docTarkus nr 15 - Tarkus Magazine
download 
Report Transcription
Tarkus nr 15 - Tarkus Magazine
15 Tidsskrift for progressiv rock Tarkus nr. 15 Desember 2000 Kr. 45,- Magma • Christian Vander • 90-tallet • Kayak • Spock’s Beard • Eddy Zoltan Innhold Artikler/portretter 33 GORGG 2000 15 Lars Hollmer 8 Merkverdigheter og monumenter 14 Samla Mammas Manna Redaksjon Intervjuer 5 Isabelle Fouillbois 7 James Mac Gaw 5 Antoine Paganotti 16 Ton Scherpenzeel 4 Christian Vander 6 Stella Vander Knut Tore Abrahamsen Sven Eriksen Trond Gjellum Jon Christian Lie Simen Viig Østensen Bidragsytere dette nr. Åge Bakken Petrus Bojanowski Johan Dalsrud Geir Larzen Rikard A. Toftesund Layout og grafisk produksjon Sven Eriksen Trykk/innbinding Comitas AS KONTAKT Sven Eriksen Møllefaret 48B 0750 Oslo Tlf.: 22 50 03 61 (etter 18.00) 906 73 821 E-mail: [email protected] Anmeldelser 29 ADVENTURE adventure 22 ALPHA III new voyage to ixlan 27 ANOMALY anomaly 21 AZTEC JADE paradise lost 23 BIRDSONGS OF THE MESOZOIC petrophonics 27 LAREN D'OR war of angels 25 DJAM KARET live at orion 25 DJAM KARET reflections from the firepool 28 TROY DONOCKLEY the unseen stream 32 FIDRA LIGHTHOUSE porcelain 25 FORGOTTEN SUNS fiction edge 1 23 ELOY FRITSCH cyberspace 21 GENESIS archive #2 28 GENTLE GIANT in a glass house 22 GILGAMESH arriving twice 24 GNIDROLOG gnosis 29 GOOD MORNINGS the good mornings 22 GREENSLADE large afternoon 30 HEINER GÖBBELS surrogate cities 22 30 32 7 28 30 29 28 32 24 31 29 27 23 23 30 24 31 IQ suberranea - the concert KANSAS somewhere to elsewhere MEADOW demo 1999 ONE SHOT one shot MARTIN ORFORD classical music and popular songs OZRIC TENTACLES swirly terminations PLANET X universe PIP PYLE 7 year itch RAW MOVEMENT gone SPOCK'S BEARD don't try this at home MARKUS STOCKHAUSEN karta SYMPHONY X v JOHN TAMS unity TEMPANO áctabal-yemal TEMPANO enfin de la infancia THINKING PLAGUE early plague years TURING MACHINE a new machine for living UZVA tammikuinen tammela Konserter 3 Magma 35 Spock's Beard 32 Tammatoys Faste spalter/Annet 34 Leseravstemning 21 Redaksjonens musikalske ståsted 20 Svens Mimrehjørne: EDDY ZOLTAN spelemannen 13 Tiloversblevne plateanmeldelser Annonsører 26 InsideOut 14 Oddity Music 10 Oslo Rock Antikvariat Trondheim Heidi Bolstad Bergsbakken 15 7052 Trondheim Tlf.: 73 94 33 00 E-mail: [email protected] Leder Tilbakemelding Webadresse www.tarkus.org Bankgiro 6222.11.06658 Abonnement, annonsering etc Se siste side ISSN nummer 0809-0971 MERK! ---------------------------------------------Alle synspunkter gitt uttrykk for i Tarkus er artikkelforfatterens egne, og ikke nødvendigvis sammenfallende med redaksjonens oppfatninger 15 Tidsskrift for progressiv rock Tarkus nr. 15 Desember 2000 Kr. 45,- Magma • 90-tallet • Kayak • GORGG • Eddy Zoltan Ray Shulman (Gentle Giant) Foto: Claude Wacker Side 2 Det er ikke ofte vi “plager” leserne våre med spørsmål, men i dette nummeret har vi tatt opp tråden fra Tarkus’ tidligste tider, og presenterer Tarkus Magazines leseravstemning hvor dere kan stemme på favoritter både i året som snart er gått, og for 90-, 80- 70-, 60- og gjerne 50-tallet for den saks skyld. Samtidig ønsker vi korte kommentarer fra dere vedrørende Tarkus Magazine som sådan. Bladet har gjennomgått en viss utvikling siden starten. Fra å være et blad sentrert mye rundt neoprog har vi etterhvert blitt et magasin som har dreiet mer mot den uavhengige og eksperimentelle delen av prog-miljøet, med spesiell fokus på norsk og nordisk prog. Denne utviklingen var både vært bevisst og uunngåelig. Bevisst fordi vi har ønsket å fokusere på et bredere spekter av musikk, uunngåelig fordi endringer i bladets redaksjonsstab har medført at interesse og kunnskap for neoprog har blitt erstattet av interesser og kunnskaper for annen type musikk. Nå har vi ikke noe som helst ønske om å fornekte neoprogen, men bladets innhold vil selvfølgelig alltid gjenspeile redaksjonens smak. Vi føler dog at vi redaksjonen nå er et velfungerende team. Vi har fremdeles entusiasmen og pionerånden intakt. Vi har tro på at vi gjorde rett da vi senket ambisjonsnivået med hensyn til utgivelsesfrekvens og sidetall. Vi har i år (for første gang i bladets historie!) holdt utgivelsesplanen. Vi har i året som er gått prioritert å gjenopprette gode forhold til plateselskaper, artister og lesere, noe som begynner å bære frukter. Vi har klart å senke produksjonskostnadene radikalt slik at vi kan overleve på et lavere antall abonnenter og annonsører. Fremde- les går ikke bladet med overskudd (det har heller aldri vært meningen), men dere som kjøper Tarkus skal være forsikret om at hver krone du betaler pløyes tilbake til bladet. Trykking er fremdeles vår største kostnad selvom kostnaden har blitt halvert siden starten, og når det gjelder internett valgte vi å betale for serverleie og eget domene etter dårlige erfaringer med gratis, reklamefinansierte servere. Vi har for første gang finansiert en tur utenlands for to medarbeidere, noe dere kan se resultatet av i dette nummeret – og det er mer “på lageret”. Fordi vi ønsker å gi dere et så bra produkt som mulig innenfor de rammene vi har, ber vi om at dere tar dere tid til å skrive noen linjer kommentarer sammen med leseravstemningen. Det er tross alt dere vi lager bladet for – ikke oss selv. Tarkus nr. 15 Bli med Tarkus til London Magma on stage pet nervøst mens vakten prøvde å få tak på en temmelig opptatt manager, men i det vi nærmest hadde gitt opp håpet kom han ned fra scenen og tok i mot oss med åpne armer og påsatt GongT-skjorte. Det viste seg at han også var manager for dette bandet. Sted Royal Festival Hall, London Dato 20.09.00 Bandmedlemmer Christian Vander (trommer, sang), Stella Vander (sang, keyboard), Isabelle Fuillbois (sang), Antoine Paganotti (sang), James Mac Gaw (gitar), Philippe Bussonnet (bass) Emmanuel Borghi (keyboards), Jean Christoph Gardier (sang) Publikumsantall ? (mange) Varighet I overkant av 2 x 80 minutter! Stemning Som i en konsertsal før Karajan gikk på podiet. Bootleggere ? Sagt etter konserten «Pressen liker meg ikke, men jeg er ikke en farlig mann» (Christian Vander) Tilstede for Tarkus Knut Tore Abrahamsen og Simen Viig Østensen Av alle de konserter jeg har vært med på siden 70-tallet kan jeg ikke huske å ha hatt større forventning enn til denne. Tenk, Magma stod på scenen og ryktene ville ha det til at de skulle spille mye av det gamle materialet fra glansdagene. Kunne noe være bedre? Simen Viig Østensen Glen & Magma Etter heftig ringing fra diverse telefonkiosker i Londons gater på konsertdagen fikk vi endelig tak på Glen Powey, bandets manager, som nedtegnet oss for umiddelbar VIP-behandling litt senere på dagen da bandet ankom. Lettet pustet vi ut og tok oss en dagstur til Thornton Heath og Recommended Records (og til dette årtusenets største kjøpefest utført av unge Abrahamsen) i påvente av at den store kvelden skulle komme. Så, et par timer før konserten startet opp stod vi som to tente lys ved sceneinngangen og trip- Tarkus nr. 15 «De har ikke kommet ennå, men kom inn så venter vi på dem». OK, da satt vi altså hos vakten og lurte på hvordan Christian Vander ville ta seg ut i levende live. Med alt pratet om Stôth Kommandöh og farlige menneskemaskiner fra fjerne planeter og med den skumle Magma-gryphen grinende til deg fra de fleste platecoverne var vi nok en smule nervøse, og vi ble ennå litt mindre der vi satt i sofaen og ventet. Plutselig dukket bandet opp og mens vakten registrerte og Powey hilste velkommen stilte en person seg opp ved siden av undertegnede, kikket bort på meg og hilste høflig. Det var grunnleggeren av planeten Kobaia og hele dens mystikk i egen høy person. Sa jeg høy, han var faktisk ikke så veldig stor, men med hånden på hjertet vil jeg påstå at hyggeligere førsteinntrykk av en bandleder har jeg ennå til gode å oppleve. En soundcheck til begjær Vi sitter to nordmenn med forventninger over det normale i Royal Festival Hall og på tredje rad sammen med en håndfull mennesker. På scenen dirigerer Christian sine tropper og før vi vet ordet av det synger han introen til Hhai. Kjære leser, den dagen jeg forlater mitt jordiske hylster vil min sjel kun ha med ett minne som ballast og jeg tror jeg ikke trenger å videreformidle hva det vil være. Fy f... det var saker. Om hele ‘69 besetningen av King Crimson tuslet inn på scenen i det øyeblikket ville jeg ha bedt dem skynde seg å bli ferdige, for hvem trenger vel Fripp & Co når historiens sannsynligvis råeste vokalparti blir sunget der og da, live og bare for deg (vel, man må jo få være litt innbilsk ikke sant?). Stella og Isabelle tok stemmeprøver og koret litt kjent materiale. «Dette skal bli bra», jeg kikket bort på min sidemann som hadde et passende ansiktsutrykk for anledningen. Joda, Abrahamsen lot seg imponere. Etter at photo- og backstagepass var blitt delt ut og soundchecken var ferdig ble vi med Stella Vander opp backstage for behørig fjerdegradsforhør om Magma-historikk. Christian Vander og de andre kom like etter. Blant snitter og edle dråper satt vi omgitt av verdens kanskje mest myteomspunnende band (intervjuene følger reportasjen i dette nummeret). Theusz Hamttaahk-trilogien Vi hadde for sikkerhets skyld kjøpt biletter på forhånd og vi satt noe lengre bak enn på soundchecken. Salen var litt over halvfull, men når vi snakker om Royal Festival hall så betyr halvfull sikkert et par konserthus av Oslo-dimensjon, så publikum var det nok av. Apropos publikum, det var en svak summing mens vi ventet på at bandet skulle komme på scenen. Det hele ga meg et inntrykk av å være tilstede på en klassisk konsert eller en opera, minuttene før dirigenten trådte opp på podiet. Typisk prog-publikum tenkte jeg i mitt stille sinn. Så kom bandet, publikum applauderte med besinnet ekstase og før vi viste ordet av det fyrte de løs. Det var første del av Theusz Hamttaahk- trilogien som bekledde de ærverdige vegger, men i stedet for å la meg henføre til planeten Kobaia kom kveldens første og eneste nedtur. Salen var simpelthen for stor, eller lydannlegget for knusselig for et band som Magma, for bassen var kun en skygge av det vi hørte på soundchecken og lydbildet i sin helhet manglet noe av den pondusen vi hadde hørt en kort stund i forveien. Hva var det som hadde skjedd? Forklaringen er enkel, skal du oppleve et band som Magma og med full bakoversveis bør du sette deg nære scenekanten, spesielt hvis publikum sitter i et amfi som her var tilfelle. Bassen er jo gjerne nederst og den stanger mot de første radene. I tillegg burde arrangørene ha dyttet inn et halvt hundre JBL-høytalere som kunne ha gitt den rette peiskosen. Var så konserten ødelagt? Det sier vel kanskje sitt om bandets formidlingsevne og om musikken i seg selv når jeg etter det første sjokket fremdeles kan skryte av å ha vært i proggens konsert-nirvana den kvelden, for all verdens spe lyd var glemt etter noen skarve minutter. Det hjalp selvfølgelig betraktelig også måten bandet visuelt formidlet seg på. Side 3 Tarkus i London på Magmas 30-års jubileumskonsert Stöthvurdah Vander Intervjuobjekt Tolk Intervjuer Dato Sted Christian Vander og James Mac Gaw fra Magma James Mac Gaw Knut Tore Abrahamsen og Simen Viig Østensen 20.09.00 Backstage, Royal Festival Hall, London Tarkus: Hva er hovedforskjellen mellom Magma av i dag og fra starten 30 år siden? Skumle skygger Christian Vander sitter i midten med et relativt enkelt trommesett. På hver side er han flankert av James Mac Gaw og bassist Philippe Busonnet. To el-pianoer er vinklet mot sentrum og hverandre på hver sin scenekant, og ytterst til venstre står de mannlige vokalistene mens Stella og Isabelle i mørke kjoler står ytterst til høyre, begge grupper på hvert sitt opphøyde podium. Alle er de forøvrig sortkledde med unntak av Stella, som kledde en mørk purpurfarge. Det bør forøvrig nevnes at Antoine Paganotti er sønn av Bernard som spilte i Magma på 70-tallet, ...som far så sønn! Et stort lerret bak scenen liksom inviterte til Magma-gryphen og skumle filmsekvenser fra kriger i en annen verden, men den forble billedløs resten av kvelden. Det som derimot ble en formidabel erstatning var når et rødlig lys ble formidlet via Paganotti og Gardier og projektert opp på veggen bak dem. Deres skygger ble store og skumle og svært effektfulle. Mac Gaw, Stella og Busonnet byttet tidevis for øvrig ved venstre klaviatur og Stella kom endog fram ved scenekanten under en av hennes soloer. Hun er for øvrig den lyse stemmen blant jentene og Paganotti den mørke, dystre Magma-stemmen på manssiden. Så var det jo da dette med set-listen. Theusz Hamttaahk høres veldig ut som «tusen takk» når den blir fremført og både Knut Tore og undertegnede hadde en følelse av tidevis destruksjon av opplevelsen hver gang bandet takket for seg på norsk, det lød liksom ikke så Kobaiansk. I London fremførte bandet for øvrig hele trilogien, hvorpå andre del var Wurdah Ïtah, og tredje, min desiderte Magma-favoritt, nemlig Mëkanïk Destruktïw Kommandöh Den kom forøvrig etter pausen (du hørte riktig, ...en pause) og for å runde det liksom av kom live-klassikeren Hhai som ekstranummer, og den varte rundt 40 min. (var det noen som sa valuta for pengene?). Hver låt varte for øvrig like lenge og hvert sett i overkant av 80 minutter. Joda, en pause var jo godt å ha, særlig når Magma-effekter og alt bandet og bandmedlemmene har utgitt (i alle fall nesten) var å få kjøpt i foijéen. Konklusjonen? Jeg har hørt at bandet skal spille live i vektløs tilstand på Mars. Kjøp en billett hos NASA snarest, for selv om du må selge huset, barna, kona og svigermor for å klare «buss-billetten» så kan jeg se deg rett inn i øynene neste gang vi møtes å si ....DET ER VERD PENGA! Side 4 James Mac Gaw: Han der er grunnen (peker mot Philippe). Han og jeg var venner og kjente hverandre fra 12-13 år tilbake da vi spilte sammen i et annet band som spilte cover-låter av Magma under Offering-perioden. Musikken gjorde oss gal (i positiv forstand) og vi ønsket å spille denne musikken skjønt det var meget vanskelig å få til. Så kom Stella Vander og så oss en kveld da vi spilte i Paris. Da Magma kom sammen igjen ringte de meg med forespørsel om jeg kunne spille gitar for dem. Klart jeg ville det. Christian Vander: Det er basert på samme idé som den gang, men en idé i utvikling. Musikken utvikler seg også og selve formen endrer seg noe, men ideen vil derimot alltid være den samme. Tarkus: Hvordan hadde det seg at Magma ble til? Tarkus: På 80-tallet var bandet og kanskje spesielt du mer inne i jazzen? Jeg tilbrakte så to år i Italia uten ellers å ha noe liv etter dette, men så reiste jeg tilbake til Paris på grunn av det jeg best kan kalle en åpenbaring uten å vite hvorfor. Jeg forlot min venninne i Italia og dro rett hjem for å spille Coltranes musikk, men folk der ville heller høre på musikk av Sonny Rollins eller free-jazz, altså et skritt videre enn hva Coltrane hadde stått for, men det de egentlig gjorde var å ta ett skritt over eller rundt han. Dette var i 1969. Christian Vander: Hvis du tenker på Offering så var ikke det egentlig ett jazz-band. Ideen med improvisasjon var fremdeles der også i Magma, men jeg ønsket å ha mer rom for eksperimentering og vokalimprovisasjon, altså å gå fra et punkt til et annet og i mellom dette kunne det være ren magi eller absolutt ingenting. Farlig men spennende, noe som får deg til å være veldig oppmerksom og på vakt. Det var ideen bak Offering, men det var ikke jazz i formen. Dette var egentlig en annen side av samme sak, men med mer eksperimentering på improvisasjon, koring og det å ta sjanser på scenen ovenfor et publikum. Prosjektet tok likevel med seg en del fra Magma. Magma av i dag benytter seg av mange av de elementene som ble skapt under Offering-perioden. Tarkus: Dagens besetning består av åtte medlemmer. Kan du fortelle litt om dem? Christian Vander: Det er et team, et meget bra team og nok til å spille Magmas musikk. Det fungerer og bandet arbeider med hele tiden å forbedre seg. Det er ikke lett å samle sammen et band bestående av selvstendige individer og samtidig at de skal fungere som et team som er klar over hva som foregår på scenen. James Mac Gaw: Når det gjelder dagens besetning i forhold til singelen fra ‘98 så har Bertrand Cardier forlatt bandet. Han er nå en operasanger i Frankrike og har blitt erstattet av Antoine Paganotti, sønnen til Bernard som spilte i bandet på 70-tallet. Jean Christopf Gardier, annen manns-stemme i bandet, har også kommet inn siden da. Christian Vander: Jeg var en meget stor fan av John Coltrane og jeg ønsket å spille på den måten han gjorde det. Kanskje også å få spille sammen med ham en dag. Da Coltrane døde i 1967 var det som om jeg døde også. Jeg ønsket ikke å kompromisse og jeg fant heller ikke folk som kunne spille Coltranes musikk sammen med meg så jeg startet i stedet med å komponere noe musikk selv uten å ha noen egentlig tilknytning til Coltranes musikk. Jeg klarte heller ikke å formidle det Coltrane selv hadde gjort så jeg satte i gang for å samle sammen noen musikere med tanke på et eget band. Jeg fant disse raskt, mennesker som hadde et åpent sinn med bakgrunn i rock, jazz og klassisk musikk-miljøer. Vi prøvde å høre på all den musikk vi kom over å være mest mulig åpne for hva vi hørte. Tarkus: Når vi snakker om forbilder, har Elvin Jones influert din trommestil? Christian Vander: Absolutt. Elvin Jones var en venn av min mor og en venn av Bobby Jassbar (saksofonist og fløytist) som også var en venn av henne. Jeg hadde møtt Elvin Jones tidligere da han spilte i John Coltranes kvartett. Første gang jeg hørte han ble jeg inspirert umiddelbart. Tarkus: På 70-tallet prøvde du og Daniel Denis fra Univers Zero å danne én gruppe. Hvorfor ble dette ikke noe av? Christian Vander: Det var ikke den rette tiden til å gjennomføre dette. Daniel Denis spilte for øvrig en tid i Magma. Tarkus: Hvordan kom du inn i bandet? Tarkus nr. 15 Intervju med «lille» Paganotti Gong 1972 Antoine Paganotti Intervjuobjekt Intervjuer Dato Sted Antoine Paganotti Simen Viig Østensen 20.09.00 Royal Festival Hall, London Navnet Paganotti gir liksom litt sus i serken. Ikke bare var Bernard Paganotti med i Magma på 70tallet (som bassist), men han har også vært aktiv siden det, bl.a. i Paga Group. I London var han derimot ikke, men poden ved navn Antoine stilte på scenen, som mannlig hovedvokalist. Simen Viig Østensen Tarkus: Jeg står her med Mr. Paganotti, men ikke den samme Paganotti som spilte med Magma for lenge siden. Ditt navn er? Antoine Paganotti: Antoine Paganotti og er sønn av Bernard. Jeg har sunget med Magma i ett år nå. Tarkus: Hva har du gjort før du kom med i bandet? Antoine Paganotti: Jeg har vært med i forskjellige jazzband i Paris bl.a. med Patrick Gautier i hans kvintett hvor jeg spilte trommer. Det stoppet for tre til fire år siden. Nå spiller jeg i forskjellige jazzband men har for de siste fire, fem årene spilt i eget band som heter «Monkey Tooth». Min søster er vokalist i bandet og vi spiller hva jeg vil kalle rock. For øvrig er det min søster og meg selv som skriver låtene. Tarkus: Planlegger dere noen utgivelser etterhvert? Antoine Paganotti: Vi kommer til å utgi en CD med fem låter og fra før av har vi utgitt én med tre låter. Dette er våre egne utgivelser og den nye CD’en kommer i neste måned. Mer enn dette rakk jeg dessverre ikke å snakke med Antoine, men håper at det i alle fall gir et visst innblikk i hva han har drevet med og driver med pr. idag utenom Magma. D a vi var tilbake backstage etter konserten og resten av intervjuene var i boks kom en kar bort til Knut Tore og meg og sa: «Han der borte burde dere intervjue». Det viste seg at mannen het Mac Pool, hadde spilt trommer i Warhorse med Rick Wakeman og Nick Simper (fra Deep Purple) og at han hadde blitt forespurt av Daevid Allen i 1972 om å spille i Gong. Han var bandets trommeslager i ni måneder, men ble ikke med på noen av skivene ettersom Gong ikke spilte inn eller utga noe på den tiden. Mr. Pool var ikke bare hyggelig å snakke med, men han var glad i å snakke også, og det lengste intervjuet vi gjorde i London var nettopp med han. Intervjuet bar derimot mer preg av en monolog av den samme med mye livsfilosofi og lite om bandtilknytning med mer. Vi får se om et kondensert utdrag kan dukke opp i Tarkus ved anledning. Nevnte jeg for øvrig at bak mikserbordet på konserten satt Venus de Lux, gammel lydman og Switchdoctor hos Gong? Han dukket også opp backstage etter konserten Tarkus i London på Magmas 30-års jubileumskonsert Isabelle Fouillbois Intervjuer Tolk Dato Sted Simen Viig Østensen James Mac Gaw 20.09.00 Royal Festival Hall, London Tarkus: Du sa at du sang og at Christian hørte deg, men var det i forbindelse med et band? Isabelle Fouillbois: Nei, jeg bare sang for meg selv. Det er det fantastiske med Magma, du trenger ikke å være profesjonell for å være med i gruppen, for min del lærte jeg meg inn i Magma. Magma har som kjent to kvinnelige vokalister. Vi tok likså godt tak i begge og som med Christian Vander fikk vi litt tolkehjelp av James Mac Gaw igjen i det vi skulle snakke med Isabelle, skjønt begge kunne nok ha stått sin prøve uten. Tarkus: Det er kanskje ikke så vanlig at jenter liker denne musikktypen? Simen Viig Østensen Tarkus: Hva hører du på ellers nå om dagen? Tarkus: Hvor lenge har du vært med i Magma? Isabelle Fouillbois: Jeg har vært med siden 1986, jeg var en fan av bandet. Jeg var derimot ikke en sanger men jeg elsket musikken og kunne hver eneste låt utenatt. En dag hørte Christian meg synge og inviterte meg der og da til å synge med Magma. Det var slik jeg kom inn i bandet, med tro, samvittighet og uvitenhet. Tarkus nr. 15 Tarkus: Synger du på heltid? Isabelle Fouillbois: Det er nok så, men første Magma-låten jeg hørte var De Futura (fra Udu Wudu, 1977) og det var et sjokk for meg. Det hele ble faktisk en besettelse. Jeg kjøpte alle skivene, gikk på konsertene. Isabelle Fouillbois: Magma selvfølgelig (latter), John Coltrane, irsk folkemusikk, Tamla Motown og klassisk musikk som Wagner og Bach. Tarkus: Du fortsetter med Magma også i fremtiden? Isabelle Fouillbois: Jeg håper da det! Jeg ha jo vært med i gruppen i 14 år nå også på Offering så det håper jeg på. Isabelle Fouillbois: Nei kun Magma, ellers jobber jeg på Magmas label Seventh Records og selger selvfølgelig en del Magma-skiver til daglig. Norske Portretter må dessverre utgå denne gangen på grunn av plassmangel, men vi kommer sterkt tilbake i neste nummer. Side 5 Tarkus i London på Magmas 30-års jubileumskonsert Stella Vander Intervjuere Dato Sted Knut Tore Abrahamsen og Simen Viig Østensen 20.09.00 Royal Festival Hall, London Tarkus: Magma var jo i Norge en gang. Kan du fortelle litt om denne konserten? Stella Vander: Jeg husker den meget godt. Det var i 1977 og det regnet. Vi startet å spille mens det ennå var bra vær, men så kom regnet. Likevel ble alle sittende under sine paraplyer og hørte på hele konserten. Det er slikt man husker. Jeg vet ikke hvorfor vi ikke har vært der siden, men vi kunne gjerne tenke oss å komme tilbake. Vi spilte i alle fall i Sverige, Finland og Danmark i 1984. Tarkus: Jeg har hørt at Magma har spilt mange konserter sammen med Gong. Dere har jo begge denne filosofien som spinner seg rundt en planet, men musikken er jo temmelig annerledes? Stella Vander: Musikken så vel som filosofien er totalt annerledes. Det faktum at vi har spilt sammen nå også i nyere tid er vel noe mer tilfeldig, men det hyggelige er å se at de fleste som kommer på konsertene våre er yngre menneske under 20 år og ikke så mange av de eldre. De kommer nettopp for å høre de bandene fra den gang som fremdeles spiller sammen, deriblant Gong og oss. Det er jo likevel litt pussig dette med Gong og Magma fordi i fjor spilte vi i Nord-Amerika hvor Gong spilte på de samme steden enten rett før oss eller etter, og av og til sammen. Dette skjedde også gjentatte ganger på 70-tallet. Tarkus: Magmas musikk er pr. i dag nærmere bandets røtter enn noen gang? Stella Vander: Vi har jo gjort en del andre ting i mellom, bl.a. Offering som var en akustisk gruppe, men for fire år siden var det, som jeg har nevnt, mange yngre som begynte å kjøpe platene våre som Mëkanïk Destruktïw Kommandöh mm. og vi bestemte da å spille dette materiale på våre konserter for disse ungdommenes skyld. Tarkus: Hvordan ble du medlem av Magma? Stella Vander: Jeg var med fra begynnelsen av, men i den tidlige perioden sang jeg ikke i bandet. I stedet tok jeg meg av bl.a. lyset, management mm. ettersom vi på den tiden var en ganske liten gruppe. Jeg begynte å synge i bandet i 1973 da Christian begynte å skrive for vokaler til Mekanikh Kommandoh det året. Tarkus: Hva gjorde du før du kom med i Magma? Stella Vander: Jeg var musiker fra veldig ung alder av. Jeg hadde en liten karriere som sanger på 60-tallet med franske sanger. Jeg var vel ca. 13 år gammel på den tiden. Så ble jeg opp- Side 6 tatt av å komme inn i noe helt annet og Magma var det jeg lette etter. Tarkus: Så du har alltid vært en sanger? Stella Vander: Ja, og jeg fikk utgitt en del plater på den tiden i Frankrike, men da jeg var 16 år gammel stoppet jeg med det og fortsatte i stede med å være i forskjellige band frem til den dagen jeg fant musikken til Magma. Christians prosjekter. La meg bare føye til at Stella Vander var utrolig hyggelig å snakke med hun også. Hmm, ...hva er det med disse Magma-menneskene da? På scenen står de sortkledde og spiller det som for enkelte kanskje kan virke som «skremmende» musikk mens de privat er totalt imøtekommende? Tarkus: Har du gjort noe annet etter at du kom med i bandet? Prog-pludder Stella Vander: Ja, flere ting, bl.a. var jeg med i en kvartett med Sofie Demanchic hvor jeg også spilte perkusjoner og i 1991 gjorde jeg et soloalbum som het D’epreuves d’Amour. Jeg har også vært med Christian på de mange prosjektene hans, både Magma, Offering og solo. White Willow er booket inn til å spille på NEARfest i juni neste år. De jobber for tiden med nytt materiale som etterhvert skal bli en oppfølger til Sacrament. Ifølge plateselskapet selger Sacrament svært så bra. Tarkus: Hva skjer i fremtiden, vil du fortsatt synge? Stella Vander: Det håper jeg. Jeg har planlagt nok et soloalbum, men vi har så mange prosjekter på gang før den tid. Selv om du gjør det du føler er det beste som finnes trenger du andre ting å drive med også. Jeg synes det er spennende med en dialog med en annen musiker, spesielt en annen kvinne. Da jeg var veldig ung drømte jeg at jeg kunne ha et eget jenteband. Den gang var det umulig men i dag lar det seg jo gjøre. Tarkus: Har du også komponert musikk i de mange prosjektene til Christian Vander som du har vært med på? Det amerikanske progmetal-bandet Shadow Gallery har akkurat gjort ferdig innspilling av sitt fjerde album, som foreløpig ikke har fått noen tittel. Produsent for albumet er Neil Kernon, og utgivelse er ventet en gang på nyåret. Det svenske bandet Ritual er i gang med innspilling av en ny plate, og ifølge ryktene er fire låter allerede i boks. Bandet vil dog ikke røpe hvilken stil de har lagt seg på denne gang. De har også spilt inn et sett improvisasjoner som sannsynligvis får en utgivelse om ikke altfor lenge. Kit Watkins har slett ikke gått i hi selv om han ikke lenger er med i Happy The Man. Han forbereder i disse dager et sett konserter på nyåret. Stella Vander: Nei, jeg er ikke komponist. Jeg gjør derimot keyboardprogrammering for alle Tarkus nr. 15 Tarkus i London på Magmas 30-års jubileumskonsert One Shot/James Mac Gaw ONE SHOT 0ne shot Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Frankrike 1999 1999 Egen utgivelse 59:28 Knut Tore Abrahamsen O ne Shot er et prosjekt som består av Emmanuel Borghi (Fender Rhodes og synth), Philippe Buissonnet (bass) og James Mac Gaw (gitar) som alle er med i dagens Magma lineup. I tillegg er det D. Jeand’heur (trommer). Plata er spilt inn på en dag og har en veldig live feeling, men for en live feeling. Det oser energi og spilleglede av denne skiva og lyden gir veldig trøkk og du tenker knapt over at plata er spilt inn med begrensa utstyr (se intervju med Mac Gaw for flere detaljer). Og det er vel nesten overflødig å nevne at vi her har med dyktige musikere å gjøre, Magma har vel ikke akkurat vært kjent for å ha dårlige musikere. Man merker fra første stund på denne skiva at de har det gøy når de spiller og at de slår seg løs selv om det er innenfor en fastsatt struktur. Ja, hvordan musikk er dette? Jeg vil gå så langt som å si at det er noe av den beste jazz-rocken jeg har hørt på lang lang tid, det trenger nødvendigvis ikke si så mye avhengig av hvor mye jazz-rock jeg har hørt og hvordan min egen smak er men dette groover virkelig noe vanvittig. Og jeg synes det er blitt en vellykka blanding mellom jazz-rock à la Miles Davis på begynnelsen av 70-tallet, pluss litt Magma (særlig bassen og Rhodesen til tider). Bassen har skikkelig pondus og i den tredje låten Trente Trois har den et sound som minner om plata On The Corner (1972) med Miles Davis, et nesten kvekkende sound. Ellers er bass soundet mye som bringer tankene til de klassiske Magma bassister Top og Paganotti. Men det er en stor dose med eget preg over det hele som gjør at det ikke blir pregløst. Grunnen til at jeg trekker fram bassen er at mange av låtene er bygd opp rundt et fett bassriff med improviserende gitar eller Rhodes over. Låtene begynner ofte med et tema unisont for så å gå over i mer improviserende stil i god jazz tradisjon. Og det er nok av heftige temaer og partier på plata men også tid til det mer rolige dvelende som i låta Un Jour Dans L`est som er nesten litt canterburyaktig med Rhodesen i høysete og et vakkert tema som blir spilt. Det minner meg om National Health uten vokal. På den andre ytterkanten har vi siste låta Riff Fantom som starter med et Crimsonaktig heftig gitarbasert tema i 7/8-takt som går videre inn et tøft bassriff groove, det er også noen stilige overgangspartier og mellompartier før de forskjellige instrumentene får slå seg løs med improviseringer. Det kommer et stilfult overgangsparti før låta blir avslutta der den starta med det første partiet. Alt på skiva sitter bare «der», dvs. samspillet er enormt bra. Noe negativt med plata? Vel det Tarkus nr. 15 Intervju med James Mac Gaw om One Shot prosjektet. Tarkus: Kommer dere til å lage flere plater med One Shot prosjektet? James Mac Gaw: Åh ! Hvordan fikk du tak i den? James Mac Gaw: Ja, vi planlegger å spille inn denne vinteren. Vi har skaffet en helt ny producer, det er faktisk mannen som fant begge distributørene for oss, Marquee og Wayside. Han sa seg villig til å gjøre det og tilbudte seg å betale en del, det han kunne, for å få gitt ut den andre skiva. Så viss vi holder oss til planen så vil ha ei helt ny plate klar rundt mars. Jeg håper at den vil bli distribuert i Frankrike, det var ikke tilfellet denne gangen. Vi håper også å kunne fortsette med USA og Japan fordi det er viktig for oss, kanskje også få distribusjon i Tyskland. Og hvorfor ikke Skandinavia, hele Skandinavia ville vært topp. Tarkus: Jeg bestilte den fra Wayside Music. Tarkus: Dere spilte den inn live i studio? James Mac Gaw: Da har den vandret langt for å komme til deg. James Mac Gaw: Vel, studio er et stort ord (ler). Det er vel en overdrivelse. Som jeg sa spilte vi inn på en gård og det er virkelig en gård. Det var bare et rom og teknikeren hadde ikke noe gulv å sette opptaksutstyret på. Det var bare jord og planker og andre ting du finner på en gård så teknikeren måtte sette opptaksutstyret på dette å prøve og stille inn riktig (ler). Vi brukte tre SM 58 mikrofoner, en 57 og to overheads og det var alt vi brukte. Det var nesten som en øving før konsert, så teknikeren trykte på record, vi spilte inn plata og så glømte vi det (ler). Knut Tore Abrahamsen Tarkus: Er du med i prosjektet One Shot ? James Mac Gaw: Ja, det stemmer. Tarkus: Ja, jeg har plata. Tarkus: Hvor mange eksemplarer kom plata ut i? James Mac Gaw: Den kom ut i 1000 eksemplarer på verdensbasis. Tarkus: Jeg ser at det ikke er noe plateselskap som har gitt den ut, hvordan har dere gitt den ut? James Mac Gaw: Vi betalte det selv, eller rettere sagt vi fikk noen til å betale for oss. Tarkus: Det høres ut som om dere hadde det veldig gøy når dere spilte. Tarkus: Gjorde dere alt selv? James Mac Gaw: Vi spilte den inn på en farm med kun en 8-spors opptaker og deretter mikset vi den i studioet til Christian (Vander) og Stella (Vander) som ligger i Frankrike. Derettter fant Emmanuelle (Borghi) vår keyboardist noen som gav oss penger til mastering og selve utgivelsen. Tarkus: Det er en skam at den bare er gitt ut i 1000 eksemplarer. James Mac Gaw: Kanskje vi kan gi den ut på nytt neste år, det avhenger av Marquee i Japan og Wayside i Amerika. Tarkus: Jeg tror den har et mye større salgspotensiale. James Mac Gaw: Tusen takk for det. måtte være at den er kommet i et så begrenset opplag. Plata anbefales sterkt til de som liker drivende jazz-rock og anbefales også til fans av Magma og ellers til alle som synes at dette virka som ei spennende plate. Vi snakker ikke her om noe revolusjonerende plate men ei plate som har fått sitt eget preg som fungerer veldig godt etter min mening. James Mac Gaw: Ja, det stemmer. Vi beholdt en versjon som var veldig rein men du kan høre energien og du kan føle den. Tarkus: Hadde dere komponert sangene før dere dro til gården? James Mac Gaw: I dette bandet her er det veldig ofte at hver enkelt kommer med noe som er nesten ferdig, og vi behandler soundet sammen. Av og til er det: «hva skal vi gjøre i introen her?», «hvilke deler skal vektlegges med den nye chorusen eller soloen?», men det er alt. Når låtene kommer til bandet er de nesten ferdige. Tarkus: Hvordan ble du med i Magma? James Mac Gaw: Han er grunnen til det (peker), det er min venn Philippe (Bussonnet). Vi spilte sammen for 12-13 år siden og har fortsatt med det og vi hadde et band som spilte Magma låter, i perioden Offering for musikken gjorde oss henrykte og vi ønsket å spille det og bli konfrontert med musikken men det var veldig vanskelig å få til. En dag så Stella oss i Paris og vi spilte mange låter så da Magma skulle gjenforenes, den andre forandringen i line-up, ringte de meg: «James kan du spille gitaren?» Så derfor er jeg nå med i Magma. Side 7 90-tallet Merkverdigheter og monumenter som unnslapp lupen På det nåværende tidspunkt har flesteparten av den vestlige verdens sunne mennesker registrert et nytt årtusen. Forhåpentligvis vil apostlene i det relativt knøttlille internasjonale progrocksamfunnet også ha fått med seg at tiåret som «reddet» oss til slutt ble avløst. Hva skjedde egentlig imellom 1990 og 2000 i relasjon til oppfatningen av det avlegse, ferdige, misbrukte, feiltolkede, utvannede og reaksjonære overfor det oppdaterte, banebrytende, forseggjorte, innovative, kompromissløse og radikale innen progressiv musikk? Rikard Toftesund utviklingen skjebnesvanger og kjærkommen. Den reddende engel var alternativ-tanken; at «sjelen» i det elektrisk-musikalske formspråket vi hadde lært å kjenne som «rock’n roll» hadde gått heden og best kunne gjenopplives på utsiden av etablissementet - nøyaktig slik den første versjonen av dette rebelske mediet hadde oppstått i de svingende 50-årene. Guns’n’Roses var avskyelige og kommersielle, derfor skapte vi Kurt Cobain og sikret den «gamle» kunsten overtid. Resultatet var fremveksten av den uavhengige musikken; den måtte gjerne lyde nøyaktig som tidligere, såfremt holdningen, bevisstheten og motivet var et annet. Punk-bølgen på tampen av 70-tallet hadde gitt alle mulighet til å spille rock, rett og slett ved å endre den etablerte konsistensen av formen; grunge-bølgen ga nå enhver kunst i den jevnlige Springsteen-, Dire Straitseller Rolling Stones-utgivelse. Om ti år, vil selv ikke den tids Oasis kunne okkupere en nevneverdig posisjon på salgsbarometeret; til dét vil utvilsomt forestillingen om «menneske-fremført» eller «sjels-betont» populærmusikk innebære et fremmed begrep. Rocken vil ikke forsvinne, men som populærmusikalsk uttrykk vil den være borte. Dette gir selvfølgelig åpne fremtidsutsikter for «det progressive», men bare dersom man fjerner idéen om det stilrene og i stedet utvider forståelsen av egenskap. Hva medfører konsekvent «progressivitet», og er det enklere å foreta en utgreining om dette hvis vi skuer mot tiåret som gikk? E n av grunge-bølgens viktigste konsekvenser, var at relativismen som fulgte i kjølvannet av «generasjonX-syndromet» åpnet for prinsipielt nye perspektiver rundt stillingen omverden/individ; fenomenet utraderte enhver mulighet for «preferanse-profilering» bygget på refleksjoner omkring hvilken samfunnsleir man tilhørte rent estetisk. Musikk-historisk betød denne relativismen ergo at én og samme person kunne forsvare sin sans for både ELP og Dead Kennedys ut ifra en identisk rekke av argumenter og analyser. Blant globaliserings-prosessens primære følger i IT-alderen, finner vi nødvendigvis sammenbruddet av altomgripende snitt- og generalitets-teorier, noe som i høy grad beror på de plutselig uoversiktlige mengdene av data som vanligvis ligger til grunn. Disse forskyvningene var fullstendig elementære virkninger av den teknologi-parade vi bevitnet fra midten av 90tallet, og fikk betydning for alle tenkelige sektorer av menneskelig inter-aktivitet og mentalitet - så vel på mikro- som makroplan. For oss som elsket en hatet musikkform, var denne Blast aspirant prospekter for plateutgivelse (via «independent»-industrien), omtale (fanziner, presse-sortering og spesialisering) og verdensomspennende distribusjon (internet). I langt større utstrekning enn hva prog-småfolket har vært villige til å innrømme, ble dette også frelsen for den mest forhatte populærmusikalske retning av dem alle. «Nei, nei nei!» Tipographica: God Says I Can’t Dance Side 8 Jeg gidder ikke fabulere gjennom den konkrete årsaksbakgrunn for 90-tallets progressive «gryning», men mener fullt og helt at denne musikkens tilbakekomst som et vitalt og bærekraftig kunstnerisk konsept, utelukkende kunne intruffet i det snevre. Poenget er at rockens generelle natur er død og begravet som slagkraftig idé; den eksisterer ikke integrert i markedsspekteret annet enn som «alternativ» til bruksmusikk (dance-, house-, dub- og rapgenrene), eller som anakronistisk regresjons- Kommersielt Et sentralt moment i så vel kritikernes som entusiastenes tolkning av 70-tallet, er forholdet mellom musikalsk form og salgspotensialet. Kommersiell kunst defineres ofte som «skapt med grunn i markedshensyn, og med dette som aktiv funksjon i selve den kreative prosess». Videreført betyr dette at et artistisk utspill kan anses som «kommersielt» dersom eksterne motiver, eksempelvis viljen til appell hos et spesifikt avgrenset publikum betinget som ubetinget - eller ønsket om høye salgstall , innføres som mer eller mindre dominerende komponent i skaper-akten. Litt av problemet 70-talls kritikerne sitter inne med, er anerkjennelsen av bruddet i dikotomien form vs. markedskraft som de progressive rock-gruppene manifesterte. Disse artistenes formmessige «alibi» var allerede i utgangspunktet en selv-erklært antikommersialisme; band som Genesis og Yes betraktet seg selv som alternative for sin æra, ikke bare i form og uttrykk, men i helhetlig attityd. 60- og 70-tallsperioden var, populær-musikalsk Tarkus nr. 15 sett, usammenlignbar med vår tid. Det enkleste poeng vedrører nydannings-aspektet; banebrudd ble gjennomført av allerede vel-situerte og etablerte artister som Beach Boys, Beatles, Byrds, Simon & Garfunkel og Bob Dylan - m.a.o. av kommersielt vellykkede figurer - og i mindre grad av artister fra en øvrig irrelevant «undergrunn» (som imidlertid tiltok fra 1965/66). Der fantes riktignok et «voksenmusikalsk», anerkjent marked på siden av disse artistene, men slike retninger og appellgrupper ble holdt adskilt ved at der oppstod génre-teoretiske prinsipper rundt sammenhengen kunst/konsument. Mitt argument her, er at store 70-tallsband som Pink Floyd, ELP, Jethro Tull osv. i praksis aldri gjorde noe som helst annet enn de ovennevnte artister hadde gjort før dem. Dinosaurene var altså kommersielle popartister med hang til utvikling av interne stil-idiomer; en åpenlys oppfølging av trend og tradisjon. Bruddet mellom instansene form og markedskraft, mener jeg er hovedårsak til ettertidens utbredte motvilje overfor progressiv rock. Yes’ Close to the Edge burde aldri ha solgt i over en million eksemplarer da den kom i ‘72, enkelt og greit fordi hendelsen ikke lot til å passe den profil som utgjorde det kunstneriske begrep om markedsvariabler- og impulser. Hvis man ifra artistisk hold ikke bevarer grep om autonomitets-kriteriene for «levende» kunst, faller så vel identitet som integritet bort i ånds-fronten mot det materielle, og nettopp derfor er kontroll og oversikt med markedsvariablene (d.v.s. hvilke formelle trekk som bestemmer et salgstilsnitt) livsviktig for en «profesjonell» estetiker. På den annen side er det et minst like stort problem for den progressive rock-musikkens utvikling, at altfor mange stadig forstår dinosaur-bandene som «ikke-kommersielle». Ut ifra definisjonen jeg nevnte over, blir det kun snakk om et skille i grad av kommersialisme når man snakker om Genesis vs. ABBA. Dette da salgs- og appell-profilen nedfelt i form/markedskraft dikotomien viser sistnevntes suksess som mer «korrekt» beregnelig og forutsigbar (ved siden av den kvantitative forskjell i disses salgstall). Glamrock-gruppene, disco-artistene og heavy metal-bandene har aldri gjennomgått den samme tilbakeskuende hudfletting, rett og slett fordi disse genrene fulgte trend-mønstre basert på bruks-idealer og ikke på pretensjoner som å skape «stor kunst» slik tilfellet var med herrene Gabriel og Anderson; hvis ikke den progressive rocken hadde nådd den markedsstatus og salgs-troverdighet den tross alt gjorde, betviler jeg at det moderne kritiker-korpset ville ha skydd enhver seriøst og «behersket» vinkel omkring dinosaur-artistenes liv og levnet. Og endelig 90-tallet Hele konklusjonen min blir, at vår tids progrock-bølge faktisk slipper å lide samme skjebne som den overliggende og kommersielt velfunderte bølgen på 70-tallet, nettopp fordi denne musikken i dag ikke eier tenkelig salgspotensiale. Der finnes ikke et stort marked som avgjør hensynet hos de skapende artister; oppmerksomheten kan fullt og helt dirigeres innover mot en kunstnerisk substans. Følgen er en «progressiv rock» som er atskillig mer oppegående, mange-fasettert og estetisk legitim enn tidligere! Og her kommer understrekningen, som blir et naturlig spørsmål: hvorfor sysler fremdeles størstedelen av de «progressive» musikerne og entusiastene med resirkulering av fortids-elementer? Hvorfor åpnes ikke slusene videre mot alle de utallige andre krea- Tarkus nr. 15 Ensemble Nimbus (Sverige) - Scapegoat, 1998 (i nr. 8): Topp moderne kammerrock med impro-tilbøyelighet og etniske vridninger. Gjorde gruppen kjent blant progfans i Japan og USA. 5UU’s (USA) - Hunger’s Teeth, 1994 (i nr. 8): Spinner på et knappenålshode, et sjeldent eksempel på vilje til utforskning av grunnleggende lydbilder og disses muligheter. Brobygger RIO/symfonisk prog. Gordian Knot (USA) - Gordian Knot, 1998 (i nr. 11): Metal møter fusion og soundscapes i moderne prog-tapning. Mer enn kun en lekegrind for musikeres musikere. Og overraskende melodiøst. Don Caballero: What Burns Never Returns tive audio-eksperimentene som har vært gjort, som gjøres og som kommer til å bli gjort i fremtiden ellers? Jeg lar spørsmålet hvile. I stedet akter jeg å stille frem 25 utgivelser som kom på 90-tallet, men som av forskjellige grunner ikke fant veien til anmelderspaltene i Tarkus. Som leseren sikkert forstår, dreier dette seg om et 100% subjektivt utvalg fra undertegnedes side. Det var selvsagt for å kunne spandere på meg en slik egosentrisk luksus at jeg ga min refleksjon ovenfor. Via søkelys på disse fabelaktige platene, håper jeg å kunne gjøre rekkevidden av 90-årenes mini-progboom synligere. Men la oss først bla litt igjennom 25 album som derimot ble behandlet, og som i noen grad har oppnådd ikon-status av lavt eller høyt merke i ettertid. Les, lær/husk/vær uenig, tenk 90-tallet er forbi, lenge leve nu! Happy Family (Japan) - Toscco, 1997 (i nr. 5): C. Vander og Fripp spiller Meshuggah. Det ble bra, men sikkert ikke for alle og enhver. Naboene mine hater den. Höyry-Kone (Finland) - Huono Parturi, 1997 (i nr. 6): 90-tallets hevn over fortiden og Kekkonen snur seg i graven. Man kan elske dem eller det motsatte; uansett får man blåmerker. Isildurs Bane (Sverige) - Mind Volume 1, 1997 (i nr. 5): En institusjon varter opp med orkestrert «professor-prog». Denne overrasket mange av gruppens tidligere tilhengere. Miriodor (Canada) - Jongleries Elastiques, 1995 (i nr. 2): Banebrytende selv innenfor RIOleiren, men med trygt fotfeste i mer tradisjonell prog også. Et uoverkommelig variert åndsprodukt. Anmeldt i Tarkus After Crying (Ungarn) - De Profundis, 1996 (Tarkus nr. 2): Den fjerde LPen deres anses gjerne som den mest allsidige. Et av få genuint nyskapende band innen 90-tallets symfoniske stil. Anekdoten (Sverige) Nucleus, 1995 (i nr. 1): Vesentlig mer interessant enn debuten; inspirert av KC og ikke med håpløse pretensjoner om å være KC denne gangen. Boud Deun (USA) - Astronomy Dr. Nerve Made Easy, 1997 (i nr. 5): Mahavishnu, Dregs og KC i ett og samme progfusion-udyr som med enkelhet kunne ha utfordret influensene. Discipline (USA) - Unfolded Like Staircase, 1997 (i nr. 7): Verken neo eller retro, men likevel begge deler. Ufarlig musikk fremført med livsfarlig innlevelse og selvsikkerhet; et tips til flere av dagens artister. DFA (Italia) - Lavori In Corso, 1996 (i nr. 7): Burde hatt den posisjon Spock’s Beard har i dag, men er selvfølgelig altfor intelligente og kunstnerisk seriøse til masse-appell. Ikke synger de «fuck you!» heller. Echolyn (USA) - As the World, 1995 (i nr. 1): Soundgarden og Mudhoney digget Black Sabbath, mens Hawaii-shortserne Echolyn digget GGiant. Kompleksiteten er oppskrytt men bandet er tett, utrolig så. Nathan Mahl (Canada) - Clever Use of Shadows, 1999 (i nr. 13): Gamlinger i fuzz-jazzet rakettfart. Himmelen for Hammond-elskere. Håper det ikke går 15 år til neste gang. Nebelnest (Frankrike) - Nebelnest, 1999 (i nr. 11): Plasserer heldigvis Frankrike på kartet igjen, med symfonisk post-spacerock av det kraftige og mørke slaget. Porcupine Tree (England) - Signify, 1996 (i nr. 1): Siste stopp for flere enn meg. Steven Wilson burde ha forstått at dét å ville lage «enklere låter» var en idiotisk idé etter dette; Tree var allerede genialt simplistiske. Samla Mammas Manna (Sverige) - Kaka, 1999 (i nr. 10): Søtaste broren tillbaks! Gamle og nye fans kan fryde seg over Samla per i dag. Og Lyckliga Titanic er noe av det beste Hollmer har gjort. Side 9 Somnambulist (USA) - Somnambulist, 1996 (i nr. 3): Enkelte liker slettes ikke denne gruppen, som gjennom fullstendig lavpannede tekster avslører at det hele kanskje handler om en parodi med mini-moog og mellotron. LP til LP) arbeider i det store og hele med musikk fundert på ikke-musikalsk kunstmodus, noe som kan virke fjernt og fremmed i en prog-kontekst. I mine ører er denne platen imidlertid en autentisk gjengivning av verdensforfallets mer «tiltalende» sider, og der finnes ikke en eneste unaturlig frekvens på hele CDen. Spock’s Beard (USA) - Beware of Darkness, 1997 (i nr. 4): Omdefinerte dét å være «in» i prog-sammenheng. Beatles møter Yes via Boston, Echolyn og Journey. Det eneste som mangler er en baseball-stadion. Simon Steensland (Sverige) - The Zombie Hunter, 1995 (i nr. 2 & 3): Tokiga bror, skulle man dømme på noen reaksjoner. Men vi visste bedre, vi som ikke liker zombier og ville jakte. Marimba i duell med fretless-bass. Thinking Plague (USA) - In Extremis, 1998 (i nr. 10): Både motstandere og tilhengere hyler og skriker om denne platen, som klatret opp på alternative musikklister i hjemlandet. «Intriguing», som det heter. Thule (Norge) - Graks, 1997 (i nr. 7): Vel, én norsk måtte jeg nevne - og W. Willows Sacrament kom ikke før i år. Thule var per ‘97 vårt svar på Uz Jsme Doma, og minst like særpregede. Graks er et vidunderlig album. Transatlantic (div.) - SMPTe, 1999 (i nr. 12): Jeg er som kjent ingen stor fan, men gjør i det minste mitt beste for å respektere andres argumenter. Cover-kalkunen In Held Twas in I burde derimot resultert i søksmål. Uz Jsme Doma: Phodádky ze Zapotrebí Univers Zero (Belgia) - The Hard Quest, 1999 (i nr. 11): Stor uenighet om kvaliteten på denne, men et hvilket som helst annet ensemble ville blitt helter av mindre. Spesielt originalt er det derimot ikke. Yoke Shire (USA) - Masque of Shadows, 1999 (i nr. 12): Prisbelønnet retro/neo-hvasomhelst. Selger bra hos så vel metal- som progfolket. Sangerens skjegg er undervurdert. Unnslapp Tarkus A Triggering Myth (USA) - The Sins of Our Saviours, 1998 (The Laser’s Edge) Tangentspillerne Rick Eddy og Tim Drumhellers fjerde ATM-utspill innfridde alt som tidligere hadde ligget på forsøksstadiet. Her nærmer det seg avant-symfonisk prog! Fremdeles med klare henvisninger til Kit Watkins og Brain Saladæra ELP, men også influert av ren kontemporær musikk. Pluss på et par aktive gjester på trommer, sang og fiolin (de to sistnevnte fra DEM) og du ender med en av Edge-selskapets beste «moderne» utgivelser. Biota (USA) - Object Holder, 1995 (ReR): Musikk/grafikk/billedkunst/multimedie-kollektivet Mnemonists har veteranstatus i USA, og er springbrettet for Biota. Dette er deres 7. eller 8. album (siden 1981) og inneholder en sammenhengende, 70-minutters montasje av vokal-låter, verdensmusikk, elektroniske lydbrikker, «betong-jazz», skrevne støy-passasjer og mye mer. Septetten (skiftende besetning fra Dr. Nerve: Skin Blast (Nederland) - Stringy Rugs, 1997 (Cuneiform) Etter to sprikende og litt kjedelige LPer, presterte denne bemerkelsesverdige gruppen å skape et verk som forente Beefhearts galskap, Zorns aggresjon, KCrimsons tyngde og Henry Cows kompleksitet. Progressivt i sin ytterste konsekvens, med krysningen eksperimentell jazz/avantgarde-rock i sentrum. Inkludert er blant annet noen av de mest hårreisende perkusjons-mønstrene (marimba, vibrafon) overhodet utprøvd av et «rockeband», samt rytmiske/tonale vinkler selv skolerte proff-musikanter ville hatt problemer med å håndtere. Jeg forstår det slik at navnet Blast er ensbetydende med skrekk og gru i nederlandske jazzmiljøer; platen nytes for så vidt best i stykkvis lytting. Cynic (USA) - Focus, 1993 (Roadrunner) Der den ordinære prog-metallen opererte med Iron Maiden, Rush og Queensrhyche som forbilder, utgikk techmetal-sjangeren fra band som Voivod, Death og Carcass. Cynic produserte en meget intrikat slags cyber-techmetal, og anses i ettertid som et av de mest originale navn innen amerikansk heavyrock fra perioden. Focus var deres eneste LP. Den består av åtte sofistikerte, men brutale reiser gjennom et sonisk rom helt for seg selv, rådet av barberblad-gitarer, Uzitrommer, vocoder-robotvokal og Shaun Malones perplekse bassgitar ( han startet senere Gordian Knot). Cynic har fremdeles til gode å bli oppdaget av de brede prog-masser, noe som er synd, da den langt bredere metal-massen for lengst har oppdaget King Crimson. Deus Ex Machina (Italia) - Equilibrismo da Insofferenza, 1998 (Kaliphonia): DEM gikk fra total substans- og retningsløshet på sine to første skiver, slapp så den utsøkte De Republica (1996), og endte deretter med å lage det beste italienske album på over 20 år! Bandet er her utvidet med en blåser-rekke, og har forlagt de nokså pretensiøst lydende latinske tekstene til fordel for morsmålet. Produksjonen er åpnet helt opp og gitt en stor, men audielt detaljert 15% på alle prog-titler (CD og vinyl) for Tarkus-abonnenter Adresse: Fredensborgveien 17, Oslo Telefon 22 11 13 13 Åpningstider 12-18 (12-16) Side 10 Tarkus nr. 15 og klang-basert live-teknikk. Og både komposisjoner, arrangementer og spilling er som en våt drøm. Man hører mye av Area i deres sound nå, men DEM er uendelig kraftigere og mer konsistente enn Demetrio Stratos og co. noensinne var i «gode, gamle dager». Musikken tar så godt som ingen forventede vendinger, melodiforløpene er abstrakte men synkroniserte, vokallinjene tilnærmet atonale mange ganger selv om de lange sangenes indre kompresjon til enhver tid er tydelig nok. Da jeg først hørte Equilibrismo, nektet jeg å tro at dette var det samme, rastløse tøysebandet jeg hadde overvært en konsert med i Stockholm i ‘96. I dag havner CDen problemfritt blant mine fem favoritter fra 90-tallet. Doctor Nerve (USA) - Skin, 1995 (Cuneiform): Nerve er offisielt anerkjent som et av de mest kompromissløse ensembler i verden. Anført av gitar-professor Nick Didkovsky, har man til nå utgitt 7 LPer med tonale massakrer som egentlig ikke kan sammenlignes med noe annet i rock-historien, selv om enkelte umiddelbart skriker Zappa når de hører musikk av slik forskrudd og «umulig» art som dette. Store deler av repertoiret er skrevet av en computer som fungerer på et avansert note-program Didkovsky selv konstruerte for en del år tilbake, HMSL (Hierarchical Music Specification Language). Det blir med andre ord opp til utvalget av musikere (rockeband + blåsere, perkusjonister og iblant strykere) å fremføre musikk en datamaskin har skapt! Selv om alle Nerve-platene også innehar «menneske-komponerte» stykker, er det konkurransen mellom HMSL og ensemblet som har gjort Didkovsky og gruppen høyt omtalt i «seriøse» kunstmusikk-sirkler. Skin er den tyngste og mest rock-figurerte utgivelsen til Doctor Nerve, men den har også neddempede stunder. Don Caballero (USA) - What Burns Never Returns, 1998 (Touch & Go) En av de heftigste skivene fra tampen av 90tallet sto denne postrock-kvartetten ansvarlig for. DC fanger opp alt som er bra med sin tid og pakker det hele inn i en demontert band- Electric Orange: Cyberdelic modell (for prog å regne), kun for å frembringe noe av den mest sofistikerte «anti-rock» på denne siden av This Heat, MX-80 Sound og Red Crayola. Dette er deres tredje LP, og den skiller seg merkbart fra tidens øvrige postrock gjennom sine tilsynelatende spontane gitar/bass/ rytme-veverier, som både i dissonans-strukturer og akkord-tepper overgår 90% av alle «konvensjonelle» progband i dag. Trommeslageren i særdeleshet, står for noen av de mest usannsynlig kompetente prestasjonene jeg har hørt de siste år, mens blokk-samspillet mellom bandets gitarister aldri beveger seg et steg fra det fascinerende. Du aner ikke hvilken posisjon moderne rock står i før du sjekker ut denne Tarkus nr. 15 kruttønnen av et band! Electric Orange (Tyskland) - Cyberdelic, 1996 (Delerium) Skolekameratene Dirk Bittner og Dirk Jan Müller, begge multiinstrumentalister, gjør her det eksakt motsatte av Änglagård m. likesinnede; de behandler urtypiske 90-tallsstiler på klassisk tysk (progressivt) vis. Techno, acidjazz og dub presGerminale ses forbløffende lettvint og med respekt gjennom et «70-tallsfilter» (les: analoge synther og effekter, mellotroner, Hammond-orgler, Rickenbacker-basslyder osv.) og entrer verden på den andre siden som en frekt oppfinnsom og uhyre smakfull «krautrock» for samtiden. Duoen har måttet nøye seg med mikro-kultstatus, da fans av begge leirene (gammelt og nytt) later til å bli provosert av dette konseptets kunstneriske gjennomførbarhet. Synd og skam, da Cyberdelic i tillegg er deres beste produksjon. Germinale (Italia) - ...e il suo respiro ancora agita le onde..., 1996 (Mellow) Av samtlige italienske 90-tallsartister, er det ingen som kommer i nærheten av dette Pisabandets ambisjoner om å gjenskape stemningen og de melankolske fantasiene fra «gullalderen». Debut-LPen Germinale (‘93) viste dem et sted mellom Celeste og Stormy Six i Biglietto del Tram-tiden, men denne mesterlige oppfølgeren er et betydelig mer inadvendt og personlig utkast. Gruppen legger vekt på akustiske lyd-kulisser og en vidt åpen, analog produksjon, og benytter overveiende eldre instrumenter som piano, Hammond, fløyte, Stratocaster og den slags. Dette gir oss en umiddelbar «retro»-fornemmelse, men sannheten er at Germinale pr. 1996 var et av de mest tidsriktige band i Italia, og at gruppen sto på randen av et stort nasjonalt gjennombrudd da den ble oppløst like etter. Du finner her en type «proto»alternativ drømme-rock i den aller beste middelhavs-tradisjon, spekket med musikalsk eventyr og finesse. Jeg savner dem. Halloween (Frankrike) - Merlin, 1994 (Musea) Denne ble riktignok gitt en fin anmeldelse i Hybris nr. 4, men jeg velger å ta den med likevel. Etter å ha ligget brakk en tid, kom disse musikerne sammen for å lage sitt Magnum Opus, og resultatet ble storslått og originalt. For meg var Halloween, ved siden av bl.a. After Crying, et sjeldent eksempel på fundamental nytenkning innen den symfoniske grenen av 90-tallets progressive rock. Der ligger nok vage linjer til Ange og Atoll i grunnvollene, men Halloween låter 100% moderne uten at det verken blir stereotypt eller kunstig - faktisk får man snarere inntrykk av at dette kunne vært en fundamentalt ny rock-genré! Bandet (keys/gitar/fiolin & sang) har her tilsluttet en kvinnelig vokalist og en strykekvartett, noe som gir et tøyelig og farverikt sound; både grandiøst og detaljert om det trengs. Franske tekster, tett og digital produksjon og null nostalgi (selv om platen er et King Arthur-relatert prosjekt) har nok gjort sitt for at mange ikke våger seg nærmere Merlin. Poenget er at alle de lydmessige fasilitetene fikk en bevisst innretning, og ikke var produkter av inkompetanse. Et nesten intellektuelt symfonisk progband fra våre dager, uten fnugg av neo-tendens. Tim Hodgkinson (England) - Each In Our Own Thoughts, 1994 (Megaphone/Woof) Denne CDen er merkverdig av to grunner: a) den var Hodgkinsons første ytring som «seriøs» samtids-komponist, og inneholder således noen av hans tidligste ambisjoner om å skrive stykker for strykere etc. (han har siden oppnådd større anerkjennelse i internasjonale Germinale: …e il suo respiro ancora agita le onde… kunstmusikk-kretser), og b) den inneholder en «halv» Henry Cow-gjenforening (Cooper, Cutler ++) i anledning innspillingen av Hold to the Zero Burn, Imagine, den siste komposisjonen Cow syslet med på 70-tallet. Sistnevnte er en 17-minutters, ekstremt komplisert ferd i ensemble-arrangerte landskaper - langt mer ambisiøst og krevende enn selv det mest innfløkte av Cows «offisielle» produksjon. CDen viser fint veien fremover mot de høyst eksperimentelle tingene Hodgkinson senere har gjort for ReR (som Pragma i ‘98), mens den parallelt har et trygt ben innen ekspresjonistisk avantprogressiv rock. Anbefalt. Mark Hollis (England) - Mark Hollis, 1998 (Polydor) Uten særlig forvarsel returnerte popmusikkens mest vemodige mann på denne siden av Nick Drake. Mark Hollis’ første (og forhåpentligvis ikke eneste) solo-album er mindre desperat og dyster, men desto mer romantisk enn de salige Talk Talk-skivene fra sent 80- og tidlig 90-tall. Platen er delvis et rent enmanns-produkt (piano, akustisk gitar og sang) og delvis et «artist m. band»-arbeid. All instrumentering er akustisk (kontrabass, klarinett, fagott, trompet, fløyte, munnspill osv.), ingen tar en ledende stilling utover det de slepende arrangementene avkrever. Jeg tviler på om det skapes musikk med større «ensomhets-faktor» i dag, men det beste med Hollis er likevel at han unngår å være tendensiøs; dette er ikke en konstruert atmosfære, men en refleksjon av en Side 11 kunstnerisk sinnsstemning. Når sangene i tillegg er av en slik sammensatt art rent teksturisk (det nærmer seg ofte kammermusikk-aktige prinsipper), blir denne CDen en nytelse. H20 (Italia) - Unopuntosei, 1997 (Kaliphonia) Bortsett fra en dårlig tilpasset, klinisk produksjon (som især rammer slagverket), er dette en 90-talls symfonisk tour-de-force. Gruppen var visstnok et engangs-studio prosjekt, men maktet å lyde vitale og artistisk helstøpte like fullt. CDen har fire lange, kompakt skrevne spor i tråd med PFMs L’Isola di Niente, inklusive italienske tekster, et hav av gamle og nye tangentbord og svære, lidenskapelige lydvegger. På en måte høres bandet ut som en forening av DFA (energi og dynamikk) og Finisterre (drømmende «åndsbilder»), men med klar rot i sin samtid. Liker man det pompøst men troverdig og profesjonelt utført, er Unopuntosei et førsteklasses valg. Spacious Mind Molecules (USA) - Down Under the Black Light, 1993 (Megaphone) Hatet av både prog-fans og hardcore-entusiaster for å ville føre sammen disse musikkartene, Molecules er et unikt trio-prosjekt ledet av gitarist/komponist Ron Anderson («Jeg hører like gjerne Close to the Edge som Too Drunk To Fuck når jeg skal drikke meg dritings»), som har arbeidet med bl.a. Ruins og store orkestre i USA. Bandet lager ikke en fragmentert hybrid av elementer plassert side-om-side, men heller en helhetlig syntese av to diametrale motsetninger. Korte, brutale utsnitt punk-estetikk (fælt språk, low-fi produksjonsverdi, eksistensielle «drit-ogdra»-tekster o.l.) i kronglete, progressive arrangementer (vanvittige overganger, vridde rytmer, myldrende instrumental-partier og høy musikalitet) finner man her. Provokativt og kontroversielt, men definitivt forfriskende og annerledes. Mange kunne lært av dem. låter. Jeg leser at der finnes et femtitalls timer med musikk tilgjengelig fra deres hjemmestudio-sentral, hvorav en håndfull til nå er sluppet (en ny hi-fi produksjon ventes senere i år). Både Gore og Kretzmer er forresten lidenskapelige samlere av all slags progressiv rock - og sier seg tilmed inspirert av navn som ELP og Yes! Happy Accidents-CDen inneholder blant annet et 25 minutter langt bonus-spor med Gore solo, og dette er minst like usaklig avansert som resten av albumet. Du tror det ikke før du hører det, men du må tåle såpass merkelig musikk for å komme på innsiden. H2O: Unopuntosei ellers strenge kritikersjiktet i USA. Her sysler man med en form for prog-psykedelisk postrock, influert av de gamle kraut-gruppene, Canterbury og tradisjonell jazz. Musikken er først og fremst utrolig «levende» og aktuell, men også intelligent og humoristisk. Gammel og ny instrumentering møtes i en rock-formel som låter forbløffende tidløs. Platen har for øvrig solgt seg inn på independent-listene i USA! Rascal Reporters (USA) - Happy Accidents, 1996 (ZNR) De to lange stykkene Weigh in On The Way-Out og Trucks ble opprinnelig utgitt på vinyl i 1988, men i ‘95 fikk ZNR-sjefen Steve Roberts tillatelse til å utgi denne groteske musikken på CD. RR er kanskje det mest eksentriske bandet jeg har hørt. Duoen Steve Gore og Steve Kretzmer har spilt sammen som RR siden midten av 70tallet, da de ble kjent som naboer. Ingen av dem leser eller skriver musikk, men likevel har arbeidsformatet- og omstendighetene betydd at deres utkast regnes blant det mest komplekse som har vært laget i en rock-sammenheng. En mengde internasjonale størrelser innen avantgarde-basert lydkunst (James Grigsby, Nick Didkovsky, Dave Newhouse, Fred Frith, Dave Kerman og Guy Segers er bare noen av dem) har da også samarbeidet med dem. Hvis man kan tenke seg Hatfield & The North, Zappa, The Residents og John Cage i ett og samme orkester, kommer man kanskje i nærheten av en beskrivelse av hvordan det hele Ruins (Japan) - Symphonica, 1998 (Tzadik/New Japan) Tatsuya og Sasaki nærmer seg her en mer «regulær» progressiv stil, selv om energien og galskapen fra duo-prosjektene selvsagt henger ved (flere av sangene er da også nye versjoner av Ruins-»klassikere»). Forskjellen er at tannlegen Kenichi Oguchi (egentlig medlem av Kenso) bidrar med sine mange tangenter (piano, mini-moog, Hammond, mellotron m.m.), samt at duoen har rekruttert to sangerinner (fra Bondage Fruit og Demi-Semi Quaver). Her spaltes det mer entydige Zeuhl-konseptet til Tatsuyas side-geskjeft Hundred Sights of Koenji, med det faste hardcore-turboprog opplegget som Ruins er blitt mer og mer kjent for. Og her fungerer det over all evne; dette er den tyngste Zeuhl-musikken siden Eider Stellaires, Rascal Reporters: Happy Accidents Mr. Bungle (USA) - Disco Volante, 1995 (Warner) Hvis alle avanserte rockeband hadde hatt et «hipt» medlem! Disse har Mike Patton (Faith no More) og produserte i ‘95 en av tiårets mest oppsiktsvekkende LPer. Debut-skiven fra to år tidligere var en streit funkmetal-sak, men på Disco Volante mangler alt som kan minne om røde linjer. Det kan lede tanken hen på en tenkt sammensmeltning av Naked City og Mothers of Invention, krydret med samtids-metal og vaudeville. Personlig hører jeg likheter med f.eks. The Molecules, The Muffins og Rascal Reporters, men i realiteten kan vel Mr. Bungle betraktes som nok et tilskudd til den lange rekken av mer eller mindre forstokkede avantgarde-rockband på det amerikanske kontinent. Mushroom (USA) - Analog Hi-Fi Surprise, 1998 (Inner Space) Mange mener at Mushroom er det bandet som har gjort mest for å bringe moderne progressiv rock inn i det etablerte søkelys i hjemlandet. Da denne LPen (som er deres andre) kom, ble den mottatt med fantastiske lovord fra det Side 12 Univers Zero Tarkus nr. 15 dette her. Første LP (nr. to var en mini-LP) fanger opp et slags støyende Crimson-landskap in futura; sangene er enkle og intelligente, monotone og varierte på samme tid. Jeg hører mye This Heat, Swans og The Dead C i dem også, men aller mest Fripp og co. Musikken er truende, mørk og «fremmedgjort», men mest av alt raffinert og utagerende. Nesten fransk postrock! The Molecules: Down Under The Black Light U Totem (USA) - U Totem, 1990 (Cuneiform) Fantastisk debut-album fra James Grigsby og Dave Kermans kooperasjons-medium. Lange, storslagent orkestrerte kammerrock-komposisjoner i konkurranse med kortere, mer konsise avant-progressive stykker presenteres her. Henry Cow pr. In Praise of Learning gjennom «institusjonalisert» ensemble-kunst, treffer midt i mellomgulvet hos kresne fans av viderekommen elektro-akustisk musikk. Et av tiårets Shub Nigguraths og Eskatons velmaktsdager. Tempoet er selvfølgelig «japansk», og dét er instrument-trakteringene også. Litt som om Flintstones spiller Köhntarkosz. The Spacious Mind (Sverige) - Organic Mind Solution, 1996 (Garageland) Mystisk mange fans av skandinavisk progressiv musikk er ikke klar over hvilken respekt denne gruppen nyter rundt omkring i verden. Blant dem som kjenner space- og psykedelisk 90-tallsrock ut og inn, regnes TSM som et av nåtidens viktigste navn; jeg kommer med jevne mellomrom over leserbrev i f.eks. THE WIRE, hvor folk fra New Zealand og Peru forteller om bandet med den største selvfølgelighet - som om TSM tilhørte en virkelig stor agenda. Organic Mind Solution var deres andre og etter min mening beste skive. Den representerer et kompromissløst og konsekvent oppgjør med både fortid og samtid, nettopp ved å vise til at linjene imellom overhodet ikke er så lange som man skal ha det til i dag. Droner fremført og ikke avspilt, og «sjelelige» budskap utlevert, totalt frigjort fra vår tids avkrevde distanse. Dette er en av de mest storslagne platene jeg eier. Tiemko (Frankrike) - Ocean, 1991 (Musea) Denne trioen var hjertebarnet til trommeslageren Eric Delaunay, en veteran innen den eksperimentelle delen av Paris’ rock-miljø. Ocean var nr. to av fire LPer gruppen (synth/elgitar, bass/tangenter, slagverk) rakk å gi ut før Delaunay ble syk og døde. Musikken lar seg best forklare som original, symfonisk jazzrock påvirket av artister som Happy the Man, Gentle Giant og det franske 70-talls kultbandet Potemkine. Dette er den mest innviklede og intense av platene deres, med lengre spor og mer intim produksjon enn de følgende to, Parade (‘93) og Clone (‘95). Tipographica (Japan) - God Says I Can’t Dance, 1996 (Mellow) Jeg nevner ofte dette bandet, men vil hevde at det skjer med god grunn. Her får du levert et spindelvev av kompositoriske teknikker og taktikker, samt spilleferdigheter i den øverste verdensklassen. God Says... er kanskje deres mest utfordrende album, en imponerende stuing av New Yorks «downtown scene», Frank Zappa og tegnefilm-musikk. Denne platen blir stående som en av pilarene innen «rockmøter-jazz-ser-samtidsmusikk»-sektoren av moderne prog, og flere burde respondere til Mellow-selskapets sjarm-offensiv og innlemme seg i Tipos univers. Ulan Bator (Frankrike) - Ulan Bator, 1995 (Les Disques du Soleil et de L’Acier) En aggressiv og fremadskuende power-trio, Tarkus nr. 15 «Tiloversblevne» plateanmeldelser Det utgis for tiden flere plater enn det vi har plass til å anmelde i Tarkus Magazine. For at ikke disse bare skal «bli borte» har vi valgt å legge anmeldelsene ut på våre internettsider www.tarkus.org. Her er en liten smakebit på hva du kan finne: APOCALYPSE live in usa Brasiliansk neoprogbad med live-utgivelse på det jevne. ANDRÉ MELLO blue desert Tempus Fugit-keyboardist med soloalbum i landskapet Rick Wakeman og Camel. ENCHANT juggling 9 Lyttervennlig rock-prog i velprodusert innpakning. Halloween: Merlin høydepunkter; må høres for å tros. Uz Jsme Doma (Tsjekkia) - Pohádky ze Zapotrebí (Fairytales from Needland), 1995 (Skoda) Knapt noen grupper duger i slik grad som UJD når det gjelder å bringe punk- og prog-prinsippene ilag. Før omveltningen i ‘89 spilte medlemmene i diverse garasjerock-formasjoner, men den lange erfaringen og støtten fra radikale vestlige artister ga med tiden impulser til noe ganske annet. I dag er UJD et enestående band, selv om musikken deres har betydd enormt mye for utviklingen av «alternativ» rock i både hjemlandet og andre steder. Denne utgivelsen fra ‘95 viser dem fra det mest pågående hjørnet, med en type jazza prog-hardcore som forundrer meg like mye i dag som første gang jeg hørte den. Et dykk inn i fortidens østEuropa med brød-køer, vodka-misbruk, materiell lengsel og grådighet. På tsjekkisk, klart nok. Versus X (Tyskland) - Disturbance, 1997 (Musea) Enkelte omtaler musikken til gitaristen Arne Schaefer som usammenhengende og kunstig, men personlig synes jeg at denne CDen er en av de beste innen «ren» symfonisk prog fra andre halvdel av tiåret. Schaefer er influert av KCrimson og Van der Graaf Generator, og Versus X’ produksjon havner trygt i bås med f.eks. amerikanske Disciplines «retro-neo» formular. Men de endeløse låtene (17-22 minutter) er stappet med nær sagt alt du ønsker fra slike selv-erklært tilbakeskuende artister, og ekspederes i tillegg med en nerve og et hovmod som overgår det meste i sitt slag. Uhyre ambisiøst, men dradd i land med urokkelig presisjon og eleganse - nøyaktig som Hammill selv ville ha gjort det. Og pianospill som fordrer positive tårer. ORATORY illusions dimensions Portugisisk powermetal i samme gate som Helloween. RHAPSODY holy thunderforce Italiensk power-metal med middelalder-tema. SHADOW KEEP corruption within Dundrende gitarer og gjesteopptreden av Clive Nolan. DEYSS the dragonfly from the sun Konsertopptak fra 70tallet i tilnærmet bootleg-kvalitet. MOOM bone idol Krysning mellom tidlig Canterbury og amerikansk vestkyst-sound. Side 13 Tarkus skriver for nybegynnere Viktige progband ODDITY MUSIC Bergly, 6487 Harøy Tlf: 71 27 69 32 • Fax: 71 27 69 07 E-Mail: [email protected] WEB: http://welcome.to/oddity.music SKANDINAVISK PROG ROCK ADVENTURE ADVENTURE ANEKDOTEN NUCLEUS AUNT MARY LOADED AUNT MARY JANUS AUNT MARY THE BEST OF BODIN, TOMAS AN ORDINARY NIGHT THE FLOWER KINGS EDITION LIMITEE QUEBECK THE FLOWER KINGS FLOWER KINGS (2CD) THE FLOWER KINGS RETROPOLIS THE FLOWER KINGS SPACE REVOLVER (LTD DIGI) THE FLOWER KINGS STARDUST WE ARE (2CD) THE FLOWER KINGS BACK IN THE WORLD OF ADV… FRUITCAKE FOOL TAPES HANSSON, BO SAGAN OM RINGEN/LORD OF… KAIPA INGET NYTT UNDER SOLEN KAIPA KAIPA KAIPA SOLO LUCIFER WAS UNDERGROUND AND BEYOND LUCIFER WAS IN ANADI’S BOWER POPOL VUH POPOL VUH PRUDENCE TOMORROW MAY BE VANISHED RUPHUS NEW BORN DAY RUPHUS RANSHART STOLT, ROINE FLOWER KING TITANIC EAGLE ROCK TITANIC SEA WOLF (*DIGI) TITANIC BALLAD OF A ROCK’N’ROL …(*DIGI) TOLONEN, JUKKA TOLONEN!/SUMMERGAMES TOLONEN, JUKKA HYSTERICA TOLONEN, JUKKA A PASSENGER TO PARAMARIBO TOLONEN, JUKKA MONTREUX BOOGIE VON ZAMLA ZAMLARANAMMA TRANSATLANTIC SMPTe WIGWAM LUCKY GOLDEN STRIPES 175,00 175,00 110,00 110,00 110,00 175,00 175,00 210,00 175,00 230,00 250,00 175,00 150,00 95,00 165,00 165,00 165,00 160,00 165,00 95,00 110,00 165,00 165,00 175,00 175,00 175,00 175,00 135,00 135,00 135,00 135,00 110,00 175,00 125,00 DIVERSE PROG ROCK ANDROMEDA DEFINITIVE COLLECTION (2CD) 180,00 ATOMIC ROOSTER RARITIES 165,00 AYREON ACTUAL FANTASY 175,00 AYREON INTO THE ELECTRIC CASTLE (2CD) 225,00 AYREON UNIVERSAL MIGRATOR 1 175,00 AYREON UNIVERSAL MIGRATOR 2 175,00 BANCO DEL MUTUA… PAPAGAYO CLUB ‘72 165,00 BELEW, ADRIAN DESIRE OF THE RHINO KING 160,00 BELEW, ADRIAN THE ACOUSTIC ADRIAN BELEW 135,00 BLONDE ON BLONDE REBIRTH 175,00 DIXIE DREGS NIGHT OF THE LIVING DREGS 125,00 FIVEDAYWEEKSTRAWPEOPLE FIVE DAY WEEK STRAW PEOPLE 165,00 FREEDOM AT LAST +2 165,00 GENESIS ARCHIVES VOL.2 (3CD) 375,00 GENTLE GIANT POWER AND THE GLORY 175,00 GENTLE GIANT PLAYING THE FOOL, LIVE 150,00 GENTLE GIANT CIVILIAN 175,00 GENTLE GIANT OUT OF THE WOODS 175,00 GENTLE GIANT OUT OF THE FIRE (2CD) 210,00 GENTLE GIANT TOTALLY OUT OF THE WOODS (2CD)210,00 GONG HISTORY & MYSTERY (2CD) 175,00 KANSAS LIVE KING BISQUIT ‘89 160,00 KING CRIMSON IN THE COURT OF (*PAPPCOVER) 175,00 KING CRIMSON IN THE WAKE OF (*PAPPCOVER) 175,00 KING CRIMSON ISLANDS (*PAPPCOVER) 175,00 KING CRIMSON LIZARD (*PAPPCOVER) 175,00 KING CRIMSON LARK’S TONGUE (*PAPPCOVER) 175,00 KING CRIMSON STARLESS AND BIBLE (*PAPPCOVER)175,00 KING CRIMSON RED (*PAPPCOVER) 175,00 KRAAN WIEDERHOREN (*) 175,00 KRAAN TOURNEE (*) 175,00 KRAAN NACHTFART (*) 175,00 KRAAN FLYDAY (*) 175,00 PINK FLOYD WISH YOU WERE HERE (*PAPPCOVER)175,00 SIR LORD BALTIMORE SIR LORD BALTIMORE 175,00 SPOCK’S BEARD DON’T TRY THIS AT HOME 175,00 SYMPHONY X V 175,00 VANDEN PLAS SPIRIT OF LIVE 175,00 VAN DER GRAAF THE BOX (4CD) 525,00 WETTON, JOHN CHASING THE DEER 150,00 YES SOMETHING’S COMING, BBC LIVE (2CD) 210,00 YES LIVE FROM THE HOUSE OF BLUES (2CD) 180,00 ZAPPA, FRANK HAVE I OFFENDED SOMEONE? 125,00 ÆLIAN A TREE UNDER THE COLOURS 175,00 Vil du også ha tilsendt våre nyhetsskriv? Gi oss beskjed, vi sender månedlige skriv i post og/eller på mail. Sjekk også våre WEB sider: http://welcome.to/oddity.music Ny liste ute nå i disse dager!! Skivene vi har listet opp i annonsen her, er selvsagt bare et lite utvalg av det vi har/kan skaffe. Vi har flere tusen skiver i vår database, vi handler med alle de store selskapene og vi har mye import fra både store og små leverandører i England, USA, Tyskland, Japan. ÅPENT HVERDAGER KL. 11.00 - 21.00 LØRDAG & SØNDAG KL. 11.00 - 18.00 Side 14 I våre dager har mange progrockinteresserte fått det for seg at det på syttitallet var Sverige som var den progressive rockens viktigste arnested for progressiv rock i Skandinavia. Men det man ofte glemmer, er at progressiv rock i Sverige vel så mye betød musikk med et progressivt (sosialistisk) budskap som den progressive rocken vi vanligvis forbinder syttitallet med. Et band som Hoolabandoola Band, med sin ganske ordinære folkrock med kommunistiske tekster blir derfor i Sverige kalt et progrockband. du en slags formening av hva dette går ut på. Dette mangfoldige soundet gjør at bandets musikk for får et preg av tidløshet som gjør at de kan låte usedvanlig forfriskende selv nesten 30 år etterpå. Debutalbumet Samla Mammas Manna fra 1969 sliter med en dårlig lyd og merkelig produksjon, men gløden og galskapen er der og viser et forfriskende annerledes band. Mens alle i 1970 skulle høres ut som Moody Blues eller King Crimson, gikk heller Samla sine egne veier. Trond Gjellum Samla Mammas Manna S elv om dette tar litt av brodden fra myten om Sverige som et progressivt Mekka, fantes det i Sverige på syttitallet i hvert fall et band som virkelig kunne kalle seg progressive eller nyskapende i ordets rette forstand, og det var det Uppsala-baserte bandet Samla Mammas Manna. Med sin kompormissløse sjangerblanding og gale humor satte dette bandet seg i respekt hos de fleste, både i Sverige og utlandet. Samla Mammas Manna 1998. Foto: Hans Voigt Slik startet det hele Noen små forandringer .... Samla Mammas Manna (bandnavnet betyr absolutt ingenting, ifølge Lars Hollmer låt det bare så utrolig rytmisk og tullete at det bare måtte brukes) ble startet av Lars Hollmer (keyboards og vokal) Lasse Krantz (bass og vokal), Hasse Bruniusson (trommer og vokal) samt Bebben Øberg (perkusjon) sent på sekstitallet. De hadde alle sammen veldig forskjellige musikalske utgangspunkt, noe som også gjorde at musikken deres også fikk et usedvanlig mangfoldig preg.Hvis du tar en dose tidlig Zappa og Santana og parrer det med sirkus og tivolimusikk med trekk av svenske folketoner og østerriksk jodling – alt sammen gjerne i samme låt – har Bandet vakte tidlig oppmerksomhet med denne ville sjangerblandingen, og etter at gitarist Coste Apetrea kom med på gitar som erstatning for Øberg, hadde bandet funnet den besetningsformelen som skulle komme til å lage noen av de mest minneverdige Samlainnspillingene. Andreskiva Måltid fra 1973, er et oppkomme av morsomme melodier, fantastisk spilling, rare studiooverdubs og morsom «liksomvokal» som prøver å herme barnespråk. Det spilletekniske er på topp, og selv om produksjonen er rå og litt typisk syttitalls, skjønner du at dette er musikk som virkelig hadde lyst til å gå andre veier. Tarkus nr. 15 – del 8 Neste album Klossa Knapitatet, hvis tittel er et ordspill over den svenske venstrebevegelsens slagord «Krossa kapitalet» (Knus kapitalismen), følger i samme stil, og det er på den vanvittige låta Musmjölkningsmaskinen du finner progens råeste jodling! Apetrea viser seg spesielt godt her som en utrolig god gitarist med et lyrisk uttrykk et sted mellom Frank Zappa, Carlos Santana og Fred Frith! Oppbrudd og nye takter Etter et samarbeid med den svensk/amerikanske synthpioneren og komponisten Gregory Allen Fitzpatrick, som resulterte i albumet Snorrungarnas Symfoni, et album fullt av en slags symfoniske barnesanger, gikk bandet i oppløsning. Etter et par år kom de sammen igjen med den nye gitaristen Eino Haapala. Med han forlot de sirkusmusikken og gikk inn på en rock med klare overtoner av avantgarde og improvisasjon. De hadde mot slutten av sin første periode følt at deres kommersielle suksess la en kreativ tvangstrøye rundt dem, og de ville derfor prøve noe nytt. Derfor byttet de like så godt navn til navn til Zamla Mammaz Manna for å markere at bandet hadde tenkt å gjøre noe som skilte dem ut fra deres gamle dager. Dobbeltalbumet Schlagerns Mystik/För Äldre Nybegynnare besto av en LP med låter i en salgs «Zamla møter Residents»-stil. Her bruker de en enkel, men oppfinnsom instrumentering som bakteppe og grunnlag for morsomme tekster pakket inn i tilsynelatende enkle men likevel komplekse, låter. Siste låt på denne LPen er den fantastiske 17 minutter lange Ödeten tour de force i blanding av komposisjon og improvisasjon. Den andre LP-en besto utelukkende av improvisasjoner som i og for seg er spennende men kanskje mest for de spesielt interesserte. det seg ikke så langt fra det senere Zamla, og dette bandets utgivelser er så absolutt anbefalt. I 1990 ble bandet fra Måltid-periodens gjenforent i anledning Hasse Bruniussons 40 års dag. Etter en utstrakt konsertvirksomhet i bl. a Norge, kom i 1999 albumet Kaka, som er et godt bevis på at disse karene har noe å bidra med selv etter så mange år Anbefalte albu m SAMLA MAMMAS MANNA/ ZAMLA MAMMAZ MANNA Måltid (1973) Klossa knapitatet (1974) Disse to skivene definerer Samla - soundet på en fortreffelig måte. Familjiesprickor (1980) Et utrolig variert og spennende album fra første til siste takt. Kaka (1999) Fantastisk comeback som forener nye impulser med gamle idealer! nisk og RIO-aktig rocketrøkk inn i Hollmers låter. Dette kler musikken veldig godt, og albumet Vendeltid fra 1988 er en perle, verken mer eller mindre. Etter noen års pause kom livealbumet Looping Home Orchestra Live i 1993. Dette er et av undertegnedes favorittalbum uansett artist og sjanger. Med hjelp av Samlabas- VON ZAMLA 1983 (1999) Et livealbum som oppsummerer det beste fra dette bandets to studioutgivelser. Inkluderer også en fin versjon av Samlaklassikeren Ödet. Lars Hollmer K eyboardist Lars Hollmer innledet i 1980 en solokarriere som etterhvert har brakt han fram i lyset som en av de ypperste og mest respekterte musikerne og komponistene innen den «progressive» musikken de siste 20 årene. Som komponist fører Hollmer særlig det litt barnlige og naive preget sammen med folkemusikken ved Samla Mammas Mannas musikk, enda et steg lenger. På detbutalbumet 12 Sibiriska Cykler fra 1981, spiller han de fleste instrumentene selv, og musikken har et lystig og sorgmuntert preg som påkaller smil og latter mer en en gang. Det høre umiddelbart Etter å ha samarbeidet med den såkalte RIObevegelsen, fikk Zamla mange nye impulser. På albumet Familjesprickor fra 1980 hører du et band som har klart å forene det gamle soundet med nye trekk av fusion, avantgarderock og samtidsmusikk. Lars Hollmer sist Lars Krantz, gitaristene Fred Frith og Eino Haapala, saksofonist Jean Derome og keyboardist Olle Sundin maler han med bred pensel et fantastisk musikalsk bilde som gir deg gåsehud mer enn en gang. Siden dette har Hollmer sluppet Vändelmässa (1996) og Andetag (1997), to jevne men ikke fullt så interessante skiver. I dette leses er Hollmer ute med et nytt album, Utsikter, og er du lur, tror jeg du gjør lurt i å sjekke dette ut ... Bandet ble oppløst etter dette, men Hollmer og Haapala tok opp tråden i bandet Von Zamla, som en periode også inkluderte Univers Zeros fagottist Michel Berckmans. Stilmessige fjernet Anbefalte albu m enkelt og naivt ut, men mer enn en keyboardspire har latt seg imponere av akkorder og melodilinjer som ikke akkurat er standard i et vanlig rockrepertoar. Trekkspillet for en sentral plass og gir musikken et unikt lydbilde. På de tre neste soloskivene Vill Du Höra Mer? (1982), Från Natt Idag (1983) og Tonöga (1985) benytter seg av denne musikalske formelen og alle sammen burde være verdt en lytt. I 1987 satte Hollmer sammen bandet Looping Home Orchestra, som brakte inn et mer symfo- Tarkus nr. 15 The Siberian Circus (1993) Et samlealbum som plukker et beste fra de fire første soloskivene samt Vendeltid med Looping Home Orchestra. Liker du dette, er det bare å anskaffe alle de ovennevnte utgivelsene. Looping Home Orchestra live 1992-1993 (1993) Et helt unikt album som viser Hollmer fra den best tenkelige side. Et absolutt «must»! Side 15 Nederlands ledende pop/prog band gjør comeback Kayak v/Ton Scherpenzeel Kayak har vært et markant innslag i Nederlands pop/prog-miljø siden debutalbumet See See The Sun i 1973. Etter snart 20 år i dvale har bandet gjort et comeback, og i den forbindelse har vi snakket med bandets ubestridte leder og hovedlåtskriver, keyboardist Ton Scherpenzeel. Geir Larzen i samtale med Ton Scherpenzeel 23.08.00. P im Koopman og undertegnede spilte sammen i en rekke band forut for Kayak, men det var først i 1972 vi maktet å sanke sammen et musikerlag som virkelig fungerte. Dette ble altså Kayak og vår platedebut See See The Sun kom året etter. Hele æraen var preget av progressiv tenkning, og de store prog-gruppene øvde enorm aktelse i Nederland. Kayak fløt nok også litt på denne bølgen, og albumet ble svært godt mottatt. Det pussige var at selv om bandet hørte hjemme på den progressive gren, så hadde vi populære singler og hits; et symptomatisk trekk som vedvarte karrieren gjennom. Globalt sett kunne vi ikke måle oss i salgstall med sjangerens førende band, men Kayak gjorde det godt i hjemlandet. Utad ble vi sett på som progressive, men vi appellerte til veldig ulike mennesker, og noen ganger endte vi også opp med singelslipp som nådde uante kommersielle høyder. Kayak anno 2000 -See See The Sun blir av mange dogmatikere regnet for å være Kayaks tyngste løft, men personlig inntar den selvtitulerte oppfølgeren favorittposisjon. Kayak er, må jeg innrømme, eders magnum opus.... -De tre første skivene danner en stigende kurve, rent kvalitativt. Kayak er bedre enn See See The Sun, men Royal Bed Bouncer overgår begge. Debuten har mange gode idéer; kanskje for mange... Det er lett å høre at musikerne ivrer etter å vise seg fram. See See The Sun var resultatet av tre års arbeid, og vi var omslynget av en nesten naiv entusiasme. Skiva er kanskje litt bråkjekk, men den ble forrettet i god tro. Oppfølgeren er bedre, men efter mitt skjønn ble den innspilt alt for fort. Det gikk bare ni måneder mellom See See The Sun og Kayak, og jeg tror tiden hadde talt til vår fordel om vi hadde ventet et helt år. Dessuten er Kayak noe kortere enn debuten. Den klokker inn på bortimot 35 minutter. Du er dog ikke mutters alene om å mene den andre Kayak-plata er den sterkeste. Den er definitivt mer balansert enn en noe kronglete debut. -They Get To Know Me, som runder av A-siden på kimærisk vis, er dessuten min Kayak-favoritt. -Det gir vel mening. Tror jeg. Det er i alle fall et verk som er svært gjenkjennelig. De mer langstrakte komposisjonene våre hadde gjerne et forlenget coda, om du vil, som var komplett løsrevet fra forutgående verselinjer og refreng, og som bygger og bygger i symfoniske formkurver. Jeg har forståelse for at fansen liker den slags. Side 16 -Dere representerer den andre generasjonen progrock-band. Var dere på noe vis influert av elitedivisjonen og de forutgående pionérer? -Under opptakten til Kayak hørte vi mye på et band som Yes, og jeg tror det er rettferdig å si vi var tydelig influert av disse mens vi skrev og spilte inn See See The Sun. Etter 1973 forsvant de opplagte influensene temmelig raskt, og vi ble et selvstendig band med et distinkt sound. Folk sammenlignet oss med Genesis, særlig i våre unge år, men dette var et band ingen av oss hadde hørt. «Sangeren deres låter som Peter Gabriel», skrev pressen. OK, tenkte vi, det er sikkert fint for Genesis. Vi var ikke nevneverdig fanatiske omkring dette med progressiv rock som en isolert modul, og lyttet like gjerne til andre typer musikk. I ettertid er det vanskelig å peke på eksakte elementer for inspirasjon, men siden du spør; vi digget Yes og gikk på konserter med dem. Etter 1973 derimot, er Kayak å betrakte som et band med eiendommelig uttrykk. -Første halvdel av 70-tallet var en uvurderlig epoke for rocken. Bare i Nederland hadde dere størrelser som Focus, Ekseption, Kayak, Trace, Earth & Fire, etc, etc. -Det var en utrolig tid, men jeg tror alle land kunne skilte med respektive storheter. I Nederland var det stort sett Focus som regjerte grunnen. De hadde jo forlengst overskridet landegrensene, og gjorde det enormt godt i utlandet. -Hvor mye turnérte dere i denne perioden? -Stort sett opptrådte vi i Belgia og Nederland, men det hendte vi gjennomførte relativt små turnéer også i England, Frankrike og Tyskland. Like ens, hovedvekten av tilhørere var alltid å finne i Belgia eller Nederland, og dette forholdet endret seg aldri! Vi har mange minner fra 70-årene, og jeg kan berette at du ikke ville trodd størrelsen på et par av de lokalene vi endte opp i. Mikroskopiske.... Tarkus nr. 15 sive rockens svar på ABBA. Hva synes du om det? See See The Sun -Her om dagen forskanset jeg meg med kaskader av pils og hele Kayak-repertoaret; både for å gjenoppdage bandet, men også for å gripe fatt i kausale bevegelser og ekstreme ytterpunkter. Kayaks mørkeste time heter Trust In The Machine. Kan du huske denne perlen? -Å, ja! Pim Koopman skrev musikken og Cees van Leeuwen forfattet teksten. Trust In The Machine var et av våre glansnummer når det kom til liveopptredener. Mest fordi vi hadde sjansen til å gjøre folk døve i midtsekvensen. Jeg husker vi lekte lenge og vel med disse onde maskinlydene... -Etter 1975 blekner den progressive rocken. Flere giganter, deriblant Genesis, lot seg frivillig degradere til viderverdige støvsamlere, og mye av det som presteres i perioden 77-80 maner til brekningsfornemmelser. Kayak er et unntak, men også dere undergikk drastiske endringer. Hvordan vil du beskrive gruppas kunstneriske tildragelser i tiden etter Royal Bed Bouncer, og i hvor stor grad etterstrebet Kayak en markedsmessig adapsjon? -Utviklingen skjedde ikke over natten, men pågikk i flere år. Vår fundamentale grunnpilar har alltid vært låten først. Samtlige Kayakalbum, endog de mest komplekse og symfoniske, inneholder kortere kutt, og for oss har låten vært alfa og omega. Noen ganger har det vært nødvendig å bruke åtte minutter, noen ganger to. I det første tilfelle har folk lett for å katalogisere oss som progressive. Til tross for intrikat arrangering, gnistrende samspill og intelligente, kompositoriske grep har Kayak aldri sviktet Den Gode Låt eller Den Gode Melodi, og du finner rikelig av begge deler på samtlige Kayak-slipp. Vi sviktet aldri denne tilnærmelsen, selv om låtene i perioden 77-80 stort sett er malt på kortere lerret. Den største musikalske forandring finner sted idet Max Werner fatter vedtak om å sette seg bak slagverket, og mikrofonen hendes Edward Reekers. Phantom Of The Night er Edwards første plate, og her er bandet sunket hen til middelmådig farvann. Jeg liker ikke denne terminologien, men finner ikke et mer dekkende begrep. Musikken vi skrev mot slutten av 70-årene er alt for romantisk, og vi mistet noe av gnisten og iveren etter å eksperimentere; selv om jeg understreker at både Phantom Of The Night og Periscope Life gestalter sterke låter. Og bare for å ha sagt det: Om Max hadde sunget de selvsamme kutt ville det ikke utgjøre noen revolusjonerende differanse. -Overfor illiterate venner som efter beste evne higer etter en strukturell orientering i et mylder av interessant musikk, griper jeg til adjektiver som «catchy», «melodisk», «intelligent lettfattelig» og «harmonisk» når de avkrever en Kayakdeskripsjon. Jeg har endog gått så langt - litt for langt kanskje - som å hevde Kayak er den progres- Tarkus nr. 15 - «Melodisk» og «catchy» gir gode assosiasjoner, og jeg lar det sige inn over meg som komplimenter. Jeg har alltid vært opptatt av å kombinere interessante melodier og ditto harmonier, med sterke rytmer, og at noen opplever musikken vår på den måte du øyensynlig gjør, føles flott. Endeløse vakuum av improvisasjon og soli er komplett irrelevant i Kayak-sammenheng. Det samme går for evigvarende tema. Hva som i bunn og grunn besnærer meg er melodier og låter hvor råvarene (arrangering, fremførelse etc.) er optimalisert. Om det tar to eller femten minutter å avslutte et stykke blir derfor et uinteressant spørsmål så lenge innholdet gavner låta. Det handler om et ekvilibrium i forholdet mellom kontekst og form. En låt konstitueres av melodi, harmoni og rytme. Svikter én av komponentene, pulveriseres grunnenvollene. Det eksisterer så avsindig mange elementer du kan bake inn i et musikkstykke, og noen ganger opplever man tre minutter-formelen som et fengsel, men da et fengsel til å bryte ut av. -Historien er full av geniforklarte tølpere som benytter påkrevd besetning, normregulerte cover og som kjevler ut «komposisjoner» med infantile, repetitive riff og improvisasjoner, og som tror seg vel i havn dersom mølet overskrider ti minutter. Da er det prog, og da er det bra. Patetisk, ikke? -Hva du nettopp skisserte er definitivt helt feil utgangspunkt for alle som skriver musikk, men jeg må innskyte at det selvfølgelig også finnes fabelaktige band som briljerer med lange låter. Alt avhenger av gruppas integritet og det mål man setter seg. Om bandet fylles av ekstraordinære instrumentalister, som i tillegg har et egenartet uttrykk, da er det begripelig hvorfor noen ønsker å gi ut plater med bare ett eller to spor. Gjør hva du vil! Men for vår del har melodi og låter gått foran tekniske oppvisninger. Dette er ikke polariserte enheter, og det fungerer best i naturlig interaksjon. Jeg liker å tro at selv de mest fengende poplåtene våre besitter en immanens av intelligent musikalitet. Kayak var gode enkeltutøvere, og visst gjorde også vi soloer, men alt dette tjente låta som helhet. For vår del hadde soloinnslagene en klar funksjon. produksjonen yter ikke musikken rettferd. Dessuten pågikk det indre vanskeligheter i gruppa. Vi hadde nettopp mistet bandets mest fulminante rytmeseksjon. Pim Koopman og Bert Veldkamp dannet et kimærisk komp, og Kayak ble aldri helt det samme etter at de forlot skuta. Deres erstattere, Theo de Jong og Charles Schouten, var skolerte individer, men sto uten de attributter som forløste bandets singularitet. Etter The Last Encore opplevde vi for første gang en musikalsk krise i Kayak, og på Starlight Dancer møter man et veldig søkende band. Besetningen hadde ikke blitt behørig internalisert, og vi visste ikke helt hvor vi ville med konseptet. Da det er sagt må jeg nok en gang understreke hvor mange bra låter skiva har. Tittelsporet er for eksempel noe vi fortsatt presenterer i livesammenheng. -Åpningslåta, Daughter Or Son, er av det kaliber som får meg til å gå amok. På gode dager synes jeg denne er deres aller flotteste... -Det er meget bemerkelsesverdig, fordi jeg tror aldri jeg har vært borti noen som deler din oppfatning. Daughter Or Son er underslått enhver aksept later det til. -Og siden nøt dere stor suksess med Ruthless Queen og albumet Phantom Of The Night. Selvsagt måtte den aller svakeste Kayak-skiva gå hjem hos den gemene hop.... -Vel, som jeg nevnte tidligere så var musikktrender oss helt fremmed, og da Ruthless Queen entret 3. plassen på singellisten her i Nederland ble vi like overrasket som noenhver. Jeg mener, her hadde vi ufortrødent syslet med våre egne ting i seks år, og ingenting var endret. Hvorfor -De mest indolente av mine progressive åndsfrender misliker Starlight Dancer, Phantom Of The Night og Periscope Life. Dette fordi skivene angivelig blir for poporienterte. Kall det hva du vil, men at Kayak selv i denne perioden var tro mot seg selv skulle være hevet over enhver tvil... -Samtlige Kayak-produksjoner er unnfanget rent instinktivt. Vi har aldri forhåndsdefinert et kommende album, og tenkte aldri på markedskreftene eller rådende trender. Noen ganger ble platene mer poppy, andre ganger ikke. Under øving i forkant av et studioarbeid, kikket vi på alt vi hadde av nytt stoff. Uavhengig av genrefornemmelser eller bastante direktiver, gikk vi for de låtene vi mente var best. Ble sammensetningen ganske tilbakelent så endte vi jo med et bedagelig produkt. Men vi forutså aldri den slags. Vi ga katta i hva andre måtte mene om saken. «Huff, dere er ikke progressive lengre» og «Dette er for pyntlig» var gjengangerfraser i pressen. Viktigere enn å tilfredsstille eksterne krefter var å kunne skape noe som vi innad i bandet kunne stå for, og den oppgaven løser man alltid best ved å ignorere omverdenen. At kritikerne beskyldte oss for å ha gitt den progressive rocken på båten forekom oss totalt uinteressant. Første gang vi ble overøst med den slags surmuling var ved utgivelsen av Starlight Dancer i 1977. La meg først som sist legge for dage min elsk for skivas repertoar. Det er tonnvis av sterke låter på Starlight Dancer, men selve Kayak akkurat denne låta og denne skiva skulle falle folk lettere å like enn de øvrige utgivelsene, kan ikke forklares. Phantom Of The Night er vår salgsmessige milepæl og den fisket inn et platinum-trofé. Men suksessen kunne like gjerne kommet Kayak eller The Last Encore til del. Intet var kalkulert. -Max Werner har en eksepsjonell stemme, og hvorfor han byttes ut med Edward Reekers’ i 1978 forekommer meg enigmatisk gåtefullt. -Saken er at Maxs hovedinstrument er trommer og perkusjon. Også lenge før Kayaks dannelse var Max trommeslager, og da Charles Schouten bestemte seg for å hoppe av, ble batteristrollen ledig. Max var aldri komfortabel i rollen som sanger og frontfigur, og han ga gruppa et ultimatum: Enten beholder dere meg som trommis, eller så fordufter jeg. Det var i realiteten ikke mye av et valg, så vi ble nødt til å se oss om etter en høvelig erstatter. Ironisk nok kom berømmelsen med Edward Reekers. Side 17 Pim, Max og jeg er Kayaks originale medlemmer, og i begynnelsen av 70-årene studerte vi musikk ved det samme konservatorium i Hilversum. Jeg var hovedsaklig pianist, og de to andre var trommeslagere. Det hele utviklet seg til å bli et band, hvor jeg ofte spilte dobbel-bass, og hvor vi etterhåden oppdaget at Max var i besittelse av en unik stemmeprakt. Plutselig, og mot hans eget ønske, var han gruppas vokalist, men i hjertet har han alltid vært en perkusjonist. Vi forstod ham godt. Tenk, der hadde Max satset skjorta i over seks år, og det på noe han egentlig ikke ville... -I tiden etter Phantom Of The Night, som altså ble en bestselger, var det vel naturlig å forstørre perspektivet. Utvidet dere horisonten på turnéfronten? -Vi turnérte mye, men igjen begrenset det seg til Nederland og Belgia. Noen avstikkere ble gjort. Blant annet gjorde vi supportjobb for Focus i England, og vi har også besøkt Frankrike og Tyskland, men vårt konsertmarked har definitivt alltid vært Nederland og Belgia. -Dere var med andre ord aldri i USA? -Ikke som turnéattraksjon, men vi spilte inn Periscope Life i Los Angeles. Vi var underlagt kontrakt med Phonogram, og de eide et studio ved navn Wisseloord Studios. I 1978 var Kayak på to 24-spors miksere som ikke synkroniserte. I dag forekommer tildragelsen meg latterlig, men vi hadde intet annet valg på den tiden. Som følge av overopphetet stemning og stress er vokalen alt for lav i miksen, men selve låtmaterialet holder stand. -Kan du huske et kutt ved navn Stop That Song? Jeg har en pussig svakhet for denne, til tross for at den minner om en mutert fusjon av Eurovision-finalen og et jazzkorps fra New Orleans... det aller første bandet som spilte inn plate her, men vi var en slags forsøkskanin og fikk den noble oppgave å «oppdage feil og mangler» ved studioet. Og den slags kom i bøtter og spann! Det tok over et halvt år å komplettere Phantom Of The Night. Når vi tok med oss tapene hjem i våre respektive bopeler låt det fundamentalt annerledes enn det gjorde i studio. Alt var et problem i disse 6 månedene, men da skiva omsider ble ferdig og den ble en slik suksess, glemte vi fort vanskelighetene - helt til Phonogram atter ønsket å sende oss tilbake i Wisseloord for å gjøre oppfølgeren. Vi nektet plent. Phonogram ville ikke vite av at deres hovedprioritet booket tid i noen andres studio, og tilbød oss å gjøre Periscope Life i Los Angeles. Naturligvis aksepterte vi tilbudet. Med tid og stunder kom Wisseloord i orden, og jeg har senere arbeidet der med stort hell. -Hva føler du selv for Periscope Life? Jeg kan ikke forklare det, men jeg elsker skiva. -Periscope Life er et undervurdert album. Visst er det glatt og poporientert, men plata rommer særdeles mange bra låter. Feilen med albumet er selve miksen. Vi måtte re-mikse hele sulamitten i løpet av én uke, og dette ble forsøkt gjort Side 18 -I 1981 returnerer Kayak til de episke høyder. -Dette er ikke til å tro! Stop That Song er kanskje min fremste Kayak-favoritt gjennom tidene. Det er ei låt jeg kan spille når som helst og fremdeles føle at det er ingenting jeg kunne tenke meg å rokke ved eller gjøre annerledes. På alle måter er dette også en Kayak-komposisjon som adskiller seg fra vår gjengse merittliste. For gruppas image er Stop That Song alt for poppy, men kommer en forbi den slags barrikader er det et fantastisk spor. Dessuten hadde vi det usedvanlig gøy i studio. Vi inviterte med oss noen session-musikere, og lot disse fritt improvisere over temaet. Klarinett og tromboner er ikke akkurat hverdagskost i Kayaks annaller. -Som keyboardist inntar du en sjelden original posisjon. Du må være en kirkemusikkens mann… -Jeg er utvilsomt influert av kirkemusikk, ja. Interessen for early music og de klanger og idéer som oppstår i middelalderen leder over mot renessansens og barokkens moguler, og de fleste av disse skrev musikk som var ment oppført i kirken. Bach, for eksempel. Bach kombinerer selve kvintessensen i musikk, og behandler strukturer, melodikk, polyfoni, harmoni og rytme på en skjellsettende måte. Han legger liksom lista. Jeg vil ingenlunde gjøre sammenligninger omkring Bach og mitt eget, ydmyke vesen, men felles for både Kayak og Bach er det prinsippielle fundament som tilsier at hver stemme, hvert instrument, er like viktig. Harmoniene står i et vesentlig kontrapunktisk forhold til selve hovedmelodien, og Bach var derom en sann mester. -Har du musikalsk utdannelse å vise til? Royal Bed Bouncer en annen. Pim bor for øvrig i Irland av ekteskapelige årsaker.... Vel, vi fikk fatt på en fyr, og han måtte jo få låta presentert. Dette tvang meg til å gjennomgå Lyrics på et rent teoretisk plan, og jeg oppdaget for første gang hvor mange taktskifter den besitter. Jeg hadde ikke engang tenkt på Lyrics som særlig kompleks eller vanskelig, men den er visst det. Sies det... (ha ha ha). -Ja, jeg har studert piano siden jeg fylte 7 år, men den gang tok jeg det ikke særlig alvorlig; hovedsaklig fordi jeg avskydde noter. Med tiden har jeg dog lært meg både å lese og å skrive musikk, men det er ikke noe jeg kaster bort tid på. Kayaks låter ble aldri nedtegnet. Max, Pim og jeg studerte ved samme skole, og fikk all den teoretiske bakgrunn vi behøvde for å utforske rockens mange ansikter. Nu ble vi riktignok sparket fra skolen, men i embeds medfør som det heter. Kayak opptok snart all vår tid, og vi forsømte skolegangen fullstendig. -En korrekt prioritering. Dette med kontinuerlig skifte av foretgn (dur/moll) i én og samme komposisjon, er en vedvarende kvalitet i Kayaks forfatterskap. Mouldy Wood er et ekstremt tilfelle hvor separate stemmer i dur og moll forekommer samtidig uten at tonaliteten går dukken. -Du har sikkert rett. Som sagt så skriver vi musikk på instinkt. Det hender sporadisk jeg skriver ned idéer, men det er sjelden. Jeg resonnerer aldri over hva som skjer rent musikkteoretisk. Det bare skjer. I ettertid kan jeg nærme meg et eldre stykke og anskueliggjøre hvorfor jeg endret toneart der og der, men jeg tenker lite over den slags. Jeg kan gi deg et ferskt eksempel: I fjor skulle vi delta på et direktesendt TV-program i Nederland, og vi ble bedt om å fremføre vår aller første singel, Lyrics. Dessverre hadde ikke Pim anledning til å bli med, så for denne ene gangen måtte vi hyre inn The Last Encore Merlin er et knakende godt album, særlig A-siden. -Merlins første vinylside er etter mitt skjønn bandets mest fullendte arbeid noensinne. Det er vår karrieremessige høydepunkt. A-siden er et slags kunstnerisk synopsis, og vi er innom alle divertissimenter bandet har å by på. Materialet er uhyre rockorientert, men også melodier, arrangementer og harmonier er utpønsket med urtypisk Kayak-metodikk. -De nye låtene fra Eyewitness er også hyggelige. Fullt så hyggelig er dog ikke den opprinnelige LPen! -Du tenker på publikumsbrølet? Ja, det er noe som har hjemsøkt meg i all min tid, og jeg vil anbefale folk å investere i CD-versjonen. Her har vi nemlig eliminert applausen. Hele historien er gjengitt i CD-bookleten. Da vi ble spurt om å remastere Eyewitness fikk vi vite at Phonogram hadde «mistet» master-tapen. De hadde også rotet vekk masteren til Merlin, så disse CD-slippene er basert på gode kopier som Edward var i besittelse av. Da vi lyttet til master-kopien av Eyewitness oppdaget vi at publikum glimret med sitt fravær; hvilket har sin naturlige forklaring i at materialet først ble spilt inn «live» i studio, og at vi i etterkant inviterte et hundretalls fans i studio for å «late som» de var på konsert med oss. Kopien vi fant var altså identisk med den aller første innspillingen, og det låter mye, mye bedre uten applausen. Med unntak av to-tre overdubs er CD-versjonen ekvivalent med en liveinnspilling. Karrieren var allerede over på det tidspunktet, og vi gjorde Eyewitness utelukkende for å fylle våre juridiske obligasjoner overfor Phonogram. Vi betraktet plata som et testamente og et dokument på hvorledes Kayak låt ved inngangen av 80-tallet. Jeg foraktet skiva slik den endelig ble. Etter at vi adderte publikumssuset greide jeg ikke høre på den, og du kan sikkert forestille deg vår glede da vi ti år senere kunne børste støv av master-kopien. -Hvorfor velger noen, etter nylig å ha levert magnifikate Merlin, å oppløse et band? -Vi hadde fått nok. Det er aldri én enkelt årsak til at band splittes. Innad hersket det musikalske uoverensstemmelser. I tillegg var vi ute å Tarkus nr. 15 kjøre når det gjaldt økonomi, og vi hadde uoverkommelige feider med vår manager. Som om ikke dette var nok fikk Max Werner en nr. 1 hitsingel i Tyskland med låta Rain In May; noe Max ønsket å følge opp som best han kunne. Han var derfor stort sett i Tyskland i denne perioden, og vi så lite til hverandre. Som band var det ikke stort igjen å hente. Selv jeg følte Kayak-navnet mer som en byrde enn noe annet. Vi var trette av hverandre og av oss selv, og splittelsen var en helt naturlig følge av vår felles mistilpasshet. Det var et hundre prosent ensstemmig vedtak. Problemene tårnet seg opp. I 1979 gjorde vi rent bord med Ruthless Queen og Phantom Of The Night. Periscope Life solgte halvparten av denne, og Merlin solgte halvparten så bra som Periscope Life. Karrieren var dalende, som man sier. -Hva kan du fortelle om Europe og perioden rett etter bruddet? -Europe var vel en siste krampetrekning og et uttrykk for at noen av oss nektet å innse at Kayak-eventyret var over... Aller helst ønsket vi å bruke Kayak-banneren på platecoveret, men for å kvitte oss med manageren ble vi tvunget til å komme opp med et annet bandnavn. Lytter jeg på plata i dag er det lett å peke på åpenbare styrker og svakheter. Noen av låtene holder mål, andre ikke, men generelt kan en si vi skrev den alt for kjapt etter skrinleggelsen av Kayak. Vi burde ventet ytterligere ett år før vi bragte på banen et nytt band. Kayak 1980 -Siden har du gjort noen solo-plater, samt virket som permanent medlem av Camel... -Først og fremst var mitt engasjement i Camel en enorm lettelse. Andy Latimer er en av verdens fremste gitarister. Han gjør, som du sikkert har observert, en solo på vårt eminente reunion-album. Andys stil matcher min egen, og vi trives i hverandres selskap; både musikalsk og sosialt. I Kayak ble det mer og mer til at jeg alene stod for musikken, og dette er et kolossalt ansvar. Camel var en befrielse også på dette området. Vi gjorde forresten et gig i Oslo, ca. 1984-85! -Du bedyrer at aktivitetsnivået har vært skyhøyt på 90-tallet. Hva er det egentlig du driver med? Merlin -Jeg har heldigvis holdt meg aktiv som musiker i alle disse årene. Stikk i strid med gjengse oppfatninger har jeg aldri skrevet så mye musikk før som jeg har gjort på 90-tallet. Min aller første solo-LP kom dog alt i 1978. Det var min eksegese av det klassiske stykket til Saint-Saens, The Carnival Of The Animals - en sak som har hengt med meg siden barndommen. Utspillet var rent hobbypreget. I 1984 fikk jeg en henvendelse fra Andy Latimer. Han ønsket å rekruttere meg som keyboardist i Camel. Gjennom ham kom jeg i kontakt med Chris Rainbow, som i sin tur la vokalsporene på mitt neste soloalbum: Heart Of The Universe. Ved inngangen av 90-tallet ble jeg tilbudt å skrive musikk for et TV-show som av alle ting ble tatt opp i din hjemby, Trondheim! Det handlet om strikkhopping, fjellklatring og dets like, og jeg publiserte musikken under navnet Orion. Tittelen var Virgin Grounds. Dette var mitt siste offisielle soloprosjekt, men jeg har siden vært umåtelig aktiv på andre felter. -Hvordan vil du oppsummere tiden med Camel? Tarkus nr. 15 -I løpet av de siste 15 årene har jeg skrevet musikk for teater og scene. Jeg arbeider ræva av meg, og har gjort omtrent 20 musikaler i nevnte epoke. Hvert stykke består av gjennomsnittlig 45 minutter musikk, og musikalene spiller uavlatelig rundt om i Nederland, særlig i Rotterdam. Dessverre for nysgjerrige folk som deg er dette bare å få kjøpt ved selve teateret. Librettoene er opptegnet på nederlandsk, og jeg advarer mot at dette ikke har mye til felles med Kayak, Camel eller progressiv rock for øvrig. Opus 1, navnet på teaterselskapet, ga meg fast hyre på midten av 90-tallet, og siden har jeg fylt mine forpliktelser og forsynt dem med mange timer musikk. I øyeblikket arbeider jeg på min 5. musikal for selskapet. Innimellom har jeg også gjort utallige session-arbeider, deriblant for en lokalt berømt cabaret-artist. Det er litt snålt å tenke på at her hver bidige kveld er tre eller fire teatre som spiller min musikk. Samtidig! Intet av dette utgis under mitt eget navn, men folk vet det er jeg som er komponisten. Kayak medlemmer eller Kayak-navnet over hode. Vi ville ganske enkelt gjøre noe musikk sammen igjen, og spilte inn noen kutt for moro skyld. Disse ble presentert for en rekke plateselskaper, men responsen var spartansk og langt dårligere enn forventet. På samme tid gjenopptok vi kontakten med Max Werner, og han tilbød seg generøst å legge vokal på det vesle materialet. Og det slo oss samtidig: Min musikk, Maxs stemme - dette er Kayak! Vi kunne ikke kalle det annet, og tok på nytt en runde hos de store plateselskapene; uten å få napp. -Det er en vakker verden, og slett ikke tåpelig i det hele tatt! Riktignok har Kayak alltid vært et undergrunnsfenomen, men en skulle kanskje tro nederlenderne selv forstår å hylle sine landsmenn. -Nei, ingen var interessert i et nytt Kayakalbum. Materialet ble lagt på is en kort stund, før vi i fjor fikk en telefon fra medlemmene i det nederlandske bandet Kast. De er umåtelig populære her, og det viste seg at alle i Kast var dedikerte Kayak-fans. Hva mer: De hadde et -Close To The Fire er Kayaks første produkt siden Eyewitness i 1982. Ton, ganske enkelt nå: Hvem, hva, hvor, hvorfor, hvordan...? -Det hele begynner i 1996. Pim og jeg har holdt løpende kontakt hele veien, og vi ønsket å samarbeide med noen demoinnspillinger. Det var aldri tale om at dette skulle involvere andre ex- Eyewitness Side 19 eget TV-program og ville ha Kayak som gjester! Vi hadde ikke spilt sammen på 18 år, men etter en kjapp tenkefase aksepterte vi tilbudet. Kastmedlemmene grunnla sin egen label, ProActs, noen år tilbake, og da vi oversendte demoene våre, gikk det ikke lang tid før vi undertegnet kontrakt på et helt album. Slik kan det altså gå. Selv om ProActs gjør sine første barneskritt om dagen, har jeg inntrykk av at de når langt. De er distribuert av Arcade/CNR, i alle fall her i Nederland, og Close To The Fire er linsensiert til ProActs. Dette var sjansen vi hadde ventet på, og det er vidunderlig å jobbe med folk som ikke bare tror på produktet, men som også kjenner gruppas biografiske herkomst, og som endog er store tilhengere av våre fortidige verker. Plata ble fullbyrdet av de selvsamme individer som jobbet på demomaterialet - Max Werner unntagen. Han entret manesjen som sistemann. Basisen er lagt hjemme i mitt eget studio, og vi brukte fjoråret til å finpusse demoene, samt at vi skrev en rekke nye låter. Trommene og miksen er lagt i et annet studio, men 80 prosent av albumet er faktisk identisk med demotapningene gjort i kjelleren min. -Close To The Fire er i grunnen en storatet oppfølger til Merlin, og jeg kan nesten ikke tro det er gått nesten 20 år... -Tusen takk! Jeg liker også å se plata som en videreføring av Merlin. At vi har en annen sanger og annen produksjon blir av sekundær signifikans. De to nevnte skivene har mange felleskomponenter - én av dem er det faktum at dette låter veldig, veldig Kayak... Close To The Fire-låta kunne fint ha vunnet innpass på Merlin. Hør bare på de rendyrkede, middelalder-influerte harmoniene. Kombinasjonen mine melodier og Maxs sonoritet er magisk. Da vi hørte resultatet lot det seg ikke benekte at dette var Kayak. Det nye materialet lar seg spore tilbake til 1973, selv om mye har endret seg. Noe av grunnen til at det fortsatt låter vitalt, energisk og egenrådig er at alle involverte hele tiden har jobbet med musikk i perioden hvor Kayak lå brakk. Vi har aldri latt de musikalske ferdighetene forfalle. Dette har vært en forutsetning for platas profesjonalitet. Det kunne fort blitt krampaktig og flåsete. -Og skiva er solid, den. Særlig første halvdel, med tittelsporet som progressiv bærebjelke... -Helt enig! Dette er platas mest bejublede spor og samtidig min favoritt. Den balanserer og krysskombinerer alle de ting man kan definere Kayak ut fra, og den orkestrerte midt-sekvensen har vi fått mye skryt for. -Hvor stor er egentlig denne gjenforeninga? Kommer det flere skiver? Vil dere turnére, og i så fall: Vil dere nedlate dere til å opptre utenfor hjemlandet? -En skal aldri si aldri, men foreløpig foreligger ingen planer om å tjenestegjøre i utlandet (ha ha ha). I sommer gjorde vi en del større konserter, og vi kommer til å fylle stilige haller resten av året. Det er snakk om 10-12 konsertavviklinger. Frekvensen på disse vil variere noe, men om du vil oppleve Kayak live så anbefaler jeg at du jevnlig sjekker nettsiden vår. Og, ja - vi har allerede påbegynt arbeidet med en ny plate. Våre norske fans, i den grad vi har noen, vil jeg derfor berolige med å understreke at dette ikke er noen ettårs-reunion. Kayak har fått blod på tann... Tarkus Magazine takker Metal Shuffle v/Geir Larzen for dette intervjuet. En forkortet utgave av intervjuet er å finne i Metal Shuffle Side 20 Svens mimrehjørne: Eddy Zoltan Spelemannen “Den som ser sitt vardøger er ikkje utan like. Han må som mange andre reise inn i daudens rike” Sven Eriksen M ed disse dystre ordene starter Eddy Zoltans album Spelemannen, et unikt stykke bygdeprog med tekster som handler om slike ting som gutten som gjorde dama gravid og flyktet til byen, og spelemannen som mista kjæresten fordi han møtte dårlige venner og havnet på fylla, samt en passe dose miljøvern. Bandet hadde sin base på Gjøvik, men tekstforfatter og gitarist Manne Kjøs var fra Fyresdal (hvor han også hentet mye av inspirasjonen til tekstene), fløytist, sanger og medkomponist Olle Johnny Lande kom fra Rjukan, mens hovedpersonen selv, Eddy Zoltan var fra Budapest, med musikkutdannelse fra Tyskland og Østerrike. Besetningen ble komplettert med Øyvind Engen (bass/sang) og Henning Westeng (trommer). Spelemannen er en ganske så spesiell plate. En ting er at alle tekstene (med ett unntak) er skrevet på nynorsk, bandet er mest kjent fra danseband-tradisjonen som normalt ikke er der progband fødes og dør. Musikalsk har de mye til felles med Procol Harum, både gjennom de langsomme, seige rytmene, og gjennom bruken av piano og orgel i kombinasjon. I tillegg legger de på både string ensemble (ikke Mellotron som det står på coveret), og en god del fløyte. De henter inspirasjon både fra blues (Blues for Ole er en av titlene) og jazz. Zoltan flørter med norsk mytologi i instrumentalen Tor Med Hammaren med heftig Hammond-spill og mange likheter med engelsk “Vertigo-prog”, og kanskje bittelittegranne Focus. Dog blir det noe litt innestengt både over denne låta og en del av de andre. Man sitter med et inntrykk av en noe uforløst plate, av at gruppa hadde større potensiale enn det de får vist her, og at dette kunne ha blitt veldig bra med litt mer arbeid. Blues for Ole er som tittelen sier blues på nynorsk. «Eg vaknar opp kvar morgo med ei jente i mi seng» er den nynorske utgaven av standard blues-åpning. Nuvel. Kjærleik til vår jord er på grensen til å bli kvalmende, komplett med barnekor og typisk syttitalls miljøverntekst. Men låta reddes av et par fine, små instrumentalpartier og Zoltans dyktighet bak tangentene. Eg er ein av tjugeni er en morsom jazzpreget låt, med lett elpiano, fløyte og en svingende rytme. Både denne og Mjuke dråpar (det nærmeste vi kommer tradisjonell progressiv rock på plata) kan minne mye om tidlig Popol Vuh (det norske bandet). Mjuke dråpar er en meget lyrisk, vakker låt som veksler mellom tunge partier med skarp gitar, og myke partier dominert av piano, fløyte og string ensemble. Skumring er en liten snutt i god norsk vise-tradisjon med akustiske gitarer og fløyte. Ikke spesielt godt verken skrevet eller framført, og den litt “komprimerte” lyden som preger hele plata blir spesielt merkbar her. Tittelkuttet Spelemannen som med sine drøyt fire og et halvt minutt er platas lengste kutt forteller en trist historie om spelemannen som gikk over fjellet «med fela mi på ryggen og flaska i neven». Låta er som snytt ut av et tidlig Procol Harum-album med unntak av de små mellomspillene som låner toneganger fra norsk folkemusikk. Låta har også vært motiv for det dramatiske og stemningsfulle covermotivet, malt av Hersleb Rønnegård fra Fyresdal. Bandet og plateselskapet hadde ambisjoner med denne plata. Ikke bare pakket de den inn i et flott “gatefold” cover, de henvendte seg også til fjernsynet med spørsmål om de var interessert i å lage et konsept-program rundt plata. Nå ble dette såvidt vites aldri realisert, og plata ble heller aldri den salgssuksessen de hadde håpet på og også langt på vei hadde fortjent. Spelemannen ble gruppas eneste markerte avstikker i “prog-land”, og selvom Eddy Zoltan i ettertid knapt kan karakteriseres som noe prog-band, skal de ha full honnør for dette ærlige og friske stykke vinyl med sin heilnorske vinkling. Eddy Zoltan Spelemannen LP: Talent TLS 4004 1974 Svens mimrehjørne tar for seg klassiske progplater fra svunne tider Tarkus nr. 15 Anmeldelser GENESIS AZTEC JADE archive #2 paradise lost Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Italia 2000 2000 Adrenaline ADR 00011 72:57 Sven Eriksen Johan Dalsrud F or meg er denne gjengen et nytt bekjentskap. De har klart en amerikansk måte å spille og fremføre låter på. De spiller musikk i grenselandet mellom heavy og symfonisk prog. Det er stort sett gitar/keyboard dominerte låter med tyngde og driv. En relativt melodiøs vokalist fremfører halv fengende refrenger og vers, og bandet forøverig har en fot godt plantet i tung-rocken. Tilsammen inneholder denne utgivelsen 17 låter fordelt på 73 minutter. Dette er i overkant av hva jeg klarer å svelge på en gang, og er vel nok et eksempel på et bands manglende evne til å begrense seg. Det virker som mange er mer opptatt å fylle ut alle de minutter en CD kan inneholde, enn å skape lytteverdige minutter. For noen få kan 70+ min fungere, men det krever V mer variasjon og talent enn jeg synes denne gruppa kan levere. Til tider har de amatørmessige låter, men pakket inn i en god produksjon og med tyngde og driv høres det ok ut. Men ikke nok til å redde denne plata fra å skli inn i rekken med uendelige skiver gitt ut av heavyproggere. En middels utgivelse igjen som appelerer mer til heavyfansen en proggere generelt. Utgiver Adrenaline Records Via Matteucci 25/27 200043 Arcore, Milano, Italia www.adrenaline.it Vårt musikalske ståsted For å gjøre det litt enklere for dere som leser plateanmeldelsene våre å skjønne hva vi egentlig mener, har vi bedt hver anmelder om å beskrive sitt musikalske ståsted med noen ord: Jon Christian Lie Relativt alt-etende; symfo/space-rock, klassisk prog, heavy-prog av 70-talls årgang, neo-prog med teft..., særegen rock og Pink Floyd! Rikard A. Toftesund Canterbury, Zeuhl, RIO, Krautrock & elektronisk, 60/70s Space/Psych, Folk, Jazzprog, Symfonisk. 10 artister jeg prissetter i særlig grad fra «da»: Magma, Gentle Giant, Picchio dal Pozzo, Gong, Henry Cow, PFM (til ‘77), Zappa (til ‘75), Hatfield/alt D. Stewart, Banco (til ‘79), R.Wyatt. Stiler jeg liker fra «i dag»: Eksperimentell prog & symf., II & III generasjons RIO, Retro-prog, Retro- & neopsych/space, Progfusion, «ny musikk». Trond Gjellum Trond hører helst på progressiv rock/avantgarde/eksperimentell musikk som ikke blindt prøver å kopiere alle forbilder artisten har, men som heller prøver å forene all musikken som har påvirket en, til ett hele. Legger vekt på gode melodier, spennende og annerledes arrangementer og måter å sette sammen og å spille en låt på. Band som snurrer jevnt og trutt i CD spilleren og på platetallerknen er : King Crimson, Henry Cow, Samla Mammas Manna, Univers Zero, Magma, Talk Talk, alt med Dave Kerman og Bob Drake på, Fred Frith og Lars Hollmer. Heidi Bolstad Hovedsaklig musikk fra sent 60- og 70-tall, og mitt favorittband er Jethro Tull. Andre progband jeg liker er Anekdoten, Genesis, King Crimson, ELP, Gentle Giant, o.s.v. Er ikke bare interessert i progressiv rock, er veldig glad i Beatles og Procol Harum. Petrus Bojanowski Min musikksmak er meget vid og spenner fra pompøse mektige symfonier til fele/banjo uptempo country, via avansert jazz,sofistikert rock og kompleks folkemusikk. Det viktigste for meg er at musikken formidles via et godt utarbeidet og detaljert arrangement, kompetente musikere og et optimalt studio/lydarbeid. Sven Eriksen Først og fremst klassisk 70-tallsprog, men også folkrock og pop-relaterte ting. Vektlegger komposisjon mye høyere enn framføring. Har en forkjærlighet for britisk psykedelia. Tarkus nr. 15 3CD UK 1976-92 2000 Virgin CDBOX7 63:49/72:46/69:42 Simen Viig østensen Prog fra 1969-74 samt opp til idag, forøvrig folk- og jazz-rock, psykedelia, avantgarde-rock og elektronisk. Noe mindre symfonisk og ikke neo. i måtte i sin tid vente i det vide og det brede på Archive #1, utgivelsen ble stadig utsatt, men når den først dukket opp, følte mange at den var verd å vente på. Archive #2 var i butikken nesten før den ble annonsert, og det kan langt på vei merkes. For det første er det tre CDer, én mindre enn den første, og den gir i tillegg inntrykk av å være nokså hastig sammenrasket. Ikke bare framstår låtutvalget noe tilfeldig, materialet virker plassert etter loddtrekningsmetoden. La oss slå det fast med en gang: Denne boksen er ikke satt sammen først og fremst for bandets progpublikum. Her er fire låter fra Trick Of The Tale- perioden og tre fra Wind And Wuthering-tiden. Derimot er låter fra Abacab og Invisible Touch-tiden godt representert. Det er tre hovedkategorier stoff: Live (ca en og en kvart CD), singler/B-sider (ca en og en kvart CD) og 12” remixes (ca en halv CD). Av den siste kategorien får vi presentert relativt uspennende danceversjoner av for eksempel Land Of Confusion og I Can’t Dance. Singelmaterialet består for det meste av B-sider som til nå ikke har vært ute på CD og som har blitt innspilt i forbindelse med de ulike LPene. For de fleste låtenes vedkommende er det lett å skjønne at de ikke havnet på albumene. Eneste som skiller seg ut er Submarine, (fra Abacab-sessions) en vakker melodi spilt av en spinkel synth over bunnløse basspedaler og intelligente akkordprogresjoner. Utvalget er dog litt inkonsekvent. Her er for eksempel to tredjedeler av EPen Spot The Pigeon (plassert på hver sin CD) og fire av fem kutt fra studiodelen av Three Sides Live (også de spredt rundt omkring). Et pluss at de har inkludert Vancouver og The Day The Light Went Out (begge fra 1978) som til nå har eksistert på baksiden av en relativt sjelden vinylsingle, samt den energiske Do The Neurotic som ble laget så sent som 1986, men like gjerne kunne vært hentet fra Wind And Wuthering. Live-stoffet lider litt av de samme problemene, tilfeldig plukket og plassert. Det begynner egentlig ganske grusomt, med en umorsom versjon av Illegal Alien. Opptakene spenner i tid fra 1976 (Entangled forresten med Bill Bruford på glockenspiel og maraccas!) til 1992, med hovedtyngden hentet fra 80tallet. Det er plukket stoff som ikke figurerer på andre live-album samt at det er ingenting her som originalt ble innspilt med Peter Gabriel. Dette er forsåvidt et helt greit utgangspunkt, men vi vet at det finnes mer interessante liveopptak enn det som er med her, og som samtidig fyller disse kravene. På pluss-siden noterer vi fine liveversjoner av Ripples, Duke’s Travels og The Lady Lies (alle fra 1980). På minus-siden er kjedelig stoff som No Reply At All, Man On The Corner og Your Own Special Way. Når man har spilt igjennom disse tre CD’ene og oppsummerer med «var dét det?», skyldes det delvis som tidligere nevnt at utvalget er litt rufsete, men det må nok innrømmes at hovedårsaken er at Genesis rett og slett ikke var mer interessant enn dette i denne tidsperioden. Har du derimot sans for 80-tallets Genesis er det ingen grunn til ikke å skaffe seg denne, ihvertfall hvis ikke prisen er for stiv. (Visste du forresten at Manfred Manns vokalist Mick Rogers og Rare Birds Steve Gould var to av de som var aktuelle til jobben som vokalist etter Peter Gabriel?) Utgiver Virgin Records Fås i de fleste velutstyrte plateforretninger Side 21 GREENSLADE ALPHA III large afternoon Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid new voyage to ixtlan CD UK 2000 2000 Mystic Records MYS CD 142 46:56 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Sven Eriksen Petrus Bojanowski D ave Greenslade har vekket til live BANDET Greenslade etter nær 25 år. Sammen med gruppas originale bassist Tony Reeves samt to nye (men godt tilårskommende etter bildene å dømme) musikere, har de spilt inn åtte nyskrevne låter. Dette SER vitterligen ut som et nytt Greenslade-album, logoen og kjenningsfiguren - mannen med minst fem armer - pryder coveret. Derimot HØRES det dessverre ikke så mye ut som en Greenslade-plate. Det er heldigvis ikke fullt så pinlig som Dave Greenslades siste soloalbum, men det låter glatt, syntetisk og alldeles sjarmløst. Den opprinnelige gruppas varemerker, slik som det kontrastfylte samspillet mellom Greenslade og keyboardkollega Dave Lawson - to musikere med veldig ulik spillestil - er fullstendig fraværende. Riktignok er det fremdeles to keyboardister i bandet, men det er umulig å høre hvem som er hvem siden de spiller på akkurat samme måte, dessuten spiller begge kun upersonlige digitale synther likevel. Dertil, å erstatte den unike trommeslageren A lpha III er i utgangspunktet keyboardist Amir Cantúsio, Jr. På albumet får han hjelp av ett par musikere på trommer, bass og gitar. Andrew McCulloch med en en fyr som til forveksling låter som en dårlig programmert trommemaskin, er fullstendig ødeleggende. Produksjonsmessig er det også glatt og pregløst, noe som i stor grad bidrar til det dårlige sluttresultatet. Nå er ikke låtmaterialet av særlig høy standard heller, men her er dog enkelte små lyspunkter, så hadde ikke produksjonen vært så til de grader kjønnsløs, kunne det ihvertfall blitt en plate med en viss verdi. Slik det er nå, har plata et overordnet preg av hastverk og halvhjertethet. Store doser med flotte Vintage keyboards, halvt vrengt gitarlyd soloer og en jammende bass skaper her en autentisk 70-talls stemning. Det samme kan, på godt og ondt, sies om kvaliteten på produktet, der det hele virker nærmest som en konsert-bootleg. I det hele tatt er dette en “easy listening”-versjon av Greenslade som vi skulle ha blitt spart for. Enkelte sovende bjørner bør forbli sovende. Enten så er det mangel på skikkelig utstyr, meget dårlig tid eller total fraværelse av selvkritikk! Og dette er faktisk en felle mange soloartister og band går i når de skal lage alt på egen hånd. Etter det jeg har klart å fremskaffe av informasjon har Alpha III tidligere gitt ut et album ved navn Voyage to Ixtlan. Og er dette samme album bare i en ny forbedret 2000-utgave, så sier det ganske mye om behovet for forbedring. Utgiver Mystic Records Keeley House, 22-30 Keeley Road Croydon, Surrey CR0 1TE, England www.mysticrecords.co.uk Men på den annen side, og for å se det positive ved dette album, så er helhetsintrykket faktisk pirrende deilig. Her befinner en seg i et landskap GILGAMESH Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Åge Bakken Side 22 Utgiver Rock Symphony Ltda Caixa Postal 100.367 - Niteroi RJ Brasil CEP 24001-970 www.rocksymphony.com 2CD UK 1999 2000 Giant Electric Pea GEPCH 1027 51:31 + 49:42 Sven Eriksen F Gilgamesh ble grunnlagt av keyboardisten Alan Gowen i 1973. I løpet av bandets turbulente (og - i kommersiell forstand - eksepsjonelt lite suksessfulle) karriere ble to LP-plater utgitt, den utmerkede eponyme debutplaten (Gilgamesh, 1975) samt den langt mindre interessante Another Fine Tune You’ve Got Me Into (1978). Blant de mange øvrige musikere som i kortere eller lengre perioder inngikk i besetningen kan Totalinntrykket er altså noe ambivalent. Det er liksom både deilig og dårlig samtidig. En finurlig musikkopplevelse. En musikkreise til Ixtlan, sammen med Alpha III, kan faktisk gjerne gjentas. subterranea – the concert CD UK 1973-75 2000 Cuneiform RUNE140 58:37 or undertegnede er det liten tvil om at Arriving Twice er en av de hyggeligste overraskelser på musikkfronten så langt i år: Tett oppunder en time med tidligere uutgitt materiale innspilt av det ufortjent obskure Canterburyensemblet Gilgamesh, av høyeste kvalitet både lydmessig såvel som musikalsk - hva mer kan man ønske seg? totalt blottet for polerte finesser og «en i mengden» opplevelser. Musikken er fri, med plass til mye improvisasjon. Her både jazzrock og psykedelia tendenser, men det er progrock som dominerer. Det låter som en fascinerende kombinasjon av diverse band fra starten av 70-tallet, nærmest tidlige Grand Funk, Argent, Hawkwind, Bo Hansson, Dave Greenslade, Santana og Trace. Samtidig kjenner en tydelig igjen elementer som er karakteristiske for dagens neoprog. IQ arriving twice Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Brasil 1985/1990/1995 2000 Rock Symphony RSLN 015 74:08 D nevnes: Phil Lee, gitar; Neil Murray, bass; samt Mike Travis, trommer. De to førstnevnte var senere innom National Health (i likhet med Gowen), mens Mike Travis bl.a. har spilt sammen med Hugh Hopper. Som et rent kuriosum kan det innskytes at Neil Murray senere ble med i Black Sabbath (sic!). De fleste av komposisjonene på Arriving Twice er også å finne på Gilgamesh’s første plate (om enn nyinnspilt og i noe omarbeidet form). Det er flere år siden jeg hørte sistnevnte utgivelse, så noen detaljert sammenlikning er vanskelig å foreta. Men Arriving Twice står utmerket på egne ben: Svært sjel- enne konserten ble spilt inn i april i fjor i Nederland og er en note-for-note kopi av studioversjonen fra 1997. Ut fra bildene i booklet’en var nok konserten et imponerende skue, men på CD virker det hele ganske overflødig (NB: konserten er også gitt ut på dent opplever man en så vellykket kombinasjon av komposisjon og improvisasjon, eller av ensemblespill og individuelle instrumentalferdigheter. Det er egentlig ikke annet å si enn følgende: Anbefales på det sterkeste! video). Som det proffe bandet IQ er, er selvfølgelig alt imponerende framført med trøkk og energi og alle de små detaljene prikkfritt gjenskapt. Et par gjester har de fått med (bl.a. en skuespiller som vi naturlig nok ikke får så mye glede av på disse platene), og sånn sett var det utvilsomt en opplevelse å være tilstede i salen. CD’en, derimot, er nok kun for komplettister. Utgiver Cuneiform Records P O Box 6427 Silver Spring, MD 20907-8427 USA www.cuneiformrecords.com Utgiver Giant Electric Pea P O Box 24 Bishop's Waltham, Southampton, Hampshire S-32 1XJ England www.gep.co.uk/iq/ Tarkus nr. 15 BIRDSONGS OF THE MESOZOIC petrophonics Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid TEMPANO átabal-yémal/en fin de la infancia CD USA 1999-2000 2000 Cuneiform RUNE137 66:23 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Trond Gjellum Rikard Toftesund M ed sitt sjette album på tolv år, viser denne amerikanske kvartetten at de er helt i forkant av hva som foregår innenfor den internasjonale progscenen. Petrophonics er verken mer eller mindre kanskje det mest fullende og spennende albumet jeg har hørt hittil i 2000. Med en besetning som består av gitar, saksofon og fløyte, flygel og synthesizer samt diverse programmering og perkusjon, skaper de seg et musikalsk uttrykk som evner å skille seg ut innen en sjanger der instrumenteringen er overraskende ensartet og noen ganger rent ut konservativ. Alle medlemmene bidrar med låtskriving i større eller mindre grad, noe som er med på å gi bandet et variert uttrykk, og på Petrophonics spilles det også på et register som henter inspirasjon fra de siste tretti års musikalske virkelighet. Her blandes påvirkning fra syttitallets symfoniske og progressive rock (særlig med referanser til aksen Happy The Man/Kit Watkins og Canterbury band som Hatfield and the North) sammen med elementer av minimalisme (særlig pianolinjene kan låte litt i stil med John Adams), atonalitet (noen skjærende dissonante akkorder), jazz (ikke minst hos blåseren) og noen steder moderne musikk som rap og turntableism (ikke så veldig mye, men i låta One Hundred Cycles brukes platespiller scratching på en utrolig kreativ rytmisk måte!). Det H hele er ikke nær til så komplisert som musikken en del samtidige amerikanske band som 5UUs og Thinking Plague, men Birdsongs ... musikk har et minst like forfriskende originalt preg. Arrangementene er gjennomtenke og fulle av en rekke små detaljer som viser at dette er musikere med evne til å utnytte musikalske virkemidler som skeive taktarter, dynamikk og polyrytmikk fullt ut uten at det blir låtende overtydelig masete. Produksjonen er av ypperste klasse med et lydbilde som gir alle musikerne et stort instrumentalt spillerom. Selv med en total spilletid på over 66 minutter, blir ikke dette albumet for langt, og de få øyeblikkene som trekker ned, oppveies i fullt monn av de store musikalske triumfene som gjennomsyrer plata på alle plan. Dette albumet er sammen med Ensemble Nimbus’ Garmonbozia uten tvil en av de beste platene undertegnede har hørt i 2000. Utgiver Cuneiform Records P O Box 6427 Silver Spring, MD 20907-8427, USA www.cuneiformrecords.com ELOY FRITSCH cyberspace Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Brasil 1999 2000 Rock Symphony RSLN 050 72:42 E Ellers kan en jo si det slik at dersom Keith Emerson (ELP), Rick Wakeman (Yes) og Patrick Moraz (Yes, Relayer albumet) ble sendt ut Tarkus nr. 15 er har vi begge LPene til dette semi-klassiske bandet fra Caracas, som ble dannet i 1977. Tempano besto/består av Pedro Castillo (gitar/vokal), Gerardo Ubieda (trommer/perk.), Miguel Angel Echevarreneta (bass/gitar) og Giuglio Cesare Della Noce (tangenter), og spilte/spiller en slags sfærisk symfonisk rock med markante anstrøk av fusion. En lang rekke velkjente artister har opp igjennom årene lagt seg på tilsvarende linjer, som Fruupp, Camel, Happy the Man, Terpandre, Carpe Diem og svenske Atlas. I likhet med sistnevnte, inkorporerer også Tempano en sunn dose av sitt hjemlands folketoner i musikken, noe gruppen for så vidt har tilfelles med mange sør-amerikanske progband. ÁTABAL-YéMAL er en lett og luftig affære. Instrumenteringen er i høy grad preget av ønsket om å lage rock innen rammen av et «jazz-ideal»; string-synther, rhodespiano, fretless-bass og dype chorus-effekter på el-gitaren er blant ingrediensene her. Dét som finnes av vokal, fremføres på morsmålet og ligger i et lavmælt og sensitivt toneleie, noe som uunngåelig gir musikken et tilgjengelig, ofte litt påtatt «vemodig» preg. På den annen side ser jeg i grunnen ikke helt hvorledes sangen skulle vært ordnet annerledes til såpass «blaut» og melodiøs musikk. Nå høres dette kanskje ut som en lang rekke skjellsord, men sannheten er at albumet er rett så trivelig - absolutt trygt og sukkersøtt, men spekket med delikate harmoniseringer og elegante arrangementer. Når gjeldende til sammenligning. På hans første soloalbum (The Story of I) tas det også i bruk brasilianske rytmeinstrumenter og stemningsbilder. Mens helhetsinntrykket der er mye mer progressivt, bades Cyberspace i sfæriske stemninger, med mange flotte samplinger og elegante stereoeffekter. Petrus Bojanowski loy Fernando Fritsch er keyboardguruen som gjerne storkoser seg med odde taktarter i det brasilianske neoprogbandet Apocalypse. Men som soloartist finner Mr. Fritsch heller frem til sine spacerockdrømmer, og havner da nærmest i samme bås som JeanMichel Jarre, Vangelis og Tangerine Dream. 2 x CD Venezuela 1979/1998/1999 1998/2000 Musea FGBG 4260.AR/FGBG 4324.AR 67:03/56:53 på en sfærisk reise, ville lytteren havne i fanget på Eloy Fritsch. Hvor enn man snur seg vil en finne etasjer med tangenter som produserer drønnende lydtepper, boblende rytmiske effekter, gnistrende stjernestøv og vakre stemninger. Av de nevnte tre er det kanskje Patrick Moraz som gjør seg mest kvartetten på toppen har vedlagt tre bonusspor, deriblant to i 10minutters klassen, blir det hele en desto mer tilfredsstillende opplevelse; disse ligger tett opptil originalene, men fremstår i betraktelig bedre lyddrakt... den egentlige ÁTABAL viser seg dessverre å være avspilt fra en muggen grammofonplate. El Fin de la Enfancia ble sluppet i vår, og er etter min mening enda bedre. Gruppen har utarbeidet et litt mer vågalt sound her, blant annet med bidrag fra After Cryings eminente cellist Peter Pejtsik. De myke og oppløftende melodilinjene henger fremdeles ved, men tangentrekken er utvidet, lydarsenalet åpnet opp og produksjonen nyansert - atmosfæren er i det store og hele mer udefinerbar. Høydepunktet i gruppens karriære er utvilsomt det over 24 minutter lange tittelkuttet; et enormt stykke musikk med tallrike underspor og flotte instrument-trakteringer, i mine ører verdt prisen for CDen alene. Liker du «sløy» og drømmende jazzrock med progressive og symfoniske kvaliteter, vil nok begge disse falle i smak. Utgiver Musea 138 Rue de Vallieères 57070 Metz, Frankrike www.musearecords.com Komposisjonene er fremført med sjel, og helhetsinntrykket er positivt. Cyberspace er en flott digital musikkopplevelse. Og alt er av ypperste kvalitet. Anbefales. Utgiver Rock Symphony Caixa Postal 100.367 - Niteroi RJ Brasil CEP 24001-970 www.rocksymphony.com Det er også gjort plass til mer pompøse symfoniske fanfarer, med orkestrering som lett gir assosiasjoner til både Emerson og Wakeman. Eloy Fritsch virker også inspirert av klassisk musikk, eksempelvis den eventyrlige og mektige Gustav Holsts The Planets. Det er i det hele tatt en fin variasjon på de 12 instrumentale låtene som utgjør albumet. Side 23 TURING MACHINE a new machine for living Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD USA 1999 2000 Jade Tree JT 1044-7-92258 43:50 GNIDROLOG gnosis Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Rikard Toftesund Sven Eriksen D a postrocken steg frem på begynnelsen av 90-tallet, var dekonstruksjons-holdningen den eneste innlysende fellesnevneren for de ulike artistene. Rockens tradisjonelle komponenter skulle trekkes ut av en genre-historisk niche, og brytes ned for å avdekke en eventuell uttrykksmessig «essens»; Main lyder i liten grad som Tortoise, La Bradford likner slettes ikke Gastr del Sol osv. Ti år senere hevder mange at postrock-fenomenet var en blindvei og det mest pretensiøse siden dinosaur-alderen i 70-årene. Unntaket er forhåpentligvis de «tenkende progressivister». Turing Machine følger i fotsporene til formidable band som Brice-Glace, Don Caballero og The Hosemobile, med en høylydt, intrikat, stødig pulserende og medrivende dissonanse-rock basert på gitar/bass/ trommer oppskriften. Alle musikerne spiller en nøyaktig parallell rolle i forhold til sentrum av den melodiske fremdriften; her finnes ingen soléring eller enkeltoppvisninger av instrumentalistiske evner. Heller bygges der lag for lag med dynamiske akkordsirkler som plutselig for- G kastes for å bli avløst og erstattet av totalt andre taktarter og tonefigurer. Musikken er utagerende og voldsom, men utsatt for en altomgripende disiplin som tvinner musikernes oppgaver til den vedtatte planen - Turing Machine er definitivt progressive, men likevel ikke et progrock-band slik mange vil se det fra så vel inn- som utsiden. CDen har surret i spilleren min noen måneder nå, og den har fortsatt å vokse. A New Machine For Living representerer for meg et verdighetsstempel for deler av dagens «alternativ»-rockverden, og den har et stort potensiale som ettertrengt døråpner mellom prog- og postrock-universet. Selv om den er utgitt på en punk-label, mener jeg. Utgiver Jade Tree 2310 Kennwynn Rd Wilmington, DE 19810 USA nidrolog er enda et gjenoppstått 70-tallsband, og som sådan lider de litt samme skjebne som Greenslade (se anmeldelse side 22), dog ikke på langt nær i samme grad. Plata åpner svært så lovende med Reach For Tomorrow, en velskrevet låt med klar inspirasjon fra Midt-Østen, noe som kler bandet godt. Med seg i 2000-versjonen av Gnidrolog har brødrene Stewart og Colin Goldring fått den originale trommeslageren Nigel Pegrum pluss bassist Rick Kemp som spilte med Pegrum i Steeleye Span, samt flere gjestemusikere, blant annet tidligere Procol Harum-medlem Chris Copping. Etter den fine åpningen går det uvergelig noe nedover. Mye av materialet faller i “pent, men uinteressant”-båsen. I motsetning til Greenslade klarer iallefall Gnidrolog fremdeles å låte relativt friskt og entusiastisk. Det er mye akustiske gitarer, og Colin Goldring viser at han ikke har glemt gamle heller ikke unngå å merke seg at låtskriver og vokalist Neal Morse har taket på melodier og arrangementer. SPOCK’S BEARD don’t try this at home Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD UK 1999 2000 Snails Records GNCD 004-R 74:18 Såvidt jeg kan høre, fjerner de seg ikke særlig langt fra studioversjonene, og hadde det ikke vært for den obligatoriske applausen fra publikum, hadde du ikke merket at det var et livealbum. Altså veldig lite spennede til livealbum å CD USA 1999 2000 InsideOut IOMCD060 50:18 kunster på blokkfløyte. Bells of Prozac har odde taktarter, fint fretless-spill av bassist Kemp, og introduserer det australske instrumentet didjeridoo (mesteparten av plata er innspilt i Australia). Kings of Rock har mye Procol Harum over seg, ikke minst gjennom Chris Coppings Hammond, og er en av de beste låtene på albumet. Eller blir det litt for lett, dessverre. Litt snev av Bowie her og der, Colin Goldrings stemme er slett ikke ulik, og Stewart Goldrings gitarspill har et visst ekko av Mick Ronson. Gnosis er ikke noe stort album, men et absolutt hederlig forsøk på å lage musikk uten å trekke veksler på det bandet gjorde for nesten tretti år siden. Utgiver Snails Records være. Som en introduksjon til bandet, passer den sikkert utmerket, men for de som har hørt det før, virker den i mine ører ganske overflødig. Utgiver InsideOut Kleiner Markt 10 47533 Kleve Tyskland www.insideout.de Trond Gjellum D et amerikanske bandet Spock`s Beard har etterhvert blitt gjenstand for en ikke ubetydelig suksess innenfor det mer symfonisk- og AOR- fokuserte delen av progrockmiljøet. Med sin melodiske symfoprog prget av iørefallende melodier, stilsikre arrangementer i et lydbilde som henter inspirasjon fra band som Marillion, Genesis, Camel og nyere (pop)rock, har de funnet en form som de uten tvil har utnyttet til fulle. Undertegnede er vel ikke akkurat det man kan karakterisere som en svoren SB fan, og jeg må innrømme at bandets utgivelser etter debuten The Light har gått meg mer eller mindre hus forbi. Derfor kunne det være interessant å ta en titt på dette albumet når det havnet i Tarkus sin postkasse. Don`t Try This At Home er et liveal- Side 24 Playing The Fool bum spilt inn i løpet av de siste par turneene, og såvidt jeg kan forstå henter det materiale fra alle bandets perioder. I begynnelsen av skiva er det lagt vekt på det mer poppete materialet til bandet, og i mine ører har dette veldig lite å gjøre med progressive rock, faktisk har det like lite å gjøre med progrock som Savage Garden. Men utover på skiva begynner de lengre og mer konseptuelle låtene å dukke opp, og her virker det som om bandet kan sine saker. Javisst er det et utall av referanser til symforock fra de siste 30 åra, men det spilles med dyktighet og innlevelse. Man kan Alle som har platen vet at den ble spilt inn under bandets Europa-turne høsten 1976. Men det er ikke allment kjent hvilke konserter de enkelte låtene er hentet fra. Det vil si, til nå: Her har du listen: Intro Düsseldorf 23. 9 76 Just The Same Düsseldorf 23. 9 76 Proclamation Düsseldorf 23. 9 76 On Reflection Düsseldorf 23. 9 76 Octopus Paris 5.10.76 Funny Ways München 25.9.76 The Runaway/Experience Paris 5.10.76 So Sincere Paris 5.10.76 Free Hand Brüssel 7.10.76 Breakdown in Brussel Brüssel 7.10.76 Peel The Paint/I Lost My Head Paris 5.10.76 Tarkus nr. 15 DJAM KARET reflections from the firepool Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD USA 1988-89 1990, nyutgitt 2000 Cuneiform DJAM KARET live at orion Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid 64:18 Trond Gjellum Trond Gjellum E D tter at Djam Karet fikk kontrakt med Cuneiform Records, har alle de gamle utgivelsene kommet ut igjen på dette selskapet med litt bedre cover og en anelse bedre lyd, og dette albumet er en nyutgivelse av en av de mer vellykkede tidlige albumene til bandet. mangler i spennende og nyskapende musikk. Noen soleklare favoritter har jeg ikke, men The Red Mink»med sine kule Hammondostinater, The Sky Opens Twice med sine fine blanding av King Crimson og heavyrock, samt en vakker, nesten Floydsk avslutning og den etnisk inspirerte låta Fall Of The Monkeywalk, er låter jeg stadig kommer tilbake til. Djam Karets syntese av syttitalls progreferanser og nyere elektronisk musikk har fungert mer eller mindre vellykket på alle skivene deres, og på Reflections ... lykkes de overraskende ofte. Referansene til Djam Karet er særlig åttitallsutgaven av King Crimson, og Pink Floyd fra midten av syttitallet, særlig rundt Wish You Were Here og Animals. De rocker også ganske godt til tider, selv om dette er den delen av bandet jeg liker minst. Skal du sjekke ut et av Djam Karets utgivelser, har jeg ingen betenkeligheter med å anbefale Reflections from the Firepool. Det er ingen stor progklassiker dette her, men et likandes album som ikke krever for mye av deg som lytter. Albumet ble produsert i bandets eget 24 spors studio, og lydkvaliteten og produksjonen er i de fleste tilfeller helt grei, men noen ganger antar lyden en litt bokset karakter. De fleste låtene er ganske like i oppbygning og utførelse, men det blir sjeldent kjedelig, mye fordi bandet viser en glød og spilleglede som langt på vei oppveier det de Utgiver Cuneiform Records P O Box 6427 Silver Spring, MD 20907-8427 USA www.cuneiformrecords.com FORGOTTEN SUNS fiction edge 1 (ascent) Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Portugal 2000 2000 Galieleo GR 003 70:29 H Albumet består av 11 låter, hvorav den lengste varer i over 21 minutter. Musikkstil, instrumentering og effekter er godt variert og tilpasset handlingen. Det hele innledes med pompøse kirkeorgel, sarte korklanger og mektige mooglyder. En finner spor av mer symfoniske og melodiøse Yes/ABWH progrock som inspirasjonskilde. Ved passende anledning kombineres dette Tarkus nr. 15 en amerikanske kvartetten Djam Karet har vært gjenstand for oppmerksomhet i Tarkus´ spalter ved mer enn en anledning, men det kan være greit med en liten påminnelse om hvem dette bandet er. Djam Karet så dagens lys på den amerikanske vestkysten på begynnelsen av åttitallet. De hadde alle en felles fascinasjon for (særlig åttitalls-) King Crimson, Pink Floyd og nyere elektronisk musikk, som f.eks Tangerine Dream. Deres prosjekt ble å prøve å forene disse forskjellige elementene sammen til et unikt hele, noe de opp gjennom hele åttitallet og nittitallet har gjort med en større og mindre grad av vellykkethet. På dette livealbumet, innspilt over et par septemberkvelder i 1998, hører man tydelig at bandet noen ganger får dette til og andre ganger tryner mer eller mindre elegant. Låtutvalget plukkes fra nesten alle av bandets utgivelser, og et par improviserte stykker er det også funnet plass til. Det skrevne materialet framføres mer eller mindre som studio-originalene, men jevnt over med et viss mer tyngde. Men så innmari mye tyngde er der dog ikke. Noe Djam Karet i mine ører alltid har slitt med, er å få til det trykket og intensiteten som deres store helter virkelig hadde draget på i sin tid. Mye på grunn av en veldig spinkel basslyd og litt klønete og rart mikset trommespill, blir de bombastisk øyeblikkene ganske spinkle og nesten litt ˘amatørmessige. Dessuten har de også en tendens til å trekke ut ganske ordinære soloprestasjoner alt for lenge. Men det de lykkes med er de mer minimalistiske stykkene, der de til tross for den umiddelbare neddempetheten får fram en intensitet og dynamikk som er veldig interessant. Improvisasjonene er ikke særlig bemerkelsesverdige de heller. Det lekes litt med lyder, så finner man et groove og deretter bytter de to gitaristene på å spille soloer. Som en introduksjon til Djam Karet, er denne skiva helt grei. Du får servert en rekke velspilte, om enn ikke så bemerkelsesverdig gode, låter som burde falle i smak hos de fleste av Tarkus lesere. Men skiva er ikke noe «must» på handlelista, til det gis det tross alt ut for mye bra musikk innen sjangeren. Utgiver Cuneiform Records P O Box 6427 Silver Spring, MD 20907-8427 USA www.cuneiformrecords.com rutinen. Petrus Bojanowski istorien om Big-Bang, inklusive fortiden, nåtiden og fremtiden, er basis for portugisiske Forgotten Suns episke debutalbum. Det er allerede planlagt å følge dette opp med en Fiction Edge 2, noe som kanskje forutsetter at mange vil like og kjøpe deres første album. CD USA 1998 1999 Cuneiform RUNE 119 74:22 med rolige pianobaserte ballader eller tyngre elementer fra hard metalprog. Totalt sett kan nok Forgotten Suns plasseres i samme melodiøse neoprog bås som for eksempel IQ, Pendragon og tidlige Marilion utgivelser. Det er ikke utenkelig at nederlandske Ayreon er det store forbildet, både når det gjelder det musikalske og det episke konseptet. Kvalitetsmessig ligger de nok dessverre bitte litt etter. Lydbildet er ikke fullt så klart, komposisjonene ligger ikke på tilsvarende nivå og musikerne innehar ikke samme Men bevares dette er pirk, og Ayreon har jo med seg mange dyktige innleide stjerner mens i dette tilfellet står bandets musikere selv for all fremførelse. Her er det ingen ekstern hjelp, noe som er tilfellet for de fleste progrock band. Selv om musikerne og sangeren (som synger på engelsk) ikke er fullt så rutinert og lydbildet ikke er av det helt ypperste er dette en glimrende debutplate. Ambisiøs og storslått progrock, med stor bredde. Alt i alt lover dette godt for fremtiden til den progressive musikkverden i Portugal. Og dersom musikerne bearbeider stoffet enda bedre samt bruker noe mer tid før de går i studio neste gang, vil oppfølgeren sikkert bli helt glimrende. Utgiver Galileo Records P O Box 30 9126 Necker, Sveits www.galileo-records.com Prog-pludder Det svenske spacerockbandet The Moor er for tiden i studio og mikser et live-album som etter planen skal være i butikkene rundt nyttårsskiftet. De opplyser også at fra nå av blir musikken deres å finne gratis på www.mp3.com/TheMoor Hermetic Science har spilt inn halvparten av et nytt album som blant annet vil inneholde er 21 minutter lang suite, pluss en nyinnspilling av Gustav Holsts Mars som også var på bandets debutalbum. Side 25 Side 26 Tarkus nr. 15 ANOMALY JOHN TAMS anomaly unity Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Nederland 2000 2000 Bee & Bee BBAN 2000 42:39 Sven Eriksen Petrus Bojanowski A nomaly; det er vel en uregelmessighet når et band bruker sitt navn på debutalbumet, og at det samtidig finnes flere band med samme navn som gjør det samme. Men det var nok ikke dette som var tanken bak navnvalget. Anomaly må med andre ord ikke forveksles med det amerikanske melodiøs metal/prog bandet, som også har latt debutalbumet hete Anomaly (1998). Men nederlandske Anomaly har allerede produsert en promo-kassett, The Rorschach Test (1997), og er av den grunn muligens den rettsmessige eier av navnet. Musikken til nederlandske Anomaly er steinhard og preget av den voksende interessen for kombinasjon av metal, prog og jazzrock. Feite synther med intrikate melodilinjer og jazz’ete el. piano akkordprogresjoner ligger eksempelvis i bakgrunnen, mens tordnende unisone bass, basstromme og gitar temaer leker med de utroligste rytmemønster. Musikerne virker meget godt samkjørt. Lydbildet er veldig moderne, og av ypperste kvalitet. Komponist, arrangør og keyboardist Ivar Pijper er kun 19 år, men utstråler allerede en god musikalsk forståelse samtidig som han våger å eksperimentere med nye og tidligere uprøvde ideer. Men han vet heldigvis godt hvor grensen går. Valget av navn på låtene er tilsvarende utfordrende, J eksempelvis: B-YOND 2K, >4TH&X, XTREME og 101101001 (et binærtall som etter utregning er desimaltall 361, dersom du lurer på det). Gitaristen Rory Hansen virker tydelig inspirert av jazzrock virtuosene Scott Henderson (Tribal Tech) og Allan Holdsworth (bl.a. UK). Klassisk musikk og avantgarde kombinert med jazz og et dundrende rått lydbilde, virker som dette tiårets retning for instrumental progrock. Alle stilarter og inntrykk fra det forrige århundret gjøres så rå som mulig. Men det er selvfølgelig også plass til rolige intelligente ballader. Snikende fløyter i forgrunnen og sydende kompleks King Crimson stemning i bunnen er jo heller ikke å forakte. Dette er for tilhengere av kompleks og hard musikk, og vil i alle fall glede fans av for eksempel Dream Theater, Simon Phillips, Liquid Tension Experiment, Planet X, NeBelNeST og Xang. Anomaly er 8 sterke låter, 4 dyktige musikere og 1 suveren debut! Utgiver Bee & Bee Records P O Box 18612 2502 EP The Hague, Nederland www.distribee.com Prog-pludder Woolly Wolstenholmes soloalbum fra 1980, Mæstoso, har blir reutgitt på Brimstone, selskapet som eies i fellesskap av Wolstenholme og Barclay James Harvests fanklubb. I motsetning til forrige CD-utgivelse er nå tekstene inkludert. Og mens vi er inne på Barclay James Harvest, hele tre samlealbum er på trappene. De overgår snart Beach Boys når det gjelder mengden av slike samlinger. En ny CD med Colin Blunstone og Rod Argent er ferdig innspilt og er planlagt utgitt i februar neste år. Museo Rosenbach føyer seg til en lang liste med gjenoppståtte 70tallsband. De har en ny plate, Exit, ute i disse dager. Steeleye Span har akkurat gitt ut et nytt album, Bedlam Born. Samtidig kommer også vokalist Maddy Prior med et soloalbum. Det måtte vel ende der før eller siden: Jon Anderson og Alan White er booket inn til å spille både musikk og golf på et stort golfarrangement i Florida i januar. Rock-opprøret er ikke det det en gang var.... Tarkus nr. 15 CD England 2000 2000 Topic Records ISCD508 49:03 ohn Tams er ikke noe kjent navn i prog-kretser, men de av dere som låner øre til engelsk folk-rock vil kanskje ha støtt på ham som et mangeårig medlem av The Albion Band og Home Service, to av de mer “progressive” folkrock-gruppene i England På Unity har han med seg et band som bl.a. inneholder ex-Gryphon gitarist Graeme Taylor, Alan Dunn (begge spilte med Tams i Home Service) pluss Linda Thompson på sang. Tams har en fin, litt sørgmodig stemme, som spesielt kler ballader, og de er det noen av på denne plata. Han har tidligere vist at han er en habil låtskriver, og materialet på denne plata står ikke tilbake for noe han har gjort tidligere. Låtene er stort sett sparsommelig instrumentert, gitar, bass og trommer får selskap av en trekk- spill her, en fløyte der, en marimba eller en messingkvartett. Arrangementene passer alltid perfekt til låtene, de går aldri i veien for musikken, det er melodiene og tekstene som spiller hovedrollen. Unity er en vakker plate, upretensiøs og enkel, men med kvaliteter langt forbi de tilsynelatende ubetydelige melodiene. Utgiver Topic Records Ltd. 50 Stroud Green Road London N4 3ES, England www.topicrecords.co.uk LAREN D’OR war of angels Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid 2CD ungarn 2000 2000 privat Sven Eriksen W ar of Angels er en dobbel CD hvor den ene har undertittelen Synthphonia og den andre Progressive. Nå er det ikke all verdens forskjell på dem (bortsett fra noe mer perkusjon på Progressive-plata), begge er rene synth-plater med inspirasjon fra klassisk musikk, progrock og sikkert også mye annet. Laren d’Or heter egentlig Attila Héger og er ungarer. Han trakterer alle instrumentene selv og har også skrevet all musikken. Det er ikke lett å være interessant gjennom 2 CDer med kun et sett synther til hjelp, og når i tillegg låtmaterialet er såpass A4 som her, faller den gode hr. Or lett for eget grep. Han klarer ikke å tyne like mye spennende lyd ut av instrumentene sine som f.eks Bjørn Lynne, selv om de opererer innenfor det samme musikalske landskapet. Det krever voldsomt mye med hensyn til lydprogrammering for å heve seg opp fra den konturløse elektroniske hengemyra. Laren d’Or klarer det nesten, men bare nesten. Litt ullen produksjon og matte rytmemaskiner bidrar nok til dette. I tillegg er komposisjonene for forutsigbare. Det største ankepunktet jeg har mot denne plata er at det gjennomgående velges for enkle løsninger. Det er langt mellom hver gang det kommer et akkordskifte (eller noe annet for den saks skyld) som får deg til å sette deg opp i stolen. Synd er det, for det er ikke så veldig mye som skulle til for at dette hadde blitt en helt OK plate. Halvparten så lang, og mer arbeid med selve komposisjonene hadde muligens gjort susen. Neste gang, kanskje. Utgiver Attila Héger H-1201 Budapest Attila u. 8, Ungarn www.larendor.homestead.com/ Side 27 MARTIN ORFORD classical music and popular songs Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD England 2000 2000 Giant Electric Pea GEPCD1026 49:28 PIP PYLE 7 year itch Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Jon Christian Lie Sven Eriksen M ye kan tyde på at at herremannen Martin Orford har mange jern i ilden for tiden. Ved siden av å være bidragsyter og keyboardist i IQ, har han i lengre perioder turnert med The John Wetton Band. I tillegg lanserer han altså sitt først solo-album, med den noe belastende tittelen Classical Music And Popular Songs. Ikke la skepsisen ta overhånd allerede p.g.a. dennes tittel, selv om den muligens kan indikere ekle stil-blandinger... Plata rommer ti spor som spenner fra laidback symfonisk rock, neo-prog og AOR-rock til klassisk (solo-stykker på piano samt klassisk gitar). Det handler ikke om de mest avanserte låtstrukturene med «hundreogørten» takt-skifter og tema-brudd, men det er mer snakk om smakfulle arrangementer, teft for gode melodier og upåklagelig fremføring. Dette med godkjent fremføring er kanskje ikke så underlig, ettersom Orford har fått med seg et knippe av de talentfulle musiker-kolleger han har jobbet sammen med tidligere. Som f.eks. samtlige av medlemmene i IQ. Vokalisten Peter Nicholls f.eks., tar seg av vokalen på sporet The Overload, en låt de skrev i samråd før utgivelsen av Subterranea (1997), men som aldri ble benyttet i IQ. Interessant å merke seg er at P Martin Orford selv bidrar med vokale innslag på mange av kuttene, og låtene avslører en stemme som til forveksling kan minne veldig mye om John Wetton. Og når vi først har nevnt Wetton, bør det nevnes at også han synger på et spor. På gitarfronten dukker det også opp flere dyktige traktører, og spesielt Gary Chandler (Jadis) utmerker seg med noen virkelig sjelfylte soloer. En innvending mot albumet er at enkelte av låtene blir litt vel traust, rett-frem og preget av litt for kjente harmoniske fraser, men disse er heldigvis i mindretall. Man sitter igjen med en følelse av at plata inneholder låter som sannsynligvis ikke ville egnet seg på IQ sine egne album, hvor en helhetlig sammenheng er vektlagt, men albumet gir i hvert fall Orford mulighet til å vise sine andre musikalske sider. Utgiver Giant Electric Pea P O Box 24 Bishop's Waltham, Southampton, Hampshire S-32 1XJ, England www.gep.co.uk/iq/ GENTLE GIANT in a glass house Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Seven Year Itch er en plate som oser musikalitet og spilleglede, den er full av skeive harmonier og underfundige komposisjoner. Tittelkuttet for eksempel inkluderer en (med overlegg) full John Greaves på sang. I’m Really OK er i praksis en Stewart/Gaskin-framførelse med alle duoens varemerker. L’Etat De Choses er, ifølge platas hefte, tiltenkt deltakelse i «neste års Melodi Grand Prix», noe som i så fall ville minst doblet dette showets musikalske verdi. Og mens vi er inne på platas «booklet»; i god Canterbury-ånd er det fyldige og humoristiske kommentarer til hver eneste låt i tilleg til et festlig tresiders «thank you»-avsnitt. Plata spenner over et bredt musikalsk område, fra korpsmusikk via jazz til prog og pop. Alt er gjort med hjertet, og med respekt for og kunnskaper om de ulike sjangerne. En varm plate for kalde vinterkvelder. Utgiver Voiceprint P O Box 50, Houghton-le-Spring Tyne & Wear DH5 5YP, England www.voiceprint.co.uk TROY DONOCKLEY the unseen stream Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD England 1998 1998 Alliance Music 1901162 47:39 K eltisk-influert musikk med New-Age tilsnitt. Det er fort å tenke Enya og/eller pen, men intetsigende musikk. Sven Eriksen D Side 28 ip Pyle skulle være et velkjent navn for alle med et minimalt forhold til Canterbury-scenen, som medlem av diverse grupper og som gjestemusiker på et betydelig antall plater. Derfor er det naturlig at han på denne soloskiva får hjelp av mange av de samme musikerne. Richard Sinclair låner sin stemme til den vakre 7 Sisters, en låt i Hatfield And The Norths-landskapet, Dave Stewart trakterer keyboards på rundt halvparten av låtene, Barbara Gaskin synger en herlig kul jazz-versjon av Strawberry Fields Forever, og kjente navn som John Greaves og Hugh Hopper (bass), Phil Miller (gitar), Jakko (gitar/sang), samt didier Malherbe og Elton Dean (sax etc.) setter tydelige preg på plata. I tillegg er det mange blåsere av alle slag, som tidvis drar plata over mot jazz. Sven Eriksen CD England 1973 2000 Alucard alu-gg-02 58:09 en kanskje mest etterspurte GG-plata i senere tid er endelig ute igjen – i ny remastret utgave. Sammenlignet med den forrige CD-utgivelsen (RGF i 1992) er ikke forskjellen i lyd så enorm; noe renere, tettere og med en del mer trøkk er dog denne. Gevinsten ligger selvfølgelig i de to bonus-sporene som er lagt til: The Runaway/ Experience hentet fra samme turné som Playing The Fool, men ikke samme opptak, nydelig remikset av Dan Bornemark. I tillegg får vi In A Glass House fra april 1974, et opptak fra salen som teknisk langt fra er perfekt, men som historisk sett er verdifullt idet det viser et langt mer CD England 1998 1998 Voiceprint VP198CD 56:54 blues-basert og på mange måter også mer løssluppent band enn 76utgaven, blant annet inneholder låta en lang gitarsolo fra Gary Green. Plata kommer forresten i en perfekt mini-kopi av LP-coveret, helt ned til papirkvaliteten. Utgiver Alucard Publishing Ltd 48 Ladbrook Road Solihull, West Midlands B91 3RJ, England www.blazemonger.com/gg/ Men her har vi en plate som tar knekken på de fleste av disse fordommene. Troy Donockley er en musiker som både behersker kunsten å spille sekkepipe og fløyter, og som samtidig klarer å komponere interessant musikk innenfor den nevnte sjangeren. Her er riktignok en god porsjon vakker, meditativ musikk. Men her er også rytmer, melodier og arrangementer som burde tiltale også de som krever mer av musikken enn å være tiltalende. Plata er full av disonnanser, dynamikk og krappe vendinger, her er strykekvartetter og mektig kirkeorgel, her er klagende sekkepipetoner og elektrisk gitar, samt sarte oboer. hverdag i gruppa Iona, samtidig som han har produsert og spilt på Maddy Priors to siste album. I tillegg har han gjestespilt for såpass ulike artister som The Enid, Katrina & The Waves og Status Quo(!). The Unseen Stream er hans første soloplate, og det er en spennende debut, en gjennomarbeidet og velprodusert plate både for hjerte og hjerne. Anbefalt. Utgiver Alliance Music Waterside House, Woodley Headland Minton Keynes MK6 3BY, England www.alliancemusic.co.uk Donockley tilbringer mye av sin Tarkus nr. 15 ADVENTURE SYMPHONY X adventure Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid v CD Norge 1996-99 2000 Adventure Records ADV 001 65:47 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD USA 2000 2000 InsideOut IOMCD 066 62:48 Jon Christian Lie Jon Christian Lie D et kan virke som om den mer symfoniske siden av progrocken begynner å få et visst fotfeste igjen også her hjemme på berget - med grupper som Tammatoys, Nordagust, Wobbler og nå altså Adventure. Bandet som har sitt utspring i Trøndelag er et nytt tilskudd i så måte, selv om de ikke høres direkte ferske ut i faget. Adventure er deres første CD - en egenprodusert affære bestående av over 65 minutter med musikk. Bandet består av Odd-Roar Bakken (keyboards, gitarer, mandolin, sang), Terje Flessen (gitarer, bass) og Vegard Moen (sang). I tillegg har de fått hjelp av Stein Egil Bratland (trommer, sang) - som også var tekniker på albumet, samt Elisabeth Nilssen (fløyte) og Stine Mostervik (fløyte). Musikalsk snakker vi om en melodiøs, symfonisk prog som er smakfullt arrangert og utsøkt produsert. Lydbildet er detaljert og rikholdig og også preget av litt akustiske instrumenter som virkelig setter en fin farge på musikken. Stilmessig aner jeg kanskje en liten utdypning av det grupper som Uriah Heep og Rainbow stod for på 70-tallet, tilført en moderne drakt og tilsatt det N beste fra 90-talls proggen. På toppen av det hele finner man en følsom sologitar noe beslektet med Andy Latimer, samt sterkt og overbevisende vokalarbeid. Visse partier har et visst keltisk folkemusikkpreg, mens andre temaer er mer pastorale med mektig kirkeorgel og kor. Mitt eneste tenkbare ankepunkt ved denne utgivelsen må bli de stadige gitarsoloene som kan bli litt vel lange og stillestående i blant. Ellers bør det sies at det er lenge mellom hver gang man opplever debut-album i denne klassen. Adventure burde også helt klart være av interesse for utenlandske prog-labels. Alle med inngående forhold til band som Ayreon, Uriah Heep, Kansas og Camel burde virkelig gi denne plata en sjanse! the good mornings CD Sverige 1999 2000 privat u/nr 64:47 Sven Eriksen T he Good Mornings er til nå et ubeskrevet blad i musikkens bok. På denne plata består TGM av vokalist Helena Josefsson og musikeren Dan Bornemark, et navn noen kanskje vil kjenne idet han har stått for remasteringen av endel av de seneste re-utgivelsene til Gentle Giant. De får hjelp på gitar av Paul Hoffax og Jens Ståhlstierna. Det finnes forresten også et 7manns TGM-band, men denne plata er Bornemark og Josefssons verk. Stilmessig karakteriserer The Good Mornings seg selv som kunstpop med røtter i symforock, jazz og ambient, og blant inspirasjonskildene nevner de Beatles, Massive Attack, Gentle Giant, Kevin Gilbert og Björk. Og de stiller såvisst ikke i skyggen av sine inspiratorer. Plata byr på et ytterst tiltalende knippe Tarkus nr. 15 Personlig har jeg aldri gått av skaftet når det gjelder denne stilretningen. Til det virker de ulike gruppene ofte for liktlydende i mine ører, men når det gjelder denne gjengen fra USA må jeg bare innrømme at de åpenbart har mer å fare med enn de fleste. For det første pakker de sin progressive metall inn i et mektig, symfonisk lydbilde med en utstrakt bruk av strykerarrangementer og grandiøst kor. Dette gir naturligvis musikken et ganske annet klangbilde, enn hva vi er vant med innen prog-metall. ne gjennomtenkte på en helt annen måte sammenlignet med andre grupper innen grenen, og man kan heller ikke unngå å legge merke til at flere av medlemmene har klassisk musikkutdannelse bak seg. Her finnes svært så varierende instrumentale temaer, fantasifulle taktskifter, dobble basstrommer(!), flotte gjennomtenkte harmonier fra gitar og keyboards. Alt sammen arrangert og satt sammen på en så oppfinnsom og intelligent måte at selv en som i utgangspunktet ikke er alt for begeistret for prog-metall greier å nyte dette! Utgiver InsideOut Kleiner Markt 10 47533 Kleve Tyskland www.insideout.de For det andre virker komposisjoneUtgiver Adventure Records Markaplassen 8 7054 Ranheim http://home.no.net/advent1/ THE GOOD MORNINGS Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid ye utgivelser av grupper innenfor sjangeren progmetall fortsetter å strømme inn til Tarkus-redaksjonen. Den amerikanske gruppa Symphony X leverer her sitt femte album, titulert V. Skal vi tro mottakelsen de har fått til nå, ser det ut til at det har dukket opp en ny stjerne på den progressive metall-himmelen! melodier som både sklir umiddelbart inn i øret, og i tillegg inneholder så mye lekre detaljer og gjennomarbeidet komponering at de blir sittende der. På enkelte av låtene (f.eks When She Gets Away) låter de som en forbedret utgave av Susanne Vega. Frozen Wings er et heftig stykke kontrastfyllt musikk som i tillegg inneholder noe av det som langt på vei er TGMs varemerke, nemlig den tilsynelatende enkle låt som tilføres originale toneganger og overraskende vrier som forhindrer at det blir kjedelig eller forutsigbart. Men mest av alt er dette en usedvanlig musikalsk plate, musikken er så uanstrengt og naturlig enten den går i lett jazz-preg (I Am The Devil), har et visst Gentle Giant-snev (Email Princess og Let Truth Reveal The Beast), befinner seg litt i Björkland, eller rett og slett er seg selv. The Good Mornings er en herlig plate, intelligent, varm og trivelig. Foreløpig har platen ingen offisiell utgivelse, men “pre-production” kopier kan kjøpes ved å kontakte bandet på [email protected] PLANET X universe Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD USA 2000 2000 InsideOut IOMCD 061 56:16 Petrus Bojanowski N avnet kan bedra. Dette er faktisk langt ifra programmerte synther og dvelende stemninger, som beskriver en reise bortenfor planeten Pluto. Planet X er meget jordnære og utgjør masse gitar, trommer og keyboards. Musikerne er heller ikke noen hvemsomhelst: Gitarist Tony MacAlpine har gitt ut 11 soloalbum og har ellers vært delaktig som gitarist og/eller produser for bl.a. Vinnie Moore, Vitalij Kuprij og L.A. Blues Authority. Han har også laget en instruksjonsvideo i gitarspill.. Trommeslager Virgil Donati har erfaring fra samarbeid med Tribal Tech og Branford Marsalis. Hovedmannen bak bandet, keyboardist Derek Sherinian, er kanskje mest kjent som medlem i Dream Theater. Ellers har han vært delaktig på mange turneer med bl.a. Kiss og Alice Cooper. Dette er naturligvis virtuost og hardt, og låter (selvfølgelig) som en blanding av Dream Theater og Tribal Tech. Assosiasjoner går ellers til tyngre låter av band/artister som UK, Cairo, Steve Vai og Simon Phillips. Altså en pompøs, tung og mektig kombinasjon av progmetal og fusion/jazzrock, bygget opp av mange komplekse tema, røskende suggererende unisone riff og spenstige akkorder. Soundet er da som resten av helhetsbildet, av ypperste kvalitet. Debutalbumet Universe kan anbefales på det desidert varmeste, spesielt til de som allerede har album med nevnte artister og som liker denne form for fresende og utfordrende musikkstil. Utgiver InsideOut Kleiner Markt 10 47533 Kleve Tyskland www.insideout.de Side 29 OZRIC TENTACLES swirly termination Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid THINKING PLAGUE early plague years CD England 2000 2000 Snapper SMA CD 821 45:45 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Jon Christian Lie Rikard Toftesund D en britiske gruppa Ozric Tentacles må sies å være et bemerkelsesverdig fenomen hva angår progressiv/psykedelisk musikk på 90-tallet. Med sitt utgangspunkt i instrumental, drivende, tung og psykedelisk prog påvirket av spacerock-grupper som Hawkwind og Gong, har de drevet det særdeles langt. Hvilke andre 90talls prog-band kan skryte av å ha figurert på de britiske hitlistene? Deres definitive gjennombrudd kom i 1993 med albumet Jurassic Shift som de presterte å selge i over 100.000 eksemplarer, og dette bragte dem en 11. plass på listene i Storbritannia. Litt av en prestasjon for et såpass særegent album. Ozric Tentacles har holdt det gående siden 1983 og bak seg har de en drøss med kassettutgivelser og album. De har også gjort seg bemerket på den engelske festival-scenen i årevis, og det sies at de har stilt opp nærmest gratis. Swirly Termination er et album som har fått et veldig tett og godt sound. Det er ikke vanskelig å gjenkjenne Ozric. Den intense, nærmest hypnotiserende rytme-bruken, de boblende og kosmiske H synth’ene, den heavy og svevende gitaren... - så godt som alt er på plass. Men hvor ble det av fløytespillet? Hm... I mine ører er dette et av deres mest vellykkede album (om ikke det sterkeste?) og plata har et trøkk og en tyngde som overgår det meste av det de har utgitt tidligere. Her finnes skikkelig rå synthesizer-soli med markante turbanskalaer, som spleises med elementer fra reggae-/dub- rytmikk. Det er et enormt driv i tromme-trakteringen og bassen ligger ofte langt fremme i lydbildet. Herved advares alle som ønsker å kjøpe denne plata... Dette er jammen sterke saker! Utgiver CNR Music Postboks 4240 Torshov 0401 Oslo, Norge KANSAS somewhere to elsewhere Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD USA 2000 2000 SPV SPV 085-71012 CD 68:09 E Vi må helt tilbake til 70-tallet for å finne tilsvarende bra Kansas utgivelser med Vintage lyder og odde taktarter, slik som for eksempel på deres Point of Know Return og Leftoverture. Sistnevnte er det nok mange av de litt opp i årene som husker, med låten Carry On Wayward Son (også fremført av andre band i ettertid). Håper selvfølgelig at også den yngre skaren har oppdaget disse skattene, fra progroc- Side 30 er får man endelig de to første LPene til TP samlet på én CD. Det som gjør TP enestående, er gitaristen og komponisten Mike Johnsons talent for sammensmeltning av vidt ulike inntrykk; fra «indierock» og minimalisme, symfonisk prog og RIO-formenes mest eksperimentelle og komplekse trekk. Dette fikser bandet uten å skjelne mer til «den ene» enn «den andre» siden, og det endelige utkommet fremstår som en helhetlig «ny» stil, blottet for kunstige skiller mellom de forskjellige kildene. I mine ører er TP kanskje samtidens mest konsekvente «progressive» band. Albumet Moonsongs, som åpner denne CDen, var gruppens andre utgivelse (kassett i ‘86, LP året etter). Fem spor, fra den nesten maniske Warheads, forbi den «industrirock»-aktige Etude for combo (innspilt live foran et ørlite publikum i øvingslokalet) og til det 15 minutter lange tittelkuttet, hvis tekst delvis bygger på fragmenter av en keltisk-mytologisk kalender. Musikken er i hovedsak nedskrevet og arrangert til det minste; likevel opererer TP med et betydelig mer vennligsinnet tonespråk og sangformular enn f.eks. U Totem, et navn Mike Johnson og co. ofte sidestilles. Jeg ynder å beskrive TP som en «utadvendt» eksponent for RIO-prinsippene, rett og slett på grunn av tyngden i de strukturene som presenteres her. ...A Thinking Plague (LP i ‘84, kassett i ‘86) var debut-utgivelsen. Der vokalen senere ble håndtert av Susanne Lewis, er det på dette tidlige stadiet Sharon Bradford som synger. Stemmen hennes lyder mer Petrus Bojanowski ndelig er Kansas tilbake der de startet, med et renommé om glimrende sound, topp musikere, kunstnerisk utfoldelse, musikalsk frihet, fengende melodier og komplekse arrangementer. Dette har mange progrock tilhengere ventet på, for det er jo nettopp det progrock handler om. CD Belgia 1982-86 2000 (1984/1987) Cuneiform RUNE 141 78:45 begrensninger. kens opprinnelse. Gruppen Kansas er fra Kansas, og gjenspeiler både naturen og miljøet fra delstaten på en glimrende måte. Melodiene er som hentet fra prærien i Kansas, med fengende og lett sangbare country-koring arrangementer. Midtvestens storbysjarm billedgjøres derimot av den instrumentale delen i arrangementene, via pompøs rock, rå blues og kunstneriske symfonier. Alle (10) låter, melodier, temaer, riff, variasjoner, overganger og de mange overraskelser gjenspeiler erfaren kontroll over musikkens muligheter og For å sette Kansas i bås, forklare deres musikkstil og anbefale platen til riktig målgruppe, bør de som har følgende artister i sin samling kunne få stor glede av dette albumet: Allman Brothers Band, Arena, Asia, Ayreon, Captain Beyond, Chicago, City Boy, Coda, Deep Purple, Echolyn, Everon, Flower Kings, Grand Funk Railroad, GTR, Jethro Tull, Lana Lane, Steve Lukather, Queen, Todd Rundgren, Rush, Saga, Spock’s Beard, Starcastle, Toto, Uriah Heep, Steve Vai og Yes. skolert og polert, mindre grov og fandenivoldsk. Bradfords uttrykk minner mye om Lisa Hermans (kjent for arbeidet med bl.a. Michael Mantler og John Greaves/Peter Blegvad), og preger musikken på en litt annen måte enn Lewis’ senere skulle gjøre på Moonsongs og In This Life (‘89). Disse tidligste TP-innspillingene viser et mer eksentrisk og søkende band, klart beslektet med Art Bears anno 1982, dog med langt større vekt på instrumentale utflukter. Ekstra finurlig er newwave-pastisjen How To Clean Squid og den dystre Thorns Of Blue And Red/The War, med tekster hentet fra dikt i en dagbok som ble funnet i søpla utenfor det lokale mentalsykehuset! Mike Johnson og multimusiker Bob Drake står i sentrum. Deres egenskaper er ikke av det «teknisk fikserte» slaget, men derimot slike som konstant innfrir kravene materialet stiller. Når låtene antar en ‘vanskelig’ karakter, er det ikke for å gi musikerne en lekegrind å demonstrere sine ferdigheter innenfor, men da komponistens «visjon» har fordret et gitt mønster. Slik sett befinner TP seg rent kunstnerisk på linje med artister som Gentle Giant og Henry Cow, og alle med oppriktig sans for intelligent rock vil verdsette denne CDen. Utgiver Cuneiform Records P O Box 6427 Silver Spring, MD 20907-8427, USA www.cuneiformrecords.com kan og vet hva deres tilhengere ønsker, kan det jo ikke bli annet enn et topp resultat. Somewhere to Elsewhere er et album vi vil høre mye om i lang tid fremover, også fordi dette er musikk en ikke blir lei av med det første. Anbefales på det aller varmeste! Utgiver SPV GmbH P O Box 721147 30531 Hannover, Tyskland www.spv.de Når Kansas får fri utfoldelse, hos et plateselskap som vet hva Kansas Tarkus nr. 15 MARKUS STOCKHAUSEN m.fl. karta Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid HEINER GÖBBELS surrogate cities CD Tyskland/Frankrike/Norge 1999 2000 ECM 1704 543 035-2 64:23 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD USA 1999 2000 ECM ECM 1688 70:10 Trond Gjellum Trond Gjellum T rompetisten Markus Stockhausen er sønn av den ikke ukjente komponisten Karlheinz Stockhausen, kanskje et av det 20. århundres mest markante og banebrytende komponister. Der far selv råder innenfor det man velger å kalle samtidsmusikk, opererer Markus Stockhausen innenfor jazzidiomet. Med seg på dette albumet har han de ikke ukjente norske musikerne Terje Rypdal på gitar og Arild Andersen på kontrabass. Franskmannen Patrice Heral kompletterer det hele på trommer. I tillegg spiller alle fire instrumentene sine gjennom diverse delaybokser og samplere, noe som forandrer instrumentklangen markant til tider. Hadde det ikke vært for nettopp dette elementet, hadde skiva raskt passert som en «typisk ECM-skive» : fin lyd, bra spilt, bra komposisjoner, men fort litt tannløst og likelydende. Utgangspunktet for alle låtene er improvisasjoner, og det kan du faktisk høre, for alle låtene F har samme oppbygning, med temaimprovisasjon og soloer-tema som formel. Som tidligere nevnt er dette en ECM-skive på godt og vondt. Der de virkelig får det til med kombinasjon av tradisjonelle instrumentere og ny elektronikk, druknes det hele i ECMs typiske vidde og høyfjellklang som vanner ut ethvert tilløp til krasshet i musikken. Det spilletekniske er nær sagt selvfølgelig på topp, noe som er med på å trekke inntrykket opp en del. Som sagt en skive på det jevne. Liker du ECM-jazz, vet du hva du får. Utgiver ECM Postfach 600 331 D-81203 München, Tyskland www.ecmrecords.com UZVA tammikuinen tammela Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Finland 1999 2000 Ylösmatka Records YMCD 1 47:15 Rikard A Toftesund F inland hadde mange progressive godsaker å by på i gamle dager. Grupper som Haikara, Nova, Tabula Rasa, Finnforest, Wigwam og ikke minst Tasavallan Presidentti ga høyst betydningsfulle bidrag til den raffinerte 70-tallsrocken, og anses i ettertid også med respekt internasjonalt. Et element som ofte skilte dem fra nordisk prog for øvrig, var de dominerende innslagene av jazz og folkemusikk. Det unge bandet Uzva lykkes langt på vei å forene alt som etter min mening har vært ensidig bra ved hjemlandets rockemusikk. Dette et slags kammerrock-ensemble, med dét unntak at de abstrakte «spenningene», de teksturiske veveriene og det mer eller mindre postmoderne kunstuttrykket til regulære slike besetninger hos Uzva erstattes med improvisasjon, folketone-harmoniseringer, jazz-dynamikk og en positivt drømmende stemning. Albumets undertittel (i realiteten en oversettelse) er Tammikuinen In January, og her danner musikken umiddelbart bilder av lysende vin- Tarkus nr. 15 or en del av Tarkus sine lesere er vel Heiner Göbbels mest kjent som sampleoperatør og vokalist i bandet Cassiber sammen med blant annet Chris Cutler på trommer. Göbbels har også komponert en mengde musikk for bl.a radiohørespill og diverse symfonier og annen stort anlagt orkestermusikk der han prøver å kombinere moderne musikkteknologi (særlig sampleren, som med sin evne til å kunne bearbeide kjent lydmateriale til det ugjenkjennelige, utgjør et kraftfullt verktøy for en som vil skape synteser av nytt og gammelt) med det gamle, men fortsatt anvendbare og allsidige, symfoniorkesteret. Surrogate Cities består av fem stykker, deriblant en suite for samler og orkester. På noen av de andre stykkene møter du også vokalistene David Moss og Jocelyn B.Å Smith. Det første og i mine øyne mest interessante stykket, er suiten for orkester og sampler. Göbbels har samplet lyder fra andres verker og stykker samt tatt opp lyder fra sin egen (by)hverdag. Dette puttes sammen med en musikk som best kan beskrives som nyklassisk i, litt i stil med Art Zoyd og de mer symfoniske og stort orkestrerte stykkene til Univers Zero. Göbbels bruker samplene i kontrast til orkesteret og lar det representere det oppstykkede moderne med orkesteret danner et bilde av en forgangen og vemodig fortid. Musikken er til tider usedvanlig kompleks og ville så absolutt falle i smak hos de som har preferanser for den ovennevnte musikken. Songs bidrar Jocelyn B. Smith med imponerende vokal. Stykket er for det meste sedat og tilbakelent, og hennes unike blanding av soulvokal og mer klassisk skolerte side, skaper en egen spenning og dynamikk i musikken. På stykket «Surrogate» slipper David Moss til bak mikrofonen, og dette er vel denne skivas høydepunkt. Hans vokal er veldig Cassiberlignende, d.v.s. stopp/start fraseringer med en uhyre rytmisk og nesten panisk vokalfremføring. Bak ligger et veltrimmet orkester som pisker det hele fram til et vanvittig crescendo. Avslutningen av skiva er en duett mellom de to vokalistene som bringer det hele tilbake til et nesten symfonisk stykke med episke dimensjoner. Surrogate Cities er ikke for alle av Tarkus’ lyttere, men det burde være rom for hos de fleste av våre lesere til å tørre å prøve ut dette. Selv om referanser som sampler, nyklassisk og samtidsmusikk skaper nesten panisk frykt hos et publikum som påstås å like progressiv musikk, burde denne skiva være vært din oppmerksomhet. Med på kjøpet får du også et fantastisk cover. Prøv, da vel. Utgiver ECM Postfach 600 331 D-81203 München, Tyskland www.ecmrecords.com På neste stykke The Horatian-Three terlandskaper, dampende åndedrett og frostringer rundt fullmånen. Det er lenge siden jeg fikk såpass livsbekreftende og samtidig vemodige toner utlevert fra en nordisk artist. Faktisk kjenner jeg vel bare til ett annet band som i samme grad makter å formidle atmosfærer som dette, og dét er Samla Mammas Manna. På et merkelig vis minner da også Uzva meg om en instrumental krysning av nettopp Samla ca. Måltid og Tasavallan i tiden rundt Lambertland, med de desidert beste kvalitetene fra begge: subtile antydninger i brytning med krass energi, kompliserte melodilinjer oppdelt unisont blant instrumentene, jevnt skiftende taktformer, konstante variasjoner mellom ulike partier og selvsagt fenomenale prestasjoner fra musikerne. Et ypperlig eksempel på møtet mellom det meget intrikate og det nærmest infantilt enkle. Et av de mest berikende og minst «pretensiøse» utspillene jeg har hørt fra et progressivt band i år. Gitaristen Heikki Puska leder ensemblet og har skrevet all musikk; mest taler vi om regelrett orkestrering av instrumenter som klarinett, trombone, fiolin og cello, sistnevnte håndtert av Höyry-Kones Marko Manninen. Og selv om Puskas kunstneriske slektskap med artister som Jukka Tolonen og Pekka Pohjola er innlysende, nøler jeg ikke med å beskrive Uzvas musikk som både original og fullt troverdig. Virkelig et navn å merke seg, med andre ord! Utgiver Ylösmatka Records Happy The Man Musea har sluppet de to første Happy The Man-platene (Happy The Man og Crafty Hands). Nå har du en unik sjanse til å skaffe seg disse to klassiske platene som fram til nå har vært ganske kronglete å få tak i. En nærmere presentasjon av platene finner du i Tarkus nr. 14 Side 31 «Båndkverna» innsendte demoer fra inn- og utland presentert av Jon Christian Lie The Fidra Lighthouse (NOR) Porcelain (CD-R) nes Oskarsen (bass). Sistnevnte kom forøvrig fra Bærums-bandet Syrakus, og ikke som en følge av annonsen i Tarkus (!). Riktignok er denne innspillingen noe gammel, men dette var såpass spennende saker at vi fant det verdt å få med noen ord. Demonstrasjons-CD’en består av et spor på intet mindre enn 22 minutter (!), og det hele er innspilt høsten 1998/vinteren 1999 i perioden før gruppa hadde fast bassist. Av den grunn måtte de ty til div. innlånte bassister på denne innspillingen. Komposisjonen viser et band i skjæringspunktet mellom progrock, avantgarde-prog, space og psykedelia. Glimtvis kan snev av King Crimson (ca. 1973) og Gong spores i musikken, men kun i korte stunder. B ak dette noe underlige prosjektet som har fått navnet The Fidra Lighthouse skjuler det seg en nordmann fra Gjøvik, ved navn Trond Fjeld. Han står bak samtlige låter, trakterer alle instrumentene og synger. CD’en består av åtte spor sentrert innenfor et moll-stemt, stemningsfullt musikalsk farvann. Av influenser blir Pink Floyd, Porcupine Tree og Seigmen trukket frem og Trond Fjeld presenterer her en fin balanse mellom harde og rolige temaer. Låtene har tidvis et svevende og drømmende preg, og det benyttes en del lydeffekter og spacy gitar-sound som kan minne en del om Pink Floyd og Radiohead. The Fidra Lighthouse opererer innenfor et svært så spennende terreng som ikke kan sies å være særlig utbredt her til lands. Mange av låtene er fengende og absolutt hørverdige, mens andre kutt fremstår noe uferdige. Med litt mer finpuss på arrangementene samt produksjonen kan dette bli uendelig mye bedre. Lydvalget, spesielt på gitarene er ofte preget av enormt mye grums - tilsiktet eller ikke! Kontakt-adresse: The Fidra Lighthouse c/o Trond Fjeld Kraby N-2850 Lena http://www.geocities.com/SunsetStrip/Limo/304 4/index2.html Meadow (NOR) Demo 1999 (CD-R) Noen husker kanskje den dekorative annonsen i Tarkus nr. 12, hvor «et ny-etablert norsk prog-band søkte etter bassist». Ikke det? Da kan det være greit å bla seg frem, først som sist (s. 15 til orientering), så man har dette friskt i minne... Her er nemlig en demo fra dette bandet. Det hører med til historien at de til slutt greide å anskaffe seg bassist, og at de i skrivende stund jobber med nytt materiale. For øyeblikket har de ikke noe bandnavn, men mye tyder på at de ikke ønsker å kalle seg Meadow lenger. Bandet er basert i Bærum og består av Mats Fagerberg (gitarer), Øyvind Heilo (keyboards), Kristian Heilo (trommer) og Jon Sva- Side 32 Sporet åpner med et akustisk gitar-tema og det lyder unektelig nordisk av det hele. Lyrisk og vemodig. Etterhvert åpenbarer det seg en drømmende, transe-settende seksjon med et repetativt riff i bunnen, og en kosmisk synthlinje flytende på toppen. Stykket er sentrert rundt det å gradvis forsøke å bygge opp en spesiell atmosfære over lengre tid, ved å øke intensiteten underveis. Her fungerer dette overraskende godt. Siste halvdel har noe mer kant i seg, en del komplekse vendinger og uortodokse akkordprogresjoner. Her aner man snev av avantgarde-elementer - uten at det lyder for påtatt, før det hele roer seg ned igjen i en minimalismepreget forkledning. De klarer å beholde nerven i stykket hele veien, hvilket er imponerende og oppbygningen er smidig. Det skal virkelig bli interessant å følge utviklingen til dette bandet. Siste nytt om denne gjengen er at samtlige av medlemmene har flyttet inn i et hus i Bærum. Gode nyheter dette her, med tanke på bandets fremdrift! Raw Movement (NOR) Gone (CD-R) Raw Movement er et band som begynner å få et ganske bredt spekter over musikk. Å begi seg ut på en beskrivelse av musikken blir langt i fra enkelt. Det nærmeste jeg kommer en eventuell karakteristikk, blir å påpeke at de kombinerer Black Sabbath-trøkk med melodiske og komplekse prog-låter. Det kan virke som om de beveger seg stadig ytterligere i progrock-retning på denne demoen, spesielt på det siste sporet. Tidvis har de også med elementer fra blues og jazz. Litt merksnodig og uvant helhetlig preg, og mange uvante akkordskifter, men hele veien med et enormt trøkk. Samtlige musikere gir også et veldig rutinert inntrykk. Raw Movement har klart å bygge seg opp en egen stil og da er det jo ekstra interessant. Så hvorfor ikke sjekke ut dette? Kontakt-adresse: Ivan Tollefsen Rabbenveien 36 3039 DRAMMEN På konsert Tammatoys Inkognito 20. oktober 2000 Etter en svært så lovende CD-utgivelse (se Tarkus nr. 11) var det med en viss forventning vi entret Lillesalen for å finne ut om Tammatoys var et like bra live-band. Sven Eriksen I de siste to utgavene av Tarkus Magazine har vi tegnet og fortalt en hel del om de ulike band-prosjektene til bassisten Ivan Tollefsen. Mannen som har sin bakgrunn fra Complaints, og som er beryktet for sin doubleneck bassgitar (samt viden kjent for sin sadistiske instrument-behandling!) er tilbake igjen. Denne gangen dreier det om den siste demoen til Raw Movement - Ivans nåværende band. I likhet med Complaints har også Raw Movement sitt utspring i Asker, og gruppa har eksistert i snart tre år. De består for øyeblikket av Ivan Tollefsen (bass, sang), Jo Haakon Blindheim (gitar) og Øyvind Volan (trommer). På demoCD’en har de i tillegg fått hjelp av Bjørnar Sørbye (sang) og Aage Schau (bongos, vibrafon, cymbaler), sistnevnte tidligere trommeslager i Complaints og nåværende medlem av White Willow, samt Sariel. Det første jeg merket meg da jeg spilte gjennom denne CD’en var den enormt kraftfulle lyden, og trøkket som virkelig tar tak i, og fillerister alt fra vindusruter til høytaler-elementer. Her har de virkelig klart å gjenskape det solide live-trøkket i studio. Demo-CD’en består av fire låter, samt en gitar-intro signert Blindheim. Sistnevnte har også skrevet to av låtene i samråd med Tollefsen. D e åpnet med Be My Friend fra nevnte CD, og viste seg som et meget kompetent gjeng, men kanskje ikke så veldig mye mer. Bandet besto denne kvelden av Kjetil Bergseth (sang/gitar/keyboards), Øystein Utby (bass/sang), Ragnar Utby (gitar), Thomas Knutzen (trommer) og Espen Rui (keyboards) Deres største forse er at de er flinke låtskrivere, selvom de introduserte coverlåter av Rush, Saga, King Crimson og Yes (forresten endel originale cover-valg, for eksempel People av KC og Does It Really Happen av Yes), er det deres eget materiale som framstår som det mest interessante. Problemet deres er at de blir litt for mye et «backing-band». Keyboardisten kunne absolutt fått større oppgaver, han begrenser seg langt på vei til å legge akkorder, mens låtene formelig skriker etter å få tilført instrumenter som «foretar seg noe». Det medførte at konserten i perioder ble noe uengasjerende. Nåvel, Tammatoys er et talentfullt band, de innehar mye potensiale, og det skal bli spennende å følge dem videre. De avsluttet forresten konserten med en nyskrevet låt, den absolutt beste på hele kvelden. Klarer de å fylle et sett med slikt materiale, kan de bli et progband å regne med, og da mener jeg ikke bare på Hamar… Tarkus nr. 15 Gentle Giant-fans setter hverandre stevne: GORGG 2000 At en populært band har en aktiv fanskare er i seg selv ikke særlig originalt. Men når dette bandet ikke har spilt en tone på mer enn 20 år blir det straks noe mer uvanlig. Men så var vel heller aldri Gentle Giant noe vanlig band. glemte musikalske godbiter plukket fram fra innerst i studioskapet, samt smakebiter på hva enkelte av medlemmene har bedrevet rent musikalsk på 80- og 90-tallet. Trommeslager John Weathers var med oss hele helgen, og til middagen på lørdag dukket keyboardist Kerry Minnear opp med kone og barn sammen med George Underwood, mannen som designet coveret til bandets debutalbum. Sven Eriksen I kke desto mindre, bandets internett-fanklubb, mailinglisten “On Reflection” er et særdeles aktivt og oppegående forum, og i fjor fant de vel 150 “abonnentene” ut at det var på tide å komme seg ut av cyberspace og treffes på ordentlig. GORGG (Global On Reflection Giant Gathering) 1999 ble arrangert i New York, og det var så vellykket at medlemmene bestemte seg for å sette stevne på nytt i 2000 – i London denne gangen. Slitne, og med mange nye venner, satte vi til slutt kursen hjemover. Og internett-gruppa ligger ikke på latsiden, GORGG 2001 er allerede planlagt i Toronto. Er du interessert i Gentle Giant spesielt, og en god musikkdiskusjon generelt, kan du melde deg på gruppa via bandets offisielle hjemmeside www.blazemonger.com/GG/ GORGG 2000 motiv. Design: Fred Rosenkamp Foto: Sven Eriksen Foto: Fred Rosenkamp Så, en helg i midten av oktober feiret ca 40 Gentle Giant fans fra 24 til 60 år og fra mer enn 10 land seg selv og bandet. Det ble mest sosialt samvær, men vi fikk også presentert en god del Det ble tre dager med “peace, love and music”, og samlingen falt tilfeldigvis sammen med reutgivelsen av In A Glass House (se anmeldelse side 28), og alle de tilstedeværende fikk sjansen til å sikre seg signerte eksemplarer. John Weathers hadde med seg en koffert full av minner Foto: Sven Eriksen John Weathers har blitt Tarkus-leser, flankert av Chic-keyboardist Richard Hilton og Tarkus’ Sven Eriksen Entusiastiske fans flankerer Kerry Minnear, John Weathers og George Underwood (i sofaen) Tarkus nr. 15 Side 33 Leserne bestemmer: Leseravstemning Så – etter en lang pause, er det igjen tid for dere lesere til å stemme på de beste prog-artistene og platene deres. Vi har delt avstemningen i to deler, første del gjelder kun utgivelser i år 2000, mens i del to kan du stemme på dine favoritter uansett utgivelsesår. ver, og vi ber deg prioritere stemmegivningen slik at 1 er førstevalg mens 3 er tredjevalg. Vi trekker 5 vinnere som vil få hvert sitt eksemplar av CDen Systems Theory - Demo 2000 (se omtale av platen i Tarkus nr. 14) Best gjennom alle tider Beste artist 1 ................................................................................................................................ 2 ................................................................................................................................ 3 ................................................................................................................................ Beste album 1 ................................................................................................................................ 2 ................................................................................................................................ 3 ................................................................................................................................ Beste låt 1 ................................................................................................................................ 2 ................................................................................................................................ Bidragene må være oss i hende innen 1. februar 2001. 3 ................................................................................................................................ Alle kategorier har tre alternati- Beste vokalist Avdeling 2000 Beste artist 1 ................................................................................................................................. 2 ................................................................................................................................ 2 ................................................................................................................................. 3 ................................................................................................................................ 3 ................................................................................................................................. Beste album 2 ................................................................................................................................ 3 ................................................................................................................................ Beste bassist 1 ................................................................................................................................ 1 ................................................................................................................................ 2 ................................................................................................................................ 2 ................................................................................................................................ 3 ................................................................................................................................ Beste trommeslager 1 ................................................................................................................................ 1 ................................................................................................................................ 2 ................................................................................................................................ 2 ................................................................................................................................ 3 ................................................................................................................................ 3 ................................................................................................................................ Beste re-issue 1 ................................................................................................................................ 2 ................................................................................................................................ 3 ................................................................................................................................ Beste nykommer Beste gitarist 1 ................................................................................................................................ 3 ................................................................................................................................ Beste låt 1 ................................................................................................................................ Beste keyboardist 2 ................................................................................................................................ 1 ................................................................................................................................ 3 ................................................................................................................................ 2 ................................................................................................................................ 3 ................................................................................................................................ Beste norske artist 1 ................................................................................................................................ 1 ................................................................................................................................ Beste utøver andre instrumenter 1 ................................................................................................................................ 2 ................................................................................................................................ 3 ................................................................................................................................ 2 ................................................................................................................................ 3 ................................................................................................................................ Navn ................................................................................................................................... Adresse ................................................................................................................................... Andre kommentarer og tips til Tarkus ................................................................................................................................... ................................................................................................................................... Sendes Tarkus Magazine v/Sven Eriksen Møllefaret 48B 0750 Oslo innen 1. februar 2001 Side 34 Bruk gjerne en kopi eller skriv av hvis du ikke vil klippe i bladet. Du kan også sende inn din stemmeseddel fra vår internettside www.tarkus.org Tarkus nr. 15 På konsert Når dette kortet har en nummerert adresselapp klistret på baksiden tilhører dette en Tarkus-abonnent. Dette kortet gir: Avslag på utvalgte titler hos Oslo Rock Antikvariat, Oslo Avslag på utvalgte titler hos Oddity Music, 6487 Harøy Kortet er gyldig ut mars 2001 Spock’s Beard John Dee onsdag 11 oktober. Jeg tipper at rundt 400 stykker hadde møtt opp denne regnfulle kvelden for å se på de relativt ukjente (blant konsertgjengere flest) amerikanerne som var her i mars og varmet opp for Dream Theater. Det var nå starten på Spock’s Beards Europaturne nr 3, og denne gangen vegg i vegg med hvor de spilte forrige gang. Johan Dalsrud skjedd to ganger før, kunne han fortelle etter konserten. Så dette er hans normale måte å gjøre det på. så lett å se hva han bedrev ute i folkemassen, men det forundrer meg ikke om han noen steder lå på gulvet og spilte sine toner. Siden sist de var her har de gitt ut sitt femte album V, og vi fikk servert 5 av de 6 låtene på dette albumet. I tillegg til eldre låter som The Doorway og debuten The Light og haugevis av andre ypperlige låter fra de 4 foregående skivene. Blandt disse blir det tid til både keyboard, gitar og trommesoloer. Ryo Okumotos bærbare synth tas frem og mannen leker seg i noen minutter, før han faktisk hopper ned blant publikum og løper rundt mens han spiller midt blant smilende konsertgjengere. Nå var det ikke Alan Morse tar sitt solonummer senere i konserten med hjelp fra bassist Dave Meros og trommis Nick D’Virgilio. Når han kommer inn på riffet til Hendrix’s Manic Depression og rett etterpå er innom King Crimsons 21st Century Schizoid Man begynner publikum virkelig å følge med. Etter to timer med mye moro og spilleglede rundes konserten av, og folk trekker hjemover etter to ekstranumre. Jeg har bestemt meg for å henge rundt og vente for å få noen av mine CD’er signert. Etter 20-30 minutter dukker Dave Meros opp, men ingen ser ut til å ville prate med mannen. Jeg rusler bort og spør om autografen, og blir med dette stående og prate med ham i vel 30 minutter om litt av hvert, men mest musikk naturlig nok. Han blir imponert over at så mange hadde funnet veien til Oslo denne kvelden, tatt i betraktning av hele norges befolkning er på størrelse med en middels amerikansk storby. Han sier konserten gikk bra, men at både Neal Morse og Ryo Okumoto er mindre begeistret med hvordan de gjennomførte konserten. Det tar noen dager å komme inn i konsertformen sier de, når resten av bandet tilslutt kommer ruslende ut. Jeg slår av noen ord og får mine signaturer, meget godt fornøyd med en real konsert, etter min mening med en av de beste amerikanske prog-banda fra 90 årene. Turen går til Sverige for bandet, mens jeg retter nesa mot toget og senga. K onserten starter med cello og synth og glir over i «klassiske» Spock’s Beard låter på rekke og rad. Bandet virker i form og ser ut til å trives i samspillet på scenen. Som på plate låter det tett og drivende, med imponerende presisjon og spilleglede. Vokalharmoniene er meget bra, og Thoughts part 2 der alle fem synger hver sine stemmer låter skikkelig stilig live. Neal Morse er og blir ryggraden i bandet og det er han som stort sett dominerer scenen, selv om alle de andre er fullt med på notene. Særlig keyboardist Ryo Okumoto virker full av energi og dæljer på tangentene nesten så keyboardene detter ned. Det har bare Spock’s Beards keyboardist Ryo Okumoto «Back Issues» S UT OL GT U Kr. 40,- O TS LG Kr. 40,- T U O TS LG T Kr. 40,- 11 Tidsskrift for progressiv rock Tarkus nr. 11 Desember 1999 S UT OL GT Kr. 40,- S UT OL Kr. 40,- 12 Tidsskrift for progressiv rock Tidsskrift for progressiv rock Tarkus nr. 13 Juni 2000 Kr. 45,- S UT OL Kr. 45,- Kr. 45,- Kr. 40,- 13 Tarkus nr. 12 Mars 2000 Kr. 45,- GT 14 Tidsskrift for progressiv rock Tarkus nr. 14 September 2000 Kr. 45,- GT Kr. 45,- Bladene kan bestilles hos Tarkus v/Sven Eriksen Møllefaret 48B, 0750 Oslo på telefon 22 50 03 61 (etter 18) eller pr. email til [email protected] Japanoise • McDonald & Giles • Father Robin • Rainbow Theatre • Hoven Droven Gentle Giant • Porcupine Tree • Anekdoten • Høst Kr. 45,- Tarkus nr. 15 Kr. 45,- Kr. 45,- Kr. 45,- Gong • White Willow • Freddy Dahl • Fruupp • Motorpsycho • King Crimson Pete Knutsen • Ian Anderson • Sonja Kristina • Happy The Man • Dead Dino Storage Kr. 45,- Kr. 45,- Side 35 B Returadresse: Sven Eriksen Møllefaret 48B, 0750 Oslo, Norge Abonnementsfordeler Annonsering 1 Priser Helside Halvside Kvartside Enspalte tekstside pr. cm høyde Tospalte tekstside pr. cm høyde Enspalte anmelderside pr. cm høyde Tospalte anmelderside pr. cm høyde 4 Annonsemateriell Kr. 800,Kr. 400,Kr. 200 Kr. 10,Kr. 20,Kr. 8,Kr. 16,- 2 Formater Formatspesifikasjon sendes ut på forespørsel 3 Betaling Alle annonser betales til : Sven Eriksen Møllefaret 48B 0750 OSLO Konto nr. 6222.11.06658 Merk giroen «Tarkus» • QuarkXPress for Macintosh-fil med fonter og grafikk vedlagt • EPS- fil med fonter vedlagt • Adobe Acrobat-fil med fonter vedlagt • Illustrator- eller Photoshop fil i JPEG. Dersom annonsen er i ren strek kan den leveres som sort trykk på papir. Materiell levert på papir vil bli scannet. Skalering er mulig. Tarkus Magazine kan også sette opp annonser etter manus. Pris etter avtale. Priser og betingelser er gyldig fra august 1998. Annonsemateriell sendes til Tarkus Magazine v/Sven Eriksen (se adresse over). Filer kan leveres på 3,5’’ floppy disk, ZIP-diskett, CDROM i Macintosh eller PC-format eller via e-mail til [email protected] Bli abonnent – spar penger Hvordan beviser jeg at jeg er abonnent? Tarkus Magazine har inngått avtaler med følgende selskaper om rabatter: Øverst til venstre på denne siden er din adresselapp klistret dersom du er abonnent. Sammen med navnet ditt er et firesifret abonnementsnummerr. Klipper du ut denne har du et «medlemskort» med en gyldighetsdato på. Dette kan du enten forevise ved kjøp, eller dersom du handler pr. telefon, kan du oppgi nummeret. Butikkene har oppdaterte lister slik at de til enhver tid vet hvem som har gyldig abonnement. Oslo Rock Antikvariat, Oslo Telefon 22 11 13 13 15% avslag i pris på deler av katalogen. Oddity Records, Harøy Telefon 71 27 69 32 10% avslag i pris på deler av katalogen. Samarbeidspartnere Her er en nærmere presentasjon av de butikkene vi samarbeider med om dette. Selvfølgelig vil vi oppfordre alle våre lesere til å handle hos disse, her får du den musikken du er interessert i! Hvordan abonnere Å abonnere på Tarkus er enkelt dessuten er det billigere enn om man skal kjøpe bladene enkeltvis. Et abonnement på 4 nummer (ett år), koster norske kr. 175,- fra Norge og kr. 200,- fra Norden forøvrig, fritt tilsendt. 14 Tidsskrift for progressiv rock Tarkus nr. 14 September 2000 Kr. 45,- Oslo Rock Antikvariat Oslo Rock Antikvariat ligger i Fredensborgveien 17 i Oslo og har et stort utvalg av vinyl innenfor mange kategorier musikk. Her finner du også nye og brukte CD-er. Åpningstider 12-18 (12-16) Telefon 22 11 13 13. For å tegne abonnement kan du: betale abonnementsbeløpet til: Sven Eriksen, Møllefaret 48B, 0750 OSLO Konto nr. 6222.11.06658 Merk giroen «Tarkus» samt hvilket nummer du vil starte abonnementet med. Dette kan gjøres fra hele Norden. Husk bare å merke giroblanketten tydelig med navn og adresse, samt hva beløpet gjelder (eks. «Abonnement på Tarkus - f.o.m. nr 10»). Hvis du foretrekker å sende kontanter må du gjøre dette i rekommandert brev, og også her er det viktig å legge ved et brev med navn og adresse etc. Side 36 Pete Knutsen • Ian Anderson • Sonja Kristina • Happy The Man • Dead Dino Storage Du kan også tegne abonnement fra bladets hjemmesider www.tarkus.org Om du ikke vil abonnere med en gang, men heller kjøpe et enkelt nummer, kan dette bestilles på samme måte som ved bestilling av abonnement, men da skriver du selvsagt at beløpet gjelder bestilling av ett nummer. Hvis du ikke spesifiserer hvilket nummer du vil ha, sender vi automatisk det nyeste. Oddity Music Oddity Music gir 10% rabatt til Tarkus-abonnenter på alt prog-relatert stoff samt rock og hard-rock fra 70-tallet. Oddity Music treffer du på telefon 71 27 69 32 eller på internett: http://welcome.to/oddity.music Tarkus nr. 15
Similar documents
Tarkus nr 12 - Tarkus Magazine
Faste spalter/Annet
18 Svens Mimrehjørne: Esperanto
Annonsører
25 Cuneiform
26 InsideOut
16 Oslo Rock Antikvariat
12 Panorama
Tarkus nr 21 - Tarkus Magazine
vel også kommet med en boks basert på 70tallsutgivelsene deres. I disse boksene er det
betydelig færre «overraskelser», da det kun er
snakk om tidligere utgitte album som nå er
samlet i en felles i...
Tarkus nr 24 - Tarkus Magazine
landet kan få øynene opp for
denne lille, sære, men ikke
uviktige del av norsk musikkliv.
Men da trenger vi noen som
kan starte å dra lasset. Vi skal
uansett bidra med det vi sitter
inne med av kun...
