docÅrgang 17. Nr 2. 2011 - Institutt for Psykoterapi
download 
Report Transcription
Årgang 17. Nr 2. 2011 - Institutt for Psykoterapi
informasjonsbulletin Årgang 17. Nr 2. 2011 Innholdsfortegnelse Informasjon fra ledelsen .......................................................... 3 Innlegg Egil Hundevadt 80 år Annikken Olsen .................................................................... 5 Å stå på Freuds skuldre: hovedlinjer i psykodynamisk forståelse av suicid Arne Thorvik ......................................................................... 9 Nordnorsk psykoterapiforum, noen supplerende bemerkninger Alderspensjonist Christian Fangel ..................................... 17 Bokanmeldelse JURGEN REEDER: DET TYSTADE SAMTALET Harald Stockman ............................................................... 19 Referat Referat fra generalforsamlingen Institutt for psykoterapi 16 mars 2011 ............................... 21 Referat fra Fagmøte 13 april 2011 med Randi Ulberg .............................................................. 23 Utvalg for etterutdanning ..................................................... 24 Kurs og konferanser .............................................................. 26 Seminarvirksomheten ............................................................ 28 Annen informasjon ................................................................. 29 Kontaktinformasjon: Pb 4254 Nydalen, 0401 OSLO Tlf: 22 58 17 70 Epost: [email protected] Besøk vår hjemmeside på: www.instpsyk.no I redaksjonen: Tulla Grip og Jan Ole Røvik (ansvarlig) Design og trykk: borgerne.no 2 informasjon fra ledelsen 2 mai kom nyheten om Osama Bin Ladens død, skutt av amerikanske spesialstyrker i Pakistan. Nesten ti år etter det skjebnesvangre 11. september-angrepet ble hovedhjernen bak angrepet ”jaktet ned” som utenriksminister Støre uttalte det. Bin Ladens død utløste en folkesfest i USA, og sier vel noe om hvilken enorm krenkelse angrepet på Twin Towers har vært for den amerikanske folkesjel. Hva har så dette med vårt institutts virke å gjøre? Tankene går til Jens Bjørneboe som mot slutten av sitt liv uttalte at han hadde viet første halvdelen av sitt virke til å gå inn i det ondes problem, den andre halvdel ville han vie det gode. Som vi vet, han maktet aldri det. Vi har imidlertid muligheten til å gjøre denne verden til et litt bedre sted å leve i. Forsoning med livets smerte og begrensning samt styrking av nærhet, varme og medmenneske lighet står sentralt i vårt virke. Det må kalles meningsbærende. Instituttets fremste oppgave er å bevare, legitimere og videreutvikle psykoterapi tuftet på humanistisk grunnlag i vårt psykiske helsevern. Ved Institutt for Psykoterapi har vi mange humanistiske forkjempere vi kan være stolte av. En av dem er Egil Hundevadt, som nylig har rundet 80 år. Hans alltid engasjerte og underfundig-vennlige holdning har vært av uvurderlig betydning for kandidater og medlemmer ved vårt institutt og for norsk psykiatri generelt. Her i Bulletinen kan du lese et intervju med ham. En annen meget betydningsfull, iherdig og utholdende foregangsperson er Kari Holm, som ble utnevnt til Æresmedlem på Generalforsamlingen. Vi gratulerer med utnevnelsen og ser fram til mange år med fortsatt engasjement! I denne utgaven av Bulletinen presenteres dere også for en av forkjemperne i vårt naboland Sverige, der den psykoanalytisk orienterte psykoterapiens vilkår er særdeles sterkt truet. Harald Stockman omtaler boken ”Det tystade samtalet” av Jurgen Reeder, som er et velskrevet og veldokumentert kampskrift mot de krefter i samfunnet som er i ferd med å utrydde psykodynamisk psykoterapi. Heldigvis er ikke forholdene fullt så ille i Norge. Våre bevilgende myndigheter synes fortsatt å verdsette den utdanning vi besørger og det behandlingsperspektiv vi representerer. Det økonomiske grunnlaget for å drive Instituttet er nå lagt gjennom bevilgninger fra Helse direktoratet, som i år beløp seg til 3 millioner kroner, en liten økning fra fjor. Vi tilstreber en kontinuerlig dialog med direktoratet, som fremdeles holder på med sin evaluering av psykoterapiutdanningene. Søkningen til våre seminarer er fortsatt god. Instituttets 50-årsjubileum er en glimrende mulighet til å rette fokus mot den psykoana lytisk orienterte psykoterapitradisjon. Vi tar sikte på et bredt publikum, og planleggingen av jubileet er godt i gang. Det blir et stort seminar fredag 21. og lørdag 22. september 2012 hvor Lewis Aron blir hovedforeleser. Dertil utgis et festskrift med historiske linjer og en rekke interessante artikler med spennende og aktuelle tema, hovedskaklig skrevet av Instituttets medlemmer. En stor takk til Jubileumskomiteen og Festskriftredaksjonen som for tiden nedlegger et betydelig arbeid med dette! I forbindelse med 50-årsjubileet planlegger vi også flere utgaver av Bulletinen, og vi oppfordrer medlemmer til å komme med stoff. Vi vet at mange av dere har interessante meninger, refleksjoner og erfaringer, kanskje også skriftelige saker liggende. For å styrke faget er det viktig med forskning. Forskning viser at langtids psykodynamisk/ psykoanalytisk terapi er virksomt ved mer sammensatt problematikk og personlighets forankrede problemer. Dette avspeiles ikke godt nok i helsedebatt og behandlingsvei ledere, men dette er vel så mye et spørsmål 3 om politikk. Vi syns det er viktig å stimulere til skriving og forskning for å styrke det empiriske grunnlaget for vårt arbeid. Instituttet har gjennom donasjon fått økte midler til skriving og forskning og oppfordrer medlemmene til å søke midler, se utlysning av fondsmidler i Bulletinen. Det er nyttig å se faget fra forskjellige synsvinkler. Arne Thorvik presenterer en kortversjon av sin filosofisk funderte avhand ling om etiske betraktninger rundt selvmord. For å ivareta bredden i psykodynamisk arbeid er det viktig at alle faggrupper i psykisk helsevern får psykodynamisk kunnskap som basis i sitt arbeid. Dette er som kjent en av Instituttets viktige intensjoner, nedfelt i formålsparagrafen. Utvalg for ekstern under visning har gjennom flere år nedlagt et viktig grunnlagsarbeid i undervisningstilbud til høyskoler, som det har vist seg vanskelig å gjennomføre, mye på grunn av omlegging i høyskolesystemet. Endelig ser planene ut til å la seg realisere. Instituttet har inngått et samarbeid med Høgskolen i Buskerud og fått i stand en ettårig fordypningsmodul i Psyko dynamisk forståelse på mastergradsnivå. Oppstart er planlagt våren 2012. Et lignende undervisningsopplegg er i gang i Stavanger, hvor medlemmer av Instituttet har engasjert seg som lærere. 4 Utvalg for Etterutdanning inviterer til mange interessante fagmøter og seminarer, og som dere ser er det en spennende veksling mellom tema fra psykoterapiforskningsfeltet og fra det skjønnlitterære felt. Vi gleder oss til et nytt møte med Sandra Buechler fra The William Alanson White Institute, og håper på stor deltakelse, både på det åpne seminaret og på medlemmenes årlige veilederseminar! Det ville også vært flott om flere av dere tok turen til Instituttets vennskapsland Litauen i slutten av september. Etter flere års dvale, gjenoppvekkes tradisjonen med nordiske IFPS konferanser, og norske bidrag ønskes velkommen! I januar 2012 kommer det tredje store seminaret i samarbeidsprosjektet mellom fagforeningene og instituttene (tidligere ”Gabbardseminaret” og ”Fonagyseminaret”). Denne gangen vil det være et hovedfokus på nevropsykoanalyse. Og ganske snart kommer den Lacaniansk orienterte psykoanalytikeren Bruce Fink til Norge, på initiativ fra en av våre seminargrupper. Det blir både seminar på Instituttet og møte på Litteraturhuset i midten av juni. Så gjenstår å ønske dere alle en riktig god sommer! Tove Kjersti Kjølseth Jan Ole Røvik Innlegg eGil HUndeVadT 80 År Intervju ved Annikken Olsen Egil Hundevadt fylte 80 år 18.april i år. Han har vært en sentral person i Instituttets historie og innehatt de fleste roller der. Når jeg ringer ham og forteller at jeg har blitt spurt om og med glede påtatt meg et oppdrag fra Instituttets ledelse om å intervjue ham i forbindelse med jubileet, svarer han: – Ja, jeg vet ikke hva du vil med det, men det er all right, du må bare komme. Som ofte i samtale med Egil blir man nødt til å tenke om helt vanlige, grunnleggende tema. I tillegg til, av mange vel kjente, utsagn som “Det er veldig få ting man må”, og “Hvordan vet du det?”, er nå altså “hva vil jeg”, og “hva vil jeg med dette” aktuelle. Jeg ønsker å snakke med ham om arbeidslivet hans, tanker og strømninger i tidene, arbeidet og rollene ved Instituttet og om hans tanker rundt psykoana lysen og psykodynamisk psykoterapi. I kontorlokalene i Johannes Bruns gate er alt uforandret fra da jeg først trådte inn der i 1996. Han deler lokalene med psykiater Esther Ringdal og psykolog Kari Holm, og de har vært der sammen siden 1995. Før den tid holdt de til i Baldersgate 11, i en gammel ombygd stall, da Instituttet holdt til der. Kari Holm ledet Instituttet sammen med Egil fra 1979 til 1995, og før det satt de sammen i Undervisnings utvalget i flere år. Dette er en tid Egil snakker om med stor glede. Han er like begeistret for Kari Holms ektefelle, Jürgen, som er arkitekt, og tegnet og sto for ombyggingen både i Baldersgate og i Johannes Bruns gate. De som har vært begge steder, vet at lokalene er og var særpregede og effektivt utnyttede med en tydelig karakter som kler Egil. Jeg lurer på om han er komfortabel med jubileum og feiring. Han innrømmer at det har sine sider å bli så gammel og huske dårligere, men at alternativet til alderen ikke er å fore trekke. Han tenker også på at han har besluttet å avvikle praksisen innen sommeren kommer, og at dette er noe han ikke ser frem til. – Men du vet, det er jo viktig å gi seg før alle andre synes du skal. Det er bedre å bli savnet enn at alle trekker et lettelsens sukk når man slutter. Akkurat det siste er det nok ikke mange som kommer til å gjøre. Egil har vært høyt verdsatt av pasienter, kandidater og kollegaer i sitt mangslungne virke gjennom mange år. “Ja, Egil, hvor skal vi begynne? Du har jo hatt mange roller og funksjoner ved Instituttet”. – Har jeg det? Alltid et motspørsmål, alltid noe som bikker på det man trodde var opplagt. “Ja. Du har vært kandidat, lærer og seminarleder, veileder, sittet i styret og sittet i daglig ledelse .” – Ja, det er jo riktig det… Så forteller Egil sin historie med Instituttet og før det utdannelsen som lege og psykiater, og ikke minst om tiden ved Dikemark og Lovisenberg, samt om sykdom, vennskap, skolegang og betydningsfulle personer for hans utvikling. Karrieren i helsevesenet startet da han som 8åring første gang, og senere som 13åring under bombing av Oslo i 1944, var innlagt for behandling av en medfødt hoftelidelse, bemerkelsesverdig nok ved Lovisenberg sykehus som senere skulle stå sentralt i hans faglige og profesjonelle liv. Han var hemmet fysisk mye av sin oppvekst på grunn av denne forts. neste side 5 hoftelidelsen, noe som gjorde at det ble mer lesing enn fysisk utfoldelse. Det at han leste så mye, gjorde at han tidlig kom i kontakt med Freud og psykoanalysen. I tillegg til dette vektlegger han en norsklærer på gymnasiet som lærte elevene å lese Ibsen, var opptatt av Villanden, av symbolikk og av psykologiske sammenhenger, hva som lå bak, og han tror dette ble en inspirasjon for hans interesse for den psykoanalytiske og dynamiske tenkningen. Han var ferdig cand.med i 1956 og dro sammen med kullkamerat og ektefelle Liv til turnus i Tromsø og på Vestlandet. Da turnus var unnagjort, bar det tilbake til Oslo hvor han hadde noe kirurgisk tjeneste før han begynte ved Dikemark i 1959. Tiden ved Dikemark ble betydningsfull. Han var assistentlege ved kvinneavdelingen hvor Harald Frøshaug var avdelingsoverlege og leder. Frøshaug var opptatt av strømningene i tiden hvor psykoanalyse og psykoterapi var nye og viktige. Dette hadde direkte betydning for organisering av avdelingen hvor bl.a. Egil arbeidet. Det var en åpen kvinneavdeling, Kringsjå, såkalt nevrosepost, hvor psykoterapi sto sentralt og hvor assistentlegene fikk gruppeveiledning på kveldstid av overlege Frøshaug. Denne vekt på psykoterapi var mildest talt ikke vanlig ved asyler i Norge på den tiden, og da Dikemarkseminarene startet, tiltrakk de seg stor interesse fra hele landet. Egil forteller at psykologene P.A. Holther og Roar Svalheim også sto sentralt og bidro vesentlig til den faglige tyngden og utviklingen ved sykehuset. Dikemark ble også gjenstand for annen oppmerksomhet utenfra, bl.a. ved at en av Egils nærmeste venner fra skoledagene, sosiologen Yngvar Løchen, gjorde sitt doktor arbeid der. Det hadde form av et studium av det psykiatriske sykehus og roller og rolle forventinger i et slikt system. Slik oppmerk somhet styrket nok selvfølelsen til ledelsen og virksomheten i det hele tatt, tror Egil. Yngvar Løchen ble senere professor i sosiologi og rektor ved Universitetet i Tromsø. Etter Dikemark var det to år ved mannsavde lingen ved Ullevål hvor han lærte mye om medikasjon og litt mer enn han trengte om 6 ECTbehandling, som han formulerer det. Men han ser på den tiden også som lærerik, om enn kanskje litt lenger enn han kunne ønsket. 1964 begynner han som assistentlege ved Lovisenberg. På denne tiden er sykehuset en foregangsinstitusjon hvor avdelingsoverlege Odegard var utdannet psykoanalytiker fra USA, og avdelingen blir drevet med en psykoanalytisk/psykodynamisk overbygning. Den var også preget av Odegards tidligere arbeid ved 6. avdeling på Ullevål og det terapeutiske samfunn der. Bl.a. hadde man også ved Lovisenberg fellesmøter og gruppe terapi. Avdelingen het “Avdeling for nervøse” og var en åpen avdeling med inntil 60 innlagte pasienter fra hele landet. Man hadde anledning til å behandle og observere pasientene over tid, noe Egil mener var betydningsfullt. Blant de øvrige ansatte var ass. overlege Johan Fredrik Thaulow. Han traff også psykolog Kari Holm og psykiater Esther Ringdal som han har arbeidet sammen med resten av sitt yrkesliv. Hundevadt og Thaulow ble senere overleger ved avdelin gen, og Egil var der frem til 1987. Da flyttet han permanent til lokalene i Baldersgate og startet full praksis ved siden av driften av Instituttet. Hans liv med Institutt for psykote rapi henger tett sammen med Lovisenberg. Han begynte som kandidat ved Institutt for Psykoterapi i 1962, en av de første gruppene som ble startet. Instituttet lå da i Bygdøy Allé, i en leilighet i den gården som ligger vis á vis Gimle kino, og ble drevet av Einar Dannevig, Per Mentzsen og Endre Ugelstad. Leiligheten besto av 34 rom og et kjøkken, det var hele Instituttet. Her drev Dannevig, Mentzsen og Ugelstad praksis og holdt seminarer hvor de alle var lærere. Egil var ferdig med videre gående seminar som det første kullet, de var 1012 deltagere. Etter dette ble han etter hvert seminarleder og lærer, og han gikk inn i styret. Dette var mens han var assistentlege og senere reservelege og overlege ved Lovisenberg. I 1979 hadde Instituttet hverken midler til drift eller lovlige lokaler. Kari Holm gikk inn som styreleder, selv var han nestleder. De skaffet Innlegg midler fra Oslo Kommune og Staten til flyttingen til Baldersgate i 1981 da lokalene i Bygdøy allé viste seg å være regulert til boligformål. Samtidig var det behov for mer plass. Mimi Omdahl ble med, hun hadde vært en høyt skattet sekretær og stått for mye av den daglige driften i mange år. Det ble, både før og etter flyttingen, gjort en betydelig innsats for å skaffe statlig støtte til utdann ingsvirksomheten, noe de lyktes med. Virksomheten ble de neste årene svært utvidet med etablering av utdanning over hele landet. “Jeg har snakket med personer som forteller at virksomheten vel lå noe nede da du og Kari Holm overtok, og det er også blitt sagt at det dere etablerte med undervisning i psykodynamisk terapi for hele landet var helt spesielt i verdenssammenheng”. – Det er mulig det er noe i det, men jeg tror ikke vi var de første til å etablere undervisning utenfor Oslo. Det hadde allerede vært seminarer i Bergen. Og jeg hadde ikke på noen måte opplevelsen at vi overtok et dødsbo. Våre forgjengere Dannevig, Mentzsen og Ugelstad hadde lenge holdt seminarer og drevet Instituttet. Det opplevdes ikke byrdefullt å ta over virksomheten, og det var mange som var med i styre og stell. Da vi ble ansatt som daglige ledere i 1987 var Rolf BergLarsen styreleder og var med og trakk lasset. Egil snakker med stor glede om årene han og Kari Holm drev Instituttet. – Vi reiste rundt og ”kristnet landet”, vet du. Og ble veldig godt tatt i mot over alt. Vi var etter hvert mange til å dele på reisingen, men som ledere reiste Kari og jeg mest da vi var med og åpnet seminarene. Etter hvert som det var sikret midler til drift, besøkte vi også seminarene midtveis og ved avslutning, alle besøk kombinert med møter med veilederne. Et viktig formål var å oppmuntre kolleger rundt om i landet til å stille som veiledere. Det var gøy å treffe så mange kolleger og se så mye av landet. “Hva er det som har vært viktig for deg i arbeidet med og for Instituttet og med psykodynamisk teori og behandling?” Han blir tenksom og trekker igjen inn arbeidet ved Dikemark og Lovisenberg. – Tilknytningen til Lovisenberg var viktig, de to institusjonene var identifisert med de samme faglige verdier, avdelingen var en foregangsin stitusjon og hadde høy anseelse rundt i landet. Det preget våre møter med andre avdelinger, vi ble møtt med stor respekt. Avdelingsoverlege Odegard deltok i 1962 i opprettelsen og satt i styret for Instituttet og det gikk litt på kryss og tvers mellom Lovisenberg og Instituttet. Jeg jobbet jo ved Lovisenberg inntil 1987. Når det gjelder psykoanalytisk og dynamisk teori, er det første han nevner betydningen av å ta folk på alvor. Her var erfaringen fra Dikemark viktige. – Tradisjonell psykiatri på 60tallet innebar mye infantilisering av pasienter. I den psykodyna miske tilnærmingen og psykoterapien var respekt for pasienter som voksne mennesker en grunnleggende forutsetning. Dette var jo det Frøshaug og kvinneavdelingen ved Dikemark representerte og som jeg møtte da jeg kom dit. “Du er godt kjent for din alminnelige, jordnære tilnærming til psykodynamisk terapi og dine mange poengterte utsagn.” – For meg har nok det teoretiske ikke vært så viktig som disse grunnleggende verdiene. forts. neste side 7 Psykoanalytisk teori har ofte vært presentert ganske komplisert, og det er ikke alltid så lett å vite hva det er som foregår i det ubevisste eller i en dynamisk terapi. Det er mulig det er en rasjonalisering av min egen tilkortkommen het, men jeg mener nok at dette helt grunn leggende er av stor verdi. Når vi underviste på seminarer rundt i landet var det mye klinisk materiale som ble drøftet, og da var det overføring, motoverføring og å oppføre seg ordentlig det handlet mest om. Men kanskje teori hjelper en til å oppføre seg ordentlig. “Hvordan da?” – Aner ikke …... Kanskje i respekt for materialet til pasienten, respekt for behovene. Det ligger mye respekt i den dynamiske tenkningen. “Et av dine poengterte utsagn handler om at ting tar tid.” – Ja, man må i hvert fall være forberedt på det. Men det er lov å ha en ambisjon om å ikke bruke mer tid enn nødvendig. Jeg tror mange har erfaring med at en prosess kan ta kortere tid, at man kan komme inn med noe som snur en prosess. Men for å gjøre ting fort, må du være innstilt på å gjøre det langsomt. Man kan ha et tidsperspektiv uten å bruke det. “Mange veiledningskandidater og kollegaer kjenner og verdsetter ditt tvisyn, at du sier noe som gjør at det man har tenkt, plutselig ser annerledes ut.” – Det er ikke lett å være sikker på noen ting. Og det kan man være helt sikker på… Slike paradokser er det hele tiden. Og når det gjelder disse formuleringene – de kan jo også bli litt hule. “Jeg har lyst til å si hvor viktig du har vært for mange kandidater i å støtte opp og styrke selvfølelsen som terapeut.” – Hvis man klarer å bevare sin selvfølelse selv om man er usikker, kan man klare mye. Det er lov å være usikker “Kanskje det er nødvendig?” – Det er ikke godt å si. 8 “Er det noe du har lyst til å si til slutt?” – Arbeidslivet har vært veldig morsomt, og jeg kommer til å savne det. Mange kandidater og kollegaer har fått verdifull veiledning, blitt godt ivaretatt, styrket i troen på at de kan noe og hatt mye glede av samvær med Egil. Det er vemodig at en tid er over når han nå snart slutter i sin virksomhet. Innlegg Arne Thorvik er med i redaksjonen til tidsskriftet Suicidologi. Han er psykiater og ansatt i Psykiatrien i Vestfold, og arbeider også med et forskningsprosjekt om håp hos suicidale pasienter. Å sTÅ PÅ freUds sKUldre: HoVedlinjer i PsYKodYnamisK fosTÅelse aV sUiCid Ved Arne Thorvik Artikkelen tar for seg Freuds historiske utgangspunkt og hans forståelse av suicidalitet. Videre presenteres hovedlinjer i suicidforståelsen innenfor etterfølgende psykodynamiske tradisjoner. Avslutningsvis drøfter forfatteren hvorvidt Freuds tilnærming samsvarer med den filosofiske retningen som kalles fenomenologi. Den tyske filosofen Erich Fromm (1900–80) uttalte en gang at han tenkte seg at han sto på Freuds skuldre. På den måten så han langt, faktisk lenger enn mesteren selv. Fromm kalte seg selv “annen generasjons psykoanalytiker”, en betegnelse som tilsa et umiddelbart læreforhold til Freuds forfatter skap. Ettertidens bedømning av livsverket til den østerrikske legen Sigmund Freud (1856–1939) har ikke alltid vært så anerkjen nende som hos Fromm. Vitenskapsteoretikere har påpekt at Freud og etterfølgere tenderer mot å generalisere fra kasuistikker, det vil si observasjoner gjort hos enkeltpasienter (Eysenck, 1953). Videre har vitenskapsteo retisk kritikk vist til at Freuds postulater om psykisk utvikling og fungering er formulert slik at det er vanskelig å avkrefte dem ved empiriske studier, og derfor ikke innfrir krav til vitenskapelighet (falsifiserbarhet). I de senere tiårene har også den feministiske kritikken av de samme postulatene gjort seg gjeldende (Bernheimer, 1985). Populært sies det derfor ikke sjelden at “Freud er død”. Men, som en norsk litteraturforsker bemerker, denne kritikken indikerer paradok salt nok det motsatte: at Freuds forfatterskap lever (Kittang, 1997). For hvem er vel interes sert i å piske en død hest? Den historiske Sigmund Freud døde stille i sitt nye hjem i Maresfield Gardens, London, den 23. september 1939, vel et år etter at han som 82åring hadde måttet flykte fra det nazifiserte Østerrike. Gesammelte Werke utgjorde da 17 bind, og omfattet så vel separate sykehistorier som metapsykologiske og kulturhistoriske arbeider. Når det gjelder forståelse av suicidalitet, baserte Freud seg ikke på noen enkel eller monokausal hypotese, men tenderte mot å se suicid som et multidimensjonalt fenomen (Litman, 1996). Heller ikke laget han noen samlet fremstilling av sitt syn. Observasjoner og teoretiseringer finnes i flere verker, som pasientkasuistikker, men også i de metapsyko logiske og samfunnsteoretiske arbeidene han utga under første verdenskrig og senere. Denne artikkelen har som siktemål å gi en kortfattet oversikt over hovedlinjene i Freuds og etterfølgeres forståelse av suicid. For at dette skal skje, bør Freuds utgangs punkt og historiske kontekst skisseres. Det ubevisstes irrasjonelle karakter Med unntak av de tidlige arbeidene innen nevrologi er hele Freuds forfatterskap knyttet forts. neste side 9 opp mot eksistensen av en underbevissthet. Vitenskapsteoretisk kan man hevde at Freud rundt 1890 la grunnen for en forståelse av medisinske fenomener som inkluderer hvordan ubevisste krefter virker inn, og som derfor kan kalles et paradigmeskifte. Den klassiske filosofien forsto i altoverveiende grad mennesket som et gjennomført bevisst vesen. Eksempelvis hadde den tyske filosofen Immanuel Kant (1724–1804) fremholdt at vi mennesker nok har det han kalte en predispo sisjon til det onde, men at vår vedvarende tilgang til fornuften gir oss mulighet til å handle etisk rett. Selv om Kant viser forståelse for de psykologiske grunnene til suicid og suicidfor søk, fastholder han at også selvmordstruede har mulighet for å innse at suicid strider mot den rasjonaliteten som ifølge Kant er etikkens grunnlag. Freud hadde tidlig i sitt forfatterskap skissert hvordan psyken veksler mellom det han kalte primære og sekundære prosesser (Freud, 1911/1984). Den sekundære prosessen preges av logisk og bevisst tenkning, og mennesket har da evne til å se seg selv i et metaperspektiv. Dette samsvarer med Kants modell. Men i en primærprosess (“Primärvorgang”) er ikke psyken lenger bestemt av rasjonalitet, derimot av det ubevisste, der infantile og destruktive impulser kan dominere. Underbevisstheten har det Freud kalte “irrationaler Charakter”. Selv om Freud gjennom hele sitt forfatterskap uttrykker respekt for Kants filosofi, tilsier Freuds modell at mennesket ikke i enhver situasjon styres av bevissthet og rasjonalitet. Freud var ikke den første som hevdet en slik modell. Flere skjønnlitterære verk fra romantik kens periode har handlingsforløp som indikerer at noe ubevisst virker inn. Et eksempel er den tyske dikteren E.T.A. Hoffmanns (1776–1822) fortelling Nøtteknekkeren, kjent som ballett, der konflikter i den virkelige verden avspeiles i et barns drømmer. Formuleringer om “ubevisste krefter” forekommer også hos enkelte filosofer, blant dem den danske Søren Kierkegaard (1813–1855). Og i Frankrike 10 hadde legen Pierre Janet (1859–1947) beskrevet såkalt dissosiative tilstander med en metodisk grundighet som neppe sto tilbake for Freuds (Ellenberger, 1970). Men Janet hadde vært en beskjeden mann, uten trang til å samle elever rundt seg. Freuds primære innsats beror på at han var den som greide å få gjennomslag for et nytt paradigme innen fagfeltet medisin. Særlig Freuds tidlige verker drøfter pasientkasuistikker der bare modellen om en underbevissthet kan forklare det observerte, så som forsnakkelser i tale og skrift. Tidlig freudiansk forståelse Hovedtrekkene i Freuds forståelse av suicid kan spores allerede i Dagliglivets psykopatologi, som også inneholder en lengre drøfting av suicidalitet og selvdestruktivitet (Freud, 1901/1982). Freud hevder her at suicid ikke bare er å forstå som en bevisst handling. Det underbevisste kan inneholde selvdestruktive impulser, som indirekte vil kunne gi seg til kjenne ved en tendens til å oppsøke risikofylte situasjoner. Eksempelvis kan tilsynelatende heltemot hos soldater være relatert til et ubevisst dødsønske. Andre av Freuds kasui stikker inneholder beskrivelser av mennesker som tiltrekkes av risikosituasjoner fordi de ubevisst har behov for å straffe seg selv. Ofte kan slik selvdestruktivitet eller risikoatferd være til stede hos en person over tid. På denne måten oppstår det som i nyere tid har vært kalt en suicidal prosess. Wiens psykoanalytiske selskap hadde ukentlige “onsdagsmøter” i Freuds leilighet i Berggasse. På to møtedager i 1910 var suicid og suicidforståelse tema. Freud selv tenderte da mot å formulere seg med forsiktighet, og medga i sin sluttreplikk at man ennå ikke hadde nådd fram til noen fullgod forståelse av suicidets dynamikk. Derimot pekte Freuds daværende medarbeider Wilhelm Stekel (1868–1940) mer kategorisk på aggresjonens betydning, og understreket dermed det som skulle bli den dominerende psykoanalytiske Innlegg forståelsen av suicid. Stekel viste særskilt til at suicidet uttrykte et ønske om å straffe nærstående, oftest slektninger, ved at disse ble frarøvet en nær pårørende (Litman, 1996). Freud beskriver selvdestruktivitet og selvmords tanker hos flere av sine pasienter. Imidlertid er pasienten som i litteraturen går under det særpregede navnet “den homoseksuelle unge kvinnen” av spesiell interesse, idet hun repre senterer den av Freuds publiserte kasuistikker som faktisk hadde gjort et suicidforsøk (Freud, 1920/1984). Seks måneder før hun begynte i behandling hos Freud, hadde den 18 år gamle kvinnen kastet seg ned på et jernbanespor. På denne tiden hadde hun en nær og erotisk ladet relasjon til en ti år eldre kvinne med dårlig rykte, “eine Kokotte”. Pasientens egen forståelse tilsa at suicidforsøket var relatert til fortvilelse over at den eldre kvinnen hadde villet avslutte forholdet. I den skrevne sykehistorien avviser Freud ikke denne tolkningen, kaller den endog “plausibel”, men ser den som ufullstendig. I tillegg til pasientens egen forståelse postulerer Freud at pasientens aggresjon, opprinnelig rettet mot foreldrene, så mot henne selv, har spilt en avgjørende rolle. Endelig gjør han poeng av at ordet som den tysktalende pasienten brukte for å beskrive fallet mot jernbanesporet, “niederkommen”, også kan bety “føde” eller “nedkomme”. Freuds postulat er at pasienten konkurrerte med mor om fars oppmerksomhet, og på et ubevisst plan fantaserte om et barn med ham. Fantasien om “å nedkomme” med fars barn ble ifølge Freud realisert ved å “nedkomme” foran jernbanesporet. Selv om mange av Freuds teoretiseringer omkring ødipuskompleks og “penismisunnelse” synes antikverte, viser denne sykehistorien hvordan Freud tenderte mot å se suicid som et multikausalt fenomen. Og til tross for sin åpenbare teoretiske forforståelse synes Freud i noen grad å legge pasientens egen tolkning til grunn. Den franske psykoanalytikeren Jacques Lacan (1901–81) nevner et sted Freuds tendens til “altfor tidlig å tvinge appellen om kjærlighet over på objektet for identi fisering”. Men, skriver Lacan, “m.h.t. den unge homoseksuelle kvinnen (...) ser han seg bedre for” (Lacan, 1966/ 1985, s. 156). Aggresjonen ”vendt innover” En populær formulering tilsier at depresjon og suicidalitet er relatert til at “aggresjonen vendes innover”. Denne kan ledes tilbake til det metapsykologiske verket som på original språket heter Trauer und Melancholie (Freud 1917/1984). Siktemålet var primært å gi en psykologisk forståelse av sorg og depresjon, men verket kom også til å få betydning for “neofreudianske” retninger som objekt relasjonsteori, samt for forståelse av suicid. Når det gjelder sorgprosesser, tenker Freud seg at den psykiske “energien” som var investert i et menneske som er avdød eller på annen måte tapt, overføres til et indre bilde, en intrapsykisk objektrepresentasjon av ved kommende. Også med hensyn til depresjoner hevder Freud en liknende mekanisme. Forklaringsmodellen han stiller opp er ikke så lett å følge, men han postulerer at de ambiva lente følelsene som en kvinne – for å bruke Freuds eksempel – har ovenfor sin (levende) ektefelle rettes mot en tilsva rende indre objektrepresentasjon av denne. Kvinnen vil kunne identifisere seg med denne objekt representasjonen, det som på fagspråket kalles narsissistisk identifikasjon. Energien som har binding (“Besetzung”) til den aggresjonen hun har følt mot den faktiske ektefellen, blir i stedet investert i objektrepresentasjonen, som hun identifiserer seg med. Den intrapsykiske moralinstansen som Freud i 1923 skulle gi navnet das Über-Ich (“overjeg’et”) vil bidra med det Freud kalte sadistiske angrep på jeg’et. Nettopp denne sadismen rettet mot jeg’et er ifølge Freud løsningen på suicidalitetens gåte (”das Rätsel der Selbstmordneigung”). At depresjon og også suicid er uttrykk for at jeg’et ser seg selv som objekt, skulle som forts. neste side 11 teoretisk modell få stort gjennomslag, ikke minst innen angloamerikansk tradisjon. I den engelske oversettelsen av Freuds verk heter det: “The analysis of melancholia now shows that the ego can kill itself only if (...) it can treat itself as an object – if it is able to direct against itself the hostility which relates to an object and which represents the ego’s original reaction to objects in the external world” (Freud, 1917/1984, s. 261). Denne formuler ingen siteres fremdeles hyppig innen psyko analytisk litteratur. Anglo-amerikansk “neofreudianisme”. Egopsykologien Dødsdriften Freuds psykoanalyse var opprinnelig solid forankret i tysk språktradisjon. Imidlertid hadde nazifiseringen av Tyskland og Østerrike til følge at sentrale analytikere flyktet utenlands, og tyngdepunktet ble forflyttet til Storbritannia og USA. Kritikere har pekt på at den engelske oversettelsen (Standard Edition) var med på å endre forståelsen av basale psykoanalytiske termer. Eksempelvis ble “das Ich” (“jeg”et) til “ego”, og “Trieb” (“drift”) til “instinct”. På denne måten fikk den angloamerikanske psykoanalytiske bevegelsen en mer biologisk karakter, som til forskjell fra Freuds opprinne lige vinkling tenderte mot å se “ego” og “superego” som avgrensede objekter (Shapiro, 1987). Freud hadde i sin opprinnelige teori antatt at mennesket bare hadde to basale drifter: lystprinsippet (libido) og selvoppholdelse. Som vist hadde han – allerede i Dagliglivets psykopatologi fra 1901 omtalt selvdestruktiv og risikopreget atferd som uttrykk for et ubevisst dødsønske. Delvis med bakgrunn i slike kasuistikker og delvis med bakgrunn i biologers observasjon av at organisk liv ikke bare bygges opp, men også brytes ned, kom Freud med verket Hinsides lystprinsippet i 1920 til å postulere en ny drift: dødsdriften. Dette er fortsatt å anse som et av Freuds mest kontroversielle postulater. Forestillingen om at vår underbevissthet også rommer en dødsdrift eller “thanatos” ble aldri anerkjent av noen av Freuds etterfølgere. Samtidig har den samme dødsdriften vært en grunnpillar i den objekt relasjonsteoretiske retningen som ble utformet av den østerrikskengelske teoretikeren Melanie Klein (1882–1969). Freuds etterfølgere har i stor grad nyansert menneskets postulerte dødsdrift og vist at denne i så fall er mangefasettert. Den moderne britiske psykoanalytikeren Robert Hale har med basis i et stort antall dybdeintervjuer påvist at “a merging fantasy” kan være til stede hos selvmordstruede. “The merging fantasy” omfatter forestillinger om at døden skal represen tere et fravær av smerte, samt en god gjenforening med avdøde, naturen, eller guddommen (Hale, 2008). 12 “Wiens psykoanalytiske selskap” skulle etter hvert nå ut over onsdagsmøtene i Berggasse. Allerede i 1909 hadde Freud gjesteforelest på et universitet i USA. Freuds tendens til å samle elever rundt seg hadde til følge at flere enn Erich Fromm fikk opplevelse av å stå på Freuds skuldre. Etterfølgerne ble mange, men de kom i stor grad til å se i ulike retninger. Ofte er det slik at en ”neofreudiansk” retning har basis i en sekvens av Freuds forfatterskap. Den amerikanske psykoanalytikeren Karl Menninger (1893–1990) kan her vises til som eksempel. På 1930–40tallet utga Menninger flere bøker innen suicido logi, hvorav den mest kjente har den betegnende tittelen Man against himself. I altoverveiende grad ser Menninger suicid i sammenheng med det han omtaler som “the destructive instinct”. Tilsvarende kom den såkalte egopsykologien, som var en dominerende og “mainstream” retning i USA i tiårene etter den annen verdens krig, til å vektlegge aggresjonen som eti ologisk faktor. Ifølge et sentralt egopsyko logisk læreverk er suicid som oftest å forstå som “the final victory of the aggressive drive alone” (Blanck, 1974, s. 258). Generelt sett kan egopsykologiens fremvekst ses i sammenheng med den kritikken som var Innlegg fremført mot klassisk psykoanalytisk teori om at denne har som følge at mennesket må anses som styrt (determinert) av sin underbevissthet. Allerede Freud hadde antydet at jeg’et er i besittelse av forsvarsmekanismer som tilsier noen grad av autonomi visavis impulser fra det underbevisste. Betegnende nok ble slike sekvenser av Freuds opprinnelige forfatterskap grepet fatt i og videreutviklet. I denne sammen hengen kan det særlig vises til datteren Anna Freuds (1895– 1982) Jeg’et og forsvarsmekanismene fra 1936 som grunnleggende for egopsykologien. (Senere flyktet Anna med sin far til London, og ble der en sentral skikkelse i den psykoanalytiske bevegelsen). Selv om retningen i liten grad kom til å gi nye bidrag til den teoretiske forståelsen av suicidalitet, har egopsykologien medvirket til et mer positivt terapeutisk perspektiv på suicid forebygging. Mennesket har reelle muligheter for å beskytte seg mot “the aggressive drive” og andre destruktive impulser. Eksempelvis kan aggresjon og skyld gis utløp i samtale (verbalisering), eventuelt ved fysisk eller kreativ aktivitet (sublimering). Deprimerte med psykosenære forestillinger om gjenforening med avdøde kan profittere på den realitets orienteringen som følger av terapi (“separation from negative object representations” (Blancks, 1974, s. 274)). Objektrelasjonsteori og selvpsykologi Generelt sett har objektrelasjonsteorien sitt opphav i den delen av Freuds forfatterskap som vektlegger at psykisk helse er relatert til stabile intrapsykiske objektrepresentasjoner. Foreldrefigurer er her av stor viktighet. Vel å merke er objektrelasjonsteorien ingen enhetlig retning, og sentrale objektrelasjonsteoretikere har også hatt ulik suicidforståelse. Den tyskamerikanske psykiateren Edith Jacobson (1897–1978) tenderer i verket The Self and the Object World mot å se suicid og selvdestruktivitet som uttrykk for en såkalt preødipal utviklingsforstyrrelse. Hun eksempli fiserer med å vise til suicidale pasienter som i barndommen har hatt utilstrekkelige og inkompetente foreldre, og som derfor ikke har fått anledning til å utvikle stabile objektrepre sentasjoner. Overjeg’et har på den måten også i voksen alder hatt en umoden karakter (“preoedipal superego forerunners” (Jacobson, 1964, s. 211)). Mens Jacobson i samme verk omtaler Freuds teori om dødsdriften som “rather speculative”, var nettopp “the death instinct” basalt i den objektrelasjonsteoretiske tradisjonen som bygger på Melanie Kleins arbeider, og som særlig har gjort seg gjeldende i Storbritannia. En moderne “kleinianer” som den polskfødte, britiske analytikeren Hanna Segal (1918–) betegner dødsdriften som “a clinical useful concept”, som anskueliggjør at pasienter kan alternere mellom utadrettet aggresjon og selvdestruktivitet. I en terapeutisk relasjon kan pasienter tidvis projisere dødsdrift og aggresjon inn i terapeuten. Andre ganger kan det motsatte forekomme, ved at pasienten projiserer “life instincts”, og tillegger tera peuten alt ansvar for at suicid ikke skal skje (Segal, 1997). Selvpsykologien, som i løpet av 1970tallet sto fram som en egen psykoterapeutisk retning i USA, hadde også som grunnleggende postulat at mennesket ikke primært søker drifttilfreds stillelse. Dette var kontrært til hva Freud hadde hevdet. Som britiske objektrelasjonsteoretikere før ham, vektla også den østerrikskamerikanske psykiateren Heinz Kohut (1913–81) at psykisk helse er relatert til et sammenhengende selv, som inneholder stabile interne objekter (selvobjekter). Selvfølelsen beror også i voksen alder på bekreftelse og anerkjennelse fra andre, det som har vært kalt normale narsissistiske behov. Mennesket er sårbart i situasjoner der det søker bekreftelse ved å stå fram for andre, situasjoner som kan gi positiv anerkjennelse, men også nederlag og ydmykelse, skam. Sistnevnte kan ha selv destruktivitet og suicid som følge. forts. neste side 13 Fenomenet skam nevnes bare sporadisk i Freuds forfatterskap. Derimot er skam et sentralt begrep i selvpsykologien, og er kvalitativt forskjellig fra den skyldfølelsen som oppstår når mennesket er konflikt med sin egen moralinstans (overjeg). Og mens Freud anså hovedpersonenes suicid i Ibsens Rosmersholm som relatert til skyldfølelse, tolker en nyere norsk studie Nagels suicid i Hamsuns Mysterier som uttrykk for “et ønske om å utrydde den uutholdelige følelsen av ydmykelse og ubeskrivelig skam som kommer med den endelige erkjennelsen av et altomfat tende nederlag” (Freud, 1916/1990; Karterud & Schlüter, 2002). Selvpsykologisk tradisjon har vist til at moderne krav til selvrealisering og omstillings evne lett kan ha til følge at mennesker opplever motgang på den sosiale arena. Den klassisk freudianske fokuseringen på “det skyldige menneske” synes ikke så aktuell lenger, tvert om er “vår tids menneske” mer å forstå som identitetsløst eller disponert for skam (Cushman, 1995). Moderne teoretikere innen psykodynamisk tradisjon Dagens teoretikere synes i stor grad å syntetisere og videreutvikle retningene som er skissert ovenfor. Dessuten har man måttet forholde seg til nyere empirisk viten. Termen “psykoanalytisk” er for en stor del erstattet med den mer inkluderende betegnelsen ”psykodynamisk”. Noen eksempler fra 1990 og 2000tallet skal nevnes: Psykiateren Robert Hale ved The Tavi stock Clinic i Storbritannia har gjennomført et stort antall dybdeintervjuer med pasienter som har gjort suicidforsøk, og hevder at “a suicidal fantasy” har vært til stede hos de fleste i lang tid forut. Disse fantasiene har varierende bevissthetsgrad, og kan ha ulik karakter. “The merging fantasy” er allerede nevnt. I tillegg beskriver Hale “a revenge fantasy” overfor pårørende eller andre, og ”a fantasy of selfpunishment” overfor seg selv. Videre forekommer “a dicing with death fantasy”, 14 der den selvmordstruede lar tilfeldigheter eller “skjebnen” avgjøre hvorvidt et suicidforsøk fører til døden. Det er verdt å merke seg at Hale (2008) viderefører Freuds postulat om at aggresjonen “vendes innover” ved å vise til kasuistikker der suicidale har ansett sin egen kropp som et “ondt objekt” som må destrueres. Dette omtaler han som “the assassination fantasy”. Den amerikanske psykiateren Otto Kernberg (1926–) er et sentralt navn i psykodynamisk tradisjon av i dag, men lar seg umiddelbart ikke plassere i noen skoleretning, selv om forfatter skapet viser at han er inspirert av kleiniansk tenkning og egopsykologi. I et foredrag på Aker sykehus, avdeling Gaustad i 2001 hevdet Kernberg følgende modeller som de mest relevante når det gjelder moderne psyko dynamisk forståelse av suicidalitet (personlig opptegnelse: Oslo 4. september 2001/ Tjelflaat, 2006): – ønske om å drepe sitt “onde selv”, relatert til en ubevisst skyldfølelse – identifisering med en sadistisk impuls, og ønske om å straffe gjenlevende – skyldfølelse relatert til “unconscious sexual excitement” hos overgrepsutsatte – et narsissistisk behov for å være hevet over (“superior to”) terapeut – “affective relief”, også ved parasuicid I likhet med andre psykodynamikere eksempli fiserer Kernberg hvordan en subtil ”maktkamp” kan finne sted i møtet mellom en terapeut og en suicidal pasient. Videre poengterer han som vist at suicidalitet kan ha sammenheng med gjennomgåtte overgrep. Freud hadde ansett seksuelle overgrep mot barn som et sporadisk fenomen, og ikke vektlagt dette som etiologisk faktor for psykopatologi. De siste tiårene har imidlertid tilført økt viten om at overgrep mot barn og unge har et langt større omfang enn man tidligere trodde. Mennesker som har vært utsatt for fysiske og seksuelle overgrep, vil i utgangspunktet ha tendens til fragmentering av selvet og distansert kroppsoppfattelse, og det finnes empirisk belegg for at suicidrisiko er økt for dem som har opplevd denne typen traumer (Ystgaard, 1999). Innlegg Generelt sett synes moderne teoretikere mer å lytte til den vitenskapsteoretiske kritikken som tilsier at psykodynamiske retninger tenderer mot å generalisere en forståelse som kan ha gyldighet i et enkelttilfelle. Iallfall er dette den britiske psykodynamikeren Peter Fonagy advarer mot, når han i Psychoanalytic Understanding of Violence and Suicide omtaler “the false epistemic move of overgeneralisation”: “We all know that understanding a case is not the same as understanding a more general clinical problem” (Fonagy, 1999, s. 161). En suicidologi for vår tid? Mye kan sies om dr. Sigmund Freud fra Berggasse i Wien, men noen brobygger var han ikke. Freud hevdet jevnt over at hans egne teorier hadde universell riktighet, og synes i svært liten grad å ha hatt evne til å se disse som mulig komplementære til annen teori dannelse. Dissens fra hans grunnsetninger førte i alminnelighet til personlig brudd. Det suicidologiske fagfelt har hatt en omfatt ende utvikling siden Freuds tid. Psykoanalysen er ikke lenger enerådende som psykologisk forklaringsmodell. Eksempelvis har kognitive tradisjoner siste tiår fått en mer fremtredende plass. (I parentes kan det bemerkes at den kognitivt pregede “escape theory” har en del likhetspunkter med Freuds modell, ved at den ser suicid som relatert til selv bebreidelse, men i større grad fokuserer på de rigide tankemønstrene som da kan opptre (Baumeister, 1990)). I tillegg har den volumi nøse kvantitative forskningen innen suicidologi også bidratt til en øket psykologisk forståelse. Allerede den franske sosiologen Émile Durkheim (1858– 1917) påviste i verket Le Suicide at omsorg for barn synes å ha en selvmordsforebyggende effekt. Slike aspekter berøres sjelden av Freud med sitt fokus på aggresjon og destruktivitet. I hvilken grad er Freuds teoridannelse fortsatt relevant i suicidologisk sammenheng? Eller er, som det ofte populært sies, Freud “død” også på dette feltet? Det er her av interesse å vise til den sveitsiske psykiateren Ludwigs Binswangers (1881– 1966) kritikk av Freuds modell. Binswanger nevnes ofte i Freudbiografier som et sjeldent eksempel på at Freud var i stand til å opprett holde en relasjon til en kollega som i vesentlig grad hadde synspunkter som avvek fra hans egne. I sitt forfatterskap viser Bin swanger at han har mottatt impulser fra Freud, men i større grad fra Martin Heidegger (1889–1976) og andre filosofer innen fenomenologisk tradisjon. I kasuistikken Der Fall Ellen West beskriver Binswanger en kvinne som suici derte 33 år gammel. Som Freud ser også Binswanger ubevisste prosesser som med virkende til at en suicidal prosess oppsto. I langt større grad anser han likevel suicidet som relatert til pasientens individuelle forhistorie, herunder de bevisste idealene hun hadde satt for sitt liv. Ellen West hadde hatt svært høye forvent ninger til seg selv, men kom i egne øyne til å mis lykkes. Binswanger forsøker i liten grad å forstå suicidet i lys av freudianske termer som “overjeg”, “id” eller ”karaktertype”, men synes å ha som prosjekt å rekon struere pasientens egen opplevelse og situasjon. Ellen Wests suicid var ifølge Binswanger basalt sett relatert til et sammenbrudd av hennes eksistensielle idealer (“Zusammenbruch ihres existenziellen Ideals” (Binswanger, 1944/1994, s. 194)). Indirekte kan Binswangers tekst leses som en kritikk av Freuds og samtidige psykoanalytik eres tendens til ”å tilstivne” i en dogmatisme preget av generaliseringer. Historisk sett hadde Freud en ny og unik innfalls vinkel til suicidalproblematikk. Suicid ble hos Freud ikke vurdert “utenfra” som et etisk fenomen, noe klassiske filosofer som Kant tenderer mot å gjøre. Heller ikke ble suicidali tet utelukkende betraktet som en bestanddel av en klinisk entitet, så som depresjon (noe som fortsatt gjøres i den moderne diagnose manualen ICD10). Tilsvarende Binswangers kasuistikk innebar Freuds opprinnelige tilnærming et forsøk på å se suicidalitet slik den oppleves av den selvmordstruede selv. Sykehistorien om “den homoseksuelle unge forts. neste side 15 kvinnen” er et av flere eksempler på dette. Etter artikkelforfatterens mening er det på dette området – psykoanalyse forstått som fenomenologi – at Freuds modell fortsatt har relevans. Suicidologisk forskning og forståelse bør ikke bare fokusere på tall og statistikker, men også ha som målsetting å rekonstruere verden slik den kan oppleves av mennesker som er selvmordstruede. På den måten kan Freud også i dag tilføre suicidologien et viktig perspektiv. Slik vil man kunne se langt, kanskje lenger enn det legen fra Berggasse i Wien en gang gjorde. Referanser Baumeister, Roy. (1990). Suicide as escape from self. Psychological Review, 97, 1, 90113. Bernheimer, Charles. (1985). (red.) In Dora’s case. Freud-hysteria-feminism. NY: Columbia University Press. Binswanger, Ludwig. (1994). Der Fall Ellen West. I: Ausgewählte Werke, 4: 73209. (Engelsk over set telse: The Case of Ellen West. I: R May. Existence. NY: Basic Books, 1958). (Utkom første gang i 1944) Blanck, Gertrude & Blanck, Robin. (1974). Ego psychology: Theory and practise. NY: Columbia University Press. Cushman, Peter. (1995). Constructing the self, constructing America. A cultural history of psychotherapy. New York: AddisonWesley. Ellenberger, Henri. (1970). The discovery of the unconscious. NY: Basic Books. Eysenck, Hans J. (1953). What is wrong with psychoanalysis? I: The uses and abuses of psychology. UK: Penguin Books. Fonagy, Peter. (1999). Final remarks. I: Rosine Jozef Perelberg (red.) Psychoanalytic understanding of violence and suicide. London: Routledge. Freud, Sigmund. (1982). The psychopathology of everyday life. UK: The Penguin Freud Library, volume 5. (Utkom første gang i 1901) 16 Freud, Sigmund. (1984). Formulations on the two principles in mental functioning. UK: The Penguin Freud Library, volume 11. (Utkom første gang i 1911) Freud, Sigmund. (1990). Some character-types met with in psychoanalytic work. UK: The Penguin Freud Library, volume 14. (Utkom første gang i 1916) Freud, Sigmund. (1984). Mourning and melan- cholia. UK: The Penguin Freud Library, volume 11. (Utkom første gang i 1917) Freud, Sigmund. (1984). The psychogenesis of a case of homosexuality in a woman. UK: The Penguin Freud Library, volume 9. (Utkom første gang i 1920) Hale, Robert. (2008). Psychoanalysis and suicide: process and typology. I: Stephen Briggs (red.) Relating to self-harm and suicide. Psychoanalytic perspectives on practice, theory and prevention. London: Routledge. Jacobson, Edith. (1964). The self and the object world. NY: International Universities Press. Karterud, Sigmund & Schlüter, Christian. (2002). Selvets mysterier. Oslo: Pax forlag. Kittang, Atle. (1997). Sigmund Freud. Oslo: Gyldendal. Lacan, Jacques. (1985). Det symbolske. Oslo: Gyldendal. (Utkom første gang i 1966) Litman, Robert. (1996). Sigmund Freud on suicide. I: John T. Maltsberger (red.): Essential papers on suicide. NY: New York University Press. Segal, Hanna. (1997). On the clinical usefulness of the concept of the death instinct. I: New library of psychoanalysis, Vol. 27. London: Routledge. Shapiro, Jeremy. (1987). Translator’s note. I: Jürgen Habermas. Knowledge & human interests. Cambridge: Polity Press. Tjelflaat, Unn. (2006). Selvmord og borderline personlighetsforstyrrelser. Suicidologi 1, 11, 12. Ystgaard, Mette. (1999). Familien og selvmordsatferd - noen hovedtrekk fra forskningen. Suicidologi, 4 (2), 79. Innlegg nord-norsK PsYKoTeraPiforUm, noen sUPPlerende BemerKninGer. av alderspensjonist Christian Fangel. Mine gratulasjoner til Stig Olaussen for hans artikkel i Instituttets Informasjonsbulletin nr. 1, 2011! Jeg syns imidlertid det er på sin plass å komme med noen supplerende bemerkninger. Det vil kanskje kunne oppfattes som selvhevd ende men det får stå sin prøve. I 1973 kom det et brev til Institutt for Psyko terapi fra overlege Egil Bjarnar ved Åsgård Sykehus i Tromsø. På den tiden var jeg bestyrer av Instituttet, så sekretæren fremla brevet for meg. Etter å ha lest det og merket meg innholdet lot jeg brevet ligge et par dager. I brevet ble det gjort klart at det ved Åsgård Sykehus var nyopprettet en spesiallegestilling for godkjent veileder i psykoterapi. Overlege Bjarnar ba instituttbestyreren gjøre dette kjent blant Instituttets medlemmer og videre gående kandidater. Jeg var selv interessert i å søke stillingen. Men en flytting fra Oslo til Tromsø med stor familie og fuglehund krevde grundige familiedrøftelser. Etter disse skrev jeg så tilbake til overlege Bjarnar at brevet var mottatt, men at det var overlatt til styrets formann for videre behand ling fordi jeg betraktet meg som inhabil idet jeg selv aktet å søke stillingen. Jeg tiltrådte som spesiallege og psykoterapi veileder ved Åsgård Sykehus 1. mai 1974. Med psykoterapi mente man dengang psyko dynamisk psykoterapi. Veilederkompetanse forutsatte godkjenning som spesialist i psykiatri, fullstendig utdannelse ved Institutt for Psyko terapi eller Psykoanalytisk Institutt, samt den ekstra pedagogiske utdanningen som var knyttet til veilederkompetansen. (For min egen del var jeg dertil godkjent som spesialist i Barne og Ungdomspsykiatri, – noe som kom til nytte både i Kirkenes, Tromsø og Bodø.) Etter at veiledning i psykoterapi ble en obligatorisk del av psykiaterutdannelsen, og man i Nord Norge ikke hadde noen godkjent psyko terapiveileder, måtte folk i psykiatrisk spesialisering søke ut av landsdelen for å få slik veiledning. Det var da særlig Trondheim, Bergen og Oslo som var aktuelle. Etter at det kom godkjent psykoterapiveileder i fast stilling i Tromsø ble således landsdelen ”selvhjulpen” hva angikk utdanning til spesialist i psykiatri. Svært mye av min arbeidstid gikk med til individuell psykoterapiveiledning, samt til å drive innføringsseminarer i psykoterapi for leger og psykologer som var i spesialistutdanning for å bli psykiatere eller kliniske psykologer. forts. neste side 17 Nært samarbeide med det psykiatriske, psykologiske og Barne og Ungdoms psykiatriske miljøet i Bodø ble etablert fra ca. 1977/78. Dette utviklet seg slik at jeg etter hvert ble deltidsansatt som spesiallege og psykoterapiveileder ved Rønvik Sykehus, regelmessig tilreisende med overnattinger, men bosatt i Tromsø. Også i Bodø ble individuell psykoterapiveiledning og psykoterapiseminarer en vesentlig del av mitt arbeide. Jeg sa opp min stilling på Åsgård Sykehus ca. 1980. Dette hadde sammenheng med utviklin gen på sykehuset, men det er en annen historie. Det ga meg anledning til å intensivere arbeidet i Bodø. Psykodynamisk teori og tenkning ble imidlertid gjennom alle årene fra 1974 til 1986 også presentert for medisinerstudentene ved Univertsitetet i Tromsø, ved at jeg i disse årene var en av hovedlærerne i psykiatri for medisinerstudentene. 18 Psykodynamisk psykoterapi hadde således vært representert og presentert i NordNorge i ganske betydelig grad i en årrekke fra 1974. Stig Olaussen skriver i sin artikkel: ”Da psykiater Tore Sørlie kom til Tromsø på slutten av 80tallet var den systemiske tradisjo nen den dominerende terapiretningen i NordNorge.” Dette er trolig korrekt. Etter mitt syn har det primært å gjøre med utviklingen ved Universitetet i Tromsø, og de personer som var fremtredende der. Men også det er en annen historie. Selv flyttet jeg fra landsdelen i 1986. Litteratur Bokanmeldelse jUrGen reeder: deT TYsTade samTaleT v/ Harald Stockman I 2010 kom det ut en bok i Sverige med tittelen Det tystade samtalet. Den er skrevet av Jurgen Reeder og handler om en del av det som har skjedd på psykoterapiens og psykiatriens områder særlig de siste 1520 årene. Den tar for seg noen av de viktigste trekkene ved utviklingen internasjonalt, men særlig utviklin gen i Sverige når det gjelder den psykoanaly tiske psykoterapiens og psykoanalysens vilkår nå for tiden. Forfatteren gir en grundig og veldokumentert skildring av hvordan store deler av det psyki atriske akademiske miljøet, sammen med et stadig mer kontrollerende og granskende samfunnssystem holder på å skyve den psyko analytiske psykoterapien ut av psykiatrien. Selv om situasjonen i Sverige er noe annerledes enn i Norge, er det imidlertid mye som er slående likt. Boken er derfor etter min mening svært relevant også for oss. Jeg vil nevne noen få av de temaene som forfatteren har tatt for seg som også synes særlig viktige for oss i Norge. Dette gjelder f.eks. beskrivelsen og analysen av det diagnosesystem som skal brukes i psykia trien (DSM IIV) sammen med kravene om evidensbasert medisin og randomiserte kontrollerte undersøkelser. Med dette blir klinisk erfaring og mye forskning, særlig forskning på psykodynamisk psykoterapi, presset ut som irrelevante (ikke metodisk holdbare). Kravene nå går også langt i å avgrense psykiatrisk sykdom (disorder) som forstyrrelse i sentralner vesystemet, mens livsproblemer, forstyrrelser i relasjon til andre mennesker, ikke hører med til psykiatriens område. Personlighetsforstyrrelsene er dermed kanskje på vei ut som diagnose. Det må da f.eks. depresjon og/eller angst til dersom det skal kunne regnes som sykdom. Her kan særlig amerikanske forsikringsselskaper ha ønsket å begrense sitt ansvarsområde og sine utgifter, og ha søkt å påvirke diagnosesystemet. Legemiddelfirmaer har arbeidet på tradisjonell måte etter den medisinske modellen med forskning og reklame for forskjellige medika menter, selv om mye er uklart når det gjelder den fysiologiske virkningen av medikamentene. Det viktigste har vel ofte vært at medikament ene skulle virke raskt og effektivt. Man legger opp til behandlingsformer som kognitiv og atferdsterapi som er relativt kortvarige og hvor en har fulgt opp de forskningskrav som er nevnt tidligere og som dermed gjør metodene akseptable. Reeder klargjør de metodiske problemene med forskning på vanlige pasientpopulasjoner (med mye kompleksitetsproblematikk), nemlig at en opererer med krav til vitenskapelighet som ikke passer for store deler av psykiatriens pasient populasjon. Dette er en uhyre viktig problemstil ling som må diskuteres også her i Norge. I Sverige har utdannelsen av legitimerte psykoterapeuter foregått i forskjellige faglige miljøer med ulike faglige retninger. Disse utdanningene har blitt kvalitetsvurdert av Høgskoleverket. Resultatet av denne vurderin gen ble at 6 av utdanningene ble fratatt sin eksamensrett, og alle disse var psykodynamisk innrettet. Reeder har undersøkt og dokumentert grundig hva som lå til grunn for dette. Det viste seg at Høgskoleverket la til grunn at de som skulle drive slik utdanning skulle arbeide etter høgskole/universitetsstandarder, dvs. at utdanningen skulle ha et akademisk preg. Dette betyr at den kliniske, praktiske treningen og skoleringen nærmest ble utradert. Kvalitativt har derfor denne utdanningen blitt dårligere i forhold til målet som er å utdanne forts. neste side 19 psykoterapeuter. Det humanistiske elementet har blitt svekket. stoffet kan ikke ytes rettferdighet i en kort bokanmeldelse. Så les boken! Denne utviklingen i Sverige er virkelig noe å ta lærdom av for oss. I Norge forbereder jo myndighetene nå en evaluering av psykotera peututdanningene i vårt land. Evalueringsoppgavene er satt bort til en utenforstående organisasjon, og vi vet vel forholdsvis lite om denne organisasjonen, personene som arbeider der, og hva slags retningslinjer de har fått å arbeide etter - her gjelder det at vi er våkne. Boken er jo også et kampskrift mot de krefter, samfunnssystemer og grupperinger som holder på å utrydde den psykodynamiske psykotera pien. Det tystade samtalet handler ikke bare om samtalen i psykoterapirommet, men også om å opprettholde og forsvare samtalen og den demokratiske debatt i samfunnet, slik at ikke humanismen undermineres og ødelegges i rasjonalitetens navn. Siste del av boken består av noen politiske refleksjoner. Reeder peker her på det voksende antall kontrolltiltak både i det offentlige og i det private, videre granskningskulturen som også har vokst, krav om dokumentasjon, rapporte ring, vurderinger, kvalitetssikring osv. Hvor mye koster dette av tid og krefter, og hvor mye tapper det av menneskers kreativitet? Han spør også hvorfor dette har vokst slik i omfang de senere årene. Spørsmålene og svarene hans er interessante, og vi burde gi oss mulighet for å diskutere dem. Det tystade samtalet er på bare 205 sider, men ikke desto mindre er det en meget grundig, nyansert, og innholdsrik bok. Det rikholdige 20 Om forfatteren Jurgen Reeder er docent i pedagogikk, leg. psykolog, leg. psykoterapeut samt psyko analytiker. Medlem av Svenska psykoanalytiska selskapet (IPA). Har drevet privat praksis siden 1979. Det tystade samtalet av Jurgen Reeder er fra Norstedts Forlag www.norstedts.se ISBN 978-91-1-302645-9 Vi oppfordrer til innkjøp av denne boken som stimulans til videre diskusjon blant medlemmene. Referater Innlegg referaT fra GeneralforsamlinGen insTiTUTT for PsYKoTeraPi 16 mars 2011 Det var 32 personer til stede. 1. Bernt Halvard Sleire ble valgt til møteleder. Jan Ole Røvik ble valgt til referent, Gjermund Tveito og Anniken Olsen ble valgt til å undertegne protokollen. 2. Dagsorden ble godkjent. 3. Årsberetning for 2010 ble gjennomgått. Avdøde medlem i 2010, Petter Jørgensen, ble minnet med ett minutts stillhet. Det var kommentarer til følgende punkter i årsberetningen: Innledningen Gjermund Tveito syns det bør stå at medlemskontingenten er med å finansiere medlemsaktivitetene. 5. Undervisningsvirksomhet Egil Hundevadt etterspurte om det var slutt på weekendseminarer. Undervisningsleder bekreftet dette, men at ordningen evalueres fortløpende. 6. Styret. Fordeling av fondsmidler. Spørsmål fra Gjermund Tveito om at midler til publisering vil bli innvilget om den økonomiske situasjonen tillater det. Administrativ leder redegjorde for at denne formuleringen bygger på en misforståelse av statuttene for Fondet. Utdeling av fondsmidler kan skje fra avsatte midler fra tidligere år og er ikke avhengig av at det er satt av midler inneværende år. Utnevning av æresmedlem psykolog Kari Holm Kari Holm fikk overrakt sitt æresmedlemskap ved en høytidelighet med diplom og blomster utført av styreleder Astri Nøkleby Heiberg. Kari Holm holdt en tale hvor hun beskrev starten på hennes virksomhet ved Instituttet. 9. Utvalg for etterutdanning Utvalget fikk takk for god innsats fra salen med applaus. 12. Bulletinen Bulletinen fikk skryt for ny drakt og godt stoff. 14. De regionale gruppene Spørsmål fra Gjermund Tveito om stiftelsesform på lokalgruppene. Instituttet bevilger penge støtte til arrangementer, for øvrig fungerer gruppene som selvstendige arrangører. 15. Internasjonale organisasjoner Agnar Berle, generalsekretær i IFPS, informerte om virksomheten i IFPS. Det var et vellykket forum i Aten i oktober. Det jobbes med tiltak for å møte en anstrengt økonomi i organisasjon nen. Deres tidsskrift gjøres elektronisk. Berle fikk applaus for god innsats som general sekretær i IFPS. forts. neste side 21 Harald Stockmann redegjorde for EFPP, nye representanter der er Gro Kvittingen og administrativ leder. Inger Anita Brynestad informerte om stor aktivitet i voksenseksjonen, at tidligere representant Eva Wold hadde ansvar for en rapportside hvor man oppdateres på medlemslandenes aktivitet. 16. Samarbeid med Helsedirektoratet Egil Hundevadt hadde spørsmål om den forestående evalueringen av Instituttet. Han minnet om at det i hans tid som leder var vesentlig å ha kontakt innad i direktoratet. 19. Psykodynamisk fordypningsprogram for psykologer. Det ble kommentert at dette er en god inntektskilde og rekrutteringsarena for instituttetene. 20. Samarbeid med psykologforeningen. Spesialistkurset har bedret dialogen med psykologforeningen, som også styrkes gjennom samarbeid i det psykodynamiske fordypningsprogrammet. Vedtak: Årsberetningen for 2010 er godkjent, med tillegg av Gjermund Tveitos kommentar om innledningen. 4. Årsberetning for 2010 for Etikkutvalget. Vedtak: Årsberetningen godkjent. Administrativ leder oppfordret medlemmene til å fremme saker for å bidra til etikkdebatt. 5. Regnskap for 2010 og revisjonsberetning. Det ble påpekt at medlemmene finansierer kandidatutdanningen ved å dekke underskuddet på denne. Ellers er det god økonomi. En person har donert kr 1 250 000. til forskning på psykoterapi, beløpet inngår i nåværende fond og underlegges fondets retningslinjer. Vedtak: Regnskap og revisjonsberetning 2010 godkjennes. Samme revisor brukes til neste år. 6. Budsjettforslag for 2010 Vedtak: Budsjettforslag 2010 godkjennes. 7. Vedtektsendring på punkt 5.4.1 Valgkomité Vedtak: Valgkomiteen består av tre medlemmer og ett varamedlem som velges av Generalforsamlingen osv. 8. Valg Valgkomiteens innstilling ble vedtatt. Rune Johansen velges som ny styreleder. Marianne Opaas velges som nytt styremedlem og Niels Evensen som nytt varamedlem. Astrid Nøklebye Heiberg ble takket for god innsats som styreleder gjennom fire år. Generalforsamlingen avsluttet kl 20.30 22 Referater Innlegg referaT fra faGmØTe 13.4.11 med randi UlBerG Annikken Olsen Gender differences in response to transference interpretations in dynamic psychotherapy. Randi Ulberg har skrevet en doktoravhandling med tittel Gender differences in response to transference interpretations in dynamic psychotherapy, fra 2010. 13.april var hun på fagmøte på Instituttet og fortalte om studien hennes arbeid er en del av og om hovedfunnene i en av de fire artiklene hun er hovedforfatter på, belyst med klinisk eksempel. Til slutt nevnte hun kort helt ferske data fra studien. Hovedstudien heter FEST, First Experimental Study of transferenceinterpretations. Hoved målet med denne studien er å undersøke langtidseffekt av overføringstolkninger i subgrupper av pasienter med høy og lav såkalt Quality of Object Relations (QOR). QOR er, meget summarisk, et mål på relasjonell fungering. Studien har vært ledet av professor Per Høglænd, og flere andre medlemmer av instituttet har også vært deltakere. Den har høstet internasjonal oppmerksomhet og bidratt til at man har kunnet dokumentere og kommuni sere, ikke minst overfor myndigheter, at psykodynamisk orientert psykoterapi er virksomt. Pasientene i studien gikk i ukentlig terapi hos svært kvalifiserte og erfarne terapeuter. Antall timer var i underkant av 40 og effekt ble målt ved avslutning og etter 3 år. Randi Ulbergs funn er, kort oppsummert, knyttet til ulik respons/effekt av overførings tolkninger/arbeid hos kvinner og menn i enkelte subgrupper av pasientene. Man snakker i studien om overføringsarbeid definert i 5 kategorier av intervensjoner, fra påpekning og vektlegging av pasientens reaksjoner i situasjonen her og nå – til tolkning av reaksjon ene i klassisk forstand. Et hovedfunn i hovedstudien er at man generelt ikke finner forskjell i effekt av overføringsarbeid i undergruppene av pasienter med hhv høy og lav QOR. Man finner imidlertid signifikant positiv effekt hos alle. Forskjeller oppstår når man introduserer kjønn som tilleggsfaktor, og det som trer frem er at en undergruppe av kvinner med lav QOR, dvs med relasjonsproble matikk, responderer signifikant bedre på overføringsarbeid enn kvinner med høyere/ bedre relasjonell fungering. Det motsatte finner man hos menn; dvs at menn med høy QOR / god relasjonell fungering responderer bedre enn menn med lav QOR/dårligere relasjonell fungering. Hvordan disse funnene skal forstås og tolkes, er et annet og mer komplisert spørsmål. Funnene må også repliseres i andre studier for å kunne vurderes som reliable. Man kan også til studier av denne typen diskutere gyldighet i forhold til teori og klinisk virksomhet slik vi har lært den og kjenner den. Randi Ulberg formidler da også at et prosjekt som dette jo ikke kan måle hverken objektrela sjoner eller prosesser i det ubevisste, og at det derfor har åpenbare begrensninger i forhold til teorien, som har en mye lengre historie og derfor ligger langt foran og på en annen måte er nær den kliniske virksomheten. Hun løfter imidlertid frem at studier som dette bidrar til at psykodynamisk psykoterapi og effekten av den kan bringes til et format og ut i fora hvor det kan formidles og diskuteres på en annen måte enn det tradisjonelt har vært gjort. Dette kan betraktes som en verdi i seg selv, og være svært avgjørende, ikke minst overfor myndig heter og publikum i tider hvor dokumentert effekt synes spille en større rolle og hvor det å formidle sitt budskap til større grupper er viktigere enn noen sinne. Vi takker Randi Ulberg for et godt innlegg, klart og ryddig framført, og et godt bidrag til en fruktbar refleksjon og samtale etterpå. 23 UTValG for eTTerUTdanninG INVITASJON TIL FAGMØTER OG SEMINARER Vi minner om kalenderen på instituttets hjemmeside w w w. i n s t p s y k . n o Der finner dere invitasjoner til møtene og omtaler av disse. Samtidig gjør vi oppmerksom på at møter og seminarer i tillegg vil bli sendt ut per mail noen uker før møtedato. Møter og seminarer merket med x x er åpent for alle kollegaer som er interessert. Onsdag 24. august kl 19.00 Bjørn Urdal Han er psykolog og medlem av vårt institutt, og vil fortelle om sine erfaringer og møter med kolleger gjennom et langt og rikholdig yrkesliv. Veiledningsseminar 2. og 3. september Sandra Buechler Høsten 2008 hadde vi besøk av Sandra Buechler, fakultetsmedlem og læreanalytiker ved William Alanson White Institute. Flere av oss ble beveget da hun med sitt varme engasjement snakket om "Depression and Regret In Clinicians and Their Patients". Hun har skrevet bøkene "Clinical Values Emotions That Guide Psychoanalytic Treatment" (2004) og "Making a Difference in Patients' Lives" (2008). Vi har nå gleden av å invitere til 2 nye seminarer med henne: Veiledningsseminar Fredag 2. september 2011 kl 16.00-20.00 Radisson Blu Hotel Nydalen Buechler vil dele sine tanker om supervisjon under tittelen: Nurturing Analytic Skills. Seminaret er åpent for kandidater og medlemmer ved Institutt for psykoterapi, Norsk Psykoanalytisk Forening og Norsk Karakteranalytisk Institutt. Seminaravgift inkl. lett bespisning: 900, Veiledningsseminar for medlemmer ved Institutt for psykoterapi Lørdag 3. september 2011 kl 10.00-15.00 Radisson Blu Hotel Nydalen Denne dagen blir vårt årlige veilederseminar. Seminaret er åpent kun for medlemmer ved Institutt for psykoterapi. Sandra Buechler vil veilede på kasuistisk materiale fra psykoterapi og / eller veiledning. Medlemmer som ønsker å legge fram materiale for veiledning, kan kontakte [email protected]. Seminaravgift inkl. lett lunsj: 1.000,. Påmelding innen 10. august til [email protected]. 24 21. september kl 19.00 x Onsdag Marit Råbu Brudd- og reparasjonsprosesser i psykoterapi. Marit Råbu er i avslutningen av arbeidet med sin doktorgrad. Avhendlingen heter ”Relational development in psychotherapy from beginning to end. Connecting structural and interperonal aspects”. Arbeidet går ut på kvalitativ prosessforskning, og legger stor vekt på enkeltkasus og kasus i serier. 19. oktober kl 19.00 x Onsdag Olaf Rørosgaard Mentaliseringsbegrepet i fransk psykoanalyse - forsøk på å forstå hvordan mentalt liv oppstår på bakgrunn av det affektive. Foredraget vil også komme inn på Fonagytradisjonen og forsøke å plassere denne i det utvidete mentaliseringsbegrepet, slik det er brukt av franske psykoanalytikere som Luquet og Marty. Olaf Rørosgaard er spesialist i klinisk psykologi med intensiv psykoterapi. Han driver avtalepraksis i Stavanger og er lærer ved instituttet. Han har også drevet kursvirksomhet i Russland, hvor han har holdt foredrag om dagens emne. Lørdagsseminar 12. november kl 10.00-15.00 Tom Eide Ibsen, etikk og kommunikasjon Tom Eide, dr. philos. i nordisk litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo (1989), er professor i litteratur og ledelse ved Diakonhjemmets høgskole. Eide har publisert en rekke artikler og bøker, blant annet om etikk, kommunikasjon og ledelse. Han har skrevet om Axel Jensens forfatterskap og publisert flere artikler med utgangspunkt i skuespill av Ibsen. I 2001 gav han ut boken Ibsens Dialogkunst. Etikk og eksistens i Ibsens Når vi døde vågner. Eide er godt kjent med psykoanaly tisk teori, spesielt objektrelasjonsteori. Seminaret vil dreie seg om etiske problemstillinger i nære relasjoner med utgangspunkt i et av Henrik Ibsens skuespill. Eide ønsker å engasjere seminardeltakerne i en samtale og har bedt om at man på forhånd leser Vildanden, gjerne Radioteatrets eller Fjernsynsteatrets versjon, som kan kjøpes fra www.nrkbutikken.no. Seminaret er åpent for både medlemmer, kandidater og andre interesserte. Maks antall deltakere: 25. Sted: Instituttets lokaler i Nydalen. Seminaravgift inkl. enkel lunch: 900, Påmelding innen 13. oktober til [email protected]. Psykoterapiutvalget i Norsk Psykiatrisk Forening arrangerer det årlige kontaktmøtet for psykote rapiveiledere fredag 11. november. Tilreisende veiledere vil dermed kunne få en innholdsrik weekend i hovedstaden og oppfordres til å melde seg på begge dager! forts. neste side 25 16.november kl 19.00 x Onsdag Christian Moltu Terapeuters indre arbeid og selvregulering i møte med vanskelige terapiprosesser. Christian Moltu jobber som kst. psykologspesialist i Helse Førde, og er knyttet til Universitet i Bergen gjennom gruppen for kvalitativ forskning på psykisk helse, ledet av PerEinar Binder. Han har disputert for doktorgraden i psykologi med en avhandling om terapeutposisjonen i vanskelige og låste psykoterapiprosesser. Gjennom en kvalitativ forskningstilnærming har han undersøkt det indre arbeidet og de utenomterapeutiske behovene som gjør seg gjeldende når psykoterapeuter står i prosesslåsninger sammen med sine pasienter. Han vil presentere og diskutere funnene fra denne studien i lys av overføringsbegrepet og konseptet "therapeutic presence" fra den humanis tiskeksistensielle tradisjonen Julemøte onsdag 7. desember kl 19.00 Jan Olav Gatland Ola Raknes - psykoterapeuten som ingen kunne målbinde. Fordedragsholder har skrevet biografien om Ola Raknes. Han er førstebibliotekar ved Universitetet i Bergen. KUrs oG Konferanser 4.-8. juli 2011, Istanbul The 12th European Congress of Psychology Oslo, 6.-7. september Psykologikongressen 2011 påmelding til Psykologforeningen Litauen 30. september – 1. oktober 2011 Nordisk IFPs møte i Kaunas Under IFPS Forumet i Athen sist oktober diskuterte Jan Johansson fra Terapeia Society, Finland, Darius Leskauskas fra Kaunas Society for Psychoanalysis, Litauen og Agnar Berle fra Institutt for Psykoterapi muligheten for å gjenoppvekke en tradisjon som stoppet opp for drøyt 10 år siden. Den gangen var også den svenske foreningen med, men som i løpet av 2010 fusjonerte med den svenske IPA foreningen. Men de senere år er også Litauen representert i IFPS etter mange års innsats fra Institutt for Psykoterapi for å skape et miljø for psykoanalytisk psykoterapi i Kaunas, Litauen. Dette har vært et prosjekt som startet opp i 1998 med norske lærere og siden 2008 har foreningen i Kaunas vært fullt og selvstendig medlem av International Federation of Psychoanalytic Societies (IFPS). Tema for det nordiske møte: COMINGS AND GOINGS. Vår profesjon er preget av møter med mennesker som kommer og går med jevne mellomrom. 26 Vi kommer svært nær andre mennesker og møtet med disse gjerne over flere år preger vårt dagligliv. Vi ønsker å sette søkelyset på hva dette gjør med oss og våre pasienter. Selv har vi jo også vært i pasientrollen blant annet som en del av vår utdanning. Hvordan er det å møte til en time og hvordan er det å forlate den. Hvordan er det for oss når en pasient kommer og går og hvordan opplever vi det at pasienten forlater oss for siste gang, kanskje etter svært mange år? Og hvordan er det å miste sin psykoterapeut eller analytiker i forbindelse med død eller invalidi serende sykdom. Alle menneskers privatliv er også preget av det å komme og gå, og livsrytmen forandrer seg for alle. Vi kan miste en jobb, vi blir pensjonister, barna flytter ut, vi mister personer som står oss nær. Hva gjør det med oss på godt og ondt? Vi håper på stor deltakelse i denne nordiske konferansen, og at medlemmer av Instituttet deltar aktivt ikke bare i diskusjoner men også med innlegg. Litauen er et fascinerende land og har en interessant kultur og historie som mange burde gjøre seg mer kjent med. Mange nordmenn har besøkt hovedstaden Vilnius. Men ikke så mange har besøkt Kaunas som var hovedstad i mellom krigstiden. Kaunas er den viktigste byen for høyere utdanning i Litauen. Det er viktig at vi så snart som mulig får en oversikt over hvem som kan tenke seg å delta og hvem som ønsker å bidra med innlegg. Henvendelser om dette til Agnar Berle agnar[email protected] Detaljert program vil bli sendt ut når vi har oversikt over antall deltakere og innlegg. De som allerede har meldt sin interesse trenger selvfølgelig ikke svare på denne påminnelse. Barcelona, Spain, 5th to 8th October 2011 International Congress of Dual Disorders Addictive Behaviours and other Mental Disorders. 14.-16. oktober 2011, Krakow, Poland. 1st combined conference organised by EFPP adult section and EFPP child & adolescent section. Info www.efpp.com European Psychiatric Association. 19th European Congress of Psychiatry (EPA 2011). Vienna, Austria SAMARBEIDS-SEMINAR 27.-28. januar 2012 (tidl. Gabbard og Fonagyseminar) Trauma, Depression and Dreams, Neuroscience and Pschotherapy Med Mark Solms og Marianne Leuzinger-Bohleber Seminaret er det tredje i rekken av et samarbeidsprosjekt mellom Norsk Psykiatrisk Forening, Norsk barne og ungdomspsykiatrisk Forening, Norsk Psykologforening, Institutt for Psykoterapi og Norsk Psykoanalytisk Forening. De to foregående seminarer hadde Glen O. Gabbard, og Peter Fonagy som hovedforelesere. En rød tråd gjennom disse seminarene har vært å presentere terapifeltet ut i fra en oppdatert psykodynamisk og nevrovitenskapelig synsvinkel. På seminaret i januar 2012 vil det være to hovedforelesere; Mark Solms og Marianne LeuzingerBohleber. forts. neste side 27 Mark Solms er nevropsykolog og psykoanalytiker. Han har sin psykoanalytiske utdannelse fra London. Han bor og jobber nå i Sør Afrika. Han har skrevet en rekke artikler om samspillet mellom psykodynamisk teori og nyere nevrovitenskap; under samlebetegnelsen “nevropsykoana lyse”. Han har skrevet over 350 artikler og bl.a. kjent for boken The Brain and the Inner World der han undersøker forholdet mellom psykoanalyse og nevropsykologi. Han har et bredt interessefelt, og har skrevet en rekke artikler om drøm, REM søvn, bevissthet, psykoanalyse og nevroviten skap. Mange av oss hørte ham på IFPS konferanse i Athen sist høst der han bl.a snakket om det nevrovitenskapelige grunnlag for drøm. Han refererte til spennende nåtidig forskning som dømmer, og han diskuterte aktuell drømmeforskning i forhold til Freuds tidlige hypoteser om drøm. Marianne Luezinger-Bohleber er professor i psykoanalytisk psykologi ved Universitetet i Kassel og leder for Sigmund Freud Instituttet i Frankfurt. Hun er læreanalytiker i den tyske psykoanalytiske foreningen og medlem i forskningsledelsen i IPA. Hun har skrevet flere bøker og en rekke artikler; bl.a. om tidlig utvikling, utviklingsforstyrrelser, identitet og om psykoanalytisk forskning. Hun vil i sine forelesninger se på nevrovitenskapelige aspekt både ved drøm, depresjon og traume. October 8th - 13th, 2012 XVII International Forum of Psychoanalysis Mexico City seminarVirKsomHeTen Følgende seminarer med start i januar 2012 blir utlyst i tidsskriftene og på vår hjemmeside med søknadsfrist 20. september 2011. Søknadsskjema finnes på hjemmesiden. • Innføringsseminar i Oslo. • Videregående seminar i Oslo, utsatt fra H11. Planlagte seminarer: Det blir utlyst innføringsseminar og videregående seminar i Oslo hvert semester. Det planlegges også videregående seminar i Agder og Østfold fra høsten 2012, og Stavanger våren 2013. 28 annen informasjon UTneVnelse aV nYTT Æresmedlem Ved insTiTUTT for PsYKoTeraPi Instituttet har gjennom historien ønsket å hedre noen få og spesielt betydningsfulle medarbei dere med et æresmedlemskap. Den første som ble gitt en slik posisjon var Gerhard Chranowsky, som var en svært betydningsfull veileder og foreleser i Instituttets første år. I dag er det tre personer som innehar et slikt æresmedlemskap, nemlig Carola Mann, Egil Hundevadt og Eivind Haga. Det har over tid vokst frem et klart ønske hos mange om at en av de mest sentrale og betydningsfulle personer i Instituttets historie, psykolog og psykoanalytiker Kari K Holm, burde tildeles et slikt medlemskap.Vi hitsetter deler av den begrunnelse for innstillingen som ble levert fra sentrale medlemmer ved Instituttet: Kari K. Holm har nedlagt et meget omfat tende og svært viktig arbeid for Instituttet. Hun har hatt en rekke tillitsverv og arbeidet med en mengde oppgaver i vår organisasjon. Allerede i 1974 ble hun kandidatmedlem av Styret, i 1979 ble hun arbeidende styreformann og fra 1987 daglig leder for Instituttet sammen med psykiater Egil Hundevadt. Hun fortsatte som dette til 1995. Dette innebærer at hun satt i den daglige ledelse i 16 år med all den arbeidsbyrde og alt det ansvar som dette medfører. Hun har også siden 1974 og frem til nå hele tiden hatt arbeidsoppgaver/tillitsverv for Instituttet, altså i ca 36 år og stadig er hun aktiv, nå som medlem av Etikkutvalget. Kari K. Holm har vært medlem og leder av det økonomiske samarbeidsutvalget flere år (det statlige oppnevnte organ for Tilskudds ordningen). Hun har også vært medlem av det faglige samarbeidsutvalg mellom Institutt for Psykoterapi og Norsk Psykoanalytisk Institutt. I flere år var hun dessuten delegat for IFPS. På det faglige området har hun virket som lærer, veileder og læreterapeut for kandidater ved Instituttet. Hun påtok seg også å være ”reisende” læreterapeut til Bodø i fire år. Det er klart at Kari K. Holm har gjort en helt formidabel innsats for Instituttet når det gjelder omfanget av alt det arbeid hun har utført og utholdenheten og ordentligheten i gjennom føringen av dette. Hun var helt sentral i forbindelse med anskaff elsen av, og utviklingen av Baldersgate 11 B som Instituttets gode lokaler fra 1981 til 2006. Hun var imidlertid også helt sentral i kampen for å sikre Instituttet et økonomisk grunnlag for driften. Fra starten var det meget vanskelig å få støtte fra det offentlige til driften av og virksomheten ved Instituttet. På begynnelsen av 80tallet ble den økonomiske situasjonen kritisk. Sammen med Egil Hundevadt så hun problem ene klart og frontet Instituttet på en faglig og fagpolitisk god og aktiv måte innad og utad. D.v.s. overfor Norsk Psykiatrisk Forening, Norsk Psykoanalytisk Forening, Helsedirekto ratet, Sosialdepartementet og Stortinget. Sammen med engasjerte personer i disse institusjonene fikk en så etablert forts. neste side 29 ”Tilskuddsordningern for videregående utdann ing i psykoterapi/psykoanalyse”. Ordningen ble vedtatt av Stortinget i 1985 og den har vært av enorm betydning for utviklingen av psykoterapi her i landet og en nødvendig økonomisk basis for Instituttet. Etter vår mening er Kari K. Holms innsats for Instituttet så omfattende og betydningsfull faglig og fagpolitisk at hun bør utnevnes til æresmedlem. Kari K Holm ble utnevnt til Æresmedlem 16 03 2011 ved en enkel høytidelighet under Instituttets årsmøte. TaKK for ÆresmedlemsKaP Takk til dere som har foreslått meg og til Styret som sa ja til forslaget. Det er mer enn hyggelig å få et synlig bevis på engasjementet for Instituttet fra 1979 – 1995 akkurat med ord fra Astrid Nøklebye Heiberg som kjenner historien bak Instituttets kamp for å overleve på 1980tallet. Stemningen i Bygdøy alle 28b var traurig i 1979. Tre dager i uken var Mimmi Omdahl, institutt sekretæren, på plass med engasjement og ønske om fortsatt innsats for Instituttet. Ellers var lokalene tomme bortsett fra meg som satt på Per Mentzsens tidligere kontor. Barnepasientene mine syntes det var trist der i motsetning til den velkomsten de pleide å få før timen sin på min forrige arbeidsplass, Mentalhygienisk rådgivningskontor. Ikke hadde Instituttet penger til videre drift, ikke hadde Instituttet andre lokaler enn dem vi var kastet ut av pga “ulovlig kontorhold i en årrekke”. Dessverre manglet en protokolltilførsel fra Bystyret da Instituttet i sin tid fikk bruke disse lokalene i samme bygård som de tre gründerne drev sin behandlingsvirksomhet i, og som også hadde huset Norsk Psykologforening. Det eneste og viktigste hadde Instituttet – en dedisert lærergruppe og unge kolleger som ønsket å utdanne seg i psykoanalytisk psykoterapi. Begge grupper var opprørt over at det ikke ble drevet seminarvirksomhet lenger. Etter grundig styrebehandling og med garanti fra Psykoterapiutvalget i Norsk psykiatrisk forening, ble det igangsatt ett innføringsseminar mens vi arbeidet med både å skaffe midler til et sted å flytte til og med å finne midler som garanterte videre drift. I “Ukeslutt” en lørdag der Randi Bratteli intervjuet Helsedirektør Torbjørn Mork om “psykoterapi i privatpraksis”, omtalte han disse pasientene som mennesker som egentlig ikke trengte slik bistand fra Helsevesenet, men hadde det fint med å se nye sider ved seg selv og sine lettere livsproblemer. Mandagen etter satt jeg i disse øde lokalene, opprørt over innslaget i “Ukeslutt”. Uten noen å snakke med brukte jeg en av mine ensomme pauser til å skrive ned hva jeg syntes om Helse direktørens offentlige omtale av pasienter i psykoterapi. – Egil hadde snakket med sin tidligere studiekamerat og kollega, psykiater og psykoanalytiker Kristin Hauge Holter, som også var opprørt over programmet. Hun leste min kladd og dermed var på nytt et samarbeid i gang. Kristin Hauge 30 Holter forslo å sende brevet til Helsedirektøren, ikke etter en underskriftskampanje, men som et brev undertegnet av noen fra hvert Institutt. Om vi fikk svar, husker jeg ikke, men vi var alle godt fornøyd med å ha reagert samlet og raskt. Neste foranledning til et samarbeid mellom de to instituttene var da Otto SteenfeldtFoss som Statens overlege i psykiatri oppfordret begge institutter til å utrede sine virksomheter i anledning en mulig omlegging av finansieringen av helsevesenet ut fra en innstilling fra “Nyhusutvalget”. Egil og jeg ble invitert til Norsk psykoanalytisk institutt i Oscarsgate 41c der fem herrer i jakker av “Harristweed” satt fordypet i dette vanskelige utredningsprosjektet og ønsket vårt samarbeid. Da Egil og jeg var tilbake i de tomme lokalene i Bygdøy alle, sa jeg at vi kunne trengt noen “Harristweedjakker” vi også. Egil så ned og sa at han hadde nå på seg sin “Harristweedjakke”, kontorantrekket for voksne menn på 1980tallet. Møtet i Oscars gate var hyggelig og konstruktivt. Alle tilstedeværende fikk hvert sitt tema å utrede. Resultatet ble en fellesutredning der følgebrevet var en oppsummering undertegnet av begge instituttledere, Arvid Søhr fra Norsk psykoanalytisk institutt og undertegnede fra Institutt for psykoterapi. Siden fulgte stadige samarbeidsprosjekter mellom de to instituttene, for å sikre økonomien til drift og deretter for å sikre kandidaters fortsatte anledning til å arbeide med trygde refusjon for utdanningsrelaterte behandlinger. Den som loset disse saken politisk i havn, var daværende statssekretær Astrid Nøklebye Heiberg. I embetsverket satt en byråsjef, tidligere nestleder i Helse og Sosialkomiteen og overlege på Sanderud, Christian Erlandsen, samt den nye Statens overlege i psykiatri, Ingrid LycheEllingsen. Disse to var foreldrene til “Tilskuddsordningen” som de døpte den. Vi som ledet instituttene, følte oss også loset i havn av den lydhøre saksbehandlingen under daværende leder av komiteen, Gunn Vigdis OlsenHagen. Før hun ga oss ordet i det møtet som ble opptakten til “Tilskuddsordningen”, refererte hun vårt forrige besøk der vi ba om sikring av midler til drift over Statsbudsjettet. Nestlederen Christian Erlandsen fulgte umiddelbart opp vårt første besøk ved å invitere oss inn på sitt kontor der han i ti punkter oppsummerte vårt ærend i sin lille diktafon og sa han ville følge saken videre. Og “ring meg en fredag formiddag hvis en av dere kan komme innom og holde meg orientert.” Dette resulterte i feiring av at sikringen av økonomien på instituttene var i gang, over et enslig smørbrød på Grand Cafe etter stadig like hyggelig møte med Erlandsen før han satte seg på toget hjem til Hamar. Dette er et innkikk i Institutt for psykoterapi på 1980tallet, også som en bakgrunn for at jeg synes det er ekstra hyggelig å få diplom og vakre blomster overrakt av Astrid N H. Takk igjen til de fem forslagsstillerne som har fulgt Instituttet i ulike posisjoner og perioder i gjenoppbyggingen og fram til det nåværende, veletablerte Instituttet med undervisningsvirksomhet “fra grensen og ut til de drivende garn” som Egil en gang skrev om den landsdekkende undervisningsvirksomheten ved Institutt for psykoterapi. Kari K. Holm 31 Vi minner om GraTis neTTUTGaVe aV inTernaTional forUm of PsYCHoanalYsis Tidligere i år sendte vi ut som epost til alle medlemmer en forenklet instruks om tilgang til IFPS' tidsskrift. Gå inn på IPFS nettside www.ifps-online.com Klikk Members Section og bruk passord som dere har fått (kan også fås av Tulla). Vi minner også om at de som i tillegg også ønsker å abonnere på papirutgaven kan få denne for kr 210, pr. år. Slik bestilling må gjøres via Instituttet. nYe medlemmer Vi ønsker 4 nye medlemmer velkommen! Disse er: psykolog Irene Dundas, Oslo, Marit Kvalvåg, Trondheim, Evy Lind, Agder og Julio Garcia Salas, Stavanger. liTTeraTUrHUseT TirsdaG 14/6-11 Kl 19.00 Lacan on love Den Lacanianske psykoanalytikeren Bruce Fink vil holde et foredrag med tittelen ”Lacan on love”. Psykiater Svein Haugsgjerd vil kommentere på foredraget, før de to vil ha en dialog med utgangpunkt i dette. Publikum vil bli inkludert etter hvert, med mulighet for å stille spørsmål. Møtet vil foregå på engelsk. Mer info. kommer i epost til instituttets medlemmer og kandidater. Forum for psykoanalytisk dialog frisTer Frist for innlevering av stoff til neste Bulletin er 10. oktober. Nr 3/2011 vil bli sendt fra Instituttet i uke 44. 32 HUsK! UTlYsninG aV fondsmidler Vi oppfordrer medlemmer og kandidater til å søke om støtte til aktuelle faglige fordypningsprosjek ter – hva enten det dreier seg om psykoterapiforskning eller artikkelskriving. Vi ber om at søknad blir sendt Instituttet innen 1.09.11. Styret vil behandle søknadene på første styremøte i høst. For nærmere informasjon om Fondet, kontakt daglig ledelse. Vedtekter 1. Overskudd av medlemsaktiviteten kan hvert år settes inn på konto for å stimulere faglig fordyp ning, forskning, publiseringsvirksomhet og bidrag på kongresser. Det er også et mål at midlene i størst mulig grad skal komme medlemsmassen som helhet til gode. 2. Midlene kan gå til forskning og fordypning innenfor psykoanalytisk psykoterapi, veiledning eller problemstillinger knyttet til kandidatutdanning. Det kan gis støtte til forskningsprosjekter og Instituttet ønsker spesielt å stimulere til publiseringsvirksomhet. Instituttet ønsker å knytte kontakter med internasjonalt anerkjente kolleger som kan bidra overfor Instituttets medlemmer med kurs og seminarer. 3. Medlemmer og kandidater ved Instituttet kan søke om midler fra Fondet. 4. Styret beslutter størrelsen på årlig utdelt beløp. 5. Søknad sendes Styret innen 1. september hvert år og behandles i første påfølgende styremøte. 6. Søker må innen et år etter tildeling dokumentere hva pengene er brukt til. 7. Søker må være villig til å legge frem resultater av forskning / fordypning i faglig møte ved Instituttet. 8. Informasjon om Fondet og regler for tildeling beskrives i Bulletinen og på Instituttets hjemmeside. 33 nYTT i VÅrT BiBlioTeK Bøker 34 Buechler, Sandra Clinical Values Psychology Press, NY 2004 Klein, Melanie Envy and Gratitude Vintage, London, 1997 Gabbard, Glen O. Long-Term Psychodynamic Psychotherapy, Second Ed American Psychiatric Publ. London 2010 Filmer I begynnelsen av 1990-åra ble noen av Instituttets medlemsmøter tatt opp på video. Disse er nå lagt over på DVD og kan lånes fra sekretariatet. Psykologiske Faktorer ved canser-sykdom Lavritz Kyrdalen (8) Sjelesorg og psykoterapi – likheter og forskjeller Innledning ved leder for Institutt for sjelesorg ved Modum bads nervesan. Leif Gunnar Engedal. Etterfulgt av diskusjon (11) Forståelse og behandling av psykologiske problemer Sissel Reichelt (9) Kan psykoterapeutene lære noe av sosiologene? Fredrik Engelstad (4) Oedipus – psykologisk eller mytisk begrep? En betraktning omkring Sophocles' Oedipustrilogi Torberg Foss (3) Analytisk individualterapi/gruppeterapi Tor Kristian Island og Ragnhild Vik (7) Kroppsorientert psykoterapi Arnt Halsen (12) Menneskesyn og terapi Guttorm Fløistad og kommentarer ved Einar Dannevig (10) Effective psychoanalytic, therapy of Schizophrenia and other severe disorders Bertram P. Karon (1) Short-Term Dynamic Therapy Donald K. Freedheim (2) Filmen The Snake Pit med Olivia deHavilland har vi også nå på DVD (5) 35 Avsender: Institutt for Psykoterapi, Postboks 4254 Nydalen, 0401 OSLO B Postboks 4254 Nydalen, 0401 OSLO • Nydalsvn. 15, 0484 Oslo • Tlf.: 22 58 17 70 E-mail: [email protected] • Bankgiro 6042.06.01959 www.instpsyk.no 36
