Tarkus nr 21 - Tarkus Magazine

m a g a z i n e
T I D S S K R I F T
F O R
P R O G R E S S I V
21
R O C K
Tarkus nr. 21 • Juni 2002 • Løssalg kr. 45,-
G ratis CD!
No rs ke band i hus og hytte
Prog og litteratur
Richard Sinclair
Samleplater
Dansk prog
Horslips
Art Zoy d
4 t re c k
Magma
Innhold
Artikler/portretter
17 Art Zoyd
10 Dansk progressiv rock
6 Den litterære rocken
16 Magma
13 Richard Sinclair på Norgesbesøk
3 Synsing om samling
Redaksjon
Sven Eriksen
Trond Gjellum
Jon Christian Lie
Intervjuer
15 4treck
Bidragsytere dette nr.
Knut Tore Abrahamsen
Petrus Bojanowski
Johan Dalsrud
Morten O. Reiten
Magne Røskaft
Trond Sætre
Rikard A Toftesund
Piotr Tucholski
Layout og grafisk produksjon
Sven Eriksen
Trykk
Copyshop, Sandvika
KONTAKT
Sven Eriksen
Møllefaret 48B
0750 Oslo
Tlf.: 22 50 03 61 (etter 18.00)
906 73 821
E-mail: [email protected]
Trondheim
Heidi Bolstad
Bergsbakken 15
7052 Trondheim
Tlf.: 73 94 33 00
E-mail: [email protected]
Webadresse
www.tarkus.org
Bankgiro
6222.11.06658
Abonnement, annonsering etc
Se siste side
0809-0971
MERK!
---------------------------------------------Alle synspunkter gitt uttrykk for i Tarkus er artikkelforfatterens egne, og ikke nødvendigvis
sammenfallende med redaksjonens oppfatninger
m a g a z i n e
F O R
P R O G R E S S I V
21
R O C K
Tarkus nr. 21 • Juni 2002 • Løssalg kr. 45,-
G ratis CD!
No rs ke band i hus og hytte
Richard Sinclair
Samleplater
Dansk prog
Horslips
Art Zoy d
4 t re c k
Magma
Cover: Richard Sinclair fotografert på Amatøren
16. mars 2002. Foto: Sven Eriksen
Side 2
POHJOLA, PEKKA the mathematical air display
POOR GENETIC MATERIAL leap into fall
PROCOL HARUM live (DVD)
PROCOL HARUM musikladen live (DVD)
RAASTOFF quatro
RAISEN DE PLUS ici est ailleurs
RHAPSODY rain of a thousand flames
ROMISLOKUS vinyl spring - digital autumn
ROYAL HUNT the mission
RPWL trying to kiss the sun
SALEM HILL catatonia
SCHÜTZE, PAUL site anabis
SEID among the monster flowers again
SEVEN REIZH strinkadenn
SHINE DION wyn
SKEEM skeem
SKY classic rock legends (DVD)
SOMBRE REPTILE in strum mental
STEELEYE SPAN classic rock legends (DVD)
THIRD VOICE moments like these
TRIBAL TECH rocket science
US a sorrow in our hearts
VANEN PLAS beyond daylight
WAKEMAN, RICK journey to the center… (DVD)
WAKEMAN, RICK live in buenos aires (DVD)
WAKEMAN, RICK the legend live (DVD)
WAKEMAN, RICK white rock II
WOODALL, ERNEST pictures in mind
•DIVERSE progfest 2000
Bokanmeldelser
36 DEROGATIS, JIM kaleidoscope eyes
36 MARTIN, BILL listening to the future
36 SAMAGAIO, FRANK the mellotron book
36 SMITH, SID in the court of king crimson
Konserter
39 Raastoff
39 Starleaf
39 The Orchard
39 The Third And The Mortal
Faste spalter/Annet
38 Konkurranse: Hvilke covere?
18 Norske band i hus og hytte
20 Svens mimrehjørne: HORSLIPS the book of
invasions
Annonsører
26 InsideOut
5 Oddity Music
25 Oslo Rock Antikvariat
30 Progress Records
14 Synesthetic Recordings
Fra redaksjonen
Hvad nu?
ISSN nummer
T I D S S K R I F T
Anmeldelser
31 2112 glory lies ahead
34 4TRECK no 1
34 4TRECK no 2
34 4TRECK no 3
34 4TRECK no 4
21 ALAMAAILMAN VASARAT vasaraasia
21 ALPHA III the seven spheres
31 ANYONE'S DAUGHTER danger world
31 ARS NOVA android domina
21 ARTENSION sacred pathways
21 AUTOGRAPH stone land
23 BALESTRACCI, FRANK existences invisibles
33 BIG BIG TRAIN bard
29 DEV, PHILIP pop-prog
22 DIMENSION universal
27 DREAMLAND underwater
37 ELP pictures at a exhibition (DVD)
22 FLAMING FIRE get old and die
23 FLOWER KINGS scanning the greenhouse
29 FLUXURY lunar escape velocity
24 GLANDIEN, LUTZ the 5th elephant
23 HÖSTSONATEN springsong
38 IQ subterranea: the concert (DVD)
23 IZZ i move
27 JELLY JAM the jelly jam
22 KOHR, STEPHAN eskalation
27 KOTEBEL mysticae visiones
31 KRISTINA, SONJA songs from the acid folk
27 LANE, LANA project shangri-la
24 LOCAL 7 substrat
28 MISCELLANE painted palm
24 MOSTLY AUTUMN music inspired by LOTR
25 NECKS hanging gardens
29 NIRVANA me and my friend
29 NNECRA PACKÉ paracelse
29 OSIRIS beyond control "live"
28 PAIN OF SALVATION remedy lane
29 PARADOX ONE dimensions of miracles
33 PERSEPHONE'S DREAM moonspell
33 PERSEPHONE'S DREAM opposition
33 PHYSICAL ROCKET rising is my trend
31 POCHAKAITE MALKO pochakaite malko
36
34
39
39
35
28
25
31
32
33
34
33
29
29
31
32
38
33
38
32
32
32
33
37
37
37
34
22
28
i har i de siste lederne
her i Tarkus, snakket mye
om at man møter økende
velvilje fra både presse og det
platekjøpende publikum i forhold til progressiv rock. Selv
om man ikke aner noe større
kommersielt gjennombrudd,
hjelper i hvertfall velviljen fra
dagspressen, fordi den gjør at
flere mennesker oppdager
sjangeren og gjør den et stykke på veien til et levedyktig
alternativ til andre sjangrer.
V
en en ting synes å
mangle, og det er et
konsertpublikum. Nå
tenker vi ikke på konserter av
typen Dream Theater og lignende storarrangementer, men
konserter med små, norske
band. Man kan i det vide og
det brede diskutere kvaliteten
M
på norsk progressiv rock, men
som dette nummers vedlagte
CD Norske band i hus og hytte… viser, spirer og gror det i
det lille norske progmiljøet.
anskje kan man si at en
god del låter litt uferdig
og famlende, men det
viser iallefall at noe skjer.
Men skal små band klare å
overleve, må de vise at de har
et publikum. Vårt inntrykk er
at mye av publikummet tilhører kategorien "A/S venner og
bekjente" for å sitere Pål
Søvik, mangeårig pådriver bak
Inkognito, den nå nedlagte
progscenen i Oslo. Dette er
alltid en kilde til inntekter, og
det er jo hyggelig å spille for
folk som gir positiv respons.
Men etter hvert går venner og
bekjente uten proginteresse,
K
lei, og bandet spiller gradvis
for færre og færre mennesker.
erfor har vi en oppfordring til alle potensielle
publikummere: spre
ordet om en konsert, en plateutgivelse eller andre arrangementer som kan vekke
interesse hos et progrockpublikum. Selv om ikke du er interessert, kan det likevel vekke
interesse hos en kamerat. Får
du en mail, så spre den videre.
Ikke minst til oss i Tarkus slik
at vi kan publisere begivenheten på våre konsertsider.
D
kal norske band kunne
utvikle seg og breike progrockfloraen, må de vite
at de spiller for noen.
S
Tarkus nr. 21
Tema samleplater
Synsing om samling
Jeg hadde lyst til å skrive noe om samleplater. Ganske aktuelt for min del, da
to av mine sist anskaffede CD’er var
nettopp samleplater. Etter å ha tenkt
litt over fenomenet med samleplater,
som i hovedsak er satt sammen av
musikk som har vært tilgjengelig tidligere, slår det meg at også i min platesamling er det relativt mange samleplater. En kikk i hyllene forteller meg
at kanskje så mye som 10%, eller 140150 plater er nettopp samlinger.
Morten O. Reiten
J
eg vil ikke kategorisere meg som noen
gjennomsnittlig platekjøper, heller som
samler, på lik linje med de fleste andre av
Tarkus lesere. Jeg kjøper minst like mye vinyl
som cd’er, og handler oftere på messer, internett og på postordre enn i norske butikker.
Likevel hender det at jeg kjøper samleplater i
ulike former. Disse kan vi dele inn i tre hovedgrupper.
1) Best Of-samlingene som presenterer et
utvalg av en artist/bands karriere, ofte med
vekt på det mest kjente stoffet.
2) Samlinger hvor flere artister/band deltar.
Kan være sentrert rundt et tema, sjanger, plateselskap eller en annen ide
3) Boksene, flere CD’er, ofte med både tidligere
utgitt og u-utgitt stoff. Som regel i relativt
delikat og informativ innpakning. Først og
fremst for de som kjenner bandet/artisten fra
før.
Ferske samlinger
Jeg nevnte innledningsvis at jeg nettopp hadde blitt den lykkelige eier av to samleplater.
Bakgrunnen for anskaffelsen er litt forskjellig.
Først kom Echoes, den mye solgte samleplata
til Pink Floyd. Denne ble forært i julegave av
en snill bror. Jeg hadde lyst på denne plata av
flere grunner. En av de viktigste var at jeg ikke
har alt med Pink Floyd fra før, tvert imot
mangler jeg flere bra album. For det andre,
Pink Floyd er etter min mening et band som
også låter flott på cd, uten spor av knitring og
vinylens alderdomsslitasje. Echoes ble derfor
svært godt mottatt. Utvalget virket fornuftig,
den doble CD’en inneholdt mye vellyd. Det 32
sider store vedlegget var også forseggjort med
tekster, bilder og ymse artworks. Konklusjonen
må være at Echoes presenterer bandet på en
fin måte, både for de som er relativt ferske, og
de som har fulgt bandet gjennom noen år, uten
å inneha komplette samlinger. Det forundrer
meg heller ikke om de ivrigste Pink Floyd-fansene stort sett er fornøyd med Echoes. Det faktum at den er skikkelig gjennomført med et
skikkelig hefte gjør nok sitt til å gi den et preg
av kvalitet. Vi vet også at bandet selv har valgt
låtene, altså er det ikke EMI som har foretatt
utvalget. Videre favner Echoes om det meste
Pink Floyd har gitt ut, men med noen «hull»
fra tidlig 70-tall. Mange hits, men også noen
spor som bør være ukjente for de som først og
fremst forbinder Pink Floyd med The Wall og
Dark Side Of The Moon.
Den andre samleplata dumpet ned i postkassa
etter at jeg hadde vunnet en «konkurranse» i
et annet norsk musikkmagasin. The very best of
Jethro Tull var også et kjærkomment album.
Jethro Tull har alltid vært «mitt band», og plata ville sikkert blitt kjøpt før eller siden for å
komplettere Tull-samlinga. Nå bør det sies at
dette ikke er det første samlealbumet fra
Jethro Tull. Allerede i 1971 kom Living in the
past, som også er et samlealbum. Siden den
gang har de gitt ut hele 3 enkle og et dobbelt
samlealbum. I tillegg kommer 2 cd-bokser med
tilsagn 7 CD-er og en dobbel CD med tidligere
u-utgitt, men nå sammensatt materiale. Kvaliteten på utgivelsene har vært noe blandet,
men særlig boksene har vært velfylte skattekister for fansen, med snadder og overraskelser både når det gjelder musikk og innpakning. Tilbake til The very best: Tull-sjef Ian
Anderson skriver i coveret at han ofte så samlealbum som billige, med et «sammenrasket»
preg. Dessverre er det nesten flaut å se hvor
enkel og billig også denne plata virker, særlig
om man sammenligner med Echoes. Det 8siders heftet er ikke mye å skryte av. Her er
det en relativt fyldig hilsen fra Anderson, men
som dessverre minner mest om en forsvarstale
for utgivelsen og dets utvalg. Her er ingen fakta om innspillingene, ingen nye bilder. Midtsidene viser en oversikt over tidligere utgitte
album, men denne er mildt sagt mangelfull.
Bl.a er 4 offisielle studioalbum utelatt, uvisst
av hvilken grunn. Låtutvalget blir og for forutsigbart og mange av deres album er ikke representert i det hele tatt. Nå skal jeg ikke påstå at
plata er uten verdi, for det er klart det er den
gode musikken som står i fokus på denne utgivelsen også. Det jeg først og fremst savner, er
en mere delikat og innbydende finish. Samleplater er billige å lage, med få andre utgifter
enn kostnader til trykking, markedsføring og
distribusjon. Burde man ikke da forvente at
det var noe «ekstra» ved slike plater, siden
man betaler full pris for de i butikken ? Kampen om platekjøperne er også knallhard, og jeg
tror mange som sitter på Tull-samlinger av en
viss størrelse lar være å kjøpe The Very Best of,
nettopp fordi de ikke byr på noe nytt. På 70tallet så det derimot ut til at Tull skjønte dette, Samleplatene M.U... og Repeat... hadde i
alle fall hvert sitt tidligere uutgitte spor...
Hvorfor kjøper vi samleplater ?
Jeg har nevnt to grunner ovenfor,- man ønsker
«mer» av en artist man liker, men ikke har alt
av, eller at man samler på vedkommende
artist/band, og dermed må ha alt, samleplater
inkludert. Det slår meg at de ikke fullt så progressive forretningsgutta i Kiss har sistnevnte i
bakhodet når de lanserte sin boks for litt
siden. En ordinær utgave, og en som er minst
dobbelt så dyr. Forskjellen ligger i innpakningen. Mens den ordinære utgaven er pakket i
papp, kommer Die Hard-utgaven i en mini
gitarkoffert, litt av et syn, trukket i skinn og
med metallbeslag. Det aner meg at noen 40 år
gamle tenåringer der ute også går for den dyre
varianten.
Den tredje grunnen til at man kjøper en samling, er egentlig den underligste, man kjøper
samleplata fordi du kjenner bandet såpass at
du vet at du ikke kommer til å kjøpe særlig
mye mere av de. Likevel føler du en trang til å
besitte de største hitene, selv om toppen et par
av de holder mål. Du vet innerst inne at du
ikke kommer til å høre særlig mye på den. Et
personlig eksempel er en samleplate med Queen, et band jeg aldri hører på. Likevel vet jeg
de var et ok band, var dyktige musikere og sist
men ikke minst, at de har noen ok sanger. På
bakgrunn av dette er jeg eier av en stk QueenCD. Avanserte samlere vil også kunne ha en
lignende grunn i at de kjøper et samlealbum
for å «ha» noe av bandet/artisten, selv om det
musikalske innholdet er av særlig interesse.
Den fjerde, og foreløpig siste grunnen til at
man kjøper et samlealbum, er lysten til å «bli
kjent» med et band. Jeg vil tro de aller fleste
samlealbumene i min samling har blitt kjøpt på
dette grunnlaget. Man leser om et band, hører
en låt på radio, blir tipset om av en venn etc.
Både Gentle Giant, Gong og Spooky Tooth er i
dag personlige favoritter jeg først ble kjent
med gjennom et samlealbum.
Tarkus nr. 21
Side 3
har Ginzas katalog, bestill den gratis på internett. Du må bla deg gjennom mye listepop,
men det kan være vel verdt det !
Temasamlingene
Det har opp gjennom årene vært utgitt en
mengde samlinger hvor flere band og artister
deltar. Disse har vært produsert ut i fra en
mere eller mindre helhetlig tanke. En type er
samleplatene som blir mere som promo-plater
for plateselskapene å regne. De fleste med en
viss størrelse på platesamlinga vil ha et eller
flere slike. Selv har jeg minst to slike fra 70tallet som inneholder noen progressive toner.
En enkelt-lp fra Atlantic med bl.a Led Zeppelin
og Yes, og en dobbel LP fra CBS, som er et
meget flott album. Under tittelen Fill Your Head
With Rock, presenterer CBS et relativt bredt
spekter av musikk, både blues, folk, rock og
prog. I et flott utbrettcover med et 8 siders
hefte presenteres medvirkende som Black
Widow, Spirit, Argent og Trees på en flott
måte. Det er grunn til å tro at dette albumet
finnes i relativt mange eksemplarer, for på
tross av en alder på 32 år og sitt flotte utseende, er det neppe verdt særlig mere enn 100 150 kroner i pen stand.
Greatest hits- samlingene
Dette er valget når man ønsker å bli kjent med
et band, komme litt inn under huden på de.
Man skal være oppmerksomme på at det i denne kategorien også kan skjule seg samlinger
som er kombinasjoner av best of-stoff, livekutt
og evt nye ting. Jethro Tulls Living in the past
er et eksempel på en slik samling. Også Folques Stormkast og Høsts Live & Unreleased er av
typen «kombi-samling», med et begrenset best
of-utvalg, livelåter og noe tidligere u-utgitt.
En annen type samlinger, er rene raritets/overligger-samlinger. Det kan hende man begynner
i feil ende dersom man kjøper en slik det første man gjør. Eksempler er Jethro Tulls Nightcap, og Van Der Graaf Generators Time Vaults
(Som var den første skiva jeg kjøpte av VDGG).
Jeg syntes de låt noe sært og utilgjengelig,
(men også litt tøft..). Med litt upresis bruk av
begreper som samling/best of/comp. etc, kan
det være vanskelig å orientere seg i hva som er
hva om man ikke kjenner bandet fra før. Særlig
gjelder dette dersom du bestiller plater.
Selv om slike plater nødvendigvis ikke har
noen særlig økonomisk verdi, kan de ha en
langt mere interessant funksjon for oss som
stadig er på jakt etter nye og spennende band.
Jeg er heldigvis selv i den situasjon at jeg har
mye uoppdaget musikk å se frem til, med
andre ord, jeg er langt fra utlært, hverken i
prog-sjangeren eller innen annen interessant
musikk. Derfor blir slike samlealbum gjerne
første møte med nye band. Et godt eksempel
av det mere absurde slaget, er samle-CD’en
Journey to the edge, utgitt av MCI i 1994. Denne
fant jeg to eksemplarer av på Rema 1000 for 67 år siden. Prisen var like overraskende som
utsalgsstedet, 29 kroner. Den ene kjøpte jeg,
den andre fikk en kamerat som var på full fart
inn i progrocken. Albumet inneholdt 18 låter
med ymse prog-relaterte saker. Noen litt merkelige utvalg som Free og Ten Years After, men
også godbiter som Curved Air, Caravan og
Atomic Rooster. I tillegg fulgte det med et 8
siders hefte spekket med info og bilder om de
medvirkende. Denne CD’en var helt sikkert
årets mest spilte i mitt hjem !
Jeg nevnte at Gentle Giant var et band jeg ble
kjent med gjennom et samlealbum. Jeg kjøpte
den doble Edge of Twilight for latterlige 149
kroner hos svenske Ginza. Dette tror jeg også
må bli min «øde øy»-plate. Her er det så mye
bra og så mye musikalsk informasjon at det bør
holde til et lengre opphold uten andre åndelige stimulier. Jeg er på ingen måte noen
ekspert på Gentle Giant, så jeg skal være forsiktig med å uttale meg om låtutvalget. Det jeg
likevel kan si, er at begge CD’ene er fylte opp
med musikk, og at det ikke er et øyeblikk som
jeg oppfatter som uønsket. Ut i fra disse kriteriene er det en svært god samling. Heftet er
dessuten informativt og fyldig. Skulle du sitte
på 150 kroner du ikke vet hva du skal bruke
til, logg deg inn på WWW.GINZA.SE og kjøp
Edge Of Twilight.
Nå er jeg ikke kjøpt og betalt av Ginza Musik,
men har likevel lyst å ta med et par andre
eksempler på gode kjøp gjort der. For 30-40
krone kjøpte jeg et svært godt samlealbum
med skotske Man (The Early Years), som har
stoff fra deres to første album, høyst kompetent psykedelisk heavy-prog fra 69/70, altså
før det ble for mye boogierock. Enda et eksempel til omlag samme pris var samleplata til
svenske Trettioåriga Kriget (1976-8). En glimrende introduksjon til et spennende band for
prisen av en billig halvliter. Dersom du ikke
Side 4
Tarkus nr. 21
Boksene
Selve juvelen innen fenomenet samlinger er
selvsagt boksene. I dag har de aller fleste band
av betydelig størrelse og noen år bak seg sin
egen boks. Innen prog-sjangeren, har både
tidligere nevnte Pink Floyd og Jethro Tull fått
sine bokser. Van Der Graaf Generator, Genesis
(2 stk), Hawkwind og King Crimson likeså. Det
er mange ting som gjør boksene spennende.
For det første så er det omfattende og forseggjorte samlinger. Videre har mange bokser
bydd på tildels store mengder u-utgitt stoff,
liveversjoner, remixer, nyinnspillinger og annet
eksklusivt musikalsk snadder. En svært god
grunn til å kjøpe boksene har i mange tilfeller
også vært medfølgende hefte/bok e.l. Disse er
ofte svært informative, og byr på bilder, intervjuer, avisutklipp mm.
Det finnes også boksutgivelser som er basert på
et band eller en artists studioutgivelser. Pink
Floyd og Beatles er eksempler på band hvor
det eksisterer slike bokser. Black Sabbath har
vel også kommet med en boks basert på 70tallsutgivelsene deres. I disse boksene er det
betydelig færre «overraskelser», da det kun er
snakk om tidligere utgitte album som nå er
samlet i en felles innpakning. Kjekt for en nyfrelst Beatles-fan som mangler alt, evt den som
bestemmer seg for også å skaffe alle Pink
Floyd-platene på CD i tillegg til LP-samlingen.
For alle andre blir disse boksene lite interessante. Et lignende fenomen er hvor noen få
album blir satt sammen i en boks. Et eksempel
er Frank Zappas Joe’s Garage Part 1,2 og 3 som
ble samlet i en 3-LP boks for noen år siden.
En kuriositet innen boksenes verden er de
utgivelsene som er sentrert rundt et tema eller
et plateselskap. Nuggets-boksene med vekt på
psykedelisk rock fra siste halvdel av 60-tallet
er gode eksempler. Videre er det utgitt bokser
fra flere festivaler, bl.a Monterey i 1967.
De klassiske Prog-labelene har også bokser å by
på. Islands LP-boks var i så måte en skuffelse
for prog-fans, og ble for min del prioritert vekk
til fordel for Harvests 5-CD boks. Begge gikk for
halv pris på ei platesjappe i Molde i fjor, og
Harvestboksen kunne da kjøpes for den nette
sum av kr 550,- Fremdeles en del penger, men
du verden for en skattekiste. 6 timer musikk,
med stor andel prog (Harvest ga også ut en del
enklere rock, særlig i de siste årene frem mot
79). Boksen er i tilnærmet Lp-format, og en 120
siders bok sitter solid innbundet i boksen. Her
er intervjuer, bilder og ymse rariteter av Pink
Floyd, Quatermass, Edgar Broughton, Roy Harper, Deep Purple og de andre Harvest-høvdingene. Samt svært mye generell info om Harvest
og EMI, alt nydelig presentert i fargetrykk på
skikkelig papir.
Hvordan er det med Vertigo, er det planer om å
gi ut noe tilsvarende? Og hva med prog-sjangeren generelt? Finnes det en god prog-boks der
ute? Er det samlinger eller bokser med andre
band som burde vært omtalt? Vi tar gjerne i
mot tilbakemeldinger på dette temaet.
Japanske King Records gjenutgir følgende
japanske 80-talls progressive rock CDer på
24 bit digital remaster format:
Novela – In the Night, Brain of Balance
og Words, Vienna Overture – Step into
Vienna, Teru's Symphonia – Castle of Noi,
Ain Soph – Hat and Field, Pageant –
Second og Kenso – Kenso (3. album)
Tarkus nr. 21
ODDITY MUSIC
Bergly, 6487 Harøy
Tlf: 712 76 932 Mobil: 481 59 669
E-Mail: [email protected]
WEB Adresse: www.oddity.no
Man - Fre 11.00-21.00 • Lør-Søn 11.00-18.00
CD nyheter som kommer i juli
Camel A nod and a wink
Flamborough Head One for the crow
Pär Lindh Live in Iceland
Made In Sweden Live at the Golden
Shakary Alya (2cd)
Shakary The last summer
175,00
175,00
175,00
175,00
240,00
175,00
Tidløse klassikere
Caravan Caravan
Caravan Live
Dixie Dregs Night of the living dregs
Flower Kings Flower power (2cd)
Harvester Hemåt
International Harvester Sov gott
Kebnekajse Resa mot okänt mål
Sinkadus Autum Nostrum
Eddy Zoltan Spelemannen
Waterloo First battle
120,00
120,00
125,00
180,00
150,00
150,00
150,00
150,00
175,00
175,00
Diverse annet snadder
5 uu's Abandonship
Arkham Arkham
Camel The Paris collection
Devil Doll Sacrilegium
Eternity X Zodiac
Finisterre Inogniluogo
Finisterre Storybook
Grand Stand Tricks of time
Jadis As daylight fades
Kaipa Notes from the past
Brett Kull Orangeish blue
Lens A word in your eye
Arjen Lucassen Space metal (Ltd 2cd)
Arjen Lucassen Space metal
Mastermind Until eternity
Mikromidas Brennende drømmer
Mostly Autumn Music inspired by LOTR
Mostly Autumn The story so far
National Health DS al coda
National Health Missing pieces
Nebelnest Nova express
Thønk Eart vision impact
Transience Sliding
Univers Zero Crawling wind
Univers Zero The hard quest
Von Zamla 1983
175,00
175,00
175,00
175,00
175,00
175,00
175,00
175,00
175,00
175,00
175,00
175,00
250,00
175,00
175,00
175,00
180,00
180,00
175,00
175,00
175,00
175,00
175,00
175,00
175,00
175,00
DVD, bestillingsvare
Caravan Classic rock legend
Steve Hackett Tokyo tapes
Hatfield and The North Classic
Jethro Tull Living with the past
Mostly Autumn The story so far
Yes Symphonic Yes
225,00
295,00
225,00
260,00
250,00
260,00
Vi har i tillegg lagt ut en haug prog
CDer i nettbutikken til en god pris.
Sjekk tilbudsknappen !!
Som Tarkus-abonnent får du 10%
rabatt!
www.oddity.no
Side 5
Progrock og litteratur:
Den litterære rocken
De fleste rockemusikere kan lese. Men
prog-artister har trolig spesielt gode
forutsetninger for å bruke litterære
inspirasjonskilder. For det første framfører prog-musikere gjerne lange melodier, lange nok til å gjenfortelle en
ganske komplisert historie. Ja, ofte er
en ikke begrenset av en enkelt melodi,
en gang. Vi kjenner jo alle begrepet
konseptalbum. For det andre er den
ofte framført av folk med god musikkutdanning, og slike er gjerne godt skolerte på andre områder også.
Trond Sætre og Sven Eriksen
T
eksten og musikken til mange prog-band
røper låtskrivernes litterære utdanning.
Jerusalem fra ELPs Brain Salad Surgery er
et dikt skrevet av William Blake i 1804. Også
Genesis referer til dette diktet på slutten av
Supper’s Ready. Samuel Taylor Coleridges mest
kjente dikt The Ancient Mariner var basis for
David Bedfords konseptalbum ved samme navn
fra 1975. Et annet kjent episk dikt av Coleridge, Kubla Kahn, var utgangspunkt for Rush’
Xanadu. Tekstforfatter Neil Peart kunne ikke
dy seg for å briljere med sine intellektuelle
evner. Etter å ha skrevet 2112 (se egen
rubrikk) og Xanadu lagde han teksten til Cygnus X-1 Part I and II, et verk basert på gresk
mytologi
Science fiction og fantasy er også naturlige
inspirasjonskilder for progressiv rock. Tross alt
Lord Dunsany/The King Of Elfland’s Daughter
Lord Dunsany (eller Edward John Moreton Drax Plunkett, 18.
Baron Dunsany som var hans egentlige navn) skrev denne
fantasy-romanen i 1924 og den har, fortjent eller ufortjent,
opparbeidet seg et slags ry som inspirasjonskilde for senere
tiders fantasy-litteratur. Blant annet H P Lovecraft, Clark Ashton Smith og L Sprague De Camp har uttalt at de er inspirert
av Lord Dunsany.
Boka er, meget kort fortalt, historien om landet Erl, hvor herskeren en dag blir oppsøkt av noen av sine undersåtter som
ønsker seg litt mer “action” og magi (“det har ikke skjedd
noe nytt her på sju hundre år”), og han sender sin sønn,
Alveric, inn i nabolandet - Alveland - for å gifte seg med kongens datter. Han reiser avgårde, finner henne og røver henne
tilbake til Erl (det tar ti år), gifter seg med henne, får en sønn
og blir landets hersker. Det går selvfølgelig som det må, Alvekongens datter synes lite om å forbli en ganske alminnelig
dronning i et ganske alminnelig land, Alvekongen er heller
ikke spesielt happy med giftermålet, og innbyggerne i Erl får etterhvert litt mer magi enn de
hadde tenkt seg.
Bob Johnson og Pete Knight var to sentrale medlemmer i Steeleye Span da de skrev tekst og musikk til plata. De hentet inn
eksterne vokalister som Christopher Lee (The King of Elfland),
Chris Farlowe, Mary Hopkin, P P Arnold, Frankie Miller og Alexis
Korner, arrangerte musikken for stort orkester, og lagde en plate som følger historien sånn omtrentlig, det vil si de kutter ut
et langt, relativt handlingsfattig parti i midten av boka. Musikken er ganske enkel og melodisk, fremstår litt mindre “folk”preget og litt røffere enn hovedtyngden av Steeleye Spans
repertoar (ikke minst på grunn av vokalistene), og illustrerer
handlingsforløpet på en fremragende måte. Plata er full av
sitater fra boka, har enkle, velkomponerte melodier som sitter
lett i øret, og er alt i alt en trivelig plate å ha i samlingen.
Mervyn Peake/Gormenghast
Mervyn Peakes fantasy-trilogi har inspirert flere musikere til
å lage musikk, først og fremst Irmin Schmidt (kjent fra det
tyske prog-bandet Can) som har skrevet en opera om Titus
Groan, Steerpike og de andre personene i landet Gormenghast.
Bøkene ble skrevet mellom 1946 og 1959 (Mervyn Peake var
født i Kina av engelske foreldre i 1911) og ble således utgitt i
samme tidsperiode som Tolkiens Lord Of The Rings og C S
Lewis’ Narnia. Som de to andre er også Peakes bøker iallefall
på grensen til å være barnelitteratur. Peake var i tillegg illustratør, og bøkene hans er visuelle, på grensen mellom fantasy, komedie og skrekklitteratur, et fantasirike full av bisarre
framtoninger, snodigheter og oppfinnsomhet.
Irmin Schmidts opera er en
sammensmelting av elektronikk og symfoniorkester, og
sangerne strekker seg mellom pop og klassisk musikk med
samme virtuositet. Musikken har blitt karakterisert slik: “If
Richard Strauss had written rock music, this is what it would
have sounded like”.
I tillegg til at bøkene har gitt navn til gruppa Titus Groan,
hadde Fruupp en låt ved navn Gormenghast på sin LP Modern
Masquerades. Også låta Lady Fuchsia fra Strawbs Bursting At
The Seams har hentet sitt navn fra en av karakterene i Gormenghast-trilogien.
Side 6
deler sjangrene mange fellestrekk med progrocken: De er fantasifulle og til dels pretensiøse, de har ofte røtter i britisk kulturhistorie og
de blir ofte skjelt ut av smaksdommerne.
Ikke overraskende er det særlig bøkene til
J.R.R Tolkien som har påvirket mange progmusikere (se egen rubrikk), men det finnes
flere eksempel. Dave Greenslades CD From The
Discworld (1994), består av musikk inspirert av
Terry Pratchetts satiriske fantasybøker om Skiveverdenen. Denne CD’en var ment å være et
slags soundtrack til Skiveverden-bøkene. På
samme måten lagde Robert Berry A Soundtrack
For The Wheel Of Time i 2001, basert på Robert
Jordans fantasy-romaner om Tidshjulet. Steve
Hackett skrev en sang kalt Narnia, etter C.S.
Lewis eventyrverden, til sitt andre soloalbum.
Legenden om Beowulf og Grendel er gammel,
men Marillions Grendel (tekst av Fish) er basert
på John Champlin Gardners bok ved samme
navn, som gjenforteller legenden fra monsterets synsvinkel. Boka har en satirisk og kynisk
holdning til hele legenden, noe som sikkert
passet Fish utmerket.
Mike Oldfield spilte inn et helt album, The
Songs Of Distant Earth, basert på Arthur C. Clarkes roman ved samme navn om jordboernes
forsøk på å kolonisere andre planeter etter at
jorden har blitt ødelagt (et konsept som ikke
er helt ulikt det Magma har brukt). Clarke var
visstnok så fornøyd med musikken at han selv
skrev kommentarene til tekstheftet.
Tarkus nr. 21
Ayn Rand/Anthem
Edgar Allan Poe/The
Fall Of The House Of
Usher
“Lyrics by Neil Peart. With acknowledgement to the genius of
Ayn Rand”
Dette står øverst i tekstheftet til 2112, Rush’ aller mest populære rockesymfoni. Pearts historie er hans egen, men den er
tydelig inspirert av den russisk-amerikanske forfatterinnen
Ayn Rands kortroman Anthem (oversatt til norsk i 1984 under
navnet Høysang)
Edgar Allan Poes novelle fra 1838 er
utgangspunktet for denne operaen skrevet av Peter Hammill og Chris Judge
Smith.
Forfatteren og filosofen Ayn Rand brukte mesteparten av sin
karriere på å predike nødvendigheten av markedsliberalisme
og individualisme. Det sistnevnte er hovedtema i Anthem. Boka
beskriver et framtidssamfunn som er så gjennomorganisert at
ingen aspekter ved menneskenes liv blir styrt av enkeltmenneskene selv, men i stedet av en altomfavnende myndighet
som kalles Verdensrådet. Noen følelse av individualitet eksisterer ikke; alle omtaler seg som “vi”, aldri “jeg”. Verdensrådet tar
alle beslutninger for alle mennesker og alle godtar Verdensrådets autoritet - Selv bokas helt, en ung mann med benevnelsen
Likhet 7-2521 (ingen har egennavn, selvfølgelig). Men Likhet 7-2521 har mistanke om at han kan
utrette mer enn de oppgavene Verdensrådet har tildelt ham. I hemmelighet konstruerer han et
apparat som viser seg å være det elektriske lyset. Men de lærdes verdensråd nekter ham å gå ut
med det, for enkeltmennesker har ikke lov til å skape noe selv. Da skjønner han at det er noe
grunnleggende galt med samfunnet, og rømmer ut i villmarka med kjæresten. Et sted i villmarka
finner de et forlatt hus fra vår tid, med bøker på et språk som de kan tyde. Gjennom disse bøkene
lærer Likhet 7-2521 betydningen av individualitet og tar navnet Prometevs. Når boka ender er han
i ferd med å planlegge opprøret mot det ansiktsløse samfunnet han kom fra.
Poes dystre fortelling om et søskenpar
fanget i og ødelagt av familiens enorme
hus er en studie i atmosfære og nyanser,
mer enn i handling. Historien om Roderick
Usher som inviterer sin gamle venn, og
hvordan hans og søsterens sykdom befester seg i husets tak og vegger før det til
slutt raser sammen og begraver dem, blir
formidlet i all sin depresjon av Hammill.
Dette er en vaskeekte opera med arier,
duetter og kor. Librettoen bruker ikke
Poes tekst, men følger allikevel novellens
utvikling tett.
I 2112 har ikke helten oppfunnet noe. I stedet finner han en gitar - av alle ting - i en bortgjemt
hule. Et slikt instrument finnes ikke i hans samfunn, og begeistret tar han den med til prestene.
I likhet med Rands romanhelt blir han dypt skuffet da prestene avviser ham. Men i motsetning
til Rands helt blir han rådvill etter denne hendelsen. Den natta drømmer han om alle underverkene som menneskene i det gamle samfunnet skapte før de dro til det ytre rom, men som hans
samfunn har glemt. Han orker ikke å leve i dette ensrettede samfunnet og fortvilet flykter han
ut i villmarka, til hula der han fant gitaren. Håpløsheten griper ham, og han begår selvmord.
Valget av gitaren som symbolet på “den tapte friheten” virker litt søkt, men den passer fint inn i
2112. Gitaren dominerer som kjent Rush’ musikk. Og når du hører Alex Lifeson spille kan du i et
kort øyeblikk bli overbevist om at dette er noe av det viktigste i verden. For øvrig var 2112 den
første i en liten serie med heavy-prog konseptalbum om framtidssamfunn der spilling av musikk
underlagt sterke restriksjoner, som Queensrÿches Operation: Mindcrime og Styx’ Kilroy Was Here.
Ayn Rands bok har også inspirert Rush på andre måter. Den siste sangen på plata 2112, Something For Nothing har en tekst som er tydelig inspirert av filosofien i Anthem. De mest observante av dere har sikkert også merket at Rush oppkalte sitt eget produksjonsselskap etter ...ja,
nettopp, Anthem.
Med tanke på hvor mye progressive låtskrivere
tar fra litterære konsepter, er det overraskende
at de ikke gir mer tilbake. For prog-artister er
også gode til å lage egne, originale konsepter,
og mange konseptalbum er basert på låtskrivernes egne historier. The Lamb Lies Down On
Broadway, som var Peter Gabriels historie, er
kanskje det beste eksemplet. Dave Greenslades
The Pentateuch of the Cosmogony, Jon Andersons Olias Of Sunhillow, IQs Subterranea og – på
sidelinja – Frank Zappas Joe’s Garage må også
nevnes. Men ingen av disse historiene har
noen gang fått en litterær form, unntatt i
tekstheftene som fulgte med platene. Peter
Gabriel sluttet nesten helt med fantasifortellinger etter at han begynte sin solokarriere.
Jon Anderson har aldri skrevet noen filosofibok eller surrealistisk diktsamling. Magmas
romfartssaga strekker seg over tre plater og vel
så det, men vi har ennå til gode å lese noen
roman om planeten Kobaïa.
Paul Gallico/The Snow Goose
Hva det kommer av, er ikke sikkert. Kanskje
har enkelte artister forsøkt å gi historiene sine
en litterær form utenfor tekstheftets, men uten
hell. Eller kanskje de bare ikke tenker så
langt. Det de skrev for musikk, er de ikke nødvendigvis interessert i å overføre til et nytt
medium. Samme hvor mange fantastiske historier progressive låtskrivere dikter opp, forblir
de først og fremst musikere.
The Snow Goose ble et gjennombrudd, ikke bare for Gallico, men også for Camel. Gruppa satset fullt
på det de var virkelig gode til - melodiøse instrumental musikk framført med prog-rockens raffinement. I ettertid framstår den som en av de virkelig store konseptalbumene. Juridisk sett var den
ikke like vellykket. Paul Gallico, som satt på rettighetene, hadde ikke på forhånd blitt konsultert
om innspillingen av plata. For å unngå søksmål måtte gruppa skrive “Music inspired by The Snow
Goose” på alle nyutgivelser av plata (på første opplaget står det bare “The Snow Goose”). Trolig er
dette også grunnen til at tekstforklaringen er blitt utelatt i alle CD-utgavene av plata. I den første
LP-utgaven er det nemlig et tekstark som beskriver handlingen i korte trekk. Du kan imidlertid
finne det på www.inertron.com/camel/snow.html
Tarkus nr. 21
Lenge før Camel gikk i studio for å spille inn The Snow Goose hadde de
bestemte planer om å lage et konseptalbum basert på ei eller annen bok.
Herman Hesses bøker Siddharta og Steppeulven ble vurdert, men etter en
avstemning i gruppa falt valget på The Snow Goose. Historien ble ikke gjenfortalt med tekst, bare med musikk. Hver melodi representerer et bestemt
avsnitt i boka.
Den amerikanske forfatteren Paul Gallico skrev kortromanen The Snow
Goose i 1940 (oversatt til norsk som Snøgåsa i 1966), og den ble hans mest
populære bok. Den forteller om einstøingen Rhayader, som bor alene på
en holme utenfor en landsby i Sør-England, der han steller fugler. Da Fritha, en liten jente fra landsbyen, kommer til ham med en skadet snøgås,
tar han fuglen til behandling og det utvikler seg et slags vennskap
mellom de tre. Andre halvdel av boka foregår på begynnelsen av 2. Verdenskrig. En gruppe allierte soldater er omringet i Dunkirk, og Rhayader er en av de som melder seg frivillig til å ro soldatene i trygghet. Han ror fram og tilbake flere ganger, men den siste gangen blir båten hans
truffet av en tysk torpedo. I lange tider etterpå sirkler snøgåsa, som fulgte etter Rhayader,
rundt stedet der båten hans sank.
Side 7
François Rabelais/Pantagruel
H G Wells/The War Of The Worlds
Phil Shulman lot seg inspirere av kunst og kultur når han skrev tekster for Gentle Giant. To ganger lagde han sangtekster basert på den
klassiske satiren Pantagruel.
Romanen The War Of The Worlds ble
skrevet i 1898 av engelskmannen H
G Wells, som var en av sin tids
ledende science fiction-forfattere,
med en egen evne til å forutse
utviklingen både innen teknologi og
politikk. War of the Worlds, som
flere av hans romaner, ble godt mottatt av publikum, men dette var allikevel bare barnemat mot den mottakelsen hørespillet som Orson Welles
laget over boka i USA i 1938 fikk.
Kamuflert som en nyhetssending
skapte sendingen panikk blant folk
som for alvor trodde at Jorden var i
ferd med å bli invadert av marsboere.
Francois Rabelais (1483-1553) var en
av de fremste barokkforfatterne. I alt
skrev han fire bøker om kjempene
Gargantua, hans sønn Pantagruel, og
dennes venn Panurge. Den første av
disse het bare Pantagruel.
Tross i tittelen er det Panurge som er
den egentlige hovedpersonen i boka.
Panurge har en grovkornet og saftig
sans for humor, noe som boka bærer
preg av. Mesteparten av romanen
Pantagruel består av små epistler der
kjønnsorganer, avføring og promping
er viktige elementer. Samtidig er det
også mange satiriske kommentarer i
boka til datidens Europa med sine
mange religionsstrider og dessuten et utall referanser til klassisk litteratur. Denne blandingen av høyttravende intellektualisme og hemningsløs “brun” humor gjør boka til en sær opplevelse for den moderne leseren.
Pantagruel er inspirasjonen bak Gentle Giants sanger Pantagruel’s
Nativity (fra plata Acquiring The Taste, 1971) og The Advent Of Panurge
(fra plata Octopus, 1973). Pantagruel’s Nativity er en ganske direkte
gjengivelse av et av de tidlige kapitlene i Pantagruel, der Gargantua
gleder seg over fødselen av sin sønn Pantagruel og sørger over sin
kone Badebec, som døde i barsel. Oppfølgeren The Advent Of Panurge
er inspirert av det kapitlet i samme bok der Pantagruel først møter
Panurge, og de to blir gode venner.
I tillegg til The Advent Of Panurge finnes det to andre “litterære” låter på
Octopus: A Cry For Everyone er inspirert av filosofien og litteraturen til
Albert Camus. Knots er inspirert av
og oppkalt etter psykologen R. D.
Laings bok. Boka Knots er en liten
samling med dikt og epistler der
Laing leker med ord, svært likt Gentle Giants tekst. Mye av teksten er
nesten direkte gjengivelser av verselinjer fra boka.
Da Jeff Wayne i 1976 lagde sin doble LP basert på boka var det også
med en stor del realisme. Han kombinerer tale, hørespill og musikk på
en måte som forsterker dramaet i fortellingen. Og det er ingen tvil om
at historien er dramatisk. Wells fikk ideen til historien i 1894 da Mars
var posisjonert spesielt nær jorden, dette gjorde at det var mulig å se
nye detaljer på planeten, og spekulasjonene om hvorvidt det var liv
der blomstret opp.
Wayne bruker spesielle musikalske virkemidler for å illustrere ulike
elementer, som for eksempel et spesiell synth-riff for marsboerne, et
fuzzgitar-riff for hetestrålen fra krigsmaskinene deres, osv. Hele plata
bindes sammen av Richard Burtons eminente fortellerstemme, og blant
vokalistene Wayne bruker for å formidle historien er Justin Hayward,
Phil Lynott, Chris Thompson og Julie Covington. Selv om musikken tidvis kan virke noe langdryg og at temaene trekkes ut i meste laget, er
han flink til å ivareta dramaet og uhyggestemningen i boka, og det er
lett å bli trukket inn i handlingen og la seg fascinere av plata.
Jeff Wayne’s War Of The Worlds ble en stor suksess og har solgt omlag
seks millioner eksemplarer. Den har fått utallige utgivelser både på LP
og CD, og den ble også lansert som dataspill.
Etter Octopus sluttet Phil Shulman i
Gentle Giant. Dermed var det stort
sett slutt på litterære referanser i
gruppas musikk.
Jules Verne/Journey To The Center Of The Earth
Jules Verne skrev denne fantastiske fortellingen i 1864. Kort fortalt handler det
om professor Otto Liddenbrock som i en gammel bok finner en beskrivelse av hvordan man kan stige ned i jordens indre gjennom en islandsk vulkan. Gjennom
malende beskrivelser av underverdenen følger vi professoren, hans nevø og en
islandsk guide gjennom farer, sult og alskens elendighet, før de finner veien ut
gjennom en annen vulkan flere hundre mil fra der de startet. Jules Verne var ikke
forfatter på heltid, han jobbet også på børsen i Paris. Historiene hans har fascinert
lesere i alle aldre i snart ett og et halvt århundre, og det er således ikke det minste
forunderlig at noen ville ta tak i en av hans bøker og gjøre det om til en musikalsk
reise.
Det var vel heller ikke spesielt forunderlig at
det ble Rick Wakeman som gjorde dette, og
selv om Wakeman har gjort lignende ting
senere, var nok Journey To The Center Of The
Earth hans mest storslagne verk. Innfallsvinkelen er nokså identisk med Jeff Wayne’s
War Of The Worlds; ved at begge bruker en
forteller til å binde sammen de forskjellige
musikalske kapitlene (Hos Wakeman er det skuespilleren David Hemmings som bekler denne rollen), og gjennom
utstrakt bruk av kor og orkester i tillegg til sine mange keyboards, klarer Wakeman å gjøre en troverdig musikalsk versjon av Vernes science-fiction fortelling. (En anmeldelse av DVDen Journey To The Center Of The Earth
finner du et annet sted i bladet).
Side 8
Tarkus nr. 21
JRR Tolkien
Det er laget enorme mengder musikk inspirert av JRR Tolkiens forfatterskap, og da i hovedsak The Lord Of The Rings. Hundrevis av
artister og plater henter inspirasjon, tekster og låt-titler fra forfatterens mytologiske verden. Når man tenker på progressiv rocks forkjærlighet for fantasier og eventyr, er det forsåvidt ganske overraskende å se at det er en ganske liten del av alle disse hundrevis av
artister og låter kan spores til det progressive miljøet. Hovedtyngden av artister som har brukt Tolkien i sin musikk befinner seg
innenfor black metal, new age, jazz eller folkemusikk. Også klassisk, da.
De tre svenske “klassikerne”
Det er kun to artister innenfor den progressive rocken som har
laget album med tittelen The Lord Of The Rings, og begge er svenske, Isildurs Bane - som jo
også har hentet bandnavnet
sitt fra boka - og Bo Hansson.
Begge platene er langt på vei
instrumentale, (Isildurs Bane
har riktignok en del vokalinnslag), men uttrykksmessig er de nokså forskjellige. Isildurs Banes ganske muntre, lettbente, elegante og melodiske musikk gir et ganske annet inntrykk enn Bo Hanssons dystrere, minimalistiske, ensformige, og på mange måter
nokså naive komposisjoner med en veldig sparsommelig instrumentering. Ikke desto mindre fungerer begge platene ganske godt som illustrasjon til boka, men på hver sin måte. Isildurs Bane skildrer bedre de lette og glade
sidene ved fortellingen, og musikken er ganske beskrivende for handlingen. Bo Hansson uttrykker bedre de truende stemningene som er tilstede gjennom hele boka, samtidig som han ikke virker å legge samme vekt på at
musikken skal matche fortellingens handling.
Det er også i Sverige vi finner plata Bilbo, skrevet og framført i 1996 av Pär
Lindh og Björn Johansson. Plata er inspirert av Hobbiten (Tolkiens “forspill”
til The Lord Of The Rings) og er også den av disse tre platene med høyest “hobbit-faktor”. Musikken har klare innslag fra folketoner og klassisk musikk, her
er sitater fra renessanse-musikk såvel som fra annen progressiv rock, samtidig
er det også den av platene som i størst grad har tilpasset musikken det tidsbegrep boka er skrevet i.
Andre plater
Ved siden av disse er det andre artister som
har gitt ut plater helt eller delvis basert på
JRR Tolkiens bøker. Gandalf (med det navnet
måtte han jo før eller siden også lage Tolkien-inspirert musikk) ga ut albumene Visions
i 1982 og Visions 2001: Music Inspired By The Lord Of The Rings i 2000. Et amerikansk band med forkjærlighet for Tolkien er Glass Hammer som ga ut plata Journey Of The Dunadan i 1993 med titler som Fog On The Barrow-Downs, The
Ballad Of Balin Longbeard og Rivendell. I 2001 kom albumet The Middle Earth Album hvor de påny lagde musikk med
titler fra The Lord Of The Rings, for eksempel Mirkwood, Mithrandir og Dwarf And Orc. Nylig slapp det britiske bandet
Mostly Autumn sin “Music Inspired By The Lord of The Rings”, og det skal vel
ikke mye fantasi til å gjette at de neppe blir de siste. (Se forøvrig anmeldelse
av denne plata et annet sted i bladet).
Glass Hammer: Journey Of The
Ikke akkurat prog, men Mike Oldfields søster, Sally, hadde en 15-minutters
Dunadan
suite inspirert av LOTR på sin debutplate Water Bearer, kalt Songs Of The Quendi. Også litt på siden av prog er Zazen hvis kassett Light Saber (1990) hadde
utelukkende låter med Tolkien-relaterte navn. For ikke å snakke om Bilbo’s Great Adventure (2000) av Kevin Henry
(folk-relatert) og Ensemble Ainulindales Middle Earth (1999) som ligger i grenselandet jazz/klassisk/New Age.
Galadriel (Australia): Galadriel
Og så har vi alle de mer eller mindre tilfeldige referansene, som er for mange å liste opp, men vi kan raskt nevne
bandene Marillion (som tidligere het Silmarillion), Galadriel (minst to band), Rivendell, Minas Tirith, Mirthrandir
og Shadowfax, samt låtene Lothlorien (Argent), Nimrodel (Camel), Rivendell (Rush), Galadriel (Barclay James Harvest), To Isengard (Jack Bruce), Mines of Moria (The Moor), Gandalf (Prudence)... og mange, mange fler.
H P Lovecraft
D
en amerikanske forfatteren H P Lovecraft (1890-1937) er en av grøssernovellens mestere, allikevel opplevde han aldri
å få utgitt noe av det han skrev i bokform, derimot var han en hyppig bidragsyter til magasinet “Weird Tales”. Lovecraft levde et beskyttet
og tilbaketrukket liv på USAs østkyst, og
mange av hans fortellinger finner sted i Providence hvor han bodde det meste av sin tid.
Han er også skaperen av Cthulhu-mytosen,
denne skrekkverden befolket av all verdens
unevnelige uhyrer hvor forhistorisk tid og nåtid
flyter i hverandre.
Tarkus nr. 21
Til tross for sin legendariske status innen
skrekklitteraturen er det ganske sparsomt med
musikk basert på Lovecrafts forfatterskap. Først
og fremst har vi det amerikanske psykedelia/
proto-prog bandet med samme navn som forfatteren, og med låt-titler som The White Ship og At
The Mountain Of Madness - begge navn på Lovecraft-noveller. Bandet ga ut tre LP-er av noe
varierende kvalitet i perioden 1967-69.
Plump In The
Night, en
ganske
“skummel”
og utypisk
Caravankomposisjon.
Necronomicon (en oppdiktet bok forfatteren
stadig refererte til i sine noveller) er navnet på
en kanadisk death-metal gruppe, og sist, men
ikke minst, laget Caravan en låt med navnet
C’thlu Thlu på albumet For Girls Who Grow
Side 9
Med lupen på vårt naboland:
Dansk progressiv rock på sitt beste
I 1967 dannet Erik Skalø og Stig Møller
gruppa Steppulvene. De spilte inn kun
en plate - Hip. Året etter reiste Erik til
India hvor han formodentlig døde. Når
du lytter til Hip finner du Bob Dylaninspirert beatmusikk, men vær oppmerksom på at dette er en av de viktigste platene i dansk rock-historie siden
den ble en katalysator for andre musikere.
Piotr Tucholski
H
ovedårsaken til dette er at det for første
gang ble sunget på dansk. Hip virker å
være prentet inn i hukommelsen til
danske rockefans. Selv nå, mer enn tretti år
senere, er Steppulvene et kultband i Danmark.
Under mitt korte besøk i København gikk jeg
inn i en platebutikk og snakket med en ung
mann som jobbet der. Han spurte meg:
- Er du interessert i dansk rock?
- Å ja, jeg liker det veldig godt.
- Da må du høre på Steppulvene, det er skikkelig bra!
Min interesse for dansk rock startet for noen år
siden da jeg leste en artikkel i et lokalt
musikkblad. Jeg ble skikkelig imponert over
navn som Alrune Rod, Thors Hammer, Culpepper’s Orchard og mange andre. Snart fant jeg ut
at rock fra Danmark og de andre skandinaviske
landene, selv om den hadde influenser fra
amerikansk og engelsk rock hvor motkulturen
hadde sitt opphav, allikevel hadde sin egen,
helt spesielle “feeling”.
Dessuten, sent på 60-tallet da progressiv rock
var i startfasen og nye musikkarter oppsto nesten daglig, en av disse musikkartene var rock
med påvirkning fra jazz. Akkurat dette var veldig karakteristisk for dansk musikk på slutten
av 60-tallet, siden mange jazzmusikere begynte
å spille beat og rock med stort hell, så som
Burning Red Ivanhoe, Rainbow Band, Blue Sun,
Dr. Dopo Jam med flere. Får du muligheten, ta
en lytt på disse. Det typisk skandinaviske og
musikernes profesjonalisme gjør musikken
variert og lytteverdig.
Diskografi*
Steppeulvene
1. Hip (1967) Metronome
Re-utgivelse:
(1) CD - Elap
Ache
Ache startet i 1968 med røtter i Københavns
hippie-kultur. De spilte en blanding av beat,
symfonisk rock og klassisk-inspirert rock med
mye samspill mellom orgel og gitar. Ache ble
* Med mindre annet er nevnt er det kun LPer i diskografiene. Re-utgivelser er spesifisert med type. Singler
og EP-er er ikke tatt med.
Side 10
benevnt som Danmarks
svar på Procol Harum,
men musikken var også
inspirert av Van Der
Graaf Generator og The
Nice (en fin kombinasjon uansett). Debutalbumet In Homine Urbano besto av kun to komposisjoner. På side 1
finner vi tittelsporet,
komponert for ballett
(og framført bl.a. i
København og Moskva).
Little Things (som tar
hele side 2) ble startet
på i 1968 og ble utviklet
bit for bit. I følge bandet handler komposisjonen om små ting som
skjer rundt oss. Den er
noe mer utviklet enn
The Homine Urbano, og
er et “must” ikke bare
for fans av symfonisk
progrock.
Del 1
Erik Skalø (Steppeulvene)
Ache hadde planer om å
skape Ache Rock Theatre - en artistisk “happening”. Dette mislyktes de dessverre med på
grunn av pengemangel, men musikk på bandets andre album Green Man (med unntak av
sporet Acheron) har sitt utgangspunkt i dette
showet. Låtene på albumet er kortere (ingen er
over 9 minutter), noe som ga musikerne mulighet til å presentere mer variert materiale. Noen
låter minner om debutalbumet (Equatorial
Rain, The Invasion, Acheron), noen er nærmest
“hits” (Shadow Of A Gipsy eller Green Man). Den
siste låta er en cover av Beatles’ We Can Work
It Out.
Torsten Olafsson sa om musikken deres i 1971:
“Når du lytter på musikk kan du nå og da se
for deg landskap eller hendelser som du kan
sette lyd eller musikk til, og slik vil bilde og
lyd bli knyttet sammen slik at du tror at de
hører sammen”.
Ache ble oppløst relativt snart, men oppsto
påny i 1976 med en annen besetning og spilte
inn to album. Det første, rockeoperaen Pictures
From Cyclus 7 går for å være den beste.
Diskografi
Ache
1.
2.
3.
4.
De Homine Urbano - 1970 Philips
Green Man - 1971 Philips
Pictures From Cyclus 7 - 1976 CBS
Bla Som Altid - 1977 KMF
Re-utgivelser
[1]+[2] 2LP - Philips 1976
[1]+[2] CD - Universal Music 2000
[1]+[2] CD - Free Records
Alrune Rod
Alrune Rod var et annet viktig band for dansk
rock. Som Steppulvene sang de på dansk. De
var det klassiske eksemplet på motkulturen
gjennom sine fargerike klær, lange hår, og den
musikken... Det sies at konsertene deres inneholdt “uendelige” komposisjoner. Det første
albumet er veldig god psykedelisk rock med
spor av tidlig Pink Floyd og Grateful Dead. Det
andre albumet, Hej Du, holder det samme høye
nivået, og inneholder den 21 minutter lange
suiten Perlesøen. Dessverre var ikke de påfølgende albumene like bra, med en mer mainstream rock-stil. Ifølge Dag Erik Asbjørnsens
bok Scented Gardens Of The Mind er det eneste
interessante senere albumet deres det aller siste, Tatuba Tapes, en live-innspilling.
Diskografi
Alrune Rod
1.
2.
3.
4.
5.
6.
Alrune Rod - 1969 Sonet
Hej Du - 1971 Sonet
Alrune Rock - 1972 Sonet
Spredt For Vinden - 1973 Mandragora
4-Vejs - 1974 Mandragora
Tatuba Tapes - 1975 Mandragora
Re-utgivelser:
[1] LP - Little Wing 1993
[2]+[3] 2LP - Sonet 1979
[1]+[2]+[3] 2CD: Sonet Årene 1969-72 Sonet/Polygram 1998
[3] LP - Sonet 1974
Blue Sun
Dannet i 1969 i København. Blue Sun var et
hippie-band og hadde røtter i avant-garde jazzrock. Det meste av deres innspillinger stammer
fra live-opptak, stort sett improvisasjoner
dominert av sax, orgel og gitar. Musikken er i
Tarkus nr. 21
posisjoner med
varierende stilart
og atmosfære;
R&B (Rotating
Irons), dynamisk
blues-rock (Gong
Gong og The Elephant Song) ballade (Near The Sea)
osv. Avslutningslåta er kalt Secret
Oyster Service minner det om
noe?
Bandets tredje
album WWW er
sannsynligvis
deres mest progressive. Musikken er roligere
uten de ville
sax-soloene og
R&B-sporene.
Den flotte, 8
minutter lange
2nd Floor, Croydon har en klar
progressiv
karakter. I 1971
Alrune Rod
hovedsak instrumental med en anelse inspirasjon fra Sør-Afrika. Bandet var populære blant
ungdom, blant annet fordi de hadde kraftfulle
konserter. Albumet fra 1973 er i en lignende
stil, men noe med nedtonet hvor sax og vokal
veksler på å dominere.
rialet er nyskrevet, slik som den heftige The
Monster Song, en festlig coverversjon av den
gamle standardlåta Red River Rock, og den
lengste og mest typiske for bandet, den ganske
jazzete Bareback Rider. Albumet avsluttes med
R&B låta Goodbye, som også ble gruppas farvel.
Alt i alt er Miley Smile/Stage Recall nok et
utmerket produkt.
Helt slutt var det ikke, to år senere dukket
det opp enda et album signert Burnin’ Red
Ivanhoe. Historien bak albumet er ganske
interessant. Vogel var på den tiden medlem av
bandet Secret Oyster. Han hadde et knippe
komposisjoner som han følte ikke passet for
dette bandets eksperimentelle stil, og bestemte seg for å gi dem ut under sitt gamle bands
navn. Right On kom ut i 1974 og er nok et
“must” for BRI fans. (Dessverre er dette albumet svært vanskelig å finne, og rett så kostbart om du skulle finne det.) Musikere på
albumet er de tidligere BRI-medlemmene
Vogel, Andersen og Fick, pluss Knudsen fra
Secret Oyster og Karsten Lyng (sang) fra Day Of
Phoenix, slik at det var mest av formelle grunner plata ble gitt ut under BRI-navnet. Plata
har noen sjeldne øyeblikk hvor du hører ekko
av Burnin’ Red Ivanhoe (spesielt de instrumentale partiene med dynamiske sax-soloer),
men den minner nok mer om Day Of Phoenix’
første album. Åpningskuttet
minner dessuten en god del om
Uriah Heep.
I 1980 ga BRI ut en LP kalt Shorts,
med god, gammel besetning, et
dobbel-album som inneholder poprock komposisjoner, ganske trivelig, men det er egentlig en helt
annen historie.
Diskografi
Burnin’ Red Ivanhoe var et av de
viktigste og mest tidstypiske danske band. Heldigvis etterlot de seg
mange plater som med all tydelighet viser hva disse dyktige musikerne kunne få til.
Alrune Rod
1. Peace Be Unto You - 1970 Spectator
Records
2. Blue Sun - 1971 EMI
3. It's All Money Johnny - 1976 Genlyd
4. Blue Sun 73 - 1992 Danish Music
Archives, archive live recordings
5. Live 1970 - 2001 Karma, CD archive
live recordings
Blue Sun
Burnin’ Red Ivanhoe
Et av de største progbandene fra Skandinavia,
og et av de få som ble internasjonalt kjent.
Musikken deres kan beskrives som en progressiv jazzrock med påvirkning fra beat, R&B og
psykedelia. Komposisjonene inneholder ofte
lange improviserte passasjer basert på Karsten
Vogels (sopransax, altsax) musikalske visjoner.
De andre medlemmene i bandet var Kim Menzer
(fløyte/fiolin/trombone/munnspill), Ole Fick
(gitar/sang), Jess Stæhr (bass) og Bo
Thrige Andersen (trommer).
De startet i 1967, men debutalbumet
kom først to år senere. Det var en dobbel LP, M144, av mange betraktet som
deres beste. Sammenligningen med
The Who er spesielt tydelig i denne
tidlige perioden. De fleste av platas
komposisjoner har dansk tekst, men
dette endret seg etterhvert, og på de
følgende platene sang de stort sett på
engelsk. Deres andre, selvtitulerte
album har mange likhetstrekk med
debuten både når det gjelder stil og
struktur, etter åpningen med den
dynamiske Across The Windowsill (på
debutalbumet er åpningen den kjente
Ivanhoe i Brøndbyerne) kommer kom-
Tarkus nr. 21
spilte også bandet inn en plate med den kjente
danske visesangeren Poul Dissing. Selv om
komposisjonene bærer mer preg av folk-rock og
alle tekstene er på dansk, så er det enkelte
øyeblikk, spesielt i den over 10 minutter lange
Tingel-Tangelmanden, som kan være av interesse for fans av progressiv rock.
Gruppa brøt opp i 1972, men før det spilte de
inn nok et album – Miley Smile/Stage Recall,
som ble gjort “live i studio”. Overraskende nok
inneholder plata kun tre eldre komposisjoner,
Ivanhoe i Brøndbyerne, Rotating Irons og Indre
landskap (dog i nye versjoner). Resten av mate-
Diskografi
Burnin’ Red Ivanhoe
1.
2.
3.
4.
5.
6.
7.
8.
M144 (2LP) - 1969 Sonet
Burnin' Red Ivanhoe - 1970 Sonet
W.W.W. - 1971 Sonet
Miley Smile/Stage Recall - 1972 Sonet
Right On - 1974 Sonet
Burnin' Live (MC) - 1974 Instant Sound
Shorts (2LP) - 1980 Pick Up Pulp
Spotlight Burnin' Red Ivanhoe 1969-74
(CD) - 1990 Sonet Spotlight, compilation
9. Lack Of Light - 1998 Polygram
10. Povl Dissing with Burnin' Red Ivanhoe:
6 Elefantskovcikadeviser - 1971 Sonet
Reissues:
[1] LP - Sonet 1979
[1] CD - Sonet/Polygram 1997
[2] CD - Germanofon
[2]+[3] 2LP - Sonet 1980
[2] LP - Warner
[2] LP - Telefunken
[2] LP - Stateside
[3] CD - Repertoire 1992
[3] LP - Dandelion
[3] LP - Telefunken
[4] LP - Telefunken
[6] LP - Danish Music Archives 1991
[7] CD - Elap 1995
[10] CD - Universal Music 2000
Burnin’ Red Ivanhoe
Side 11
Culpepper’s Orchard
Dr. Dopo Jam
Dette bandet spilte inn en av de flotteste platene i dansk rock-historie. Deres selvtitulerte
album presenteres førsteklasses elektrisk
gitar-rock med noe påvirkning fra folkemusikk. Det inneholder også tyngre komposisjoner slik som Mountain Music Part 1 and 2 sammen med vakre låter som Blue Days Morning og
Gideon’s Trap med sitt fine pianospill. Ypperlig
engelsk vokal kommer fra engelskmannen Cy
Nicklin. Musikken blir ofte sammenlignet med
andre kjente grupper ut fra deres unike stil og
kvalitet. Selv foretrekker jeg sammenligningen
med Crosby, Stills & Nash, men det gir deg bare
en vag idé. Dette albumet ble re-utgitt på CD i
Tyskland, en utgivelse som er vanskelig å oppdrive (det er også LPen). Men i fjor ble den
endelig offisielt utgitt på CD.
Her er en av mine favoritter! Dannet av Kristian Pommer i 1968, og har sin helt egen unike
stil - rock med jazz-influenser, samt en stor
dose humor. Bandet hadde åtte medlemmer(!)
blant annet en stor blåserseksjon (trompet,
tenorsax, sopransax og fløyte).
Musikken er full av uforutsigbare svinger og
vendinger og musikalske morsomheter. Det
kan kanskje umiddelbart gi inntrykk av at
musikerne ikke helt behersker hva de driver
med, men så skjønner du at alt er omhyggelig
planlagt og at de ulike stykkene tilsammen
danner et fargerikt mønster. De to første albumene er like fantastiske.
Day Of Phoenix: Wide Open N-Way
Stedt Rasmussen). I 1970 kom så bandets
debutalbum Wide Open N-Way. Musikken er
psykedelisk rock med klar inspirasjon fra amerikanske grupper. Alle tekstene er på engelsk.
Det verserer veldig ulike oppfatninger om denne plata, men den er så definitivt interessant
og original. Produsent for både denne og bandets neste plate var Tony Reeves, ex-bassist i
Colosseum. Plata fikk god mottakelse og vakte
også en viss interesse i utlandet.
To år senere besto bandet foruten Karsten Lyng
og Ole Prehn av tre ex-BRI-medlemmer, Ole
Fick, Jess Stæhr og Bo Thrige Andersen, og de
spilte inn sitt andre album. Dessverre inneholder plata middelmådige rock-låter langt under
standarden fra debutalbumet.
Culpepper’s Orchard: Culpepper’s Orchard
Bandets neste album, Second Sight, ble spilt
inn med Ken Gudman (fra Young Flowers) på
trommer som erstatning for Rodger Baker. Den
har ikke den samme høye standarden som forgjengeren, men noen spor er svært bra, som
Julia og Keyboard Waltz. Deres tredje album ble
spilt inn med Cy Nicklin og Michael Friis fra
den opprinnelige besetningen, pluss tre musikere som kom fra et annet dansk progband,
Blast Furnace. Plata vakte liten interesse, og er
mer i pop-rock-retningen.
Diskografi
Day Of Phoenix
1. Wide Open N-Way - 1970 Sonet
2. The Neighbour's Son - 1972 Sonet
Re-utgivelser:
[1]+[2] 2LP - Sonet 1979
[1] CD - Repertoire 1994
[1]+[2] CD - Universal Music 2000
I 1981 re-etablerte Pommer bandet sammen
med to medlemmer av den opprinnelige besetningen og tre nye. Sammen laget de gruppas
tredje og siste album, Cruisin’ At Midnite. Selv
om musikerne spiller mange instrumenter, og
blåserseksjonen er på plass, mangler plata den
kraften og friskheten som de to første platene
har. Men her er nok av gode ideer til at plata
anbefales for fans av bandet. Et sitat fra platas
cover summerer opp ganske presist: Det er
synd å si at bandet låter som i gamle dager,
men hovedsaken, å utfordre lytterne, er fremdeles der.
Diskografi
Dr. Dopo Jam
1. Entrée - 1973 Zebra
2. Fat Dogs and Danishmen - 1974 Zebra
3. Cruisin' At Midnite - 1981 Dopo Di-Doo
Platts
Re-utgivelser:
[1] CD - Germanofon
[2] CD - Germanofon
Del 2 av denne introduksjonen til dansk progressiv rock kommer i neste nummer av Tarkus
Magazine.
Diskografi
Culpepper’s Orchard
1. Culpeper's Orchard - 1971 Polydor
2. Second Sight - 1972 Polydor
3. Going For A Song - 1972 Polydor
As Culpeper:
4. All Dressed Up And Nowhere To Go 1977 Sonet
Re-utgivelser:
[1] CD - Polydor/Forgotten Jewels 1991
[1] CD - Progressive Line 2001
[2] LP - Melody 1979 (released as 2LP with
album of Moirana)
[2] CD - Polydor 1995
[2] CD - private
[2] CD - Progressive Line 2001
Day Of Phoenix
Day Of Phoenix ble startet i 1968 av Cy Nicklin
(senere i Culpepper’s Orchard) sammen med
Karsten Ling Nielsen, Jess Stæhr Nielsen, Ole
Prehn og Henrik Friis Nielsen. Deres første
single kom ut i 1969, samme året deltok de i
ulike musikalske arrangementer, men i 1969
forlot Cy Nicklin gruppa og ble erstattet av
Hans Lauridsen (og Stahr ble erstattet av Erik
Side 12
Dr. Dopo Jam
Tarkus nr. 21
Rapport fra innsiden:
Richard Sinclair på Norgesbesøk
Å skrive en rapport om mine fire dager
med Richard Sinclair uten at den blir
preget av mine dype beundring overfor
mannen, er umulig. Men jeg skal i størst
mulig grad la dette bli en hyggelig liten
stemningsrapport fra fire dager med mye
musikk, moro, gode historier og sist,
men ikke minst, en hel masse slit.
Trond Gjellum
I begynnelsen
Etter at Hans Voigt hadde forespurt Sinclair om
han ville komme til Norge for å spille, tok det
ene snart det andre. Jeg kom inn i bildet når
det gjaldt å skaffe musikere som kunne være
interessert i å stille opp i en workshop med
Sinclair. Men med tanke på at mannen ikke
Øving med bandet på formiddagen
hadde satt sine bein på norsk jord på over tyve
år, ble det et stadig sterkere ønske om å få
høre gamle Caravan, Hatfield & the Northsvisker og annet relatert materiale fra Sinclairs mangslungne karriere. Uten egentlig å
vite hva jeg bega meg inn på, sa jeg meg villig til å stille et lag med norske musikere som
kunne utgjøre et backing-band for Sinclair. Jeg
spurte gitarist Jarle Storløkken, kjent fra Dead
Dino Storage (og nå også Panzerpappa) om han
var interessert, og det tok ikke mange millisekundene å få et ja. Ganske snart hadde vi klart
å sette sammen et backingband bestående av
Jarle Storløkken på gitar, Anders Krabberød
(også han Panzerpappa) på bassgitar, Petter
Kragstad fra Dead Dino Storage på keyboards,
Dag Stilberg. på saksofoner, Mathilde Groossvidal på saksofoner, bassklarinett og Christine
Solhaug fra Dead Dino Storage på saksofoner,
fløyte og obo samt undertegnede på trommer og
perkusjon. Over telefon og via e-mail ble vi enige om et sett av Sinclair-låter vi skulle øve inn
og fremføre. Foruten dette ville vi i backingbandet også ha en egen seksjon der vi fremførte
låter av andre Canterbury-band som National
Health, Bruford og
Henry Cow. Vi skulle
øve her i Norge og
Sinclair skulle ta sin
tørn over i Canterbury.
Så var det bare å sette
i gang å øve...
Kjøretur, gode
historier og slit
Ble dette helt som forventet, da?
Tarkus nr. 21
Den 14. mars 2002 sto
så Simen Viig Østensen og undertegnede
på Torp flyplass for å
ta imot Sinclair og
Heather Sinclair, hans
mangeårige partner og
delvis manager. Etter
en liten stund kom en
høy, hengslete mann
trillende med en haug
gitarkofferter og
bager: Richard Sinclair
vare på plass. Vi pakket oss inn i den min-
“Going For A Song”
ste leiebilen som var å oppdrive, og satte snuta
mot Oslo. Men til tross for en høyst mangelfull
komfort, ble kjøreturen en minneverdig affære.
Sinclair var en høyst pratsom type med en masser av spørsmål om alt fra jordbruksteknikk (lot
seg imponere av norske jorder), veistandarder i
Norge til norsk musikkmiljø. Men det ble også
en hel masse snakk om hva han drev med til
daglig (han er snekker med kjøkkeninstallasjon
som spesialitet, og etter å ha passert IKEA på
Slependen i Asker la han for dagen en forståelig
aversjon for IKEA kjøkken), anekdoter om Canterburys musikkmiljø da og nå, og masse annet.
Det var morsomt å få høre hva andre Canterbury-helter drev med om dagen, og ikke minst var
det morsomt å få høre historier fra gamle dager.
Særlig tiden med Caravan, Hatfield og Camel ble
det mimret mye om. For eksempel fortalte han
om den gangen da han spilte i Camel og roadiene hadde bestemt seg for å spille Andy Latimer
et puss under den siste konserten på turneen.
Alle visste at det skulle bli et ekstranummer, og
Side 13
i den lille pausen mellom bandet gikk av og
kom på igjen, tapet roadiene kabelen til Latimer
fast til gulvet slik at enden på kabelen ikke ville kunne føres inn i forsterkeren.... Når bandet
kom på scenen skulle de begynne med et låt
som hadde et bassriff til åpning og som Latimer
skulle komme inn i etter hvert. Men med kabelen fasttapet til gulvet, ble dette en ganske vanskelig oppgave... Og den måten Sinclair illustrerte med ansiktsuttrykk Latimers frustrasjon
og sinne over hendelsen foran 4000 fans, var
ufattelig morsomt. Han føyde også til at han og
flesteparten av roadiene etter denne turneen
fikk sparken. Eller hva med episoden der Caravans Pye Hastings fikk et strømsjokk på scenen
og falt rett bakover med en glorie av strøm
rundt seg og skremte vettet av de andre (steine) medlemmene i bandet som trodde de hadde
fått seg trippen fra helvetet. Og hva med historien om Dave Stewart som etter sin karriere i
Hatfield blant annet spilte musikk i en sexmusikal for å overleve... Og alt dette ble fortalt
bare under de 90 minuttene vi brukte på å komme oss fra flyplassen til Oslo. Etter at vi kom
fram til Oslo, ble Sinclair innkvartert på Sogn
Studentby og etter en hyggelig middag, ble første øving avtalt litt senere på dagen.
Magiske øyeblikk
Så satt vi da i øvingslokalet til Panzerpappa og
skulle snekre sammen et sett med musikk.
Sinclair hadde tatt med seg en nylig laget bassgitar (han bygger dem
faktisk selv nå om dagen)
som ikke var helt intonert, og han var vel ikke
akkurat overforberedt på
den musikalske fronten
heller. Men når vi sammen
vekket Fitter Stoke Has a
bath til live ned i det
trange øvingsrommet en
mild kveld i mars, var det
et av mine mest magiske
øyeblikk som musiker: her
satt jeg sammen med et
av mine største idoler
noensinne og spilte en av
mine favorittlåter . Slike
øyeblikk skulle det vise
seg å bli mange av.
En meget imøtekommende musiker som skrev hilsener til alle som ville ha…
Side 14
Men det ble også mye slit.
Noen låter ble for vanskelige å få øvd inn på to
dager og måtte derfor
droppes, mens andre låter ble betydelig omarrangert for å kunne klare å bli fremført. Men
etter en lang soundcheck følte vi oss ganske
sikre på at dette ville gå på et vis.
Og det gikk faktisk bra! Litt rust hos Sinclair,
begynnernerver hos oss andre (det er en ganske
nervepirrende affære å sitte foran over 100 fans
og spille musikk som alle kan utenat og vet
hvordan skal låte) satte vel sitt preg, men i det
store og det hele var vi alle veldig fornøyde.
Sinclair var faktisk så fornøyd at han hadde lyst
til å ha oss som backingband i fremtiden også.
Det må innrømmes at akkurat det tillater jeg
meg å være stolt over.
Det ble også en masse andre opplevelser i løpet
av disse fire dagene og jeg kunne fylt et helt
Tarkus med alle historiene og anekdotene. Men
det som sitter igjen etter disse dagene var inntrykket av å møte en livsbejaende og ydmyk
musiker som hadde som sitt høyeste mål å få
folk til å ha det bra. Som musiker fikk jeg innprentet at man i et band er av del av en helhet
og at soloutspill ikke må komme på bekostning
av de andre. Og Sinclair la også stor vekt på å
ha store, åpne ører til all musikk og la dette
påvirke en. Man skal ikke være arrogant og sneversynt, men heller åpen og inkluderende, da
ville stor musikk komme av seg selv. En masse
formaninger om scenevolum, plassering på scenen og masse mer ble det også plass til. Jeg følte at jeg på fire dager vokste mye som musiker,
og jeg unner flere å ha en læremester som Sinclair.
Alle fotos: Sven Eriksen
Tarkus nr. 21
Vi intervjuer:
4treck – enkelhetens arkitekt
Et annet sted i bladet finner du en
anmeldelse av utgivelsene til artisten
4treck, og siden undertegnede syntes
dette var musikk som burde komme i
fokus hos flere av magasinets lesere,
tok jeg kontakt med Sam Callow , som
er mannens døpenavn, for å få vite litt
mer om mannen bak musikken.
Trond Gjellum
Tarkus: Hvorfor artistnavnet 4treck?
Callow: Ganske enkelt fordi det er “4 track
recording” slått sammen til et ord. Navnet henspeiler også på at man er på en reise (trek)
musikalsk sett, noe jeg ofte føler at musikken
min er, siden det er vanskelig å plassere den i
en spesiell bås.
Ellers kommer jeg fra en klassisk bakgrunn (begge mine
foreldre er klassiske musikere) og lærte å spille fiolin i
ung alder. I tenåra begynte
jeg å spille gitar og forlot den
klassiske musikken. Men selv
om jeg har hørt masser av
klassisk musikk, føler jeg
ikke at dette var noe jeg likte
og lot meg påvirke av.
Tarkus: Andre plasserer deg i
bås, men hvilken bås vil du
plassere deg selv i?
Callow: “Imaginary Group
Music”, siden bandet bare
består av meg selv!
Tarkus: Er all musikken spilt
inn på et firespors Portastudio?
Tarkus: Hva slags musikk inspirerer deg?
Callow: Det er et vanskelig spørsmål. Ganske
ofte har folk sagt til meg at jeg minner om den
og den artisten, og jeg har ikke hørt den artisten de sammenligner meg med! For eksempel
så var det noen som sa at jeg minnet om Albert
Marcoeur- som jeg ikke har hørt. Derfor sjekket
jeg ut noen av hans skiver og likte det. Kanskje dette vil sette sine spor i ny musikk jeg
skriver? Egentlig er denne typen tilbakemeldinger veldig hyggelig, siden jeg da stadig får
muligheten til å oppdage ny musikk jeg ellers
ikke hadde funnet fram til. Ellers er det noen
artister som har satt større spor musikalsk enn
andre. Min musikalske oppfostring begynte i
tolvårsalderen med Prince og deretter har (i
kronologisk rekkefølge) acid house/pirat radio,
Led Zeppelin, Jesus Lizard, Gastr Del Dol, Ruins
og John Fahey påvirket meg.
Callow: Til å begynne med, ja.
No.1 og No.2 var begge laget
utelukkende på firespor. På
No.3 re-mikset jeg en rekke
taper på et enkelt digitalt
redigeringsverktøy. På No.4
brukte jeg datamaskinen
Sam Callow alias 4treck
enda mer til redigering og
innspilling. Men det er firespors Portastudioet
stand (for kanskje så igjen å krasje), er Portasom står sentralt i innspillingsprosessen enda.
studioet klart til bruk i løpet av få sekunder,
noe som gjør at du raskt kan fange og få spilt
Tarkus: Til tross for at digital innspillingsteknoinn en ide. På det mer ideologiske plan bruker
logi bli billigere og stadig enklere i bruk, velger
jeg det fordi det muliggjør at en person kan
du å benytte det gamle Portastudioet med sine
lage et flerstemt stykke musikk uten hjelp av
fire spor. Hvorfor?
andre og ha full kontroll med hvordan det skal
låte. I de bandsituasjonene jeg har vært i, har
Callow: Rent teknisk er det mange fordeler.
jeg blitt uhyre frustrert fordi alt skal bestemFørst og fremst er det enkelt og oversiktlig å
mes i fellesskap og kompromisses til døde.
bruke. I motsetning til en datamaskin som må
Ikke det at jeg ikke liker å samarbeide med
bootes og bruker minutter på å gjøre seg i
andre, men det er noe eget med å ha full kontroll og alt ansvar for sin egen musikk.
Tarkus: Jeg synes å høre et stadig større innslag av folkemusikk i musikken din?
Callow: Jeg har nylig fått interesse i folkemusikk, men det er et såpass stort felt at jeg har
følelsen av å bare rote rundt i et landskap jeg
ikke har noe anelse om hvor jeg skal orientere
meg. Men jeg liker den gamle engelske folkstilen. Den har et naivt, ærlig preg som appellerer
til meg. Jeg tror at noe av “min” folkemusikk
på skivene er en syntese av all folkemusikk jeg
hører. Kanskje jeg skal kalle det “mutant folk”?
Tarkus: Før vi avslutter, er det en låt du vil trekke fram som noe av det mest typiske for din stil?
Man må ikke ha Mellotron, Rickenbacker og 48 spor for å få laget bra musikk
Tarkus nr. 21
Callow: Vanskelig oppgave, det der! Men skal
jeg velge en låt, må det bli Socasam fra No.1,
siden det er et av de raskeste innspillingene
jeg noensinne har gjort. Den er veldig enkel –
bassgitar, to gitarer, en fyrstikkeske og en
hjemmelagd tromme. Den ble laget på en halvtime og har et oppløftende sound. På mange
måter er dette typisk 4treck, fordi det tar kort
tid og fordi det bruker minimalt med teknologi
fullt ut. Denne låta ble også spilt på John Peels
radioshow, og jeg husker at jeg hørte den sendingen jeg satt i det samme rommet som jeg
spilte inn låta i. Et hyggelig minne...
Side 15
Tarkus skriver for nybegynnere
Viktige progband - del 13
I dette nummers “prog for nybegynnere” skal vi ta en titt på to spesielle
band innen for den mangfoldige floraen
vi kan kalle progressiv rock, nemlig de
to franske bandene Magma og Art Zoyd.
Köhntarkösz
Trond Gjellum
Magma
… eller hvordan forene Coltrane og Orff med
en dose gospel?
Det franske bandet Magma representerer vel et
av de aller særeste utslagene av eksperimenteringsvilje innenfor det vi vidt kan definere
som progressiv rock. Utgangspunktet for Magma ligger hos trommeslager, komponist og
vokalist Christian Vander. Hans fascinasjon for
John Coltrane, Tamela Motown-soundet, amerikansk gospelmusikk og Carl Orffs megalomane
korverk (eksemplifisert av det ikke ukjente
Carmina Burana) la grunnlaget for Magmas
uhyre karakteristiske og særegne sound. Vanders visjon var å forene dette og la det bli
musikken til historien om planetens Kobaïa og
Jordas kamp om herredømme. For å få fram
det episke og utenomjordiske i musikken,
konstruerte Vander et eget språk kalt Kobaïansk og som er det språket all lyrikken i Magmas musikk fremføres med. Han samlet så
sammen en rekke dyktige musikere og lagde
et slags kollektiv rett utenfor Paris der de bodde, skrev musikk og øvde.
På det første albumet Magma (1970), brettes
det hele så ut. Det orkestrale jazz soundet låt
nesten som om Orff skulle møte Blood, Sweat
and Tears. Man hører altså klart og tydelig
Vanders jazzbakgrunn, men å kalle det jazzrock blir likevel ikke helt riktig. Det hele ble
sunget med stor innlevelse av vokalist Klaus
Blasquiz og Vander selv. Det hele er uhyre tett
og samspilt med en intensitet de er ganske
alene om. Å forklare hele Kobaïa-mythoset blir
for mye i denne artikkelen, men i beste science-fiction stil er det inkludert romferder, kamp
mellom det gode og det onde, våpen som får
Star Wars dødsstjernen til å virke som en
kruttlappistol o.s.v.
Magma sikret
bandet ry som et
særdeles interessant band, men
det var med oppfølgeren, 1001
Centigrades
(1971), at det
hele tok av. De
begynte å turnere mer utenfor
Frankrike og
1001 Centigrades
begynte å få et
ganske anselig
publikum. 1001 Centigrades er forankret i de
samme rammene som forgjengeren med sitt
jazzete sound, men det peker også framover
mot de mer korverkaktige suitene som de
snart skulle realisere. Dynamikken er også mer
ekstrem, med større kontraster mellom de forskjellig partiene.
Side 16
Mekanïk Destruktïw Kommandöh og
‘Wurdah Ïtah
Med sitt tredje album Mekanïk Destruktïw Kommandöh (1973) klarte Vander endelig å realisere sin visjon.
Assistert av nye
medlemmer som
Jannik Top
(bassgitar), Claude Olmos (gitar),
Jean-Luc Mandelier (keyboards)
og Stella Vander
(Vanders kone)
på vokal, ble
soundet mye mer
orkestret enn
Mekanïk Destruktïw Kommandöh
før. De store korpartiene gjorde sitt inntog, og ved hjelp av
flerporsinnspilling kunne vokalistene legge
flere stemmer oppå hverandre, noe som gjorde
at de kunne skape effekten av et helt kor.
Vander spiller også en del keyboards og det er
på dette albumet de kontrasterende polyrytmiske pianolinjene gjør sitt inntog med full
effekt. Det hele er en imponerende lytteopplevelse du definitivt aldri har hørt maken til. Det
er denne skiva som får fram Orff-assosiasjonene hos folk, og det er helt klart at Carmina
Burana og andre verk av Orff har påvirket
Vander når dette verket ble skrevet. Men å si
at det er som å høre Carmina Burana i rockesetting, blir helt feil å si. Til det er det personlig utrykket alt for sterkt og unikt.
Rett etterpå spilte Vander inn et
album med filmmusikk til filmen Tristian og
Isolde som fik k
tittelen ´Wurdah
Ïtah (“Død over
Jorden”). Dette er
i undertegnedes
øyne det aller
‘Wurdah Itah
beste stykke
musikk Vander
noensinne har komponert. Besetningen er
usedvanlig sparsommelig med Vander på trommer, vokal og piano, Klaus Blasquiz på vokal
og perkusjon, Stella Vander på vokal og Jannik
Top på bassgitar. Men for en energi og tyngde
de klarer å skape. Musikken piskes fremover
med et enormt driv og det sparsommelige lydbildet gir god plass til alle musikernes prestasjoner og får fram det enkle, men geniale i
Vanders komposisjoner.
Mekanïk Destruktïw Kommandöh ble en suksess, og Magma turnerte nå overalt i
Europa og var til og med en
tur over i USA, der Breckerbrødrene hjalp til med blåsen. Oppfølgeren til Mekanïk
Destruktïw Kommandöh fik k
tittelen Köhntarkösz, og er
enda mer symfonisk i all sin
prakt. Den når ikke helt opp
til forgjengerens intense
stemning, men det er likevel
et stykke musikk som går langt utenpå det
meste annet som så dagens lys samme år. I
juni 1975 spilte bandet en rekke konserter på
Olympia i Paris, og disse konsertene ble tatt
opp for å utgjøre
grunnlaget for et
livealbum. I 1975
fant så Magma
Live sin plass i
hyllene til platebutikkene, og
hvilket livealbum!
Det finnes mange
gode livealbum,
men Magma Live
(eller Hhaï som
Köhntarkösz
det også er kjent
under) er så definitivt et av de beste. Magma
på scenen var et Magma som låt ganske annerledes enn på skive. De improviserte mer, og
kjente låter ble omarrangert til det ugjenkjennelige, noe som gjorde at en liveopptreden
med Magma ble en enestående opplevelse. Live
åpner med en Mahavishnu Orchestra lignende
fanfare og bygger
opp tette strukturer hvor improvisasjon og komposisjon går hånd
i hånd. Vander
viser at han er en
av progens beste
og mest originale
trommiser og bassist Bernard
Paganotti viser at
Magma Live
god “progbass”
ikke på noen som
helst måte trenger å høres ut som Chris Squire,
der han vrenger ut de mest imponerende lyder
av bassgitaren. Men så begynte ting å skjære
seg for bandet...
De siste albumene
Selv om Magma høstet stor anerkjennelse blant
både kritikere og publikum, ble det aldri noen
pengemaskin. Et så stort band var dyrt å ha
ute på veien, og Vanders tanke om Magma som
et musikalsk og sosialt kollektiv ble vanskelig
å opprettholde når folk ikke hadde penger å
leve for. Dessuten skiftet de store massene
musikksmak etter hvert, og resultatet av alt
dette var at Magma i fremtiden omtrent utelukkende turnerte i Frankrike. Studioalbumene begynte også å bære preg av at forandringer skjedde i bandet. All motgangen slet
på Vander, og den musikken han kom opp
med, var ikke på langt nær av samme karakter
som de foregående albumene. Selv om Üdü
Tarkus nr. 21
¨Wüdü (1976) og Attahk (1978) inneholder
minneverdige låter, er de likevel for ujevne til
å kunne karakteriseres som virkelig gode Magma-album. På begynnelsen av åttitallet kom
det siste Magma studioalbumet, en forglemmelig affære ved navn Merci, som mest av alt
høres ut som Magma i popformat. De siste femten årene har Magma turnert ofte, og en del
liveskiver av til dels meget god kvalitet har
blitt resultatet. Men noe nytt studioalbum er
ikke på trappene så vidt vites.
Anbefalte albu m
1001 centigrades (1971)
Mekanïk Destruktïw Kommandöh (1973)
´Wurdah Ïtah (1974)
Köhntarkösz (1975)
Magma Live (1975)
Sørg for å kjøpe utgavene fra 7th records,
som er Vanders eget plateselskap. Da får
du de beste versjonene og dessuten støtter du bandet økonomisk.
Art Zoyd
Art Zoyds historie er uoversiktlig og mangslungen, og å prøve å fortelle alt i en liten
artikkel vil føre for langt. Men jeg skal etter
beste evne prøve å guide leserne gjennom dette bandet fascinerende historie.
De første albumene
Gjennomtrekken av medlemmer i Art Zoyd har
vært stor siden bandet så dagens lys i 1968 i
Valenciennes i nord-Frankrike, på grensen til
Belgia. Bandet besto i begynnelsen av en tradisjonell rockebesetning og spilte musikk som
best kunne beskrives som Zappa-påvirket. De
spilte inn en singel, men ellers ble
det lite aktivitet
på utgivelsesfronten. Etter en utall
av besetningbytter, klarte endelig
besetningen
bestående av Thierry Zaboitzeff
(bass, perkusjon,
vokal) Jean-Pierre
Music Pur L’Odyssée
Soarez (trompet,
perkusjon), Alain
Eckert (gitar, perkusjon, vokal) og Gerard
Hourbette (fiolin, bratsj, fløyte) å spille inn
debutalbumet Art Zoyd 3 (1977). Noe av musikken var komponert av tidligere medlemmer,
men hovedverket var Gérard Hourbettes Symphonie Pour Le Jour Où Brûeront Des Cités Dette
er et usedvanlig krasst og skremmende stykke
musikk som blandet sammen Stravinsky-fakter
med en avant-rock/jazz hybrid som inntil da
var uhørt innenfor en rock kontekst. Til tross
for at bandet ikke bruker trommesett, er
musikken usedvanlig perkussiv. Kombinert
med ordløs, skrikende vokal, sterke kontraster
Tarkus nr. 21
og briljant spilling, utgjør dette et usedvanlig
originalt stykke musikk.
Bandet fikk kontakt med det belgiske ensemblet Univers Zerò, som heller ikke akkurat lagde den streiteste rockemusikken som var å få,
med sin blanding av tunge rockestrukturer og
skrekkfilmmusikkaktige stemninger. Gjennom
vennskapet, og etter hvert gjennom det
utstrakte samarbeidet med Univers Zerò , ble
Art Zoyd nå dratt inn i Rock In Oppositionbevegelsen.
Neste album fikk tittelen Music Pur L’Odyssèe
(1979), og besetningen besto av Hourbette,
Zaboitzeff (nå også på cello), Soarez og nykommeren Michel Thomas på saksofoner. De ble
assistert av Daniel Denis og Michel Berckmans
fra Univers Zerò på henholdsvis perkusjon og
fagott. Dette var en klar videreføring av forgjengeren, men er om enn enda mørkere og
dystrere, med mer bruk av strykeinstrumenter.
De flyttet seg enda ett skritt lenger unna rocken. Selv om Univers Zerò beveget seg stadig
nærmere et rockeuttrykk, ville de to bandene
spille inn en skive sammen. Men motsetningene ble for store, og det ble aldri noe av. Men
bandene gjorde gjesteopptredner på hverandres skiver og Zaboitzeff spilte bass på en turne med Univers Zerò.
På neste album
Gènèration sans
futur (1980) kom
Alain Eckert og
Patricia Dallio med
på piano. Hennes
sterkt rytmiske
pianospill fylte ut
lydbildet på en
spennende måte
og brakte inn litt
av den rytmiske
Gènèrations sans futur
intensiteten fra
debutalbumet. Neste album var en nyinnspilling av debutalbumet med Gilles Renard på
saksofoner, noe som gjorde bandet til et syvmannband. Hvorfor de valgt å spille inn debuten på nytt, skjønner jeg ikke, men resultatet
er i alle fall imponerende.
Hyppige bytter og stadige nye retninger
Etter dette begynner besetningsbyttene å bli
mange. Kjernen var likevel hele tiden Zaboitzeff, Soarez og Hourbette som føyde til diverse
instrumenter til sitt allerede imponerende
utvalg av instrumenter. Daniel Denis har også
helt siden denne tiden vært knyttet til bandet
som perkusjonist. Neste album Phase IV (1982)
tilføyde mer piano og er et ganske melodisk
album til Art Zoyd å være med mindre vekt på
det hysteriske og mer på det stemningsfulle.
Etter denne skiva
ble mer og mer
vekt lagt på det
elektroniske med
keyboards som
det førende
instrumentet.
Albumene Les
Espaces Inquiets
(1983) og Le Mariage du Ciel et le
enfer (1984) bruLe Mariage du Ciel
ker komplekse
strukturer med
bruk av trommemaskin, og hele lydbildet oppleves som litt mykere og mer melodisk enn tidligere til tross for at det brukes veldig mye digitale instrumenter. Men ikke forstå det som at
de har gått pop. De er fortsatt komplekse, dystre og hardtslående på sin egen unike måte.
I 1987 sluttet
Soarez og ble
erstattet av
Àndre Mergenthaler på cello og
saksofoner. Med
Soarez karakteristiske trompet ute
av lydbildet, skiftet Art Zoyds
Berlin
sound igjen. Det
første albumet
med denne besetningen ble den monumentale
Berlin (1987), som vektla mer minimalistiske,
hypnotiske strukturer, låtende omtrent som
om den punkete lillebroren til Phillip Glass
skulle møtt et mer minimalistisk Univers Zerò.
På begynnelsen av nittitallet fikk Art Zoyd
øynene opp for filmmusikk, og de spesialiserte
seg nå på å lage musikk til gamle skrekkfilmer
som de så fremførte live. Nosferatu (1990),
Faust (1995) og Häxan (1997) er usedvanlig
dystre og aggressive album som maner fram
dystre bilder og
stemninger. Utenom disse filmmusikkalbumene, har
de også gitt ut
Marathonnerre I og
II, som er opptak
av en maratonkonsert på tolv timer
der nytt og gammelt materiale ble
presentert. Dette
Häxan
er godt og blandet, og alt står
seg ikke like godt, men det finnes en del
interessante partier der de presenterer industriell rock som kan gå Nine Inch Nails i
næringa, og noen ganger spille de noe som
nesten minne om funk.
Anbefalte albu m
Music Pur L’Odyssèe (1979)
Gènèration sans futur (1980)
Le Mariage du Ciel et le enfer (1984)
Berlin (1987)
Häxan (1997)
Alle album er tilgjengelig på Atonal
Records
Noen som husker britiske Nektar? 2002 ser
ut til å bli et begivenhetsrikt år for dette
klassiske prog-bandet. Gruppa er nylig
gjenforent med sin klassiske besetning og
et nytt album er i emning. Mest nærliggende mulighet til å se dette bandet live
er på NearFest i New Jersey 29. juni. Forøvrig planlegger de å utgi en DVD fra konserten. Som om ikke det var nok vil de i løpet
av året gjenutgi hele back-katalogen i
remastrede versjoner med en del ikkeutgitt materiale som bonus.
Et samarbeid mellom de tidligere Strawbs
kollegaer Rick Wakeman og Dave Cousins
har resultert i et nytt prosjekt de har kalt
Hummingbird. CD'en ventes i juli 2002.
En DVD fra Pink Floyds David Gilmour vil
trolig se dagens lys i september. Innspillingen er fra en akustisk konsert han gjorde i London tidligere i år, der bl.a. Kate
Bush var en av gjesteartistene.
Side 17
Bonus CD
Norske band i hus og hytte
Norske band i hus og hytte…
Kerrs Pink
Trømborg Slåtten (Hansen)
Wobbler er et band fra Hønefoss-traktene som spiller en ambisiøs form for symfoprog. Gruppa ble
dannet i 1999 og medlemmene har bakgrunn fra
band som Oter og Dionysos. Av inspirasjonskilder
nevner de tidlig 70-tallsprogrock/symforock. Alt fra
ELP, Genesis, Van der Graaf Generator, Museo
Rosenbach (og div. andre italienske progband), Yes,
Gentle Giant, King Crimson, Universe Zero, osv.
Starleaf
Some Sunday (Blystad)
For øyeblikket har bandet inngått en pause. Dette
har sammenheng med at enkelte av medlemmene
bor nokså spredt hverandre og at flere av medlemmene også har andre bandprosjekter ved siden av.
Det foreligger planer om å spille inn det de har av
materiale. Bassisten Kristian K. Hultgren medvirker
forøvrig også på kuttet med Starleaf.
For 30 år siden - i 1972 oppstod bandet Memories
som var en tidlig forløper til Kerrs Pink. Gruppa som
har sin opprinnelse ved de dype skoger, i Indre Østfold, nærmere bestemt Trømborg, har stor sett
holdt på sin stil gjennom alle disse årene - en særpreget krysning mellom melodiøs progressiv/symfonisk rock, lyriske viser og tyngre folkrock - med
influenser hentet fra både nordiske og keltiske folketoner. Bandets femte CD “Tidings”, er rett rundt
hjørnet og ventes på forsommeren.
Det bør påpekes at opptaket “Trømborg Slåtten” er
gjort for ti år siden og er ikke nødvendigvis representativt for dagens utgave av Kerrs Pink. Kuttet er
egentlig en “left-out” fra arbeidet med “A Journey
On The Inside” i 1992-93, og ble kun fremført denne ene gangen. Gruppa har hatt flere utskiftninger
siden opptaket.
Wobbler består av Morten A. Eriksen (gitar), Kristian K. Hultgren (bass), Lars F. Frøislie
(keyboard/samples), Martin N. Kneppen (trommer),
Tony Johannessen (vokal/samples), og Jonny
Pedersen (tverrfløyte).
Kontakt: E-mail: [email protected]
Adresse: Wobbler v/ Lars Fredrik Frøislie
Ringkollveien 23, 3514 Hønefoss
Raw Movement
Wicked Winter (Tollefsen)
Hjemmeside: http://www.kerrspink.com/
Kontakt: E-mail: [email protected]
Adresse: Kerrs Pink v/ Harald Lytomt
Fiolveien 8, 1850 Mysen
Wobbler
Mr. Fishfinger (Wobbler)
Kontaktadresse: Starleaf v/ Anders Blystad
Bredenbecksmauet 3, 5018 Bergen
Gargamel
Agetated Mind (Excerpt) (Gargamel)
Raw Movement fra Asker ble dannet i 1998 av bassisten og hovedkomponisten Ivan Tollefsen. Av ulike grunner blir han rett så ofte titulert “Ivan Den
Grusomme” av ulike tilhørere på konserter. Han har
en fortid fra Complaints som også har et par utgivelser på samvittigheten fra tidlig 90-tall. Gitarist
Jo Håkon Blindheim har tidligere spilt i Brother
Luie, mens trommeslager Øyvind Volan har bakgrunn fra div. rock’n’roll-band som f.eks. Pretty
Vacant.
Musikalsk står Raw Movement for en ganske pågående, tung og drivende form for musikk med influenser fra tidlig 70-tall. Tidvis har de også med elementer fra blues og jazz. Musikken er ofte sentrert
rundt Ivans bass-spill som ligger ganske langt
fremme i lydbildet.
Raw Movement har planer om å spille inn en ny CD
som vil få tittelen Wicked Winter. Tittelen er identisk med deres bidrag på denne CD’en, men sporet
vil ikke dukke opp på den kommende CD’en. På dette
kuttet hører vi Ivan Tollefsen (bass), Jo Håkon
Blindheim (gitar), Øyvind Volan (trommer) og
Bjørnar Sørbye (vokal).
Diskografi:
CD: Gone (2000)
Kontaktadresse:
Raw Movement v/ Ivan Tollefsen
Rabbenveien 36, 3039 Drammen
Side 18
Stilmessig kan Starleaf plasseres i skjæringspunktet
mellom progrock og folkemusikk, men med vekt på
det progressive. Til forskjell fra tidligere folk-orienterte prosjekter fra Blystad, er Starleaf langt mer
sentrert rundt en elektrisk besetning, og inbefatter
også to kvinnelige vokalister/fløytister. I den
senere tid har bandet integrert mer tyngde i
musikkstilen. Starleaf har planer om å spille inn en
EP i løpet av sommeren.
Besetningen på opptaket er Anders Blystad (akustisk gitar), Kristian K. Hultgren (bass), Nina Caspersen (vokal) og Liv Augestad (fløyte). I tillegg består
de av Sindre Ernst (trommer), men han er ikke
delaktig i dette kuttet.
På dette kuttet som er tatt opp på bandets 20-årsjubileum i 1992 hører vi Harald Lytomt (leadgitar),
Tore Johansen (gitar), Per Frydenlund (gitar),
Jostein Hansen (bass), Per Øyvind Nordberg
(Hammond C3) og Tore Fundingsrud (trommer).
Diskografi:
45: Kong Edvardt/Feberlåten (1979)
LP: Kerrs Pink (1980)
LP: Mellom Oss (1981)
LP: Jomfrutur (Diverse Artister) Sporet «Fredsmarsjen» (1982)
CD: Kerrs Pink 1991)
CD: Mellom Oss (1992)
CD: Seven Days Of A Life (Diverse Artister) Sporet
«Monday (Man)» (1993)
CD: A Journey On The Inside (1993)
LP: A Journey On The Inside (1993)
CD: Le Meilleur Du Rock Progressif Européen
(Diverse Artister) Sporet «Kingdom Of Nothing» (1995)
CD: The Alien Killer Orange (Diverse Artister)
(1997)
CD: Art Of Complex Simplicity (1997)
Starleaf ble dannet i 2001 av gitaristen Anders Blystad som hadde bakgrunn fra Hønefoss-baserte
band som Dionysos og Tinuviel (senere Bedlam).
Med seg på bass fikk han bl.a. Kristian K. Hultgren
som også hadde spilt i Dionysos. De øvrige medlemmene kommer fra Skien, Haugesund og Stavanger.
Gargamel ble stiftet i mars 2001. Gitarist Tom Uglebakken og keyboardist Bjørn Viggo Andersen var tidligere medlemmer av Asker-baserte Trans Coda,
mens trommeslager Morten Tornes spilte i det Molde(Farstad)-baserte progbandet Onomatopoeia i
1996/97 (demo anmeldt i Tarkus, dog uten Morten).
Det er forøvrig Morten som synger på det utsnittet
av “Agetated Mind” som er med på CD’en.
Gargamel har sterke røtter i 70-tallets progrock,
men har likevel sitt eget sound. Ganske mørkt, disharmonisk og også omtalt som syrete, selv om ingen av medlemmene har prøvd syre. Alle medlemmene har forskjellige inspirasjonskilder, men en
hovedfaktor er tidlig 70-talls progband.
Deres første konsert ble avholdt 23. november på
Musikkflekken i Sandvika. Dagen etter gikk Gargamel i studio på skiltverkstedet i Sandvika og spilte
inn to låter før Bjørn Viggo dro til Canada for å stå
på slalom i et halvt år. De to innspilte sangene,
Below The Water og Agetated Mind blir utgitt som
Water EP, som sendes til trykking snart. Gargamel
Tarkus nr. 21
får straks et nytt medlem på cello som blir bandets
eneste skolerte musiker.
Bandet består av Tom Uglebakken (gitar, vokal,
fløyte), Bjørn Viggo Andersen (orgel, Fender Rhodes, analog synth), Jon Edmund Hansen (gitar),
Geir Tornes (bass, vokal) og Morten Tornes (trommer, vokal).
bandet vil stilen bli omtrent som på Brennende
drømmer, men en del av stoffet går muligens i litt
mer kompleks retning. De vil fremdeles satse på
norske tekster.
Lucifer Was
Spoonful (Dixon)
Består av Ståle Roar Leirtrø (vokal, gitar), Atle Bye
(bass, sang), Halvard Jakobsen (gitar, sang),
Øystein Larsen (hammondorgel, mellotron, piano,
sang) og Rune Forselv (trommer).
Kontakt: E-mail: [email protected]
Adresse: Gargamel v/ Morten Tornes
Ullevålsveien 113A, 0359 Oslo
Hippotrip
System Failure (Musikk: Hippotrip
Tekst: S. Kristoffersen)
Diskografi:
CD: Brennende Drømmer (2001)
Hjemmeside: http://www.mikromidas.com/
Kontakt: E-mail: [email protected]
Adresse: Mikromidas v/ Ståle Roar Leirtrø
Kveinveien 8, 4017 Stavanger
Meadow
Transetema (Meadow)
Fra Lørenskog. Dagens utgave av Hippotrip har
eksistert i et års tid og gruppa omtaler sin musikk
som “psykedelisk skogrock”. Det siste året har de
holdt en høy profil hva angår konserter og mot slutten av fjoråret slapp de en selvfinansiert EP titulert
You Can Make Your Own Experiences. Gruppa er inspirert av nyere band som Radiohead og Motorpsycho
så vel som eldre grupper som Doors og Beatles.
Hippotrip jobber for tiden med en ny tre-spors single som skal spilles inn i sommer. Ifølge bandet blir
det en knallhard affære med elementer som både
kan interessere rock’n’roll-tilhengere og prog/spacerock-fans. Hippotrip satser på å få utgitt singelen
på sensommeren/høsten. Ellers satser de på å spille så mye live som mulig.
Hippotripp består av Steinar Kristoffersen (vokal,
gitar), Anders Kristoffersen (bass, vokal), Bjarne
Raaum (gitar, vokal) og Herman Heggen (trommer).
Diskografi:
CD: You Can Make Your Own Experiences (2001)
Hjemmeside: http://www.hippotrip.com/
Kontakt: E-mail: [email protected]
Adresse: Hippotrip v/ Steinar Kristoffersen
Tyttebærstien 33, 1476 Rasta
Fra Bærum. Gruppa kom sammen i 1998, vel og merke uten bassist. Noe av det første de gjorde var å
spille inn en demo med en lang komposisjon på
intet mindre enn 22 minutter. På innspillingen
måtte de ty til div. innlånte bassister. Komposisjonen viser et band i skjæringspunktet mellom progrock, avantgarde-prog, space og psykedelia. Til
slutt fikk de med seg en fast bassist i Jon Svanes
Oskarsen som tidligere hadde spilt i Syrakus.
Gruppa scenedebuterte visstnok på en lokal fotballcup (!) under navnet “Mats, Mario & The Game
Boys”. Senere har de kalt seg alt fra “Bandet som
før het Meadow” og “De Hemmelige”. Kuttet som
medvirker på denne CD’en er det første de lagde av
musikk, og består av temaer fra det nevnte langformat-stykket. For øyeblikket ligger bandet i dvale og
mye tyder på at de ikke ønsker å kalle seg “Meadow” lenger. De regner med at det blir flere musikalske krumspring seg i mellom i fremtiden og
håper på å gå i studio med det de har av materiale.
På kuttet hører vi Mats Fagerberg (gitar), Øyvind
Heilo (tangenter), Kristian Heilo (trommer), Jon
Svanes Oskarsen (bass). I tillegg deltar gjestemusikerne Jan Michael (cowboygitar), Trym Jensen
(space-synth), Sigrid (fiolin) og Snorre Jonathan
Slaatten (poesi).
Trommeslageren Rune Forselv har bakgrunn fra div.
Narviksband som Tangle Edge (medvirket på debuten fra 1989 titulert In Search Of A New Dawn) og
Slakt. Gruppas inspirasjoner omfatter alt fra King
Crimson, tidlig Genesis og Yes via Univers Zero og
Frank Zappa til Landberk, Deep Purple og Neil
Young.
Mikromidas har gått litt i dvale nå, men har øvd inn
omtrent en time med nytt stoff, og regner med å
gå i studio med dette materialet til høsten. Ifølge
Tarkus nr. 21
Gruppa gikk så i studio og spilte inn låtene fra
deres gamle repertoar. Det svenske plateselskapet
Record Heaven fattet tidlig interesse for gruppen
og har utgitt to CD’er med bandet. Til høsten slippes deres tredje album som vil få tittelen Blues
From Hellah.
På kuttet Spoonful får vi servert en rotekte progressiv blues som bygger på Willie Dixon-klassikeren av
samme navn. Her hører vi Jon Ruder (vokal), Thore
Engen (gitar), Morten Seyfarth (fløyte), Einar Bruu
(bass), Kai Frilseth (trommer) og Steffen Isachsen
(keyboards).
Diskografi:
CD: Underground And Beyond (1997)
LP: Underground And Beyond (1997)
CD: I n Anadi’s Bower (2000)
Kontakt: E-mail: [email protected]
Adresse: “Meadow” v/ Mats Fagerberg
Solborg Alm, 3520 Jevnaker
Hjemmeside: http://www.geocities.com/luciferwas/
Kontakt: E-mail: [email protected]
Adresse: Lucifer Was v/ Thore Engen
Gisles vei 3b, 1185 Oslo
Airbag
Too Far Away (Musikk: Riis/Tostrup
Tekst: Tostrup)
Panzerpappa
Billettkontrollørenes Inntogsmarsj
(Panzerpappa)
Mikromidas
Våkenatt (Larsen)
Mikromidas er basert i Stavanger, til tross for at
ingen av medlemmene er fra Rogalandsdistriktet.
Medlemmene kommer egentlig fra Trøndelag, Mo I
Rana samt Narvik. Uttrykksmessig dreier det seg om
en form for nordisk klingende progressiv rock med
vekt på gitar, orgel og brede lag av mellotron. Tekstene er norskspråklige og omtaler ønsket om å bryte ut av de faste rammer vi ofte omgir oss med.
Bandet hadde sine første spillejobber i 1994/95 på
personalfester og lignende. Ganske fort ble det
besluttet å satse i en mer progressiv retning.
Lucifer Was ble startet så tidlig som i 1970 og musikalsk handler det om en form for heavy progressiv
rock, med tverrfløyte og tung bluesgitar i sentrum.
Musikken er delvis i tråd med det klassiske grupper
som Black Sabbath og Jethro Tull stod for på syttitallet. Gruppa var et spesielt aktivt konsertband i
perioden 1970-74, men fikk aldri gitt ut plater i
denne tiden. I 1974 la de inn årene, men de fleste
av musikerne fortsatte i andre prosjekter, som
f.eks. Chrissy og Plann. I 1995 bestemte Lucifer Was
seg for å komme sammen igjen.
Panzerpappa holdt sin første konsert i november
1999. Trommeslageren Trond Gjellum hadde tidligere spilt i band lokale progband som Ab Intra,
Byzantium og Sangioveze, mens bassisten Jørgen
Skjulstad hadde spilt i Lørenskogsbaserte Agartha.
På opptaket som er med på denne CD’en hører vi
også gitaristen Endre Begby som hadde bakgrunn
fra Fredrikstadgruppa Julia Dream.
Airbag fra Oslo er kanskje bedre kjent som coverbandet The Pink Floyd Experience. Dette prosjektet
omfatter deres egen musikk som ligger i skjæringspunktet mellom Pink Floyd, Porcupine Tree og
Radiohead. Airbag har vel på en måte eksistert like
lenge som PFEX, men navnet kom først i 1999.
Musikken har blitt beskrevet som instrumentaldominert, tidvis røff og ofte svevende. Ofte forsøker
de i å fremkalle et omfangsrikt lydbilde med mye
dramatikk og spekket med følelsesladd gitarsolo ikke helt ulikt Pink Floyd. Airbag har planer om å
spille inn en ny demo i løpet av høsten.
Airbag består av Bjørn Riis (gitar), Asle Tostrup
(trommer, vokal), Joachim Slikker (bass), Jørgen
Hagen (keyboards) og Anders Hovdan (gitar).
Kontakt: E-mail: [email protected]
Adresse: Airbag v/ Bjørn Riis
Furuveien 3, 0667 Oslo
Panzerpappa beskriver sin musikk som melodisk og
lystig avantgardeprog med inspirasjon fra RIO-band
som Samla Mammas Manna, Henry Cow, Miriodor og
Univers Zero, mikset med minimalisme og balkanmusikk. På trappene har Panzerpappa en ny CD som
er ferdig innspilt med samme besetning som på det
herværende kuttet.
Dagens utgave av Panzerpappa er noe endret siden
dette opptaket ble gjort, og både bassist og gitarist
er skiftet ut. De har fått ny bassist i Anders Krabberød, og ny gitarist i Jarle Storløkken som også spiller i Dead Dino Storage og Kong Kannibal. På innspillingen hører vi Endre Begby (gitar), Steinar
Børve (saksofon, synthesizer, elektrisk piano),
Trond Gjellum (trommer) og Jørgen Skjulstad
(bass).
Diskografi:
CD: ...Passer Gullfisk (2000)
Kontakt: E-mail: [email protected]
Adresse: Panzerpappa v/ Trond Gjellum
Finns vei 6, 0575 Oslo
Side 19
Svens mimrehjørne:
Horslips
The Book Of Invasions
Irsk folkemusikk har vært inspirasjonskilde for mange band fra den grønne
øya, men få har evnet å kombinere de
tradisjonelle røttene med fullblods rock
på en slik måte som Horslips. Uten
egentlig å ligne verken The Dubliners
eller The Chieftains tok de tak i de eldgamle mytene og tonene og lagde
musikk som fikk kritikere til å sammenligne dem med jethro Tull, Genesis og
til og med Yes.
Sven Eriksen
E
tter seks år og like mange album med
varierende kvalitet og stilarter tok de i
1977 tak i en irsk legende fra 1200-tallet,
satte den til musikk og fikk sin største kommersielle suksess. The Book of Invasions baserer seg på legenden om folkeslaget Tuatha De
Dananns erobring av Irland i før-kristen tid.
Tuathaene var et mystisk folk, kloke og lærde,
og de hersket over Irland i to hundre år da de
ble fordrevet til underverdenen hvor de i følge
mytologien fremdeles befinner seg.
Dette var andre gang Horslips hadde valgt et
slikt utgangspunkt, også deres andre album
The Tain (1973) har irsk mytologi som basis.
Til å formidle historien valgte gruppa et knippe tradisjonelle irske folkemelodier som de
kombinerte med egne komposisjoner. Resultatet ble et konseptalbum med et høyt melodisk
innhold samtidig som musikken både er full av
riffs og soloer. Veldig ofte lar gruppa de tradisjonelle melodiene danne bakteppe for de
egne komposisjonene, eller de vever dem sammen og spiller dem parallelt. Noen ganger lar
de også sine egne og de lånte melodiene alternere innenfor den samme komposisjonen og
den samme teksten, alltid med spennende
resultater.
Plata åpner med Daybreak - egentlig en tradisjonell drikkevise - og denne enkle melodien
blir et gjennomgangstema for den første av de
tre hoveddelene som plata består av. I det
gamle Irland fantes det tre hovedkategorier
sang; geantrai (glede), goltrai (sorg) og suan-
trai (søvn), og plata er også delt inn i disse tre
delene. Temaet fra Daybreak blir videreutviklet
i de korte instrumentalpartiene Dusk og Dark. I
Dusk blir temaet blandet med en annen tradisjonell irsk folkevise - Toss The Feathers - og
disse to temaene blir sammen videreført i kuttet Sword Of Light som er gruppas egen komposisjon. Siste gang vi møter temaet blir det
utviklet til en full komposisjon.
Selv om The Book Of Invasions forteller en historie er tekstene på plata iallefall tilsynelatende noe mer tilfeldig strukturert. Nå er vi
ikke avhengig av å følge noen historie for å
nyte denne musikken, det er en konseptplate
mer på basis av det musikalske språket enn
det tekstlige.
Musikken til Horslips er langt på vei en relativt
tradisjonell gitarbasert rock-musikk, mye til
felles med for eksempel pubrocken som vokste
fram i England på den tiden. Men gjennom
bruk av av en god del keyboards (Hammond,
Clavinet, el-piano) og instrumenter forbundet
med folk-rock (fløyter, fele, trekkspill), skaper
de likhetstrekk med grupper som Jethro Tull
og Fairport Convention.
Også i del tre (Suantrai) benytter de teknikken
med å blande stilarter, og også her på en slik
måte at de ulike nærmest lever sine parallelle
liv. Og dette gjør Horslips på en slik måte at de
ikke blir et folk-rock band i tradisjonell forstand, men likevel er de folkelige elementene
nesten alltid tilstede. På avslutningslåta Ride
To Hell gjør de det kanskje mest effektfullt.
Bandet er meget dyktige låtskrivere innenfor
sjangeren sin, og når de kombinerer dette med
den melodiske skatten som irsk folkemusikk
er, blir resultatet en plate stappfull av minneverdige melodier, fengende og intelligent på
samme tid.
Horslips hadde en relativt stabil besetning, og besto på denne plata av John
Fean (gitar/sang), Jim Lockhart (keyboards/fløyter), Eamonn Carr (trommer), Barry Devlin (bass/sang) og
Charles O’Connor (fele/mandolin/
trekkspill/sang). En av styrkene deres
var at de lot alle medlemmene bidra
på like fot slik at de unngikk at
musikken ble et redskap for enkeltmedlemmer. Suksessen de fikk med
The Book Of Invasions, gjorde at de
jobbet hardt med å følge opp før de ble
glemt, men dette resulterte i et par
mindre oppfinnsomme utgivelser. Da
de ga ut The Man Who Built America i
1979 hadde Devlin og og Lockhart tatt
Side 20
Vinylutgaven fra 1977
Annen del åpner med enda en tradisjonell irsk
låt - My Lagan Love - og også dette temaet
viderefører bandet i en av sine egne komposisjoner, Fantasia. Og i den påfølgende låta kombinerer de My Lagan Love med enda en tradisjonell irsk låt, jig’en Kilfenora, som de på
mesterlig måte klarer å innpasse i King of Morning, Queen of Day.
Remastret utgave på Edsel, 2000
over styringen av gruppa og ført den over i et
mer mainstream rock-landskap. Plata låter mer
amerikansk enn irsk, og selv om plata har sine
tilhengere, markerer den slutten på Horslips
som et “irsk” band.
Da Horslips ble oppløst i 1980 fortsatte enkelte
av medlemmene i lavt profilerte grupper, men
de har blitt mer kjent innenfor andre områder
- Eamonn Carr som musikkjournalist og forfatter, Barry Devlin innen film og TV (han har
blant annet produsert videoer for U2) og Jim
Lockhart som radioprodusent.
Horslips
The Book Of Invasions
LP
DJM DJF 20498
1976
CD Homespun MOO CD 12
Edsel EDCD 667
Remaster
1989
2000
Svens mimrehjørne tar for seg klassiske
progplater fra svunne tider
Tarkus nr. 21
Anmeldelser
ARTENSION
ALAMAAILMANVASARAT
AUTOGRAPH
sacred pathways
vasaraasia
stone land
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
USA
2001
2002
Frontiers Records
FR CD 103
58:14
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Johan Dalsrud
CD
Finland
2000
2001
Laskeuma Records
LR001
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Russland
1989-90
2001
Musea
FGBG 4390.AR
48:20
Petrus Bojanowski
Trond Gjellum
gjøre de helt store krumspring for
å skaffe seg en autograf, av medlemmene i Autograph.
Musea
138 Rue de Vallieères.
57070 Metz, Frankrike
www.musearecords.com
ALPHA III
the seven spheres
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Brasil
1990
2001
Rock Symphony
ESLN 047
54:36
Petrus Bojanowski
D
e fem medlemmene i det
neo-klassiske progressive
metal bandet Artension matcher, uheldigvis for Tarkus’ lesere,
sitt utseende musikalsk også:
Småjålete/poserende, påtatt tøff,
forutsigbar og relativt pregløs.
Medlemmene har bakgrunn fra
band som Ring of Fire, Magnitude
9, Rage, Tiles, Axel Rudi Pell og
Royal Hunt. Ledet an av den
Ukrainiske klassiske trente keyboardisten Vitalij Kuprij, er bandet godt plantet i 80 tallets
barokk-metal. Som så altfor
mange band med “progressiv”
stemplet på seg, er de ikke mer
progressive enn det Status Quo
har vist seg å være de siste 20
årene. Og det bør fortelle deg en
god del om hvor stor spennvidden
mellom låtene er, he he.
Det er som jeg også skriver i Royal
Hunt anmeldelsen i dette nummeret, spekket med lynraske keyboard/gitar partier med barokk-aktige overtoner, drivende doble basstrommer og relativt klassisk heavy
vokal med vibrato og svulstige
refrenger. (Nå er jo John West
vokalist i begge band så det er jo
ikke så rart).
Denne gjengen er nok et eksempel på hva slags musikk man ikke
bør kjøpe dersom man interesserer seg for prog-relaterte utgivelser. Neoklassiske heavy entusiaster derimot blir nok blanke i
øynene av denne, du kan nok
bare lukke dine, eller i det minste
se en annen vei.
EMG Records Norway AS
Postboks 4239 Nydalen, 0401 Oslo
Tarkus nr. 21
F
inland er og blir et merkelig
land på de fleste måter. Ikke
bare snakker de et ubegripelig språk, drikker mer alkohol enn
den moderne vestlige verden til
sammen og banner såpass mye at
selv en herdet rocker blir rød i kinnene, men de klarer jaggu å komme opp med mesterlig musikk i
mengder også. Höyry Kone burde
vel være kjent for de fleste, og AV
(jeg orker ikke skrive Alamaailman
Vasarat hele tiden) består av en
del musikere fra dette etter hvert
så legendariske bandet. Musikalsk
sonderer de det samme terrenget,
med et musikalsk uttrykk som
trekker vel så store veksler på tango, ymse folkemusikk og rå rock
som det står med bena plantet i en
progrocktradisjon der band som
Magma, King Crimson i sytti og
åttitalls avskygninger, Univers
Zeró og Anekdoten herjer
Skal man sette en merkelapp på
AVs musikk, måtte det bli en helt
ny sjanger kalt kebabprog. Kebaben er vel noe av det mest multikulturelle som finnes, og det er
også AVs musikk. Det putrer og
koker rytmisk og melodisk hele
tiden og musikken veksler mellom
intense partier med ufattelig med
driv i og roligere, mer melankolske
partier. Musikerne er i topp klasse
å regne, og det hele spilles med en
overbevisning og autoritet som har
et fandenivoldsk glimt i øyet. Over
50 minutter med denne miksturen
kan bli i tyngste laget, men avnytt
i mindre doser, er dette noe som
“så absolutt rocker skinnet av pølsa”, for å sitere en kompis.
Laskeuma Records
Merimiehenkatu 19 A 14
00150 Helsinki, Finland
www.vasarat.com
P
å 80-tallet fantes det et
spennende progpopband ved
navn It Bites, som kombinerte melodiøse poprocklåter med
fengende progrock. Autograph
gjør noe av det samme, men biter
ikke tilsvarende hardt.
I tillegg til et bra 80-talls sound,
har samtlige 10 låter lekre melodier, lettfattelige tema og godt utarbeidede samt detaljerte arrangementer. Men dette er dog ikke
nok til å fremkalle de helt store
hurrarop, i alle fall ikke dersom
en liker det progressivt, sofistikert og utfordrende. Stemningene
og de lett sangbare melodiene vil
derimot raskt gripe den som liker
musikk som er lett tilgjengelig.
Albumets låter dirrer i luften,
lenge etter at CD platen har stanset. Saksofonene og de mange
fete keyboards har blåst støvdottene til naborommet, pollenkorn
er blitt banket flate av seige
skarptrommer og gitaristens chorus sound sørger for at resten av
luftens bestanddeler fortsatt
vibrerer. Hver ny runde i CD spilleren øker gleden av dette skuet.
Bruken av saksofon gir raskt assosiasjoner til Roxy Music. De lyse
korarrangementene (der alt synges på russisk) er karakteristisk for
80-tallets rockeband, og helhetsbildet kan lett sammenlignes med
band som Toto, Journey, Chicago,
FM, Mr.Mister, Foreigner, Barclay
James Harvest og Styx.
Er du en nostalgiker når det gjelder 80-talls rock, har flere av
ovenfor nevnte band i samlingen,
er denne platen et bra supplement. Progrocktilhengere av den
tyngre sorten vil derimot neppe
B
rasilianske Amir Cantúsio
Jr., mannen bak Alpha III,
har her dedikert et instrumentalalbum til funnet av dødehavsrullene (1947), med de apocryptiske skriftene til apostelen
John Zebedeus.
Dette burde vel egentlig vært et
ypperlig tema for Rick Wakeman
(Yes), den gang han lagde mektige kor og storslagne orkesterarrangementer sammen med sin
egen rockebesetning. Tenker da
spesielt på soloalbumet The Myths
And Legends Of King Arthur
(1975). En fikk virkelig følelsen av
å være der, sammen med ridderne
av det runde bord.
Et syntetisk lydbilde, og med
assosiasjon til tidlige utgaver av
både Vangelis, Bo Hansson, JeanMichel Jarre, Ralph Lundsten og
Tangerine Dream, er ikke akkurat
det første som slår meg, når jeg
tenker på temaet som tas opp.
Men nå er det slik albumet er, og
da får en forholde seg til det. På
den annen side er kanskje kosmos nettopp plassen for temaet.
Musikken er i basis ganske rolig,
og kan nærmest betegnes som
svirrende lydmalerier. Sfæriske
lydtepper av analoge mooger og
dansende toner av sequencers,
danner bakgrunnsbildet for lekne
melodiske improvisasjoner.
Side 21
Ofte ligger det flere lag med mer
eller mindre tilfeldige melodiske
melodilinjer som nærmest svever av
gårde som luftballonger. Det brukes
i tillegg trommemaskin på enkelte
partier. Lydbildet er klart, ryddig
og veldig 70-talls.
Rock Symphony Ltda
Caixa Postal 100.367 - Niteroi RJ
Brasil CEP 24001-970
www.rocksymphony.com
heavy-proggere på etablerte plateselskaper. Anbefales derfor fremfor
mye annet i samme farvann.
Dimension
David Chavez
2623 Acacia Ave, Rifle, CO 81650, USA
www.dimensionhome.com
EARNEST WOODALL
STEPHAN KÖHR
FLAMING FIRE
eskalation
get old and die
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Tyskland
2000
2000
Gazul/Musea
GA 8646.AR
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Trond Gjellum
CD
USA
2001
2001
Flaming Fire
35:00
Rikard A Toftesund
pictures in mind
DIMENSION
universal
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Mexico
2001
2002
Privat
58:44
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
USA
2001
2002
Zephyrwood Music
45:53
Trond Sætre
Johan Dalsrud
D
D
u snakker om bokstavelig
tolkning av begrepet “kunstrock”...
D
enne kvartetten spiller nokså
teknisk prog-metal (og dermed kan mange kanskje hoppe videre til neste anmeldelse) som
så mange andre nye band for tiden.
Det er gode ferdigheter de fremviser, og alle musikerne virker dyktige og samspilte. Låtene er ikke så
aller verst arrangert og de klarer
faktisk å bryte med de tradisjonelle
prog-metal klisjeene.
Det er heldivis ikke mye av de pompøse og påtatte grandiose arrangementene mange band i denne sjangeren har lagt seg ved. Det er mye
variasjon i både rytme og låtskriving.
Men lydbildet er ofte tett med mye
trøkk og detaljer som skjer samtidig,
og når det roes ned og skapes litt
luft, føles dette godt. Låtene varer
fra 3,5 til 13 minutter og det er masser av partier både for gitar og keyboard, for seg selv og i sampill.
Alle medlemmene har sør-amerikansk klingende navn, og et par
låter er også sunget på portugisisk
/spansk. Plata er innspilt i Denver,
og gjengen bor for tiden i USA i håp
kanskje for å nå et større publikum. Dette er deres første utgivelse
(privat) og holder en høy lydmessig
standard til å være selvprodusert/
finansiert.
Dette er som sagt en relativt teknisk skive, med mange varierende
partier. Du bør like din prog relativt
heavy inspirert (som Dream Theater
i sin tunge partier) med mye
gitar/keyboard. Dette er en utgivelse langt over mye av det som gis
ut av mer “polerte” og erfarne
Side 22
Earnest Woodall er en produktiv
instrumentalkomponist med 14
filmsoundtrack og like mange studioalbum på merittlista. Hans
nyeste CD er inspirert av kunstmalerier som han betraktet på New
Yorks kunstmuseum en friuke sist
sommer. De fleste bildene han har
som utgangspunkt er av amerikanske 1900-tallskunstnere.
Kanskje høres det tunglabbet ut,
men dette er ikke i stil med ELPs
Pictures At An Exhibition, om noen
trodde det. Tvert imot, Earnest
Woodall er nærmest en minimalist.
Musikken hans er leken, lavmælt og
litt naivistisk. Den henter elementer fra moderne jazz, kammermusikk og tilsynelatende også Gentle
Giant - Til min store personlige fornøyelse synes han å være inspirert
av Kerry Minnears fantasifulle keyboardføringer. Noen ganger er det
nesten som du hører ekkoet fra
Acquiring The Taste eller Octopus. Og
for meg er det nok til å heve Pictures In Mind fra “god” til “deilig”.
For viderekomne anbefales det å finne
en rikt illustrert bok om amerikansk
kunst. Slik kan de studere med egne
øyne hva Woodall tenkte på da han
lagde Pictures In Mind. Andre bør kjøpe CD’en for dens egen del. Den er et
lite kunstverk i seg selv.
Ernest Woodall
P O Box 1227, East Northport NY 11731, USA
www.ewoodall.com
ette er virkelig en av årets
overraskelser i mine ører. Det
er ikke ofte at undertegnede
får servert musikk som virkelig klarer å påkalle ovasjoner, men jeg må
si at dette virkelig stiller i en særklasse av nyere progrock. Koehrs
musikk er komponert for MIDIinstrumenter og fagott og kontrafagott samt noen gjestespill på trompet og fiolin, og dets rent instrumentale uttrykk er ganske så originalt.
Det er urettferdig overfor såpass
originale artister å alltid måtte
sammenligne for å kunne forklare
hvordan en artist høres ut, men
hvis du kan klare å tenke deg at
Happy The Man’s Kit Watkins og
Univers Zeró’s Daniel Denis skulle
komponere musikk sammen med
Lars Hollmer og fått med seg Michel
Berckmans på fagott, er jeg nesten
sikker på at det ville ende opp
omtrent som Stephan Koehrs Eskalation. Tidvis høres det også ut som
om han har hatt besøk av Art Zoyd
for å trekke det hele ned til et
mørkt dystert sted til et musikalsk
lydlandskap som kan minne en del
om tyvetallets skrekkfilmmusikk.
Rent kompositorisk minner det en
god del om de ovennevnte komponister, men Koehr har også en
stemme som helt klart er hans
egen, og særlig rytmikken har et
mye mer fusionpreg enn forbildene
har. Som nesten alltid på et album
dukker det opp enkelte dødpunkter, og noen av de mer melodiøse
stykkene bærer ikke samme kvalitetsstempel som det beste han
kommer opp med. Men det er for
flisespikkeri å regne, for alt i alt er
dette et album som fortjener et
stort publikum, rett og slett fordi
det har et uhyre personlig og unikt
uttrykk som få andre såkalte progressive musikere kan komme opp
med i våre dager.
Stephan Köhr
Gartenstr. 1, DE-61381 Friedrichsdorf,
Tyskland
www.eskalation-musik.de
D
ette eksperimentelle bandet
kommer fra Brooklyn-delen
av New York City. I presseskrivet sidestilles gruppens musikk
med bl.a. The Residents, Current
93, Einstürzende Neubauten og Psychic TV. Dersom man for Tarkus’
lesere tilføyer senere tids When,
Red Crayola (1969-utgaven), Stick
Men, Ween og eldre britiske undergrunnsband som Second Hand og
Tea & Symphony, havner man –
muligens – i nærheten av hvordan
dette lyder.
Noen påstår at der ikke finnes noe
slikt som “surrealistisk” musikk, all
den tid det meste med musikalsk
form har en effekt på menneskesinnet som enklest lar seg beskrive
nettopp ved bruk av nevnte adjektiv. Men hva angår Flaming Fire, tar
disse folkene feil. Deler av CDen
hører til blant den absolutt mest
absurde cinematiske maskinpsykpopnoise-rocken jeg har kommet
over de siste årene.
Get Old... er angivelig kvintettens
andre utgivelse. Instrumenteringen
som nyttes, er i hovedsak bass,
gitar, lekesynth, perkusjon og lydmanipulering, samt fem ulike vokalister og en sporadisk trommis
utenfra. Slik man kan lese det fra
CD-folderen er det snakk om et
konseptband løselig basert på estetikk fra Fellinis Satyricon. Med
andre ord et tålelig esoterisk prosjekt hva gjelder pop/rock. Skal
man oppsummere Flaming Fires
fremtoning, må det bli som et
noenlunde vellykket, dog kanskje
lettere spekulativt - tatt den svært
selvbevisste eksentrien i betraktning - forsøk på å føre sekterisk
psykrock inn i en moderne og
urban omgivelse. Forfriskende, men
slett ikke det makeløse nybrottsarbeidet presseskrivet taler om!
Flaming Fire Music
PMB 112, 302 Bedford Ave.
Brooklyn, NY 11211, USA
www.flamingfire.com
Tarkus nr. 21
FLOWER KINGS
scanning the greenhouse
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Sverige
1995-98
2001
Musea
FGBG 4384.AR
77:58
Petrus Bojanowski
70-tallet. Her kombineres drivende
rock, sofistikert jazzrock, klassisk
komposisjonskunst og folketone
inspirerte stemninger med en mesterlig fremførelse, noe enhver med
viderekommen komposisjonslyst i
hodet og musikerblod i hjertet bare
kan misunne.
Scanning The Greenhouse er rett og
slett et eksempel på 5 fantastiske
musikere som fremfører noen av
deres største mesterverk, samlet i
ett album med over 5 kvarters spilletid! Dette er klassisk progrock som
forhåpentlig aldri vil gå av mote.
Anbefales på det aller varmeste!
:kommentar:
Sven Eriksen
F
lower Kings er etter manges
mening; Progrockens Konger.
Denne (Best Of) platen beviser
i alle fall at Roine Stolt og medarbeiderne hans er eminente komponister og musikere, som mestrer
kunsten å lage sofistikerte arrangementer og fengende melodier.
På denne platen finner en gruppens sterkeste låtmateriale, hentet
fra deres kanskje mest kreative
periode 1994 til 1998.
Tittellåten The Flower King, fra The
Flower King finnes her i en nyere
(1998) utgave. Deres kanskje største mesterverk Stardust We Are er
også spilt inn på nytt. Originalen
varer i over 25 minutter, mens denne presentasjonen er kortet ned til
i underkant av 9 minutter.
Siden musikk er en form for kommunikasjon og kommunikasjon
innbefatter psykologi, kan en jo si
at Flower Kings er mesterlige
musikk psykologer. Her skapes det
forventninger som tilfredsstilles
akkurat i rette øyeblikk. Alle overganger, detaljer, akkordprogresjoner, effekter, melodiføringer, soloer
og stemninger ligger flere nivå høyere enn gjennomsnittet av det som
utgis på plate i dag.
P
å denne “best of” samlingen
har de så absolutt lykkes å
plukke høydepunktene fra Flower Kings’ fire første plater (denne
plata ble opprinnelig utgitt i 1998).
Sånn sett er det en perfekt introduksjon til bandet. Det som ikke er
fullt så festlig er at Scanning The
Greenhouse inneholder nyinnspillinger av to av låtene (The Flower
King og Stardust We Are part 3), noe
som er en lite fin måte å tyne nye
penger ut av fans som ellers har alt
på. Nå er det ikke så store musikalske forandringene som er gjort, så
konklusjonen må bli at dersom du
ikke har noen Flower Kings-plater
fra før er dette stedet å starte. Har
du derimot de fire første platene, så
stå over, det er så mye annen bra
musikk å bruke pengene på.
Musea
138 Rue de Vallieères,
57070 Metz, Frankrike
www.musearecords.com
FRANK BALESTRACCI
existences invisibles
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
mer, noe som lett kunne blitt kjedelig og drøyt. Heldigvis er Balestracci nøye med å ikke overdrive
bruken av dette virkemiddelet.
Umiddelbart gir det atmosfæriske
lydlandskapet inntrykk av ECMinspirert jazz. Men inntrykket er
kun overflatisk, for Existences Invisibles er mer spennende enn så.
Elegant beveger Balestracci seg
mellom prog, elektronika og moderne jazz. Variasjonene skjer ofte nok
til ikke å kjede oss, men ikke ofte
nok til å forvirre oss. CD’en består
av 15 spor (alle instrumentale,
selvsagt), med 3-5 minutts spilletid
på hver, noe som fungerer godt;
Balestracci dveler ikke lenge ved
de enkelte komposisjonene og holder dermed lytternes oppmerksomhet ved like. Ikke alt er like bra,
selvfølgelig. Kanskje det bare er
noe jeg innbiller meg, men jeg
synes det virker som Balestracci
har samlet de mer kjedelige låtene
omtrent midt på plata.
Men samlet er dette en deilig plate
både for fans av progressiv jazzrock og fans av chill-out. Hadde jeg
ikke vært litt overtroisk, ville jeg
ha ønsket Franck Balestracci lykke
til med å få en platekontrakt. I stedet sier jeg “break a leg!”
Franck Balestracci
Mas Carina Quartier du Grés
132 10 Saint Rémy de Provence, Frankrike
http://perso.wanadoo.fr/franck.balestracci/franck.htm
HÖSTSONATEN
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Det er i grunnen ikke rart at Flower
Kings betegnes som det største som
har skjedd innen progrocken siden
Tarkus nr. 21
Innpakningen er et kapittel for
seg. Et utbretts-pappcover med to
lommer, i den ene ligger plata, og i
den andre ligger ti kort, ett for
hver låt, hver med en tegning og
låtas besetning. I tillegg er det ett
kort med diktet Springsong. Riktig
smakfullt er det!
Springsong er ingen sensasjonell
plate, men den er noe såpass sjeldent som en “koselig prog-plate”.
Sublime Records
C.P. 50, 41050 San Vito /(MO), Italia
www.sublimelabel.com
IZZ
i move
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
USA
2001
2002
Doone
DR2-669563
55:55
Sven Eriksen
CD
Italia
2000
2001
Sublime
I-122001
45:03
Sven Eriksen
CD
Frankrike
2001
2002
Privat
CCDFB02
61:38
I
Trond Sætre
H
O
Springsong er en vakker plate, og
de som foretrekker musikken høy
og energisk vil nok ikke finne så
mye her. Men for dem som finner
glede i det neddempede og vakre –
noen ganger helt enkle, noen ganger flørtende med lette jazztoner,
symfonisk og atmosfærisk – vil
kunne få mange fine stunder med
denne plata. Men man må være
innstilt på at dette er en plate hvor
det tidvis skjer forholdsvis lite.
springsong
Når en har et knippe storslagne
musikere til å fremføre materialet
og bruker all nødvendig tid for å få
lydbildet perfekt, må det naturligvis resultere i et suverent album!
Stemningene til Flower Kings er
stort sett oppstemte og lekne. Selv
med mange temaskifter og lange
låter klarer de å holde interessen
oppe hele veien. Det hjelper jo selvsagt at dette er melodiøst og dynket
med eventyrlige lydmalerier, samt
innehar godt variert instrumentering og fin dynamikk. Alt er rett og
slett elegant gjennomført. En slik
imponerende kvalitet skaper lett en
umettelig mersmaksopplevelse.
bare forsterker det pastorale.
mtrent på egen hånd har den
franske keyboardisten Franck
Balestracci komponert, spilt
inn, produsert og distribuert Existences Invisibles. Samtlige spor er
innspilt bare med keyboard (inkludert en ganske god gitarlyd), trommer og perkusjon. Et slags tredje
instrument er sampling av stem-
östsonaten er Fabio Zuffantis
sideprosjekt til Finisterre.
Begge bandene henter en
god del inspirasjon fra PFM, men
mens Finisterre trekker mye på de
hardere og mer jazzrock-pregede
sidene av PFM, er det de mykere
sidene som preger Höstsonaten.
Vàre pianotoner, fløyter og fioliner
blomstrer, mellotroner og myke
hammondorgler svever, og musikken flyter som en rolig elv uten
stryk og fossefall. Titler som In The
Open Fields, She Sat Writing Letters
On The Riverbank og The World Is
Alive With The Smell Of The Rain
Move er bandets andre album
(debutalbumet Sliver Of A Sun
ble anmeldt i Tarkus nr. 17).
Allerede på debuten hadde de
sementert en “intelligent pop-rock”
stil som de viderefører her. Bandets
sofistikerte tilnærming til musikken har fått ytterligere kraft, og om
de etter debuten kunne få betegnelsen “lovende”, må man nå kunne si at de har innfridd!
De har et moderne lydbilde, to
trommeslagere som trakterer henholdsvis akustiske og elektroniske
trommer, og som sammen skaper et
fyrverkeri av rytmikk. Her er flust
med tette vokalharmonier og et
saftig, sugende komp. Paralleller
kan stadig trekkes til svenske Ritual, men også tidvis til både Genesis,
ELP, Stewart/Gaskin, City Boy og
Beatles. Det er mye akustisk gitar,
store deler av musikken er veldig
Side 23
strukturert på den måten at det er
kompakt og renskåret og ikke noe
rom for vandringer ut i det
meningsløse. De skriver låter som
både fenger og utfordrer, de kombinerer det popaktige med det
symfoniske (nå er de riktignok
slett ingen symfonisk rock-gruppe), og de serverer lekre melodiog akkordføringer.
Det som er så gøy med Izz er det
uberegnelige, de plutselige vendingene, de låter i det ene øyeblikket som Revolver-periode Beatles, i det neste som Steve Hackett,
og det uten at det blir det minste
schizofrent. I Move er en av de
mest gjennomførte platene jeg har
hørt på veldig lenge, og Izz kan
meget vel være svaret på spørsmålet “Hvem skal gi progressiv rock
et respektabelt ansikt inn i det
nye århundret”.
Doone Records Inc
37 Roanoke Avenue, Rye Brook,
New York 10573, USA
www.izznet.com
og hurtige temaene til 70-tallets
gitarist Al DiMeola. En finner også
spor av Frank Zappa og Brand X.
Når vi kommer til det tyngre materialet, skimtes mollstemte skygger
av både King Crimson og Gentle
Giant. Spontane temaskifter og
uforutsigbare overganger gir assosiasjoner til Universal Zero, og
deres like. Her finnes også symfoniske elementer a la Yes og SFF.
Til slutt er stemnings- og lydbildene preget av tidlig Rush, Minimum Vital og IQ. Et litt dunkelt
lydbilde, som til tider gir en
følelsen av å høre på et 70-talls
album, mens det andre ganger
låter både moderne og distinkt.
Med andre ord et godt variert
repertoar. Førsteinntrykket kan
virke litt debut preget, men det
meste faller på plass etter flere
runder i spilleren.
Musea
138 Rue de Vallieères,
57070 Metz, Frankrike
www.musearecords.com
LOCAL 7
substrat
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
LUTZ GLANDIEN
CD
Frankrike
2001
2001
Musea
FGBG 4400.AR
42:42
Petrus Bojanowski
the 5th elephant
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Tyskland
1997-98
2001
ReR Megacorp
ReR LG2
-
Knut Tore Abrahamsen
N
ykommeren Local 7 fra
Frankrike er egentlig en
duo. Sammen presenterer de
et album med låter som er fylt av
stadige temaskifter, finurlige taktarter og intense rytmer.
I tillegg til å traktere gitar, spiller
Patrick Andrieu bass og synther,
mens Jean Francois Graviloff krydrer trommespillet med diverse
perkusjonsinstrumenter. Som
musikere er de nokså ambisiøse,
og markedsfører albumet med at
det ikke er noe som er programmert. Alt er spilt inn. Og selv om
enkelte instrumentalpartier virker
litt bakpå, er faktisk både kreativiteten og viljen helt på topp.
Albumets 8 låter innehar elementer fra mange stilarter. Arrangementene er både dynamiske,
komplekse og varierte. Enkelte
ganger krydres det med gnistrende
leken og oppstemt jazzrock, som
minner om de melodiøse, unisone
Side 24
H
istorien bak plata The 5th
Elephant startet høsten
1997, da Chris Cutler (trommer, elektronikk og amplified
objects), Lutz Glandien (midi gitar,
sampling og computer) og Michael
Vogt (el. tuba, taper) skulle spille
inn et knippe med improvisasjoner. Etter tre dager med innspilling kom de til den konklusjonen
at prosjektet hadde vært mislykket og tapene ble lagt på hylla. Der
ble de liggende og samle støv i et
år, helt til Glandien ikke lenger
ønsket å oppgi prosjektet helt.
Han la improvisasjonene inn på en
datamaskin og begynte å leite
etter interessante detaljer. Slik
samlet han ulike trommeriff, individuelle fraser, tubamotiver, studioatmosfærer og elektroniske lyder
fra midigitaren og den elektroniske perkusjonen. Dette ble grunnlaget for nye komposisjoner. Hver av
de 12 låtene på albumet har tatt
utgangspunkt i et sample: en
trommeloop, et tubamotiv etc.
Låtene er videre bygd opp med,
hovedsaklig, bestandeler fra
improvisasjonene (ca 90 %).
Resten har Glandien lagt til fra sitt
eget arkiv av lyder.
Glandien har før skrevet både
kammermusikk, musikk for orkester, elektroakustiske stykker og
musikk for b.l.a. film og hørespill.
I tillegg har han spilt med både
rockemusikere og improvisatører.
Glandien har b.l.a. laget musikken
på den kritikerroste plata Domestic Stories, et samarbeidsprosjekt
med Cutler der også Fred Frith,
Dagmar Krause og Alfred Harth
bidrar. The 5th Elephant er ei plate
som forener mange av disse stilartene som Glandien har jobbet med.
Det er merbart f.eks at han har
skrevet musikk for både hørespill
og film, for mange av låtene er veldig stemningsskapende. I de fleste
låtene er det et tydelig groove
skapt av en loop som blir gjentatt
gjennom hele låta. Men låta nr 3,
Find Orginal Of Alias, har mer preg
av lydkollasjer og stemninger. Hvis
man ser på plata i sin helhet har
den et veldig moderne sound, og
musikken blir også i nyhetsskrivet
beskrevet til å befinne seg et sted
mellom klassisk elektronisk
musikk og undergrunns techno.
Men jeg vil påstå at selv om man
ikke skulle være fan av noen av
disse genre kan man fort komme
til å like denne plata veldig godt.
Det er nemlig veldig mange kvaliteter med denne skiva. Glandien
har virkelig greid å finne fram til
interessante bestanddeler fra
improvisasjonene og satt dem sammen på en smakfull og raffinert
måte. Det er vanskelig å forestille
seg at disse improvisasjonen stammer fra et mislykket prosjekt. Det
skjer virkelig mye tøft i disse
låtene hvis man bare tar seg god
tid til å høre på skiva. Og som før
nevnt er det stort spenn når det
gjelder musikalske genre.
I nyhetsskrivet blir musikken
beskrevet som et ekteskap mellom
Nine Inch Nails og The Chemical
Brothers på den ene siden og Stravinsky og Stockhausen på den
andre. Hvorvidt dette stemmer får
bli opp til hver enkelt som hører
skiva å bedømme.
Et av høydepunktene på skiva er
låta Independent Grace, som har et
nydelig tema i xylofonklingende
toner, der en baklengsgitar kommer inn med et like så flott tema. I
denne låta blir det brukt en baklengs kvinnevokal som er veldig
stemningsfull. Denne vokalen
finner vi også igjen på et par av de
andre låtene, noe som er veldig
virkningsfult. Når det gjelder denne låta vil jeg nesten gå så langt
som å si at den er verdt hele skiva
aleine, for den er virkelig utrolig
bra. Dette er kanskje ikke plata for
de som ikke er så glad i et moderne lydbilde, men for de som
ønsker gode komposisjoner, masse
stemning, groove og en syntese av
mange musikkgenre er dette etter
min mening en vinner.
ReR Megacorp
79 Beulah Road, Thornton Heath
Surrey CR7 8JG, England
www.megacorp.u-net.com
MOSTLY AUTUMN
music inspired by lotr
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
UK
2001
2002
Legend Records
CRL0854
51:52
Sven Eriksen
E
tter tre rett så solide CD-utgivelser har Mostly Autumn tatt
“en spansk en” og kastet seg
på Tolkien-bølgen. Det mest imponerende med denne plata er kanskje at musikken ble skrevet og
spilt inn i løpet av to uker, for
musikalsk er det noe tynnere og
med mindre dybde enn det vi er
vant til. Det er mer symfonisk og
storslagent enn bandets tidligere
utgivelser, og glimtvis er det god,
“gammel” Mostly Autumn, men i
størstedelen blir det ikke interessant nok til tross for et fint lydbilde og en delikat produksjon. Best
er de i Greenwood The Gray - en
vakker liten ballade med Heather
Findlays vokal i fremste rekke, og
i Out Of The Inn som veksler
mellom irske folketoner og tung
rockefot (og som forresten er det
eneste kuttet som ikke er skrevet
spesielt for plata, men er hentet
fra gruppas debutalbum). Dårligst
er de i en rekke anonyme instrumentale kutt som er ment å illustrere episoder fra boka, men som
ikke har den nødvendige substansen til å være interessante i seg
selv.
Jeg velger (som gruppa selv) å
ikke se på dette som Mostly
autumns fjerde album, men snarere som en liten, uskyldig sommerflørt.
Classic Rock Legends
11 Central Chambers, Cooks Alley
Stratford-Upon-Avon,
Warwickshire CV37 6QN, England
www.classic-rocklegends.com
Tarkus nr. 21
RHAPSODY
rain of a thousand flames
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Italia
2001
2001
Limb
LMP 0110-036 CD
41:56
Petrus Bojanowski
I
talienske Rhapsodys album
Rain Of A Thousand Flames er
kanskje en av de største og
mest sofistikerte utgivelsene
innen powerprogmetal. Dette er
pompøs symfonisk episk metal.
Det nærmeste en kommer begrepet
en mektig rockeopera.
Musikken, stemningene og tekstene er som et eksploderende
filmlerret, mettet med stemningsfulle scenebilder preget av heroiske
riddere, ildsprutende drager,
skrekkinngytende monstre, digre
sverd, blod, tårer, kjærlighet, magi,
trolldom og hellige kriger. En blir
revet med til et eventyrlig og fantasifullt landskap, fylt av heroisk og
overlegen heltestatus. Smaragdsverdet løftes stolt høyt i været.
Når Rhapsody er ferdige med sin
Smaragdsverd saga, ønsker de å
lage en ny saga basert på Lord Of
The Rings (Ringenes Herre). Det må
vel være det nærmeste en kommer
a perfect match, i alle fall hvis det
blir som på dette albumet. Her fin-
nes nemlig alle de riktige eventyrstemninger og instrumenteringer!
verk, som anbefales på det aller
varmeste.
Vanligvis åpner Rhapsody sine
album med den mest pompøse
låten. Her har de gjort det motsatt,
og starter nokså “straight”. Deretter fyller de heller resten av albumet med mektige komposisjoner.
Melodiøse tema, progressive symfoniske orkestersatser og dommedagspregede korsatser, krydres
gjerne med sarte stemningsoaser.
Helhetsopplevelsen er meget
dynamisk og variert.
Limb Music Products & Publishing
Postfach 60 25 20,
22235 Hamburg, Tyskland
www.limb-music.de
Sangere og forteller bruker engelsk
på en overbevisende måte. Aggressive gitarer, feit bass, galloperende
trommer, mektige synther, mye piano og orgel kombineres med både
storslagne kor og orkester satser. Ja
til og med blokkfløyter og fele.
Albumet er i tillegg til tung rock
innom irsk folkemusikk, middelalderen, opera, barokk og Wienerklassismen. Stemningene er like variable som en høykvalitets storfilm en
ønsker aldri skal ta slutt.
Et hurtig voksende salgstall beviser at deres satsning på kombinasjonen tung klassisk musikk,
melodiøs progressiv powermetal og
fantasylitteratur har stor interesse
worldwide. Musikken er i tillegg
sammensatt og arrangert på en
godt gjennomtenkt og sofistikert
måte. Lydbildet er inntrykksfullt
og optimalt!
Dette album er kanskje deres absolutte høydepunkt, her er fullt av
mektige musikkinntrykk, det hele
fremføres av fabelaktige musikere
og presenteres med topp lyd.
Assosiasjoner går til både Ars
Nova, ELP, Steve Hackett, Iron Maiden, Liquid Tension Experiment,
Cairo, Dream Theater, Magellan og
Symphony X, på rock siden og
Antonin Dvôrak, Gustav Holst, Gustav Mahler og Carl Orff, på den
klassiske (opera) siden. Et mester-
THE NECKS
hanging gardens
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Australia
1997-98
2001
ReR Megacorp
RerNECKS1
60:30
Knut Tore Abrahamsen
T
he Necks er en trio bestående
av Chris Abrahams (div. tangentinstrument), Tony Buck
(trommer, perk., sampling) og
Lloyd Swanton (ak. & el. bass). De
har holdt på siden 1989 og rukket å
gi ut en rekke album, men dette er
den første som blir tilgjengelig i
Europa i en større målestokk. Hanging Gardens har kun ett spor, og det
er tittellåta. For å kunne beskrive
musikken på denne plata er det
greit å starte med hvilket musikalsk landskap The Necks beveger
seg innenfor. De spiller en form for
improvisert jazz med sterke preferanser til jazz- rock ala Miles Davis
rundt 1970. I tillegg er det også
sterke preferanser til minimalisme.
Oppbygningen av låten har mange
likhetstrekk med musikken til
f.eks Phillip Glass og Terry Riley. På
toppen av dette er det også noen
preferanser til ambient dance/techno musikk. Noe lignende slik Bugge
Wesseltoft inkorporerer moderne
genrer med jazz. Resultatet av denne blandingen, ispedd originalitet
og spilleferdigheter, er etter min
mening utrolig vellykket.
Ofte kan en del jazz-improvisasjon
oppleves likt fordi det virker som
det er om å gjøre å spille flest mulig
toner i alle mulige skalaer. Det er
definitivt ikke tilfelle med The
Necks. De har virkelig trykket aksiomet: “less is more” til sitt bryst.
Den vel 60 minutter lange låta bygger seg rundt et tøft hi-hat-mønster
som fungerer som en rød tråd i låta
og gir låta i perioder et veldig driv.
Forandringer skjer gradvis, og låta
skifter mellom å øke og minke i
intensitet. En av de store styrkene
til denne plata er at den til tider
groover noe vanvittig, og i tillegg at
alle temaer får lov til å godgjøre seg
skikkelig. Låta skifter mellom å groove veldig til å være mer atmosfærisk og vakker. Men hele tida ligger
hi-hat-mønsteret i bakhodet når
man hører på låta.
Jeg synes plata blir bedre og bedre
for hver gang jeg hører på den, for
selv om følelsen og drivet i låta
ikke forandrer seg så mye så er
det så mange tøffe detaljer som
dukker opp etterhvert, og som
man ikke får med seg når musikken brukes som bakgrunnsmusikk.
Og detaljene er veldig viktige å få
med seg slik at låta ikke oppleves
som stillestående. Detaljene blir
ekstra viktige siden musikken har
et minimalistisk preg. Soundet på
plata har også noe space over seg,
mye takket være bruk av Hammond og mer atmosfæriske synthlyder som er brukt veldig smakfullt. Til tross for dette har plata i
tillegg et akustisk preg med bassen, trommene og pianoet fremtre-
15% på alle prog-titler (CD og vinyl) for Tarkus-abonnenter
Adresse: Fredensborgveien 17, Oslo
Telefon 22 11 13 13
Åpningstider 12-18 (12-16)
Tarkus nr. 21
Side 25
Side 26
Tarkus nr. 21
dende. Bassisten er veldig flink til
å variere mellom akustisk og elektrisk bass, og har en veldig tyngde
og bunn i anslaget. Det er også veldig tøft når trommeslageren begynner å bruke sjarmtrolla, etter at
han i lange perioder bare bruker
hi-hat’en og basstromma. Veldig
drivende trommespill.
Personlig mener jeg at denne skiva
må være et must for fans av jazzrock, space-rock og minimalisme.
Men jeg vil også anbefale den til de
som ønsker å høre original jazzimprovisasjon og for alle dem som
ikke har blitt avskrekket i beskrivelsen min av musikk, og i tillegg
har god tid når de setter seg ned
for å høre på ei skive. Det bør du
ha når du skal høre på Hanging
Gardens. Dette er etter min mening
ei kvalitetsskive.
ReR Megacorp
79 Beulah Road, Thornton Heath
Surrey CR7 8JG, England
www.megacorp.u-net.com
er det egentlig ikke, det skal de
ha. Mye av tittelsporet er utsvevende meditasjonsmusikk men
mye av det er også urolig nok til å
vekke lytteren fra den drømmeaktige tilstanden han i utganspunktet var ført inn i.
nok til at mange bør finne denne
mer en bare ‘ok’.
Godt laget atmosfærisk synthmusikk, men passer kun for fans av
denne sjangeren. Og for filmprodusenter som leter etter et brukbart
soundtrack.
KOTEBEL
James Sidlo
430 Tophill
San Antonio, Texas 78209, USA
InsideOut
Kleiner Markt 10, 47533 Kleve, Tyskland
www.insideout.de
mysticae visiones
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
project shangri-la
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
USA
2001-2002
2002
Limb Music
LMP 0202-037 CD
60:57
Johan Dalsrud
CD
Spania
2001
2002
Musea
50:39
Trond Sætre
THE JELLY JAM
the jelly jam
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
USA
2001/2002
2002
InsideOut
IOMCD 096
45:04
“T
Johan Dalsrud
DREAMLAND
underwater
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
LANA LANE
D
en spanske gruppa Kotebel er
først og fremst prosjektet til
Carlos Plaza, multi- instrumentalist, produsent og komponist.
Og jeg sier komponist, ikke låtskriver. For her er det snakk om lange,
kompliserte musikkstykker.
CD
USA
2002
Dogfingers
52:49
he queen of symphonic
rock” har blitt anmeldt
flere ganger i Tarkus de
siste årene, og det samme sies vel
stort sett hver gang. Dette er symfonisk og pompøs heavy rock uten
de store sprik fra denne etterhvert
satte sjangeren. Stort sett midttempo og til tider balladeaktig
rock/hardrock med svært orkestrale synth arrangementer over doble
basstrommer og riffete gitarer, og
den alltid tilstedeværende vibratoen i stemmen. Intet nytt å hente
på denne nye utgivelsen altså.
Trond Sætre
T
re fjerdedeler av det mere
kjente bandet Platypus, valgte
å fortsette når det prosjektet
ble oppløst. The Jelly Jam (TJJ)
består derfor nå av trioen Ty Tabor
på vokal/gitar, Rod Morgenstein på
trommer samt John Myung på bass.
Bedre kjent fra henholdsvis King’s
X, Dixie Dregs og Dream Theater.
Ingen nybegynnere altså.
J
eg har aldri vært overbegeistret for new age-aktig synthmusikk, men det kan være OK
av og til. Så også når det gjelder
debutplata til Dreamland, en ambient/trance-gruppe fra Texas.
“Instrumental soundscapes”, kalles
musikken i presseskrivet. Det er
presist nok.
Egentlig er CDen Underwater ganske
variert, i alle fall i begynnelsen.
Åpningssporet Sunspots er faktisk
litt rocka. Meditasjonsmusikk med
elektrisk gitar, kan en nesten si.
Spor to, I Frequency, Dream In
Soundwaves består av messende
mørke stemmer og er ikke så mye
en låt som det er et lydbilde. Denne
glir over i Brief Moon, det beste sporet på plata. Her får gitaren dominere i et ECM-inspirert jazzstykke.
Andre halvdel, som består av det
femdelte tittelsporet, beveger seg
derimot langt inn i den mørke,
dvelende teknomusikkens innerste
avkroker, og der blir den. Kjedelig
Tarkus nr. 21
Mens Platypus (som også hadde
Derek Sherinian på tangenter) spilte i en mer avansert og til tider
jazz-rockete retning, er nå kombinasjonen gitar, bass og trommer
det som lager “soundet” TJJ har. En
mye mer rockete og groovete, men
også tidvis stillferdig plate, fremdeles med fokus på Ty Tabors toog tre-stemte “beatles-aktige”
vokal. Det er klart at dette for det
meste er hans komposisjoner, men
alle tre medlemmer er visstnok
strålende fornøyd med samarbeidet
og resultatet. Og oppfølgeren er
allerede under innspilling sies det.
På en måte er dette en litt 70 talls
lydende skive, varm og god og passe overstyrt med solide gode melodier mellom 2 og 10 minutter lange.
Lydbildet er luftig og enkelt samtidig som det er svært rytmisk og
tungt når det trengs.
Kan varmt anbefales til lyttere som
tidligere har Platypus og King’s X i
platesamlinga. Ikke utpreget progressivt, men avansert og drivende
Egentlig består CD’en bare av to
spor: Tittelsporet (drøyt en halvtime lang), og The River (et kvarter
langt). Tittelsporet, som er i tolv
deler, har undertitler om de helt
store, universelle temaene: Birth
And Childhood, Manhood, Death.
Videre titler som First Heaven:
Punishment (skjærsilden?) og
Second Heaven: Reward antyder til
og med at Plaza kan være inspirert
av Dante.
Musikken står i stil med disse
ambisiøse titlene. Kotebel spiller
klassisk prog-rock med overdådige
arrangementer, vakker ordløs sang
(plata er instrumental) og en fløytelåt som fører tankene til Genesis
snarere enn til Jethro Tull. Gruppa
har beina solid plantet i 70-tallet
og inspirasjonen fra de gamle proggigantene er mer enn tydelig.
Enkelte partier minner mer om
moderne jazz men Mysticae Visiones er overveiende symfonisk.
Dette er både gruppas styrke og
svakhet. Mysticae Visiones er skikkelig dyktig og proft utført, men
gjør egentlig ikke annet enn å
gjenbruke de tradisjonelle progarrangementene. Plaza tilføyer ikke
sjangeren noe nytt, men han er i
alle fall flink med det gamle. Innen
reindyrket symfonisk rock er dette
kanskje årets beste plate så langt.
Musea
138 Rue de Vallieères,
57070 Metz, Frankrike
www.musearecords.com
Igjen er det Erik Norlander som
fører an Lana Lanes lydbilde. Han
har skrevet mesteparten av låtene
og arrangementene, spiller alle
tangentinstrumenter (hammond,
minimoog/synth og piano) samt
står for produksjon og miksing.
Med seg har de diverse gjestemusikere, bla Vinnie Appice (Black Sabbath, Dio) og Mark Boals (Yngwie
Malmsteen) uten at det bringer
låtene så mye mer desverre. Men
fremførelsen og produksjonen er
bra, men det hjelper jo ikke på den
middelmådige låtskrivinga.
Dette er vel ikke akkurat en utgivelse jeg jubler over når den har
blitt spilt gjennom noen ganger.
Det er den for forutsigbar og ensformig til. Det er fælt lite progressiv rock å høre i Remedy Lane, men
dersom band som Heart, Yngwie
Malmsteen og dets like pirrer dine
sanser er denne sikkert grei.
Limb Music Products & Publishing
Postfach 60 25 20,
22235 Hamburg, Tyskland
www.limb-music.de
Transatlantics nye video
Transatlantic – Building The
Bridge skulle være leveringsklar når dette leses. Filmen
er kun på VHS, men deler av
den vil bli inkludert på Live
In Holland DVDen som kommer til høsten
Side 27
MISCELLANE
PAIN OF SALVATION
DIVERSE ARTISTER
painted palm
remedy lane
progfest 2000
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Slovakia
2002
2002
Bee & Bee Records
52:44
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Petrus Bojanowski
CD
Sverige
2001
2002
InsideOut
IOMCD 092
68:06
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Johan Dalsrud
CD
Diverse
2000
2001
Musea
FGBG 4379.AR
Trond Gjellum
ikke burde påkalle seg din oppmerksomhet hvis ikke du må ha
absolutt alt som er festet til plastikk med de respektive band.
Musea
138 Rue de Vallieères,
57070 Metz, Frankrike
www.musearecords.com
RAISEN DE PLUS
ici est ailleurs
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Frankrike
2001
2001
Musea
FGBG 4389.AR
57:48
Petrus Bojanowski
M
iscellane startet i 1993, og
er nå klare med sin debutplate. De 5 låtene som
utgjør Painted Palm kan kort
beskrives som en blanding av neoprog og metal, der åpnings låten er
på ca. et kvarter og en annen på
nesten en halv time.
Assosiasjoner går til både Arena,
Eloy, Marillion, Rush, U2, Pink
Floyd, Shadow Gallery og Threshold. Av og til er musikken veldig
forutsigbar, andre ganger kan de
skifte tema og instrumentering til
noe totalt annet helt uten forvarsel. Til slutt må det nevnes at de
også mestrer kunsten å bygge opp
stemning og temaskifter, slik at
helhetsbildet oppleves rikt og variert.
God variasjon i stemning, instrumentering og arrangementer. Her
er mye som minner om den gang
U2 var ferske og fremadstormende.
Dog kan noe av dette oppleves litt
ferskt og med en bismak av debut.
En finner små ting her og der som
ikke alltid sitter helt i boks, både
hos musikere, lydvalg på gitar og
orgel (dog kanskje en smakssak),
arrangementer og den noe ferske
sangstemmen (men noen liker nettopp dette). Kanskje er det nettopp
dette som skaper den ærlige, friske
og nære følelsen med musikerne.
Alt i alt en veldig god debut, som
bekrefter et meget lovende band.
Albumet vokser og suger stadig
mer og mer tak etter hver runde i
CD spilleren.
Bee & Bee Records
P O Box 18612,
2502 EP The Hague, Nederland
www.distribee.com
To nye CDer med Peter Hammill: The Margin Plus, som er
hele den opprinnelige konserten, pluss en ny fra året etter.
Ute er også The Thin Man
Sings Ballads, en samle-CD
med “ufarlige” låter beregnet
på Hammill-nykommere.
Side 28
V
åre naboer i Pain of Salvation
(PoS) gir med dette ut sitt fjerde
studioalbum, det andre på InsideOut. Og igjen er det et imponerende
stykke musikk, en konsepthistorie
ikke ulik The Perfect Element fra 2000.
PoS blir betegnet som progressiv
metal, noe som ikke vil falle alle like
lett for hjertet. Men det er her spenn
og variasjon til at langt flere en proghardrockerne vil finne noe å lytte til.
Fra det råe og brutale til det melodiøse og vakre, på få sekunder er blitt et
slags varemerke for bandet.
Som på den forrige utgivelsen til PoS
er det virkelig snedig hvordan gjentagende melodilinjer blir flettet inn i de
forskjellige låtene på forskjellige steder på CDen. Med fullstendig forskjellig instrumentering og arrangement
lager det variasjon i låtene samtidig
som det skaper gjenkjennelse. Skikkelig bra gjort. Musikernes tekniske
ferdigheter er også helt på topp, og
produksjon og arrangementer er det
ingenting å si på. Vokalen spenner fra
det vakre til det rå, og med flerstemt
vokal flere steder blir det aldri platt
og gjentagende. Det samme gjelder
gitarene som er alt fra lette og myke
til blytunge og aggressive. Og er du en
av de som liker odde taktarter, men
at det likevel skal svinge, har du
kommet til rett sted. Nok av tekniske
brekk og variasjoner til at de fleste
bør være fornøyde.
Det er nok ikke tvil om at PoS snart
vil være en av de virkelig store bandene i de kommende år, med en så
høy standard på musikken og fremførelsen som de viser. Gitarist Daniel
Gildenlöw har dessuten turnert som
gitarist i Transantlantic, og tidligere i
år varmet PoS opp for Dream Theater
på deres turne, så publikum begynner vel å åpne øynene for dette
gjennomførte svenske bandet. Som
den glimrende utgivelsen The Perfect
Element anmeldt i Tarkus nr 16, vil
jeg derfor også anbefale Remedy Lane
på det sterkeste. Meget bra.
InsideOut
Kleiner Markt 10, 47533 Kleve, Tyskland
www.insideout.de
P
rogfest har holdt det gående i
noen år, og her er CDen fra
festivalen i 2000. De fleste av
artistene er vel mer eller mindre
kjent for det store publikum, og på
denne CDen er det få bidrag som
ikke har vært med på en eller
annen form for utgivelse. For ikke
å bruke mye av din dyrebare tid, så
tar jeg bare en summarisk oppsumering av de enkelte artistenes
bidrag.
Kenso spiller kompetent instrumentalrock med klare linjer bakover til fusionartister som Reurn To
Forever med det litt mer “proggete
“uttrykk. Noe av det bedre på denne CD’en.
Supersister byr på et hyggelig, om
enn litt skranglete, gjensyn med
gamle takter.
Mona lisa presenterer “ganske midt
på treet”-prog uten særlige høydepunkter.
Spock’s Beard spiller Gibberish, som
nesten er mer Gentle Giant enn
Gentle Giant sjøl.
Rocket Scientist byr ikke akkurat
på nytt krutt og låter som så
mange andre typiske, snille, symfoniske progband i samme liga som
Spock’s Beard.
Codice er et utrolig undermåls symfoband med helt ubehjelpelige
instrumentale prestasjoner og komposisjoner. Tilbake til øvingslokalet
med dere, gutter!
Tempus Fugit har ikke bare hørt på
Yes, men også såpass mange andre
progband, at musikken deres nesten blir til en slags konkurranse om
å “finne ut hvilket band de ligner
på nå”.
Jeg vet ikke hvor stort tverrsnitt av
progrock anno 2000 disse artistene
utgjør, men er så tilfelle, står det
litt småtrist til med sjangeren.
Kombiner dette med en ganske flat
lyd, tydeligvis tatt rett fra miksepulten, så har du en utgivelse som
L
yden av barn som leker og bølger som skvulper, åpner albumet. Deretter sies det noe på
fransk, og så er eventyret i gang.
Lett og lekent, med en behagelig
vennlighet og en oppstemthet som
passer sommerens dufter og ferieopplevelser, forteller franske Raisen de Plus sine historier. Dur- og
mollstemningene er meget kreativt
utnyttet, og passer dette symfoniske eventyret som hånd i hanske.
Siden sangen fremføres på fransk,
både av solister og med nydelige
flerstemte arrangementer, er det
faktisk fordelaktig at det også er
gitt plass til mange instrumentalpartier. Musikerne har bra kontroll
over låtenes elegante arrangementer, intelligente oppbygning og de
mange spennende rytmebilder.
Instrumenteringen består av diverse analoge synther og mooger,
bass, trommer, akustiske gitarer og
fløyter. Det er alltid spennende
med fløyter i progrock, og i særdeleshet når det fremføres så dynamisk og sprudlende som på dette
album. En av låtene har også flott
felespill.
Helhetsbildet virker nokså rolig, og
lyder nærmest som en blanding av
Pink Floyd, Yes og Genesis. Her er
også enkelte partier som kan virke
inspirert av tidlig ELP, røskende
hardt og nådeløst. En finner til og
med noen irske folketoner, som
spretter frem like elegant som
våryre rådyr i tussemørket. Variasjonen er rett og slett ganske stor.
Det karakteristiske 70-tallsinspirerte soundet passer musikken helt
Tarkus nr. 21
utmerket. Alt er tilsynelatende bra.
Eneste skuffelsen er at det enkelte
ganger brukes en el. gitar som oppleves sur, sjelløs og noe amatørmessig fremført. Synd, for alt annet
sitter egentlig i boks!
Ser frem til videre utvikling av både
musikere og deres fortellerevne.
Om det så smaker litt debut, men
ikke er det, så smaker det faktisk
ganske godt.
SEVEN REIZH
strinkadenn
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Frankrike
2001
2001
Musea
FGNG 4408.AR
73:37
Petrus Bojanowski
Musea
138 Rue de Vallieères,
57070 Metz, Frankrike
www.musearecords.com
I korthet
FLUXURY
lunar escape velocity
Begravet under flisete synthlyder og primitiv trommeprogrammering finnes det en
gjeng unge nederlendere med både talent
og ideer. Litt Genesis, pop, spenstige
akkordprogresjoner og originale vokalarrangementer. Skrell vekk halvparten av
låtene, gjør en skikkelig produksjon på resten, og vi ville hatt et
prima prog-album. (Fluxury 2001, www.fluxury.nl)
NIRVANA
me and my friend
SEID
among the monster flowers again
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Norge
2000-2001
2002
Luftwaffel
WAF001
51:17
Jon Christian Lie
E
ndelig får verden sjansen til å
høre vårt hjemlige håp på
spacerock-fronten! Denne
gjengen fra Arendal har vi tidligere
skrevet om i forbindelse med ulike
demo’er og det er gledelig å konstatere at plata innholdsmessig
består av de bedre låtene fra ymse
demoer.
Plata er generelt gjennomsyret av
mye lyd og mange kosmiske klanger. Instrumenteringen er variert og
plutselig kan det dukke opp uventede partier med blåserinstrumenter, sitar eller banjo i fokus! Her
får vi mange energiske spacerock
uskeielser og låtene er ofte proggete i kantene. Her finner vi også
noen skikkelig mellotroniske svevepartier.
Musikerne virker uhyre inspirerte
og som om ikke det var nok har
Seid også et godt grep om låtskrivingen. Hvis du liker din spacerock
røff, variert og spennende bør du
skaffe deg denne utgivelsen. Plata
kan anbefales til både prog- og
spacerock-lyttere.
Luftwaffel Records
N Møllenbergs gt 38a, 7014 Trondheim
www.luftwaffel.com
Tarkus nr. 21
S
ymfonisk neoprog møter keltisk folkemusikk! Albumet
Strinkadenn oppleves nærmest som en neoprogmusikal. Selv
om flere av låtene driver skikkelig,
domineres helhetsinntrykket av
mektige samt lett melankolske ballader.
En gang for veldig lenge siden (tilbake på
60-tallet) var Nirvana et av de mest spennende engelske psykedelia-bandene med
perler som Rainbow Chaser og All Of Us. På
denne innspillingen fra 1973 drar halvparten av duoen, Patrick Campbell-Lyons,
gjennom et knippe primitive og totalt uinteressante komposisjoner, dårlig produsert og slett ikke bedre framført. Intetsigende
pop-rock på sitt aller mest uspiselige. (Market Square Records 2001,
www.marketsquarerecords.co.uk)
PARADOX ONE
dimensions of miracles
Claude Mignon har skapt musikken
til en historie laget av Gérard Le
Dortz. Dette fremføres med diverse
gitarer (også nylon), feite synther
og analoge mooger, fløyter, sekkepiper, trommer, bass, trombone(!)
og sang. Dette gir naturligvis et
godt grunnlag for helhetlig variasjon.
Paradox One er Phil Jackson, og han spiller
synther i alle bauger og kanter. Lange ensformige instrumental-låter med noen tricks
hentet fra klassisk musikk, noen fra Jan
Hammer og noen fra Tangerine Dream.
(Neurosis Records 2002, www.paradoxone.co.uk)
Med sangtitler som Naer Ar Galloud,
Tad Ha Mamm, Enora Ha Maël og
Mall Eo Monet Da Ys, og tilsvarende
sangtekster, er det nok de færreste
som får noe ut av historien. Men
du verden for en eventyrstemning
dette språket skaper.
En ganske treffende tittel på et utvalg ganske fine låter i skjæringpunktet mellom
Tony Banks og Howard Jones. Dessverre
hemmes plata stygt av hjemmestudioets
mange begrensninger. Det blir nok et
eksempel på at ellers talentfulle musikere
gir ut hjemmesnekrede demoer i mangel på ressurser og muligheter for å få gjort ting profesjonelt. Verken musikerne eller publikummet deres kan da være tjent med dette. Et sterilt, flatt og syntetisk lydbilde dreper ethvert tilløp til musikalsk verdi. (Philip Dev
2001, www.philipdev.com)
Vokalt har Seven Reizh gjort et
skikkelig kupp! Nemlig sangerinnen Bleunwenn fra folk bandet
Tri Yann. Hennes vakre, lyse og
sarte stemme (med lite vibrato!) er
virkelig helt fortryllende.
Strinkadenn er et vakkert album,
med sarte og stemningsfulle
uttrykk samt sofistikerte arrangementer. Passer fremragende dedikeringen til minne om de amerikanske ofrene etter terroristangrepene den 11. september 2001.
Musea
138 Rue de Vallieères,
57070 Metz, Frankrike
www.musearecords.com
Gazpacho er et Oslo-basert
band som ifølge eget utsagn
er i ferd med å ta den alternative og progressive scenen
med storm! Omtale kan du
finne på
www.dprp.vuurwerk.nl/reviews/0215.htm
PHILIP DEV
pop-prog
OSIRIS
beyond control “live”
Energisk og velspilt, men akk så uoriginal
neoprog i grenselandet IQ, Camel og Yes. Nå
er vel ikke progmiljøet i Bahrain, der disse
gutta kommer fra, det aller største, men
kanskje nettopp derfor skulle det vært
mulig å spore iallefall noen originale vendinger. (Musea 2002, www.musearecords.com)
NNECRA PACKÊ
paracelse
Dette franske gitarbaserte bandet betegner
seg selv som eksperimentelle, og dersom
kriteriene er å spille som en disharmonisk
og dystrere utgave av King Crimson, så
gjerne det. Noen ganger hypnotisk, hektisk
og pulserende, andre ganger merkelig stillestående i sine uforløste energiutladninger. Hele tiden med utfordrende gitarganger, som regel støyende, men av og til med små
snev av melodisk komponering. Uansett ikke noe for sarte ører.
(Musea 2002, www.musearecords.com)
Side 29
SHINE DION
wyn
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Norge
2001
2002
The Holly
HCD02
41:44
at mellotronen er sparsommelig tilstede i miksen denne gangen, men
desto mer gledelig at Trond Villa
fra gamle Folque fremdeles står
sentralt med sin umiskjennelige
fele. Janne Hansens vokal passer
også godt til denne musikktypen.
The Holly ANS
Postboks 252 Sentrum, 3701 Skien
www.shinedion.com
Sven Eriksen
SONJA KRISTINA
songs from the acid folk
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
UK
1991
2001
Market Square Records
MSMCD 109
63:02
Sven Eriksen
E
ndelig tilbake på plate er Skiens-duoen Janne Hansen og
Per Selör, denne overlevningen
fra en romantisk middelalder – eller
Norges svar på Loreena McKennitt.
De vever enkle, smekre melodier og
serverer dem smakfullt, men forsiktig krydret med mange akustiske
instrumenter som hardingfele, langeleik, munnharpe, trekkspill, cello
og obo. Med solide gjestemusikere
som Trond Villa, Guttorm Guttormsen og Jørun Bøgeberg har Wyn blitt
en særdeles velspilt plate.
Velspilt og vakkert, ja, men kanskje
en noe kjønnsløs middelalder-pastisj det hele, en slags saktegående
versjon av salige Folque. Jeg savner
mer oppfinnsomhet og dristighet i
komposisjonene; Waves og Freen blir
farlig nær Heidi Hauge med blokkfløyte, mens de i Mist-e-ry har snekret en god melodi og viser hvor bra
plate de har potensiale til å lage.
Som det er nå er plata noe uforløst.
Nå må jeg riktignok innrømme at
dette kan ha med smak og behag og
forventninger å gjøre - Shine Dion
beveger seg innenfor ganske snevre
musikalske grenser og har muligens
ikke noe ønske om å krysse disse
grensene (med et ørlite unntak for
avslutningskuttet The Valley’s Song).
Wyn er ikke noe dårligere produkt
enn debuten Killandra, men det er
heller ingen utvikling å spore, sant
å si er det på en måte den samme
plata en gang til.
:kommentar:
Jon Christian Lie
U
ndertegnede har aldri vært
noen stor folkrockentusiast,
men jeg må innrømme at jeg
har litt sansen for denne Skien’ske
duoen. Shine Dions moderne folkrock-avart har et litt svevende
preg og en eventyraktig stemning,
som i dette tilfellet faller i god
jord. Jeg har aldri tidligere hørt de
med et såpass tungt komp som
her, med full rytmeseksjon og ganske perkussiv type trommetraktering. Litt synd er det å merke seg
Tarkus nr. 21
D
et begynner å bli en god
stund siden Sonja Kristina var
frontfigur i Curved Air, og
denne plata, spilt inn i 1991, finner
henne - som tittelen indikerer - i
en noe annen setting enn progressiv rock. Nå har ikke denne typen
repertoar vært helt ukjent for Sonja
Kristina, hennes egne låter fra Curved Air-tiden har mye til felles med
dette utvalget, noe som bevises ved
at både Melinda More Or Less (fra
Phantasmagoria) og Back Street Luv’
(fra 2nd Album) er med her.
Det er hovedsaklig akustisk musikk
med fiolin og cello i framtredende
roller, men med en hektisk rytmeseksjon, en kombinasjon som de
kalte “acid folk”. Sonjas følsomme,
nesten hypnotiske stemme formidler disse til tider svært så personlige
låtene med stor intensitet og innlevelse. Hun setter sitt personlige
preg på alt hun synger, så selv om
ikke alt låtmaterialet er like sterkt
(iallefall ut fra et progrock-synspunkt), gjør formidlingen sitt til at
dette blir en svært hørverdig plate.
Bandet hennes er også meget kompetent, hentet fra unge Londonmusikere som spilte akustisk og
psykedelisk rock sent på 80-tallet.
Med sitt nære slektskap til engelsk
folkrock, glir Sonja Kristina perfekt
inn ved siden av hederskronte
vokalister som Sandy Denny, Shirley
Collins, Maddy Prior, Cathy Lesurf og
Linda Thompson, for å nevne noen.
Market Square Records
Market House, Market Square
Winslow MK18 3AF, England
www.marketsquarerecords.co.uk
I korthet
POCHAKAITE MALKO
pochakaite malko
Her får du høre Magma, King Crimson og Hatfield and the North, eller i allelfall noe som
prøver på det aller hardeste å høres ut som
dem. Typisk japansk egentlig, ved at det
høres ut som om de har plukket litt fra det
bandet og det andre og tredje bandet og sydd sammen en låt av det.
Som musikk er det uhyre lite originalt. Bra spilt og tilløp til tøffe
greier noen ytterst få ganger, men generelt er dette såpass kjedelig
å høre på at jeg ikke kan skjønne hvem som er interessert i å bruke
penger på dette. (Infinite Records 2002, www.infinite-record.com)
ROMISLOKUS
vinyl spring - digital autumn
Gjengen på 8 fra Moskva gir med dette ut
sitt første album. Desverre en litt famlende innspilling med et slankt lybilde
men til gjengjeld helt ok produsert.
Musikken har tendenser av ambient og
rein gitarpop, uten de store variasjoner.
Det synges på russisk, og både cello, “computers”, gitar, trommer,
fiolin, bass og keyboards brukes sparsomt. Mye luft og et nesten
minimalistisk og til tider monotont driv i låtene, får meg til å savne litt mer sprut og driv. Dette er ikke progressiv rock, ikke er det
nevneverdig svung og intrikat samspill eller tekniske ferdigheter
heller.
Med alle disse ingrediensene gjør denne seg bare tidvis interessant
for prog-rock folket, og du lider desverre intet stort tap om denne
utgivelsen forbigås. (Sverchock Records 2002, Evgeniy Korobkin P O
Box 107, 113303 Moskva, Russland)
2112
glory lies ahead
Lite tango å spore selv om denne gruppa
kommer fra Argentina. Navnet sier det meste. Inspirasjonen er hentet fra nettopp
“2112”-epoken til Rush. Hvis vi legger til
litt U2 er vi farlig nære. Som musikere virker denne forsamlingen rimelig rutinerte.
Dessverre er plata skjemmet av en nokså svak vokalist. Låtmaterialet er midt på treet. Er du fanatisk Rush-fan kan dette kanskje
være noe... (Bola Loma Records)
ANYONE’S DAUGHTER
danger world
Denne var vi litt spente på. Danger World er
nemlig et flunkende nytt album fra den
gamle tyske symforockgruppa. Kun to av de
opprinnelige medlemmene er igjen, men
foruten litt Hammondbrus er det lite som
minner om gruppa som en gang gjorde Adonis. Her får vi servert temmelig ordinær poprock, med soul-elementer. Unødvendig polert og tilpasset. A-HA er langt mer symfoniske
enn dette! (Tempus Fugit, www.tempusfugit.de)
ARS NOVA
android domina
Den hardtslående, kvinnelige prog-trioen
fra Japan er tilbake, denne gangen med to
keyboardister og også vokale innslag.
Åpningskuttet gir oss et innblikk i det siste
på den japanske pornofilm-fronten, uten at
dette blir et gjennomgangstema. Kompleks
symfoprog - komplett med halsbrekkende akkord, takt- og tonevariasjoner og en anelse mer melodifokusert enn før. Pompøst så det
holder, og spekket med partier ikke helt ulikt Emerson, Lake &
Palmer i sine heavy øyeblikk. Liker du de tidligere Ars Nova-utgivelsene vil du ikke bli skuffet. (Musea 2001,
www.musearecords.com)
Side 31
ROYAL HUNT
TRIBAL TECH
THIRD VOICE
the mission
rocket science
moments like these
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Danmark/USA
2001
2001
Frontiers Records
FR CD 095
51:46
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Johan Dalsrud
R
oyal Hunts The Mission er
basert på sci-fi forfatteren
Ray Bradbury’s The Martian
Chronicles om koloniseringen av
Mars i en ikke så fjern fremtid.
Dette er bandets 6 utgivelse og
bandet har ikke avveket så mye
fra stilen som ble vist på Fear som
tidligere har vært anmeldt i dette
tidsskriftet.
Bandet er en kvartett (+studiomusikere) og lener seg som før mer
mot melodisk tung rock med neoklassiske innslag, enn til progressiv rock.
Hovedmannen i dette bandet er
fremdeles den klassisk skolerte
dansken Andre Andersen på keyboard. De resterende er Steen
Mogensen på bass, Jacob Kjær på
gitar og amerikaneren John West
på vokal. Med et par lånte trommiser har de så fullført dette albumet
som desverre ikke vekker min
interesse nevneverdig.
I og med at dette bandet med sine
80 talls takter slekter på helter
som herjet i det tiåret, så er nok
interessen fra prog-rock interesserte ikke all verden. (Ref. Yngwie
Malmsteens Rising Force og lignende grupperinger). Det er spekket med keyboard/gitar partier
med barokk-aktige overtoner, drivende doble basstrommer og relativt klassisk heavy vokal med
vibrato og svulstige refrenger.
Royal Hunt spiller mer heavy rock
enn prog, så det spørs hvor interessant denne er for leserne. The
Mission er nok et album innen
symfonisk/melodisk-metal sjangeren som Tarkus lesere derfor greit
kan la passere.
SPV GmbH
P O Box 721147, 30531 Hannover, Tyskland
www.spv.de
CD
USA
2001
2001
ESC Records
ESC/EFA 03669-2
59:06
Petrus Bojanowski
S
CD
USA
2001/2
2002
ThirdVoice Music
TV 001-2
63:15
Johan Dalsrud
varer du “Ja” på følgende
spørsmål er dette en sikker
vinner: Glad i progressiv hard
fusion? Liker musikk med sterke røtter til jazz? Elsker et energisk driv?
D
Gitarist (hardt bluesrock sound)
Scott Henderson, bassist (Canterbury sound) Gary Willis, trommeslager (jazzrock sound) Kirk Covington og keyboardist (mest Rhodes
og Hammond) Scott Kinsley er
suverene musikere og får virkelig
vist sine kunster, uten at det dermed oppleves som om de kjemper
om oppmerksomheten.
Stilen kan sammenlignes med en litt
enklere utgave av Queensryche, de
mer avanserte sidene til TNT, og kanskje de mest kommersielle sidene til
Fates Warning. Den noe ensformige
vokalisten og den litt tamme rytmeseksjonen (programmert/sequencer)
er det som gjør at denne private utgivelsen ikke kommer over gjennomsnittet av CDer i denne sjangeren.
Tribal Tech har holdt på i mange
år. Medlemmene har vært med på
alskens topp kvalitet album og
kjenner sine instrumenter meget
vel. Dette er deres 9. studio album.
Lydproduksjonen er da også av
ypperste kvalitet.
I bunn og grunn to herrers hjemmeprosjekt med gitarbaserte melodiøse
låter, som ikke helt klarer å overbevise som en interessant utgivelse i
prog-rock land. Men med en ekte
rytmeseksjon og noe bedre produksjon, ville dette sikkert blitt en helt
ok småavansert hard-rock cd.
Rocket Science er både atonal,
melodiøs, eksperimentell og kompleks. Musikken til Tribal Tech driver godt, også med sine mange
komplekse synkoper og polyrytmer. Låtmaterialet er instrumentalt, med mange overraskelser,
intrikate arrangementer og til tider
ganske atonalt, men det oppleves
likevel sangbart og fengende. Det
er imponerende å høre hvordan
dynamikk og intensitet kan holdes
oppe, selv når det tilsynelatende
roes helt ned. På overflaten er alt
stille, mens det i dypet ulmer og dirrer av energi, nærmest som en geysir.
enne duoen fra Pittsburg
består av en vokalist og en
musiker. Det betyr at sistnevnte derfor spiller alle instrumenter,
men med mest fokus på gitar.
Third Voice
P O Box 97841, Pittsburgh, PA 15227, USA
www.thirdvoicemusic.com
SKEEM
Ved å blande elementer fra neoprog og tyngre progrock, (minner
om både Arena, IQ, Collage, Apocalypse, Asia, Marillion, Saga og Pendragon), har Skeem lagt en spennende og forhåpentligvis lovende
vei for sin fremtid. Det hjelper
også at det synges på engelsk
samt at materialet fremføres på en
nokså overbevisende måte. Sangeren har en ung og frisk stemme.
Musikken oppleves faktisk ganske
oppstemt og kjærlig selv om det er
mollakkordene som dominerer. De
fleste av albumets 8 lange låter
driver godt, har en enkel ytre,
innehar flotte korarrangementer (2
kvinnelige korister), intelligente
oppbygninger, elegante overganger
og gjennomtenkte overraskelser.
Det hele er krydret med et fyldig
neoprogsound.
Skeem har på en elegant måte fått
tone og rytmeverdens uendelige
kombinasjoner til å oppleves som
kjente og kjære samtidig som alt
er friskt og nytt. En spennende
debut. Nevnes bør også de mange
lekne gitarsoloer og storslagne
moogsoloer. På en måte tilfører
Skeem ikke noe nytt under solen,
men dersom en er glad i de gamle
solbrillene så er jo solen stadig
like deilig den.
Musea
138 Rue de Vallieères,
57070 Metz, Frankrike
www.musearecords.com
US
a sorrow in our hearts
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
skeem
CD
Nederland
2001
2002
privat
Trond Gjellum
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Frankrike
2001
2001
Musea
FGBG 4420.AR
64:11
Petrus Bojanowski
Enkelte av låtene innehar også
behagelige og delikate stemningsbilder. Det brukes mange flotte lydeffekter og samples, som forsterker
den totale lydopplevelsen. På sitt
mest eksperimentelle og komplekse kan nok opplevelsen bli vel
overveldende for “utrente” ører.
A
Anbefales på det aller varmeste.
ESC Records
EFA Medien GmbH
Ober Burschweg 32, 50999 Köln, Tyskland
www.esc-records.de
Side 32
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
de som elsker sofistikerte synkoper, odde taktarter, polyrytmiske
tema, lange seige låter og fengende melodiøse arrangementer.
F
rankrike bidrar her med et
flott ferskt neoprogband.
Skeem vil i særdeleshet friste
ntall utgivelser innenfor det
vi vidt kan definere som
progressiv rock, er for stadig
økende å regne. Nederlandske Us
skiller seg stort sett ikke særlig ut
fra det som utgis ellers i Europa av
det vi kaller neo-prog: helt greit
spilt, massevis av veldig åpenbare
referanser til Marillion og IQ samt
Genesis perioden 1970-77, basspill
som skjeler stygt til Chris Squire,
Tarkus nr. 21
samt tekster prøver å si mye om
veldig lite,levert av en vokalist
som ikke akkurat har det man kan
karakterisere som en karismatisk
stemme. Nei, egentlig kan dette
overses med den største selvfølgelighet. Vil jeg høre ovennevnte
band, ja, da hører jeg på dem og
ikke et ganske middelmådig band
som nesten klarer å høres ut som
dem.
The Music of Us
www.the-music-of-us.com
beidet album med låter fyllt med
både virtuositet, melodiøsitet og
energi. Beyond Daylight kan derfor
anbefales fremfor de mange
middelmådige og regelrett dårlige
utgivelsen som spys ut innen denne sjangeren.
InsideOut
Kleiner Markt 10, 47533 Kleve, Tyskland
www.insideout.de
PAUL SCHÜTZE
site anubis
VANDEN PLAS
beyond daylight
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Tyskland
2001
2002
InsideOut
IOMCD 093
56:59
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Diverse
1995
1996
Big Cat Records
ABB106CD
59:37
Trond Gjellum
Johan Dalsrud
A
M
ed sitt femte album begynner Vanden Plas å bli et
kjent navn blant mange
innen den progressive metallen.
Igjen leveres det en feilfri fremført
og glimrende produsert plate som
inneholder låter som både er teknisk avanserte, drivende, melodiøse og til tider vennlige på øret.
Denne tyske kvintetten har en
fremtredende gitar/keyboard
dominanse med ofte tungt og men
likevel luftig rytmiske undertoner.
Vokalisten er heldigvis fri for de
verste hardrocknykkene og minner
meg endel om Tiles’ vokalist Paul
Rarick.
VP slekter vel så mye på Dream
Theater som noen band, men kanskje ikke med like imponerende
instumentalpartier som sistnevnte
fremviser. Med den samme balansen mellom roligere melodi baserte
låter og til tyngre komplekse rytmiske mønstre vil dette falle i
smak hos fans av DT (og deres
like) musikk. Spesielt låtene Cold
Wind og End of all days viser dette.
Tittellåta klokker seg dessuten
opp mot 11 minutter, men her savner jeg litt mer variasjon og instrumentalpartier som det burde vært
plass til. Men alt i alt vil jeg si at
denne utgivelsen overgår deres
forrige studioutgivelse Far Off Grace og viser Vanden Plas fra en mer
variert og spennende side rent
prog-messig.
Konklusjonen er demed at Vanden
Plas har gitt ut nok et gjennomar-
Tarkus nr. 21
ustralieren Paul Schütze har
gjennom flere år gjort seg
bemerket innenfor både
musikk og billedkunst, og som
komponist har han gjort seg
bemerket som en komponist med
en helt egen stemme som på en
enestående måte klarer å blande
elementer av samtidsmusikk, progrock og ambientmusikk. Han har
samarbeidet mye med produsenten
og bassisten Bill Laswell, og Laswells karakteristiske dublydbilde
passer som hånd i hanske til
Schützes ambiente og enorme
klangflater.
Site Anubis er et unikt prosjekt
som kom i stand på bakgrunn av
at Laswell hadde lyst til å lage noe
du best kan sammenligne med et
musikalsk kjedebrev. Schütze tok
opp en rekke lydkulliser og klangflater og sendte disse til en rekke
musikere verden rundt med
beskjed om at de skulle legge på
det de ønsket av musikalske
bidrag. Dette kan sammenlignes
med improvisasjon, men forskjellen er at man i denne sammenhengen får muligheten til å høre tingene flere ganger før man bestemmer seg for hva man skal spille.
Men selv om man får tid til å pønske ut sin egen stemme, har likevel utøverne frihet til å gjøre
akkurat hva de vil med musikken.
Etter at alle hadde bidratt, ble det
hele mikset og mastret av Schütze.
Resultatet er mildt sagt imponerende. Låtene begynner ofte i det
små med en eller annen lydkulisse
av Schütze som de andre musikerne sakte, men sikkert bygger
stemninger oppå. Noen ganger blir
I korthet
BIG BIG TRAIN
bard
Bard er det tredje albumet i rekken fra britiske Big Big Train. Resultatet har blitt en
gjennomført og melodiøs prog-utgivelse med
et tilbakelent preg. Et par av sporene er nærmere 15 minutter lange og inneholder noen
instrumentalpassasjer som kan minne om god, gammel Genesis.
Liker du neoprog med teft så er ikke Big Big Train et dumt valg.
(Treefrog 2002, www.bigbigtrain.com)
PERSEPONE’S DREAM
moonspell/opposition
Denne gruppa fra USA har tre utgivelser bak
seg og deres to siste albumslipp har nå
kommet Tarkus i hende. Stilmessig befinner
de seg i et neoprog-landskap med gotiske
undertoner og kvinnelig vokal i fokus.
Vokalen minner faktisk litt om Kari Rueslåtten mens lydbildet fører tankene i retning Clannad, Marillion og nyere Mike Oldfield. En litt dyster og melankolsk undertone
preger Moonspell. Det hele er ikke utpreget
progressivt, men mer atmosfærisk og laidback i stilen. På Opposition fører de en noe
mer kommersiell linje, samtidig som soundet har fått et snev av aggressivitet. Produksjonen er ikke like god på denne som på forgjengeren. Litt
uengasjerende i lengden, men liker du musikk i mer gotisk retning
kan dette være noe å sjekke ut.
(Pup in a Cup Productions, www.persephonesdream.com)
PHYSICAL ROCKET
rising is my trend
Tung og 70-talls inspirert rock med bluesreferanser og større vekt på rock enn progressive nyanser, preger denne utgivelsen fra
det svenske bandet Physical Rocket. Selvsikker kvinnelig vokal og bra tyngde i kompet
kan spores. Slett ikke talentløst, men kanskje ikke øverst på handlelisten til fattige proggere...
(Peter Karbelius, www.physicalrocket.com)
RPWL
trying to kiss the sun
Dette er den andre CDen fra denne tyske
gruppa som består av medlemmer fra tidligere Violet District. RPWL har bakgrunn som
et Pink Floyd-coverband. I likhet med det
foregående albumet er det hele profesjonelt
utført og vi finner mange betagende melodier her. Gruppa dreier muligens litt mer mot Porcupine Tree denne
gangen, med sine tyngre og småpsykedeliske partier, samtidig som
stilen er mer symfonisk. Fremdeles er det visse Floyd-undertoner å
spore, som f.eks. i slidegitaren og synth-bruken. (Tempus Fugit,
www.tempusfugit.de)
SOMBRE REPTILE
in strum mental
Denne fikk jeg beskrevet som “energisk neoprog i retning Marillion/IQ/Pendragon”. Etter
å ha hørt plata må jeg bare konstatere at
dette ligger så langt fra sannheten som det
er mulig å komme. Stilen er en underlig symbiose mellom instrumental, etnisk psykedelia og elektronisk musikk
i retning ambient og drum’n’bass. Det hele preget av mye synth og
gitar i Steve Hillage-land. Uhyre spennende er det kanskje ikke,
men plata fungerer faktisk helt OK som bakgrunnsmusikk uten å bli
nevneverdig påtrengende eller til irritasjon.
(Musea, www.musearecords.com)
Side 33
det dvelende og ambient, mens
det andre ganger finner et groove
og bygger seg opp mot enorme
høyder med øredøvende cresendoer.
Gitarist Raul Bjørkheims gitarlyd
kan minne en del om Terje Rypdals karaktristiske sound, men
hans råere tone har en mer typisk
rockeegg, noe som gjør at musikken antar en ganske tung karakter. Selv om musikken kommer inn
under banneren “ambientmusikk
med nogo attåt”, merker du at
Schütze har hatt inspirasjon fra
progressiv rock. Dynamikken og
det spilletekniske minner til tider
om det King Crimson gjorde på
midten av syttitallet, og de enorme
kaskadene av ambient, symfonisk
vellyd kan gå Yes i næringa uten
særlige problemer. Lydbildet er
usedvanlig godt balansert og
bringer fram alle nyanser på en
måte som gjør at dynamikken i
musikken griper hardt om deg.
Alt i alt er dette et veldig annerledes album som inneholder musikk
av en karakter du sjelden har hørt.
Men la deg ikke skremme, for dette er musikk som får hjernen din
til å lage bilder som ikke er
avhengige av kunstige stimuli for
å fungere. Schütze har i ettertid
laget flere skiver over samme konsept, og selv om oppfølgeren
Second Site kommer nesten like
langt opp på kvalitetsstigen, er
det nok uten tvil Site Anubis som
står igjen som det mest vellykkede
“kjedebrevet”
Big Cat Records
www.paulschutze.com
gressiv retning med klarere spor
av av 70-tallets progrock, dog med
et klart moderne lydbilde. En slags
moderne retro-prog uten neoprogens konforme fikseringer, men
med en friere innstilling.
De åpner med den 16 minutter
lange Rush Of Ages som beveger
seg gjennom fem ulike deler uten
å endre karakter i særlig grad
underveis. Thin Red Line starter
med et veritabelt hav av keybopards og er nok den av låtene som,
sammen med tittelkuttet Leap Into
Fall, i størst grad følger opp popelementene fra den første plata.
En blanding av A-Ha og Camel.
Men de gjør også mer komplekse
og originale ting, på Star Of Eden
beveger de seg nesten i Gentle
Giant-land.
Det er fremdeles Philipp Jaehnes
keyboards og Philip Griffiths stemmew som er gruppas største aktiva, men PGM står bedre som en
enhet her enn på debutalbumet.
QuiXote Records
Albert Einstein Allee 33
D-67117 Limburgerhof, Tyskland
www.quixote-music.de
I dag, spesielt takket være Internett, er mulighetene større enn
noen gang til å markedsføre alle
typer musikk.
Instrumenteringen på White Rock
II består av mange (flotte) analoge
og nyere keyboardlyder, gitar
(stort sett akustisk), piano, bass
og enkle programmerte trommer.
Låtene preges fortsatt av snille flate firtakter og pene pyntelige
dur/moll akkordprogresjoner, hvilket naturligvis resulterer i en lett
tilgjengelig musikkstil. Enkelte
ganger benyttes teknikken med å
kjøre et par takter i loop, og deretter legge på kaskader med forutsigbare skalastrofer og melodiøse
soloer på toppen.
Arrangementene gir altså ikke lytteren de helt store utfordringer,
men dette tas da heller igjen i
behagelige og til tider veldig vakre
stemningsbilder. Sånn sett egner
nok White Rock II seg best som
bakgrunnsmusikk, og er således
utmerket i bilen, til husarbeid eller
annet som tilsier passe tempo og
godt humør.
Musea
138 Rue de Vallieères,
57070 Metz, Frankrike
www.musearecords.com
RICK WAKEMAN
white rock II
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
UK
1998
1999
Musea
FGBG 4396.AR
54:05
Petrus Bojanowski
SALEM HILL
catatonia
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
USA
1996-97
2000
Cyclops
CYCL 098
68:09
Johan Dalsrud
POOR GENETIC MATERIAL
leap into fall
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Tyskland
2001
2002
QuiXote
CD 17
47:49
Sven Eriksen
I
Tarkus nr. 18 anmeldte vi
PGMs debutalbum og karakteriserte plata som en forsiktig og
spartansk alternativ pop. På sitt
nye album har de fått med flere
permanente medlemmer, og har
blitt et “ordentlig” band. Musikken
har også beveget seg i en mer pro-
Side 34
enkelte keyboard partier som bandet visstnok ikke var fornøyd med
på originalen.
Denne utgivelsen er noe roligere
eller i det minste mindre teknisk
utfordrene enn SHs siste utgivelse.
Jeg har så absolutt følelsen fra de
første King’s X skivene i meg
under mange av låtene på denne
utgivelsen. Dette skyldes nok at
denne plata oprinnelig ble innspilt
uten keybordist og dermed er mer
gitarbasert. Men også vokalen kan
minne noe om KX’s Ty Tabor, med
samme type koring som han bruker.
I de mest avslepne låtene er det
brukt el.piano/xylofon og varme
gitartoner, som ved første lytting
kan virke noe kjedelige, men som
viser seg å være en fin variasjon til
de mer rocka nummerne.
Denne utgivelsen er sikkert obligatorisk for Salem Hills lyttere, men
er nok ikke fullt på høyde med
Not Everybodys Gold som kom 3 år
senere.
Det er ikke tvil om at Glover og Co.
er talentfulle, og at de både mestrer roligere, kompleks, lyttevennlige og rocka partier meget bra.
Sjekk ut SH, om det blir med denne eller senere utgivelser får du
avgjøre selv.
Cyclops
33a Tolworth Park Road
Tolworth, Surrey KT6 7RL, England
www.gft-cyclops.co.uk
4TRECK
no 1, no 2, no 3, no 4
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
UK
1997-2001
1998-2001
privat
41:48/69:39/33:31/38:31
Trond Gjellum
K
eyboardmesteren fra bandet
Yes har hatt mange soloalbum og prosjekter i løpet av
de siste 30 år. Fra å være en keyboardhelt på 70-tallet, ble bildet
etter hvert degradert til en som
stadig skuffet med platte og kjedelige soloutgivelser.
Det første White Rock albumet, fra
1977, kom med faretruende signaler om at musikken til Wakeman
ikke lenger ville bli like spennende og eventyrlig. Det begynte å
låte mer og mer pop, og bar preg
av forutsigbare melodiøse tema,
lettere tilgjengelige låter og en
slunken besetning. Det siste skyldes nok at markedsføringskreftene
ikke lenger satset på et rockeband
som reiste rundt med kor og orkester, og med symfonisk progrock på
menyen.
I
Tarkus 16 ble Salem Hills
nyeste skive (Not Everybody’s
Gold) anmeldt, en variert og
vellydende utgivelse som fik k
mine øyne opp for denne gjengen.
I løpet av et par år har virker det
som om denne gjengen har fått
mange lovord og en fast kjerne av
fans.
Cyclops har sikret seg rettighetene
til bandets tidligere utgivelser, og
gir ut med dette gjengens tre studioutgivelse opprinnelig fra 97. For
fem år siden var SH en trio uten
platekontrakt, og denne utgivelsen ble utgitt på deres eget selskap. Ved denne re-utgivelsen har
bandleder Carl Glover re-mikset og
re-mastred albumet og erstattet
I
en verden der digitale instrumenter og innspillingsutstyr
bare blir billigere og billigere,
er det fortsatt noen som benytter
seg av det gode, gamle kassettbaserte Portastudioet, du vet den i
sin tid revolusjonerende boksen
med mikser og innspillingsmaskin
som muliggjorde det å spille inn
fire spor musikk på en vanlig
musikkskassett. Lyden kunne bli
så som så, men i de rette hender
kan den gi oppsiktsvekkende gode
Tarkus nr. 21
resultater. Og i hendene på Sam
Callow, som opererer under artistnavnet 4treck, skapes det et uhyre
interessant musikalsk brygg. Du
finner et intervju med 4treck et
annet sted i bladet, så mer utfyllende informasjon finner du der.
Av de fire skivene, så er No.1 og
No.4 for “ekte utgivelser å regne,
mens de to andre er mer en slags
samleskiver med gamle demopptak. Inspirasjonskildene er mange,
alt fra folkemusikk inspirert av
engelsk og amerikansk protestsangertradisjon via lett jazz til
relativt komplekse stykker som
setter tankene hen til de gale
svenskene Mats & Morgan. Alt
sammen er komponert og innspilt
av Callow selv, og selv om lyden
ikke akkurat er av siste digitale
velklang, så gir det musikken en
spesiell sjarm, og Callow vet også
hvordan man kan ta opp uten å
skape for mye støy, så du reflekterer sjelden over at musikken er
spilt inn på et såpass uunselig
medium. Det spilletekniske er
ikke alltid på topp, og særlig i
trommedepartementet halter det
skikkelig en del ganger. Noen
ganger kan dette være litt irriterende å høre på, men du klarer
etter hvert å overse dette, og ser
det fascinerende i det mildt sagt
“uperfekte” lydbildet.
Å båsplassere musikk er alltid
vanskelig, men med 4treck er det
vanskeligere enn med de fleste.
Disse fire utgivelsene spriker
enormt sjangermseesig, men du
sitter hele tiden igjen med en
følelse av å høre stemmen til en
musiker som virkelig er verdt å
legge merke til i fremtiden. Gi
denne mannen et proft studio og
noen kreative merdspillere til å
kaste ball med og hjelpe til med å
stramme opp arrangementene, så
skal du se at han så absolutt kan
nå et veldig mye større publikum.
Sam Callow
www.4track.co.uk
Camel har et nytt studioalbum på trappene titulert A
Nod And A Wink. Medvirkende
på albumet er Guy LeBlanc,
Colin Bass, Denis Clement og
Andrew Latimer. Albumet
ventes i løpet av sommeren.
Etter dette planlegger de å
spille inn et album med akustiske, omarrangerte utgaver
av gamle klassikere. Publikum
har mulighet til å bestemme
utvalget her:
http://www.camelproductions.com/vote.htm.
En DVD ved navn The History
Of Camel er også planlagt i
løpet av året. Den vil inneholde intervjuer og historiske
opptak.
Og så kommer endelig den
remastrete back-katalogen…
Tarkus nr. 21
Båndkverna
En gammel klassiker:
På sidelinjen
Innsendte demoer fra inn- og utland
RAASTOFF
quatro
Jon Christian Lie
F
ra Oslo. Bandet ble
startet opp i 1979, men
tok en pause fra 1981 før
de igjen startet opp i 1987.
Gruppa gav ut tre singler på
80-tallet, de er nå meget
ettertraktede samleobjekter.
Dagens utgave av Raastoff
består av hovedlåtskriveren
Raymond Coll på gitar og
vokal, Ragnar Olsen på bass
og kor, Bjørn Lund (eks-Heat)
på gitar og kor, samt Rolf
Bakken (eks-Babij Jar) på
trommer. De plasserer seg i
båsen prog - både hardt og
mykt. Lydbildet er fyldig og
gruppa kan spille helt rolige,
flytende låter i Pink Floydgata for så å slå om i total
rølp (!).
Slik Raastoff fremstår i dag
kan man vel si at uttrykket er
råere enn før og musikken
har fremdeles et visst islett
av nyrock. Bånn av fatet er en
rånete melodi med aggressiv
og forvrengt vokal, som kombinert med et heavy og fengende refreng kunne gjort
Motorhead misunnelige! Bli er
en rolig og melankolsk låt og
har et gitarspill som minner
meg om Wishbone Ash samt
vokal som bringer tankene i
retning Thule. Gartneren er en
fengende låt med et proggete
riff, mens Banner På TV er en
sang om avdøde Odd Grythe
som har en snedig rytmikk
ikke helt ulikt eldre Gong.
Ikke dumt!
I etterhånd av gruppas konsert på prog-scenen (se omtale) ble det iherdig diskutert i
prog-kretser hvor vidt Raastoff kvalifiserte til progbetegnelsen. Vi holder oss
utenfor diskusjonen i denne
omgang, og velger heller å
anbefale bandet live hvis dette hørtes interessant ut.
Raastoff
v/ Raymond Coll
Uelandsgate 65c
0462 Oslo
MIKE & SALLY OLDFIELD, PEKKA
POHJOLA
the mathematical air
display
Happy Bird Records
900096
1981
Trond Gjellum
F
innen Pekka Pohjola gjorde seg opp gjennom syttitallet bemerket som bassist i det legendariske finske
bandet Wigwam. Etter at han
brøt ut av Wigwam på slutten
av syttitallet, skapte han seg
en karriere som respektert
komponist og sessionmusiker.
En av de han samarbeidet med
i løpet av denne tiden var den
(da) banebrytende komponisten Mike Oldfield. Etter sin
suksess med albumet Tubular
Bells, et album der klassiske
minimalistgrep fra komponister
som Steve Reich og Phillip Glass
fikk en rockedrakt, skapte han
en rekke album over samme
lesten som storsuksessen. Men
mot slutten av syttitallet
begynte hans kreative energier
å stagnere, og for å få litt friskt
blod inn i sin musikk, begynte
han å lage musikk sammen
med Pohjola, som blant annet
hadde spilt bass i bandet på
Oldfields mildt sagt katastrofale (økonomiske) turné som er
foreviget på konsertskiva Exposed. Sammen med Oldfields søster Sally, lagde de i 1981 The
Mathematical Air Display.
Musikken er i sin helhet komponert av Pohjola, og selv om
Mike Oldfield briljerer stort
med sitt mildt sagt spesielle
gitarspill og Sally Oldfields røst
fremkaller grøsninger på
huden, er det likevel Pohjola
som stjeler showet med sine
komposisjoner, sitt basspill og
sine evner som keyboardist.
Åpningslåta The Sighted Light
er en stødig rockelåt med noen
morsomme rytmiske og harmoniske rundkast som skiller den
ut fra mengden av ordinær
rock. Ikke platas beste kutt,
men dog en helt grei åpning
som gjør at du gjerne lar platestiften fortsette sin rundtur
innover rillene på vinylen.
oppvisning fra Mike Oldfields
side på klassisk gitar, mens
Pohjola komper fint på harpsichord og piano. Deretter kommer Sally Oldfields vakre vokal
inn på ordløs sang mens Pohjola legger til bass og stringsynth
og Mike Oldfields karakteristiske vrengte el-gitarlyd tar det til
astronomiske høyder, og det
hele rundes av med et vakkert
crescendo.
Deretter er det duket for platesidens siste låt, tittelkuttet The
Mathematical air display, som
også er platas høydepunkt. Den
begynner med et enkelt tema på
akustisk piano som gradvis
gjennom en rekke klassiske
komposisjonsgrep fortolkes og
gjenfortelles i et utall musikalske drakter. Hele tiden er det
en optimistisk stemning, og
akkurat når du tror de skal tangere Yes på sitt mer symfoniske,
taes det hele ned for så å bygge
seg opp over et nytt tema som
igjen varieres i det uendelige.
Basslinjene er geniale og bygger
en fin bro mellom det rytmiske
og melodiske, litt likt det Chris
Squire gjorde i Yes, men med en
mye varmere og rundere tone
som gir musikken en bånn og
et trøkk som får det til å riste i
høyttaleren. Oppå det hele ligger Oldfields gitar, og sammen
med Pohjolas bass, ligger Pierre
Moerlen, kjent fra Gong, under
med sitt eminente trommespill
(i det hele tatt er Moerlen på
denne tiden en av progens desidert beste trommeslagere).
Side to består av to låter, suiten The consequences of indecisions og den korte, uptempo
folkrocklåta False Start. Begge
er gode låter, men kommer
ikke på noen som helst måte
opp til tittelkuttet. Alt i alt er
The Mathematical air display et
ganske jevnt album som ikke er
bemerkelsesverdig som en helhet, men tittelkuttet står fram
som en av mine desiderte perler innen progrocken. Ja visst
finnes det mer rytmisk komplekse og teknisk imponerende
låter, men aldri har jeg hørt en
låt som til de grader viser hva
en god komponist kan gjøre
med det enkleste av musikalsk
materiale.
Skiva skal etter sigende være
tilgjengelig på CD, men hvem
trenger vel det?
Neste kutt ut Hands calming
the water begynner med en fin
Side 35
Bøker
Tittel: In the court of King Crimson
Forfatter: Sid Smith
Forlag: Helter Skelter Publishing
Utgivelsesår: 2001
ISBN-nummer: 1-900924-26-9
Jeg kunne ha gulpet opp enda mer
eder og galle, men velger heller
ganske enkelt å konkludere med
at denne boka kan du trygt være
foruten.
Tittel: Kaleidoscope eyes
Forfatter: Jim DeRogatis
Forlag: Fourth Estate Limited
Utgivelsesår: 1996
ISBN-nummer: 1-85072-599-7
I
I
Smith skriver et lett forståelig og
veldig engasjerende engelsk som
ikke skulle by på vesentlige problemer å forstå. Tonen er saklig og
nøktern, men ikke uten innslag av
typisk vidd og ironi (med fare for å
tråkke noen på tærne må man nesten kunne si at hvem kan ikke
skrive ironisk om et band som har
hatt Greg Lake med i bandet...).
Han klarer å hold en viss distanse
til stoffet (noe ikke alle biografer
klarer like godt), og selv om han er
full av respekt for bandet (og Fripp
i særdeleshet), lar han ikke dette
komme i veien for det å være kritisk til en del av det som bandet
har prestert på det musikalske
fronten de siste tretti årene.
Noe som jeg synes trekker litt ned,
er at det skorter litt på bildematerialet, noe som egentlig er litt merkelig. Det finnes mye bra fotodokumentasjon av King Crimson som
kunne vært nyttiggjort i anledning
denne boka. Men forfatteren kompenserer ved at han har tatt med en
fyldig diskografi og rask gjennomgang av hva alle bandmedlemmene
har gjort opp gjennom tidene, noe
som er interessant lesning.
Alt i alt er jeg meget positiv til
denne biografien, og den ga meg
mange timer med morsom lesning.
Absolutt anbefalt for både nybegynnere og viderekomne King
Crimson-fans.
Side 36
Tittel: Listening to the future
Forfatter: Bill Martin
Forlag: Feedback Publishing
Utgitt: 1998
ISBN-nummer: 0-8126-9368-X
løpet av siste halvdel av nittitallet kom det ut to bøker som
tok for seg progrock generelt.
Den første var Paul Stumps Music’s
all that matters, som i all hovedsak
var en sosiologisk gjennomgang av
progrocken som kulturelt fenomen,
og rett etterpå kom den amerikanske musikkprofessoren Ed Macans
bok Rocking the classics, som hadde et mer musikkanalytisk preg.
Sammen utfylte disse bøkene hverandre utmerket og ble stående som
de beste bøkene om progrock hittil.
det senere år har det kommet
en rekke biografier om de gamle progrockheltene. Om Genesis, Yes, Jethro Tull og Pink Floyd
har det etter hvert kommet gode
og dekkende biografier som
avdekker alt du trenger å vite,
pluss litt til, om de gamle helter.
Men progrockens bestefedre, King
Crimson, har lenge vært oversett i
denne rekken av biografier. Men
med Sid Smiths bok, skulle bandet
være godt dekket på den biografiske fronten.
Boken er en kronologisk gjennomgang av alle KC- besetningene og
deres respektive utgivelser. Du vil
ikke finne så innmari mye revolusjonerende nytt her, leter du litt
rundt på nettet finner du det meste av dette lett, men dette er første gang alt dette er samlet
mellom to permer.
Tittel: The Mellotron Book
Forfatter: Frank Samagaio
Forlag: ProMusic Press
Utgitt: 2002
ISBN-nummer: 1-931140-14-6
K
aleidoscope eyes er en bok
som prøver å samle historien
til psykedeliaen mellom to
permer. Denne sjangeren har vært
stemoderlig behandlet på bokfronten og forfatteren fortjener honnør
for å ha prøvd å få dette til.
Men etter å ha lest boken, sitter
jeg igjen med en følelse av at dette kunne jeg godt ha vært foruten.
Jeg har flere ting å sette fingeren
på, men det som irriterer meg
mest, er at forfatteren har som et
gjennomgående dogme at all denne fantastiske musikken ikke på
noen som helst måte hadde vært
mulig uten diverse narkotika, og
da LSD i særdeleshet. Jeg er ingen
fanatisk motstander av dop eller
dopbruk (jeg heller mer til den
holdning at vil man prøve får man
ta konsekvensene), og man skal
heller ikke bortforklare rusens
innflytelse på kunsten opp
gjennom tidene, men når alt fra
spilleteknikk til sangtekster skal
forklares i et rusmessig perspektiv, bli det litt i overkant for meg.
Det oppleves som at det for DeRogatis blir så viktig å trekke fram
rusperspektivet, at all interessant
informasjon om musikken kommer
i andre rekke.
Omtaler av band og skiver, samt
fremstillingen av generelle kronologiske trekk ved sjangeren, oppleves som tilfeldig og lite gjennomarbeidet. Noen ting behandles i
detalj mens andre ting knapt nok
nevnes eller avfeies med unødvendig flåsete kommentarer. Han tar
også et veldig (for engelske
musikkjournalister å være) typisk
standpunkt mot progrock, og det
virker for meg som veldig påtatt å
ikke kunne innse at psykedeliaen
og progrocken har visse gjennomgående fellestrekk og historiske
likhetstrekk man ikke kan overse.
Bill Martin tar et litt annet utgangspunkt, og har en mer filosofisk og
ideologisk vinkling. Han bruker en
god del plass på å drøfte progrocken som ideologi, og plasserer progen som ideologi inn i tendenser i
moderne filosofi, særlig marxismen.
Det vil gå for langt å gå i dybden på
argumentasjonen (forfatteren bruker over sytti sider), men det er
interessant og engasjerende lesning
som setter progrocken i et lys den i
mine øyne ikke har vært satt i før.
Han tar også et oppgjør med alle
hippe musikkjournalisters negative
holdning til progrock, noe som er
ganske så fornøyelig lesning.
Den siste delen av boka er en
gjennomgang av viktige album fra
perioden år for år i perioden 1968
til 1978, som for forfatteren er den
tidsalderen den reelt progressive
rocken eksisterte. Han deler progbandene inn i førstelinje og andrelinje band, ettersom hvilken innflytelse og posisjon de har innenfor
progrocken. En kan si seg enig eller
uenig i dette, men det er i alle fall
en original vri. Noen av valgene er
de gamle traverne (Yes, King Crimson), mens andre valg er mer originale, som f.eks Caravan (beste
album i 1970), Henry Cow (beste
album i 1975 og 1976). Begrunnelsene er velbegrunnede og får
deg kanskje (i alle fall meg) til å se
en rekke album i et nytt lys.
Men til tross for at det er rett så
engasjerende lesning, så føler jeg
ikke at denne boka er på noen som
helst måte like essensiell som
Stumps og Macans bøker, til det
blir den for opphengt i det ideologiske og filosofiske. Macans og
Stumps bøker er mye mer komplette bøker om både historie, ideologi
og musikk, og er i mine øyne bedre
egnet som generelle bøker om
prog. Men Listening to the future er
så absolutt et godt supplement for
den som vil prøve å gå i dybden på
den progressive rockens ideologi.
D
et skrives bøker om så mangt
i våre dager, så hvorfor ikke
om dette legendariske instrumentet. Etter to korte forord av
Rick Wakeman og Mike Pinder får
vi en gjennomgang av instrumentets historie, tekniske prinsipper,
de ulike modellene (faktisk hele
13 stykker), 30 sider med bilder
(ikke ett eneste scenebilde, kun
sterile, tekniske instrumentavbildninger – porno for mellotron-freaks), pluss noen gamle annonser,
hvoretter bokas siste halvdel vies
intervjuer med brukere av instrumentet. Greit nok, forsåvidt, bortsett fra at de eneste intervjuobjektene som er noenlunde kjente er
Mike Pinder, Ian MacDonald, Rick
Wakeman, Nick Magnus, Tony Visconti, John Wetton (har han noengang spilt en Mellotron?), John
Hawken, Nick Magnus og Woolly
Wolstenholme. De øvrige 15 intervjuete er folk som eier et instrument og som tilfeldigvis var tilstede på et Mellotron-symposium i
Toronto i mai 2000. Avslutningsvis
i boka er det forsøk på en diskografi over Mellotron-plater, men
denne er så ufullstendig og uoppdatert at den burde for skams
skyld vært kuttet. (Den komplette
diskografien finner du derimot på
http://freespace.virgin.net/
andy.thompson – en website som
langt overgår denne boka)
Dette har ikke blitt noen god bok,
knapt nok en bibel for menigheten.
Den er trykket på billig papir som
ikke yter bildene noen form for
rettferdighet (nå er ikke bildene
mye å skryte av uansett). Med mindre du har et avhengighetsforhold
til Mellotron, kan du med god samvittighet unnvære denne boka.
Bjørn Lynnes nye album Colony er ute når dette leses.
Det er også Quidams siste
utgivelse, Time Beneath The
Sky, bandets tredje studioalbum.
Tarkus nr. 21
forresten vite hvor “varemerket”
hans - kappen - har sin opprinnelse). Med på kjøpet får du også
en CD med en bootleg-kvalitet innspilling gjort i juli 1997 på Ronnie
Scott’s i Birmingham med en litt
annen besetning og et litt annet
låtutvalg. Bra valuta for pengene.
ELP
RICK WAKEMAN
pictures at an exhibition
live in buenos aires
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
DVD
UK
1970
2001
Classic Pictures
DVDP002
45 minutter
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
DVD+CD
UK
1997
2001
Classic Pictures
DVD 1095X
110:00/56:02
Sven Eriksen
Sven Eriksen
Classic Pictures
Shepperton International Film Studios
Studios Road, Shepperton,
Middelsex TW17 0QD, England
www.classicpictures.co.uk
RICK WAKEMAN
det uvergelig en nedtur når han
stiller seg foran (eller er det bak?)
enda flere digitale keyboards og
spiller Clayderman-versjonen av
Catherine Howard/Catherine of Aragon og deretter Enya-varianten av
And You And I (dog uten Enya).
Nei, spol over musikken og kos
deg med fortellingene. Noe for Rorbua, kanskje?
Classic Pictures
Shepperton International Film Studios
Studios Road, Shepperton,
Middelsex TW17 0QD, England
www.classicpictures.co.uk
the legend live in concert
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
DVD/CD
UK
2000
2001
Classic Pictures
DVD1001X
120:00/73:42
Sven Eriksen
RICK WAKEMAN
journey to the center…
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
DVD/CD
UK
1975
2001
Classic Pictures
DVD 1077X
95:00/69:05
Sven Eriksen
B
are for å ha det helt klart,
dette er ikke den samme
konserten som utgjorde LPen med samme navn. Denne innspillingen er fra Londons Lyceum
9. desember 1970, altså godt over
tre måneder tidligere, og de virker
da også noe mer usikre på materialet her, selv om forskjellene ikke
er så store. Bandet framstår i all
sin prakt: Keith Emerson skrur sin
monumentale modulære Moog,
Greg Lake synger vakkert og
minner oss på at han var engang
en av de aller tøffeste gutta, mens
Carl Palmer smiler mykt og slår
hardt. Det er imponerende bra
både lyd og bilde, med unntak av
litt for mange sekvenser med
unødvendige psykedeliske effekter. Jeg fatter ikke at produsentene kunne synes det var mer
spennende å vise hurtigklipp fra
tegneserier eller snodige spiralformer i endeløs vandring over skjermen enn et gnistrende live-band
på scenen. Vi får nå iallefall med
oss både Emersons intime omgang
med “ribbon”-kontrollen til Moogen og hans svingom med Hammonden. Alt i alt en særdeles trivelig snau time foran TV-en.
Classic Pictures
Shepperton International Film Studios
Studios Road, Shepperton,
Middelsex TW17 0QD, England
www.classicpictures.co.uk
S
ent på 90-tallet satt Rick Wakeman sammen en ny versjon av
det klassiske English Rock
Ensemble og dro på turné til SørAmerika. Ved siden av sønnen
Adam, hadde han med seg solide
navn som Tony Fernandez (trommer)
og Damian Wilson (sang). Og det er
et dyktig og samspilt ensemble som
drar igjennom gamle Wakemanfavoritter som Journey To The Center
Of The Earth, Catherine Howard og
Starship Trooper, for å nevne tre.
Selv om det tidvis låter litt syntetisk (han har med en Minimoog mest for syns skyld), så er det
både energisk og symfonisk.
Wakeman er fremdeles arpeggioens mester, og med en så hardtslående trommeslager blir det heldigvis lite “New Age”-følelse over
konserten. Både Damian Wilson
med sin neoprog/progmetal bakgrunn (og utseende!), og gitarist
Ant Glynne er fine kontraster til
far og sønns glattere teksturer. De
blander en passe dose soloer og
improvisasjoner inn i de komponerte partiene, og får gamle, snart
ihjelspilte, klassikerne til å framstå ganske så friskt. Ja, Buried Alive blir rene progmetal-låta, og
avslutningen med Würm er som
seg hør og bør lang og full av gitarog keyboardsoloer.
Som bonus får vi et intervju med
Rick Wakeman, og han framstår
som et ordrikt intervjuobjekt og en
god historieforteller (her får du
Tarkus nr. 21
T
il tonene fra Pachelbels Kanon
rusler en kappeløs Rick Wakeman inn på scenen, blir høflig
mottatt av en voksent og pent
antrukket publikum, og setter seg
ned bak (eller foran?) et digitalt
flygel. Hadde det ikke vært for bildene, kunne noen glatt ha overbevist meg om at det var Richard
Clayderman vi hadde med å gjøre.
Han har ingen andre musikere
med seg, og en hel kveld med digitalt piano med litt ekstra stringlyd
(og litt fuglekvitter her og der) blir
i meste laget selv for oss som har
vært ute en musikalsk vinternatt
før. Jeg skal si minst mulig om det
musikalske, for underholdningsverdien i denne konserten ligger i
Wakemans snakking mellom
låtene. Han er en fyr full av morsomme historier og anekdoter. Her
er et par gullkorn: “Have I ever
been drunk on stage? Well, it was
the only way I could play Tales
From Topographic Oceans”. Eller
denne om Jon Anderson: “He is
the only person I know who tries
to save this planet by living on a
totally different one”. Han forteller
historier fra tiden med Yes, og
med The English Rock Ensemble,
og han er en festlig historieforteller. Når han har gjennomført en
sikkert sju minutters hysterisk
gjennomgang av den ene gangen
han virkelig var full på scenen, blir
4
februar 1975, Melbourne, Australia, utendørs, fire etasjer
med keyboards (øverste etasje
er omtrent i hodehøyde), to sangere, et par gitarister, et par trommeslagere, Melbourne Philharmonic
Orchestra pluss kor, skuespillere og
resitatører. Ingen skal beskylde
Rick Wakeman for å kjøre lavbudsjett når han reiste verden rundt
med forestillingen Journey To The
Center Of The Earth (så kom han da
også hjem til England fattig som en
kirkerotte og med hjerteproblemer).
I tillegg til hele Journey... får vi
også store deler av både Six Wives
Of Henry VIII og King Arthur. Har
du noe som helst forhold til denne
musikken, er denne DVD-en en
skikkelig godbit. Fint filmet (tatt i
betraktning at det er et nesten 30
år gammelt opptak), helt OK lyd, en
fin konsert, og det ER festlig å se
Wakeman i sine flagrende gevanter
med én hånd på flyglet og én på
Minimoogen, stilt opp slik at han
såvidt rekker fram til tangentene.
Jeg skal ikke dvele så lenge ved
musikken, da den burde være
kjent for de fleste. Han har med
nesten det samme bandet som
spilte inn albumet Journey...
Side 37
omtrent ett år tidligere, men vi
verken ser eller hører så mye til
dem. Filmingen konsentrerer seg
om Wakeman, og hans keyboards
er mikset langt fram i lydbildet.
Som en bonus har Classic Pictures
lagt med en CD med den samme
konserten - grei å ha i tilfelle du
ikke skulle ha DVD-spilleren på deg.
Classic Pictures
Shepperton International Film Studios
Studios Road, Shepperton,
Middelsex TW17 0QD, England
www.classicpictures.co.uk
IQ
subterranea: the concert
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
DVD
UK
1999
2002
Giant Electric Pea
GEPDVD9001
Totalt ca 2,5 timer
Sven Eriksen
eren er det få, om noen, band som
er i nærheten av deres nivå når det
gjelder komposisjoner, instrumentbeherskelse og ren og skjær energi.
At Genesis har vært en hovedinspirasjon vises tydelig, ikke minst
gjennom vokalist Peter Nicholls’ sceneopptreden og mange kostymer.
Så er jo Subterranea på mange måter
også IQs Lamb, selv om den muligens ikke vil få den samme klassiker-statusen. Eller si ikke det, mesterlige prog-komposisjoner kommer
som perler på en snor og det eneste
ankepunktet er at lydbildet blir noe
ensidig over tid.
Hele den bakre enden av scenen
er et svært lerret hvor det projiseres film og stillbilder, lyssettingen
er kreativ og effektfull, Peter
Nicholls dukker som nevnt opp i
mange kostymer, og han får også
selskap av en skuespiller. Men
selv med alle disse visuelle hjelpemidlene finner jeg det vanskelig å
få noe grep om historien som fortelles med voldsomt mange ord
gjennom ganske nøyaktig 100
minutter. De makter riktignok
meget godt å formidle en dyster og
fremmedgjort stemning både i bilder og musikk, og det er lett å la
seg rive med og bli med bandet
inn i det marerittaktige scenariet
de tegner. Vi kommer ikke ned på
jorda igjen før de drar The Wake
som ekstranummer.
En imponerende framføring av et
konseptverk som fremdeles etter
fem år tar seg opp ved hver høring.
Gi meg fem år til, så begynner jeg
kanskje å få taket på det.
F
em år etter studioutgivelsen,
tre år etter konserten og to år
etter konsert-CD-en, kommer
endelig DVD-versjonen av Subterranea. Hvorvidt det var verd ventetiden vil nok være avhengig av ditt
forhold til IQ. Det kan dog vanskelig
bestrides at innenfor neoprog-sjang-
Giant Electric Pea
P O Box 24 Bishop's Waltham,Southampton,
Hampshire SO32 1X, England
www.gep.co.uk/iq/
SKY
classic rock legends
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
DVD
UK
1991
2002
Classic Rock Legends
CRL0790
ca 50 minutter
Sven Eriksen
Classic Rock Legends
11 Central Chambers, Cooks Alley,
Stratford-Upon-Avon, Warwickshire
CV37 6QN. England
www.classic-rocklegends.com
STEELEYE SPAN
classic rock legends
S
ky var alltid litt på siden av det
etablerte progrock-miljøet. Kanskje det skyldes at de hadde
den anerkjente klassiske gitaristen
John Williams som sin leder, eller at
de ikke ga ut sitt første album før i
1979 da progrocken allerede var i
respirator. Ikke desto mindre var de
i manges øyne et utsøkt band med
et knippe fine album bak seg. Nå var
riktignok både Williams og keyboardist Francis Monkman (ex Curved
Air) ute av gruppa da de gjorde denne konserten for britisk TV i 1991,
men grunnstammen bestående av
Kevin Peek (gitar), Herbie Flowers
(bass) og Tristan Fry /slagverk) var
på plass.
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
DVD
UK
1990
2001
Classic Rock Legends
CRL0814
52 minutter
Sven Eriksen
Sky er et sofistikert band med tydelige referanser til klassisk musikk
(ikke bare Williams var klassisk
utdannet, Tristan Fry var medlem av
Academy of St. Martin-In-The Fields),
Konkurranse
Hvilke covere…?
Over finner du en collage av fem nye covere hentet fra dette nummeret av Tarkus, og oppgaven er som før: Finn ut
hvilke covere det er og send svaret til oss innen 15. august 2002, enten pr email til [email protected] eller pr. post til
adressen vår som du finner på side 2. Premie denne gang er et eksemplar av Mikromidas/Brennende drømmer (se
anmeldelse i Tarkus nr. 20). Vinneren av forrige konkurranse ble Arne Rasmussen, Ringsted (Danmark), som har fått tilsendt et eksemplar av The Lens’ A Word In Your Eye.
Side 38
ikke noe vanlig rockeband med andre
ord. Så ser de da også mest ut som en
gruppe forretningsfolk, men når de
spiller viser de med all tydelighet at
de er blant de aller dyktigste instrumentalistene i sjangeren. Elegante til
fingerspissene blir de en kraftig kontrast til den røffere delen av progrocken, en slags aristokratisk og forfinet
ELP. De drar igjennom et velbalansert
repertoar som dekker karrieren helt
tilbake til debutalbumet pluss et solid
knippe nye komposisjoner, og de
framfører det med autoritet og presisjon. Selv om gruppa ikke akkurat er
noe festfyrverkeri på scenen, er dette
en trivelig og akkurat passe intim
konsert som du meget vel kan bruke
pengene dine på, enten Sky er et nytt
bekjentskap eller ikke.
E
nda en konsert i den originale
serien “Bedrock” hvor et stort
knippe 70-tallsgrupper ble
hentet inn for en times live-opptreden, og mange kom sammen kun for
denne anledningen. Steeleye Span
var dog i full aktivitet, de hadde
vært igjennom mange personellendringer, og besto nå av Liam Glenocky (trommer), Tim Harries (bass)
samt originalmedlemmene vokalist
Maddy Prior, gitarist Bob Johnson og
fiolinist Pete Knight. De gjør noen
fine versjoner av klassikere som
Black Jack Davy, Thomas The
Rhymer, All Around My Hat og selvfølgelig Gaudete (sannsynligvis den
eneste acapella-låt på Latin som har
vært på hitlistene) i tillegg til helt
ferske låter som The Fox og Following
Me. Maddy Prior har sin glassklare
stemme i behold, Pete Knight er
både musikalsk og teknisk en førsteklasses fiolinist, og rytmeseksjonen er tett, presis og intim - spesielt
viktig innen denne musikkformen.
Tarkus nr. 21
Engelsk folk-rock var ikke mye
bedre enn dette - iallefall ikke i
1990.
Classic Rock Legends
11 Central Chambers, Cooks Alley,
Stratford-Upon-Avon, Warwickshire
CV37 6QN. England
www.classic-rocklegends.com
live
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
DVD
UK
2001
2002
Classic Pictures
DVD6027X
ca 150 min. totalt
Sven Eriksen
PROCOL HARUM
DVD
UK
1971/74
2000
Pioneer Artists
PA-99-614-D
ca 45 min.
Sven Eriksen
D
D
enne konserten fra 1971 er
gjort live i studio uten publikum, og har den samme
kortlivede besetningen som gjorde
Live With The Edmonton Symphony Orchestra. Brooker ser ut som
en hippie og synger som en gud,
og B J Wilson er et veritabelt fyrverkeri gjennom låter som Still
There’ll Be More, Pilgrim’s Progress,
Power Failure og A Salty Dog, samt
en (dessverre) forkortet versjon av
Simple Sister.
Selv i et sterilt TV-studio klarer de
å få ut maksimalt og beviser at de
var et førsteklasses live-band, og
at dette opptaket muligens viser
dem på sitt aller beste som konsertband – fremdeles med en god
bunke energi og røffhet i behold.
Som bonus får vi to kutt fra en
konsert i 1974. Bortsett fra at Dave
Ball er erstattet av Mick Grabham
er besetningen den samme, og de
gjør en fin versjon av Grand Hotel.
Et flott konsert-DVD som tåler å
sees mange ganger.
Pioneer Entertainment
2265 220th Street, Long Beach,
CA 90810, USA
www.pioneer-ent.com
esember 2001. Tretti år etter
den forrige konserten. Gary
Brooker ser ikke lenger ut
som en hippie, men som en pensjonert skipsreder. Matthew Fisher
er tilbake på Hammond, resten er
nye, men det låter ikke så ulikt –
med ett vesentlig unntak. Det er
når man bivåner denne konserten
at man oppdager at det opprinnelige Procol Harum hadde tre
essensielle ingredienser; komposisjonene, Gary Brookers stemme og
B J Wilsons tromming. De øvrige
musikerne spilte de notene som
ble skrevet for dem, og det kunne
i praksis utføres av hvem som
helst. (I 1971-konserten spiller
Chris Copping Matthew Fishers rolle – her er det langt på vei
omvendt, og jeg kan ærlig talt
ikke høre forskjell). Brooker synger nesten like bra som tidligere,
låtene har selvfølgelig ikke tapt
seg, men uten B J Wilsons unike
rytmefigurer blir Procol Harum
aldri det samme. (Nå ville vel ikke
Led Zeppelin blitt det samme heller).
Gruppa kjører igjennom et langt
sett fullpakket med høydepunkter, dog med en viss overvekt av
den rolige, sofistikerte delen av
repertoaret. Den eneste rocka
låten er vel Memorial Drive.
Filmingen er smakfull og diskret.
Med samme besetning og sikkert
omtrent de samme låtene som de
spilte i Norge i fjor sommer, kan
du iallefall trygt skaffe deg denne
DVDen hvis du syntes det var en
fin opplevelse.
Classic Pictures
Shepperton International Film Studios
Studios Road, Shepperton,
Middelsex TW17 0QD, England
www.classicpictures.co.uk
Tarkus nr. 21
Sted: Blæst,
Trondheim.
Dato: Tirsdag 19 mars 2002
Magne Røskaft
T
musikladen live
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
The Third
And The
Mortal
PROCOL HARUM
irsdag den 19 mars 2002 var
det release konsert i anledning
The Third And The Mortals nye
CD Memoirs. Stedet var Blæst i
Trondheim, og det var ganske
mange som møtte frem for å høre på
bandet. Det begynner å bli noen år
siden bandets forrige utgivelse.
Ann-Mari Edvardsen, som i sin tid
tok over som vokalist etter Kari
Rueslåtten, har sluttet siden sist.
Bandet opererer ikke lenger med
noen fast vokalist, men benytter
flere forskjellige. En mannsstemme
som pratet i vei på engelsk var det
første vi fikk høre over høytalerne
før musikerne kom inn. Dette med
stemmer og lydeffekter og elektronikk er tydeligvis noe som opptar
bandet for tiden, og bruken av dette gikk igjen under hele konserten.
Uten at det tilførte musikken så
veldig mye. Det samme kan kanskje
sies om den abstrakte data-grafikken som blafret over lerretet bak på
scenen. Musikalsk så er det fremdeles ganske dystre stemninger som
dyrkes. Men musikken har mer preg
av storby nå. Mange av sangene som
ble fremført startet veldig lovende
med et bra tema. Men alt for sjelden
ble dette oppgitt til fordel for et
annet. Monotoni kan jo i seg selv
være en spennende effekt. Men i
dette tilfellet så ble det heller kjedelig. Det kan nok tenkes at lyden
må ta sin del av skylden for dette.
Vokalen druknet litt, og det var
ikke lett å fange opp detaljer i
musikken. Innimellom, og spesielt i
mot slutten, så glimtet det til. Men
alt i alt så ble det en konsertopplevelse til under middels. Beklager.
Jeg kunne allikevel ane tendenser i
denne musikken som gjør at jeg
tross alt gleder meg til å høre på
bandets nye CD. Når vokale prestasjoner og andre detaljer kommer
mer til sin rett så kan det godt tenkes at det monotone og repeterende
i musikken fremstår som fengslende heller enn kjedelig.
Inkognito
Fortsettelse av vårsesongen 2002
Jon Christian Lie
Starleaf
Dato: Fredag 19. april 2002
Publikum: 54
S
tarleaf med Anders Blystad
(gitar) i spissen gjestet progscenen for andre gang, og du
verden hvor mye bedre de låt den-
ne gangen. Gruppa består av medlemmer fra Mollstemt Guttesaus og
Bedlam, og serverte en heavy form
for prog med mye folk-tendenser.
En svært så interessant blanding
som fungerte meget godt. Musikken var preget av mye tverrfløyte
og kvinnelig vokal. Langt tyngre
siden første konsert og kanskje litt
mer i retning Jethro Tull, Black
Sabbath og ja...hvorfor ikke Gravy
Train? Ny trommeslager var også
rekruttert og Starleaf virket mye
sikrere denne gangen.
Raastoff
Dato: Fredag 26. april 2002
Publikum: 10
“N
å kommer det en pønkelåt
som egner seg godt å poge
til!” Med disse ordene
åpnet Raastoff sin liveopptreden på
progscenen, og de dro igang en seig,
tung blues ved navn Våkna I dag.
Hovedvokalist og gitarist Raymond
Coll høres formelig ut som et svin
som blir slakta - der han vræler teksten ut i lokalet i håp om å få jaget
flere tilskuere inn i konsertlokalet.
Raastoff i liveversjon lyder ganske
heavy og tidvis intrikat. I noen av
partiene kan de minne om Høst spesielt i bruken av tostemt gitarspill, med harmonier som møter
hverandre i merkelige sammensetninger. I andre øyeblikk fengende
og variert. Prog møter new-wave? Se
også omtalen av bandets demo-CD (i
spalten “Båndkverna”)
The Orchard
Dato: Fredag 3. mai 2002
Publikum: 52
P
å mange måter ganske vemodig for dette var siste aften i
Lillesal, ettersom lokalet
snart skal bygges om til kinosal.
The Orchard er et nordisk inspirert
“retro-avant-power-kraut-medieval-progrock”-band (!) med medlemmer fra White Willow og Haze.
Dette var deres andre konsert ved
progscenen og litt av en imponerende opptreden. All musikk var
instrumental og i fokus var fløytespillet til Ketil Vestrum Einarsen
og gitarspillet til Gaute Storsve.
Musikere av høy klasse og stemningsfulle komposisjoner som
appellerte til fantasien gjorde sitt
til at publikum gikk fornøyd hjem
denne kvelden. Et verdig punktum
med relativt godt oppmøte.
Side 39
Annonsering
Samarbeidspartnere
Betingelser, annonse- og filformater, materiellfrister etc. kan fås tilsendt
ved henveldelse til Tarkus Magazine v/Sven Eriksen på telefon 906 73 821,
eller på våre websider www.tarkus.org
Tarkus Magazine ønsker å knytte til seg samarbeidspartnere somformidler
den musikken vi skriver om. Selvfølgelig vil vi oppfordre alle våre lesere
til å handle hos disse, her får du den musikken du er interessert i!
Annonsemateriell sendes til Tarkus Magazine v/Sven Eriksen pr post (se
adresse side 2) eller på email til [email protected]
Abonnement
Et års abonnement (4 nummer) koster norske kr. 175,- fra Norge og kr.
200,- fra Norden forøvrig, fritt tilsendt.
For å abonnere kan du:
Oslo Rock Antikvariat
• Betale kr. 175,- (200,-) til
Oslo Rock Antikvariat ligger i Fredensborgveien 17 i Oslo og har et stort
utvalg av vinyl innenfor mange kategorier musikk. Her finner du også nye
og brukte CD-er. Åpningstider 12-18 (12-16). Telefon 22 11 13 13.
Sven Eriksen,
Møllefaret 48B,
0750 Oslo
Konto nr. 6222.11.06658
Merk giroen «Tarkus» samt hvilket nummer du vil starte abonnementet
med dersom du ikke ønsker å starte med det seneste nummeret.
• Tegne abonnement fra bladets hjemmesider www.tarkus.org
• Ringe oss på telefon 906 73 821.
Abonnementsfordeler
Tarkus Magazine har inngått avtaler med følgende selskaper om
rabatter:
Oddity Records, Harøy
Telefon 71 27 69 32
10% avslag i pris på deler av katalogen.
Oslo Rock Antikvariat, Oslo
Telefon 22 11 13 13
15% avslag i pris på deler av katalogen.
Merk at du må være abonnent for
å dra fordel av disse rabattene.
Butikkene har oppdaterte lister
slik at de til enhver tid vet hvem
som har gyldig abonnement.
Oddity Music
Oddity Music gir 10% rabatt til Tarkus-abonnenter på alt prog-relatert
stoff samt rock og hard-rock fra 70-tallet. Oddity distribuerer musikk fra
flere spennende små plateselskaper rundt i verden, og har også sratet
egen label. Oddity Music treffer du på telefon 71 27 69 32 eller på internett: www.oddity.no
«Back Issues»
O
UTS
LGT
Kr. 40,-
O
UTS
LGT
Kr. 40,-
O
UTS
Kr. 40,-
UTS
Kr. 45,-*
Tarkus nr. 17
Juni 2001
Kr. 45,-
OLG
18
Tidsskrift for progressiv rock
Tidsskrift for progressiv rock
UTS
OLG
Kr. 40,-
T
Kr. 40,-
Kr. 45,-
Kr. 45,-
T
Kr. 45,-
Kr. 45,-
Anekdoten • Marillion • Sonja Kristina • Novalis • Nearfest • The Morrigan
Canterbury • Jethro Tull • Captain Beefheart • Frank Zappa • Hippotrip • Gong
Kr. 45,-
Kr. 45,-
Kr. 45,-
Kr. 45,-
Kr. 45,-
Kr. 45,-
Kr. 45,-
Bladene kan bestilles hos
Tarkus v/Sven Eriksen
Møllefaret 48B, 0750 Oslo, på telefon
906 73 821, 22 50 03 61 (etter 18) eller pr. email til
[email protected]
Tarkus nr. 19
Desember 2001
Adventure • Rupert Hine • Eclection • Tortoise • Matheus • Sonic Debris
Side 40
LGT
19
Tarkus nr. 18
September 2001
Kr. 45,-
O
UTS
Kr. 40,-
Kr. 45,-
Kr. 45,-
17
Tidsskrift for progressiv rock
LGT
* Det ikke flere eks. igjen av platen som fulgte med nr. 9
Kr. 45,-
A Parrot in the Pepper Tree
er navnet på Chris Stewarts
oppfølger til suksessboka Driving Over Lemons. Boka handler om Chris og hans families
opplevelser som for eksempel
å drive en gård i Spania, klippe sauer i Sverige og spille
trommer i Genesis.
To nye samleplater med
Anthony Phillips er nå gitt ut
i Spania, Soft Vivace, er en
ren samling av tidligere utgitt
stoff, og All Our Lives er en
dobbel CD som inneholder The
Meadows of Englewood og
Live Radio Sessions). Formålet med utgivelsene er å forsøke å lansere Phillips i spansktalende land.
Vi ønsker alle våre lesere
en riktig god sommer!
Tarkus nr. 21