Les hele artikkelsamlingen her

Artikkelsamling
Nordisk
kjønnskonferanse
april 2011
Kompetansesenter Rus – region vest Bergen
Stiftelsen Bergensklinikkene
Helsedirektoratet er oppdragsgiver for kompetansesenterets virksomhet
ISBN 978-82-8224-031-4
1
2
Innhold
side 9–17
Catharina Morken
Ungdom, kjønn, rus og mentalisering
– Noen betraktninger fra det kliniske arbeidet
side 19–23
Britt Takvam
Hva mener sårbare rusavhengige kvinner
er mulige forklaringer på egen rusavhengighet?
side 25–33
Berit Alnes
En følgepedagogs gleder og utfordringer
side 34–39
Ingebjørg jensen
Psykologen som bygget bro til hjerneforskerne
side 41–47
Hallgeir Gjerdet
De sårbare mennene
side 48–53
Ingebjørg Jensen
Menn som skjuler kjensler
side 55–59
Gerd Helene Irgens og jens Ramfjord
Dialogiske betraktninger rundt mannsperspektivet
i klinisk behandling av ruslidelser
side 61–68
Sonja Mellingen
En belastende kjærlighetssaga
– en kamp mellom håpet og sviket
3
4
Bidragsytere i heftet
Gerd Helene Irgens er psykiatrisk sykepleier. Hun har deltatt i
utviklingen av mannsbehandling og arbeider som
enhetskoordinator i Stiftelsen Bergensklinikkene.
Jens Ramfjord er psykologspesialist og arbeider som psykolog i
Stiftelsen Bergensklinikkene
Katharina Morken er psykolog og arbeider ved psykiatrisk
ungdomsteam ved Stiftelsen Bergensklinikkene.
Britt Takvam spesialpedagog med en mastergrad i pedagogikk fra
Psykologisk fakultet. Jobber nå med et to årig forskningsprosjekt innen rus. Prosjektet er forankret i Stiftelsen
Bergensklinikkene, og i Høgskolen i Bergen.
Berit Alnes er vernepleier og institusjonssjef ved Josefines hus,
Rusmiddeletaten i Oslo
Ingebjørg Jensen er frilansjournalist og bor i Bergen.
Hallgeir Gjerdet er assisterende institusjonssjef og leder av
Prosjekt Lassonløkken ved Lassonløkken
rehabiliteringssenter, Rusmiddeletaten i Oslo.
Sonja Mellingen er psykologspesialist, og for tiden i
permisjon fra stilling ved Kompetansesenteret
i Stiftelsen Bergensklinikkene. Hun er stipendiat ved
Høgskolen i Bergen, Senter for kunnskapsbasert praksis.
5
Forord
Kjønnsspesifikk rusbehandling har i lang til stått på den norske helsepolitiske dagsorden.
Stortingsmeldingen nr. 69 fra 1992 ”Tiltak for rusmiddelmisbrukere” fremhevet blant
annet behandlingen av rusavhengige kvinner som et spesielt satsingsområde. Til tross for
de gode intensjonene, rusfeltet har fremdeles bare et fåtall behandlingssenter der
kjønnsspesifikk tenkning er implementert i behandlingen.
Kunnskap om rusbehandling har i hovedsak vært basert på forskning og klinisk
erfaring fra menn med rusproblemer. I tillegg har forskningen i liten grad vært opptatt av
det særegne med det å være kvinnelig eller mannlig rusmiddelavhengig. Dette har reist
flere sentrale spørsmål. Finnes det problemstillinger eller terapeutiske utfordringer der
organiseringen rundt kjønn kan ha avgjørende betydning for behandlingsresultatet? Er
det etisk forsvarlig å plassere et fåtall kvinner i en avdeling med mange menn når man vet
at disse kvinnene lettere kan miste fokus på egne problemer og samtidig stå i fare for å gå
inn i vanskelige eller voldelige relasjoner til menn? Hvordan opplever menn som strever
med alvorlige aggresjonsproblemer å skulle snakke om vold og overgrep med kvinner til
stede, og hvordan opplever kvinner å måtte snakke om ulike traumer med menn til stede?
Kliniske erfaringer viser at mange kvinner vegrer seg for nettopp å snakke om sentrale
temaer som seksuelle overgrep, vold eller seksuelle problemer i grupper med både
kvinner og menn. Forståelig for de fleste, også for oss behandlere. Kanskje burde vi hatt
som etisk rettesnor at vi ikke tilbyr våre pasienter en behandling vi selv hadde takket nei
til. Det er rimelig å stillle spørsmål om det manglende kjønnsfokuset i rusbehandlingen svekker pasientenes sjanse for å få et optimalt behandlingstilbud, eller motsatt, kunne en økt
innsats og fokus på kjønn øke treffsikkerheten og effekten av tiltakene våre?
Nyere kunnskap om biologiske, psykologiske og sosiale forskjeller i kvinner og menns
utvikling av rusproblemer har skapt økt internasjonal interesse for kjønnsspesifikk
behandling. I USA tilbyr nå nærmere 40 % av behandlingsinstitusjonene spesielle program
eller grupper tilpasset kvinner. Tallene er betydelig lavere i Norge.
6
Det er godt dokumentert både fra nasjonale og internasjonale studier at kvinner profiterer bedre på kjønnsspesifikk enn mer tradisjonell behandling. Kunnskapssenteret i
Norge konkluderte i sin kunnskapsoppsummering i 2009 følgende: ”det ser ut til at
rusbehandling av kvinner i egne rusbehandlingsopplegg kan føre til redusert frafall fra
behandlingsoppleggene og at det kan bedre den psykiske helsen.” Gitt denne kunnskapen
er det er underlig at så få russtiltak har utviklet behandlingen i en mer kjønnsspesifikk
retning. Ville en slik vegringen vært mulig innen andre deler av helsetjenesten? Kunne for
eksempel en kreftavdeling, mot bedre vitende, ha fortsatt med gamle og umoderne behandlingsmetoder uten at helsemyndighetene grep inn?
Det finnes ingen entydig definisjon på hva som er god kjønnsspesifikk behandling, og det finnes ingen gode kriterier for
å vurdere om en pasient har best utbytte av en ”kjønnsnøytral” eller kjønnsspesifikk behandling. Det er heller ikke slik
at all kjønnsspesifikk behandling per definisjon er god behandling. Uavhengig av kjønnsperspektivet må behandlingsapparatet tilby ruspasientene sine et mangfold av metoder og faglige teknikker. I tillegg til pasientens kjønn er fysisk og
psykisk helse, rusproblemets alvorlighetsgrad, sosial situasjon, økonomi, utdannelse, kognitive evner, kontakt med
familien og muligheten til å delta meningsfulle aktiviteter og eller arbeid alle sentrale faktorer som er med på å
bestemme valg av behandlingsmetoder og utfallet av behandlingen.
Heftet som du nå holder i hånden har til hensikt å gi noen kjønnsspesifikke blikk inn i hverdagen til noen rusmiddelavhengige
kvinner og menn. Dette er nære beskrivelser fra terapirommet, avrusningsenheten, klinikken, rehabilitering eller lavterskeltilbudet.
Ambisjonen er å gi ulike bilder av kvinner og menn med rusavhengighet som felles utfordring. Valg av vinkling er bevisst, det er i dag stor mangel på kvalitative pasientbeskrivelser. Vi håper heftet kan gi mer kunnskap om hvordan
pasienter med rusproblemer blir møtt av behandlingsapparatet og samfunnet rundt seg, og hvordan fagfolk oppfatter
arbeidsdagen sin sammen med pasientene/klientene/brukerne sine?
Videre håper vi at heftet kan inspirere til ennå større innsats innen dette utrolig viktige feltet. Vi trenger engasjerte og
kloke fagfolk som holder ut over tid. Rusfeltet plages ofte med stor oppmerksomhet når de politiske festtalene holdes,
for så å bli glemt når de politiske lyskasterne blir slått av. God lesning!
Bergen, april 2011
Kari Lossius
Klinikksjef Stiftelsen Bergensklinikkene
7
8
Katharina T.E Morken
UNGDOM, KJØNN, RUS og MENTALISERING
– noen betraktninger fra det kliniske arbeidet
Han har på seg svarte klær, håret er farget grønt, han har ringer i nesen og ser stort sett ned i
gulvet. Hei, sier psykologen. Velkommen til PUT. I dag må jeg spørre deg om et par spørsmål for å
bli kjent med deg, hvis det er greit for deg. Kanskje du kan begynne med å fortelle hvorfor du har
lyst å gå i behandling? Han ser knapt opp på henne og mumler noe om at han ble kastet ut av den
forrige psykologen og han vet ikke helt hva han vil. Jøss sier psykologen, du ble kastet ut sier du,
hvordan kan det ha seg da? Jørn ser opp en gang til og forteller at han fikk ikke fortsette der fordi
de sa at han røykte hasj. Men det gjør jeg jo ikke, sier Jørn og er tydelig agitert. Nei vel nei sier
psykologen da. Så forrige psykologen mente du hadde et problem med hasj, men det synes ikke du?
Ja jeg røyker knapt hasj. Men jeg er så jævlig deprimert og jeg har noen dager bare lyst å dø. Og så
kutter jeg meg.
>
Denne artikkelen tar for seg en klinisk psykologs tanker om det å
arbeide med ungdom og rus. Først skal vi se nærmere på hva forskningen
sier om ungdom som ruser seg i Norge, hvor mange de er, hvor vanlig
det er og hvorfor de ruser seg. Videre skal vi gå inn i traumeperspektivet
og tilknytnings-perspektivet for å belyse hva som kan være med å forklare
den sammensatte problematikken ungdommene ofte har med seg i
behandling. Videre skal vi bruke mentalisering som teoretisk ramme
for å belyse hva ungdom sliter med og hvordan vi best kan hjelpe dem.
Noen betraktninger rundt kjønn vil følge nedover hele artikkelen.
Det store flertall av norsk ungdom har aldri prøvd illegale rusmidler og det er samtidig slik at av de som
prøver illegale rusmidler så er det en liten gruppe som utvikler problematisk bruk og skader etter rusbruk.
For de aller fleste dreier det seg om ungdommelig eksperimentering som gir seg med tiden. Vi snakker i
sosialforskningen om de ”to veiene” inn i rusbruk. De to veiene finner vi på et glidende kontinuum hva
angår motivene og sammenhengene en gitt ungdom ruser seg i, på den ene siden miljøer hvor rusbruk er
koblet til kriminalitet og store psykososiale problemer, og på den andre siden ressurssterke ungdommer
hvor ulik bruk av rusmidler er en del av en mer kulturbevisst livsstil (Pape & Backe-Hansen, 2007; Stortingsmelding nr 16–Narkotikapolitikken, 1997). Rusing blant ungdom i Norge var høyt på slutten av nittitallet,
noen år etter at Kurt Cobain døde og technobølgen hadde blitt mainstream. I dag rundt et tiår etterpå har
tallene for norsk ungdom halvert seg (Vedøy & Skretting, 2009). Slik går bruk av rusmidler i bølger. I 2011
9
er vi inne i en periode med lavere tall for bruk og eksperimentering blant unge. Alkoholkonsumet er
fremdeles like utbredt (rundt 80% av ungdommen gjør det) og debut ligger på ca 15 år, kjønnsfordeling på
debut og eksperimentering av rusmidler er fordelt likt både med hensyn til kjønn og sosial bakgrunn
(Moshuus, Rossow, & Vestel, 2002).
De fleste som ruser seg jevnlig har gode grunner til å gjøre det. Allikevel finnes det også på individnivå
unge som det skulle gått bra med, men som det går dårlig med og motsatt. Det som derimot er mer tilfeldig
er hvem som havner i snøen på vei hjem fra fest. Akutte (alkohol) skader er de mest utbredte skadevirkningene rus påfører den norske ungdom og det er fordelt likt i befolkningen hvem som utsettes for
akutte skader (Klyve, 2004). Fordelt på kjønn ser vi at fysiske skader oftere rammer gutter mens psykologiske og eller sosiale skader oftere rammer jenter (Klyve, 2004). I Bergensundersøkelsen fra 2008 finner vi
at de tidligste jentene og guttene debuterer som 10 åringer (Iversen, Skutle, Bolstad, & Knoff, 2008). Veien
inn til alkoholdebut og betydningen jenter og gutter knytter til alkohol er forskjellig. Jenter motiveres av
den intime og fortrolige sfæren som rus gir til andre, mens gutter motiveres av differensiering fra andre
og applaudering fra jevnaldrende. Kvinners identitet utvikles gjennom relasjon og nærhet til andre, menns
identitet utvikles gjennom konstant avgrensning til andre (Klyve, 2004; Ravndal, 1999). Både på alkoholdebut og eksperimentering med cannabis finner vi ubetydelige kjønnsforskjeller, men når det kommer
til etablerte rusbrukere som vi finner i behandling, i fengsel eller ved dødsfall på overdose så finner vi klart
flertall på menn. Gutter har en større risiko enn jenter for å gå fra eksperimentering til etablert misbruk
(Moshuus, et al., 2002).
10
Industri og arbeidsmarkedet som tidligere var tilgjengelig for unge uten skolegang (spesielt gutter) har
redusert seg kraftig. I dag stiller de fleste jobber krav til utdanning og mange skoletapere faller utenfor.
Ungdom med avbrutt skolegang har høyere risiko for å ha erfaring med rusmidler. De har fire ganger
høyere sjanse for å ha brukt hasj og fem ganger høyere sjanse for å ha brukt amfetamin, uavhengig av
andre variabler (Moshuus, et al., 2002). De som før for eksempel reiste til sjøs og ble menn på den måten,
må i dag innfinne seg med å skape sin maskuline identitet via ungdomskulturelle fritidsbaserte stiler. Unge
som føler seg mislykket på arenaer som skole og familie kan finne en posisjon i det offentlige rom (på gaten)
som en kompensatorisk arena med tilhørighet og status, og da er spesielt gutter knyttet til geografisk
identitet (Andersen, 2006). For kvinner og menn rammer denne utstøtingsprosessen ulikt. En kvinne uten
arbeid er ikke per definisjon en taper. Hun kan skape seg en identitet ved å la seg forsørge og ta ansvar for
hjemmet (Klyve, 2006). Dette kan forklare noe av skjevheten vi ser i tallene for menn og kvinner når det
gjelder å gå fra eksperimentering til etablert rusmisbruk, hvor menn faller dårligere ut. Samtidig er det
noe i tiden som peker på at denne kjønnsforskjellen er på vei til å jevne seg ut, for eksempel i Bergen hvor
man i 2010 for første gang kunne se at menn og kvinner hadde like høy dødelighet på overdosedødsfall,
og kjønnsfordelingen på de under 30 i døgnbehandling er nå likt fordelt mellom kjønnene. Rusforskerne
påpeker at det ennå er for tidlig å si om dette bare er en trend eller statistisk signifikante endringer.
Jeg er en gutt fra Åsane, kall det store Åen
Postadresse 5088 Mjølkeråen
Kan ikkje glemme Salhus, kan ikkje glemme Toppe
Der folk har trimmet moppen når utviklingen stoppet
Der alt for mange ungdommer ble fanget i et mønster
Glemte sine drømmer og begravde sine ønsker
Jeg dagdrømte dag og natt om å rocke mikken
Dro til byen ga livet mitt til klikken og musikken
Og det er gjengen som jeg elsker, gjengen uten grenser
Sverger mine brødre jeg har aldri følt sånt vennskap
En liten historie, Lars Vaular
Av de ungdommene som etabler tungt rusmisbruk er det enighet om at dette ikke rammer tilfeldig (Klyve,
2004; Ravndal, 1999). Det er en nær sammenheng mellom ulike tilpasningsproblemer i barndom og tidlig
ungdomsår og narkotikaproblemer senere i livet. For eksempel viser en undersøkelse fra SIFA at ungdom med etablert rusmiddelbruk hadde følgende: halvparten hadde en eller begge foreldre med alkoholproblemer, en tredjedel hadde tilsyn av barnevernet som barn, en femtedel hadde vært i behandling for
psykiske problemer og en tredjedel hadde vært utsatt for seksuelle overgrep (Ravndal, 1999). En stor undersøkelse i USA hvor utvalget var på 17000 blant amerikansk middelklasse, viser at risikoen for å etablere
intravenøst rusbruk øker betraktelig per antall traume (Adversive childhood experience-ACE) som rapporteres.
En betraktning om kjønn kan vi hente fra Sandra Bem ved Stanford referert i Willy Pedersens bok bittersøt
(Pedersen, 1998) som utviklet et måleinstrument for å måle femininitet og maskulinitet. Hun definerer
femininitet som: relasjonsorientering, ømhet, varme og ekspressivitet. Maskulinitet som: saksorientering,
besluttsomhet, evne til å se seg selv som leder. Grad av kjønnsrolleidentifisering går langs et kontinuum og
gutter og jenter kan være både maskuline, feminine og androgyne. Deretter gjorde Bem videre en analyse
av årlig konsum på alkohol knyttet opp mot kjønnsrolleidentifisering blant amerikansk ungdom. Det viste
seg at ungdom (av begge kjønn) med lav feminitet og høy maskulinitet hadde et årlig konsum på 10 liter.
Ungdom (av begge kjønn) med høy feminitet og lav maskulinitet hadde et årlig konsum på 3 liter. Mens
gruppen med androgyn ungdom, altså høy på både maskulinitet og feminitet hadde et gjennomsnittlig
konsum på 5,8 liter. I dette studiet har sosialpsykologisk kjønn en sterk forbindelse til størrelsen på årlig
alkoholkonsum. Dette er viktig å reflektere rundt i forhold til de ungdommene vi møter i ruspoliklinikk.
11
Unge Jørn kommer i terapi. Han selvskader og føler for mye. Innimellom er han suicidal og føler seg så
alene. Jørn liker godt å snakke om tanker og følelser og han beskriver dem i lange beskrivende (pseudomentaliserende) setninger. Jørn har en overgrepshistorie bak seg og har mange PTSD symptomer knyttet til
overgrepet. Jørn profitterer godt på samtaleterapi hvor han gradvis får satt ord på reaksjoner etter overgrep, stabilisering av symptomer og bedre strategier for å håndtere sterke følelser. Han slutter å kutte seg,
får seg en kjæreste og slutter etter hvert å møte til timer og blir enig med behandler om at han ikke har så
stort behov for behandling lenger. Han har ”snakket” seg ferdig. Selvskading og suicidatferd er helt over.
Jørn har flere feminine trekk enn maskuline. Han kjenner seg ikke igjen i guttegjengen eller i hierarkiske
bryninger med andre. Hans hovedvansker slik han selv forstår det handler om tanker og følelser som han
har inni seg som han ikke klarer å håndtere. Han liker godt å snakke med psykologen sin om disse tingene.
Hans biologiske kjønn blir her mindre viktig og hans psykologiske kjønn bestemmer behandlingsplanen.
Bente er også viktig å illustrere. Hun er illsint når hun kommer til terapi første gangen. Hun vil faen ikke
gå til psykolog og barnevernet har dratt henne med seg. Hun har kroppen full av tatoveringer og kutt etter
selvskading. Hun sier ikke et ord til psykologen de første timene. Hun mykner til når psykologen hinter
frem på at kanskje det var spennende at fotballaget Brann kom til å vinne gull i år. Hun slår familien og
ramponerer hjemmet sitt, hun knuser biler. Hun har knapt språk for hva som foregår inni henne. Hun er
tøffere enn tøffest og blir brukt som torpedo i rusmiljøet. Hun profitterer ikke på samtaleterapi og trenger
konkrete planer og tiltak. Hun liker godt de mannlige hjelperne fordi de forstår språket hennes. Hun har
også en historie med overgrep og har mange symptomer etter disse traumene. Men hovedproblemet slik
hun selv forstår det er at hun blir så sint at hun blir farlig for omgivelsene sine.
Bente er en ung kvinne og hennes biologiske kjønn blir mindre sentralt enn hennes psykologiske kjønn
som er preget av flere maskuline trekk. Dette blir viktig å ta hensyn til i behandlingsplanleggingen, da
Bente trenger noe annet enn tradisjonell samtaleterapi. Hun er konkret og trenger primært konkrete
tilnærminger. Etter en god stund i terapi er Bente mer klar for å snakke om tanker og følelser.
Frem til nå har vi sett at ungdommer som ruser seg tilhører et mindretall i befolkningen. De er ofte preget
av kompliserte bakgrunnshistorier og tilhører miljøer hvor rusbruk kobles til kriminalitet og psykososiale
vansker. Det er derfor viktig å ta inn flere perspektiver når man skal jobbe med ungdom som ruser seg.
12
Mentalisering er et begrep brukt innenfor mentaliseringsbasert terapi (MBT) utviklet av Fonagy og Bateman,
og videre oversatt til norsk (Bateman & Fonagy, 2007). Terapitilnærmingen er utviklet for behandling av
borderline personlighetsforstyrrelse, og det foreligger ennå ikke forskning på at dette er en tilnærming
for ruspasienter som fungerer. Samtidig er det en del lovende pilotprosjekter i gang, blant annet et i
Bergensklinikkene hvor kvinner med emosjonelt ustabile trekk og rusavhengighet mottar MBT
kombinasjonsbehandling. Mentalisering kan enkelt sagt defineres som evnen til å se seg selv utenfra
og se andre innenfra. Videre kan vi beskrive evnen til å mentalisere som følger:
”Å ikke bare føle en følelse, men tenke over den når den er tilstede og reflektere over sammenhengen den opptrer i”
”Å ikke bare observere en annens atferd, men tenke over atferden når den skjer, forstå den utifra den andres
sinn og reflektere over sammenhengen den opptrer i”
Mentalisering er helt avgjørende for å klare seg i en sosial verden og spiller derfor en sentral rolle i barn
og unges oppvekst og kompetanseutvikling (Nygrän & Skårderud, 2008). Denne evnen utvikles primært i
nære tilknytningsrelasjoner. Vi vet at sikker tilknytning fremmer mentaliseringsevnene og usikker tilknytning
svekker disse (Bateman & Fonagy, 2007; Nygrän & Skårderud, 2008). Tilknytningssystemet er ifølge
Fonagy den optimale rammen for å lære seg å lese andre mennesker og å inngå i nære relasjoner og
fungere i et komplekst sosialt samfunn (Kerstin Söderström, 2008). For unge mennesker med rusproblemer
er det ofte dette som er problematisk, vansker med å fungere i et komplekst sosialt samfunn og vansker
med å inngå i nære relasjoner. Det starter ofte på skolen og i familien og det manifesterer seg i ungdomstiden. Jenter faller ofte utenfor det komplekse sosiale samspillet jenter imellom i ungdomstiden og søker
rusmiljøet hvor alle i utgangspunktet er velkomne. Gutter mestrer ikke å bryne seg på de øvrige arenaene
hvor gutter måler krefter, de faller utenfor skolen og dropper ut fra idrettslagene, i rusmiljøet derimot kan
de måle styrke ved antisosiale handlinger eller rusinntak.
Tilknytning er knyttet til den nevropsykologiske utviklingen av selvet (Bateman & Fonagy, 2007). Hjernen
er ikke ferdig utviklet ved fødsel og den utvikler seg i samspill med sine omgivelser. Hos mange av våre
pasienter er tilknytning til omsorgsgivere og andre relevante voksne ofte preget av utrygge eller
disorganiserte mønstre. De har vokst opp med voksne som selv har rusproblemer og tilknytningsvansker og
har ofte relasjonelle erfaringer som er preget av traumer. Vi vet at tilknytningsvansker er blitt funnet til å bli
reprodusert gjennom generasjoner (Söderström & Skårderud, 2009). Tidlige påkjenninger påvirker
hjernens nevrobiologiske fungering og da spesielt ”feilinnstillinger” i hjernens stressresponssystem.
Dette gjenspeiler seg igjen i personens opplevelse av selvet og andre (Eide-Midtsand, 2010), eller det vi kaller
personens evne til å mentalisere. For mennesker med gode og trygge erfaringer fra tidligere i livet så vil
tilstander av dypereliggende stressresponssystemer aktiveres midlertidig og forbigående. Sagt med andre
ord, mentaliseringssvikten vil inntreffe midlertidig og forbigående. De av oss med alvorligere påkjenninger
fra tidlig i livet vil oppleve at det ene eller andre mønsteret bygges inn i hjernen som den faste måten å
reagere på stress på. Altså ikke mentaliserings-svikt hele tiden, men snarere oftere og mer langvarig som
en fast respons på stress (Eide-Midtsand, 2010). Denne beskrivelsen begynner å ligne veldig på det vi kaller
personlighetsforstyrrelse, vansker med affektregulering, dissosiering, eller mentaliseringsvansker. Med
andre ord, det samme vi ser hos ungdommer med omfattende rusproblemer og sosiale/psykiske vansker.
Det viser seg at hjernens plastisitet er mye større enn vi hadde trodd, man snakker i dag om at hjernen
ikke er ferdig utviklet før midt i tyveårene. Dette gir håp for våre unge ruspasienter og markerer behovet
for gode evidensbaserte tilnærminger for deres sammensatte vansker. Det er også viktig å minne om at
forskning på tidlige skader og omsorgssvikt og senere psykiske lidelser er kompliserte. Barn kan være
robuste og klare seg og nye samspillsmønstre kan utvikle seg etter hvert som barnet vokser opp (Anstorp,
Benum, & Jakobsen, 2006).
13
Flere faktorer forstyrrer den normale utviklingen av mentalisering. Psykologiske traumer fra tidlig eller
sen barndom er også sentralt (Bateman & Fonagy, 2007). Man kan definere traumer langs et kontinuum av
interpersonlig involvering. På den nedre delen av spekteret er upersonlige stressorer som for eksempel
naturkatastrofer og ulykker, i midten finner vi interpersonlige traumatiske hendelser så som overfallsvoldtekt og det å bli utsatt for blind vold mens på andre enden av spekteret finner vi tilknytningstraumer
som er traumer infiltrert i et tilknytningsforhold (Allen, 2001). Våre pasienter har gjerne traumer på hele
spekteret av dette kontinuumet. De har ofte traumer av typen tilknytningstraumer og det gjør at en
relasjonell tilnærming er absolutt nødvendig. Vansker med mentalisering kan oppstå utifra alle de
overnevnte traumene.
De vanlige PTSD symptomene som gjenopplevelse, med tap av tilstedeværelse her og nå og en opplevelse
av overveldelse av minnet fra traumet, kan kalles for psykisk ekvivalenstilstand (en beskrivelse av mentaliseringssvikt hvor individidet er preget av at indre mentale opplevelse er lik den ytre verden). En generalisert
frykt for menn etter overgrep, kan sees på som vansker med å mentalisere andre menneskers intensjoner
og motiver. Frykt for nærhet og utløsning av stressresponssystemer som fight flight aktivering ved å bli
trøstet slik vi for eksempel kan se hos pasienter med borderline problematikk, kan beskrives som vansker
med mentalisere i nære relasjoner. Det er spennende at den nyere nevrobiologiske forskningen kan vise
forskjellige utslag av forskjellige typer traumer. Mishandling fører til overaktivering av det sympatiske
nervesystemet. Forsømmelse resulterer i parasympatisk formidlet underaktivering (Eide-Midtsand, 2010).
Hos våre pasienter hvor både mishandling og forsømmelse har gått hånd i hånd, er det svært interessant
å reflektere over hvordan dette påvirker dem. Våre pasienter har som en regel snarere enn unntaket en
historie med traumer. PTSD er vanligvis bare toppen av isfjellet (Allen, 2001), selv om mange av dem og
da spesielt kvinnene kan vise til slike symptomer. Andre lidelser relatert til traumer er dissosiative
forstyrrelser, depresjon, problematisk rusmiddelbruk, selvskading, suicidale tilstander, spiseforstyrrelser,
samt psykoseproblematikk. Tilknytningstraumer gir også økt risiko for personlighetsproblematikk.
Et dilemma er at pasienter med tilknytningstraumer har gjennomgående vansker med å bruke hva de mest
trenger for å heles, nemlig trygge tilknytninger (Allen, 2001). Denne relasjonelle ambivalensen er noe av
det som er mest utfordrende med å jobbe med ungdommer med rusproblemer og sammensatt problematikk.
14
Det er interessant å bruke mentaliseringsperspektivet på en vid måte. Metoden er utviklet for behandling
av borderlinepasienter, men samtidig vil de fleste psykiske lidelser innebære vansker med mentalisering på
et eller annet nivå (Bateman & Fonagy, 2007). Mentaliseringsperspektivet er et nyttig verktøy i arbeidet
med unge mennesker som sliter med rusproblemer. Man kan raskt fange opp hvor ”skoen” trykker. Noen
sliter mest med å mentalisere seg selv. De har lav affektbevissthet og vet ikke når, hvordan og hvorfor de
føler som de gjør. Disse ikke-mentaliserte affektene skaper problemer for dem på den måten at de ruser
seg, selvskader seg, dissosierer, blir voldelige eller gjør andre ting som er skadelig for dem selv eller andre.
Allerede i førstesamtalen vil det være gjenkjennelig for en ungdom med slike vansker hvis du prater med
dem om det:
P: hei
og velkommen til PUT
takk, du jeg er litt skeptisk til dette her, jeg vet ikke om jeg trenger behandling egentlig, jeg
gjorde det når jeg ba om å bli henvist hit, men nå har jeg bearbeidet det meste på egen hånd
NN:
P: ok,
ja, det er helt i orden, du bestemmer om du ønsker å gå i terapi her hos meg eller ikke.
Er det greit for deg at vi bruker timen i dag til at jeg blir litt kjent med deg og stiller deg noen
spørsmål? Du har sikkert vært igjennom dette tidligere, du som har vært i behandling før.
senere i timen
P: så
NN:
du ruser deg på heroin ja, og du blir veldig destruktiv når du først ruser deg?
ja, mm.
er det sånn for deg at du noen ganger har mange følelser inni deg og at de blir så sterke at
du mister kontrollen eller blir helt satt ut? (terapeut spør etter mentaliseringsvansker)
P:
ja sånn er det, jeg tror det er grunnen til at jeg ofte ruser meg så sinnsykt og at jeg ikke
klarer å kontrollere det
NN:
P:
er det andre ting du finner på når du blir sånn ”satt ut”?
NN: eh…vet
ikke
nei altså, for noen er det sånn at når de blir sånn satt ut og mister kontrollen på seg selv
så kan de selvskade seg eller ha sex eller bli voldelig eller gjøre andre ting som de ikke har
kontroll over. Er dette noe du kjenner deg igjen i?
P:
NN: ja
nei jeg selvskader meg ikke altså, det har jeg aldri gjort. Men jeg blir jævlig sint for
ingenting, spesielt med moren min og sånn. Bare sånn helt enkle ting som at hun bruker feil
kniv når hun skal skjære opp brød kan sette meg helt ut av spill.
P: hmm…hva
mer kan du gjøre når du er satt ut da?
NN: (ser
litt ned og kremter litt)… jeg driver og kjører for eksempel. Veldig fort med bil.
Det pleier å gi et kick. Ta brodden av ting.
Andre sliter mest med å mentalisere andre mennesker. Det kan være pasienter med mye sosial angst som
grubler seg gjennom kveldene fordi de gruer seg til å gå på jobb dagen etter. De tror ofte det verste om
andres motiver, intensjoner og sinn. De tenker at sjefen er skuffet over dem eller ikke liker dem. De forstår
ikke hvorfor kjæresten gråter når hun gjør det og blir på den måten handikappet i sin sosiale utfoldelse og
inhiberte i sin livsutfoldelse. Her er fokuset for mentalisering et annet, man jobber med å mentalisere
15
mindre seg selv og hva som foregår inni dem selv, til mer å mentalisere verden rundt og være opptatt av
de(n) andre. Det er helt sentralt å også fokusere på de muligheter for tolkning og den usikkerhet som
medfølger. Vi kan aldri helt sikkert vite hva andre tenker og føler.
Terapeutisk innebærer det å arbeide med pasienter med sammensatt problematikk at man må ha et fokus
på hvordan møte dem på riktig måte. Innenfor traumefeltet snakker man om ”window of tolerance” og
at man må være affektregulator for pasienten i en periode. Pasienten må ikke bli for følelsesmessig
overveldet, men heller ikke for lite stimulert og aktivert (Anstorp, et al., 2006). Dette er et svært sentralt
prinsipp innenfor mentaliseringsbasert terapi, hvor man bruker metaforen ”smi mens jernet er lunkent”
som er en kontinuerlig tilpasning til pasienten aktiveringsnivå eller emosjonelle tilstand. I terapirommet
må pasienten ikke være for aktivert og ei heller for lite aktivert. Pasientens evne til å mentalisere overvåkes her og nå av terapeuten og når denne evnen blir for utfordret, vil aktiveringsnivået gå opp eller ned
avhengig av hvilke type tilknytningsmønster pasienten har (Karterud & Bateman, 2010). Terapeuten må
kontinuerlig ”jobbe” for å hele tiden være tunet inn i pasientens tilstand og følge den. Det er en aktiv
og stimulerende måte å jobbe på. Ungdommer liker aktive terapeuter. De blir urolige av stillhet og de liker
å få konkrete svar på spørsmål de har. De vil gjerne ha mer dialog enn monolog i terapirommet. Det gjør
dem tryggere.
Mentaliseringsteori (Bateman & Fonagy, 2007) har lite eksplisitt om kjønnsperspektivet. Er det noen
forskjell på kvinner og menn i forhold til hvordan selvet utviklet seg i nære tilknytningsrelasjoner?
Er det noen forskjeller på kvinner og menn i forhold til hva slags mentalisering de mestrer best? Er
eksempelvis kvinner bedre på å mentalisere seg selv mens menn er bedre på å mentalisere andre? Hvordan
stiller begreper som eksternalisering og internalisering seg opp mot et begrep som mentalisering? Dette
reiser flere interessante spørsmål som er verdt å se nærmere på. En annen innfallsvinkel er om det gir
mening å forstå pasienter utifra kjønn? Eller finnes det mer presise kategoriseringer som fanger opp
essensen av hva de sliter med? Hva er best for en klinisk psykolog når unge Jørn kommer inn døra?
Hvilken analyse bør psykologen raskest bevege seg inn på?
16
Ungdommer er nevrobiologisk i en fase hvor styrking av frontallappene og kontroll over affektive impulser
er en av hjernens utviklingsmål, da er det er nyttig med terapi som bygger opp under vår integrative
kapasitet mellom rasjonell tenkning og emosjonell aktivering. Mentaliseringsbasert terapi er en åpen og
eksplisitt terapiform, hvor terapeuten må være aktiv og delaktig og åpen om egne antakelser. Ungdom vil
ha medbestemmelse. Dette får de ved eksplisitt kasusformulering, forhandling og utforskning av hvordan
forstå fenomener. Ungdommers språk er ofte konkret og handlingsorientert. Det er vanskelig å få dem å få
til et stabilt oppmøte og de har gjerne en del dramatiske hendelser mellom timene. Innen MBT bruker man
kriseplan og oppmøteplan som er konkret i et mentaliserende språk pasienten forstår og selv har formulert.
Det er et glimrende verktøy for å sikre eller forebygge drop-out. En ikke-vitende holdning, en holdning som
MBT ikke er alene om å fronte, er en stor fordel når man skal jobbe med relasjonsskadde pasienter. MBT
er et perspektiv som er vidt nok til å ta innover seg bredden i ungdommenes sammensatte problematikk.
Med fokus på relasjon og tilknytning, fokus på her og nå relasjonen og å regulere temperaturen i terapirommet, fokus på enighet og forhandling med pasienten slik at pasienten har medbestemmelse i hva som
skal foregå i terapirommet. Ikke minst gleden av å som terapeut kunne si: Dette skjønner jeg ingenting av,
kunne du være så snill og hjelpe meg å forstå det (deg) bedre! La oss se litt nærmere på det.
Allen, J. G. (2001). Treating attachment trauma
Traumatic relationships and serious mental disorders.
New York: John Wiley & Sons Ltd
Andersen, B. (2006). Ungdomar och offentlig liv. In B.
Erdal (Ed.), Ute Inne- Oppsøkende sosialt arbeid med
ungdom Oslo Gyldendal Norsk Forlag AS.
Anstorp, T., Benum, K., & Jakobsen, M. (2006).
Dissosiasjon og relasjonstraumer- Integrering av det
splittede jeg. Oslo.
Bateman, A. W., & Fonagy, P. (2007). Mentaliseringsbasert terapi av borderline personlighetsforstyrrelse En praktisk veileder. Oslo: Arneberg forlag.
Eide-Midtsand, N. (2010). Problematferd som utrykk
for feilinnstillinger i hjernens stressresponssystem.
Tidsskrift for norsk psykologforening, 47, 1098-1102.
Iversen, E., Skutle, A., Bolstad, A., & Knoff, R. V.
(2008). Ungdom og rusmidler i Bergen 2008 en undersøkelse i Bergen kommune om 8. og 10.
klassingers forhold til rusmidler. Bergen: Stiftelsen
Bergensklinikkene- Kompetansesenteret.
Karterud, S., & Bateman, A. (2010). Manual for
mentaliseringsbasert terapi (MBT) og MBT
vurderingsskala - Versjon individualterapi.
Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.
Klyve, A. (2004). Foreldrerollen i rusforebyggende
arbeid- ærlighet, humor og utholdenet.
Program for foreldreveiledning Bufetat.
Klyve, A. (2006). Marginalisering og forebygging. In
B. Erdal (Ed.), Ute inne - Oppsøkende sosialt arbeid
med ungdom. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.
Moshuus, G., Rossow, I., & Vestel, V. (2002). Partydop
og ungdomskultur -Shdir. Sosial og helse direktoratet.
Nygrän, P., & Skårderud, F. (2008).
Mentalisering som sosial kompetanse hos barn og
unge. In H. Thuen & P. Nygrän (Eds.), Barn og unges
kompetanseutvikling.
Oslo: Universitetsforlaget.
Pape, H., & Backe-Hansen, E. (2007).
Ung i Norge- Psykososiale utfordringer:
Ungdom og Narkotikabruk - mot normalt.
Pedersen, W. (1998). Bittersøtt- Ungdom/
sosialisering/rusmidler. Oslo: Universitetsforlaget.
Ravndal, E. (1999). Narkotikabruk blant kvinner
og menn. Kvinner og helse i Norge, NOU 13.
.Stortingsmelding nr 16 - Narkotikapolitikken. (1997).
Retrieved from Regjeringen.no.
Söderström, K. (2008).
Ensomt spedbarn søker kompetent omsorgsperson.
In P. Nygren & H. Thuen (Eds.),
Barn og unges kompetanseutvikling.
Oslo: Universitetsforlaget.
Söderström, K., & Skårderud, F. (2009).
Minding the baby: mentalization-based treatment
in families with parental substance use disorder.
Theoretical background. Journal Article.
Vedøy, T. F., & Skretting, A. (2009).
Ungdom og rusmidler- Resultater fra
spørreskjemaundersøkelser 1968-2008
SIRUS-Rapport nr. 5/2009.
Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning.
17
18
Britt Heimvik Takvam, spesialpedagog, master i pedagogikk, Stiftelsen Bergensklinikkene
Hva mener sårbare rusavhengige kvinner
er mulige forklaringer på egen rusavhengighet?
>
Rusmidler er en av de største helsepolitiske utfordringene man står
overfor i dagens samfunn, og man ser i dag en økning av alvorlige rusproblemer blant norske kvinner.
Det finnes store variasjoner innen gruppen kvinner og rus. Denne artikkelen baserer seg på en kvalitativ
studie om sårbare kvinner og rus. Fem rusavhengige kvinner ble rekruttert fra en avrusningsklinikk i
Norge. Prosjektet ble meldt til Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (NSD) og Regionaletisk komité for
medisinsk forskningsetikk (REK).
Utvalget i den kvalitative studien representerer en marginalisert gruppe sårbare rusavhengige kvinner.
Kvinnene er en krevende gruppe i behandlingsapparatet, i tillegg representerer de store individuelle og
samfunnsmessige kostnader. Det er få kvalitative studier når det gjelder kvinner og rus. Hensikten ved den
kvalitative studien var å få brukerstemmen fram. Ved hjelp av de rusmiddelavhengige kvinnenes erfaringer,
beskrivelser og opplevelser, får man innsikt i hvilke faktorer kvinnene mener kan ha gitt rusmiddelavhengighet.
Empirien viser at det har vært hendelser i familiens sosiale rom som har preget
kvinnene for alltid. De har vokst opp i sosiale rom sterkt preget av fysisk, psykisk og seksuell vold. Det
tegnes et bilde av sårbare unge jenter som kun har hatt seg selv å stole på i oppveksten. Samtlige refererer til
problematiske relasjoner til mor. I fire av fem tilfeller er kvinnene utsatt for ulike typer vold fra fedre og
stefedre. I tillegg var de vitne til vold rettet mot andre. Oppveksten ble ytterligere forverret ved at mor og
andre i nærmiljøet unnlot å gripe inn. Felles for kvinnene er mangelen på gode venninnerelasjoner. Ingen
har hatt en bestevenninne i oppveksten. De har ikke hatt tilhørighet i en venninnegjeng.
Det ble gjort følgende funn:
Kvinnene klarte ikke tilpasse seg på skolen. De evnet ikke å etablere gode relasjoner. Konsekvensen ble at
fire av fem daglig inntok rus i skoletiden. Samtlige falt ut av skolen på et tidlig tidspunkt. Fire av fem
sitter igjen uten å ha fullført åttende klasse. Ingen har fast bolig eller jobb. Tre av kvinnene har barn,
ingen har omsorg for barna. To har barn som er rusmiddelavhengig. Disse barna er tredje generasjon
rusmiddelavhengige. Dette viser at rusproblemer ofte går i arv fra generasjon til generasjon.
19
Svik i nære relasjoner
Kvinnene rapporterer om problematiske relasjoner til mødrene da mødrene i samtlige tilfeller har latt
hensynet til voldelige ruspåvirkede fedre og stefedre komme foran hensynet til barna. I fire av fem
tilfeller er de rusavhengige kvinnene utsatt for ulike typer vold uten at mor har grepet inn. Kvinnene
konkluderer med at stefedre og fedre har vært viktigere for mødrene enn det de selv var.
Uansett hva som skjedde så kastet hun ham ikke ut. Han var mye viktigere enn oss barn.
Det gjorde meg kald og ufølsom. Jeg ble litt lei meg… satte en mur rundt meg for å beskytte
meg.
Samtlige av kvinnene begrunner egen rusavhengighet med konsekvensen av å vokse opp under dramatiske
oppvekstvilkår preget av omsorgssvikt, incest, rus og vold. I et av tilfellene er en av kvinnene seksuelt
misbrukt av sin far gjennom hele oppveksten. Moren valgte å overse overgrepene. Kvinnen opplever
morens svik like belastende som overgrepene.
Jeg har vært grådig i stuss da om hun visste det og ikke gjorde noe. Da synes jeg det er gale.
Men hun har nok ikke visst det, men det kom ikke som noe sjokk for henne likevel. Hun sa
bare: Ja, visste jeg det ikke. Hvis hun visste det, synes jeg det er like gale som det han har
gjort.
Misbruket fortsatte etter at kvinnen hadde fått egne barn, og faren truet med å misbruke barnebarna. En annen
kvinne forteller at hun brukte rus som en flukt fra det som skjedde i familiens sosiale rom. Faren misbrukte henne seksuelt gjennom hele oppveksten.
Han hadde en gjenstand, og hvis jeg ikke gjorde som han sa, så tok han gjenstanden, og
kjørte den oppi og alt mulig sånt som det der. Han bandt meg óg. Det var veldig mye bråk
også… veldig mye bråk… En gang kom jeg på skolen med to blåveiser. Jeg unnskyldte meg
med idretten, at jeg hadde fått skaden der. Armen min, han tok armen min. Han vred bare
rundt til det knakk. Han har knekket ribbena også. Det gjorde så vondt. Det var det verste
kanskje. Jeg kunne verken sitte eller stå.
En av kvinnene hadde en stefar som daglig prøvde å utnytte henne seksuelt uten at moren grep inn.
Kvinnen forteller:
Min mor var syk og jeg skulle hente en bøtte, så forsøkte han å ja… ta tungen inn i munnen
på meg og kysse meg. Etterpå befølte han meg. Jeg tok hånden hans vekk og sa jeg ville gå
og legge meg. Jeg var så redd for å si det. Jeg var alltid redd.
20
I tillegg til overgrep og vold fra fedre og stefedre, peker funnene på mødrenes svik. Hvordan kan en mor la
forsvarsløse barn utsettes for vold og seksuelle overgrep uten å gripe inn? Var mødrene i en situasjon hvor
de hadde ressurser til å gjøre noe? Var de selv offer for ekstreme sårbarhetsfaktorer? Hva er årsaken til
at de ofret barna og fortsatte i destruktive relasjoner til mennene? Hvorfor overså familie og venner
kvinnenes uholdbare livssituasjon? Kliniske erfaringer viser at kvinner i en avrusningsfase ofte avbryter
behandlingen av hensyn til en rusmiddelavhengig partner. Dette på tross av at de står i fare for å miste
omsorgen for barna ved å avslutte behandlingen. Hvorfor ofrer mødrene barna for å kunne opprettholde
relasjonen til en rusmiddelavhengig partner?
På utsiden av venninnegjengen
Det viser seg at jenter med dysfunksjonelle rollemodeller sliter med å danne sunne, likeverdige relasjoner
til jevnaldrende jenter (Egeland, 2007). Dette bekreftes av funnene som peker på at kvinnene opplevde det
lettere å forholde seg til guttene enn til jentene. En av kvinnene hadde en rusmiddelavhengig partner på
20 år da hun selv var 13. En annen fikk innpass i den eldre brorens vennegjeng. Betingelsene var at hun
inntok rusmidler. Da kvinnen utviklet rusmiddelavhengighet, tok de avstand fra henne.
De sa du er jo ruset, du er jo helt ute. Det gikk rett på psyken med en gang, jeg datt enda
lenger ned i kjelleren. Jeg vil ikke satse på å kontakte dem igjen, det tør jeg ikke. Jeg er full i
angst, og mangler sosiale antenner etter dette. Jeg har jo sosiale antenner, men mangler det
å kunne være sosial med mennesker.
I følge Bjerrum Nielsen & Rudberg (1992) vil det å ha en bestevenninne i oppveksten være en viktig forebyggingsfaktor når det gjelder rus. Dette peker på betydningen av at jenter innehar kompetansen de
trenger for å kunne etablere gode og sunne relasjoner til andre jenter.
Funnene sier noe om konsekvensene av å ikke ha denne kompetansen. I følge Bourdieu (1997) har familien
en viktig rolle når det gjelder å lære barna hvordan man bygger gode relasjoner. Hvordan kan jenter med
dysfunksjonelle rollemodeller lære seg å være venninne?
Grep det offentlige inn?
Var det ingen som grep inn for å hjelpe barna? Funnene viser at det offentlige hjelpeapparatet har kommet
til kort i forhold til de rusavhengige kvinnene. På tross av en skolehverdag preget av rusinntak, uteblivelse
og under-yting, samt merker etter vold, var det få tiltak som ble satt inn fra skolens side. I to tilfeller ble barnevernet koblet inn, og det ble gjort spede forsøk på oppfølging. Kvinnene rapporterer om underkommunisering
og underbehandling fra det offentliges side. Barna kan møte offentlige instanser i ulike sammenhenger;
helsestasjon, barnehage, barne- og ungdomsskole, og skolehelsetjeneste.
En av kvinnene kom stadig sterkt forslått på skolen. Hun begrunnet det med uhell. Dette ble akseptert som
forklaring. En annen var borte fra skolen i uker uten at noen stilte spørsmål ved det. I tillegg møtte hun
ofte ruspåvirket på skolen i en alder av 12 år. En av kvinnene drakk vin og sprit i klasserommet. Lærerne
overså problemet. Kvinnen begynte å røyke hasj i friminuttene.
21
Jeg røykte jo og alt på skolen, både hasj og alt mulig annet, det gjorde ingenting. Fikk bare
en stjerne i margen. Det var som om de andre elevene kom sugende til meg. Jeg hadde jo den
statusen at jeg var med eldre folk og drakk mye. De andre synes det var tøft rett og slett.
Kvinnen spør om ikke hjelpeapparatet har et ansvar når barn uteblir fra skolen og ikke får utdanningen de
har krav på. Hun er bitter for at ingen grep inn. I et tilfelle ble barnevernet informert om at kvinnen rømte
hjemmefra som 12 åring. Barnevernets tiltak var å ringe foreldrene en gang i uken i en måned. Heller ikke
politiet grep inn. Stefaren til en av kvinnene tente fyr på barnesengen til kvinnens yngre bror da gutten sov.
Familien varslet politiet. Politiet hentet stefaren. Han fikk kun en advarsel.
Samtlige falt ut av skolen på et tidlig tidspunkt. Flere av kvinnene sitter i dag igjen uten å ha fullført
åttende klasse. En av kvinnene kunne ikke lese da hun fikk sitt første barn, hun forteller:
På skolen bare lot de det skure. Jeg kunne ikke lese da jeg fikk mitt første barn. Jeg opplevde det
vanskelig å ikke kunne lese for barnet.
Hvordan bryte den vonde sirkelen?
Samtlige av kvinnene hevder rusavhengigheten kunne vært stoppet på et tidlig tidspunkt ved hjelp av
voksne som var tilstede og stilte krav. Ideelt sett mor, men det kunne vært en annen som stod dem nær.
Kvinnene levde i daglig angst for barnevernet. De var truet til taushet med utsagn om splittelse av familien.
I retrospektivt perspektiv mener kvinnene barnevernet burde vært koblet inn. De etterlyser også at noen
kom inn i hjemmet og lærte foreldrene å være foreldre. Videre mener de at tvang er det eneste tiltaket som
fører fram når man har utviklet alvorlig rusmiddelavhengighet.
Få de rusmiddelavhengige på tvang hvis de ikke klarer å avruse seg. Se på meg. Jeg har
vært på tvang to ganger. Ufrivillig tvang, ja på paragraf. Jeg klarte ikke avruse meg selv. Jeg
hadde aldri klart å avruse meg hvis jeg ikke kom på tvang.
En av kvinnene mener man må sette inn skremselspropaganda. Hun refererer til effekten det har hatt på
hennes datter.
Det var en sånn gruppe. De var fem stykker. En av dem var død. De andre hadde laget en
sang om han som var død. Dette gjorde sterkt inntrykk på min datter.
En annen peker på betydningen av at unge rusmiddelavhengige slipper å avruses med eldre,
tyngre rusmiddelavhengige.
22
De unge må ikke være i behandling med hardbarkede narkomane. De sitter bare og hører og lærer.
De synes det er spennende. De må i behandling et annet sted.
Avslutning
Kvinnene forteller om personlige omkostninger som følge av å vokse opp i sosiale rom som skader. De står
igjen med brutte relasjoner til venner, familie og har mistet omsorgen for egne barn, de er uten fullført
grunnskole, uten bolig og jobb. De er blitt rusavhengige og det viser seg at sosiale problemer og ulikheter
reproduseres i familiene. Deres livssituasjon representerer enorme sosiale og medisinske kostnader.
De mangler grunnleggende forutsetninger og de rette ressursene eller sosiale kapitalene (Bourdieu,
1996) for å klare seg samfunnsmessig. Spørsmålet blir, hvordan stoppe reprodusering av sosiale ulikheter?
Hvordan kompensere for tapt barndom og manglende oppfølging? Hvordan forhindre at barn og unge
bruker rusmidler som bedøvelse og mestring i en vanskelig oppvekst? Og hvis det skjer, hvilke tiltak,
og hvilke behandling ønsker vi å tilby?
Bjerrum Nielsen, H., & Rudberg, M. (1992).
Jenters vei til rusmidler - et sosialiseringsperspektiv.
I H. Waal & L. Middelthon (Red.), Narkotikaforebygging
mot år 2000. Oslo: Universitetsforlaget.
Bourdieu, P. (1996). Symbolsk Makt.
Oslo: Pax Forlag.
Bourdieu, P. (1997). Af praktiske grunner.
København: Hans Reitzels Forlag.
Egeland, L.T. (2007) Unge jenter med rusproblematikk i et tilknytningsperspektiv. I A. Klyve (Red.)
Kjønnheten og udyret. Bergen: Bergensklinikkene.
23
24
berit alnæs
En følgepedagogs gleder og utfordringer
Å nei! Ikke ny beboer rett fra lavterskel! Nå som damene fungerer så bra, må vi ikke ta hensyn til de
som bor hos oss også? … Nå blir det surr og rot igjen!
Kjersti måtte flytte rett etter at hun flytta inn, ga metadon for ei uke til kjæresten, bodde som
heroinist her, solgte heroin til damene på subutex som ble kjempesjuke og havna på avrusning,
kjæresten flytta inn på natta og okkuperte doen på gangen og Kjersti rappa fra fellesrommene og
pynta opp hybelen sin … Er vi et rehabilitering eller et skadereduksjonstiltak? Orker vi dette kaoset
en gang til, nå rett før jul?
Josefines hus er et lite botilbud for åtte kvinner som ønsker å jobbe med endringsarbeid. Huset er
én av tre institusjoner i tiltakskjeden for kvinner i rusmiddeletaten i Oslo. En betingelse for å bo hos
oss er at kvinnene har LAR, og vi har ikke krav om rusfrihet. Kvinnene som kommer til oss, kommer
fra forskjellige lavterskelhus i Oslo – fra tiltak som krever rusfrihet, fra behandling og fra egen bolig.
Vi er få ansatte: 6,25 hjemler fordelt på 7 kvinner.
Som innledningen viser, sliter mange som kommer rett fra lavterskeltilbud eller fra kaotiske egne
leiligheter, med å finne sin plass i Josefines hus. Kvinnene har ofte et mål med oppholdet når de søker
om plass, men det er på ingen måte gitt at det er det de skriver, som de faktisk har lyst til å jobbe med.
For mange er det viktigste å komme til et rolig, lite sted hvor de kan oppleve trygghet og forutsigbarhet.
I Josefines hus har vi ingen resepsjon. Når vi kommer inn i entreen, ser vi rett inn på stua, og kjøkkenet
er like rundt hjørnet. Første etasje består av nettopp kjøkken, stue og spisestue – og så har vi et lite
kontor og et møterom. Mange som kommer inn i Josefines hus, opplever at huset har mer karakter av bolig
enn av institusjon.
Kari Martinsen undersøker hva det vil si å bo:
Vi fødes som regel i hus, og vi dør altoverveiende i hus. I mellomtiden ferdes vi i mange hus – i
hus der vi befinner oss vel, og i hus som vi helst vil komme ut av, i langsomme hus og i hurtige
hus, i værelser som innbyr en til å være i dem, og i værelser som er hurtige og travle. Værelsene
kan være rene og urene, luftige og åpne, inneklemte og stinkende, tillitsfulle eller skammelige,
syngende eller skrikende. (Martinsen 2001:168)
Josefines hus var i utgangspunktet et ganske strengt, formelt hus. Jeg vet ikke hvorfor det var så viktig at
stua hadde en karakter av noe reservert – stoler man måtte sitte rett opp og ned i, sofaer som var for
korte til å ligge i, og farger som var kalde og kontoraktige, som beboerne sa. Slitne, redde og abstinente
kvinner oppsøker ikke formelle, strenge rom. Ikke ansatte heller, for den saks skyld. Stua var som et stort,
pent venteværelse få brukte. Og fordi det var et strengt værelse, ble det helt feil å legge igjen strikketøy,
en bok eller annet personlig. Det personlige passet ikke inn.
25
De siste årene har vi innredet rommene slik vi vil ha dem. Vi vil ha rom det er godt å være i, som det er
godt å snakke sammen i. Stua har blomster, bilder på veggene, dikt og gullkorn rammet inn; et stort lappeteppe
som beboere og ansatte har laget i felleskap, ligger slengt her og der – og vi har en stor bokhylle med
bøker for enhver smak. Vi har også hatt en poesibok hvor både beboere og ansatte kunne skrive dikt, små
fortellinger om en god kveld sammen eller noe trist – eller tegne noe dersom det var vanskelig å sette ord
på følelsene. Boka var full av minner, og mange leste i den. Det var krise da poesiboka på stua forsvant og
senere ble funnet ødelagt på en hybel. Hun som stjal boka, hadde tatt og ødelagt noe som var viktig for alle,
noe vi hadde felles.
Et stort hus, men en liten institusjon – og det er vernende elementer i små, tette fellesskap. Ifølge Kari
Martinsen er mennesket et boende vesen; vi bor ikke fordi vi bygger, vi bygger fordi vi er et boende vesen.
Å bo vil derfor si å bli kjent med sammenhengen en er i, og at den inngir trygghet. Vi kaller ofte kvinnene
som bor i Josefines hus, for redebyggere. Uansett størrelse på hybelen de får tildelt, utformes den enkeltes
rede i løpet av kort tid. Bilder henges opp, tepper, puter, planter og pyntegjenstander fyller rommene raskt.
Kvinnene bor seg til, og for mange blir jobben med å holde orden i det lille redet til tider uoverkommelig. Å
gi hjelp når rom skal ryddes og vaskes, krever takt og finfølelse. Når det er kaos i hodet, blir også rommene
kaotiske. Rusmidler og orden er heller ingen naturlig kombinasjon. Når kvinnene går fra kaos på hybelen,
skal de ikke bli møtt med kaos i fellesrommene.
Vi vet ikke hva som venter oss når vi kommer på jobb om morgenen. Noen ganger er fellesrommene tømt
for pyntegjenstander, andre ganger flyter kjøkkenet av rot, og vi finner stjålne gjenstander fra nærmeste
utested lekkert dandert i stua. Andre ganger, når kaffetrakteren er full om morgenen fordi en av beboerne
har satt den på til oss før hun har gått på jobb, får vi en flott start på dagen.
Innflyttingsfasen
Kvinnene kan bo hos oss i to år, og mye skjer i løpet av disse to årene! De aller fleste som flytter inn, er
slitne, har dårlig fysisk og psykisk helse, noen er nylig trappet opp på LAR, andre har hatt LAR i årevis.
Mange har et høyt rusnivå, de har intet ønske om å samhandle med oss som jobber i Josefines hus, og vi
ser lite til dem i starten. Kanskje handler det ikke om manglende endringsmotivasjon i begynnelsen av
oppholdet; kanskje er det bare godt å bo i et stille hus og sove ut. På sitt eget vis henter de seg inn, pusler
på hybelen, forsyner seg av fellesmaten på kjøkkenet, ligger i senga og leser eller ser på TV og sover.
Praktiske oppgaver må ordnes – hvor skal LAR-medikamentet hentes? Ny adresse til NAV oppgis, og
hjelp til små og store økonomiske floker løses.
26
I innflyttingsfasen forteller vi om hva som er rammene for Josefines hus, vi har få regler, men tydelige
rammer. Siden vi er et tilbud for kvinner i LAR-behandling, må vi være tydelige på at man vil bli overført til
et annet tiltak dersom medikamentet ikke blir tatt fire dager i strekk. Som regel bruker vi enten Thereses hus,
som er et akuttiltak for kvinner, eller vi overfører til Kvinnetiltaket Bryn. Ingen blir satt på gaten. Skjer det
likevel, er det fordi kvinnen ikke vil ta imot noen av tilbudene vi har til rådighet. Hun kan komme tilbake
til Josefines hus når medikamentet blir tatt som det skal, men hun kan ikke bo hos oss som heroinist.
Det er mye prøving og feiling i starten. Noen har henteordning for flere dager i strekk, andre tar medikamentet hver andre eller tredje dag, ambivalensen er tydelig. Vi har godt samarbeid med dem som leverer
ut medikamenter, og får tilbakemelding når en kvinne ikke tar det som er forordnet. Vår oppgave er å
motivere til å følge opp LAR-behandlingen, og det er en seier når de velger behandling framfor å gå tilbake
til heroin. Roen i Josefines hus åpner for at kvinnene får tid til å tenke, og når vi vet at de har levd i kaos
og bråk før de kom til oss, er det ikke rart at de trenger tid til å lande før de legger planer for framtiden.
Det er en tid for alt.
Vi har ikke nattevakt; ansvaret for å holde fremmede ute og ivareta hverandre på natta er beboernes. Det
går ikke alltid så bra. I forbindelse med innflytting blir fristelsen gjerne for stor, og kjærester, venner eller
kunder får overnatte. Vi får som regel vite om besøkene fordi de som har bodd der en stund, ikke liker uro
på huset om natta, samtaler blir holdt, advarsler gitt, og noen ganger setter vi inn nattevakt for å se hva
som skjer. Det er et sprang for kvinner som har bodd på steder med personale døgnet rundt, å skulle ta
ansvar for seg selv og andre. For andre, som kanskje har bodd i leilighet, er det vanskelig å forstå at vi har
forbud mot besøk på natta.
Det tette og nære er en beskyttelse mot vold og overgrep og kan også være en beskyttelse mot den store
ensomheten mange av kvinnene som bor hos oss, sliter med. Vi har opplevd at ansatte har vært truet med
vold, men de har aldri blitt utsatt for fysisk vold. Det er også svært sjelden at beboere skrives ut fordi de
har vært truende eller voldelige mot andre beboere på huset. Vi tror at et oversiktlig, lite miljø lindrer.
Beboerne har ikke valgt sine ”samboere” i Josefines hus, og det er selvfølgelig ikke alltid at naboer i
etasjen liker hverandre eller har samme syn på hvordan badet skal se ut etter bruk. Mange må også trene
på sosiale ferdigheter – hvordan sette grenser, og hvordan fortelle at du ikke liker å komme til et rotete
bad med hår i sluket.
Drømmen vår var å bruke den første måneden som kvinnene bor hos oss, som en strukturert bli-kjentmåned som utgangspunkt for videre jobbing de neste to årene. Sånn er imidlertid ikke virkeligheten.
Ingvild var kledd som en mann. Blek, avvisende og aggressiv. Ingvild snakka gatespråk, banna mye og var
skeptisk til alle i Josefines hus. Hun fortalte at hun ikke hadde hatt venninner siden hun var liten. Som
voksen hadde hun levd sammen med menn, og Ingvild skjønte ikke hvordan hun skulle klare å bo et sted
hvor det bare var kvinner.
Ingvild fikk en hovedkontakt som oppsøkte henne, var vennlig, og gang på gang fortalte at hun var rede til
å gå i gang med samarbeidet – hun ble kontant avvist. Hovedkontakten visste at Ingvild gang på gang var
blitt avvist av hjelpere, og at å bygge tillit tar tid. Det tok lang tid.
Ingvild hadde fordommer mot andre kvinner, dette er noe vi ofte hører. Mange av kvinnene har, som
Ingvild, ikke hatt venninner, og de vet ikke hvordan de skal forholde seg til sine medsøstre.
27
Ingvilds hovedkontakt opplevde daglig avvisning, hun ble ignorert, latterliggjort, fikk beskjed om at hun var
for ung, ikke skjønte noen ting, ikke kunne ditten og ikke så datten.
Kvinnene som flytter inn i Josefines hus, er grunnleggende ensomme, de har hatt ustabile forhold til sine
foreldre og få venninner.
Sara fortalte at hun aldri ble invitert i bursdagsselskap i barneskolen – hun flytta så mye at jentene i klassa
aldri skjønte at hun var der før hun var på flyttefot igjen. Og det var god grunn til å flytte – mor var psykisk
ustabil, hun misbrukte barna seksuelt og hadde et omfattende rusproblem i tillegg til de psykiatriske
diagnosene.
Det er ikke enkelt å definere ensomhet, skriver Elin Anita Fadum (2007)
I det norske språket har vi ikke noe begrep for den ensomheten vi velger når vi fokuserer på en oppgave,
i en kontemplativ modus, der vi jobber kreativt – den selvvalgte ensomheten som i det engelske språket
heter solitude. I termen loneliness, som er den vonde ensomheten, kan vi legge en rekke negative termer
som for eksempel forlatt, hjelpeløs, tom, død, naken, sårbar, liten, avvist, ulykkelig, lidende, avsondret,
vergeløs, isolert eller glemt (Nilsson 2004).
Det er den vonde ensomheten kvinnene i Josefines hus forteller om. Mange har en opplevelse av å være
avvist av mor, andre forteller historier som Sara. De rakk aldri å bli ordentlig kjent med noen. Fadum antar
at ensomhetsfølelsen kan lindres gjennom nærhet til andre.
Det er viktig å kunne oppleve samvær når man føler at man trenger det, og møte anerkjennelse for at vi
har behov for å fortelle ærlig om oss selv og våre liv. Vi trenger å være i lag, gråte, le, dele tanker, følelser
og opplevelser. Merleau-Ponty hevder at når man opplever seg selv i samspill med andre, blir den andre
personen en del av ens egen selvforståelse. Enhver genuin erfaring av nærhet med en annen beveger en
derfor bort fra ensomheten. (Fadum 2007:14)
I det daglige er det derfor viktig å samtale om beboernes historie, opplevelser de har hatt i løpet av dagen,
og spørsmål knyttet til hvem de er. Det har vært vanskelig å få kvinnene til å delta i organiserte husmøter
hvor både trivielle og eksistensielle spørsmål tas opp, men vi lykkes i mer uformelle samtaler med pizza,
popcorn og TV på i bakgrunnen. Min erfaring er at det er lettere å ha faste møtepunkter med kvinner som
er rusfrie etter behandling, enn med kvinner som fortsatt har et til tider høyt rusnivå. Institusjonen gir
imidlertid ikke opp, vi legger opp til husmøter på ny denne våren. Nilsson karakteriserer ensomheten som
vår tids siste tabu, kan hende det å ikke ha venner og ha liten sosial kapital er vår tids skam?
Fellesskapet rundt rusen, livet på Plata, de økonomiske transaksjonene for å sikre neste dose kan kanskje
lindre ensomheten en smule.
28
Aristoteles beskriver tre former for vennskap i Den nikomakiske etikk (bok 8): nytte-, gledes- og hjertevennskap. Premisset for at noe i aristotelisk forstand skal kunne kalles vennskap, er at vennskap er basert
på noenlunde likeverd. Med nyttevennskap menes vennskap basert på gjensidig nytte, og gledes- eller
nytelsesvennskap har nytelsen som grunnlag. Hjertevennskapet derimot handler om å bli elsket som den
man er. Jeg vil tro at det er mye av nytte- og gledesvennskap knyttet til et liv som rusmisbruker, men dette
er ustabile vennskap basert på gjensidig nytte av hverandre gjennom kjøp og salg av rusmidler og deling
av dop. Å ruse seg sammen gir både nytelse i rusen og trygghet i forhold til overdoser. Hjertevennskap
derimot handler om så mye mer og er stabilt over tid. Jeg har sett få hjertevennskap de årene jeg har
arbeidet i Josefines hus.
Endrings- og jobbefasen
Ingvild åpnet ikke posten sin i begynnelsen av oppholdet. Etter et par måneder viste hun at hun ønsket
hjelp ved å åpne posten og kaste inkassokrav og regninger på kontaktpersonen, mens hun bannet og skrek.
Nå er det ikke helt greit å kaste post for å få kontakt med andre, men metoden fungerte. Mange av
kvinnene som har fått hjelp i Josefines hus, har vært sinte, og det med god grunn. Det kan imidlertid være
slitsomt å være den som får kjeft for det andre har gjort galt mot kvinnene gjennom et langt liv.
Vi ser også at de har fått liten trening i å differensiere mellom forskjellige følelser, og det kan være mange
grunner til det. De aller fleste vi hjelper, har vokst opp i et hjem preget av omsorgssvikt. Å hjelpe barnet til
nyanserte uttrykk for egne følelser har ikke vært en del av barneoppdragelsen.
Det er også påfallende hvor liten kjennskap kvinnene har til egen kropp. Følelser har kroppslige uttrykk,
og det er en oppgave for miljøterapeutene å hjelpe kvinnene til å koble kroppslig fornemmelse til følelse.
Mange har ”stengt av” kroppen nedenfor halsen etter overgrep i barndommen, voldtekter og arbeidet som
prostituert. Kvinnene må lære å kjenne kroppen sin, og de må lære at dersom de for eksempel har vondt
i magen, kan smertene skyldes at de er redde for et eller annet, ikke nødvendigvis at de har kreft i magen
eller magesår.
De aller fleste av beboerne våre klager på smått og stort under oppholdet. De klager til oss, og de bruker
også mye tid på å klage på oss når de snakker seg imellom. I samtale med Trine Anstorp, psykolog med
spesialkompetanse på overgrepsutsatte, framsatte hun ”sutrehypotesen”. De kvinnene vi hjelper, har hatt
mye å klage over hele livet. Som barn ble de utsatt for omsorgssvikt, avvisning og seksuelle overgrep, og
de klaget aldri. Hvem hadde de å klage til? Hva ville prisen være for å klage? I voksen alder trener de på å
klage, og da er det ofte irriterende klaging på tull. Småting som at det ikke er mange nok påleggssorter til
frokost, at eggerøra ikke er gul nok, og det er feil skorper på brødet. Også terapeut ved støttesenter for
incest bekrefter det samme funnet. Sutring er like irriterende som småstein i skoa, men dersom vi vet at
den åpner for de mer alvorlige klagene, er den lettere å høre på. Håpet er at kvinnene skal våge å klage
mer på de store overgrepene, barndommen som var skummel og farlig. Ofte forteller de om hva de har
opplevd av krenkelser, men tonen er refererende og saklig. Enkelte forteller at de har seg selv å takke.
29
Skamfølelsen derimot – den kjenner kvinnene til, og de forteller at de har mye å skamme seg over. At de
ble skamløst behandlet som barn og fortsatt blir det som voksne, snakker de mindre om.
Finn Skårderud undersøker begrepet skam (2001) og presiserer at å snakke om skam ikke nødvendigvis
betyr at vi snakker om det samme. Vi må skille mellom god og dårlig skam. Den gode skammen er respekten
for andre, og respekten for seg selv. ”En god skamfølelse beskytter sosiale bånd, det vil si at den regulerer
intimiteten med de andre. Skammen definerer grenser for det private” Den gode skammen handler om en
intuitiv forståelse av grenser mot andre og egne grenser. Den dårlige skammen forbindes med den akutte
reaksjonen knyttet til å bli avslørt, at man har falt i unåde i forhold til andre eller seg selv.
Som Skårderud skriver: ”Man kan rødme i enerom, men skammen er dypt relasjonell i sitt vesen. […]
Skammens vesen er knyttet til selviakttakelsen, å se seg selv med andres blikk. Den akutte skammen utløser
en kroppslig lengsel etter å bli borte, dekke seg til, og ’synke i jorden’.”
Noen skammer seg for mye, og i Josefines hus bor det mange som sliter med det Skårderud kaller ”dyp
skam”, en grunnleggende og stadig tilbakevendende affekt. Den dype skammen er på mange vis vanskelig
å takle for ansatte i boligen; skammen åpner ikke for dialog, og vi som hjelpere kan kjenne oss utestengt.
Ansatte i
Josefines hus er ikke psykologer eller psykiatere, men vi har samtalen som verktøy, og det relasjonelle
ligger til grunn for at oppholdet i tiltaket skal være til nytte for kvinnene.
I skambaserte syndromer som rusmisbruk, avhengighetstilstander, spiseforstyrrelser eller reaksjoner
etter overgrep, er skamfølelsen både et utgangspunkt og en konsekvens. En følelse av skam kan få misbrukeren til å forsøke å drukne sin selvforakt i sprit. Så våkner man verre til mote. Bulimikeren kan føle seg
som et elendig menneske. I overspisingen og oppkasten fornedrer han/hun seg selv, og bekrefter sin egen
elendighet. Offeret for seksuelle overgrep utagerer i skamløs erotisk atferd. Det blir mer av det samme
(Skårderud 2001).
Hvilke uttrykk for skam kan vi se i Josefines hus? Mange er deprimerte og triste, de har lav selvfølelse,
de ønsker å være en annen enn den de er. Vi ser også eksempler på det vi kan kalle skamløs atferd.
Hvor skamløsheten rår, vil jeg forvente å finne skammen sterkt til stede, og mer eller mindre benektet.
Som forsvarshandling mot den tause skammen blir den konkrete skamløsheten aktivt (Skårderud 2001).
30
Finn Skårderud minner oss på at terapi også er en skamsituasjon: Den ene forventes å blotte seg for den
andre, å vrenge en komplisert innside ut. Det er et svært ulikt forhold. Ingen forventer at terapeuten skal være
åpen om sin skam. Kunnskap om risikoen for at den terapeutiske situasjonen kan være retraumatiserende
må være en del av terapiutdannelsens etikk og teknikk. Det dreier seg om terapeutisk bluferdighet, om den
nødvendige skamfølelsen hos behandleren. Det betyr her en god skamfølelse, i slekt med Løgstrups begrep
om ”urørlighetssonen”. Ikke minst i en terapeutisk intimitet er det viktig å ha klart for seg at noe av det dypt
personlige også skal beskyttes. (Skårderud 2001).
Og det begynner å gå seg til!
Ingvild har begynt å forplikte seg til en ukesplan – hun skal vaske hybelen sin, vaske klær, ta urinprøve,
spise middag en gang i uka, dra på biblioteket, eller et annet dagtilbud. Hovedkontakten blir med henne på
de ulike oppgavene og snakker sammen om hvordan det oppleves å gjennomføre dem. Sammen utvikler de
ukesplanene, og de utvikles gjennom prøving og feiling.
Det er krevende å strukturere livet til beboere når det ikke er krav om rusfrihet, og fra miljøterapeutens
side er det ofte et ønske om raskere progresjon enn hva kvinnen evner, gitt at hun fortsatt har tilbakefall.
For å holde tråden er det viktig at fellesskapet, fagkonsulenten og institusjonssjefen hjelper hovedkontakten til å se de lange linjene i oppholdet og fastholde progresjon.
Ingvilds rusnivå går drastisk ned, og hun utvikler strategier for å mestre rustrang. Hun går til polikliniske
samtaler med psykolog på LAR, fokus er på traumebehandling. Ingvild har en posttraumatisk stress
syndrom diagnose, kompleks form.
De ansatte i Josefines hus er en bredt sammensatt gruppe av generalister med spesiell kompetanse på
kvinner og rus, men diagnostisere brukerne våre skal vi ikke. Det vi ser, er imidlertid at mange av dem vi
skal hjelpe, har de samme symptomene som Ingvild, og vi lurer også på om mange har fått feil diagnoser
og egentlig kunne ha profitert på hjelp dersom de hadde blitt bedre diagnostisert.
Ingvild begynner å stille eksistensielle spørsmål om hvorfor hun lever og hva hun vil med livet. Fra å
uttrykke frustrasjoner over fortiden, til å ha håp og ønsker for livet som ligger foran henne. Ingvild forteller
sin historie, det er som om hun ønsker å forklare hvorfor hun har blitt som hun har blitt.
Jeg trenger følge!
Vi følger kvinnene dit de har behov for å gå. Mange har sosial angst og lar være å møte til fastlegetime,
på sosialkontoret, tannlegekontoret, urinprøve, LAR- psykologen eller hva det måtte være. Noen ganger
må vi følge fordi kvinnene har voldelige kjærester som venter på dem utenfor apoteket eller annet utleveringssted for LAR-medikamentet de skal hente.
Andre må ha følge når de skal ta toget fra Sentralbanestasjonen. Kanskje skal de treffe barna sine, og siden
de er spente og både gruer og gleder seg til å se dem, er de redde for at de kan komme til å kjøpe seg en
”friskmelding” eller ”noe å roe seg på” på Plata.
Det er lurt å bruke tid på å følge hit og dit. Miljøterapeutene får se kvinnene i nye situasjoner utenfor
huset, og samtalene får et annet innhold når man går sammen, enn de gjør når man sitter på stua eller
kontoret.
31
Nye tenner, nye muligheter
Det er ikke uten grunn at rusmiddeletaten i Oslo har et eget tannhelseprosjekt. Kvinnene som flytter inn i
Josefines hus, har gjennomgående svært dårlig tannstatus. Siri forteller:
Jeg er akkurat som en kanin, fortenner og ikke noe bakover. Jeg kan ikke tygge mat lenger,
alt jeg får i meg er flytende. Jeg kan sutte litt på ribba til jul, men får den ikke ned …
Dårlige, råtne tenner og bare gommer er i vårt samfunn forbundet med skam. Noe av det første kvinnene
gjør, er å ta kontakt med tannhelsetjenesten og få følge for å få nye tenner. Andre får følge for vanlig
tannbehandling – mange går med tannverk som de ikke tør å gjøre noe med uten følge. Vi ser at kvinnene
ordner med tennene før de tar opp igjen kontakten med barna sine, og i dette ligger det mye omtanke og
jobbing for egen verdighet.
Hvem er jeg?
Kvinnerollen er ikke enkel når du ikke har lært deg de grunnleggende ferdighetene og du ikke har hatt
venninner i ungdomsårene.
Jeg er mer avhengig av menn enn av heroin, forteller Kaja. De mennene jeg har levd sammen
med og fortsatt har et forhold til, slår meg og ydmyker meg, men jeg har jo ingen venninner
…
Kvinnene forteller også at har de en kjæreste, kan de nok få mye juling og måtte jobbe dobbelt både for seg
selv og kjæresten, men de får også en viss grad av beskyttelse. Uten kjæreste, forteller kvinnene, er de ”fritt
vilt” både på lavterskeltiltak hvor det bor kvinner og menn, og ute i miljøet på Plata.
Kaja kom og gikk de første månedene, hun skravla som en foss, ventet aldri på svar, gikk utfordrende kledd
og var storkonsument av lip-gloss.
Vi vet ikke hvem Kaja egentlig snakket med de første månedene. Kanskje sa hun bare det hun tenkte, høyt?
Hun ventet ikke på svar, så ikke på den vi trodde hun snakket til, og hoppet fra tema til tema. Vi hadde
ingen opplevelse av at hun var psykotisk, det var som om alt hun tenkte, måtte sies. Hun stilte spørsmål og
svarte selv, og noen ganger stoppet hun opp og ventet på hva kontaktpersonen tenkte om det hun tok opp.
Kaja lærer å sette grenser i forhold til menn og trener på å få venninner. Hun har lært at miljøterapeutene er gode samtalepartnere, og hun utveksler erfaringer med de andre kvinnene på huset. Særlig
barndomsminner blir tatt opp på nytt og på nytt.
32
Kaja kan ikke lage mat. Moren lot henne ikke få være på kjøkkenet, de huslige ferdighetene er helt
fraværende. Hun er en av de få beboerne som ikke skammer seg over manglende huslige ferdigheter.
Ofte er det slik at kvinnene ikke lager mat når vi ser på, fordi de kan så lite.
Ingvild stekte karbonader hver dag i flere måneder i strekk. Hun lærte å lage fløtepudding, og pudding sto
på menyen når vi fikk gratis fløte fra Lions. I ukevis.
Datter, mor, bestemor …
De fleste kvinnene som har bodd i Josefines hus, har hatt et vanskelig forhold til sin mor, de har barn, og
det er heller ikke uvanlig at de er bestemødre. Forholdet til egne barn er komplisert. Vår jobb er både å
hjelpe kvinnene til å få kontakt med barna på nytt og å lære kvinnene om hva som er normale forventninger
til mødre. Kvinnene skammer seg over svikene i forhold til barna sine, men ser også at deres egne mødre
ikke ga dem den omsorgen de selv trengte. Det er enklere å hjelpe de unge mødrene enn dem som er
bestemødre. Det er ikke alle som får lov til å hilse på barnebarnet sitt, og det er sårt.
Utfordringer
En spesiell utfordring er avbrudd i boforholdet. Vi er et botilbud, kvinnene mister ikke plassen om de blir
borte et par uker. Det er ikke problematisk med sykehusinnleggelser og opphold på Gatehospitalet eller når
de tar seg ferie på lik linje med andre folk. Verre er det når de forsvinner uten å gi beskjed om hvor de er,
og vi ikke får fatt i dem på telefon. Ofte kommer de tilbake i dårlig forfatning, og etter hvert kommer det
fram at de har hatt en solid sprekk sammen med en de har forelska seg i. Boforholdet tåler noen avbrudd,
men er de hyppige og slik at Josefines hus bare brukes som hvilerom mellom utfluktene, avslutter vi
oppholdet.
Utflyttingsfasen
Jeg flytta inn med en sekk fylt av bly, nå som jeg flytter ut, veier sekken mindre …
Etter et års tid i Josefines hus er det på tide å søke kommunal bolig. Når det blir noe ledig, varierer fra
bydel til bydel, men vi ser at det går fortere å få bolig enn tidligere.
Noen ganger går det rent for fort; kvinnene sier selv at de ikke er klar for å flytte, men tør ikke si nei til det
tilbudet de får.
Det er nok et oppbrudd når kvinnene flytter ut, og til tross for at de er forberedt på utflytting, ser vi
tilbakefall hos mange. Rusnivået kan stige, de gruer seg til å bo alene, og flytteprosessen i seg selv oppleves
som overveldende. Enkelte av kvinnene er samlere, og det er ikke gjort i en håndvending å ”pakke ned
rommene”. Sinna på kontaktpersonen og resten av personalgruppa er de også. Ofte får vi spørsmål om vi
er glad for at de flytter, om vi er glad vi er kvitt dem …
Er vi heldige, flytter kvinnen om sommeren, og da kan avslutningen bli god. Innimellom pakking og kasting kan
vi sitte i skyggen under trærne, lese en bok, ta en røyk og en kopp kaffe og prate om alt og ingenting. Noen
33
sitter ute i timevis, andre kommer og går. Kjenner vi etter, kan vi også merke den gode roen som kommer
når gruppa slapper av sammen. Da er det ikke nødvendig å si så mye eller være flink og terapeutisk – det
er nok å være sammen og tie sammen med hver sin bok. Mer skal det ikke til.
34
Aristoteles: Den nikomakiske etikk
Bokklubbens kulturbibliotek (1999)
Bok 8, kapittel 1 - 3
Skårderud, F (2001): Tapte ansikter;
Introduksjon til en skampsykologi del 1.
I Wyller, T Skam – perspektiver på skam,
ære og skamløshet i det moderne.
Fagbokforlaget
Martinsen, K (2001): Huset og sangen, gråten og
skammen; rom og arkitektur som ivaretaker av
menneskets verdighet
Fadum, E.A(2007): Ensomhet og selvmord.
Suicidologi, årgang 12 nr. 2
35
- Det er lettere å ha klienter av ditt eget kjønn, men det betyr ikke at terapeut og klient
må være av samme kjønn. Det viktigste er å være bevisst, og møte klienten der han eller
hun er, sier Susan Hart.
36
Psykologene ville ikke snakke om biologi, hjerneforskerne ville ikke forske på følelser. Den danske
psykologen Susan Hart har bygget bro mellom dem.
Psykologen som bygget bro
til hjerneforskerne
Tekst og foto: Ingebjørg Jensen
”Broen” er hennes egen teori, kalt nevroaffektiv utviklingspsykologi. Nå bruker hun
all sin tid på å fortelle fagfolk om hvordan møtet mellom disse to feltene skjer.
- Det er spennende å ha brukt 20 år på noe som andre synes er lærerikt, men jeg må
nok tilbake til terapien – ha fingrene i jorden igjen!, sier Susan Hart, spesialist på
klinisk barnepsykologi og psykoterapi. Siden hennes første bøker om temaet kom ut
i 2006, har hun ikke hatt tid til klinisk arbeid. Men hun har hatt ”fingrene i jorden”
før: I ti år ledet hun en kommunal dagklinikk, hun har jobbet på barnepsykiatrisk
avdeling og har drevet egen praksis.
I behandlingen har hun sett at mye av problemene bunner i svikt og mangler når det
gjelder tilknytningen til andre mennesker. Det gjelder også mennesker som ruser
seg. Hun ser ofte rusing som et forsøk på kjemisk selvregulering når en ikke finner
trøst og lindring hos andre mennesker:
37
- Det dreier seg ofte om mennesker som har vokst opp i en familie som ikke har gitt dem nettopp det. Men det
som starter som selvregulering, ender opp som avhengighet. I terapi med barn er det lett å skape en ramme,
og viktig å skape god kontakt innenfor den rammen. Men også rusavhengige trenger en slik ramme, slik at
de kan få en fellesregulering som er god.
Ville ikke se på det følelsesmessige
- Først de siste 20 årene har man begynt å få kunnskap om de følelsesmessige strukturene i hjernen, og hva
som skal til for at de modnes og utvikles, påpeker Hart, og innrømmer at hun beveget seg inn på et veldig
vidt område, da hun startet brobyggingen tidlig på 90-tallet. Men nå føler hun at teoriene om nevroaffektive utviklingspsykologi har blitt et kart som passer til terrenget, bygget på 1000 evidensbaserte artikler om
hjerneforskning og den kjente utviklingsforskningen.
- John Bowlby, tilknytningsteoriens far, har hatt en enorm påvirkningskraft, også på meg. I begynnelsen
av 90- årene kunne vi ikke lese så mye om dette. Hjerneforskerne ville ikke ta i emosjonsforskningen - de
mente den lå utenfor deres felt. De ville forske på adferd og det kognitive. De følelsesmessige strukturene
er vanskelige å se. For å klare det, har forskerne måttet gøre deres forsøg med fx rotter, mus og aber eller
mennesker med senhjerneskader. Susan Hart mener dog, at en bedre ved er, at se på det normale spædbarns
følelsmæssige udvikling gennem tilknytningsrelationer, det vil sige peile seg inn på mennesker uten språk,
for eksempel et spedbarn på under et halvt år, og prøve å følge deres evne til at indgå i kontakt. På 90- tallet
skjedde en holdningsendring hos enkelte hjerneforskere. For eksempel Antonio Damasio og Joseph leDoux
som har vært villig til å se på de strukturene som danner følelsene.
Kjønnsaspekt i hjerneutviklingen
I udviklingen af den neuroaffektive udviklingspsykologi og i psyoterapien har hun hele veien også hatt
kjønnsperspektivet i bakhodet.
38
Også i bøkene sine fra 2006 ser Hart på betydningen av kjønn, men her gjelder det utviklingen av den
menneskelige hjerne. For kjønnshormonene spiller en viktig rolle i reguleringen av hjernestrukturene og deres
funksjon. Men det er først i de siste tiårene at vi har begynt at få større kunnskap om deres rolle, understreker Hart.
- Det foreligger fremdeles bare begrenset viten om det nevrobiologiske
grunnlaget for kjønnsforskjellene og om hvordan samspillet med
miljøet innvirker på kjønnsadferden. Kjønnsidentitet og oplevelsen
af at være jente eller gut er sterkt påvirket av tidlig samspill
med omsorgspersonene. Hjerneforskerne ser bare begrensede
kjønnsforskjeller i hjernens struktur mellom menn og kvinner,
understreker hun, og legger til at tidlige oppvekstbetingelser kan ha
en modulerende effekt på kjønnsforskjellene i de forskjellige hjernestrukturer.
- Selv om medfødte, genetiske forskjeller er minimale, kan de fort bli
selvforsterkende. De psykologiske virkninger av disse små forskjellene multipliseres gjennom hele utviklingen. Jenter og gutter
fremkaller ofte forskjellige typer respons fra omsorgspersonene
og andre primære relasjoner i kraft av en typisk jentete eller guttete
adferd. Måten de blir møtt på, stimulerer til ytterligere forskjeller
i den opprinnelige adferden. sier Hart, og viser til at barn
behandles forskjellig også ut i fra hvilket temperament de har i
utgangspunktet.
Jenter og gutter fremkaller
ofte forskjellige typer respons
fra omsorgspersonene og
andre primære relasjoner i
kraft av en typisk jentete eller
guttete adferd. Måten de
blir møtt på, stimulerer til
ytterligere forskjeller i den
opprinnelige adferden.
Opptatt av ytre og indre rom
Hart minner oss om at hjerneforskning på spedbarn viser at de gjennomsnittlige
variasjonene i hjernen mellom individer av samme kjønn er større enn mellom
kjønnene. Og både menn og kvinner produserer østrogener og androgener:
- Alt vi vet om forskjellene, er at guttene har mer testosteron og jentene har mer
østrogen. Men hva betyr det? Vi kan måle at nyfødte jenter holder øyekontakten
lengre enn gutter. Vi kan også se at jentene produserer mer av stoffet oxytocin.
Guttene har mindre evne til å holde fokus lenge. Samtidig kan vi måle at de
danner mer av stoffet vasopressin, som produseres av testosteron. Men dette er
ikke upåvirkelig: Vi kan måle at en mann som går inn i omsorgsrollen, vil øke
produksjonen av oxytocin, uttrykke mer følelser eller være mer i kontakt med
følelser. Forskerne er fremdeles langt fra å forstå kjønnsforskjeller fullt ut, og det
finns mange forskningsresultater som motsier hverandre, påpeker Hart, som ut i
fra studier av ti barn på halvannet år, konkluderer slik: - Vi kan si at jentene er
mer opptatt av det indre rom, mens guttene generelt velger det ytre rom.
39
Kjønnsforskjeller i det terapeutiske rom
I voksenlivet kan disse forskjellene vise seg på flere måter, sier Hart: - for eksempel i venninnefellesskapet
skaber kvinner et ”fortrolighetsrom”, mens menn indgår i aktiviteter som drejer sig om sammenhold og tillid.
For mange kvinnelige ledere skiller de seg fra menn ved at lægge vægt på et ”fortrolighetsrom” eller alliance
med sine medarbejdere, En mannlig leder har gjerne ikke det, men sætter vanligvis pris på medarbejdernes
loyalitet ved at være åpne for å gi og få beskjeder, slik at han får vite hva som skjer.
Disse typiske kjønnsforskjellene er også viktige for det som skjer i det terapeutiske rom, understreker hun:
- Det har lenge vært lagt mye vekt på kvinnelige dyder, og i terapien legges det stor vekt på ”åndens
helbredende kraft”, det vil si samtalen. Men hva kan vi lære av kommunikasjonen med barn før de kan snakke?
I møtet med tenåringsgutten må du gå fram på en annen måte. Kanskje den som har betydd mest for ham var
en mann han var ute og fisket sammen med, uten å snakke så mye sammen. En han følte han kunne stole på.
Man må ha et terapeutisk rom der man kan gjøre noe annet enn å bare snakke. For eksempel en aktivitet:
”Reis deg opp!”, ”klapp i hendene!”. ”Rull rundt på teppet!”, ” riv i stykker avisen!”. Det er viktig å velge en
lek som er akseptabel for en 16- åring, sier Hart, som er inspirert av metoden ”Theraplay”, som terapeuter i
Chicago utviklet i 1960- årene for barn som ikke fikk så mye ut av samtalen. – Uansett dreier det seg om å
skape ”det nåværende øyeblikk”. Den ”musikken” skal spilles før vi gjør noe annet! Det er ikke metoden, men
den terapeutiske alliansen som er det avgjørende!
Hart innrømmer gjerne at det er lettere å være kvinnelig terapeut med kvinnelige klienter, men det betyr ikke
at terapeut og klient må være av samme kjønn:
- Man kan ikke si hvilket kjønn som er best, men det viktige er å innrømme og se sine begrensninger. Vi må
heller se på feminin og maskulin energi. Jeg blir nøtt til å møte ham der han er. Den eneste gangen jeg har
tenkt at klienten trenger en mannlig terapeut, har vært hvis han har vært utsatt for en mor som har sviktet,
men aldri fordi det trengs en ”mannlig energi”.
40
I 2006 ga Susan Hart ut to bøker om nevroaffektiv utviklingspsykologi:
”Hjerne, samhørighed, personlighed – en introduktion til neuroaffektiv
udvikling”. I 2006 kom også ”Betydningen af samhørighed – Neuroavfektiv
udviklingspsykologi”. I 2009 laget hun en ”lightutgave” av disse to,
”Den følsomme hjerne”.
Mer på www.neuroavfect.dk
41
42
hallgeir gjerdet
De sårbare mennene
På lavterskelinstitusjon
Jeg fikk beskjed om at Tore hadde spurt etter meg. Kjente at jeg egenlig ikke hadde så mye lyst til å gå opp
og snakke med han akkurat nå. Selv om han ville snakke, så ble det stort sett veldig stille i rommet. Selv
om han ville si noe, så var det så lite som ble sagt. Var så mange andre som trengte å slå av en prat nå på
morgenkvisten. Mye hadde jeg å gjøre også. Skulle avslutte frokosten, ringe et par telefoner før 11, og få
noen møter på plass. Dette ble en helt vanlig og travel dag på en lavterskelinsititusjon i Oslo.
Men han hadde jo spurt etter meg. Det var jo egentlig litt uvanlig til han å være, så da fikk jeg finne tid.
Selv om jeg strengt tatt ikke hadde det...
Jeg gikk gjennom mitt terapeutiske register, og tenkte det kunne være greit å ta med seg litt kaffe opp. Tore
bodde i 2. etasje. Satte kaffekanna og koppene på gulvet og banka på døra. Dette kom nok til å bli en kjapp
“morraprat” kjente jeg.
Banket på døra igjen. Ikke noe svar. Kanskje han hadde gått ut? Ja, ja jeg fikk banke på en siste gang, og så
gå ned og hente en kollega for å låse meg inn. “Knakk, knakk:..” Jeg ventet i 15 sekunder. “Klikk” og døra
ble åpnet på “gløtt”. “Kom inn” sa Tore. Jeg gikk over dørterskelen. Beveget meg fra den fargerike felleskorridoren og inn i det grønne rommet. Det var ikke bare veggene som var mørkegrønne, men hele
stemninga var på en måte grønn. Ikke en “fresh” grønnfage, men heller mørkegrønn med mye sort.
“Du spurte etter meg” sa jeg med forventningsfull overskuddsstemme. Han så på meg. Sa ikke noe.
Jeg satte meg ned. Gardinene var dratt igjen. Rommet var varmt, ryddig og mørkegrønt.
Denne mannen var en av mange menn som jeg hver dag møtte på institusjonen. Han var vanskelig å legge
merke til dersom jeg ikke ble invitert, eller at jeg inviterte meg selv inn på rommet. Ikke for ”å snakke om
problemer”, men for å slå av en ganske alminnelig prat om det som opptok Tore i hverdagen: ”Kan jeg få
utsette romsjekken”, ”blir det vafler på søndag”, ”var politiet på institusjonen i går”? Vi snakket om det som
var hverdagslig for han, og det som var viktig, og hadde blitt viktig for Tore “her og nå”. Det ble en prat som
tok lengre tid enn det jeg først hadde regnet med. ”Det hverdagslige samværet ble oppfattet som en mer
autentisk situasjon, hvor både rusmisbrukerne og de ansatte gikk ut av sine mer formelt tilskrevne roller.
(Skadvedt 2008).
Av de nyankomne mennene ble jeg ofte kalt for ”kontaktbetjent”. Spesielt når vi kom rundt på ”romsjekkrundene” våre. Det kunne ofte gå litt tid før de fant ut at jeg ikke representerte en ”sanksjonsinstans” som
mange var vant til etter mange år ut og inn av forskjellige fengsler. Det var viktig at jeg respekterte grensen
mellom felleskorridoren og deres rom. At jeg tok av meg på beina, og spurte om å jeg kunne sette meg.
43
Dette skapte en respektfull likeverdighet i situasjonene.
Tilbake til Tore. Etter som tiden gikk begynte Tore å snakke om hvordan han hadde det, og hvordan han
hadde det med andre rundt seg. Det var kanskje ikke så rart at Tore snakket om kompisene Jens, Helge og
Johan.? Dette var personer som gjorde Tore til noe annet enn bare beboer og klient ved insitusjonen. Han
hadde et annet sosialt nettverk enn det jeg til daglig så, og dette nettverket ønsket han at jeg skulle vite
eksisterte. For meg ble Tore da mer enn en som trengte hjelp, og jeg tror at det også var viktig for Tore at
jeg ikke bare så han som hjelpetrengende, men som en ”mann og kompis”.
Etter som samtalene mellom meg og Tore ble mer og mer fortrolige, begynte Tore å snakke om hvilke
drømmer han hadde for fremtiden. Og spørsmålet om hva som skulle skje den dagen han skulle flytte ut
kom naturlig opp. Etter hvert ble han også veldig klar og tydelig på at drømmen var egen leilighet. Og helst
på vestkanten.
Sverre Nesvåg sier følgende i Helsedirektoratet (2010) sin bok ”Lav terskel –høy kvalitet”: Jeg mener
lavterskeltiltak har hatt en svært stor betydning for hjelpetilbudet, til rusmiddelavhengige, både i forhold
til å bedre den generelle helsetilstanden til rusmiddelavhengige, til å etablere kontakt med rusmiddelavhengige som det øvrige hjelpeapparatet har vanskeligheter med å holde kontakten med, ved å gi et
tilbud på premisser som rusmiddelavhengige opplever som en oppvurdering av deres posisjon.
I en slik forståelse er det viktig å se Tore på lavterskelinsitusjonen:
•
Han kunne invitere meg inn selv om han nettopp hadde ”satt et skudd”.
•
Jeg jobbet dag- og kveldsturnus, så jeg kunne møte han, og ha både planlagte og uplanlagte samtaler
”utenom kontortida”.
•
Trengte han hjelp til sårstell, kunne jeg sammen med han lage avtaler på Feltpleistasjonen.
Hva jeg kunne bidra med, var gitt ut ifra Tore sin hverdag. Uansett hvor kaotisk den kunne virke for de
fleste av oss.
Etter noen år avslutta jeg arbeidet mitt på lavterskelinsitusjonen, og søkte på jobben som nestleder på
Lassonløkken rehabiliteringssenter. Når jeg leste utlysningsteksten og mandatet, må jeg innrømme at
jeg så Tore for meg: Sårbar mann over 30 år med betydelige psykiske lidelser, og som strever med et
narkotikamisbruk.
Lassonløkken rehabiliteringssenter -for de rusavhengige og sårbare mennene.
44
Tore søker om plass på Lassonøkken. Søknaden er ikke så velutfylt, og bærer tydelig preg av god hjelp fra
sosialtjenesten. Underskriften er likevel ”ekte” nok. Det blir satt opp et par tider i avtaleboka, hvor søker og
sosialtjenesten skal komme til Lassonløkken for en omvisning og ”forvernsamtale”. Den første avtalen blir
avlyst rett før møtet skulle holdes, men på forsøk nummer 2 står det en lettere stresset og svett Tore i døra:
”Sosialkonsulenten min Eva holder på å betale drosjebilen”! Så snur han seg, og henvender seg overrasket
til meg: ”Trodde ikke at det kunne være så landlig midt i by’n!”
For mange er det en stor endring å komme fra et stort hus med minst 50 aktive rusmisbrukere, til en liten
idyllisk villa med hage ”på beste vestkant”. Det er ”standsmessig” å ha stortingsrepresentantene i egne
”representant-leiligheter” som nærmeste nabo, og dronningen rett nede i gata. Det å være rusmisbrukende
mann med psykiske problemer, og flytte inn på en ”manneinstitusjon” kan isolert sett virke ganske ensomt.
Derfor er det viktig å fort bli en del av et fellesskapet på Lassonløkken, og en del av lokalmiljøet. Og vite
hvem som bor i nabolaget.
En av miljøarbeiderne har bestandig vært opptatt av huset Lassonløkken sin historie, og nettopp det at de
som flytter inn får lov til å bli delaktig i historien, mener vi er med på å skape en identitet og tilhørighet til
Grønnegaten 19 (Lassonløkken sin adresse).
Etter en omvisning forteller jeg i korte trekk om Lassonløkken: Lite hus med 10 leiligheter. Egen nøkkel
til institusjonen sin ytterdør, som også går til beboeren sin leielighet. Beboerne kan fritt låse seg inn til
institusjonen mellom sju på morgenen og elleve på kvelden. .
Felles frokost hver dag og middag to ganger i uka. Frokost har vi valgt å ha som en felles start på dagen
for både personalet og beboerne. En beboer sa en gang at god, næringsrik og ikke syntetisk mat, er viktig
drivstoff for resten av dagen. Vi legger vekt på skikkelige råvarer, og det skal være nystekt brød hver
morgen. Lukten av nybakt brød på morgenkvisten, er den beste måten å få mennene til stå opp fra senga,
og begynne dagen mellom ni og ti.
En god del av mennene som bor ved Lassonløkken har et godt forhold til spesielt mor. Det har hendt flere
ganger at mor kommer innom for å hjelpe sønnen å lage mat eller rydde i leiligheten.
Vi har valgt å ha fellesmiddag to ganger i uka,. Tanken har vært at dette skal være en motivasjon for å
bruke sitt eget kjøkken i leieligheten. Dette ser ut til å fungere ganske bra, og hyggelig er det når noen av
mennene lager mat til de andre i sin leilighet. Vi er ganske sikre på at den hyggelige stemningen som vi får
til rundt frokostbordet, og fellesmiddagene, sprer seg inn i hver enkelt sin leilighet.
Når all den praktiske informasjonen er unnagjort, er det på tide å snakke litt om Tore sine ønsker, og hva
han kan få hjelp til mens han bor på Lassonløkken. Tore forteller mye om hvordan han har det når han blir
liggende i senga i flere dager, men også hvordan det er når han i perioder er mer aktiv og får gjort en del
av det han liker mest; Å male bilder. Siden sist jeg så ham, har han vært innlagt to ganger i akuttpsykiatrien, fått diagnosen paranoid schizofren og har hver uke et kvarter sammen med en behandler på en
Distriktspsykiatrisk Poliklinikk. Her får han også antipsykotiske medikamenter som depotinjeksjon. Tore
sier at han har et stort ønske om å kunne få slippe disse injeksjonene. Som han sier: ”Å kle av seg, og få
satt sprøyta i baken to ganger i måneden er jævlig nedverdigende”. Personalet har flere ganger sammen
reflektert over disse utsagnene, og vi forstår det slik at for mange handler dette om å bevare sin verdighet.
Og da spesielt som mann. Å ha råderett over sin egen kropp er viktig for alle, og det å få satt en sprøyte i
45
baken kan fort oppleves som et overgrep. Og for noen kan kanskje nettopp en slik situasjon, påminne om
tidligere overgrep?
Tore oppfyller kriteriene for å få plass på Lassonløkken: Stoffmisbrukende mann over 30 år med alvorlig,
psykisk lidelse. Tore får tilbud om plass, blir satt på venteliste, og skal om ikke så mange uker flytte inn.
”Det formelle og det uformelle forvern.”
Den formelle kontaktetableringen med våre kommende beboere begynner ofte med at primærkontakten
inviterer seg selv inn i ansvarsgruppa. Rammeverket med samarbeidspartnere og hovedpersonen selv blir
laget. Ofte påbegynnes beboeren sin egen plan for å konkretisere viktige mål og ønsker i hverdagen
og fremtiden. Hvor lang tid tar innflyttingsprosessen? Hvem kjører? Hva trengs av kjøkkenutstyr?
Hvordan skal beboeren med hjelp fra Lassonløkken ordne det på best mulig vis, slik at avtaler med
spesialisthelsetjenesten blir fulgt opp?
Veldig mange av de som flytter inn får også oppfølging fra Ambulante (koordinerings)team som er knyttet
til spesialisthelsetjenesten og bydelen. Og som oftest gir beboeren uttrykk for at det er veldig ”avstressende” å
ha noen som ”passer på” og koordinerer de gode hjelperne rundt seg.
Alle mennene som flytter inn er svært så forskjellige, og det er viktig å møte de der hvor de er, både
fysisk og mentalt. Noen av mennene som flytter inn har også med seg ”medhjelpere” som de selv bare ser
og hører. Det er ikke bestandig disse ”medhjelperne” er like samarbeidsvillige, men de må også tas hensyn
til. Det er viktig å møte mannen ”som et helhetlig menneske” (direkte sitat fra en nyutdannet sosionom på
Lassonløkken), og med mange andre fasetter i livet enn bare en psykisk lidelse og ”et uhåndterlig misbruk
av illegale, og legale rusmidler”. Det å ha en løsningsfokusert tilnærming, tenke individuelt, bygge gode
relasjoner og ha tro på de iboende ressursene er helt avgjørende. Ta en uformell røyk sammen, en kopp
kaffe, prate om været og ”tyttebærlyngens fremtid på Hadeland”. Selv om mange av samtalen blir som i
reklamen om ”Drygolinvær”, ganske så tause, så har de sin effekt for relasjonen. Disse mennene skal, og
ønsker å bli møtt som medmennesker. Astrid Skatvedt sier følgende i sin studie (2008: 31): Jeg fant ut at
beboerne la vekt på det alminnelige, uformelle samværet med de ansatte, og at de tilla dette en grunnleggende betydning for egen motivasjon, endring og vekst.
Det er kalt inn til ansvarsgruppemøte på den psykiatriske døgnposten hvor Tore har vært innlagt inntil nå.
Snart skulle han flytte inn på Lassonløkken. Mye står på agendaen, og Tore, psykiateren, fastlegen,
ruskonsulenten, sosialkonsulenten, ambulant samhandlingsenhet, samt miljøterapeut og psykolog fra
Lassonløkken skal for første gang møte hverandre. Ansvarsgruppemøtet varer i 10 minutter. ”Jeg blir
nervøs av så mange folk til stede på en gang” sier Tore.
46
I løpet av forvernsperioden er de som søker seg inn på Lassonløkken ofte innlagt i psykiatriske avdelinger i
spesialisthelsetjenesten. Som oftest er de klinisk rusfri underlagt et strengt kontrollregime, og med utgang
fra institusjonen en gang i uka. Det er vel ment som ”en myk overgang til det sivile liv” som en beboer så
treffende sa det en gang. Og nettopp i denne fasen, utenom ansvarsgruppemøtene, er det viktig å etablere
de uformelle relasjonene som også skal holde den dagen de har nøkkel til egen dør på Lassonløkken. Fra
en dag til den andre endres statusen fra å være pasient og til å bli beboer.
Nå vil jeg ha litt fred og ro!
Tore flytter inn klokken 11 en mandag formiddag. Har ikke med seg så mye bagasje, men sier at han skal
hente en TV og et stereoanlegg om noen dager. Tror han har det stående hos en kamerat på Torshov. Etter
å ha fylt ut de obligatoriske ”flytte-inn-og-jeg skal samarbeide-om-mine-mål-i-rehabiliteringen-papirene”
vil Tore ha fred og ro. Nå vil han hvile. Egentlig en situasjon som er helt alminnelig. Tenker tilbake til meg
selv når jeg har flyttet inn i nye leiligheter. Det er godt å legge seg tilbake og kjenne at ”nå er jeg på plass”.
”Nå tilhører jeg et sted”. ”Her bor jeg”! Og ikke minst: ”Jobben med å flytte er gjort”!
Tore får både fred og ro, men har ikke noe imot at personalet kommer inn til han for å spørre om alt er ok.
Vi legger også merke til at han får besøk av en god hjelper utenfor hjelpeapparatet. Hjelperen må ha hatt
med seg et vidundermiddel, for plutselig er ikke Tore så trøtt og sliten lenger, men begynner å skravle som
en foss. ”Som forventet” sier personalet på rapporten. Vi ser ofte at de som nettopp har flyttet inn ruser
seg sterkt en periode. Dette tror vi igjen henger sammen med at det er mye stress, utrygghet og nye
forventninger som skal takles. Da er det lett å ty til det som en vet fungerer best der og da.
En fest må til!
At alle som flytter inn på Lassonløkken er likeverdige uavhengig av bakgrunn, at alle skal behandles med
restpekt, er et ”mantra” for både de som jobber og bor på institusjonen. Respekten ligger også i at beboerne
skal ha en stor grad av råderett over sin egen leielighet, og at de også må respektere de andre beboernes
rett til privatliv.
For mange av mennene våre, blir nettopp det å kunne være ”herre i eget hus” en utfordring. Mange av dem
har forventninger på seg om å ”åpne døra på vidt gap”, og være svært så sosial og rundhåndet når de har
kommet i hus. Ved å bo på en liten institusjon, og gjennom de gode alliansene mange etablerer med de
ansatte, har vi merket at en slik ”tett på jobbing” ofte bidrar til at vi kan være med å veilede beboeren om
hvordan han skal sette grenser for de som blir litt for påtrengende. Det å tørre å ha sitt eget privatliv, til
tross for at det å ta seg en skikkelig fest etter innflytting, snarere er regelen enn unntaket. Og da er det lett
for at hele huset blir invitert.
For oss som jobber her, kan det fort oppfattes som om ”at nå går det skikkelig utforbakke” når den ene
rusepisoden tar over for den andre.. Og den psykiske helsen i en periode blir merkbart dårligere. For noen
kan det ta en uke eller to, og for andre igjen et par måneder før ting snur seg igjen. Dette er en utfordrende
periode både for den som flytter inn, medbeboere og de ansatte. De rusmiddelavhengige kan ha lange faser
hvor han eller hun unnlater å stille spørsmål ved sin livsstil, andre faser er kjennetegnet ved kamp mot seg
selv, og ønske om endring. (Skog 2006:110).
47
Å være ”herre i eget hus” er også viktig for de som har et privatliv som de ikke nødvendigvis vil brette ut
for hele verden. I samtaler med personalet virker det som om noen spør etter en korreksjon på for eksempel pornoblader som ligger strødd rundt. Det ender da ofte med at bladene og filmene blir lagt i skuffer og
kasser.
Noen av de tøffe mennene har også små dokker som de passer på. Vi har valgt å ikke å gå inn å tolke dette
noe nærmere, men heller bare registrere det beboeren selv sier: ”Det er viktig å ha noen å ta vare på”.
Etter at Tore har flyttet inn, kommer politiet på døra. Det er noen uoppgjorte dommer, og han skal pågripes.
Nå må han inn og sone. Da primærkontakten er nede i fengslet og snakker med han to uker senere, lurer
han på om dokka har det bra. Og om den ligger godt under dyna. Primærkontakten lover å sjekke dette, og
ringer ned samme kveld og sier at alt er i orden. Tore gleder seg til ”å komme hjem til dokka”.
Individuell boplan er ett av vektøyene som blir brukt ved Lassonløkken. Det er viktig at beboeren selv er
med og setter sine mål, og ofte blir de ”svulstige” målene ved innflytting, kokt ned til mer håndterlige mål.
Beboerene har helt ulik bakgrunn, og ulike forutsetinger for å nå målene. Å vise omsorg, om det så ”bare”
er for ei dokke, er kanskje et stort nok mål for noen? Og kanskje begynnelsen på noe annet?
48
Astid Skatvedt (2009)
Alminnelighetens potensial.
En sosiologisk studie av følelser,
identitet og terapeutisk endring.
Ole Jørgen Skog (2006)
Skam og skade.
Helsedirektoratet (2010)
Lav terskel –høy kvalitet
49
-Som terapeut må du ofte ha ein liten kamp for å overtyde
menn om at kjensler er lov, men først og fremst overtyde
dei om at dei finst, seier psykolog Thore Langfeldt.
50
Han var ein av dei første psykologane i Noreg som
også såg menn i eit kjønnsperspektiv. Skal det bli
terapi av det må ein kunne sjå menn sin kjønnsspesifikke veremåte, meiner Thore Langfeldt.
Menn som skjuler kjensler
Tekst og foto: Ingebjørg Jensen
I medisin og psykologi, som i samfunnet elles, har ”mann=menneske” vore norma.
Skal ein forstå kvinna, må ein ta i bruk kjønnsperspektivet, er ei vanleg oppfatning.
Men det må ein også skal ein få kontakt med menn i terapien, meiner Thore
Langfeldt ved Institutt for klinisk sexologi og terapi (IKST) i Oslo. Han er ein av
Noregs mest kjende og profilerte psykologar, med lang erfaring med terapi for
menn, anten det gjeld problem kring menns seksualitet, valdsbruk eller rusmisbruk.
Og det er alltid viktig å stille spørsmål om det som ein gjer i forhold til menn også
er relevant for kvinner. For kjønnsskilnader finst framleis, sjølv om mykje har endra
seg, seier Langfeldt.
- Er det mykje ein må gjere annleis i terapi med menn samanlikna med terapi med
kvinner? - Eigentleg ikkje. Vi er jo skapt ganske like. Eg trur også at menn i dag
har nærma seg kvinner i måten å tenke på, og i det at menn no er meir opptekne
av kjensler. Samstundes har kvinner nærma seg menn ved at dei har fått ein del av
menn sine typiske stressymptom og belastingslidingar. Det vil etter kvart vise seg
om dei også døyr tidlegare. Skilnaden er størst når det dreier seg om mannemenn
som har eit særskild kvinnesyn, og ein spesiell tankegang når det gjeld menn.
51
Menn skjuler kjensler
Den viktigaste kjønnsskilnaden er at menn i stor grad skjuler
kjenslene sine. Det gjeld både rus, overgrep, eller andre problem,
seier Langfeldt:
– Det finst også menn som er veldig opne, og til dømes depressive
menn som gret og slepp ut kjenslene. Men dei fleste menn held det
inni seg. Som terapeut må du ofte ha ein liten kamp for å overtyde
menn om at kjensler er lov, men først og fremst overtyde dei om at
kjensler finst. Mange har fortrengt dei. Det ligg litt i guterolla og
framleis i mannskulturen, at gutar skal vere tøffe og ikkje gråte.
Når du som terapeut skal prøve å lirke fram desse kjenslene, må
du først identifisere dei, få ein relasjon til dei, og vere med å få
dei fram. Eg brukar ei terapiform der ein får opp ein del kjensler i terapisituasjonen, til dømes kjenner eg at eg kan bli sint for
det han seier, og han kjenner at han blir trist. Eller om han seier
at han ikkje får kontakt med dei vonde kjenslene, kan eg seie at
”eg kjenner i alle fall på korleis du hadde det då du veks opp”. Eg
kan også bruke metaforar for å få han til å sjå seg sjølv utafor:
”No lagar vi ein film av deg då du var ti år, og så gjer du sånn og
sånn i filmen. Kva seier du då?” Då seier han kanskje: ”Dette var
triste greier, sånn kan ein jo ikkje ha det!” Det er eit grep ein kan
bruke.
Som terapeut må du ofte ha
ein liten kamp for å overtyde
menn om at kjensler er lov,
men først og fremst overtyde
dei om at kjensler finst.
– Blir det meir verkeleg eller alvorleg for klienten når det er ein annan som seier det? – Ja, det blir det. Det
eg ofte seier når dei fortel ei litt vond historie, er ”Herregud, har du verkeleg opplevd det!”, eg tar litt i for
å vise at eg lar meg engasjere, eller at dette verkeleg er eit problem eller forferdeleg, og då pleier det løyse
seg opp litt.
– Vil det seie at du spelar skodespel? – Nei, eg er litt i relasjon, det vil seie at eg forsterkar det dei kjenner,
men eg kan også reagere på noko dei sjølv ikkje reagerer på. Når eg seier ” det var heilt forferdeleg”, seier
dei ” Nei, det var no heilt normalt – vi hadde godt av å få litt bank”. ”Vi skal vel ikkje slå barn?”, seier eg.
Rus som sjølvmedisinering
52
Halve arbeidstida på IKST brukar Langfeldt på terapi med menn som har gjort seksuelle overgrep. Også her
dreier det seg om å hjelpe menn til å få kontakt med kjenslene sine. Terapeuten må få tak i kjenslene og det
såre som er knytt til det som mangla i barndomen, relasjonsskader eller tidleg avvising, understrekar han:
– Eg tenker ofte i retning tilknytingsproblematikk, som blir etablert veldig tidleg. Det kan vere avvising av
barna når dei er små, eller barna er skremde av foreldra sine reaksjonar, anten fordi foreldra er valdelege
eller forvirrande og dermed hindrar barna i å få eit forhold til foreldra.
Langfeldt meiner veldig mykje rusproblematikk er sjølvmedisinering over tid:
– Mange av dei eg har behandla starta med sniffing då dei var ti-elleve år. Dei skildrar situasjonen rundt dei
som veldig dramatisk og vond, med mykje angst eller depresjon. Sidan blir problematikken halden oppe fordi
dei ikkje får hjelp med angsten. Det er jo dette som har vore så debattert i rusbehandlinga: Vegen ut av helvete
er ikkje berre å slutte med rusmidlar, dei har ein underliggjande angst som ein må gå inn i også. Det kan bli ein
komplisert terapi, og kanskje dei må ha noko angstdempande for å kome seg vidare. Andre kan bli rusavhengige seinare i livet, kanskje fordi dei tilfeldigvis har starta med å ruse seg, opplever det som ganske greitt og
vil halde fram med det. Og det er mange som bruker rusmiddel men ikkje blir avhengige. Det er dei som brukar rus som sjølvmedisinering, som kjem til oss med rusproblem. Som terapeut har eg opplevd det som noko
av det vanskelegaste. For å kome inn under den problematikken, er det heilt avgjerande å skape ein relasjon.
Kjensler, ikkje åtferdsforstyrring
Langfeldt meiner at måten vi snakkar om barn sine vanskelege
kjensler på, gjer det vanskeleg å forstå seg sjølv seinare i livet. Det
gjeld særleg menn:
– Når ein skal snakke om barn sine kjensler, snakkar vi ikkje om
kjensler, men ” åtferdsforstyrringar”. Tenk om vi skulle seie det til
vaksne som kom med til dømes sorgreaksjonar, separasjonsangst
eller depresjon. Dei ville blitt rasande! Barn har angst, er deprimerte, sinte, fortvila og redde ! Hadde vi brukt desse orda om barn,
ville til dømes gutar fått det mykje lettare seinare i livet, når dei
ser at det er den typen kjensler vi snakkar om. Eg trur at omgrepet
”åtferdsforstyrringar” øydelegg mykje av forståinga for kjensler
hos barn.
Når ein skal snakke om barn
sine kjensler, snakkar
vi ikkje om kjensler, men
“åtferdsforstyrringar”.
Tenk om vi skulle seie det
til vaksne som kom med til
dømes sorgreaksjonar,
separasjonsangst eller
depresjon. Dei ville blitt
rasande!
-Har det samanhang med at barn gjerne uttrykker det gjennom
oppførselen sin, medan vaksne er flinkare til å skjule det? - Ja, ein
unge som blir redd, kan gråte, bite, slå, slik som redde bikkjer. Då
må vi lære å forstå at det er redsle. Det er fordi vi er klønete at vi
ikkje får det til.
Langfeldt er veldig kritisk til den auka bruken av diagnosar som til
dømes ADHD på barn:
53
– Uansett korleis barnet oppfører seg, er vi nøydde til å finne ut kva som ligg bak. Det er klart at det finst
nokre barn med uro som stammar frå skadar i hjernen, men ADHD har jo tatt fullstendig av. La det ikkje bli
ein sovepute for vår forståing!
– Vil det seie at medisinen kjem inn som noko som skal dempe åtferda, slik at vi vaksne ikkje blir så plaga
av dei? - Ja, det trur eg det dreier seg om veldig ofte. Det er jo eit tankekors at ein faktisk brukar narkotiske
stoff på barn.
Diagnose som behageleg forklaring
Langfeldt er bekymra over at diagnosar som ADHD gir større økonomisk utteljing for skulane:
– Får ein elev på skulen diagnosen ADHD, får skulen automatisk fleire ressursar. Det er skummelt når det er
betre å få ein diagnose enn ein annan som ikkje medfører pengestøtte. Samstundes er ein slik diagnose ofte
noko også foreldre ønskjer, fordi det fritar dei for ansvar og skuld: ”Det er ikkje noko eg har gjort galt, der er
ingen grunn til at mitt barn skulle vere urolege eller sinte!” Ein del barn har også behov for å vite kvifor dei
er så urolege og sinte, og kan dermed også ønske seg ein slik diagnose. Mange av pasientane mine seier ”Eg
har ein hjerneskade, eg er litt gal”. Då rettar dei seg inn etter det, til dømes ved å gir seg sjølv lov til å banne
og slå. Som vaksen er det ein behageleg forklaring å få. Eit uttrykk eg ofte brukar til desse gutane, er ”det er
ikkje deg det er noko galt med, men det er mykje galt rundt deg!”
– Blir ikkje det også ein sovepute? - Nei, det er eit grep i terapien, for at dei skal få bort den utrulege skuldkjensla for alt det gale dei gjer. Den kan vere drepande. Dei må få lette det trykket. Men til skilnad for ADHD
- diagnosen så får du gjort noko med det. Dei må spørje seg, ”kva er det rundt meg som får meg til å bli så
sint?”, og ”kvifor blir eg så fort sint for dei tinga andre ikkje blir sinte for?”. Der kjem angsten inn. Eg dreg
ofte inn samanlikning med bikkjer: ”Kva gjer ein hund når han blir redd?” ”Biter og bjeffar”, svarer dei. ”Det
gjer du også!”, seier eg.
Det har lenge vore ein overdriven bruk av Ritalin og andre medisinar mot ADHD, meiner Langfeldt. Rundt 1980
jobba han i barnepsykiatrien ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri i Oslo, der dei fekk inn mange
barn med ADHD som gjekk på Ritalin. Dei stoppa medisineringa på dei fleste, og det fungerte bra, fortel han.
54
Deprimerte kvinner, aggressive menn
Nokre seier at 2/3 av kvinnene
som blir utsette for belastning
og stress, blir deprimerte, og
1/3 blir utagerande. For menn
er tala omvendte.
Langfeldt har både menn og kvinner i terapi. Han meiner ein kan
lage ein grov modell for skilnaden mellom kjønna, som vel og
merke ikkje passar for alle:
– Mange menn med angst seier ikkje ”eg er redd”, men eksternaliserer og seier ” du er slem!”. Medan ei kvinne ofte internaliserer,
det vil seie at når ho til dømes blir utsett for ein mann som er
slem, tar ho på seg skulda for den andre sine reaksjonar. Det er
ein ganske viktig kjønnsskilnad. Nokre seier at 2/3 av kvinnene
som blir utsette for belastning og stress, blir deprimerte, og 1/3
blir utagerande. For menn er tala omvendte. Men no får vi ei endring: Vi ser stadig fleire utagerande jenter, fordi kvinner går meir
inn i mannsroller, og jenter blir oppdradd mykje tøffare enn før.
Samstundes blir mange gutar oppdradd mindre tøffare enn før, til
dømes er ikkje pappa den macho-fyren han var før. Det skjer ein
tilnærming. Eg trur aldri den blir 50–50, men det skjer ein gliding
i den retninga.
– Er det at mannfolk no klemmer kvarandre meir, eit verkeleg
teikn på at det skjer ein endring, eller er det berre ein overflatisk
endring? – Det er ein institusjonalisert måte å vere nær på. Det
er viktig å klemme og ta på barn, men det blir vanskeleg i desse
”overgrepstider” der menn lett blir mistenkeleggjort for å ha seksuelle motiver, til dømes om dei klemmer ei jente på 14, eller ruske
henne litt i håret og seier: ”Dette var flott gjort!”. Så det må på ein
måte institusjonaliserast dersom menn skal våge det. Mange menn
er no redde for å ta på eigne barn!
Det er viktig å klemme og ta på
barn, men det blir vanskeleg i
desse ”overgrepstider” der menn
lett blir mistenkeleggjort for å ha
seksuelle motiver
55
56
Gerd Helene Irgens og Jens Ramfjord
DIALOGISKE BETRAKTINGER RUNDT MANNSPERSPEKTIVET
I KLINISK BEHANDLING AV RUSLIDELSER
>
Vi har arbeidet med mannlige ruspasienter i mange år, og vi ønsker i
denne sammenhengen via en dialogisk form å oppsummere en del av
erfaringene våre i så måte. Dette oppsummerer også noe av essensen i
det vi har undervist om i kursene våre om mannsbehandling over en
lengre periode tidligere, og ting vi har drøftet og diskutert også i andre
fora.
Du er den av oss som har arbeidet lengst på dette feltet, Gerd Helene. Du har arbeidet med mannlige ruspasienter i mer enn 20 år og har dermed fått et klart bilde av det maskuline, i hvert fall slik det framstår
i enkelte av våre mannskulturer! Hva er det som er mest problematisk med de gruppene av menn om vi
møter?
Tankene går da til en del av det jeg vil kalle negativ maskulinitet. Med det mener jeg den form for
maskulinitet som tidvis kan hemme vekst og utvikling og som stenger for det å ha et godt selvbilde i lys
av samfunnets normer og forventninger til menn. Eksempler på dette kan være rigid mannlig stolthet, det
å være mann nok gjennom prestasjoner (vold, fysisk styrke, å selge og skaffe rusmidler etc.). Eller det å
være mann nok gjennom å maskere følelser, ikke vise sorg, fremstå som usårbar og hard. En del menn i tunge
rusmiljøer har ikke tilpasset seg i takt med den økte graden av “feminisering” av mannsrollen i vår kultur:
Det at menn i større grad skal ha omsorg for barna, delta i forhold til det å drifte et hjem etc.
Antisosiale væremåter som aggressivitet, kynisme og vold, manglende omsorg for andre osv. kommer ofte
i kjølevannet av vansker i egen oppvekst, og blir en tung byrde å bære ut i voksenlivet. Det kan også synes
som det er vanskelig for en del menn å bygge nettverk. Jeg tror ensomhet er noe av største kostnaden i
kjølevannet av et langt liv med rusmiddelavhengighet. Blir en ikke en deltager i arbeidslivet eller får en
ikke gjenopptatt skolegangen, kan ensomheten bli en faretruende klamp om foten. Menn i enkelte ruskulturer preges ellers av meget tradisjonelle mannsrolleidealer, og dette kan ofte forsterke grunnstammen
av antisosiale tendenser som beskrevet ovenfor. Hva tenker du i forhold til denne beskrivelsen, Jens?
Jeg gjenkjenner selvfølgelig mye av det du snakker om. Vi snakker her om stereotype og rigide mannsrolleidealer som både springer ut av og passer inn i heller avgrensete og konservative mannsmiljøer. I vanlige
miljøer skaper dette snarere konflikter og avvisning enn anerkjennelse. Likevel kan strategiene du viser
57
til oppleves som nødvendige i enkelte ruskulturer, som framprovoserer både truende atferd og paranoiditet. Og
dette medvirker hos enkelte til at det er truende å gi slipp på dem. Folks vante ”overlevelsesstrategier” utfordres
ofte i behandling.
De negative maskuline uttrykksformene du beskriver her er uansett støyende i mange sammenhenger!
I behandling som i samfunnet tar slike uttrykksformer stor plass, de blir ressurskrevende og fanger fokus
i og med sine negative konsekvenser. De som lett kan komme i bakgrunnen i en slik setting blir de mer
unnvikende, engstelige og usynlige mennene. Spørsmålet mitt i denne sammenhengen blir: Hvordan kan vi
både ivareta
de som tenderer mest mot utovervendt problematikk (impulsivitet, aggressivitet og kriminalitet) og de
som heller mer mot det innovervendte? Slik at ikke også vi overser de som framstår som mest stillfarne og
usynlige i behandlingssituasjonen? Hvilke tanker gjør du deg om dette med bakgrunn i din kliniske praksis,
Gerd Helene?
Jeg ser helt klart at dette kan være en utfordring. De hypermaskuline og de urolige mennene kan lett bli
“tids-tyver” på behandlingsmøter eller i rapportene nettopp fordi de lager en del støy og på den måten
utfordrer oss. Jeg tenker at en faglig bevissthet, en våkenhet i forhold til dette, er sentralt. Vi må evne å “se
og høre” også de usynlige mennene og samtidig “romme” de mennene som har hypermaskuline strategier.
Jeg tror det som oftest er nyttig å samle pasienter som har en mer utover rettet måte å reagere på sammen med de innadvendte og mer stillfarne pasientene, de kan ha mye å tilføre hverandre. Det vil på samme
tid være hensiktsmessig å differensiere og gi noen typer tilbud ut fra “like barn leker best” prinsippet. En
ung mann sa til meg her forleden: “Det jeg kanskje har mest utbytte av i behandlingen er å delta på den
AD/HD-gruppen dere har. Det gir meg mye å prate om med andre som har diagnosen og det er nyttig å få
veiledning og undervisning fra erfarne fagpersoner som brenner litt for dette med AD/HD”. Når de urolige
mennene får noen egne tilbud, så kan de mer stillferdige mennene få til terapigruppe/ prosessgruppe med
en bedre dynamikk ettersom de lettere kan speile seg i hverandre. Hva tenker du om dette, Jens?
Jeg er i stor grad enig med deg, samtidig som jeg ser at noen av de mer stillferdige og forsiktige mennene
vegrer seg for å legge seg inn på rusklinikk eller føler seg utrygge når de er innlagt. Enkelte opplever også
at de kommer fra helt andre kulturer, de føler seg annerledes og isolert på en rusinstitusjon. De synes det
er noe truende over det å være sammen med mennesker som kan ha en aggressiv, uforutsigbar eller røff
samhandlingsstil. Kanskje skulle det vært mer ”skjermede” tilbud for dem i så måte? Det er uansett bra at
dere er opptatt av ”de usynlige” når de først er innlagt, for de trenger sterkt at noen ser dem. Jeg håper vi
kan bli ennå bedre til det i framtiden. De mest forsiktige og unnvikende mennene blir kanskje like store tapere
i samfunnet som de som er impulsive og aggressive i og med at de ikke har en klar stemme, ikke evner å
protestere like sterkt som “sinte menn”. Og også i rusmiljøer får de underordnete og utsatte roller.
58
Jeg ønsker at vi nå skifter fokus og ser litt på de lysere sidene ved den til dels tradisjonelle maskuliniteten
vi har berørt her. Du har som nevnt innledningsvis valgt å jobbe med menn over lang tid, det har tatt stor
plass i livet ditt. Det betyr vel at det må ha vært noe ved det å jobbe med menn som ga deg noe spesielt og
var givende? Hva er det du liker best ved det å jobbe med mennene vi møter? Og er det noen ting du liker
bedre og trives bedre med hos menn enn hos kvinner generelt, noe du synes menn tradisjonelt er gode til
mht. kommunikasjon og samspill, Gerd Helene?
Menn har mange egenskaper i kraft av det å være menn som kan være fint å forholde seg til. De er ofte
veldig rett frem i sin dialog. Mange liker struktur og systemer og gir ofte en konstruktiv og oppriktig
kritikk av det de ønsker skal endres. Og mange menn er utholdende og tåler å stå i vanskelige prosesser.
Det vekker en ydmykhet og en inspirasjon. Jeg har mange ganger tenkt: ”Hvordan klarer du (pasienten) å
holde ut.” ”Hvordan orker du (pasienten) å reise deg på nytt etter nok et nederlag?” Noen aspekter ved den
mannlige stolthet har jeg også stor respekt for. Jeg vil eksempelvis nevne: Det å ikke la seg tråkke på, det
å gi en klar tale når man føler seg krenket.
Menn har ofte en lun sans for humor og nå vi kvinner er til stede utelater de den grovere formen for
humor. Jeg opplever de fleste mannlige pasienter som respektfulle, omtenksomme og varme både ovenfor
hverandre og ovenfor både mannlige og kvinnelige ansatte. Selvsagt er der unntak, men de bekrefter som
oftest regelen.
Jeg har alltid vært nysgjerrig på de faktorene som spiller inn når pasienter får til en endring i tilværelsen.
Fra langvarig og tung rusmiddelavhengighet til et meningsfullt liv med tilstrekkelig grad av livskvalitet. Her
har jeg ofte sett at androgynitet og den positive maskuliniteten er en sentral faktor. Du Jens var faktisk den
som trakk dette perspektivet inn i mannsbehandlingen på vår felles arbeidsplass i sin tid. Kan du si litt om
det?
Begrepet ”Positiv Maskulinitet” ble det fokus på fordi vi så at vi som hjelpere var for problemorienterte
i vår forståelse av de mannlige pasientene. Vi forsto at dette i det lange løp ikke var terapeutisk, et ensidig
problemfokus er sjelden sunt over tid. Begrepet framhever positive egenskaper ved den tradisjonelle
maskuliniteten og mannsrollen, ettersom så mye av det negative ved denne måten å være mann på er
blitt betont i andre sammenhenger.
Jeg har opplevd god respons fra de som jobber med mannlige ruspasienter i forhold til Positiv Maskulinitet
som begrep, samtidig som jeg opplever at mange behandlere, legfolk og fagfolk forøvrig er relativt problemorienterte i sin mannsforståelse i behandlingssammenheng. Når jeg har deltatt på kjønnskonferanser, lest
artikler og aviser eller diskutert med andre behandlere synes jeg også dette er påfallende og ofte ganske
fastlåst. Det virker nesten som det å fokusere på positive aspekter ved det mannlige er truende eller
rokker ved forestillinger en ønsker å beholde i en eller annen form. Vi diskuterer moderne mannsroller
på et intellektuelt nivå men holder samtidig fast på et negativt og til dels utdatert bilde av ”mannen”.
Og menn som ruser seg merker vel denne forforståelsen, eller synes at behandling kan bli vel problemorientert når de først tar det avgjørende skrittet med å oppsøke hjelp? På mange andre områder når det
59
gjelder psykisk helse og endring er nok terapeuter og behandlere mer løsnings- og ressursorienterte: vi
som arbeider med mannlige ruspasienter lytter kanskje for mye til “støyen” og glemmer at endring i sterk
grad er betinget et fokus på ressurser og nye løsninger? Hvilke tanker gjør du deg om dette, Gerd Helene?
Jeg tenker det er svært viktig at vi identifiserer og løfter frem den positive maskuliniteten. En del av våre
pasienter har en bakgrunn der de har mye erfaring med traumer, vold, omsorgssvikt og seksuelle krenkelser
etc. Dette har for en del ført til en tendens til å forholde seg til verden som ganske svart-hvitt. Stolthet
knyttes til aspekter som at det å be om unnskyldning er å vise svakhet. Angrep er ofte det beste forsvar og
følelsesfrykten er massiv hos mange. Når vi møter menn som reagerer med sinne og utagering med varme
og ubetinget respekt vil vi kunne skape gode vekstvilkår. Androgynitet (passelig maskulin og passelig
feminin) blir på et vis ufarliggjort. Det er også fasinerende å se en “remaskulinisering” (eller revitalisering)
av enkelte mannlige pasienter. De tør slippe taket litt i sitt rigide forsvar. Dette gir grobunn til endring.
Jeg foreslår at vi skifter fokus på nytt, kan vi se litt på hvordan hjelpers kjønn virker inn i samspillet med
mannlige pasienter? Hva tenker du om det å være kvinnelig behandler i møte med menn, hva er det en må
ta høyde for hos seg selv i denne settingen, Gerd Helene?
Jeg tenker at kjønnsfokus og bør innbefatte refleksjon og kunnskap også om eget kjønns betydning i
interaksjonen med pasienten. Mange pasienter er sårbare og søkende og kan f.eks. lett forelske seg og
derav miste fokus på egne behandlingsmål.
På mannsavdelingen vår jobber det primært kvinner selv om en prøver å ansette flest mulige menn.
Dette krever en høy grad av bevissthet rundt både den ikke intime nærheten som kan ligge i en terapeutisk
relasjon i terapirommet og ikke minst, den ikke intime nærheten som kan ligge i en miljøterapeutisk
relasjon. I terapi rommet er rollene oftere tydelig definert. Men på fjellturen, i gymsalen eller i miljøterapeutiske settinger blir rollene lettere hvisket ut. Hvis man ikke er bevisst, kan tangeringen til en flørtende
tone ligge latent. Om pasienten forelsker seg i en ansatt når han eller hun er i en terapi prosess kan dette
forsterke pasientens sårbarhet ytterligere. Man skal selvsagt få bevare sin integritet som kvinne, men det
er likevel viktig å være bevisst signaler og kommunikasjonsform og bevisst sårbarheten hos den en er satt
til å hjelpe. Min erfaring med kvinner som jobber med menn er at de er svært dyktige på å finne denne
balansen. Et annet aspekt er at enkelte menn har hatt svært dårlig erfaring med kvinner tidligere i livet.
De kan ha opplevd avmakt i forhold til mødre, bestemødre, søstre eller partnere. Enkelte har vært utsatt for
seksuelle krenkelser og/eller vold fra kvinner. Disse mennene vil ofte ha vansker med kvinner som innehar
autoritet. Det blir da sentralt som kvinnelig behandler å ikke bli vippet inn i en overautoritær rolle, i en
maktkamp eller i en kommunikasjon som forsterker pasientenes avmaktsfølelse.
60
Jeg har spurt en del menn om hva de ville ha foretrukket hvis de kunne velge en kvinnelig eller en
mannlig pasient. Mange tilbakemelder at de vil foretrekke en kvinnelig behandler på grunn av kvinnens
ofte uttalte empatiske holdning, samtidig som det er flere som nyanserer dette. En uttalelse som jeg merket
meg var som følger:. ”Jeg vil helst ha en kvinnelig miljøterapeut eller kurator for kvinner er så gode på å
fikse og organisere ting, men som terapeut, den som skal få innblikk i mitt innerste sårbare liv, så ønsker
jeg en mannlig hjelper. Kun en mann kan fullt og helt forstå hvordan jeg har det som mann og som
mannlig pasient i et kvinnedominert behandlingsapparat”. Det var en uttalelse til ettertanke. Hva tenker
du er positivt og hva er utfordrende, som mannlig terapeut til mannlige pasienter, Jens?
Jeg kan nevne noen eksempler: Jeg møter enkelte ganger menn som har fordommer mot kvinner generelt,
og mange har vanskelige og såre erfaringer i forhold til kvinner. I den sammenheng kan de beskrive det
som positivt å snakke med en mannlig terapeut fordi de kan legge bort bitterhet og selvusikkerhet. Enkelte
mannlige pasienter beskriver også at det er ting de synes er vanskelig eller pinlig å dele med kvinnelig
behandler, ikke minst tema forbundet med mannlighet eller mandighet på en eller annen måte. Andre
formidler at de generelt liker bedre en litt maskulin eller direkte kommunikasjon når de skal snakke om
personlige og problematiske tema. De føler seg ikke hjemme i en mer feminin tilnærming til relasjoner og
eget følelsesliv m.m.
En annen terapeutisk utfordring kan være å møte de som bare kan huske å ha opplevd ordentlig nærhet
til kvinner (kjærester, mødre, søstre) og som dermed har den forventningen at en ikke kan være fortrolig
overfor en mann. Enkelte mannlige pasienter måler seg også med en mannlig terapeut, konkurrerer eller
er krenkbare i forhold til om terapeuten opplever seg selv som ”bedre” i form av å være en mann med
forventet kontroll i livet.
Avslutningsvis er det naturlig å argumentere for at alle slike typer hindre lar seg overkomme i større eller
mindre grad om en ikke unnviker dem, men heller arbeider seg gjennom dem. Kjønn er vanligvis ikke et
”betent” tema så lenge en har de sosiale instinktene i behold under veis. Folk tilpasser seg ubevisst dem
de møter i terapirommet, språklig og atferdsmessig. Det vi er enige om er at hvis en har bevissthet rundt
kjønn og kjønnsrelaterte tema så hjelper det ofte i forhold til å skape et godt samarbeid i en behandlingsrelasjon. Og kjønnsroller og den enkeltes måte å forstå sin identitet på generelt er ofte både viktige og
utviklende tema i terapi. Ubevissthet om slike tema og egen væremåte i denne sammenhengen kan motsatt lede inn i misforståelser og et uheldig eller uprofesjonelt samspill. Kjønn er bare ett fokus i møte med
menn, men likefullt et viktig tema som i stor grad er blitt forsømt i helsesystemene tidligere! Betydningen
av kjønn som en styrende og grunnleggende faktor i forhold til identitet og atferd er blitt glemt og oversett
i alt for sterk grad innenfor disse arenaene, slik kjønnsspesifikke behov og problemstillinger er blitt det.
61
62
SONJA MELLINGEN
En belastende kjærlighetssaga
– en kamp mellom håpet og sviket
“Tenk hvis han hadde hatt kreft – jeg ville jo ikke blitt sint på han da
– men drikkingen hans gjør at jeg blir helt rasende – selv om han sikkert
egentlig er like syk, og like lite kan styre sykdommen…”
Vivian var oppløst i tårer og fortvilet. For n’te gang hadde Rolf, hennes ektemann gjennom 30 års samliv,
hatt tilbakefall til alkohol. Slik hun fremstod i gruppen i dag, var hun illsint, fortvilet, lei og ønsket å gi
opp… Gruppen for øvrig viste henne sympati, forståelse og gjenkjennelse….slik, om enn på sin egen måte,
hadde de alle blitt skuffet etter tur, igjen og igjen. Dette innebar en fortvilelse som for de fleste var todelt.
Fortvilet over at partnerens tilbakefall hadde skjedd og at problemene aldri så ut til å ta slutt, og fortvilet
over at de tiltross for skuffelsene ikke klarte å gjøre endringer i livene sine, endringer som kunne beskyttet
dem mot disse opplevelsene.
Historien er oppdiktet, men lignende episoder utspilte seg en rekke ganger i partnergruppen jeg drev
sammen med kollegaer (Brita Leivestad og Solveig Storbækken) i Bergensklinikkene for noen år tilbake.
Gruppen var et tilbud til partnere av rusmiddelavhengige. Tilbudet var kjønnsblandet, men gruppen bestod
utelukkende av kvinner i hele den tiden jeg arbeidet i den. Hensikten med tilbudet var å tilby støtte til
partnere i en belastende situasjon, der fellesskapet med andre i samme situasjon så vel som den fagkunnskapen gruppelederne kunne tilby, var de bærende elementene i tilbudet. Dette er en oppsummering
av noen av erfaringene fra tilbudet.
”En alkoholikerhustru / det er en / som alltid har rumpa bak / samme hvor hun snur seg” (Århundrets
kjærlighetssaga s. 12)
Det lever en del myter om hvordan det er å leve med en partner som har en rusavhengighet eller et rusproblem.
Kanskje er det Jeppe på Bjerget som i størst grad har bidratt til å belaste partnere av rusmiddelavhengige
med anklager om at det til syvende og sist er dem som er årsaken til at partneren ruser seg – ”alle vet at
Jeppe på Bjerget drikker, men hvorfor drikker Jeppe?”. Myten om at partneren er skyld i problemene lever
også godt blant dem som selv er partnere, og det brukes mye tid og krefter på å ta innover seg dette
ansvaret, og også å ta ansvar for hvordan de kan få partneren til å slutte å drikke.
”Hvis hun forstår og forstår / og tilgir / og jevner vei / og holder slekta på avstand / og demper barna
/og beundrer / og trøster / og tror og tror og tror / og håper / så er hun en sjølgod faen / som alltid
63
er så jævla perfekt / og fullkommen / en allmektig en / som tror hun kan flytte fjell / og komme
med syndenes forlatelse / det er ta meg faen / så en spyr / når en ser hennes selvlysende tryne” (Århundrets
kjærlighetssaga s. 12)
I mange tilfeller tar partnerens rusproblemer størsteparten av kreftene til en hel familie. Der alle
medlemmene, også barna, i perioder er presset til det ytterste, og prøver å ta hensyn til faktorer som kan
medvirke til både å starte og stoppe en rusepisode. Det utvikler seg gjerne en uheldig dynamikk hvor partner med bakgrunn i et ønske om å bidra/hjelpe/få slutt på rusingen – slik at alle får det bedre – også tar
til seg anklagene som den som ruser seg etter hvert plasserer i sine omgivelser, eller ikke står ut med å ta
ansvar for alene. I tillegg kan partner for sin egen del kjenne at rusingen må være et uttrykk for mangelfull
kjærlighet og vilje til å ta hensyn til sine nærmeste. Under denne belastningen blir det da gjerne vanskelig
å forstå at rusingen kan foregå uavhengig av hvorvidt man setter kjærligheten til sine nærmeste høyt, at
avhengigheten lever under sine egne premisser, som kanskje er utilgjengelige/uforståelige for både den
som ruser seg, og omgivelsene. Resultatet kan bli at alle ”går på eggeskall”, og at ingen klarer å leve ut fra
egne premisser, men styres av rusens premisser. Det at partner føler seg lite elsket, og nedprioritert fremfor rusen, gjør at verdien i egne øyne også reduseres, noe som igjen får konsekvenser for evnen til å kjenne
på egne behov.
”Og hvis hun trygler og ber / og gjemmer flasker / og tømmer halvparten ut gjennom vinduet / og i
blomsterpotter / og ikke orker lyve for slekta / og skylde på influensa nå igjen / for arbeidskameratene
og snur døvøret til / for den femhundreogniende omgangen / om den ulykkelige barndommen
og den uforglemmelige krigen / og de misunnelige kollegene / så er hun en farlig en / intrigant og
hevngjerrig / og gudbedre / om det ikke er hun / når det kommer til stykket / som setter i gang
alle konspirasjonene overalt / og sladderen og skittkastingskampanjene / hun er det naturligvis
som står bak alt sammen / hvem kjenner ellers så godt til / allverdens detaljer som en får slengt
i fjeset / hun er det som sitter der som edderkoppen i nettet / og riktig oser av vrangvilje, fy faen”
(Århundrets kjærlighetssaga s. 13)
64
For sirkelen rundt familien er det vanskelig å vite hvordan man best skal opptre. Og denne usikkerheten,
og ubehaget ved å stå nær noen som er så belastet, resulterer ofte i et bestemt mønster. Først er omgivelsene forståelsesfulle, støttende og omsorgsfull, for deretter å komme med råd om hvordan situasjonen
kan endres. Etter noe tid går de gjerne lei av situasjonen, fordi det ikke skjer noen endring, og fordi rådene
ikke blir tatt til følge. Da ber de gjerne partner om å ikke fortelle slike historier hvis hun likevel ikke skal
gjøre noe med det, eller sier ”du vet hva jeg har sagt om dette – så lenge du ikke setter grenser, så skjerper
han seg ikke”. Dette fører gjerne til at partnerne skjuler hendelser og problemene, for å slippe irettesettende bemerkninger og opplevelsen av å være veik og dum som ikke gjør noe med situasjonen. Resultatet
blir at den som allerede er tungt belastet, i liten grad får omsorg, fordi det holdes skjult hvor vanskelig det
faktisk er, eller fordi omsorgen opphører hvis partneren ikke ”innfrir” i forhold til å ta i bruk forslagene
til endringer i situasjonen. Forslagene som gis i den gode hensikt, kan dreie seg om at partneren må sette
handling bak kravene om at det må skje endringer hos den som ruser seg, at han må flytte ut siden han
ikke slutter å drikke, at hun må kaste ut ”problemet”, at hun må kreve behandling, eller sette andre krav.
I seg selv kan forslagene være gode og gi mening for den som står et stykke unna… men for den som står
nær kan det kjennes som en umulighet å klare det, og kanskje heller ikke gi mening som løsning i den
pågående situasjonen.
En kan stille seg spørsmålet om det er mulig for den som står på avstand å forstå hvordan situasjonen
oppleves for den som lever i den? Hvorfor tilbyr omgivelsene løsninger som er ment støttende, samtidig
som de på den andre siden erfares som umulige krav, og kanskje er de også etter hvert bevis på at en
stadig misslykkes hvis en ikke gjør det som omgivelsene mener er rett? Kanskje noe av dynamikken kan
forklares med det ubehaget personer i kretsen rundt kan kjenne over å se at noen har det så vanskelig?
En får behov for ”å ta det bort” – ”plastre det” – eller eliminere det. Omgivelsene kjenner kanskje ansvar
for å bidra, men bare så lenge det gir mening det den andre gjør for å endre/bedre situasjonen. Ansvaret
opphører kanskje når det den andre gjør ser ut til å forsterke problemene heller enn å løse dem? Så
glemmer man kanskje da at det kun er den som lever nær, som direkte skal tåle belastningene og konsekvensene av eventuelle handlinger. Det kan være vanskelig for omgivelsene å forstå konsekvensene for
den som kanskje må gi opp håpet om å få det til, og bekymringene knyttet til å ”forlate et synkende skip”?
Mange av kvinnene i gruppen ønsket å motta støtte uten krav, å kjenne omsorg uten å måtte fullbyrde
bestemte handlinger eller planer, og å bli lyttet til uten at omgivelsene krevde endringer.
Så lenge håpet om å få det til sammen lever, står ofte dilemmaet for partnere mellom det å ta vare på seg
selv, og det å fremdeles kunne være nær den man er partner til. Dette kan kjennes som en umulig balansegang, og mange av dem som gikk i gruppe synes det ble uoverstigelige motsetninger mellom det å beskytte
seg selv, og det å samtidig ikke forvise partneren for langt unna – slik at en fremdeles kunne bry seg og
føle seg nær den andre. ”Hvis jeg skal ta hensyn til hva jeg selv føler, og hvordan jeg synes det siste året
har vært, blir han et monster jeg verken tåler nærheten eller ordene til”.
”Og hvis hun endelig innser / at hun har et eget liv / å leve / og at en annens / kan hun aldri leve
allikevel / og ikke bære en annens byrder / selv om hun ville / aldri så gjerne / så er hun en hard
jævel / en satans karrierist / som engasjerer seg i hva som helst / og hvem som helst / bare ikke i
den som står henne nærmest / og som trenger henne mest / og som hun dessuten har lovet / å elske
i nød og lyst / nå tok det minsanten slutt på lysta / så fort det kom litt nød må vite / nå flyr hun og
flakser / og maser med alskens uvesentligheter / og mest seg selv / og sin egen framgang / hva nå
den skal gå ut på, veit faen / men på en annen bekostning går det / husk det / skjønt det gir hun vel
blanke blaffen i / kjerringjævern” (Århundrets kjærlighetssaga s. 14)
Flere av kvinnene beskrev at de egentlig delte livet med to menn. Den ene, det var han som de en gang
hadde falt for, med mange gode egenskaper, og som også hadde blikket for dem, og for deres behov.
Han som kunne være omsorgsfull og som også forstod hvor vanskelig hun hadde hatt det når han var
fraværende, eller fikk dem opp i vanskelige situasjoner. Denne mannen var ansvarlig, brydde seg om barna,
støttet opp om hennes utdanningsplaner eller karrieresteg, og ønsket likeverd og fellesskap på begges
premisser. En ubegripelig elskelig tvilling av den andre mannen, han de hatet, han som produserte
bekymringer, belastninger og problemer.
65
Kanskje ville han, den elskelige, ikke høre så mye snakk om det vanskelige i de periodene han var borte fra
alkoholen, men konsentrerte seg heller om å gjøre de riktige tingene. Botsøvelser gjennom å rydde opp i
problemer, rydde opp og reparere, få orden på økonomi og arbeidsforhold, men helst ikke prate så mye
om det vanskelige. Å se fremover var hans medisin. Det kunne nok hende at denne tausheten skapte
frustrasjoner, men for mange var det til å leve med. Han var elskelig, tilstede og edru, og for en stund
kunne de glemme at den andre også var der, at han levde i skapet, men før eller siden kunne dukke opp.
I noen perioder kunne de nesten glemme at den andre fantes, at det hadde vært så store problemer, og at
de hadde vært så fortvilet, kanskje så fortvilet at de var på grensen til å gå… Dette glemte de, helt til det
igjen kom en ny episode, og erfaringene fra forrige episode kom som en oppsamlet rekyl, i tillegg til det de
i øyeblikket stod oppe i.
”Den skarpe gjennomtrengende konjakklukta / som spidder en i mellomgolvet / så fort en kommer
inn døra / den lunkne runde stanken / av konjakk utspedd med magesafter / når du har spydd opp
alt sammen / Stint rødvinsblekk / surt hvitvinsrap / søtt sherryskvip / vermouthkliss” ((Århundrets
kjærlighetssaga s. 18)
Rusepisodene skapte fortvilende dilemma de ikke klarte å se gode løsninger på. Den evige frykten for hva
som ville skje om de tok beslutningen om å dra, pakke kofferten, og flytte med barn og eiendeler, eller
om de kanskje vurderte å kaste ut partneren. Tenk om det ble siste ”spikeren i kisten”, og ”dråpen som
fikk begeret til å renne over” og ”snøballen til å rulle utfor”. Tanken på at deres behov for en roligere, mer
beskyttet tilværelse, samtidig kunne få konsekvenser for håpet hos partneren og bli hans siste argument
for å kaste seg ut i sin siste rusepisode, og å gi opp, gjorde dem ofte handlingslammet og utav stand til å
ta vare på seg selv. ”Gode løsninger” var mangelvare, og så lenge de kunne orke, orke litt til, var det ikke
gode nok grunner til å ”prøve ut” et slikt sjansespill. Et virkelig sjansespill som de siden kunne måtte stå til
ansvar for ovenfor felles barn og partners familie, eller utenforstående som også kunne finne det for godt å
uttale seg. Det ble et kaos av uendelige spørsmål og hypoteser: Hva kunne omgivelsene komme til å tenke
om henne, om hennes valg? Ville de betrakte henne som en svikefull ”godværshustru”, en som lot den
andre i stikken når det ble for vanskelig? Eller kanskje ville det gå bra, at han endelig sluttet å drikke,
fikk ny kone/kjæreste og alt fungerte bra. Da ville alle se at det var henne, hun som hele tiden hadde vært
problemet. Og tenk om det var sant, at det var henne som var problemet? Nei, så fikk hun heller se om hun
kunne finne ut av det, og bruke kreftene på å hjelpe han til å få det bedre, og identifisere hva hun gjorde galt.
66
Presset kunne avstedkomme fortvilelse, men også et voldsomt sinne over å være tvunget inn et evigvarende
drama med forferdelige dilemma. Dette sinne og denne fortvilelsen kunne veltes over systemet og
uttrykkes som ”mangelfull hjelp i behandlingsapparatet”, ”udugelige og overarbeidede fastleger som ikke
opplevdes som støttende og hjelpsomme”, eller ”behandlere i spesialisthelsetjenesten som hadde hodet i sin
berømmelige behandlings-sand, og ikke forstod at pasientene deres hadde pårørende som også holdt på å
gå under i rusens navn”. Noen av partnerne ble ”sporhunder” som alltid var på jakt etter en god behandler,
et godt tilbud, noe som den avhengige kunne ”tenne på”, bli inspirert eller motivert av, eller som kunne
fremstå som så overbevisende bra, at han i det minste var villig til å la henne bestille en time, og eventuelt
å prøve det ut. Men jakten var ikke bare en jakt, men mange jakter… De leitet også etter forklaringer på
rusproblemene, noe som kunne få dem til å forstå den ”berg og dalbanen” de tilstadighet befant seg på.
Ett eller annet som kunne gjøre at de enten forstod at de selv ikke kunne gjøre så mye med situasjonen til
partner, eller at de i det minste kunne føle seg frikjent fra alle partners anklager. Noen ganger var deres
vitebegjærlighet så overveldende at mye av gruppetiden gikk med til å snakke om avhengighet, forklare
mekanismene rundt tilstanden, forklare hvordan alkohol og ruspåvirkning virket, og å informere om
hvordan dette kunne erfares for den rusavhengige. Alltid med fare for at all tiden – igjen – ble brukt på
partner, og ikke på å kjenne etter hva de selv hadde behov for, eller trengte av omsorg og forståelse for sin
egen situasjon. Det kunne se ut som om de ikke kunne kjenne etter, eller vite hvordan de selv hadde det,
før de hadde tatt en sjekk på hvordan situasjonen hos partner var den dagen. Var han urolig, ble de urolig,
var han glad, var de glad, var han nedfor, ble de bekymret… Deres egen ”temperaturmåler” gikk oftest
innom den andre, den som ofte var premissleverandør for deres tilværelse – avhengigheten til partner.
”Lenge / holdt du meg på glør / ved alltid å snakke / om selvmord / så fort du drakk / Jeg gjemte
sakser kniver / hoppetau medisiner / patroner til geværet / magasinet til pistolen / slengte fiskesnøret
ut av vinduet / en natt / jeg så blikket ditt / henge i det / svart mot den hvite / veggen / Hver kveld
var geværet over døra / det siste jeg så / før jeg sovnet / Hver morgen / slo jeg øynene opp / og så
geværet / først / og alltid var jeg / takknemlig / over at ennå en dag / eller natt / var gått / og du
levde” (Århundrets kjærlighetssaga s. 24/25)
En beslutning om å ikke lenger forsøke å gjøre noe med partnerens rusepisoder, ikke forsøke å unngå dem,
ikke forsøke å dekke over dem, og ikke forsøke å ta ansvar for dem, og for partners beslutninger, medførte
gjerne en veldig resignasjon og depresjon…. En stor sorg kunne velte innover dem, fordi dette betød at alt
arbeidet hadde vært forgjeves. Alle forsakelsene, all nedverdigelsen, alle løgnene, all innsatsen – tapt i en
tapt sak – en sak med dårlige odds – så hadde de ikke skjønt det en gang…før lenge etterpå – at partneren
ikke kunne reddes av dem. At det bare var hans egne grunner som var gode nok, som gav motivasjon nok,
og selv disse grunnene var ikke alltid nok – selv med gode ønsker kunne det gå riktig så galt…
Lenge spilte jeg med / i det spillet du ville spille / med meg som motpart / og ditt liv / og min
fortvilelse / som innsats / Til jeg forstod: jeg kan allikevel ikke / hindre deg / hvis du / virkelig vil dø
Ansvaret / for ditt liv / er ikke mitt” (Århundrets kjærlighetssaga s. 25)
Presset tæret på kreftene, både mentalt og fysisk. Flere av kvinnene slet med omfattende somatiske plager,
med hodepine, fordøyelsesbesvær, rygg- og nakkesmerter, migrene, høyt blodtrykk, besvimelser, kraftige
angstanfall, spiseforstyrrelser, alvorlige depresjoner og tanker om å ta livet av seg selv (eller partner). I
utgangspunktet kunne hun ha et selvbilde som et fredelig og godt menneske, men oppdage i sammenstøt
med partner at det var hun selv som skrek, sparket, slo og forbannet, og ikke den ruspåvirkete men hun
som mistet kontrollen. I sinne kunne det gå timer fra partner hadde skadet seg, til legehjelp ble ringt opp.
I etterkant ble det kvaler for hvilket menneske hun var blitt, hvordan kunne hun gjøre noe slikt? Det kunne
ende opp med at hun opplevde seg selv som skyld i partners rusing, fordi hun ikke kunne håndtere
67
frustrasjon på en roligere måte - helt og holdent i gammel Jeppe på Bjerget tradisjon.
Konsekvensene av partners rusing, medførte mye kontroll og en nesten 24-timers beredskapstilstand der
hun til enhver tid hadde øynene åpne for om det var et nytt tilbakefall i emning. Noen utviklet en aversjon
mot lukten av bestemte halspastiller som partner tidligere hadde brukt i forsøk på å skjule inntak av
alkohol. Lukten av pastillene kunne sette hele kroppen i alarmberedskap, eller frembringe vonde og
ubehagelige minner. Andre kontrollerte hvert øre som gikk ut av konto, og gav partner bare passelig med
”lommepenger”, aldri mer enn at det uansett ikke var nok penger til en helaften, knapt en halv flaske…
Noen fikk også forstyrret persepsjon, de kunne være på Vinmonopolet og fortelle at de plutselig hadde stått
ovenfor en halv meter høy ”Jägermaister”, sjokkert over seg selv, men så kunne de le av at de var blitt
”så forstyrret” at de ikke tålte å gå på polet…
Noen savnet en normal omgang med alkohol, og kunne missunne venninner og bekjente som kunne fortelle
at de gledet seg til helg, med vin og god mat…”hos oss blir det jo bare vin og drit…”. De mente det var en
uansvarlig omgang med alkohol på arbeidsplasser, med ”fredagspils” og ”vinlotteri”… ”kem fant på nokke
så utrolig dumt?”. De syntes samfunnet tok for lite ansvar for de som led under alkoholens makt, og var
forbannet over at selv egen familie kunne være motvillige til å legge om alkoholvanene når de og partner
var på besøk. Kanskje det var uttrykk for at familien ikke brydde seg så mye om dem? Eller forstod de
virkelig ikke hvor vanskelig de hadde det, og hvor skjør balanse de satte i fare ved å sette alkohol på
bordet ved slike sammenkomster?
”Og hvis hun endelig gir opp / og står der alene / med sine frynsete nerver / og barnas frynsete
nerver / og tusen samvittighetskvaler / fordi hun elsket for lite / eller elsket så rent for mye / fordi
hun gjorde dette og ikke hint / som kanskje kunne ha reddet alt sammen / hvis hun bare hadde vært
menneske / om å begripe litt mer / så kan en banne på / at hun finner seg nok / en nestemann / som
hun kan slå kloa i / og pine og plage / og herske over / og spille helgen for / til ikke den stakkaren
heller / har noen annen utvei / enn flaska…….” (Århundrets kjærlighetssaga s. 15)
68
En sjelden gang kunne det komme til sammenstøt mellom gruppemedlemmene, og det dannet seg
allianser. Konfliktene kunne ha sitt utspring i at enkelte av deltakerne hadde ”forstått” sammenhenger
mellom det de selv gjorde, og hvordan problemene til partner utspant seg, eller de hadde funnet
”løsningen” på problemene. Denne oppdagelsen medførte en heftig ”valgkamp” for å overbevise de andre,
og forståelsen tok i liten grad hensyn til at situasjoner og personer var forskjellige, hvilket også innbar
at ”løsninger” og forklaringer måtte være det. Den vanligvis så omsorgsfulle og forsonende tonen mellom
deltakerne, kunne endre seg til: ”du kan da ikke mene at det er…”, eller ”forstår du ikke at du er nødt til å
få han til å…”. De ulike alliansenes betraktninger kunne fremstå som truende for det ”verdensbilde” andre
hadde opparbeidet seg, og i aggeterte vendinger ”sloss” de verbalt med å vinne tilbake ”sin” forståelse.
De mistet blikket for at det var flere aspekter ved tilværelsen som forente deres liv og skjebner, enn
uoverstigelige motsettinger, og at de ved å fokusere på dette kunne være til støtte for hverandre, i stedet for
å kritisere hverandre og ”trykke” hverandre ned. Tonen ble mer forsonende når de klarte å være åpen på
frykten de bar inni seg for at det de hadde stablet på beina av forklaringer og analyser, kanskje ikke
var riktig. ”Det er klart jeg blir forbanna når hun sier at min opplevelse er feil. Hva vet hun om hva jeg
opplever…”. Slike sammenstøt virket i ettertid ofte bra for rausheten i fellesskapet, og bidro til at de utvidet
perspektivet for forklaringsmodeller. Som oftest fant de mye trøst i hverandre og kunne høste kunnskap fra
hverandres erfaringer.
”Men for mitt liv / og for barnas / har jeg ansvaret / og jeg kan ikke leve / hvis alle / kreftene mine
går med til / å holde deg fast / ved et liv / du ikke vil ha / Nå ser jeg ikke / geværet mer / selv om
jeg antar / det henger på plassen sin / ennå / og du har sluttet / å snakke om / ditt selvmord / når
du / drikker” (Århundrets kjærlighetssaga s. 26)
Noen ganger ga også resignasjonen og det å innse grenser for egne påvirkningsevner en ny kraft, en ny ro
og fred….en fatalistisk holdning som gav frihet til å glemme problemene, ofte kun for en kort stund, men
likevel en kjærkommen pause.
”Du vet ikke / hvor redd jeg er / Jeg er så redd at jeg ikke vet / om jeg våger å leve / Men jeg /
må våge å tro / ennå mer / Nå må jeg tro så mye / at vi alle / allikevel / våger å leve” (Århundrets
kjærlighetssaga s. 28)
Det heter seg jo at etterpåklokskapen er den mest eksakte vitenskap. I denne sammenhengen er det tydelig
at det særlig var to tema som i liten grad ble tatt opp og belyst tilstrekkelig sammen med partnerne. Det
ene var temaer rundt det intime samlivet med en partner med alkoholproblemer, og det andre var barna,
og bekymringene mange av partnerne hadde i forhold til hvordan tilværelsen med en alkoholavhengig far/
stefar påvirket eller hadde påvirket dem.
Ved et tilfelle hvor vi faktisk hadde sex som tema, ble det mye latter og humoristiske kommentarer i
gruppen. Kanskje for å lette stemningen omkring et tabubelagt tema, eller også fordi de lett kunne få øye
på galgenhumorisktiske aspekter ved sin egen tilværelse. De lo høyt over ”enkle” menn som mente at en
godt kunne ligge sammen om en var uenig og uvenner. ”Så har vi det nå hyggelig den stunden”, etterapet en av dem sin partner. Andre ganger, når temaet kom til uttrykk på mer subtile måter, kunne jeg
fornemme at de hadde stått i vanskelige og krenkende situasjoner, og at det var vanskelig å snakke om,
selv i en sammenheng der klimaet som oftest var støttende og omsorgsfullt.
”Når jeg ligger med deg/ behøver jeg ikke / høre på deg/ snakke med deg / se deg / Når jeg ligger
med deg / er mitt ansikt så nært/ ditt ansikt / at du ikke kan se meg / Så kan jeg være meg selv / i
det minste/ når jeg ligger med deg” (Århundrets kjærlighetssaga s. 95)
Det intime samlivet hørte til et tema som vekket til live skam, og gjorde at de kjente på nærværet av en
sterk ambivalens knyttet til det å leve med sine respektive partnere. Det at de både foraktet og tente på
mennene sine, og at de hadde behov for nærhet, samtidig som de ønsket avstand, var ikke bare en
intellektuell og følelsesmessig ”øvelse”, men også noe som gjorde seg gjeldende rent fysisk. Dette var
lite fremme på gruppesamlingene, og kunne i mye større grad vært tematisert og utforsket sammen med
69
deltakerne. Ikke fordi temaet kunne ”løses”, men fordi samtalen kunne hjulpet dem i forhold til skammen
og ambivalensen.
Bekymringen for konsekvensene for små og store/voksne barn var ofte tilstede. Og på samme måte
som også rusavhengige forsikre seg selv om at barna er godt ivaretatt, hadde partnerne behov for de samme
forsikringene. Mange av dem hadde gjerne brukt mye av kreftene sine nettopp på å prøve å skjerme
dem, og de fremstod som engstelig for at barnas ve og vel ikke var godt nok ivaretatt, eller at de ikke var
tilstrekkelig ansvarlige foreldre. Samtidig var det forhold rundt situasjonen som var umulig å skjerme
barna mot, og dette bekymret både dem og oss gruppeledere.
”Når han er ti / rydder han og støvsuger / hver millimeter nøyaktig / samler sine plastsoldater / så
alle geværene peker mot samme mål / mot en felles fiende / som skal nedkjempes / Han tegner bare
uhyrer / heslige vidundre / med femten klør og hoggtenner / og voldsomme gap / de kommer ut av
tegningene / og angriper / alt og alle / de er fryktelige og redselsfulle / de skriker ut sin skrekk / Om
kvelden våger han ikke sovne / for han må gripe inn / hvis det blir krangel igjen / da avleder han
oppmerksomheten / fra det de krangler om / så irritasjonen deres / rettes mot han / så lenge begge
kjefter på ham / er de i alle fall / enige / for engangs skyld / Om natten må han snike seg opp / og
sjekke / at ingen av dem har flyttet / eller forsvunnet / Han plukker på dem for sikkerhets skyld / så
han kan kjenne / at begge to ligger der / og sover side om side i senga / Han er bestandig urolig /
han er alltid redd for katastrofen / han vet at den kommer / han vet bare ikke når / Han våger ikke
gå forbi et åpent vindu / og ikke over torget / Han våger ikke lenger gå på skolen / nå våger han /
snart ikke leve lenger” (Århundrets kjærlighetssaga s. 29/30)
Det hadde vært ønskelig om vi i større grad hadde hjulpet dem med å utforske dette temaet, både for dem
med hjemmeboende barn, og dem med voksne barn. Alle foreldre ønsker det beste for barna sine, og det å
få tematisert barnas situasjon, kunne tydeliggjort noen dilemma knyttet til motsetninger mellom barnas og
partners behov.
70
Selv om en som helsepersonell/behandler vurderer og handler i henhold til lovens krav om plikten til å
melde til barnevernet dersom en tenker at barnas omsorgssituasjon må vurderes, kan det være mange
dilemmaer pasientene, enten de er partnere eller rusavhengige, trenger noen å drøfte med, og som
ligger innenfor ”god-nok-omsorg”. Det å bidra til at den til enhver tid gjeldende pasient har fokus på
barnas behov, kan være det som skal til for å hjelpe dem til å forløse foreldrekompetansen og handle i
henhold til barnas beste. Denne refleksjonen er en alltid pågående prosess, og foreldrenes evne til å handle
i tråd med det beste for barna, vil variere med hva de selv står i, og hvorvidt de stimuleres til å ha et
bevisst forhold til hva dette ansvaret innebærer. Behandlere kan, slik jeg ser det, bidra til å løfte foreldrekompetansen ved å tematisere, på samme måten som vi kan bidra til å fortrenge barnas behov i pasientens
tenkning, ved å ikke holde fokus på temaet. Forhåpentligvis vil innføringen av såkalte ”barneansvarlige”
bidra til at behandlere blir bedre til å snakke med sine pasienter om konsekvensene for barn som lever
med voksne som på ulike måter er syke, og å gi de kunnskaper om at sykdom kan medføre at voksne
dermed yter varierende grad av omsorg.
Alt i alt ser jeg tilbake på arbeidet med gruppen som noe av det mest krevende og meningsfylte jeg har
gjort som behandler. Partnere og pårørende trenger fagkunnskapen fra feltet, for å bli møtt og forstått i den
kompliserte livssituasjonen de er i. Kjærlighet og samliv er ofte vanskelig og utfordrende, men der hvor
rusen også er tilstede, som en tredje samlivspartner, blir det gjerne enda mer komplisert og belastende.
71
72