Sosiolognytt nr. 4 2010

Transcription

Utgitt av NORSK SOSIOLOGFORENING 35. årgang
4-2010
Evaluering av norsk sosiologi
– uten betydning?
Side 23-29
Kunsten å vurdere sin sjef:
Anne Krogstad om Maktens uttrykk
Side 43-45
Jubileumsåret 2010
– hva nå?
Side 2-21
BESØK NSF PÅ INTERNETT WWW.SOSIOLOGFORENINGEN.NO
REDAKTØRENS SPALTE JON ROGSTAD
UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING (NSF)
Postadresse:
Norsk sosiologforening v/ISF
PB 3233 Elisenberg, NO-0208 Oslo
Telefon: 23 08 61 00
Faks: 23 08 61 01
E-post: [email protected]
Internett: www.sosiologforeningen.no
REDAKSJONEN
Ansvarlig redaktører: Jon Rogstad og
Arnfinn Haagensen Midtbøen
Redaksjonsadresse: Jon Rogstad v/
Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi
Postboks 1096 Blindern 0317 OSLO
Redaksjonen: Kristin Buvik, Arve Hjelseth,
Irene Prestøy Lie, Marte Rua, Anders M.
Galaasen, Tone Maia Liodden, Eirin Pedersen og Mette Løvgren
Design: Cazawa Design
Tekstombrekking: Fredrik Myhre
Opplag: 800 stk
EKSTERNE BIDRAGSYTERE
Andreas Hompland, Cathrine Holst, Olav
Korsnes, Willy Pedersen, Anne Krogstad,
Lars Grue og Kjetil Lundberg.
ARBEIDSUTVALGET
Sekreteriatet:
Randi Wærdahl (leder),
[email protected]
Fredrik Engelstad (nestleder),
[email protected]
Lars-Erik Becken (kasserer),
[email protected]
Line Dugstad (1. styremedlem),
[email protected]
Johan Fredrik Rye (2. styremedlem),
[email protected]
Are Skeie Hermansen (sekretær),
[email protected]
Forsidefoto: Jon Rogstad
Frist neste nummer: 17. desember 2010
Bidrag til Sosiolognytt leveres
elektronisk (Word) pr e-post til
[email protected]
2 Sosiolognytt 4/10
Missekonkurranse med idealtid
Jeg hadde gledet meg til å skrive denne
lederen. De første delrapportene fra
den forestående evalueringen av norsk
sosiologi ville foreligge rett før deadline.Vi var da også mange som hadde
ventet lenge i spenning på å lese vurderingen av de ulike
instituttene. Evalueringen er tross alt en storstilt missekåring, hvor de sosiologiske miljøene i det ganske land har
brukt et antall timeverk de færreste kan forsvare, på å
gjøre seg lekre ved å vise fram publiseringstall, gjennomstrømning og internasjonale kontakter.
Etter de første innspillene fra evalueringsutvalget, må
vi imidlertid spørre hva som har vært poenget. Mange
miljøer vil trolig først og fremst puste lettet ut, men med
lettelsen bør det følge en bismak. Et talende eksempel er
at det eneste jeg har hørt at har vekket interesse er hvordan det er mulig at Universitetet i Stavanger kommer så
godt ut når det gjelder publisering. Derimot har jeg ikke
hørt noen som har vært skuffet, sinte eller overrasket over
egen plassering, enten de kom godt eller mindre heldig ut.
Og det ville jo uansett heller ikke være så farlig, skal vi tro
Forskningsrådet. Evalueringen skal brukes indremedisinsk,
til utvikling og selvrefleksjon i de ulike forskningsmiljøene.
At Forskningsrådet, også her i bladet, er forsiktige med
å konkludere med at evalueringen skal få betydning for
bevilgningene i framtiden, er kanskje ikke overraskende.
Samtidig er det ikke klart hvordan en ikke uventet forskjell i publiseringstall, som lett kan forklares med forskjeller i grunnbevilgning og undervisningsansvar, egentlig skal være et konstruktivt innspill til institusjonell selvrefleksjon.
Da er det å håpe at den endelig evalueringsrapporten
er noe langt mer enn en missekonkurranse uten idealer,
men med idealtid og premie til alle. Norsk sosiologi trenger en faglig begrunnet diskusjon om hvilken retning
faget har tatt de siste årene, og hva som er en farbar vei
framover. Dette er normative spørsmål, som ikke kan
avgjøres ved å se på publiseringspoeng framskaffet fra mer
eller mindre særtidsskrifter. Om det likevel skal gjøres
vurderinger av forskjeller i publiseringsgrad, må det skje
INNHOLD SOSIOLOGNYTT 4/10
på bakgrunn av en grundig analyse av forskjeller publisering i lys av ulikhet i rammebetingelser. Det holder ikke å nevne at finansieringsgrunnlaget er ulikt, forskjellene må vektes.
En forventing er at evalueringskomiteén
kommer med en vurdering av og politisk innspill til en nødvendig diskusjon om utjevning
av de store forskjellene i grunnbevilgningene
som finnes mellom de mange forskningsinstituttene, når de leverer sin endelige innstilling.
Dette ville også gjøre diskusjonen på det kommende vinterseminaret både interessant og viktig.
Men kanskje er dette for mye å vente. Da er
det trolig mer å glede seg til lanseringen av de
siste 10 tekstene i Norsk sosiologisk kanon,
som også blir offentliggjort på Vinterseminaret i
januar. Da kommer nok en og annen av vinnerne også, så du, kjære leser, bør også vite din
besøkelsestid. Allerede i dette nummeret avsløres imidlertid fem nye kanon-tekster, som alle
ble publisert i løpet av noen få år på 1960-tallet. Redaksjonen er stolte over å kunne gi dere
disse korte og varme presentasjonene av det
beste som er gjort.
Den historiske dimensjonen er også til stede
i artikkelen ”Fra Marx til miljø”, som gir en
intens beretning om fag og politikk i studiemiljøene i Bergen og Trondheim på 70-, 80- og
90-tallet. Ikke mindre intenst er portrettet.
Redaktør og nevø, Arnfinn Haagensen Midtbøen, har møtt sin tante og en av norsk sosiologis førstedamer, Ingrid Eide, som forteller om
hvorfor hun etterhvert forlot sosiologien. Les
hennes forklaring, og se om vi ikke der har fått
det viktigste innspillet til selvrefleksjon og en
indre utvikling.
[email protected]
2
Redaktørens spalte
4
Lederens spalte
5
Fra Marx til miljø
10 Sosiologiens år
14 Portrett
22 Polemiske strateger i cyberspace
25 Og vinneren er 28 Bukken og havresekken?
30 Norsk sosiologisk kanon
- de konstituerende tekstene
41 Doktoren svarer
43 Mangslungen makt
46 Sosiologer i mediene
NORSK SOSIOLOGFORENING LOKALLAG
Østlandet:
Christine Viland (leder),
[email protected]
Vestlandet:
Synnøve Økland Jahnsen (leder),
[email protected]
Trøndelag:
Ingeborg Grønning (leder),
ingeborg.grø[email protected]
Tromsø:
Knut Teppan Vik (leder),
[email protected]
Sørlandet:
Hans Petter Sand (leder),
[email protected]
Bodø:
Randi Karin Sivertsen (leder),
[email protected]
Finn mer informasjon om lokallagene på:
www.sosiologforeningen.no
Sosiolognytt 4/10 3
LEDERENS SPALTE RANDI WÆRDAHL
Hva er egentlig sosiologi? Dette tenderer til et eksistensielt spørsmål for mange som er på vei inn i sosiologifaget. Selv etter mange år som sosiolog kan man
slite med å besvare dette spørsmålet når det dukker
opp i alt fra familieselskaper til tverrfaglige prosjektgrupper. ”Hva sier sosiologen om dette?” spør de
gjerne da, og sosiologen i gruppa blir satt til veggs på
vegne av en mangslungent fag. Og så må vi avgrense
oss og definere oss selv i møte med andre disipliner,
slik at vi svarer på vegne av vårt spesialområde eller
vårt eget teoretiske eller tematiske rammeverk. For
hvem vil vel ta på seg å svare på vegne av SOSIOLOGIEN? De som henger med i de siste teoretiske
og metodologiske svingene vil vel svare at spørsmålet
er feil stilt. Det heter ikke lenger ”Hva er sosiologi?”
men ”Hvordan GJØR man sosiologi?”. Og det er
dette siste spørsmålet vi nå venter spent på at et
eksternt evalueringspanel skal svare på.
Hvordan gjør man sosiologi ved 13, til dels
svært ulike norske sosiologiske ”enheter”? Og
selv om mange av oss allerede har svart på
spørsmål om vår virksomhet, våre nettverk, samarbeidspartnere og interesseområder og på den
måten vet litt om hva panelet er ute etter, er det
god grunn til å vente spent på hvordan panelet
tolker disse svarene. Hva slags spørsmål er det
panelet har stilt til helheten av denne informasjonen som kan gi oss et bilde av hvordan vi gjør
sosiologi i Norge i dag? Kan panelet for eksempel svare oss på spørsmålet om hvordan norske
sosiologer forstår forholdet mellom empiri og
teori? Er en slutning mer eller mindre teoretisk
når den er en syntetisert erkjennelse etter et
empirisk arbeid?
I en liten uformell spørrerunde om hva en slik
evaluering burde kunne svare på, lød et av forslagene:
Hvor mange sosiologer trenger man egentlig for å
studere sykelønnsordningen i Norge? Spørsmålet
avledet først en litt beklemt latter fra min side, men
ved nærmere ettertanke er dette et høyst betimelig
spørsmål. Hvor henter vi kunnskapsgrunnlaget vårt
fra, og hvordan definerer vi hva det er viktig å vite
4 Sosiolognytt 4/10
noe om? Hvor mange av våre faglige nettverk er systempålagte av typen, ”du må ha samarbeidspartnere
fra minst 4 andre, helst utenlandske institusjoner for å
få finansiert denne forskningen”. Hvor mange nettverk er kompetansebaserte? Tverrfaglige? Eller, er det
i det hele tatt et poeng å være tverrfaglig? Og hva
betyr egentlig internasjonalisering? Holder det at vi
publiserer om den norske sykelønnsordningen på
engelsk, fortrinnsvis på nivå 2? Må vi sammenligne
den norske sykelønnsordningen med velferdsordninger i andre land for at det skal være internasjonalt?
Går det i det hele tatt an å droppe den norske empirien og bare studere andre lands ordninger og kulturer og fenomener og fortsatt befinne seg innenfor
faggrensene til sosiologien?
Igjen dukker spørsmålet opp: Hva er sosiologi?
Hvis sosiologien er det som sosiologer til enhver tid
holder på med, så kan kanskje evalueringen av fagmiljøene gi svar på dette. Men selv en evalueringskomité må ha noe å måle tingenes tilstand opp i
mot. Noen må legge lista og definere hva som er
god og dårlig sosiologi og hva det er verdt å drive
med som sosiolog.
I fare for å tåkelegge hele fjellheimen har vi invitert sosiologer av alle farger, fasonger, kjønn og alder
til Skeikampen i januar 2011 for å diskutere de
essensielle, eksistensielle, ontologiske, selvkritiske og
selvforherligende spørsmål sosiologer måtte ha om
oss selv, vår virksomhet, vår identitet og våre valg.
Diskusjonspartnere håper vi det blir mange av.Vi vet
med sikkerhet at lederen av Evalueringspanelet
kommer med noen av sine kolleger.Vinterseminaret
2011 blir rett og slett detVinterseminaret du ikke
ønsker å gå glipp av!
[email protected]
NORSK SOSIOLOGFORENING
www.sosiologforeningen.no
NSF
Fra Marx til miljø
Foto: UiO
Av Eirin Pedersen og Tone Maia Liodden
Kommunisme, anarkisme, EU-kamp og Altavassdraget. Nærlesning av Marx, beundring av Merton og postmoderne identitetskrise – ispedd en
og annen jazzkveld med professorer på Hulen.
Tre sosiologer forteller om sin studietid i Bergen
og Trondheim på 70-, 80- og 90-tallet.
I forrige nummer av Sosiologisk Årbok forteller
sosiologer som Johan Galtung,Thomas Mathiesen,
Ingrid Eide og Nils Christie om hvordan det var å
studere ved det nyopprettede instituttet for sosiologi på 1950-tallet. Flere beskriver følelsen av å
være pionerer i sitt felt. ”Det forelå intet pensum,
pensum laget vi selv”, forteller Galtung. Studentmiljøet var preget av et samfunnsengasjement og
en intellektuell individualisme som på mange
måter skiller seg fra dagens universiteter, med
fokus på inntakstall og gjennomstrømming. Men
hvordan så sosiologistudenten ut i de påfølgende
tiårene, i perioden med utvikling fra eliteinstitusjon til masseuniversitet? Hvordan var fagmiljøene
utenfor instituttet i Oslo?
For å få et svar på disse spørsmålene har vi
snakket med Gunn Birkelund, Anders Todal Jensen og Cathrine Holst. Birkelund er i dag professor ved Universitetet i Oslo. Hun studerte i Bergen på 1970-tallet, der hun meldte seg opp i sosiologi for å ”ta noe enkelt” før hun begynte på
sammenlignende politikk.Todal Jenssen er valgforsker og professor ved NTNU i Trondheim.
Han var student der på 1980-tallet, og var nær ved
å skrive hovedfag om en nyttevekst i Botswana da
han oppdaget sosiologien. Holst er post.doc. ved
Universitetet i Oslo. Hun studerte i Bergen på
1990-tallet. Studiekarrieren begynte med historie,
men hennes nysgjerrighet ble vakt ”der hvor sosiologien tok over.” Sosiologi gjorde det mulig for
henne å kombinere en teoretisk interesse med
Gunn Birkelund er professor ved Institutt for
sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i
Oslo, og studerte sosiologi ved Universitetet i
Bergen på 1970-tallet.
samfunnsengasjement.
Klassekampens trykkpresse
Samfunnsengasjement og politikk er en rød tråd i
fortellingene om veien inn i faget og studietida i
tiårene de tre representerer. Studentmiljøet i Bergen på 1970-tallet var preget av ”den kommunistiske bølgen, som minnet mest om en religiøs
doktrine”, ifølge Gunn Birkelund. Hun leste
Marx’ ”Das Kapital”, bodde i et kommunistisk
kollektiv og var med i Kvinnefronten.
- I en periode ga jeg bort halvparten av studielånet mitt til Klassekampen, for at de skulle få ny
trykkpresse. Da var vi skikkelig blakke, minnes
Birkelund. Hun tror sosiologistudentene var spesielt angrepet i denne perioden, men sier at det var
et sterkt politisk engasjement blant alle studentene.
Sosiolognytt 4/10 5
De fleste var organisert i ulike fraksjoner på venradikale og kanskje også noe mer politisk engastresiden.
sjerte enn studentene på en del andre fag. StatsviFor en tid tilbake viste en undersøkelse i Sosioterne for eksempel. De var generelt mye mer
lognytt at blant sosiologer som er medlemmer av
straighte. De fleste forelesningene i sammenligNorsk sosiologforening stemmer 9 av 10 på Ap,
nende politikk var mellom 8 og 10 på morgenen
SV eller Rødt. Sånn sett har tradisjonen med slag– og studentene møtte faktisk opp, forteller Holst
side mot venstre blitt holdt i hevd, selv om trua på
undrende.
kommunismen har blitt svekket.
Andre spørsmål som sto i sentrum i Bergen
Todal Jenssen mener at sosiologimiljøet i
under Holsts studietid på 90-tallet var miljøtrusseTrondheim skilte seg noe fra miljøene i Oslo og
len, kvinnespørsmål og globalisering.
Bergen ved at AKP-ml-bevegelsen aldri fikk
- Det er vanskelig å svare på om takhøyden på
samme fotfeste. - Det var nok mange radikale folk
faget er høyere i dag enn den var den gangen.
ved instituttet, og en klar slagside til venstre. Men
Min posisjon har jo også forandret seg. Generelt
de som formet instituttet i den første
synes jeg det er enklere å diskutere alt
«Jeg har inntrykk
perioden var snarere anarkister enn
mulig i dag, men det har nok mest med
av at studentene var
kommunister. Ola Listhaug hadde for
faglig selvtillit å gjøre, mener Holst.
mer selvstendige og
eksempel bakgrunn i de revolusjonære
selvgående før.
anarkisters forbund (RAF). Han mislikte
Ideologisert fag?
Anders Todal Jensen
kommunistene dypt og inderlig, sier
Både Birkelund og Todal Jenssen underTodal Jensen.
streker at til tross for sterkt politisk engasjement, så
Politikk var sentralt i studenttilværelsen, også
blandet man ikke fag og politikk.
på 80-tallet. - Å være student var en fin tid, det var
- For alle som var politisk interesserte, var stumorsomme folk, morsomme diskusjoner, et
dietida på første halvdel av 80-tallet en god tid,
levende miljø. Det var mye politisk aktivisme
mener Todal Jenssen. - Generelt var det god takblant studentene.Vi diskuterte seriøst om vi skulle
høyde for ulike politiske meninger. Jeg opplevde
reise til Alta og lenke oss i protest mot utbygginat man holdt partipolitikk og faglige diskusjoner
gen av Alta-Kautokeinovassdraget, mimrer Todal
fra hverandre, sier han.
Jenssen.
Gunn Birkelund mener at det er et ideal man
På 1980-tallet i Trondheim var miljøvern et av
bør etterstrebe. - Sosiologer må få lov til å være
de største temaene. Her merket man ikke mye til
politisk engasjerte, men det er viktig å skille meljappetid og høyrebølge. Olav Gjærevold, Norges –
lom når man er fagperson og når man er et samog verdens – første miljøvernminister, var en nøkfunnsengasjert individ, sier hun, på bakgrunn av
kelfigur i den grønne bevegelsen ved universitetet.
de erfaringer hun gjorde seg som politisk engasjert i ml-bevegelsen.
Nei til EU
Historiker Anders Nielsen, som skrev hovedDet politiske engasjementet blant studenter døde
oppgave om koblingen mellom venstresida og
heller ikke hen på 1990-tallet. Cathrine Holst
sosiologisk institutt ved Universitetet i Oslo på
begynte på grunnfag i sosiologi i 1994. Det var
1960-tallet, påpeker at det i en periode var ”de
samme år som folkeavstemningen om EU, og
politiske målene som ble viktigst, ikke faglige og
spørsmålet ble heftig diskutert i studentmiljøet. vitenskapelige prinsipper.”Til tross for
Den gangen engasjerte jeg meg på Nei-sida. De
”Hjernevask”-kritikk om politisert forskning, er
fleste på sosiologi sto nok der, i motsetning til studet kanskje erfaringer fra denne epoken som har
denter på sammenlignende politikk, hvor det var
ført til at mange sosiologer legger stor vekt på å
flere Ja-folk, mener hun.
skille fag og politikk. Det kan spores tilbake til et
- Studentene på sosiologi var nok litt mer
weberiansk ideal om at forskning kan si noe om
6 Sosiolognytt 4/10
Foto: NTNU
hva som er det beste middelet for å oppnå et samfunnsmål – men aldri noe om hva som faktisk er
det riktige målet. Utfordringen er å finne en
balansegang mellom å utdanne teknokratiske styringssosiologer og ideologiserte samfunnsforskere.
Sosiologisk virvelvind
Hvilken betydning hadde professorer og forelesere
for de unge studentene? Gunn Birkelund begynte
å studere ved Universitetet i Bergen i 1973, hvor
hun startet sin universitetskarriere med å delta på
forelesningene til Fredrik Barth i sosialantropologi. - Men jeg ble aldri sjanghaiet av forelesninger
om stammefolk i Borneo, forteller Birkelund: - I
stedet oppdaget jeg at det norske samfunnet var
mye mer interessant å forske på.
I 1975 begynte hun med sosiologi. Der møtte
hun en virvelvind av en sosiolog, den unge professoren Gudmund Hernes, som var en sentral
skikkelse i sosiologimiljøet i Bergen. For Birkelund var han en inspirasjonskilde. - Han hadde
doktorgrad fra John Hopkins University, og et
smittende faglig engasjement, minnes Birkelund.
Todal Jenssen husker spesielt forelesningene til
filosof Helge Høybråten og Ola Listhaug.
- Listhaug var på sin rabiate måte en veldig
engasjerende foreleser. Han kunne få til geniale
diskusjoner, men han kunne også gi fullstendig
blaffen. Han er den eneste jeg har opplevd som
har sovna på sin egen forelesning, ler Todal Jenssen.
Fra Parsons til postmodernisme
Dagens sosiologistudenter vil antagelig ikke
kunne peke på én bestemt teoretiker som dominerer pensum. Unntaket er muligens Bourdieu,
som dukker opp med forutsigbar hyppighet i fagbokindeksene. Man kan også spore en viss enighet
om at Parsons og strukturfunksjonalismen er mest
av historisk interesse og har lite å tilføre analyser
av nåtida. Slik var det ikke på 50-tallet. I Sosiologisk
Årbok minnes Thomas Mathiesen at man under
hans studietid på 1950-tallet leste Parsons ”opp ad
vegger og ned ad stolper, utenat, forlengs og baklengs”. Hva slags teorifokus hadde faget de neste
Anders Todal Jensen er valgforsker professor i
sosiologi ved NTNU, der han også studerte sosiologi på 1980-tallet.
tiårene?
Gunn Birkelund forteller om nærlesning av
Karl Marx på 70-tallet. Det sterkt venstrevridde
politiske engasjementet stod imidlertid i kontrast
til den amerikanske sosiologiens dominans i Bergen. Gudmund Hernes kom fra John Hopkins
University, og inviterte mange spennende, amerikanske gjesteforelesere til Bergen.
- Innføringsboka vår var også amerikansk –
Broom and Zelznick. Jeg husker at jeg var så
fornøyd når jeg trakk opp den boka på lesesalen,
siden det var en solid og tung bok som kunne
konkurrere med de store tunge innføringsbindene
i kjemi og økonomi. Samtidig var det en bok vi
elsket å hate, forteller Birkelund. På pensumlista
ble det også lagt vekt på norske sosiologer, som
Lysgaard og Løchen, Aubert og Østerberg. Selvvalgt pensum var ofte påvirket av det politiske
engasjementet.
Bergenssosiologien var empirisk orientert og
preget av maktutredningen og levekårsforskningen. - Vi leste om sosial bytteteori, om ulikhetsskapende prosesser og om forholdet mellom familie, utdanning, arbeidsmarked og velferdsstaten.
For min egen del ble det viktig å forstå kvinners
situasjon. I Bergensmiljøet hadde vi profilerte
Sosiolognytt 4/10 7
Foto: UiO
Om man skulle enes om en helt under min studietid, så måte det kanskje være Robert Merton
og hans ideer om ”theories of the middle range”.
- Mitt inntrykk er at man i Oslo har lagt mer
vekt på overordnet teori og de store spørsmålene.
De som ble kjernepersoner i en tidlig fase ved
instituttet i Trondheim, la mye vekt på det empiriske og det konkrete. Mange av dem kom fra
ikke-akademiske familier.Teoretikerne skulle ikke
få dominere annet enn fotnotene, sier Todal Jenssen.
Cathrine Holst er post. doc ved Institutt for sosiologi, Universitetet i Oslo, og studerte sosiologi
ved Universitetet i Bergen på 1990-tallet.
kvinneforskere som Kari Wærness, Helga Hernes,
Kristin Tornes og Hildur Ve. Det var ofte uenighet
og diskusjoner, kanskje litt for mye, men aldri kjedelig, husker Birkelund.
På 90-tallet var Bourdieu, Beck og Giddens
populære teoretikere, forteller Holst. Men i hennes lesesirkel var det nærlesning av Judith Butlers
Gender Trouble som gjaldt. På 90-tallet foregikk
striden om postmodernismen for fullt. På sosiologi gikk debatten rett inn i kjernen av faget. Det
førte til store rystelser.
- I mitt miljø var vi særlig opptatt av kjønnsteori og kjønnsforskning. Hvor sto kvinnesosiologien etter postmodernismen? Kvinnekategorien
hadde blitt dekonstruert. Hvordan kunne man
føre kvinnekampen videre uten et tydelig subjekt?
Selv om postmodernismen sto i sentrum for
mange av de faglige diskusjonene, var det ikke slik
at ett standpunkt preget faget.Tvert imot var det
nettopp uenighet og diskusjon som var typisk,
mener Holst.
Todal Jenssen har samme opplevelse fra sin studietid i Trondheim på 80-tallet.
- Det var ikke – og er fremdeles ikke – ett
perspektiv som dominerer på sosiologifaget, det er
lov å stjele resonnementer både herfra og derfra.
8 Sosiolognytt 4/10
Nærkontakt
Alle de tre sosiologene forteller om en studietid
hvor det var lav terskel for kontakt mellom studenter og professorer. Det er nok en av de største
forskjellene å spore i studiehverdagen før og nå. I
dag får studenter ofte ikke snakke på tomannshånd med en professor før man er halvveis i masterløpet.
- Vi hadde en veldig god tilgang til lærerne,
forteller Gunn Birkelund. - Studentene arrangerte
jazzkvelder på Hulen og der dukket alle foreleserne opp. Jeg tror det var stas både for de mannlige
professorene og for de unge kvinnelige studentene, sier hun – uten å gå nærmere inn på temaet.
Den lette tilgangen på lærere gjaldt også prominente figurer som Hans Skjervheim, som foreleste i ex.phil og drakk øl med studentene på studentpuben ”Bangla” en gang i måneden. Studentene var altså mer enn ”tilskodarar” til sine
professorers faglige kunnskaper i en forelesningssal
– de var også ”deltakarar” i professorenes sosiale
og faglige liv etter arbeidsdagens slutt.
Også Cathrine Holst og Todal Jenssen forteller
også om smådriftsfordeler ved instituttene og nær
kontakt mellom professorer og studenter. - Ansatte og studenter var få og de ansatte la stor vekt på
å være åpne. De hadde ikke avgrensete veiledningstimer og kontortid, slik som nå. Det var
ingen høy terskel for å snakke med professorene,
sier Todal Jenssen.
Ungdommen i dag…
Sigurd Skirbekk skriver i Sosiologisk Årbok at Sver-
re Holm, den første professoren ved Institutt for
tiske interesser. Hun lurer på om det i dag har blitt
sosiologi i Oslo, mente at det var ”galskap å lage et vanskeligere å finne tid til å kombinere studier
felles pensum for et fag som sosiologi”. I dag er
med politisk aktivisme, og viser til at kvalitetsredet langt på vei etablert praksis. Alle samfunnsfag
formen har skapt mye obligatorisk opplegg rundt
ved universitetet har hvert sitt omfattende innføstudiene.
ringsemne. Sosiologistudenter må gjennom fargeMen Todal Jenssen har ikke inntrykk av at
løse innføringsbøker i sosiologi, med en kvart side
dagens studenter er mer apolitiske enn de var i
om Marx,Weber og Durkheim og nitidig pugging gamle dager: - Mine studenter er kanskje mer enn
av bestemte definisjoner av ”variabler”, ”sosiale
gjennomsnittlig politisk interesserte, i og med at
situasjoner” og ”interaksjon”. Spørsmålet er om
jeg underviser i politisk opinionsdanning. Men
strømlinjeformingen av faget skaper et mindre
kanskje er det noe vanskeligere nå å aktualisere
rom for faglig utforskning, og legger lokk på den
fagene gjennom å bruke aktuelle samfunnsspørsintellektuelle individualismen og samfunnsengamål. Man kan ikke ta like mye for gitt at folk er
sjementet de første sosiologene beskriver i møtet
engasjerte og følger med i politiske spørsmål, sier
med faget. Hadde Galtung sluttet etter første
han.
semester dersom han hadde studert i dag? Hadde
Man kan snu spørsmålet på hodet og spørre
han reist til utlandet umiddelbart – og blitt der?
hvordan forelesere formidler sitt politiske engasjeI løpet av de siste par tiårene har universitetene ment – og om de gjør det. De engang så radikale
gått fra å være eliteuniversiteter til å bli masseunisosiologistudentene, som i dag er professorer ved
versitetet. Som enhetsskolen, skal masuniversitetet, har nok roet seg med
«Generelt synes jeg det er
seuniversitetet romme alle. Universienklere å diskutere alt alderen. Med et uttalt mål om å skille
tetet har blitt et enhetsuniversitet.
mulig i dag, men det har mellom rollen som forsker og politisk
nok mest med faglig
- Nesten halvparten av hvert ungengasjert individ, er det muligens vanselvtillit å gjøre»
domskull begynner på universitetet.
skeligere å tenne en politisk ild blant
Cathrine Holst
Det gjør noe med hva du kan forvenstudentene. Kanskje har verken ungte av studentene, sier Todal Jenssen, og legger til: dommen eller de tidligere radikale akademikerne
Forutsetningen for at dagens studenter kommer
nok engasjement til å smitte den andre parten. På
seg gjennom utdanning og får noe ut av den, er
godt og vondt er det mangelvare på anarkistiske
dårligere enn tidligere. Jeg har inntrykk av at stuforelesere som sovner under forelesning eller drikdentene var mer selvstendige og selvgående før.
ker øl med studentene, etter nærlesning av Marx.
De kunne drive sitt eget prosjekt og hadde en
Men Todal Jenssen ser at ikke alt var rosenrødt
tydeligere idé om tema, problemstilling og metoi gamle dager heller: - Jeg skjønte den gangen at
de. Nå er det mere kaféprinsippet som gjelder –
universitetet ikke var et like godt sted for alle. Jeg
etter modellen ”velg ett av 25 temaer på menyen”, stortrivdes med å tulle rundt i en politisk idéversier han.
den, for meg var det himmelen. Men jeg så at det
Det har blitt uttrykt bekymring for at den
var mange som strevde. Universitet var et veldig
unge generasjonen akademikere er blitt så avideoensomt sted for mange. For dem som hadde en
logiserte at de mangler brodd og samfunnsengasje- annen bakgrunn og kanskje syntes at det som
ment. De er karrierebevisste og strategiske, men
foregikk var ganske fremmedartet, var ikke univerblir beskyldt for å være mindre opptatt av å utvikle sitetet noe godt sted å være. Mange forsvant stille
nyskapende kunnskap og ideer som kan utfordre
ut bakdøra.
det bestående. Pål Veiden, førsteamanuensis ved
Høgskolen i Oslo, sa nylig til Klassekampen at han
[email protected]
”frykter at vi får en ny og lydig generasjon.”
[email protected]
Holst brukte mye tid i studietida på sine poliSosiolognytt 4/10 9
Sosiologiens år
Av: Arnfinn Haagensen Midtbøen
Foto: ISS
I 2009 kan mange sosiologi- eller sosiologdominerte fagmiljøer og tidsskrifter feire seg selv.
Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved
Universitetet i Oslo fyller 60 år, det samme gjør
Institutt for samfunnsforskning. I tillegg feirer
Tidsskrift for samfunnsforskning sin 50-årsdag,
mens Sosiologi i dag runder 40. Sosiolognytt
gratulerer, og har invitert ledere og redaktører
til å reflektere over betydningen av sine
respektive institusjoner og sosiologiens fremtid.
Hva har vært det viktigste bidraget fra institusjonen du representerer til norsk sosiologi?
Karin Widerberg, instituttleder for Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi,
UiO: Det er før det første selve tilnærmingen,
"problemorientert empirisme" på samfunnsaktuelle temaer, som det har vært tradisjon for på
ISS. I senere tiår har denne tilnærmingen blitt
videreutviklet ved en kobling til mer overgripende teorier om sosial endring og globale
perspektiver, men også ved bruken av et bredere spekter av både kvantitative og kvalitative
metoder. For det andre, at vi som sentral utdanningsinstitusjon av sosiologer i vår undervisning
og forskning ved ISS, bevisst holder på både
bredden og grunnforskningsperspektivet – om
enn på "samfunnsaktuelle" temaer. Dett er kanskje idag vår viktigste oppgave i forhold til
norsk sosiologi.
Ann-Helén Bay, direktør ved Institutt for
samfunnsforskning: Sosiologien har i ISFs
60-årige historie spilt en sentral rolle for insti10 Sosiolognytt 4/10
Karin Widerberg er instituttleder ved Institutt
for sosiologi og samfunnsgeografi.
tuttets faglige utvikling. ISF søker å skape et
bredt fagmiljø uten skarpe grenser mellom
grunnforskning og anvendt eller problemorientert forskning.Vi ønsker å bidra til at begge
typer forskning drives innenfor samme miljø.
Forskningen ved ISF er empirisk orientert,
men også tett forankret i sentrale og relevante
samfunnsvitenskaplige teorier. I mange av prosjektene tar forskerne utgangspunkt i problemstillinger som står sentralt i den aktuelle samfunnsdebatten, eller de responderer på oppdragsgiveres, særlig offentlige myndigheters,
behov for kunnskap. Instituttet har en tydelig
tradisjon for at en også i mer ”anvendt” forskning har for øye viktige temaer i sosiologisk
teori, som for eksempel klasse og ulikhet, sosial
integrasjon og makt.
Foto: ISF
Karl Henrik Sivesind, redaktør for Tidsskrift for samfunnsforskning: Tidsskrift for samfunnsforskning (TfS) var eneste norske samfunnsvitenskapelige tidsskrift fra 1960 til Sosiolog i dag
kom i 1971 og Statsvitenskapelig tidsskrift kom i
1985. Etterhvert kom redaksjonell behandling,
fagfellevurdering og bokanmeldelser inn i et
system som har vært med å sette en standard.
TfS ble derfor etablert som kanal for viktige
artikler og fagdebatt i sosiologi, statsvitenskap
og med viktige bidrag fra medievitenskap, sosialantropologi og samtidshistorie.
Lars Klemsdal, redaktør for Sosiologi i dag:
Da Sosiologi i dag (SID) ble opprettet i 1970,
stod både norsk og internasjonal sosiologi
ovenfor store oppløsningstendenser. Dette
avfødte et behov for å konsolidere sosiologifaget i Norge, gjennom å avgrense det, finne
kjernen, skille ut det rent sosiologiske fra andre
samfunnsfag. Lysgaard og Aubert var f. eks opptatt av å disiplinere og profesjonalisere faget, og
i etterkant ser det vel ut som om de lykkes med
det. SID har representert en alternativ samlingsstrategi: Istedenfor å avgrense gjennom å ekskludere det ikke-sosiologiske, har SID vært
opptatt av tverrfaglighet og å få fram bredden i
faget. Ordningen med temanummer, som har
vært fast så å si fra begynnelsen, har skapt rom
for tverrfaglige tilnærminger til samfunnmessige temaer felles for samfunnsfagene. I tillegg
har SID vært et viktig forum for mye faglig
selvkritikk, diskusjoner om grunnlagsproblemer
både teoretisk, metodologisk og for anvendt
sosiologi, faghistorisk selvrefleksjon etc. Sånn
sett har tidsskriftet vært en viktig bidragsyter til
utviklingen av faglig selvbevissthet og dermed
faget som sådan.
Er det noen kjennetegn som skiller norsk
sosiologi fra sosiologien i andre land?
Widerberg: To ting som henger sammen: For
det første sosiologenes fremtredende rolle i
samfunnsdebatten. De er veldig synlige i den
Ann Helén Bay er direktør ved Institutt
for samfunnsforskning.
offentlige debatt. Dette henger også sammen
med det andre kjennetegnet; en stor instituttsektor hvor mange sosiologer gjør en mengde
forskning og utredninger – noe som de da også
formidler i den offentlige debatt. Begge ting er
helt spesielle for Norge i et nordisk sammenheng og sterkt øyenfallende fra for eksempel et
amerikansk ståsted.
Bay: På mange måter er norsk sosiologi internasjonal i sin orientering, både når det gjelder
hvilke problemstillinger og forskningsfelt som
opptar norske sosiologer, og i forhold til hva
som er sentral sosiologisk teori. Samtidig er
norsk sosiologi kjennetegnet av sin empiriske
(og i stor grad positivistiske) orientering, sammenlignet med f. eks Frankrike og Tyskland.
Generelt sett har sosiologien befunnet seg fra
begynnelsen av i en spenning mellom styringsvitenskap (i den forstand at empiriske kunnskaper om samfunnet blir grunnlaget for offentlig
politikk) og kritisk vitenskap. I Norge har sosiologien vært tett involvert i det sosialdemokratiske samfunns- og styringsprosjektet og det i
noen grad på bekostning av sin kritiske funksjon.
Sosiolognytt 4/10 11
Foto: ISF
Sivesind: Norske sosiologer har, i større grad
enn i mange andre land, henvendt seg til
offentligheten og beslutningstakere, og ikke
bare til det vitenskapelige samfunn. Norsk sosiologi har bidratt med begreper og modeller for
å forstå samfunnet som nå blir selvfølgelig
brukt i politikk, forvaltning og samfunnsdebatt.
Dette kan gå tapt om vi fortsetter å ensidig
belønne internasjonal publisering i spesialiserte
tidsskrifter som ingen i Norge leser.
Klemsdal: Et spesielt kjennetegn ved norsk
sosiologi som skiller oss ut fra andre henger
sammen med den store instituttsektoren. Norge
har visstnok verdens største instituttsektor for
samfunnsvitenskapelige institutter. Dette har
først til at Norsk sosiologi har fått et anvendt
preg og blitt viktige leverandører av kunnskapsgrunnlag for politikkutvikling og utvikling av
velferdsstatens organisering og praktisering. I
tillegg har vi fylt opp departementer og kommuner. Norsk sosiologi spiller med andre ord
en fremtredende rolle i samfunnsutviklingen.
Hva er det vi har grunn til å være stolte over?
Widerberg: At vi spiller en rolle i samfunnsdebatten! Men samtidig er nettopp rollen som
policyleverandør noe som også må problematiseres mer en det vi gjør idag.Vi, om noen, må
"objektivere" (med Bourdieus terminologi)
våre kunnskapsrelasjoner slik at vi ikke overtar
myndighetenes forståelser og definisjoner av
det vi studerer og derved reproduserer slike
forståelser. Hvis vi ikke kan bidra med et annet
blikk, så er det ikke mye å være stolt av som
sosiolog!
Bay: Vi kan være stolt av sosiologiens langsiktige ambisjon om å kombinere nettopp grunnforskning med anvendt og problemorientert
forskning, hvor den såkalte gullalderen i norsk
sosiologi, danner et viktig utgangs- og orienteringspunkt som stadig er med på å gi retning
12 Sosiolognytt 4/10
Karl Henrik Sivesind er redaktør for Tidsskrift
for samfunnsforskning og forsker ved Institutt for
samfunnsforskning.
for dagens sosiologi. Det vil særlig si i betydning av en sosiologi som er forankret i en
empirisk problem- og relevansorientering.
Sivesind: Norsk sosiologi har klart å etablere
seg og yte viktige bidrag på stadig nye områder,
som migrasjon, sivilsamfunn, klima og miljø.
Det sikrer faget fortsatt relevans.
Klemsdal: Jeg tror sosiologifaget har en svært
stor innflytelse i Norge, selv om vi kanskje har
vanskelig for å tro det selv, trente som vi er til å
rakke ned på vår egen faglige tradisjon, som
Aubert formulerte det. Norske sosiologer har
for eksempel vært med på å forme en rekke
nye og eldre universitetsfag, og fortsetter å gjøre
det, gjennom at sosiologer ansettes og bygger
opp fagene. For eksempel medievitenskap,
pedagogikk etc. Til og med rektoren på BI er
nå sosiolog.
Hva er din visjon for norsk sosiologi de
neste 50 årene?
Widerberg: Jeg ønsker at man inntar en mer
Foto: AFI
aktiv og reflektert rolle i forhold til den sterke
posisjonen man har ervervet som forsker, utreder og formidler. I dette ligger ikke bare kritikk
og selvstendighet i forhold til samfunnsrollen
og samfunnsdebatten, men også i forhold til
teoretiske strømninger innen faget. Hva slags
begreper og forståelser er egentlige fruktbare
for norske forhold i en global kontekst? Dette
er noe jeg håper vi vil være opptatt av fremover.
Bay: I de 50 neste årene vil sosiologien måte
tilpasse sine problemstillinger til endringene i
samfunnet på samme måte som den har gjort i
løpet av de 50 siste årene. Likevel vil nye metoder (knyttet til nettverksamfunn, web, digitalisering, osv.) bli utviklet og berike sosiologens
verktøykasse. Utfordringen er å motvirke ytterligere spesialisering og å utvikle tverrfaglighet
med andre samfunnsvitenskaper, med biologi,
computer science og andre naturvitenskaper
som i økende grad vil påvirke samfunnet og
sosiale relasjoner. På lignende måter vil sosiologien i økende grad også måtte strekke seg mot
juss, historie, kulturfagene og religion.
Sivesind: Sosiologien utvikler seg gjennom
spesialisering i stadig nye bindestreker. Det er
derfor viktig å holde fast på utdanning i faget
som en disiplin med metodiske og teoretiske
kjerneområder og standarder, ellers vil vi ikke
ha norsk sosiologi om 50 år. Sosiologiens gjennombrudd som fag var knyttet til analysen av
industrisamfunnets sosiale mekanismer. Uten en
faglig basis og evne til å begripe nye samfunnsformasjoner og problemer på måter som gir
handlingskompetanse, vil ikke sosiologiens
bortfall være noe tap. Min visjon er fortsatt dialog både med det internasjonale, vitenskapelige
samfunn om sosiologisk teori og metode og
med beslutningstakere og offentlighet. Den viktigste forskjellen vil være at dialogen vil foregå i
nye media og kanaler.
Lars Klemsdal er redaktør for Sosiologi i Dag og
forskningsleder ved Arbeidsforskningsinstituttet.
vene sosiologien tilbyr for å forstå mennesker i
samfunn. Selv jobber jeg på Arbeidsforskningsinstituttet – et tverrfaglig forskningsinstitutt –
og forsker på ledelse og organisering, som er et
tverrfaglig forskningsfelt. Det tverrfaglige opplever jeg som svært stimulerende. Siden du spør,
vil min visjon for sosiologi om 50 år være at
faget har gjort seg gjeldende som perspektiv inn
i de fleste andre fag, ikke minst naturvitenskapene. Dette er en visjon som gjelder mer enn
norsk sosiologi.
[email protected]
Klemsdal: Jeg er mindre opptatt av sosiologi
som institusjon og mer opptatt av de perspektiSosiolognytt 4/10 13
Foto: Arnfinn Haagensen Midtbøen
PORTRETT
Krig, fred og vaffeljern
Ingrid Eide om et liv i og utenfor norsk sosiologi
Av: Arnfinn Haagensen Midtbøen
Den lave høstsolen skinner gjennom trærne på
Grefsen i Oslo, der jeg som så mange ganger før
er på vei til generasjonsvillaen i Bjerkealléen 55.
Ingrid roper meg inn, men møter meg ikke i
gangen som hun pleier – fordi vaflene som stekes på kjøkkenet må voktes nøye. Jeg kommenterer det luksuriøse i å bli servert vafler klokken
10 en søndag morgen og må pliktskyldigst innrømme at jeg ikke engang eier et vaffeljern.
- Har du ikke vaffeljern?! Ingrid hever stemmen og ser på meg med et mistroisk blikk, som
om familiens ære og tradisjoner står på spill. Da skal du få arve mitt gamle!
Vaffeljernet vil i så fall gå inn i rekken av arvegods. Kunsthistoriebøker, FN-rapporter, gamle
plakater, samlede utgaver av Tidsskrift for samfunnsforskning og Sosiologi i dag, fra henholdsvis
1960 og 1970, samt flere malerier malt av hennes onkel og min farfar, Annar Haagensen, har
blitt meg til del opp gjennom årene. Ingrid
Eide er altså min fars kusine; denne underlige
slektsrelasjonen uten noe egentlig navn, og som
kan fylles på ulike måter. For meg har hun hatt
rollen som kombinert mor og bestemor,
omforent i det noe misvisende begrepet ’tante’,
som jeg stort sett kaller henne.
Konteksten forøvrig er velkjent: Frokosten står
på bordet, eggene er ferdig kokt og tekannen er
Studentpolitikk og møtet med Johan Galtung
Noen kimer til svar på dette spørsmålet kan
leses ut av hennes bidrag til jubileumsutgaven
av Sosiologisk Årbok (2/2010), der åtte personer
som tok magistergraden i sosiologi ved Universitetet i Oslo på 1950-tallet, er invitert til å dele
sine minner fra instituttet. Her kommer det
frem at Ingrid lenge før sosiologistudiene overhodet var påtenkt, hadde et dyptpløyende engasjement for verdensfreden og en tro på skolens
potensial til å fremme fredskultur blant den
oppvoksende generasjonen.
- Du må huske at da jeg begynte å studere
eksisterte ikke sosiologifaget som et fag i unge
menneskers bevissthet, eller for den saks skyld i
den norske akademiske virkelighet. Det fantes
jo en del historikere som var opptatt av å få
frem viktige sider ved vår sosiale historie. Men
FAKTA
klar (i vår familie drikker vi te først, deretter
kaffe). Men det er ikke bare vaflene på bordet
som gjør denne morgenen litt annerledes. Jeg
har forberedt en rekke spørsmål, diktafonen ligger på bordet og samtalen har et mål og en retning. Hvorfor? Fordi vi i dette nummeret av
Sosiolognytt setter søkelyset på de mange jubileene som hjemsøker sosiologdominerte fagmiljøer i år, og fordi Ingrid Eide på ulikt vis var
involvert i de tidlige faser i samtlige institusjoner, med unntak av Sosiologi i dag – som ble
opprettet av neste generasjons sosiologer. I
denne sammenhengen vil det si skikkelser som
Olav Røsset og Andreas Hompland.
Vi skal likevel ikke la oss blende av jubileumsiver. Ledere og redaktører fra jubilantene
har fått spalteplass til å beskrive betydningen av
sine institusjoner et annet sted i bladet, og de
offisielle markeringene har allerede pågått året
gjennom. Nå skal vi i stedet forsøke å få frem
konturene av det norske studentmiljøet på
1950-tallet, presentere et blikk på utviklingen av
sosiologien, samt gi et svar på hvorfor Ingrid
Eide etterhvert forlot den institusjonsbaserte
sosiologien til fordel for norsk politikk og en
internasjonal karriere i fredens tjeneste.
t Ingrid Eide (f. 1933)
t Medstifter og forsker ved Institutt
for fredsforskning (PRIO), 1959-68
t Magister i sosiologi fra Universitetet
i Oslo, 1960
t Forskningsstipendiat, Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF), 1964-67
t Amanuensis i sosiologi ved Universitetet
i Oslo, 1968-1987 (med div. permisjoner)
t Statssekretær i Kirke- og
undervisningsdepartementet, 1973-76
t Stortingsrepresentant (møtende vara)
for Arbeiderpartiet, 1977-81
t Direktør for UNDPs kvinne- og
utviklingsprogram, 1987-89
t Rådgiver i Kulturdepartementet, 1989-93
t Medlem av hovedstyret i UNESCO, 1989-93
t Rådgiver i Internasjonal avdeling,
Universitetet i Oslo, 1994-97
t Leder for Nei til atomvåpen, 2003-2008
t Bystyrerepresentant for Oslo
Arbeiderparti 2007t Ingrid Eide har tidligere vært gift med Johan
Galtung og Sverre Lodgaard. Hun er mor til tre
barn, Andreas (f. 1958), Harald (f. 1962) og
Christian (f. 1970).
historikerne var opptatt av fortid – vi var opptatt av å skape en annen fremtid, at fortiden ikke
skulle gjenta seg.
Studietiden ved Universitetet i Oslo var i
stor grad preget av politikk – og et drivende
internasjonalt arbeid for å motvirke polarisering og skape dialog på tvers av Europas jernteppe. Ingrid, som senere skulle bli et særdeles
aktivt medlem av Arbeiderpartiet, var imidlertid ikke interessert i noe medlemskap i Ap før
Haakon Lie hadde gått av som partisekretær.
- Det var et forferdelig politisk klima. Haakon Lie drev en mccarthyistisk hets mot oss
studenter som ikke ville kjøpe en polarisert
holdning til verden og politikken.Vi ønsket å
ha kontakt også med kommunistlandenes stuSosiolognytt 4/10 15
dentorganisasjoner – for å forstå deres virkeligholdningen var at å studere, det var å studere –
het og fordi studenter i kommunistiske land
ikke å bli undervist.Vi leste det vi kom over og
ikke hadde anledning til å engasjere seg i andre
som vi fant interessant og relevant. Og så opporganisasjoner enn de kommunistiske. For dette
søkte vi selv noen forelesninger når det var noe
ble vi hengt ut som kommunistinfiltratører i
innenfor vårt interesseområde.
Lies bok Kaderpartiet. Så jeg var overbevist om
I 1957 reiste imidlertid Ingrid og Johan til
at jeg ikke skulle bli medlem av Arbeiderpartiet
New York og Columbia University. Johan var
før en ny generasjon politikere hadde kommet
ansatt som assisterende professor i sosiologi,
til og Haakon Lie var gått av.
mens Ingrid – som medbrakt faculty wife –
Gjennom studentpolitikken, nærmere
kunne gjøre som hun selv ville. Og der ble det
bestemt Komiteen for internasjonalt studentundervist i sosiologi!
samarbeid, traff Ingrid Johan Galtung
- På Columbia var alle de store
«Vi ville ikke være en
– som etterhvert ble hennes ektemann gjøkunge innenfor amerikanske sosiologene som vi ellers
og kompanjong i tidlige faser av norsk rammene av ISF.» bare kjente fra bøkene; Robert Merfredsforskning. Om Johan går det
ton, Paul Lazarsfeld og så videre. Jeg
mange historier i vår familie. Min far nevner
hadde anledning til å gå inn for en pakke som
for eksempel stadig hvor aggressiv han var bak
minner om systemet i Norge idag, det vil si å
rattet. Selv har jeg imidlertid alltid trodd at det
følge en gitt undervisning og ta en mastergrad.
var sosiologien som forente de to.
Men jeg ville skrive min avhandling om en
- Nei, jeg traff Johan i studentpolitikken.
norsk skole, om den indre strukturen og relaMen han underviste jo også i statistikk og
sjonen til distrikt og samfunn, så jeg var ikke
matematisk sosiologi nede i Løkkeveien. Fordi
interessert i en mastergrad. Istedet valgte jeg
sosiologi ikke var et ordentlig fag på dette tidsmine forelesninger fra øverste hylle. Og det var
punktet, hadde jeg i utgangspunktet tenkt å
fantastisk inspirerende og nyttig.
studere pedagogikk, og jeg fullførte lærerskolen
- Jeg minnes historien om hjemkomsten deres til
der Litteraturhuset ligger nå. Men jeg oppdaget
Norge; du og Johan ble tatt imot på flyplassen av din
fort at pedagogikkfaget ikke svarte til noe av
mor, men til hennes forskrekkelse kom dere bærende
det som var min interesse. Etterhvert skjønte
på deres førstefødte – Andreas – i en pappeske!
jeg at det var i sosiologien jeg ville finne til- Ja, men den var jo foret med laken. Og
nærminger, verktøy og en bredere samfunnsgrunnen til forskrekkelsen var nok først og
forståelse – som var det jeg var ute etter.
fremst at vi ikke hadde fortalt henne at barnet
allerede var født før avreisen fra New York.
Faget uten pensum
Hjemkomsten til Norge skyldtes ikke
Og sosiologi ble det. Men som mange og lange
egentlig barnefødselen. Det var julen 1959.
frokostsamtaler om det å studere sosiologi på
Johan skulle tilbake til Columbia etter nyttår og
henholdsvis 1950- og 2000-tallet minner meg
Ingrid skulle starte sitt feltarbeid på en skole i
på: Noe har endret seg. Mens sosiologistudier
Oslo. Hun leverte magisteravhandling og tok
for meg og de fleste andre i senere tid har
eksamen da Andreas var ett år.
handlet om å bli introdusert for et fag, få et
- Jeg husker jeg skrev med ham liggende
overblikk over den tematiske, teoretiske og
over fanget, men så ble han så interessert i skrimetodiske bredden, for så nærmest å velge seg
vemaskinen at han fikk sin egen som han
en bindestrek man ønsker å søke seg mot, var
kunne leke med på gulvet. Det var jo ikke
sosiologistudier på 1950-tallet av et annet kalimeningen at mødre med så små barn skulle
ber.
arbeide, og det var jo heller ikke noen barneha- Det var en helt annen tilnærming. Grunnger å snakke om.
helt nødvendig. Du må jo også huske at det var
Sosiologi, politikk og etableringen av PRIO
en sterk politisk interesse for dette, fordi man
Ingrids magisteravhandling ble hetende Noen
ønsket å finne et handlingsrom der Norge
skolesosiologiske problemer. En organisasjonsanalyse
kunne spille en konstruktiv rolle i internasjonal
av en folkeskole i Oslo. Illustrerende for hvor
politikk. Redselen for en ny verdenskrig var
ferskt sosiologifaget var i Norge på denne
dominerende, og mens det var de som mente at
tiden, er at avhandlingen på vitnemålet hennes
man derfor burde ruste seg opp til tennene, så
er titulert Noen skolepsykologiske problemer.
var det noen av oss som mente at jo mer man
Skrivefeilen indikerer at det var psykologien,
ruster opp, jo mer bidrar man til usikkerheten.
ikke sosiologien, som var et tungt etablert fag i
Som Jens Evensen senere formulerte det:Vi
norsk akademia på denne tiden.
skaper oss økende usikkerhet til økende pris. Så
Også betegnende for sosiologiforsøket på å skape et handlings«Hva er det med sosiologene
faget er at de ulike fagmiljøene
som gjør at de forskanser seg rom og andre roller i internasjonal
som kunne sies å bedrive sosiologi i sine egne spesialiseringer?» politikk, var i grunnen dét det
langt fra var preget av klare grensedreide seg om. Og det var en
oppganger – som de jo unektelig er idag.
oppgave som var for stor til å håndteres som en
- Det var flytende grenser mellom Institutt
avdeling innenfor et annet institutt.
for sosiologi og Institutt for samfunnsforskning,
men på ISF var det et miljø som praktiserte sosiForskansede sosiologer
ologi gjennom sin empiriske forskning. Men
Det sterke internasjonale engasjementet som
heller ikke de var jo egentlig sosiologer i
preget samfunnsforskerne på 1950- og 60-tallet
utgangspunktet. De kom fra psykologi, filosofi,
synes å ha avtatt betraktelig. En illustrasjon på
og mange var jurister. Harriet [Holter, journ.
dette finnes ved en kikk på utgitte utgaver av
anm.] var jo sosialøkonom! Men de bygget sosiantologien Det norske samfunn, som for første
ologifaget i kraft av de temaer de tok opp og
gang ble trykket i 1968 med Natalie Rogoff
de tilnærminger de utviklet. Og så arrangerte
Ramsøy som redaktør. Her har Johan Galtung
de seminarer, som vi brukte aktivt i det politiset eget kapittel viet Norges plass i verdenssamke og internasjonale arbeidet. Etterhvert kom
funnet. I 1986-utgaven skriver likeledes Ingrid
jo også ukeavisen Orientering, der Vilhelm
Eide og Mariken Vaa om Norge og den tredje
[Aubert, journ. anm.] spilte en viktig rolle. Så i
verden. I den nåværende 6. utgave, som er pendette miljøet fløt politikken og dannelsen av
sum for dagens sosiologistudenter, er det imidfaget sammen.
lertid ikke noe kapittel som tar opp denne
Et eksempel på koblingen mellom politikk
tematikken.
og fag var avdeling for konflikt- og fredsfors- Det er veldig rart. Jeg hadde jo den naive
kning ved ISF, der Ingrid og Johan jobbet samtro, da jeg jobbet for Forskningsrådet, at det ville
men med blant annet Mari Holmboe Ruge. De
være interesse blant sosiologene for utviklingsvar imidlertid av den oppfatning at et så viktig
forskning fordi det ville bringe faget tilbake til
område ikke kunne forbli del av et institutt
røttene, med spørsmål om hva som driver sammed mange andre oppgaver, og hadde istedet
funnsendringene. Men det var ingen interesse
visjoner om å opprette et eget institutt for
for dette. Min andre naive forestilling var at ved
fredsforskning. Denne visjonen ble virkeliggjort
å bringe samfunnsgeografien inn, så ville man få
gjennom etableringen av Peace Research Instiet samspill og en gjensidig befruktning mellom
tute Oslo (PRIO) i 1959.
fagene. Men dette er vel snarere et samboerskap
- Vi ville ikke være en gjøkunge innenfor
på relativt kjølig nivå, såvidt jeg kan se fra utsirammene av ISF. Men plattformen der var jo
den. Hva er det med sosiologene som gjør at de
forskanser seg i sine egne spesialiseringer? Er det
slik at det norske samfunnet har blitt så komplekst og mangfoldig at man har mer enn nok
med å se verden i Norge, og ikke lenger behøver å se Norge i verden?
- Det er en interessant parallell mellom dette og en
diskusjon som pågår nå, der samfunnsvitere generelt
og kanskje sosiologer spesielt, anklages for såkalt
metodologisk nasjonalisme. Denne diskusjonen er jo
både interessant og relevant, ikke minst i forhold til
innvandrings- og integrasjonsforskningen, men blir
ekstra påfallende når vi snakker om hva dere var opptatt av på 1950- og 60-tallet.
- Dette startet jo tidlig. Da ISF markerte sitt
50-årsjubileum satt jeg i et panel der jeg ga
uttrykk for et savn etter internasjonale spørsmål
og de komparative studiene som preget instituttet i tidlige år, og påpekte at man hadde
vokst seg inn i en form for selvtilstrekkelighet.
Det er jo noe rart med sånne prosesser: Når
man blir store, så blir man mer – både sosialt og
faglig – selvtilstrekkelig. Jeg tror det skyldes
arbeidsinndelingen på universitetet og mellom
forskningsinstituttene, og det skyldes utfordringene i det norske samfunnet som er så mange at
det er spennende nok og arbeidsoppgaver nok
her. De utfordringene som vi arbeidet med, og
som virkelig var apokalyptiske, kombinert med
forhåpningene om hva det postkoloniale kunne
bety for fremtiden, gjorde at vi så oss om etter
en verden med større handlingsrom.
Universitetsliv, kvinner og menn
Etter flere år som forsker ved PRIO og stipendiat ved det som den gang het Norges almenvitenskapelige forskningsråd, fikk Ingrid en fast
amanuensisstilling ved Institutt for sosiologi i
1968. På denne tiden var det tre kvinner ved
instituttet; foruten Ingrid selv kun Mariken Vaa
og Astrid Nypan. Dette minner ikke særlig om
situasjonen i dag, i det minste ikke innenfor
sosiologien. Hvordan var det å være kvinne i et
så mannsdominert miljø?
- Det var ikke så problematisk. Det problematiske lå i å få dagen til å gå opp, så jeg tror vi
så det mest som et praktisk problem, og av og til
som et tilnærmingsproblem. Men først og fremst
var vi mennesker, vi var sosiologer, vi var universitetslærere og vi var kolleger. Jeg hadde jo
kjent disse menneskene ganske lenge, til dels
som student og til dels som politisk medspiller,
sånn som Vilhelm.Vi hadde en idé om rollen,
etter mønstervariablene.Vi skulle i rollen som
sosiologer være avseksualiserte og emosjonelt
nøytrale, ikke-partikularistiske og så videre. Så vi
befant oss på sekundærrelasjonssiden hele tiden.
I ettertid har jeg hørt at enkelte studenter forholdt seg til meg mer som kvinne enn som sosiolog, men det var ikke slik vi opplevde det den
gangen.
- Sterke menn må du jo uansett sies å ha forholdt
deg til. Du har vært gift med Johan Galtung og tidligere direktør ved PRIO og NUPI, Sverre Lodgaard.
Nå holder du sammen med tidligere finansminister,
Per Kleppe. Har du måttet kjempe for din egen plass i
dette temmelig spesielle selskapet?
- Dette høres kanskje litt høytidige ut, men
jeg sa en gang i en tale for Johan det Goethe
har skrevet på en marmortavle i Karlsbad: Ich
bin dieser Quelle ein ganz anderes Leben schuldig –
denne kilde skylder jeg at mitt liv har blitt
annerledes. Men ellers vil jeg bare si at jeg har
lært mye av og med dem alle tre. De er ekstremt
ulike, som personligheter og som mennesker.
Per og jeg var jo også formann og nestformann
i et partilag på 1970-tallet, så jeg har kjent ham
politisk veldig lenge.
I begynnelsen var politikken
Som en følge av et sterkt engasjement for skole,
forskning og politikk, ble Ingrid Eide i 1973
spurt om være statssekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet. Bjartmar Gjerde var på
dette tidspunktet ansvarlig statsråd og Per Kleppe var finansminister. Et viktig forskningspolitisk spørsmål var finansieringsstrukturen i instituttsektoren, og Ingrid fikk i løpet av perioden
gjennomslag for at ISF skulle få fast post på
statsbudsjettet – selvsagt også med finansministerens velsignelse.
- Dette var nesten et løfte. PRIO hadde allerede kommet inn, og det var mange på ISF som
oppfattet dét som illojalt, og at PRIO ”snek i
køen”. Så jeg følte at det både var vel begrunnet
og nødvendig, men også en gjeld til ISF. Forøvrig ville det jo aldri gått hvis ikke også statsråden
var opptatt av dette og hadde innsikt i hva samfunnsforskningen betydde for arbeiderbevegelsens ulike saker.
- Du fikk permisjon fra amanuensisstillingen ved
Institutt for sosiologi mens du var statssekretær, men
du kom vel egentlig aldri tilbake?
- Jo, eller det vil si: Med min bakgrunn fra
PRIO og politikk ville de gjerne ha meg til
NORAD for å starte en evaluerings- og forskningsavdeling. Og jeg jobbet med dette en tid,
men så viste det seg at jeg var blitt fast møtende
vararepresentant på Stortinget. Og da fikk jeg
forlenget permisjon, men i 1981 kom jeg tilbake til instituttet og var lydig der til 1987.
- Det er vel likevel rimelig å si at politikken, og
forespørsler som har kommet, og det har alltid
dernest en lang og omfattende internasjonal karriere,
vært forespørsler å si ja til. Kanskje med unntak
blant annet i UNESCO og UNDP, kapret deg fra
av da jeg var ferdig med UNESCO-arbeidet.
sosiologien. Kan du fortelle litt om dette valget – hvor- Da kunne jeg vel i og for seg tenkt meg å
for forlot du sosiologien?
komme tilbake til instituttet, men da var det
- Fra 1987 forsvant jeg ut, først til UNDPs
blitt et annet institutt; stort og selvberget. I tilkvinne- og utviklingsprogram. Jeg ble jo hentet
legg hadde faget på mange måter fått en ny terhit på grunn av min ballast, dels som forsker og
minologi, nye metoder, og ikke minst ny teknoforeleser på kvinne- og utviklingsspørsmål, dels
logi som forutsetning for alt som gjøres. Da var
gjennom erfaringen som statssekretær og storspørsmålet: Skal jeg bruke to år på å sette meg
tingsrepresentant. Poenget var jo at jeg dermed
inn i alt dette for så å bli pensjonist, eller er det
kunne snakke om mange ting; jeg var ikke en
bedre at jeg bruker min kompetanse på noe
ultrafeminist fra de nordiske land «Jeg var ikke en ultrafeminist universitetet angivelig trenger,
som skulle fortelle hvordan alt
nemlig internasjonalisering? Så det
fra de nordiske land som
skulle fortelle hvordan
skulle være, men hadde en muligble min avslutning på universitetet,
alt skulle være»
het til å se dette i kontekst. Senere
noe som på sett og vis førte meg
satt jeg i UNESCOs hovedstyre i Paris. Jeg
tilbake til det internasjonale utgangspunktet.
trodde jo at jeg skulle tilbake til Institutt for
sosiologi, men etter mange år i UNESCO
Sosiologi som tenkemåte
hadde jeg vært såpass lenge borte fra faget i sne- Ingrid ble pensjonist i 1997. Hun hadde fått et
ver betydning, at da universitetet ønsket å gjøre
brev i posten med invitasjon til et seminar om
mer i forhold til internasjonalisering, var det
pensjon for alle født i 1933 eller tidligere, og
mer naturlig for meg å gå inn i dette enn tilbafant til sin forbløffelse ut at hun nærmet seg
ke til instituttet. Og da skrev jeg internasjonalipensjonsalder. På seminaret fikk hun opplyst at
seringsstrategien for Universitetet i Oslo.
hun kunne pensjonere seg i en alder av 64 år og
- Følte du at du fikk gjort mer av det du skulle
motta omkring to tredjedeler av sin lønn.
gjøre utenfor fagets institusjonelle rammer?
- Selv om jeg ikke er en karriereplanlegger,
- For å være helt ærlig opplevde jeg at Instier jeg livløpsplanlegger. Jeg hadde sørget for å
tutt for sosiologi overhodet ikke var opptatt av
være gjeldsfri, så økonomisk kunne jeg fint klare
noe av det jeg hadde arbeidet med. En illustremeg, og jeg husker jeg tenkte: Dette er jo som å
rende kontrast er at da jeg var direktør i UNDP, få et statsstipend! Så jeg sa ja til det, og forsvant
så ble jeg kontaktet av kvinneforskere ved Harut.
vard University, som inviterte meg for å fortelle
Statsstipend har vel sjelden vært en bedre
om hvordan det var å jobbe med kvinnespørsbetegnelse på pensjonsutbetaling. Etter at hun
mål i en så kompleks organisasjon. Institutt for
ble pensjonist har Ingrid blant annet sittet i stysosiologi var aldri interessert i dette, heller ikke
ret til FNs forskningsinstitutt, UNRISD, i
PRIO. Når du forsvinner ut av et system, så
Genève; hun har vært delaktig i utgivelsen av
mister du lett både relevans og status.
en rekke av UNDPs Human Development
- Jeg tenker at dette også handler om det skjellsetReports; og hun har vært tungt involvert i
tende første engasjementet – at politikk og internasjoNansenskolen – både i skolens styre og råd, og i
nalt fredsarbeid var til stede før du møtte sosiologien –
prosjektet som omhandler dialog og menneskeog at sosiologien for deg var viktig, mer for å tjene
rettigheter på Balkan. I tillegg var hun i perioandre formål enn faget i seg selv?
den 2003-2007 leder for Nei til atomvåpen. - Ja, det er nok riktig. Men jeg har aldri dre- Jeg har vel vært en rimelig nyttig samfunnsborvet med karriereplanlegging. Jeg har sagt ja til
ger, som hun selv påpeker.
- Siden 2007 har du også sittet i Oslo bystyre for
denne samtalen og hun mente at du burde blitt profesArbeiderpartiet. Hvordan er det å være i lokalpolitiksor i sosiologi. Ikke fordi hun underkjenner det du har
ken etter et langt liv i rikspolitikk og internasjonalt
gjort og fått til, men fordi du var en berikelse for instiarbeid?
tuttet. Hva tenker du om det?
- Det er jo kjempeinteressant! I Arbeider- Det kan hende, men jeg har aldri søkt. Jeg
partiets gruppe, som er den største i bystyret,
tror uansett at jeg har levd et faglig utfordrende,
har syv av atten representanter etnisk minorisamfunnsmessig nyttig og for meg selv mortetsbakgrunn.Vi har tatt konsekvensen av
sommere liv ved ikke å forbli ved min lest på
befolkningsutviklingen og har hatt en klar målInstitutt for sosiologi. Og det kan hende det er
setting om at alle grupper skal representeres –
noe med meg, jeg tror ikke jeg ville hatt tålmofordi vi erkjenner at verden er i Norge og fordi
dighet til, eller sett nytten av, alt det arbeidet
representativitet er grunnleggende for demosom jeg har den største respekt for at noen
kratiet. Dette er kanskje også den
«Historikerne var opptatt orker – altså det petimeterarbeidet
viktigste endringen som har skjedd av fortid – vi var opptatt av som skal til for å være en god forå skape en annen fremtid, sker. Og da får man heller skape sin
på hjemmebane de siste 40 årene,
at fortiden ikke skulle
sammen med velferds- og velstandsegen lest enn å forbli ved den gamle.
gjenta seg»
økningen. Håndtering av det interSom sosiolog, politiker, forsker
nasjonale skjer dermed i høyeste grad også i
og aktivist er det ingen overraskelse at Ingrid er
lokalpolitikken.
opptatt av spørsmål knyttet til fred, konflikt og
- Du sitter jo i Byutviklingskomiteen og har gjenutvikling. For å gripe personen Ingrid er det
nom det også anledning til å engasjere deg i alle de
imidlertid avgjørende å vektlegge bredden i
store utviklingsplanene, ikke minst for kulturlivet, i
engasjementet. Her kan vi snakke om en estetisk
Oslo. Disse planene vil jo unektelig ha store innvirkside – gjennom en sjelden kunnskap om og
ninger på hva slags hovedstad vi skal få i fremtiden?
interesse for kunst og håndverk i all sin bredde;
- Ja, jeg har en følelse av at jeg er med på å
et sosialt aspekt – ved opprettholdelsen av et
forme Oslos fremtid. Og jeg er også opptatt av
enormt sosialt nettverk; betydningen av familien
ombudsrollen i politikken. Om det så dreier seg – med omfavnelsen av bestemorrollen; samt et
om et inngangsparti eller en veranda, så er dette
stort engasjement for det man kan betegne som
forhold som angår folks dagligliv. Som sosiolog
små trivialiteter, men som i realiteten er viktig for
og medmenneske synes jeg man skal ta det på
livskvalitet og glede. Et eksempel på sistnevnte
alvor.
kan være da Tine Meierier besluttet å avslutte
produksjonen av en smakfull, men kuriøs brunÅ skape sin lest
ost, og fikk henne på nakken i brevs form. Et
I 2011 går Ingrid av som bystyrerepresentant i
annet kan være forferdelsen jeg kunne lese i
Oslo. Hun er bystyrets eldste i dag, og kommer
ansiktet hennes da hun erkjente at vaffeljernet
ikke til å la seg overtale til en ny periode, selv
jeg skulle arve ikke var på sin faste plass i kjelleom hun erkjenner at det nok kommer til å bli
ren. Men i vår familie skal man kunne steke
et visst vakuum i livet. Det er likevel ingen fare
søndagsvafler, så jeg får et nytt til jul.
for at engasjementet for internasjonal politikk
kommer til å minke. Nå for tiden er fokuset
[email protected]
især på motstand mot kvinnelig verneplikt og
kritisk observasjon av utviklingen av NATOs
strategiske konsept. Og bestandig influert av en
sosiologisk tenkemåte.
- Jeg snakket med Arnlaug Leira i forkant av
Polemiske strateger i cyberspace
Av: Lars Grue
kan betegne som biologifeltet og for det andre
det vi kan betegne som islamfeltet. Jeg skal si
I en periode var jeg venn på Facebook med Jon noe mer om disse to feltene siden det særlig var
Hustad, som til daglig er journalist i Dag og Tid.
synspunkter herfra som lå til grunn for betegAv mange ble Hustad sett på som kongen av
nelsen facebook-høyre, en betegnelse jeg altså
Facebook. Jeg både leste innleggene og deltok mener ikke er dekkende.
i noen av de diskusjonene han initierte på sin
Mange deltakere på Hustads og Foslis sider
vegg. Det var morsomt, provoserende og lære- har stor tro på biologiens determinerende betydrikt. Jon Hustad er en kunnskapsrik person
ning for å forklare menneskers adferd og væremed en utviklet evne til å spissformulere sine
måter. Evolusjonsbiologiske synspunkter og
synspunkter og han hadde ofte meninger det
argumenter danner ofte utgangspunkt for skråsivar lett å være uenige i. Rett før sommerferien
kre meninger om menneskers væremåter, særlig
forlot Jon Hustad Facebook og slettet (for
når spørsmålet om mulige forskjeller mellom
godt?) alle spor etter seg. Jon Hustad ble samkvinner og menns adferd, valg og holdninger
men med Halvor Fosli og Bjørn Gabrielsen, som diskuteres. I slike diskusjoner blir veien vel kort
riktignok ikke er på Facebook,
tilbake til homo sapiens liv før
«Synspunktene reflekterer
omtalt som representer for facemigrasjonen ut fra Afrikas høysletter.
ofte en biologisk
book-høyre. Oppslaget i KlasskamEvolusjonsbiologiske argumenter
fundamentalisme»
pen bygget for en stor del på synssynes for enkelte å inneha en intuitiv
punktene til Jostein Gripsrud. Han var i vennegyldighet som fullstendig overskygger sosiolokretsen til Halvor Fosli og Jon Hustad.
gisk funderte forklaringer.
Mange deltakere i debattene hyllet programI forrige Sosiolognytt tar Arve Hjelseth fatt i
met ”Hjernevask”. Harald Eia og Ole Martin
temaet med et innlegg der tittelen er ”Det nye
Ihle, som begge har bakgrunn i samfunnsfagene,
høyre og sosiologien”. Jeg deler mange av synsble sett på som sannhetssøkende opprørere i en
punktene til Hjelseth, men vil likevel knytte
verden der samfunnsfagenes hegemoniske rolle i
noen utfyllende kommentarer til hans utmerke- politikken hadde hindret menneskers egentlige
de tekst. Grunnen er at jeg ikke synes betegnel- beveggrunner for å handle som de gjorde fra å
sen facebook-høyre er en god beskrivelse av de
slippe til og frem. Interessant nok har flere som
personer eller miljøer som ble omtalt i artikkedeltar i diskusjoner med evolusjonsbiologiske
len. Betegnelsen trekker raskt oppmerksomheargumenter sin utdanningsmessige bakgrunn i
ten mot partiet Høyre og/eller en form for
realfagene. Noen har også helt åpenbart peiling
konservatisme. Dette er ikke alltid en god
på mye av det de skriver om, men langt fra alt.
karakteristikk av det som kommer frem på for
Poenget mitt er at i en del sammenhenger
eksempel Foslis side eller som kom frem på
blir synspunktene deres veldig enkle og unyanHustads side.
serte og reflekterer ofte en biologisk fundamenBåde Hustad og Fosli har enkelte favoritttalisme mer enn det reflekterer reell kunnskap
temaer, eller politiske felt der de har/hadde
på de områdene de har synspunkter på. Og jeg
svært klare standpunkter. For det første det vi
tror ikke dette er noe norsk fenomen. Evolu22 Sosiolognytt 4/10
Foto: Jon Rogstad
sjonsbiologisk og genetisk determinisme er som
forklaringsparadigme på fremmarsj i mange land
og på mange områder av menneskers atferd og
handlinger.
Jeg vil for eksempel tippe at flere av deltakerne i diskusjoner omkring natur og kultur er
ivrige lesere av nettstedet edge.org som kan
beskrives som et intellektuelt hjem for dem som
søker – sannhet(?), med basis i naturvitenskap
og naturvitenskapelig forskning! Nettstedet
sprang ut av The Reality Club – som kort fortalt var et møtested for enkelte intellektuelle –
en rolle som altså nå ivaretas av edge.org.Viktige
personer med tilknytning til edge.org er evolusjonsbiologen Richard Dawkins og evolusjonspsykologen Stephen Pinker. Disse to toneangivende forskernes synspunkter kan helt opplagt
knyttes til den nye bølgen av biologisme som
feier gjennom mange land.
Selv om diskusjonene etter programmet
”Hjernevask” har lagt seg, betyr ikke dette at
evolusjonsbiologiske forståelsesmodeller og ren
biologisk reduksjonisme har mistet sin appell
hos mange. Den kommer med ujevne mellomrom opp på Facebooks sider som argumentasjon
for å latterliggjøre synspunkter fra samfunnsvitere og humanister. Men er den evolusjonsbiologiske og genetiske tilnærmingen til å forstå variasjoner i menneskers livsformer, handlinger og
holdninger det samme som høyreargumenter?
Jeg tror ikke i det, og hvis noen mener det så
gjør de det for lett for seg. Man kan ikke avfeie
dette som høyreargumenter. I stedet må man gå
inn i de enkelte diskusjonene og ta på alvor de
argumentene som legges frem for så å møte
disse med kunnskap hentet fra sosiologisk og
samfunnsvitenskapelig forskning.
Det andre feltet som peker seg ut kan vi
betegne som islamfeltet. Mange som ytrer seg på
de sidene jeg følger med på er svært kritiske til
islam og lite villige til å underlegge kristendommen og den vestlige verden den samme formen
for kritisk analyse som de benytter i forhold til
islamske land og samfunnsforhold. Og siden det
politiske og religiøse er sammenvevet på en helt
annen måte i islamske land enn i vestlige sampolitiske feltene som er trukket frem her, men i
funn, blir kritikken rettet mot islamsk politikk i
forhold til andre felt er det ikke like lett å gjette
sin alminnelighet. Denne holdningen er for
hva som kommer.
noen knyttet sammen med en ukritisk aksept av
Hvorfor legger mange så ut sterke politiske
dagens israelske politikk og full støtte av den sitmeninger på Facebook? Dette er trolig et spørstende politiske ledelsen i Israel – landet som for
mål med mange svar. Noen er sikkert drevet av
noen står som et demokratisk fyrtårn i en funet ønske om å starte politiske debatter som i
damentalistisk islamsk verden. Akkurat innenfor
form både er tydeligere og der meningsutveksdette temaet er en del på Halvor Foslis vennelis- lingen skjer raskere, enn i andre media. Jeg er
te aktive, i det minste når Israel er i nyhetsbildet. temmelig sikker på at Halvor Fosli kan plasseres
Ikke alle er ukritisk positive til israelsk politikk,
i denne gruppen. Andre kan man mistenke legdet er også rom for kritiske stemmer. I noen
ger ut meninger for å få oppmerksomhet. Det er
sammenhenger er likevel en del synspunktene
selvsagt artig når mange mennesker melder seg
på islam og muslimer såpass krasse og unyanserte på i debatter man har startet, og det er ikke noe
at de er ubehagelig å lese.
spamfilter for provokasjoner på facebook.
For egen del har jeg valgt regelmessig å lese,
Nå er det også slik at Facebook er en møteog eventuelt også å sitere, fra den israelske avisa
plass som åpner for nær kontakt mellom sentrale
Haaretz når jeg kommer med synspunkter om
meningsbærere og personer som er sentrale i
Israel/Palestina konflikten. Haaretz er en avis
den norske medieoffentligheten. Mens Facemed stor legitimitet i Israel og det er en avis
book er et forum der mange uttaler seg fullstensom gir et langt mer nyansert syn på isradig uten filter, regner jeg med at en
«Man kan ikke
elsk politikk enn hva man ofte finner i
avfeie dette som artikkel om, la oss si, feminisme skrenorsk presse. Symptomatisk nok var Jon
høyreargumenter.» vet av Kjetil Rolness, selvsagt går gjenHustad også en som leste Haaretz og som
nom et redaksjonelt filter før den
hadde mye positivt å si om denne avisen. I det
kommer på trykk i Dagbladet. Det samme måtte
hele tatt viste Hustad en større åpenhet og intel- trolig også innslagene i ”Hjernevask”-serien til
lektuell tilnærming til enkelte av de temaer han
Eia og Ihle. Poenget her er likevel at siden både
kunne spissformulere seg om, enn mange av
folk fra medieoffentligheten og folk med sterke
dem som i dag prøver å fylle hans rolle på Facesynspunkter innenfor kontroversiell politiske
book.
områder deltar i de samme nettverkene på FaceMen er disse synspunktene på Islam og
book, kan diskusjonene her gi en form for test
islamsk politikk nødvendigvis høyrepolitikk? Jeg av ideer til temaer som senere kan tas opp i mer
tror det er for enkelt å klassifisere folk som Jon
offentlige medier.
Hustad og Halvor Fosli langs et politisk kontiHelt til slutt, har så jeg lært noe av å delta på
nuum fordi deres meninger og synspunkter
det jeg vil kalle hard-core Facebook? Jo, det har
springer ut av individuelle politiske betraktninjeg og det er først og fremst hvor bra det er å ha
ger forankret i konkrete politiske felt og henen bakgrunn som sosiolog. En bakgrunn som
delser. Deres synspunkter springer ikke ut av et
gjør det nærmest umulig å ha fastlåste standpolitisk partiprogram. De er en type politiske
punkter på de fleste områder, men der man er
nomader, en slags politiske postmodernister som nødt til å ta inn over seg andres synspunkter og
har forlatt den store fortellingen – den samlende argumenter om en selv vil komme litt nærmere
ideologien med stor I. De er skolerte intellektuden sannheten som antageligvis likevel viser seg
elle med god formuleringsevne og med oppfatå være flyktig.
ninger og meninger som kan være uforutsigbare.
Man vet riktignok hva en kan vente seg på de
[email protected]
Og vinneren er Av: Mette Løvgren
Foto: Stig Weston
Evalueringen av norsk sosiologisk forskning
foreligger i desember. Norske sosiologiske
forskningsmiljøer har blitt veid, og dermed løpt
risikoen for å bli funnet for lett. Og hva da? Vår
intuisjon sier oss at vinneren blir det miljøet
som får best evaluering. Helt så enkelt er det
allikevel ikke.
Hvilke konsekvenser får evalueringen for fagmiljøene som er blitt evaluert? Vil Forskningsrådet eller Kunnskapsdepartementet benytte
seg av kunnskap om et miljø som ble generert i
denne evalueringen, eller sagt med andre ord –
vil denne evalueringen få konsekvenser?
- Ja, svarer Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland kontant.
- Vi er opptatt av at funn i evalueringen blir
fulgt opp, og når evalueringen er avsluttet skal
Forskningsrådet sammen med det enkelte miljø
utarbeide en plan for videre arbeid, sier hun
videre.
Eventuelle konsekvenser av denne evalueringen ligger altså i hendene til Norges Forskningsråd Vi vender oss til Forskningsrådet for
å få vite mer.
Tora Aasland er Forsknings- og
høyere utdanningsminister
for fagmiljøene – og her legger Tønseth ekstra
vekt på nyttig, og fortsetter med å fortelle at
Divisjonsstyret for vitenskap i Forskningsrådet
etter planen skal behandle evalueringen 15.
desember i år. Styret fatter da vedtak om hvorVenter det en pisk i enden av evalueringen?
dan Forskningsrådet skal følge opp evaluerinSiri Tønseth, seniorrådgiver i Avdeling for samgen.
funnsvitenskap i Norges Forskningsråd, avviser
- En del av oppfølgingen ved tidligere evaat det venter pisk eller gulrot, og beskriver evalueringen som et verktøy:
«Vi er opptatt av at funn i lueringer har vært at det blir nedsatt
- Evalueringen er ment som en evalueringen blir fulgt opp» et utvalg som består av sentrale perTora Aasland
soner fra de berørte miljøene, som
stimulans til forbedring, og ikke som
gir konkrete anbefalinger til oppfølging, fortelet positivt eller negativt stempel som skal følge
ler Tønseth.
et miljø til evig tid. Forskningsrådets primære
Det er altså i utgangspunktet mye opp til
målsetting er at evalueringen skal være nyttig
Foto: Jon Solberg
fagmiljøene selv, og ledelsen ved den enkelte
institusjon, å bestemme hvordan de ønsker å
følge opp panelets anbefalinger og hvilke konsekvenser evalueringen skal få. Tønseth refererer
også til en nærmest etablert praksis: Fagevalueringene blir fulgt opp gjennom utlysning av
midler til såkalte institusjonsforankrede strategiske prosjekter, som de evaluerte miljøene kan
søke på. En slik utlysning skal støtte opp under
arbeidet med fagutvikling, og et oppfølgingsutvalg kan blant annet gi innspill til innholdet i
utlysningen.
Konturer av skjevbehandling
Forskningsrådets beskrivelse av etterarbeidet
blir fremstilt så sympatisk. Men vil det ikke
fortsatt være slik at et miljø som blir vurdert
som sterkt, får et fortrinn ved behandlingen av
fremtidige søknader?
- Målsettingen med evalueringen er å styrke
forskningsmiljøene, ikke at det skal lages en type
"svarteliste" som Forskningsrådet eller Kunnskapsdepartementet skal handle ut fra. Det deles
heller ikke ut noe "klippekort" for tildelinger til
enkeltsøknader selv om evalueringen av et fagmiljø samlet sett skulle være veldig god. Forskningsrådet tildeler midler til enkeltprosjekter
etter vurderinger fra fageksperter i paneler og
beslutninger i komiteer/programstyrer, forteller
Tønseth.
- Å bruke kunnskap fra evalueringen i slike
framtidige tildelinger vil ikke bety at miljøer
som får de beste evalueringene har et fortrinn,
det kan jo være tvert i mot – alt avhengig av
hva slags utlysning det er snakk om og faglige
og strategiske prioriteringer i denne. Kunnskap
fra evalueringen vil kunne komme inn på
utlysningsnivå/virkemiddelnivå.Ved vurdering
av den enkelte søknad er det kvaliteten på
denne, vurdert i forhold til utlysningen og våre
øvrige vurderingskriterier, som vil være avgjørende. Det kan her også være verdt å nevne at
Forskningsrådet totalt sett kun rår over 17 prosent av midlene til FoU i U&H-sektoren, sier
Tønseth.
Siri Tønseth er seniorrådgiver i
Norges Forskningsråd.
Det er altså ikke slik at et miljø blir gitt et
positivt fortegn ved fremtidig søknadsbehandling dersom den snarlig avsluttede evalueringen
finner at det er et særlig sterkt miljø.Vi aner
derimot konturene av en annen skjevbehandling – at det er miljøer med forbedringspotensial som vinner pengepremiene.
Liten risiko, desto større gevinst
Å bli veid og funnet for lett er altså langt fra så
risikabelt som det kan synes. Tvert i mot, kan vi
nesten konkludere. Forskningsrådet vil ikke
straffe noen, men derimot legge seg ekstra i
selen – sammen med de aktuelle miljøene – for
å heve kvaliteten. Hva med andre konsekvenser
av en mindre enn optimal evaluering – som fall
i anseelse og status?
Et fall i anseelse kan avskremme fremtidige
arbeidssøkere og kanskje legge seg som en liten
baktanke hos eventuelle oppdragsgivere. På den
annen side er det lite sannsynlig at evalueringen
å løfte og styrke er en sympatisk holdning, men
vil ”avsløre” noe som ingen mistenkte. Evalueenda viktigere, også strategisk på sikt.
ringen av norske sosiologiske forskningsmiljøer
Mange tilnærmet like sterke aktører er konvil trolig korrespondere godt med hvordan disse
kurransefremmende, og konkurranse er en formiljøene allerede blir evaluert av seg selv og
utsetning for kvalitet, om vi har forstått forsviktige samarbeidspartnere. Så de viktigste konkningspolitikken rett. Allikevel er det slik at selv
sekvensene av denne evalueringen vil bli hvilke
om norske forskningsmiljøer konkurrerer med
tiltak Divisjonsstyret for vitenskap beslutter å
hverandre, deltar de beste også på en eller flere
igangsette. Og som vi har sett, er
internasjonale arenaer. Det er ingen
«Fagevalueringene blir fulgt opp
dette trolig tiltak som handler om gjennom utlysning av midler til grunn til å ha ”beste norske stanå styrke og forbedre svake punk- såkalte institusjonsforankrede dard” som øverste grense for noe
ter. Evalueringen vil for eksempel strategiske prosjekter, som de miljø, noen enkeltforsker eller noe
ikke følge miljøene i fremtidige evaluerte miljøene kan søke på» forskningsområde. De ”flinkeste”
Siri Tønseth
søknader.
trenger også å bli styrket.
Er dette egentlig rettferdig? Og er det særlig
Når det gjelder den forestående evaluerinklokt? Vi er kjent med at det er konkurranseutgen av norsk sosiologisk forskning, må vi
setting av midler til å bedrive forskning, og selv
avvente utropingen av vinneren eller vinnerne
om Forskningsrådet kun rår over 17 prosent av
til desember. De som kommer godt ut kommer
midlene til FoU, kommer majoriteten av
nok til å juble. Men tatt i betraktning at beløneksterne midler for det enkelte forskningsmiljø
ning i form av forskningsmidler blir tildelt etter
i mange tilfeller nettopp fra Forskningsrådet. Å
forbedringspotensial, bør kanskje vinnerne
benytte kunnskapen om ulike miljøer som blir
spørre seg om hva de egentlig jubler for?
generert gjennom denne evalueringen virker
fornuftig, sett fra Forskningsrådets side, som er
[email protected]
motivert for å bedre kvaliteten på norsk forskning og å oppnå resultater i det enkelte prosjekt. Det er altså ingen gulrot å spore for de
miljøene som presterer godt, som vil være mindre aktuelle kandidater når det gjelder å søke
midler fra en ekstra pott til utbedring av enkelte
punkter og som ikke vil bli rådført i utformingen av nye utlysninger fra Forskningsrådet. De
kan ikke vente ekstra midler i denne omgang,
eller at deres anstrengelser blir belønnet i fremtidige søknader om midler fra Forskningsrådet.
Motsetningsfullt eller i tråd med
norsk forskningspolitikk
Vi oppfatter en tilsynelatende motsetning mellom en forskningspolitikk som søker kvalitetsheving gjennom konkurranse og Norges Forskningsråd holdning om at alle skal være vinnere
og en evaluering som bedringsverktøy heller
enn en konkurransefordel. Trolig er det bare tilsynelatende, for Forskningsrådets holdning om
Bukken og havresekken?
Av: Mette Løvgren
Norges Forskningsråd evaluerer norsk sosiologisk forskning. Evalueringen er planlagt ferdigstilt i desember, og sosiologer over hele Norge
venter på tåspissene. Men hva er det egentlig
som foregår?
og internasjonalisering av forskning. Denne nye
konteksten for norsk forskning, skriver OECD,
reiser imidlertid nye spørsmål: Hvordan skal forskning ved universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter utvikle seg i det nye konkurranseorienterte miljøet? Er de nye insentivstrukturene
effektive? Hva skjer med studenter og ferdigutdannede på arbeidsmarkedet?
Norges Forskningsråd implementerer norsk
forskningspolitikk gjennom å bevilge midler til
OECD fraråder at Norges
forskning. Betyr det at Forskningsrådet er i
Forskningsråd får en dobbeltrolle
gang med å evaluere eget arbeid, eller arbeidet i
For å følge utviklingen av norsk forskning i den
norske sosiologiske forskningsmiljøer? Svaret er
nye og mer konkurranseorienterte konteksten,
begge deler – Forskningsrådes evaluering av
foreslår OECD at en uavhengig tredjepart oppforskningsmiljøene har en undertoretter og vedlikeholder en database
«Jeg håper også at det
ne av selvevaluering. Men når egen- kommer til å fremtre i vår som systematisk skal fore politiske
interesser står på spill, hvorfor er rol- rapport at vi ikke har kjent beslutningstakere, studenter og ferlene som evaluerer og bevilger for- noen styring fra noe hold» digutdannede med informasjon om
Göran Ahrne
delt til den samme aktøren? Vi har
status innenfor norsk forskning.
tatt opp Forskningsrådets dobbeltrolle med
OECD anbefaler altså opprettelsen av en kontiForsknings- og høyere utdanningsminister Tora
nuerlig evaluering. Norges Forskningsråd, konAasland, Göran Ahrne, leder for evalueringspakluderer OECD, bør ikke være ansvarlige for å
nelet, og Siri Tønseth, seniorrådgiver i Norges
gjennomføre denne evalueringen.
Forskningsråd.
Tre år etter OECDs gjennomgang av norsk
høyere utdanning, oppsummerer Regjeringen
Mer konkurranse, bedre kvalitet
OECDs rapport på en slik måte at vi forstår at
Men først må vi gå litt tilbake i tid. Etter gjenrapportens funn og anbefalinger samsvarer godt
nomgangen av norsk høyere utdanning i 2005,
med Regjeringens egen strategi og målsettinger.
konkluderer OECD med at norske forskningsDet opprinnelige avsnittet i OECDs rapport som
miljøer bør bli evaluert. OECD refererer Regjeetterspør systematisk og langvarig overvåkning
ringens strategi om en økning av midler brukt på og evaluering utført av en uavhengig tredjepart,
forskning, og at denne strategien blir basert på en blir oppsummert slik: ”Det er en jobb å gjøre i
liten økning i offentlige midler og en stor økning forhold til å forbedre kvaliteten videre. Bruken
i private midler.
av disiplin- og fagevalueringer bør utvides.” ForFor at private investorer skal investere mer i
slaget om at denne evalueringen skal bli utført av
forskning, planlegger Regjeringen å styrke bånen tredjepart er forsvunnet. Så hva skjedde?
dene mellom forskning, høyere utdanning og
industri. Høy kvalitet på forskningen er viktig for Varsomhet og kontrolltiltak
at dette skal lykkes, og høy kvalitet blir stimulert
- OECD kjenner ikke godt nok det norske sysgjennom konkurranse om midler, konsentrering
temet, sier Tora Aasland, og forklarer at det er
Foto: Jon Solberg
Göran Ahrne er professor i sosiologi ved
Stockholm Universitet og leder av panelet
som evaluerer norsk sosiologi.
ulike instanser innenfor Forskningsrådet som har
ansvar for ulike oppgaver – som tildeling av midler og evaluering av fagmiljøer. At det er oppnevnt et evalueringspanel som består av uavhengige nordiske eksperter, er en ytterligere sikring
mot sammenblanding av roller som bevilger og
evaluerer hos Norges Forskningsråd, sier hun.
Og Aasland forsikrer om at Norges Forskningsråd er godt kjent med og varsom med sin potensielle dobbeltrolle, og at Kunnskapsdepartementet har tillit til Forskningsrådets arbeid.
Aasland forteller at Kunnskapsdepartementet
mener at dette er den rette måten å gjøre det på,
og beskriver Forskningsrådet som den viktigste
utøveren av regjeringens forskningspolitikk og
også som den viktigste kvalitetssikrer. Forskningsrådet er ansvarlig for tildeling av midler,
og dermed også garantist for kvalitet. Det overordnede ansvaret, legger Aasland til, er det regjeringen som har.
Kunnskapsdepartementet ser altså ikke problemer med å tildele Norges Forskningsråd
ansvar for fagevalueringer. Dessuten, tilføyer Aasland, er OECDs rolle å tilby råd, som det så er
opp til Kunnskapsdepartementet eller andre å
velge om de vil etterfølge. Eller ikke, som tilfellet
er her.
Evalueringspanelet blir gitt et mandat
Et uavhengig evalueringspanel skal fungere som
en garantist mot sammenblanding av roller hos
Norges Forskningsråd. Imidlertid er det Norges
Forskningsråd som har tildelt evalueringspanelet
deres mandat, og om dette uavhengige evalueringspanelet faktisk er en sikring mot sammenblanding av roller, avhenger av dette mandatet og
betingelsene for panelets arbeid.Vi har spurt
Göran Ahrne, leder for evalueringspanelet og
professor i sosiologi ved Stockholms universitet,
om hvor fritt evalueringspanelet har stått i sitt
arbeid.
- Jeg har absolutt kjent at vi i evalueringspanelet har vært helt frie til å fremføre synspunkter
og vurderinger som vi har kommet fram til i vårt
arbeid. Forutsetningene for evalueringen, som at
hver forsker skulle sende inn to tekster, var vi
kjent med på forhånd. Men gitt disse forutsetningene har vi siden jobbet som vi har villet og
våre diskusjoner innen panelet har vært helt forutsetningsløse. Jeg håper også at det kommer til å
fremtre i vår rapport at vi ikke har kjent noen
styring fra noe hold, forteller Ahrne. han legger
til at det har vært en representant fra Norges
Forskningsråd tilstede under møter i evalueringspanelet, men forteller at denne representanten ikke har hatt noen synspunkter på innholdet
i panelets arbeid.
Siri Tønseth, seniorrådgiver i Avdeling for
samfunnsvitenskap i Norges Forskningsråd,
bekrefter at Forskningsrådet deltar som observatør underveis i panelets arbeid.
- I Forskningsrådets vedtekter står det at vi
skal sørge for evaluering av norsk forskning. Vi
oppfatter at Forskningsrådets rolle i arbeidet
med fagevalueringer blir ansett som legitim i
fagmiljøene, men vi ønsker selvfølgelig en diskusjon om vårt arbeid velkommen, avslutter
Tønseth.
Neste år får hun forhåpentlig sitt ønske oppfylt av Tora Aasland: - I Soria Moria 2 ble det
vedtatt at Norges Forskningsråd skal bli evaluert
i inneværende regjeringsperiode, opplyser statsråden. Evalueringen blir igangsatt neste år.
[email protected]
KANON
Norsk sosiologisk kanon
- de konstituerende tekstene
Hva er de viktigste sosiologiske tekstene? Hvilke norske arbeider ligger til grunn for de
tenkemåter som er rådende i dagens sosiologi?
I de foregående numrene har vi presentert de ti eldste tekstene i serien Norsk sosiologisk kanon. I dette
nummeret presenteres neste fem – som er publisert i tidsrommet 1964-1966. De siste ti og nyeste arbeidene som har vært konstituerende for norsk sosiologi, blir avslørt i det neste nummeret av Sosiolognytt –
og lanseres på Vinterseminaret 2011.
Tekstene skal dekke hele perioden fra faget ble etablert og fram til i dag.
Følgende fem kriterier er lagt til grunn:
1. Faglig kvalitet og originalitet,
2 Faglig virkningshistorie,
3 Samfunnsmessig virkningshistorie,
4 Håndverksmessig/ metodisk soliditet,
5. Litterær verdi
Komiteen består av professor Willy Pedersen (leder), Ida Hjelde, Cathrine Holst, Andreas Hompland og Olav
Korsnes.
Foto: Jon Rogstad
4/10
Ottar Brox
«Avvisning av storsamfunnet» som økonomisk tilpasningsform
(Tidsskrift for samfunnsforskning, 4, 1964)
Ottar Brox kunne ha vore kanonisert i norsk
sosiologi både som prosjekt og person. Han er
ein slags sjølkonstruert og sjølvald sosiolog.
Som ung mann med utkantbakgrunn frå Senja
i etterkrigstida, hadde han ein krokete veg til
den akademiske sosiologien. Av faglig bakgrunn
er han landbrukskandidat frå Ås, og mye av sitt
samfunnsfaglige verktøy har han frå sosialantropologien. I Tromsø var han professor ved verdas
einaste institutt for samfunnsvitenskap. Det var
interessa for nordnorske lokalsamfunn som
skulle vera styrande, ikkje faglige spesialitetar.
Ottar Brox er for mye av ein generalist til å
la seg binda av grenser innan og mellom samfunnsfaga. Han er faglig åpen og har sveipa over
mange emne. Han har halde fast på noen anvendelige modellar og grunnbegrep, men også lagt
til nye som han bruker med stor innsikt og
begeistring – som då han til eit foredrag på eit
sosiologisk vinterseminar så nylig hadde tileigna
seg begrepsparet ideografisk og nomotetisk at
han måtte skriva dei opp på tavla for å minnast
dei. Men han hadde ingen problem med å fylla
begrepa med faglig tyngde og erfaringskunnskap.
Ottar Brox har i 50 år late sine forskingsinteresser styra av muligheter for samfunnsmessig
handling og endring. I så måte er det typisk at
læreboka hans heiter "Praktisk samfunnsvitenskap". Han er teoretisk og metodisk eklektikar
som låner litt her og litt der etter analytisk
behov og gjer det til sitt – litt marxisme, litt
strukturalisme, litt symbolisme, litt agrarøkonomi og mye politologi om den symbolske sida av
politikken. Når han oppgir viktige teoretiske
FAKTA
Av: Andreas Hompland
Ottar Brox er født i 1932 på Senja.
Sivilagronom i 1957. Stipendiat ved Norges
landbrukshøgskole og amanuensis i sosialantropolog i Bergen. Dr. scient. i bygdesosiologi i
1970. Professor i sosiologi i Tromsø 1972-84,
avbrutt av fire år som Stortingsrepresentant
(SV, Troms) 1973-77. Leder av prosjektet Alternativ Framtid. Forskningsleder og seniorforsker
ved NIBR.
referansar, er det namn som Barth, Chayanov,
Robert Paine og Gregory Bateson som går att.
Ottar Brox har ambisjon om å vera folkeopplysar. Han er ein markert og ihuga talar og
debattant over eit breitt felt. Mens det er stadig
vanligare for samfunnsforskarar å halda seg til
sitt revir, har han brukt sitt faglige arbeid i den
allmenne samfunnsdebatten. Han har engasjert
seg politisk for å skapa offentlig interesse for det
han har funne ut gjennom forsking, men også
brukt sine erfaringar som politikar og debattant
som inspirasjon til nye forskingstema. Han var
aktiv i EF-kampen og Sosialistisk Folkeparti,
men då han i 1972 samla sine debattartiklar om
politikk i bokform, kalla han det "Bidrag til en
populistisk argumentasjon".
Ottar Brox sin prefererte skriftlige sjanger er
den faglig baserte debattboka, og der har det
kome ei lang rekke: om landbrukspolitikk,
diskrikspolitikk, fiskeripolitikk, planlegging,
innvandring, velferdsstaten, klima. Den mest
omdiskuterte er Hva skjer i Nord-Norge (1966)
med oppfølgaren Nord-Norge: Fra allmenning til
Foto: Per Anders Todal
koloni i 1984. Då han skreiv om sosialdemokratiet under høgrebølga i 1988, ga han boka tittelen Ta vare på Norge!
Ottar Brox var i ein kort periode leiar av
prosjektet "Alternativ framtid", men han har
alltid reservert seg mot framtidsforsking, scenarisme og utopisme. Boka hans om ikkje-utopisk planlegging for det neste århundret, som
kom ut på forlaget Exil i 1995, kalla han typisk
nok Dit vi ikke vil. Hans metode er å skissera
uønska konsekvensar dersom utviklinga held
fram sin skeive gang, og så koma med forslag til
praktiske handlingsalternativ som fører i ei anna
lei.
Av alt Ottar Brox har skrive, kunne mye
vore kanonisert ut frå kvalitet, originalitet,
resepsjon og nedslag i norsk samfunnsdebatt.Vi
har valt den første artikkelen hans i eit samfunnsfaglig tidsskrift (TfS 4/1964) – ikkje fordi
han ikkje har skrive meir og betre seinare, men
fordi mye av det han har gjort seinare, ligg i
embryo i denne vesle og originale artikkelen.
Den er eit slags interesseportrett av mannen og
eit forord til livsverket. Den begynner slik:
"Denne artikkelen er et forsøk på å konstruere
en enkel modell som kan anvendes til analyse
av data fra isolerte småsamfunn. Jeg mener også
at modellen kan være nyttig ved utredning av
slike praktiske problemer som fraflytting/
utbygging".
Med observasjonsdata og tjukke beskrivelsar
av ørvesle Hamarnes, ei isolert, veglaus, straumlaus og læstadiansk grend i ein nordnorsk fjord,
utviklar han ein generell modell om vilkåra for
vedlikehald eller grunnleggande endring i marginale småsamfunn. Poenget er at det som ser
ut som ei tilbakeliggande og engstelig avvising
av storsamfunnets verdiar og levemåtar, er eit
rasjonelt forsvar for ei livsform i likevekt under
dei sosio-kulturelle, økonomiske og økologiske
vilkår på staden der dei har nok av arbeidslyst
og arbeidskraft. Men det ville ikkje ha vore
Ottar Brox om han ikkje også hadde avslutta
med "noen praktisk anvendbare konklusjoner
av denne undersøkelsen" - i dette tilfellet forslag til oppbygging av eit omsettingsapparat for
souvenirar og andre handlaga småsaker i tre,
etter mønster av landbrukssamvirket.
Ottar Brox sin mest særprega innsats er den
vedvarande ambisjonen om å sameina faglig og
samfunnsmessig engasjement. Han har kombinert og veksla mellom rollene som deltakar og
tilskodar, analytikar, polemikar og aktør, og han
har overført innsikt og anvendelig kunnskap
«Hans sosiologiske fantasi og
samfunnsengasjement er basert
på at han er faglig nyfiken og at
han trekker både på sitt bygdeopphav, sitt urbane liv og breidda
av sine akademiske, sosiale og
politiske erfaringar. »
Yngvar Løchen
Idealer og realiteter i et
psykiatrisk sykehus
Av:Willy Pedersen
Noe av det mest slående i Yngvar Løchens studie Idealer og realiteter i et psykiatrisk sykehus, er
måten han helt fra starten får synliggjort den
krevende rollen som sosiolog og forsker. Studien foregikk ved Dikemark sykehus, og han
gjorde feltarbeid. Han forteller at han ble sluppet løs med hvit frakk og nøkkelknippe i hånden. Han fikk delta på alle møter og observere
helt fritt. Bokas andre kapittel heter ”Sosiologen og sykehuset”, og her beskriver han denne
rollen. Den var ikke var enkel: Han måtte prøve
å komme ”innenfor”, men samtidig unngå
FAKTA
mellom felta. Som akademisk forskar er han
nytenkande og original, og som praktisk samfunnsvitar har han eit mangesidig tilfang av
kunnskap og erfaring. Som politikar har han
sett nye tema på dagsorden og peika på praktiske løysingar. Som frittståande offentlig debattant har han gått til felts mot ufornuft i konvensjonell visdom og demonstrert alternative
forståelsesmåtar. Hans sosiologiske fantasi og
samfunnsengasjement er basert på at han er faglig nyfiken og at han trekker både på sitt bygdeopphav, sitt urbane liv og breidda av sine
akademiske, sosiale og politiske erfaringar.
Den kanoniserte artikkelen er utan tabellar,
fotnotar og referansar, men med ein handteikna
modell. Det heiter der om eit av handlingsalternativa for fiskarbøndene som levde i tilnærma naturalhushald: "Dette ville ikke ha ført til
noen pengeinntekt på "jordsida", men en
kunne jo tenke seg at om en kunne øke naturalietilgangen for husholdet, ville en kunne
spare inn på innkjøpet av varer fra butikken."
Dette hypotetiske utsagnet i kondisjonalisform var typisk for den søkande Brox. Seinare
har han ofte framstått som meir sikker og absolutt – både i fag og polemikk, men ikkje verre
enn at NIBR i 2003 ga seminaret og festskiftet
om 70-åringens rolle i norsk samfunnsforsking
og samfunnsdebatt den vakre tittelen Den sikre
tvilen. Det må betraktast som eit kvalitetsstempel på ein mangslungen sosiolog som har vore
ei kjelde til inspirasjon og skismogenetisk motmæle både faglig, politisk og sosialt – med eller
utan sommarhatt.
Yngvar Løchen (1931-1998)
Magister i sosiologi 1956. Doktor philos på
avhandlingen Idealer og realiteter i et
psykiatrisk sykehus i 1965, som ble utgitt som
bok på Universitetsforlaget samme år.
Professor i medisinsk sosiologi ved
Universitetet i Tromsø. Her var han også
rektor fra 1977 til 1981.
intriger og konflikter. Det var uklart for ansatte
og pasienter hva han gjorde, og han fikk kallenavn: Den fremmede, det institusjonelle
super-ego, spionen. Sosioløken var et kallenavn
mange likte. Han forteller hvordan spenninger i
forhold til dem i staben gjorde at han i en periode søkte kontakt og støtte hos pasientene.
Slike metodiske refleksjoner var ikke vanlige,
selv om flere av Løchens kolleger i denne perioden gjorde krevende feltarbeid. Det er med på
å gi boka sin status som norsk sosiologisk klasSosiolognytt 4/10 33
deres idealer, det er spenninger mellom ideologi og system. For å kunne leve med spenningene utvikler systemet bestemte forholdsmåter. I
bokas sluttkapittel trekkes trådene, gjennom det
elegante begrepet den diagnostiske kultur.
siker. Det er en sensitiv undertekst i denne
boka som alle som leser den må bli slått av. Han
forteller om opplevelsen av ensomhet og
påkjenninger. Han gjør feilgrep, som når han
bidrar til å spille pasientene ut mot staben.
Leserne trekkes med inn i den krevende forskningsprosessen. Det komplekse sosiale systemet avdekkes, samtidig som vi hele tiden har
med oss den særegne karakteren av den kunnskapen vi får del i.
Begrepet er bokas kjerne, og det dreier seg om
”en mekanisme som kan dempe virkningene av
kollisjonen mellom idealer og realiteter”.
Mekanismen innebærer at spenningene transformeres. De gjøres til enkeltindividers problemer. Psykiateren forstås som ”autoritær” når
han forsøker å lede avdelingen. Avdelingssøsteren karakteriseres som ”rigid” når hun spør
etter begrunnelser for nye behandlingsmetoder.
Den diagnostiske kultur leter ikke etter forklaringer på systemnivå. Den begrenser seg til å
plassere årsaker i individet eller enda snevrere –
i individets personlighet. Mekanismen kan nok
tenkes å utspille seg også i andres systemer, som
for eksempel somatiske sykehus. Men det psykiatriske sykehus er særlig utsatt. Her har psykiatriens og psykoanalysens mange avleggere
levert et rikt tilfang av forklaringer som kan tas
i bruk. Løchen referer ikke til Hans Skjervheims Deltakar og tilskodar, som var publisert
noen år tidligere, men vi aner et tydelig fellesskap i perspektiv.
Det er mange referanser til Talcott Parsons i
dette arbeidet, og ideene om sykehuset som et
sosialt system kan nok tilskrives innflytelse fra
Det er fire hovedgrupper i sykehuset: psykiablant annet ham. Denne innflytelsen var sterk i
terne, psykologene, pleierne og pasientene. For
Norge på 1950- og tidlig 60-tall. Men Løchen
hver av dem beskrives typiske oppgaver og tener opptatt av spenningene i systemet, ikke av
kesett, dilemmaer og spenninger. Gradvis vokharmoni. Spenningene lar seg løse gjennom et
ser det fram en forståelse av hele det
prisnipp, en mekanisme – den diag«Det er en
komplekse, men skjøre systemet: Et
sensitiv undertekst nostiske kultur – som riktignok funsykehus med opprinnelse i en anstalti denne boka som gerer systembevarende, men som samalle som leser den tidig åpner for repressive og destruktipreget voktertradisjon, som gradvis
må bli slått av»
har tatt inn over seg moderne innsikve væremåter. Den bidrar dessuten til å
ter fra psykoanalyse og psykoterapi og såkalte
legge et slør over de spenningene som finnes.
terapeutiske samfunn. Det er et system fullt av
Kulturen gjør at prisverdige faglige idealer blir
god vilje, men likevel preget av spenninger
umulig å realisere.
mellom det folk faktisk gjør – realitetene – og
Boka ble lest av alle de profesjoner som ble
beskrevet – og mange andre. Den ga dem som
opplevde seg utsatt for den diagnostiske kulturs
nedlatende væremåte et motspråk. Temaene
Løchen her tar opp videreutvikles i hans seinere
forfatterskap, som for eksempel i den fine lille
boka Sosiologens dilemma, hvor han går dypere
inn i innsiktene i avhandlingens metodekapittel.
De fleste sosiologer kjenner kortformen: ”Idealer og realiteter”. Boka har gitt stadig nye kull
av sosiologer en stort anlagt, innholdsmessig rik
og metodisk eksemplarisk kasusstudie. Den
dannet grunnlag for en viktig tradisjon i norsk
medisinsk sosiologi. Innsiktene er viktige også
utenfor det psykiatriske sykehus og utenfor fagmiljøene. Med sitt sensitive blikk avdekker Yngvar Løchen forholdsmåter som vi nok alle har
blitt utsatt for.
Thomas Mathiesen
The Defences of the Weak
KROM – Norsk forening for kriminal reform
– ble dannet i 1968. Thomas Mathiesen sto
sentralt, og han beskriver selv hvordan oppstarten foregikk i en turbulent politisk periode:
Det var protester mot USAs krig i Vietnam,
studentopprør ved universitetene og også konflikter i mange fengsler (http://www.krom.no).
Han hadde tre år tidligere, i 1965, tatt doktorgraden på avhandlingen The Defences of the
Weak. Fag og politikk var tett knyttet sammen
for ham i denne perioden, og det har fortsatt.
Thomas Mathiesen er en de norske sosiologer
som mest konsekvent har kjempet de marginale
og utstøttes sak. Han arbeidet for å fjerne løsgjengerloven, for bedre soningsforholdene i
fengslene, for å heve den kriminelle lavalder.
De siste årene har han vært opptatt av nye former for kontroll. Hans faglige produksjon har
vært formidabel – med mer enn 30 bøker, en
rekke artikler og en stri strøm av kronikker.
Tonefallet har ofte vært sterkt kritisk, noen
ganger uforsonlig.
Men det er The Defences of the Weak
FAKTA
Av:Willy Pedersen
Thomas Mathiesen (født 1933)
Magister i sosiologi i 1958. Doktor philos på
avhandlingen The Defence of the Weak i 1965,
som da den ble utgitt på Tavistock samme år,
hadde endret tittel til The Defences of the
Weak. Mathiesen var forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning 1969–72 og har vært
professor i rettssosiologi ved Universitetet i
Oslo siden 1972.
som danner opptakten, og her er stilen annerledes. Den er en inngående sosiologisk analyse av
Ila sikringsanstalt. Den er ett av de få arbeidene
fra den såkalte sosiologiske gullalderen som ble
skrevet på engelsk, og det har gitt den et bredt
nedslagsfelt. Den ble anmeldt i internasjonale
fagtidsskrifter da den kom og siteres fortsatt.
Tonefallet er undersøkende, forsiktig, i passasjer
kan boka virke omstendelig. Han legger fram
innvendinger og forbehold. Han peker på sin
egen ”bias”: Han ber leseren være oppmerksom
på at han er nokså kritisk til det systemet han
Det ligger i avhandlingens tittel, og det sier
studerer. Dette er kanskje en grunn til at boka
seg selv: Dette er en svak gruppes måte å forsvafortsatt virker så sterkt. Han går nemlig grundig
re seg selv. Det viser mot avmakt. Likevel kan
til verks, og avdekker systematisk smerte og
det over tid ha en viss effekt. Forutsetningen er
avmakt. I tillegg er det forsvaret tittelen på boka
at de innsatte blir i stand til å identifisere normer
peker mot langt fra heroisk. Det er ikke solidari- voktere og ledelse virkelig mener at skal gjelde.
tet og samhold som preger fangene.
Vokterne må oppleve at kritikken er berettiget.
Sosiologer hadde undersøkt fengsler, sykehus, Da vil det kunne oppstå en følelse av ubehag, av
skip og skoler. De hadde avdekket formelle
at det foregår illegitim maktutøvelse i fengselet.
strukturer og makthierarkier. Men det var først
Avhandlingen hører hjemme i den norske sosioda også de uformelle aspektene ved slike systelogiske kanon fordi den – sammen med blant
mer ble løftet fram i lyset at analysene virkelig
annet Arbeiderkollektivet og Idealer og realiteter i et
utviklet seg, sier Mathiesen. Han er tydelig
psykiatrisk sykehus – utgjør et ambisiøst forsøk på
inspirert av Sverre Lysgaards Arbeiå fange et komplekst sosialt sys«Det er i tillegg noe ved
derkollektivet, som ble publisert fire
tem. Det er i tillegg noe ved
hovedfunnet til Mathiesen
år tidligere. Fra USA hadde det
som fortsatt vil berøre leseren: hovedfunnet til Mathiesen som
kommet studier fra ulike fengsler, Et repressivt og umenneskelig fortsatt vil berøre leseren: Et
system produserer ikke
hvor The Society of Captives av
repressivt og umenneskelig system
nødvendigvis motstand i form
Gresham Sykes er en av de viktigproduserer ikke nødvendigvis
av fellesskap og samhold»
ste. Sykes hadde tydeliggjort de
motstand i form av fellesskap og
innsattes situasjon: De var fratatt autonomi,
samhold. Motstanden kan tvert i mot ta former
manglet materielle goder og muligheten til sekfå vil være stolte over.
suelle relasjoner. Fengslet var dessuten et utrygt
Denne litt dystre innsikten maktet forfattesystem, andre innsatte kunne ty til vold. De på
ren å vende til et krevende reformprogram for
bunnen utvikler egne normer, subkulturer og
norsk kriminal- og fengselspolitikk. Tillat forfatfellesskap. Forsvaret sentreres rundt en lojalitet
teren av denne lille stubben å trekke linjene til
og solidaritet som institusjonaliseres. Fengslet er
en fersk opplevelse: Mens jeg skriver dette, tar
preget av en røff tone, av konflikter og gnisninjeg noen timer pause for å delta på Tyrilikollekger, men smerten møtes av solidariske bånd,
tivets 30-årsjubileum. Justisminister Knut Storhevdet Sykes. Dette bidrar til å dempe smerten.
berget holder et av innleggene og berammer en
Men Mathiesen fant en annen virkelighet.
ny og mykere linje i narkotikapolitikken. GrunDet mest slående var at solidariteten langt på vei nen er at ”samfunnets mest kraftige sanksjonsmanglet. I stedet fant han et mye mer individua- midler nå brukes mot noen av våre aller svakeslisert forsvar. De innsatte visste at bestemte
te”, sier han. Han beskriver hvordan et flertall av
regler skulle gjelde i systemet og at de overordvåre innsatte strever med store rusproblemer, og
nede – fangevokterne – ikke alltid fulgte reglegjennom en rekke referanser til Thomas Mathiene. ”Censorious” kaller han væremåten, som
sens forskning tegner han et bilde av hvor
best kan oversettes med ”overkritisk”. Det
destruktivt fangelivet kan være. Jeg smiler for
handler om en defensiv, klagende stil. Fanger
meg selv, og merker ekkoet av tankegangen fra
lærer seg regelverket, krangler med ledelsen, setThe Defences of the Weak når han snakker. Jeg
ter vokterne under press. En blir opptatt av ens
kommer hjem og sjekker opp, og ser at justismiegne rettigheter. Det bildet som best fanger fornister Storberget ble født et halvt år etter at forholdsmåten er dette: Fangen som på egne vegne
ordet til avhandlingen ble signert.
retter en advarende pekefinger mot vokteren:
Nå har du gått for langt!
Stein Rokkan
«Numerisk demokrati og korporativ pluralisme:
To beslutningskanaler i norsk politikk»
Stein Rokkan er ”Paradoksalt nok... mer kjent
i utlandet enn hjemme,” påstår Bernt Hagtvet i
innledningen til boka Stat, nasjon, klasse i Universitetsforlagets Blå Bibliotek fra 1987. Bokas
hovedformål var da også å gjøre Rokkan mer
kjent her hjemme gjennom oversettelser av
flere av de engelskspråklige tekstene som hadde
bidratt til hans internasjonale renommé, og den
nominerte teksten er nettopp en av disse.
Fortsatt er Rokkan utvilsomt en av de norske samfunnsviterne som er best kjent internasjonalt, og det er fremdeles mange gode grunner
til å gjøre dagens norske allmennhet og studenter oppmerksom på de ekstraordinære kvalitetene i Rokkans arbeider.
I en artikkel fra 1972 om ”Politisk sosiologi:
Håndverk eller lærdomsgren”, trykket i samme
bok, drøfter Rokkan styrker og svakheter ved
to tradisjoner i politisk sosiologi på en måte
som må oppfattes som programmatisk for hans
egen ambisjon om å forene og foredle de beste
sidene ved begge. På den ene siden ”den lærde
tradisjon”, en globalt orientert makrotradisjon,
som jobber med de lange linjer og med entusiasme for ”altomfavnende begrepsskjemaer og
modellkonstruksjoner”, og som har uklare
grenser til andre fag og disipliner. På den annen
side ”den tekniske tradisjonen”, en vestorientert mikrotradisjon, som er opptatt av å etablere
politisk sosiologi som et selvstendig akademisk
håndverk gjennom konkrete analyser av vel
avgrensede problemstillinger ved hjelp av egenproduserte datasett. Rokkan var selv en entreprenør og pådriver i denne siste retningen, men
han advarer mot faren for ”innsnevring i det
FAKTA
Av: Olav Korsnes
Stein Rokkan (1921-1979)
Statsviter, politisk og historisk sosiolog, politisk
historiker og samfunnsstatistiker. Fra 1958 til
1966 var Rokkan forskningsleder ved Christian
Michelsens Institutt. Sistnevnte år ble han
utnevnt som professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, en stilling han
hadde til han døde i 1979. Rokkan sto sentralt i
utbyggingen av samfunnsfagene ved Universitetet i Bergen fra midten av 1960-tallet og introduserte som nyutnevnt professor sammenlignende politikk som eget universitetsfag. Han
var dessuten initiativtager til etableringen av
Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste og
direktør samme sted fra 1975.
intellektuelle perspektiv” som han forbinder
med en ensidig konsentrasjon om ”det tekniskstatistisk mulige”: ”Kravet til teknisk presisjon
er kommet i konflikt med kravet om intellektuell åpenhet og innfallsrikdom.”
Artikkelen om numerisk demokrati og korporativ pluralisme demonstrerer på sin side
hvordan Rokkan forener disse tilsynelatende
motstridende kravene – ved å kombinere konkrete analyser av dagsaktuelle saker, politiske
holdningsdata og historiske data om valg og
den politiske sammensetning i Storting og
regjering, med utfoldelse av teoretisk fantasi i
utviklingen av sin berømte ”diamant”-modell
over valgfronter i Norge. Både denne modellen,
og – ikke minst – den pregnante formuleringen
av ett av artikkelens hovedbudskap: ”Stemmene
Foto: Rokkansenteret
«Man mer enn aner
konturene av
den kommende
maktutredningen»
teller, men ressursene avgjør” (”Votes count,
but resources decide”) er klassiske bidrag til den
norske sosiologiske kanon.
Artikkelens utgangspunkt er Kings Bay-krisen i 1963, men det er det norske politiske systemet som er hovedemne, for både krisens
karakter og det som fulgte etterpå må forstås på
bakgrunn av de historiske spenninger som er
dette særegne systemets opphav. Selv om Rokkan karakteriserer Jens Arup Seips innflytelsesrike periodisering av norsk historie – fra
embetsmannsstaten, via flerpartiregimet, til ettpartistaten – som ”en selvbenektende spådom”
som plasserer Seip blant ”les terribles simplificateurs”, krediterer han Seip for å ha pekt på tre
avgjørende faktorer i utviklingen av det norske
politiske systemet og legger selv disse til grunn
for sin egen, mer systematiske analyse av den
samme utvikling langs tre kryssende konfliktlinjer: én som viser til en dypt rotfestet opposisjon mot det sentrale byråkratiske styresettet
som ble oppfattet som en arv fra det danske
eneveldet; én som viser til en nedarvet territoriell og kulturell motstand mot de regjerende
embetsmenn og deres allierte eliter i byene; og
én som er knyttet til de forsterkede klassemot38 Sosiolognytt 4/10
setningene som følger av penge- og markedsøkonomiens gjennombrudd. Bølgene av politisk
mobilisering utvikles langs disse konfliktlinjene
og skaper i sin tur nye skillelinjer og konstellasjoner i det politiske systemet, og selv om det er
dynamikken i denne utviklingen Rokkan forsøker å gripe, konstaterer han at det ”... ville by
på store vansker og neppe være særlig opplysende” å sammenfatte alle disse konfliktdimensjonene i en enkel modell. Også fordi en analyse av dynamikken i systemet ikke bare må
omfatte den numerisk-demokratiske beslutningskanalen der alle stemmer i prinsippet skal
telle like mye, men også den korporative kanalen hvor det ikke er stemmene, men ressursene
som avgjør hvilke interesser som vinner fram.
Og ikke nok med det: ”Alt som skjer i den
numerisk-demokratiske og i den korporative
beslutningskanal, vil bli påvirket av balansen
mellom de forskjellige kreftene i den tredje
kanal – massemediene.” Man mer enn aner
konturene av den kommende maktutredningen.
Det er altså ingen enkle konklusjoner og lite
modelltyranni å spore i denne teksten, og selv
om utfallet av valget i 1965 sannsynligvis også
overrasket Rokkan, hadde han sine ord i
behold når han like før skriver at den rådende ”
... majoritet-minoritet-situasjonen i velgerskaren er i en hårfin balanse, og ingen sosiologisk
utviklingsanalyse kan bidra med holdbare spådommer om utfallet.” At Rokkan sitt bidrag til
forståelsen av grunnleggende trekk i det norske
politiske systemet vil bli stående, er på sin side
neppe en dristig spådom.
Dag Østerberg
Forståelsesformer. Et filosofisk bidrag
Hva er en intellektuell? Man kunne gitt en
ostensiv definisjon og pekt på Dag Østerberg.
Hvis ens definisjon av hva en intellektuell er
ikke omfatter Østerberg, eller plasserer ham i
randsonen, er det noe galt med definisjonen.
Forståelsesformer kom ut i 1966 på Pax. ”Dag
Østerberg har siden artium i 1957 arbeidet med
filosofi og samfunnsspørsmål” står det på baksiden av originalutgaven. Det har Dag Østerberg.
Få i norsk sammenheng har arbeidet samtidig så
bredt og inngående og grunnleggende filosofisk
med samfunnsspørsmål som Østerberg; ingen
sosiologer, og blant filosofene kanskje bare en,
og han skal ikke nevnes nå.
Forståelsesformer er ”skrevet på enkelt norsk”,
heter det videre. Det er sant. Østerberg skriver
aldri tåkete, alltid ”enkelt” i betydningen klart
eller til og med glassklart. Nå kan man, ifølge
Østerberg, aldri skrive glassklart, men han gjør
det ofte likevel.
Det er vanlig å skille mellom analytisk filosofi og kontinental filosofi. Men sammenlignet
med ikke-filosofer er alle filosofer, i hvert fall
alle gode filosofer, analytiske filosofer, om de
bedriver analytisk eller kontinental filosofi.
Man minnes dette når man leser Østerberg om
Hegel, Bergson, Sartre eller Merleau-Ponty.
Men i Forståelsesformer er den hyppigst forekommende referansen til Kant. Utgangspunktet
er empirismens mangelfulle ”utvendighetstenkning”, fenomenologiens og den transcendentale metodes mangelfulle ”identitetstenkning”,
men ikke minst ”hypotetisk-deduktiv metode
som identitets- og utvendighetstenkning”, og
Kant er denne metodens tenker fremfor noen,
FAKTA
Av: Cathrine Holst
Dag Østerberg (født 1938)
Magister i sosiologi i 1961, Dr. philos. i 1974.
Professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo fra
1981 til 1991. Ledende sosiologisk teoretiker og
venstreintellektuell siden 1960-tallet. Blant utgivelsene er Metasosiologisk essay (1963), Makt
og materiell (1971), Sosiologiens nøkkelbegreper og deres opprinnelse (1977), Jean.-Paul
Sartre (1993), Det moderne (1999) og Brahms
(2003), foruten Forståelsesformer 1966).
ifølge Østerberg.
Forståelsesformer består av 98 avsnitt metodologiske emner, 60 avsnitt antropologiske emner
og 6 avsnitt slutninger. I avsnitt 85 om metodologi oppsummeres det på følgende måte: ”Jeg
slutter meg til dem som hevder at omskrivningen av hypotetisk-deduktiv metode innebærer
et stort steg henimot avklaring av motsetningen
mellom utvendighets- og identitetstenkning.
Imidlertid har fordypelsen i denne metoden i
høy grad ført til at metodelæren er blitt forsømt
eller til og med hindret i å utvikle seg videre.
Men omskrivningen og anvendelsen av én forståelsesform gir ingen gyldig grunn til å avbryte
letingen etter andre forståelsesformer [...]”.
Det er grunn til å merke seg hva som står og
ikke står. Hypotetisk-deduktiv metode utgjør
et fremskritt og er én anvendbar forståelsesform. Men at det finnes én anvendbar form vår
forståelse kan anta, utelukker ikke at der ikke
også kan finnes andre, og Østerberg gir i Forståelsesformer et ”omriss” av et alternativ, en ”innSosiolognytt 4/10 39
vendighetstenkning”, det vil si en tenkning om
hvordan to værender kan bli ”hva de er ved
den andre”, det vil si ha et ”innvending” eller
”indre” forhold.
Kanonjuryen kunne fokusert på oversetteren og formidleren Østerberg, men valgte tenkeren, vel vitende om at Østerberg alltid tenker.
Valget falt til slutt på Forståelsesformer, et
uvanlig egensindig arbeid, selv til Østerberg å
være. Forståelsesformer er fremfor alt signert
bevissthets- og erkjennelsesfilosofen Østerberg,
”positivismekritikeren”, om man vil, men det
som formuleres om vilkårene for erkjennelse
og om forholdet kropp-sjel, menneske-verden
og menneske-menneske, overskrider enhver
skjematisk fremstilling av positivismestriden.
Pax mener Østerberg kan nå ut bredt.
”Boken er ikke bare av interesse for fagfolk” –
den ”kan leses på forskjellige kunnskapstrinn”,
skriver forlaget om Forståelsesformer. Dette er
rørende misvisende. Bibliotekseksemplarene av
Forståelsesformer er lest i stykker, jeg vet ikke av
hvem, men på så altfor mange forskjellige
kunnskapstrinn kan Forståelsesformer ikke tilegnes.
Det Østerberg skriver om sosialisme i Forståelsesformer går an å skjønne; det han skriver
om liberalisme forstår jeg ikke. Hvilket mer
konkret sosiologisk forskningsprogram som
skulle følge av ”innvendinghetstenkningen”, tas
knapt opp; i Forståelsesformer er dette simpelthen
ikke saken – vi har å gjøre med et meget
abstrakt bidrag til forståelsen av en forståelsesform basert på praksisens forrang. Dette kunne
vært formulert som en innvending, men er her
ment utelukkende som en konstatering.
Foto: Martin Grüner Larsen
«Kanonjuryen kunne
fokusert på oversetteren
og formidleren Østerberg,
men valgte tenkeren [...]
Valget falt til slutt på
Forståelsesformer, et
uvanlig egensindig arbeid,
selv til Østerberg å være.»
DOKTOREN SVARER
Hva har særlig interessert deg med ditt emne for
avhandlingen?
Jeg skulle egentlig skrive om statistikk som
styringsredskap. Det som er mest fascinerende i
ettertid er hvordan studieobjektet endret form
og fasong ettersom jeg oppdaget problemer
med premissene, eller etterhvert som ting viste
seg å ikke la seg beskrive sånn uten videre. Jeg
endte med å skrive om målinger og systematisert styring, alle disse New Public Management-relaterte styringsteknikkene som bygges
opp rundt målinger av produktivitet og kvalitet i statlige og kommunale virksomheter.
Når jeg først fant ro innenfor det studieobjektet, var det som grep meg mest hvordan
kunnskap ble omgjort til objekter, og at disse
objektene både var premissgivere, og avhengig
av kontinuerlig rekonstruksjon. De var mulige
å fiksere, men meningen i dem var i flux å
være objektet som endrer omgivelsene sine, og
å selv kunne bli fullstendig vippet ut av andre
aktører – sosial konstruksjon, om du vil.
Objektene kunne nedlegge veto mot påstander, andre aktører kan avfeie objektene
omtrent uavhengig av innhold. Jeg forsøkte å
finne fram til mønstrene i disse ulike relasjonene.
Er det et teoretisk perspektiv som i særlig grad har
inspirert deg?
Jeg er generelt inspirert av arbeidene til
Susan Leigh Star. Boundary objects er hennes
mest kjente konsept, men tekstene hennes
hjalp meg til generelt å tenke rundt forholdet
mellom ord som subjekt, objekt, kategori,
informasjon, infrastruktur og makt. Selv om
dette var forløsende lesning, var det vanskelig å
omsette i konkret analysearbeid.
Jeg brukte mye tid på å distansere meg fra
Aktør-Nettverkteori (ANT, Latour), kanskje
FAKTA
Intervju ved Jon Rogstad
Navn:
Jon Hovland
Ph.D i Sosiologi fra Institutt for sosiologi
og statsvitenskap, NTNU, Trondheim
Disputerte:
7. mai 2010 med avhandlingen "Tallenes
klare tale. Målinger og systematisert
styring i kommunal administrasjon".
Ansatt:
Fornyings-, administrasjons
og kirkedepartementet
fordi det var en faglig motsetning mellom Star
og Latour. Det var nok ikke så lurt. I ettertid
har jeg sett at en ANT-oppbygging av analysen
min passer godt med det jeg har tenkt og gir
en elegant og ryddig framstilling. Jeg forsøker å
skrive noe fornuftig om det nå, vi får håpe fritiden strekker til.
Hva er det viktigste du har funnet?
Det viktigste jeg fant var at målingene gled
mellom ulike roller i virksomheten. Det var i
noen grad etter hensikten, men ikke gjennomført. Operatørene visste selv hva de gjorde, og
hvilken rolle tallene hadde, men operatørene
hadde ikke uinnskrenket makt over tallenes
videre liv. Tallene kunne bli til tilstandsrapportører eller turtellere, de kunne være ressursfordelere, de kunne være rene symboler på strategi
og satsing, eller mer læringsinstrumenter. Der
oversettelsene eller overføringene mellom rollene fant sted, der fant styring sted.Videre
mener jeg disse ulike rollene bar i seg ulike
balansepunkt mellom transparens og ikketransparens. Fordi balansepunktene er ulike, er
det for lett å bare vise til tallenes transparensskapende virkning.
Hvordan har mottakelsen av ditt arbeid vært - ikke
bare i komiteen, men av andre?
Den beste mottakelsen har jeg nok fått nå,
ett år etter, ved å holde foredrag for kolleger
ulike steder i forvaltningen. Det er veldig befriende å ha fått såpass distanse til arbeidet at jeg
kan tillate meg å presentere det som inspirasjonsstoff heller enn forskningsresultater, der
kvalitetsmålet ikke er vitenskapelig legitimitet,
men om det gir mening og kan brukes av de
som hører på.
Når det gjelder formidling av avhandlingen
i seg sjøl, må vel si jeg ikke har gjort hjemmeleksene helt. Det er nok noe av prisen for å
begynne i ny jobb to uker før jeg leverte. Det
ble aldri noen populariserte framstillinger, kronikker eller debatter. Jeg tenker at det er litt for
få jeg har fått formidlet til.
Du var del av et større prosjekt, hvordan har det vært
for deg som stipendiat?
Det var en uvurderlig støtte å ha kolleger.
Som stipendiat er en bare halvveis del av fellesskapet på instituttet. Det ligger liksom i tyngdekraften på universitetet at midlertidig ansatte
ikke er deltakere på lik linje med fast ansatte.
En kan ta del både faglig og sosialt, og det blir
satt pris på, men du er ikke blant like, du er der
på nåde. Uansett hvor sympatiske og hyggelige
de fast ansatte er, blir det til at en hele tiden må
bevise noe. Sammenligna med stipendiater med
soloprosjekter hadde jeg mye mer å falle tilbake
på når det butta imot.
Jeg tror vi har mye å gå på i norske universitet generelt når det gjelder å utnytte arbeidsfellesskap. Både å tillate at noen tar plass, og å
tillate oss å kreve av hverandre. Både sosialt og
faglig. Jeg har noen ganger tenkt at vi er snille
og omtenksomme på en ikke alltid like konstruktiv måte.
Du arbeider nå i Fornyings-, administrasjons- og
kirkedepartementet. Hvordan har overgangen vært fra
tilværelsen som stipendiat til offentlig ansatt?
Det var en ny og annerledes verden. Det
umiddelbart mest overveldende var konseptet
Ordna Arbeidsforhold. Det er fine greier, det.
Jeg får beskjed hvis jeg jobber for mye overtid
eller ikke følger opp avtaler fra medarbeidersamtaler, og det finnes en personalavdeling som
driver med personalgreier. Dødsfett.
Det er på alle måter veldig annerledes.
Ledelseslinjer, forankring, prosjektplanlegging,
arbeidsflyt, portfolio, prosessdiagram, saksbehandlingsrutiner, møtekalender. Dette var ting
jeg forholdt meg til enten som noe fjernt de
jeg studerte dreiv med, eller som metaforer for
hvordan jeg forsøkte å håndtere egen arbeidsdag. Nå er det helt konkrete øvelser. Øvelser
som er uten mening om de ikke kan festes til
et stykke papir. På den ene siden er det befriende å forholde seg til en leder, som har ansvaret for det jeg gjør eller foreslår. På den andre
siden er vi alle litt teite i blant, også ledere, og
det er en noe nytt å måtte forholde seg helt
direkte til det. Dessuten er tempoet merkbart
høyere. Jobber du, så jobber du.
Satt på spissen, er nok forskjellen at jeg før
hadde tid og rom til å tenke gjennom ting ned
til bunnen, men at jeg nå har mulighet til å
bidra mer direkte i de tingene jeg ikke lenger
har tid til å gå like grundig inn i.
[email protected]
Mangslungen makt
Av Anne Krogstad
Foto: Jon Rogstad
Fredrik Engelstad har nylig utgitt boka Maktens
uttrykk. Kulturforståelse som maktanalyse. Her
er noen betraktninger fra lanseringen av boka
ved Institutt for samfunnsforskning. Omtalen
rommer skryt, fundering og et par vennskapelige risp.
Hvordan omtale storverket til den sjefen og
mentoren du har hatt i 15 år? Som sjef (riktignok tidligere sjef), som vanlig kollega, eller
som venn? Allerede ved første henvendelse –
hvorvidt jeg ville mene noe offentlig om denne
boka – kjente jeg maktens seige materie legge
seg over oppgaven. Så la meg begynne med
spontanreaksjonen. Også den kan si noe om
makt.
Når en tidligere sjef får meg til å gjøre noe,
og jeg – til tross for en viss vegring – likevel gjør
det, har vi ikke da å gjøre med Webers klassiske
definisjon av makt, nemlig evne til å få andre til
å gjøre noe tross motstand? Eller er dette et
eksempel på noe Foucault inkluderer i sin definisjon av makt, en positiv kraft som også kan
bemektige andre? Har vi kanskje å gjøre med
det Mauss kalte gaven? Eventuelt kan det dreie
seg om det Bourdieu kalte miserkjennelse av
gaven, at det likevel ligger regnskaper til grunn
som på ulike måter forskjønnes gjennom språket.
Kunne vi rett og slett brukt Blaus bytteteori, this
for that? Atter et alternativ er å se dette som et
eksempel på den paradoksale tilstanden vi befinner oss i her i denne nordlige fliken av Europa:
nemlig en makeløs evne til å leve med sammenpressede makthierarkier og å etablere likhet, om
det så bare er en slags liksom-likhet, slik at vi i
alle fall midlertidig, i små bobler, klarer å nedto-
Anne Krogstad er professor i sosiologi
ved Universitetet i Oslo
ne ulikhetens og maktens mer demonstrative
trekk. I så fall kan denne omtalen likne enhver
kollegial tilbakemelding. Også her vil Bourdieu
være relevant, og jeg siterer: ”Jeg vet at du vet at
når jeg gir deg noe, så kommer du til å gi meg
noe tilbake, osv. Men det som er sikkert”, legger
han til, ”er at å gjøre denne offentlige hemmeligheten eksplisitt er tabu” (Bourdieu 1996:83).
Det er nettopp denne underkommuniseringen ved makt som gjør den så kronglete. Svenske
Billy Ehn snakker om maktens doble ansikt, den
subtile vekslingen mellom jovialitet og autoritet,
som eksempelvis kan få folk med innvandrerbakgrunn til tro at de endelig har skjønt kodene
på en arbeidsplass, og dermed gi sjefen en tung
kameratslig klapp på skulderen. For så å oppdage
at også dette er feil.
FAKTA
I boka si viser Engelstad at makt ikke bare er
dobbel, det dreier seg om et ganske myrlendt
terreng. Derfor har jeg bestemt meg for å gå to
skritt tilbake – og stanse ved liksom-likheten
og det liksom-kollegiale perspektivet. Men
etter dette lille sveipet, om maktens mer eller
mindre mørke sider, der blikket på makten glir
både opp og ned og sidelengs, utfra om man
benytter Weber, Foucault, Mauss, Blau, Bourdieu eller Ehn, så skjønner jeg Engelstads valg av
fokus i boka: Nemlig å unngå levd liv og å
holde seg til litteraturen. Man slipper det som
lett kan bli pinligheter, ikke minst når man
arbeider mikrososiologisk. Og man unngår en
del etiske utfordringer. Samtidig er litteraturen,
disse ”lukkede rommene” eller fiksjonsuniversene, vel så fascinerende, om man bare finner
noen sosiologiske nøkler å åpne dem med.
De har Engelstad funnet. Boka kan leses som
et norsk svar på Roland Barthes bok, Mytologier,
drøye femti år etter. Begge forfattere tar utgangspunkt i fortolkninger av kulturuttrykk. Begge
analyserer makt og myter. Det ble sagt at Mytologier gav tusenvis av unge studenter en lettlest
inngang til kapitalismens sjel. Engelstad gir en
tilsvarende inngang til maktens sjel. Mytologiboka er blitt beskrevet som en lang berusende solskinnstur nedover mot Rivieraen, med den marxistiske bilelskeren Barthes ved rattet i sin sorte
Citroën DS, med Marx og Sartre i baksetet,
Saussure fastspent på taket og Foucault hengende ut av vinduet. Engelstad har med seg de
samme på sin tour de force. Og han har flere storslagne menn i baksetet, så hold dere fast: Foruten
Machiavelli har han med seg forfatterne Shakespeare, Ibsen, Holberg, Strindberg og Bjørneboe,
samt regissørene Jean-Luc Godard og Billy Wilder. Disse er hans inngangsport til maktens sosiologi. De som også er med, er et par milde og
mektige blondiner: Marilyn Monroe og Brigitte
Bardot. Jeg tror han har plassert dem helt fremme på panseret.
Det måtte kanskje såpass overveldende kvinner til, ja, noen riktige bombenedslag av noen
kvinner, for å kunne veie opp for de ualminnelig
Boken Maktens
uttrykk. Kulturforståelse som maktanalyse ble utgitt ved
Universitetsforlaget i
2010. Forfatter er
Fredrik Engelstad,
professor i sosiologi
ved Universitetet i
Oslo.
tunge mennene. Og enda kommer vel ikke vekten helt i vater, uten at det i seg selv er et krav.
Riktignok er Ibsens og Shakespeares kvinneskikkelser med, mange av dem smarte, intrigante og
mektige, men alle beskrevet av menn. Jeg er ikke
spesielt fintfølende på dette området. Men jeg
har registrert det. Og tenkt. Hva med utvalget,
vil vi som sosiologer vanligvis spørre. Når en
mann bruker store menns teoretiske perspektiver
til å analysere andre storslåtte menns beskrivelser
av makt, også av kvinnemakten, hva gjør det
med det sosiologiske blikket? Det eneste unntaket når det gjelder utvalget av forfattere er Anita
Loos’ bok Gentlemen Prefer Blondes fra1925, som
Engelstad har en innsiktsfull og velskrevet analyse av. Engelstad argumenterer selv for en dobbelthermeneutikk i innledningen – om nødvendigheten av å fortolke ”andre aktørers fortolkninger av de situasjonene de står oppe i”. Og
han sier vi må gå enda lenger, og også fortolke
”våre egne tolkningsmønstre”. Et lite vennskapelig risp: Her kunne han ha vist at han i alle fall
hadde reflektert over eget utvalg og perspektiv.
Men bevares, essayformen, det han kaller punktprosa, som forresten er et godt uttrykk, tilhører
en annen sjanger enn den mer tradisjonelle sosiologien, med sine krav til utvalg og metodisk
stringens.
Boka byr uansett på ypperlige gjenfortellinger og analyser av menns og kvinners maktstrategier. Eksempler på sistnevnte er Ibsens Helene
Alving og Rebekka West, som begge har en forheksende makt over menn, og som begge får sin
vilje gjennom dem. Når det gjelder Hedda
Gabler lager Engelstad en fascinerende analyse av
en kvinne som vil ha makt, men ikke helt vet
hva hun vil bruke den til.Ved hjelp av Webers
tredelte maktbegrep får han både frem hvor
dyptloddende Ibsen var, og hvordan sosiale konvensjoner, rasjonelle strategier og følelser danner
det han kaller ”uløselige knuter”. Her er vi faktisk tilbake i ”det levde liv” likevel.
Hva i en kultur som gir makt, vil selvsagt
variere. Engelstad nevner en komparativ studie av
Wendy Griswold, der spørsmålet er hvordan
samme bok oppnår innflytelse og tolkes forskjellig i tre deler av verden, i India, England og USA.
Sammenlikningene av maktens uttrykk spenner
ikke bare over sted, de spenner også over tid. Jeg
liker de sveipene Engelstad her gjør, for eksempel
i analysen av hvordan ulike regissører drar i tolkningen av Shakespeares Troll kan temmes, eller når
han følger tråden fra Anita Loos stumfilmperiode,
over 1930- og 40-årenes femme fatale, frem til
50-årenes blondiner. Dette får fram skiftninger
og ulike sett av tvetydigheter, fra kvinnebilder
preget av ”nyvunnet frihet og selvhevdende
smartness” til femtiårenes husmoridealer, der
makten ligger i det han kaller ”eksplosiv sensualitet”, men samtidig utøvd innenfor konvensjonelle rammer.
Et annet kollegialt risp: For min del kunne
Engelstad gjerne gjort mer ut av det komparative,
og også trukket flere linjer til vår tid. Kanskje sitter Noras Helmer i dag blant blondegardiner,
hekleduker og rosa vegger i en krok i stua, eller
han får til nød regjere helt nederst og innerst i
kjelleren, i fars bar, noe andre kulturforskere har
påpekt når det gjelder kvinnemakten i dukkehjemmet. Et dystrere bilde er mange kvinners
vedvarende illusjoner om hjemmets fire vegger
som den ultimate beskyttelse mot livets farer.
Den geniale Ibsen skjønte tidlig at illusjoner og
falsk idyll både blir skjult av, men også fremhevet
av fasade. Og han skjønte det tidligere enn vår
mann, Goffman. Ibsen var dessuten bedre til å
lage medrivende thrillere ut av det. Fremdeles
spør vi: Hvor gikk Nora da hun forlot Helmer?
Den som i datiden best kunne svare på det, var
nok Amalie Skram. Men i dag? Har den moderne Nora forlatt sin Helmer for å gjøre karriere
og å handle identiteter i urbane omgivelser? Eller
holder hun ham med slow food, samtalekjøkken
og simple living rett utenfor bykjernen?
Slike sammenlikninger over sted og tid gir en
forståelse av maktens kulturelle grunnlag. De
gjør at vi vet hva vi vet. Selv om Engelstad har
en god innledning om dette, skulle jeg ønske at
han dro det hele mer sammen, konkluderte. I
innledningen sier han følgende: ”Ved å legge
flere historier ved siden av hverandre, trer det
frem hva som er særegent for hver av dem”. Og
det får han fint frem. Selv skulle jeg likt å se mer
av hva som er felles, om det er mulig å se mønstre,
typer av handlingsforløp og utviklingslinjer, uten
at de nødvendigvis tar form av grand theory, som
vi begge har mistet troen på. For eksempel hadde
det vært artig med en sammenlikning av Ibsens
Nora og Loos’ Lorelei, slik hun ble fremstilt av
Marilyn Monroe – og for den saks skyld kvinnene i vår tids tv-serie Mad Men. Et gjennomgående trekk her er hvordan kvinnene må skjule sine
evner og sin storhet for ikke å skape misunnelse,
ubalanse eller brudd. Som Nora sa: Hvis Torvald
visste hvilken hemmelighet hun bar på, ville det
forrykke hele forholdet, og det lykkelige hjemmet ville ikke være hva det var. Om dette fremdeles beskriver kvinners makt, er det foruroligende. Samtidig er det å kunne skjule sine strategier en egen kompetanse, oppøvd gjennom
generasjoner av kvinneliv, og altså en egen kilde
til makt. De tilsynelatende mest naive, kan være
de slueste.
Marilyn Monroe, alias Lorelei, var godt kjent
med harde fakta, som vi sosiologer ville kalt det.
For henne var det diamanter. De varer som kjent
evig. Dessuten – og dette siste er til damene i
faget vårt – kom Lorelei etter hvert frem til at
diamanter ikke bare kan bæres på fingeren eller
rundt halsen. De kan også bæres på hodet, som
tiara.
[email protected]
Sosiologer i mediene
Av: Jon Rogstad
Samboere med konkrete planer om å gifte seg med partneren, er ikke mindre forpliktet og fornøyd enn de som
allerede er gift
Sosiolog Kenneth Aarskaug Wiik, Adresseavisa
27.10.10
82 prosent av kommunane i Noreg har ungdomsråd eller
barn og unges kommunestyre. Men det er ingen garanti
for at barn og unge blir høyrde i saker som er viktige for
dei.
Lillin Knudtzon, Klassekampen 25.10.10
Jeg liker også godt å gjøre praktiske ting – som å klare å
reparere vaskemaskinen eller finne sopp i skogen.
Liebe Rieber-Mohn Aftenposten Dagbladet, 23.10.10
35-åringen har mye til felles med den «typiske» mannen
som tar mer permisjon enn fedrekvoten: Han bor i Oslo, er
i midten av 30-årene, jobber i undervisningssektoren og
har høyere utdanning. Kona Kristin er attpåtil sosiolog
med likestilling som spesialfelt. Aftenposten 16.10.10
Dobbelt så mange nordmenn drømmer om lottogevinst
enn å finne den store kjærligheten
Trond Blindheim. Dagbladet 10.10.10
Likestilling fører til selvmord
Anders Barstad, Tvedestrandposten 7.10.10
Foto: Jon Rogstad
Jeg er ikke engstelig for en lunsjverden. Som sosiolog er
det i tillegg interessant å se hvordan den fungerer. Mange
menn sliter med å følge med på flyttelasset når en kvinne
reiser ut i verden for å jobbe. Stort sett betyr det at han
blir forsørget av henne, og at hun er den interessante
samtalepartneren på kanapéfester.
Er denne oppfatningen ødeleggende for manndommen?
Nei. Mye har forandret seg i løpet av de siste ti årene, sier
Brekke, og legger til at han skal dyrke sine egne interesser
i New York. Og fritidsinteresser kan skape interessante
bekjentskaper.
Jan Paul Brekke, Aftenposten 3.10.10
har kommet på banen og vært svært synlige,
Hedvig Skonhoft Johannesen, Trønderavisa 17.9.10
Samfunnet fratar kvinner makt
Hannah Helseth, Klassekampen 28.8.10
Vi må rett og slett bli flinkere til å passe på puppene våre.
Det vil mange ha glede av.
Hanne Cecilie Widnes, Klassekampen 28.9.10
Ingenting går mer baklengs enn arkitekturen
Dag-Ivar Rognerød i debatten om stilkopiering kontra fornyelse, Klassekampen 14.8.10
Saken er blitt blåst ut av proporsjon og mediene har spisset formuleringene. Mange personer med sterke meninger
Disiplinering og sirkus – sett nedenfra og fra siden
Kjetil Lundberg . Foto: UiB
Forskerutdanningen nådde tidligere i år avisoverskriftene. Kun
70 % fullfører doktorgraden, og
gjennomsnittstiden på et løp er
5,5 år, i følge NIFU STEP. Hvordan aktivisere, synes å være
spørsmålet som stilles fra toppen.
Ett av årets tilskudd for å smøre maskineriet, var den
såkalte midtveisevalueringen – en ordning der doktorgradskandidater skal gjennom en minidisputas halvveis i
løpet, og vurderes av en kommisjon med ekstern sensor.
Ryktebørsen ville ha det til at på utdanningsinstitusjoner
som allerede praktiserer ordningen, stemmer kommisjonen kandidater videre eller ut og hjem som i et annet realityprogram. De senere års utvikling av stipendiatrollen i
retning forbedrede lønnsarbeider- og velferdsrettigheter,
så ut til å bli forsøkt reversert. I ettertid har imidlertid
exit-elementet i midtveisevalueringen blitt tonet ned.
Ytterligere tiltak som kunne gi grunnlag for mistanke
om studentifisering skulle komme. Stipendiatene ved UiB
fikk i vinter en mail om at man fra og med inneværende
semester ble pliktig å semesterregistrere seg på StudentWeb. For folk med relativ fersk status som lønnsmottaker, nysosialisert inn i en kontortilværelse, gir semesterregistrering flashbacks til tiden da man levde på Lånekassen, festet på onsdager og tok skippertak i ukene før
eksamen. Fra systemet ble tiltaket ansett som en utelukkende administrativ sak for å få en samlet oversikt over
løpet til sine midlertidige ansatte. Dette ble symbolsk
understreket av at det var en førstekonsulent i administrasjonen – altså langt nede i hierarkiet – som informerte
stipendiatene om tiltaket, og således ikke var et tiltak
som ble funnet verdig de demokratiske kanaler. Men før
en legger konspirasjonsteoriene helt på hyllen, er det
verdt å merke seg den tvetydige formuleringen fra informasjonsskrivet, der det fremgår at å unnlate å underlegge seg ordningen kanskje ikke er helt uten konsekvenser:
”Fakultetet/instituttet vil følge opp eventuelle kandidater
som unnlater å registrere seg med det formål å sørge for
registrering eller eventuelt utskrivning av forskerutdanningen.”
Ingen pisk uten gulrot. Ikke lenge etter at de nye disiplinerende tiltakene var satt på dagsorden, kom gladsaken dettende ned i stipendiatenes innbokser: ”Vil du
være med på Forsker Grand Prix?” Denne formidlingskonferansen, hentet fra Danmark, går ut på at 10 stipendiater, som alle blir veiledet av en coach i utformingen av
sine innlegg, får 4 (sic!) minutter hver til å presentere sitt
forskningstema på en catchy måte. Skal vi tro hjemmesidene til Norges Forskningsråd ble avviklingen av landets
første Forsker Grand Prix en braksuksess. Vinneren mottok premie av selveste kunnskapsministeren. En av dommerne i konkurransen, Steinar Thorsen, kommenterte
konkurransens vinnerinnlegg: ”Dette var standup og teater, og helt fantastisk”. Det har han sikkert rett i, men
som øvelse i formidlingserfaring fremstår dette tiltaket
som underlig fjernt fra Humboldts dannelsesidealer.
De ovenfor nevnte begivenheter leder tankene mine
hen til sentrale informanter i mitt doktorgradsprosjekt,
nemlig Nav-brukere med aktivitetskrav. På det generelle
plan uttrykker brukerne stor takknemlighet for gode velferdsordninger. Samtidig oppleves stigmatisering og
moralske angrep i mediene (jf. debatter om trygdemisbruk og sykefravær). På individnivå oppleves trusler om
sanksjoner om man ikke danser etter etatens pipe, trusler
gjerne formidlet gjennom skriftlige standardbrev. Videre
er brukere gjenstand for økende grad av terapeutiske
intervensjoner i arbeidsrettede tiltak. Slike virkemidler er
et ledd i en revitalisert aktiviseringspolitikk, og markerer
endringer i forholdet mellom plikter og rettigheter. Tiltakenes kvalitet synes uviss – at innsatsen er målbar synes
pri nr. 1. Gerhardsens mantra ”gjør din plikt, krev din
rett” synes å være en ideologi fra en svunnen tid, både i
arbeidsliv og velferdsstat. På tide å vekke Gerhardsen til
live?
[email protected]
Kjetil G. Lundberg er doktorgradsstipendiat ved Rokkansenteret og Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen, og studerer brukererfaringer ved NAV. Lundberg, Camilla Jordheim Larsen (Oslo), Johan Fredrik Rye (Trondheim) og Brynhild Granås (Tromsø) veksler
på å skrive baksidekommentarer i Sosiolognytt.

Sosiolognytt nr. 4 2010

Transcription

Similar documents

Last ned pdf.

Sosiolognytt nr. 1 2012

Sosiolognytt nr. 3 2010

Sosiolognytt nr. 1 2013

Sosiolognytt nr. 2 2011

Michael Burawoys offentlige sosiologi

Sosiolognytt nr. 2 2012

Sosiolognytt 4/13

Sosiolognytt 3/13

NORSK SOSIOLOGISK KANON

Sosiolognytt

2015-Papirer til gen forsamling og landsstyremøte

Les artikkelsamlingen i pdf her.

organisasjonsanalyse på tre nivåer - SOS6507-V12

noveller, dikt, kortprosa Bidrag fra blant annet Ingvar

Historier som ikke - Norsk Krisesenterforbund