Barneterapi – også for voksne

446
ANMELDT: Bok
Barneterapi
– også for voksne
Forfatteren henvender seg til psykologer som jobber klinisk med barn og
med voksne.
BJØRG RØED
HANSEN, I dialog
med barnet.
Intersubjektivitet i ut­
vik­ling og i psykoterapi.
Gyldendal Akademisk,
2012. 240 sider
ANMELDT AV
Hanne Cecilie
Braarud, psykolog
og forsker, Regionalt
kunnskapssenter
for barn og unge,
Uni Research
Helse og Nasjonalt
kompetansenettverk
for sped- og småbarn,
RBUP Øst og Sør
105350 GRTID Psykologi 1505.indb 446
DET FINNES MANGE bøker som formidler
bestemte terapimodeller som er virksomme for
bestemte lidelser eller diagnoser, eller for ulike
aldersgrupper. Denne boken har ikke til hensikt
å formidle om en bestemt terapimodell, men
søker heller å gå i dybden for å forstå og reflektere om terapeutiske prosesser i møte med barn
i psykoterapi. Den handler om intersubjektivitet, eller sagt med andre ord: Hva utgjør det
terapeutiske møtet og hvordan kan vi forstå
terapeutiske ut­vik­lings­prosesser?
INTERSUBJEKTIVITET
Bjørg Røed Hansen beskriver sitt eget terapeutiske ståsted som eklektisk, med et anker i psykodynamisk terapi som er sterkt inspirert av
nyere ut­vik­lings­psykologi, og med en tilgjengelig verktøykasse fra familieterapi, atferdsterapi og nyere kognitiv atferdsterapi. Intersubjektivitet har vært rammen for terapipraksisen
hennes, og jeg tolker boken slik at dette gjelder
både i form av terapeutisk holdning, intervensjoner og terapiprosesser.
Boken har i alt åtte kapitler som berører
begrepet «intersubjektivitet» fra ulike perspektiver, men fellesnevneren er at intersubjektivitet handler om noe som deles mellom to individer, det er et umiddelbart opplevelsesfelleskap,
og et felles oppmerksomhetsfokus. Boken inneholder korte eller lengre kasushistorier eller
eksempler fra terapisituasjoner som illustrasjoner på intersubjektivitet og andre viktige
begreper som presenteres i boken.
GOD FORMIDLING
Kapittel 1 gir et overblikk over fagfeltet psykoterapi med barn, mens kapittel 2, 3 og 4 først
og fremst er teoretiske. Forfatterens evne til å
formidle komplekse fenomen på en lettfattelig måte kommer tydelig frem i kapittel 2 hvor
intersubjektivitetsbegrepet blir belyst gjennom
eksistensialfilosofien, dernest som et sentralt
begrep i forståelse av ut­vik­lings­psykologiske
prosesser. Til slutt presenteres speilnevroner
som det nevrologiske korrelatet for intersubjektivitet.
Kapittel 3 tar for seg nyere spedbarns­forsk­
ning og kunnskap om spedbarnet som en aktiv
deltaker i samspillet fra fødselen av. Spedbarns­
forsk­ning gir dermed empirisk støtte for den
grunnleggende betydningen av gjensidig
påvirkning og fellesskapet mellom mennesker.
Intersubjektivitet, affektregulering, inntoning,
sosial referering utdypes som sentrale begreper
i det affektive samspillet. Det at samspill går
i takt og utakt, og at spedbarn erfarer at samspill brytes av interaktive feil som kan repareres,
fremheves som svært sentrale læringsprosesser
for spedbarn og i den terapeutiske relasjonen.
UT­VIK­LINGS­HJELP
Mens intersubjektivitetsbegrepet ble eksplisitt omtalt i de første tre kapitlene, så ble jeg
mer usikker på hvor forfatteren ville i kapittel
– Forfatteren presenterer
psykoterapi som ut­vik­lings­
hjelp, og som en erfaringsog læringssituasjon som gir
barnet mulighet «å vokse
videre»
23.04.15 10.49
447
4. Kapittelet gir en mer detaljert gjennomgang
av Daniel Sterns teori om ut­vik­ling av selvopplevelse/selvfornemmelse og av Peter Fonagy og
kollegaers teori om ut­vik­ling av selvorganisering og evne til mentalisering. Forfatteren gir
her en fin oversikt over to sentrale teorier om
selv­ut­vik­ling, men har en mer implisitt bruk av
intersubjektivitetsbegrepet enn tidligere. Kapitelets plass i boken ble imidlertid mer tydelig
etter å ha lest resten boken.
De neste fire kapitlene handler om psykoterapi med barn Gjennomgående for disse kapitlene er at både ut­vik­lings­forståelsen slik den
ble presentert i tidligere kapitler og ut­vik­lings­
metaforer blir integrert i beskrivelsen av prosesser i et psykoterapiforløp. Forfatteren presenterer psykoterapi som ut­vik­lings­hjelp, og
som en erfarings- og læringssituasjon som gir
barnet mulighet «å vokse videre». Den umiddelbare opplevelsen av et intersubjektivt felleskap og den kroppslige synkroniseringen er
like sentralt i den terapeutiske dyaden som i
omsorgsgiver-spedbarn dyaden.
Selv om boken ikke er spesielt lang, så kan
den muligens oppleves som noe mettet med
teorier og faguttrykk. Dette gjenspeiler at forfatteren formidler mye kunnskap fra flere fagfelt. Jeg synes likevel forfatteren klarer å løse
dette ved å forfølge begreper og faguttrykk
videre med blant annet eksempler fra terapisituasjoner. En slik brobygging mellom teori og
praksis gjør boken spennende og inspirerende.
OGSÅ TERAPI MED VOKSNE
Denne boken henvender seg til psykologer
som jobber klinisk med barn og voksne. Selv
om boken handler om barneterapi så kommuniserer den til alle som jobber terapeutisk. Jeg
vil også påstå at boken bør være pensum på
profesjonsutdannelsen i psykologi. Forfatteren
formidler oppdatert kunnskap fra spedbarns­
forsk­ning, som også er sentralt i ut­vik­lings­
psykologien. Relasjoners betydning for spedbarns ut­vik­ling, affektregulering, interaktive
feil og reparasjon, og ut­vik­ling av mentaliseringsevne, er helt grunnleggende kunnskap
for å forstå ut­vik­ling av selvet. Boken er selvfølgelig viktig for studenter som fordyper seg
i terapi med barn, men også terapi generelt.
Forfatteren beskriver mange viktige terapeutiske begreper og prosesser som studenter bør
kjenne til og reflektere om i løpet av terapeut(ut)dannelsen.
×
105350 GRTID Psykologi 1505.indb 447
KLASSIKEREN
Sigmund Freud, Observations
on transference-love, 1915
Vi jobber med eksplosive krefter, og disse
kreftene må vi ikke unnvike. Det lærte jeg i mitt
første møte med Freud, skriver Guri Vindegg.
Jeg trodde jeg hadde lest Freud før. Han var jo liksom overalt. Nå var hans essay om overføringskjærlighet dagens tekst
på innføringskurset i individualterapi med Siri Gullestad.
Jeg begynte å lese, og ble med én gang forundret over den
levende, nære stemmen i teksten, og det klare, bilderike
språket. Da gikk det opp for meg at jeg aldri faktisk hadde
lest Freud – bare andres gjengivelser av ham. Essayet handlet om hvordan forstå og håndtere det at pasienten blir forelsket i terapeuten. Men også om terapeutisk holdning, rolleforståelse, og om sammenhengen mellom det å forstå og
det å opptre etisk. Det var særlig en metafor jeg likte så
godt, og det var denne: «The psychoanalyst knows that he
is working with highly explosive forces and that he needs
to proceed with as much caution and conscientiousness
as a chemist. But when have chemists ever been forbidden,
because of the danger, from handling explosive substances,
with are indispensable, on account of their effect?» Ja!! Står
det i margen, med min håndskrift. Vi må søke å forstå de
sterke kreftene, både de gode og de vonde. Ikke unnvike
dem, men jobbe terapeutisk med dem. Det var det jeg satt
igjen med, etter mitt første møte med den myteomspunne
Freud. Det har vært med meg siden.
Guri Vindegg utfordrer Line Indrevoll Stänicke
til å ta stafettpinnen videre.
23.04.15 10.49