Sosiolognytt

Transcription

Sosiolognytt

UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING
38. ÅRGANG
#2/2013
INDUSTRIALISERING AV SAMFUNNSVITENSKAPEN
TIDSBRUKUNDERSØKELSEN - OPPDRAGSJAKTEN
MANDFJOLS - REDNECKOGNIZE - SMELTENDE
FORTELLINGER - SOSIOLOGIENS VANKUNNSKAP
BYSOSIOLOGI - GUNNAR AAKVAAG OM FRIHET
REDAKTØRENS SPALTE JAN FRODE HAUGSETH
UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING (NSF)
Postadresse:
Norsk sosiologforening
v/ ISS, Universitetet i Oslo,
PB 1096, Blindern, 0317 Oslo
Telefon: 22 85 97 26 (Inger Marie Hagen)
Faks: 22 85 52 53
E-post: [email protected]
Internett: www.sosiologforeningen.no
REDAKSJONEN
Ansvarlig redaktør: Jan Frode Haugseth
(ingen institusjonell tilknytning/pappaperm.)
Redaksjonsadresse: Jan Frode Haugseth,
Sollia 14, 7033 Trondheim
Redaksjonssekretær: Thomas Ueland Torp
Redaksjonen: Arve Hjelseth, Anne Ryen,
Vilde Blix Huseby, Alf Gunvald Nilsen,
Ingvill Stuvøy, Mette Løvgren.
Design: Cazawa Design
Opplag: 650 stk
EKSTERNE BIDRAGSYTERE
Ida Marie Henriksen, Joachim Vogt
Isaksen, Ragnvald Kalleberg, Willy
Martinussen, Ann Nilsen, Eirin Pedersen,
Oddveig Storstad.
ARBEIDSUTVALGET
Inger Marie Hagen (leder)
[email protected]
Fredrik Engelstad (nestleder)
[email protected]
Jon Hovland (kasserer)
[email protected]
Kaja Reegård (sekretær)
[email protected]
Marianne Dæhlen (1. styremedlem)
[email protected]
Helene Loe Colman (2. styremedlem)
[email protected]
Bård Ketil Engen (web)
[email protected]
Irene Prestøy Lie
[email protected]
Vilde Blix Huseby
[email protected]
Are Skeie Hermansen
[email protected]
Forsideillustrasjon: Jan Frode Haugseth,
fritt etter et foto av Christopher Webb.
Frist neste nummer: 27. juli 2013
Bidrag til Sosiolognytt leveres
elektronisk til:
[email protected]
Temaet i dette nummeret er industrialiseringen av samfunnsvitenskapen. Tendensen
kan observeres i møter, utlysningstekster,
innstillinger, ressursplaner og fagrapporter.
Med industrialisering mener jeg at prinsipper og idealer som tidligere var forbundet
med taylorisme, fordisme, samlebånd og
fabrikkarbeid, nå ofte er brukt når vi kommuniserer om samfunnsvitenskapen. Industrialiseringen er spesielt tydelig når det henvises til målbarhet og
produktivet. Sjelden gis det plass til å definere og diskutere faglige kriterier i den samme slengen. Den industrielle orienteringen legger føringer for administrasjon, rekruttering av studenter
og forskere, og den eksplisitte rangeringen av akademisk verdi i
de samfunnsvitenskapelige fagene.
Årsaker og konsekvenser
Orienteringen mot industriens språk og idealer henger sammen
med andre overordnede samfunnstrekk, og innen akademia er
den slett ikke isolert til samfunnsvitenskapene. Jeg vil her bare
nevne noen få årsaker som henger sammen med at det har blitt
økt konkurranse om bevilgningsmidler.
Utviklingen er for det første en villet politikk ovenfra.
Kunnskapsdepartementet fører en uttalt politikk om å styrke
forskningsmiljøer hvor Norge allerede ligger langt fremme (se
f.eks. NOU 2008:3). Slike miljøer er i Norge relatert til geo- og
petroleumsvirksomhet, klima og energi, IT-forskning og helse/
biologi. Bevilgningsmessig taper dermed samfunnsvitenskapen
og humaniora for naturvitenskapelige, teknologiske og medisinske fag. Hvis vi skal være med når toget går, må vi som gode
samfunnsvitere vise at vi kan produsere noe som gir en eller
annen form for målbar verdi.
For det andre er det flere høyt utdannede akademikere som
skal ha arbeid, det er flere om beinet, på tvers av disipliner.
Dermed er det økt konkurranse om penger innad i hele utdannings- og forskningssektoren. Konkurransen om de gode jobbene og midler til de gode prosjektene er imidlertid spesielt stor i
samfunnsvitenskap og humaniora, som har færre muligheter i
privat sektor. For å skille ut de gode kandidatene, er det skapt
kriterier som nettopp vektlegger det umiddelbart målbare. Kontakt med internasjonale nettverk og internasjonale publiseringer
er lett å måle. Derfor har det også oppstått et press på å skrive
engelskspråklige artikler og knytte nettverk så tidlig som mulig i
karriereløpet.
For det tredje har bevilgningsorganene på sin side et større
behov enn før for å legitimere og ha kontroll på de offentlige
investeringene i forskning og undervisning. Storsamfunnet krever en viss kontroll og styring med en
voksende og attraktiv sektor. Dette fører igjen til en
byråkratisering av kunnskapssektoren på alle nivåer
helt ned til instituttsektoren.
Behovet for forenkling og effektivisering, som
mange ser ut til å anerkjenne, bidrar til at andre kriterier enn faglige og pedagogiske blir viktige i rangeringer og belønningssystemer. Arbeidskulturen
blir preget av stadig flere målorienterte
arbeidsoppgaver. Akademisk dugnadsvirksomhet
og uformell, kollegial omgang blir stadig sjeldnere.
INNHOLD SOSIOLOGNYTT 2/13
Kan vi gjøre noe?
34 Vildes miljøspalte
Alle vil ikke kjenne seg igjen i disse beskrivelsene.
Den industrielle orienteringen oppleves nok som
vanskeligst for de akademikerne som først og fremst
forstår seg selv som frie og kreative, og i mindre grad
de som først og fremst er opptatt av akademisk karriere og personlige ambisjoner. Kanskje holder
mange i førstnevnte gruppe seg unna styring og
ledelse fordi komitearbeid og administrativt ansvar
forbindes med voksende byråkrati og maktesløshet?
Ironien er i så fall at de som bruker for stor andel av
tiden sin på det tradisjonelt akademiske – manusarbeid, utenlandsopphold eller veiledningarbeid –
mister muligheten til å påvirke fagutviklingen.
Det kan se ut som om noe holder på å skje.
Mange er oppmerksomme på og kritiske til New
Public Management og voksende byråkrati. Norsk
Forskningsråd innfører et nytt kriterium for faglig
fornyelse i FRIPRO-utlysningen til humaniora og
samfunnsvitenskap fra og med i år. Det er på tide.
Men det er ikke tilstrekkelig for å bremse den
industrielle orienteringen på et overordnet nivå.
De som kjenner seg igjen i beskrivelsene overfor
skal derfor få en oppfordring.Vi må forholde oss virkeligheten – de industrielle måle- og produksjonsprinsippene som har hjemsøkt samfunnsvitenskapen
har antakelig kommet for å bli. Er man opptatt av
faglig nyvinning og frihet kan man imidlertid mobilisere motstand igjennom å passe på at industrialiseringens verdier ikke får stå som de eneste kvalitetskriteriene – i møter, utlysningstekster, innstillinger,
ressursplaner og fagrapporter.
Det er vi som må definere og synliggjøre de faglige kriteriene som skal stå som en motvekt.
36Disputanter
[email protected]
Sosiolognytt 2/13 2
2 Redaktørens spalte
4 Lederens spalte
6Tidsbrukundersøkelsen
15 Kommentar - Oppdragsjakten
17 Om friheten - et intervju av Gunnar Aakvaag
28 Nilsens bokspalte - Sosiologiens vankunnskap
30 Fra fjols til feminist
32 Beste artikler i sosiologi 2012
38 Sosiologiske briller på reality-tv
40 Boligsosiologi i Trondheim
44 Den akademiske prosessen
MEDLEMSKAP NSF
Vil du bli medlem i Norsk sosiologforening?
Gå inn på http://www.sosiologforeningen.no/
NORSK SOSIOLOGFORENING LOKALLAG
Østlandet:
Linn Westmark (leder),
[email protected]
Vestlandet:
Janne Cecilie Johansen (leder),
[email protected]
Stavanger:
Lena Forgaard (leder),
[email protected]
Trondheim:
Joachim Vogt Isaksen (leder),
[email protected]
Agder:
Anne Ryen (leder),
[email protected]
Tromsø:
Inger Marie Holm (leder),
[email protected]
Nordland:
Berit Skorstad (leder),
[email protected]
Finn mer informasjon om lokallagene på:
www.sosiologforeningen.no
Sosiolognytt 2/13 3
Pop cake til fordeling
Sosiologi er, som så mange av de lange utdannelsene, i ferd med å bli et kvinnefag. Samtidig
havner mange av oss i jobber med alle mulige
tidsklemmekjennetegn; det er alltid noe mer
man skulle ha gjort, lest, skrevet, engasjert seg i.
Kravene fra det teknisk-økonomiske (eller
kanskje relasjonsøkonomiske) systemet er
umettelige. Men løser vi problemene med å
jobbe deltid? Betyr kommende kvinnedominans at deltid blir et naturlig valg også for
sosiologer? Vil sosiologer – som et økende
antall høyt utdannede kvinner allerede har
gjort – ta verdivalg i retning familien?
Fornærmelsene og hårsårheten har haglet i
vårens debatt om deltid og verdivalg. Aller verst
er det å hevde at det ikke er like verdifullt å gå
hjemme som å jobbe. Men argumentene er
ikke som i den gamle debatten – hva ER
arbeid eller hvordan beregne verdien av
ulønnet arbeid. Nei, debatten handler om
verdivalg eller snarere den individuelle retten til
å ta verdivalg som er riktig for en selv og ens
familie. Det den enkelte gjør, det man velger,
fortjener respekt uansett. Kvinner må få lov til å
velge deltid hvis de synes det passer best for
dem uten å bli betraktet som gammeldagse,
underdanige eller undertrykt. Det står respekt
av å prioritere barna og familien, det er like
4 Sosiolognytt 2/13
viktig som å jobbe. Det er et
verdivalg å jobbe mindre.
Verdivalg er fascinerende
greier. Noen er rimelig
greie, jeg velger A og synes i
grunnen at du er noe
umoralsk når du velger B.
Andre valg er vanskeligere. Det er et verdivalg å
ta vare på barna sine mens de er små, derfor
velger man å jobbe deltid. Men vi som ikke
gjør det, velger vi feil? Nei, svarer man da – det
er opp til den enkelte. Derfra blir det vanskeligere. For det er jo ikke opp til den enkelte hvis
argumentet er at det er bedre for barna at en av
foreldrene jobber mindre. Da må det logisk sett
være verre for barn med heltidsjobbene
foreldre? Og hvis barna mine har det like bra
som barn hvor (en av) foreldrene jobber deltid
så må jo verdien være noe annet enn hensynet
til barna? Ellers får man vel bare si det rett ut –
jeg synes at barn fortjener at foreldrene har mer
tid til dem, og dersom det er best for mine barn
er det vel også best for andres barn?
’Nei, sånn er det jo ikke nødvendigvis, men
det er best for akkurat oss og meg’. Ja, vi har
hørt argumentet. Og for sosiologer er det jo
ingen bombe at folks individuelle valg viser seg
å opprettholde de grunnleggende strukturene i
et samfunn. Dagens deltidsarbeidene høyt
utdannede kvinner har valgt det selv, det er
uttrykk for selvstendighet og ikke avhengighet
Foto: Niner Bakes, Creative Commons, flickr.com/photos/wechooseorganic/
LEDERENS SPALTE INGER MARIE HAGEN
av en mann. Makt basert på penger har ingenting i et ekteskap å gjøre, det er mest praktisk at
han jobber heltid.
Fordeling av makten i et ekteskap lar seg –
og bør nok heller ikke – reguleres. Men at
makt og penger henger sammen i resten av
samfunnet kan vi nok enes om. Og selv om de
deltidsarbeidende kvinnene ikke er gammeldagse, så burde de kanskje være det. Hvor ble
det av ’bidra etter evne og få etter behov’? Når
ble den plikten en mannlig plikt? Som sykepleieren med heltidsarbeidende mann sa i
Aftenposten etter å ha sagt opp deltidsjobben
for å ta enkeltvakter: -Nå skal jeg bare jobbe
når jeg selv vil.
Med St.melding nr 18 (2012-2013) som
kilde har jeg regnet ut at min utdanning har
kostet samfunnet 1,8 millioner. Legger vi på
mine seks år i barnehagen er summen oppe i
2,4 millioner. Og enda har jeg ikke vært i
nærheten av T-banen, sykehuset, NAV-kontoret,
teateret ... Eller svangerskapspermisjonene og
kostnadene ved mine barns skolegang. Eller det
faktum at jeg har jobbet store deler av mitt liv i
jobber avhengig av tilskudd fra offentlig sektor.
Prisen på min utdanning er tilbakebetalt –
gjennom skatten – på ca. 13 år. Fulltid. Halv tid
gir vel noe sånn som 25 år. Og ettersom vi
gjerne er rundt 30 år når vi er ferdige sosio-
loger er regningen betalt 10 år før pensjonering
er et reelt alternativ (altså rundt 65). Hvis jeg
jobber 50 prosent. Og pensjonister er ikke
gratis, selv ikke dem med minstepensjon etter
et langt deltidsliv.
Igjen er motargumentene lett tilgjengelige –
en på deltid gjør at ektefelle/partner jobber
mer; det øker skattekaka. Men likestilling er litt
som ytringsfrihet, det er de tingene vi ikke
liker som er det viktigste. Likestilling dreier seg
også om å ta sin del av ansvaret og ikke overlate
ansvaret til andre. Ansvaret for å kunne forsørge
sine barn selv og ansvaret for å bidra til fellesskapet. Ansvaret utenfor familien, ansvaret for å
betale tilbake til velferdsstaten det den har ofret
på vår lange utdannelse. Og alt det andre vi vil
ha. Det er også et verdivalg å ta sin del av det
ansvaret. Å lage fiskepinner, dele ut vitaminpiller, kjøre på trening, vaske klær og så komme
seg på jobben. Kanskje det ikke går å kombinere det individuelle verdivalgets overlegenhet
med å yte sin del, med å være så likestilt at man
automatisk tar på seg det samme ansvaret? Vi
har ikke noe direkte oversettelse på norsk for
britenes "you can’t have your cake and eat it
too". Men et godt utrykk er det, særlig for dem
som lager pop cakes (32 millioner treff på
Google).
Sosiolognytt 2/13 5
TIDSBRUKUNDERSØKELSEN
Bortkastet forskningstid?
I uka etter påske gjennomførte vi en tidsbrukundersøkelse blant søknadsskrivende sosiologer. Tilbud
om å delta ble sendt til Sosiologforeningens medlemmer, og undersøkelsen var åpen for svar i fem
dager. Vi fant blant annet at mange opplever det som frustrerende å skrive søknader som man ikke
får tilslag på. Denne saken viser et sammendrag av undersøkelsen, på side 10 hører vi hva Hege Torp
i NFR mener om funnene, og på side 12 presenterer vi 15 sitater fra deltakerne.
Av: Jan Frode Haugseth
Undersøkelsen spurte først om sektortilknytning, og om deltakeren i løpet av 2010-2012 har vært
med på å sende søknad om finansiering til NFR eller annen instans.
Svarfordelingen er som følger (N=143):
40 %
40
60 %
Svaret her var avgjørende for hvordan deltakerne ble bedt om å estimere tidsbruk. Prosjektansvarlige ble bedt om å estimere dagsverk brukt av alle personer involvert i et "typisk" prosjekt.
Prosjektdeltakerne ble på sin side bedt om å estimere dagsverk (7,5 t.) de selv hadde investert i en
typisk søknad.
Forskningsinstitutt
Pr. prosjekt
Pr. deltaker
Høyskole
Pr. prosjekt
Pr. deltaker
Universitet
Pr. prosjekt
Pr. deltaker
Utvalg
10
8
1
6
2
9
133,5
8,4
30
25,6
4
23,8
25 %
Innvilget
Ca. 40 %
Ca. 20 %
Ca. 60 %
Ca. 15 %
Ca. 60 %
Ca. 20 %
31 %
Tabell 1: NFR
37
27 %
Høyskole
22
16 %
Forskningsinstitutt
34
Annen
42
Ja, en gang
14
10 %
Ja, 2-3 ganger
21
15 %
Ja, 4-5 ganger
10
7%
Ja, flere enn fem ganger.)
22
15 %
Nei
75
53 %
Hvis deltakeren svarte nei på dette spørsmålet, ble undersøkelsen avsluttet. De 67 deltakerne som
svarte ja, gikk videre til en ny side hvor de ble bedt om å velge den søknadsinstansen de brukte
mest tid på.
Forskningsrådet (NFR)
40
61 %
EU
4
6%
Departement
3
3%
Direktorat
12
18 %
Privat organisasjon/stiftelse
3
3%
Lokal (tilknyttet arbeidssted,
1
1%
3
3%
lokalmiljø)
61 % av disse svarte NFR, mens 18 % svarte direktorat. Bare noen svarte EU, departement eller
stiftelse.Vi spurte deretter hvilken rolle deltakeren hadde i søknadsarbeidet, prosjektleder eller
prosjektdeltaker.
6 Sosiolognytt 2/13
27
Prosjektdeltaker
Dager
Universitet
Andre
Prosjektansvarlig
Sammendrag
Totalt 65 deltakere estimerte valid tidsbruk.
De 27 prosjektlederne estimerte 80,1 dagsverk
i gjennomsnitt pr. prosjekt. De 38 prosjektdeltakerne estimerte på sin side 19,8 dagsverk pr.
søknad.
NFR
40 sosiologer har gitt oss et estimat over tiden
de bruker på å skrive NFR-søknader. Av disse
har 36 skrevet inn gyldige estimat som kan
knyttes til sektor. En åpenbar svakhet er at
utvalget er lite, og at spriket mellom de
laveste og de høyeste estimatene er store. I
Tabell 1 har vi brutt ned tallene til tre
sektorer; instituttsektoren,
universitetssektoren og høy-skolesektoren.
Tabellen viser at det er et stort sprik i estimatene fra prosjektlederne i instituttsektoren
til prosjektlederne i høyskole- og universitetssektoren.Vi finner at prosjektlederne i instituttsektoren estimerer 133,5 arbeidsdager i
gjennomsnitt pr. søknad til NFR. Dette tilsvarer 57 % av ett årsverk pr. prosjektsøknad. I
universitetssektoren estimerer prosjektledere
bare fire arbeidsdager pr. prosjekt. I høyskoleog universitetssektoren rapporterer individu-
elle prosjektdeltakere at de i gjennomsnitt
bruker mellom tre og fire uker på å skrive
NFR-søknader i året. (Det var disse tallene vi
presenterte for Hege Torp i Forskningsrådet,
som hun kommenterer på neste side).
Estimert tid
Utvalget er lite, og tallmaterialet blir sårbart
når standardavviket er såpass stort som det er
her. En mulig feilkilde kan være at noen prosjektansvarlige har forvekslet timer med dager.
Hvis vi fjerner de aller høyeste og de aller
laveste estimatene (tre estimat over 150 dager,
fem estimat under 10 dager) ender vi opp
med et gjennomsnittsestimat på 68 dagsverk
pr. prosjekt (N=19) på tvers av sektor og
finansieringskilde.
I resten av teksten benytter vi dette tallet for å
snakke om dagsverkene som går med til å søke
om midler til et større forskningsprosjekt. Samtidig benytter vi gjennomsnittlig dagsverk estimert
av de 38 prosjektdeltakerne som deltok i undersøkelsen, altså 19,8 dagsverk pr. prosjektdeltaker,
når vi snakker om tiden en enkelt prosjektdeltaker
investerer.
Ut fra dette kan vi avlede at forskningsinstitutt,
forskere og stipendiater bruker mye tid på å skrive
Sosiolognytt 2/13 7
Frisam
I FRISAM 2012 var tilslagsprosenten på 9,4
totalt sett. 135 av 142 forskerprosjekter fikk
avslag. 27 av 29 postdoktorstipend fikk avslag.
Hvis vi for eksempel legger til grunn tallene
som prosjektdeltakere har estimert, betyr dette
at det ble brukt tilsammen 11,5 årsverk på å
skrive søknader til forskerprosjekter som ikke
fikk støtte.
NFR bruker mye ressurser på å evaluere
søknadene de får inn: I FRISAM 2012-prosessen var i alt 15 evalueringspanel i tillegg til 9
fageksperter. Totalt 72 personer var med på å
vurdere søknadene. Søknadene blir rangert fra
1-7, der søknader med karakteren 6 og 7
regnes som særdeles gode. Bare 24 % av søknadene som fikk karakteren 6 eller 7 i 2012
fikk støtte (9 av 38).
Hvis vi igjen legger tallene fra prosjektdeltakere i høyskole- og universetssektoren til
grunn, betyr dette at det ble brukt 2,5 årsverk
på å skrive særdeles gode søknader som ikke
fikk støtte.
VAM
VAM-programmet (Velferd, arbeid og migrasjon) ble nettopp evaluert av Gøsta EspingAndersen. I utlysningene igjennom VAM-programmet i 2010, kom det inn i alt 161 søknader. 19 ble innvilget. 142 søknader fikk avslag.
12 % av søknadene fikk tilslag.VAM-utlysnin-
gene i 2011 og 2012 var mindre og temaene
mer spisset. I 2011 søkte 49. 11 ble innvilget,
38 fikk avslag. Tilslagsprosent: 22,4. I 2012
kom det inn 38 søknader, 6 ble innvilget. 32
søknader fikk avslag. Tilslagsprosent: 15.8.
Hvis vi nå legger til grunn tallene våre fra
instituttsektoren på VAM-programmet, betyr
det at i 2010 ble hele 39,3 årsverk brukt til å
skrive søknader som ikke ble innvilget. Tallene
for 2011 og 2012 ble henholdsvis 11,1 årsverk
og 9,3 årsverk.
Tiden det tar
Hvis det er sånn at disse tallene faktisk sier
noe om den tiden norske forskere og institusjoner bruker på å skrive søknader som ikke
får tilslag, vitner det om tid som blir bortkastet. Det er godt mulig at det å være med på en
NFR-søknad som ikke får støtte gir et slags
læringsutbytte. Det er også mulig at man gjenbruker søknader – det skulle bare mangle.
Men hvis gjenbruk er såpass vanlig, hvorfor er
i så fall tidsestimeringen såpass høy for et
typisk prosjekt i instituttsektoren? Spørreundersøkelsen hadde også mulighet for å
skrive inn personlige betraktninger. 28 personer valgte å gjøre dette (15 av disse blir presentert på s. 12). Kommentarene vitner om
forskere som er frustrerte på grunn av kravene
til søknadene som sendes inn, oppgitte over
den ubetalte overtiden de er forventet å jobbe
og desillusjonerte på grunn av mange avslag.
Kilder:
http://www.forskningsradet.no/no/Artikkel/Fri_prosjektstotte_60_millioner_fordelt_til_prosjekter_innenfor_samfunnsvitenskap_fra_2013/1253981929044
http://www.forskningsradet.no/no/Artikkel/Fagpaneler_for_soknader_til_Fri_prosjektstotte_for_2013__
FRIHUM_og_FRISAM/1253981938152
http://www.forskningsradet.no/no/Artikkel/VAM_Soknadsresultat_frist_28112012/1253984828678
Vam Porteføljeanalyse (PDF): http://goo.gl/p7xgs
8 Sosiolognytt 2/13
Foto: Mark Turnauckas, Creative Commons, flickr.com/photos/marktee/
søknader. Denne tidsinvesteringen kan kontrasteres til en meget lav tilslagsprosent i NFR.
Svakheter ved undersøkelsen
Denne undersøkelsen er heftet med mange
svakheter. For det første er den basert på estimert tid – ikke faktisk tid. På grunn av måten
forskere jobber på (ulike arbeidsoppgaver i
løpet av en dag, og tidvis ubetalt overtid om
kvelden) er det vanskelig å beregne hvor
mange timer som går med til søknadsskriving.
Flere anmerket at estimatet var usikkert i sine
besvarelser. Medlemmene i Sosiologforeningen er ikke nødvendigvis representative for
den gjengse samfunnsforsker.
Til sist kan vi ikke vite sikkert om deltakere har misforstått, og for eksempel estimert
timer i stedet for dagsverk.Verdt å merke seg
er også at vi bare har målt tiden forskerne selv
estimerer. I et totalregnskap burde de dagsverkene administrative organer bruker være med,
samt tiden NFR/evalueringskomiteer bruker
på å behandle prosjektene.
Hva mener vi med årsverk og dagverk?
Vi har tatt utgangspunkt i en normalarbeidsdag på 7,5 timer.
Vi har regnet årsverk som 1750 timer i året
(uten ferie).
1750 / 7.5 timer = 233,33 dagsverk i året
/ 11 mnd = 159 timeverk i mnd.
Sosiolognytt 2/13 9
Hege Torp fra NFR
kommenterer undersøkelsen
Vi intervjuet Hege Torp i NFR om hva hun mente om resultatene.
UoH-sektoren og for instituttene. Målet er –
gjennom konkurranse og fagfelle-vurderinger av søknadene – å bidra til å utvikle forskningens kvalitet og relevans. Det er stor
konkurranse, både om den frie prosjektstøtten, programmidler og senterordninger. Det
er bra, men også et dilemma, fordi både forskerne og ekspertene som vurderer søknadene, bruker svært mye tid på søknader som
ikke kan få midler.
Det er likevel ikke grunn til å hevde at
arbeid med å utvikle prosjekter som ikke får
støtte, er 'bortkastet tid'. Det er stor grad av
læring i dette arbeidet, og gjenbruk av søknader er utbredt. En evaluering av den frie
prosjektstøtten (FRIPRO) utført av NIFU i
2012, viste at mange av prosjektene som var
utviklet som søknad, men som fikk avslag
likevel ble gjennomført med andre midler.
Hva synes dere om resultatene i undersøkelsen?
Vi synes det er bra at forskernes tidsbruk på
søknadsskriving blir dokumentert og diskutert.
Det er usikkert om materialet som presenteres her, er representativt. Det kan også se ut
som det er gjort en beregningsfeil når det gjelder hvor mye tid forskere i instituttsektoren
bruker på å skrive søknader i løpet av et år.
Undersøkelsen viser at ni ulike prosjektledere estimerer at de bruker over 100 dagsverk pr. prosjekt
(samlet). Tre prosjektledere estimerer at de bruker
200 dagsverk eller mer. Dette er jo estimat, så det
er helt klart heftet en viss usikkerhet ved tallet.
Beregningen er imidlertid riktig ut fra hva prosjektlederne estimerer.
Det er forståelig at forskere som bruker mye
tid på å skrive søknader uten å få gjennomslag, stiller seg spørsmål om dette er
meningsfullt. Både institusjonene og forskerne må vurdere hvordan arbeidet med
søknadsskriving skal organiseres, hvor mye
tid det skal brukes på dette, og om innsatsen
skal prioriteres og konsentreres om et mindre
antall, mer gjennomarbeidede søknader. Tidsbruken som er estimert for hvor mye tid forskere i instituttsektoren bruker på å skrive
søknader i løpet av et år virker på meg urimelig høy.
Anerkjenner dere at dette finansieringssystemet
ikke er optimalt for verken forskeres arbeidssituasjon, samfunnets ressursbruk eller forskningens
kvalitet?
For å vurdere om finansieringssystemet er
optimalt må man først spørre hvilket formål
de ulike delene av systemet skal ha. Fors10 Sosiolognytt 2/13
tinuerlig med å videreutvikle egne virkemidler samt søknads- og beslutningsprosedyrer,
for å kunne identifisere de beste ideene, de
beste forskningsmiljøene og de største talentene. Utviklingen går i retning av færre og
større programmer, og større prosjekter.
Dette bidrar til effektivisering av forvaltningen og prosesseringen. Og det bør føre til at
det skrives færre søknader.
Kvalitet i søknadsevalueringen har hele
tiden første prioritet. Forskningsrådet er også
i løpende dialog med institusjonene og med
UHR (Universitets- og høgskoleråde) og
FFA (Forskningsinstituttenes fellesarena) om
utfordringer knyttet til ekstern finansiering
av forskning; blant annet hvordan utformingen av Forskningsrådets virkemidler bør være
for å bidra til god forskning, til samarbeid og
arbeidsdeling, og for ikke å generere unødvendig arbeid i forskningsmiljøene.
Kan dere tenke dere andre måter å organisere forskningsfinansieringen på som kan gi en mer effektiv bruk av forskningsressursene i Norge?
Avdelingsdirektør Hege Torp, Avdeling for instituttpolitikk og analyse, Forskningsrådet
kning finansieres gjennom mange kanaler –
grunnbevilgninger, Forskningsrådet, EUs
rammeprogram og som oppdrag.
Den største kanalen er institusjonenes
grunnbudsjett, som skal sikre deres langsiktige faglige arbeid. For UoH-sektoren dekker
dette 66 prosent av de totale FoU-utgiftene.
For forskningsinstitutter med statlig basisbevilgning utgjør denne bevilgningen i gjennomsnitt 11 prosent av totale driftsinntekter.
Forskningsrådet som finansieringskanal
utgjør i underkant av 20 prosent for både
Systemet med flere finansieringskanaler bør
opprettholdes. Kanalene har ulike formål og
utfyller hverandre. Regjeringen har i den
nye forskningsmeldingen varslet at systemet
for grunnfinansiering av UoH-sektoren skal
gjennomgås. Basisfinansieringssystemet for
instituttene er nylig evaluert. Her har regjeringen konkludert med at systemet skal videreføres med noen justeringer.
Offentlig sektor finansierer mye forskning
gjennom oppdrag. I dette markedet er det
potensiale for forbedringer. Smidigere praktisering av reglene for offentlige anskaffelser
kunne senke transaksjonskostnadene.
Forskningsrådet arbeider på sin side kon-
Sosiolognytt 2/13 11
Sitater fra tidsbrukundersøkelsen
Tidsbrukundersøkelsen åpnet opp for å skrive inn egne synspunkter. Her er 15
av disse kommentarene.
Prosjektansvarlig sosiolog i instituttsektoren,
har søkt flere enn 5 ganger til NFR eller
annen instans de siste årene:
«Arbeidsplassene i instituttsektoren er
ikke sikre.Vi er avhengige av å skaffe inn
midler via disse søknadene, ellers mister
vi jobben. For meg og mine kolleger er
dette en stor belastning. Flere blir deprimerte ved stadige søknadsavslag til tross
for høy kvalitet på søknader. Mange
skammer seg ved gjentatte søknadsavslag.
For samfunnet innebærer denne nyliberale organiseringen at forskningstjenestene blir dyre fordi så mye tid må brukes
til søknadsskriving og der bare en liten
prosentandel innvilges. Jeg har dessuten
opplevd flere ganger at kolleger lar være
å presentere konklusjoner de trekker i
forskningsarbeider som de antar vil gjøre
det vanskeligere for seg selv å skaffe nye
forskningsmidler og dermed fortsatt
jobb som forsker.»
Prosjektansvarlig sosiolog i instituttsektoren, har
søkt flere enn 5 ganger til NFR eller annen
instans de siste årene:
«Tidsbruken på søknadsskriving har
ikke økt, den har vært uhensiktsmessig stor
gjennom de 20 årene jeg har jobbet i sektoren.
Det som har endret seg er at tilslagsraten har gått ned, (spesielt på FRIPRO),
delvis som en følge av at det er flere aktører, delvis som en følge av at andelen av
midlet som er reelt tilgjengelig for søknader fra instituttsektoren er betydelig redusert (gjennom tiltak som 'Fellesløftet'; trøstepremier for ERC-søkere etc.).»
12 Sosiolognytt 2/13
har søkt 4-5 ganger til NFR eller annen
«Tid til søknadskrivning til forskningsrådet stjeler mye tid fra øvrig forskningsaktivitet. Heldigvis er ikke all tid
bortkastet. Søknadsarbeidet gir et godt
springbrett til et prosjekt dersom du får
tilslag og er som regel heller ikke helt
bortkastet dersom du får avslag.
Den tiden forskningsinstitutter
samlet bruker på øvrige offentlige
utlysninger, f.eks. Doffin, er meningsløs
høy. Hele anbudsregimet gir en suboptimalisering av landets samlede forskningsressurser.»
har søkt 4-5 ganger til NFR eller annen
«Tidsbruken på søknadsskriving har
økt bla. fordi det skal være så mange
involverte i NFR-prosjektene, og all
søknadsskrivingen oppleves langt på vei
som et gigantisk samfunnsmessig sløseri
– særlig hvis en også tar med i regnestykket 1) den lave tilslagsprosenten i
NFR i forhold til søkermassen, 2) all
tid som går med til vurdering og administrasjon av søknadene. I instituttsektoren har vi i tillegg all tiden som går
med til andre anbudsrunder hvor vi
konkurrerer med andre institutter og
konsulentselskaper. I praksis er det jo
slik at enkelte miljøer er 'hoffleverandører' f.eks. til departementene, men at
det synes å gi 'status' for utlyser (også i
NFR) at det er mange tilbydere/søkere.
En kan også se på sammensetningen av
programstyrene i NFR for å få en indikasjon på hvilke miljøer som vil ligge
best an til å få tilslag.
Mens søknadsbehandlingen i all
hovedsak er god, så er det en enkelt
faktor som er demotiverende. Bedømmelsen av nye søknader premierer ikke
hva som har kommet ut av tidligere
prosjekt (og sviktende resultater får
ikke konsekvenser).
På overordnet nivå er det liten tvil
om at transaksjonskostnadene med et
system der suksessraten er så [høy] at de
fleste av de knallgode søknadene ikke
blir finansiert er for store, og systemet
er uhensiktsmessig. Forskningsmeldingen diskuterer ikke dette, men et viktig
spørsmål i arbeidet med langtidsplan
bør være å finne mekanismer som tillater de beste forskerne og miljøene å
dedikere mer av sin tid til forskning,
mindre til søknadsskriving.»
har søkt flere enn 5 ganger til NFR eller
annen instans de siste årene:
«Jeg mener at jeg har en tilslagsprosent
til NFR de siste tre år på 1 av 6 søknader.
Den ene som har gått inn var forholdsvis
stor (12 mill.), men [...] av de søknadene
jeg har hatt inne de siste tre årene var det
vel akkurat den jeg minst hadde ønsket at
gikk inn. Fra mitt synspunkt var denne
den minst interessante - både temamessig
og sosiologisk[...]. »
Sosiolog i instituttsektoren, har søkt flere
enn 5 ganger til NFR eller annen instans
de siste årene:
«Det mest frustrerende med søknadsskrivingen i oppdragsforskningssektoren,
er at det ikke er timer å føre på søknadsskrivingen (eller akvisisjon, som vi kaller
det), fordi det jo ennå ikke kan føres på
et prosjekt. Det blir med andre ord
interntid. Med tanke på at vi skal føre
(målet er) et visst antall fakturerbare
timer hvert år, tar interntid ennå utrolig
mye av tiden, og jeg ender opp med å
jobbe langt mer enn jeg skal for å klare å
jobbe inn nok fakturerbare timer. Teller
jeg både interntid og fakturerbar tid,
jobber jeg langt over normalarbeidsdag.
Jeg har en skade, noe som gjør at jeg
ikke har helse til å jobbe på denne
måten lenger. Det spiser opp energien
min. Jeg har derfor blitt nødt til å se meg
om etter en annen jobb. Det føles utrolig
leit at forskning ikke kan være jobben
min, men sånn blir det når bransjen
lønner meg for halve jobben jeg gjør
(ingen overtidsbetaling, ikke noe ekstra
om jeg jobber flere timer). Det er
ekstremt frustrerende.»
de siste årene:
«Vi bruker veldig mye tid på å skrive
søknader, og vi får lite igjen i forhold til
innsatsen. Særlig gjelder dette søknader
til Direktorater, departementer og KS.
Innsatsen som kreves for å skrive en
søknad til et prosjekt på 500 000 og til
ett på 5 millioner er ofte mye det
samme, men utbytte er svært forskjellig.
Særlig er det problematisk med alle
dokumenter (skatteattest, regnskap, årsmelding +++) som skal med i søknader,
mye arbeid og det er vanskelig å forstå
at det skal være nødvendig for hver
enkelt søknad. Et institutt burde kunne
sende inn alt dette i en omgang og ikke
trenge og gjøre det hver eneste gang. Et
annet punkt er når søknadene ikke kan
leveres elektronisk. Jeg har flere enn en
gang vært ute for at Posten ikke får
levert tidsnok og slik ødelegger våre
muligheter samtidig som enheter lokalisert i Oslo ikke har denne utfordringen med å måtte bruke en annen
bedrift for å få levere. Sentralt beliggende institutter vil også dra nytte av
mer tid til å arbeide med søknad enn
det andre institutter har. På den måten
slår også kravet om å levere på papir
urettferdig ut.»
de siste årene:
«I de årene som inngår har jeg vært
leder, dvs. at innsatsen i hovedsak har
vært basert på kvalitetssikring, støtte mv.
I forhold til forvaltningen er kanskje
ikke tiden i seg hovedproblemet, men at
de ikke benytter seg av anskaffelsesreglenes potensiale, dvs. 1) at de kan gå
direkte til et FOU-miljø når jobben er
forskning, 2) det bare er en som kan
utføre jobben og 3) ikke legger seg på
EUs regler som sier at man ikke trenger
anbud før rammen er over 1,6 mill.Vi
opplever at dept'er utlyser 100.000 kr på
anbud. Det blir kostbare prosesser for
både kjøper og utfører.»
Sosiolog i helsesektoren, har søkt flere enn 5
ganger til NFR de siste årene:
«Mye tid går med til søknadsskriving,
men samtidig er det stor stas når man
når opp i konkurransen. Det kan være
utfordrende å finne nok sammenhengende tid til prosjektarbeid når man har
flere prosjekter, veiledningsarbeid og
diverse andre arbeidsoppgaver. Men det
å få bruke tid på prosjekt man har utviklet, og som man "brenner for", er
givende og har man først fått penger,
kan man også "slappe av litt" på søknadsarbeidfronten.
Vi opplever nå at Forskningsrådet
ønsker å prioritere prosjekter enten
forankret i primærhelsetjenesten eller at
det er samhandlingsprosjekter med primærhelsetjenesten. Som del av et universitetssykehus er våre prosjekter forankret i spesialisthelsetjenesten. Vi opplever at det ligger en forventning hos
Forskningsrådet om at Helse Sør-Øst
finansierer sykehusforskning, men mye
prosjektmidler er bundet opp[...], og
helsetjenesteprosjekter prioriteres ikke i
så stor grad. Snarere prioritere medisinsk basal-/grunnforskning på bekostning av både bredere perspektiver på
helse(faglig)- og helsetjenesteforskning
og nye eller kritiske perspektiver på
helse og helsetjeneste. Å nå frem med
(kritiske) samfunnsfaglige perspektiver
[...] er vanskelig[...].
En annen utfordring når det gjelder
Forskningsrådets utlysninger når det
gjelder helsetjeneste- og omsorgsprosjekter er at koplingen til politiske føringer og -prosesser synes å bli tettere, slik
at evalueringsforskning synes å ligge
nærmest og utvikling av ny eller kritisk
kunnskap fremstår relativt fjernt.»
Sosiolog i høyskolesektoren, har søkt 2-3 ganger
til NFR eller annen instans de siste årene:
«Frustrerende å se at avdelingsdirektører i et departement ikke har innsikt
og evt. kompetanse til å se verdien av at
det gjennomføres et forskningsprosjekt
på sentrale deler av utviklingsarbeidet i
en virksomhet. I stedet foretrekkes enkle
utredninger av økonomiske grunner.»
de siste årene:
«Konkurransen om forskningsmidler
har blitt større og større, og uansett
hvordan en snur og vender på det,
virker bedømmelseskomiteens vurderinger relativt tilfeldige, samtidig som
tildelingsmønsteret, altså hvem som får
penger, å være besynderlig systematisk.
Er jeg en konspirasjonsteoretiker? Kanskje det, men jeg tror virkelig ikke
denne formen for konkurranseutsetting
av de gode ideene er den beste bruken
av nasjonens totale forskningsbudsjett.
Mange av disse søknadene er så gode at
de kunne gått rett til publisering. I
stedet går de i søpla.»
Sosiolog i høyskolesektoren, har søkt 1 gang
til NFR eller annen instans de siste årene:
«Denne måten NFR deler ut midler
på, der bare 10% av søknadene går
igjennom selv om ca. 50% er veldig
gode prosjekter, er virkelig å sløse med
ressurser. Om man vil fortsette med en
slik form for prosess, så bør man i alle
fall sørge for at treffraten på innvilgede
prosjekter ligger på minst 50% (fordi
det er greit at uferdige og dårlige prosjekter ikke får støtte) - men nå er det
for ille!!»
de siste årene:
«Vi som jobber i instituttsektoren, og
særlig institutt med liten grunnbevilgning, skriver søknader hele tida. Så langt
i år (tidlig april 2013) har jeg sendt/
vært med på å sende fire, vi jobber med
to, og starter på enda en (som jeg vet
om) om et par uker. Det sier seg selv at
det går avsindig mye tid på dette. Forskningsrådet er isolert sett mest krevende,
men vel så mye tid går til andre kilder
fordi de er flere, og fordi de lyser ut så
mye smått. Når de forventer fulle søknader på 10-15 sider til prosjekter til 500
000 pluss moms, må vi jo lure på om de
sitter og ler av oss. Det er floraen av
småprosjekter, som nesten alltid er
underfinansierte (vi vil jo ha dem, så vi
lover LITT for mye i så å si alle søknader), og som krever mye jobb å dra inn,
som kveler instituttsektoren.»
Sosiolog i universitetssektoren, har søkt flere
de siste årene:
«Jeg har sendt inn mange søknader, men
da vi først knekket koden fikk vi inn en
søknad i NFR (Frisam) og NOS
(workshops) og da føler en liksom at det
overskygget alt arbeidet. Men jeg har liten
lyst til å bruke mye tid videre på slike søknader da innvilgelsesprosenten er så lav.
Disse søknadsprosessene hindrer absolutt forskning og publisering. Problemet
er også det at det nå forventes at også
univ.-ansatte skal holde på med dette,
noe som henger sammen med den manglende finansering (ikke lenger 100% av
fastansattes lønn). Dette er lite produktivt. For samfunnsvitere ville det være
mer effektivt om vi kunne bruke tiden
til forskning, publisering og formidling.
Sosiolog uten oppgitt institusjonstilknytning, har søkt 2-3 ganger de senere årene
«Hele systemet rundt dette med søknader og avslag gjør en desillusjonert.
En vet at arbeidstiden en bruker til slikt
er bortkastet. Vi blir fortalt at vi "må"
søke og at selve søknadsprosedyren er
en [mulighet til å lære].»
KOMMENTAR
Oppdragsjakten
Oddveig Storstad og Arve Hjelseth
«Folk blomstrer når de føler seg verdsatt.
Folk våger når de trives. Sist, men ikke minst,
folk arbeider bedre under stabile og trygge
tilsettingsforhold.»
Det kunne ha vært våre ord, men det er
faktisk ikke det. De er hentet fra den nye
Forskningsmeldingen (s. 6). Det regjeringen
sikter til, er de mange som går fra den ene
midlertidige stillingen til den andre ved
universitetene, og som ofte er godt over 40
år før de har fast stilling og jobbtrygghet,
hvis de da ikke finner seg noe bedre å gjøre
i mellomtiden. Her mener de at Universitetene må ta grep og sikre forskerne trygge
arbeidsbetingelser, noe som også vil gi bedre
forskning.
De universitetsansattes kollegaer i instituttsektoren har ofte faste stillinger, men de
er ikke fastere enn at man er avhengig av
godt tilslag på de mange forskningssøknadene som disse forskerne sender inn til ulike
oppdragsgivere. Gjerne til Forskningsrådet,
men også til departement, direktorat,
kommuner og fylkeskommuner. Hvis du
ikke vet hva Doffin er, jobber du neppe
i instituttsektoren. Kanskje utrygghet i
instituttsektoren også påvirker forskningskvaliteten negativt?
Det foregår for tiden et opprør i helsesektoren mot byråkratisering og kontroll. Det
er mulig Sosiolognytts undersøkelse blant
foreningens medlemmer med spørsmål om
bruk av tid til søknadsskriving indikerer
at noe lignende hadde vært på sin plass i
vår sektor også. Undersøkelsen gir en del
svar, og den gir dessuten klare, tydelige
ikke minst entydige meldinger om hvordan
situasjonen er blitt. Den forsker som har
tenkt at han eller hun var alene om å være
frustrert over all (bortkastet) tid brukt til å
skrive søknader, kan ta det helt med ro, eller
i det minst søke trøst i felles skjebne.
Undersøkelsen gir derimot ikke noe
eksakt svar på hvor mye tid forskerne i
utvalget bruker på å skrive prosjektsøknader
til Forskningsrådet eller til andre finansieringskilder. Den bygger på estimert tid.
Antakelig er det ikke mulig å komme fram
til et nøyaktig svar. Men at frustrasjonen er
stor, er det ikke tvil om.
Det er ikke så mange år siden Forskningsrådet hadde én søknadsfrist, som regel 15.
juni. Mange har brukt de to første juniukene på bortimot døgnkontinuerlig arbeid
for å få én eller f lere søknader unna. I dag
er fristene spredd ut over hele året – det
er 15. juni året rundt. Selv om man skulle
lykkes i å dra i land et forskningsrådsprosjekt, kan man ikke hvile på laurbærene.
Et par måneder senere dukker det opp en
ny frist som man må kaste seg rundt for å
rekke. Man må løpe etter penger hele tiden.
At dette kan virke både utmattende og
demotiverende er det knapt noen tvil om.
Forskning har man knapt tid til, det er alltid
en søknadsfrist som må prioriteres. Med
søknadsfrister året rundt vokser søknadsbunkene i Forskningsrådet og sannsynligheten
for avslag øker. Når sannsynlighetene for
å få forskningspenger blir mindre må man
skrive stadig f lere søknader eller omskrive
og resirkulere gamle søknader. Det er
vanskelig å bestemme seg for om man skal
bli glad for å få høy skåre på søknader som
likevel ikke får penger, eller om man skal
gråte, sparke, slå eller lugge. Eller se seg om
etter en annen jobb.
Nå er det ingen tvil om at Forskningsrådet,
forstått som en arena hvor forskere konkurrerer om å utvikle de beste prosjektene,
kan bidra til å heve den samlede kvaliteten.
Enkelte forskningsidéer bør legges i søppelkurven fordi de ikke er gode nok. Siden
penger er en knapp ressurs, kan heller ikke
alle som vil, regne med å få finansiert sine
prosjekter selv om de er gode. Det er likevel
vanskelig å fri seg fra mistanken om at
systemet slik det er i dag, både representerer
sløsing med ressurser og at det ikke nødvendigvis er de beste ideene som får gjennomslag. Sosiolognytts undersøkelse viser at også
dette truer forskernes motivasjon.
I stedet for fokus på de gode forskningsideene, blir søknadsprosessen ofte preget av
arbeidet med å identifisere hvilke trender,
tendenser og honnørord utlysningene til
enhver tid spiller på og refererer til. Statsviteren Kjell Arne Røvik har pekt på
hvordan organisasjonsprinsipper sprer seg
ved hjelp av rasjonaliserte og generaliserte
myter som søkes overført til en rekke ulike
områder, og hvor det tas begrenset hensyn
til de ulike områdenes særegenheter. Disse
trendene, eller mytene, har liten dokumentert effekt, men sprer seg likevel omtrent
som moter, før de erstattes av andre trender.
I Forskningsrådets satsingsområder kan
f lere av de fellesnevnerne i slike trender som
Røvik identifiserer, observeres. Blant de
mest tydelige er det som kalles universalisering; at visse standarder, prosedyrer eller
mål får relevans på tvers av sektorer eller
områder. For eksempel er tverrfaglighet en
slik fellesnevner for stadig f lere utlysninger.
Prosjekter som i sin natur er tverrfaglige
kan dermed score høyt på i hvert fall ett
kriterium, mens prosjekter som er tydelig
forankret i én enkelt disiplin, må bake inn
lite relevante underproblemstillinger for
å tilfredsstille et slikt krav. Noe lignende
gjelder det etter hvert ufravikelige kravet
om internasjonalisering.
En annen fellesnevner Røvik identifiserer er tidsmarkering, hvor honnørordene
presenteres som tidsriktige og dermed ufravikelige krav til forskningsprosjekter. I f lere
år har innovasjon vært et slikt mål i mange
utlysningsrunder. ”Næringsrettet grunnforskning” var et annet relativt selvmotsigende honnørord for noen år siden. Forskere
med gode ideer som befinner seg på utsiden
av disse trendene har dermed valget mellom
å tilpasse seg den til enhver tid dominerende
trend, eller å gå ned med f lagget til topps.
All den tiden som kastes bort på søknader
er ikke bare en trussel for forskernes arbeidssituasjon, det er også samfunnsøkonomisk
ineffektivt. Gjør forskere en bedre jobb
om de må bruke mye av tiden på å slåss om
knappe midler? Det er jo en relativt vanlig
hypotese at folk skjerper seg når det blir
eksponert for konkurranse. Men sitatet fra
forskningsmeldingen som vi innledet med,
formulerer jo en alternativ hypotese: Selv
om Petter Northug motiveres av muligheten
til å slå konkurrentene, er det ikke sikkert
dette gjelder for alle forskere. Tvert i mot er
en viss grad av sikkerhet for framtidig
finansiering i følge dette utsagnet en
forutsetning både for trivsel, produktivitet
og kreativitet. I dag opplever stadig f lere
forskere at usikkerhet om fremtiden kveler
både kreativitet og motivasjon.
[email protected]
[email protected]
FORFATTERINTERVJU
Om friheten
– et intervju med Gunnar Aakvaag
Av: Jan Frode Haugseth (tekst)
og Vilde Blix Huseby (tekst, foto)
Gunnar, i slutten av januar ga du ut boka
Frihet – et essay om å leve sitt eget liv på
Universitetsforlaget. I boka skaper du en
multidimensjonal frihetstypologi, du tegner
en røff samtidsdiagnose av nåtidens Vesten
og du beskriver både muligheter og begrensninger for friheten sett gjennom typologien
din – i dagens vestlige samfunn. Dette er på
mange måter teoretisk nybrottsarbeid. Vi vil
derfor starte dette intervjuet med å gratulere
deg med utgivelsen, og gi kudos: Dette er
morsom, original og inspirerende sosiologi.
Sosiologien trenger denne typen bøker for å
holde seg levende. Det er imidlertid også noen
perspektiv og trekk i samtiden som vi synes
blir i overkant mye nedtonet i boka, og dette vil
vi gjerne spørre deg litt mer om.
Før vi starter må jeg informere om at jeg,
Jan Frode, spiller en dobbeltrolle i dette
intervjuet. Samtidig som jeg intervjuer deg
her, skriver jeg på en anmeldelse av boka for
Sosiologisk tidsskrift. Noen av spørsmålene
kan dermed være relatert til ting jeg lurer
på i forbindelse med anmeldelsen. Du er
herved advart. Vilde spiller på sin side en mer
uavhengig rolle i intervjuet.
Vilde: Kan du peke på en spesiell hendelse,
"intellektuell åpenbaring" eller tilfeldig tankestrøm
som satte deg på sporet av at nettopp "frihet"
fortjente nærmere sosiologisk analyse?
Gunnar: Først og fremst var det en
«eksistensiell åpenbaring» eller kanskje heller
et «eksistensielt sjokk», nemlig ikke å være
student lenger. Som student tilhører man
samfunnets kanskje frieste gruppe, og etter
6-7 år på Blindern opplevde jeg det som
et sjokk å bli konfrontert med den massive
veggen av sosial faktisitet summen av jobb,
Gunnar Aakvaag på lanseringen på Litteraturhuset
Det skal heller ikke skyves under en stol at
boliglån, forstadsliv, barn osv. føltes som.
jeg har dratt nytte av å lansere boken min
Som den intellektuelt grublete personen
sammen med filosof Lars Fr. H. Svendsen,
jeg er, sublimerte jeg raskt denne følelsen av
som samtidig med meg skrev
frihetstap i en akademisk interFrihetens filosofi. Vi visste ikke
esse for frihet som jeg har holdt
Personlig frihet er i det hele
om hverandre før helt mot
fast ved siden. Personlig frihet
tatt svært viktig for meg, og
slutten, men det at vi lanserte
er i det hele tatt svært viktig for
jeg har hele livet dypt og
bøkene sammen, gjorde nok at
meg, og jeg har hele livet dypt
inderlig mislikt autoritære
mennesker som skal herse
frihet ble en «greie». I tillegg er
og inderlig mislikt autoritære
med meg eller med andre.
Lars det nærmeste du kommer
mennesker som skal herse
en akademisk rockestjerne som
med meg eller med andre. Så
suger til seg oppmerksomhet. Da vi satt og
«narsissistisk» er opphavet til min sosiologiske
spiste middag sammen på Litteraturhuset før
interesse for frihet. I tillegg er det selvfølgelig
lanseringsdebatten, kom det for eksempel folk
en rekke andre grunner til at jeg er opptatt av
bort til oss med stabler av bøkene hans og
frihet. Noe av det første jeg oppdaget da jeg
ville ha dem signert.
begynte å grave meg ned i den sosiologiske
frihetslitteraturen, var hvor lite sosiologer har
Mottakelsen
skrevet om frihet, og det gjelder særlig norske
Jan Frode: Hvordan har mottakelsen av boka vært
sosiologer.Vi er langt mer opptatt av likhet
så langt?
og brorskap. Dette gjør at jeg mener det er
Gunnar: Boken har stort sett blitt rimelig
faglig viktig å åpne den sorte frihetsboksen. I
godt mottatt, hvis du tenker på anmeldelser
tillegg passer det som hånd i hanske å jobbe
og det jeg har fått av tilbakemeldinger fra folk
med frihet for en som lik meg er opptatt av
som har lest den. Unntaket er en anmeldelse
«positiv sosiologi». Jeg mener demokratisei Klassekampen, som rett nok ikke tar for
ringen av frihet, som min bok fremfor alt
seg hva boken handler om, men blir brukt
handler om, kanskje er den viktigste og mest
til standpunktmarkering fra en marxistisk
positive sosiale endringen i Norge de siste
anmelder. Her blir Lars og jeg begge kritisert
30-40 årene.
for å tilhøre en utakknemlig
[...] det er den politiske høyLanseringen
residen som frivillig snak- dessertgenerasjon som ikke er
Jan Frode: Det er ikke alle sosioloker mest om individets fri- nok opptatt av hvor mye vi har å
het og er mest glad i den.
takke arbeiderklassen for, samt –
giske bøker som blir lansert for fulle
Her tror jeg venstresiden
selvfølgelig! – for å representere
hus på Litteraturhuset i Oslo. Hadde
har en jobb å gjøre.
et nyliberalt fremstøt. Det har
du tenkt ut denne mediestrategien
forøvrig vært tankevekkende
på forhånd? Kan du fortelle noe om
for meg å oppleve at når man skriver en bok
prosessen rundt lanseringen?
om frihet, blir man umiddelbart plassert til
Gunnar: Boken har fått mye mer omtale
høyre i det politiske landskapet, og det selv
enn jeg hadde forventet. På den mest hektiske
om man som jeg har stemt til venstre for
dagen i lanseringsuken som dere refererer til,
sentrum ved hvert eneste stortingsvalg siden
var det først fullstappet Civita-frokost, deretter
1993! Helt urimelig er dette dog ikke. Jeg har
intervju på Ekko på P2 og så lanseringsdebatt
selv merket at jeg har blitt trukket til høyre
på Litteraturhuset – i tillegg til en dobbeltside
politisk av å jobbe med frihet, ettersom det er
i Aftenposten. For å si det med Warhol, så har
den politiske høyresiden som frivillig snakker
jeg hatt mine tilmålte femten minutter med
mest om individets frihet og er mest glad i
berømmelse. Jeg har imidlertid overhodet ikke
den. Her tror jeg venstresiden har en jobb å
hatt noen «mediestrategi», bare et forlag som
gjøre. Ellers gleder jeg meg til anmeldelser i
har gjort en kjempejobb. I tillegg har det vist
fagtidsskrifter, som jeg vet det kommer noen
seg å være stor interesse for frihet som tema.
til på en svært kompleks måte å bruke informasjon til å kontrollere våre omgivelser. Jeg
er derfor radikalt uenig med alle poststrukturalister, postkolonialister, postmodernister,
kunnskapssosiologer, historiske sosiologer,
historikere, idehistorikere og marxister som
mener friheten er en vestlig-moderne oppfinnelse, selv om den kulturelle vurderingen og
omfanget av den sosiale institusjonaliseringen
av frihet selvfølgelig varierer stort.
Så til det du sier om global oppvarming som en følge av utslipp av klimagasser
Naturvitenskapene
forårsaket av mennesker. Slik jeg ser det, står
Vilde: I og med at du gjør en sosiologisk analyse
friheten i dagens vestlig-moderne samfunn
av frihetsbegrepet er det selvsagt naturlig at du
særlig overfor to store trusler, den autoritære
undersøker de sosiale betingelser for frihet. Samtidig
staten og økologisk kollaps. Den autoritære
er du også en uttalt forkjemper for at sosiologien
staten har vi temmet gjennom den demokrai større grad bør ta innover seg innsikter fra
tiske rettsstaten. Jeg er langt mer pessimistisk
naturvitenskapene. Forholder du deg tilstrekkelig
hva gjelder vår evne til å unngå økologisk
til innsikter fra naturvitenskapen i boka di – for
kollaps. Rett nok har miljøproblemene per i
eksempel effekten av atmosfærisk CO2?
dag ikke medført noen endring
Gunnar: Jeg er en resolutt
Jeg er derfor radikalt uenig
tilhenger av en moderat naturamed alle som mener frihe- i vestlig-moderne menneskers
livsstil å snakke om, og de utgjør
listisk vending i sosiologien, som
ten er en vestlig-moderne
oppfinnelse.
derfor heller ingen store frihetsjeg mener inneholder langt flere
begrensninger. Hvis vi derimot
muligheter enn trusler for vår
ikke løser klimatrusselen, vil dette endre seg
disiplin. En opplagt fordel for frihetssosioloradikalt og sette hele det økologiske grunngien, som er min bindestreksspesialitet, er at
laget for vår materielt svært ressurskrevende
den naturalistiske revolusjonen i vitenskapens
moderne frihet under press. Slik jeg ser det,
menneskesyn nå viser hvordan fritt hander det en rekke grunner til å tro at vi ikke
lende menneskelige subjekter er biologisk
kommer til å klare å løse disse problemene,
selektert frem og fysisk realisert, og dermed
som kapitalismens fokus på kortsiktig profitt,
hvordan frihet kan eksistere i det universet
statens og politikeres fokus på økonomisk
naturvitenskapen beskriver. Dermed rydder
vekst, og vestlige forbrukeres manglende vilje
naturalismen en masse «metafysisk» frihetsstil å redusere sin materielle levestandard. I
keptisisme hos både positivistiske og positivistillegg kommer store utfordringer i de to
mekritiske sosiologer av veien. For å få frem
landene som til sammen står for halvparten av
dette, hadde jeg i det første utkastet til boken
verdens utslipp av klimagasser og derfor må
med et eget kapittel hvor jeg argumenterte
med. I Kina er de helt avhengig av fortsatt
for det jeg kaller naturalistisk humanisme. Jeg
økonomisk vekst for å holde regimet ved
endte opp med å droppe det for at boken ikke
makten, mens i USA synes erkekonservative
skulle bli for lang og «filosofisk». Dermed ble
republikanere å ha låst mulighetene for nasjoikke boken så veldig «naturalistisk». Kjernen
nale politiske vedtak samt å senke debatten
i argumentet er publisert i en artikkel i Tidsom miljøproblemene til et intellektuelt lavmål
skrift for samfunnsforskning fra 2011, for
man ikke skulle tro var mulig i verdens eldste
den som er interessert. Min frihetsforståelse
konstitusjonelle demokrati med verdens beste
er imidlertid tvers gjennom biologisk i den
universiteter. Det at vi er midt inne i den
forstand at jeg knytter frihet til et universelt
verste økonomiske krisen siden mellomkrigstrekk ved oss som biologisk art, nemlig evnen
av. Det er tross alt fagfeller som er mine signifikante andre. Jeg regner med røff medfart
ettersom jeg bryter med mye sosiologisk doxa.
Jeg håper imidlertid at anmelderne om ikke
annet vil se at dette er en litt annerledes norsk
sosiologibok om et tema som er lite utforsket,
med en mer «positiv» tilnærming enn vanlig,
og tuftet på det helhetlige eller samtidsdiagnostiske perspektivet jeg mener er mangelvare
hos norske sosiologer.
tiden, gjør heller ikke saken bedre. Det ser
altså ikke så lyst ut. Jeg er kanskje naivt optimistisk, men jeg har likevel en viss tiltro til at
vi mennesker ved å mobilisere en hovedform
for frihet, nemlig vår kreativitet, kan løse
problemet.Vi klarte gjennom teknologiske og
institusjonelle nyvinninger å temme kapitalismen ved hjelp av velferdsstaten og den
autoritære staten ved hjelp av den demokratiske rettsstaten. Det gir et visst håp om at vi
vil klare å løse klimatrusselen.
Må prostituerte leve på tvers av sine moralske
prinsipper, som for eksempel at man ikke
skal gjøre noe man har et så intimt forhold
til som sin kropp og sin seksualitet til en vare
som omsettes på et marked, og det til og med
et illegalt sådan? Gir rollen som prostituert
små muligheter til å utvikle og utfolde det
man måtte ha av evner og talenter, og gir
den få muligheter til å utvikle og utfolde
et autentisk livsprosjekt og en meningsfull
fortelling om ens eget liv? Har prostituerte
på grunn av en fastlåst situasjon få muligheter
til å eksperimentere med alternative og nye
identiteter, livsprosjekter, roller, verdier osv.?
Og har prostituerte få sjanser til å få utløp for
sine anarkisk-impulsive tilbøyeligheter fordi
de er nødt til å objektivere og kommersialisere det Weber i sin tid kalte den største
av alle irrasjonelle livsmakter, den erotiske
kjærligheten? Gir empirien grunn til å svare
ja på disse spørsmålene, vil de prostituerte i
henhold til min frihetstypologi være ufrie
og ikke ha muligheten til å leve «sine egne»
liv. I så fall gir det gode argumenter for å gi
prostituerte sterk juridisk beskyttelse i form
av dagens sexkjøpsforbud, i hvert fall hvis man
vil beskytte deres frihet. Er svaret nei, gir det
mindre gode grunner.
Et konkret eksempel: sexkjøploven
Jan Frode: Frihetstypologien din (s. 53) er viktig
for hele boka. Den tegner opp de seks frihetskategoriene som du opererer med i resten av boka:
Fravær av ytre begrensninger, beslutningsfrihet,
prinsippstyrt selvkontroll, selvrealisering, kreativitet
og (anarkisk) impulsivitet. Jeg vil gjerne utfordre
deg til å anvende denne på et konkret eksempel.
Hvordan kan nyere prostitusjonslovgivning i Norge
tolkes i lys av frihetstypologien?
Gunnar: Frihetstypologien i boken utviklet
jeg fordi jeg trengte et analytisk redskap til å
analysere ulike former for frihet, noe sosialteorien bare i begrenset grad tilbyr. Frihetstypologien er ment å være universell ikke
bare i den forstand at den er tuftet på seks helt
grunnleggende eller konstitutive trekk ved
Den prostituerte aktøren
hva det vil si å være et fritt handlende subjekt,
Jan Frode: Grunnen til at jeg spør
men også fordi jeg vil hevde at
Gir empirien grunn til å svare er at jeg mener frihetstypologien
den kan brukes til å analysere
ja på disse spørsmålene, vil
har en svakhet, som er koblet til
absolutt alle sosiale fenomener
de prostituerte i henhold til
aktørperspektivet. Ut fra min
fra et frihetsperspektiv. Når det
frihetstypologien være ufrie
kunnskap er jeg enig med deg –
gjelder nyere prostitusjonslovog ikke ha muligheten til å
leve «sine egne» liv.
sexkjøplovgivningen er et godt
givning i Norge, er jeg på faglig
lovkompromiss som håndterer et
svært gyngende grunn ettersom
alvorlig samfunnsproblem knyttet til verdighet og
jeg overhodet ikke kjenner forskningen på
livssjanser, samtidig som den sikrer prostituerte
feltet. Derfor får jeg nøye meg med å gjøre
juridisk beskyttelse. Mange prostituerte mener
som Ibsen, og bruke typologien til å spørre
imidlertid selv at sexkjøplovgivningen har gjort
heller enn å svare. Har prostituerte få økonodem mer ufrie (og dette synet understøttes av for
miske og kulturelle ressurser, liten mulighet
eksempel Pro senteret, som er en offentlig finansiert
til å gjøre bruk av sine rettigheter, et svakt
organisasjon som arbeider med spørsmål knyttet til
utviklet sosialt nettverk og få exit-muligheter?
prostitusjon og menneskehandel.) FAFO-forsker
Får prostituerte sin eksistensialistiske beslutGuri Tyldum har funnet at den ulovlige organiserte
ningsfrihet svekket på grunn av rusavhenprostitusjonen (organisert av kriminelle/internasjogighet, psykiske problemer og en fastlåst
nale nettverk/organisasjoner) har økt i omfang etter
situasjon som medfører et fatalistisk livssyn?
gode beskrivelser og forklaringer kreve at vi
foretar et «objektivistisk» epistemisk brudd med
aktørenes selvforståelse. Eller for å si det med
Luhmann: Forskningen bør være et «operasjonelt lukket» system, den skal produseres og
vurderes av forskere og ingen andre.
du sier hvis jeg forstår deg korrekt. Du har
at sexkjøploven ble vedtatt. Sånn som jeg tolker
sikkert rett i at mange rekrutteres inn i prostidette, er mange prostituerte villig til å legge bort de
tusjon som et resultat av de økonomiske og
formene for frihet som du tegner opp i modellen, til
sosiale omstendigheters ubønnhørlige tvang.
fordel for å kunne trekke på gata. (Kanskje ligger
Men uten å ville romantisere prostitusjon,
det en slags selvopplevd beslutningsfrihet i dette
mener jeg det er urimelig å frata prostituerte
ønsket fra den prostituerte sin side, men jeg tror nå
nærmest teoretisk apriori evnen til å fatte
likevel at det i de aller fleste tilfellene er eksterne/
selvstendige beslutninger. Jeg mener tvert om
strukturelle årsaker som tvinger mennesker inn
vårt utgangspunkt som forskere
i prostitusjon.) La oss nå legge
bør være at alle de menneskene
sexkjøploven til side, og fokusere
Vårt utgangspunkt som forskere bør være at alle de
vi studerer er rimelig kompepå den prostituerte aktøren – har
menneskene vi studerer er
tente beslutningstagere som på
frihetstypologien gyldighet hvis
rimelig kompetente besluten bevisst måte gjør det beste ut
aktørene ikke ser den eller ikke er
ningstagere som på en
enig i den?
bevisst måte gjør det beste ut av situasjonen de er i.
Jan Frode: Her er vi på linje. Jeg
Gunnar: Her må jeg igjen
av situasjonen de er i.
mener samtidig at disse frihetsta forbehold om at jeg ikke
formene kanskje ikke betyr så mye sett fra deres
kjenner empirien på området, og derfor bare
perspektiv.
komme med noen antydninger til svar. Det er
Gunnar: Jeg er ikke av den oppfatningen
fullt mulig sexkjøpsforbudet har gitt prostiat gyldigheten til frihetstypologien eller andre
tuerte mindre frihet gjennom å drive dem i
teoretiske konstruksjoner vi sosiologer opererer
armene på kriminelle nettverk og bakmenn
med bør bestemmes av hvorvidt prostituog bakkvinner. I så fall vil det å avkriminaerte eller andre aktører vi studerer direkte
lisere sexkjøp og gi prostituerte muligheten
kjenner seg igjen i dem. Det må være opp til
til å treffe kunder på gaten igjen kunne bidra
oss forskere å utvikle de begrepene vi mener
til å øke dere frihet, også i henhold til min
gir oss de beste redskapene for å gi mening
frihetstypologi. Jeg ser ikke at de velger bort
til de sosiale praksisene vi studerer, og ofte vil
mine former for frihet av den grunn, slik
være et eksempel i tilfeller der denne er et
resultat av adaptive preferanser.Vanligvis er
det imidlertid et rimelig godt samsvar mellom
subjektiv og objektiv frihet.
Det norske samfunn
Vilde: Målet ditt er å undersøke frihetens vilkår i
Frihetens objektivitet
det vestlig-moderne samfunn. For å lage samtidsJan Frode: I forlengelsen av spørsmålet over, er ikke
diagnosen boka bygger på bruker du Det norske
bokas premiss avhengig av at individet skal/må
samfunn som et særlig grunnlag.
kunne forstå seg selv som fri?
For å undersøke hvilke sosiale betinGunnar: Det er ikke et premiss for min
gelser friheten har i dagens vestlig-moderne
bok og frihetstypologi at mennesker må
samfunn, altså hvilke muligheter og begrensforstå seg som frie for at de skal være det. Her
ninger vår handlingsfrihet står overfor,
kommer vi inn på et interessant spørsmål,
legger jeg en samtidsdiagnose, et forsøk på
nemlig forholdet mellom
en helhetlig beskrivelse av
frihetens objektive og subjeksamfunnet, til grunn. Denne har
Jeg er helt enig i at friheten
har spesielt gode vilkår i
tive dimensjon. Slik jeg ser
jeg utviklet som et kompromiss
Skandinavia generelt og
det, er friheten subjektiv i den
mellom teoretiske impulser
Norge spesielt.
forstand at hvis ikke det fantes
ovenfra og empiriske impulser
menneskelige subjekter som
nedenfra. Delvis har jeg gått til
hadde evnen til på en kompetent og bevisst
den samtidsdiagnostiske sosiologiske debatten
måte sette seg og implementere mål, altså
og derfra hentet ut og sammenstilt det jeg
handle, så ville ikke frihet eksistere. Hvor frie
kaller strukturelle prinsipper, altså det jeg
vi er, avhenger så av hvor store indre og ytre
mener er de mest grunnleggende prinsippene
begrensninger vi møter når vi forsøker å realifor sosial organisering vårt samfunn er tuftet
sere våre mål. Og omfanget av disse begrenspå, som funksjonell differensiering, lagdeling
ningene, og derigjennom vår frihet, er ikke
og individualisering. I tillegg har jeg brukt
avhengig av hvor omfattende aktøren selv
foreliggende empiriske studier til å velge ut
oppfatter at de er. I denne forstand er friheten
strukturelle prinsipper og til å beskrive dem
objektiv eller aktøruavhengig. Derfor trenger
mer inngående. Siden jeg særlig bruker Norge
det heller ikke være nøye samsvar mellom
som case, har Det norske samfunn her vært min
hvor subjektivt frie folk føler seg og hvor
viktigste om enn langt fra eneste empiriske
frie de objektivt egentlig er, noe som kan slå
kilde. Jeg er i det hele tatt svært glad i Det
begge veier. Mennesker kan på den ene siden
norske samfunn, selv om en av mine aller
føle seg subjektivt ufrie mens
første akademiske publikasjoner
de i virkeligheten er objek[...] sosialt progressive skan- var en kritikk av 2005-utgaven
dinaviske velferdsstater har
tivt meget frie. Dette tror jeg
av boken, som jeg for øvrig liker
lyktes med å skape mer frihet klart bedre enn den forkortede
gjelder mange av oss som i vår
og fordele den mer egalitært
travle hverdag og tidsklemmer
enn noen andre samfunnsty- 2010-utgaven. Med et sammenkan føle oss rimelig ufrie, men
per i hvert fall jeg kjenner til. fattende samtidsdiagnostisk
som, hvis vi tenker oss om,
sistekapittel og litt mer systemaegentlig har stor frihet hva gjelder vår vei inn
tikk hva gjelder utvalg av temaer, ville dette
i situasjonen vi er i, situasjonen selv og mulige
vært den ultimate norske sosiologiboken!
veier ut av den. På den andre siden kan vi
Jan Frode: Du bruker også deg selv og ditt liv
subjektivt føle oss i frie i situasjoner der vi
som et eksempel i utstrakt grad, for eksempel i
objektivt er ufrie. Prostituertes opplevelse av
kapittel 1 og 5.
beslutningsfrihet – «jeg valgte det selv» - kan
Jeg var i sterk tvil om jeg skulle trekke
sør/øst vil neppe vare lenger enn dette.)
meg selv så eksplisitt inn i teksten. Sånt kan
Gunnar: Jeg er helt enig i at friheten har
fort bli «kleint».Verken redaktøren min eller
spesielt gode vilkår i Skandinavia generelt
de to konsulentene som leste manus reagerte
og Norge spesielt. Jeg vil si det enda sternegativt på det, så derfor lot jeg det stå til.
kere: Disse samfunnene er de frieste verden
Hovedgrunnen var at jeg ønsket å skrive en
noensinne har sett. Og skulle vi rammes av en
tekst som veksler mellom det konkrete og
nært forestående økologisk kollaps, kanskje
det abstrakte. Som teoretisk anlagt sosiolog
de frieste vi noensinne vil se. Jeg er derfor
er jeg svært glad i analytisk stringens og høyt
en frihetselskende liberal sosialdemokrat som
abstraksjons- og generaliseringsnivå, men jeg
mener at vi i sosialt progressive skandinaviske
ønsket også å gi teksten en eksistensiell nerve
velferdsstater har lyktes med å skape mer
gjennom å koble analysene til konkrete erfafrihet og fordele den mer egalitært enn noen
ringer og eksempler – meg selv og andre. Jeg
andre samfunnstyper i hvert fall jeg kjenner
vet at det dette er viktig også av pedagogiske
til. Kort sagt, aldri før har så
grunner. Om denne kombinaI tillegg kan mer regulering
mange mennesker hatt så mye
sjonen av generell sosiologi og
og incentiver over tid virke
frihet i så mange henseender i
levd liv er vellykket, får være
demotiverende på høyt motiopp til andre enn meg å avgjøre. verte og indrestyrte forskere. sine liv – selv om jeg selvfølgelig er fullt klar over at friheten
Den er uansett en av grunnene
ikke er fullstendig jevnt fordelt
til at jeg har kalt boken et essay.
i dagens Norge, noe jeg skriver en del om i
I tillegg må jeg innrømme, og dette burde jeg
boken. Jeg mener dette først og fremst skyldes
kanskje ikke si, at mitt forhold til sosiologien
at vi i Norge har organisert oss fornuftig. Men
alltid har vært en smule narsissistisk. Jeg har
det skyldes også at vi har hatt flaks, som dere
alltid brukt faget som et redskap til å avhjelpe
påpeker. Som et resultat av BRIKS-landenes
det Weber kaller den «indre nød», altså som
(Red anm. Brasil, Russland, India, Kina og
en nøkkel til å forstå meg selv gjennom å
Sør-Afrika) økonomiske utvikling lever vi i
sette mitt liv inn i en større sammenheng og
en verden som skriker etter energi og hvor
dermed også gi mening til det. For en ateist
prisene på en rekke forbruksvarer synker. Det
som meg har sosiologien i stor grad karakter
betyr at vi kan selge oljen vår dyrt og kjøpe
av religionssubstitutt. Også dette gjorde det
billige varer fra utlandet. Globaliseringen har
fristende å trekke meg selv noe mer inn
definitivt gagnet oss!
i analysene enn jeg ville gjort i en vanlig
Jeg vil allikevel få slå ned på det jeg
forskningsartikkel. Men bare så det er sagt,
oppfatter som et underliggende premiss for
så handler ikke boken om meg! Jeg har ikke
spørsmålet deres, nemlig at det er politiske og
villet skrive den sosiologiske versjonen av
økonomiske forhold vi primært har å takke
Knausgårds Min kamp!
for vår frihet. Jeg er selvfølgelig helt enig i at
Jan Frode og Vilde: Jeg tror de fleste kan være
økonomi og politikk, mer konkret en «sosial»
enige om at utviklingen i Vesten kan beskrives som
kapitalistisk markedsøkonomi og demokratisk
frigjøringsprosess på et generelt grunnlag hvis vi
rettsstat, er helt avgjørende for vår frihet. Men
sammenligner Europa med starten av 1800-tallet
dette er ikke de eneste pilarene. En hovedog starten av 1900-tallet. Men finnes det ikke
tese i min bok er at vi ikke kan gi en fullgod
noen grunner til at den individuelle friheten har
forklaring på frihetens demokratisering uten
hatt spesielt gode vilkår i Skandinavia og Norge
også å trekke inn det jeg kaller det «sosialt
spesielt? (Vi tenker spesielt på (1) den politiske
liberale», altså de strukturelle prinsippene
modellen og (2) vår tilgang på naturressurser (olje/
utover stat og marked som frihetens institusjogass) – og, som resten av Vesten fram til i dag, (3)
nalisering i tillegg hviler på. Det gjelder slike
tilgang på billige varer og produkter fra sør/øst. Vi
som funksjonell differensiering, individualisevet at oljen og gassen vil ta slutt om noen generaring, tid/rom-strekking, institusjonell refleksjoner, og tilgangen på billige varer og produkter fra
sivitet, formalisering, begrenset sosial ulikhet
og risiko. La meg også få legge til at tross store
variasjoner vil jeg hevde at disse prinsippene
preger alle dagens vestlig-moderne samfunn,
slik at analysene i boken er gyldige utover
Norge og Skandinavia. Det innebærer at
skulle vi i «Vesten» bli tatt igjen eller sågar
parkert økonomisk av BRIKS-landene i det
21. århundret, vil vi fortsatt leve i en friere
samfunnstype så lenge disse andre prinsippene er mest omfattende realisert hos oss.
Hva med industrialiseringen?
Jan Frode: Jeg er helt enig med deg i spørsmålet om
friheten er verdt å ha, og det tror jeg mange andre
sosiologer er også. Dette nummeret av Sosiolognytt
handler om et trekk jeg kaller "industrialiseringen
av akademia". Idealer opprinnelig forbundet med
taylorisme og fordisme har fått fotfeste både hos
bevilgningsmyndighetene som regulerer pengestrømmene til vårt fag, og innad i sosiologien igjennom
at verdien av kvantitativ produksjon blir tillagt
større betydning ved ansettelser enn kvalitativ
produksjon, med mere. Jeg tror for min egen del at
muligheten til å leve sitt eget liv som akademiker
holder på å bli innskrenket, i takt med at vi blir
flere og flere akademikere (i hvert fall i Norge), i
takt med finanskrise og økende bevissthet rundt den
økologiske trusselen. Som selverklært positivsosiolog og forfatter av boka Frihet: Deler du denne
bekymringen?
Gunnar: Jeg må innrømme at jeg i det
store og hele ikke deler din bekymring for
forskeres frihet. Sammenlignet med alle
andre yrkesgrupper er vi usedvanlig frie.Vi
får egentlig lov til å være studenter hele livet.
Ingen sjefer, kontroll over egen arbeidstid,
kontroll over arbeidsoppgaver, kontroll over
hvor vi vil arbeide, tross alt forholdsvis lite
rapportering, store muligheter til å utvikle og
utfolde våre evner gjennom faglig fordypning,
stimulerende kollegaer, belønning for å være
kreative, vi reiser verden rundt på konferanser
og forskningsopphold, osv. Jeg er dog enig
med deg i at vi for tiden ser en viss «industrialisering av akademia». Bolognaprosessen og
Kvalitetsreformen har stilt strengere krav til
standardisering og formalisering av undervis26 Sosiolognytt 2/13
ning, gradssystem og karakterer, mens den
NPM-inspirerte fristillingen av universiteter
og høyskoler har medført økt fokus på ledelse,
rapportering, målstyring og tilsyn. Selv er
jeg kritisk til mye av dette fordi jeg mener
det rett og slett ikke gjør forskningen så mye
bedre, samt at den som vil innskrenke andres
frihet etter mitt syn alltid har bevisbyrden på
sin side. Og i dette tilfellet har jeg problemer
med å se at den er innløst. I tillegg kan
mer regulering og incentiver over tid virke
demotiverende på høyt motiverte og indrestyrte forskere. Men med forbehold om at
jeg tar utgangspunkt i mine egne partikulære
erfaringer som postdoktor ved Universitetet i
Oslo, vil jeg hevde at jeg har til gode å møte
et menneske med et friere yrke enn meg.
Og det at vi er blitt langt flere forskere øker
nok presset på ressurser og konkurransen om
stillinger og andre goder, men det innebærer
også at det er langt flere som for kortere eller
lengre perioder av sine liv får ta del i den
omfattende friheten forskerrollen gir. Når
det gjelder finanskrisen, som dere nevner, har
den opplagt forverret situasjonen for forskere
og studenter i store deler av Europa. Men
ikke hos oss. Og det venter ifølge sentralbanksjefens nylig avholdte årstale heller ingen
økonomisk krise om hjørnet for Norge. Den
økologiske trusselen er på sin side paradoksalt
nok i en viss forstand bra for oss forskere fordi
den så til de grader tydeliggjør behovet for
forskning, også sosiologisk. Det finnes nemlig
ingen løsning på klimaproblemene som ikke
innebærer omfattende forskningsinnsats og
forskningsgjennombrudd.
Temaet er faglig viktig og sosiologisk underbelyst, det bringer meg i konfrontasjon med
alle typer spennende empiriske og teoretiske
spørsmål, det er samfunnsmessig viktig, politisk aktuelt og også personlig givende å holde
på med. Spør du meg mer konkret om hva
som nå står for tur, er svaret å skrive artikler
på engelsk for spesialiserte internasjonale tidsskrifter som blir lest av 2,7 personer, inkludert konsulentene. Jeg er en stor tilhenger
av forskningens internasjonalisering, som
jeg mener opplagt bidrar til kvalitetsheving.
Jeg er imidlertid også opptatt av at vi norske
sosiologer bør holde vedlike en sterk nasjonal
fagtradisjon og fagoffentlighet, samt av at vi
skriver om norske forhold for en bredere
norsk intellektuell og politisk offentlighet.
Og la meg her komme med et lite hjertesukk. Slik rekrutteringen innen akademia nå
foregår, og det forsterkes av tellekantsystemet,
er det nærmest en invitasjon til akademisk
selvmord, for å parafrasere Skjervheim, for en
midlertidig ansatt forsker som meg, som er
mindre enn tre år unna å bli kastet på gaten,
å bruke et år på å skrive en bok om frihet
på norsk. Jeg burde heller brukt dette året på
å skrive to engelske artikler for nivå 2-tidsskrifter. Det ville gitt meg bedre uttelling
både i tellekantsystemet og ved ansettelser.
Men jeg har altså ønsket å gi mitt lille bidrag
til en tradisjon fra norsk gullaldersosiologi
jeg er stolt over å tilhøre, nemlig den som er
tuftet på ambisjonen om å skrive monografier om dagsaktuelle temaer for en bredere
nasjonal akademisk-intellektuell offentlighet.
Som habermasianer opptatt av rasjonaliteten i
det offentlige ordskiftet kan jeg ikke annet.
Mer frihet?
Jan Frode: Er du nå ferdig med frihetsprosjektet,
er du klar for å legge dette på hylla og ta tak i noe
nytt?
Gunnar: Det blir mye frihet for meg også
fremover. Jeg er kun litt over ett år inn i et
fireårig postdoktorstipend fra Norges Forskningsråd som omhandler frihetens sosiale
betingelser i dagens modernitet. Akkurat nå
merker jeg at jeg kunne tenke meg å forske
på frihet resten av min akademiske karriere.
NILSENS BOKSPALTE
Sosiologiens vankunnskap
Av Alf Gunvald Nilsen
“Vi har lært, både i og utenfor klasserommet,
at det finnes en enhet som kalles Vesten, og
at man kan tenke om Vesten som et samfunn
og en sivilisasjon som er uavhengig av og
som står i motsetning til andre samfunn og
sivilisasjoner.” Dette skrev den østerrikske
antropologen Eric R. Wolf i sin klassiske
bok Europe and the People without History
(University of California Press, 1982). Boken
fremsetter en krass kritikk av samfunnsvitenskapens tendens til å tenke seg at historiske
prosesser og sosiale relasjoner deler grenser
med nasjonalstaten: ”Hvert enkelt samfunn
blir så en ting, som beveger seg i forhold til sitt
egne, interne urverk.”
Wolfs bok var på mange måter et frempek
mot den mer nylige kritikken av metodologisk nasjonalisme, som har blitt fremsatt av
sosiologer som Daniel Chernilo og Ulrich
Beck, og her i Norge har blitt målbåret av
blant andre Mette Andersson og Hans Erik
Næss. Denne kritikken har ofte vært artikulert i forhold til samtidige, globaliserende
prosesser som migrasjon, miljøødeleggelser,
transnasjonale sosiale bevegelser, og overnasjonale styringsinstitusjoner. Spørsmålet
Wolf reiser er derimot av en mer historisk
karakter, for som han sier – hvis sosiale relasjoner på noe som helst tidspunkt har respektert territorielle grensedragninger, hvordan
kan det da ha seg at det var flere grekere som
slåss under persiske konger enn det man fant
i styrkene til den hellenistiske alliansen under
Perserkrigene (500 fvt. – 448 fvt.)?
Det er nettopp denne historiske tilnærmingen som preger argumentasjonen i ett av
de absolutt viktigste innleggene i debatten
om sosiologisk tenkning de siste årene, nemlig
Gurminder K. Bhambras bok Rethinking
Modernity: Postcolonialism and the Sociological
Imagination (Palgrave, 2007). Bhambras kritikk
retter seg mot den grunnleggende forståelsen
av moderniteten – og modernitetens sentrale
politiske, økonomiske og kulturelle institusjoner – innenfor den historiske sosiologien.
Problemet som Bhambra fokuserer på kan
kalles en eurosentrisk metodologisk nasjonalisme i den historiske sosiologiens konseptuelle dypstruktur: moderniteten forstås som en
manifestasjon av et kvalitativt historisk brudd,
frembrakt av sosiale endringsprosesser på tvers
av flere samfunnssfærer, som var unikt for den
vestlige kulturelle og geografiske sfære. Den
moderne nasjonalstaten vokste ut av Frankrikes borgerlige revolusjon; industrikapitalismen har sitt opphav i britenes industrielle
revolusjon; den kritiske vitenskapen kan
spores til Opplysningstiden og Europas kulturelle enhetlighet til Renessansen. Dette er
en velkjent fortelling – selv har jeg, dog med
betydelig ubehag, presentert den for sosiologistudenter over en rekke semestre – og den er
også dypt problematisk.
For i det den klassiske sosiologien opprettet
sitt analytiske skille mellom tradisjon (fortid)
og modernitet (nåtid) og trakk opp sine
grenser mellom Vesten og Resten skrev den
også kolonialismen ut av den store fortellingen
om modernitetens fremvekst. Derfor lærer vi
at den politiske moderniteten – den suverene nasjonalstaten – vokser ut av den franske
revolusjonen, men ikke at nasjonalstaten vokste
frem parallelt med kolonistaten, og at mange
av de politiske og administrative teknologiene som sees som betegnende for europeisk
statsmakt først ble utviklet i dette totalitære
laboratoriet; ei heller at en rekke av de tidlige
moderne, ikke-vestlige statene – for eksempel,
Indias Mughal-rike – var langt forut for
Europa i utviklingen av politisk og administrativ infrastruktur.Vi lærer at den økonomiske
moderniteten – den dynamiske industrikapitalismen – vokser ut av Storbritannias industrielle revolusjon, men ikke at vestlige stater
var marginale størrelser i globale handelsnettverk dominert av Asia i det tidlige moderne
verdenssystemet; vi spør oss heller ikke hvorvidt Vestens evne til å bevege seg fra periferi
til sentrum i dette systemet i løpet av en kort
tidsperiode ble muliggjort av en ressursflyt av
råvarer og mennesker (les: slaver) understøttet
av militær tvangsmakt. Og til sist – vi lærer
om Renessansen som arnested for Europas
kulturelle integritet, men ikke om hvordan de
kunnskapsformene og kulturuttrykkene som
hylles i denne sammenheng utviklet seg i et
kulturelt og geografisk rom som ikke på noen
troverdig måte kan fremstilles som vestlig.
Men så kan svaret bli at dette er jo en
ting av fortiden – nå snakker vi tross alt om
moderniteten i flertall: multiple moderniteter,
alternative moderniteter, regionale moderniteter, og hybride moderniteter.Vi anerkjenner
at det finnes mange måter å være moderne på.
Men dette, hevder Bhambra, er ikke godt nok,
for den underliggende logikken er fremdeles
at moderniteten først utviklet seg innenfor
Vestens grenser, og så spredde seg utover disse
grensene, hvor den så har blitt omformet i det
den har passert gjennom ikke-vestlige filtre.
Den eurosentriske metodologiske nasjonalismen utgjør fremdeles dypstrukturen i dette
perspektivet, og det er dette som er sosiologiens vankunnskap.
Spørsmålet vi da må stille oss – og finne
svar på – er som følger: hva om moderniteten
ikke først var vestlig og så ble global? Hva
om moderniteten alltid har vært global? Hva
innebærer det for måten vi tenker, praktiserer,
og ikke minst underviser sosiologi på?
[email protected]
Gurminder Bhambra foreleser 06.06 over temaet
”What is the Theoretical Purchase of ‘the Global’ in
Global Sociology?” ved seminaret Interrogating the
Global: Challenges for the Social Sciences, organisert av
forskningsgruppen for Migrasjon, Utvikling og Miljø
ved Sosiologisk Institutt, UiB. Kontakt
artikkelforfatteren for nærmere informa-sjon.
STUVØY OM FEMINISME
Fra fjols til feminist
– noen tanker i et jubileumsår
Av: Ingvill Stuvøy
Mens resten av det akademiske Norge diskuterer Holberg-prisen, vil jeg rette sosiologenes
oppmerksomhet mot en annen, noe mindre
kjent prisoverrekkelse. Rett over påske ble
nemlig den unge danske bloggeren Nikolaj
Munk, a.k.a. Mandfjols, hedret for sin innsats
for likestillingen i vårt yndige naboland.
19 år gamle Munk har på kort tid blitt litt av
en kjæledegge for danske feminister; mediene
har blant annet titulert ham som ”feministernes våde drøm.” Jevnlige verbale slag og
spark mot sexisme og antifeminisme i det
danske rike har vunnet ham både heder og
ære, og altså nå også en pris fra Dansk Kvindesamfund. Prisen fikk han fordi han er en
mann som snakker om feminisme og likestilling, eller som forkvinne for Dansk Kvindesamfund, Lisa Holmfjord, oppsummerer det:
”han er ung, sjov og mand.” Og akkurat dette
poenget med at han er en mannlig feministisk
stemme, og hedres for å være nettopp det,
er verdt å bemerke. Og også bakgrunnen for
denne lille omveien om den relativt beskjedne
prisoverrekkelsen i nabolandet i dette forsøket
på å bidra med noen tanker om vårt eget
stemmerettsjubileum.
Som de fleste nok ikke har kunnet unngå
å bemerke, så er det i år 100 år siden norske
kvinner fikk stemmerett ved stortingsvalg og
Norge dermed fikk allmenn stemmerett. Jubileumsåret har så langt avledet mange refleksjoner omkring kvinner og deres stemmer;
både den på valgseddelen og i en bredere
forstand. Og det er med hensyn til det siste
at ovenfor nevnte prisutdeling er interessant;
nemlig stemmer som noen man lytter til, som
noen som får komme til orde, eller tvert imot
blir overhørt eller stilnet. Men først litt mer
om jubileet.
Årets stemmerettsjubileum har som
funksjon å minnes kampen for rettferdighet;
kampen for at kvinner skulle bli borgere på
like fot med menn. Men enhver mimring har
også potensiale til å bidra til en diskusjon om
den videre kurs, hvilket ofte er langt mer spennende. Den nylig utkomne NOUen (Norges
offentlige utredninger) Politikk for likestilling,
slår fast at vi må bort fra fokuset på samfunnsnytten ved likestilling, og tilbake til fokuset
på rettferdighet, som altså preget kampen for
stemmerett i sin tid. Spørsmålet blir da hva
urettferdigheten består av i dag; hva er det
behov for at blir mer rettferdig? Hva er i det
hele tatt kampsakene anno 2013?
Å dømme fra de første månedene i dette
jubileumsåret er kampsakene faktisk ganske
mange. For en som er over middels interessert
i kjønnsspørsmål har avisenes debattsider vært
som en godtebutikk å regne de siste månedene, med stadig nye debatter som blusser opp.
Heltid vs. deltid, netthets, seksualisering og
pornofisering, stripping, voldtekt, sexkjøpslov
og surrogati er bare noen av temaene som har
vært oppe. Hvordan rettferdigheten ser ut er
det uenighet om, men at den ikke er skjedd
fyllest er det (noe) mindre diskusjon om.
For 100 år siden var spørsmålet om hvordan
rettferdigheten så ut ganske entydig; stemmerett skulle sikre kvinner samme rettigheter som
menn. I dag er spørsmålet om hva rettferdighet
består av og skal være i stor en grad en del
av kampen. Likevel er det mulig å trekke en
parallell mellom kampen nå og da. Også den
gang var begrunnelsene for hvorfor kvinner og
menn skulle likestilles mangeartet, ofte forstått
i kategorier som likhets- eller forskjellsfeminisme. Det vil si; skal kvinner bidra (likt) som
menn eller med noe eget? Og skal samfunnet
aksepteres som det er, eller skal man kjempe
for at andre verdier skal råde grunnen? Ja, hva
vil vi egentlig med likestilling?
Det er et spørsmål hvis svar det er mange
bud på. Og en av de nyeste budbringere
er altså denne
Mandfjols; den
mannlige feministen med en
stemme som har
trengt igjennom
i den danske
debatten. En
kjapp kikk på
hans Facebookside viser at
han den siste
måneds tid har
understreket
behovet for å ta
til orde mot antifeminisme, kommentert på
seksualisering av kvinnekroppen i mediene,
rast mot voldtekt som kulturelt fenomen, og
harselert med ideen om at kvinner, og særlig
feministiske sådanne, er hårsåre når de påpeker
urettferdighet og sexisme.
Og apropos det; den danske kjønnsforskeren Rikke Andreassen påpeker i forbindelse
med prisoverrekkelsen til Munk det noe paradoksale i å gi noen en pris på grunn av deres
kjønn (ikke en helt ukjent problematikk her
til lands). Uansett hva likestillingen skal gjøre
godt for, så er det et poeng at vi i kampen
for likestilling går mindre opp i hvem som
sier hva, og heller fokusere på hva de sier, sier
Andreassen. Og påpeker sånn sett at Munk
fortjener en pris for det han sier, ikke fordi
han som mann sier det han gjør. Prisvinneren
selv er langt på vei enig, idet han påpeker
det sexistiske i at han får en pris for å si det
mang en kvinne har sagt før ham: «Havde jeg
ikke haft en pik, havde jeg ikke stået her”,
var Munks noe lakoniske kommentar da han
fikk sin pris. En innsikt som kanskje vekker
kamplysten hos flere enn ham selv.
[email protected]
1: Ditte Giese, Politiken, 8.01.2013: http://politiken.dk/kultur/tvogradio/ECE1861480/feministernes-vaade-droem-er-en-19-aarig-mandlig-blogger/
4: Se også intervju med Hege Skjeie: «Fallitterklæringen»,
2: http://danskkvindesamfund.dk/nyheder/vis/artikel/mandfjols-modtager-mathildeprisen.html
Rannveig Svendby, Kilden, 26.9.2012: http://kilden.forskningsradet.no/c17251/artikkel/vis.html?tid=82121
3: NOU 2012: 15, Politikk for likestilling: http://www.regjeringen.no/pages/38055324/PDFS/NOU201220120015000DDDPDFS.pdf
5: Sitert i Lea Wind-Friis, Politiken.dk, 6.04.2013: http://politiken.dk/kultur/ECE1938513/20-aarigt-mandefjols-modtager-feministpris/
BESTE ARTIKLER I SOSIOLOGI 2012
Priser for beste artikler
Om prisen og dens formål
Norsk sosiologforening har besluttet at det skal deles ut priser
for de beste norske sosiologiartiklene på norsk/skandinavisk og
engelsk. De to prisene skal deles ut årlig. Sosiologforeningen
utpeker en jury som skal ha bredde i teoretisk og metodisk
orientering til å bedømme artiklene. I den første juryen i den
første treårsperioden sitter professorene Ragnvald Kalleberg
(Universitetet i Oslo),Willy Martinussen (NTNU) og Ann
Nilsen (Universitetet i Bergen).
Kandidater til prisene er :
1) Artikler i norske sosiologiske tidsskrifter: Sosiologisk
tidsskrift, Sosiologi i dag, Acta Sociologica, Tidsskrift for
samfunnsforskning og Sosiologisk årbok. Norske forfattere
av artikler i disse tidsskriftene, er automatisk med i gruppen
av kandidater.
2) Artikler i andre tidsskrifter eller artikkelsamlinger, norske
eller utenlandske, skrevet av norske sosiologer. Disse må foreslås for komiteen. Hvem som helst har forslagsrett, inklusive
juryens medlemmer.
3) Artiklene skal være publisert innenfor ett og samme
kalenderår. De første prisene gjelder året 2012, utdelt på
Vinterseminaret i januar 2013.
Kriterier:
De viktigste kriteriene for å rangere kvaliteten på artikler er:
- teoretisk spenst
- originalitet
- bidrag til faglig fornyelse, og
- belysning av viktige samfunnsproblemer
De klart faglige kriteriene veier tyngst. Prisene bekjentgjøres
på Vinterseminaret. Avgjørelsen refereres i Sosiolognytt.
Formål:
Med denne ordningen ønsker sosiologforeningen ikke bare å
finne frem til gode artikler og feire dem. Foreningen ønsker
også å bidra til at vi gjør mer stas på hverandre, og fremheve i
fagoffentlige sammenhenger noe av alt det utmerkede arbeidet
som foregår i de mange sosiologimiljøene som finnes i dette
landet. Ordningen vil forhåpentlig også stimulere til at vi leser
hverandre og skjerpe norske sosiologers kollektive oppmerksomhet om hva som skal til for å skrive en god artikkel.
Første gang prisene deles ut er for artikler publisert i 2012.
Vi i komitéen håper det kommer flere nominasjoner til neste
års utdeling. Nomineringen må grunngi hvorfor arbeidet er å
anse som prisverdig, med utgangspunkt i kriteriene for prisene
og kandidatavgrensningen ovenfor. Denne kvalifiserte og gode
begrunnelsen bør imidlertid ikke overstige en A4-side.
Den beste engelskspråklige artikkelen. Det
har vært mange gode artikler å velge imel-lom.
Blant de fire vi hadde med til siste runde var, i
alfabetisk rekkefølge: Arild Blekesaune, Eiri
Elvestad og Toril Aalberg, ”Tuning out the
World of News and Current Affairs – An
Empirical Study of Europe’s Disconnected
Citizens” publisert i European Sociological Review; Karen Christensen , ”Towards
sustainable hybrid relationships in cash-for-care
systems” i Disability and Society; Are Skeie
Hermansen, ”Occupational Attainment Among
Children of Immigrants in Norway: Bottlenecks into Employment – Equal Access to Advantaged Positions?” I European Sociological
Review; og Sveinung Sandberg, The importance of culture for cannabis markets. Towards
an economic sociology of illegal drug markets”
i British Journal of Criminology
Prisvinner er:
”Tuning out the World of News and Current
Affairs – An Empirical Study of Europe’s Disconnected Citizens”. Denne artikkelen, skrevet
av Arild Blekesaune, Eiri Elvestad og Toril
Aalberg, er publisert i ESR, nr 1, 2012. Den tar
opp bekymringen om den økende frakoplingen av befolkningen i Europa fra de politiske
prosessene, og de problemene for demokrati og
sosial integrering, og de forsterkede politiske
ulikhetene dette medfører. Frakoplingen og
den stigende mangelen på politisk informasjon betraktes som et resultat av endringene i
mediebruken, med større andeler som sorterer
vekk politisk stoff og samfunnsinformasjon
når de ser på fjernsyn, hører på radio, eller
leser aviser og blad. Artikkelen slår fast at en
slik endring foregår og at bekymringen er
reell, og analyserer de individuelle og kontekstuelle grunnene til den. Materialet analysen
bygger på, er fire bølger av landsomfattende
intervjuundersøkelser i 33 europeiske land,
gjennomført fra 2002 til 2008. Artikkelen gir
en fin oversikt over teoriene om endringer
i mediebruk og politisk informasjon, og de
Arild Blekesaune, Eiri Elvestad og Toril Aalberg
vant prisen for beste engelskspråklige artikkel.
mulige årsaksfaktorene og endringene i dem.
Analysen av materialet er grundig og informativ, og gir et godt bilde av samspillet mellom
endringene i mediesystemet, mediebruken og
de individuelle ressursene, som fører til reduksjonen og de økte ulikhetene i den politiske
kapitalen i befolkningen i Europa.
Den beste norskspråklige artikkelen. Også i
denne kategorien var det mange gode bidrag å
velge mellom. De fire som var med til
sluttrunden spenner over et vidt spekter av
tema og tilnærminger, igjen i alfabetisk rekkefølge: Willy Guneriussen «Opplevelsessamfunnet – en vidunderlig ny verden? Kulturelle
spenninger i det senmoderne samfunnet, i
Sosiologisk Årbok; Hans-Tore Hansen, Kjetil
Lundberg og Liv Syltevik, «Stiller en ny tid
samfunnsforskere overfor nye metodiske utfordringer? Forskning om brukererfaringer med
NAV som case», i Sosiologisk Tidsskrift; Atle
Møen, «Nettverk, fellesskap og symbol – Eit
Durkheimperspektiv på nettverkssamfunnet», i
Tidsskrift for samfunnsforskning; og
Jon Rogstad og Kari Nyheim Solbrække
«Velmenende likegyldighet. Konflikt og integrasjon
i et flerkulturelt sykehus», i Sosiologisk tidsskrift.
Prisvinner er:
Jon Rogstad og Kari Nyheim Solbrækkes artikkel om velmenende likegyldighet i ST nr. 4,
2012. Artikkelen undersøker problemstillinger
Jon Rogstad og Kari Nyheim Solbrække
vant prisen for beste norskspråklige artikkel.
som både er dagsaktuelle i Norge og som har
relevans utover tid og sted. Den dreier seg om
praktisering av mangfoldsidealer ved tilsetting i
posisjoner i yrkeslivet. Den er basert på analyser
av et intervjumateriale samlet inn ved Ullevål
Sykehus i perioden 2010-2011. Det ble gjort
26 intervjuer med ansatte og ledere. Teoretisk tas det utgangspunkt i et institusjonelt
perspektiv, men den totale teoretiske rammen
er sammensatt og brukes på en sensitiverende
måte som tillater empirinære og innsiktsfulle
analyser. Forfatterne drøfter flere nyanser og
innfallsvinkler til mangfoldsbegrepet, og viser
at ambivalensen mellom fokus på forskjeller og
på likheter kan være et positivt utgangspunkt
for endring på institusjonsnivå. Studien viser
at mellomledere har lettere for å praktisere
mangfold, som retten til å være forskjellig fra
majoriteten, enn de har for å finne strategier
for rett til likebehandling uansett bakgrunn.
Forfatterne konkluderer med at mangfoldsstrategier i form av tiltak som gir synlig anerkjennelse av religiøs og kulturell identitet synes
veletablerte. Konkrete tiltak for tilrettelegging
av mangfold i for eksempel karriereplanlegging, er det imidlertid vanskeligere å få øye på.
Ann Nilsen
Willy Martinussen
Ragnvald Kalleberg
VILDES MILJØSPALTE
Smeltende fortellinger
Av:Vilde Blix Huseby
Forholdet mellom
norsk klimaforskning
og norsk miljøsosiologi er gjensidig: Vi
avhenger begge av
hverandre.
Hvor står norsk miljøsosiologi, og hvor
går veien videre?
spurte sosiologene på årets Vinterseminar.
Gjestene som var invitert til fjells svarte bedre
på det første spørsmålet enn det siste. Flere så
fortsatt tvilende ut, og særlig grunnet de på
et spørsmål: Selv om det åpenbart trengs mer
miljø-og klimaforskning – hvorfor bør akkurat
sosiologer forske på klima?
Det korte svaret på det er todelt: 1) Sosiologers teorier, begreper og brede samfunnsperspektiv kan gjøre norsk klimaforskning
mer nytenkende, 2) Økt integrasjon av vår
fysiske virkelighet kan potensielt bidra til
sosiologisk fagutvikling. Og det mer utdypende svaret? Det begynner i et blikk på
klimaforskningens tilstand.
Klima for klima
Hva er status for norsk klimaforskning? En
internasjonal fagkomite svarte på dette i fjor,
på oppdrag fra Forskningsrådet. Resultatet var
imponerende: Norske klimaforskere publiserer mest i verden per innbygger. Norge har
dobbelt så mange forfattere av FNs klimapanels
rapporter som svenskene. Antallet norske forskningsartikler om klima øker mer enn på alle
andre områder, og siteringsraten internasjonalt
er langt over gjennomsnittet. Forskningsrådet
er «stolte av norsk klimaforskning».
Og som alltid er det et «men». Evalueringen
viste også at forskningsaktiviteten er begrenset, fragmentert og mangler synteser som kan
bringe enkeltresultatene sammen til en helhet.
Evalueringen anbefaler å åpne opp for bredere
problemstillinger og å styrke tverrfaglig forskning og nye forskningsmiljøer – spesielt fra
samfunnsvitenskap og humaniora. Det vil si
at når NORKLIMA, Forskningsrådets tiårige
klimaforskningsprogram avsluttes i 2013,
vil disse anbefalingene ligge til grunn for
KLIMAFORSK, Forskningsrådets nye tiårige
klimasatsing.
I forbindelse med den kommende utlysningen ble det også holdt en workshop, og
noen tematiske problemstillinger pekte seg ut:
Spørsmålet om økonomisk vekst som premiss
for et klimavennlig samfunn, klimaomstillingens problematiske forhold til norsk oljeavhengighet, og utdanningssystemets behov
for å vite hvordan klimautfordringen bør
møtes. Nå trenger vi ikke flere «handling/
holdning»-studier, mente forskerne selv.Vi vet
nok om kognitiv dissonans – nå må diskutere
oss fram til en løsning.
Smeltende narrativer
Og det kan nettopp være å spore en løsning
norske sosiologer kan bidra til. Bak alle løsninger må det ligge en eller annen form for visjon
– en slags overordnet fortelling eller verdensbilde. I dag mangler miljødebatten denne
«grønne tråden». Samfunnsmodellene våre
følger taktfast refrenget om at økonomisk vekst
og utvikling går hånd i hånd, og selv om vi er
usikre på om det er riktig fins ingen historie til
å utfordre det. Miljøfolket forteller fragmenterte historier om framtidas løsninger: Lavere
forbruk, sier Framtiden i våre hender. Bevisste
forbrukere, sier Grønn Hverdag. Teknologiske
løsninger og samarbeid med næringslivet, hoier
Zero. Til kamp mot oljegriske politikere, maner
Natur og Ungdom. Og vi må redde tigeren,
sier WWF. Glem ikke isbjørnen i Arktis, roper
Greenpeace. Mens den tradisjonelle høyre/
venstre-aksen fortsetter å være den mest dominerende i klimapolitikken – mer eller mindre
reguleringer osv. osv.
Hva gjør vi når fortellingene vi har bygget våre
samfunn på er i ferd med å smelte bort? spør Vilde
Blix Huseby. Foto: Alan Cleaver/ Flickr.
Spørsmålet er om det må være enten-eller, eller
om vi innbiller oss det i mangel på en helhetlig fortelling.Vi har ikke noe overordnet svar,
slik arbeiderbevegelsen og kvinnesaksfolket
kunne samle seg om. Enda har ingen beskrevet hvordan det vil være å leve i klimavennlig
samfunn. Enda har ingen klart å parre Arne
Næss, Petter Stordalen og Karl Marx; dypøkologenes, teknologioptimistenes og kapitalismemotstandernes verdensanskuelser går
tilsynelatende ikke overens. Og mens vi leter
speiles håpløsheten i de manglende svar i stadig
hyppigere rop på enkle løsninger, som mindre
demokrati, ettbarnspolitikk osv. Men kan svaret
på klimaproblemene virkelig være å redusere
menneskehetens demokratiske og liberale
ambisjoner? Isåfall ender vi ugjenkallelig opp
med spørsmålet: Hvem skal kutte ned på sine
ambisjoner, og hva skal reduseres?
«Den grønne fortellingen»
Den norske forfatterforening initierte i år et
grønt skribentnettverk. Forfattere som Jostein
Gaarder og Espen Stueland vil nå ha humanistene med for å forandre folks bevissthet, og
skape nye fortellinger. Om humanistenes plass
er å vekke og bevisstgjøre oss, kan sosiologenes
plass kanskje være å beskrive og forklare mulighetene og begrensningene som er innebygd
i eksisterende sosiale systemer, og koble disse
sammen i veien mot framtida? Sosiologiske
logikker, begreper og teorier har tidligere gitt
kraft til interessegrupper som arbeiderbevegelsen, kvinnesaksfolket og mennesker med
funksjonsnedsettelser. Det er slett ikke umulig
at vi kan spille samme rollen på ny.
Noen forslag:Vi kan skape nye narrativer
rundt de unevnelige elefantene i rommet: oljeavhengigheten og kravet om økonomisk vekst.
Vi kan koble analyser av makt med økonomisk
teori, identifisere reelle interessemotsetningene
i klimapolitikken, og – istedenfor å stivne i
«enten-eller»-diskusjonen om demokrati eller
diktatur, utforske hvordan demokratiet kan
organiseres på måter som får det til å favne
bredt nok – for naturen, verdensbefolkningens
og våre enda ufødte barn? Kanskje er nettopp
dette vår plass i klimaforskningen: Å spore den
grønne fortellingen.
En fagutviklende utfordring
Om sosiologien har de nødvendige teoretiske
verktøyene i dag er ikke sikkert. Sosiologisk
teori er (naturlig nok) grunnleggende antroposentrisk. Dermed vil den sannsynligvis måtte
utvikle seg for å mestre integrasjonen av fysiske
rammebetingelser. Men i et samfunn i endring,
må også sosiologien endre seg, og muligens er
dette utfordringen vi må ta for å føre miljøsosiologien spesielt – men også sosiologiske
fagutvikling generelt, videre.
Verdensøkonomien kjølner, isbreene
smelter, og klimaendringene utfordrer de store
fortellingene vi har fortalt om modernitet,
framskritt og økonomisk vekst. Om det er en
stor fortelling som strukturerer våre samfunn i
dag, så er det likhetstegnet mellom utvikling og
økonomisk vekst. Hva gjør vi når også den –
rammeverket vi bygger våre samfunn på - er i
ferd med å smelte bort?
Vilde Blix Huseby er sosiolog fra UiO og jobber
som nettredaktør i Miljømagasinet Putsj.
Hun skriver fast om miljøsosiologi i Sosiolognytt",
[email protected]
DISPUTANTER
Helga Eggebø disputerte den 1. mars
ved Universitetet i
Bergen med sin doktorgradsavhandling
«The Regulation of
Marriage Migration
in Norway». I sitt
arbeide har hun
studert hvordan
Av: Thomas U. Torp
Utlendingsmyndighetene i Norge behandler søknader om
familiegjenforening. I sine tre artikler har hun
skrevet om proformaekteskap, kravet til økonomisk underhold for å få godkjent søknad,
og hvordan de ansatte i utlendingsforvaltningen arbeider og opplever den jobben de gjør.
Hvorfor valgte du å skrive om regulering av
familiegjenforening?
Først og fremst var det fordi jeg gjennom
arbeidet med masteroppgaven min kom inn
på utlendingsfeltet og avgjørelser der. Det
andre var en observasjon av at familieliv og
ekteskapsvalg fremstod som en mer og mer
sentral del av diskusjonen rundt innvandring
og integrering, for eksempel gjennom den
politiske diskusjonen om tvangsekteskap.
Koblingen mellom denne observasjonen og
det tidligere arbeidet gjorde at jeg ble mer
interessert i familiegjenforening og saksbehandlingen rundt dette.
Du har gjort intervjuer både med personer som
jobber i UDI og med søkere. Hvordan opplevde
du arbeidet med innsamling av data? Var det noen
spesielle utfordringer du kom borti?
Jeg synes datainnsamlingsdelen er noe
av det mest givende og spennende med
samfunnsvitenskapen. Det å få lov å snakke
med folk om deres liv, deres virkelighet og
det som er viktig for dem opplever jeg som
et stort privilegium. Når det kommer til
datainnsamlingen på dette prosjektet, ble
jeg overrasket over at det ikke var vanskeligere enn det var å rekruttere informanter.
Jeg hadde lest en del om at enkelte grupper
innen innvandring følte seg overforsket på,
men ved å gå så bredt ut som jeg gjorde,
Helga Eggebø har disputert med avhandlingen
The regulation of Marriage Migration in Norway
og ikke være på jakt etter informanter fra
bestemte landgrupper, gikk det greit. Det var
relativt lett å få folk til å si ja, og det dukket
opp veldig mange som kunne være interesserte i å fortelle sine historier.
Hva med feltarbeidet og intervjuene i UDI?
Feltarbeidet var relativt kortvarig. Jeg var
tilstede i forvaltningen i to uker i hovedsak for å gjøre intervjuer og gå gjennom
saksmapper, men fikk i tillegg litt informasjon gjennom observasjon på møter og som
"hang-around". Da jeg allerede hadde gjort
intervjuer med søkere, var det første møtet
mitt preget av disses historier. Oppgaven
forvaltningen er satt til handler om å kontrollere og regulere, og det var ikke noe mine
tidligere informanter hadde opplevd som
udelt positivt å bli satt til gjenstand for. Når
jeg kom inn i UDI opplevde jeg at noen av
informantene mine her var nervøse og skeptiske til min agenda, og jeg innså at jeg måtte
legge fra meg forutinntagelsene og prøve å
forstå feltet fra deres ståsted.
Hva fant du når du gjorde dette?
Jobben i Utlendingsforvaltningen virker
å stå i et sterkt spenningsfelt mellom to innfallsvinkler til etikk og moral. Den er sterkt
bundet opp mot den byråkratiske etikken,
hvor saksbehandleren oppgave er å behandle
enkeltsaker så objektivt som mulig i henhold
til et vedtatt lovverk. Fra offentligheten
møter Utlendingsforvaltningen derimot
kritikk for å ikke evne å se enkeltmennesket,
og at de dermed ender opp med å ta dårlige,
rasistiske og uetiske avgjørelser. Denne typen
kritikk er beslektet med Baumans kritikk av
moderniteten i «Holocaust and Modernity»,
der han påstår at en byråkratisk organisasjon
per definisjon ikke kan handle etisk. Det jeg
finner er altså at jobben som gjøres i forvaltningen innebærer noen dilemmaer for de
som jobber der knyttet til at de er avkrevd å
forholde seg til disse to motstridene prinsippene. Dette poenget mener jeg egentlig er
relevant på utlendingsfeltet som helhet, ikke
bare når det kommer til familiegjenforening.
En annen ting jeg har funnet er hvor
avgjørende kravet for økonomisk underhold er for søknaden. Det visste jeg ikke
på forhånd, men etter en innskjerping i
lovverket i 2010 er dette den klart viktigste
grunnen til at folk får avslag.
Hvordan påvirker dette kravet om underhold
når det kommer til søkernes kjønn?
Det ser ut til at dette kravet kan være
forklaringen på at mannlige søkere gift
med norske kvinner i langt større grad får
sine søknader avslått enn motsatt, noe som
egentlig er helt logisk gitt det flate inntektskravet. Dette har i etterkant av min levering
vært oppe til vurdering i UDI, da det kan
argumenteres for at det ligger en indirekte
kjønnsdiskriminering når kvinner rammes i
mye større grad enn menn.
Hadde du noen forventninger til hva du kom
til å finne på forhånd, og hvordan svarte disse med
det du fant?
Jeg hadde tydelige forventninger til at det
måtte være komplisert å skille mellom reelle
ekteskap og proformaekteskap, tatt i betraktning at folk lever livene sine så forskjellig. Det
var en antagelse som viste seg å stemme godt,
men jeg fant og en dypere forståelse både fra
søkers og byråkratenes side for hvorfor dette
var komplisert. Jeg hadde også en forventning
om at folk ikke syntes det var helt ok å bli
utspurt i detalj om eget forhold, noe som også
stemte. Litt mer overraskende var det at det
tross dette var stor forståelse for behovet for å
gjøre dette fra søkerens side.
Når du snakker om forskjellige forståelser for
hva som er et reelt ekteskap, har du noen eksempler på normer som blir problematiske i forhold til
norsk forståelse?
Når forvaltningen prøver å finne ut om
et ekteskap er proforma, fokuserer de på om
ekteskapet er typisk der utlendingen kommer
fra. Om det bryter med normer i Norge er
ikke så viktig, så lenge det ikke bryter med
norsk lov. Eksempelvis vil en norsk kvinne
med pakistanske foreldre som søker om
gjenforening med en pakistansk mann ikke
vekke oppsikt, men om derimot en norsk
kvinne uten pakistanske foreldre skulle gjøre
dette - og spesielt om hun har vært gift før
- vil mistanken vekkes. Det er likevel slik at
forvaltningens antagelser ikke nødvendigvis
stemmer, og en informant fra Nepal gjorde
en refleksjon rundt dette. Hans gjenforening
med sin kone gikk helt fint, men en kamerat
som søkte om gjenforening med sin samboer
fikk avslag, og han begynte å lure på om
norske myndigheter ikke tror det finnes slike
ting som samboerskap i Nepal.
Er det da noe annet du har lyst å nevne?
Jeg vil gjerne understreke dette med
spenningsforholdet mellom de to måtene å
tenke etikk på. Dette ser ut til å bli aktualisert gang på gang i utlendingsfeltet, da det er
så utrolig mye som står på spill her, samtidig
som man har et likebehandlingsprinsipp som
står veldig sterkt. Problemet med det er at
Utlendingsloven er et lovverk der ulikebehandling er satt i system: Borgere har noen
helt andre rettigheter enn ikke-borgere, som
igjen er delt inn i forskjellige kategorier med
forskjellige rettigheter. Hele poenget med
lovverket er at det finnes kategorier som
behandles grunnleggende ulikt, og dermed
har likebehandlingsprinsippet en slags brist
på feltet som gjør det ekstra vanskelig.
[email protected]
SOSIOLOGISKE BRILLER PÅ REALITY-TV
Redneckognize!
Eirin Pedersen
MAMA!!! De brustne ropene fra gretne
tenåringsjenter fyller opp de trange rommene i det bittelille huset ved jernbaneskinnene. Jeg ser på «Here comes Honey Boo
Boo», og er i McIntyre, Georgia, f lue på
veggen i stekende varme sommerdager i
indre Redneck. Vi er også langt unna forskningsetiske retningslinjer og personvern.
Det er reality-TV, av beste sort. «Mama»
er June Thompson, med fire døtre, og blir
i løpet av serien bestemor, 32 år gammel.
Mama ble kjendis da hun og datteren Alana
på 6 år deltok i «Toddlers and Tiaras». Her
konkurrerer småjenter med parykk, løsvipper og spray-tan om tiaraer og pengepremier
i missekonkurranser. Mor og datter-duoen
har både stor kropp og stor personlighet, og
nok sjarme og morsomme utsagn til å sikre
seg sitt eget show. Serien har fått navn etter
Eirin ser på reality-tv med sosiologiske briller,
datteren Alanas kallenavn, «Honey Boo
og analyserer et assortert utvalg tv-programmer
Boo Child», og portretterer livet til familien
i Sosiolognytt. Veni Vidi TV, cause winter is coming!
Thompson.
Familien forsørges av Suger Bear. Han
Minstejenta snakker som en svart, sint dame
jobber i en gruve og tygger skråtobakk.
på Jerry Springer show. Mama melder Alana
De har ikke råd til air condition, og tidvis
på skjønnhetskonkurranser. Hvorfor blir
forgår familien i varmen. I første episode
kritikerne så sinte? Fordi familien ikke bryr
slakter og spiser de et påkjørt
seg om hva folk fra middelklasrådyr. Men dette bakteppet av
Minstejenta snakker som en sen mener i det hele tatt, eller
armod er ikke relevant i debatsvart, sint dame på Jerry
fordi de gjør det?
Springer show.
ten. Her er det kultur, og ikke
Stadig gjentar familiemedmaterialitet, som er målet for
lemmene: "We are who we
skytset. Med sin fattigdom og fascinasjon
are. We don’t care what people think". Først
for skjønnhetskonkurranser, har familien
og fremst er nok dette et kjennetegn for de
Thompson fyrt opp under klassedebatten i
f leste som viser frem den rotete baksiden
USA. Sjelden har det vært så mye kropp og
av familielivet sitt på TV. Men
klasse på den amerikanskprodet er også en måte å vise hvor
Sjelden har det vært så
duserte TV-skjermen.
mye kropp og klasse på
lite de lar seg styre av de stygge
Mama og Alana opptrådde
TV-skjermen.
blikkene fra de andre mødrene i
på f lere talk-show, der Mamas
missekonkurransene. Mama og
foreldrepraksis får gjennomgå. Som vanlig
familien treffer for godt med sin provokaser i klassedebatter, blir ansvaret tillagt den
jon til ikke å bry seg. Motmakten, kampen
individuelle moral, og mangel på sådan. På
for autonomi, blir åpenbar. Og veldig morblogger ble hun hengt ut som en dårlig mor,
som reality-TV.
et skrekkeksempel. Ungene har ikke bordForeldrepraksisen til Mama følger ikke
manerer, de banner, og de er overvektige.
Foto: Lwp Kommunikáció, Creative Commons, <flickr.com/photos/lwpkommunikacio/>
size. And anyway, my size is cute». Man er
middelklassens standard. Istedenfor pianoden man er. Mama er en redneck-matriark,
timer, får Alana spray-tan. De spiser altfor
av den varme, intelligente og
mye ostepop. Alana får en
minigris til kjæledyr, en epiSom vanlig er i klassedebatter, morsomme sorten. Og da får
blir ansvaret tillagt den indivi- man godt sosiologisk fjernsode som får deg til å skjønne
duelle moral, og ikke klasse.
syn, som viser deg dine egne
rekkevidden av uttrykket å
fordommer, og hvor morsomt
skrike som en stukken gris.
livet i arbeiderklassen kan være.
Den skrek mye, selv om den fikk neglelakk
Familien Thompson er klar over at de
på griselabbene.
er arbeiderklasse, og de er stolte av det. De
I all kritikken, forsvinner fokuset på det
gjørmebader og klapper seg på
som faktisk er sjarmen med
buddha-magen, og erklærer
serien, nemlig fortrinnene ved
Mama er en redneck-matrimed provoserende mine: Redarbeiderklassens familiepraksis.
ark, av den varme, inkluderende og morsomme sorten
neckognize!
Mama June følger opp jentene
sine og bruker mye tid med
[email protected]
dem. Når eldstejenta blir smelt på tjukka,
tar hun det på strak arm, selv om hun ikke
synes det er noe stas. Hun sparer penger
for å investere i Alanas missekonkurranseparykker, og er opptatt av å lære barna å
akseptere seg selv som de er. «Beauty isn’t a
BOLIGSOSIOLOGI I TRONDHEIM
Et sosiologisk innspill til byutvikling
– Et debattmøte arrangert av sosiologiforeningen
i Trøndelag/Møre og Romsdal
Av Ida Marie Henriksen og Joachim Vogt Isaksen
Den økte befolkningsveksten fører til stort
press på de store byene i Norge. Hvilke
aktører skal legge premissene for fremtidens
byutvikling, og hvordan skal de bygge slik at
man ivaretar et godt by- og bomiljø?
Dette var noen av spørsmålene sosiologforeningen i Trøndelag/Møre og Romsdal stilte en
kald vinterkveld i Trondheim. Både sosiologer
og andre engasjerte var på debattmøtet om
byutvikling, som foregikk på den tradisjonsrike
kafeen Ni muser.
Bakgrunn for møtet
Trondheimsregionen har de siste årene vokst
både i befolkning og utstrekning. Uenigheten
er til dels stor når det gjelder hva som bør
vektlegges i byutviklingen, og sosiologenes
perspektiver på hva som skaper et godt bymiljø
har derfor fått økt relevans. Søkeordet ”Byutvikling” i den regionale Adresseavisen ga 467
artikler og kronikker i årene 2000 til 2012. En
gjennomlesning av artiklene viser at debattfokuset har vært på den økende boligmangelen, og diskusjonen handler om fortetning,
bærekraftig byutvikling samt det å skape gode
uterom og godt bomiljø.
Det siste temaet har spesielt opptatt tre av
oss som sitter i styret i trøndersosiologene:
Aksel Tjora, Ingeborg Grønning og Ida Marie
Henriksen, samt sosiolog Torbjørn Fjærli, og
har resultert i boken Sammen i byen, utgitt
våren 2012.Vi ønsket dermed å diskutere
boken og byutvikling med politikere fra
Trondheim.
Boken legger grunnlag for en mer
forskningsbasert forståelse av naboskap og
nærmiljø. Boken lanserer en ny teori om
interaksjonsbalanse, som har som mål å forklare hvordan det er mulig at alle beboerne
i et bomiljø kan ønske seg mer kontakt med
naboene uten at det oppstår.Ved å bruke Mark
Granovetters terskelteori kan man analysere
hvordan beboere i forskjellige livssituasjoner
og faser av livet har ulike terskler for å delta
i det sosiale livet i bomiljøet. Et bomiljø kan
i stor grad bestå av beboere med høy terskel
for å delta av ulike årsaker, selv om dette ikke
trenger å bety at de ikke vil bli kjent med
naboene sine. Årsaken kan derimot være at
de har et sosialt liv et annet sted enn der de
bor, slik som studenter, unge barnløse par,
enslige eller de som akkurat har begynt på
sin jobbkarriere. I en kronikk i Adresseavisa
beskrev professor i sosiologi Aksel Tjora (2012)
betydningen av terskelforståelse på følgende
måte: ”Terskelforståelsen gir oss et verktøy
til å forstå den hårfine grensen det kan være
mellom balansert deltakelse (hvor ”alle” stiller
opp), og opplevd isolasjon (hvor mange som
har lyst ikke tør å kaste seg ut i det).Vi forstår
dermed hvorfor tilrettelagte arrangementer og
planlagte fellesområder ikke er nok til å skape
sosialt liv”.
Det sosiologiske innspillet til byutviklingsdebatten i Trondheim kommune er at boligprosjekter med mange ulike typer leiligheter og
hus vil skape bomiljøer med beboere på ulike
trinn i sin boligkarriere. Disse bruker bo- og
nærmiljøet på forskjellig vis og har forskjel-
lige terskler for å delta og engasjere seg i sitt
bomiljø og nærområde. Sammensatte bomiljøer vil derfor i større grad gi grobunn for et
godt bomiljø. På bakgrunn av dette ønsket
vi å bryne sosiologiske funn og tanker rundt
byutvikling på debattmøte med en utbygger i
Trondheim, Torkil R. Iversen fra Trondheim og
omegn boligbyggelag (TOBB), og en politiker, Jan Bojer Vindheim fra Miljøpartiet De
Grønne (MDG). Professor Aksel Tjora fremla
idéene fra boken og sosiologien.
Manglende miljøfokus i byutviklingen
Leder for sosiologiforeningen i Trøndelag/
Møre og Romsdal, Joachim Vogt Isaksen,
ønsket velkommen til møtet med en kort
introduksjon og aktualisering av temaet. Kveldens første innleder var leder av Byutviklingskomiteen, Jan Bojer Vindheim fra Miljøpartiet
De Grønne.Vindheim var opptatt av miljøperspektivet, og pekte på en fare for at den
beste dyrkede marken ligger i sentrumsnære
områder som blir gjenstand for fortetting, noe
som på sikt ikke vil være bærekraftig.Vindheim
var også opptatt av estetikken i bylandskapet
der arkitektur skal gi befolkningen positive
opplevelser: "Med tanke på det biologiske
mangfoldet byen har i dag, bør miljøperspektivet få mer plass i byutviklingen. Alt må ikke
være frisert, og Trondheim kommune bør tørre
å legge sterkere føringer," avsluttet Vindheim,
noe begge de to andre debattantene var enige i.
Videre var det byggebransjen sin tur å komme
med sine synspunkter.
Byggebransjens perspektiv
Byggebransjen ble som nevnt representert
av administrerende direktør i TOBB, Torkil
R. Iversen. TOBB forvalter en betydelig del
av boligmassen i Trondheim og er en ”non
profit”-organisasjon, som samtidig har behov
for egenkapital for å kunne utvikle nye prosjekter. Iversen fremhevet at byutviklingen
tidligere tilhørte den tunge faglige administrasjon, og tradisjonelt ikke har vært en del av
politikkens område. Han mente det har foregått
endring i det de siste årene, og at kommunen
burde bli bedre til å tenke i langsiktige scenarier, og legge til rette i god tid. Han trakk fram
at infrastruktur som veier, skoler og barnehager må være på plass før utbyggerne satser på
å utvikle et boligområde.Ved at kommunen
Det sosiologiske perspektivet
Vår siste innleder var Aksel Tjora, professor
i sosiologi ved NTNU. Han har i lengre tid
jobbet med urbansosiologi og blant annet på
bakgrunn av boka Sammen i byen, som nevnt
ovenfor, argumenterte han for en tilrettelegging for dem som ønsker sosial kontakt i
sitt bomiljø. Ifølge Tjora er det også viktig
med lokalt næringsliv, som for eksempel en
café eller en nærbutikk, i tillegg til variasjon
i boligsammensetningen. Hvis et bomiljø i
hovedsak består av personer som ikke ønsker
å bruke tid i nærområdet, kan man risikere
folketomme områder. Tjora trakk også frem de
nye boligområdene Ilsvika og Rosenborg Park
som eksempler på områder der barnefamiliene mangler i bomiljøet, og hvordan dette slår
uheldig ut, sosialt sett.
Byutvikling fremover
Under innlegget til Tjora begynte det å
komme spørsmål fra salen og vi fikk en
glidende overgang til paneldebatt. Debatten
foregikk i en dialogpreget form uten de store
meningsforskjellene. I hovedtrekk var innlederne enige i at det fra rikspolitisk hold måtte
gjøres vanskeligere å spekulere i boligmarkedet.
Kommunens viktigste oppgave i byutviklingen er på sin side å legge sterkere føringer,
tilrettelegge infrastrukturen for utvikling av
gode boområder med både bo- og naturmiljø i
fokus. Iversens forslag om ”non profit” utleieleiligheter ble varmt tatt i mot og diskutert.
Ringvirkningene av en ”non profit”-strategi
vil kunne å få leieprisene ned og dermed
gjøre det mer lønnsomt for studenter å leie
enn å eie, noe som på sikt kan bremse økende
boligprisvekst. De høye utleieprisene i dag gjør
det lønnsomt for studenter å eie og å betale
ned på eget lån, heller enn å leie og dessuten
for spekulanter å kjøpe boliger de ikke skal
bo i, men leie ut. Et resultat av dette er at flere
studenter (og studentforeldre) og spekulanter
kjøper opp sentrale hus og leiligheter som
kunne vært velegnet for familier. Møllenberg
er et område i Trondheim som er blitt hyblifisert som resultat av at utleiere har kjøpt opp
bygårder og omgjort dem til ”bomaskiner” for
studenter. Dette medfører dårligere boforhold
for studentene, huseiere som ikke bryr seg,
forfall på bygningsmasse, få barnefamilier og
lite varierte bomiljø.
Debattmøtet fikk frem flere interessante
innspill og perspektiver på de utfordringene
byutviklingens aktører står overfor, samtidig som det sosiologiske innspillet fra boken
Sammen i byen klart viser sin aktualitet. Alle
debattantene var enige om er at det må en mer
langsiktig planlegging og sterkere styring fra
kommunens side for å få til god byutvikling.
Men kanskje må en stadig sterkere analytisk
urbansosiologi dyrkes frem for å legitimere en
faglighet bak slik politisk styring. Debattmøtet
var i så måte et bittelite skritt i en slik retning.
Sosiolognytt
#3/13 skal
handle om
ensomhet
Foto: Kr. B., Creative Commons, <flickr.com/photos/narciss/>
tenker flere tiår frem i tid vil man på en mer
effektiv måte kunne legge til rette for å håndtere folkeveksten. Iversen kommer fra en utvikler som er blitt opprettet ut fra en fellesskapstanke, og har ikke det samme presset på profitt
i sine prosjekter som andre utbyggere har,
selv om de har et inntjeningskrav for å kunne
realisere nye prosjekter. Iversen tenkte høyt
rundt hvordan et ”non profit” utleiemarked
kunne vært organisert i form av et samarbeid
mellom TOBB, Husbanken og kommunen. På
en slik måte kunne man fått gode og velholdte
utleieboliger til en lavere pris.
Han viste til en økende tendens at nye
boliger i sentrale strøk som er tiltenkt barnefamilier blir kjøpt opp av studenter med
pengesterke foresatte.
Til slutt avsluttet han med å peke på at
måten drabantbyene ble bygget med høyblokker, lavblokker, rekkehus og tun er områder
bygget for generasjoner: "Mulig plasseringene
av disse kan diskuteres, men strukturen er noe
man ikke burde forkaste i dagens byutvikling.
Vi trenger aldersspenn i bomiljøet, og en
følelse av at det er trygt og godt å bo der man
bor", mente Iversen.
Det neste nummeret av Sosiolognytt skal
ha temaet ensomhet. Har du en en fortelling
om faglig isolasjon og skjærende ensomhet,
eller har du en positiv historie om ensomhet
snudd til nettverk og suksess? Har du noen
tips til hvordan sosiologer kan bli enda
flinkere til å inkludere?
Last ned Sosiolognytt som PDF:
http://www.sosiologforeningen.no/sosiolognytt/
Er du ikke medlem i foreningen?
Bli medlem i dag på
www.sosiologforeningen.no.
Du mottar Sosiolognytt
og Sosiologisk Tidsskrift
i postkassen hjemme.
Gi oss tips eller lever egne bidrag til:
[email protected]
Eller skriv oss anonymt her:
http://goo.gl/iVU40.
(Lenken virker 25.5.13-25.7.13).
[email protected]
[email protected]
Anja Sletteland
Den akademiske Prosessen
Solen steker på ruten. Det
strammer seg i brystet. Luft!
Jeg trenger luft. Jeg prøver
det første vinduet, men
gitteret er i veien. Det neste?
Også låst. Hva med døren?
Etter mye lirking glir den opp.
Vil noen merke om jeg sniker
meg ut? Jeg bøyer meg ned
og kryper ut.
Utenfor ser verden helt riktig ut. Folk har menneskelige
proporsjoner, og de beveger seg fremover når de går. Jeg
løfter en stein og slipper den. Tyngdekraft! Jeg puster
dypt før jeg bøyer meg ned og lukker døren til den lille
boksen jeg kom ut av. Jeg ser meg rundt. «Det er mye
lettere å finne svarene her ute», tenker jeg. Men hvordan
skal jeg få dem inn igjen? Det er bare boksen som kan
omsette kunnskap til publikasjonspoeng.
Loven i den lille boksen sier at man bare kan bringe
inn originale bidrag, men bare dersom de likner nok på
tidligere originale bidrag til at Litteraturen vil kjenne dem
igjen. Jeg får øye på en interessant skapning jeg aldri
har sett maken til. «Hvis han er for ugjenkjennelig, vil de
bare si at han ikke er relevant for forskningsdebatten»,
ringer det i bakhodet. Skapningen presenterer seg
som Virkeligheten. «Det høres kjent ut,» tenker jeg, og
begynner å ane håp. Jeg fanger ham og dytter ham inn i
boksen.
På innsiden føles det enda trangere enn tidligere.
Jeg begynner å tvile. Ser han egentlig ut som noen
virkelighet? Han passer ingen av definisjonene
Litteraturen har vedtatt som sanne. Jeg spør en kollega.
«Kan det kanskje være ny type?» prøver jeg. «Det er
fagfelledommerne du må overbevise,» svarer hun usikkert.
På veien til rettssalen ber jeg Virkeligheten peke ut
den definisjonen han føler seg mest komfortabel med.
«Ingen av disse», sier han, og gir meg listen tilbake. Når
jeg foreslår noen kategorier, ser han bare dumt på meg.
Jeg blir utålmodig. «Men fortell meg du da, hva slags
virkelighet er du?» Han blir ivrig, og er mer enn villig til
å fortelle. Jeg har aldri hørt noe liknende. Det viser seg
at han ikke bare er en ukjent type, men at selve hans
eksistens bryter med alle vedtatte sannheter.
Jeg føler meg liten idet vi ankommer rettssalen.
Fagfelledommerne sitter på hver sin trone og retter et
døsig blikk ned på Virkeligheten. «Hva slags bidrag til
Litteraturen skal dette liksom være?» sier Dommer 1 til
slutt. «Jeg tror jeg har funnet en ukjent skapning», sier
jeg. Det blir stille. «Det finnes ingen tidsskrift om ukjente
skapninger, sier Dommer 2 og ler rustent. «Hva med
mangfoldslitteraturen?» «Nei,» svarer jeg, «der passer
han ikke inn». Dommer 3 retter på monokkelen. «Kan
det ha noe med klimaendringer å gjøre? Det finnes en
del forskningsmidler i det feltet for tiden». Jeg ser ned,
rister på hodet. Dommer 1 synes tydelig synd på meg, og
prøver å være konstruktiv. «Kanskje du kan skrive noe om
konfliktløsning mellom ulike arter? Har dere kranglet noe
på veien?» «Litt,» innrømmer jeg – «men det var jo ikke
akkurat det som fanget min interesse». «Du kan bare gi
opp det der med ukjente skapninger», advarer Dommer 2.
«Det er ingen som vil lese om sånt.»
Jeg takker for fagfellevurderingene og tar med meg
Virkeligheten tilbake til skrivebordet. «Du mener ikke helt
seriøst at du vil bruke meg som case i konfliktforskning?»
Virkeligheten er tydelig indignert. «Beklager, men jeg må
tilfredsstille Litteraturen for å bli publisert. Jeg trenger
også salt til grøten». «Nei, nå får du gi deg,» svarer
Virkeligheten, og krangelen er i gang. Jeg finner ut at
virkeligheten ikke liker å bli satt i bås. Jeg puster lettet
ut, og skriver så blekket spruter. Det finnes mye litteratur
om konflikter, men ingen har skrevet om konflikter mellom
akademikere og virkeligheten. «Skal dette liksom forestille
meg?» Virkeligheten er tydelig misfornøyd med analysen.
Jeg åpner døren og dytter ham ut.
Anja Sletteland er forsker ved Harvard Kennedy School
og PhD-stipendiat i samfunnsgeografi ved Institutt for
sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.
Anja Sletteland (UiO/Harvard Kennedy School), Gunhild Tøndel (NTNU), Kjetil Lundberg (UiB) og Jorid Andersen (UiT) veksler på å skrive
baksidekommentarer i Sosiolognytt.»

Sosiolognytt

Transcription

Similar documents

Last ned pdf.

Sosiolognytt 1/14

2015-Papirer til gen forsamling og landsstyremøte

SOSIALE MEDIER FTW – I MÅLMANIENS TID

Sosiolognytt nr. 1 2012

Sosiolognytt nr. 3 2010

Sosiolognytt 3/13

Sosiolognytt nr. 2 2011

Sosiolognytt nr. 2 2012

Sosiolognytt nr. 1 2013

NORSK SOSIOLOGISK KANON

Sosiolognytt 4/13

Mal for Budsjett, finansieringsplan og fremdriftsplan

Sosiolognytt nr. 4 2010

organisasjonsanalyse på tre nivåer - SOS6507-V12

Historier som ikke - Norsk Krisesenterforbund

Les artikkelsamlingen i pdf her.

Michael Burawoys offentlige sosiologi