Årgang 19. Nr 1. 2013 - Institutt for Psykoterapi

Transcription

Årgang 19. Nr 1. 2013 - Institutt for Psykoterapi
bulletinen
Årgang 19. Nr 1. 2013
Innholdsfortegnelse
Informasjon fra daglig ledelse ............................................ 3
Takk for meg
Tove Kjersti Kjølseth............................................................... 4
Innlegg
Om å ikke kjenne seg bra nok.
Et eksempel på projektiv motidentifikasjon
Gunnhild Rindal Kulbotten ................................................... 6
Debatt
Å spare seg til fant.
Aud Johanne Jarvall .......................................................... 12
Referater
Fornemmelser av det ordløse – transformasjon
av psykisk smerte og språkets frigjørende kraft.
Referat fra seminar med Tonya Madsen
Lillian Borch......................................................................... 14
Fra Utvalg for etterutdanning ............................................19
Kurs og konferanser .......................................................... 22
Annen informasjon ............................................................. 23
Dikt ..................................................................................... 25
Seminarvirksomheten ....................................................... 26
Nye bøker .......................................................................... 27
Kontaktinformasjon:
Pb 4254 Nydalen, 0401 OSLO
Tlf: 22 58 17 70
E-post: [email protected]
Besøk vår hjemmeside på: www.instpsyk.no
I redaksjonen: Tulla Grip og Jan Ole Røvik (ansvarlig)
Miljøbilder: Jan Ole Røvik
Design og trykk: mammaogpappa.no
2
INFORMASJON FRA DAGLIG LEDELSE
Tove Kjersti Kjølseth
Jan Ole Røvik
Det er gledelig at det stadig er god søkning
til våre seminarer. Til høsten starter det tre
nye seminarer, ett i Bergen og to i Oslo.
Spesielt i forhold til usikkerhet rundt
Tilskuddsordningen siste året er dette
gledelig.
Siste året har det vært et intensivt arbeid i
forhold til myndighetene i forbindelse med
Tilskuddsordningen for videregående utdanning i psykoterapi og psykoanalyse. I denne
prosessen har vi hatt et nært og godt samarbeid med Psykoanalytisk institutt. Vi har i
det siste halvåret fått til en dialog med
Helsedirektoratet. De har beklaget det uheldige i at det ble sendt ut melding om avvikling av Tilskudds­ordningen med all den usikkerhet det medførte for Institutter og
kandidater. Bakgrunnen for at dette skjedde
er at Riksrevisjonen har strammet inn kravet
til administrering av tilskuddsordninger og nå
ikke lenger tillater at saksbehandling av de
enkelte søknader om midler blir delegert eksternt utenfor Helsedirektoratet. Så
Helsedirektoratet vil ikke avvikle til­skuddet
til kandidater i videreutdanning i psykoterapi
og psykoanalyse som sådan, men må endre
administreringen av midlene etter pålegg fra
Riksrevisjonen innen kommende år. Vi vet at
små prosjektposter på Statsbudsjettet ikke
er populære og at det går mot en større grad
ev rammebevilgninger. Dette kan for fremtiden bety at det vil bli føringer i retning av at
tilskudd skal gis via helseforetakene f eks.
Dette er vi skeptiske til fordi tildelingen i ulike deler av landet da vil bli mer vilkårlig.
Det har i lengre tid vært ønske om en nærere tilknytning til Akademia for Instituttet
for å styrke Instituttets posisjon og ikke
være så sårbar overfor vilkårlighet i statstilskudd. Dette er også ønskelig i forhold til at
vi i dag ikke har noen standard akkrediteringsordning som vi kan skilte med i forhold
til bevilgende myndighet. Det er derfor nedsatt en arbeidsgruppe som skal se på mulige
modeller for universitetstil­knytning.
Instituttet har nå kommet i mål med første
kull av treåringer som har gjennomført ettårig videreutdanning i Psykodynamisk arbeid
innen psykisk helse og rus ved Høgskolen i
Buskerud hvilket er et viktig breddebidrag i
vår virksomhet.
Vi er stolte av å vise frem vår nye webside
som Knut Kvittingen har laget. Denne skal
være mer brukervennlig og tilpasset telefon
og lesebrett. Se mer info inne i Bulletinen.
Vår høyt verdsatte sekretær Tulla her dessverre vært sykemeldt fra januar og inntil videre. Vi har da fått en vikar i hennes sted,
Farhat Akram som har hatt en bratt læringskurve her i å lære alle rutiner som Tulla har
holdt en sikker hånd om . Vi beklager at det
til tider har det vært noe forsinkelser på svar
på henvendelser etc av denne grunn.
forts. neste side
3
Vi har hatt en lang prosess fra i fjor høst for
å få ny undervisningsleder. To søkere anså
ikke stillingen aktuell bla fordi det ikke var
knyttet driftshjemmel til denne. Mulighetene
for en slik hjemmel har vært utredet, men
kan dessverre ikke knyttes til en institusjon
da den er personlig. Det har også vært søkt
bredere for eventuelt å få inn en pedagog eller masterpsykolog i stillingen. Utfordringene
med å få ansatt undervisningsleder har aktualisert et arbeid med å evaluere ledelses
og organisasjonsstrukturen ved Instituttet.
Styret vil ta dette videre.
Vi er nå glad for at Laila Hjulstad har søkt
stillingen som undervisningsleder. Tidligere
undervisnignsleder Agnar Berle ble hedret
med Æresmedlemskap ved Instituttet. Se
mer inni Bulletinen.
Så ønsker vi alle en riktig god og velfortjent
sommer!
TAKK FOR MEG
Etter åtte givende, utfordrende og arbeidsomme år er min åremålstid i undervisningslederstillingen definitivt ved veis ende.
Jeg har lagt vekt på å tydeliggjøre
Instituttets grunnleggende formål om bred
anvendbarhet, mangfold i tenkning og fleksibilitet i terapeutisk tilnærming. Dette er et
utfordrende ståsted, da det forutsetter en
balansert dynamikk mellom psykoanalytisk
tradisjon og nytenkning. Vårt behandlingsperspektiv skal både ha en solid psykoanalytisk forankring og en referanse til oppdatert
kunnskap. Det skal være et korrektiv til de
rådende forhold og samtidig følge helsepolitiske føringer. Utdanningen skal gi teoretisk
dybde og samtidig være rettet mot reell klinisk hverdag.
Rammer og regelverk er nødvendige forutsetninger i utdanningen, men en overordnet
åpen og fleksibel holdning bør etter mitt
skjønn også gi rom for individuelle løsninger.
Dette har medført gode dialoger og interessante diskusjoner.
Takket være dyktige og entusiastiske foregangspersoner - ledere, lærere, veiledere og
utvalgsmedlemmer har Institutt for
Psykoterapi gjennom sine 50 år oppnådd en
sentral posisjon i psykisk helsevern i hele
Norge. Vår landsdekkende aktivitet er unik.
4
Vi er et attraktivt videreutdannings- og spesialiseringsalternativ for leger og psykologer,
men vi er ikke helsepolitikere og sykehuslederes førstevalg. Det er nødvendig å argumentere bredt for behandlingsformens berettigelse. Vi må være i kontinuerlig dialog
med helsemyndighetene og vi må være åpne
for samarbeid og meningsutveksling med representanter for andre psykoterapiretninger.
Stadig viktigere blir det å sikre kontakten
med de akademiske fagmiljøer
og å finne en form for universitetstilknytning.
Dette blir nok en prioritert og krevende oppgave for Instituttet fremover.
Jeg er takknemlig for å ha fått være med å
bidra så langt. Det har vært morsomt og
spennende å møte de ulike lokalgruppene
med sitt særegne engasjement. Det har
vært lærerikt og givende å samarbeide med
dyktige utvalgsmedlemmer og å delta på møter med erfarne veiledere og lærere. Ikke
minst har det vært morsomt å følge alle kandidatene, fra forsiktig nyfikenhet til trygge
terapeuter.
Så takk til dere alle for et spennende samarbeid og lykke til videre !
Vennlig hilsen
Tove Kjersti Kjølseth
Innlegg
TAKK
Tove Kjersti Kjølseth takker av som undervisningsleder etter 8 år i tjeneste. Hun har
gjort en formidabel innsats for Instituttet
gjennom disse årene, en del av tiden også
alene i daglig ledelse. Hun har vært stabilt
tilstede, bidratt med struktur og forutsigbarhet i arbeidet for Instituttet, men har også
evnet å ha en fleksibilitet og bredde i arbeidet som er prisverdig. Det har i hennes tid
som undervisningsleder vært arbeidet med
en kontinuerlig faglig utvikling av Instituttet
med nytenkning og integrering av den siste
utvikling i faget. Du har arbeidet seriøst,
men en god latter har alltid ligget på lur. Vi
takker for innsatsen med en blanding av glede for det du har vært, men og vemod når du
går ut. Vi ønsker deg lykke til videre!
Jan Ole Røvik
5
Om å ikke kjenne seg bra nok
Et eksempel på projektiv
motidentifikasjon
Gunhild Rindal Kulbotten
Mens begrepene motoverføring og projektiv
identifikasjon inngår i mange psykologers
vokabular, er projektiv motidentifikasjon
mindre kjent. Kanskje begrepet likevel kan
være til nytte i vår kliniske hverdag som et
redskap for å oppfatte og forstå mange av
de komplekse situasjonene som oppstår i
forholdet mellom pasient og terapeut.
Bakgrunnen for å skrive artikkelen – i seg
selv en jeg-fremmed handling - var nettopp
en slik opplevelse, som her vil tjene som
kasuistikk.
Projektiv motidentifikasjon (projective counteridentification) er et begrep som ble lansert av Leon Grinberg i 1956. Det beskriver
et spesielt aspekt ved motoverføring basert
på den ubevisste analytiske interaksjonen
mellom pasient og terapeut som kan oppstå
ved særlig intens projektiv identifikasjon.
Som et resultat av kvaliteten og intensiteten
i denne mekanismen, klarer pasienten å tildele terapeuten ulike roller, affekter og fantasier som denne ubevisst og passivt føler
seg drevet til å spille og oppleve. (Grinberg,
1962, 1979).
Grinberg forklarer forskjellen på projektiv
motidentifikasjon og vanlig motoverføring ut
fra to pågående prosesser hos terapeuten. I
den ene prosessen er terapeuten et aktivt
subjekt i forhold til de introjektive og projektive mekanismer som finner sted i timen.
Prosessen kan sies å foregå i tre faser:
Terapeuten introjiserer aktivt og selektivt de
ulike verbale og nonverbale aspektene ved
pasientens materiale, gjennomarbeider disse
og reprojiserer dem ved hjelp av tolkninger
(Fliess, 2007, Grinberg, 1962). I den andre
prosessen blir terapeuten et passivt objekt i
forhold til pasientens projeksjoner og introjeksjoner. Her er det pasienten som aktivt,
6
men ubevisst, projiserer sine indre situasjoner på terapeuten som blir en passiv mottager. Dette kan medføre enten at det finner
sted en emosjonell gjenklang hos terapeuten
ut fra at terapeutens egne følelser intensiveres eller reaktiveres av pasientens materiale
(dette tilsvarer Rackers komplementær motoverføring og Sandlers rolle responsivitet),
eller at terapeutens affektive respons er
uavhengig av terapeutens egne konflikter og
hovedsaklig utgjør en reaksjon på pasientens projeksjoner på terapeuten. I det første
tilfelle dreier det seg om motoverføring
mens det i det andre tilfellet er snakk om
projektiv motidentifikasjon.
Ved motoverføring vil altså ulike terapeuter
identifisere seg med pasientens indre objekter og reagere på dem på en personlig måte,
avhengig av deres egne konflikter. Ulike terapeuter vil således reagere forskjellig på
det samme pasientmaterialet. Ved projektiv
motidentifikasjon derimot, vil ulike terapeuter respondere likt på pasientens projektive
identifikasjon (Grinberg, 1995). Uavhengig
av hvem man er som terapeut, vil man føle
seg presset inn i bestemte roller eller følelser og man kan oppleve at man ikke lenger
er seg selv, men omdannes til det objektet
pasienten ubevisst vil man skal være. Det
kan være nyttig å ha et begrep å tenke i når
det ikke ”bare” er snakk om å bli brakt ut av
terapeutisk holdning, men om å føle seg
presset, manipulert og herjet med. Ved å ha
en måte å forstå det som skjer på, kan det
lettere brukes i det videre terapiarbeidet.
I likhet med motoverføring, ble projektiv motidentifikasjon først ansett som en forstyrrelse eller hindring mens det i dag betraktes
som en kilde til en dypere forståelse av pasienten. Ifølge Grinberg kan det gi en åpning
Innlegg
forts. neste side
7
til å kunne oppleve en rekke følelser som,
når de blir forstått, kan vise seg å være viktige for å komme i kontakt med de dypeste
lagene av pasientens materiale. Dette forutsetter imidlertid at terapeuten er innstilt på
å motta og romme pasientens projeksjoner
så lenge som nødvendig. Dessverre er vi
ikke alltid i stand til det. Vi kan bli redde for
å bli invadert av slike projeksjoner fordi de
kan true vår egen psykiske balanse, noe
som kan gjøre at vi prøver å forsvare oss
ved å avvise dem på ulike måter. Terapeuten
må tåle sin egen regresjon, forstå og sublimere sine motoverføringer og projektive motidentifikasjoner, akseptere følelsene i disse
og være i stand til å vende tilbake til realiteten (Grinberg, 1995).
Nettsøk ga få relevante treff på ”projective
counteridentification”. Som oftest nevnes
det litt i forbifarten som noe som skjer når vi
ikke klarer å håndtere pasientens projektive
identifikasjoner og lar oss rive med (Ogden,
1979). Eller det betraktes som en, av flere
mulige, forsvarsstrategier terapeuten kan ta
i bruk når han slutter å være seg selv eller
det oppstår en konflikt i terapeuten
(Holmes, 2005, Sandler, 1993). Det erkjennes som noe som kan skje, men diskuteres
ikke som et eget begrep, selv om det utvilsomt er et fenomen klinikere kjenner seg
igjen i. ”De fleste analytikere vil trolig akseptere hans beskrivelse av situasjonen, for
vi har alle hatt denne typen opplevelser”
(Mattis, 1992). Dette gjenspeiles også i at
flere andre forfattere har skildret de samme
erfaringene: Betty Joseph, Joseph og Anne
Marie Sandler, Hanna Segal og Otto
Kernberg. Jeg vil diskutere noen mulige
grunner til at begrepet ikke har slått an mot
slutten av artikkelen.
Pasienten kom til behandling med depressiv
krise med suicidalitet. Han snakket i fra
starten av mye om dagligdagse ting.
Oppveksten ble beskrevet som preget av å
ikke bli sett som barn og opplevelse av å
ikke være god nok for foreldrene. Som voksen har han vært i flere forhold av kortere og
lengre varighet, og sjalusi har i varierende
8
grad vært et problem. Han er redd for å gå
inn i nære forhold over tid.
I dagens time innleder han med å komplimentere terapeutens feminine klesstil.
Snakker om vansker med å binde seg til en
kvinne. Skifter så til å kritisere terapien her
hos meg. Først i etterkant kan jeg se at det
er det samme som skjer her; vi kommer for
nær og han svarer, ikke med sjalusi, men
med å angripe og devaluere.
Der og da blir dette så sterkt at jeg føler
meg absolutt ”ikke bra nok”. Jeg kjenner
lettelse når han sier at vi kanskje ikke kommer lenger og (prestasjons-)angst når han
begynner å stille krav. Jeg finner ingen ord,
og tenker mest på at dette må jeg bruke
neste veiledningstime til å få hjelp med. Jeg
føler meg med andre ord fullstendig som jeg
portretteres i pasientens projektive identifikasjon, ikke bra nok, redd og desperat etter
å få hjelp med dette. Jeg kjenner meg heller
ikke i stand til å unngå å være slik pasienten
ubevisst ønsker at jeg skal være. I stedet for
til en viss grad å delta i en objektrelasjon
pasienten har konstruert ut fra en tidligere
relasjon og observere og gjøre terapeutisk
bruk av objektiv motoverføring (Winnicott
1949), en moden, empatisk respons på pasientens overføring, blir jeg involvert i en projektiv motidentifikasjon.
Opplevelsen vedvarer. I veiledning senere
på dagen virker det som veileder, som jeg
ellers er svært fornøyd med og alltid føler gir
mange nyttige innspill, ikke kan hjelpe. Jeg
gruer meg til neste time, begynner å skrive
og lese om det jeg tror skjedde, legger penn
og papir på nattbordet i håp om at jeg i
søvnløse netter skal finne en løsning. Skjønt
jeg tviler etter hvert på at pasienten vil komme til neste time. Men, som Grinberg påpeker, kan projektiv motoverføring noen ganger utgjøre et positivt element i terapien
fordi det kan tydeliggjøre pasientens materiale og muliggjøre tolkninger som ellers ikke
ville fremkommet (Grinberg 1962).
Eksempelvis var det først en uke senere,
Innlegg
dagen før pasientens neste time, da min utilstrekkelighetsfølelse hadde fått meg til å
bruke hver ledig stund til å lese og gruble
over problemet at jeg endelig fant en nøkkel:
Slik pasienten opprinnelig presenterte følelsen av å ikke være bra nok, var den knyttet
til forhold til kvinner i voksen alder. Det ble
imidlertid fort klart at den stakk dypere, og
han nevnte flere eksempler på at det også
hadde vært slik i forhold til far og sammen
med jevnaldrende. Så, mens jeg satt og leste og gruet meg til neste dags time, oppdaget jeg Hanna Segals tanke om at den spesielle kraften i projektive
identifikasjonsprosesser kan knyttes til tidlige erfaringer hvor barnet er blitt utsatt for
projektive identifikasjon fra foreldrene
(Segal, 1956). Det slo meg at kanskje var
det ikke i forhold til far, men sammen med
mor at følelsen av ikke å være bra nok og
den underliggende redselen hadde sitt utspring. Pasienten hadde fortalt hvordan far
lot sin sjalusi gå utover mor og hvordan hun
brukte pasienten som fortrolig etter slike
episoder. Hvor redd og utilstrekkelig måtte
han ikke da ha følt seg? Endelig var jeg igjen
i stand til å tenke mine egne tanker og jeg
syntes jeg hadde noe å komme med.
Skrekken for neste time fortok seg litt.
I etterkant har jeg fått flere anledninger til
ikke å kjenne meg bra nok sammen med
denne pasienten. Men det har vært på en
annen måte. Det har kjentes mer naturlig,
ikke så altoppslukende og ubevisst. Med en
del av meg har jeg kunnet registrere det og
tenke om det mens det skjer. Det har ikke
vært den samme rå følelsen, opplevelsen av
å miste seg selv og bli fullstandig satt ut.
Det har vært mulig å bringe det inn i terapien og snakke om det der og da.
Til tross for at mange terapeuter nok vil
kjenne igjen situasjonen Grinberg beskriver,
har ikke begrepet projektiv motidetifikasjon
slått helt an. Irene Mattis hevder at en mulig
grunn til det kan være selve ordlyden. Tre
komplekse begreper hvert med sin historie
og sine assosiasjoner i ulike retninger knyttes sammen, noe som kan gjøre begrepet
unyttig og vanskelig å forstå (Mattis, 1992).
Skal man tenke mest i retning motoverføring, som noe som skjer med terapeuten, eller er det mer å betrakte som en forsvarsmekanisme, slik projektiv identifikasjon kan
få oss til å tenke? Som nevnt, har det blitt
forstått på begge måter. Grinberg selv nevner ikke forsvar, men understreker at det
dreier seg om et spesielt aspekt ved motoverføring, en spesiell reaksjon hos terapeuten. Terapeuten opplever en forandring i sin
egen personlighet som gjør det mulig å nå
en tilstand som konvergerer med pasientens
angst, smerte, depresjon eller hva det måtte
være. Det handler om virkelig å dele pasientens opplevelse, kjenne den så sterkt at man
en stund ”ikke er seg selv.”
Andre forfattere som har beskrevet det
samme fenomenet har brukt hverdagsspråk:
Betty Joseph (1988) skriver ”I could see…
the way in which I was being pushed and
carried along to feel and react…N. was invading me with despair and, at the same
time, attempting unconsciously to force me
to calm myself” (s 176). Ifølge Hanna Segal
(1981) eksisterer det et område i pasientens
patologi som spesifikt tilsikter å forstyrre terapeutens rommende funksjon ”by means of
the invasion of the analyst’s mind in a seductive or aggressive manner, creating confusion and anxiety in him” (s 83). Joseph og
Anne Marie Sandler (1978) referer til “...the
attempts by the patient to manipulate the
analyst in order to evoke in him a specific response” (s 288). Otto Kernberg (1987) viser
til en behandling av en borderline pasient
hvor han følte at “..it was difficult for me to
think concisely, exactly as the patient had
just described....on one occasion I had the
clear feeling that she had converted me into
one more of the men she had devalued” (s
806-807). Disse beskrivelsene er kanskje
lettere å forstå, men vi mister likevel noe
ved ikke å ha et felles begrep på fenomenet
som kan diskuteres og videreutvikles.
Daniel Stern (2004) har lansert begrepene
”now moments, moments of meeting og
shared feeling voyage” som synes å innebære en sterk opplevelse av å dele en
forts. neste side
9
følelse: ”..here we are talking about more
than traditional transference-countertransference material. When a now moment occurs
the therapist is confronted with a difficult
task for which he is not necessarily prepard…it demands a moment of meeting…a
moment of meeting creates an experience
with another…that is actually lived
through…a shared feeling voyage” (s 168172). Hos Stern kan imidlertid dette oppstå
på mange måter, det er ikke begrenset til
noe pasienten lar terapeuten få føle. Sånn
sett passer det kanskje bedre med dagens
fokus på intersubjektivitet og to-person
psykologi.
En hovedinnvending mot Grinberg er at han
svinger i utakt med pendelen ellers når det
gjelder synet på motoverføring. Freud
(1910) betraktet opprinnelig motoverføring
som terapeutens ubevisste reaksjoner på
pasientens overføringer, og som en forstyrrelse egenbehandling skulle fjerne. Paula
Heimann (1950) så derimot motoverføring
som skapt av pasienten og som en kilde til
forståelse av dennes ubevisste. I dag betraktes motoverføring oftest som noe samskapt (joint creation) av terapeut og pasient.
Pasientens og terapeutens relative bidrag
kan variere langs et kontinuum hvor det i
den ene enden legges størst vekt på terapeutens bidrag og i den andre på pasientens
(Gabbard, 1995). I denne sammenheng
fremstår Grinbergs syn som en ensidig ekstremvariant idet han plasserer alt hos pasienten og ikke forutsetter noen gjenklang,
korresponderende aspekter, ”rolle responsivitet” eller ”hake” (hook) hos terapeuten.
Faren ved ukritisk å anlegge et slikt syn består, som flere har påpekt (Gabbard, 1995,
Mattis, 1992, Zachrisson, 2008), i å tillegge
pasienten skylden for alle tanker, følelser og
assosiasjoner som måtte oppstå hos terapeuten. Som om det fantes et en-til-en forhold mellom det som skjer hos pasienten og
det terapeuten opplever. Men det kan også
ligge en begrensning i å være for enige om
at det alltid er samskapt. Man bør kan hende ikke avfeie muligheten for at i enkelte
10
tilfeller kommer det fra pasienten alene og
kanskje vil man etter hvert som det fokuseres mer på pasientens opplevelse av terapeutens subjektivitet (Aron, 1991) også finne at i andre tilfeller kommer alt fra
terapeuten. Kanskje er det nyttig å ha en teori som også omfatter ytterpunktene for å
kunne favne alt.
Et viktig argument hos Grinberg for å si at
det dreier seg om projektiv motidentifikasjon
er at pasienten vekker de samme motoverføringsreaksjonene hos alle terapeuter.
Dette er nok et premiss mange vil finne problematisk. I eksemplet over kan sikkert noen
terapeuter oppleve helt andre følelser enn å
ikke kjenne seg bra nok, for eksempel sinne
og irritasjon. Men sammen med en annen
terapeut ville kanskje pasienten utformet
sine projektive identifikasjoner på en annen
måte for å vekke de reaksjonene han ubevisst var ute etter å la terapeuten få kjenne.
Vi bestreber oss på å gi våre pasienter
skreddersøm, men mon det ikke går andre
veien også?
Referanser:
Aron, L. (1991). The patient’s experience of
the analyst’s subjectivity. Psychoanalytic
dialogues, 1: 29-51.
Fliess, R. (2007). The metapsychology of
the analyst. The psychoanalytic Quarterly.
76: 679-695.
Freud, S. (1910).The future prospect of
psychoanalytic therapy. Standard Edition,
11, 141-151. London: Hogarth Press.
Gabbard, G. O. (1995).
Countertransference: The Emerging
Common Ground. The International Journal
of Psychoanalysis, 76, 475- 485.
Grinberg, L. (1962). On a specific aspect of
countertransfernce due to the patient’s
projective identification. The International
Journal of Psychoanalysis, 43, 436-440.
Innlegg
Grinberg, L. (1979). Countertransference
and projective counteridentification.
Contemporary Psychoanalysis, 15, 226-247.
Grinberg, L. (1995). Nonverbal
communication in the clinic with borderline
patients. Contemporary Psychoanalysis, 31,
92-105.
Heimann, P. (1950). On contertransference.
The International Journal of Psychoanalysis,
31, 81-84.
Holmes, C. (2005). The paradox of
countertransference. You and me here and
now. Palgrave Macmillan.
Joseph, B (1988). Projective identification.
Some clinical aspects. I M. Feldman & E. B.
Spillius (eds.) Psychic equilibrium and
psychic change. Selected papers of Betty
Joseph. The new library of psy6choanalysis.
Routledge. New York.
Kernberg, O. F. (1987). Projection and
projective identification. Developmental and
clinical aspects. Journal of the American
psychoanalytic association, 35, 795-819.
Mattis, I. (1992). The goals of
psychoanalysis. Identification, identity and
supervision. The International Journal of
Psychoanalysis, 73, 170-173.
Sandler, J. (1993). On communication from
patient to analyst: Not everything is
projective identification. The International
Journal of Psychoanalysis, 74, 1097-1107.
Sandler, J., & Sandler, A. (1978). On the
development of object relationships and
affects, The International Journal of
Psychoanalysis, 59, 285-296.
Segal, H. (1956). Depression in the
Schizophrenic. The International Journal of
Psychoanalysis, 37, 339-343.
Segal, H. (1981). Countertransference in
the work of Hanna Segal Northvale, NJ:
Jason Aronson, ss. 81-88.
Stern, D. N. (2004) The present moment in
psychotherapy and everyday life. W. W.
Norton & Company. New York.
Winnicott, D. W. (1949). Hate in the
countertransference. The International
Journal of Psychoanalysis, 30, 69-74.
Zachrisson, A. (2008). Motoverføring og
endringer i synet på den psykoanalytiske
relasjonen. Tidsskrift for norsk
psykologforening, 45, 939-948.
Ogden, T. H. (1979). On projective
identification. The International Journal of
Psychoanalysis, 60, 357-373.
11
Å spare seg til fant
Aud Johanne Jarval, psykologspesialist og Espen R Moen, professor i samfunnsøkonomi ved
Handelshøyskolen BI.
Helsedirektoratet har foreslått at støtte til videreutdanning i psykodyna­
misk terapi avvikles. Det kan gi flere på uføretrygd, er dårlig samfunns­
økonomi og uheldig for statens finanser på lang sikt. Kan forslaget være en
konsekvens av dårlig målstyring?­
Institutt for Psykoterapi og Norsk Psyko­
analytisk Institutt har i over 50 år arrangert
etterutdanning for leger og psykologer i
Norge. Ukentlig veiledning og egenbe­
handling er en viktig del av utdanningen, og
gjennom en statlig tilskuddsordning får kan­
didatene finansiert halvparten av de medføl­
gende utgiftene. Ordningen bidrar til at den
dynamiske behandlingstradisjonen viderefø­
res i Norge, og at relevant kompe­tanse tilfly­
ter de ulike arbeidssteder rundt om i norsk
psykisk helsevern. Tilskuddsordningen har
dermed vært med på å sikre at vi har leger
og psykologer i Norge med kunnskap og er­
faring som muliggjør den nødvendige kvalitet
i behandlingsrelasjonen. De siste årene har
tilskuddsordningen samlet sett beløpt seg til
5 mill kr per år. Nå foreslår Helse­direktoratet
å avvikle tilskudds­ordningen.
De samfunnsøkonomiske gevinstene ved be­
dret behandling er formidable. Blant unge
mennesker er diagnoser relatert til psykiske
lidelser den viktigste årsaken til uføretrygd.
At unge mennesker uføre­trygdes er en tra­
gedie for den som rammes, og svært kost­
bart for samfunnet.
Anta at Per er 30 år og har psykiske proble­
mer. Blir Per uføretrygdet, vil han som regel
stå utenfor arbeidsstyrken resten av livet.
Hvis god psykoterapeutisk behandling med­
fører at Per forblir i arbeids­styrken, si til han
blir 60, vil han være i arbeid i stedet for på
trygd i 30 år. I samfunnsøkonomiske analy­
ser er det vanlig å anta at verdiskapingen
ved at en person er i arbeid tilsvarer lønnen
han mottar inklusive skatter og avgifter. Hvis
12
vi forsiktig sagt antar at lønn pluss arbeidsgi­
veravgift utgjør 450.000 kroner i året
(394.000 kr i lønn, 56.000 i arbeidsgiverav­
gift), er den samfunnsøkonomiske gevinsten
knyttet til at Per forblir i arbeidsstyrken i 30
år 13.5 millioner kroner! Og det for en enkelt
helbredet pasient! (for enkelthets skyld ser
vi bort fra renteeffekter).
Også for staten rent finansielt er besparel­
sene store. Så lenge Per er i jobb og betaler
skatt, er han en netto bidragsyter til stats­
kassen. Går han på trygd, går pengene mot­
satt vei. Med en inntektsskatt på 30%, moms
på 25 prosent, og en trygd etter skatt lik 2/3
av lønnsinntekt etter skatt blir kostnaden for
staten ved at Per uføretrygdes drøye
380.000 kroner per år. Over 30 år blir dette
mer enn 11 millioner kroner (igjen uten ren­
te). Dette kommer i tillegg til den økte livs­
kvaliteten Per får ved å bli frisk.
Statens besparelser ved at en enkelt person
blir frisk er altså mer enn dobbelt så stor
som hele tilskuddsordningen! Kandidatene
som fullfører seminarene vil åpenbart hjelpe
mange. Det er ubegripelig at staten vil fjerne
den bagatellmessige støtten, når gevinsten
ved studiene kan måles i milliarder heller enn
i millioner, og livskvaliteten for de det gjelder
kan øke dramatisk.
En kan undres om den manglende logikken
skyldes målstyring og tellekantsystemer
innenfor det offentlige helsevesenet. Man
teller antallet pasienter som får behandling,
men ikke kvaliteten på behandlingen. Og det
som ikke blir tellet blir ikke vektlagt. Vi er i
utgangspunktet ikke negative til målstyring.
Debatt
Imidlertid er det elementært at målene må
fange opp de relevante forholdene. I en markedsledende bok innen økonomi (Riis og
Moens bok Moderne mikroøkonomi) pekes
det på flere fallgruver det gjelder å unngå
ved bruk av målstyring. Et av disse er at
kvantitet ikke må gå på bekostning av
kvalitet. Et annet er at kortsiktige besparelser ikke må gå på bekostning av langsiktige
gevinster. Innenfor psykisk helsevern i
Norge ser det ut som om en nå bommer durabelig langs begge disse dimensjonene.
13
Fornemmelser av det ordløse transformasjon av psykisk smerte og
språkets frigjørende kraft.
Referat fra seminaret med Tonya S. Madsen, Bristol hotell, 3. mars 2012,
v./ Lillian Borch
Tonya S. Madsen, Cand.psychol, 1992. Hovedoppgavens tittel: Fra den ordløse avgrunn til en åpning mot den Andre. Klinisk psykolog ved BUP vest
og kandidat ved Norsk Psykoanalytisk Institutt.
Hvordan få det tause barnet i livets grenseland i tale? Det var temaet for heldagsseminaret på Bristol, forståelsen av ulike former
for tilstander preget av språkløhet og jegløshet slik vi møter dem i vår kliniske hverdag. Dagen ble innledet med en lengre forelesning om "det ordløse" - både slik det
finnes i oss alle som en grunnerfaring - det
Bollas kaller "The unthought known", men
også den formen for ordløshet som har oppstått på bakgrunn av traumer, psykisk overveldelse og tap. I møtet med pasientene er
det denne formen for «traumatisk ordløshet»
og «hjemløshet» som utfordrer oss mest
både tankemessig og på det relasjonelle planet. Madsen presenterte bidrag fra fire sentrale franske analytikere - Andre Green,
Julia Kristeva, Nicholas Abraham og Maria
Torok som alle særlig har bidratt til en forståelse av negativ, usymbolisert erfaring.
som har støtt på og undret seg over disse
gåtefulle barna tomt stirrende ut i luften, så
fremmede i sin kontaktløshet og skjørhet
uten forbindelse med seg selv eller en annen. Tonya Madsens innlevende presentasjon og illustrasjon fra terapitimene med disse barna, var tankevekkende og
engasjerende og viste en inngående forståelse av denne særegne problematikken.
Madsen viste hvilken betydning fransk psykoanalytisk tenkning, som ved sin interesse
for språket og erfaringer som finnes på grensen mellom språk og språkløshet, og med
gjennomtenkning av eksistensielle spørsmål,
har hatt for hennes evne til å få disse barna i
tale. Freud så tidlig at enkelte pasienter
brukte andre forsvarmekanismer enn fortrengning. Han benevnte disse som forkastelse, fornektelse eller benektelse og oppdaget at disse forsvarsmekanismene skapte en
For å illustrere hvordan slike tilstander viser annen psykisk struktur enn ved fortrengninseg i den terapeutiske relasjon, og også hvil- gen. Felles for dem er at de ikke lagrer en
forestilling i det ubevisste, men tilintetgjør
ke motoverføringsmessige utfordringer og
den. Det er med utgangspunkt og fortsetmuligheter de kan skape, presenterte
telse av denne tenkningen at de ovennevnte
Madsen to terapiprosesser med barn med
har kommet med originale og nytenkende
alvorlige traumer og relasjonsskader, med
teorier som kaster lys over det utstøtte og
diagnoser innen autismespekteret. Begge
barna var på ulike måter rammet i sin språk- forkastede og hjelper oss å tåle det ukjente,
ikke minst i oss selv. I vårt helsevesen finfunksjon - det ene barnet med en form for
hyperintellektualitet som ikke skapte levende ner vi få spor av denne refleksjonen, vanskeligheter blir forstått som tegn på sykdom og
forbindelser verken innover eller utover, og
møtes med tiltak rettet mot symptomene,
det andre barnet som innledningsvis i teraog det diagnostiske språket dekker over et
pien nærmest var språkløs.
jeg som prøver å gjøre seg hørt. Derfor er
Det var sikkert flere enn meg som var tilste- det påtrengende nødvendig med en alternativ tenkning som stimulerer til refleksjon over
de denne lørdags formiddagen på Bristol,
14
Referat
det som den medisinske modellen ikke kan
fange opp. Jeg kommer tilbake til det.
I forelesningen presenterte Madsen André
Greens tenkning om den døde moren, den
blanke sorgen og psykens negative arbeid,
Julia Kristevas språk og melankoli-teori
samt Abraham og Toroks teori om inkorporering, en form for indregjøring som ikke
skaper levende indre rom, men heller avspaltede, isolerte områder som de kaller "den indre krypten".
Fraværet og tapet er selve navet i denne
tenkningen. Fravær og atskillelse som nødvendige betingelser for at barnet skal slippe
tak i det umiddelbart sanselige og gjøre bruk
av noe kvalitativt annerledes, det må tre inn
i språket og sette ord på det det ønsker og
savner, ord som bærer dets indre erfaring
og skaper et jeg. Om barnets erfaringer
med fravær og tap, både konkret, men kanskje særlig som erfaring av fravær i den
mentale og emosjonelle relasjonen til de
nærmeste, har vært for omfattende, vil det
kunne true hele barnets symboliseringsfunksjon. Dersom den viktige andre ikke har
kunnet gi plass til barnet i relasjonen eller
besvare barnet henvendelser og kanskje på
forskjellig måte har utøvet vold mot barnet,
etterlates barnet i en tilstand av forvirring,
retningsløshet og rettløshet. De smertefulle
deler av selvet avvises, forkastes og lagres i
det ubevisste som noe tomt, dødt og forblir
språkløst, noe som får katastrofale følger.
Barnet forblir alene i sin øde verden, det
oppstår et gap mellom erfaring og språk, det
er lysår mellom dets eksistensielle væren
som er taust og det som uttrykkes. Livet leves farlig nær en grense som de når som
helst kan falle utenfor, og uten hjelp til å
sette ord på de traumatiske, begravde opplevelsene, vil det forbli en «alien», en tilskuer
i tilværelsen.
Madsen viste hvordan hun får disse pasientene i tale med sin integrerte forståelse av
klinikk og teori, der relasjonen skaper den
følelsesmessige plattformen for pasienten
som gis mulighet til å møte og ta inn igjen
sine smertefulle erfaringer gjennom ordene.
Da kan frossen og forvist sorg tines, savn og
lengsler vekkes til live og skape en bro til
det menneskelige fellesskapet.
Underveis i seminaret var det også satt av
tid til diskusjon og refleksjon, og det oppsto
spennende utvekslinger og flere reflekterte
over eget pasientmateriale.
Presentasjonen berørte meg sterkt og mens
jeg har arbeidet med å skrive referatet har
min forståelse og lydhørhet for disse tilstandene hos mine egne pasienter økt. Så det
har vært vel verdt innsatsen. Men i etterkant
av seminaret er jeg blitt sittende med mange
tanker om helsevesenets standardiserte utredninger og behandlinger som ikke gir rom
for at motstridende følelser og tanker kan
formuleres og uttrykkes. Hvilke muligheter
får pasientene da til å bli seg selv og skape
forbindelse til menneskene rundt seg?
Egne ettertanker
Det psykodynamiske terapitilbudet holder
på å bli satt utenfor det offentlige helsetilbudet. Når dialogen, selve ryggraden i en psykodynamisk orientering, erstattes av medisinske tiltak etter summariske utredninger,
vil altfor ofte tegn på traumatiske hendelser
eller omsorgssvikt ikke fanges opp.
Aina Olsvold dokumenterer dette til fulle i
sin nylig forsvarte doktoravhandling. Hun har
undersøkt hvordan barn med ADHD diagnose opplever diagnosen og behandlingen,
standardbehandlingen er utredning og medisinering som foreldrene får hjelp til å administrere av fastlegen. I hennes avhandling
var det ingen barn som ble glad for diagnosen, og kunne de velge selv ville ingen tatt
medisinene. Hun sier at det enten er foreldrene eller barna som fortalte om bivirkningene, de fleste alvorlige, var det sjokkerende og overveldende for henne å høre om
disse plagene de fleste av barna hadde eller
hadde hatt. Hun slår fast at når det brukes
spørreskjema og spørsmålene retter seg
mot symptomet, vil ikke barnas stemme bli
hørt.
forts. neste side
15
16
Referat
Når behandlingstilbudet setter til side barnets egne erfaringer, ikke lytter til barnets
ord og uttrykk, ikke etterspør dets individuelle historie og innskriver det i det diagnostiske språket, utsettes barnet for ny fremmedgjøring – i verste fall utsettes det for ny
vold - i behandlingens navn. Det tekniske
språket og det rådende biomedisinske perspektivet innen dagens behandlingstilbud
dekker over betydningen av psykososiale
forhold som ikke undersøkes og tilskrives
betydning.
Vi skal ikke sørge, vi skal mestre, er det nye
mantraet i dagens helsevesen. Følger vi det
gir vi ikke rom for en nødvendige sorgprosess som skaper bevegelse og gir tilgang til
noe som kan bli et jeg, noe som bare kan utvikles i en dialog med et du.
«Man kan dø av å være for mye overlatt til
seg selv», slik beskrev en liten pasient det.
Han satte ord på alvoret i sin traumatiske
erfaring.
Den psykoanalytiske terapitradisjonen har
kommet under sterkt press i mange land., i
Sverige for eksempel, med sterk styring og
inngripen fra myndighetene. Hvis disse «innstramningene» fortsetter, vil vi ikke bare få
en forringelse av kvaliteten på behandlingstilbudet, men samfunnet som helhet vil rammes i form av at rommet for tenkning, kreativitet og fantasi blir kraftig forminskes.
Radikale nye retningslinjer er blitt innført for
behandling av psykiske lidelser, og alle setter den psykodynamiske behandlingen på sidelinjen, skriver Reeder om utviklingen i
Sverige og internasjonalt: Det tystade samtalet, 2010, anmeldt og oppfordret til å leses
av Harald Stockman. (Informasjonsbulletin
nr. 2. 2011). Den oppfordringen har jeg
fulgt og blitt både redd og vantro over de
omfattende nedleggelsene av psykodynamisk orienterte institusjoner som har blitt
iverksatt i Sverige. Jeg sender oppfordringen videre. Les boken!
Den såkalte evidensbaserte praksisen ble
holdt frem som ideal for behandlere fra
1990-tallet og viser til en praksis som da er
vitenskapelig forankret og dermed garantert
effektiv og «kvalitetssikret». Den har forflyttet seg fra medisin til en rekke områder i
samfunnet som utdanning og ledelse og
fremstilles nå som det behandlingtilbudet
som garanterer kvalitet og effekt . Men hvis
man bruker flere parametre enn symptomlette og legger til rette for en samtale der
pasienten får uttrykke følelser på et dypere
nivå, fremkommer andre relevante livsproblemer. Debatt om hva som er god og effektiv behandling har alltid eksistert, noe
som er både riktig og viktig. Men det nye nå
er at stat og myndigheter aktivt støtter
standardiserte behandlingsopplegg som for
eksempel bruk av medisiner i behandlingen
av barn med ADHD diagnose og legger ulike
type press på på klinikeren om å anvende
visse behandlingsformer. Da kan man fange
lidelsens overflate, men ikke dybden, til det
trengs en relasjon som gir barnet mulighet
til å fortelle sin historie til en lydhør annen.
Det som bekymrer og opprører meg er at
psykoanalytiske behandling vil bli begrenset
eller avviklet hvis Bent Høie, leder av
Stortingets helse- og sosialkomite og helsepolitisk talsmann for Høyre får sine visjoner
om hva slags terapi vi skal tilby, blir oppfylt.
Han uttalte til Tidsskrift for Norsk
Psykologforening (2012):
«Faglig uenighet om hvilke behandlingsmetoder en skal bruke er et problem i dagens
psykiske helsevern. Konsekvensen er at pasienter ikke alltid får den beste behandling
for sin lidelse. Etter vårt syn er det først og
fremst forskning på metodebruk og resultat
som vil bringe oss fremover i
kvalitetsarbeidet.»
Han overser at metastudier viser at det er
kvaliteten på relasjonen mellom terapeut og
pasient som er avgjørende for effekten av
behandlingen, ikke metoden. En relasjonen
som kan utvikle seg over tid er behandlingen. Høie sier videre til Tidsskriftet, og jeg
har ikke lest motforestillinger fra annet politisk hold:
forts. neste side
17
«Vi kan ikke la psykologenes behov for autonomi definere hvilken behandling pasientene
skal få».
Hvis man forutsetter at terapi handler om
gjenopprettelse av subjektivitet og meningsfullhet og ikke bare mestring av enkeltferdigheter, så vil ikke forskning på metode og
og innskrenkning av psykologenes autonomi
medføre et bedre behandlingstilbud.
Det er ikke psykologenes autonomi det
handler om, men å sikre at en humanistisk
tradisjon ikke tilsidesettes og overdøves av
en høylytt og endimensjonal forskning designet ut fra den medisinske modellen og lagt
ut som evidensbasert behandling. Den behandlingen som nå anbefales og innføres
18
innen den offentlige omsorgen i stort omfang innebærer en ensretting og tap av
mangfold. Høyt utdannede behandlere blir
fratatt retten og plikten til å bruke sitt faglige skjønn og settes under administrasjon
av instanser som ikke har faglig kunnskap
som underbygger de anbefalingene om behandlingsmetoder som nå pågår.
Mennesket har alltid kjent et nærvær av noe
ikke helt gripbart i sitt indre som en kilde til
både uro, kreativitet og nytenkning. Det var
dette indre Freud og psykoanalytikere lyttet
til, en eksistensiell/etisk dimensjon som skiller seg fra den dominerende medisinsk/ instrumentelle som nå har fått skremmende
økt betydning og innflytelse på universitetene og i det offentlige helsevesenet – i
Norge som i den vestlige verden forøvrig.
FRA UTVALG FOR ETTERUTDANNING
INFORMASJON OM MEDLEMSMØTER
HØSTEN 2013:
Alle seminarer med deltageravgift er med bindende påmelding.
Møter og seminarer merket med
x er åpent for alle kollegaer som er interessert.
4. september 2013kl. 19.00 – 21.00
x ONSDAG
Erik Stänicke
Tidsmodeller i psykoanalytisk psykoterapi
Erik Stänicke er førsteamanuensis ved Psykologisk institutt, UiO og psykologspesialist. Han
har tatt PhD, med et doktorgradsarbeide på en kvalitativ etterundersøkelse av pasienter
som har gått i psykoanalyse. Han er kandidat ved Norsk Psykoanalytisk institutt, og står
bak artikler som Stänicke, Erik (2012). Hva forteller psykoterapiforskningen oss om
endringsprosesser? Noen betraktninger om et utvalg av empiriske studier
på betydningen av affekter og relasjon i endring. Matrix. Stanicke, Erik (2011). Different
ways of moving ahead after analysis. Changes in Experiential Dimensions. Psychoanalytic
psychology, 28(2), s 229- 246. Han er også medforatter på bøkene Gilbert, Sidsel Kari;
Stänicke, Erik & Engelstad, Fredrik (red.) (2012). Psyke, kultur og samfunn: Perspektiver på
indre og ytre virkelighet. Abstrakt forlag. Skårderud, Finn; Haugsgjerd, Svein & Stanicke,
Erik (2010). Psykiatriboken. Gyldendal Akademisk. Og Vetlesen, Arne Johan & Stanicke,
Erik (1999). Fra hermeneutikk til psykoanalyse - Muligheter og grenser i filosofiens møte
med psykoanalysen. Oslo: Gyldendal.
Foredraget handler om ulike tidsmodeller i psykoanalytisk teori, og om hvordan disse ulike
modellene påvirker vår forståelse av terapeutiske prosesser. Tidsmodeller fra arbeidene til
Sigmund Freud, Daniel Stern, Betty Joseph og Andre Green blir drøftet. Den teoretiske diskusjonen blir belyst av Stänickes eget klinisk arbeide. Selv om tid er et vanskelig og abstrakt tema for refleksjon, blir det forsøkt vist at vår forståelse av tid griper inn i selve
kjernen av det praktiske og terapeutiske arbeidet
for medlemmer 13.-14. september 2013
x Veiledningsseminar
Gudrun Bodin, cand.psych, ph.d.
Hvorfor gør det så ondt at vokse og blive klogere?
Vi inviterer til instituttets årlige veiledningsseminar, denne gang med Gudrun Bodin.
Spesielt oppfordres alle med veiledningsoppgaver ved instituttet til å melde seg på, men seminaret er åpent for alle medlemmer.
Psykolog Gudrun Bodin er barne-, ungdoms- og voksenpsykoanalytiker (IPA) og er medlem
av og læreanalytiker ved Dansk Psykoanalytisk Selskab. Hun har ph.d. fra Københavns
Universitet med en avhandling om klinisk psykoanalyse, og hun har skrevet en rekke artikler,
bl.a. Bodin, G. (2010). Expulsion from the Garden of Eden: The Pain of Growing Wiser.
Scand. Psychoanal. Rev., 33:96-105. Bodin har i mange år drevet egen praksis som psykoterapeut og psykoanalytiker i Hillerød i Danmark, og hun er en erfaren lærer og veileder.
19
Fredag vil Bodin starte med et foredrag hvor hun tar utgangspunkt i en analysand som gjerne fortalte om sine to barn. Foredraget vil beskrive hvordan ’barna’ ble forstått som sider
ved henne selv, og hvordan konfliktene i hennes indre liknet de kampene som hennes egne
barn kjempet for å vokse og oppnå større modenhet. Med utgangspunkt i Kleins begrep
’den depressive posisjon’, Bions ’alfafunksjon’ og Fonagys mentaliseringsbegrep vil foredraget reflektere over utvikling og modning, og de vanskeligheter analysanden hadde med å utvikle seg selv.
I seminaret vil tre av deltakerne få anledning til å presentere klinisk materiale for veiledning,
enten fra psykoterapi eller veiledning. De som ønsker å legge frem materiale for veiledning i
seminaret, bes kontakte Kjartan Thu på email [email protected].
Program
Fredag 13. september
1600 – 1730
1730 – 1800
1800 – 2000
Hvorfor gør det så ondt at vokse og blive klogere? Foredrag og diskusjon.
Pause med enkel bevertning
Veiledning 1
Lørdag 13. september
1030 – 1230
1230 – 1330
1330 – 1530
Veiledning 2
Lunsjbuffet
Veiledning 3
Sted: Pris:
Påmelding: Thon Hotel Opera
2700,- inkl lunsj
innen 12. august til [email protected]
9. oktober 2013
x ONSDAG
kl. 18.00 – 21.00 (NB merk klokkeslett!)
Johan Beck-Friis
När Orfeus vände sig om: skam, skuld och depression
Dr. med. Johan Beck-Friis er psykiater med bred erfaring både fra akademisk arbeid og som
privatpraktiserende psykoanalytiker. Han er medlem av den svenske psykoanalytiske foreningen. Beck-Friis disputerte på en avhandling om melatoninets rolle ved depressive tilstander og har lang erfaring fra både medisinsk og psykoterapeutisk arbeid med deprimerte. I
tillegg til en rekke vitenskaplige artikler, har han gitt ut to bøker: När Orfeus vände sig om
– En bok om depression som förlorad självaktning (2005) og Den nakna skammen – Grund
för depression eller väg til ömsesidighet (2009).
I sitt foredrag vil Beck-Friis knytte sin tenkning om depresjon, skyld og skam til ulike versjoner av Orfeus-myten. Spesielt vil han vise klipp fra en filmatisering av Glucks opera Orfeus
og Eurydike, og tidsrammen for fagmøtet er derfor utvidet denne kvelden. Den samme operaen settes for øvrig opp som samproduksjon mellom Nasjonaloperaen og Nasjonalballetten
med premiere 17. oktober.
20
x ONSDAG 6. november 2013kl. 19.00 – 21.00
Tor Jakob Sandvik
Betraktninger om trass
Tor Jakob Sandvik er psykolog og spesialist i klinisk psykologi med intensiv psykoterapi.
Han har vært tilknyttet Institutt for psykoterapi siden 1971, deltatt som lærer ved Instituttet
i 30 år og vært med i utvalg og møtevirksomhet. Han har hatt verv i Norsk Psykologforening
og undervist ved spesialistutdanningen for foreningen. Etter lang erfaring fra offentlig psykisk helsevern, har han de siste vel 20 årene drevet privat praksis i Haugesund.
Kveldens tema:
Trass er et allment fenomen som kanskje har en spesiell norsk betoning gjennom bl.a. folkelig diktning. De fleste kjenner eventyret «Kjerringa mot strømmen», som har fått en positiv
symbolbetydning selv om "resultatet" ikke var så vellykket. En kan også spørre hva som ligger i uttrykk som "over mitt lik", "røyke på trass", eller det som sies om enkelte eldre mennesker, at "de lever bare på trass".
Trass kan sees i forbindelse med identitet og selvaktelse, og i klinisk sammenheng kan en
spørre om det viser til verdier som er viktigere enn liv og helse. På den annen side er trass
en velkjent forsvarsposisjon som kan knyttes til angst for påvirkning og forandring. I en terapeutisk prosess kan en negativ og defensiv trassholdning være utgangspunkt for utviklingen
av autonomi og personlig særpreg, men som ikke nødvendigvis svarer til standardoppfatninger av normalitet og tilpasning.
21
KURS og KONFERANSER
XVIII INTERNATIONAL FORUM OF PSYCHOANALYSIS 2014
Organisert av International Federation of Psychoanalytic Societies IFPS
i Kaunas, Litauen 17 – 19 september 2014.
Konferansens tittel:
PSYCHOANALYSIS AND SEVERE PSYCHOPATHOLOGY.
Vertskap er de tre Nordiske IFPS foreninger; Institutt for Psykoterapi, Therapeia
Psychoanalytic Society og Kaunas Society for the Study of Psychoanalysis and
Psychotherapy.
The Postgraduate Psychoanalytic Society i New York skulle opprinnelig vært vertskap for
dette Forumet. Men en tid etter at de hadde startet forberedelsene måtte de trekke seg fra
oppgaven. Siden det er svært viktig å gjennomføre Forumet i 2014 fordi det nå er gjennomført omfattende endringer i IFPS’ struktur og organisering tok daværende IFPS generalsekretær Agnar Berle kontakt med de tre nordiske IFPS foreningene Institutt for Psykoterapi,
Therapeia Society og Kaunas Society for the Study of Psychoanalysis and Psychotherapy
med et forslag om å samarbeide om arrangementet, som ble foreslått avholdt i Kaunas,
Litauen. Styrene i de tre foreningene aksepterte dette, og IFPS delegatforsamling uttrykte
stor glede over forslaget.
En gruppe på tre personer Darius Leskauskas (Litauen) Jan Johansson (Finland) og Agnar
Berle (Norge) etablerte seg som prosjekt koordinatorer. Darius Leskauskas som Forum
President, Jan Johansson som Forum Visepresident og Agnar Berle som leder av den faglige programkomiteen. De møtes med jevne mellomrom i Kaunas. Konferanselokaler og innkvarterings alternativer er på plass. Det er oppnevnt en internasjonal faglig rådgivende komite. Arbeidet med det faglige programmet har startet fra desember 2012 og har hittil
fokusert på plenumforedrag. Det vil om kort tid bli lagt ut på nettet en «First announcement»
som omtaler Forumet nærmere med navn og adresse på konferansehotellet og der man
også ber om abstracts for individual papers, posters, symposier, workshops.
Konferansens tittel: Psychoanalysis and Severe Psychopathology vil dekke emner som
psykoser, alvorlige personlighetsforstyrrelser, traumer, alvorlige spiseforstyrrelser,
rettspsykiatriske problemstillinger og psykoterapeutisk arbeid med alvorlige
kriminelle.
Man ønsker å rette fokus på kliniske problemstillinger, men forskning vil også bli vektlagt.
De siste decenniers arbeid innen nevrologi, nevropsykoanalytisk forskning og nevropsykiatri/psykologi har gitt oss større innsikt i hjernens funksjoner og hvordan biologiske prosesser påvirker og strukturerer affektive og kognitive prosesser. Innen det psykoanalytiske psykoterapeutiske miljø har det skjedd en utvikling fra en-person psykologi til en to-person
psykologi. Der har også vært en relasjonell vending og større opptatthet av intersubjektivitet. Begreper som mentalisering og mindfullness har vokst frem og gitt oss et bedre utgangspunkt for den psykoterapeutiske tilnærming til pasienters behov og tilpasning av psykoterapeutisk teknikk til ulike pasientgrupper.
Institutt for Psykoterapi har 15 års erfaring med samarbeid med gruppen i Kaunas som fra
2008 ble fullt medlem av IFPS. Vi har stått for undervisningen siden 1998 og har hatt ansvaret for å følge dem gjennom innføringsseminar, videregående seminar og to årig seminar om
22
psykoterapi veiledning. Gruppen i Kaunas tok i 2011 ansvar for et nordisk IFPS møte over 2
dager som ble opplevd som vellykket.
Vi oppfordrer til stor og aktiv deltakelse fra medlemmer og kandidater ved Institutt
for Psykoterapi. Dette er nødvendig for balansen mellom utgifter og inntekter i forbindelse med Forumet. Og det er også enkelt og økonomisk å reise mellom Norge og
Litauen. Hotellpriser er atskillig lavere i Litauen enn i Norge.
Vigdis Eidissen
ANNEN INFORMASJON
NY HJEMMESIDE
Av Knut Kvittingen
Vår nye hjemmeside er basert på WordPress, som er et moderne publiseringsverktøy for
web. Dette vil gjøre det enklere å administrere innholdet på hjemmesiden, og det gir oss
også nye muligheter for at medlemmer og kandidater ved Instituttet kan delta i publisering
av innhold. Web-siden har fått et design som tilpasser seg visning på ulike skjermstørrelser.
Du kan nå lese den like bra på mobil og nettbrett, som på PC!
Innholdet på Web-siden er delt mellom vanlige sider og innlegg (blogg). Innlegg grupperes i
kategorier. Hovedmenyen finner du nå øverst. I høyre sidefelt er det i tillegg en undermeny
for sidene i de enkelte seksjoner, og menyer for de siste innlegg og alle kategorier. Merk at
informasjon om møter og seminarer nå blir lagt inn i egen kategori i innlegg. Forum på den
gamle hjemmesiden vil fra nå av kun benyttes som møteplass for spesielle grupper, for eksempel seminarledere, seminargrupper eller litteraturgrupper.
Alle som er innlogget kan kommentere innlegg. Du må også være innlogget for å kunne lese
noen av sidene. Tidligere brukernavn og passord kan ikke benyttes ved innlogging. Alle må
derfor registrere seg på nytt for å kunne logge seg inn. Nederst på hver side finner du skjema for innlogging, og lenker til registrering og glemt passord. Når du har logget deg inn, vil
du se en lenke til “Min side” i feltet for innlogging nederst på hver side. Der kan du redigere
din egen profil, legge inn personlige opplysninger og endre passord. De som har spesielle
roller, f.eks. bidragsytere eller redaktører, får i tillegg tilgang til en utvidet meny for administrasjon av innlegg og sider .
Instituttet ønsker å gi flere medlemmer og kandidater en rolle som faste bidragsytere og forfattere av innlegg (blogg). Ta kontakt dersom du kan tenke deg å være bidragsyter!
Vi tar gjerne imot kommentarer eller forslag til forbedringer av hjemmesiden!
Vi ønsker åtte nye medlemmer velkommen! Disse er: psykologene
Marit Gunnarshaug, Oslo, Ann-Kristin Saugstad, Askim og legene Rita Lyngved, Oslo og
Christopher Hatto, Oslo.
23
Æresmedlem
Agnar Berle er utnevnt til Æresmedlem ved Instituttet. Den
høytidelige markeringen med overrekkelse skjedde på
Generalforsamlingen i mars. Han blir Æresmedlem for sin fremragende innsats for instituttet både nasjonalt og internasjonalt.
Agnar har i en årrekke vært undervisningsleder ved Instituttet
og gjorde i denne jobben en stor innsats i revidering av undervisningsplanen. Han har jobbet utrettelig for en høy faglig standard ved Instituttet. Mange har hatt gleden av å ha ham som
lærer på den lange rekke av seminarer han har hatt gjennom
årene, hvor han har øst av sin brede kunnskap. Han har jobbet
mye internasjonalt innen det psykodynamiske feltet. Han var en
av pionerene som startet opp utdanning i psykoanalytisk psykoterapi i Kaunas, Litauen. Dette er nå et miljø som er oppe og går for egen maskin. Agnar har
også engasjert seg i internasjonalt arbeid i IFPS, først som delegat og de senere årene som
generalsekretær. Han har gjort et betydelig arbeid i å styrke denne organisasjonen og gjennom dette ivareta det psykodynamiske feltet internasjonalt. Gratulerer!
Kjære venner
Av Ingrid Guldvog
Hyggelig å lese i Bulletinen en meget positiv omtale av 50 års feiringen.
Jeg har en liten kommentar: I omtalen av min lille velkomst/innledning er sitert som om jeg
faktisk sang teksten fra Arne Garborgs "Blåbærli" i Haugtussa ( Mel. E. Grieg ). Teksten var
inspirert av A. Garborg, men omskrevet av meg som hyllest til festdeltagerne og gjestene.
Min tekst var som følger :
Nei sjå kor det strålar her !
nå vil vi roe oss venner
Ja sjå menn og kvinner her
av fineste slag vi kjenner
Nei maken eg hev`kje sett
av godtfolk og silkepels
Nå vil vi eta oss mett
her vil vi vera til kvelds
Jeg håper jo noen hørte det, og synes det blir litt pussig slik det ser ut i Bulletinen ( selvom
jeg er glad for den gode intensjon )
24
DIKTSTAFETTEN GÅR VIDERE
Fra Lars Palmar Breivik, Høvesvers oppstart Vidaregåande våren 2013.
SERENDIP
(Til dei sju utvalde)
AstronomenTolmodig ventande
Radiobølger
Tilfeldige funn
Lysande stjerner
Kannibalistiske svarte hol
Overraskinga:
Den ukjende lyden
Ditt SerendipVentande kunnskaps skattar
I kvart ord, gest og krusning
I ditt univers
Lyset og Mørkret
Ditt SerendipDekode spor
I sjelas univers
Den Andres
Ditt Eige
Der ord skaper stille
Stille skaper ord
VitandeBølgene på Havet
Kan kome av så mangt
Ein gong
Ras
I djupet.
Ditt SerendipDocta Ignorantia
Her er eit dikt av Mao frå 1949 som eg ville pt ha valt om det skulle vore ein annans:
Det er eit svardikt til vennen Liu Ya-tse
( den første linja refererer til eit møte mellom desse to i 1924, den andre til Lius ønske
om å få diktet Snø - og det tredje til Maos første reise til Peking i 1918)
Eg gløymer ikkje teen vi drakk saman i Kanton
Du hadde bedt om eit dikt; lauvet gulna i Chungking
Einogtredve år er gått. Eg kjem tilbake til vår gamle hovudstad.
Eg les dine fine dikt; blomstrane visner i Peking.
Dine bekymringar er for store: La dei ikkje knekke deg
Få heller litt avstand til det som skjer
Sei ikkje at Kunming-sjøen i Peking er for grunn
Det er lettare å sjå fisken der enn i Fuchun-elva
Som svar på et nytt medlem å sende stafettpinnen til svarer Lars Palmar:
Det skal bli. Då sender eg den til den virtuose felespelaren Asle Rypdal i Ålesund som
naturlegvis er medlem av Instituttet.
25
SEMINARER FRA
VÅRSEMESTER 2013
INNFØRINGSSEMINAR I OSLO
Seminar leder Olav Røkkum
NYE SEMINARer FRA
HØSTSEMESTERET 2013
INNFØRINGSSEMINAR I OSLO
Seminarleder Rønnaug Prytz Leland
Lege Miriam Gustafsson
Lege Laura Horlescu
Psykolog Kjersti Liaklev Johnsen
Lege Karoline Knutsen
Lege Torunn Landrø
Psykolog Olaug helene Norenes
Psykolog Marthe Opsal
Psykolog Thomas Aarup Skeie
VIDEREGÅENDE SEMINAR I OSLO
Seminar leder Lars Palmar Breivik
Lege Inger Breistein Haugen
Psykolog Lars Ekeland
Psykolog Kristian Dirdal
Lege Louise Sandve
Psykolog Karoline Rønning
Psykolog Aina Frøytlog Nordahl
Psykolog Nina Bråthen
VIDEREGÅENDE SEMINAR I OSLO
Seminarleder Tove Kjersti Kjølseth
Psykolog Per Birkhaug
Lege John William Glad
Lege Kjetil Horn
Psykolog Gunhild R. Kulbotten
Lege Jan Inge Skjerdingstad
Psykolog Christina Skoglund
Psykolog Pia Theisen
VIDEREGÅENDE SEMINAR
I AGDER
Lege Monica Moen
Lege Lilian Lauvsnes
Lege Britt Louise Hjallen
Psykolog Jan K. Grøttum
Lege Iselin Dyrseth
Psykolog Synøve Harstad
Psykolog Petter Alexander Olsen
Lege Ljubica Glumac Zachariassen
Seminar leder Olaf Rørosgaard
INNFØRINGSSEMINAR I BERGEN
Lege Amund Andenæs
Psykolog Ivar Andreas Hesseberg
Psykolog Espen Håland
Psykolog Oliver Hörnlein
Psykolog Maryann Liltved
Lege Tatiana Olsen
Lege Bodil M. H. Ruud
Lege Kristin Welander
Seminarleder Jon Morgan Stokkeland
Psykolog Fredrik Mikkelsen
Lege Igne Sinkeviciute
Psykolog Hanke De Haan
Lege Anneli Ertesvåg Eimhjellen
Psykolog Jonita Lillesæter-Spendlove
Lege Anders Hartwig-Straume
Psykolog Lene Utkilen
Lege Knut Halfdan Leseth
NY MEDLEMSLISTE
Oppdatert medlemsliste finner dere på vår hjemmeside. Fint om dere sjekker at
adressen deres er riktig, og gir oss beskjed om eventuelle feil eller mangler.
26
MEDLEMSLISTE PÅ INSTITUTTETS NETTSIDE
I midten av oktober ble det sendt ut spørsmål om hvorvidt man kunne tenke seg å
stå på en medlemsliste, med navn og kommunetilhørighet, på Instituttets nett-side.
Foreløpig har 61 % svart ja, men det er mange igjen som ikke har.
Vi oppfordrer alle til å svare.
Nye bøker
Alvarez, Anne
The Thinking Heart, three levels of psychoanalytic therapy with disturbed children
Routledge, NY 2012
Aron, Lewis
Relational Psychoanalysis, Vol 5, Evolution of Process
Routledge NY 2012
Aron, Lewis
Relational Psychoanalysis, Vol 4, Expansion of Theory
Routledge NY2012
Buechler, Sandra
Still Practicing, the heartaches and joys of a clinical career
Routledge NY 2012
Civitarese, Giuseppe
The Violence of Emotions, gion and post-bionian psychoanalysis
Routledge NY 2013
Feldman, Michael
Doubt, Conviction and the Analytic Process
Routledge NY 2009
Ferro, Antonino
Avoiding Emotions, Living Emotions
Routledge NY 2011
Kohon, Gregorio ED
The Dead Mother, the work of André Green
Routledge NY 1999
Meltzer, Donald
The Apprehension of Beauty, the role of aesthetic conflict in development, art and violence
Karnac Books 2008
Reiner, Annie
Bion and Being, passion and the creative mind
Karnac Books, London 2012
Roth, Priscilla
Envy and Gratitude Revisited
Karnac Books, London 2008
Szekacs-Weisz, Judit ED Ferenczi for our time
Karnac Books, London 2012
Williams, Paul m fl ED
Independent Psychoanalysis Today
Karnac Books, London 2012
27
Avsender: Institutt for Psykoterapi, Postboks 4254 Nydalen, 0401 OSLO
B
Postboks 4254 Nydalen, 0401 OSLO • Nydalsvn. 15, 0484 Oslo • Tlf.: 22 58 17 70
E-mail: [email protected] • Bankgiro 6042.06.01959
www.instpsyk.no
ISSN 1893-5893