Tarkus nr 25 - Tarkus Magazine

Transcription

Tarkus nr 25 - Tarkus Magazine
m a g a z i n e
T I D S S K R I F T
F O R
P R O G R E S S I V
R O C K
Tarkus nr. 25 • Juni 2003 • Løssalg kr. 50,-
Ritual
Dice•Nice
Fo c u s
This Heat
Phil Manzanera
Carl Palmer
25
Innhold
Artikler/portretter
16 Focus
5 Hva nå. progrock?
6 Prog mellom uniformer og Patagonia
16 The Nice
Redaksjon
Sven Eriksen
Trond Gjellum
Jon Christian Lie
Bidragsytere dette nr.
John “Bo Bo” Bollenberg
Trond Sætre
Rikard A Toftesund
Layout og grafisk produksjon
Sven Eriksen
Trykk
Copyshop, 1300 Sandvika
KONTAKT
Sven Eriksen
Møllefaret 48B
0750 Oslo
Tlf.: 22 50 03 61 (etter 18.00)
906 73 821
E-mail: [email protected]
Webadresse
www.tarkus.org
Bankgiro
6222.11.06658
Abonnement, annonsering etc
Se siste side
ISSN nummer
0809-0971
MERK!
---------------------------------------------Alle synspunkter gitt uttrykk for i Tarkus er artikkelforfatterens egne, og ikke nødvendigvis sammenfallende med redaksjonens oppfatninger
Intervjuer
3 Ritual
Anmeldelser
29 801 live
29 801 manchester
22 A.C.T. last epic
19 ANKH expect unexpected
20 BONE uses wrist grab
21 BRUCE, JACK harmony row
21 BRUCE, JACK songs for a tailor
27 COLT from the fridge
21 COUSINS, DAVE two weeks last summer
28 CURVED AIR masters from the vaults (DVD)
21 DEBILE MENTHOL emile a la campagne
27 DEEP THOUGHT somewhere in th dark
20 DRAKE, BOB 13 songs and a thing
22 ERE G au-dela des ombres
28 FOCUS masters from the vaults (DVD)
24 FROHMADER, PETER eismeer
22 GLASS HAMMER lex rex
24 GREEN CARNATION a blessing in disguise
26 HACKETT, STEVE to watch the storms
20 HACO ash in the rainbow
19 JADIS fanatic
21 KAMPMAN, ERIC the gate
24 KARDA ESTRA constellations
23 KRAKATOA we are the rowboats
23 LANDMARQ aftershock
24 LEDESMA, JOSÉ designios
23 LUMINOS seize the day
21 MANNING the ragged curtain
29 MANZANERA, PHIL 801 live @ hull
29 MANZANERA, PHIL archives - interview
Side 2
MANZANERA, PHIL archives - rare one
MANZANERA, PHIL expression sampler
MASCHERA DI CERA il grande labirinto
METAMORPHOSIS after all these years
MOHODISCO kaloomith
MOSTLY AUTUMN passengers
NETHERWORLD netherworld
NUCLEUS live in bremen
OXYGENE 8 poeyica
PRESENT high infidelity
QUIET SUN mainstream
RAY, RICK in the hands of sinners
RITUAL think like a mountain
SATELLITE a street between sunrise and sunset
SHOW-YEN show-yen
SHUB-NIGGURATH shub-niggurath
SINCLAIR, RICHARD what in the world
SPACED OUT slow gin
STRAWBS blue angel
TAAL skymind
VAN DER GRAAF GENERATOR masters from the
vaults (DVD)
Konserter
30 Saga
30 King Crimson
31 Phantasma
Faste spalter/Annet
18 Svens mimrehjørne: DICE the four tiders of the
apocalypse
31 Redaksjonens spilleliste
Annonsører
11 Oslo Rock Antikvariat
17 Oddity Music
25 Rick Ray
Fra redaksjonen
En aha-opplevelse eller to
n varm og deilig torsdagskveld i begynnelsen av juni,
satte jeg meg ned i Cirkusbygningen i København for å se
King Crimson live for aller første
gang i mitt liv. Konserten innfridde alle forventninger, og dette kombinert med hyggelig samvær med gode venner, satte prikken over i-en for min del. Nå vil
den observante leser begynne å
lure hvorfor jeg skal begynne å
skrive om mine konsertopplevelse
i København. Vel, for ganske
nøyaktig seksten år siden var det
mine ører ble åpnet for progrocken, og jeg hadde i kroppen
den samme opplevelsen som jeg
hadde når jeg hørte King Crimson. Og det hele begynte en
varm kveld i begynnelsen av juni
i det herrens år 1987.
E
å midten av åttitallet hørte
jeg og alle mine kamerater
på Yes’ Owner Of A Lonely
Heart og syntes dette var gilde
greier. Storebroren til en kompis
ville høre mer, og stakk inn til
Askers eneste platebutikk for å se
om det fantes noe mer med dette
bandet. Han ble av platebarens
innehaver anbefalt å høre på noe
riktig gamle greier med Yes. Ut
av hyllene trekker han ei skive
med et rart grønnskjær, en pla-
P
Thijs van Leer (Focus)
29
29
26
25
23
28
19
26
27
25
29
23
4
23
25
26
22
23
19
27
28
stikkhode og fem hippieutseende
menn på forsiden. Det var The
Yes Album. Skiva blir fraktet
hjem, plassert på spilleren. og
ingen skjønte noen ting. De bare
spilte og spilte og det kom jo
aldri noe sang. Og når de endelig
begynte å synge, var det jo umulig å få fatt i noe vers og refreng.
Storebroren slo tvert av og slang
skiva inn i et hjørne. Men en spire var sådd i et sart sinn, og jeg
spurte om å få låne den. Jeg tok
meg god tid og lyttet intenst, for
dette var noe helt nytt for mine
unge ører. Jo visst var Queen og
The Police spennende musikk,
men dette hadde jeg aldri hørt
maken til. Det var en episk storslagenhet som jeg aldri hadde
hørt før. Det var som et soundtrack til en reise innover i noe.
Det var instrumenttraktering av
en annen verden, strukturer som
snudde opp ned på alt jeg før var
vant til. Jeg var målbundet. Sakte, men sikkert i løpet av den
sommeren skjønte jeg at det var
ingen vei tilbake: Progrock (som
jeg ikke visste det ble kalt da)
here I come!
ed ujevne mellomrom
dukker denne følelsen
opp, og at den skulle
komme når jeg satt og så gamle
M
helter i København, får meg til å
bli positiv på vegne av sjangeren.
Det finnes faktisk fortsatt musikere der ute som kan vekke til
live en fascinasjon og følelse
som gir så uendelig mye for så
mange uten at man må forenkle
og banalisere det musikalske
uttrykket. La oss verne om dette
og prise oss lykkelige over at det
fortsatt får plass i vår stadig skiftende musikalske hverdag.
God sommer til dere alle!
Trond
Prisjustering
På grunn av økte kostnader
har redaksjonen sett seg
nødt til å øke prisene på
Tarkus Magazine, som forøvrig har vært uendret
siden nr. 7 i oktober 1998.
Ny løssalgspris fra og med
dette nummeret er kr. 50,-,
mens abonnementsprisen
øker til kr. 200,- pr. år fra
og med nr. 26 for norske
abonnenter og til kr. 250,pr. år for utenlandske
abonnenter – fremdeles
fritt tilsendt.
Tarkus nr. 25
Vi snakker med Ritual
Å tenke som et fjell…
Underlig nok har den svenske kvartetten
Ritual den samme besetningen idag som
da de ga ut sitt debutalbum Ritual i
1995. Fire år senere kom oppfølgeren
Superb Birth, og i år deres tredje album
Think Like A Mountain.
John “Bo-Bo” Bollenberg
E
t album hvert fjerde år høres nesten olympisk ut, forsøker jeg... Høy latter fyller turnébussen siden sanger og gitarist Patrik
Lundström og bassist Fredrik Lindqvist aldri har
hørt den sammenligningen før. -For å være ærlig
så kom debutalbumet vårt først tidlig i 1996, men
kontrakten med Musea ble inngått ett år tidligere. Det samme kan sies om Superb Birth som ble
utgitt tidlig i 2000 og ikke i 1999, sier Patrik.
Bröd
Fire år mellom platene skyldtes ikke at bandet
opphørte å eksistere i mellomtiden. -Vi har jobbet konstant både som band og individuelt. Vi
spilte sammen som Bröd for lenge siden, og i
1993 begynte vi å kalle oss Ritual, fortsetter
Patrik. -Vårt første album var egentlig en oppsummering av alt vi hadde gjort tidligere, mer
enn en start på noe nytt. Bare et par kutt var
ferske, de fleste ble laget i vår Bröd-tid. Faktisk
ser vi på albumet mest som en “greatest hits”samling fra vår Bröd-periode. Vi hadde en en 45
minutter lang sang som het Going For A Walk, og
vi tok deler av den og omarbeidet til Ritual-sanger. Det finnes et video-opptak av Bröd, spilt inn i
en liten klubb, hvor vi framfører denne lange
låta, komplett med slide-show og det hele. Kanskje vi gir den ut en gang, det er ikke mer enn
bootleg-kvalitet, men allikevel.
-Av de fire medlemmene i bandet er det bare jeg
som er musiker på heltid, fortsetter Patrik. Bassist Fredrik legger til at hans musikalske ferdigheter inkluderer tradisjonell folkemusikk, mens
det er keyboardist Jon Gamble som står for verdensmusikk-innslagene. Jon jobber i Ericsson,
det verdensomspennende teleselskapet, og reiser
ofte utenlands i embets medfør. Musikkinteressen hans opphører ikke fordi han er i et annet
land, så han absorberer massevis av musikalske
elementer og tar dem med hjem.
All denne informasjonen til tross, jeg har fremdeles ikke fått noen god forklaring på hvorfor det
tar fire år å produsere hver plate. -Vi er ikke spesielt fornøyd med dette selv heller, men det var
slik at etter debutalbumet hadde vi masser av
låter som vi hadde tiltenkt oppfølgeralbumet. Vi
prøvde mye forskjellig før Superb Birth, men en
dag satte vi oss ned og bestemte oss for å skrape
alle de nyskrevne låtene! Rett og slett! Vi planla
å spille inn albumet i 1997, men plutselig oppdaget vi at vi hadde mistet retningen, mistet fokus
på hva Ritual egentlig handlet om. Vi følte at
noe var galt med hele Ritual-konseptet, så vi
bestemte oss for å starte på nytt med blanke ark.
Vi tok en avstemning over det materialet vi hadde skrevet, og det var vel bare fire låter som
overlevde Rituals “gjenfødelse”. Resten av låtene
passet ikke bandet slik vi så det. Perioden
mellom Superb Birth og det nye albumet var en
periode hvor det skjedde mye på den private
fronten. Både jeg og Jon har blitt fedre, og vi
Tarkus nr. 25
Patrik Lundström
ønsket å bruke mye av vår tid på nettopp det.
Superb Birth ble gitt ut tidlig i 2000 og vi begynte å spille inn neste album allerede i september
samme år. Vi kunne gå inn i studio og spille inn
to låter, så gikk vi hjem og skrev mer musikk,
øvde det inn, og etter ytterligere noen måneder
gikk vi i studio og spilte inn et par låter til. Slik
fortsatte vi, jobbet hele tiden, men det tok ganske lang tid før vi ble ferdige.
Melodi Grand Prix
Det er uten tvil Patrik Lundström som er det
høyest profilerte medlemmet i gruppa. Han har
spilt hovedroller i musikaler som Hair og Buddy
Holly, men nærmest berømmelse var han nok da
han ble valgt ut til å representere Sverige i Melodi Grand Prix. 3. mai 1997 framførte han låta
Bara hon älskar mig som del av trioen Blond og
ble nr 14 av 25 deltakere. Robert Amiriam, sanger i det polske progbandet Collage, var korist for
det polske bidraget Ale jestem med Anna-Maria
Jopek. Hun gjorde det noe bedre enn Blond med
sin 11. plass. Vinneren det året var Katrina and
the Waves med Love Shine A Light. Progressiv
rock og Melodi Grand Prix, det passer vel ikke
særlig godt sammen?
-1997 var et kaotisk år for mitt vedkommende,
sier Patrik. -Plateselskapet ønsket å prioritere
Blond og det var ingenting jeg kunne gjøre med
det. Selvfølgelig hadde jeg tenkt å “pushe” progressiv rock siden Melodi Grand Prix er en svær
mediagreie med stor oppmerksomhet fra presse,
radio og TV fra hele Europa. Det er megaviktig!
Men hver gang jeg hadde mulighet til å styre
intervjuer in den retningen og snakke om prog
og/eller Ritual, så ble det dårlig likt av plateselskapet, BMG. De gangene jeg snakket om prog,
så var det ikke nevnt med et ord i de trykte artiklene. De trykket heller et stort bilde eller skrev
om fargen på øynene mine enn å skrive om min
interesse for progressiv rock. Navnet Ritual ble
riktignok nevnt ved et par anledninger, men det
medførte ikke at bandet solgte lass med plater,
fordi markedet for slik musikk i Sverige er veldig
lite. Litt rart, egentlig, når man tenker på hvor
mange progband som kommer fra Sverige. Svensk
prog er mye høyere skattet utenfor landets grenser, noe av grunnen til at vi sitter her idag, forresten. Når vi en sjelden gang opptrer i Sverige
er halve publikum familie, venner og kjente. Derfor er vi veldig glad for at det er marked for slik
musikk utenfor Sverige. Turneen vi akkurat har
gjort sammen med RPWL beviser at det er mulig.
Det øker moralen og vi må takke både RPWL og
plateselskapet vårt, Tempus Fugit, for det.
Etter Blond
- Det å være profesjonell musiker betyr at du innimellom må gjøre ting som ut fra et artistisk
synspunkt ikke alltid er din greie ett hundre prosent. Med en familie å forsørge må du noen ganger tenke på pengene mer enn på det kunstneriske. Folk i andre yrker gjør helt sikkert også dette
fra tid til annen. Etter Blond-perioden, sånn
1998-99, begynte ting å gå bedre for meg siden
jeg fikk være med på endel session-arbeide i Sverige samtidig som jeg var med i et cover-band
som gjorde det rett så bra. Men uansett suksess
på andre områder, så er jeg sikker på at Ritual vil
bestå. Bassist Fredrik Lindqvist er enig: - Patrik,
meg selv og trommeslager Johan Nordgren har
spilt sammen siden 1988. For oss betyr det at å
spille sammen øker vår musikalske horisont. Det
er mer enn bare musikken siden vi har vært sammen og venner så lenge. I løpet av de siste femten årene har vi vært igjennom så mye sammen
at jeg kan si med sikkerhet at vi aldri vil stoppe å
være Ritual. Patrik legger til: -I begynnelsen var
vi selvfølgelig ambisiøse, vi ville bli et stort band
og selle hauger av plater, men ettersom du blir
eldre så ser du annerledes på det. Salg betyr ikke
like mye nå ettersom vi verdsetter det å skape ny
musikk høyere. Å selge en million plater vil selvfølgelig være en kjempebonus, men det som teller
er å kunne fortsette å lage musikk sammen.
Side 3
debutplata. Resultatet blir særegent,
umiskjennelig Ritual.
Den tidligere nevnte Moomin Took My
Head er festlig, enkel, melodisk og
fengende, men allikevel ikke lettvint
låt som veksler fra enkelt klokkespill
og sang til tung rytme og hylende gitarer. Infinite Justice er et av høydepunktene på plata og har mye til felles med
Big Black Horses fra debutalbumet. Det
er voldsomt mye dybde i den dynamiske og klokkeklare produksjonen.
Bandet har også tatt med Breathing,
opprinnelig utgitt på en CD singel i forkant av det andre albumet, en sakte,
slepende låt proppfull av Mellotroner.
Platas avslutningslåt er tradisjonen tro
en kontrast til de øvrige komposisjonene, nå er det en elektronisk instrumental, nesten en krysning mellom Bo
Hansson og Tangerine Dream.
Johan med nyckelharpe og Fredrik med mandolin
RITUAL
think like a mountain
Folkemusikk
Når man spiller alle tre Ritual-albumene hører man fort at det er en
god dose folkemusikk blandet inn i
bandets egne komposisjoner. Mulig
det er gjort med hensikt for å ha en
lenke tilbake til hjemlandet. Siden
Johan spiller nyckelharpa på et par
låter, er det kanskje han som er den
rette til å svare på dette spørsmålet.
-Det er faktisk ikke så mye skandinavisk folkemusikk i låtene våre. Rent
geografisk er det vanskelig å plassere
disse elementene. Det er sannsynligvis mer arabisk og østlig toner i
musikken vår enn det er svenske røtter. Mulig vi ikke er veldig bevisst
hva vi gjør når vi leker oss med ideer
for å komme fram til det vi ønsker,
vi tenker ikke så mye på det. Det er
først etterpå når vi leser omtaler
eller snakker med folk at vi skjønner
at deler av musikken vår sammenlignes med autentisk folkemusikk.
Hovedpoenget for oss er å skape noe
nytt som passer musikken vi hører i
hodene våre. Vi er fornøyd når vi
etter å ha øvd inn en låt spør oss
selv, hva i h**vete har vi gjort nå?
Det er denne snodigheten som kanskje beskriver Rituals musikk best.
- På 50- og 60-tallet døde den ekte
svenske folkemusikken nesten helt
ut. Ingen var interessert i tradisjonell folkemusikk lenger. Nå for tiden
ser vi en ny interesse for tradisjonell
folkemusikk, i hovedsak skyldes dette at det etterhvert har blitt mange
ulike kulturer i Sverige. Band som
Värtina og Hedningarna har spilt en
viktig rolle i denne revitaliseringen,
også gjennom å legge til et mer kontemporært uttrykk. Tretrompeten
som Patrik holder på baksidebildet
på debutalbumet visualiserer denne
lenken til folkemusikk. Noen trodde
sikkert at vi ville bruke instrumentet
som en ren gimmick på alle albumene våre og ta den med på turné,
men den ble bare brukt helt spora-
Side 4
disk. En slik trompet har forresten
blitt brukt av mange primitive kulturer rundt om i verden.
Patrik overtar: - Hornet kommer fra
Jon Gambles foreldre. Jeg kan definitivt ikke spille på det, men jeg syntes det så fint ut, og så begynte jeg
å synge gjennom det litt på samme
måten som man bruker en didgeridoo hvor hovedformålet er å endre
stemmeleiet. Nå og da har jeg lyst til
å forandre stemmen min slik at folk
som hører på plata tenker; hvem i
huleste er det som synger nå? En av
mine hemmelige drømmer er at en av
de andre i Ritual skal ta over som
hovedsanger. Jeg er skikkelig fascinert av flerstemt sang. Beach Boys,
Beatles, Queen, alle disse bandene
som bruker masse ulike stemmer er
mine favoritter.
Think Like A Mountain
Det nye albumet heter Think Like A
Mountain, så vi ville gjerne ha en
forklaring på hva tittelen betyr. Fredrik kan best svare på det siden
han er bandets tekstforfatter, sier
Patrik. -Opprinnelig er det en frase
fra en amerikansk økologist som
skrev uttrykket. Måten å identifisere
seg seg med det naturlige miljøet er
hovedidéen bak innholdet på albumet. Gjennom tekstene ønsker vi å gi
en personlig melding om at vi må
prøve å leve mer i harmoni med
naturen enn det vi gjør akkurat nå.
Du kan godt si at det er et pro-Greenpeace-album, samtidig som vi har
lagt mye jobb i selve melodiene i
musikken vår. Fordi melodi er et av
de områdene hvor Ritual alltid vil
være annerledes enn alle andre band
i verden!
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Sverige
2003
2003
Tempus Fugit/InsideOut
TF/VÖ 12
54:22
Sven Eriksen
Patrik Lundströms nokså spesielle
stemme er ett av hovedelementene
som er med på å definere bandets
sound, og hvorvidt du vil like eller
ikke like dette albumet avhenger i
en viss grad av om du faller for hans
litt tilgjorte syngestil. Personlig
synes jeg stemmen hans passer perfekt til låtmaterialet og gir plata
masse ekstra krydder og særpreg.
Ingenting er hyggeligere enn at gamle
favoritter snur en dårlig trend og kommer sterkt tilbake. Og det har Ritual
gjort med Think Like A Mountain.
:kommentar:
Trond Gjellum
R
S
venske Ritual sto for et av 90-tallets beste debutalbum – og en av
de største nedturene med oppfølgeren – en forvandling fra kreativ
pop-prog til kjedelig heavyrock-liring.
Nå er de ute med sitt tredje album, og
det er godt å kunne rapportere at de
er på god vei tilbake til utgangspunktet. Fremdeles er det tidvis svært
tungt og med høyt adrenalin-nivå,
men de har fått tilbake lekenheten,
spillegleden og de gode låtene fra
debuten – en tittel som Moomin Took
My Head skulle vel si det meste for de
som kjenner bandets debutalbum.
Det starter med noen sekunder i
Midt-Østen før Patrik Lundströms
vokal skjærer igjennom og vi er midt
i en heksegryte av energiske akustiske gitarer, tunge basser og propelltrommer. Fengende og hektisk. Deretter toner de noe ned i Humble Decision, en låt som minner meg litt om
det Paatos driver med. I Once The Tree
Would Bloom henter de påny inn
toner fra Midt-Østen og kombinerer
det med tung vestlig rock – et knep
de brukte med stort hell også på
itual er nå ute med sitt tredje
album, og undertegnede har
sett fram til dette med en
blanding av nysgjerrighet og skepsis.
Førstealbumet står fortsatt som en
påle innenfor moderne, melodiøs,
prog- og symforock. Med en uovertruffen kombinasjon av imponerende
samspill, spretne låter med referanser
både til Gentle Giant, svensk folkemusikk og melodiøs hardrock, skapte
de musikk som forførte mange og
skapte lovnader om en stor karriere.
Men et eller annet sted på veien gikk
noe galt....fryktelig galt. Andrealbumet Superb Birth var ikke bare i mine
ører et dårlig forsøk på å spille tung,
sofistikert rock. Veldig forglemmelige
låter pakket inn i kjedelige tungrockarrangementer mante fram ingenting
som minte om fordums storhet.
Derfor er det hyggelig å kunne melde
at Ritual har reist seg, i alle fall opp
i en god knestående med muligheter
for å komme seg opp med rak rygg
igjen. Det er ennå et stykke igjen til
førsteskivas kvaliteter, men bandet
har tydeligvis satt seg ned på en
fjelltopp og tenkt gjennom hva de
skal gjøre. Låtene har mer lekenhet
over seg, og selv om de litt anonyme, tunge pop/rock-låtene er i flertall, er det likevel mange musikalske
lysglimt med progressive vendinger.
Nå får vi da endelig håpe at de har
innsett at det er dette de kan og
burde utvikle i tiden fremover.....
Tarkus nr. 25
Om tilstand og fremtidsutsikter
Hva nå, progrock?
Av Trond Gjellum
Om fans og lavkonjunkturer
I mars i år gikk det et for oss progrockfans interessant program på NRK. Programmet handlet om
fire idealistiske fans som arrangerte en norgesturné for den tidligere Marillion-vokalisten Fish.
Programmet var interessant på flere måter. Ikke
bare viste det de fire fansenes rørende naivitet
og barnslig glede over å få til noe for en artist
man liker, men det viste også at tidene i musikkbransjen som alltid, er i ferd med å skifte.
Omtrent samtidig med dette programmet, fikk
jeg nemlig vite at de gamle traverne Camel skal
slutte å turnere fordi det blir vanskeligere og
vanskeligere å finne steder å få arrangert konserter. Men Camel og Fish er ikke alene om å oppleve motgang når det kommer til det å få promotert musikken sin. Nå er vel ingen av de to ovennevnte de mest innovative og progressive artistene i vår tid, selv om Camel fortsatt gir ut skiver av god håndverksmessig art. (Forf. anm.: For
øvrig var det interessant å se Fish sitte å prate
med et annet fallent idol, Samantha Fox, på et
norsk høyfjellshotell. Begrepet “Norgesvenner”
får et helt nytt innhold.)
Fish på Rockefeller
Men sliter artister som tross alt er av et såpass
internasjonalt kaliber som Fish og Camel, kan
man jo tenke seg hvordan situasjonen er for
band som ikke er i samme divisjon. Hva kan dette skyldes? Vel, grunnene kan være mange, men
det er ikke tvil om at den globale platebransjens
stadige higen etter stadig mer profitt, er en viktig faktor. Plateselskapene tjener stadig mindre
penger (påstår de i alle fall selv) på platesalg, og
man kan merke at det er en stadig økende tendens til å dytte på publikum musikk med minst
mulig friksjon og skarpe kanter, slik at man kan
få solgt massevis av skiver. For å få solgt det,
presses musikken fram i all verdens reklamekanaler og er med på å undertrykke musikk som ikke
får så mye oppmerksomhet fordi det regnes som
“sært”. Jeg mener ikke det at det er allverdens
Britneyer og N’syncs som tar livet av progen,
men det blir uten tvil vanskeligere å nå fram i en
verden full av stadig mer lettbente (og i og for
seg, lettkledde) artister. Programmet om Fish og
de norske fansen, viser at det innenfor miljøer
som sysler med progrock, får arbeidet preg av
mer og mer undergrunnsidealisme, og stadig
kommersiell påvirkningskraft og vitalitet.
En annen ting man heller ikke skal glemme, er at
til tross for at progen har fått en fornyet anerkjennelse i stadig bredere lag av den musikkinteresserte verden, er den fortsatt en mildt sagt
marginal sjanger. Få progrockband selger mer
enn noen få tusener av sine album. Et såpass
kommersielt vellykket progband (eller i alle fall
progrelatert band) som Porcupine Tree selger ca.
75.000 av sine skiver på verdensbasis, en dråpe i
havet blant millionselgende storselskapartister.
Flower Kings og Spock’s beard ligger rett under,
mens Dream Theater ligger på røfflig 250.000 av
sine skiver. Artister knyttet til selskaper som
Cuneiform og ReR selger langt under dette igjen.
I den store sammenhengen er dette ingenting.
Andre eksperimentelle rockeband som Tortoise
selger også sjelden mer enn rundt 250.000 av
sine skiver, så eksperimentell rockemusikk er
ingen big business.
En annen, mer psykologisk, forklaring kan ligge i
det faktum at vi mennesker får stadig mindre
tid. Alt tar tid, og gjerne mer tid en før, noe som
gjør det til en knapphetsressurs i den moderne
verden. Mange jeg snakker med, sier at man får
stadig mindre tid til å sette seg ned og kun nyte
musikk alene uten forstyrrelser, musikken blir
noe som må høres sammen med andre aktiviteter. I sånne sammenhenger vil progrock og
beslektede sjangere lide. Dette er ofte musikk
som krever tid for å kunne skjønnes. Derfor vil
den også oppleves som avstøtende på mange
utenforstående.
Vi kan derfor konstatere at progrock bare er en
av veldig mange sjangere i den store vide verden
og at de konjunkturene som råder ellers i samfunnet, også styrer over de kulturelle uttrykkene
som råder.
Men er det egentlig så ille, da?
Camel
Tarkus nr. 25
Men hva er det egentlig vi klager over? Er det
over at musikk inspirert av våre store syttitallshelter ikke hvaner på hitlistene og får tung rotasjon på MTV? Leser man ymse magasiner, ser man
oftere enn før at progrock nevnes med positivt
fortegn. Men det tviler jeg på vil føre til at en
gjeng med retroorienterte progfans med ELP Tskjorter og tjueminutters låter vil herje hitlistene. Hvis progressiv rock skulle bli en populær
sjanger, vil det med all sannsynlighet låte annerledes. Jeg tror det er mer realistisk å se for seg
at progrock vil bli stort som en variant av progmetal (Dream Theater har til tross for sine lange
instrumentalpartier og taktskifter, faktisk har
figurert på diverse hitlister). Eller kanskje er det
som en mer kompleks utgave av nu-metalen
Tool
(tenk noe á la Tool)? Men Radioheads suksess
utenfor den musikalske allfarvei kan også være
en syntese som helt klart kan bringes videre av
nye, oppegående band.
Men vil man fronte progressiv rock basert på
gamle syttitallstakter, må man være villig til å
innse at den musikalske lekegrinden man rører
seg i, er veldig liten. Men det finnes en rekke
små og idealistiske plateselskaper som gir ut den
slags musikk som når fram til den lille, men
entusiastiske menigheten. Og da burde man vel
være fornøyd?
Hva nu?
Så lenge det er minimalt med penger i “progbransjen”, vil også de som overlever være de som
brenner mest for den progressive ideen og kan
bringe den videre. De som er på utkikk etter
penger vil finne seg noe annet å gjøre før eller
siden. Noen av faren for progrocken i tiden fremover, er i mine øyne det at man i større og større
grad identifiserer sjangeren med bare visse
uttrykk og utelukker alt som ikke faller inn
under den samme paraplyen. Vi må passe oss for
at progrock ikke skal ende opp som betegnelse
Radiohead
på en tannløs, forflatet rock med litt lengre låter
og mer vågale gitarsoloer. Derfor tror jeg det for
mangfoldet (som jo alltid har vært progens største fortrinn) ikke er av noe onde å være små.
Ved hjelp av internett, magasiner og idealistiske
konsertarrangører, vil sjangeren alltid overleve.
Men jeg mener at vi skal ikke bare lene oss tilbake og la ting skje, men aktivt prøve å påvirke
rundt oss for å skape blest om det vi driver med.
Dette har vært gjenstand for flere Tarkus-ledere,
men kan ikke sies ofte nok: kjøp skiver med
artister, mas på media, møt opp på konserter.
Men la oss ikke vifte med redaksjonens pekefinger en gang til, men la oss heller høre hva sentral
aktører innen progrocken de siste ti årene har å
si om progrockens tilstand i våre dager. I neste
nummer av Tarkus vil vi derfor intervjue noen
nye og gamle idealister nasjonalt og internasjonalt som har vært med på å bringe progen dit
den er kommet nå og om deres fremtidsvisjoner
for rock litt utenfor allfarvei.
Side 5
70-tallets Sør-Amerika
Prog mellom uniformer
og Patagonia
del 2
Arkivaren er et artikkelkonsept jeg har
utarbeidet som tilskudd – eller kanskje
snarere som alternativ – til Tarkus-føljetongen ‘Viktige progband’. Ideen er å
redegjøre for essensielle musikalske og
kulturelle trekk ved ulike bølger eller skoler i prog-historien, oppsatt etter geografiske og tidsmessige markører. Jeg tillater
meg slik å rette oppmerksomhet mot navn
og tradisjoner som ofte synes utelatt fra
den “offisielle” fortellingen om progressiv
rock, bl.a. ved å fremheve mer relative
‘viktigheter’ i det store scenariet. I denne
andre delen skal vi til USAs uheldige bakgård.
Rikard A. Toftesund
“P
olitikk og musikk hører ikke sammen!”,
hørt den før? Tja, kanskje i del 1 av
‘Arkivaren’, om forholdene i 70-tallets
Øst-Europa? Uansett; omstendighetene var ikke
stort bedre i de konstitusjonelle demokratiene
Brasil, Uruguay, Argentina og Chile. Selv om SørAmerika ga liv til bråter med progressive band,
betyr ikke dette på noen som helst måte at disse
hadde ukompliserte levekår. Rockens generelle
appell overskred klassebarrierer her som ellers, og
nettopp dette yppet til vesentlige problemer; ingen andre steder på kloden bestemmes det sosiokulturelle kartet mer av samfunnets basale klassedeling som i Latin-Amerika. Der man ofte opererer med tre sosiale primærsjikt for Vest-Europas
del - underklasse (lav, høy), middelklasse (lav,
jevn, høy) og overklasse (lav, høy) - med antallsvekt på det midterste punktet, utgikk den dominerende kvotienten i Sør-Amerika fra nedre sjikt.
Selv i ressurssterke nasjoner som Uruguay og
Argentina, begge med BNP tilsvarende Europas
mest velstående land, dannet underklassen 5060% av befolkningen. Disse landene hadde små,
men mektige overklasser, og store høysjikt av
middelklassen. Friksjonens snitt gikk derimot
ikke mellom under- og middel-/overklassen som
sådan - slik vi kjenner det fra Europa - men på
El Reloj
tvers av midtpunktet. Når Salvador Allende i 1970
kunne bli kontinentets første parlamentarisk
valgte marxistiske president, var dette således
grunnet betydelig oppslutning også blant den
jevne middelklassechilener. Og da offiserer under
ledelse av Augusto Pinochet 11. september 1973
Side 6
kuppet regjeringen og iverksatte blodige forfølgelser av studenter, kunstnere og fagforeningsfolk, utgjorde middelklasseungdom store prosenter av ofrene.
Den latinamerikanske ungdomsgenerasjonens
lidelseshistorie, drøyt regnet fra militærkuppet i
Brasil ‘64 og i hvert fall inntil den argentinske
juntaens kollaps etter Falklandskrigen i ‘82, er
relevant for forståelsen av musikken herfra. Motgang gir gjerne oppmuntring, kraft og initiativ i
utgangspunktet (jfr. f.eks. Jean Paul Sartres
refleksjoner rundt fransk frihetsmentalitet i forbindelse med okkupasjonen 1940-45), og det
langvarige oppstusset i Latin-Amerika sammenfalt dertil med en allmenn radikalisering av unge
mennesker i den industrialiserte del av verden.
Rocken var deres språk, massekulturen deres
gjemmested og berømmelsen deres potensielle
verktøy, ergo fantes inspirasjon, objekt og formål. Ikke desto mindre innebar musikklivet en
ofte utsatt posisjon. I Chile for eksempel, fikk
utøvende musikere under Allende-styret innpass
i fagforbund og ble dermed gjenstand for vesent-
lige represalier fra Pinochets USAstøttede
kuppregime i
‘73. Tatt i
betraktning
at brorparten
av LatinAmerikas rocEspiritu
kemusikere
hadde en fortid innen folk- og visekretser, er det ikke godt å
si hvor mange mulige progaspiranter som var
blant de 1100 myrdede på Estadion Nacional i
dagene etter 11. september; filmsnuttene viser
horder av forvirrede tenåringer med langt hår
som venter på sin uvisse skjebne langs tribunene. Mest kjent er tilfellet Victor Jara, den berømte trubaduren som med dødsforakt trosset trusselen fra sikkerhetsvaktene og ytret gitar og
lyrikk mellom benkeradene. Som demonstrativ
respons skjøt de hendene av ham før henrettelsen.
Tarkus nr. 25
O Terço
Aquelarre
Veien frem
De sosialt og politisk turbulente tilstandene som
fargela praktisk talt hele kontinentet i perioden
1967-80, synkront med en spent verdenssituasjon
der avviklingen av den mest åpenlyse kolonialismen sto sentralt, medførte til gjengjeld en klarere
identitetssøken blant kunstnere og musikere. Slik
fikk også latinamerikansk populærkultur sin
egenart, med åndelige og estetiske forbilder i
både Californias hippiebevegelse og Sør-Europas
(Italia, Iberia) “markedsautonomiske” praksis,
sistnevnte med klart utslag i gruppenes valg av
morsmålet som sitt lyriske manual. De mest interessante søramerikanske progrock-artistene lagde
inderlig, tilnærmet hudløs musikk som brenner
selv i dag - trass i kummerlige kontraktbetingelser, slett produksjonsutstyr og ikke så sjelden
likegyldige mottagelser fra publikum.
Kanskje nettopp derfor
er det forstemmende at
oppmerksomheten
omkring latinamerikansk progressiv rock
synes å utebli selv i
ettertid. I Europa og
USA later forestillingen
om “prog” som en vedInvisible
tatt sjanger til å ekskludere ethvert prospekt for revisjon, og flere av artistene fra Chile,
Mexico, Argentina osv. ville nødvendigvis invitert
til en kanskje uønsket utfylling av begrepet. Her
anskueliggjøres også en sørgelig trend innen
dagens progmiljøer; bortfallet av nysgjerrighet
overfor det som i selve konsekvensen er progressivt, altså overfor det uhørte, nye og ukjente. Og
lærte vi ikke alle sammen på skolen at Sør-Amerika stort sett består av bananrepublikker? Neppe
forenlig med bildet av progrock som noe kaukasisk, elitært, patriarkalsk, kultivert og ressurskrevende; meksikanske jordbrukere har helt sikkert
ikke råd til verken Minimoog eller Mellotron, og
uten dét blir det vel ikke prog!?
Tarkus nr. 25
Som innvending kan vi slå fast at latinorockens
fremvekst skjedde i fullstendig harmoni med
nydannelsene i den nordamerikanske og britiske
populærmusikken, altså fra midten av 60-tallet.
Mangfoldet søramerikanske artister i den psykedeliske perioden 1967-70 virker i dag overraskende, med tanke på hvor underutviklet europeisk rock var på samme tid (Italia, Tyskland).
De som ennå ikke har registrert navn som Aguaturbia (Chile), Traffic Sound (Peru), Laghonia
(Peru), Kaleidoscope (Mexico), Almendra (Argentina) og Os Mutantes (Brasil), feiler å notere seg
det faktum at Latin-Amerika befant seg helt i
fortroppen hva vedrørte moderne pop og rock.
Og langt de fleste medlemmene i 70-tallsgrupper
herfra hadde bakgrunn i forskjellige slike beat-,
rhythm’n’blues- og folk-konstellasjoner fra tiåret
lia/folkpop/hardrock, 1968-), med kjente navn
som Os Mutantes, Almendra, La Cofradia de la
Flor Solar, Pappo’s Blues og Traffic Sound; 2) proto-progressivt (mer veloverveid elaborering av
arrangementene, ofte med både hardrock- og
folktilløp, 1971-), ikke minst eksponert ved
artister av typen Sui Generis, Som Imaginario,
Arco Iris
Aucán
før, det var liten forekomst av såkalt “klassisk
utdannede” progmusikere med ambisjoner om å
studere stilistiske føringer. Unntak fantes selvsagt, som argentinerne Gustavo Moretti og Lito
Vitale fra henholdsvis Alas og MIA, to blant temmelig få latinoband som bedrev eksplisitt “symfonisk prog”, men i bunn og grunn formet man
autentisk musikalsk karakter via ettertrykkelige
bånd mellom ulike miljøer, og da særlig rock og
folk.
We All Together, Aquelarre, Pescado Rabioso og
Psiglo; 3) progressivt (tyngre vekt på utfordrende instumentalseksjoner, artikulerte lydbilder og med større innslag av “kunst for kunstens
skyld”-estetikk, 1974 -), som hos Ave Rock, Alas,
Armando Tirelli, Tempano, Crucis, Sintesis etc.
Toner tar form
Noe som imidlertid gjør det latinamerikanske tilfellet ekstra interessant, er at samtlige tre stilistiske figurasjoner lot til å forbli noenlunde intakte utover tiåret. Når det gjelder artister fra land
som Italia, England og Tyskland er det som regel
enkelt å tidsbestemme musikken ut ifra typiske
kjennetegn ved instrumentbruken, tekstene,
tonaliteten eller arrangementene. Slik er det ikke
for Latin-Amerikas vedkommende; flere av de
Så også argentinske Vox
Dei, den kanskje viktigste av alle tidlige “proto-progressive” grupper
fra Sør-Amerika. Våren
1971 slapp bandet det
doble konseptalbumet
La Biblia, som fikk
Vox Dei
kolossal betydning for
fremveksten av progrock som en isolert klasse innen latinamerikansk
popmusikk. Dermed var et skille markert; de forskjellige utspillene før denne tid må bedømmes
på andre premisser enn platene som kom etterpå. Simpelt sagt kan utviklingslinjen i forhold til
latinoprog leses slik: 1) før-progressivt (psykede-
Los Jaivas
Side 7
fremste bandene spilte stadig en slags “protoprog” på tampen av 70-tallet (Invisible, Espiritu,
Nuevo Mexico), mens andre gikk fra én figurasjon
til en annen (Ave Rock, Los Jaivas) eller inkluderte like godt flere i samme sleng (O Terco, Fragíl, La Maquina de Hacer Pajaros, Casa das Maquinas).
Innen nyere vestlig progrrock er det for øvrig
merkbart få som levner latinogruppene vesentlig
autoritet når det gjelder påvirkningskraft, mens
navn som PFM, SFF, Ange, Focus og Wigwam - fra
henholdsvis Italia, Tyskland, Frankrike, Nederland og Finland - figurerer titt men ofte. Her blir
nok mangelfulle referanserammer et argument,
men likevel; fraværet av alle disse meget talentfulle søramerikanske artistene i den progressive
rockens kanon er underlig.
En ny vår
Polifemo
Luis Alberto Spinetta
Artister med ansikt
Spesielt for dette kontinentet var som sagt de
nære relasjonene mellom rock- og folkmiljøer, og
da med særlig trykk på visekunsten. I Argentina
skapte Sui Generis og Arco Iris i realiteten en ny
harmonisk palett i popmusikken, der integreringen av etnisk folketone skjedde med helt andre
kulturelle forutsetninger enn det som til da hadde vært gjengs i USA og Europa, med desto mer
særpregede resultater. Eksperimenterende ensembler som Congreso, Los Jaivas og Bubu ga dette
prosjektet mer helhetlige rammer, der både tonale, strukturelle, rytmiske og lyriske formularer
ble adoptert mer eller mindre direkte fra inspirasjonskildene. Hensikten med denne strategien
var naturlig nok å påkalle “det opprinnelige”,
det arkaiske og åndelige ved kunsten som
uttrykk for subjektiv dannelse, og noen av de
litt annet budskap; individuell verdighet kan
kjøpes opp via korrupsjon, piskes bort under tortur eller forties ved sensur, men drømmer og ideer kan overleveres selv i blinde. De som forstår
seg et minimum på spansk språk og så vel eldre
som moderne latinamerikansk historie, vil av den
grunn ha mye å hente i lyrikken til f.eks. Charly
Garcia (Sui Generis), Ruben Melogno (Psiglo) og
Perez-brødrene (Aucan). Prinsippet om en konstant tilstedeværende, agerende personlighet i
musikken - ikke bare i direkte forstand av en
aktør, men av en bestemt vilje som fremkommer
i kraft av målrettet kunstnerisk dirigering - er
noe man finner hos nesten alle artistene på listen under. I dag fornemmer man lett at progressiv rock som fenomen var på sitt absolutt mest
livsbejaende akkurat her og da.
Kulturimperialismens kalde hånd
Den britiske rockmusikkens innflytelse (Beatles,
Stones, Who, Kinks) hadde vært stor frem til
1967-68, da mange band i Sør-Amerika begynte å
skule til vestkysten av USA. Byrds, Moby Grape,
Jefferson Airplane og Steve Miller Band fikk innpass i den ennå marginale omsetningen av
pop/rock i Brasil og Argentina, The Doors var
enorme i Mexico omkring tiårsskiftet, Santana
(med sine meksikanske røtter) fulgte like etter.
Anno 1972/73 gjorde britiske band seg igjen
gjeldende, nå med Deep Purple, Led Zeppelin,
ELP, Yes, Pink Floyd og Jethro Tull i førersetet.
Man hører dem tydelig i materialet til O Terco,
MIA, Contraluz, Alas, El Reloj,
Galie og andre, men ikke så
prominent som f.eks. hos
mange italienske band.
Nær sagt alle latinamerikanske progressive grupper valgte
like fullt å bevare spansk og
portugisisk som vokalspråk.
Lytt til O Tercos mislykkede
fremstøt mot verdensmarkedet på den engelske versjonen
av Criaturas da Noite og du vil
skjønne hvorfor; dette var
musikk med latino-kontinentalt preg til de grader, og
konsekvensen er inntrykket
av komplett kulturell kollisjon.
Nuevo Mexico
desidert mest interessante latinamerikanske verkene - i det minste i progsammenheng - kom
etter min mening fra disse tre siste ensemblene.
Det subjektive står altså i fokus her, og progressiv rock fra land som Mexico, Brasil og Argentina
er overveiende vokalorientert. Mentaliteten fra
60-tallets motkultur vedvarte i disse gruppenes
tekstunivers, men med realpolitisk brodd og et
Side 8
De søramerikanske artistene
gjorde da heller ikke nevneverdig innhugg på motpartens
markeder; man fikk aldri et chilensk eller argentinsk PFM, for å si det slik. Os Mutantes er vel
det nærmeste man kommer et band med rimelig
ry i USA og Europa, ikke minst grunnet ettertidens ensidige projisering av de mest eksentriske
aspektene ved gruppen - i dag teller således den
internasjonale fanskaren navn blant etablert
rock-intelligentsia, som Michael Stipe, Patti
Smith, Beck, Jello Biafra (!) og David Byrne.
Heldigvis berodde ikke bandenes hjemlige
gjennomslag på et amerikansk eller europeisk
sådant. Lovlig
outrerte grupper
som Aquelarre, O
Terco, Vox Dei,
Som Nosso de
Cada Dia, Nuevo
Mexico, Fragíl og
La Maquina de
Hacer Pajaros ble
internasjonale
Som Imaginario
suksesshistorier
på sitt eget kontinent, og flere av dem inspirerte hverandre åpenlyst. Andre støtte på vanskeligheter, som Los Jaivas (fra Chile til Argentina frem til militærkuppet her i ‘76, deretter til Spania), Psiglo (til Spania i ‘74, etter kuppet i Uruguay i ‘73) og det
snodige argentinske fusjonsensemblet Anacrusa
(til Frankrike i ‘76). Noen av dem fortsatte sitt
musikalske virke i eksil, andre forsvant i glemsel.
Prog utgjør i dag en betydelig, om ikke organisert undergrunnsbevegelse i latinamerikansk
rock. Delvis er dette grunnet et kontinuum like
fra slutten av 70-tallet på tvers av 80-årene og
frem til nå; Sør-Amerikas popkultur gjennomlevde nemlig ikke den berømmelige angloamerikan-
Crucis
ske fabelen med “punkens frigjøring” i ‘78. Imidlertid skyldes det også gode vilkår for mindre
kommersielle subkulturer i det store og hele;
ekstrem-metall, gothrock, industrimusikk. Sånn
sett kan vi hevde at de gamle progressive gruppene har overlevd tross alt; på 80-tallet var band
som Iconoclasta, Quantum, Chac Mool, Sagrado,
Blezqi Zatsaz osv. tradisjonen stor takk skyldig, i
dag kan vi høre den hos f.eks. Calix, Lei Seca,
Nexus, Cartoon og Tau Ceti. Videre arrangerer
man progfestivaler i Mexico og Brasil fullt på
høyde med dem vi kjenner fra USA, man har plateselskaper av typen Rock Symphony, Record
Runner og Progressive Rock Worldwide (alle i
Brasil), Smogless (Mexico) og Microfón (Argentina). Det er langt på vei også disse som har stått
ansvarlig for CD-utgivelsen av materialet til artistene under.
Særlige favoritter er merket med dollartegn.
Tarkus nr. 25
Agnus (Argentina)
Bacamarte (Brasil)
Ensemble som oppsto i kretsen omkring MIA, og
mektig influert av disse. Myk, men gjennomarrangert symfonisk prog med akustisk preg og tydelig
anstrøk av både latinamerikansk folkemusikk og
klassisk. Ikke mindre enn fire kvinnelige vokalister.
Aktive allerede fra midten
av 70-tallet og ledet av gitarvirtuosen Mario Neto,
som åpenbart lyttet mye til
PFM. Deres første (og eneste “progressive”) LP kom
riktignok ikke før i ‘83, men
den hører likevel med på
listen. Få søramerikanske band lød såpass italienske som dette!
Anbefalt:
Pinturas y Espresiones (1980)
Alas $ (Argentina)
Debutskiven til denne keyboards/bass/slagverk-trioen er blant de beste jeg har hørt innen tangentbasert prog! Kjapp og ubeskrivelig dynamisk fremføring av to lange komposisjoner som forener
intelligens, emosjon og kraft. Tenk ELPs Tarkus
mutert med Egg anno Civil Surface; sangstemmen
til Alas’ tangenttrollmann Gustavo Moretti er til
forveksling lik Mont Campbells.
Anbefalt:
Alas (Buenos Aires Solo es Piedra)
(1976)
Anacrusa (Argentina)
Gjorde noenlunde det samme som Congreso i Chile;
baserte seg på inngående fortolkninger av sitt
lands folketone, iblandet doser med jazz, rock, litt
klassisk og tilmed religiøs musikk. Kanskje ikke
fullt så konsekvent som Congreso, men likevel...
Anbefalt:
El Sacrificio (1978)
Aquelarre (Argentina)
Da den legendariske gruppen Almendra sprakk i
1971, oppsto tre nye band: Pescado Rabioso, Color
Humano og Aquelarre. Samtlige ble etter hvert
toneangivende innen argentinsk progressiv rock,
men Aquelarre viste seg mest levedyktig. På sitt
beste maktet bandet å videreføre den klassiske formelen til “landsfedrene” Sui Generis, altså en slags
symfonisk rock med utgangspunkt i den latinamerikanske visetradisjonen, i jazz og 60-tallets “Frisco-sound”, og i britiske band som f.eks. Yes.
Musikken er grunnleggende låtbasert og har et
romantisk, men aldri innadvendt preg.
Anbefalt:
Brumas (1974)
Siesta (1975)
Arco Iris (Argentina)
Pionerer innen den visebaserte stilen som med
tiden skulle kjennetegne så mange av 70-tallets
søramerikanske rockeband. Også innflytelse fra
jazz og blues, ikke helt ulikt Traffic i perioden
1968-70. Tidvis meget sterkt låtmateriale.
Anbefalt:
Tiempo de Resurrecion (1971)
Suite no. 1 (1972)
Anbefalt:
Tilgjengelig symfonisk prog.
Minner meg om artister på
den tyske Bacillus-labelen,
eksempelvis Epsilon, Message, Pell Mell og Nektar. Som
hos sistnevnte er arrangementene litt “gjennomsiktige”, og det synges med mye
av den samme påtatte ynkingen og føleriet. Forholdsvis sterke melodier og gode instrumentale
prestasjoner veier heldigvis opp.
Aun es Tiempo de Sonar (1975)
Bubu $ (Argentina)
Ensemblet som spilte de krevende skriveriene til Daniel
Andreoli, en samtidskomponist som ville prøve seg på
mer rock-relatert musikk.
Resultatet var Anabelas, som
også ble tilsatt koreografi og
oppført på scener rundt
omkring i Argentina. Dette er kanskje det beste søramerikanske avantprog-albumet noensinne, og en
virkelig skatt for folk som liker Zappa, Magma og de
mest eklektiske Canterburybandene.
Anbefalt:
Anbefalt:
Crucis $ (Argentina)
Anabelas (1978)
Blant de aller høyest ansette gruppene fra SørAmerika. Mikset hard rock og symfonisk progfusion
til en uforlignelig energidrikk, fjernt sammenlignbart med Focus, Finch, Yes og det klassiske spanske bandet Fusioon. Hektisk og dyktig som få; første platen duger ypperlig som innføring i latinoprog.
Anbefalt:
Var inspirert av bl.a. Faust, Lard Free og Henry
Cow. Skrevne segmenter bryter med fritt improviserte partier i et ofte dystert lydrom. Tidlig meksikansk RIO-avstøpning som siden oppmuntret band
av typen Nazca og Banda Elastica, og aktive den
dag i dag.
Anbefalt:
El Poeta del Ruido - Contranatura
(1979)
Espiritu (Argentina)
Begge platene deres bygger på en intensivering av
stilen til Sui Generis og Aquelarre, med ytterligere
utvikling av symfoniske stemninger. Arrangementene blir aldri veldig sammensatte, men musikken
når et høyt energinivå. Bra anvendelse av tangenter, selv om gitarene råder.
Anbefalt:
En LP som lenge har vært et
yndet samleobjekt. CdM led
av den samme “personlighetsforstyrrelsen” som
landsmennene O Terco, og
deler av dette albumet
inneholder en ujevn mikstur
av Beatles-influert vokalpop
og hard rock med symfoniske tilbøyeligheter. Her
finnes derimot også glimrende materiale i tråd
med Os Mutantes.
Crucis (1976)
Los Delirios del Mariscal (1977)
Decibel (Mexico)
Casa das Maquinas (Brasil)
Anbefalt:
Americanos (1973)
Depois do Fim (1983)
Banana (Argentina)
Anbefalt:
lingen pågående og inspirert. Et ukjent men bra
band.
Crisalida (1975)
Libre y Natural (1976)
Estructura (Venezuela)
Symfonisk progband som
utga to ambisiøse konseptalbum, influert av Pink
Floyd og Yes. Minner litt om
argentinske Banana, dog
kanskje hakket mer avansert. Obskurt!
Anbefalt:
Lar de Maravilhas (1975)
Mas Alla de tu Mente (1978)
Estructura (1980)
Aucan (Argentina)
Har vært kalt “Argentinas Strawbs”, men dette
gjelder helst for den første LPen. Fire brødre påvirket av Arco Iris, Sui Generis og især av Aquelarre,
og stemningen er om mulig enda mer melankolsk
enn hos disse artistene. Brotes var deres andre og
siste album.
Anbefalt:
Brotes del Alba (1979)
Ave Rock (Argentina)
Var i startfasen influert av Almendra og Vox Dei,
og bygget mesteparten av soundet rundt gitarspillet til sanger/komponist Federico Sainz. På Espacios tenderer man imidlertid mot band som Flash og
Yes, dog med et mye mer poetisk lynne.
Anbefalt:
Espacios (1977)
Congreso $ (Chile)
Legendarisk gruppe som
helt siden tidlig på 70-tallet
har rendyrket en jazzet folkprog-form. Congresos diskografi hører følgelig til de
fyldigste innen latinorocken. På debut-LPen (‘71)
deler bandet mye med sine
landsbrødre Los Jaivas, men på Viaje er musikken
mer leken og eventyrlig, ikke så langt unna italienske Stormy Six anno L’Apprendista. Essensielt.
Anbefalt:
El Congreso (1971)
Viaje Por la Cresta del Mundo (1981)
Contraluz (Argentina)
Eternidad (Argentina)
Nokså attraktiv gruppe med ett album på samvittigheten. Musikken ligger mellom landsmenn som
Espiritu og Contraluz; sparsomt arrangerte stykker
vekslende fra hard rock til folk. Sjelden utgivelse,
men definitivt hørverdig.
Anbefalt:
Apertura (1977)
Fragíl (Peru)
Sangbasert med åpne pek
mot Yes. Velskrevne låter i
3-4-minutters-klassen, høyt
anerkjent av mange.
Anbefalt: Avenida Larco
(1981)
Tung prog med folk-tilsnitt og kritiske tekster (på
spansk, naturligvis), selvskrevet i gjeld til Jethro
Tull. Låtene er iørefallende og minneverdige, spil-
Tarkus nr. 25
Side 9
Galie (Mexico)
Etter min mening er debutLPen deres det flotteste
meksikanske tilskuddet
innen symfonisk prog.
Instrumentalt, med veksler
på Camel, ELP, tilmed Canterbury. Senere på 80-tallet
ble stilen mer sfærisk og
avdempet, ikke ulikt et annet meksikansk band,
Nirgal Vallis.
Anbefalt:
Anbefalt:
Cornonstipicum (1978)
Klassisk band i bølgen av
halvakustiske progensembler med klar folktendens
(Anacrusa, MIA, Agnus
etc.). Stor uenighet hersker
om hvilken av gruppens to
skiver som er best.
Horizonte (1977)
Senales sin Edad (1979)
På sitt beste var gruppen tidløst original, enten det var
tale om skrullete psykedelia
(‘68-70), intelligent latinopop (‘70-71) eller symfonisk
progrock (under). Mutantes
har opprettholdt en høy kultstatus, særlig i USA, hvor
platene deres selger bedre i dag enn da bandet eksisterte. Viktig kapittel i Sør-Amerikas musikkhistorie!
O A e o Z (1973)
Invisible $ (Argentina)
Luis Alberto Spinetta er en gitarist, vokalist og
låtskriver i særklasse. Invisible markerte høydepunktet i karrieren hans, som dessuten omfattet
lederskap i det legendariske psykedeliabandet Almendra, hardrockgruppen Pescado Rabioso og senere
det noe mer pop-orienterte Spinetta Jade. Med
Invisible lå stilen i retning av sofistikert heavyprog, sentrert rundt Spinettas lyriske gitarspill og
umiddelbart gjenkjennelige sangstemme, over fantasifulle, ofte jazzinfluerte melodilinjer. På en
måte var Invisible en slags argentinsk ekvivalent
til band som Trettioåriga Kriget og Høst, dog med
et mindre bombastisk og desto mer “seriøst”
uttrykk. Samtlige av gruppens tre album er høyt
anbefalt; Durazno er mest “progressiv” i formen.
Invisible (1974)
Durazno Sangrando (1975)
El Jardin de los Presentes (1976)
Los Jaivas (Chile)
Dannet allerede i ‘71, men
fant figur omkring midten
av tiåret; en formfullendt,
enestående syntese av stillfaren symfonisk rock og
etnisk folketone fra Andes.
Levde i eksil i Argentina
inntil uniformene overtok
også der, flyttet/flyktet så til det avuniformerte
Spania og skapte fortreffelig musikk til langt ut på
80-tallet. Alturas bygger på den kjente diktsyklusen til Pablo Neruda.
Anbefalt:
Myk symfonisk rock med trekk av både ren pop og
nasjonal folketone. Platen foreligger i to versjoner;
originalen med vokal og nokså typisk 70-tallssetting hva gjelder produksjon (under), og en instrumental nyinnspilling fra tidlig på 90-tallet.
Anbefalt:
Cancion del Sur (1977)
Alturas de Macchu Picchu (1981)
Nobilis Factum (Mexico)
Lagde pompøs symfonisk
rock med lassevis synthesizere, av og til med paralleller til europeiske navn som
Eloy og Solaris. Øvde utvilsomt innflytelse på strømmen av 80-tallets progband
i Mexico (Caja de Pandora,
Delirium, Iconoclasta).
Anbefalt:
Nobilis Factum (1980)
Nuevo Mexico (Mexico)
Heavyprog pluss en klype latinofolk, spor av både
Jethro Tull og Santana. Betydelig i den meksikanske rock-kanon.
Anbefalt:
Hecho en Casa (1975)
Pablo “El Enterrador” (Argentina)
Symfonisk pop/rock med
anstrøk av Genesis (And
Then There Were Three),
Supertramp (Crime of the
Century) og datidens største
argentinske band, Seru
Giran. Ganske bløte harmonier, sosialt bevisst lyrikk
og et lydbilde merket av el-gitar, piano og stringsynther. Noen rangerer Pablo helt øverst, personlig
finner jeg LPen grei nok.
Musikalsk beslektet med
Invisible og tilsvarende
gitarbasert, men mindre
“utagerende”. Også med
Yes-influenser, ikke minst
på vokalsiden.
Polifemo (Argentina)
Deres eneste utgivelse er en modig rock-opera
fremført med ungdommelig entusiasme. Musikken
ligger mellom prog og orkestral, melodiøs pop.
Anbefalt:
Anbefalt:
Oh, perra vida de Beto (1972)
MIA (Los Musicós Indipendiente
Asociados) $ (Argentina)
Et sentralt navn innen søramerikansk prog. MIA var et
musikerkollektiv, eller snarere kooperativ, med bakgrunn i miljøet rundt konservatoriet i Buenos Aires.
En av hovedpersonene i dette omskiftelige orkesteret som totalt inkluderte over 50 personer - var multi-
Side 10
Polifemo (1976)
Polifemo (II) (1977)
Psiglo (Uruguay)
Bevegde seg i det mønstergyldige søramerikanske territoriet mellom hard rock og
viser på sitt debutalbum.
Oppfølgeren domineres derimot av utstrakte, lett psykedeliske proglåter med drivende melodier.
Anbefalt:
Tristes Noticias del Imperio (1979)
El Reloj (Argentina)
Allerede i ‘76 syslet dette
bandet med noe som lignet
på det vi i dag kaller progmetall, m.a.o. gjennomgående dissonant, symfonisk
heavyrock fundert i temmelig innfløkte gitarveverier.
Andre LP er et fyrverkeri av
en skive; tilhengere av italienske grupper som Flea
og Semiramis, eller for den saks skyld av norske
Høst, bør straks sjekke ut:
Anbefalt:
El Reloj (II) (1976)
Sintesis $ (Cuba)
Førsteklasses symfonisk prog-melankoli. Likhetstrekk med argentinske Agnus, men bedre på å male
frem ulike atmosfærer. Sjelden hører jeg bedre
bruk av polyfone synther, parret med utsøkt variasjon mellom mannlig og kvinnelig vokal. Slapp
dessverre kun en LP.
Anbefalt:
En Busca de una Nueva Flor (1978)
Som Imaginario $ (Brasil)
Det fremste brasilianske progbandet ved siden av
Os Mutantes, O Terco og SNCD, og komplett instrumentalt! Hadde vitterlig lyttet til bl.a. Procol
Harum og amerikanske Spirit, men også til Ennio
Morricone, John Williams og filmmusikk generelt,
samt til diverse jazzkomponister (Brubeck, Ellis).
Matanca er ved siden av Mutantes’ O A e o Z den
beste rock-LPen jeg kjenner fra Brasil; en nesten
impresjonistisk ferd gjennom døsige drømmelandskaper og plutselige dramatiske svingninger.
Matanca do Porco (1973)
Pablo “El Enterrador” (1980)
Reinkarnasjonen av det klassiske hardrockbandet
Color Humano. Begge skivene deres inneholder et
par unødvendige blueslåter, men også virkelig
medrivende heavyprog med klare hint til landskollegene Invisible.
Materia Gris (Argentina)
Anbefalt:
Anbefalt:
Anbefalt:
As Criancas da Nova Floresta (1977)
Redd (Argentina)
Os Mutantes $ (Brasil)
Anbefalt:
Anbefalt:
Recordando o Vale das Macas (Brasil)
Galie (1980)
Horizonte (Argentina)
Anbefalt:
instrumentalisten og “vidunderbarnet” Lito Vitale,
som hadde spilt piano og komponert siden 3-årsalderen. Resultatet var alt fra mesterlig (under) til
heslig (Rock-versjon av Elgars Pomp &
Circumstance? Hallo!??). Gruppens siste skive var en
trippel konsertplate med alt fra tett ensemblespill
via akustiske gitarduetter til solostykker for piano.
Dette livealbumet er i sin helhet å finne spredt som
bonusspor på CD-utgivelsene av bandets tre regulære LPer, hvorav det desidert beste er:
Psiglo II (1974)
Som Nosso de Cada Dia (Brasil)
Tangentbasert trio som nådde et meget stort publikum
på 70-tallet. SNCDs første
plate tåler sammenlikning
med andre band i samme
format, f.eks. Rare Bird,
Fields og Greenslade, med
dette utpreget “delikate”
særtrekket flere søramerikanske progartister
besatt. Gruppen la deretter om til funkrock.
Anbefalt:
Snegs (1974)
Sui Generis & La Maquina de Hacer
Pajaros (Argentina)
Charly Garcia og Nito Mestre var barndomsvenner
og utgjorde en folkduo fra slutten av 60-tallet.
Disse fikk tidlig ry som et lokalt svar på Simon &
Garfunkel, men hadde for lengst adoptert en mer
Tarkus nr. 25
“progressiv” holdning ved Sui Generis’ debut i
1972. Pequenas Anecdotas var svanesangen, der
duoen ble utfylt av en rekke gjestemusikere for
slik å skape en skoledannende, symfonisk “viserock”. Jevnt over utsøkt sangskriving med til dels
politiske tekster, og interessant som kontrast til
samtidens europeiske band. Charly Garcia dannet
deretter La Maquina de Hacer Pajaros (“Argentinas
svar på Yes”) som en direkte videreføring av SGs
grunnideer, for så å lede kjempesuksessen Seru
Giran ilag med David Lebon fra Polifemo. Garcia er
i dag en levende legende i argentinsk musikkliv.
Anbefalt:
SG - Pequenas Anecdotas Sobre las
Instituciones (1974)
LMdHP - La Maquina de Hacer
Pajaros (1975)
Tellah (Brasil)
Et av få progband fra
hovedstaden Brasilia. Deres
eneste LP er undervurdert;
stramme, fokuserte låter
med “kosmisk” tilsnitt, kraftig influert av de symfoniske sidene ved musikken til
landsmennene O Terco.
Anbefalt:
Continente Perdido (1980)
Tempano (Venezuela)
Svevende, symfonisk progfusion med hint til Camel,
Yes og Genesis. Etter denne
debutskiven utviklet gruppen seg til et AOR-band og
opplevde suksess i hjemlandet, før det hele raknet i
andre halvdel av 80-tallet. I
dag er Tempano aktuelle med sin andre prog-utgivelse siden gjendannelsen i 1998.
Anbefalt:
Atabal-Yemal (1979)
O Terço (Brasil)
Kommersielt vellykket band som ikke helt klarte å
bestemme seg stilistisk sett. Humble Pie og Free
den ene låt, Yes og Pink Floyd den neste. Criaturas
bør oppspores i sin originalspråklige drakt; engel-
ske tekster gir dessverre låtmaterialet veldig anonymt preg, aksent eller ikke.
Anbefalt:
Criaturas da Noite (1975)
Tirelli, Armando $ (Uruguay)
tende harmonier og dynamisk samspill. Vox Dei
opplevde eventyrlig medgang i hjemlandet
gjennom første halvdel av 70-årene, og må i dag
regnes blant de store navn herfra.
Anbefalt:
La Biblia (1971)
Para Vox Dei (1974)
Konseptalbum over Khalil
Gibrans Profeten - og et forbasket bra sådant! Tirelli
var en komponist i grenselandet pop/folk/varieté som
ble fengslet av musikken til
europeiske progressive rockartister (JTull, KC, Genesis,
PFM). På sitt eneste album spiller han utallige
keyboards og resiterer fra Gibrans verk, med et
solid band i ryggen (gitar/bass/trommer/vokal +
div). Musikken er vemodig, porøs og tidvis svært
vakker, men også med intrikate strukturer.
Syret heavyprog fra kontinentets fattigste land!
Gruppen arbeidet helst med
folklore-konsepter og hadde
et nokså tåkete sound, men
er absolutt verdt å få med
seg for fans av de mer primitive italienske bandene (I
Numi, Dalton, New Trolls osv.).
Anbefalt:
Anbefalt:
El Profeta (1978)
Wara (Bolivia)
El Inca (1973)
Maya (1975)
Veludo (Brasil)
Fjern avlegger av Os Mutantes, og gruppens tunge
symfoniske prog ligger ikke langt derfra. Selv om
Veludo ikke fikk utgitt noe i sin levetid, hadde
bandet godt omdømme i brasilianske storbyer som
Sao Paulo og Rio de Janeiro. Lydkvaliteten på dette livealbumet er ikke akkurat verdens beste, men
musikken er fullt hørbar og av vesentlig interesse i
ettertid. Platen inneholder også et studioopptak
fra 1978 som i mine ører er blant det fineste fra
Brasil.
Anbefalt:
Ao Vivo (1975)
Prog-pludder
Anekdoten slipper sitt nye album Gravity i
disse dager. Desseverre akkurat for sent til
at vi fikk det med i dette nummeret av bladet.
Remastrede utgaver av Barclay James
Harvests fem første album for Polydor ble
utgitt 2. juni. Omtale i neste Tarkus.
En History of Camel DVD er på trappene.
Vox Dei (Argentina)
Med den monumentale La
Biblia leverte Vox Dei det
første “ordentlige” progopuset i Sør-Amerika. Gruppen spilte i utgangspunktet
hard rock, men skapte med
stort hell et mer variert og
artikulert lydunivers på sitt
andre album. Og ja, bandet kom Jon Anderson i
forkjøpet med en tema-LP over Bibelen! Musikken
kan muligens beskrives som post-psykedelisk protoprog med hovedvekt på glitrende gitarisme, fly-
Markedet formelig oversvømmes av offisielle
versjoner av tidligere (og nye) Gentle
Giant-bootlegs. Felles for dem alle er at de
overgår verken Playing The Fool eller King
Biscuit Live
Tre nye Jethro Tull remastere, Songs from
the Wood, A Passion Play, og Heavy
Horses er like rundt hjørnet.
15% på alle prog-titler (CD og vinyl) for Tarkus-abonnenter
Adresse: Fredensborgveien 17, Oslo
Telefon 22 11 13 13
Åpningstider 12-18 (12-16)
Tarkus nr. 25
Side 11
På sidelinjen
mann, og This Heat spilte ofte over hans dubsystemer (gigantiske lydanlegg som fraktes rundt
i gatene på en lastebil, et veldig særegent jamaicansk fenomen...).
This Heat
Dannet i London 1975, oppløst 1982
This Heat så dagens lys i 1975, en brytningstid som bl.a. skulle munne ut i punk
og new wave, to sjangere som skulle slå
spikrene i kisten på progressiv rock som
en kommersielt vital kraft.
Trond Gjellum
D
en progressive rocken hadde begynt å hvile
på laurbærene sine, og selv om album som
Yes’ Relayer fra samme år viste at de gamle
“supergruppene” kunne hvis de ville, var det ikke
tvil om at den innovative fasen i progrock begynte å vike for større ambisjoner på det rent visuelle og størrelsesmessige planet, noe som skulle
vise seg å gå på bekostning av det rent musikalske. Progrocken begynte rett og slett å miste
evnen til å utfordre vante musikalske holdninger,
og begynte dermed sakte, men sikkert, å fremstå
som mer og mer utdatert.
Trommeslageren (og etter hvert vokalist, tapemanipulator og keyboardist) Charles Hayward
hadde tidligere erfaring fra det oversette progbandet Quiet Sun, som ble ledet av Roxy Music gitaristen Phil Manzanera. Quiet Sun spilte en
uhyre raffinert progressiv rock som slektet like
mye på Tony Williams Lifetime og Velvet Underground, som det trakk sine veksler på mer typiske progrockband som King Crimson og Soft
Machine. Etter å ha spilt en liten stund i duoen
Radar Favourites med saksofonisten Geoff Leigh
(tidligere Henry Cow), dannet Hayward This Heat
sammen med Charles Bullen (gitar og tapemanipulasjon) og Gareth Williams (bass, orgel og
tapemanipulasjon).
Hayward og Bullen var uhyre virtouse musikere
med en enorm spennvidde, mens Williams faktisk
knapt nok kunne spille et instrument i begynnerfasen. Med dette utgangspunktet unngikk de
å gå i “glatt og flink”-fella som progrocken, både
rettmessig og urettmessig, ble anklaget for å gå i
av kritikerne. De siktet seg derfor heller inn mot
et lydbilde som var dominert av mørke, nesten
industrielle klanger, og jeg husker en gang at jeg
leste at en journalist sa at “This Heats sound
noe som best kan beskrives som lyden av en
konfrontasjon mellom progressiv rock, fri-jazz og
moderne, elektronisk musikk”. Ingen dårlig
karakteristikk, spør du meg.
Et litt annerledes fryselager...
De installerte seg i et studio som før hadde vært
et fryselager, og derfor bar det megetsigende
navnet Cold Storage, et studio som etter hvert
Side 12
har blitt legendarisk i engelske eksperimentalmusikk og avantgardekretser. Bandet fikk spilt inn
en demo som raskt påkalte seg John Peel, legendarisk “progressiv” rock DJ på engelsk radio, sin
oppmerksomhet og resulterte i en radioopptreden i januar 1977. En lukrativ publiseringsavtale
brakte dem såpass mye penger i lomma at de
kunne gå inn i et profesjonelt 24-spors studio for
å spille inn sitt første album. David Cunningham
og Anthony Moore (ex- Slapp Happy) co-produserte albumet, som ble utgitt på Cunninghams
plateselskap, Piano, i 1979.
Når man lytter til This Heat, som er albumets
korte og greie tittel, er det helt klart at de helt
klart har latt seg inspirere av de tyske “Krautrockerne” Can og deres repetitive komposisjoner der
preparering av lyder og innspilt musikk ofte var
like viktig som de reelle komposisjonene. Et sentralt element i This Heats lydbilde var tapemanipulasjon og tapeloops, det vil si spolebåndskutt
som kjøres i ei “evig” sløyfe. Holger Czukay (bassist i Can) og den legendariske dubpioneren Lee
Perry hadde eksperimentert med dette lenge før
This Heat, men det var This Heat som virkelig
skulle gjøre det til nesten en kunstart å regne.
Sammen med tekniker Chris Blake, som sto for
taperedigering både i studio og på scenen, skapte de et lydbilde som skilte seg markant fra alt
annet innen eksperimentell rockemusikk. Mange
av låtene hadde utgangspunkt i musikk tatt opp
øvingslokalet som så ble behandlet på et utall
måter, og måten de brukte studioet som et
instrument i seg selv, var uhørt i engelske rockekretser til da. Denne spesielle miksen av live og
studioopptak høres best på låta 24 Track Loop, et
stykke basert på korte, ti sekunders fragmenter
som forlenges og manipuleres til de slutt låter
som et massivt, rytmisk feedback. Men man skal
ikke glemme at bandet også var dyktige musikere. Haywards intrikate trommespill og utrolige
rytmiske innsikt står i sterk kontrast til Bullens
maniske gitar og Williams’ primitive, men høyst
effektive orgel og basspill, noe som gir musikken
et rått og dynamisk preg. Åpningskuttet Horisontal Hold er typisk for denne spilte, rockeband
delen av bandet, med blytung bass, snattrende
trommer og ellevill gitartraktering og merkelig
orgelbehandling på toppen.. Bandet vektla det
felles uttrykket, og helheten telte derfor mest
for dem, noe som bl.a. resulterte i at soloene var
få og korte.
Turneer og et nytt album.
This Heat turnerte også, og de gjorde seg flid
med å lage et lydbilde som skulle imponere like
mye på en scene som på skive. De samarbeidet
gjerne med filmskapere, indiske dansegrupper,
ghanesiske perkusjonister og senegalesiske kora
musikere, bare for å nevne noen. De spennende
og utfordrende sceneshowene ga bandet et godt
liverykte, og de begynte også å få jobber utenfor
Storbritannia. I 1980 la de ut på en omfattende
Europa-turné. Med seg hadde de et spesialutviklet PA-system, utviklet i samarbeid med Henry
Cows lydtekniker Jack Balchin. Bånd og tapeloops ble operert av Bullen og tekniker Chris Blake. De var inspirert av jamaicansk reggae og dub,
med den musikkens vekt på store lydtrykk og
tung bass. På turneen i 1981 tok den kjente reggae lydteknikeren Martin Fredrick over som lyd-
Andrealbumet Deceit fra
1981, var mikset av Fredrick, og anla et helt annet
sound en debutalbumet.
Deceit består av åtte sangstrukturerte låter som har
et helt eget sound. Låtene
Deceit
er for det meste mellom
fire og fem minutter lange
og basert rundt distinkte,
og ofte komplekse, rytmiske mønstre med tunge
gitarer og en bunnsolid bass under. De vokale
innslagene er flere, og den røffe, nesten skrikende vokalen gir musikken et manisk, desperat
preg.
Health and Efficiency
Etter å ha gitt ut en såpass strukturert og sangorientert skive, ville nå This Heat gå litt tilbake
mot den tidligere, mer collageaktige musikken.
Derfor spilte bandet inn tolåters EP’en Health and
Efficiency, som er en utgivelse som viser bandet
fra sine to mest ekstreme ytterpunkter. Åpningssporet Solar er en høyenergiutblåsning av tung,
eksperimentell rock. Hayward slår seg skikkelig
løs og får vist sider ved seg selv som ikke kommer
så godt til syne på de to første skivene. Kreativ
bruk av tapeloops og repetative gitarriff skaper
en suggererende låt som virkelig sparker fra. Låt
nummer to er derimot en lang droneaktig sak
som legger føringer for det vi i dag kjenner som
trance eller ambient-musikk (jeg tenker ikke på
den grusomme fjortistrancen!).
Gareth Williams forlot bandet sent i 1981 for å
studere indisk dans, musikkteori og drama. Bandet hyrte inn den uhyre dyktige bassisten Trevor
Goronwy, keyboardisten Ian Hill og lydteknikeren Steve Rickard for å gjøre en siste Europa-turné. Etter at bandet var gått i oppløsning, kom
Repeat, en remiks av noen av bandets lydcollager, i 1993, og Made Available, opptakene fra
John Peel spillingen, i 1996. Bandmedlemmene
hadde jevnlig kontakt etter at This Heat gikk i
oppløsning, men det var ikke før i 2000 at de
snakket om å komme sammen igjen. Men en stor
tragedie skulle sette en stopper for disse planene. Gareth Williams fikk konstatert kreft, og
døde juleaften 2001. Med dette gikk også planene for et gjenforent This Heat, i graven.
Diskografi
Offisielle utgivelser, alle tilgjengelig fra
These Records
This Heat (1979)
Deceit (1981)
Health and Efficiency (1981)
Utgitt posthumt:
Repeat (1993)
Made Available (1996)
Tarkus nr. 25
Vi snakker med Carl Palmer
Med et fjerde medlem kunne
ELP vært et rop om HELP
Det tok over to timer før jeg endelig
kunne introdusere meg selv for Carl
Palmer. Denne levende legenden ville vise
seg å være en skikkelig nervebunt, en
som løper fram og tilbake med lysets hastighet for å forsikre seg om at enhver
liten detalj av konserten er riktig.
Tekst/Foto: John “Bo Bo” Bollenberg
C
arl Palmer på turné i det tjueførste århundret betyr fem mennesker der tre danner
bandet og to roadies tar seg av lyden og
transporten. Men ingen trommeroadie, siden Carl
mer en gjerne tar hånd om det selv. Det var ganske rart å se en som har opptrådt for femti tusen
personer sette sammen sitt eget trommesett. Selv
det sparsomme lysanlegget på den lille klubben
Spirit of 66 i Virviers, Belgia, måtte undergå noen
små justeringer av Carl. Denne enormt profesjonelle holdningen fortsatte inn i intervjuet fordi
Palmer, som i mellomtiden hadde utnevnt seg selv
til turnémanager, hadde satt av kun en halv time.
En halvtime på å dissekerer en enorm karriere!
Legenden sier at Carl Palmer ble hekta på trommer etter å ha sett filmen Drum Crazy. Kanskje
hadde han falt for et annet instrument om filmen hadde vært kalt Guitar crazy? “Den filmen
var en ekstra bekreftelse” sier Palmer. “Rett før
jeg så filmen hadde jeg fått min første tromme i
julegave. Det var en lekeskarptromme i full størrelse. Trommen kom sammen med en flexidisk
med instruksjoner. En stemme på platen forklarte
hvordan du skal spille trommer med visper, hvordan du skal utføre en virvel. Så på en måte lærte
jeg meg det hele selv, men du kan si at akkurat
den filmen fikk fart på prosessen. Jeg har alltid
fått mye støtte fra mine foreldre. Jeg forlot skolen da jeg var femten selv om mine foreldre støttet mine musikalske aktiviteter allerede fra jeg
var elleve år gammel. Da jeg forlot skolen dro jeg
også hjemmefra og flyttet fra Birmingham til
London. Fra veldig ung alder kunne jeg forsørge
meg selv økonomisk, allikevel fikk jeg mye
moralsk støtte fra mine foreldre fra jeg var elleve
til jeg ble femten år. Da jeg feiret min sekstenårsdag i London tok jeg allerede vare på meg
selv. Jeg spilte i dansebandet til min far da jeg
var tretten, jeg var medlem av the King Bees da
jeg var femten og da jeg fylte seksten spilte jeg
med Albert Lee og Dave Greenslade i Chris Farlowe & Thunderbirds. Jeg var atten da jeg hadde
suksess med the Crazy World of Arthur Brown.
Ett år senere spilte jeg med Atomic Rooster og da
jeg var tyve begynte jeg med Emerson, Lake &
Palmer. Mine foreldre ga meg klarsignal til å flytte til London fordi jeg var garantert å spille i en
veletablert gruppe, hvilket betydde at jeg var
sikret en god gasje. Jeg hadde også et sted å
være siden jeg på den tiden bodde hos Chris Farlowe.”
Den aller første platen Carl spilte inn var med
The Craigs, en sang kalt I must be mad. Må man
være gal for å overleve i musikkbransjen? “Du må
ikke ta tittelen bokstavelig. Den gjenspeiler bare
tidsånden. Vi snakker om tidlig sekstitall her, en
Tarkus nr. 25
periode da band som The Who hadde vesentlig
innflytelse. Vi var ikke et The Who coverband,
men vi sørget for å passe inn i den genren. I
must be mad legemliggjør atmosfæren fra den
tiden. Personlig var jeg ganske heldig som hadde
slik suksess i en ung alder. Jeg vil ikke si det er
medfødt. Uansett fant jeg meg selv midt i et
splitter nytt miljø og jeg likte det. Jeg kunne
uten tvil ha vært god til hva som helst, men å
spille trommer så enkelt og greit ut til å være
min ting siden jeg likte det enormt.”
Selv en som Carl Palmer må på et punkt i sin
karriere ha vurdert å legge opp og bli en rørlegger? “Selvfølgelig. Det har hendt mer enn én
gang. Det er perioder i livet da alt går glatt og så
er det perioder da alt blir altfor vanskelig. Jeg
må innrømme at jeg aldri har følt at jeg vil gi
opp men at jeg kanskje ville ha tatt det litt mer
med ro på et tidspunkt. Jeg kommer sannsynligvis til å fortsette og spille trommer til jeg faller
av scenen eller noe lignende.” Allikevel må han
ha tatt avgjørelser i løpet av årene som han ikke
er særlig stolt av i dag. “For å være ærlig har veldig få avgjørelser blitt tatt som jeg er misfornøyd
med. Jeg er overbevist om at vi gjorde noen
uheldige avgjørelser med Emerson, Lake & Palmer. Vi jobbet ikke nok, vi spilte ikke inn nok, vi
var ikke produktive nok, men jeg sikker på
enhver artist kan si det samme. Du kan være
produktiv selv om ikke det er noen garanti for at
materialet blir bra. Du bør også ha flaks fordi
kreativiteten må slå inn på akkurat riktig tidspunkt. På det punktet mener jeg vi var veldig
heldige i ELP. Når jeg ser tilbake ser jeg at vi
hadde fire gode år med ELP og det er ikke dårlig.
Vi kunne uten tvil ha hatt en lengre karriere,
men du må ikke glemme at alle tre medlemmene
i ELP hadde divergerende personligheter. Faktisk
er det et mirakel når du ser hvor mye vi fikk
gjort sammen til slutt!”
Mange år etter at ELP skilte lag er det som om en
ny versjon av bandet oppstår når Emerson og Palmer tar den rimelig ukjente Robert Berry under
sine vinger for å erobre verden som “3”.
Var intensjonen å verve Berry som en erstatter
for Greg Lake? “På et tidspunkt hadde Keith og
jeg ideen om å herje klubbscenen. En klubb i
Amerika tilbyr den beste innkvartering og har
plass til 1500 personer hvilket du kan sammenligne med Astoria i London. Vi ville ikke bruke
vår initialer så vi brukte tallet “3”. Det var aldri
vår intensjon å ta med Robert som en erstatning
for Greg. Robert ble med i prosjektet med nok
eget materiale til å stå på egne ben. Det endte
med at vi gjorde en seks ukers turné og spilte
inn en plate. Jeg vil gå så langt som å si at en
kan aldri erstatte ELP. Du kan ta ELP-musikk og
gjøre noe annerledes med den akkurat slik jeg nå
gjør det med den nåværende besetningen, men
du kan ikke plassere andre musikere på scenen
og si at de er ELP. Det var et smart trekk å sette
Cozy Powell bak trommesettet fordi med ham
kunne de bruke ELP initialene igjen. Men selv om
Cozy var en fin trommeslager er ELP bare autentisk med Emerson, Lake & Palmer. Dersom du
bytter ut et enkelt medlem har du ikke lenger
ELP. Det er hovedgrunnen til at vi kalte oss “3”.
Vi framførte heller ikke noe ELP materiale utenom Fanfare for the common man og Rondo.”
Initialene ELP får mer og mer oppmerksomhet.
Selv om karrieren til Carl Palmer er veldig variert
kan vi simpelthen ikke ignorere virkningen og
betydningen av ELP. Hadde Carl en klar idé om
hvordan det hele ville låte fra det øyeblikket han
ble med? “Jeg hadde absolutt ingen idé hva jeg
kunne oppnå med dette nye prosjektet, jeg hadde ingen idé om hvor langt ut bandet kunne rekke. Ingen hadde anelse om hva resultatet kunne
bli. Det eneste jeg spurte meg selv var om musikken ville bli bra nok, om det var akseptabelt, om
Side 13
det var “arty” nok. Jeg er overbevist om at alle
tre hadde de samme bekymringene. Vi gjorde det
aldri for pengene. Vi hadde heller aldri planer om
å ta med et fjerde medlem. Aldri! Allikevel kom
vi med hele tiden med forslag om hvem som kunne bli det fjerde medlemmet, men som et band
var vi overbevist om at ELP burde forbli en trio.
Imidlertid kan jeg røpe at de prøvde en annen
trommeslager like før jeg ble med. Keith og Greg
hadde prøvd å få til noe med Mitch Mitchell (Jimi
Hendrix Experience), men det varte bare et par
timer en enkelt ettermiddag. Da jeg ble med var
det ikke klart at hver og en av oss kom til å ha
rikelig med plass til å gjøre soloer, men på grunn
av våre forskjellige personligheter ble det klart
at det var i den retningen ELP-skuta styrte. Vi
hadde alle store mengder med energi og merkelig
nok passet bitene sammen uten store anstrengelser. Vi var tre helt forskjellige typer, vi sosialiserte ikke, vi diskuterte aldri penger, men vi diskuterte alle aspekter ved musikk hele tiden. Alle
tre jobbet mot det samme målet og det var å
oppnå suksess. Når en ser tilbake på det nå var
det akkurat det vi gjorde. De fleste band har en
levetid på rundt syv år. Med ELP varte den første
perioden med suksess i ni år. De andre gangen
hadde vi suksess fra ‘91 til ‘98 selv om vi solgte
færre plater. Jeg tror at det mest suksessrike
albumet fra den perioden var Black Moon som
solgte en halv million eksemplarer i US. Albumene som har solgt mest fra hele ELP katalogen
er debutalbumet og Trilogy. Som artist har du
aldri korrekt oppfattelse om hvor mange album
du har solgt. Gjennom ELP’s karriere har vi mottatt royalties for 32 millioner antatt solgte
albums. Det positive er at albumene våre fortsetter å selge og merkelig nok selger vi mer nå i
Amerika enn i Europa. Snart kommer vi til å slippe et live dobbeltalbum som vi spilte inn i løpet
av vår siste turné i 1998. Vi tok opp hver eneste
Side 14
kveld av de seks ukene vi var på veien. Jeg tror
jeg har rundt 400 taper spredt rundt i huset, så
jeg er helt sikker på at jeg kan lage et superb
livealbum fra dem. Den totale spilletiden vil bli
en time og femtifem minutter som er den samme
lengden som de faktiske showene vi fremførte på
den tiden. Det rare er at vi aldri hørte på de opptakene. Vi bare tok dem opp, kveld etter kveld,
med det eneste for øyet at vi hadde dem til
rådighet hvis vi skulle bestemme oss for å gjøre
noe med dem på et senere tidspunkt. Den tredje
desember snakket jeg med Greg (Lake) om hvordan vi skal gripe det hele an. Jeg vil så gå i studio for å se etter de beste opptakene blant de
400 tapene i hvelvet. De tapene har samlet støv i
Los Angeles i tre år og jeg har akkurat fått dem
tilbake. Som alle vet slipper vi våre egne bootlegs fordi vi vil forsikre oss om at fansen får den
beste kvaliteten for best mulig pris. Det er altfor
mange bootlegs på markedet som for det meste
inkluderer dårlige opptak solgt for skandaløse
priser. Det er grunnen til at vi har introdusert
våre egne bootlegs og mixer. Nylig har vi undertegnet en avtale med Sanctuary i England som
betyr at i framtiden vil de også slippe ELP DVD’er,
så vi har fortsatt en rekke godsaker i vente for
fansen!”
Akkurat nå har Palmer slått seg sammen med to
talentfulle musikere for å danne nok en trio. Har
trioformatet blitt en besettelse? “For å være
ærlig så var hovedmotivasjonen for å bli med i
ELP nettopp det at det var en trio. The Crazy
World of Arthur Brown var en trio, Atomic Rooster var en trio og den siste besetningen av Chris
Farlowe var også en trio med Pete Shelley (bedre
kjent som Pete Solley) på keyboards, Albert Lee
på gitar og meg selv på trommer. For en trommeslager er det fantastisk å spille i en trio. Jeg ville
definitivt ikke ha med keyboards i denne beset-
ningen av Carl Palmer trio for da hadde jeg vært
nødt til å jobbe med Keith igjen og jeg så ikke
noe poeng i det. Denne gangen ville jeg at gitaren skulle ta over rollen keyboardpartiene til
Keith pleide å ha i ELP. Gitaren har utviklet seg
så mye i løpet av de siste årene at den har gitt
en helt ny dimensjon til musikken. De karene jeg
nå har med i bandet underviser begge på the
Guitar Institute i London. Gitarist Shaun Baxter
forbereder eksamensoppgaver for gitar ved det
berømte Royal College of Music i London. Da jeg
fikk idéen til å starte en ny trio hadde jeg rett
og slett ikke tid til å sjekke ut alle de nye bandene så jeg gikk til the Guitar Institute isteden
og spurte hvem som var den beste gitaristen og
den beste bassisten de visste om. Jeg trengte
ikke en gang holde en audition siden jeg fra
begynnelsen av visste at disse karene er de beste
på det de driver med. Jeg vet om en keyboardspiller i Italia som kan kopiere alt Keith noen
gang har spilt helt perfekt. Jeg trenger bare å
ringe ham så kan vi starte opp en ELP kloning,
men det er ikke det jeg vil. Jeg vil ha en moderne tilnærming til det gamle materialet, et yngre
preg på ELP repertoaret, noe jeg får med disse
karene. Hvert år holder jeg rundt tjue trommeklinikker og masterklasser i Italia. Noen av masterklassene varer bare en time og noen musikkskoler spør meg om jeg ikke kan spille litt ekstra
musikk. Det er grunnen til at jeg plukket opp
disse karene, for å akkompagnere meg på de turneene. Jeg har ikke bruk for en ekstra vokalist.
Jeg ser også på den nye Carl Palmer Trio som en
form for jazz. Jeg har ikke noe imot keyboards
og jeg har i hvert fall ikke noe imot Keith Emerson, jeg ville ha startet et nytt band med ham
øyeblikkelig hvis anledningen hadde bydd seg.
Går du inn i en musikkbutikk i dag og kjøper deg
et keyboard kan du reprodusere lyden til Keith
øyeblikkelig. Det eneste du ikke klarer å gjøre er
Tarkus nr. 25
å spille like bra som Keith, selv om lyden er den
samme. Du kan kjøpe den samme gitaren som
Shaun bruker, men lyden vil bli helt annerledes
fordi gitar er et mye mer personlig instrument.
Den syttende mars slapp vi et livealbum med den
nåværende besetningen etterfulgt av livealbum
nummer to. Senere vil vi kanskje slippe en samling av de to settene med ytterlig materiale du
ikke har hørt før. De tre albumene vil bli sluppet
separat, men det vil også komme en boks med
alle tre albumene. Først vårt fjerde album vil bli
en studioskive fylt med splitter nytt materiale!
Jeg vet hvor vanskelig det er å selge denne
typen musikk så jeg ville ha gjort ting enda vanskeligere dersom det første vi ga ut også ville
inneholde helt nytt materiale. Folk trenger tid til
å utforske et band på samme måte som vi trenger
å bli bedre kjent med hverandre. Først etter et
par år vil vi ha muligheten til å skrive og spille
inn helt nye sanger. Uansett er det vi gjør nå
ganske interessant fordi vi gjør låter vi nesten
klokke som var produsert for en kike i Northumberland. De lagde åtte klokker i alt. De første fire
var OK, men i den neste sendingen på fire var
det en som var defekt. Etter at en slik klokke er
støpt må man skrape av metall for å få den riktige tonen. De gjorde så godt de kunne, men en
klokke gikk det rett og slett ikke å stemme. Jeg
hadde ikke pengene til å få støpt en egen, men
så fikk jeg muligheten til å kjøpe denne White
Chappel Bell Tower klokken for en rimelig sum.
Jeg har den fortsatt hjemme, men den er et helvete å få satt opp. Den originale ideen til klokken hadde jeg fra en ku i Sveits. Noen av kuene
der har gigantiske klokker og i starten integrerte
jeg lyden fra slike klokker ved å dra i et tau med
tennene!”
ikke gjorde med ELP. Vi gjør låten Trilogy som jeg
kanskje gjorde i tre uker med ELP. Den siste
gangen vi gjorde Ginastera’s Toccata var i april
1974! Så den eneste måte å få hørt alle disse
sangene live igjen er gjennom Carl Palmer Trio!”
tre for 50.000 fremfor bare en håndfull. Det ville
vært hyklersk å si at det ikke spiller noen rolle.
For å være ærlig kan jeg fortelle deg at for meg
er det å spille det viktigste, ikke hvor mange
mennesker som kommer for å høre på. Til
syvende og sist dreier alt seg om penger. For oss
er det økonomisk umulig å gjøre store konserter.
Jeg har ikke en personlig trommeroadie som setter opp alt utstyret for meg fordi jeg foretrekker
å gjøre det selv. Vi reiser i en bil og en liten van
som rommer utstyret vårt. Det er den eneste
måten vi kan gjøre det vil vi gjøre akkurat nå.
Faktisk er vi bare en liten gruppe som er i startfasen og den eneste måten du kan få respekt på
er å gjøre nok selv. Jeg tror Dream Theater
startet på samme måte og så har de vokst litt
etter litt, men de kan takke seg selv for at de
har kommet så langt. Du kan også se at bandet
er veldig samspilt. I 1998 dro jeg på turné i seks
uker med ELP og Dream Theater. DT hadde hatt
Media bruker ofte ELP som kroneksempelet på et
band som introduserte et bombastisk element i
musikken, et band som pantsatte hele den progressive scenen. Var ikke det å henge kirkeklokker over trommesettet å gå litt langt? “For oss
har alltid musikken vært det viktigste. Gimmickene ble lagt til for å gjøre det hele litt mer
interessant fra et visuelt ståsted. Det triste er at
folk har en tendens til å huske gimmickene bedre enn selve musikken. Til slutt blir fansen sint
når du ikke lengre bruker gimmickene. Jeg husker at en del ble sinte da Keith ikke lenger plantet dolker i orgelet. Kirkeklokken har jeg fortsatt. Jeg fikk muligheten til å kjøpe en autentisk
Tarkus nr. 25
Historien med klokkene daterer seg fra en tid da
ELP opptrådte på enorme stadioner. Hvordan
føles det å opptre foran 50.000 mennesker i forhold til 150? “Selvfølgelig foretrekker jeg å opp-
en vanskelig periode hvor de ikke fikk noe støtte
i Statene. Foruten bandmedlemmene tror jeg de
bare hadde to roadies.”
Som visepresident i Drummers Incorporated må
det være noen eksklusive muligheter som venter
i kulissene? “Hvis du tror at jeg vil framføre
musikken til ELP sammen med 100 trommeslagere samtidig tar du fullstendig feil! Foruten å gi
litt teknisk rådgiving gjør jeg ikke spesielt mye
som visepresident. Jeg har blitt spurt av Music
Therapy om å gi private timer med unger mellom
6 og 10. Det er barn som aldri før har sittet bak
et trommesett. I tillegg til det gjør jeg det jeg
kaller Drum Circle som jeg nå gjør med fire til
fem personer fra Mercedes i London. Det er et
hurtigkurs basert på teambygging. De som følger
kurset kommer sammen i det jeg kaller det “nakne” rommet der jeg forklarer hva som kommer til
å skje. Min intensjon er å føre disse personene
tilbake til barndommen. Så går hver og en til sitt
rom hvor et trommesett er satt opp slik at de
kan finne sin sanne identitet. Jeg har et lignende program på gang for Marks & Spencer. Jeg
kan ikke holde disse kursene hele tiden fordi jeg
er involvert i en mengde med andre ting. En av
dem er et trommesett bestående av bare Paiste
cymbaler. Akkurat nå er dette settet i Hamburg.
Den eneste grunnen til at jeg ikke tar det med
meg på veien er at det er et veldig tungt sett og
vi er ikke ferdige med å lage de spesialiserte
transportkassene enda.”
Med mindre enn en halv time igjen til showet
starter, går nervene til Palmer på overtid. Jeg
tror det er smart å bare ta plass blant publikum
og nyte BMP: Baxter, Marks & Palmer!
Takk til Anders Krabberød for oversettelse.
Side 15
Tarkus skriver for nybegynnere
The Nice & Focus
To band som ikke har så voldsomt mye til
felles bortsett fra at de begge fant inspirasjon i klassisk musikk. Men mens den
ene gruppa lot det være med inspirasjonen, tok den andre ved flere anledninger
klassiske stykker og gjorde sine egne versjoner av dem.
Sven Eriksen og Trond Gjellum
The Nice
Historien om The Nice begynner egentlig med
soul-duoen Ike & Tina Turners besøk i England i
1966. En av deres backup-sangere, P P Arnold,
ble igjen i England og hennes manager Andrew
Oldham tok på seg jobben med å samle sammen
et backingband for henne. Han hentet personell
fra to engelske beatgrupper, The T-Bones (Lee
Jackson og Keith Emerson) og The Attack
(Davy O’List og Brian Davison). Bandet pleide å
ha en egen avdeling før Arnold entret scenen, og
de ble raskt lagt merke til med sine intense opptredener, og de skaffet seg en egen fanskare. Det
toppet seg under Marquees National Jazz And
Blues Festival i Windsor i 1967. Bandet kjørte et
forrykende sett med bomber og granater, og en
skrekkslagen P P Arnold ga dem umiddelbart
sparken.
The Nice etablerte seg snart blant de fremste
eksperimenterende britiske bandene. Psykedelia
var greia, og bandets debutalbum bærer da også
preg av dette. Selv kalte de musikken “surrealistisk pop”. Plata The Thoughts of Emerlist Davjack
er en blanding av ren psykedelia (Flower King Of
Flies), klassiske tolkninger (Mozarts Rondo) og
nettopp surrealistisk pop (Dawn).
Et av albumets sterke sider er det fine samspillet
mellom O’Lists gitar og Emersons orgel. Men på
det personlige planet gikk det ikke like godt, og
til album nr. 2 var O’List ute av gruppa. Med
Keith Emerson som den ubestridte leder gikk de
igang med oppfølgeren. Her er de musikalske
kontrastene større, fra den humoristiske Daddy
Where Did I Come From til den meget seriøse
tolkningen av Sibelius’ Intermezzo fra Kareliasuiten, og ikke minst den flotte tolkningen av første sats fra Bachs
Brandenburgerkonsert nr. 3, et svingende samspill med
et kammerorkester.
Musikalsk er plata
et stort framskritt
fra debuten, men
lydmessig mangler
det fremdeles ganske mye, og den
Ars Longa Vita Brevis
bærer preg av å
være satt sammen av biter spilt inn under svært
ulike forhold. Spesielt tittelkuttet med undertittel Symphony For Group And Orchestra (som inneholder Brandenburger) lider under dette, den
mister mye av helheten som kunne ha gjort den
til et virkelig mesterverk.
Ikke desto mindre var The Nice nå blitt et hett
navn, og forventningene var store til deres tredje
Side 16
del 16
album. Et dristig valg
var å gjøre halve plata
live, og i tillegg velge
to coverlåter blant de
seks sporene. På toppen av det hele ble
plata gitt ut i et av
periodens mest heslige
covere. Tim Hardins
Hang On To A Dream
var strengt tatt bare
en ramme rundt en
lang Emerson-pianosolo. Diary Of An Empty
Day er en tolkning av
Eduard Lalos Symphonie Espagnol, mens de
to live-kuttene – en
omarbeiding av Rondo
fra debutalbumet
pluss Bob Dylans She
Belongs To Me. Ting
blir ikke bedre av at
Lee Jacksons begredelige vokal har fått
større plass.
Noe tidligere hadde
Keith Emerson møtt den amerikanske dirigenten
Joseph Eger, og til bandets neste plate ble han
hentet inn. Five Bridges er utvilsomt bandets
mest ambisiøse verk. Emerson hadde skrevet en
suite i fire deler for band og stort symfoniorkester, og denne ble framført i Fairfield Hall i Croydon (med King Crimson som oppvarmere!) i oktober 1969. Et meget lykkelig samarbeid, velskrevet, dynamisk og effektfullt, og selv om de nok
kunne ha øvd sammen noe mer, er sluttresultatet
uansett praktfullt. Suiten fyller halve plata,
resten utgjøres av ytterligere to opptak fra samme konsert, Karelia
(for første gang
med orkester) og
en versjon av Tsjaikovskijs Pathetique
Symfoni. Videre et
liveopptak fra New
York som kombinerer Bach og Dylan,
samt ett studioopptak.
Innen plata ble gitt Five Bridges
ut hadde The Nice
gjort sin siste konsert og Keith Emerson var på
full fart inn i ELP. Likefullt kom det enda ett
album – Elegy – som inneholder tiloversblevne
kutt fra studio og scene. Fire lange låter, blant
dem en utvidet versjon av Hang On To A Dream,
en trioversjon av Pathetique og en liveframføring
av America. Slapp produksjon gjør ikke Elegy til
noen stor lydopplevelse, men spillemessig er bandet som alltid et fyrverkeri.
Og med Elegy var The Nice’s platekarriere over –
hvis man ser bort fra de 37 samlealbumene som
er listet i gruppas diskografi.
Anbefalte plater
Ars Longa Vita Brevis (1968)
En banebrytende fusjon mellom rock og klassisk musikk, tolkninger med en helt annen
spenst enn alt som var gjort tidligere.
Five Bridges (1970)
Et meget ambisiøst prosjekt som har tålt
tidens tann bemerkelsesverdig godt.
Focus
Nederland er et land som sjeldent har gjort seg
bemerket i progrock - sammenhenger, men i bandet Focus, fikk de faktisk et band som maktet å
sette visse musikalske spor etter seg.
Den Amsterdam-baserte musikkstudenten Thijs
Van Leer (keyboards/fløyte/vokal) hadde allerede i 1969 jobbet i mange år som proffmusiker for
diverse nederlandske stjerner av større eller mindre berømmelse. Sammen med Hans Cleuver
(trommer), Martin Dresden (bassgitar) og Jan
Akkerman (gitar)
startet han i slutten av samme år,
Focus. Deres første
oppdrag var å være
husband for en
nederlandsk oppsetning av hippiemusikalen Hair,
men de klarte i
1970 å skaffe seg
en platekontrakt
Moving Waves
med Sire Records.
Debutalbumet In
And Out Of Focus, var et stilsikkert album som
elegant vekslet mellom Akkermans syngende
gitarlinjer, Van Leers fløyte og orgel i låter som
slektet like mye på moderne jazzrock som progressiv rock. De var i all hovedsak instrumentale
Tarkus nr. 25
ODDITY MUSIC
E-Mail: [email protected]
Tlf: 71 27 69 32 www.oddity.no
Man - Fre 11.00-21.00 • Lør-Søn 11.00-18.00
Nyheter progrock CDer
After All Acid
Amon Duul Die løsung
Amon Duul Fool moon
Amon Duul Para dieswarts
Anekdoten Gravity
Bruniussen, Hasse Flying food cirkus
Citizen Cain Playing dead
Ekseption Live in Germany 1993
Hackett, Steve To watch the storms (LTD)
High Wheel Back from the void
High Wheel There
Jadis Fanatic
Mindflowers Improgressive
Nemesis Abraxas
Nemesis Nemesis
Odyssice Moondrive
Satellite A street between sunrise
Solaris Nostradamus
Spektrum Spektrum
Spock's Beard Feel euphoria (LTD)
Spock's Beard Feel euphoria
Strawbs Prince & princess live 1974
Transatlantic Demos
Triumvirat A la carte
Triumvirat Russian roulette
og hadde jazzens element av improvisasjon i seg
, samtidig som de klarte å fremstå som et progband uten de aller mest pompøse faktene og
lyriske pretensjonene. Singelen House Of The
King oppnådde også en viss suksess utover i
Europa. I 1971 ble rytmeseksjonen erstattet med
Pierre Van Der
Linden på trommer og Cyril
Havermans på
bassgitar, og bandet spilte inn den
mer ambisiøse
Moving Waves. Dette albumet er i
manges øyne, bandets definitive øyeblikk. Det inneholFocus III
der to av bandets
mest kjente låter i
form av den over 22 minutter lange, multiseksjonelle suite Eruption og hitsingelen Hocus Pocus,
som gjør seg bemerket med Van Leers imponerende jodling!
Til tross for at bandet var i all hovedsak instrumentalt og kom fra den marginale musikknasjonen Nederland, klarte Akkermans og Van Leers
blanding av klassisk påvirkning, innovativ rock,
jazzimprovisasjon og nynnbare melodier, å skape
en karriere som virkelig tok av. Med den nye bassisten Bert Ruiter ombord, startet en periode
med enormt mye internasjonal turnering, og de
fikk snart rykte på seg for å være et formidabelt
liveband. I tidlig 1973 fikk de en stor hit med
det vellykkede dobbeltalbumet Focus III og singelen Sylvia, en vakker og medrivende rockelåt.
Samtidig ble de to første skivene gjenutgitt, og
begge fikk høye listeplasseringer i både USA og
Storbritannia.
Men den hektiske turneringen hadde en skyggeside, nemlig dårlig tid til andre oppgaver, og
bandet gikk etterhvert tom for inspirasjon. Da de
ikke klarte å komme opp med et nytt studioalbum, måtte livealbumet Focus At The Rainbow
presses ut på markedet i 1973 for å holde navnet
varmt. Men bandet klarte ikke å opprettholde
kvaliteten på utgivelsene sine, og 1974 utgivelsen Hamburger Concerto var skuffende og
langdryg affære som bare gjentok gamle formler.
På det neste albumet, Mother Focus fra 1975,
prøvde de å bevege seg mot et lettere, mer jazz-
Tarkus nr. 25
påvirket sound,
noe som på ingen
som helst maktet
å skjule at bandet
ikke maktet å
komme opp med
mer materiale av
den tidligere kvaliteten. Akkerman
var nå lei og desillusjonert, og sluttet nå i bandet for Focus At The Rainbow
å ivareta en solokarriere. Men Van Leer ville ikke gi seg, og han
engasjerte jazz-rock gitaristen Philip Catherine
og trommeslageren Steve Smith (etter hvert
kjent fra Journey), men denne besetningen skulle bare gi ut et album, det mildt sagt bisarre
Focus Con Proby fra 1978, der de samarbeidet
med vokalisten PJ Proby, mest av alt kjent for å
ha opptrådt med revnede bukser på nederlandsk
TV. Dette markerte slutten på bandet, og det
skjedde ikke noe med bandet før Focus III-besetningen ble gjenforent for en enkeltstående opptreden på nederlandsk TV I 1990. På slutten av
nittitallet startet Van Leer opp Focus igjen, men
denne gangen bare med nye, unge musikere og et
sound som ligger skremmende tett opptil anonym fusion.
Anbefalte plater
Moving Waves (1971)
Gjennombruddsalbumet der de elegant klarer å
veksle mellom det rockete, det folkelige og
det ambisiøse.
Focus III
Et variert, men stilsikkert album som er innom
alt fra rockete låter til nesten jazzaktige
utblåsninger.
Focus Live at the Rainbow
Fanger essensen av Focus som et av datidens
bedre liveband.
179,00
189,00
189,00
189,00
179,00
179,00
179,00
179,00
199,00
179,00
179,00
189,00
179,00
179,00
179,00
179,00
179,00
179,00
179,00
199,00
179,00
179,00
199,00
179,00
179,00
Annet snadder som er på lager
Act Last epic
After Crying 6
After Crying Bootleg symphony
After Crying De profundis
After Crying Elsö evtized (2cd)
After Crying Föld es eg
After Crying Megalazottack
After Crying Overground music
Camel A nod and a wink
Cheiro De Vida 1988
Cheiro De Vida Cheiro De Vida
Devil Doll Sacrilegium
Ergo Sum Ergo Sum
Ergo Sum Mixolidio
Flower Kings Back in the world
Flower Kings Rainmaker
Flower Kings Retropolis
Flower Kings Scanning the greenhouse
Focus 8
Happy The Man Crafty hands
Nebelnest Nebelnest
Nebelnest Nova express
PFM L'isola de niente (Remasteret)
Proto Kaw Early Kansas recordings
Paatos Timeloss
Strawbs Dragonfly
Änglagård Buried alive
Änglagård Hybris
179,00
179,00
179,00
179,00
239,00
179,00
179,00
179,00
179,00
179,00
179,00
179,00
179,00
179,00
179,00
179,00
179,00
179,00
179,00
179,00
159,00
179,00
179,00
179,00
179,00
179,00
179,00
199,00
Norske prog CDer
Art By Machinery Melon
Divided Multitude Inner self
Fig Leaf Fearless
Gargamel Water ep (CDR)
Gazpacho Bravo
Hippotrip You can make your own…
Husarrest Ode for the odd (CDR)
Høst Hardt mot hardt
Høst Live & unreleased
Høst På sterke vinger
Junipher Greene Friendship (Remasteret)
Kerrs Pink Tidnings
Now We've Got Members Curious (CDR)
Ocean Newborn ground
Panzerpappa Hulemysteriet (CDR)
Panzerpappa Passer gullfisk (CDR)
Circles End In dialogue with the moon
99,00
179,00
159,00
69,00
169,00
79,00
69,00
149,00
149,00
149,00
179,00
179,00
79,00
99,00
79,00
79,00
179,00
DVD
Focus Masters from the vault
PFM Live in Tokyo
Yes Greatest video hits
229,00
325,00
229,00
Hot News!!!
Og hvert øyeblikk kommer dvd'en med TRANSATLANTIC.
Har ikke pris ennå, men den er nok klar i nettbutikken da du
leser annonsen nå.
Tarkusabonnenter har 10% rabatt på
altvi har innen progrock (gjelder ikke
demo-CD
Platemesser/Festivaler
14-19. juli
23. august
Molde Jazzfestival
Rock Am Sogn i Oslo (m/Anekdoten)
Mer info om nyheter, platemesser, festivaler og
NORSK PROG-ROCK DISKOGRAFI finner du på:
www.oddity.no
Side 17
Svens Mimrehjørne:
Dice
The Four Riders Of The Apocalypse
Vårt naboland i øst har alltid hatt flere
gode progband enn oss. Änglagård,
Anekdoten, Isildurs Bane og The Flower
Kings er fire aktive band som alle har fått
et internasjonalt gjennombrudd.
Tilsvarende på 70-tallet var Kaipa og
Samla Mammas Manna bare to av mange
kjente og kjære navn for progfans.
Sven Eriksen
M
en Sverige hadde også førsteklasses band
som aldri fikk noe gjennombrudd til tross
for at de kvalitetsmessig ikke står noe tilbake for de vi har nevnt. Et slikt band er Dice
som i sin aktive periode kun fikk gitt ut ett
album – Dice – i 1978, et album som fikk en blandet mottakelse og som relativt fort gikk i glemmeboken. Og der lå det helt til det japanske plateselskapet Belle Antique “oppdaget” det i 1989
og ga det en velfortjent CD-utgivelse. Denne CDutgivelsen skapte såpass interesse rundt bandet
at de gikk tilbake i arkivene og fant fram en
demoinnspilling gjort året før Dice – et instrumentalt konseptalbum som hadde fått navnet The
Four Riders Of The Apocalypse etter et kobberstikk
med samme navn laget av den tyske 1500-tallskunstneren Albrech Dürer. Bildets fire figurer som
symboliserer Krig, Sykdom, Grådighet og Død ga
også navn til albumets fire hoveddeler.
Musikken hadde bandet spilt inn “live” i mono
direkte til en Nagra båndopptaker. Det vil si,
“live” på den måten at de gjorde innspillingene
uten “overdubs” i ca 40 små deler som deretter
ble skjøtt sammen til det ferdige produktet. Å
stykke innspillingen opp på denne måten var
nødvendig på grunn av alle lydjusteringene og
instrumentbyttene. Musikken fikk sin til nå
eneste utgivelse på Belle Antique i 1992 – elektronisk konvertert til stereo, noe som faktisk
funker overraskende bra.
Musikken til Dice kan enkelt beskrives som en
krysning mellom Focus, Gentle Giant og Yes med
littegrann kompositorisk inspirasjon fra Keith
Emerson. Örjan Strandberg (gitar) og Leif Larsson (keyboards) startet å skrive musikk sammen
så tidlig som i 1972, og The Four Riders… ble
komponert allerede i 1973. Men det var først
etter at Per Andersson (trommer) og deretter
Fredrik Vildö (bass) kom med at bandet Dice
oppsto i 1975, og enda gikk det to år før musikken på denne plata ble spilt inn.
Del 1 er War. Den begynner majestetisk med
Larssons orgel i førersetet. Men raskt endrer den
karakter – et tema kjent fra alle militærforlegninger introduserer forberedelsene til krigen,
musikalsk formidlet gjennom et marsjerende
tema. Sakte bygger musikken seg opp til det store slaget. Kontraster, dynamikk og stemningsendringer er bandets store styrke i tillegg til de
usedvanlig velskrevne temaene. Slaget kuliminerer med en paukesolo(!) og det hele avsluttes
med diskret klokkeklang.
Side 18
Del 2, Disease åpner i beste Gentle Giant-stil med
orgel, clavinet og gitar i halsbrekkende samspill.
Hele tiden skifter både stemninger, temaer og
tempo. Til tross for den lite lystige tittelen har
musikken nesten hele tiden et visst humoristisk
trekk over seg der den hopper fram i rytmiske
krumspring og snodige tonale vendinger. En liten
vals blir det til og med plass til oppi det hele.
Åpningstemaet kommer tilbake mot slutten, nå
spilt av mellotronfløyter og akustisk gitar.
Greed følger så. Også her starter det hurtig, og
fremdeles bærer gitar- og keyboardarbeidet preg av
tilsvarende samspill mellom Gary Green og Kerry
Minnear i Gentle Giant. Lekent, kjapt og intrikat,
før det hele går over i et nesten barnesang-lignende tema, først på piano, siden i storslagent
symfonisk arrangement. Så gjentas åpningstemaet,
denne gangen mer energisk før vi brått blir forflyttet til elegante salonger hvor pianisten spiller
noen nesten kjente klassiske toner. Brått sklir han
over i honky-tonk og bandet tar av i heseblesende
samspill. Aldri får vi som lyttere slått oss til ro,
hele tiden pøser de på med nye overraskelser, de
mest vanvittige skiftninger og brå svinger.
Den fjerde og siste suiten – og også den lengste
med sine 11 minutter – er Death. Den åpner bokstavelig talt gravalvorlig med kirkeorgel og fortsetter med tunge rytmer drevet fram av Larsons
mektige orgel og Mellotron som skaper de mest
utrivelige stemninger. Fra graven er vi rett over i
et veldig Larks’ Tongues-aktig tema, og videre til
nye partier, nye musikalske vrier (hørte jeg ikke
In The Mood her plutselig vevd inn i et hektisk
gitarparti?). Death er som de øvrige tre delene
veldig kontrastrik, musikken er full av spennende akkordprogresjoner, gjennomarbeidede
melodilinjer, oppfinnsomme arrangementer og
lytefri framføring.
At bandet ikke kan oppvise all verdens originalitet er i mine ører ikke noe minus. Alle kan ikke
finne opp hjulet, noen må også perfeksjonere det
som allerede er funnet opp. Sjelden har jeg hørt
en plate som er så innholdsrik og tettpakket
med handling. Aldri trekker de ut et tema lenger
enn nødvendig, aldri gjentar de seg selv i
utrengsmål, aldri faller de for fristelsen å trekke
fire minutter ut til det dobbelte “for å få tiden
til å gå”. Med sine snaut 39 minutter inneholder
denne plata mer musikk enn omtrent samtlige av
dagens 70-minutter “progsuiter”.
The Four Riders Of The Apocalypse er i all sin tekniske ufullkommenhet et musikalsk mesterverk
som dessverre altfor få har fått sjansen til å høre.
Utgivelser
CD:
Belle Antique 9225
1992
Tarkus nr. 25
Anmeldelser
ANKH
NETHERWORLD
STRAWBS
JADIS
expect unexpected
netherworld
blue angel
fanatic
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Polen
2002
2003
Metal Mind
MMPÅ CD 0203
55:38
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Trond Sætre
T
rass i polske tekster (kamuflert
bak engelske titler) har Ankh
allerede greid å opparbeide seg
en viss kultstatus med opptredener
på flere internasjonale festivaler. For
en som først gjennom Expect Unexpected ble kjent med gruppa er albumets tittel treffende nok.
Ankhs musikk er tung og brutal,
men samtidig iblandet klassisk tekno og åttitalls teknopop. Et ypperlig
eksempel på sistnevnte er den lett
humoristiske åpningslåta The Trick,
så sykt fengende at den burde gis ut
på singel snarest. Den samme lekne
tonen finner vi igjen i Moonlight
Drive og Loop Slow Vocal Mix, om
enn i hardere og mer kaotisk form.
Senere blir det mer alvor; On The
Way og I Want You røper slektskapet
mellom Ankh og band som King
Crimson og Anekdoten. Likevel er
Ankh en gjennomgående original
gruppe. Akkurat i det du har peilet
dem inn som hovedsakelig et tungt,
gitarbasert band, kommer Hiding
Place en lo-fi gitarballade med
synth-trommer og den monotone
teknopoplåta Escape. Og ennå er det
mye, mye mer. Med humor og alvor
om hverandre beveger Ankh seg i et
romslig musikalsk landskap bygget
på mange sjangrer, men sluttresultatet framstår helt og holdent som
deres. Stemningsskiftene er tallrike
og en må nok lytte gjennom Expect
Unexpected noen ganger for å verdsette plata. Det er den selvfølgelig
verdt.
Metal Mind Productions
www.metalopolis.pl
CD
USA
1981
2003
Musea
FGBG 4466.AR
54:28
CD
UK
2003
2003
Witchwood Records
WMCD 2008
59:15
Sven Eriksen
Sven Eriksen
aktisk spilt inn så sent som 1981,
men høres mer ut som 1971 med
alle sine Tauruspedaler og mellotroner og et lydbilde som blander Nursery Cryme-periode Genesis med Yes,
men også med snev av tidlig 80-talls
neoprog som f.eks Twelfth Night.
trawbs første studioutgivelse siden
Ringing Down The Years i 1991
(hvis man ser bort fra sologreier,
akustiske plater, liveplater etc). Nå er
riktignok ikke alt her nytt, tittelkuttet
Blue Angel ble først utgitt på Dave Cousins’ soloalbum Two Weeks Last Summer
i 1972, men her får denne lange, fine
låta sin definitive tolkning med Cousins’ følsomme stemme, Blue Weavers
mellotronfløyter og Brian Willoughbys
raspende gitarer i høysetet.
F
Og det er ikke mindre enn en meget
sjelden amerikansk utgivelse (opprinnelig gitt ut under navnet In The
Following Half-Light) som Musea her
har fått tak i. En av de få gjenværende
progressive klenodiene som fremdeles
var uutgitt på CD, og som mange (bl.a.
undertegnede) har ventet lenge på.
Musikken er frisk og tiltalende. Det er
store likheter å spore med f.eks. Ethos’
Ardour og Cathedrals Stained Glass Stories, og plata holder nesten samme høye
kvaliteten med ytterst få dødpunkter.
Den slår ut i noen litt unødvendige
heavy-partier et par steder, men det er
fort glemt når de presenterer praktfull
symfonisk prog som i Isle Of Man med
sine Genesis-gitarer og ditto synther og
Mellotroner. Absolutt førsteklasses.
Likedan den episke Sargasso, en musikalsk grøsser om spøkelsesskip, skjeletter og kjøttetende sjømonstre.
Og med Sargasso ender den opprinnelige LPen, men bandet har funnet et
bonus-spor, den 10 minutter lange
Cumulo Nimbus som var på live-repertoaret, men som ikke tidligere har vært å
finne på plate. En låt som viser et mer
energisk band, tøffere, mer fokusert.
Netherworld er beviset på at det fremdeles finnes praktfulle plater innerst i
skapet, og du som er tilhenger av tidlig 70-talls progressiv rock må for all
del ikke la denne perlen glippe ut
mellom fingrene dine. Essensiell!
Musea
www.musearecords.com
Tarkus nr. 25
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
S
Besetningen er nokså løs, med
mange gjestemusikere og flere tidligere medlemmer, men hovedstammen
er de før nevnte pluss Chas Cronk på
bass og Richard Hudson og Tony Fernandez på trommer. Noe nytt er å
trekke inn Mary Hopkin på vokal på
sju av de tolv låtene på albumet.
Resten av materialet har nok ikke den
samme høye kvaliteten som tittelkuttet, selv om There Will Come The Day er
en fin låt, dog noe uvant Strawbs med
sine programmerte trommer. The Plain
er Strawbs i tradisjonell folkelig episk
form, og Sealed With A Traitor’s Kiss er
Cousins på sitt vakreste og mest lavmælte. På minussiden må vi notere en
helt unødvendig versjon av Lay Down
som ikke bringer noe som helst nytt til
denne forsåvidt fine låta, og Strange
Days Over The Hill som er reinspikka
køntri. Som et bonus-spor får vi en
antageligvis eldre innspilling hvor bandet får selskap av Maddy Prior og Rick
Kemp fra Steeleye Span – og disse to
setter sitt preg på låta i så stor grad at
den minner mer om en Steeleye Spanlåt enn om en Strawbs-låt.
Alt i alt en Strawbs-plate ganske på
det jevne, men hvor tittellåta alene er
grunn nok for å anskaffe deg denne
hvis du skulle ha litt penger å avse.
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
UK
2003
2003
InsideOut
IOMCD 122
53:26
Sven Eriksen
J
adis er et band mange som liker
engelsk neoprog har et godt forhold til, og den gode nyheten
med gruppas femte album er at originalbesetningen Gary Chandler, Steve
Christey, Martin Orford og John
Jowitt er sammen igjen. De skaper et
fint lydbilde; Chandlers gitarer er en
krysning av Steve Hackett og Trevor
Rabin, Jowitts basser og basspedaler
er pulserende og endeløst dype om
hverandre, mens Orfords keyboards er
varierte og akkurat passe tilstede i
lydbildet. Låtskrivingen er kompetent
nok, men ikke spesielt spennende.
Jadis er adskillig nærmere AOR enn
for eksempel IQ, selv om det faktum
at to av medlemmene er felles nødvendigvis også gir endel likheter.
Musikalsk er de tidvis ganske tett opp
til debutalbumet fra 1992, More Than
Meets The Eye. Spesielt åpningen The
Great Outside og Take These Words
banker inn den typiske Jadis-sounden. Det er lagt vekt på det melodiske; Each And Every Day er en fin
“prog-ballade” (i den grad noe slikt
finnes), What Kind Of Reason er lang
og mektig, mens derimot en låt som
Yourself Alone blir for enkel og forutsigbar for mine ører.
Jadis har med Fanatic laget et godkjent album innenfor de grensene
som de selv har definert for musikken
sin. En fin plate for alle som liker
gruppa, men jeg har liten tro på at
den vil skaffe dem noen nye tilhengere.
InsideOut Records
www.insideout.de
Witchwood Records
www.strawbpage.ndirect.co.uk
Side 19
BOB DRAKE
13 songs and a thing
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
USA
2001-02
2003
ReR Megacorp
CTA 13
50:38
Rikard A Toftesund
B
ob Drake har tilhørt den mest
innovative kretsen i amerikansk progressiv rock i 20 år
nå. Først som bassist/trommeslager i
Thinking Plague, dernest som vokalist/bassist i 5UU’s og indiegruppen
Hail, senest med Chris Cutler og Stevan Tickmayer i det absurd avanserte Science Group. Vi kjenner ham
dessuten som lydtekniker og produsent for diverse avantprogband
(NeBeLNeST, Blast, Sotos), for rapperen Ice Cube og nyinnspillingene av
Engelbert Humperdincks orkestersvisker.
Dessverre er det langt færre som
later til å ha fått med seg mannens
solokarriere, og det første som slår
meg ved gjennomlytting av 13
Songs and a Thing, er nettopp
erkjennelsen av det skandaløse ved
dette tilfellet. Denne platen er nemlig intet mindre enn oppsiktsvekkende, dvs. den BURDE vakt sensasjon. Der finnes mange kompetente
solokunstnere innen moderne
prog/avantrock, tenk bare på Wittox O’Hara, Peter Frohmader, St.
Mikael, Lars Pedersen, Francois
Thollot, Simon Steensland, Dave
Gryder (aka Covenant) og Wally
Scharold (aka Mirthkon), folk med
høy integritet som holder visjoner
og håndverk i hevd. Når Drake likevel skiller seg fra samtlige, er det
ikke fordi han er teknisk dyktigere
som multiinstrumentalist eller komponist. Årsaken er mer å finne i
hans uovertrufne evner på produksjonsfeltet, samt det faktum at han
verken leser/skriver musikken, men
snarere grubler den ut i hodet,
arrangerer den på miksepulten og
materialiserer den med lydrullene som en strategisk fundert helhetsprosess hvor det “umiddelbare innfallet” råder underveis - uten at vi
dermed taler improvisasjon. Tvert
imot er dette materialet ualminnelig
gjennomarbeidet, og sluttproduktet
er en burlesk sammensetning av alle
tenkelige former: countrydisco via
cut-ups i loop over punkterte fuzzbassriff i brytning med a-capellavokal og synkopert bøttesett - i en og
samme to minutter lange låt.
Side 20
13 Songs and a Thing er Drakes femte soloskive, og med unntak av
noen sporadiske gjestebidrag (sax,
piano, mellotron, trompet og vokal,
pluss litt bjeffing fra bikkjene Hank
og Ollie) trakteres all lyd av ham.
Som instrumentalist bestyrer han en
kontinuerlig dialog mellom de
enkelte leddene – vi hører gitar,
fele, tangenter og obskure effekter,
et sarvet slagverk, en sangstemme
lik Jon Anderson iført lærremmer på
Gaustad og, naturligvis, verdens
råeste monsterbass (tenk deg Paganotti, Squire og Wetton i én firestrenger). To av “låtene” er adapteringer av andres stoff (Tickmayer og
komponisten Dominic Frontiere),
Spicules en vokalimprovisasjon
fremført via hulrommet i en oppkoblet fiolin, den nesten 13’ lange
Building With Bones et ekspanderende støybygg. Ellers er dette rett
og slett krakilsk, oppviglersk progrock som får Mr. Bungle, Hi Speed
og Boredoms til å likne underholdningsinnslag på danskebåten.
ReR Megacorp
www.megacorp.u-net.com
www.bdrak.com
www.actworld.nu
E
BONE
uses wrist grab
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
USA/UK
2002
2003
Cuneiform
RUNE 176
53:59
Rikard A Toftesund
“Gitardoktoren” Nick Didkovsky har
i 20 år ledet Doctor Nerve (jfr. den
verdenskjente trompetisten Dave
Douglas), som med sin særs krevende samtidsrock/avant-jazzpunk
trygt må kunne sies å være et av de
mest kontroversielle utskuddene i
den såkalte NY Downtown Sound.
Didkovsky har også vært medlem av
Fred Frith Guitar Quartet og er
videre designeren av det banebrytende software-konseptet Java
Music Specification Language
(JMSL), et delvis interaktivt komposisjonsprogram som bl.a. skriver
musikk ved matematiske formler og
ikke-menneskelige impulser. Endelig
er John Roulat batterist i den smått
eiendommelige trioen Forever Einstein, som i likhet med Doctor Nerve
og Hughscore utgir musikken sin på
Cuneiform.
På Uses Wrist Grab snakker vi deluxe
musikalsk barnehage, for å bruke en
trøtt klisjé fra jazzens verden. Trioen har ønsket å lage “høy” musikk,
både volumøst og mentalt, gjennom
i fellesskap å behandle melodiskisser fra den enkeltes hånd. Dette er i
utgangspunktet en kjent metode
anvendt av tilårskomne og verdensvante musikanter, men ikke nødvendigvis innen rocken. Og Bone spiller
så sannelig ROCK, dertil en krass og
umedgjørlig variant, med spor av
både aleatorisk teknikk, støy og den
reneste gitar-psykedelia. Her er 14
låter, fra vold over ettertanke til
stillhet, og det aller meste står til
våre forutanelser.
Selv om de store overraskelsene altså uteblir, er dette virkelig noe å
sette tenna i for dem som liker
utspekulert krafttrio-musikk av
typen Altered States, Boom og Massacre.
Cuneiform Records
www.cuneiformrecords.com
HACO & H SAKAMOTO
ash in the rainbow
E
t hardtslående, men finmasket
nett av kontrapunkterte
gitar/bass/slagverk-operasjoner
råker oss i fleisen de første sekundene av To Laugh Uncleanly at the
Nurse, åpningssporet på denne
debutskiven.
Bone er møtet mellom Hugh Hopper,
Nick Didkovsky og John Roulat.
Førstnevnte burde være kjent for de
aller fleste med selv den minste
interesse for eksperimentell rock;
Hopper skapte genuin musikkhistorie som bassist/komponist med Soft
Machine 1968-73, deltok deretter i
talløse prominente prosjekter og
grupper gjennom 70/80-tallet (Stomu Yamashta, Isotope, Robert
Wyatt, Carla Bley, Lindsay Cooper +
+), og har det siste tiåret bedrevet
en solokarriere med sin kritikerroste
kunstpop-kvartett Hughscore.
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Japan
1997-2002
2003
ReR/Detector
MP-26/ReR HAC03
45:30
Rikard A Toftesund
ilag med landsmennene Yellow Magic
Orchestra og M. Shobodan, mer eller
mindre revolusjonerte perspektivene
på popmusikken i Japan. Fra ADs
oppløsning tidlig på 90-tallet, har
hun samarbeidet med en lang rekke
fremtredende navn innen ny musikk
og avant rock, så som Fred Frith,
Otomo Yoshihide (Ground Zero +),
Kazuhisa Uchihashi (Altered States
+), hippie-bandet Acid Mothers Temple, harpespilleren Zeena Parkins
(News From Babel +) og den virtuose
turntable-operatøren Sachiko M.
På Ash in the Rainbow har Haco
viderebehandlet et dusin stykker av
cellisten H Sakamoto, først utgitt
under dennes navn med tittelen
Zero Shiki i ‘99. Flesteparten av cellosporene later til å være innspilt på
nytt i forbindelse med Ash - derav H
Sakamotos hovedkreditering på
CDen - men utgangspunktet var
likevel at Haco fortapte seg i de
opprinnelige versjonene og ønsket å
fortolke dem. Og det har hun gjort
ved å legge til tekst og sang, diverse
varsomme tangenter og effekter uten å forstyrre de bakenforliggende
teksturene fra Sakamoto.
Som vanlig foregår sangen på både
japansk og utydelig engelsk, gjerne
i én og samme setning. De typiske
surrealistiske lydmaleriene uvesentliggjør derimot den skrale engelskuttalen, snarere blir det noe aldeles
instinktivt over det hele. Som alltid
ellers synger Haco som en gudinne,
verken mer eller mindre; dette er
milevis fra både mumleteknikken til
Laurie Anderson og Bono-gaulingen
til Björk, to for så vidt interessante
artister som Haco ufortjent plasseres
i bås med. Og deler av materialet på
Ash er så absolutt av forventet
Haco-klasse, som Moonfish Dance,
Hot Road og den disharmonisk
yppende instrumentallåten Drunken
Strings.
Likevel oppfatter jeg dette som en
mindre essensiell utgivelse enn
f.eks. ADs Paradise of Replica og den
besnærende soloskiven Haco fra
1994. Selv om talentet hennes selvsagt farger hele Ash, er det som om
noe av den påtrengende identiteten
er fraværende; dette blir mer av et
småtendensiøst “avant-prosjekt for
TheWire-generasjonen” enn umiskjennelige Haco, kanskje fordi hun
selv ikke har komponert råstoffet.
Bra, men ikke hennes beste.
ReR Megacorp
www.megacorp.u-net.com
V
okalist, tangentist og komponist Haco burde være kjent
som frontfigur i det viderekomne kunstpop-bandet After
Dinner på 80-tallet. En gruppe som,
Andy Latimer har tilbragt to
uker med de tidligere bandmedlemmene Andy Ward (trommer)
og Doug Ferguson (bass) og
spilt inn et album som planlegges utgitt tidlig 2004, og en
snutt kommer også på Camels
planlagte DVD.
Peter Hammill har remastret
Enter K fra 1982.
Tarkus nr. 25
ERIC KAMPMAN
MANNING
the gate
the ragged curtain
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
USA
2003
2003
Big Balloon Music
BBM602
43:35
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Sven Eriksen
CD
UK
2002
2003
Cyclops
CYCL 115
68:06
Trond Sætre
JACK BRUCE
Hele Jack Bruce’s 70-tallsproduksjon har blitt remastret, og disse to er
blant de mest essensielle.
songs for a tailor
T
il tross for at det bare er mannens andre soloalbum er Eric
Kampman en veteran i bransjen med en karriere som strekker
seg 20 år tilbake, blant annet som
keyboardist og vokalist i progbandet
Now. Kampmans første soloalbum
The Well (se anmeldelse i Tarkus nr.
20) var en litt steril affære, og selv
om mesteparten av musikken i The
Gate også er elektronisk, blir sluttresultatet nokså annerledes. Han har
tatt utgangspunkt i tallet 7 – noe
som blant annet har medført at alle
komposisjonene er skrevet i 7-takt.
Ikke la deg skremme av det. Kampman er en elegant, sofistikert, oppfinnsom og smakfull komponist som
har gått utenom alle fellene som
ligger i denne neoprogens favoritttaktart. Han har unngått det sterile,
heldigitale lydbildet som gjorde The
Well mindre tiltalende. Musikkstilen
er vanskelig å sette i bås, det er tidvis elektro-prog i tråd med Bjørn
Lynne og Andy Pickford (men bedre
enn begge), det er tidvis melodisk
pop-prog i samme gate som Izz og
Ritual, det er tidvis spor av neoprog
som IQ og Flower Kings.
Kampmans store forse er hans kompositoriske evner og fine vokal. Plata er et oppkomme av gode idéer og
velskrevne temaer. Hele tiden melodisk og iørefallende, hele tiden
utfordrende og overraskende. Don’t
Try er så nær man kommer en ren
pop-ballade, men reddes av Kampmans flotte stemme og et spennende arrangement. Vakkert er det
uansett. I kontrast står da The Gate
Is Closed hvor han nesten kombinerer Yes og Gentle Giant i bruken av
melodi og rytmikk.
The Gate er en plate full av overskudd og kreativitet, en plate som
jeg har blitt veldig glad i fordi
Kampmans intelligente og samtidig
tiltalende melodier har truffet ett
eller annet i meg. En plate som fortjener et stort publikum.
Big Balloon Music
www.bigballoonmusic.com
Tarkus nr. 25
G
uy Manning – Låtskriver og
instrumentalist med en stemme
som likner Ian Andersons og
tilknytning til Parallell Or 90 Degrees.
Men han har også sitt eget band, som
ikke likner noe spesielt på Jethro Tull
og enda mindre faktisk, på Po90.
Gruppa Manning har plass til litt av
hvert. Musikken deres slekter på det
beste fra er melodiøs prog-rock
gjennom flere tiår. På The Ragged Curtain har de også gitt rikelig med plass
til saksofoner, noe som tilfører gruppa særpreg og en viss friskhet.
The Ragged Curtain er så godt som
uten dødpunkter. Etter en kort akustisk intro smeller man til med Tightrope, en tung, ti minutter lang sak
der alle instrumenter tas i bruk. Deretter følger et knippe lettere tilgjengelige nesten-poplåter med komplekse
innslag. Best av disse er What is it
worth?, der Guy Mannings såre stemme virkelig kommer til sin rett og
uttrykker en grad av fortvilelse som
står til den deprimerende teksten.
The Weaver of Dreams høres ikke
bare mer ut som tittelen på en proglåt, det er også i langt større grad
en typisk sådan med gjennomtenkt
oppbygging og et vakkert mellomspill på fløyte. Tittelsporet på 26
minutter har, som skikk og bruk er,
ALT. Fra en svært tradisjonell innledning via et tett og intenst samspill mellom heavy-gitarer, saksofon
og hammondorgel, mellomspill for
mellotron og fløyte, saksofonsolo,
folkrock-innslag med mandoliner, og
en storslagen avslutning ikke så ulik
den mest opplagte inspirasjonskilden - Genesis’ Supper’s Ready.
Melodiøs og følelsesladet symfo-rock
av beste merke. CD-en har et par
svake låter, og kanskje vel mye popfrieri for enkelte. Men hvis du ikke
er for puritansk til å verdsette noen
bortimot streite låter på første halvdel av albumet, kan The Ragged Curtain anbefales hjertelig.
Cyclops Records
www.gft-cyclops.co.uk
www.guymanning.com
I Songs For A Tailor (1969) kan man fremdeles
høre mange likheter med Cream (spesielt i
The Clearout som også ble øvd inn av Cream)
– innspillingene ble gjort mindre enn et halvt
år etter at gruppa spilte sin siste konsert.
Bruce har i stor grad gitt slipp på Creams blues-influenser, gitarens rolle er også kraftig
nedtonet til fordel for piano og blåsere. Plata
er full av fine, underfundige låter som Ticket To Waterfalls, Rope Ladder
To The Moon og Weird Of Hermiston. Fire bonus-kutt (en demo og tre
alternative mikser) er lagt til. En plate som høres mye yngre ut enn
sine 34 år. (Sven)
UK 1969, 44:20. 2003, Polydor/Universal
harmony row
Harmony Row fra 1971 har mer folkemusikk
og jazz i seg - en låt heter da også Folk
Song. Blåserne er borte, Bruce har kun med
seg gitaristen Chris Spedding og trommeslageren John Marshall. De litt snodige melodistrukturene som kjennetegnet Songs For A
Tailor er ikke så framtredende her. Harmony
Row er et mer modent stykke arbeid, men noe av naiviteten har nok
blitt borte underveis. Blant høydepunktene er Can You Follow og There’s A Forest, to korte, vakre komposisjoner kun med Bruce og et piano.
Disse låtenes “first takes” har også blitt inkludert som bonus-spor. Tilsammen to fine album med en undervurdert låtskriver. (Sven)
UK 1971, 57:55. 2003, Polydor/Universal
DAVE COUSINS
two weeks last summer
Utgitt 1972, men ikke på CD før nå, Cousins’
soloalbum laget mellom Grave New World og
Bursting At The Seams i samarbeid med blant
annet Rick Wakeman, Roger Glover, Jon Hiseman og Miller Anderson er en småpsykedelisk
plate som veksler raskt mellom viser og rock.
Fine blåserarrangementer ved Robert Kirby på et par låter, ellers råder
den totale stilforvirring, fra reinspikka blues i Going Home til originalversjonen av Blue Angel, kanskje Cousins’ aller fineste komposisjon.
(Sven)
UK 1972, 38:34. 2003, SDR Records
DEBILE MENTHOL
emile à la campagne
Dette er i realiteten en nyutgivelse av dobbelt-samleren RecRec slapp i ‘94 av de to platene Emile Au Jardin Patrologique og Battre
Campagne, sveitsiske Debile Menthols eneste.
Med gitarist/tangentist Jean-Maurice “Momo”
Rossel og gitarist/vokalist Jean-Vincent “20”
Huguenin i fronten, befant DB seg ytterst i RIO-kretsen, i likhet med
Albert Marcoeur (Frankrike), Picchio dal Pozzo (Italia) og The Muffins
(USA). Skolerte eksentrikere med hjerne OG aggresjon; på debut-LPen
Emile spilles en finskrevet “kammerpunk” gjennom bit og nerve, hvor
høydepunktene er noen uforklarlig bisarre vokalarrangementer. På Battre
er alt mye tyngre, så vel strukturer som lyd og holdning generelt; et av
80-tallets mest grufullt virtuose avantprog-album og en klar inspirasjon
for band av typen Orthotonics, Stick Men, Zut un Feu Rouge, Miriodor og
Krakatoa - bare mye, mye galere. Booklet med tekster, bilder og prangende artistisk utsmykning, pluss to bonuslåter. Lytt og lær, sjekk deretter
opp etterfølgerne Nimal og L’Ensemble Raye (denne storfamilien hadde
ulykkelige naboer). For meg er dette årets viktigste relansering så langt,
en hårreisende lytteropplevelse! (Rikard)
Sveits 1981/1984, RecRec 2003
Side 21
ÈRE G
au-delá des ombres
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Canada
2002
2002
Ipso Facto
IF 2009
46:10
Rikard A Toftesund
der på at de skriver musikk som nekter plent å gjøre noe som helst varig
inntrykk. De krydrer lydbildet med
fløyter, fioliner, mye akustisk gitar,
Rickenbacker-basser og Mellotroner
(samples, dessverre) uten at det
hjelper nevneverdig. Den korte Mille
Couleurs skiller seg litt ut, mest
gjennom å være nesten popmusikk
med litt snev av Kayak. Med sitt
pastorale musikalske uttrykk ser jeg
dog ikke bort fra at Ère G kan være
en positiv opplevelse for lyttere som
legger vel så mye vekt på form og
stil som på reelt innhold.
og sofistikert pop er ikke Last Epic
et dumt valg.
Atenzia Records
www.actworld.nu
RICHARD SINCLAIR
what in the world
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Ipso Facto
www.ipsofactorecords.net
GLASS HAMMER
lex rex
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
UK
1996
2003
Sinclairsongs
RSS CD004
54:22
CD
USA
2002
2002
Arion Records
SR 1123
66:55
Sven Eriksen
Sven Eriksen
A.C.T
last epic
Q
uébecs Ere G ledes av vokalist
og sangskriver Robin Gaudreault, som også spiller bass,
gitar og keyboards. Gruppen føyer
seg inn i bølgen av betagende
fransk-kanadiske navn i nyere tid,
som Miriodor, Hamadryad, Nathan
Mahl, Interférence Sardines og Dagmähr, hvis selskap Ipso Facto nå altså utgir Au-delá des Ombres.
Oppstilt mot anførte artister slekter
Ere G sterkere på eldre progressive
band fra Québec, med bærebjelker
som Morse Code, Opus 5, Etcetera,
Pollen, Conventum, Maneige og Harmonium. Især sistnevntes sfærisk
betonte, symfoniske folkrock har
satt tydelige merker hos Gaudreault,
noe som heldigvis ikke hindrer
musikkens svært personlige vesen.
Harmonisk er dette nemlig langt
over gjennomsnittet sofistikert og
intelligent, i hvert fall sett i forhold
til moderne prog av liknende slag
(Cast, Turquoise, Finisterre).
Instrumentalt råder orkestrering av
ulike analoge synther, mellotronsamples (utrolig dyktig utført),
6/12-strenger, fløyte og fiolin, med
lavere bestand av rytmeinstrumenter etc. Flere av de i utgangspunktet
tilgjengelige låtene har drømmende
kvaliteter som levner gåsehud og
melodisk besettelse (La Traversée,
Infantes, Ardeur Ternie), alt ekspederes med grundig hensyn til den
“rene” estetikken (bl.a. m. franske
tekster) og platen er som sådan
blottet for svulstige banaliteter.
Særdeles godt gjort for et band av
denne typen i 2002, og inntrengende tilrådd.
:kommentar:
Sven Eriksen
E
t nytt fransk-canadisk band
som kan alle knepene – bortsett fra det å lage gode låter.
De virker å ha hørt mye både på
Genesis og Yes, de har mer enn kompetente spilleferdigheter og en fin
lydproduksjon, men det hele stran-
Side 22
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Sverige
2003
2003
Atenzia Records
ATZ 02005
55:34
G
Jon Christian Lie
E
E
tter to års ventetid er denne
kompetente, svenske forsamlingen klare med nok et album.
Last Epic er bandets tredje album og
denne gangen handler det om noe så
ambisiøst som et konsept-album.
Verket virker særdeles gjennomarbeidet og mye tyder på at ACT har benyttet tiden sin godt denne gangen. Deres
musikk kan beskrives som en form
for fengslende prog med hard kant.
Stilen er melodifokusert og lydbildet
er dominert av sterke vokale arrangementer, samt harmoniske passasjer
mellom gitar og synth. På toppen av
det hele kommer en strykerseksjon
som tilfører ytterligere bredde i lydbildet. Retningen kan glimtvis
minne om nyere Saga og Spock’s
Beard - hovedsaklig i de instrumentale delene, samt en god dosering
Queen i de vokale innslagene.
Arrangementene er intrikate, lekende
og samspillet er gjennomgående
krydret med finurlige lemfeldigheter
fordelt på de respektive instrumenter. ACT fremviser et utpreget profesjonelt grep om låtskrivingen, og
det slår en fort hvor sinnsvakt mye
arbeid de må ha lagt bak alle detaljene. Skulle undertegnede etterlyse
noe måtte det bli litt mer fandenivoldsk tyngde der det skulle være
tyngde - ellers skal vi ikke klage. Er
du ute etter et album i skjæringspunktet mellom prog-metall, symfo
n septembermorgen i 1996 tok
Richard Sinclair, organisten
David Rees Williams og klarinettisten Tony Coe med seg en
gjeng fans og entret den gamle kirken Grote Kerk i Harlingen, Nederland og framførte et odde utvalg
musikk – uten å ha øvd på forhånd
skal man tro det som står skrevet.
De åpner med orgelstykket Out Of
The Shadows og går over i en trivelig
tolkning av Genesis’ For Absent Friends, en låt som faktisk framstår
som den perfekte salme med Williams’ kirkeorgel og Sinclairs dype,
varme stemme. Nå virker det ikke
som om vennene var fraværende ved
denne konserten, lyden av folk som
kommer og går (fortrinnsvis kommer), dører som slamres og barn
som roper er en integrert del av lydbildet og bare øker inntrykket av
intimitet og en trivelig stemning.
Med kirkelorgelet som eneste instrument (pluss klarinett på to spor) får
vi mildt sagt annerledes versjoner av
Sinclair-klassikere som What’s Rattlin’, Felafel Shuffle og Fol De Rol. Det
er morsomt å oppleve musikk som er
så utfordrende i formen, og samtidig
så gjennomført trivelig (nå har jo
Sinclair den koseligste stemmen du
kan tenke deg allerede, og i denne
settingen blir det enda forsterket). I
tillegg til Sinclairs låter får vi høre
Tony Coe briljere i jazzlåtene Barefoot
og Canterbury Song. Felafel Shuffle
spilt på kirkeorgel er bare utrolig
(joda, det går an), det fine 1700tallsorgelet er som skapt for progrock. Sinclair prøver uten særlig suksess å få publikum med på Fol De Rol,
men teksten er nok ikke så enkel
(ikke melodien heller, for den saks
skyld). Robert Wyatts Calyx er en fin
avslutning på denne snaue timen
med hjertevarm og uhøytidelig
musikk i en helt spesiell setting.
lass Hammer er på mange
måter våre dagers Starcastle.
Kopierer hemningsløst de
“store mestere”, men er såpass flinke i det de gjør at det er vanskelig å
avfeie dem som talentløse plagiatører. Med Starcastle gikk det i hovedsak i Yes, Glass Hammer kopierer
likegodt Yes, Genesis, ELP og Gentle
Giant samtidig, men det må innrømmes at de gjør det både med stil og
snert.
Glass Hammer er i praksis en duo
bestående av Steve Babb på bass,
keyboards og sang og Fred Schendel
på gitar, keyboards, trommer og
sang. Til å hjelpe seg har de et knippe sangere og gitarister, blant annet
den utvandrede nordmannen Bjørn
Lynne på ett spor. Bandet er svorne
Tolkien-fans, og minst et par av de
tidligere albumene har temaer fra
hans forfatterskap. Også Lex Rex er
et konseptalbum, men med et mer
generelt religiøst heltemotiv som jeg
skal spare dere for å gå nærmere inn
på.
Musikken er fortettet og rik på
handling. De henter nok også mest
fra Yes, spesielt i bass- og keyboardspillet. De skriver en musikk som
både er melodisk, flyter fint, og
samtidig er passe utfordrende. Det er
tidvis ultra-symfonisk. På den 15
minutter lange Further Up – Further
In lyder de vekselvis som Spock’s
Beard, klassisk Yes og tidlig Genesis.
Ambisjonene er det med andre ord
ingenting i veien med. Men selv om
plata ikke er overvettes original, er
den framført av dyktige og smakfulle musikere, og blir således trivelig
nok for alle dem som har forkjærlighet for denne type musikk.
Jeg har ikke hørt samtlige av Glass
Hammers tidligere album, men Lex
Rex går iallefall langt utenpå alle
dem jeg har hørt.
Arion Records
www.glasshammer.com
Sinclairsongs
www.sinclairsongs.fsnet.co.uk
Tarkus nr. 25
KRAKATOA
we are the rowboats
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
USA
2002-03
2003
Cuneiform
Rune 168
49:52
Rikard A Toftesund
nes klarer Krakatoa å unngå de mest
akademiske tegnene som litt for ofte
farger slike konstellasjoner (Gatto
Marte, Lacrymosa, Cro Magnon, Louise Avenue), noe som erstattes av en
ungdommelig sensibilitet. Her ligger
trolig mye av forklaringen på gruppens sjarm, og Krakatoa har levert
nok et strålende album.
Cuneiform Records
www.cuneiformrecords.com
SATELLITE
a street between sunrise and sunset
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Polen
2002-2003
2003
Metal Mind
MMPCD 0199
72:02
Trond Sætre
F
ire år etter debuten Plan Ahead,
tre år etter bandets forflytning
fra Philadelphia til Brooklyn,
knappe ett og et halvt etter den
avholdte andreplaten Togetherness,
har vi dem her igjen; storartede Krakatoa, med sin “lekeplass-i-hjernensinnerste-kammer”-rock for mikrokosmisk stuntensemble.
Gruppen har rukket å plassere seg i
bresjen for den halvakustiske friformen, og som så ofte før har overgangen til Cuneiform Records forårsaket en tilspissing av musikkens
særheter. Nå vet ikke jeg hvorvidt
avtalen med labelen forelå før selve
innspillingen, men dette vitale selskapets kanalisering av Krakatoa vil
definitivt ha mye å si for gruppens
fremtid, både hva gjelder artistisk
omdømme og musikalsk utvikling.
Umiddelbart kan vi som sagt registrere en faretruende eksponering av
kjernetrekkene fra bandets to første
album; travle strukturelle skift skjer
om mulig i enda større hastighet enn
tidligere, de overrumplende modulasjonene treffer tettere, den harmoniske sødmen er hakket mer utstudert, flørten med pop og post-rock
ytterligere gjennomført. Dette betyr
overhodet ikke at albumet har mindre for seg, og deler av skiven hører
utvilsomt blant det beste gruppen
har gjort (Cat’s Eye, Orange Whistle,
Telegraph), men helhetlig er Rowboats en uttrykksvis innfrielse av
våre eksakte forventninger. Så er da
Krakatoa fremdeles Val Opielski
(keys, gitar & bass, div), Ted Casterline (gitar & bass, div), Glendon Jones
(gitar, mandolin, fiolin, div) og Ely
Levin (slagverk), med eks-medlem
Ben Freeman som en av flere gjestemusikere på cello, trekkspill, fløyte,
samples, elektronikk m.m.
Låtene er flere og kortere enn før,
produksjonens valør er derimot av
samme dype mangfold. Mer enn
noensinne minner bandet meg om
kanadiske Interférence Sardines; en
kjapp og skarp, oppdatert og velspilt
vri på den skøyeraktige stilmosaikken som oppsto med Albert Marcoeur, Aksak Maboul og Debile Menthol
i perioden ‘76-81. I likhet med Sardi-
Tarkus nr. 25
LANDMARQ
aftershock
Live-album fra et av de eldste britiske neoprog-bandene. Opptakene er gjort 2000/2001
med vokalist Tracy Hitchins. Landmarq er
(som alltid) solid også live, men de har litt
for enkle og forutsigbare låter til å heve seg
opp fra “småpent, men anonymt” og opp i
superklassen. Uwe D’Rose er en dyktig og melodisk gitarist, og hans
soloer blir ofte låtenes høydepunkt, og bandet låter tett og fint. Hitchins er ofte mikset litt langt bak i lydbildet, og totalinntrykket blir
noe mer romlete enn nødvendig. Gamle kjenninger som The Vision Pit
og Ta Jiang er med, og plata er del 2 av konserten – del 1 er gitt ut
tidligere under navnet Thunderstruck. (Sven)
2003, 46:50, Cyclops Records, www.gft-cyclops.co.uk
LUMINOS
seize the day
Fra Nord-England. Luminos spiller en ikke altfor avansert, men heller ikke altfor glattpolert gitarbasert neoprog, et sted midt mellom
Heart og Mostly Autumn. Plata mangler litt
egenart, komposisjonene blir for anonyme
selv om Luminos er et band som har et ærlig
uttrykk og en vilje til å gjøre ting på sin egen måte. (Sven)
44:36, UK 2003 Market Square records, www.marketsquarerecords.com
F
ra asken av den passelig populære polske gruppa Collage har
trommeslager og låtskriver Wojtek Szadkowski lansert et nytt band:
Satellite. Mens Collage var et rent
neo-progband prøver Satellite å være
Polens svar på både Marillion og Flower Kings samtidig – en oppgave de
går inn for med stor entusiasme.
Sunrise And Sunset er i grunntrekkene neo-prog, men har nok kompleksitet til å tilfredsstille fans av
klassisk prog. Fire ekstra lange komposisjoner sørger for mer variasjon
og større dynamikk i det som ellers
kunne blitt lite annet enn et typisk
neo-prog-album.
Enkelte av låtene drar ut, spesielt
på andre halvdel av plata. Og vokalist Robert Amirians stemme virker
puslete satt opp mot de overveldende musikalske arrangementene.
Særlig originalt er det heller ikke,
men Satellite har laget det mest
gjennomførte prog-album jeg har
hørt i år. Lydbildet er fyldig, instrumentene er tvers gjennom samspilte, og produksjonen er ytterst profesjonell. For neo-progsjangeren er
Satellite et navn å merke seg framover.
Metal Mind Productions
www.metalopolis.pl
MOHODISCO
kaloomith
MohoDisco er Amerikaneren Bruce White (og
13 venner). Som navnet antyder er dette særdeles dansbart og en blanding av electronica,
dance, jazz fusion, prog og mye annet. Enkle
rytmer, ikke altfor spennende riffs, svevende
elektronikk (med unntak av The Source som
har ganske jordnær heavyrock blandet inn). God produksjon og helt OK
musikk for hva det er, men av noe begrenset interesse for de fleste av
våre lesere skulle vi tro. (Sven)
2002, 43:04, www.mohodisco.com
RICK RAY
in the hands of sinners
Sånn omtrentlig mannens 20. plate siden
1999. Ingen tvil om at han kan spille gitar,
men resten er nokså trøstesløst. Tunge gitarakkorder, komposisjonene er med få unntak
kjedelige og lettvinte, lyden er ullen og grøtete. Et bortkastet talent. (Sven)
69:12 USA 2003, Neurosis Records http://communities.msn.com/guitaristrickray
SPACED OUT
slow gin
Kanadisk intrumentalprog med høyt energinivå og ekstrem instrumentbehandling. Ja så
fort og så presist går det at vi mistenker relativt mye for å være sequencer – uten at det
egentlig spiller noen rolle. Spaced Out er en
trio (gitar, bass/keyboards og trommer), og
plata er en instrumentalt møte mellom ELP, Dream Theater og Mahavishnu Orchestra. Bandet får flere stjerner for spilleferdigheter enn for
låtskriving, men Slow Gin blir rett så fascinerende lytting i all sin ekstremisme, spesielt bass-spillet til Antoine Fafard er helt rått. (Sven)
2003, 50:40, Unicorn Records, www.unicornrecords.com
Pallas’ live DVD, som har vært
annonsert lenge, er frendeles i
arbeid. Utgivelse er nå planlagt
i august.
Side 23
GREEN CARNATION
KARDA ESTRA
JOSÉ L.F. LEDESMA
PETER FROHMADER
a blessing in disguise
constellations
designios
eismeer
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
USA
2003
2003
Season Of Mist
SOM 072
56:21
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Jon Christian Lie
H
istorien om Green Carnation
går så langt tilbake som til
1990. På denne tiden bedrev
Kristiansandsgruppa noe som best
kan beskrives som death metal.
Noen år senere ble stilretningen
vesentlig endret og gruppa tok navnet In The Woods... Bandets gitarist
Tchort skilte lag med gjengen og ble
en del av det legendariske blackmetal-bandet Emperor. Green Carnation
ble gjenforent på slutten av 90-tallet, og på dette tidspunktet var
death metallen lagt på hylla til fordel for litt andre takter. De albumdebuterte i 1999 med plata Journey
To The End Of The Night.
I disse dager er Green Carnation ute
med sitt tredje album, og stilmessig
dreier det seg om en tung og kontrastfull form for melodisk prog,
sentrert i et melankolsk moll-stemt
farvann. Gruppa har tidligere blitt
beskrevet som en krysning mellom
Pink Floyd og Candlemass...
Plata viser et band med klar vekt på
følelsesladde melodier og passasjer.
Tidvis er kompet tungt og pågående, mens andre låter er mer sorgtunge og slepende i stilen. Tunge,
massive lydvegger avløses av rene,
mollstemte gitarharmonier. Lydbildet er fyldig og detaljert og er krydret med Hammondorgel, piano og
synth. Til og med en fet strykerseksjon har funnet sin plass på denne
plata. Orgelbruken kan muligens
minne litt om gode gamle Uriah
Heep, uten at vi skal trekke den
parallellen for langt. Vokalisten virker selvsikker og er som skapt for
denne stilen.
Det virker som om Green Carnation
har et solid grep om låtskrivingen,
og melodilinjene har en fin og sår
nerve som virkelig kler musikkstilen. Liker du musikken din stemningsfull, moll-stemt og variert er
dette definitivt verdt å sjekke ut.
Season Of Mist Records
www.season-of-mist.com
http://green-carnation.de/
Side 24
CD
UK
2001-2003
2003
Cyclops
CYCL 130
43:23
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Sven Eriksen
R
ichard Wileman, også kjent som
Karda Estra, er ute med en ny
plate. Vi anmeldte hans forrige
utgivelse Eve i Tarkus nr. 20, og han
følger opp i den samme musikalske
stilen – en krysning mellom electronica, jazz, akustisk rock og klassisk
musikk. Constellations har det samme
melankolske lydbildet, de samme
vakre tonene, det være seg fra Caron
Hansfords obo, Zoe Kings klagende
sopransax eller Ileesha Baileys vakre,
ordløse sang. Musikken er rett så fascinerende, ganske original i formen,
lydmessig ikke så ulikt f.eks Anthony
Phillips’ Slow Dance, men med andre
tonevalg enn Phillips’ erke-engelske
stil. Tonene her har sitt utspring lenger øst, her er flere dissonanser.
Karda Estras musikk er krevende på
den måten at dersom du ikke lytter
oppmerksomt og konsentrert vil den
ganske for gå over i en muzak-lignende form. Dette fordi musikken
inneholder lite dynamikk, så godt som
ingen rytmer, og et i utgangspunktet
“snilt” uttrykk. Musikkens verdi ligger
i de rett så diskrete melodiene, de fine
akkordskiftningene, den ene uventede
tonen her og der, de lekre orkestreringene, i det hele tatt – de små detaljene. For dette er ikke musikk som
hopper opp og biter deg i ørene, dette
er musikk som smyger seg stille inntil.
Platas tema er tid, rom og astronomi,
og låttitlene har alle navn som henspeiler på dette. Derfor føyer også den
eneste coverlåta, Steve Hacketts Twice
Around The Sun seg fint inn. Arrangement og framføring er lik de øvrige
låtene, men på grunn av at det kompositoriske utgangspunktet er annerledes blir også det musikalske resultatet litt – men ikke mye – annerledes.
Constellations er påny en fin utgivelse
fra Karda Estra, men jeg må tilstå at
jeg synes at Eve hadde noe mer egenart, Constellations virker mer anonym.
Dette kan rett og slett skyldes at jeg
hørte Eve først. Uansett, likte du Eve
er det duket for nok en hyggestund.
Cyclops Records
www.gft-cyclops.co.uk
CD
Mexico
2002
2003
Luna Negra Records
CDLN-21
56:53
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Sven Eriksen
CD
Tyskland
1996-97
2002
Gazul
GA 8664.AR
65:18
Trond Sætre
en meksikanske musikeren
José Luis Fernández Ledesma
tar i likhet med Richard Wileman og kombinerer gamle akustiske
og moderne elektroniske instrumenter. Men han gjør det på en ganske
annerledes mpte. Hans musikk er
mer rytmisk og han henter inn elementer fra sitt eget lands musikk
slik at resultatet blir en slags etnisk
Gentle Giant.
D
S
Ledesma har bakgrunn i bandet Nirgal Vallis. Ave Luz som åpner plata
er lettbent og flytende og har noe
Steve Hackett’sk over seg til tross
for at den har pent lite elektrisk
gitar. Isteden er det fløyter og
kvinnelig vokal som er i hovedrollen. Saena er instrumental hvor
fløyter og perkusjon skaper en
etnisk basis for sofistikerte melodier
spilt på ulike keyboards og fiolin.
Cancion Para Un Solo Dia kombinerer
sprelsk rytmikk med enkle, vakre
melodier på samme måte som Gentle
Giant, og tidvis høres da låta også
ut som om den kunne vært hentet
rett ut av In A Glass House.
Som du nok kan tenke deg er
Eismeer er tungt verk; et 37 minutters elektronisk lydbilde med mørk
og illevarslende musikk, lyder av
tunge bølgeskvulp, skipsklokker og
skrikende måker. The Residents’
Eskimo kan være et forbilde, og ikke
bare geografisk. Omtrent midt i bryter Eismeer ut i et oppjaget musikalsk tema ganske likt åpningstemaet fra Residents’ verk. En annen
ting de to artistene har felles, er
hangen til stadig å utfordre lytterne
ved å by dem kaotisk og ubehagelig
musikk. Men Frohmaders musikk
virker mer seriøs og gjennomført.
Abismo blir nesten Violetta Parra
møter Keith Emerson, og i den 18
minutter lange Los Designos Des
Geminis dekker Ledesma et bredt
musikalsk spekter fra lokale folketoner til symfonisk rock. Et musikalsk
puslespill med intrikate krumspring,
både rytmisk og melodisk båret fram
av Margarita Botellos fine stemme,
Ledesmas mange gitarer og keyboards, og med et vakkert midtparti
spilt av en klagende cello.
Designios er en meget velskrevet og
gjennomarbeidet plate, en plate
hvor det musiske står i fremste rekke samtidig som den er full av spennende detaljer og kontraster, nok til
å beskjeftige den kresne lytter i
lang tid. En av de aller beste platene så langt i år.
Luna Negra
[email protected]
vevende i grenselandet mellom
samtidsmusikk, elektronika,
goth og avantgarderock har
den tyske komponisten Peter Frohmader har laget mye musikk i sin
karriere. Eismeer er en metaforisk
reise til ishavet. Komponisten, som
unngikk å høre på noen annen
musikk i de månedene han holdt på
med innspillingen, kaller stykket for
et “symfonisk eventyr”.
For seriøs, kanskje. Selv for ivrige
progfans kan Eismeer være en utfordring å lytte på, og det må være lov
å påstå at Frohmader tar seg selv
litt vel høytidelig. Verket er ikke så
unikt som mannen ønsker å gi inntrykk av, men det vokser på deg
etter et par gjennomlyttinger, slik
“vanskelig” musikk gjerne gjør.
For å beholde sin andektighet burde
stykket Eismeer aller helst fått stå
på egenhånd. Men CD-en Eismeer
inneholder også Funèbre, et lite
mellomspill med kirkeklokker, og
den 24 minutter lange Orchestral
Crossover, et elektronisk jazzkomposisjon som virker temmelig improvisert og ender med – nei så originalt
– temaet fra “2001”. En anmassende
sak, særlig for den som nettopp har
lyttet seg gjennom Eismeer, og ikke
på langt nær så imponerende som
sistnevnte.
Musea
www.musearecords.com
Tarkus nr. 25
PRESENT
high infidelity
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Belgia
1999-2001
2001
Carbon 7
C7-058
48:03
Rikard A Toftesund
V
i skriver mai ‘03 og Present er
historie. Ingen flere seigpinte
fuzzdiskanter, opphør i kjellerråtne lydlukter, sammenbrudd i det
manisk-mekanisk repetitive maskinhelvetet til monsieur Trigaux.
Og jeg blir litt trist. Roger Trigaux
lyktes aldri helt i sin gjenoppliving
av prosjektet som i sin tid levnet
den overveldende Le Poison Qui
Rend Fou, hvor mannen beviste at
der likevel fantes et kunstnerisk
høyverdig liv etter hellige Univers
Zero. I tiåret 1992-02 prøvde Present det meste, fra gotisk bluesprog
og syrlig solobasert gitarrock til
pseudo-minimalisme, uten egentlig
å mestre noen av delene. Derfor er
det liksom både fint og leit at gruppens aller siste album – High Infidelity – skulle vise seg å bli Trigaux’
ypperste prestasjon siden nevnte
milepæl.
Denne anmeldelsen kommer riktignok lovlig på etterskudd. Men når
trommeslager Dave Kerman kan fortelle at utgivelsen gikk tilnærmet
ubemerket hen, selv blant de sedvanlige entusiastene, rammes jeg av
en forferdelig fornemmelse; gikk
kanskje Present i dørken fordi folk
avsto fra å omtale eller kjøpe High
Infidelity? Huff. Albumet, Trigaux
og resten av bandet hadde virkelig
fortjent bedre.
Besetningen er på denne platen
utvidet fra kvintett til oktett, med
tilslutning fra cello, saksofoner og
trompet. Videre deltar lydtekniker
Udi Koomran mer integrert i den
audielle fasaden, og samlet blir
utslaget et mye mer “aktivt” sound
som hever tyngdenivået i musikken
betraktelig. Åpningssporet Souls For
Sale varer i 27 1/2 minutt og bringer oss fra støtvise markeringer av
riff og temaekstrakter til finslepet
koordinering av blåserne; det hele
river skikkelig i maveregionen. Plutselig befinner vi oss i et vokalparti,
og for en gangs skyld kommer røsten til sin rett i Presents musikk,
med franske tekster og avdempet
understrekning av ordene (Trigaux
jr.). Diverse påbygg kjører omsider
Tarkus nr. 25
låten i senk, hvoretter Trigaux sr.
trer på seg rollen som plaget skrikende, solgt sjel, hvilket til min store overraskelse fungerer utmerket!
Stykkets coda er diverse avkledde
variasjoner over temaene.
Present søkte bestandig mørket,
men gjennom et estetisk filter som
også lekket sort humor. Helt på
tampen av andre låt, Strychnine For
Christmas [skjønner?], kan vi høre
stemmen til en irritert Kerman som
klager over Reginald Trigaux’ mangelfulle uttale av hans engelskspråklige tekststrofe: “Aacch! It isn’t
KNOWN - it’s NONE!!!” Det komiske
er selvsagt ikke at dette inntreffer i
studio, men at gruppen faktisk velger å inkludere det på platen! Siste
låt er Rêve De Fer, en av disse halvdøsige instrumentalene som lover et
crescendo som i lengden bare nesten
kommer. Også dette er vellykket.
løst. Det hjelper ikke å være så dyktig som bare det, hvis du ikke kan
skrive gode låter å bruke musikalske
kunnskap i.
Musea
www.musearecords.com
METAMORPHOSIS
after all these years
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Sveits
2000-2003
2003
Galileo
SUISA
65:26
Jon Christian Lie
High Infidelity innfrir i helt annen
grad enn de forrige tre skivene til
Trigaux og co, og står som kontant
minnestein.
Carbon 7
www.netbeat.com/carbon7
siden 1971, da han dannet gruppa
Nature sammen med gitaristen Giovanni Esposito. Bandet var hovedsaklig inspirert av Genesis og Pink
Floyd. Da deres opprinnelige vokalist
takket for seg tok Schenk en “Phil
Collins” og overtok dermed vokalistjobben. Bandet ble splittet i 1978,
og siden har Schenk vært aktiv
innen musikk, men lite av dette har
hatt med prog å gjøre.
Etter presseskrivet å dømme består
After All These Years av nykomponert materiale og det har vært
Schenks store drøm i mange år å
skape dette albumet. Med seg har
han bl.a. fått med seg Esposito på
gitar (fra Nature). Resultatet har
blitt et pent stykke symfonisk rock.
Genesis er tydeligvis fremdeles å
regne som et av idealene, noe som
er spesielt merkbart i akkordprogresjonene og vokalmelodiene. Gitarsoloene fører tankene i retning David
Gilmour (Pink Floyd). Stilmessig ligger ikke dette så altfor langt unna
det Pallas bedriver for tiden. Et rett
så trivelig album hvis man har sans
for melodiøs prog/neoprog i klassisk
tradisjon.
Galileo Records
www.galileo-records.com
SHOW-YEN
show-yen
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Japan
2002
2003
Musea
56:15
M
etamorphosis er et sveitsisk
prosjekt iscenesatt av låtskriveren, trommeslageren og
vokalisten Jean-Pierre Schenk. Mannen har musisert symforock helt
Trond Gjellum
D
et franske plateselskapet
Musea sliter stadig med å komme opp med artister som kan
markere seg innenfor den progorienterte rocken, og de har derfor rettet
seg mot en mer fusionorientert rock
som sitt store satsningsområde.
Japanske Show-Yen er trio med
gitar, bass og trommer som har mer
enn bare besetningsstørrelsen til felles med sine helter i King Crimson
rundt Red. Det durer av gårde i
tungt rockedriv i skjeve taktarter,
men det er også helt klart at de også
har hørt på åttitallsfusion som f. eks
Tribal Tech. Etter andre ganger høres
det mer ut som om har hørt litt for
mye på åttitallske gitarhelter av
typen Joe Satriani. Du vet, tung, litt
kompleks gitarrock med mange soloer og lite annet. Inntrykket jeg sitter igjen med etter noen gangers
gjennomlytting, er at det hele er
kompetent utført, men utrolig sjel-
Side 25
MASCHERA DI CERA
il grande labirinto
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Italia
2002-2003
2003
Mellow
MMP 443
65:34
Rikard A Toftesund
mulig et enda vakrere CD-omslag.
Men kall dem for all del ikke et viktig progressivt band av 2003!
Mellow Records
www.mellowrecords.com
NUCLEUS
live in bremen
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
2CD
UK
1971
2003
Cuneiform
Rune 173/174
50:54 + 47:32
Trond Gjellum
lange, er de ensemblemessige og
enkeltprestasjonene helt av toppklasse, og den dynamikken og variasjonen de frembringer, burde påkalle
beundring selv over tretti år etterpå. Denne skiva er derfor interessant, ikke bare som et historisk
dokument, men også for sitt rent
musikalske innhold.
Cuneiform Records
www.cuneiformrecords.com
STEVE HACKETT
to watch the storms
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
F
or bare ni måneder siden
anmeldte jeg italienske MDCs
lovende debut-CD her i Tarkus.
Platen inneholdt solid symfonisk
heavyprog i målrettet retro-form,
stilistisk i bilde av de store klassikerne Museo Rosenbach, Capitolo 6
og Jumbo.
MDC føres fremdeles av Finisterre/
Höstsonatens bassist Fabio Zuffanti,
og på Il Grande Labirinto er all
musikk laget av ham selv i samarbeid med tangentspilleren Agostino
Macor. For å gi en pekepinn på hvilket sound MDC tilstreber, kan vi
nevne brettoppsettet: akustisk piano, Fender Rhodes, Hammondorgel,
Mellotron 400 (ja, DEN modellen),
Minimoog, Arp Odyssey (!) og - vent
- VCS3 (samt tre-fire flere). Med
andre ord skal det være sjeldent,
gammelt og kostbart (dersom alle
disse tangentbordene er ekte vare,
spiller Macor på 400.000.- verdt av
antikviteter). Men blir det bra? Vel.
Hovedsporet på dette albumet er
den todelte Il Viaggio Nell’Oceano
Capovolto, som åpner og lukker
CDen i sammenlagt 36 min. 20 sek.
Her dras vi gjennom lag av langsomme melodimønstre, åpne lyddaler der bandet sysler med forsøksvis
improvisasjon, medrivende jammefakter, mektige dynamiske høydedrag og instrumental som vokal
effektterping. Gruppen låter bra,
med sanger Alessandro Corvaglia
som avgjort svakeste ledd med sine
skjelvende, hese potetstemmeytelser. I motsetning til debutalbumet finnes her på Il Grande Labirinto en del passasjer med gitar, for
øvrig også spilt av den allestedsnærværende keyboardisten Macor, ellers
er det bassen og fløyten som ligger
fremst i paradegangen.
Og joda, det funker sånn noenlunde.
MDC har turt å søke videre langs stien de staket ut, og når det hele sitter (som på den korte, men spennende partimontasjen Il Canto Dell’
Inverno) er det bare fryd og gammen. Vil du prøve dem, vær min
gjest; Il Grande Labirinto er den beste av deres to plater, og har om
Side 26
CD
UK
2002-2003
2003
InsideOut
SPV 085-65732
58:13
Steve briljerer på klassisk og elektrisk gitar om hverandre. The Silk
Road er inspirert av indisk mystisime både i tekst og musikk og domineres av en tung,”orientalsk” slagverkseksjon. Popballaden Serpentine
Song er nesten naivt vakker, og derfor den perfekte avslutning.
Jeg savner de virkelig geniale øyeblikkene som kunne løftet To Watch
The Storms opp på nivå med Hackett-klassikerne Voyage of the Acolyte og Spectral Mornings. Med tanke
på hvor mye forskjellig albumet
rommer, hadde jeg håpet på et par
skikkelige a-haopplevelser. De uteblir, men Steve Hackett er fortsatt
en strålende dyktig musiker og en
original låtskriver. Med To Watch The
Storms vil nok Genesis-fansen trykke ham til sitt bryst igjen.
:kommentar:
Sven Eriksen
Trond Sætre
H
C
uneiforms Steve Feigenbaum
har påtatt seg jobben som
proggens konservator, og ved
hjelp av hans initiativ, har proginteresserte fått mange hyggelige overraskelser i de senere år. Den gangen
har den alltid foretaksomme Feigenbaum stått bak en liveutgivelse med
det smått legendariske fusionbandet
Nucleus. Dette ofte oversette bandet
var en av pionerene innenfor fusionsjangeren, og faktum er at de var vel
så tidlig ute som mer kjente fusionartister som Mahavishnu Orchestera,
Weather Report, Miles Davis og
Return to Forever. Under ledelse av
trompetisten Ian Carr (som også står
bak en av de beste Miles Davis biografiene noensinne), ga bandet ut
skiver fra slutten av sekstitallet til
langt utpå åttitallet. Dette opptaket
gjort av tysk radio, tegner bildet av
et frisktlydende band med like mye
trykk som et tungt rockeband og
med en finesse som er de mest raffinerte jazzutøvere verdig. Hvis Soft
Machine anno Third og Four er kjente saker for deg, burde det være en
pekepinn om hvor i det musikalske
landskapet Nucleus befinner seg.
Interessant nok finner vi blant
besetningsmedlemmene John Marshall på trommer og Ray Babbington
på bass, to musikere som etter hvert
skulle gjøre seg bemerket i Soft
Machine.
Spesielt kompleks musikk er det
ikke, de fleste låtene er basert rundt
et eller flere ostinater eller temaer
som det improviseres over, en etter
hvert kjent formel for den slags
musikk. Skal dette fungere gjennom
en hel dobbel CD er det avhengig av
at utøverne kan sine ting og makter
å tilføre personlighet og variasjon
gjennom sitt spill. Det evner denne
sekstetten på utmerket vis. Selv om
noen av solopartiene kan bli litt vel
J
eg regner med få protester, i
alle fall fra Tarkus-lesere, når
jeg hevder at av alle eks-Genesis har Steve Hackett hatt den mest
interessante solokarrieren. I alle fall
er han den som har vært mest trofast mot sine røtter, samtidig som
han har laget plater innen både
prog, tungrock og klassisk.
Et nytt album fra Hackett er lenge
etterlengtet etter fire års stillhet
rundt den ellers så produktive gitaristen. Det siste vi hørte fra ham var
en samling Erik Satie-tolkninger
han gjorde med broren John. Og
selv om det ikke er noe galt med
det (Satie er min favoritt innen
klassisk musikk), gleder det meg å
endelig se et nytt “pop”-album fra
Hacketts hånd og hode.
To Watch The Storms oppsummerer i
det store og hele Steves solokarriere. Her er tretten låter (pluss fire
til på spesialutgaven), hver på ca.
fire-fem minutt og hver låt er et lite
epos i seg selv. Å beskrive hver
enkelt vil være å gå for langt i
detalj, men la meg framheve noen
som viser Steves allsidighet: Den
spøkelsesaktige jazzballaden Frozen
Statues glir umerkelig over i den
mye tyngre, og sterkt King Crimsoninspirerte Mechanical Bride. Instrumental-balladen Wind, Sand and
Stars er Steves obligatoriske oppvisning i klassisk gitarmusikk, en
sjanger som kanskje er hans viktigste varemerke og som han også gjør
bruk av på flere andre melodier.
Blant annet Rebecca, den beste av
CDens “nesten poppete” låter, der
ackett, som vi senest hørte i
den tidvis glitrende
Darktown, følger opp med et
litt lysere, men like intelligent og
forfriskende album, igjen sammen
med Roger King. Fra den Beatlesaktige Strutton Ground, via nesten
drum’n’bass i The Devil Is An Englishman, den Schizoid Man-aktige
Mechanical Bride, den virkelig schizofrene Brand New, klassiske toneganger i The Moon Under Water og
fram til den vakre avslutningen i
Serpentine Song, viser Hackett seg
som kanskje den musikeren som best
evner å kombinere tradisjonell
“prog” med reell nytenkning. En plate som både varmer og utfordrer
InsideOut Records
www.insideout.de
SHUB-NIGGURATH
shub-niggurath
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Frankrike
1992-94
2003
Gazul
GA8665.AR
72:34
Trond Gjellum
D
et franske bandet Shub Niggurath markerte seg opp
gjennom åtti og nittitallet som
budbringere av en avart av den franske zeuhl-skolen som la vekt på ekstraordinært mørke og dystre stem-
Tarkus nr. 25
ninger (med et bandnavn hentet fra
skrekkforfatterens H.P Lovecrafts
skremmende univers, er det strengt
tatt ikke annet vente). Improvisasjon og komposisjon gikk hånd i
hånd, og bandet utmerket seg med
et knipp maniske, mørke album som
plasserer dem inn i en musikalsk
lekegrind som befolkes av band som
f. eks Univers Zero på sitt aller mest
dystre.
I 1995 døde bassist Alain Ballaud, og
med dette forsvant bandets primus
motor. Bandet har etter dette vært i
dvale, og det er tvilsomt om vi vil få
høre mer til det. Men i mellomtiden
har vi fått dette albumet, som er en
samling av improvisasjoner og elektroakustisk eksperimenter som er
gjort i perioden 1992 til 1994. Besetningen er foruten Alain Ballaud på
bass, også Edward Parraud på trommer og perkusjon, Lean Lúc Hervé på
gitar og Veronique Verdier på trombone. Dette er en klangmessig særdeles interessant konstellasjon, og
Shub Niggurath makter å mane fram
et skremmende, alvorstungt lydbilde
som godt kunne vært lydsporet til en
futuristisk skrekkfilm. De enkelte
instrumentene tynes maksimalt i
klangmessig henseende for å kunne
skape krasse, hvasse klanger som
skjærer gjennom marg og bein.
Improvisasjonen er fri, og det er få
repetitive elementer som kan fungere
som knagger og byggeklosser i
musikken. Derfor får musikken en
hvileløst og frenetisk preg.
Musikk for massene vil slik musikk
aldri bli, og er du interessert i lett
nynnbare melodier og vante strukturer, er dette IKKE skiva for deg. Er
derimot din greie soniske utflukter
som stryker deg hardt mothårs, burde dette albumet så absolutt ha en
funksjon.
tende overdimensjonert gruppe
(git/bass/keys/fløyte/sax/vokal/to
slagverkere + strykekvartett) fra
Reims, som med Skymind lanserer
sitt album nr. 2.
Musikken på denne CDen er på den
ene siden provokativ og dumdristig,
på den andre gripende og perfeksjonistisk. Taal er vel det man må kunne kalle et avant-progband, men
den beste beskrivelsen jeg kan gi er
av et kontinentalt, mer orkestralt
anlagt Höyry-kone. En freidig cocktail av heavy metal, kabaret- og farsekunst, moderne jazz, nyere klassisk og filmatisk komposisjonsmusikk, diverse etniske folketoner, pop
og elektronika – men, på samme vis
som hos de ærverdige finnene (eller
hos Finnegans Wake, U Totem etc),
forent i en utvetydig “progressiv”
drakt. Og det henger i hop!
Den vesle malurten heter “vokal” og
fremføres dessverre på engelsk, noe
som distraherer litt – i hvert fall i
de partiene hvor det kjøres tonalt når bandets hovedsanger har en
såpass skrøpelig stemme. Til gjengjeld begrenses mesteparten av
sangen til selsomme setningsutbrudd, samt til mer opplyste bidrag
fra gjestevokalist.
Her er seks lange, partiturskrevne
stykker. Det river, gynger, tynger og
sparker, samtidig som mye også fortryller i sin ynde. Noen vil nok
reagere på den strenge, formaliserte
rammen rundt både konstruksjon og
utførelse, men dette blir urimelig;
Taal er i sannhet et fascinerende og
mangefasettert konsept som burde
høres av flest mulig i dagens progverden.
:kommentar:
Trond Sætre
Musea
www.musearecords.com
D
TAAL
skymind
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Frankrike
2002
2003
Musea
FGBG4483.AR
55:59
Rikard A Toftesund
enne relativt nye franske
gruppa tillegges svært mye
kompleksitet og allsidighet.
Overdrevent mye, kanskje, for Taal
er i første rekke et progressivt heavyband i stil med Dream Theater. Men
det skal ikke nektes for at de mestrer mange sjangrer og får dem til å
passe inn i sitt tunge lydbilde. Folkemusikk og Zappa-aktig jazzrock er
viktige ekstraingredienser. Taal har
mange inspirerte øyeblikk og jo
flere gjennomlyttinger, jo flere
finesser oppdager du i musikken
deres. Definitivt en plate som vokser på deg.
Musea
www.musearecords.com
I
det siste har Frankrike igjen blitt
satt på kartet med gledelige tilskudd som NeBeLNeST, Thork,
Priam og Nil. Taal er en tilsynela-
Tarkus nr. 25
Starcastle kommer med et nytt
album i år som de har kalt
Returning Delirium. Blant
musikerne er Al Lewis på
vokal, Gary Strater på bass,
Herb Schildt på tangenter,
Matt Stewart på gitar, Bruce
Botts på gitar og Jeff
Koehnke på trommer.
OXYGENE 8
poetica
Promovedlegget til denne duoen, bestående
av Linda Cushma (vokal, el-g/g-synth/stick)
og Frank D’Angelo (midi el-g/g-synth/loops),
lover oss unike lydsettinger, rare takter og
komplekse arrangementer i en “[...] artistisk
syntese av progressiv og eksperimentell
rock”. Selv på et stadium av musikkhistorien der slike betegnelser
betyr absolutt ingenting - annet enn som rent subjektive forestillinger
– må jeg medgi at Poetica slår meg som lite oppfyllende. Småskrudd
heavypop med flinkisgitar [spiller jeg fort nok NÅ?!], moderate soundscapes og tilløp til søte melodier. Kuriøst nok hjelper Primus’ trommis
Tim Alexander til gjennom mesteparten av albumet, uten nevneverdig
kvalitativt utslag. Gammelt nytt for drevne avantrock- og proglyttere.
(Rikard)
COLT
from the fridge
Colt er en trio fra Polen. Plata avdekker en
temmelig heavy-orientert blues-prog med et
70-talls sound. Elementer fra gammel Black
Sabbath og Jethro Tull kan klart spores i
musikken, og fløytesoloene bærer i seg en
del Ian Anderson’ske hentydninger. Colt tar
også i bruk Hammondorgel på ymse partier. Plata er pakket inn i en en
røff, men godt balansert produksjon. Låtmessig er det noe ujevnt - fra
helt åpenlyse tyveri av Black Sabbath til ganske tøffe rockere. Det
hører også med til historien at gruppa gjør en cover av Atomic Roosters I Want Your Love So Bad. (Jon Christian)
Polen 2002, Wydnawnictwo 21, 44:47, [email protected]
DEEP THOUGHT
somewhere in the dark
All ære til Galileo Records som gir resten av
verden et innblikk i landets prog-historie.
Da får det heller være at ikke alt overbeviser
i like høy grad. Deep Thought fra Basel er et
eksempel på det siste. Vi har å gjøre med et
tradisjonelt neoprog-band og det er ingen
tvil om at disse karene har hørt mye på eldre Marillion de senere årene.
Dessverre kan ikke låtmaterialet sies å utgjøre noen høydare, og når
dynamikk samt variasjon er fraværende blir det ikke så mye igjen.
Liker du derimot din neoprog med utpreget høyfrekvent synthesizerlyd, er det bare å bestille... (Jon Christian)
Sveits 2003, Galileo Records, 72:22, www.deepthought.ch
JACK YELLO
thorns of anger
Jack Yello er ikke navnet på en person, men
derimot bandnavnet til denne nederlandske
gruppa. Stilen er tradisjonell neoprog med
referanser i retning Marillon og Jadis, ispedd
litt tyngre takter. Best fungerer det under
de instrumentale innslagene, hvor spesielt
gitaristen løfter det hele. Mannen virker ikke nevneverdig gjemt bak
en låvedør teknisk sett, og tilfører mye tyngde gjennom sin nokså
feiende spillestil. Det som trekker ned er deres vokalist som nok er det
svakeste leddet innad i bandet. Et pluss for de instrumentale delene
som noen ganger fungerer rett så stemningsfullt, men vokalen er de
nødt til å få gjort noe med. (Jon Christian)
Nederland 2003, Rogue Records, 78:09, www.jackyello.com
Side 27
MOSTLY AUTUMN
passengers
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
UK
2003
2003
Classic Rock Legends
CRL 1131
61:02
Sven Eriksen
CURVED AIR
FOCUS
masters from the vaults
masters from the vaults
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
DVD
UK
1972
2003
Intense
INT 1024
40 minutter (100 totalt)
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Sven Eriksen
VAN DER GRAAF
DVD
Nederland
1971-2002
2003
Intense
INT 1026
82 minutter (98 totalt)
masters from the vaults
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Sven Eriksen
DVD
UK
1972
2003
Intense
INT 1028
30 minutter (89 totalt)
Sven Eriksen
E
t av de mest produktive progbandene idag, et band som gir
ut plater nesten like ofte som
progband gjorde på 70-tallet. Og de
bruker tiden godt.
Fra den raske, fengende åpningen
med Something In Between gir de
oss en plate med et mer gjennomarbeidet, fyldig og forfinet lydbilde
enn tidligere. Derigjennom har de
nødvendigvis også måttet gi slipp
på noe av det særpreget som de har
opparbeidet seg gjennom minst et
halvt dusin plater. Folk-elementene
er kanskje ørlite nedtonet sammenlignet med tidligere. Pure White
Light, for eksempel, har mer til felles med U2 enn Fairport Convention
og Caught In A Fold er nesten Deep
Purple.
Men fremdeles er de et vitalt og
spennende band som prioriterer selve låtskrivingen høyt. Selv falt jeg
for First Thought som kombinerer
det beste av deres tradisjonelle stil
med en Camel-aktig atmosfære, og
som sammen med Simple Ways (som
har mange likheter med Winter
Mountain fra The Spirit Of Autumn
Past), tittelkuttet Passengers og det
lange, tredelte avslutningskuttet
Pass The Clock har alle muligheter
til å bli klassikere i bandets repertoar.
Mostly Autumn er et av de relativt
få progbandene idag som er aktive
på scene og i studio hele tiden, de
får uvurderlig erfaring, blir ekstremt
samspilte, og de bygger sakte, men
sikkert opp en lojal fanskare. Og det
har de fortjent!
Plata er også utgitt i en “Subscribers’ Edition”, da som en 2CD-pakke
sammen med Live At The Canterbury
Fayre fra august 2002.
Classic Rock Legends
www.classicrockproductions.com
C
B
Konserten er fin nok den. Gruppa
drar fire låter, Marie Antionette, Propositions, Melinda More Or Less og
Vivaldi. Vi får se en lett frika Sonja
Kristina, en energisk Darryl Way og
en svært avslappet Francis Monkman.
Alt i alt et mer drivende band enn
det de ofte ga inntrykk av på platene
sine (med unntak av Melinda). Monkman trakterer i hovedsak gitar, han
går over på Hammond kun på
Melinda, og han viser seg som en
meget kompetent utøver på begge
instrumenter. Vivaldi har fått en lang
intro og er langt på vei et renst soloshow for Way, selv om de har lagt inn
et lite vokalparti og Monkman radbrekker en VSC3 underveis.
Av høydepunkter er en fin konsertversjon av Hamburger Concerto hvor
bandet spiller mye mer fokusert(!)
enn det jeg kan huske fra deres konsert i Oslo som var plaget av endeløse
jamminger. Nå får vi allikevel vår dose
jamminger senere i et langt utdrag fra
Eruption. Sylvia er hentet fra The Old
Grey Whistle Test, likeså et lite klipp
fra perioden med Philip Catherine –
ganske annerledes Focus-musikk enn
med Jan Akkerman, mer jazzete, ikke
ulikt Karl Jenkins-periode Soft Machine, men vel så spennende.
urved Air Live 1972 er undertittelen på denne DVDen. Men av
de totalt 100 minuttene er det
kun 30 minutter som er viet denne
konserten. I tillegg er det et relativt
ferskt 10-minutters intervju med
Darryl Way mens den resterende
timen fylles opp av reklame for Classic Rock Productions’ øvrige titler.
Ly og bilde er helt OK (Surround
5.1-lyd ifølge coveret, jeg har dessverre ikke fått muligheten til å teste
dette), og det hele er et fornøyelig
lite tilbakeblikk på en tid hvor
progmusikere hadde snodige hatter,
røkte mens de spilte gitar og TVprodusentene fant det påkrevet å
mikse konsertbildene med filmer av
gorillaer og gullfisk.
Classic Rock Legends
www.classicrockproductions.com
undet sammen av et ferkst
intervju med Thijs Van Leer får
vi presentert flere ulike konstellasjoner av Nederlands mest
kjente progband. Det åpner med Jan
Akkerman alene i Le Clochard før vi
møter bandet i Focus II, hentet fra
øvingsstudioet – et stort slott fullt
av ulike typer kunstnere. Det blir
etterhvert mange klipp herfra, både
øvinger og improvisasjoner.
I tillegg til hovedfilmen finnes det to
separate spor, Medley 1973 – stort sett
en mengde soloer slengt på hverandre,
løselig bundet sammen av kjente
temaer – igjen fra OGWT, og den tidligere nevnte Hamburger Concerto, dessverre skjemmet av meget hakkete bildeføring, muligens en teknisk feil ved
konverterting av videoen.
Alt i alt en fin og fyldig presentasjon, og et klart “must” for Focusfans, iallefall inntil noe bedre skulle
dukke opp.
Classic Rock Legends
www.classicrockproductions.com
Side 28
E
n kort konsert, men likevel
kjærkommen for alle fans av
dette fyrverkeriet av et progband. Konsertopptak på video av Van
Der Graaf Generator er ikke dagligdags, og denne halvtimen fra Belgisk
TV mars 1972 er muligens det eneste
som ekeisterer fra denne perioden.
De rekker igjennom Theme One og A
Plague Of Lighthouse Keepers, førstnevnte med en vill Guy Evans på
trommer og David Jackson med så
mange saksofoner som han klarer å
bære.
Til Lighthouse Keepers har noen forsøkt å skape stemning ved å tenne
stearinlys og stjerneskudd. Bandet,
som ikke hadde spilt stykket på flere
måneder, virker likevel godt samspilt
og har akkurat passe doser villskap
og pompøsitet. De gjør en fin versjon av denne deres mest ambisiøse
komposisjon, selv om lydbildet nødvendigvis må bli enklere og mindre
raffinert enn på plata. Hugh Banton
henger over sine to orgler (de gamle
Farfisaorglene var egentlig ganske
stilige) samtidig som han trakterer
basspedaler. Hammill spiller elektrisk
piano og synger (og har tekstinnlegget fra plata som huskeliste). Opptaket ender med at Hammill løper barbeint rundt i studio med et glass vin
mens de andre tre så smått sluttfører
stykket.
Lyden er litt forsiktig, men bildekvaliteten er mer enn akseptabel. Vi
slipper også nesten unna bildeprodusentens trang til å prioritere psykedeliske effekter framfor musikerne. Det er egentlig bare ett ord som
beskriver denne DVDen: Essensiell!
Tarkus nr. 25
Phil Manzanera
QUIET SUN
etter ei liveskive med glød, energi
og variert materiale.
mainstream
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
UK
1975
1975/1999
Expression Records
EXVP15CD
-
801
live
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
UK
1976
1976/1999
Expression Records
EXVP16CD
-
801
manchester
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
UK
1977
2001
Expression Records
EXPCD25
-
PHIL MANZANERA
archives – 801 live @ hull
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
UK
1977
2000
Expression Records
EXPCD23
-
PHIL MANZANERA
archives – rare one
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
UK
1971-99
2000
Expression Records
EXPCD21
-
PHIL MANZANERA
expression sampler
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
UK
1971-2000
2000
Expression Records
EXPCD20
-
PHIL MANZANERA
archives – interview
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
UK
2000
2000
Expression Records
EXPCD22
Trond Gjellum
Tarkus nr. 25
D
en britisk-cubanske gitaristen
Phil Manzanera har sikret seg
sin velfortjente plass i musikkhistorien som gitarist i det sofistikerte britiske popbandet Roxy Music.
Men Manzanera er en mann med
mange ansikter, og han har faktisk
en fortid som musiker innenfor progrock. Han har utgitt en rekke skiver
utenom jobben som gitarist i Roxy
Music, men på grunn av det sedvanlige rotet med plateselskaper, har
mye av dette materialet vært vanskelig å få lagt hendene på. Men mot
slutten av nittitallet begynte Manzanera arbeidet med å få rettighetene
til alt sitt gamle materiale, noe han
til slutt klarte. Alle utgivelsene er nå
å finne på selskapet Expression
Records.
Quiet Sun var progbandet Manzanera
spilte i før han fikk sin plass i Roxy
Music. Medlemmene i bandet inkluderte blant annet bassisten Bill
McCormick som skulle ende opp som
bassist i Robert Wyatt’s Matching
Mole samt trommeslager Charles
Hayward, som skulle gjøre seg kjent
gjennom bandet This Heat samt som
trommis i bandsammenhenger med
Fred Frith. Når Manzanera skulle
spille inn sitt første soloalbum i
1975, gjenforente han bandet for å
spille inn albumet de aldri fikk spilt
inn mens de eksisterte på begynnelsen av syttitallet. Albumet fikk
tittelen Mainstream, og kom ut på
EG records i 1975. Og hvilket album!
At dette albumet har fått gå så upåaktet hen blant det brede lag av
progfans, er nesten for skammelig å
regne. Her har man et band som
spiller tøff, instrumental progrock i
skjæringspunktet mellom Soft
Machine rundt perioden Third og
Fourth og det mer spacerockede
uttrykket til Khan og Egg. Noe innflytelse fra Hatfield and the North er
det også å spore. For dere som er
uinnvidde i Canterburysjangeren
innen progrocken, så er stikkordet
dynamisk rock med et visst
jazz/fusion preg. Selv om du hører
inspirasjonskildene, er dette likevel
utrolig spennende og velspilt
musikk, og alle musikerne gjør en
imponerende jobb. Et album som så
absolutt burde stå øverst på listen
over nyinvesteringer hvis du ikke
har den fra før!
Etter innspillingen av sitt første
soloalbum Diamondhead (som bl.a.
inkluderte bidrag fra Robert Wyatt,
King Crimsons John Wetton og Roxy
Music’s Andy Mackay), ville Manzanera dra på turne med solomaterialet sitt. Men etter å ha snakket litt
med sin gamle bandkamerat Brian
Eno, ble de enige om å spille noen
konserter sammen der de spilte
materiale fra Manzaneras og Enos
soloskiver, noe Quiet Sun stoff samt
et par coverlåter. De kalte prosjektet
801, og bandet besto foruten Manzanera (gitarer) og Eno (synther, gitarer og vokal), av Simon Phillips
(trommer og trommemaskin), Bill
McCormick (bass), Francis Monkman
(ex-Curved Air, el-piano og clavinet)
og Lloyd Watson (vokal og gitar). De
spilte bare tre konserter sammen,
hvorav en var på Reading-festivalen
i 1976. Opptaket til konserten på
801 Live ble gjort i Queen Elisabeth
Hall noen få dager senere og viser et
utrolig dyktig ansamling av musikere som makter å spille musikk som
ligger i grenselandet mellom sofistikert popmusikk, tidlig new-wave og
progrock. Kanskje høres det ut som
en pussig blanding, men det funker
på alle plan. De komplekse Quiet
Sun låtene glir fint inn mellom Enos
skrudde poplåter og new wave tilnærmelser og Manzaneras egne episke poplåter. Skiva åpner for øvrig
med en forrykende fusion/prog versjon av Beatlesklassikeren Tomorrow
Never Knows. En knalltøff versjon av
Kinks klassikeren You Really Got Me
har også sin plass på skiva. En purung Simon Phillips spiller trommer
med en glød og finesse som det formelig ryker av, Manzaneras gitarspill
er dynamisk og fengende, Francis
Monkman spiller det mest funky clavinet du har hørt på denne siden av
Stevie Wonder mens bassist McCormick holder det hele sammen i bånn
med et basspill som trekker veksler
på så forskjellige bassister som Chris
Squire, John Wetton og Mahavishnu
Orchestera’s Rick Laird. Denne nyutgivelsen inkluderer også et par tidligere uutgitte låter, og er så absolutt
verdt en lytt for de som er på utkikk
801-bandet ble gjenopplivet et år
senere for å turnere med materialet
som Manzanera hadde utgitt på
albumet Listen Now samme år. Besetningen var nå ganske annerledes, og
kun Manzanera og McCormick var
med fra den forrige besetningen.
Ellers besto nå bandet av Paul
Thompson fra Roxy Music på trommer samt de to ukjente musikerne
Dave Skinner på keyboards og vokal
og Simon Ainly på gitar og vokal.
Kompetente musikere, men uten det
helt store særpreget til for eksempel
Eno og Monkman. På Manchester får
de også hjelp av Kevin Godley og Lol
Creme fra 10CC på korvokal og perkusjon, samt Andy Mackay fra Roxy
Music på sax og obo. Materialet er
nå helt og holdent konsentrert om
Manzaneras solomateriale samt
Tomorrow Never Knows og en forrykende versjon av Roxy klassikeren
Out of the Blue. Med andre ord vil
det si mer poprock enn prog, men så
absolutt verdt en lytt hvis du er på
utkikk etter poprock med mer substans enn det meste andre innen
sjangeren. På 801 Live @ Hull får
man mer av det samme, men med
litt dårligere lyd, samt Roxy Musics
Eddie Jobson (senere U.K og Yes)
som gjest på elektrisk fiolin.
På Rare One finner man mye interessant stoff hvis det er Manzaneras
mer proggete/avantgarde side man
vil ha et innblikk i. Her finnes en
rekke låter fra den aller første Quiet
Sun demoen samt låta R.F.D som
ikke ble med på Mainstream i sin
tid, uten at jeg helt kan skjønne
det, for det er ei bra låt. Men skiva
har også noen flaue sider, og da tenker jeg spesielt på de senere poplåtene med steril trommemaskinkomp
og bløte tekster. For øvrig er også en
fin versjon av Albinoni-klassikeren
med. På denne versjonen er også tidligere medlemmer fra PFM med.
The Manzanera/Expression Sampler er en samling som viser hva
som finnes på Expression-labelen og
er vel mer av interesse for samleren
eller som en intro hvis du ikke kjenner til noe av det ovennevnte stoffet. Interview er en utgivelse av en
intervjusession som Manzanera og
McCormick gjorde for engelsk radio.
Her får du høre mer om bl.a. Quiet
Sun og 801, og selv om det på ingen
som helst måte er noen essensiell
utgivelse, er den sikkert morsom for
Roxy og Manzanera fans. Tonen er
lett og ledig og det hele går rett så
greit å lytte til.
For mer info: www.manzanera.com
Side 29
På
konsert
Saga
Rockefeller
7. april 2003
Trond Gjellum
D
e kanadiske pomprockerne
Saga har holdt det gående i en
årrekke, og karrieren har vel
gått i det man uten problemer kan
karakterisere som berg- og dalbane.
Etter en uhyre suksessfull periode på
tidlig åttitall som kuliminerte med
det sterke livealbumet In Transit,
begynte det å gå gradvis nedover
med bandet. Medlemmer kom og
gikk, plateselskapene ble stadig
mindre, musikken stadig mer uinteressant og til slutt gled Saga ut i
obskuritetens mørke.
Men bandet har faktisk i løpet av de
siste årene klart å reise seg lite
grann, og selv om den kommersielle
suksessen er marginal, har faktisk
musikken klart å vise visse tegn til
bedring. Til tross for en musikksmak
som grunnleggende ligger langt
unna det Saga står for, har jeg alltid
hatt en fascinasjon for bandet. Det
var et av de første mer ambisiøse
bandene jeg hørte i ung alder en
gang tidlig på åttitallet, og på
mange måter var det faktisk Saga
som dro i gang min musikkinteresse
i mer progressiv retning. Selv om
bandet ikke innehar noe viktig posisjon i mitt musikalske liv nå lenger,
har jeg likevel alltid vært interessert
i hva de gjort. Jeg har hørt litt på
de senere Saga-tingene, og selv om
det ikke påkaller de samme ovasjonene som en del av bandets tidligere
utgivelser gjør, har det likevel vært
fullt hørbar musikk, hvis du bare
husker på å ta det for det dét er.
grøtete. Men etter en knallversjon
av den gamle slageren On the Loose,
bedret det hele seg, og lyden holdt
seg jevnt god gjennom resten av
konserten. Selv om dette var en
konsert som skulle markedsføre
deres nye album Marathon, var det
fra tidlig av i konserten klart at
bandet ikke i overdreven grad ville
dvele ved det nye albumet. På et
tidspunkt sa vokalist Michael Sadler
(med et smil om munnen) at de
måtte spille litt nytt så plateselskapet fikk sitt. Derfor ble dette en
kveld for en reise bakover i tid, med
et gjensyn med låter helt tilbake til
de aller første skivene. Å nevne alle
låtene er bortimot umulig, rett og
slett fordi jeg ikke husker alle. Men
en ting som ga konserten en spesiell
stemning, var at Saga denne gangen
spilte de åtte første av sine såkalte
“chapters” i rekkefølge, nærmest
som et konseptalbum. “Chapterene”
er en del av et større science fiction
konsept som er spredd utover en
rekke album, og det å spille det i
sammenheng var en morsom løsing
som ga konserten en følelse av tråd
og kontinuitet.
Bandet spilte bra, og selv om trommis Steve Negus hadde verdens grusomste el-trommelyd og vokalist
Michael Sadler elsket å vise fram sin
hårete brystkasse, satt jeg igjen med
et inntrykk av en konsert som så
absolutt var verdt pengene. Noe
stort progband i ordets rette forstand har Saga aldri vært eller aldri
vil bli, men at de er et knakende
godt rockeband med nogo attåt,
skal ingen kunne ta fra dem.
Når de så bestemte seg for å sette
nesen mot Norge tidlig i april, syntes undertegnede at det var på sin
plass å dra på konsert.
Men før våre kanadiske sirkushester
inntok ringen, skulle det unge,
svenske “power prog-håpet” A.C.T
vise hva de kunne. Uten å bruke en
masse tid på dette, synes jeg at dette var kjedelige greier. Et slags wannabe- Ritual uten lekenheten, spøken og ironien. Dyktige musikere, ja
visst, men særlig spennende var det
ikke.
King Crimson
Oslo Konserthus
4. juni 2003
Sven Eriksen
Men så kom Saga på scenen, til en
låt fra en av de nyere skivene sine.
Trykket var så absolutt til stede,
men lyden var, der jeg sto, ganske
Side 30
K
ing Crimson er vel det eneste
70- (for ikke å si 60) tallsbandet som konsekvent nekter å
være nostalgiske. Derfor besto deres
to aller første konserter i Norge
noensinne også nesten utelukkende
av materiale fra de to siste albumene, The ConstruKction Of Light og
The Power To Believe. Slik vil de ha
det, og det får publikum pent godta.
De mister muligens noen av sine
gamle fans på det, på den annen
side blir Crimson på denne måten et
band i konstant utvikling, et band
som både vil og må tenke nytt ved
hver korsvei. De er da også omtrent
det eneste gamle progbandet som
har kredibiliteten i behold, og de
fenger stadig nye, unge publikumsgrupper. I tillegg unngår vi pinlige
nostalgitripper som spesielt Yes ser
ut til aldri å klare å gi seg med.
Nå betyr ikke denne stadige fornyelsen at bandet helt har forkastet
røttene eller har utviklet seg til å
bli et ugjenkjennelig band. Robert
Fripps gitarspill er fremdeles umiskjennelig Fripp; de glidende tonene,
de skarpe akkordhuggene, de lynraske arpeggioene – de har alltid
vært de samme, og de setter sitt
preg på musikken nå som tidligere
og gir den det ekte Crimson-merket
Det er isteden den musikalske settingen rundt Fripp som har forandret seg.
Konserten i Oslo var annonsert til kl
1930 og presis da fadet Elvis ut og
de første tonene begynte å bre seg
utover lokalet, spilt av en unnselig
liten mann i halvmørket ut på høyre
side av scenen. Først sparsomt og
forsiktig, så med litt mer volum og
intensitet. Det tok kanskje litt tid
før alle skjønte at denne figuren
som hadde sneket seg ut på scenen
mens taklyset i salen fremdeles sto
på var Robert Fripp. Etter en 10-15
minutters leksjon i Frippertronics
var det duket for bandet som åpnet
med Level Five fra det siste albumet,
og som til tross for litt romlete lyd
og en bass som tidvis truet med å
drepe alle andre instrumenter, hadde få problemer med å imponere
med sitt komplekse samspill. Som
en publikummer uttalte etter konserten: “Jeg har hørt mange klassiske konserter i dette lokalet, men jeg
har aldri opplevd så perfekt samspill
av så vanskelig musikk”.
Fripp og Adrian Belew er to gitarister som står godt til hverandre, ikke
bare fordi den ene er ekstremt sky,
mens den andre er blid og utadvendt. Når den ene briljerer skaper
den andre lydbildene som framhever
spillet. Belew, som ikke har den
samme legendestatusen som Fripp,
er en meget undervurdert musiker,
ikke minst hans evne til å synge og samtidig spille noe helt annet er imponerende. Trey Gunn har mye
en rolle å være akkompagnatør. I
tillegg til å spille basspartiene har
han oppgaven med å legge mye av
melodifigurene i mellomleiet. Det er
ikke alltid like lett å høre bidragene
hans – med unntak av den fine soloen i ekstranummeret The Deception
Of The Thrush – sannsynligvis først
når man fjerner dem vil man høre
hvilken viktig bidragsyter han er i
bandet. Pat Mastelotto er en stødig
nok trommis, men uten den elegansen og melodiøsiteten hans forgjenger Bill Bruford har.
Robert Fripp satt helt konsekvent i
mørket bortest på scenen, kun når
bandet bukket farvel våget han seg
ut i lyset sammen med de andre. Og
det måtte han gjøre mer enn én
gang. Et fullsatt Konserthus lot ikke
bandet slippe hjem så fort når det
først hadde tatt dem ganske presis
34 år å komme til Norge. Rop om In
The Court Of The Crimson King vakte
vel helst munterhet (også hos Fripp
får man håpe), men de strakte seg
da tilbake til 80-tallet (Elephant
Talk) og sent på 70-tallet (Red) i de
to siste ekstranummerne. Ikke uventet fikk disse to låtene størst applaus, for det er jo en gang sånn at vi
foretrekker det kjente – også vi som
liker en såpass utfordrende musikkform som progressiv rock.
Prog-pludder
Marillion har startet innspillingen av en ny plate. Demoer
er allerede klare ifølge bandets
keyboardist Mark Kelly, og det
er stoff nok for en dobbel CD.
Anyone’s Daughter har endelig gjort klar sitt live-sett
Requested Document Live
1980-1983 Vol. 2 som består
av en CD og en DVD. Blant
høydepunktene er den tidligere
uutgitte Schwärzter als die
Nacht (som er en coverversjon
av UKs In the Dead of Night)
i tillegg til tidligere uutgitte
instrumentallåter. DVD-en
inneholder en komplett konsert
filmet i 1981.
Raimundo Rodulfo har gitt ut
et nytt livealbum som han har
kalt To LIVE A Dream, en
“offisiell bootleg” som kan lastes ned fra www.rodulfo.com.
Plata er gratis for dem som har
kjøpt begge hans studioalbum
– du trenger begge albumene
for å få informasjon til passordet som gir deg gratis neslastiing. Har du ikke disse platene får du sikkert muligheter
til å kjøpe plata.
Enchant gir ut sitt syvende
album, Tug Of War på
InsideOut den 28. juli.
Galleon planlegger å gi ut en
ny CD i august. Label-manager
Hansi Cross (Cross, Spektrum,
etc.) har sagt at det vil bli
bandets beste album så langt
(og det får vi virkelig håpe).
Yes bassist Chris Squire og
ex-Yes gitarist Billy Sherwood
har slått seg sammen og gir ut
et nytt Conspiracy album, produsert av Sherwood. Tittel er
så langt ikke kjent, men planlagt utgivelsesdato er allerede
30. juni.
Tarkus nr. 25
Foto: Erik Berg (fra programmet)
komponist Terje Rypdal to personer
med både tilknytning til og stor
anseelse innen progressiv og eksperimentell musikk (Kiønig var med i
det spennende norske 70-tallsbandet Rain). Og for det andre: Etterhvert som handlingen ble mer og
mer ubegripelig og de sceniske
effektene mer og mer overveldende
så fortonet Phantasma seg også mer
og mer som en konsert.
Carl Jørgen Kiønig/
Terje Rypdal:
Phantasma
Det norske Teatret
Og for en konsert! En mer spektakulær prog-konsert har aldri vært vist
på en norsk scene. Røykmaskinen
jobbet overtid, enorme kulisser fór
ut og inn. Lyseffektene var vekselvis smakfulle og voldsomme. Lyden
var høy og krystallklar. Musikken
var til tider altoppslukende. Åpningen, med 15-manns kor og Terje Rypdals sære, dissonante akkorder var
bare mektig.
Orkesteret, med Rypdal selv på
gitar, og et stjernelag med blant
annet Bjørn Kjellemyr på bass, Paolo
Vinaccia på trommer og perkusjon
og Svenn-Erik Kristoffersen på Mellotron, i tillegg til musikere på
horn, cello, obo og bassklarinett
skapte et rikt, nyansert og ikke
minst spennende lydbilde. Alt fra
smektende ballader til den voldsomme Dei døde snakkar med koret i
sentral rolle, begge med Rypdals
umiskjennelige kompositoriske preg.
Kristoffersen snek sine mellotronfløyter under de fleste rolige sangpartiene, og bruken av bassklarinett
og cello/strykebass forsterket de
dramatiske elementene i musikken.
Rypdals gitar var relativt lite tilstede i lydbildet, kun i noen få korte
solopartier glitret han, men glitret
da til gangs.
Phantasma ble ingen kommersiell
suksess og ble spilt siste gang 5.
april etter kun 18 forestillinger. På
mange måter ikke det minste underlig. Komplisert fortalte spøkelseshistorier med progressiv rock som
tonefølge har liksom aldri fenget
det store flertallet av Norges befolkning (vi får bare håpe at flest mulig
av Tarkus’ lesere fikk den med seg).
Synd fordi dette var en forestilling
det lå vanvittig mye arbeid og ressurser bak, budsjettet for kostymer
og scenografi må ha vært enhver
økonomisjefs mareritt, tjue sangere,
dansere og skuespillere - det sier
det meste. Så får vi se om det kan
være mulig å sette opp en forkortet
konsertversjon, eller vi han håpe på
at det etterhvert kan komme en CD
fra forestillingen. Det er den verd.
Sven Eriksen
K
ill your darlings er et uttrykk
ofte brukt i teatermiljøet det å klare å skjære vekk
unødvendigheter i et stykke for å få
et bedre resultat, enda så vondt det
kan gjøre. Og knapt har jeg sett et
teaterstykke hvor dette begrepet er
mer berettiget. Når forfatter og
regissør er en og samme person, og
når både han og komponisten ikke
akkurat er kjent for å tenke “less is
more”, så blir også resultatet deretter.
Men hvorfor skriver Tarkus i det
hele tatt teateranmeldelser? Det er
to grunner: For det første er forfatter/regissør Carl Jørgen Kiønig og
Tarkus nr. 25
…og hva hører vi på da?
Redaksjonens spilleliste
Dette er platene som har fått mest spilletid hos Tarkus’ redaksjonsmedlemmer den seneste tid…
Trond
Jon Christian
Sven
Yes Relayer
This Heat Made Available
Steve Reich Percussion Works
Terje Rypdal If mountains could
sing
King Crimson The Power to belive
Thule Aurora/-graks
RPWL Stock
Raastoff 22 Fotsaar Til Ingen
Nytte
A.C.T. Last Epic
The Naked Truth Wasted
Ritual Think Like A Mountain
Steve Hackett To Watch The Storms
Eternité Les chants de l’eternité
Jan Hammer The First Seven Days
Mostly Autumn Passengers
Side 31
Annonsering
Samarbeidspartnere
Betingelser, annonse- og filformater, materiellfrister etc. kan fås tilsendt ved
henvendelse til Tarkus Magazine v/Sven Eriksen på telefon 906 73 821, eller
du finner dem på våre websider www.tarkus.org
Tarkus Magazine ønsker å knytte til seg samarbeidspartnere som formidler den
musikken vi skriver om. Selvfølgelig vil vi oppfordre alle våre lesere til å
handle hos disse, her får du den musikken du er interessert i!
Annonsemateriell sendes til Tarkus Magazine v/Sven Eriksen pr post (se
adresse side 2) eller på email til [email protected]
Abonnement
Et års abonnement (4 nummer) koster norske kr. 200,- fra Norge og kr. 250,fra Norden forøvrig, fritt tilsendt.
For å abonnere kan du:
Oslo Rock Antikvariat
• Betale kr. 200,- (250,- utenfor Norge) til
Oslo Rock Antikvariat ligger i Fredensborgveien 17 i Oslo og har et stort
utvalg av vinyl innenfor mange kategorier musikk. Her finner du også nye og
brukte CD-er. Åpningstider 12-18 (12-16). Telefon 22 11 13 13.
Sven Eriksen,
Møllefaret 48B,
0750 Oslo
Konto nr. 6222.11.06658
Merk giroen «Tarkus» samt hvilket nummer du vil starte abonnementet med.
MERK: du kan bare starte abonnement fra seneste eller førstkommende utgave.
• Tegne abonnement fra bladets hjemmesider www.tarkus.org
• Ringe oss på telefon 906 73 821.
Abonnementsfordeler
Tarkus Magazine har inngått avtaler
med følgende selskaper om rabatter:
Merk at du må være abonnent for
å dra fordel av disse rabattene.
Butikkene har oppdaterte lister slik
at de til enhver tid vet hvem som
har gyldig abonnement.
Oslo Rock Antikvariat, Oslo
Telefon 22 11 13 13
15% avslag i pris på deler av katalogen.
Oddity Music
Oddity Music gir 10% rabatt til Tarkus-abonnenter på alt prog-relatert stoff
samt rock og hard-rock fra 70-tallet. Oddity distribuerer musikk fra flere
spennende små plateselskaper rundt i verden, og har også startet egen
label. Oddity Music treffer du på telefon 71 27 69 32 eller på internett:
www.oddity.no
Det dukker også opp andre abonnementstilbud med ujevne mellomrom,
som f.eks rabatt på konsertbilletter
o.l.
Oddity Records, Harøy
Telefon 71 27 69 32
10% avslag i pris på deler av katalogen.
«Back Issues»
LGT
O
UTS
Kr. 40,-
LGT
O
UTS
Kr. 40,-
T
OLG
UTS
Kr. 40,-
T
OLG
UTS
Kr. 40,-
T
OLG
UTS
Kr. 40,-
T
OLG
UTS
Kr. 45,-
T
OLG
UTS
Kr. 45,-
Kr. 45,-
Kr. 45,-*
17
Tidsskrift for progressiv rock
Tarkus nr. 17
Juni 2001
Kr. 45,-
18
Tidsskrift for progressiv rock
Tarkus nr. 18
September 2001
Kr. 45,-
T
OLG
UTS
Kr. 45,-
Kr. 45,-
19
Tidsskrift for progressiv rock
Kr. 45,-
m a g a z i n e
Tarkus nr. 19
Desember 2001
T I D S S K R I F T
F O R
P R O G R E S S I V
Kr. 45,-
21
R O C K
Tarkus nr. 21 • Juni 2002 • Løssalg kr. 45,-
Kr. 45,-
m a g a z i n e
T I D S S K R I F T
F O R
P R O G R E S S I V
Kr. 45,-
22
R O C K
Tarkus nr. 22 • September 2002 • Løssalg kr. 45,-
m a g a z i n e
T I D S S K R I F T
F O R
P R O G R E S S I V
S to r t julenummer – 48 sider!
G ratis CD!
OsloProg02 G å te • St y x Kerrs Pink
No rs ke band i hus og hytte
White Willow 21st Centur y Tomas Bodin
A n t h o ny P h i l l i p s S c h i z o i d B a n d
T
OLG
UTS
23
R O C K
Tarkus nr. 23 • Desember 2002 • Løssalg kr. 45,-
Steve Hackett
St ring Dri ven Thing
Fruitcake
Kr. 45,-
m a g a z i n e
T I D S S K R I F T
F O R
P R O G R E S S I V
24
P a a to s
Ä n g l a gå r d
Tø m r e r c l a u s
Journey
P rogartister idag
E ks e ption
Har v e s t
P retty Things
Gjest: willy b
Kr. 45,-
Bladene kan bestilles hos
Adrian Belew
K r a f t we r k
Magma
4 t re c k
Anekdoten • Marillion • Sonja Kristina • Novalis • Nearfest • The Morrigan
Kr. 45,-
R O C K
Tangerine Dream
Ø s t e u ro p i s k p ro g
Horslips
Art Zoy d
Adventure • Rupert Hine • Eclection • Tortoise • Matheus • Sonic Debris
Tarkus nr. 24 • Mars 2003 • Løssalg kr. 45,-
Richard Sinclair
Samleplater
Dansk prog
Kr. 45,-
Barclay James
The Enid
Tarkus v/Sven Eriksen
Møllefaret 48B, 0750 Oslo, på telefon
906 73 821, 22 50 03 61 (etter 18) eller
pr. email til [email protected]
IQ har startet en serie
konsert-CDer under
navnet The Archive
Collection, og først ut
er et opptak fra ColosSaal i Aschaffenburg,
Tyskland, fra 16.
februar 2002. Serien
produseres i et meget
begrenset opplag
(2000) og kan bestilles fra bandets webside www.gep.co.uk/iq
Spock's Beards nye
album, Feel Euphoria,
gis ut 30. juni i Europa
og 8. juli i USA.
Den originale vokalisten
Ashley Holt har erstattet Damian Wilson i
Rick Wakemans New
English Rock Ensemble
for bandets forestående
Englandsturné
Canterbury • Jethro Tull • Captain Beefheart • Frank Zappa • Hippotrip • Gong
Kr. 45,-
Side 32
Kr. 45,-
Kr. 45,-
Kr. 45,-
Kr. 45,-
Kr. 45,-
* Det ikke flere eks. igjen av platen som fulgte
med nr. 9
Tarkus nr. 25