docTarkus nr 25 - Tarkus Magazine
download 
Report Transcription
Tarkus nr 25 - Tarkus Magazine
m a g a z i n e T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V R O C K Tarkus nr. 25 • Juni 2003 • Løssalg kr. 50,- Ritual Dice•Nice Fo c u s This Heat Phil Manzanera Carl Palmer 25 Innhold Artikler/portretter 16 Focus 5 Hva nå. progrock? 6 Prog mellom uniformer og Patagonia 16 The Nice Redaksjon Sven Eriksen Trond Gjellum Jon Christian Lie Bidragsytere dette nr. John “Bo Bo” Bollenberg Trond Sætre Rikard A Toftesund Layout og grafisk produksjon Sven Eriksen Trykk Copyshop, 1300 Sandvika KONTAKT Sven Eriksen Møllefaret 48B 0750 Oslo Tlf.: 22 50 03 61 (etter 18.00) 906 73 821 E-mail: [email protected] Webadresse www.tarkus.org Bankgiro 6222.11.06658 Abonnement, annonsering etc Se siste side ISSN nummer 0809-0971 MERK! ---------------------------------------------Alle synspunkter gitt uttrykk for i Tarkus er artikkelforfatterens egne, og ikke nødvendigvis sammenfallende med redaksjonens oppfatninger Intervjuer 3 Ritual Anmeldelser 29 801 live 29 801 manchester 22 A.C.T. last epic 19 ANKH expect unexpected 20 BONE uses wrist grab 21 BRUCE, JACK harmony row 21 BRUCE, JACK songs for a tailor 27 COLT from the fridge 21 COUSINS, DAVE two weeks last summer 28 CURVED AIR masters from the vaults (DVD) 21 DEBILE MENTHOL emile a la campagne 27 DEEP THOUGHT somewhere in th dark 20 DRAKE, BOB 13 songs and a thing 22 ERE G au-dela des ombres 28 FOCUS masters from the vaults (DVD) 24 FROHMADER, PETER eismeer 22 GLASS HAMMER lex rex 24 GREEN CARNATION a blessing in disguise 26 HACKETT, STEVE to watch the storms 20 HACO ash in the rainbow 19 JADIS fanatic 21 KAMPMAN, ERIC the gate 24 KARDA ESTRA constellations 23 KRAKATOA we are the rowboats 23 LANDMARQ aftershock 24 LEDESMA, JOSÉ designios 23 LUMINOS seize the day 21 MANNING the ragged curtain 29 MANZANERA, PHIL 801 live @ hull 29 MANZANERA, PHIL archives - interview Side 2 MANZANERA, PHIL archives - rare one MANZANERA, PHIL expression sampler MASCHERA DI CERA il grande labirinto METAMORPHOSIS after all these years MOHODISCO kaloomith MOSTLY AUTUMN passengers NETHERWORLD netherworld NUCLEUS live in bremen OXYGENE 8 poeyica PRESENT high infidelity QUIET SUN mainstream RAY, RICK in the hands of sinners RITUAL think like a mountain SATELLITE a street between sunrise and sunset SHOW-YEN show-yen SHUB-NIGGURATH shub-niggurath SINCLAIR, RICHARD what in the world SPACED OUT slow gin STRAWBS blue angel TAAL skymind VAN DER GRAAF GENERATOR masters from the vaults (DVD) Konserter 30 Saga 30 King Crimson 31 Phantasma Faste spalter/Annet 18 Svens mimrehjørne: DICE the four tiders of the apocalypse 31 Redaksjonens spilleliste Annonsører 11 Oslo Rock Antikvariat 17 Oddity Music 25 Rick Ray Fra redaksjonen En aha-opplevelse eller to n varm og deilig torsdagskveld i begynnelsen av juni, satte jeg meg ned i Cirkusbygningen i København for å se King Crimson live for aller første gang i mitt liv. Konserten innfridde alle forventninger, og dette kombinert med hyggelig samvær med gode venner, satte prikken over i-en for min del. Nå vil den observante leser begynne å lure hvorfor jeg skal begynne å skrive om mine konsertopplevelse i København. Vel, for ganske nøyaktig seksten år siden var det mine ører ble åpnet for progrocken, og jeg hadde i kroppen den samme opplevelsen som jeg hadde når jeg hørte King Crimson. Og det hele begynte en varm kveld i begynnelsen av juni i det herrens år 1987. E å midten av åttitallet hørte jeg og alle mine kamerater på Yes’ Owner Of A Lonely Heart og syntes dette var gilde greier. Storebroren til en kompis ville høre mer, og stakk inn til Askers eneste platebutikk for å se om det fantes noe mer med dette bandet. Han ble av platebarens innehaver anbefalt å høre på noe riktig gamle greier med Yes. Ut av hyllene trekker han ei skive med et rart grønnskjær, en pla- P Thijs van Leer (Focus) 29 29 26 25 23 28 19 26 27 25 29 23 4 23 25 26 22 23 19 27 28 stikkhode og fem hippieutseende menn på forsiden. Det var The Yes Album. Skiva blir fraktet hjem, plassert på spilleren. og ingen skjønte noen ting. De bare spilte og spilte og det kom jo aldri noe sang. Og når de endelig begynte å synge, var det jo umulig å få fatt i noe vers og refreng. Storebroren slo tvert av og slang skiva inn i et hjørne. Men en spire var sådd i et sart sinn, og jeg spurte om å få låne den. Jeg tok meg god tid og lyttet intenst, for dette var noe helt nytt for mine unge ører. Jo visst var Queen og The Police spennende musikk, men dette hadde jeg aldri hørt maken til. Det var en episk storslagenhet som jeg aldri hadde hørt før. Det var som et soundtrack til en reise innover i noe. Det var instrumenttraktering av en annen verden, strukturer som snudde opp ned på alt jeg før var vant til. Jeg var målbundet. Sakte, men sikkert i løpet av den sommeren skjønte jeg at det var ingen vei tilbake: Progrock (som jeg ikke visste det ble kalt da) here I come! ed ujevne mellomrom dukker denne følelsen opp, og at den skulle komme når jeg satt og så gamle M helter i København, får meg til å bli positiv på vegne av sjangeren. Det finnes faktisk fortsatt musikere der ute som kan vekke til live en fascinasjon og følelse som gir så uendelig mye for så mange uten at man må forenkle og banalisere det musikalske uttrykket. La oss verne om dette og prise oss lykkelige over at det fortsatt får plass i vår stadig skiftende musikalske hverdag. God sommer til dere alle! Trond Prisjustering På grunn av økte kostnader har redaksjonen sett seg nødt til å øke prisene på Tarkus Magazine, som forøvrig har vært uendret siden nr. 7 i oktober 1998. Ny løssalgspris fra og med dette nummeret er kr. 50,-, mens abonnementsprisen øker til kr. 200,- pr. år fra og med nr. 26 for norske abonnenter og til kr. 250,pr. år for utenlandske abonnenter – fremdeles fritt tilsendt. Tarkus nr. 25 Vi snakker med Ritual Å tenke som et fjell… Underlig nok har den svenske kvartetten Ritual den samme besetningen idag som da de ga ut sitt debutalbum Ritual i 1995. Fire år senere kom oppfølgeren Superb Birth, og i år deres tredje album Think Like A Mountain. John “Bo-Bo” Bollenberg E t album hvert fjerde år høres nesten olympisk ut, forsøker jeg... Høy latter fyller turnébussen siden sanger og gitarist Patrik Lundström og bassist Fredrik Lindqvist aldri har hørt den sammenligningen før. -For å være ærlig så kom debutalbumet vårt først tidlig i 1996, men kontrakten med Musea ble inngått ett år tidligere. Det samme kan sies om Superb Birth som ble utgitt tidlig i 2000 og ikke i 1999, sier Patrik. Bröd Fire år mellom platene skyldtes ikke at bandet opphørte å eksistere i mellomtiden. -Vi har jobbet konstant både som band og individuelt. Vi spilte sammen som Bröd for lenge siden, og i 1993 begynte vi å kalle oss Ritual, fortsetter Patrik. -Vårt første album var egentlig en oppsummering av alt vi hadde gjort tidligere, mer enn en start på noe nytt. Bare et par kutt var ferske, de fleste ble laget i vår Bröd-tid. Faktisk ser vi på albumet mest som en “greatest hits”samling fra vår Bröd-periode. Vi hadde en en 45 minutter lang sang som het Going For A Walk, og vi tok deler av den og omarbeidet til Ritual-sanger. Det finnes et video-opptak av Bröd, spilt inn i en liten klubb, hvor vi framfører denne lange låta, komplett med slide-show og det hele. Kanskje vi gir den ut en gang, det er ikke mer enn bootleg-kvalitet, men allikevel. -Av de fire medlemmene i bandet er det bare jeg som er musiker på heltid, fortsetter Patrik. Bassist Fredrik legger til at hans musikalske ferdigheter inkluderer tradisjonell folkemusikk, mens det er keyboardist Jon Gamble som står for verdensmusikk-innslagene. Jon jobber i Ericsson, det verdensomspennende teleselskapet, og reiser ofte utenlands i embets medfør. Musikkinteressen hans opphører ikke fordi han er i et annet land, så han absorberer massevis av musikalske elementer og tar dem med hjem. All denne informasjonen til tross, jeg har fremdeles ikke fått noen god forklaring på hvorfor det tar fire år å produsere hver plate. -Vi er ikke spesielt fornøyd med dette selv heller, men det var slik at etter debutalbumet hadde vi masser av låter som vi hadde tiltenkt oppfølgeralbumet. Vi prøvde mye forskjellig før Superb Birth, men en dag satte vi oss ned og bestemte oss for å skrape alle de nyskrevne låtene! Rett og slett! Vi planla å spille inn albumet i 1997, men plutselig oppdaget vi at vi hadde mistet retningen, mistet fokus på hva Ritual egentlig handlet om. Vi følte at noe var galt med hele Ritual-konseptet, så vi bestemte oss for å starte på nytt med blanke ark. Vi tok en avstemning over det materialet vi hadde skrevet, og det var vel bare fire låter som overlevde Rituals “gjenfødelse”. Resten av låtene passet ikke bandet slik vi så det. Perioden mellom Superb Birth og det nye albumet var en periode hvor det skjedde mye på den private fronten. Både jeg og Jon har blitt fedre, og vi Tarkus nr. 25 Patrik Lundström ønsket å bruke mye av vår tid på nettopp det. Superb Birth ble gitt ut tidlig i 2000 og vi begynte å spille inn neste album allerede i september samme år. Vi kunne gå inn i studio og spille inn to låter, så gikk vi hjem og skrev mer musikk, øvde det inn, og etter ytterligere noen måneder gikk vi i studio og spilte inn et par låter til. Slik fortsatte vi, jobbet hele tiden, men det tok ganske lang tid før vi ble ferdige. Melodi Grand Prix Det er uten tvil Patrik Lundström som er det høyest profilerte medlemmet i gruppa. Han har spilt hovedroller i musikaler som Hair og Buddy Holly, men nærmest berømmelse var han nok da han ble valgt ut til å representere Sverige i Melodi Grand Prix. 3. mai 1997 framførte han låta Bara hon älskar mig som del av trioen Blond og ble nr 14 av 25 deltakere. Robert Amiriam, sanger i det polske progbandet Collage, var korist for det polske bidraget Ale jestem med Anna-Maria Jopek. Hun gjorde det noe bedre enn Blond med sin 11. plass. Vinneren det året var Katrina and the Waves med Love Shine A Light. Progressiv rock og Melodi Grand Prix, det passer vel ikke særlig godt sammen? -1997 var et kaotisk år for mitt vedkommende, sier Patrik. -Plateselskapet ønsket å prioritere Blond og det var ingenting jeg kunne gjøre med det. Selvfølgelig hadde jeg tenkt å “pushe” progressiv rock siden Melodi Grand Prix er en svær mediagreie med stor oppmerksomhet fra presse, radio og TV fra hele Europa. Det er megaviktig! Men hver gang jeg hadde mulighet til å styre intervjuer in den retningen og snakke om prog og/eller Ritual, så ble det dårlig likt av plateselskapet, BMG. De gangene jeg snakket om prog, så var det ikke nevnt med et ord i de trykte artiklene. De trykket heller et stort bilde eller skrev om fargen på øynene mine enn å skrive om min interesse for progressiv rock. Navnet Ritual ble riktignok nevnt ved et par anledninger, men det medførte ikke at bandet solgte lass med plater, fordi markedet for slik musikk i Sverige er veldig lite. Litt rart, egentlig, når man tenker på hvor mange progband som kommer fra Sverige. Svensk prog er mye høyere skattet utenfor landets grenser, noe av grunnen til at vi sitter her idag, forresten. Når vi en sjelden gang opptrer i Sverige er halve publikum familie, venner og kjente. Derfor er vi veldig glad for at det er marked for slik musikk utenfor Sverige. Turneen vi akkurat har gjort sammen med RPWL beviser at det er mulig. Det øker moralen og vi må takke både RPWL og plateselskapet vårt, Tempus Fugit, for det. Etter Blond - Det å være profesjonell musiker betyr at du innimellom må gjøre ting som ut fra et artistisk synspunkt ikke alltid er din greie ett hundre prosent. Med en familie å forsørge må du noen ganger tenke på pengene mer enn på det kunstneriske. Folk i andre yrker gjør helt sikkert også dette fra tid til annen. Etter Blond-perioden, sånn 1998-99, begynte ting å gå bedre for meg siden jeg fikk være med på endel session-arbeide i Sverige samtidig som jeg var med i et cover-band som gjorde det rett så bra. Men uansett suksess på andre områder, så er jeg sikker på at Ritual vil bestå. Bassist Fredrik Lindqvist er enig: - Patrik, meg selv og trommeslager Johan Nordgren har spilt sammen siden 1988. For oss betyr det at å spille sammen øker vår musikalske horisont. Det er mer enn bare musikken siden vi har vært sammen og venner så lenge. I løpet av de siste femten årene har vi vært igjennom så mye sammen at jeg kan si med sikkerhet at vi aldri vil stoppe å være Ritual. Patrik legger til: -I begynnelsen var vi selvfølgelig ambisiøse, vi ville bli et stort band og selle hauger av plater, men ettersom du blir eldre så ser du annerledes på det. Salg betyr ikke like mye nå ettersom vi verdsetter det å skape ny musikk høyere. Å selge en million plater vil selvfølgelig være en kjempebonus, men det som teller er å kunne fortsette å lage musikk sammen. Side 3 debutplata. Resultatet blir særegent, umiskjennelig Ritual. Den tidligere nevnte Moomin Took My Head er festlig, enkel, melodisk og fengende, men allikevel ikke lettvint låt som veksler fra enkelt klokkespill og sang til tung rytme og hylende gitarer. Infinite Justice er et av høydepunktene på plata og har mye til felles med Big Black Horses fra debutalbumet. Det er voldsomt mye dybde i den dynamiske og klokkeklare produksjonen. Bandet har også tatt med Breathing, opprinnelig utgitt på en CD singel i forkant av det andre albumet, en sakte, slepende låt proppfull av Mellotroner. Platas avslutningslåt er tradisjonen tro en kontrast til de øvrige komposisjonene, nå er det en elektronisk instrumental, nesten en krysning mellom Bo Hansson og Tangerine Dream. Johan med nyckelharpe og Fredrik med mandolin RITUAL think like a mountain Folkemusikk Når man spiller alle tre Ritual-albumene hører man fort at det er en god dose folkemusikk blandet inn i bandets egne komposisjoner. Mulig det er gjort med hensikt for å ha en lenke tilbake til hjemlandet. Siden Johan spiller nyckelharpa på et par låter, er det kanskje han som er den rette til å svare på dette spørsmålet. -Det er faktisk ikke så mye skandinavisk folkemusikk i låtene våre. Rent geografisk er det vanskelig å plassere disse elementene. Det er sannsynligvis mer arabisk og østlig toner i musikken vår enn det er svenske røtter. Mulig vi ikke er veldig bevisst hva vi gjør når vi leker oss med ideer for å komme fram til det vi ønsker, vi tenker ikke så mye på det. Det er først etterpå når vi leser omtaler eller snakker med folk at vi skjønner at deler av musikken vår sammenlignes med autentisk folkemusikk. Hovedpoenget for oss er å skape noe nytt som passer musikken vi hører i hodene våre. Vi er fornøyd når vi etter å ha øvd inn en låt spør oss selv, hva i h**vete har vi gjort nå? Det er denne snodigheten som kanskje beskriver Rituals musikk best. - På 50- og 60-tallet døde den ekte svenske folkemusikken nesten helt ut. Ingen var interessert i tradisjonell folkemusikk lenger. Nå for tiden ser vi en ny interesse for tradisjonell folkemusikk, i hovedsak skyldes dette at det etterhvert har blitt mange ulike kulturer i Sverige. Band som Värtina og Hedningarna har spilt en viktig rolle i denne revitaliseringen, også gjennom å legge til et mer kontemporært uttrykk. Tretrompeten som Patrik holder på baksidebildet på debutalbumet visualiserer denne lenken til folkemusikk. Noen trodde sikkert at vi ville bruke instrumentet som en ren gimmick på alle albumene våre og ta den med på turné, men den ble bare brukt helt spora- Side 4 disk. En slik trompet har forresten blitt brukt av mange primitive kulturer rundt om i verden. Patrik overtar: - Hornet kommer fra Jon Gambles foreldre. Jeg kan definitivt ikke spille på det, men jeg syntes det så fint ut, og så begynte jeg å synge gjennom det litt på samme måten som man bruker en didgeridoo hvor hovedformålet er å endre stemmeleiet. Nå og da har jeg lyst til å forandre stemmen min slik at folk som hører på plata tenker; hvem i huleste er det som synger nå? En av mine hemmelige drømmer er at en av de andre i Ritual skal ta over som hovedsanger. Jeg er skikkelig fascinert av flerstemt sang. Beach Boys, Beatles, Queen, alle disse bandene som bruker masse ulike stemmer er mine favoritter. Think Like A Mountain Det nye albumet heter Think Like A Mountain, så vi ville gjerne ha en forklaring på hva tittelen betyr. Fredrik kan best svare på det siden han er bandets tekstforfatter, sier Patrik. -Opprinnelig er det en frase fra en amerikansk økologist som skrev uttrykket. Måten å identifisere seg seg med det naturlige miljøet er hovedidéen bak innholdet på albumet. Gjennom tekstene ønsker vi å gi en personlig melding om at vi må prøve å leve mer i harmoni med naturen enn det vi gjør akkurat nå. Du kan godt si at det er et pro-Greenpeace-album, samtidig som vi har lagt mye jobb i selve melodiene i musikken vår. Fordi melodi er et av de områdene hvor Ritual alltid vil være annerledes enn alle andre band i verden! Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Sverige 2003 2003 Tempus Fugit/InsideOut TF/VÖ 12 54:22 Sven Eriksen Patrik Lundströms nokså spesielle stemme er ett av hovedelementene som er med på å definere bandets sound, og hvorvidt du vil like eller ikke like dette albumet avhenger i en viss grad av om du faller for hans litt tilgjorte syngestil. Personlig synes jeg stemmen hans passer perfekt til låtmaterialet og gir plata masse ekstra krydder og særpreg. Ingenting er hyggeligere enn at gamle favoritter snur en dårlig trend og kommer sterkt tilbake. Og det har Ritual gjort med Think Like A Mountain. :kommentar: Trond Gjellum R S venske Ritual sto for et av 90-tallets beste debutalbum – og en av de største nedturene med oppfølgeren – en forvandling fra kreativ pop-prog til kjedelig heavyrock-liring. Nå er de ute med sitt tredje album, og det er godt å kunne rapportere at de er på god vei tilbake til utgangspunktet. Fremdeles er det tidvis svært tungt og med høyt adrenalin-nivå, men de har fått tilbake lekenheten, spillegleden og de gode låtene fra debuten – en tittel som Moomin Took My Head skulle vel si det meste for de som kjenner bandets debutalbum. Det starter med noen sekunder i Midt-Østen før Patrik Lundströms vokal skjærer igjennom og vi er midt i en heksegryte av energiske akustiske gitarer, tunge basser og propelltrommer. Fengende og hektisk. Deretter toner de noe ned i Humble Decision, en låt som minner meg litt om det Paatos driver med. I Once The Tree Would Bloom henter de påny inn toner fra Midt-Østen og kombinerer det med tung vestlig rock – et knep de brukte med stort hell også på itual er nå ute med sitt tredje album, og undertegnede har sett fram til dette med en blanding av nysgjerrighet og skepsis. Førstealbumet står fortsatt som en påle innenfor moderne, melodiøs, prog- og symforock. Med en uovertruffen kombinasjon av imponerende samspill, spretne låter med referanser både til Gentle Giant, svensk folkemusikk og melodiøs hardrock, skapte de musikk som forførte mange og skapte lovnader om en stor karriere. Men et eller annet sted på veien gikk noe galt....fryktelig galt. Andrealbumet Superb Birth var ikke bare i mine ører et dårlig forsøk på å spille tung, sofistikert rock. Veldig forglemmelige låter pakket inn i kjedelige tungrockarrangementer mante fram ingenting som minte om fordums storhet. Derfor er det hyggelig å kunne melde at Ritual har reist seg, i alle fall opp i en god knestående med muligheter for å komme seg opp med rak rygg igjen. Det er ennå et stykke igjen til førsteskivas kvaliteter, men bandet har tydeligvis satt seg ned på en fjelltopp og tenkt gjennom hva de skal gjøre. Låtene har mer lekenhet over seg, og selv om de litt anonyme, tunge pop/rock-låtene er i flertall, er det likevel mange musikalske lysglimt med progressive vendinger. Nå får vi da endelig håpe at de har innsett at det er dette de kan og burde utvikle i tiden fremover..... Tarkus nr. 25 Om tilstand og fremtidsutsikter Hva nå, progrock? Av Trond Gjellum Om fans og lavkonjunkturer I mars i år gikk det et for oss progrockfans interessant program på NRK. Programmet handlet om fire idealistiske fans som arrangerte en norgesturné for den tidligere Marillion-vokalisten Fish. Programmet var interessant på flere måter. Ikke bare viste det de fire fansenes rørende naivitet og barnslig glede over å få til noe for en artist man liker, men det viste også at tidene i musikkbransjen som alltid, er i ferd med å skifte. Omtrent samtidig med dette programmet, fikk jeg nemlig vite at de gamle traverne Camel skal slutte å turnere fordi det blir vanskeligere og vanskeligere å finne steder å få arrangert konserter. Men Camel og Fish er ikke alene om å oppleve motgang når det kommer til det å få promotert musikken sin. Nå er vel ingen av de to ovennevnte de mest innovative og progressive artistene i vår tid, selv om Camel fortsatt gir ut skiver av god håndverksmessig art. (Forf. anm.: For øvrig var det interessant å se Fish sitte å prate med et annet fallent idol, Samantha Fox, på et norsk høyfjellshotell. Begrepet “Norgesvenner” får et helt nytt innhold.) Fish på Rockefeller Men sliter artister som tross alt er av et såpass internasjonalt kaliber som Fish og Camel, kan man jo tenke seg hvordan situasjonen er for band som ikke er i samme divisjon. Hva kan dette skyldes? Vel, grunnene kan være mange, men det er ikke tvil om at den globale platebransjens stadige higen etter stadig mer profitt, er en viktig faktor. Plateselskapene tjener stadig mindre penger (påstår de i alle fall selv) på platesalg, og man kan merke at det er en stadig økende tendens til å dytte på publikum musikk med minst mulig friksjon og skarpe kanter, slik at man kan få solgt massevis av skiver. For å få solgt det, presses musikken fram i all verdens reklamekanaler og er med på å undertrykke musikk som ikke får så mye oppmerksomhet fordi det regnes som “sært”. Jeg mener ikke det at det er allverdens Britneyer og N’syncs som tar livet av progen, men det blir uten tvil vanskeligere å nå fram i en verden full av stadig mer lettbente (og i og for seg, lettkledde) artister. Programmet om Fish og de norske fansen, viser at det innenfor miljøer som sysler med progrock, får arbeidet preg av mer og mer undergrunnsidealisme, og stadig kommersiell påvirkningskraft og vitalitet. En annen ting man heller ikke skal glemme, er at til tross for at progen har fått en fornyet anerkjennelse i stadig bredere lag av den musikkinteresserte verden, er den fortsatt en mildt sagt marginal sjanger. Få progrockband selger mer enn noen få tusener av sine album. Et såpass kommersielt vellykket progband (eller i alle fall progrelatert band) som Porcupine Tree selger ca. 75.000 av sine skiver på verdensbasis, en dråpe i havet blant millionselgende storselskapartister. Flower Kings og Spock’s beard ligger rett under, mens Dream Theater ligger på røfflig 250.000 av sine skiver. Artister knyttet til selskaper som Cuneiform og ReR selger langt under dette igjen. I den store sammenhengen er dette ingenting. Andre eksperimentelle rockeband som Tortoise selger også sjelden mer enn rundt 250.000 av sine skiver, så eksperimentell rockemusikk er ingen big business. En annen, mer psykologisk, forklaring kan ligge i det faktum at vi mennesker får stadig mindre tid. Alt tar tid, og gjerne mer tid en før, noe som gjør det til en knapphetsressurs i den moderne verden. Mange jeg snakker med, sier at man får stadig mindre tid til å sette seg ned og kun nyte musikk alene uten forstyrrelser, musikken blir noe som må høres sammen med andre aktiviteter. I sånne sammenhenger vil progrock og beslektede sjangere lide. Dette er ofte musikk som krever tid for å kunne skjønnes. Derfor vil den også oppleves som avstøtende på mange utenforstående. Vi kan derfor konstatere at progrock bare er en av veldig mange sjangere i den store vide verden og at de konjunkturene som råder ellers i samfunnet, også styrer over de kulturelle uttrykkene som råder. Men er det egentlig så ille, da? Camel Tarkus nr. 25 Men hva er det egentlig vi klager over? Er det over at musikk inspirert av våre store syttitallshelter ikke hvaner på hitlistene og får tung rotasjon på MTV? Leser man ymse magasiner, ser man oftere enn før at progrock nevnes med positivt fortegn. Men det tviler jeg på vil føre til at en gjeng med retroorienterte progfans med ELP Tskjorter og tjueminutters låter vil herje hitlistene. Hvis progressiv rock skulle bli en populær sjanger, vil det med all sannsynlighet låte annerledes. Jeg tror det er mer realistisk å se for seg at progrock vil bli stort som en variant av progmetal (Dream Theater har til tross for sine lange instrumentalpartier og taktskifter, faktisk har figurert på diverse hitlister). Eller kanskje er det som en mer kompleks utgave av nu-metalen Tool (tenk noe á la Tool)? Men Radioheads suksess utenfor den musikalske allfarvei kan også være en syntese som helt klart kan bringes videre av nye, oppegående band. Men vil man fronte progressiv rock basert på gamle syttitallstakter, må man være villig til å innse at den musikalske lekegrinden man rører seg i, er veldig liten. Men det finnes en rekke små og idealistiske plateselskaper som gir ut den slags musikk som når fram til den lille, men entusiastiske menigheten. Og da burde man vel være fornøyd? Hva nu? Så lenge det er minimalt med penger i “progbransjen”, vil også de som overlever være de som brenner mest for den progressive ideen og kan bringe den videre. De som er på utkikk etter penger vil finne seg noe annet å gjøre før eller siden. Noen av faren for progrocken i tiden fremover, er i mine øyne det at man i større og større grad identifiserer sjangeren med bare visse uttrykk og utelukker alt som ikke faller inn under den samme paraplyen. Vi må passe oss for at progrock ikke skal ende opp som betegnelse Radiohead på en tannløs, forflatet rock med litt lengre låter og mer vågale gitarsoloer. Derfor tror jeg det for mangfoldet (som jo alltid har vært progens største fortrinn) ikke er av noe onde å være små. Ved hjelp av internett, magasiner og idealistiske konsertarrangører, vil sjangeren alltid overleve. Men jeg mener at vi skal ikke bare lene oss tilbake og la ting skje, men aktivt prøve å påvirke rundt oss for å skape blest om det vi driver med. Dette har vært gjenstand for flere Tarkus-ledere, men kan ikke sies ofte nok: kjøp skiver med artister, mas på media, møt opp på konserter. Men la oss ikke vifte med redaksjonens pekefinger en gang til, men la oss heller høre hva sentral aktører innen progrocken de siste ti årene har å si om progrockens tilstand i våre dager. I neste nummer av Tarkus vil vi derfor intervjue noen nye og gamle idealister nasjonalt og internasjonalt som har vært med på å bringe progen dit den er kommet nå og om deres fremtidsvisjoner for rock litt utenfor allfarvei. Side 5 70-tallets Sør-Amerika Prog mellom uniformer og Patagonia del 2 Arkivaren er et artikkelkonsept jeg har utarbeidet som tilskudd – eller kanskje snarere som alternativ – til Tarkus-føljetongen ‘Viktige progband’. Ideen er å redegjøre for essensielle musikalske og kulturelle trekk ved ulike bølger eller skoler i prog-historien, oppsatt etter geografiske og tidsmessige markører. Jeg tillater meg slik å rette oppmerksomhet mot navn og tradisjoner som ofte synes utelatt fra den “offisielle” fortellingen om progressiv rock, bl.a. ved å fremheve mer relative ‘viktigheter’ i det store scenariet. I denne andre delen skal vi til USAs uheldige bakgård. Rikard A. Toftesund “P olitikk og musikk hører ikke sammen!”, hørt den før? Tja, kanskje i del 1 av ‘Arkivaren’, om forholdene i 70-tallets Øst-Europa? Uansett; omstendighetene var ikke stort bedre i de konstitusjonelle demokratiene Brasil, Uruguay, Argentina og Chile. Selv om SørAmerika ga liv til bråter med progressive band, betyr ikke dette på noen som helst måte at disse hadde ukompliserte levekår. Rockens generelle appell overskred klassebarrierer her som ellers, og nettopp dette yppet til vesentlige problemer; ingen andre steder på kloden bestemmes det sosiokulturelle kartet mer av samfunnets basale klassedeling som i Latin-Amerika. Der man ofte opererer med tre sosiale primærsjikt for Vest-Europas del - underklasse (lav, høy), middelklasse (lav, jevn, høy) og overklasse (lav, høy) - med antallsvekt på det midterste punktet, utgikk den dominerende kvotienten i Sør-Amerika fra nedre sjikt. Selv i ressurssterke nasjoner som Uruguay og Argentina, begge med BNP tilsvarende Europas mest velstående land, dannet underklassen 5060% av befolkningen. Disse landene hadde små, men mektige overklasser, og store høysjikt av middelklassen. Friksjonens snitt gikk derimot ikke mellom under- og middel-/overklassen som sådan - slik vi kjenner det fra Europa - men på El Reloj tvers av midtpunktet. Når Salvador Allende i 1970 kunne bli kontinentets første parlamentarisk valgte marxistiske president, var dette således grunnet betydelig oppslutning også blant den jevne middelklassechilener. Og da offiserer under ledelse av Augusto Pinochet 11. september 1973 Side 6 kuppet regjeringen og iverksatte blodige forfølgelser av studenter, kunstnere og fagforeningsfolk, utgjorde middelklasseungdom store prosenter av ofrene. Den latinamerikanske ungdomsgenerasjonens lidelseshistorie, drøyt regnet fra militærkuppet i Brasil ‘64 og i hvert fall inntil den argentinske juntaens kollaps etter Falklandskrigen i ‘82, er relevant for forståelsen av musikken herfra. Motgang gir gjerne oppmuntring, kraft og initiativ i utgangspunktet (jfr. f.eks. Jean Paul Sartres refleksjoner rundt fransk frihetsmentalitet i forbindelse med okkupasjonen 1940-45), og det langvarige oppstusset i Latin-Amerika sammenfalt dertil med en allmenn radikalisering av unge mennesker i den industrialiserte del av verden. Rocken var deres språk, massekulturen deres gjemmested og berømmelsen deres potensielle verktøy, ergo fantes inspirasjon, objekt og formål. Ikke desto mindre innebar musikklivet en ofte utsatt posisjon. I Chile for eksempel, fikk utøvende musikere under Allende-styret innpass i fagforbund og ble dermed gjenstand for vesent- lige represalier fra Pinochets USAstøttede kuppregime i ‘73. Tatt i betraktning at brorparten av LatinAmerikas rocEspiritu kemusikere hadde en fortid innen folk- og visekretser, er det ikke godt å si hvor mange mulige progaspiranter som var blant de 1100 myrdede på Estadion Nacional i dagene etter 11. september; filmsnuttene viser horder av forvirrede tenåringer med langt hår som venter på sin uvisse skjebne langs tribunene. Mest kjent er tilfellet Victor Jara, den berømte trubaduren som med dødsforakt trosset trusselen fra sikkerhetsvaktene og ytret gitar og lyrikk mellom benkeradene. Som demonstrativ respons skjøt de hendene av ham før henrettelsen. Tarkus nr. 25 O Terço Aquelarre Veien frem De sosialt og politisk turbulente tilstandene som fargela praktisk talt hele kontinentet i perioden 1967-80, synkront med en spent verdenssituasjon der avviklingen av den mest åpenlyse kolonialismen sto sentralt, medførte til gjengjeld en klarere identitetssøken blant kunstnere og musikere. Slik fikk også latinamerikansk populærkultur sin egenart, med åndelige og estetiske forbilder i både Californias hippiebevegelse og Sør-Europas (Italia, Iberia) “markedsautonomiske” praksis, sistnevnte med klart utslag i gruppenes valg av morsmålet som sitt lyriske manual. De mest interessante søramerikanske progrock-artistene lagde inderlig, tilnærmet hudløs musikk som brenner selv i dag - trass i kummerlige kontraktbetingelser, slett produksjonsutstyr og ikke så sjelden likegyldige mottagelser fra publikum. Kanskje nettopp derfor er det forstemmende at oppmerksomheten omkring latinamerikansk progressiv rock synes å utebli selv i ettertid. I Europa og USA later forestillingen om “prog” som en vedInvisible tatt sjanger til å ekskludere ethvert prospekt for revisjon, og flere av artistene fra Chile, Mexico, Argentina osv. ville nødvendigvis invitert til en kanskje uønsket utfylling av begrepet. Her anskueliggjøres også en sørgelig trend innen dagens progmiljøer; bortfallet av nysgjerrighet overfor det som i selve konsekvensen er progressivt, altså overfor det uhørte, nye og ukjente. Og lærte vi ikke alle sammen på skolen at Sør-Amerika stort sett består av bananrepublikker? Neppe forenlig med bildet av progrock som noe kaukasisk, elitært, patriarkalsk, kultivert og ressurskrevende; meksikanske jordbrukere har helt sikkert ikke råd til verken Minimoog eller Mellotron, og uten dét blir det vel ikke prog!? Tarkus nr. 25 Som innvending kan vi slå fast at latinorockens fremvekst skjedde i fullstendig harmoni med nydannelsene i den nordamerikanske og britiske populærmusikken, altså fra midten av 60-tallet. Mangfoldet søramerikanske artister i den psykedeliske perioden 1967-70 virker i dag overraskende, med tanke på hvor underutviklet europeisk rock var på samme tid (Italia, Tyskland). De som ennå ikke har registrert navn som Aguaturbia (Chile), Traffic Sound (Peru), Laghonia (Peru), Kaleidoscope (Mexico), Almendra (Argentina) og Os Mutantes (Brasil), feiler å notere seg det faktum at Latin-Amerika befant seg helt i fortroppen hva vedrørte moderne pop og rock. Og langt de fleste medlemmene i 70-tallsgrupper herfra hadde bakgrunn i forskjellige slike beat-, rhythm’n’blues- og folk-konstellasjoner fra tiåret lia/folkpop/hardrock, 1968-), med kjente navn som Os Mutantes, Almendra, La Cofradia de la Flor Solar, Pappo’s Blues og Traffic Sound; 2) proto-progressivt (mer veloverveid elaborering av arrangementene, ofte med både hardrock- og folktilløp, 1971-), ikke minst eksponert ved artister av typen Sui Generis, Som Imaginario, Arco Iris Aucán før, det var liten forekomst av såkalt “klassisk utdannede” progmusikere med ambisjoner om å studere stilistiske føringer. Unntak fantes selvsagt, som argentinerne Gustavo Moretti og Lito Vitale fra henholdsvis Alas og MIA, to blant temmelig få latinoband som bedrev eksplisitt “symfonisk prog”, men i bunn og grunn formet man autentisk musikalsk karakter via ettertrykkelige bånd mellom ulike miljøer, og da særlig rock og folk. We All Together, Aquelarre, Pescado Rabioso og Psiglo; 3) progressivt (tyngre vekt på utfordrende instumentalseksjoner, artikulerte lydbilder og med større innslag av “kunst for kunstens skyld”-estetikk, 1974 -), som hos Ave Rock, Alas, Armando Tirelli, Tempano, Crucis, Sintesis etc. Toner tar form Noe som imidlertid gjør det latinamerikanske tilfellet ekstra interessant, er at samtlige tre stilistiske figurasjoner lot til å forbli noenlunde intakte utover tiåret. Når det gjelder artister fra land som Italia, England og Tyskland er det som regel enkelt å tidsbestemme musikken ut ifra typiske kjennetegn ved instrumentbruken, tekstene, tonaliteten eller arrangementene. Slik er det ikke for Latin-Amerikas vedkommende; flere av de Så også argentinske Vox Dei, den kanskje viktigste av alle tidlige “proto-progressive” grupper fra Sør-Amerika. Våren 1971 slapp bandet det doble konseptalbumet La Biblia, som fikk Vox Dei kolossal betydning for fremveksten av progrock som en isolert klasse innen latinamerikansk popmusikk. Dermed var et skille markert; de forskjellige utspillene før denne tid må bedømmes på andre premisser enn platene som kom etterpå. Simpelt sagt kan utviklingslinjen i forhold til latinoprog leses slik: 1) før-progressivt (psykede- Los Jaivas Side 7 fremste bandene spilte stadig en slags “protoprog” på tampen av 70-tallet (Invisible, Espiritu, Nuevo Mexico), mens andre gikk fra én figurasjon til en annen (Ave Rock, Los Jaivas) eller inkluderte like godt flere i samme sleng (O Terco, Fragíl, La Maquina de Hacer Pajaros, Casa das Maquinas). Innen nyere vestlig progrrock er det for øvrig merkbart få som levner latinogruppene vesentlig autoritet når det gjelder påvirkningskraft, mens navn som PFM, SFF, Ange, Focus og Wigwam - fra henholdsvis Italia, Tyskland, Frankrike, Nederland og Finland - figurerer titt men ofte. Her blir nok mangelfulle referanserammer et argument, men likevel; fraværet av alle disse meget talentfulle søramerikanske artistene i den progressive rockens kanon er underlig. En ny vår Polifemo Luis Alberto Spinetta Artister med ansikt Spesielt for dette kontinentet var som sagt de nære relasjonene mellom rock- og folkmiljøer, og da med særlig trykk på visekunsten. I Argentina skapte Sui Generis og Arco Iris i realiteten en ny harmonisk palett i popmusikken, der integreringen av etnisk folketone skjedde med helt andre kulturelle forutsetninger enn det som til da hadde vært gjengs i USA og Europa, med desto mer særpregede resultater. Eksperimenterende ensembler som Congreso, Los Jaivas og Bubu ga dette prosjektet mer helhetlige rammer, der både tonale, strukturelle, rytmiske og lyriske formularer ble adoptert mer eller mindre direkte fra inspirasjonskildene. Hensikten med denne strategien var naturlig nok å påkalle “det opprinnelige”, det arkaiske og åndelige ved kunsten som uttrykk for subjektiv dannelse, og noen av de litt annet budskap; individuell verdighet kan kjøpes opp via korrupsjon, piskes bort under tortur eller forties ved sensur, men drømmer og ideer kan overleveres selv i blinde. De som forstår seg et minimum på spansk språk og så vel eldre som moderne latinamerikansk historie, vil av den grunn ha mye å hente i lyrikken til f.eks. Charly Garcia (Sui Generis), Ruben Melogno (Psiglo) og Perez-brødrene (Aucan). Prinsippet om en konstant tilstedeværende, agerende personlighet i musikken - ikke bare i direkte forstand av en aktør, men av en bestemt vilje som fremkommer i kraft av målrettet kunstnerisk dirigering - er noe man finner hos nesten alle artistene på listen under. I dag fornemmer man lett at progressiv rock som fenomen var på sitt absolutt mest livsbejaende akkurat her og da. Kulturimperialismens kalde hånd Den britiske rockmusikkens innflytelse (Beatles, Stones, Who, Kinks) hadde vært stor frem til 1967-68, da mange band i Sør-Amerika begynte å skule til vestkysten av USA. Byrds, Moby Grape, Jefferson Airplane og Steve Miller Band fikk innpass i den ennå marginale omsetningen av pop/rock i Brasil og Argentina, The Doors var enorme i Mexico omkring tiårsskiftet, Santana (med sine meksikanske røtter) fulgte like etter. Anno 1972/73 gjorde britiske band seg igjen gjeldende, nå med Deep Purple, Led Zeppelin, ELP, Yes, Pink Floyd og Jethro Tull i førersetet. Man hører dem tydelig i materialet til O Terco, MIA, Contraluz, Alas, El Reloj, Galie og andre, men ikke så prominent som f.eks. hos mange italienske band. Nær sagt alle latinamerikanske progressive grupper valgte like fullt å bevare spansk og portugisisk som vokalspråk. Lytt til O Tercos mislykkede fremstøt mot verdensmarkedet på den engelske versjonen av Criaturas da Noite og du vil skjønne hvorfor; dette var musikk med latino-kontinentalt preg til de grader, og konsekvensen er inntrykket av komplett kulturell kollisjon. Nuevo Mexico desidert mest interessante latinamerikanske verkene - i det minste i progsammenheng - kom etter min mening fra disse tre siste ensemblene. Det subjektive står altså i fokus her, og progressiv rock fra land som Mexico, Brasil og Argentina er overveiende vokalorientert. Mentaliteten fra 60-tallets motkultur vedvarte i disse gruppenes tekstunivers, men med realpolitisk brodd og et Side 8 De søramerikanske artistene gjorde da heller ikke nevneverdig innhugg på motpartens markeder; man fikk aldri et chilensk eller argentinsk PFM, for å si det slik. Os Mutantes er vel det nærmeste man kommer et band med rimelig ry i USA og Europa, ikke minst grunnet ettertidens ensidige projisering av de mest eksentriske aspektene ved gruppen - i dag teller således den internasjonale fanskaren navn blant etablert rock-intelligentsia, som Michael Stipe, Patti Smith, Beck, Jello Biafra (!) og David Byrne. Heldigvis berodde ikke bandenes hjemlige gjennomslag på et amerikansk eller europeisk sådant. Lovlig outrerte grupper som Aquelarre, O Terco, Vox Dei, Som Nosso de Cada Dia, Nuevo Mexico, Fragíl og La Maquina de Hacer Pajaros ble internasjonale Som Imaginario suksesshistorier på sitt eget kontinent, og flere av dem inspirerte hverandre åpenlyst. Andre støtte på vanskeligheter, som Los Jaivas (fra Chile til Argentina frem til militærkuppet her i ‘76, deretter til Spania), Psiglo (til Spania i ‘74, etter kuppet i Uruguay i ‘73) og det snodige argentinske fusjonsensemblet Anacrusa (til Frankrike i ‘76). Noen av dem fortsatte sitt musikalske virke i eksil, andre forsvant i glemsel. Prog utgjør i dag en betydelig, om ikke organisert undergrunnsbevegelse i latinamerikansk rock. Delvis er dette grunnet et kontinuum like fra slutten av 70-tallet på tvers av 80-årene og frem til nå; Sør-Amerikas popkultur gjennomlevde nemlig ikke den berømmelige angloamerikan- Crucis ske fabelen med “punkens frigjøring” i ‘78. Imidlertid skyldes det også gode vilkår for mindre kommersielle subkulturer i det store og hele; ekstrem-metall, gothrock, industrimusikk. Sånn sett kan vi hevde at de gamle progressive gruppene har overlevd tross alt; på 80-tallet var band som Iconoclasta, Quantum, Chac Mool, Sagrado, Blezqi Zatsaz osv. tradisjonen stor takk skyldig, i dag kan vi høre den hos f.eks. Calix, Lei Seca, Nexus, Cartoon og Tau Ceti. Videre arrangerer man progfestivaler i Mexico og Brasil fullt på høyde med dem vi kjenner fra USA, man har plateselskaper av typen Rock Symphony, Record Runner og Progressive Rock Worldwide (alle i Brasil), Smogless (Mexico) og Microfón (Argentina). Det er langt på vei også disse som har stått ansvarlig for CD-utgivelsen av materialet til artistene under. Særlige favoritter er merket med dollartegn. Tarkus nr. 25 Agnus (Argentina) Bacamarte (Brasil) Ensemble som oppsto i kretsen omkring MIA, og mektig influert av disse. Myk, men gjennomarrangert symfonisk prog med akustisk preg og tydelig anstrøk av både latinamerikansk folkemusikk og klassisk. Ikke mindre enn fire kvinnelige vokalister. Aktive allerede fra midten av 70-tallet og ledet av gitarvirtuosen Mario Neto, som åpenbart lyttet mye til PFM. Deres første (og eneste “progressive”) LP kom riktignok ikke før i ‘83, men den hører likevel med på listen. Få søramerikanske band lød såpass italienske som dette! Anbefalt: Pinturas y Espresiones (1980) Alas $ (Argentina) Debutskiven til denne keyboards/bass/slagverk-trioen er blant de beste jeg har hørt innen tangentbasert prog! Kjapp og ubeskrivelig dynamisk fremføring av to lange komposisjoner som forener intelligens, emosjon og kraft. Tenk ELPs Tarkus mutert med Egg anno Civil Surface; sangstemmen til Alas’ tangenttrollmann Gustavo Moretti er til forveksling lik Mont Campbells. Anbefalt: Alas (Buenos Aires Solo es Piedra) (1976) Anacrusa (Argentina) Gjorde noenlunde det samme som Congreso i Chile; baserte seg på inngående fortolkninger av sitt lands folketone, iblandet doser med jazz, rock, litt klassisk og tilmed religiøs musikk. Kanskje ikke fullt så konsekvent som Congreso, men likevel... Anbefalt: El Sacrificio (1978) Aquelarre (Argentina) Da den legendariske gruppen Almendra sprakk i 1971, oppsto tre nye band: Pescado Rabioso, Color Humano og Aquelarre. Samtlige ble etter hvert toneangivende innen argentinsk progressiv rock, men Aquelarre viste seg mest levedyktig. På sitt beste maktet bandet å videreføre den klassiske formelen til “landsfedrene” Sui Generis, altså en slags symfonisk rock med utgangspunkt i den latinamerikanske visetradisjonen, i jazz og 60-tallets “Frisco-sound”, og i britiske band som f.eks. Yes. Musikken er grunnleggende låtbasert og har et romantisk, men aldri innadvendt preg. Anbefalt: Brumas (1974) Siesta (1975) Arco Iris (Argentina) Pionerer innen den visebaserte stilen som med tiden skulle kjennetegne så mange av 70-tallets søramerikanske rockeband. Også innflytelse fra jazz og blues, ikke helt ulikt Traffic i perioden 1968-70. Tidvis meget sterkt låtmateriale. Anbefalt: Tiempo de Resurrecion (1971) Suite no. 1 (1972) Anbefalt: Tilgjengelig symfonisk prog. Minner meg om artister på den tyske Bacillus-labelen, eksempelvis Epsilon, Message, Pell Mell og Nektar. Som hos sistnevnte er arrangementene litt “gjennomsiktige”, og det synges med mye av den samme påtatte ynkingen og føleriet. Forholdsvis sterke melodier og gode instrumentale prestasjoner veier heldigvis opp. Aun es Tiempo de Sonar (1975) Bubu $ (Argentina) Ensemblet som spilte de krevende skriveriene til Daniel Andreoli, en samtidskomponist som ville prøve seg på mer rock-relatert musikk. Resultatet var Anabelas, som også ble tilsatt koreografi og oppført på scener rundt omkring i Argentina. Dette er kanskje det beste søramerikanske avantprog-albumet noensinne, og en virkelig skatt for folk som liker Zappa, Magma og de mest eklektiske Canterburybandene. Anbefalt: Anbefalt: Crucis $ (Argentina) Anabelas (1978) Blant de aller høyest ansette gruppene fra SørAmerika. Mikset hard rock og symfonisk progfusion til en uforlignelig energidrikk, fjernt sammenlignbart med Focus, Finch, Yes og det klassiske spanske bandet Fusioon. Hektisk og dyktig som få; første platen duger ypperlig som innføring i latinoprog. Anbefalt: Var inspirert av bl.a. Faust, Lard Free og Henry Cow. Skrevne segmenter bryter med fritt improviserte partier i et ofte dystert lydrom. Tidlig meksikansk RIO-avstøpning som siden oppmuntret band av typen Nazca og Banda Elastica, og aktive den dag i dag. Anbefalt: El Poeta del Ruido - Contranatura (1979) Espiritu (Argentina) Begge platene deres bygger på en intensivering av stilen til Sui Generis og Aquelarre, med ytterligere utvikling av symfoniske stemninger. Arrangementene blir aldri veldig sammensatte, men musikken når et høyt energinivå. Bra anvendelse av tangenter, selv om gitarene råder. Anbefalt: En LP som lenge har vært et yndet samleobjekt. CdM led av den samme “personlighetsforstyrrelsen” som landsmennene O Terco, og deler av dette albumet inneholder en ujevn mikstur av Beatles-influert vokalpop og hard rock med symfoniske tilbøyeligheter. Her finnes derimot også glimrende materiale i tråd med Os Mutantes. Crucis (1976) Los Delirios del Mariscal (1977) Decibel (Mexico) Casa das Maquinas (Brasil) Anbefalt: Americanos (1973) Depois do Fim (1983) Banana (Argentina) Anbefalt: lingen pågående og inspirert. Et ukjent men bra band. Crisalida (1975) Libre y Natural (1976) Estructura (Venezuela) Symfonisk progband som utga to ambisiøse konseptalbum, influert av Pink Floyd og Yes. Minner litt om argentinske Banana, dog kanskje hakket mer avansert. Obskurt! Anbefalt: Lar de Maravilhas (1975) Mas Alla de tu Mente (1978) Estructura (1980) Aucan (Argentina) Har vært kalt “Argentinas Strawbs”, men dette gjelder helst for den første LPen. Fire brødre påvirket av Arco Iris, Sui Generis og især av Aquelarre, og stemningen er om mulig enda mer melankolsk enn hos disse artistene. Brotes var deres andre og siste album. Anbefalt: Brotes del Alba (1979) Ave Rock (Argentina) Var i startfasen influert av Almendra og Vox Dei, og bygget mesteparten av soundet rundt gitarspillet til sanger/komponist Federico Sainz. På Espacios tenderer man imidlertid mot band som Flash og Yes, dog med et mye mer poetisk lynne. Anbefalt: Espacios (1977) Congreso $ (Chile) Legendarisk gruppe som helt siden tidlig på 70-tallet har rendyrket en jazzet folkprog-form. Congresos diskografi hører følgelig til de fyldigste innen latinorocken. På debut-LPen (‘71) deler bandet mye med sine landsbrødre Los Jaivas, men på Viaje er musikken mer leken og eventyrlig, ikke så langt unna italienske Stormy Six anno L’Apprendista. Essensielt. Anbefalt: El Congreso (1971) Viaje Por la Cresta del Mundo (1981) Contraluz (Argentina) Eternidad (Argentina) Nokså attraktiv gruppe med ett album på samvittigheten. Musikken ligger mellom landsmenn som Espiritu og Contraluz; sparsomt arrangerte stykker vekslende fra hard rock til folk. Sjelden utgivelse, men definitivt hørverdig. Anbefalt: Apertura (1977) Fragíl (Peru) Sangbasert med åpne pek mot Yes. Velskrevne låter i 3-4-minutters-klassen, høyt anerkjent av mange. Anbefalt: Avenida Larco (1981) Tung prog med folk-tilsnitt og kritiske tekster (på spansk, naturligvis), selvskrevet i gjeld til Jethro Tull. Låtene er iørefallende og minneverdige, spil- Tarkus nr. 25 Side 9 Galie (Mexico) Etter min mening er debutLPen deres det flotteste meksikanske tilskuddet innen symfonisk prog. Instrumentalt, med veksler på Camel, ELP, tilmed Canterbury. Senere på 80-tallet ble stilen mer sfærisk og avdempet, ikke ulikt et annet meksikansk band, Nirgal Vallis. Anbefalt: Anbefalt: Cornonstipicum (1978) Klassisk band i bølgen av halvakustiske progensembler med klar folktendens (Anacrusa, MIA, Agnus etc.). Stor uenighet hersker om hvilken av gruppens to skiver som er best. Horizonte (1977) Senales sin Edad (1979) På sitt beste var gruppen tidløst original, enten det var tale om skrullete psykedelia (‘68-70), intelligent latinopop (‘70-71) eller symfonisk progrock (under). Mutantes har opprettholdt en høy kultstatus, særlig i USA, hvor platene deres selger bedre i dag enn da bandet eksisterte. Viktig kapittel i Sør-Amerikas musikkhistorie! O A e o Z (1973) Invisible $ (Argentina) Luis Alberto Spinetta er en gitarist, vokalist og låtskriver i særklasse. Invisible markerte høydepunktet i karrieren hans, som dessuten omfattet lederskap i det legendariske psykedeliabandet Almendra, hardrockgruppen Pescado Rabioso og senere det noe mer pop-orienterte Spinetta Jade. Med Invisible lå stilen i retning av sofistikert heavyprog, sentrert rundt Spinettas lyriske gitarspill og umiddelbart gjenkjennelige sangstemme, over fantasifulle, ofte jazzinfluerte melodilinjer. På en måte var Invisible en slags argentinsk ekvivalent til band som Trettioåriga Kriget og Høst, dog med et mindre bombastisk og desto mer “seriøst” uttrykk. Samtlige av gruppens tre album er høyt anbefalt; Durazno er mest “progressiv” i formen. Invisible (1974) Durazno Sangrando (1975) El Jardin de los Presentes (1976) Los Jaivas (Chile) Dannet allerede i ‘71, men fant figur omkring midten av tiåret; en formfullendt, enestående syntese av stillfaren symfonisk rock og etnisk folketone fra Andes. Levde i eksil i Argentina inntil uniformene overtok også der, flyttet/flyktet så til det avuniformerte Spania og skapte fortreffelig musikk til langt ut på 80-tallet. Alturas bygger på den kjente diktsyklusen til Pablo Neruda. Anbefalt: Myk symfonisk rock med trekk av både ren pop og nasjonal folketone. Platen foreligger i to versjoner; originalen med vokal og nokså typisk 70-tallssetting hva gjelder produksjon (under), og en instrumental nyinnspilling fra tidlig på 90-tallet. Anbefalt: Cancion del Sur (1977) Alturas de Macchu Picchu (1981) Nobilis Factum (Mexico) Lagde pompøs symfonisk rock med lassevis synthesizere, av og til med paralleller til europeiske navn som Eloy og Solaris. Øvde utvilsomt innflytelse på strømmen av 80-tallets progband i Mexico (Caja de Pandora, Delirium, Iconoclasta). Anbefalt: Nobilis Factum (1980) Nuevo Mexico (Mexico) Heavyprog pluss en klype latinofolk, spor av både Jethro Tull og Santana. Betydelig i den meksikanske rock-kanon. Anbefalt: Hecho en Casa (1975) Pablo “El Enterrador” (Argentina) Symfonisk pop/rock med anstrøk av Genesis (And Then There Were Three), Supertramp (Crime of the Century) og datidens største argentinske band, Seru Giran. Ganske bløte harmonier, sosialt bevisst lyrikk og et lydbilde merket av el-gitar, piano og stringsynther. Noen rangerer Pablo helt øverst, personlig finner jeg LPen grei nok. Musikalsk beslektet med Invisible og tilsvarende gitarbasert, men mindre “utagerende”. Også med Yes-influenser, ikke minst på vokalsiden. Polifemo (Argentina) Deres eneste utgivelse er en modig rock-opera fremført med ungdommelig entusiasme. Musikken ligger mellom prog og orkestral, melodiøs pop. Anbefalt: Anbefalt: Oh, perra vida de Beto (1972) MIA (Los Musicós Indipendiente Asociados) $ (Argentina) Et sentralt navn innen søramerikansk prog. MIA var et musikerkollektiv, eller snarere kooperativ, med bakgrunn i miljøet rundt konservatoriet i Buenos Aires. En av hovedpersonene i dette omskiftelige orkesteret som totalt inkluderte over 50 personer - var multi- Side 10 Polifemo (1976) Polifemo (II) (1977) Psiglo (Uruguay) Bevegde seg i det mønstergyldige søramerikanske territoriet mellom hard rock og viser på sitt debutalbum. Oppfølgeren domineres derimot av utstrakte, lett psykedeliske proglåter med drivende melodier. Anbefalt: Tristes Noticias del Imperio (1979) El Reloj (Argentina) Allerede i ‘76 syslet dette bandet med noe som lignet på det vi i dag kaller progmetall, m.a.o. gjennomgående dissonant, symfonisk heavyrock fundert i temmelig innfløkte gitarveverier. Andre LP er et fyrverkeri av en skive; tilhengere av italienske grupper som Flea og Semiramis, eller for den saks skyld av norske Høst, bør straks sjekke ut: Anbefalt: El Reloj (II) (1976) Sintesis $ (Cuba) Førsteklasses symfonisk prog-melankoli. Likhetstrekk med argentinske Agnus, men bedre på å male frem ulike atmosfærer. Sjelden hører jeg bedre bruk av polyfone synther, parret med utsøkt variasjon mellom mannlig og kvinnelig vokal. Slapp dessverre kun en LP. Anbefalt: En Busca de una Nueva Flor (1978) Som Imaginario $ (Brasil) Det fremste brasilianske progbandet ved siden av Os Mutantes, O Terco og SNCD, og komplett instrumentalt! Hadde vitterlig lyttet til bl.a. Procol Harum og amerikanske Spirit, men også til Ennio Morricone, John Williams og filmmusikk generelt, samt til diverse jazzkomponister (Brubeck, Ellis). Matanca er ved siden av Mutantes’ O A e o Z den beste rock-LPen jeg kjenner fra Brasil; en nesten impresjonistisk ferd gjennom døsige drømmelandskaper og plutselige dramatiske svingninger. Matanca do Porco (1973) Pablo “El Enterrador” (1980) Reinkarnasjonen av det klassiske hardrockbandet Color Humano. Begge skivene deres inneholder et par unødvendige blueslåter, men også virkelig medrivende heavyprog med klare hint til landskollegene Invisible. Materia Gris (Argentina) Anbefalt: Anbefalt: Anbefalt: As Criancas da Nova Floresta (1977) Redd (Argentina) Os Mutantes $ (Brasil) Anbefalt: Anbefalt: Recordando o Vale das Macas (Brasil) Galie (1980) Horizonte (Argentina) Anbefalt: instrumentalisten og “vidunderbarnet” Lito Vitale, som hadde spilt piano og komponert siden 3-årsalderen. Resultatet var alt fra mesterlig (under) til heslig (Rock-versjon av Elgars Pomp & Circumstance? Hallo!??). Gruppens siste skive var en trippel konsertplate med alt fra tett ensemblespill via akustiske gitarduetter til solostykker for piano. Dette livealbumet er i sin helhet å finne spredt som bonusspor på CD-utgivelsene av bandets tre regulære LPer, hvorav det desidert beste er: Psiglo II (1974) Som Nosso de Cada Dia (Brasil) Tangentbasert trio som nådde et meget stort publikum på 70-tallet. SNCDs første plate tåler sammenlikning med andre band i samme format, f.eks. Rare Bird, Fields og Greenslade, med dette utpreget “delikate” særtrekket flere søramerikanske progartister besatt. Gruppen la deretter om til funkrock. Anbefalt: Snegs (1974) Sui Generis & La Maquina de Hacer Pajaros (Argentina) Charly Garcia og Nito Mestre var barndomsvenner og utgjorde en folkduo fra slutten av 60-tallet. Disse fikk tidlig ry som et lokalt svar på Simon & Garfunkel, men hadde for lengst adoptert en mer Tarkus nr. 25 “progressiv” holdning ved Sui Generis’ debut i 1972. Pequenas Anecdotas var svanesangen, der duoen ble utfylt av en rekke gjestemusikere for slik å skape en skoledannende, symfonisk “viserock”. Jevnt over utsøkt sangskriving med til dels politiske tekster, og interessant som kontrast til samtidens europeiske band. Charly Garcia dannet deretter La Maquina de Hacer Pajaros (“Argentinas svar på Yes”) som en direkte videreføring av SGs grunnideer, for så å lede kjempesuksessen Seru Giran ilag med David Lebon fra Polifemo. Garcia er i dag en levende legende i argentinsk musikkliv. Anbefalt: SG - Pequenas Anecdotas Sobre las Instituciones (1974) LMdHP - La Maquina de Hacer Pajaros (1975) Tellah (Brasil) Et av få progband fra hovedstaden Brasilia. Deres eneste LP er undervurdert; stramme, fokuserte låter med “kosmisk” tilsnitt, kraftig influert av de symfoniske sidene ved musikken til landsmennene O Terco. Anbefalt: Continente Perdido (1980) Tempano (Venezuela) Svevende, symfonisk progfusion med hint til Camel, Yes og Genesis. Etter denne debutskiven utviklet gruppen seg til et AOR-band og opplevde suksess i hjemlandet, før det hele raknet i andre halvdel av 80-tallet. I dag er Tempano aktuelle med sin andre prog-utgivelse siden gjendannelsen i 1998. Anbefalt: Atabal-Yemal (1979) O Terço (Brasil) Kommersielt vellykket band som ikke helt klarte å bestemme seg stilistisk sett. Humble Pie og Free den ene låt, Yes og Pink Floyd den neste. Criaturas bør oppspores i sin originalspråklige drakt; engel- ske tekster gir dessverre låtmaterialet veldig anonymt preg, aksent eller ikke. Anbefalt: Criaturas da Noite (1975) Tirelli, Armando $ (Uruguay) tende harmonier og dynamisk samspill. Vox Dei opplevde eventyrlig medgang i hjemlandet gjennom første halvdel av 70-årene, og må i dag regnes blant de store navn herfra. Anbefalt: La Biblia (1971) Para Vox Dei (1974) Konseptalbum over Khalil Gibrans Profeten - og et forbasket bra sådant! Tirelli var en komponist i grenselandet pop/folk/varieté som ble fengslet av musikken til europeiske progressive rockartister (JTull, KC, Genesis, PFM). På sitt eneste album spiller han utallige keyboards og resiterer fra Gibrans verk, med et solid band i ryggen (gitar/bass/trommer/vokal + div). Musikken er vemodig, porøs og tidvis svært vakker, men også med intrikate strukturer. Syret heavyprog fra kontinentets fattigste land! Gruppen arbeidet helst med folklore-konsepter og hadde et nokså tåkete sound, men er absolutt verdt å få med seg for fans av de mer primitive italienske bandene (I Numi, Dalton, New Trolls osv.). Anbefalt: Anbefalt: El Profeta (1978) Wara (Bolivia) El Inca (1973) Maya (1975) Veludo (Brasil) Fjern avlegger av Os Mutantes, og gruppens tunge symfoniske prog ligger ikke langt derfra. Selv om Veludo ikke fikk utgitt noe i sin levetid, hadde bandet godt omdømme i brasilianske storbyer som Sao Paulo og Rio de Janeiro. Lydkvaliteten på dette livealbumet er ikke akkurat verdens beste, men musikken er fullt hørbar og av vesentlig interesse i ettertid. Platen inneholder også et studioopptak fra 1978 som i mine ører er blant det fineste fra Brasil. Anbefalt: Ao Vivo (1975) Prog-pludder Anekdoten slipper sitt nye album Gravity i disse dager. Desseverre akkurat for sent til at vi fikk det med i dette nummeret av bladet. Remastrede utgaver av Barclay James Harvests fem første album for Polydor ble utgitt 2. juni. Omtale i neste Tarkus. En History of Camel DVD er på trappene. Vox Dei (Argentina) Med den monumentale La Biblia leverte Vox Dei det første “ordentlige” progopuset i Sør-Amerika. Gruppen spilte i utgangspunktet hard rock, men skapte med stort hell et mer variert og artikulert lydunivers på sitt andre album. Og ja, bandet kom Jon Anderson i forkjøpet med en tema-LP over Bibelen! Musikken kan muligens beskrives som post-psykedelisk protoprog med hovedvekt på glitrende gitarisme, fly- Markedet formelig oversvømmes av offisielle versjoner av tidligere (og nye) Gentle Giant-bootlegs. Felles for dem alle er at de overgår verken Playing The Fool eller King Biscuit Live Tre nye Jethro Tull remastere, Songs from the Wood, A Passion Play, og Heavy Horses er like rundt hjørnet. 15% på alle prog-titler (CD og vinyl) for Tarkus-abonnenter Adresse: Fredensborgveien 17, Oslo Telefon 22 11 13 13 Åpningstider 12-18 (12-16) Tarkus nr. 25 Side 11 På sidelinjen mann, og This Heat spilte ofte over hans dubsystemer (gigantiske lydanlegg som fraktes rundt i gatene på en lastebil, et veldig særegent jamaicansk fenomen...). This Heat Dannet i London 1975, oppløst 1982 This Heat så dagens lys i 1975, en brytningstid som bl.a. skulle munne ut i punk og new wave, to sjangere som skulle slå spikrene i kisten på progressiv rock som en kommersielt vital kraft. Trond Gjellum D en progressive rocken hadde begynt å hvile på laurbærene sine, og selv om album som Yes’ Relayer fra samme år viste at de gamle “supergruppene” kunne hvis de ville, var det ikke tvil om at den innovative fasen i progrock begynte å vike for større ambisjoner på det rent visuelle og størrelsesmessige planet, noe som skulle vise seg å gå på bekostning av det rent musikalske. Progrocken begynte rett og slett å miste evnen til å utfordre vante musikalske holdninger, og begynte dermed sakte, men sikkert, å fremstå som mer og mer utdatert. Trommeslageren (og etter hvert vokalist, tapemanipulator og keyboardist) Charles Hayward hadde tidligere erfaring fra det oversette progbandet Quiet Sun, som ble ledet av Roxy Music gitaristen Phil Manzanera. Quiet Sun spilte en uhyre raffinert progressiv rock som slektet like mye på Tony Williams Lifetime og Velvet Underground, som det trakk sine veksler på mer typiske progrockband som King Crimson og Soft Machine. Etter å ha spilt en liten stund i duoen Radar Favourites med saksofonisten Geoff Leigh (tidligere Henry Cow), dannet Hayward This Heat sammen med Charles Bullen (gitar og tapemanipulasjon) og Gareth Williams (bass, orgel og tapemanipulasjon). Hayward og Bullen var uhyre virtouse musikere med en enorm spennvidde, mens Williams faktisk knapt nok kunne spille et instrument i begynnerfasen. Med dette utgangspunktet unngikk de å gå i “glatt og flink”-fella som progrocken, både rettmessig og urettmessig, ble anklaget for å gå i av kritikerne. De siktet seg derfor heller inn mot et lydbilde som var dominert av mørke, nesten industrielle klanger, og jeg husker en gang at jeg leste at en journalist sa at “This Heats sound noe som best kan beskrives som lyden av en konfrontasjon mellom progressiv rock, fri-jazz og moderne, elektronisk musikk”. Ingen dårlig karakteristikk, spør du meg. Et litt annerledes fryselager... De installerte seg i et studio som før hadde vært et fryselager, og derfor bar det megetsigende navnet Cold Storage, et studio som etter hvert Side 12 har blitt legendarisk i engelske eksperimentalmusikk og avantgardekretser. Bandet fikk spilt inn en demo som raskt påkalte seg John Peel, legendarisk “progressiv” rock DJ på engelsk radio, sin oppmerksomhet og resulterte i en radioopptreden i januar 1977. En lukrativ publiseringsavtale brakte dem såpass mye penger i lomma at de kunne gå inn i et profesjonelt 24-spors studio for å spille inn sitt første album. David Cunningham og Anthony Moore (ex- Slapp Happy) co-produserte albumet, som ble utgitt på Cunninghams plateselskap, Piano, i 1979. Når man lytter til This Heat, som er albumets korte og greie tittel, er det helt klart at de helt klart har latt seg inspirere av de tyske “Krautrockerne” Can og deres repetitive komposisjoner der preparering av lyder og innspilt musikk ofte var like viktig som de reelle komposisjonene. Et sentralt element i This Heats lydbilde var tapemanipulasjon og tapeloops, det vil si spolebåndskutt som kjøres i ei “evig” sløyfe. Holger Czukay (bassist i Can) og den legendariske dubpioneren Lee Perry hadde eksperimentert med dette lenge før This Heat, men det var This Heat som virkelig skulle gjøre det til nesten en kunstart å regne. Sammen med tekniker Chris Blake, som sto for taperedigering både i studio og på scenen, skapte de et lydbilde som skilte seg markant fra alt annet innen eksperimentell rockemusikk. Mange av låtene hadde utgangspunkt i musikk tatt opp øvingslokalet som så ble behandlet på et utall måter, og måten de brukte studioet som et instrument i seg selv, var uhørt i engelske rockekretser til da. Denne spesielle miksen av live og studioopptak høres best på låta 24 Track Loop, et stykke basert på korte, ti sekunders fragmenter som forlenges og manipuleres til de slutt låter som et massivt, rytmisk feedback. Men man skal ikke glemme at bandet også var dyktige musikere. Haywards intrikate trommespill og utrolige rytmiske innsikt står i sterk kontrast til Bullens maniske gitar og Williams’ primitive, men høyst effektive orgel og basspill, noe som gir musikken et rått og dynamisk preg. Åpningskuttet Horisontal Hold er typisk for denne spilte, rockeband delen av bandet, med blytung bass, snattrende trommer og ellevill gitartraktering og merkelig orgelbehandling på toppen.. Bandet vektla det felles uttrykket, og helheten telte derfor mest for dem, noe som bl.a. resulterte i at soloene var få og korte. Turneer og et nytt album. This Heat turnerte også, og de gjorde seg flid med å lage et lydbilde som skulle imponere like mye på en scene som på skive. De samarbeidet gjerne med filmskapere, indiske dansegrupper, ghanesiske perkusjonister og senegalesiske kora musikere, bare for å nevne noen. De spennende og utfordrende sceneshowene ga bandet et godt liverykte, og de begynte også å få jobber utenfor Storbritannia. I 1980 la de ut på en omfattende Europa-turné. Med seg hadde de et spesialutviklet PA-system, utviklet i samarbeid med Henry Cows lydtekniker Jack Balchin. Bånd og tapeloops ble operert av Bullen og tekniker Chris Blake. De var inspirert av jamaicansk reggae og dub, med den musikkens vekt på store lydtrykk og tung bass. På turneen i 1981 tok den kjente reggae lydteknikeren Martin Fredrick over som lyd- Andrealbumet Deceit fra 1981, var mikset av Fredrick, og anla et helt annet sound en debutalbumet. Deceit består av åtte sangstrukturerte låter som har et helt eget sound. Låtene Deceit er for det meste mellom fire og fem minutter lange og basert rundt distinkte, og ofte komplekse, rytmiske mønstre med tunge gitarer og en bunnsolid bass under. De vokale innslagene er flere, og den røffe, nesten skrikende vokalen gir musikken et manisk, desperat preg. Health and Efficiency Etter å ha gitt ut en såpass strukturert og sangorientert skive, ville nå This Heat gå litt tilbake mot den tidligere, mer collageaktige musikken. Derfor spilte bandet inn tolåters EP’en Health and Efficiency, som er en utgivelse som viser bandet fra sine to mest ekstreme ytterpunkter. Åpningssporet Solar er en høyenergiutblåsning av tung, eksperimentell rock. Hayward slår seg skikkelig løs og får vist sider ved seg selv som ikke kommer så godt til syne på de to første skivene. Kreativ bruk av tapeloops og repetative gitarriff skaper en suggererende låt som virkelig sparker fra. Låt nummer to er derimot en lang droneaktig sak som legger føringer for det vi i dag kjenner som trance eller ambient-musikk (jeg tenker ikke på den grusomme fjortistrancen!). Gareth Williams forlot bandet sent i 1981 for å studere indisk dans, musikkteori og drama. Bandet hyrte inn den uhyre dyktige bassisten Trevor Goronwy, keyboardisten Ian Hill og lydteknikeren Steve Rickard for å gjøre en siste Europa-turné. Etter at bandet var gått i oppløsning, kom Repeat, en remiks av noen av bandets lydcollager, i 1993, og Made Available, opptakene fra John Peel spillingen, i 1996. Bandmedlemmene hadde jevnlig kontakt etter at This Heat gikk i oppløsning, men det var ikke før i 2000 at de snakket om å komme sammen igjen. Men en stor tragedie skulle sette en stopper for disse planene. Gareth Williams fikk konstatert kreft, og døde juleaften 2001. Med dette gikk også planene for et gjenforent This Heat, i graven. Diskografi Offisielle utgivelser, alle tilgjengelig fra These Records This Heat (1979) Deceit (1981) Health and Efficiency (1981) Utgitt posthumt: Repeat (1993) Made Available (1996) Tarkus nr. 25 Vi snakker med Carl Palmer Med et fjerde medlem kunne ELP vært et rop om HELP Det tok over to timer før jeg endelig kunne introdusere meg selv for Carl Palmer. Denne levende legenden ville vise seg å være en skikkelig nervebunt, en som løper fram og tilbake med lysets hastighet for å forsikre seg om at enhver liten detalj av konserten er riktig. Tekst/Foto: John “Bo Bo” Bollenberg C arl Palmer på turné i det tjueførste århundret betyr fem mennesker der tre danner bandet og to roadies tar seg av lyden og transporten. Men ingen trommeroadie, siden Carl mer en gjerne tar hånd om det selv. Det var ganske rart å se en som har opptrådt for femti tusen personer sette sammen sitt eget trommesett. Selv det sparsomme lysanlegget på den lille klubben Spirit of 66 i Virviers, Belgia, måtte undergå noen små justeringer av Carl. Denne enormt profesjonelle holdningen fortsatte inn i intervjuet fordi Palmer, som i mellomtiden hadde utnevnt seg selv til turnémanager, hadde satt av kun en halv time. En halvtime på å dissekerer en enorm karriere! Legenden sier at Carl Palmer ble hekta på trommer etter å ha sett filmen Drum Crazy. Kanskje hadde han falt for et annet instrument om filmen hadde vært kalt Guitar crazy? “Den filmen var en ekstra bekreftelse” sier Palmer. “Rett før jeg så filmen hadde jeg fått min første tromme i julegave. Det var en lekeskarptromme i full størrelse. Trommen kom sammen med en flexidisk med instruksjoner. En stemme på platen forklarte hvordan du skal spille trommer med visper, hvordan du skal utføre en virvel. Så på en måte lærte jeg meg det hele selv, men du kan si at akkurat den filmen fikk fart på prosessen. Jeg har alltid fått mye støtte fra mine foreldre. Jeg forlot skolen da jeg var femten selv om mine foreldre støttet mine musikalske aktiviteter allerede fra jeg var elleve år gammel. Da jeg forlot skolen dro jeg også hjemmefra og flyttet fra Birmingham til London. Fra veldig ung alder kunne jeg forsørge meg selv økonomisk, allikevel fikk jeg mye moralsk støtte fra mine foreldre fra jeg var elleve til jeg ble femten år. Da jeg feiret min sekstenårsdag i London tok jeg allerede vare på meg selv. Jeg spilte i dansebandet til min far da jeg var tretten, jeg var medlem av the King Bees da jeg var femten og da jeg fylte seksten spilte jeg med Albert Lee og Dave Greenslade i Chris Farlowe & Thunderbirds. Jeg var atten da jeg hadde suksess med the Crazy World of Arthur Brown. Ett år senere spilte jeg med Atomic Rooster og da jeg var tyve begynte jeg med Emerson, Lake & Palmer. Mine foreldre ga meg klarsignal til å flytte til London fordi jeg var garantert å spille i en veletablert gruppe, hvilket betydde at jeg var sikret en god gasje. Jeg hadde også et sted å være siden jeg på den tiden bodde hos Chris Farlowe.” Den aller første platen Carl spilte inn var med The Craigs, en sang kalt I must be mad. Må man være gal for å overleve i musikkbransjen? “Du må ikke ta tittelen bokstavelig. Den gjenspeiler bare tidsånden. Vi snakker om tidlig sekstitall her, en Tarkus nr. 25 periode da band som The Who hadde vesentlig innflytelse. Vi var ikke et The Who coverband, men vi sørget for å passe inn i den genren. I must be mad legemliggjør atmosfæren fra den tiden. Personlig var jeg ganske heldig som hadde slik suksess i en ung alder. Jeg vil ikke si det er medfødt. Uansett fant jeg meg selv midt i et splitter nytt miljø og jeg likte det. Jeg kunne uten tvil ha vært god til hva som helst, men å spille trommer så enkelt og greit ut til å være min ting siden jeg likte det enormt.” Selv en som Carl Palmer må på et punkt i sin karriere ha vurdert å legge opp og bli en rørlegger? “Selvfølgelig. Det har hendt mer enn én gang. Det er perioder i livet da alt går glatt og så er det perioder da alt blir altfor vanskelig. Jeg må innrømme at jeg aldri har følt at jeg vil gi opp men at jeg kanskje ville ha tatt det litt mer med ro på et tidspunkt. Jeg kommer sannsynligvis til å fortsette og spille trommer til jeg faller av scenen eller noe lignende.” Allikevel må han ha tatt avgjørelser i løpet av årene som han ikke er særlig stolt av i dag. “For å være ærlig har veldig få avgjørelser blitt tatt som jeg er misfornøyd med. Jeg er overbevist om at vi gjorde noen uheldige avgjørelser med Emerson, Lake & Palmer. Vi jobbet ikke nok, vi spilte ikke inn nok, vi var ikke produktive nok, men jeg sikker på enhver artist kan si det samme. Du kan være produktiv selv om ikke det er noen garanti for at materialet blir bra. Du bør også ha flaks fordi kreativiteten må slå inn på akkurat riktig tidspunkt. På det punktet mener jeg vi var veldig heldige i ELP. Når jeg ser tilbake ser jeg at vi hadde fire gode år med ELP og det er ikke dårlig. Vi kunne uten tvil ha hatt en lengre karriere, men du må ikke glemme at alle tre medlemmene i ELP hadde divergerende personligheter. Faktisk er det et mirakel når du ser hvor mye vi fikk gjort sammen til slutt!” Mange år etter at ELP skilte lag er det som om en ny versjon av bandet oppstår når Emerson og Palmer tar den rimelig ukjente Robert Berry under sine vinger for å erobre verden som “3”. Var intensjonen å verve Berry som en erstatter for Greg Lake? “På et tidspunkt hadde Keith og jeg ideen om å herje klubbscenen. En klubb i Amerika tilbyr den beste innkvartering og har plass til 1500 personer hvilket du kan sammenligne med Astoria i London. Vi ville ikke bruke vår initialer så vi brukte tallet “3”. Det var aldri vår intensjon å ta med Robert som en erstatning for Greg. Robert ble med i prosjektet med nok eget materiale til å stå på egne ben. Det endte med at vi gjorde en seks ukers turné og spilte inn en plate. Jeg vil gå så langt som å si at en kan aldri erstatte ELP. Du kan ta ELP-musikk og gjøre noe annerledes med den akkurat slik jeg nå gjør det med den nåværende besetningen, men du kan ikke plassere andre musikere på scenen og si at de er ELP. Det var et smart trekk å sette Cozy Powell bak trommesettet fordi med ham kunne de bruke ELP initialene igjen. Men selv om Cozy var en fin trommeslager er ELP bare autentisk med Emerson, Lake & Palmer. Dersom du bytter ut et enkelt medlem har du ikke lenger ELP. Det er hovedgrunnen til at vi kalte oss “3”. Vi framførte heller ikke noe ELP materiale utenom Fanfare for the common man og Rondo.” Initialene ELP får mer og mer oppmerksomhet. Selv om karrieren til Carl Palmer er veldig variert kan vi simpelthen ikke ignorere virkningen og betydningen av ELP. Hadde Carl en klar idé om hvordan det hele ville låte fra det øyeblikket han ble med? “Jeg hadde absolutt ingen idé hva jeg kunne oppnå med dette nye prosjektet, jeg hadde ingen idé om hvor langt ut bandet kunne rekke. Ingen hadde anelse om hva resultatet kunne bli. Det eneste jeg spurte meg selv var om musikken ville bli bra nok, om det var akseptabelt, om Side 13 det var “arty” nok. Jeg er overbevist om at alle tre hadde de samme bekymringene. Vi gjorde det aldri for pengene. Vi hadde heller aldri planer om å ta med et fjerde medlem. Aldri! Allikevel kom vi med hele tiden med forslag om hvem som kunne bli det fjerde medlemmet, men som et band var vi overbevist om at ELP burde forbli en trio. Imidlertid kan jeg røpe at de prøvde en annen trommeslager like før jeg ble med. Keith og Greg hadde prøvd å få til noe med Mitch Mitchell (Jimi Hendrix Experience), men det varte bare et par timer en enkelt ettermiddag. Da jeg ble med var det ikke klart at hver og en av oss kom til å ha rikelig med plass til å gjøre soloer, men på grunn av våre forskjellige personligheter ble det klart at det var i den retningen ELP-skuta styrte. Vi hadde alle store mengder med energi og merkelig nok passet bitene sammen uten store anstrengelser. Vi var tre helt forskjellige typer, vi sosialiserte ikke, vi diskuterte aldri penger, men vi diskuterte alle aspekter ved musikk hele tiden. Alle tre jobbet mot det samme målet og det var å oppnå suksess. Når en ser tilbake på det nå var det akkurat det vi gjorde. De fleste band har en levetid på rundt syv år. Med ELP varte den første perioden med suksess i ni år. De andre gangen hadde vi suksess fra ‘91 til ‘98 selv om vi solgte færre plater. Jeg tror at det mest suksessrike albumet fra den perioden var Black Moon som solgte en halv million eksemplarer i US. Albumene som har solgt mest fra hele ELP katalogen er debutalbumet og Trilogy. Som artist har du aldri korrekt oppfattelse om hvor mange album du har solgt. Gjennom ELP’s karriere har vi mottatt royalties for 32 millioner antatt solgte albums. Det positive er at albumene våre fortsetter å selge og merkelig nok selger vi mer nå i Amerika enn i Europa. Snart kommer vi til å slippe et live dobbeltalbum som vi spilte inn i løpet av vår siste turné i 1998. Vi tok opp hver eneste Side 14 kveld av de seks ukene vi var på veien. Jeg tror jeg har rundt 400 taper spredt rundt i huset, så jeg er helt sikker på at jeg kan lage et superb livealbum fra dem. Den totale spilletiden vil bli en time og femtifem minutter som er den samme lengden som de faktiske showene vi fremførte på den tiden. Det rare er at vi aldri hørte på de opptakene. Vi bare tok dem opp, kveld etter kveld, med det eneste for øyet at vi hadde dem til rådighet hvis vi skulle bestemme oss for å gjøre noe med dem på et senere tidspunkt. Den tredje desember snakket jeg med Greg (Lake) om hvordan vi skal gripe det hele an. Jeg vil så gå i studio for å se etter de beste opptakene blant de 400 tapene i hvelvet. De tapene har samlet støv i Los Angeles i tre år og jeg har akkurat fått dem tilbake. Som alle vet slipper vi våre egne bootlegs fordi vi vil forsikre oss om at fansen får den beste kvaliteten for best mulig pris. Det er altfor mange bootlegs på markedet som for det meste inkluderer dårlige opptak solgt for skandaløse priser. Det er grunnen til at vi har introdusert våre egne bootlegs og mixer. Nylig har vi undertegnet en avtale med Sanctuary i England som betyr at i framtiden vil de også slippe ELP DVD’er, så vi har fortsatt en rekke godsaker i vente for fansen!” Akkurat nå har Palmer slått seg sammen med to talentfulle musikere for å danne nok en trio. Har trioformatet blitt en besettelse? “For å være ærlig så var hovedmotivasjonen for å bli med i ELP nettopp det at det var en trio. The Crazy World of Arthur Brown var en trio, Atomic Rooster var en trio og den siste besetningen av Chris Farlowe var også en trio med Pete Shelley (bedre kjent som Pete Solley) på keyboards, Albert Lee på gitar og meg selv på trommer. For en trommeslager er det fantastisk å spille i en trio. Jeg ville definitivt ikke ha med keyboards i denne beset- ningen av Carl Palmer trio for da hadde jeg vært nødt til å jobbe med Keith igjen og jeg så ikke noe poeng i det. Denne gangen ville jeg at gitaren skulle ta over rollen keyboardpartiene til Keith pleide å ha i ELP. Gitaren har utviklet seg så mye i løpet av de siste årene at den har gitt en helt ny dimensjon til musikken. De karene jeg nå har med i bandet underviser begge på the Guitar Institute i London. Gitarist Shaun Baxter forbereder eksamensoppgaver for gitar ved det berømte Royal College of Music i London. Da jeg fikk idéen til å starte en ny trio hadde jeg rett og slett ikke tid til å sjekke ut alle de nye bandene så jeg gikk til the Guitar Institute isteden og spurte hvem som var den beste gitaristen og den beste bassisten de visste om. Jeg trengte ikke en gang holde en audition siden jeg fra begynnelsen av visste at disse karene er de beste på det de driver med. Jeg vet om en keyboardspiller i Italia som kan kopiere alt Keith noen gang har spilt helt perfekt. Jeg trenger bare å ringe ham så kan vi starte opp en ELP kloning, men det er ikke det jeg vil. Jeg vil ha en moderne tilnærming til det gamle materialet, et yngre preg på ELP repertoaret, noe jeg får med disse karene. Hvert år holder jeg rundt tjue trommeklinikker og masterklasser i Italia. Noen av masterklassene varer bare en time og noen musikkskoler spør meg om jeg ikke kan spille litt ekstra musikk. Det er grunnen til at jeg plukket opp disse karene, for å akkompagnere meg på de turneene. Jeg har ikke bruk for en ekstra vokalist. Jeg ser også på den nye Carl Palmer Trio som en form for jazz. Jeg har ikke noe imot keyboards og jeg har i hvert fall ikke noe imot Keith Emerson, jeg ville ha startet et nytt band med ham øyeblikkelig hvis anledningen hadde bydd seg. Går du inn i en musikkbutikk i dag og kjøper deg et keyboard kan du reprodusere lyden til Keith øyeblikkelig. Det eneste du ikke klarer å gjøre er Tarkus nr. 25 å spille like bra som Keith, selv om lyden er den samme. Du kan kjøpe den samme gitaren som Shaun bruker, men lyden vil bli helt annerledes fordi gitar er et mye mer personlig instrument. Den syttende mars slapp vi et livealbum med den nåværende besetningen etterfulgt av livealbum nummer to. Senere vil vi kanskje slippe en samling av de to settene med ytterlig materiale du ikke har hørt før. De tre albumene vil bli sluppet separat, men det vil også komme en boks med alle tre albumene. Først vårt fjerde album vil bli en studioskive fylt med splitter nytt materiale! Jeg vet hvor vanskelig det er å selge denne typen musikk så jeg ville ha gjort ting enda vanskeligere dersom det første vi ga ut også ville inneholde helt nytt materiale. Folk trenger tid til å utforske et band på samme måte som vi trenger å bli bedre kjent med hverandre. Først etter et par år vil vi ha muligheten til å skrive og spille inn helt nye sanger. Uansett er det vi gjør nå ganske interessant fordi vi gjør låter vi nesten klokke som var produsert for en kike i Northumberland. De lagde åtte klokker i alt. De første fire var OK, men i den neste sendingen på fire var det en som var defekt. Etter at en slik klokke er støpt må man skrape av metall for å få den riktige tonen. De gjorde så godt de kunne, men en klokke gikk det rett og slett ikke å stemme. Jeg hadde ikke pengene til å få støpt en egen, men så fikk jeg muligheten til å kjøpe denne White Chappel Bell Tower klokken for en rimelig sum. Jeg har den fortsatt hjemme, men den er et helvete å få satt opp. Den originale ideen til klokken hadde jeg fra en ku i Sveits. Noen av kuene der har gigantiske klokker og i starten integrerte jeg lyden fra slike klokker ved å dra i et tau med tennene!” ikke gjorde med ELP. Vi gjør låten Trilogy som jeg kanskje gjorde i tre uker med ELP. Den siste gangen vi gjorde Ginastera’s Toccata var i april 1974! Så den eneste måte å få hørt alle disse sangene live igjen er gjennom Carl Palmer Trio!” tre for 50.000 fremfor bare en håndfull. Det ville vært hyklersk å si at det ikke spiller noen rolle. For å være ærlig kan jeg fortelle deg at for meg er det å spille det viktigste, ikke hvor mange mennesker som kommer for å høre på. Til syvende og sist dreier alt seg om penger. For oss er det økonomisk umulig å gjøre store konserter. Jeg har ikke en personlig trommeroadie som setter opp alt utstyret for meg fordi jeg foretrekker å gjøre det selv. Vi reiser i en bil og en liten van som rommer utstyret vårt. Det er den eneste måten vi kan gjøre det vil vi gjøre akkurat nå. Faktisk er vi bare en liten gruppe som er i startfasen og den eneste måten du kan få respekt på er å gjøre nok selv. Jeg tror Dream Theater startet på samme måte og så har de vokst litt etter litt, men de kan takke seg selv for at de har kommet så langt. Du kan også se at bandet er veldig samspilt. I 1998 dro jeg på turné i seks uker med ELP og Dream Theater. DT hadde hatt Media bruker ofte ELP som kroneksempelet på et band som introduserte et bombastisk element i musikken, et band som pantsatte hele den progressive scenen. Var ikke det å henge kirkeklokker over trommesettet å gå litt langt? “For oss har alltid musikken vært det viktigste. Gimmickene ble lagt til for å gjøre det hele litt mer interessant fra et visuelt ståsted. Det triste er at folk har en tendens til å huske gimmickene bedre enn selve musikken. Til slutt blir fansen sint når du ikke lengre bruker gimmickene. Jeg husker at en del ble sinte da Keith ikke lenger plantet dolker i orgelet. Kirkeklokken har jeg fortsatt. Jeg fikk muligheten til å kjøpe en autentisk Tarkus nr. 25 Historien med klokkene daterer seg fra en tid da ELP opptrådte på enorme stadioner. Hvordan føles det å opptre foran 50.000 mennesker i forhold til 150? “Selvfølgelig foretrekker jeg å opp- en vanskelig periode hvor de ikke fikk noe støtte i Statene. Foruten bandmedlemmene tror jeg de bare hadde to roadies.” Som visepresident i Drummers Incorporated må det være noen eksklusive muligheter som venter i kulissene? “Hvis du tror at jeg vil framføre musikken til ELP sammen med 100 trommeslagere samtidig tar du fullstendig feil! Foruten å gi litt teknisk rådgiving gjør jeg ikke spesielt mye som visepresident. Jeg har blitt spurt av Music Therapy om å gi private timer med unger mellom 6 og 10. Det er barn som aldri før har sittet bak et trommesett. I tillegg til det gjør jeg det jeg kaller Drum Circle som jeg nå gjør med fire til fem personer fra Mercedes i London. Det er et hurtigkurs basert på teambygging. De som følger kurset kommer sammen i det jeg kaller det “nakne” rommet der jeg forklarer hva som kommer til å skje. Min intensjon er å føre disse personene tilbake til barndommen. Så går hver og en til sitt rom hvor et trommesett er satt opp slik at de kan finne sin sanne identitet. Jeg har et lignende program på gang for Marks & Spencer. Jeg kan ikke holde disse kursene hele tiden fordi jeg er involvert i en mengde med andre ting. En av dem er et trommesett bestående av bare Paiste cymbaler. Akkurat nå er dette settet i Hamburg. Den eneste grunnen til at jeg ikke tar det med meg på veien er at det er et veldig tungt sett og vi er ikke ferdige med å lage de spesialiserte transportkassene enda.” Med mindre enn en halv time igjen til showet starter, går nervene til Palmer på overtid. Jeg tror det er smart å bare ta plass blant publikum og nyte BMP: Baxter, Marks & Palmer! Takk til Anders Krabberød for oversettelse. Side 15 Tarkus skriver for nybegynnere The Nice & Focus To band som ikke har så voldsomt mye til felles bortsett fra at de begge fant inspirasjon i klassisk musikk. Men mens den ene gruppa lot det være med inspirasjonen, tok den andre ved flere anledninger klassiske stykker og gjorde sine egne versjoner av dem. Sven Eriksen og Trond Gjellum The Nice Historien om The Nice begynner egentlig med soul-duoen Ike & Tina Turners besøk i England i 1966. En av deres backup-sangere, P P Arnold, ble igjen i England og hennes manager Andrew Oldham tok på seg jobben med å samle sammen et backingband for henne. Han hentet personell fra to engelske beatgrupper, The T-Bones (Lee Jackson og Keith Emerson) og The Attack (Davy O’List og Brian Davison). Bandet pleide å ha en egen avdeling før Arnold entret scenen, og de ble raskt lagt merke til med sine intense opptredener, og de skaffet seg en egen fanskare. Det toppet seg under Marquees National Jazz And Blues Festival i Windsor i 1967. Bandet kjørte et forrykende sett med bomber og granater, og en skrekkslagen P P Arnold ga dem umiddelbart sparken. The Nice etablerte seg snart blant de fremste eksperimenterende britiske bandene. Psykedelia var greia, og bandets debutalbum bærer da også preg av dette. Selv kalte de musikken “surrealistisk pop”. Plata The Thoughts of Emerlist Davjack er en blanding av ren psykedelia (Flower King Of Flies), klassiske tolkninger (Mozarts Rondo) og nettopp surrealistisk pop (Dawn). Et av albumets sterke sider er det fine samspillet mellom O’Lists gitar og Emersons orgel. Men på det personlige planet gikk det ikke like godt, og til album nr. 2 var O’List ute av gruppa. Med Keith Emerson som den ubestridte leder gikk de igang med oppfølgeren. Her er de musikalske kontrastene større, fra den humoristiske Daddy Where Did I Come From til den meget seriøse tolkningen av Sibelius’ Intermezzo fra Kareliasuiten, og ikke minst den flotte tolkningen av første sats fra Bachs Brandenburgerkonsert nr. 3, et svingende samspill med et kammerorkester. Musikalsk er plata et stort framskritt fra debuten, men lydmessig mangler det fremdeles ganske mye, og den Ars Longa Vita Brevis bærer preg av å være satt sammen av biter spilt inn under svært ulike forhold. Spesielt tittelkuttet med undertittel Symphony For Group And Orchestra (som inneholder Brandenburger) lider under dette, den mister mye av helheten som kunne ha gjort den til et virkelig mesterverk. Ikke desto mindre var The Nice nå blitt et hett navn, og forventningene var store til deres tredje Side 16 del 16 album. Et dristig valg var å gjøre halve plata live, og i tillegg velge to coverlåter blant de seks sporene. På toppen av det hele ble plata gitt ut i et av periodens mest heslige covere. Tim Hardins Hang On To A Dream var strengt tatt bare en ramme rundt en lang Emerson-pianosolo. Diary Of An Empty Day er en tolkning av Eduard Lalos Symphonie Espagnol, mens de to live-kuttene – en omarbeiding av Rondo fra debutalbumet pluss Bob Dylans She Belongs To Me. Ting blir ikke bedre av at Lee Jacksons begredelige vokal har fått større plass. Noe tidligere hadde Keith Emerson møtt den amerikanske dirigenten Joseph Eger, og til bandets neste plate ble han hentet inn. Five Bridges er utvilsomt bandets mest ambisiøse verk. Emerson hadde skrevet en suite i fire deler for band og stort symfoniorkester, og denne ble framført i Fairfield Hall i Croydon (med King Crimson som oppvarmere!) i oktober 1969. Et meget lykkelig samarbeid, velskrevet, dynamisk og effektfullt, og selv om de nok kunne ha øvd sammen noe mer, er sluttresultatet uansett praktfullt. Suiten fyller halve plata, resten utgjøres av ytterligere to opptak fra samme konsert, Karelia (for første gang med orkester) og en versjon av Tsjaikovskijs Pathetique Symfoni. Videre et liveopptak fra New York som kombinerer Bach og Dylan, samt ett studioopptak. Innen plata ble gitt Five Bridges ut hadde The Nice gjort sin siste konsert og Keith Emerson var på full fart inn i ELP. Likefullt kom det enda ett album – Elegy – som inneholder tiloversblevne kutt fra studio og scene. Fire lange låter, blant dem en utvidet versjon av Hang On To A Dream, en trioversjon av Pathetique og en liveframføring av America. Slapp produksjon gjør ikke Elegy til noen stor lydopplevelse, men spillemessig er bandet som alltid et fyrverkeri. Og med Elegy var The Nice’s platekarriere over – hvis man ser bort fra de 37 samlealbumene som er listet i gruppas diskografi. Anbefalte plater Ars Longa Vita Brevis (1968) En banebrytende fusjon mellom rock og klassisk musikk, tolkninger med en helt annen spenst enn alt som var gjort tidligere. Five Bridges (1970) Et meget ambisiøst prosjekt som har tålt tidens tann bemerkelsesverdig godt. Focus Nederland er et land som sjeldent har gjort seg bemerket i progrock - sammenhenger, men i bandet Focus, fikk de faktisk et band som maktet å sette visse musikalske spor etter seg. Den Amsterdam-baserte musikkstudenten Thijs Van Leer (keyboards/fløyte/vokal) hadde allerede i 1969 jobbet i mange år som proffmusiker for diverse nederlandske stjerner av større eller mindre berømmelse. Sammen med Hans Cleuver (trommer), Martin Dresden (bassgitar) og Jan Akkerman (gitar) startet han i slutten av samme år, Focus. Deres første oppdrag var å være husband for en nederlandsk oppsetning av hippiemusikalen Hair, men de klarte i 1970 å skaffe seg en platekontrakt Moving Waves med Sire Records. Debutalbumet In And Out Of Focus, var et stilsikkert album som elegant vekslet mellom Akkermans syngende gitarlinjer, Van Leers fløyte og orgel i låter som slektet like mye på moderne jazzrock som progressiv rock. De var i all hovedsak instrumentale Tarkus nr. 25 ODDITY MUSIC E-Mail: [email protected] Tlf: 71 27 69 32 www.oddity.no Man - Fre 11.00-21.00 • Lør-Søn 11.00-18.00 Nyheter progrock CDer After All Acid Amon Duul Die løsung Amon Duul Fool moon Amon Duul Para dieswarts Anekdoten Gravity Bruniussen, Hasse Flying food cirkus Citizen Cain Playing dead Ekseption Live in Germany 1993 Hackett, Steve To watch the storms (LTD) High Wheel Back from the void High Wheel There Jadis Fanatic Mindflowers Improgressive Nemesis Abraxas Nemesis Nemesis Odyssice Moondrive Satellite A street between sunrise Solaris Nostradamus Spektrum Spektrum Spock's Beard Feel euphoria (LTD) Spock's Beard Feel euphoria Strawbs Prince & princess live 1974 Transatlantic Demos Triumvirat A la carte Triumvirat Russian roulette og hadde jazzens element av improvisasjon i seg , samtidig som de klarte å fremstå som et progband uten de aller mest pompøse faktene og lyriske pretensjonene. Singelen House Of The King oppnådde også en viss suksess utover i Europa. I 1971 ble rytmeseksjonen erstattet med Pierre Van Der Linden på trommer og Cyril Havermans på bassgitar, og bandet spilte inn den mer ambisiøse Moving Waves. Dette albumet er i manges øyne, bandets definitive øyeblikk. Det inneholFocus III der to av bandets mest kjente låter i form av den over 22 minutter lange, multiseksjonelle suite Eruption og hitsingelen Hocus Pocus, som gjør seg bemerket med Van Leers imponerende jodling! Til tross for at bandet var i all hovedsak instrumentalt og kom fra den marginale musikknasjonen Nederland, klarte Akkermans og Van Leers blanding av klassisk påvirkning, innovativ rock, jazzimprovisasjon og nynnbare melodier, å skape en karriere som virkelig tok av. Med den nye bassisten Bert Ruiter ombord, startet en periode med enormt mye internasjonal turnering, og de fikk snart rykte på seg for å være et formidabelt liveband. I tidlig 1973 fikk de en stor hit med det vellykkede dobbeltalbumet Focus III og singelen Sylvia, en vakker og medrivende rockelåt. Samtidig ble de to første skivene gjenutgitt, og begge fikk høye listeplasseringer i både USA og Storbritannia. Men den hektiske turneringen hadde en skyggeside, nemlig dårlig tid til andre oppgaver, og bandet gikk etterhvert tom for inspirasjon. Da de ikke klarte å komme opp med et nytt studioalbum, måtte livealbumet Focus At The Rainbow presses ut på markedet i 1973 for å holde navnet varmt. Men bandet klarte ikke å opprettholde kvaliteten på utgivelsene sine, og 1974 utgivelsen Hamburger Concerto var skuffende og langdryg affære som bare gjentok gamle formler. På det neste albumet, Mother Focus fra 1975, prøvde de å bevege seg mot et lettere, mer jazz- Tarkus nr. 25 påvirket sound, noe som på ingen som helst maktet å skjule at bandet ikke maktet å komme opp med mer materiale av den tidligere kvaliteten. Akkerman var nå lei og desillusjonert, og sluttet nå i bandet for Focus At The Rainbow å ivareta en solokarriere. Men Van Leer ville ikke gi seg, og han engasjerte jazz-rock gitaristen Philip Catherine og trommeslageren Steve Smith (etter hvert kjent fra Journey), men denne besetningen skulle bare gi ut et album, det mildt sagt bisarre Focus Con Proby fra 1978, der de samarbeidet med vokalisten PJ Proby, mest av alt kjent for å ha opptrådt med revnede bukser på nederlandsk TV. Dette markerte slutten på bandet, og det skjedde ikke noe med bandet før Focus III-besetningen ble gjenforent for en enkeltstående opptreden på nederlandsk TV I 1990. På slutten av nittitallet startet Van Leer opp Focus igjen, men denne gangen bare med nye, unge musikere og et sound som ligger skremmende tett opptil anonym fusion. Anbefalte plater Moving Waves (1971) Gjennombruddsalbumet der de elegant klarer å veksle mellom det rockete, det folkelige og det ambisiøse. Focus III Et variert, men stilsikkert album som er innom alt fra rockete låter til nesten jazzaktige utblåsninger. Focus Live at the Rainbow Fanger essensen av Focus som et av datidens bedre liveband. 179,00 189,00 189,00 189,00 179,00 179,00 179,00 179,00 199,00 179,00 179,00 189,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 199,00 179,00 179,00 199,00 179,00 179,00 Annet snadder som er på lager Act Last epic After Crying 6 After Crying Bootleg symphony After Crying De profundis After Crying Elsö evtized (2cd) After Crying Föld es eg After Crying Megalazottack After Crying Overground music Camel A nod and a wink Cheiro De Vida 1988 Cheiro De Vida Cheiro De Vida Devil Doll Sacrilegium Ergo Sum Ergo Sum Ergo Sum Mixolidio Flower Kings Back in the world Flower Kings Rainmaker Flower Kings Retropolis Flower Kings Scanning the greenhouse Focus 8 Happy The Man Crafty hands Nebelnest Nebelnest Nebelnest Nova express PFM L'isola de niente (Remasteret) Proto Kaw Early Kansas recordings Paatos Timeloss Strawbs Dragonfly Änglagård Buried alive Änglagård Hybris 179,00 179,00 179,00 179,00 239,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 159,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 199,00 Norske prog CDer Art By Machinery Melon Divided Multitude Inner self Fig Leaf Fearless Gargamel Water ep (CDR) Gazpacho Bravo Hippotrip You can make your own… Husarrest Ode for the odd (CDR) Høst Hardt mot hardt Høst Live & unreleased Høst På sterke vinger Junipher Greene Friendship (Remasteret) Kerrs Pink Tidnings Now We've Got Members Curious (CDR) Ocean Newborn ground Panzerpappa Hulemysteriet (CDR) Panzerpappa Passer gullfisk (CDR) Circles End In dialogue with the moon 99,00 179,00 159,00 69,00 169,00 79,00 69,00 149,00 149,00 149,00 179,00 179,00 79,00 99,00 79,00 79,00 179,00 DVD Focus Masters from the vault PFM Live in Tokyo Yes Greatest video hits 229,00 325,00 229,00 Hot News!!! Og hvert øyeblikk kommer dvd'en med TRANSATLANTIC. Har ikke pris ennå, men den er nok klar i nettbutikken da du leser annonsen nå. Tarkusabonnenter har 10% rabatt på altvi har innen progrock (gjelder ikke demo-CD Platemesser/Festivaler 14-19. juli 23. august Molde Jazzfestival Rock Am Sogn i Oslo (m/Anekdoten) Mer info om nyheter, platemesser, festivaler og NORSK PROG-ROCK DISKOGRAFI finner du på: www.oddity.no Side 17 Svens Mimrehjørne: Dice The Four Riders Of The Apocalypse Vårt naboland i øst har alltid hatt flere gode progband enn oss. Änglagård, Anekdoten, Isildurs Bane og The Flower Kings er fire aktive band som alle har fått et internasjonalt gjennombrudd. Tilsvarende på 70-tallet var Kaipa og Samla Mammas Manna bare to av mange kjente og kjære navn for progfans. Sven Eriksen M en Sverige hadde også førsteklasses band som aldri fikk noe gjennombrudd til tross for at de kvalitetsmessig ikke står noe tilbake for de vi har nevnt. Et slikt band er Dice som i sin aktive periode kun fikk gitt ut ett album – Dice – i 1978, et album som fikk en blandet mottakelse og som relativt fort gikk i glemmeboken. Og der lå det helt til det japanske plateselskapet Belle Antique “oppdaget” det i 1989 og ga det en velfortjent CD-utgivelse. Denne CDutgivelsen skapte såpass interesse rundt bandet at de gikk tilbake i arkivene og fant fram en demoinnspilling gjort året før Dice – et instrumentalt konseptalbum som hadde fått navnet The Four Riders Of The Apocalypse etter et kobberstikk med samme navn laget av den tyske 1500-tallskunstneren Albrech Dürer. Bildets fire figurer som symboliserer Krig, Sykdom, Grådighet og Død ga også navn til albumets fire hoveddeler. Musikken hadde bandet spilt inn “live” i mono direkte til en Nagra båndopptaker. Det vil si, “live” på den måten at de gjorde innspillingene uten “overdubs” i ca 40 små deler som deretter ble skjøtt sammen til det ferdige produktet. Å stykke innspillingen opp på denne måten var nødvendig på grunn av alle lydjusteringene og instrumentbyttene. Musikken fikk sin til nå eneste utgivelse på Belle Antique i 1992 – elektronisk konvertert til stereo, noe som faktisk funker overraskende bra. Musikken til Dice kan enkelt beskrives som en krysning mellom Focus, Gentle Giant og Yes med littegrann kompositorisk inspirasjon fra Keith Emerson. Örjan Strandberg (gitar) og Leif Larsson (keyboards) startet å skrive musikk sammen så tidlig som i 1972, og The Four Riders… ble komponert allerede i 1973. Men det var først etter at Per Andersson (trommer) og deretter Fredrik Vildö (bass) kom med at bandet Dice oppsto i 1975, og enda gikk det to år før musikken på denne plata ble spilt inn. Del 1 er War. Den begynner majestetisk med Larssons orgel i førersetet. Men raskt endrer den karakter – et tema kjent fra alle militærforlegninger introduserer forberedelsene til krigen, musikalsk formidlet gjennom et marsjerende tema. Sakte bygger musikken seg opp til det store slaget. Kontraster, dynamikk og stemningsendringer er bandets store styrke i tillegg til de usedvanlig velskrevne temaene. Slaget kuliminerer med en paukesolo(!) og det hele avsluttes med diskret klokkeklang. Side 18 Del 2, Disease åpner i beste Gentle Giant-stil med orgel, clavinet og gitar i halsbrekkende samspill. Hele tiden skifter både stemninger, temaer og tempo. Til tross for den lite lystige tittelen har musikken nesten hele tiden et visst humoristisk trekk over seg der den hopper fram i rytmiske krumspring og snodige tonale vendinger. En liten vals blir det til og med plass til oppi det hele. Åpningstemaet kommer tilbake mot slutten, nå spilt av mellotronfløyter og akustisk gitar. Greed følger så. Også her starter det hurtig, og fremdeles bærer gitar- og keyboardarbeidet preg av tilsvarende samspill mellom Gary Green og Kerry Minnear i Gentle Giant. Lekent, kjapt og intrikat, før det hele går over i et nesten barnesang-lignende tema, først på piano, siden i storslagent symfonisk arrangement. Så gjentas åpningstemaet, denne gangen mer energisk før vi brått blir forflyttet til elegante salonger hvor pianisten spiller noen nesten kjente klassiske toner. Brått sklir han over i honky-tonk og bandet tar av i heseblesende samspill. Aldri får vi som lyttere slått oss til ro, hele tiden pøser de på med nye overraskelser, de mest vanvittige skiftninger og brå svinger. Den fjerde og siste suiten – og også den lengste med sine 11 minutter – er Death. Den åpner bokstavelig talt gravalvorlig med kirkeorgel og fortsetter med tunge rytmer drevet fram av Larsons mektige orgel og Mellotron som skaper de mest utrivelige stemninger. Fra graven er vi rett over i et veldig Larks’ Tongues-aktig tema, og videre til nye partier, nye musikalske vrier (hørte jeg ikke In The Mood her plutselig vevd inn i et hektisk gitarparti?). Death er som de øvrige tre delene veldig kontrastrik, musikken er full av spennende akkordprogresjoner, gjennomarbeidede melodilinjer, oppfinnsomme arrangementer og lytefri framføring. At bandet ikke kan oppvise all verdens originalitet er i mine ører ikke noe minus. Alle kan ikke finne opp hjulet, noen må også perfeksjonere det som allerede er funnet opp. Sjelden har jeg hørt en plate som er så innholdsrik og tettpakket med handling. Aldri trekker de ut et tema lenger enn nødvendig, aldri gjentar de seg selv i utrengsmål, aldri faller de for fristelsen å trekke fire minutter ut til det dobbelte “for å få tiden til å gå”. Med sine snaut 39 minutter inneholder denne plata mer musikk enn omtrent samtlige av dagens 70-minutter “progsuiter”. The Four Riders Of The Apocalypse er i all sin tekniske ufullkommenhet et musikalsk mesterverk som dessverre altfor få har fått sjansen til å høre. Utgivelser CD: Belle Antique 9225 1992 Tarkus nr. 25 Anmeldelser ANKH NETHERWORLD STRAWBS JADIS expect unexpected netherworld blue angel fanatic Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Polen 2002 2003 Metal Mind MMPÅ CD 0203 55:38 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Trond Sætre T rass i polske tekster (kamuflert bak engelske titler) har Ankh allerede greid å opparbeide seg en viss kultstatus med opptredener på flere internasjonale festivaler. For en som først gjennom Expect Unexpected ble kjent med gruppa er albumets tittel treffende nok. Ankhs musikk er tung og brutal, men samtidig iblandet klassisk tekno og åttitalls teknopop. Et ypperlig eksempel på sistnevnte er den lett humoristiske åpningslåta The Trick, så sykt fengende at den burde gis ut på singel snarest. Den samme lekne tonen finner vi igjen i Moonlight Drive og Loop Slow Vocal Mix, om enn i hardere og mer kaotisk form. Senere blir det mer alvor; On The Way og I Want You røper slektskapet mellom Ankh og band som King Crimson og Anekdoten. Likevel er Ankh en gjennomgående original gruppe. Akkurat i det du har peilet dem inn som hovedsakelig et tungt, gitarbasert band, kommer Hiding Place en lo-fi gitarballade med synth-trommer og den monotone teknopoplåta Escape. Og ennå er det mye, mye mer. Med humor og alvor om hverandre beveger Ankh seg i et romslig musikalsk landskap bygget på mange sjangrer, men sluttresultatet framstår helt og holdent som deres. Stemningsskiftene er tallrike og en må nok lytte gjennom Expect Unexpected noen ganger for å verdsette plata. Det er den selvfølgelig verdt. Metal Mind Productions www.metalopolis.pl CD USA 1981 2003 Musea FGBG 4466.AR 54:28 CD UK 2003 2003 Witchwood Records WMCD 2008 59:15 Sven Eriksen Sven Eriksen aktisk spilt inn så sent som 1981, men høres mer ut som 1971 med alle sine Tauruspedaler og mellotroner og et lydbilde som blander Nursery Cryme-periode Genesis med Yes, men også med snev av tidlig 80-talls neoprog som f.eks Twelfth Night. trawbs første studioutgivelse siden Ringing Down The Years i 1991 (hvis man ser bort fra sologreier, akustiske plater, liveplater etc). Nå er riktignok ikke alt her nytt, tittelkuttet Blue Angel ble først utgitt på Dave Cousins’ soloalbum Two Weeks Last Summer i 1972, men her får denne lange, fine låta sin definitive tolkning med Cousins’ følsomme stemme, Blue Weavers mellotronfløyter og Brian Willoughbys raspende gitarer i høysetet. F Og det er ikke mindre enn en meget sjelden amerikansk utgivelse (opprinnelig gitt ut under navnet In The Following Half-Light) som Musea her har fått tak i. En av de få gjenværende progressive klenodiene som fremdeles var uutgitt på CD, og som mange (bl.a. undertegnede) har ventet lenge på. Musikken er frisk og tiltalende. Det er store likheter å spore med f.eks. Ethos’ Ardour og Cathedrals Stained Glass Stories, og plata holder nesten samme høye kvaliteten med ytterst få dødpunkter. Den slår ut i noen litt unødvendige heavy-partier et par steder, men det er fort glemt når de presenterer praktfull symfonisk prog som i Isle Of Man med sine Genesis-gitarer og ditto synther og Mellotroner. Absolutt førsteklasses. Likedan den episke Sargasso, en musikalsk grøsser om spøkelsesskip, skjeletter og kjøttetende sjømonstre. Og med Sargasso ender den opprinnelige LPen, men bandet har funnet et bonus-spor, den 10 minutter lange Cumulo Nimbus som var på live-repertoaret, men som ikke tidligere har vært å finne på plate. En låt som viser et mer energisk band, tøffere, mer fokusert. Netherworld er beviset på at det fremdeles finnes praktfulle plater innerst i skapet, og du som er tilhenger av tidlig 70-talls progressiv rock må for all del ikke la denne perlen glippe ut mellom fingrene dine. Essensiell! Musea www.musearecords.com Tarkus nr. 25 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid S Besetningen er nokså løs, med mange gjestemusikere og flere tidligere medlemmer, men hovedstammen er de før nevnte pluss Chas Cronk på bass og Richard Hudson og Tony Fernandez på trommer. Noe nytt er å trekke inn Mary Hopkin på vokal på sju av de tolv låtene på albumet. Resten av materialet har nok ikke den samme høye kvaliteten som tittelkuttet, selv om There Will Come The Day er en fin låt, dog noe uvant Strawbs med sine programmerte trommer. The Plain er Strawbs i tradisjonell folkelig episk form, og Sealed With A Traitor’s Kiss er Cousins på sitt vakreste og mest lavmælte. På minussiden må vi notere en helt unødvendig versjon av Lay Down som ikke bringer noe som helst nytt til denne forsåvidt fine låta, og Strange Days Over The Hill som er reinspikka køntri. Som et bonus-spor får vi en antageligvis eldre innspilling hvor bandet får selskap av Maddy Prior og Rick Kemp fra Steeleye Span – og disse to setter sitt preg på låta i så stor grad at den minner mer om en Steeleye Spanlåt enn om en Strawbs-låt. Alt i alt en Strawbs-plate ganske på det jevne, men hvor tittellåta alene er grunn nok for å anskaffe deg denne hvis du skulle ha litt penger å avse. Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD UK 2003 2003 InsideOut IOMCD 122 53:26 Sven Eriksen J adis er et band mange som liker engelsk neoprog har et godt forhold til, og den gode nyheten med gruppas femte album er at originalbesetningen Gary Chandler, Steve Christey, Martin Orford og John Jowitt er sammen igjen. De skaper et fint lydbilde; Chandlers gitarer er en krysning av Steve Hackett og Trevor Rabin, Jowitts basser og basspedaler er pulserende og endeløst dype om hverandre, mens Orfords keyboards er varierte og akkurat passe tilstede i lydbildet. Låtskrivingen er kompetent nok, men ikke spesielt spennende. Jadis er adskillig nærmere AOR enn for eksempel IQ, selv om det faktum at to av medlemmene er felles nødvendigvis også gir endel likheter. Musikalsk er de tidvis ganske tett opp til debutalbumet fra 1992, More Than Meets The Eye. Spesielt åpningen The Great Outside og Take These Words banker inn den typiske Jadis-sounden. Det er lagt vekt på det melodiske; Each And Every Day er en fin “prog-ballade” (i den grad noe slikt finnes), What Kind Of Reason er lang og mektig, mens derimot en låt som Yourself Alone blir for enkel og forutsigbar for mine ører. Jadis har med Fanatic laget et godkjent album innenfor de grensene som de selv har definert for musikken sin. En fin plate for alle som liker gruppa, men jeg har liten tro på at den vil skaffe dem noen nye tilhengere. InsideOut Records www.insideout.de Witchwood Records www.strawbpage.ndirect.co.uk Side 19 BOB DRAKE 13 songs and a thing Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD USA 2001-02 2003 ReR Megacorp CTA 13 50:38 Rikard A Toftesund B ob Drake har tilhørt den mest innovative kretsen i amerikansk progressiv rock i 20 år nå. Først som bassist/trommeslager i Thinking Plague, dernest som vokalist/bassist i 5UU’s og indiegruppen Hail, senest med Chris Cutler og Stevan Tickmayer i det absurd avanserte Science Group. Vi kjenner ham dessuten som lydtekniker og produsent for diverse avantprogband (NeBeLNeST, Blast, Sotos), for rapperen Ice Cube og nyinnspillingene av Engelbert Humperdincks orkestersvisker. Dessverre er det langt færre som later til å ha fått med seg mannens solokarriere, og det første som slår meg ved gjennomlytting av 13 Songs and a Thing, er nettopp erkjennelsen av det skandaløse ved dette tilfellet. Denne platen er nemlig intet mindre enn oppsiktsvekkende, dvs. den BURDE vakt sensasjon. Der finnes mange kompetente solokunstnere innen moderne prog/avantrock, tenk bare på Wittox O’Hara, Peter Frohmader, St. Mikael, Lars Pedersen, Francois Thollot, Simon Steensland, Dave Gryder (aka Covenant) og Wally Scharold (aka Mirthkon), folk med høy integritet som holder visjoner og håndverk i hevd. Når Drake likevel skiller seg fra samtlige, er det ikke fordi han er teknisk dyktigere som multiinstrumentalist eller komponist. Årsaken er mer å finne i hans uovertrufne evner på produksjonsfeltet, samt det faktum at han verken leser/skriver musikken, men snarere grubler den ut i hodet, arrangerer den på miksepulten og materialiserer den med lydrullene som en strategisk fundert helhetsprosess hvor det “umiddelbare innfallet” råder underveis - uten at vi dermed taler improvisasjon. Tvert imot er dette materialet ualminnelig gjennomarbeidet, og sluttproduktet er en burlesk sammensetning av alle tenkelige former: countrydisco via cut-ups i loop over punkterte fuzzbassriff i brytning med a-capellavokal og synkopert bøttesett - i en og samme to minutter lange låt. Side 20 13 Songs and a Thing er Drakes femte soloskive, og med unntak av noen sporadiske gjestebidrag (sax, piano, mellotron, trompet og vokal, pluss litt bjeffing fra bikkjene Hank og Ollie) trakteres all lyd av ham. Som instrumentalist bestyrer han en kontinuerlig dialog mellom de enkelte leddene – vi hører gitar, fele, tangenter og obskure effekter, et sarvet slagverk, en sangstemme lik Jon Anderson iført lærremmer på Gaustad og, naturligvis, verdens råeste monsterbass (tenk deg Paganotti, Squire og Wetton i én firestrenger). To av “låtene” er adapteringer av andres stoff (Tickmayer og komponisten Dominic Frontiere), Spicules en vokalimprovisasjon fremført via hulrommet i en oppkoblet fiolin, den nesten 13’ lange Building With Bones et ekspanderende støybygg. Ellers er dette rett og slett krakilsk, oppviglersk progrock som får Mr. Bungle, Hi Speed og Boredoms til å likne underholdningsinnslag på danskebåten. ReR Megacorp www.megacorp.u-net.com www.bdrak.com www.actworld.nu E BONE uses wrist grab Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD USA/UK 2002 2003 Cuneiform RUNE 176 53:59 Rikard A Toftesund “Gitardoktoren” Nick Didkovsky har i 20 år ledet Doctor Nerve (jfr. den verdenskjente trompetisten Dave Douglas), som med sin særs krevende samtidsrock/avant-jazzpunk trygt må kunne sies å være et av de mest kontroversielle utskuddene i den såkalte NY Downtown Sound. Didkovsky har også vært medlem av Fred Frith Guitar Quartet og er videre designeren av det banebrytende software-konseptet Java Music Specification Language (JMSL), et delvis interaktivt komposisjonsprogram som bl.a. skriver musikk ved matematiske formler og ikke-menneskelige impulser. Endelig er John Roulat batterist i den smått eiendommelige trioen Forever Einstein, som i likhet med Doctor Nerve og Hughscore utgir musikken sin på Cuneiform. På Uses Wrist Grab snakker vi deluxe musikalsk barnehage, for å bruke en trøtt klisjé fra jazzens verden. Trioen har ønsket å lage “høy” musikk, både volumøst og mentalt, gjennom i fellesskap å behandle melodiskisser fra den enkeltes hånd. Dette er i utgangspunktet en kjent metode anvendt av tilårskomne og verdensvante musikanter, men ikke nødvendigvis innen rocken. Og Bone spiller så sannelig ROCK, dertil en krass og umedgjørlig variant, med spor av både aleatorisk teknikk, støy og den reneste gitar-psykedelia. Her er 14 låter, fra vold over ettertanke til stillhet, og det aller meste står til våre forutanelser. Selv om de store overraskelsene altså uteblir, er dette virkelig noe å sette tenna i for dem som liker utspekulert krafttrio-musikk av typen Altered States, Boom og Massacre. Cuneiform Records www.cuneiformrecords.com HACO & H SAKAMOTO ash in the rainbow E t hardtslående, men finmasket nett av kontrapunkterte gitar/bass/slagverk-operasjoner råker oss i fleisen de første sekundene av To Laugh Uncleanly at the Nurse, åpningssporet på denne debutskiven. Bone er møtet mellom Hugh Hopper, Nick Didkovsky og John Roulat. Førstnevnte burde være kjent for de aller fleste med selv den minste interesse for eksperimentell rock; Hopper skapte genuin musikkhistorie som bassist/komponist med Soft Machine 1968-73, deltok deretter i talløse prominente prosjekter og grupper gjennom 70/80-tallet (Stomu Yamashta, Isotope, Robert Wyatt, Carla Bley, Lindsay Cooper + +), og har det siste tiåret bedrevet en solokarriere med sin kritikerroste kunstpop-kvartett Hughscore. Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Japan 1997-2002 2003 ReR/Detector MP-26/ReR HAC03 45:30 Rikard A Toftesund ilag med landsmennene Yellow Magic Orchestra og M. Shobodan, mer eller mindre revolusjonerte perspektivene på popmusikken i Japan. Fra ADs oppløsning tidlig på 90-tallet, har hun samarbeidet med en lang rekke fremtredende navn innen ny musikk og avant rock, så som Fred Frith, Otomo Yoshihide (Ground Zero +), Kazuhisa Uchihashi (Altered States +), hippie-bandet Acid Mothers Temple, harpespilleren Zeena Parkins (News From Babel +) og den virtuose turntable-operatøren Sachiko M. På Ash in the Rainbow har Haco viderebehandlet et dusin stykker av cellisten H Sakamoto, først utgitt under dennes navn med tittelen Zero Shiki i ‘99. Flesteparten av cellosporene later til å være innspilt på nytt i forbindelse med Ash - derav H Sakamotos hovedkreditering på CDen - men utgangspunktet var likevel at Haco fortapte seg i de opprinnelige versjonene og ønsket å fortolke dem. Og det har hun gjort ved å legge til tekst og sang, diverse varsomme tangenter og effekter uten å forstyrre de bakenforliggende teksturene fra Sakamoto. Som vanlig foregår sangen på både japansk og utydelig engelsk, gjerne i én og samme setning. De typiske surrealistiske lydmaleriene uvesentliggjør derimot den skrale engelskuttalen, snarere blir det noe aldeles instinktivt over det hele. Som alltid ellers synger Haco som en gudinne, verken mer eller mindre; dette er milevis fra både mumleteknikken til Laurie Anderson og Bono-gaulingen til Björk, to for så vidt interessante artister som Haco ufortjent plasseres i bås med. Og deler av materialet på Ash er så absolutt av forventet Haco-klasse, som Moonfish Dance, Hot Road og den disharmonisk yppende instrumentallåten Drunken Strings. Likevel oppfatter jeg dette som en mindre essensiell utgivelse enn f.eks. ADs Paradise of Replica og den besnærende soloskiven Haco fra 1994. Selv om talentet hennes selvsagt farger hele Ash, er det som om noe av den påtrengende identiteten er fraværende; dette blir mer av et småtendensiøst “avant-prosjekt for TheWire-generasjonen” enn umiskjennelige Haco, kanskje fordi hun selv ikke har komponert råstoffet. Bra, men ikke hennes beste. ReR Megacorp www.megacorp.u-net.com V okalist, tangentist og komponist Haco burde være kjent som frontfigur i det viderekomne kunstpop-bandet After Dinner på 80-tallet. En gruppe som, Andy Latimer har tilbragt to uker med de tidligere bandmedlemmene Andy Ward (trommer) og Doug Ferguson (bass) og spilt inn et album som planlegges utgitt tidlig 2004, og en snutt kommer også på Camels planlagte DVD. Peter Hammill har remastret Enter K fra 1982. Tarkus nr. 25 ERIC KAMPMAN MANNING the gate the ragged curtain Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD USA 2003 2003 Big Balloon Music BBM602 43:35 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Sven Eriksen CD UK 2002 2003 Cyclops CYCL 115 68:06 Trond Sætre JACK BRUCE Hele Jack Bruce’s 70-tallsproduksjon har blitt remastret, og disse to er blant de mest essensielle. songs for a tailor T il tross for at det bare er mannens andre soloalbum er Eric Kampman en veteran i bransjen med en karriere som strekker seg 20 år tilbake, blant annet som keyboardist og vokalist i progbandet Now. Kampmans første soloalbum The Well (se anmeldelse i Tarkus nr. 20) var en litt steril affære, og selv om mesteparten av musikken i The Gate også er elektronisk, blir sluttresultatet nokså annerledes. Han har tatt utgangspunkt i tallet 7 – noe som blant annet har medført at alle komposisjonene er skrevet i 7-takt. Ikke la deg skremme av det. Kampman er en elegant, sofistikert, oppfinnsom og smakfull komponist som har gått utenom alle fellene som ligger i denne neoprogens favoritttaktart. Han har unngått det sterile, heldigitale lydbildet som gjorde The Well mindre tiltalende. Musikkstilen er vanskelig å sette i bås, det er tidvis elektro-prog i tråd med Bjørn Lynne og Andy Pickford (men bedre enn begge), det er tidvis melodisk pop-prog i samme gate som Izz og Ritual, det er tidvis spor av neoprog som IQ og Flower Kings. Kampmans store forse er hans kompositoriske evner og fine vokal. Plata er et oppkomme av gode idéer og velskrevne temaer. Hele tiden melodisk og iørefallende, hele tiden utfordrende og overraskende. Don’t Try er så nær man kommer en ren pop-ballade, men reddes av Kampmans flotte stemme og et spennende arrangement. Vakkert er det uansett. I kontrast står da The Gate Is Closed hvor han nesten kombinerer Yes og Gentle Giant i bruken av melodi og rytmikk. The Gate er en plate full av overskudd og kreativitet, en plate som jeg har blitt veldig glad i fordi Kampmans intelligente og samtidig tiltalende melodier har truffet ett eller annet i meg. En plate som fortjener et stort publikum. Big Balloon Music www.bigballoonmusic.com Tarkus nr. 25 G uy Manning – Låtskriver og instrumentalist med en stemme som likner Ian Andersons og tilknytning til Parallell Or 90 Degrees. Men han har også sitt eget band, som ikke likner noe spesielt på Jethro Tull og enda mindre faktisk, på Po90. Gruppa Manning har plass til litt av hvert. Musikken deres slekter på det beste fra er melodiøs prog-rock gjennom flere tiår. På The Ragged Curtain har de også gitt rikelig med plass til saksofoner, noe som tilfører gruppa særpreg og en viss friskhet. The Ragged Curtain er så godt som uten dødpunkter. Etter en kort akustisk intro smeller man til med Tightrope, en tung, ti minutter lang sak der alle instrumenter tas i bruk. Deretter følger et knippe lettere tilgjengelige nesten-poplåter med komplekse innslag. Best av disse er What is it worth?, der Guy Mannings såre stemme virkelig kommer til sin rett og uttrykker en grad av fortvilelse som står til den deprimerende teksten. The Weaver of Dreams høres ikke bare mer ut som tittelen på en proglåt, det er også i langt større grad en typisk sådan med gjennomtenkt oppbygging og et vakkert mellomspill på fløyte. Tittelsporet på 26 minutter har, som skikk og bruk er, ALT. Fra en svært tradisjonell innledning via et tett og intenst samspill mellom heavy-gitarer, saksofon og hammondorgel, mellomspill for mellotron og fløyte, saksofonsolo, folkrock-innslag med mandoliner, og en storslagen avslutning ikke så ulik den mest opplagte inspirasjonskilden - Genesis’ Supper’s Ready. Melodiøs og følelsesladet symfo-rock av beste merke. CD-en har et par svake låter, og kanskje vel mye popfrieri for enkelte. Men hvis du ikke er for puritansk til å verdsette noen bortimot streite låter på første halvdel av albumet, kan The Ragged Curtain anbefales hjertelig. Cyclops Records www.gft-cyclops.co.uk www.guymanning.com I Songs For A Tailor (1969) kan man fremdeles høre mange likheter med Cream (spesielt i The Clearout som også ble øvd inn av Cream) – innspillingene ble gjort mindre enn et halvt år etter at gruppa spilte sin siste konsert. Bruce har i stor grad gitt slipp på Creams blues-influenser, gitarens rolle er også kraftig nedtonet til fordel for piano og blåsere. Plata er full av fine, underfundige låter som Ticket To Waterfalls, Rope Ladder To The Moon og Weird Of Hermiston. Fire bonus-kutt (en demo og tre alternative mikser) er lagt til. En plate som høres mye yngre ut enn sine 34 år. (Sven) UK 1969, 44:20. 2003, Polydor/Universal harmony row Harmony Row fra 1971 har mer folkemusikk og jazz i seg - en låt heter da også Folk Song. Blåserne er borte, Bruce har kun med seg gitaristen Chris Spedding og trommeslageren John Marshall. De litt snodige melodistrukturene som kjennetegnet Songs For A Tailor er ikke så framtredende her. Harmony Row er et mer modent stykke arbeid, men noe av naiviteten har nok blitt borte underveis. Blant høydepunktene er Can You Follow og There’s A Forest, to korte, vakre komposisjoner kun med Bruce og et piano. Disse låtenes “first takes” har også blitt inkludert som bonus-spor. Tilsammen to fine album med en undervurdert låtskriver. (Sven) UK 1971, 57:55. 2003, Polydor/Universal DAVE COUSINS two weeks last summer Utgitt 1972, men ikke på CD før nå, Cousins’ soloalbum laget mellom Grave New World og Bursting At The Seams i samarbeid med blant annet Rick Wakeman, Roger Glover, Jon Hiseman og Miller Anderson er en småpsykedelisk plate som veksler raskt mellom viser og rock. Fine blåserarrangementer ved Robert Kirby på et par låter, ellers råder den totale stilforvirring, fra reinspikka blues i Going Home til originalversjonen av Blue Angel, kanskje Cousins’ aller fineste komposisjon. (Sven) UK 1972, 38:34. 2003, SDR Records DEBILE MENTHOL emile à la campagne Dette er i realiteten en nyutgivelse av dobbelt-samleren RecRec slapp i ‘94 av de to platene Emile Au Jardin Patrologique og Battre Campagne, sveitsiske Debile Menthols eneste. Med gitarist/tangentist Jean-Maurice “Momo” Rossel og gitarist/vokalist Jean-Vincent “20” Huguenin i fronten, befant DB seg ytterst i RIO-kretsen, i likhet med Albert Marcoeur (Frankrike), Picchio dal Pozzo (Italia) og The Muffins (USA). Skolerte eksentrikere med hjerne OG aggresjon; på debut-LPen Emile spilles en finskrevet “kammerpunk” gjennom bit og nerve, hvor høydepunktene er noen uforklarlig bisarre vokalarrangementer. På Battre er alt mye tyngre, så vel strukturer som lyd og holdning generelt; et av 80-tallets mest grufullt virtuose avantprog-album og en klar inspirasjon for band av typen Orthotonics, Stick Men, Zut un Feu Rouge, Miriodor og Krakatoa - bare mye, mye galere. Booklet med tekster, bilder og prangende artistisk utsmykning, pluss to bonuslåter. Lytt og lær, sjekk deretter opp etterfølgerne Nimal og L’Ensemble Raye (denne storfamilien hadde ulykkelige naboer). For meg er dette årets viktigste relansering så langt, en hårreisende lytteropplevelse! (Rikard) Sveits 1981/1984, RecRec 2003 Side 21 ÈRE G au-delá des ombres Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Canada 2002 2002 Ipso Facto IF 2009 46:10 Rikard A Toftesund der på at de skriver musikk som nekter plent å gjøre noe som helst varig inntrykk. De krydrer lydbildet med fløyter, fioliner, mye akustisk gitar, Rickenbacker-basser og Mellotroner (samples, dessverre) uten at det hjelper nevneverdig. Den korte Mille Couleurs skiller seg litt ut, mest gjennom å være nesten popmusikk med litt snev av Kayak. Med sitt pastorale musikalske uttrykk ser jeg dog ikke bort fra at Ère G kan være en positiv opplevelse for lyttere som legger vel så mye vekt på form og stil som på reelt innhold. og sofistikert pop er ikke Last Epic et dumt valg. Atenzia Records www.actworld.nu RICHARD SINCLAIR what in the world Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Ipso Facto www.ipsofactorecords.net GLASS HAMMER lex rex Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD UK 1996 2003 Sinclairsongs RSS CD004 54:22 CD USA 2002 2002 Arion Records SR 1123 66:55 Sven Eriksen Sven Eriksen A.C.T last epic Q uébecs Ere G ledes av vokalist og sangskriver Robin Gaudreault, som også spiller bass, gitar og keyboards. Gruppen føyer seg inn i bølgen av betagende fransk-kanadiske navn i nyere tid, som Miriodor, Hamadryad, Nathan Mahl, Interférence Sardines og Dagmähr, hvis selskap Ipso Facto nå altså utgir Au-delá des Ombres. Oppstilt mot anførte artister slekter Ere G sterkere på eldre progressive band fra Québec, med bærebjelker som Morse Code, Opus 5, Etcetera, Pollen, Conventum, Maneige og Harmonium. Især sistnevntes sfærisk betonte, symfoniske folkrock har satt tydelige merker hos Gaudreault, noe som heldigvis ikke hindrer musikkens svært personlige vesen. Harmonisk er dette nemlig langt over gjennomsnittet sofistikert og intelligent, i hvert fall sett i forhold til moderne prog av liknende slag (Cast, Turquoise, Finisterre). Instrumentalt råder orkestrering av ulike analoge synther, mellotronsamples (utrolig dyktig utført), 6/12-strenger, fløyte og fiolin, med lavere bestand av rytmeinstrumenter etc. Flere av de i utgangspunktet tilgjengelige låtene har drømmende kvaliteter som levner gåsehud og melodisk besettelse (La Traversée, Infantes, Ardeur Ternie), alt ekspederes med grundig hensyn til den “rene” estetikken (bl.a. m. franske tekster) og platen er som sådan blottet for svulstige banaliteter. Særdeles godt gjort for et band av denne typen i 2002, og inntrengende tilrådd. :kommentar: Sven Eriksen E t nytt fransk-canadisk band som kan alle knepene – bortsett fra det å lage gode låter. De virker å ha hørt mye både på Genesis og Yes, de har mer enn kompetente spilleferdigheter og en fin lydproduksjon, men det hele stran- Side 22 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Sverige 2003 2003 Atenzia Records ATZ 02005 55:34 G Jon Christian Lie E E tter to års ventetid er denne kompetente, svenske forsamlingen klare med nok et album. Last Epic er bandets tredje album og denne gangen handler det om noe så ambisiøst som et konsept-album. Verket virker særdeles gjennomarbeidet og mye tyder på at ACT har benyttet tiden sin godt denne gangen. Deres musikk kan beskrives som en form for fengslende prog med hard kant. Stilen er melodifokusert og lydbildet er dominert av sterke vokale arrangementer, samt harmoniske passasjer mellom gitar og synth. På toppen av det hele kommer en strykerseksjon som tilfører ytterligere bredde i lydbildet. Retningen kan glimtvis minne om nyere Saga og Spock’s Beard - hovedsaklig i de instrumentale delene, samt en god dosering Queen i de vokale innslagene. Arrangementene er intrikate, lekende og samspillet er gjennomgående krydret med finurlige lemfeldigheter fordelt på de respektive instrumenter. ACT fremviser et utpreget profesjonelt grep om låtskrivingen, og det slår en fort hvor sinnsvakt mye arbeid de må ha lagt bak alle detaljene. Skulle undertegnede etterlyse noe måtte det bli litt mer fandenivoldsk tyngde der det skulle være tyngde - ellers skal vi ikke klage. Er du ute etter et album i skjæringspunktet mellom prog-metall, symfo n septembermorgen i 1996 tok Richard Sinclair, organisten David Rees Williams og klarinettisten Tony Coe med seg en gjeng fans og entret den gamle kirken Grote Kerk i Harlingen, Nederland og framførte et odde utvalg musikk – uten å ha øvd på forhånd skal man tro det som står skrevet. De åpner med orgelstykket Out Of The Shadows og går over i en trivelig tolkning av Genesis’ For Absent Friends, en låt som faktisk framstår som den perfekte salme med Williams’ kirkeorgel og Sinclairs dype, varme stemme. Nå virker det ikke som om vennene var fraværende ved denne konserten, lyden av folk som kommer og går (fortrinnsvis kommer), dører som slamres og barn som roper er en integrert del av lydbildet og bare øker inntrykket av intimitet og en trivelig stemning. Med kirkelorgelet som eneste instrument (pluss klarinett på to spor) får vi mildt sagt annerledes versjoner av Sinclair-klassikere som What’s Rattlin’, Felafel Shuffle og Fol De Rol. Det er morsomt å oppleve musikk som er så utfordrende i formen, og samtidig så gjennomført trivelig (nå har jo Sinclair den koseligste stemmen du kan tenke deg allerede, og i denne settingen blir det enda forsterket). I tillegg til Sinclairs låter får vi høre Tony Coe briljere i jazzlåtene Barefoot og Canterbury Song. Felafel Shuffle spilt på kirkeorgel er bare utrolig (joda, det går an), det fine 1700tallsorgelet er som skapt for progrock. Sinclair prøver uten særlig suksess å få publikum med på Fol De Rol, men teksten er nok ikke så enkel (ikke melodien heller, for den saks skyld). Robert Wyatts Calyx er en fin avslutning på denne snaue timen med hjertevarm og uhøytidelig musikk i en helt spesiell setting. lass Hammer er på mange måter våre dagers Starcastle. Kopierer hemningsløst de “store mestere”, men er såpass flinke i det de gjør at det er vanskelig å avfeie dem som talentløse plagiatører. Med Starcastle gikk det i hovedsak i Yes, Glass Hammer kopierer likegodt Yes, Genesis, ELP og Gentle Giant samtidig, men det må innrømmes at de gjør det både med stil og snert. Glass Hammer er i praksis en duo bestående av Steve Babb på bass, keyboards og sang og Fred Schendel på gitar, keyboards, trommer og sang. Til å hjelpe seg har de et knippe sangere og gitarister, blant annet den utvandrede nordmannen Bjørn Lynne på ett spor. Bandet er svorne Tolkien-fans, og minst et par av de tidligere albumene har temaer fra hans forfatterskap. Også Lex Rex er et konseptalbum, men med et mer generelt religiøst heltemotiv som jeg skal spare dere for å gå nærmere inn på. Musikken er fortettet og rik på handling. De henter nok også mest fra Yes, spesielt i bass- og keyboardspillet. De skriver en musikk som både er melodisk, flyter fint, og samtidig er passe utfordrende. Det er tidvis ultra-symfonisk. På den 15 minutter lange Further Up – Further In lyder de vekselvis som Spock’s Beard, klassisk Yes og tidlig Genesis. Ambisjonene er det med andre ord ingenting i veien med. Men selv om plata ikke er overvettes original, er den framført av dyktige og smakfulle musikere, og blir således trivelig nok for alle dem som har forkjærlighet for denne type musikk. Jeg har ikke hørt samtlige av Glass Hammers tidligere album, men Lex Rex går iallefall langt utenpå alle dem jeg har hørt. Arion Records www.glasshammer.com Sinclairsongs www.sinclairsongs.fsnet.co.uk Tarkus nr. 25 KRAKATOA we are the rowboats Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD USA 2002-03 2003 Cuneiform Rune 168 49:52 Rikard A Toftesund nes klarer Krakatoa å unngå de mest akademiske tegnene som litt for ofte farger slike konstellasjoner (Gatto Marte, Lacrymosa, Cro Magnon, Louise Avenue), noe som erstattes av en ungdommelig sensibilitet. Her ligger trolig mye av forklaringen på gruppens sjarm, og Krakatoa har levert nok et strålende album. Cuneiform Records www.cuneiformrecords.com SATELLITE a street between sunrise and sunset Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Polen 2002-2003 2003 Metal Mind MMPCD 0199 72:02 Trond Sætre F ire år etter debuten Plan Ahead, tre år etter bandets forflytning fra Philadelphia til Brooklyn, knappe ett og et halvt etter den avholdte andreplaten Togetherness, har vi dem her igjen; storartede Krakatoa, med sin “lekeplass-i-hjernensinnerste-kammer”-rock for mikrokosmisk stuntensemble. Gruppen har rukket å plassere seg i bresjen for den halvakustiske friformen, og som så ofte før har overgangen til Cuneiform Records forårsaket en tilspissing av musikkens særheter. Nå vet ikke jeg hvorvidt avtalen med labelen forelå før selve innspillingen, men dette vitale selskapets kanalisering av Krakatoa vil definitivt ha mye å si for gruppens fremtid, både hva gjelder artistisk omdømme og musikalsk utvikling. Umiddelbart kan vi som sagt registrere en faretruende eksponering av kjernetrekkene fra bandets to første album; travle strukturelle skift skjer om mulig i enda større hastighet enn tidligere, de overrumplende modulasjonene treffer tettere, den harmoniske sødmen er hakket mer utstudert, flørten med pop og post-rock ytterligere gjennomført. Dette betyr overhodet ikke at albumet har mindre for seg, og deler av skiven hører utvilsomt blant det beste gruppen har gjort (Cat’s Eye, Orange Whistle, Telegraph), men helhetlig er Rowboats en uttrykksvis innfrielse av våre eksakte forventninger. Så er da Krakatoa fremdeles Val Opielski (keys, gitar & bass, div), Ted Casterline (gitar & bass, div), Glendon Jones (gitar, mandolin, fiolin, div) og Ely Levin (slagverk), med eks-medlem Ben Freeman som en av flere gjestemusikere på cello, trekkspill, fløyte, samples, elektronikk m.m. Låtene er flere og kortere enn før, produksjonens valør er derimot av samme dype mangfold. Mer enn noensinne minner bandet meg om kanadiske Interférence Sardines; en kjapp og skarp, oppdatert og velspilt vri på den skøyeraktige stilmosaikken som oppsto med Albert Marcoeur, Aksak Maboul og Debile Menthol i perioden ‘76-81. I likhet med Sardi- Tarkus nr. 25 LANDMARQ aftershock Live-album fra et av de eldste britiske neoprog-bandene. Opptakene er gjort 2000/2001 med vokalist Tracy Hitchins. Landmarq er (som alltid) solid også live, men de har litt for enkle og forutsigbare låter til å heve seg opp fra “småpent, men anonymt” og opp i superklassen. Uwe D’Rose er en dyktig og melodisk gitarist, og hans soloer blir ofte låtenes høydepunkt, og bandet låter tett og fint. Hitchins er ofte mikset litt langt bak i lydbildet, og totalinntrykket blir noe mer romlete enn nødvendig. Gamle kjenninger som The Vision Pit og Ta Jiang er med, og plata er del 2 av konserten – del 1 er gitt ut tidligere under navnet Thunderstruck. (Sven) 2003, 46:50, Cyclops Records, www.gft-cyclops.co.uk LUMINOS seize the day Fra Nord-England. Luminos spiller en ikke altfor avansert, men heller ikke altfor glattpolert gitarbasert neoprog, et sted midt mellom Heart og Mostly Autumn. Plata mangler litt egenart, komposisjonene blir for anonyme selv om Luminos er et band som har et ærlig uttrykk og en vilje til å gjøre ting på sin egen måte. (Sven) 44:36, UK 2003 Market Square records, www.marketsquarerecords.com F ra asken av den passelig populære polske gruppa Collage har trommeslager og låtskriver Wojtek Szadkowski lansert et nytt band: Satellite. Mens Collage var et rent neo-progband prøver Satellite å være Polens svar på både Marillion og Flower Kings samtidig – en oppgave de går inn for med stor entusiasme. Sunrise And Sunset er i grunntrekkene neo-prog, men har nok kompleksitet til å tilfredsstille fans av klassisk prog. Fire ekstra lange komposisjoner sørger for mer variasjon og større dynamikk i det som ellers kunne blitt lite annet enn et typisk neo-prog-album. Enkelte av låtene drar ut, spesielt på andre halvdel av plata. Og vokalist Robert Amirians stemme virker puslete satt opp mot de overveldende musikalske arrangementene. Særlig originalt er det heller ikke, men Satellite har laget det mest gjennomførte prog-album jeg har hørt i år. Lydbildet er fyldig, instrumentene er tvers gjennom samspilte, og produksjonen er ytterst profesjonell. For neo-progsjangeren er Satellite et navn å merke seg framover. Metal Mind Productions www.metalopolis.pl MOHODISCO kaloomith MohoDisco er Amerikaneren Bruce White (og 13 venner). Som navnet antyder er dette særdeles dansbart og en blanding av electronica, dance, jazz fusion, prog og mye annet. Enkle rytmer, ikke altfor spennende riffs, svevende elektronikk (med unntak av The Source som har ganske jordnær heavyrock blandet inn). God produksjon og helt OK musikk for hva det er, men av noe begrenset interesse for de fleste av våre lesere skulle vi tro. (Sven) 2002, 43:04, www.mohodisco.com RICK RAY in the hands of sinners Sånn omtrentlig mannens 20. plate siden 1999. Ingen tvil om at han kan spille gitar, men resten er nokså trøstesløst. Tunge gitarakkorder, komposisjonene er med få unntak kjedelige og lettvinte, lyden er ullen og grøtete. Et bortkastet talent. (Sven) 69:12 USA 2003, Neurosis Records http://communities.msn.com/guitaristrickray SPACED OUT slow gin Kanadisk intrumentalprog med høyt energinivå og ekstrem instrumentbehandling. Ja så fort og så presist går det at vi mistenker relativt mye for å være sequencer – uten at det egentlig spiller noen rolle. Spaced Out er en trio (gitar, bass/keyboards og trommer), og plata er en instrumentalt møte mellom ELP, Dream Theater og Mahavishnu Orchestra. Bandet får flere stjerner for spilleferdigheter enn for låtskriving, men Slow Gin blir rett så fascinerende lytting i all sin ekstremisme, spesielt bass-spillet til Antoine Fafard er helt rått. (Sven) 2003, 50:40, Unicorn Records, www.unicornrecords.com Pallas’ live DVD, som har vært annonsert lenge, er frendeles i arbeid. Utgivelse er nå planlagt i august. Side 23 GREEN CARNATION KARDA ESTRA JOSÉ L.F. LEDESMA PETER FROHMADER a blessing in disguise constellations designios eismeer Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD USA 2003 2003 Season Of Mist SOM 072 56:21 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Jon Christian Lie H istorien om Green Carnation går så langt tilbake som til 1990. På denne tiden bedrev Kristiansandsgruppa noe som best kan beskrives som death metal. Noen år senere ble stilretningen vesentlig endret og gruppa tok navnet In The Woods... Bandets gitarist Tchort skilte lag med gjengen og ble en del av det legendariske blackmetal-bandet Emperor. Green Carnation ble gjenforent på slutten av 90-tallet, og på dette tidspunktet var death metallen lagt på hylla til fordel for litt andre takter. De albumdebuterte i 1999 med plata Journey To The End Of The Night. I disse dager er Green Carnation ute med sitt tredje album, og stilmessig dreier det seg om en tung og kontrastfull form for melodisk prog, sentrert i et melankolsk moll-stemt farvann. Gruppa har tidligere blitt beskrevet som en krysning mellom Pink Floyd og Candlemass... Plata viser et band med klar vekt på følelsesladde melodier og passasjer. Tidvis er kompet tungt og pågående, mens andre låter er mer sorgtunge og slepende i stilen. Tunge, massive lydvegger avløses av rene, mollstemte gitarharmonier. Lydbildet er fyldig og detaljert og er krydret med Hammondorgel, piano og synth. Til og med en fet strykerseksjon har funnet sin plass på denne plata. Orgelbruken kan muligens minne litt om gode gamle Uriah Heep, uten at vi skal trekke den parallellen for langt. Vokalisten virker selvsikker og er som skapt for denne stilen. Det virker som om Green Carnation har et solid grep om låtskrivingen, og melodilinjene har en fin og sår nerve som virkelig kler musikkstilen. Liker du musikken din stemningsfull, moll-stemt og variert er dette definitivt verdt å sjekke ut. Season Of Mist Records www.season-of-mist.com http://green-carnation.de/ Side 24 CD UK 2001-2003 2003 Cyclops CYCL 130 43:23 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Sven Eriksen R ichard Wileman, også kjent som Karda Estra, er ute med en ny plate. Vi anmeldte hans forrige utgivelse Eve i Tarkus nr. 20, og han følger opp i den samme musikalske stilen – en krysning mellom electronica, jazz, akustisk rock og klassisk musikk. Constellations har det samme melankolske lydbildet, de samme vakre tonene, det være seg fra Caron Hansfords obo, Zoe Kings klagende sopransax eller Ileesha Baileys vakre, ordløse sang. Musikken er rett så fascinerende, ganske original i formen, lydmessig ikke så ulikt f.eks Anthony Phillips’ Slow Dance, men med andre tonevalg enn Phillips’ erke-engelske stil. Tonene her har sitt utspring lenger øst, her er flere dissonanser. Karda Estras musikk er krevende på den måten at dersom du ikke lytter oppmerksomt og konsentrert vil den ganske for gå over i en muzak-lignende form. Dette fordi musikken inneholder lite dynamikk, så godt som ingen rytmer, og et i utgangspunktet “snilt” uttrykk. Musikkens verdi ligger i de rett så diskrete melodiene, de fine akkordskiftningene, den ene uventede tonen her og der, de lekre orkestreringene, i det hele tatt – de små detaljene. For dette er ikke musikk som hopper opp og biter deg i ørene, dette er musikk som smyger seg stille inntil. Platas tema er tid, rom og astronomi, og låttitlene har alle navn som henspeiler på dette. Derfor føyer også den eneste coverlåta, Steve Hacketts Twice Around The Sun seg fint inn. Arrangement og framføring er lik de øvrige låtene, men på grunn av at det kompositoriske utgangspunktet er annerledes blir også det musikalske resultatet litt – men ikke mye – annerledes. Constellations er påny en fin utgivelse fra Karda Estra, men jeg må tilstå at jeg synes at Eve hadde noe mer egenart, Constellations virker mer anonym. Dette kan rett og slett skyldes at jeg hørte Eve først. Uansett, likte du Eve er det duket for nok en hyggestund. Cyclops Records www.gft-cyclops.co.uk CD Mexico 2002 2003 Luna Negra Records CDLN-21 56:53 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Sven Eriksen CD Tyskland 1996-97 2002 Gazul GA 8664.AR 65:18 Trond Sætre en meksikanske musikeren José Luis Fernández Ledesma tar i likhet med Richard Wileman og kombinerer gamle akustiske og moderne elektroniske instrumenter. Men han gjør det på en ganske annerledes mpte. Hans musikk er mer rytmisk og han henter inn elementer fra sitt eget lands musikk slik at resultatet blir en slags etnisk Gentle Giant. D S Ledesma har bakgrunn i bandet Nirgal Vallis. Ave Luz som åpner plata er lettbent og flytende og har noe Steve Hackett’sk over seg til tross for at den har pent lite elektrisk gitar. Isteden er det fløyter og kvinnelig vokal som er i hovedrollen. Saena er instrumental hvor fløyter og perkusjon skaper en etnisk basis for sofistikerte melodier spilt på ulike keyboards og fiolin. Cancion Para Un Solo Dia kombinerer sprelsk rytmikk med enkle, vakre melodier på samme måte som Gentle Giant, og tidvis høres da låta også ut som om den kunne vært hentet rett ut av In A Glass House. Som du nok kan tenke deg er Eismeer er tungt verk; et 37 minutters elektronisk lydbilde med mørk og illevarslende musikk, lyder av tunge bølgeskvulp, skipsklokker og skrikende måker. The Residents’ Eskimo kan være et forbilde, og ikke bare geografisk. Omtrent midt i bryter Eismeer ut i et oppjaget musikalsk tema ganske likt åpningstemaet fra Residents’ verk. En annen ting de to artistene har felles, er hangen til stadig å utfordre lytterne ved å by dem kaotisk og ubehagelig musikk. Men Frohmaders musikk virker mer seriøs og gjennomført. Abismo blir nesten Violetta Parra møter Keith Emerson, og i den 18 minutter lange Los Designos Des Geminis dekker Ledesma et bredt musikalsk spekter fra lokale folketoner til symfonisk rock. Et musikalsk puslespill med intrikate krumspring, både rytmisk og melodisk båret fram av Margarita Botellos fine stemme, Ledesmas mange gitarer og keyboards, og med et vakkert midtparti spilt av en klagende cello. Designios er en meget velskrevet og gjennomarbeidet plate, en plate hvor det musiske står i fremste rekke samtidig som den er full av spennende detaljer og kontraster, nok til å beskjeftige den kresne lytter i lang tid. En av de aller beste platene så langt i år. Luna Negra [email protected] vevende i grenselandet mellom samtidsmusikk, elektronika, goth og avantgarderock har den tyske komponisten Peter Frohmader har laget mye musikk i sin karriere. Eismeer er en metaforisk reise til ishavet. Komponisten, som unngikk å høre på noen annen musikk i de månedene han holdt på med innspillingen, kaller stykket for et “symfonisk eventyr”. For seriøs, kanskje. Selv for ivrige progfans kan Eismeer være en utfordring å lytte på, og det må være lov å påstå at Frohmader tar seg selv litt vel høytidelig. Verket er ikke så unikt som mannen ønsker å gi inntrykk av, men det vokser på deg etter et par gjennomlyttinger, slik “vanskelig” musikk gjerne gjør. For å beholde sin andektighet burde stykket Eismeer aller helst fått stå på egenhånd. Men CD-en Eismeer inneholder også Funèbre, et lite mellomspill med kirkeklokker, og den 24 minutter lange Orchestral Crossover, et elektronisk jazzkomposisjon som virker temmelig improvisert og ender med – nei så originalt – temaet fra “2001”. En anmassende sak, særlig for den som nettopp har lyttet seg gjennom Eismeer, og ikke på langt nær så imponerende som sistnevnte. Musea www.musearecords.com Tarkus nr. 25 PRESENT high infidelity Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Belgia 1999-2001 2001 Carbon 7 C7-058 48:03 Rikard A Toftesund V i skriver mai ‘03 og Present er historie. Ingen flere seigpinte fuzzdiskanter, opphør i kjellerråtne lydlukter, sammenbrudd i det manisk-mekanisk repetitive maskinhelvetet til monsieur Trigaux. Og jeg blir litt trist. Roger Trigaux lyktes aldri helt i sin gjenoppliving av prosjektet som i sin tid levnet den overveldende Le Poison Qui Rend Fou, hvor mannen beviste at der likevel fantes et kunstnerisk høyverdig liv etter hellige Univers Zero. I tiåret 1992-02 prøvde Present det meste, fra gotisk bluesprog og syrlig solobasert gitarrock til pseudo-minimalisme, uten egentlig å mestre noen av delene. Derfor er det liksom både fint og leit at gruppens aller siste album – High Infidelity – skulle vise seg å bli Trigaux’ ypperste prestasjon siden nevnte milepæl. Denne anmeldelsen kommer riktignok lovlig på etterskudd. Men når trommeslager Dave Kerman kan fortelle at utgivelsen gikk tilnærmet ubemerket hen, selv blant de sedvanlige entusiastene, rammes jeg av en forferdelig fornemmelse; gikk kanskje Present i dørken fordi folk avsto fra å omtale eller kjøpe High Infidelity? Huff. Albumet, Trigaux og resten av bandet hadde virkelig fortjent bedre. Besetningen er på denne platen utvidet fra kvintett til oktett, med tilslutning fra cello, saksofoner og trompet. Videre deltar lydtekniker Udi Koomran mer integrert i den audielle fasaden, og samlet blir utslaget et mye mer “aktivt” sound som hever tyngdenivået i musikken betraktelig. Åpningssporet Souls For Sale varer i 27 1/2 minutt og bringer oss fra støtvise markeringer av riff og temaekstrakter til finslepet koordinering av blåserne; det hele river skikkelig i maveregionen. Plutselig befinner vi oss i et vokalparti, og for en gangs skyld kommer røsten til sin rett i Presents musikk, med franske tekster og avdempet understrekning av ordene (Trigaux jr.). Diverse påbygg kjører omsider Tarkus nr. 25 låten i senk, hvoretter Trigaux sr. trer på seg rollen som plaget skrikende, solgt sjel, hvilket til min store overraskelse fungerer utmerket! Stykkets coda er diverse avkledde variasjoner over temaene. Present søkte bestandig mørket, men gjennom et estetisk filter som også lekket sort humor. Helt på tampen av andre låt, Strychnine For Christmas [skjønner?], kan vi høre stemmen til en irritert Kerman som klager over Reginald Trigaux’ mangelfulle uttale av hans engelskspråklige tekststrofe: “Aacch! It isn’t KNOWN - it’s NONE!!!” Det komiske er selvsagt ikke at dette inntreffer i studio, men at gruppen faktisk velger å inkludere det på platen! Siste låt er Rêve De Fer, en av disse halvdøsige instrumentalene som lover et crescendo som i lengden bare nesten kommer. Også dette er vellykket. løst. Det hjelper ikke å være så dyktig som bare det, hvis du ikke kan skrive gode låter å bruke musikalske kunnskap i. Musea www.musearecords.com METAMORPHOSIS after all these years Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Sveits 2000-2003 2003 Galileo SUISA 65:26 Jon Christian Lie High Infidelity innfrir i helt annen grad enn de forrige tre skivene til Trigaux og co, og står som kontant minnestein. Carbon 7 www.netbeat.com/carbon7 siden 1971, da han dannet gruppa Nature sammen med gitaristen Giovanni Esposito. Bandet var hovedsaklig inspirert av Genesis og Pink Floyd. Da deres opprinnelige vokalist takket for seg tok Schenk en “Phil Collins” og overtok dermed vokalistjobben. Bandet ble splittet i 1978, og siden har Schenk vært aktiv innen musikk, men lite av dette har hatt med prog å gjøre. Etter presseskrivet å dømme består After All These Years av nykomponert materiale og det har vært Schenks store drøm i mange år å skape dette albumet. Med seg har han bl.a. fått med seg Esposito på gitar (fra Nature). Resultatet har blitt et pent stykke symfonisk rock. Genesis er tydeligvis fremdeles å regne som et av idealene, noe som er spesielt merkbart i akkordprogresjonene og vokalmelodiene. Gitarsoloene fører tankene i retning David Gilmour (Pink Floyd). Stilmessig ligger ikke dette så altfor langt unna det Pallas bedriver for tiden. Et rett så trivelig album hvis man har sans for melodiøs prog/neoprog i klassisk tradisjon. Galileo Records www.galileo-records.com SHOW-YEN show-yen Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Japan 2002 2003 Musea 56:15 M etamorphosis er et sveitsisk prosjekt iscenesatt av låtskriveren, trommeslageren og vokalisten Jean-Pierre Schenk. Mannen har musisert symforock helt Trond Gjellum D et franske plateselskapet Musea sliter stadig med å komme opp med artister som kan markere seg innenfor den progorienterte rocken, og de har derfor rettet seg mot en mer fusionorientert rock som sitt store satsningsområde. Japanske Show-Yen er trio med gitar, bass og trommer som har mer enn bare besetningsstørrelsen til felles med sine helter i King Crimson rundt Red. Det durer av gårde i tungt rockedriv i skjeve taktarter, men det er også helt klart at de også har hørt på åttitallsfusion som f. eks Tribal Tech. Etter andre ganger høres det mer ut som om har hørt litt for mye på åttitallske gitarhelter av typen Joe Satriani. Du vet, tung, litt kompleks gitarrock med mange soloer og lite annet. Inntrykket jeg sitter igjen med etter noen gangers gjennomlytting, er at det hele er kompetent utført, men utrolig sjel- Side 25 MASCHERA DI CERA il grande labirinto Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Italia 2002-2003 2003 Mellow MMP 443 65:34 Rikard A Toftesund mulig et enda vakrere CD-omslag. Men kall dem for all del ikke et viktig progressivt band av 2003! Mellow Records www.mellowrecords.com NUCLEUS live in bremen Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid 2CD UK 1971 2003 Cuneiform Rune 173/174 50:54 + 47:32 Trond Gjellum lange, er de ensemblemessige og enkeltprestasjonene helt av toppklasse, og den dynamikken og variasjonen de frembringer, burde påkalle beundring selv over tretti år etterpå. Denne skiva er derfor interessant, ikke bare som et historisk dokument, men også for sitt rent musikalske innhold. Cuneiform Records www.cuneiformrecords.com STEVE HACKETT to watch the storms Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid F or bare ni måneder siden anmeldte jeg italienske MDCs lovende debut-CD her i Tarkus. Platen inneholdt solid symfonisk heavyprog i målrettet retro-form, stilistisk i bilde av de store klassikerne Museo Rosenbach, Capitolo 6 og Jumbo. MDC føres fremdeles av Finisterre/ Höstsonatens bassist Fabio Zuffanti, og på Il Grande Labirinto er all musikk laget av ham selv i samarbeid med tangentspilleren Agostino Macor. For å gi en pekepinn på hvilket sound MDC tilstreber, kan vi nevne brettoppsettet: akustisk piano, Fender Rhodes, Hammondorgel, Mellotron 400 (ja, DEN modellen), Minimoog, Arp Odyssey (!) og - vent - VCS3 (samt tre-fire flere). Med andre ord skal det være sjeldent, gammelt og kostbart (dersom alle disse tangentbordene er ekte vare, spiller Macor på 400.000.- verdt av antikviteter). Men blir det bra? Vel. Hovedsporet på dette albumet er den todelte Il Viaggio Nell’Oceano Capovolto, som åpner og lukker CDen i sammenlagt 36 min. 20 sek. Her dras vi gjennom lag av langsomme melodimønstre, åpne lyddaler der bandet sysler med forsøksvis improvisasjon, medrivende jammefakter, mektige dynamiske høydedrag og instrumental som vokal effektterping. Gruppen låter bra, med sanger Alessandro Corvaglia som avgjort svakeste ledd med sine skjelvende, hese potetstemmeytelser. I motsetning til debutalbumet finnes her på Il Grande Labirinto en del passasjer med gitar, for øvrig også spilt av den allestedsnærværende keyboardisten Macor, ellers er det bassen og fløyten som ligger fremst i paradegangen. Og joda, det funker sånn noenlunde. MDC har turt å søke videre langs stien de staket ut, og når det hele sitter (som på den korte, men spennende partimontasjen Il Canto Dell’ Inverno) er det bare fryd og gammen. Vil du prøve dem, vær min gjest; Il Grande Labirinto er den beste av deres to plater, og har om Side 26 CD UK 2002-2003 2003 InsideOut SPV 085-65732 58:13 Steve briljerer på klassisk og elektrisk gitar om hverandre. The Silk Road er inspirert av indisk mystisime både i tekst og musikk og domineres av en tung,”orientalsk” slagverkseksjon. Popballaden Serpentine Song er nesten naivt vakker, og derfor den perfekte avslutning. Jeg savner de virkelig geniale øyeblikkene som kunne løftet To Watch The Storms opp på nivå med Hackett-klassikerne Voyage of the Acolyte og Spectral Mornings. Med tanke på hvor mye forskjellig albumet rommer, hadde jeg håpet på et par skikkelige a-haopplevelser. De uteblir, men Steve Hackett er fortsatt en strålende dyktig musiker og en original låtskriver. Med To Watch The Storms vil nok Genesis-fansen trykke ham til sitt bryst igjen. :kommentar: Sven Eriksen Trond Sætre H C uneiforms Steve Feigenbaum har påtatt seg jobben som proggens konservator, og ved hjelp av hans initiativ, har proginteresserte fått mange hyggelige overraskelser i de senere år. Den gangen har den alltid foretaksomme Feigenbaum stått bak en liveutgivelse med det smått legendariske fusionbandet Nucleus. Dette ofte oversette bandet var en av pionerene innenfor fusionsjangeren, og faktum er at de var vel så tidlig ute som mer kjente fusionartister som Mahavishnu Orchestera, Weather Report, Miles Davis og Return to Forever. Under ledelse av trompetisten Ian Carr (som også står bak en av de beste Miles Davis biografiene noensinne), ga bandet ut skiver fra slutten av sekstitallet til langt utpå åttitallet. Dette opptaket gjort av tysk radio, tegner bildet av et frisktlydende band med like mye trykk som et tungt rockeband og med en finesse som er de mest raffinerte jazzutøvere verdig. Hvis Soft Machine anno Third og Four er kjente saker for deg, burde det være en pekepinn om hvor i det musikalske landskapet Nucleus befinner seg. Interessant nok finner vi blant besetningsmedlemmene John Marshall på trommer og Ray Babbington på bass, to musikere som etter hvert skulle gjøre seg bemerket i Soft Machine. Spesielt kompleks musikk er det ikke, de fleste låtene er basert rundt et eller flere ostinater eller temaer som det improviseres over, en etter hvert kjent formel for den slags musikk. Skal dette fungere gjennom en hel dobbel CD er det avhengig av at utøverne kan sine ting og makter å tilføre personlighet og variasjon gjennom sitt spill. Det evner denne sekstetten på utmerket vis. Selv om noen av solopartiene kan bli litt vel J eg regner med få protester, i alle fall fra Tarkus-lesere, når jeg hevder at av alle eks-Genesis har Steve Hackett hatt den mest interessante solokarrieren. I alle fall er han den som har vært mest trofast mot sine røtter, samtidig som han har laget plater innen både prog, tungrock og klassisk. Et nytt album fra Hackett er lenge etterlengtet etter fire års stillhet rundt den ellers så produktive gitaristen. Det siste vi hørte fra ham var en samling Erik Satie-tolkninger han gjorde med broren John. Og selv om det ikke er noe galt med det (Satie er min favoritt innen klassisk musikk), gleder det meg å endelig se et nytt “pop”-album fra Hacketts hånd og hode. To Watch The Storms oppsummerer i det store og hele Steves solokarriere. Her er tretten låter (pluss fire til på spesialutgaven), hver på ca. fire-fem minutt og hver låt er et lite epos i seg selv. Å beskrive hver enkelt vil være å gå for langt i detalj, men la meg framheve noen som viser Steves allsidighet: Den spøkelsesaktige jazzballaden Frozen Statues glir umerkelig over i den mye tyngre, og sterkt King Crimsoninspirerte Mechanical Bride. Instrumental-balladen Wind, Sand and Stars er Steves obligatoriske oppvisning i klassisk gitarmusikk, en sjanger som kanskje er hans viktigste varemerke og som han også gjør bruk av på flere andre melodier. Blant annet Rebecca, den beste av CDens “nesten poppete” låter, der ackett, som vi senest hørte i den tidvis glitrende Darktown, følger opp med et litt lysere, men like intelligent og forfriskende album, igjen sammen med Roger King. Fra den Beatlesaktige Strutton Ground, via nesten drum’n’bass i The Devil Is An Englishman, den Schizoid Man-aktige Mechanical Bride, den virkelig schizofrene Brand New, klassiske toneganger i The Moon Under Water og fram til den vakre avslutningen i Serpentine Song, viser Hackett seg som kanskje den musikeren som best evner å kombinere tradisjonell “prog” med reell nytenkning. En plate som både varmer og utfordrer InsideOut Records www.insideout.de SHUB-NIGGURATH shub-niggurath Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Frankrike 1992-94 2003 Gazul GA8665.AR 72:34 Trond Gjellum D et franske bandet Shub Niggurath markerte seg opp gjennom åtti og nittitallet som budbringere av en avart av den franske zeuhl-skolen som la vekt på ekstraordinært mørke og dystre stem- Tarkus nr. 25 ninger (med et bandnavn hentet fra skrekkforfatterens H.P Lovecrafts skremmende univers, er det strengt tatt ikke annet vente). Improvisasjon og komposisjon gikk hånd i hånd, og bandet utmerket seg med et knipp maniske, mørke album som plasserer dem inn i en musikalsk lekegrind som befolkes av band som f. eks Univers Zero på sitt aller mest dystre. I 1995 døde bassist Alain Ballaud, og med dette forsvant bandets primus motor. Bandet har etter dette vært i dvale, og det er tvilsomt om vi vil få høre mer til det. Men i mellomtiden har vi fått dette albumet, som er en samling av improvisasjoner og elektroakustisk eksperimenter som er gjort i perioden 1992 til 1994. Besetningen er foruten Alain Ballaud på bass, også Edward Parraud på trommer og perkusjon, Lean Lúc Hervé på gitar og Veronique Verdier på trombone. Dette er en klangmessig særdeles interessant konstellasjon, og Shub Niggurath makter å mane fram et skremmende, alvorstungt lydbilde som godt kunne vært lydsporet til en futuristisk skrekkfilm. De enkelte instrumentene tynes maksimalt i klangmessig henseende for å kunne skape krasse, hvasse klanger som skjærer gjennom marg og bein. Improvisasjonen er fri, og det er få repetitive elementer som kan fungere som knagger og byggeklosser i musikken. Derfor får musikken en hvileløst og frenetisk preg. Musikk for massene vil slik musikk aldri bli, og er du interessert i lett nynnbare melodier og vante strukturer, er dette IKKE skiva for deg. Er derimot din greie soniske utflukter som stryker deg hardt mothårs, burde dette albumet så absolutt ha en funksjon. tende overdimensjonert gruppe (git/bass/keys/fløyte/sax/vokal/to slagverkere + strykekvartett) fra Reims, som med Skymind lanserer sitt album nr. 2. Musikken på denne CDen er på den ene siden provokativ og dumdristig, på den andre gripende og perfeksjonistisk. Taal er vel det man må kunne kalle et avant-progband, men den beste beskrivelsen jeg kan gi er av et kontinentalt, mer orkestralt anlagt Höyry-kone. En freidig cocktail av heavy metal, kabaret- og farsekunst, moderne jazz, nyere klassisk og filmatisk komposisjonsmusikk, diverse etniske folketoner, pop og elektronika – men, på samme vis som hos de ærverdige finnene (eller hos Finnegans Wake, U Totem etc), forent i en utvetydig “progressiv” drakt. Og det henger i hop! Den vesle malurten heter “vokal” og fremføres dessverre på engelsk, noe som distraherer litt – i hvert fall i de partiene hvor det kjøres tonalt når bandets hovedsanger har en såpass skrøpelig stemme. Til gjengjeld begrenses mesteparten av sangen til selsomme setningsutbrudd, samt til mer opplyste bidrag fra gjestevokalist. Her er seks lange, partiturskrevne stykker. Det river, gynger, tynger og sparker, samtidig som mye også fortryller i sin ynde. Noen vil nok reagere på den strenge, formaliserte rammen rundt både konstruksjon og utførelse, men dette blir urimelig; Taal er i sannhet et fascinerende og mangefasettert konsept som burde høres av flest mulig i dagens progverden. :kommentar: Trond Sætre Musea www.musearecords.com D TAAL skymind Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Frankrike 2002 2003 Musea FGBG4483.AR 55:59 Rikard A Toftesund enne relativt nye franske gruppa tillegges svært mye kompleksitet og allsidighet. Overdrevent mye, kanskje, for Taal er i første rekke et progressivt heavyband i stil med Dream Theater. Men det skal ikke nektes for at de mestrer mange sjangrer og får dem til å passe inn i sitt tunge lydbilde. Folkemusikk og Zappa-aktig jazzrock er viktige ekstraingredienser. Taal har mange inspirerte øyeblikk og jo flere gjennomlyttinger, jo flere finesser oppdager du i musikken deres. Definitivt en plate som vokser på deg. Musea www.musearecords.com I det siste har Frankrike igjen blitt satt på kartet med gledelige tilskudd som NeBeLNeST, Thork, Priam og Nil. Taal er en tilsynela- Tarkus nr. 25 Starcastle kommer med et nytt album i år som de har kalt Returning Delirium. Blant musikerne er Al Lewis på vokal, Gary Strater på bass, Herb Schildt på tangenter, Matt Stewart på gitar, Bruce Botts på gitar og Jeff Koehnke på trommer. OXYGENE 8 poetica Promovedlegget til denne duoen, bestående av Linda Cushma (vokal, el-g/g-synth/stick) og Frank D’Angelo (midi el-g/g-synth/loops), lover oss unike lydsettinger, rare takter og komplekse arrangementer i en “[...] artistisk syntese av progressiv og eksperimentell rock”. Selv på et stadium av musikkhistorien der slike betegnelser betyr absolutt ingenting - annet enn som rent subjektive forestillinger – må jeg medgi at Poetica slår meg som lite oppfyllende. Småskrudd heavypop med flinkisgitar [spiller jeg fort nok NÅ?!], moderate soundscapes og tilløp til søte melodier. Kuriøst nok hjelper Primus’ trommis Tim Alexander til gjennom mesteparten av albumet, uten nevneverdig kvalitativt utslag. Gammelt nytt for drevne avantrock- og proglyttere. (Rikard) COLT from the fridge Colt er en trio fra Polen. Plata avdekker en temmelig heavy-orientert blues-prog med et 70-talls sound. Elementer fra gammel Black Sabbath og Jethro Tull kan klart spores i musikken, og fløytesoloene bærer i seg en del Ian Anderson’ske hentydninger. Colt tar også i bruk Hammondorgel på ymse partier. Plata er pakket inn i en en røff, men godt balansert produksjon. Låtmessig er det noe ujevnt - fra helt åpenlyse tyveri av Black Sabbath til ganske tøffe rockere. Det hører også med til historien at gruppa gjør en cover av Atomic Roosters I Want Your Love So Bad. (Jon Christian) Polen 2002, Wydnawnictwo 21, 44:47, [email protected] DEEP THOUGHT somewhere in the dark All ære til Galileo Records som gir resten av verden et innblikk i landets prog-historie. Da får det heller være at ikke alt overbeviser i like høy grad. Deep Thought fra Basel er et eksempel på det siste. Vi har å gjøre med et tradisjonelt neoprog-band og det er ingen tvil om at disse karene har hørt mye på eldre Marillion de senere årene. Dessverre kan ikke låtmaterialet sies å utgjøre noen høydare, og når dynamikk samt variasjon er fraværende blir det ikke så mye igjen. Liker du derimot din neoprog med utpreget høyfrekvent synthesizerlyd, er det bare å bestille... (Jon Christian) Sveits 2003, Galileo Records, 72:22, www.deepthought.ch JACK YELLO thorns of anger Jack Yello er ikke navnet på en person, men derimot bandnavnet til denne nederlandske gruppa. Stilen er tradisjonell neoprog med referanser i retning Marillon og Jadis, ispedd litt tyngre takter. Best fungerer det under de instrumentale innslagene, hvor spesielt gitaristen løfter det hele. Mannen virker ikke nevneverdig gjemt bak en låvedør teknisk sett, og tilfører mye tyngde gjennom sin nokså feiende spillestil. Det som trekker ned er deres vokalist som nok er det svakeste leddet innad i bandet. Et pluss for de instrumentale delene som noen ganger fungerer rett så stemningsfullt, men vokalen er de nødt til å få gjort noe med. (Jon Christian) Nederland 2003, Rogue Records, 78:09, www.jackyello.com Side 27 MOSTLY AUTUMN passengers Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD UK 2003 2003 Classic Rock Legends CRL 1131 61:02 Sven Eriksen CURVED AIR FOCUS masters from the vaults masters from the vaults Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid DVD UK 1972 2003 Intense INT 1024 40 minutter (100 totalt) Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Sven Eriksen VAN DER GRAAF DVD Nederland 1971-2002 2003 Intense INT 1026 82 minutter (98 totalt) masters from the vaults Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Sven Eriksen DVD UK 1972 2003 Intense INT 1028 30 minutter (89 totalt) Sven Eriksen E t av de mest produktive progbandene idag, et band som gir ut plater nesten like ofte som progband gjorde på 70-tallet. Og de bruker tiden godt. Fra den raske, fengende åpningen med Something In Between gir de oss en plate med et mer gjennomarbeidet, fyldig og forfinet lydbilde enn tidligere. Derigjennom har de nødvendigvis også måttet gi slipp på noe av det særpreget som de har opparbeidet seg gjennom minst et halvt dusin plater. Folk-elementene er kanskje ørlite nedtonet sammenlignet med tidligere. Pure White Light, for eksempel, har mer til felles med U2 enn Fairport Convention og Caught In A Fold er nesten Deep Purple. Men fremdeles er de et vitalt og spennende band som prioriterer selve låtskrivingen høyt. Selv falt jeg for First Thought som kombinerer det beste av deres tradisjonelle stil med en Camel-aktig atmosfære, og som sammen med Simple Ways (som har mange likheter med Winter Mountain fra The Spirit Of Autumn Past), tittelkuttet Passengers og det lange, tredelte avslutningskuttet Pass The Clock har alle muligheter til å bli klassikere i bandets repertoar. Mostly Autumn er et av de relativt få progbandene idag som er aktive på scene og i studio hele tiden, de får uvurderlig erfaring, blir ekstremt samspilte, og de bygger sakte, men sikkert opp en lojal fanskare. Og det har de fortjent! Plata er også utgitt i en “Subscribers’ Edition”, da som en 2CD-pakke sammen med Live At The Canterbury Fayre fra august 2002. Classic Rock Legends www.classicrockproductions.com C B Konserten er fin nok den. Gruppa drar fire låter, Marie Antionette, Propositions, Melinda More Or Less og Vivaldi. Vi får se en lett frika Sonja Kristina, en energisk Darryl Way og en svært avslappet Francis Monkman. Alt i alt et mer drivende band enn det de ofte ga inntrykk av på platene sine (med unntak av Melinda). Monkman trakterer i hovedsak gitar, han går over på Hammond kun på Melinda, og han viser seg som en meget kompetent utøver på begge instrumenter. Vivaldi har fått en lang intro og er langt på vei et renst soloshow for Way, selv om de har lagt inn et lite vokalparti og Monkman radbrekker en VSC3 underveis. Av høydepunkter er en fin konsertversjon av Hamburger Concerto hvor bandet spiller mye mer fokusert(!) enn det jeg kan huske fra deres konsert i Oslo som var plaget av endeløse jamminger. Nå får vi allikevel vår dose jamminger senere i et langt utdrag fra Eruption. Sylvia er hentet fra The Old Grey Whistle Test, likeså et lite klipp fra perioden med Philip Catherine – ganske annerledes Focus-musikk enn med Jan Akkerman, mer jazzete, ikke ulikt Karl Jenkins-periode Soft Machine, men vel så spennende. urved Air Live 1972 er undertittelen på denne DVDen. Men av de totalt 100 minuttene er det kun 30 minutter som er viet denne konserten. I tillegg er det et relativt ferskt 10-minutters intervju med Darryl Way mens den resterende timen fylles opp av reklame for Classic Rock Productions’ øvrige titler. Ly og bilde er helt OK (Surround 5.1-lyd ifølge coveret, jeg har dessverre ikke fått muligheten til å teste dette), og det hele er et fornøyelig lite tilbakeblikk på en tid hvor progmusikere hadde snodige hatter, røkte mens de spilte gitar og TVprodusentene fant det påkrevet å mikse konsertbildene med filmer av gorillaer og gullfisk. Classic Rock Legends www.classicrockproductions.com undet sammen av et ferkst intervju med Thijs Van Leer får vi presentert flere ulike konstellasjoner av Nederlands mest kjente progband. Det åpner med Jan Akkerman alene i Le Clochard før vi møter bandet i Focus II, hentet fra øvingsstudioet – et stort slott fullt av ulike typer kunstnere. Det blir etterhvert mange klipp herfra, både øvinger og improvisasjoner. I tillegg til hovedfilmen finnes det to separate spor, Medley 1973 – stort sett en mengde soloer slengt på hverandre, løselig bundet sammen av kjente temaer – igjen fra OGWT, og den tidligere nevnte Hamburger Concerto, dessverre skjemmet av meget hakkete bildeføring, muligens en teknisk feil ved konverterting av videoen. Alt i alt en fin og fyldig presentasjon, og et klart “must” for Focusfans, iallefall inntil noe bedre skulle dukke opp. Classic Rock Legends www.classicrockproductions.com Side 28 E n kort konsert, men likevel kjærkommen for alle fans av dette fyrverkeriet av et progband. Konsertopptak på video av Van Der Graaf Generator er ikke dagligdags, og denne halvtimen fra Belgisk TV mars 1972 er muligens det eneste som ekeisterer fra denne perioden. De rekker igjennom Theme One og A Plague Of Lighthouse Keepers, førstnevnte med en vill Guy Evans på trommer og David Jackson med så mange saksofoner som han klarer å bære. Til Lighthouse Keepers har noen forsøkt å skape stemning ved å tenne stearinlys og stjerneskudd. Bandet, som ikke hadde spilt stykket på flere måneder, virker likevel godt samspilt og har akkurat passe doser villskap og pompøsitet. De gjør en fin versjon av denne deres mest ambisiøse komposisjon, selv om lydbildet nødvendigvis må bli enklere og mindre raffinert enn på plata. Hugh Banton henger over sine to orgler (de gamle Farfisaorglene var egentlig ganske stilige) samtidig som han trakterer basspedaler. Hammill spiller elektrisk piano og synger (og har tekstinnlegget fra plata som huskeliste). Opptaket ender med at Hammill løper barbeint rundt i studio med et glass vin mens de andre tre så smått sluttfører stykket. Lyden er litt forsiktig, men bildekvaliteten er mer enn akseptabel. Vi slipper også nesten unna bildeprodusentens trang til å prioritere psykedeliske effekter framfor musikerne. Det er egentlig bare ett ord som beskriver denne DVDen: Essensiell! Tarkus nr. 25 Phil Manzanera QUIET SUN etter ei liveskive med glød, energi og variert materiale. mainstream Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD UK 1975 1975/1999 Expression Records EXVP15CD - 801 live Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD UK 1976 1976/1999 Expression Records EXVP16CD - 801 manchester Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD UK 1977 2001 Expression Records EXPCD25 - PHIL MANZANERA archives – 801 live @ hull Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD UK 1977 2000 Expression Records EXPCD23 - PHIL MANZANERA archives – rare one Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD UK 1971-99 2000 Expression Records EXPCD21 - PHIL MANZANERA expression sampler Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD UK 1971-2000 2000 Expression Records EXPCD20 - PHIL MANZANERA archives – interview Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD UK 2000 2000 Expression Records EXPCD22 Trond Gjellum Tarkus nr. 25 D en britisk-cubanske gitaristen Phil Manzanera har sikret seg sin velfortjente plass i musikkhistorien som gitarist i det sofistikerte britiske popbandet Roxy Music. Men Manzanera er en mann med mange ansikter, og han har faktisk en fortid som musiker innenfor progrock. Han har utgitt en rekke skiver utenom jobben som gitarist i Roxy Music, men på grunn av det sedvanlige rotet med plateselskaper, har mye av dette materialet vært vanskelig å få lagt hendene på. Men mot slutten av nittitallet begynte Manzanera arbeidet med å få rettighetene til alt sitt gamle materiale, noe han til slutt klarte. Alle utgivelsene er nå å finne på selskapet Expression Records. Quiet Sun var progbandet Manzanera spilte i før han fikk sin plass i Roxy Music. Medlemmene i bandet inkluderte blant annet bassisten Bill McCormick som skulle ende opp som bassist i Robert Wyatt’s Matching Mole samt trommeslager Charles Hayward, som skulle gjøre seg kjent gjennom bandet This Heat samt som trommis i bandsammenhenger med Fred Frith. Når Manzanera skulle spille inn sitt første soloalbum i 1975, gjenforente han bandet for å spille inn albumet de aldri fikk spilt inn mens de eksisterte på begynnelsen av syttitallet. Albumet fikk tittelen Mainstream, og kom ut på EG records i 1975. Og hvilket album! At dette albumet har fått gå så upåaktet hen blant det brede lag av progfans, er nesten for skammelig å regne. Her har man et band som spiller tøff, instrumental progrock i skjæringspunktet mellom Soft Machine rundt perioden Third og Fourth og det mer spacerockede uttrykket til Khan og Egg. Noe innflytelse fra Hatfield and the North er det også å spore. For dere som er uinnvidde i Canterburysjangeren innen progrocken, så er stikkordet dynamisk rock med et visst jazz/fusion preg. Selv om du hører inspirasjonskildene, er dette likevel utrolig spennende og velspilt musikk, og alle musikerne gjør en imponerende jobb. Et album som så absolutt burde stå øverst på listen over nyinvesteringer hvis du ikke har den fra før! Etter innspillingen av sitt første soloalbum Diamondhead (som bl.a. inkluderte bidrag fra Robert Wyatt, King Crimsons John Wetton og Roxy Music’s Andy Mackay), ville Manzanera dra på turne med solomaterialet sitt. Men etter å ha snakket litt med sin gamle bandkamerat Brian Eno, ble de enige om å spille noen konserter sammen der de spilte materiale fra Manzaneras og Enos soloskiver, noe Quiet Sun stoff samt et par coverlåter. De kalte prosjektet 801, og bandet besto foruten Manzanera (gitarer) og Eno (synther, gitarer og vokal), av Simon Phillips (trommer og trommemaskin), Bill McCormick (bass), Francis Monkman (ex-Curved Air, el-piano og clavinet) og Lloyd Watson (vokal og gitar). De spilte bare tre konserter sammen, hvorav en var på Reading-festivalen i 1976. Opptaket til konserten på 801 Live ble gjort i Queen Elisabeth Hall noen få dager senere og viser et utrolig dyktig ansamling av musikere som makter å spille musikk som ligger i grenselandet mellom sofistikert popmusikk, tidlig new-wave og progrock. Kanskje høres det ut som en pussig blanding, men det funker på alle plan. De komplekse Quiet Sun låtene glir fint inn mellom Enos skrudde poplåter og new wave tilnærmelser og Manzaneras egne episke poplåter. Skiva åpner for øvrig med en forrykende fusion/prog versjon av Beatlesklassikeren Tomorrow Never Knows. En knalltøff versjon av Kinks klassikeren You Really Got Me har også sin plass på skiva. En purung Simon Phillips spiller trommer med en glød og finesse som det formelig ryker av, Manzaneras gitarspill er dynamisk og fengende, Francis Monkman spiller det mest funky clavinet du har hørt på denne siden av Stevie Wonder mens bassist McCormick holder det hele sammen i bånn med et basspill som trekker veksler på så forskjellige bassister som Chris Squire, John Wetton og Mahavishnu Orchestera’s Rick Laird. Denne nyutgivelsen inkluderer også et par tidligere uutgitte låter, og er så absolutt verdt en lytt for de som er på utkikk 801-bandet ble gjenopplivet et år senere for å turnere med materialet som Manzanera hadde utgitt på albumet Listen Now samme år. Besetningen var nå ganske annerledes, og kun Manzanera og McCormick var med fra den forrige besetningen. Ellers besto nå bandet av Paul Thompson fra Roxy Music på trommer samt de to ukjente musikerne Dave Skinner på keyboards og vokal og Simon Ainly på gitar og vokal. Kompetente musikere, men uten det helt store særpreget til for eksempel Eno og Monkman. På Manchester får de også hjelp av Kevin Godley og Lol Creme fra 10CC på korvokal og perkusjon, samt Andy Mackay fra Roxy Music på sax og obo. Materialet er nå helt og holdent konsentrert om Manzaneras solomateriale samt Tomorrow Never Knows og en forrykende versjon av Roxy klassikeren Out of the Blue. Med andre ord vil det si mer poprock enn prog, men så absolutt verdt en lytt hvis du er på utkikk etter poprock med mer substans enn det meste andre innen sjangeren. På 801 Live @ Hull får man mer av det samme, men med litt dårligere lyd, samt Roxy Musics Eddie Jobson (senere U.K og Yes) som gjest på elektrisk fiolin. På Rare One finner man mye interessant stoff hvis det er Manzaneras mer proggete/avantgarde side man vil ha et innblikk i. Her finnes en rekke låter fra den aller første Quiet Sun demoen samt låta R.F.D som ikke ble med på Mainstream i sin tid, uten at jeg helt kan skjønne det, for det er ei bra låt. Men skiva har også noen flaue sider, og da tenker jeg spesielt på de senere poplåtene med steril trommemaskinkomp og bløte tekster. For øvrig er også en fin versjon av Albinoni-klassikeren med. På denne versjonen er også tidligere medlemmer fra PFM med. The Manzanera/Expression Sampler er en samling som viser hva som finnes på Expression-labelen og er vel mer av interesse for samleren eller som en intro hvis du ikke kjenner til noe av det ovennevnte stoffet. Interview er en utgivelse av en intervjusession som Manzanera og McCormick gjorde for engelsk radio. Her får du høre mer om bl.a. Quiet Sun og 801, og selv om det på ingen som helst måte er noen essensiell utgivelse, er den sikkert morsom for Roxy og Manzanera fans. Tonen er lett og ledig og det hele går rett så greit å lytte til. For mer info: www.manzanera.com Side 29 På konsert Saga Rockefeller 7. april 2003 Trond Gjellum D e kanadiske pomprockerne Saga har holdt det gående i en årrekke, og karrieren har vel gått i det man uten problemer kan karakterisere som berg- og dalbane. Etter en uhyre suksessfull periode på tidlig åttitall som kuliminerte med det sterke livealbumet In Transit, begynte det å gå gradvis nedover med bandet. Medlemmer kom og gikk, plateselskapene ble stadig mindre, musikken stadig mer uinteressant og til slutt gled Saga ut i obskuritetens mørke. Men bandet har faktisk i løpet av de siste årene klart å reise seg lite grann, og selv om den kommersielle suksessen er marginal, har faktisk musikken klart å vise visse tegn til bedring. Til tross for en musikksmak som grunnleggende ligger langt unna det Saga står for, har jeg alltid hatt en fascinasjon for bandet. Det var et av de første mer ambisiøse bandene jeg hørte i ung alder en gang tidlig på åttitallet, og på mange måter var det faktisk Saga som dro i gang min musikkinteresse i mer progressiv retning. Selv om bandet ikke innehar noe viktig posisjon i mitt musikalske liv nå lenger, har jeg likevel alltid vært interessert i hva de gjort. Jeg har hørt litt på de senere Saga-tingene, og selv om det ikke påkaller de samme ovasjonene som en del av bandets tidligere utgivelser gjør, har det likevel vært fullt hørbar musikk, hvis du bare husker på å ta det for det dét er. grøtete. Men etter en knallversjon av den gamle slageren On the Loose, bedret det hele seg, og lyden holdt seg jevnt god gjennom resten av konserten. Selv om dette var en konsert som skulle markedsføre deres nye album Marathon, var det fra tidlig av i konserten klart at bandet ikke i overdreven grad ville dvele ved det nye albumet. På et tidspunkt sa vokalist Michael Sadler (med et smil om munnen) at de måtte spille litt nytt så plateselskapet fikk sitt. Derfor ble dette en kveld for en reise bakover i tid, med et gjensyn med låter helt tilbake til de aller første skivene. Å nevne alle låtene er bortimot umulig, rett og slett fordi jeg ikke husker alle. Men en ting som ga konserten en spesiell stemning, var at Saga denne gangen spilte de åtte første av sine såkalte “chapters” i rekkefølge, nærmest som et konseptalbum. “Chapterene” er en del av et større science fiction konsept som er spredd utover en rekke album, og det å spille det i sammenheng var en morsom løsing som ga konserten en følelse av tråd og kontinuitet. Bandet spilte bra, og selv om trommis Steve Negus hadde verdens grusomste el-trommelyd og vokalist Michael Sadler elsket å vise fram sin hårete brystkasse, satt jeg igjen med et inntrykk av en konsert som så absolutt var verdt pengene. Noe stort progband i ordets rette forstand har Saga aldri vært eller aldri vil bli, men at de er et knakende godt rockeband med nogo attåt, skal ingen kunne ta fra dem. Når de så bestemte seg for å sette nesen mot Norge tidlig i april, syntes undertegnede at det var på sin plass å dra på konsert. Men før våre kanadiske sirkushester inntok ringen, skulle det unge, svenske “power prog-håpet” A.C.T vise hva de kunne. Uten å bruke en masse tid på dette, synes jeg at dette var kjedelige greier. Et slags wannabe- Ritual uten lekenheten, spøken og ironien. Dyktige musikere, ja visst, men særlig spennende var det ikke. King Crimson Oslo Konserthus 4. juni 2003 Sven Eriksen Men så kom Saga på scenen, til en låt fra en av de nyere skivene sine. Trykket var så absolutt til stede, men lyden var, der jeg sto, ganske Side 30 K ing Crimson er vel det eneste 70- (for ikke å si 60) tallsbandet som konsekvent nekter å være nostalgiske. Derfor besto deres to aller første konserter i Norge noensinne også nesten utelukkende av materiale fra de to siste albumene, The ConstruKction Of Light og The Power To Believe. Slik vil de ha det, og det får publikum pent godta. De mister muligens noen av sine gamle fans på det, på den annen side blir Crimson på denne måten et band i konstant utvikling, et band som både vil og må tenke nytt ved hver korsvei. De er da også omtrent det eneste gamle progbandet som har kredibiliteten i behold, og de fenger stadig nye, unge publikumsgrupper. I tillegg unngår vi pinlige nostalgitripper som spesielt Yes ser ut til aldri å klare å gi seg med. Nå betyr ikke denne stadige fornyelsen at bandet helt har forkastet røttene eller har utviklet seg til å bli et ugjenkjennelig band. Robert Fripps gitarspill er fremdeles umiskjennelig Fripp; de glidende tonene, de skarpe akkordhuggene, de lynraske arpeggioene – de har alltid vært de samme, og de setter sitt preg på musikken nå som tidligere og gir den det ekte Crimson-merket Det er isteden den musikalske settingen rundt Fripp som har forandret seg. Konserten i Oslo var annonsert til kl 1930 og presis da fadet Elvis ut og de første tonene begynte å bre seg utover lokalet, spilt av en unnselig liten mann i halvmørket ut på høyre side av scenen. Først sparsomt og forsiktig, så med litt mer volum og intensitet. Det tok kanskje litt tid før alle skjønte at denne figuren som hadde sneket seg ut på scenen mens taklyset i salen fremdeles sto på var Robert Fripp. Etter en 10-15 minutters leksjon i Frippertronics var det duket for bandet som åpnet med Level Five fra det siste albumet, og som til tross for litt romlete lyd og en bass som tidvis truet med å drepe alle andre instrumenter, hadde få problemer med å imponere med sitt komplekse samspill. Som en publikummer uttalte etter konserten: “Jeg har hørt mange klassiske konserter i dette lokalet, men jeg har aldri opplevd så perfekt samspill av så vanskelig musikk”. Fripp og Adrian Belew er to gitarister som står godt til hverandre, ikke bare fordi den ene er ekstremt sky, mens den andre er blid og utadvendt. Når den ene briljerer skaper den andre lydbildene som framhever spillet. Belew, som ikke har den samme legendestatusen som Fripp, er en meget undervurdert musiker, ikke minst hans evne til å synge og samtidig spille noe helt annet er imponerende. Trey Gunn har mye en rolle å være akkompagnatør. I tillegg til å spille basspartiene har han oppgaven med å legge mye av melodifigurene i mellomleiet. Det er ikke alltid like lett å høre bidragene hans – med unntak av den fine soloen i ekstranummeret The Deception Of The Thrush – sannsynligvis først når man fjerner dem vil man høre hvilken viktig bidragsyter han er i bandet. Pat Mastelotto er en stødig nok trommis, men uten den elegansen og melodiøsiteten hans forgjenger Bill Bruford har. Robert Fripp satt helt konsekvent i mørket bortest på scenen, kun når bandet bukket farvel våget han seg ut i lyset sammen med de andre. Og det måtte han gjøre mer enn én gang. Et fullsatt Konserthus lot ikke bandet slippe hjem så fort når det først hadde tatt dem ganske presis 34 år å komme til Norge. Rop om In The Court Of The Crimson King vakte vel helst munterhet (også hos Fripp får man håpe), men de strakte seg da tilbake til 80-tallet (Elephant Talk) og sent på 70-tallet (Red) i de to siste ekstranummerne. Ikke uventet fikk disse to låtene størst applaus, for det er jo en gang sånn at vi foretrekker det kjente – også vi som liker en såpass utfordrende musikkform som progressiv rock. Prog-pludder Marillion har startet innspillingen av en ny plate. Demoer er allerede klare ifølge bandets keyboardist Mark Kelly, og det er stoff nok for en dobbel CD. Anyone’s Daughter har endelig gjort klar sitt live-sett Requested Document Live 1980-1983 Vol. 2 som består av en CD og en DVD. Blant høydepunktene er den tidligere uutgitte Schwärzter als die Nacht (som er en coverversjon av UKs In the Dead of Night) i tillegg til tidligere uutgitte instrumentallåter. DVD-en inneholder en komplett konsert filmet i 1981. Raimundo Rodulfo har gitt ut et nytt livealbum som han har kalt To LIVE A Dream, en “offisiell bootleg” som kan lastes ned fra www.rodulfo.com. Plata er gratis for dem som har kjøpt begge hans studioalbum – du trenger begge albumene for å få informasjon til passordet som gir deg gratis neslastiing. Har du ikke disse platene får du sikkert muligheter til å kjøpe plata. Enchant gir ut sitt syvende album, Tug Of War på InsideOut den 28. juli. Galleon planlegger å gi ut en ny CD i august. Label-manager Hansi Cross (Cross, Spektrum, etc.) har sagt at det vil bli bandets beste album så langt (og det får vi virkelig håpe). Yes bassist Chris Squire og ex-Yes gitarist Billy Sherwood har slått seg sammen og gir ut et nytt Conspiracy album, produsert av Sherwood. Tittel er så langt ikke kjent, men planlagt utgivelsesdato er allerede 30. juni. Tarkus nr. 25 Foto: Erik Berg (fra programmet) komponist Terje Rypdal to personer med både tilknytning til og stor anseelse innen progressiv og eksperimentell musikk (Kiønig var med i det spennende norske 70-tallsbandet Rain). Og for det andre: Etterhvert som handlingen ble mer og mer ubegripelig og de sceniske effektene mer og mer overveldende så fortonet Phantasma seg også mer og mer som en konsert. Carl Jørgen Kiønig/ Terje Rypdal: Phantasma Det norske Teatret Og for en konsert! En mer spektakulær prog-konsert har aldri vært vist på en norsk scene. Røykmaskinen jobbet overtid, enorme kulisser fór ut og inn. Lyseffektene var vekselvis smakfulle og voldsomme. Lyden var høy og krystallklar. Musikken var til tider altoppslukende. Åpningen, med 15-manns kor og Terje Rypdals sære, dissonante akkorder var bare mektig. Orkesteret, med Rypdal selv på gitar, og et stjernelag med blant annet Bjørn Kjellemyr på bass, Paolo Vinaccia på trommer og perkusjon og Svenn-Erik Kristoffersen på Mellotron, i tillegg til musikere på horn, cello, obo og bassklarinett skapte et rikt, nyansert og ikke minst spennende lydbilde. Alt fra smektende ballader til den voldsomme Dei døde snakkar med koret i sentral rolle, begge med Rypdals umiskjennelige kompositoriske preg. Kristoffersen snek sine mellotronfløyter under de fleste rolige sangpartiene, og bruken av bassklarinett og cello/strykebass forsterket de dramatiske elementene i musikken. Rypdals gitar var relativt lite tilstede i lydbildet, kun i noen få korte solopartier glitret han, men glitret da til gangs. Phantasma ble ingen kommersiell suksess og ble spilt siste gang 5. april etter kun 18 forestillinger. På mange måter ikke det minste underlig. Komplisert fortalte spøkelseshistorier med progressiv rock som tonefølge har liksom aldri fenget det store flertallet av Norges befolkning (vi får bare håpe at flest mulig av Tarkus’ lesere fikk den med seg). Synd fordi dette var en forestilling det lå vanvittig mye arbeid og ressurser bak, budsjettet for kostymer og scenografi må ha vært enhver økonomisjefs mareritt, tjue sangere, dansere og skuespillere - det sier det meste. Så får vi se om det kan være mulig å sette opp en forkortet konsertversjon, eller vi han håpe på at det etterhvert kan komme en CD fra forestillingen. Det er den verd. Sven Eriksen K ill your darlings er et uttrykk ofte brukt i teatermiljøet det å klare å skjære vekk unødvendigheter i et stykke for å få et bedre resultat, enda så vondt det kan gjøre. Og knapt har jeg sett et teaterstykke hvor dette begrepet er mer berettiget. Når forfatter og regissør er en og samme person, og når både han og komponisten ikke akkurat er kjent for å tenke “less is more”, så blir også resultatet deretter. Men hvorfor skriver Tarkus i det hele tatt teateranmeldelser? Det er to grunner: For det første er forfatter/regissør Carl Jørgen Kiønig og Tarkus nr. 25 …og hva hører vi på da? Redaksjonens spilleliste Dette er platene som har fått mest spilletid hos Tarkus’ redaksjonsmedlemmer den seneste tid… Trond Jon Christian Sven Yes Relayer This Heat Made Available Steve Reich Percussion Works Terje Rypdal If mountains could sing King Crimson The Power to belive Thule Aurora/-graks RPWL Stock Raastoff 22 Fotsaar Til Ingen Nytte A.C.T. Last Epic The Naked Truth Wasted Ritual Think Like A Mountain Steve Hackett To Watch The Storms Eternité Les chants de l’eternité Jan Hammer The First Seven Days Mostly Autumn Passengers Side 31 Annonsering Samarbeidspartnere Betingelser, annonse- og filformater, materiellfrister etc. kan fås tilsendt ved henvendelse til Tarkus Magazine v/Sven Eriksen på telefon 906 73 821, eller du finner dem på våre websider www.tarkus.org Tarkus Magazine ønsker å knytte til seg samarbeidspartnere som formidler den musikken vi skriver om. Selvfølgelig vil vi oppfordre alle våre lesere til å handle hos disse, her får du den musikken du er interessert i! Annonsemateriell sendes til Tarkus Magazine v/Sven Eriksen pr post (se adresse side 2) eller på email til [email protected] Abonnement Et års abonnement (4 nummer) koster norske kr. 200,- fra Norge og kr. 250,fra Norden forøvrig, fritt tilsendt. For å abonnere kan du: Oslo Rock Antikvariat • Betale kr. 200,- (250,- utenfor Norge) til Oslo Rock Antikvariat ligger i Fredensborgveien 17 i Oslo og har et stort utvalg av vinyl innenfor mange kategorier musikk. Her finner du også nye og brukte CD-er. Åpningstider 12-18 (12-16). Telefon 22 11 13 13. Sven Eriksen, Møllefaret 48B, 0750 Oslo Konto nr. 6222.11.06658 Merk giroen «Tarkus» samt hvilket nummer du vil starte abonnementet med. MERK: du kan bare starte abonnement fra seneste eller førstkommende utgave. • Tegne abonnement fra bladets hjemmesider www.tarkus.org • Ringe oss på telefon 906 73 821. Abonnementsfordeler Tarkus Magazine har inngått avtaler med følgende selskaper om rabatter: Merk at du må være abonnent for å dra fordel av disse rabattene. Butikkene har oppdaterte lister slik at de til enhver tid vet hvem som har gyldig abonnement. Oslo Rock Antikvariat, Oslo Telefon 22 11 13 13 15% avslag i pris på deler av katalogen. Oddity Music Oddity Music gir 10% rabatt til Tarkus-abonnenter på alt prog-relatert stoff samt rock og hard-rock fra 70-tallet. Oddity distribuerer musikk fra flere spennende små plateselskaper rundt i verden, og har også startet egen label. Oddity Music treffer du på telefon 71 27 69 32 eller på internett: www.oddity.no Det dukker også opp andre abonnementstilbud med ujevne mellomrom, som f.eks rabatt på konsertbilletter o.l. Oddity Records, Harøy Telefon 71 27 69 32 10% avslag i pris på deler av katalogen. «Back Issues» LGT O UTS Kr. 40,- LGT O UTS Kr. 40,- T OLG UTS Kr. 40,- T OLG UTS Kr. 40,- T OLG UTS Kr. 40,- T OLG UTS Kr. 45,- T OLG UTS Kr. 45,- Kr. 45,- Kr. 45,-* 17 Tidsskrift for progressiv rock Tarkus nr. 17 Juni 2001 Kr. 45,- 18 Tidsskrift for progressiv rock Tarkus nr. 18 September 2001 Kr. 45,- T OLG UTS Kr. 45,- Kr. 45,- 19 Tidsskrift for progressiv rock Kr. 45,- m a g a z i n e Tarkus nr. 19 Desember 2001 T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V Kr. 45,- 21 R O C K Tarkus nr. 21 • Juni 2002 • Løssalg kr. 45,- Kr. 45,- m a g a z i n e T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V Kr. 45,- 22 R O C K Tarkus nr. 22 • September 2002 • Løssalg kr. 45,- m a g a z i n e T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V S to r t julenummer – 48 sider! G ratis CD! OsloProg02 G å te • St y x Kerrs Pink No rs ke band i hus og hytte White Willow 21st Centur y Tomas Bodin A n t h o ny P h i l l i p s S c h i z o i d B a n d T OLG UTS 23 R O C K Tarkus nr. 23 • Desember 2002 • Løssalg kr. 45,- Steve Hackett St ring Dri ven Thing Fruitcake Kr. 45,- m a g a z i n e T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V 24 P a a to s Ä n g l a gå r d Tø m r e r c l a u s Journey P rogartister idag E ks e ption Har v e s t P retty Things Gjest: willy b Kr. 45,- Bladene kan bestilles hos Adrian Belew K r a f t we r k Magma 4 t re c k Anekdoten • Marillion • Sonja Kristina • Novalis • Nearfest • The Morrigan Kr. 45,- R O C K Tangerine Dream Ø s t e u ro p i s k p ro g Horslips Art Zoy d Adventure • Rupert Hine • Eclection • Tortoise • Matheus • Sonic Debris Tarkus nr. 24 • Mars 2003 • Løssalg kr. 45,- Richard Sinclair Samleplater Dansk prog Kr. 45,- Barclay James The Enid Tarkus v/Sven Eriksen Møllefaret 48B, 0750 Oslo, på telefon 906 73 821, 22 50 03 61 (etter 18) eller pr. email til [email protected] IQ har startet en serie konsert-CDer under navnet The Archive Collection, og først ut er et opptak fra ColosSaal i Aschaffenburg, Tyskland, fra 16. februar 2002. Serien produseres i et meget begrenset opplag (2000) og kan bestilles fra bandets webside www.gep.co.uk/iq Spock's Beards nye album, Feel Euphoria, gis ut 30. juni i Europa og 8. juli i USA. Den originale vokalisten Ashley Holt har erstattet Damian Wilson i Rick Wakemans New English Rock Ensemble for bandets forestående Englandsturné Canterbury • Jethro Tull • Captain Beefheart • Frank Zappa • Hippotrip • Gong Kr. 45,- Side 32 Kr. 45,- Kr. 45,- Kr. 45,- Kr. 45,- Kr. 45,- * Det ikke flere eks. igjen av platen som fulgte med nr. 9 Tarkus nr. 25
Similar documents
Tarkus nr 21 - Tarkus Magazine
Trondheim
Heidi Bolstad
Bergsbakken 15
7052 Trondheim
Tlf.: 73 94 33 00
E-mail: [email protected]
Tarkus nr 24 - Tarkus Magazine
Quits spilte Jonas David Wilczewskis fløyte- og klarinettpartier. På vår seneste konsert fikk vi med en irakisk
fiolinist som heter Fares, og
han ga musikken en helt
annerledes og veldig spennende ...
