Tarkus nr 12 - Tarkus Magazine

12
Tidsskrift for progressiv rock
Tarkus nr. 12
Mars 2000
Kr. 45,-
Japanoise • McDonald & Giles • Father Robin • Rainbow Theatre • Hoven Droven
Innhold
Artikler/portretter
10 Hoven Droven
3 Japanoise - japansk undergrunn på 90-tallet
13 Nine Inch Nails
12 Peter Gabriel som filmmusiker
17 Rainbow Theatre
13 Tortoise
Redaksjon
Knut Tore Abrahamsen
Sven Eriksen
Trond Gjellum
Jon Christian Lie
Simen Viig Østensen
Intervjuer
14 Father Robin
9 McDonald & Giles
16 Tammatoys
Bidragsytere dette nr.
Petrus Bojanowski
Heidi Bolstad
Johan Dalsrud
Tommy Schønenberg
Richard A Toftesund
Layout
Sven Eriksen
Trykk/innbinding
GCS AS, Oslo
KONTAKT
Sven Eriksen
Møllefaret 48B
0750 Oslo
Tlf.: 22 50 03 61 (etter 18.00)
906 73 821
E-mail: [email protected]
Trondheimskontor
Heidi Bolstad
Bergsbakken 15
7052 Trondheim
Tlf.: 73 94 33 00
E-mail: [email protected]
Anmeldelser
30 ANKH …bedzie tajemnica
33 BABYLON babylon
34 CARABALLO, OSCAR yesterday is today
27 CHAPMAN, MICHAEL the twisted road
27 DJAM KARET burning the hard city
27 DJAM KARET suspicion and displacement
20 EARTHWORKS a part and yet apart
21 FINNEUS GAUGE one inch of the fall
30 FLOWER KINGS alive on planet earth
31 FOUNDATION departure
32 FRAGIL avenida larco
22 GAPPO, NILTON secret gardens
22 GASTR DEL SOL camofleur
31 GERARD/ARS NOVA keyboards triangle
22 GREENSLADE, DAVE going south
30 INSANIA fear iv
23 JONES, JOHN PAUL zooma
21 JUMP the freedom train
24 KING CRIMSON the projeKcts
20 LIZARD noc zywych jaszczurow
25 LYNNE, BJØRN wolves of the gods
23 MANNING, GUY tall stories for small children
31 MASTERMIND angels of the apocalypse
25 MAZUR, MARILYN small labyrinths
32 MORGAN the sleeper wakes
21 MOSTLY AUTUMN for all we shared
21
32
29
25
19
34
22
24
34
28
33
20
19
33
27
24
20
19
23
23
29
32
28
23
MOSTLY AUTUMN the spirit of autumn past
NO BRASS the crowning of the sun
PHILHARMONIE the last word
PLATYPUS ice cycles
PRESENT no 6
PRIMA VISTA frozen dreams
PROMETHEAN somber regards
QUIDAM baja prog - live in mexico '99
SOFT MACHINE noisette
SOLIS gemini
SPIRAL ARCHITECT a sceptic's universe
STRAWBS concert classics
TAYLOR, LOU MAXWELL cheshire tree suite
TRANS-OCEANUS trans-oceanus
TRANSATLANTIC smpte
WARREN, JAMES jim's special edition easy
listening christmas album
WATERLOO first battle
WETTON, JOHN no man's land
WIZARDS OF OOZE bambee
WIZARDS OF OOZE the dipster
WOLVERINE fervent dream
XANG destiny of a dream
XII ALFONSO odyssees
YOKE SHIRE masque of shadows
Konserter
11 Dead Dino Storage
11 Father Robin
11 Panzerpappa
Faste spalter/Annet
18 Svens Mimrehjørne: Esperanto
Annonsører
25 Cuneiform
26 InsideOut
16 Oslo Rock Antikvariat
12 Panorama
Leder
Webadresse
http://tinpan.fortunecity.com/kylie/234/tarkusmagazine/
Bankgiro
6222.11.06658
Abonnement, annonsering etc
Se siste side
ISSN nummer
0809-0971
Gir ny teknologi
oss bedre musikk?
MERK!
---------------------------------------------Alle synspunkter gitt uttrykk for i Tarkus
er artikkelforfatterens egne, og ikke nødvendigvis sammenfallende med redaksjonens oppfatninger
12
Tidsskrift for progressiv rock
Tarkus nr. 12
Mars 2000
et nytt årtusen vil musikkbransje stå ovenfor en mengde nye utfordringer. Nye
media og instrumenter gjør det
mulig for nær sagt hvem som
helst å kunne produsere og utgi
musikk på egenhånd. Dette gjør
det mer demokratisk og mindre
markedsorientert enn det de store plateselskapene representerer.
I
Kr. 45,-
Japanoise • McDonald & Giles • Father Robin • Rainbow Theatre • Hoven Droven
Forside: Andreas Prestmo (Father Robin)
Side 2
Talentfulle musikere med produkter på siden av det som har
stort salgspotensiale kan med
relativt beskjedne midler både
spille inn, produsere og distribuere plater. Digitale hjemmestudioer, CD-R-produksjon, samt markedsføring og distribusjon via
internett gjør at fattige musikere
kan nå et publikum uten å bli
stoppet av skeptiske og fastgrodde A&R-folk. Men er dette bare
en fordel?
Vi er usikre. Det er færre og færre
filtre som kan sortere ut den
musikken som burde ha tatt
noen flere runder rundt i datamaskinen eller musikerens noteark før den fikk utgis og den
musikken som faktisk har noe
for seg.
Moderne synthteknologi har
kommet langt. Sampling o.l.
muliggjør lydbilder vi for bare 10
år siden kunne drømme om.
Hvorfor bruker da så utrolig
mange artister akkurat de samme lydene. Hvor blir det av viljen
til å jobbe med lydbilder ?
Smak blir jo som alltid subjektivt, men jeg tror at progsjangeren i lengden bare taper på at
relativt middelmådige musikere
legger ut enda en låt inspirert av
Ringenes Herre fremført på beste
Genesis eller Marillionmanerer.
Tanken om hva som er progressivt. Det evige tema om det å gjøre som Genesis for 30 år siden
representere noe særlig nyskapende kan jo diskuteres opp og
ned, men jeg er redd dette kan
gjøre at sjangeren vil bli stemplet
som noe avleggs og utdatert og
være med på å overlate musikken til lettere tilgjengelig og mer
kommersielt orientert musikk.
Skremmer disse middelmådighetene bort de som kunne ha interesse for en slik type musikk, de
som etter 800 nedlastninger på
internett bare får høre søppel og
trekker seg unna ?
Tarkus nr. 12
En innføring i japansk undergrunnsmusikk på 90-tallet
«Japanoise» – eller omveltningen av et oppbrukt univers
Etter hvert som 90-tallet skred frem,
kunne vi med jevne mellomrom lese i
britiske og amerikanske musikkmagasiner om nyoppdagede artister fra det
fjerne Østen, og fra Japan i særdeleshet. Rundt midten av tiåret var slike
artister og miljøene omkring dem gjenstand for hyppig debatt i internasjonale
fora, men ytterst få skribenter har forsøkt å sette fingeren på den musikalske
substansen som nedfelles i betegnelsen
«Japanoise». Som alltid ellers trengs et
«progressivt» perspektiv, noe undertegnede med glede kunne tenke seg å tilføre, ikke minst med utgangspunkt i
det faktum at den høyst vitale japanske
undergrunnsscenen aller best lar seg
karakterisere som nettopp «progressiv».
kunne forventes å innebære i rock-musikalsk
sammenheng - hvilke trekk som ligger til
grunn for dets dialektiske identitet og betydning.
Hva eller hvordan?
Progressiv musikk er ment å skulle favne om
eksisterende strømninger så vel som fortidige,
og en grad av «progressivitet» vil nødvendigvis
måtte beregnes ut ifra en artists representasjon overfor samtiden: In the Court of the Crimson King betegnet en fortolkning av etablerte
populærmusikalske vendinger i 1969, og avvek
faktisk ikke mer ifra sin tids mainstream enn
dét utgivelsene til for eksempel Prodigy gjorde
i første halvdel av 90-tallet. Ikke dermed sagt
at sistnevnte ergo er et «progressivt» band - til
dét uteblir for mange av de realmusikalske
kjennetegn (vedr. rytmiske mønstre, sang-kon-
Det karakteristiske for 90-tallets japanske
alternativscene, har primært vært lovløshet ingen forholdning til normer. Dette består ikke
i rebelske elementer eller manglende vilje til
kompromisser, men er en rikosjerende effekt
av den spaltede «åndsoppfatning» som preger
skaperkulturen i et samfunn som i seg selv
kun kan forstås ved henvisning til avantgardedynamiske utviklingstendenser. Japan har som
nasjon vært i fortroppen gjennom hele etterkrigstiden, og forklaringslinjer utledet fra vestlig hold mister funksjonsverdi når sammensetningen i dette systemet blir søkt kartlagt,
enkelt og greit fordi kulturen her utgjør en isolert agenda utsides våre modeller og variablene
som normalt avgjør strukturen i disse. I undertegnedes øyne må samtlige navn innen
japansk undergrunnsmusikk behandles og vurderes med dette som utgangspunkt, og artistene som introduseres i denne artikkelen unn-
Richard A Toftesund
Selvfølgelig kommer aldri diskusjonen om «det
sant progressive» til å ta slutt, av den enkle
grunn at ingen noensinne kommer til å finne
enighet, noe som kanskje heller ikke ville være
en ønskelig posisjon for denne musikkformen.
Likevel opplever jeg å gremmes over alt NYTT
som mot enhver tenkelig formodning unndras
søkelyset i bedrevitende musikkfora, og saken
er ikke annerledes for Tarkus’ vedkommende.
Sannheten er at den japanske (og spesielt den
Tokyo-baserte) undergrunnsscenen i helhet byr
på absolutt alt som lar seg assosiere med det
rendyrkede progressive «idealet»; artistene
forener former (og ikke bare sjangre) på nytenkende vis og med fordomsløs entusiasme, utradisjonelle instrument-konstellasjoner brukes
uavhengig av etablerte forestillinger og dogmer, fremragende tekniske og kompositoriske
ferdigheter utnyttes ukonvensjonelt (og uhørt)
i musikalske kontekster blottet for doktrinepregede oppskrifter om «regelmessighet» og
«riktighet». Med andre ord ligger mange av
artistene på et plan jeg vil påstå tilsvarer det
den opprinnelige progressive rockmusikken
gjorde for over 30 år siden; fortiden integreres
på samtidens musikalske verdigrunn, med det
overordnede mål å skape en fersk og ubelastet
lydkunst som kan ekspandere mot fremtiden.
Og tidsaspektet er viktig, uforbeholdent så.
Dersom vi skal våge oss på en hovedanklage
mot vestlig rockmusikk som pådrar seg det
«progressive» stemplet, må det være at 3/4 av
gruppene her spiller progrock for en «samtid»
som er 25 år gammel, snarere enn for sin egen.
Det store paradokset for eksempelvis en bråte
amerikanske 90-tallsband utlever med sin «tilbake-til-70åra moral», er at musikken deres
uheldigvis inneholder minst like sterk influens
fra Bon Jovi, Bryan Adams og Foreigner, som
fra «gullalderens» proghelter; nevnte tre navn
representerer til alt overmål det gufne 80-tallet! Men denne diskusjonen er selvsagt en ganske annen. Tilhengere må like det de vil og
selv definere en stil, men poenget mitt er hva
dette spesifikke adjektivet («progressiv») bør
Tarkus nr. 12
The Boredoms
struksjoner osv.) - men erstatt P. med The
Future Sound of London, og vi begynner å nærme oss et genuint progressivt band av sin tid;
komponert og iherdig arrangert lyd med base i
samtidens audielle og teknologiske forutsetninger - og fremadskuende (jfr. deres Dead Cities fra’97). Det sier seg selv at ethvert hig etter
nåtidig reproduksjon av In the Court... vil
fremstå som forbløffende lite «progressivt»
(nytenkende, radikalt og fremadskuende)
overfor eksisterende musikk-kunst; denne
LPen er progressiv nettopp i kraft av sin representasjon overfor datiden, og et identisk
utspill av i dag vil ikke kunne tilsvare In the
Courts stilling, da representasjonen logisk sett
blir en annen (i og med at den populærmusikalske konteksten per i dag er bestemt). Dette
poenget uteblir som regel når tilhengere av
påstått «progressiv» musikk i samtiden skal
bedømme nye bekjentskaper og antyder et
lavere eller høyere nivå av «progressivitet» hos
disse.
drar seg således enhver tenkelig «motiv-analyse»: dette er Dionysos i praksis, uten pretensjoner og med åpne eller lukkede utveier alt
ettersom. Så vidt meg bekjent, er det første
gang disse navnene står samlet på trykk i
Skandinavia.
En kort forhistorie
En dag i 1982 gikk Tenko Ueno på Fred Frithkonsert i Tokyo. Hun var på dette tidspunktet
frontfigur i jentebandet M. Shobodan, som spilte sukkersøt new-wave og ble regnet som det
mest lovende siden Sakamoto Ryuichis Yellow
Magic Orchestra. Frith satt på en benk, med elgitaren sin liggende på fanget. Han slet en
kjetting tvers igjennom strengeraden, knipset
mot klesklyper han hadde festet til strengelåsene, og lot i det store og hele til å konversere
med instrumentet mer enn egentlig å spille på
det. Tenko var betatt av mediet, og oppsøkte
senere gitaristen for å diskutere kriterier for
«musikalsk egenskap». Duoen ble etter hvert
Side 3
belønnet med en fremtredende plass på nymusikk-venyene i millionbyen, samt sønnen Yui.
kende oppfølgeren. Begge CDene deres er sluppet på det kjente selskapet Belle Antique.
I ‘85 kom så John Zorn, alt-saksofonisten, komponisten, teoretikeren og rabulisten fra New
York. Han snakket språket flytende og hadde
inngående kjennskap til japansk kultur og alt
som noensinne hadde eksistert av figurer
innen pop, rock, jazz og kontemporær musikk i
dette landet. De kunstneriske hovedprosjektene
hans besto i kjempemessige spill-programmer
som antok form av tonal kommunikasjon, de
såkalte game-pieces; interaktive komposisjonsstrukturer som fordret partitur-avlesning,
improvisasjon, systematisering og «prosessskyvning» (blokkvise bevegelser i kollektiv
ensemble-motorikk). Disse stort anlagte
musikkstykkene avkrevde en høy grad av både
teknisk perfeksjonisme og konseptuell fleksibilitet. Japan alltid har vært rik på begge deler, og
svært mange av personlighetene som siden
skulle prege den japanske undergrunnsscenen,
sto i gjeld til Frith og Zorn - direkte eller indirekte. Frith særlig som manifestasjon av «annerledeshetens» triumferende potensiale, Zorn som
taktiker, pragmatisk ideolog og tilrettelegger.
BONDAGE FRUIT: Et band med stigende stjerne i USA og Europa. Anført av gitarfantomet
Kido Natsuki, som har bakgrunn fra støypionéren Isso Yukihiros band og som senere har
gjort seg bemerket i P.O.N. og Korekyojin. BF
fremstår på debut-Cden Bondage Fruit (1994)
som en klar del av den japanske Zeuhl-bølgen
ved siden av for eksempel Happy Family og
Gestalt, men opererer med et mer allsidig lydbilde enn de fleste herunder, noe som særlig
skyldes gruppas utvidede besetning med bl.a.
fiolin, to kvinnelige sangere, vibrafon, piano
osv. Deres seneste album, Bondage Fruit IV (‘99,
utgitt på Museas underlabel Gazul), avviker en
del fra den opprinnelige stilen, med et lettere
sound og utstrakt improvisering.
På slutten av 80-tallet begynte grensene mellom ulike musikkformer å svinne. Samtidsmusikalske orkestre stilte opp med trommesett og
vrengte gitarer, ikke for eksperimenteringens
men for konsolideringens skyld. Platesel-skaper spesielt tilegnet «opposisjonelle» artister
ble grunnlagt, som God Mountain, PSF (Psychedelic Speed Freaks) og Maboroshi No Sekai, for
ikke å glemme John Zorns Avant (og senere
Tzadik New Japan). Dette var en ny generasjon
radikale og målbevisste kunstnere, og de
representerte en revolt mot det anglo-amerikanske påvirkningsmonopolet som farvet alt
fra den mest infantile pop-industrien til såkalt
«progressive» utøvere. Japanoise var unnfanget, men mer i skikkelsen av en faktisk revolusjon enn noe som lignet på en reaksjon.
Utslagsgivende inspirasjonskilder for disse
aktørene (musikalsk, eksistensielt, estetisk,
holdningsmessig, «åndspolitisk») var Toru
Takemitsu, Sun Ra & the Arkestra, Frank Zappa, John Cage, Magma, The Residents, Ornette
Coleman, AMM, Faust , Arnold Schönberg,
Spontaneous Music Ensemble, Olivier Messiaen
og King Crimson - med andre ord et eget hav i
lydens samlede historie. Og rekken av navn på
undergrunnsscenen skulle vise seg å bli tilnærmet like allsidig, noe som endelig bringer oss
til en selektiv presentasjon av enkelt-enheter i
denne bølgen. Så vidt undertegnede er
bekjent, har en slik konkret henvisning til disse grensesprengende artistene ikke tidligere
stått på trykk i Skandinavia.
ET UTVALG ARTISTER FRA
JA PANSK UNDERGRUNN
ACID MOTHERS TEMPLE: De fremste eksponentene for space-rock i Japan, klart influert
av Buddha og europeiske band som Guru Guru,
Gong, Amon Düül (I & II) og Hawkwind. I likhet
med disse lever AMT en sekterisk tilværelse, og
i fjellområdene langs kystlinjen utsides Tokyo
deler gruppa oppholdssted med kunstnerkollektivet Melting Paraiso UFO, som også deltar
på innspillingene deres. Sammenlagt har denne
«sekten» om lag 35 medlemmer, anledet av
AMT-sjefen Kawabata Makoto (Musica Transonic, Seventh Seal + utallige andre støy-psykedeliske/ambient-trance-etno band). Tre CDer
hittil, alle på PSF-labelen, hvorav Pataphisical
freak-out MU!! (1998) er en fremtidig klassiker;
ikke usammenlignbar med utgivelsene til sven-
Side 4
Il Berlione
ske Spacious Mind, men betydelig mer utfrika.
ALTERED STATES: Ansett som et av de vesentligste bandene på 90-tallets undergrunnsscene,
og bane-brytende med sin oppfinnsomme bruk
av powertrio-formatet. Dannet for om lag 10 år
tilbake av det merkverdige gitar-talentet Uchihashi Kazuhisa, samt bassisten Natsuno Mitsuru og trommeslageren Yoshigaki Yasuhiro.
AS spiller en krevende og mektig slags instrumentalrock, med overveiende grad av friform
improvisasjon og fascinerende effektbruk som
snøres sammen av intrikate melodisnutter. I
motsetning til vestlige artister som forsøker
seg på en tilsvarende strategi, lyder derimot
AS ikke som et fusion-band. Snarere trekker
trioen på klassiske utøvere innen samme format, og kan med litt hell høres ut som en krysning av Massacre (med Fred Frith), Jimi Hendrix Experience og tidlig Red Crayola. Hele AS
ble i 1994 tauet inn for å utgjøre ryggmargen i
Ground Zero, og har videre samarbeidet med en
rekke anerkjente kunstnere innen moderne
frijazz, som for eksempel den am. saksofonisten Ned Rothenberg - sistnevnte med resultat i
albumet Café 9:15. Av trioens øvrige utgivelser,
liker jeg best Altered States 6, utgitt på Uchihashis selskap Zenbei i 1997.
IL BERLIONE: Debuterte i 1992 med avansert
og gjennom-arrangert progressiv jazzrock et
sted mellom Weather Report og Zappa (gruppa
har vært beskrevet som et «surrealistisk møte
mellom Bruford og tidlig Brand X»). Oppnådde
et visst navn i miljøet rundt klubben Eggman,
men har blitt mer eller mindre geniforklart i
ettertid. De fleste medlemmene var sideløpende aktive i alternative musikalske sammenhenger, og IB gikk i oppløsning et års tid etter
andreskiva In 453 minutes Infernal Cooking i
‘94. Debut-CDen Il Berlione ble innspilt i det
legendariske GOK-Sound studioet, og er langt
mer interessant enn den stilmessig litt spri-
Bondage Fruit
THE BOREDOMS: Gruppa som allerede i 1983
startet det hele fra sitt tilholdssted midt i Osaka. Sentrert rundt den besatte surrealisten og
stuntpoeten Yamatsuka Eye, har The Boredoms sluppet minst et dusin timelange LPer
med fullstendig berserk «ikke-musikk», kom-
The Boredoms
petent betegnet i boka Rock - the rough guide
som «A fusion of heavy metal, hip-hop and
bubblegum-pop played in a free-jazz style by
punk musicians (...) imagine the Butthole Surfers and Sun Ra, with a dash of Devo’s absurdist slant thrown in». Onanie Bomb Meets the
Sex Pistols lød tittelen på førsteskiva i ‘85, og
denne satt standard for mesteparten av det
Yamatsuka og co. senere har foretatt seg: konseptløs og høyst kaotisk rårock, som regel med
distinkt schizofrene låt-strukturer og instrumentale strategier. Muligens den definitive
innføring av anarkismen i rock-sammenheng.
Pop Tatari fra ‘92 er min Boredoms-favoritt,
men for et noe mer moderat innsyn kan utgivelsene bandet slipper under emblemet Super
Roots (1,2,3 osv.) anbefales; en tilnærming mot
et krautrock-inspirert opplegg.
CHIHIRO S./LACRYMOSA/GOLDEN AVANT
GARDE: Fretless-bassvidunderet Chihiro S. er
mannen bak selskapet Marquee, som utga
mangt en progressiv produksjon på 80- og det
tidlige 90-tallet. Han dannet Lacrymosa i 1981,
og syslet her med en følsomt eksperimenterende syntese av japansk-etniske toner og
Tarkus nr. 12
kammerrock i stil med europeiske navn som
Julverne, Noetra og Art Zoyd. Bugbear kom i
‘85, men ensemblet lykkes ikke helt med sine
ambisjoner på denne skiva. Dét gjør Chihiro S.
og gruppa hans derimot 100% på oppfølgeren
Joy of the Wrecked Ship, som ble sluppet på privat initiativ i ‘94. Samme år utga Chihiro S. en
CD med innspillinger av sitt «cyber-prog» band
Golden Avant-Garde, som i motsetning til
Lacrymosa spiller rendyrket elektrisk musikk
et sted mellom Present og nyere Bi Kyo Ran.
Han er en av hovedpersonene bak Belle Antique, og har fungert som produsent for en rekke av selskapets mer innovative artister (eks.
Zypressen og pianisten Masahiko Hosokawa).
Joy... gir en essensiell innføring i mannens
særegne spille- og komposisjonsstil.
DRAGON BLUE: Gruppa til Tenko, med bl.a.
Otomo Yoshihide og Tipographica-sjefen Imahori Tsuneo. Spiller ekstatisk, vokalbasert «frirock» med Tenkos stemme som altoverskyggende midtpunkt. Har to utgivelser på samvittigheten (begge på John Zorns AVANT-label), hvorav
den seneste er Hades Park (‘98), med både Tenko selv og Otomo på sitt beste. Kraftfull og pumpende rock med overhengende spontane trekk.
DYING GROUND: Power-trio konstruert rundt
det frenetiske fuzzfelespillet til Eyvind Kang,
med Kato Hideki (brølende bass, sampler) og
James Blood Ulmer-trommeslageren C. Calvin
Weston. Trioens eneste produkt så langt er
Dying Ground (‘98; på AVANT), påvirket av John
Zorns Painkiller, Slayer o.a. Dette er skikkelig
blytung og monstruøs impro-støymetall med
trekk av både frijazz og blues; en avgrenset
ytterlighet. Kato (x-Ground Zero) spiller samtidig i Dragon Blue, Death Ambient (med F. Frith
og Ikue Mori) og power-kvartetten Bass Army.
Dying Ground-CDen tilbyr førsteklasses bråk.
GESTALT: Et senere tilskudd. Deres første CD
Gomorrha vs. Khan (Musea) kom i fjor, og gir
arrangering, komponering og improvisering.
GZ debuterte i ‘92 med Ground Zero (på God
Mountain Records), hvor vi finner John Zorn
(altsax) på gjestelisten. Oppfølgeren Null &
Void ble sluppet på Zorn-labelen Tzadik (New
Japan-serien) i ‘95, og inneholder lengre, mer
gjennom-arrangerte stykker for «sampler, platespiller og (hysterisk) rockeband». GZs magnum opus er likevel Revolutionary Pekinese
Opera - Ver.1.28 (på ReR, ‘96), som består av en
nyinnspilt versjon av et verk gruppa tidligere
Dragon Blue
Ghost har lagt stilen tett opptil sine artistiske
forbilder (krautrock - Amon Düül II, Gila, Popol
Vuh, Ash Ra Tempel, Agitation Free), så vel
holdnings- som uttrykksmessig, og lever en
puritansk hippietilværelse langt utenfor hjembyen. Mesteparten av musikken deres baseres
på akustisk instrumentering og har en meditativ aura, noe gruppa understreket i ‘94 med
live-albumet Temple Stone, innspilt i diverse
Zen-klostre på landsbygda. Sammenlagt har
Ghost pr. i dag utgitt seks LPer, hvorav Lama
Rabi Rabi (‘96) av mange regnes som en milepæl innen moderne etno-psykedelia.
GROUND ZERO: Blant de desidert viktigste
konstellasjonene i moderne japansk musikkliv,
og nærmest allment anerkjent som fornyere av
det elektriske formspråkets muligheter. Eksisterte fra 1991-97 under ledelse av gitaristen og
lyd-strategen Otomo Yoshihide, en genuin
sampler-virtuos som til alt overmål presterte å
etablere platespilleren som seriøst instrument.
GZ sysselsatte noen av de mest talentfulle
musikerne i Tokyo, flesteparten av dem med
solid skolering, men skapte et sonisk kosmos
helt uten like i nyere tid; bygget på kontrasten
mellom spontant produserte lydstrømmer og
strengt formaliserte, montasje-pregede forløp gjerne fremlagt på et smertefullt lydnivå. Innførte teknikken med såkalt ekstrakt-sampling,
dvs. omstrukturering og resirkulering av ferdige musikkstykker (egne som andres) for bruk i
Ground Zero: Null & Void
hadde utgitt eksklusivt i Japan; her fortolker
Otomo og co. en allerede samplet utgave av
den Rev. Kin. Opera (gjort av Heiner Goebbels
og Alfred 23 Harth fra Cassiber), ved å dekonstruere hele stykket og bruke dette som basis
for en ny komposisjon. Velfundert og opprivende originalt.
HACO/AFTER DINNER: Sangerinnen, koreografen, maleren og lyrikeren Haco dannet After
Dinner som 15-åring med ønsket om å finne et
musikalsk arnested for sin diktning, og bidro
derved til å kreére et aldri så lite stykke
kunsthistorie. En rekke bemerkelsesverdige
singler og demo-innspillinger ble gjort i ‘81/’82,
hvoretter Chris Cutler plukket opp disse for å
utgi dem på Recommended-labelen sin. AD
arbeidet med kompliserte studio-løsninger
rundt et art-pop konsept som rommet alt fra
Dying Ground
inntrykk av en gruppe med to nokså fraskilte
musikalske målsetninger, idét Khan-delen byr
på knusende space-rock i skjæringspunktet
Acid Mothers Temple/Optical 8, mens
Gomorrha-delen ligger nærmere de konsepter
Bondage Fruit i senere tid har praktisert. Dette
er en meget interessant og finurlig utgivelse
fra et prosjekt med stort potensiale.
GHOST: Det «mildeste» og musikalsk mest tilgjengelige av alle Tokyo-bandene, med bemerket kultstatus i visse miljøer utenfor Japan.
Grunnlagt 1993 av Masaki Batoh, som over
lengre tid hadde studert den institusjonelle
undertrykkelsen av motkulturelle tradisjoner i
hjemlandet, og ønsket å formulere «åndelig»
protest overfor kunstens urbane besettelser
(en uoverkommelig oppgave i dagens Japan!).
Tarkus nr. 12
Haco
Side 5
scenen har frembragt.
HOPPY KAMIYAMA/OPTICAL 8: Hoppy er en
av «gudfedrene» i Tokyo-miljøet, ikke minst i
kraft av sitt plateselskap God Mountain, som er
uløselig knyttet til det avanserte lydstudioet
GOK Sound. Studerte klassisk klaverspill og
elektronisk musikk tidlig på 80-tallet, og bygget sine egne synthesizere. Arbeidet tett ilag
med Otomo Yoshihide omkring lyd-installasjoner som i dag regnes blant pionér-utgavene
av den «post-konstruktivistiske» avantgardeformen i japansk musikk, og har brukt dette
som utgangspunkt for sine sysler innen reklame, film og multimediekunst. Optical 8 er navnet på gruppa hans; her skapes sofistikert og
suggererende støyrock på et energi-nivå som
overgår nær sagt alt annet undertegnede har
hørt. Denne musikken har også klare «progressive» tilbøyeligheter, med farverik utnyttelse
av både Hammondorgler og analoge synther
ved siden av platespillerne og samplerne (les:
Otomo). Optical 8 har utgitt fem CDer, hvorav
bare én er å oppdrive i Europa, nemlig den formidable Bug (‘94, på Les Disques du Soleil et
de l’Acier - en fransk seksjon av God Mountain). Av Hoppys solo-utgivelser finner jeg Juice and Tremolo - the works of chamber music
(utgitt ‘98 på det italienske selskapet Sonore)
særlig anbefalelsesverdig, med alt fra reklamesnutter og strykekvartetter til piano-impresjoner og Optical 8-utfoldelser. Essensielt!
Happy Family
dukketeater-musikk og RIO-influerte sangformer til elektronikk og shinto-folketone. Første
LP (After Dinner) kom i 1984 og vakte en viss
interesse innen den gryende «alternativ-bevegelsen» i vestlig rock, men det skulle ta nærmere fem år før en ny produksjon så dagens
lys, med navnet Paradise of Replica (RecRec
Music). AD gikk i oppløsning ved inngangen til
90-tallet, men Haco slapp i ‘95 sin første soloCD Haco (på ReR), som mer eller mindre fortsetter der AD slapp. Hennes senere meritter
inkluderer samarbeid med folk som Uchihashi
Kazuhisa (Altered States), Imahori Tsuneo
(Tipographica), Zeena Parkins og Fred Frith.
CDen After Dinner (ReR) favner om debutskiva
og nesten tre kvarter ytterligere musikk - høyt
anbefalt!
HAINO KEIJI/FUSHITSUSHA: Gitaristen og
sangeren Haino Keiji er den merkeligste skikkelsen i japansk rock - overhodet. Hans musikalske karriære spenner over 30 år, men det er
i hovedsak de siste ti av disse som har gitt
ham et navn. Haino har deltatt på godt og vel
100 innspillinger til nå, enten i solo eller duoformat, med band han selv leder eller med
andres prosjekter - han blir oppfattet som et
«menneskelig instrument», en «effekt» som
trekkes inn fra utsiden i musikalske sammenhenger. Markante Haino-aktiviteter på 90-tallet
omfatter samarbeid med en lang rekke artister
og grupper: Boris, Black Stage (m. Kido Natsuki
og Yuji Katsui fra Bondage Fruit), Purple Trap
(m. Bill Laswell), Painkiller (m. John Zorn) og
Musica Transonic bare for å nevne noen få.
Hans hovedytelser har derimot vært tilegnet
solokarriæren (hvori han regelvis opptrer alene, med resitasjon, skriking, voldtekt av etniske instrumenter og uendelige gitar-improvisasjoner), protest-rock/folkbandet Vajra (m. den
legendariske visesangeren Kan Mikami) og
først og fremst «acid noise & poetry»-trioen
Fushitsusha, en gitar/bass/trommer enhet med
nihilistisk støy-psykedelia på programmet.
Under sistnevnte vignett har Haino utgitt et
titalls produksjoner, hvorav flesteparten er
live-innspillinger, som eks. den glimrende dobbeltskiva PSFD 15-16 (1991, med tittel etter
katalognr.!). En overhengende del av bandets
musikk er improvisert, og sirkulerer rundt Hainos fresende gitarspill og ofte psykotisk-lydende vokalutbrudd. Best lar Fushitsusha seg
beskrive som den japanske avantgardens svar
på amerikanske 60-tallsnavn som Blue Cheer
og QMS, selv om den konkrete musikalske likheten ikke alltid er like påfallende. Alle gruppas album har for øvrig det samme beksvarte
omslaget, med band-logo uthevet i grått (fra
Side 6
MASQUE: Snodig gruppe som oppstod i første
halvdel av 80-tallet, men måtte gi opp etter
Happy Family: Toscco
det japanske alfabetet, selvfølgelig). I sannhet
et besynderlig fenomen.
HAPPY FAMILY: Leverte en bra debut-utgivelse
på Cuneiform-selskapet i ‘95 (Happy Family), og
fulgte opp med den atskillig mer slagkraftige
Toscco drøyt to år senere (på samme label). Har
vakt oppsikt, også hos det regulære progrockpublikum, med en utagerende og voldelig
instrumentalmusikk som henter innflytelse fra
bl.a. King Crimson (perioden ‘73-’74) og Magma. Opererer innenfor rammen av et ordinært
kvartett-format (gitar/bass/trommer/tangenter), men skiller seg markant fra tilsvarende
besetninger med sin uvanlige bruk av dynamiske virkemidler. Tydelige fellestrekk med andre
band som Altered States, P.O.N. og især Ruins
(hvis leder Yoshida Tatsuya står bak Magmatribute bandet Mekanik Kommandöh, hvor HFs
bassist Miyano Tatsuya også deltar). Toscco
anses av mange som en av 90-tallets beste skiver innen eksperimentell prog.
HI SPEED: Et stort men løst organisert rockorkester, ansvarlig for den alldeles groteske
Erioka Con Animac Planetico (utgitt på Creativeman i ‘96), hvor uttrykket vekselvis minner om
alt fra Gong (inkl. CD-coveret!) via Etron Fou og
de semi-legendariske dada/noire-kunstnerne
ZNR (m. Hector Zazou), til The Boredoms og det
gamle japanske kultbandet J.A. Caesar. Fullstendig primitivt og blottet for stilmessige retningslinjer, men avgjort underholdende og
med høy grad av musikalitet. Saksofoner/klarinetter/fløyter, gitar/bass, leke-synthesizers,
piano, samplere, fiolin, slagverk/div. perkusjonsinnretninger, bisarr vokal, computer. Et av
de snåleste band den japanske undergrunns-
Hoppy Kamiyama: Ongakuo
noen ganske få demo-utgivelser. Ble gjendannet omkring ‘93 og fikk kontrakt med Belle
Antique, som utga Third Ear - Third Eye fire år
senere. Masque er uttrykksmessig beslektet
med SOH Band og Il Berlione, men legger sterkere vekt på melodiske elementer. Like fullt:
instrumental syntese av eksentrisk heavyprog
og jazzrock står på denne menyen. Bandet
innehar bl.a. to glimrende gitarister og en sjarmerende kvinnelig vokalist som bruker røsten
på en utpreget satirisk måte (ordløst, som
sagt).
MELT BANANA: Hardcore-kvartett ledet av
sangerinnen Yasuko, hvis tekster vanligvis
berører temaer som seksuell underkastelse,
sadomasochisme og hurtigmat. MBs sanger
varer gjennomsnittlig i ett minutt, i løpet av
hvilket gruppa som regel har maktet å storme
forbi et tosifret antall passasjer. Da jeg opplevde dem live på Hulen i Bergen for fire år tilbake, var konserten over etter en halvtimes tid noe som i ettertid har fengslet meg med
undring. MxBx 1998/13000 Miles AT LIGHT VELOCITY er navnet på CDen som best demonstrerer
bandets uforsonlige mani; 26 låter på ca. 35
Tarkus nr. 12
minutter, innspilt live i studio så godt som
uten pauser (utgitt på Tzadik New Japan,
1999). Må høres av alle som tror at punk nødvendigvis er lettfattelig og simpelt.
MOTOR HUMMING: En ung powertrio fra Kobe,
som slapp den eminente Musical Aluminium i
fjor (Tzadik New Japan). Steve Feigenbaum
(mannen bak Cuneiform Records) beskriver
musikken deres som «en krysning av Happy
Family og Guru Guru», noe som igrunnen passer bra. Stiller seg i rekken bak Altered States
med en overstyrt og livlig dissonant instrumentalrock, men bruker melodier langt flittigere.
Gitar/bass/slagverk + leke-synth (CDen åpner
faktisk med en 20 sekunder lang Casio-versjon
av Etron Fous Upsalla!). Alle trioens medlemmer er visstnok i slutten av tenårene.
MORI IKUE: I ytterste grad japansk, selv om
hun har bodd i New York de siste 24 åra. Spilte
på tampen av 70-tallet i no-wave/noise-trioen
DNA (m. Arto Lindsay), og perfeksjonerte her
en særegen perkusjonsstil. Tok i bruk primitive
trommemaskiner og synthesizers det følgende
tiåret, og oppnådde ry som en kreativ og rytmisk virtuos slagverker, noe som tiltrakk oppmerksomhet fra seriøse komponister som John
Cage og Karlheinz Stockhausen. Har jobbet
intensivt i kretsen rundt John Zorn, og hennes
Hex Kitchen var i ‘95 den første utgivelsen i
serien New Japan på Tzadik-labelen. Dette er
utenomjordisk pop/etnisk/maskinrock, hovedsaklig pre-arrangert og strukturert til det ytterste. Moris annet hovedprosjekt de siste årene
har vært Death Ambient (m. Kato Hideki og
Fred Frith), som skaper mørke og «fremmedgjorte» lydmalerier; debut-albumet deres fra
‘95 er med sine 25.000 solgte eksemplarer den
mest innbringende utgivelsen på Tzadik, men
fjorårets Synaesthesia viser likevel disse tre
personlighetene fra en mindre tendensiøs vinkel, og er således et bedre kjøp. Sist men ikke
minst sysler Mori med improvisasjonsduoen
Death Praxis, hvor rollen hennes er å konstruere soniske skisser kring Tenkos (Dragon Blue)
hjemsøkende vokal.
MUSICA TRANSONIC: Verdens mest bråkete
band, 100% low-fi. Etablert omkring 1994 av
frik-bassisten Nanjo Asahito (fra støy-psykgarasjebandet High Rise) og erkehippien Kawabata Makoto (Acid Mothers Temple), med
Yoshida Tatsuya på slagverk. Trioens tre første
album inneholder piggtråd-rock i ordets eneste
forstand, og er potensielle fiender for ethvert
stereoanlegg. Musikken veksler mellom meget
gjennomførte arrangementer og fri improvisa-
sjon, men disse to sidene lar seg sjeldent skille, grunnet den (bevisst) usle lydkvaliteten på
innspillingene. CDen Incubation (PSF Records
‘98) markerer et slags avvik fra denne oppskriften, særlig på basis av Haino Keijis tiltredelse (el-gitar & vokal), men også da produksjonen er betydelig bedre. Fremdeles anarkopiggtråd, dog. MT har videre operert under
navnet Mainliner, med en musikalsk strategi
som ligger merkelig tett opptil den øvrige
bedriften.
P.O.N.: Et alldeles UTROLIG engangs-prosjekt
fra Ground Zero-trommisen Uemura Masahiros
side. Med Zero-kollega Kimoto Kazuyoshi (bass)
og Bondage Fruit-folkene Hirose Junji (altsax),
Takara Kumiko (vibrafon) og Kido Natsuki (elgitar) slapp han i ‘95 albumet PON på God
Mountain Records; høy-oktanisert turbo-hardcore-progrock som tilhører det mest ekstreme
jeg har støtt borti hva spilleferdigheter og ren
og skjær kompositorisk galskap angår. Påvirket
av Naked City, men mer progressivt målrettet
og konsistent musikk. Dream Theater ville ikke
ha maktet å fremføre dette om de så øvde til
de snublet i puddelhåret og kastrat-hylene
knuste sminkespeilet i garderoben. Skyhøyt
anbefalt!
SOH BAND: Tar opp tråden der Il Berlione
slapp, men med en grad av energi som ligger
nærmere Optical 8.
Denne kvintetten ledes av slagverkeren Soh
Shuji, som inntil 90-tallet og den japanske
undergrunnsmusikkens fremvekst drev med
ren jazz. Sysselsetter også gitaristen Masuda
Ryuichi (eks-bassist i Ruins) og den fremragende saksofonisten Takeuchi Nao. SBs første CD
(No Problem At All, 1996) var interessant og
bra, men live-albumet Death Cures Even Idiots
(‘98) består av 69 mesterlige minutter japanoise! Denne stilen blir av enkelte betegnet som
«no-jazz», og inbefatter et instrumentalt tonespråk som i realiteten ikke hører rocken til men som via ren og skjær lydstyrke distanserer
seg fra vedtatte sjanger-normer. At synth-spilleren går under navnet Chernobyl sier ikke så
rent lite.
TIPOGRAPHICA: Kanskje tidenes mest virtuose
«rockgruppe». Tipo var hjertebarnet til gitargeniet Imahori Tsuneo, som i løpet av en
femårsperiode skrev og fremførte noe av den
mest komplekse tonekunst i våre dager. Han
var grunnleggende påvirket av Frank Zappa,
Henry Cow, Picchio dal Pozzo og etnisk musikk
fra det afrikanske kontinent (et resultat av
lange estetisk-antropologiske studier), og diri-
Min «øde-øy» plate
Tangerine Dream
Phaedra (Virgin 1974)
P
å ei øde øy må det jo være ganske
kjedelig, så derfor ville jeg tatt med
meg ei plate som kan gi meg en følelse av å være en helt annen plass. Til et
sånt «oppdrag» kan jeg ikke tenke meg
noe mer passende enn ei 70-talls skive
med Tangerine Dream, og valget ville nok
falle på deres klassiker Phaedra fra 1974.
Denne skiva har absolutt alt som gjorde 70tallets Tangerine Dream til en av undertegnedes favorittgrupper. Den dystre, drømmende, mystiske «etter døden»- aktige
stemningen som bandet frambrakte med
sine lange instrumental- komposisjoner
som var sterkt preget av mellotroner, fløyte, analoge synther og sequencere. Nynnbare melodier vil du finne lite av her. I stedet er musikken basert i stemninger så
herlige at du vil glemme det meste annet
mens skiva snurrer. Kort sagt er dette
musikk som tar deg med på en mystisk reise i en dyster men romantisk og vakker
drømmeverden. Kall det gjerne musikk for
sinnet og sjelen. Allikevel er ikke dette
noe glatt og dritkjedelig New Age- muzak.
Dette er symfonisk-progressiv musikk i
ordets rette forstand.
Etter at 70-tallet svant hen
har Tangerine Dream
utgitt uendelig mengder med skrot som
musikalsk sett har lite
eller ingenting å gjøre
med mesterverkene fra 70tallet. Men på 70-tallet var det
absolutt ingen andre som kunne lage stemninger som Edgar
Froese & Co, og Phaedra er et
av de beste bevisene på
det.
Tommy
Schønenberg
Tipographica
Tarkus nr. 12
I serien «Min øde-øy plate» inviterer Tarkus stadig sine lesere til å skrive om den
plata akkurat du ville tatt med deg på en
øde øy. Skriv brev eller email, men skriv
kort, og send det til Tarkus (adresse finner du på side 2). Et scan av coveret hadde vært fint, men ikke påkrevet.
Side 7
Tipographica: Floating Opera
gerte ensemblet sitt med nødvendig fast hånd;
bass, keyboards, tenor- & sopransax, trombone,
slagverk. På sitt mest intrikate har Tipographicas materiale betydelig sjokk-faktor, og gruppa
terroriserte da også jazz- og nymusikk-festivaler i både USA og Europa på midten av 90-tallet. Samtlige av bandets utgivelser er av særdeles høy klasse, men fjerde (og siste) CD, Floating Opera (Sistema Records, ‘97), er en av tiårets avgjort beste progressive skiver. Det er
verdt å merke seg at Tipos bassist Mizutani
Hiroaki driver sitt eget band, Lowblow, hvis
musikalske retningslinjer løper ganske parallelt med T.
TREMBLING STRAIN: Et esoterisk og mystisk
mini-orkester anført av vokalisten Takami.
«Bevissthetsutvidende» hypnose-lyd fra
hovedsaklig akustiske instrumentkilder preger
gruppas fire CDer for Belle Antique, hvorav
spesielt Tower (1996) låter som et japansk 90tallssvar på Third Ear Band (ca. MacBeth).
Takami har også to solo-album på samvittigheten (80-tallet), hvor hennes lett balanserte
stemme kommer hyppigere til overflaten. TS er
et av Tokyos mest sentrale etno/ambient-navn,
og nyter høy anerkjennelse hos andre artister i
undergrunnsmiljøet.
YOSHIDA TATSUYA/RUINS/KOENJI HYAKKEI/KOREKYOJIN: Slagverkeren og komponisten Yoshida Tatsuya er kanskje den viktigste
enkeltperson i moderne japansk undergrunnsmusikk. Han dannet Ruins som en
gitar/bass/trommer trio i 1985, og drev den
deretter videre som duo med Masuda Ryuichi
- den progressive rock-historiens eneste
eksempel på drum’n’bass-besetning! Ruins
oppnådde tidlig høy status som et av Tokyos
mest ekstreme navn, med en eksepsjonelt
avansert og bisarr hardcore-punk/Zeuhl-rock
krysning. Yoshida var fra første stund oppslukt
av musikken og filosofien til Magma-leder
Christian Vander, og han har latt denne fascinasjonen være artistisk-estetisk utgangspunkt
for nesten alle sine musikalske sysler. Men
Ruins’ komposisjonsformel bygger på en annen
«sonisk visjon» enn Vanders; vi taler om fullstendig absurde rytmiske skift og start/stoppteknikker i ubegripelig høye tempi, samt en
grotesk bruk av dada-vokal (jada, eget språk!)
som ofte gjør det vanskelig å forholde seg
behersket til musikken. Av Ruins’ 13 utgivelser
hittil (inklusive et par samarbeids-prosjekter)
står Vrresto (på Yoshidas eget selskap Magaibutsu, ‘98) som en påle. Her har Masuda blitt
erstattet av den unge Sasaki Hisashi, som ved
siden av 6-strengers bass også trakterer et
MIDI-kontrollsystem med mulighet for bruk av
to utgangslyder samtidig, fastlegging av spilte
passasjer under fremføring, og presis inndragning av før-innspilte strofer. Sammenlagt medfører dette at Ruins per i dag lyder mer som en
Side 8
trio. På Symphonica (Tzadik New Japan, ‘98) er
besetningen utvidet med to sangerinner (bl.a.
x- Bondage Fruit) og keyboardisten Oguchi
Kenichi fra Kenso, hvis resultat er en av de
beste Zeuhl-utgivelsene på 20 år! Yoshida har
over lengre tid også ledet Koenjihyakkei, som
spiller intens og brutal Zeuhl-metal (?) uten
dadatrekk, og disse har utgitt to album så
langt: Hundred Sights of Koenji (God Mountain,
‘95) og II (Magaibutsu, ‘98). Korekyojin er navnet på en fersk powertrio med Yoshida, Bondage Fruit-gitaristen Kido Natsuki og bassisten
Natsuno Mitsuru fra Altered States, og debutCDen deres fra i fjor (Tzadik New Japan) føyer
seg blant det beste fra disse kanter; unevnelig
tett og samspilt dissonanse-prog fremført med
råskap og rystende autoritet. Og til sist trioen
Zubi Zuva, med Yoshida og to andre tullinger i
acapella-vokalformat, syngende mantraer, gregorianske klosterhymner og scatting (Jehovah,
‘96 påTzadik New Japan).
ZYPRESSEN: Et slags kammer-progband som
uheldigvis forsvant etter sin eneste utgivelse,
Korekyojin
Zypressen (Belle Antique, 1996). Plata nyter
godt av produksjon fra hånden til Chihiro S.,
men hovedarkitekten bak dette ensemblet var
perkusjonisten Imai Hirofumi, som skrev et
knippe svært originale musikkstykker for cello,
fiolin og bratsj, fløyte, bassklarinett + elektriske instrumenter. Tipographicas opprinnelige
bassist Asano Atsushi opptrer som gitarist i Z,
men materialet på CDen minner mer om en
avdempet og umiskjennelig japansk blanding
av tidlig National Health og belgiske Julverne.
Stemningsfullt og betagende.
Norske portretter
neste utgave av Tarkus starter
vi en ny artikkelserie som vi
har kalt Norske portretter. Her
presenterer vi utdypende intervjuer
med personer som har vært sentrale innenfor norsk progressiv rock
helt tilbake på 60- og 70-tallet.
I
Min «øde-øy» plate
Piccho Dal Pozzo
Abbiamo tutti i suoi problemi
P
icchio dal Pozzo ("Pausebilde") oppstod 1975 i Genova. Gruppas glimrende debut-LP med samme navn kom
året etter og inneholdt satirisk og sammensatt, Canterbury-påvirket musikk (tilegnet
Robert Wyatt), men det var likevel med
andreskiva Abbiamo… at dette ensemblet
skulle gå ned gjennom den progressive
rock-historien.
Selv om en rekke markante personligheter
innen "mainstream" italo-prog deltok som
gjester på debut-albumet, viser Abbiamo…
et band som konsekvent inntar en distansert
stilling overfor både samtidens og fortidens
populær-musikalske strømninger i hjemlandet. Med besetningen orgel/piano,
el./ak.gitar, bass, trommer, to saksofoner,
fiolin og vokal, orienterte Picchio seg i stedet
mot avantgardistisk komposisjonsmusikk;
gjennomgående oppmuntret av de revolusjonerende nyvinningene til Frank Zappa, tidlig
Henry Cow og Stormy Six. Dét som likevel
hever Abbiamo… hakket over disse artistenes ytelser, er den hudløst intime inderligheten med hvilket det tonale språket formidles. Således er Abbiamo… faktisk en konsept-LP (utgitt 1980!), som forteller historien
om mentale og sosiale relasjoner mellom et
utvalg karakterer i et fiktivt, mekanistisk
samfunn (les: fremtiden), og om hvorledes
samtlige av disse karakterene antar formen
av et helt og forent individ idét erkjennelsen av systemet som årsak til det "eksistensielle" problemet foreligger. Picchio var med
andre ord et meget radikalt ensemble, på
mer enn én måte.
Abbiamo tutti i suoi problemi representerer
i mine øyne et eventuelt overordnet progressivt "ideals" endelige fullbyrdelse, i
den forstand at alle de musikalske elementenes baser (moderne klassisk, jazz,
rock, elektronikk, folklore) transcenderes
til en fullstendig uhørt enhet, nevnte
inspirasjonskilder til tross. Samtidig taler
musikken til lytteren gjennom en melankolsk, undrende spenning som uten opphold later til å stille nye spørsmål – lyriske
som instrumentale; den 16 minutter lange
Mettiamo il caso che… inneholder således
mer spilling enn alle Genesis-, Yes-, ELPog King Crimson-LPene til sammen. En kan
i det store og hele høre denne skiva ti
ganger daglig i ett år og til
stadighet oppdage nye
finesser, atmosfærer og
detaljer i det gedigne
mylderet av toner.
Alt som for meg er tiltrekkende ved progressiv musikk, gjemmer
seg et sted blant disse knappe
45 minuttene. Abbiamo…
skulle ikke bare akkompagnert meg på den øde øya,
men vært livbeltet mitt dersom øya sank i havet.
Richard A Toftesund
Tarkus nr. 12
Tarkus snakker med
McDonald & Giles
Intervju med Michael Giles og Ian
McDonald
Sted: Hotel Intercontinental, London
Dato: 03.97
Intervjuere: Espen Linderud og Simen
Viig Østensen
Hvem er de to jentene på
coveret av albumet McDonald &
Giles fra 1970? Hvordan hadde
det seg at King Crimson hadde
en kvinnelig vokalist i starten
og visste dere at før KC fikk sitt
endelige navn het bandet
Giles, Giles, Fripp, McDonald &
Dyble?
Simen Viig Østensen
Tiden før King Crimson
Tarkus: Hvordan begynte deres musikalske karriere?
Michael Giles: Det hele startet da jeg
var 13 eller 14 år gammel. Jeg lyttet
til Bill Haley og jazz-plater og jeg
laget meg mine egne trommer av
blikkbokser men jeg hadde også en
mer seriøs bakrunn innen for den
klassiske musikken fordi min var
klassisk trenet fiolinist. Det var alltid
klassisk musikk i vårt hus og jeg
fikk lære meg å spille fiolin da jeg
var fem år gammel.
Tarkus: Når startet du å spille i et
band?
Michael Giles: Jeg spilte i seks/syv
band fra jeg var 16 år gammel til jeg
var 25. Musikk er en progressiv sak,
det å bevege seg fra en ting til en
annen.
Tarkus: Robert Fripp var med i bandet
«The Brain» var du også innblandet
der?
Michael Giles: Delvis, men mitt minne fra de dagene er ikke så bra så jeg
kan ikke fortelle deg så mye om det.
Tarkus: Når ble Giles, Giles & Fripp
startet?
Michael Giles: Min bror Peter og jeg
hadde forlatt et band som hadde
brutt opp og vi averterte etter en
organist som kunne synge i Bornemouth og Robert Fripp svarte på
annonsen som en gitarist som ikke
sang, men vi var såpass imponert
over hva han kunne så vi tok ham
med. Dette var i 1967/68 og samtidig
flyttet vi til London.
Tarkus: Giles, Giles & Fripp representerte mye av den mer spesielle humoren i England på den tiden?
Michael Giles: Jeg spilte skiva (The
Cheerful Insanity of Giles, Giles &
Fripp) nylig for en venn av meg og
jeg moret meg skikkelig. Den var så
dum og latterlig at jeg ler av den dag
Tarkus nr. 12
i dag. Det var en periode i dette landet da Dudley Moore og Peter Cook
jobbet som et komediepar og det var
også et band som het Bonzo Dog
Dooh Dah Band som hadde en alternativ humor på den tiden og vi var
opptatt av den stilen. Vi plasserte
oss i 1967mellom Dudley Moore og
«Beyond the fringe type of humor»
og starten på «Monty Python» perioden i 1970 og var bare morsomme
(oversatt fra «silly»).
Tarkus: King Crimson ble en forlengelse av Giles, Giles & Fripp?
Michael Giles: Musikken er ikke den
samme men Robert og jeg ønsket å
gjøre noe mer dynamisk som etter
hvert gikk over til å bli King Crimson,
men omkring den tiden vi avsluttet
innspillingen av The Cheerful Insanity of G, G & F begynte vi å utforske
mer eksperimentelle sider ved
musikken, musikk med fri improvisasjon og uten noen struktur. Vi
ønsket å gå ut av begrensningene
formatet av strukturert musikk
påla oss. Det er et spor på G, G &
F hvor vi var inne på dette som
kanskje var det eneste springbrettet mellom dette bandet og
King Crimson.
Ian McDonald: Vi skrev en håndfull
låter sammen, rundt 3-4 stykker, vi
var venner fra før av og begynte å
skrive låter sammen og da King Crimson ble dannet tok jeg han med meg
inn i gruppa. Hans tekster var et
meget viktig element av gruppa men
også hans energi og entusiasme på
den tiden og han var med å bringe
det hele sammen.
Tarkus: På samlealbumet The Young
Persons Guide to King Crimson er det
en låt (I Talk To The Wind) spilt inn i
1968 før King Crimson ble til og med
Judy Dyble som vokalist. Kan du fortelle litt om dette?
Ian McDonald: Judy og jeg var venner på den tiden og hun ble bedt om
å være vokalist i Giles, Giles & Fripp.
Hun tok meg med inn i bandet og på
den måten var hun en viktig link.
Tarkus: Hvis Judy Dyble ikke hadde
forlatt bandet hadde King Crimson da
fortsatt med en kvinnelig vokalist?
Crimson på den tiden. Hva følte du?
Michael Giles: Jeg følte meg veldig
bra. Det var et ekstremt bra år for
min egen utvikling som trommeslager. Jeg hadde 100% frihet og dette
benyttet jeg meg av og dette var veldig tillfredstillende. Robert og Ian
kunne komme opp med ideer og jeg
fikk dem smelte sammen og jeg følte
at jeg virkelig kunne være meg selv
og spille det jeg hadde lyst til.
Tarkus: Forlot du King Crimson for
og lage albumet McDonald & Giles?
Michael Giles: Jeg tror at når noen
forlater et band er det mange forskjellige grunner til det. I vårt tilfelle
var det et behov for å gjøre noe
mykere musikk, men vi var veldig
unge og vi var alle temmelig utslitte
etter alle turneene. Egentlig vil jeg
helst ikke snakke for mye om de
dagene, de tilhører fortiden nå.
Tarkus: Vi spurte McDonald om det
samme.
Ian McDonald: Hun er en fantastisk
sanger og en kjempefin jente men
jeg tror at KC trengte en mannlig
vokalist til å frembringe det vi
ønsket å gjøre. Det er jo et hypotetisk spørsmål uansett ettersom hun
sluttet men hun var viktig for bandet
ettersom hun tok meg med inn i
Giles, Giles & Fripp.
Ian McDonald: Flere grunner. Jeg
følte meg temmelig umoden på den
tiden og bandet ble veldig stort, veldig raskt. Dette skremte meg og jeg
var ikke i stand til å håndtere dette.
Kanskje skulle jeg ha returnert til
England etter turneen i USA og gitt
det hele mer tanke men det var en
Fra King Crimson til
McDonald & Giles
impulshandling. Jeg angrer vel noe
på dette i ettertid, jeg skulle gjerne
ha fortsatt men det skjedde jo ikke.
Tarkus: På In The Court of The Crimson King var du involvert i samtlige
sanger på albumet. Vil du si at du var
bandets viktigste medlem på den tiden?
Tarkus: Begynte du samarbeidet med
Michael Giles med deres album mens
du fremdeles var i KC?
Tarkus: Vi spurte også Ian McDonald om hvordan hans interesse
for musikk startet.
Ian McDonald: Jeg begynte tidlig
å lytte til Les Paul og trommeslageren Loui Belson, egentlig alt
det jeg kunne få tak på av skiver
hjemme hos familien, og da
Rock’n Rollen kom tok jeg også
tak i det. Jeg har alltid vært
interessert i musikk. Jeg begynte å
spille gitar ved 12-årsalderen og da
jeg ble 16 lærte jeg meg å spille klarinett og saksofon i militæret hvor
jeg var i fem år. Videre lærte jeg selv
å spille piano og jeg spilte mange
forskjellige former for musikk på den
tiden, noe jeg tok med meg inn i
King Crimson.
Tarkus: Ser du på deg selv som en
multi-instrumentalist eller er det ett
instrument som står deg nærmest?
Ian McDonald: Jeg er nok det i og
med at jeg spiller forskjellige instrumenter, men fløyten står sterkt hos
meg nå om dagen og jeg har begynt å
studere klassisk fløytespill med en
lærer ettersom jeg har bestemt meg
for å lære dette på en korrekt måte!
Men jeg liker vel ikke å dvele ved ett
instrument hele tiden. Jeg elsker
lyden av treblåsere, men samtidig
liker jeg å spille akkorder også, å
kunne spille mer en en note samtidig.
Jeg liker det fysiske ved gitaren. Jeg
liker kort sagt mange instrumenter.
Tarkus: Du startet med et samarbeid
med Pete Sinfield lenge før King Crimson?
Ian McDonald: (Avdempet latter) Jeg
kan umulig si det, jeg var med hele
tiden og var dypt involvert i produksjonen men alle var viktige i denne
sammenhengen. Derimot kan man si
at ettersom jeg var med så var jeg
med på å gi albumet sin spesielle
karakter.
Tarkus: Vil di si at dere influerte
albumets utforming sammen?
Ian McDonald: Definitivt! Mitt bidrag
var jo blant annet produksjonen,
miksingen osv., ettersom jeg liker
dette arbeidet meget godt. Dette var
det første albumet jeg produserte
men jeg gikk inn i det omgående,
men det hele var et felles samarbeid
og jeg kan ikke si at det var mer av
meg enn noen andre på albumet.
Tarkus: Hvordan var det å være i King
Ian McDonald: Egentlig ikke, men
jeg hadde nok noe av materialet
klart før jeg forlot bandet.
Tarkus: Et spørsmål vi og mange
andre har lurt på lenge. Hvem er de to
jentene på coveret sammen med dere?
Michael Giles: Hun som står ved
siden av meg var min fremtidige
kone Mary.
Ian McDonald: Jenta som står ved
siden av meg på cover var min kjæreste på den tiden, hun het Charlotte
og vi brøt faktisk opp like etter at
det bildet ble tatt!
Tarkus: Hvorfor sluttet dere samarbeidet etter dette ene albumet?
Michael Giles: Ian ønsket å flytte til
USA og det var i utgangspunktet kun
et one-off-prosjekt som vi hadde det
fint med.
Side 9
Hoven Droven:
Svenskene har gjort det igjen
Det er på tide å gjøre bot for en grov
urett. Det svenske folkrockbandet
Hoven Droven har drevet på i godt og
vel ti år, men har hittil blitt glatt oversett av Tarkus. Føler meg i så måte
ganske skyldig, siden bandet etter
hvert har blitt så populære her i Trondheim at de valgte å ha det norske
releasepartyet til sin siste plate nettopp her, på Veita scene. Jeg oppdaget
dem faktisk for ca. to år siden på deres
forrige Veita-konsert, men ikke et ord
har jeg skrevet om dem. Nå har jeg
tenkt å skrive desto mer.
Heidi Bolstad
Til tross for sin lange fartstid som band har de
bare tre utgivelser å vise til. Dette kan ganske
enkelt forklares med at de har vært et imponerende flittig live-band, med turneer i mange
europeiske land, samt USA og Canada, bak seg.
Selv om fansen kanskje hadde ønsket seg flere
og hyppigere plateutgivelser har de tre utkomne vært verdt å vente på. Debutalbumet Hia Hia
fra ‘94 er en oppsummering av de tidlige årene
og utviklingen fra akustisk eksperiment på folkehøgskolen til innplugget hardrockinspirert
uttrykk, og er derfor ganske variert. Selv om
bandet hevder å befinne seg i en fremdeles
pågående utviklingsfase har formen etter hvert
modnet til noe helt særegent. Hoven Droven er
et band som utfordrer den mest krevende lytter. De tar Folque et skritt videre; det er hardere og råere. Dette gjør ikke minst bandet til et
sensasjonelt live-band, som shower like mye
som det trøkker. Spesielt felespiller Kjell-Erik
Eriksson har gjort et uutslettelig inntrykk med
sin scenesjarm og det tunge, uttrykksfulle
soundet han klarer å få ut av et instrument
som i utgangspunktet aldri var skapt for å
frembringe noe mørkt og dystert. Hoven Droven
lykkes i å la fele og heavy-komp smelte sammen på en måte jeg aldri har hørt maken til.
På deres andre album Grov fra ‘96 har denne stilen kommet til formfullendelse, takket være den
høye live-frekvensen. Albumet er utlukkende
instrumentalt, og musikerne presterer et driv og
en målretthet som er få forunt. Fusjonen mellom
gammelt og nytt får begge deler til å komme ut
Hoven Droven: Grov
med fordelen, og det er tydelig at bandet trives i
skaperprosessen. De klarer enkelt å bevise at
tunge og drivende gitarer ikke bare kler nordiske folketoner, men også fremhever den gotiske
og dystre kvaliteten som ligger latent i dem. Dette til tross er det ikke noen gjennomgående dyster plate; Hoven Droven har rom for alle slags
stemninger. Samme låt kan i det ene øyeblikket
være tung, dyster og disharmonisk, for så å bli
lett, lystig og harmonisk.
På dette tidspunktet besto bandet av tidligere
nevnte Kjell-Erik Eriksen, Gustav Hylén (trompet, fløyte), Bo Lindberg (gitar), Björn
Höglund (trommer), Pedro Blom (bass) og
Jens Comen (saksofon). En mer interessant
besetning skal du åpenbart lete lenge etter, og
resultatet er deretter. I låter som Timas-Hans
og Okynnesvals utnyttes alt de har å spille på
av kontraster og variasjon, noe som setter dem
blant mine personlige favoritter. Grov er en
fantastisk plate som anbefales til alle dere som
savner folkrock av det hardere slaget.
Hoven Droven: More Happy Moments With Hoven Droven
Side 10
Noe så meningsløst men typisk som økonomisk
motstand kunne ha stoppet bandet her. Plateselskapet deres (Xource Records) fikk pengeproblemer, og Hoven Droven var et av mange
band som måtte gå. Etter så mange år som sammensveiset band og med nesten samme besetning som fra starten, var det å gi opp ikke et
alternativ. På dette tidspunktet hadde Gustav
Hylen sluttet i gruppa for å prioritere barn og
familie, men hjalp til å produsere neste plate i
eget studio, samt å gi den ut på sitt eget plateselskap, Home Records. More Happy Moments
With Hoven Droven kom ut i 1999, og her har de
endelig supplert det eneste instrumentet bandet manglet, nemlig hammond-orgel, traktert
av Jan Strømstedt. Denne gangen er de igjen
mer varierte, og leker seg innenfor stilartene. I
tillegg har de fullt ut utnyttet sitt sterkeste
kort, nemlig å spille på kontrastene. Min personlige favoritt Brekken, som åpner plata, er en
polka de fikk med seg fra fyllefest på Røros:
«Det var trettio grader kallt, snön klibbade mellan strängarna og stråken frös fast i högerhanden. Men karsken värmde, och det svängde!»
Og det gjør den virkelig, en tung og kraftig
standard satt fra første tone. Men selv om plata
åpner i samme ånd som Grov, er More Happy
Moments... i stor grad et eksperiment med
Hoven Drovens mykere sider. I tillegg har de
trukket inn vokal, både mannlig og kvinnelig.
Stefan Sundström, en svensk viserocksanger
av solid kaliber, lot seg villig overtale til å gjøre
et par-tre spor. To kvinnelige sangere, Sofia
Sandén og Ulrika Bodén, som turnerte med
bandet året i forveien, gjør også en hederlig
innsats som fullt ut gagner musikken.
Jeg er veldig spent på hva det sjarmerende og
unike bandet fra Östersund finner på neste
gang. Det ryktes om at et nytt album skal spilles inn til høsten, og har vi flaks får vi et nytt
releaseparty på Veita scene. Et live-show med
Hoven Droven er ikke noe du vil gå glipp av, så
stikk innom hjemmesiden deres (http://hovendroven.op.se) og sjekk turnelista deres (som
i skrivende stund ikke er offentliggjort). Og
kjøp musikken deres!
Hoven Droven
Diskografi
Hia Hia
Grov
More Happy
Xource xoucd 110 1994
Xource xoucd 114 1996
Home Home 1013 1999
Tarkus nr. 12
På
konsert
Father Robin
Inkognito, Chateau Neuf Lillesal
Dato: Fredag 26. november 1999
Publikum: 69
Jon Christian Lie
E
t av bandene det knyttet seg størst forventninger til denne høstsesongen var Bærumsbaserte Father Robin. Vi hadde hørt en god
del lovord om disse på forhånd fra ulike kilder,
og ryktene skulle ha det til at dette var et meget
bra live-band. Det skulle derfor bli spennende å
endelig få oppleve Father Robin på prog-scenen.
Ryktene gikk om et progrock-band med bl.a.
tverrfløyte som en integrert del av besetningen.
trisk og raffinert form for prog, med mye vekt
på gitar og vokale melodi-linjer. De har en
meget dyktig vokalist i Andreas Prestmo, som
tidvis kan minne om Jon Anderson i stemmebruk. Det er også et litt spontant jam-aktig tilsnitt i en del av låtene, noe som fører mine
tanker i retning norske Tangle Edge fra perioden rundt albumet Eulogy. Father Robin har
også en del luftige, space-pregede instrumental-partier og de er heller ikke redde for å
trøkke til. En del av komposisjonene er også
lange og inneholder ofte under-titler.
På slutten av konserten fremførte de «The
Grand Reef», og til alles’ (i hvert fall så og si
...) store overraskelse kom også fløytisten
Regin Meyer opp på scenen for å spille med
gruppa. Dette ble uten tvil konsertens høydepunkt og makan til fengende, men samtidig
trøkkfull progressiv rock skal man lete lenge
etter i Norge i dag! Glemte jeg å si noe om
stemningen på konserten? Den var utrolig.
Aldri har jeg sett så store deler av publikum
ute på gulvet foran scenen klare til å ta seg en
dans. Det var type «flagrende, hårfrodig hippie-dans» det her var snakk om, noe som tydelig også virket positivt inn på de virksomme på
scenen. Undertegnede fikk nærmest assosiasjoner til Pink Floyd på UFO-Club eller Grateful
Dead på Fillmore West på slutten av 60-tallet!
Dette var i det hele tatt en verdig avslutning
på høstsesongen 1999 ved «prog-scenen».
og i mange tilfeller ganske imponerende prestasjoner. Det er helt klart at bandet består av
dyktige musikere.
Musikken er også veldig arrangert og har stor
variasjon - alt i fra skikkelig pågående og
destruktiv instrument-traktering, til ned-dempet minimalisme ala Phillip Glass. Skulle jeg
sette fingeren på noe måtte det bli at de ofte
har veldig dristige overganger, og at enkelte
partier kan fortone seg som noe konstruerte.
Andre ganger er det helt motsatt og med mer
tematisk utvikling. De trengte også et par låter
før de ble ordentlig varme i trøya, men da satt
alt desto bedre. Musikken er ikke av den
enkleste å fremføre heller.
Det som i hvert fall undertegnede synes er
interessant med Panzerpappa er at samtlige av
medlemmene er aktive på komponist-siden, og
at de med hver sin bakgrunn beriker musikken
i samråd. Dette gjør at de etter min mening
unngår å bli ensporet, og musikken blir sjelden
kjedelig å lytte til. En annen klar fordel er at
det hele veien er meget melodisk, ellers ville
nok en god del av musikken fremstått som heller innadvendt. Helt klart en hederlig debutkonsert, og det skal bli artig å følge Panzerpappa videre.
Dead Dino
Storage
Smuget, Oslo
Mandag 3. januar 2000
Trond Gjellum
D
en første progkonserten for undertegnede i det nye årtusenet ble en helaften
viet King Crimson, arrangert og fremført
av Dead Dino Storage (DDS) på Smuget i Oslo,
mandag den 3. januar.
Stor bredde og mye moro
Imidlertid skulle det vise seg at det var en noe
amputert utgave av bandet som gjestet Chateau Neuf denne november-kvelden. Det viste
seg nemlig at deres fløytist ikke kunne stille
opp (grunnet eksamens-forberedelser), og at
man istedet hadde fått inn et Oberheim-keyboard... De består av Andreas Authal Prestmo
(gitar, vokal, blokkfløyte, keyboards), Jon
André Nilsen (bass) og Henrik Harmer (trommer), i tillegg til Regin Meyer (tverr-fløyte) som altså ikke kunne medvirke.
Konserten åpnet forsiktig med en lang intro
hvor Oberheim-synth’en var i fokus, og en nærmest mystisk stemning senket seg i salen. Bandets frontfigur Anderas Prestmo begynte å lese
høyt fra en bok mens en underliggende synthtone svevde i bakgrunnen, og det lå an til Eloystemninger før låta sakte, men sikkert utviklet
seg til å bli en ganske pågående affære. Alt
satt ikke like bra i starten. Noe knot og nervøsitet var det å spore, men det tok ikke lang tid
før Father Robin kom i sitt rette element. Starten av konserten bestod visstnok av helt nyskrevet materiale, men her burde de nok ha øvd
mer - eller eventuelt unngått å fremføre det.
Ellers virket de rutinerte, noe som kanskje
ikke er så merkelig siden de tre medlemmene
faktisk har spilt sammen i ni år.
Musikken til Father Robin er en nokså elek-
Tarkus nr. 12
Panzerpappa
Inkognito, Chateau Neuf
Lillesal
Dato: Fredag 12. november 1999
Publikum: 42
Jon Christian Lie
D
et var duket for debut-konsert med
gruppa Panzerpappa - et band bestående av medlemmer fra diverse progressive
konstellasjoner som bl.a. Sangioveze og Agartha. De består av Knut Tore Abrahamsen
(gitar, bass), Steinar Børve (keyboards, saxofon), Trond Gjellum (trommer, perkusjon) og
Jørgen Skjulstad (bassgitar, klarinett). De presenterte et sett på ca. 50 minutter, utelukkende bestående av instrumental-musikk av det
mer krevende slaget.
Stilmessig har de en god del bein innenfor det
RIO-baserte landskapet, og man kan ane influenser fra f.eks. Samla Mammas Manna (pianobruken minner ofte en del) og 5uu`s. Komposisjonene er ofte ganske lange med mange temaer, dominert av kompleksitet og odde taktarter. Soloer forekommer på de fleste av
instrumentene, men stort sett er det samspill,
I løpet av de over to timene de befant seg på
scenen, presenterte de låter fra alle album
utenom Islands, og spennvidden i låtmaterialet
var stor. De dro like så godt det hele i gang
med klassikeren over alle progklassikere, In
The Court Of The Crimson King fra debutalbumet. Det hele ble fremført med en dyp innlevelse og imponerende samspill. Det eneste lille
minuset var vokalisten, som særlig på denne
låta (og noe av det andre Greg Lake materialet)
ikke helt klarte å henge med i Lakes korguttsvinger. DDS-vokalisten valgte andre fraseringer og betoninger, noe som dessverre ikke alltid traff riktig rytmisk eller tonalt, noe som
fjernet litt av den sakrale og litt erkebritiske
stemningen denne låta er så kjent for.
Men fra der av og utover ble det jevnt over mye
moro. De plasserte låter fra alle periodene
rundt om i settet, noe som borget for mange
morsomme muligheter til sammenligninger av
hva Crimson egentlig har rukket å komponere.
Mange innså nok at King Crimson har hatt en
mangfoldig musikalsk karriere som har inkludert alt fra popsvisker til knallhard og kompleks avantrock. Har det f.eks. noensinne
slått deg at Heartbeat fra Beat og Fracture fra
Starless And Bible Black, faktisk er skrevet av
samme bandet? Vel, nok om det.
Noen ankepunkter
Opp på scenen var det en stadig strøm av jevnt
over veldig kompetente gjestemusikere på fiolin, blåseristrumenter og perkusjon, og dette er
både et minus og pluss for bandet. Det positive
Side 11
er at de ved å bruke såpass mange gjestemusikere muliggjør fremføring av svisker fra alle
perioder i Crimsons karriere. Det negative er at
det på meg virker som om ikke alle musikerne
har den samme nærhet til stoffet som grunnkjernen i DDS har. Dette gjør at det over noen
av låtene ble et litt klinisk preg, uten den
tyngden, lekenheten og nyanseringen som er
veldig viktig i King Crimsons musikk.
inn, og lukket jeg øynene, er jeg rimelig sikker
på at det måtte ha vært slik å høre disse låtene
live (bortsett fra at de i den virkelige Crimsonverden ikke har blitt fremført med de besetningene som spilte dem inn i studio ..)
Kveldens høydepunkter
Også de nyere låtene fra 90-tallsperioden satt
også bra, men siden dette stoffet er av en
såpass rockete natur, blir grensen mellom støyende tungrock og sofistikert progrock rimlig
smal for et coverband. Men du verden, det ble
fremført med overbevisning og rutine.
Men noen ganger fikk jeg frysninger på ryggen.
Siden det er en usedvanlig lite objektiv måte å
bedømme musikk på ettersom hvor mye gåsehud du får, må jeg si at DDS tolkning av Pictures Of A City (fra In The Wake Of Poseidon, 1970)
og Cirkus (fra Lizard, 1971) var kveldens desiderte høydepunkter (jeg mener å ha hatt nøyaktig like mye frysninger på ryggen under begge låter). Her svingte det så du bare måtte gi
deg ende over. Her passet vokalen også bedre
Vel, vel. Susete i hodet av mye god musikk (og
sikkert litt andre ting også) var det bare å begi
seg hjemover med den følelsen av at DDS pr.
dags dato kanskje er et av de mest rutinerte
og bestspillende coverband som finnes. De kan
sin proghistorie, og resultatet blir av såpass høy
klasse at jeg tror du trygt kan løse billett neste
gang de spiller uten å være redd for at dine
kjente og kjære progsvisker skal vanæres.
Peter Gabriel som filmmusiker
Rhythm of the heat
Siden Peter Gabriel forlot Genesis i kjølvannet av The Lamb Lies Down on Broadway-turneen i 1975, har både Genesis og
Gabriel beveget seg i en mer kommersiell orientert retning enn det de bedrev
sammen i Genesis sine progressive velmaktsdager.
Trond Gjellum
Men mens Genesis har knyttet seg opp mot en
bredt appellerende voksenpop, har Gabriel vist en
stadig sterkere dragning mot å eksperimentere
med popmusikksjangeren, både når det gjelder
instrumentbruk, låtskriving og det og hente
påvirkning fra andre sjangre, da spesielt fra diverse etnisk musikk. Han var tidlig ute med bruk av
avansert samplingsteknologi, noe som ga han et
lydbilde som låt forfriskende moderne da og nå.
Under en periode med mye frem og tilbake for
Genesis i 1974, var Gabriel på vei ut av bandet
for å jobbe med filmmusikk til en skrekkfilm
regissert av William Friedkin, mannen bak grøsserklassikeren Excorsisten. Dette samarbeidet
rant ut i sanden, men Gabriel opprettholdt en
interesse for filmmusikk. Han hadde planer om
å filmatisere The Lamb .., men før dette lot seg
gjøre, ble han kontaktet av regissøren Alan Parker, mannen som regisserte den etterhvert
legendariske The Wall, basert på Pink Floyds
album ved samme navn fra 1979. Parker var stor
fan av Gabriel og ville bruke deler av musikken
hans til sin film Birdy, et sterkt drama om en
Vietnamveteran med store psykiske problemer.
Birdy
Gabriel tente på idéen, og sammen med sitt faste
team av backingmusikere som Tony Levin (bass
og stick), Jerry Marotta (trommer og perkusjon),
David Rhodes (gitar) og Larry Fast (keyboards),
satte han sammen en blanding av nye og gamle
låter, alle instrumentale (det advares faktisk på
baksiden av albumet med filmmusikken at albumet inneholder resirkulert musikk og ingen tekster!). Resultatet ble en sterk og enestående
musikalsk opplevelse som kler filmen på en
utmerket måte. Mesteparten av materialet er av
det mer melankolske og vemodige slaget, men et
par ganger trykker de til, spesielt i en gjennom-
Side 12
tenkt og annerledes omarbeiding av klassikeren
Rhythm of the heat. Uten vokal og tekst fremst i
fokus, oppdager man Gabriels store evner som
komponist. Her skjer det mye spennende under
en tilsynelatende oversiktlig og enkel overflate.
Med sine 35 minutter er albumet akkurat passe
langt, for til tross for dets høye musikalske kvalitet, hadde mer musikk av en såpass rolig art,
fort blitt litt ensformig. Men dette er uansett en
perle du burde unne deg.
Passion
I 1988 tok den kjente amerikanske regissøren
Martin Scorsese kontakt med Gabriel for å innlede et samarbeid om musikken til det som ble
hans sterkt omdiskuterte film om Jesus , Jesu
siste fristelse/Last temptation of Christ. Denne
gangen valgte Gabriel å ta utgangspunkt i utelukkende nyskrevet materiale med en mye klarere orientering mot diverse etnisk musikk, da
særlig fra Afrika og Midt-Østen. Resultatet ble
albumet Passion. Gabriel bruker her en rekke
medmusikanter fra både folkemusikk og popmusikk. Blant annet gjør den gamle ringreven av en
trommeslager, Billy Cobham, en bemerkelsesverdig inspirert gjesteopptreden på et par låter.
Panorama
Panorama er i blant de som lengst
har bydd på alternativ musikk her i
landet, og det til en billig penge! Pris e n f o r o r d i n æ r e C D t i t l e r d i s t r i b uert i Norge fra plateselskapene til
p l a t e b u t i k k e r r u n d t k r . 1 2 0 i n k l ud e r t m o m s , s e l v d e n n e p r i s e n i n k l ud e r e r e n " f a s t " 1 0 % f o r h a n d l e r r ab a t t . P a n o r a m a s e l g e r m e s t s p e s i a limport fra utlandet på postordre,
noe som medfører ekstra kostnader
i form av frakt (porto) og betydelige
trykkekostnader. Vår vanligste pris
på 160,- må derfor anses som billig!
I samarbeid med TARKUS vil vi nå
RABATT PÅ UTVALGTE TITLER for
d e s o m a b o n n e r e r p å b l a d e t . F r e mtidige lister vil markere disse titlene
med en stjerne (*) etter prisen. Få
lister tilsendt ved å ringe tlf. 66 91
01 50.
D e t t e g j e l d e r b l . a . f ø l g e n d e f a v o r i tter:
Anekdoten V e m o d
Anekdoten Nucleus
Anekdoten From Within
Änglagård Hybris
Atomic Rooster In Hearing Of
Atomic Rooster Death Walks Behind You
Cressida Cressida
Cressida Asylum
Ensemble Nimbus Scapegoat
Gracious Gracious!,
Gravy Train Gravy Train
Gravy Train Staircase To The Day
Bo Hansson Lord Of The Rings
Bo Hansson Magicians Hat
Høst På Sterke Vinger (110,-)
Høst Hardt Mot Hardt (110,-)
In The Labyrinth Walking On Clouds
Landberk Riktigt Äkta
Orient Squeezers Sadhu
Pär Lindh Project: Gothic Impressions
The Nice The Thoughts Of Emerlist Davjack
Quatermass Quatermass,
Ruphus New Born Day (110,-)
Samla Mammas Manna K a k a
Spring Spring.
P R I S E N p å d i s s e t i t l e n e F O R A B O NNENTER blir KUN 145,-!!! (dersom
ikke annen pris er nevnt).
Musikken er i hovedsak mer lydkulisser og
stemninger enn reelle låter i tradisjonell forstand. Den har ofte et veldig klagende og
søkende preg, noe som er med på å skape den
litt urovekkende stemningen som bygges opp i
løpet av filmen. Til tider kan det hele kanskje
minne litt om Tangerine Dream og (de tyske )
Popol Vuh fra midten av 1970-tallet, og kombinasjonen av moderne musikkteknologi og tradisjonelle folkemusikkinstrumenter, skaper et
særegent og dynamisk lydbilde. Som filmmusikk
er den av usedvanlig høy klasse, men på egne
ben uten ledsagende bilder, blir det til tider en
kanskje litt for langdryg affære. Men det finnes
blant de over 70 minuttene med musikk, såpass
mye spennende og interessant stoff med stor
grad av egenart, at hvis du bruker programmeringsknappen på cd-spilleren med litt flid, vil
du finne mye vakker musikk.
Birdy (1985) Charisma, CASCD 1197
Passion - music from the last temptation of
Christ, (1989) Virgin RWCD1
Tarkus nr. 12
Tarkus skriver for nybegynnere
Viktige progband – del 5
I vår høyst uhøytidelige gjennomgang
av betydningsfulle band innenfor den
etterhvert stadig mer inkluderende
progsjangeren, har vi denne gang kommet fram til to band som befinner seg
litt på siden av de bandene vi før har
fokusert på i denne lille spalten...
Trond Gjellum
Tortoise
Postprogressive profeter
Fra Chicago i USA, kommer dette bandet som i
løpet av 90-tallet har vist seg å være en av rockens større innovatører. De startet opp i 1990,
og gjennomtrekken av musikere har vært relativt stor, men bandet har hele tiden vært sentrert rundt multiinstrumentalisten og produsenten John McEntire. Hans og bandets visjon
har hele tiden vært å jobbe mot å utfordre rockens grenser gjennom bruk av både ny og gammel musikalsk teknologi og ideologi for å skape en moderne “postrock”. Kanskje høres dette
litt søkt og ambisiøst ut, men i praksis er dette
en rett så progressiv tankegang som slekter på
den som mange av våre store helter fra syttitallet representerte for en kortere eller lengre
periode, og dette har gjort at bandet har skapt
seg et sound som umiskjennelig er deres eget.
som marimba og xylofon gir musikken et klart
særpreg, og dette i kombinasjon med bass,
gitar, trommer og en overraskende sparsommelig keyboardbruk, skaper lydbilder som sniker
seg inn på lytteren.
Det første Tortoisealbumet bar lite originalt tittelen Tortoise og kom ut i 1994. Det som kjennetegner denne skiva er de mørke, litt dystre
Pink Floyd-aktige stemningene. De fleste låtene går i et ganske bedagelig tempo, men her og
der skrur de opp styrken på forsterkerne
betraktelig. Særlig kuttet Ry Cooder utmerker
seg med imponerende dynamiske skifter og
kreativ bruk av vibrafon.
To år senere kom Millions Now Living Will Never
Die, en tittel tatt fra et sitat i en brosjyre
utgitt av Jehovas vitner. Dette er vel det mest
varierte albumet de har utgitt hittil, med en
kreativ blanding av senpsykedelia, tunge progrockelementer og moderne elektronisk musikk.
Kronen på verket her er den over 20 minutter
lange Djed, som sveiper innom en rekke stiler
og stemninger og som er en oppvisning i dyktig
arrangering av frittflytende idéer.
Tortoises hittil siste album er TNT fra 1998. Dette
er et tildels veldig dempet album med et sterkt
preg av påvirkning fra minimalistisk musikk.
Produksjonen er fortreffelig og fremhever det
utall av nyanser som skjuler seg i musikken. Det
når ikke helt opp til Millions…, men er endog et
album som viser at Tortoise er et band som
etterhvert har funnet sin stil, og at de innenfor
denne stilen er ubestridte enere.
Anbefalt diskografi:
Tortoise (City Slang, 1994)
Millions Now Living Will Never Die (City
Slang, 1996)
TNT (City Slang, 1998)
Nine Inch Nails
Ingeniører i støy ...
Tortoise
Med elementer fra 60 og 70-talls psykedelia og
prog, jazz og funk, kombinert med minimalisme og moderne elektronisk musikk, har de
skapt et uttrykk som er i stadig utvikling. Noe
av det første du merker med Tortoise, er deres
totale beherskelse av instrumentene. Mange av
musikerne er klassisk skolerte (det er flere
skolerte musikere i Tortoise enn i Yes ...) og
alle behersker flere instrumenter. Dette gjør at
Tortoise disponerer et enormt arsenal av lydmuligheter, noe som igjen gjør at låtmaterialet
får stor variasjon. Bruken av melodisk slagverk
Tarkus nr. 12
Nine Inch Nails (NIN) er i realiteten ikke et
band, men prosjektet til multiinstrumentalist,
vokalist og produsent Trent Reznor. Under navnet NIN har han gitt ut noen av nittitallets
mest eksperimentelle og nyskapende album og
dannet en skole for hvordan man kan bruke
moderne studioteknologi til å skape unik
musikk og ikke bare som et verktøy til å polere
musikk med.
NIN så dagens lys på slutten av åttitallet som
et spennende og nyskapende industrielt rockeband, men de skivene som har satt Reznor i
forkant av de fleste andre på den kommersielle musikkscenen, er The Downward Spiral fra
1994 og The Fragile fra 1999. “The Downward Spiral snudde i sin tid opp ned på alle oppfatninger om hvordan man kunne bruke moderne
datateknologi til å skape lydbilder som var
utenkelige før. Omtrent hver eneste lyd er prosessert gjennom dataprogrammer.
Nine Inch Nails
Musikken er i all hovedsak usedvanlig brutal og
uhyre dynamisk. Har du hørt Thrak og dets like
med King Crimson, har du en pekepinn om hvordan NIN låter (NIN er også nevnt av Fripp som en
moderne inspirasjonskilde). Selv om denne
typen av låter fort blir litt like i formen, tar Reznor deg på sengen hver gang og skremmer deg
med sine utrolige kraftutblåsninger. Adrian
Belew gjør et par gjesteopptredener og andre
musikere sentrale i det eksperimentelle musikkmiljøet i USA, dukker opp her og der på skiva.
Rytmikken står sterkt i fokus, men Reznor er
også usedvanlig godt skolert som komponist,
og mange av hans melodiske løsninger er sjeldne å høre innenfor moderne kommersiell
musikk. Men noen ganger roes det hele ned, og
her viser Reznor et øre for gode melodier med
urolige og melankolske stemninger. Dette gjør
han utrolig bra, og er det noe jeg ønsker ved
NIN, er det at denne typen låter kan eksperimenteres mer med i framtiden.
The Fragile er mer i samme gate og de to skivene er utrolig like - på en veldig positiv måte.
Albumet er en dobbel-cd og kan vel tidvis føles
litt i overkant lengdemessig, men alt i alt er det
på denne skiva såpass mye musikk av så høy
klasse, at jeg bare må konkludere med at NIN
kanskje er et av vår tids mest innflytelsesrike
band, særlig nittitallsinkarnasjonen av King
Crimson har, som før nevnt, NIN som en referansekilde. Med sin banebrytende bruk av moderne teknologi, har NIN uten tvil vært med på å
flytte grensene for moderne musikk, og jeg er
av den oppfatning av at dette er et band som
vil sette spor etter seg i mange år fremover.
Anbefalt diskografi:
The Downward Spiral (TVT / Island, 1994)
The Fragile (TVT / Island, 1999)
Side 13
Vi snakker med Father Robin:
Reisende i motsetningenes spill
Konsept-album er ikke direkte uvanlig
innen progressiv rock. Mangt et progband har latt seg fascinere av å bygge
en monumental helhet rundt sine
kunstneriske verk. Noen har til og med
gått til det skritt å integrere selve
gruppa inn i selve konseptet og skapt
en verden av fantasifulle omgivelser
hentet fra sitt personlige univers. Grupper som Gong, Magma og til dels Gentle
Giant er kanskje de mest kjente som
har beveget seg i den retningen. Blant
band som har har kréert sin egen skapelses-beretning hører også norske Father Robin til.
Jon Christian Lie
I begynnelsen kalte bandet seg Fangorn og som
navnet indikerer var gruppa naturligvis sterkt
påvirket av forfatteren J.R.R. Tolkien. Senere
har de skiftet navn til Father Robin og spunnet
videre på sine egenskrevne fortellinger. Bandet har holdt det gående i ni år nå, og i forbindelse med at de spilte på «prog-scenen» på
Chateau Neuf, 26. november 1999 tok vi kontakt med gruppa for få en aldri så liten innføring i dette norske progrock-fenomenet. Frontfigur Andreas Authal Prestmo har ordet...
Andreas A. Prestmo: Det hele startet for ni år
siden, men da var vi på et litt annet stadium mer i retning av Raga Rockers og Kjøtt. Det har
vært mange folk innom bandet gjennom årene,
mens tre av oss Jon André Nilsen (bass), Henrik Harmer (trommer) og meg selv Andreas
Authal Prestmo (gitar, vokal, blokkfløyte, keyboards) hele veien har utgjort grunnstammen i
bandet. De progressive tendensene i musikken
begynte å gjøre seg gjeldende i løpet av 1993,
og i den perioden hørte vi en del på grupper
som Rush og Yes. Ellers har Beatles helt klart
hatt sin innvirkning, uten at det kanskje kan
høres så lett på musikken.
Bærum
Gruppa hadde sitt utspring i Bærum, nærmere
bestemt i Sandvika og alle i bandet gikk på
samme ungdomsskole på Rykkinn. Den gang
hadde bandet også en vokalist som het Jon
Øyvind Bryde, men han var ikke interessert i
de samme musikalske idéene som resten av
gruppa var. Dette resulterte i at han sluttet,
mens de andre fortsatte og ble til det de kalte
for Fangorn. Etter hvert fikk de også med seg
nok et medlem, Cathrine Winnes (saksofon).
Tolkien
Tarkus: Vi kan vel ikke akkurat komme forbi
dette bandnavnet Fangorn uten å spørre om
gruppas forhold til J.R.R. Tolkien?
Andreas A. Prestmo: Vi var naturligvis veldig
opptatt av Tolkien i den perioden der. Alle i
bandet leste Ringenes Herre og var veldig interessert i det. Etter hvert begynte vi også å lage
en del sanger som var gjort i forhold til ting
Tolkien hadde skrevet, og basert på de tanker
vi hadde om det. Det toppet seg vel med at vi
planla å lage noe om Silmarillion, og ønsket å
benytte noen av de diktene og fortellingene,
men etter hvert ble det så mye Tolkien - side
om side med egne fortellinger, så sakte, men
sikkert ble vi gradvis til Father Robin.
Andreas Prestmo forteller at denne overgangsfasen fra Fangorn til Father Robin var noe som
oppstod uten at det egenlig var planlagt fra
bandets side.
Andreas A. Prestmo: Vi bare lagde en masse
sanger, og plutselig da vi så fire låter som vi
hadde skrevet over en tid, dukket det opp en
masse sammenhenger og helheter, og vi så at f.
eks. den fjerde låta vi skrev forklarte ting i
den første etc. Etter hvert forstod vi at Father
Robin var kommet på banen, for da var det slik
at vi ikke klarte å forklare hvorfor dette hadde
skjedd. Konseptet har etter hvert utviklet seg
til å omfatte fortellinger, kart, skoger, sletter
og forskjellige deler av verden.
Men før Fangorn ble til Father Robin rakk gruppa å avholde en konsert ved «prog-scenen» på
Chateau Neuf. Konserten fant sted 10. november 1995
Publikumsrekord
Tarkus: Jeg hørte noen rykter om at dette visstnok var publikumsrekorden ved «prog-scenen»?
Andreas A. Prestmo: Ja, 143 betalende mener
jeg det var, så det var jo voldsomt. Det var
cowboy-hyl (!) og velta øl og ellers utrolig bra
stemning, så det var jo kjempemoro.
Sesongen 1995/96 tilbragte de på folkehøyskole
i Trondheim hvor hele bandet var samlet, og da
de kom tilbake hadde gruppa endret navn til
Father Robin. Musikk-stilen var fortsatt svært
drivende og sofistikert progressiv rock med rom
for både jam-tendenser og overraskelser. Den
største «fysiske» forskjellen mellom gammelt og
nytt var at saxofonisten Cathrine Winnes nå
hadde sluttet. Father Robin hadde i stedet fått
tak i et nytt medlem Regin Meyer (fløyte), og
han er i så måte siste tilskudd til Father Robins
besetning, og er fortsatt medlem (selv om han
var innvilget en delvis «lesepause» da Father
Robin spilte ved «prog-scenen» sist, og kun deltok på det siste nummeret). Vi dveler litt ved
det musikalske uttrykket til Father Robin.
Side 14
Tarkus nr. 12
Progressivitet
Tarkus: Vil du si at Father Robins musikk er
primært progressiv rock, eller er det bredere enn
som så?
Andreas A. Prestmo: Jeg vil nok hevde at det
er bredere. Eller det er vel kanskje det vi
ønsker at musikken skal være, men vi er jo
inspirert av mye forskjellig. Det er ikke slik at
vi sitter og nidhører på progrock for å forsøke å
lage etter det, for det tror jeg ikke går uansett.
Vi er influert av alt fra folkemusikk til progressiv rock, ispedd litt psykedelia og med litt mystisk preg. Det er mange som synes musikken
vår er fengende, og det er jo ikke spesielt
typisk for progressiv rock, som f.eks. Univers
Zero og Art Zoyd som til stor del er type «ikkefengende» prog.
Father Robin har hatt en rekke konserter, også
et godt stykke utenfor Bærums-traktene og har
spilt live i byer som Oslo, Trondheim og Stavanger. Kanskje ikke fullt så vanlig for et norsk
progband, og responsen har også vært god.
Konseptet
en eneste CD! Og vi har massevis av materiale.
Så vi får bare sette vår lit til Father Robin og
håpe at han fikser brasene...
Tarkus: Vil dere tro at debuten ligger nært frem
i tid?
Andreas A. Prestmo: Vi håper jo det. Vi snakket med noen etter konserten, om å gå i et studio som vi kunne tenke oss å bruke, så i løpet
av vårparten håper vi å kunne få spilt inn en
del. Men det er så mange faktorer som er avgjørende. Vi må ha noen som ønsker å gi det ut og
vi må ha noen som er villig til å hjelpe oss litt
fremover. Vi føler vel kanskje ikke at vi har lyst
til å ta opp lån på 200 000,- vi føler vel at noen
burde hjelpe oss fram dit i hvert fall.
Gitarbasert
Tarkus: Musikken deres er for så vidt veldig
gitarbasert, betyr det at veldig mange av disse
låtene dere spiller også er laget på kassegitar
(for gitar)?
mannsgale eller hva som helst, men musikken
er laget for å ha med strykere, og også bruk av
kor i en del tilfeller vil passe godt til musikken. Det er nok også rom for bruk av mellotron.
Det som er tanken er å lage tidløs, stor musikk
og det blir jo litt dårlig med kun vokal og kassegitar, hvis man skal få til det. Men det stemmer at de fleste av låtene er laget på kassegitar, og man kan godt kalle dette gitarbasert
musikk, men i studio kunne det nok også vært
veldig mye annet.
Tarkus: Da tenkte jeg å ønske dere lykke til, og
vi får håpe at det klaffer for dere med tanke på
denne utgivelsen snart!
Andreas A. Prestmo: Jeg tror nok at det kommer til å klaffe, men poenget er hvor lang tid
det vil ta. Men vi har spilt i ni år så vi kommer
ikke til å gi oss uansett. Om vi må holde på i ni
år til for å få gitt ut noe, så kommer vi til å gjøre det... (!)
Andreas A. Prestmo: Det er ikke laget for gitar
tvert i mot! Man må gjerne kalle oss stor-
Vi drister oss til å spørre om vi kan få en liten
introduksjon til selve konseptet Father Robin.
Tarkus: Dere kunne ikke la Tarkus-leserne få ta
del i et hurtig brevkurs i Father Robins konsept?
Andreas A. Prestmo: Jeg kan forsøke. Father
Robin er først og fremst en person. Han er «the
wonder of morning - the prince of day», kjært
barn har mange navn. Han kommer til verden
med bølgene og vannet, og han blir skylt i land.
Her starter hele konseptet, når han uten form
kommer til det stedet som kommer til å bli verden. Han reiser til en lund hvor det er et kjempestort tre, og her slår han seg til ro. Etter
hvert får han en form, det er en lengre historie,
men jeg må forsøke å gjøre den kort her. Deretter går han ut i skogen for å vekke skogen til
live, og lar dagen få komme inn og lar livet få
begynne å ta del i skapelsen. Slik begynner
ting å ta form, og det begynner å komme trær
og blomster. Father Robin er en sånn hyrde som
passer på trærne og skogen. Konseptet er på en
måte vår forklaring på livet eller verden - tilværelsen. Det er bilder - metaforer på konflikter
som mennesket har med seg selv og det å leve.
Reisen gjennom livet. Skogen og sletten osv.
symboliserer ulike ting hos hvert enkelt menneske. Derfor er Father Robin noe som kan være
gjeldende for veldig mange. Det er ikke slik at
det har noe med bare oss å gjøre akkurat. Det
er bare vårt alfabet. Vår måte å forklare det på.
Konsept-albu m
Tarkus: Jeg skulle anta at dette kanskje ville
egne seg meget godt på et konsept-album. Er det
også planen deres å sette sammen et sånt album
en gang i fremtiden?
Andreas A. Prestmo: Det er det vi håper å få
gitt ut så fort som mulig, og det første albumet
vil sannsynligvis inneholde de helt tidlige låtene i tillegg til noe nytt, men meningen er å gi
en innføring i hele konseptet via det første
albumet. Men vi må se hva vi får plass til...
Etter en rask hoderegning kommer vi fram til
at hvis vi skulle slått sammen bandets fullstendige sett med samtlige låter, ville det romme mellom to og en halv time, til tre timer med
musikk. Altså nok til å fylle en fem-LPs boks!
Andreas A. Prestmo: Ja, det er det som er litt
bekymringsverdig, for nå sitter vi her og er 22
år gamle - har spilt i ni år, men har ikke gitt ut
Tarkus nr. 12
Side 15
Vi snakker med:
Pristilbud til abonnenter
Alle titlene nedenfor er kun til
kr. 145,- for abonnenter dersom
ikke noe annet er nevnt. (Vær
rask. Forbehold om at noen av
titlene kan bli utsolgt).
Anekdoten Vemod
Anekdoten Nucleus
Anekdoten From Within
Anigma Dilivium
Ensemble Nimbus Scapegoat
Five Fifteen Six Dim. Of The Electr. Camembert
Flax One
Hansson & Karlsson Samme
Human Instinct Pins In It
Hurdy Gurdy Samme
Høst Live & Unreleased
I Drive I Drive
In The Labyrinth The Garden Of Mysteries
In the Labyrinth Walking On Clouds
Kerrs Pink A Journey on the inside
Kraftwerk 1
Kraftwerk 2
Kraftwerk Ralf & Florian
Kraftwerk-Organisation Tone Float
Landberk Indian Summer
Landberk Riktigt Äkta
Lucifer Was Underground & Beyond
Mushroom Early One Morning
Necronomicon Tips Zum Selbstmord
Old Man And The Sea Samme
Orient Squeezers Sadhu
Qoph Kalejdoskopiska Aktiviteter
Rufus Zuphail Weiss Der Teufel
Ruphus Colured Dreams (2xCD)
Saft 1971-1996 (2xCD)
Samla Mammas Manna Kaka
Samla Mammas Manna Måltid (110,-)
Samla Mammas Manna Klossa Knapitatet (110,-)
Ten Jinn As On A Darkling Plain
Thors Hammer Samme
Thule Graks
Titanic Eagle Rock (m/4 bonus låter)
Var. Art. Days Of Yesterdays - A Tribute To
Captain Beyond
White Willow Ex Tenebris
Zamla Mammas Manna Schlagerns Mystic
(2xCD)(220,-)
Zamla Mammas Manna Family Cracks (110,-)
Tilbudet gjelder også i vår butikk i
Fredensborgveien 17. Vi vil også i
fremtidige numre av Tarkus legge
inn tilbudstitler, samtidig som vi i
våre fremtidige lister vil ha diverse
tilbud forbeholdt abonnenter.
Dersom du ønsker gratis lister skriv
eller ring oss på 22 11 13 13. (Til De
som savner lister. Den kommer.)
Tammatoys
I forrige nr. av Tarkus var vi så vidt
inne på norske Tammatoys som kommer
fra Oslo/Hamar, i forbindelse med en
anmeldelse av deres mini-CD Circles.
Som det ble poengtert spiller Tammatoys en form for symfonisk rock - ofte
sentrert rundt lengre låter, noe det
ikke eksisterer så alt for mye av her på
berget for tiden. Vi tok kontakt med
Øystein Utby for å få vite litt mer om
dette meget lovende symforock-prosjektet.
Jon Christian Lie
Øystein Utby: Tre av oss har spilt sammen i
en årrekke ved ulike anledninger. Alt fra revy,
studio-jobber, til all mulig freelance-jobbing og
jam-sessions. Så ble vi enige om å
lage et, kall det «progrock-konsept», dette er musikk vi har hatt
et forhold til i mange år, men aldri
hatt noe særlig jobber med det.
Tarkus: Jeg kan jo spørre deg personlig, hva er
det du foretrekker å lytte til av musikk, med
unntak av Tammatoys?
Øystein Utby: Alt som ligner på oss, hehe.
Neida. Det varierer jo veldig. Jeg er jo selv
utdannet musikklærer og driver veldig mye
med musikk, og underviser på ungdomstrinnet
og videregående musikkgymnas, så det er veldig varierende. Jeg kommer i noen perioder
hvor jeg hører mye på en del eldre plater som
Yes, King Crimson og gjerne litt Saga og den
litt mer mykere stilen også. Ellers så har jeg
også et eget forhold til disse studiosession-
Tarkus: Hvem utgjør Tammatoys ?
Øystein Utby: Vi består av Kjetil
Bergseth på vokal, akustisk gitar
og keyboards, Ragnar Utby på
gitar, Thomas Knutzen på trommer
og meg selv Øystein Utby på bass,
keyboards og vokal.
Tarkus: Er CD’en Circles ment som
en offisiell utgivelse, eller er det mer
en slags demo for å promotere dette
bandet?
Øystein Utby: Den er laget for å
promotere gruppa, og det må sies
med en gang at alt er selvfinansiert, selvprodusert og det er et ganske lavt budsjett på denne produksjonen. Vi er fornøyd med plata, men den er
foreløpig kun trykket opp i 200 eksemplarer.
Den kan bestilles fra oss direkte samt at man
kan få kjøpt den i noen platebutikker på
Hamar.
Tarkus: Når man hører på denne CD’en, Circles
så aner man at dere i hvert fall har ganske
spredte musikalske influenser og jeg tar vel ikke
så veldig feil hvis jeg sier at dere er veldig inspirert av symfo-rock?
Øystein Utby: Det stemmer. Det der er faktisk
litt sånn splittet. Det er mange av oss musikere
som har sans for alt i fra fusion, symfo-rock til
mer heavy progrock. Men de fleste av oss som
jobber som musikere og som har spillejobber og
lignende hvor man tjener noen kroner, opererer da innenfor andre musikkformer. Jeg prater ikke for alle, men slik er det med mange av
de jeg kjenner. Markedet for denne type
musikk er ikke så stort, derfor blir det to forskjellige ting. Det ene er hva du spiller ute og
det andre er hva du hører på hjemme, hehe(!).
Vi har alltid hatt sans for musikk-stilen, men
har aldri tatt skrittet helt ut og gjort et album.
Vi er jo klar over at markedet kanskje er
begrenset, men det handler jo om å være litt
Side 16
kreativ og realisere litt av det man egentlig
står inne for. Vi har jo hørt veldig mye på eldre
70-talls symfo-rock og da kanskje spesielt
band som Rush, Yes, Emerson Lake & Palmer,
Genesis og den stilen der.
musikerne fra USA, som f.eks. Chick Corea.
Tarkus: Har dere spilt noe live i det hele tatt
med dette prosjektet?
Øystein Utby: Akkurat dette prosjektet har vi
ikke gjort live enda, men nå har vi skumle planer om det. Hvis vi tar oss tid til det nå, noe
jeg tror vi vil gjøre ettersom vi har fått såpass
bra feedback fra de som har hørt plata og en
del fra musikkbransjen, er det mulig at at vi
utover våren vil gjøre noe live. Så det er store
muligheter for at vi kommer til å ha noen konserter i Oslo/Hamar-området utover våren/høsten, og det tror jeg kan bli spennende og det
vil nok passe oss bra å gjøre dette konseptet
live også.
Vi ønsker i hvert fall Tammatoys lykke til videre og håper at de vil bli å se på en scene om
ikke altfor lang tid. I mellomtiden kan man gå
til anskaffelse av deres CD. Adressen er:
Easy Pieces Records
V/ Kjetil Bergseth
Bikuben 15 b
1086 OSLO
Tarkus nr. 12
Miniportrettet
Rainbow Theatre
Jeg vil gjette at den australske gruppa
Rainbow Theatre er et ukjent navn for
de aller fleste, så også blant Tarkus’
lesere. Ikke desto mindre er dette bandet, som ga ut to plater - i 1975 og
1976 - et av de aller beste 70-talls progbandene som har eksistert, noe platene
deres bærer tydelig vitnesbyrd om.
Sven Eriksen
evner de å forandre lydbildet ustanselig. Det
skifter fra horn til treblåsere, keyboards, gitar
og tilbake i ett sett i komplekse komposisjoner. Trombonen er kanskje det viktigste soloinstrumentet. Tittelkuttet The Armada åpner
med en dramatisk Mellotron-intro, en Boleroaktig rytme sniker seg inn, og fortellingen
starter. Her er resitasjon, kor og pianosolopartier, voldsomme utblåsninger og nesten lydløse
hviskinger. Midtveis låter den akkurat som
åpningen på Crimsons versjon av Mars.
La meg aller først beskrive bandets musikk. Ta
omtrent like doser Van Der Graaf Generator,
King Crimsons Lizardplate og Gustav Holst.
Legg på en skolert
tenor-sanger som gir
musikken et preg av
Philip Glass’ Open The
Kingdom fra Song From
Liquid Days, og du har
Rainbow Theatre i et
nøtteskall.
Rainbow Theatre ble
ledet av gitarist og tangentspiller Julian
Browning. På debutplata The Armada hadde han 7 medmusikanter pluss sju sangere.
Besetningen var foruten Brownings orgel og
Mellotron, gitar, bass, trommer, sax, klarinett,
fløyte, trompet, kornett, fransk horn og trombone og keyboards. På plate nr. 2, Fantasy Of
Horses, var denne 8-manns besetningen økt til
14 (sangerne var borte) med tillegg av obo, 4
fioliner og cello.
Referansene til Gustav Holst ligger først og
fremst i komposisjonene, Browning er tydelig
inspirert av The Planets, eller kanskje like gjerne av Robert Fripps Holst-influenser. Lizardsammenligningen kommer tydeligst fram i bruken av Mellotron og blåsere, låta The Battle Of
Glass Tears er kanskje det musikkstykket som
Rainbow Theatre ligner mest av alt på. Det
svekker heller ikke likheten at Rainbow Theatres trommeslager Graeme Carter spiller akkurat som Andrew McCulloch. Likheten med Van
der Graaf Generator ligger i den mørke stemningen, låtoppbygging og den frenetiske saksofonen. Noe av det After Crying gjør nå om dagen
har også klare likheter med Rainbow Theater.
Når alt dette er sagt må det legges til at Rainbow Theatre setter sitt eget personlige stempel
på alt de lager, og blir ingen kopier av sine forbilder. De har et usedvanlig originalt musikalsk
uttrykk, ikke minst gjennom vokalist Keith
Hoban som med sin opera-tenor gir denne
rock/klassiske musikken et særpreg som løfter
den opp over nesten all tilsvarende progressiv
rock. Bandets musikk er ambisiøs og bombastisk, men de unngår elegant alle fellene man
kan falle i med et slikt utgangspunkt.
The Armada inneholder tre lange suiter med tre
korte snutter blandet innimellom. Det åpner
som en fanfare med horn og treblåsere før rytmeseksjonen setter igang et hektisk driv.
Akkorder og toneganger fra The Planets skinner igjennom og med sin fyldige besetning
Tarkus nr. 12
Min «øde-øy» plate
Jethro Tull
A Passion Play (1973)
eg føler meg forutsigbar nå, og skulle gjerne kunnet si noen mer spennende enn å
meddele at den plata jeg gjerne hadde tatt
med meg på en øde øy er plata som har vært
favorittplata mi i mer enn fem år. Men man
spøker jo som kjent ikke med noe så alvorlig
som livet på en øde øy. Jeg ville jo sannsynligvis ha blitt gal med tid og stunder uansett,
men den eneste måten å utsette det på ville
vel være å ta med meg det eneste eksempelet
på feilfri musikk jeg vet om. Det måtte uansett
ha blitt snakk om å ta med Jethro Tull, siden
det er et band som varierer mellom stilartene
mer enn de fleste. Riktignok er ikke Passion
Plays fremste styrke veksling mellom stilartene, men jeg har verken før eller siden hørt noe
mer spennende. Siden jeg oppdaget plata som
17-åring har ingenting klart å gjøre et like stort
og graverende musikalsk inntrykk. Jeg forsto
plutselig virkelig hva musikk dreide seg om. I
tillegg var det en revolusjon at plata ikke inneholdt et eneste svakt parti, noe jeg aldri har
kunnet uttale om en eneste annen plate.
J
Fantasy Of Horses er noe mer finslepen, men musikalsk sett er den
bare en viderføring av debutplaten. Fremdelses er dissonansene og de sære
tonevalgene der, messingblåserne har fremdeles en fremtredende rolle sammen med Mellotronen, og Keith Hobans stemme er like særpreget.
Tittelkuttet som fyller hele side 2 av LP-utgivelsen starter pent og forsiktig med piano og
sang, det er en episk fortelling om villhestenes
liv. Etterhvert kommer hele orkesteret inn.
Rainbow Theatre med sine 14 medlemmer var
ikke noe vanlig rockeband, de mange ulike
instrumentene ga dem muligheten til å dekke
mye musikalsk land og mange ulike uttrykk.
Horn og trombone skifter på å spille melodien
mens strykekvintetten legger en Bach-aktig
kontrast ved siden av, når Mellotronen kommer snikende inn og åpner opp lydbildet som
bare dette instrumentet kan, ja da er dette i
mine ører så perfekt som progressiv rock anno
1976 kan bli.
Etter Fantasy of Horses forsvant Rainbow Theatre, og det ser ikke ut til at noen av musikerne
skapte seg noen karriere i ettertid. Det er nesten som et mysterium hvordan dette bandet
dukket opp, laget to fantastiske plater, for så
å forsvinne som dugg for sola.
Ja disse to platene er noe av det mest fascinerende jeg kan huske å ha hørt, og sammen
med Englands Garden Shed og Cathedrals Stained Glass Stories er det den beste 70-talls
musikken jeg har nyoppdaget i de senere år.
Skåret i gleden er selvfølgelig at disse platene
ikke har blitt re-utgitt på CD og er derfor nesten umulig å oppdrive. De finnes riktignok på
to japanske bootlegs, men disse er transkribert
fra vinyl og yter ikke rettferdighet til musikken. Dog, så lenge offisielle CD-utgivelser ikke
eksisterer er disse platene pr. idag omtrent
den eneste anledningen til å få hørt denne
fantastiske musikken.
Jeg ville vel stort sett ha hoppet over The Story
of the Hare Who Lost His Spectacles, siden den
godt kunne fremskynde galskapen i stedet for
å motvirke den, sånn i det lange løp. Likevel
er den lille historien karakteristisk for humoren
som alltid har dominert bandet. Et enda mer
fremtredent eksempel på det måtte være Thick
as a Brick, som nok har moret mange fans opp
gjennom årene. A Passion Play, som kom etterpå, dro leken litt lenger, etter manges mening
litt for langt. Ian Anderson ble beskyldt for å
ta seg selv hakket for høytidelig, og er utrolig
nok ikke særlig stolt over prestasjonen i ettertid. Det merket man jo når musikkstilen like
etterpå plutselig forandret seg tilbake til mer
kjent og tradisjonell stil. «A
Passion Play» er altså ingen
typisk Jethro Tull-plate, men
mange prog-fans er nok
enige med meg i at det
er deres beste, selv om
den ikke slo så godt an
hos det brede lag. Nå har
jeg riktignok hørt plata svært
ofte, sannsynligvis mer enn noen
annen plate, men likevel er jeg
ikke lei. Oddsen for å bevare min
sinnstilstand på en øde øy ville
altså styrkes betraktelig med
litt hjelp fra Jethro Tull, og
det er sannelig ingen
liten tillitserklæring.
Heidi Bolstad
Side 17
Svens mimrehjørne:
Esperanto:
Esperanto Rock Orchestra
Esperanto var et musikalsk eksperiment
satt igang av den belgiske fiolinisten
Raymond Vincent. Vincent hadde bakgrunn som vidunderbarn og fiolinist i
Belgian Symphony Orchestra, men i
1970 brøt han over tvert og dannet
bandet Wallace Collection som eksisterte fram til 1972. Med sin blanding av
popmusikk i Beatles-tradisjonen og klassiske toner skapte de en slags symfonisk
popmusikk, og fikk blant annet en stor
hit med Vincents komposisjon Daydream
(gitt evig liv gjennom Franc Pourcels
radbrekking som kjenningsmelodi til
Fjellvettreglene på TV).
Sven Eriksen
Ideen bak Esperanto var todelt. For det første
samlet Vincent musikere fra mange ulike land
(seks for å være presis), dernest var bandet på
en måte delt i tre. Først var det en tradisjonell
rock-besetning med trommer (Tony Malisan,
Italia), bass (Gino Malisan, Italia), gitar (Brian Holloway, England) og keyboards (Bruno
Libert, Belgia). Så la han til fire vokalister
hvorav tre kvinnelige (Glenn Shorrock, Australia, Bridget Dudoit, Hawaii, Janice Slater,
Australia og Joy Yates, New Zealand). Til slutt
tilsatte han en strykekvartett bestående av
ham selv på 1. fiolin, Godfrey Salmon på 2.
fiolin, Tony Harris på bratsj og Timothy Kramer på cello, alle tre fra England. Tilsammen
12 musikere og sangere med lang erfaring og
ambisjoner om å prøve noe annet.
Debutalbumet kom i 1973 og ble spilt inn i England under den kjente produsenten Ken Scott.
Seks av de åtte låtene er signert Vincent, mens
Shorrock og Halloway har med en komposisjon
hver.
Musikalsk har det mange likhetspunkter med
språket som bandet tok navnet fra, idet vi
hører inspirasjoner fra veldig mange ulike kilder. De mange vokalistene gir et visst soul-tilsnitt, bandet rocker tidvis hardt, og strykekvartetten presenterer klassiske toneganger.
Noen ganger blir det kakofoni, mens andre
ganger fungerer samspillet rett så flott. De ekstremt dyktige musikerne (spesielt strykerne
som alle hadde lang erfaring fra høyt profilerte
ensembler innen klassisk musikk) tøyer grensene for kompleksitet og «show-off». Det blir
dog uvergelig litt ELO innimellom, men Esperanto har mye større spennvidde. Åpningskuttet On Down The Road er et eksempel på at de
ulike elementene fungerer godt sammen. Et
heftig riff parres med akrobatiske strykerpartier og sjelfull vokal. Deep Purple møter Gentle
Giant møter Ike And Tina Turner.
Never Again er en ballade med mer slektskap
til Wallace Collection eller den engelske 60tallsgruppa Arrival, enkelt og sjelfullt og så
nær Elton John som bandet noengang kom. Perhaps One Day har Stavinsky og Gentle Giant
Side 18
Raymond Vincent
lurende i kulissene. Det første, instrumentale
minuttet er som hentet ut av Acquiring The Taste, senere blir det noe mer straight rock, men
låta demonstrerer Esperantos konsept med stor
tydelighet: Det rockete basiskompet som tilsettes masse progressivt og oppfinnsomt krydder.
Gypsy starter med en fiolinsolo og drar deretter
i gang en spretten rytme med pianoanslag vekselvis i venstre og høyre kanal, samt en svært
fengende melodi. Vincents eminente sigøyneraktige fiolinspill løper som en rød tråd gjennom
hele låta som med sine seks og et halvt minutt
er platas lengste. I City skildrer bandet et hektisk byliv med mangfoldig sang og et strykespill
som ELO bare kunne se langt etter.
Litt av Esperantos problem var at de aldri fant et
hjem blant noen lyttergrupper. De har et relativt
gammeldags sound og er til tider ganske identi-
tetsløse der de vandrer rundt i et musikalsk
landskap et sted mellom pop, jazz, klassisk, rock
og avantgarde. Derfor gikk det med bandet som
med språket de tok navnet sitt etter, erklært
død og begravet på grunn av mangel på suksess.
Riktignok ga de ut to ytterligere album, Danse
Macabre i 1974 og Last Tango i 1975 med små
endringer i besetningen. Esperanto er et godt
eksempel på at ved å prøve å være såpass mye
forskjellig på en gang, klarer man ikke å skape
en profil på noe av det. Prog-publikummet syntes de var for banale, og pop-publikummet fant
musikken deres altfor vanskelig. I tillegg var
utgivelsene deres veldig ujevne. Det holder ikke
å samle mange dyktige musikere, selvom det er
morsomt å spille gjennom denne platen og bare
lytte til strykekvartetten, som presenterer
mange delikate detaljer.
Av medlemmene på debutalbumet er Glenn
Shorrock den eneste som har hatt noen videre
suksess i ettertid, gjennom Little River Band.
Esperanto Rock Orchestra er fremdeles uutgitt på
CD.
Esperanto
Esperanto Rock Orcherstra
LP:
A&M AMLH 68175
1973
Svens mimrehjørne tar for seg klassiske
progplater fra svunne tider
Tarkus nr. 12
Anmeldelser
LOU MAXWELL TAYLOR
cheshire tree suite
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
no man’s land
CD
USA
1999
1999
Privat utgivelse
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Simen Viig Østensen
En suite oppdelt i flere stykker
men som ett spor på denne CD-Rutgivelsen. Sikkert bare en hendelig feil, men for enkelthets skyld
brant jeg meg en egen kopi og satte sporene selv.
Dette er for øvrig kanskje det
eneste negative jeg kan si om skiva for sjelden har jeg latt meg
trollbinde av et stykke musikk av
nyere årgang som av dette verket.
Smult, vakkert proppet med balanserte stemninger uten en eneste
spiss kant og samtidig uten å bli
åndssløvende i lengden, bare det
et mesterstykke i seg selv. La meg
videre legge til noen flere adjektiver som: melankolsk, vakker,
avdempet, fortellende, engasjerende og underfundig.
I tillegg til at Maxwell Taylor selv
synger, og bare i stemmen ligger
faktisk det meste av albumets
karakter, har han fått med seg en
vokalist til. Instrumentene er delvis akustiske, delvis synter og
komponisten trakterer en del selv
men med hjelp på en del spor av
andre musikere.
Omslaget er et kunststykke i seg
selv, men skriften med den nødvendige informasjonen, bl.a. hvem
som er med på sporene er så liten
og vanskelig leselig grunnet skrifttypen at jeg dessverre ikke fik k
veldig mye ut av dette. Produksjonen er helt OK og Maxwell Taylor
burde slepe med seg Chesire Tree
Suite til et plateselskap og få den
utgitt på en ordentlig måte, først
og fremst for distribusjonens skyld
da flest mulig burde få en sjanse
til å høre hva denne mannen har å
gi.
Utgiver
Lou Maxwell Taylor
P O Box 1968
Brattleboro, Vermont 05302
USA
no. 6
CD
Belgia
1999
1999
Carbon 7
C-7043
47:02
Trond Gjellum
1998 utgivelsen Certitudes med det
belgiske bandet Present, var for
meg en liten skuffelse, så derfor
var jeg spent på å se hva de kunne
få til nå med en helt ny besetning.
For de som ikke kjenner så godt til
Present, så kan jeg kort fortelle at
dette er bandet til ex-Univers Zero
gitarist Roger Trigaux, som med sin
mer rockete avart av Univers Zeros
dystre og komplekse “kammerrock”, markerte seg som et av de
markant mest spennende bandene
på tidlig 80-tall.
Certitudes var som nevnt en liten
skuffelse i forhold til hva bandet
har vist før, og jeg hadde håpet at
musikalsk omgang med en rekke
dyktige og lovende unge musikere
Tarkus nr. 12
CD
UK
1998
1999
Giant Electric Pea
GEPCD 1025
67:30
Sven Eriksen
PRESENT
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
JOHN WETTON
skulle trekke Trigaux ut av den litt
kjedelige og intetsigende stilen
han la an på forrige skive. Dessverre har det ikke gått slik. Som forgjengeren, er No6 en grå og kjedelig affære. Det åpner bra de første
minuttene med en over 16 minutter lang suite, der et brutalt og
tungt riff river deg momentant inn
i musikken. Men etter et par
minutter uten videre variasjon,
sniker en følelse av kjedsomhet
seg inn. Og den blir dessverre vedvarende ut hele låta. Ting bare
maler og maler i vei uten den min-
Denne utgivelsen tar for seg to konserter som John Wetton gjorde i
Polen i mai 1998 sammen med Martin Orford (keyboards, fra IQ), David
Kilminster (gitar, fra Asia) og Steve
Christey (trommer, fra Jadis), med
andre ord omtrent en ren neoprogsetting. De framfører et repertoar
som spenner fra Asia, via UK og
King Crimson til materiale som bandet har skrevet sammen. Det veksler mellom solostykker, duetter
(Wetton/Orford) og et band med
fullt trøkk. Det utvilsomt det siste
som er mest vellykket. Bandet virker samspilte og spillesugne, og de
opptrer både energisk og avslappet
på samme tid. Lydmessig er det
også nær perfekt, kanskje litt for
finslepent. Det er nok gjort en god
del etterarbeide (det innrømmes
også på coveret), blant annet sier
rapportene fra konsertsalen at Wetton var forkjølet og sang dårlig, noe
man ikke kan høre spor av på plata.
Det starter ganske poppete med
bl.a. Asia-låta Sole Survivor med en
gnistrende gitarsolo fra Kilminster
som i løpet av denne plata slett
ikke gjør bort seg i sammenligning
med «originalene» Howe, Holdsworth og Fripp. Intensiteten synker noe gjennom en del mindre
interessante akustiske innslag,
men innimellom tråkker de til med
både Easy Money og In The Dead Of
Night. Den siste åpner for endel
improvisasjon, men det er nok ikke
her bandet har sin sterkeste side.
Derimot kommer de sterkt tilbake
med Rendezvous 6:02, og en av de
bedre Wetton-balladene After All,
som bygger seg kraftig opp mot
slutten. Derfra er det rett over i
Starless. Å avslutte med denne låta
kunne klart vært en katastrofe,
men faktum er at dette er en av de
beste versjonene jeg har hørt av
denne klassiske Crimson-komposisjonene, med et meget kraftfullt
band bak Wetton. Nydelig!
Som ekstranummer får vi en «nesten-akustisk» versjon av The Night
Watch som uvergelig blir et antiklimaks. Men alt i alt er No Mans
Land en trivelig konsertplate med
en meget oppegående gjeng musikere.
Utgiver
Giant Electric Pea
P O Box 24 Bishop's Waltham,
Southampton, Hampshire
S032 1XJ, England
www.gep.co.uk
ste variasjon, og du tar deg ofte i å
se på CD-displayet for å finne ut
når dette snart tar slutt.
få til like bra eller bedre enn Trigaux med venner. Dessverre alt i
alt en stor skuffelse.
Monotoni og minimalisme er et
spennende, men vågalt musikalsk
virkemiddel som i gale hender fort
kan bli kjedelig. Fremført og komponert av en så spennende komponist som Trigaux, blir det nesten
utilgivelig at det hele blir låtende
så platt som dette. Der dynamikk,
variasjon, og antydninger før sto i
høysetet, er det nå bare tilbake et
sint rockeband som låter nesten
litt for påklistret dystert og tungt.
Dessuten er ikke akkurat vokalprestasjonene noe å hoppe i taket for
denne gangen heller. Hvorfor kan
man ikke bare fortsette å lage bra
instrumentalmusikk?
Utgiver
Carbon 7
23 av. General Eisenhower,
B-1030, Brussels, Belgium
Prog-pludder
Trondheims-bandet Procosmian Fannyfiddlers som vi skrev
om i forrige nr. har nå sluppet
deres siste album Fisted Lady
på vinyl, i likhet med de to
foregående utgivelsene. I skrivende stund jobber de visstnok
med en rockeopera.
Jovisst fremføres det av dyktige
musikere, men dette kan veldig
mange band med sinte, unge menn
Side 19
WATERLOO
EARTHWORKS
first battle
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
a part and yet apart
CD
Belgia
1969/70/71
1999
Musea
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Simen Viig Østensen
Waterloo var et belgisk band som
eksisterte i perioden 1969-72 og
som utga albumet First battle i
1970 samt seks singler. Bandet
hadde fem medlemmer, seks mot
slutten, og instrumenteringen
besto av fløyte, gitar, orgel, trommer og bass med tillegg av saksofon når bandet este ut med et
medlem til.
Musea har pakket albumet sammen med singlespor som ikke var
på albumet som bonus, samt én
tidligere ikke utgitt låt. Mastertapene var for øvrig gått tapt så en
LP ble benyttet i stedet og lyden
har blitt ryddet opp og det er faktisk tilnærmet umulig å høre at
dette noen gang har kommet
direkte fra rillene.
Bookleten er forbilledlig og på engelsk med mye info om bandet samt
en del billedmateriale.
Musikalsk var Waterloo det jeg
best kan beskrive som tung orgelbasert prog-rock med mye fløyte
som tidvis har mye av Jethro Tull i
CD
England
1998
1999
DGM
DGM 9905
53:12
Trond Gjellum
seg uten at det blir tendenser til
blåkopiering. Låtene er sterke, ofte
med rolige partier som så plutselig
slår om til det tyngre, et ikke
ukjent konsept men på bandets
egne premisser og det fungerer
etter oppskriften.
Hvis jeg legger til det faktum at
musikken var innspilt tidlig på 70tallet, med mye av soundet fra den
tiden, blir dette et tidstypisk,
tungt og likevel variert album og
svært annerledes enn andre belgiske band som Moving Gelatine Plates og Cos. Et album jeg har lyttet
mye til i den senere tid og som
kommer til å spinne i maskinen en
god stund til!
Utgiver
Musea
138 Rue de Vallieères
57070 Metz
Frankrike
www.musearecords.com
LIZARD
Bill Bruford er nå, sammen med
bassist Tony Levin, ute av King
Crimson. Borte fra Crimson, har
Bruford valgt å vekke til live sitt
gamle band Earthworks igjen.
Earthworks var i sin tid et eksperimentelt jazzband der spesielt Brufords bruk av elektronisk perkusjon sto sentralt i fokus. I det gjenopplivede Earthworks har Bruford
heller valgt å nærme seg musikken
ikledd en mye mer akustisk drakt.
Med et helt nytt lag av unge og
lovende englske musikere som
samarbeidspartnere, har Bruford
kommet opp med et album som
låter ganske annerledes enn det
gamle Earthworks, og det så absolutt i en positiv forstand.
Innpakket i et fantastisk detaljert
lydbilde og en bortimot perfekt
produksjon, viser Bruford at han
fortsatt så absolutt er å regne med,
både som musiker og komponist.
Strengt tatt er nok denne skiva
mye nærmere det de fleste av oss
vil karakterisere som jazz, men
komposisjonene er av høy kvalitet
og skiller seg ut med særere akkorder, rytmer og oppbyggninger enn
de fleste samtidige jazz (og prog)
grupper. Dette gjør at Earthworks
musikk ikke blir like tannløs og
uinteressant som en del moderne
jazz fort har en tendens til å bli.
Men til tross for et jevnt over meget
bra låtmateriale, gjør det lite nyanserte lydbildet som gjentar seg fra
låt til låt, at musikken fort kan bli
litt uinteressant. Her hadde det
gamle Earthworks med sin elektriske instrumentering en større lydmessig pallett å spille på, noe som
ga større muligheter for lydmessig
variasjon i låtmaterialet. Men utover dette, er det lite å sette fingeren på av negativ art på dette albumet. Det er en gjennomtenkt og
vellydende liten skive som viser at
en av de gamle ringrevene fortsatt
kan utfordre deg som lytter.
Utgiver
Discipline Global Mobile
P O Box 1533, Salisbury,
Wiltshire SP5 5ER
England
www.disciplineglobalmobile.com
noc zywych jaszczurow
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
STRAWBS
CD
Polen
1996-97
1999
Vertikal
VKD 0001
51:55
concert classics
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Sven Eriksen
Lizard har én CD-utgivelse bak seg
fra før, den rett så lovende W Galerii Csazu fra 1996. De har således
ikke et veldig stort repertoar å velge fra på en konsertutgivelse, og
halvparten av materialet er da også
coverversjoner; 21st Century Schizoid Man, Moonchild, The Court Of
The Crimson King (alle King Crimson-låter) samt UKs In The Dead Of
Night. Resten er hentet fra debutalbumet.
Lydmessig er det litt romlete og
tamt og altfor dårlig til å være
1997. Cover-versjonene er heller
ikke spesielt imponerende framført. Å spille Court Of The Crimson
King nesten uten hørbare keyboards, og med en flisete synth
istedenfor MacDonalds fløyte, kvalifiserer bare til et stort «Huff!»
Også de andre coverlåtene er bleke
skygger av originalene.
Side 20
CD
England
1977
1999
Concert Classics
RRCC11706
48:28
Sven Eriksen
Da er deres eget materiell adskillig
mer interessant, og ikke minst er
det mye bedre spilt, men alt i alt er
vel dette en utgivelse bandet burde
klart seg uten. Nå er den riktignok
påtrykket «Official Bootleg», men
allikevel. Ikke desto mindre er
Lizard fremdeles et lovende band,
de skriver låter med personlighet
og kvalitet, og jeg velger å dytte
denne utgivelsen langt inn i skuffen mens jeg venter på deres neste
studioutgivelse.
Utgiver
Vertikal
43-300 Bielsko-Biala
ul. Czerwona 66
Polen
Dette er den samme konserten som
tidligere har blitt utgitt som en
bootleg under tittelen Live In London, UK 1977. Denne offisielle utgivelsen har noe bedre lyd, uten at
det har hjulpet noe særlig.
Låtmaterialet er hentet fra den
senere halvdelen av bandets karrière med Hero And Heroine, Out In
The Cold og Round And Round (fra
Hero & Heroine) som de eldste og
The Last Resort og No Return (fra
Deadlines) som de nyeste. Innimellom får vi høre mer eller mindre
gode framføringer av Ghosts, Cut
Like A Diamond (ukreditert), Simple
Visions og Heartbreaker. Bandet er
ikke knepet på en spesielt god
dag, og innimellom går det vel mye
på autopilot.
Besetningen er Cousins, Cronk,
Lambert samt Tony Fernandez på
trommer og Andy Richards på keyboards. Et opptak fra en av de
minst spennende perioder i bandets eksistens gjør at dette ikke
blir noen essensiell Strawbs-plate.
Greit nok for komplettister, men
alle dere andre kan trygt styre
unna.
Utgiver
Concert Classics
P O Box 681786,
Franklin, TN 37068-1786,
USA
http://skymarshall.com/renaissance
Tarkus nr. 12
JUMP
the freedom train – live 1998
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
England
1998
1999
Cyclops
CYCL 081
74:01
Når det gjelder gruppen Jump er
tilfellet faktisk begge deler. Musikken til Jump er ikke bare rock, selv
om dette gjerne er den følelsen en
sitter med som førsteinntrykk. I
Tarkus #1 anmeldte vi gruppens
første skive for plateselskapet
Cyclops (The Myth Of Independence,
1995). The Freedom Train er en grei
måte å bli kjent med hva gruppen
egentlig står for.
Selv sier de at det ikke var noen
enkel oppgave å plukke ut hvilke
låter som skulle få presentere gruppen Jump’s 9 årige karriere. Ikke så
rart heller, når de hadde over to og
en halv timers konsertopptak for
hånd, basert på deres 5 CD utgivelser. Det er vel derfor det er slik en
variasjon på de 14 låtene som til
slutt fikk være med på platen.
Ved flere anledninger dukker det
opp spenstig poprock som for så
vidt både er stemningsfull, melodiøs, oppstemt og vakker. Av og til
klarer de ikke å skjule sin interesse for stemninger en assosierer
med neoprogband som f.eks. Marillion, Fish, Peter Gee, Iluvatar,
Abraxas, Jadis og IQ.
Ta en stor gryte og hell oppi masse
Marillion, en del Lynnard Skynnard,
noe Roxy Music, litt Van Halen og
større deler nevnte neoprogartister.
Krydre dette med store doser popballader, noen klyper med blues og
bland dette med 70-talls inspirert
hard rock. Kok det så folk jubler, så
får du Jump. En spennende rockeplate med bra lyd, flinke musikere
og topp konsertstemning!
Utgiver
Cyclops
33a Tolworth Park Road
Tolworth, Surrey KT6 7RL, England
www.gft-cyclops.co.uk
one inch of the fall
Petrus Bojanowski
Musikerne i Finneus Gauge er
meget samkjørte og dyktige. Dette
er krevende musikk for utøveren
og utfordrende hjernetrim for lytteren. Keyboards ligger for det meste
i bakgrunnen, og en kan derfor
ikke kritisere Chris Buzby (ex-Echolyn) for å ville fremheve seg selv
med sitt «nye» band og deres
andre plateutgivelse, One Inch Of
The Fall.
Tarkus nr. 12
Mostly Autumn er et relativt ferskt
band som har laget to plater på to
år, og de viser seg som et av de
absolutt mer spennende nye engelske bandene.
Stilmessig henter de inspirasjon fra
mange kilder. Noen ganger hører
man klare Pink Floyd-tendenser,
andre ganger har de et snev popmusikk ala a-Ha over seg. Så plutselig er de et band i beste Chieftains-tradisjon, for så å høres ut
som en slags progressiv utgave av
The Corrs. Men det blir ingen schizofren mikstur av det, de tilsetter
alltid en tilstrekkelig dose av seg
selv, og musikken kan kanskje
enklest beskrives som en slags
folk-sympho.
Mostly Autumn er et band med 8
medlemmer, i tillegg til gjestemusikere, og nesten alt låtmaterialet er
skrevet av sanger/gitarist Bryan
Josh eller keyboardist Iain Jennings. Bandet har funnet en fin
musikalsk form, de har personlighet og de har interessante ting å
formidle. På For All We Shared er de
ulike musikalske virkemidlene
ganske ofte stilt opp ved siden av
hverandre og lever parallelle liv; vi
hopper kjapt fra puben til symforock og videre til pop-arenaen. På
The Spirit of Autums Past blandes
det hele i større grad sammen.
Begge platene er fulle av flotte
komposisjoner framført med sjel og
dyktighet, og det hviler en slags
melankolsk stemning over musikken. Det er låtene som står i sentrum, ofte er de bygget opp rundt
akustiske gitarer og enkle orkestreringer, andre ganger er de preget av et tungt, flytende komp, og
på toppen ligger de mange utmerkede vokalistene og solistene.
Mostly Autumn vil nok appellere til
dem som setter pris på musikk
uten altfor mye eksperimentering,
CD
USA
1999
1999
Cyclops
CYCL 077
71:23
Har du hørt gruppen Echolyn? Liker
du masse energi og høyt tempo, tilsvarende italienske Deus Ex Machina? Hva med den særegne stilarten
og de eksperimentelle klangene til
gruppene Brand X og Bruford? Virker det i tillegg spennende at samlepunktet er jazzrock/fusjon og at
dette fremføres av topp musikere?
Ja, da kan du trygt lese videre!
CD
Belgia
1998/1999
1998/1999
Cyclops
CYCL 080/CYCL 082
65:58/69:20
Sven Eriksen
FINNEUS GAUGE
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
for all we shared/the spirit of autumn past
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Petrus Bojanowski
Når ett band kaller seg Jump kan
en bli fristet til å tro at de er inspirert av Van Halen’s kjempelåt med
samme navn. I Tarkus dukker det
av og til opp tilfeller der navn på
album og band lett assosieres med
diverse kjente artister. Ved noen
tilfeller sammenfaller stilart med
navnets assosiasjon, andre ganger
er det noe helt annet.
MOSTLY AUTUMN
Gitaristens akkordbruk og spillestil
virker tydelig inspirert av jazzrock/fusjon gitaristen Allan Holdsworth, (En liten snikreklame her:
A.H’s fusjon album Atavachron
anbefales!!!). Ellers følges regelen
med at dersom kompet koker skal
det fosse fra trommesettet. Sangerinnen Laura Martin bruker sin
stemme mer som et eget instrument, og bassisten beveger seg
hele tiden elegant over store deler
av brettet. Alle gir sitt slik at det
hele koker og syder, og virtuositeten skjules elegant i de tette og
andre ganger frie arrangementene
uten at en av den grunn opplever
musikken som egoistiske fingerfer-
digheter men heller som et totalt
samspill.
Soundet er litt sært, originalt, ærlig
og veldig nært, tett eller rett i fjeset om du vil, en form for konsertstemning fra en liten og tett konsertsal, men det låter bra og veldig
90-tallet. Lydvalg og arrangementer
bærer samtidig preg av 70-tallets
progressive jazzrock som gjerne
betegnes med begrepet Canterbury,
som for øvrig beskrives meget
detaljert i en serie på fire deler i
Tarkus #3, #4, #5 og #6.
men musikken deres bør ha en
ganske vid appell, ikke minst fordi
de holder en så gjennomført høy
kvalitet i alt de gjør.
Jeg vil gi begge disse to platene
mine varmeste anbefalinger, men
skal du bare velge én, start med
The Spirit Of Autumn Past. Ikke
minst for det enorme avslutningskuttet, The Gap Is Too Wide som er
noen av de vakreste 11 og et halvt
minutt jeg har hørt på veldig
lenge. Den har en forsiktig intro
med fioliner og fløyter før Heather
Findlays vokal kryper inn med en
inderlig framføring. Deretter bygger
de sakte opp mot en lang instrumental avslutning med kor, sekkepiper og fullt band. Ikke helt ulikt
90-tallets Camel på sitt mest grandiose.
Mostly Autumn er et band som fortjener å bli hørt av et stort publikum.
Utgiver
Cyclops
33a Tolworth Park Road
Tolworth, Surrey KT6 7RL,
England
www.gft-cyclops.co.uk
Albumets 11 låter varer fra 5 til 8
minutter og gnistrer av energi og
kreativitet, spesielt mot slutten av
platen. De 3 siste er for øvrig liveopptak, bonuslåter og skiller seg
noe ut i lydkvalitet. Stilmessig
samme stil som det øvrig låtmaterialet, og fremførelsen er minst like
imponerende.
Utgiver
Cyclops
33a Tolworth Park Road
Tolworth, Surrey KT6 7RL,
England
www.gft-cyclops.co.uk
Side 21
DAVE GREENSLADE
GASTR DEL SOL
going south
camofleur
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
USA
1998
1998
Domino Recording
WIGCD 44
40:23
Sven Eriksen
Trond Gjellum
Gastr del Sol er et band innenfor
det som ofte blir kalt for postrockbevegelsen, der band som Tortoise
og Isotope 217 også finner sin
plass. Der disse to sistnevnte band
er helt instrumentale, har Gastr ...
valgt en vokal tilnærming til stoffet
sitt. Dessuten står akustiske instrumenter som piano og klassisk gitar
mer i fokus. Men det finnes også
flust av moderne instrumenter som
samplere o.l som brukes på en kreativ og stemningsskapende måte.
Her finner du masser av bearbeidet
lyd hvis opphav umulig kan gjenkjennes, noe som skaper en nesten
surrealistisk effekt som understreker det spennende i denne musikken.
Rent musikalsk slekter Gastr ... på
mange forskjellige leire, og i løpet
av en gjennomlytting av denne
skiva, dukker assosiasjoner som
sent Talk Talk/Mark Hollis, Art
Bears, de akustiske gitarparitene
på Genesis Trespass og Henry Cows
mer melodiske tilnærmelser, opp.
Det låter både sært og pent på en
gang, og musikken er særdeles
stemningsfull og lite forutsigbar.
Going South er Dave Greenslades
første soloutgivelse siden From The
Discworld. Og det er en rent synthbasert plate, som er så avslappet og
laidback at det grenser til – og noen
ganger går langt forbi – muzak.
Ta f.eks sistelåta Bauchredner,
som åpner med på grensen til
amatørmessig gitarklimpring og
avsluttes med bortimot Henry
Cow-aktige harmonier og trommespill. De tar seg god tid og bruker
studioet til å fremskape lydmalerier som er proppfulle av subtile
detaljer du kun vil oppdage etter
mange gjennomlyttinger. Camoufleur har blitt fast gjest i min CDspiller, og jeg ser ikke bort fra at
de av dere som setter pris på
ovenstående musikalske referanser, ikke burde få den som fast
gjest dere også.
Utgiver
Domino Recording Co. Ltd
PO Box 4029
London SW15 2XR
www.dominorecordco.com
CD
Brasil
1998-99
1999
Sonopress
MVS 9902
54:37
Side 22
Utgiver
Mystic Records
The Gate House, 2 Richmond Road
Isleworth, Middlesex TW7 7BL
England
www.mysticrecords.co.uk
somber regards
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Finland
1998
1999
Avantgarde Music
AV032
41:29
I Norge kan Dødsverk, Motorpsycho, Ravana og senere Thule innpasses betegnelsen, dog hver på
sin egenartede måte. Det samme
kan nok et band som Landberk sies
å gjøre i Sverige, ihvertfall på den
ferskeste CDen deres.
Sven Eriksen
Stilmessig ligger det ganske nær
Genesis i Wind And Wuthering-perioden, men vi kan høre snev av
både Yes, Happy The Man, 80-talls
Crimson, og kanskje bittelittegrann ELP. Gappo spiller alt selv,
gitarer, bass, keyboards, trommer
og esraj, et 19-strengers indiansk
instrument. Plata er full av flotte
komposisjoner framført med dyktighet, snert og energi. Det er fin
balanse mellom instrumentene, og
det høres mer ut som et fullbefarent band enn et enmannsprosjekt.
Gappo behersker alle instrumentene til fulle, plata er forresten totalt
instrumental, Courage, for eksempel, er en perfekt videreføring av
Det er slett ikke stygt, det er ikke
en gang talentløst, derimot er det
hele ganske bortkastet fra en
åpenbar kapasitet som Dave
Greenslade egentlig er.
PROMETHEAN
Betegnelsen «post-prog» brukes
gjerne om nyere artister hvis
musikk i utgangspunktet gjenspeiler en relativt streit fortolkning av
samtiden, parallelt med at «progressive» elementer inkorporeres
som uttrykksmessig virkemiddel.
secret gardens
Nilton Gappo har bakgrunn i det
brasilianske bandet Modus Vivendi,
men her gjør han det fullstendig
på egenhånd. Og denne plata er en
skikkelig opptur!
Ti anonyme, intetsigende låter med
særs lite å fortelle. Ganske søvndyssende det hele, med endel klare
jazz-referanser. Flying V er variasjoner over temaer fra Valentyne Suite,
ellers er det ingenting som får en til
å sette seg opp å lytte. Musikalsk
ligger det adskillig nærmere Klaus
Wunderlich enn Keith Emerson
Richard A Toftesund
NILTON GAPPO
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
England
1999
1999
Mystic Records
MYS CS 132
45:00
In That Quiet Earth tilsatt litt SørAmerikansk krydder.
Innimellom blander Gappo litt afrikanske eller indianske vendinger
med den klart 70-talls inspirerte
progressive rocken, og det skaper
et fascinerende musikalsk resultat.
Dette er en plate jeg unner alle å
få under juletreet, men siden det
er lenge til jul gjør du best i å kjøpe den selv.
Utgiver
Rock Symphony Ltda
Caixa Postal 100.367
Niterói - RJ, Brasil
www.rocksymphony.com
Promethean er et finsk band med
noen av de samme grunntrekkene;
en forholdsvis enkel oppskrift danner basis for intelligente og konstant melodiøse rocksanger, som
regel med strukturelt sparsomme,
men aldri simple arrangementer,
slik tilfellet derimot er med så altfor mye «streit» rock idag.
På instrumentsiden dominerer såvel
akustiske som elektriske gitarer,
tverrfløyte og synther (velvalgt lydbruk i så måte), ellers finner du det
sedvanlige rock-oppsettet. Vokalen
blir kanskje et ankepunkt, da sangerens engelskuttale ikke er blant de
beste, samtidig som hans stemme
ikke alltid later til å ha den vidden
musikken avkrever. Personlig gledet
jeg meg over at vokalisten utilslørt tilstreber en slags Andy Partridge-aktig
idiosynkrati i stemmebruken, og nettopp XTC må kunne sies å ha vært en
åpenbar innflytelse på deler av Prometheans låtmateriale (eks. Selfportrait). Men her,inntrer også hint til
Animals-æra Pink Floyd, og - i de litt
tyngre partiene - til Jethro Tulls Songs
From the Wood; den stadige tilstedeværelsen av folkrock-stemninger
understreker sistnevnte impuls ytterligere. Når avslutningssporet i tillegg
dreies rundt et rastløst fuzzbassriff i
beste Janik Top-tradisjon (Magma),
avslører bandet uvanlige «interessefronter» hva rock-historien angår.
Inget dårlig CD, selv om den faller
et stykke utenfor mitt øvrige felt
som entusiast. Og litt trekk fortjener den for å inneholde overdrevent «klissete» heavy-gitarsoli, og
dessuten for å bære et ikke særlig
forseggjort omslag. Men folk som
liker tilgjengelig og snill, dog samtidig smart 90-tallsprog, bør gi Promethean en sjanse.
Å utgi dette på et plateselskap
med navn Avantgarde Music, blir
derimot å føre massene bak lyset.
Utgiver
Avantgarde Music
P.O.BOX 19
I-20010 Vanzago (MI)
Italia
Tarkus nr. 12
JOHN PAUL JONES
YOKE SHIRE
zooma
masque of shadows
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
USA
1999
1999
Zygo Records
30002-2
42:16
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Sven Eriksen
Yoke Shire er en spennende ny
amerikansk trio som ikke går av
veien for å blande stilarter. I
utgangspunktet er de litt Santanaaktige med heavy tilsnitt, men de
blander inn masse utradisjonelle
instrumenter, og de legger inn nesten overtydelige progressive elementer i ellers relativt streite rockkonsepter.
De bruker mye fløyte og akustiske
gitarer, noe det gjerne blir litt Jethro
Tull-tendenser av (så også her), og
de boltrer seg i originale tonevalg og
snodige vendinger. Her er squaredance og Deep Purple i en herlig
blanding. Det mest progressive på
plata er en tredelt 17-minutters suite som får et visst symfonisk preg.
Her er litt Bo Hansson, litt Tull, litt
Trond Gjellum
Yes, ja litt av hvert, egentlig.
Yoke Shire er en gjeng som går
sine egne veier og som er lite opptatt av å låte «som noen». Litt
naivt, uryddig og upolert, javel,
men med sjarm og teft. Og det de
måtte mangle i talent tar de igjen
på idésiden. En plate det er absolutt verd å prøve.
Utgiver
Zygo Records
P O Box 397, N Chelmford, MA 91863
USA
www.yokeshire.com
GUY MANNING
tall stories for small children
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
UK
1999
1999
Cyclops
CYCL 078
69:20
Tarkus nr. 12
Du merker fra første takt av at dette er ei skive der bassen står langt
fram, om ikke forrerst, i lydbildet,
omtrent hele tiden. Jones trakterer
bassgitarer og strengeinstrumenter i
alle former og variasjoner, og det er
lite å si på det rent spilletekniske
og produksjonsmessige ved skiva.
Men melodimessig er dette ganske
traurige saker. Alle låtene er bygget
opp rundt et par riff som bare går
og går uten noen som helst variasjon eller melodimessig ornamentering av noe slag. Alt går også i 4/4
uten spesielt mye variasjon i trommekompet, og det er som om
musikken bare skriker etter en
melodi som kan gå på toppen av
riffene. Ikke forstå det slik at det
er dårlige riff, men uten noe mer
blir dette ganske trøstesløst. På
låta Snake Eyes leverer han et impo-
nerende fett orgelspill, og sammen
med trommeslager Danny Fongheiser improviserer han et spennende
lite stykke som gir en sårt tiltrengt
variasjon. Mer av dette hadde gjort
skiva betraktlig mer interessant.
Det er i det hele tatt litt trist at
mannen bak mange av de spennende arrangementene og den
geniale bass og keyboardbruken i
Led Zeppelin, ikke har klart å
komme opp med noe som hadde
mer melodisk kjøtt på bena enn
det Zooma har. Hvis han på neste
skive putter inn noen gode melodilinjer innimellom eller på toppen
av alle riffene sine, kan dette derimot bli spennende saker.
Utgiver
Discipline Global Mobile
P O Box 1533
Salisbury, Wiltshire SP5 5ER
England
www.disciplineglobalmobile.com
bambee/the dipster
Noen vil kanskje ikke plassere
dette i båsen progrock, men det
kommer vel mer an på hva en legger i begrepet Progrock.
Tall Stories For Small Children består
av 7 låter (15 spor), og er en lavmælt litt melankolsk og meget
stemningsfull ja nesten rørende
neoprogskive. Guy Manning’s stemme og akustiske gitar akkompagneres av piano, synther, bass og
trommer, og det benyttes i tillegg
mandolin, munnspill, tablas samt
diverse rytmeinstrumenter. Lydkvaliteten er helt på topp. Et rent,
fyldig, klart, ryddig og finpolert 90talls sound med mange bra effekter
som gjør platen ekstra spennende
og opplevelsesrik å lytte til.
John Paul Jones burde være kjent
for de fleste som bassist fra legendariske Led Zeppelin, og Zooma er
faktisk hans første solofremstøt
siden Led Zeppelin ble oppløst i
1980 som en følge av trommeslager
John Bonhams alt for tidlige død.
WIZARDS OF OOZE
Petrus Bojanowski
Guy Manning’s sangstemme låter
som en blanding av Frankie Goes
To Hollywood’s Holly Johnson og
Jethro Tull’s Ian Anderson. Og visse likhetstrekk til roligere Jethro
Tull materiale finner en faktisk på
flere av låtene. Dersom en blander
dette med Pink Floyd og legger til
litt neoprog f.eks. IQ så begynner
vi å nærme oss hva Guy Manning
står for rent musikalsk. Inspirasjonskilder er bl.a. VDGG, Pink
Floyd, Jethro Tull og Genesis.
CD
USA
1999
1999
Discipline Global Mobile
DGM 9909
51:23
Siste låt som består av 5 deler er
spenstig arrangert og et klart høydepunkt på platen. Kommer du
over albumet så ta en lytt på Holy
Irland, som på en grei måte karakteriserer resten av platen. Albumet
er ellers nusselig illustrert med
barnetegninger og de 3 medvirkende barna er da også lykkelig avbildet på innercoveret. Passer godt i
helhetsbildet.
Er du ute etter noe episk, eventyrlig, spennende, stemningsfullt,
halvt akustisk, ettertenksomt og
litt melankolsk kan denne anbefales.
Utgiver
Cyclops
33a Tolworth Park Road
Tolworth, Surrey KT6 7RL
England
www.gft-cyclops.co.uk
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Belgia
1995/1997
1996/1997
Backbone Records
2102043/2102075
45:19/43:45
Trond Gjellum
Wizards of Ooze har holdt det gående siden starten av 90-tallet, og
stilmessig er dette bandet plassert i
funksjangeren og har strengt tatt
lite å gjøre med det vi tradisjonelt
forbinder med progressiv rock. Men
selv om musikken er funk, så inneholder den mange små kompositoriske grep som påkaller en progressiv lytters oppmerksomhet. Disse
gutta er sinnsvakt dyktige musikere, og de fremfører låtene med en
autoritet og innlevelse som er
bemerkelsesverdig. Ikke tar de alle
de opplagte musikalske snarveiene
heller, og både rytmikk og melodikk viser at dette er musikere som
kan sine ting. Ikke forstå det sånn
at de eksperimenterer på samme
nivå som King Crimson, men gode
musikere er en fryd å høre på uansett sjanger. De analoge synthene
til keyboardisten er også med på å
farve skiva på en positiv måte. Skivene er forbausende like i uttrykket, Bambee kanskje et hakk tyng-
re enn førsteskiva. Wizards of Ooze
truer ikke med å bli noen faste
gjengangere på min cd-spiller, men
jeg hører mye heller på denne gjengen enn Red Hot Chilli Peppers.
Utgiver
Backbone Records
De Wanstraat 209-213
B-1020 Brussels
Belgia
Side 23
JAMES WARREN
KING CRIMSON
jim’s special edition easy listening christmas album
the projeKcts
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
4CD Boks
England
1997-99
1999
Discipline Global Mobile
DGM 9913
Drøye 4 timer
Sven Eriksen
Trond Gjellum
King Crimson er og blir et underlig
band. Der de aller fleste band velger
å bruke pauser i bandaktiviteten til
å dyrke mer eller mindre egosentriske soloprosjekter, bestemte Robert
Fripp og co. seg for å gjøre noe helt
annet ... selvfølgelig.
Etter at King Crimson avsluttet sin
siste turne, tok de den beslutning at
bandmedlemmene ikke skulle gå
hver til sitt, men heller møtes i mindre konstellasjoner. Formålet var å
opprettholde kontakten samt å skape et forum der man kunne prøve ut
konsepter og idéer som kunne komme bandet til gode i fremtiden. Disse
prosjektene fikk betegnelsen projeKcts (alle Crimsonfans vet hva dette kommer av ...) og selv om
utgangspunktet var å improvisere,
var det også muligheter til å prøve ut
mer låtorienterte ting. Det skulle
dermed ikke forundre meg om en
del av det stoffet vi hører på denne
boksen, dukker opp på en fremtidig
King Crimsonutgivelse.
Men nok rundtomsnakk. Hva inneholder så denne boksen? Vel for det første fire pent innpakkede Cd-er Alle
CDene inneholder gode og informative
innleggshefter og lyden er på alle skivene generelt av meget høy klasse.
Første projeKct ut er nummer 1 (selv
om nummer 2 faktisk spilte sine
konserter noen få uker før ...), bestående av Robert Fripp (gitar), Trey
Gunn (touchgitar), Tony Levin (diverse bassgitarer, stick og bassynth) og
Bill Bruford på trommer og perkusjon. Denne gjengen presenterer vel
den musikken de fleste vil assosiere
med nittitalls King Crimson: brutal
tyngde, halsbrekkende dynamikk og
glimrende instrumentprestasjoner.
Har du hørt Thrak og dess like, burde
du ha en pekepinn om hvor landet
ligger. Til tider blir det vel litt mye
spill fra noen av aktørene og det
ender opp noen ganger med å låte
direkte rotete. Men du finner mye
bra musikk her, og Bruford spiller
mye mer aggressivt og nesten drum
and bass-aktig enn han har gjort på
veldig lenge. Alle de andre bidrar
også med sitt til å gjøre dette til et
interessant stykke musikk.
ProjeKct 2 besto av Fripp, Gunn og
Adrian Belew - ikke på gitar, men på
elektroniske trommer ! P2 spiller mer
en slags form for spaced fusionrock
og er mye mer låtorientert enn P1.
Samspillet imponerer og her får man
virkelig høre hvilken enorm bassist
Trey Gunn egentlig er. På King Crimsonutgivelsene hittil har han hatt en
tendens til å drukne i lydbildet, men
Side 24
CD
England
1995
1999
DAP Records
DAP102CD
45:52
her får han skinne i all sin prakt.
Belew gjør en overraskende bra jobb
bak trommene (han har jo fra før
spilt trommer i en god del sammenhenger), men det spørs om ikke dette projeKct kunne nytt godt av et litt
annet lydbilde, spesielt på trommesiden. Det blir veldig mye like lyder
fra låt til låt, og mange av rytmene
gjentas i litt for mange av låtene.
Dessuten blir dynamikken litt flat til
tider. Men vil du høre Crimsonkara
fremføre spacerock, har du muligheten her.
ProjeKct 3 besto av Gunn, Fripp og
trommeslager Pat Mastelotto på elektroniske trommer og loops, og dette
er vel i mine ører det beste av alle
projeKcts. De legger seg på en helt
annerledes linje, der typiske Crimsontrekk blandes med elementer fra
drum and bass og techno. Det er særlig Mastelotto som former lydbildet,
og hans umåtelig kreative bruk av
elektroniske trommer burde bli et
forbilde for mange andre. Det svinger
og groover noe inn i hampen, og hans
stadig utfordrende rytmebruk tvinger
Gunn og Fripp inn i musikalske grenseland de sjeldent har vært før. Dette
frembringer en syntese som er utrolig
fremadskuende og progressiv. Aner
vi kanskje her konturene av hvor
King Crimson vil gå i fremtiden?
ProjeKct 4 er P3 pluss Tony Levin, og
også dette lukter av sensasjon. Det
er litt tyngre i svingene enn P3, men
den stadige overkjøringen av musikalske grenseoppganger finner du
her også. I det hele tatt tar jeg meg
stadig i å imponeres av bandets enestående evne til å krype lengst mulig
ut på den musikalske gren uten å
holde taket i stammen. Hadde du
fortalt meg at dette var musikk laget
av menn i 40-50 åra, hadde jeg aldri
trodd deg. Dette er musikk så proppfull av nyskapenhet og eksperimenteringskåthet at det like gjerne kunne vært skapt av noen kreative tyveåringer.
Det å velge en favoritt blant fire så
ulike “band”, er vanskelig. Jeg heller
vel mest mot P3 og P4, men også P1
og P2 bidrar til mange musikalske
hyggestunder. Uansett er disse fire
utgivelsene bare enda et vitnesbyrd
om at medlemmene av King Crimson
etter over 30 år i bransjen fortsatt
kan bidra med nyskapende musikk
som aldri slutter å imponere. Skal du
kjøpe en av de mange boksene der
I kjølvannet av Stackridges gjenforening (se anmeldelse i Tarkus
nr. 11) kommer denne lille plata
fra bandets gitarist. Egentlig spilt
inn et par-tre år tidligere som en
privat spøk og således slett ikke
ment for allmen utgivelse. Så er
da også en samling ubetydelige
små viser, fra den Paul Simonaktige Money Talks, via BeachBoys-fleipen Someday They’ll Find
Out til Beatles’ If I Fell. Noe stoffet helt tilbake fra The Korgis’
dager, og noe fant også veien til
Stackridges 1999-utgivelse. Ellers
er det koselig og harmonisk peiskos-musikk. Stackridge var vel
aldri «ordentlig» progressive selv
på 70-tallet, og James Warren er
det ihvertfall ikke på 90-tallet.
Men hvis du tar det for det det er,
er det trivelig nok.
Utgiver
DAP Records
The Old Manse, Bath Road
Beckington, Somerset BA3 6SW
England
www.stackridge.com
QUIDAM
baja prog – live in mexico ‘99
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Polen
1999
1999
Musea
FGBG 4321.AR
76:52
Sven Eriksen
Baja Prog er et årlig tilbakevendende arrangement på Mexicokysten,
og de varter stadig opp med interessante navn på spillelisten. Quidam var der i fjor, og resultatet
kan høres på denne liveplaten,
som har noe av den mest perfekte
konsertlyden jeg har hørt. Da spørs
det bare om musikken holder samme standard.
Quidam blir gjerne klassifisert som
et neoprog-band, men istedenfor
den sedvanlige Genesis-likheten
som disse bandene ofte har, er det
Camel som er den tydeligste inspirasjonskilden for dette bandet. De
spiller lett og lekent, høres ut til å
trives på scenen, og denne innspillingen er også et eksempel på at
digitale keyboards virkelig kan låte
flott når de håndteres på den rette
måten. Størstedelen av låtmaterialet er hentet fra debutalbumet fra
1996, det visstnok noe svakere
andrealbumet er ikke så fyldig
representert.
Bandet har dyktige enkeltmusikere
samtidig som de har et førsteklasses samspill, og selv om endel av
låtmaterialet deres for mange kan
framstå litt «enkelt», får de fortjent applaus av et entusiastisk
publikum. De har også et par
coverversjoner på repertoaret, en
fin versjon av Camels Rhayader fra
Snow Goose, samt en tolkning av
den gamle Deep Purple låta Child
In Time, gitt Quidams personlige
behandling.
Høydepunktet på plata er Sanctuary (fra debut-plata), som er en av
de vakreste låtene jeg vet om. En
melodi i nærheten av I Talk to The
Wind med et grandiost symfonisk
arrangement. Og når de sniker inn
gitarsoloen fra Firth of Fifth er det
som om den aldri har hørt til noe
annet sted. En klassiker!
ute i den store progressive verden,
vil jeg så absolutt anse den som et
must!
Gjør deg selv en tjeneste og unn
deg denne plata, den varmer godt
en kald vinterkveld (og sikkert
ellers i året også).
Utgiver
Discipline Global Mobile
P O Box 1533, Salisbury,
Wiltshire SP5 5ER
England
www.disciplineglobalmobile.com
Utgiver
Musea
138 Rue de Vallieères
57070 Metz
Frankrike
www.musearecords.com
Tarkus nr. 12
BJØRN LYNNE
MARILYN MAZUR’S FUTURE SONG
wolves of the gods
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
small labyrinths
CD
Norge/England
1999
1999
Cyclops
CYCL 076
70:40
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Sven Eriksen
Trond Gjellum
Den utvandrede nordmannen Bjørn
Lynne har spesialisert seg på å
skrive og framføre elektronisk
musikk basert på «fantasy»-litteratur.
Ren elektronisk musikk (eller nesten rent elektronisk som her, vi
hører elektrisk gitar i tillegg) stiller
store krav til utøverens bruk av
troverdige lyder, effekter, dramatiseringer og orkestreringer - og ikke
minst til selve komposisjonene. Det
er uhyre lett å havne ut i det kjedelige, banale, enerverende eller
rent ut komiske. Desto hyggeligere
er det da å kunne kostatere at
Bjørn Lynne ikke faller i noen av
disse fellene.
Fra en svært så dramatisk åpning
som virkelig tar tak i lytteren, viser
han med all tydelighet at han
behersker mediet og virkemidlene.
Det er mer progressivt en Mike Oldfield og mindre elektronisk enn, si,
Andy Pickford, det er faktisk svært
fascinerende lydmalerier vi får presentert. Musikken varierer fra dramatiske, beskrivende skildringer til
mer tradisjonelt rockbaserte ting.
CD
Danmark
1994
1997
ECM
ECM 1559 533 679-2
46:12
Han har fått hjelp av gitaristen
Rory McLeish (Lynne spiller også
gitar selv) som hjelper til med å
unngå et sterilt elektronisk lydbilde.
Det skorter litt på minneverdige
melodier, men det tar han igjen på
oppfinnsomhet i instrumentering
og arrangementer. Kryvania er et
fint stykke progressiv rock med
Steve Hackett’ske undertoner,
mens Palimaks Revenge er et heftig
stykke musikk med dystre akkordskiftinger over en hynotiserende
rytme.
Alt i alt et av de beste albumene
innenfor sin sjanger jeg har hørt på
veldig, veldig lenge.
Utgiver
Cyclops
33a Tolworth Park Road
Tolworth, Surrey KT6 7RL
England
www.gft-cyclops.co.uk
Marilyn Mazur har i de senere år
markert seg som en spennende og
kompetent slagverker i den norske
saksofonisten Jan Garbareks band,
og Future Song er hennes eget soloprosjekt. Bandet består bl.a. av en
rekke kjente norske musikere som
Audun Kleive (fra Terje Rypdals
band) på trommer, Nils Petter Molvær på trompet og Eivind Aarseth
på gitar.
At Mazur har spilt sammen med
Garbarek, merker man ganske
snart. Her har vi et melodimateriale som fremkaller bilder av store
vidder og rom, med et lydbilde der
alle detaljer kommer fram med en
klarhet som noen ganger nesten
skjærer en i ørene. I det hele tatt
slekter Mazurs musikk på veldig
mange andre ECM-musikere, men
det som gir henne et særpreg, er
hennes velutviklede rytmiske
sans. Melodiene kan til tider bli litt
formløse og lite iørefallende , men
det rytmiske i musikken gnistrer
titt og ofte med en oppsiktsvekkende intensitet som veier opp for
det melodiene mangler.
Låtmaterialet spenner over både
improviserte og komponerte stykker, og skal det plukkes ut en
favoritt, må det være sistelåta The
Holey, som er en stilsikker oppvisning i total kontroll over dynamikk, der det veksles mellom vakker skjørhet og enkelhet opp mot
brutal elgitar og elbass. I det hele
tatt er dynamikk et stikkord for
hele dette albumet, og Mazurs
mestring av denne viktige musikalske bestandelen, gjør at dette
albumet får en spennende og episk
kvalitet som burde påkalle oppmerksomheten til alle som liker
musikk med de dype daler og høye
topper.
Utgiver
ECM Records
Postfach 600 331
D-81203 München
Tyskland
www.ecmrecords.com
PLATYPUS
ice cycles
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
USA
1999
2000
InsideOut
IOMCD 056
46:04
Sven Eriksen
Platypus er et prosjekt bestående
av bassist John Myung (Dream Theatre), keyboardist Derek Sherinian
(Planet X), sanger Ty Tabor (King’s
X) og trommeslager Rod Morgenstein (Dixie Dregs). Og de høres da
tidvis ut som Dixie Dregs på halv
fart. De har tett, fin sound, litt britpop-tendenser og realtivt enkle,
velskrevne låter.
I motsetning til hva man lett kunne forvente av en slik samling
kjente navn, er det ingen tilløp til
egotripping, ensemblespillet står i
fokus. Det smaker litt AOR, iallefall
helt fram til avslutningskuttet,
Partial To The Bean, hvor de låter
litt som UK, og hvor de erstatter
den sofistikerte heavy-popmusikken med en mer leken, eksperimentell side, Rod Morgensteins stødige trommespill brukes som basis
for soloer fra de øvrige musikerne.
Tarkus nr. 12
Ice Cycles er en plate som burde
appellere både til de som liker fullt
øs såvel som de som lytter mer
etter detaljer og virtuost spill.
Utgiver
InsideOut
Kleiner Markt 10, 47533 Kleve
Tyskland
www.insideout.de
Side 25
Side 26
Tarkus nr. 12
TRANSATLANTIC
DJAM KARET
SMPTe
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
burning the hard city/suspension & displacement
CD
USA/UK/Sverige
1999
2000
InsideOut
IOMCD 057
77:14
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Sven Eriksen
Transatlantic er vel så nær vi kommer en progressiv «supergruppe» i
dag. Gruppa består av initiativtager
og trommeslager Mike Portnoy (Dream Theater), vokalist/keyboardist
Neal Morse (Spock’s Beard), gitarist
Roine Stolt (Flower Kings) og bassist Pete Trewavas (Marillion).
Mye av musikken og mesteparten
av tekstene er skrevet av Morse, og
det låter da også veldig Spock’s
Beard-aktig i starten. Nå foretrekker jeg langt på vei denne plata,
iallefall framfor de to siste SB-platene, da den er mindre nevrotisk
og mer variert. Plata åpner med
den 31 minutter lange All Of The
Above som er satt sammen av veldig mange løsrevne deler. Det er
tydelig at vi har å gjøre med dyktige musikere, de får det til å høres
ut som de har spilt sammen i årevis, mens sannheten er at mesteparten av denne plata er komponert og arrangert i studio der og
da. Morse evner å gi komposisjonene akkurat det lille ekstra som gjør
at de hever seg opp over mengden
av tilsvarende stoff. Mange av
temaene er glitrende, noen har mer
form av transportetapper, men det
skinner tydelig igjennom at Morse
har et genuint melodisk talent.
Mystery Train er ikke den gamle
Elvis-låta, men den gir Pete Trewavas mulighet til å vise hvilken fin
bassist han er. My New World lukter
mer Flower Kings. Stolts gitar kommer for første gang fram i lyset, og
han håndterer også vokalen. Det er
en lang låt med mye handling, det
lurer alltid et nytt tema bak neste
Knut Tore Abrahamsen
sving, og i det hele tatt har gutta
hatt med seg mange fine idéer fra
hver sin kant til dette møtet.
Da er det desto mer uforståelig
hvorfor de har valgt å avslutte plata med en heller tannløs coverversjon av In Held Twas In I (på Procol
Harums 2. LP, Shine On Brightly, fra
1968), den kanskje første og fremdeles en av de beste «nesten 20minutters» progressive konseptsuiter. Det blir flatt og tamt, nærmest
en slags MacDonalds-prog. Og Mike
Portnoy er sikkert en bra trommeslager, men her rekker han ikke B
J Wilson til knærne.
Til tross for denne unødvendige
avslutningen er det en plate med
mye fin musikk. Selvsagt bærer
plata veldig preg av de medvirkendes hovedgrupper; når Neal Morse
synger høres det ut som Spock’s
Beard, og når Roine Stolt synger
høres det ut som Flower Kings. De
skaper sånn sett ikke noen egen
«sound», de bygger videre på det
musikalske uttrykket de allerede
har skapt seg gjennom sine
respektive band. Men hvis du liker
disse bandene er dette en plate
som klart kan anbefales.
Utgiver
InsideOut
Kleiner Markt 10, 47533 Kleve
Tyskland
www.insideout.de
MICHAEL CHAPMAN
the twisted road
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
England
1999
2000
Mystic Records
MYS CD 139
54:08
Sven Eriksen
Michael Chapman er ikke akkurat
prog, men derimot er han sammen
med Roy Harper kanskje den mest
legendariske singer/songwriter i
England idag. På denne plata
framstår han som en vokal krysning mellom «Elg» og Leonard
Cohen. Han leverer engasjerte
framføringer av et knippe intelligente låter innenfor relativt tradisjonell vise/roots musikk. Chap-
Tarkus nr. 12
CD
Belgia
1991
1999
Cuneiform
RUNE 128/RUNE 129
70:00/56:00
Djam Karet (uttales: jam care-ray)
startet høsten 1984 og besto av folk
fra ulike Los Angeles baserte band.
De fire medlemmene som startet
det hele er Gayle Ellett (gitar, gitarsynth, tape-effects og key. &
perk.), Mike Henderson (gitar,
effekter, key. & perk.), Chuck Oken
Jr. (el.og akk. perk. , key., synthprogrammering & sequencing) og
Henry J. Osborne (bass, key. ,
effekter & perk). Disse er også med
på disse to skivene. Utgangspunktet musikalsk var ønsket om å spille improvisert, instrumental rock,
navnet kommer av et indonesisk
ord som oversatt blir «elastisk tid»
eller «timen som strekker seg ut»,
og i starten på konsertene spilte de
en blanding av gitardominert
instrumental rock og østlig dronemusikk. Stilen har de tatt med seg
videre, men videreutviklet og innlemma nye elementer som progressiv rock og ambient.
Burning The Hard City og Suspension & Displacement er gruppas 3. og
4. album og kom opprinnelig ut
samtidig i 1991 og er nå gjenutgitt
på Cuneiform. Og de to skivene
kan sees på nesten som ei dobbelt
skive som viser to forskjellige sider
av bandet. Burning viser den progressive sida av bandet med noen
tyngre preferanser og med små
doser av mer stemningsskapende
lydkollasjer i retning av ambient.
Skiva er veldig gitarbasert med
mange småriff som får tid til å godgjøre seg som temaer, ofte med
gitarsoloer på toppen. En del av de
mer tyngre og råere partiene får
tankene hen mot King Crimson ala
1973-74, mens andre ting igjen, der
keyboardet spiller en større rolle,
har små henspeilinger til Genesis
og Happy The Man. Soundet er litt
mer 80-talls, men det er mye p.g.a
de elektriske trommene. På skiva
synes jeg låt nr 3 (Angels Without
Wings) og nr.4 (Consider Figure
Three) er høydepunkter. Det er
dyktige musikere som spiller og
produksjonen er bra, men det som
trekker litt ned i mine ører er at
noen av låtene kan bli litt langdryge, og en del oppbygninger blir litt
få gangene de får anledning til
det.
man er snart 60 år, men han har
fremdeles fin gitarteknikk og
synger med sjel og nerve tekster
fulle av tapte sjanser og mørk ironi. Han har et kompetent band bak
seg som viser at de kan rocke de
Utgiver
Mystic Records
The Gate House, 2 Richmond Road
Isleworth, Middlesex TW7 7BL
England
www.mysticrecords.co.uk
intetsigende der det blir veldig
mye gitarsolo oppå et underliggende tema. Det beste eksemplet på
dette er i låt nr.7 (Burning The
Hard City) der det 2 minutter ut i
låta kommer et el-trommebreak
(ikke så genialt etter min mening)
med et oppfølgende tema der sologitaristen har en nesten 3 minutter
lang solo som minner veldig om
Gary Moore, og jeg føler det blir litt
malplasert i denne sammenhengen. De har så mange gode temaer
at de med fordel kunne kuttet ned
på noe av solopartiene der det
egentlig ikke skjer så mye. I låt 3
og 4 har de fått en perfekt blanding av stemningsskaping, råe
temaer og gode improvisasjoner.
På albumet Suspension & Displacement er det den elektroniske/
ambiente sida av gruppa som har
fått spillerom og det er noe de mestrer veldig godt; de skaper stemningsfulle lydkollasjer som fører
tankene mot Biosphere, skapt av
synther, tape-effekter og gitarer.
Andre låter har tydeligere puls,
ofte med akustisk gitar på toppen,
og da får jeg litt assosiasjoner til
tyske Popol Vuh. Alt utføres med
overbevisning, og plata har fått et
helhetlig preg og anbefales til fans
av ambient eller behagelig stemningsfull musikk. Også Burning The
Hard City er ei bra skive med sine
høydepunkter, men som sagt før
blir den litt langdrygd til tider, så
er du fan av Djam Karet kan du
trygt kjøpe skiva, men velg Devouring (denne skiva kom i 1997) før
denne for da får du etter min
mening et enda bedre eksempel på
at denne gruppa kan progge.
Utgiver
Cuneiform Records
P O Box 6427 Silver Spring,
MD 20907-8427
USA
www.cuneiformrecords.com
Side 27
SOLIS
XII ALFONSO
gemini
odyssees
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Frankrike
1999
1999
Musea
FGBG 4303.AR
73:58
Johan Dalsrud
Sven Eriksen
Dette franske prosjektet, ledet av
brødrene Francois og Philippe Claerhout, presenterer nok et album
med sofistikert symfonisk rock.
Forrige gang var det Hadrians Mur
som var temaet, denne gangen er
det Odysséen, og i den forbindelse
har de blant annet klatret ned i en
grotte og gjort opptak av stalakittenes musikk.
Stilmessig er de fremdeles i grenselandet mellom Jean-Michel Jarre
og de snillere sidene til 90-tallets
Camel, selv om likhetene med
Camel er mindre tydelige enn tidligere. Resultatet er pent, men ganske tannløst. Det males vakre lydbilder, men det blir uvergelig ganske kjedelig og uengasjerende
etterhvert. Det mangler temaer som
tar litt tak i lytteren, eller for å si
det med andre ord; det er ikke som
komponister brødrene Clearhout
har sin sterkeste side.
De har fått hjelp av dyktige folk
som Dan Ar Bras (gitar), Mickey
Simmonds (keyboards) samt Thierrey og Jean Luc Payssan (fra Minimum Vital) som alle bidrar til de
plettfrie framføringene. Her er mye
svømmende synther, akustiske
gitarer og klingende piano. Det er
også lagt ned mye jobb i lyd og
produksjon, og det hele bærer
absolutt preg av godt håndverk.
Utgiver
Musea
138 Rue de Vallieères
57070 Metz
Frankrike
www.musearecords.com
PHILHARMONIE
the last word (le dernier mot)
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Frankrike
1998
1998
Cuneiform
RUNE 124
47:41
Låtene er ganske enkle i oppbygning og utførelse, og befinner seg i
all hovedsak i et musikalsk landskap som de fleste nok vil karakte-
Side 28
Det brasilianske bandet Solis er
med denne debutplata ute i den
symfoniske delen av prog-rocken,
og sies å slekte på ELP og Yes.
Etter å ha hørt mye bra utgitt på
plateselskapet Rock Symphony, var
jeg spent på denne plata.
Omtalen av bandet skrøt av at de
var et av de mest lovende fra Brasil, og hadde en monster av en
gitarist med seg. Dette hørtes jo
spennende ut synes jeg.
Men spenningen varte ikke så veldig lenge, for dette holder desverre
ikke mål. Og mye kan skyldes
mangelen på samspill mellom
musikerne, og timingen som sjelden stemmer. Dette er litt flaut for
de aller fleste band, selv på amatør-rock nivå, bør kunne få timingen til å stemme bedre enn det disse gutta klarer. Trommis, gitarist
og bassist treffer sjelden notene
akkurat der det høres ut de skal,
og jeg tviler på det er meningen.
Plata består av 4 låter sunget på
portugisisk og en låt på fransk. Låt
nr. to og tre består kun av vokal og
akustisk gitar, ikke så veldig spen-
nende, selvom gitaristen kan spille
klassisk gitar veldig mye bedre enn
han klarer elektrisk. Ellers er det
forsøk på funky riff og takter i låt
nr fire, og dette henger ikke på
greip i det hele tatt! Fullstendig
skivebom når samspillet er så urytmisk og orgelet så plastlydende
som dette her. Unntakvis i låtene
er det et og annet parti som låter
helt OK, men det blir for sjelden til
at interessen holdes oppe.
Nei du, dette her er det ikke mye
pent å si om. Det finnes haugevis
med band innen sjangeren som
gjør dette milevis bedre enn det
Solis klarer. Så nå er dere advart.
Utgiver
Rock Symphony
Caixa Postal 100.367 - Niteroi RJ
Brasil CEP 24001-970
www.rocksymphony.com
WOLVERINE
fervent dream
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Trond Gjellum
Etter nesten 10 år, la Philharmonie
inn årene i slutten 1997. Dette
franske bandet ble startet av exShylock gitarist Frédéric Épée.
Allerede fra starten av var det klart
at 80-tallsutgaven av King Crimson,
med sin vekt på mimimalistiske
komposisjoner med intrikat gitarsamspill og en veldig etnisk rytmefølelse, var en stor kilde til inspirasjon for Philharmonie. På deres forrige album Rage fra 1996, fikk de et
litt mer fusionaktig uttrykk enn på
sine tidligere utgivelser. På The
Last Word har de brakt med seg
disse tendensene videre, og det at
bandet nå er redusert til en trio
med touchgitar, gitar og trommer,
gir dem et litt mer sparsommelig
uttrykk enn de hadde før. Der gitarvevene dominerte før, finner man
på denne skiva et mer tydelig
melodisk materiale. Selv om materialet er skrevet over en relativt
lang periode, så viser det en overraskende stor enhet.
CD
Brasil
1996-99
1999
Rock Symphony
RSLN 022
40:12
CD
Sverige
1999
1999
Zizania
ZEG0799
32:15
Johan Dalsrud
risere som fusion. Noen av låtene
er rent ut litt kjedelige i all sin
neddempethet og de tar også noen
melodiske og komposisjonsmessige
snarveier som gir noen av låtene et
rent ut sagt nesten halvgjort inntrykk. Men på noen av låtene finner de den perfekte formelen med
spennende rytmer, uforutsigbare
melodilinjer og et gnistrende samspill. Det er med på å trekke inntrykket av skiva såpass opp, at jeg
vil karakterisere dette albumet
som et verdig sorti for et band som
etterlater seg et lite, men viktig,
tomrom innenfor en stilart der det
altfor ofte vises skremmende lite
individualitet.
Utgiver
Cuneiform Records
P O Box 6427
Silver Spring, MD 20907-8427
USA
www.cuneiformrecords.com
Svenske Wolverine har gitt ut denne mini CD’en med 5 låter. De
debuterer her med egen utgivelse
på et nederlandsk selskap, selv om
de tidligere har vært med på noen
samle og tribute CD’er. Den relativt
unge gjengen (4 stk fra 19-23 år)
spiller prog-metal med ganske bra
komposisjoner og teknisk innhold,
og med en fin produksjon.
Musikken er slettes ikke dårlig, og
de har faktisk klart å få bra spenn
i låtene, bla. med hjelp fra en
kvinnelig strykekvartett og en tangentspillenede kamerat. Vokalen
er grei og klar, men det brukes
også death-metal gravrøst i sparsommelige mengder i blandt. De
fleste låtene har flere varierte partier som inneholder interessante og
velspilte soloer og rytmer. Gitaristen er ganske så flink, og både
trommis og bassist er dyktige også.
CD’en avsluttes med den rolige og
korte ak.gitar/synth/vokal Last
word’, som runder av på en fin
måte etter 4 mer komplekse låter.
Med denne mini-CD’en har Wolverine vist at de kan både spille og
skrive bra låter i prog-metal sjangeren, og med litt finpuss og oppbacking så kan dette vise seg å bli
et seriøst band som vi forhåpentligvis vil høre mer om.
Utgiver
Zizania
Oude Roermondseweg 111
6049 AD Herten
Holland
www.zizania.com
Tarkus nr. 12
THE MAGIC ELF
CAMEL
live
rajaz
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
England/USA
1999
1999
Camel Productions
(uten nr.)
58:11
Johan Dalsrud
Sven Eriksen
Nesten fire år etter forrige studioutgivelse er Andrew Latimer og
hans gjeng musikere igjen ute med
en plate. Coveret viser en karavane
av kameler på marsj utover ørkenen, og denne illustrasjonen er
fullstendig beskrivende for musikken på plata. Musikken beveger
seg i et langsomt tempo, stødig og
med klar kurs gjennom et landskap i liten forandring.
La meg slå det fast med en gang;
Camel gjør ingenting nytt på denne
plata. Musikalsk er det en klar videreføring fra Harbour of Tears (det er
riktignok ingen konseptplate), med
små avstikkere tilbake til Nude, Stationary Traveller og Single Factor, dog
uten noen av de mislykkede popflørtingene som spesielt de to sistnevnte titlene hadde. Det er en
adskilling mer avslappet og «laidback» gruppe vi hører på Rajaz, ja
låter som Straight To My Heart og
Shout har nesten noe «roots»-aktig
over seg i partier. I det hele tatt hviler det en egenartet majestetisk og
melankolsk stemning over denne
plata som gir en helhetsfølelse langt
forbi hva tradisjonelle konseptplater
klarer å formidle. Inntrykket forsterkes av Latimes triste, litt uskolerte
stemme, som passer disse låtene
som hånd i hanske. Sahara begynner
nesten litt jazzaktig og viser en litt
annen side av Camel, før de drar ut i
ørkenen i 7/8 med arabiske toneganger og stemninger. Lawrence henter mye fra Harbour of Tears, mens
Straight To My Heart er det nærmeste
Camel kommer rutinearbeid på denne plata. Og selv den er flott!
Det dominerende elementet på plata er ikke overraskende Latimers
gitarspill. Han er en perfeksjonist
som ikke overlater en eneste tone
til tilfeldighetene. Her er ingen
«show-off», samtidig har han full
kontroll over alle gitarens virkemidler, inklusive en prikkfri teknikk. Så klarer han da også å fange
oss med spillet sitt slik at, selv om
mye av plata er instrumental med
gitaren som eneste soloinstrument,
så lar vi oss fascinere og rive med.
Med sin nesten times spilletid er
plata ikke et sekund for lang!
Med seg på plata har Latimer Colin
Bass og Dave Stewart, samt cellisten Barry Phillips og sin gamle
kompis Ton Scherpenzeel på keyboards. Scherpenzeel har forresten
spilt sine bidrag hjemme i Holland,
mens resten av plata er laget i USA.
Det er mange band som spiller
Camel-lignende musikk i disse
dager, men det er bare å slå fast at
Tarkus nr. 12
CD
USA
1999
1999
Big Shoe
BSM-7011
22:48
originalene fremdeles er best.
Rajaz er en total nytelse. Nå vil nok
smaken være forskjellig, men personlig tror jeg at dette er den
fineste Camel-plata jeg har hørt. Til
nå. Måtte Andrew Latimer og hans
kamel få et langt og travelt liv. Og
nå må noen snart få dette eminente bandet til Norge.
:Kommentar:
Jon Christian Lie
Med Rajaz har Camel levert et nokså variert, og jeg vil også si variabelt album. Her finnes noen kutt
som er i stil med klassisk Camel på
sitt beste, som åpningskuttet Three
Wishes. Avslutnings-sporet Lawrence er en grandios, ultra-symfonisk
affære som byr på noen fantastiske
gitar-soloer og minner om nyere
Pink Floyd. Sporet låter nærmest
som en videreføring av de mer
storslagne partiene fra det forrige
albumet Harbour Of Tears.
Bandet begynner å tilnærme seg et
litt amerikansk sound, og jeg vet
ikke om det kler Camel så godt.
Her finnes det elementer av mer
vise- og roots-preget musikk, og
jeg vet virkelig ikke om det er slik
vi ønsker å oppleve Camel fremover. Alt i alt er albumet verdt å
kjøpe p.g.a. den nevnte åpningen
og avslutningen som i hvert fall
undertegnede hadde gedigne problemer med å legge fra seg.
Utgiver
Camel Productions
P O Box 4876,
Mountain View, CA 94040
USA
www.camelproductions.com
Hør prog på
radio
Tarkus Radio
Topp Radio FM 101,1 Oslo
Torsdager 20.30 – 23.00
Uhørt
RadiOrakel FM 99,3 Oslo
Søndager 20.00 – 21.00
Nattsending annenhver
fredag 00.00 – 06.00
I forrige Tarkus ble Elf Tales
anmeldt med bra resultat, og nå
har jeg lagt mine hender på en live
Limited edition EP. Denne ble tatt
opp i sommer i New York og inneholder 4 av låtene fra Elf Tales og
et pent spilt stykke for klassisk
gitar av Bach. The Magic Elf består
fremdeles av gitarist Carl Roa,
trommis Dave Miranda og den nye
bassisten Joe Ferlito. De spiller
instrumental gitar rock, og låter
ganske så likt live synes jeg som
de gjør i studio.
For det er det som er det kjedelige. Hvorfor skulle man gidde å
kjøpe denne live EP’en når studioskiva låter nokså likt? Det er jo
gøy å høre at de er like presise og
flinke live, og det er et meget bra
opptak, men det skulle vært noe
mer. De skulle improvisert litt,
slengt med noe nytt materiale eller
noe sånt, da hadde det vært mye
mer interessant.
Ian Anderson (Jethro Tull) har hørt
bandet live og har sagt følgende :
We enjoyed both the music and the
exceptional technical excellence of the
performance. Greit nok det, men jeg
vil ha noe nytt eller ihvertfall annerledes når en ny skive kommer ut.
Jeg går heller for studioskiva, og
anbefaler den fremdeles sterkt til
alle med sans for Dixie Dregs/Steve Morse og lignende musikk. Så
får vi heller vente på nytt materiale som skal komme ut etter sommeren visstnok.
Utgiver
Big Shoe Music
P O Box 604024
Bay Terrace, NY 11360-4024
USA
www.magicelf.com
PINEAPPLE THIEF
abducting the unicorn
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
England
1999
1999
Cyclops
CYCL 079
68:44
Petrus Bijanowski
Bortføring av enhjørninger og stjeling av ananas? Sammenhengen er
den at sangeren og gitaristen i
Pineapple Thief, Bruce Soord, tidligere var med i gruppen Vulgar Unicorn. Og nå har ananastyven altså
stjålet ham for at han skal være
med i Pineapple Thief. Vulgar Unicorn er med andre ord blitt oppløst
og erstattet med Pineapple Thief.
That’s the short story!
Musikalsk er dette derfor ikke så
langt unna stilarten til Vulgar Unicorn. Begge band sammenlignes
ofte med Porcupine Tree, Pavement, Beck, Smashing Pumpkins og
The Cardigans. Pineapple Thief
låter i mine ører nærmest som en
blanding av U2 og IQ, altså poprock
blandet med neoprog.
Gitaristens finurlige akkordprogresjoner og bruk av halvvrengt akustisk gitarlyd virker til tider inspirert av Led Zeppelin. (Hvilken rockegitarist er ikke det egentlig, når
alt kommer til alt). Det ellers så
gitarbaserte låtmaterialet brytes
elegant opp med bruk av både pia-
no, orgel og obo på noen av låtene.
Her er mange lydcollager og svakt
melankolske Pink Floyd lignende
stemninger.
Albumet er preget av en fint balansert harmoni mellom roligere og
hardere låter. Musikere og det
totale lydbildet holder en høy kvalitet og det suggererende drivet
samt bruken av mange lydeffekter
og lydsamples gjør albumets 8 låter
til en spennende opplevelse man
gjerne kommer tilbake til ved det
nærmeste.
Utgiver
Cyclops
33a Tolworth Park Road
Tolworth, Surrey KT6 7RL
England
www.gft-cyclops.co.uk
Side 29
FLOWER KINGS
ANKH
alive on planet earth
…bedzie tajemnica
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Polen
1997-98
1999
Rock Symphony Ltda
RSLN 026
60:50
Jon Christian Lie
Johan Dalsrud
Tittelen ...bedzie tajemnica betyr
noe sånt som ‘..it will be a mystery’.
Og vi har her å gjøre med en noen
ganger kompleks, men også atmosfærisk og drivende rytmisk skive
med særpreg og tyngde som man
ofte kan høre fra øst-europeiske
band. Albumet inneholder fire
hoveddeler som hver representerer
elementene : Jord, luft, ild og vann.
Hver av disse delene består igjen av
tre låter. Mellom hvert spor er det
så lagt inn små-atonale snutter med
navn ‘blaza’ med forskjellige nummer. Da har vi altså 12 hovedspor
og 11 små ‘blaza’er som skulle
resultere i 23 spor tilsammen.
Ankh’s lydbilde er mye dominert av
elektrisk fiolin og sterke rytmiske
mønstre, med bass/gitar og en god
del atmosfæriske lydeffekter. De er 7
musikere, deriblant to perkusjonister/trommiser og to vokalister (en
kvinne og en mann), ellers finner
man en gitarist, en bassist, en fiolinist
og i tillegg trakterer et par av medlemmene tangenter. Vokalen, som er
sunget på polsk, er ofte overstyrt (det
samme er gitaren) og dette bidrar til
det noen ganger dystre/mørke men
absolutt moderne lydbildet plata har.
Jeg finner noen likhetstrekk med
King Crimson, dette pga. den svært
fuzzete gitaren og bruken av fiolin og
kontraster mellom rolige og intense
patier. Nå har de også spilt inn en
versjon av 21st Century Schizoid Man
ganske bra også, men ikke så ulik
originalen. Når vi er inne på coverlåter så er faktisk Norge representert
med komposisjonen W grocia Króla
Gór og dere med kunnskaper i polsk
skjønner nå kanskje at vi snakker om
Griegs I dovregubbens hall. Her har de
faktisk klart å beholde mye av den
dynamiske oppbygningen fra original
temaet, men med en umiskjennelig
øst-blokk følelse med bruken av hva
som høres ut som en balalika.
Alt i alt en meget bra skive fra
Ankh, som blir sett på som noe av
det beste Polen har å by når det
gjelder moderne progressiv rock.
Etter dette 4 studioalbum har de
befestet sin posisjon ytterligere, og
det burde være mange der ute i den
store verden som vil like denne.
Utgiver
Rock Symphony
Caixa Postal 100.367 - Niteroi RJ
Brasil CEP 24001-970
www.rocksymphony.com
INSANIA
fear IV
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Tyskland
1999
1999
STF Records
STF004CD
52:18
Johan Dalsrud
En gang i blandt så dukker opp plater som er reindyrket heavy og ikke
prog i det hele tatt. Dette gjelder tyske Insania. I kjent tysk power metal
stil har de gitt ut sin 4 plate. Om
musikken er det ikke så mye å si, en
at det er trøkk og riff i god gammel
metal stil med ganske tradisjonell
oppbygning. Få partier er særlig
spennende. Insania er ikke dårlig til
å spille, men ikke veldig gode heller.
Men det som er litt stilig med denne cd-utgivelsen er at bandet har
lagt med lassevis med info og
musikk i ‘html’ format som enkelt
kan leses på de fleste datamaskiner. Her er det masse bilder, lydklipp fra alle låtene de noen sinne
har laget, og også en del komplette
låter i mp3 format fra tidligere
Side 30
CD
Sverige
1998-99
2000
Inside Out
IOMCD 054
115:05
album, samt historie og annen info.
En veldig informativ og bra designet ekstra bonus. Dette burde flere
band gjøre, og like grundig.
Men anbefales for musikkens del
kan denne plata ikke. Ganske kjedelig metal, med lite nytt å hente.
Er man progger faller denne helt
sikkert ikke i smak.
Utgiver
STF Rrcords
Robertstrasse 82
D-44809 Bochum
Tyskland
Så er det omsider sluppet - det
lenge etterlengtede live-albumet fra
The Flower Kings. 11 spor totalt,
hentet fra bandets album t.o.m. Stardust We Are fra 1997 er fordelt på
denne dobbelt-CD’en. I tillegg finner
vi tittel-kuttet fra Roine Stolts soloalbum The Flower King fra 1994, samt
to cover-låter. Cover-versjonene det
her er snakk om er Genesis’ The
Lamb Lies Down On Broadway og Kaipa-komposisjonen Ingen Nytt Under
Solen (Kaipa var det bandet som Roine Stolt spilte i på 70-tallet).
Engstrand, mens man på den andre
CD’en kan få gleden av å høre
Tomas Bodin. Førstnevnte gjør en
utrolig jobb, faktisk helt på høyde
med Bodin. Man skal huske på at i
The Flower Kings musikk er det
mye gymnastisk og spenstig keyboard-traktering, således ikke noe
for amatører eller sinker (!).
Alive On Planet Earth er delt inn i
tre seksjoner og består av konsertopptak fra USA (ProgDay-festivalen) og Canada, begge gjort i september 1998, samt et opptak fra
Japan i løpet av mars 1999.
Har man alle utgivelsene til bandet
fra før er det tvang å kjøpe denne,
men albumet er også anvendelig
som en introduksjon til blomsterkongenes rike. Anbefales på det
varmeste.
Som tilhenger av The Flower Kings
musikk (og Kaipa-fan!) må undertegnede si seg meget godt fornøyd
med låtutvalget på denne plata,
som inneholder svært mange høydepunkter, eksempelvis knallversjoner av In The Eyes Of The World
(krevende live-låt opprinnelig fra
albumet Stardust We Are) og There
Is More To This World (hentet fra
Retropolis). Man har også unngått å
ta med låter som har vært ute på
live-album før som f.eks. på «Progfest’97». Det eneste merkbare savnet er en live-versjon av Dissonata,
som virkelig skulle vært noe å få
med seg!
:Kommentar:
Som alltid med The Flower Kings er
lyd og fremføring av ypperste klasse, og lydmessig ligger ikke noen
av disse live-versjonene nevneverdig tilbake for de respektive studio-versjonene. Det er også artig å
merke seg at live-versjonene i
samtlige tilfeller er vesentlig lengre enn de originale versjonene med
kaskader av Roine Stolts følelsesladde gitar-soli, samt keyboardtraktering på høyt nivå. I den sammenheng bør det nevnes at gruppa
veksler mellom to keyboard-traktører. På den første CD’en kan man
høre den relativt ukjente Robert
Sven Eriksen
Det som kanskje imponerer mest
med denne doble live CD-en er
hvor mye materiale gruppa har å
velge i etter å ha eksistert i ca. 5
år. Her står sterke låter i kø, og
enda rekker de en coverversjon av
The Lamb Lies Down On Broadway.
Lydmessig er det også veldig bra,
tett og klart, uten at vi mister
følingen med at det er live. De
pløyer ingen ny mark, live-versjonene er stort sett tett på originalene, med unntak av litt jamming
innimellom, men de viser seg som
et skikkelig bra og samspilt band.
Anbefales med forbehold om at det
hele kanskje kan bli litt «overkill».
Ingen TRENGER egentlig denne,
men den er jo kjekk å ha da - og
The Judas Kiss ER en bra låt, også i
live-versjon.
Utgiver
InsideOut
Kleiner Markt 10, 47533 Kleve
Tyskland
www.insideout.de
Ønskes kjøpt
Tarkus nr, 2, 3 og 5 ønskes kjøpt.
Betaler kr. 40,- pr. stk
Håvar Eide
Reineslettveien 20B, 8009 Bodø
Tarkus nr. 12
THE FOUNDATION
departure
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Mastermind startet i 1986 og har
etablert seg som et originalt band.
Ikke uten grunn. De utvikler stadig
noe nytt og det kombineres mange
ytterligheter.
Svenske The Foundation er tydelig
inspirert av symfonisk og episk
progrock fra 70-tallet. Og til manges glede har Musea nå utgitt bandets eneste album på CD.
For å sammenligne dette med
andre artister låter dette som en
intelligent blanding av Genesis
(Symfoniske verk fra 70-tallet),
Happy The Man (Fusjon/jazzrock
tendenser), Mike Oldfield (Britiske
landskaps lydmalerier), Vangelis
(Teknologiske inngrep), Tangerine
Dream (Sfærisk og fylt av drøm-
mer), Iona (Irsk og fortryllende) og
Andreas Vollenwider (Stemningsfull og eventyrlig. En liten snikanbefaling: Book Of Roses!). Musikken
på Departure er original samtidig
som den er veldig kjent og kjær.
Låtene er bedre og bedre mot slutten. De hardere partier er til tider
komplekse, hvor det ofte foregår
tematiske bevegelser på flere plan.
Med sin spilleglede og musikalske
entusiasme klarer de å formidle en
mollstemt men optimistisk undertone som skaper en form for ettertenksomhet og godhet. Dette
understrekes også de få ganger vi
hører en sart og lys sangstemme
(på engelsk). Departure er et
album som trygt kan anbefales tilhengere av 70 og 80 tallets melodiske symfoprogrock og 90-tallets
neoprog entusiaster.
Utgiver
Musea
138 Rue de Vallieères
57070 Metz
Frankrike
www.musearecords.com
GERARD/ARS NOVA
keyboards triangle
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Petrus Bojanowski
La meg få lov til, for en gangs
skyld, å hengi meg totalt til subjektive synspunkter. Den innledende kritikk går ikke på at en ved et
hyllest album ikke kan endre
arrangementer til det nærmest
ugjenkjennelige. Selv om dette er
kommentarer til et annet album,
ser jeg nytten av å ta opp emnet
for å få et helhetsbilde og samtidig
mulighet til sammenligning.
Dersom en tar for seg jazzrocken til
Colloseum II og Mahavishnu
Orchestra fra 70-tallet, kombinerer
dette med 80-tallets hardrock gitarvirtuoser og blander dette med
90-tallets metalprog, og legger til
at ELP er et av de store forbilder, ja
da nærmer en seg Mastermind. Den
underlige kombinasjonen gjør selvfølgelig Mastermind til noe særegent og originalt.
Et heavy tilsnitt, bl. a. galopperende
doble basstrommer, skyldes nok ikke
minst at dette er det andre album
med Jens Johansson (Stratovarius og
Yngwie Malmsteen) på keyboards.
Med sangerinnen Lisa Bouchelle, som
lenge har deltatt aktivt men aldri på
album med Mastermind, skapes det
en adspredelse og noe nytt i lydbildet. Hun har en veldig dyp altstemme, som etter min smak gjør seg best
oppe i de lysere toner.
Bandets forrige (instrumentale)
album, Excelsior, fikk meget god kritikk, ja selv av folk som Mike Portnoy (Dream Theater). Musikken fikk
betegnelsen jazz-metal. Angels Of
The Apocalypse er således blitt et noe
Japanernes hyllest, Keyboards Triangle, baserer seg derimot på en
ydmyk respekt overfor artistens
materiale, og tar også hensyn til
fansen som kan arrangementene
bortimot utenat. I tillegg er det
totale lydbildet mer preget av 70tallet, både når det gjelder lydvalg
og instrumentering. 90-tallets
muligheter er kun brukt til å fremme musikkens stemninger og
detaljer.
CD
Japan
1997-99
1999
Musea
FGBG4306.AR
54:52
Dersom du har hørt Encores, Legends
& Paradox, A Tribute To The Music Of
ELP og synes den er OK, er tolkningene av bl.a. ELP etter min mening
enda bedre på Keyboards Trios Tribute. Endelig noen som vet hva som
ligger i ordet tribute, nemlig respekt,
ærefrykt og et nærmest hellig forhold til det materialet man tolker.
CD
USA
1999
2000
InsideOut
IOMCD 053
69:59
Petrus Bojanowski
Petrus Bojanowski
Musikken til The Foundation er
progressiv, symfonisk, vakker,
melodiøs og sart. Lyden er klar og
domineres av mange feite og mektige 70 og 80-talls keyboards lyder.
Gitaristen har et godt utvalg av
lyder. I tillegg til bass og trommer
benyttes nylon gitar, 12-strengs
gitar og cello.
angels of the apocalypse
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Sverige
1984
1999
Musea
FGBG 4315.AR
51:30
De dyktige og samkjørte musikerne
i The Foundation er nok bedre
kjent fra bandet Tribute. Hadde
The Foundation levert dette fra seg
10 år tidligere ville de kanskje
kommet i samme lys som andre 70talls symfoniske progrockere som
f.eks. Camel.
MASTERMIND
Dette album fortjener en full oversikt på låtmaterialet:
På Keyboards Triangle gjøres ikke
de, etter min mening, samme feil
der en nærmest viser et hån fremfor
en hyllest, ved å endre toner og rytmer i hovedstrofene. For slikt virker
respektløst både overfor gamle
fans, som vokste opp med låtene,
og overfor den artist man hyller og
låner musikken fra. Trent Gardner
har, etter mine normer, tråkket over
streken på sin tolkning av ELP’s The
Endless Enigma fra albumet Trilogy,
på Encores, Legends & Paradox tribute album. På den annen side er
nevnte tribute album, bortsett fra
det T.G. gjør, helt suverent.
1. GERARD: Toccata (Emerson,
Lake & Palmer)
2. ARS NOVA: Birds Medley (Trace)
3. GERARD: La Conquista Della
Posizione Eretta (Banco Del Mutuo
Soccorso)
4. ARS NOVA: Epilogo (Il Balletto
Di Bronzo)
5. GERARD: Catharine Parr (Rick
Wakeman)
6. ARS NOVA: Tarkus (Emerson,
Lake & Palmer)
7. GERARD: Four Holes In The
Ground (Premiata Forneria Marconi)
mer melodiøst album, i alle fall på
de låter og partier Lisa Bouchelle
synger. Selv om musikerne er meget
dyktige, oppleves komposisjonene
og arrangementene til tider noe
klossete. Underlig etter så mange års
erfaring. Kanskje de liker det slik?
Som gamle Emerson, Lake & Palmer
fans har brødrene Berends, henholdsvis Bill på gitar, midi-gitar og
bass og Rich på trommer, tatt det
skrittet og laget en 12 minutter
lang respektfull og suveren tribute
versjon av The Endless Enigma fra
ELP’s 70’talls album Trilogy (70-tallet var desidert ELP’ s beste periode). Denne versjonen alene er verd
investering i platen!!!
For øvrig ville jeg, helt subjektivt
sett, foretrukket å heller skaffe
meg et instrumental album med
bandet, da det etter min oppfatning er deres styrke!
Utgiver
InsideOut
Kleiner Markt 10, 47533 Kleve
Tyskland
www.insideout.de
rende Hammond orgel lyder, nådeløse og brutale klaverslag, episke
stemninger, iderikdom, komposisjons kunst og det en ellers måtte
forbinde med 70-tallets komplekse
og uovervinnelige ELP er å finne
her, og fremføres på en enda mer
overbevisende måte, med flere
detaljer og enda mer utdypende
arrangementer. Fantastisk!
På kjøpet får du også andre kjente
og kjære låter fra 70-tallet, fra den
gang progrock var original og vel
aktet i musikkmiljøet. Alle låter er
tolket og fremført med en ærbødig
hyllest til artisten og fansen!
Beklager min totale mangel på
objektivitet, men dette album er
bare helt enormt, under forutsetning at en har sans for kompleks
symfonisk progrock og ønsker store
mengder av det! For noen musikere! For en lydproduksjon! For et
arsenal av lydvalg! For en plate!!!
Utgiver
Musea
138 Rue de Vallieères
57070 Metz
Frankrike
www.musearecords.com
Karakteristisk dynamikk, de klo-
Tarkus nr. 12
Side 31
NO BRASS
the crowning of the sun
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
USA
1995-99
1999
No Brass
HD4438
54:15
FRAGIL
avenida larco
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Peru
1980-81
1999
Rock Symphony
RSLN 027
39:22
Jon Christian Lie
Mike Kovacs er trommeslageren,
sangeren og hovedmannen bak dette prosjektet som har fått navnet
No Brass, og The Crowning Of The
Sun er hans aller første CD. Som
prosjekt-navnet antyder er dette
langt fra janitsjar-basert musikk,
for her er gitarene satt i forsetet.
Kovacs har fått med seg tre dyktige
gitarister, samt et par brilliante
bassister og han er selv en meget
stødig trommeslager. Det er vel og
bra med kompetente musikere,
men holder musikken mål?
Musikken kan beskrives som meget
gitar-orientert med en god del fiffige gitar-riff, samt haugevis av heavygitar-soloer som ofte dobles og harmoniseres to-stemt. Gitar-stilen er
ikke så altfor langt unna det norske
Mads Eriksen bedriver, kanskje med
en liten dose fusion i tillegg. En del
av låtene kan minne om en noe
tyngre utgave av UK, ispedd litt
Kansas og med et tidvis Echolyn-lignende sound. I det hele tatt er det
noe veldig amerikansk over det
hele.
Johan Dalsrud
Mike Kovacs trommespill er lagt
ganske langt fremme i lydbildet og
er velstående på detaljer og kompleksitet, noe som også gjør det mer
interessant å lytte til musikken.
Alt er kompetent utført og det
låter profft lang vei. Skulle undertegnede etterlyse noe måtte det bli
mer særpreg komposisjonsmessig
og mer vekt på spennende arrangementer. Likevel er det også et
visst potensiale her som sikkert
kan utvikles, og det er tydelig at
plata rommer ekte spilleglede. Hvis
Mike Kovacs og gjengen hadde forsøkt å tenke mindre tradisjonelt
neste gang ville lite vært tapt og
mye vunnet.
Utgiver
No Brass
8934 Brecksville Road
#430 Brecksville
Ohio 44141
USA
www.nobrassmusic.com
MORGAN
the sleeper wakes
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
England
1973
1999
Angel Air
SJPCD049
40:45
Lydbildet er veldig nært, tett og
tørt med overstyrt synth, hardtslående trommespill og en dyktig
vokalist. Fisher spiller piano, elpiano, orgel og ikke minst VCS3 synthesizer (er du på jakt etter plater
med dette instrumentet, må du
ikke gå utenom denne). Han er
inspirert av Zappa, Bartok og
Stravinsky, med unntak av låta The
Right som er en videreføring av
Side 32
Og bra er det, for dette er virkelig
en bra skive i den roligere symfoniske prog-rocken, med klare referanser til band som Genesis, Camel
og selvsagt Yes.
Dette ble spilt inn før den digitale
tidsalderen, og har derfor god
varm lyd med synther som til og
med er polyfoniske (Ikke så altfor
vanlig på denne tiden!), og ellers
bra produksjon til å være en debut
plate fra et så sjelden prog-land
som Peru.
Låtene, som det er 10 av, er sterke
i melodi med rolig og pent svevende lydbilde, og bra vokal sunget på
spansk som er med på å styrke
særpreget på plata. De fem gutta i
bandet trakterer ellers tradisjonelle instrumenter i symfo sammenheng : Gitar, trommer, bass, fløyte,
fiolin, sax, diverse tangentinstrumenter. (ARP Omni, Korg polyfonisk synth (Polysix eller
Mono/Poly?), Mellotron, orgel og
piano).
De er alle flinke musikere, men
overspiller aldri. De krydrer der
det trengs og det er aldri slitsomt
og overøsende, men heller gjort
plass til luft og fine stemninger.
Særlig låta Lizy som er instrumental, med vakkert tverrfløyte spill
med akustisk gitar og pent svevende synther i bakgrunnen. Vel-
Sven Eriksen
Morgan Fisher var organist i det
engelske teenybopper-bandet Love
Affair. Det kan derfor virke litt
snodig at hans nye band ble et progressivt band, og ikke bare det,
men et band som var meget sært og
ikke så rent lite eksperimenterende i formen. Plata (som forresten
også har blitt utgitt under navnet
Brown Out), ble spilt inn i Italia, og
har da også endel til felles med
mye av den mer kraftfulle italienske progen fra samme tid, som
f.eks Il Balletto Di Bronzo.
Fragil var/er visstnok den første
og eneste symfo-rock gruppa fra
Peru, og ga ut denne plata opprinnelig i 1981. Nå etter nesten 20 år,
har Rock Symhony bestemt seg for
at det burde være flere enn de få
utvalgte som fikk tak i LP’en, som
skal ha glede av denne innspillingen.
Crimsons Cat Food.
XANG
Plata avslutter med den 20 minutter lange What Is – Is What som er
mørk, dyster, tung og kryptisk, og
langt dristigere i formen enn det
aller meste av progrocken i 1973.
destiny of a dream
Morgan var et band som gikk sine
egne veier og tok musikalske sjanser, og sånn sett appellerer de nok
også til lyttere som gjør det samme.
Utgiver
Angel Air
P O Box 14
Stowmarket, Suffolk IP14 4UD
England
www.angelair.force9.co.uk
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
dig Camel i mine ører, veldig bra
også. Dette gjelder de litt mer rocka låtene Le Dicen Rock og den
instrumentale åpningslåta Obertura, som henter frem gode og fine
Genesis følelser. Ellers er det ingen
svake låter her, men en bra samling melodier med mye fine harmonier fra keyboard/gitar.
Etter denne utgivelsen var Fragil i
gang med en ny plate som nesten
var ferdig, da de mistet sin platekontrakt. Deretter ble det personell forandringer, og gruppa var
ikke ute med nytt materiale før i
85 under samme navn, men med
en helt annen musikkstil nærmere
den tidens techno-pop(!). Ikke så
veldig interessant for oss kanskje,
men gruppa holder visst på den
dag i dag med noen flere plateutgivelser bak seg, innen mer rockete teritorium.
Men vi kan i hvertfall glede oss
over Avenida Larco som virkelig er
en sterk og bra symfo rock skive.
Den kan absolutt anbefales til lyttere av nevnte band innen denne
sjangeren. Og så kan vi jo håpe at
Rock Symphony får samlet materialet som skulle bli LP nr 2, for hvis
det holder standaren som på denne utgivelsen, så er det verdt å
vente på.
Utgiver
Rock Symphony Ltda
Caixa Postal 100.367 - Niteroi RJ
Brasil CEP 24001-970
www.rocksymphony.com
CD
Sveits
1999
1999
Galileo Records
u/nr
60:08
Petrus Bojanowski
Hva er dette? Ikke fullt så mektig
som Dream Theater, men til tider
nokså hardt. Ikke ren rock selv om
en finner spor av Deep Purple.
Kanskje neoprog, men er det nok
IQ? Hva med Yes? Joda, det er til
tider ganske symfonisk, men med
et helt annet sound. Dette er med
andre ord den franske gruppen
Xang sin debutplate.
Tarkus nr. 12
SPIRAL ARCHITECT
TRANS-OCEANUS
a sceptic’s universe
trans-oceanus
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
LP
Norge
1999
1999
Briskeby
BY-13
25:41
CD
Norge
1998-99
2000
Sensory
SR3008
50:42
Jon Christian Lie
Pål Søviks label Briskeby Records
fylte 20 år mot slutten av fjoråret,
og valgte å markere sitt jubileum
med denne vinyl-utgivelsen, en
10’’ trykket opp i et begrenset opplag på 300 eksemplarer. Den aller
første utgivelsen på selskapet så
dagens lys høsten 1979 og var en
LP med bandet Villblomst. Dermed
er Briskeby Records etter all sannsynlighet landets eldste uavhengige plateselskap, og en av svært få
her til lands som hvor progressiv
rock har førsteprioritet.
Trans-Oceanus er et mystisk og
underlig «spacerock-prosjekt»
bestående av to herrer som kaller
seg Trix Bengel og Magne Magnet. I
henhold til presseskrivet er de
slett ikke fra denne planeten, og
Trans-Oceanus er navnet på den
planeten de kommer fra. Musikken
låter da også temmelig utenomjordisk. Det er tre kutt på denne utgivelsen hvor av det lengste er på
over 11 minutter. Musikken kan
muligens assosieres med tidlig
Pink Floyd fra perioden 1968-71, i
den forstand at musikken utvikler
seg sakte, akkordskiftene er i
fåtall og holdes lenge, og intensiteten økes gradvis underveis.
Stort sett blir vi presentert instrumental-musikk, med unntak av litt
lett oral kaotikk og stemmer som
kjøres baklengs. Normal vokal-bruk
er så godt som ikke eksisterende
på denne utgivelsen. Istedet foretrekker Trans-Oceanus å leke seg
med lyd, og til en viss grad misbru-
Det første en merker seg ved
musikken til Xang er en original
kombinasjon av lydvalg og stilart. I
det ene øyeblikk en drar kjensel på
Rush, gir lydbildet assosiasjoner til
Pendragon. Der en finner spor av
Yes, minner det egentlig mest om
Symphony X. Og Yngwie Malmsteen
som Pink Floyd samt Deep Purple
som Marillion. Eller kanskje motsatt? Her blandes musikkstil fra en
tidsepoke med lydvalg fra en helt
annen, og stilart fra en type artist
oppleves fremført av en totalt
annen. Forvirrende på en besnærende måte. Og meget kreativt!
Instrumentering, stemninger og
sound varierer med musikken. Her
finnes alt fra rolige episke piano
soloer til klassiske kirkeorgel partier, alt fra kompleks progrock til
vakker og melodiøs neoprog. De feite keyboards drønn, som til stor
grad er 70-talls orientert, fremmer
det symfoniske inntrykk. Gitarens
Tarkus nr. 12
Johan Dalsrud
ke den, hvilket faktisk bidrar til å
gjøre musikken enda mer mystisk
og uforstålig.
Ofte benyttes et repetetivt mønster
på bass-gitaren som en effekt på
samme måte som i f.eks. Pink
Floyds Careful With That Axe, Eugene, mens en underliggende akkord
holdes på orgelet og gitaren klimprer noen akkorder eller lager renspikket støy. Solo-spill forekommer
nær sagt aldri, med unntak av en
baklengs gitar-solo. På et av kuttene flipper Trans-Oceanus fullstendig ut og det høres nesten ut som
de aldri vil komme igang igjen, og
når de først kommer igang er det
så likt Beatles Strawberry Fields at
man ikke kan unngå å bli sjarmert.
I det hele tatt en artig utgivelse
som burde være verdt å sjekke ut
hvis man er på jakt etter noe litt
utenom det vanlige. Pink Floyd-tilhengere bør også låne denne et
øre, og som en representant for
sistnevnte gruppe må jeg bare si at
Trans-Oceanus har laget et solid
stykke svevemusikk. De tjener
også på at de har med seg en solid
mengde humor i bagasjen.
Utgiver
Briskeby Records
President Harbitz gate 1
0259 Oslo
lyder varieres flott mellom 80-tallets fyldige rockesound til 90-tallets
tynne neoprog med masse chorus
effekter.
På en elegant måte mestrer musikerne å spiller kompliserte taktarter og hurtige passasjer som om det
skulle være en lek. Overraskende
endringer gjøres ikke tilfeldig og
patetisk, men overveid. Destiny Of
A Dream er en flott debutplate,
bestående av instrumental klassisk
symfonisk progrock som vil være
aktuell i lang tid. For såvidt ikke til
å unngå, når hele progrockens historie, med alle de musikalske og
lydmessige opplevelser samt stilarter fremføres som en stor fusjon.
Utgiver
Galileo Records
P O Box 30, 9126 Necker
Sveits
http://members.xoom.com/Galileo_Rec/
Norske Spiral Architect spiller
superteknisk progressiv metal, og
det er faktisk en veldig god beskrivelse også. Få ganger har jeg hørt
så teknisk kompleks metal, som på
denne debut skiva.
Band som Fates Warning, Watchtower og tyske Deathrow er det nærmeste jeg kommer å sammenligne
disse gutta med.
Bandet består av Øyvind Hægeland
på vokal, Kaj Gornitzka og Steinar
Gundersen på gitar, Lars K.Nordberg
på bass og Asgeir Mickelson på
trommer. Det er ekstremt teknisk
dyktighet og hurtighet hos alle fem.
Det er ikke akkuratt A4 oppbygning
av låtene, og dette er vel blandt
den minst kommersielle prog-metalen jeg noensinne har hørt.
Spiral Architect dro over til USA for
å spille inn denne skiva, med god
hjelp fra ikke ukjente Neil Kernon i
produsent og mikse posisjon.
(Kjent fra bla. Queensryche). Vokalen til Hægeland minner om exFates Warning vokalisten John
Artch med bråe hopp opp og ned i
registeret, og en særpreget vibrato
(jeg hører litt Ray Adler også).
Gitaristene kan mange ganger minne meg om Steve Vai i hans mest
eksperimentelle solo-hjørne. Du
trenger å høre denne musikken en
del ganger før du skjønner hva som
foregår mange steder, og er du litt
sliten i hodet på forhånd, kan du
like så godt sette på en annen skive. Dette krever konsentrasjon og
riktig humør, men det er mye stilige partier som få andre vil kunne
klare å kopiere.
Ulempen med supertekniske band
er at det blir lite plass til pusterom
og mer drivende og rolige partier.
Dette kan melde seg her også, men
ikke så ofte som jeg fryktet etter
første gjennomhøring. De bruker en
god del clean lyder på gitarene, og
små innslag av keyboard. Ellers blir
det driv nok i de fleste låtene. Og i
et slikt band som dette er samspillet og den presise timingen alfa og
omega, ellers ville det aldri fungere.
Men fungere gjør det faktisk, og er
du klar for en veldig intens og kompleks prog-metal opplevelse fra et
norsk band, så er Spiral Architect
det eneste alternativet du har.
Utgiver
Sensory Records
P O Box 388, Voorhees,
NJ 08043-0388, USA
www.jersey.net/~lasercd/front.html
BABYLON
babylon
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
USA
1977
1999
Syn-Phonic
SYNCD 18
34:54
Richard A Toftesund
Florida-baserte Babylons eneste
studio-LP (Syn-Phonic startet faktisk sin bedrift med å utgi to støvede Babylon-bootlegs på vinyl) har
vært noe av en «hellig gral» innen
amerikansk 70-tallsprog, selv om
skiva gikk tilnærmet upåaktet hen
da den først ble sluppet i ‘78. Nå
har vi altså fått muligheten til et
gjenhør, og dét var ikke et øyeblikk for tidlig.
Babylon var tydelig influert av
klassiske band som Kansas, Yes og
ikke minst Genesis, men presterer
likevel å lyde både friske og vitale
i sine storslått teatralske utfoldelser. Musikken har en krasshet og
spenstighet som mange britiske (og
nær sagt alle amerikanske) artister
innen den symfoniske progrocken
manglet, og det er dette særpreget
- ved siden av en velutviklet evne
til å skrive utsøkt betagende melodilinjer - som forsvarer albumets
status. Gruppas medlemmer var
unge og ambisiøse, og låtmaterialet
karakteriseres ved fornemmelsen
av at samtlige har måttet øve
intensivt for overhodet å mestre de
innfløkte passasjene som titt men
ofte dominerer sangene (fire stykker, med varighet fra 7-11 minut-
Side 33
ter). Dette resulterer nødvendigvis i
at platas hovedstyrke ligger i dens
sjarm, og slettes ikke i noen antatt
nyskapning eller instrumentalistisk/komposisjonsmessig autoritet.
Lydkvaliteten er uheldigvis så som
så, med en del bakgrunnsstøy og
sus, men dette legger ingen demper
på det helhetlige inntrykket av
Babylon som et flott stykke symfonisk rock fra det forgangne - i mine
øyne fullt på høyde med grupper
som Pentwater og Mirthrandir. Om
der finnes én grunnleggende svakhet ved CD-utgivelsen, har ikke
dette noe med selve musikken å
gjøre, men med dét faktum at 35
minutter rett og slett er utilstrekkelig når noe først faller i smak. Hvorfor er her ikke 40 ekstra minutter
med grumsete live-opptak?
Utgiver
Syn-Phonic
P O Box 2034
La Habra, CA90631
USA
www.cuneiformrecords.com
PRIMA VISTA
frozen dreams
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Norge
1998-99
2000
P.V. Records
PV 2001
44:22
Jon Christian Lie
Prima Vista er en duo som ble startet opp i 1993 bestående av de to
norske multi-instrumentalistene
Svend Undseth (fløyter, saxofoner,
bass clarinett, keyboards, gitar, programmering) og Gunnar Berg-Nielsen (vibrafon, marimba, keyboards,
tromme-dubs, programmering). Ved
flere anledninger har duoen fremført sin musikk på kongresser, messer og for ulike firmaer, uten å nå
ut til et «ordinært» publikum. Hensikten fremover er å profilere
musikken også utenfor dette miljøet, noe denne CD’en skal bidra til.
Begge har de svært variert bakgrunn og de har medvirket i utallige sammenhenger og band. Siden
Tarkus er et tidsskrift for progressiv rock primært kan jeg kort nevne noen av deres meritter som har
ligget mer i den retningen.
Svend Undseth er vel best kjent
som den musikalske lederen i jazzrock-gruppa Vanessa som herjet på
70-tallet og bl.a. gav ut albumet
Black & White (1976) på den legendariske Compendium-labelen. Gunnar Berg-Nielsen har bl.a. spilt konsert med Terje Rypdal, medvirket
på de to meget svevende albumene
til gitaristen med kunsternavnet
Pluto fra begynnelsen av 80-tallet,
samt at han i sin tid spilte trommer
i symfoprog-gruppa Zarathustra i
første halvdel av 70-tallet. Sistnevnte var et band fra Bærum med klare
musikalske røtter i band som Pink
Floyd, Yes og Focus. De rakk aldri å
gi ut noe musikk da de holdt på,
men en av komposisjonene fra
Zarathustras repertoar, Vermillion
Sands har faktisk havnet på denne
CD’en i en noe revidert utgave.
Plata Frozen Dreams består av 11
komposisjoner og av disse er samtlige instrumentaler. Sju av kuttene
er komponert av Undseth, fire av
Berg-Nielsen. Musikalsk handler
det om svært behagelig og som
oftest ganske tilbakelent stemningsbasert musikk. Mye er basert
Side 34
rundt omfangsrike lyd-tepper og
synth’er som svever, med trommegrooves som likevel ikke blir
påtrengende og masse nydelig
fløyte-og saxofon-spill.
Det dveles ofte ved melodilinjer på
samme måte som i mye av østlig
musikk. Noen av melodiene har
også et visst østlig preg. I andre
låter flørtes det også litt med jazzstemninger, samtidig som det også
spilles på humor. Undertegnede
falt vel spesielt for den noe pompøse Vermillion Sands, signert
Berg-Nielsen, som inneholder
mange fine temaer og kontraster.
Helt klart Prima Vista på sitt mest
symfoniske!
Det bør også nevnes at duoen har
fått med seg fire musikere til på
plata, som f.eks. Øyvind Madsen
(bass) som bl.a. har spilt i jazzrockgruppa Graffiti og Svein Dag Hauge
(gitar), dreven studio-musiker
kjent fra bl.a. Lava.
Jeg vil ikke uforbeholdent anbefale
dette albumet til progrock-fans,
men setter man pris på behagelig
og stemningsfull musikk - kanskje
som avveksling til annen musikk,
med mange fine temaer og bra
underliggende nerve bør dette
være noe å sjekke ut. Dette kan
man f.eks. gjøre ved å besøke
deres nettsted hvor man også vil få
vite mer om denne duoen. Vær
oppmerksom på at plata foreløpig
kun kan bestilles via internett, og
ikke er er til salgs i butikkene før
til høsten.
Utgiver
Prima Vista Records
Professor Dahls gt 26
0260 OSLO
www.prima-vista.com
OSCAR CARABALLO
yesterday is today
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
USA
1999
1999
Ethereal Harmony
CD 9901
60:00
Simen Viig Østensen
Supergruppa Yes tolket av én mann
med sin synthesizer og til overmål
en hel CD full. La meg starte med å
si at du skal være rimelig stor Yesfan for å klare å fordøye dette her.
Når det er sagt vil jeg samtidig passe på å nevne at mannen så definitivt er en mester på tangentene, og
vinklingen på gamle og kjære låter
er langt fra dårlige.
Faktisk vil jeg si at den største
grunnen til å skaffe seg denne CD’en
er å iaktta måten Caraballo tar tak i
det opprinnelige materialet for så på
en kløktig måte å veve dette inn i
sin egen musikalske verden. På
denne måten unngår han kopiststatus, og som kjent er det få forunt
den muligheten av å forbedre de
opprinnelige låtene til fordums storheter. Det tror jeg heller ikke Caraballo har hatt til hensikt å gjøre.
det være det faktum at låtutvalget
og spesielt tolkningene ligger heller mot det myke og i så måte kunne kanskje variasjonen og spennvidden vært noe større. For meg vil
derfor denne musikken få litt
karakter av «elevator-musikk» til
tider, uten at jeg dermed mener at
skiva ikke er bra. Med andre ord,
den må treffe en nerve hos deg, og
jeg tror den nerven finnes hos en
god del musikkinteresserte.
Utgiver
Caraballo
er som sagt en mester
Etheral Harmony
bak
tangentene, han har møtt en
P O Box 531
stor
med glans, men må
Cotati,utfordring
California 94931
USA
sannsynligvis
tåle en del kritikk
www.etheralharmony.com
for
manglende variasjon.
Skal jeg komme med kritikk, så må
SOFT MACHINE
noisette
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
England
1970
1999
Cuneiform
RUNE 130
Simen Viig Østensen
For en tid tilbake anmeldte jeg to
nye utgivelser med live-opptak fra
Soft Machines glansperiode, altså
tiden rundt 1970. Når jeg nå er tilbake med nok en utgivelse fra samme tid kunne man kanskje være
fristet til å si at nok er nok, men
Noisette, oppkalt etter en av The
Softs’ låter, er minst like spennende som de foregående, kanskje
enda mer.
Høsten1969 turnerte storband-utgaven av gruppa en kort stund. Sent
februar neste år var de blitt til en
kvartett, og den beste skiva kom
senere i 1970, nemlig Third. I tiden
mellom septetten og kvartetten,
etter at Nick Evans og Mark Charig
hadde forlatt gruppa, eksisterte de
en kort stund som kvintett med
Elton Dean, Lyn Dobson, Hugh Hopper, Mike Ratledge og Robert Wyatt.
Denne kvintetten har aldri fått noe
musikk utgitt før Noisette nå endelig har kommet, bortsett fra en låt
da, som havnet på Third-albumet,
nemlig Facelift. Denne låta var spilt
inn live og jobbet endel med i studio før den havnet på plata, og her
kommer vi dermed til den virkelige
godbiten, hele Noisette består av
samme konsert som facelift fra
Third var hentet fra, og opptaket
ble gjort under Soft Machines konsert 4. januar 1970 i Fairfield Hall,
Croydon i England.
Når jeg samtidig nevner at en tidligere ikke utgitt låt, 12/8 Theme av
Hopper er fra denne konserten, er
dette så nær julekvelden for fans
av gruppa som det er mulig å komme. Fairfield-konserten var for
øvrig første gang kvintetten sto på
scenen. Nok en gang blir vi traktert
med Softs-klassikere som Eamonn
Andrews, Mousetrap, Moon In June
og Esther’s Nose Job mm., og vi får
også en Kevin Ayers-låt med på
kjøpet, nemlig We Did It Again.
Opptaket er forøvrig gjort av bandvenn Bob Woolford, og står seg bra.
Så tilbake til utgangspunktetspørsmålet: Trenger vi nok en Soft
Machine live-utgivelse fra 1970?
Tarkus nr. 12
Brev til redaksjonen
Vi ønsker velkommen kommentarer og meningsytringer fra
våre lesere.
«Safety in numbers»
For oss som er interessert i progressiv rock er kanalene til nye utgivelser få, og godt skjult. Tarkus fremstår i så måte som et svært positivt
medium hvor mange av sidene er
viet til plateanmeldelser. Å lese en
anmeldelse blir allikevel aldri det
samme som å høre og bedømme
selv. Egen smak vil nødvendigvis bli
satt opp mot anmelders. Ettersom
anmeldelsene i Tarkus ofte er eneste kilde til nye utgivelser, resulterer
de i en prioritering av innkjøp. Egen
smak mot anmelders blir så først
testet etter at kjøp er foretatt. Dermed påhviler det anmelder og dermed Tarkus et objektivt ansvar. Et
ansvar som etter min mening av og
til ikke helt blir ivaretatt.
I nummer 9 får Spock's Beards plate Day for night stående ovasjoner
av en tydligvis nesegrus beundrer
Johan Dalsrud. Etter min mening er
dette den klart dårligste av ellers
glimrende album fra denne gruppe.
Den er faktisk ikke spesielt god i
det hele tatt, og om det ikke hadde vært SB som hadde spilt den
inn ville jeg neppe reflektert over
den i det hele tatt.
Når dette kortet har en nummerert adresselapp klistret på baksiden tilhører dette en Tarkus-abonnent. Dette kortet gir:
Avslag på utvalgte titler hos Panorama Records, Nesodden
Avslag på utvalgte titler hos Oslo Rock Antikvariat, Oslo
I nummer 11 av Tarkus blir Scott
McGills Ripe av Jon Christian Lie
karakterisiert som sitat:"skalaøvelser". Personlig synes jeg dette er
svært langt unna de kvaliteter
denne plata har.
Gordian Knots album får i samme
nummer av Trond Gjellum en relativt lunken mottagelse ("ikke hyppig gjest i min CD spiller" sitat).
Etter min mening er dette et av
årets klart beste album.
Nå hevder ikke jeg å ha mer "rett"
enn anmelderne. Men det kunne
kanskje være en ide og legge til
noen linjer med en "Second opinion". En annen anmelder får høre
plata og lese kritikken og kan si seg
enig eller uenig i uttalelsen. Som
kjent er det "Safety in numbers".
Terje Sandberg
Kortet er gyldig ut juli 2000
Samarbeidspartnere
Oslo Rock Antikvariat
Oslo Rock Antikvariat ligger i Fredensborgveien 17 i Oslo og har et stort
utvalg av vinyl innenfor mange kategorier musikk. Her finner du også nye
og brukte CD-er. Åpningstider 12-18 (12-16) Telefon 22 11 13 13.
Dette brevet har gitt oss en fin
anledning til å starte opp igjen tradisjonen med flere anmeldelser av
samme plate. Til forskjell fra tidligere skriver vi nå én hovedanmeldelse,
og en kortere kommentar.
Panorama/Frogner
Antikvariat
Panorama er blant desom lengst har bydd
på alternativ musikk her i landet. Her finner du mye spesialimport fra utlandet, og
det er godt utvalg i både italienske og
japanske titler, både på CD og vinyl.
Konserter
Panorama har telefon 66 91 01 50 og faks
66 91 45 02.
Rabattene gjelder også ved kjøp i Frogner
Antikvariat.
På grunn av at det går ca. 14 dager fra vi setter sluttstrek for innhold i
bladet og til det er distribuert ut, vil vi slutte med å annonsere konserter
i bladet siden det er overhengende fare for at opplysninger blir feil. Isteden vil konserter kun bli annonsert på våre internettsider
Vi jobber kontinuerlig med å utvide tilbudet til våre abonnenter. Følg med.
http://tinpan.fortunecity.com/kylie/234/tarkusmagazine/konserter
Prog-pludder
Fredrikstad-bandet Kvazar
har igjen begynt å røre på
seg og har nå signet kontrakt
med franske Musea. Vi venter
spent på å høre resultatet. Da
har to norske band havnet på
dette franske selskapet, Kvazar og Kerrs Pink - begge fra
Øsfold...
Jeg tror svaret gir seg selv basert
på de informasjonene som er gitt
ovenfor, og når jeg legger til at
The Softs aldri spiller en låt likt
på sine konserter og at Noisette
ikke er noe unntak i så måte, vil
jeg ikke si noe mer om den saken.
Utgiver
Cuneiform Records
P O Box 6427 Silver Spring,
MD 20907-8427
USA
www.cuneiformrecords.com
Utgivelser mars/april
Ian Anderson Secret Language
Of Birds
Fairport Convention Wishfulness Waltz
Gentle Giant Totally Out Of The
Woods
Gordon Giltrap Fear Of The Dark
Gordon Giltrap Perilous Journey
Gordon Giltrap Visionary
Trey Gunn Joy Of Molybdenum
Hawkwind Official Bootleg
Hawkwind Vol. 2-Complete 79
Collectors
Ken Hensley Anthology
Moody Blues Best Of Moody
Blues-Millennium
Nice Nice Hits-Nice Bits
Anthony Phillips - Soiree
Procol Harum BBC Live In Concert
Residents George & James
Residents Stars & Hank Forever!
Slapp Happy Sort Of
Vangelis 1990-99 Reprise
Wishbone Ash Psychic Terrorism
«Back Issues»
S
UT
OL
Kr. 40,-
U
O
TS
LG
Kr. 40,-
S
UT
OL
GT
Kr. 40,-
T
S
UT
OL
Kr. 40,-
S
UT
OL
GT
Kr. 40,-
GT
S
UT
OL
Kr. 45,-
S
UT
OL
GT
Kr. 40,-
GT
Kr. 45,-
Bladene kan bestilles hos
Tarkus v/Sven Eriksen
Møllefaret 48B, 0750 Oslo,
på telefon 22 50 03 61 (etter 18)
eller pr. email til
[email protected]
Kr. 45,-
Tarkus nr. 12
GT
Kr. 45,-
Side 35
B
et
h
y
N
Annonsering
1 Priser
Helside
Halvside
Kvartside
Enspalte tekstside
pr. cm høyde
Tospalte tekstside
pr. cm høyde
Enspalte anmelderside
pr. cm høyde
Tospalte anmelderside
pr. cm høyde
4 Annonsemateriell
Kr. 800,Kr. 400,Kr. 200
Kr. 10,Kr. 20,Kr. 8,-
•
QuarkXPress for Macintosh-fil
med fonter og grafikk vedlagt
• EPS- fil med fonter vedlagt
• Adobe Acrobat-fil med fonter
vedlagt
Dersom annonsen er i ren strek
kan den leveres som sort trykk på
papir. Materiell levert på papir vil
bli scannet. Skalering er mulig.
Kr. 16,-
2 Formater
Tarkus Magazine kan også sette
opp annonser etter manus. Pris
etter avtale.
Formatspesifikasjon sendes ut på
forespørsel
Priser og betingelser er gyldig fra
august 1998.
3 Betaling
Annonsemateriell sendes til Tarkus Magazine v/Sven Eriksen (se
adresse over). Filer kan leveres på
3,5’’ floppy disk ZIP-diskett eller
CD-ROM i Macintosh eller PC-format. Adobe Acrobat-filer kan sendes via e-mail til
[email protected]
Alle annonser betales til :
Sven Eriksen
Møllefaret 48B
0750 OSLO
Konto nr. 6222.11.06658
Merk giroen «Tarkus»
Hvordan abonnere
Å abonnere på Tarkus er enkelt dessuten er det billigere enn om
man skal kjøpe bladene enkeltvis.
Et abonnement på 4 nummer (ett
år), koster norske kr. 175,- fra Norge og kr. 200,- fra Norden forøvrig,
fritt tilsendt.
For å tegne abonnement kan du:
betale abonnementsbeløpet til:
Sven Eriksen,
Møllefaret 48B,
0750 OSLO
Konto nr. 6222.11.06658
Merk giroen «Tarkus»
Dette kan gjøres fra hele Norden.
Husk bare å merke giroblanketten
tydelig med navn og adresse, samt
hva beløpet gjelder (eks. «Abonnement på Tarkus - f.o.m. nr 10»).
Hvis du foretrekker å sende kontanter må du gjøre dette i rekommandert brev, og også her er det
viktig å legge ved et brev med
navn og adresse etc.
Du kan også tegne abonnement fra
bladets hjemmesider.
Side 36
Om du ikke vil abonnere med en
gang, men heller kjøpe et enkelt
nummer, kan dette bestilles på
samme måte som ved bestilling av
abonnement, men da skriver du
selvsagt at beløpet gjelder bestilling
av ett nummer. Hvis du ikke spesifiserer hvilket nummer du vil ha,
sender vi automatisk det nyeste.
Returadresse:
Sven Eriksen
Møllefaret 48B,
0750 Oslo, Norge
!
Verv en
abonnent...
…og vinn en premie
Slik går du fram:
Fram til utgangen av juni vil Tarkus Magazine gi en CD i premie til
alle abonnenter som klarer å verve
en ny abonnent til bladet. Premiene hentes fra de promoplatene bladet mottar. I tillegg vil alle ververne være med i trekningen av The
ProjeKcts - en 4CD boks med medlemmer av King Crimson. Boksen er
anmeldt i dette nummeret av Tarkus, så bla opp på side … så kan
du se hva du har mulighet til å
vinne.
De nye abonnentene får tilsendt
promo-CD’en Nordic Progresive Sampler så langt lageret rekker.
Send oss navn og adresse til den du
har vervet. Vi sender ut giro og
annen info, og når abonnementet er
betalt sender vi deg din premie,
samt melder deg på i trekningen.
et
h
y
N
!
Trekningen av hovedpremien vil
foregå i begynnelsen av juli. Navn
på vinner vil bli annonsert på våre
internettsider http://tinpan.fortunecity.com/kylie/234/tarkusmagazine/
Abonnementsfordeler
Bli abonnent – spar
penger
Hvordan beviser jeg
at jeg er abonnent?
Tarkus Magazine har inngått avtaler med følgende selskaper om
rabatter:
Øverst til venstre på denne siden
er din adresselapp klistret dersom
du er abonnent. Sammen med navnet ditt er et firesifret abonnementsnummerr. Klipper du ut denne har du et «medlemskort» med
en gyldighetsdato på. Dette kan du
enten forevise ved kjøp, eller dersom du handler pr. telefon, kan du
oppgi nummeret. Butikkene har
oppdaterte lister slik at de til
enhver tid vet hvem som har gyldig
abonnement.
Panorama Records, Nesodden
Telefon 66 91 01 50.
Ca. 10% avslag i pris på deler av
katalogen.
Oslo Rock Antikvariat, Oslo
Telefon 22 11 13 13
Ca. 10% avslag i pris på deler av
katalogen.
...og hvem er så
våre samarbeidspartnere?
På side 35 gir vi en nærmere presentasjon av de butikkene vi samarbeider med om dette. Selvfølgelig
vil vi oppfordre alle våre lesere til
å handle hos disse, her får du den
musikken du er interessert i!
Tarkus nr. 12