinsk og se hva som skjer. RYSZARD SPØR SEG SELV NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 67 om at Witold Gombrowicz er en «vanskelig» forfatter. Men sammenlignet med enkelte andre tungleste modernismepionerer – Joyce og Proust for eksempel – skal det forholdsvis beskjeden leserinnsats til for å la seg innfange og rive med. Gombrowicz kan leses på trikken, på toget eller på senga – det er ikke nødvendig å «sette av sommerferien» for å få grep om forfatterskapet. Både i romanene og skuespillene ns det et høyt tempo og rikelig med dramatiske vendinger underveis. Metodisk kan det virke som om den unge Gombrowicz ikke bare er påvirket av de skjellsettende nyskaperne i mellomkrigslitteraturen, men også av lmfolk som Fritz Lang, Sergej Eisenstein, Buster Keaton og Charlie Chaplin – det ns spor både etter svarthvitt-lmens visuelle ekspresjonisme og farseaktige slapstickhumor i bøkene hans. ENKELTE SPRER RYKTET En introduksjon av E S PE N H A AVA R D S HOL M Pornograa, som utspiller seg på en herregård i det okkuperte Polen i , blir det studentmiljøet Gombrowicz springer ut av i førkrigsårenes Warszawa, beskrevet på denne måten: «The dilapidated group of my old friends and companions from the former cafés, the Zodiak, the Ziemianska, the Ips, met every Tuesday in a small at in Krucza Street where we drank and tried to go on living like artists, writers, and thinkers … renewing our old conversations, our past discussions about art … I can still see them, sitting or lounging on the sofas in the smokey rooms, one or two of them a little cadaverous and I ÅPNINGEN TIL ROMANEN 68 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 worn, but all shouting and shrieking. One shouted: «God»; another: «art»; a third: «the people»; a fourth: «the proletariat». We talked outselves hoarse.»¹ hos Gombrowicz ligger ikke bare i hans stil, metode og språk, men også i hans grunnleggende litterære loso – som ns formulert allerede i ungdomsverkene, og som alle hans seinere bøker kan sies å bygge videre på. «Prøv å sette dere opp mot formen, prøv å slå dere fri fra den!» heter det i nøkkelromanen Ferdydurke (s. ). Motsetningen mellom adelen og de eiendomsløse, høyt og lavt, høighet og råskap, det tradisjonstunge og det moderne, det gamle og det unge, løgn og oppriktighet, katolisismen og det sekulære, det ferdig formede og det ennå uformede – alt dette er koniktlinjer som går igjen i forfatterskapet fra begynnelse til slutt. I Ferdydurke ns denne stumlmaktige episoden: «Tjenerens hånd hadde rørt ved herrens åsyn. Å hellige Moses og alle hans seksogsytti munnskjenker! Konstantin var så uforberedt på noe slikt at han falt om som en sekk. Umodenheten bredte seg overalt. Så kom lyden av et vindu som ble knust» (s. ). Et mer subtilt eksempel er skildringen av konikten mellom «de gamle» og «de unge» i romanene Pornograa og Kosmos. I begge disse bøkene DET UTFORDRENDE ¹ Gombrowicz: Pornograa, side . Romanen ns på norsk under tittelen Forførelsen, men den engelske oversettelsen treffer Gombrowiczs tone bedre. Det vi kunne trenge hos oss nå, er bøkene hans i tidsmessige oversettelser, ikke via fransk, men direkte fra polsk. NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 69 havner to forfattervenner fra Warszawa et sted ute på landet i skyggen av verdenskrigen. Det oppstår etter hvert et spill mellom de to fra byen, de fornemme huseierne, familiene deres og noen helt unge mennesker som ser ut til å være som skapt for hverandre, og som henholdsvis Frederick/Witold og Fuks/Witold, via mer eller mindre innøkte omveier, forsøker å iscenesette livene til – noe som på ulike måter viser seg å få skjebnesvangre konsekvenser. Witold Gombrowicz (– ) var forankret i den polske landadelen fra provinsen Wsola. Foreldrene ytter til Warszawa, og ser for seg at den høyt begavede sønnen deres skal bli advokat. Han debuterer imidlertid med en novellesamling før han er midtveis i jusstudiene, får trykt det provokatoriske skuespillet Yvonne i et tidsskrift og bryter gjennom med skandalesuksessen Ferdydurke i . Romanen åpner med at den drøyt trettiårige forfatteren Jozio våkner i djup angst: «Midtveis i livet befant jeg meg i en mørk skog. Og det verste var at skogen var grønn» (s. ). Den Jozio møter er imidlertid ikke leoparden og Vergil (som hos Dante) eller to funksjonærer som vil arrestere ham (som hos Kaf ka). Derimot dukker hans gamle skolelærer professor Pimko brått opp på rommet hans, trenger seg inn på ham og kaster seg over den manuskladden han arbeider på – hvoretter forfatteren blir «bortført» til seg sjøl som sekstenårig skolegutt. Den halvt surrealistiske intrigen utspiller seg dels i Warszawa og dels på en FAMILIEN TIL 70 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 herregård på landet, mens jeg-personen gjennom store deler av romanhandlingen er en voksen fanget i kroppen til en gutt. skriver mens han fortsatt bor i Polen er en slags gotisk skrekkroman om kjærlighet over klassegrensene, en pantomime over triviallitteraturens sjablonger som han lar to ulike polske aviser trykke som føljetong våren og sommeren . Denne sommeren er Gombrowicz sammen med en annen forfatter invitert med på åpningen av en ny transatlantisk båtforbindelse. Da skipet benner seg i Argentina, bryter verdenskrigen ut. Gombrowicz tar da en impulsiv beslutning om ikke å vende tilbake til Europa – dette øyeblikket, og de konsekvensene det får, blir skildret i Trans-Atlantik, en satirisk og tragikomisk kortroman om mentaliteten blant folk som har valgt å emigrere, eller som kjenner seg fordrevet fra det gamle halvføydale Polen som nå er havnet på kommunistenes hender. Det er vanskelig å nne forlegger til et manuskript på polsk i det spansktalende Argentina, men romanen blir til slutt utgitt gjennom eksiltidsskriftet Kultura i Paris. DET SISTE GOMBROWICZ GJENNOM HALVANNET TIÅR lever Witold Gom- browicz fattig og bortglemt i Buenos Aires og overlever ved hjelp av en kontorjobb i en bank. I Kultura begynner han fra å offentliggjøre ei personlig nærgående dagbok som skal fortsette helt fram til hans død. Hjemme i Polen er han i disse årene regnet som en dekadent og urørbar forfatter; i re- sten av verden er han ukjent. Mot slutten av femtitallet, under det såkalte «tøværet» i Gomulka-epoken, blir noen av bøkene hans nyutgitt på polsk og skuespillene Yvonne fra og Vigselen fra blir oppført for første gang. Dette fører til en ny skandalesuksess for Gombrowicz i Warszawa, hvoretter partimyndighetene svartelister forfatteren enda en gang. Men denne gangen får Witold Gombrowicz et internasjonalt gjennombrudd, både i teatret og på bokmarkedet. Han ytter fra Argentina til Vest-Europa og utgir først den skarpsindig iscenesatte generasjonsromanen Pornograa, som utspiller seg på en herregård i det tyskokkuperte Polen i . Hans siste roman Kosmos er blitt kalt en «metafysisk thriller» – der en scene med noen hengte spurver i et bortgjemt kratt fører leserens tanker til andre hengninger, og etter hvert oppstår det et intrikat drama med betydningsbærende «piler» og «munner» på et landsens polsk pensjonat. I dør den nygifte Gombrowicz under et astmaanfall i Vence i Sør-Frankrike. av sekstitallet at tre av Gombrowiczs romaner, via fransk, blir oversatt til norsk. Hos oss er Dag Solstad – som med «Nødvendigheten av å leve inautentisk» har gitt en skarpsynt introduksjon til forfatterskapet – blant dem som er kommet til å bli varig preget av denne polske nyskaperen. I Irr! Grønt! fra er trekantintrigen mellom den skye Geir og de to venninnene, der den enes skjønnhet speiler seg i den andres «feil», som tatt ut av DET ER I SISTE HALVDEL tematikken hos Gombrowicz. Noe liknende kan for eksempel også sies om nøkkelscenen i Solstads siste roman Armand V. fra , der det utspiller seg en intens mental kamp mellom Armand V. og den amerikanske ambassadøren «med grisetrynet» om hvem av de to som skal slippe hvem først ut av herretoalettets dør. i Gombrowiczs bøker har noe urovekkende, kynisk og uforutsigbart ved seg, samtidig som det går an å utskillige en tydelig undertone av ungdomsdyrkelse og vitalisme; dette siste kan muligens bidra til å forklare hvorfor det gang på gang har vist seg at det er unge og opposisjonelle lesere som – både i øst og vest og både før og etter jernteppets fall – oppfatter ham som sin mann. Hans kritikk av den bestående orden er ikke knyttet til et bestemt samfunnssystem. De litterære arbeidene hans kan i det ene øyeblikket virke stilisert teatralske, i neste øyeblikk dirrer de til i eksistensiell gru, hvoretter de på ny løser seg opp i farseliknende forviklinger. Faktisk går det an å lese Gombrowiczs bøker både på et komisk og et tragisk nivå, og det kan virke som om han uavlatelig leker med denne dobbelheten – som kan minne litt om Brechts prinsipp om verfremdung, men med en mindre belærende og mer sokratisk spørrende undertone. FORTELLERHOLDNINGEN ² Vinduet /, opptrykt i Artikler om litteratur . NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 71 Det er blitt hevdet om Gombrowicz at han foregriper både absurdismen, strukturalismen og postmodernismen. Det kan være noe i det framsynte hos ham, for det ns noe mørkt og ubehagelig i bøkene hans som framstår tydeligere enn før, nå etter de store forellingenes og verdensanskuelsenes sammenbrudd. I ere romaner gir Gombrowicz sitt eget fornavn til hovedpersonen, og dagboka kan sies å være «et bevegelig sjølportrett» over to tiår og to kontinenter. Men posør går det ikke an å kalle ham – snarere har vi å gjøre med et menneske som gjennom bøkene forsøker å forstå og tolke sin egen livserfaring; og som ved å trenge djupt ned i sin egen vanskelige skjebne kommer til å si noe viktig både om sin egen samtid og om vår. En sentral scene mot slutten av Ferdydurke, har en resonansbunn som er minst like merkbar for oss som lever i det hvite, privilegerte Europa i det tjueførste århundre som den må ha vært i førkrigstidas Polen: Alfred kom inn, han gikk i tøer. «Hvem er det?» spurte han. Han tok et skritt inn i spisestuen og spurte igjen: «Hvem er det?» og ble stående musestille, fullstendig urørlig. Han hadde merket et eller annet. Han visste at hans far befant seg i nærheten, for han hadde hørt at han gikk og at han sa noe. Hvorfor svarte han ikke? Var det ikke rimelig at han svarte et eller annet? Men hans far var rammet av seklers frykt og redsel, å, åh, åh hjelp! det gikk ikke, det nyttet ikke, han kunne ingenting fordi han var redd! Og farens frykt smittet over på sønnen. I sin tur ble han 72 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 grepet av redsel over den redsel som hadde grepet hans far, oppsamlet gjennom sekler, og han tidde som for kommende sekler.³ fra som er trykt opp helt bakerst i den svenske billigutgaven av Dagboken -, nevner vår mann Schopenhauer og Nietszche. «Men jeg har formet meg i trass mot mine favorittforfatteres stil», tilføyer han dernest med en karakteristisk vri. Intervjuerens siste spørsmål er: «Vad har ni för planer för framtiden?», hvorpå Gombrowicz lakonisk – muligens med et glimt i øyet – svarer: «Graven». I ET SISTE INTERVJU kan en kjenne seg fristet til å gjenlese bøkene hans i lys av – ikke bare fordi Gombrowicz helt fra ungdommen av har vært plaget av den arvelige astmaen som til slutt feller ham, men også fordi hele forfatterskapet fra begynnelse til slutt er gjennomsyret av det en kan kalle for «dødsbevissthet». Det er ingen tilfeldighet at bøkene hans gjerne ender med at en eller ere av de viktigste personene går under – det gjelder både Yvonne, Vigselen, Operette, Pornograa og Kosmos. De este hovedpersonene til Gombrowicz, også de som er helt unge, har øyeblikk da de blir absorbert av følelsen av å stå ansikt til ansikt med sin egen dødelighet, eller fylles av angst over det foreløpige og tilfeldige ved alt liv. DETTE FYNDIGE SVARET ³ av begrepet «form» har ikke bare en sosial og kulturell side, men også en eksistensiell. Jens Bjørneboe hevdet en gang at de mest skjellsettende verkene i den europeiske kulturen fra Leonardo, Michelangelo og framover var skapt av «pederaster». Enkelte opplysninger kan tyde på at den merkelige formen for manipulasjon, iscenesettelse, kikking og dobbeltspill som er så typisk for intrigene i Gombrowicz’ skuespill og romaner, kan ha fått sitt spesielle preg også gjennom den banale kjensgjerning at det for vår mann helt fra tidlig i ungdommen av var nødvendig å oppføre seg «fordekt» i kjærligheten – alternativet var å havne i fengsel. GOMBROWICZ BESETTELSE som Virginia Woolfs Orlando, Thomas Manns Døden i Venedig og Yukio Mishimas En maskes bekjennelser er preget av samme type litterær tvetydighet. Betyr det noe fra eller til i vår lesning av Gombrowicz om det skulle forholde seg slik at ikke bare enkelte av hans romanpersoner, MODERNE PROSAVERKER men også han sjøl biogrask sett bar på en djup erotisk fascinasjon av stallgutter og liknende? Ikke nødvendigvis. Enhver forfatter har sine private hemmeligheter å holde styr på – få og uviktige eller store, kompliserte og uhåndterlige. Uansett hva slags gåter det måtte dreie seg om, er et av målene på en forfatters talent og originalitet, i hvilken grad hun eller han greier å omskape dette privat uhåndterlige til et sterkt, personlig og karakteristisk kunstnerisk uttrykk. Jo større indre uro, desto mer arbeid kan det komme til å bli lagt i denne transformasjonsprosessen. Hos Gombrowicz kan en fornemme at han gjennom hele livet leter etter strategier for litterært å skjule sine egne spor. Samtidig ns det et hat mot all falskhet og en sterk drift mot oppriktighet i forfatterskapet. I et annet intervju fra slutten av sekstitallet, som seinere ble utgitt i bokform under tittelen A Kind of Testament, formulerer han seg på denne måten: «Skriv sånn at leseren vil oppfatte deg som en ærlig mann. Ikke annet. Bare det.» Gombrowicz: Ferdydurke, s. . NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 73 «Dagboken, du min sjels lydige hund!» av Om reisen Witold Gombrowicz var allerede en kjent skikkelse i det litterære miljøet i Warszawa da han i bestemte seg for å være med på Atlanterhavskruseren Chobry’s jomfrutur, på overfarten til Buenos Aires. Da det var tid for å vende hjem hadde tyskerne rukket å invadere hans hjemland og verdenskrigen var et faktum. Anekdoten, som Anders Bodegård forteller om i sitt forord til den svenske utgaven av Dagboken, er at Gombrowicz faktisk tok plass på Chobry når den gjorde seg klar til hjemreisen, men at han straks angret og gikk i land, i håp om et kort opphold på det fremmede kontinentet. Lite visste Gombrowicz da at han skulle tilbringe dager i eksil. Bodegård skriver at han i det øyeblikket begikk brudd med «den polske formen». 74 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 Om formen Jeg angriper den polske formen ettersom den er min form … og ettersom alle mine arbeider i en viss mening (en viss – selv om det bare er en av meningene i min meningsløshet) vil være en revidering av nåtidsmenneskets forhold til formen, som ikke er en umiddelbar konsekvens av denne, men oppstår mennesker i mellom. Spørsmålet om «form» er noe Gombrowicz stadig vender tilbake til i sine tekster, og kan sees i lys av eksilposisjonen han ufrivillig ble tvunget inn i. Deleuze og Guattari plasserer Franz Kaf ka i en lignende rolle i boka Kaf ka – for en mindre litteratur, og hevder at roten til Kaf kas originalitet var at han sto mellom nasjonale identiteter (tysk og tsjekkisk), mellom to språk, og ut fra denne betrakterposisjonen kunne skape en ny litteratur, som verken inngikk i én tradisjon eller speilet én nasjonal kultur. Gombrowicz forsøker å skildre konsekvensene av å leve og tenke utenfor formenes stabilitet. Her trekker han parallellen mellom sin egen «formløshet» og Polens, som under hele hans liv var underlagt enten tysk eller russisk innytelse. Polen er en nasjon uten identitet og polakken en europeer uten hjemland. Men her ser også Gombrowicz et potensial: Polakken kan formidle viten og skape kunst som ingen andre kan; han kan «ta den europeiske kunsten ved hornene, bli en avslører». Hvis du vil vite noe om Europa, dra til dets fengsel. En av de «formene» han angriper er skjønnhetskultusen, som han mener er et av de sentrale ledemotiv i Europas kulturhistorie, at den er «form» eller en maske som menneskene tar på seg for å stå i forhold til en annen form, kort sagt for å passe inn. Ved å underlegge seg slike maktprinsipper fjerner mennesket seg fra seg selv, tar inn over seg egenskaper skapt av andre, og blir dermed «aldri identisk med seg selv», slik Dag Solstad skriver i essayet «Nødvendigheten av å leve inautentisk». Her kan man jo trekke paralleller til dagens reklamebransje som en produsent og forbruker av overate, illusjon og form, men jeg stopper her. «Skjønnheten i et kunstverk må fremtre som i forbifarten, i utkanten av en kamp – den skal være diskré, ikke påtrengende» (s. ). Skjønnhet er ikke noe som kan reproduseres, det kan oppstå i de aller hesligste uttrykk. Her ligger også en ideologikritisk holdning som på mange måter foregriper Michel Foucaults diskursanalyser. Mennesket må ikke la seg forføre av skjønnhetens maske, men denere den selv. Denne overfører Gombrowicz til en polsk realitet; «vi kommer aldri til å oppnå en polsk skjønnhet eller en polsk dygd så lenge vi ikke våger å oppdage den polske synden og den polske stygghet» (s. ). Formtenkning som hegemoni i europeisk historiekunnskap blir fra hans outsiderposisjon, som homol forfatter i eksil, selvfølgelig forsterket. I dette ligger en dyp ensomhetsfølelse, som Gom- NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 75 browicz fant gjenhør i i en eksistensialistisk loso, alle er vi ensomme i våre liv, eller med hans vakre ord som han sa til Rita og som Bodegård gjengir i det tidligere nevnte forord; «jeg er sentrum i universet, men det er også du». Gombrowicz kan være vanskelig å gripe; han overdriver, ironiserer, bagatelliserer, beveger seg høyt og lavt, er inkonsekvent, men også sylskarp og analytisk. Som han skriver: «Hvilken kunnskap vi enn snakker om, fra den eksakte matematikk til kunstens dunkleste suggesjoner har den ikke til hensikt å tilfredsstille sinnet, snarere holde den i en tilstand av vibrasjon og anspenthet» (s. ). Hans stil nner ikke ro, og kan ikke tilfredsstilles. Dette kan også ha noe med henvendelsen å gjøre: Gombrowicz fører en diskusjon med en partner (Polen) som tier, i et språk som er taust. Han spør seg: «Hvem skriver jeg til? Om det er for meg selv, hvorfor går det i trykk?» Han sitter i den tapende parts blikk, uten kultur, uten land, med bare bruddstykker og enkeltminner som råmateriale for sin skrift. «For mange av oss er universalisme det samme som å ikke skrive om Polen og neste ikke skrive på polsk» (s. ). Å skrive om Polen er hele tiden en negasjon mot form. Ansiktet er egentlig en maske. Om det svikefulle språket At vårt forhold til språket ikke forandres fundamentalt når den fatale grensen overskrides, at det ikke nnes en bunnløs avgrunn mellom Beethovens første og siste sonater, er et 76 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 « , » helt åpenlyst bevis på at mennesket ikke kan komme til språket i sin individuelle tilværelse – at mennesket er stillhet – at det er frarøvet uttrykket. Mye kan sies om språket i Dagboken, og mange har bemerket dets hybride karakter. Den er alt fra store bekjennelser, essayistiske diskusjoner omkring kultur, kunst og politikk, til enkle dagsnotiser. I det ene øyeblikket skyter han med skarpt mot nasjonalskalden Czeslaw Milosz, før han i det neste hyller hans genialitet og plasserer han som en sentral skikkelse som polsk nasjonalbygger. Det er et voldsomt språkmaskineri som er satt i gang, et språk som på mange måter ikke har noen begynnelse og ingen slutt, men som pågår. Stig Sæterbakken gjør en interessant bemerkning når han sier at han alltid mobiliseres til å skrive når han leser i dagboken. Det er noe i dens nådeløshet, dens nærmest desperasjon, som frigjør en urolig, men kreativ energi. Mye handler om at når man krysser den fatale grensen, kan språket derfra aldri innta sin opprinnelige stilling som prosjektør av en overlegen virkelighet, men bare forbli i sin stadige forandring, eller «dette enda ikke meg» (s. ) som Gombrowicz sier. For han snakker kunsten alltid «med sterkere stemme når den fremtreder på en ufullstendig måte, tilfeldig og fragmentarisk (…)» (s. ). I kritikken mot blant annet den franske -tallsforfatteren Balzac, ligger nettopp denne totale mistilliten til hans måte å heve blikket over samfunnet på, dele det opp i so- siale klasser, og ikke minst Balzacs hovmodighet ved å hevde at det er mulig å skildre «alt». Dette er kun mulig i en parisisk, eller fransk seiershistorie, og ikke i en polsk. For Gombrowicz er det ikke døden som er menneskets egentlige problem, «vårt egentlige problem er aldringen, den formen av død som vi opplever hver dag» (s. ). Døden er også en maske som er smidd for å samle døden i et felles «forskjønnende» symbol. Her siterer han Gide: «Litteraturens helvete er steinsatt med edle intensjoner». Dette viser seg også da en år gammel, og for ikke lenge siden mottaker av Nobelprisen i litteratur, Jean-Marie Gustave Le Clézio, møtte Gombrowicz i Nice. Gombrowicz er svært skeptisk, fordi han mener at mennesket Le Clézio ikke står i overensstemmelse med kunstneren Le Clézio: «Romanene hans preges av en ugjennomtrengelig dunkelhet i svarteste fortvilelse, mens han selv, en ung Gud med badebukser, dykker ned i Middelhavets salte azurbølger» (s. ). Gombrowicz’ liv og verk er, sagt gjennom en klisjé, uatskillelige. Gombrowicz i en polsk offentlighet En av grunnene til at det er nødvendig å vie plass til Gombrowicz i en samtidig diskusjon om polsk litteratur, er at han fremdeles er en omstridt skikkelse. Som her hjemme, vokste det frem en ny, polsk kanondebatt for ikke lenge siden. I Polen skjedde dette i kjølvannet av at høyrevingen Roman Giertych ble skoleminister og besluttet å kaste Gombrowicz ut, selv om romanen «Ferdydurke» hadde hatt en sentral plass i litteraturundervisningen i ere tiår. Giertych argumenterte med at Gombrowicz var homol og omgikks jøder og ikke kunne være representant for den polske kulturarven. Heldigvis kk Roman Giertych sparken like etter og Gombrowicz kk tilbake plassen. Det sier mye om splittelsen som preger det polske samfunnet, og presset fra en sterk konservativ høyreøy. Skjebnen som landsyktig, frykten for ikke å bli akseptert av Polen, var også noe Gombrowicz bekymret seg over mens han levde: «Kommer jeg til å kunne dø som andre og hva blir min videre skjebne?» (s. ). Denne pessimismen er noe som renner som en kald strøm gjennom Dagboken, og en resignasjon som stadig tiltar ettersom årene går. Dagboken kom ut i tre deler: –, – og til , publisert i det polske tidsskriftet Kultura. Nordahl & eftf. har fått Stig Sæterbakken, Ingrid Z. Aanestad, Ida Linde og Irina Rzepinska til å plukke ut sin favorittdag i Dagboken, samt gi en kort kommentar. NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 77 « , » Fredag STIG SÆTERBAKKEN hvilket i praksis skulle gi henimot 900 Min favorittdag: Dagbok II 1958, notater. Og hvis vi tenker oss at hvert del VIII, fredag. av disse notatene avstedkommer ca. en halv side med tekst (ikke alle gjør Begrunnelse: det mest klartenkte jeg det, noen blir mindre, noen blir len- har lest om dette uhåndterlige, enn gre, noen blir ingenting, men uansett si: umulige, eller endog: ikke-eksiste- vil det ikke bære altfor galt avsted å rende, som vi kaller inspirasjon. anslå et snitt på ca. en halv side per notat), betyr det altså at jeg fort sitter PS. Jeg kan knapt lese en side av der med 450 sider selv. Gombrowicz’ dagbøker uten å begynne å gjøre notater, det er noe PPS. Gombrowicz brukte 15 år på å enormt befordrende over mannens skrive dagbøkene, jeg ca. 15 dager strøtenkeri, selv der hvor hans irrita- på å lese dem første gang. Hvor det sjon over andres dumhet er som mest i mellomtiden ble av boken på 450 irriterende, for ikke å si dum. Dagbø- sider, vet jeg ikke. Nei, det vet jeg kene, i den svenske trebindsutgaven, sannelig ikke i en hage hvor det ved porten står en engel med ammende sverd. Jeg kommer ikke inn dit. Aldri skal jeg komme meg inn dit. Jeg er dømt til evig å kretse omkring, utenfor stedet der min aller sanneste fortryllelse lyser. Det er meg ikke forunt selv om … disse kildene spruter skam, som en springbrønn! Men mitt indre roper: gå så nære skammens kilder som du kan! Jeg må by frem hele min fornuft og min kunnskap, all min disiplin, alle elementer av form og stil, all den teknikk jeg er i stand til for å nærme meg den hemmelige port, hvor min skam blomstrer bak. Hva er altså min modenhet annet enn et hjelpemiddel, noe sekundært? Stadig samme sak! Ikle seg en herlig kappe for å kunne gå inn på havnkroa! Bevæpne seg med visshet, modenhet, dygd, for å nærme seg det helt motsatte! er på litt over 900 sider til sammen, 78 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 79 « , » INGRID Z. AANESTAD Min favorittdag: Dagbok I, 1953, del VI, fredag. Fordi det er eit kort, enkelt dagboksnotat, eit nesten stille punkt mellom mykje masete argumentasjon (som er god og interessant på sin måte, men som eg også kan bli litt mett av.) Eg tenker på at føtene til Gombrowicz truleg var varme og litt hovne denne dagen, at skoa var i tynt skinn. Fredag Lørdag fasjonable butikken Ostende og kjøpte et par gule sko som siden viste seg å være for trange. Jeg gikk straks tilbake og byttet dem mot et annet par i samme modell og størrelse, på alle måter identiske, men også de viste seg også å være for trange. Iblant hender det at jeg overrasker meg selv med meg selv. interesserer seg for min forfatterteknikk formidler jeg følgende resept: Tre inn i drømmenes rike. Begynn så å skrive den beste historien som faller deg inn og skriv en tyve sider. Les så igjennom. På disse tyve sidene nnes det kanskje en scene, noen enkeltstående meninger, en eller annen metafor, som tiltrekker seg din oppmerksomhet. Skriv alt sammen på nytt og se til at de eggende elementene blir bærende – og EIVIND HOFSTAD EVJEMO Min favorittdag: Dagbok I 1954, del VIII, lørdag. For alle dem som skriver selv, gir Gombrowicz noen enkle befriende råd. Jeg forsøkte å følge denne skrivepraksisen som han foreslår her på denne sikkert kjedelige lørdagsformiddagen, men teksten rant det galle av, og galle med alle sine negative egenskaper: sur lukt, heslig, slimete og tyktflytende. 80 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 81 skriv videre uten å ta hensyn til virkeligheten, strev kun etter å tilfredsstille fantasiens krav. Under andre redigering kommer fantasien din til å ha beveget seg i en viss retning – og du kommer frem til nye assosiasjoner som tydeligere denerer rammene for handlingen. Skriv så en fortsettelse på tyve sider og følg fortsatt assosiasjonsbanene – samtidig som du hele tiden søker de eggende – kreative – hemmelighetsfulle – åpenbarlige grunnelementene. Skriv deretter alt om igjen enda en gang. Beveger du deg frem på denne måten vil en rekke nøkkelscener, metaforer og symboler vokse frem uten at du merker det (som «gående», «den tomme pistolen», og «hingsten» i Trans Atlantic, eller «kroppsdelene» i Ferdydurke) og du er fremme ved riktig chiffer. Og allting fullføres under dine hender i kraft av din logikk, scenene, gurene, begrepet og bildene krever komplettering, og det som du allerede har skapt dikterer resten. Hva det handler om er at du, samtidig som du på denne måten passivt underkaster deg verket og lar det skape seg selv, ikke et øyeblikk mister grepet på det. Ditt prinsipp heretter skal være følgende: jeg vet ikke hvor verket kommer til å føre meg, men uansett hvor det drar så må det uttrykke og tilfredsstille meg. Når jeg begynte på Trans – Atlantic visste jeg ikke at det skulle føre meg til Polen, men når det først hadde skjedd anstrengte jeg meg for ikke å lyve – å lyve så lite som mulig – og utnytte situasjonen til å utgi meg selv og leve ut … Og alle de problemene som et sånt egenrådig verk som oppstår i blinde fører meg seg – etiske, stilistiske og intellektuelle problem – må løses med full medvirkning fra din skarpeste bevissthet og med en maksimal realistisk innstilling (vel, alt dette er et kompensasjonsspill: desto galere du er, desto mer fantastisk, intuitiv, uberegnelig og uansvarlig, desto mer edrulig du må være, desto mer behersket og ansvarsfull). Resultat: mellom deg og verket oppstår en kamp, samme kamp som mellom kusken og hestene som raser av gårde med ham på ryggen. Jeg kan ikke styre hestene, men jeg må følge med så vi 82 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 « , » ikke velter i den neste svingen. Hvor jeg skal – vet jeg ikke – men jeg må komme helskinnet frem. Men ikke bare det – jeg må, når tilfellet byr seg, suge til meg all den nytelsen reisen gir. Sluttresultat: ut av kampen mellom verkets indre logikk og min person (men man vet ikke om verket er et middel for at jeg skal få uttrykke meg eller om jeg er en middel for verket), ut av denne kamp fødes noe tredje, noe midt i mellom, noe som så og si ikke er skrevet av meg, men som allikevel er mitt – som verken er ren form eller som er umiddelbart uttrykt for meg, uten en deformasjon som har oppstått i sfæren «midt i mellom»: mellom meg og formen, mellom meg og leseren, mellom meg og verden. Denne underlige skapelsen, denne bastarden, stapper jeg i en konvolutt og sender til forleggeren. Hvor etter dere leser i pressen: «Gombrowicz har skrevet Trans – Atlantic for å bevise at …», «tesen i dramaet Bryllupet er att …», i Ferdydurke vil Gombrowicz si at …» (s. ). NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 83 « , » IDA LINDE Min favorittdag: Dagbok I 1954, del VII, torsdag. Att läsa Gombrowicz är för mig möjligheten att bråka med mig själv. Tänka: Vadå sanning? Vadå attraktion? Och att ändå vilja använda just dom orden. Torsdag i Diskusjonsklubben i Los Angeles: «Takk for deres vennlige Merry Christmas and Happy New Year. Nyheten om at Klubbens første sammenkomst ble brukt til å diskutere mine arbeider gledet meg svært mye. Tillat meg, kjære medlemmer, å gjengjelde deres vennlighet med noen synspunkter på den virksomheten dere bedriver, dvs. diskuteringens kunst. Jeg vil sammen med dere begrunne dette spørsmålet 84 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 fordi jeg til min bedrøvelse ser at diskusjon tilhører de kulturhandlinger som ikke gir oss noe annet enn en ydmykelse som jeg skulle kunne kalle «diskvaliserende». La oss tenke etter hvorfra giften som alle diskusjonene våre fyller oss med kommer fra. Vi gir oss i kast med en diskusjon i håp om at den skal vise hvem som har rett og hvordan sannheten ser ut – hvorfor vi pro primo bestemmer temaet, pro secundo fastbestemmer begrepene, pro tertio nner en eksakt diksjon og pro quarto etterstreber logikk i resonnementet. Og siden reiser det seg et Babels tårn, det oppstår et virvar av begreper og et kaos av ord – og sannheten drukner i prat. Hvor lenge skal vi holde fast ved denne professorale naivitet, som stammer fra det forrige århundret og sier at en diskusjon er noe som kan organiseres? Finnes det saker som dere enda ikke har forstått? Behøver dere enda mer prat i en verden som er syk av diskusjon, og for å begripe at prat ikke danner en bro til sannheten? Vil dere oppløse mørket deres ved denne metoden når ikke engang et fyrlys greier å trenge gjennom dens murer? Om jeg sier at diskusjonen tilhører de «diskvaliserende» handlingene, så mener jeg naturligvis bare sånne diskusjoner som berører høytygende og virkelighetsfjerne temaer, fordi ingen risikerer jo å skjemme seg ut i en utlegning om ulike måter å tilberede potetsuppe. At det blir morsomt handler derimot ikke bare om på at diskusjonen ikke greier oppgaven sin – det kommer først og fremst av at vi selv gjør oss skyldige i en mystikasjon som blir synligere desto viktigere temaet er. Vi later nemlig overfor andre og oss selv at vi er ute etter sannheten, mens den egentlige sannheten er at vi forsøker å leve oss ut i diskusjonen, kort sagt: vi vil ha det litt artig. Når vi spiller tennis forsøker dere ikke få noen til å innbille seg at dere egentlig er ute etter noe annet enn selve spillet – men når dere kaster omkring dere med argumenter, vil dere ikke erkjenne at sannhet, tro, verdenssyn, ideal, menneskelighet og kunst bare er baller som svever gjennom luften og at det egentlig går ut på hvem som slår hvem, hvem som briljerer mest, hvem NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 85 som utviser stil i denne dyst som på en så behagelig måte fyller ettermiddagen. Er det Diskusjonen som tjener Sannheten eller Sannheten som tjener Diskusjonen? Det er helt sikkert på begge måter – og akkurat i dette doble aspektet skuler antageligvis det ugripbare som er livets og kulturens hemmelighet. Men et menneske som taler må ha klart for seg hvorfor hun taler; så fort vi bedragerisk skjuler den mindre seriøse siden av diskusjonen blir vår stil umiddelbart løgnaktig og forvridd, og vi står igjen med skammen. Personer som glemmer menneskene og helt konsentrerer seg om å nne Sannheten virker uekte, språket deres savner liv, det yr ikke som en ball, det sager som en sag. De som derimot greier å slippe gleden fritt, de som ser på diskusjonen som både arbeid og lek – lek for arbeidets skyld, arbeid for lekens skyld – de lar seg ikke trykkes ned, deres meningsvekslinger får vinger, det glitrer i behag, pasjon og poesi og – det aller viktigste – det blir triumf uansett resultat. For selv ikke en gang dumheter – ikke engang løgnen får du på rygg om du kan leke med den. Her tror jeg meg – ved en tilfeldighet – å ha oppdaget den største og mest avgjørende hemmeligheten med stilen: vi må kunne nyte av ordet. Om litteraturen drister seg til å snakke, er det ikke fordi den er sikker på sin sannhet, det er fordi den er sikker på sin nytelse. Om jeg i mellomtiden, kjære medlemmer, vil rette deres oppmerksomhet på denne særegenhet vedrørende diskusjonen, så er det fordi at verden har blitt dødelig og alvorlig og derfor våre sannheter, som vi frakjenner oss retten å leke med, har det trist og begynner å hevne seg gjennom å kjede oss. Vi glemmer at menneskene ikke eksisterer bare fordi hun skal overtale andre mennesker – hun nns til for å vinne de andre, legge dem for sine føtter, forføre, fortrylle, ta dem i sin besittelse. Sannheten er ikke bare et spørsmål om argumenter – den er et spørsmål om attraksjon, dvs. dragningskraft. Sannheten forvirkeliggjør seg ikke i en abstrakt idé - konkurranse, men i en konfrontasjon mellom mennesker. Dømt 86 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 « , » som jeg er til å lese en uforsvarlig mengde bøker, fylt med ingenting annet enn argumenter, vet jeg hva en sannhet som rykkes løs fra en person er for noe: sannhetspreparat. Derfor retter jeg denne formaningen til dere: la ikke ideene vokse i dere på bekostning av personligheten. Dere skriver at jeg har vært formålet for deres diskusjoner. Da skulle jeg ville stille spørsmålet: viste dere behørig respekt for min person? Fantes det vibrasjon i ordene deres, talte dere om meg med følelser, respekt og lidelse, slik det kreves i en diskusjon om kunst, eller plukket dere fra meg noen «egenskaper» og gnagde på dem likt tørre knoker fra mitt skjelett? Dere skal vite at om meg får man ikke snakke på et kjedelig, vennlig eller vanlig vis. Det forbyr jeg bestemt. Om meg prater man på søndagsspråk, det krever jeg. Dem som tillater seg å tale kjedelig og forstandelig på mine vegner venter seg en ond straff: jeg dør i munnen på dem, og mitt lik fyller deres gap.» NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 87 « , » . januar IRINA RZEPINSKA av Polen og til verden. Selv om han Min favorittdag: Dagbok III 1967, hadde et kjent navn i Polen når han del I, 1. januar. var i eksil, ble han mye en mystisk agitator, som var plassert for langt Da jeg oppdaget Gombrowicz var det ute til å nå frem. Også det en tragisk først og fremst stilen som forhekset skjebne. Jeg plukket ut en av de siste meg, hvor løs og direkte og naken tekstene i Dagboken, der han sitter, den fremsto for meg, samtidig som skylt opp på land i Frankrike i selskap den kunne være diabolsk, himmelstre- med sin kone, Rita. I mangel på noe bende og vakker i sine enkelheter. annet å skrive begynner han å skrive Den var den ensomme stemmen om sitt møte med Jean-Marie Gustave som snakket gjennom historien, som Le Clézio, en kjekk, bråmoden ung forsøkte å mane til kamp, til frigjøring, forfatter som allerede hadde slått men ikke fikk smake seieren, fremdrif- igjennom. ten, men som ble alene i sin påkalling 88 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 inn i året . På tomannshånd og uten champagne tittet vi ut gjennom vinduet på stillheten, tomheten, på vår vakre Place du Grand Jardin, med den gamle Vences tak, med katedralens spir, med klippveggene i det fjerne, som månen druknet i mystisk lys. Månen lyste så sterkt at havspeilet borte ved Cap ‘Antibes var synlig fra den andre siden. Det er ingenting som hender meg. Min ynkelige helsetilstand har blitt et kloster for meg. Jeg lever som en munk. Klokken ni frokost, så skriving, klokken tolv posten, biltur oppe i berget, med påfølgende promenade, vi kjører tilbake, lunsj, avis, slummer, korrespondanse, lesestoff... De som vi oftest hilser på er Maria Sperling og Josef Jarema, som har et vakkert hus og en enda vakrere hage på en av åsene over Nice. Besøk savnes ikke, fordi dette er Europas salong, det dukker stadig opp noen, fra Amerika, fra Australia, fra Sverige, fra Polen, i helgene yrer det av konger, nansmenn, admiraler og lmstjer- NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 89 ner. Men det skjer ingenting. Av og til forsøker jeg med en anstrengning som grenser til selvplageriet å grave fram en bortgjemt detalj som ligger ere år tilbake i tiden. For eksempel – dette jeg brydde hodet mitt med i går kveld, og i natt før jeg sovnet og i morrest – i hvilken port og i hvilken gate søkte jeg tilukt mot øsregnet den gangen i september i Buenos Aires, under revolusjonen, når jeg yktet fra mitt truede bopel i Russo? Tross alt nnes det en bitter ironi midt i alt dette: at jeg som etter min mangeårige argentinske faste, endelig hadde greid og tatt meg til et så elegant land, til en så høy sivilisasjon, til sånne landskap, til sånne bakverk, skeretter, lekkerheter, sånne veier, strenger, palasser, kaskader og raffinement, at jeg som nå hadde bil, teve, grammofon og frigidaire, og hund og katt, at jeg som var i berget, i solen, i luften, ved havet, at jeg ble tvunget til å gå i kloster. Men innerst inne erkjenner jeg at det var Kraften som ikke unte meg altfor ivrig å konsumere min framgang. Jeg hadde lenge innsett, fra begynnelsen – jeg var på mange måter advart – at kunsten ikke kan, ikke får, medføre personlige fordeler … det er en tragisk aktivitet. Men det er noe annet jeg syns er urettferdig: at selve det kunstneriske arbeidet har gitt meg så lite behag av det renere slag som er mulig for kunstneren; om skrivingen gir meg noen som helst tilfredsstillelse, så er den liksom kald, innbitt og avvisende; hvor ofte skriver jeg ikke om en skolegutt som gjør leksene sine; og enda oftere i angst; eller i en knugende usikkerhetsfølelse. Det har skjedd at jeg har havnet i en fullstendig mani, der jeg ikke kan slite meg vekk fra papiret, og timer etter at jeg faktisk har greid det er jeg fremdeles fanget i en bisarr, steril opphisselse, tyggende på meninger og vendinger som jeg nettopp har skrevet (jeg husker en sånn manisk vandring gjennom Buenos Aires, ved elven, da det slo inn i hodet mitt, og det var ikke en gang fullstendige meninger, bare løse ord fra Bryllupet). Men den hadde karakteren av en om, en slags galopp, dirring, skjelving, og det hadde ingenting med gleden å gjøre. 90 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 « , » Kanskje er det urettferdig og unødvendig ondskapsfullt at mitt høyeste kall har utrustet meg med en så skrikende brist på illusjoner, en så ubarmhjertig edruelighet. Vreden som fyller meg ved tanken på sånne som Tuwim, a’Annuncio eller til og med Gide henger vel sammen med at de fremdeles var i stand til å lese opp en tekst for noen uten den desperate frykten for å kjede dem? Og jeg kunne håpet at følelsen for det som karakteriseres som kunstnerens samfunnsrolle hadde vært mer overbevisende, enn min bestemte tro at jeg er et samfunnsnull, en utkantgur. Er det ikke tross alt ganske sørgelig: tenk deg å overgi seg til kunsten, men samtidig stå så utenfor den, utenfor dets seremonier, hierarkier, verden og behag – men en nesten bondsk misstro – med et bondsk og bedragersk smil. Og om man videre antar at dette bygger på et meget helende og velgjørende sinn, lurer jeg på hvorfor ikke jeg har deltatt i slike spøker og narrespill, disse kunstneriske leker og lurerier, som sjamanene – eller romantikerne på Victor Hugos tid – surrealistene eller noen annen oppspilt ungdom har brukt tiden sin til? Min tid har vært hard og blodig, ingen tvil om det. Krig, revolusjon, emigrasjon. Men hvorfor valgte jeg akkurat denne tiden (den tiden fra jeg ble født, i Waloszyce)? Jeg er en helgen Ja jeg er helgen… og asket. I mitt liv nns en motsigelse som slår asjetten ut av hånden min da jeg fører den til munnen. . Vet ikke hva jeg skal skrive når jeg er ferdig med Operett, og jeg vet ikke hva jeg skal skrive i dagboken i denne stund. Knapt noen misunnelsesverdig situasjon. , selv om jeg ikke har noen peiling på hva jeg skal si om ham … Le Clézio med kone NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 91 besøkte meg straks etter min ankomst i Vence og gjorde et meget godt inntrykk, seriøs, intelligent, ærlig. Dramatisk (han er ) og konsentrert. Meget stilig, men fremdeles mer fotogen, så l’Express og andre revus kjører ut bilder av ham på helsider. Pressen ser i ham den ledende glorien i den unge franske litteraturen, à l’heure promesse, han er allerede kjent i Europa, karakterisert som Frankrikes kommende Camus, folk stopper opp når de ser ham på gaten. Tjuesju år og allerede tre romaner (disse franskmenn, jeg sier da det …). Om vi ser bort fra det ubekvemme i hans overlegne posisjon, så er Le Clézio – slik jeg ser det for meg – truet fra alle kanter. Den første trusselen er det livet som han er tildelt, altfor paradisisk og idyllisk. Frisk, sterk og solbrent blant blomstene i Nice, med stilig hustru, berømmelse og sandstrand … hva mer er det man kan begjære? Romanene hans preges av en ugjennomtrengelig dunkelhet i svarteste fortvilelse, mens han selv, en ung gud med badebukser, dykker ned i Middelhavets salte azurbølger. Men denne motsetningen er altfor epidermisk for å kompromittere han på alvor, og først den andre giften, som har en mye sterkere virkning, blir en motor for den første giften. Denne andre giften er skjønnheten. For å si noe mer konkret om dette hadde jeg måttet kjent ham når han var fjorten, tretten. Som jeg ser han nå heller han mot skjønnheten framfor mot stemmen - som er overraskede grov, mannlig og gedigen – med det ekstremt tragiske synet på verden og det heroiske i sin etiske holdning. Noe som ikke hindrer visse innsigelser, hans hustru er for eksempel meget stilig, og de har en liten sportsbil av det bedre merket som ikke er mindre stilig. Men jeg ser det også som meget betegnende og karakteriserende at de bor i Nice ved ett torg som heter Ili de Beaute (Skjønnhetsøyen). Jeg vil selvfølgelig ikke påstå at de har valgt adressen med overlegg, men i livet inntreffer visse udiskré sammentreff som blotter en skjult tendens. En tilfeldighet som ikke i mine øyne ikke er tilfeldighet. 92 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 « , » Le Clézio er altså satt sammen av kontraster: på den ene siden skjønnheten, helsen, æren, fotograene, Nice, roser og sportsbil, og på den andre, mørket, natt, tomhet, ensomhet, absurditet og død. Men hans største problem består i at det dramatiske i han blir så stilig, lokkende. Han gjør opprør – «ungdom vet jeg ikke hva er, det eksisterer ikke», sa han i et eller annet intervju … men han glemte at ung er man ikke for seg selv, ung er man for andre, gjennom andre. Det eneste som kan redde han hadde vært en god latter. .. oversatt av - 94 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 Spirene til mitt graske arbeid er gjemt i en mytologisk skumring. Allerede før jeg kunne snakke, dekket jeg hver lille ik av papir og avismarger med skriblerier, og dette tiltrakk oppmerksomheten til de rundt meg. I begynnelsen var det bare hester og vogner. Eventyret ved å kjøre i vogn var for meg full av tyngde og arkaisk symbolisme. Fra jeg var seks eller sju oppsto og gjenoppsto det et bilde i tegningene mine av en vogn med kalesje og ammende lanterner som kommer ut av en nattlig skog. Dette bildet hører til min grunnleggende imaginasjon; det er et slags knutepunkt til ere påfølgende serier. Til denne dag har jeg ennå ikke uttømt dets metafysiske innhold. Til denne dag har synet av hest og vogn ennå ikke mistet noe av sin fascinerende og urovekkende styrke. Hestens schizoide anatomi, agrende man, spirende gevir, hover, kvisthull, alt ved dyrets ekstreme styrke som ble holdt igjen akkurat på det stadiet da den ville forgreine seg ut i andre former. Vogna, også den en schizoid struktur, nedarvet fra det samme anatomiske prinsippet – erleddet, fantastisk, bygd opp av metallplater vridd om til frapperende former, hestehud og enorme skramlende hjul. Jeg vet ikke hvordan slike særpregede bilder blir til i barndommen og får bestemte betydninger for oss. De fungerer som trådene omkring en kjerne som verdens betydningsfullhet utkrystalliserer for oss. For meg er et tilsvarende erindringsbilde det av barnet som blir båret av sin far gjennom en overveldende natt, mens de fører en samtale med mørket. Faren kjærtegner barnet, folder ham i armene, beskytter ham mot det ustoppelig skravlende mørket. Men for barnet er disse armene gjennomsiktlige, natten skjærer tvers igjennom dem, og over farens beroligende ord hører han nattens dystre lokketoner uten stopp. Knuget, full av fatalisme, svarer han den med en tragisk velvilje, fullstendig overgitt til det mektige elementet som ingen unnslipper. Det nnes tekster som er øremerket, som på en eller annen måte er gjort klare for oss, som venter ved inngangen til livet. Det var slik jeg slukte Goethes ballade, med all dens metafysikk da jeg var åtte år. Gjennom den halvveis forståtte tysken fanget jeg, eller fornemmet jeg, meningen og skrek, rystet til bunnen av min sjel, når min mor leste den for meg. Slike bilder etablerer en ubrytelig kapital for ånden, tilbudt til oss meget tidlig i form av forutanelser og slumrende erfaringer. Det virker for meg som om resten av livet går med på å fortolke disse innsiktene, ved NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 95 å bryte dem ned til den minste detalj av mening vi kan mestre og å prøve dem opp imot de videste intellektuelle horisontene vi kan bære. Disse tidlige bildene setter ut grensene for hvor langt kunstneren når. Verkene de skaper representerer skisser av eksisterende substanser. De oppdager ingenting nytt etter det, de lærer bedre og bedre å kjenne den hemmeligheten som er gitt dem; deres kreative arbeid består i en endeløs fortolkningsprosess, en kommentar til den ene kupletten av poesi som er tilegnet dem. Kunst for den saks skyld uttømmer aldri hemmeligheten fullstendig. Hemmeligheten forblir i en oke. Denne knuten som sjelen vikles seg inn i er ikke en kjerringknute som løser seg opp så fort du drar i begge ender. Tvertimot, den drar seg tettere sammen. Vi knoter med den, forfølger hver eneste tråd, leter etter enden av nøstet og ut av disse manipulasjonene skapes kunst. Jeg blir ofte spurt om det samme motivet opptrer i mine tegninger som i min skrift, jeg svarer bekreftende. Virkeligheten er den samme; bare inngangene er forskjellige. Her vil materiale og teknikk operere som seleksjonsinstrument. En tegning setter mer snevre grenser for sitt materiale enn skrift. Altså føler jeg at jeg uttrykker meg bedre i min skrift. Spørsmålet om jeg ville vært i stand til i å oversette virkeligheten til Kanelbutikkene i lososke termer vil jeg helst unngå. Etter min formening er det å rasjonalisere følelsen av et kunstverk det samme som en demaskering av skuespillere, det betyr slut- 96 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 .. ten på all moro og nøytraliserer de problemene som nnes i et verk. Årsaken ligger ikke i at kunsten er en gåte med nøkkelen gjemt og at i losoen er den samme gåten løst. Forskjellene ligger dypere enn det. I et kunstverk har ikke navlestrengen som forbinder den med totaliteten blitt kuttet, mysteriets blod sirkulerer fremdeles; blodårene slynges ut i natten og returnerer med en mørk væske. En lososk fortolkning gir oss utelukkende en liten anatomisk prøve, som er dissekert fra den samlede helheten av problemer integrert i verket. Uansett, det ville vært interessant å se hvordan det lososke credoet ekstrahert fra Kanelbutikkene ville sett ut i form av en avhandling. Den måtte i så fall tatt sikte på å gi en beskrivelse fremfor en rettferdiggjørelse av virkeligheten i fortellingen. Kanelbutikkene tilbyr en helt særegen oppskrift på virkeligheten, den fremmer en helt særegen form for materialitet. Denne virkelighetens materialitet eksisterer i en konstant gjæring, spiring, hemmelig liv. Den består ikke av døde og harde objekter. Alle ting glir utover sine grenser, de forblir bare yktig i sin gitte form og forlater den ved første anledning. Et slags prinsipp fremtrer i denne virkelighetens mønstre og værener: universell maskerade. Virkeligheten fremtrer i visse former utelukkende for tilsynekomstens skyld, som en spøk eller et slags spill. Den ene personen er et menneske, den andre er en kakerlakk, men formen vedrører ikke essensen, den er bare en rolle påtatt for anledningen, et ytre skinn som snart vil bli forkastet. Det er en viss ekstrem monisme i livets materialitet som man fornemmer her, en som betrakter objektene for ikke å være mer enn masker. Livet til denne materialiteten består i å ta på seg stadig nye masker. Denne formenes omakking er livets essens. Slik utstråler denne materialiteten en omseggripende ironi. Teaterscenens atmosfære er alltid nærværende, scenene fra bakrommet hvor skuespillerne gjør narr av sin rolles patos mens de tar av seg kostymene. Bare tanken på atskilte individuelle eksistenser er ironisk, en spøk, en geipende klovn. (Her virker det for meg som vi har nådd noen berøringspunkter mellom Kanelbutikkene og dine malerier og skuespill). Jeg er ikke i stand til å si hva meningen med denne universelle desillusjonerende virkeligheten er. Jeg sier bare det ville vært uutholdelig hvis det fantes en kompensasjon i en høyere dimensjon. På en måte føler vi en dyp tilfredshet ved oppløsningen av virkelighetens nett; vi har en interesse av å se virkeligheten spille fallitt. Det har vært snakk om bokens destruktive tendens. Betraktet gjennom visse etablerte verdier er nok dette sant. Men verket opererer på ett premoralsk nivå, et nivå hvor verdier fortsatt er in statu nascendi. Som en spontan ytring av livet, er det kunstverket som utfordrer etikken, ikke omvent. Hvis kunsten bare skulle bekrefte hva som er blitt stadfestet andre steder ville den vært overødig. Kunstens oppgave er å være en sonde ned i det navnløse. Kunstneren er et registreringsapparat for prosessene i de dype lagene der verdiene blir formet. Destruktivt? Men det faktum at dette innholdet viser seg som kunst, betyr at vi allerede har akseptert dem, at vår oppfattelse spontant har talt i deres favør. Til hvilken sjanger hører Kanelbutikkene? Hvordan skal den bli klassisert? Jeg ser den for meg som en selvbiogrask fortelling. Ikke bare fordi den er skrevet i førsteperson og fordi visse episoder og erfaringer kan bli utledet av den. Verket er en selvbiogra, eller snarere en åndelig genealogi, en genealogi par excellense i det at den følger det åndelige familietreet ned til de dypene hvor de går over til å bli mytologi, hvor det fortaper seg i mumlingen av et mytologisk NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 97 delirium. Jeg har alltid følt det slik at hvis du forfølger røttene til den individuelle ånden langt nok ned, da oppløses den i opprinnelig myte. Dette er den ultimate dybden, herifra kommer du aldri lengre ned. Jeg har senere funnet en imponerende kunstnerisk realisering av denne ideen i Thomas Manns Josef og hans brødre, der den blir gjennomført i en monumental skala. Mann viser at under alle menneskelige hendelser nner du visse primære mønstre, «fortellinger», etter at du har skrelt vekk alle historiske betingelser og individuelle variasjoner, det er ut av disse fortellingene alle menneskelige hendelser manifesterer og gjenmanifesterer seg i repetitive slag. For Mann er disse de bibelske fortellingene, de tidløse mytene til Babylon og Egypt. I min mer beskjedne variant har jeg forsøkt å avdekke min egen private mytologi, mine egne «fortellinger», mitt eget mytiske familietre. Akkurat slik de i antikken forfulgte sin slekt tilbake til tiden da de levde i mytisk sameksistens med gudene, slik har jeg selv påtatt meg å etablere mine egne mytiske generasjoner av forfedre, en ktiv familie som jeg gjør til mitt sanne opphav. På en måte er disse «fortellingene» virkelige, de representerer min levemåte, min personlige skjebne. Denne skjebnens overskyggende motiv er en dyp ensomhet, isolasjonen fra det hverdagslige maset. Ensomhet er den katalysatoren som får virkeligheten til å vokse, den skiller ut dens overate av farger og gurer. 98 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 Kvinnlig lyrik i Polen efter 1989 av POLEN ÄR ETT LAND med en turbulent historia och en rik och levande poetisk tradition som ofta har präglats av landets olyckor. Efter det politiska och ekonomiska systemskiftet i gick den polska lyriken emellertid in i en ny fas. Landet skulle demokratiseras, livet normaliseras och Polen skulle åter bli en del av Europa. När landet tog sina första steg mot demokrati och marknadsekonomi, berövades plötsligt Poeten sin givna roll och uppgift – poesin kunde bli fri från tidigare belastningar. I många avseenden ck man börja från noll. Den nya generationen hade helt andra förutsättningar än de tidigare. Censuren var borta, landet öppnade sig mot världen och man ck söka inspirationen i andra, hittills outforskade regioner. Efter några år syntes det ganska tydligt att det nya skedde i marginalen; i kvinnoprosan och i de litterära tidskrifterna samt i de intellektuella miljöerna utanför Polens traditionella kulturcentra. Det var också där man hittade de största poetiska talangerna. Idag talar man om den s.k. bruLion-generationen. Dit räknas alla författare och poeter födda efter som debuterade på -talet i tidskriften bruLion. Den gavs ut i Krakow och var den mest inytelserika och provokativa polska litteraturtidskriften under andra halvan av åttiotalet och under nittiotalet. bruLion blev snabbt en representativ röst för den unga skrivande generationen som försökte att beskriva den nya verkligheten genom att bl.a. ta vara på feminismens nya landvinningar och populärkulturens nya trender och kulturfenomen, sådana som multimedia, techno, cyberpunk. Några av de debuterande -talisterna som blev särskilt uppmärksammade var prosaisterna Olga Tokarczuk, Natasza Goerke, Manuela Gretkowska, Izabela Filipiak och poeterna Marcin Swietlicki, Jacek Podsiadlo, Artur Szlosarek och Marzanna Kielar, för att bara nämna några. -talet innebar i den polska kulturen ett riktigt uppsving för kvinnors skapande och feministiska studier. På många sätt ck man som kvinna erövra ett ingemansland och utöva sitt yrke på ett helt annat sätt än tidigare. Att vara en kvinnlig författare ck en helt ny betydelse – det betydde att benna sig i centrum för allas uppmärksamhet, på gott och ont. De mest skandalomsusade debuterna gjordes av prosaisterna Manuela Gretkowska och Izabela Filipiak, vilka båda försökte skildra kvinnors mest intima erfarenheter. Deras texter avfärdades av kritikerna som «menstruationslitteratur». Icke desto mindre blev de riktiga läsarsuccéer. Samtidigt framstod den unga poesin i Polen, med några få undantag, som en manlig verksamhet. Tematiskt och stilistiskt var den mycket splittrad, men förenades i ett avståndstagande från den tidigare lyriken (särskilt det romantiska arvet) och i sitt sökande efter ett språk som kunde beskriva samtiden. Bland de unga poeterna fanns många intressanta kvinnor. De idag mest etablerade av de kvinnor som debuterade på -talet är Marzanna Bogumila Kielar (f. i Goldap), Ewa Sonnenberg (f. i Zabkowice Slaskie) och Marta Podgórnik (f. , bor i Gliwice). Kielar, vars första diktsamling Sacra conversazione ck ett brett erkännande , har fyra diktsamlingar på sitt konto. Ewa Sonnenberg, med en debutsamlingen Hazard , har hittills gett ut fem diktsamlingar och Marta Podgórnik, som debuterade år med Próby negocjacji, har nyligen utkommit med en prosabok efter att ha publicerat fem diktsamlingar. De första kvinnliga debutanterna hamnade dock i skuggan av Wislawa Szymborska som ck Nobelpriset i litteratur år . Dessutom, jämfört med den nya prosan, sålde den unga poesin ganska dåligt och de esta poeter ck nöja sig med att publicera sina dikter i olika tidskrifter. Att skriva poesi visade sig vara en inte särskilt lukrativ sysselsättning. Böckerna blev dyrare än under kommunisttiden och läsarna verkade föredra att lägga sina pengar på de mer etablerade namnen och på nyöversatt utländsk litteratur, hellre än på de nya diktsamlingarna. Det är därför inte konstigt att många bland de unga poeterna har ett annat arbete vid sidan av sin NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 101 litterära verksamhet. Marzanna Bogumila Kielar undervisar i loso på universitetet i Warszawa, Julia Fiedorczuk (f. ) är översättare och undervisar i amerikansk litteratur vid samma universitet, medan Marta Podgórnik, Ewa Sonnenberg och Agnieszka Wolny-Hamkalo (f. ) är verksamma som litteraturkritiker. inget tvärt brott vad gäller den nya kvinnliga poesin. Vare sig de ville eller inte tvingades kvinnliga poeter att förhålla sig till sina kvinnliga föregångare och myter om kvinnlighet. De tvingades även att förhålla sig till myten om Poeten – och där ingår föreställningen om att poesi är en i huvudsak manlig sysselsättning. Även om denna bild är under förändring runt om i Marta Podgórnik DEN NYA FASEN INNEBAR 102 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 världen, är den av era skäl mycket seglivad i Polen. Att vara en kvinnlig poet i Polen idag innebär fortfarande något helt annat än att vara en manlig poet, men också, samtidigt, något helt annat än det innebar att vara en (kvinnlig) poet för tjugo eller femtio år sedan. Trots detta, skriver den unga poeten Marta Podgórnik i en av sina dikter att hon «kommer aldrig att skriva / de där enstaka bra dikterna, för dem har killarna redan skrivit»¹ och att hon är «tyvärr / tvungen att medge världen kretsar kring kuk / fortfarande» – ett mycket djärvt uttryck, även om det är ironiskt menat. Det dominerande manliga synsättet har inte sällan gett sig till känna i det bemötande som en kvinnlig poet har fått – ett bemötande som ofta färgats av manlig åtrå och av manliga farhågor. Det har ofta varit de stereotypa uppfattningarna om kvinnlighet som format mottagandet av en kvinnas verk. Traditionellt har kvinnlighet uppfattats som poetisk i sig själv. De mest kända och uppskattade kvinnliga poeterna i Polen – Maria Pawlikowska-Jasnorzewska (–) och Halina Poswiatowska (–) – har ansetts vara riktiga skönheter. De har framförallt beskrivits som kärleksdiktare vars verk handlar om förälskelser, erotiska passioner, dramatiska uppbrott och om skönhetens och ungdomens förgänglighet. I båda fallen har deras fängslande biogra bidragit till att de tryckts om och blivit lästa. I allmänhetens ögon ck Pawlikowska förkroppsliga en närmast eterisk skönhet fastän hon led av svår skolios som gjorde henne puckelryggig. Mot slutet av sitt liv var hon praktiskt taget förlamad och dog i cancer. Men trots allt detta och trots bredden på sin tematik är det som estetiskt förnad kärleksdiktare hon har skrivit in sig i det allmänna medvetandet. För sin skönhet och genom att dö ung blev Halina Poswiatowska legendarisk. Det utvecklades tidigt en kult kring henne och bilden av en tragisk kärlekspoet med bräcklig hälsa, har stått i vägen för en djupare förståelse av hennes unika och underskattade författarskap. Andra kvinnor med mindre mytomspunna liv har förbisetts eller fallit i glömska och det har oftast haft mycket lite med kraften i deras lyrik att göra. För genren kvinnlig lyrik förutsätter per denition ett naturligt, organiskt band mellan författaren och det lyriska jaget – om man inte rent av ska säga Julia Fiedorczuk att det upphäver all åtskillnad mellan dem. Poeten behöver inte ens skriva om sig själv, det räcker att dikten är skriven ur ett kvinnligt perspektiv och är känslosam, suggestiv, kroppslig och aldrig intellektuell. «Blind är jag, jag har av maj förblindats. / Vad vet jag? Att syrenen blommar nu»², skriver drottningen av denna genre, den polska Sapfo, Maria Pawlikowska-Jasnorzewska. Det är med sådan tematik som man traditionellt förknippar kvinnlig lyrik. ¹ «Utlopp» (övers. Stefan Ingvarsson). Den och alla andra översättningar av de polska dikterna kommer från antologin Jag i första och sista person, Stockholm: Tranan, . () ² «Den blinda» (övers. Anders Bodegård), s. NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 103 Ewa Lipska Tack vare en feministisk omvärdering har denna kategori nu fått en mer neutral klang. Den innebär inte längre bara lyrik skriven av kvinnor och termen inbegriper inte någon åsikt om att sättet att skriva är biologiskt betingat. Begreppet kvinnlig används istället i de fall där författaren själv sett sitt kön som en viktig utgångspunkt och tematik i sina dikter. I den polska litteraturen gäller det framförallt de ovannämda föregångarna Maria Pawlikowska-Jasnorzewska och Halina Poswiatowska, men också Anna Swirszczynska (–) och Malgorzata Hillar (–). Deras poetiska subjekt uppträder som kvinna, ikläder sig kvinnliga attribut och ser medvetet på världen genom sitt kön. Det nns andra poeter som inte alls följer detta mönster – Julia Hartwig (f. ) kan till exempel ses som deras raka motsats. Kvinnliga poeter som har hyllats av manliga kritiker har ofta framträtt med ett mer könsneutralt och opersonligt jag. Hit kan man även räkna stora namn som Wisława Szymborska (f. ) och Ewa Lipska (f. ). Likt andra marginaliserade grupper har skrivande kvinnor ställts inför valet att tona ner sitt genus och skriva på det vedertagna sättet eller att lyfta fram sitt genus och riskera att placeras i en annan och lägre värderad nisch – kvinnolitteratur. För att bli tagen på allvar måste den unga kvinnliga poeten undvika att bli kategoriserad som kvinnlig poet. Som kvinnlig poet kommer ingen att förvänta sig något mer av henne – kvinnlighet kommer att bli den viktigaste nyckeln som kommer att användas när man vill utläsa «det väsentliga» i hennes diktning. 104 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 PARADOXALT NOG, återknyter många unga kvinnliga poeter till äldre förebilder, särskilt till äldre kvinnliga poeter. Visst nner man ett språk som tydligt präglas av den samtida populärkulturen med dess myter och idiom, till exempel hos Agnieszka Wolny-Hamkalo och Marta Grundwald, men samtidigt nns det en stark återkoppling till traditionell lyrik som tydligast framträder hos yngre poeter som Marta Podgornik, Ewa Sonnenberg och Julia Fiedorczuk. Vissa av de yngre poeterna har t.o.m. blivit jämförda med sina äldre föregångare. (Marzanna Kielars poetiska uttryck har exempelvis liknats vid Poswiatowskas och även hon har kallats för den polska Sapfo.) Men det har hänt något i den unga kvinnliga lyriken. Den må vara skriven ur ett kvinnligt perspektiv och beröra kvinnliga ämnen, men det känns som om den är kvinnlig på ett subversivt sätt. Den kan inte tala om vissa saker utan att samtidigt avslöja, vrida och vända på gamla föreställningar, och genom att göra det lyriska jaget till ett allvetande «jag», sätter den dessa föreställningar och sig själv inom ironins citationstecken. Detta «jag» är mycket väl medvetet om de ständigt återkommande handlingsmönstren i sitt eget beteende och om allt det stereotypa som det ständigt ger efter för. Det enda försvaret mot detta blir lekfullhet, självironisk distans och ett bejakande av den bittra insikten att man aldrig kan bli helt fri, utan alltid ingår i en viss struktur som gör att allting blir mer eller midre förutsägbart. Allt detta syns förmodligen tydligast i Marta Podgorniks dikter: NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 105 gungor eller gnisslande karuseller god drink till vettigt pris ta rishögen ända fram till porten promenera sen skrattande ljus vin på bänken eller cigaretter […] hasselkvistar aska på lakanen avbrutet samtal ogiltigt dokument raring det var inte heller min plan nattapotek nattklubb ballad som slutar lyckligt i discoversion.³ Långt ifrån alla kvinnliga poeter – oavsett ålder – skriver i denna kvinnliga anda. Lika klart är att det nns en mer objektiv och betraktande hållning, där fokus yttas från jaget och kroppen till världen omkring oss, till kulturen och det intellektuella samtalet, till en andlig dimension och till naturupplevelser. En av de poeter som kan beskrivas som en företrädare för en mer reekterande, tillbakadragen hållning och som räknas till de främsta skrivande kvinnorna i Polen i dag, är Julia Hartwig. kan framstå både som betraktande naturlyrik och kvinnlig lyrik är Marzanna Kielar vars diktsamlingar Sacra conversazione, Umbra och Monodia utgör konsekvent genomförda konstnärliga helheter. Vattnet återkommer ständigt i hennes lyrik, både som tema och poetisk gur. Poeten är uppvuxen kring de masuriska sjöarna i norra Polen – ett område präglat av vassomgärdade sjöar, träsk, åar och snörika vintrar. Det är denna vattenrika natur som återkomEN POET VARS DIKTER mer i hennes diktning. Vattnet är livgivande, men det antar olika former; is, smältande is, vatten under huden, fukt, ånga, vatten i underjorden… Men även de tre övriga elementen återkommer: luften, jorden och den förintande elden. Hennes dikter för in något nytt i den polska lyriktraditionen. Jag skulle vilja kalla det ekologi… Vissa dikter verkar beskriva landskapet efter en istid, en naturkatastrof, ett uppbrott … Eller den apokalyps som beskrivs i dikten Prognos. Kielar beskriver det hon ser med tunga, geologiska termer och närmast svepande fraser. Men i dikter där hon beskriver minnet av kärleken, tinar lyriken upp. Erotiken är på samma gång kroppslig och eterisk och den löses upp i det karga, fuktiga masuriska landskapet: jaget, det förment distanserade perspektivet, ofta uppfattas och beskrivs som ett könlöst skrivsätt. Men det kan också vara ett medvetet sätt att skriva ut sig ur könet. Hos Szymborska återkommer oftast de könsneutrala orden jag och vi, öppet eller underförstått. Till skillnad från Pawlikowskas och Poswiatowskas vi som står för det förälskade paret eller Swirszczynskas vi som ofta symboliserar en gemenskap av «vanliga» kvinnor, är Szymborskas diktjag en talesman/taleskvinna för ett allmängiltigt och allomfattande vi och anses därför stå för universella värderingar. I den mån hennes perspektiv uppfattas som kvinnligt, ses det ändå som ett viktigt bidrag till behandlingen av allmänmänskliga frågor. I dagarnas sprickor och bristningar har det dödliga vattnet trängt in; Underhudsströmmarna cirkulerar, rinner ut i stockningar. Gradvis fryser det, ökar sin volym. Och spränger – som stenar och klippblock – Våra drömmar, Så att de gröps ur allt mer av iskanten, blåsten.⁴ MEN DET FINNS ETT ANNAT, Marzanna Kielar Det som fängslar många läsare av Nobelpristagaren Szymborskas lyrik är sättet att förena en intellektuell distans med trots, ironi och humor. Distansen i hennes synsätt har fått vissa litteraturvetare att hävda att hon inte skriver som en kvinna. Vissa kallar hennes perspektiv för könsneutralt och andra jämför det med ett manligt skrivande. Det är uppenbart att detta skrivande utanför 106 kollektivt vi i den polska literaturen, ett vi präglat av de gemensamma upplevelserna av kriget och kommunismen, av att ha en gemensam ende. När detta vi återkommer hos poeter som debuterat från -talet och framåt, är det oftast ett sökande efter en samhörighet liknande den som erfarenheten av kriget och stalinismen gav tidigare generationer. Detta är mycket tydligt hos poeter som Krystyna Milobedzka (f. ), eller Ewa Lipska som ofta räknas in bland de så kallade Nya Vågen-poeterna (d.v.s. de som debuterade i mitten av sextiotalet och som starkt präglades av de politiska kriserna och ). ³ ⁴ «Ny browser» (övers. Stefan Ingvarsson), s. «Underjordsvatten» (över. Anders Bodegård), s. NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 107 Nästa gång detta vi uppträder lika tydligt i Polen är sensommaren när Solidaritetsrörelsen uppstår. Den Nya Vågen-poeterna förenades i sitt uppror mot «poetiserandet» av språket och erfarenheten av det allt brutalare språket i den politiska propagandan. Det som kännetecknar deras dikter är den generationsmässiga alieneringen och känslan av falskhet i det offentliga livet. Det som förenar poeter som debuterade på -talet är insikten om att de saknar varje känsla av samhörighet, en samhörighet som de ser har funnits hos tidigare generationer. De vänder sig ifrån det politiska och deras dikter är medvetet ahistoriska och introverta. Hos den yngsta av dem, den -åriga poeten Marta Grunwald kan det låta så här: […] jag vill inte veta nåt om era äktenskapsproblem jag vill inte veta vad gårdagens olycksoffer heter. jag har feber och bryr mig inte om nåt annat den här vintern går jag i ide toute seule […] ⁵ Många kritiker muttrar om att dagens lyrik är en provokation för provocerandets egen skull. De irriterar sig på stilblandningen, de populärkulturella referenserna och det personliga perspektivets fokus på sexualitet och kön, men framförallt på bristande 108 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 samhällsintresse, på avsaknaden av mission, gemensamma ståndpunkter och en genomtänkt vision av världen. Å andra sidan, den självupptagenhet, den avsaknad av moraliska tvång och anspråk på sanning för vilket man kritiserar de nya poeterna, är symptomatiskt för det samhället som man försöker beskriva. Det självupptagna jaget kan dock vara självkritisk och självreekterande. Det personliga blir ett utforskande av samhället genom sig själv och de egna erfarenheterna, som hos Marta Podgórnik: det är inte sant att jag inte bryr mig längre. lika osant det där med tio fåglar i skogen. för min del får gud göra vad han vill om han överlevt förintelsen. i hans ställe skulle jag inte vika ut mig i herrtidningar. det mest obetydliga lilla lidandet sägs ha sin smärtgräns. jag lider inte så mycket längre. tack vare den tekniska utvecklingen eller kemin för att vara exakt. desto större anledning att förlåta mig allt, även du borde komma ihåg det, mamma. […]⁶ I ett land där de traditionella könsrollerna är mycket starka blir i stället den personliga erfarenheten av att vara kvinna ofta politisk. Många av de unga kvinnliga poeterna är kritiska mot det manssamhälle som omger dem. «Om man nu ska lida / borde man ⁵ «Doktoranderna åker spårvagn» (övers. Tomas Håkansson), s ⁶ utan titel (övers. Stefan Ingvarsson), s. åtminstone vara smal», skriver den unga Marta Grunwald. (Hos Ewa Sonnenberg är däremot kön medvetet otydligt och svävande, och hennes dikter kretsar ofta kring könsrollernas utbytbara karaktär: «hormoners lösa lek han hon den det könsgrammatik […] de smäckra lårens lockmat ryms precis i näven».) Alla skriver de med en självsäker lätthet om det mest smärtsamma och det mest förunderliga i vardagliga relationer. Man kan dock inte undgå intrycket av att under all denna självironi döljer sig ibland något som påminner om… längtan. Efter vad? Svårt att säga – förmodligen efter den förlorade tiden då allting var klart och enkelt. Det enda som är säkert är att det inte nns någon återvändo till det «okomplicerade» och «självklara» sättet att vara kvinna – såvida man inte vill förlita sig på en myt, och de unga kvinnorna är alldeles för medvetna om att det är just en myt. Om den moderna kvinnans dilemma skriver Marta Podgornik: hon försökte välja en alternativ livsstil, ville vara sann mot sig själv inte mot de överlevande. beklagade att hon inte genomlevt två världskrig. kunde inte tala med stolthet om poesi. var stolt över kärlek hon läst om i böcker. förde inga krig och ingen dagbok, förde, med eländigt resultat, bok över enskild rma. rätten var förstående. sängen tom. någon sa åt henne hur man gjorde och nu kunde hon laga gängan som satt lös. helst hade hon varit någon annanstans, men stod för långt bort, där man ställt henne i det goda livets namn. […]⁸ Poeterna är sinsemellan mycket olika vad gäller popularitet och kritikeromdömen och sina platser i den litterära hierarkin,. Och det nns många er som fortfarande väntar på ett erkännande. Det gäller även de mest etablerade poeterna som Marzanna Kielar och Marta Podgórnik vilka har en lång karriär och era diktsamlingar bakom sig. De har alla uppmärksammade debuter bakom sig, men det är svårt att förutse deras framtida bana. Ser man till deras egensinniga bilder och språkkänsla, kan man dock lugnt antaga att de kommer att kunna axla arvet efter äldre giganter som Wislawa Szymborska. Den kvinnliga poesin håller på att frigöra sig från den roll männen under lång tid tilldelat den. Dagens kvinnliga polska poesi vill inte bli bedömd eller tolkad genom samhällets patriarkalt färgade glasögon. ⁷ «Feux d’artice» (övers. Tomas Håkansson), s. ⁸ «Döden klär henne» (över. Stefan Ingvarsson), s. . NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 109 110 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 111 112 | NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EFTF. #3-4 / 2008 | 113 *** dikt gjendiktet av og . På nytt har jeg havet i blodet Brenningene bryter, smadrer dagens klippe til grus og sand; kjærlighet vender tilbake til jorden. Innsjøer . Til slutt skal alle sammen bli til land. Frodige sideelver, bredder som synker – de får innsjøene til å forsvinne. Et regn av kalkplater, på størrelse med støvkorn, skal avsette tykke lag av kritt på bunnen. Fra breddene skal de overgros av bjørk og svart or. Tusener, eller titusener av år, avhengig av størrelse, så lenge skal de leve disse revnene av mørkt vann som glinser mellom åsene, disse tunge innsjøfatene som sildres inn i moreneleire på det prekambriske fundamentet. . De smale, frynsete skyene farer med den økende vinden og løfter med seg bølgetoppene. Hele himmelen jager videre, før nattens jernbeslåtte klo bores inn i den mørke skummende havsanken. Jeg har også ere slags øyne, som dyrene, i pelsen og fjærene; på nytt slår hjertet i beinkurven. Likevel har landet trådt inn i deg allerede. Du mister åpent vann. Breddenes siv og sivaks har allerede begynt, steg for steg, å bygge seg en bunn, og en gang skal de komme seg frem til midten, der hvor måkene dykker nå. De stråler, kullskipene, disse kronglete insektene, som om de frakter lys i lasterommene. Fra boulevarden ved havet ser man Jaffa og smuget hvor vi stanset opp i den varme natten. Og som om drømmen hadde fått kropp bar natten rundt på oss. Den samme bølgen bærer meg og deg og hver eneste pinne og den stilner aldri. | Den tomme piren. Den salte vinden – en ru monodi som stadig vender tilbake, og insisterer: lev som verden lever – ved å fødes på nytt i evighet, som havet, som river alt det selv har reist: klippene, de varme strendene, de mange nes. Som havet, der det stadig sveller og velter seg selv mens det rumler over kystens mørke. Lille brunnvannede innsjø med et reir av ei øy – målt opp mot mitt livs lengde, er du nesten evig. Ved siden av ditt liv blir mitt bare en fure satt av regnets sildring. De arbeider i oss, armene til ett og samme delta. Og dagene, som atbunnede båter, dunker skrog mot skrog, vugget av solen i en liten bukt – 114 Havet i solnedgangens kobbermaske, der inne vugges de levende av de døde. NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 . (Fjærprakten til cirrusskyene over havet som latet seg om morgenen; mens vi sovnet, forvekslet vi havets puls med vår egen.) Byens hildring dirrer i sanddynenes lange dønninger. NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 115 *** Det fete regnet har akkurat skylt over gatene og greinene, solen senker seg ned i dem, som i en tønne med regnvann. Karosserier og libanesiske sedertrær tørker. Glansen fra tannhjulene i det roterende maskineriet som velter rundt på livets knokler i dunsten av jod og alger. . Hukommelsen, som visstnok skal være en gjenfødelse (dens klippetårn og sanddyner som ekkoer); Mens jeg går i land på øya, tenker jeg på oss, vi var på ferjen, og du samlet håret bak øret mitt og hvisket: „Jeg skal gå til synagogen og takke Ham for å ha gitt meg deg” – øyeblikket da kjærligheten legger sin dødelige del til den som ikke kan dø. Nattehimmelen skråner som en forkastning mot øst. Og der, hvor mørkets basalt tynnes av linjene etter erosjonenes utskjæringer, får grålysningen striper av blod. Det nnes ingen mild overgang mellom lys og mørke. Bare ild og rå, svart himmel. Havets ørkenaktige panser. Revnen hvor drømmens kropp sprekker, og blottlegger sin marg av is. . Dvergskogen, langt inne på øya, bladløs og på kne, da morgengryet slår mot horisonten med sin blodskutte nne. Og dagen, dette føllet som slikes, forsøker å reise seg opp mellom de lave buskene, og hver bevegelse fremkaller en glimt av sol. Jeg ser hvordan det stanser for et øyeblikk ovenfor havet, og ingenting blir borte. På klippene tar vinden frem sine vinger av havskum, himmelen kler av seg, lysner som en kropp etter kjærlighet, skylt ut i sand av o. 116 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 117 *** Prognose . Jaktscener og tiggerscener, kjærlighetsscener; krigspanoramaer, paringssteder; veddeløpsbaner, motehus, bestiarier, maskinparker; glødende byer fortøyet i nattens tørrdokk Frigjort av kald dis, løsriver dette lyset seg fra dypet og når skyenes himling over havet løfter seg litt og himmelens opprevne bukter og sund omslutter cumulusskyene – alt dette skal brenne ned. Uten en gang å forvandles til en kunngjøring av skall og bein. Vannet skal fordampe, skyenes og fjellenes skum skal letne, i en evig skiftning mellom død og oppstandelse og verdens sjel – vill og glad – skal ikke danne forsteininger under laget av tilblåst sand. Ikke i sumper, deltaer, myr, asfalt eller rav. Avskårne skal de dø bort, disse røttene som på sitt verksted presser livet inn i dagenes fete knopper. Disse støvete skøytene som ble funnet blant skrotet på garasjehyllen tar meg over isen på elveleiet, inn i gamle vintre, til de utstikkende holmene av nedfrosne år. De tar meg til den masuriske gården, hvor vannet stod i sporene etter sleden, i avtrykkene etter våre barnesko og etter hundepotene som krysset dem; hvor takrennene klang, og ettermiddagen begynte å miste styring, som en nediset pram. Solen varmet opp denne skråningen av tid som tilsynelatende var så godt beskyttet mot forvitring av huset, teglstenskallet. . Barndommen: dette tregtytende vannet, den nnes bak de tykke vandreblokkene, bortenfor terskelen, der hvor stjernene sitter fast som stålnegler – i grunnvannet under sumpskogen, i de gjenfylte hjulsporene, i den oversvømte grøften – i stykkene av forbundne materialer, og inn i rkanten av lys fra kjøkkenvinduet kommer en okk rapphøner. Og jorden skal oppslukes av ingentings gap som et prikkete egg funnet i en grunn og gresskledd tidsgrop. Du ild, som vet alt – hvilken permafrost skal dekkes av denne asken, denne beinsverten 118 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 119 dikt gjendiktet av Oksygen Jeg skal vise deg kjærlighet i en håndfull stjerner Kjenner du til snødans på bladene ved veiene? Lilla konturer fra desemberdager? Jeg kom hit for å puste Det nnes små dansere i elvevannets dråper. Insektenes paradis bak hagens port et rede i den tykke furuas bøyde armer, i armene mine et rede og barnets melkeåndedrett. Vi bor lett på verdens utpust, ett mørke addert til et annet mørke. Lepper ved siden av kinnet. Kinn ved siden av låret. Vi bor lett på verdens utpust, ulvinnens varme pels og de skarpe tennene, frostens kant stryker elvas mørke hud; redet faller uten rasling til bunns. Orions arm Stort opprør på disse glatte hav Fiskene virvles opp, mørkhudete, tunge. Det er ånden som lander på vannet i nød, glir, skjærer gjennom overaten, mister farten, tiden. Det er på høy tid å åpne solfylte kåpeknapper Slippe vinden ut – og det er alt. Mellomstjernete støv på trærnes første blader. Haren i bønn, rister av seg salt dugg, Tyr til den varme bakken, lytter til dens boblende puls. Assimilasjon og dysimilasjon. ₂, ₂, og lyset, lyset, lyset, materiens forvandling til materie, å vokse og modne, i den agrende Galaksens ate skive. Svart død pulserer stille mellom stjernene, «Polenes ringer snurrer evig» – ammende Betelgeuse, Regel, Bellatrix – Slåttekarer reiser til høsthimmels, se! Vi ser. I håret har du tåke og spindelvev, du bærer en kasse full med kalde pærer. Jeg kom hit for å puste. Våre tings sorg på vinterhimmelen. Snøen smelter fort på barnets kinn, øynene våre smiler mot stjernene, himmelen møter elvas glatte hud jeg puster, jeg puster altså er jeg. 120 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 121 Etterpå Glatt hav som glasskår i denne hånden som sprer sand fra pulserende stjerner. Eller nnes ikke hånden: solas ville åndedrett, jordas ømme kropp Under føttene på de som ikke ser stjerner. Jordas ømme kropp under bjørkenes føtter, Frosne stjerner på innsjøens øyenvipper. Havet glatt som en isbit på tungen til den som dør i løpet av vinteren Himmelen faller over vinterskogen med brak. Tenk: syv riddere som regnbuens syv farger. Eller nnes ikke riddere: blodet ditt pulserer og får farge. Tenk: en dråpe av ditt blod på snøen. En håndfull glasskår i barnets varme hånd. Jorden og havene Bokstavelig talt står ilden oss nær. I blant kjenner du fotsålene. Det er et tegn på at før alt fantes et guddommelig hav. Og jordens dype tid i tale så skremmende, At den oppdagelsen forandret den menneskelige tankens gang. Som, så klart forventer seg jord Under føttene og et vennlig vær. Fra det perspektivet er det noe i samme størrelse som evighet, og havet en sta undertekst. Stedet har sin mening så lenge det går an å grave opp en grav. Bare her og der kan man bygge hus. Til tross for alt dette tror man på disse sporenes bestandighet, selv om alle vet at en håndfull fred er bedre. Og andre versjoner prater om bønnhørte sker. Tross alt, avgrunn har sine rettigheter. Kropper til en viss grad faste, vi har vel tårer, og de er i hvert ord: For saltet er på tungespissen, er prikken over i’en. 122 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 Skjeve elskere Her varer stadig begrepenes høstlige gjennomskinnelighet: «duene fantes men de døde», sier gutten I det blå bildet. I bakgrunnen en båt, På den skjeve elskeren – Reiser til det åpne havet. «har duene et bur?» spør gutten Fra det triste lerretet, for han kk ikke plass På den jord. «O», «O», «O», sier skene na migi, men hans verden kan ikke lukkes i en ring: linjen snur, hopper kanskje kaster seg inn i den asymmetriske frihetens dype ukt, sterke vinger gir skjev trygghet mot regnet, mot det veldige dikt gjendiktet av Det der hyelige paret Mennesker er bare onde. Drømmeren får innse sin feil. I drømmen sjuder också deras tjära så att rimmen virvlar. Tjäran i deras namn och hjärtan sjuder; vi älskade i dag i poppelstoft; vi vadade i lövens slagghögar, genom lekplatser, genom drömmen. Mot randen, utan löften; solen river löven från träden; morgonsången väcker blodets röst. Människor är bara onda. De räckte dig tidningen som ett tillstånd att dö. Parken knyter sig till en näve. De är inte onda i djupet av sina hjärtan, nej då. De skulle rent av kunna älska dig; men läsa dig? Det går inte för sig; varför syr hon om sitt or, sitt svarta släp, till gardiner (och vet och jag vet och), vet du: Människor är bara onda. De gräver dig en grop, var du vill. De kastar en näve var på likkistans lock, det dämpar ljuden. Plockar duvor, läser dikter ur dina brev; uppbådar förljugna och kvalmiga tårar. Har du inte fått nog? Sov då. Människor är bara onda. 124 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 125 Försuicidial ibidem Splittrade existenser Riskfaktorer som spelar in är: årstider (vår eller höst); veckodagar (måndag, tisdag); ensamhet; och dessutom: att inte ha det så bra ställt, låt oss kalla det plötslig förlust av jobb, våldtäkt, möjligen anfall av utdragna somatiska åkommor; o – Du försöker läsa i läpparnas rörelser. Försök inte. Skrattet, denna tvåradiga beskällare, yr längs en krackelerad gråvit yta. Utan hämningar och reson bidrar ni till tystade röster. Avbrott. uthärdliga utdragna fysiska smärtor i bröstregionen, medan vissa själsliga tillstånd, som ger sjukdom synliga tecken, är ett oroväckande lugn; intensiv depression (eftersom den åtföljs av skuldkänslor), vanlig bl.a. i samband med dåligt självförtroende, ångest, sömnlöshet; alkoholoch läkemedelsmissbruk; ibland även andra och att eventuellt dela denna världsbild (som inte alltid är detsamma som insjuknande – min anm.). Peppar, peppar! Men kom ihåg, att resultaten du får här inte kan ersätta en psykiatrisk – och än mindre medicinsk – diagnos. Inte alls! I tidens gång kommer vi att få uppleva gryningar bella sort. Utan fruktan, insikter. En uppsättning tröst istället för en droppe sanning. Funktionella blanketter. Mer i överensstämmelse med behovet av passiv underordning. Den omtalade gnistan yr nedför sluttningen. Spänningen lägger sig och reser sig inte mer. Ta inte hand om dig själv. Innan du hittar ett latinskt namn åt mina problem med ordföljden, lätta på stjärnorna. Den som skriver, är inte den som talar. Tänk alltså istället: varje destruktiv tanke; och tanken kommer endast vara ett symptom på din sjukdom. Inte en handling. 126 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 127 MAŁGORZATA D A W I D E K GRYGLICKA 128 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 129 130 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 / NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 131 132 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 / NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 133 Var är min plats? oversatt av J U S T Y N A CZ ECHOWSK A Jag blir plågad av en dröm: Ett rum. Ett bord. En stol. Ett vitt blad. En penna. En klocka. Jag. Timmarna passerar. Bladet blir fyllt av tecken. Dock när jag försöker läsa ut dem, visar vart och ett av de nedskrivna tecknen sig vara innehållslöst. Det blir tomt. Oläsbart. Jag förstår det inte. Det nns inget i det som jag kan gripa tag i för att nna en betydelse i det. Denna mardröm påminner mig ständigt om det absolut viktigaste – om en fråga om mening. Därför, när Nordahl & eftf.’s redaktion bad mig om att skriva en essä om min konst, kände jag genast hur frågan om mening rörde sig i mitt bakhuvud och gång på gång krävde av mig ett nytt försök att deniera det som är min verksamhets motor. Framför allt tänker jag på vad jag gör och varför – skapandets process och mål är för mig elementära. NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 135 En ytterligare uppgift i sökande efter mening fann jag i den fråga som redaktionen ställt, frågan om placering av min verksamhet i kontext av den polska konsten. Genast återvände jag i minnet till mina studier i verkstäder av den polska konceptuella konstens nestorer – Jarosław Kozłowski (teckning) och Jerzy Kałucki (måleri), samt till det första mötet med polska konkretpoesins centrala gur – Stanisław Drożdż, som jag idag är god vän med. Medvetandet av att skriva in sig i ett tankesätt representerat av dessa konstnärer orienterade mot kommunikation, idé, användning av begrepp samt minimalistiska lösningar (även i målarbeslut) påverkade markant min konstnärliga sensibilitet och mitt historiskt-konstnärliga medvetande som då uppstod. Det som intresserade mig i konsten har sitt ursprung just i dessa till synes helt avskilda arter – måleri och poesi. Genom att använda mig av deras språk söker jag ett för dem gemensamt fält som löper exakt på gränsen mellan dem. Och det är just det – denna gränslinje – som är det mest fascinerande rummet där verklighetens text sker. Det derridianska ljuskonceptet som en text, som verklighetens bok, står mig mycket nära. Samtidigt söker jag en sådan lösning för texten och den visuella icke-linjära romanen (i konfrontation med rummet) som tillåter mottagaren/läsaren/åskådaren att fysiskt tränga in i skriftens struktur och i arkitektonik innanför bokstäver. Den fysiska upplevelse av textens rum ser jag som lika viktigt som den mentala upplevelsen av händelseförloppet i verket. Genom att luta mig mot språkets elementära partiklar kan jag kommunicera med åskådaren/läsaren, som jag ställer framför vissa faktum, inuti och inte utanför den narrativa situationen. I den klassiska förståelsen av en roman som ett orsak och verkan, med förloppet slutet mellan två bokpärmar, existerar rummet endast i läsarens hjärna. Det blir annorlunda när jag leder ut boken ur dess vanliga ramar och öppnar den för läsarens/åskådarens upplevelser som fysiskt träder in i bokens ktiva områden. 136 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 Jag intresserar mig för fenomen där texten transformerar sig till bild och bilden blir elementärt byggd av textens lag. I språk och i alfabet – alltså i kommunikationens grunder – söker jag den foniska och graska visuella tanken. Alfabet som en samling av konkreta tecken som ofta ordnar struktur i mina verk, är utgångspunkt för en kombinatorisk sammanfogning av dessa tecken samt för byggande av nya både visuella och informativa koder. Därför är bokstaven ett så viktigt element i mina arbeten, den dyker upp i bilden både som en detalj och som en konstruktiv-arkitektonisk grund för bilden-texten, samt som dess innehållskikt. Bokstavens värde ligger i dess öppenhet för den visuella formen och för den betydelse som den kan bära beroende på olika kontexter, men samtidigt för dess självreferens, konkretion och oföränderlighet. Detta kräver av mig att jag söker mening inuti bokstaven. Genom att koncentrera sig på bokstavens innersta strukturer ser jag i den en slags kod. Jag ser bokstaven som en mikropartikel av språkets genetiska kod, där språket är ett slags organ. Genom att vända sig mot språket vill jag determinera och sätta i rörelse mottagarens självmedvetande, hans/hennes kulturella och historiska tillhörande, som är en levande organism. Det individuella uttalandet i sin skrift- och ljudversion, formens och skriftens betydelse – ett enskilt sätt att artikulera tankar, som i sin tur är verkan av personliga upplevelser, berör ett för mig viktigt problem, nämligen identitetsproblem, samt problem av relationer mellan människor, mellan människor och fenomen samt mellan alla dessa och språk som konstituerar händelser i världen. Språkets tecken är ett tecken särskilt för varje människa; handstil upprepas aldrig, liksom papillarlinjer eller röst. Denna egenskap har gjort att mitt koncept om skriftens visuell-innehållsskikt gick över till att bli en särskild forskning över skriften, dess arter, bokstavsstrukturers detaljer, form, samt i särskilda studier över dess kompilation, som bär med sig speciella meningar. De viktigaste frågor, kring vilka jag skapar, lyder: Hur bred är klyftan mellan det graska tecknet och dess betydelse? Hur kan man besegra den? Var löper gränser mellan bilden och skriften? Vad är konsekvensen av gränsens utsuddande eller förstärkning? Och på den mest elementära nivån – är skriftens linje samtidigt en målarlinje? Kan mina frågor utgöra ett svar på dessa ställda av Nordahls redaktion? Tillståndet constant sker aldrig i historien, därför, trots att jag känner mig som den konceptuella och poesikonkretistiska tankens arvtagerska, försöker jag i glidning på gränslinjen mellan dessa två arter nna ett rum för individuella konstnärliga lösningar. Att peka på en punkt som skulle deniera min position på den polska konstens karta är på det sättet svårt. I olika lexikon, skapade av konstnärliga skeendens iakttagare, nns begrepp som benämner liknande sätt av verksamhet för neokonkretism, eller det aktiva ordets konst. Men egentligen att manevröra mellan, att hämta från olika källor och fascinationen över omöjligheten att denitivt förena dem (som i naturen, när små forsar blir till en, fast sidood, som inte alltid yter in i huvudoden), är en särskilt utopi, som förför mig till galenskap. 138 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 dikt Porten gjendiktet av og Det var ingen barndom Og hvordan var barndommen din? – spør den litt trøtte journalisten avslutningsvis. Det var ingen barndom, bare svarte kråker og trikker som tørstet etter elektrisitet, tykke presters tunge ornater, lærere med ansikter av messing. Det var ingen barndom, bare forventning. Lønnetrærnes blader lyste om natten som fosfor, regnet fuktet leppene til mørke sangere. Til Barbara Toruńczyk Elsker du ordene slik en sjenert tryllekunstner elsker et øyeblikk av stillhet – etter forestillingen, når han sitter alene i den tomme garderoben hvor stearinlyset brenner med en tjæreaktig, fet amme? Hva slags lengsel vil tillate deg å dytte på den tunge porten, slik at du igjen skal kjenne duften av veden og den rustne smaken av vannet fra en arkaisk brønn, og slik at du enda en gang skal kunne se det høye pæretreet, den stolte matronen, som hver høst overlot oss på aristokratisk vis sine formfullendte frukter, for deretter å fordype seg i reeksjonen over vinterens ulykker. I nærheten dampet den likegyldige fabrikkpipen, og den stygge byen tidde, men i hagene dypt under mursteinene arbeidet den utrettelige jorden, vår svarte hukommelse og de dødes dypeste spiskammer, den gode jord. Hva slags mot må til for å dytte på den tunge porten, hva slags mot må til for å se oss alle igjen samlet på et rom under en gotisk lampe – mamma skumleser avisen, svermene stanger mot vinduet, ingenting skjer, ingenting, bare en kveld, en bønn; vi venter … Vi levde bare én gang. 140 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 141 Natten er en sisterne Samtale Natten er en sisterne. Uglene synger. Flyktningene trekker langs landeveiene i suset og i rislingen fra den evige ulykke. Hvem er du som fortapt går i den engstelige folkemengden. Og hvem blir du, hvem skal du forvandles til, når dagen kommer tilbake, og den vanlige velkomsten skal sirkle inn nærhetens krets. Natten er en sisterne. De siste parene danser på bygdefesten. Fra havet høres de høye bølgenes skrik, og furutreet vaier i vinden. På østsiden tegnes grålysningens første strek av noens hånd. Lampene blekner, bilmotoren hoster. Foran oss – livets sti og astronomiens korte øyeblikk. 142 Nyttårsaften Snøstorm Du er hjemme, og du lytter lenge til innspillingene av Billie Holiday, som synger melankolsk, søvnig. Du teller timene som fortsatt står mellom deg og midnatt. Hvorfor synger de døde så fredfullt når de levende ikke kan unnslippe angsten? Vi lyttet lenge til musikken – litt til Bach, litt til den triste Schubert. En kort stund lyttet vi til tausheten. I gatene raste snøstormen, vinden presset sitt blålige ansikt mot murveggene. De døde akte om kapp på kjelker og kastet snøballer på vinduene våre. | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 Samtaler med venner, av og til om ingenting, om lmer, om , eller de mer alvorlige konversasjoner, helt seriøst, om tortur, om lidelse, om sult, men også om enkle erotiske eventyr, «hva hun sa og hva han da tenkte». Kanskje snakker vi for mye, som de franske turistene jeg overhørte på den bratte skråningen til Hellas’ hellige fjell, uoppmerksomme i den delske labyrinten (deres sarkastiske bemerkninger om kveldsmaten på hotellet). Vi vet ikke, vi kan ikke vite om vi kommer til å bli frelst, om våre mikroskopiske sjeler som ikke har gjort noe galt og heller ikke utrettet noe godt, kommer til å besvare spørsmålet stilt på et ukjent språk. Holder det med fortryllelsen fra poesien, med begeistringen over den gamle musikkens stakkato, over synet av elven og luften som rolig trer inn i augustmånedens oppvarmede tårn, med lengselen etter havet, som alltid er nytt, ferskt. Vil minuttene av feiring og den påfølgende følelsen av at noe har kommet tilbake, noe man ikke kan leve uten (men så kan man det allikevel), veie opp for årene med tomhet og vrede, måneder med distraksjon, utålmodighet – vi vet ikke, vi kan ikke vite om vi kommer til å bli frelst når tiden tar slutt. NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 143 Livet er ikke en drøm I begynnelsen var det kjølige netter og hat. Den røde armeens soldater fyrte av maskingeværene mot himmelen for å slå i hjel Det høyeste vesenet. Mamma gråt, kanskje mintes hun de sentimentale romanene fra ungdomstiden. Kaldtvannsgaten gikk langs elven som om den ville ta den igjen – eller gå tilbake til dens fjerne kilder, som sikkert fortsatt var rene og som husket morgenrødens glede. Hvis livet er en drøm, kan det hende at føniks virkelig nnes. Men i Kraków ble livet gjenfødt i de vanlige duenes tegn: i Planty-parken hvor krigsveteranene gikk kledd i restene av uniformene til minst tre forskjellige armeer, dukket de unge skjønnhetene opp, og det musikkelskende platantreet foran lharmonien tok på seg høytidelige, friske blader. Vi prøvde med mot, for det fantes ingen utvei. Vi prøvde med kløkt, men det lyktes ikke. Vi prøvde med tålmodighet, og vi sovnet. Vi skrev vers som om de var ygeblader, og ygeblader som om de var fragmenter av et oppblomstrende dikt. Drømmene vokste som hibiskuser. De mørke brønnene åpnet seg om natten. Vi prøvde med kynisme, noen av oss gjorde det bra. Det var mye glede, man skal ikke glemme det. Vi prøvde tiden: den smakte ingenting, som vann. Til slutt, mye senere, av uvisse grunner, begynte klokkene over oss å rotere stadig fortere, som i en stumlm fra arkivet. Og livet varte, det uunngåelige livet, så erfarent og skeptisk, det kom stadig tilbake til oss med en slik stahet at vi en dag kjente på leppene smaken av et vanlig nederlag, en alminnelig tragedie, og på et vis var dette en slags seier. Er det riktig å dyrke lokale guder? Tiggerkonen på torget i Lucca (det var den julimåneden da Herbert døde) gikk fra bod til bod mens hun krevde inn penger – stolt som Diana. Men der hvor vi bor, er det ikke fullt så lett å se en nymfe, og den store Herre etterlater ikke noe visittkort. Viktige minner ble skrevet inn bare i trærne og i kirkemurene – monoteismens strenge monumenter. 144 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 145 dikt gjendiktet av Amaurosis Om vinteren samlet han muslinger og snegler på den tomme stranden. Han tilhørte visstnok gudene, men ble, mens han lette i uendelighet mellom skeskjeletter og skitne mynter, svikets og tvilens herre. Izaak Stewart, du kommer til å bli som en pleier på galehuset – kvitret pastoren, som til hverdags bodde i en sentimentalisert by med poeter og en urangruve. Hans slit var ikke verdt en halv guinea, for imens drakk den ensomme Izaak en sterk, fransk vodka, myste og sa – Skottland; for igjen å vandre på lyngmoen, og pastoren emigrerte i bønnens timer, gikk opp på strandkanten [...] Frue Jeg skriver om rynkene dine. På samme måte var det i fjor, melketennene skalv og tannlegen ristet på hodet. Mange paver har dødd siden den tid. (Tiden kan også måles med paver). Nå har du begge hendene fulle av rynker, du er gjennomsiktig som et vannglass. Kanskje besøker du tannlegen etter skoletid, spydige oldinger hos Jakob Grimm Når et barn dør, når skogen brenner når et barn dør, kommer alle dyrene til dets seng og stjernene skrus på, og gud, en skallet gud, som ønsket å forlate dem i en enda større, bunnløs avgrunn, trekker sine magre, forbrente hender tilbake. når skogen brenner, kommer dens bleke tjener til syne, ernst wiechert, som skyver tungen inn i brannens kornete kjerne og ilden, en rød ild som blafrer frem og tilbake mellom trærne – slokner, og alt er bestemt. de første, runde ordene og det første skriket slept gjennom den solsvidde luften og sykehusets likegyldige betraktning. helligdagene, når de kommer, er betrodd stillheten, året rykker forsiktig framover, etter årstidenes gang 146 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 147 dikt gjendiktet av Gjentagelse Jeg har vært i dette rommet en gang før. Jeg har snakket med den samme kvinnen, jeg har betraktet hennes skinnende smykke og drukket te av den samme koppen. Jeg vet nøyaktig når vi kommer til å si: Godnatt! Hvor mange minutter jeg trenger for å sovne, hva vi senere skal drømme om… Våre ygende objekter I begynnelsen observerer vi øyenstikkere og fargerike sommerfugler Vi er fortsatt små og blir betatt av uene som gjester sukkerskålen Så kommer spurvene vi skyter på med sprettert Senere holder vi kanarifugler og lærer slik å elske dyr Vårt første samleie assosierer vi riktignok med nattergalen, og modenhet med den regelmessige matingen av duer Til slutt er det kun hornuglene som pirrer vår nysgjerrighet Vi sitter fornærmede ved vinduet og alt levende gjør oss forbannet Jeg har vært i dette rommet en gang før! Av ukjente grunner har man glemt å begrense min hukommelse. Er det mulig noen håpet jeg denne gang skulle handle annerledes? Forandre hendelsenes gang, utbedre verdens historie? Men det er med glede… jeg gjentar meg selv. Dette er en praktfull, jordisk kveld. Intim og alminnelig. Jeg vil være i den for evig. Uten en eneste forandring. 148 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 149 Vi skal snart se hverandre igjen Et magisk manøverfelt Vi skal snart se hverandre igjen og sitte rett overfor hverandre i behagelige lenestoler. (I taushet kommer vi til enighet om alle nødvendige detaljer.) Dette er de nordiske skoger! – sier Allan og viser meg en fjern, sovende stein, som uventet begynner å stige! Jeg gnir meg i de trette øynene … Jeg er et troende menneske. Jeg har alltid bodd i nærheten av fjernsynet. Etterpå skal vi skilles for noen lange, ensformige dager. I den tiden kommer vi ofte til å tenke på hverandre. Når vi møtes igjen vil vi ha mye å snakke om. Vi skal sitte rett overfor hverandre i behagelige lenestoler. I taushet kommer vi til enighet om alle nødvendige detaljer. (Straks vil noe vondt skje) Mandariner Straks vil noe vondt skje, noe jeg raskt blir tvunget til å glemme. Eller snarere omvendt. Mens jeg nyter mineralvann ser jeg med stolthet på de spanske, uttørkede mandarinene. Hvem kjenner sin skjebne? Den gamle vaskekonen henger ut sengetøyet på snorene mellom trærne. Når hun ser den rene himmelen er hun lykkelig igjen. Innskrumpet av skrekk har de søkt dekning i en kurv full av tomme asker. Jeg er herre over deres korte liv. Jeg har spart dem. På samme måte som noen har glemt meg. 150 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 151 dikt gjendiktet av En uoppvarmet vogn i et nattog; de som ble igjen mot konduktørens vilje sitter i mørket, bedøvet av kulden, alle i hver sin kupé, de må ha noe på samvittigheten. Jeg forestiller meg at vognen hektes av, at den forsvinner fra rutetabellen. Hvor mange slike vogner kretser i verden. Hvor mange slike vogner kretser i meg. Hvor mange uoppvarmede vogner vil jeg aldri kollidere med. 152 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 Kveldingen – Skriver du helst om dagen eller om natten? – Både om dagen og om natten, kjære frue. Ved daggry, når jeg avslutter min fyllevandring på leting etter kropper, merker jeg at natten fyller meg med en virvlende stråle av blekk. Senere forsover jeg solen, og på ettermiddagen begynner jeg nedskrivningen av nattens eventyr. Det er triste dikt, og kunstige, om enn autentiske. Ingen har sett dem, det er ikke lov å skrive menneskenaturen imot, og mens jeg fortsetter å skrive og skissere, gnir jeg ut dagen og det blir natt igjen. De vakreste dikt blir til i drømme – hvite med rim, utpresset av en utskrevet penn i en ren skriveblokk. Disse diktene søker jeg, uvitende, om nettene. Gå meg i møte, før jeg glemmer hvorfor jeg selv gikk ut. NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 153 Fragmenter av kjærlighetens språk Jeg avslørte henne da hun bladde gjennom et pornoblad. Pekende på et fotogra av en naken mann, spurte jeg: Hva er det? Ceci n’est pas une pipe – svarte hun, og tok meg i sine beins parentes. I dag kom jeg tidlig fra jobb, i gangen løp jeg inn i en naken mann, jeg spurte: Hva er det? – pekende på ham, eller snarere på hans manndom med ferske leppestiftspor. Det er Nattens fugl Skumringen surfer på takene, hundene tar eierne med ut for en øl og en sigarett; kulden kler av jentene, spaserende i par, plagg etter plagg. Det er lett å måle seg med skumringen, annerledes er det med mørket, som gjemmer seg enda dypere i ordet eller (blindt kastende asker, dyttende kvinner inn i meg) rømmer under skjul av natten, for mot daggry (når de siste fyllikene er på vei hjem) å lydløst krype inn i lyset. en pipe – lød kvinnens svar, og henne ligger jeg fortsatt med, fordi jeg ikke klarer å bevise bedraget. Rødforskyvning Universet vider seg ut, og det er lengre mellom oss, turene med kollektivtransport og telefonsamtalene koster mer og mer. Kroppene vider seg ut i sine behov, som er monotone lik planetenes og blodets bevegelse. Iblant, når jeg ikke har sett deg på lenge, synes det for meg, at jeg er som universet, og du er alt annet det ennå ikke har nådd. 154 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 155 På søken etter diktets samvittighet Tadeusz Dąbrowski intervjuet av JOA N N A ER DU LITTERATURINTERESSERT I POLEN snubler du lett over navnet Tadeusz Dabrowski. Han uttaler seg overalt – på tv, i aviser, på utesteder og universiteter. Han blir oversatt til mange språk, og særlig de eldre kritikerne har sansen for R Z Ą DKOWS K A Etter å ha blitt kjent med diktene dine, får jeg inntrykket at du er en ung, men konservativ poet. Du skriver om Gud, det skjønne, det sanne, troen. Er det noe du kjenner deg igjen i? JOANNA RZADKOWSKA ham. Samtidig vekker han kontroverser – i et land på vei mot sekulariseringen holder han fast på verdier som man begynner å betrakte som foreldede. Han skriver om familie, tro og kjærlighet, mens han holder en stor distanse til postmodernismen og neososialismen, de to strømningene som har vært mest populære blant Polens unge forfattere. Samtidig er hovedpersonene i diktene hans noen som lever her og nå; en ung mann med mobiltelefon og kjærlighetsproblemer. Likevel vekker han konnotasjoner til diktning fra fortiden – han skriver seg inn i en levende, metafysisk tradisjon med poeter som Czesław Miłosz, Zbigniew Herbert og Wiesława Szymborska. Foran alle polske forfattere står uansett utfordringen å skape kontinuitet i et land som stadig forandres. Jeg er uenig i betegnelsen ung poet. Er man en poet, er man det uansett alder. Uttrykket kan implisere at man har å gjøre med en ufarlig galning, som kommer til å slutte med skrivingen så fort han begynner å arbeide og stifter familie. Jeg forstår heller ikke hva det vil si å være en konservativ poet, etter min mening kjenner ikke litteraturen andre temaer enn de du nevnte. Imidlertid, hvis det å være konservativ er synonymt med å ha respekt for tradisjonen, overbevisningen om at det er kontinuitet i kulturen, at litteraturen ikke begynner med meg og mine jevnaldrende, så er jeg nok konservativ. Jeg forstår tradisjonen på samme måte som T.S. Eliot, et av essayene hans heter tross alt «Tradisjonen og TADEUSZ DABROWSKI det individuelle talent» og ikke «Tradisjonen eller det individuelle talent». Hans mediale konsepter om skriving tiltaler meg, sammen med det tilsynelatende paradokset at kreativ originalitet er proporsjonal med lojalitet til tradisjonen. Tradisjon er noe mer enn en samling livløse imperativer, den er rommet for levende myter, et førspråklig, arketypisk rom, som krever et nytt språk i enhver historisk periode. Problemet er å nne dette språket. Poesi kan bare være levende om den balanserer ideelt mellom det nye og det gamle – at den vitner om sin epoke gjennom språk, tema og estetikk, mens den samtidig utfordrer leserens tidligere forestillinger, tramper ned sjablongene, belyser sine temaer på en hittil ukjent måte. Det betyr at poesi, eller kunst generelt, i like stor grad vitner om sin epoke som den omskaper den. Eller kanskje – den vitner om sin epoke, hvis den omskaper den. JR Jeg forstår deg slik, at mens du ønsker å forbli tro mot tradisjonen, vil du samtidig nærme deg noe nytt. Hva er dette nye? Du tematiserer også det å være i bevegelse, som i diktet Rødtforskyvning, der du identiserer deg med et univers som utvider seg. Det er vanskelig å si hva jeg leter etter. Det skjer intuitivt. Jeg planlegger ikke at jeg skal skrive i en spesikk stil. Skriving fødes av undringen, eller begeistringen. Man kan ikke planlegge begeistring. Eller kanskje – kunst kommer av kunnskap og undring. På grensen mellom dem fødes den kunstneriske opplevelse. Jo mer kunnskap man har, jo mindre er sjansene for å oppleve undring. Men de blir til gjengjeld mer storartede. Jeg er klar over at den del av temaene som interesserer meg har gått av moten. For eksempel er begrepet «samvittighet» nesten for et museumsobjekt å regne. Det bryr jeg meg ikke spesielt om. Jeg klarer ikke å forestille meg en utelukkende estetisk kunst, som ikke tar for seg eksistens, subjektets dilemmaer eller TD NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 157 lidelse. Det snakkes om subjektets krise i forhold til den moderne sivilisasjons tilstand. Descartes påstand «jeg tenker, derfor er jeg» strekker ikke til lenger, derfor snakker man om smerten som bevis på at man eksisterer. Jeg kunne peke på en mellomting – en ikkefysisk smerte, en smerte som kommer av samvittighetsnag. Jeg mener at samvittigheten er identitetens fundament. Moderne kunst har som oppgave å integrere vår knuste identitet med grunnlag i samvittigheten – tenkt ikke som en handlingskodeks, men som en naturlig reeks mot ondskap. Så du mener at litteratur skal handle om moral; fortelle oss hvordan vi bør leve? JR TD Jeg prøver ikke å anslå hva sannheten er eller hvordan man bør leve gjennom diktene mine, det ligger ikke i poetens kompetanse. Jeg skulle ønske at diktet på en ikke-banal måte røpte forfatterens kunnskapstørst og vekket den hos leseren også. Det er viktig for meg å føre leseren, gjennom ordene, dit ordene slutter. Det viktigste ligger alltid utenfor, over teksten. Ingen kunst er i stand til å fortelle oss hvordan ting egentlig er, men den kan lene seg ut mot sannheten. En sannhet som er umulig å erfare, men likevel objektiv. Det tror jeg veldig sterkt på. Å benekte disse forsøkene er en form for didaktisme eller moralisering. Et troverdig dikt bør være selvironisk, og det bør sette spørsmålstegn ved sine egne erkjennelsesforsøk, vise sin utilstrekkelighet, og i siste instans kapitulere foran mysteriet. JR Denne sannheten, eller virkeligheten som diktet skal «lene seg ut mot», er den en religiøs virkelighet? Den er utenomspråklig, så det er spørsmål man ikke kan svare på. Jeg vet ikke om det er en platonsk idéverden, et Intet, et katolsk, protestantisk, buddhistisk eller muslimsk område. Det er et fellesområde, der ordene er ideelt tilpasset tingene, hvor det ikke er rom for misforståelser. Om vi kaller det en himmel eller en idéverden, spiller ingen rolle. TD Du beskriver mange hverdagsgjenstander i diktene dine. For eksempel som i diktet Trenodi fra fremtiden, der det står: «Far, hvor vil jeg nne deg, i kildevannet / frokostblandingen, brødet, jorden i potteplanten?» Hvordan fungerer disse tingene i prosjektet om å nne denne «idéverdenen»? JR De skriver seg ikke inn i dette prosjektet. Jeg lever i . århundre, jeg skriver i et samtidsspråk, jeg bruker mobilen min hver dag, går i butikkene og sender e-mail, så det hadde vært merkelig om moderne rekvisitter ikke forekom i diktene mine. Deres tilstedeværelse springer ikke ut av en fascinasjon for ny teknologi, men ut av bekymring for sannsynlighet – den aristoteliske betingelsen for kunst. Forholdet hovedpersonen i noen av mine dikt har til gjenstander er likevel ikke nøytralt. Kanskje kan man dele inn materien i en lys – den, som tjener oss og gir oss glede – og en mørk, som begrenser oss TD 158 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 og gjør oss ufrie. Denne inndelingen er ikke objektiv og fastsatt, den avhenger av oss, av vår vilje. En gang var det slik at gjenstanden tjente subjektet, den var noe uerstattelig og unikt. Nå er vi oversvømt av kopier, mørk, erstattelig materie, ting, som vi ikke kan leve uten, men som ikke forbinder oss med minner. Gjenstanden har blitt en del av oss, lik et erstattelig organ. Hvilke konsekvenser for subjektet har disse tilvekstene, at vi har fått så mange reservedeler? JR Ved å sluke, kverne gjenstander, det vil si nyte livet og konsumere, ykter man fra spørsmålene og problemene vi begynte samtalen med. Streben etter rikdom, oppsluket av varer, det fetisjistiske forholdet til gjenstandene er et ubevisst uttrykk for angsten man har for lidelsen, for nødvendigheten av å takle lidelse, for å bli gammel. Å eldes er også meningsfullt og en av livets etapper, ikke et avvik eller et handikapp. Det moderne bymennesket ykter fra de viktige spørsmålene, fra døden, ved å kverne inn varer og informasjon. For man kan også være en informasjonsslave, som vi på grunn av mengden ikke er i stand til å ta en stilling til. TD Så du skriver ut ifra et antimaterialistisk synspunkt? Den strømningen er for tiden veldig sterk i polsk litteratur. JR Det stemmer, men denne kritikken kommer oftest fra forfattere tilhørende den unge TD NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 159 venstrebølgen, som for øyeblikket opplever en blomstring i Polen. Den stopper også ved en generell samfunnskritikk, er ikke et uttrykk for idealisme og har ikke metafysiske konnotasjoner. Det onde er kapitalismen, McDonald’s, supermarkedet. En slik kritikk av materialismen er komisk og rørende naiv. poesi, dets «magi» der hvor den ikke er. Som for eksempel i de stilistiske grepene. Kunnskap om diktkonstruksjon hjelper oss å se det som beveger oss i diktet, ett eller annet sted på diktets grense, på dets «andre side». Du redigerer litteraturtidsskriftet «Topos», du skriver anmeldelser og essays til ere tidsskrifter, du samarbeider med en kulturkanal, du arrangerer litterære møter, du blir publisert i utlandet. Forstyrrer all denne aktiviteten din egen skriving? TD JR Jeg er ikke optimistisk. Selv om man assosierer Polen med poesi, moderlandet til mange store poeter, tror jeg ikke det er ere lesere her enn i andre land. Det er generelt håpløst med lesingen. Man kan ikke leve av å skrive dikt, og det enkleste svaret på spørsmålet er at jeg engasjerer meg i forskjellige litteraturforetak, i tv og radio, for å spe på inntektene, men jeg gjør det mer av interesse enn som en fast jobb. Jeg har hørt påstanden om at man ikke burde både skrive dikt og skrive om dikt, at det siste ikke gagner det første. Dette er jeg uenig i. Som om kunnskapen om hvordan en bilmotor er konstruert skulle utelukke gleden ved å kjøre bil. Det impliserer at diktning bare kan være intuitiv. Det litteraturkritiske øyet forstyrrer meg ikke i å skrive selv, det er faktisk en hjelp, for bevisstgjøringen om hvordan et dikt er konstruert umuliggjør å se diktets TD 160 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 for tradisjonen og overbevisningen om at alt er lov, fører til tekstualisme, estetisk nihilisme, hermetisme. Den nyeste poesiens kardinalsynder. Resepsjonen av diktene dine har ikke vært enstemmig, du har for eksempel blitt sammenlignet med så forskjellige poeter som Tadeusz Różewicz, Zbigniew Herbert, Czesław Miłosz, Andrzej Bursa, Rafał Wojaczek, Ryszard Krynicki, Marcin Świetlicki. Er du enig en slik tildeling? JR Hvem skriver du for? Hvordan forestiller du deg personen som leser dine dikt? JR Som en attraktiv, syttenårig jente... Nei, sånn seriøst så ser jeg lesere i alle aldre og fra begge kjønn på litteraturkvelder. Det hadde vært ulurt å denere en optimal mottager. Jeg kan ikke forestille meg ham fysisk, men som personlighet måtte det ha vært noen som forventer både seriøsitet og selvironi fra litteraturen, som behandler lesning som en leksjon i empati, forstått som medfølelse og selvdistanse. Jeg hadde ikke kommet overens med en leser som forventet at jeg skulle underholde ham. Noen forfattere hevder, at de ikke tenker på leseren når de skriver. Jeg har det på motsatt måte – jeg passer på å bli forstått, og at diktet gir leseren en sjanse. Før beskyldte jeg alle andre enn poetene selv for mangelen på interesse for ny poesi. Nå har jeg revidert den påstanden. Dagens poesi er ofte selv skyld i sin egen ensomhet. Poeter, som ikke bruker en individuell stemme, som ikke har presisert sine forventninger ovenfor litteraturen, er som Nietzsche sa, noen som «rører i sitt vann så det skal virke dypere». Bevisstheten om at poesien er noe avtalefestet, at den litterære gest er kunstig, noe som for øvrig også jeg mener, kombinert med manglende respekt Den typen sammeligninger gjør meg au, selv om det er hyggelig å bli sammenlignet med store poeter. Samtidig vekker det min mistenksomhet, skalaen vitner om kritikerenes kompetanseløshet, som prøver å denere min skrivning blindt eller hjulpet av sjablonger. Når man ikke vet hva man skal si om en forfatter, prøver man å plassere han i en gjenkjennelig kontekst, en kontekst man sjelden forklarer eller begrunner. Mange hyggelige ting har blitt skrevet om meg, men treffende, dyptloddene analyser har jeg bare lest et par av. TD Hvilke poeter føler du deg relatert til i så fall? JR Miłosz, Różewicz, Wiesława Szymborska og Herbert er selvsagt store poeter, «rasjonelle metafysikere», og selv om jeg mener Różewicz er den polske etterkrigspoesiens far, setter jeg også pris på Miłosz eller Szymborska. For meg er det alternative skoler TD og tankemåter innenfor poesien. Jeg setter størst pris på Różewicz, fordi metafysikken hans trer utover diktets ramme, mens den hos Szymborska er mer i kjernen, som det poetiske konseptets byggestein. Hos Różewicz liker jeg for mye til at det kan omtales i et såpass kort intervju. Han er for meg, sammen med Miron Białoszewski, en av de få moderne forfatterne i sin epoke. Med «moderne» mener jeg bevisstheten om tidløsheten all litteratur og kunst er senket ned i, bevisstheten om at tidligere og senere tekster er i en utrettelig dialog med hverandre. En annen ting jeg liker hos Różewicz, er at han behandler sin biogra poetisk, men lar krigen også bli et allment symbol på menneskets fall og tilintetgjørelsen av tilsynelatende evige verdier. Han skriver på mange nivåer. Legg merke til at Różewicz, når han avslører mekanismene bak massekulturen, pekende på dens drepende infantilitet, fortsatt snakker om slakten, om utslettelsen! Han beskriver et sakte, men konsekvent og effektivt mord på vår subjektivitet. Hans poetiske språk, det å velge bort grepene som ble brukt til å skjelne poesi fra prosa, er for ham en mulighet til å understreke poesiens metafysiske dimensjon, metafysisk på den dypeste, rett sagt – eneste måten: at væren er utenfor ordet, også det poetiske er utenfor ordet. Den er i språkets «sprekker» og «revner». På den andre siden av ordene. I stillheten. Og til sist – Różewicz er også den som har laget lovene for den nye, metafysiske poesien. I en tid da identiteten blir utslettet, da den enkle, naive troens nåde NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 161 er noe som tilfaller de færreste heldige, må den poetiske samtalen om det absolutte bli annerledes. Negasjonens poetikk virker for meg som en overbevisende løsning. I strid med den gjengse mening tør jeg si at det ikke er Miłosz, men Różewicz, som paradoksalt nok tok utgangspunkt i Wittgensteins rasjonalisme, som leverer premissene for samtidig og fremtidig metafysisk poesi. Som for meg betyr poesi generelt. Men nå snakker jeg støtt om bare de siste seksti årene, mens vi også har Mickiewicz og Kochanowski, som åpner min liste av forbilder. Polsk litteratur ville ikke eksistert uten disse poetene. Så hva er din idé for en poetikk, i forhold til disse forbildene? JR Et par ganger har jeg støtt på meninger om at diktene mine er lukkede, uuttalte, med et tydelig poeng. Min mening er at uuttalthet ikke ekskluderer mysterier, det lukkede kan også være åpent. Jeg liker ikke å lese tekster der det poetiske baseres utelukkende på underfundighet og det TD 162 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 usagte. Det er et billig litterært triks, der man kan garantere seg meningsfullhet uten den minste innsats. Jeg syns at et dikt bør være en tydelig og en lukket helhet, siden det poetiske er akkurat det som unnslipper den mest logiske setning, noe som ikke får plass i språket, noe som vokser – slik som Różewicz skriver «som gress i murens sammenføyninger». Bare en slikt forstått poetikk er universal. Det uuttalte henvender seg bare til leserens fantasi, mens for meg gjenkjenner man diktets sannhet først og fremst intuitivt, ikke-rasjonelt. Med andre ord – et dikt bør ikke henvende seg til det vi forstår gjennom språket, men det som vi, på grunn av språkets gebrekkeligheter, eller, fra poesiens synspunkt – velsignelser, ikke forstår, det vi ikke kan tenke, som for eksempel samvittighet. Det vi er i stand til å forstå, forstår vi vanligvis hver på vår måte. Felles for alle mennesker er bare det de ikke klarer å rasjonalisere. Når du snakker tydelig, enkelt, rent, gjennomsiktig, uten å spille på en falsk dybde, og likevel kjenner noe mystisk og bevegende, betyr det at du snakker om noe viktig – eller at du tier om noe viktig. Fem forfattere om Polen Warszawa, april . Oslo, september . av Katarzyna Sowula snakka om bestemor si. Bestemora hadde budd i ein liten landsby sør i Polen, ein underleg landsby som strekte seg ut langs ein ni kilometer lang veg. Då bestemora døydde for eit par år sidan, måtte familien, slik skikken var, bera henne frå huset hennar etter likvaken, langs vegen til kyrkja. Huset låg i den eine enden av vegen, kyrkja i den andre. Katarzyna bar bestemor si ni kilometer til grava, gjennom heile landsbyen. Var är min plats? Eg kunne heilt sikkert haoversatt intervjuaavhenne om eg ville, men eg J UST Y NA CZ ECHOWSK A gjorde det ikkje og no huskar eg bare bitar. Ho viste vegen til vodkabaren. Slitne servitørar med forkle og hetter på hovudet serverte vodka i små glas. Det var ein døgnopen bar. Na zdrowie, blei det sagt langs bardisken, glas løfta og innhaldet tømt i ein slurk. Eg haldt glaset mellom tommel og peikeng, huska at eg hadde lese ein plass at den største faren ein utsette seg for i Polen var å prøva å drikka som polakkane, at det lønte seg å ta mindre i glaset, mindre slurkar. – De har kome til rett plass, sa Katarzyna, det er i Warszawa det skjer. I Krakow er det bare duer og pensjonistar. NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 165 – Warszawa er Berlin for ti år sidan, sa ein mann i baren, han har overhøyrt oss. – Berlin er ein tilstand, sa ein annan. – Warszawa er på veg. – Na zdrowie! Ho er forfattar, Katarzyna Sowula, no skriv ho om bestemora og landsbyen familien hennar kjem frå. Ho har gått langs vegen, frå hus til hus, for å samla historier, ho har hatt med seg minidisk for å gjera opptak, dessutan far sin og ei aske vodka for å få folk til å snakka. Romanstrukturen skal ho bygga på vandringa gjennom landsbyen med den døde bestemora i kista. Frå eitt til ni på kvardagane underviser ho elevar i engelsk og fransk. Resten av tida skriv ho. Lyttar til opptak og skriv. – Eg sakna den polske maten då eg studerte i Paris, sa ho. – Og honningen til far min. Eg har bare lese nokre sider av alt det ho har skrive, det einaste som er oversatt til engelsk er ei novelle om ein død birøktar. Me snakkar om arbeidsrutiner og politisk litteratur. – Det er merkeleg, du seier at du saknar livet på landsbygda, likevel verkar det som om du ser på deg sjølv som eit bymenneske? sa eg til Katarzyna. – Eg elskar å leva, sa ho. Me bestilte ein porsjon gzik frå baren. Poteter, tomat og cottage cheese med urter. Me bestilte ein porsjon til. Og ein runde vodka til, ok. Det var tett av røyk inne i baren, gata utanfor lys og brei. Krakowskie Przedmiescie heiter ho – den krakowske forstaden, forklarte nokon. Heile den polske adelen som ytta til byen då hovudstaden blei ytta frå Krakow til Warszawa tidleg på -talet installerte seg langs denne gata. – Far min dreiv også med birøkt, sa eg. Men det var før eg blei fødd og no er han allergisk mot bistikk. – Bladhonning er best, seier Katarzyna. – Kva heiter honning på polsk? – Miód. 166 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 167 monument. Skillnaden mellan en promenad genom en främmande stad En vinter i Warszawa av av «Ge mig tid. Ge mig disciplin. Ge mig framför allt kärlek.» Ljuset är svagast närmast vattnet. Ljuset är starkast på himlen. Ljuset är det heta ljuset från explosioner långt bort eller långt tidigare. Samtidigt: strålande brudar i slöja och vitt, hetta och vitt, starkt och vitt över det breda blå vattnet och asfalten, skimret och traken, rörelsen rakt genom. Fläder och äderblom. Doften av äder och minnet av äder. En smak i munnen mellan gult och vitt. monument till de döda. parker till de levande. kyrkor. sex sklep. våningar höga hus. (Spegelbilden av solnedgången i kommersiella byggnader, exempelvis shopping-malls) stenar med gulnade kransar. (De röda och vita banden, det nns inget kollektivt minne.) Beauty academy, Kino femina, Sklep cowboyski, Gentleman´s club (the prettiest sensual girls). Triangel eller cirkel. (Hål) blondiner med mörkare rötter. (Det nns gemensamma erfarenheter.) Skillnaden mellan ett skrivande som strävar efter att inte känna igen sig och en promenad i en främmande stad. Skillnaden mellan att söka utplåning och att vara utplånad. Skillnaden mellan löften och hot. Skymningen, den oerhörda grönskan, varmt mörker som fortsätter. 168 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 Når jeg trekker gardinene til side blir jeg stående et øyeblikk og se på at vindu etter vindu lyser opp i høyblokka midt imot. Skikkelser kommer til syne og forsvinner og kommer til syne igjen. Brått slukner et av de lysende rektanglene. Så et til. Og enda et. Lik lyspærer som går. Eller også er det jeg som trykker dem ut. Innbiller jeg meg. Jeg sender beboerne av gårde. Til jobben, universitetet, legen. Jeg går ned trappene i den skitne dunkle oppgangen, kommer ut på Pulawska, novembermorgenen mørk, trakken dundrer forbi. Jeg går inn i en av de to små kolonialbutikkene i gatekrysset, er ikke stamkunde hos noen av dem, forsøker å behandle dem rettferdig. Jeg peker på det jeg skal ha i hyllene bak disken, teller med ngrene. Jeg går opp, låser meg inn i leiligheten, setter matvarene på bordet, stiller meg i vinduet igjen, ser på den åpne plassen. Tykke gamle damer i tykke forede kåper vagger rundt med tykke små hunder i bånd, slipper dem løs, ser på at de roter og snuser rundt i gresset, venter utålmodig. Gresset er halvhøyt, pistrete, her og der en våt trestamme, smale gangveier med løs og ujevn brostein, nettinggjerder. En lav falleferdig garasje står og lener seg mot en husvegg, ved den andre kortveggen tre overfylte søppelcontainere, på bakken står poser med søppel, plastasker ligger spredt. NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 169 Jeg begynner å legge merke til damer med hund i Warszawas gater. Som oftest er det bare damen og hunden, hunden liksom i stedet for noe, hunden liksom en erstatning for noe, noe som kunne ha vært der, noe som ikke er der, noe annet. Husker det samme synet fra dagene gatelangs i Petersburg: Mennene borte, mennene døde i krig, mennene forsvunnet på bunnen av en aske, mennene sendt til Sibir. Tilbake gamle damer med hund. De er ikke alene, de er to, menneske og hund, men det er som om mennesket og hunden i sin tosomhet bekrefter hverandres ensomhet. Warszawa, en vinter i Warszawa: Warszawa er nøyaktig slik jeg hadde forestilt meg: grå, fuktig, tåkete. Og veldig fotogen. Ikke på den måten forfall er fotogent, heller ikke slik stygge urbane landskaper er det. Warszawa er ikke stygg, selv om mange synes det, ja selv om polakkene selv synes det. Hele tiden snakker de om Krakow. Jeg foretrekker Warszawa; kaoset, bruddatene, det ikke sammenførbare hele tiden ført sammen. Motiver hvor enn jeg snur meg: I de rettlinjede gateperspektivene, i parkenes store åpne ater, i de fuktige murfasadenes blasse farger. Få skarpe farger, mer mellomfarger, mer pausefarger, mer farger som venter på neste strøk. Om kveldene balanserer jeg på smale fortau mellom langarmede kvinner med overfylte handlenett. Sammenklemte menneskemasser farer forbi oss i mørket på de opplyste sporvognene. Lyktene svever forbi i tåka som utytende måner bak opprørte nattehimler. Så letter det. Så sol. En dag slår det plutselig inn: Jeg bor i en østeuropeisk by. Det var noe som lugget, noe jeg ikke forsto. Jeg har aldri bodd i en østeuropeisk by før. Jeg har reist gjennom dem, kun. Jeg forstår ikke språket, store deler av dagen lever jeg som inni en hule, ser ut på livet gjennom vinduet; studenter med store svarte kunstmapper, lukeparkering, en dag stanser en hel prosesjon i mørket utenfor vinduene mine, det er levende lys, Jesus og 170 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 jomfru Maria, fakkeltoget resiterer og synger. Jeg ser, men får ikke kontakt. Jeg benner meg inni en hule, en gjennomsiktig hule, mellom meg og verden en glassvegg. En dag står vi på bakkekammen over de romantiske smale veitene nedenfor gamlebyen, ser på den mørke sakteytende elven, den pistrete vegetasjonen på breddene, ser mot den andre siden, bredden der russerne sto. Russerne hadde rykket fram til bredden av Wisla østfra, men der stanset de og ble stående og se på at nazistene slo ned Warszawaoppstanden, brente ut husene, drepte deres menn. Hadde ikke sovjeterne lovet å bistå polakkene i kampen mot den tyske okkupasjonsmakten? Russerne står og ser på, polsk kollektivt minne, polsk nasjonalt traume. Etterpå krysser russerne elven og rykker inn i de rykende ruinene, kvitt de brysomme polakkene. Tyskerne har gjort jobben. Jeg lytter til min sidekvinne. Jeg lærer meg å huske at det var to oppstander, først den jødiske i ghettoen, så oppstanden i . Viktig å holde dem fra hverandre, viktig å ikke blande dem sammen, viktig å ikke redusere dem til bare én. Vi går oss fast i gater som er sperret på grunn av lminnspillinger. Vi går rett inn i den andre verdenskrig, hodestups inn i en fargeløs folkeoppstand under kommunismen. Vi sitter i kinosalen på bymuseet og jeg får det tolket. Bilder av mellomkrigstidens Warszawa ruller forbi øynene våre, bilder av Warszawa før ødeleggelsen. Gråter hun? Glade mennesker, mennesker i lette sommerklær, parkenes svart-hvite grønske, inntrykket kosmopolitisk, inntrykket det samme som da jeg så lmruller fra det gamle Sarajevo. Se det gamle Warszawa, og vite at Warszawa er borte. Streife gjennom gamlebyen og vite at det er en kopi man streifer igjennom. Komme ut på de åpne feltene, de fortsatt åpne feltene. Se skyskraperne som skyter opp. Se de assende betongfasadene ved siden av de fargelagte kommunisthotellene ved siden av atene i glass NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 171 og stål, som speiler kaoset. Nettet av ganger under sentralbanestasjonen som menneskemassene velter gjennom. Lukten av bakverk fra trange avlukker i veggene, grillet kjøtt, glanset papir, lyden av togene som kommer og går, dragsugene. Vi spiser middager i trange ettroms leiligheter høyt oppe i boligblokker. Katyn. Ikke en middag uten dette Katyn. Jeg trekker gardinene fra, beboerne trekker dem for. Sjokkert, indignert, da jeg får vite om pogromene i Polen etter andre verdenskrigs slutt. Jeg visste at jøder ble jaget fra landet i . Men drap på jøder, fordi de er jøder, etter at krigen er over, i landet som innenfor sine grenser hadde Auschwitz? Polen er ikke et enkelt land. Når vi går gjennom museene og galleriene: det tilbakeholdte, det forknytte, det famlende og forsiktige. Det er som om polakkene ikke våger å slippe seg helt løs. Eller slipper seg løs på helt gale måter. Julaften ankommer vi sist til midnattsgudstjenesten og må stå i midtgangen i kirka. Plutselig går menigheten ned på kne. Som den eneste i det smekk fulle gudshuset blir jeg stående. Jeg kan ikke knele for noe jeg ikke forstår. Presten synger, menigheten synger. Jeg står som en påle, en rødmende påle, panna våt av svette. Må det vare så lenge? Endelig reiser menneskene seg. Men nå kommer en kappekledd kirketjener svevende mot oss bærende på en kollektbøsse. Jeg møter ikke blikket hans, ser bort, rødmer igjen. Jeg gir ingen penger. Men hvorfor har jeg trengt meg inn i gudshuset deres, og på julaften? Nyttårsaften, vi drar på ball. Lang busstur vekk fra lysene i Warszawa. Vi tråkker i nskoene i grøftekanten langs en sterkt trakkert veibane. Endelig lyser et hus opp mellom trærne. Trengsel inne. Gammel polsk adel. Det danses hele natten, par i tenårene, par i femtiårene, par i alle aldere. De er fabelaktige. Dette kan de, for dette har de lært. Koder, etikette. Ingen vits å være veggpryd 172 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 her. Kan du ikke danse, så blir du ikke gift. Dansegulvet er møtestedet. Syttitallsdisko, polske poloneser, tjuetall og Charleston. Står og betrakter de elegante bevegelsene og tenker at ballene hos Jane Austen handler om det: Hvordan bli gift? Jeg er i Polen i som akkurat nå blir . Men egentlig langt tilbake i tid. Plutselig har også jeg hund. Jeg er alene i leiligheten, men sammen med hunden. Den ligger på et pledd på gulvet. Jeg sitter ved kjøkkenbordet, skriver. Vi ser på hverandre. Da jeg drikker kaffe og spiser sjokolade, vil også den ha. Den får. Den får mer. Om kvelden ringes vi. Hvordan det går med hunden? Jeg sier jeg har funnet ut hva hunden virkelig liker. Sjokolade. Sjokolade! Hunder kan dø av det. Jeg er skrekkslagen, ligger våken og lytter til nyanser i hundens pust, redd for at den plutselig skal stanse. Som vanlig vil den opp i sengen. Jeg vil ikke ha den i sengen, men nå får den. Jeg går med hunden over de fuktige løvdekte gressmattene. Så lett den er å glede. Når jeg løper med hunden, blir den ekstatisk. Etter hvert forstår jeg at det er bestemte steder i parkene, særlig i den nærmeste parken, den liker spesielt godt. Den skal alltid bort til en gruppe piletrær, så skal den rote i en bakkehelling, så skal den stå på et utsiktspunkt. De samme piletrærne og den samme bakkehellingen og det samme utsiktspunktet. Hver gang. Jeg betrakter den. Jeg tenker at jeg alltid har likt katter, alltid mislikt hunder. Hunder lukter, driter på fortauene, drar byens smuss inn i husene, etterlater seg hår, krever plass, lager lyd, må luftes, er klengete og underdanige, krever oppmerksomhet. Kattene er derimot selvstendige, gløgge, renslige. Kattene klarer seg selv, slik jeg klarer meg selv. Kattene setter grenser, vil ofte være i fred. Kattene går sine egne veier. Jeg ser meg selv i kattene. Men når man lever tett innpå en hund, som må luftes, så lærer man seg jo. Og man får tanker. I mine dager med hund i Warszawa begynner jeg å tenke at mennesker som dras mot hunder, hunde- NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 173 mennesker, er annerledes enn mennesker som tiltrekkes av katter, kattemenneskene. Hundemenneskene behøver oppmerksomheten hunden gir dem. De behøver at hunden lyser opp når de kommer hjem, hopper på dem, slikker dem med tunga. For kattemennesket er det annerledes. Kattemennesket respekterer kattens integritet, fordi han har grenser og ikke vil bli kommet for nær selv. Kattemennesket vil være fri, vil møte katten når begge kan møtes, hvis begge vil. For ofte vil ikke kattemennesket, og ofte vil ikke katten. Katten vil være i fred, kattemennesket vil være i fred. Men de liker å være i samme rom. De liker å se på hverandre. De liker å stryke eller bli strøket. Når begge vil. Hunden har behov, eller krav, som hundemennesket må fylle, og hundemennesket har behov hunden nnes for å fylle. Katten krever ikke på samme måte. Heller ikke kattemennesket krever noe av katten, og katten skulle ikke tillate krav, katten og kattemennesket ferdes i hver sine sirkler, som av og til sneier borti hverandre. Hundemennesket tror det kan prate med hunden, og hundemennesket behøver denne samtalen. Kattemennesket aksepterer at han er et menneske, katten et dyr. Hundemennesket forstår ikke katten, vet ikke hvordan hun skal nærme seg katten, snakke med katten. Kattemennesket forstår ikke hunden, forstår ikke kravene og behovene hunden har. Han er vant til kattens selvstendighet, han er vant til at katten klarer seg selv, vil være i fred, men og av og til sammen, alene sammen. Kanskje har kattemennesket skjønt menneskets ubotelige ensomhet, kanskje forsøker hundemennesket ustanselig å overskride den. Kanskje kan ikke kattemennesker og hundemennesker leve sammen. Jeg oppdager det ved en tilfeldighet. Jeg nner en pinne på bakken i parken, kaster den av gårde. Jeg har sett at det er slik man gjør. 174 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 Hunden gal av glede. Styrter av gårde etter pinnen, biter, kommer tilbake med trebiten mellom tennene. Jeg forsøker å ta pinnen, eller la hunden overrekke meg den, så vi kan fortsette å leke, nå som vi har det så bra. Men nei, hunden vil ikke slippe pinnen. Jeg sliter og drar i den, men pinnen er ikke til å rikke fra hundemunnen, jeg blir redd jeg kan skade tennene. Dumme hund! Hvordan kan vi leke når du ikke vil gi meg tilbake pinnen? Jeg begynner å gå bort fra hunden, irritert. Den følger etter. Jeg nner en ny pinne. Den viser seg å være like bra. Hunden slipper den gamle, løper etter den nye. Slik holder vi på. Kaste og løpe. Så går jeg lei. Hunden er alt annet enn lei. Den styrter like nyforelsket etter pinnen hver gang, kommer lykkelig tilbake. Så bestemmer jeg meg for at det er slutt, at vi skal gå hjem. Jeg fester halsbåndet. Hunden lar meg feste båndet, men nekter å gå. Den legger seg på magen, beina rett ut, forurettet hundeuttrykk, jeg ante ikke at hunder kunne få til så overbevisende skuffede øyne. Jeg får dårlig samvittighet. Vi kaster litt til. Likevel må jeg slepe hunden med meg hjem. Neste gang vi kaster pinne nner jeg på et triks. Problemet har vært at så lenge pinnen er synlig, eller jeg forsøker å kaste den vekk, for å markere at leken er over, så tror jo hunden at leken fortsetter, for leken består jo nettopp i å kaste pinnen. I stedet legger jeg pinnen opp i et tre, gjemmer den i et greinfeste. Da er alt greit. Dumme hund. Jeg kommer på nikk med mennesker som lufter hunden sin, lærer meg de andre hundene, overvåker kontakten mellom hundeeierne. Hva snakker de om? Det er som en subkultur. Lufte hunden, la hundene snuse på hverandre, si noen setninger (om hva?), gå videre. En dag vi vandrer i parken biter hunden min nesten hull på en hund så liten som en rotte som ruller rundt i gresset. Jeg er mer forskrekket enn damen med lillehunden. På trikken legger jeg merke til hvordan mødre trekker de små barna sine unna hunden, jeg blir brydd, ille til mote. En dag løper hunden etter og skremmer opp et ekorn og en and. Jeg må sette meg på en benk i nær- NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 175 heten, roe ned skamfølelsen. Da vi senere passerer et ekorn som ligger dødt på bakken ved foten av et tre, ser en mann strengt på meg. Hunden bringer oss i farlige situasjoner. Det som for hundeeieren er lek og kjærlighet, er for meg ubegripelig. Jeg forstår ikke hva jeg og hunden har sammen. I februar reiser jeg til Norge noen dager, og mens jeg er i Norge, får jeg telefon fra Warszawa: Hunden er død. Først ble den bare helt kald. Så svakere og svakere. Så drosje til dyrlege. Så død. Intense bølger av skyld: Jeg har tatt livet av hunden. Jeg klarte ikke å elske den. Jeg gav den ikke nok kjærlighet. Jeg reiste fra den. Den døde i Warszawa. Bruno. En nattforestilling. av Det var midnatt. Tidlig nittitall. Jeg svaiet inn i et hus i Kazimierz, den jødiske bydelen i Krakow. En blek, forfyllet ung mann sto i døra. Huden under øynene hans var to mørke slag i det hvite ansiktet. Han slapp fra seg små, trette sukk, som om han ville synke sammen og falle over alle og enhver i løpet av sekunder. Barbara, min polske sviresøster, hadde servert meg små glass med jødisk vodka hele kvelden. Idet vi forlot leiligheten hennes, rett før midnatt, jamret en venn av Barbara en gammel sang inn i øregangene, og sangen fulgte oss, tett og lav, som om den var hentet inn fra den mørkeste, særeste avkrok av Polen. Vi skulle vært et helt annet sted i Polen, i en provinsby, med lummer natt, falleferdige rønner, sydamer, gresshopper og en visnende, men altomfattende far. Ulingen av streifende hundeokker skulle trengt inn fra den søvnløse natta rundt oss i Drohobycz. Drohobycz. Det var der han bodde. Bruno Schultz. Byen hvor en Gestapo-soldat meide ham ned en novemberdag i . Bruno med et brød under armen som segner sammen på brosteinene, den forskremte jøden Bruno S. som etter et par års kunststudier i Lemberg og Wien hadde vendt tilbake til fødebyen. Det var her han skrev om Adela, de blå dyp, kanelbutikker, sorte elver, sanatorier, gjenferd, alvorlige farger, billedstormende netter, gårdsrom og svalganger. Hvorfor lyser husene i det 176 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 177 mørknende landskapet? Jo mørkere de brusende parkene blir, desto hvitere trer veene frem, lyser uten sol gjennom de hete reeksene fra den svidde jorden. Hundene løper omkring og værer. De har fått ferten av noe og leter opphisset i de lodne buskene. Et eller annet sted forberedes noe skremmende og forferdelig; barometeret faller katastrofalt, luften er ladet av elektrisitet, duften av hyll bedøver parkene. Jeg sto i et hus i Krakow og fortapte meg i forestillingen om Drohobycz i landsdelen Galizia. Den jødiske vodkaen som er sterkere enn all annen sprit, fortsatte herjinga denne kvelden. I løpet av natta skulle den svømme videre med oss i den besynderlige forestillingen vi alle var en del av. Den unge mannen som sto i døra ved midnatt, falt aldri over noen av oss. Iblant, når han trodde at ingen så, strakte han armene opp mot det skitne taket og gjespet, før han fortsatte å hviske, liste og geleide, lavt og inntrengende, på teatralt polsk. Vi kom stadig dypere inn i huset, til trange, assende rom, åpne stuer, trappeavsatser, kjellerstup. Bruno forgreinet seg den natta. Han satt på en krakk og gråt, krumt. Det lille ansiktet var fordreid, tilsidesatt. En kvinne strøk forbi. Rett før hadde hun ligget utstrakt med Bruno ved føttene. Hun kastet på håret og kneiste med nakken. Siden sto Bruno på en provisorisk scene, og de brune buksene slang rundt hoftene mens han leste utdrag fra Avhandling om mannequiner. Barbara oversatte. Glimt av en truende Adela, oleandre, konfetti, et dovent snøvær av store, rosa blomsterklaser, gjenfortalt uten skumring av en far i alle rom, usikret, søvnig, besatt. Det må ha vært tidlig på morgenen da jeg så den virkelige Bruno. Han lå i en seng, med en mann. Jeg tror de sov sammen der, halvnakne, med åpne munner. En drøm, skyformet, lå orlett over Bruno, som endelig tok pause fra verden. Warszawa av Blankheten, eller er det hvitheten mellom brosteinen Arkitekturen endrer hukommelsen, kulissene konstruerer minnet Krig er et begjær; legger deg øde i ti til femti år. I byen har du sett tre blinde og en baby med et kromosom for mye Den brune tette luften i skyggen av bygningene, byen glemmer også deg. Det er ingen skam ikke å høre hav, «all streets are leading to the baltic sea» *** Natt Ingen forsoning. Byene en etter en skam og glemsel. Warszawa. Destruksjonen legger deg øde i rekker av år, av sorger Arkitekturen endrer minnet Fasadene er som ansiktene: vi må opprette dem for å huske Ingen kropp som tillater fred. 178 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 179 AGATA TUSZYNSKA ble født i Warszawa i 1957. Hun er utdannet innen teatervitenskap. Hennes litterære produksjon spenner vidt, fra poesi til reportasjer og biografier. Hun har blant annet skrevet en biografi om Nobelprisvinneren Isaak Bashevis Singer, som er av polsk-jødisk herkomst. Hun er tidligere oversatt til engelsk, fransk, russisk, hebraisk og spansk. utdrag, oversatt av I En familiehistorie preget av frykt binder hun sammen sin familiehistorie fra morssiden og farssiden. Hun har foretatt grundige undersøkelser for å prøve å avdekke sin egen historie som også må sees i sammenheng med Polens historie. Tiden før og under krigen blir sett i sammenheng med etterkrigstiden. Hun gir oss et interessant bilde av det flerkulturelle Polen som i mange år ble forsøkt holdt skjult, samtidig er denne boka en sterk, personlig beretning. Her foreligger begynnelsen på første kapittel, oversatt av Anne Walseng. Hemmeligheten Denne boka har jeg hatt i meg i ere år. Slik som den hemmeligheten. Fra det øyeblikket da jeg kk vite at jeg ikke er den jeg trodde jeg var. Fra det øyeblikket da moren min bestemte seg for å fortelle meg at jeg er jøde. Jeg var nitten år, men det tok tid før jeg forsto rekkevidden av disse ordene, og hvilke konsekvenser de ville få. Det gikk minst ti år før jeg begynte å venne meg til tanken og enda noen år til før jeg formådde å gjøre noe med den. Jeg vokste opp i en polsk familie. Lenge levde jeg med en schizofren splittelse, og klarte ikke å bringe den fryktelige sannheten, slik jeg så det, frem i dagens lys. Denne boka er en nedskrivning av min historie. Jeg ble født i Polen, i Warszawa, tolv år etter krigens slutt. Jeg hadde blå øyne og lyst hår, noe min mørkøyde og mørkhårede mor fremviste en uforståelig stolthet over. NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 181 I dag vet jeg at hun ville ha et polsk barn, av frykt for at det skulle kunne få en lignende skjebne som den hun selv kk. Selv om krigen tilsynelatende tilhørte fortiden i det nye sosialistiske Polen, der alle skulle være like, bestemte hun seg for å skjule sitt opphav. barnet en byrde som det ikke kunne bære. Hun ønsket ikke at datteren skulle vokse opp i frykt og med en følelse av urett. Hun mente at det var riktig å ta opp det temaet når hun selv kunne bære det og eventuelt forsvare seg. Vi er hukommelse. Det vi husker. Og det som andre husker om oss. Hun hevder at hun fortalte meg det da jeg fylte nitten år. Jeg har ingen grunn til å ikke tro henne. Stadig oftere tenker jeg at vi er enda mer det vi ikke husker. Det som vi glemmer. Det som vi i selvforsvar stryker ut av hukommelsen. Vi kjenner det ugyldig for at det skal være enklere eller lettere; for at det ikke skal gjøre vondt eller minne oss på det smertefulle. Enhver familie har en historie. Mange polske familier har tragiske historier. På den tiden var det ikke alltid man fortalte barna sine om sine egne opplevelser under krigen, deltagelse i konspirativ virksomhet, AK, deltagelse i Warszawa-opprøret eller i kamper i skogen. Først etter ere år begynte de å fortelle om disse opplevelsene, både om lidelsene og om heltemotet. Det bygget bånd mellom generasjonene og ga gjensidig styrke. Men min mors opplevelser hørte ikke til den gruppen. Det var noe mer. Mye mer. Ikke bare graden av lidelse, men også når det gjaldt konsekvensene. Det var ikke noe å skryte av, forbinde med noe eller lære noe av. Verken dødens heroiskhet, patriotiske forbilder eller tradisjonenes opphøydhet eksisterte, heller ikke håpet for fremtiden. Det var noe som måtte skjules. Dette noe. Jeg husker ikke når moren min fortalte meg at jeg er en jøde. Jeg husker verken dagen, eller årstiden, om det var ved bordet eller vinduet, heller ikke tonen i stemmen hennes eller innholdet i ordene hennes, husker jeg. Jeg husker ikke noen slik samtale. Husker ingenting. Kanskje hun fortalte at hun under krigen gjemte seg i en kjeller. Det behøvde ikke å bety noe mer, mange polakker gjemte seg i kjellere eller på andre skjulesteder. Kanskje hun fortalte at hun måtte ykte for tyskerne, i likhet med polakker som ble forfulgt av tyskerne og arrestert i razziaer, skutt på gaten eller i skogen, sendt til leire. Jeg husker ikke hvordan hun gjorde det, men hun begynte sikkert ikke med forfølgelsene og muren, eller kjennemerket av gult stoff. Hun begynte med å fortelle meg historier. Først om gardinen. Senere om muffen og om drosjen ved gettoens murer. Ikke med en gang. Litt etter litt. For at det skulle være lettere. Hun ønsket ikke at jeg skulle ha noen byrde. Hun var lykkelig over å ha født en pike med blå øyne og lyst hår. Piken hadde en polsk far. Hun oppdro meg til livet i dette landet. Hun ville ikke gi dette 182 | utdrag fra NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 Det gikk ere år før jeg fant styrken i meg selv til å ta dette innover meg. Til jeg lot det trenge inn i bevisstheten som tidligere hadde skjøvet det vekk. Jeg trengte tid, før jeg kunne ta i mot. Jeg klarte fremdeles ikke å akseptere det, men kunne vurdere en slik mulighet. Det skjedde da det hadde gått ti år til. Eller har det skjedd? Kan jeg si om meg selv at jeg er en jøde? Nei. Fortalte virkelig moren min sin krigshistorie? Fortalte hun det, eller bare ønsket hun å fortelle det, men hadde ikke krefter til å gjøre det? Nei, det er ikke endskap man får inn med morsmelken. Det er angsten man arver. Om skinnkåpen. En skinnkåpe må luftes. Særlig en slik n skinnkåpe som er laget av gråverk. Ja, spesielt en skinnkåpe som i ere år har lugget, oppbevart på arisk side. Da mamma med sin mor kom ut av gettoen og bodde på det første gjemmestedet, gikk de ut og spaserte om kveldene. De var redde for at noen skulle se dem og angi dem, men de ville få litt frisk luft og strekke på beina. Bestemor ville også lufte skinnkåpen. Men den hadde allerede begynt å bli morken. En skinnkåpe blir fortere ødelagt enn et menneske. Med tungt hjerte lot bestemor den bli delt opp til kraver. På et bilde tatt i Zakopane etter krigen, har moren min en muffe fra denne skinnkåpen som ikke lot seg redde. Om gardinen. Denne historien er egentlig en historie om salt. Mamma og bestemor gjemte seg i en liten leilighet på Krasinskigaten nr. 18 i samme område de hadde bodd før krigen. Hos to søstere som jobbet som tjenestejenter i nabolaget. De gjemte seg i en alkove på kjøkkenet. Bak et forheng. Forloveden til Helena, den ene av søstrene, kom på besøk. Hun kokte grynsuppe til ham, men saltet den ikke. Han klaget. Hun gikk for å låne salt hos naboen. Da fant han ut at han skulle lete etter salt selv. Bak forhenget. Mamma var tolv år og holdt pusten. Moren hennes holdt forhenget oppe, men han oppdaget dem, og de måtte ytte ut. Hvis suppen hadde vært for salt, eller bare tilstrekkelig salt, kunne de ha blitt bak forhenget enda en stund. Helt til noen trengte en hammer eller en bolle, for de ble også oppbevart der. Hvis forloveden hadde villet, kunne han ha sendt dem til Gestapo med det samme. Hvis … Hvis det i det hele tatt stemmer at hun fortalte dette, må hun ha fortalt det i tilfeldig rekkefølge. Historien om drosjen, selv om den handlet om det som skjedde først, egnet seg ikke til å bli fortalt først. Kanskje den ikke burde blitt fortalt i det hele tatt? 184 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 utdrag fra Da mamma kom ut fra den stengte bydelen der jødene bodde og over til den andre siden av muren, var det sommer. En kald dag i august. Regnfull. Den vesle jenta med de mørke ettene hadde ere par stripete strømper på seg, og to kjoler, den ene oppå den andre, og en mørkeblå kåpe med krage og et skaut knyttet under haken. Hun gikk sammen med moren sin som holdt henne hardt i hånden. De skulle gå gjennom rettsbygningen ved Lesznogaten. Hun visste at hun måtte gå med bestemte skritt, uten å nøle, og hele tiden der det var mennesker, det var best. Slik som alle de andre, både jøder og ikke-jøder, måtte de late som om de hadde et ærend, opp trappen, bortover korridorene og trappen ned. Bare det. Alt det. Møysommelig. Hun merket ikke at moren fjernet armbindet. Ingen lot til å legge merke til det. Hun husket ikke ansiktene på de menneskene som vokste opp omkring dem. Noen menn og en kvinne, også med skaut som det stakk ut hårtuster fra. De var redde for tyskerne. Men det var ikke tyskere. «Jøde, gi oss alt du har,» hørte de. «Ellers sender vi dere til Gestapo.» De krympet seg, som om de var tatt på fersk gjerning. Bestemoren min prøvde å forsvare seg, nekte for noe, forklare ett eller annet, til slutt trygle og be. Ingen av delene ga resultater. Da kom det en drosje kjørende. En polsk drosjekusk med store barter forsvarte dem. «La nå denne kvinnen være i fred,» ropte han. «Hva er det dere vil henne? Ser dere ikke at hun har et barn med seg som er halvdød av skrekk?» «Sett dere inn!» sa han henvendt til dem. I all hast hoppet de inn i drosjen. Moren oppga adressen som var avtalt tidligere. I stemmen hennes var det mer enn bare lettelse. De dro av gårde. Jenta holdt seg fast i kåpen hennes da de kjørte forbi de neste gatene. De kjørte lenge. De kjente ikke igjen byen, de hadde aldri kjent den særlig godt. Det ble mørkt. Utstillingsvinduene funklet. De passerte trikker og sorte, tyske biler. Et muntert selskap NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 185 kom ut fra restauranten på hjørnet. Damenes pyntede hatter så ut som om de kom rett fra modisten. Litt lenger bort, på den store plassen ved kirken, sparket noen gutter ball. Byen var opptatt med seg selv. «Verden slutter ikke ved Umschlagplatz,» tenkte de begge to. Drosjen kjørte inn i Szuchalleen, like etterpå stanset den foran Gestapos kvarter. Drosjekusken snudde seg på setet: «Jaså? Trodde du det, din jøde, at jeg ikke ville ta deg med dit du hører hjemme?» Han smilte mens han dyttet dem mot sideinngangen. Polsk politi ventet på yktningene fra gettoen. De stengte dem inne i et lite rom og krevde penger. Angsten var sterkere enn noen annen følelse. Bak døra hørtes tyske stemmer og lyden av støvlene deres over gulvet. I gettoen betydde det døden. Jenta så at moren tok av seg ringen og gifteringen, og til slutt armbåndsuret. Så begynte kvinnen uten et ord å kneppe opp kåpen. Hun tok tak i strømpebåndet. Hun sket frem tjuedollars mynter i gull som var sydd inn i et lerretsstykke, den ene etter den andre. Den første, den andre, den tredje og la dem på trebordet. Den sjette. Nå sto de begge helt ubevegelige. «Lite,» sa en mannsstemme. «Lite». Mer hadde de ikke. Hun spurte om hun kunne få ta en telefon. De rådførte seg litt med hverandre og nevnte summer som kk det til å gå rundt i hodet på jenta. Moren gjentok dem med matt stemme i telefonrøret. Hvem snakket hun med, hvem kunne betale så mye for oss? Hun kom til å tenke på en person, mannen til tanten som hadde ordnet med ukten deres fra gettoen. De avtalte sted og tid. Det ble sendt penger til den oppgitte adressen. De var på den ariske siden. Denne historien lever i meg mot min vilje. Den gjentar seg og kommer frem i nye versjoner i drømme. Den kommer igjen og igjen. Jeg klarer ikke å frigjøre meg fra den. 186 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 utdrag fra I drømmen er det jeg som er piken med de stripete strømpene. Skautet som er knyttet under haken er sikkert mitt, det har samme fargen som havet. Kanskje jeg også holder i et spann fylt med sand. Jeg sparker ikke til en liten stein, slik som de andre jødiske barna med mørke øyne, og i drømmen undrer jeg på hvorfor jeg ikke gjør det. Øynene mine er jo mørke og tilstrekkelig engstelige. Jeg må skjule dem. Jeg går sammen med mamma. Det er ikke alltid jeg vet om det er moren min, eller hennes mamma, min bestemor, som jeg ikke kjente. Unaturlig rett i ryggen, hun klemmer hånden min. Den kalde sola skinner. Vi går med jevne skritt, selv om jeg har lyst til å løpe. Løpe og skrike, som om jeg etter ere timers vandring rundt i en mørk skog plutselig har kommet til en lysning. Luften på den andre siden smaker annerledes. Den betyr liv. Jeg vet hva som skal skje, har hørt mange lignende historier. Jeg husker ikke ansiktene til disse menneskene som vokste opp foran meg som enda en mur. Jeg tenker på jenta, ingen hadde advart henne. Hun er tolv år og er redd for tyskerne. Men dette er ikke tyskere. «Jøde, gi oss det du har,» hører de og hører vi. Så den metalliske lyden av ordet: Gestapo, Gestapo, sta, po … Et smell. En felle. Jeg kjente ikke til dette ordet den gang jeg var på samme alder. Bøkene om krigen var enda ikke skrevet. Jeg stiftet bekjentskap med dem senere, selv om jeg stadig bar på et spann med sand. Mamma, eller kanskje det er bestemoren min, skjuler ansiktet i hendene, som et barn, og sier om igjen og om igjen: «La oss være, la oss være …» Jeg klarer ikke å røre meg. Jeg ser på dem. Etter hvert gjenkjenner jeg følgende ansikter … til naboer, bekjente, venner. Jeg ser dem inn i øynene. Jorden åpner seg ikke. Da kommer drosjen kjørende. Drosjekusken har barter, polske barter, slik som min jødiske oldefar, Henryk, fra Przedrynek i Leczyca. Han beveger dem attpåtil NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 187 på samme måte som ham, da han hadde barnebarnet sitt, moren min, på fanget og sang en sang for henne om fru byggmesteren og papirskoene hennes. «La den kvinnen være,» brøler han. «Hva er det dere vil henne? Ser dere ikke at hun har med seg et barn som er halvdød av skrekk?» Med en armbevegelse inviterer han oss inn i drosjen sin. Hesten ler. Men det er ikke bestefar Przedborski, det er den polske broren hans. Ikke uten omkostninger bodde de under samme tak i mange generasjoner. I dette husets navn, felles gjennom to århundrer, i dets polske navn, kan han ikke tillate at det blir begått urett mot oss. Han tar oss under sine beskyttende vinger og så ruller den forheksede drosjen over Warszawas brolegning og kjører oss, kjører oss, kjører. Nå skal bestemor akkurat til å komme med sine klossete takksigelser, de halvkvalte ordene som er fulle av skam og takknemlighet og enda noe mer, det skal akkurat til å skje da vi plutselig svinger brått. Sanden renner ut av spannet mitt. «Spannet,» tenker jeg, «hvor har jeg dette spannet fra?» Et timeglass kanskje, sanden som måler tiden. De siste tider. Vi nærmer oss alle Szuchy. «Trodde du det, du jøde, at jeg ikke ville levere deg der hvor du hører hjemme?» utdrag fra Hadde jeg hatt krefter nok, slik andre hadde, til å gjemme henne i skapet mitt eller på loftet. Selv når jeg ikke hadde mer penger igjen, og det ikke var noe mer håp. Det enkleste er å ikke tenke på alt dette. Var det slik det var, mamma? Hva kan jeg gjøre med denne drømmen, tenkte jeg. Hva kan jeg gjøre med denne historien? Livet har sin pris, man må betale for det, kjøpe seg fri. Det holdt ikke med forlovelsesringen, gifteringen, gullklokken eller gullmyntene som var sydd inn i strømpebåndet. Mor og datter kk en sjanse til. En rik slektning. Det er ikke alle som har en rik slektning. Velkommen til den ariske siden. Selv etter at jeg har våknet, holder jeg denne jenta i hånden. Jeg forsvarer henne overfor de polske brødrene. Senere tenker jeg over hvordan jeg selv ville ha vært overfor henne. Lurer på om jeg ikke ville ha vært redd for å leke med henne på gårdsplassen min, om jeg ville ha gitt henne brødskiven min med sukker på om kvelden. 188 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 189 Mellom blokker og fraktaler i Bucures¸ti Steinar Lone intervjuet av A U D U N 16. JUNI [2003] Kort møte med Steinar, ver- ken så høy eller blond som jeg husket ham. «I Norge og Sverige er Nostalgien en cult book. Du har et veletablert renommé.» Og videre: «En norsk forfatter har sagt at du kommer til å lide Kafkas skjebne: Du vil først bli oppdaget etter at du er død …» Men som jeg så mange ganger har sagt, har jeg i årevis vært det motsatt av Kafka: Ulykkelig i lykke, noe som – det er det eneste jeg fortsatt håper på – på en merkelig måte kunne være det samme. LIN DHOLM I mai besøkte den rumenske forfatteren Mircea Cărtărescu Norge, i forbindelse med utgivelsen av Venstre vinge (første bind i Orbitor-trilogien, hvis siste bind utkom i Romania i fjor) og essaysamlingen Europa er formet som hjernen min. Et intervju gjort under besøket på Lillehammer står å lese i Vinduet /. Steinar Lone, Cărtărescus norske oversetter (som gurerer i dagbokutdraget over – den navnløse forfatteren er Stig Sæterbakken), var tidlig ute med å få norske forlag interessert i forfatterskapet: Travesti kom i Bokvennens Nye tendenser-serie allerede i , og Nostalgien i . Andre bind av Orbitor er planlagt for utgivelse i . Etter at intervjuet med Cărtărescu var over, ga det seg selv at jeg måtte følge opp ved også å snakke med Lone – en samtale som resulterte i det følgende intervjuet. I Romania er det kommet to bind med dagbøker fra Cărtărescus hånd, ett skrevet mellom og og ett melAUDUN LINDHOLM 190 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 lom og . Hele dette tidsrommet arbeidet han med Orbitor. Hva forteller dagbøkene om arbeidet med trilogien? Det er mengder av spennende observasjoner og kommentarer til Orbitor i dem, og ikke bare til skriveprosessen. Dagbøkene er svært litterære, de er helt tydelig skrevet for å publiseres. Mange steder har han notert ned drømmer eller hverdagslige opplevelser, som så er blitt inkorporert i romanene. En tiltagende mistrivsel blir tydelig utover i dagbøkene; han føler seg mer og mer som en outsider i det litterære miljøet i Romania og Bucureti. På én side kan dette være kokettering med forfatterrollen, men det er også tydelig at han skriver mer og trives best når han har stipendopphold i utlandet. Bind to av Orbitor, Kroppen, er skrevet under en lengre periode i Nederland og Tyskland, mest i Berlin. Han er stadig i tvil om han vil klare å skrive bind tre. Det kk han jo til, også dét i Tyskland, men så langt STEINAR LONE er ikke publiseringen av dagbøkene kommet. Han har visstnok skrevet dagbok siden han gikk på gymnaset, og nevner et sted at han kanskje skal gi ut disse også; det kan bli ekstremt spennende. Eksemplarene mine av disse bøkene ser ikke ut: Jeg misliker å grise til hver eneste side i bøker jeg leser, så jeg noterer alltid på de første sidene. I dagbøkene er ere sider helt fullskrevet av merknader. Noe av det mest påfallende er hva slags bøker han nevner at han leser, som for en stor del er faglitteratur: psykologi, matematikk, medisin – og ikke minst nevrofysiologi. Den menneskelige hjernen går igjen som motiv i Orbitor: Den representerer blant annet forestillingsevnen, erindringen og drømmen, men omtales også i form av et spesialisert nevrofysiologisk vokabular. Hvilken funksjon har dette ordtilfanget i romanen? AL Her slår Cărtărescus litterære manierisme ut. Av og til benner man seg plutselig SL NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 191 inni en hjerne, eller teksten beskriver en prosess i hjernen, og teksten søker så stor presisjon som mulig i disse beskrivelsene. Når den rette presisjonen er oppnådd, står også forfatteren friere til å tøye virkeligheten. Et eksempel er Edderkoppkvinnen på sirkuset i Venstre vinge: Hun utstøter et «omvendt skrik», der skriket oppstår i hjernen på tilhørerne, og går den motsatte veien. Først setter det trommehinnene i bevegelse, de fører til svingninger i lufta, som går tilbake til hennes stemmebånd, for så å sette dét i bevegelse … Alt utpensles til minste detalj. Partier som dette er en utfordring å oversette, det må jeg innrømme. Men når jeg ser det utenfra etterpå, blir det noe annet, da yter det. Når jeg leser boka nå, kan jeg ikke skjønne at det er jeg som har tastet inn hvert eneste av disse ordene. Inger Johansson, den svenske Cărtărescu-oversetteren, samlet rett og slett opp en liste med spørsmål og tok kontakt med en hjernekirurg for å få alt rett. Selv orienterte jeg meg gjennom Wikipedia, på ulike språk. Hvis en fagmann nner feil i begrepsbruken, får han heller gjøre det; det beste må tross alt ikke bli det godes ende. Cărtărescu går ikke bare innover i organismens minste bestanddeler, han går også utover, mot kosmologien. Det er mye kaosteori i romanene? AL Mandelbrot-mengder og fraktaler går igjen, i form av strukturer inni strukturer inni strukturer. Han gjør et klassisk metalitterært grep der romankarakterene omtales som skikkelser i en roman han skriver, samtidig som de deltar i en prosess der målet er at forfatteren skal fødes. I tillegg spekulerer han på om han ikke selv er en skikkelse i en enda større forfatters roman, og så videre. Tilsvarende sprang oppover og nedover nnes i fortellingen «Debilen» fra Nostalgien, og Orbitor er full av dem. Dette er jo fraktalens form. Formelen han nner på en sammenkrøllet papirlapp i hånda til Herman, er formelen til en fraktal. Herman er ikke en så fremtredende person i begynnelsen av romanen … SL … der han drikker to asker vodka hver dag … AL … men han blir sentral seinere. Særlig i tredje bind begynner en etter hvert å skjønne hvilken rolle han spiller. Foto: Bernard Ellefsen SL 192 Henger denne skrivemåten sammen med et bestemt syn på språket? I essayet «En ikke-laodikeisk dusj», oversatt i Europa AL | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 er formet som hjernen min, tar Cărtărescu til orde for at det gjelder å vedlikeholde følsomheten for språkets historiske dybde, som hva en tilsynelatende enkel allusjon kan trekke med seg av betydning. Kan man si at han har en tilsvarende holdning til språkets horisontale utstrekning, for eksempel de samtidige fagspråkene – at også de hører med i den større, myriadiske bevisstheten som boka er på jakt etter? Han er i alle fall opptatt av faglitteraturens poesi – når han leser bøker fra ulike fagfelt, sier han at det er for å tilegne seg tekstligheten, stilen, i tenkemåten. Utenfor dagbøkene henviser han riktignok aldri direkte til naturvitenskaplige verk han har lest, med ett unntak jeg kan huske: I et essay tar han utgangspunkt i Richard Dawkins’ River out of Eden. Da gikk et lys opp for meg: Selvfølgelig måtte han ha lest Dawkins! Sikkert også andre av de virkelig gode angelsaksiske forfatterne innen naturvitenskap – Stephen Jay Gould, for eksempel –, uten at jeg skal trekke det for langt. Når det gjelder tolk- ninger, vil jeg være forsiktig med å si at den ene eller den andre lesemåten er den rette. Den første gangen jeg snakket med Stig Sæterbakken om Nostalgien, pekte han på ting som jeg aldri hadde tenkt over, han hadde nærmest lest en annen bok enn jeg. Men det var jo samme bok, og jeg hadde oversatt den! Hvis jeg har klart å oversette på en måte som gjør at den norske teksten ivaretar muligheten for ulike tolkninger, er ingenting bedre enn det. SL Som oversetter trekker man likevel uunngåelig teksten i noen retninger? AL Det jeg har strevd mest med, er kulturelle forskjeller. Denne romanen er et helt eget univers, men det ligger også et univers bak her, som få norske lesere kjenner noe særlig til. Samtidig: Når man leser Orbitor, forventer man en roman fra Romania. Det er ingen grunn til å skuffe den forventningen. Tanken om at oversetteren bør tilnærme teksten lesernes kulturelle referanser var nok mer utbredt før. På en oversetter-kongress jeg var på, ble det snakket om den polske oversettelsen av Anne of Green Gables, en klassisk barnebok som foregår på Prince Edward Island i Canada. Den polske oversetteren hadde gjort hovedpersonen til en polsk jente som bodde i et polsk hus i Polen. Hun hadde altså forsøkt å oppnå en slags parallelle assosiasjoner til dem som originalen ville gi sine kanadiske lesere. Mens en oversettelse jeg gjorde av en italiensk barnebok, ble kritisert i Bergens Tidende fordi den hadde SL NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 193 så «rare navn som er uforståelige for norske barn». Redaktøren i forlaget, Guri Vesaas, sa det som det var: «For noe tull.» Når det er sagt, er Orbitor-trilogien selvfølgelig noe ganske annet enn en barnebok … Det første som slår leseren i møte med Orbitor, er tekstens massive tilstedeværelse på boksidene? AL var skeptisk da jeg så den første Cărtărescuromanen. Men da jeg begynte å lese, kk jeg en helt annen opplevelse av at det faktisk sto noe der, i hver eneste setning. Sammenligner man Orbitor med de tidligere romanene, blir han enda mer avansert i ordforrådet, losoferingen tar større plass, så prosessen med å oversette blir tilsvarende mer utfordrende. Samtidig er Venstre vinge ført i et usedvanlig smidig og elastisk norsk? AL Rumenere er spesialister på vegg-til-veggtekst. Den rumenske prosaen har lenge vært preget av lange losoferinger. En av grunnene er at man prøvde å skjule anstøtelige formuleringer for sensuren; i tillegg forleste forfatterne seg på André Gide på -tallet. Jeg var vant til at teksten i rumenske bøker dekket hele siden, side opp og side ned, og SL Det blir jeg glad for å høre, for ingen skal si at dette ikke har vært kronglete å oversette: Cărtărescu utnytter rumensk syntaks til det ytterste. Det skal nnes en lærebok i rumensk fra -tallet som innleder kapitlet om syntaks med følgende formulering: «RumaSL nian syntax is very simple. What you think of rst, you say rst.» Og det stemmer, på sett og vis. Direkte objekt er markert veldig tydelig, man kan sette det først i setningen uten at det skaper den typen tvetydigheter som man kan få på norsk: «Sauene holder engelskmennene for kjøttets skyld.» Utfordringen for meg som oversetter er først og fremst knyttet til innskuddene. Også for en rumener er Cărtărescus syntaks vanskelig å nøste opp i. I tillegg har man fenomenet med genitiv med preposisjoner, hvor rumensk har stor frihet. «Arkitekturen til egypterne, som nådde sitt høydepunkt i sivilisasjon rundt år før Kristus, er svært variert.» Problemet her er som-setningen. På norsk kunne man sagt: «Egypternes arkitektur, som …» – og da må hele setningen skrives om. Man har muligheten på norsk til å bruke genitiv med preposisjonsledd, men blir det for mange av dem, går det galt. Dette sliter alle romanske språk med. Rumensk stammer jo fra latin, som fransk og italiensk; men samtidig som det ligner mest på italiensk, står det i en særstilling, blant annet fordi det har et stort innslag av lånord fra slaviske språk, og gamle kasusformer fra latin. Cărtărescu skriver en barokk snublesyntaks, men Venstre vinge gir også nærmest inntrykk av å være skapt i en serie energiutladninger. Teksten har en veldig fremdrift? AL Det han hevder selv, er at han satte seg ned om morgenen – notatbøkene har han vist til journalister som har besøkt ham – og SL 194 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 begynte å skrive rett ned, uten å stryke eller rette. Alt han skrev er med i romanen. Med andre ord er det en veldig umiddelbarhet i teksten. Da jeg oversatte var dette hele tiden noe jeg tenkte på: Skal jeg smi litt mer på den setningen der? Nei, det kan faktisk hende at oversettelsen fungerer bedre hvis jeg lar det stå som det er. Når jeg jobber på skjerm, blir det uansett til at jeg går tilbake og skriver om og skriver om og skriver om, men jeg håper at det er en viss spontanitet i den ferdige oversettelsen. Er enkelte typer vokabular svakere representert på norsk enn på rumensk? Jeg har merket meg at Venstre vinge er full av fuktigAL NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 195 het, væte og dryppende tilstander, som det må ha vært en utfordring å nne et norsk ordforråd for. Ja, det er en del ord han elsker, som går igjen, som grisete, slapsete, slimete og så videre. Han er også veldig opptatt av alt som er sammenltret, innhyllet, inntullet, omhyllet, omviklet … Og rumensk har usannsynlig mange ord for søle, gjørme og slaps – det har med jordsmonnet å gjøre, vil jeg tro. Dessuten er aldri noe grønt eller gult eller rødt hos denne forfatteren – det er grønnlig eller gulaktig eller skarlagensrødt. SL Cărtărescu vender tilbake til de samme stedene i bok etter bok: bestemte hus, gater, butikker. Du har oppsøkt en del av dem? AL Ja, jeg gikk i fotsporene hans i og igjen i år, rundt blokka han vokste opp i, med bakgården der ungene lekte og det hele. Når han skriver om disse små husene med alle atlasene og gorgonene og balkongene – han beskriver dem fra øst i byen, jeg er vant til dem fra vest i byen, men de er de samme – går beskrivelsene rett i hjertet på meg: Jeg kjenner dem igjen. Det er mange umiskjennelige beskrivelser av byen her. Både den generelle atmosfæren og av faktiske strøk. Den oppfatningen er utbredt at Ceauescu ødela hele det gamle Bucureti. Men det var særlig ett strøk lenger sør i byen ødeleggelsene gikk utover. Store områder er slik de var for femti og hundre år siden; ikke har de vært vedlikeholdt siden, heller. SL 196 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 Cărtărescu mytologiserer også de mest ødslige blokkområdene. Orbitor er på mange måter et forsøk på å gjenfortrylle verden, selv de delene av den som vi lett vil avskrive med et begrep som «betongkommunisme»? AL Til dels er bøkene rene eventyr. Et eksempel er at han skifter mellom å si chaussé og bulevard om Stefan cel Mare, han sår tvil om hvor reelt dette stedet er. Min favorittekst av ham er kanskje «Tvillingene» fra Nostalgien, om det uendelige kjærlighetsforholdet mellom jeg-personen og Gina – som vil og ikke vil. De nner en hemmelig dør på rommet hennes og havner midt i Det naturhistoriske museet ut mot Piat¸a Victoriei. Museet er virkelig nok, men ikke tunnelen. Tror jeg … SL til vurdering hos et av de store forlagene. Det gikk lang tid, og jeg hørte ikke noe. Så var jeg på julemiddagen til Norsk Oversetterforening, og den første jeg støtte på var Morten Claussen, som den gangen drev Bokvennen. Han introduserte seg, spurte hva jeg drev med, og var umiddelbart nysgjerrig: Har du noe spennende liggende? Ja, svarte jeg, det har jeg faktisk; jeg har en konsulentuttalelse på en bok på cirka sider som har ligget inne hos et annet forlag i et halvt år, som jeg kan tenke meg å oversette. Jeg traff ham på julemøtet i , og Travesti kom ut høsten etter. Nostalgien kom i . Så begynte vi å snakke om Orbitor, men han ville gjerne vente til trilogien var ferdig. Og før tredje bind var ute, solgte han forlaget? AL Ja. Og jeg kk andre ting å tenke på. Så gikk det noen år, og det kom en forespørsel fra Vagant, som lurte på om jeg ville oversette et utdrag av Venstre vinge som kunne trykkes sammen med et essay av Malte Persson om Orbitor. Og da jeg først var kommet i gang, tok jeg kontakt med Bokvennen igjen, som nå drives av Gunnar Totland og Elisabeth Skjervum Hole – de tente med én gang. Det praktiske gikk ganske raskt å ordne. Romania har en stiftelse som ligner på , som betaler honoraret for oversettelsen. Paradokset er ganske hårreisende, at et av Europas fattigste land betaler for utgivelsen av bøker i EuSL Du har selv tatt initiativet til alle oversettelsene, bortsett fra essaysamlingen. Hvorfor akkurat Cărtărescu? AL Da jeg kom tilbake fra et studieopphold i Romania i , hadde jeg lest mye rumensk litteratur som jeg mente burde oversettes. Jeg tok runden blant forlagene, og kk avslagsbrev på avslagsbrev. Jeg gikk hele -tallet og håpet at det skulle dukke opp en interessant, forvist rumensk forfatter – for eksilforfattere kan man selge inn, det er en god historie. Så kk jeg en Cărtărescu-bok i posten i , og jeg tenkte: Her er det virkelig noe, dette må jo bare oversettes. Jeg prøvde meg en del steder uten hell. Jeg hadde da fått ut to rumenske oversettelser, og Travesti var inne SL NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 197 ropas rikeste land. Men dermed blir det altså mulig å utgi bøker som Cărtărescus, også når de store forlagene ikke er interessert. Det hender ikke ofte at rumenske bøker oversettes til norsk? dre kjente europeiske titler? Og hvis de ikke tjener noe på disse dusinvarene, kan de ikke heller kutte ut noen av dem og tape litt på for eksempel en rumensk bok i stedet? AL Siden , da vi begynte å oversette direkte fra rumensk, er det kommet cirka titler. Hvis du regner med Herta Müller og hennes eksmann Richard Wagner, som skriver på tysk, blir det noen ere. Men det er kommet maksimum rumenske titler totalt siden . Et annet eksempel: Jeg sjekket akkurat tallene for latvisk og litauisk på Norsk bokfortegnelse. Fra og frem til i dag er det utgitt mellom og norske titler oversatt til disse språkene. Den andre veien er ingenting oversatt – ingenting. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet på et forlagskontor og fått høre at javisst, det er interessant, men du vet, det selger dessverre ikke. Ja, men rumenske titler fra til : Av oversettelser fra engelsk kom det jo bare forrige måned. SL Samtidig er det ikke vanskeligere å få støtte til å oversette bøker fra rumensk enn fra engelsk? AL Du har skrevet et sted at mellomkrigstiden var en gullalder for rumensk litteratur, men at det var slutt da kommunistregimet befestet seg? SL Slutten på mellomkrigstida var heller ikke så gunstig – det var kanskje en viss tretthet å spore, og det halvfascistiske diktaturet til Carol ble avløst av et helfascistisk da krigen kom. Tøværet etter Stalin bedret situasjonen litt, men først mot slutten av -tallet kunne man utgi klassiske tekster igjen. Og frem til var det en balansegang der grensene for hva som kunne gis ut skiftet fra år til år. Så perioden mellom midten av -tallet og var på mange måter en stor parentes i rumensk litteratur. Det betyr ikke at alt som ble skrevet i løpet av denne perioden er uten verdi. Og parentesen ble denitivt lukket i . Alt tidlig på åttitallet var det dukket opp en slags undergrunnslitteratur – det som i dag omtales som «åttitallistene», der Cărtărescu er ett av navnene. Du var der selv som student i -? SL 198 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 menske venner. Riktignok levde jeg mer eller mindre på rumensk studentstipend, helt til andre halvdel av oppholdet, da jeg begynte å veksle svart for fulle mugger. Endelig forsto jeg at det var unødvendig å sulte. AL AL Nei, og nettopp her er vi ved mysteriet. De norske støtteordningene er de samme for alle oversettelser. Og uten støtte: Hvis forlagene tjener noe på alle de amerikanske bestselgerne sine, kan de ikke da bruke noen av pengene på å subsidiere et par min- og besøkte bl.a. New Orleans, som åpenbart gjorde sterkt inntrykk på ham, det ser man når man leser Orbitor. Senere ble han gjestelektor i Amsterdam, og har oppholdt seg mye i utlandet. Ja. Og hvis noen hadde fortalt meg i hva som skulle skje i … Det var umulig å forestille seg. Cărtărescu reiste jo selv til utlandet aller første gang i . Han kk et stipend for å studere ved universitetet i Iowa, SL AL Hvordan var det å studere i Bucureti? Det var selvfølgelig et sjokk. Men man tilpasser seg fort. Likevel, det var tilstander som er nesten umulig å forestille seg for nordmenn. Etter å ha vært re måneder i Romania første gang, kom jeg hjem og gikk rundt med store øyne og kikket på utvalget i butikkene. Jeg har en fransk-kanadisk venninne med rumenske foreldre, som studerte der i re år. Midt i oppholdet var hun hjemme på juleferie. Hun kom tilbake fra supermarkedet med to bæreposer fulle av dypfrosne kyllinger: Mor, de hadde kyllinger i dag! Og moren måtte svare: Men kjære deg, det har de jo hver dag. Jeg har tilbrakt en del tid i Romania, men jeg har ikke vokst opp der. Så når jeg sier at jeg kan sette meg inn i hvordan det var, kan jeg jo ikke egentlig det. Da Ceaus¸escu ble styrtet i desember , var jeg i -huset som konsulent sammen med ere rumenere: Vi satt sammen og grein. Men jeg hadde ikke familie der, som de hadde. Mens jeg var i landet, hadde jeg hele tiden et rødt norsk pass på meg, og det var en norsk ambassade i byen – jeg kunne reise når jeg ville. Det kunne ikke mine ru- Til sist: Hvilke andre samtidige rumenske forfattere mener du burde oversettes? AL SL Problemet er først og fremst at så lite av den klassiske litteraturen er oversatt. Den selger jo ikke … Men norske lesere av moderne rumenske forfattere burde få se dem i sin rette sammenheng. Det burde utgis mer av Camil Petrescu, og hva med Hortensia Papadat-Bengescu, som Cărtărescu omtaler som en rumensk Virginia Woolf ? Dessuten er det en masse klassisk surrealisme på rumensk – det var jo blant annet de som begynte! Ellers nnes det mer tilgjengelige, moderne forfattere: T.O. Bobes Hva jeg gjorde i sommerferien, Dan Lungu med ere titler. Jeg holder også på med Petru Cimpoeus Heisføreren Simion, der den tsjekkiske oversettelsen er blitt en større bestselger enn den rumenske originalen. Romanen er en slags rumensk variant av Camilo José Celas Bikuben. Det er bare for norske forlag å forsyne seg. Men i første omgang må vi jo få ferdig bind to og tre av Orbitor … SL Lillehammer, .. NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 199 Motstandens montasje av av tre forfatteres tredjebøker K ristin Ribes debutroman Forsnakkelser () handler, slik tittelen indikerer, om en fortelling som ikke lar seg fortelle, men som likevel kommer til uttrykk i et ukontrollert språk. I Drikke det vannet som ormene hadde liet i () skriver Ribe om søvnen og drømmene, det som ikke lar seg denere med handling og tanke, det som bare er. VÅKE (håret gråter jeg i), Ribes tredje roman, kretser fremdeles rundt skillet mellom søvn og våken tilstand, mellom det bevisste og det ubevisste i menneskesinnet. I KRISTIN RIBE VÅKE (Håret gråter jeg i) Forlaget Oktober 2008 årets roman er det de aller innerste drømmene som skildres. De gåtefulle, obskøne som man ofte ikke vil vedkjenne seg. Drømmer som oppleves fremmed og truende, men som berører det aller nærmeste, uatskillig fra og i konstant dialog med begjæret, angsten og det ubevisste. Handlingen i VÅKE (håret gråter jeg i) bygger på evangeliene om jomfru Maria og engelen Gabriel, som formidler budskapet at hun skal bli med barn. Den sentrale hendelsen skildres i ulike drømmeversjoner fra Marias indre, slik at det i Ribes fortelling er uvisst hva som egentlig skjer, om det forekommer et reelt samleie mellom Gabriel og år gamle Maria, om hun blir utsatt for et overgrep eller til og med en gruppevoldtekt. Maria påstår hun har bevis, hun har født et barn, men Barnet er ikke å nne og jomfruhinnen til Maria er like hel. «Hvis jeg ikke nner Barnet, hvem vil tro meg da? At Gabriel gjorde, at Barnet vokste i meg, kom – hvem vil tro noe som helst av Historien». NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 201 Hun blir ikke trodd, ingen medisinske funn indikerer voldtekt; «Ingen blir gravide av tafsing, Maria!». Omverden må vite sannheten, hun oversvømmes av følelser og skjærer opp magen i vill desperasjon for å nne Barnet, Mirakelet som skal bekrefte at hennes historie er unik. Hun havner på psykiatrisk avdeling og fortellerinstansen veksler mellom Maria selv og hennes behandlere. I begynnelsen forsøker hun innbitt å formidle sin historie. Desperasjonen kommer til uttrykk i et urolig og fragmentert språk, som bare fører Maria lengre inn i fortapelsen ettersom hun ikke blir hørt. Hun må helt ned til språkets bestanddeler, til alfabetet, som siste forsøk på å organisere verden, nne en mening i kaoset: Amme, Bordellmamma, Budeie, Cleopatra, Dronning, Danserinne, Engel, Fittefrøken, Fagerlill, Gammeljomfru, Heks, Hore, Isprinsesse, Jubileumsvare, Jokkemuligheten, Kuse- Kari, Krattskogen, Kjønnsåpningen, Lakrisligget, Lærerinne, Modell, Madonna, Nonnenypet, Overoppsynet, Primadonna, Rype, Stemor, Sluske, Skjøge, Tenåringsmor, Ulvejente, Vaskekone, Ørneblikket. Det å ikke bli trodd, å ikke selv være bærer av egen sannhet og egen Historie, er det som tar fra Maria frihet og identitet. «Jeg heter Maria. Jeg er Maria, Maria, som Jesu mor. Jeg kunne vært Jesu mor. Jeg vil ikke at det skal være forgjeves.». Hun orker ikke lenger organisere tankene, og reduseres til tomt begjær, til meningsfortapelse og kaos, illustrert i grove sexsjikaner sym- 202 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 bolisert gjennom røde fugler, slue rever og dirrende, harde oksepeniser. De utbroderte sexskildringene underbygger ubehaget og desperasjonen i fortellingen, «Fitte. Rosa tte, pule » . Det vulgære språket står i kontrast til de bibelske parafraseringene og de høystemte eksegesene (kommentarene). Gabriel, koret, behandlere, de ulike Mariaene, stemmer utenfra; alle snakker til, med og forbi Maria, monologene overlapper, avbryter, underbygger og negerer hverandre og kanskje kan de samlet leses som er et erstemt bilde på underbevisstheten til Maria. «No Maria. Maria Jesu mor og du, Maria – hun kan være vi, kan være deg og hvem er? Hvem er, når vi synger? Som ikke vi, som ikke meg imot møtt, som ikke nå annet ansikt. Og hvem kan si hvem som synes til slutt, hvem som vannet viser? Hvem, hvem skal jeg elske? Hvem er, som i seg nå, som åpnings mot er møtt, om ikke du? «. Lik det greske korte klarer «Koret» i Ribes tekst sammen med stemmene fra omverden, de såkalte «No sitatene», å skape meditative rom og åpne for reeksjon rundt den ellers så massive tekstutfoldelsen. Ribes tekst ligger også tett opp mot scenetekstspråket og stilistisk kan man trekke paralleller til Finn Iunker og Cecilie Løveid. Det er et forvrengt drømmespråk. Gåtene og potensielle betydninger kommer og går, sannheter uttales og forkastes, alt betyr noe samtidig som alt er reversibelt, åpent, bevegelig, frigjort et tidsløp og åpenbar kausalitet. Gjentakelsen blir i seg selv det dramaturgiske prinsippet som stadfester at dette er viktig, legger små hint som påtvinger fortolkning. Ulla Ryum, dansk forfatter og teaterteoretiker, innførte begrepet spiraldramaturgi, også kalt kvinnelig dramaturgi fordi den står i kontrast til den aristoteliske (maskuline) måten å forstå handlingen i et verk; som en lineær, kausal handlingskurve i en konstant bevegelse fra venstre til høyre. Ryum tar utgangspunkt i et sansestrømmende og målløst språk, der de indre assosiasjonsprinsippene driver verkets forløp, illustrert som en spiralform med et senter der alt peker ut fra og inn. Handlingen søker ikke et sluttpoeng, men beveger seg i ere retninger samtidig, lik søvnen og drømmen. Om vi anvender denne modellen på Ribes roman kan man si at Barnet utgjør fortellingens sentrum, hvor ulike versjoner av fortellingen og av Maria selv motstrider og går i dialog med hverandre og slik utgjør et potensielt handlingsforløp. I en slik modell er tolkningen i konstant bevegelse og i motstandskamp. Leseren skifter mening og leser samtidig som det foregår et kontinuerlig forsøk på å nne sammenheng, oppløse mening, for så å søke etter en potensiell ny. Dette forutsetter en aktiv leser, Ribes fortelling krever fortolkning for ikke å reduseres til et tomt formprosjekt. For det er ikke mangel på mening i romanen, men uante muligheter for mening. Periodevis fremstår det i overkant konstruert. Komposisjonen overdøver tematikken, og tidvis blir det for lite rom til reeksjon, og teksten reduseres til form for formens skyld. Dette kan henge sammen med at Maria som karakter aldri nner helt feste hos meg. Jeg følger ikke hennes kamp for sannhet like intenst som jeg forsøker å nne mening i det jeg leser. Det er i perioder vanskelig å holde oppmerksomheten når verken handling eller karakterens psykologi er bærende element i fortellingsstrukturen. Romanen blir for meg et spill om å nne betydning, noe som også resulterer i at jeg som leser står i fare for nettopp å intellektualisere stoffet og lese betydninger i henvisninger som kanskje bare er løse tråder, slik det ofte forekommer i drømmer. Dette kunne trolig være redusert dersom Ribe hadde begrenset bruken av arketypiske metaforer som for eksempel vannet, stigen og oksen, som har så klare psykoanalytiske konnotasjoner som leseren da nødvendigvis bærer med seg inn i tolkningen, og som potensielt gjør romanens stoff mer logisk og psykologiserende enn det som kanskje er forfatterens intensjon. Marias historie kan leses som en frittstående drøm uten nødvendige årsaksforklaringer, og det er nettopp da jeg synes boken er på sitt beste. Når stoffet likevel påtvinger fortolkning, henger dette sammen med intensiteten og nærværet Ribe formidler på tross av den overveldende polyfonien. Det er både ubehagelig og frustrerende å lese VÅKE (håret gråter jeg i). Leseren må ta stilling til det som fortelles, man klarer ikke forholde seg likegyldig til stoffet, uavhengig av om man liker det man leser. Kanskje er det nettopp dette paradokset som gjør Ribes roman til en av høstens mest utfordrende og særegne utgivelser. NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 203 E t kjent topos i litteraturhistorien er å spinne historier rundt et menneske som gjennom å ha enkelte nedsatte sanseorganer, har andre forsterkede sanseorganer, og derfor står i en dypere relasjon til omverden. I Wencke-Britt Hagabakkens tredje roman Kjære Jonny Henriksen er denne mystiske karakteren døve Jonny, som utgjør historiens noe gåtefulle omdreiningspunkt. Boken er formet som et brev, men mye viktigere er brevet som henvendelse. For det er ikke bare henvendelsen til Jonny, slik tittelen indikerer, men også til forfatteren selv, som heter Laila og sitter i nåtiden og skriver. Man kan si at gjennom Jonny blir det mulig for henne å se og derfor å skrive sin egen historie, kort sagt; Jonny er nøkkelen til Lailas barndom. Fortellingen hopper frem og tilbake mellom nåtid og fortid og betoner på en vakker måte umuligheten av å etablere kontinuitet i det agrende minnearkivet: «Hvordan er det å leve hvis ingen ting lenger er gjenkjennelig og kan forbindes med noe?» Men først litt om hva dette dreier seg om: Jeg-personen i romanen er Laila, som sammen med sin far (Sverre), sin mor (Gerd), og broren Arve, ytter inn i overetasjen til familien Henriksen, som består av Himself (Edgar), ei mor og unggutten Jonny som altså er døv. Vi benner oss i ei bygd like ved Mjøsa der ungdomsopprør, seksuell friggjøring og arbeiderbevegelsens fremmarsj står som historiske markører for en – talls virkelighet. Laila og Jonny utvikler et nært vennskapsforhold, ja, nesten en kjærlighetsrelasjon, der de skaper Det usendte brevets historie av en hemmelig verden, enten på loftet eller i naturen, kommuniserende på språk som de selv har konstruert og som «de andre» ikke forstår. Dette forholdet danner også en beskyttelsesmur mot verden og for de utfordringene de møter på hver sin kant, fra hver sin familie: Laila overfor en far som skyver all innebygd aggresjon over på sønnen Arve i form av vold, og Jonny med en far som ikke greier å akseptere at sønnen ikke hører, og derfor behandler han som en annen enn den han er. Her får ikke barn være barn. Fortellingen er strukturert i metaforiske parallellføringer: Først og fremst mellom barndom og hukommelse og mellom døvhet og blindhet (Laila har en irriterende tendens til å kle seg i øynene), men også forestillingen om mennesket som alene, som lukket inne i seg selv. For det fremtreder ere aktører i romanen, i Lailas skrift, som mer besøker den, før de høig takker for seg og forsvinner ut i glemselen. Vi får vite mot slutten av romanen at der Laila synker inn i skriftens tause arbeid, trer Jonny ut og blir skuespiller. Livsvalgene har på mange måter dratt dem i ulike retninger. Avstand er en viktig erfaring i romanen: Mellom barn og voksen, mellom Jonny og verden og ikke minst mellom brevskriveren og mottakeren (vil brevet noen gang kunne komme frem?). Romanen er på denne måten omgitt av en stor stillhet, som forfatteren forsøker å lydlegge, eller virkelijøre. Drivkraften er apostrofen og henvendelsen til det som er fraværende. Bønnen ligger her tett forbundet til Jonny. Kjære Gud og Kjære Jonny, synker inn i hverandre, og danner en religiøs mantra. Dette er klisjéfullt, men ikke så lite elegant gjort. Til tider skriver Hagabakken også vittig og balanserer nt med idiomatiske beskrivelser; forfatteren har trådt inn i personenes kjøtt og blod på en aktpågivende måte. Noen ganger beskriver hun så nært, at jeg er tvunget til å ta en pause, som her da ungpiken Laila feirer sin mors -årsdag: eg ønsker jeg var Veronica, ikke Laila, men henne, Veronica fra Oslo som står i et parfymeri hos Steen & Strøm i en by med mange gater og butikker. Ikke meg som har kjøpt et par stusselige La Mote nylonstrømper som ligger på hjørnebordet innerst i stua, mors gavebord. Men det er noe med den historiske avstanden i Haagabakkens posisjon som til tider forstyrrer meg; at barnet og ungdommen ikke lever livet i handlingens nåtid, men er fanget i en struktur, i en bevissthet om det som skjedde etterpå; at hver handling er en WENCHE- BRITT HAGABAKKEN Kjære Jonny Henriksen Aschehoug 2008 instrumental verdi for det som barnet ikke kunne vite i øyeblikket. På ere punkter i romanen kan romanideen på denne måten stige til overaten og bli litt klissete. At den voksne skuler tilbake på sin barndom, gir barndomskildringene et noe ksert preg. På noen steder tipper også romanen over i det sentimentale, spesielt i idealiseringen av den døves virkelighetsoppfatning som noe «dypere». Men dette er en sentimental roman, og jeg spør meg om den faktisk ikke har sentimentalitet som tema. Jeg synes Wenche–Britt Hagabakken lykkes i mye av det hun forsøker å få til i denne romanen. Den er en troverdig oppvektskildring, med et rikt persongalleri. Størst av alt er allikevel skildringen av sorgen, både over å miste hverandre, enten i sykdom eller i tiden, men også å ikke nå hverandre mens man er sammen; å ikke nne språket som får individet til å henge sammen med verden. Kanskje er det her Jonny blir en viktig skikkelse for forfatteren, som en bønn til en opprinnelse, til en forlatt barndom. NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 205 Viktig, men ikkje heilt riktig av Dette er ikkje behagelege tema, og Mjaaland er god på det ubehagelege. Prologen kastar ein inn i abortsalen, der år gamle Stine ligg med beina spent fast, og der hovudpersonen Vera nølar ei lita stund før ho set effektivitet framfor rutinar og let det stå til: MARIANNE MJAALAND 13. uke Gyldendal 2008 M jaalands . uke er ei bok som ønskjer å seie noko viktig om kva eit liv er verdt, og kva det kostar. Og i høve dette er aborten ein god stad å byrje, i alle fall slik Mjaaland skildrar eit moderne familieliv der menneska står i fare for å verte sett til side av institusjonen, der karriere og sjølvrealisering gjer at sjuke barn får vere sjuke barn, sidesprang vere sidesprang og der stillingskrigen sitt vokabular er det einaste tilgjengelege for å gripe tilstanden. 206 | NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 Så bestemmer Vera seg. Setter seg på krakken mellom Stines ben, søster smeller en tang i hånden hennes og setter spekelet inn. Vera fester tangen og blokker opp. Kuretten støter mot noe. Som duver så underlig. Og hun skjønner at her er kurette for smått. Finner en tang med bredt nebb. Lirker den inn og noe byr seg frem, hun tenker ikke over hva, arm, ben, skalle, sete, tenker bare at tangen må få feste.» () Det kliniske språket passar forteljinga svært godt, og byggjer opp under det ubehagelege. Diverre held ikkje Mjaaland seg til denne tonen, og etter kvart tek eg meg i å nne både karakterar og miljø noko enkle. Figurane vert for dysfunksjonelle, samstundes som dei vert pakka inn i så pass mykje detaljar og kjensler at eg, sjølv om eg kanskje ville, ikkje er i stand til å lese dei som modellar. Mjaaland sine karakterar endar opp i det som må vere den litterære ekvivalenten til «uncanny valley», altså det potensielt ubehagelege i menneskeliknande robotar. Ein sluttar å sjå dei som noko ikkje-menneskeleg som med hell freistar å etterlikne eit menneske, og byrjar å vurdere dei som menneske som gjer ein dårleg jobb med å vere menneskelege. Forsøket på å gjere dei levande er ikkje heilt vellukka, og dei vert fanga ein stad mellom den effektive stiliseringa og den verkeleg djupe karakteren. Eg sit igjen med eit inntrykk av at ei mindre forståande forteljarstemme ville passa betre. Slik romanen no er fortalt er banda mellom hovudpersonen Vera og forteljaren litt for sterke, og den sympatien som nst mellom dei vert ikkje mindre klar, eller mindre problematisk, når ein har lest ferdig og vert møtt med ei takkeliste vendt mot «kvinner som har erfaringer som disse risset inn i kroppen», «pasienter som har åpnet sine hjerter og blottstilt sin sårbarhet», kollegaer, eigen mann og eigne born. Og ikkje minst «til mennene, som stadig trenger seg inn i våre kropper og liv, bedt eller ubedt». Sjølv om desse avsluttande linjene gjer det openbart at boka mest er meint for kvinner, held eg fast ved at abort ikkje er det viktigaste Mjaaland tek opp. I . uke kan ein nne ein vidare tematikk som kjem til syne gjennom ein kamp mellom desse personane sine private sjølv og dei maskene dei vel å vise omverda. I alle tilfelle er det klart for meg at også menn og kvinner som ikkje har kroppslege minner om abort kan vinne noko på å lese denne boka. Det er ikkje slik at forfattaren her har funne eit sterkt tema, men ikkje greitt å gi det dei retta orda å spele seg ut i. Tidvis skriv ho svært godt, men ei meir konsekvent distansert forteljarstemme kunne gitt romanen ei sterkare ramme å utfolde seg innanfor. Også dei beste skildringane av familielivet er nemleg prega av den same kliniske og traust oppramsande stilen som gjer sekvensane frå operasjonsstuene så effektivt ubehagelege: Det hadde vært en dag da hver enkelt lille handling var en gjentagelse av nesten identiske tidligere handlinger, urklassiske ingredienser i ethvert norsk familieliv, sopp og bær, bål og pølser, vaer og kakao, innvevd i små samtaler spunnet over samme lest som utallige tidligere samtaler, i denne familien og tusen andre, adskilt fra den kollektive norske familiesamtalen med en småvri her og der, en valør som er unik for akkurat deres familie. () Enkelte av gurane hennar trår feil og vert overvelda når det som i effektivitetens namn må haldast på avstand kjem for nært. Og slik kan også . uke skildrast. Dei viktige tema som vert tatt opp mistar diverre noko av krafta når forteljaren vaklar og kjem for nær, men som kirurgane og sjukepleiarane sitt arbeid er det framleis viktig, også når ikkje alt går heilt riktig. NORDAHL & EF TF. #3-4 / 2008 | 207
