Vintermøtet på Beitostølen 2015

Transcription

Vintermøtet på Beitostølen 2015
Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi
Norwegian Society of Pharmacology and Toxicology
Member of EPHAR, IUPHAR, EUROTOX and IUTOX
Vintermøtet
på Beitostølen
2015
www.nsft.net
[2]
Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi
Torsdag 29. januar
13:00
14:30
14:30
14:40
Lunsj
Velkommen
v/ NSFTs leder Jørn A. Holme
BEITOHALLEN
Nanoteknologi/-partikler
Felles symposium
Møteleder: Jørn A. Holme (FHI)
BEITOHALLEN
14:40
15:10
Risiko for helseskader ved arbeidseksponering for
nanopartikler
Vidar Skaug (STAMI)
15:10
15:40
Bruk av nanopartikler i (fremtidens) legemidler
Marianne Hiorth (FI, UiO)
10 min Pause
15:50
16:20
Opptak og transport av nanopartikler i celler: mekanismer
og konsekvenser
Tore Geir Iversen (OUS)
16:20
16:50
Økologiske effekter av nanopartikler
Erik Joner (Bioforsk, Ås)
Kaffe
[3]
Toksikologi:
Eksponering, akkumulering
og effekter av miljøgifter
Møteleder: Katrine Borgå (UiO)
Besseggen 1
Farmakologi:
Vettig statinbruk,
hva er det?
Møteleder: Maria Ulvestad
(Abbvie)
Besseggen 2
Kjemikalieeksponering kan gi
17:20 fedme og fedme kan gi kreft:
Mulige mekanistiske
17:50 sammenhenger?
Inger-Lise Steffensen (FHI)
Hva er god bruk av statiner?
Kjetil Retterstøl (OUS/UiO)
Abiotic and biotic drivers of
17:50 Arctic food web contaminant
bioaccumulation in a changing
18:20 climate
Katrine Borgå (UiO)
Statiner, farligere enn vi tror?
Kirsten Myhr (RELIS)
Disruption of calcium and zinc
18:20 signalling in the brain following
dietary exposure to CB-153,
18:50 BDE-47, HBCD or TCDD.
Josef Rasinger (NIFES)
Kan genotyping predikere
effekt og bivirkninger av
statiner?
Espen Molden
(Diakonhjemmet)
19:30
Samling i baren
20:00
Middag
22:00
Kveldsnytt
BITIHORN
[4]
Fredag 30. januar
12:30
14:00
Lunsj
Mikrobiota
Fellessymposium
Møteleder: Vigdis Aas (NTNU)
BEITOHALLEN
14:00
14:30
Tarmens mikrobiota: Etablering og betydning for helse og
sykdom. Muligheter for påvirkning
Tore Midtvedt (Karolinska)
14:30
15:00
Betydning av mikrobiota i lunge for sykdomsutvikling og
mulige farmakologiske og toksikologiske implikasjoner
Martinus Løvik (FHI)
15:00
15:30
Mikrobiota og metabolitter – interaksjon med
immunsystemet vårt
Tor Lea (NMBU)
Kaffe
Frie foredrag 1
Toksikologi
Møteledere: Trond Bratttelid
(NIFES), Yke Arnoldussen
(STAMI)
Besseggen 1
15:50
16:02
Postnatal exposure of Tanzanian
infants to pesticides, PCBs and
BFRs via breast feeding
MHB Müller (NMBU)
[5]
Farmakologi
Møteleder: Kjetil Andressen
(UiO)
Besseggen 2
Natriuretic peptide-mediated
phosphorylation of titin reduces
passive tension in rat cardiomyocytes
Selene J. Sollie (UiO)
16:02
16:14
Nivåer og maternal overføring
av per- og polyfluorerte
alkylstoffer (PFAS-er) i
klappmyss (Cystophoracristata)
mor-unge par fra Vestisen.
Randi Grønnestad (UiO)
Does variation in life-history
Development of new nanoparticulate
vaccines against fish viruses in
aquaculture
Arturas Kavaliauskis (UiO)
16:14 strategies affect
bioaccumulation of POPs? A
16:26 meta-analytical approach.
Daniel Hitchcock (UiO)
Nytte- og risikovurdering av å
Endringer i metabolsk aktivitet i PBMC
hos de novo nyretransplanterte
pasienter
Rolf Anton Klaasen (OUS)
16:26 erstatte natriumklorid (koksalt)
med kaliumklorid i industriell
16:38 matproduksjon
Inger-Lise Steffensen (VKM)
16:38
16:50
16:50
17:05
Kan forskjeller i P-glykoprotein
(ABCB1)-uttrykk forklare variasjon i
takrolimuseksponering og -respons
hos transplanterte pasienter?
Ilona Jaszcz (OUS)
Effekter av pesticider på
honningbier og andre
pollinatorer.
Julie S. Paus-Knudsen (UiO)
Nye benzodiazepinbrukere: hvem når
et høyt forbruksnivå og når?
Ingunn Fride Tvete (Norsk
Regnesentral)
Pause (15 min)
17:05
17:17
Toxicity of single and combined
mycotoxins to THP-1 immune
cells in vitro
Line M. Karlsøen (VI)
Glukose- og oljesyremetabolisme i
skjelettmuskelceller fra godt trente og
utrente unge menn
Siw Anette Helle (UiO)
17:17
17:29
Effects of di-n-butyl phthalate
(DBP) on THP-1-derived
macrophages
Bergitte P Olderbø (FHI)
Effekter av utholdenhets- og
styrketrening in vivo er beholdt i
humane myotuber in vitro.
Nils Gunnar Løvsletten (UiO)
17:29
17:41
Neurotoxic effects of gold
nanoparticles and organic
compounds (TBBPA and MeSO2DDE) in zebrafish embryos and
larvae
Juan Germán (UiO)
Exposure to multi-walled carbon
17:41 nanotubes affects intercellular
communication depending on
17:53 interleukin-1
Yke Jildouw Arnoldussen (STAMI)
17:53 In vitro toksisitet av plastbaserte
tannbehandlingsmaterialer
–
18:05 Jan T. Samuelsen (NIOM)
[6]
Postervisning
18:20
19:30
20:00
Toksikologi
Møteleder: Tim Hofer
KONFERANSEAVDELING
17:50
19:30
Farmakologi
Møteleder: Gunhild H.
Mørch-Johnsen (REFS/FHI)
BEITOHALLEN
Middag
Lørdag 31. januar
Generalforsamling og årsmøter
Årsmøte
Årsmøte
08:45
09:00
Seksjon for toksikologi
Seksjon for farmakologi
09:30
09:30
Besseggen 1
Besseggen 2
09:30
10:30
12:30
14:00
Generalforsamling
Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi
Besseggen 2
Lunsj
Beitoforelesningen 2015
og priser for årets beste artikler
14:00
14:50
Fellessymposium
Møteleder: Shan Zienolddiny (STAMI)
BEITOHALLEN
Disruption of circadian rhythms in cancer development current evidence
Johnni Hansen (Danish Cancer Society Research Center, Copenhagen,
Denmark)
[7]
14:50
15:25
Årets beste artikkel i toksikologi for 2014.
Presentasjon v/ Shan Zienolddiny leder av
nominasjonskomiteen
AhR and Arnt differentially regulate NF-κB signaling and
chemokine responses in human bronchial epithelial cells.
Johan Øvrevik (FHI)
15:25
–
16:00
Årets beste artikkel i farmakologi for 2014.
Presentasjon v/ Kjetil Wessel Andressen, leder av
nominasjonskomiteen
Identification of Novel Serotonin Transporter Compounds by
Virtual Screening
Mari Gabrielsen (UiT).
Kaffe
Frie foredrag 2
Toksikologi
Farmakologi
Møteleder: Ketil Hylland
(UiO)
Besseggen 1
Møteleder: Sara Bremer
(OUS)
Besseggen 2
Økologiske og økotoksikologiske
16:15 konsekvenser av oljeutslipp i
mangrover – Bodo (River State,
16:27 Nigeria)
Ketil Hylland (UiO)
The Cardiovascular Effect of the
Modern Farmed Atlantic Salmon. Dietary Spillover from Fish?
Trond Brattelid (NIFES)
16:27
16:39
Påvirkes økosystemet i
sedimentasjonsbasseng av
trafikkrelatert avrenning?
Merete Grung (NIVA)
CNP through NPR-B potentiates β1andrenoceptor signaling in normal and
failing hearts
Silja Meier (UiO)
16:39
16:51
The influence of DOC and UVR on
the genomic integrity of Daphnia
magna
Raoul Wolf (UiO)
Bacterial components and their effect
on energy metabolism in human
skeletal muscle cells
Ragna Tingstad (HiOA)
16:51
17:03
Quantative proteomics reveal
alterations in the polar cod
(Boreogadus saida) hepatic
proteome after dietary
benzo[a]pyrene exposure
Odd Andre Karlsen (UiB)
Plasma glucose, but not HbA1c,
predicts graft loss and death in posttransplant diabetes mellitus
Thea Anine Strøm Halden (OUS)
Kaffe
[8]
Toksikologi
Naturlige giftstoffer og
mekanismer for deres toksiske
effekter
Møteleder: Anders Goksøyr (UiB)
Besseggen 1
Farmakologi
Legemiddelmisbruk
Møteleder: Sigrid Narum
(Diakonhjemmet)
Besseggen 2
Exposure to fungal aerosols in
17:20
indoor air: some toxicological
considerations?
17:50
Wijnand Edward (STAMI)
Lavdoseavhengighet av
benzodiazepiner – hvor farlig er
det egentlig?
Jørgen Bramness (UiO)
17:50 Mekanismer for toksiske
effekter av mykotoksiner.
18:20 Anita Solhaug (VI)
Legemiddelmisbruk i trafikken
Gudrun Høiseth (FHI)
Naturlige giftstoffer vs.
18:20
miljøgifter: likheter og
forskjeller.
18:50
Gunnar Eriksen (VI)
Bruk av vanedannende
legemidler i Norge 2005-2013.
Svetlana Skurtveit (FHI)
20:00
Festmiddag
Søndag 1. februar
08:00
12:00
Brunsj
[9]
Innholdsfortegnelse
Program
3
Velkommen til NSFTs Vintermøte nr. 43
11
Oversikt over styremedlemmer i NSFT
11
NSFT vintermøter
12
Praktisk informasjon
13
Årsberetning NSFT for 2014
14
Innkalling til generalforsamling i NSFT
18
Årsberetning 2014 Seksjon for farmakologi
19
Innkalling til årsmøte i Seksjon for farmakologi
22
Årsberetning 2013 Seksjon for toksikologi
23
Innkalling til årsmøte i Seksjon for toksikologi
27
Inviterte foredrag
28
Frie foredrag
50
Frie foredrag humantoksikologi
50
Frie foredrag økotoksikologi
62
Frie foredrag basal farmakologi
67
Frie foredrag klinisk farmakologi
74
Postere
78
Postere økotoksikologi
79
Postere toksikologi
89
Postere basal farmakologi
94
Postere klinisk farmakologi
96
Deltagerliste
104
Stipendmottakere 2015
108
[10]
Velkommen til NSFTs Vintermøte nr. 43
Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi (NSFT) har arrangert vintermøter hvert år
siden 1973, det vil si at årets møte er nummer 43 i rekken. Selskapets styre gikk i 1972 sterkt
inn for å få i gang nasjonale møter, som både kunne bli et kontaktforum og en faglig arena for
selskapets voksende antall medlemmer fra de ulike deler av landet.
I det programmet leveres til trykking er det påmeldt 121 deltakere til årets møte (ledsagere og
barn ikke inkludert) og det er 22 inviterte foredragsholdere fordelt på 7 symposier. Til
sammen er det meldt inn 26 frie foredrag og 29 postere fordelt på basal farmakologi, klinisk
farmakologi, toksikologi og økotoksikologi.
Nytt av året er utdelingen av NSFTs priser for beste publikasjon innen henholdsvis
farmakologi og toksikologi. Prisutdelingen vil bli fulgt av en presentasjon av vinnerartiklene.
Styret i NSFT takker for året som har gått og håper at deltakerne får både faglig og sosialt
påfyll på årets vintermøte.
Vennlig hilsen
Styret
NSFTs hovedstyre
Leder: Jørn A. Holme
Sekretær: Sara Bremer
Kasserer: Vigdis Aas
Styremedlem: Jan Tore Samuelsen
Representant for bedriftsmedlemmer: Pål Falck
Representanter fra seksjonsstyrene: Kjetil Wessel Andressen og Shanbeh Zienolddiny
Varamedlemmer: Eili Tranheim Kase, Norith Eckbo og Aina Westrheim Ravna
Seksjon for farmakologi
Leder: Kjetil Wessel Andressen
Sekretær: Børge Myrlund Larsen
Styremedlemmer: Sigrid Narum, Gunhild Heide Mørch-Johnsen og Maria Ulvestad
Kontaktpersoner for seksjon for farmakologi
Bergen: Jon Andsnes Berg
Trondheim: Ola Dale
Tromsø: Aina Westrheim Ravna
Seksjon for toksikologi
Leder: Shanbeh Zienolddiny
Styremedlemmer: Ingrid Aarre Daae, Tim Hofer, Oddvar Myhre, Jan Ludvig Lyche, Sara
Leeves og Trond Brattelid
Kontaktpersoner for seksjon for toksikologi
Bergen: Anders Goksøyr
Trondheim: Åse Krøkje
Tromsø: Eldbjørg S. Heimstad
Kristiandsand: Hege Stubberud
[11]
NSFT vintermøter
Selskapets første vintermøte, Farmakologisk vintermøte nr. 1, ble holdt på Rauland
Høyfjellshotell i Telemark i januar/februar 1973. Formålet var ikke bare å samles til faglige
fellesinteresser, men også ha felles glede ved ulike skiaktiviteter og over å være i et vakkert
vinterlandskap. I 1981 ble vintermøtet etter en nøye vurderinger flyttet til Beito
høyfjellshotell. Bortsett fra et lite opphold i 1990 og 1991, da møtet ble arrangert på
Lillehammer Turisthotell, har de fleste av vintermøtene siden blitt holdt på Beitostølen.
1981 var også året hvor Norsk Farmakologisk Selskap (NFS) ble til Norsk Selskap for
Farmakologi og Toksikologi (NSFT) og Seksjonen for klinisk farmakologi og klinisk
toksikologi opprettet. Toksikologisk forening som var en forening hvor økotoksikologi var
sentral, ble slått sammen med Seksjon for toksikologi i NSFT i år 2000. På årsmøtet i NSFT
2006 ble hele farmakologimiljøet samlet under navnet Seksjon for basal og klinisk
farmakologi, som senere ble forenklet til Seksjon for farmakologi.
Møtene på Beito gir en helt unik mulighet til samtidig å treffe personer både fra det
farmakologiske og toksikologiske miljøet. Det er foredrag både fra de mer basale
farmakologiske og toksikologiske miljøene, og fra mer direkte anvendte fag som klinisk
farmakologi, rettstoksikologi og regulatorisk (human- og øko-) toksikologi. Styret inviterer
også foredragsholdere fra basale medisinske, cellebiologiske, molekylære og biokjemiske
fagområder som kan inspirere og berike de farmakologiske og toksikologiske miljøene.
Sammen med foredrag i farmakologi og toksikologi utgjør slike foredrag fellessesjonene
som er viktige møteplasser for farmakologer og toksikologer; og som viser hvorfor miljøene
er samlet i en forening.
Det er denne faglige bredden, kombinert med muligheten til å skape nære og gode norske
nettverk som gjør møtene spesielt viktige og interessante. Møtene utgjør en viktig
møteplass for unge studenter innen farmakologi og toksikologi hvor de kan få utvikle seg; få
bredde, inspirasjon og oppdateringer innen sitt fagområde, skaffe seg nye bekjentskaper på
tvers av tradisjonelle fagområder og alder, og få de første muligheter til å presentere og
diskutere egne arbeider med andre fagfolk.
Ikke minst er det fremdeles et viktig mål for møtene å skape hyggelige stunder og gode
minner fra samtaler med kollegaer og venner under skiturer i vakre omgivelser, i badstue
eller i forbindelse med inntak av deilig mat og drikke.
Ønsker dere et riktig godt vintermøte,
Jørn
Jørn A Holme
[12]
Praktisk informasjon
Hotelloversikt
Første gang en er på Beitostølen høyfjellshotell (Radisson Blu Resort Beitostølen) kan
det være vanskelig å vite i hvilken retning en skal gå for å få med seg de første
foredragene.
Dersom det ikke er en folkemengde å følge etter foreslås følgende:
Beitohallen: Andre etasje, ta til venstre. Beitohallen er i enden av korridoren.
Konferanseavdelingen: Andre etasje, gå rett fram gjennom glasshallen. Her finner du
rommene Besseggen 1 og Besseggen 2.
Vintermøtet er godkjent som etter- og videreutdanningskurs
Farmasøyters etter- og videreutdanning (FEVU) er et poengsystem for registrering av
deltakelse i faglige etterutdanningsaktiviteter. Norges Farmaceutiske Forening (NFF)
har tildelt NSFTs vintermøte totalt 11 FEVU-poeng (3,5 poeng for torsdag, 3,5 poeng for
fredag og 4 poeng for lørdag). Farmasøyter som er medlemmer av NFF kan selv
registrere deltakelse på vintermøtet ved å logge inn på «Min side» på
www.farmaceutene.no i etterkant av arrangementet. NFF vil sende ut informasjon om
registrering av kursdeltakelse på «Min side» i løpet av de nærmeste ukene. For mer
informasjon om FEVU-poeng, se: http://www.farmaceutene.no/fevu-hva-er-det.
Vintermøtet er også godkjent som valgfritt kurs for spesialiteten klinisk farmakologi.
[13]
Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi
Årsberetning NSFT for 2014
1. Styrets sammensetning
Generalforsamlingen i NSFT ble holdt 25. januar 2014 på Radisson BLU Resort Beitostølen.
Styrets sammensetning etter valget på generalforsamlingen har vært som følger:
- Leder: Jørn A. Holme (2013-2015)
- Sekretær: Sara Bremer (2012-2014 og 2014-2016)
- Kasserer: Vigdis Aas (2013-2015)
- Styremedlem: Jan Tore Samuelsen (2014-2016)
Vararepresentanter:
- Eili Tranheim Kase (2014-2016)
- Norith Eckbo (2014-2016)
- Aina Westrheim Ravna (2012-2014 og 2014-2016)
Seksjonene har utpekt følgende representanter til styret:
- Toksikologi: Shanbeh Zienolddiny
- Farmakologi: Kjetil Wessel Andressen
Representant for industrien:
- Pål Falck (2014- )
Valgkomité for 2014:
- Dagny Sandnes (2013-2015)
- Knut Erik Tollefsen (2013-2015)
- Nils Tore Vethe (2014-2016)
- Jannike Mørch Andersen (2014-2016)
- Vibeke Thrane (2014-2016)
Revisor:
- André Gottås (2013- )
2. Styrets arbeid
Det har vært avholdt 9 møter i hovedstyret. Deler av styrets arbeid har vært utført via e-post.
Styret har i perioden jobbet med:
- Organisering av NSFTs faglige virksomhet (vår-, høst- og vintermøter)
- Planlegging og organisering av utdeling av Poulssonprisen
- Etablering og organisering av ny pris for beste publikasjon
- Organisering av styrets arbeid og møter
- Rekruttering av nye medlemmer
- Formidling av informasjon på NSFTs nettsider og i nyhetsbrev
- Europeisk registrert toksikolog (ERT)-registreringer
- Etablering av ny ordning for Europeisk sertifisert farmakolog (EuCP)
- Finansiering av Selskapets aktiviteter
[14]
3. Økonomi
Økonomien til NSFT vurderes som tilfredsstillende. Medlemskontingentene fra 2014
opprettholdes for 2015: kr 350,- for vanlige medlemmer, kr 100,- for studentmedlemmer og kr
3500,- for bedriftsmedlemmer.
Deltakeravgiften for Vintermøtet 2014 ble økt med kr 100,- for ikke-medlemmer, mens den
reduserte deltakeravgiften for medlemmer (m/betalt kontingent) var uendret fra 2013. Dette
innebærer at det fra 2014 «lønner» seg å betale medlemskontingenten for deltakere på
vintermøtet (kontingent på kr 350,- gir kr 400,- reduksjon i deltakeravgift). Det er ikke planlagt
endringer i deltakeravgiften for Vintermøtet 2016.
For Vintermøtet 2015 er det satt av totalt kr 10.000,- til reisestipend for studenter som
presenterer poster eller fritt foredrag. Utgiftene til inviterte foredragsholdere til
toksikologisesjonen «Miljøgifter: eksponering, akkumulering og effekter» vil bli dekt fra en egen
NSFT-konto som er øremerket faglige arrangementer innen persistente organiske miljøgifter.
4. Faglig virksomhet
Vintermøtet
Vintermøtet 2014 ble holdt på Radisson Blu Resort Beitostølen 23.-26. januar. Det var påmeldt
129 deltakere (ledsagere og barn ikke inkludert) og det var invitert 29 foredragsholdere fordelt
på 7 symposier. Symposiene hadde følgende hovedtema:
- Marine næringsmidler: miljøgifter versus omega 3/6 (felles)
- Marine miljøgifter (toksikologi)
- Farmakogenetikk (farmakologi)
- Antibiotika og resistensutvikling (felles)
- Doping (felles)
- Hormonforstyrrende stoffer (toksikologi)
- Kreftutvikling og legemidler (farmakologi)
Tema for kveldsnytt var: «Skiencefali» ved Karl O. Nakken, Spesialsykehuset for epilepsi, OUS.
Til sammen var det meldt inn 28 frie foredrag og 19 postere fordelt på basal farmakologi,
klinisk farmakologi, økotoksikologi og toksikologi.
Vårmøter
«Nye perorale antikoagulantia (NOACs) – et farmakologisk gjennombrudd?»
Tid og sted: 9. april 2014, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet.
Arrangør: NSFTs seksjon for farmakologi og Norsk Farmasøytisk Selskap
«Miljøgifter i fisk og helseeffekter»
Tid og sted: 24. april 2014, Haukeland universitetssjukehus, Bergen.
Arrangør: NSFT, Tekna Biotek og Tekna avdeling Bergen
«Mulig nytte og helsefarer knyttet til bruk av nanopartikler/-teknologi»
Tid og sted: 28. april 2014, Håndverkeren i Oslo.
Arrangør: NSFTs seksjon for toksikologi, Forbrukerrådet, Teknologirådet, Naturviterne og
Polyteknisk forening
Høstmøter
«Plantevernmidler: eksponering, helse- og miljøeffekter»
Tid og sted: 15. oktober 2014, Statens arbeidsmiljøinstitutt, Oslo.
Arrangør: NSFTs seksjon for toksikologi
[15]
Fagmøte på Lab 14
Hovedtemaene var epigenetikk og måling av perorale antikoagulantia og biologiske legemidler.
Tid og sted: 29. oktober 2014, Norges varemesse, Lillestrøm
Arrangør: NSFT
«Miljøgifter»
Tid og sted: 19. november 2014, Universitetet i Tromsø
Arrangør: NSFT – Tromsø
Poulssonforelesning og seminar om rusmidler
Poulssonmedaljen 2014 innen klinisk farmakologi ble tildelt rettstoksikolog og professor
emeritus Jørg Mørland. Medaljeoverrekkelsen og Poulssonforelesningen «Klinisk farmakologi,
rettstoksikologi og rus» ble fulgt av et seminar om rusmidler.
Tid og sted: 12. november 2014, Oslo universitetssykehus, Ullevål
Arrangør: NSFT
NSFTs publikasjonspris
NSFT har opprettet en ny pris for beste publikasjon fra norske fagmiljøer innen hhv.
farmakologi og toksikologi. De første prisene vil bli delt ut på Vintermøtet 2015.
Vinner av publikasjonsprisen 2015 innen farmakologi er Mari Gabrielsen, Universitetet i
Tromsø, for artikkelen «Identification of Novel Serotonin Transporter Compounds by Virtual
Screening» Journal of Chemical Information and Modeling, 2014. Styret mottok til sammen 8
nominasjoner innen farmakologi og komiteen for vurderingen av publikasjonene har bestått av
Kjetil Wessel Andressen (UiO), Vigdis Aas (HiOA og NTNU), Maria Ulvestad (AbbVie) og Jon
Andsnes Berg (Haukeland universitetssjukehus).
Vinner av publikasjonsprisen innen toksikologi er Johan Øvrevik, Folkehelseinstituttet, for
artikkelen «AhR and Arnt differentially regulate NF-kB signaling and chemokine responses in
human bronchial epithelial cells». Cell Commun Signal, 2014. Styret mottok 7 nominasjoner av
publikasjoner innen toksikologi og komiteen for vurderingen har bestått av Shanbeh
Zienolddiny (STAMI), Oddvar Myhre (FHI), Ketil Hylland (UiO) og Tor Fredrik Holth (UiO).
5. Medlemmer
Selskapet har 389 medlemmer (per 01.01.2015). Av disse har 92 medlemmer oppgitt tilhørighet
til farmakologiseksjonen, 145 til toksikologiseksjonen og 58 medlemmer har tilhørighet til
begge seksjonene. De resterende medlemmene har ikke valgt seksjonstilhørighet.
Det er fortsatt mange medlemmer som ikke har betalt medlemskontingent. Ved utgangen av
2014 hadde 56 % av medlemmene betalt medlemskontingenten for 2014. Medlemmer uten
funksjonell e-postadresse og manglende medlemskontingent vil etter hvert fjernes automatisk
fra databasen.
6. Formidling av faglig informasjon i nyhetsbrev og på nettsider
NSFT har i løpet av 2014 sendt ut 9 elektroniske nyhetsbrev til samtlige medlemmer.
Nyhetsbrevene inneholder bl.a. informasjon om kommende kurs og arrangementer innen
farmakologi og toksikologi.
Faglig informasjon har også blitt publisert på NSFTs nettsider og på NSFTs Facebook-side.
7. Toksikologen
[16]
Medlemsbladet «Toksikologen» har blitt sendt ut (elektronisk versjon) til samtlige medlemmer i
april (nr. 1) og oktober (nr. 2). Lenker til bladet har også blitt publisert på NSFTs nettsider, i
nyhetsbrev og på NSFTs Facebook-side.
8. Registreringsordningen for Europeisk-registrerte toksikologer (ERT)
Registreringsordningen er underlagt NSFT og er administrert gjennom en nasjonal
godkjenningskomité. Komitéen har bestått av Anna Mehl (leder), Christine Bjørge, Åse Krøkje,
Ketil Hylland, Hubert Dirven, Steinar Øvrebø, Espen Mariussen, Hege Stubberud og Birgitte
Lindeman.
Mer informasjon om ordningen finnes på NSFTs nettsider: http://nsft.net/registrert-toksikolog
9. Ny registreringsordning for Europeisk sertifisert farmakolog (EuCP)
NSFT har startet arbeidet med å etablere den internasjonale registreringsordningen Europeisk
sertifisert farmakolog (EuCP) i Norge. Retningslinjene for registreringsordningen er utarbeidet
av The Federation of European Pharmacological Societies (EPHAR).
Styret for 2014 takker for seg og ønsker det nye styret lykke til i det videre arbeidet.
Oslo, januar 2015
Jørn A. Holme (leder)
Sara Bremer (sekretær)
Vigdis Aas (kasserer)
Jan Tore Samuelsen (styremedlem)
Kjetil Wessel Andressen (leder, Seksjon for farmakologi)
Shanbeh Zienolddiny (leder, Seksjon for toksikologi)
Pål Falck (industrirepresentant)
Eili Tranheim Kase (vara)
Norith Eckbo (vara)
Aina Westrheim Ravna (vara)
[17]
Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi
Innkalling til generalforsamling i NSFT
Beitostølen, 31. januar 2015, kl 09.30
Dagsorden:
1. Konstituering av generalforsamlingen ved sekretær Sara Bremer
a. Godkjenning av møteinnkalling og dagsorden
b. Valg av ordstyrer og referent
2. Årsberetning for 2014 - gjennomgang ved Sara
3. Økonomi - gjennomgang ved kasserer Vigdis Aas
a. NSFTs regnskap for 2014 og budsjett for 2015
4. Valg ved valgkomiteen.
a. Nytt styre
b. Ny valgkomité
5. Orientering om Europeisk sertifisert farmakolog (EuCP) ved Sara
a. Bakgrunn: The Federation of European Pharmacological Societies (EPHAR)
har opprettet en ny sertifiseringsordning for farmakologer. NSFT er nå i gang
med å etablere ordningen i Norge.
6. Eventuelt
Oslo, 15. januar 2015
Hovedstyret i NSFT
[18]
Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi
Årsberetning 2014
NSFT, Seksjon for farmakologi
Dette er styrets beretning om aktiviteter i perioden fra 26. januar 2014 til 31. januar 2015.
Årsberetningen legges fram for godkjenning på årsmøtet i Seksjon for farmakologi på
Beitostølen 31. januar 2015.
1. Styret har hatt følgende sammensetning:
Leder: Kjetil Wessel Andressen (2012-2015)
Sekretær: Børge Larsen (2013-2014)
Styremedlem: Sigrid Narum (2011-2014)
Styremedlem: Gunhild Heide Mørch-Johnsen (2014-2015)
Styremedlem: Maria Ulvestad (2014-2015)
Kontaktpersoner utenfor Oslo har vært:
Bergen: Jon Andsnes Berg
Trondheim: Ola Dale
Tromsø: Aina Ravna
Representant for seksjonen i NSFTs hovedstyre har vært Kjetil Wessel Andressen.
Valgkomiteen har bestått av Finn Olav Levy og Marte Handal
Styret har i perioden avholdt 6 styremøter, og har ellers hatt fortløpende kontakt via e-post og
telefon om aktuelle saker. Seksjonen har 150 medlemmer. Av disse er 58 i tillegg medlem av
Seksjon for toksikologi. Totalt registrerte medlemmer i NSFT er 389 medlemmer (per
01.01.2015).
EPHAR (www.ephar.org)
Neste EPHAR-møte:
Seventh European Congress on Pharmacology (EPHAR 2016)
İstanbul, Turkey, 2016
http://www.ephar2016.org/
IUPHAR (www.iuphar.org)
NSFT var representert ved Professor Finn Olav Levy ved IUPHAR General Assembly på møtet i
Cape Town (13-18 juli 2014).
Neste IUPHAR-møte:
XVIIIth World Congress of Basic and Clinical Pharmacology 2018
Kyoto, Japan, July 1 - 6, 2014
http://www.wcp2014.org/
NSFT kan ha en representant på generalforsamlingen.
[19]
2. Styrets arbeid/ Faglig virksomhet
Vår- og Høstmøte 2014
Seksjonen forberedte og inviterte til Vårmøte sammen med Norsk Farmasøytisk Selskap
(medarrangør) 9. april 12.30- 16.00 på Rikshospitalet med tema «Nye perorale
antikoagulantia (NOACs) – et farmakologisk gjennombrudd?»
Velkommen, Åsmund Reikvam (UiO)
NOACs – farmakologi, virkninger og bivirkninger, Harald T. Johansen (UiO)
Antitrombotisk behandling ved atrieflimmer – NOACs eller warfarin? Arnljot Tveit (Bærum
Sykehus)
Erfaring med NOACs etter markedsføringstillatelse – forekomst av blødninger og tromboemboli,
Hanne Stenberg-Nilsen (RELIS)
Informasjon om NOACs i apotek – erfaringer fra NB2013 studien, Per Kristian Faksvåg,
(Apotekforeningen)
Interaksjoner ved bruk av NOACs – problematisk eller uproblematisk? Espen Molden (UiO)
Behov for laboratorieanalyser ved behandling med NOACs? Per Morten Sandset (OUS)
Paneldebatt - Alle foredragsholdere deltar
Ordstyrer: Åsmund Reikvam.
Arrangementskomite: Kjetil Wessel Andressen,Børge Larsen, Sigrid Narum (alle NSFT), Hilde
Ariansen (NFS), Åsmund Reikvam (UiO), Hanne Stenberg-Nilsen (RELIS), Ane Gedde-Dahl
(HiOA), Faraz Afzal (BI), Pål Falck (Pfizer), Cecilie Hoxmark (BMS),Espen
Kristiansen(Bayer),Svein Abrahamsen (TakedaNycomed).
Mat og drikke ble sponset av industriens representanter i arrangementskomite.
Det var et utmerket fremmøte med nesten 100 tilhørere.
Poulsson-medaljen: forelesning og seminar 2014
Poulsson-medaljen for 2014 ble delt ut innen klinisk farmakologi og tilfalt rettstoksikolog og
professor emeritus Jørg Mørland onsdag 12. november 2014, Auditoriet i Kreftsenteret, Ullevål
sykehus.
«Utdeling av Poulssonprisen» Jørn A. Holme (Folkehelseinstituttet), leder NSFT
Poulssonforelesningen: «Klinisk farmakologi, rettstoksikologi og rus», Jørg Mørland
(Folkehelseinstituttet)
«Det endogene μ-opioidsystemets rolle for belønning hos mennesker.» Siri G. Leknes
(Psykologisk institutt, UiO)
«Er alkohol beskyttende for hjerte-karsykdom?» Gudrun Høiseth (Folkehelseinstituttet)
«Valg av biologisk matriks og analysemetoder – sentrale tema knyttet til
rusmiddelforskning.» Asbjørg S. Christophersen (Folkehelseinstituttet)
Ordstyrer: Kjetil Wessel Andressen
Det var et utmerket fremmøte med ca. 60 tilhørere
«NSFT-laboratorie relatert fagmøte»
Tid og sted: 29. oktober 2014, Norges varemesse, Lillestrøm. Arrangør: Lab Norge og NSFT.
Seksjon for farmakologi sto for to av foredragene:
Måling av perorale antikoagulantia - Når og hvordan? Carola Henriksson, Oslo
universitetssykehus
Biologiske legemidler - kan farmakologisk monitorering bedre pasientbehandlingen? Stein
Bergan, Oslo universitetssykehus
Ordstyrer: Jørn A. Holme
[20]
Vintermøtet 2015
Seksjonen har deltatt i utformingen av programmet for NSFTs vintermøte.
3. Regnskap
Regnskapet for seksjonen har i 2014 vært håndtert sammen med regnskapet for NSFT som
helhet. For en formell økonomisk oversikt henvises det derfor til NSFTs regnskap.
4. Avslutning
Seksjonsstyret for 2014 takker for seg og ønsker det nye styret lykke til med det videre
arbeidet.
Børge Larsen
(Sekretær)
Sigrid Narum
(Styremedlem)
Westrheim Ravna (vara)
Maria Ulvestad
(Styremedlem)
Kjetil Wessel Andressen
(Leder)
[21]
Gunhild H. Mørch-Johnsen
(Styremedlem)
Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi
Innkalling til årsmøte i
Seksjon for farmakologi, NSFT
Beitostølen, 31. januar 2015, kl. 09:00-09:30
DAGSORDEN:
1. Konstituering av årsmøtet
a. Godkjenning av møteinnkalling og dagsorden
b. Valg av ordstyrer og referent
2. Årsberetningen for seksjon for farmakologi 2014
3. Godkjenning av budsjett for seksjon for farmakologi
4. Valg av
a. nytt styre i Seksjon for farmakologi
b. ny valgkomité
5. Orienterings- og diskusjonssaker
a. Vår- og høstmøte 2015. Diskusjon av aktuelle tema.
b. Innspill vedrørende neste vintermøte
6. Eventuelt
[22]
Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi
Årsberetning 2014 – seksjon for toksikologi
1. Styrets sammensetning
Årsmøtet for toksikologiseksjonen ble avholdt på vintermøtet 25. januar 2014 på
Radisson BLU Resort Beitostølen og nytt styre ble valgt.
Styrets sammensetning for toksikologiseksjonen i året 2014 har vært
som følger:
Shanbeh Zienolddiny (leder: 2014-2016), Oddvar Myhre (styremedlem: 2011-2014),
Tim Hofer (styremedlem: 2012-2014), Sara Leeves, (styremedlem: 2012-2014), Ingrid
Aarre Daae (styremedlem: 2013-2015), Trond Brattelid (styremedlem: 2013-2015), Jan
Ludvig Lyche (2014-2016).
Kontaktmedlemmer: Anders Goksøyr (Bergen), Åse Krøkje (Trondheim), Eldbjørg S.
Heimstad (Tromsø), Hege Stubberud (Stavanger).
Valgkomiteen for 2014-2015: Tor Fredrik Holth, Helge Johnsen
2. Styrets arbeid
Styret har i perioden avholdt 4 møter og har hatt omfattende kommunikasjon via e-post
og Skype.
Styret har i perioden jobbet med:
- Organisering av seksjonens faglige virksomhet (vår-, høst- og vintermøter)
- Etablering og organisering av ny pris for beste publikasjon
- Organisering av styrets arbeid og møter
- Rekruttering av nye medlemmer
- Utgivelse av seksjonens tidsskrift "Toksikologen"
- Formidling av informasjon på NSFTs nettsider og i nyhetsbrev
- Europeisk registrert toksikolog (ERT)-registreringer
3. Faglig virksomhet
Vår møter
«Miljøgifter i fisk og helseeffekter»
Tid og sted: 24. april 2014, Haukeland universitetssjukehus, Bergen.
Arrangør: NSFT-seksjon for toksikologi, Tekna Biotek og Tekna avdeling Bergen
Tema og foredragsholdere:
Hvordan jobbe med mattrygghet, spesielt i forhold til miljøgifter i fisk og sjømat.
Christine Børnes og Kristin Lorentzen, Mattilsynet.
Miljøgifter i fisk og sjømat, hvilke effekter dette har på helsen vår, og om regelverket er
godt nok. Anders Goksøyr og Jérôme Ruzzin, Universitet i Bergen.
Hvordan undersøke om sjømaten er trygg, og om sjømat kan beskytte oss mot utvikling
av fedme og diabetes. Ingvild Eide Graff og Lise Madsen, Nasjonalt institutt for
ernærings- og sjømatforskning- NIFES.
[23]
«Mulig nytte og helsefarer knyttet til bruk av nanopartikler/-teknologi»
Tid og sted: 28. april 2014, Håndverkeren i Oslo.
Arrangør: NSFTs seksjon for toksikologi, Forbrukerrådet, Teknologirådet, Naturviterne
og Polyteknisk forening.
Tema og foredragsholdere:
Hvor brukes nano-PM i medisin, forbrukerprodukter og industrielt i dag? Christian
Simon, SINTEF, Avdeling for nanoteknologi
Humane helsefarer knyttet til bruk av nanopartikler. Magne Refsnes, FHI
Miljøfarer knyttet til bruk av nanopartikler. Andy Booth, SINTEF
Kommentarer ved: Tore Geir Iversen, Radiumhospitalet-OUS, og Fern Wickson, GenØk,
Tromsø.
Møteleder var Sissel Rogne, Bioteknologinemnda.
Høstmøter
«Plantevernmidler: eksponering, helse- og miljøeffekter»
Tid og sted: 15. oktober 2014, Statens arbeidsmiljøinstitutt, Oslo. Arrangør: NSFTs
seksjon for toksikologi
Tema og foredragsholdere:
Velkommen v/ Shanbeh Zienolddiny, STAMI/ leder seksjon for toksikologi i NSFT
Risikovurdering av plantevernmidler. Edgar Rivedal, VKM.
Helseeffekter av plantevernmidler – hva kan epidemiologi bidra med? Petter
Kristensen, STAMI, UIO.
Modeller for å predikere eksponering ved bruk av plantevernmidler. Abdelkarim
Abdellaue, Mattilsynet.
Bruk av og eksponering til sprøytemidler i Tanzania, Afrika. Jan Ludvig Lyche, NMBU.
Bier og neonikotinoider. Marit Randal, Mattilsynet.
Møteleder var Tim Hofer, FHI
«NSFT-laboratorie relatert fagmøte»
Tid og sted: 29. oktober 2014, Norges varemesse, Lillestrøm.
Arrangør: Lab Norge og NSFT.
Tema og foredragsholdere toksikologidel:
Epigenetikk og toksikologi. Nur Duale, FHI.
Epigenetiske metoder. Audun Bersaas, STAMI
Møteleder var Jørn A. Holme, FHI
«Miljøgifter»
Tid og sted: 19. november 2014, Universitetet i Tromsø.
Arrangør: NSFT – Tromsø
Tema og foredragsholdere:
Introduksjon - Samarbeidet i Framsenteret og flaggskipet Miljøgifter, E. Heimstad.
Siloksaner – jakten på nye miljøgifter, Ingjerd S. Krogseth.
Menneskene og miljøgiftene i nord, Therese H. Nøst.
Jørn A. Holme deltok på generalforsamlingen til EUROTOX i Edinbourgh, Skottland i
september 2014 på vegne av toksikologiseksjonen i NSFT.
Nominasjon av NSFT’s publikasjonspris innen toksikologi for 2014
[24]
NSFT har opprettet en ny pris for årets beste publikasjon fra norske fagmiljøer innen
hhv. farmakologi og toksikologi (akseptert for publikasjon i perioden fra 1. november
året før til 31. oktober inneværende år). De første prisene vil bli delt ut på Vintermøtet
2015.
Styret mottok 7 nominasjoner av publikasjoner innen toksikologi og komiteen for
vurderingen har bestått av Shanbeh Zienolddiny (STAMI), Oddvar Myhre (FHI), Tor
Fredrik Holth (UiO) og Ketil Hylland (UiO).
Vinner av publikasjonsprisen innen toksikologi er Johan Øvrevik, Folkehelseinstituttet,
for artikkelen «AhR and Arnt differentially regulate NF-kB signaling and
chemokine responses in human bronchial epithelial cells» publisert i tidsskriftet
Cell Commun Signal, i 2014.
Europeiskregistrerte toksikologer (ERT)-komiteen
Registreringsordning for toksikologer: Den norske komiteen for godkjenning av
Europeiskregistrerte toksikologer (ERT) har i 2014 bestått av: Anna Mehl (leder) (til
2017), Christine Bjørge (til 2016), Åse Krøkje (til 2015), Ketil Hylland (til 2015), Hubert
Dirven (til 2015), Steinar Øvrebø (til 2016), Espen Mariussen (til 2016), Hege
Stubberud (til 2017) og Birgitte Lindeman (til 2017).
Oppsummering av ERT-komitéens arbeid i 2014
Komiteen mottok høsten 2013 tre søknader om første gangs registrering og fire
søknader om reregistrering. Søknadene ble behandlet i januar/februar 2014. Med
unntak av en person som ikke ble reregistrert, ble alle søknadene godkjent.
Komitéen har høsten 2014 mottatt to søknader om registrering og fem søknader om reregistrering. Søknadene var oppe til behandling i ERT-komitéen januar 2015. Alle ble
godkjent.
Det har vært arrangert to nordiske ERT-workshops i København i 2014. Anna Mehl
deltok på møtet i februar. Der ble mulig nordisk samarbeid diskutert videre fra året før.
Norge ønsker ikke et felles nordisk register, men vil gjerne samarbeide på andre måter.
Regler og ruter i de nasjonale registrene i Norge og Finland ble også diskutert til hjelp
for Sverige og Danmark som arbeider med å opprette egne registre.
Toksikologiutdanningen i Sverige, Norge, Finland og Danmark ble presentert. Det kan
være smale områder innenfor toksikologien som mangler kurs. Nordisk samarbeid kan
være en løsning. Nordiske 3R-sentere ble også diskutert. Fokuset ved de ulike sentrene
er noe forskjellig. Organisatorisk og finansielt er det også ulikheter.
Det pågående arbeidet med en europeisk standard for utdanning av risikoevaluerere i
toksikologi (kursstandard) (CEN TC416) ble lagt fram. Norge hadde ikke vært med på
dette arbeidet og ble oppfordret til å finne en toksikolog som kunne bidra her. Dette ble
gjort i etterkant av møtet i samarbeid med styret i toksikologiseksjonen i NSFT og Norsk
Standard. Helge Johnsen har blitt med her.
Åse Krøkje deltok på den andre nordisk workshoppen som var i september 2014. Her
ble det klart at det ikke blir noe av et felles nordisk register. Svenskene hadde etter en
undersøkelse blant sine medlemmer, besluttet at de skulle opprette et eget register og
søke EUROTOX om godkjennelse av sine nasjonale retningslinjer. Nordisk samarbeid
om kurs ble diskutert videre. Finansiering kan være utfordrende. Norge følger opp dette
i 2015.
Anna Mehl deltok på ERT-møtet på EUROTOX-kongressen i Edinburgh. Der ble Sveriges
registreringsordning for toksikologer godkjent. Det blir arbeidet med oppdatering av
EUROTOX-listene over ERT-godkjente toksikologer. Vi skal følge opp dette. Det ble også
[25]
startet en diskusjon om hvordan toksikologikurs holdt av private kan bli med som
godkjente toksikologikurs ved ERT-godkjenning. De fleste kursene arrangeres nå av
universiteter eller toksikologiforeninger. Retningslinjene for godkjenning av ERT skal
oppdateres.
Ny leder av EUROTOX’ Registration sub-komité etter Mumtaz Iscan, er Bas Baaubloer
(Nederland).
Utgivelse av "TOKSIKOLOGEN"- Toksikologiseksjonens fagtidskrift
Fagbladet «Toksikologen» har blitt sendt ut (elektronisk versjon) til samtlige
medlemmer i april (nr. 1) og oktober (nr. 2). Lenker til bladet har også blitt publisert på
NSFTs nettsider, i nyhetsbrev og på NSFTs Facebook-side.
Redaksjonen i toksikologen i 2014 besto av: Paulien Mulder (redaktør), David Eidsvoll,
Malene Vågen Dimmen, Marte Melnes.
4. Medlemmer
Seksjon for toksikologi hadde ved årsskiftet 145 medlemmer, og 58 medlemmer som
har tilhørighet til både seksjon for farmakologi og seksjon for toksikologi.
Oslo, Januar 2015
Styre for Toksikologiseksjonen
[26]
Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi
Innkalling til årsmøte i
Seksjon for toksikologi, NSFT
Beitostølen, 31. januar 2015, kl. 08:45-09:30
DAGSORDEN:
1. Konstituering av årsmøtet
a. Godkjenning av møteinnkalling og dagsorden
b. Valg av ordstyrer og referent
2. Årsberetning for toksikologiseksjonen 2014
3. Valg
a.
b.
c.
d.
Nytt styre i toksikologiseksjonen
Redaksjonsmedlemmer til toksikologen
Ny valgkomité
Nye medlemmer til komitéen for registrering av Eurotox godkjente
toksikologer
4. Møter 2015 – nye forslag og videreføring av idéer
a. Vårmøte
b. Høstmøte/ Poulsson pris - seminar
c. Vintermøte
5. Eventuelt
Oslo, januar 2015
Styret i toksikologiseksjonen NSFT
[27]
INVITERTE FOREDRAG (IF)
IF1 Nanoteknologi/-partikler
Risiko for helseskader ved arbeidseksponering for nanopartikler.
Vidar Skaug
Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI)
[email protected]
Syntetiske Nanomaterialer (enm –engineered nanomaterials) er materialer som
inneholder partikler med en eller flere ytre dimensjoner i størrelsesintervallet 1-100
nanometer (nm). De har enorm overflate i forhold til volum sammenliknet med
tilsvarende masse av større partikler. Ved industriell fremstilling oppnås ulike
nanomaterialer med en rekke nye eller forbedrede egenskaper i forhold til større
liknende partikler. Anvendelser skjer på alle samfunnsområder, som energi, miljø,
IKT/elektronikk, helse/medisin, og nye materialer.
Egenskapene som vi ønsker å få frem i nye materialer, kan også ha uønskede
helsekonsekvenser. I henhold til dagens kjemikalielovgivning, håndteres enm som alle
andre kjemikalier. Risikovurderingen benytter seg også av epidemiologiske (human)
studier, dyreforsøk, samt studier in-vitro og in-silico. Tilpasninger til mulige
nanospesifikke forhold er under arbeid (OECD, ILO, REACH, nasjonale og internasjonale
forskningsprogrammer).
Ingen humane effekter relatert til enm eksponering er godt dokumentert. Ved analogi til
ultrafine nanoskalerte partikler 100 nm i luftforurensinger og relaterte effekter i
lunger/luftveier og hjerte-karsystemet hos byboere, er det hos forsøksdyr blitt påvist
tilsvarende skadevirkninger etter eksponering for enm.
Partikkelkarakteristika (størrelse, areal, masse, form, kjemisk sammensetning,
løselighet, overflatekjemi, grad av agglomerering/aggregering) og relaterte
helseeffekter danner grunnlag for fareidentifikasjon, kategorisering, risikovurdering, og
eventuelt risikoreduksjon. Det arbeides med å gruppere enm i forhold til skadelige
egenskaper (slik som kjemisk sammensetning, fiberform ved analogi til asbest og
løselighet).
Etter innånding deponeres de ulike enm på alle nivåer i luftveiene. De kan interagerer
med ekstracellulære, cellulære og subcellulære strukturer. Oksidativt stress og
inflammasjon ses i mange tilfelle når enm befinner seg perifert i lungene.
Interaksjonsstudier med metabolske veier er underveis. Kvanteeffekter synes å ha
mindre betydning for toksisitet enn tidligere antatt. En liten andel (masse) kan
translokeres til andre organer.
Karbon nanorør (CNT) er et viktig industrielt produkt. Noen av de flere hundre på
markedet viser asbestliknede egenskaper (lungeskader, kreft og fibrose i mesotel) hos
forsøksdyr.
Det er fortsatt utfordringer for eksponeringskarakteriseringer i arbeidsmiljøet:
måleenheten for de ulike nanomaterialene (masse, antall, volum/overflate), samtidig
bruk av mange ulike prøvetakere og analyseinstrumenter og kontroll på
bakgrunnsverdier.
I vårt land har nanoteknologien fortsatt et stort potensiale for å flytte seg fra
laboratoriebenk til industriproduksjon. Det er samtidig nå at prediktiv toksikologi og
HMS arbeid har sin største betydning for ansvarlig teknologiutvikling og trygge
nanoteknologiske produkter.
[28]
IF2 Nanoteknologi/-partikler
Bruk av nanopartikler i (fremtidens) legemidler
Marianne Hiorth1
1 SiteDel gruppen, Seksjon for farmasi, Matematisk Naturvitenskapelig Fakultet,
Universitetet i Oslo
[email protected]
Det har de siste tiårene vært et økende fokus på muligheten til å benytte nanopartikler
som administrasjonssystem for legemidler. En samlebetegnelse for bruken av
nanoteknologi innen administrasjon av legemidler er nanomedisin. Nanopartikler er
partikler i størrelsesområdet 10-9 meter. Til sammenlikning er rødeblodceller rundt 7–8
mikrometer i diameter. Den lille størrelsen gir partiklene andre egenskaper
sammenlignet med større partikler da de potensielt kan målstyres til ulike deler av
kroppen. I tillegg kan de benyttes til å løse tungtløselige legemidler samt beskytte
ustabile legemidler.
Ved kreftbehandling benytter man seg av de små partiklenes evne til å kunne gi både en
passiv og eventuelt en aktiv målstyring til kreftsvulsten. Andre områder der
nanopartikler kan ha et særlig stort potensial er for eksempel innen behandling av
sykdommer i munnhulen eller andre slimhinner. Dette skyldes muligheten til å gi
partiklene økt retensjonstid på stedet de skal virke.
Flertallet av preparatene som finnes på det norske markedet er formulert som
liposomer; både vanlige liposomer og pegylerte liposomer. Liposomer er sfæriske
partikler som består ev en dobbeltmembran av lipider. Både hydrofile og hydrofobe
legemidler kan kapsles inn i liposomer. I tillegg finnes det et preparat som er formulert
som polymerbaserte nanopartikler. Polymerer er langkjedede makromolekyler som kan
danne nanopartikler enten ved ionisk eller kovalent kryssbinding med andre stoffer.
Andre typer partikler som er i kliniske studier er miceller. Miceller er bygget opp av
polymerer med både en hydrofil og en hydrofob del. Kjernen av partikkelen vil bestå av
den hydrofobe delen mens den ytre delen vil bestå av den hydrofile delen. I tillegg
forskes det blant annet på dendrimerbaserte nanopartikler og nanokapsler.
Nanopartiklene har foreløpig ikke vært veldig mye mer effektive enn tradisjonelle
administrasjonssystemer, men bivirkningsprofilen har blitt forbedret. Dette kan skyldes
at målstyringen ikke er optimal eller at den aktive legemiddelsubstansen ikke frisettes
fra bæreren.
På tross av kun en liten økning i effekten og en viss usikkerhet knyttet til
langtidstoksisiteten av nanopartikler, er det allikevel grunn til å tro at det vil komme
langt flere nanobaserte legemidler på markedet i fremtiden.
[29]
IF3 Nanoteknologi/-partikler
Entry and Transport of Nanoparticles in cells: Mechanisms and Consequences
Tore Geir Iveresen
Det Norske Radiumhospital- Oslo universitetssykehus
[email protected]
Nanoparticles (NPs) can be used as tools in basic cell biology, and they have also proved
promising results both as delivery vehicles for therapeutics and for imaging of different
diseases, such as cancer (1-3). In order to enter cells the NPs exploit the endocytic
machinery, and they might even induce changes in cellular uptake and intracellular
transport (4,5). To optimize delivery of the NPs into cells, it is important to understand
which cellular mechanisms that are involved in their uptake. Such information might
help in deciding the type of NP to use, its size, as well as which components to add at the
surface of the NPs. Cells have different types of endocytic mechanisms (6), some giving
rise to small vesicles (60-200 nm diameter) whereas other endocytic mechanisms such
as macropinocytosis can be involved in uptake of larger NPs. Some NPs might even be
able to induce their own transport into the cell. One should be aware that some of the
endocytic mechanisms are cell-type dependent, and that cells growing in a polarized
manner are likely to have different mechanisms, influenced by different signaling
substances, operating at the two poles (6). Robust methods to determine whether a NP
is internalized or only at the cell surface is important to provide the investigator with
correct data about uptake efficiency. Furthermore, as internalized NPs may induce
unexpected changes in intracellular transport, detailed cellular studies are warranted.
References
1. Iversen,TG., Skotland,T., and Sandvig,K. (2011) Nano Today 6:176-185
2. Skotland,T., Iversen,TG., and Sandvig,K. (2010) Nanomedicine 6, 730-737
3. Skotland,T., Iversen,TG., and Sandvig,K. (2014) Nanomedicine (Lond) 9,12951299
4. Iversen, TG., Frerker,N., and Sandvig,K. (2012) J.NanoBiotech. 10,33
5. Tekle,C., van Deurs, B., Sandvig,K., and Iversen,TG. (2008) Nano Letters 8,18581865
6. Sandvig,K., Pust,S., Skotland,T., and van Deurs,B. (2011) Curr.Opin.Cell Biol.
23,413-420
[30]
IF4 Nanoteknologi/-partikler
Økologiske effekter av nanopartikler
Erik Joner
Bioforsk Jord og Miljø, Høyskoleveien 7, 1430 Ås
[email protected]
Problemstilling
Nanoteknologi fortsetter som et stort satsingsområde innen forsking og utvikling, og
nye anvendelser ser stadig dagens lys. Færre av disse flagges som “nano”, og færre
benytter seg av frie nanopartikler, som er den kategorien nanomaterialer som gir
opphav til bekymringer for helse og miljø. Flere vanlig forekommende nanopartikler
har blitt studert og vurdert mht. mobilitet, forvitring, omdannelse og giftighet i miljøet,
og rangeringer eksisterer der ulike nanopartikler klassifiseres som alt frå skadelige til
ekstremt giftige (Kahru and Dubourguier, 2010). Blant de som klassifiseres som
“ekstremt giftige” finner vi nanopartikler av sølv (Ag) og sinkoksid (ZnO), Disse har
likevel begrenset levetid som reaktive nanopartikler i miljøet, da de løses opp og
omdannes til mindre biotilgjengelige og mindre giftige kjemiske former. For sølv, som
har blitt ansett for å være mest problematisk, er det bl,a, vist at Ag danner svært tungt
løselige salter med redusert svovel (Khaksar et al., 2014), og at Ag bindes til
jernhydroksider og organisk materiale (Settimio et al., 2014). Også for nanopartikler av
ZnO skjer det en rask omdannelse i miljøet, særlig i form av oppløsning til ionisk Zn. I
jord ansees derfor nanopartikler av ZnO ikkje som noen nanospesifik miljørisiko (Wang
et al., 2013).
Parallelt med at bulk-anvendelser av nanomaterialer generelt ser ut til å avta og mer
høyteknologiske anvendelser med langt mindre kvanta overtar, tas nye nanomaterialer
i bruk til miljøformål som remediering av forurenset jord. Her produseres reaktive
nanopartikler, f.eks av nullverdig jern, som bevisst skal spres i miljøet i store mengder
for å bryte ned klorerte miljøgifter som tetrakloroetan, PCB og DDT. Denne utviklingen
har hatt miljøforskere med kunnskap om nanopartiklers økotoksikologiske effekter
med på laget og utreder nano-spesifik risiko samtidig som teknologien utvikles og
utprøves. Disse og liknende problemstillinger vil bli presentert i foredraget.
Referanser
Kahru, A., Dubourguier, H.-C., 2010. From ecotoxicology to nanoecotoxicology.
Toxicology 269, 105-119.
Khaksar, M., Jolley, D.F., Sekine, R., Vasilev, K., Johannessen, B., Donner, E., Lombi, E.,
2014. In Situ Chemical Transformations of Silver Nanoparticles along the Water–
Sediment Continuum. Environmental Science & Technology 49, 318-325.
10.1021/es504395m.
Settimio, L., McLaughlin, M.J., Kirby, J.K., Langdon, K.A., Lombi, E., Donner, E., Scheckel,
K.G., 2014. Fate and lability of silver in soils: Effect of ageing. Environmental
Pollution 191, 151-157. http://dx.doi.org/10.1016/j.envpol.2014.04.030.
Wang, P., Menzies, N.W., Lombi, E., McKenna, B.A., Johannessen, B., Glover, C.J., Kappen,
P., Kopittke, P.M., 2013. Fate of ZnO Nanoparticles in Soils and Cowpea (Vigna
unguiculata). Environmental Science & Technology 47, 13822-13830.
10.1021/es403466p.
[31]
IF5 Eksponering, akkumulering og effekter av miljøgifter
Kjemikalieeksponering kan gi fedme og fedme kan gi kreft: Mulige mekanistiske
sammenhenger?
Inger-Lise Steffensen
Nasjonalt folkehelseinstitutt, Divisjon for miljømedisin, Avdeling for mat, vann og kosmetikk
[email protected]
Ubalanse mellom energi-inntak og -forbruk kan gi overvekt/fedme, og begge faktorer
påvirkes av både genetiske og miljømessige forhold. Genetisk variasjon bidrar til et individs
tendens til fedme, men kan ikke forklare den raske økningen i fedme de siste to-tre tiårene.
Flere andre forklaringer på denne raske økningen i overvekt/fedme, inkludert ulike
miljøfaktorer, er foreslått. En av disse er obesogen-hypotesen (Grün og Blumberg, 2006):
Visse kjemiske stoffer (naturlige, farmasøytiske eller kroppsfremmende) kan øke
kroppsvekt/fedme, særlig ved eksponering under kritiske faser tidlig i livet, som foster eller
spedbarn. Det fins data fra dyreforsøk eller epidemiologiske studier, som gir mer eller
mindre omfattende holdepunkter for at kjemiske stoffer kan virke som obesogener, bl.a.
tributyltinn (TBT), triflumizol, bisfenol A, perfluorooktansyre, nikotin, dietylstilbestrol, PCB,
DDT og flere legemidler. Ofte er disse stoffene hormonhermere, som kan forstyrre
hormonsignalene i kroppen via hormon-reseptor-signalveier. TBT er best studert som
obesogen, og det er vist at stoffet, som tidligere ble brukt i bunnstoff til båter, binder med
høy affinitet til to kjerne-reseptorer som er viktige for adipocytt-utvikling, 9-cis retinsyrereseptor (RXR) og peroksisomproliferator-aktivert reseptor γ (PPARγ) in vitro og in vivo,
fremmer adipogenese i muse-preadipocytter 3T3-L1 og i multipotente mesenkymale
stroma stamceller (MSC) fra mennesker og mus via PPARγ. In utero eksponering av mus for
TBT gir lipid-akkumulering i lever, testikler og flere fettvev i nyfødte mus, og økt fettmasse,
men ikke økt kroppsvekt, i voksne mus, og gir insulin-resistens. Disse effektene av TBT kan
overføres videre i tre generasjoner. De kjemiske miljøkontaminantene perfluorooktansyre
(PFOA) og perfluorooktansulfonat (PFOS) brukes bl.a. i klær, matemballasje og industrielt.
Vi eksponerte C57BL/6J-mus for PFOA eller PFOS (0,01, 0,1 og 3,0 mg/kg kv/dag) in utero
på dag 1-17 i svangerskapet. Ingen av stoffene i noen av dosene hadde obesogen effekt
verken i Min (‘multiple intestinal neoplasia’)-mus eller i villtype-mus. PFOA eller PFOS økte
heller ikke blodsukkeret eller antallet svulster i tynntarm eller tykktarm i Min-mus. En
human studie fant at PFOA er et obesogen, mens en annen viste at PFOA og PFOS ikke økte
tarmkreft.
I et forsøk hvor Min-mus, som får spontan tarmkreft, ble krysset med ob-mus som utvikler
fedme, fant vi at både genetisk indusert fedme (i ob/ob mus) og kost-indusert fedme (med
45% fett) økte kroppsvekten og antall tynntarmsvulster i MinXob mus. Fôr med 45% fett
forverret begge endepunkter i forhold til genetisk indusert fedme alene. Mus med
heterozygot ob mutasjon (ob/wt) var noe tyngre enn vill-typen (wt/wt), ellers var det ingen
forskjeller i endepunktene. Sammenhengen mellom fedme og tarmkreft involverer
forstyrret blodsukkerregulering, målt med glukose-toleransetest og ved økt glukose og
insulin i plasma. Vi fant også høyere nivå av tumor nekrose faktor (TNF)α i plasma fra
ob/ob mus på fôr med 45% fett enn i ob/wt og wt/wt mus, noe som indikerer inflammasjon
som mekanisme for hvordan fedme kan øke risiko for tarmkreft. Vi viste også i Min-mus at
eksponering for fôr med 45% fett tidlig i livet (in utero og i dieperioden) økte kroppsvekt og
antall svulster i tynntarmen hos musene som voksne, uten å forstyrre blodsukkeret. In utero
og dieperioden er derfor et ‘følsomt vindu’ for utvikling av både fedme og tarmkreft
forårsaket av fettrik kost. World Cancer Research Fund/American Institute for Cancer
Research har vurdert at fedme generelt og fedme rundt magen er overbevisende
risikofaktorer for colorektal kreft.
[32]
IF6 Eksponering, akkumulering og effekter av miljøgifter
Abiotic and biotic drivers of Arctic food web contaminant bioaccumulation in a
changing climate
Katrine Borgå
Universitetet i Oslo
[email protected]
Seasonality in Arctic marine food web contaminant concentrations is known from
separate empirical and modeling studies, but the link between the two is missing. The
aim of the present study was to identify drivers of seasonal contaminant accumulation
pattern in the Arctic marine food web, and to use this knowledge to make predictions of
food web accumulation in a changing climate. The effect of the annual cycle of exposure,
temperature, lipid content and food web structure on g-HCH, PCB-52 and PCB-153
bioaccumulation in an Arctic marine food web, Svalbard, was modeled using the
AQUAWEB model. Results were compared to measured data in the same food web from
2007. The Danish Eulerian Hemisphere Model estimated temperature and contaminant
concentrations in air and water in 2007 using real meteorological input data, and
projected results for the decade 2090-2099 using climate meteorological data. When
varying only contaminant exposure seasonally, delayed peak concentrations moving
into the year and up the food web was found, corresponding to empirical data. Modelled
bioaccumulation metrics (trophic magnification factor TMF) however, did not
correspond with the observed pattern. Best fit scenario between modelled and
measured bioaccumulation metrics included highest ecological relevance, allowing also
lipids and trophic relations to vary. In the best fit scenario, food web biomagnification
varied seasonally, with lowest TMFs in spring, and highest in summer and autumn, as
also found in the empirical 2007 study. The results indicate that lipid is not the only
important ecological driver of seasonal contaminant accumulation (as previously
hypothesised for the Barents Sea), but also food web relations and diet composition (as
previously hypothesised for the Arctic). In the future Arctic climate a century ahead,
simulated bioaccumulation metrics were marginally higher than at present. Thus,
results show that seasonal variation in bioaccumulation is greater than alteration as a
response to predicted climate change. As the best fit seasonal scenario included the
annual cycle in lipid content and trophic relations, these physiological and ecological
factors are crucial for making sound predictions of contaminant food web
bioaccumulation for the future. Changes in abiotic drivers alone are not sufficient to
explain food web bioaccumulation on a temporal scale.
[33]
IF7 Eksponering, akkumulering og effekter av miljøgifter
Disruption of calcium and zinc signalling in the murine brain following dietary
exposure to TCDD, HBCD, BDE-47 and CB-153
Josef Daniel Rasinger 1,2,, Thomas Samuel Carroll 2, Anne-Katrine Lundebye 1,
Christer Hogstrand 2,
1Diabetes and Nutritional Sciences Division, School of Medicine, King's College London,
England; 2National Institute of Nutrition and Seafood Research, Bergen, Norway.
[email protected]
Introduction
Little data exist on the molecular effects in brain of juvenile mice following dietary
exposure to the dioxin 2,3,7,8-tetrachlorodibenzodioxin (TCDD) or the non-dioxin-like
(NDL) chemicals hexabromocyclodocecane (HBCD), 2,2'4,4'- tetrabromodiphenylether
(BDE-47). The present study assessed if eating a diet, spiked with any of these
persistent organic pollutants (POPs), affects gene and protein expression in the
maturing mouse brain.
Methods
Juvenile female Balb/c mice (22 days of age) were exposed for 28 days to fish-based
diets spiked with TCDD, CB-153, BDE-47 or HBCD at doses approximating their
respective lowest observed adverse effect levels (LOAEL). To generate an unbiased view
on cellular pathways and functions affected in the brain, we measured global gene and
protein expression profiles. Biological network analysis was used to concomitantly
interpret the transcriptomics and proteomics data obtained.
Results and Discussion
It was found that all POPs elicited changes in neural gene and protein expression
profiles. Bioinformatics analysis of gene expression data highlighted the importance of
the aryl hydrocarbon receptor (AHR) in dioxin toxicity and revealed that zinc regulation
in the brain is targeted by TCDD through the AHR. Calcium homeostasis was affected by
both TCDD and the NDL chemicals. In contrast to the transcriptomics analysis, the
proteomics data did not allow for a clear distinction between dioxin and NDL responses
in the juvenile brain but indicated that proteins associated with excitotoxicity were
affected in all exposure groups. Integrated interpretation of data lead to the conclusion
that the POPs investigated in the present study cross the blood brain barrier (BBB) and
accumulate in the juvenile brain where they might induce excitotoxic insults by
dysregulation of the otherwise tightly controlled homeostasis of calcium and zinc.
[34]
IF8 Vettig statinbruk, hva er det?
Hva er god bruk av statiner?
Kjetil Retterstøl
Lipidklinikken, OUS-Rikshospitalet og UiO, det medisinske fakultet, avdeling for
ernæringsvitenskap.
E-post: [email protected]
Problemstilling: Det første statinet som var Mevacor fikk markedsføringstillatelse i 1992
i Norge. Det har skjedd en betydelig medikalisering i befolkningen som man kan stille en
rekke spørsmål ved. I foredraget vil jeg beskrive drøyt 20 års klinisk erfaring med bruk
av statiner og gi en oversikt over statiners plass i behandlingen i 2015. Metode: En
oppsummering av 20 års personlig klinisk erfaring og et utvalg studier som jeg mener
er av stor betydning for å vurdere statiners plass i dagens behandling. Resultater: En
rekke kontrollerte studier har vist redusert risiko for kardiovaskulær sykdom og død
hos personer som behandles med statiner. Dette gjelder både personer med og uten
aterosklerotisk sykdom samt med og uten høyt kolesterol. En metaanalyse av kliniske
studier peker seg ut fordi den har særlig stor beviskraft. I motsetning til de fleste
metaanalyser som benytter tallmateriale fra publiserte artikler, så benytter denne
særlige viktige metaanalysen individuelle data fra råmateriale i de kliniske studiene.
Videre ble protokollen med spesifikasjon av de studier som skulle inngå, samt
endepunktene i metaanalysen endelig lukket og godkjent før resultatene av den første
store statinstudien, 4S forelå i 1994. Det betyr at de som planla metaanalysen enda ikke
kunne vite om statiner faktisk hadde effekt på harde endepunkter. Denne studien er
derfor det mest solide bevis for at risiko for kardiovaskulær sykdom minskes ved bruk
av statiner, med en femdel for hver 1,0 mmol/l LDL-kolesterol som reduseres. Det er
ikke påvist noen nedre terskelverdi for effekt knyttet til LDL-kolesterolsenkningen (1).
Såfremt det oppnås samme LDL-kolesterolreduksjon anses alle statinene likeverdige
(1). I dag gjelder samme refusjonsvilkår for alle statinene unntatt rosuvastatin som bare
har refusjon ved familiær hyperkolesterolemi. Pravastatin og fluvastatin reduserer
kolesterolet i mindre grad (2), men brukes i særlige tilfeller f.eks pga. interaksjonsfare
med immunsuppressiver. Systematiske oversikter og pasient-kontroll-studier antyder
at bivirkningsfrekvensen er omtrent 5 %, hvorav halvparten er gastrointestinale og
halvparten muskulære (3). Konklusjon. Hos personer som har risiko for kardiovaskulær
sykdom og død vil behandling med statiner redusere slik risiko. Fordi kardiovaskulær
sykdom er den sykdomsgruppen som tar flest liv i verden har statiner vide
behandlingsindikasjoner. Bivirkninger forekommer hos ca. 5 %, i de fleste tilfeller uten
påvisbare biokjemiske avvik, og som regel av reversibel natur
Referanser:
1. Baigent C, Blackwell L, Emberson J et al. Efficacy and safety of more intensive
lowering of LDL cholesterol: a meta-analysis of data from 170,000 participants in
26 randomised trials. Lancet 2010; 376: 1670 – 81. [PubMed] [CrossRef]
2. Edwards JE, Moore RA. Statins in hypercholesterolaemia: a dose-specific metaanalysis of lipid changes in randomised, double blind trials. BMC Fam Pract
2003; 4: 18. [PubMed] [CrossRef]
3. Thompson PD, Clarkson P, Karas RH. Statin-associated myopathy. JAMA 2003;
289: 1681 – 90. [PubMed] [CrossRef]
[35]
IF 9 Vettig statinbruk, hva er det?
Statiner - farligere enn vi tror?
Kirsten Myhr1
1 RELIS Sør-Øst, Oslo universitetssykehus, Oslo (til 1. mars 2015)
[email protected]
HMGCoA-reduktasehemmere, også kalt statiner, reduserer kolesterolnivået i kroppen
og er ansett gunstige i både primær- og sekundærforebygging av kardiovaskulær
sykdom. De brukes dessuten ved familiær hyperkolesterolemi.
At statiner har bivirkninger, ofte doseavhengige som kan påvirke livskvalitet negativt,
er et tema som av mange nedtones eller ignoreres. Dette kan ha mange årsaker, og de
som har latt seg overbevise om at statinbehandling er kilden til evig liv, viser gjerne til
at kliniske utprøvninger ikke har avdekket vesentlige problemer. Disse utprøvningene
var imidlertid basert på en selektiv pasientpopulasjon og har hatt som mål å studere
effekt, ikke bivirkninger. Dessuten har dosen ofte vært lavere enn det som senere ble
vanlig praksis. Etter markedsføring er det avdekket en rekke sjeldne bivirkninger som
nå er ansett sannsynlig eller sikkert relatert til statinbehandling. De er ofte
doserelaterte, eller skyldes underliggende disposisjon.
I foredraget gjennomgås en del bivirkninger som er avdekket gjennom
bivirkningsrapportering og observasjonsstudier på en vanlig pasientpopulasjon som
ofte har komorbiditet og høy alder. Disse er:
-
Muskelrelaterte, f.eks. muskelsmerter, myopati, rhabdomyolyse
Nevrotoksisitet, f.eks. perifer nevropati og polynevropati
Hepatiske, f.eks. hepatitt
Psykiske
Diabetes
Lungerelaterte, f.eks. interstitiell lungesykdom
[36]
IF 10 Vettig statinbruk, hva er det?
Kan genotyping predikere effekt og bivirkninger av statiner?
Espen Molden
Senter for Psykofarmakologi, Diakonhjemmet sykehus, og Farmasøytisk institutt,
Universitetet i Oslo
[email protected]
Bakgrunn: HMG-CoA-reduktase-hemmere (’statiner’) er blant de mest brukte
reseptpliktige legemidlene i Norge. Det er stor individuell variasjon i klinisk respons av
statiner. Dette gjelder både lipidsenkende effekt og bivirkninger, deriblant mer eller
mindre alvorlige muskelbivirkninger. Farmakogenetisk variasjon er en aktuell kilde til
forskjeller i statinrespons. Hensikten med dette foredraget er å gi en oversikt over
status når det gjelder potensialet til genotyping som verktøy for å optimalisere
statinbehandling
Hovedbudskap: Blant kandidatgener som har vært undersøkt i relasjon til
statinrespons peker SLCO1B1 (protein: OATP1B1) seg ut som det ’heteste’. OATP1B1 er
en opptakstransportør lokalisert i grenseflaten mellom blod og lever. Opptak av ulike
statiner fra blodbanen til lever er i større eller mindre grad mediert via OATP1B1, og en
punktmutasjon i SLCO1B1-genet (521T>C) er assoisert med redusert transport av
statiner fra blod til lever. I kaukasisk befolkning er frekvensen av 521C ca. 15-20 %, som
innebærer at om lag 3-5 % er homozygote bærere av dette variantallelet (ca. 25-30 %
heterozygote bærere). Studier har vist at pasienter med 521C-varianten har betydelig
økt risiko for muskelbivirkninger, men grad av risiko varierer mellom ulike statiner
(simvastatin størst, fluvastatin minst). Teoretisk kan også 521C-varianten av SLCO1B1genet medføre redusert lipidsenkende effekt av statiner, ettersom tilgjengeligheten i
lever nedsettes, men den kliniske dokumentasjonen er her mer begrenset.
I dag er SLCO1B1-genotyping av 521T>C tilgjengelig som klinisk rutineanalyse ved flere
norske sykehus. Ved Diakonhjemmet sykehus har analysen vært tilgjengelig siden
høsten 2011. I perioden fram til høsten 2014 har Diakonhjemmet utført SLCO1B1genotyping på i alt 237 pasienter, hvorav mistanke om muskelbivirkning i forbindelse
med statinbehandling har vært angitt i 118 tilfeller. Blant bærere av 521C-varianten i
dette materialet er andelen med angitt muskelbivirkning noe høyere (ca. 60 %)
sammenlignet de resterende pasientene (ca. 45 %). Denne observasjonen er således i
tråd med kliniske studier som viser at SLCO1B1-genotype er assosiert med risiko for
muskelbivirkninger av statiner. Samtidig reflekterer de naturalistiske dataene tydelig at
andre faktorer enn genotype også er av betydning for bivirkningsrisiko av statiner. For
å predikere bivirkninger (og effekt) av statiner vil det derfor være nødvendig å utvikle
algoritmer som inkluderer SLCO1B1-genotype sammen med andre risikofaktorer,
deriblant behandlingsintensitet (dose) og bruk av interagerende legemidler. For
simvastatin, det desidert mest brukte statinet i Norge, er imidlertid sammenhengen
mellom SLCO1B1-genotype og bivirkningsrisiko så sterk at en internasjonal
konsensusgruppe1 mener analyse av 521T>C bør vurderes rutinemessig ved
behandlingsoppstart, og da spesielt ved planlagt daglig dosering på 40 mg eller mer.
1
L B Ramsey et al. Clin Pharmacol Ther. 2014 Oct;96(4):423-8.
[37]
IF12 Mikrobiota
Betydninga av mikrobiota i lunge for sjukdomsutvikling, og moglege
farmakologiske og toksikologiske implikasjonar
Martinus Løvik
Institutt for kreftforskning og molekylærmedisin, Det medisinske fakultet, NTNU,
Trondheim [email protected]
Problemstilling
Lungene og luftvegane nedanfor stemmebanda var til for om lag ti år sidan rekna for å
vere sterile. Nyare forskning viser likevel at lungene normalt har ein mikrobepopulasjon (mikrobiota) av både bakteriar, soppar og virus. Forskningsfeltet er ungt og
i rask utvikling, og mye er usikkert når det gjeld kartlegging av mikroorganismane og
dynamikken deira over tid og i høve til menneskets fysiologiske tilstand (til dømes
alder, graviditet, helsetilstand). Særleg interessant er det kva mikrobiota i lunge kan ha
å seie for helse og sjukdom, både som årsak, diagnostisk og behandlingsmessig. Vi treng
å vite kva for ytre og indre faktorar som formar mikrobiota i lunge, og kva plass
mikrobiota i lunge har i kroppens biologiske system.
Metode
Vi vil i denne litteratur-baserte oversikten risse opp nokre hovedlinjer og viktige
perspektiv omkring mikrobiota i lunge, uten å gå mykje inn på dei metodane som vert
nytta i kartlegginga av mikrobiota eller usikkerheit knytt til desse metodane.
Resultat
Det er stadig sterkare haldepunkt for at lungene hos friske individ har ein populasjon av
mikrobar som i hovedsak ikkje er dyrkbare. Av tekniske grunnar er bakteriane best
studert til no. Det er framleis uvisse om kor stort og variert mikrobiota i lungene hos
friske menneske er. Det vert arbeidd med betre kartlegging av mikrobiota i ulike deler
av lungene, både med omsyn til bakteriar og virus og sopp. Samspelet mellom
mikrobiota i tarmen og mikrobiota i lungene er eit interessant felt. Mikrobiota ved ulike
sjukdomar og tilstandar som til dømes astma, KOLS, cystisk fibrose (CF) og
lungetransplantasjon er meir studert, særleg i høve til forverring av
sjukdomstilstanden. Det er likevel ofte usikkert om endringar i mikrobiota er årsak til
ei forverring av sjukdommen eller eit resultat av forverringa. Nokre interessepunkt er
endring av mikrobiota som eit varsel om kommande forverring av sjukdom, og mogleg
nytte av endring av mikrobiota ved målretta tilførsel eller fjerning enten av enkeltartar
eller grupper av bakteriar, eventuelt utskifting av heile mikrobiota. Dette gjeld både
førebygging og terapi. Bruk av probiotika, prebiotika og antibiotika er eit viktig
interesseområde i denne samanhengen. Miljøfaktorar påverkar mikrobiota i lungene.
Slike faktorar er til dømes mikrobar i miljøet og medikament (til dømes antiinflammatoriske medisinar), men også kosthald og kanskje andre livsstilsfaktorar
forutan geografiske tilhøve.
Konklusjon
Kunnskap om mikrobiota lunge og eventuell manipulering av denne kan få stor
nytteverdi både diagnostisk og i førebygging og terapi. Ennå ventar vi likevel på betre
kartlegging av mikrobiota i lunge både som tversnitt og over tid med omsyn til
bakteriar og ikkje minst soppar og virus. Dette gjeld både hos friske og hos individ med
ulike sjukdommar.
[38]
IF13 Mikrobiota
Mikrobiota og metabolitter–interaksjon med immunsystemet vårt
Tor Lea
Gruppe for molekylær cellebiologi, IKBM, NMBU, Ås
[email protected]
Det har de seneste årene vært stor interesse for betydningen av kroppens mikrobiota,
spesielt tarmens mikrobiota, for immunsystemet og helsa vår. Mikrobiota i denne
sammenheng omfatter både bakterier, virus og parasitter, men foreløpig har vi mest
kunnskap om bakterienes samspill med vertsorganismen. Det er vist i
dyreeksperimentelle modeller at fravær av tarmbakterier resulterer i mangelfull
utvikling av tarmens immunsystem, men lavere nivåer av bl.a. sirkulerende
immunglobuliner viser også at tarmbakteriene har systemiske effekter. Eksperimenter
med bakteriefrie mus tyder på at fravær av tarmbakterier også har betydning for
utvikling av sentralnervesystemet. Mange av disse funnene er forklart ved at
tarmbakteriene gjennom en rekke såkalte mikrobeassosierte molekylære mønstre
(MAMP) interagerer med ulike typer mønstergjenkjennende reseptorer (PRR) på
tarmepitelet og ulike typer immunceller i tarmmukosa og på den måten stimulerer til
utvikling av sekundært lymfoid vev samt modning av både medfødt og adaptiv
immunrespons. Sammensetningen av tarmens mikrobiota er sterkt diettavhengig.
Samtidig er endringer i tarmmikrobiota assosiert med en rekke kroniske
betennelsestilstander som inflammatorisk tarmsykdom (IBD), diabetes type 2 og
metabolsk syndrom, allergi samt autoimmune sykdommer som type 1 diabetes og
revmatoid artritt. Tarmbakterienes samlede genom, mikrobiomet, omfatter nærmere
200 ganger så mange gener som det humane genom, bl.a. gener som er anvarlige for
produksjon av viktige metabolitter med betydning for menneskekroppen, blant annet
vitaminene B1, B2, B6, B7, B9 og B12 samt vitamin K. Videre er mikrobiota også
ansvarlig for produksjon av metabolitter som de kortkjedete fettsyrene (SCFA) acetat,
propionat og butyrat som har vist seg å ha en rekke effekter på både tarmepitelets
barrierefunksjon, metthetsregulering, ulike typer immunceller og aktivitet i magehjerneaksen. Disse effektene formidles bl.a. gjennom ulike G-proteinkoblede reseptorer.
Nyere undersøkelser viser at mikrobiell metabolisme er ansvarlig for produksjon av
mer enn 1/3 av alle lavmolekylære forbindelser man finner i serum/plasma.
Mikrobielle metabolitter kan altså antas å ha en rekke systemiske effekter. Foreløpig
har vi begrensede kunnskaper om tarmbakterienes metabolom og betydningen av
mikrobielle metabolitter for human fysiologi, men forskningsmetodikk er under
utvikling som vil gjøre det mulig å kartlegge dette metabolomet og dets effekter både på
mikrobiomet og vertsorganismen. Forelesningen vil gi en oppdatert framstilling av
status for feltet tarmmikrobiota, metabolitter og deres effekter på immunsystemet.
[39]
IF14 Beitoforelesningen 2015
Disruption of circadian rhythms in cancer development – current evidence
Johnni Hansen
Danish Cancer Society Research Center, Copenhagen, Denmark
[email protected]
Virtually all life, from cyanobacteria to humans, have adapted to the 24-hour light-dark cycle
dictated by the Earth’s rotation around its own axis. In mammals, including humans, internal
body clocks with a near (circa) 24 hour (diem) periodicity impose rhythm on systemic and
cellular processes, including body temperature, heart rate, hormone production, metabolism,
immune function, DNA damage repair, apoptosis and gene expression. These rhythms are
coordinated by a central endogenous ‘clock’ in the suprachiasmatic nucleus (SCN) in the
brain and coupled with peripheral oscillators in virtually all other tissues. The clocks are
mainly operated by feedback loops of several recently discovered circadian genes. The clock
is daily adjusted by external cues particularly by the ambient light received by melanopsinexpressing retinal ganglion neurons transmitted directly to the SCN. Melatonin, a pineal
gland hormone produced only during the biological night, works as the messenger
transmitting information (concentration) about light from retina via SCN to the peripheral
clocks in tissues and cells [1]. Due to the invention of electrical light about 100 years,
however, human activities have been increasingly spread over the daily 24-hours, which is in
contrast to the evolutionary past where most human activities only occurred during the daylight period from dawn to dusk [2]. Modern light-at-night exposures range from exposure to
city light, PC-work, TV-watching, bed room lighting, social jet-lag (delay and reduction of
sleep-time due to social activities), to the most extreme situation, i.e. night shift-work. Thus,
modern electrical lighting has led to decoupling of patterns of activity, such as work, sleep
and eating, from the natural light-dark cycle. Circadian disruption may be a result of this, and
directly affects key pathways in the regulation of the internal circadian timing systems on
both an organ, cellular and molecular level. Extensive experimental evidence and more
limited epidemiological data show that long term disruption of endogenous circadian
rhythms, in particular due to exposure to light during the biological night, may be associated
with a wide range of diseases, including cancer [3]. In 2007, the International Agency for
Research on Cancer (IARC/WHO) concluded that “shift-work that involves circadian
disruption is probably carcinogenic to humans” [4]. The aim of this presentation is to give an
overview of current evidence of the association between exposures leading to circadian
disruption, in particular in night shift work and increased risk of cancer, in particular breast
cancer, as well as describing suggested mechanisms such as potential epigenetic impacts.
References
1 Masri S, Kinouchi K, Sassone-Corsi P. Curr Opin Oncol 2015;27:50-56.
2 Stevens RG, Rea MS. Cancer Causes Control 2001;12:279-287.
3 Hansen J. J Natl Cancer Inst 2001;93:1513-1515.
4 International Agency for Research on Cancer. IARC Monogr Eval Carcinog Risks Hum
2010;98:9-764.
[40]
Pris for beste publikasjon
På generalforsamlingen i 2014 ble det bestemt at NSFT oppretter en ny pris for beste
publikasjon fra norske fagmiljøer innen farmakologi og toksikologi. Formålet med
prisen er å hedre gode publikasjoner, og de respektive fagmiljøene de springer ut fra,
innen farmakologi og toksikologi.
Vinner av publikasjonsprisen innen toksikologi er Johan Øvrevik, Folkehelseinstituttet,
for artikkelen «AhR and Arnt differentially regulate NF-kB signaling and chemokine
responses in human bronchial epithelial cells». Cell Commun Signal, 2014. Styret mottok
7 nominasjoner av publikasjoner innen toksikologi og komiteen for vurderingen har
bestått av Shanbeh Zienolddiny (STAMI), Oddvar Myhre (FHI), Ketil Hylland (UiO) og
Tor Fredrik Holth (UiO).
Vinner av publikasjonsprisen 2015 innen farmakologi er Mari Gabrielsen, Universitetet
i Tromsø, for artikkelen «Identification of Novel Serotonin Transporter Compounds by
Virtual Screening» Journal of Chemical Information and Modeling, 2014. Styret mottok
til sammen 8 nominasjoner innen farmakologi og komiteen for vurderingen av
publikasjonene har bestått av Kjetil Wessel Andressen (UiO), Vigdis Aas (HiOA og
NTNU), Maria Ulvestad (AbbVie) og Jon Andsnes Berg (Haukeland
universitetssjukehus).
IF15 NSFTs pris for beste artikkel innen toksikologi
AhR and Arnt differentially regulate NF- B signaling and chemokine responses in
human bronchial epithelial cells
Johan Øvrevik1, Marit Låg1, Valerie Lecureur2, David Gilot2, Dominique LagadicGossmann2, Magne Refsnes1, Per E. Schwarze1, Tonje Skuland1, Rune Becher1 and Jørn A.
Holme1.
1Norwegian Institute of Public Health, Norway, 2UMR Inserm 1085, Université de Rennes 1,
France.
E-post: [email protected]
The aryl hydrocarbon receptor (AhR) is an intracellular receptor and transcription
factor which binds a variety of environmental contaminants and one of the most studied
proteins in toxicology. In its classical mode of action, AhR is activated by compounds
such as dioxins or polycyclic aromatic hydrocarbons (PAHs) and translocates to the
nucleus where it dimerizes with its partner AhR nuclear translocator (Arnt) and bind to
the promoter region of target genes. The traditional role of AhR in toxicology has been
linked to its ability to regulate expression of cytochrome P450 enzymes (CYP1A1/1A2/-1B1) and its subsequent effects metabolism of xenobiotics, formation of reactive
metabolites and DNA damage.
It has become evident that AhR, in addition to regulating CYP-expression, possess a
variety of other endogenous functions. Amongst others AhR has emerged as a regulator
of inflammation in the lung and other tissues. AhR may interact with the p65-subunit of
[41]
the nuclear factor (NF)- B transcription factors, but reported outcomes of AhR/NF- Binteractions are conflicting. Some studies suggest that AhR possess pro-inflammatory
activities while others suggest that AhR may be anti-inflammatory. The present study
explored the impact of AhR and Arnt on p65-activation and two differentially regulated
chemokines, CXCL8 (IL-8) and CCL5 (RANTES), in human bronchial epithelial cells
(BEAS-2B) exposed to PAHs, bacterial endotoxin (LPS) and the double-stranded viral
RNA analogue Poly I:C.
Our results show that AhR and Arnt may differentially and independently regulate
chemokine-responses induced by both inhaled pollutants and pulmonary infections.
Constitutively active, unligated AhR suppressed the activation of p65, while Arnt may
possibly interfere with the action of activated p65. AhR ligands alone induced moderate
CXCL8 responses when given at sufficiently high concentrations, but suppressed both
CXCL8 and CCL5 induction by the more potent pro-inflammatory agents LPS and Poly
I:C. We propose that AhR-signaling may be a weak activator of p65-signaling that
suppresses p65-activity induced by strong activators of NF- B, but that its antiinflammatory properties also are due to interference with additional pathways.
The present findings underscore the duality of AhR in regulation of inflammation, and
may be of importance to understand how different chemicals in complex mixtures
interact and affect pro-inflammatory responses. The results also indicate that individual
variation in AhR expression levels may affect susceptibility towards inflammation
related health outcomes.
Reference:
Øvrevik J, Låg M, Lecureur V, Gilot D, Lagadic-Gossmann D, Refsnes M, Schwarze PE,
Skuland T, Becher R, Holme JA. AhR and Arnt differentially regulate NF-κB signaling and
chemokine responses in human bronchial epithelial cells. Cell Commun Signal. 2014,
24;12:48.
[42]
IF16 NSFTs pris for beste artikkel innen farmakologi
Identification of Novel Serotonin Transporter Compounds by Virtual Screening
Mari Gabrielsen1, Rafał Kurczab2, Agata Siwek3, Małgorzata Wolak3, Aina W. Ravna1,
Kurt Kristiansen1, Irina Kufareva4, Ruben Abagyan4, Gabriel Nowak3,5, Zdzisław
Chilmonczyk6, Ingebrigt Sylte1, and Andrzej J. Bojarski3
1Medical Pharmacology and Toxicology, Department of Medical Biology, Faculty of Health
Sciences, UiT, the Arctic University of Norway, Norway
2Department of Medicinal Chemistry, Institute of Pharmacology, Polish Academy of
Sciences, Kraków, Poland
3Department of Pharmacobiology, Jagiellonian University Medical College, Kraków, Poland
4Skaggs School of Pharmacy and Pharmaceutical Sciences, La Jolla, California, United
States
5Department of Neurobiology, Institute of Pharmacology, Polish Academy of Sciences,
Kraków, Poland
6National Medicines Institute, Warsaw, Poland
[email protected]
The serotonin transporter (SERT) plays an essential role in the termination of
serotonergic neurotransmission by removing 5-HT from the synaptic cleft into the
presynaptic neuron. It is also of pharmacological importance being targeted by
antidepressants and psychostimulant drugs. We have screened five commercial
databases containing approx. 3.24 million drug-like compounds using a combination of
ligand- and structure-based virtual screening approaches, including 2D and 3D ligandbased approaches and flexible docking into multiple conformations of the binding
pocket detected in an outward-open SERT homology model. Following virtual
screening, selected compounds were evaluated using in vitro screening and full binding
assays and an in silico hit-to-lead screening was performed to obtain analogues of the
identified compounds. Using this multistep virtual screening/hit-to-lead approach, 74
active compounds, 46 of which had Ki values of ≤1000 nM, belonging to 16 structural
classes, were identified, and multiple compounds share no structural resemblance with
known SERT binders.
[43]
IF17 Naturlige giftstoffer og mekanismer for deres toksiske effekter
Exposure to fungal aerosols in indoor air: some toxicological considerations
Wijnand Eduard and Anani Afanou
Dep. of Chemical & Biological Work Environment, National Institute of Occupational Health
[email protected]
Fungi are ubiquitous microorganisms and can be found airborne in all environments.
They contain antigenic and allergenic compounds (proteins & polysaccharides) and may contain
other metabolites (enzymes, toxins).
Humans should be well adapted to cope with exposure to these organisms that developed
eons before us. However, some species are infectious and may cause respiratory disease such as
aspergillosis caused by Aspergillus arter which is a life-threatening disease in immunocompromised patients. Some species produce mycotoxins some of which are highly toxic
compounds. These toxins may be present in spores or hyphae and can be excreted in the
substrate that fungi colonize. Most fungal species are not infectious but may cause respiratory
disease when inhaled in high concentrations. Fungi have been studied in working and general
populations where they cause allergic respiratory diseases including allergic
alveolitis/hypersensitivity pneumonitis, asthma and rhinitis, and respiratory effects as
irritation and inflammation of the airways, and lung function decline. In indoor environments
exposure levels are much lower, even in water damaged buildings, and fungal spores is not
likely to be the agent that causes “sick building syndrome” which is commonly associated with
damp and mouldy environments (Eduard 2009).
Airborne fungal particles are not limited to spores but also hyphal fragments have been
observed. More recently experimental studies have shown that numerous submicronic
particles were released from pure fungal cultures of typical indoor fungi when subjected to air
jets. Submicronic particles have been suggested to cause indoor health problems, but exposure
has until now only been demonstrated by detection of biomarkers in the sub-micrometer
particle size fraction. Our recent study demonstrated that the submicronic particles mainly
originated from the mycelium (Afanou et al 2014). Besides their size and number, the hyphal
origin of these particles has toxicological implications as experimental studies have shown that
hyphae induce allergic inflammation, whereas spores mainly elicit non-allergic inflammation.
The significance of submicronic fragments in a complex array of fungal and other particles
in indoor air is still not clear because analytical methods have been based on estimation of
particle mass from biomarkers. The mass of sub-micronic fragments alone is expected to be
low, and quantification by particle number may therefore be an advantage, not only because of
detection limits, but also because small particles have a much larger surface area per mass unit
than larger particles which probably is important for their toxicity. A microscopic method was
therefore developed based on immuno-staining which now enables us to study sub-micronic
fragments as well as larger fragments in indoor air samples. The results of a small worst-case
study show the presence of submicronic fragments as well as larger fragments and spores.
Conclusions: Fungal spores and hyphae have different toxicological properties, which has to be
taken into account in risk evaluations in indoor and work environments. Submicronic fungal
fragments are mainly of hyphal origin, but their role in the indoor environment is not clear. A
method has been developed that will allow their detection in environmental samples.
Referanser: Afanou KA et al (20124). Appl Environ Microbiol 80(22):7122-7130.
Eduard W (2009). Crit RevToxicol 39:799-864.
[44]
IF18 Naturlige giftstoffer og mekanismer for deres toksiske effekter
Mekanismer for toksiske effekter av mykotoksiner.
Anita Solhaug
Veterinærinstituttet. Ullevålsveien 68. 0454 Oslo
[email protected]
Mykotoksiner (soppgifter) er giftige sekundærmetabolitter dannet i sopp. De samme
toksinene kan produseres av flere arter, og en art kan danne flere forskjellige toksiner.
Aflatoksiner og ocratoksin A er viktige mykotoksiner fra Aspergillus. Fusarium
produserer blant annet fumonisiner, trichothecener, zearalenon, enniatiner og
Alternaria soppene kan danne alternariol. Aspergillus er en typisk lagersopp, mens både
fusarium og alternaria artene finnes hovedsakelig ute på åkrene (feltsopp). Det er
estimert at ca 25% av avlinger er kontaminert med mykotoksiner. Det er stor variasjon
blant mykotoksinene både når det gjelder struktur og virkningsmekanismer. Enkelte er
genotoksiske og kan gi kreft (aflatoksin, okratoksin A, fumonisin B1), andre påvirker
hovedsakelig immunsystemet (trichothecener; DON) mens andre igjen har en østrogen
effekt (zearalenon).
Alternariol (AOH) er et mykotoksin som hovedsakelig finnes i frukt, grønnsaker og
korn. AOH er identifisert som en topoisomerasegift og er både gentoksisk og mutagent. I
dette prosjektet har vi undersøkt mulige immunotoksiske effekter av AOH i makrofag
cellelinjen RAW264.7. AOH førte til en økt produksjon av ROS etterfulgt av oksidativ
DNA skade; også enkelttråd (SSB) og dobbeltrådbrudd (DSB) ble funnet. DNA-skaden
førte ikke til økt celledød (apoptose, nekrose), men ga en kraftig hemming av
celledelingen. Et økt nivå av cyklin B1 indikerer G2-arrest, men morfologisk så det mer
ut som G1 celler. Cellene hadde store, abnormale delvis delte eller flere cellekjerner;
mikrokjerner ble også observert. Disse observasjonene og videre undersøkelser er
forenlig en hemmet cytokinese. Videre ble det funnet at AOH førte til en delvis ROSuavhengig autofagi via signalveien sestrin2-MAPK-mTOR. Etter lengre tids eksponering
gikk de AOH eksponerte cellene i senescence. En tilstand som ofte karakteriseres som
en “levede-død”. Funnene på at det er AOH sin egenskap å påvirke
topoisomeraseaktiviteten og forårsake DSB som er det viktigste for mykotoksinets
toksiske egenskaper.
Solhaug, A., et al. (2012). Mechanisms involved in alternariol-induced cell cycle arrest.
Mutation research 738-739, 1-11.
Solhaug, A., et al. (2013). Alternariol induces abnormal nuclear morphology and cell
cycle arrest in murine RAW 264.7 macrophages. Toxicol Lett 219, 8-17.
Solhaug, A., et al. (2014). Autophagy and senescence, stress responses induced by the
DNA-damaging mycotoxin alternariol. Toxicology 326, 119-129
[45]
IF19 Naturlige giftstoffer og mekanismer for deres toksiske effekter
Naturlige giftstoffer vs. Organiske miljøgifter: likheter og forskjeller
Gunnar Eriksen
Veterinærinstituttet
[email protected]
Det er mye fokus på menneskers eksponering for giftige kjemikaler, både fra mat og via
andre typer forbrukerprodukter. Det er mest oppmerksomhet på menneskelagde
kjemikalier, «gifter», som skal stå i motsetning til den naturlige maten og en naturlig
livsstil for mennesker. Dette fokuset på menneskelagde kjemikalier gjenspeiler seg i
undersøkelser av hva folk sier de er engstelige for, der godt studerte og regulerte
kjemikaler som tilsetningsstoffer og pesticider kommer høyt opp på faktorer folk er
engstelige for i tilknytning til mat, mens naturlige gifter ikke blir nevnt.
På samme måte som miljøgifter omfatter mange ulike stoffer, med helt ulike kjemiske
egenskaper og strukturer, gjør naturlige gifter det samme. Det er ingen prinsipielle
forskjeller i kjemisk struktur eller grunnleggende kjemiske egenskaper som
molekylstørrelse, polaritet, fettløselighet, etc som skiller naturlige gifter fra organiske
miljøgifter.
Både naturlige gifter og organiske miljøgifter kan påvirke mange ulike biologiske
prosesser via ulike mekanismer. De samme mekanismene kan påvirkes av både
naturlige gifter og av organiske miljøgifter. Det ser heller ikke ut til å være noen
systematiske forskjeller i potens mellom naturlige gifter og organiske miljøgifter.
Eksponeringsveier og muligheter for kontroll av befolkningens eksponering for
naturlige gifter og miljøgifter er ulik. Videre r det ofte mer toksikologidata tilgjengelig
for organiske miljøgifter, spesielt kjemikalier som er produsert for bruk i
matvareindustrien da det stilles krav til dokumentasjon før stoffer for eksempel
pesticider og tilsetningsstoffer blir godkjent for bruk. Med EU sitt REACH regelverk
stilles det også krav til testing av industrikjemikalier som brukes. For de fleste naturlige
gifter finnes det ikke noen kommersiell bruk, og dermed heller ikke noen som kan
pålegges å dokumentere eventuelle toksiske effekter.
[46]
IF20 Legemiddelmisbruk
Lavdoseavhengighet av benzodiazepiner – hvor farlig er det egentlig?
Jørgen G. Bramness1
1SERAF (Senter for rus og avhengighetsforskning), UiO
[email protected]
Bruk av benzodiazepiner og såkalte z-hypnotika er særs vanlig. Hvert år får mange
hundre tusen nordmenn utskrevet minst én dose av disse midlene. For de fleste er det
snakk om å få bare én eller noen få resepter, men noen utvikler en problematisk bruk.
Dette kan ta ulike former: a) tradisjonelt misbruk og avhengighet: bruk der man vil
oppnå rus alene eller sammen med andre stoffer, ofte med en betydelig
angstkomponent, b) den intravenøse stoffmisbruker som bruker disse midlene til å
enten forhøye eller -lenge den grunnleggende rusen eller dempe abstinenser og c) til
slutt har vi også «den pseudoterapeutiske langtidsbrukeren». Disse bruker ofte
medisiner over lang til, men sjelden i økende eller høye doser. Dette er en betydelig
gruppe, som ofte volder forskriver og apotek hodebry, men hvor vi er usikre på hvor
skadelig det er. Ulike farmakologiske, psykologiske og epidemiologiske aspekter ved
denne gruppen vil bli berørt.
[47]
IF21 Legemiddelmisbruk
Har tidligere misbruk av flunitrazepam blitt erstattet av klonazepam?
Gudrun Høiseth1,2, Gerrit Middelkoop1, Jørg Mørland1, Hallvard Gjerde1
1 Divisjon for rettsmedisin og rusmiddelforskning, Nasjonalt folkehelseinstitutt
2 Senter for psykofarmakologi, Diakonhjemmet sykehus
g[email protected]
Problemstilling
I mange år har flunitrazepam vært det mest brukte benzodiazepinet blant brukere av
illegale rusmidler. Flunitrazepam ble hyppig påvist i blodprøver fra påvirkede bilførere
og et stort antall ulovlige flunitrazepamtabletter ble beslaglagt av politiet. Målet med
denne studien var å undersøke i hvilken grad klonazepambruk har økt i denne
populasjonen, og om dette hadde sammenheng med økt forskrivning eller på grunn av
økt tilgjengelighet av illegal klonazepam.
Metode
Vi brukte data fra tre kilder for å studere endringer i bruken av klonazepam i perioden
2004-2013: 1: Tilstedeværelse og konsentrasjoner av klonazepam og flunitrazepam i
blodprøver innsamlet fra norske påvirkede bilførere, 2: Salgstall (lovlig marked) for
klonazepam, hentet fra det norske reseptregisteret og 3: Spesifikke beslag (ulovlig
marked) for klonazepam i Norge.
Resultater
I 2004 inneholdt 13,0% av de analyserte blodprøvene fra påvirkede bilførere
klonazepam, mens denne andelen hadde økt til 27,7% i 2013. For flunitrazepam var
tallene 16,6% i 2004 og 3,2% i 2013. Antallet brukere av forskrevet klonazepam ble
redusert fra 2,91 brukere per 1000 innbyggere i 2004 til 2,31 brukere per 1000
innbyggere i 2013, mens antall beslaglagte tabletter som inneholdt klonazepam økte fra
8077 i 2004 til 681.718 i 2013. Det var en sterk sammenheng mellom andel blodprøver
fra påvirkede førere som inneholdt klonazepam og beslag av klonazepam (Pearson´s
r=0.97, p<0.001). Det var en negativ sammenheng mellom antall pasienter som fikk
forskrevet klonazepam og både påvisning av dette stoffet hos påvirkede bilførere
(Pearson´s r=-0.92, p<0.001) og i beslag (Pearson´s r=-0.95, p<0.001). Hos påvirkede
bilførere ble 93,7% av klonazepamfunnene gjort hos personer under 50 år, mens blant
dem som fikk klonazepam forskrevet var 74,7% over 50 år. Konsentrasjonene av
klonazepam var ikke signifikant endret fra 2004 til 2013 (p=0.57).
Konklusjon
I løpet av de siste 10 årene har vi sett en betydelig økning i ulovlig bruk av klonazepam,
og klonazepam har nå erstattet flunitrazepam som det mest brukte ulovlige
benzodiazepinet blant bilførere i Norge.
[48]
IF22 Legemiddelmisbruk
Bruk av vanedannende legemidler i Norge 2005–2013
Svetlana Skurtveit, Solveig Sakshaug, Vidar Hjellvik, Christian Berg, Marte Handal
Avdeling for legemiddelepidemiologi, Folkehelseinstituttet, P.b. 4404 Nydalen, 0403 Oslo
[email protected]
Bakgrunn
Folkehelseinstituttet fikk i oppdrag fra Helse og omsorgsdepartementet å utarbeide en
rapport om bruk av vanedannende legemidler med utgangspunkt i data fra Reseptregisteret
for å kartlegge bruken i Norge.
Resultater og konkusjon
I rapporten presenteres bl.a. følgende funn:
Bruk av vanedannende legemidler
Smertestillende legemidler (opioider) er de mest brukte vanedannende legemidlene i
Norge. Det har vært en økning i bruk av sterke opioider. Andelen brukere av
benzodiazepiner har gått ned i alle aldersgrupper. Z-hypnotika dominerer
sovemiddelmarkedet i Norge. Bruken har flatet ut og en svak nedgang ses. Det er store
fylkesvise forskjeller i andelen brukere av vanedannende legemidler.
Legemiddelshopping» av vanedannende legemidler
Bare en liten andel (2 %) av pasienter behandlet med vanedannende legemidler kan anses
som «legemiddelshoppere».
Blandingsbruk av vanedannende legemidler
Samtidig bruk av et benzodiazepin og et z-hypnotikum er den vanligste kombinasjonen.
Opioider kombinert med z-hypnotika eller benzodiazepiner var nesten like vanlig. I 2013
fikk henholdsvis 55 000 og 50 000 personer disse kombinasjonene utlevert samme dag.
Samtidig bruk av ulike vanedannende legemidler er et problem som angår mange pasienter.
Bruk av vanedannende legemidler hos pasienter med psykiske lidelser
Andelen som bruker opioider, benzodiazepiner og z-hypnotika er nesten dobbelt så høy
blant brukere av antidepressiva som i den generelle befolkningen. For brukere av ADHDmidler er forskjellen enda mer uttalt for z-hypnotika og benzodiazepiner der andel brukere
er 3 til 4 ganger høyre enn i den generelle befolkningen.
Problematisk/ikke anbefalt bruk av vanedannende legemidler
Z-hypnotika brukes over lang tid og i et stort omfang. Dette er ikke i samsvar med godkjent
indikasjon eller i henhold til anbefalingene i den nye veilederen for vanedannende
legemidler. Rundt 10 % av dem som startet behandling med z-hypnotika utviklet en ikke
anbefalt bruk.
Svært mange pasienter i Norge får behandling med svake opioider i løpet av et år. Bare en
svært liten andel nye brukere (< 0,1 %) ser ut til å utvikle problematisk bruk.
Bruk av vanedannende legemidler i de nordiske landene
Forbruket av vanedannende legemidler skiller seg ikke vesentlig fra bruken i de andre
nordiske land. Rapporten presenteres og er tilgjengelig på Vintermøtet.
[49]
Frie foredrag
BF = Basal farmakologi KF = Klinisk farmakologi TF = Toksikologi
De frie foredragene er på 12 minutter hver, hvorav 10 minutter er til foredraget og 2 minutter
er til spørsmål og diskusjon.
NSFTs pris for beste frie foredrag 2015
I 2007 ble det opprettet en pris til beste foredragsholder innen respektive fagområde humantoksikologi og økotoksikologi og i basal og klinisk farmakologi. I 2015 ble det besluttet å slå
sammen prisene innen basal og klinisk farmakologi og prisene innen human- og
økotoksikologi til hhv. én pris i farmakologi og én pris i toksikologi. En priskomité vil
vurdere alle bidrag og finne en vinner innen hvert fag. Hver vinner får tildelt diplom og en
vandreplakett under festmiddagen lørdag 25. januar. Priskomiteen for frie foredrag i
toksikologi 2015 består av: Anders Goksøyr, Ketil Hylland, Trond Brattelid og Jon Dahl.
Priskomiteen for frie foredrag innen farmakologi 2015 består av: Kjetil Wessel Andressen,
Sara Bremer, Maria Ulvestad og Børge Myrlund Larsen.
Vinnere av pris for beste frie foredrag 2014 var:
Basal farmakologi: Lise Roman Moltzau (UiO/OUS)
Klinisk farmakologi: Elisabet Størset (OUS)
Human toksikologi: Johanna Bodin (FHI)
Økotoksikologi: Merete Grung (NIVA)
Frie foredrag - toksikologi
TF1. POSTNATAL EXPOSURE OF TANZANIAN INFANTS TO PESTICIDES,
PCBs AND BFRs VIA BREAST FEEDING
Müller MHB1*, Polder A1, E Lie5, Manyilizu WB3, Mdegela RH3, Mokiti F2, Murtadha M2,
Nonga HE3, Solhaug A4, Skaare JU4, Lyche JL1.
1Norwegian University of Life Sciences, Campus Adamstuen, P.O. Box 8146 Dep, N- 0033
Oslo, Norway
2Mount Meru Regional Hospital, P.O. Box 3092, Arusha, Tanzania
3Sokoine University of Agriculture, P.O. Box 3021, Morogoro, Tanzania
4Norwegian Veterinary Institute, P.O. Box 750 Sentrum, N-0106 Oslo, Norway
5Norwegian Institute for Water Research, Gaustadallèen 21, N-0349 Oslo, Norway
[email protected]
Background:
Exposure to pesticides and pollutants during early life stages has been associated with a
growing number of childhood diseases, such as allergy, cancer, metabolic and
developmental disorders1. Despite the nutritional, immunologic and developmental
benefits, human breast milk also transfers environmental pollutants to the infant 2. The
presence of pollutants in human breast milk is well- known from other countries3-4, but
no such studies have been performed in Tanzania. Agricultural, industrial and
population growth in Tanzania during the last decades has resulted in increasing
number of pollutants into the environment5. The aims of the study are to assess the
[50]
occurrence of pesticides and pollutants in human breast milk samples and estimate the
exposure risk of Tanzanian neonates.
Materials and methods:
In 2012, 95 human breast milk samples were collected from healthy, primiparous
mothers at Mount Meru Regional Hospital, Arusha Tanzania. All mothers were given
information about the study and signed consent prior to participation and donation of
samples. All participants answered a detailed questionnaire. The study was approved
by the National Institute for Medical Research, Tanzania, and the Norwegian Regional
Ethics Committee. The samples were analyzed for a number of organochlorine and
organophosphate pesticides, pyrethroids, PCBs and BFRs using GC-MS, GC- ECD and LCMS/MS. The total dioxin-like activity will be measured using chemically activated
luciferase expression (CALUX) bioassay.
Results:
pp-DDE was found in 100% and dieldrin in about 80% of the samples. The ratio of
DDE/DDT reflected only a few cases of recent exposure to pp-DDT. Endosulphanes were
found in few samples. BFRs were present in almost all the samples and mean levels
were 5 times higher than findings in Norwegian breast milk4. The EDI of Dieldrin
exceeded the PTDI in several samples.
Acknowledgements: We sincerely thank the donors, hospital and laboratory staff in
Afrika and Norway. This study received financial support from the Research Council of
Norway (NFR nr: 204051).
References:
1. World Health Organization (WHO) Report, 2006
2. Norwegian Scientific Committee for Food Safety (VKM) Report, 2013 ISBN: 978-828259-115-7
3. Bouwman H, Sereda B, Meinhardt HM. (2006); Environ. Pollution 144: 902- 917
4. Polder A, Thomsen C, Lindström G, Løken KB, Skaare JU. (2008); Sci Tot Environ. 391:
41-54
5. Hellar- Kihampa H, De Wael K, Lugwisha E, Malarvannan G, Covaci A, Van Grieken R.
(2013);
Sci Tot Environ. 447:186-197
[51]
TF2. Nivåer og maternal overføring av per- og polyfluorerte alkylstoffer (PFASer) i klappmyss (Cystophora cristata) mor-unge par fra Vestisen
Randi Grønnestad1, Karl Johan Ullavik Bakken1, Gro Dehli Villanger3Anuschka Polder2,
Kit Kovacs4, Christian Lydersen4, Bjørn Munro Jenssen5, Katrine Borgå1
1 Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo
2 Institutt for mattrygghet og infeksjonsbiologi, Norges miljø- og biovitenskaplige
Universitet (NMBU),
3 Divisjon for psykisk helse, Folkehelseinstituttet
4Norsk Polarinstitutt
5Institutt for Biologi, Norges Teknisk- Naturvitenkaplige Universitet
[email protected]
Problemstilling
Per- og polyfluorerte alkylstoffer (PFAS-er) er protein-bundne, persistente stoffer som
finnes i Arktis og som kan bioakkumulere og biomagnifisere oppover i næringskjeden.
Hensikten med denne studien var å se på forekomst og nivåer av PFAS-er i klappmyss
(Cystophora cristata) fra Vestisen, og om disse stoffene overføres med melk fra mor til
unge. Klappmyss har et relativt høyt nivå i næringskjeden og en intensiv die-periode (34 dager) med overføring av en svært fettrik melk (>60%), noe som gjør denne arten til
en god modell for å studere overføring av kjemikalier gjennom morsmelk. Ingen studier
er tidligere blitt gjort for å studere nivåer eller maternal overføring av PFAS i
klappmyss.
Metode
Det ble tatt blodprøver av 15 mor-unge par og melkeprøver av 9 mødre i mars 2008 i
Vestisen, øst for Grønland, av Norsk Polarinstitutt. Plasma og melk ble analysert for to
perfluoroalkyl
sulfonater
(PFSA):
perfluoroheksansulfonat
(PFHxS)
og
perfluorooktansulfonat (PFOS), og 6 perfluoroalkyl karboksylsyrer (PFCA):
perfluorooktanoisk syre (PFOA), perfluorononanoisk syre (PFNA), perfluorodekanoisk
syre (PFDA), perfluoroundekanoisk syre (PFUdA), perfluorododekanoisk syre (PFDoA),
perfluorotrideckanoisk syre (PFTrDA) på NMBU. Analysemetoden inkluderer
ekstraksjon, opprensing av fett og forurensninger, deteksjon og separasjon på HPLCMS-MS. Den statistiske analysen ble utført ved bruk av statistikkprogrammet R.
Resultater
Alle stoffene det ble analysert for ble detektert i alle prøvene, bortsett fra PFHxS, som
kun ble detektert i én melkeprøve. Det var høyere nivåer av PFAS i blodprøvene enn i
melkeprøvene. Dette er fordi PFAS-er er proteinbundne, og typisk akkumulerer i
proteinrike vev, som blod, lever og nyrer. Unge-mor-ratioer var på 3,33 (±1,01) for
PFSA og 1,7 (±0,38) for PFCA, som vil si at nivåene er henholdsvis 3,33 og 1,7 ganger
høyere i blodprøver fra unger enn fra mødre. PFOS var den mest fremtredende PFAS-en,
og stod for 38% av total PFAS i mor- blodprøvene, 46% i unge-prøvene og 39% i
melkeprøvene. Det var generelt ulike mønster av prosentandel for de ulike PFAS-ene i
mor-blodprøvene, ungeprøvene og melkeprøvene. Nivåene av PFAS var innenfor
spekteret av nivåer funnet i andre selarter fra Grønland (Bossi et al. 2005, Butt et al.
2010).
[52]
Konklusjon
Resultatene i denne studien viser maternal overføring av PFAS da alle stoffene som ble
detektert i plasma fra mødre også ble detektert i ungene. 7 av 8 analyserte PFAS-er som
ble funnet i plasma fra mor og unge ble også funnet i melk. Dette indikerer at stoffene
blir overført fra morens blod til melken. Høye unge-mor-ratioer tilsier at PFAS blir
effektivt overført fra mor til unge, og akkumuleres i ungens blod. Generelt lave nivåer i
melk indikerer at klappmyss-ungene hovedsaklig eksponeres for PFAS via placental
overføring (prenatal overføring) men i tillegg blir eksponert postnatalt via en intensiv
dieperiode med overføring av store mengder melk. Trolig er det en kombinasjon av
begge disse eksponeringsrutene som forklarer plasma-nivåer av PFAS i ungene.
Referanser
Bossi, R., Riget, F. F., Dietz, R., Sonne, C., Fauser, P., Dam, M., Vorkamp, K., 2005,
Environmental Pollution136, 323-329
Butt, C. M., Berger, U., Bossi, R., Tomy, G. T., 2010, Science of The Total Environment,
408, 2936-2965
TF3. Does variation in life-history strategies affect bioaccumulation of POPs?
A meta-analytical approach.
Daniel Hitchcock1, Tom Andersen1, Øystein Varpe2, Katrine Borgå1
1 Department of Biosciences, University of Oslo, Norway
2 The University Centre in Svalbard (UNIS), Norway
[email protected]
Introduction
Many studies in ecotoxicology have investigated bioaccumulation of persistent organic
pollutants (POPs) across a broad range of Arctic species, but few have attempted to
attribute this to variation in life-history strategies. Can gender, age, physiology, body
mass, lipid and protein levels explain why we see such variation between species? Do
differences arise between different reproductive strategies? This project aims to
quantitatively synthesise data across a whole range of studies and determine if lifehistory can be used to further our understanding on bioaccumulation.
Method
Data from scientific literature will be systematically organised into digital format
containing information on POP levels in individuals as well as their life states. A metaanalysis will then be carried out, which standardises results across studies by taking
into account effect sizes. Life-history traits can be treated as covariates, and statistical
analyses will be employed to determine whether variation of bioaccumulation of POPs
within and between species can be attributed to a given set of life-history traits or
strategies.
Results
Searching for scientific literature topics containing the key words “POP” OR “POPs” OR
“persistent organic pollutant*” AND “bioaccumulat*” in Web of Science from all years
presently gives 1018 hits. While this initial search strategy result appears promising,
each paper will need to be screened in order fulfil a set of inclusion criteria, such as
[53]
including data on both POP levels in individuals as well as individual body states. Data
from ‘grey literature’, such as reports from monitoring programs, will also need to be
considered.
Conclusion
Given the number of studies that have investigated bioaccumulation of POPs between
and across species, there is strong potential for meta-analyses to help further our
understanding on how variation in life-history strategies can affect this process. This
could have implications on field studies or food web models where such strategies have
not been considered previously.
TF4. Nytte- og risikovurdering av å erstatte natriumklorid (koksalt) med
kaliumklorid i industriell matproduksjon
Inger-Lise Steffensen1
1Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM)
[email protected]
Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) har på oppdrag fra Mattilsynet vurdert om
det å øke mengden kaliumklorid i mat vil ha en betydning for befolkningens helse. VKM
har gjort en nytte- og risikovurdering av økt inntak av kalium i industrielt produsert
mat, i tre scenarier hvor natrium i natriumklorid erstattes med kalium i forholdet 30:70,
50:50 og 70:30. Beregningene ble gjort for 2-, 4-, 9- og 13-åringer og voksne kvinner og
menn, basert på de nasjonale kostholdsundersøkelsene Småbarnskost (2-åringer),
Ungkost (4-, 9- og 13-åringer) og Norkost 3 (18-70 år). Et inntak på minst 3,5 g kalium
per dag for voksne vil mest sannsynlig føre til redusert risiko for hjerneslag og mest
sannsynlig også har en gunstig virkning på blodtrykket hos personer med høyt
blodtrykk. I Norge er det om lag 13 000 personer som får hjerneslag hvert år.
Inntaksberegningene viste at 59% av kvinnene og 30% av mennene hadde et inntak av
kalium som lå under 3,5 g per dag. I 30:70, 50:50 og 70:30 scenariene vil andelen
kvinner med inntak av kalium under 3,5 g per dag reduseres fra 59% til henholdsvis 33,
21 og 13%. For menn vil andelen med inntak av kalium under 3,5 g per dag reduseres
fra henholdsvis 30% til 10, 6 og 4%. Det er ikke fastsatt noen øvre grense for hvor mye
kalium man kan innta uten at det fører til negative helseeffekter. Ut fra tilgjengelige data
har VKM konkludert med at et ekstra inntak av kalium på 3,0 g per dag i tillegg til
gjennomsnittlig inntak fra mat ikke vil utgjøre noen helserisiko for den friske delen av
befolkningen (omtalt som forventet trygt inntak). I 30:70, 50:50 og 70:30 scenariene,
der 30, 50 eller 70% av natrium i natriumklorid er erstattet med kalium, vil andelen
kvinner med inntak av kalium over forventet trygt nivå øke fra 1% til henholdsvis 3, 7
og 15%. For menn vil andelen øke fra 2% til henholdsvis 9, 19 og 30%. En
sammenligning av det beregnede inntaket med forventet trygt inntak viste at verken
voksne kvinner eller menn med et gjennomsnittlig inntak av kalium vil få i seg så mye
kalium at det gir negative helseeffekter i noen av scenariene. Voksne kvinner med et
høyt inntak av kalium (95-persentilen) vil få i seg for mye kalium i 50: 50 og 70:30
scenariene, voksne menn med et høyt inntak av kalium (95-persentilen) vil få i seg for
mye kalium i alle scenariene, barn i alderen 2, 4, 9, og 13 år med et gjennomsnittlig
inntak av kalium vil ikke få i seg for mye kalium i noen av scenariene, barn i alderen 4
og 9 år med et høyt inntak av kalium (95-persentilen) vil få i seg for mye kalium i 50:50
og 70:30 scenariene, og barn i alderen 2 og 13 år med et høyt inntak av kalium (95[54]
persentilen) vil få i seg for mye kalium i alle scenariene. Pasienter med alvorlig
nyresykdom, f. eks. hemodialyse-pasienter og nyretransplanterte, er spesielt sårbare for
høyt inntak av kalium. Andre sårbare grupper er pasienter med mild eller moderat
nyresvikt, hjertesykdom eller diabetes, pasienter som bruker et legemiddel som øker
risikoen for hyperkalemi, spedbarn <1 år, eldre fra 85 år, og personer som driver
anstrengende fysisk aktivitet. For personer med nedsatt nyrefunksjon kan selv små
økninger i inntaket av kalium føre til hyperkalemi, og de rådes til å holde inntaket av
kalium under 1,5 g per dag. I Norge er det om lag 200 personer som venter på
nyretransplantasjon, det er rundt 500 000 personer med diagnostisert eller
udiagnostisert kronisk nyresykdom, forekomsten av diagnostiserte diabetikere (type I
og II) er anslått til 90-120 000 personer og det samme antallet er anslått for
udiagnostisert diabetikere, antall spedbarn (under ett år) var 60 530 i 2013, og antall
personer i alderen 85 år og eldre var 113 700 i 2013. Konklusjoner: det er rimelig å anta
at andelen personer som vil få økt risiko for negative helseeffekter ved en økning av
kalium i industrielt produsert mat er langt større enn andelen av personer som kan ha
nytte av det. For effekten på mattrygghet, er konklusjonen at hvis NaCl erstattes, delvis
eller helt, av KCl, ved samme molaritet, vil den mikrobiologiske risiko være den samme
uansett matvaregruppe. Les hele vurderingen på:
http://www.vkm.no/dav/b186a12b17.pdf.
TF5. Effekter av pesticider på honningbier og andre pollinatorer
Julie S. Paus-Knudsen 1, Katrine Borgå1,2, Merete Grung1,2 Anders Nielsen1
1 Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo
2 Norsk institutt for vannforskning
[email protected]
Problemstilling
For å kunne møte en økende befolknings matbehov, må arealet dyrkbar mark utvides,
og/eller landbruket effektiviseres. Områder som kan brukes til landbruk er begrenset,
og matjorden som gir best avkastning er allerede kultivert. For å kunne produsere mat i
tilstrekkelig mengde og kvalitet må områdene som allerede er kultivert utnyttes mer
effektivt. En måte å gjøre dette på er ved å beskytte avlinger fra skade påført av
patogener og andre organismer.
Insektpollinering er et viktig aspekt innen jordbruk. 87 av jordens 115 ledende
avlinger drar nytte av insektpollinering[1], dette representerer 35 prosent av verdens
matforsyning. I tillegg er 87,5 prosent av alle ville dekkfrøete planter (angiospermer),
også kalt blomsterplanter, avhengige av pollinatorer, spesielt humler og andre bier.
De senere årene har det vært en drastisk nedgang i artsrikdom og tetthet hos
pollinerende insekter [3] Med tanke på hvor viktig pollinering er både økologisk og
økonomisk er dette viktig å undersøke. Tilbakegangen skyldes flere faktorer, som
klimaendringer, habitatendringer, patogener og parasitter. Det finnes også bevis for
dødelighet blant bier eksponert for pesticider.[4] Pesticider har i tillegg negative
konsekvenser på adferd knyttet til næringssanking hos bier, under LD50 og LC50[2],
dette kan føre til lavere reproduksjon og høyere dødelighet grunnet matmangel.
Honningbier (Apis mellifera) blir brukt som modellorganisme for risikoanalyser
knyttet til pesticider, men det er usikkert om effekter på honningbier kan ekstrapoleres
til andre arter som humler og solitære bier. Et annet område som det er lite kunnskap
[55]
om er effekten av flere pesticider sammen. Målet med dette forsøket er å finne hvilke
effekter pesticider har på humler, både enkeltvis og i kombinasjon.
Metode
Hoveddelen av prosjektet vil foregå i laboratoriet ved UiO der furasjeringsadferd hos
humler (Bombus terrestris) vil bli observert. Humlene vil bli utsatt for forskjellige doser
av to pesticider enkeltvis og i kombinasjon. For å undersøke adferd vil humlebolene
være tilknyttet en flyvearena med tofargede kunstige blomster som inneholder sukrose.
Humlene blir eksponert for de forskjellige pesticiddosene oralt. Vi vil måle antall
blomsterbesøk, varighet per besøk og mengde sukrose samlet, før og etter humlene har
blitt eksponert for pesticider. Videre vil vi analysere for å se mengde pesticider tilstede i
hvert individ.
Resultater og Konklusjon
Prosjektet er ikke startet, og posteren vil fokusere på mål ved prosjektet, studiedesign,
og forventninger.
Referanser
1. Klein, A-M., et al, 2007, The Royal Society 274, 303-313
2. Mommaerts, V., et al, 2010, Ecotoxicology 19, 207-215
3. Potts et al., 2010, Trends in Ecology and Evolution 25, 345-352
4. Stanley, J., et al, 2015, Chemosphere 119, 668-674
TF6. Toxicity of single and combined mycotoxins to THP-1 immune cells in
vitro
Line M. Karlsøen1,2, Gunnar S. Eriksen2, Jørn A. Holme3, Ketil Hylland1, Anja B.
Kristoffersen2, Anita Solhaug2
1 Department of Biosciences, University of Oslo;
2 Norwegian Veterinary Institute;
3 Norwegian Institute of Public Health
[email protected]
Introduction
Mycotoxins are often found as contaminants of food and feed; thus it is important to
explore if consumers of contaminated grain are affected. The overall aim of the present
study is to investigate any possible effects of relevant doses mycotoxins on the immune
system. Here the effects of various concentrations of six mycotoxins (deoxynivalenol
(DON), enniatin B (ENNB), zearalenone (ZEA), 2-amino-14,16-dimethyloctadecan-3-ol
(AOD), alternariol (AOH) and sterigmatocystin (ST)) on proliferation, necrosis,
apoptosis and the cell cycle in the human monocyte cell line THP-1 have been
investigated. The mycotoxins’ effect on the differentiation process from monocyte to
macrophage has also been explored, with single toxins and combinations of toxins.
Methods
Proliferation was investigated using the Alamar Blue-assay following 24 h exposure to
single mycotoxins. Necrosis, apoptosis and cell cycle distribution were explored by
staining with propidium iodide (PI) and flow cytometry. To characterize the
differentiation process the expression of surface receptors (CD11b, CD71 and CD14)
[56]
was examined. The mycotoxins, alone or in combination, were added simultaneously
with phorbol-12-myristate 13-acetate (PMA) for 48 h and receptor expression was
analyzed by flow cytometry. AOH, ZEA and DON were chosen for the combination
studies based on the results from the single toxin experiments, and by using these data
the IC20 ratios AOH:ZEA:DON were calculated by non-linear regression. Mycotoxin
interactions will be analyzed by the combination-index method derived from the
median effect principle and/or by applying the concentration addition (CA) and
independent action (IA) prediction models.
Results
All of the mycotoxins affected cell proliferation, and the relative potencies were found to
be DON > AOD > ENNB > AOH > ST > ZEA. With the exception of AOH, all of the
mycotoxins also led to increased cytotoxicity, and their relative potencies were found to
be DON > AOD > ENNB > ST > ZEA > AOH. ZEA and AOH led to arrest of the G2/M-phase
of the cell cycle, whereas ST led to S-phase arrest. Interestingly, non-cytotoxic
concentrations of AOH, DON and ZEA appeared to interfere with the normal expression
of the surface receptors (CD11b, CD71 and CD14). The first examination of the data
suggested no major interactions between AOH, DON and ZEA on this differentiation
process; a more detailed analysis of the results is in progress.
Conclusion
All of the mycotoxins affected proliferation of THP-cells at low concentrations, some
through increased cytotoxicity, others through cell cycle arrest. DON, ZEA and AOH
inhibited the differentiation process from monocyte to macrophage; and preliminary
examination of combinations of these three suggested no major interacting effects.
TF7. Effects of di-n-butyl phthalate (DBP) on THP-1-derived macrophages
Bergitte P Olderbø1,2, Jørn A Holme1, Rune Becher1, Anita Solhaug3, Unni C Nygaard1, Per
E Schwarze1, Anette Kocbach Bølling1,4
1Department of Air Pollution and Noise, Norwegian Institute of Public Health, Oslo,
Norway.
2Department of Biosciences, University of Oslo, Norway.
3Norwegian veterinary institute, Oslo, Norway.
4Department of Medicine, University of British Columbia, Vancouver, Canada.
[email protected]
Introduction
Phthalates are chemicals used as plasticizers in various plastics and consumer products,
including PVC products, personal care products and pharmaceutical applicants. These
chemicals may migrate into the environment, food and water and enter the human body
via ingestion and inhalation, but also through the skin. Epidemiological studies suggest
that phthalates may give asthmatic and allergic effects, and several other health effects.
However, a strong causal link between phthalate exposure and airway effects at
relevant exposure concentrations has not yet been established, and mechanisms
possibly involved are not clearly defined. The objectives of this study were to evaluate
effects of di-n-butyl phthalate (DBP) exposure on airway immune cells in vitro and
elucidate possible signalling pathways/mechanisms involved in the observed effects.
Methods
[57]
The human monocytic cell line THP-1 was exposed to DBP for 24h and subsequently
differentiated by phorbol myristate acetate (PMA) for an additional 24h or 48h. Effects
on macrophage differentiation process were examined by morphological observation
using light microscopy and analysis of specific CD markers by flow cytometry. In
addition, DBP-induced release of the pro-inflammatory cytokines tumor necrosis factor
alpha (TNFα) and interleukin-1 beta (IL-1β) from cells differentiated with PMA for 30h
before an 18h rest was measured by enzyme-linked immunosorbent assay (ELISA).
These differentiated cells were exposed to DBP for 24h and either primed (3h preexposure) only or primed and challenged (last 3h of exposure) with lipopolysaccharide
(LPS) or Zymosan bioparticles. The TNFα and IL-1β mRNA levels were measured by RTPCR, after priming cells with LPS and challenging with Zymosan.
Results
Exposure to 20-80 µM of DBP for 24h accelerated the PMA-induced morphological
macrophage differentiation and increased the expression of CD36. No major changes in
expression of CD11b, CD71, CD14 and CD80 were seen. Exposure to 80 µM of the DBP
metabolite mono-n-butyl phthalate (MBP), did not have the same impact on the
differentiation process. In differentiated cells, 24h DBP exposure increased the release
of TNFα and IL-1β in cells primed with low concentrations of LPS or Zymosan, known to
be toll-like receptor 4 (TLR4) and TLR2 ligands respectively. These receptors are
known to play key roles in the innate immune system. After a TLR challenge with LPS
and/or Zymosan, DBP reduced the TNFα release, while the IL-1β release was not
altered. The mRNA levels of TNFα support the observed changes in protein levels,
suggesting involvement of pre-transcriptional events.
Conclusion
DBP exposure accelerated macrophage differentiation of THP-1 monocytes and
increased release of pro-inflammatory cytokines, but appeared to impair the
functionality of macrophages following in vitro TLR challenges.
[58]
TF8. Neurotoxic effects of gold nanoparticles and organic compounds (TBBPA
and MeSO2-DDE) in zebrafish embryos and larvae
Juan Germán Herranz Jusdado
1 Master student at Biosciences Faculty, Universitetet i Oslo
[email protected]
Aim of the study
The zebrafish (Danio rerio) model has become an established tool for assessing
neurotoxicity. In the current study, we use this model to assess a number of
biomedically and environmentally relevant particles/compounds. Gold nanoparticles
(AuNP) have enormous potential within a wide range of biomedical applications
whereas organic compounds, such as Tetrabromobisphenol A (TBBPA) and 3Methylsulfonyl-2,2'-bis(4-chlorophenyl)-1,1'-dichloroethene (MeSO2-DDE), are found
within the environment. TBBPA is commonly used as fire retardant whereas MeSO2DDE is a persistent metabolite of the pesticide DDT. However, the neurotoxic potential
of these particles and compounds remains relatively unknown.
Methods
Three different sizes of AuNPs, 20, 40, and 80nm, were microinjected into zebrafish
embryos between 2-4 hours post fertilisation (hpf) and at 72hpf. Doses ranged between
5-1000µg/ml. MeSO2-DDE was also microinjected into 2-4hpf embryos, at
concentrations between 20µM-200mM. For TBBPA, embryos were aqueously exposed
to concentrations ranging from 0.01-10µM at 6hpf.
Following exposure, embryos were assessed for locomotor activity (distance moved and
time spent active) at 100hpf. For MeSO2-DDE and TBBPA, spontaneous activity was also
measured at 30hpf, in addition to activity following a light flash (the photomotor
response).
Results
Preliminary results show different tendencies in locomotor behavior in response to
AuNP exposure. When injected at 2-4hpf, AuNP of 20 and 40nm produced hypoactivity
in the larvae at the highest concentrations, but at 80nm nanoparticles, there was no
dose response. In fish injected at 72hpf, AuNP of 40 and 80nm produce hypoactivity in
the larvae, whereas 20 nm AuNP produce the opposite effect. In the case of MeSO2-DDE,
we found that the lowest dose led to hyperactivity of the larvae, but there is no
difference in behavior at higher doses. For TBBPA, low doses led to hyperactivity
whereas the highest non-lethal dose resulted in hypoactivity. For spontaneous
movement, exposure to TBBPA led to a general decreases in embryo activity at 30hpf,
but this effect was not dose dependent. Results for the photomotor response are still
under analysis.
TF9. Exposure to multi-walled carbon nanotubes affects intercellular
communication depending on interleukin-1
Yke Jildouw Arnoldussen1, Kristine Haugen Anmarkrud1, Mayes Kasem1, Vidar Skaug1,
Ronni Apte2, Aage Haugen1 and Shan Zienolddiny1
[59]
1Department
of Biological and Chemical Working Environment, National Institute of
Occupational Health, Oslo
2The Shraga Segal Department of Microbiology, Immunology and Genetics, The Faculty of
Health Sciences, Ben Gurion University of the Negev, Israel
[email protected]
Introduction
An increasing amount of products containing engineered nanoparticles is emerging.
Among these particles are multi-walled carbon nanotubes (MWCNT) and there is
increasing focus on their impact on health. MWCNTs may disturb intercellular
communication either directly by disturbing gap junctions between the cells or
indirectly by increasing intracellular toxicity. Here we have investigated the expression
of gap junction proteins after exposure to MWCNTs related to the presence or absence
of the inflammatory gene interleukin-1 (IL-1).
Methods
Two different types of MWCNTs, one from Japan (CNT-1) and one from Norway (CNT2), were used in this study. IL-1 wild-type (IL1-WT) or IL-1 knock-out (IL1-KO) mouse
cells were exposed to MWCNT and levels of mRNA and protein expression of gap
junction proteins was studied. In addition, the effect of the tumor promoter 12-Otetradecanoylphorbol-13-acetate (TPA) was investigated on expression and localization
of the gap junction protein Gja1 by immunofluorescence.
Results
Expression of Gja1, Gjb1 and Gjb2 is regulated differently in response to MWCNT
exposure. Both types of MWCNT increase mRNA expression with the highest dose and
longest time of exposure giving the strongest effect. All three genes have the highest
mRNA expression in IL1-KO cells. Surprisingly, western blot analysis showed that
absence of IL-1 gives low expression of the three gap junction proteins. In addition, Gja1
and Gjb2 may be phosphorylated in IL1-KO cells after MWCNT exposure which may
lead to degradation. Exposure to TPA as a positive control of gap junction formation and
degradation showed internalization of Gja1 and reduced levels of Gja1 in gap junctions
primarily in IL1-WT cells and to a smaller extent in IL1-KO cells.
Conclusion
The various gap junction proteins are regulated differently by exposure to MWCNT both
at the mRNA and protein level, and is dose- and time-dependent. Increased levels of
phosphorylation, internalization and degradation of gap junction proteins may lead to a
decrease in cellular communication through gap junction proteins specifically in IL1-KO
cells. The results indicate the importance of disruption of intercellular communication
following MWCNT exposure.
[60]
TF10. In vitro toksisitet av plastbaserte tannbehandlingsmaterialer
Jan T Samuelsen1, Solveig Uvsløkk1, Else Morisbak1, Vibeke Ansteinsson1,2
1
Nordisk institutt for odontologiske materialer, Sognsveien 70A, 0855 Oslo
2
Tannhelsetjenestens kompetansesenter Øst, Storgaten 51, 0182 Oslo
[email protected]
Problemstilling
De fleste av dagens tannbehandlingsmaterialer er basert på et plastresin. Den mest brukte
resintypen inneholder i hovedsak forskjellige metakrylatmonomerer som polymeriseres i
pasientens munn. Metakrylater frigjøres fra disse materialene den første tiden etter
plassering pga. ufullstendig herding. I tillegg til pasient, så eksponeres tannhelsepersonell
gjennom sin daglige håndtering av uherdet materiale.
Ikke-polymeriserte metakrylater er reaktive forbindelser med velkjent allergisk potensiale.
Kunnskap om andre biologiske reaksjoner er i hovedsak basert på in vitro
cellekulturstudier der bl.a. økt oksidativt stress, cellevekstendringer og DNA-skader er
påvist. Mange forskjellige metakrylater er undersøkt, og selv om det er mange likhetstrekk i
mekanismen bak en biologisk respons, så er det også noen forskjeller. Potensiale for
interaksjon mellom levende celler og metakrylatmonomeren 2-Hydroksypropylmetakrylat
(HPMA) som bl.a. brukes i noen bulkfill materialer (en type fyllingsmaterialer) er det
derimot svært lite kunnskap om. Strukturelt likner HPMA på 2-Hydroksyetylmetakrylat
(HEMA), der biologisk respons in vitro er godt dokumentert.
I denne studien undersøker vi en hypotese om at HPMA sin respons på celler i kultur er lik
den kjemisk beslektede monomeren HEMA
Metoder
Fibroblastcellelinjen
L929
(mus),
makrofagcellelinjen
RAW264.7
(mus),
monocyttcellelinjen THP-1 (human) og bronkialepitelcellelinjen BEAS-2B (human) ble
benyttet som modellsystem. Cellene ble eksponert for HEMA og HPMA (0 - 8 mM) i 24
timer. Tetthet av viable celler etter eksponering ble målt med MTT (succinatdehydrogenase
(SDH) aktivitet) og sammenlignet med ueksponert kontroll. «Cellevektstprofil» i eksponerte
og ueksponerte celler ble kartlagt med flowcytometri av DAPI fargede celler.
Celledødsmønster ble kartlagt med fluorescensmikroskopi av celler farget med hoechst
33342 og propidiumiodid fargede celler. Cellene ble klassifisert som levende, apoptotiske
eller nekrotiske.
Resultater
Både HEMA og HPMA reduserte SDH-aktivitet i alle cellelinjene. Det ble ikke målt
forskjellig effekter av HEMA og HPMA i de enkelte cellelinjene, men SDH-aktiviteten
varierte mellom cellelinjene. Både HEMA og HPMA endret veksmønster i cellelinjene. Det
ble ikke registrert forskjell på HEMA og HPMA eksponerte celler, men endringen i
«vekstprofil» varierte også mellom cellelinjene. I de enkelte cellelinjene ga HEMA og HPMA
tilsvarende celledødsmønster, men det var også her stor forskjell mellom cellelinjene. I
RAW264.7 og BEAS-2B ble det i hovedsak observert økende andel nekrotiske celler. I L929
celler var det få døde celler, mens THP-1 ga en tydelig økning i andel apoptotiske celler.
Konklusjon
HEMA og HPMA viste lik respons i de undersøkte cellelinjene. Det kan derfor antas at
HPMA har liknende toksisk potensiale som HEMA. Forskjellig resultat i forskjellige
cellelinjer understreker at studier basert på arbeid i kun en cellelinje kan gi mangelfull
informasjon.
[61]
TF11. Økologiske og økotoksikologiske konsekvenser av oljeutslipp i
mangrover – Bodo (River State, Nigeria)
Ketil Hylland1, Goodluck Nwipie2, Nenibarini Zabbey2, Tor Fredrik Holth1, Merete
Grung3
Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo, Oslo
University of Port Harcourt, Port Harcourt, Nigeria
3 Norsk institutt for vannforskning, Oslo
[email protected]
2
Problemstilling
I 2008 og 2009 ble det hull på rørledninger som fører olje gjennom et relativt
uforurenset mangroveområde til Bonny Island, der terminalen ligger. Dette førte til
utslipp av olje, som varte i månedsvis i hvert tilfelle og forurenset et mangroveområde
på mer enn 6500 ha i varierende grad. Målet med studien var å avklare i hvor stor grad
det var redusert tilgang på fisk og høstbare snegler i området og om fisk var eksponert
for olje.
Metode
Lokale fiskere fisket på utvalgte områder med utstyr de vanligvis bruker, dvs. kastenett
og ulike varianter av garn. Det ble valgt ut en stasjon som skulle være tilnærmet
upåvirket av utslippet, Topsoi. Fisken ble artsbestemt, målt, veid og det ble tatt prøver
av galle fra to utvalgte arter (mulle, tilapia). Det ble beregnet CPUE (catch per unit
effort) for fisket og dette ble sammenlignet med tidligere registrerte fangster fra
tilgrensende områder. Galleprøver ble frosset og sendt til UiO og NIVA for analyse.
Galleprøvene ble dekonjugert og PAH-metabolitter (fenantren, pyren, benzo(a)pyren)
kvantifisert med HPLC med fluorescens-deteksjon.
Resultater & konklusjoner
Fangstene av fisk omfattet 22 arter, mot opp mot 60 i tilsvarende habitat, og var fra 1020 ganger lavere enn man kunne forvente. Det var størst fangster i områdene lengst fra
utslippet, Topsoi og Teenabaa. Fangstene var dominert av arter som lever av detritus og
arter med nær tilknytning til sediment og mangrover, som mudskipper, var nesten
totalt fraværende. Det var høye nivåer av fenantren-metabolitter i fisk fra alle
områdene. Mulle fra Topsoi hadde lavere konsentrasjoner enn mulle fra andre
stasjoner, men dette mønsteret ble ikke sett for tilapia. Resultatene viser at utslippene i
2008 og 2009 har forurenset stort sett hele Bodo creek, ikke bare områder der
mangrovene allerede er døde, og at det er tydelig påvirkning fem år etter utslippene
(2014). Selv med en massiv opprydningsaksjon vil det trolig ta en mannsalder før
mangroveskogen er som før utslippet.
[62]
TF12. Påvirkes økosystemet i sedimentasjonsbasseng av trafikkrelatert
avrenning?
Merete Grung1, Karina Petersen1, Sondre Meland2,3, Jan H. Christensen4, Linus
Malmquist4, Sissel Ranneklev1
1 NIVA
- Norsk institutt for vannforskning, Oslo
Statens vegvesen Vegdirektoratet, Miljøseksjonen, Oslo
3 NMBU – Norges miljø og biovitenskapelige universitet, Instiututt for miljøvitenskap, Ås
4 Københavns Universitet, Danmark
2
[email protected]
Problemstilling
Forurenset avrenningsvann fra veg, inkludert tunnelvaskevann, er en viktig kilde til
spredning av forurensninger til akvatisk miljø. Noen steder, spesielt i det høytrafikkerte
Oslofjordområdet, er det innført rensetiltak i form av sedimentasjonsbasseng for å
hindre spredning av miljøgifter. Utendørs sedimentasjonsbasseng har en naturlig
utforming med etablerte organismesamfunn. I denne studien var målet å undersøke om
disse organismesamfunnene var påvirket ved å undersøke om a) PAH bioakkumulerte i
næringsnettet og b) det var effekter av miljøgifter på fisk fra
sedimentasjonsbassengene.
Metode
Vann, sedimenter og organismer ble samlet inn fra to sedimentasjonsbasseng i
nærheten av Oslo samt referanselokaliteter. Konsentrasjonene av PAH ble analysert i
vann, sediment og i organismer fra næringsnettet i lokalitetene for å se om disse
forbindelsene bioakkumulerer i dette økosystemet. Fisk ble analysert med henblikk på
PAH-metabolitter for å si noe om eksponering for denne gruppen forbindelser, og ble
videre undersøkte for ulike effektmarkører som DNA-skade (Comet-analyse) samt
EROD-aktivitet og nivå av biotransformasjonsenzymet CYP1A.
Resultater & konklusjoner
I gallen var det markant høyere nivå av PAH-metabolitter i fisk fra
sedimentasjonsbasseng enn referanselokaliteten. Fiskene i sedimentasjonsbassenget
hadde også signifikant høyere andel av DNA trådbrudd (målt ved Comet-analyse)
sammenlignet med referanse-lokaliteten. Vi så også signifikant høyere nivå av
biotransformasjonsenzymet CYP1A i fisken fra sedimentasjonsbassenget sammenlignet
med referanselokaliteten, men ingen forskjell i EROD-aktivitet.
Resultatene tyder på at fisken fra sedimentasjonsbasseng tar opp, og er påvirket av
miljøgifter som er relatert til trafikk. Flere tidligere studier har påvist en sammenheng
mellom trafikkrelaterte substanser og oppregulering av responser i
transformasjonsenzymer, samt immunsuppresjon, oksidativ skade og endokrin
modulering [1,2].
Analyser av PAH i næringsnettet vil også bli presentert på møtet.
Referanser
[63]
1.
Meland S, Borgstrøm R, Heier LS, Rosseland BO, Lindholm O, Salbu B. 2010.
Chemical and ecological effects of contaminated tunnel wash water runoff to a small
Norwegian stream. Sci. Total Environ. 408:4107–4117.
2.
Meland S, Farmen E, Heier LS, Rosseland BO, Salbu B, Song Y, Tollefsen KE. 2011.
Hepatic gene expression profile in brown trout (Salmo trutta) exposed to traffic related
contaminants. Sci. Total Environ. 409:1430–1443.
[64]
TF13. The influence of DOC and UVR on the genomic integrity of Daphnia
magna
Raoul Wolf, Tom Andersen, Dag Olav Hessen, Ketil Hylland
Department of Biosciences, University of Oslo
[email protected]
Problem
Climate change is predicted to cause “browning”, i.e. an increase of dissolved organic
carbon (DOC) in aquatic ecosystems. DOC offers protection from UV radiation (UVR),
but may itself cause radical stress. One of the most common biochemical consequences
linked to UVR, but not yet to DOC, is DNA damage. Using the freshwater cladoceran
Daphnia magna (STRAUS, 1820), we investigated the effects of DOC and UVR on its
genomic integrity.
Methods
Adult Daphnia were placed in 2 ml 96-well plates and exposed in the following four
exposure scenarios: (1) a control, (2) a high DOC scenario (10 mg L−1), (3) a high UVR
scenario (λ = 390 nm), and (4) a scenario with both high UVR and DOC. UVR exposure
was performed using a custom-built 96-LED UVR board. To investigate DNA damage, we
adapted a modified high-throughput version of the comet assay (Glutzkow et al. 2013)
for use with Daphnia. The method functions as a de facto single cell gel electrophoresis,
accounting for both single and double strand breaks. Additionally, our modifications
allowed for a detection of DNA damage at the resolution of individual Daphnia.
Results
DNA damage in control groups remained low (1.92 ± 1.54%; mean ± SD), while UVR
exposure resulted in the highest increase of damage (58.8 ± 18.4%). This effect was
decreased in a co-exposure to both DOC and UVR (27.3 ± 18.2%), while DOC itself also
led to increased damage (18.7 ± 15.9%). Statistical differences were apparent between
all exposure scenarios (Kruskal-Wallis test with Dunn’s post hoc test, p < 0.05).
Conclusions
Our results show that exposure to both DOC and UVR at environmentally relevant levels
have detrimental effects on the genomic integrity of Daphnia. In a broader context, it is
important to address how changes in the environment may potentially alter the effects
of pollutants in aquatic ecosystems. Elevated concentrations of DOC also imply an
increased mobilization and export of terrestrially derived heavy metals and organic
pollutants. For future studies, we recommend to investigate possible relationships
between environmental conditions, established biomarkers, and up-and-coming
molecular methods. This will help shaping the way for future research in the
intersection between ecology and toxicology.
References
Glutzkow KB, Langleite TM, Meier S, Graupner A, Collins AR, Brunborg G, 2013,
Mutagenesis 28, 333–340.
[65]
TF14. Quantative proteomics reveal alterations in the polar cod (Boreogadus
saida) hepatic proteome after dietary benzo[a]pyrene exposure
Marianne Brattås1, Odd André Karlsen2, Anders Goksøyr2, Knut Erik Tollefsen3, and
Jasmine Nahrgang4
1 Department of Molecular Biology, University of Bergen, Norway
2 Department of Biology, University of Bergen, Norway
3 Norwegian Institute for Water Research, Oslo, Norway
4.Department of Arctic and Marine Biology, University of Tromsø, Norway
[email protected]
Introduction
Increased industrial offshore activities and production of oil and gas in northern waters
raises the question of impact of polycyclic aromatic hydrocarbons (PAHs) on key Arctic
marine species. One of these is the polar cod (Boreogadus saida), which is the primary
food source for Arctic marine mammals and seabirds. In this work, we have explored
the effects of dietary PAH exposure on the hepatic proteome of polar cod using
benzo[a]pyrene (BaP) as a PAH model-compound. It has been suggested that a dietary
route of exposure plays a significant role in the exposure of polar cod, but this has been
given considerably less focus than the waterborne route.
Methods
Three groups of polar cod were force-fed every third day during 2 weeks with a low (0.4
± 0.16 µg/g fish) or high (20 ± 5.6 µg/g fish) dose of BaP mixed in Calanus finmarchicus
(3-5% body weight); or with C. finmarchicus mixed with acetone (solvent control).
Hepatic proteome samples were obtained from individuals within the three groups
(control, low-, and high dose) and subjected to label-free mass spectrometry (LCMS/MS) analyses for identification of proteins responding to the BaP exposure regimes.
Peptides from the mass spectrometry analyses were identified by searching an in-house
database of protein sequences predicted from the coding sequence of the recently
assembled polar cod transcriptome. Functional annotation and pathway analyses of the
BaP responding proteins were performed with Ingenuity Pathway Analysis (Ingenuity)
and Metacore (Thomson Reuters).
Results
Several proteins involved in the biotransformation and stress responses were
identified, including putative novel biomarkers of exposure to PAHs. Preliminary
functional analyses also indicate that a wide range of cellular pathways is affected by
the dietary BaP exposure, including a strong response of enzymes involved in the
biotransformation of xenobiotics.
Conclusion
Dietary exposure of BaP significantly alters the hepatic proteome, and may cause
adverse physiological implications in polar cod. Putative novel biomarkers of BaP
exposure were revealed in these analyses, and their applications for use in
environmental monitoring and risk assessment should be further evaluated.
[66]
Frie foredrag i basal farmakologi
BF1
Natriuretic peptide-mediated phosphorylation of titin reduces passive tension
in rat cardiomyocytes
Selene J. Sollie1,2, Lise R. Moltzau1,2, Finn Olav Levy1,2, Kjetil W. Andressen1,2
1. Department of Pharmacology, Faculty of Medicine, University of Oslo and Oslo
University Hospital, Oslo, Norway. 2. K.G. Jebsen Cardiac Research Centre and Center for
Heart Failure Research, Faculty of Medicine, University of Oslo, Oslo, Norway.
[email protected]
Diastolic heart failure, often referred to as HFpEF (Heart failure with preserved ejection
fraction), is more common than previously assumed, and accounts for about 50% of
heart failure cases. Currently, there is no good treatment for this condition. Changes
associated with HFpEF are impaired left ventricular (LV) filling, increased LV stiffness
and altered expression and phosphorylation of elastic sarcomeric proteins, such as titin.
Titin is important for the structural integrity of the myofibrils and additionally
contributes to the passive tension of cardiac myocytes. The protein kinases A (PKA) and
G (PKG) phosphorylate titin at specific residues, resulting in decreased passive force of
the cardiac myocytes, thus allowing more compliant cardiac myocytes. This can
potentially reduce ventricular wall stiffness and lead to increased ventricular filling
during the diastole.
Aims
The main aim of this study is to determine which receptor-mediated signaling pathways
induce PKA- or PKG-dependent titin phosphorylation and reduce passive force
development.
Method
Rat cardiomyocytes were isolated and β-adrenergic receptors (β-AR) or natriuretic
peptide receptors (NPRs) were activated by isoproterenol or the natriuretic peptides
BNP and CNP in the absence and presence of phosphodiesterase (PDE) inhibitors. Total
titin phosphorylation was measured with Pro-Q Diamond phosphostain. Mapping of
specific amino acids phosphorylated was performed by mass spectrometry. Passive
force of single cardiomyocytes was measured by gluing cells onto glass rods and
performing a stretching protocol.
Results
CNP increased titin phosphorylation by 20% and reduced passive force of cardiac
myocytes. PDE inhibition did not modify titin phosphorylation. BNP and β-ARstimulation did not enhance total titin phosphorylation.
Conclusion
Stimulating cardiomyocytes with CNP increases titin phosphorylation which decreases
passive force. Thus, CNP-stimulation could potentially improve LV filling by decreasing
LV stiffness.
[67]
BF2
Development of new nanoparticulate vaccines against fish viruses in
aquaculture
Arturas Kavaliauskis1, Marianne Arnemo1, Lilia Ulanova2, Øystein Evensen3, Amparo
Esteba4, Tor Gjøen1
1 Department of Pharmaceutical Biosciences, School of Pharmacy, University of Oslo
2 Department of Biosciences, University of Oslo
3 Norwegian University of Life Sciences, Oslo
4 Universidad Miguel Hernández, Elche, Spain
[email protected]
Introduction
Fish farming is hampered by infectious diseases caused by bacteria, viruses and parasites
whose detrimental impact is facilitated by the high density of fish in aquaculture. Our
project focuses on important fish viruses, against which no effective vaccines exist. The goal
is to formulate slow-release, biodegradable nanoparticles that will reach the antigenpresenting cells and increase the immunogenicity of the co-aministered antigen. The linear
polysaccharide chitosan (Cs) is a cationic polyelectrolyte derived from shellfish. Cs-based
particles have multiple applications in vaccine formulation due to its water-solubility,
relative nontoxicity, biocompatibility, biodegradability and bioadhesive characteristics.
Poly I:C is a synthetic analogue of double-stranded RNA and an agonist for Toll-like receptor
3 (TLR3), mimicking a viral infection. Because of its immunostimulatory characteristics,
poly I:C is explored as a potential adjuvant in viral vaccines. We have tested if nanoparticles
containing the cationic chitosan and the anionic poly I:C can be used as a delivery and
adjuvant system in a viral vaccine against the viral hemorrhagic septicemia virus (VHSV).
Methods
We have performed two vaccine trials in zebrafish. The fish were vaccinated 3 weeks before
challenge with VHSV. In the first vaccination trial we tested the Cs encapsulated poly I:C
particles in a combination with inactivated VHSV as an antigen and compared it with an
attenuated VHSV vaccine. In the second trial, the Cs encapsulated poly I:C particles were
combined with purified recombinant glycoprotein G (gpG) of VHSV as an antigen. Chitosan
and poly I:C were also tested if they could serve as an adjuvant alone in combination with
gpG protein.
Results
We found that a cocktail of Cs encapsulated poly I:C particles and inactivated VHSV
increased fish survival after infection with virus: relative percent survival (RPS) compared
to non-vaccinated fish was 47%. Although the attenuated virus vaccine provided an even
better protection (RPS 84%), non-replicating vaccines are more likely to achieve regulatory
approval. Therefore, in a second vaccine trial we compared the adjuvant effect of Cs-poly I:C
with Cs only or soluble poly I:C using gpG as antigen. We found that Cs and gpG in solution
provided no protection to the challenged fish, suggesting that polymer itself does not have
an immunogenic effect. Vaccinating fish with gpG combined with chitosan encapsulated
poly I:C provided a significant delay in mortalities and an increased survival (RPS 67%)
compared to soluble poly I:C and gpG (RPS 56%).
Conclusions
Use of poly I:C encapsulated in chitosan nanoparticles as an adjuvant in VHSV vaccines
display an interesting potential as a new and safe adjuvant in fish vaccines.
[68]
BF3
Glukose- og oljesyremetabolisme i skjelettmuskelceller fra godt trente og
utrente unge menn
Siw Anette Helle1, Jenny Lund1, Håvard Wiig3, Jørgen Jensen3, G. Hege Thoresen1,2, Arild C.
Rustan1.
1 Seksjon for farmasøytisk biovitenskap, Farmasøytisk institutt, Universitet i Oslo
2 Avdeling for farmakologi, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo og Oslo
Universitetssykehus
3 Seksjon for fysisk prestasjonsevne, Norges Idrettshøyskole
[email protected]
Problemstilling
Overvekt og fedme medfører ektopisk fettakkumulering i insulinavhengige vev slik som
skjelettmuskel når fettvevets lagringskapasitet overskrides. Dette kan føre til lipotoksisitet
og insulinresistens som er en viktig faktor i patologien og utviklingen av metabolske
sykdommer. På den annen side oppstår ikke insulinresistens som følge av ektopisk
fettakkumulering hos godt trente personer. Fenomenet “atletparadokset” illustrerer dette i
form av at det er sett økte nivåer av intramyocellulære lipider i skjelettmuskel på tross av
god insulinsensitivitet. Det var derfor ønskelig å undersøke myotuber fra atleter og utrente,
med hensyn på glukose- og oljesyremetabolisme, metabolsk fleksibilitet og genuttrykk.
Metode
Skjelettmuskelceller fra frivillige, unge menn ble isolert fra m. vastus lateralis, oppdyrket i
kultur og differensiert til flerkjernede myotuber. Donorene ble inndelt i to grupper med
hensyn på aerob kapasitet (VO2maks). Glukose- og oljesyremetabolismen ble undersøkt ved
hjelp av radioaktiv D-[14C(U)]glukose og [1-14C]oljesyre. Skjelettmuskelcellene ble også
behandlet med umerket oljesyre eller glukose for å kunne undersøke suppressibiliteten på
henholdsvis glukose- og oljesyremetabolismen. I tillegg er dataene undersøkt med hensyn
på andel fibertype I fra biopsien. Uttrykk av gener involvert i energimetabolisme samt
gener relatert til fibertype ble målt ved qPCR.
Resultater
Myotuber fra atletgruppen utviste tendens til større oljesyreopptak og -oksidasjon enn
myotuber fra utrentgruppen. I myotubene fra atletgruppen ble glukoseoksidasjonen
signifikant redusert ved tilsetting av umerket oljesyre. Ved tilsetting av umerket glukose ble
det observert større reduksjon i oljesyreoksidasjonen i skjelettmuskelceller fra
atletgruppen sammenlignet med celler fra utrentgruppen. Skjelettmuskelceller isolert fra
biopsier med høyest prosentandel fibertype I utviste større evne til opptak av oljesyre sett i
forhold til myotuber isolert fra biopsier med en lavere prosentandel fibertype I. Gruppen
med lavest prosentandel fibertype I utviste større evne til opptak og oksidasjon av glukose.
Konklusjon
Myotuber fra godt trente ser ut til å ha større fettsyreomsetning enn myotuber fra utrente
individer, hvilket kan være en faktor i atletparadokset. De ser også ut til å være mer
metabolsk fleksible hvilket er ansett som gunstig i forhold til metabolske sykdommer.
Fibertypefordeling ser ut til å ha betydning for skjelettmuskelcellenes metabolisme. Flere
data trengs for å trekke endelige konklusjoner, og for å forklare bakenforliggende
mekanismer.
[69]
BF4
Effekter av utholdenhets- og styrketrening in vivo er beholdt i humane
myotuber in vitro.
Nils Gunnar Løvsletten1, Jenny Lund1, Jørgen Jensen2, Arild Christian Rustan1, G. Hege
Thoresen1,3
1Seksjon for farmasøytisk biovitenskap, Farmasøytisk institutt, Universitet i Oslo
2Seksjon for fysisk prestasjonsevne, Norges Idrettshøyskole
3Avdeling for farmakologi, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo og Oslo
Universitetssykehus
[email protected]
Problemstilling
Diabetes type 2 er et stadig økende problem i dagens samfunn. Insulinresistens, hvor
kroppen ikke reagerer slik den skal på insulin, spiller en viktig rolle i utviklingen av
sykdommen. Fysisk aktivitet kan bedre insulinsensitiviteten og er viktig for å
forebygge, men også behandle diabetes type 2. I denne studien har vi sett på effekt av
trening på energimetabolisme og insulinrespons før og etter trening i personer med
normal eller nedsatt glukosemetabolisme.
Metode
Det ble tatt biopsier fra m. vastus lateralis hos mannlige, frivillige studiedeltagere før og
etter en 12 ukers treningsintervensjon. Treningen omfattet både styrke- og
utholdenhetstrening; to treningsøkter av hver per uke. Muskelcellene ble dyrket opp og
differensiert til flerkjernede myotuber. Glukose- og oljesyremetabolismen ble undersøkt
ved hjelp av radioaktiv D-[14C(U)]glukose og [1-14C]oljesyre. Insulinrespons før og etter
trening ble undersøkt med western immunoblotting, hvor man studerte nivåene av total
Akt og fosforylert Akt. Glykogensyntese ble målt ved bruk av D-[14C(U)]glukose.
Resultater
Parallelt med en økning i utholdenhet, styrke og insulinsensitivitet in vivo viste
myotuber dyrket fra biopsier etter trening økt glukoseoksidasjon, samt økt
oljesyremetabolisme. Preliminære data viser også en tendens til økning i
insulinstimulert AKT-aktivering og glykogensyntese i myotuber etter trening
sammenlignet med før trening.
Konklusjon
En kombinasjon av styrke- og utholdenhetstrening syntes å ha en positiv effekt på
energimetabolisme og insulinfølsomhet i skjelettmuskelceller. Dette tyder på at effekter
av trening in vivo bevares i myotuber dyrket in vitro.
[70]
BF5
The Cardiovascular Effect of the Modern Farmed Atlantic Salmon.
- Dietary Spillover from Fish?
Annette Bernhard1,2, Josef D Rasinger1, Lisa K Midtbø1, Lene S Myrmel1,2, Ottar Nygård3,
Bente E Torstensen1, Karsten Kristiansen1, Lise Madsen1,2, Trond Brattelid1
1 National Institute of Nutrition and Seafood Research, Bergen, Norway.
2 Department of Biology, University of Copenhagen, Copenhagen, Denmark.
3 Department of Clinical Science, Haukeland University Hospital, Norway
[email protected]
Introduction
Omega-3 (n-3) long-chain polyunsaturated fatty acids (PUFAs) and in particular DHA
and EPA from oily fish have beneficial cardiovascular effects. To meet the demands for
sustainability and reduce production cost parts of the marine ingredients in the
“modern” Atlantic salmon diet have been replaced by vegetable oil (VO) increasing the
monoene fatty acid levels and to some extent the linoleic and linolenic fatty acids on the
expense of n-3 PUFAS in the filet. The nutritional as well as cardio protective benefit of
the modern farmed Atlantic salmon is therefore under discussion.
Hypothesis
Filets of salmon fed VO with a reduced n-3/n-6 ratio has reduced anti atherosclerotic
properties compared to filets of salmon fed FO.
Methods
Fillets of Atlantic salmon fed diets with fish oil (FO) or diets where FO was partly
replaced (80%) with rapeseed (RO) or soy oil (SO) were used to prepare western style
diets high in fat, sucrose and cholesterol for use in a mouse trial. Three groups of male
apoE knock out (KO) mice were fed either of the three western style diets with FO
(n=14; alpha-linolenic acid (ALA) level: 1.6 mg/g), SO (n=13; ALA: 2.6 mg/g) or RO
(n=13; ALA: 4.0 mg/g) salmon replacing 50% of the dietary protein.
Results
Replacement of FO with SO and RO in the salmon diet led to a significant accumulation
of fat in mice livers. Higher red blood cell n-6 levels were detected in SO (1.40 ± 0.18
mg/g) and RO (1.16 ± 0.08 mg/g) fed mice when compared to the FO (0.68 ± 0.05 mg/g)
fed groups. Interestingly the HDL cholesterol was higher in RO and SO whereas the LDL
cholesterol was high in SO when compared to FO. Despite these metabolic changes,
atherosclerotic lesion were reduced in the arch and abdominal region in RO (12 ± 1%
and 4 ± 1% respectively) fed mice compared to the FO (18 ± 2% and 10 ± 2%
respectively) fed mice.
Conclusions
The dietary spillover from salmon fed VO induced systemic metabolic changes, but also
cardiovascular protection in apoE KO mice fed a diet with filets from RO fed salmon. The
level of ALA in RO and its potential anti atherosclerotic effect warrants further
investigation.
[71]
BF6
CNP through NPR-B potentiates β1-andrenoceptor signaling in normal and
failing hearts
Silja Meier1,2, Lise Román Moltzau1,2, Kjetil Wessel Andressen1,2, Jan Magnus Aronsen2,3,
Ivar Sjaastad2,3, Tor Skomedal1,2, Jan-Bjørn Osnes1,2, Eirik Qvigstad1,2, Finn Olav Levy1,2
1Department of Pharmacology, University of Oslo and Oslo University Hospital, Oslo,
Norway
2KG Jebsen Cardiac Research Centre and Center for Heart Failure Research, University of
Oslo, Oslo, Norway
3Institute for Experimental Medical Research, University of Oslo and Oslo University
Hospital, Oslo, Norway
[email protected]
Purpose
Natriuretic peptide levels are increased in heart failure (HF). Atrial (ANP) and brain
(BNP) natriuretic peptide mediate their effects preferentially through the natriuretic
peptide receptor (NPR)-A, and C-type natriuretic peptide (CNP) through NPR-B. NPRs
are membrane bound guanylyl cyclases that increase cyclic GMP (cGMP) production
when activated. We have previously shown that NPR-B stimulation by CNP potentiates
β1-adrenoceptor (β1-AR)-mediated signaling in failing hearts probably through
inhibition of phosphodiesterase 3 (PDE3) (Qvigstad et al., 2010), a potential detrimental
effect in the failing heart. In this study we compare the PDE3 inhibitory effect of NPR-B
signaling in non-failing (Sham) and failing (HF) hearts and examine the role of PDEs in
regulating the CNP-induced potentiation of β1-AR signaling.
Methods
Chronic heart failure was induced in male Wistar rats by 6-week coronary artery
ligation. Contraction studies were performed ex vivo in left ventricular muscle strips in
the presence of appropriate receptor agonist and antagonists. PDE activity assay, cGMP
measurements and fluorescence resonance energy transfer (FRET) studies were
performed on isolated left ventricular cardiomyocytes.
Results
We demonstrate through two different methods that CNP through NPR-B was able to
potently sensitize β1-AR mediated signaling through PDE3 inhibition in Sham and HF
left ventricular strips and cardiomyocytes. CNP increased cGMP, and were able to
inhibit cAMP PDE3 activity and activate cAMP PDE2 activity in both Sham and HF
cardiomyocytes. Inhibition of PDE2 revealed an increased sensitization of β1-ARmediated inotropic response by CNP in Sham, but not in HF left ventricular strips. PDE1
and PDE5 seemed less important.
Conclusion
There is a conserved mechanism of CNP-induced potentiation of β1-AR signaling in
Sham and HF. PDE2 is more involved in regulating this potentiation in Sham, which
might reflect differences between Sham and HF in PDE2 expression, activity or
compartmentation.
References
Qvigstad E et al., Cardiovasc Res. 2010 85:763-72
[72]
BF7
Bacterial components and their effect on energy metabolism in human skeletal
muscle cells
Ragna Tingstad1, Colin Charnock1, Vigdis Aas1,2
1 Department of Life Sciences and Health, Oslo and Akershus University College of Applied
Sciences
2 Department of Laboratory Medicine, Children´s and Women´s Health, Faculty of
Medicine, Norwegian University of Science and Technology
[email protected]
Background
In non-obese, adult individuals, skeletal muscle constitutes about 40% of the body
weight and accounts for approximately 30% of the resting metabolic rate. The energy
demands of healthy skeletal muscle is in large provided by carbohydrates and fatty
acids, and it is the principle site of glucose disposal under insulin-stimulated conditions.
Skeletal muscle is therefore critical in glycaemic control and metabolic homeostasis.
It is well accepted that obesity is a chronic low-grade inflammatory condition linked to
the metabolic alterations seen in insulin resistance and type 2 diabetes. The origin of
the inflammation is however still unclear. Recently, the gut microbiota has gained much
focus and it has been found that the composition of the gut microbiota differs between
lean and obese individuals and can be changed by high fat feeding. Gut microbiota
derived lipopolysaccharide (LPS) is a molecule of Gram negative bacteria which is
elevated in plasma of obese and type 2 diabetic subjects. This pathogen associated
molecule (PAMP) is a strong inducer of the innate immune system by binding host
pathogen recognition receptors (PRRs) such as Toll like receptors (TLRs). This study
aims to identify the effect bacterial components, such as LPS and other Toll like receptor
(TLR) ligands, have on energy metabolism in human skeletal muscle cells.
Methods
To measure the energy metabolism in skeletal muscle in the presence of PAMPs, human
myoblasts from M. obliquus internus abdominis of healthy individuals were
differentiated into multinucleated myotubes and treated with TLR-agonists for 1-24
hours. Following treatment, the cells were incubated with either [14C-U] glucose or [114C]oleic acid containing media for 4 hours before measuring glucose or oleic acid
uptake and oxidation. To investigate cytokine expression, myotubes from the same
donors were incubated with TLR-agonists for 6 hours and the media analysed.
Results
Preliminary results show that certain TLR-agonists may increase either glucose uptake
or oxidation, or both, and oleic acid uptake has also been shown to be increased
following treatment. TLR-agonists, flagellin in particular, also increase cytokine
expression. A microarray assay has shown the expression of some TLRs in these
myotubes, but this will be further investigated by mRNA analysis.
Conclusion
The preliminary results indicate that certain TLR-agonists may alter the energy
metabolism in human myoblasts in vitro as well as stimulate cytokine expression in
these cells.
[73]
Frie foredrag i klinisk farmakologi
KF1
Kan forskjeller i P-glykoprotein (ABCB1)-uttrykk forklare variasjon i
takrolimuseksponering og -respons hos transplanterte pasienter?
Ilona Jaszcz1,5, Sara Bremer1, Nils Tore Vethe2, Morten Skauby3, Karsten Midtvedt4, Stein
Bergan2,5
1Avdeling for medisinsk biokjemi, 2Avdeling for Farmakologi, 3Avdeling for
transplantasjonsmedisin, 4Avdeling for transplantasjonsmedisin, Oslo universitetssykehus,
Rikshospitalet
5Farmasøytisk Institutt, Universitetet i Oslo
[email protected]
Problemstilling
Standard immundempende regime ved nyretransplantasjon (Tx) består av takrolimus,
mykofenolat, glukokortikoider og induksjonsbehandling med basiliximab. Det er store
forskjeller i dosebehov og effekt av legemidlene mellom pasienter. Doseringen av
takrolimus styres etter konsentrasjonsmålinger i fullblod. Fullblodkonsentrasjoner
reflekterer imidlertid ikke nødvendigvis den intracellulære konsentrasjonen og effekten i
lymfocytter. Det er derfor ønskelig å finne alternative parametere som kan bidra til
ytterligere individualisering av legemiddelbehandlingen.
Takrolimus pumpes ut av celler via efflukstransportøren P-glykoprotein (ABCB1). ABCB1uttrykket i lymfocytter kan dermed ha betydning for takrolimuskonsentrasjonen på
virkestedet og den immundempende effekten av legemidlet.
Formålet med prosjektet er å måle ABCB1-genuttrykk i blodceller fra nyretransplanterte
pasienter og undersøke mulige sammenhenger med takrolimuskinetikk og -dynamikk,
genetikk og kliniske parametre.
Metode
Studien inkluderer 29 nyretransplanterte pasienter med blodprøver før transplantasjon,
samt før (t0) og 1,5 timer etter (t1,5) dosering ved ca. 1, 6 og 52 uker etter
transplantasjonen. ABCB1-genuttrykk blir kvantifisert ved revers transkripsjon og sanntidsPCR på LightCycler® 480 (Roche, Tyskland). Legemiddelkonsentrasjoner,
farmakodynamisk respons (cytokinhemming) og genetikk (dypsekvensering) har blitt
analysert i forbindelse med andre delprosjekter i samme studie.
Resultater
De foreløpige resultatene fra 7 pasienter viser at det er betydelig variasjon (≤ 3,5-fold) i
ABCB1-nivå mellom pasientene. Dataene viser også at ABCB1-genuttrykket i fullblod
(PAXgene-rør) endrer seg i perioden etter Tx. For standard risiko pasientene ble ABCB1uttrykket redusert fra median 0,90 (0,74-1,3) pre-Tx til median 0,60 (0,43-0,70) 1 uke etter
Tx (p=0,017). Genuttrykket økte deretter gradvis til median 0,83 (0,58-1,3) ca. 1 år etter Tx
(p=0,036).
Konklusjon
Variasjonen i ABCB1-genuttrykk mellom individer og endringen etter Tx kan ha betydning
for takrolimuskonsentrasjon i lymfocytter og dermed den immundempende effekten av
legemidlet. Videre analyser av pasientprøvene vil bidra med kunnskap som kan være nyttig
for ytterligere individualisering av den immundempende behandlingen etter
transplantasjon.
[74]
KF2
Endringer i metabolsk aktivitet i PBMC hos de novo nyretransplanterte
pasienter
Rolf Anton Klaasen1, Nils Tore Vethe1, Sara Bremer2, Kristine Hole1,5, Christine Berg2,5,
Morten Skauby3, Pål-Dag Line3, Karsten Midtvedt4, Stein Bergan1,5
1Avdeling for Farmakologi, 2Avdeling for medisinsk biokjemi, 3Avdeling for transplantasjon,
4Avdeling for transplantasjonsmedisin, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
5Farmasøytisk Institutt, Universitetet i Oslo
[email protected]
Problemstilling: Det er nødvendig å balansere den immundempende behandlingen hos
transplanterte pasienter for å redusere forekomsten av bivirkninger og
avstøtningsepisoder. En potensiell strategi er å tilpasse behandlingen i forhold til
biomarkører som predikerer immunstatus eller immundempende legemiddeleffekt.
Hensikten med denne presentasjonen er å fremlegge noen de preliminære resultatene fra
MartIt-studien som har sett på metabolsk aktivitet i uaktiverte og ex vivo aktiverte perifere
mononukleære blodceller (PBMC) isolert fra nyretransplanterte pasienter.
Metode: Pasienter (n=29) innlagt for nyretransplantasjon ble fortløpende inkludert i
studien. PBMC ble isolert fra blodprøver tatt 0-4 dager før transplantasjon samt før (t0) og
1,5 timer etter (t1,5) ved 6-9 dager, 5-7 uker og 1 år etter transplantasjon. Isolerte PBMC ble
tilsatt medium med og uten mitogener for ex vivo stimulering og inkubert i 68 timer. Etter
inkubasjon ble vannløselig tetrazoliumsalt (WST) tilsatt og cellene videre inkubert i fire
timer. Redusert WST gav absorpsjon og dette ble målt med spektrofotometrisk plateleser
ved 450 nm og brukt som et mål på metabolsk aktivitet. PBMC isolert før transplantasjon
ble tilsatt mykofenolat (MPA), takrolimus (TAC) og everolimus (EVE) i økende
konsentrasjoner for å konstruere responskurver.
Resultater: Til nå har alle pasientene fullført prøvedagen før transplantasjon samt 6-9 dager
og 5-7 uker etter transplantasjon og 23 pasienter fullført hele studieperioden på ett år. Pga.
0-0 uforlikelighet fikk fem pasienter ikke MPA etter transplantasjon. Metabolsk aktivitet
hos pasienter som fikk MPA i ex vivo aktiverte PBMC ble signifikant redusert fra før
transplantasjon (median absorpsjon 1,007, range [0,031-1,716], n=19) til 6-9 dager (0,331,
[0,032-1,377], n=18, p=0,003) og 5-7 uker (0,598, [0,031-1,716], n=19, p=0,035) etter
transplantasjon før dose. Metabolsk aktivitet ble også signifikant redusert fra før til etter
dose (p<0,05) ved alle tre prøvedager etter transplantasjon hos pasienter som fikk MPA.
Hos pasienter som ikke fikk MPA (n=5) var metabolsk aktivitet i ex vivo aktiverte celler (t0) i
median 0,855 ([0,168-1,074], n=5) før transplantasjon og 1,222 ([0,316-1,643], n=5) ved 69 dager, 1,094 ([0,409-1,380], n=5) ved 5-7 uker og 1,523 ([0,976-3,298], n=3) ved ett år før
dose. Responskurvene viste at MPA gav en maksimal inhibisjon med median 93 % mens
TAC gav 52 % og EVE gav 44 %. Av fem pasienter som fikk minst en avstøtningsepisode lå
tre under 90 % maksimal inhibering for MPA. Av pasienter som ikke fikk avstøtning lå kun
en pasient under 90 % maksimal inhibering for MPA.
Konklusjon: Metabolsk aktivitet i PBMC målt ved omdannelse av WST blir redusert etter
oppstart med immunsuppresiva, spesielt av MPA. Preliminære data viser at maksimal
inhibering av metabolsk aktivitet målt ex vivo før transplantasjon kan indikere økt risiko for
avstøtning innen det første året etter transplantasjon.
[75]
KF3
Nye benzodiazepinbrukere: hvem når et høyt forbruksnivå og når?
Ingunn Fride Tvete1, Trine Bjørner2, Tor Skomedal3
1 Norsk Regnesentral
2 Institutt for helse og samfunn, Avdeling for allmennmedisin, UiO
3 Institutt for klinisk medisin, Farmakologisk institutt, UiO
[email protected]
Problemstilling
Benzodiazepioner (BZD) er legemidler som virker på sentralnervesystemet, med
beroligende, sederende og krampeløsende effekt. Disse forskrives for en rekke
tilstander, spesielt angst, uro og søvnløshet.
Vi studerte nye BZD-brukere for å undersøke hvilke risikofaktorer som hadde
signifikant betydning for å ende opp i et høyt forbruk over tid, her definert som forbruk
svarende til mer enn 2 DDD per dag over en tre-månedsperiode.
Metode
Vi innhentet data fra Reseptregisteret og SSB/NAV.
Vi definerte en Cox proporsjonal hazard regresjonsmodell for tiden fra første innløsning
av et BZD til man registrerte et høyt forbruk.
Resultater
Vi fant at tidligere bruk av psykotrope medikamenter, første type BZD innløst, tidligere
bruk av opioider, anti-alkohol og røykavvenningsmedikamenter, lav
husholdningsinntekt og lav utdannelse var faktorer som indikerte statistisk signifikant
risiko for å ende opp i høyt forbruk, mens det å ha mottatt arbeids og attføringspenger
ikke indikerte statistisk signifikant risiko.
Konklusjon
Kun en liten andel endte opp i et høyt forbruk. Allikevel, våre funn av hvilke
risikofaktorer som var assosiert med et høyt forbruk kan hjelpe leger til å identifisere
individer tilbøyelig til å ende opp i et høyt forbruk.
Referanser
Tvete, Ingunn Fride; Bjørner, Trine; Aursnes, Ivar & Skomedal, Tor (2013). A 3-year
survey quantifying the risk of dose escalation of benzodiazepines and congeners to
identify risk factors to aid doctors to more rationale prescribing. BMJ Open. ISSN 20446055. 3(10) . doi: 10.1136/bmjopen-2013-003296
[76]
KF4
Plasma glucose, but not HbA1c, predicts graft loss and death in posttransplant diabetes mellitus
Thea Anine Strøm Halden1, 2, Ivar Anders Eide1, 2, Anders Hartmann1, 2, Anders Åsberg1,
4, Dag Olav Dahle1, 2, Anna Varberg Reisæter1, 2, Trond Jenssen1, 3
1Department of Transplant Medicine, Section of Nephrology, Oslo University Hospital,
Rikshospitalet
2Metabolic and Renal Research Group, UiT The Arctic University of Norway
3Metabolic and Renal Research Group, UiT. The Arctic University of Norway, Tromsø
4 Department of Pharmaceutical Biosciences, School of Pharmacy, University of Oslo
[email protected]
Post-transplant diabetes mellitus (PTDM) is associated with risk of death after renal
transplantation. PTDM is currently diagnosed by fasting plasma glucose >7.0 mmol/l or
2-hr plasma glucose >11.1 mmol/l with an oral glucose tolerance test (OGTT). Recently
glycosylated hemoglobin (HbA1c) ≥6.5 % was proposed as a diagnostic criterion for
PTDM. The aim of the present study was to compare the predictive value of glucose
versus HbA1c based PTDM criteria for mortality and graft loss.
We studied 1996 kidney transplanted patients between 1999 and 2011, who
underwent OGTT and HbA1c measurements 10 weeks post-transplant. After a median
follow-up of 6.8 years 313 patients had died. PTDM diagnosed by standard glucose
criteria was associated with death from all-causes (HR 2.08, 95 % confidence interval
(CI) 1.42–3.04), but not HbA1c (HR 0.98, 95 % CI 0.64–1.49). The same applied for
cardiovascular (HR 2.78, 95 % CI 1.57–4.89 vs. HR 1.06, 95 % CI 0.55–2.05) and
infectious diseases (HR 3.00, 95 % CI 1.41–6.40 vs. HR 0.37, 95 % CI 0.12–1.13). PTDM
defined by glucose criteria was also associated with total graft loss (n=450): HR 1.55, 95
% CI 1.10–2.20, whereas no association was detected with the HbA1c criterion: HR 1.02,
95 % CI 0.70–1.50. Neither PTDM nor pretransplant diabetes were associated with
cancer mortality or death censored graft loss.
To conclude, HbA1c fails to detect patients at increased risk of mortality, whereas PTDM
diagnosed with standard glucose criteria is associated with increased mortality, even in
patients with normal HbA1c values. This finding supports a continued use of the
standard glucose criteria for the diagnosis of PTDM in the early phase after
transplantation.
[77]
Postere
BP = Basal farmakologi KP = Klinisk farmakologi TP = Toksikologi
Toksikologi
Posterne henges opp på anvist plass i glasshallen før konferanseavdelingen.
Postervisningen ledes av: Tim Hofer (FHI)
Farmakologi
Posterne henges opp på anvist plass på skillevegger i Beitohallen. Postervisningen
ledes av: Gunhild H. Mørch-Johnesen (REFS/HFI)
Hver poster få r plass tilsvarende en plakat på rundt 80 x 120 cm (bredde x høyde). Alle
postere må henges opp med tape. Tape vil bli lagt ut ved de merkede plassene.
Presentasjon
3-minutters presentasjon av posterens budskap. Pek på hovedpoengene og få frem:
Problemstilling
Hvordan studien er utført.
Hovedfunn
Konklusjon
Ta opp hovedtrekkene og unngå detaljer. Dette er ikke et vanlig foredrag og må let er at
tilskuerne skal få lyst til å studere posteren nærmere etterpå . Presentasjonen blir fulgt
av en ledet diskusjon/spørsmå l/svar - så lenge diskusjonslederen tillater (ca. 3 min).
Postersesjonen avsluttes med en fri posterdiskusjon. Her gå r man tilbake til de enkelte
posterne og utfolder seg sammen med spesielt interesserte.
NSFTs posterpris 2015
En posterpriskomité vil vurdere alle bidrag og finne en vinner innen hvert fagområ de.
Hver vinner få r tildelt diplom og en vandrepokal/-plakett under festmiddagen lørdag
25. januar. Komiteen for bedømming av postere i toksikologi består av Tim Hofer,
Katrine Borgå, Merete Grung og Yke Jildouw Arnoldussen. Komiteen for bedømming av
postere i farmakologi består av Vigdis Aas, Eili Tranheim Kase og Gunhild Heide MørchJohnsen.
Posterprisvinnere fra 2014:
Klinisk farmakologi: Aleksander Olsen Ingerø (UiO/OUS)
Basal farmakologi: Selene J. Sollie (UiO)
Human toksikologi: Sampada S. Bhagwat (UiT)
Økotoksikologi: Daniel Hitchcock (UiB)
[78]
Postere – toksikologi (TP)
TP1. Effekter av tunnelvaskevann på brunørret (Salmo trutta) og stingsild
(Gasterosteus aculeatus)
Ingvild Marie Dybwad1 , Mathilde Skarsjø1, Tor Fredrik Holth1, Ian Mayer2, Merete
Grung1,3, Sondre Meland4,5, Ketil Hylland1,
Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo
for produksjonsdyrmedisin, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
3 Norsk institutt for vannforskning
4 Miljøseksjonen Vegdirektoratet, Statens vegvesen
5 Institutt for miljøvitenskap, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
[email protected]
1
2 Institutt
Problemstilling
Norge er et av landene i verden som har størst andel av bilvei lagt i tunnel, med mer
enn 1000 tunneler. I en tunnel oppkonsentreres forurensning fra trafikk mellom hver
gang den vaskes. Forurensingen kommer fra bil, dekk, bremser, asfalt, olje og eksos og
består av en blanding av PAHer, metaller og andre fremmedstoffer. Tunnelene vaskes
1-12 ganger årlig avhengig av trafikkmengde, med eller uten såpe. I nyere tunneler
finnes det sedimentasjonsbasseng hvor det meste av partikler i vaskevannet
sedimenteres før vannet slippes videre til resipient, men fra de fleste tunneler slippes
vaskevannet direkte ut til en elv eller vann. Tunnelvaskevann utgjør derfor et stort
bidrag av veiforurensing til vann. Målet med prosjektet er å undersøke om den
vannløselige fraksjonen av forurensingen i tunnelvaskevannet som slippes ut etter
sedimentasjonsbassengene påvirker fisk.
Metode
Det ble utført et forsøk der stingsild og brunørret ble eksponert for 4 ulike
behandlinger; tunnelvaskevann fra to ulike tunneler, positiv kontroll med bly (Pb) og
benzo(a)pyren (BaP) og en negativ kontroll (pH- og ledningsevnejustert vann).
Tunnelvaskevannet ble samlet etter vask uten såpe fra Nordbytunnelen (Akershus) og
Granfosstunnelen (Oslo). Vannet ble filtrert for å tilsvare tunnelvaskevann som frigis fra
sedimentasjonsbassengene. Forsøket var semistatisk med vannbytte hver 5. dag. Fra
stingsild ble det tatt prøver av gjelle til gjelle-EROD og galle til undersøkelse av PAHmetabolitter på forsøksdag 0, 5 og 10. Fra brunørret ble det tatt prøver av gjeller og
lever på forsøksdag 0, 5 og 25 til studier av genekspresjon.
Det ble i tillegg tatt gjelle- og leverprøver til genekspresjon av 0+ brunørret fra
Årungselva, oppstrøms og nedstrøms for utslipp av tunnelvaskevann fra Vassum
rensebasseng.
Resultater
Foreløpige resultater for gjelle-EROD viser en tendens til forhøyet EROD aktivitet i
gjellene hos stingsild eksponert for Nordby- og Granfoss-tunnelvann sammenlignet med
positiv og negativ kontroll. Resultater fra de andre analysene vil bli presentert.
Konklusjon
Foreløpige resultater tyder på at tunnelvaskevann påvirker stingsild. Det var mulig å
etablere et semistatisk forsøksoppsett til studier av effekter av tunnelvaskevann.
[79]
TP2. Bioconcentration and Effects of Poly and Perfluorinated Compounds in
Brown Trout (Salmo trutta)
Silje Modahl Johanson1, Tor Fredrik Holth1, Gro Dehli Villanger2, Stine Hellstad1, Ketil
Hylland1
Institutt for Biovitenskap, Universitetet i Oslo.
Avinor AS, * nåværende adresse: Divisjon for psykisk helse, Folkehelseinstituttet.
[email protected]
1
2
Introduction
Poly- and perfluorinated compounds (PFCs) are persistent chemicals of anthropogenic
origin. They have a global distribution and the ability to accumulate in organisms, which
could lead to magnification of the substances at higher trophic levels of food webs.
Before government restrictions were implemented, one of the most commonly known
applications of PFCs were as surfactants and stabilizers in aqueous fire-fighting foam.
Avinor AS has been a major contributor to the release of PFCs into the Norwegian
environment due to leaching from fire-training facilities. The aim of this study was to
investigate the bioconcentration (uptake and elimination) and effects in brown trout
(Salmo trutta) exposed to PFCs in a controlled laboratory experiment. Six compounds
were used, estimated from the concentrations occurring in leachate from soil and
ground water at Harstad/Narvik Ariport Evenes.
Method
Juvenile brown trout were exposed trough water to perfluorooctane sulfonate (PFOS),
perfluorohexane sulfonic acid (PFHxS), 6:2 fluorotelomere sulfonate (6:2 FTS), nperfluoropentanoic acid (PFPeA), perfluorohexanoic acid (PFHxA), and
perfluorooctanoic acid (PFOA) in a flow-through laboratory system for 20 days,
followed by a depuration period of 10 weeks. Concentrations of PFCs in water and
whole fish homogenate were measured using LC/MS-MS. Fish were analyzed for
oxidative damage (the presence of thiobarbituric acid reactive substances in gills and
liver), the induction of metabolic enzymes (etoxyresorufin O-deetylase activity in gill,
and peroxisomal fatty-acid acyl-CoA oxidase activity in liver), and liver tissue damage
(by measuring the activity of alanine aminotransferase in plasma).
Results and conclusion
There appeared to be a more than 23-fold increase in PFC concentrations when
comparing fish homogenate samples with water samples from the high exposure
treatment. In addition, the compounds were retained in trout for at least 10 weeks after
ended exposure. There was a trend towards increased acyl-CoA oxidase (AOX) activity
in fish exposed to the low and high concentrations of PFCs for one week, and in the low
treatment after 20 days of exposure. Etoxyresorufin O-deetylase (EROD) activity in gills
was increased in trout sampled 10 weeks after ended exposure to high concentrations
of PFCs. There was no significant difference in the activity of alanine aminotransferase
and thiobarbituric acid reactive substances between groups. High variance occurred
within the treatment groups for AOX, EROD, and alanine aminotransferase activity,
which would affect the power of statistical analyses. More research is needed to fully
understand the effects of PFCs on cells and tissues in fish, but the results suggest a
potential for bioconcentration and oxidative damage.
[80]
TP3. Maternal transfer and biotransformation of PCBs and PBDEs: Importance
for bioaccumulation of metabolites in hooded seal pups
Karl Johan Ullavik Bakken1, Randi Grønnestad1, Gro Dehli Villanger2,3, Anuschka Polder3,
Kit M. Kovacs4, Christian Lydersen4, Bjørn Munro Jenssen5, Katrine Borgå1.
Department of Biosciences, University of Oslo
Norwegian Institute of Public Health
3 Norwegian University of Life Sciences (NMBU), campus Adamstuen
4 Norwegian Polar Institute
5 Norwegian University of Science and Technology, NTNU
[email protected]
1
2
Research question
Persistent organic pollutions (POPs) are a large group of organic contaminants that are
persistent and mainly fat soluble, but some are also protein associated. They are known
to bioaccumulate in fatty animal tissues (or protein-rich tissue) and to biomagnify in
food chains. Transfer of POPs from mother to offspring (maternal transfer) via the milk
is an important contaminant source for seal pups. Being a high level predator in the
marine food chain, hooded seals (Cystophora cristata) are a good model species to study
maternal transfer of contaminants due to their intensive, short lactation period and
extremely lipid rich milk (>60% fat). Previously, metabolites of PCBs have been found in
plasma of hooded seal pups, but it remains uncertain whether the pups receive these
compounds directly from their mothers via the placenta or via the milk, or alternatively
whether it is due to biotransformation that actually takes place within the pups
themselves. This study investigated the maternal transfer of contaminants and their
metabolites, through lactation and placental transfer.
Methods
Nineteen blood samples from nine mother-pup pairs (one mother had two attending
pups) were collected in March 2008 in the hooded seal breeding patch north of Jan
Mayen, which is known as the “West Ice”. These samples were analysed for
organohalogen contaminants (OHCs) (Gabrielsen et al. 2011; Villanger et al. 2013). Milk
from the same mothers was sampled for the current study. Chemical analyses of the
milk samples were performed at the Laboratory of Environmental Toxicology at the
Norwegian University of Life Sciences NMBU in January 2014. The analytical methods
included extraction of lipids, clean-up, extraction and derivatisation of OH-PCBs and
hydroxylated polybrominated diphenyl ethers (OH-BDEs). The chemical components
were separated and detected using a gas chromatography (GC) - equipped with either a
mass spectrometer (MS) or an electron capture detector (ECD). The analyses include 26
congeners of polychlorinated biphenyls (∑PCBs), 11 congeners of polybrominated
diphenyl ethers (∑BDEs), 10 OH-PCB and 5 OH-BDE congeners. Calculations of GC data
were performed using GC ChemStation (Agilent Technologies, USA) and MSD
ChemStation (Agilent Technologies, USA) (Gabrielsen et al. 2011; Polder et al. 2014).
Results
The lipid normalised concentrations (ng/g) of ∑PCB were 584.7 (± 255.3 SD), 704.4 (±
230.3 SD) and 488.7 (± 221.9 SD) for maternal and pup blood, and milk, respectively.
For ∑BDE the lipid normalised concentrations, presented in the same order, are: 63.3 (±
100.6 SD), 73.2 (± 145.8 SD) and 8.2 (± 4.2 SD). The mother-pup plasma ratio was
[81]
approximately 90% higher in ∑PCB compared to ∑BDE. For milk, the ratio ∑PCB/PCB153, yielding the relative contribution of each contaminant, were about 10% lower than
blood values in mothers or pups. Compared to ∑BDE, the levels are 65 times higher. The
patterns of PCBs and BDEs were generally comparable between blood and milk. No OHPCBs or OH-BDEs were detected in milk, but OH-metabolites of CB187, -172, -146 and 138 were detected in the blood of both mothers and pups, with the highest levels being
recorded for OH-CB107. However, the OH-CB107 level was only 1.2% relative to the
persistent congener PCB-153. The composition of OH-PCBs in blood in mothers and
pups were similar, but the concentrations were 4.0-5.2 times higher in mothers than in
pups.
Conclusion
PCB blood concentrations are higher in pups compared to the mothers and were 10%
higher than those found in milk. Concentrations of OH-PCBs in maternal blood are high
compared to those in their pups and these compounds were not detected in milk.
Together with lower hepatic CYP activity in new-born pups (Wolkers et al. 1999), this
suggest that prenatal, placental transfer is the major source of OH-PCBs to hooded seal
pups, whereas PCBs and PBDE are transferred to pups primarily via milk postnatally,
during lactation, in addition to a possible placental transfer. The milk does not
contribute metabolites of either PCBs or PBDEs to the pups so metabolite transfer from
mothers appears to take place solely via the placenta with some possible endogenous
metabolisation in the pups as well.
References
Gabrielsen, K. M., G. D. Villanger, E. Lie, M. Karimi, C. Lydersen, K. M. Kovacs and B. M.
Jenssen (2011). Aquatic Toxicology 105 (3–4): 482-491.
Polder, A., M. B. Müller, J. L. Lyche, R. H. Mdegela, H. E. Nonga, F. P. Mabiki, T. J. Mbise, J.
U. Skaare, M. Sandvik, E. Skjerve and E. Lie (2014). Science of The Total
Environment 488–489(0): 252-260.
Villanger, G. D., K. M. Gabrielsen, K. M. Kovacs, C. Lydersen, E. Lie, M. Karimi, E. G. Sørmo
and B. M. Jenssen (2013). Chemosphere 92(7): 828-842.
Wolkers, J., I. C. Burkow, M. Monshouwer, C. Lydersen, S. Dahle and R. F. Witkamp
(1999). Marine Environmental Research 48(1): 59-72.
TP4. DNA damage in arctic avian predators: baseline, sensitivity to damage
and association to contaminant exposure.
Ane Haarr 1, Ketil Hylland1, Dorte Herzke2, Geir Wing Gabrielsen3, Jan Ove Bustnes4,
Katrine Borgå1
1 Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo
2Norsk Institutt for Luftforskning, NILU
3 Norsk Polarinstitutt, NP
4 Norsk Institutt for Naturforskning, NINA
[email protected]
Problemstilling
Få studier har blitt gjort på DNA skade hos arktisk sjøfugl, og enda færre har blitt gjort
ved bruk av ferske blodprøver. En studie av Fenstad et. al, utført på ærfugl, fant en
korrelasjon mellom POP nivå og DNA-skade på frosset blod (Fenstad et al., 2014).
Imidlertid kan bruk av frosset blod gi et ukorrekt bilde av sensitivitet eller
[82]
bakgrunnsskade (baseline) hos fugl, da nedfrysingsprosessen i seg selv kan medføre
DNA skade.
Målet med dette studiet er tredelt: 1) Bestemme bakgrunnsnivå av DNA skade i ulike
sjøfugl, 2) å undersøke sensitivitet til stress-indusert DNA-skade, og 3) sammenligne
nivåer av ulike miljøgifter med genetisk skade.
Innsamling og prøvetaking av fugl vil skje i Ny-Ålesund, i juni 2015 i et samarbeid med
AVITOX prosjektet, som undersøker persistente miljøgifter hos arktisk sjøfugl.
Blodprøver vil bli tatt fra ti individ av ærfugl, krykkje, tyvjo og polarmåke; arter som
representerer ulike trofiske nivå, taksonomiske grupper og fysiologiske tilpasninger.
Metode
Comet metoden (Dhawan et al., 2009) vil brukes for å undersøke genetisk skade hos de
ulike artene, og sammenligninger mellom kryopreservert og ufrosset blod vil gjøres i
lab på forhånd for å evaluere metoden. For å kunne redegjøre for artsforskjeller i
sensitivitet til stress, vil eksperimenter utføres hvor prøver vil bli utsatt for ulike
konsentrasjoner av hydrogenperoksid. Å jobbe med fersk blod krever effektivitet og
nøye planlegging for å unngå å utsette cellene for unødig stress. Blodprøvene må
fortynnes i felt, blandes med agarose, og overføres til en film der gelene stivner og
cellene immobiliseres. Deretter kan cellene eksponeres for ulike konsentrasjoner av
H2O2, før filmene legges i lysis buffer der DNAet denatureres. Deretter kan de fikserte
prøvene transporteres til Oslo, hvor gelelektroforese vil bli kjørt, prøvene vil bli farget,
og skade til slutt kan visualiseres og kvantifiseres ved hjelp av egnet software.
Gasskromatografi skal brukes til å identifisere vanlige miljøgifter i plasma (Bustnes et
al., 2008), som PCBer, DDTer, pestisider, PBDEer. Væskekromatografi vil brukes til
analysen av PFAS. Disse analysene skal utføres ved Norsk Institutt for Luftforskning
(NILU) i Tromsø.
Resultater og Konklusjon
Ettersom prøvetaking utføres i juni, foreligger det ennå ingen resultater. Resultater fra
studiet vil tillate en evaluering av bruk av frosne prøver for DNA skade, de vil tillate en
evaluering av DNA bakgrunnsskade hos arktiske sjøfugler, samt en vurdering om artene
har ulik sensitivitet til DNA skade ved stress. Stress vil undersøkes både i form av H 2O2
og i form av assosiasjon med målt miljøgiftkonsentrasjon i de ulike artene.
Referanser
BUSTNES, J. O., BORGÅ, K., ERIKSTAD, K. E., LORENTSEN, S. H. & HERZKE, D. 2008.
Perfluorinated, brominated, and chlorinated contaminants in a population of
lesser black‐backed gulls (Larus fuscus). Environmental Toxicology and
Chemistry, 27, 1383-1392.
DHAWAN, A., BAJPAYEE, M. & PARMAR, D. 2009. Comet assay: a reliable tool for the
assessment of DNA damage in different models. Cell biology and toxicology, 25, 532.
FENSTAD, A. A., JENSSEN, B. M., MOE, B., HANSSEN, S. A., BINGHAM, C., HERZKE, D.,
BUSTNES, J. O. & KRØKJE, Å. 2014. DNA double-strand breaks in relation to
persistent organic pollutants in a fasting seabird. Ecotoxicology and
environmental safety, 106, 68-75.
[83]
TP5. Bioconcentration and Effects on Gene Expression of Per- and
Polyfluorinated compounds on Brown Trout (Salmo Trutta)
Stine Hellstad1, Tor Fredrik Holth1, Gro Dehli Villanger2, Silje Modahl Johansson1, Ketil
Hylland1
1 Department of Biosciences, University of Oslo
2 Avinor AS, * nåværende adresse: Divisjon for psykisk helse, Folkehelseinstituttet.
[email protected]
Introduction
Per- and polyfluorinated compounds (PFCs) have been manufactured and used since
the 1950s, and their widespread application in commercial and industrial products has
resulted in a global distribution of these substances. The compounds have been widely
used in aqueous fire fighting foam (AFFF), as they are ideal surfactants with both
amphipathic and non-flammable properties. AFFF containing PFCs was earlier applied
at Norwegian airports owned and operated by Avinor AS. Although restrictions on the
use of PFCs were implemented in 2007, recent investigations have shown high levels of
PFCs in samples of soil, ground water and surface runoff due to leaching from fire
training facilities. The aim of this study was to quantify effects of PFCs, as well as uptake
and excretion in fish, through a controlled exposure study. The study used PCF mixtures
and concentrations relevant for the levels of PFCs leaching from soil and ground water
at one of Avinor's airports (Harstad/Narvik airport Evenes). Effects were assessed
through measuring transcriptional expression of genes involved in estrogenic
responses, metabolism and transportation of xenobiotics and oxidative stress, using
juvenile brown trout (Salmo trutta) as a model.
Method
Fish were exposed to a mixture of six PFCs (perfluorooctane sulfonate (PFOS),
perfluorohexane sulfonic acid (PFHxS), 6:2 fluorotelomere sulfonate (6:2 FTS), nperfluoropentanoic acid (PFPeA), perfluorohexanoic acid (PFHxA), and
perfluorooctanoic acid (PFOA)) in a flow-through system. The study was run for a total
of 13 weeks, including a depuration period of 10 weeks. Chemical analysis of water and
whole fish homogenate was performed using LC/MS-MS. To assess the effect on gene
expression, RNA was extracted from liver and gill tissue, cDNA was synthetized and
transcription of 12 different genes (including 3 reference genes) was quantified by realtime qPCR.
Results and conclusion
Preliminary results suggest a dose-dependant tissue concentration of PFCs. In addition,
there appears to be a high bioaccumulative potential of the substances, as the
concentration remained stable throughout the depuration period. PFOS was the
predominant compound in water and fish homogenate. Results from the gene
expression analysis are still in progress. This study will provide useful information to
the evaluation of what measures need to be implemented in areas contaminated by
AFFF-related PFCs.
[84]
TP6. Genotoxic effects of chlorinated and brominated compounds on polar
bears (Ursus maritimus) from the Svalbard archipelago
Erik Howard Gilmore1, Heli Routti2, Jon Aars2, Anuschka Polder3, Tor Fredrik Holth1,
Ketil Hylland1
1Department of Biosciences, University of Oslo
2Norwegian Polar Institute, Fram Centre, Tromsø
3Department of Pharmacology and Toxicology, Norwegian College of Veterinary Medicine,
Oslo
[email protected]
Introduction
The levels of anthropogentic contaminants are high in Arctic ecosystems. Polar bears
are apex predators, and through the processes of biomagnification and
bioaccumulation, they are exposed to a high load of contaminants Thus, studying the
health of polar bears can give valuable information and be used to indicate the
toxicological state of Arctic ecosystems.
The aim of this study was to clarify whether there is a relationship between
concentrations of chlorinated and brominated contaminants in individual polar bears
and gentoxicity, including DNA damage and altered expression of genes involved in
metabolic processes, DNA replication, and oxidative stress.
Materials and methods
In collaboration with researchers from the Norwegian Polar Institute, blood and skin
samples from a total of 47 bears were collected from Barents Island, Svalbard. Of these,
24 were female and 23 were male. Chemical analyses of plasma samples included
polychlorinated
biphenyls
(PCBs),
hexachlorobenzene
(HCB),
betahexachlorocyclohexan (β-HCH), 1,1-dichloro-2,2-bis(p-chlorophenyl)ethylene (p,p´DDE), 1,1,1-trichloro-2,2-bis(4-chlorophenyl)ethane (p,p´-DDT), hydroxy (OH-) PCBs,
oxychlordane, trans-nonachlor, bromodiphenyl ethers (BDEs), and hydroxy (OH-)
bromodiphenyl ether. DNA damage was assessed with the comet assay, i.e. single cell
gel electrophoresis analysis, on polar bear lymphocytes. Human blood was used as a
reference for the analyses. Quantitative polymerase chain reaction (qPCR) will be
applied for gene expression analysis by using skin sample biopsies from the same
individuals. A selection of genes related to oxidative stress, metabolism, and DNA
replication will be quantified.
Results
There was notably higher levels of DNA damage in polar bear samples in comparison to
the reference standard (human blood), but there were no clear differences between
male and female bears.
Conclusion
The comet assay could be adapted for use under field conditions, including the use of
volunteer blood as a reference with each sample, as pioneered by Sareisian et al. (2014).
There were clear differences between individual polar bears, not linked to gender, but
data is not yet available to clarify whether concentration of contaminants are related to
genotoxicity.
[85]
TP7. Ecotoxicological effects in brown trout (Salmo trutta) exposed to tunnel
wash water
Mathilde Hauge Skarsjø 1, Ingvild Marie Dybwad 1, Tor Fredrik Holth1, Merete Grung 2,
Sissel Ranneklev 2, Sondre Meland 3, Ketil Hylland1
1 Institute for Biosciences, University of Oslo
2 Norwegian Institute for Water Reasearch (NIVA), Oslo
3 Statens Vegvesen - Vegdirektoratet, Oslo
[email protected]
Issue
Roads are important for a functional society, but also contribute to pollution of the
environment. In Norway there are over 1000 road tunnels covering a total distance close to
800 km. The tunnels need maintenance and tunnel washes are conducted to ensure safety
and visibility, as well as increasing the life span of the tunnels. In contrast to most stretches
of road, tunnels are protected from rain and wind. This results in accumulation of particles
and road pollutants between washing episodes, and further to an episodic release of highly
polluted tunnel wash water to nearby recipients. Tunnel wash water consists of a cocktail of
inorganic and organic pollutants from e.g. brakes, tires and tarmac. Today, cleansing
facilities for tunnel wash water are limited to sedimentation ponds that are established in
the vicinity of roads and tunnels with high traffic load. These ponds mainly remove particles
and particle bound pollution, but is less efficient in removing dissolved pollutants and
pollutants associated with dissolved complexes.
The aim of this study was to investigate sub-lethal effects of the water-soluble
fraction of tunnel wash water to brown trout (Salmo trutta). This project is part of the ongoing work started by the Norwegian Public Roads Administration (NPRA) to meet
requirements in the European Water Framework Directive.
Method
A semi-static exposure experiment with four treatments, including water from two different
tunnel wash episodes as well as a negative (tap water) and a positive control (tap water
with lead (Pb) and benzo[a]pyrene (B[a]P)), were established. There were five replicates
for each treatment. Brown trout was used as experimental species and were sampled prior
to the start of the experiment, as well as after 5 and 25 days of exposure. In addition, a field
experiment were conducted collecting brown trout in a small stream, up- and downstream
from a sedimentation pond. Endpoints have included CYP1A activity (gills, liver), CYP1A
concentration (liver), PAH-metabolites (bile) and ALA-D activity (blood).
Results
Results of PAH-metabolites in bile indicate higher levels of 1-OH-phenanthrene and an
unidentified OH-phenantrene/antrazene in trout exposed to tunnel wash water than in
trout held in control water. Not surprisingly, very much higher concentrations of 3-OHB[a]P were found in trout from the positive control relative to trout from the other
treatments. Preliminary results also indicate higher activity of CYP1A in gills from trout
exposed to tunnel wash water than in the gills of trout kept in control water.
References
Meland, S. (2010), PhD thesis, Ås: Norwegian University of Life Sciences.
Meland, S. et al. (2010), Science of the Total Environment 408(13): 2646-2656.
[86]
TP8. Interaction of pesticides and antioxidant nutrients in zebrafish embryos
Karina Dale, Kjetil Løtveit Thorstensen, Sam Penglase, Josef Rasinger and Ståle Ellingsen
National institute for nutrition and seafood research (NIFES), Bergen, Norway
Presenting author: K.D, [email protected]
Problemstilling
The replacement of marine ingredients with vegetable ingredients in feed for
aquaculture fish has increased the need for more knowledge of nutrients and
contaminants and their interactions. Vegetable feed may include traces of pesticides
commonly used in agriculture, and introduction of these pesticides in fish feed can have
negative effects both for fish and human consumers of fish. Many pesticides are
neurotoxic and can induce oxidative stress. Nutrients are well known to interact and
even protect against contaminant toxicity, and antioxidants (e.g vitamin E) have been
found to protect against neurotoxicity following pesticide exposure. The goal was to
investigate if antioxidants can ameliorate pesticide-induced oxidative stress in zebrafish
embryos.
Metode
- Zebrafish embryo essay; exposure of embryos to pesticides and or vitamin E at
6-72 hours post fertilization.
- Quantification of gene expression using qPCR
- Analysis of oxidative stress response with H2DCFDA
- Phenotype and survival analysis
Resultater
Pesticide exposure induces oxidative stress and leads to phenotypic effects and reduced
survival in zebrafish embryos. In addition, it affects expression of genes involved in
antioxidant functions. Co-exposure with the antioxidant nutrient vitamin E increased
survival after pesticide exposure, and partially ameliorated pesticide-induced effects on
transcription levels of genes involved in anti-oxidant function.
Konklusjon
The zebrafish embryo essay is well suited to study interactions between toxicants and
nutrients. It was shown that pesticides affect survival, induce oxidative stress and
influence the transcript levels of anti-oxidant genes.
[87]
TP9. In vitro studier av heroinmetabolisme i humant levervev
Ingvild Juul-Hansen1,2, Jannike Mørch Andersen1, Fernando Boix1, Jørg Mørland1 og
Inger Lise Bogen1
1Avdeling for rusmiddelforskning og metodeutvikling, Divisjon for rettsmedisinske fag,
Nasjonalt folkehelseinstitutt
2Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo
[email protected]
Problemstilling
Heroin er et hydrofobt opiat som gir en intens og avhengighetsskapende rus hos
brukeren. Raskt etter injeksjon metaboliseres heroin til metabolittene 6monoacetylmorfin (6-MAM), morfin, morfin-3-glukuronid (M3G) og morfin-6glukuronid (M6G). Det er hovedsakelig 6-MAM og morfin som medierer ruseffekten,
mens heroin anses å være et «prodrug». Hensikten med denne studien var å studere
heroin-metabolisme i humant levervev, samt identifisere og lokalisere de involverte
enzymene. Vi ønsket også å se etter individuelle forskjeller i heroin-metabolisme. Vår
forskningsgruppe har tidligere studert heroin-metabolisme i forsøksdyr (in vitro og in
vivo) noe som muliggjør en sammenligning av heroinmetabolisme i ulike arter.
Kunnskap om metabolisme av heroin hos menneske er av interesse i forbindelse med
forsøk på å blokkere heroin-effekter vha immun- eller enzymterapi.
Metode
Leverbiopsier fra pasienter (n=5) av begge kjønn ble innsamlet av
Intervensjonssenteret, Oslo Universitetssykehus HF, med godkjenning fra Regionale
komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Humane levermikrosomer
(pool fra 200 individer, begge kjønn) ble kjøpt fra XenoTech (Lenexa, KS, USA).
Mikrosomer (tilsatt NADPH regenereringsbuffer) og leverhomogenat ble tilsatt 0,5 µM
heroin og inkubert ved 37°C i ristevannbad i ulike tidsintervaller. Homogensiert
levervev ble også tilført ulike esterasehemmere (BNPP, Bw284c51, Benzylisatin,
Ethopropazine, Iso-OMPA, Neostigmine) for å identifisere enzymer involvert i
heroinmetabolisme i human lever. Konsentrasjoner av heroin og heroin-metabolitter
ble målt ved bruk av kromatografisk/spektroskopisk analyse (LC-MS/MS).
Resultater
Heroin metaboliseres svært raskt i humant leverhomogenat og humane
levermikrosomer. I løpet av ett minutt var alt tilsatt heroin (0,5 µM) omdannet, og
tidsforløpet var tilnærmet likt i leverhomogenat og levermikrosomer. Ved tilsetning av
ulike enzymhemmere i leverhomogenat forårsaket acetylkolinesterasehemmeren
Neostigmin og carboxylesterasehemmeren BNPP størst grad av hemming av
omdannelse av heroin til 6-MAM. Det var antydning til individuell variasjon i
hastigheten for heroinmetabolisme.
Konklusjon
Resultatene så langt i studien viser at lever metaboliserer heroin svært effektivt hos
mennesker. Siden tidskurvene for heroinmetabolisme i humane levermikrosomer og
humant leverhomogenat var tilnærmet like antyder dette at enzymene er lokalisert i
mikrosomfraksjonen. Av enzymer involvert i heroinmetabolisme i humant levervev er
trolig AChE og carboxylesteraser de viktigste.
[88]
TP10. Persistent organic pollutants in free-range chicken eggs from arusha,
Tanzania: levels and human health implications
Polder A1, Moberg H1, Müller MB1, Mdegela RH2, Nonga HE2, Hamers THM3, Kamstra JH3,
de Boer J3, Lie E4, Skaare JU5, Lyche JL1
Norwegian University of Life Sciences, NMBU, P.O. Box 5003, NO-1432 Ås, Norway.
University of Agriculture, P.O. Box 3021, Morogoro, Tanzania.
3VU University Amsterdam De Boelelaan 1087, 1081 HV Amsterdam, The Netherlands
4Norwegian Institute for Water Research (NIVA), Gaustadallèen 21, N-0349 Oslo, Norway.
5The Norwegian Veterinary Institute (NVI), P.O. Box 750 Sentrum, N-0106 Oslo, Norway.
[email protected]
1
2Sokoine
Introduction
Extensive population growth in Tanzania, and urbanization accompanied by industrial and
agricultural progress, has resulted in increased pollution in the environment. The need for
protein rich foods, such as meat, fish and eggs is growing fast. On a global scale, hen’s eggs
are frequently used in monitoring studies to assess human exposure to POPs. These
investigations are primarily meant to monitor levels of dioxins and dioxin-like PCBs in eggs
from commercial and free ranging chicken farms. Less literature is found on other POPs in
hen’s eggs. The main goal was to assess the occurrence and levels of POPs in free-range
chicken eggs from households in urban areas of Arusha, North Tanzania, and to discuss
these levels in relation to other studies and to Maximum Residue Levels (MRLs).
Materials and methods
In 2012, 159 eggs were collected from 28 different households in four townships of Arusha.
The eggs from each household were pooled. Information on housing and feeding of the
chicken and use of pesticides was given by the participants. The samples kept frozen at –
20oC until transport and analyses in Norway. Permissions for export and import were
granted by responsible authorities. Determination and quantification of organochlorine
compounds (OCs): HCB, HCHs, chlordanes, DDTs, mirex, toxaphenes, aldrin, endrin,
dieldrin, endosulphanes, PCBs and brominated flame retardants (BFRs) including PBDEs
and HBCDD were performed with HRGC-ECD, and HRGC-MS at NMBU, Campus Adamstuen,
Oslo. Dioxins and dioxin- like PCBs were screened for using Dioxin Receptor-Luciferase
(DR-LUC) cell bioassay at IVM, VU University in Amsterdam.
Results
HCB, p,p´-DDE and dieldrin were detected in 100% of the samples. p,p´-DDE contributed
79% to ΣDDTs. The highest concentration of dieldrin found in this study was 98,790 ng/g
lipid weight. The DDE/DDT ratio revealed recent DDT exposure. Endosulfan and
toxaphenes were detected in 50% and 35% of the samples, respectively. PCBs were
detected in low concentrations. PCB-153 and PCB-180 contributed 60% to ΣPCBs. PBDEs
were detected in all samples. BDE-209 was present in 100% of the samples, contributing
80% to ΣPBDEs. HBCDD was found in high levels in one site. Three of the samples exceeded
EU MRLs for dieldrin in bird eggs defined at 0.02 mg/kg wet weight, whereas the highest
level of dieldrin found in this study exceeded the EU MRLs more than 500 times. In four of
the eggs the levels of total TEQs (pg/g lipid) exceeded EU standards defined at 5 pg total
TEQ/g lipid.
Conclusion
Dieldrin, DDTs and PBDEs were the dominating POPs in the eggs from Arusha. The findings
of dieldrin levels exceeding EU MRLs and TEQ levels above EU standards warrant further
research.
[89]
Acknowledgements: This study received financial support from the Research Council of
Norway (NFR nr: 204051). We thank all contributors during field work and for analyses at
the laboratories.
TP11. Measuring steroid production in the Y1 adrenocortical cell line using
metabolomics
Silje Kathrine Larsen1, Kareem Eldin Mohammed Ahmed1, Odd André Karlsen1, Ralf
Kellmann2, Erik Ropstad3, Anders Goksøyr1.
1Department of Biology, University of Bergen
2Hormone Laboratory, Haukeland University Hospital
3Department of Production Animal Medicine, Norwegian School of Veterinary Science, Oslo
[email protected]
Introduction
Particular environmental contaminants such as phthalate esters and polychlorinated
biphenyls (PCBs) have shown to give disruptive effects on the endocrine functions in
exposed humans and wildlife. The concern is that several of modern day trends in diseases
and dysfunctions may be due to such exposure. Many of these pollutants alter the function
of the hypothalamus-pituitary-adrenal axis (HPA), which is shown to be crucial for the
stress response in vertebrates. Moreover, improper stimulation of the HPA axis may lead to
fluctuation in the levels of aldosterone synthesis, which is one of the end products of the
HPA axis. This could cause significant tissue damage to the central nervous system, heart
and kidney. The mouse Y1 adrenocortical cell line has been used previously to evaluate the
key enzymes that play a major role in steroid synthesis.
Methods
For establishing the conditions for the cell exposure assays, we did a timeline to reveal
when the cells start producing hormones. Y1 cells were stimulated with forskolin, and cells
and media were subsequently collected at different time intervals. Based on the results
from the timeline, Y1 cells were exposed to a mixture containing 27 environmental
contaminants for 48 hours. The exposures were performed under two different conditions;
either stimulated cells treated with forskolin or unstimulated cells. The 27 compounds
originates from various chemical groups such as polychlorinated biphenyls (PCBs),
polycyclic aromatic hydrocarbons (PAHs), brominated flame-retardants (BFRs) and certain
pesticides. Analysis of media were done using liquid chromatography-mass spectrometry
(LC-MS).
Results
Analysis of the timeline shows that levels of end products like corticosterone increases
rapidly after 24 hours, whereas intermediates like progesterone and pregnenolone
decreases accordingly. At 48 hours there was still increasing levels of many hormones.
Conclusion
Metabolomics can be a powerful tool to measure the metabolites and get an overview of the
hormone production in the cells. Future perspective is to use this metabolomics approach
to analyse alterations in the hormone production in exposed cells, and complement these
data with analyses of the proteome (using difference in-gel 2-dimensional gel
electrophoresis (DIGE) and Western blot) to elucidate the effects environmental
contaminants may have on the steroidogenesis in the Y1 cell line.
[90]
TP12. sp7:luciferase transgenic zebrafish scale assay as a method to study
effects of polycyclic aromatic hydrocarbons on bone metabolism in fish
Ingrid Torvanger1, Juriaan R. Metz2, Pål A. Olsvik1, Kai Kristoffer Lie1
1NIFES (National Institute of Nutrition and Seafood Research), Bergen, Norway
2Department of Organismal Animal Physiology, Radboud University Nijmegen, Nijmegen,
The Netherlands
[email protected]
Problem description
A recent study on cod revealed that crude oil might affect bone metabolism in a negative
manner. Polycyclic aromatic hydrocarbons (PAHs) are one of the major components in
crude oil, suspected to cause the determinental effects on developing fish larvae seen in
connection with large oils spills. Developmental abnormalities following PAH exposure
have also been shown in laboratory studies. Some of them are also related to vegetable
oil used in fish feed. The effect of the low molecular weight PAHs on bone development
in teleost fish is not well known. The aim of this study was to investigate the effect of
selected low molecular weight PAHs, and PAHs identified in crude vegetable oils, on
bone formation in fish. This was achieved by using sp7:luciferase transgenic zebrafish as
model. The sp7 is a key transcription factor required for differentiation of osteoblasts
(bone-forming cells). In addition, we aimed to evaluate this method as a tool for
screening of toxicants.
Method
sp7:luciferase zebrafish scale assay:
Scales were removed from adult zebrafish and exposed to individual PAH compounds
for 48 hours in 96 well plates, in a concentration range of 50 - 0.005μM. The selected
PAHs were pyrene, phenanthrene, benzo(a)pyrene, fluorene and 1-methylnaphthalene.
Luciferase activity (expression of sp7) was measured before and after exposure.
Results
Scale luciferase measurements showed altered osteoblast activity after exposure of the
selected PAHs. For phenanthrene and benzo(a)pyrene, luciferase activity decreased
with an increasing concentration of PAHs. The results for the other PAHs were less
clear.
Conclusion
The results point to a dose-dependent effect of certain PAHs on osteoblast activity.
When testing effects of toxicants on bone formation, the sp7:luciferase scale assay is a
useful model, providing a basis for further research.
[91]
TP13. Adipogenesis assay of polar bear (Ursus maritimus) adipose tissuederived stem cells as a method to study effects of environmental pollutants
Lene Øygarden1, Roger Lille-Langøy1, Jerome Ruzzin,1, Trine Fink2Jon Aars3, Anders
Goksøyr1, Heli Routti3
1 Department of Biology, University of Bergen, Norway
2 Laboratory for Stem Cell Research, Aalborg University, Denmark
3 Norwegian Polar Institute, Fram Centre, Norway
[email protected]
Problem description
The polar bear (Ursus maritimus) is an apex predator in the Arctic. They are especially
sensitive to climate change due to their dependency of sea ice for hunting.
Climate change can result in energetic challenges to polar bears as the periods with sea
when the polar bear can hunt ringed seals (Pusa hispida) is getting shorter, while the
fasting periods during summer are prolonging.
It has been shown that persistent organic pollutants (POPs) can act as endocrine
disruptors, and hence disrupt functions such as energy homeostasis. As an apex
predator the polar bear is exposed to high levels of pollution as the chemical
concentration increases upwards in the food chain by the process of biomagnification.
Peroxisome proliferator-activated receptors (PPARs) are key nuclear receptors of
regulation of energy homeostasis and adipogenesis. It has been shown that POPs may
disturb the function of PPARs. In this thesis we aim to explore how selected POPs affect
the differentiation of adipose derived mesenchymal stem cells to adipocytes through
adipogenesis, and also how the expression of adipocyte specific genes are affected.
Methods
Adipose tissue-derived stem cells (ASCs) were isolated from fat biopsy samples (n=3)
from polar bears collected from Svalbard, and cryogenically frozen. The ASCs were
cultivated before testing was performed. Changes in morphology with increasing
passages were monitored with microscope during cultivation.
The ability of the cells to differentiate into adipocytes was tested with different
adipogenic induction mediums and duration of induction. Lipids were quantified using
the Oil Red O staining method.
Results
The polar bear ASCs were cultivated for several passages. The cells had an increase in
size, a change in shape, and a decrease in growth rate at higher passages. Oil red O
staining has indicated that differentiation into adipocytes has occurred with some of the
selected adipogenic induction mediums.
Conclusion
ACSs from polar bears have the ability to differentiate into adipocytes at the right
circumstances, and can be used to study effects of environmental pollutants.
Differentiation assays with adipose tissue-derived stem cells (ASCs) from polar bears is
not advised to be performed with cells in higher passages, as the cells have increased
excessively in size, and many different cellular shapes occur at this stage.
[92]
TP14. The effect of persistent organic pollutants on hepatocytes (Hepa1-6)
Erna Irene Heggland1,2, Annette Bernhard2,3, Ole Jakob Nøstbakken2, Karl Johan
Tronstad1, Trond Brattelid2
1 Department of Biomedicine, University of Bergen, Norway
2 National Institute of Nutrition and Seafood Research, Bergen, Norway
3 Department of Biology, University of Copenhagen, Denmark
[email protected]
Background
Persistent organic pollutants (POPs) are lipophilic compounds that biomagnify along
the food chain and bioaccumulate in individuals with time. Polychlorinated biphenyls
(PCBs) and polychlorinated dibenzo-p-dioxins (PCDDs or simply dioxin) are
contaminants commonly found in nature that may cause several adverse health effects.
Both PCBs and dioxin are under surveillance in products used for food and are therefore
frequently subjected to risk assessments. This study aims to look at the effects of the
most prevalent PCBs and PCDD on cytotoxicity and proliferation in a cell model, and
compare effects of exposure to the single congeners to the effects of a mixture.
Methods
Mouse hepatocytes (Hepa1-6; C57/L mouse hepatoma cell line) were exposed to
selected POPs: TCDD (dioxin), PCB-118, PCB-138, PCB-153, p,p’ DDE, and a mix of the
three PCBs and p,p’ DDE. Cells were exposed to a range of high concentrations of the
POPs (1, 10, 25, 50, and 100 µM for the PCBs, and 50 and 160 nM for TCDD) for 48 h.
Cell viability and cytotoxicity were evaluated by three different methods. A lactate
dehydrogenase (LDH) leakage assay provides a quantitative view over the cytotoxicity
of the PCBs and dioxin on the cells. The proliferation assay, XTT, provides us with
information about the metabolically active cells left after contaminant exposure. Cell
status was monitored in real time by the use of xCELLigence (Roche) which is a label
free system, using micro-electronic sensors that measures the impedance of the cells
attached to the well. It records a cell index number every fifteen minutes over the
course of the experiment.
Results
LDH leakage was proportionally increased with POP concentration in Hepa1-6 cells
after exposure to POPs. This indicates an increase in cytotoxicity with increasing
concentration of the contaminants evaluated. Compared to the negative control in the
XTT assay, POPs do not mediate a decrease in cell proliferation, independent of POP
concentration. The results from xCELLigence show that at the endpoint of the assay, the
cell index is lower with higher concentrations, and the average slope is inverse
proportional with concentration indicating a dose dependent reduction in cell viability.
Conclusion
The POPs used in this study are not especially cytotoxic to the Hepa1-6 cells. However,
the results indicate a reduced rate of cell proliferation with increasing contaminant
concentrations. A more prominent effect was observed with the PCB mix compared to
that of the single congeners.
[93]
Postere i basal farmakologi
BP1
Pertussis toxin amplifies beta-adrenergic activation of adenylyl cyclase by
scavenging Gβγ subunits
Marianne Bjørnerem, Caroline Bull Melsom, Finn Olav Levy, Kurt A. Krobert
Department of Pharmacology, K.G. Jebsen Cardiac Research Centre and Center for Heart
Failure Research, Institute of Clinical Medicine, University of Oslo and Oslo University
Hospital
[email protected]
Problem
Increased levels of inhibitory G proteins (Gi) in heart failure (HF) are thought to
contribute to reduced β-adrenergic receptor (βAR) responsiveness in the failing heart.
More recently, clinical studies have reported that activation of the muscarinic system
and Gi is beneficial in HF patients. Therefore, the long-term objective is to determine if
increased Gi activity is beneficial in HF. Recently, we reported that inhibition of Gi with
pertussis toxin (PTX) increased β1AR-mediated activation of adenylyl cyclase (AC) and
the inotropic response in rat cardiomyocytes. Since the β1AR does not directly couple to
Gi, the objective of this project was to determine the mechanism mediating this
amplifying effect of PTX.
We hypothesize that PTX, by locking Gi in the Gαβγ form, makes Gi behave as a Gβγ-sink,
scavenging the available Gβγ in the cell. As G proteins tend to be inactivated in the
heterotrimeric form (Gαβγ), and more spontaneously active in the dissociated form (Gα),
PTX would thus increase the probability of stimulatory G protein (Gαs) being in the
active state. Increasing the available free Gαs together with PTX removal of tonic Gαi
inhibition upon AC, should allow for an enhanced ability of β1ARs to activate AC,
increasing cAMP production with subsequent enhancement of contractile force.
Methods
β1AR-mediated stimulation of AC activity was assessed by measuring cAMP
accumulation in isolated rat cardiomyocytes transduced with or without a virus to
overexpress Gβγ, or the Gβγ scavenger G-protein receptor kinase 2 C-terminus (GRK2ct).
β1AR were stimulated with noradrenaline in the presence of a β2AR antagonist and
phosphodiesterase inhibitors. Cyclic AMP levels were measured by radioimmunoassay.
Results
The β1AR-mediated increase in cAMP accumulation was significantly increased by PTX
treatment in non-transfected and the GFP-transfected control groups (26 & 36% above
basal, respectively) and reduced by Gβγ overexpression (~50% in both no virus and GFP
groups without PTX). Overexpression of Gβγ blocked the PTX-evoked enhancement, and
it did not differ from the Gβγ no PTX group. GRK2ct further increased the PTX
amplification of β1AR-evoked cAMP accumulation over control by ~37%.
Conclusion
These data are consistent with the hypothesis that PTX treatment sequesters a large
proportion of the Gβγ pool, since overexpression of Gβγ blocked PTX enhancement of the
β1AR-mediated increase in cAMP accumulation. Secondly, prior sequestration of Gβγ
with GRK2ct synergistically amplified the effect of PTX. These findings provide further
support that removal of Gβγ alone is sufficient to increase Gαs activity on AC.
[94]
BP2
Identification and characterization of small molecular NPR-B receptor
antagonists
Henriette Andresen1,2, Lise Román Moltzau1,3, Trond Bach1,3, Finn Olav Levy1,3
1Department of Pharmacology, Institute of Clinical Medicine, University of Oslo and Oslo
University Hospital, Oslo, Norway
2School of Pharmacy, University of Oslo, Oslo, Norway
3K.G. Jebsen Cardiac Research Centre and Center for Heart Failure Research, Institute of
Clinical Medicine, University of Oslo, Oslo, Norway
[email protected]
Introduction
Natriuretic peptides increase in heart failure. ANP and BNP activate the natriuretic
peptide receptor (NPR)-A and CNP the NPR-B, causing production of cyclic
3’,5’guanosine monophosphate (cGMP). Our group has previously shown that CNP
potentiates β1-adrenoceptor-mediated inotropic response by increasing cAMP levels.
This is explained by a crosstalk between cGMP and cAMP, where cGMP produced by
NPR-B inhibits phosphodiesterase (PDE) 3 from degrading cAMP. Increased β1adrenoceptor signalling is harmful in heart failure which is the basis for use of βblockers in heart failure therapy. Further, PDE3 inhibition has been associated with
increased mortality in heart failure. Thus, an NPR-B antagonist could eliminate the
unwanted effects due to PDE3 inhibition and increased β1-adrenoceptor signalling by
CNP. There are no selective NPR-B antagonists available, and our aim is to identify and
characterize novel selective small molecular NPR-B antagonists for use in heart failure
therapy.
Methods
Small molecular compounds were screened for activity and selectivity towards NPR-A
and NPR-B, using AlphaScreen assay. Based on this technology, we can identify
compounds that bind to the NPR-A and NPR-B receptor, measuring BNP- and CNPstimulated cGMP production, respectively. Antagonism properties and binding sites can
also be characterized.
Results and Conclusion
Potential NPR-B antagonists were identified by high throughput screening of about
20,000 compounds. Hits were tested against NPR-A to determine selectivity, and
characterized as non-competitive and reversible inhibitors of NPR-B response in
HEK293 cells, displaying properties of negative allosteric modulators (Bach et al, 2014).
Information on structure and activity relationship (SAR) was collected and over 50 new
compounds were designed in silico and are now tested for activity and selectivity
towards NPR-A and NPR-B.
Bach T et al, 2014, Naunyn Schmiedeberg’s Arch Pharmacol 387: 5-14.
[95]
Postere i klinisk farmakologi
KP1
Individuell variasjon i dosejustert konsentrasjon av takrolimus etter
nyretransplantasjon – betydning av CYP3A4/5-genotype
Ane Wenstad Haug1,2, Kristine Hole1, Espen Molden1,2, Elisabet Størset3, Karsten
Midtvedt3, Anders Åsberg2,3
1 Senter for Psykofarmakologi, Diakonhjemmet Sykehus, Oslo
2 Avdeling for farmasøytisk biovitenskap, Farmasøytisk Institutt, UiO
3Nyreseksjonen. Rikshospitalet, Oslo Universitetssykehus
[email protected]
Bakgrunn
Takrolimus benyttes mye som immunosuppressivt legemiddel etter
nyretransplantasjon. Det er stor farmakokinetisk variasjon av takrolimus hos
nyretransplanterte, og hensikten med dette prosjektet var å undersøke betydning av
CYP3A4/5-genotype for dosejustert konsentrasjon av takrolimus ved ulike tidspunkt
(uker) etter nyretransplantasjon.
Metode
I alt 36 nyretransplanterte pasienter fra OPTIMAL-studien ved Rikshospitalet ble
inkludert. Hos disse forelå rutinemessige målinger av takrolimuskonsentrasjon i uke 1,
3, 5 og 7 etter transplantasjon. I tillegg var pasientene genotypet med hensyn til
tilstedeværelse av variantallelene CYP3A5*3 (6986A>G; defekt funksjon-mutasjon) og
CYP3A4*22 (intron 6 C>T; nedsatt funksjon-mutasjon). Dosejustert
takrolimuskonsentrasjon (C/D-ratio) ble sammenlignet mellom genotypesubgruppene
ved de ulike ukene etter transplantasjon. Forskjeller i C/D-ratio mellom subgruppene
ble evaluert statistisk ved Mann-Whitney-test, der pasienten med den vanligste
genotypekombinasjonen (CYP3A4*1/*1 og CYP3A5*3/*3) utgjorde referansegruppen.
Resultater
Det var en gradvis, signifikant økning i takrolimus C/D-ratio i hele pasientgruppen i
ukene etter transplantasjon (p<0,01). I uke 1 var observert median C/D-ratio av
takrolimus 50 % høyere blant heterozygot bærere av CYP3A4*22 (n=4) sammenlignet
med referansegruppen (n=26), men forskjellen var ikke statistisk signifikant (p=0,14).
Observert forskjell mellom bærere av CYP3A4*22 og referansegruppen ble mindre ved
økende tid etter transplantasjon (p>0,35). Blant heterozygot bærere av CYP3A5*1 (n=6)
ble det observert en konsistent redusert C/D-ratio av takrolimus på omtrent 30-40 %
sammenlignet med referansegruppen gjennom de første ukene etter transplantasjon
(p<0,05).
Konklusjon
Dosejustert konsentrasjon av takrolimus øker i ukene etter nyretransplantasjon.
CYP3A4*22 virker å være assosiert med noe høyere C/D-ratio av takrolimus rett etter
transplantasjon, men denne genotypeffekten ser ut til å forsvinne over tid. CYP3A5*1 er
derimot assosiert med stabilt høyere dosebehov av takrolimus. Planlagte målinger av
den endogene CYP3A-markøren 4β-hydroksykolesterol i det studerte pasientmaterialet
kan bidra til å forklare farmakokinetiske endringer av takrolimus etter
nyretransplantasjon.
[96]
KP2
Development of a liquid chromatography-tandem mass spectrometry method for
determination of 4β-hydroxycholesterol in serum samples from carbamazepineand levetiracetam-treated patients
Caroline Gjestad1,2, Duy Khanh Huynh1,2, Espen Molden1,2
1 Center for Psychopharmacology, Diakonhjemmet Hospital, Oslo, Norway
2 School of Pharmacy, University of Oslo, Oslo, Norway
[email protected]
Aim
4β-Hydroxycholesterol has recently attracted great interest as a potential endogenous
biomarker for the activity of CYP3A. Studies using GC-MS/MS have previously showed
that patients treated with certain drugs known to induce CYP3A enzymes have elevated
serum concentrations of 4β-hydroxycholesterol. Our aim was to establish a LC-MS/MS
method for determination of 4β-hydroxycholesterol in serum, without the need of a
derivatization step, and compare its levels between patients treated with
carbamazepine (CYP3A inducer) or levetiracetam (non-inducer).
Method
Sample preparation was initiated by an alkaline hydrolysis of esterified 4βhydroxycholesterol in serum (0.5 mL), followed by liquid-liquid extraction with hexane
as organic phase (4 mL). Analysis of 4β-hydroxycholesterol in the extracts was
performed with UPLC-MS/MS using atmospheric pressure chemical ionization (APCI).
For the chromatographic separation, a methanol/water gradient mobile phase was used
(C18 column). As internal standard we used deuterated 4β-hydroxycholesterol. The
method was validated for accuracy and precision in the concentration range of 25 nM to
1600 nM. Finally, 4β-hydroxycholesterol levels in samples from patients treated with
carbamazepine (n=13) were compared with a control group of levetiracetam-treated
patients (n=24).
Resuls
The chromatographic separation and detection of 4β-hydroxycholesterol was complete
after 10 minutes. The intra- and interday accuracy of the assay was <15% across the
validated concentration range, while precision data showed a coefficient of variation
<10% for both intra- and interday runs. When analyzing patient samples, we found a
significantly higher median concentration of 4β-hydroxycholesterol in the group of
patients treated with carbamazepine compared to the non-induced control group (666
vs. 58 nM, p<0.0001).
Conclusion
We have successfully developed a UPLC-APCI-MS/MS method for determination of 4βhydroxycholesterol in human serum. The 10-fold higher concentration of 4βhydroxycholesterol in patients treated with carbamazepine compared to levetiracetam
confirms that this endogenous agent is suitable as biomarker for detecting CYP3A
induction.
[97]
KP3
Betydning av CYP3A5-genotype for nivå av 4β-hydroksykolesterol
Kristine Heitmann1,2, Caroline Gjestad1, Espen Molden1,2
1 Senter for Psykofarmakologi, Diakonhjemmet sykehus, Oslo
2 Avdeling for farmasøytisk biovitenskap, Farmasøytisk Institutt, Universitetet i Oslo
[email protected]
Problemstilling: Cytokrom P-450 3A-subfamilen representerer de mest utbredte CYPenzymene i lever og tarm hos mennesker, og består av isoformene CYP3A7, CYP3A4 og
CYP3A5. Det er stor individuell variasjon i CYP3A-fenotype, og 4β-hydroksykolesterol
(4β-OH-K) er en aktuell biomarkør for denne variasjonen. Metabolisme via CYP3A5 er
sterkt genetisk betinget, og majoriteten av kaukasiere (ca. 80 %) er bærere av en ikkefunksjonell CYP3A5-genotype. Hensikten med dette prosjektet var å undersøke
betydningen av CYP3A5-genotype for nivå av 4β-OH-K.
Metode: Prosjektet tok utgangspunkt i biobankede serumprøver og informasjon om
CYP3A5-genotype fra pasienter analysert ved Senter for Psykofarmakologi (SFP).
Foreløpig har prøver fra i alt 63 personer blitt inkludert, hhv. 34 kvinner og 29 menn
(aldersspredning 15-90 år). Rekvisisjoner tilknyttet de inkluderte serumprøvene ble
gjennomgått og informasjon om evt. komedikasjon med CYP3A-indusere eller hemmere notert. Konsentrasjon av 4β-OH-K i serumprøvene ble bestemt ved bruk av en
validert UPLC-APCI-MS/MS-metode. Nivå av 4β-OH-K ble sammenlignet mellom bærere
(n= 13) og ikke-bærere (n=50) av funksjonell CYP3A5-genotype ved hjelp av MannWhitney test.
Resultater: Serumkonsentrasjonen av 4β-OH-K varierte fra 22-1107 nmol/L i det
reanalyserte pasientmaterialet. To pasienter med svært høy serumkonsentrasjonen av
4β-OH-K, hhv. 1107 og 472 nmol/L, ble ekskludert fra sammenligningen. Personen med
den høyeste målingen (1107 nmol/L) ble bekreftet komedisinert med den potente
CYP3A-induseren karbamazepin. Mediankonsentrasjon av 4β-OH-K var signifikant
høyere blant bærere enn ikke bærere av funksjonell CYP3A5-genotype, hhv. 80,4 vs. 59,9
nmol/L (p=0,026).
Konklusjon: De foreløpige resultatene viser at en funksjonell CYP3A5-genotype bidrar til
høyere nivå av den endogene biomarkøren 4β-OH-K. Dette indikerer at CYP3A5 – i
likhet med CYP3A4 – katalyserer omdannelsen av kolesterol til 4β-OH-K. Selv CYP3A5genotype er en kilde til variasjon i nivå av 4β-OH-K, er trolig andre faktorer, som
eksempelvis bruk av CYP3A-indusere, kvantitativt viktigere for individuelle forskjeller i
serumkonsentrasjon av 4β-OH-K.
[98]
KP4
Endring i inflammasjonsmarkørene CRP og SR hos leddgiktpasienter før og
etter påbegynt behandling med biologiske DMARDs
Birgit Malene Tovik Wollmann1,2, Silje Syversen3, Elisabeth Lie3, Caroline Gjestad1, Tore
K. Kvien3, Espen Molden1,2
1 Senter for psykofarmakologi, Diakonhjemmet Sykehus, Oslo
2 Avdeling for farmasøytisk biovitenskap, Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo
3 Revmatologisk avdeling, Diakonhjemmet Sykehus, Oslo
[email protected]
Problemstilling
Systemisk inflammasjon er en kilde til variasjon i legemiddelmetabolisme gjennom
enkelte cytokiners potensielt nedregulerende effekt på CYP3A4-uttrykk. Hensikten med
dette prosjektet var å undersøke endringer i inflammasjonsmarkørene CRP og
’senkning’ (SR) før og etter oppstart med biologiske DMARDs i en gruppe revmatoid
artritt (RA)-pasienter der CYP3A4-biomarkøren 4β-hydroksykolesterol (4β-OH-K)
senere skal måles.
Metode
Masterprosjektet tok utgangspunkt i registerstudien NOR-DMARD utført ved
revmatologiske avdelinger ved fem sykehus i Norge. Denne delstudien inkluderte 41
RA-pasienter fra Diakonhjemmet Sykehus i alderen 18-80 år fordelt på 37 kvinner og 4
menn behandlet med biologiske DMARDs (bDMARDs). CRP og SR før og etter oppstart
med bDMARDs ble sammenlignet statistisk ved parrede Mann-Whitney-tester.
Plasmaprøver fra de samme pasientene ved oppstart og etter 3 måneders behandling
med bDMARDs skal etter planen analyseres for å undersøke om CYP3A4-aktivitet har
endret seg i tråd med endringer i inflammasjonsmarkører.
Resultater
Av de 41 inkluderte pasientene var det 35 med tilgjengelig data om CRP og SR før og
etter oppstart med bDMARDs. Det var en signifikant endring i CRP og SR (p<0.03).
Relativ endring i inflammasjonsmarkørene varierte fra 2-3 ganger økning til mer enn 90
% reduksjon etter oppstart av bDMARDs blant de ulike pasientene.
Konklusjon
Det ble observert en signifikant reduksjon i CRP og SR 3 måneder etter oppstart av
bDMARDs, men det var store individuelle forskjeller i inflammasjonsmarkørendringer.
Dette pasientmaterialet er derfor godt egnet for å undersøke om endring i CYP3A4fenotype er knyttet til endringer i inflammasjonsstatus.
[99]
KP5
Validering av BAASIS-skjemaet på norske nyretransplanterte pasienter – et
verktøy for måling av adherence
Marte Theie Gustavsen1,5, Kjersti Lønning3,5, Karsten Midtvedt4,5, Anders Åsberg2,5
Anna V. Reisæter5,5
1 Avdelingen for farmasøytisk biovitenskap, Farmasøytisk institutt – Universitetet i Oslo
2Avdeling for transplantasjonsmedisin, Oslo universitetssykehus - Rikshospitalet
[email protected]
Problemstilling
Tett oppfølging av nyretransplanterte og identifisering av potensielle risikofaktorer er
viktig for å få gode langtidsresultater. I Norge følges alle nyretransplanterte pasienter
opp i et nasjonalt medisinsk kvalitetsregister; Norsk Nefrologiregister (NNR). Registeret
får årlig oppdatering om pasientene og inneholder informasjon om blant annet
immunsuppressiv behandling, akutte rejeksjoner, graft- og pasientoverlevelse.
Registeret har for tiden ikke noe data på pasientenes adherence, selv om man vet
adherence er viktig for disse pasientenes langtidsresultater. Denne studien har som
hovedmål å validere et verktøy som måler både om pasientene tar de
immunsuppressive legemidlene, og om det er avvik i tid for inntaket av disse
legemidlene.
Metode
Verktøyet som blir validert er «the Basel Assesment of Adherence Scale for
Immunosuppressives» (BAASIS), og er et selvsvarende spørreskjema med 5 spørsmål.
BAASIS-skjemaet ble oversatt fra engelsk til norsk ved bruk av et profesjonelt
oversettelsesfirma. En pilotstudie ble utført, for å undersøke om forståelsen av den
norske versjonen av skjemaet blant nyretransplanterte ble tolket korrekt.
Valideringsstudien er en åpen randomisert prospektiv studie, og den består av to
populasjoner. Gruppe A er nylig transplanterte pasienter som fortsatt er på
Rikshospitalet. Disse blir randomisert inn i enten en adherencegruppe, eller en
kontrollgruppe. Gruppe B er tidligere transplanterte pasienter som er inne på 1årskontroll på Rikshospitalet. Alle deltakerne i de ulike gruppene svarer på BAASIS, hvis
mulig en nettversjon. Variasjon i konsentrasjonen av takrolimus blir registrert,
behandlende lege/sykepleier rangerer pasientenes adherence (3-gradig skala), data fra
Reseptregisteret på immunsuppressive legemidler blir innhentet, og tablettellinger blir
utført (gruppe A).
Resultater
Pilotstudien viste god forståelse av den norske versjonen av BAASIS. Blant 5 deltakere
ble ingen misforståelser fanget opp.
Det pågående studieforløpet viser at BAASIS fungerer godt i praksis. Det er enkelt for
deltakerne å svare på det, og de fleste klarer å svare på nettutgaven av skjemaet.
Interimanalyser indikerer at skjemaet fanger opp dårlig adherence. Til nå kan man se en
tendens til lavere adherence 1 år etter transplantasjon.
Svarresponsen av tilsendte spørreskjemaer (post eller e-mail) er god, men purring har
vist seg å være nødvendig.
Konklusjon
BAASIS ser så langt ut til å være et egnet verktøy for å fange opp nyretransplantertes
adherence. Det er ikke sett noen antydning på at det i fremtiden ikke kan brukes i
klinikken. Trolig kan det benyttes for å undersøke adherence til den immunsuppressive
[100]
behandlingen i større skala. Det vil bli et nyttig verktøy for videre
behandlingsoptimalisering for disse pasientene.
KP6
Kvantifisering av P-glykoprotein i lymfocytter ved bruk av LC-MS/MS
Myhrer M, Krogstad V1, Christensen H1, Reubsaet J.L.E2, Hermann M1
1Avdeling for farmasøytisk biovitenskap, Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo
2Avdeling for farmasøytisk kjemi, Farmasøytisk institutt, Universitet i Oslo
[email protected]
Innledning
P-glykoprotein (P-gp) er et transportprotein som blant annet er uttrykt i T-lymfocytter.
Flere legemidler, deriblant enkelte immunsuppressiva, har sitt virkested intracellulært i
lymfocytter, og er også substrater for P-gp. P-gp regnes for å være av betydning for lokal
eksponering av disse legemidlene, og dermed påvirke effekten av dem. Hensikten med
dette arbeidet var å utvikle en metode for å kvantifisere proteinuttrykket av P-gp i
lymfocytter isolert fra fullblod til pasienter.
Metode
Til utvikling av metoden ble det benyttet isolerte cellemembraner fra insektceller
transfektert med humant ABCB1 (P-gp/MDR-1) som standard. Standarden ble
homogenisert ved bruk av en såkalt «bead-beater», Precellys 24, med 0,5 mm
glasskuler i 0,5 ml rør og 1,4 mm og 2,8 mm keramiske kuler i 2 ml rør. P-gp ble isolert
fra cellemembranene ved bruk av immunoprecipitasjon (IP) med magnetiske kuler med
protein G (Dynabeads ). To ulike antistoffer, UIC-2 og JSB-1, som binder seg
henholdsvis til epitoper på innsiden og utsiden av cellemembranen, ble benyttet.
Digitonin med en konsentrasjon på 200 g/ml ble tilsatt under IP for å bedre tilgangen
for det intracellulære antistoffet. Deretter ble det utført proteolyse av P-gp ved bruk av
trypsin etter standardprotokoll (2 timer, 10 mM ditiotreitol og 50 mM iodacetat).
Prøven ble renset opp ved fast-faseekstraksjon med C8-kolonner før signaturpeptidet
ble målt ved hjelp av LC-MS/MS. Forsøk på å måle P-gp i lymfocytter isolert fra fullblod
ble også utført. Til denne metoden ble humane perifere mononukleære blodceller
(PBMC) isolert fra fullblod ved tetthetsgradient sentrifugering med Leucoseprør.
Cellene ble homogenisert ved bruk av Precellys 24 med ulike størrelser kuler og ulike
homogeniseringstider. Proteaseinhibitor ble tilsatt cellene før behandling med
Precellys. Videre oppkonsentrering av prøven ble utført som beskrevet over.
Resultater
Homogenisering av standard ved bruk av 0,5 mm glasskuler i 0,5 ml rør med hastighet
5000 rpm og homogeniseringstid på 3x30 sekunder i Precellys 24 med etterfølgende
IP, ga et utbytte av P-gp på ca 50 % sammenlignet med prøver som gjennomgikk samme
prosedyre, men ikke ble forbehandlet med Precellys 24. Forsøk med 1,4 mm og 2,8
mm keramiske kuler med samme betingelser for Precellys 24 ga ingen signaler for Pgp i celler eller i standard.
Konklusjon
Metoden kan benyttes til å måle P-gp i transfekterte insektcellemembraner. Videre
optimalisering og utvikling av metoden er nødvendig for å kunne bestemme P-gp i
lymfocytter fra pasienter.
[101]
KP7
Utvikling av en sensitiv LC-MS/MS-metode for å kvantifisere midazolam og
metabolitter in vitro og i sykelig overvektige pasienter
Ulvmoen A, Robertsen I, Åsberg A, Christensen H, Hermann M
Avdeling for farmasøytisk biovitenskap, Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo
[email protected]
Problemstilling
Overvekt er et stadig økende problem, og fedmekirurgi har etablert seg som et effektivt
behandlingsalternativ. I første kvartal 2015 starter en klinisk studie hvor effekten av
lavkaloridiett og fedmekirurgi på ulike CYP-enzymer og legemiddeltransportører skal
sammenlignes. Midazolam, som er et modellsubstrat for CYP3A, er et av legemidlene
som skal brukes i studien. Både før og etter fedmekirurgi/diett skal absolutt
biotilgjengelighet av midazolam bestemmes. I tillegg skal aktiviteten av CYP3A i tarm
studeres ex vivo med midazolam som probe. Hensikten med dette arbeidet var å utvikle
en sensitiv metode for å kvantifisere midazolam og hovedmetabolittene 1- og 4-OHmidazolam både in vitro og i plasma ved hjelp av en LC-MS/MS-metode.
Metode
I den kliniske studien skal det benyttes lave doser midazolam, og derfor måtte den
tidligere validerte midazolammetoden1 videreutvikles. Innledende forsøk ble utført
med forskjellige C8- og C18-kolonner, varierende sammensetninger av mobilfase A
(ammoniumformiat- eller ammoniumacetatbuffer, 0,05 M, pH 4,4) og varierende
bratthet på gradienten. Mobilfase B besto av 5% metanol i acetonitril. Flowhastighet var
på 40 µl/min. Deuteriummerket midazolam ble brukt som internstandard.
Prøveopparbeidelse ved proteinfelling, væske-væske-ekstraksjon og fast faseekstraksjon av spikede (midazolam og metabolitter) plasmaprøver ble sammenlignet.
Resultater
C8-kolonne ga tilfredsstillende retensjonstider og smalere topper enn C18-kolonne. I den
endelige metoden ble det benyttet en ammoniumacetatbuffer på grunn av bedre
bufferkapasitet enn ammoniumformiatbuffer ved optimal pH. Gradienten startet med
15% (v/v) mobilfase B og 85% (v/v) mobilfase A. Andel mobilfase B ble gradvis økt til
60% over 16 minutter. Total analysetid var 25 minutter og flow var på 40 µl/min. Til
deteksjon ble det benyttet "Selected reaction monitoring" (SRM) og følgende
masseoverganger ble detektert: Midazolam: 326,2 g/mol
291,1 g/mol,
1-OH-midazolam: 342,3 g/mol
324,2 g/mol og 4-OH-midazolam: 342,0 g/mol
325,1 g/mol.
Foreløpige data tyder på at vi med denne metoden oppnår en nedre
kvantifiseringsgrense for både midazolam og metabolitter på rundt 20 pg ”on column”.
Konklusjon
Foreløpige data fra prøveopparbeidelse har vist lovende resultater, men metoden for
ekstraksjon fra plasma må ytterligere optimaliseres for å oppnå høyere utbytte av
midazolam og dens metabolitter.
1Christensen H et al. Different Enzyme Kinetics of Midazolam in Recombinant CYP3A4
Microsomes from Human and Insect Sources.Drug Metabolism and Pharmacokinetics.
2009; 24 (3); 261–268.
[102]
KP8
Hyperglukagonemi hos nyretransplanterte med post transplantasjonsdiabetes
mellitus
Erlend Johannessen Egeland1 , Thea Anine Strøm Halden2, Anders Åsberg1,2, Anders
Hartmann2, Trond Jenssen2,3
1Avdeling for farmasøytisk biovitenskap, Farmasøytisk Institutt, Universitetet i Oslo
2Avdeling for transplantasjonsmedisin, Nefrologisk seksjon, OUS Rikshospitalet
3Avdeling for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø
[email protected]
Problemstilling
I Norge nyretransplanteres i underkant av 300 pasienter hvert år. Mellom 10-15 %
utvikler post transplantasjonsdiabetes mellitus (PTDM), som er en signifikant
risikofaktor for tidlig kardiovaskulær sykdom og –død. PTDM antas primært å være en
variant av type 2 diabetes mellitus (T2DM) som karakteriseres ved redusert
insulinsekresjon og insulinfølsomhet, men også økt glukagonsekresjon. I studien vår
skal vi undersøke om hyperglukagonemi også finnes hos pasienter med PTDM.
Glukagon-liknende peptid-1 (GLP-1) er et endogent inkretinhormon som utskilles fra
tarmen ved måltid og gir økt insulin- og redusert glukagonsekresjon hos friske. Det er
vist at medikamenter som påvirker inkretinsystemet har hatt gode effekter hos PTDMpasienter, men effektene på glukagon er ikke undersøkt.
Metode
I studien undersøker vi 12 nyretransplanterte pasienter med PTDM, og 12
nyretransplanterte uten PTDM. Gruppene blir matchet på kjønn, alder, BMI og
nyrefunksjon.
Hver pasient skal gjennom 2 hyperglykemiske clamper (simulert måltid), der vi skal
holde pasientens plasmaglukose på et nivå som er 5 mmol/L høyere enn fastende
plasmaglukose. Dette gjøres ved å justere infusjonshastigheten av 20 % glukose ved
hjelp av plasmaglukosemålinger hvert 5. minutt (negativ feedback).
Pasientene blir randomisert til koadministrering med GLP-1 eller placebo under første
clampen. Ved neste undersøkelse blir det motsatte gitt. Gjennom hele forsøket tas det
blodprøver for måling av insulin, proinsulin, c-peptid, GLP-1, glukagon og proglukagon
konsentrasjoner.
Resultater
Blodprøvene blir analysert samlet ved endt studie i mars 2015. Til nå har vi undersøkt
12 pasienter (5 med PTDM), og alle disse har en høyere glukoseopptaksrate ved
samtidig infusjon av GLP-1 i forhold til placebo. Men siden vi ikke har analysert
hormonene nevnt over så er det ikke avklart om dette er på grunn av økt insulin- eller
hemmet glukagonsekresjon eller en kombinasjon av disse.
Konklusjon
Studiedesignen er gjennomførbar og inklusjon av pasienter går etter planen. GLP-1 gir
som forventet økt glukoseopptaksrate. Analysene av blodprøvene skal i henhold til
planen være sluttført i midten av mars 2015.
[103]
Deltakerliste vintermøtet 2015
Etternavn
Fornavn
Arbeidssted/studiested
Aas
Allen
Andresen
Andressen
Anmarkrud
Ansteinsson
Arnemo
Arnoldussen
Bakken
Bergan
Berstad
Bjørnerem
Borgå
Bramness
Brattelid
Bremer
Dahl
Dahl
Dale
Dimmen
Dybwad
Eduard
Egeland
Eriksen
Gabrielsen
Gilmore
Gjestad
Gjøen
Goksøyr
Grung
Grønnestad
Gustavsen
Haarr
Halden
Handal
Hansen
Haug
Heggland
Heitmann
Helle
Hellstad
Hermann
Vigdis
Monica Theresa
Henriette
Kjetil Wessel
Kristine Haugen
Vibeke
Marianne
Yke Jildouw
Karl Johan Ullavik
Stein
Ketil
Marianne
Katrine
Jørgen
Trond
Sara
Jon E.
Marie
Karina
Malene Vågen
Ingvild Marie
Wijnand
Erlend Johannessen
Gunnar Sundstøl
Mari
Erik
Caroline
Tor
Anders
Merete
Randi
Marte Theie
Ane
Thea Anine Strøm
Marte
Johnni
Ane Wenstad
Erna Irene
Kristine
Siw Anette
Stine Hellstad
Monica
NTNU
Giftinformasjonen
Farmakologisk institutt/UiO
Farmakologisk institutt, UiO
Statens Arbeidsmiljøinstitutt
Tannhelsetjenestens kompetansesenter Øst (TKØ)
Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo
Statens Arbeidsmiljøinstitutt
Universitetet i Oslo
Oslo universitetssykehus - Avd for farmakologi
Norsk Legemiddelhåndbok
Universitetet i Oslo
UiO, Institutt for Biovitenskap
SERAF, UiO
NIFES
Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
NIOM as
Farmakologisk Institutt, UiO
NIFES/UiB
NIVA
Institutt for biovitenskap, UiO
Statens arbeidsmiljøinstitutt
Universitetet i Oslo
Veterinærinstituttet
UiT
Universitetet i Oslo
Senter for Psykofarmakologi, Diakonhjemmet sykehus
Farmasøytisk Institutt, UiO
Universitetet i Bergen
NIVA
Universitetet i Oslo
Farmasøytisk institutt
Universitetet i Oslo
Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
Nasjonalt folkehelseinstitutt
Kraftens Bekæmpelses Forskningscenter
Universitetet i Oslo
Universitetet i Bergen/Nifes
Universitetet i Oslo
UiO
Universitetet i Oslo
Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo
[104]
Hetland
Hilberg
Hiorth
Hitchcock
Hofer
Holme
Hylland
Høiseth
Ingebrigtsen
Iversen
Jaszcz
Johanson
Joner
Jusdado
Juul-Hansen
Karlsen
Karlsøen
Kase
Kavaliauskis
Klaasen
Kristensen
Krogstad
Langberg
Larsen
Larsen
Lea
Levy
Lund
Løvik
Løvsletten
Martinov
Meier
Midtvedt
Molden
Moltzau
Myhr
Myhrer
Mørch-Johnsen
Narum
Nilsen
Nilssen
Olderbø
Osnes
Paus-Knudsen
Polder
Ragna
Thor
Marianne
Daniel
Tim
Jørn A.
Ketil
Gudrun
Kristian
Tore Geir
Ilona
Silje Modahl
Erik
Juan German Herranz
Ingvild
Odd André
Line Merete
Eili Tranheim
Arturas
Rolf
Petter
Veronica
Håkon Austad
Børge Myrlund
Silje Kathrine
Tor
Finn Olav
Jenny
Martinus
Nils Gunnar
Vladimir N.
Silja
Tore
Espen
Lise Roman
Kirsten
Marte Kristine
Gunhild Heide
Sigrid
Odd Georg
Laila Sortvik
Bergitte Pearl
Jan-Bjørn
Julie
Anuschka
Folkehelseinstituttet
Fürst med. lab.
Farmasøytisk Institutt, Universitetet i Oslo
Universitetet i Oslo
FHI
FHI
Institutt for biovitenskap, UiO
Nasjonalt folkehelseinstitutt
NMBU
Det Norske Radiumhospital- OUS
Farmasøytisk Institutt, UiO og OUS, Rikshospitalet
Universitetet i Oslo
Bioforsk
Universitet i Oslo
Universitetet i Oslo
Universitetet i Bergen
Universitetet i Oslo/Veterinærinstituttet
Farmasøytisk institutt
UiO, School of Pharmacy
Avdeling for Farmakologi, Rikshospitalet OUS
STAMI
Universitetet i Oslo, Farmasøytisk Institutt
NTNU
Helsedirektoratet
Universitetet i Bergen
Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
Farmakologisk institutt, Universitetet i Oslo
Farmasøytisk Institutt, Universitetet i Oslo
NTNU
Universitetet i Oslo
UIO, Medisinske fakultet, Avdeling for farmakologi
Farmakologisk institutt, UiO og OUS
Karolinska Institutet
Diakonhjemmet Sykehus, Senter for Psykofarmakologi
Farmakologisk Institutt, Universitetet i Oslo
RELIS Sør-Øst
Universitet i Oslo
Folkehelseinstituttet ("Rettstoks")
Senter for Psykofarmakologi
NTNU
Statens legemiddelverk
FHI
Farmakologisk institutt, Institutt for klinisk medisin, UiO
Universitetet i Oslo
Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet
[105]
Rasinger
Refsnes
Retterstøl
Riemer
Rishovd
Robertsen
Samuelsen
Sharikabad
Skarsjø
Skaug
Skomedal
Skottene
Skurtveit
Solhaug
Sollie
Spillum
Steffensen
Svendsen
Thorner
Tingstad
Torget
Torjusen
Torvanger
Ulvestad
Ulvmoen
Wolf
Wollmann
Zienolddiny
Øvrevik
Øygarden
Åsberg
Josef Daniel
Magne
Kjetil
Astrid Kolind
Anne-Lise
Ida
Jan Tore
Mohammad Nouri
Mathilde Hauge
Vidar
Tor
Elise
Svetlana
Anita
Selene Julie
Barbro Johanne
Inger-Lise
Niels Borup
Elin Einarsdottir
Ragna
Vidar
Hanne
Ingrid
Maria
Anders
Raoul
Birgit Malene Tovik
Shan
Johan
Lene
Anders
NIFES
Folkehelseinstituttet
OUS-Lipidklinikken og UiO av for ernæringsvitenskap
NTNU
Farmasøytisk Institutt
Farmasøytisk Institutt, Universitetet i Oslo
NIOM
Apotek 1 Asker
Universitetet i Oslo
Statens arbeidsmiljøinstiutt
Farmakologisk institutt, Universitetet i Oslo.
NTNU
Nasjonalt Folkehelseinstitutt
Veterinærinstituttet
Avdeling for farmakologi
Giftinformasjonen, Folkehelseinstituttet
Nasjonalt folkehelseinstitutt
Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet (NTNU)
Satens arbeidsmiljøinstitutt
Høyskolen i Oslo og Akershus
NTNU
SIFO/ Folkehelseinstituttet
Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES)
AbbVie
Universitetet i Oslo
Universitetet i Oslo
Universitetet i Oslo
STAMI
Folkehelseinstituttet
UiB
OUS-Rikshospitalet / Farmasøytisk institutt UiO
[106]
Stipendmottakere 2015
Anders Ulvmoen
Ane Haarr
Ane Wenstad Haug
Bergitte Pearl Olderbø
Birgit Malene Tovik Wollmann
Erlend Johannessen Egeland
Erna Irene Heggland
Henriette Andresen
Ilona Jaszcz
Ingrid Torvanger
Ingvild Jul-Hansen
Ingvild Marie Dybwad
Juan German Herranz Jusdado
Julie Paus-Knudsen
Karina Dale
Karl Johan Ullavik Bakken
Kristine Heitmann
Lene Øygarden
Line Merete Karlsøen
Marianne Bjørnerem
Marte Kristine Myhrer
Marte Theie Gustavsen
Mathilde Hauge Skarsjø
Nils Gunnar Løvsletten
Randi Grønnestad
Silje Kathrine Larsen
Silje Modahl Johanson
Siw Anette Helle
Stine Hellstad
Universitetet i Oslo
Universitetet i Oslo
Universitetet i Oslo
Folkehelseinstituttet
Universitetet i Oslo
Universitetet i Oslo
Universitetet i Bergen/Nifes
Farmakologisk institutt/UiO
Farmasøytisk Institutt, UiO/OUS, Rikshospitalet
Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning
Universitetet i Oslo
Institutt for biovitenskap, UiO
Universitet i Oslo
Universitetet i Oslo
NIFES/Universitetet i Bergen
Universitetet i Oslo
Universitetet i Oslo
Universitetet i Bergen
Universitetet i Oslo/Veterinærinstituttet
Universitetet i Oslo
Universitet i Oslo
Farmasøytisk institutt
Universitetet i Oslo
Universitetet i Oslo
Universitetet i Oslo
Universitetet i Bergen
Universitetet i Oslo
Universitetet i Oslo
Universitetet i Oslo
[107]