NMT 1/2013

ROBERT MOOD
DYNDAL OG SIMONSEN
HJALMAR I. SUNDE
side 4
side 12
side 30
Afghanistanveteranene:
En unik mulighet
Krisehåndtering i
Fiskevernsonen
Disiplinær uro og
lederskap i forsvaret
Norsk Militært Tidsskrift
RETURUKE 48
Utgitt av Oslo Militære Samfund
INTERPRESS NORGE
0 3
9
770029 202907
Årgang 183 nr. 1 2013 Kr. 63,-
NORSK MILITÆRT
TIDSSKRIFT
www.nor-miltids.com
Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold
fremme militære, militærvitenskaplige
og totalforsvarsmessige interesser og
studier.
Redaktør:
Oberstløytnant Harald Høiback
Redaksjonsmedarbeidere:
Kommandør Hans Christian Helseth
Tollbugt. 10, 0152 Oslo
Fax: 22 42 87 87
Tlf: 23 09 57 83
Redaksjon, når betjent: 22 33 62 33
Tlf: 959 10 595 (privat)
e-mail: [email protected]
Produksjon:
Grafisk produksjon og annonser:
Cox Bergen AS
Trykk: Scanner Grafisk AS
Abonnement:
Henvendelser om abonnement:
Intendant:
Kommandør Tom Egil Lilletvedt
Tlf. 92 04 80 67 (mobil)
e-mail: [email protected]
Bankgiro: 7874 05 96410
Abonnenten er selv ansvarlig for å
melde adresseforandring.
Tidsskriftet har 4 – 6 utgivelser i året.
Abonnementspris:
Årspris privat innland: kr. 200,Årspris institusjoner innland: kr. 300,Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,Årspris utland: kr. 400,IBAN: NO46 7874 05 96410
BIC: DNBANOKKXXX
Tilsynskomiteen
for Norsk Militært Tidsskrift:
Oberstløytnant Vidar Vik (leder)
Oberstløytnant Egil Daltveit
Kommunikasjonssjef
Anne-Lise Hammer
Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen
Oberstløytnant Håvard Klevberg
Oberstløytnant Tor Arne Berntsen
Oberstløytnant Ingvar Seland
Forsker Iver Johansen
Dekan Karl Erik Haug
Forskningssjef John-Mikal Størdal
Norsk Militært Tidsskrift er utgitt
av Oslo Militære Samfund
ISSN 0029-2028
INNHOLD
GRUNNLAGT 1830
Utgitt fra 1831
• Redaktørens spalte
s. 3
• Robert Mood
Afghanistan-veteranene:
En unik mulighet
s. 4
• Gjert Lage Dyndal og Sigmund Simonsen
Krisehåndtering i Fiskevernsonen
– mellom jus og interessepolitikk
s.12
• NMT notiser
s. 24
• Informasjon til medlemmene i OMS
s. 25
• NMT notiser
s. 29
• Hjalmar I. Sunde Disiplinær uro og lederskap i forsvaret,
et personlig tilbakeblikk
s.30
• NMT debatt
s. 35
• Geir Hågen Karlsen
Strategisk kommunikasjon:
Hvordan påvirke dine omgivelser
s.38
• NMT bøker
s. 46
Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift
Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode
artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være
mangfoldiggjort.
Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400
ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/Tiff/
jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv.
Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler.
Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter
på 2 – 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på
manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere
anmodes om å vedlegge bilde av seg selv.
Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten
til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff
i tidsskriftet i elektronisk form.
2
R E DA K TØ R E N S S PA LT E
Gjennom redusert deltakelse i verneplikten har
befolkningens berøringsflate med Forsvaret blitt
langt mindre enn før, men aldri siden verdenskrigen
har så mange hatt venner, kollegaer eller familie som
har erfaring med strids- og kamphandlinger. Hvilke
konsekvenser vil det få? Hva er langtidsvirkningene,
for individet og for samfunnet? I dette nummeret
peker Forsvarets første veteraninspektør, generalmajor Robert Mood, på utfordringer og ikke minst
muligheter som det store antallet veteraner gir.
Bølgene har gått høyt etter Gjørv-kommisjonens
dom over rikets evne til å håndtere kriser. Deler av
denne diskusjonen har også satt spor i dette tidsskriftet. I foreliggende nummer rettes oppmerksomheten mot et område som lett oversees i denne
debatten, nemlig nordområdene, og de utfordringer
en krisesituasjon der vil skape.
Foreliggende nummer inneholder også en artikkel
om de ukorrekte meningers kår i Forsvaret, sett i et
historisk perspektiv, i tillegg til en artikkel om strategisk kommunikasjon.
Forsidebildet viser den tatoverte armen til Egil Wold
Ringsø. Den vitner om hvor omfattende og mangslungen Forsvarets engasjement i internasjonale operasjoner faktisk har vært de siste årene. Bildet viser også at
innsatsen kan sette varige spor.
Foto: Forsvaret
Hvordan få tak i tidligere artikler fra NMT?
For å finne fram til artikler fra tidligere nummer anbefaler vi følgende hjelpemidler:
1831-1975: ”Norsk militærhistorisk bibliografi”. Oppslagsverk med oversikt over det som er skrevet om norsk
militærhistorie fram til 1975. Inndelt etter aktuelle emner innen norsk militærhistorie. Henvisning til viktige
bøker og artikler.
1831-1979: Datautskrifter fra et registreringsarbeid ved Forsvarsmuseet. Artiklene fra NMT er ordnet tematisk. Finnes i ett eksemplar ved Forsvarsmuseets bibliotek. Utskriften har ikke register og
anbefales derfor bare for årene 1975-1979 som ikke dekkes av ”Norsk militærhistorisk bibliografi”.
1980- NORART: www.nb.no/baser/norart Nasjonalbibliotekets base over artikler fra et stort antall tidsskrifter.
Basen kan stilles inn slik at det bare søkes i NMT .
1994- Forsvarsmuseets bibliotekkatalog: http://forsvaretsmuseer.no/nor/Forsvarsmuseet Utvalgte artikler fra
NMT er systematisk lagt inn i basen og kan lett søkes opp sammen med annen litteratur om et emne.
Ditt lokale folkebibliotek hjelper deg med å søke og bestille de artiklene du ønsker å lese. Du kan også besøke
Forsvarsmuseets bibliotek og lese tidsskriftet der. Biblioteket har NMT komplett.
Kontakt:
Forsvarsmuseet, Bygning 62, Akershus festning
Tlf.: 23 09 33 18/23 09 38 47
E-post: [email protected]
Utarbeidet av bibliotekarene ved Forsvarsmuseet.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
3
Afghanistan-veteranene:
En unik mulighet
Generalmajor Robert Mood
er Forsvarets første veteraninspektør. I april 2012 ble
han sjef for FNs observatørstyrke i Syria. Et oppdrag
han ledet i tre måneder.
Robert Mood har bakgrunn
fra internasjonale operasjoner i Libanon, Kosovo
og Midtøsten. Han har
også vært sjef for Telemark
Bataljon samt generalinspektør for Hæren.
Foto: Forsvaret.
Malin Stensønes skriver i boken På våre vegne - Soldatberetninger
fra Afghanistan (2012) at: “Vi får nå en ny generasjon krigere, og
de kommer til å sette sitt preg på Norge i mange tiår fremover.
Som samfunn har vi ennå ikke fullt ut sett konsekvensene av vårt
Afghanistan-engasjement”. I denne artikkelen skriver Robert
Mood at stadig flere norske veteraner fra internasjonale operasjoner ikke bare gir Forsvaret og samfunnet utfordringer, men enda
flere muligheter.
AV ROBERT MOOD
Siden andre verdenskrig har Norge
sendt over 100 000 soldater til innsats i utlandet. Vi har deltatt i over 40
land, på fire kontinenter og i nesten
100 ulike internasjonale operasjoner.
Bare det siste tiåret har over 8000 norske kvinner og menn tjenestegjort i
Afghanistan. Rundt en tredjedel av
dem har vært der to eller flere ganger. En del av de norske Afghanistanveteranene har også erfaring fra
misjoner i Midtøsten, Afrika eller på
Balkan.
Hva betyr et økende antall veteraner – mange med betydelig krigserfaring – for Forsvaret? Og hva betyr det
for det norske samfunnet? Jeg sitter
ikke med fasiten – kanskje fremtiden
finner den – men jeg føler meg sikker
på at det betyr noe. Og mine tanker
om hva dette noe kan være, er det jeg
vil forsøke å beskrive nedenfor.
4
Veteranene, Forsvaret
og samfunnet
Aller først vil jeg si noen ord om hva et
økende antall veteraner betyr for relasjonen mellom Forsvaret og samfunnet. I en tid hvor færre gjennomfører
førstegangstjeneste, blir veteranene
stadig viktigere for samfunnets forståelse av Forsvaret. Ifølge Forsvarets
innbyggerundersøkelse fra 2012 – som
med over 4000 svar-respondenter
skal gi et relativt representativt bilde
av Norges befolkning – svarte over
92 prosent at de får informasjon om
Forsvaret fra «nyhetsbildet/media»
(flere svar mulig). 22 prosent svarte
«erfaring fra førstegangstjeneste». Når
stadig færre får førstehåndskunnskap
fra Forsvaret, blir den medierte virkeligheten viktigere. I dagens mediebilde er veteranene godt forsvarsstoff. Vi leser om våre nye krigshelter;
som Trond André Bolle som ble tildelt
Krigskorset med sverd post mortem
for sin innsats i Afghanistan. Vi hører
om veteranene som sliter med psy-
Foto: Forsvaret
kiske vansker etter sin tjenestegjøring
i utlandet. I populærkulturen, litteraturen og sosiale medier finner vi også
veteranene. Vi kan i dag lese veteranenes egne skildringer – som bøkene
til de norske Afghanistan-veteranene
Emil Johansen, Erik Elden og Henning
Mella er gode eksempler på.
I sum gjør dette at Forsvarets veteraner blir stadig viktigere for folks
oppfatning av hvem Forsvarets ansatte er, hvordan Forsvaret løser sine
oppgaver, og hvordan Forsvaret tar
vare på sine kvinner og menn.
Derfor er jeg glad for den politiske satsingen for å bedre ivaretakelsen og anerkjennelsen av veteraner fra internasjonale operasjoner (jf.
Stortingsmelding nr. 34 (2008-2009),
Regjeringens handlingsplan «I tjeneste for Norge» (2011)). Forsvaret
satser tungt – blant annet gjennom
opprettelsen av prosjekt Forsvarets
veterantjeneste, som videreføres
med en permanent Veteranavdeling
i Forsvarsstaben – for å etterleve de
politiske intensjonene. Intensjoner
som for øvrig har bred forankring
i Stortinget, noe mange ildsjeler og
veteranorganisasjonene skal ha stor
ære for.
Det må også nevnes at ivaretakelse
og anerkjennelse av veteraner langt
fra er noe bare Forsvaret skal holde
på med. Det er helt sentralt i Norges
tilnærming at veteraner skal støttes
og ivaretas av samfunnet som sådan.
De reiste ut på oppdrag for oss, de
løste sine oppdrag på våre vegne, og
de får den støtte de eventuelt trenger etterpå av oss. Noe som tydelig
blir slått fast i dokumentene nevnt
ovenfor samt Prop. 73 S (2011-2012).
Regjeringens handlingsplan «I tjeneste for Norge» ble underskrevet av
seks statsråder. Vi har imidlertid ikke
lykkes med å anerkjenne de som har
tjenestegjort ute på våre vegne slik vi
bør, før alle landets ordførere er med
på laget. Det betyr også at Forsvaret
må samarbeide tett med de sivile
aktørene som skal hjelpe veteraner
som trenger støtte – og motsatt.
Hva mener veteranene?
Forsvarets veterantjeneste har nylig
gjennomført en større brukerunder-
søkelse, hvor vi intervjuet over 100
veteraner, veteranfamilier og etterlatte om Forsvarets tjenester før, under
og etter internasjonale operasjoner.
I tillegg svarte over 1000 tjenestegjørende veteraner på et elektronisk
spørreskjema. I brukerundersøkelsen
kommer det tydelig fram at de spurte
er fornøyd med tiltakene som er satt i
gang de siste årene. «Mellomlanding»,
som skal sikre en god overgang fra
operasjonsområdet til tilværelsen
hjemme, får svært gode tilbakemeldinger. Det samme får medaljeparadene hvor representanter fra det
offisielle Norge er tilstede. Tilbud om
stressmestringsteamenes tilstedeværelse før, under og etter tjenesten ute
blir trukket frem som et godt tiltak.
Vi vet nå svært mye om hva som
fungerer – hva som er beste praksis.
Nå gjelder det å sette «beste praksis» i system. En av hovedutfordringene ligger i å fange opp de som
faller utenfor opplegget som stående,
vervede avdelinger gjennomfører for
sitt personell. Det gjelder blant annet
mindre fagavdelinger, stabsoffiserer
og observatører.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
5
Veteranene var, er og forblir våre soldater.
«Løs oppdraget, ta vare på dine kvinner og
menn», er ingen tom floskel.
at regjeringen trygt kan vurdere en
variert verktøykasse til internasjonal
innsats i visshet om at alle aktuelle
oppdrag vil bli løst på en god måte,
både operativt og etisk. Enda viktigere er det at regjeringen kan være
trygg på at når vi blir overrasket her
hjemme, fysisk så vel som indirekte,
er Forsvarets kapasiteter bedre forberedt enn de ellers ville vært.
En medaljebehengt veteran i tysk krisetid i 1923. I Peter Englunds bok om Første verdenskrig, Krigens skjønnhet og sorg, siteres en fransk offiser som hadde fått begge bena
amputert: “Ja, akkurat nå er jeg helt. Men om et år kommer jeg bare til å være nok en
krøpling”. Et av budskapene i denne artikkelen er at veteraner er samfunnets ansvar
også etter de har forlatt Forsvarets rekker, og etter at mediene har sluttet å interessere
seg for dem. Foto: Bundesarchiv.
I brukerundersøkelsen har vi fått
høre fra de skadde veteranene at
Forsvaret bør sikre god dokumentasjon, advokathjelp, hensiktsmessig
psykologhjelp og opprettholde kontakten. Det er opplagt at Forsvaret
skal strekke seg langt for å legge forholdene til rette for de som har betalt
prisen under sin tjeneste for Forsvaret
og Norge. Veteranene var, er og forblir våre soldater. «Løs oppdraget, ta
vare på dine kvinner og menn», er
ingen tom floskel. Det uttrykker at
Forsvarets ledere stiller opp for sine
soldater så lenge de måtte ønske det.
Dette står ikke i motsetning til at
6
Forsvarets formelle ansvar stanser ett
år etter hjemkomst, og at det er det
sivile samfunnets ansvar å behandle
skadde veteraner.
Forsvarets utfordringer
Veteraner fra internasjonale operasjoner utgjør om lag en tredjedel av
Forsvarets ansatte. De er på mange
måter ryggraden i Forsvaret. Deres
erfaring er avgjørende for kvaliteten
på hvordan vi løser våre oppdrag
både hjemme og ute, og for hvordan vi lærer opp de som begynner i
Forsvaret. Veteranene er årsaken til
To bekymringer er at vi bruker
mange soldater veldig hyppig i krevende operasjoner utenlands, og at
vi ikke klarer å beholde de unge som
har mye erfaring. Selv for unge friske
kvinner og menn er det mye å være
10 turer i krigsområder i løpet av
5-10 år. Da kan det fort bli vanskelig
å komme helt hjem, og vi står i fare
for å ha bygget disse så langt ut av
normalsamfunnet her hjemme at det
blir vanskelig å finne seg vel til rette
igjen. Sammenlignet med det intense
kameratskapet, mestringsfølelsen,
teamtilfredsstillelsen og spenningen
ute, gir den trivielle overflodstilsværelsen som enkeltindivid her hjemme
fort liten mening. Dette siste leder
meg over til min andre bekymring:
Forsvaret trenger å beholde veteranene i tjeneste for å sikre kompetanse og
erfaring med tanke på nye oppdrag.
Det er dessuten også slik at å forbli
i tjeneste gjør overgangen betydelig
mindre enn hvis man blir sivil.
På den andre siden er det et poeng
å synliggjøre at den militære kunnskapen og erfaringen er betydelig mer
relevant for sivile arbeidsgivere, enn
det man skulle tro ved første øyekast.
Vi må vise samfunnet at veteranenes erfaringer, kunnskaper, verdier
og holdninger er gull verdt. Det må
Veteranene er vant til at lista legges høyt,
de er lojale og de leverer kvalitet.
vi gjøre også fordi vi er avhengig av
å rekruttere våre beste kvinner og
menn også i fremtiden. Det skal og
må være attraktivt å være soldat –
både når man tjenestegjør, men også
i et lengre perspektiv. Å være veteran
skal dessuten være en hedersbetegnelse.
Forsvaret har et stadig økende
behov for ny kompetanse og ny erfaring. Folk bytter jobb oftere enn før.
Jeg tror Forsvaret er tjent med at
en del søker nye erfaringer utenfor
etaten. Forhåpentligvis vil noen av
disse komme tilbake til oss ved en
senere anledning, med ny innsikt.
Den bebudede Stortingsmeldingen
«Kompetanse for en ny tid», vil gi
Forsvaret den politiske retningen for
samspillet med samfunnet på dette
området.
Snakk, spør og lytt
Hva er det så som gjør veteranene gull
verdt for enhver sivil arbeidsgiver?
Her er det selvsagt alltid en fare for å
generalisere for mye. Veteranene har
som kjent ulike erfaringer, fra ulike
misjoner, fra ulik tjeneste. I tillegg vet
vi at ulike individer har ulike erfaringer fra de samme misjonene og lik
tjeneste. Likevel er en fellesnevner
for våre veteraner at de har praktisk
erfaring fra krevende oppdrag under
tidspress. Gjerne i en svært kompleks
situasjon, hvor man møter vanskelige, etiske dilemmaer. De er dessuten
selvstendige og erfarne, og vant til å ta
initiativ. Veteranene er vant til at lista
legges høyt, de er lojale og de leverer
kvalitet. Jeg mener derfor de har mye
å by på i enhver teamsituasjon og i
jobbsammenheng. Legg til at vete-
ranene er vant til å jobbe sammen
med folk fra andre nasjoner, ofte med
engelsk som arbeidsspråk.
Dette gjør at veteranene ikke
bare er, eller bør være, attraktive på
arbeidsmarkedet. De er som nevnt
også Forsvarets viktigste ressurs. Det
er deres kompetanse som danner
grunnlaget for at Forsvarssjefen nå
kan si til beslutningstagerne at norske soldater kan sendes hvor som
helst i verden, og løse de vanskeligste
oppdrag – på en etisk forsvarlig og
ryddig måte.
Våre veteraner er reflekterte kvinner og menn, noe som kommer tydelig frem i bøkene som er skrevet av og
om veteraner de senere år. Noe av det
jeg vil jobbe aktivt med i tiden fremover, er å oppfordre landets ordførere
til å ta i bruk de spennende ressursene lokalsamfunnene har i veteranene.
Snakk, spør og lytt. Mange har unike
erfaringer og mye å bidra med.
Ingen operasjon uten familien
Medaljer og medaljeseremonier er en
viktig måte å fortelle både veteranene
selv og samfunnet rundt dem om at de
har løst sine oppdrag på vegne av staten.
Det kan komme tider hvor en slik fysisk
påminnelse medaljen utgjør blir viktig.
Som en veteran fra Første verdenskrig formulerte det: We thought we had managed
all right, kept the awful things out of our
minds, but now I’m an old man and they
come out from where I hid them. Every
night. Foto: Forsvarets mediesenter/
Torbjørn Kjosvold
For enkelte veteraner kan overgangen
fra en operasjon i utlandet til hverdagen i Norge være en utfordring.
Jeg har selv følt det slik. Spesielt når
jeg leser forsidene på Dagbladet og
VG. Men denne overgangen er kanskje enda vanskeligere for familien til
soldatene. Den vanskeligste jobben
er ofte å være hjemme – enten alene,
eller med aleneansvar for barna. Og
omstillingen når noen kommer tilbake igjen.
internasjonale operasjoner – gjerne
flere ganger. Vi må gjøre vårt for å
legge forholdende til rette. Ofte er
det lite som skal til. Da vi intervjuet
veteraner og veteranfamilier, ble det
sagt av flere at bare det å bli nevnt
i takketaler av militære og politiske
ledere betyr mye. Uten familienes
innsats hjemme blir det vanskelig å
lykkes ute.
Forsvaret er avhengig av å ha familien med på laget hvis vi skal forvente at vårt personell skal reise ut i
Før vi har trukket oss helt ut av
Afghanistan, vil vi antagelig ha rundt
10 000 veteraner med erfaring fra
Afghanistanveteranene:
En unik mulighet
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
7
Det er fortsatt slik at vi alle er ansvarlige for selv å
fylle våre liv med mening, og stå ansvarlige for våre
valg. Dette vet våre veteraner mer om enn de fleste.
det sentralasiatiske landet. Mange av
dem med krigserfaring som overgår
det meste nordmenn har vært med
på siden andre verdenskrig. Uansett
målestokk og ståsted er det hevet over
tvil at disse soldatene har løst pålagte
oppdrag på en særdeles flott måte.
Det som imponerer meg mest, er at
kulturen i våre skarpeste avdelinger
har blitt å løse oppdrag med minimum tap av liv – på alle sider.
vist om at Afghanistan-veteranene vil
berike landet vårt i årene som kommer. Jeg tror vi er på riktig vei, men vi
må lykkes med å videreføre stoltheten
blant soldatene våre uavhengig av
hvilken retning Afghanistan går i på
lang sikt.
Hvis vi ikke gjør det. Hvis vi ikke
henter inn erfaringene deres, ikke
bruker deres kunnskaper og tilnærmer oss veteranene som potensielle
problemer. Hvis vi knytter deres innsats til en eventuell negativ utvikling i
Afghanistan, ja da har vi feilet. I skrivende stund er det lite som tyder på
at vi gjør dette, eller at vi står i fare for
å få samme dynamikk som de ameri-
Hvis vi – og da mener jeg både
Forsvaret og det norske samfunn –
gjør det rette og tar disse veteranene
på alvor. Hvis vi bruker deres kompetanse og erfaring, og i tillegg lytter
til deres behov – ja, da er jeg overbe-
kanske soldatene møtte på hjemmebane etter tjenesten i Vietnam.
Når jeg likevel nevner dette, er det
fordi vi har mye å lære av historien.
Veteransatsingen de siste årene kommer som en erkjennelse av at det vi
gjorde ikke var godt nok - hverken
fra Forsvarets eller storsamfunnets
side. I dag vet vi i stor grad hva som
fungerer. Nå gjelder det å holde det
vi lover uten å skape urealistiske forventninger. Når alt er sagt er det jo
fortsatt slik at vi alle er ansvarlig for
selv å fylle våre liv med mening, og
står ansvarlige for våre valg. Dette vet
våre veteraner mer om enn de fleste.
Kilder
Forsvarsdepartementet (2011) «I tjeneste for Norge – Regjeringens handlingsplan for ivaretakelse av personell før, under og etter
utenlandstjeneste».
Ipsos MMI (2012) Forsvarets innbyggerundersøkelse 2012.
Stensønes, Malin På våre vegne - Soldatberetninger fra Afghanistan¸ Aschehoug, 2012
Stortingsmelding (2009) Stortingsmelding nr. 34 (2008-2009) «Fra vernepliktig til veteran».
Stortingsproposisjon (2012) Prop. 73 S (2011-2012) «Et Forsvar for vår tid».
INGE STEENSLAND AS
SHIPBROKERS
Fridtjof Nansens plass 7
P.O.Box 1254, Vika
0111 OSLO
NORWAY
8
Telephone:
Telefax:
E-mail gas:
E-mail tank:
23 13 55 00
22 41 48 29
[email protected]
[email protected]
Evt.
Annonse?
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
9
LEVERANDØRER
LEVERANDØRER TIL
TIL DET NORSKE
FORSVAR
Elajo Installasjon AS utfører alle
typer elektroinstallasjoner
Storbyens elektriker
* Adgangskontroll
* Sikkerhet-alarm
* Tele-Data-Fiber
* Elektro
* Internkontroll
elsjekk-termografering
* Service
Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no
www.bns.no
Spesialtilpasning | Kjøl & Frys | ISO | Sprengstoff | Lager | Brakker | Brukte | Vekselbeholdere
10
LEVERANDØRER
DET NORSKE FORSVAR
TIL DET NORSKE
FORSVAR
2
Kleven Florø AS
Tlf. 57 74 68 00
www.klevenmaritime.no
www.tine.no
Vi har avtale med FORSVARET
TEMPEST
RUGGED
Datautstyr
WWW
bedriftssystemer.no
Brynsengv.
2, 0667
Økern
0510
Oslo, Tlf.
23 03
40 10
03 10
Fax 22
97 71
21 33
99 68
Peter Møllers
v. 12,Oslo,
BoksPB
184184,
Økern,
0510
OsloTlf:
23 40
· Fax:
30
Tillit i over 120 år...
TRANSPORT
AS
- Siden 1889 -
NORSK FLYTTEFORBUND
[email protected]
72 900 900
Se mer
om oss på...
vinjes.no
From Defence to Medical equipment
and everything in between.
Your EMS partner www.kitron.com
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
11
Krisehåndtering i Fiskever
– mellom jus og interessep
Gjert Lage Dyndal
er oberstløytnant i
Luftforsvaret og har master- og doktorgrad innen
militære studier. Han er
for tiden i permisjon fra
Forsvaret og jobber med
arktiske spørsmål i oljeindustrien.
Sigmund Simonsen er
dr. philos. (jus) og er førsteamanuensis i jus ved
Luftkrigsskolen og NTNU.
Han jobber bl.a. med
krigens folkerett og beredskapslovgivningen.
12
Det norske systemet for krisehåndtering gjennomgås og er i endring. Denne artikkelen diskuterer noen åpenbare organisatoriske,
politiske og juridiske utfordringersom man står ovenfor ved krisehåndtering i Fiskevernsonen rundt Svalbard. Selv om fellestrekk
finnes, er disse utfordringene på flere områder annerledes enn
de relatert til 22. juli terroren. Disse forskjellene må ivaretas i
det pågående arbeidet med å utvikle kompetansen og systemet
for krisehåndtering. Forfatterne argumenterer for at de etablerte
nærhets- og ansvarsprinsippene ikke alltid er hensiktsmessig i
krisehåndtering, særlig når interessepolitiske hensyn spiller inn,
og at det utgjør et strategisk ledelsesdilemma.
AV GJERT LAGE DYNDAL OG SIGMUND SIMONSEN
Når det gjelder nasjonal krisehåndtering er det mange gråsoner og uklare overlapper mellom institusjoner
og etater, lover og instrukser. Etter
terroren som rammet Norge 22. juli
2011 er mange av disse utfordringene og norsk evne til krisehåndtering satt under lupen. I all hovedsak
har den offentlige debatten, naturlig nok, dreid seg om problemstillinger relatert til terror. Det er derimot
mange andre utfordringer Norge kan
bli stilt ovenfor. Innen sikkerhetspolitikken gjelder særlig utfordringer
som har med terror, cyberdomenet
eller suverenitetsmessige forhold i
Arktis å gjøre. Denne artikkelen tar
for seg denne sistnevnte kategorien,
med et spesifikt fokus på krisehåndtering i forbindelse med hendelser
i Fiskevernsonen, havområdet rundt
Svalbard. Dette området er spesielt
juridisk, hvor det råder forskjellige
oppfatninger om det juridiske grunn-
laget – og dette gir store utfordringer
for norsk evne og mulighet til å drive
krisehåndtering i dette området.
Basert på grundige geologiske
undersøkelser har Norge i norsk lovgivning lagt til grunn at norsk fastlandskontinentalsokkel går ut og
forbi Svalbard. Norge fikk i 2009 i
det alt vesentligste medhold i dette
i FNs sokkelkommisjon. Det synes å
råde enighet om at norsk sokkel strekker seg til ca 8430N, og grensedragninger mot Grønland og Russland er
avklart. Selv om det oppnås aksept
for det norske synet på fastlandssokkelens utstrekning, så har ikke Norge
nødvendigvis full nasjonal hevd på
ressursene i området som omfattes
av Svalbardtraktaten dersom likebehandlingsprinsippet også skal gjelde
for sokkelen. Og det er her det internasjonale og uavklarte spørsmålet står:
hva omfattes av Svalbardtraktaten?
nsonen
olitikk
Havområdene utenfor Norge er enorme, og den klimatiske, økonomiske, politiske og
juridiske kompleksiteten er betydelig. Illustrasjon: www.regjeringen.no
Er det Svalbard og sjøterritoriet av
1920, eller er det Svalbard og dagens
territorialfarvann på 12nm, som er
norsk ståsted i dag? Eller er det som
nok mange andre nasjoner vil hevde,
at Svalbard har egen økonomisk sone,
hvor ressursene i både havet og sokkelen bør deles mellom traktatnasjonene etter likebehandlingsprinsippet i Svalbardtraktaten? Det norske
standpunktet kan når som helst bli
utfordret av andre stater, inkludert
våre allierte. Håndtering av hendelser
og episoder i Fiskevernsonen blir dermed svært viktige for Norge.
Norge er en småstat, og vi har mektige naboer og mange enkeltnasjoner (inkludert et samlet EU) som har
økende interesser i området. Norge
har lite å hente på å bruke tradisjonell
og konvensjonell militærmakt for å
beskytte sine interesser. Norges reelle maktmidler er internasjonal rett,
politisk og diplomatisk kreativitet
og kløkt, og regional og internasjonal legitimitet. Når Norge skal hevde
interesser i Fiskevernsonen stiller det
med andre ord store krav til de som
har ansvaret for å håndtere ekstraordinære hendelser og kriser i området.
I denne artikkelen vil vi belyse og
anspore til debatt om de åpenbare
organisatoriske, politiske og juridiske
utfordringene man står ovenfor ved
krisehåndtering i Fiskevernsonen
rundt Svalbard. Store nasjonale interesser er involvert, og spørsmålene
rundt krisehåndteringen er også av
interesse når vi nå er i gang med
en bredere debatt om norsk sikkerhets- og beredskapspolitikk etter 22.
juli-terroren. Innledningsvis vil vi
kort forklare Fiskevernsonens stilling,
samt forklare prinsippene for håndheving og krisehåndtering i Norge og
Fiskevernsonen. Deretter vil vi trekke
frem viktige utfordringer og gråsoner som potensielt ligger i skjærings-
punktet mellom jus og interessepolitikken, og som på godt og vondt er
med å påvirke hvordan krisehåndteringen vil eller kan foregå.
Forståelse for bakteppet
Fiskevernsonen: juridisk grunnlag, og en stadig mer fremtredende
interessepolitikk
I sammenheng med den internasjonale utviklingen av økonomiske
soner og etableringen av Norsk økonomisk sone (NØS) på 1970-tallet, etablerte Norge ensidig en fiskevernsone
den 15. juni 1977. Fiskevernsonen
som omfatter havområdene ut til 200
nm rundt Svalbard og tilstøtende øyer
gir Norge rett til å regulere fisket for
å bevare fiskeressursene. Svalbardtraktaten, artikkel 1 til 3, slår fast
at selv om Svalbard er å anse som
norsk territorium, så har alle traktatpartenes borgere og selskaper lik
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
13
Den fredelige situasjonen folk flest opplever det
er i området, og som man fra politisk hold jevnlig
beskriver som uproblematisk vil potensielt kunne
endre seg dramatisk.
rett til maritim-, industri-, bergverksog handelsvirksomhet på Svalbard
(Svalbard-traktaten, 1920).
Norge mener at det kun er fastlandet og territorialfarvannet (først 4nm,
men i dag 12 nm) som omfattes av
traktaten, og ikke havområdet ut til
200 nm. Kun Canada og Finland har
eksplisitt anerkjent Fiskevernsonen.
Russland anerkjenner at Norge fører
oppsyn med området, men anerkjenner ikke sonen (Støre 2008). Norges
tolkning må derfor anses som internasjonalt uavklart og omstridt.
Hovedspørsmålet
er
om
Fiskevernsonen er å anse som noe
tilsvarende norsk økonomisk sone,
derunder om havbunnen er en del
av fastlandets kontinentalsokkel, eller
om havområdet rundt øyene skal
anses som del av Svalbard, og med
det omfattet av likebehandlingsprinsippet i Svalbardtraktaten.
Statusen til Fiskevernsonen var
til topps i det norske rettsvesenet i
2006, da saken om de to spanske
trålerne Olazar og Olaberri kom
opp i Høyesterett. Det ble sagt at
“Fiskevernsonen rundt Svalbard sitter indirekte på tiltalebenken…”
(Østgård og Wikasteen, ukjent år).
Førstestatsadvokaten, Lars Fause,
som prosederte saken uttrykte da at
dersom Norge tapte denne saken,
ville det bety at næringsfriheten som
gjelder på land på Svalbard plutselig også skulle gjelde på havet. Det
rådet perspektiver om “…at et nederlag i Høyesterett ville få nasjonale
konsekvenser av uante størrelser”
(Ibid.). Høyesterett ga den norske
staten medhold i denne, og mange
14
andre saker – men nye tilsvarende
juridiske saker dukker stadig opp. Det
er for mange aktører, både stater og
næringsinteresser som ikke ser seg
fornøyd med det gjeldende regimet.
Den fredelige situasjonen folk flest
opplever det er i området, og som
man fra politisk hold jevnlig beskriver som uproblematisk vil potensielt
kunne endre seg dramatisk. Ikke for
stor krig, men for begrensede – men
allikevel voldsomme – konflikter. Det
er trender som viser at de store og
viktige fiskestammene er i migrasjon,
noe som potensielt vil føre til at nye
tolkninger av reguleringer og lover
blir presset frem av endrede rammer. Men først og fremst kan det
komme nytt press på det norske regimet fra andre stater og petroleumsindustrien. Det legges ut lisenser jevnt
langs den norske sørlige grensen til
Fiskevernsonen og fra russiske side
øst av Fiskevernsonen. Norske politikere synes rådville, og avventer hva
man skal gjøre med lisensutlysninger
i havområdene rundt Svalbard. Det
er åpenbart vanskelig, klarer Norge
å få medhold i at dette er å regne
som norsk kontinentalsokkel, eller
vil andre nasjoner kreve at dette blir
omfavnet av Svalbardtraktaten (med
like rettigheter og beskatning som
kun skal gå til driften av Svalbard)?
Tidligere utenriksminister Jonas Gahr
Støre har omtalt “Barentshavet som
Europas og verdens nye energiprovins” (Støre 2008, s. 300). Gevinsten,
og med den risikovilligheten, blir dermed mye høyere. Mange land vil ha
betydelige strategiske interesser i at
Svalbard-traktaten også skal gjelde
for havområdene rundt Svalbard.
Kystvakten og kystvaktloven,
maktmidlet
Norge har en særskilt ordning for
å skjøtte de myndighetsutøvende og politimessige oppgavene i
våre havområder. Fra opprettelsen
i 1977 ble den norske Kystvakten
lagt under Forsvaret og integrert
med Sjøforsvaret, men samtidig gitt
en mindre militær profil (merking,
bevæpning, oppførsel). Kystvakten
fikk i tillegg begrenset politimyndighet. Denne norske modellen hadde,
og har fortsatt, tvetydigheter. Det er
en komplisert styringsmodell, som
kan misforstås og mistolkes, og være
uhensiktsmessig i tidskritisk krisehåndtering. Men den gir også rom for
politisk håndtering, som vi vil komme
tilbake til.
Kystvaktens virkeområder og oppgaver er regulert gjennom Lov 13. juni
1997 nr. 42 om Kystvakten (“kystvaktloven”) og Instruks om Kystvakten
(“kystvaktinstruksen”) fastsatt som
forskrift av 5. november 1999 nr. 1145.
Hovedoppgaven er å hevde norsk
suverenitet og norske suverene rettigheter. I tillegg skal Kystvakten drive
rednings- og bistandsarbeid på havet,
gi generell bistand til politiet og andre
statsetater, samt føre anløpskontroll
for fremmede ikke-militære fartøyer.
Kystvakten skal dessuten føre oppsyn, blant annet fiskerioppsyn, tolloppsyn og miljøoppsyn. For å kunne
løse sine oppgaver er Kystvaktens
tjenestepersoner i henhold til kystvaktloven § 21 gitt en selvstendig og
saklig begrenset politimyndighet til
å kontrollere at bestemmelser i kystvaktloven og en rekke andre miljø- og
fiskeribestemmelser blir overholdt.
Norske politikere synes rådville, og avventer
hva man skal gjøre med lisensutlysninger i
havområdene rundt Svalbard.
Kystvaktinstruksen § 11 regulerer
Kystvaktens bruk av egen, begrenset politimyndighet. Kystvakten skal
ifølge den bestemmelsen “utøve sin
lovbestemte begrensede politimyndighet i henhold til generelle politifaglige instrukser og retningslinjer,
så langt disse passer.” Ved utøvelse
av Kystvaktens lovbestemte begrensede politimyndighet vil Kystvakten
være underlagt nærmere angitt politimester/sysselmann. Statsadvokaten
i Rogaland er påtalemyndighet for
Norges økonomiske sone (NØS)
sør for 65 grader nordlig bredde.
Statsadvokaten i Troms og Finnmark
er påtalemyndighet for NØS nord
for 65 grader nordlig bredde og for
Fiskevernsonen rundt Svalbard.
Det er imidlertid Forsvaret og politisk ledelse – og ikke politiet – som
har ansvaret og instruksjonsmyndighet når Kystvakten driver med suverenitetshevdelse, dvs. hevdelse av norsk
sjøterritorium og suverene rettigheter
utenfor territoriet.
Grensen mellom myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse, mel-
lom hhv. politioppgaver og forsvarsoppgaver, og ledelse og ansvar for
dette, ble satt på spissen i den såkalte
Elektron-episoden i 2005, da en russisk tråler med to norske inspektører ombord stakk av til Russland.
Dramaet utspilte seg over seks dager.
Norge valgte å ikke bruke makt
for å stanse tråleren, offisielt fordi
værforholdene ikke tillot bording.
Tilsynelatende fungerte ledelsessystemet, hovedsakelig av to grunner:
Det oppsto i en helg, hvor Forsvaret
var de som hadde beredskap og kapasitet til å lede dette, og Kystvakten
Nasjonal evne til krisehåndtering har stått
høyt på dagsordenen siden 22. juli 2011. Det
er en utfordring ikke å miste av syne de sidene ved krisehåndtering som ikke kom i fokus
den sommerdagen. Foto: Forsvaret
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
15
Også ved kriser av mer tradisjonell politimessig art
vil krisen lett kunne få storpolitiske konsekvenser.
hadde i stor grad etablert et arbeidsforhold som normalt avklarte mange
forhold selv innen etaten (Kystvakten
og Forsvaret). Delvis underveis, men
mest i etterkant av episoden kom derimot mange av gråsonene og opplevelsene av juridiske og politiske utfordringer tilsyne. Både Politimesteren
og Førstestasadvokaten i Troms og
Finnmark, samt Riksadvokaten bidro
med utspill og debatt om rammene
og håndteringen.
Etter Elektron-episoden i 2005
ble det nedsatt en tverrdepartemental
arbeidsgruppe,
ledet
av spesialrådgiver Hemmer fra
Forsvarsdepartementet, som leverte
en rapport, populært omtalt som
“Hemmer-rapporten”, i november
2007 (Forsvarsdepartementet, 2007).
Gruppen behandlet nasjonal krisehåndtering, med fokus på oppgaveog myndighetsfordelingen mellom
Kystvakten, politiet og påtalemyndigheten. Hovedkonklusjonene fra rapporten var at Kystvakten fungerte godt
i gjeldende regime som et ”spesialpoliti til havs” (Hemmer-rapporten):
Utenfor norsk territorium kan norske myndigheter både hevde suverene rettigheter i norske jurisdiksjonsområder og utøve myndighet i
samsvar med folkeretten.
Dersom norsk suverenitet eller
suverene rettigheter utfordres, kan
tiltak iverksettes uavhengig av om
myndighetsutøvelse pågår eller
ikke. Norske politiske myndigheter
avgjør når tiltak iverksettes - og
rammene for hvilke tiltak som kan/
skal iverksettes - for å hevde suverenitet eller suverene rettigheter.
16
Det er ikke mulig på forhånd å
trekke opp en klar grense mellom
myndighetsutøvelse og hevdelse av
suverenitet eller suverene rettigheter som dekker alle eventualiteter.
Straffeforfølging forblir i det påtalemessige spor selv om andre tiltak
iverksettes som ledd i hevdelse av
suverenitet eller suverene rettigheter.
Løsningen med Kystvakten som
en integrert del av Forsvaret skaper fleksibilitet ved at det både gir
mulighetsrom for å ivareta flere
statlige interesser samtidig, og ved
at multirollefunksjonen kan ha en
preventiv effekt ved å heve terskelen
for at andre stater vil utfordre norske suverene rettigheter i aktuelle
områder.
Fordi saker i grenselandet mellom
myndighetsutøvelse og hevdelse av
suverenitet og suverene rettigheter potensielt vil kunne involvere
mange myndighetsinstanser, er det
viktig med gode varslingsprosedyrer
for slike situasjoner.
Kystvakten står dermed i en spesialstilling, med kommunikasjons- og
beordringslinjer til både Forsvaret
og politiet, og det er viktig å skille
mellom politimessig myndighetsutøvelse og forsvarsmessig suverenitetshevdelse. Ved suverenitetshevdelse
og hevdelse av suverene rettigheter,
vil en krise ha preg av en sikkerhetspolitisk krise som krever særskilt
overvåkenhet. Men også ved kriser
av mer tradisjonell politimessig art
vil krisen lett kunne få storpolitiske
konsekvenser når makt skal anvendes
i et omstridt område mot personer
fra land som ikke deler Norges syn og
som i tillegg har store egeninteresser i
området. Dette skaper utfordringer i
forhold til krisehåndtering.
Strategisk ledelse og prinsippene for krisehåndtering
Norsk strategisk ledelse under kriser
er basert på prinsippene ansvar, nærhet og likhet.
Ansvarsprinsippet
innebærer
at den etat som har ansvaret for et
fagområde i en normalsituasjon,
også bør ha ansvaret for å håndtere
ekstraordinære hendelser på området under en krise. Likhetsprinsippet
betyr at den organisasjon man opererer med til daglig, i størst mulig grad
skal prege den organisasjon man skal
ha under kriser. Nærhetsprinsippet
innebærer at kriser organisatorisk
bør håndteres på lavest mulig nivå.
Nærhetsprinsippet bidrar til å gjøre
«opptrappingsstigen» så lang som
mulig, noe som anses positivt for
å hindre unødig og uønsket eskalering (Dyndal, 2010, s.20). I etterkant av 22. juli-terroren, ble også
samvirkeprinsippet tilføyd (Meld. St.
29(2011–2012), Samfunnssikkerhet).
Samvirkeprinsippet har imidlertid vært nevnt som fundamentalt i
forskjellige Stortingsmeldinger og
offentlige utredninger om redningstjenesten og nasjonal beredskap
siden 1960-tallet (NOU 2001:31,
Når ulykken er ute, pkt. 3.3.2.2).
Samvirkeprinsippet innebærer at
hver enkelt ”myndighet, virksomhet
eller etat har et selvstendig ansvar for
å sikre et best mulig samvirke med
relevante aktører og virksomheter
i arbeidet med forebygging, bered-
Det er allikevel usikkert om Forsvaret vil få en lederrolle
for krisehåndtering i nordområdene i delikate saker.
skap og krisehåndtering” (Meld. St.
21 (2011-2012), pkt. 4.1). Dette for
”å sikre best mulig utnyttelse av ressurser på tvers av sektorer, er det et
stort behov for samarbeid på tvers av
ansvarsområder” (ibid.).
De fire prinsippene er vage og gir
rom for ulike tolkninger. Ovennevnte
prinsipper må ta høyde for både
koordineringsbehov og muligheten
for at håndteringsforløp kan aktualisere mer grunnleggende sikkerhetspolitiske interesser (sitert i Dyndal
2010, s. 20):
… det vil kunne oppstå kriser eller
alvorlig svikt i samfunnskritiske
funksjoner som den enkelte virksomhet eller sektordepartement
ikke kan håndtere alene, og hvor
ulike sektorer og interesser må ses
i sammenheng. Behovet for en helhetlig og samordnet krisehåndtering går imidlertid ikke på tvers av
nevnte prinsipper for krisehåndtering.
Som følge av de nevnte prinsipper, og norsk sektortradisjon har man
definert en ordning med lederdepartement. Det følger av ansvarsprinsippet at det departementet – med
underliggende sektor – som er mest
berørt av krisen naturlig skal ta rollen som lederdepartement. Denne
minister eller statsråd er ansvarlig
for helhetlig koordinering av krisehåndteringen. Utpeking av et lederdepartement medfører imidlertid
ikke endringer i det konstitusjonelle
ansvarsforholdet, og alle departementer beholder dermed ansvaret for
sine respektive saksområder.
Det sektorielle ansvaret står sterkt,
men samtidig er det gjort klart at
det er Regjeringen som fatter politiske beslutninger om de overordnede mål og rammer (Regjeringen
b., udatert). I mange tilfeller vil det
være opplagt hvilket departement
som må ha rollen som lederdepartement. Ved usikkerhet vil statsministeren i samråd med berørte statsråder utpeke lederdepartement etter
tilrådning fra Regjeringens kriseråd
(RKR). Krisens karakter er avgjørende for hvilket departement som eier
krisen. Ved tvilstilfeller går Justis- og
beredskapsdepartementet automatisk inn i rollen som lederdepartement til annen avgjørelse er tatt i
Kriserådet. Det er dermed lagt opp
til at det i de fleste nasjonale krisesituasjoner vil være Justis- og beredskapsdepartementet som tar eller får
rollen som lederdepartement og som
må ta samordningsansvaret. Det er
naturlig, da de har underlagt seg de
fleste rednings- og beredskapsressursene, i tillegg til at de er etatsleder for
Politidirektoratet, Politiets sikkerhetstjeneste, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og hovedredningssentralene. Dette gir en felles
myndighetslinje fra departementet til
mange sentrale underliggende etater.
Justis- og beredskapsdepartementet har imidlertid per tiden ikke tilfredsstillende kapasitet og kompetanse til å lede krisehåndtering som ligger
innenfor hva man omtaler som ”sikkerhetspolitiske kriser”. I disse situasjonene er Forsvarsdepartementet
tenkt å innta rollen som lederdepartement.
Hva er så en ”sikkerhetspolitisk
krise”: Vi kaller det gjerne en sikkerhetspolitisk krise dersom Norges
territorielle integritet og suverenitet
utfordres. Altså et mellomnivå mellom fred og krig, men med en internasjonal dimensjon. Videre er det
også klart at Forsvarsdepartementet
i kriser som ligner, men som ikke blir
definert som sikkerhetspolitiske kriser, kan få gitt rollen som lederdepartement, dersom det er slik at politiets
ressurser eller evne til ledelse ikke
strekker til. Typisk kan dette gjelde
situasjoner i de maritime nordområdene, for eksempel ved storstilte
terrorangrep til havs eller i luften som
politiet ikke har ressurser til å håndtere.
Det er allikevel usikkert om
Forsvaret vil få en lederrolle for krisehåndtering i nordområdene i delikate saker, fordi det vil være politisk
betent å definere en hendelse eller
episode som en krise, og enn mer en
sikkerhetspolitisk krise. Dette indikerer et strategisk ledelsesdilemma.
Som tidligere argumentert av Dyndal
i boken ”Strategisk ledelse i krise og
krig” (Dyndal, 2010, s.16):
Når det kommer til stykket, er det
overhodet mulig eller realistisk at
man vil gå til det steg å oppgradere
en krise, episode eller hendelse som
har utenriks- eller sikkerhetspolitiske implikasjoner, til offisielt å
omtale dette som en «sikkerhetspolitisk krise»? Det ligger i slike krisers
natur at topplederne vil forsøke å
oppnå enighet gjennom dialog og
diplomati, og forsøke å tone ned
situasjonen. Denne refleksen må
antas å være enda sterkere utviklet
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
17
Aktører som handler på taktisk nivå uten tilfredsstillende forståelse for og omtanke for strategiske
mål, kan lett handle feil.
blant lederskapet i småstater (som
Norge) enn hos stormakter. Dette
vil stå i skarp kontrast til det å
definere noe som en sikkerhetspolitisk krise. Med stor sannsynlighet
vil regjeringen unnlate å gå til en
slik definering i forbindelse med
en krise, episode eller hendelse med
en annen stat, i alle fall en nasjon
større enn Norge.
For å eksemplifisere hvordan diplomati og langsiktig interessepolitikk –
koblet med jus legger grunnlaget, kan
vi se på retorikken fra norsk og russisk side i tvister om myndighetsutøvelse og situasjoner i nord: Et klassisk
uttrykk fra norsk hold vil være: ”Vi
mener dette er en sak det er riktig at
politi og påtalemyndighetene uttaler
seg om…”(Stav, 2011). Tilsvarende vil
vi få de klassiske utrykkene fra russisk
hold::”…handlingene fra norske myndigheter var uakseptable og provoserende. Samtidig anmoder Russland
Norge om å respektere sine internasjonale forpliktelser og internasjonal
havrett…”(Greiner, 2011).
Krisehåndtering i Fiskevernsonen: utfordringer og dilemma
Selv om hver krise er unik, kan enkelte kjennetegn være med å identifisere
en krisesituasjon: en krise kommer
overraskende, det er mangel på kontroll og usikkerheten er stor, og det
oppleves tidspress.
Ledelse og innflytelse
Om det oppstår slike situasjoner – kriser, eller hva man ofte vil definere lavere på konfliktskalaen, episoder eller
hendelser – i Fiskevernsonen: hvem
er det så som normalt vil eie krisen
18
og eventuelt utøve rollen som lederdepartement i en krisehåndtering?
Er det Justis- og beredskapsdepartementet, og derunder politimesteren
i samarbeid med førstestatsadvokat,
eller er det Forsvarsdepartementet, og
derunder Forsvarets operative hovedkvarter? Og hvor står Kystvakten i
dette?
Kystvakten står i en vanskelig mellomstilling. Men når Kystvakten har
en fot i hver leir, er det også lett
for Kystvakten å gå fra politimessig
myndighetsutøvelse til forsvarsmessig suverenitetshevdelse.
Påtalemyndigheten argumenterer for at de må ha myndighet over
Kystvakten i slike saker, da dette
omhandler sivile i fredstid. Her kommer norsk historie og kultur inn, hvor
man fra statsadvokaten har uttalt at
”noe annet ville bryte med både konstitusjonelle bestemmelser og grunnleggende demokratiske prinsipper
i Norges rettssystem. All makt brukt
mot sivile i fredstid må ligge under
politiet. Dette gjelder også andre lands
sivile, herunder trålermannskaper.”
(Inderberg, 2007, s.43.).
Det har vært debattert hvorfor det
har utviklet seg en ”noe ulik” oppfattelse av Kystvaktloven og de praktiske
organisatoriske forhold de siste år.
Både politimesteren og førstestatsadvokaten i Troms og Finnmark anførte
i debatten etter Elektron-episoden at
Kystvakten og Forsvaret hadde tatt
seg til rette og fått mer makt og innflytelse enn hva rett var, men at de (politi
og påtalemyndigheten) selv måtte ta
på seg noe skyld for dette, siden de
hadde vært for passive og unnlatende
i å utøve sitt pålagte ansvar i årene
forut (Inderberg, 2007, s.68). Slike
uttalelser har sammenheng med den
sterke tradisjonen i Norge for et tydelig sivil-militært skille. Et skarpt skille
innebærer åpenbart klare utfordringer.
En annen utfordring ved det sivile
kriseledelsesapparatet er at Justis- og
beredskapsdepartementet, politimesteren og påtalemyndigheten vil
få selektiv informasjon (fra Forsvaret)
som er filtrert, da det ikke er mulig å
automatisk videreformidle all informasjon. Bevisste og ubevisste prosesser påvirker hva som deles og blir
tillagt vekt. Justis- og beredskapsdepartementet vil derfor neppe klare å
være fullt ut oppdatert, og vil heller
ikke være i stand til å skjøtte oppgaven som lederdepartement effektiv.
Dermed ligger forholdene til rette
for at en egenrådig politimester eller
statsadvokat gir ordrer som rettslig sett er innenfor vedkommendes
handlingsrom og ansvarsområde,
men som kan være i konflikt med
Norges interesser og overordnede
strategiske hensyn (interessepolitikken). Aktører som handler på taktisk
nivå uten tilfredsstillende forståelse
for og omtanke for strategiske mål,
kan lett handle feil – det er i slike
tilfeller man kaller operatøren ”den
strategiske korporal”.
Fordelen med en slik desentralisert
ordning i tråd med ansvar- og nærhetsprinsippene er at politisk ledelse
ikke involveres direkte og formelt.
Prosessen blir i stor grad avpolitisert. Politikeren med det overordnede
politiske ansvar vil da til en viss grad
kunne fraskrive seg ansvaret og peke
Grensen mellom politioppgaver og forsvarsoppgaver ble satt på spissen
i den såkalte Elektronepisoden i 2005.
Foto: Kystvakten
på lavere nivå. Det kan argumenteres
for at avpolitisering kan være en risikabel svekkelse av politisk ledelse, og
en svekkelse av muligheten for den
politiske ledelse til å påvirke beslutninger på taktisk nivå.
Men samtidig som dette gir utfordringer, så åpner denne organiseringen også for annen innflytelse enn det
rene juridiske og prosessuelle – ved at
interessepolitikken kan inkluderes i
beslutningsprosessen og handlingsalternativene uten at dette kommer
direkte til syne, og dermed uten at
Norge må forklare dette. Norske myndigheter får følgelig et handlingsrom
hvor de kan balansere det offisielle
og juridiske – mot det nasjonalstrategiske. Og sporene av dette forsvinner
i det organisatoriske og prosessuelle
ved at prosessen formelt er avpolitisert, fordi det er den politisk uavhengige påtalemyndigheten som har den
formelle ledelsen.
For håndtering av situasjoner og
kriser i Fiskevernsonen, så er det
prosessuelle og organisasjonmessige forholdet imidlertid noe annerledes enn ved situasjoner i Norsk
økonomisk sone: Det aktuelle kystvaktfartøy rapporterer normalt til
kystvaktskvadronen på Sortland
som fører dialog med påtalemyndigheten. Kystvaktskvadronen har
videre løpende dialog med Forsvarets
operative hovedkvarter, som også
informerer videre til situasjonssentret i Forsvarsstaben (kjent og omtalt
som ”Sit.sen”), hvor Forsvarssjef og
Forsvarsdepartementet får informasjonen. De vil også kunne
informere og føre dialog med
Utenriksdepartementet. I situasjo-
ner som omfatter utenlandske aktører i Fiskevernsonen er det pålegg
om at dette alltid skal formidles til
Utenriksdepartementet, som vil ta
seg av kontakten med flaggstaten
(Inderberg, 2007, s.44). I varierende
grad har også de forskjellige aktører
kontakt med Justis- og beredskapsdepartementet, Fiskeridepartementet
og Politidirektoratet. Dette preges av
uformelle kanaler og kontakter.
Personlige relasjoner vil dermed
i praksis kunne spille inn på disse
prosessene. De som er nærmest
situasjonen, og som med det har
mest generell kunnskap og konkret
situasjonsforståelse, vil ofte reelt få
større påvirkning på handlingsalternativene og dermed hendelsesforløpet enn aktører med mer formell
myndighet. I norsk sammenheng vil
Forsvaret ha en sterk posisjon, da
det i praksis kun er de som evner
å holde en effektiv situasjonsforståelse for området Fiskevernsonen.
Hverken Utenriksdepartementet,
politimestrene eller Justis- og beredskapsdepartementet (støttet av
Krisestøtteenheten) innehar per i
dag teknologi og infrastruktur til å
sitte med god situasjonsforståelse
for å lede operativ krisehåndtering i
Fiskevernsonen.
Langsiktig norsk
interessepolitikk
Utenriksdepartementet er den aktøren som trekker de lange linjer for
norsk interessepolitikk. I relasjon
til hendelser i Fiskevernesonen,
som oppleves som delikate, kan
Utenriksdepartementet sies å ha tre
distinkte roller (Inderberg, 2007, s.69):
• For det første utformer Utenriksdepartementet rammevilkårene for Kystvaktens håndtering
av utenlandske trålere. Dette vil i
praksis si en tolkning av folkeretten og applisering av denne ute
på havet. Det er vanskelig, naturlig
nok, å finne referanser til om mer
interessepolitiske hensyn spiller
inn. Men det er det naturlig å anta.
• Ved kriser og mindre alvorlige hendelser vil Utenriksdepartementet
holde kontakt med sin utenlandske motpart. Flaggstaten har krav
på å bli informert så snart som
mulig.
• Videre har Utenriksdepartementet
en mer uformell rolle i å være rådgiver for de andre aktørene, det
være seg Forsvarsdepartementet,
Kystvakten eller påtalemyndighet. Utenriksdepartementet bidrar
med råd som ivaretar utenrikspolitiske hensyn.
Intervjuobjektene til Tor Håkon
Inderberg, som har skrevet om
Elektronsaken, benekter naturlig
nok at de politiske og offisielle etatene, og de mest sentrale personene
i Utenriksdepartementet, har beslutningsmyndighet i forbindelse med
konkrete hendelser, episoder eller
kriser i Fiskevernsonen.
Spesialrådgiver
Hemmer
i
Forsvarsdepartementet vedgår allikevel at ”Utenriksdepartementet selvsagt er inne i bildet” og ekspedisjonssjef Fife i Utenriksdepartementet
uttalte at ”… Utenriksdepartementet
kommer med råd, og blir som oftest
hørt på”… (Indergård, 2007, s.47). Det
fremgår også av tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støres fremstilling
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
19
Hvordan kan vi så sikre helhetlig interessepolitikk
i tidskritisk krisehåndtering dersom ansvaret er
avpolitisert og desentralisert?
av Elektronepisoden at om han ikke
var blant dem som satt i førersetet,
så var han i det minste i umiddelbar
nærhet da krisen pågikk, fordi han
tidlig ble “klar over at det fort ville bli
utenrikspolitikk” (Støre, 2008, s. 294).
Når det gjelder Fiskevernsonen,
så er dette et regime Norge ensidig
har etablert. Norge er avhengige av å
skape legitimitet, og bygge oppunder
dette regimet med langsiktige strategier. Norge bygger sin legitimitet
ved et effektivt og ikke-diskriminerende regime, og legalitet over tid
ved å legge til rette for etableringen
av sedvanerettslige rettigheter. Dette
er for Norge interessepolitikk, og de
strategiske midlene for dette er jus
og tilstedeværelse. Aktiv håndhevelse,
av norske enheter, blir således viktig.
Alternativet er unnlatelse av å håndheve det regimet vi har hevdet.
Alt vi foretar oss – og ikke foretar oss – tolkes politisk og innvirker
følgelig på den rettslige utviklingen,
og medfører derfor selvsagt konsekvenser. Hva vi gjør, helt ned til det
taktiske nivå for innsatsenheter og
Kystvakten blir alle handlingsalternativer som har politiske konsekvenser
i krisehåndtering som grenser mot
det sikkerhets- og utenrikspolitiske.
Dette må derfor få innvirkning på
hvordan vi tenker om og innretter
oss for å utøve strategisk lederskap og
kriselederskap.
Vanskelig tverrdepartemental
koordinering og kompliserte
kommandolinjer
Dersom vi aksepterer at situasjoner og
krisehåndtering i Fiskevernsonen har
20
implikasjoner på det politiske nivå, så
krever dette selvsagt en helhetlig strategisk ledelse og kriseledelse – som vil
måtte gå på tvers av departementer
og sektorer. Dette kommer så i et
motsetningsforhold til det sterke norske prinsippet om at det alltid er en’
statsråd eller minister med konstitusjonelt ansvar – ansvarsprinsippet.
Det vil i hvert fall kunne komme i et
motsetningsforhold til nærhetsprinsippet og at prosessen er avpolitisert og desentralisert til en uavhengig
politi- og påtalemyndighet som skal
ha overordnet ansvar for å håndtere
delikate enkeltsaker uten,det politi og
påtalemyndigheten kanskje vil anse
som, utidig innblanding fra ansvarlig
politisk ledelse.
Det er videre utfordring med
sektorinteresser,
organisatoriske
rammer, forskjellig kultur, fokus og
oppfattelse. Per i dag har Norge tre
”sett” med operasjonssentre på strategisk politisk nivå, ett hver i henholdsvis Utenriksdepartementet,
Forsvarsdepartement/Forsvarsstab
og et i justissektoren (uklart hva dette
blir i fremtiden, etter omleggingene
etter 22. juli-terroren).
Hvordan kan vi så sikre helhetlig
interessepolitikk i tidskritisk krisehåndtering dersom ansvaret er avpolitisert og desentralisert? Ved opprettelse av et felles situasjonssenter, hvor
lederdepartementet beholder ansvar
som i dag? Ved utvidet mandat for
Regjeringens kriseråd og etablering
av et overdepartementalt ledelsesorgan? Eller ved å gi Justis- og beredskapsdepartementet et enda tydeligere og permanent lederansvar, nesten
uansett sektortilhørighet av krisen?
Bør også sektordelingen og den konstitusjonelle ansvarslinjen, utfordres?
På den annen side viste håndteringen av terroren den 22. juli 2011
at Norges samlede ressurser burde
vært utnyttet bedre, herunder at politiet i større grad – og langt tidligere
– burde bedt om og fått bistand fra
Forsvaret i tråd med samvirkeprinsippet. Eventuelt kunne også Forsvaret
vært enda mer proaktiv og vurdert å
gjøre enda mer på eget initiativ, noe
Forsvaret klart nok ville hatt hjemmel til (Simonsen, Dyndal og Bråthen
2012).
Heller enn å tilstrebe vanntette
skotte mellom etater med uklare og
kanskje overlappende grenseflater,
bør det i større grad øves på sømløs
samvirke. En slik tankegang utfordrer
det tradisjonelle, og trolig foreldede,
sivil-militære skillet. Vi skal ta med
oss lærdommen fra Menstadslaget og
Alta-aksjonen, men samtidig må ikke
det sivile samfunn være redd for å
bruke de ressurser Forsvaret sitter på i
alvorlige situasjoner der det vil kunne
bidra til å berge liv og sikre nasjonale
interesser.
Og i en akutt krisefase, må man
akseptere – og kanskje ønske – at flere
etater agerer som om de har ansvaret for krisen inntil situasjonen og
ansvarsforholdet er nærmere avklart.
22. juli-kommisjonen fremhevet da
også som et av sine hovedfunn at 22.
juli-terroren er historien om ressursene som ikke fant hverandre (NOU
2012: 14).
Dette er omfattende spørsmål som
vanskelig kunne vært stilt for få år
Isolerte hendelser kan med andre ord ha store og
lange forgreninger som går langt utover det geografisk
eller saklig begrensede område en enkelt politimester
er satt til å forvalte.
siden, men som forhåpentligvis kommer opp til debatt i den nåværende
perioden hvor norske krisehåndtering underlegges grunnleggende
omstrukturering.
Det er gode grunner som ligger
til grunn for den strukturen og de
prinsippene som i dag er etablert.
Systemet, som det er, har derimot helt
klart store potensialer for forbedringer innen kommunikasjonsløsninger
og mer effektivt samarbeid.
”Et norsk strategiske ledelsesdilemma i Fiskevernsonen”:
interessepolitikk og jus – og
muligheten for avpolitisering
Som nevnt er et av hovedprinsippene
for krisehåndtering ”nærhet”, altså at
krisen skal søkes løst på så lavt nivå
som mulig, så nært situasjonen som
mulig. Dette forklares ofte med at
effektiv ledelse skjer når de som er
vant til miljøet og tilsvarende operasjoner får lede selv, innefor gitte
rammer. Forskerne Thorvald Hærem
og Bjørn Bakken frykter en økt sentralisering av krisehåndteringer i
Norge etter 22. juli 2011 (Hærem og
Bakken, 2011). Basert på egen forskning og generell organisasjonsforskning mener de at sentralisert krisehåndtering har store svakheter, først
og fremst på grunn av at avstanden
til situasjonen gir en dårligere situasjonsforståelse, men også på grunn
av at eventuell teknologi for å understøtte en delt situasjonsforståelse er
sårbar og kan falle ut. De argumenterer med at sentralisert krisehåndtering hovedsakelig bør nyttes om det
er enkle og oversiktlige situasjoner.
I en ideell og isolert håndteringsøvelse/situasjon har de i mange tilfeller rett, men de tar ikke innover seg
situasjoner hvor håndteringen potensielt har vesentlige interessepolitiske
konsekvenser. Det kan i slike situasjoner være at den taktiske håndteringen
– selv om den isolert sett er vellykket
– vil være direkte kontraproduktiv i en
større ramme, slik Elektronepisoden
kunne blitt et eksempel på dersom
Kystvakten i samråd med politi- og
påtalemyndigheten på eget initiativ
hadde utvist mer slagkraftig handlekraft, for eksempel ved å borde fartøyet ved hjelp av Forsvarets spesialsoldater, med den følge at Russiske
myndigheter hadde sett seg nødt til
også å intervenere med militær makt.
Isolerte hendelser kan med andre
ord ha store og lange forgreninger
som går langt utover det geografisk
eller saklig begrensede område en
enkelt politimester er satt til å forvalte.
Nærhetsprinsippet er, selv om det
er godt begrunnet og veletablert som
generelt prinsipp, klart problematisk
i forhold til kriser som ligger i gråsonen opp mot interessepolitiske målsetninger. Er det ønskelig, og er det
riktig, at beslutninger tas langt nede
i organisasjonen hvis konsekvensene
klart kan få utenriks- og sikkerhetspolitiske konsekvenser, samtidig med
at den strategiske ledelsen har det
meste av informasjon tilgjengelig og
kan velge å være en aktiv deltaker
og beslutningstaker? (Dyndal, 2010,
s.20-21).
Hvis sektordelingen, nærhets- og
ansvarsprinsippene, også følges i
krisehåndtering som potensielt har
utenriks- og interessepolitiske konsekvenser, står vi i fare for at de fragmenterte avdelinger og sektorer får
uforholdsmessig stor innflytelse på
utenrikspolitikken. Bruk av makt kan
kanskje fremstå som taktisk klokt i
en konkret situasjon om denne sees
isolert fra de storpolitiske interessene.
I et større perspektiv kan maktbruk
derimot være kontraproduktiv, fordi
det setter en delikat situasjon på spissen og fremprovoserer et militært
eller rettslig oppgjør, for eksempel
ved at utenlandske krigsskip begynner å patruljere i Fiskevernsonen for
å verne egne oljeletingsfartøyer, eller
ved at en stat velger å anlegge sak mot
Norge ved den internasjonale folkerettsdomstolen i Haag.
Det kompliserte systemet vi har
for krisehåndtering, som klart har
utfordringer som bør løses, legger på
den ene siden godt til rette for at
Norge kan avpolitisere (og avdramatisere) hendelser. Formelle juridiske
myndighets- og ansvarsforhold angir
arbeidsoppgaver i tråd med nærhetsog ansvarsprinsippene. På den andre
siden kan strategisk ledelse innen
gjeldende regime utøve en viss politisk innflytelse, slik at langsiktige strategiske konsekvenser av handlingene
kan balanseres opp mot mest mulig
effektiv og tidskritisk krisehåndtering.
Systemet og prosessene åpner
dermed for at interessepolitikken kan
inkluderes i beslutningsprosessen og
handlingsalternativene, uten at Norge
må forklare dette. Dette i god norsk
tradisjon, hvor tidligere sentrale og
viktige norske eksperter og nasjonale
strateger som for eksempel Arnold
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
21
Samtidig kan avstanden mellom taktisk og strategisk
nivå bli for stor og uklar. Dette er hva vi omtaler som
et norsk strategiske ledelsesdilemma.
Christopher Ræstad og Jens Evensen
har lagt gode vitenskapelige og juridiske grunnlag for at norske interesser kunne bli ivaretatt.
Det bør være handlingsrom for å
balansere det offisielle og juridiske
– mot det nasjonalstrategiske, som
ikke må gå tapt i den videre utviklingen av krisehåndteringssystemet i
Norge. Som argumentert i artikkelen
er Norge avhengige av å skape legitimitet, og bygge oppunder norsk tolkning av Fiskevernsonen med langsiktig og juridisk funderte strategier.
Legitimitet utvikles i Fiskevernsonen
ved et effektivt og ikke-diskriminerende håndhevingsregime. Samtidig
skapes legalitet over tid ved hjelp av
presedens og sedvane. Slik er langsiktig og strategisk myndighetsutøvelsen
effektive midler for norsk interessepolitikk.
Utfordringen er at det ”offisielle”
avpolitiserte regimet bidrar til uklare
grenser mellom etater med det som i
en kaotisk krisesituasjon kan oppfattes som overlappende ansvarsområder. Samtidig kan avstanden mellom
taktisk og strategisk nivå bli for stor
og uklar. Dette er hva vi omtaler som
et norsk strategiske ledelsesdilemma
når det gjelder ved håndteringen
av hendelser og kriser i og utenfor
Fiskevernsonen.
Vi har påvist de viktigste utfordringer med systemet for krisehåndtering
i nord og drøftet disse. De bør debatteres og utvikles videre. Vårt hovedpoeng er at det er viktig å ha med
dimensjonen beskrevet som det strategiske ledelsesdilemma i de mange
arbeidene som nå og i de kommende
årene fokuserer på bedring av krisehåndteringssystemet i Norge.
Litteratur
Dyndal, Gjert Lage Dyndal (2010). Strategisk ledelse i krise og krig. Bergen: Fagbokforlaget.
Forsvarsdepartementet (2007). ”Rapport fra arbeidsgruppen for utredning av oppgave- og myndighetsfordelingen mellom
Kystvakten, politiet og påtalemyndigheten, avgitt 12. november 2007 (Hemmergruppen)”. Lastet ned 23. mars 2010 fra http://www.
regjeringen.no/upload/Forsvarsdepartementet/Dokumenter/Kystvakten_Myndighetsfordeling.pdf
Greiner, Robert (2011): ”Russisk protest mot norsk arrestasjon av tråler”, Nordnytt. http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.7816460 Lastet ned 11.des 2011.
Hærem, Thorvald og Bakken, Bjørn (2011): ”Sentral kontrollsvikt”, Dagens Næringsliv, 10.nov 2011.
Inderberg, Tor Håkon (2007): ”Den utenrikspolitiske håndteringen av Elektronsaken”, Fridtjof Nansen Institutt, rapport 3/2007. http://
www.fni.no/doc&pdf/FNI-R0307.pdf Lastet ned 01.aug.2012.
FOR-1999-11-05-1145: ”Instruks om Kystvakten” (2003).
LOV-1997-06-13-42: ”Lov om Kystvakten” (2009).
Meld. St. 29(2011–2012): Samfunnssikkerhet
NOU 2001:31: Når ulykken er ute
NOU 2012:14: Rapport fra 22. juli-kommisjonen
Regjeringen (udatert) a.: «Strukturen for krisehåndtering i Norge». Lastet ned 26.10.2009 fra http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/
tema/samfunnssikkerhet-og-beredskap/strukturen-for-krisehandtering-i-norge.html?id=448375.
Regjeringen (udatert) b.: ”Hovedprinsipper i beredskapsarbeidet”. Lastet ned fra www.regjeringen.no/nb/dep/jd Lastet ned 11.des
2011.
Simonsen, Sigmund, Dyndal, Gjert Lage og Bråthen, Per (2012): ”Plakaten på veggen: Aldri mer”, VG. Lastet ned 5.10.2012 fra: http://
www.vg.no/vgpluss/article/o2E6uk
Stav, Torill Ustad (2011): ”Vil bevæpne russiske trålere”, Nordnytt. http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.7818188
Lastet ned 11.des 2011.
Støre, Jonas Gahr (2008): Å gjøre en forskjell. Refleksjoner fra en norsk utenriksminister (Oslo: Cappelen Damm).
LOV 1920-02-09 nr 00: ”Svalbardtraktaten”.
Østgård, Hallvard og Wikasteen, Bjørn (ukjent år). Svalbardposten.no. http://www.svalbardposten.no/node/310 Lastet ned 11.des
2011.
22
Evt.
annonse
el notiser
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
23
N M T N OT I S E R
Machiavelli på norsk
En av de virkelige militære klassikere har endelig kommet
i norsk språkdrakt. Bokens oversetter, Jon Bingen, har ikke
bare oversatt, men også utarbeidet et rikholdig noteapparat som knytter Machiavellis budskap an til tidligere bøker
og tenkere. I tråd med sin tid var ikke Machiavelli opptatt
av å redegjøre for hvor han hadde sine ideer i fra, og hvem
han støttet seg på. Dette hjelper Bingen oss med.
Noen vil sikkert spørre seg: Hva skal vi egentlig med
Machiavelli på norsk? For det første skrev han på 1500-tallet, og hva har hans bekymring med oss å gjøre? Og for det
andre, han finnes da på engelsk, og dermed tilgjengelig
for alle?
Det som gjør det givende å lese Krigskunsten er nettopp fordi den virkeligheten Machiavelli beskriver er helt
annerledes enn vår. Like fullt slår han an strenger i oss.
Som Alan Ryan sier i On Politics: “Long-dead writers
often speak to us with greater freshness and immediacy
than our contemporaries.” Det er fascinerende å få besøk
i stuen av en som har sett helt andre ting enn oss selv,
men som likevel har noe viktig å fortelle oss. Kjernen i det
Machiavelli sier kommer oss nærmere fordi alle detaljer
og all staffasje som preger vår egen tids litteratur er borte.
Det er altså kort vei inn til gullet, og det leder oss til det
neste spørsmålet.
Gitt at krigens språk for tiden er engelsk, og at mange av
de som kan ha interesse av å lese Krigskunsten har engelsk
som arbeidsspråk, hvorfor skal man da bruke tid og penger på å oversette den? Er den ikke tilgjengelig nok som
den er?
Så snart man begynner å lese, forstår man umiddelbart at
Machiavelli kommer oss mye nærmere når han snakker
vårt eget morsmål. Vi blir aldri så gode på et fremmedspråk
som vi er på vårt eget. Oversettelsen fjerner følgelig et forstyrrende filter, som engelsk i dette tilfellet tross alt er.
Hvorvidt Bingens oversettelse er god eller dårlig, sett i forhold til den originale italiske versjonen, er det selvfølgelig
umulig å svare på for en som selv ikke behersker italiensk.
Men sammenliknet med enkelte av de engelskspråklige
utgavene, later Bingen til å være “fullt på høyde med det
beste i utlandet”.
Man trenger overhode ikke å være enig med alt Machiavelli
skriver. Flere steder streber han da også forgjeves med å få
teorien til å henge på praksis, men det er kanskje der han
er aller best. Hans uredde dialektiske stil gjør at han ofte
presenterer motargumentene minst like overbevisende
som de argumentene som skal tale for Machiavellis eget
standpunkt.
Så til slutt en liten bønn: Nå har Machiavelli brøytet vei, la
oss så endelig få Clausewitz på norsk! Det er nærmest en
skandale, gjentatt til det kjedsommelige, at vi nordmenn, i
motsetning til for eksempel de langt dårligere økonomiske
stilte svensker og dansker, ikke kan nyte vår Clausewitz,
Platon blant strategene, på vårt eget språk. Det finnes
oversettelseskompetanse, det finnes penger, og det finnes interesse. Kunsten er altså å få disse tre rundt samme
bord. Det må være noen der ute med handlekraft nok til
å få det til.
24
Frankrike forblir i NATO
Det skapte en viss uro innad i NATO da president François
Hollande kun kort tid etter at han tok over embetet i mai
2012, ba om en utredning om Frankrike fortsatt skulle ta
del i NATOs militære samarbeid. Frankrike har bidratt til
NATOs militære kommandoapparat siden mars 2009, dette
etter et fravær på mer enn tretti år. President Hollande
oppfylte dermed et av sine valgløfter om at forholdet til
NATO skulle gis ny vurdering, noe som ble sett på som en
utstrakt hånd til venstresiden i sosialistpartiet. Da rapporten ble offentliggjort i november 2012, og konklusjonen
var at det var til nasjonens beste å fortsette det militære
samarbeidet, vakte dette i grunnen liten oppmerksomhet
internasjonalt, men det skapte ro innad i NATO.
Det er åpenbart at selv en stor nasjon som Frankrike, også
uten å være direkte truet fra noen kanter, har mer å tjene
på å bidra til og ha innflytelse i det militære kommando- og
beslutningsapparatet enn å stå utenfor. Franskmennene
har bidratt aktivt til alle alliansens operasjoner siden den
kalde krigen, men hadde lenge begrenset evne til å påvirke
forløpet og militære anbefalinger og beslutninger. Innad
i alliansen har de franske offiserene nå inntatt en rekke
ledende posisjoner og bidrar svært positivt til alle sider av
organisasjonen. Dette inkluderer sentrale stillinger som
sjef for transformasjonskommandoen i Norfolk, USA.
(Kilde: NMT)
NH90 operativ i Afghanistan
Landversjonen av helikopteret NH90 har nå blitt tatt i operativ bruk av det italienske forsvaret i Afghanistan. Siden
høsten 2012 har fem flymaskiner deployert (ved hjelp av
amerikanske C-17 transportfly) til den italienske hovedbasen i Herat vest i Afghanistan. Skvadronen nådde full operativ status i september og benyttes til transport av personell og materiell samt evakuering av sårede i Regional
Command West, der Italia er den ledende nasjonen.
Helikopteroperasjoner i Afghanistan er generelt utfordrende på grunn av høyden over havet og varmen om
sommeren. I tillegg har det vist seg at NH90-helikoptrene
har vært belastet med sprekker i frontrutene, noe som
også finske og tyske operatører av samme modell har rapportert. Det antas at dette skyldes store temperatursvingninger. Dette er i så fall et forhold som det er vel verdt at
Norge studerer.
NH90 i forskjellige utgaver kommer nå gradvis i operativ
tjeneste etter mange års forsinkelse og frustrasjon hos
de tiltenkte brukerne. De italienske erfaringene kommer
uansett vel med i innfasingen som etter hvert finner sted i
de tretten landene som har bestilt helikopteret.
(Kilde: Jane’s International Defence Review)
INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS
MEDLEMSKAP
Oslo Militære Samfund
Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres
over internett (www.oslomilsamfund.no) eller ved å
kontakte intendanten.
www.oslomilsamfund.no
Direksjonen i Oslo Militære Samfund
Formann: Generalmajor Gunnar Rolland
Tlf: 98 84 66 34
e-mail: [email protected]
Kontigenter OMS:
• Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 660,- pr. år.
• Subalterne og pensjonister kr 540,- pr. år.
• Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 360,- pr. år.
• Kadetter kr. 60,- pr. år.
Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt
Tlf. 92 04 80 67 (mobil)
e-mail: [email protected]
Adresse:
Oslo Militære Samfund
Myntgaten 3, 0151 Oslo
Formannen har ordet
Kjære medlemmer.
Nytt år og nye muligheter!
“Overraskelser og forandring fryder” heter det. Deler av programmet i vinter har vært preget av
dette. Vi har ved et par anledninger måtte få foredragsholdere
til å stille opp på kort varsel. En
fleksibel programkomité og en
talerstol som “trekker” har likevel
gitt oss gode innlegg.
Vårens program er fastsatt og
foredragene bør appellere til de
fleste. Jeg ber dere merke dere at
vår Generalforsamling er berammet til 8. april etter foredraget.
Direksjonen jobber videre med å
få videoopptakene av foredragene ut på nettet. Vi har hatt noen
tekniske problemer, men vi regner med at dette snart er i orden.
Representantskapet har fulgt opp
Direksjonens innstilling om å
innstille to nye “innbudte medlemmer”. To av våre senioroffiserer, generalløytnant Wilhelm
Mohr og generalmajor Reidar
Torp, har mottatt denne velfortjente æresbevisningen fra OMS.
Jeg gratulerer så mye!
Da håper jeg vi møtes snart i
Myntgata 3!
Hilsen
Gunnar Rolland
Formann OMS
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
25
Norsk militært tidsskrift årgang 182 - 2012
ARTIKLER:Nr./side
Bakken, Bent Erik 4/28
Best i spagat? - Om behovet for et paramilitært innslag.
Berli, Eldar1/4
Å lede strid med uklar kommando.
Bruøygard, Terje 3/20
Suksess i krig krever klare og oppnåelige politiske målsetninger.
Busterud, Ingrid O. og Terje Haaverstad 2/34
Forsvarsrettet sikkerhetssektorreform.
Bøe-Hansen, Ola1/14
Operasjon Neptune’s Spear – nådestøtet mot Osama bin Laden, del 2.
Diesen, Sverre2/4
Manøverkrigføring i det 21. århundre: Er mekaniserte styrkers storhetstid forbi? Del 1.
Diesen, Sverre3/12
Manøverkrigføring i det 21. århundre.
Er mekaniserte styrkers storhetstid forbi? Del 2.
Ellingsen, Anne 1/30
Kvinner og mangfold i Forsvaret.
Johannessen, Odin 4/14
Hær og nå, i alle dimensjoner!
Johansen, Iver og Egil Daltveit4/2
En fremtidig landmakt i balanse.
Kingsrød, Stein Helge 3/4
Kampen om Forsvarets fortid.
Kjølberg, Anders og Tore Nyhamar1/20
Småstater i internasjonale operasjoner: Muligheter og begrensninger.
Knutsen, Tom Henry 4/18
AirSea Battle-konseptet – veien mot en ny amerikansk militærdoktrine?
Nilsen, Terje 3/36
Kosteffektiv logistikk og datakvalitet.
Nåvik, Øystein E. M. og Odd W. Ellevseth2/38
Et tilbakeblikk på Luftforsvarets barne- og ungdomsår.
Rud, Thorvald3/30
La de tre hundre kanoner dundre:
Fredrik den store av Prøysen,1712 – 1786.
Solstrand, Ragnvald H.2/16
Fortsatt store utfordringer – tid for de tunge grepene.
Sundseth, Roar
Cyber og cybersikkerhet - voksende trusler og nye utfordringer.
1/36
NMT KADETTSPALTE
Andresen, Erlend 2/37
Tiden ved Luftkrigsskolen - Jeg ville ikke vært foruten.
Kumar, Manav 2/37
Oppdragsbasert ledelse.
Paulke, Jens Henrik 1/41
Jeg er ansatt i Luftforsvaret. Jeg er offiser i Forsvaret.
26
Norsk militært tidsskrift årgang 182 - 2012
NMT-BØKER:
Adamsky, Dmitry (Dima) og Kjell Inge Bjerga (red): 4/48
Contemporary Military Innovation. Between anticipation and adaptation.
Anmeldt av Øyvind Østerud
Boe, Ole, Ola Kjørstad og Knut Werner-Hagen: 3/42
Løytnanten og krigen. Operativt lederskap i strid.
Anmeldt av Eldar Berli
Diesen, Sverre (red.):2/46
Strategi, mellom vitenskap, intuisjon og etikk.
Anmeldt av Øistein Espenes
Dyndal, Gjert Lage og Torbjørn L. Knutsen (red.):2/44
Exit Afghanistan.
Anmeldt av Ola Bøe-Hansen
Dyndal, Gjert Lage:3/46
Land Based Air Power or Aircraft Carriers?
A Case Study of the British Debate about Maritime Air Power in the 1960s
Anmeldt av Håkon Tronstad
Edström, Håkan og Palle Ydstebø (red):1/42
Militærstrategi på norsk – en innføring.
Anmeldt av Gullow Gjeseth
Eskeland, Ståle:1/47
De mest alvorlige forbrytelser.
Anmeldt av Lars Morten Bjørkholt
Fimreite, Langlo, Lægreid og Rykkja:3/50
Organisering, samfunnssikkerhet og krisehåndtering.
Anmeldt av Bent Erik Bakken
Holmström, Mikael: 1/44
Den dolda alliansen. Sveriges hemliga NATO-förbindelser. Anmeldt av Grethe Værnø
Melien, Tor Jørgen: 4/44
Norges hemmelige krigere, norske spesialstyrker 1940-2012.
Anmeldt av Ståle Ljøterud
Norges Offentlige Utredninger 2012:14: 4/50
Rapport fra 22.juli-kommisjonen.
Anmeldt av Bent Erik Bakken
Paulsen, Trond S.:3/48
Iskald krig, Norsk etterretningsagent bak jernteppet.
Anmeldt av Torkel Hovland
NMT-DEBATT:
Diesen, Sverre4/42
Kampen om Forsvarets fortid – Svar til Stein Helge Kingsrød.
Eide, Espen Barth – Svar til Solstrand, Ragnvald H.3/38
Forsvarsomstilling med svært gode resultater.
Steiro Sr, Øystein 4/38
Afghanistan – tre myter og en lærepenge.
Ydstebø, Palle 4/40
Afghanistan – fem grunnleggende forutsetninger for debatten.
- svar til Øystein Steiro Sr.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
27
INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS
Tilsynskomiteen ønsker å minne om
den årlige prisoppgave.
Norsk Militært Tidsskrift ønsker tilsendt selvvalgte arbeider innen militærfaglige eller sikkerhetspolitiske
tema. Oppgavene er selvvalgte og kan være av historisk art eller belyse aktuelle spørsmål. (På våre nettsider
vil man finne forslag til temaer som komiteen finner spesielt tidsaktuelle.)
NMT ser etter artikler som er velskrevne og som representerer en original tilnærming til emnet. Artikkelen
kan bygge på egne primærkilder og/eller på anerkjent litteratur innen fagfeltet. Alle påstander og faktaopplysninger skal være dokumentert og etterprøvbare gjennom allment tilgjengelige og pålitelige kilder.
Artikkelen bør inneholde en innledning som gir en presis beskrivelse av det emnet forfatteren ønsker å belyse,
eventuelt en beskrivelse av metoder som er brukt i innsamling og analyse av data, og en drøftingsdel hvor
relevante forhold ved saksfeltet drøftes på en balansert måte. Drøftingen skal munne ut i en konklusjon som
på en klar og overbevisende måte trekker slutninger basert på den forutgående drøftingen. Det legges stor
vekt på at artikkelen er tematisk avgrenset på en hensiktsmessig måte, at den har en klar problemstilling,
og at konklusjonen svarer på problemstillingen på en utfyllende måte. Artikkelen skal tilfredsstille normale
krav til kildehenvisninger og inneholde en oversikt over litteratur som er benyttet.
Innleveringsfrist er 1. desember.
Se ytterligere informasjon på nettet http://www.nor-miltids.com
Annonse?
28
N M T N OT I S E R
Israels rakettskjold
I løpet av de siste ti årene har forskjellige palestinske og
ekstremistiske islamske grupper skutt tusenvis av raketter mot Israel. Under konflikten med Hizbollah i 2006 ble
mer enn fire tusen avfyrt fra det sørlige Libanon. Vinteren
2008-09 ble det igjen skutt tusenvis av raketter mot israelske mål, noe som førte til en israelsk innmarsj på Gazastripen. I løpet av november 2012 ble om lag 1500 raketter
rettet mot Israel. Byen Siderot, med 24 tusen innbyggere,
ligger bare noen kilometer fra Gaza og har vært utsatt for
rakettangrep mer eller mindre daglig i flere år. Tre forhold
gjør imidlertid høstens hendelser spesielle: De palestinske
rakettene ble rettet mot hovedstaden Tel Aviv, Israel viste
evne til effektivt å bekjempe rakettangrepene og fraværet av en bakkeoperasjon som ville medføre store tap på
begge sider.
Hamas, som kontrollerer Gazastripen, har et stort arsenal
av raketter til disposisjon. Disse varierer fra de enkleste
lokalt produserte våpnene til avanserte langtrekkende
raketter supplert fra Iran. Hamas utfordres imidlertid av
gruppen Palestinian Islamic Jihad som har fremstått som
mer aggressiv og kompromissløs overfor Israel og dermed
tvunget Hamas til skritt som muligens ikke var planlagt
eller ønsket.
11. november ble mer enn hundre raketter og bombekastergranater skutt mot israelske bosetninger og grensebyer. Konflikten eskalerte ytterligere da et israelsk droneangrep drepte den øverste militære lederen til Hamas.
Palestinerne svarte med tre raketter av typen ”Fajr-5”, et
iransk system, mot Tel Aviv. I den påfølgende uken ble som
reaksjon en rekke militære mål på Gazastripen og også
infrastruktur og bygninger benyttet av Hamas ødelagt.
I november ble palestinske våpenlagre og installasjoner
mål for israelske presisjonsvåpen og spesielt ble Fajr-5 prioritert. Israel hadde åpenbart gode etterretninger om hvor
disse våpnene var skjult. Størrelsen og vekten gjør dem
vanskelige å transportere og gjemme bort. Videomateriale
postert på YouTube av de israelske myndighetene viser
hvordan rakettene har blitt utplassert i underjordiske bunkere, og også hvordan disse har blitt ødelagt av israelske
fly og droner. I det hele tatt har Israel vært svært aktive i
å bruke sosiale medier til å informere, dokumentere, men
også i betydelig grad til å drive psykologisk krigføring.
Størst oppmerksomhet har likevel de israelske beskyttelsestiltakene fått. Det har lenge vært kjent at et missilsystem, Iron Dome, har vært testet og utplassert rundt
viktige områder, men systemet hadde ikke vært satt på
noen virkelig prøve før i november. Iron Dome består av
radarer og et antall batterier som avskjærer og ødelegger
innkommende raketter, men kun hvis plottet viser at disse
vil lande i bebodde områder. De palestinske rakettene,
som i noen tilfeller kun består av et stålrør med sukker
og nitrat (kunstgjødsel) som brennstoff og et stridshode
med forskjellige typer eksplosiver, faller ofte ned langt fra
målet. Av de rakettene som ble engasjert, hevder israelske
og internasjonale kilder at 84 % eller 426 stykker ble skutt
ned av Iron Dome. De våpnene som trengte gjennom
drepte fem og såret mer enn 200 israelere.
Det viktigste utkommet av dette var at de relativt små
tapene ga de israelske styresmaktene politisk spillerom
og man kunne unngå en bakkeoperasjon og internasjonal
fordømmelse som i Libanon 2006 og Gaza i 2009. Iron
Dome har dermed bestått testen og det kan antas at videre
utvikling og utplasseringer vil finne sted. Samtidig kan det
forventes at systemet vil finne mange potensielle kunder
internasjonalt. Blant andre har India vist interesse for
både missilene og teknologien bak.
(Kilder: New York Times, JDW, YouTube, IDF, Wikipedia,
NMT)
Ny lokaliseringsradar for US Army
Det finnes en rekke radarer på markedet som er konstruert for å oppdage artillerigranater, bombekastergranater og raketter i flukt. Ved hjelp av svært nøyaktige
målinger kan flygebanen beregnes og det kan dermed
også bestemmes hvor våpnene ble utskutt fra, gis automatisk ildordre til egne våpen og gis varsel til dem som
måtte befinne seg i nedslagsfeltet. Liten reaksjonstid
krever normalt at alt skjer helautomatisk. Selve radarene
består typisk av en fast sender som dekker et felt på 120
grader. Én sender er nok dersom trusselretningen er
definert, mens tre eller mer blir nødvendig der våpen
kan bli avfyrt fra mange retninger, som for eksempel
mot en fremskutt base i fiendtlig terreng. Den amerikanske hæren har derfor gitt industrien i oppdrag å utvikle en lokaliseringsradar som kan operere 360 grader.
Åpen informasjon på internett viser skisser av modellen
som er under utvikling. Denne er om lag to ganger to
meter og oppgis til å veie to og et halvt tonn. Den kan
dermed monteres på en lastebil eller et lettere beltekjøretøy.
Radaren har ingen bevegelige deler og kan se og følge
mål horisonten rundt fra minus 20 grader til rett opp.
Den kan følge alle ballistiske våpen, inkludert prosjektiler av middels kaliber, men kildene oppgir ikke om
radaren også kan detektere posisjonen til snikskyttere.
En fordel er imidlertid at den skal kunne oppdage ubemannete plattformer, som blir mer og mer vanlig på
enhver slagmark eller konfliktområde. En ytterligere fordel er at senderen, som er en dopplerradar i S-båndet,
ikke forstyrres av retursignaler fra fjellsider etc. Den kan
dermed nyttes i dalbunner og ulendte strøk.
Prosjektet er fortsatt i en fase der teknologien testes og
ytelsene fastsettes. En prototyp skal i henhold til kildene
være klar for testing til høsten.
(Kilde: srcinc.com, Jane’s International Defence Review)
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
29
Disiplinær uro og lederskap i
et personlig tilbakeblikk
Seneste versjon av Forsvarsjefens grunnsyn på ledelse ble utgitt
sist sommer. Slike dokumenter har selvfølgelig mange driv- og
påvirkningskrefter. I denne artikkelen belyser generalløytnant
Hjalmar I. Sunde noen av de dypeste røttene som ligger til grunn
for dagens ledelsesfilosofi i Forsvaret.
Generalløytnant (R)
Hjalmar Inge Sunde
har vært øverstkommanderende i
Sør-Norge, sjef for
militærmisjonen i
Brussel og fylkesmann i Aust-Agder.
AV HJALMAR I. SUNDE
I desember 1971 følger jeg generalen
inn i rettslokalet i forbindelse med
straffesak mot forfatter og forlegger
av “Soldatens lille røde bok”, sivilingeniør Lasse Efskind og forlagssjef i
Pax forlag, Tor Bjerkmann. Det er mitt
første besøk i en rettssal. Det varer
ikke lenge! I det vi er på plass i vitneboksen, spør høyesterettsadvokat Alf
Nordhus hvorfor generalen har med
seg en kaptein i vitneboksen. Jeg husker ikke svaret helt, men replikken fra
Nordhus var krystallklar. “Er det slik
at generalen må ha med seg en kaptein for å svare på rettens spørsmål?”
Det var jo ikke mulig å svare ja på det.
Dermed endte min opptreden særdeles raskt i denne rettssak som for
øvrig endte med frifinnelsesdom med
lagmannens dissens. Av Aftenpostens
dekning av rettssaken fremgår det for
øvrig at generalen aldeles utmerket
kunne svare på de spørsmål han fikk.
Vi var midt oppe i vanskelige tider
for Forsvaret. Ungdomsopprør, med
68-generasjonens inntreden på samfunnets ulike arenaer, skapte konfrontasjoner og vanskeligheter. SUF (m-l)
30
var på banen hvor det var mulig å
skape røre. “Krigsstaten Norge” skulle
avsløres. Således utlyste det radikale
styret i Det Norske Studentersamfund
(annonse i dagspressen 3/6 1969) en
lønnet forskningsoppgave hvor de
ønsket å få klargjort på hvilke områder og i hvilken grad det militære
forsvar griper inn i vårt sivile, politiske og økonomiske liv, med særlig
henblikk på indoktrinering, forskning
og industri. Ikke overraskende påtok
Fredsforskningsinstituttet seg oppgaven. Debatten om politisk virksomhet
i Forsvaret var på sitt høyeste. Svært
mange av våre ytterste venstreradikale gikk bevisst inn for å infiltrere
Forsvaret som de så som en “morderisk trussel” mot den norske arbeiderklasse. “Soldatens lille røde bok” ga
oppskriften på hvordan den “progressive” soldaten skulle arbeide. Senere
ble motstand mot det imperialistiske
Sovjetunionen en grunn til å delta
i Forsvaret. Mange av de mest aktivistiske var soldater som hadde fått
utsettelse med førstegangstjenesten,
og hadde skaffet seg en utdannelse
før avtjening. De var taleføre, ideo-
forsvaret,
logisk godt skolert og utfoldet svær
aktivitet. Andre søkte fritak fra militærtjenesten av overbevisningsgrunner. Etter hvert kom de som krevde
at situasjonsbetinget overbevisning
skulle være fritaksgrunn. Det ville da
hjemle fritak for dem som ikke likte
NATO, ikke likte regjeringens politikk
etc.
Av ulike grunner kom jeg til å stå
midt oppe i diskusjonene i denne
tid. Det ble mange kvelder på skoler, institusjoner, lag og foreninger
hvor jeg møtte aktivistene ansikt til
ansikt i ørkesløse diskusjoner for og
imot politisk virksomhet i Forsvaret
og alt annet som de mente var galt
i Forsvaret, hvilket var det meste.
NATO var den store ulv. Krigen USA
førte i Vietnam ble utlagt som om vi
selv var krigførende.
Vi som reiste rundt til forlegninger,
så at orden og disiplin ble skadelidende. Militære sjefer hadde vanskeligheter med å få tjenesten til å gå
på en ordentlig måte. Moralen var
gjennomgående lav. Forsvaret sto
til dels uforberedt på den aktivitet
som ble utfoldet. Soldatens lille røde
bok (kr 5,-), jf Maos lille røde, og
Soldatens ti bud, også rød (kr 3,-)
av Helge Olav Bergersen, fikk god
utbredelse. De var i utgangspunktet ganske forskjellige. Når jeg i dag
leser Bergersens 10 bud, så synes jeg
disse er både på sin plass og fornuftige. Ikke alle syntes det den gang.
Norges Unge Venstre, Kommunistisk
Ungdom og Sosialistisk Folkepartis
“Soldatenes lille røde bok” av Lasse Efskind satte en støkk i generalene. Selv om det
konkrete politiske budskapet i slike bøker i dag fremstår som kuriøst, skal man ikke
underdrive deres betydning for Forsvarets vilje til å endre ledelsesfilosofi.
Ungdom gikk sammen om å fremme
debattutkast til lov om politisk virksomhet i Forsvaret. Innledningsvis
kunne vi lese at Forsvaret var politisk
- og politisk ensidig. Det var umulig å skille ut politiske spørsmål fra
den informasjon og den undervisning
rekruttene måtte gjennomgå. I lovene
måtte en derfor ta konsekvensen av at
Forsvaret var politisk og åpne muligheten for en bred politisk ytrings- og
organisasjonsrett. Slik skulle rekruttene få mulighet til å ta stilling til sin
egen umyndiggjorte situasjon.
Ved avdelingene florerte publikasjoner fra Pax og en hel rekke av
forsvarsfiendtlige komiteer og organisasjoner. For dem som ville søke
fritak for militærtjenesten ut fra sam-
vittighetsgrunner, ble det distribuert
ferdigskrevne søknader basert på den
oppskrift man visste ville ha betydning i en norsk rett. Enkeltsaker ble
symbolsaker. Debatten om soldatenes hårlengde var hard og krass.
Antall søknader til befalsskolene sank
kraftig, og kvaliteten på søkerne gikk
ned. I Hæren drøftet vi for alvor hvilke
muligheter vernepliktsloven ga for å
rekruttere til de laveste befalsgrader.
Da vi drøftet tiltak for å bedre rekrutteringen, oppdaget vi også hvordan
revirtenkning innen Forsvaret vanskeliggjorde slike.
I hele Forsvaret, men spesielt
innen Hæren, ble det ropt på gode
svar for å motvirke desinformasjon
og skadelige virkninger av denne virk-
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
31
Ungdomsopprøret som “rammet” den
vestlige verden på 1960- og 70 tallet
var kanskje en større utfordring for
det bestående enn den ytre militære
trussel. Bildet er fra USA. 1967.
somhet. Naturlig nok fantes ikke disse
i form av raske løsninger. Tidligere
og uavhengig av 68-generasjonens
krav, var det blant enkelte i Forsvaret
vokst frem en erkjennelse at innen
feltene lederskap og utdannelse var
det behov for endringer. Forsvaret
selv gjennomførte etter hvert undersøkelser. FSJ’s såkalte Fraser-utvalg
fortalte om befalsholdninger og disiplinerende praksis som ikke hadde
nødvendig virkning, ja som til tider
hadde motsatt virkning av det som
var tiltenkt.
I ettertid er det lett å se at Forsvaret
i denne tid sto lagelig til for hogg for
dem som ville “infiltrere” for å lage
mest mulig krøll. Et manglende lederskapskonsept utover “jeg vil, du skal”
og terping av lederegenskaper var
kombinert med tidvis dårlig standard
på undervisning. Utdanningsplaner
med konsentrasjon om elementer
som ikke lett kunne begrunnes ut
fra en militær trusselvurdering, gjorde ikke saken lettere for befalet som
møtte soldaten i hverdagen. Mange
befalingsmenn møtte ungdommen
med konservative holdninger og viste
til krigens krav. Gapet mellom alminnelig atferd i vårt stadig mer liberale samfunn og den virkelighet som
møtte soldaten på rekruttskolen, ble
større og større. En stor tro på at sluttet orden var viktig, lå i blodet hos
mange. Rekruttskolens antall timer
til minetjeneste for å stoppe stridsvogner sto i et ynkelig forhold til vekten som var lagt på sluttet orden.
En rekke instrukser og bestemmelser
reflekterte ikke den virksomhet som
man praktiserte. Ved en anledning
fikk jeg en fortvilet telefon fra en avdeling. Tjenesten kom ikke i gang fordi
32
vaktkommandør og vaktmannskaper
ikke slapp inn befalet som skulle på
jobb. Det ble gjennomført en nitid
kontroll i samsvar med instruksen.
Spørsmålet var hva man da skulle
gjøre? Det falt i kapteinens lodd å
fortelle at enten måtte det lages en
instruks som slapp befalet inn, eller
så måtte befalet begynne å forholde
seg til kravene om adgangskontroll
som var fastsatt i instruksen. Det passet seg lite å skylde på oppsetsige
mannskaper. Ved en av våre befalsskoler ba tillitsmennene noe senere
om at nye retningslinjer for utøvelse
av lederskap ble praktisert. Det ble
svart at de nye regler var gjeldende og
meget bra, men de gjaldt ikke denne
befalsskolen. Våre SUFere og senere
AKPere fant i Forsvaret et ønskested
når det gjaldt å lage vanskeligheter for
så å fremme sine ideer.
Noe måtte gjøres
Den urolige situasjon varte lenge
og medførte prosesser i Forsvaret
som varte til sent på 70-tallet. Jeg
hadde nettopp gjennomført Hærens
Stabsskole, luktet både på en sivil
jobb og et år ved NUPI da jeg fikk
beordring til Hærstaben. Ganske
snart satt jeg med en kjempejobb i
fanget som rommet både lederskap
og utdannelse. Mitt arbeid varte fra
1971 til 1976, avbrutt av et år i utlandet. I dette året fortsatte Arne Solli
arbeidet. Da så jeg ble beordret til
Hærens stabsskole i 1976, var Arne
Solli tilbake fra utdannelse i Tyskland
og kunne overta. Kontinuitet var
ivaretatt. Vi fikk utrolig frie hender.
Hærens og Infanteriets ledelse den
gang besto av personer som under
krigen og like etter, var kjent for gan-
ske kraftig bruk av “jeg vil og du skal”
lederskap. Imidlertid hadde både
Generalmajor Ole Jacob Bangstad
(GIH) og Infanteriinspektøren Oberst
Leif Schanche en langt mer åpen
holdning til nye tider, ikke minst på
grunn av sine sentrale posisjoner
innen norsk idrett. GIH var på samme
tid leder av Norges Idrettsforbund,
Schanche hadde meget sentrale verv
blant annet i Skiforbundet. Bedre enn
de fleste, så de behovet for en ny giv
og la sin prestisje i å omforme Hæren.
Jeg kom fra Krigsskolen hvor daværende oberstløytnant Tønne Huitfeldt
hadde orientert seg skikkelig mot
de strømninger som etter hvert
kom fra USA, England og Danmark.
Diskusjonene på Krigsskolen i denne
tid under Huitfeldts ledelse var intense og interessante med høyskolelektorene Carl Rieber-Mohn og Odd
Blomdal som sterke leverandører av
meninger i tillegg til oss instruktører.
Arbeidet begynte med en forståelse av at her måtte det iverksettes
både kort- og langsiktige tiltak. Fra
Forsvarets Overkommando fikk vi
Veiledning nr 1 for befal om disiplinær
uro og ulovlig virksomhet ved militære avdelinger. Forsvarssjefen, admiral
Folke Hauger Johannesen arrangerte
sin Ryggekonferanse for befalet hvor
også forsvarsministeren Alv Jacob
Fostervoll deltok og med Schanche
som møteleder. Departementet ble
sterkt involvert, spesielt i spørsmål
om hvor grensene skulle gå for politisk virksomhet i Forsvaret og hvordan man kunne få til bedre økonomiske vilkår for soldatene. Fra våre
soldater fikk vi stadig eksempler på
fortvilte situasjoner som oppsto fordi
ytelsene var for magre, noe våre akti-
Gapet mellom alminnelig atferd i vårt stadig mer
liberale samfunn og den virkelighet som møtte
soldaten på rekruttskolen, ble større og større.
vister på venstresiden utnyttet for alt
det var verdt.
Utøvelse av lederskap ga situasjoner som endte opp med konfrontasjoner i hopetall. Vi fikk Steinsjøfeltsaken, Åsegard-saken og andre hvor
kollektiv ordrenektelse ble behandlet
rettslig. Uansett utfall, var dette saker
som ikke viste vårt Forsvar fra sin
beste side.
Så startet et møysommelig og langsiktig arbeid. Tønne Huitfeldt stilte
sin penn til disposisjon for å skrive
en Veiledning i militært lederskap.
Forsvarets Psykologitjeneste (FPT)
ble involvert, og arbeidet startet med
lektor Rieber-Mohn og undertegnede
som medforfattere. Et manuskript
forelå som MS 3-1 allerede i 1973. 10.
juni 1974 ble så den endelige veiledningen utgitt i 20 000 eksemplarer
og fikk betegnelsen “svarteboka” etter
fargen på omslaget. Navnet på boken
er skrevet med Tønne Huitfeldts
karakteristiske håndskrift på forsiden
som erkjennelse av hans store betydning for utgivelsen. Under arbeidet
ble det gjennomført en rekke seminarer for å få befalets medvirkning.
Disse førte så til de senere såkalte
A-seminarer hvor veiledningens
grunnsyn ble presentert og det situasjonsbetingede lederskap introdusert.
Jeg antar at mellom 3 000 og 4 000
befal ble med på seminarene. Kanskje
er tallet ennå høyere, men det ble ikke
ført statistikk. For å få til dette løftet,
utdannet vi et stort antall gruppeledere i inn- og utland som så fikk ansvaret for å gjennomføre seminarene. De
var vellykkede. Seminarformen passet tjenesten. Vi utvidet derfor med de
såkalte B-seminarer som varte lenger
og hadde et mer sensitivitetspreget
innhold. Disse ble senere innført som
del av undervisningen på Krigsskolen.
Forsvarets Psykologitjeneste laget
seminarene. Jeg gjorde på 80-tallet
en oppsummering og kunne konstatere at omkring 1 000 befalingsmenn
hadde gjennomgått B-seminarene.
Selvkorreksjon
Dette var kanskje et av de største
lederutviklingsprosjekter som er
gjennomført i Norge, alt i Hærens
regi med støtte fra FPT. Vår handlemåte sto i sterk kontrast til hva som
skjedde i Danmark hvor politikerne
tok styringen gjennom det såkalte
“Klimautvalget” med klare pålegg til
det danske forsvaret. Etter dette kom
de med boken “Ledelse og utdannelse”. Vi ønsket å gjøre tiltakene selv ut
fra den erkjennelse at vi et hadde stort
potensial for forbedringer og visste
hvor skoen trykket. På dette feltet
ønsket vi ingen politisk innblanding.
For å styre arbeidet, utarbeidet vi
Generalinspektørens direktiver for
tjenestens innhold og 3-årige programmer for leder- og organisasjonsutvikling i Hæren. I tillegg ble det
utarbeidet retningslinjer for gjennomføring av lokale seminarer.
I og med at soldatene møtte befalingsmannen først og fremst i hans
rolle som instruktør, var det nødvendig å ta en skikkelig opprustning på
undervisningssiden. Dette tok mange
år. Her var det ikke bare nødvendig
å gjøre rede for et nytt og moderne
grunnsyn på undervisning, det var
også nødvendig med en betydelig
opprustning av skyte- og øvingsfelt og
instruksjonsmateriell som kostet mye.
Nytt reglement for undervisningen ble
utarbeidet, først som prøvereglement
(MS 3-2) i 1977 som ledd i GIHs plan
for lederutvikling av 1975. Forsvarets
Psykologitjeneste utga håndbok H-1,
Hærens Lederskapsseminar. I 1984
kom
UD 3-2, Veiledning i militær undervisning. Litt etter litt begynte tiltakene å ha effekt. Mulighetene for å lage
kvalm var færre, og befalet ble langt
raskere med å ta tak i tilløp til vanskeligheter. Ungdomsopprøret ebbet ut
samtidig som det ble mindre interesse for politisk virksomhet i Forsvaret.
Etter 3 år som sjef for Bataljon 2/Brig
N, summerte jeg opp mine erfaringer
i en større artikkel i Norsk Militært
Tidsskrift 11/1981. Selv om jeg syntes mye fungerte, hadde jeg også en
del kritiske merknader som etter mitt
skjønn viste at vi stadig måtte arbeide
med forholdet befal - mannskaper
og den måte vi drev vår utdannelse på. Noe annet ville vært egnet til
å forundre. Den senere GIH, generalmajor Egil Ingebrigtsen, var redd
for at 70-årenes bestrebelser skulle
ende opp som et skippertak. Jeg ble
beordret som et enmannsutvalg, til
å utrede “visse sider av vår militære
virksomhet som i dag framstår som
svakere enn ønsket”. Vurderingen på
over 50 sider ble levert primo 1984
og markerte slutten på mitt direkte
engasjement innen feltet.
Når jeg ser på Hærens bestrebelser i dag for hele tiden å være i tet
hva angår utdannelse og lederskap,
blir jeg ganske stolt. Krigsskolen har
i dag utviklet seg til den kjerneavdeling den bør være på disse felter.
Vår deltakelse i FN-operasjoner og
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
33
De justeringer som er gjort i de senere år, bare bekrefter
at lederskap og -utøvelse alltid må være i takt med tiden
og de utfordringer som vårt Forsvar står overfor.
en forestilling om en krig som en
gang var, men som en virkelighet som
møter den enkelte leder i dag til dag
situasjonen.
I de senere år har det blitt lengre mellom
dem som nærer et genuint ønske om å
gjenta Maos prosjekter i Norge. Selv om
de politiske aktivistene tapte det store
ideologiske slaget på 1970-tallet, medførte deres aktivitet et bedre Forsvar.
krig, spesielt Afghanistan, har på en
helt avgjørende måte brakt krigens
alvor inn i diskusjonen om lederskap
og lederutvikling, nå ikke bare som
Våre offiserer som kom hjem til
Norge etter alliert deltakelse i krigen,
brakte med seg den tids lederskap.
Etter hvert viste det seg at vi trengte
å justere dette for å få resultater med
et vernepliktsforsvar under den kalde
krig. De justeringer som er gjort i de
senere år, bare bekrefter at lederskap
og -utøvelse alltid må være i takt med
tiden og de utfordringer som vårt
Forsvar står overfor. Det var imidlertid ikke idealistiske 68ere, SUFere
eller AKPere som med sine forvridde
budskap om politisk virksomhet og
tro på Mao eller Albania som sosialismens fyrtårn i Europa, som viste vei.
Likevel må vi erkjenne at de bidro til
at mange i Forsvaret så at noe måtte
gjøres, og at det hastet.
hårkrøll og mye annet, så ser jeg tilbake med glede på min tid med arbeid
på dette feltet. Jeg møtte kolleger
med felles syn på Hærens utfordringer. Vi fikk arbeide for sjefer som så
betydningen av det som ble gjort og
måtte gjøres. De meget lite omtalte
Forummøtene i kjelleren til Hærens
Overkommando på Festningen var
åpne og inspirerende. Å se resultater
der og da, var nok vanskelig. Slike
kommer over tid, men de kom. Jeg er
også stolt over hva man får til i dag,
med hvilken kraft man fremmer det
etiske grunnlag som lederskapet skal
utøves på og hvordan unge offiserer deltar med sin erfaring fra krig
og krigslignende tilstander. Offiserer
med sin ballast som ledere, nyter stadig en tillit som gjør at de konkurrerer
godt om sivile stillinger i vårt samfunn. Dette er ikke nødvendigvis det
endelige svar på at lederutdannelsen
og -utøvelsen er god i seg selv, men
det er ingen dårlig indikasjon.
På tross av 70-årenes opprørstendenser, lange kvelder med ørkesløse
diskusjoner om politikk i Forsvaret,
Oslo Miltære Samfunds selskapslokaler - www.selskaper.no
Velkommen til spesielle møteog selskapslokaler i historisk bygg.
Denne oasen midt i Oslo sentrum gir en fin
ramme til ethvert arrangement.
Hele huset kan leies ut under ett, eller lokaler kan leies separat. Den store festsalen er ideell for møter av internasjonal
karakter og til representasjon, men flere rom i forskjellige
størrelser gir mange valgmuligheter.
Vertinne: Ann Mari Wang-Johannessen.
Henvendelse om leie av lokaler
og valg av menyer rettes til daglig
leder på tlf 22 42 12 12. Fax 22 42 03 80.
Mailadresser: [email protected]
34
N M T D E B AT T
Afghanistan – kampen om historien
Svar til Palle Ydstebø
AV ØYSTEIN STEIRO
Jeg er enig i det meste Palle Ydstebø
skriver i hans tilsvar til min artikkel
om Afghanistan i NMT 4/2012. Han
har selvsagt rett når han slår fast at
det ikke er godt å si hvor ille det
kunne vært i Afghanistan om ISAFstyrken ikke hadde blitt satt inn. Selv
om det nå 11 år etter kanskje kunne
vært verre, må vi likevel slå fast at
det ikke er blitt bedre og at oppdraget ikke er utført. Vi må være såpass
ærlige. Ansvarsfraskrivelse og selvrettferdiggjøring fremmer ikke læring
og tjener ingen gode hensikter. Det
er ikke skapt verken fred, økt sikkerhet, redusert terrorfare, demokratiske institusjoner, økonomisk utvikling eller noen av de mange andre
begrunnelsene som ble trukket frem
for å legitimere vårt engasjement i
Afghanistan. Folkelig sagt er vi den
tapende part både militært og politisk, slik russerne var det før oss i
Afghanistan. Å slå fast dette er ikke
noe ”billig politisk poeng”, men en
erkjennelse av de faktiske forhold
som kanskje kan legge grunnlag for
klokere politiske beslutninger i fremtiden.
Så til det filosofiske. Ydstebø trekker opp spørsmålet om “vi skal tåle så
inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv” eller om Norge, USA
og resten av Vesten har et overordnet
ansvar til å opptre som verdenspoliti
og sørge for menneskerettigheter og
vestlig demokrati over alt og om nødvendig med militære tvangsmidler.
Jeg er sannelig ikke sikker. Etter selv
å ha vært stasjonert i Midt-Østen,
er jeg blitt mer og mer skeptisk.
Universelle menneskerettigheter er
åpenbart verdt å kjempe for, men at
de kan innføres med tvangsmakt har
jeg ingen tro på. Det er vanskelig å se
det moralsk høyverdige i den massive
vestlige etnosentrismen som ligger i
vår nitidige misjonering av den vestlige samfunnsmodellen, blant annet
gjennom en bistandspolitikk som
ikke har bidratt til utvikling, men til
økt avhengighet, og gjennom militære intervensjoner som i stedet for
demokrati og menneskerettigheter er
i ferd med å legge grunnlaget for noe
som kan utvikle seg til en sivilisasjonskonflikt av hittil uante dimensjoner. Humanitære militære aksjoner for å beskytte befolkningsgrupper
mot overgrep er åpenbart en oppgave
for verdenssamfunnet, men tunge
moderniserings- og utviklingsprosesser som det er snakk om her må få lov
til å ta tid og de må skje på landenes
egne premisser.
Det ligger ingen kritikk av Forsvaret
i dette. Det er ikke noe behov for
selvrettferdiggjøring. Våre styrker i
Afghanistan har gjort det de har fått
beskjed om og de har gjort det så
godt de har kunnet. De har gjort jobben sin. Så er det et politisk spørsmål
om de heller burde blitt hjemme og
om ressursene i stedet burde vært
anvendt annerledes. Selv mener jeg
at solidariteten i alliansen veier tungt.
Men jeg mener samtidig at den sterke
nedbyggingen av landmakten samt
endringen i dens innretning til noen
få små fragmenter av noen støtteenheter som kun har mening som en
del av en større internasjonal styrke,
har funnet sted på bekostning av en
troverdig nasjonal forsvarsterskel.
Det har vært politisk opportunt, men
etter min mening uforsvarlig i forhold
til det som må være forsvarets primære oppgave, å ivareta våre nasjonale
sikkerhetsinteresser.
Sjefen for Brigade Nord, Odin
Johannesen har en meget god artikkel i samme NMT 4/2012 som langt
på vei avkler det sviktende resonnementet bak denne utviklingen. Vi har
ingen tid å miste for å få Landmakten
på fote igjen og sikre at Forsvaret først
og fremst er innrettet mot sikkerhetsutfordringene i vårt eget nærområde.
De er det nok av. Det finnes dessverre
ikke noe strategisk friminutt, heller
ikke i vår del av verden, selv om arkitektene bak forsvarsreformen og de
fleste politikere dessverre fortsatt tror
det er slik.
Prisoppgaver NMT og FHS
Norsk Militært Tidsskrift og Forsvarets høgskole vil minne om årets prisoppgaver:
Norsk Militært Tidsskrifts prisoppgave og advokat og major Eivind Eckboes legat.
Internettsidene www.nor-miltids.com og www.fhs.mil.no gjengir statuttene,
gir nærmere opplysninger om mulige emnevalg og frist for innsendelse.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
35
N M T D E B AT T
Kampen om Forsvarets fortid
Svar til Sverre Diesen
AV STEIN HELGE KINGSRØD
I de tidligste årganger av NMT var
det vanlig for artikkelforfatteren å
begynne artikkelen med en ydmyk og
nærmest apologetisk innledning på
sin artikkel der det var viktig å påpeke
at de ikke tok mål av seg til å komme
med bastante sannheter. Snarere var
målet å skape en anledning for at
andre med større forstand på saken
kunne la seg bevege til å komme med
et motinnlegg, og dermed at sannheten, om ikke kom for dagen, så i
alle fall ble bedre belyst. Og det er vel
fortsatt formålet med NMT. I alle fall
var det min hensikt.
Det er derfor med glede jeg kan
konstatere at general Diesen i siste
nummer har tatt seg bryet med å gi
min artikkel fra NMT nr.3/2012 en
kritisk gjennomgang. Jeg vil likevel
driste meg frempå med et motinnlegg
og en kommentar til Diesens kritikk.
Et gjentagende poeng i Diesens
innlegg er den manglende overføringsverdien mellom mine historiske
eksempler og dagens situasjon, som
følge av endrede teknologiske, økonomiske og politiske randbetingelser,
og at det dermed ikke er så mye å lære
av dem. Det har jo Diesen helt rett i.
Men så er heller ikke historieforskningens oppgave å gi leveregler for nåtiden, i form av læresetninger som sier
at for 150 år siden gjorde man slik, så
da vil sikkert det virke bra i dag også.
Til det er det for mye av konteksten
som har forandret seg.
Den tyske generalstabsjef, Graf
von Schlieffens utsagn: “Before everyone who wishes to be a commander lies a book, military history. In it
one attains the actuality, the inspired reality, of war and understands
how it has happened, how it must
happened, and how it will happen
36
again” 1 er i så måte mer relevant som
uttrykk for militaristisk historisisme
enn veiledende for lesning av militærhistorie. Men siden vi er henvist til å
forholde oss til de erfaringene vi har
fra tidligere i møte med våre forventninger til fremtiden, er det likevel av
interesse å studere historien nettopp
for å undersøke gårsdagens aktørers
bruk av erfaring i møte med sine forventninger til fremtiden.
Derfor treffer ikke Diesens kritikk
helt, da det ikke var min hensikt å kritisere hans argumenter for en fremtidig forsvarspolitikk på bakgrunn av
150 år gamle premisser. Imidlertid
er det Diesens vurdering av sine kritikere som altfor ensidig fokusert på
ideologi og nostalgi for tidligere tiders
forsvarsmodeller, som gjør at et tilbakeblikk på de historiske parallellene
kan være av interesse.
En fellesnevner også for de som
gjorde seg bemerket i den militærfaglige debatten for 150 år siden var at
ingen ville bli beskyldt for å bruke
ideologi som bakgrunn for sin argumentasjon. Det ble ikke sett på som
militærfaglig legitimt. Derimot var
det økonomiske og strategiske hensyn som måtte tillegges vekt. Likevel
ble det fremlagt tre forskjellige syn på
hvordan Norges forsvar burde innrettes. Den første modellen var den
desentraliserte folkeforsvarsmodellen som etter hvert ble den gjeldende.
De to andre var mer lik modellen for
dagens innsatsforsvar med et fellesnordisk forsvarssamarbeid, men der
den ene gikk langt i å begrunne dette
med nesten imperialistiske visjoner,
var det andre mer nøkternt økonomisk. Det var altså en uenighet om
hvilke strategiske og økonomiske
argumenter man skulle ta mest hensyn til.
Diesen henviser i sin kritikk til sitt
ofte gjentatte imperativ om at utviklingen av moderne militærteknologi
gjør at dagens forsvar ikke er personellintensivt, men kapitalintensivt.
Snarere enn et stort forsvar i antall
hoder er det derfor mer hensiktssvarende med et Forsvar i balanse mellom drift og investering. Diesen argumenterer meget troverdige for denne
påstanden, og jeg tar heller ikke mål
av meg i min artikkel til å motbevise
dette. Likevel synes jeg det er interessant at det ikke er noe nytt ved denne
vurderingen. På 1850- tallet mente
enkelte i regjeringen at:
For os maa et Bevæbningssystem
være at foretrekke, der giver Afkald
paa at bringe det til en factisk lige
Værnepligt for Alle, og derfor tilsteder at afpasse den numeriske Styrke,
der i Fred indøves, efter det Maal
af Midler, som Forsvarsvæsenet i
det Hele kan afsees. Ikkun et saadant System giver frie Hænder til
at fordele Midlerne i det Forhold,
som findes mest hensigtssvarende, paa de forskjellige Gjenstande,
der tilsammentagne betinger
Forsvarsstyrken.2
På den annen side var det de
som mente at Norge med sitt langstrakte land med mange potensielle
angrepspunkter var nødt til å ha en
tallrik armé, om enn dårligere trent
og utrustet. Armédepartementet
kvitterte på argumentet sitert ovenfor med at “Den større Uddannelse
kan umulig her, som paa en enkelt
Batailleplads, erstatte Mængden, thi
Soldaten kan, hvor god han end er,
dog ikke dele sig eller forsvare flere
Punkter paa samme Tid.”3 Dette er
jo heller ikke et ukjent argument fra
moderne tid. 3
Også USAs organisering av en stor
milits ble på 1850- tallet brukt som
argument i debatten. For tilhengerne
av en tallrik norsk armé var den amerikanske militsen et godt eksempel
på hvordan man kunne organisere
en stor mannskapsstyrke på en billig
måte. Tilhengerne av en liten men
god norsk hær avviste derimot dette
eksempelet ved å vise til militsens
lave stridsverdi, og mente at om USA
skulle bli involvert i en krig ville det
være den relativt fåtallige stående
hæren som ville bli brukt.
Skal vi bruke historien som fasit er
det dermed enkelt å hevde at tilhengerne av en stor men relativt dårlig
trent og utrustet hær fikk rett, og forkjemperne for en liten men god hær
tok feil. Bare en kort stund etter dette
ble USA involvert i en krig der små
stående armeer ble irrelevante før det
første slaget, mens militssystemet var
det eneste som kunne gi det antallet
som trengtes - og som i løpet av krigen utviklet seg til regulære hærstyrker. Norge gikk også etter hvert for en
relativt stor folkehær, noe som var en
forutsetning for unionsoppløsningen
noen tiår år senere.
1
2
3
4
Nå er det å bruke historien som
fasit, som nevnt innledningsvis nødvendigvis ingen god idé. Forskjellen
i argumentasjonen skyldtes den gang
en forskjellig erfaringsbakgrunn, og
en ulik oppfatning av hva fremtiden
ville bringe. De som argumenterte
for et tallrikt og desentralisert folkeforsvar fryktet et angrep mot flere
strategisk viktige områder på en
gang, noe som ville gjøre en liten men
mobil felthær irrelevant. Ingen dum
analyse det, Tyskland angrep omtrent
på den måten i 1940. Men grunnen
til at denne ideen fikk politisk gjennomslag hadde imidlertid mer å gjøre
med innenrikspolitiske forhold og
den fremtidige unionskampen, enn
politisk aksept for denne trusselvurderingen.
Hadde det imidlertid skjedd det
som mange fryktet den gang, at
Russland hadde gjort et militært
fremstøt mot Stockholm og de sentrale svenske områder, for å tvinge
gjennom en avståelse av eksempelvis
Gotland og Finnmark, hadde nok historiens dom vært en annen. Da ville
en slagkraftig og fleksibel norsk innsatshær, med god utrustning og trening som hadde blitt finansiert gjennom et sinnrikt nordisk forsvarssam-
arbeid, og som var klar til å komme
broderfolket til unnsetning for å forsvare felles interesser, vært mer på sin
plass. Og det var en slik hær vi etter
manges mening den gang burde hatt
for å gi effektiv støtte til Danmark i
deres krig mot Preussen i 1848-49, gitt
at politikerne ville bruke Hæren til en
regulær krig på fremmed jord.
Mitt poeng med artikkelen var derfor ikke å argumentere for dagens og
fremtidens forsvar med gårsdagens
eksempler. Mitt poeng var derimot å
vise et historisk eksempel på at det
kan være flere enn bare én forsvarsmodell som kan være svaret på morgendagens sikkerhetspolitiske utfordringer. Problemet er, som det var i
1850, svært vanskelig å vite hva disse
er og hvordan de vil utvikle seg i framtiden. Dermed blir det også vanskelig
å forutsi hva som fordres av Forsvaret
i fremtiden. En forsvarsmodell som
låser seg til et helt konkret og snevert
scenario, der overlegen teknologi vil
være det eneste saliggjørende, må det
derfor være lov å argumentere mot
uten å bli avskrevet som virkelighetsfjern ideolog.
Gjengitt i Arden Bucholz: Moltke, Schlieffen and Prussian War Planning, Berg, New York 1991, s.188.
Stort.forh 1851, del 4 ltr D. “Den Norske Regjerings underdanigste Indstilling af 6te April 1850.”
Ibid
Stort.forh 1851, del 4 ltr D, “Innstilling fra komiteen 18. November 1850”, 21
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
37
Strategisk kommunikasjon:
Hvordan påvirke dine omgivelser
Oberstløytnant Geir Hågen
Karlsen er hovedlærer i
strategisk kommunikasjon
og psykologiske operasjoner ved Forsvarets stabsskole. Han er også sjef for
Forsvarets PSYOPS-enhet.
Krig er maktanvendelse for å tvinge en motstander til å adlyde vår
vilje.1 Vi påvirker folk til å opptre slik vi vil. Strategisk kommunikasjon gir oss flere og mer raffinerte virkemidler for å gjøre det.
Riktig brukt kan strategisk kommunikasjon både sikre egen støtte,
påvirke parter og redusere støtten til motstandere, og ikke minst,
redusere behovet for bruk av makt.
AV GEIR HÅGEN KARLSEN
Supreme excellence consists in breaking
the enemy’s resistance without fighting...
the skilful leader subdues the enemy’s
troops without any fighting.2
Sun Tzu
Georgia, 8. august 2008, i løpet av
natten har en lang konflikt gått over til
full krig mellom Russland og Georgia.
Vestlige politikere og journalister som
prøver å nå kolleger i Georgia får ikke
svar. Det har blitt gjennomfør omfattende dataangrep fra russisk territorium. Ingen telefonkontakt, ingen mail,
nettsidene er nede3. I dagene som
kommer forteller russiske medier om
ødeleggelser, overgrep og drap fra
georgisk side. Russiske politikere og
diplomater er aktivt til stede i internasjonale medier, de har åpenbart
et vel forberedt PR-opplegg. Stille fra
Tbilisi, klar tale fra Moskva. Russlands
fortelling dominerer mediene, deres
narrativ råder grunnen alene.
Allerede om ettermiddagen 8.
august meldes det om 1400 sivi-
38
le drepte. Den 9. august forteller
Russlands ambassadør Konovalenko i
Tbilisi om 2000 sivile drepte. Russland
sender 30 folkerettsjurister for å etterforske. Georgias president Mikhail
Sakasjhvili tiltales for folkemord. Mot
slutten av august anslår humanitære
organisasjoner at tallet er rundt 100.
EUs granskningsrapport fra september 2009 finner at 162 sivile ble drept 4.
Atrocity stories er en velkjent teknikk
for å delegitimere motstanderen, eller
for å vekke folk til handling.
Nord-Afghanistan, 25. april 2009,
en styrke fra Telemark bataljon blir
beskutt. Situasjonen er vanskelig,
men de får ikke flystøtte. De manøvrerer seg opp i høyden for å skyte
tilbake. Bak Talibans stillinger ser de
telt, barn og dyr.5 En kjent asymme-
Dropp av flygeblad i Nord-Afghanistan: Kombinasjonen av en reell militær trussel, psykologiske operasjoner og en alternativ vei ut,
har fått mer enn 5000 opprørere i Afghanistan til å gå over til reintegrasjonsprogrammet. Det har spart liv på alle sider.
Foto: Forsvaret.
trisk taktikk, hvor kameramannen er
den viktigste soldaten. Skap sivile tap,
vis bildene til verden, og vestens legitimitet og vilje til å fortsette undergraves. Operasjonen som sådan er enkel
og på taktisk nivå, men effekten den
skal skape er strategisk.
Sikkerhetsrådet, 5. Februar 2003.
Utenriksminister Colin Powell argumenterer for at verdenssamfunnet
skal gripe inn militært overfor Irak.
Han legger frem bilder og bevis, og
hevder Irak har biologiske våpen. Det
er heller ikke er tvil om at de prøver å
skaffe seg atomvåpen. Amerikanske
myndigheter har lenge arbeidet aktivt
for å overbevise både opinionen
hjemme og alliert om at militær inngripen er nødvendig. De organiserte
blant annet The Pentagon Military
Analyst Program.6 Pensjonerte offiserer og eksperter ble gitt bakgrunnsorienteringer og fremsto i mediene
som nøytrale kommentatorer, mens
de i realiteten var vel koordinert med
Pentagon. Hensikten var å sikre folkelig støtte hjemme, og diplomatisk
støtte i FN og dermed politisk legitimitet.
September 2005, Jyllandsposten
publiserer tegninger til en barnebok
om koranen. Karikaturkrisen eskalerer utover høsten og vinteren. Landet
utsettes for en aggressiv propagandakampanje. Utenriksdepartementet
mottar tre millioner e-mail på to uker,
og over 2700 danske nettsider angripes. Voldelige demonstrasjoner med
et par hundre drepte over hele verden,
ambassader brennes ned, eksport for
milliarder av kroner boikottes, styrker
i utlandet trues.
Kommunikasjonsutfordringen er
enorm. Koordinerte aktører opererer
med feilaktig og manipulert informasjon. Hvordan kan man nå et stort
antall målgrupper med forskjellige
språk over hele verden, som i stor grad
får sin informasjon fra sosiale medier
og prekener? Hvordan kan man i det
hele tatt finne ut hvem de er og hva
som sies? Ingen kriseplaner hadde
tatt høyde for et slikt scenario, og
Regjeringen etablerer en tverrdepartemental kriseorganisasjon. Arbeidet
begynner på tre akser, politisk kommunikasjon, religiøs dialog og direkte
kommunikasjon. Håndteringen av
Danmarks mest alvorlige krise siden
andre verdenskrig er i gang.7
Dette er noen eksempler på strategisk kommunikasjon. Jeg vil her
først klargjøre hva strategisk kommunikasjon er, og sammenhengen
mellom strategisk kommunikasjon og
strategi. Hoveddelen av artikkelen vil
omhandle hvordan strategisk kommunikasjon planlegges og gjennomføres.
Hva er strategisk
kommunikasjon?
Kommunikasjonsbransjen diskuterer
ofte høylytt forskjellige begreper som
kommunikasjon, informasjon og PR.
NATO har et komplekst sett av definisjoner (se figur 1), hvor den overgripende er strategisk kommunikasjon
(StratCom).8 Hvem som helst kan
søke opp mer enn et dusin definisjo-
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
39
Strategisk kommunikasjon (StratCom) I NATO omfa9er er de9e koordinert bruk av alle kommunikasjonskapasiteter. • Public affairs (PA): –  Includes media relaDons. internal communicaDons and community relaDons. • Public diplomacy (PD): –  CommunicaDon and outreach efforts to civilians. • InformaDon operaDons (Info Ops): –  A staff funcDon to plan and integrate effects on will, understanding and capability –  Can use any capability, tool or technique, including PSYOPS; presence, posture and profile; operaDons security; informaDon security; decepDon; electronic warfare; physical destrucDon; key leader engagement; computer network operaDons and civil-­‐
military cooperaDon. • Psychological operaDons (PSYOPS): Planlegging og gjennomføring av strategisk kommunikasjon 1. Målsetninger 2. Omverdensanalyse 3. Målgruppeanalyse 4. Utvikle kommunikasjonsplan 5. Gjennomføre kommunikasjonsplan 6. Løpende evaluering Figur 2. –  Use of communicaDon and other methods to influence percepDons, aQtudes and behaviour. Figur 1. ner, mange vel tekniske og byråkratiske. Det viktigste er etter min mening
ikke hvilken definisjon som brukes,
men heller å skape en rimelig grad av
felles forståelse.9 Fremfor å diskutere
definisjoner vil jeg fremheve noen av
de viktigste karakteristika ved strategisk kommunikasjon:
• Det starter med strategi. Kommunikasjon uten en klar strategi og
klare målsetninger er i beste fall lite
effektivt.10
• Kommunikasjon er både informasjon og påvirkning.11
• Kommunikasjon handler mer om å
engasjere og skape dialog enn om å
kringkaste sitt budskap.
• Kommunikasjon er rettet mot definerte målgrupper, som man ønsker
å påvirke.
• Normalt er det utilstrekkelig å
påvirke holdninger, man må endre
atferd.12
• Du har liten kontroll, dette er en
dynamisk og kontinuerlig virksomhet.13
• Handlinger kommuniserer mer
enn ord, og maktbruk kommuniserer mest av alt.
• Påvirkning med kommunikasjon
tar tid, og gjentakelse og gjentakelse er nødvendig.
• Kommunikasjon er viktig, men
andre virkemidler, som dataangrep
eller fysisk makt kan også anvendes.14
Den største kommunikasjonsoperasjon i verden er uten sammenligning
den til enhver tid siste amerikanske
presidentvalgkamp. Valgkamp er et
stort og raffinert forskningsfelt, særlig
i USA, og det er mye å lære. Den viktigste kanalen for politisk kommuni-
40
kasjon er mediene, og i tillegg brukes
direkte velgerkontakt (stands, husbesøk etc), sosiale medier og reklame.
Det finnes for øvrig knapt en bok som
ikke fastslår at valgkamp organiseres
som en militær operasjon. Så omtales
også reklamekampen på TV og radio
air war, mens direkte velgerkontakt
omtales som ground war.
Kommunikasjon virker normalt
best sammen med andre virkemidler. I en kald konflikt er det gjerne
sammen med diplomati og økonomiske sanksjoner. I krig er strategisk
kommunikasjon en integrert del av de
militære operasjonene. For å påvirke
befolkningens atferd, for eksempel
røyking, bruker regjeringer gjerne
både kommunikasjon, lovregulering
og økonomiske virkemidler som skatter og avgifter.15
Strategi
I tradisjonell strategisk tenkning brukes oftest de tre kjernebegrepene
ends, ways and means (målsetninger, metoder og virkemidler).16 Det
viktigste, og startpunktet, er alltid
målsetningene. De definerer hva man
ønsker å oppnå. Oftest er virkemidlene begrensede og utilstrekkelige, og
mye av kunsten består derfor av å
finne hensiktsmessige metoder for å
anvende virkemidlene slik at målene
nås.
I klassisk amerikansk tenkning
bruker man på nasjonalstrategisk
nivå begrepet DIME om de fire instruments of national power: diplomatiske, informasjonsmessige, militære
og økonomiske. Strategisk kommunikasjon dreier seg her om å bruke de
informasjonsmessige virkemidlene.
NATO har nylig gjort en litt annerledes tilnærming, med akronymet
PMEC, hvor virkemidlene er politiske (tilsvarer diplomatiske), militære,
økonomiske og sivile. Informasjon er
her en del av sivile virkemidler.17 På
dette nivået i NATO vil man anvende
public affairs og public diplomacy (se
figur 1).
I britisk strategisk tenkning anvendes politiske, økonomiske og militære
virkemidler, mens informasjonsmessige anses som en integrert del av de
tre øvrige.18
En interessant kinesisk tilnærming
er unrestricted warfare, som i realiteten er en strategi for påvirkning
uten bruk av militære maktmidler.
Den oppsto som en indirekte tilnærming for å bekjempe en teknologisk
overlegen motstander. Tanken var at
man uten begrensning kan anvende
ethvert virkemiddel (unntatt militære) og enhver metode. Samtidig ligger
det i konseptet at man har begrensede målsetninger. Virkemidlene er
mange, som politiske, juridiske, økonomiske, psykologiske, media, ressurskrig, cyberkrig etc.19
Innenfor det militære virkemiddel
har man igjen informasjonsmessige
virkemidler. I NATO vil dette være
military public affairs, information
operations og psychological operations (se figur 1). Mye av det som i
NATO ligger under informasjonsoperasjoner og psykologiske operasjoner
vil gå langt utenfor det man normalt
oppfatter som kommunikasjon, og
det må anses som militære maktmidler. Her dreier det seg klart om å
I kampen om å påvirke
folk til å opptre slik vi vil,
både hjemme og ute, kan
kameramannen være den
viktigste soldaten.
påvirke, og i mange sammenhenger
brukes begreper som strategic influence, influence operations eller nonkinetic operations (altså uten bruk av
våpenmakt). Samtidig kan bruk av
fysisk makt primært ha som funksjon
å påvirke, hvor ødeleggelsen blir et
middel og ikke et mål. Angrepet mot
Twin Towers 9. september 2001 er et
eksempel på dette.
Planlegging og gjennomføring av strategisk
kommunikasjon
Innen kommunikasjonsfaget finnes
det en rekke modeller for planlegging. Ethvert PR-firma med respekt
for seg selv har selvfølgelig en egen
modell, og i NATO er vi så heldige at
vi har flere modeller. Den overordnede modellen for operasjonsplanlegging er Comprehensive Operational
Planning Directive (COPD).20 Alle
støttefunksjoner (som etterretning,
logistikk, kommunikasjon etc.) har
naturlig nok sine egne planbehov.
Innen kommunikasjon har Info Ops,
PSYOPS og PA21 sine egne tilnærminger, formater og terminologi. Da er
det ikke rart det hele må koordineres
av StratCom, som igjen har andre formater og for øvrig lite utviklet metodikk.
All erfaring viser at dette skaper
betydelige koordineringsproblemer,
både mellom de forskjellige kommunikasjonsaktivitetene og mot planleggingen av operasjonen som sådan.
For enkelhets skyld kan planlegging
og gjennomføring deles inn i seks
trinn: utvikle målsetninger, gjennomføre omverdensanalyse, gjennomføre
målgruppeanalyse, utvikle kommu-
nikasjonsplan, gjennomføre kommunikasjonsplan, og løpende evaluering
(se figur 2).
Målsetninger
Det første og viktigste er å ha helt
klart for seg hva man ønsker å oppnå.
Basert på strategien og overordnede/operative målsetninger kan man
utvikle kommunikasjonsmålsetninger.22 Disse kan være selvstendige
målsetninger, eller til støtte for andre
operative målsetninger. Normalt er
det utilstrekkelig å påvirke holdninger, det kreves endring av atferd.23
Det holder ikke at folk har sympati for deg hvis de ikke melder inn
fiendtlig aktivitet, overgir seg eller lar
være å gi logistikkstøtte til fienden.
Kommunikasjonsmålsetningene må
støtte virksomhetens operative mål,
og det bør utvises realisme og moderasjon. Påvirkning tar tid, og krever
ressurser. Kommunikasjon og påvirkning kan sammenliknes med ildstøtte, man har begrensede ressurser og
må prioritere.
Sjefer har ofte, med varierende
grunnlag og kompetanse, klare oppfatninger av hvordan ting skal gjøres,
og ikke minst om budskap. Det de
imidlertid bør konsentrerer seg om,
er hva man skal oppnå, altså målsetningene. Sjefen er vanligvis den
eneste som kjenner de nyanser som
gir rammer, for eksempel i forhold
til høyere nivå. Han vet også hvilken
risiko han vil ta, hvor langt han vil gå i
forskjellige situasjoner, og ikke minst
hvilken grad av lojalitet som forventes
av ham.
Målsetningene må avstemmes
mot de ressursene man disponerer.
Den viktigste er utvilsom dyktige og
kompetente folk. Disse kan forsterkes
med allierte og kontakter som kommuniserer til støtte. Andre ressurser
er tid, penger og ikke minst informasjon. De to neste trinnene dreier seg
nettopp om informasjon.
Omverdensanalyse
Det andre trinnet er å forstå omgivelsene man opererer innen. Dette kalles gjerne omverdensanalyse. Man er
aldri alene om å kommunisere, og det
er nødvendig å forstå hvem som er
involvert og hvilke interesser de har.
Grovt kan aktørene deles inn i allierte, nøytrale og motstandere. Det er
nesten umulig å påvirke folk til noe de
grunnleggende er uenige i, og det er
derfor ofte en konkurranse om å sikre
oppslutning fra de nøytrale, inkludert
de som ikke har bestemt seg og de
som foreløpig ikke er interesserte.
Man må her også kartlegge relasjoner mellom aktørene, mulige felles interesser og interessekonflikter.
Noen av motstanderne kan muligens nøytraliseres med forhandlinger, mens andre må konfronteres.
Nøytrale bør gjøres om til allierte.
I tillegg til aktørene er det viktig å
analysere hvilke kritiske temaer eller
saker som har innflytelse på situasjonen. Folk kan være opptatt av så
mangt, men noen saker er viktigere
enn andre. De fleste valg avgjøres av
en eller noen få saker, og tilsvarende
vil det være i en konflikt. Hva er for
eksempel viktigst i Afghanistan, korrupsjon, mangel på sikkerhet, fattig-
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
41
Løytnanten sier ikke nødvendigvis det generalen
vil høre, men han oppfattes ofte som mer genuin,
ærlig og troverdig.
dom, eller noe annet? Andre forhold
av betydning er medielandskapet
og de informasjons- og kommunikasjonssystemer og –kanaler som er
tilgjengelig.
Målgruppeanalyse
Det tredje trinnet er målgruppeanalyse. Når man har omgivelsene klart
for seg kan man identifisere den
eller de viktige målgruppene man vil
påvirke. En målgruppe kan være en
enkeltperson (gjerne en viktig beslutningstaker), et nettverk, en organisa-
sjon, gruppe eller hele befolkningen.
Målgruppene kan også deles inn geografisk, med lokale målgrupper i operasjonsområdet, regionale, og eget
hjemmepublikum. Noen målgrupper
kan påvirkes direkte, mens noen bare
kan nås indirekte via andre.
Startpunktet er å finne ut hva som
er viktig for målgruppen, og identifisere dens interesser. Ofte er det
hensiktsmessig å etablere en dialog
med for å finne felles forståelse.24
Minnelige løsninger er både enklere,
billigere og mer varige enn konfrontasjon. Det kommer imidlertid an på
saken, det er vanskeligere å kompromisse om verdier og ideologiske forhold.
Jo bedre man kjenner målgruppen
jo lettere er det å lykkes med kommunikasjon og påvirkning. Effektiviteten
er gjerne proporsjonal med de etterretninger og den kunnskap man har
om målgruppen.
Utvikling av
kommunikasjonsplan
At strategisk kommunikasjon kan få
betydelige personlige omkostninger, er
Colin Powell et bedrøvelig eksempel på.
Han ble sett på som den beste offiseren i
sin generasjon, og en betydelig politiker.
Jobben han som utenriksminister fikk i
forbindelse med opptakten til angrepet
på Irak skulle endre mye på det inntrykket. Han skriver selv: “Although it has
been many years since I gave my famous–
or infamous–Iraq WMD speech to the UN
and the world, I am asked about it or read
about it almost every day. February 5,
2003, the day of the speech, is as burned
into my memory as my own birthday. The
event will earn a prominent paragraph in
my obituary.”
42
I det fjerde trinnet lages selve kommunikasjonsplanen. Man har da
klargjort målsetninger for hva man
ønsker å oppnå, omgivelsene man
opererer i, og hvilke målgrupper som
skal påvirkes for å nå målsetningene.
I dette trinnet må man identifisere
avsender, kanal og budskap.
Avsender vil ofte være oss selv, men
kan også være alliert eller andre som
har tilgang til eller større troverdighet
blant målgruppen. Kommunikasjon
tar tid, og kan det utvikle seg til en
informasjonsmessig utmattelseskrig
om oppfatningen av en sak. Det er da
viktig å ha mange og troverdige stemmer på sin side, og man bør knytte
til seg de nøkkelpersoner og kommunikatører målgruppen lytter til.
Velstriglede pressetalsmenn er gjerne
de siste pressen ønsker å tale med. Et
godt alternativ kan være en blanding
av tydelige og profilerte ledere, og folk
på bakken. Løytnanten sier ikke nødvendigvis det generalen vil høre, men
han oppfattes ofte som mer genuin,
ærlig og troverdig. Man taper noe
kontroll, men fordelen er at man får
mange flere og mer troverdige stemmer på sin side.
Mediene er ofte den viktigste kanalen fordi de når mange. Ulempen er at
man ikke kontrollerer mediene selv,
og de omtales derfor som en fortjent
kanal. Man disponerer alltid noen
kanaler selv, som egne nettsider og
sosiale medier, aktiviteter, happenings eller direkte samtaler. I tillegg
har man betalte kanaler som annonser og annen markedsføring. Valg av
kanal er avhengig av tilgjengelighet,
både til kanalen og til målgruppen.
Andre viktige faktorer er rekkevidde,
gjennomslag hos målgruppen, og
ikke minst tidsriktighet.
Budskapet skal påvirke og overbevise målgruppen i konkurranse
med andre budskap. I tillegg til ord
kommuniserer både bilder, symboler
og ikke minst handlinger. Det overbyggende er et narrativ som gir en
tolkningsramme for våre handlinger.
Narrativet er en enkel og sann fortelling som appellerer til målgruppen
og forklarer virkeligheten for dem.
Hvis ikke narrativet reflekterer virkeligheten vil det undergrave troverdig-
Det er krevende å endre en etablert oppfatning.
heten blant målgruppen. Narrativet
må også forankres i og reflektere den
strategien man velger å følge. Under
selve narrativet utvikles det gjerne et
antall hovedbudskap på forskjellige
områder, og mer detaljerte budskap
igjen under disse.
I Afghanistan har vårt narrativ
endret seg over tid. Når vi gikk inn i
2001 var narrativet å fjerne Taliban og
Al Qaida og sørge for at Afghanistan
aldri mer ble en base for terror mot
vesten. Deretter dreide det seg mer
og mer om humanitær støtte, utvikling og demokratisering, før det igjen
endret seg til at afghanerne nå selv
må ta ansvaret. Utfordringen med et
slikt dynamisk narrativ er at det ikke
har reflektert virkeligheten, og at det
kun er rettet inn mot målgrupper her
hjemme, og ikke i Afghanistan.
Gjennomføring
Som for alle planer vil heller ikke en
kommunikasjonsplan overleve møtet
med virkeligheten. Både konkurrerende aktører, målgrupper og medier
opptrer og reagerer uventet, og dette
krever en stadig tilpasning og justering av planen. En annen utfordring
er å sikre sammenheng mellom ord
og handling, mellom narrativet og
virkeligheten på bakken. Hvis det
utvikler seg et say-do gap vil man over
tid miste troverdighet hos målgruppene.
En tredje utfordring er å sikre sammenheng i kommunikasjonen og
unngå motstridende budskap internt
i større organisasjoner. Det er krevende å koordinere mellom forskjellige geografisk spredde avdelinger,
forskjellige nivåer og mellom sjefer
og pressetalsmenn. Ofte er det også
intern uenighet eller forskjellig forståelse. Sterk sentralisering og styring
medfører at få stemmer deltar, og
at man blir for sen fordi man skal
koordinere og verifisere informasjon
mellom mange ledd. Min personlige
vurdering ar at de interne og organisatoriske utfordringene i de fleste
tilfeller er langt større enn de rent
kommunikasjonsmessige.
som ikke fremkommer i meningsmålinger. Medieanalyser kan fylle ut
bildet. Athmospherics er innsamling
av mer overflatiske inntrykk som alle
kan gjøre. Virker folk positive eller
negative, er det stemningsendringer,
har de mat og klær, er det graffiti eller
plakater for spesielle grupper? Dette
kan fylles ut av egne mer systematiske
observasjoner, som oppmøte på skoler, rapportering av fiendtlig aktivitet
eller valgdeltakelse.
Dette leder til den fjerde utfordringen, at dagens medievirkelighet
krever nær umiddelbar respons og
24/7 deltakelse.25 Kommentatorer og
konkurrenter kommer fort på banen,
og den første informasjonen vil i stor
grad forme oppfatningen av saken.
Det er krevende å endre en etablert
oppfatning. En løsning er å delegere myndighet lavt ned,26 og lede
kommunikasjon med intensjoner,
slik operasjoner normalt ledes. Hvis
vi kan lære unge soldater å bruke
våpenmakt og kalle inn flystøtte kan
vi sikkert også lære dem å blogge og å
prate med pressen.
Evaluering kan gjøres før, under
og etter påvirkningskampanjer. Pretesting gjøres ofte med fokusgrupper,
og er viktig for å sikre at budskap, produkter og kampanjer treffer målgruppen. Jo lengre en påvirkningsoperasjon varer og jo mer ressurser som
settes inn, jo viktigere er evaluering.
Evaluering
Det viktigste med evaluering er at
man løpende foretar en kvalifisert
vurdering av hvor man lykkes og
hva man må endre. Ideelt bør denne
baseres på innhentede fakta, men et
anslag utført av erfarne fagfolk er et
godt utgangspunkt.
Meningsmålinger kan gi mye
informasjon, men er krevende å gjennomføre. Fokusgrupper er dybdeintervjuer og samtaler med mindre grupper, og kan gi en mengde nyanser
Det er imidlertid vanskelig å måle
endringer, og enda vanskeligere å
finne ut hva som er årsaken til endringene. I Afghanistan har det vært
arbeidet systematisk for å påvirke folk
til å melde om improviserte bomber
og eksplosiver. Hvis rapporteringen
minsker, er da påvirkningskampanjen
ineffektiv, eller er det fordi det legges
ut færre eksplosiver på grunn av dårlig vær, fordi han som lagde bombene
var arrestert, eller fordi sikkerhetsoperasjonene virket?
Hva kan oppnås med
strategisk kommunikasjon?
Strategisk kommunikasjon gir våre
sjefer et større spekter av alternative
maktmidler og større handlefrihet,
og ikke minst mulighet til å redusere
maktbruk. Det prates ofte om at man
skal sikre seg folks hearts and minds.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
43
Målsetninger: Eksempler på typiske målsetninger for strategisk kommunikasjon: • Sikre poliDsk og folkelig stø9e for operasjonene både nasjonalt, i operasjonsområdet og i naboområder • Redusere poliDsk og folkelig stø9e for motstandere • Påvirke eller avskrekke motstandere • Redusere motstanderes innflytelse • Kontre motstanderes påstander • Ivareta styrkenes omdømme • Forventningshåndtering Figur 3. I mine øyne er dette totalt urealistisk.
De kulturelle forskjellene mellom oss
og partene er ofte store, endog enorme, og de andre maktmidlene vi bruker er brutale. Det er ofte mer en nok,
og realistisk, å oppnå aksept og samarbeid. Det er for øvrig nesten umulig
å påvirke folk til å gjøre noe de ikke vil
uten press eller maktbruk. Figur 3 gir
eksempler på typiske målsetninger
for strategisk kommunikasjon.
Kunnskap om strategisk kommunikasjon og alle tilhørende disipliner er
basert på en rekke fagområder. Noen
av de viktigste er kommunikasjonsstudier, psykologi, medievitenskap,
statsvitenskap og politisk kommunikasjon. Det finnes ingen overordnet
metateori for hvordan mennesker
og samfunn påvirkes,27 og hver for
seg er dette komplekse fagområder.
Eksempelvis omtaler det siste oversiktsverket om sosialpsykologi 125
vitenskapelig testede påvirkningsteknikker.28 Effektiv kommunikasjon
og påvirkning en kunnskapskrevende virksomhet. Et bredt spekter av
samfunnsfag og statsvitenskap kan
brukes til å forstå målgruppene og
situasjonen man opererer i, sosialpsykologi kan brukes til å finne hen-
siktsmessig påvirkningsmetoder, og
kommunikasjonsstudier kan fortelle
hvordan målgruppene nås.
forberedt på å forsterke alliansen. Det
kreves både dyp kompetanse og tilstrekkelig kapasitet.
Deler av strategisk kommunikasjon slik NATO definerer det
skiller seg betraktelig fra «vanlig» kommunikasjonsvirksomhet.
Informasjonsoperasjoner og psykologiske operasjoner er militære maktmidler. Det ligger i sakens natur at
man da også er villig til å anvende
press og makt. Nettopp derfor bør
planleggingen ledsages av enkelte
etiske refleksjoner. For det første bør
man vurdere om man kan stå inne
for målsetningene. For det andre bør
man vurdere virkemidlene man bruker, og til sist bør man vurdere konsekvensene, både for målgrupper og for
andre som kan bli involvert.
Hoveddelen av denne artikkelen
omhandler planlegging og gjennomføring av strategisk kommunikasjon.
For enkelhets skyld kan det deles inn i
seks trinn: utvikle målsetninger, gjennomføre omverdensanalyse, gjennomføre målgruppeanalyse, utvikle
kommunikasjonsplan, gjennomføre
kommunikasjonsplan, og løpende
evaluering
Avslutning
Kriser er kommunikasjonsmessig
krevende. Informasjon og pressekontakt var en av regjeringens viktigste
agendapunkter 22. juli.29 NATOs evaluering etter krigen i Libya viste at
det var en kritisk mangel på kvalifisert personell innen alle StratCom
funksjoner, og at nasjonene må være
The printing press is the greatest weapon in the armoury of
the modern commander.30
T. E. Lawrence
44
Strategisk kommunikasjon er et
målrettet og systematisk kommunikasjonsarbeid, sammen med andre
virkemidler, for å nå overordnede
målsetninger. Konflikthåndtering
krever støtte, både blant hjemmepublikum og i operasjonsområdet.
Strategisk kommunikasjon gir oss
flere og mer raffinerte virkemidler for
å oppnå det. Riktig brukt kan vi både
sikre egen støtte, påvirke parter og
redusere støtten til motstandere, og
ikke minst, redusere behovet for bruk
av makt. Ordet kan være skarpere enn
sverdet.
Effektiv kommunikasjon og påvirkning en
kunnskapskrevende virksomhet.
1 Clausewitz, Karl v. (1972). Om krigen. Oslo: Gyldendals studiefakler, s. 75.
2 Sun Tzu (1994). The Art of War. London: Lionel Giles.
3 NATO Cooperative Cyber Defence Centre of Excellence (2008). Cyber Attacks Against Georgia: Legal Lessons Identified. Tallinn:
NATO. Hollis, David (2011). Cyberwar Case Study: Georgia 2008. Small Wars Journal January 6. 2011.
The European Union (2009). Independent International Fact-Finding Mission on the Conflict in Georgia – Report. Brussels: EU.
Foredrag av kompanisjef Maj Jan Helge Dale ved Forsvarets Stabsskole, 27. januar 2010.
Jowett, Garth og Victoria O`Donnell (2012). Propaganda and Persuasion. Thousand Oaks: Sage. S. 353-8
Vel informerte danske kilder.
North Atlantic Council (2009). NATO Strategic Communications Policy. Brussels: NATO.
For en nærmere diskusjon, se Paul, Christopher (2011). Getting better at Strategic Communication. Santa Monica: Rand,
eller Nissen, Thomas (2011). Strategisk kommunikation – en nødvendig konceptuel og strategisk udfordring. København:
Forsvarsakademiets forlag.
10 Yarger, Harry R. (2006). Strategic Theory for the 21st Century: The Little Book on Big Strategy. Carlisle: US Army War College.
11 Grunig, James (1992). Excellence in Public Relations and Communications Management. Hillsdale: Lawrence Erlbaum
Associates.
12 MacKay, Andrew, Steve Tatham og Lee Rowland (2012). The Effectiveness of US Military Information Operations in Afghanistan
2001-2010: Why RAND missed the point. Shrivenham: Defence Academy of the United Kingdom.
13 Gowing, Nik (2009). “Skyful of Lies” and Black Swans. Oxford: RISJ Challenges.
14 Dette er særskilt for NATOs definisjon av strategisk kommunikasjon.
15 Ihlen, Øyvind og Per Robstad (2009). Informasjon og samfunnskontakt – perspektiver og praksis. Bergen: Fagbokforlaget.
16 Yarger (2006).
17 North Atlantic Military Committee (2010). Military Committee Position on the Use of Effects in Operations. Brussels: NATO.
18 Development, Concepts and Doctrine Centre (2012). Joint Doctrine Note 1/12 – Strategic Communication: The Defence
Contribution. Shrivenham: UK Ministry of Defence.
19 Liang, Qiao og Wang Xiangsui (1999). Unrestricted Warfare. Beijing: PLA Litterature and Arts Publishing House.
20 Allied Command Operations (2010). ACO Comprehensive Operations Planning Directive COPD Interim v1.0. Mons: SHAPE.
21 Allied Command Operations (2009). AJP-3.10 Allied Joint Doctrine for Information Operations. Mons: SHAPE, Allied Command
Operations (2007). AJP-3.10.1(A) Allied Joint Doctrine for Psychological Operations. Mons: SHAPE, og Allied Command
Operations and Allied Command Transformation (2010). NATO Public Affairs Handbook. Mons: SHAPE
22 Kommunikasjonsmålsetninger vil ved bruk av COPD normalt tilsvare ”effects”, som igjen understøtter ”objectives”.
23 MacKay mfl. (2011).
24 Dette var hovedpoenget i Kåre Haugens artikkel i NMT nr 3-2011.
25 Gowing (2009).
26 Collins, Deirdre og Rafael Rohozinski (2009). Bullets and Blogs – New Media and the Warfighter. Carlisle: US Army War College.
27 Larson. Eriv V. mfl. (2009). Foundations of Effective Influence Operations. Santa Monica: RAND.
28 Pratkanis, Anthony R., red. (2007). The Science of Social Influence – Advances and Future Progress. New York: Psychology Press.
29 NOU 2012: 14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen. Oslo: Departementenes servicesenter.
30 Tsouras, Peter G., red. (2005). The Book of Military Quotations. St. Paul: Zenith Press.
4
5
6
7
8
9
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
45
NMT BØKER
Håvard Klevberg:
«Request Tango» 333 skvadron på ubåtjakt –
maritime luftoperasjoner i norsk sikkerhetspolitikk
Universitetsforlaget, 2012
ANMELDT AV HARALD HÅVOLL, Senter for Internasjonal og Strategisk Analyse
Dypdykk i maritime luftoperasjoner
Håvard Klevberg gjør akkurat det
undertittelen lover; gjennom et stålgrep på 333 skvadronens ubrutte
historie belyser han betydningen
av maritime luftoperasjoner i norsk
sikkerhetspolitikk fra 2. verdenskrig,
gjennom den kalde krigen og fram
til dagens kombinasjon av nisjeprodusering for allierte operasjoner og
tilbakevending til kjerneoppgaven
i nordområdene – og han gjør det
grundig.
Men Klevberg, selv med bakgrunn
fra helikopterskvadronen 337, gjør
mer enn det. Gjennom 450 sider serverer han nåtiden og ettertiden et
oppslagsverk både for den tilfeldig
interesserte og for den detaljorienterte historiker eller statsviter. Bokas
primære lesergruppe vil nok likevel
være de hundrevis, ja tusenvis, av
menn og kvinner som enten har tjenestegjort ved avdelingen eller som
har hatt sitt virke til støtte for, eller i
ledelse av, maritime luftoperasjoner
generelt, og 333 skvadron spesielt.
For disse er boka et «must». Men
boka er også å anbefale til andre som
enten har tjenestegjort i Forsvaret,
ikke bare Luftforsvaret, eller som fortsatt er tjenstgjørende. I tillegg kan
hele boka eller deler av den være
nyttig og underholdende for andre
med interesse for norsk sikkerhetspolitikk og nordområdene, så vel som
for dem som har fokus på flyhistorie
og luftoperasjoner. Boka kan leses
i sin helhet, det er å anbefale, men
hver del (boka er inndelt i 5 deler som
dekker til sammen 26 kapitler) kan
fint leses som selvstendige bolker.
Mye av bokas grunntema, som maritime luftoperasjoners rolle i norsk
sikkerhetspolitikk eller den evige drakampen innad i Forsvaret om denne
rollen, dukker opp i de fleste kapitler.
46
Boka er bygget på hans doktorgradsarbeid fra 2011, og den beholder
den akademiske, metodiske grundighet, men er renset for tungt akademisk språk. Boka forteller ikke én
historie, men mange – flettet inn i
hverandre. Klevberg makter likevel
å holde trådene samlet og fortelle
en sammenhengende historie som
langt overgår tidligere utgivelser om
temaet, i ambisjon og detaljrikdom.
Når en skal fortelle en så lang og
omfattende historie må «maskevidden» nødvendigvis ikke være for liten.
Noen vil nok savne enda flere detaljer
i historien(e), men det ville blitt en
annen bok og faren for å miste de
store (og ikke fullt så store) sammenhenger av syne, ville vært betydelig.
Klevbergs ambisjon er å vise hvordan maritime luftoperasjoner i varierende grad har blitt forstått, benyttet og verdsatt gjennom de siste syv
tiårene. Dette kommer til uttrykk
gjennom en lang rekke drakamper
på alle nivå. Disse drakampene kan
se ut til å representere kontinuiteten i historien vel så mye som den
sikkerhetspolitiske betydningen gjør.
Det har handlet om politisk beslutningsvegring i Norge kontra alliertes
behov, manglende gjensidig forståelse mellom den politiske ledelse og
de militære, om revirkamp mellom
forsvarsgrener, så vel som innad i
Luftforsvaret. Alle disse konfliktene
er ikke ukjent for den som har fulgt
norsk forsvarpolitikk opp gjennom
årene. Det som er forstemmende er
at disse motsetningene har vært så
sterke og så uttalte, vedvarende gjennom hele tidsepoken som boken dekker. Mest forstemmende er det å lese
om hvor mye dette dominerte agendaen da Norge var i krig. At aktørene
kunne vektlegge snevre personlige
eller revir-interesser foran nasjonens
interesse midt under skjebnetiden for
landet – inkludert i den tiden da krigens utvikling i Europa fortsatt gikk
Hitlers vei, er nedslående, men også
opplysende. Denne «Drit i Norge,
leve Toten»-holdningen fikk Hjalmar
Riiser-Larsen til å komme med en
nokså treffende og fornøyelig utblåsing som er sitert på side 94 i boken.
Allerede i tittelen på denne anmeldelsen fremkommer to av de mange
tema som har preget utviklingen
av, og historien til, norske maritime
luftoperasjoner generelt, og 333 skv.
spesielt; spørsmålet om, og eventuelt
i hvilken grad, anti-ubåtoperasjoner
skulle være en del av oppdragsporteføljen til norske maritime luftstyrker,
og diskusjonen om hvorvidt bidraget
fra maritime fly er å definere som luftmakt eller sjømakt. Sett med dagens
øyne er det i det hele tatt underlig at det første spørsmålet ble stilt,
gitt ubåtenes rolle under så vel den
første som den andre verdenskrigen,
og utviklingen av ubåten som våpen
etter krigen. For å forstå bakgrunnen
for at dette spørsmålet likevel ble så
dominerende i den indre militære
debatten fra slutten av andre ver-
denskrig og frem til innføringen av
Orion, så må man forstå konteksten
denne debatten var innskrevet i – og
det bidrar Klevberg meget godt og
grundig til. På spørsmålet om maritime luftoperasjoner er å betrakte
som et uttrykk for luftmakt eller sjømakt, er det bare å si; ja-takk begge
deler! Begge deler er elementer av det
samme – militærmakt, og så kan vi
kanskje snart slutte å kappe land om
eierskap til definisjoner.
I forbindelse med markeringen
av 100-års jubileet for norsk militær
luftfart, og 333 skvadronens 70-år
jubileum på Andøya i juni 2012, fikk
vi endelig mulighet til å skaffe oss
et eksemplar av Håvard Klevbergs
imponerende verk om 333 skvadrons
historie. Vi som hadde fulgt Klevbergs
arbeid med sin doktorgrad de siste
årene, og visste at det ut fra dette
arbeidet ville komme et noe mer tilgjengelig bokverk, hadde gledet oss
til denne dagen. Det er i sannhet
et imponerende verk, ikke minst på
grunn av tilnærmingen til temaet.
Tidligere bøker, artikler og akademiske produkter (bachelor- og masteroppgaver) har stort sett fokusert
på enkelte epoker, som Catalinatiden
eller Albatrosstiden, eller har fokusert
på mer tekniske aspekter eller på sikkerhetspolitiske aspekter. Klevbergs
bok dekker alt dette – og mer til. Med
et noe akademisk begrep kan man
si at Klevberg har tatt en holistisk
tilnærming til temaet. Dette er krevende og komplisert, men han lykkes i stor grad med sitt forehavende.
Boken dekker hele historien, fra den
spede begynnelse og til 2011, den
favner alle nivåer, det politiske, det
militærstrategiske, det operasjonelle
og det taktiske; den dekker alt fra de
daglige gjøremål ved skvadronen til
de store sikkerhetspolitiske spørsmål.
Kildebruken er som sagt solid han nøyer seg ikke med å grave i
diverse arkiver og publikasjoner, men
har også intervjuet er lang rekke av
de medvirkende aktører, og ikke bare
de som satt i ledende posisjoner i
departementer, i de militære staber
og i skvadronsledelsen, men også det
menige crew-medlem – i alle kategorier. Dette bidrar til at hele historien
blir fortalt, ikke bare de overordnede
trekk, men også de små historiene.
Boken domineres av de store linjer,
som Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk og Forsvarets rolle i denne
generelt, og maritime luftoperasjoner
spesielt, samt anskaffelsesprosesser
og innføring av de forskjellige flytyper
og de interne avveiinger og drakamper i forbindelse med disse. Men det
er også funnet plass til mer detaljerte beskrivelser på taktisk/teknisk
nivå, slik som beskrivelser av hvordan
ubåtjakt foregår, hva som kjennetegner de forskjellige flytyper og ubåttyper, de enkelte sensorers rolle og
betydning, og en og annen anekdote.
For inntil bare noen år siden var flere
av opplysningene i boka også taushetsbelagt, som detaljer om anti-ubåt
taktikker og lyttekabler fra Andøya og
ut i Norskehavet.
Det er få «skurker» og mange «helter» i boka. Klevberg tar ikke side når
han beskriver alle de drakamper som
har foregått over anskaffelser (flytyper og antall), roller og betydning til
maritime luftstyrker, og ressursfordeling (personelloppsetning, flytimer
etc.). Men det står tydelig for leseren
etterhvert at den største bremseklossen for utviklingen og betydningen av
maritime luftoperasjoner har kommet fra Luftforsvarets ledelse opp
gjennom årene og helt inn i de siste
tiår. Det er flere grunner til dette, først
og fremst at Luftforsvarets ledelse
lenge var dominert av jagerflygere, og
maritime luftstyrker ble sett på som
en uønsket konkurrent til knappe ressurser som ville medføre færre ressurser til jagerflyvåpenet. Under den
kalde krigen dreide luftmaktens rolle
seg i hovedsak om å sikre tilstrekkelig luftkontroll til at forsterkninger
kunne flys inn i tilfelle krig, og et
lite land som Norge kunne ikke klare
begge roller tilfredsstillende, var argumentet. Boka illustrerer godt hvordan dette endret seg gradvis på slutten av den kalde krigen (fra 70-tallet
og utover) av i hovedsak to grunner;
den maritime trusselen mot Norge
økte betraktelig og erkjennelsen av
dette vokste, særlig på politisk nivå;
og en gradvis endring i Forsvarets
ledelse der fellesstabene ble styrket
på bekostning av grenstabene. Det
snevre luftkontroll-fokuset måtte derfor vike for en helhetsforståelse på
høyere nivå – og takk for det!
Boka er ikke lytefri – det skulle bare
mangle - men de få og små trykkfeil
ødelegger ikke for helhetsinntrykket av et godt og flytende språk. Det
at forfatteren noen steder ikke vet
forskjellen på favner og fot får også
passere. En av bokas mange sterke
sider er den omfattende bildebruken.
Historiske bilder, så vel som bilder fra
nyere operasjoner har fått plass, samt
mange bilder av personer som har
vært med på å prege utviklingen – alt
fra de enkelte crew-medlemmer til
statsråder. Noen av oss som har hatt
den fornøyelse å tjenestegjøre ved
skvadronen kan nok i Klevbergs framstilling savne en spesielt viktig faktor
– nemlig hvor utrolig, altoppslukende
morsom tjenesten var! Enkelte anekdoter har som nevnt fått plass, men
de beste og morsomste har ikke fått
plass i Klevbergs ambisiøse verk – av
forskjellige grunner. Det er tilgitt!
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
47
NMT BØKER
Øystein Espenes og Ole Jørgen Maaø (red.):
Luftmaktstenkningens enfant terrible – Festskrift
til Nils E. Naastad på 60-årsdagen
Tapir akademisk forlag, 2012
ANMELDT AV OBERSTLØYTNANT HÅVARD KLEVBERG, FD
Hallingkast for Nils
Nils Edward Naastad ble ansatt ved
Luftkrigsskolen som høgskolelektor
i 1986 og benytter ikke sjelden initialene NN. I Luftforsvaret fikk han
hurtig et en stor plass og er langt i
fra en nomen nescio – navn ukjent.
Han er derimot så vidt navngjeten at
redaktørene i tittelen til festskriftet
har kalt ham Luftmaktstenkningens
“enfant terrible”.
Et festskrift kan beskrives som
en samling akademiske hallingkast
samlet mellom to permer som en
lykkeønskning til jubilanten. Kretsen
rundt Nils har reist seg og gitt ut
bok i anledning 60-årsdagen. Øistein
Espenes og Ole Jørgen Maaø er redaktører. Hallingkast er en festaktivitet
der deltakerne skal sparke ned en
hatt som holdes høyt på enden av en
stav. Vi skal se hvordan bidragsyterne
presterer.
Bokens oppbygging og
innhold
Festskriftet består av et forord, tolv
kapitler og det som kan kalles to
epiloger. I tillegg kommer en oppstilling av Naastads akademiske
produksjon og en presentasjon av
festskriftets bidragsytere. Det mangler et tabula gratulatoria – mange
ville nok ønsket å ha navnet sitt på
det. I forordet introduseres jubilanten og bakgrunnen for boken, det vil
si Nils’ 60-årsdag. Redaksjonen gjør
også rede for rammene forfatterne
har fått for sine bidrag. Overskriftene
for bokens kapitler er gitt av redaksjonen i form av såkalte naastadismer
– det vil si treffende og hardtslående
sitater fra Nils’ arbeider. Redaksjonen
har latt “forfattere med tilknytning
til Nils og til naastadismens budskap
fritt få reflektere over hvert sitt sitat”.
Redaksjonen ønsket seg “relativt
48
korte bidrag, i Nils’ ånd spissformulerte, men analytisk stringente”.
Første kapittel “Nils Edward
Naastad – den norske luftmaktentreprenøren” ved Øistein Espenes er en
enestående gjennomgang av et yrkesliv ved Luftkrigsskolen. Over 28 sider
knytter Øistein Espenes sammen
Nils’ yrkesutøvelse og forskning
med utviklingen av Luftkrigsskolen,
Luftforsvaret , Forsvaret og norsk og
global sikkerhetspolitikk. Kapittelet
handler om mer enn Nils ved at det
setter karrieren hans og refleksjonen
han har stått for, nøkternt inn i en
større ramme. Espenes beskriver Nils
som en aktør i militær akademia fra
midten av 1980 under den kalde krigen til gjennom relativt dramatiske
lokale og globale endringer, frem til
vår tid. Forfatteren lykkes godt med
å eksemplifisere det gjensidige påvirkningsforholdet Nils har stått i til sine
omgivelser, både nære og ikke fullt
så nære. Espenes evner som biograf
gjør at kapittelet er blitt leseverdig for
enhver som er interessert i refleksjon
omkring forsvarsutvikling og sikkerhetspolitikk.
Andre kapittel har tittelen “De av
oss som har fulgt Sverre Diesen i noen
tid, har hatt mistanke lenge; mannen
må da lese bøker.” Her reiser Karl
Erik Haug en av Forsvarets sentrale
samtidsutfordringer, nemlig hvordan
offiserenes kompetanse skal bygges
opp: gjennom operativ praksis eller
akademiske studier? Haug skriver
med moden innsikt i de senere års
kompetansedebatt og bruker gode
eksempler. Haug uttrykker forbauselse over at svaret på dette spørsmålet
fremdeles kan oppfattes som uavklart. Han konkluderer med at svaret
er like selvsagt som at det er forbausende at det tilsynelatende fremdeles
finnes motstandere av å lese bøker
– ja takk begge deler – både operativ
og akademisk erfaring og utdanning!
Tredje
kapittel er
av
Harald
Høiback og
har tittelen
“Skal man
lære noe om
ledelse i krig,
må man gå
til kildene.
Og vi har
bare to: krigen selv eller
krigshistorien.” Høiback behersker den slentrende humoreske formen når han
lanserer sitt alvorlige anliggende; nytten av historiestudier generelt og biografier spesielt, for å oppnå innsikt
om menneskelige egenskaper i møte
med krigen. Ved å peke på generaler
og ledere som har hatt suksess, stiller
Høiback blant annet spørsmålet om
Forsvaret i dag rekrutterer de rette
offiserene. Med atskillig romslighet og selvironi lar han leseren sitte
igjen med et smil på munnen og kanskje nysgjerrig på hvem i Forsvarets
ledelse som ville scoret høyest etter
Høibacks dugelighetskriterier.
I kapittelet “Ryktene om luftmaktens allmakt er nok noe overdrevet.”
gjør Hans Ole Sandnes rede for et
av de viktigste skifter i Luftforsvarets
historie. Han viser hvordan Kosovokrigen ble et vendepunkt med erkjennelsen av behovet for å kunne gjennomføre luft-til-bakkeoperasjoner
med norske kampfly. Videre gjøre
Sandnes rede for Luftforsvarets
innsats i Afghanistan og i Libya.
Fremstillingen er stedvis noe teknisk,
men ikke mer enn at kapittelet nettopp derfor bør være interessant for
dem som ikke kjenner Luftforsvaret.
Sandnes er en erfaren operativ utøver og han beskriver utviklingen
av kampflyvåpenet etter den kalde
krigen som en læringsprosess. Med
Sandnes’ innsikt, erfaring og formidlingsevne hadde det vært interessant
om han hadde gått noe nærmere på
problemstillinger knyttet til dette
paradigmeskiftet i norsk luftmakt;
hvorvidt Luftforsvaret skulle fokusere
ensidig på luft-til-luftkapasitet eller
også være i stand til luft-til-bakkeoperasjoner er blant de mest fremtredende diskusjoner gjennom forsvarsgrenens historie. Det Sandnes hadde
på hjertet i dette kapittelet synes å
avvike noe fra den naastadismen han
ble tildelt som overskrift, men er ikke
mindre viktig av den grunn.
“Den som ikke har lest og studert
som ung, sovner med en bok i fanget
som 40-åring. Det er derfor VG selger
så bra hos de tilårskomne på stabsskolen.” er femte kapittel i festskriftet,
og Geir Olav Kjøsnes griper utfordringen med en tabloid kåserende
vandring i flere retninger, i samtid og
fortid med fokus på Forsvaret, forsvarsgrenen og kompetanseproblematikk. Kjøsnes er blant annet tydelig
på at Forsvaret bør sørge for at offiserer får sin akademiske MA-grad før
de er 30 – ikke etter at de er 40. Hvis
ikke vil Forsvaret tape i det moderne
kunnskapssamfunnet.
Også det påfølgende kapittel seks,
er kåserende, men mer filosofisk.
Under tittelen “Så kan man jo si at
det har jeg gjort før, skrevet om ting
jeg ikke har greie på. Det er naturligvis rett. På den annen side er det
jo mange som skriver om noe de har
greie på, uten at ting nødvendigvis
blir så mye klarere av det.” gjør Einar
Tore Larsen bruk av både sin innsikt i
lingvistisk pragmatikk og sin underfundige humor når han fokuserer på
metoder knyttet til skriftlig formidling. Larsen fremhever forholdet mellom “skriver og leser” og lager analogier til krigføring.
Under tittelen “Vår militære selvtillit er imidlertid ikke større enn at vi
også denne gangen kommer til å følge
det som måtte bli gjeldende militær mote.” griper Arent Arntzen blant
annet anledningen til å stille spørsmålstegn ved autoritetstro lydighet og
behovet for integritet. Arntzen fremhever behovet for selvstendig evne til
militærteoretisk refleksjon både som
nasjon og individer. Dessuten peker
Arntzen på nødvendigheten av å stå
sammen med allierte i den forstand at
vi deltar i operasjoner som stiller oss
posisjon til å ta vår del av det forfatteren benevner blamesharing. Nemlig
at vi også tar del i de problematiske
oppgavene, noe Forsvaret har vist at
det er i stand til de seneste år, som et
reelt verktøy i utenriks- og sikkerhetspolitikk.
I åttende kapittel benytter Iver
Johansen tittelen “Dette betyr at et
minkende antall nasjoner kan føre
krig med stadig mindre risiko. Eller
om man vil, risikoen ved krig minker for de få, mens den øker for de
mange.” til å gi en innføring i en av
de mest sentrale faktorer i forsvarsplanleggingen – enhetskostnadsvekst.
Innsikten i dette fenomenet har ikke
minst vært avgjørende under kampflyanskaffelsen. Johansen gjør rede
for flyteknologiske kvantesprang og
strategiske dilemma og overveielser.
Blant annet fremheves muligheten
for at Vestens luftmaktmonopol kan
være i ferd med å bringes til opphør
og at dette vil ha konsekvenser for
risikobildet i luftdomenet.
“Svært mange militære nederlag
kan (…) forklares ved at ledelsen
skulle ha seg frabedt dårlige nyheter på et tidspunkt hvor det fremdeles var mulig å gjøre noe med dem”
er en tittel Tom Kristiansen følger
opp ved å peke på makten historikeren og aktøren har til å definere
oppfatningen av fortiden og hvordan
dette gir anledning til å kontrollere
samtidens oppfatning. Kristiansen
henviser til flere historiske eksempler, blant annet Krimkrigen der
forsøk på skjønnmaling ble avslørt
hjemme i Storbritannia. Kristiansen
stiller spørsmålet om vi fra dagens
Afghanistan-operasjon får misvisende informasjon.
“Nå legger man tilsynelatende
alle eggene i samme kurv. (…) Et
eneste vellykket angrep kan ødelegge
Luftforsvarets sentrale kampevne”
er tittelen på Olav Aamoths kapittel. Han beskriver innledningsvis
omstillingen de siste år med en erfaren jagerflyger og generals ord, og
vil undersøke om det er forsvarlig å
endre styrke og struktur så hurtig som
Forsvaret nå gjør. Gjennom et tilbakeblikk på norsk luftmakt ved et av
den kalde krigens mest intense faser,
i form at gjengivelse av et foredrag fra
1986, minner Aamoth om hvordan
Forsvaret bygget opp forsvarsmekanismer for å bevare kampevnen til
luftvåpenet. Han manet den gang til
nysatsing for å unngå at flystasjonene
ble akilleshæler. Han avslutter kapittelet med å stille det krevende spørsmålet om den fremtidige kampflybasen på Ørland vil bli en bastion eller
en akilleshæl, og overlater til dagens
luftstrateger å svare.
Jacob Børresen er invitert til å skrive det ellevte kapittelet under tittelen
“Vi er nå vitne til hvordan den politiske utviklingen så å si tvinger oss til å
se nordover. Ikke fordi de øvrige land
også gjøre det, men fordi de ikke gjør
det.” Børresen hevder at bakgrunnen
for omstillingen til innsatsforsvar var
å støtte USAs behov i en unipolar verden, og at i en fremtidig multipolar
verden vil sannsynligheten for regulære kriger mellom stater gjenoppstå. Han fremhever videre at redusert
invasjonstrussel i nord har medført
forskyvning av forsvarsstrukturen
mot sør. Børresen argumenter for at
Norge i sikkerhetspolitikken likevel
ser mot nord, fordi dette ligger i “vår
identitet, fordi nord er vår skjebne”.
Derfor må det også finnes kampflykapasitet i nordområdene.
“Air Forces seem to have remarkably short institutional memories. It
may therefore be necessary to remind
Air Force officers now and again, that
standard air power procedure when
a problem is confronted, namely to
bomb it, may be out of place”, er nok
en omstendelig tittel. Hew Strachan
vier sitt kapittel til “thoughts on
Douhet”. Som utgangspunkt fremholder Strachan tre hovedgrunner for at
luftmaktteoretikeren Giulio Douhet
er interessant; han var den første italiener siden Machiavelli som bidro
vesentlig til å forstå krig; han forholdt seg til flyteknologien mulighet
til angrep over avstand; og han endret
dialektikken innen strategi til en diskusjon om forholdet mellom nåtid
og fremtid i stedet for nåtid og fortid.
Strachan gjør rede for hvordan ulike
faktorer påvirket Douhets teoridannelse, med vekt på maritime strategier og første verdenskrig. Blant annet
arresterer Strachan Douhet for å ha
overdrevet de offensive egenskapene
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
49
NMT BØKER
ved luftmakten og for å ha oversett
det defensive potensialet i den nye
teknologien.
“Nils – impresjonistiske glimt fra
en kollega på Sjøkrigsskolen” fungerer som en epilog. Karl Rommetveit
gir til beste en generøs og velbegrunnet hyllest til Nils som relevant samtidsdebattant. Rommetveit presenterer flere eksempler på sviende verbale
offensiver, og fremhever blant annet
jubilantens kommentar til Robert
Mood: “Blir Hæren mer relevant jo
mindre den blir?” Nils sin beskrivelse av Forsvarssjefens fagmilitære
råd høsten 2011 som et språklig nullpunkt og som uklart med tanke på
hvor stort forsvar Norge kan stable på
bena, blir heller ikke oversett.
”Den Gode læreren”, ved Arve
Hepsø fremstår som en slags kort epilog til epilogen. Den gir glimt av Nils
som lærer.
Langsiktig pedagog
Flere av bidragsyterne i festskriftet har
lagt vekt på at Nils har vært sarkastisk
og provoserende med sine spørsmål
og spissformuleringer – såkalte naastadismer. Dette er ikke uriktig, men
Nils er mer enn en urokråke. Trolig
bør hans spørsmål og naastadismer
anses som en filantropisk pedagogisk metode – som en Luftforsvarets
Sokrates har han stilt spørsmålene, og
Luftforsvarets offiserskorps har måttet svare seg frem til økt innsikt og
dypere erkjennelse.
Vi som har sittet foran hans kateter
har måttet begrunne behovet for vårt
yrke, for våre flymaskiner, for våre
bomber og for våre operasjoner. Nils
har alltid sagt at han tenker langsiktig hva angår egen innflytelse og
effekten av å undervise. Alle dagens
lyseblå generaler har måtte svare Nils.
Temmelig sikkert vil dagens GIL –
som resten av oss – velvillig medgi at
han er påvirket av møtet med Nils,
det være seg i valg av terminologi som
scenarierobust, en term Espenes fastslår at Nils introduserte på 1990-tallet, eller takhøyden vi er stolte av i
Luftforsvaret.
Den moralske grunntonen er enkelt
identifiserbar i Nils metode. I formidlingen knyttes spørsmål om Luftmakt
og moral stadig sammen, blant annet
50
gjennom ansvaret Luftforsvaret har
i forvaltningen av et av den norske
stats mest virkningsfulle og dødelige
instrumenter og gjennom behovet for
å være bevisst både mulighetene og
begrensningene staten har med luftmakt. Mange eksempler fra historien
viser at krig kan være “ekkelt”, for å
si det på Nils sin måte. Den moralske grunntonen kommer til syne på
mange måter; da noen ville henge
opp kitschmalerier av “fly i solnedgang” på Luftkrigsskolen, svarte Nils
med å henge opp en reproduksjon
av Picassos Guernica på kontordøren sin – verket illustrerer følgene
av bombingen av den baskiske byen
Guernica i 1937 under den spanske borgerkrigen. Døren til Nils på
Luftkrigsskolen sto for øvrig oftest
åpen, og det strømmet også andre
toner ut av den – oftest var Bach komponisten.
Gjennom sin metode er Nils blant
dem som tydeligst har bidratt til at
takhøyden i Luftforsvaret er større
enn i de andre forsvarsgrenene. Jepp,
det er lov med litt subjektiv selvtilfredshet på vegne av Nils sin forsvarsgren. Han har uten opphør stilt
de vanskelige spørsmål, fra kateteret
og fra tidskrifter og har ikke brydd
seg om han henvendte seg til kong
Salomo eller Jørgen hattemaker. Han
har konfrontert den unge fenriken
og generalen. Han har laget takhøyde
for andre som ønsket å ta til orde.
Metoden har vært innrettet på at elevene skulle finne svarene selv. Ingen
har fått fred; er du egentlig så skråsikker som du virker? Tenk selv!
Derfor fremstår det ikke som uproblematisk at redaksjonen av festskriftet har valgt å benytte naastadismer
som overskrifter for bokens kapitler.
I tillegg til overskriftene er skillesiden mellom hvert av kapitlene prydet
med sitatet fra Nils’ arbeider. Dette er
en kreativ måte å strukturere bokens
tema på, men en ulempe med sitatoverskriftene kan være at dyktige formidlere låses og ikke når frem med
de tema og budskap de er best på.
Overskriften er et viktig virkemiddel
for en forfatter ved at den ofte uttrykker en problemstilling eller en konklusjon – og disse bør være forfatterens egne. Som overskrifter fremstår
sitatene som tunge, noe tvangsmessig
og til dels villedende for innholdet.
Utvalget av naastadismer er imidlertid godt ved at det viser tilfanget av
ulike tema Nils har interessert seg for.
Jubilantens evne til å spissformulere
seg i setninger som rommer viktige
erkjennelse gjør en presentasjon av
egnede eksempler nærmest uomgjengelig når han skal feires. Utvalget
viser at redaktørene kjenner sin Nils,
men festskriftet hadde muligens fungert like godt om sitatene var samlet i
forordet eller på en egen side, slik at
skriftets forfatterne hadde fått feire
Nils med egne formuleringer på sine
tildelte sider.
Konklusjon
Blant bidragsyterne til festskriftet i
anledning Nils Naastads 60-årsdag
finner vi personer Nils har stanget
mot og med gjennom sitt yrkesliv
i Luftforsvaret. Festskriftet består av
mer eller mindre akademiske hallingkast. Ikke alle kapitlene har kvaliteter
som en leser har grunn til å vente av
et festskrift for en akademiker. Disse
bidragene har imidlertid ofte andre
tiltalende kvaliteter i stedet. Alle har
sparket hatten av staven, spesielt
fremtredende er Espenes’ talent som
biograf.
Festskriftet til Nils treffer godt på
mange nivå – det er en relevant samtidskommentar om Luftforsvaret,
Forsvarets utvikling og norsk sikkerhetspolitikk. Redaksjonen har
fått bidragsyterne til å levere innen
fagfelt som gir boken en funksjonell
helhet. Balansen mellom akademisk
refleksjon og kommentarstoff er god.
Dessuten, personfokus på jubilanten
kombineres gjennomgående med
faglig relevante betraktninger.
Festskiftet er en sjanger vi forhåpentlig får se mer av i norsk militær akademia. Spesielt dersom
“Luftmaktstenkningens enfant terrible” får danne norm. Redaksjonen og
kretsen rundt Nils har gitt til beste
en produksjon som gjør det fristende
å runde av med Larsens anføring i
kapittel seks: “Av denne konstateringen kan man ikke uten videre utlede
at Naastad er en stor forfatter, men
man kan heller ikke utelukke det. La
oss nøye oss med å foreslå at han er i
godt selskap.”
Malin Stensønes:
På våre vegne – Soldatberetninger fra Afghanistan
Aschehoug, 2012
ANMELDT AV OBERST LEIF PETTER SOMMERSETH FSTS/FHS
327 sider med historier fra
Afghanistan, gjengitt av forfatteren
etter hennes samtaler med noen
av våre profesjonelle soldater som
på Norges vegne har løst oppdrag i
Afghanistan.
Malin Stensønes har med denne
boken gitt en hyllest til de, som
hun selv skriver, ”Tusenvis av unge
menn og kvinner har vært i krig
på våre vegne.” Stensønes har funnet frem til et imponerende arsenal
av representanter for våre soldater.
De er fra våre mest profesjonelle
avdelinger, spesielt Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando, Marinejegerkommandoen,
Kystjegerkommandoen,
Etterretningsbataljonen og Telemark bataljon. Dette er allikevel ingen bok om
disse avdelingene alene, men om hva
våre soldater har gjort for Norge i
Afghanistan, og med en positiv vinkling i den forstand at soldatene får
fortelle sine historier slik de har levd
de.
Forfatteren mener det ”...er viktig
at vi som samfunn tar eierskap til de
historiene våre soldater forteller.” Hun
kobler dette direkte til det ansvaret
som ligger i bruk av militær makt, ”...
det mest ekstreme virkemiddelet politikere besitter – rett og slett fordi man
i ytterste konsekvens er villig til å ofre
andres liv for politiske idealer.”
Historiene er gjengitt på godt
norsk, fengslende, direkte og uten
den militære sjargong som kan tilsløre og gjøre historiene uforståelige.
Jeg synes hun lykkes veldig godt i å
bringe liv i den enkeltes historie. Hun
setter enkle og klare ord på hvorfor
våre soldater velger seg krigsvirkelig-
heten. Jeg kjenner meg igjen og kjenner stolthet over måten hun beskriver
vår profesjon på.
Boken kommer raskt til sakens
kjerne, historiene. Der beskrives
den militære innsats som er gjort i
Afghanistan, ikke fullt ut og komplett,
men gjennom å høre et godt utvalg av
enkeltfortellinger. Det er ingen diskusjon hvorvidt militær innsats er rett
eller gal, men hva de vi har sendt ut
har gjort og tålt på våre vegne.
Vi følger innsatsen i Afghanistan
fra Begynnelsen som starter med
ankomsten, en ingeniørstyrke som
ikke var satt opp og trent på forhånd, men en hurtig oppsatt styrke
rundt offiserer og deres nettverk av
erfarne soldater fra tidligere utenlandsoppdrag. Deretter treffer vi
Spesialstyrkene i Afghanistan FSK/
HJK og MJK med beskrivelser fra alle
deployeringene i perioden 2001-2012.
Så kommer Mobile operasjonslag i
Afghanistan der Ebn og KJK er gitt fortellerstemmen fra Faryab og operasjonene i rammen av PRT Meymaneh.
Boken avsluttes med Konvensjonell
kampkraft: Telemark bataljon.
Historiene er relevante ift hva vi har
gjort i Afghanistan, og det er imponerende at historiene til så mange representative og viktige soldater samles
på mellom to permer. Boken glorifiserer ikke krig, men gjennom historiene kommer det klart frem hvilken
respekt forfatteren har fått for de hun
har møtt og det de har gjort på våre
vegne. Det er en beskrivelse av tanker
om hvordan det er å være på oppdrag
for Norge, og hvordan det er å komme
hjem. En hyllest til alle som har tjenestegjort på nasjonens vegne.
Fortellingene fokuseres om noen
av de norske avdelingene som har
operert i Afghanistan. Det er enkeltpersoner fra våre mest profesjonelle
avdelinger Stensønes har intervjuet.
Intervjuene har skjedd i flere runder,
og den enkelte har fått komme med
sine kommentarer og innspill. Dette
gjør ordene troverdige og sannsynlige. De inngir tillit til at historiene
er virkelige og gir et godt bilde av
hvordan soldatene opplever og forstår operasjonene.
Dette er en varm bok, en hyllest til
oss, for oss og våre kjære, men også
for resten av landet. Jeg lånte boken
på biblioteket på Forsvarets høgskole,
men har nå kjøpt et eksemplar til min
bedre halvdel.
– På våre vegne anbefales på det
varmeste.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3
51
Returadresse:
Oslo Militære Samfund
Myntgaten 3, 0151 Oslo
B-Economique
B - Økonomi
EXTREME
PERFORMANCE
FOR EXTREME
CONDITIONS
KONGSBERG -
A lEAdINg SUPPlIER OF
AdvANCEd dEFENCE SySTEMS
n
n
n
n
n
n
n
n
Kongsberg Defence & Aerospace AS
P.O.Box 1003
NO-3601 Kongsberg
Norway
Phone: + 47 32 28 82 00 - Fax: +47 32 28 86 20
E-mail: [email protected]
www.kongsberg.com
Penguin anti-ship missile and Naval Strike Missile
(NSM) for sea- and land targets
Tactical communication-, C4I- and homeland
security systems
NASAMS and HAWK XXI air defence systems
Underwater warfare technologies and systems
Integrated command, control and planning systems
for surface ships and submarines
Air and ground surveillance, ISTAR and mission
planning systems
PROTECTOR Remote Weapon Station
Simulation and training systems