docTarkus nr 24 - Tarkus Magazine
download 
Report Transcription
Tarkus nr 24 - Tarkus Magazine
m a g a z i n e T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V 24 R O C K Tarkus nr. 24 • Mars 2003 • Løssalg kr. 45,- Adrian Belew P a a to s Ä n g l a gå r d Tangerine Dream K r a f t we r k Tø m r e r c l a u s Journey Innhold Artikler/portretter 5 70-tallets Øst-Europa 36 Journey 15 Kraftwerk 13 Pop-prog – en oppsummering 14 Tangerine Dream Redaksjon Intervjuer 38 21st Century Schizoid Band 34 Ange/Christian Decamps 10 Adrian Belew 3 Paatos/Stefan Dimle 16 TømrerClaus 14 Änglagård/Mattias Olsson Sven Eriksen Trond Gjellum Jon Christian Lie Bidragsytere dette nr. John “Bo Bo” Bollenberg Jacob Holm-Lupo Trond Sætre Rikard A Toftesund Piotr Tucholski Hans Voigt Layout og grafisk produksjon Sven Eriksen Trykk Copyshop, 1300 Sandvika KONTAKT Sven Eriksen Møllefaret 48B 0750 Oslo Tlf.: 22 50 03 61 (etter 18.00) 906 73 821 E-mail: [email protected] Webadresse www.tarkus.org Bankgiro 6222.11.06658 Abonnement, annonsering etc Se siste side ISSN nummer 0809-0971 Anmeldelser 21 ACIDENTE technology 21 AEMEN foolly dressed 21 AKINETÓN RETARD akinetón retard 21 AKINETÓN RETARD akranania 21 ARABESQUE arabesque 22 ARENA contagion 29 ATMOSPHERA lady of shalott 31 BEGGARS OPERA get your dog off me 29 BEN-ISRAEL, DANNY bullshit 3 1/4 22 CUTLER, CHRIS & DIMUZIO, THOMAS dust 22 DILLDALLHOLOM dr. ja 23 ECHOLYN mei 27 ETRON FOU LELOUBLAN les trois fou's perdégagnent 25 F.H.C. one locus which consists of three fragments 25 FAR SIDE parallelebiped 25 FINNEGANS WAKE pictures 28 FREANT, FRANCOIS sons optique 26 FRITH, FRED guitar solos 26 FRITH, FRED prints 30 HAMMILL, PETER clutch 23 HUSH inertia 29 JÖRD BIFAST …and the earth moved 32 KING CRIMSON ladies of the road 26 KING CRIMSON the power to believe 29 KTCHAT ARET shlomo gronich, shlomo ydov, shem tov levy 27 MINOTAURUS fly away 25 MOON OF STEEL insignificant details 27 MUSIQUE NOISE fulmines integralis 27 NEXUS metanoia 28 NIL quarante jours sur le sinai 31 NUOVA ERA dopo l'infinito 28 O-U o-u 30 OLIVE MESS gramercy 29 29 30 39 32 31 27 23 25 29 32 26 30 28 28 31 31 32 25 31 23 23 23 23 25 33 22 OMNI el vals de los duendes OMNI trás el puente PLACKBAND after the battle POPOL ACE all we have PROCOL HARUM the well's on fire RE:COOPERATION transcollaboration RECORDANDO O VALE DAS MACAS 1977-1982 RUDY'S JOURNEY rudy's journey RUNAWAY TOTEM tep zepi SHESET sheset SPOCK'S BEARD don't try this at home (DVD) SUPERSILENT 6 TERRANA, MIKE shadows of the past THOLLOT, FRANCOIS ceux d'en face THOLLOT, FRANCOIS contact TRIUMVIRAT illusions on a double dimple TWELFTH NIGHT fact & fiction UZVA niittoaika VISUAL CLIFF lyrics for the living WAKEMAN, RICK out there WETTON, JOHN rock of faith WHITTAKER, ALAN out of this world WOODALL, EARNEST time to think WOW trojan XINEMA different ways YES yesyears (DVD) •DIVERSE legend of a mind Bokanmeldelser 33 COLLINS, JON marillion /separated out 33 HANSON, MARTYN hang on to a dream – the story of the nice 33 HOLM-HUDSON, KEVIN progressive rock reconsidered Konserter 39 Popol Ace 12 Residents Faste spalter/Annet 15 Redaksjonens spilleliste 12 Resultat av leseravstemmingen 20 Svens mimrehjørne: HOME the alchemist Annonsører 24 InsideOut 17 Oddity Music MERK! ---------------------------------------------Alle synspunkter gitt uttrykk for i Tarkus er artikkelforfatterens egne, og ikke nødvendigvis sammenfallende med redaksjonens oppfatninger Fra redaksjonen Er progressiv rock kultur? i fikk en telefon. Fra en annen av disse som bruker mesteparten av fritida si til denne musikkformen som inneholder så mye trass at den har overlevd tre tiår med tildels harde angrep. Nåvel – det var ikke det det skulle handle om denne gangen. V m a g a z i n e T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V 24 R O C K Tarkus nr. 24 • Mars 2003 • Løssalg kr. 45,- Adrian Belew P a a to s Ä n g l a gå r d Tangerine Dream Ø s t e u ro p i s k p ro g K r a f t we r k Tø m r e r c l a u s Journey Cover: Adrian Belew Side 2 elefonen var fra Rikers i Oddity Music, og han fortalte at han hadde startet å bygge en database over norske progband, fra den spede starten i 1967 med Dream (var de egentlig Norges første progband?) og fram til idag – og ville Tarkus være med å bidra? Selvfølgelig vil vi det. Og så begynner man å tenke tanken T litt videre. Progressiv rock er jo også del av vår musikalske kultur. Alle vet jo at klassisk musikk er finkultur. Jazz er forlengst innlemmet i det gode selskap og har fått sine egne oppslagsverk skrevet av profilerte forfattere og backet av tunge fagfolk og solid økonomi (vel vel, alt er relativt). Norsk rock som sådan finnes det både litteratur og oppslagsverk om, men rockens stebarn – progrock – er det fremdeles gjort lite arbeid med. anskje denne telefonen kan bli starten på en skikkelig, omfattende og seriøs behandling av norsk progressiv rock. Kanskje noen av K dem som sitter og forvalter offentlige kulturmidler her i landet kan få øynene opp for denne lille, sære, men ikke uviktige del av norsk musikkliv. Men da trenger vi noen som kan starte å dra lasset. Vi skal uansett bidra med det vi sitter inne med av kunnskap. i ønsker Rikers all lykke med prosjektet sitt, og vil du se hvordan den høyst levende og hele tiden foranderlige databasen ser ut er det bare å klikke seg inn på www.oddity.no V Tarkus nr. 24 Vi tar en prat med et av de mest lovende, nye svenske prog-bandene: Paatos’ patos Kan progressiv rock få en ny sjanse til å slå igjennom i Sverige? Jeg er ikke sikker, men uansett har et av de viktigste svenske plateselskapene innefor god, kontemporær musik, Stockholm Records, gitt bandet kontrakt. Som hjem for The Cardigans, Apocalyptica, Nightwish, Era, men også Meat Loaf, Rammstein og Army Of Lovers, så er det liten tvil om at Stockholm Records ser et stort potensiale i dette nye bandet. John “Bo Bo” Bollenberg P aatos flørter med alle slags musikalske identiteter, og hjernen bak er ex-Landberkmusikerne Reine Fiske og Stefan Dimle, svensk progs svar på Lennon og McCartney. “Landberks musikk var en reaksjon på det vi opplevde på 80-tallet”, bekrefter Dimle. “Vi var frustrert over mesteparten av den musikken som ble produsert på den tiden, og vi forsøkte å skape albumet vi selv alltid hadde ønsket å høre. Sangene på debutalbumet Riktig Äkta var bare skisser da vi begynte innspillingene, og jeg tror det er derfor den har den ekte sjarmen som mange fremdeles setter pris på. Vi begynte å sette sammen sangene sommeren 1991, og på den tiden var både Reine og jeg sterkt influert av de svenske bandene Saga, Trettioåriga Kriget og Life. Disse tre bandene sang på svensk, så for oss var det helt naturlig å gjøre det samme. Vi hadde ingen anelse om det var folk utenfor Sverige som var interessert i musikken. Vi fortalte Jørn Andersen i det norske plateselskapet Colours at vi ville synge på vårt eget språk, og han var enig med oss fordi han forsto hvor viktig det var for oss å få fram det emosjonelle i tekstene. Ken Golden i Laser’s Edge kontaktet oss senere samme året og tilbød oss en avtale dersom Patric ville synge på engelsk. Det amerikanske markedet var lettere å nå hvis vi kunne kommunisere på deres eget språk. De svenske tekstene er rett så mørke og dystre, mens de engelske har en mer optimistisk atmosfære. Vi spilte også inn enkelte partier om igjen. Ken spurte om vi kunne invitere St. Mikael til å gjøre en gjesteopptreden. Jeg husker at Tord og Johan fra Änglagård fraktet både Mikael og en sitar til studioet som lå en times reise utenfor Stockholm. St. Mikael hadde aldri spilt sitar før, og opptaket tok et par timers tid. Tord og Johan tok noen bilder, og så forsvant alle tre ut i mørket igjen”. “Hver enkelt Landberk-plate har blitt gitt ut på forskjellige selskap. Det føltes naturlig å signere med et svensk selskap etter å ha vært på det norske Colours så vel som på Laser’s Edge i USA. Vi fikk Tarkus nr. 24 kontrakt med Megarock samme uke som de signerte Backyard Babies som stjal all oppmerksomheten. Så markedsføringen for One Man Tell’s Another ble knapt lagt merke til. Vi fikk et tilbud fra Record Heaven mens vi holdt på med vårt tredje album Indian Summer. Michael fortalte oss at vi var hans første band slik at konkurranse fra andre band som ville ha oppmerksomhet var utelukket. Han hadde rett i det, men Record Heavens distribusjonsnett var hovedsaklig innen det progressive miljøet. Vi hadde en ide med albumet at det skulle være en brobygger mellom “prog” og “mainstream” musikk. Slik som Kevin Gilbert gjorde med Thud. Da vi spilte inn Indian Summer følte vi at dette bandet skulle vare evig. På den tiden hadde jeg ett barn, og et nytt var på vei, så det ble ikke all verdens tid til musikk. Patric holdt på å bygge hus. Simon jobbet hardt som produsent. Jonas fikk kontrakt med et annet band på EMI. Reine jammet med ulike band. Så til slutt falt alt bare sammen. Jeg forsøke å få istand et møte i oktober 1997 for kanskje å dra igang noen øvelser siden vi hadde blitt invitert til å bidra til ulike “tribute”-album. Siden vi ikke hadde noe nytt materiale så sa vi, hvorfor ikke. Men da det viste seg at det bare var Reine som hadde interesse av å møte opp, innså jeg at det siste kapittelet var skrevet i boken om Landberk!” Ikke bare var Stefan Dimle og Reine Fiske blodsbrødre i Landberk, de var også medlemmer av Morte Macabre, og nå er altså disse Sveriges svar på Lennon og McCartney å finne i det relativt nystartede Paatos. Akkurat hva er det som er så magisk med å jobbe sammen? “Takk, og jeg håper ikke det der var rent smiger. Å opptre og komponere sammen med Reine er noe ganske spesielt. Han er et vilt og veldig originalt talent. Og talenter som ham trenger alltid noen til å temme frustrasjonen. Jeg roer ned ham, og han får ilden til å brenne hos meg. Musikalsk er vi en enhet. Første gangen vi møttes var han 16 og jeg 21. Vi skrev ned våre Led Zeppelin-favoritter på hvert vårt ark papir. Når vi sammenlignet dem var de identiske; Achilles Last Stand, No Quarter og Babe I’m Gonna Leave You. Så hva mer kan jeg si? Side 3 Senere takket vi ja til invitasjonen fra Peter og Nicklas fra Anekdoten til å skrive musikk basert på utvikling av skrekkfilm-komposisjoner. Målet var å strekke musikken så langt som mulig. Morte Macabre spilte live en gang i Sverige og to ganger i Finland. Det ble planlagt en amerikaturné i november 99, men den ble avlyst. Idag deler Paatos hus med Anekdoten så dørene mellom våre ulike musikalske prosjekter er alltid åpne. Om det er lett å se den musikalske inspirasjonen bak Morte Macabre, er det ikke fullt så enkelt med Paatos. Vi har ulike inspirasjonskilder (både individuelt og kollektivt), så musikken ender opp som en blanding av alle disse kildene. Det som binder oss sammen er åpenheten overfor mange musikkstiler og viljen til å inkorporere disse i musikken vår. Vi gjorde en instrumental konsert for et svensk TV-program i november 2000. Du kan forresten laste ned utdrag av det programmet fra vår japanske webside (http://music.sky-sea.net/official/paatos). Petronella falt naturlig inn i bandet siden hun hadde skrevet og spilt med Huxflux tidligere. Hun begynte vel i desember samme året. Reine og jeg ble invitert til å gjøre noen konserter med den svenske folkesangeren Turid. Siden vi trengte en keyboardist og en trommeslager, ble det til at vi spurte Johan Wallén som vi visste var en fantastisk musiker. Han foreslo Richard (Huxflux) som mulig trommeslager. Vi kjente begge fra den tiden Landberk og Ägg turnerte sammen. Begge to er store Turid-fans så de var lette å overtale. Etter den siste konserten med Turid syntes vi alle at det var synd å la bandet bare forsvinne, så vi bestemte oss for å fortsette med noen av våre egne komposisjoner. Resten er historie...” Stefan har allerede fortalt at Paatos originalitet er et resultat av en kombinasjon av mange forskjellige ideer. Det er også mulig at bandets friskhet kan spores i bruken av jazz. “Jazz og salongmusikk er veldig inspirerende, likeens alle andre musikkformer. Vi har ingen musikalske regler. Vers eller refreng, det spiller ingen rolle. Jeg vet ikke om du har lagt merke til at at det bare er den siste låta på albumet, Quits, som har et refreng. Vi streber ikke å bli et “rart” band, vi lar bare ting skje ettersom inspirasjonen kommer. Noen har sagt at de synes debutalbumet vårt er litt i korteste laget, men 40 minutter er en fint format, og det var akkurat den rette lengden for dette albumet. Siden alle medlem- Quits spilte Jonas David Wilczewskis fløyte- og klarinettpartier. På vår seneste konsert fikk vi med en irakisk fiolinist som heter Fares, og han ga musikken en helt annerledes og veldig spennende stemning. Når vi ikke har gjester må vi gjøre det på egen hånd og som regel blir det bra. Johan på keyboards er ingen stor fan av digitalt samplede akustiske lyder, så det bruker vi ikke. Isteden bruker Johan ulike Mellotron/synth-lyder, eller Reine spiller partiene på gitar.” mene i Paatos komponerer har vi alltid materiale. Vi skriver allerede på stoff til det nye albumet, i tillegg finnes det materiale som ble til overs fra Timeloss. Dersom det passer sånn, vil det neste albumet bli lengre.” “Når vi spiller materialet live er det alltid forskjellig fra album-versjonene. Vi har lagt inn rom for improvisasjoner i alle låtene, og det benytter vi oss av. Det hjelper oss til å holde låtmaterialet friskt, og hindrer oss i å gå lei av det. En låt som Quits er spesielt artig å spille ute, på grunn av de programmerte bitene som vi da i hovedsak spiller live. Avslutningen på låta er selvfølgelig en drøm for oss som liker improvisert musikk.” Improvisert eller strukturert, uansett stilart, et instrument er solid plantet i alle arrangementene, nemlig Mellotronen. “Vi liker instrumenter med karakter! Mellotronen, i liket med mange akustiske instrumenter, har en egenart som forsterker det musikalske uttrykket. Mellotronen har også en vidunderlig melankoli som passer stemningen i våre låter perfekt. Det er nesten som instrumentet har eget liv. Men vi liker også å eksperimentere med andre instrumenter. Vi har hatt en del gjester med på våre konserter. I oktober i fjor var Micke Sørensen og Jonas Wall med oss. I tillegg til improvisasjonene på Det er ingen tvil om at mange ble overrasket av å se Paatos på Stockholm Records-labelen. Siden de ikke er en rendyrket “prog”-label er sjansene store for at Paatos’ musikk blir spredt til andre miljøer, og kanskje andre liknende band kan følge dem? Hvordan har det seg at et ukjent prog-relatert band havnet i et selskap som Stockholm Records? “Hvis du er overrasket - vær glad. Jeg kan fortelle deg at publikum og musikkbransjen i Sverige fremdeles er i sjokk! Stockholm Records er eiet av Universal Music som har mange berømte artister i stallen. For meg var det et naturlig valg fordi staben i Stockholm Records er fans av progressiv musikk. Vår A&R-fyr har veggene fulle av plakater med Gong og Magma. Jeg vet at de vil la andre Universal-kontorer rundt om få lytte til Paatos og distribuere plata gjennom sine kanaler verden over. Om de lykkes vet vi ikke, men det kan jo være verd å ringe det lokale Universal-kontoret og be om en Paatos-utgivelse!” Et av bandets høydepunkt til nå finner du ikke innenfor det progressive rock-miljøet heller. For ikke lenge siden spilte Paatos på et selskap for Sonic Youth. Amerikansk musikalsk kaos får høre nytt progressivt talent. “Vi hadde alle lyst til å gjøre den konserten, fordi vi er fans av Sonic Youth. Jeg har vondt for å skille ut hva som er og hva som ikke er “normal” progressiv musikk. For meg er musikk mer eller mindre interessant. Når det gjelder Sonic Youth mener jeg at de har vært et av de aller viktigste bandene de siste 20 år. Vi gjorde også en konsert med Opeth. For meg er de et av de viktigste bandene nå om dagen.” Mens albumet Timeloss stadig får øket oppmerksomhet lar jeg Stefan tilslutt få muligheten til å forklare bildet som er benyttet på coveret. “Vi slet med å finne det riktige coverbildet til Timeloss. Vi prøvde et par ideer før jeg fant en eske med bilder tatt av en avdød kvinne. Hun døde i april 2002, samme måned som vi spilte inn albumet. Alle likte bildene, og ideen med at albumet var et hus hvor bilder av forskjellige rom representerer alle sangene som dukker opp. Disse bildene ble supplert av band-fotoene som AnnaLotta Elg har tatt, og designen ble gjort av vår layoutmann Ozzie.” Uten å ville prøve å gjenskape høydepunktene fra det analoge 70-tall, så er Paatos et moderne band som blander “tradisjonell” prog med dagens musikkformer sammen med jazzete improviserte partier. Forhåpentligvis vil bandmedlemmene føle at bandet er viktig og at de vil holde det gående så lenge de kan. For tiden er Timeloss rett og slett tidløst. Side 4 Tarkus nr. 24 Arkivaren del 1 Prog i skyggen av grått – 70-tallets Øst-Europa ‘Arkivaren’ er et artikkelkonsept jeg har utarbeidet som tilskudd - eller kanskje snarere som alternativ - til Tarkus-føljetongen ‘Viktige progband’. Ideen er å redegjøre for essensielle musikalske og kulturelle trekk ved ulike bølger eller skoler i prog-historien, oppsatt etter geografiske og tidsmessige markører. Jeg tillater meg slik å rette oppmerksomhet mot navn og tradisjoner som ofte synes utelatt fra den “offisielle” fortellingen om progressiv rock, bl.a. ved å fremheve mer relative ‘viktigheter’ i det store scenariet. I denne første delen skal vi bak et fordums jernteppe for å sjekke ut noen av østblokkens artister. Rikard A Toftesund “P olitikk og musikk hører ikke sammen!”, hørt den før? Presenter en slik floskel for sangeren Vladimir Misik i tsjekkiske Flamengo, som etter måneders arbeid med komponering, arrangering og produksjon fikk LPen Kure V Hodinkach bannlyst av landets myndigheter, grunnet tekstenes “upassende tankeutlevering”. Eller for medlemmene i de populære DDR-bandene Puhdys, Electra og Karat, som etter årevis med musikalsk modning i 1977 ble bedt om å tone ned pretensjonene for å etterkomme nylige byråvedtak om en “bredere folkeliggjøring” av ungdommens kulturliv. Enn videre for de rumenske heltene i Phoenix, idet en sjelden konsertopptreden i vesten medførte kollektivt eksil og dermed også kunstnerisk selvmord for gruppen. Eller kanskje for polske Budka Suflera, totalt avhengig av et sel og deretter jevnlig trakassert for sin “oppfordring til sosialt avvik” i kraft av Prahas Plastic People of the Universe, Øst-Europas sannsynligvis mest kontroversielle rockgruppe overhodet. Sannheten er at all musikk, eller kunst i sin alminnelighet for den saks skyld, kommersielt som rent estetisk innrettet, betinges av kulturelle hensyn og kriterier. Politikken er og har bestandig vært en primærfaktor når det gjelder utmåling av forskjellige resonanser i samfunnslivet. Dette betyr at ethvert fremstøt som foretas i kulturelle anliggender, filtreres via systemrelasjoner som i sluttinstansen alltid vil ha et avgjort politisk tilsnitt. En kunstnerisk ytring bærer politisk bud direkte eller indirekte, i USA eksempelvis ved at markedsvise normmønstre bestemmer genrenes miljømessige tilblivelse, gjennomslag og vekstvilkår (jfr. eksempelvis hip-hop). Står en ytring i pakt med eller i opposisjon til reglementære stilspråk, omgå lovmessigheten til grunn for “redigeringen” av storsamfunnet – UTEN antagonistiske fordringer. I så måte kan vi si at f.eks. relasjonen DDR/rock i prinsippet var en selvmotsigelse! Hvilken doksa? Plastic People Of The Universe Budka Suflera statlig dirigert plateselskap for å kunne skape og sprede sin musikk, som således ble hemmet under konstant oppsyn fra skeptiske partifunksjonærer. Legg omsider argumentet frem for Pavel Zajícek, Milan Hlavsa, Vratislav Brabenec og manageren Ivan Jirous, som etter standrett ble kastet i feng- Tarkus nr. 24 vil dette nødvendigvis gjenspeile en motivasjon hos kunstneren - et trekk ved hvilket ytringen bedømmer omgivelsen gjennom eksplisitt å enten stadfeste eller omplassere verdier heri. Kulturfundamentet er bakteppe for enhver slik aktivitet, og dermed også politikken som råder over enkeltelementene i de moderne samfunns ulike modi hva gjelder oppfatning og lesning av kulturen. For rockemusikere i østblokken på 70-tallet medførte dette et opplagt problem; når en stil bryter såpass åpenlyst med sedvane - hele rockens makrokulturelle egenart defineres gjerne ved dens opprørskvalitet anses omgivelsen i forhold til den “motkultur” som fremgår. Idet premisset for omgivelsen er tvers igjennom ideologisert, inntrer Omega vågestykket med å skulle Et viktig moment som ennå ikke later til å ha funnet sin rettmessige plass i historiebøkene her på berget, er det faktum at svært mange av dissidentene i østblokken faktisk var skolerte marxister. Intellektuelle som utgjorde en trussel nettopp på basis av sin hang til å forklare kommunismen i retninger som ikke sto i overensstemmelse med regimenes undertrykkende politikk. Slik var historien til dikteren Egon Bondy, som ble sentral i mytologien rundt Tsjekkoslovakias undergrunnsbevegelse, den mye omtalte “andre kultur”. Tre rockgrupper dannet en opposisjonell front med dette som bakteppe, Extempore Band, DG307 og Plastic People. Sistnevnte brøt en overveiende trend da Bondys poesi ble tatt i bruk Side 5 som tekstgrunnlag; påfallende nok syslet nemlig ytterst få av de østeuropeiske musikerne med politiske konsepter, verken patriotiske eller kritiske. Blant de virkelig store artistene, dvs. dem som opplevde så vel markedsmessig som kunstnerisk anerkjennelse, ble imidlertid en slags ideologisk bevissthet og et “rødt image” avkrevd fra myndighetenes side, stort sett for at de påstått “sosialistiske” systemene skulle bekreftes via det unge og platekjøpende publikum. Dette var tilfelle med den ungarske “supergruppen” Omegas første fremstøt mot det vestlige marked, da ban- på utgivelsesfronten. Dette beror selvfølgelig på miljømessige vilkår; idet potensialet for en noenlunde respektabel løpebane innen populærmediet “rock” var minimal i land som Bulgaria og Sovjetunionen, var det desto færre som vurderte en karriære innen noe såpass outrert som progressiv rock. Ergo satset verken artister eller statsselskapene på slikt i utgangspunktet. Dette forklarer også langt på vei hvorfor den såkalt symfonisk-progressive rocken ikke fikk ordentlig gjennomslag i Øst-Europa før mot slutten av 70-tallet (Color, M Efekt, Exodus, Sfinx, Indexi, Tako, Smak osv.), da navn som Genesis, ELP og Yes endelig hadde statuert kommersielle foregangseksempler. I det store og hele var der vesentlig mindre grobunn for ulike rock-kulturelle varianter i Øst-Europa. Hvilke kilder, hvilken lyd? SBB det i 1968 slapp et samlealbum med den betegnende tittelen Omega Red Star i England. Begravd mellom linjene var det derimot kommersielle ambisjoner som inspirerte til slike innfall, riktignok inntullet i både artistenes og de østeuropeiske regimenes håpløst naive forestillingsverden; spiret ikke sosialismens utopier blant vestlige ungdomsmasser på slutten av 60-tallet, kanskje? Bortsett fra slike overfladiske hint mot doktrinen, var radikalisme et fraværende fenomen blant jernteppe-gruppene. Men bar den østeuropeiske progressive rocken radikale bud rent musikalsk sett? I forsvinnende liten grad. Selv proklamerte rebeller som Plastic People opererte med klart gjenkjennelige rammeverk for sin musikk, trass i lyrikkens stadig mer reflekterte karakter. Der fantes glimt av “seriøs” eksperimentering hos navn som Energit, Fermata, Combo FH, Niemen, SBB, Buldòzer og Syrius, men sjeldent utover det som var gjengs innen samtidens øvrige fusjonsstiler. På den annen side er det verdt å huske at de artistene vi i dag kjenner til fra 70-tallets Øst-Europa, i høy grad samsvarer med dem som fikk utgi musikken sin. Der man i Storbritannia, USA, Tyskland osv. har opplevd lanseringen av drøssevis med fordums ukjente navn i ettertid - band som gjerne var aktive for så å forsvinne uten registrerte etterlatenskaper, men med støvete innspillinger på samvittigheten - er det lite som tyder på at vi har strømmer med obskure østblokk-progband i vente Smak Side 6 Der fantes ett hovedsaklig skisma i det østeuropeiske politiske komplekset: Warszawapaktlandene versus Albania og Jugoslavia. I Albania praktiserte man like frem til begynnelsen av 80tallet faktisk dødsstraff for å lytte til vestlig musikk (jazz, pop, rock), mens Titos rike ofte har vært beskrevet som en “oksidental enklave” hva gjaldt markedsverdier hos ungdomsgenerasjonen. Disse to siste landene sto steilt imot hverandre både ideologisk og realpolitisk, men reiste begge front mot den sovjetiske interessesfæren. I det jugoslaviske tilfellet manifesterte skismaet seg blant annet i en mer prominent populærkulturell industri, med utslag i en ikke ubetydelig navneflora for rockemusikkens del. Den desentraliserte maktmodellen man Modry_Efekt håndhevet her [med delvis administrativ autonomi knyttet til provinsielle sammensetninger av fag- og partiråd], innebar imidlertid visse skiller i økonomisk standard for de forskjellige regionene. Områdene Makedonia, Slovenia og Montenegro kontrasterte i så måte med de mer stabile Kroatia, Bosnia og Serbia, og herfra finner vi da også de mest berømte jugoslaviske bandene (Korni Grupa, Time, Indexi, Bijelo Dugme, Drugi Nacin). Nære diplomatiske bånd og dermed en utstrakt samhandel med nabolandet Italia, medførte klare musikalske likhetstrekk mellom disse gruppene og band som f.eks. New Trolls, Formula 3, Osanna og tidlig PFM. Dette merkes i høyeste grad også på de rumenske artistene. At man i så vel Romania som Jugoslavia kunne hente inn italienske radiostasjoner - hvorav mange var ytterst politiserte på 70-tallet og derfor kunne luftes med mindre mistillit enn regulær vestlig eter - bidro nok til å gjøre enkelte kilder mer tilgjengelige. Ikke dermed sagt at innflytelses- Nicu Covaci (Phoenix) linjene alltid lå direkte rettet ensidig fra vest til øst; langt de fleste jugoslaviske og rumenske bandene trakk sine tyngste influenser fra britiske, amerikanske eller nasjonale forbilder, men tydet frem et motsvar – akkurat slik vi kjenner det fra Italia. De uttrykksmessige parallellene bunner således trolig mer i geografisk-kulturelle forhold (folketone, klassisk tradisjon, skolastikk) enn i kommunikative sådanne. Med hensyn til Romania inntrer i tillegg den språklige faktoren, idet alle nevneverdige eksponenter (Phoenix, FFN, Progressiv TM, Sfinx, Semnal M) nyttet morsmålet i sin tekstutlevering [rumensk og italiensk er som kjent av samme basale språkgruppe]. Bruken av originalspråket var for øvrig det vanlige blant alle Øst-Europas rock-artister i 70-åra. Dette var betinget av tre elementære forhold. For det første av de rettesnorene regimene la til grunn for kulturlivet, som fremelsket “det egne” overfor “det andre”; man disponerte seg således for kraftig misnøye ved å ytre “kommersialistiske”, det vil si vestlig-vendte forsetter, og musikerne sto ganske enkelt uten et produksjons- og distribusjonsapparat dersom myndighetene ble trosset. Dernest grunnet den uoffisielle holdningen blant mange artister, om språket som formidlingsverktøy nr. én og derfor med førsteprioritet hva vedrørte formingen av et oppriktig og personlig musikalsk uttrykk; var man “progressiv” skulle dette liksom ha en viss konsekvens. Endelig var det selvsagt kun et fåtall som faktisk trakterte engelsk. Beograds Korni Grupa sto sånn sett i en særposisjon da bandet under emblemet Kornelyans i 1974 utga klassikeren Not An Ordinary Life, og dette på et italiensk plateselskap, med fortreffelig engelskspråklig vokal. Et av de mest interessante trekkene ved østblokkens progrock, var de store polske artistenes dype gjeld til afroamerikansk musikk. SBB, Niemen og Budka Suflera ga til kjenne sterke impulser fra navn som Otis Redding, Ray Charles og Sly Stone, ikke minst på vokalsiden, men også i Kornelije Kovac (Korni Grupa) Tarkus nr. 24 relasjon til orkestrering, harmonikk og rytmikk. Utfallet viste seg å bli et sært og forfriskende sound, ganske så annerledes fra f.eks. jugoslaviske band i samtiden. Efekt. Bohemia var utpregede perfeksjonister og spilte egenartet progfusion med symfoniske glimt. Albumet deres er dessverre problematisk å finne. Anbefalt: Zrnko Písku (1978) Mens jazzen i liten grad gjorde innhugg i Jugoslavia, øvde den enorm inspirasjon i Tsjekkoslovakia. Knapt noe betydelig ensemble herfra forble upåvirket av navn som Dave Brubeck, Gil Evans, Don Ellis, Miles Davis og Tony Williams. Mikset med den tyske fortolkningen av ballroom/swing-tradisjonen som ble introdusert hit allerede i mellomkrigstiden, oppsto en rekke forunderlige prøvelser av “nytenkning”. Ved siden av Plastic People of the Universe, skulle det mest motstandsdyktige av disse prosjektene bli Jazz Q Praha, som for alvor gjorde seg bemerket i forbindelse med det blomstrende halvåret vinter/sommer 1968, analogt til studentopprørets kulminasjon i vesten og med en antiautoritær brodd som gjennomgripende kulturell tendens - hvilket naturligvis bidro sterkt til Warszawapaktlandenes invasjon i august dette året. LPen Coniunctio (1970) – som Jazz Q spilte inn ilag med Blue Effect, det senere så legendariske Modr_ Efekt – er trolig en av de merkeligste fusjonsplatene utgitt i Øst-Europa noensinne, ikke minst tatt tidsånden i betraktning. Avviket fra vestlig vane synes fullkomment når man lytter til det kaotiske stilbruddet på dette albumet, hvis nøkkelfigur var saksofonisten Jiri Stivín, som etter hvert ble en toneangivende musiker med innflytelse på artister som Energit, Impuls og Mahagon. Budka Suflera (Polen) Skaldowie Hvilket marked? Joda, Øst-Europa hadde nok en type “undergrunn”. Først og fremst var det derimot tale om musikk-i-tiden, og “progressiv rock” utgjorde nettopp noe slikt den gang. Med tanke på markedsstrategi, rettet alle landene (unntatt Jugoslavia) seg etter det sovjetiske forbildet og innlemmet enhver ny stildannelse et allerede eksisterende maskineri av byråer, komiteer og styrer. I Sovjetunionen hersket plateselskapet Melodiya, i DDR rådet Amiga, i Polen Muza, Tsjekkoslovakia Panton/Supraphon osv. Det var hit man henvendte seg for å fremme musikkindustrien, ofte ved at de heldigste artistene ble gitt en enkeltstående mulighet til innspilling og utgivelse. Når gruppene Bijelo Dugme, Skaldowie, Puhdys, Olympic og ikke minst Omega kunne bli svære i østblokken, var dette langt på vei takket være ildsjeler hvis hovedoppgave i byråkratiene var å finne potensielle stimulanser av den skjøre “semi-blandingsøkonomien” man her førte. De mest suksessrike artistene delte en felles skjebne: det umiddelbare gjennombruddet. Man skapte seg et aldri så lite navn ved konsertaktivitet, ble oppdaget av en eller annen funksjonær, debuterte og fant nasjonal aksept omtrent sporenstreks. Dette gjaldt dog mindretallet; en bråte unge band slapp plater for så å fordufte, ikke nødvendigvis fordi musikerne selv mistet interessen men da svake salgsresultater rett og slett Tarkus nr. 24 Velrenommerte med god grunn. Startet som et heavy-progband på debut-LPen Cien Wielkiej Gory (‘74), men la om til en sofistikert, nærmest orkestral symfonisk rock/pop under innflytelse av bl.a. soul og blues. Grupper som Paladin og Traffic gjorde liknende ting i England, men aldri så konsekvent og rendyrket som dette. Budka Suflera, som i tidlige år hadde en av Øst-Europas beste vokalister i Krzysztof Cugowski, gled etter hvert over i ren radiovennlig bane. Anbefalt: Przechodniem Bylem Miedzy Wami (1976) Buldozer (Jugoslavia) Stern-Combo Meissen umuliggjorde prospektene for flere utgivelser. Naturlig nok er det også de bestselgende titlene som har vært gjenstand for kontinuerlige opptrykk på LP. Et navn som Omega, aktive den dag i dag, har alltid holdt materialet sitt tilgjengelig for publikum. Plater med f.eks. Olympic, Karat, Niemen, SBB og Bijelo Dugme var å oppdrive på messer og i forretninger på kontinentet gjennom mesteparten av 90-tallet, men er sjeldnere nå. Med CD-mediets fremvekst tiltok storstilte utgivelseskampanjer rundt tiårsskiftet ‘89/90, men det var ofte snakk om reproduserte vinylavspillinger med dårlig lydkvalitet. Dette har heldigvis bedret seg de siste par årene, og særlig polske, tsjekkoslovakiske og ungarske navn er igjen å finne i nettbutikker og den slags. For deler av Jugoslavias 70-tallsrock ble årrekken 1992-98 imidlertid fatal, idet mengder av både originalinnspillinger og restlagre angivelig skal ha gått tapt under krigstilstandene. Under følger en knapp presentasjon av 45 artister fra 70-tallets Øst-Europa. Der finnes selvsagt mange flere navn, men dette utvalget søker å gi en viss oversikt med hensyn til geografisk og stilistisk bredde. Som vanlig har jeg tillatt total subjektivitet fra min egen side og således fremhevet ti navn som jeg oppriktig mener representerer kremen av østblokk-prog. Disse er behørig påført en sånn: $ (ha, ha!). Arsenal (Sovjetunionen) Hva gjaldt rockemusikk, forble Sovjet en ørken gjennom mesteparten av 70-åra. Bresjnev prediket “stabilitet”, hvilket etter hvert kom til å bety stagnasjon. Som resultat ble lite nytt av kulturelle forekomster avdekket før tiårsskiftet ‘79/80, deriblant progressiv rock (Epos, Dawn Dialogue, Gorizont, Autograph). Arsenal var like fullt et viderekomment jazzrockband med stor tilhengerskare allerede på 70-tallet. Bandet utga flust med LPer, jeg har utelukkende hørt de to første. Samtlige er gjenutgitt på CD av det russiske selskapet Bohéme. Anbefalt: Arsenal (1979) Bijelo Dugme (Jugoslavia) Det kommersielt mest vellykkede 70-tallsbandet herfra, med en hardrock-formel ispedd visse progressive trekk. Ikke all verdens spennende kanskje, men de to første LPene deres inneholder fine øyeblikk. Minner litt om britiske navn av typen Warhorse, Clear Blue Sky og (tidlig) Budgie. Anbefalt: Kad Bi Bio Bijelo Dugme (1974) Bohemia (Tsjekkoslovakia) Hovedpersonen i denne gruppen var Lesek Semelka, fordums keyboardspiller og vokalist i Modry Dette notoriske miniorkestret var vel det nærmeste Jugoslavia kom et Plastic People. Kompositorisk var derimot uttrykket mer eklektisk og finpusset, litt i retning av det danske kultbandet Dr. Dopo Jam. Buldozer ble berømt for sin allsidige, politisk ladde rock-satire og bevegde seg tidvis på utrygg grunn overfor landets maktapparat. Anbefalt: Zabranjeno Plakatirati (1977). Collegium Musicum $ (Tsjekkoslovakia) Et av de mest omdiskuterte bandene fra øst, og blant få som allerede tidlig opererte med det vi gjerne kaller “klassisk-symfonisk” rock. CM var hjertebarnet til keyboardisten Marian Varga, som i stil og tilnærming var Keith Emersons diametrale motsetning; han tolket klassiske strofer på pur parodisk faenskap, men lagde derimot bråk med orgelet sitt for estetikkens og IKKE sirkusets skyld. Oppfatningen av CM som “Øst-Europas ELP” er for øvrig sterkt overdrevet. Sant å si var det vel kun i perioden ‘7375 at likheten kunne høres, og da bare så vidt; CMs aktive improvisasjonsstrategi tok opp altfor stor plass i produksjonen til at dette blir kitsch på noe vis. I tillegg var CM langt mer enn en bass-trommertangenter-trio. Varga skrev seriøst eksperimentelle stykker for elektroakustisk ensembleformat, for kor og utvidet “poporkester”, han skrev viser og tolket tradisjonell slovakisk folkemusikk, ren rock og sitt lands jazztradisjoner med samme selvfølgelighet. Anbefalt: Konvergencie (2LP) (1971) Collegium Musicum & Marian Varga (1975) Color (Ungarn) Fullstendig undervurdert og utelatt fra krønikene, Colors opplegg var symfonisk pop/rock i tråd med f.eks. Sebastian Hardie, BJH, Tabula Rasa, Kayak og Machiavel - og gruppen sto ikke det minste tilbake for noen av dem. Første platen er et funn, men ikke la bakside-portrettet av bebartede sigøynerherrer i sølvdress stanse deg fra kjøpet av albumet/CDen! Inkludert er den 14 minutter lange Panoptikum, et heftig miniopus med gnistrende synth- og mellotrontraktering. Og ungarsk er et deilig vokalspråk! Anbefalt: Color (1978) Combo FH (Tsjekkoslovakia) Et avvikende ensemble som tolket frem sin egen modernistiske form, ikke uten fellesskap med tidlig Henry Cow og musikken til Albert Marcoeur - dog sannsynligvis uten direkte referanser dithen. Kraftig skolerte folk og detaljstrukturert, notert materiale; Side 7 blant de mest interessante tsjekkiske artistene! Jeg har dog ennå ikke fått fatt i deres andre album. Anbefalt: Veci (1980) Drugi Nacin (Jugoslavia) Legendarisk heavyprog med godt låtmateriale og påfallende likheter til italienske navn som Museo Rosenbach, Nuova Idea og Panna Fredda, om ikke fullt så oppjaget. Utløp i det mindre interessante bandet Nepocin. Anbefalt: Drugi Nacin (1976) East (Ungarn) Debuterte ikke før i ‘81, men hadde et navn i Budapest før 70-tallet var omme. East hadde åpenbart lyttet til Genesis, Yes og Pink Floyd, og gjorde respektable forsøk på å foredle denne inspirasjonen. Fra ‘83 var ideene dog heller få. Anbefalt: Huseg (1982) Igra Staklenih Perli (Jugoslavia) Hyperintens post-psykedelia med kultstatus blant spacerock-fanatikere. Utsnitt av gruppens spede produksjon leder tanken hen til franske Heldon, eller til Manuel Göttschings midt-70tallsutgivelser med AshRa. Anbefalt: Igra Staklenih Perli (1979) Indexi (Jugoslavia) Dette var et band med lang fartstid, og med et vidt sortiment genre på merittlisten. I ‘78 arbeidet Indexi dog med en særpreget, eksperimentell symfonisk prog. Der var fjerne hint til PFM og King Crimson, men først og fremst er Modra Rijeka en svært personlig utgivelse. Diktopplesningen på dette albumet har fått skribenten Jerry Lucky til å sammenlikne med Moody Blues (jfr. Graeme Edge), noe som sier sitt om Luckys analytiske evner. Anbefalt: Modra Rijeka (1978) Energit (Tsjekkoslovakia) Akkurat som navnet tilsier: energisk jazzrock, blant de viktigste fra den fertile tsjekko-scenen. Gruppens musikk vil appellere like mye til fans av King Crimson som til dem med sans for Mahavishnu Orchestra og RTF. Anbefalt: Energit (1975) Jazz Q (Tsjekkoslovakia) Veteranorkester med betydelig produksjon. Rockere har mest å hente i perioden da britiske Joan Duggan var bandets sangerinne. Nokså deilig røykbulemusikk. Anbefalt: Symbiosis (1974) Exodus (Polen) Blandet heavyprog og spacerock til en sci-fi-aktig mos. Exodus skyldte mye til Pink Floyd, Genesis og særlig Yes (grunnet vokalen). Det er imidlertid kun deres første plate som påkaller benevnelsen “progressiv”. Anbefalt: Ten Najpiekniejszy Dzien/The Most Beautiful Day (1980) Fermata (Tsjekkoslovakia) Et av de mest solide progfusion-bandene fra hele østblokken. Opprinnelig hadde gruppens instrumentale musikk mange paralleller til Energit - hektiske løp mellom melodi- og rytmeseksjon, opplagt i gjeld til W Report, Mahavishnu Orch. og ikke minst Return to Forever i Connors-perioden - men sammenfallet med europeisk progtradisjon (Isotope, Finnforest, Iceberg, Finch, Terje Rypdal) ble mer og mer påtagelig. Anbefalt: Huascaran (1977) Flamengo $ (Tsjekkoslovakia) En milepæl innen østblokkrocken i det hele. Intens vokaljazz møter tung protoprog, ikke ulikt Colosseum, Babe Ruth og Piblokto, men mer minneverdig enn noe disse avleverte. Høyt nivå på sangskriving, instrumental gjennomføring og produksjon. Anbefalt: Kure V Hodinkach (1971) FSB (Bulgaria) Formation Studio Balkanton utga to flotte plater med stilsikker symfonisk prog. Korte, men overraskende sterke komposisjoner med bittelittegranne koselig bulgarsk vokal. CD-gjenutgivelsen av debutplaten inneholder to Gentle Giant-covere, mens andre (og siste virkelig bra) album trakk veksler på fusion ala SFF og Happy the Man. Anbefalt: Non Stop (1977) FSB II (Rock Cinfonico) (1978) Side 8 Klan (Polen) Protoprogband. På Klans eneste LP, Mrowisko (‘71), krysses Vanilla Fudge, The Nice og Procol Harum med vag psykedelia, blues og polsk folketone. CD-reslippet inkluderer en sjelden EP fra ‘70. Anbefalt: Mrowisko (1971) Korni Grupa * (Jugoslavia) Dersom jeg skulle velge én favoritt fra hele østblokken, ville dette trolig blitt KG. Jeg plasserer uten nøling gruppens to skiver blant de 40 beste prog-LPene. Tangentisten Kornelije Kovac ga liv til KG i 1968, og bandet nøt allerede total anerkjennelse da debutplaten forelå i ‘72. Musikken her er et konglomerat av The Beatles, den amerikanske westcoast-lyden (Quicksilver Messenger Service, Steve Miller Band, Youngbloods), de britiske Vertigo-bandene (som f.eks. Gravy Train) og en klype serbisk folk-tradisjon. Sluttproduktet er ikke ulikt italienske artister som PFM (første-LPen). Materialet preges av finurlige akkordkonstellasjoner og jazzete fremdrift, med suverene melodiføringer. Oppfølgeren har en symfonisk tilnærming i knivskarpe arrangementer - blant mesterverkene innen østeuropeisk rock, uansett klasse. Dette albumet finnes for øvrig med både jugoslavisk og engelsk vokal. Anbefalt: Korni Grupa (1972) Not An Ordinary Life (1974) Leb I Sol (Jugoslavia) Et av få jugoband som seriøst forsøkte progfusionlinjen. På debutalbumet (‘78) legges stilen etter en slags “symfonisk jazzrock”-lest, med låtformater heller enn uendelige ekspedisjoner. Italienske Arti e Mestieri og tsjekkiske Bohemia syslet med liknende greier. Anbefalt: Leb I Sol (1978). cemusikk, og har vært involvert i flere estiske progprosjekter siden. Anbefalt: Mess (Sven Grunberg’s Rock Group) (1975) M Efekt $ (Tsjekkoslovakia) Blue Effect fødtes sendt på 60-tallet, og utviklet seg til Modry Efekt parallelt med stilskiftet fra semi-psykedelisk beatpop til jazzete protoprog. Alltid under geleiding av gitaristen Radim Hladik, en av de mest fascinerende musikerne fra 70-tallets østeuropeiske musikkliv, et slags progrockens svar på Peter Green. Fra ‘76 opererte gruppen som M Efekt, med en etter hvert uhyre original resept der vemod, drama og virtuositet inngikk side om side i lange stykker. Etter ‘78 perfeksjonerte gruppen et sound hvor bassgitaren utgikk til fordel for vektige lag synthesizere. Utkommet var grum og monumental, nærmest autoritær symfonisk rock i juveler som Za Krokem Zen og Triatricet. Et fantastisk band! Anbefalt: Svitanie (1977) Svet Hledacu (1979) 33 (1981) Niemen (Polen) Czeslaw Niemen er en av de mytiske skikkelsene fra østblokk-rocken, en konstant eksperimenterende og rastløs multikunstner som tilfeldigvis gjorde karriere i musikkverdenen. Med sitt eget band, Enigmatic, formulerte Niemen en fullkomment personlig (og i utgangspunktet) vokalorientert jazzrock-stil. Mannens utflukter på Hammondorgelet gir instrumentet en uhørt melodisk dimensjon, mens sangstemmen er alldeles uforglemmelig. Anbefalt: Niemen Enigmatic (2LP, 1971) Olympic (Tsjekkoslovakia) Semi-progressiv pop/rock. Forhenværende beatgruppe (‘68-76) med suksess i hjemlandet, som vendte seg mot nye tidsstrømninger og trakk mye lærdom fra både “forlengelses-taktikken” og musikken til samtidens Omega. Enkle og likefremme låter. Anbefalt: Marathon (1978) Omega (Ungarn) Øst-Europas største rockeband gjennom tidene, med stadion-status fra midten av 70-tallet og frem til i dag. Fra et “progressivt” synspunkt har Omega derimot vært mildest talt ujevne. Flere plater utgitt i tidsrommet ‘70-78 innehar glimrende porsjoner musikk, dessverre huskes bandets produksjon best for sin inkonsistens. Omega var i startfasen et beat/semipsyk-poporkester, slo over på hard rock/protoprog i tiden ‘70-73, spilte deretter en bisarr mellomting av symfonisk rock og glitter-disco (?), for så å bli et new wave, deretter AOR-band osv. På sett og vis fanget gruppen til enhver tid opp brorparten av samtidens strømdrag - uten at resultatet dermed ble så altfor stimulerende. Anbefalt: Idorablo (1977) Mess (Sovjetunionen/Estland) Gruppen til den svenskættede tangentspilleren Sven Grunberg, med kategoriske spor av Pink Floyd, SBB, Yes og visse krautrockartister, bl.a. Popol Vuh. Lydkvaliteten er imidlertid så-som-så. Grunberg utga senere to interessante soloskiver med kreativ spa- Opus 1 (Jugoslavia) Medrivende heavyprog med nikk til landsmenn som Oko, Drugi Nacin og Teska Industrija, samt til enkelte britiske band (Fuzzy Duck, Quatermass). Tangenter, bass, slagverk. Anbefalt: Opus 1 (1975) Tarkus nr. 24 Phoenix $ (Romania) Denne myteomspunne gruppen var ansvarlig for en nytenkende, nesten esoterisk kombinasjon av hard rock, improvisasjoner, rumensk folke- og sigøynermusikk og klassiske harmonier. Dette er “progrock” som faller utenfor de tradisjonelle stilistiske skillelinjene, merkverdig oversett tross sin tidløshet. Jeg har kun hørt to av deres tre album. Anbefalt: Cei Ce Ne-Au Dat Nume (1972) Cantofabule (2LP, 1975) Plastic People of the Universe $ (Tsjekkoslovakia) PPUs produksjon hører i dag blant de mest omfattende fra Øst-Europa. Ironisk, med tanke på at gruppen ikke fikk utgitt så mye som en eneste låt på 70-tallet. Musikalsk var PPU inspirert av Velvet Underground og tidlig Mothers of Invention (tenk Absolutely Free), med energiske, pulserende improvisasjoner og aggressiv resitasjon som markante kjennetegn. Diskografien deres er for øvrig uhyre variert. Anbefalt: Pasijove Hry Velikonocni (Passion Play) (1978) Co Znamena Vesti Kone (Leading Horses) (1981) Progresiv TM (Romania) Influert av de tyngste aspektene ved Phoenix, men delte mer med jugoslaviske heavyprog-artister som eksempelvis Drugi Nacin. Ikke veldig raffinert eller utfordrende, men heftig nok til at foten tramper og kinnskjegget skjelver. Jeg har ikke hørt deres andre LP Puterea Muzicii. Anbefalt: Dreptul de a Visa (1975) Progres 2 (Tsjekkoslovakia) Startet opp omkring ‘70 som et ambisiøst popband, forsvant og returnerte senere med en slags symfonisk spacerock i store låtkonsepter, dominert av synthesizere. Likheter med Eloy og polske Exodus. Anbefalt: Dialog S Vesmirem (1980) Czeslaw Niemen, er en svært smakfull og fornøyelig amalgam av symfoniske stemninger, jazzharmonier og søkende improvisasjoner; rett så tidløst og originalt. Anbefalt: Pamiec (1975) Synkopy (Tsjekkoslovakia) Obskurt band med jazzpåvirket prog ala Camel og Caravan anno Waterloo Lily. God utnytting av saksofon og med tsjekkisk vokal, men jeg har kun hørt albumet under. Anbefalt: Zadnja Avantura (1977) Oldrich Vesely hadde vært keyboardist i M Efekt fra ‘76-80. Med Synkopy, som opprinnelig ble dannet tidlig på 70-tallet og da slapp et par EPer med uengasjerende heavyrock, førte han videre den penetrerende tangentbaserte stilen. På bandets debut fra ‘81 deltar ikke mindre enn fire av medlemmene på synthesizere, mens bassgitar er totalt fraværende. Følgen er en blytung, skjærende skarp musikk som, parert av Veselys særegne harmonibygninger og sangstemme, hører blant den kjøligste progrocken jeg kjenner til. Så befant man seg da også midt i “eurorock”-epoken. Enkelte fikser ikke Synkopy, personlig har jeg stor sans for den første platen. Anbefalt: Slunecni Hodiny (1981) Sfinx (Romania) Syrius $ (Ungarn) En av perlene fra østblokken! På gruppens klassiske LP fra ‘78 kan tydes spor av PFM, Yes og Pink Floyd, men musikken er såpass original at den ikke fortjener slike merkelapper (jfr. tilfellet med jugoslaviske Indexi). Når skal noen gjenutgi denne? Sfinx slapp ytterligere to plater som jeg ikke har hørt. Anbefalt: Zalmoxe (1978) Et avansert jazzprog-ensemble hvis musikk vitner om dyp skolering. Visse trekk fra amerikansk “messingrock” av typen Blood, Sweat & Tears, men atskillig mer gjennomkomponert og krevende materiale. En opplagt fascinasjon for Bartok’sk harmonikk gir også assosiasjoner til Magma anno ‘71, men Syrius’ tekster fremføres faktisk på engelsk. Et av Ungarns mest interessante progband! Anbefalt: Devil’s Masquerade/ Az Ördög Álarcosbálja (1972) Semnal M (Romania) Pseudo-psykedeliske visepop/protoprog-fakter sto fremdeles på agendaen for Semnal M ved platedebuten i ‘79. På det neste albumet bevegde gruppen seg derimot i retning av Phoenix. Anbefalt: Cintece Transilvane (1981) September (Jugoslavia) Skaldowie (Polen) Et av de mest vellykkede polske rockeband noen gang. Gruppen oppsto på midten av 60-tallet og utga flere plater med beat og kvasi-psykedelisk pop, før pianisten Andrzej Zielinski oppdaget vestlig progressiv rock. Da bandet i ‘72 slapp Krywan Krywan, var suksessen for lengst sementert. Klassisk protoprog med linjer til det som Collegium Musicum bedrev i Tsjekkoslovakia på samme tid. Gruppens høydepunkt er derimot Stworzenia Swiata Czesc Druga (‘76), med en romslig og luftig symfonisk pop/rock-stil, litt som om Yes skulle ha fremført Burt Bacharach! Begge disse LPene finnes i dag samlet på én CD. Anbefalt: Krywan, Krywan/Stworzenia... (1972/76) Tako $ (Jugoslavia) Glimrende kvartett fra Beograd. Fikk oppmerksomhet da Kalemegdan-labelen (som har spesialisert seg på postordre-distribusjon av jugorock fra 70-tallet) trykket opp deres to LPer for en ti års tid tilbake. Begge disse er høyst verdifulle, ikke bare for østblokksamlere men progentusiaster generelt. Takos uttrykk lå mellom Pink Floyd og Camel, men vektla dynamikk på en helt egen måte. Gruppens leder var Dorde Ilijin, en av de mest kreative tangentspillerne innen østeuropeisk rock. Anbefalt: Tako (1978) U Vreci Za Spavanje (1980) Smak $ (Jugoslavia) Ruja (Sovjetunionen/Estland) Estlands største progressive tilskudd. For det meste upretensiøst, låtbasert materiale. God anledning til endelig å høre estisk vokal i rock! Alt materialet er i dag samlet på to CDer, en dobbel og en trippel. Anbefalt: Parandamatu/Ule Müüri (1975/79) S Vremena Na Vreme (Jugoslavia) Klassisk folk-prog. I likhet med f.eks. baskiske Itoiz krydret SVNV denne modellen med symfoniske drypp. Senere plater skal visstnok være ganske så kjedelige. Anbefalt: S Vremena Na Vreme (1975) SBB $ (Polen) Denne trioen skapte et helt eget sound og var i så måte virkelig progressive. Bassist/tangentist Josef Skrzek har i ettertid skrevet dette ned til gruppens inspirasjonskilder, som var alt annet enn øvrig progrock og snarere talte navn som Claude Debussy, Pharoah Sanders, Marvin Gaye, Funkadelic, Chambers Brothers og The Beatles. SBBs tidlige musikk (‘74-76), etter at trioen først hadde akkompagnert vokalisten/pianisten/komponisten Tarkus nr. 24 Symfonisk heavyprog i forlengelse av landsmennene Time og Drugi Nacin. Den nesten 20 minutter lange Put Od Balona fra gruppens første LP, hører blant de ypperste prestasjonene innen østeuropeisk prog. Fra tampen av 70-tallet ble musikken deres relativt utvannet. Og styr for all del unna den engelskspråklige utgaven av andre-LPen! Anbefalt: Smak (1975) Crna Dama (1977) Stern Combo Meissen (Øst-Tyskland) Denne DDR-gruppen huskes primært for konsept-LPen Weisses Gold (‘78), hvor lyden legges tett opp til vesttyske navn som Novalis og Grobschnitt. I mine ører har derimot SCM langt bedre håndgrep om melodiforming. Tyskspråklig vokal, bl.a. i trykkende opplesninger. Anbefalt: Weisses Gold (1978) Reise Zum Mittelpunkt des Menschen (1980) Teska Industrija (Jugoslavia) Tålelig interessant heavyprog med en sanger som alltid har minnet meg om Christian Decamps fra Ange, uvisst av hvilken grunn. Referanser til landskollegene Drugi Nacin. TIs to første LPer er i dag tilgjengelige på en og samme CD. Anbefalt: Ho-Ruk (1975) Time (Jugoslavia) En klar favoritt fra Kroatia, med medlemsbånd til Indexi og Korni Grupa. Time spilte oppfinnsom og pågående protoprog, påvirket av bl.a. Procol Harum, Family og Jethro Tull. Fans av italienske band som Biglietto Per L’Inferno, Jumbo og dess like, vil elske Time. Anbefalt: Vrijeme (1972) Side 9 Tarkus intervju Adrian Belew Selv om King Crimson har holdt det gående i en eller annen form de siste 30 årene, er det fortsatt et band som makter å fornye seg, og en ny King Crimson-utgivelse er en begivenhet innen progverdenen som får mer enn én person til å krysse av i kalenderen for utgivelsesdato. Trond Gjellum D en 23. februar i år kom The Power to Believe, det andre King Crimsonalbumet i det nye årtusenet, og også det andre albumet på rad med samme besetning med Robert Fripp på gitar, Adrian Belew på gitar, vokal, synth og perkusjon, Trey Gunn på Warr-gitar og barytongitar samt Pat Mastelotto på trommer og perkusjon. I denne anledning fikk Tarkus anledning til å intervjue Adrian Belew via telefon fra Nashville i begynnelsen av desember 2002. Uberettiget frykt.... Etter å ha hørt EP’en Happy with you have to be happy with, var undertegnede mildt sagt en smule skuffet, særlig på grunn av det sviktende låtmaterialet. Men et promoeksemplar av The Power to Believe rettet opp inntrykket betraktelig (anmeldelse finner du et annet sted i bladet), og dette var det første jeg måtte fortelle en smørblid, velartikulert og spøkefull Adrian Belew (som først måtte tillate seg å si at Tarkus var et bra navn, både på et magasin og på ei bra skive...). Adrian Belew: He, he, he .... Ja, det er ikke første gang jeg hører dette. EP’en har fått litt blandede kritikker rundt om i verden, og mange innvender det samme som deg, at den føles som en samling av hummer og kanari som ikke sier noen ting om hvor vi egentlig står hen. Personlig føler jeg at dette er et “calling card” litt sånn som Vrooooom var i forhold til Thrak, en slags indikator på hva vi driver med for tiden og hva som rører seg oppe i hodene våre. Tarkus: Blues? (Anm.: En av låtene på denne EP’en er en, i mine ører, ganske traurig blueslåt). Adrian Belew: Ha, ha! Vi måtte bare prøve det. Vi satt i øvingslokalet og tenkte:”Hva har Crimson aldri gjort før...?” “Blues” var det et eller annet lys hode som sa.... Tarkus: Men The Power to Believe låter annerledes enn det meste av det som er på EP’en. Hva var tanken deres når dere satte dere ned for å skrive materiale til denne skiva. Hva var det som påvirket dere av det som skjedde i musikkverdenen? Var dere for eksempel påvirket av Tool, som dere jo turnerte sammen med sommeren 2001? Adrian Belew: Egentlig ikke. Crimson har alltid hatt en kjerne av tyngre rock i mye av musikken sin, og det vi hadde lyst til på denne skiva, var å gå tilbake til et enda mørkere og tyngre lydbilde på den forrige skiva. Uten at det kan sies å være en direkte link tilbake til skiver som Red, så er det helt klart mye av de samme røttene vi oppsøker på dette albumet. Mange av låtene ble også til på den måten at Robert og jeg satte oss ned med to elgitarer som ikke var plugget inn og bare lagde låter ut fra det enkleste vi hadde av musikalske byggeklosser. Det er også mer riffbasert, noe som jo er det som skiller rocken fra mer “sofistikert musikk”, he, he, he... For øvrig var det morsomt å turnere med Tool. De var hyggelige, om enn litt sære, og de var enorme fans av Crimson, noe de ofte ga uttrykk for. Et par ganger spilte medlemmer fra våre to band sammen på scenen, noe både vi og publikum satte pris på. Manglende måkeskrik og ny teknikk Tarkus: Etter noen gjennomlyttinger av det nye albumet, er det noen ting som slår meg. For det første brukes det mye loops og beatbokser, samt en god del andre “ambiente” effekter. For det andre har jeg bitt meg merke i at du i mye mindre grad enn før lager ymse dyrelyder og lydeffekter på gitaren din. Hva har du å si om dette? Adrian Belew: He, he, he.. Nei, det er nok mindre “dyrelyder” enn det har vært på en lang stund nå. For å ta det andre spørsmålet først, så henger det sammen med at jeg som musiker har et veldig syklisk forhold til det å drive med musikk. Jeg har perioder hvor jeg bruker alt du kan få tak i hos Sam Ash (en stor amerikansk musikkbutikk-kjede) pluss litt til, og andre perioder hvor jeg jobber med mindre utstyr. Akkurat når vi spilte inn det siste Crimson-albumet, var jeg inne i en mer minimalistisk fase, hvor jeg jobber med færre ledd i lydkjeden. Dette gjør at jeg må legge om gitarspillet mitt, og fungerer derfor som et ledd i en stadig fornyelsesprosess. Dessuten gir mitt litt “renere” lydbilde en kontrast til det sterkt effektlagte soundet til Robert (Fripp), noe som gir Crimson enda større muligheter til å skape et dynamisk uttrykk. Men jeg har også anskaffet et par veldig kule loop-bokser, så du skal nok se at det snur mot et effektoppsett som minner om en “bridge on a mediumsized spaceship”. I livesammenhenger bruker jeg forresten nå en Korg synth til å lage lyder og spille melodilinjer med, slik at vi kan skape et lydbilde som låter litt forskjellig fra låt til låt. Elementet av loops og beatbokser er veldig mye Pat (Mastelottos) fortjeneste. Under ProjeKct-perioden til Crimson (en periode sent på nittitallet da bandet splittet seg opp i mindre enheter som skulle jobbe med å finne nye innfallsvinkler til bandets musikk), jobbet Pat veldig mye med elektroniske “gadgets”, noe som åpnet en ny lydverden for oss andre i bandet. Det som gjør Pats bruk så interessant, er at han har koblet beatboksene og samplerne opp mot en Notron live-sequencer. Kort forklart er det en kontrollflate som kan styre andre MIDI-bokser på et utall måter. Dette gjør at Side 10 Tarkus nr. 24 det ikke bare blir det samme som avspilles hele tiden. Med denne kan han manipulere lydene på en zillion forskjellige måter. Dessuten har han gjort mye for å inkorporere elektronikk inn i en vanlig trommesett-sammenheng. Men det alle disse sakene gjør med lydbildet vårt, er å gi det en litt urovekkende, mørk og industriell “finish” som vi ikke kunne fått til uten. Tarkus: Hva hører du på nå for tiden av musikk som inspirerer deg? Adrian Belew: Dessverre får jeg høre alt for lite musikk for tiden. Men jeg er veldig fascinert av en del moderne elektronisk musikk, samtidig som jeg også hører litt på klassisk rock og pop jeg vokste opp med. Tarkus: Når vi er inne på Pat Mastelotto, så har jeg bitt meg merke i at han på denne skiva har et mye mer særegent uttrykk samt at trommene ikke låter så utrolig syntetisk som på forrige skiva... Adrian Belew: Etter å ha turnert med det samme hel-elektroniske trommesettet som han brukte på ConstruKction of Light, sto det helt klart for han og oss andre i bandet at vi måtte gjøre noe med trommelyden. Når det er hel-elektrisk, er det noe av trøkket og dynamikken som forsvinner. Derfor utviklet han et hybrid-sett, litt a la det Bill (Bruford) gjorde på åttitallet, der akustisk og elektriske trommer går hånd i hånd for å gi det beste av begge verdener. Dette inneholder et utall spennende lyder og gir musikken en helt annen, mer akustisk karakter enn på forrige skive. Hele forrige skiva var egentlig veldig steril og syntetisk, så denne gangen jobbet vi mye med å få til et varmere lydbilde. Bare noe så enkelt som det å få med den naturlige ambiensen (romklangen) med under innspillingen av de akustiske trommene, er med på å myke det hele opp. Tarkus: Hva synes du om Mastelotto som trommeslager? Adrian Belew: Pat har i løpet av de årene jeg har kjent ham, utviklet seg til å bli en utrolig spennende trommis. Ikke det at han ikke har vært en god trommeslager før, men i de senere år har han skapt seg et uttrykk som en eksperimentell trommeslager med like god sans for det gode groovet like mye som for det sære og typisk progressive med masse teknikk og rare lyder. Det var en del som etter det forrige albumet mente at han prøvde å låte som seg selv pluss Bill (Bruford), og at dette låt litt anmassende. Men på dette nyeste albumet føler jeg at han har tatt et meget langt skritt i å få fram en helt særegen stemme som vil bli lagt merke til av et bredere lag musikere. Belew som trommeslager Tarkus: Men bandets trommedel av rytmeseksjon består jo ikke bare av Pat Mastelotto på trommer. Du tar jo også din tørn en gang iblant…? Adrian Belew: Å ja, det gjør jeg gjerne. Jeg vokste opp med trommesettet på gutterommet, og jeg har alltid likt å spille trommer. I studioet mitt har jeg et elektrisk Roland V-drums (det jeg brukte på ProjeKct 2 skivene), et gammelt Gretsch jazzsett og et nytt Drum Workshop, så du kan jo si at trommesiden av meg får fritt utløp titt og ofte. I åttitalls Crimson brukte jeg et lite sett med basstromme, skarp og hi-hat samt noen elektriske padder Bill og jeg spilte på sammen på et par låter. Men nå bruker jeg i Crimson, et Roland multipad du kan spille med hendene på, noe jeg føler gir et mer uttrykksfullt spill. På sisteskiva bruker Pat og jeg for øvrig hver vår pad av denne typen til å spille gamelanlyder på i en liten duett vi har med på den nye skiva. Denne låta oppsto bare som en konsertjam som vi sakte, men sikkert lagde en låt av. Det er alltid morsomt når nye instrumenter kan være så inspirerende med tanke på låtskriving. Men slik har Crimson alltid vært; vi har omfavnet ny teknologi for å se hvilke muligheter det har til å bringe musikken vår i retninger vi ikke før har vært inne i. På åttitallet brukte vi Stick, gitarsynther og elektroniske trommer for å gjøre det, mens vi i dag jobber med beatbokser, samplere og effektprosessorer for å flytte oss videre. Tarkus nr. 24 Tarkus: Kan du forklare litt om hvorfor den nyeste skiva kommer ut på Sanctuary Records og ikke Discipline Global Mobile (DGM)? Tarkus: Hvilke trommeslagere påvirket deg da og påvirker deg nå? Adrian Belew: I mine yngste år gikk det i mange nå ukjente amerikanske rock og poptrommiser. Men i tenåra dukket folk som Mitch Mitchell (spilte med Jimi Hendrix), Ginger Baker (Cream) og de forskjellige trommeslagerne som spilte med Zappa. Men også Bill Bruford ble i løpet av syttitallet en stor inspirasjonskilde. Det å da få spille i band med han, var et stort øyeblikk i min musikalske karriere. Bill har noe udefinerbart ved spillet sitt som alltid gjør det spennende. Bill har et intrikat trommespill, men kan mindre teknikk enn mange andre, kjente trommiser jeg har møtt. Men han har noe som gjør at det tar deg ca. et nanosekund innen du skjønner det er han. Han har sin egen stemme, og det er det veldig få trommeslagere, eller musikere for den saks skyld, som makter å skape og uttrykke. Nå til dags hører jeg ikke så mye på trommeslagere for å lære meg så mye nytt, men John McEntire fra Tortoise, Danny Carey fra Tool og Pat i mitt eget band, er trommeslagere som er interessante å høre på, rett og slett fordi de klarer å si noe nytt med instrumentene sine. Styrker og svakheter Tarkus: Hva er i dine øyne King Crimsons sterke og svake sider? Adrian Belew: Vel, det er en ganske lang historie som jeg skal prøve å gjøre så kort som mulig. Det å drive et uavhengig plateselskap i våre dager, er, for å si det mildt, uhyre tøft. DGM slet med å ha en økonomi som kunne støtte opp om et så stort prosjekt som ei ny Crimson-skive tross alt er. Dessuten følte vi at Virgin gjorde en slett jobb når det gjaldt distribusjon. Derfor shoppet vi litt rundt og endte opp på Sanctuary records, et ganske ungt, men veldrevet selskap, med masser av gode kontakter og vilje til å støtte opp under våre prosjekter. Men DGM består, først og fremst som et selskap for alle de prosjektene som kan relateres til King Crimson på en eller annen måte. Tarkus: Jeg vet du har fått dette spørsmålet et utall ganger, men vil vi noensinne se Tony Levin og Bill Bruford i en King Crimson-sammenheng? Adrian Belew: He, he, heh.. Man skal aldri si aldri, men akkurat sånn som situasjonen er nå, er nok sjansen liten. I forkant av forrige skiva var det snakk om at Tony hadde en plass i bandet, men han turnerte heller med Seal. Bill og Robert har såpass motstridende visjoner, at det var vanskelig å finne plass for dem begge i bandet. Men nå for tiden ser det ut til at Bill trives best med å spille jazz i Earthworks, og Tony komper jo Peter Gabriel på en stor turne, så det Crimson som er nå, er det Crimson jeg er veldig viss på vil bestå ennå en god stund til. Konserter Tarkus: King Crimson har jo turnert mye i USA de siste årene. Hvordan blir det med turnedatoer i Europa også? Adrian Belew: Vi legger ut på en USA-turne til våren, og selv om det akkurat nå ikke er noen europeiske datoer bekreftet, så jobber vi med saken. I Europa kunne vi godt ha tenkt oss å jobbe opp mot å spille på store festivaler, men som sagt, ikke noe er bekreftet ennå. Tarkus: Hva med Norge? Adrian Belew: Sterke og svake sider… Vel, en av våre svake sider er at vi får spilt altfor lite sammen utenom øvinger til skiver og turneer. Jeg savner litt det sosiale samværet i et øvingslokale som kan trylle fram en rekke magiske musikalske øyeblikk, og som også gjør at man lærer hverandre å kjenne ut og inn i forhold til styrker og svakheter. Men man skal jo ikke glemme at vi er opptatt på hver vår kant med en rekke prosjekter, så at vi finner tid til Crimson, oppleves noen ganger som et helt lite under! Bandets sterkere sider er takk og pris flere ...! Ha, ha, ha! Vel, vår sterkeste er helt klart den at bandet består av fire musikere, som tross for mange års erfaring i en pillråtten bransje, fortsatt trives med å lage akkurat den musikken som de har på hjertet. Felles for oss alle, er at vi liker å eksperimentere med alle aspekter ved det å lage musikk, fra det rent komposisjonsmessige til det rent instrumenttekniske, noe som kan munne ut i musikk som helt klart har noe å melde. Vi er også åpne og ærlige mot hverandre, og tør å markere egne standpunkter men samtidig være ydmyk nok til å kunne motta konstruktiv kritikk. Adrian Belew: Vel, vi får se. Vi har i det hele tatt spilt veldig lite i Skandinavia. Jeg har vært i Norge ved en del andre anledninger, og jeg synes det er et vakkert land med masse hyggelige mennesker og et bra publikum. Tarkus: Er det noe du vil si før vi avslutter? Adrian Belew: Ja, først og fremst vil jeg takke alle norske fans for støtte og lovord. Det er det som holder oss flytende på det mentale plan. Dessuten synes jeg det er bra at det finnes magasiner som deres som faktisk driver med dette på frivillig, ikke-profitabel basis. Det er en rekke slike magasiner i verden, og jeg beundrer virkelig folk som legger ned så mye tid i å drive med det. Hva annet kan vel en ydmyk skribent si, enn at slikt varmer i vinterkulden... Alle fotos fra DVD-en Deja Vroom Les anmeldelse av The Power To Believe annet sted i bladet Side 11 The Residents Resultatet av leseravstemningen 2002 Sted: Rockefeller, Oslo Torsdag 27. februar 2003 Publikum: Utsolgt (d.v.s. rundt 1500) Aktuelt album: Demons Dance Alone Hvem vant? Trond Gjellum Å komme til Rockefeller denne torsdagen var en selsom opplevelse. Aldri har jeg sett et så aldersblandet publikum: her var det folk som knapt nok var født siste gang bandet var i Norge i 1986, og her var folk som tydeligvis hadde holdt koken som Residents-fans siden de første skivene på syttitallet. Alle var de kommet for å se denne selsomme ansamlingen av musikere som har eksistert i over tretti år som Residents. Jeg må innrømme at deres siste album Demons Dance Alone så absolutt har sine kvaliteter, men jeg synes det tidvis kan bli litt sterilt og retningsløst. Derfor fryktet jeg skuffelse når en god venn og Residentsfan fortale meg at Residents konsekvent kun spilte fra sitt nyeste album på konsertene sine. Men all frykt skulle gjøres til skamme, og det ganske så ettertrykkelig. Scenelyset dempes og inn på scenen kommer fire personer kledd i noe som best kan beskrives som et plagg som er en blanding av kamuflasjenetting og munkekutte. De setter seg ned bak keyboards, et MIDI-marimba, gitar og noe som for meg ser ut som en ansamling av samplere og miksere. Så drar de i gang med ouverturen til konserten, og her skjønner man raskt at dette skal bli noe annet enn på skive. Tyngden og dynamikken slår lufta ut av en, og særlig gitaristen og mannen(?) på MIDI-marimba overbeviser stort med kontrollert med likevel virtuost spill på sine respektive instrumenter. MIDI-marimbaisten trigger også trommelyder på instrumentet sitt og sørger for at musikken får en rocketyngde. Deretter kommer kveldens hovedpersoner inn på scenen, en kvinne og en mannsperson som synger samt en mann utkledd som en demon. Med enkle visuelle virkemidler (noe som så ut som elektriske parafinlamper) og utrolige dansetrinn fra “demonen”, holdt de publikum i ånde med fremføringen av Demons Dance Alone. Musikken var tidvis sterkt omarrangert og hadde den tyngden og dynamikken jeg savnet på skive. En merkelig blanding av nesten atonal gitarspilling blandet med et hav av referanser til popmusikk, rockemusikk og avantgarde de siste førti åra, ga konserten en enorm musikalsk variasjon. Tidvis låt det veldig som om Fred Frith i et melodisk hjørne hadde slått seg sammen med gjengen for å lage musikk. De to vokalistene komplementerte hverandre fullt ut, både i opptreden og vokalstil. Et av høydepunktene var når den mannlige vokalisten satte seg ned på en stol og mimret om det gamle bandmedlemmet Snakefinger og en episode da de hadde hjulpet James Brown å finne veien til et konsertlokale i Louisiana “way back in 1965...”. Når konserten nærmet seg slutten, sto vokalisten bare og så på publikum i flere minutter uten å si noe, noe som var en veldig annerledes affære: det var akkurat som om publikum plutselig ble den opptredende. Ingen ekstranumre ble det, men bandet fremførte Demons Dance Alone med en overbevisning som gjorde meg helfrelst fan der og da. La oss på vegne av alle de som ikke fikk vært der, håpe at bandet ikke bruker 17 år på å komme seg hit neste gang. Årets artist 2002 – The Flower Kings 2002 skulle vise seg å være Flower Kings’ år – iallefall har de stukket av med de aller fleste titlene. Nåvel – her er iallefall resultatene: Årets artist 1. 2. 3. 4. 5. The Flower Kings Camel Spock's Beard Dream Theater Paatos Pain Of Salvation Meget klar seier til The Flower Kings for andre år på rad, mens det var kun én stemme som skilte Camel og Spock’s Beard Årets album 1 2 3 4 FLOWER KINGS unfold the future CAMEL a nod and a wink SPOCK'S BEARD snow DREAM THEATER 6 degrees of inner turbulence 5 GÅTE jygri Like klar seier til våre svenske venner her, og det er ikke vanskelig å se at for de aller fleste av våre lesere er det årets band som også har produsert årets album. Årets låt 1 2 3 4 5 FLOWER KINGS the truth will set you free FLOWER KINGS devil's playground CAMEL fox hill FLOWER KINGS silent inferno PAATOS tea Vi tør ikke engang tenke på hvor mange poeng Flower Kings hadde vunnet med dersom fansen deres hadde kunnet bli enige om hvilken låt som er best… Årets konsert 1 Flower Kings, Rosendal Scene Her var det bare ett avstemningsalternativ, og siden svært mange ikke hadde vært på noen konserter i året som gikk som var verd å nevne, så kårer vi kun en vinner og ingen oppfølgere. Men vi kan nevne at både Yes og Gåte falt i smak hos flere av våre lesere. Beste artist gjennom alle tider 1 (1) 2 (5) 3 (2) 4 (3) 5 (-) Yes Gentle Giant Genesis King Crimson Flower Kings Også her var det for første gang duket for Flower Kings, ja for et 90-00-talls band i det hele tatt. ellers var forskjellen fra i fjor relativt liten. Yes dro i land seieren for andre året på rad med to fattige stemmers overvekt, deretter var det et markert sprang ned til de neste. Vi valgte å kutte ut alle de øvrige “gjennom alle tider”-kategoriene da vi hadde en følelse at det ble de samme utøverne som fikk de samme stemmene om igjen. Men dersom du synes at dette var en grusom tabbe, er det bare å gi oss beskjed, så kanskje de er tilbake igjen til neste år. Også i år har vi trukket fem vinnere som får hver sin DVD eller CD i premie. Og vinnerne er: • Frode Garnes, Oslo • Thorbjørn Næss, Svelvik • Ulf Skjoldhammer, Bergen • Trond Sætre, Laksevåg • Jan Røe, Trondheim Gratulerer til dere! Årets norske artist 1 2 3 4 Gåte Motorpsycho Panzerpappa Pagans Mind Seid White Willow Nykommerne Gåte gjorde rent bord med en klar seier og detroniserte dermed Motorpsycho som har virket nærmest uslåelig. Jon Anderson og Yes – Beste artist gjennom alle tider Side 12 Tarkus nr. 24 Vi gjør ferdig artikkelen om poppete prog (eller var det progete pop?) Pop-Prog – en oppsummering I forrige utgave av Tarkus hadde vi en artikkel om popartister som lager musikk som ligger i grenselandet mot progressiv rock – uten at artistene på noen måte definerer seg som eller identifiserer seg med prog. Trond Sætre og Sven Eriksen V i ble ikke helt ferdige forrige gang, og derfor kommer en liten sluttføring av artikkelen her, med ytterligere tips om noen band som dere progfans med hell kunne ta en lytt til. It Bites It Bites oppsto i Cumbria langt nord i England i 1982, men alle medlemmene hadde spilt sammen sporadisk helt fra midten av 70-tallet, blant annet i punkbandet Waving At Trains. Gjennom hyppige opptredener i nærmiljøet fikk de både erfaring og en stor tilhengerskare - og en rett så usunn livsstil. Det siste medførte til slutt at de ble bannlyst av arbeiderklubbene i området, og med det forsvant mye av livsgrunnlaget deres. Bandmedlemmene dro hver til sitt, og det var bare en tilfeldighet at de alle møttes et halvår senere og fant ut at tiden var moden for å dra bandet igang igjen. It Bites kombinerer blues, metal og kunstrock, har blitt produsert av Steve Hillage, og fikk en hit med sin andre single, Calling All The Heroes. Debutalbumet The Big Lad In The Windmill (1986) er lystig og tidvis ganske original, men også ganske uferdig. Bandet sa selv at inspirasjonskilder var blant annet 10cc, Led Zeppelin og Can. Oppfølgeren Once Around The World (1988) er til tross for sitt kjedelige cover, en mye mer spennende plate. Bandet har sluppet 10cc-tendensene og viser isteden større likheter med band som Yes, Rush og Genesis. De klarer å kombinere melodiø- Tarkus anbefaler sitet, hardtslående rock og en progressiv tankegang på en måte som gjorde at de fikk mange fans blant tidens progfans. Nå må det riktignok innrømmes at dette var magre tider for tilhengere av progressiv rock, men plata viser et band med friske takter og tro på seg selv. Året etter kom bandets siste album, Eat Me In St. Louis. Coveret var designet av Roger Dean, og plata SER veldig progressiv ut, men musikken er redusert til ganske ensformig heavy metal og er totalt sett deres minst interessante utgivelse. Bandet gikk i oppløsning da gitarist og vokalist Francis Dunnery startet en solokarriere som tidvis har vært ganske så suksessfull. Orchestral Manoeuvers In The Dark Orchestral Manoeuvers In The Dark oppsto i Liverpool på slutten av 70-tallet da to tidligere medlemmer i gruppa The Id – Paul Humphreys og Andrew McCluskey – bestemte seg for å lage musikk med sterke referanser til Kraftwerk. Debutsingelen Electricity (1979) vakte oppsikt, ikke minst fordi John Peel spilte den hyppig på radio, og plata ble betegnet som en av de mest vellykkede eksemplene på melodisk synthesizerpop. Suksessen med singelen gjorde at de fikk kontrakt med Virgin, og duoens selvtitulerte debutalbum kom i 1980. En single hentet herfra, Enola Gay nådde en hederlig plassering på de engelske hitlistene. Bandet ble etterhvert utvidet til en kvartett, og de ga ut en rekke suksessfulle album gjennom 80-tallet, og de trakk fulle hus på turneer i blant annet USA, Japan og Australia. OMD har blitt karakterisert som en muntrere utgave av Human League og Depeche Mode, de kombinerer helt naïve melodier med ambisiøse komposisjoner, og hele tiden balanserer de mellom kommersiell og alternativ pop. Steely Dan Akkurat som noen av de beste prog-gruppene har Steely Dan ofte blitt beskyldt for å være for flinke og smarte. Folk som liker å sette musikk i bås vil kanskje kalle “The Dan” for et jazzrockband. Men det er de i så fall bare på samme måten som Frank Zappa & The Mothers var et jazzrockband. Riktignok er Steely Dan litt streitere enn sistnevnte, men minst to viktige ting hadde de felles med Zappa: Evnen til å bruke jazz på en ny og kreativ måte, og de sylskarpe, satiriske tekstene. Steely Dan er i realiteten en duo, bestående av Donald Fagen (vokal, gitar, bass) og Walter Becker (keyboard). De to kompisene fra New York hadde allerede skrevet låter i årevis da de endelig fikk lov til å virkelig utfolde seg i et skikkelig studio sammen med noen av Los Angeles’ beste studiomusikere. Resultatet var Can’t Buy A Thrill (1973), en kunstnerisk og kommersiell suksess som raskt satte dem på toppen av det amerikanske rockehierarkiet. I årene som fulgte kom Steely Dan jevnlig med allsidig album av høy kvalitet. På platene Countdown To Ecstasy (1973) og Pretzel Logic (1974) hadde gruppa fast besetning, men Becker og Fagen var mer interessert i å skrive låter og være i studio enn i konserter. Det styrket ikke akkurat samholdet i bandet, og fra og med 1975 var de to de eneste faste medlemmene. De led imidlertid ingen nød, for duoen hadde så godt ry at profilerte studiomusikere sto i kø for å spille med dem. Katy Lied (1975) og The Royal Scam (1976) fortsatte i samme lesten. Aja (1977) derimot, innebar en gjennomtenkt omlegging av gruppas sound. Dette albumet la større vekt på jazz og funk i fyldige arrangementer, mens rockebiten var mer melodiøs. Gaucho (1980) fulgte i samme lesten, men var dessverre flatere og kjedelige. Becker og Fagen kjedet seg også, og gikk hver til sitt. Fagen lagde det elegante, synth-polerte soloalbumet The Nightfly (1982), men ellers var det påfallende stille fra begge to. Gjenforeningen kom imidlertid i 1993, da den dynamiske duoen begynte å turnere med sine gamle låter. Først i 1999 kom et nytt Steely Dan-album, Two Against Nature. En glatt og Tarkus anbefaler Tarkus anbefaler Once Around The World (1988) Fra den heidundrande åpningen med Midnight, som minner mye om 80-talls Genesis, presenterer de en plate som er gledelig konsistent, med gode komposisjoner og inspirerte framføringer. Her er høy energi (Rose Marie), relativt kompleks rytmikk (Old Man And The Angel), og avslutningen er en 15 minutter lang komposisjon som et hvilket som helst progband kunne ha misunt dem. Tarkus nr. 24 Architecture & Morality (1981) Pludrete synther og fete mellotroner i samspill. Fra det helt enkle (Georgia) til det nesten progressive (Maid Of Orelans), og innimellom finner vi snodige, nærmest avantgardeaktige synth-komposisjoner. En plate som progfans med sans for elektronisk musikk vil kunne ha glede av. Katy Lied (1975) De lærde strides om hvilket Dan-album som er best. Alt fra 70-tallet kan anbefales, men min personlige favoritt er Katy Lied, en svært jevn samling preget av topp-produksjon og sære, til dels foruroligende tekster. Her det fortsatt mulig å høre slektskapet med Zappa. Side 13 gammeldags produksjon, men det var gøy å høre noe nytt fra “The Dan” uansett. Under Grammyutdelingen 2000 fikk Steely Dan sin aller første Grammy noensinne, og det attpåtil i klassen “Årets album” – til Eminems store forargelse og til alle andres overraskelse. Om nettopp Two Against Nature hadde fortjent hoved-Grammy’en kan diskuteres. Men hvis du, som jeg, valgte å se på denne som en æresbevisning for lang og tro tjeneste innen smart, raffinert popmusikk, var det ikke bare fortjent – det var også på høy tid! XTC XTC har, i nærmere 25 år vært et av de bandene som kritikerne alltid roser opp i skyene, men som likevel aldri ser ut til å få det virkelig store gjennombruddet de kanskje hadde fortjent. I begynnelsen var de påvirket av punkbølgen, men stort sett henter de inspirasjon fra hvor det enn passer dem, enten det er psykedelia, engelske folketoner, streit popmusikk eller The Beatles. Gruppas sjel og ryggrad er Andy Partridge (vokal, gitar) og Colin Moulding (vokal, bass), som begge stammer fra Swindon i England. En lang stund besto XTC også av Dave Gregory (vokal, keyboards, gitar) og Terry Chambers (trommer). Debutplata White Music (1977) hadde den tidsriktige punk/new wave-rammen, men skilte seg ut med sine intrikate melodilinjer og sære, satiriske tekster. Utviklingen fortsatte på Go2 (1978) og Drums And Wires (1979). Med platene Black Sea (1980) og English Settlement (1982) fikk XTC ry som et av Englands mest allsidige og kvalitetsbevisste rockegrupper. Det som trolig hindret dem i å bli virkelig store, var Andy Partridges sceneskrekk. Allerede på den første verdensturnéen i 1980 var den et betydelig problem. Enda verre gikk det på English Settlement-turnéen, da Andy brøt sammen flere ganger. Store deler av turneen ble avlyst, og konserten de holdt i San Diego sommeren 1982 skulle bli bandets aller siste. Platesalget led under mangelen på konserter, og en stund så det nesten ut til å skade kvaliteten på platene også. XTC har aldri utgitt en dårlig plate, men Mummer (1983) og Big Express (1984) holdt ikke samme nivå som de tidligere utgivelsene. Andy var imidlertid ikke tom for ideer. I 1985 lanserte han gruppa The Dukes Of Stratosphear, som egentlig bare var XTC under et annet navn. Dukes var ment å være en halvt parodisk hyllest til britisk 60-tallspsykedelia, en stilart som Andy alltid har vært sterkt påvirket av. Med miniLP’ene 25 O’Clock og Psonic Psunspot (seinere samlet på én CD) ble The Dukes en suksess, og gruppa gikk i studio som XTC igjen med fornyet vigør. Med hjelp av den amerikanske produsenten Todd Rundgren lagde XTC det som blir regnet for deres beste plate: Skylarking (1986), en samling elegante poplåter i Brian Wilson-stil, gjennomsyret av sensuell sommerstemning. Musikkpressen elsket den, akkurat som de litt mørkere oppfølgerne Oranges And Lemons (1989) og Nonsuch (1992). Men tross i at Nonsuch ble lansert i begynnelsen av britpop-alderen ble den en kommersiell fiasko, og samarbeidet mellom XTC og Virgin Records gikk opp i liminga. Det endelige kontraktbruddet kom mot slutten av tiåret. Nå sa også Dave Gregory takk for seg, men låtskriverparet Partridge og Moulding holdt sammen. Etter å ha fått i land en avtale med selskapet Cooking Vinyl kom Apple Venus Vol. 1 i 1999, fylt med melodiøs pop og overdådige orkestrale arrangementer. For balansens skyld kom den mer rocka Wasp Star (Apple Venus Vol. 2) ut året etter. Platesalget er moderat, men til fansens lettelse har Partridge og Moulding nå frie tøyler. Side 14 Sveriges kanskje mest legendariske progband gjenopplives Änglagargantuan Da vi spurte White Willows Jacob HolmLupo hvem hans favoritt-trommeslager var, trengte han bare et tiendels sekund på å si: Mattias Olsson. Olsson spilte trommer på White Willows andre album Ex Tenebris. “Han er en av verdens mest talentfulle trommeslagere og perkusjonister”, sa Jacob. “Han kommer opp med fantastiske ideer hele tiden enten det er brutale rytmer eller små akustiske nyanser”. John “Bo Bo” Bollenberg H ans kortvarige samarbeid med White Willow er som en parantes å regne sammenlignet med innsatsen i Änglagård, et band alle dagens prog-fans har et forhold til. Nå er bandet tilbake og ser fram til å spille på NearFest, og vi syntes det var på tide å ta en prat med Mattias som virker fornøyd med hvordan ting utvikler seg. “Det føles godt... jeg har alltid vært stolt av hva vi utrettet med bandet, og jeg har savnet den typen trommespill. Nå har ikke denne gjenforeningen vært et så stort skritt som man kunne tenke, jeg har vært i kontakt med de andre i bandet til og fra hele tiden, og har til og med turnert med både Jonas og Thomas i ulike konstellasjoner, så det hele virker ganske naturlig. Musikalsk er det omtrent den samme atmosfæren. En av de største overraskelsene da vi øvde sammen i mitt studio Roth Hande i september var hvor sterk og sikker bandets sound var. Umiddelbart. Litt rart egentlig når du tenker på at vi har ikke spilt sammen siden 1994! For et band som bare eksisterte mellom 1991 og 1994 har Änglagård virkelig forblitt et ekte kultband som trekkes fram av musikkelskere overalt i verden. “En ting var at vi var heldige med timingen. Bandet kom med en sound og en musikkform som på en måte hadde blitt glemt. Vi skrev og spilte inn de første fire låtene under ganske primitive forhold, og plutselig var folk fra hele verden i kontakt med oss. Jeg synes også at bandet Tarkus anbefaler Oranges And Lemons (1989) XTCs plater holder så høy kvalitet at det er nesten urettferdig å peke seg ut bare en. Men hvis jeg må, så blir det Oranges And Lemons. Den har samme lekne og melodiøse stemning som Skylarking, men består av lengre sanger med mer fylde og større arrangementer. Hybris hadde en markert profil og identitet allerede fra starten. Enda bandet var uvirksomme i åtte år henger kultband-etiketten framdeles på oss. Kanskje nettopp fordi vi sluttet. Mot slutten av eksistensen fikk vi større og bedre tilbud om å lage plater og gjøre turneer, men vi trivdes ikke lenger, verken med musikken eller hverandre, så vi gjorde det eneste riktige - vi stoppet. Vi ga ut to fine album med et sterkt musikalsk budskap - og så forsvant vi. Litt Howard Hughes-aktig. Bandet har bare to studioalbum å vise til, men de har solgt jevnt og trutt selv i perioden hvor bandet har vært inaktive. Det har vært sporadiske reutgivelser, og nå ser det ut til at hele back-katalogen vil få enda en nyutgivelse for å møte etterspørselen. “Vi har vel alltid hatt en solid fanskare, og mange av dem hørte bandet for første gang etter at det var oppløst. Og vi har ikke egentlig bombardert markedet med platene våre. Platene har solgt bra hele tiden. Vi kunne sikkert ha solgt mer hvis vi hadde vært mere aggressive i markedsføringen, men det har liksom ikke vært helt vår stil. Jeg synes at å legge Gånglåt från Knapptibble som bonus-spor på re-utgivelsen av Hybris var et fornuftig trekk fordi den ene låta på en måte oppsummerte slutten på en periode for bandet og begynnelsen på en annen. Vi har diskutert muligheten for å putte på flere bonus-spor, men personlig synes jeg at “Epilog” er veldig komplett som den er. Jeg ville ikke like å høre et eller annet snodig out-take etter Saknadens Fullhet, eller hva? Det er dog en mulighet for at vi remastrer både Hybris og Epilog. Vi snakker også om å gi ut materialet på andre formater, men dette er så langt bare ideer.” Opprinnelig var det Tord Lidman og Johan Högberg som startet bandet. Da Olsson kom med, hvilken ekstra “bagasje” hadde han med seg for å imponere disse gutta? “Vel, en ting de syntes var interessant var at jeg hadde jobbet i mange forskjellige musikalske settinger (klassisk og avantgarde for eksempel), noe som betydde at jeg var fortrolig med mange ulike musikalske stilarter og instrumenteringer. Dette var riktignok ikke utelukkende positivt siden de varierte bakgrunnene vi hadde medførte mange lange diskusjoner om musikken. Idag ser jeg ikke på meg selv nødvendigvis som en trommeslager. Ikke misforstå, jeg elsker å spille trommer, likedan å jobbe fram tromme- og perkusjonspartier, men det handler mer om å ha en total visjon eller ide enn om å slå skarptrommer og metallbiter til gitte tider. Brian Tarkus nr. 24 Eno har sagt at et arrangement er at noen ikke spiller, noe jeg er helt enig i. Altfor mange musikere bruker altfor lang tid på å finne ut partiene de skal spille framfor å diskutere om de i det hele tatt skal spille akkurat der. Alle som har hatt gleden av å lytte til Änglagård vil være enige i at Epilog er ganske mørk og dyster som, når det gjelder atmosfæren, ikke er så ulik Anekdotens Vemod, dog noe mer folkemusikk-inspirert. “Da vi spilte inn Epilog var våre inspirasjonskilder mye mer varierte. Thomas og Anna hadde begynt å høre på de nye svenske folkemusikkbandene og Johan hørte mer og mer på filmmusikk. Epilog var et resultat av at vi jobbet veldig hardt, og med en ambisjon om å nå et mål som fra starten av var vanskelig, ja nærmest uoppnåelig. Vi skrev musikk vi i utgangspunktet ikke kunne spille, men måtte lære oss underveis. Vi hadde også mye videre referansegrunnlag; Duke Ellington, The Police, Philip Glass, Jan Johansson, for å nevne noen. Jeg tror at den mørke atmosfæren som albumet har kom fra at vi var så fokuserte og målbevisste. Vi hadde alle en klar mening om hvor vi ville. Vi tillot oss også å eksperimentere mer med både lyd og arrangementer. Det lave ble lavere og det høye høyere kan man si. Som nevnt har etterspørselen etter både Hybris og Epilog vært stor. Debutalbumet ble gitt ut på Mellotronen, det andre på Hybris, mens re-utgivelsene vil bli å finne på Exergy Music. Dette er også hjemmet til Pineforest Crunch og Reminder, to band som Olsson er involvert i. Med ytterligere andre prosjekter som Geller, Molesome og Andreas & Jag, blir det tid for Mattias å engasjere seg skikkelig i nye Änglagård? som er skikkelig stimulerende. Akkurat nå jobber jeg med tre prosjekter, Clockwork, Kit Le Fever og Helena Karlsson. Nye ideer, og nye måter å tilnærme seg de samme tingene.” Ikke bare er Mattias Olsson involvert i en trillion ulike prosjekter, men han har nylig åpnet sitt eget studio Roth Hände. Er det muligheter for at det nye Änglagård-albumet kan bli spilt inn der? “Ja, slett ikke umulig. Etter at bandet ga seg i 1994 har jeg samlet masse forskjellig utstyr, gamle, gode keyboards, snodig trommeutstyr og effektpedaler osv. Etter å ha gjort innspillinger hjemme i et par år fikk jeg tak i noen som ved et nedlagt skipsverft, og jeg begynte å rigge opp alt sammen, og det er der jeg gjør alle innspillingene mine nå for tiden. Sannsynligvis gjør vi grunnsporene i “Big” studio, og så flytter vi tapene over til mitt studio og gjør resten der. Vi har allerede spilt inn materiale i Roth Hände. Snodig, russisklydende 30-talls svart/hvitt Kafka-aktige saker. Dampmaskiner og optiske orgler i aksjon. Hvis vi gjør en stor, massiv Mellotronkor/Tauruspedal-sak er det vanskelig å tenke seg det uten et svært trommesett i et svært rom... og en liten blond svensk fyr som spiller det. Så langt har vi jobbet med to låter. Solaris (bare en arbeidstittel – lover) er ikke så ulikt Epilogmaterialet, men med en mer åpen instrumentering. Vi har blant annet eksperimentert med tape-loops, stylofoner og hauger av nye/gamle lyder for å finne et ståsted for bandet idag. Jeg er overrasket over at det nye materialet musikalsk sett er så typisk “Änglagård”. Veldig dynamisk og aggressivt, melodisk, intrikat og snodig. Det andre sporet er ikke riktig så ferdig som Solaris. Det kan fremdeles endre seg mye. Jeg tror ikke det blir sang i tradisjonell forstand, men det er ikke utelukket at vi bruker vokale elementer på samme måte som på Epilog. Sannsynligvis beholder vi bandet som en kvintett, men det er mulig vi vil bruke gjestemusikere. Hvis økonomien ikke hadde spilt noen rolle ville jeg ha hatt John McEntire fra Tortoise til lydbehandling, Brian Eno til å rusle rundt å overtale folk til ikke å spille så mye hele tiden, Jon Tor Birgesson fra Sigur Ros og Johnny Greenwood til å få gitarene til ikke å låte som gitarer...” Uansett hva sluttresultatet vil bli er det sikkert at den vil ha et tonn Mellotron. Mellotronen ble til og med brukt flittig i den mer tilgjengelige musikken til Pineforest Crunch. “Da Änglagård startet ble Mellotronen en viktig del av bandets Epilog “Som alltid med bandet er det ikke noen overordnet plan eller en gitt retning vi følger. Vi ga ut det første albumet på Mellotronen fordi sjefen der lovet å kjøpe 200 eksemplarer, så vi sa, greit nok, men egentlig var det vår egen uavhengige utgivelse. Vi finansierte innspillingen og ordnet distribusjonen selv. Hybris Records er vår egen label. Akkurat nå er det beleilig å gi ut plate på Exergy, og det er også fornuftig fra et økonomisk synspunkt. Jeg har alltid hatt det travelt, jeg blir gal hvis jeg gjør bare en ting av gangen, jeg liker at ulike prosjekter fletter seg i hverandre og inspirerer hverandre. Flere ganger har jeg hatt musikalske ideer eller produksjons-ideer som jeg har prøvet med ett band, og hvis det ikke fungerte, flyttet det til et annet prosjekt. Alle band har sin egen unike dynamikk. Så vidt jeg vet er det ingen tidsmessig konflikt mellom de ulike bandene. En stor fordel ved å være i alle disse bandene er at jeg har kontroll over når og hvordan jeg gjør forskjellige ting. Jeg jobber også som produsent for flere band og musikere, noe Tarkus nr. 24 sound. En ting var at den lenket bandet lydmessig til flere av våre favorittgrupper på den tiden som var King Crimson, Cathedral, Yezda Urfa, noe annet var at den ga en orkesterstruktur til bandet som vi etterstrebet både musikalsk og produksjonsmessig. I tillegg har Mellotronen en veldig karakteristisk lyd. Den høres ut som den er i moll selv om du spiller en munter dur-akkord. Jeg har aldri spilt inn et album som ikke inneholdt Mellotron, den lyder alltid flott. Og med det lydutvalget som er tilgjengelige nå er det mulig å lage skikkelig spennende oppbygninger som du ikke kunne tidligere. Et av mine seneste prosjekter heter Nook of the North, og her har vi jobbet mye med å bruke orkesterinstrumenter med Mellotron, piano, vinglass, kirkeorgel og så videre for å skape et nytt miljø for sangene. Et nytt tilskudd til bandets lydutvalg vil være en Orchestron med Optigan-plater. Det er et slags optisk orgel som spiller roterende plater med forhåndsinnspilt lyd. Ikke ulikt Mellotronen, men mer rufsete og polstret liksom. Siden platene roterer er det ikke noen tidsbegrensning på lyden, helt Tangerine Dream hvis man ønsker. Angående Pineforest Crunch, så syntes jeg Mellotronen passet fint i bandets sound. Det hadde ikke noe med et ønske om å identifisere oss med progmiljøet eller å trekke oppmerksomhet mot instrumentet. Nå for tiden er bandet komfortable i studiomiljøet, så Mellotronen har blitt et vel innarbeidet og naturlig element i bandets låter.” Änglagård er booket for å spille på NEARfest i juni, og det er interessant for bandet å figurere på samme plakat som noen av verdens største prog-navn. “Flott”. Vi ser virkelig fram til det. Det er en fin måte å re-introdusere bandet på og samtidig presentere noen nye komposisjoner. Det ser ut til å bli en fin festival og vi gleder oss virkelig til å reise”. Dagens Änglagård-besetning er: Mattias Olsson - trommer Anna Holmgren - fløyte/melodica/sax Johan Brand (tidl Högberg) - bass/basspedaler Tomas Johnsson - keyboards Jonas Engdegård - gitar/keyboards Offisiell website: www.anglagard.net …og hva hører vi på da? Redaksjonens spilleliste Dette er platene som har fått mest spilletid hos Tarkus’ redaksjonsmedlemmer den seneste tid… Trond Jon Christian Sven The Residents Icky Flix Steely Dan Pretzel Logic Peter Gabriel Up Frank Zappa and the mothers of invention Weasels ripped my flesh Fred Frith Prints Popol Ace All We Have Barclay James Harvest Live Tapes Hawkwind Palace Springs Focus Focus 8 Karlsøy Prestegaard Dyret (666) Popol Ace All We Have Bela Fleck Ufo Tofu Clifford T Ward Gaye And Other Stories Nick Haeffner The Great Indoors V/A Legend Of A Mind Side 15 Vi snakker med TømrerClaus: En ekte dansk eksentriker TømrerClaus (Claus Pedersen) startet gitarkarrieren sent på 60-tallet ved å spille med mange danske band. På midten av 70-tallet flyttet han til Christiania og begynte å spille cello og fiolin ved siden av gitar. En typisk “uavhengig” og eksperimenterende artist, mye av musikken hans fra den tiden inneholder mange overraskelsesmomenter. Piotr Tucholski Tarkus: Claus, hvorfor bruker du pseudonymet TømrerClaus? TømrerClaus: Jeg fikk tilnavnet TømrerClaus sommeren 1970. Jeg var medlem av planleggingsstaben i Det Nye Samfunnets sommerleir på Jylland. Her møttes tusener av hippier for å nyte hverandre og musikk. Det var en dansk utgave av Woodstock-festivalen. Jeg er utdannet snekker, så jeg var der flere måneder før festivalen åpnet, jeg og en del kamerater gjorde en del praktisk arbeid. Jeg hadde med den elektriske gitaren min og flere andre instrumenter, og jeg pleide å spille litt hver dag etter at jobben var ferdig. Da het jeg bare Claus, men da folk etterhvert begynte å komme viste det seg at ganske mange het Claus. Derfor fikk mange Claus’er klengenavn, og jeg ble kalt TømrerClaus. En annen ble forresten kalt HesteClaus. Det var en fin tid. Jeg åpnet en liten butikk som solgte brød med leverpostei, en veldig god en som ble laget av en lokal slakter. Det ble stor suksess ettersom sultne mikro-makro frikere snek seg ut i ly av mørket for å stille sulten. Noen ganger spilte jeg gitar, og dette ble min første kontakt med musikkmiljøet i København, og starten på min profesjonelle karriere. Tarkus: Det eksisterte band som Steppeulvene, Alrune Rod og Young Flowers som hadde stor innflytelse på andre utøvere. Hvilke grupper påvirket din musikk? TømrerClaus: Som så mange andre begynte jeg med å kopiere andre folks musikk. Det var bluesartister som Muddy Waters og B B King, men også “hvit musikk” som Vanilla Fudge, Spirit etc. Jeg fikk et skikkelig “kick” da Cream og Jimi Hendrix dukket opp. Jeg mener at den psykedeliske gitar-”sounden” mer eller mindre ble skapt av disse gruppene. De oppsto også som en naturlig følge av ungdomsbevegelsene i 1965-72. Så dette var noe som i stor grad inspirerte meg. Det andre var min generelle interesse for musikk – en interesse som har introdusert både Stravinsky og Balkantoner i musikken min - noe som tydelig kan høres på min seneste plate En spade er en spade. I de siste 10 årene har fascinasjonen for Balkanmusikk spilt en større og større rolle. Ikke bare musikken, men like mye selve innstillingen deres. Eller kanskje snarere mangel på innstilling. Noe som gjorde spesielt inntrykk på meg er for eksempel at en topp klarinettist spiller med stor innlevelse og teknikk. Men han legger all sin energi i selve spillingen, ikke i utseende, klær Side 16 eller “se hvor flink jeg er”-innstilling, som er varemerket for all vestlig musikk. Det er en stor forskjell; fokus er nøkkelordet. Tarkus: Ganske mange danske band synger på engelsk. Hvorfor gjør de det? Er det for å bli mer populære i utlandet. Engelsken deres er som regel veldig bra, men de mister jo mye av originaliteten da... TømrerClaus: I den tidligste tiden med beat- og rock-musikk var det en vanlig oppfatning at denne musikken ikke kunne synges på dansk fordi språket er for bløtt. Veldig få forsøkte å synge på dansk, men de som gjorde det i begynnelsen hadde pent lite suksess. Senere, på 70-tallet, ble bruken av dansk noe mer vellykket, båret fram av “tilbake til røttene”-bevegelsen og de politiske rockegruppene. Fremdeles benyttet de fleste engelsk, men grunnen nå var at det var den eneste måten å nå markeder utenfor Danmark. Det faktum at svært få ble kjent utenfor landets grenser hadde liten effekt på bruken av engelsk i dansk rock. Vi må også tenke på at mange danske band, for eksempel Young Flowers, var veldig influert av grupper som Cream, og de kopierte faktisk mange av låtene deres. Tarkus: Hvordan vil du sammenligne gitarspillet ditt med andre gitarister; Peer Frost, Claus Bøhling... TømrerClaus: Siden vi har den samme bakgrunnen fra den samme tiden, så har vi mye til felles. I tillegg kjenner vi hverandre godt. Vi har alle bakgrunn i blues, og vi er alle teknisk kompetente. Så langt er vi like. Den største forskjellen er kanskje min interesse for andre musikktyper enn rock. Jeg tror også at jeg er mer anarkistisk. Bøhling spiller nå i Electrum - keltisk inspirert rock, Per Frost har spilt dansemusikk de seneste årene, men nylig har Young Flowers kommet sammen for noen spillejobber. Tarkus: Rockemusikk er inspirert av mange internasjonale sosiale, politiske, ja selv tekniske hendelser så som Vietnamkrigen, framveksten av hippiekulturen, oppfinnelsen av Hammondorgelet osv. Var det noen spesielle hendelser som påvirket dansk rock? TømrerClaus: Danmark var del i den store ungdomsbevegelsen, likeså musikken, derfor kunne den vokse så fort. Musikken var opprørsk, sprang ut fra undertrykkelse, og virkemidlene var billige instrumenter som var lette å spille, og nye måter å håndtere dem på ble oppfunnet og re-oppfunnet mange ganger i løpet av hippie-årene. Saker som folk sto sammen mot var Vietnamkrigen og en positiv livsstil som respekterte minoriteter og dyr, var imot overbeskatning av truede dyrearter og mye mer. Det var også en pågående kampanje mot atomkraft. Saken var at mens vi i Danmark var mest opptatt av om vi skulle eller ikke skulle bruke atomkraft, satte de opp et kjempedigert atomkraftverk i Barsebäck i Sverige, bare et steinkast fra København. Mange ble opprørt av dette, og det hadde en merkbar påvirkning på alternativt teater og musikk fordi mange demonstrasjoner og happeninger var et direkte resultat av Barsebäck-provokasjonen. I Danmark var det en stor anarkistisk undergrunnsbevegelse, de fleste medlemmene var studenter. Anarkister på denne tiden var ikke så radikale som ordet indikerer, og de var absolutt ikke-voldelige. Men de var flinke til å arrangere fester, og de fikk alltid tak i de beste bandene, Blue Sun, Hurdy Gurdy, Young Flowers etc. Det var tider det... Tarkus: Og hva med Christiania? Jeg vet du flyttet dit på midten av 70-tallet. Hvorfor bestemte du deg for det, og hvilken påvirkning hadde Christiania for danske rockeband? TømrerClaus: Rock, og spesielt dansk rock, hadde stivnet på slutten av 70-tallet. Alt var mer eller mindre den samme, tamme møkka. Musikken hadde blitt kommersialisert og alle de skarpe, provoserende tennene hadde blitt byttet ut med en logrende hund som ventet på smuler fra plateselskap-herren sin. Det ble skapt mye i årene 1967-72, men nå var alt på vei til å bli mistet. Selv følte jeg behov for å ta minst ett sabbat-år, og jeg skulle bruke det til å grave litt i meg selv, finne ut hvor jeg ville gå hen. Jeg var heller ikke helt fornøyd med min egen spilling, verken teknisk eller artistisk, så jeg følte behov for å finne nye måter å lage musikk på. Jeg flyttet til Christiania, et sted hvor det ikke var verken innlagt vann eller strøm. Jeg kjøpte en cello og øvde masse, både på den og på fiolin. Sammen med to kamerater dannet jeg et gateband som spilte masse i København sentrum, og vi hadde til og med en flott tur til Paris. På høyden av vår karriere spilte vi et akustisk sett for Tarkus nr. 24 et tusen mennesker i GrAA-hallen i Christiania. Innimellom jobbet jeg som bartender på Månefisken i Christiania. I løpet av året opparbeidet jeg meg en ny måte å spille gitar på, og i det fjerne dukket det opp punkband, så saker begynte å snu seg til det bedre, og jeg fikk lyst til å gjøre noe elektrisk igjen. Christiania var fødselshjelper for så mange ting. Best kjent er kanskje Solvognens flotte politiske show. Dette var skikkelig bra teater, og ble fyldig dekket i media. Musikalsk hadde ikke Christiania på langt nær den samme posisjonen som teatret hadde. Først da Solvognen mer eller mindre var borte begynte den nye anarkistiske punkmusikken å finne sin plass. Først på et sted som het “RockMaskinen”, senere på “Loppen”, og til slutt overalt. Punken hadde erobret Christiania og de spennende tidene var på vei tilbake. Punk hadde aldri blitt så stort i Danmark hadde det ikke vært for Christiania, og også for meg var dette en fin tid. Jeg fikk mange venner og mye inspirasjon til tross for at det var minst en generasjon mellom meg og punk. Jeg likte den artistiske friheten som punk representerte, ikke ulikt rockens tidligste tider. Jeg åpnet dørene til studioet mitt for disse gruppene, og studioet ble et møtested for en ny generasjon musikk i Danmark. Det var gøy, men det varte ikke så lenge. Tarkus: Du nevnte Karma, studioet ditt, så la oss snakke litt om dette. Du ga ut mange plater, er det noen spesielle du kommer på? TømrerClaus: Et band jeg ikke glemmer er Mercifull Fate. En dag fikk jeg en telefon fra bandet, at de ville gjøre en demo. Stor demo, lite penger, da var studioet mitt stedet. Noen måneder tidligere hadde jeg blitt “forelsket” i noe som het Eventide Harmonizer - et fantastisk verktøy. Alle snakket om den, og alt den kunne gjøre. Problemet var at den var langt utenfor min økonomiske rekkevidde. Så jeg gikk og fablet om denne saken helt til jeg så at et kanadisk selskap som het Deltalab også hadde laget et slikt verktøy, og til en overkommelig pris. Jeg bestilte en umiddelbart, men hvordan skulle omverdenen få vite at jeg skulle få en slik en i studioet? Men så var det slik at i annonsen for den var det et 1:1 foto av harmonizeren, så jeg klipte det ut, limte det på et passende sted i studioet og tok et bilde. Se på dette bildet: Karma Studio med en fantastisk harmonizer. Den første i Danmark! Dette bildet havnet i Karmas nye brosjyre, og før jeg visste ordet av det var Mercifull Fate booket inn. Harmonizeren ankom rett før bandet, og vi begynte å jobbe. Sangeren (som nå forresten kaller seg King Diamond) var veldig bra, og det var bandet også. Vi gjorde noen høye vokalpartier som var skikkelig artig, bandet dro rett til Holland, fikk platekontrakt, og gjorde det stort. Jeg har forresten spilt mye med bassisten deres, Hasse Pachino, og han gjør en del fantastisk bassarbeid på En spade er en spade. Jeg gjorde så mye forskjellig spennende saker på 80-tallet at jeg kunne skrive bok om det. Mest interessant var punkbandene, men nesten alle prosjektene hadde sin egen sjel. Det var først på slutten av 80-tallet at energien bleknet, økonomien ble stram, og altfor mange avlegs demoband dukket opp, så jeg bestemte meg for å legge ned. Tarkus: I den senere tid har mange titler dukket opp i internett-butikken din: Alrune Rod Spredt For Vinden og 4-Vejs, Røde Mor-boksen, Flowers Live 1969, remikset Hurdy Gurdy etc. Hvilke andre danske utgivelsen kan vi vente, og hva har Karma planer om å gi ut i den nærmeste framtid? TømrerClaus: Målet mitt er å gi ut mange av de gjemte og glemte skattene fra hippietiden. Den neste som kommer er Blues Addicts. Later Before (bra 80-tallsband inspirert av 60-tallet - mye Doors og lignende), og deretter – hvis det dukker opp tilstrekkelig gammelt materiale – Steppeulvene live, noe med Bifrost, Terje Jesper & Joachim, Hasse & William, mer Blue Sun-stoff, Jan Vangberg, Moses (selv om det visstnok er noe piratmateriale ute), Furekåben, Franz Beckerlee, og også noen nye innspillinger med gjenforente band som jeg har tatt opp fra festivaler i fjor og i forfjor: Alrune Rod, Hurdy Gurdy, Blue Sun, Steppeulvene, Røde Mor og annet bra materiale fra de gamle bandene. Jeg har kjøpt en “virkelig” butikk i København sentrum som åpner midt i februar, så jeg er travelt opptatt med å gjøre alt klar. Det vil dessverre forsinke de prosjektene jeg har snakket om, men når ting går mer av seg selv, kommer jeg til å ta opp igjen utgivelsene med enda større hyppighet. Tarkus: Takk til deg, Claus, for et interessant intervju. Jeg håper du får realisert alle dine planer og at du klarer å opprettholde både butikken og din interesse for musikk. ODDITY MUSIC E-Mail: [email protected] WEB Adresse: www.oddity.no Man - Fre 11.00-21.00 • Lør-Søn 11.00-18.00 Norsk progrock-historie Oddity Music driver nå og lager en diskografi over alle norske progrockband, fra den spede begynnelsen på slutten av 60-tallet frem til idag. Denne oversikten skal legges ut på internett og skal skrives på norsk og engelsk, den skal inneholde bilde av CD'ene, bilde av bandet, litt info om bandet og hvem som er med, hvor har bandmedlemmet spilt før, sideprosjekt etc. Dette blir etterhvert et gedigent oppslagsverk hvor man da kan finne ut alt om norsk prog-musikk og norsk progmiljø, dette er kultur ! Vi vil derfor ha kontakt med alle band som mener de kan stilles i båsen prog-rock.Vi vil også ha kontakt med bandmedlemmer fra oppløste band, alt blir notert ned og satt i system. 70-talls prog, prog-metal, folkprog, symfo, neo -you name it, alt skal legges inn og katalogiseres. Vi har allerede lagt ut endel på nettsidene våre. 96 band og over 500 musikere er allerede registrert, med link til diskografi på hvert band, selv om bandet ikke har gitt ut CD. Send oss derfor 1 ex av hver plate dere har gitt ut, sammen med info, bandbilde og ellers alt som kan være relevant til dette prosjektet. Oddity Music kan også tenke seg å ha en egen salgsside for demo cd'er. Alle band som er interessert i å få CD'en sin solgt, bør da ta kontakt, så lager vi en avtale på det. Vi har allerede gjort slik avtale med flere band, de ligger i nett- butikken under "Demo-CD", sjekk ut. Diskografiprosjektet er et slikt prosjekt som aldri avsluttes, det er derfor VIKTIG at bandene holder oss informert i fremtiden på hva de gjør, sender oss CD'en da dere slipper en ny med dertil info om evt nye bandmedlemmer osv. Link til bandets hjemmeside? Klart, det legger vi ut, men da må dere være flinke til å oppdatere når sidene ikke lenger er i bruk, evt ny WEB adresse og/eller ny e-mail. Interessant? Det synes jeg. Men husk, dette drives helt og rent idealistisk, dette er IKKE økonomisk innbringende for meg eller Oddity Music. DETTE ER NORSK PROGROCK-HISTORIE !! Nyheter mars 2003 A.C.T. The last epic Banco Del Mutuo Soccorso Bms Bass, Colin In the meantime Ekseption Live in Germany Evergrey Recreation day Focus 8 Gordian Knot Emergent Hackett, Steve Somewhere CD+DVD King Crimson Power to believe Opus Atlantica Samme P.F.M. Jet lag P.F.M. L'isola de niente P.F.M. Live in Japan DVD P.F.M. Per un amico P.F.M. Storia di un minuto Porcupine Tree In absentia (2cd) Procol Harum The well's on fire Ritual Think like a mountain RPWL Stock CD+DVD Somnambulist Paranormal humidor Strawbs Dragonfly Strawbs Prince & princess, live Townsend, Devin Accelerate evolution Wetton, John Rock of faith York, Pete Superdrumming DVD 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 295,00 179,00 179,00 179,00 179,00 325,00 179,00 179,00 189,00 179,00 179,00 199,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 229,00 Tarkus abonnenter har 10% rabatt på alt vi har innen prog-rock. (Gjelder ikke DEMO-CD'er) Inngangen til Christiania Tarkus nr. 24 PLATEMESSER: 29.mars Ibsenhuset, SKIEN 26.april Rockefeller, OSLO www.oddity.no Side 17 Tarkus skriver for nybegynnere Viktige progartister - del 15 Selv om det siden sent seksti/tidlig syttitall, har eksistert en rekke mer eller mindre gode “typiske” tyske progband, er det likevel to band som ikke umiddelbart blir regnet som progrock, som kanskje likevel har øvd størst innflytelse på eksperimentelle musikere, både i Tyskland og resten av verden. De to bandene er Tangerine Dream og Kraftwerk. De låter ikke på langt nær som typisk prog, men med sine særegne, distinkte uttrykk og higen etter å lage ny musikk med ny teknologi, ble de mentorer for en hel generasjon av musikere. Trond Gjellum Tangerine Dream T angerine Dream ble dannet av Edgar Froese, en kunstner og gitarist, som tidlig i sin karriere hadde gjort seg bemerket gjennom samarbeid med den mildt sagt eksentriske kunstneren Salvador Dali. Sammen med Klaus Schulze og Conrad Schnitzler startet han bandet i 1967. Navnet fikk de fra en verselinje i Beatles-låta Lucy in the Sky With Diamonds. Det første albumet ble utgitt i 1970, og hadde tittelen Electronic Meditation. Om det var så veldig meditativt skal jeg ikke diskutere her, det var mer aggressiv psykedelia inspirert av Pink Floyd. Soundet deres hadde en viss ånd av fri-rock over seg, med en rekke lydeffekter og instrumentprepareringer i tillegg til tradisjonelle rockeinstrumenter som gitar og trommer. Schulze forlot bandet snart, for å starte Ash Ra Tempel, og han ble erstattet av Chris Franke. Schnitzler gikk også lei det rockete aspektet ved gruppa, og forlot det for å danne det elektroniske (og trommeløse) bandet Cluster. Han ble erstattet av Peter Bauman, og det var trioen Franke, Bauman og Froese som skulle danne kjernen i det Tangerine Dream som flesteparten forbinder med bandet. Ironisk nok ville Froese også bort fra rocken, og Tangerine Dream bega seg inn i et lydlandskap som best kan karakteriseres som prototype ambient. De skaffet seg raskt tilgang til de nye Moog-synthesizerne og Mellotronen, noe som ga den enorme muligheter til å skape lydbilder få andre hadde muligheten til. En kamerat av meg beskrev en gang Tangerine Dreams lydbilder som “variasjoner over mellompartiet i Pink Floyds Echoes” parret med Jean Michel Jarre (som for øvrig kom etter Tangerine Dream), en beskrivelse jeg finner relativt dekkende. Mens band som Yes, Genesis og ELP for det meste brukte disse instrumentene til å simulere “ekte” instrumenter, brukte Tangerine Dream dem som de unike instrumentene de var til å skape helt nye lyder. Men Zeit selv om elektro- Side 18 nikken fikk en sentral plass, supplerte de besetningen med gitar, trommer og fløyte. I rask rekkefølge kom Alpha Centauri (1971), Zeit (1972) og Atem (1973), alle utgitt på det tyske Polydor, som var med på å bekrefte bandet som en av rockens store innovatører. Dette var etterlengtet i første halvdel av syttitallet, og i 1974 ble de signet til Virgin og ga ut sitt første album, Phaedra, kun bestående av synthesizer-lyder. Innspilt i et moderne studio med en uhorvelig mengde utstyr, var dette et kvantesprang i kvalitet som oppsummerte de foregående eksperimentene og realiserte deres mildt sagt surrealistiske ambisjoner. De klarte å karre seg inn på hitlistene i Storbritannia, og deres droner og maleriske lydlandskap, gjorde dem store på student- og hippiescenen. Akkurat som Kraftwerk, var også Tangerine Dream et aktivt liveband. På konsertscenen improviserte bandet Phaedra mye, og ofte var det også med en intensitet som studioinnspillingene ikke klarte å fange opp. På livealbumet Ricochet fra 1975 hører du tydelig eksempel på dette. Bandets drømmeaktige lydkullisser hadde helt klart et element i seg som gjorde det egnet som filmmusikk, og i 1977 spilte de inn det mørke og skremmende albumet Sorcerer, musikken til en film signert William “Exorcisten” Friedkin. Dette albumet skulle bli det første i rekken av filmmusikkutgivelser. Bauman sluttet etter dette albumet, og med dette begynte bandet å miste det magiske grepet de hadde med å skape stemningsfull, elektronisk musikk. Cyclone (1978) og Force Majeure (1979) viste et band i fritt fall inspirasjonsmessig. Ikke før Johannes Schmoelling, en ung og ambisiøs musiker som var ekspert på sampling og digital musikkteknologi, kom inn i bandet Ricochet i 1981, klarte de å få bandet sånn rimelig på fote igjen med skivene Exit (1981) og The Warszaw Concert (1984) Resten av åttitallet så stygt ut på den musikalske fronten, og et Exit utall pregløse synthpop og newage eksesser som brakte dem inn i et nittitall preget av flaue utgivelser. Bandet holder det faktisk gående i skrivende stund, men gjør deg ikke den uretten å kjøp skiver utgitt etter 1981... Anbefalte skiver Zeit (1972; Castle). Viser helt klart antydningene av hva som skal komme... Phaedra (1973; Virgin). Bandets viktigste og mest stilskapende album. Ricochet (Virgin; 1975). Litt mindre ambient live skive, som forener de klassiske ambient soundet med gitar og trommer. Exit (1981; Virgin). Bandets beste album fra den senere, mer digitale perioden. Rytmisk er det ganske spennende, og den mer strukturerte musikken minner tidvis om Vangelis. Tarkus nr. 24 nevnte på sin side Bowie og hans kompanjong Iggy Pop i låttekster på sitt neste album Trans-Europe Express fra 1977. Trans-Europe Express bekreftet ryktet som popmusikkens innovatører, og det drivende perkussive uttrykket gjorde det til et yndet objekt for sampling, noe som faktisk gikk så langt at noen artister ble saksøkt for ulovlig bruk av Kraftwerks musikk. Kraftwerk D et legendariske tyske bandet Kraftwerk, så dags lys ved at musikkstudentene Ralf Hütter og Florian Schneider møtte hverandre på Musikkonservatoriet i Düsseldorf høsten 1968, i en politisk og kulturell brytningstid som skulle forme deres artistiske visjoner. Schneider spilte på dette tidspunktet fløyte i bandet til den kjente jazzsaksofonisten Klaus Doldinger. Hütter og Schneider dannet i 1970 bandet Organisation, et egentlig ganske tidstypisk band, som føyde seg greit inn i rekken av tyske band som improviserte over ganske enkle rytmer. Men her og der benyttet de seg av en viss østlig påvirkning for å komme seg vekk fra de typisk europeiske akkordprogresjonene. Etter at bandets første, og eneste album, kom ut i 1971, dannet Hütter og Schneider endelig Kraftwerk (betyr, som du sikkert ante deg, kraftverk på norsk også...), sammen med Klaus Dinger (trommer) og Thomas Hohman (gitar). Det første albumet Kraftwerk (1971), var et løst strukturert album med et avantgardistisk, nesten dadaistisk, uttrykk, der fløyte, orgel og trommer drev musikken av gårde inn i et litt melankolsk lydbilde preget av både pop og psykedelia. Medlemmer kom og gikk, og oppfølgeren Kraftwerk 2, var mer av det samme, men likevel ikke fullt så vellykket. På dette Autobahn tidspunktet hadde Hütter og Schneider blitt venner med musikeren og kunstneren Emil Schult, en mann som etter hvert skulle bli gruppas mentor og (mer eller mindre) manager. Han rådet gruppa til å satse på et mer personlig uttrykk som blandet sammen tysk romantikk og modernitet, hvor merkelig det enn høres ut. Med gruppas tredje album, dobbeltalbumet Ralf Und Florian, fikk man se at bandet hadde gjennomgått en rivende forandringsprosess. Det hele var mer strukturert, og bruken av elektroniske instrumenter kombinert med mer konvensjonelle rockeinstrumenter, pekte i retning av det som skulle komme med oppfølgeren.... Tarkus nr. 24 Det neste albumet, The Man Machine (1978), tok dette robotkonseptet helt ut. Bandets lydbilde var nå helelektronisk, og de stakkatorytmene, en-fingermelodiene og den litt lett romantiske stemningen, inspirerte et utall band. Selv om alle musikerne i bandet var skolerte og uhyre dyktige, valgte de å lage musikk som skulle låte enklest mulig. Men hver note skulle være nøye uttenkt. Bandets forandringsprosess ble sluttført med utgivelsen av Autobahn i 1974. Besetningen var foruten Ralf Hütter og Florian Schneider på synther, orgel og fløyte, Wolfgang Flur (elektronisk perkusjon) og Klaus Roeder (elektrisk fiolin og gitar). Musikken fikk et veldig enkelt, repeterende preg, og det over 20 minutter lange tittelkuttet skifter partier med langsom fart, slik at du får følelsen av kjøre bil på en motorvei om sommeren. Albumet fikk enormt med oppmerksomhet, og havnet høyt på hitlistene både i Storbritannia og Trans-Europe Express USA. Albumet inspirerte også et utall av inn- og utenlandske band som prøvde seg på å kopiere Kraftwerk-soundet i større eller mindre grad. Mens de tradisjonelle tyske krautrockbandene som Can og Faust begynte å stagnere og mistet popularitet, skapte Kraftwerk en pulserende elektronisk musikk som påvirket både dansescenen og rocken i like stor monn. Artister som David Bowie sto helt klart i takknemlighetsgjeld til det banebrytende arbeidet Kraftwerk gjorde. Bandets fascinasjon for elektronikk og elektroniske instrumenter, kom enda bedre til uttrykk gjennom albumet Radioactivity (1975), der Karl Bartos (elektronisk perkusjon) erstattet Roeder, noe som gjorde lydbildet enda mer mekanisk og elektronisk enn på forgjengeren. Inspirert av de samme strømningene som fanget opp Can’s Holger Czukay, besto deler av skiva bare av radiostøy og elektriske spenningslyder. Flere steder var også vokalen elektronisk bearbeidet, slik at den fikk et veldig robotaktig uttrykk. Mange misforsto forøvrig platas tittel og budskap og assosierte dem med å være tilhengere av kjernekraft. Dette var en misforståelse bandet måtte slite med i mange år etterpå. Men ting begynte å nærme seg en slutt. Computer World (1981), ga indikasjoner om at bandet hadde begynt å gå tom for inspirasjon, og hele konseptet med “menneskemaskinen” begynner å tømmes for relevans. Med unntak av en singel, Tour De France The Man Machine (1983), ga ikke bandet ut noe på fem år. I 1986 kom Electric Cafe, et album som skuffet, bl.a. fordi musikken på ingen som helst måte hadde klart å fange opp i seg nyere strømninger innen popmusikk, noe som gjorde at skiva faktisk låt litt utdatert. The Mix, utgitt i 1991, var en ganske vellykket samling av remikser av gamle låter. Men den generelle stillstanden i bandet gjorde at Bartos og Flur gikk lei, og de sluttet i 1992. I 1998 brøt de plutselig stillheten ved å gi en rekke konserter rundt om i Europa (bl.a. på Roskildefestivalen). Til tross for noe teknisk trøbbel, ble konsertene godt mottatt. Dessuten presenterte de også et par nye låter, noe som lover at det kanskje kommer en ny skive med nytt materiale en eller annen gang i fremtiden. Anbefalte skiver Autobahn (1974; EMI). Kanskje deres største øyeblikk på skive. Trans-Europe Express (1977; Cleopatra). En spennende reise gjennom et teknifisert Europa The Man Machine (1978; Cleopatra). Det elektroniske mennesket i full vigør. I løpet av denne perioden kontaktet også David Bowie bandet med et ønske om samarbeid, men det eneste som kom ut av dette, var at Bowie brukte Kraftwerks musikk som pausemusikk over anlegget samt at Bowie dedikerte låta “V2 Schneider” på skiva Heroes til bandet. Kraftwerk Side 19 Svens mimrehjørne: Home:The Alchemist Enkelte ganger skjer det at band svinger seg rundt og produserer et album som er annerledes og som treffer et annet publikum enn deres sedvanlige. Slik som det engelske bandet Home gjorde etter å ha gitt ut to gitarbaserte, amerikansklydende, og relativt uspennende, (men dyktig utførte) album. Sven Eriksen P ause For A Hoarse Horse (1971) hadde riktignok gjestemusikere som John Weider (fiolin) og Clive John (Mellotron), men de satte ikke særlig preg på sluttresultatet. Home (1972) var enda mer jordnær – nesten ren country-rock – selv om bandet var blitt mer polerte og proffe. Med sine to gitarister kunne bandet stilmessig karakteriseres som en jordnær utgave av Wishbone Ash. Bandets fortrinn lå først og fremst i gitarist Laurie Wisefields instrumentale kompetanse og vokalist (og gitarist) Mick Stubbs gode stemme. Bandets øvrige medlemmer var Mick Cook (trommer) og Cliff Williams (bass). Etter gode omtaler, men dårlig salg, av andrealbumet så de i andre retninger for sitt tredje album. De hentet inn keyboardist Jimmy Anderson som hadde hjulpet dem tidligere, og fant tekstforfatter David Skillin som sammen med Mick Stubbs skrev fortellingen som dannet grunnlaget for det som skulle bli et konseptalbum: The Alchemist. Som så mange konseptalbum på denne tiden var heller ikke The Alchemist noe litterært mesterverk, men sangtekstene holder tidvis ganske brukbart nivå. Utgangspunktet for konseptet var at Mick Stubbs hadde lest en bok kalt The Dawn Of Magic, og han hadde blitt fascinert av de åndelige (ikke de vitenskapelige) sidene ved alkemi. De la historien til år 1900, og gjennom 12 deler forteller albumet historien om de to skoleguttene som møter en gammel mann, og hvordan den ene av dem etter mannens død viderefører hans arbeid. Etter å ha forhindret en katastrofe som nær rammet landsbyen de bor i, blir han først hyllet som en redningsmann, men da katastrofen senere virkelig inntreffer, blir helten omgjort til syndebukk og han blir drept av landsbybefolkningen. Det er et ganske ambisiøst prosjekt gruppa gir seg ut på – over-ambisiøst vil kanskje mange si. Musikalsk er det fremdeles spor av country-rock’en som preget de to første albumene, men komposisjonene er mer komplekse og energinivået høyere. Fremdeles er Laurie Wisefields gitar den drivende kraft, men Jimmy Andersons keyboards (hoved- saklig piano og synth) har fått en viktig plass i lydbildet. Mick Stubbs vokal er kraftig og sjelfull, og Cliff Williams bass er tung og pulserende. Låtene står i fin kontrast til hverandre, det veksler kjapt fra lavmælt akustisk gitar til energisk – ja tidvis nesten slitsomt – gitarøs. Låtene flyter i hverandre, og det er helheten i albumet som først og fremst gjør det så bra. Vi merker oss allikevel enkelte spor. The Old Man Calling ligger nok nærmest det bandet hadde gjort tidligere, den går direkte over i The Disaster, en lydkaskade som får meg til å tenke på de mer slitsomme delene av Van Der Graaf Generators The Plague Of Lighthouse Keepers. A Secret To Keep er kort og kjapp og preget av Wisefields fine gitarspill, noe også Rejoicing er – forøvrig en av de få låtene som inneholder en ordentlig gitarsolo. The Disaster Returns tar tak der The Disaster slapp, og drar dette riffet ut i enda mer musikalsk støy med gitarer over alt, lydeffekter og virvlende trommer. Plata avsluttes med The Alchemist, en vakker, sorg- full ballade hvor bandet får selskap av strykere og blåsere, en flott avslutning på en spennende plate. The Alchemist er en relativt kort plate, såvidt 40 minutter, og er kanskje ikke laget for de mest symfonisk rettede av prog-publikummet. Dette også på grunn av sitt ganske skarpe lydbilde. Produksjonen er ved John Anthony (kjent bl a fra Van Der Graaf Generator og tidlig Genesis) og lydtekniker er Pat Moran (ex-vokalist i Spring, senere kjent fra samarbeid med Peter Hammill). De har nok gjort plater de kan være mer stolt av enn denne, lyden er spiss, matt, og til tider litt slitsom – spesielt på CD-utgivelsen. Ikke lenge etter utgivelsen sluttet Stubbs, og de tre gjenværende medlemmene var en kort tid backingmusikere for Al Stewart. Men allerede i 1974 var musikerne spredd for alle vinder. Bassist Williams var med på å starte Bandit, og Wisefield ble tilbudt en ledig gitarplass i Wishbone Ash. Wisefield var i Wishbone Ash i 12 år og spiller for tiden bl.a. med Roger Chapman i Shortlist. Både Cook og Stubbs døde på 90-tallet, mens Cliff Williams idag spiller bass i AC/DC! Home The Alchemist LP CBS 65550 1973 CD Sony Rewind 480971 1995 Svens mimrehjørne tar for seg klassiske progplater fra svunne tider Side 20 Tarkus nr. 24 Anmeldelser AKINETÓN RETARD akinetón retard/akranania Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid 2 x CD Chile 2000/2002 2001/2002 Lizard/Mylodon Lizard CD0019/MYL 004 42:43/47:48 Rikard A Toftesund På Akranania beveger bandet seg i mer krevende terreng. Store deler av materialet på dette albumet virker nedskrevet og gjennomarrangert, og de åpne improvisasjonsrommene som fremdeles finnes er avkledd bluestilløpene fra debuten. Enkelte ganger forviller gruppen seg riktignok inn i farlige spor av tradjazz, men så blir da også de dominerende partiene av komponert stoff desto mer forløsende. Lydbildet er mer artikulert, spillingen er fastere og de lange låtene jevnt over mer utfordrende å lytte til. Akranania bør definitivt være startsted for interessenter! www.akineton.cl ACIDENTE technolorgy Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Brasil 2001-2002 2002 Musea RSLN 077 64:17 Trond Sætre I Sør- og Latin-Amerika er det særlig den meksikanske progscenen som har gjort seg bemerket med mer eksperimentelle utskudd, tenk aksen Banda Elastica - Decibel - Nazca (nåv. Culto Sin Nombre), samt de Fripp/Present-influerte High Fidelity Orchestra, syreprogbandet Humus og den avsindige duoen Erehia. Det siste tiåret har derimot også Chile frembragt en del interessante prospekter, som avantjazz-latinopopproggruppen [sic] Fulano og den mektige instrumentalrocken til Sarax, Tryo og Exsimio. Akinetón Retard er en nokså fersk formasjon, bestående av gitarist, bassist, trommis og to blåsere. Debut-CDen Akinetón Retard er hovedsakelig innspilt live i en av Santiagos mange nærradioer. Her blottlegger bandet diverse innflytelser fra bl.a. tidlig Gong og KC, pluss en vag Magma-fornemmelse som, parert av grøvlende vokalbruk (alt på spansk, heldigvis), gir assosiasjoner til italienske Runaway Totems “space-zeuhl”-amalgam. Musikken er rå og upolert, tidvis heller løst sammensatt og ofte sentrert rundt lange forløp av jamming. Småpunkete, men mindre tøft enn f.eks. tsjekkiske Uz Jsme Doma, et navn det blir naturlig å sammenligne med. Tarkus nr. 24 Trip er en monoton, men besnærende heavy/jazz-sak på ti minutter med tilbakevendende motiv. Factotum er en femten minutters reise gjennom ulike progressive stilarter. Opp mot disse kommer et kobbel mindre låter av varierende kvalitet. Aller best er Outright, et lynkjapt ekko fra gamle dagers Genesis, den intenst melankolske Autum Dawn og den delvis akustiske Anfa. Ei ganske koselig plate, men ikke stort mer enn bakgrunnsmusikk. Den voldsomme framhevingen av heavy-gitar i 80-tallsstil får plata til å låte vel gammeldags. Dessuten mener jeg keyboardist og grunnlegger Paulo Malária burde revurdere sin beslutning om å gjøre Acidente instrumental (de hadde vokal tidligere). Gruppa hadde blitt mer spennende med litt sang. kuttene man blir relativt fort ferdig med til tross for gurglende orgel og et fengende refreng. Havelock er skjør og følsom og er en av flere låter som minner meg ekstremt om den fine norske artisten Finn Coren. Stilig backing med piano og tørre strykere. Noble Man har et drag av psykedelia over seg, noe i retning av Kula Shaker, mens den sju minutter lange Down er “Pink Floyd møter Rupert Hine”, og er platas høydepunkt for min del. Tung, slepende og depressiv, full av flotte lydeffekter, typisk PF-orgel og smakfull bruk av strykerkvartetten. En fin plate, men du må nok ha sans for pop/rock for at den skal treffe deg hundre prosent. Bee & Bee Records www.distribee.com Musea www.musearecords.co ARABESQUE arabesque AEMEN fooly dressed Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Nederland 2002 2003 Bee & Bee Records PR-BBAE2003 54:08 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD USA 1973-79 2003 Shroom SP-2111 66:30 Rikard A Toftesund Sven Eriksen E n kaotisk, men seiglivet gjeng er Acidente, som er ute med sitt sjette album på 25 år. Presseskrivet trekker fram Camel og Eloy som viktige inspirasjonskilder for denne instrumentalgruppa. Jeg vil hevde at enkelte amerikanske band også kan ha inspirert Acidentes mangeartede sound. Det er ikke vanskelig å gjenkjenne trekk fra både Dixie Dregs, Kansas og til og med Toto. Særlig Dixie Dregs tror jeg Acidente slekter mer på enn de vil innrømme. Det er noe med kombinasjonen av el-gitar og jazz... Technolorgy var opprinnelig bare 28 minutter lang, men mange ekstra kutt er senere lagt på for å fylle CDen, noe som nok forklarer den rare sammensetningen: To lange innspillinger, tre halvlange og åtte korte stubber. Variasjonen i disse sørger for å krydre det som ellers kunne blitt ei kjedelig plate. Likevel er de to lange sporene best: Round D et har tatt fem år for dette nederlandske bandet å få ferdig album nr. 2, og ventetiden vil nok mange synes har vært vel verd. Bandet spiller en spenstig pop-rock i grenseland Radiohead/ Bowie/Pink Floyd. Et lydbilde fullt av akustiske gitarer, velklingende keyboards, en strykerkvartett, tunge basslinjer og en intens vokal. Fine låter som sitter ved første gjennomspilling, og som du heller ikke går trøtt av etter tjue runder, materialet er sterkt og gjennomarbeidet, og det er masse spennende detaljer å oppdage. Sancuary Times (som også er utgitt på single) er i den mest popaktige enden, kjapp og grei, og et av de få B ritisk progrock dannet en stor andel av musikkmarkedet i USA på 70-tallet. Yes, ELP, Jethro Tull og Pink Floyd var rene finansmaskiner inntil utløpet av tiåret. Merkelig nok produserte man få innbringende navn fra eget hold; Kansas, Ambrosia, Pavlov’s Dog og Todd Rundgren’s Utopia er vel blant de første man tenker på, med grupper som Ethos, Starcastle, Babylon, Fireballet og Happy the Man som mer regionalt aktede fenomener. Der fantes også en gryende forekomst av progband i undergrunnskretser, og i senere tid har utallige titler med slike artister sett dagens lys. Det har vært grupper som gjerne slapp et obskurt album eller to (Jasper Wrath, Atlantis Philharmonic, Quill, Pentwater, Cathedral, Easter Island, Milkweed, October, Yezda Urfa, Harlequin Side 21 Mass, OHO, The Load, Chakra, Polyphony, Mirthrandir, Holding Pattern, Lift, Surprise osv.), samt band som aldri engang rakk såpass (Intra, Maelstrom, Infinity, Hands, Glass, Carnegie etc.). Texas’ Arabesque glir inn i sistnevnte kategori. Dette er velarrangert, velspilt og vellydende symfonisk prog med VELDIG lite særpreg, for å si det slik. Arabesque var tydelig merket av Genesis, med mye av det samme teatralske opptrinnet som fundament for sine musikalske strukturer. Dette gir positivt utslag i en stadig melodisk og dynamisk fargelegging, negativt i en tidvis “kunstig” konstruering av atmosfærer - ikke hjulpet av vokalistens hang til å synge om drager og trollmenn med affektert middelaldersk rulle-R. Av en eller annen grunn tenker jeg også på Fruupp når jeg lytter til låter som Krail Mountain og As the Novelty Wears, kanskje betinget av de jevnlige fusion-tendensene på harmonisiden? sasjer. Låtene er stemningsfulle og fremføringen mer dynamisk enn før. Her klaffer tydeligvis det meste så har du sansen for Arena er det klart at du også skal ha denne. Verglas Music www.verglas.com vekkende, kalde lyder. Ikke musikk for alle dette her, kan man vel si. Men er du på utkikk etter virkelig fremadskuende improvisasjon og instrumentbruk, er jeg ikke i tvil om at det behovet kan tilfredsstilles av denne duoens bravader. ReR Megacorp www.megacorp.u-net.com ARENA contagion Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD UK 2002 2003 Verglas VGCD024 58:40 Jon Christian Lie E tter litt ventetid er endelig Arena klare med nok et album. Denne gangen dreier det seg om noe så ambisiøst som et konsept-album, på samme måte som deres “The Visitor” fra 1998. “Contagion” kan vel sies å være et litt tyngre og mer komplekst album, sammenlignet med de foregående, og retningen kan glimtvis minne om den veien band som IQ og Pallas har tatt på sine siste slipp. Her får vi servert luftig, melodiøs symforock/ neoprog i særklasse. Lydbildet er særdeles grandiøst og sporene inneholder mange feite instrumentalpas- Side 22 legend of a mind Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid dust Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid 3CD UK 1967-76 2003 Decca 5857832 77:06/77:19/77:04 Sven Eriksen C CUTLER/T DIMUZIO DILLDALLHOLOM CD UK/USA 2000-2002 2002 ReR Megacorp RéR CCTD2 41:17 Trond Gjellum dr. ja Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Norge 2002 2002 privat 43:56 Jon Christian Lie K valiteten på engelsk protoprog kan sikkert diskuteres, men når Decca setter sammen tre CDer med tilsammen 40 låter, kaller det The Underground Anthology og selger det for prisen av en enkelt CD, er det bare ett ord som beskriver det: Fantastisk! Arabesque var en kvintett (to gitarer, keys, slagverk, bass). Medlemmene var dyktige og ærgjerrige, det holdt bare så lite. Nå kan vi alle høre dem, takket være beundringsverdig innsats fra kjennerne av historien og miksepulten. Shroom Records www.shroomangel.com DIVERSE ARTISTER C hris Cutler og Thomas Dimuzio har samarbeidet ved flere anledninger, og det er også denne gang snakk om improvisert musikk. Seg i mellom brukes det elektrifisert trommesett (ikke elektronisk MIDI-trommesett, men et trommesett mikket opp og prosessert gjennom gitareffekter), sampler, livesampling (d.v.s. at lyder taes opp der og da og bearbeides umiddelbart) og prosessering av materiale på CD-er. Dette gir enorme muligheter til å skape spennende og særegne lydlandskaper, noe også duoen makter. Skiva er delt i to, med innspillinger av to forskjellige sammenhenger. Første halvdel er viet en konsert i Albuquerque i desember 2001. Her går det mye i industrielle klanger og lyder, og en generell atmosfære av ubekvemhet sniker seg fram. Det perfekte soundtrack til et samfunn på full fart mot undergrunnen? Andre halvdel er i mine ører den helt klart mest interessante. Denne er innspilt i Bob Drakes Studio MidiPyrenees i Frankrike i juli 2001. Konseptet denne gangen er at Cutler og Dimuzio improviserer ut over et PA-anlegg som kontrolleres og effektlegges av Bob Drake. Allerede her kan man ane at den sanne lydsuppe kan oppstå... Oppe i det hele går tekniker EM Thomas rundt med en binaural mikrofon. Dette er en innspillingsmetode der en mikrofon plasseres i et headset og derfor fanger opp lyd akkurat som menneskets ører ville gjort det. Dette gjør det lett å lage spennende stereomikser. Det hele er så plukket fra hverandre og behandlet i ettertid. Resultatet er en improvisasjon med tidvis spektakulære stereoeffekter og uro- I følge bandets nettsted ble Dilldallholom startet i 1991 av en gjeng kunststudenter/rockere på Notodden. Musikken utviklet seg snart til å bli en blanding av blytung rock, viser og frijazz. Valget av musikk var etter sigende en motreaksjon på Notoddens massive bluesimage. Bak seg har gruppa en rekke CD’er og deres siste utgivelse, Dr. Ja kommer som en LP på blodrød vinyl, som inkluderer en vedlagt CD-utgave. Det er noe utradisjonelt og ekstremt over stilen deres, som musikalsk frekventerer i et fuzzbefengt, kaotisk syreprog-landskap. Tekstene er norskspråklige og fremføringen av disse fortoner seg meget desperat. Lyrikken er gjennomgående preget av tungt fordøyelige poetiske utbrudd. Av ingredienser som inngår i denne massive lydveggen er bl.a. orgel, mellotron, e-bue gitar (instrumenter som trakteres av Jørn Andersen, kjent for prog-labelen Colours og band som Ugler I Mosen, Øresus og Shine Dion), samt trombone. Plata anbefales først og fremst til lyttere som er ute etter noe totalt annerledes og eventuelle nye innfallsvinkler til psykedelisk rock/spacerock. CD’en må nok høres en del ganger før man helt oppfatter hva som foregår, og i denne prosessen er tekstheftet en helt nødvendig faktor for å fange opp helheten. Helt sikkert også en opplevelse å bivåne Dilldallholom i levende live. Fra Moody Blues åpner CD 1 med nettopp Legend Of A Mind og til Darryl Way’s Wolf avslutter CD 3 med The Envoy blir vi tatt med på en musikalsk reise som spenner fra det praktfulle til det pinlige, men aldri intetsigende eller uviktig. Tidsmessig dreier det seg om årene 1967 til 1976, og stilmessig svinger det fra reinspikka psykedelia (The End Introspection) via blues (Black Cat Bones Chauffeur), jamming (Savoy Brown Hellbound Train), pop (East Of Eden Jig-A-Jig) til ren prog (Egg The Song of McGuillicudie The Pusillanimous). Her er kjente navn som Moody Blues, Camel og Caravan, sammen med de forlengst glemte Zakkarias, Aardvark og Granny’s Intention. Alle vil ikke like alt (personlig kunne jeg greid meg uten både Black Cat Bones og Clark-Hutchinson), men det er garantert noe for enhver smak. For dem som har interesse av tidlig britisk prog er denne boksen ikke bare en perle i seg selv, den vil ganske sikkert sende deg ut på jakt etter sjeldne plater. Alle sporene er remastret fra mastertapene (så står iallefall skrevet, og den gode lydkvaliteten overrasket meg mer enn en gang), og med på kjøpet får du en 40-siders booklet med presentasjon av alle artistene, et essay av Mark Powell og et intervju med produsentene David Hitchcock og Neil Slaven. Alt i alt, en boks som virkelig lever opp til floskelen Rolls Royce til Folkevognpris. http://www.holom.net/ Tarkus nr. 24 ECHOLYN mei Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD USA 2002 2002 Velveteen Records VR 2009 49:35 Rikard A Toftesund Et selvsagt kjøp for fansen, nybegynnere tester helst Suffocating eller Cowboy Poems. Velveteen Records www.echolyn.com EARNEST WOODALL time to think Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD USA 1998-2002 2003 Zephyrwood Records 71:30 Trond Sætre ALAN WHITTAKER out of this world Singer-songwriter musikk med enkelte klare prog-tendenser. Ikke altfor oppfinnsom låtskriving, og selv om Whittakers stemme er følsom og fin, mangler både den og tekstene det lille ekstra som ville ha trukket denne plata opp fra det småtrivelige, men ubetydelige, til det engasjerende og utfordrende. Et annet publikum, kanskje... (42:29, UK 2002, [email protected]) HUSH inertia CD-single med tre låter (pluss et videokutt). Tungt og seigt, en krysning mellom tidlig 70talls heavyprog og en primitiv utgave av Anekdoten med metal-aspirasjoner. Overstyrt og veldig direkte, tett-på lyd, noe som gir et heftig, energisk resultat. Hush er ingen store virtuoser, men går til oppgaven med tær og trøkk. Ganske støyfullt til tider, men Hush er tøffe gutter som ikke er så nøye med nyansene (selv om de ikke ser slik ut på coveret). Ikke for sarte sjeler. (23:05, Spania 2002, www.hush.es) D et ble lite av Echolyns forventede stjernestatus etter Sonykontrakten i ‘95. I ettertid later mange endog til å enes om at As the World-albumet var bandets klart mest tendensiøse utspill. Reformeringen av gruppen i ‘99 har vel heller ikke resultert i de store overskriftene, selv ikke i progmedier; Chris Buzby og co. returnerte til en verden hvor rollen var overtatt av navn som Spock’s Beard og Flower Kings – selv om parallellen mellom Echolyn og disse synes høyst overdrevet. Cowboy Poems Free kom for 2 1/2 år siden og var, med mer nedtont prog-kvotient og større vekt på solid låtskriving, i mine ører bandets beste album siden Suffocating the Bloom. Mei er altså navnet på kvartettens seneste produkt, en 50 minutters sammenhengende sangsyklus angivelig bygget over en novelle av tangentmann og komponist Buzby. Det høres sikkert passe pretensiøst ut, men teksten omdreier hverdagslige problemstillinger satt i mer eksistensielle rammer, nøyaktig slik vi etter hvert har lært å imøtekomme fra disse breddegrader. Musikken er som alltid velskrevet og godt spilt, men ikke egentlig berettiget det enhetlige formatet; dette er som nevnt en syklus av fragmenter og stykker noen detaljerte og utbroderte, andre direkte og iørefallende, flesteparten uten nevneverdig innbyrdes konfigurasjon. Sånn sett skjønner jeg vel ikke helt motivet bak et slikt demonstrativt gjennomgående løp, det blir snarere noe litt påtatt “kompromissløst” over det hele. Echolyn har forlengst beveget seg bort fra den mest åpenbare “Gentle Giant-møter-Kansas”-gestusen, igjen står et voksent og knall dyktig rockeband med forkjærlighet for eldre dagers innøvde kustus og teknikk (selv om Ray Westons iver etter machorøsten om mulig får enda mer trøstesløse utfall her enn før). Tarkus nr. 24 S å stor er Earnest Woodalls produksjon – og så høy er kvaliteten – at ei samleplate kun basert på de fire siste albumene faktisk kan rettferdiggjøres. Woodall er, til etterretning, en elektronikakomponist med bein i både jazz-og ambience-sjangeren. Musikken hans går ut på å skape mange stemninger, både behagelige og ubehagelige, med noen få og enkle keyboardtoner – en stil som nærmest kan kalles dadaistisk pop. Ei samleplate skal være en praktisk innføring i musikken til en artist du ikke kjenner så godt. Slik fungerer også Time To Think. Men vær oppmerksom dette ikke er ei plate som egner seg for sammenhengende gjennomlytting fra begynnelse til slutt. Woodall er en eksperimentell musiker som foretrekker kaos (eller i alle fall lett uro) framfor avslapning. Da jeg første gang hørte et studioalbum av Earnest Woodall syntes jeg de tre kvarterene det varte var omtrent passelig. De 70 minuttene denne varer, blir imidlertid i overkant. Anbefalingen min må derfor bli at Time To Think, som består av 20 spor, er en samling som bør nytes i små doser av gangen. Zephyrwood Music www.ewoodall.com JOHN WETTON rock of faith Vi har ikke glemt John Wettons begredelige Sinister fra 2001, og, bevares, han er på rett vei. Han har alliert seg med Clive Nolan (keyboards), Steve Christey (trommer) og John Mitchell (gitar) pluss gamle kolleger som Geoff Downes og Richard Palmer-James, og produsert en plate med mange fine melodier og mye vellyd. Det er ikke fritt for at det sniker seg inn en og annen småpinlig “Asia-ballade”, men i det store og det hele er John Wetton anno 2002 en rett så smakfull, om enn svært lite provoserende artist. Fine arrangementer (ved Mike Stobbie), og at Wetton har en flott stemme kan ingen ta fra ham. Et bankers valg for fans. (46:18, UK 2003, Giant Electric Pea, www.johnwetton.co.uk) RUDY’S JOURNEY rudy’s journey Rudy’s Journey er et soloprosjekt signert den tyske gitaristen Rudi Battas. Han har bakgrunn fra et av Tysklands angivelig mest kjente band, PUR. På dette albumet har Battas forsøkt å forene to av sine store interesser, melodisk rock og artrock. Med seg på laget har han fått diverse gjestevokalister som f.eks. Michael Sadler (Saga) og David Hanselmann (Triumvirat). Låtene kan grovt sett karakteriseres som AOR-rock med litt pompøse undertoner. Det er profesjonelt utført, tidvis ganske vakkert, men ikke av spesiell interesse for prog-frelste. Samlere av Saga derimot vil nok ha et visst utbytte av denne skiva ettersom Michael Sadler deltar på fem av kuttene. THE WOW trojan Trojan er den andre CD’en i rekken fra denne tyske gruppa, og er et konseptalbum basert på handlingen i et dataspill. Bandet låter som en blanding av Pallas og IQ, men lydbildet er betraktelig flatere. Traktering av keyboards og gitar er typisk for neoprog-sjangeren og vokalist Holger Goetz har en stemme som til forveksling er svært lik Alan Reed (Pallas). Kompetent innenfor sin stil, men The Vow bidrar med fint lite nytt. (Tyskland 2002, www.musea.com) Side 23 Side 24 Tarkus nr. 24 THE FAR SIDE parallelebiped Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Italia 2002 2002 Mellow Records MMP 434 55:16 Sven Eriksen T rioens røtter ligger i Yes/Rushland, og det er ikke vanskelig å høre. Aggressive gitarer, lett melodisk, men ikke overvettes originalt. Litt spartansk lydbilde selv om de tre spiller hektisk og tett. Det virker som de forsøker å skape et fyldigere lydbilde enn det de makter å få til. Produksjonen er noe tam, og til tross for tidvis spennende melodilinjer, evner de ikke å engasjere i lengden. Det er ikke noe alvorlig galt med denne plata, de er flinke musikere, og det veksler fra det lovende til det nokså kjedelige. De er trivelige nok å lytte til, men gir deg ingen store utfordringer, heller ingen skjellsettende musikalske opplevelser. Parallelebiped er et knippe relativt velkomponerte låter i grenselandet neoprog og lettmetall. lin/banjo. De har holdt det gående i en tre års tid, og dette er deres første utgivelse som består av diverse demoopptak gjort i perioden 20002002. Musikken kan best beskrives som John Zorns Naked City i en litt mindre samspilt utgave skulle ha møtt en oppspeedet versjon av Red King Crimson-besetningen for å lage punk rock. Noen ganger er det veldig bra, andre ganger hysterisk morsomt (er usikker på om det er frivillig eller ufrivillig) og atter andre ganger rent ut sagt pinlig dårlig. Det er masser av potensiale i bandet, og en del av ideene har helt klart noe i seg som kan bli rett så bra. Men sånn som bandet fremstår nå, låter det alt for uferdig. Gi bandet et år i øvingslokalet og et bra studio med en god produsent (lydkvaliteten er av typen “frøken-taropp-klassen-synge-på gammelmonokassettspiller-med-gammelslitt-kassett), så skal du se at dette så absolutt kan bli en band verdt å regne med. Poseidon Records www.musicterm.jp FINNEGANS WAKE pictures Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Belgia 2000 2001 Gazul GA 8649 AR 54:40 Rikard A Toftesund one locus which consists… Trond Gjellum F .H.C (en forkortelse for Fox Hole Commune) er et japansk band bestående av tidvis Chapman Stick, trommer, gitar og fio- Tarkus nr. 24 RUNAWAY TOTEM tep zepi Runaway Totem er blitt kalt et italiensk motstykke til Magma. Men selv om de deler sistnevntes preferanser for mørk, episk rock og kunstige språk, er ikke likheten sjenerende stor. Musikken deres, en keyboard-dominert saus av goth, prog-metal og symfonisk rock, er for ujevn til å gjøre noe varig inntrykk. Aller best er sangen (framført på en slags italiensk Kobaïa-dialekt). Stemmen til vokalist Cahal de Bêtêl gir et mektig inntrykk og antyder at Runaway Totem deler Magmas fascinasjon for Carl Orff. (Musea 2002, www.runawaytotem.com) VISUAL CLIFF lyrics for the living Enda noen som prøver å sette musikk til Bibelen (kanskje Jon Anderson allikevel skulle ha gjort det, så hadde vi kanskje sluppet alle disse). Det er en slags melodisk lettmetall, uengasjerende, uinteressant og usmakelig, en plate det går like mange av på dusinet som det var personer til bords ved Jesus’ siste måltid. (45:15 Big Balloon Music, www.bigballoonmusic.com) Xinema er en svensk trio som høres ut som en krysning mellom Asia og 90-talls Yes. Ikke spesielt nyskapende, men ambisiøst og godt gjennomarbeidet. Små hint av senere dagers Genesis kan høres her og der, men her er også danserytmer såvel som gurglende basspedallyder. I overkant sterilt etter våre ører, litt for perfekt, kanskje. Mest for AOR-fans med dyre stereoanlegg. (57:48 Unicorn Records 2002, www.unicornrecords.com) F.H.C. CD Japan 2000-2002 2002 Vital Records VR-001 29:15 Progmetal med kvinnelig vokal og knivskarp gitar som kutter lyden i småbiter like fort som Sarah Bonetti prøver å tette den med sin stemme. Kompetent utført, men uten særlig originalitet. (Steelheart Records 2002) XINEMA different ways Mellow Records www.mellowrecords.com Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid MOON OF STEEL insignificant details I essens er FW trioen Jean-Louis Aucremanne (piano/synth), Henry Krutzen (synth/tenorsax) og Alain Lemaitre (bass), på Pictures assistert av bl.a. sanger/tekstforfatter Richard Redcrossed, gitarist Jacques Collin, trommeslager Michel Morvan og klarinettist Dirk Descheemaeker (tidl. Univers Zero). For øvrig hører vi trombone, trompet, fiolin og en rekke andre instrumenter. Noen av navnene kjenner man fra staben rundt det mytiske britiske kunstpopbandet Legendary Pink Dots, som har eksiltilværelse i FWs hjemland Belgia. På FWs to første album, Yellow og Green fra henholdsvis ‘94/96, syntes jeg nok at trioens særegne musikalske visjon ble presentert på et litt utilstrekkelig vis. Gruppen ivret liksom etter å manifestere et avgrenset estetisk budskap av noe slag, uten at den eventuelle substansen helt nådde frem til lytterne. Mye bra, bevares, samtidig fornemmet man at trioen brygget på større saker. Pictures er i så måte ingen endelig forløsning, men jeg vil våge å påstå at FW nærmer seg målet med stormskritt. Musikken ligger nå i et skolert avantprog-landskap, med komposisjoner etter et nokså snodig collage-prinsipp; i løpet av det 11 minutter lange åpningskuttet Downtown påtreffes eksempelvis moderne kammermusikk, heavy metal og “systemjazz” side om side men aldri fullt integrert. En lovende, om ikke særlig avklarende begynnelse. Det etterfølgende, lange tittelsporet består i fem deler, hver oppkalt etter en kunstmaler. Her når FW sine høyeste punkter hittil, med smygende toneflater, plutselige stemningsbrudd, uforutsette inter- valler, saftig vokalimprovisasjon m.m. First Blow og God meets the Devil Drink of Wenceslas (Part 1) blir baser for eksperimenter med monotoni og forskyvninger av tonesyntaks og rytmikk. Illimited fremføres ene og alene på synthesizere, mektig avanserte greier. FW beveger seg utenfor allfarvei. Ikke egentlig RIO, selv om slektskapet skimtes, heller en slags postmoderne “friform” prog med diverse gjeldsbrev. Pictures er trioens overlegent beste plate til nå. Musea www.musearecords.com Side 25 SUPERSILENT 6 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Norge 2001 2003 Rune Grammofon RCD 2029 57:52 Rikard A Toftesund S upersilent har holdt det gående som enhet siden ‘97. Kvartetten ble til da soniker Helge Sten (aka Deathprod) gjorde kunstnerisk kur til frijazzbandet Veslefrekk, bestående av Arve Henriksen (trompet/elektronikk), Ståle Storløkken (tangenter/synther) og Jarle Vespestad (slagverk). Etter hvert har gruppen markert seg som det kanskje mest kreative improvisasjonslaget her på berget, med et høyst uensartet audiospråk kretsende rundt diverse tekniske strategier. Supersilent har således skapt hvit støy, post-ambient og “freelounge” innenfor et og samme grunnkonsept; øyeblikkets kollektive impulsutleving. I likhet med de forrige, er deres sjette og seneste album en samling ekstrakter fra studiosesjoner. All musikk høres som fremført, der har ikke foregått manipulering av noe slag. Supersilent er et ensemble som tar improvisasjonskunsten på alvor. Her utveksles ingen konkrete ideer, ingen omstendelige grep blir gjenstand for diskusjon, ingen settinger konstrueres - det skal rett og slett bare spilles. Slik oppstår et kommunikativt limbo, et fravær av det jeg tidligere har kalt “bevissthetslinjer”. Lyd dannes via momentante valg, ved en optimalt fristilt tankebevegelse som reduserer de utøvende subjektene til mediumsaktører i et rom av sanser. Ethvert element som kan tenkes å bryte med denne bevegelsen, som utleverer intensjon og vilje, søkes oppløst i prosessen med å fange momentet. Derfor eier disse seks stykkene heller ingen titler, CDomslaget mangler motivobjekt og musikernes navn. Det hele handler ene og alene om “total” lyd. Ikke desto mindre finnes der én elementær innvending. Hvis det nå er slik at lyden ikke skal lages, men medieres fra en eller annen ukjent kilde, begrenses ikke formidlingsprosessen av selve det fysiske formatet som avkreves, m.a.o. av CD-rammen? Og uttrykkes således ikke subjektive hensikter nødvendigvis idet man foretar en seleksjon av foretrukne ekstrakter? For min del later Super- Side 26 silent denne gang til å berøre frosne stemningsbilder; første stykke dveler ved metalliske effekter over stødig gjentatte toneløp, andre stykke gjennomgår et langsomt driv og blir plattform for vekslinger mellom døsig trompet og klagende synthesizer, tredje bygger et veldig fjell av orgel- og stemmelinjer. Selv om vi skal unngå de mest trivielle flosklene, blir preg som meditative og kontemplative nærmest uunngåelige, ofte i kombinasjon. Dette enkeltstående poenget innebærer derimot ingen tap for musikkens del. Om kvartetten har lykkes tidligere, kan vi si at enhver mulig tråd samles på 6. Platen er sånn sett ikke bare den mest fremkommelige og representative Supersilent-utgivelsen til dags dato, den er en utmerket innfallsport til klassen friimprovisasjon, en ekspressiv form som i sterkere og sterkere grad eksisterer uavhengig mellom genrene. Supersilent er et ektefødt barn av Cecil Taylor og Sun Ra, av Cluster og Faust, av Ash Ra Tempel og Florian Fricke, av King Crimson og Talk Talk. Utvilsomt årets beste norske album så langt. Rune Grammofon www.runegrammofon.com KING CRIMSON the power to believe Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD UK 2002 2003 Sanctuary SANPR 155 Trond Gjellum E tter å ha hørt EP-en Happy With What You Have To Be Happy With, fryktet jeg det verste med tanke på den skiva jeg nå skal anmelde. EP-en feilet i mine øyne på de fleste områder, med uinspirerte låter, merkelige forsøk på å spille blues og generelt en følelse av idètørke. Derfor var spenningen omtrent til å ta og føle på når The Power To Believe ble puttet inn i CDspilleren. Det hele åpner med The Power To Believe, en liten acapella intro. Greit nok, det kunne begynt verre, tenker jeg. Så drønner Level Five ut over høyttalerne. I god “gammel” KCrimson stil bys det her på tunge gitarer, tunge trommer og bastant bass som maser ut et lydbilde med et godstogs tyngde, proppfullt av polyrytmiske utflukter, kompromissløse riff og enorme dynamiske vekslinger. Breakbeats og samples ligger også tydeligere i dagen på denne låta enn man er vant til. Man hører også svake ekko av nyere band som Tool. Jeg har hørt det meste av dette fra KCrimson før, men hører det gjerne igjen. Eyes Wide Open var med på EP-en også, og er i mine ører ikke noe mesterverk av en KCrimson- “ballade”. En helt grei låt, men man kunne forvente mer av såpass dyktige låtsnekkere. Elektrik er derimot andre boller. Her hører man tydelig den elektroniske arven etter særlig ProjeKct 3 (med Mastelotto, Fripp og Gunn), og låta bæres mye fram av Mastelottos trommemaskinbeats, loops og samples som durer og går frem og tilbake i lydbildet. Men Mastelotto viser også sine evner som “konvensjonell” trommeslager og leverer et trommespill som lager en bastant, men likevel sofistikert, grunnmur for de andre i bandet. Oppå det hele ligger de sedvanlige Belew og Fripp “gitarvevene” mens Gunn holder det hele sammen i bånn på en måte som ikke gjør at man savner Tony Levin nevneverdig. The Facts of Life er en låt av litt mer rocka kvalitet med klare hint til nu-metal, men på sedvanlige KCrimson vaner er det puttet inn nok godteri til å gjøre det hundre ganger mer interessant enn all verdens Tool og Limp Bizkit. En bra låt som bruker litt tid på å krype inn under huden. The Power To Believe 2 er et høydepunkt på skiva. Atmosfæriske stemninger brytes opp av små beats, samples og elektrisk perkusjon, nydelig arabisk-klingende gitarsynth med en bølgende basslinje under. Dette får gå en stund for deretter å avløses av et utrolig vakkert parti med gamelanperkusjon. Et flytende parti med vocodervokal tar deretter over, før bandet slår inn på et utrolig vakkert og bølgende parti med trommer og gitarsynth under basslinja og en typisk Frippsk gitarsolo full av lange toner og merkelige tonesprang. Et høydepunkt ikke bare på denne skiva, men for KCrimson generelt. Dangerous Curves har en nesten Talking Drum-aktig oppbygning parret med Industry fra Three of a Perfect Pair, med et gitarriff som ligger statisk under en akkordprogresjon mens bass og trommer sakte, men sikkert tar det hele opp i “blytungtgodstog-land”. En tøff låt som garantert kommer til å gjøre seg bra live. Låta With What You Have To Be Happy With har jeg før klart og tydelig sagt ikke havner på min favoritt KC-liste. La det være nok å si om den... The Power To Believe 3, med sin dystrere og tyngre utgave av åpnings acapellaen, og The Power To Believe 4: Coda, som bringer det hele ned igjen, er en god avslutning på ei skive som helt klart får mer enn godkjent i boka mi. Den har klart å fange opp det beste fra The ConstruKction of Light samt tilføyd elementer på lydsiden som gjør at de ikke låter som om de har stagnert i gamle takter, så nå får vi håpe at KCrimson makter å fortsette med å utvikle seg på denne måten i årene som kommer og kan vise “progressive” band i alle dets avskygninger at det ikke er flaut å faktisk prøve å utvikle seg. Sanctuary Records Group www.sanctuaryrecordsgroup.co.uk FRED FRITH guitar solos/prints Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid 2 x CD UK 1974/1987-2002 2002/2002 RéR Megacorp FRO 02/FRA 02 37:52/41:39 Trond Gjellum D en britiske gitaristen Fred Frith har med årene fått en nær sagt legendarisk status innenfor det mer eksperimentelle rockemiljøet. Med sine evner til å spille alt fra folkemusikk og “snill” musikk med Lars Hollmers Looping Home Orchestera, tyne popformatet i Art Bears, spille den mest komplekse rocken på denne siden av Zappa i Henry Cow, via beinhard punkjazz med John Zorns Naked City til spennende improvisasjon der gitaren tynes fullstendig, med like stor overbevisning, har han vist seg som en musiker som har åpne ører ut mot verden. Etter å ha fristet en tilværelse på diverse plateselskaper, har han nå startet opp Fred Records som skal ta seg av gjenutgivelser og nyutgivelser av musikken hans. Guitar Solos kom i 1974, og ble spilt inn mens Frith spilte i Henry Cow. Mye arbeid i studio hadde gitt Frith Tarkus nr. 24 store kunnskaper om hvordan gitarklangen kunne bearbeides med enkle virkemidler, og på dette albumet viser han det til fulle. Musikken er helt improvisert av Frith alene på elektrisk og akustisk gitar, og uttrykket spenner fra noen små melodiske vignetter, atonale utflukter, støy og stykker som grenser opp mot total stillhet. Alt sammen er spilt på gitarer som Frith preparerer på ymse vis, gjennom å bruke forskjellige plektre, trommestikker, husholdningsgjenstander, hårbørster samt en ekstra mikrofon oppe ved stemmeskruene slik at han kan blande to lydkilder. Skiva fikk i sin samtid glimrende kritikker, og det kan man lett skjønne. I en tid da gitarhelter skulle spille lengst mulige soloer med et hav av effekter bare for å få stimulert egoet, var Friths tilnærming til gitaren som en klangflate og ikke bare som et instrument, usannsynlig frisk. Dette låter den dag i dag, nesten tretti år etterpå, som om det skulle vært spilt inn i dag. En historisk milepæl som enhver samling av reelt progressiv musikk burde inneholde. Prints er en samling av innspillinger fra perioden 1987 til 2002, og viser Frith fra en mer melodisk side enn det han har prestert på skive i de siste årene. Friths legendariske soloskiver Gravity, Speechless og Cheap at half the price, viste at Frith hadde en utrolig god teft for gode melodier og fine arrangementer. I årenes løp konsentrert han seg mer om avantgardistiske uttrykk der improvisasjon og orkesterverk sto i sentrum, og den melodiske “arven” i musikken kom litt mer i bakgrunnen, selv om den poppet opp her og der i årenes løp. Men på Prints viser han at gamle kunster så visst ikke har gått i glemmeboka. Det er mange fine låter her, men noen må trekkes frem. Det hele åpner med en vakker versjon av Burt Bacharach-klassikeren Trains and Boats and Planes, en melankolsk vise arrangert for rockeband. Stones er en enkel, men rytmisk finurlig hyllest til Palestina (hvor det fem år senere dessverre ennå er langt unna fred…). Fingerprints er en vise for gitar, keyboards, sampler, bass og klarinett med et klagende, kletzmertema som basis. Life of a Detective minner litt om Skeleton Crew, med en tydelig balkaninspirert låt med mye tøff, “skrikende” vokal. Trocosi er en rytmisk sett afrikanskinspirert og melodisk sett nesten Steve Reichaktig låt. Reduce Me har et tøft 7/8 beat programmert i bånn med lyrisk synth og gitar på toppen. I Want It To Be Over er en trist ballade som repeterer låttittelen over et sample av Bill Clinton som forklarer seg om Monica Lewinsky-affæren.... En mangslungen skive dette her, og etter å ha hørt at Frith har lyst til å jobbe mer i det melodisk skrudde hjørnet han så suksessfullt maktet å få til på bl.a. Gravity i 1980, gleder jeg meg til å høre hva som kan komme herfra i fremtiden. I mens burde dere andre som har lyst til å oppdage Friths mer melodiske, side så absolutt gå til anskaffelse av Tarkus nr. 24 Prints. Dette er i mine ører blant de viktigste 41 minutter og 39 sekunder musikk som kom ut i år 2002. RéR Megacorp www.megacorp.u-net.com NEXUS RECORDANDO O VALE… 1977-1982 metanoia Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Argentina 2001 2001 Record Runner RR-0330 72:28 Rikard A Toftesund Sven Eriksen Recordando O Vale Das Maçãs var et av de mest kjente brasilianske progbandene på 70tallet ved siden av Mutantes, Terço og Son Nosso De Cada Dia. Dette er deres eneste LPutgivelse fra 1977, As Crianças da Nova Floresta, og grunnen til den nye tittelen er at det er lagt på et par bonus-spor fra 1982. Vi har å gjøre med ganske snill prog i området Camel/PFM/Celeste, med myk vokal, akustiske gitarer, fløyte og fiolin. En plate som nok er mest for dem som er spesielt interessert i Søramerikansk prog, det blir lett for anonymt for å vekke interesse hos den store massen. (41:04, Brasil 1977/2002, Rock Symphony, www.rocksymphony.com) ETRON FOU LELOUBLAN les trois fou’s perdégagnent Rikard A Toftesund N exus slapp sitt debutalbum i ‘99 og fikk for alvor oppmerksomhet etter opptreden på Nearfest i 2001. Deretter befestet gruppen sin posisjon blant de fremste søramerikanske progbandene med den kritikerroste Metanoia, sluppet på renommerte Record Runner. Min egen skepsis inntrer derimot ved første tone, en skingrende elektrodiskant fullt og helt stjålet fra åpningsøyeblikket til Pink Floyds Echoes (jepp, pianotangenten!). Hvorfor et band med tilsynelatende seriøse målsetninger velger å avvæpne seg selv på et såpass sleivete og abrupt vis, er hinsides min forståelse. Når musikken agerer, stiger nemlig inntrykket av et samstemt og meget profesjonelt progorkester med dyptgripende mangler på det kreative felt. Melodilinjene fremstår med få unntak som tamme resirkulasjoner av klassiske momenter fra proghistorien, modulasjonene er labre forsøk på ensembleakrobatikk og de instrumentalistiske oppvisningene overstiger aldri klisjéstadiet. Her er masser av fett Hammondorgel, galopperende basspill, ramlende gjennomslag i trommesektoren og gnistrende gitarisme, pluss en akseptabel kvinnelig vokalist med spansk-språklige tristesser på hjertet, men dette løfter ikke et halvhjertet låtmateriale. Best i så måte lykkes Nexus når det kjøres i drøye distanser (eks. den nesten 15 minutter lange En las manos de Dios), noe som står i forhold til en temautvikling over konstante, gradvis forsterkede repetisjoner. Produksjonen er albumets sterkeste kort. Gruppen presterer her igjennom å gi musikken et analogt trykk som tross alt hever den endelige EFLs fem studioalbum var inntil nylig kun tilgjengelig på en heller simpel trippel-CD fra Musea. Nå relanseres samtlige med komplett visuelt artisteri, ekstra bilder, kommentarer m.m. EFL var blant de mest radikale og konsekvent progressive rockeband noensinne, samtidig et av de mest forskrudde. Visse grep fra Beefheart, Henry Cow og Red Crayola, men kun som perifere påvirkninger. Les Trois... var gruppens første skikkelig gjennomførte LP, hvor det uhørte sax/slagverk/bass/vokal-opplegget fant form. I mine ører er det også deres beste ved siden av etterfølgeren Les Poumons Gonfles, ikke minst grunnet det stramme triokonseptet. Hva hadde Rattlemouth, Ruins og Uz Jsme Doma vært uten? (Frankrike 1978/2002, Gazul/Musea, www.musea.com) MINOTAURUS fly away Rikard A Toftesund “A lost classic”, kaller D. E. Asbjørnsen denne platen i sin krautrock-bok Cosmic Minds At Play. Jaggu om han ikke har halvt rett! Minotaurus var en upretensiøs gruppe fra Oberhausen i Ruhr-området. Med en musikalsk oppskrift etter Genesis og Floyd, har gruppen ofte vært sidestilt Novalis og Eloy. Kvalitativt står ikke Minotaurus under noen av disse. Gebrokne grønnskollinger til tusen, men definitivt sjarmerende i så måte (tenk Isopoda, Skryvania, Akasha), og med originalomslaget (inkl. testikler & tissefant), sjeldent bonusspor og rikholdig booklet m. fotos og bandhistorikk. Nok en eklatant gjenutgivelse fra GOD-selskapet. (Tyskland 1978/2002, Garden of Delights, www.aural-innovations.com/god/main.html) MUSIQUE NOISE fulmines integralis Rikard A Toftesund Blant få som hevet Zeuhl-fanen på tampen av 80-tallet, MN lå mellom Eskaton, Eider Stellaire, ulike Magma-konstellasjoner og, øh, Manhattan Transfer. Gruppens eneste LP, Fulmines Regularis, gjenoppstår som Integralis, med tilleggsmateriale fra det som skulle ha blitt en oppfølger. Mine forhenværende nei-følelser for MN resignerer litt, da de beste momentene her virkelig skinner; sjekk Nietzsche-resitasjonen i Pour qui sont ces Rangers qui marchent sur nos têtes, nesten et Zeuhl-motsvar til tyske Propaganda! Likevel er det nok de 34 minuttene med uutgitt stoff som forsvarer reslippet. Her frontes de feteste jazz-elementene, glattpoleringen fra 80-åra er borte, spente instrumentalpartier trenger på. En vellykket oppgradering. (Frankrike 1988-92/2001, Musea, www.musea.com) Side 27 opplevelsen av albumet. Likevel synes jeg virkelig ikke Nexus fortjener å bli gjenstand for den nesegruse hyllesten som har avtegnet seg bl.a. på internett. Med mindre du fantaserer om en krysning av White Willow, Quidam og japanske Providence... Record Runner www.nexus.sonico.com www.nexusprog.homestead.com samspilt band med mange nyanser i uttrykket sitt. Quarante Jours Sur Le Sinai er en plate jeg ikke nøler med å anbefale til dem som liker at det røskes opp i kjente progrock-former, dog uten at det tar helt av inn i det eksperimentelle. NIL 77 Avenue de Genève, 74000 Annecy, Frankrike FRANÇOIS THOLLOT O-U ceux d’en face/contact o-u Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid 2 x CD Frankrike 2000/2001-2 2000/2002 Soleil Zeuhl 07/09 46:23/45:47 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Rikard A Toftesund CD Japan 1988-95 2002 Pawn House Records PH-001 Trond Gjellum FRANCOIS BREANT NIL sons optique quarante jours sur le sinai Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Frankrike 1999-2001 2002 NIL NIL03 65:03 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Frankrike 1979 1979/2002 Musea FGBG 4427 45:02 Trond Gjellum Sven Eriksen O H er er et fransk band som tilsynelatende har satt seg fore å tolke et kapittel fra Bibelen, nærmere bestemt Moses’ 40 dager i Sinai-ørkenen. Det er ikke uten en viss frykt man putter en slik plate i spilleren, man vet altfor godt hvorhen det kan bære med slike konsepter. Men frykten skal snart vise seg å være ubegrunnet. Dette firemannsbandet produserer en frisk og kontrastrik progrock – i hovedsak instrumental – som egentlig kunne ha handlet om hva som helst (og gjør det kanskje også). Vi merker oss at musikken har et visst egyptisk tilsnitt innimellom, noe som bidrar til en original og spennende vinkling når disse influensene blir kombinert med mer tradisjonelle progressive elementer. Vi kan høre likheter med såvel 90-talls Crimson, jazzrock, metal- og spacerock såvel som til andre franske band som Minimum Vital og Halloween. De har komponert en musikk full av skiftninger og kontraster. Det er musikk som krever noen spillinger før den tar tak i deg. Sentralt i lydbildet står David Maurin med sine mangfoldige gitarer. Samuel Maurin er en racer på bass og stick og bidrar i stor grad til at de ofte komplekse rytmefigurene flyter uanstrengt. Benjamin Croizy trakterer et arsenal av tangenter uten å falle for fristelsen til å imponere på tvers av de komposisjonsmessige intensjonene, og Frank Niebels trommespill gjør sitt til at Nil blir et et tett, Side 28 A tter en gang har Musea klart å grave opp ei skive med en artist som fikk gitt ut et fåtall skiver på slutten av syttitallet og begynnelsen av åttitallet til minimal respons fra det platekjøpende publikum og pressen. I utgangspunktet var jeg ganske så skeptisk, for mye av Museas “gullgraving” i gamle arkiver etter noe å skvise penger ut av, har til tider resultert i direkte pinlig dårlige skiver som så absolutt skulle fått lov til å ligge urørt i all fremtid. Men feil tar jeg ofte, så også denne gang. Sons Optique er faktisk noe så sjeldent som en gjenglemt skatt. Francois Breant spilte keyboards, sang og komponerte alle låtene på dette albumet, som stilmessig slekter på den franske Zeuhl-skolen (Magma, Zao, Eskaton, Richard Pinhas), amerikansk fusion (særlig Return To Forever), prog (det høres litt Happy the Man og Kit Watkins både her og der). Det hele har en friskhet og fandenivoldskhet over seg som gjør dette til betagende lytting. Som gjester har han ikke ukjente Albert Marcoeur på trommer og Didier Lockwood (kjent fra Magma) på fiolin, og sammen med et uhyre kompetent ensemble på bass, saksofon og gitar, maler han med bred musikalsk pensel. Faktisk er dette en re-utgivelse som anbefales i en skog av mer eller mindre forferdelig unødvendige besøk i gamle platearkiver. Musea www.musearecords.com S om om ikke Zeuhl-musikken er krevende nok i utgangspunktet, presterer multiinstrumentalisten Thollot på Ceux d’en face å fremføre alt på egenhånd; el-gitar, bass, slagverk, piano og synthesizer. Det fungerer sånn noenlunde, selv om upresise utskeielser i trommestolen og liksom-Trigaux’ske strengetoner blir litt plagsomme i lengden. Styrken ligger derimot i materialet, som i høyeste grad påkaller interesse. Dette er aggressiv, “neo-klassisk” formalistrock, overført fra hjerne til partitur etter møysommelige studier av Weidorje, Art Zoyd, Present etc. Likevel fikseres altså “demo-inntrykket” en smule; dette er tross alt en prøveinnspilling Thollot gjorde for å skaffe blest om musikken sin. Om ikke akkurat Simon Steensland... -U er et band som ha vært ganske så ukjent for meg, og sikkert de fleste andre også. Japanerne har alltid vist en fascinerende evne til å gripe fatt i europeisk musikk og lage fusjoner og synteser som vi europeere ikke klarer, kanskje fordi vi står midt inne i det mens japanerne kan betrakte det hele fra utsiden. O-U spiller en utrolig fascinerende form for kammer-jazzrock med klare linjer til Frank Zappa, Canterbury-prog og RIO, da særlig Samlas og Lars Hollmers lettere melankolske sider, det siste kanskje ikke så rart siden fiolinist Yuriko Mukoujima også har spilt i Lars Hollmers SOLA. Det hele er instrumentalt, og gode ensembleprestasjoner og enkeltprestajoner kommer i fleng. Instrumenteringen med keyboards, fiolin, trommer, stemme, gitar, bass, trombone, harmonika og saksofoner, gir muligheter til å skape varierte lydbilder, noe også bandet makter til fulle. Et hyggelig musikalsk bekjentskap flere burde stifte bekjentskap med. Poseidon Productions www.musicterm.jp Rettelse: På Contact får mannen besøk av bassist Philippe Bussonnet og trommis/pianist Daniel Jeand’heur, begge fra Magma-sidegeskjeften One Shot. Konsekvensen er et mye mer proftlydende album, gjæret av intens spilleglede og en videreutviklet melodisk sans. Komposisjonene er relativt korte (3-5 min.) men like fullt merkverdig fulldannede. Mikseprosessen har også vært mer hørbart avansert her. I forrige nr. kom vi i skade for å plassere utgivelsen Excursions Into Unknown Territory med den norske gruppa The Hills Are Alive i vår demospalte “Båndkverna”. I ettertid har det imidlertid vist seg at dette var en helt ordinær CD-utgivelse, utgitt på eget label. Albumet hadde altså ingenting å gjøre i en demospalte, og burde vært plassert på sidene for ordinære plateanmeldelser. Dette til orientering. Det er i og for seg forståelig at ikke flere forsøker seg på Zeuhl-stilen. Enkelte slipper dog unna med akklamasjon, og på Contact leveres sakene med stor autoritet. Ønsker dere mer info om dette bandet som Tarkus omtalte som “kreativ og folkelig rock med visse progressive og psykedeliske nyanser”, kan dere besøke bandets nettsted: http://home.online.no/~eaheir/index.cfm Soleil Zeuhl [email protected] Tarkus nr. 24 OMNI trás el puente/el vals… Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid 2 x CD Spania 1990-93/2001 2002/2002 Luna Negra/Mylodon CDNL-15/RSLN 071 62:36/56:00 Rikard A Toftesund aktige bidrag fra en gjeste-saksofonist. Produksjonsverdiene er enda tørrere og mer innestengte enn på førsteskiven. Selv om der også her finnes visse kvalitative unntak (som de knappe vokalpartiene i tittelkuttet), går de fleste melodier og “åhså-følsomme” soli rett i min glemmebok. Luna Negra [email protected] Mylodon [email protected] JÖRD BIFAST …and the earth moved Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD UK/Island 2000 2002 privat 51:12 Trond Gjellum Arkivmateriale fra Israel Rikard A Toftesund I sraelsk progressiv rock er ikke akkurat dagligdags kost. Fra før kjenner mange de PFM/Yes-influerte Zingale, samt selvsagt det briljante, tungt westcoast-lydende Jericho og disses forløper Churchill’s. Nå slippes en rekke mer eller mindre bortglemte 70-tallsskatter fra dette herjede området, jeg har gjort et aldri så lite utvalg. PS! Ekstremt lav Sharon-faktor her! ATMOSPHERA lady of shalott Denne gruppens eneste LP ble innspilt i ‘77, men aldri sluppet. Før nå, i lag med tidlige demoopptak, alternative versjoner, livespor, relatert materiale og tilmed CD-Rom-klipp fra en konsert. Solid symfonisk prog et udefinerbart sted mellom Genesis og Yes, med bl.a. eks-Zingale-vokalisten Efraim Barak i en sentral rolle. Minner ikke så rent lite om flere italienske band (Libra, Cherry Five, Maxophone), og minst like melodisk dekorativt. Folderen prydes av komplett bandhistorikk, tekster, bilder m.m. Verdt hvert øre. (Israel 1987/2002 Mio) KTCHAT ARET (NO NAMES) shlomo gronich, shlomo ydov… S pania har en stolt progtradisjon å ivareta, om enn mindre profilert enn f.eks. den italienske. I motsetning til sistnevnte ga 90-tallet ingen blomstring for spansk prog; Dracma, Rivendel, Amarok, Galadriel, javel, men ikke stort å skrive hjem om. Omni var et obskurt instrumentalband dannet på slutten av 80-tallet. Gruppen rakk å gjøre noen innspillinger før oppløsning i ‘94, og brorparten av disse er samlet på Trás el Puente, utgitt på den lovende meksikanske labelen Luna Negra (jfr. anm. av kubanske Naranja Mecanica i Tarkus nr. 23). Dette er utpreget symfonisk progfusion med “sfæriske” trekk, slik vi kjenner det fra Camel, brasilianske Quantum og franske Terpandre, samt fra klassiske spanske artister som Cai og Iman Califato Indipendiente. Omni holder dessverre vesentlig lavere standard enn disse, ikke minst da de altfor lange låtene gjerne blir hengende i nyanseløse linjer; her er påtatt ynde og fine harmonibilder, derimot liten variasjonsevne og spenning. Deler av stoffet hever seg over, men det meste lyder uinspirert, tynt og anonymt. El Vals de los Duendes presenterer bandet gjenforent og i samme “gode” form som på 90-tallet. Her går det fra traurig til, vel, forholdsvis elendig. Stykkene er fremdeles unødvendig lange, faktisk enda mer uengasjerende, sukkersøte og (ufrivillig) stillestående enn i gamle dager. Utdrag minner om pausemusikk fra slalåmski-innslagene Sky Channel pleide å fylle skjermene med, ikke sjelden ispedd Kenny G- Tarkus nr. 24 W alisiske Steve Hubback, cymbalsmed, musiker og kunstner, har vært omtalt og intervjuet i Tarkus ved tidligere anledninger. De siste par årene har han tilbrakt mye tid på Island, der han har samarbeidet med en rekke interessante islandske musikere. Jord Bifast består foruten av Steve Hubback på perkusjon, også av Egill Johansson på el-gitar og Siggi Hrellir på atmosfæriske lyder og liveprepareringer. Hubback har alltid hatt et element av asiatisk tromming og perkusjonsbruk i musikken sin, og kombinert med Johanssons lyriske gitartone som helt klart slekter på det beste ved Terje Rypdal, maner bandet fram episke, storslagne stemninger som får deg til å tenke på storslagne naturopplevelser og vandring over åpne vidder. Lyden på denne skiva er også av utrolig god kvalitet, og får fram alle de nyansene som musikken består av. Dette er musikk med nesten filmmusikkaktig karakter, og den egner seg utrolig godt til øyeblikk der lyset er av og stresslessen er i liggeposisjon... Det er snakk om at albumet skal få en utgivelse på Future Music Recordings i løpet av året, noe som forhåpentligvis vil gi bandet fortjent større oppmerksomhet. www.dse.nl/hubgong En LP det går gjetord om. Så vidt jeg vet er dette første gang albumet gjenutgis. Gronich (keys, perk, sang), Ydov (gitar/bass, perk, sang) og Levy (fløyte, piano, perk, sang) representerte et oppkok av progressiv skaperkraft. Her er praktfull visekunst i pakt med Simon & Garfunkel, strengt arrangert “kammer-folk”, avslappet og humoristisk popmusikk med referanser til både Beatles og Aphrodite’s Child – og mye, mye annet. To av tolv låter synges på engelsk, resten på hebraisk (pluss en god del instrumentalt stoff). Det opprinnelige plateomslagets utsmykning er visstnok gjengitt til det minste. Særlig fans av den italienske 70-tallsscenen vil like dette. (43:15, Israel 1974/1994 Helicon Records) SHESHET sheshet Labelen NMC gjenutga Sheshet i ‘93, men det er først i disse dager at platen blir tilgjengelig for oss her i vesten. Dette er i korte drag en progrock-LP i verdensklasse, rett og slett et underkjent mesterverk! Sheshet bedrev detaljorientert men samtidig låtbasert musikkunst, særlig svar skyldig til Gentle Giant og Hatfield & the North. Mannlig/kvinnelig vokal (på hebraisk), bass, trommer og kløktig samspill mellom piano og fløyte. Ikke det minste tilløp til pomp, kun finesse på finesse i et lyttergilde til tusen. Varmt anbefalt til alle! (46:27, Israel 1977/1993, NMS) DANNY BEN-ISRAEL bullshit 3 1/4 Sanger/sangskriver Danny B-I (“Israels Tim Buckley”) skapte dette som et slags psykedelisk protestskriv, bl.a. i kjølvannet av 7dagerskrigen i ‘67. Som bakgrunn nyttet han syrerockgruppen Electric Stage, og på Bullshit 3 1/4 fremherskes en utrolig ladd nerve, tidvis grensende mot rent raseri. Ben-Israel verbaliserer sine refleksjoner i forrykende tempo i disse åtte låtene, hvorav flesteparten besitter en påtrengende kaoseffekt. Hint til Pretty Things og Yardbirds, men mer psykotisk og uberegnelig - og med hebraiske tekster, samt kraftige islett av klezmer. God lydfiltrering og nydelig innpakning, en riktig godbit for oss fritenkere. (40:38, Israel 1970/2002, Mio, www.miorecords.com) Side 29 MIKE TERRANA OLIVE MESS PETER HAMMILL PLACKBAND shadows of the past gramercy clutch after the battle Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD USA 2000 2002 Lion Music LMC 2002 2 47:37 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Trond Gjellum S oloskiver fra trommeslagere kan ofte være en mildt sagt blandet affære. Selv om jeg selv er trommeslager, skal jeg være den første til å innrømme at soloskiver av denne typen ofte er utrolige traurige affærer. Noen ganger sitter man rett og slett igjen med følelsen av at trommisen har funnet fram alle de kuleste tricksene han kan på trommesettet og deretter programmert utrolig opplagte akkorder, bassganger og melodiske soloer på en mer eller mindre egnet synth. Mike Terrana har spilt med folk som Tony Macalpine, som er en eksponent for en ikke helt smakfull syntese av fusion og hardrock som utmerker seg mer for fyrige soloer enn musikalsk substans. Terranas skive er generelt like uinteressant som det meste av det som kommer ut innen denne sjangeren ellers. Terrana går også i fella når det gjelder å skape variasjon ved kun å spille en haug forskjellige sjangere for å vise at han kan spille en haug med kule rytmer. Dette gjør bare at skiva låter ufokusert og tilfeldig. Kanskje han skulle hørt på sin trommekollega Bill Bruford som sa at “focus on one or two kinds of music on the album and try to develop that”. Terrana har enormt med teknikk og kul lyd i trommene sine, men det holder ikke til å lage ei skive med interessant musikk. Lion Music www.lionmusic.com CD Latvia 2002 2002 Soleil Soleil 08 63:23 Rikard A Toftesund A lain Lebon utgir dette latviske bandet på sin label Soleil, som normalt er tilegnet Zeuhl-rock fra fortid/samtid (jfr. Archaïa, Dün, Eskaton, Francois Thollot). Olive Mess spiller imidlertid eksperimentell “teaterprog” med hint til så vel Gong som Present og Art Bears. En sekstett med kvinnelig sopran, synther/piano, bass, trommer, el/ak-gitar, pluss en egen luttist - dette er virkelig noe annet. Ironisk nok er det 14 minutter lange åpningssporet Gramercy det minst sammenhengende og overbevisende stykket på hele CDen; arrangementet og utførelsen spriker i de fleste kanter, selv om man kan verdsette komposisjonen etter flere lytt. Degeneratus Vulgaris lyder som en mutering av KCrimson og Fred Friths tidlige soloarbeid (Speechless), mens den 21 1/2’ lange Stefan, the Shepherd Boy er et slags avantprog/folk-epos med minst like mange metafysiske fordringer som de mest utrerte symforock-verkene. Rett så henrivende, med en rekke bemerkelsesverdige disharmoniske posisjoner. Olive Mess styrer klar av hopen, og Gramercy er så absolutt et innbydende debutalbum. Samtidig kan gruppen med fordel legge mer flid i selve studioprosessen, da lyden har en tendens til å bli litt tafatt og sped enkelte plasser. Soleil Zeuhl [email protected] OBS-Session er navnet på en fanzine som i sitt siste nummer skriver om alt fra testing av komforten i Oslo Kretsfengsel til en busstur med musikk av Can. Bladet har faktisk eksistert i 18 år og har sitt utspring i punk-miljøet i Oslo. Her er friske fortellinger om musikk, film, modellbygging(!) og lokalhistorie, alt skrevet med en fandenivoldsk instilling og kjærlighet til stoffet. Ett års abonnement koster kr. 350,- og vil du vite mer om denne røffe, men sjarmerende blekka, kan du for eksempel ringe redaktør Tore Hauge på telefon 950 60 259. Side 30 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD UK 2002 2002 Fie! 9127 45:34 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Sven Eriksen P eter Hammill og en akustisk gitar eller to, litt hjelp fra Stuart Gordon (fiolin) og David Jackson (fløyte/sax). Et konsept som ikke er så ulikt And Close As This fra 1986, bortsett fra at da var det et tangentbord som var utgangspunktet – men der slutter også likhetene. Clutch har mer aggresjon, mindre snillhet, og viser med all tydelighet en artist som såvisst ikke har myknet med årene. Tekstene er fremdeles ofte ordrike, fulle av symbolikk, og ikke alltid så lett tilgjengelige, spesielt ikke for oss som ikke har engelsk som morsmål. Men de er overmåte viktige. Once You Called Me er en vakker, bittersøt “far-til-datter”-tekst – en av de få tekstene som snakker enkelt og tydelig til oss. This Is The Fall er en sterk, brutal og fullstendig melodiløs ytring rundt konfliktene mellom religion og gudstro. Just a Child handler om pedofili, Skinny om spisevegring. Med andre ord, Clutch er ingen småmunter viseplate. Hammills stemme er like desperat og angstfylt som den alltid har vært, like uttrykksfull og intens, en stemme som skifter fra det innsmigrende til det isende brutale på brøkdeler av et sekund. Musikken er om mulig mer utilgjengelig enn noensinne, den fyller ett formål: Å forsterke tekstenes innhold. Musikken fungerer overhodet ikke som musikk på egenhånd, og for lyttere som ikke bryr seg så mye om tekster, men lytter etter melodilinjer, akkordprogresjoner og rytmiske finurligheter, har denne plata tilnærmet null verdi. For dem som synes det er godt å bli ristet ut av en behagelig tilværelse innimellom, er Clutch et godt verktøy. Peter Hammill er fremdeles en unik artist i engelsk musikkliv, en ekstremt personlig person som virker å lage sine plater fullstendig isolert fra musikkbransjen som sådan. Med andre ord, en sterkt utrydningstruet art. CD Nederland 2002 2002 Xymphonia XYM 1002/2002 61:10 Rikard A Toftesund D ette var et band som virket mot slutten av 1970-tallet i Haag. Plackband, en kvintett i det sedvanlige progformatet med særlige musikalske referanser til Genesis (men også Yes og Pink Floyd), oppnådde et visst lokalt ry men fikk aldri utgitt sin tiltenkte LP. I likhet med mangt et mer eller mindre bortglemt 70-tallsfenomen ble gruppen omsider gjenforent 20 år senere, noe som utfalt i en rekke konserter og nå altså denne CDen. Og for en gangs skyld later en slik tilbakekomst til å ha båret verdifull frukt, da After the Battle faktisk er et rett så modent konseptalbum. Melodiene setter seg raskt, fremføring og produksjon er utmerket, de “korrekte” instrumentinstallasjonene fyller opp lydrommet. Her ligger dessverre også kimen til gruppens og platens åpenbare begrensning; i all sin trivelige Hackett’ske sødme blir After the Battle lite mer enn et tilskudd, et påbygg til den klassiske, men akk så forutsigbare strategien vi alle kjenner (tenk især Flower Kings og den slags). Jeg forstår det slik at mesteparten av CDen består av gammelt materiale filtrert via ferske arrangementer og innspillinger. Dette har så absolutt vært gjort med omhu, selv om musikken naturlig nok fremstår som mindre frisk og utfordrende enn den opprinnelig var intendert. Så er det da også begynt å bli en stund siden 1978... Xymphonia www.xymphonia.com Fie! Records www.peterhammill.com Tarkus nr. 24 RE:COOPERATION RICK WAKEMAN transcollaboration out there Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD UK/USA 1996-2001 2002 Uncle Buzz Records UBR 14 68:08 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Trond Gjellum CD UK 2002 2003 Music Fusion MFW6093X Sven Eriksen NUOVA ERA dopo l’infinito Rikard A Toftesund I nternett har forandret mange sider ved musikken, og en av de mest interessante er den at det gir muligheten for musikere fra hele verden til å komme i kontakt med hverandre og samarbeide på tvers av alle geografiske og kulturelle grenser. Britiske David Cooper Orton (e-bow gitar og elektrisk gitar, loops, software manipulering, trommeprogrammering) og amerikanske James H. Sidlo (gitarer, standard og fretless bassgitar, loops og atmosfærer) møtte hverandre på forumet til Looper’s Delight, et nettsted for folk som er interessert i looping og manipulering av lyd. De ble enige om å lage et album sammen. Dette skulle de gjøre ved å sende musikk frem og tilbake over Atlanteren på ADATtaper. På denne måten kunne de jobbe med hverandres ideer og sammen lage musikk uten å måtte sitte i samme rom. For hver gang tapene gikk over Atlanteren, var noe føyd til musikken, og etter fem år var de ferdige. Resultatet har blitt an samling med nydelige, stemningsfulle instrumentaler som har et skjørt og melankolsk preg over seg. Har du hørt David Torn og Robert Fripp på sitt mest lyriske, minner Re:Cooperation helt klart om dette. Understatement er bare fornavnet, og bare en sjelden gang blåser de opp musikken til enorme proporsjoner og trøkker til. En så absolutt hørverdig opplevelse for de som vil komme seg litt bort fra alt kjas og mas i hverdagen og annen musikk. Uncle Buzz Records www.unclebuzz.com E tter å ha vandret rundt i meget ulike musikalske terreng et tiår, noe som nådde sitt lavmål med den forferdelige Live in Concert 2000, har Rick Wakeman gått en full sirkel, har samlet The New English Rock Ensemble og laget en plate med feiende progrock. Energisk og drivende, melodisk og fengende musikk full av Wakemans gamle, gode varemerker, Hammond, Mellotron, Clavinet, piano, kirkeorgel og alskens synther. Det virker som den gamle herremannen har fått en skikkelig vitamininnsprøytning, musikken oser vitalitet og spilleglede. Damian Wilson på vokal høres vekselvis ut som Jon Anderson og Ian Gillan, og musikken veksler også mellom relativt tunge riff i Music Of Love til det mer pompøse og elegante i To Believe You – som nesten høres ut som noe fra Yes’ Drama (som Wakeman riktignok ikke var med på) komplett med kor og alt tilhørende. Det mest gledelige er at Wakeman har evnet å skrive den gode låt, riffs og melodilinjer setter seg godt fast i øret. Universe Of Sound ligner (kanskje litt for) mye på 80-tallets Yes med sin hektiske, lett stressende form og anmasende sang, mens vi i The Cathedral Of The Sky nesten er tilbake i The Six Wives eller Journey To The Centre Of The Earth med sine hint til klassisk musikk. Out There blir nesten “Deep Purple møter Yes”. Heavy-gitarer og -vokal sammen med Wakemans typiske keyboardfigurer er faktisk en ganske grei kombinasjon. Og når de får selskap av The English Chamber Choir er det ikke fritt for at det blir ganske mektig. Det er ikke langt fra å være “over the top”, men Wakeman klarer med glans å unngå den smakløsheten som til tider har preget hans produksjoner. Han tar det helt ut, bevares, men resultatet er festlig! Dette er plata Yes ikke har laget på 20 år. Nuova Era var Italias første retro-progband, med innflytelse på 90-tallsgrupper som A Piedi Nudi, Sithonia og La Torre ‘dell Alchimista. Man har endelig fått fingeren ut og nytrykket Dopo L’Infinito (“Bak evigheten”), bandets desiderte høydepunkt. Et rett så hyggelig gjenhør, med sine to langstrakte epos tydelig skapt i nostalgirus over Banco/Orme/Biglietto-besettelser. Kanskje det flotteste tidlige Italo-nyprogalbumet ved siden av Ezra Winstons Ancient Afternoons, dog mindre nytenkende. Pick Up kunne vel ha spandert på seg en viss skriftlig innføring, men så har da også gjenutgivelsen blitt så ekte som mulig. Og det er tross alt bare 13 år siden skiva kom... (Italia 1990, Pick Up 2002, www.pickuprecords.it) TRIUMVIRAT illusions on a double dimple Rikard A Toftesund Schnell, Heinz, er ist Triumvirat jawohl! OK, så kan jeg ikke tysk. At noen våger å utgi dette på nytt, avkrever dog en aldri så liten grenseoverskridelse fra min side. Triumvirat må være et av de mest latterliggjorte navn i proghistorien; der en gjerne tok ELP i verge, gapskrattet man av herrene Fritz, Köllen og Bathelt. Ikke p.g.a. udugelighet – her var endelig et reelt skolert band – men fordi der var et eller annet usigelig kitsch-komisk ved hele deres mildest talt uoriginale fremtoning. Illusions var LP nr. 2 og opplagt den beste, med såvel hårreisende pyroteknikk som dryge popeskapader. Platen er remastret med voldsom bunn i kompet, omslaget er nøyaktig rekonstruert med oppklarende linernotes, men EMI burde spart seg overflødige single-versjoner som bonus. Samtlige av Triumvirats øvrige “klassikere” relanseres forresten parallelt med denne, som for min del holder i lange baner... (Tyskland 1973, Harvest/EMI 2002) TWELFTH NIGHT fact & fiction Rikard A Toftesund Hva, 20 år allerede? Geoff Mann og resten av Twelfth Night ble aldri så struttende vitale som på denne debuten. Mørk, klam og tidvis mekanisk downer-prog med like mange spor av Joy Division, The Fall og Raven-æra Stranglers som av VdGG og Roger Waters. Om instrumentvalget og lydmiksen kanskje virker arbitrær, økonomisk og tålelig periodepreget nå i ettertid, var dette ganske enkelt 80-tallets mest atypiske nyprogband. Ingen snarveier, få kompromisser - abstinensen er aldri langt unna. Her er sju ekstra låter (demoer), svært tidstypiske bandportretter og en dekkende skriftlig utredning fra perkusjonist Brian Devoil, samt det nitriste svart-hvitt-coveret vi håpet på. (UK 1982, Cyclops 2002) BEGGARS OPERA get your dog off me Sven Eriksen Beggars Operas tre første album har vært ute på CD lenge allerede, og det er da også de eneste platene med dette engelske 70-tallsbandet som er verd å ha. Get Your Dog Off Me kom i 1974, og da var bandet allerede i fritt fall. Vokalist Martin Griffiths var erstattet av den særs rufsete blues-sangeren Linnie Paterson og de musikalske inspirasajonskildene hadde forflyttet seg fra engelsk “countryside” til USAs vestkyst. To uinteressante bonus-spor forsvarer knapt denne utgivelsen. (UK 1974, Progressive Line Records 2002) Classic Pictures www.classicpictures.co.uk Tarkus nr. 24 Side 31 UZVA niittoaika Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Finland 2002 2002 Silence SLC 011 46:36 PROCOL HARUM KING CRIMSON the well’s on fire ladies of the road Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Rikard A Toftesund CD UK 2002 2003 Eagle Records EAGCD209 59:10 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Sven Eriksen 2CD UK 1971-72 2003 Discipline Glibal Mobile DGM0203 59:06 + 54:00 eneste lang jam. Nok til å ta pusten fra hvem som helst. Denne Crimson-utgavens største svakhet var i mine ører deres trang til å jamme i motsetning senere versjoners dyktighet i kunsten å improvisere. Deres største styrke var Mel Collins’ utrolige energi og musikalitet. Sven Eriksen Discipline Global Mobile www.disciplineglobalmobile.com J eg har rost og elsket Uzvas debutalbum Tammikuinen Tammela de siste 2 1/2 årene. Av senere europeiske progressive band er det få jeg har lyttet til såpass hyppig som dette miniorkesteret fra Helsinki. Kall meg gjerne forutinntatt, pokker heller – ny utgivelse fra Uzva er en begivenhet! Gitarist/pianist Heikki Puskas komposisjoner ligger i et temmelig unikt lende, men kan muligens oppsummeres som kammer-jazzrock med trekk av både nordisk (Jukka Gustavson, Isildurs Bane) og britisk tradisjon (Gilgamesh, Isotope). Niittoaika består av tre lengre stykker inndelt i sammenhengende parter; førstesporet Soft Machine (!) åpner stillferdig og flytende, glir over i et kontrastfylt rytmisk og harmonisk massiv, passerer knuter av kraft, improvisasjon og tette instrumentale veverier. Musikken kunne kanskje vært kritisert som overdrevent akademisk, hvis ikke tyngden i de melodiske elementene totalt oppveide strengheten i Puskas noteringer. Lydbildet domineres totalt av interaksjonen mellom skrevne stemmer, primært vibrafon, el-/nylongitar, el- og kontrabass, cello, fiolin, klarinett og fløyte, underbygget av kontrapunktisk slagverk. Den elektriske og akustiske seksjonen samhandler 100% autentisk og er prisgitt en særdeles velstrukturert produksjon, kaken er endelig den 17 minutter lange Drontti; her møtes et eksperimentelt Änglagård og et Jaga Jazzist avkledd elektronikafaktene! Mer gjennomkomponert men likevel monumental, mer ambisiøs men samtidig mer moden enn forgjengeren – Niittoaika er et aldeles formidabelt stykke musikk. Silence Records www.silence.se D et er 12 år siden Procol Harum sist ga ut en plate med nytt stoff, men de har holdt konserter med jevne mellomrom – senest for bare et par uker siden i Oslo – og det er også denne besetningen som har laget The Well’s On Fire, Gary Brooker og Matthew Fisher er igjen fra originalbesetningen, og Keith Reid har som alltid skrevet tekstene. Procol anno 2003 er mer sofistikert og mindre engasjerende enn tidligere tiders Harum. Gary Brookers umiskjennelige stemme har riktignok ikke tapt seg, men musikken er i lange perioder for anonym til at dette kommer i nærheten av de klassiske 60- og 70-tallsplatene deres. De nye bandmedlemmene er solide, men uten det særpreg som Robin Trower og B J Wilson ga bandet på sitt beste. Keith Reid har ofte hatt temaer for sine tekster til de ulike platene (som døden i Home og sex i Broken Barricades) – så også her. Temaet for The Well’s On Fire er gapet mellom fattige og rike land, og dagens urolige verdenssituasjon, og han har ikke mistet noe verken av tematisk snert eller lyriske kvaliteter. Som sagt, litt for anonymt låtmateriale, pent og velklingende, ja, men uten de storslagne komposisjonene som preget Procol på sitt ypperste. Best er de i This World Is Rich, som er vakker uten å bli søtladen, The Emperor’s New Clothes, hvor de nesten klarer å gjenskape noe av den elegansen som de hadde i låter som Fires Which Burnt Brightly og A Salty Dog, og i Matthew Fishers Weisselkleznacht hvor bandet er på sitt mest “klassiske” (både i Procol-sammenheng og i musikkhistorisk sammenheng). Slett ingen dårlig plate og et solid stykke håndverk fra et band som etter snart 40 år i gamet fremdeles ikke høres det minste alderstynget ut. Eagle Records www.eagle-rock.com Side 32 M ark II av Crimson har alltid gått for å være litt mindre potent enn de øvrige, noe som kan skyldes at det som har eksistert av liveutgivelser med denne konstellasjonen stort sett har bestått av den illelydende Earthbound. Det er derfor på tide at også dem som ikke er medlem av King Crimson Collectors’ Club skal få høre en litt annen side av dette bandet. SPOCK’S BEARD don’t try this at home Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid DVD USA 1999 2002 InsideOut IOMDVD001 300 minutter Sven Eriksen Opptakene er hentet fra ulike konserter holdt over en periode på nesten ett år, fra april ‘71 til mars ‘72, og de åpner med Pictures Of A City som er overraskende spretten og lettbent. Via The Letter og Formentera Lady – to låter som begge viste en uvant side av bandet – sklir vi over i Sailor’s Tale, et høydepunkt på Islands, og ikke mindre av et fyrverkeri her med Fripps vekselvis glidene og raspende gitartoner i hovedrollen. KC MKII var den eneste besetningen som framførte Cirkus, en av de snodige og samtidig mektige låtene fra Lizard, og her drukner vi formelig i mellotroner mens bandet viser seg fra sin mest lekne side – humor var ellers ikke akkurat Crimsons varemerke. Groon fra In The Wake Of Poseidon er kanskje det mest kaotiske stykke musikk bandet lagde, her drar det ut i lange soloer over en enslig bakgrunnsakkord, nesten som et reinspikka bluesband (med nogo attåt). De drar også fram Donovans Get Thy Bearings som var på liverepertoaret i ‘69. Også denne tar samme veien som Groon med tillegg av en lang trommesolo (det var tider, det – måtte de aldri komme tilbake). Settet avsluttes med 21st Century Schizoid Man (det vil si plata avsluttes egentlig med en bluesversjon av In The Court Of The Crimson King som dessverre (eller heldigvis, alt ettersom du synes dette høres ut som en god idé) blir brått avbrutt etter 45 sekunder). CD nr. 2 er elleve ulike versjoner av solopartiet fra 21st Century Schizoid Man, sømløst satt sammen i en E tterlengtet av mange, en konsertvideo med et av 3.-generasjonsprogens mest suksessfulle band. Og ingen skal beskylde dem for ikke å gi oss valuta for pengene. I tillegg til en halvannen times konsert (filmet i Nederland i 1999), er det en totimers bonus-plate med tittel The Making of “V”, og om det ikke var nok, er det fire ekstra live-kutt (fra fire ulike konserter), musikkvideoen til All On A Sunday, og en “hjemmehos” reportasje med Neal Morse. Jeg anser meg ikke som noen nesegrus beundrer av bandet, men det er umulig ikke å bli imponert over hvor profesjonelle de er, og den høye kvaliteten det er på låtmaterialet. De spiller med en perfekt kombinasjon av eleganse, energi og inderlighet og de trives! Det er ikke fritt for at man begynner å lure på hvordan dette bandet hadde klart seg med dette repertoaret i, si 1974. Aldeles utmerket, vil jeg gjette. En forkortet utgave av denne konserten ble gitt ut på CD i 2000. Av Tarkus nr. 24 det “nye “ materialet merker vi oss eldre låter som The Doorway og The Light, for ikke å snakke om en versjon av Genesis’ Squonk med Nick di Virgilio på vokal og Neal Morse på trommer. Alt i alt en fin DVD som alle som har et forhold til bandet burde spandere på seg. Bøker Pink Floyd og Wagner med den største selvfølgelighet. InsideOut Music www.insideout.de Denne boka er bensin på bålet for dem som liker å karakterisere progrock-band som pretensiøse dinosaurer (og her finnes forresten en dissekering av fem ulike versjoner av Crimsons Dinosaur), men vitenskapelig anlagte personer med notekunnskap, og som mener at progressiv rock er mer enn det øret kan høre, kan finne mye festlig lesing her. Bare ikke vis boka til en pønker, alt som står her vil bli brukt mot deg! YES yesyears Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid DVD UK 1991 2003 Warner Music Vision 8536 50250-2 134 minutter Sven Eriksen Boka har også en fin “hvor er de nå?”-seksjon, utfyllende diskografi for alle medlemmene, pluss en komplett “gig guide”. Og visste du forresten at Steve Howe nesten ble medlem i The Nice i 1969, men ombestemte seg i siste øyeblikk og valgte Yes isteden? KEVIN HOLM-HUDSON (RED.) Progressive Rock Reconsidered Routledge 2002, 280 sider Sven Eriksen D Y esyears er enda ett av disse bandportrettene med altfor mye prat og altfor lite musikk. Det er klart at for å få historien fortalt er man nødt til å snakke med noen, men at det ikke skal gå an å presentere én eneste låt i sin helhet kan jeg ikke forstå. Vi får se mange klipp fra bandets karriere, fra Beat Club i 1970 (No Opportunity Necessary) til Unionbesetningen (siden det var da – i 1991 – at denne filmen ble laget), og alle de mange besetningene blir behørig vist fram: Topographic Ocean-utgaven er den mest pretensiøse, Relayer-utgaven den mest pompøse, og Drama-utgaven har mest trøkk. Men det morsomste er kanskje å følge Chris Squires stadig mer kostlige hårfrisyrer. Forsåvidt en fin DVD som også får fram bandets humor (og mangel på den), men neppe en du trekker fram i utrengsmål. e siste årene har det kommet en god del bøker som gjennomgår historien til og forsøker å sette fenomenet progressiv rock inn i et musikkhistorisk perspektiv, f.eks. Edward Macans Rockin’ The Classics, Jerry Luckys The Progressive Rock Files og Paul Stumps The Music’s All That Matters. Denne boka tar en helt annen vinkling. Gjennom elleve essays får vi presentert inngående analyser skrevet av kanskje ikke den gjennomsnittlige rockejournalist. Her er professorer i såvel musikk som religion og sosiologi, folk med bakgrunn i klassisk musikk, ja den mest jordnære skribenten er han som bare skriver for Encyclopaedia Britannica og har spilt keyboards i rockeband. Og hva skriver de så om? Jo, vi har kapitler som “Pink Floyd’s Careful With That Axe, Eugene Toward A Theory Of Textural Rhythms In Early Progressive Rock”, “Multiply Directed Time And Thematic Transformation In ELP’s Trilogy” og “Situating Close To The Edge In Conflicting Male Desires” for å nevne tre. Det er nesten så man kan begynne å lure på om hele boka er en gedigen fleip, for her behandles progrock med et akademisk gravalvor vi trodde bare ville bli kvantefysikk til del. Og boka er ikke for de overfladiske (for ikke å si uskolerte) lesere - et typisk 14-siders essay etterfølges av 8 sider noter og referanser. Boka er full av diagrammer og note-eksempler. Her sammenlignes Yes og Monteverdi, Pete Sinfield og Rimbaud, Tarkus nr. 24 JON COLLINS Marillion/Separated Out Helter Skelter Publishing 2003, 288 sider Sven Eriksen MARTYN HANSON Hang On To A Dream - The Story of The Nice Helter Skelter Publishing 2002, 224 sider Sven Eriksen F ør ELP var det The Nice. Musikalsk ble ELP bare en videreføring av Keith Emersons musikalske ideer skapt gjennom snaut fire år med The Nice. Martyn Hansons bok har fått en del pepper av folk som kjenner bandet veldig godt, men det er neppe der han har målgruppen sin. Boka er lettlest, ikke altfor velskrevet, rik på gode illustrasjoner, og gir lesere som kjenner musikken, men kanskje ikke bandets historie i detalj, en akkurat passe lang og akkurat passe spennende presentasjon. De musikalske “analysene” er kanskje litt i overkant lettvinte, men boka følger bandets medlemmer fra starten som backingband for P P Arnold, gjennom ulike prosjekter etter The Nice, og fram til gjenforeningskonserten i London i april 2002. G jennom nesten tre hundre tettpakkede sider følger vi neoprogens kameleoner og deres lange, brokete karriere. La meg bare si det med en gang: Som en person med et relativt distansert forhold til gruppa var denne boka et mareritt å prøve å komme seg igjennom. Ikke at historien som fortelles ikke er interessant, men boka er så full av fotnoter, avbrytelser og avsporinger at jeg må innrømme at jeg falt av relativt tidlig. I tillegg til en lite lesevennlig typografi er bildematerialet dessverre også av en ganske laber kvalitet. Et pluss, da, for alle de små “faktarutene” som er strødd rundt omkring, nødløsningen blir å lese bare dem. Separated Out er en bok fullpakket med info og fakta, den hadde muligens stått seg på å bli luftet litt ut, slik den er nå minner den mest av alt om en blanding av en vitenskapelig rapport og en offentlig utredning. Men noe venstrehåndsarbeid er det definitivt ikke. Og som seg hør og bør en slik avhandling, diskografien er ekstremt omfattende og nesten uleselig. Så absolutt for fansen, vi andre får eventuelt vente på kortversjonen. Side 33 Vi intervjuer en av fransk progs største personligheter En “Ange”le-aktig samtale Det er liten tvil om at Christian Decamps er en imponerende figur. Ikke bare er han en ruvende skikkelse, jo mer vi blir fengslet av intervjuet, jo mer får vi inntrykk av at i forhold til bandet Ange er han mer enn en sanger, mer enn en poet, kanskje aller mest en filosof. Vi henter fram våre beste franskkunnskaper, og med et sett velfunderte spørsmål setter vi oss ned i kultursenteret Rombas i Elzas hvor Ange snart skal framføre sine seneste komposisjoner Culinaire Lingus for et utsolgt hus. John “Bo Bo” Bollenberg “S om så mange andre på samme tid så reiste vi land og strand rundt som danseband”, forklarer Christian når jeg spurte ham om bandets karriere var definert allerede da bandet startet opp i 1969. “ I begynnelsen spilte vi haugevis av coverlåter, først som Les Big Boys, senere som Les Potaches, som fortsatte som Overcap’s Sound. På et tidspunkt følte jeg behov for å synge mine egne tekster, mine egne historier i bandet, så før jeg vet Christian Decamps Side 34 Christian Decamps og Caroline ordet av det har Overcap’s Sound blitt til Les Anges, som senere ble det mer trendy Ange. Jeg kjøpte et Hammondorgel og i 1969 skrev og komponerte jeg rockeoperaen “La fantastique epopee du general Machin”. Det var en anti-militaristisk opera skrevet kort tid etter Woodstock, rett etter Tommy med The Who, på en tid da det foregikk seriøse endringer i fransk rock. Vi fikk et enormt kick av å spille live, fordi for meg er å være foran et publikum hele poenget ved å skrive et nytt verk. Å jobbe i studio er for meg som en kunstig laboratoriefase, som å skape en bra demo. Men sluttresultatet framstår først når du har fått mulighet til å framføre det live foran et publikum. Uansett så har jeg ingen dårlige minner fra den tiden vi spilte Hendrix, Moody Blues eller Beatles-låter. På et gitt tidspunkt spilte vi omtrent hele Sergeant Pepper, men vi spredte den utover hele kvelden, for poenget var at folk skulle danse, og det er ikke så enkelt når du spiller Sergeant Pepper tvert igjennom. Vi spilte også Days Of Future Passed med Moody Blues. En artig anekdote her er at vi hadde en sliten Grundig båndopptaker, og på den hadde vi kopiert alle orkestersekvensene fra Days Of Future Passed som vi spilte av under konsertene. Vi hadde ingen Mellotron, ikke engang et Farfisaorgel, men vi var så opptatt av denne musikken, det symfoniske innslaget i rock-musikken, at vi prøvde så godt vi kunne å hylle den. For meg vart det største bandet på den tiden Procol Harum. Komposisjoner som A Salty Dog og live-albumet med symfoniorkester er noen av de beste eksemplene. Vi likte også tyske band som Kraftwerk, Amon Duul, Tangerine Dream og Klaus Schulze, fordi vi var så fascinert av deres bruk av synthesizer. Jeg har også stor respekt for Davis Vorhaus som var en av de aller første som skrev en komplett symfoni for Moog synthesizer. Jeg har fremdeles vinylalbumet hjemme. Et ekte mesterverk!” Å framføre coverlåter, betydde automatisk å synge på engelsk, men i det øyeblikket Ange dro igang ble alle tekster på fransk. “Vi spilte på mange små klubber, og det var ofte et krav å synge på engelsk. Så vi la inn låter av Traffic og King Crimson (Epitaph) i repertoaret som vi blandet med originalt materiale. Ved en spesiell anledning spilte vi i SørFrankrike, og som vanlig sa arrangøren at vi måtte synge på engelsk. Men på ettermiddagen øvde vi uten publikum, og jeg benyttet anledningen til å synge en sang fra rockeoperaen La fantastique epopee du general Machin, Ballad pour un juteux. Eieren av lokale ble imponert og forlangte at vi framførte låta den kvelden. Da vi spilte låta under konserten ble det veldig stille i salen og alle satte seg ned for ikke å gå glipp av en eneste note. Det ble en så stor suksess at i de neste to ukene - fordi vi hadde et to-ukers engasjement på klubben - begynte vi gradvis å legge in flere og flere franskspråklige sanger i repertoaret, inntil det til slutt var fullstendig Tarkus nr. 24 net Christian Decamps & Sønn. Nå har Tristan nådd et punkt hvor han forstår Anges musikk fullstendig, hvor han kan ta opp Ange-arven, som jeg håper han vil gi videre til sine barn igjen”. Decamps er en imponerende person. Ikke bare er han hovedpersonen i det mest innflytelsesrike franske progbandet noensinne, han er også en poet, han skriver bøker, og jobber for tiden på et skuespill. “Jeg er en som skriver helt spontant, jeg kan aldri tenke meg å sitte foran et hvitt papir for å måtte skrive noe på kommando til en gitt tidsfrist. Skriving skjer på innskytelse, jeg tenker på noe og lar pennen gli over papiret. Fantasi er det viktigste drivstoffet for meg, enda det i årevis pleide å være vin og øl”. Ange takker for seg fransk. Det beviser at forandringer var på gang i fransk rock. Det er også verd å merke seg at du måtte spille i Paris før du ble lagt merke til ellers i landet. Den berømte klubben Golf Druot var tydeligvis det rette stedet å være i Paris. Gjorde du det bra der, gjorde du det bra i hele Frankrike. Vi spilte der sju ganger og vant en talentkonkurranse. Vi vant også “Grand prix de la pop musique” som ga oss en kontrakt med Philips. Vi regnet ikke med noen lang karriere, men vi var sikre på at vi ville få gitt ut minst en single på Philips. Men så begynte RTL å spille plata masse, noe som gjorde at plata solgte 25 000 eksemplarer på mindre enn tre uker! Resultatet var at Philips tilbød oss å spille inn et album, som ble Caricatures. Ange-toget hadde forlatt stasjonen! Mengden av fans vokste for hver dag og nådde et absolutt høydepunkt under turneen for Les Fils de Mandrin hvor vi til stadighet fylte konserthaller med mellom 6 000 og 10 000 plasser! Du kunne sammenligne Ange med Charles Aznavour og Claude Nougaro.” Enda vi er sikre på at franskmennene er verdens mest sjåvinistiske folkeferd, føler Christian at bandet aldri har blitt tatt på alvor i Paris fordi de ser seg selv som bedre enn andre franskmenn. “På tretti år har ingenting forandret seg. Det er den samme gjengen drittsekker som bestemmer hva som skal skje. Mangel på informasjon gjør også sitt til at ingen finner god musikk. Der vi pleide å spille for 10 000 kommer det idag 500, enda jeg er sikker på at de resterende 9 500 ikke er døde!” Vi styrer intervjuet mer mot viktigheten av tekstene, om en sangtekst gir forfatteren noen form av makt. “Jeg tør ikke si at jeg utøver politikk gjennom tekstene mine”, fortsetter Decamps. “Jeg foretrekker å se på det fra en filosofisk side. Som så mange andre kunstnere er mitt politiske hjerte på venstre side, mens makten er i hendene på høyrefløyen. På en måte burde vi ikke gi makt til et spesielt politisk parti, men heller skulle vi velge “perso- Tarkus nr. 24 nen” bak politikeren og derfor velge for både “venstre”- og “høyre”-folk. Bare en kombinasjon av de ulike hjernene kan redde landet vårt” “Fordi jeg synger på fransk er jeg klar over at det er vanskelig for bandet å slå igjennom andre steder enn i Frankrike, Sveits og Canada. Ordspill vil bare bety noe for dem som forstår fransk, men jeg forsøker å løse dette problemet ved å fleipe med språk. Jeg husker da Ange spilte i England, da snakket jeg om albumet Thick as a prick av Jethro Tull, noe som ble møtt med mye latter. Ikke glem at vi gjorde 120 konserter i England med Ange! Mesteparten av konsertene holdt vi i universiteter, og jeg husker godt at vi spilte for 2 500 mennesker på Manchester Universitet. På den tiden var det ganske stor interesse for “kontinentale” band uansett hvilket språk de benyttet. Den britiske musikkindustrien begynte til og med å bli bekymret fordi det var så stor interesse. Det var Virgin Agency som fikk oss over til England, den samme Virgin med Richard Branson i spissen som importerte hauger av album med Tangerine Dream, Neu, Klaus Schulze osv. Det var en enorm kreativ frihet den gangen, i stor kontrast til dagens kommersialisme. Vi prøvde oss til og med på en engelsk versjon av Les fils de mandrin som ble oversatt av Stevie Winwoods tekstforfatter i hans Go-periode”. Tristan kommer brått inn i rommet og ser misfornøyd ut. Det er øyensynlig noe galt med monitorene på scenen, noe som irriterer far Christian også. Jeg benytter anledningen og spør Tristan om han kan fortelle noe om om prosjektet sitt, Yaourt Pale Bleu. “Det er noe du må se helt adskilt fra Ange”, sier han, tydelig moret av interessen for sitt obskure sidesprang. “Det er hovedsaklig instrumental musikk, riktignok med et par vokale avbrudd, men det er allikevel de instrumentale partiene som bærer hovedtyngden og danner plattformen for de vokale melodi- ene. Det som synges er et kunstig språk som genereres ut fra lydbildet de skaper. På en måte kan du sammenligne det med Magma”. En stolt far blir med i samtalen og legger til at far og sønn har den samme musikksmaken, noe som bringer oss til Steve Wilson som har produsert noen spor på Anges nye album. “Gjennom Tristan har jeg oppdaget Portishead, selv om Porcupine Tree ble introdusert for meg av noen andre. Steve Wilson har bare produsert to spor på albumet fordi han ikke hadde tid til å gjøre hele albumet. Derfor tok Tristan over”: Vår hyggelige samtale tar brått slutt da det er tid for lydsjekk. I de neste par timer vil Christian Decamps tilbakelegge kilometre for å sikre seg at alle detaljer er under kontroll før konserten starter. Menneskene som venter utenfor i høljeregnet får lov å slippe inn under lydsjekken. Når konserten endelig kommer igang er det en av de aller beste jeg noen gang har overvært med musikk som balanserer mellom prog, rock og kabaret. Når konserten er ferdig blander Christian seg med sine tilhengere og snakker lenge med dem. Klokken er tre om morgenen når jeg endelig kan si farvel til Ange-gjengen. I ekte fransk tradisjon får jeg fire kyss av det skjeggete ikonet, beviset på at en person jeg aldri hadde sett tidligere var blitt en ekte venn i løpet av bare noen timer! Vi kommer inn på Decamps sønn, Tristan, som har blitt et fullverdig medlem av Ange. Er dette en drøm for far Christian? “For å være ærlig hadde jeg aldri trodd at Tristan skulle bli musiker. Når han en gang drev og sang på rommet sitt og spurte meg hvordan han skulle spille en bestemt akkord, ga jeg ham noen forklaringer og veiledning på den samme spontane måten jeg alltid gjør. En dag kom han til meg med en komposisjon som jeg likte så mye at jeg tok den med på mitt første soloalbum. Senere ga han meg noe materiale for mitt andre soloalbum, og etter at jeg hadde oppløst den første Ange-besetningen, dro jeg på turne i tre år med Tristan under nav- Side 35 Vi fortsetter vår serie om band med tunge takter og tomme fakter… Journey – det paradoksale partnerskap Del 2 Journey er det mestselgende av de bandene vi tar for oss i denne serien, og også det bandet som har nådd lengst ut eller skal man si inn - i den musikalske mainstreamen til tross for sine progressive røtter. At Mariah Carey hadde en enorm hit med Journeys balladeklassiker “Open Arms”, sier vel sitt. Den motsetningsfylte syntesen av virtuositet og masseappell har vært gruppens hellige gral. Jacob Holm-Lupo U tgangspunktet for Journey finner man i Santana. Halvparten av Journey var i bunn og grunn Carlos Santanas backingband i den tidlige syttitallsfasen hans. Gitarist Neil Schon og organist Gregg Rolie viste seg å være så sterke solister at de til slutt ikke var fornøyd med å overlate rampelyset til Carlos. Herr Santana på sin side skal nærmest ha blitt presset til å kvitte seg med spesielt Neil Schon, som ikke passet helt inn i det “etniske” imaget gruppen var i ferd med å opparbeide seg. Miles Davis skal ha sagt til Santana: “Hvorfor spiller du med den idiotiske hvitingen?”. Dermed fant alle parter ut at det var best å skille lag etter utgivelsen av Santana 3. Faen som han kan spille (Neil Schon og Journey) Gregg og Neil startet i 1973 i stedet gruppa Journey, med en knallsterk rytmeseksjon i trommis Aynsley Dunbar og bassist Ross Valory (exSteve Miller Band). Allerede fra begynnelsen av karrieren etablerte de seg som et av USAs mest virtuose og samspilte band. Det selvtitulerte debutalbumet, gitt ut i 1975 på samme label som Santana, Columbia, var knapt noe kommersielt gjennombrudd, men viser helt klart hvor hjertet til gruppen satt. Platen er en hovedsaklig instrumental ekskursjon gjennom et progrockland- Journey (1975) Side 36 skap stenket med anstrøk av fusion (spesielt Mahavishnu Orchestra) og et pust av laidback vestkystrock – gruppen kommer tross alt fra San Francisco. To ting var klinkende klart: Neil Schon var en helsikes gitarist (blant kjennere er han etterhvert blitt innlemmet i kategorien gitaristenes gitarist sammen med Allan Holdsworth og Eddie Van Halen) og gruppen trengte en klarere identitet. Det siste var mye fordi Gregg Rolies stemme ikke klarte å hamle opp med de instrumentale fusiontendensene. Dermed fremmedgjorde Journey de fleste amerikanske platekjøpere som ikke var vant til instrumentalmusikk. Nå er ikke Gregg Rolie noen dårlig vokalist – tvert i mot har han en behagelig og stø stemme – men han hang litt igjen i 60-tallet med hensyn til vokalteknikk, og var ikke særpreget nok til å løfte låtmaterialet over det jevnt kompetente. For å gjøre en ikke spesielt lang historie kortere, tok det Journey tre album å finne ut av dette. Oppfølgerne til debuten, Look Into the Future (1976) og Next (1977) fortsatte blandingen av proginstrumentaler og rockelåter – med en økende fokus på sistnevnte. Alle platene viser Neil Schons fantastiske gitarteknikk og improvisatoriske talent. Selv om det er mye flott prog light å hente her, hopper vi imidlertid bukk over dette kapittelet for å konsen- tet var Journeys store gjennombrudd, Infinity. Allerede ved første øyekast var det klart at noe nytt var på gang. Coveret var laget av psykedeliakameratene Kelley & Mouse, som blant annet hadde gjort seg bemerket med en rekke Grateful Deadcovere. Men denne gangen var det mer design og mindre syre. Den kosmiske art deco-komposisjonen skapte malen for alle de klassiske Journeycoverne fremover – på samme måte som Roger Dean skapte Yes’ visuelle profil med coveret til Fragile. Infinity (1978) trere oss om de viktigste vendepunktene i bandets karriere. Det er nemlig slik at Journeys historie har vært preget av nøkkelpersoner som har kommet inn og fornyet bandet og hjulpet dem å holde seg på topp bemerkelsesverdig lenge. Ååh, så fint han synger (Steve Perry og Infinity) Det første vendepunktet var i 1978, da plateselskapet for nte gang foreslo for gruppen at de burde skaffe seg en vokalist. Men denne gangen kunne de backe det hele opp med noe konkret: En demo med Alien Project, bandet til vokalisten Steve Perry, hadde havnet i Columbias hender. Bandet var de ikke spesielt interesserte i, men sangeren... han var et funn, mente de. Og det hadde de rett i. Steve Perry ble sporenstreks fulltids Journey-medlem, og resulta- På innsiden var det Steve Perrys krystallklare stemme som regjerte. Mye er blitt sagt om Perrys silkebelagte stemmebånd, men enklest kan stemmen beskrives som en blanding av Jon Anderson og Marvin Gaye. En mann født med en vakker tenor, og oppvokst med de store soulsangerne. Dette ga ham en fleksibilitet og varme som mange av de britiske progrockvokalistene manglet. For å backe opp dette fenomenet hadde Journey skapt sine flotteste og mest fokuserte komposisjoner hittil. Fra det feiende Zeppelin-groovet i Anytime via den storslåtte hiten Wheel in the Sky og til en av Journeys aller vakreste sanger, den symfoniske og melankolske Winds of March, var det tydelig at inspirasjonen var på topp. Journey var kommet for å bli. Personlig mener jeg at Perrys fremføring av Winds of March er en av tidenes ypperste vokalprestasjoner. Tarkus nr. 24 trengte nytt blod og nye lyder. Jonathan var mannen. Med et distinkt sound basert på diverse hybrider av el-piano og og luftige synthpads, og et øre for hitlåter uten sidestykke, tok Jonathan Cain bandet og verden - med storm. Med hans input gikk platen Escape rett inn på førsteplass på Billboard – og ble på hitlisten i utrolige ett år! I tillegg kunne albumet skilte med hele tre topp 10-singler: Whos Crying Now, Dont Stop Believing og Open Arms – alle drevet frem av Cains pianospill. Neil Schon For ytterligere å understreke at Journey var blitt “voksne”, hyret de inn “superprodusent” Roy Thomas Baker. Mye kan sies om denne mannen, kjent for sitt arbeid med alt fra Queen til Starcastle, men de blankpolerte lag-på-lag-harmoniene og det kompakte trommesoundet som ble Journeys varemerke, var i stor grad Bakers fortjeneste. Etter Infinity fulgte enorm suksess, turneer, to studioalbum til og et glimrende live-album, Captured. Men det måtte ytterligere en person inn i bildet for å bringe Journey til neste nivå. Gi meg en hitliste, og jeg skal erobre den (Jonathan Cain og Escape) Året var 1981, og progrocken var blitt en mytisk era på linje med jura-tiden - ja, selv punken var glemt. Radiovennlig collegerock og utvannet new wave herjet listene. Hva hadde Journey her i åttitallet å gjøre? De fleste kollegene hadde enten gitt seg eller gått skikkelig på trynet i mislykkede forsøk på å oppdatere soundet. Exit Gregg Rolie - enter Jonathan Cain. Ex-Babys-keyboardisten hadde allerede vist seg som en låtskriver av rang og en fremskrittsvennlig tangentmann. I Journey hadde det blitt et problem at Gregg Rolie ikke var villig til å omfavne ny synthteknologi. På syttitallet kviet han seg for å bruke analogsynther og holdt seg helst til orgelet og pianoet. Da han endelig hadde turt å leke med en og annen ARP og moog, var disse lydene allerede gått ut på dato, og Neil Schon og Steve Perry følte at gruppa Jonathan Cain Noe av hemmeligheten bak Escapes suksess var at den hadde noe for alle. Whos Crying Now og Dont Stop Believing var tidsriktige mid-tempo radiolåter med en riktig dose melankoli og hjerteskjærende gitarsoloer. Open Arms var balladen selv mor kunne like, mens alle tenåringsjenter dånte over Steve Perrys invitt til kjærlighet. Og Still They Ride og Mother, Father var himmelstormende, symfoniske hardrocklåter som brakte tankene tilbake til Journeys første år, samtidig som ny teknologi ga dem et sound ikke ulikt Genesis på Duke. Det hører med til denne solskinnshistorien at Neil Schon ikke var bare fornøyd med denne oppskriften. Mannen som i sin tid jammet i timesvis med Santana, måtte her nøye seg med gitarsoloer på et par takter. I følge ham selv skal produsent Mike Stone (kjent for sitt arbeid med Asia) nærmest ha diktert en del av gitarsoloene tone for tone, og kjeftet på Neil hver gang han spilte for komplisert. Men så ble han i hvert fall rik og berømt... I kjølvannet av platinasuksessen inkasserte Journey stadig flere seirer. Spesielt nevneverdig var kanskje Frontiers (1983), som generelt rocket litt hardere enn Escape, men som hadde tidenes mest pinselsfullt triste kjærlighetssang, Faithfully, som for øvrig var inspirasjonen til Princes Purple Rain. Escape (1981) Tarkus nr. 24 Mot slutten av åttitallet gikk Journey i oppløsning. Cain og Schon startet bandet Bad English, men gjengen ble samlet til en ikke helt inspirert gjenforening på nittitallet. Hvilket bringer oss til sånn cirka i dag. det på rundt kvartmillionen – meget skuffende for Sony som hadde sprøytet en del cash inn i melkekua Journeys nysatsing. Bandet fikk følgelig fyken etter Arrival. Steve den andre (Steve Augeri og Arrival) Et stadig tilbakevendende problem i Journeys senere fase var at Neil Schon og Steve Perry ville dra bandet i to motsatte retninger - med Jonathan Cain som moderator i midten. Steve Perry, som ble en suksessfull soloartist i popsjangeren på slutten av åttitallet med låter som Oh Cherie, ville at bandet skulle bli mer “adult contemporary” - mykere i kantene og mer “modent”. Neil Schon, på den andre siden, ville tilbake til et mer gitarorientert og komplekst sound. Det måtte gå galt. På nittitallet forlot Perry bandet, og alle trodde det var kroken på døren for hitmaskinen Journey. Men den gang ei. På et eller annet mirakuløst vis dro bandet en aldri så liten “Genesis” – det vil si: De fant en vokalist som faktisk hørtes nesten akkurat ut som Steve Perry, men som samtidig dro bandet inn i samtiden. Navnet? Steve, selvfølgelig – Steve Augeri. Men kritikere og platemoguler overså én ting: Arrival er med unntak av Steely Dans Two Against Nature det eneste vellykkede post-millenniumsalbumet utgitt av en syttitalls kunstrockgruppe. Arrival er som navnet antyder, Journeys hjemkomst. Her har de endelig klart å forene den høypotente progrocken fra de første albumene med den gyldne popformelen de oppdaget på åttitallet. Neil Schon får rikelig med spillerom i låter som Livin To Do og World Gone Wild, og viser at han er helt på toppen av sin formkurve. Sologitaren hans løfter sangene til nærmest Pink Floydske proporsjoner. Samtidig bruker Jonathan Cain en videre sonisk palett enn vi er vant til. Han henter tilbake pianolyden fra Escape, men boltrer seg samtidig med hammond og mellotronstrykere og mer moderne electronicalyder - uten å låte krampaktig retro eller hipp. Lifetime of Dreams, To Be Alive Again og We Arrival (2001) Will Meet Again er eksempler på Journeys nye, fyldige sound i kombinasjon med lengre instrumentalpartier, mens Higher Place og Signs of Life ivaretar popteften. Steve Perry Steve Augeri, kjent for AOR-fans fra band som Tall Stories, har en stemme som er forvirrende lik Perrys. Mannen har tydelig studert Perrys vokalstil til minste detalj. Men noen tro kopi er han allikevel ikke. Stemmebåndene er en anelse ruere, dessuten er hans naturlige stemmeleie en tone eller to lavere enn “mesteren”. Kritikerne spurte seg likevel: “Hva er poenget?” Og det kan man godt spørre. Mange hardcorefans tok avstand fra bandet da CD-en Arrival kom ut i 2001. Jeg lar spørsmålet ligge – det viktigste var at Steve Augeri viste seg å være en meget dyktig og uttrykksfull vokalist, og at albumet var overraskende… nesten sjokkerende – bra. For musikkritikere og synsere var selvfølgelig et nytt Journey-album i det nye millenniet en dårlig vits. Og salget lan- Det hele er mesterlig sydd sammen av Dream Theater-produsent Kevin Shirley, som har gjort bandet røffere i kantene og mindre syntetisk. Rytmeseksjonen er også dyttet frem i lydbildet, med en del nærmest subsonisk bass fra Ross Valory, mens nykommer Deen Castronovo pumper friskt blod inn i musikken med tunge og presise trommer. Og Steve Augeri synger som sagt fortreffelig som om han hadde vært med i bandet i tjue år. Så får man heller tilgi et par vel søtladne ballader – albumet kunne med fordel vært 10 minutter kortere. Journey ble sist observert på den lille italienske AOR-labelen Frontiers med en snurrig, selvprodusert EP kalt Red 13, der de låter ennå røffere og i tillegg blander tung prog med kvasi-jungle på en låt! Stadionrocken er død – leve Journey. Side 37 Vi snakker med Ian McDonald og Jakko Jakszyk: 21st Century Schizoid intervju Intervju med Ian McDonald og Jakko Jakszyk Southampton, 26. sept. 2002 Tekst og foto: Hans Voigt K lokken er 18.00, jeg er på veg til spillestedet The Brook i Southampton for å intervjue noen av gutta i 21st Century Schizoid Band. Hvem det blir er ikke avgjort, jeg skal først møte deres roadmanager. I det jeg nærmer meg The Brook hører jeg liflige toner, faktisk begynnelsen på Cat Food, joda jeg er på rett veg. Inne i lokalet har musikken stoppet opp og jeg hører hissige stemmer, bandet har lydsjekk og har en “diskusjon” med lydmannen “I can't f... hear my own voice, what`s wrong with my monitor, it’s always my monitor”. Roadmanageren dukker opp i døren og rister på hodet, ler og ønsker meg velkommen. Jo, et intervju skal gå greit rett etter lydsjekken, “if they ever finish?” Hvem vil jeg intervjue? Helst en av de “gamle” og Jakko. Etter en halvtimes venting virker det som om lyden er på plass og jeg blir hentet opp på galleriet og presentert for Ian McDonald og Jakko Jakszyk. Henholdsvis saksofon/fløyte/keyboards/vokal og gitar/vokal/ keyboards i bandet. Tarkus: Først vil jeg gjerne få spørre om hvordan det hele begynte med 21st Century Schizoid Band, Hvem hadde ideen til det? har min bakgrunn fra forskjellige band på 80-tallet, bla. Rapid Eye Movement sammen med Dave Stewart, Rick Biddulph og Pip Pyle, og senere var jeg jo med i Level 42 og mange andre band. Tarkus: Ian, hvor lenge siden er det at du og Michael Giles spilte sammen? Ian: Bortsett fra at han er med på min The Drivers Eyes CD fra 1999 så har vi ikke spilt sammen siden McDonald & Giles fra 1970, tenk det. Jo forresten jeg la noe fløyte på noen låter på Michaels solo-CD Progress som blir utgitt en av de nærmeste dagene. Tarkus: Hvordan var det å begynne å spille sammen i 21st Century Schizoid Band? Jakko: Det var kjempeflott, vi hadde en del øvinger ved juletider 2001 og det var skikkelig gøy. Vi fant fort tonen, bokstavelig talt. Vi var i gang, det kunne bli et band. Tarkus: Jeg har allerede hørt deres offisielle bootleg, og jeg må få si at du passer veldig bra inn i bandet som gitarist og vokalist Jakko. Jakko: Tusen takk, det var godt å høre, det er bra å være med og det er faktisk første gang på lenge at jeg er yngste mann i et band. Det liker jeg. Tarkus: Hvor stor er aldersforskjellen? Ian: Michael er 60, tror jeg. Ian: Faktisk var det Peter Sinfield som begynte å snakke om en reunion for et par år siden, den gangen med en mindre besetning med 2-3 av oss gamle medlemmer av King Crimson. Så viste det seg at Michael Giles også hadde gått å tygget på det samme, og han hadde kontakt med Jakko som igjen var mye mer inne i musikk bransjen enn alle oss andre. Via hans kontakter begynte så ting å skje. Mel Collins ble kontaktet og var med. Jakko: Ja nettopp, jeg hadde de rette kontaktene og fikk tak i manager og folk som hadde tilgang til lydutstyr, øvingslokaler m.m. Tarkus: Dere to og Mel Collins er vel de i bandet som har vært mest aktive som musikere hele tiden, men dere har aldri spilt sammen? Ian: Nei faktisk ikke , Mel kom jo inn i King Crimson etter at jeg hadde sluttet og Jakko.... Jakko: …for det første er jeg jo mye yngre enn resten av bandet og Side 38 Jakko: …og jeg er 43. Tarkus: Når hørte du King Crimsons musikk første gang Jakko? Jakko: En kompis av meg hadde en samle LP som het Nice enough to eat tror jeg, og der var 21st Century Schizoid Man, han spilte den for meg, jeg var elleve år tror jeg, og det jeg fikk høre både skremte meg, frydet meg og var så overveldende at jeg straks satte i gang å spare penger og kjøpte alt jeg kom over av Crimson skiver. For å være ærlig, så var det dette som gjorde at jeg bestemte meg for å bli musiker, og faktisk ble det. Litt av en drøm som er gått i oppfyllelse? Gitarist med den gjengen her. Ian: Det er nok mange som har hatt King Crimson som forbilde. I tillegg til Robert Fripp som forbilde for mange unge gitarister, så var det mange som begynte å spille tverrfløyte etter å ha hørt meg spille på In the Court of... og senere McDonald & Giles. Jakko Jakszyk og Ian McDonald Tarkus: Ja her har du en av dem, og jeg har fløyta ennå. Jakko: Jeg spiller faktisk fløyte på konserten i kveld. Tarkus: Hva tror dere er grunnen til at så mange, særlig unge folk i dag, er opptatt av progressiv rock? Ian: Jeg er ikke helt sikker, men en av grunnene til at så mange kommer på våre konserter, er nok det at King Crimson med de første besetningene hadde så kort levetid. Man måtte forholde seg til det som kom ut på skiver. Så, etter 30 år kan man faktisk oppleve det “live“ igjen. Jakko: Etter hver konsert sitter vi igjen og signerer våre CDer og da får vi jo kontakt med publikum. Det som går igjen blant de unge er at de har hørt på band som for eksempel Tool, som jo musikalsk sett er i landskapet til King Crimson, pluss at de jo faktisk var på turné med dem i USA.. Band som Tool har jo et veldig ungt publikum, de blir nysgjerrig på King Crimson og andre progressive band og slik starter snøballen å rulle. Ian: På konsertene opplever vi også at foreldre på vår alder faktisk har med hele familien, så det er vel arvelig også. Tarkus: Dere selger en CD på denne turnéen, Official Bootleg # 1, kommer det en # 2, for eksempel en Live CD? Jakko: Det er godt mulig, vi skal til Japan senere i år og der er det store muligheter for at det blir gjort video-opptak med tanke på en DVD utgivelse og kanskje en CD også. Tarkus: Fremtiden til 21st Century, blir det et band vi kommer til å høre om også i fremtiden? Ian: Akkurat som den første øvingen i julen 2001 inspirerte oss til å starte det hele, så har responsen på denne turnéen inspirert oss til å tenke på en ny runde med konserter. Vi skal som sagt til Japan og Italia og muligens Benelux landene senere i år. Tarkus: Velkommen til Norge! Ian: Takk det hadde vært topp, i Cambridge ble vi også ønsket velkommen til Norge av en nordmann, kjempehyggelig. Tarkus: Til slutt, har Robert Fripp vært involvert i dette prosjektet på noen måte? Måtte dere innhente tillatelse til å spille de gamle låtene? Ian: Han har vært orientert hele tiden om planene våre og har velsignet det og sendt oss hyggelige emails. Han har ingen rettigheter til de gamle låtene, de tilhører jo også Michael og meg. På vår første konsert på Canterbury Fayre festivalen kom det champagne fra Robert. Det var hyggelig. Tarkus: Ok, da takker jeg så mye for intervjuet og tvi tvi med konserten om et par timer. Ian: Bare hyggelig, sees i Norge! Tarkus nr. 24 Med gjenforeningskonsert og ny plate Popol Ace – 30 år etter På konsert Popol Ace (med Kringkastingsorkesteret) Rockefeller, Oslo Dato: Torsdag 23. januar 2003 Jon Christian Lie P opol Ace med Jahn Teigen i spissen hadde fått med seg Kringkastingsorkesteret (KORK) til en litt uortodoks gjenforening på Rockefeller. Denne gangen altså som Popol KORK, som Teigen lettere humoristisk døpte samarbeidet. Det hele behørig dokumentert av NRK TV og radio, og endelig skulle vi få litt igjen for lisenspengene. De orkestrale arrangementene var ført i pennen av Pete Knutsen, og den ærverdige mellotronen var denne gangen byttet ut til fordel for ekte strykere og blåserinstrumenter. Dirigent var for anledningen Frode Thingnæs, som også erstattet Pjokken Eide som trombonist. Foruten Jahn Teigen på vokal bestod bandet av Arne Schulze (gitar), Pete Knutsen (gitar, keyboards), Terje Methi (bass) og Thor Andreassen (trommer). Kl. 21:00 presis entrer bandet podiet og vi får straks se en selvsikker og rimelig cool Jahn Teigen iført stygge 70-talls-solbriller, fargesprakende gevanter og platåsko. Forøvrig bør det nevnes at det er sjelden scenen på Rockefeller dekker halve salen. Det er også noe kuriøst at publikum hovedsaklig er fra 50 år og oppover. “Vi er ikke tilbake... Tilbake har vært. Vi er her nå.” proklamerer Jahn Teigen før vi får et orkestralt prelude som innleder Bury Me Dead. Et lite antiklimaks innledningsvis er imidlertid hvor tilbaketrukket bandet egentlig låter i forhold til orkesteret. Tidlig i konserten er lydbildet preget av merkverdig dynamikk, og faktisk er Kringkastingsorkesteret nær ved å overdøve bandet! Heldigvis blir lydbildet etterhvert mer balansert og klassikerne kommer i tur og orden, Hunchback, Jester, All We Have Is The Past, Dark Nights, For Eternity etc. Jahn Teigen pludrer iherdig mellom sangene og gir oss en detaljert innføring i tek- Tarkus nr. 24 ster så vel som minneverdige øyeblikk fra livet på veien. Hvordan låter så bandet? Jahn Teigen var helt suveren, og det var overraskende hvor godt han fungerte i denne settingen. Undertegnede har i hvert fall aldri hørt han så kraftfull og overbevisende. Det var tydelig at enkelte av musikerne fremstod som rutinerte, mens vi på gitarfronten glimtvis kunne ane litt rust. Litt dårlig lyd og ustemte strenger får også ta noe av skylden her. Konserten ble avviklet med reprise av de to numrene Leavin’ Chicago og Bury Me Dead, dette grunnet tekniske omstendigheter under tv-opptaket. Konserten blir visstnok sendt på NRK1 i et eget program i løpet av høsten. Det er god grunn til å glede seg. POPOL ACE all we have Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid 5CD Norge 1971-94 2003 Universal 068 695 2 34:05/39:22/49:20/42:14/78:42 Sven Eriksen P opol Ace var Norges eneste “ordentlige” progband på 70tallet. Selvsagt kunne andre band snuse litt på sjangeren – Høst, Prudence og Ruphus, for eksempel – men ingen andre hadde ønske om å være progband på heltid gjennom hele karrieren – ja, nesten hele, da. Popol kom den veien som mange andre likesinnede gjorde på den tiden, gjennom pop, jazz, såvidt innom en touch av psykedelia, og inn til den progressive rocken. Og de hadde ambisjoner. Reiste til England for å kjøpe Moog og Mellotron, jobbet seriøst både med komposisjoner og arrangementer. Faktisk et av de få norske bandene som tok musikken skikkelig på alvor på den tiden, kanskje det eneste norske bandet en ihuga progfan gledet seg til neste plate med. Men de lyktes aldri i stor skala. De fikk et navn Popol Vuh fotografert på Kalvøyafestivalen (Foto: Bjørn Wiggo Storbråthen) her hjemme, skaffet seg noen tilhengere på andre breddegrader, men akkurat idet de sto foran et internasjonalt gjennombrudd, så var det noe som sviktet. Og så gikk det som det har gjort med så mange andre progband som ikke fikk den suksessen de hadde håpet på med den musikken de trodde på; de prøvde seg på noe annet – med katastrofalt resultat. Mye vann har rent i havet siden bandet gikk i stå i 1978. De tre første platene deres ble utgitt på CD på 90tallet – forferdelige utgaver uten informasjon, med radbrukne covere fulle av skrivefeil og annet slurv. Men noen har tydeligvis innsett at tiden var moden for en ordentlig presentasjon av dette i norsk sammenheng unike bandet, og dermed har denne 5CD-boksen sett dagens lys. Lyden er pusset opp – ikke radikalt, men en klar forbedring fra de elendige 90-tallsplatene. Universal, som står bak denne boksen, har valgt å beholde de fire originale LPene i sin opprinnelige form (selv om de lett kunne ha blitt pakket sammen på færre plater), og det skal de ha ros for. Istedenfor étt tykt hefte har de valgt å la hver plate få en 16-20 siders booklet hvor bandets historie fortelles som en føljetong fra eldste til nyeste plate. Historien er fyldig og morsomt fortalt (på norsk) av bandets trommeslager Thor Andreassen, med mange bilder, alle tekstene (takk for dét) og kommentarer og bakgrunnsinfo til hver eneste låt. Musikken burde være kjent for de fleste, debuten Popol Vuh er den mest ujevne, med noen ikke helt vellykkede forsøk på å spille tøff rock (f.eks. Leavin’ Chicago) satt sammen med førsteklasses symfonisk prog (f.eks. For Eternity). Gruppa hadde seks medlemmer, men fløytist Pjokken Eide var borte allerede før plate nr. 2, Quiché Maya. Dette er den umiddelbart minst tilgjengelige av platene, men har en del fin, symfonisk prog, Mrs. Randalie og Yesterday er to slike “svisker”. De litt mistilpassede rockelåtene er fremdeles til stede, og som på debuten avsluttes plata med en langdryg, løst strukturert låt med innslag av improvisasjon (eller snarere jamming). Plate nr. 3, Stolen From Time, er den mest konsistente, ja så ensartet er den at enkelte av låtene kan være vonde å skjelne fra hverandre før man blir kjent med dem. Men det ligger tydeligvis masse arbeid bak den, det er jobbet mye med detaljer og nyanser både i lyd og komposisjon, og – iallefall i mine ører – er dette den av de tre platene som har størst slitestyrke. Plate nr. 4, Curly Sounds, hadde Asa Krogtoft på vokal istedenfor Jahn Teigen, som tydeligvis syntes at Prima Vera var musikalsk mer givende. Ikke mye prog igjen, men med etterhvert så rutinerte musikere, er den faktisk bedre enn sitt rykte. CD nr. 5, Popoloddities, inneholder singler, demo-opptak og seks livekutt, hvorav fem fra bandets reunion-konsert i 1994. Selv om denne plata er den eneste som inneholder ikke tidligere utgitt materiale, er den allikevel ikke spesielt interessant. Det er selvfølgelig moro å høre Popols forhistorie, Arman Sumpe D.E.s Fly High, igjen, og singelen The Art Of Living fra 1973 er førsteklasses Popol, men demokuttene – fra perioden mellom Stolen From Time og Curly Sounds – er strengt tatt av marginal interesse, både musikalsk og historisk. Men til tross for denne lille nedturen, er denne boksen et verdig dokument over det mest essensielle norske progbandet på 70-tallet – ja kanskje overhodet. Universal Music AS Norway www.universalmusic.no Side 39 Annonsering Samarbeidspartnere Betingelser, annonse- og filformater, materiellfrister etc. kan fås tilsendt ved henveldelse til Tarkus Magazine v/Sven Eriksen på telefon 906 73 821, eller du finner dem på våre websider www.tarkus.org Tarkus Magazine ønsker å knytte til seg samarbeidspartnere som formidler den musikken vi skriver om. Selvfølgelig vil vi oppfordre alle våre lesere til å handle hos disse, her får du den musikken du er interessert i! Annonsemateriell sendes til Tarkus Magazine v/Sven Eriksen pr post (se adresse side 2) eller på email til [email protected] Abonnement Et års abonnement (4 nummer) koster norske kr. 175,- fra Norge og kr. 250,fra Norden forøvrig, fritt tilsendt. For å abonnere kan du: Oslo Rock Antikvariat • Betale kr. 175,- (250,- utenfor Norge) til Oslo Rock Antikvariat ligger i Fredensborgveien 17 i Oslo og har et stort utvalg av vinyl innenfor mange kategorier musikk. Her finner du også nye og brukte CD-er. Åpningstider 12-18 (12-16). Telefon 22 11 13 13. Sven Eriksen, Møllefaret 48B, 0750 Oslo Konto nr. 6222.11.06658 Merk giroen «Tarkus» samt hvilket nummer du vil starte abonnementet med. MERK: du kan bare starte abonnement fra seneste eller førstkommende utgave. • Tegne abonnement fra bladets hjemmesider www.tarkus.org • Ringe oss på telefon 906 73 821. Abonnementsfordeler Tarkus Magazine har inngått avtaler med følgende selskaper om rabatter: Merk at du må være abonnent for å dra fordel av disse rabattene. Butikkene har oppdaterte lister slik at de til enhver tid vet hvem som har gyldig abonnement. Oslo Rock Antikvariat, Oslo Telefon 22 11 13 13 15% avslag i pris på deler av katalogen. Oddity Music Oddity Music gir 10% rabatt til Tarkus-abonnenter på alt prog-relatert stoff samt rock og hard-rock fra 70-tallet. Oddity distribuerer musikk fra flere spennende små plateselskaper rundt i verden, og har også startet egen label. Oddity Music treffer du på telefon 71 27 69 32 eller på internett: www.oddity.no Det dukker også opp andre abonnementstilbud med ujevne mellomrom, som f.eks rabatt på konsertbilletter o.l. Oddity Records, Harøy Telefon 71 27 69 32 10% avslag i pris på deler av katalogen. «Back Issues» T OLG UTS Kr. 40,- T OLG UTS Kr. 40,- T OLG UTS Kr. 40,- Nyheter T OLG UTS Kr. 40,- T T OLG UTS Kr. 40,- OLG UTS Kr. 45,- Kr. 45,- Kr. 45,- Kr. 45,-* 17 Tidsskrift for progressiv rock Tarkus nr. 17 Juni 2001 Kr. 45,- 18 Tidsskrift for progressiv rock Tarkus nr. 18 September 2001 Kr. 45,- LGT O UTS Kr. 45,- Kr. 45,- 19 Tidsskrift for progressiv rock Kr. 45,- m a g a z i n e Tarkus nr. 19 Desember 2001 T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V Kr. 45,- 21 R O C K Tarkus nr. 21 • Juni 2002 • Løssalg kr. 45,- Kr. 45,- m a g a z i n e T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V Kr. 45,- 22 R O C K Tarkus nr. 22 • September 2002 • Løssalg kr. 45,- m a g a z i n e T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V 4 t re c k Magma Anekdoten • Marillion • Sonja Kristina • Novalis • Nearfest • The Morrigan Kr. 45,- Kr. 45,- Bladene kan bestilles hos R O C K Steve Hackett St ring Dri ven Thing Fruitcake Richard Sinclair Horslips Art Zoy d Adventure • Rupert Hine • Eclection • Tortoise • Matheus • Sonic Debris Tarkus nr. 23 • Desember 2002 • Løssalg kr. 45,- OsloProg02 G å te • St y x Kerrs Pink White Willow 21st Centur y Tomas Bodin A n t h o ny P h i l l i p s S c h i z o i d B a n d Samleplater Dansk prog Kr. 45,- S to r t julenummer – 48 sider! G ratis CD! No rs ke band i hus og hytte T OLG S T U 23 Kr. 45,- P rogartister idag E ks e ption Barclay James Har v e s t The Enid Men Spock’s Beard var ikke død! De “gjør en Genesis” – trommeslager Nick Di Virgilio skrider fram fra trommesettet og overtar vokalistjobben. Nye låter er visstnok allerede i produksjon. Tarkus v/Sven Eriksen Møllefaret 48B, 0750 Oslo, på telefon 906 73 821, 22 50 03 61 (etter 18) eller pr. email til [email protected] Camel blir hovedattraksjonen på NEARfest i slutten av juni. Änglagård står også på programmet… Hamadryad som fikk fine kritikker for sitt debutalbum Conservation Of Mass er i studio for å spille inn oppfølgeren P retty Things Gjest: willy b Canterbury • Jethro Tull • Captain Beefheart • Frank Zappa • Hippotrip • Gong Kr. 45,- Side 40 Kr. 45,- Kr. 45,- Kr. 45,- Kr. 45,- * Det ikke flere eks. igjen av platen som fulgte med nr. 9 Tarkus nr. 24
Similar documents
Tarkus nr 25 - Tarkus Magazine
det er keyboardist Jon Gamble som står for verdensmusikk-innslagene. Jon jobber i Ericsson,
det verdensomspennende teleselskapet, og reiser
ofte utenlands i embets medfør. Musikkinteressen hans opp...
Trond Gjellum
Jon Christian Lie
