KRONIKKSAMLING 1 2 0 5 - Miljøpartiet De Grønne

Comments

Transcription

KRONIKKSAMLING 1 2 0 5 - Miljøpartiet De Grønne
2
0
KRONIKKSAMLING 1
5
1
innhold
1. Grønn ideologi6
1.1. Ikke blå, ikke rød, men grønn - derfor er vi blokkuavhengige.
Av Hilde Opoku
1.2. Vi får ikke bedre livskvalitet av tre ganger mer materielt forbruk.
Av Rasmus Hansson og Hilde Opoku
1.3. Den dødelige veksten.
Av Lage Nøst, Talsperson Grønn Ungdom
1.4. Mennesket i den grønne ideologien.
Av Hilde Opoku
1.5. Tør vi ha lokaldemokrati?
Av John Hille
2. Grønn økonomi 18
2.1. Loftslottet som sprakk.
Av Rasmus Hansson
2.2. Mytene om grønn vekst.
Av John Hille
2.3. En annen nullvekst er mulig.
Av Hilde Opoku og Rasmus Hansson
2.4. Fridom frå forbrukstvang.
Av John Hille
3. Grønn velferds- og fordelingspolitikk28
3.1. En grønn velferdsreform.
Av Hilde Opoku og Hallvard Surlien
3.2. Grønn fordelingspolitikk.
Av Hilde Opoku og John Hille
3.3. Velferd over velstand.
Av Rasmus Hansson og Hilde Opoku
4. Grønt Næringsliv34
4.1. Framtidas næringsliv er grønt.
Av Miljøpartiet De Grønne
4.2. Grønt næringsliv i Norge - et hav av muligheter.
Av Miljøpartiet De Grønne
5. Landbruk og Havbruk38
5.1. Tid for grønt landbruk.
Av Hilde Opoku og Rasmus Hansson
5.2. MDG krever grønn omstilling i landbruket.
Av Christiane Jordheim Larsen
5.3. Mat heller enn asfalt og betong.
Av Rasmus Hansson og Hilde Opoku
2
innhold
5.4.Urban matproduksjon - en del av løsninga.
Av Hilde Opoku
5.5. M
iljøpartiet De Grønne vil ha pause i oppdrettsnæringa.
Av Merethe Steine
5.6. H
va er viktig i matpolitikken?
Av Hilde Opoku
6. Grønn By og tettstedsutvikling50
6.1.Oslo: grønn og kompakt, eller bare kompakt?
Av Lillian Bredal Eriksen og Harald Nissen
6.2. Trivselsskapende byrom.
Av Lan Marie Nguyen Berg
6.3. Feilslåtte produktivitetsmål gir feilslått arealpolitikk.
Av Vegard Bilsbak og Hilde Opoku
6.4. Vi må snu transporthierarkiet
Av Hilde Opoku
7. Grønn omsorgs- og sosialpolitikk57
7.1. E
n grønn tråd gjennom eldreomsorgen.
Av Hilde Opoku
7.2. E
n målstyrt systemsvikt i NAV.
Av Lillian Bredal Eriksen og Hilde Opoku
7.3.Solberg uten kontakt med virkeligheten.
Av Shoaib Sultan
8. Utdanning for framtida62
8.1. M
er praktisk læring og giv for yrkesfagene.
Av Hilde Opoku og Lage Nøst
8.2. Vi må slutte å bruke begrepet “mobbing”.
Av Hilde Opoku
9. Det grønne i det globale66
9.1. H
vem har rett på atmosfæren?
Av Halvard Surlien
9.2. Verdensledende i klimahykleri.
Av Rasmus Hansson, Hilde Opoku og Hallvard Surlien
9.3. S
osial kamp og grønn kamp - to sider av samme sak på en sårbar klode.
Av Andrew Kroglund og Hilde Opoku
9.4. L
andbruk og klima.
Av Hilde og Ole Jacob Christensen
9.5. N
ye verdensmål for bærekraft - men hva gjør Norge?
Av Hilde Opoku
3
Forord
4
forord
brukspolitikken som føres. Det er mye landbruk
i kapittel 5, men vi må komme tilbake med flere
lengre tekster på fiske og havbruk, og ikke minst
dyrevelferd.
Du har nå vårt første kronikkhefte i hendene.
Det vil si en samling tekster som i hovedsak har
vært publisert, eller skal publiseres som kronikker
i nær framtid. Utvalget er med ett unntak samlet
mellom dette og forrige landsmøtet. Formålet er
å begynne å se helheten i politikken vår. Selvsagt
har vi uttalt oss i langt flere saker, og vedtatt politikk langt utover det som er dekkes her – flere har
også hatt gode tekster på trykk rundt om i landet.
I kapittel 6 begynner vi å beskrive en grønn byog tettstedspolitikk. Saken om urbant landbruk i
kap 5.4. kunne også hørt hjemme her. Dette er et
felt som vi har diskutert mye og markert oss på i
realpolitikken, så her har vi en jobb å gjøre for å
dele flere av de gode skattene med omverdenen.
Forhåpentligvis kan en slik samling være til
inspirasjon for diskusjon og videre tenkning, og
ikke minst til å skrive gode kronikker på tema
som vi enda ikke har dekket i dette formatet. Blir
dette forsøket godt mottatt, ser vi for oss at vi kan
ha en årlig utgave, og kanskje også få til temautgaver innimellom. Miljøpartiet De Grønne er
tross alt landets mest spennende tenketank.
I kapittel 7 ser vi på eldreomsorg, tjenestetilbudet
i NAV og sosialboligbygging fra et grønt perspektiv, og i kapittel 8 slår vi et slag for mer praktisk
læring i skolen og styring av yrkesfagene.
Miljøpartiet De Grønne er en del av en global
bevegelse. I kapittel 9 forsøker vi å sette vår egen
politikk inn i en global kontekst, og ser på Norges
ansvar i den store sammenhengen.
Vi starter med å skissere grunnprinsipper i vår
ideologi i kapittel 1. Først med å se på hvordan de
grønne partiene i et historisk perspektiv har vokst
fram som tilsvar på de etablerte ideologienes
manglende vilje til å løse problemene de selv har
skapt, før vi befester vår tro på at en sunn økonomi ikke er basert på rovdrift på naturressurser
og mennesker. Vi går mot lokalvalg og for De
Grønne er de livskraftige lokalsamfunnene helt
sentrale – det fordrer at vi hegner om det folkelige demokratiet.
Selv om det ikke er så mange navn bak tekstene
er det et tett samarbeid med rådgivere og frivillige
i dette partiet. Tekstene som her er satt sammen
for å påbegynne et større hele har vokst fram i det
kollektivet vi er som parti, i brytningen mellom
våre idéutvekslinger, diskusjoner, fagkunnskap og
overbevisninger. Noe kommer til å stå over tid, og
noe vil vi bevege oss videre ifra.
La oss fortsette de gode diskusjonene som skal
drive politikkutformingen vår FREMOVER.
Vi har skrevet mye om vekstkritikk og grønn
økonomi hele året gjennom. I kapittel 2 tar vi for
oss myten om vekst, og skriver litt fakta om sammenhengene mellom forbruk og miljøkostnader,
samt noen forslag til løsninger.
hilde opoku // 25.5.15.
I kapittel 3 går vi i dybden på å beskrive hvordan
sosial utjevning er en forutsetning for å få til det
grønne skiftet – nasjonalt og lokalt. Dette kan du
også lese mer om i kapittel 9.
Kapittel 4 beskriver hvordan vi vil prioritere for å
få til det grønne skiftet i norsk industri, næringsliv og arbeidsliv generelt. Dette henger selvsagt
også sammen med landbruks-, fiskeri- og hav-
5
1. grønn ideologi
1.1.
IKKE BLÅ, IKKE RØD, MEN
GRØNN
– Derfor er vi blokkuavhengige
av hilde opoku, nasjonal talsperson for miljøpartiet de grønne
Denne tilsynelatende ugjennomtrengelige dualismen klarer ikke å bryte med det vekstparadigme
dagens ideologier bygger på. Derfor snakker vi
om en ny akse i politikken, en som bryter med
den tradisjonelle høyre-venstreaksen mellom rødt
og blått, arbeidstaker og arbeidsgiver, handelsstand og forbruker. En akse som bærer i seg potensialet for å bli ei bro mellom fortid og framtid:
den grå-grønne aksen. Denne gir håp om å flytte
flere over mot det grønne, mot et samfunn som
ikke trues av menneskets egen aktivitet, men som
kan fortsette å blomstre fordi vi tar de nødvendige politiske, økonomiske og praktiske grepene
før det er for seint.
Jørgen Randers, tidligere BI-rektor og bidragsyter til “Limits to Growth”, fylte 70 år i år. Han
avslørte i Verdibørsen på NRK 23. mai sitt
bursdagsønske: at minst 51,1 prosent av landets
befolkning stemmer på Miljøpartiet De Grønne.
Randers argumenterer for at partiet er alene om
de løsningene som skal til for å stagge klimakrisen, og bryter med forutsetningene de etablerte
ideologiene bygger på. De Grønnes blokkuavhengighet åpner et nødvendig mulighetsrom.
Fra grå til grønn, den nye ideologiske aksen
Vår blokkuavhengighet oppleves utfordrende
for de med behov for å plassere verden i kjente
båser. Noen [som Bjørnar Moxnes] vil ha oss
på borgerlig side, andre [som Civita] mener at
partiet holder til på venstresida. For oss representerer de etablerte ideologiene ulike toner i en
gråskala. De grønne partienes framvekst er et svar
på utfordringene som ingen av de rådende ideologiene har maktet å løse - nemlig de utilsiktede
bieffektene et ekspansivt forhold til produksjon
og forbruk har påført klima, miljø og mennesker.
De Grønne partienes plass i ideologienes
utvikling
Det industrielle samfunnet tok form i brytningen
mellom ulike interesser som oppsto i kjølvannet
av den industrielle revolusjon, og utviklet seg
til konkurrerende ideologier som liberalismen,
konservatismen og sosialismen og Marxismen.
Tross forskjellene, vokste de alle ut av industria-
6
1. grønn ideologi
tende, og miljøperspektivet har manifestert seg i
økende grad gjennom internasjonale organisasjoner, offentlige institusjoner, NGOer, næringslivet
og i grønne politiske partier verden over.
lismen, og representerte ulike interessegrupper i
produksjonsprosessen. Fra et miljøperspektiv ikke
bare ignorerte de miljøhensyn. Naturens undertrykkelse var en forutsetning for framveksten av
det moderne samfunnet. Tilsynelatende styrte de
etter en filosofisk idésterkt forfektet av Francis
Bacon, som vi ser spor av i Brundtlandkommisjonens oppskrift for en bærekraftig utvikling: bare
naturkreftene temmes, kan vi høste fra naturens
grøde og fordele godene blant jordas mennesker.
Tross grunnleggende ulikheter i den sosiale
omfordelingspolitikken, tilbakeviste de rådende
ideologier utilsiktede miljø- og klimahensyn, også
når konsekvensene begynte å bli uomtvistelige på
60- og 70 tallet .
Likevel konstaterer de ferskeste publikasjonene
fra “Limits to Growth”, at vi ikke er mye nærmere
å løse klimakrisen i dag. De dominerende partiene har ikke tatt tilstrekkelige grep. Vi må utfordre økonomiens drivkraft basert på uhemmet
utnyttelse av naturressursene, og samtidig satse på
fornybar energi og redusere energibruken
nasjonalt og globalt. Nye galluptall (f.eks. i
Klimabarometeret 2015) gir likevel grunn til
optimisme: folk er i økende grad mer villige til å
prioritere klimatiltak.
En grønn bevegelse vokser fram
I 1972 lanserte Randers og Romaklubben
«Limits to Growth»-rammeverket, som slo fast at
dersom trender i befolkningsutvikling, forurensning, industrialisering, matproduksjon og
ressursutnyttelse fortsatte i samme spor, ville
grensa for jordas bæreevne krysses innen 100 år.
Det institusjonaliserte samfunnet
- en konsekvens av vekstsamfunnet
Framveksten av det moderne samfunnet har
endret menneskets forhold til naturen og hatt
en fundamental effekt på hvordan vi organiserer
livene våre. I tradisjonelle samfunn sto mennesket
i et eksistensielt samspill med naturen. Modernitetens inntog markerte menneskets distansering
fra naturen. Ved hjelp av vitenskap og teknologi
skulle myndighetene sørge for økonomisk vekst
og sosial utvikling. Dette markerte også et skifte
fra den tradisjonelle storfamilien - som arbeidet
for livets opphold sammen - til kjernefamilien, og
nå over til en forholdsvis løs sosial familiestruktur.
I dag forventes det at alle voksne jobber borte og
skal betale institusjonene for å ta seg av omsorgs-,
helse- og utdanningsoppgaver. I tillegg skal de
betale produsentene for varer og tjenester, som
sikrer videre vekst.
En ny bevegelse argumenterte for at det økonomiske systemet hadde nådd sin grense, og at en
måtte velge mellom fortsatt økonomisk vekst og
miljøvern. Den postmodernistiske teorien om
et samfunn hvor immaterielle verdier fikk større
plass vokste fram i vitenskapelige kretser, og det
ble snakket om de-industrialisering. Partienes
oppslutning på begge sider av partiaksen begynte
å falle. Regjeringers herredømme ble truet. Tidlig
på 80-tallet oppsto imidlertid en mer optimistisk
diskurs som ga større klangbunn hos myndigheter
og næringsliv: En økologisk modernisering av det
bestående, ble førende.
De Grønne deler og verdsetter grunnprinsippene
den norske velferdsmodellen bygger på. Men vi
har nådd en grense for hva som er menneskelig bærekraftig. Systemet koster og vi kan ikke
fortsette å jobbe mer for å løse utfordringene
gjennom symptombehandling - som f.eks. lengre
skoledag for å bekjempe tidsklemma. Derfor
utfordrer De Grønne også venstresidas svar på
velferdsutfordringene med flere offentlige
Både blå og røde partier begynte nå å ta stilling
til miljøspørsmål, uten å virkelig ta et oppgjør
med den gamle politikken. De foreslåtte løsningene var stortsett symptombaserte, eller hadde
økonomisk lønnsomhet som forutsetning.
Forskningslitteraturen om miljø- og klimautfordringene har nå vokst seg stor og omfat-
7
1. grønn ideologi
oppgaver, og høyresidas tilsvar med private
tilbud. Vi må finne nye løsninger som er mindre
kostbare for individ, samfunn, og miljøet. Vi vil
ikke avvikle velferdstaten, men skape et alternativ
med utgangspunkt i dagens reelle individuelle og
kollektive behov.
vil vi låne det beste fra både rød og blå ideologi,
uten å binde oss. Vi deler venstresidens engasjement for sosial rettferdighet og økonomisk
utjevning, samtidig som vi gjerne samarbeider
med høyresiden om å legge til rette for innovasjon og næringsutvikling. Klarer vi ikke å innfri
Randers’ bursdagsønske, vil vi samarbeide med de
partiene som er villige til å strekke seg lengst for å
nå målet: Å stagge klimakrisen og bygge et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse. Det
er nå neste etappe av moderniseringsprosjektet
tar til, den som også forholder seg til de negative
bieffektene av industrialismen.
Derfor er vi blokkuavhengige
Miljøpartiet De Grønnes ideologi er tufta på at
mennesket må tilpasse seg jordas økologiske tåleevne. Vi står for en egen grønn ideologi som legger en utvikling i balanse med naturen til grunn
for videre samfunnsutvikling. I konkret politikk
8
1. grønn ideologi
1.2.
VI FÅR IKKE BEDRE LIVSKVALITET AV TRE GANGER
MER FORBRUK
Publisert i Dagbladet 18. mai 2015
av rasmus hansson og hilde opoku
Vi får ikke høyere livskvalitet av tre ganger så mye
materielt forbruk. For planeten jorda vil det være
livsfarlig. Likevel er det dette Norge har stø kurs mot.
Miljøpartiet De Grønne vil ha en politisk diskusjon om forbruksvekst er riktig oppskrift på et godt
framtids-Norge.
Keynes har alt blitt virkelighet for de aller fleste
nordmenn. Norge trenger en debatt om hva vi må
gjøre for å leve «klokt, hyggelig og godt» om 50
år, men hittil har alle partier latterliggjort samtlige forsøk på å diskutere hvorfor forbruket skal
øke når det ikke lenger gir oss bedre liv.
I 1930 skrev økonomen Keynes essayet «Økonomiske muligheter for våre barnebarn». Keynes
spådde at man innen hundre år ville ha løst de
materielle utfordringene og at samfunnet da «for
første gang siden tidenes morgen» måtte ta stilling til «hvordan bruke vår frihet fra økonomiske
problemer, hvordan bruke tiden, og hvordan leve
klokt, hyggelig og godt».
Et av de få politiske dokumentene som gir
retning for videre norsk samfunnsutvikling er
Perspektivmeldingen. Den siste, fra 2013, er
bekymret for hvordan vi skal finansiere videre velferdsøkning. Eldrebølge, store utgifter til offentlig
omsorgssektor og internasjonal konkurranse er
reelle problemer i tiårene framover. Perspektivmeldingen mener framtida må finansieres med
mer arbeid, mer kjøpekraft og mer enn tre ganger
så høyt materielt forbruk i 2050 enn i dag. Forbruksøkning er i praksis et av de viktigste målene
for norsk samfunnsutvikling.
Å leve «klokt, hyggelig og godt» er en hverdagslig
beskrivelse av velferd, men mer presis enn BNP,
kjøpekraft og konsumpris. Fremtidsdrømmene til
9
1. grønn ideologi
På en klode med begrensede ressurser er ytterligere velstandsvekst for de rike også dypt usolidarisk. I et globalt perspektiv bidrar overforbruk til
å redusere andres mulighet for velstand gjennom
en skeivfordeling av ressurser. Ikke noe sted er
dette tydeligere enn når det kommer til mat: Den
omlag ene milliarden i dag som lider av alvorlig
underernæring, kunne bli mette på mindre enn en
tredel av den maten som kastes i USA og Europa.
Verden må finne måter å ivareta folks materielle behov uten en forbruksvekst som spiser opp
planeten.
Mange nordmenn vil nok protestere mot at vi i
dag lever et liv i frihet fra økonomiske problemer. Økte priser, gjeld og mer eller mindre reelle
behov følger med som nisser på lasset. Men i et
globalt og historisk perspektiv har jo de fleste
av oss det langt på vei økonomisk problemfritt.
Hadde Keynes sett oss ville han trolig ment at de
aller fleste av oss lever ufattelig bekymringsfri liv,
og kanskje anbefalt oss å reflektere litt over vitsen
med enda mer forbruk.
Det finnes et kynisk svar: Forbrukets mål er ikke
folks lykke, men å holde i gang en økonomi som
krever vekst, koste hva det koste vil. Det svaret
må tas alvorlig hvis vi ikke greier å godtgjøre at et
annet svar er riktigere.
Det andre svaret, som de fleste partier antakelig
vil bekjenne seg til, er at forbruksveksten skal forbedre menneskenes velferd. Men vi greier fortsatt
ikke å hindre at noen blir fattige(re). Dessuten
er det er et godt dokumentert at det er flere tiår
siden nordmenn sluttet å bli lykkeligere av økt
forbruk. Og i vår super-velferd skjønner ikke stadig flere pliktoppfyllende og flinke ungdommer
at de er stadig mer stressa, utbrente og deprimerte
enn før. Også dette er en del av baksiden til forbrukssamfunnets blankpussede medalje.
Skulle alle levd som dagens nordmenn ville vi
trengt tre jordkloder. Likevel vil mange milliarder mennesker som er fattigere enn oss ha økt
materiell velferd. Det må de til en viss grad få.
Men all kunnskap tilsier at opp mot 11 milliarder
mennesker med norsk forbruksnivå vil bli kortvarig og kostbar moro. Konsekvensene for jordas
natur, artsmangfold, klima og dermed for menneskenes livsvilkår vil bli dramatiske. I dag bruker
menneskeheten mye mer levende ressurser fra
jord, hav, elver og skoger enn jordas natur greier
å gjenskape hvert år. Både skoger og fiskebestander krymper og får mindre produksjonsevne for
hvert år. Forestillingen om at forbruksveksten må
fortsette av hensyn til menneskene, er en veldig
kortsynt undervurdering av de langsiktige kostnadene for menneskeheten selv.
En moderne forbruksreduserende politikk bør
først se dagens lys i land der forbruksveksten i
størst grad har fullført sin opprinnelige velferdsmisjon. Foreløpig mangler Norge ethvert spor av
forbruksreduserende politikk. Etablerte partier
setter sin lit til at teknologiutvikling og kanskje
noen avgifter vil gjøre produksjon og forbruk så
«smart» at forbruksveksten kan fortsette til evig
tid. Hovedtendensen i økonomien er imidlertid
en annen.
Varer og produkter blir stadig billigere, og ofte
mer miljøskadelige. Tjenester som ikke belaster miljøet blir derimot dyrere. Flybilletter og
klær stuper i pris mens kostnadene ved å leie
inn en håndverker eller reparere en jakke øker.
Konsekvensene er ikke smart, men økt materielt forbruk, som spiser opp miljøgevinsten ved
teknologiutviklingen. Vi må satse på teknologi og
miljøavgifter, men det må også bli et mål å få ned
forbruket.
Første steg må være å få forbruket mer fornuftig. Vi må få produkter som varer lengre og
kan repareres. Pris og kvalitetskrav som sikrer
menneskerettigheter og miljø må etableres. En
satsing på deling, gjenbruk og reparasjon er enkle
grep som også ivaretar forbrukernes interesser. I
forrige uke foreslo derfor De Grønne i Stortinget
at regjeringen:
10
1. grønn ideologi
•
•
•
•
Setter mål om lavere materielt forbruk.
Planlegge å redusere forbruket til et bærekraftig nivå.
Foreslår tiltak for å øke varers levetid og
kvalitet.
Foreslår tiltak for deling og redusert kjøpepress.
De Grønne har ikke fasiten for det gode norske
liv i 2050. Men ingen kan ha interesse av at mer
kjøpekraft, forbruk og arbeid forblir et mekanisk
krav uten forankring i gjennomtenkte formål og
konsekvenser. Ingen blir lykkelige eller rike av en
ødelagt klode.
11
1. grønn ideologi
1.3.
DEN DØDELIGE VEKSTEN
Innlegg publisert på nyemeninger.no 08.10.14
av lage nøst, talsperson grønn ungdom
Menneskene er skyld i en masseutryddelse
av dimensjoner, men politikerne tør ikke
ta tyren ved hornene. Vi må våge å snakke
om økonomisk vekst som en del av problemet.
“Dette er en katastrofe og en utvikling som må
snu” sa Venstres Ola Elvestuen 30. september
2014 . Også han hadde fått med seg en av de
hårreisende konklusjonene fra WWF sin ferske
“Living Planet Report 2014”: Verdens bestander
av pattedyr, fugler, reptiler, amfibier og fisk er i
snitt halvert på 40 år. Unike naturtyper og arter
går tapt i et rasende tempo. “Hvis ingenting
endres vil dette forsterkes,” sier Elvestuen.
Men hva vil han endre? Vil han gjøre noe med
det grunnleggende problemet? Vil egentlig
Venstre eller noen av Norges gamle partier det?
Det er ingen av dem som snakker om det, selv
om vitenskapen er klar: Det er menneskers stadig
økende forbruk av ressurser som er årsaken til
utviklingen.
Menneskeheten lever i dag som om vi disponerte
1,5 jordkloder. Om alle levde som nordmenn
måtte vi ha hatt nesten 3 kloder, minst. Vi hugger
ned skog raskere enn den vokser tilbake, fanger
fisk raskere enn havet kan fornye bestandene,
tømmer elver og tapper grunnvann raskere enn
regnet kan kompensere for, og slipper ut mer
karbon i atmosfæren enn skoger og hav kan
absorbere. Vår økonomiske aktivitet - gjennom
globale verdikjeder - fører til forørkning, utarmet
jordsmonn, spredning av giftstoffer i naturen,
rasert regnskog og global oppvarming. Og vi
beslaglegger stadig mer areal. Alt dette dreper og
fortrenger levende vesener, og gjør det vanskelig
å opprettholde samfunnet som vi kjenner det på
sikt.
Veksttvang
Likevel har vi en regjering med mantraet
“vekstfremmende skatteletter”, ikke “livskraftige
økosystemer”. Og slik tenker nesten alle verdens
politikere: “Økonomisk vekst” og økt privat
forbruk er en valgvinner; biomangfold, natur og
livsgrunnlag er det ikke. Det er derfor jorda blir
så mye fattigere, selv om vi som lever akkurat nå
blir litt rikere.
Det sier noe om forholdet mellom økologi og
økonomi, når det mest effektive “tiltaket” for å
kutte klimagassutslipp så langt har vært finanskrisen i 2008. Økonomien er preget av vekst-
12
1. grønn ideologi
tvang, og er i dag nødt til å gå på bekostning av
økologien for å fungere. Allerede 19. august i år
hadde menneskehetens ressursbruk overskredet
na turens årsbudsjett. Vi lever altså på krita! Det
er grunnleggende galt.
Vi vet at fungerende økosystemer er en forutsetning for fungerende samfunn og økonomier over
tid. Da kan vi ikke godta å leve på bekostning av
framtidige generasjoner, og systematisk berøve
dem for vitale økosystemtjenester.
Grønn vekst – for alltid?
Men hva er løsningen? Finnes det noe alternativ
til økonomisk vekst? Mange tar til orde for såkalt
“grønn vekst”; at veksten skjer i de næringene og
sektorene som belaster miljøet mindre og bidrar
til forbedring. Dette er åpenbart fornuftig på kort
sikt. Vi må hurtig vri samfunnets ressurser over
mot en enorm satsning på teknologiutvikling,
forskning og investering innen fornybar energi,
energieffektivisering og bærekraftig matproduksjon, og tilrettelegge for vekst i tjenestesektoren
- utdanning, kulturliv og omsorgsyrker. En slik
vekst må ledsages av et tilsvarende fall i fossile
næringer, som oljeindustrien.
Men så lenge økonomisk vekst er knyttet til økt
ressursutnyttelse og forbruk, så er den ikke bærekraftig over tid - heller ikke grønn vekst. Planeten vokser ikke. Grunnleggende matematiske
prinsipper er alt du behøver for å forstå at vi ikke
kan forbruke mer ressurser enn jorda kan gi oss.
Selv om alle norske arbeidstakere jobbet innen
vind- eller solkraft, kunne ikke vi nordmenn
opprettholde det samme materielle forbruksnivået for evig, gitt at veldig mange fattige mennesker
på jorda må få øke sitt materielle forbruk til et
høyere nivå.
Vi må tenke nytt!
Hvis vi skal få en økonomi som fungerer innenfor
naturens tålegrenser, kan ikke økt BNP være
målet på alt som er godt i verden. Fritid, natur- og kulturopplevelser og sosiale relasjoner
må bli vektlagt tyngre. Vi må øke kravene til
produktkvalitet og forlenge garantitiden på varer.
Vi må øke gjenvinningsgraden, med mål om full
resirkulering av materialressurser. Panteordninger
for elektronikk, som mobiler, kan inngå i dette.
Kanskje må produsenter få ansvar for hele livsløpet til sitt produkt, slik at så lite avfall som mulig
havner i naturen. Vi må fjerne moms på gjenbruk
og reparasjon, redusere matkasting ved å opprette
matsentraler og avgiftsbelegge butikkers dumping
av spiselig mat.
Hele fasiten for hvordan en smart, bærekraftig
og rettferdig økonomi ser ut, kan ikke komme fra
ett politisk parti. Å tenke nytt om vekst er alles
felles ansvar; fagfolk, næringsliv, politikere og folk
flest. Vi må få en omfattende debatt om hvordan
vi kan skape en økonomi som (1) sikrer sunne
økosystemer og livsviktige økosystemtjenester,
(2) ikke beskatter fornybare ressurser hurtigere
enn naturen kan fornye dem, (3) ikke bruker opp
fossile ressurser raskere enn de kan erstattes med
fornybare alternativer og (4) ikke genererer mer
avfall enn vi trygt kan håndtere eller gjenvinne.
Hvis ikke Ola Elvestuen eller noen andre snart
har tenkt til å presentere en storslått plan for
hvordan vi kan skaffe oss flere planeter å bo på,
må vi straks innrette oss etter den ene vi har. Den
enestående, fargerike og fruktbare jorda, som yrer
av liv og som vi deler med så mange andre.
13
1. grønn ideologi
1.4.
MENNESKET I DEN GRØNNE
IDEOLOGIEN
Kronikk publisert i NRK ytring 31.03.15
av hilde opoku
Erik Lunde reiser i Vårt Land 30. mars noen
interessante spørsmål om hva slags menneskesyn verdigrunnlaget til Miljøpartiet De Grønne
forfekter. Lunde mener det er høyst uklart hva
De Grønne mener om mennesket, og at det som
står i prinsipprogrammet utgjør «en tynn suppe».
Som en av dem som har vært med på å formulere teksten i det nye prinsipprogrammet som
ble vedtatt i 2013 kjenner jeg stor iver etter å få
snakke om dette.
Menneskesyn, avsporing
Debatten Lunde drar opp om hvorvidt Miljøpartiet De Grønne har et antroposentrisk menneskesyn eller ei er en avsporing. Lunde referer
formuleringen «Miljøpartiet De Grønne har som
utgangspunkt at menneskene ikke står hevet over
naturen, men er en del av naturen» og er bekymret for at dette innebærer at vi ser på menneskets
rolle i naturen som likestilt alle andre skapninger.
“En nyfødt jente og en kattunge er ikke likestilte
og likeverdige,” påpeker han. Det er vi enige om.
Det avgjørende for samfunnets videre utvikling
er hvordan mennesket forvalter sin makt og sin
kunnskap, sin evne til refleksjon og handling. Fra
oldtidens filosofer, via opplysningstidens tenkere
og fram til vår egen Gro Harlem Brundtland har
det rådet en forståelse av naturen som en kraft
som kan mestres av mennesket, vi må bare finne
ut hvordan – så kan vi høste av dens grøde og
dele rettferdig av dens rikdom.
Redde mennesker og natur
Bevisene er nå mange nok til å vite at denne kraften ikke kan temmes, vi må spille på lag med den.
Vi må spille på lag med naturkreftenes prinsipper
dersom mennesker og dyr skal overleve. Jorden
klarer seg fint uten oss. Med ideen om bærekraftig utvikling som har rådet den politiske miljødiskursen de siste 30 årene har vi tapt betydelig tid
mot en økologisk bærekraftig omstilling.
Først skulle vi løfte verdens fattige ut av sin
elendighet etter de samme vekstprinsippene som
den vestlige verden bygget sin rikdom på, og som
er selve utgangspunktet for de klima- og miljøutfordringene vi allerede står overfor.Vesten skulle
14
1. grønn ideologi
samtidig redusere sin prosentandel av energibruken, men ligningen har ikke tatt høyde for den
eksplosive befolkningsveksten og forbruksveksten
som har spist opp fordelene med teknologisk
effektivisering av energi- og ressursbruk. Nå
har vi ikke mere tid å miste, vi må både redde
menneskeliv og naturen – samtidig. Å sette det
opp mot hverandre er meningsløst med mindre
man kan diskutere hva slags praktiske konsekvenser det vil ha. Derfor er De Grønnes tilnærming
til både mennesket og naturen høyst realpolitisk
og konkret. Når verden i år går inn for nye bærekraftsmål og en ny klimaavtale, tegner det godt på
papiret at like krav stilles til rike og fattige land.
Men som i forholdet mellom menneskene og
naturen stiller maktbalansen noen ekstra krav til
de sterkeste om å begrense seg og legge til rette
for dem som er oss prisgitte. I denne konteksten
er det vi, de pengesterke nasjonene, som er de
sterkeste. Derfor foreslår de Grønne å bruke 1
prosent av BNI på FN sitt internasjonale klimafond, slik at utviklingen i de fattigste landene
skal skje på naturens premisser og således også
mennesket.
Vil ikke skade skaperverket
Men vi må også bryte med de tre pilarene som
ligger til grunn for bærekraftig utvikling; som
forutsetter likevekt mellom samfunns-, økologisk- og økonomisk utvikling. Vi må over i et
paradigme hvor økonomien blir et redskap, ikke
et mål i seg selv. Dette beskriver De Grønnes
prinsipprogram særdeles tydelig. Miljøpartiet
De Grønne er ingen religiøs organisasjon, men
vi har god plass til kristne og andre troende, og
finner ofte sammen med kirka i deres kamp for
skaperverket. Den norske kirke har sammen med
miljøbevegelsen vært viktige fanebærere for et
samfunn i økologisk balanse, slik vi grønne vil ha.
Det er riktig som Lunde sier at vi på kort tid har
samlet mennesker også fra andre ulike grupperinger bak vår fanesak. Dette er en berikelse og en
mulig utfordring vi skal forvalte med den største
ydmykhet. Vi er et ungt parti som fortsatt ligger
i støpeskjeen, våre mange nye medlemmer skal
bidra til å kna og utvikle den norske grenen av
den grønne ideologien videre. Men en ting er sikkert, alle som i disse dager stiller på grønne lister
for høstens kommunevalg vet at uten samspill og
respekt for naturen er det heller ikke levelig for
mennesket på denne jorden.
Respekt for alt liv
Jeg vil takke Erik Lunde for utfordringen omkring menneskesynet i den grønne ideologien.
KrF utleder sin støtte til menneskerettighetene av
sitt syn på mennesket som enestående og skapt
i Guds bilde. Vi utleder vår støtte til menneskerettighetene basert på en respekt for alt liv og
solidaritet med dem som trenger det; mennesker,
dyr og framtidige generasjoner. Konsekvensen for
mennesket er den samme, og KrF kan ta det helt
med ro om de er bekymret for at De Grønne skal
gå inn for å avvikle menneskerettighetene i norsk
lovgivning.
Men samtidig må vi kunne gi en utfordring tilbake. KrF støtter en regjering som ikke ser ut til å ta
menneskers behov og forutsetning for stabile liv
på jorden ordentlig på alvor. Økt produktivitet og
mer oljeutvinning er målet framfor økologisk bærekraft. I prinsippet har våre to partier solidariteten med kommende generasjoner til felles. Mener
Lunde at vårt ansvar for framtidige generasjoners
livsgrunnlag ivaretas av Regjeringens politikk?
15
1. grønn ideologi
1.5.
TØR VI HA
LOKALDEMOKRATI?
av john hille, nestor miljøpartiet dei grøne
Ei føresetnad for grøn politikk er livskraftige lokalsamfunn med størst mogleg grad
av folkestyre. Vi står overfor ei stor kommunereform, kor dei demokratiske konsekvensane ikkje diskuteras. Før spurde vi
«Kva er det fornuftig å gjera?». No spør vi
«Kva har vi lov til å gjera?».
Sukket kom frå Einar Busterud i eit intervju med
Morgenbladet rett før lokalvalet i 2011. Han gikk
då av etter fem periodar for ei by- og bygdeliste i
Hamar kommunestyre , dei tre siste som ordførar.
Han er ikkje åleine. Lokalpolitikarar frå det
meste av det politiske spekteret klagar over at dei
vartklippa vengene på av staten. Dei Grøne vil
snu trenden. Det tyder både å utvide handlingsrommet for kommunane, og styrkje folkestyret
internt i den einskilde kommunen.
Likskap vs. demokrati
Ei ynda øving i riksmediane er å avsløre skilnader
mellom kommunar, t.d. i kva teneste X kostar,
eller kor lange køane er etter teneste Y. Den vanlege reaksjonen frå sentrale politikarar, frå Frp til
SV, er då at noko må gjerast – av staten. «Noko»
kan i mildaste fall tyde ekstraløyvingar, eventuelt
akkompagnert av maksimalprisar. I andre fall,
nasjonale minstenormer for tenestetilbodet, eller
lovfesta rett til å krevja eit visst nivå på ytingane
frå kommunen sin. Det fremjar likskap, i alle fall i
sider ved tenestetilbodet som lèt seg talfestast og
målast, og som direktorat og tilsyn kan så krevja
rapportar om frå kommunane. Om detteogså
sikrar det best tilpassa velferdstilbodet ut frå
lokale tilhøve, ermeir uvisst. Sikkert er derimot at
lokaldemokratiet vart taparen.
Den økonomiske skrustikka
At staten lov- og talfestar golv under det kommunale tenestetilbodet på jamt fleire område,
ville vore eit mindre problem om ikkje den same
staten hadde laga eit lågt tak over kommuneøkonomien. I teorien kan kommunane setja eigne
satsar for inntekts- og formuesskatt, innanfor
eit band som staten fastset. I praksis er den øvre
grensa sopass låg at ingen norsk kommune sidan
1970-åra har tekeseg råd til å krevjeanna enn
maksimalsatsen. Når denne ligg fast, samtidig
som dei lovfesta krava til tenestene veks, blir rommet for å gjera noko sjølvvald jamt trongare. Den
einaste vesle økonomiske fridom kommunane har,
er inndrivinga av eigedomsskatt, nokodei fleste
alt gjer . I Sverige har kommunane reell skattefridom: Satsen på inntektsskatt varierte i 2014 frå
29,2 prosent i Vellinge til 34,7 prosent i Dorotea.
Lokalvala ville då vorte viktigare om veljarane
16
1. grønn ideologi
fekk avgjera om dei ville betale meir skatt, og til
vederlag løyse fleire oppgåver i lokalsamfunnet.
New Public Mismanagement
Dagens regjering ser det som eit problem at små
kommunar må arbeide saman om fleire oppgåver,
og overføre makt til styre for interkommunale
selskap. Både dei blå og Arbeidarpartiet har
mange stader ivrig flytta makt over verksemder
innanfor éin kommune vekk frå dei valde organa
og over til oppnemnde styre, byråkratar ogprivate selskap. Dei e får gjerne vide fullmakter,med
minst mogleg demokratisk styring,, så lenge dei
oppfyller listar med kvantitative resultatmål. Teorien er at dette skal fremja effektivitet. Om det så
gjer, eller om vinninga kokar bort i papirmølla av
måling og rapportering, kan variere.
Større handlingsrom må fyllast nedanfrå
Lokaldemokratiet blir ikkje sterkt berre ved at
staten gir det meir rom. Innbyggjarane sjølve
må fylle dette rommet med engasjement. Den
lokale arenaen er der folk lettast kan påverke,
men om påverknaden er avgrensa til lokalvala,
der berre 60 prosent røyster (mot 80 prosent ved
stortingsvala), så er ikkje så mykje vunne. Kva
norske kommunar gjer for å involvere borgarane
i avgjerder varierer mykje, men alle har eit forbetringspotensial.
Det er utfordingar: Mange av dei organisasjonane
i sivilsamfunnet som før var kanalar for politikkutvikling nedanfrå er i dag svekte, og lokalet
blir sjeldan sprengd om kommunen ber inn til
folkemøte. Dynamiske og demokratiske møteformer, som t.d. framtidsverkstader, kan vera svært
fruktbare - om ein får samla representanterfor
dei gruppene spørsmåla gjeld.
Ein må også gå nye vegar.. Det eine kan verameir systematisk bruk av digitale kanalar. som
t.d. metoden med «Borgarpanel». Det inneber at
roterande, representantive innbyggjarutval , nokre
gongar i året får spørsmål på e-post om viktige
saker som skal opp i kommunen. Resultata her
er berre rådgivande. Eit anna spor er å delegere
makt og pengar til brukarane av ei teneste eller
bebuarane i eit nærmiljø. I litt meir avansert
form – med større område, høgare pengesum og
prioriteringsmakt til innbyggjarane– kallast det
deltakande budsjettering. Konseptet er tatt i bruk
i i mange amerikanske og europeiske byar, og vore
en suksess. Forsøk i Noreg har stranda på tilvisingar til kommunelova. Om lova legg hindringar, er
det ei oppgåve for Dei Grøne nasjonalt å få dei
vekk.
Kommunegrensar og demokrati
Det finst argument for at folkestyret lever best
i små kommunar: ein større del av folket deltar,
og dørstokken inn til valde organblir lægre. Mot
dette hevdar nokon at når kommunane er små,
må fleire avgjerder over i interkommunale styre.
Noko kan likevel tenkjast å vera viktigare, nemleg
identitet. Folk flest engasjerer seg i eit lokalsamfunn som dei identifiserer seg med. Grensene er
lell ikkje evig gitt: dei kan utvidast når arenaen
for folks kvardaggjer det au. Dei som best bur der
veit dette best. Like meiningslaust som dagens
religiøse tilhøve til kommunegrenser, er å haeit
vilkårleg tal som minstemål for ein kommune.
Både på kort og lang sikt er demokratiet best tent
med at innbyggjarane sjølve får avgjera dette.
Ta debatten!
Lokaldemokratiet i Noreg har vore på vikande
front gjennom fleire tiår, utan større debatt. Skal
det overleva og engasjere, må nokon forsvare
det som ein sjølvstendig verdi. Nokon må tore å
seia høgt at demokratiet kan vera viktigare enn
likskap, effektivitet, og skattetak, - ja, til og med
viktigare enn at alle kommunar gjer som dei helst
vil.
17
2. grønn økonomi
2.1.
LUFTSLOTTET SOM SPRAKK
Innlegg publisert på mdg.no 26.07.13
av rasmus hansson, nasjonal talsperson for miljøpartiet de grønne
Én systemfeil. Tre kriser. Grønne svar.
Det er fem år siden boblen sprakk. Veksten i
USA var finansiert av lånte penger. Hele verdensøkonomien ble med i dragsuget da det viste seg
at verdiene i det amerikanske boligmarkedet ikke
var reelle. I år etter år hadde investorer, banksjefer
og politikere ignorert faresignalene. Statsledere og sentralbanksjefer fortrengte risikoen og
grep etter alle tilgjengelige halmstrå. De holdt
børsfesten gående til det siste. Konsekvensene
ble dramatiske. Kanskje har vi enda ikke sett de
verste resultatene av finanskrisen.
Norge i særstilling
Men børskrakket som rammet verden høsten
2008 var bare en prøvesprengning. Vi blåser fortsatt mer luft inn i det største luftslottet av alle. I
dag bruker verden førti prosent mer ressurser enn
jordkloden kan tåle over tid, samtidig som klimagassutslippene øker. Verdensøkonomien stanger
hodet i taket. Akkurat som i 2008 finansierer vi
veksten med lån, men denne gangen låner vi av
våre barn og barnebarn, i stedet for mektige banker. En annen forskjell at oljenasjonen Norge er
spesielt utsatt. Nesten ingen land er så avhengige
av å selge olje og gass.
Finanskrisen har fortsatt ikke løsnet grepet om
den vestlige verden. I både USA og Europa står
mer enn ti prosent av den arbeidsføre befolkningen uten jobb. I Sør-Europa er ledigheten nær
førti prosent for de yngste gruppene. Sammen
med britiske småsparere, amerikanske boligeiere,
og europeiske skattebetalere bærer de byrdene
av en feilslått finanspolitikk. Men hvis den store
boblen sprekker vil mange flere rammes. Mye
hardere.
Tid for en ny systemkritikk
Den samme systemfeilen bidrar til begge krisene.
Vi har utviklet en økonomi som vokser uten
at veksten er foranket i reelle verdier. Vi har
fått en vekstkapitalisme som ikke forholder seg
til naturens tåleevne. Og vi har fått en ustabil
finansøkonomi herjer fritt med arbeidsplasser,
boligmarkeder og råvarepriser. En økonomi som
skal vokse med tre-fire prosent hvert år betyr
nødvendigvis eksponensiell vekst i ressursforbruk.
Det er ingenting som tyder på at teknologiutvikling og effektivisering klarer å holde tritt med
slike vekstrater. Dagens økonomiske utvikling
forutsetter at det ikke finnes fysiske grenser vi vil
støte mot, og at alle skadevirkninger av veksten
kan fikses med smartere teknologi og effektive
markedsmekanismer. Det er åpenbart ikke riktig.
18
2. grønn økonomi
Derfor må vi utvikle en økonomisk modell som
forholder seg til faktske grenser. Tiden er moden
for en ny systemkritikk som kan stake ut kursen
mot en økonomi der økologien legger rammene
for økonomien - ikke omvendt.
Ved å skape en økonomi uten veksttvang kan
vi også bidra til å løse en tredje krise. Når vi
erkjenner at ressursene er begrenset, erkjenner vi
også at mer ressursforbruk i rike land betyr mindre ressurser til noen andre. I dag rammer den
globale fordelingskrisen milliarder av mennesker.
Titusener dør av fattigdom hver dag. Hvordan
skal disse løftes ut av fattigdom samtidig som
ressursbruken reduseres til et bærekrafig nivå?
Svaret er innlysende: Vi må redusere vårt materielle forbruk. Vi må slutte å rope om bedre global
fordeling samtidig som vi krever mer kjøpekraft
til oss selv.
Green New Deal
Da alvoret i finanskrisen gikk opp for verdens
ledere, kom redningspakker av uhørt størrelse
på bordet umiddelbart. Handlekraft og ressurser
finnes når kristeforståelsen er der. Klimautfordringene kan fortsatt løses ved å flytte på noen
få prosent av verdens BNP. Men hvis vi venter til
miljø- og klimagjelda forfaller, er det ikke sikkert
vi kan betale oss ut. Det forskningen prøver å
fortelle oss, er at endringene kan bli irreversible.
I Europa har de europeiske grønne partiene møtt
finanskrisen med krisepakken ”Green New Deal”.
Sentrale virkemidler er omfattende investeringer i
grønt næringsliv, fornybar energi og miljøvennlig
infrastruktur. I Norge vil vi starte en planmessig
utfasing av petroleumsnæringen med sikte på
full avvikling innen 20 år. Vi vil sette samfunnets
ressurser inn på næringer som bygger videre, både
på den spisskompetansen vi har utviklet i petroleumsnæringen, og på kvalitetene i det landbaserte
næringslivet. Hvis vil spiller kortene våre riktig
kan vi fortsette å være verdensledende på flere
områder, også etter at oljealderen er slutt.
Fem grep for en grønn økonomi
I tillegg må få vi finne løsninger på den grunnleggende systemfeilen: Veksttvangen i økonomien.
Et sentralt tiltak er å ta ut produktivitetsøkningen
i økonomien i kortere arbeidstid, fremfor økt
lønn. Et annet er å gjøre indekser for økologisk
fotavtrykk og tilfredshet i befolkningen til overordnede styringsverktøy. Et tredje grep er å jobbe
for en betydelig utjevning av sosiale forskjeller, på
tvers av både grupper og landgrenser. I tillegg vil
vi regulere finansøkonomien langt strengere og
innføre såkalt Tobin-skatt på finanstransaksjoner.
Langt strengere krav til produktkvalitet og flere
miljødifferensierte skattesatser er også viktige
virkemidler for å sette fart på en omstilling av
økonomien.
Men er selve kapitalismen moden for skraphaugen? I en grønn økonomi kan vi bygge videre
på det beste ved dagens markedsøkonomi, men
veksttvangen er borte. Forbruket er lavere og bedre fordelt. Den økologiske gjelden er nedbetalt.
Men aller viktigst: En grønn økononomi setter
seg nye mål: Det er livskvalitet og menneskenes
grunnleggende behov som står i sentrum. En slik
økonomi kan knapt kalles kapitalisme.
19
2. grønn økonomi
2.2.
MYTEN OM GRØN VEKST
av john hille
Det er lett å vise teoretisk at økonomisk vekst kan
kombinerast med mindre forbruk av naturressursar. Når det å gjera «vekstens innhald» grønare har
vore offisiell politikk i over 40 år, kan vi spørja kor
sannsynleg det er i praksis.
Det første stortingsvalet etter at miljøet braut
lydmuren i Noreg var det i 1973. Arbeidarpartiet,
som vann regjeringsmakta, hadde då «Vekst og
vern» som første overskrift i programmet, der
det heitte at «veksten må gis et nytt innhold».
Mest alle andre parti hadde liknande lovander,
med litt vekslande ord. Det har dei sidan halde
fram med. Dagens statsministerparti meiner t.d.
at :«Bærekraftig produksjon og forbruk (mi uth.)
er viktig for å sikre også morgendagens velferd.
Vi behøver økonomisk vekst – men den må være
bærekraftig.»
Ei av regjeringane derimellom, leia av Gro
Harlem Brundtland, la i 1993 fram eit Landtidsprogram som skisserte ei dobling av det private
forbruket per person frå 1989 og fram til 2030.
Det førte til spørsmål i Stortinget om korleis
dette kunne vera berekraftig. Brundtland svara at
forbruket av tenester no auka meir enn forbruket
av varer, og så for seg at det kom til å halde fram.
Det private forbruket auka faktisk med 75 % frå
1989-2014, så vi ligg godt føre skjema når det
gjeld omfanget av veksten. Men korleis har det
gått med innhaldet?
Forbruksmønster og teknologi
Det er to ting som kan gjera vekstens innhald
grønare. Det eine ar at samansetjinga av forbruket
endrar seg i rett lei. Det andre er at teknologien
som blir nytta til å produsere det vi forbruker, blir
meir ressurs- og miljøeffektiv. I kva grad det siste
skjer er det ikkje så lett å avgjera. Mykje av norsk
industri har betra miljøprestasjonane monaleg
på dei siste 40 åra, men varene vi forbruker kjem
i stor og aukande grad frå utlandet. Miljøeffektane av produksjonen er dermed skjulte både
for norske augo og naser, og for norsk statistikk.
Sjølve auken i importdelen har nok i ein del fall
verka negativt. Ei sak er at det blir meir transport,
men vel så viktig at mykje av importen kjem frå
land med slappare miljølovgiving og/eller mindre
effektive og meir fossiltunge energisystem enn
Noreg.
Vi veit meir om korleis samansetjinga av forbruket har utvikla seg. Brundtland var inne på noko
då ho ville vri forbruket mot tenester. Mange
studiar har vist at ei krone brukt på tenester
stort sett belastar miljø og ressursar mindre enn
ei brukt på varer. Eit viktig unntak er at transporttenester, t.d. flyreiser, belastar miljøet vel så
20
2. grønn økonomi
mykje som mange varer. Om vi no ser bort frå
transporttenester og dessutan frå bustadutgifter,
så viser SSBs Forbruksundersøkingar ar tenester
stod for 10,5 % av det private forbruket i 1973
og 13,5 % i 2012. Nasjonalrekneskapen viser litt
høgare tal, nemleg 15 % og 22 %1. Uansett kjelde,
er auken liten – og han fell heilt eller mest i tida
før 1990.
porten av nokre varer – og forbruket av flyreiser
– sidan 1990. For dei fleste av varene er importen tilnærma lik forbruket, ettersom den norske
produksjonen har vært null eller svært liten i heile
perioden. Når det gjeld møbel finst enno ein viss
norsk produksjon, så her kan det vera at totalforbruket har auka noko mindre enn importen.
Tenester dyrare – varer billegare
Men dette er framleis ikkje heile sanninga. For
grunnen til at tenestene trass i alt har auka lite
grann som del av det samla forbruket i kroner, er
ikkje at vi faktisk forbruker fleire tenester relativt
til varer, men at tenestene stadig blir dyrare i høve
til varer. Her er nokre døme på korleis realprisane2 på varer og tenester har utvikla seg:
Varer
Realprisendring 19902014,
prosent
Tenester
Eigne transportmiddel
-17
Helsetenester
+100
Møbel og
hushaldsutstyr
-27
Hår- og
venleikspleie
+89
Fritidsvarer -48
unnt. lesestoff
Kulturog fritidstenester
+63
Klede og skor
Restaurant- +34
og kafétenester
-66
Realprisendring 19902014,
prosent
Grunnane til at dei fleste varer blir reelt billegare
og tenester jamt dyrare er enkle. Produksjonen
av varer kan dels automatiserast, dels setjast bort
til lågkostland. Tenestene lèt seg i liten grad
automatisere og må stort sett utførast i Noreg til
norske løner. Teletenester er eit unnatak – derfor
har dei vorte billegare. Flyreiser, serleg til og frå
utlandet, er òg eit unntak.
Varegruppe
Import Import Import Auke 1990
2000
2014
19902014,
prosent
Vaskemaskiner (1000 stykk)
126
172
224
78
Kjøleskap og kombiskap
(1000 stykk)
134
199
298
122
Fjernsynsapparat (1000 stykk)
299
495
463
55
Klede (tonn)
37 344
57 606
78 390
110
Møbel og
møbeldelar
(tonn)
101 300
193 506
370 603
265
Sportsutstyr 4
(tonn)
712
11
663
27
388
481
Leikety for barn
(tonn)
6
795
9
553
12 853
89
Reiseeffektar,
vesker o.l.
(tonn)
3
837
7
416
9
073
136
Kosmetikk og toalettartiklar
(tonn)
15 267
23 460
29 093
91
Flyreiser, millionar
person-km3
10
500
20
900
47
000
348
Memo: Befolkningsvekst
Vareforbruket stig dramatisk
Neste tabell viser den fysiske utviklinga i im-
21
20
2. grønn økonomi
Dette er berre nokre døme. Bilar er ikkje tatt med
i tabellen, då salet i 1990 var uvanleg lågt. Det har
derimot vore vedvarande høgt dei siste ti åra, slik
at bilparken sidan 2004 har auka med 29 %, medan folketalet berre har auka med 12 %. Resultatet
er at CO2-utsleppa frå bilparken har halde seg
like høge, trass i at kvar einskild ny bil slepp ut
mindre enn dei gamle.
Merk at dei fleste av tala er gitt i tonn. Det tyder
at vi ikkje kan gjera noko frådrag i ressursrekneskapen for «dematerialisering» av produkta.
Kvitevarene og fjernsyna har heller ikkje krympa
(dei siste har vorte tynnare, men mykje høgare
og breiare). Mellom det få produkta der vi kan
snakke om dematerialisering i denne perioden
er datamaskiner og telefonar. Til vederlag har
stykktala eksplodert. Importen av mobiltelefonar
var 56 gongar større i 2014 enn i 1990.
Ressurshungrig vekst
Det kunne vera at råvareuttaket bak forbruket
vårt likevel fall, dersom fleire av varene vart laga
av resirkulerte stoff. Vi veit ikkje om så har skjedd
med nett dei varene som Noreg importerer.
Derimot kan vi seia noko om det globale uttaket
av råvarer. Eg har sett på denne utviklinga frå
1986 – då Brundlandkommisjonen var i arbeid
og meinte at det globale råvareforbruket var i
ferd med å flate ut – og fram til 2013. Tabellen
nedanfor viser utviklinga i uttak av nokre av dei
viktigaste materiala.
Metall
Auke i
Andre
global
materiale
utvinning
19862013,
prosent
Auke i
global
utvinning
19862013,
prosent
Jarnmalm
181
Sement
248
Aluminium, 166
frå bauxitt
Plast
275
Koppar, frå gruver
122
Rundtømmer
9
Sink, frå gruver
100
I denne perioden – 1986-2013 – auka det økonomiske bruttoproduktet i verda («global BNP»)
med ca. 150 %. Som vi ser var det berre eitt av
materiala – tømmer – der uttaket vaks vesentleg
mindre, og for fleire av materiala var veksten
monaleg større. Mykje av veksten i råvareforbruk
har skjedd i Kina, men ein god del av det kinesiske råvareforbruket går då også med til å lage
eksportvarer.
Hovudsaka er at vi knapt kan sjå nokon tendens til fråkopling mellom økonomisk vekst
og råvareforbruk på globalt nivå. Det har vore
ein tendens til «veik fråkopling» når det gjeld
energibruk: Mellom 1986 og 2013 auka både den
globale energibruken og CO2-utsleppa med om
lag 70 %, medan økonomien altså vaks dobbelt så
fort. I Noreg viser statistikken ei tilnærma (ikkje
fullstendig) utflating i energibruken og CO2-utsleppa sidan slutten av 1990-åra. I lys av importveksten er det langt mindre visst om dette også
gjeld det globale fotavtrykket vårt. Det er gjort
nokre studie med sikte på å rekne ut fotavtrykket
vårt på klimaet, men metodane varierer for mykje
til at det råd å seia noko visst om tendensen. Det
som er visst er at alt snakk om at utsleppa veks
mindre enn BNP er ei avsporing. Det som trengst
er ein svært rask absolutt reduksjon av fotavtrykket. Hittil har ikkje noko land vist at det kan
kombinerast med raskt aukande forbruk.
Grøn vekst og rosa elgar
42 år etter at Trygve Bratteli kom til makta med
løfte om å gjera «vekstens innhald» grønare, er
dette innhaldet mest like grått. Reint teoretisk
kunne vi ha fått ein vekst berre i «ufarlege» kulturelle og sosiale tenester: i slikt som diktopplesingar og konsertar og fotpleie og heimehjelp. Det
hadde nok vorte ein ganske langsam vekst, just
fordi potensialet for produktivitetsauke på slike
område er lite. I praksis er korkje den globale kapitalismen eller vi forbrukarar slik skrudde saman
at ein slik vekst er stort anna enn ein rosa elg og
ein flygande torsk. Gi oss fleire pengar, så bruker
vi dei heller på flyreiser og flatskjermar enn på
diktopplesingar. Gi oss derimot valet mellom
22
2. grønn økonomi
fleire pengar og meir fritid, så er det faktisk eit
fleirtal av nordmenn som helst vil ha det siste.
Det er grøn politikk.
1.Visse banktenester, som ikkje vart rekna
med i forbruket i 1973 eller 1990, er her
haldne utanfor også i 2012.
2.Realprisane vi seia prisane retta for den
generelle inflasjonen. Om inflasjonen
har vore på 100 % og prisen på ein vare
har auka med 200 %, så har realpeisen
auka med 50 %. Er prisen på varen
uendra når inflasjonen har vore 100 %,
så har realprisen falle med 50 %.
3.Flyreiser utførde av personar busette i
Noreg, inkludert reiser til og frå utlandet. Omfanget av dei siste er estimert av
forfattaren.
23
2. grønn økonomi
2.3.
EN ANNEN NULLVEKST
ER MULIG
Innlegg publisert digitalt av Bergens Tidende 27.02.15
av hilde opoku og rasmus hansson
Øyulf Hjertnes skriver klokt om vekst og miljø
(BT, 19.2.), og han utfordrer oss i Miljøpartiet De
Grønne (MDG) til å utdype vekstkritikken vår.
Han peker presist på situasjonen for hvermannsen i Norge: «Bare de siste fem årene har lønningene steget med 20-25 prosent, viste statistikk
som ble lagt frem denne uken. Pengene er svidd
av på reiser (…), bil nummer to, nytt kjøkken og
sofa (…) Det er til å grine av om du er opptatt
av lavere forbruk og et samfunn frigjort fra målet
om økonomisk vekst.»
Ja, det er mye å grine av, for Norge og verden vegrer seg sterkt mot å ta innover seg de
økologiske grensene vi opererer innenfor. 9 eller
11 milliarder mennesker som fortsetter å øke
sitt ressursforbruk utan tanker om når nok er
nok, vil påføre oss totalt uakseptable kostnader.
«Når blikket løftes, ser vi en klode som er i ferd
med å brenne opp. Nullvekst er en naiv vei til en
grønnere fremtid, men den er ikke mer naiv enn
troen på at teknologien skal redde oss», skriver
Hjertnes. Han innser alvoret, men utfordrer oss
på alternativet. Er nullvekst virkelig naivt, har det
konsekvenser vi ikke har tenkt på? Kan finanskrisa eller den pågående nedkjølingen av norsk
økonomi tjene som modell for hva vi trenger?
Først må det skilles tydelig mellom nullvekst som
følge av tradisjonell krise i markedsøkonomien,
og som følge av planmessige politiske grep. Det
første er det vel ingen som ønsker, selv om noen
miljøbelastninger går ned i krisetid. Økologisk
bærekraft har små sjanser uten følge av sosial bærekraft. Men hvordan oppnå dette uten et grønt
diktatur som bremser virketrangen og fordeler
alt likt? De viktigste grepene ligger forbausende
nært. Hoveddrivkrafta bak økonomisk vekst er
økt produktivitet. Ny teknologi og smartere organisering har frigjort oss frå mye slit og nød. Dette
skal vi fortsette med! Men vi må endre hvordan
vi tar ut gevinsten av vår egen kreativitet og virketrang. Fram til nå har vi belønnet oss selv med
både redusert arbeidstid og økt forbruk, og begge
deler har gitt oss økt livskvalitet. MDG mener
at denne miksen er overmoden for endring: De
fleste av oss trenger ikke økt kjøpekraft, og bør
ta ut videre produktivitetsvekst som redusert
24
2. grønn økonomi
arbeidstid. Dette kan gjøres ved å endre lovfestet
normalarbeidstid og via tariffoppgjørene. Både
kreativiteten, markedsøkonomien og spillereglene
i arbeidslivet vil bli uendret. Næringslivet kan
ikke vokse ved å finne på nye produkter i tillegg
til alt vi har fra før, men man kan konkurrere om
bedre løsninger for det vi alt har. Og det blir enda
viktigere med sosial utjevning, når ”økt rikdom
for alle” ikke lenger kan avhjelpe de fattige. Men
heller ikke dette er radikalt nytt i norsk politikk.
«Det kunne nesten vært befriende med en litt
lavere haug med pakker under juletreet neste
år (…) Det er nok nå. Mettheten er likevel et
moralistisk argument, og derfor ubrukelig som
utgangspunkt for et politisk skifte. Hvem skal
bestemme når nok er nok?», spør Hjertnes. Dette
må bestemmes demokratisk, akkurat som før.
For noen år siden ba fagbevegelsen om en femte
ferieuke som alternativ til full reallønnsøkning.
Det var neppe av hensyn til miljøet, men fordi
folk flest ønsker seg mer fritid. Etterhvert som
dette ønsket sprer seg (og det gjør det) kan vi jo
enes om at vi framover tar ut alt i økt fritid? Om
dette blir det normale vil den totale økonomien
slutte å vokse, og enhver teknisk nyvinning (som
vi trenger mye av!) vil redusere miljøbelastningen,
istedet for å spises opp av økt forbruk som i dag.
Det finnes absolutt en vei som kombinerer grønn
økonomi med enkeltmenneskets frihet, og den
er verken naiv eller utopisk. Løsningene er her
allerede, ta dem i bruk!
25
2. grønn økonomi
2.4.
FRIDOM FRÅ FORBRUKSTVANG
av john hille
På 40 år har vi vorte tre gongar rikare i Noreg, men pengane har også fått bein å gå
på. Forbruksveksten blir ikkje berre driven
av reklame og stigande forventningar – det
er også politiske gjernings- og unnlatingssynder som låser inn behovet for stadig
aukande inntekter. Grøn politikk vil gjera
det lettare å leva billeg men likevel godt.
Trass i at vi har vorte så mykje rikare, er det mange med middels inntekt som opplever at inntekta
berre så vidt rekk til. Noko av grunnen er at forventningane stig i takt med den faktiske velstanden.. Nokre av dei 20 milliardar reklamekronene
som årleg blir investerte i å produsere nye behov i
hovuda våre, har nok tilsikta verknad.
Men ein del av behovsveksten er også strukturell,
«hard-wired» så å seia: Samfunnet blir tilpassa
rikdomen på måtar som gjer det vanskelegare å
leva billeg. Grøn politikk bør motverke krefter
som ikkje berre oppmodar oss til, men faktisk
tvingar oss til å auke forbruket.
Prisen for å bu
I 1973 brukte hushalda i snitt 9 % av inntekta på
å bu – i 2012 var det 27 %, av ei tredobla inntekt.
Det kostar oss altså ni gongar meir å bu. Ein av
grunnane er at den sosiale bustadpolitikken er
avskaffa. Dei Grøne vil føre han inn att, i former
som svarar til dagens behov. Ein annan grunn er
at dei nye bustadene som vart bygde frå 1960- til
1990-åra for det meste var store, medan storleiken på husstandane har falle kraftig. Vi dreg
derfor med oss ein bustadmasse der det er for
mange store bustader i høve til små, og nokon
såleis må «forbruke» fleire m2 enn dei treng. Dei
Grøne vil gi stønad til å dele opp eksisterande
store bustader eller gjera dei om til generasjonsbustader. Ein tredje grunn til aukande bukostnader er at staten stadig har heva standardkrava til
nye bustader. Berre skjerpinga av byggeforskriftene i 2007 og 2010 auka, ifølge talsmenn både for
OBOS og Selvaag, kostnadene ved å byggje eit
middels husvære i Oslo med mellom 5-600.000
kroner. Nokon av desse krava er motiverte av eit
ønskje som Dei Grøne delar – nemleg å redusere
energibruken – men det målet kunne vore fremja
med monaleg mindre rigide, byråkratiskapande
og fordyrande grep, og utan i praksis å ta frå folk
retten til å gjera det billegare ved å bygge sjølv.
Dei Grøne vil derfor forenkle byggeforskriftene.
Bryt bilens vonde sirklar
I faste kroner brukte vi tre gongar så mykje per
person på bilar i 2012 som i 1973. Trongen for bil
har vorte «hard-wired» på fleire vis. Eitt er at det
26
2. grønn økonomi
mange stader er ubalanse mellom fordelinga av
arbeidsplassar og av bustader. Planlegging har litt
av skulda for mange lange arbeidsreiser, sjølv om
tilgangen til bil også gjer at mange ganske frivillig
vel ein bustad langt frå jobben eller omvend.
Endå tydelegare er bilens innverknad på fordelinga av tenestetilbod, t.d. butikkar. Nærbutikkane
innan lett gang- eller sykleavstand har i stor grad
forsvunne. Det er knappast så at kollektivtilbodet
generelt er trappa ned etter massebilismens inntog, sjølv om det har skjedd i nokre bygder; men
det er avgjort slik at tilbodet har vorte dårlegare
i høve til etterspurnaden etter mobilitet. Veksten
i mobilitet har ikkje ført til ein tilsvarande vekst
i buss- og togavgangar, med mogleg unntak for
nokon av dei aller største byane i dei aller siste
åra. Den opplagde grunnen er at når «alle» har bil,
blir passasjergrunnlaget for buss og tog svekt - og
dermed må alle ha bil. Å bryte slike vonde sirklar
krev ganske kraftfull offentleg innsats, både av
gulrøter (mykje betre kollektivtilbod) og piskar.
Dette er grøn politikk. Visjonen bør vera at ingen
som ikkje er rørslehemma skal vera avhengig av
eigen bil for å få livet til å henge saman.
Meir nytte av kvar vare
For mange varer er forbruket meir enn tredobla
dei siste 40 åra. Finst det strukturelle grunnar
også til denne forbruksveksten? Det får vera ein
påstand at ein del varer – skor er eit klårt døme
i mi erfaring – har vorte mindre haldbare sidan
1970-åra, og at mange har vorte vanskelegare
eller umoglege å reparere. Tilbodet om reparasjonstenester har vorte mindre, delvis nettopp
fordi varene har vorte så billege at «det ikkje kan
løne seg». Å syte for meir haldbare og reparerbare varer kan handle om spesifikke produktkrav,
utvida reklamasjonsrett eller krav til garantitid.
Å syte for tilgang på overkommelege reparasjonstenester kan i dag krevja subsidiering. Dei
Grøne vil i første omgangen frita slike tenester
for moms. Er ikkje det nok, må vi vurdere fleire
tiltak. I 2013 brukte kommunane i snitt 271 kr.
per innbyggjar på å drive biblioteka sine. Kvar av
oss lånte i snitt 3,4 bøker, som det elles kunne ha
kosta kring 1000 kr. å kjøpe; men den jamføringa
ser ikkje berre bort frå alt utlån av andre medium
og frå alle som las på biblioteket utan å låne med
seg heim, men òg frå den innsatsen bibliotekarane gjorde som kulturformidlarar. «Bibliotek» for
verkty og reiskap, leikar og fritidsutstyr kunne òg
bli monaleg billegare enn at alle kjøper sitt eige.
Tid til eigenarbeid
Ein ting som avgjort har endra seg sidan først
i 1970-åra er tidsbudsjettet til mange av dei
familiane som inkluderer eit vakse par. Då var det
vanlegast at berre den eine – mest alltid mannen
– hadde arbeid utanfor heimen. Kona passa då
dei eventuelle barna (ei oppgåve som no delvis er
overtatt av barnehagen og SFO – som òg kostar
pengar) – men gjorde òg anna arbeid som spara
kontantutlegg - som t.d. å lage mat frå grunnen
av, eller å bøte klede der ein no kjøper nytt. Det
er ikkje grøn politikk å få kvinnene “heim” til kjøkenbenken, men det er grøn politikk å la begge
kjønn gradvis redusere arbeidstida heretter. Vel
dei å bruke noko av tida på eigenarbeid, vil det òg
redusere utgiftene.
Økologisk og menneskevenleg økonomi
Dei Grøne ønskjer ei menneskevenleg samfunn
i økologisk balanse. Dagens økonomi er ikkje i
økologisk balanse, fordi han er avhengig av at
produksjon og forbruk stadig skal vekse på ei
avgrensa klode. Utan vekst skapar systemet krise
og massearbeidsløyse. Ein økologisk økonomi må
ikkje vera avhengig av vekst for å unngå arbeidsløyse. Eitt av grepa for å sikre det, er å fordele
arbeidet – ved gradvis å redusere arbeidstida etter
som produktiviteten veks. Eit lite fleirtal av nordmenn ønskjer seg allereie dette. Andre opplever
at dei kavar for å få endene til å møtast. Å rette
på det krev både ein annan fordelingspolitikk og
at vi fjernar strukturelle tilhøve som er med på å
gjera livet unødig dyrt for folk. Dermed skapar vi
også ein meir menneskevenleg økonomi.
27
3. grønn velferd og fordelingspolitikk
3.1.
EN GRØNN VELFERDSREFORM
Publisert Nye meninger 7.mai 2014.
av hilde opoku og hallvard surlien
Vår visjon om å bli det nye arbeiderpartiet er ikke
et tegn på at Miljøpartiet De Grønne har beveget
seg mot venstresiden, slik blant annet Aftenposten og Nationen har hevdet på kommentarplass
den siste uka. Det er et signal om at det norske
samfunnet trenger en ny velferdsreform, tilpasset
de utfordringene vi står overfor i dag. Prosjektet
er minst like omfattende som det Arbeiderpartiet satte i gang på 50-tallet. Og det er basert på
et helt annet ideologisk utgangspunkt enn det
arbeiderbevegelsens prosjekt i sin tid var.
Dagens velferdssystem er utviklet i en tid da
Norge var et fattig land. Formålet var å skape et
samfunn med materiell trygghet og gode velferdsordninger for den enkelte. Økonomisk vekst
var den gang en nødvendighet for å få til dette.
Den totale kaken måtte bli større for at alle skulle
få mer. Slik kunne også velferdsordninger finansieres gjennom relativt høye skatter på arbeid.
Den grønne velferdsreformen starter på mange
måter i motsatt ende. Vi har i dag et materielt
forbruk som tilsvarer nesten tre jordkloder om
alle skulle leve som oss. Ikke bare det – om vi
fortsetter som nå vil det allerede skyhøye forbru-
ket enda tredobles innen 2060. Det bryter med
fysikkens lover. Utfordringen vi har foran oss er
derfor glassklar: vi må skape et trygt velferdssamfunn, som ikke er basert på overforbruk av jordas
ressurser. Svaret er blant annet redusert arbeidstid
og høyere skatt på forbruk.
Til nå har politikerne snakket om å frikoble vekst
fra klimagassutslipp som svar på dette spørsmålet.
Bunkevis med forskningsrapporter og en dose
sunn fornuft tyder på at dette heller er et drømmebilde enn en realistisk løsning på den økologiske krisen i verden i dag. I boken ”Velstand uten
vekst” har den britiske professoren i bærekraftig
utvikling, Tim Jackson, gjort beregninger som
viser mulighetene for å nå klimamålene med
dagens vekstparadigme. Jackson beregner at
befolkningsveksten alene nuller ut effekten av den
teknologiske utviklingen. Utslippene øker dermed
i takt med veksten i brutto nasjonalprodukt per
innbygger. Dersom ni milliarder mennesker i verden skal leve på samme økonomiske nivå som EU
i dag i 2050, må den teknologiske utviklingen gå
13 ganger fortere om vi skal holde oss innenfor
to-gradersmålet. Tør vi å satse på det? Og er en
stadig økning i forbruket noe vi virkelig ønsker?
28
3. grønn velferd og fordelingspolitikk
nordmenn flest ønsker seg mer fritid fremfor mer
lønn. For det andre ønsker De Grønne å endre
skattesystemet. Der venstresiden vil fortsette å
finansiere velferden gjennom skatt på inntekt,
vil De Grønne skattlegge forbruket hardere.
For hvorfor er det slik at grunnfundamentet i
samfunnet, nemlig skole og utdanning, helse,
omsorg og kultur, skal skattlegges hardt? Bør vi
ikke i stedet skattlegge det som ikke er bærekraftig – nemlig forbruk av energi, kapitalinntekter
og forbruksvarer? En slik omlegging av skattesystemet vil også komme de med lavt materielt
forbruk til gode.
Samfunnsøkonomiens far, John Stuart Mill,
uttalte følgende allerede i 1848: ”Jeg innser ikke
hvorfor det skulle være noe å glede seg over at
personer som allerede er rikere enn noen, har
behov for å fordoble sitt forbruk av sånt som gir
liten eller ingen tilfredsstillelse annet en som et
symbol på rikdom. Det er bare i mindre utviklede
land at økt produksjon fortsatt utgjør et viktig
mål: i de mest utviklede landene trengs i stedet
jevnere fordeling.”
Poenget er mer relevant enn noen gang før. Det
åpenbare virkemiddelet for å redusere forbruksbonanzaen er å ta ut lønnsveksten i redusert
arbeidstid, slik De Grønne har tatt til orde for.
Dette er et virkemiddel mange forbinder med
venstresiden. De har imidlertid andre motiver.
De Grønne har foreslått at arbeidstiden må reduseres gradvis mens lønnsutviklingen må stå stille
– i motsetning til venstresiden som ønsker kortere arbeidstid med full lønnskompensasjon. Hele
formålet med arbeidstidsreduksjon er jo nettopp å
redusere kjøpekraften for å redusere det materielle forbruket. Bare slik kan vi utløse de positive
effektene for klima og miljø. En forskergruppe
ved Chalmers tekniske høyskole i Göteborg har
anslått at en slik arbeidstidsreduksjon forårsaker
en nesten proporsjonal forandring i energiforbruk
og klimagassutslipp. Ved å redusere arbeidstiden
med for eksempel 10 prosent, vil energiforbruket
og klimagassutslippene reduseres med rundt åtte
prosent i gjennomsnitt.
Betyr så det at De Grønne vil føre en usosial
politikk? Nei. For det første viser undersøkelser at
Utover klima- og miljøeffekten, har redusert
arbeidstid også en rekke andre positive effekter:
Arbeidsledigheten kan reduseres ved at flere kan
dele på de jobbene som finnes; det gjør det mulig
for foreldre å være mer sammen med barna sine;
det gir oss tid til å pleie sosiale relasjoner og til å
delta mer aktivt i samfunnet.
Så når De Grønne varsler at vi vil sette kortere
arbeidstid på dagsorden i tida framover er det
verken en orientering mot venstresiden eller en
naiv idé med en besk smak av 70-tallet. Det er
tvert i mot det mest realistiske svaret på framtidas
enorme utfordring, nemlig at dagens velferdssamfunn er basert på evig forbruksvekst på en
begrenset og sårbar planet. Til og med FNs miljøprogram fremhevet en slik løsning i rapporten
”Green jobs” for noen år siden, der de uttalte
at ”å bygge ut produktivitetsøkning i mer fritid
fremfor høyere lønn og økt forbruk blir viktigere
og viktigere ut i fra et økologisk perspektiv.” Det
er verdt å tenke over.
29
3. grønn velferd og fordelingspolitikk
3.2.
GRØNN FORDELINGSPOLITIKK
Publisert i Klassekampen
av hilde opoku og john hille
Klassekampen avsluttet 28.6.2014 en serie
artikler om den økende ulikheten i Norge og
andre land ved å spørre flere økonomer om deres
løsninger. Forslag fra partiene på venstresida ble
også referert. Uten å tilhøre verken den tradisjonelle høyre- eller venstresida har også Miljøpartiet De Grønne klare meninger om fordelingspolitikken. Temaet innbyr til å vise hvorfor
utvalgte virkemidler fra både blå og rød side kan
integreres i grønn politikk, og at disse fint lar seg
kombinere.
Sosial rettferdighet er en grønn grunnverdi i seg
selv og en forutsetning for få til en økologisk
økonomi. Miljøkampen er i seg selv en kamp for
rettferdig fordeling av ressurser og rett til å forurense, både nasjonalt og globalt. Som den franske
samfunnsøkonomen Thomas Piketty og andre
har vist, er det en klar sammenheng mellom små
forskjeller, fellesskapsfølelse og tillit mellom folk.
Små forskjeller er dessuten avgjørende for å øke
oppslutningen om de betydelige miljøreformene
som må komme i tiden framover. Om man ikke
tror at eventyret om å tredoble forbruksnivået i
Norge de neste 40-50 åra, må godene altså fordeles jevnere. Vi har derfor blant annet tatt til ord
for kortere gjennomsnittlig arbeidstid. Samtidig
er vi enige med dem til høyre i at skattepolitikken
at vi må legge bedre til rette for å etablere nye
bedrifter og holde dem i live. Dette reflekteres
i vårt alternative statsbudsjett der vi foreslår
redusert arbeidsgiveravgift for småbedrifter, rett
til minstefradrag for selvstendig næringsdrivende,
bedre sosialt sikkerhetsnett for næringsdrivende
og en rekke andre tiltak. Dette blir viktig når vi
vil gi oljealderen en snarlig og lykkelig slutt, og
trenger ikke stå i motsetning til en bedre fordelingspolitikk.
Vi foreslår at inntektsskatten for personer bør
bli mer progressiv – med større bunnfradrag på
den ene sida og høyere skatt på millioninntekter
på den andre. I vårt alternative statsbudsjett for
2014 gikk vi inn for å øke minstefradraget og å
innføre et tredje trinn i toppskatten. Den som
tjente to millioner hadde med vårt opplegg fått
betale kr. 125.000 mer i skatt enn med opplegget fra regjeringa Stoltenberg. Vi har tungt for å
tro at gode gründere og bedriftseiere setter seg
på rumpa eller rømmer landet fordi de ikke kan
forvente en inntekt som er mange ganger høyere
landets politiske ledere, eller vanlige folk Om vi
mener alvor med mindre forskjeller, er det også
logisk at de som bare tjener penger på utbytte
betaler skatt etter samme progressive skattetrapp
som lønnsmottakere.
30
3. grønn velferd og fordelingspolitikk
Flere har påpekt at formuesskatt treffer enda bedre enn inntektsskatt når målet er mindre ulikhet.
Det er vi enige i, så lenge det har opparbeidet seg
store forskjeller som må reverseres. Vi mener også
at samfunnet må gjøre det lønnsomt å plassere
verdiskapningen i allmenaksepterte etiske og
miljømessig gode formål. Den dagen forskjellene
er små nok, kan skatt på formue i sin helhet bli
en unødvendig dobbeltbeskatning, men dit er det
altså langt fram.
Arveavgift er også en rettferdig skatt, men
kan også være en bøyg ved generasjonsskifte i
familieeide bedrifter. De Grønne har derfor vært
åpne for å avskaffe arveavgifta, men bare om
formuesskatten skjerpes samtidig. Den må også
bli langt mer progressiv. Rune Skarstein foreslår
i Klassekampen et bunnfradrag på to millioner i
formue. Vi har foreslått et fradrag på 30G (2,65
millioner) samtidig som skatten på de aller største
formuene økes fra én til tre prosent. For å unngå
at personlig eide bedrifter rammes urimelig vil
vi likevel begrense formuesskatten på arbeidende kapital til 10 % av overskuddet i bedriften.
Boligspekulasjon er det derimot ingen grunn til
å skjerme. Boliger ut over den en selv bor i bør
beskattes etter full markedsverdi. Spørsmålet
om formue- kontra eiendomsskatt blir mindre
viktig om alle typer formue skattes etter samme
prinsipp og sats.
LO-økonom Maria Walberg og professor Kalle
Moene påpeker at en sterk fagbevegelse gir
mindre ulikhet. Poenget kan utvides: spredning
av makt både bidrar til og følger av at rikdommen spres. Derfor er De Grønne imot å svekke
faglige rettigheter. Derfor er vi også for å styrke
demokratiske alternativ til kapitalistisk eierskap, som samvirke mellom medarbeidere eller
forbrukere. Den kreativiteten og innsatsviljen vi
trenger framover er selvsagt ikke begrenset til
dem som per i dag – av ulike grunner – sitter på
mest kapital. I motsetning til hva både forrige og
dagens regjering evnet, vil grønn politikk fremme
miljømessig og etisk bærekraftig innovasjon uten
samtidig å skape flere milliardærer.
31
3. grønn velferd og fordelingspolitikk
3.3.
VELFERD OVER VELSTAND
Innlegg på trykk i kortversjon i Klassekampen 06.09.2014.
av rasmus hansson og hilde opoku
Det er et risikabelt politisk prosjekt Solberg-regjeringa har begitt seg ut på. Tømming av
oljereservene, søndagsåpne butikker, avgiftsfritak
på påhengsmotorer og taxfree-populisme er hva
som står på det politiske regnskapet så langt. At
en gjennomsnittlig nordmann allerede forbruker tre ganger mer enn jordas ressursgrunnlag
tåler, er det ingen som snakker om. Det er derfor
oppløftende at Civita og Kristin Clemet prøver å
spore debatten inn på velferdsstatens framtid her
i Dagsavisen 27.08.14.
Privat forbruk står for 72 prosent av alle klimagassutslipp. Likevel er enstemmigheten om perspektivmeldingen rørende. Her legges det opp til
at det private forbruket i Norge skal øke med 376
prosent (!) frem mot 2060. For å få til dette må
vi jobbe mer, mye mer, sies det. Selv LO-ledelsen
er på «arbeidslinja». Norske husholdninger bidrar
nå med 70 timers arbeid per uke, mot 45 timer i
etterkrigstida.
Samtidig gjør tidsklemma gjør oss stressa og
syke. Vi får mindre tid til de nære tingene i livet:
familie, venner og opplevelser. Veksten i pengeøkonomi og produksjon undergraver livsmiljøet
som barna våre skal leve i. Klimagassutslippene
forsetter å øke. Vi kan kjøpe oss lykkelige, men
bare til et visst nivå. Her i det rike nord tyder
undersøkelser om psykisk helse blant våre unge
på at vi forlengst har passert dette nivået.
Clemet har derfor helt rett i at De Grønne vil
redusere oljepengebruk, privat kjøpekraft og
materiell velstand. Men hun tar feil om hun tror
vi ikke er for økt velferd i form av økt livskvalitet
og fleksibilitet i hverdagen. Vi deler omtanken for
velferdsstaten, men har et mer optimistisk syn på
mulighetene for god velferd uten at økte statlige
overføringer er det eneste virkemiddelet.
Vi aksepterer ikke Civitas premiss om økt institusjonalisering av velferden er en slags naturlov. De
Grønnes politikk fremmer generelt god folkehelse og med fokus på forebygging av skader og
sykdom. Dette er en del av vår grønne tilnærming
hvor vi ønsker helsefremmende og giftfri mat,
mindre bilkjøring og luftforurensning, og mer
fysisk aktivitet. Slik vil vi styrke velferdsstaten,
uten gjøre den avhengig av enda fler oljemilliarder. Vi mener også at ikke-kommersielle, ideelle
organisasjoner kan styrke velferden. At Miljøpartiet De Grønne vi vil redusere og privatisere
velferdsstaten, som Clemet antyder, er derfor
like misforstått som Civitas påstander om at vi
tilhører venstresiden.
32
3. grønn velferd og fordelingspolitikk
De Grønne tar det beste fra høyresiden og
venstresiden, og legger til våre egne strategier.
Thomas Piketty gir oss rett i at progressiv skatt
på privat kapital ikke bare er lurt, men også en
nødvendighet for å unngå periodiske kollapser
i samfunnet (depresjon, revolusjon, krig etc.).
Samtidig vil vi gi skattelette til småbedrifter og
alle som tjener mindre enn 530 000. Når økologien setter grenser for vekst i totalforbruket, er
det åpenbart at de som er svakere stilt må løftes
gjennom omfordeling.
Civitas strategi om «mer til alle» kolliderer med
de fysiske realitetene som utgjør rammeverket for
en velfungerende økonomi. Reallønnsveksten har
vært på over 30 prosent bare de siste 15 årene. At
veksten skal forsette er både urealistisk og uansvarlig. Urealistisk fordi ressursene er begrenset.
Uansvarlig fordi økt forbruk i Norge betyr at det
blir mindre til noen andre.
Samfunnet og arbeidslivet er i endring. Åtte
timer, fem dager i uka, fra en begynner å jobbe
til en går av med pensjon, er ikke nødvendigvis
beste løsningen. Undersøkelser viser at fire av ti
heller vil ha fri på fredag enn 20 prosent lønnsøkning. Et like stort antall Nordmenn vil heller ha
økte skatter enn å jobbe mer, om det kan redde
velferdsstaten. Stadig flere velger å arbeide stadig
færre timer. Paradoksalt nok vil Norge i praksis
ha snikinnført sekstimersdagen om dagens utvikling fra 1990 forsetter frem til 2060.
Vi deler ikke Civitas bekymring om at dette vil
øke velferdsstatens finansieringbehov ytterligere.
På Tines fabrikk i Trondheim jobber alle de ansatte sekstimersvakter. Likevel er produktiviteten
gått opp ved bedriften. Kortere arbeidstid er et
kinderegg for miljøet, med betydelige gevinster
også for velferdsstaten som lavere sykefravær,
færre trygdede og senere pensjonsalder.
Med bedre folkehelse, høyere levealder, mer fleksible pensjonsordninger blir folk i stand til å spre
inntektsarbeidet sitt over en lengre periode i livsløpet. Det gjør det lettere for Norge å ha en bærekraftig velferdsstat og for gjennomsnittarbeideren
å ha kortere arbeidsuker. Hvis alle ansatte over 50
år forlenger yrkeskarrieren med i gjennomsnitt
ett årsverk, vil samfunnet tilføres ca 56.000 ekstra
årsverk. Det tilsvarer drøyt 9 prosent økning.
Denne økningen kan vi ta ut i kortere gjennomsnittlig arbeidstid. I tillegg vil kortere arbeidstid
frigjøre tid og krefter til frivillig arbeid, enten
gjennom organisasjonslivet eller omsorgsarbeid
blant familie og venner. Begge deler kan bidra til
økt livskvalitet og lavere etterspørsel etter enkelte
offentlige tjenester.
Realismen i dette understøttes av SSB: Om vi
gradvis innfører en sekstimersdag, og øker det
samlete skattetrykket opp mot 50 prosent vil den
norske velferdsstaten vil være fullt ut økonomiske
levedyktig de neste femti årene, uten at vi må
arbeide mer eller redusere velferden. Ifølge SSB
vil forbruket forsatt øke, men «bare» fordobles,
heller enn nå firedobles.
Clemet har rett i at Norge nå har et enormt
økonomisk handlingsrom for omstilling. Men
vi har det travelt og kan ikke rote bort tiden på
å stirre ned i oljebrønnene etter mer olje. Ved å
satse på fornybare næringer, kan velferdsstaten bli
reelt bærekraftig. Vi har ikke råd til å la være. Jo
lenger vi venter med omstillingen, jo mindre blir
handlingsrommet og større blir de menneskelige, økologiske, og økonomiske kostnadene ved
klimaendringer.
33
4. grønt næringsliv
4.1.
Framtidas næringsliv
er grønt
Fra Miljøpartiet De Grønne sitt alternative statsbudsjett for 2015
I næringslivet er det kjent at en bedrifts farligste
øyeblikk er på toppen, når ønsket
om å forbli der man er blir sterkere enn ønsket
om å utvikle seg videre. Norge er på
velferdstoppen. Den største trusselen mot vår
velferd er motvilje mot endring.
Norge har Europas største hav- og kystområder,
rike skoger og vidder, et velfungerende jordbruk og store energiressurser til havs og på land.
Dette er ressurser med et større potensial enn
hva dagens naturressursnæringer og dens enkle
storproduksjon fra noen få arter utgjør. Oljen har
lenge hemmet ny grønn verdiskaping, men om
få tiår må all energiproduksjon være fornybar.
Den biobaserte industrien må benytte seg av de
mulighetene som finnes i Norges store artsrike
økosystemer for å utvikle nye produkter og avanserte teknologier.
Norskeide bedrifter og forskningsmiljøer har
verdensledende teknologi og kompetanse på
fornybare ressurser. Styrket samarbeid mellom
forskning, primærnæringene og energisektoren
kan utløse stor verdiskaping. Kvalifiserte folk
fra oljenæringen er i flyt og ressursene finnes.
Forutsetningen er gode rammevilkår og risikovillig kapital. Miljøpartiet De Grønne går motsatt
vei av regjeringens forslag til statsbudsjett som
gir enda større oljeavhengighet og todeling av
norsk økonomi. Fortsatt satsing på olje og gass
holder ressurser borte fra det grønne skiftet. Vårt
budsjettforslag satser spesielt på de nye fornybare
næringene.
Vi flytter investeringer fra fossilt til grønt
næringsliv
Oppmerksomheten rundt den finansielle risikoen
knyttet til olje og gass har det siste året nådd nye
høyder. FNs klimapanel slo i sin siste rapport fast
at verdens karbonbudsjett er svært begrenset. For
å unngå farlige klimaendringer må fire femtedeler av verdens kjente reserver av fossil energi bli
liggende i bakken. I vår behandlet Stortinget for
første gang forslag om stans i tildeling av nye leteområder, fremmet av De Grønne. Vi foreslår en
rekke budsjettiltak som kan bidra til å løfte norsk
økonomi ut av oljeavhengigheten.
34
4. grønt næringsliv
Stadig flere investorer uttrykker bekymring for
om investeringer i olje og gass vil bli ulønnsomme
i en verden der fornybar energi vokser raskere enn
noen gang. Likevel investeres det som aldri før i
norsk olje- og gassindustri. I 2014 forventes de
samlede investeringene å passere 220 milliarder
kroner. Til tross for noe lavere prognoser for 2015
er det ventet at opp mot 1000 nye milliarder skal
investeres i norsk olje- og gassvirksomhet frem
mot 2020.
De Grønne mener en forsvarlig politikk må baseres på at klimautfordringene vil føre til begrenset
aktivitet, og at det eneste ansvarlige er en gradvis
nedtrapping av oljeindustrien. Dette innebærer
å gjøre oljeindustrien mindre attraktiv ved å
fjerne gunstige rammevilkår, samtidig som vi gjør
framtidens grønne næringsliv mer attraktivt ved
bedrede rammevilkår og risikodempende tiltak.
Vi foreslår å kutte investeringer i ny oljevirksomhet, blant annet gjennom Statens direkte
økonomiske engasjement (SDØE), vi vil kreve
økt utbytte fra Statoil, og vi fjerner friinntekt ved
nye petroleumsinvesteringer.
10 milliarder til grønn omstilling
De Grønne foreslår mer enn 10 milliarder kroner
til å drive fram nytt grønt næringsliv på områder
hvor Norge har spesiell kompetanse og naturgitte fortrinn. Etter 1970 bygde Norge opp en
verdensledende petroleumssektor ved målrettet,
planmessig satsing og tunge, gunstige offentlige rammevilkår. Utviklingen av et nytt grønt
næringsliv i Norge må følge en lignende strategi.
Særlig i startfasen kreves offentlig satsings- og
styringsvilje og offentlige rammevilkår som kan
utløse private investeringer. Utviklingen av den
norske oljesektoren rettet seg spesifikt mot én
ressurs og et fåtall teknologier. Utviklingen av et
nytt grønt næringsliv har langt mer å spille på.
Noen kan mene det er uansvarlig å fase ut
oljevirksomheten. Det uansvarlige vil være å ikke
gjøre det. Med virkemidlene som vi foreslår i vårt
alternative statsbudsjett, stakes det ut en kurs
for å gjøre Norge rusta til å gå inn i en framtid
som nødvendigvis må være basert på fornybare
energikilder.
35
4. grønt næringsliv
4.2.
Grønt næringsliv i Norge
– et hav av muligheter
Fra Miljøpartiet De Grønne sitt alternative statsbudsjett for 2015
Norge har bedre forutsetninger for å skape vår
egen framtid enn kanskje noe annet land. Vi har
kunnskap, handlefrihet, trygghet og ressurser.
De Grønne budsjetterer for å mobilisere denne
endringskraften. Enkelte områder vil vi spesielt
trekke fram: Fornybar energi, havvind, maritime
næringer og bioøkonomi.
Fornybar energi og energieffektivisering
Takket være vannkraften har Norge i dag den
høyeste andelen fornybar energiproduksjon i
Europa. Samtidig sitter vi på kompetanse, økonomiske midler og store naturressurser. Det gir oss
gode forutsetninger for videre storstilt teknologiog næringsutvikling og energieffektivisering. For
å realisere dette potensialet må politikken rettes
klarere inn mot teknologi- og næringsutvikling.
Statkraft er i dag, som Statoil, et statlig kontrollert selskap, men i fornybarsektoren. Statkraft kan
videreutvikles til et lokomotiv i fornybarsatsingen.
Havvind - Norges fornybare offshoreeventyr?
De Grønne vil utnytte Norges verdensledende
kompetansemiljøer og store konkurransefortrinn
innen offshoreteknologi til å starte det nye store
havvindeventyret. Under dagens teknologinøytrale støtteregime for fornybar energi har Norge
kun klart å få på plass to testmøller til havs. De
rekordhøye investeringene i oljeindustrien er
en forklaring på at forholdene er vanskelig for
havvind. I vårt alternative statsbudsjett foreslår
vi å etablere en målrettet satsing i Norge, som i
løpet av få år bør være i samme skala som Mongstad-prosjektet.
Flytende havvindkraft er i dag teknologisk modent til å settes i fullskala produksjon. For å realisere det enorme potensialet teknologien gir, er det
imidlertid nødvendig å få ned kostnadene. Staten
har en rolle gjennom å bidra til at teknologien tas
i bruk, slik at den kan bli kommersielt lønnsom.
De Grønne ønsker et todelt spor for å starte fullskala havvindproduksjon i Norge. Det første går
ut på å bruke eierskapet i Statoil til å bestemme
at selskapet skal bygge ut havvindinstallasjoner
for å levere elektrisitet til egne plattformer. De
samme gunstige skatte- og avskrivningsreglene
som gis til oljeinstallasjoner, må gis til havvindinstallasjoner.
36
4. grønt næringsliv
I tillegg foreslår vi en plan for å starte produksjon
av havvindkraft både til forbruk på det norske
fastlandet og eksport til kontinentet. Slik kan
Norge bidra til Europas behov for energiomlegging og økt energisikkerhet. Den første delen
av planen er å bruke 300 millioner kroner per år
de neste tre årene. Dette til å finansiere mindre
demonstrasjonsanlegg for å videreutvikle teknologien og gi en bedret kostnadseffektivitet.
Den andre delen av planen går ut på å utlyse
områder for kommersiell drift av en fullskala
flytende vindpark. I denne fasen vil vi sette av to
milliarder kroner til innmatingstariffer per år for
å skape trygge rammevilkår og forutsigbarhet for
investeringer. Dette er samme modell Tyskland
har brukt til solkraft. Der falt kostnadene for
solpaneler med 80 prosent mellom 2006 og 2012.
Maritime muligheter
Skipsfart er svært areal- og ressurseffektivt og har
potensial til å sørge for at en stor andel av verdens
transportbehov kan gjøres med nullutslipp. Norsk
maritim næring ligger i front internasjonalt,
når det gjelder teknologiutvikling. I en tid hvor
verftsindustrien opplever fallende etterspørsel
fra olje- og gassindustrien, er det spesielt viktig å
legge til rette for at kompetanse og arbeidsressurser benyttes til andre formål.
Det er bred enighet om at mer godstransport
både i Norge og til utlandet skal flyttes til sjø.
En helhetlig maritim satsing omfatter tiltak for
å fremme sjøfart og nullutslippsfartøy i transportsystemet, samt virkemidler som støtter opp
under teknologiutvikling og kommersialisering av
nullutslippsteknologien.
Bioøkonomi – ta våre rike ressurser i bruk
Norge er rikt på naturressurser i havet, i skogen
og i jordbruket. De Grønne ønsker en bærekraftig bruk av våre naturressurser, og en helhetlig
satsing der biologiske fornybare ressurser er
utgangspunktet for næringsutvikling og verdiskapning. Store gevinster kan hentes ut gjennom
systematisk bruk av nye teknologier og helhetlig
tilrettelegging for ny næringsdrift, med utgangspunkt i kunnskapen om hva våre naturressurser
kan benyttes til kombinert med hva som er
bærekraftig bruk. Dette kan for eksempel være
utvikling av nye fôrressurser, nye anvendelser for
cellulose og økt resirkulering gjennom satsinger
på biogass.
Ved å utnytte disse ressursene bedre enn i dag,
kan vi utvikle nye arbeidsplasser, opprettholde
konkurransekraft og øke den fornybare verdiskapningen.
37
5. landbruk og havbruk
5.1.
TID FOR GRØNT LANDBRUK
Kronikk på trykk i Nationen 25.05.14
av rasmus hansson og hilde opoku
Norsk landbrukspolitikk har lenge ført til årlige
nedleggelser av et stort antall bruk. Jordbruksareal går ut av drift, selvforsyningen synker og
matsikkerheten svekkes. Med regjeringens tilbud
i jordbruksoppgjøret vil norsk landbruk øke
hastigheten mot stupet. Sylvi Listhaug har lagt
opp til en rask industrialisering og sentralisering
av næringa inspirert av land vi ikke kan sammenligne oss med topografisk og klimamessig, og som
heller ikke har tar hensyn til miljø og dyrevelferd
på den måten vi ønsker i Norge.
Et tredje alternativ
Diskusjonene mellom regjeringen og støttepartiene tyder på at Venstre og KrF kun vil kreve
mindre justeringer i Listhaugs tilbud. En samlet
økning på 100 til 200 millioner har vært antydet.
Ambisjonsnivået er svært lavt sammenliknet med
bøndenes krav som ligger 1, 3 milliarder høyere.
Dermed står valget mellom borgerlig sjokkterapi
og sosialistisk seigpining. Ingen av alternativene
vil snu den negative utviklingen. Derfor vil Miljøpartiet De Grønne legge frem et eget forslag
for Stortinget. Vi vil sette lokal ressursbruk, miljø
og dyrevelferd i sentrum. Der regjeringen vil
favorisere store, sentraliserte bruk, framfor små
og mellomstore vil vi snu opp ned på Listhaugs
tilbud. Vi vil satse målrettet på de mindre og mel-
lomstore brukene, og dermed sikre bosetting og
utnyttelse av ressursene over hele landet. I Norge
er vi avhengige av å bruke jorda der den er. For å
få til det trenger vi en landbruksstruktur som er
tilpasset norsk topografi.
Sentralisering med alvorlige konsekvenser
Listhaugs sentraliserte landbruk vil ikke kunne
utnytte det spredte ressursgrunnlaget. Resultatet
vil bli enda mer import av fôrråvarer, for eksempel soya fra Brasil. Samtidig vil Listhaugs ønske
om større bruk tvinge norske bønder til å velge
mellom å utvide driften eller legge ned bruket.
De som velger å utvide må finansiere store nye
investeringer, i et landbruk der lønnsomheten
er lav. Det gjør det vanskelig for unge å ta over.
Resultatet blir en fraflytta landsbygd, gjengrodd
kulturlandskap og storbønder med gjeld opp
under øra. Vårt alternativ vil bety betydelig bedre
betingelser for bruk av utmark og lokale ressurser.
Vårt utgangspunkt er at landbruksoppgjøret
handler om langt mer enn bøndenes lommebøker.
FNs klimapanel har slått fast at matproduksjonen
vil falle som følge av klimaendringer, samtidig
som befolkningen øker. Det er elementær logikk
at alle land må ta i bruk sine egne jordbruksarealer. På sikt risikerer vi å kjøpe maten ut av
38
5. landbruk og havbruk
munnen på grupper med lavere kjøpekraft fordi vi
ikke har tatt oss råd til å holde vårt eget landbruk
i hevd. Vi vil foreslå en rekke endringer som vil gi
jordbrukspolitikken en ny kurs. Vårt forslag vil gi
solid inntektsvekst for bøndene, samtidig som vi
stiller tøffe grønne omstillingskrav til næringa. Vi
setter dyrevelferd og miljø i sentrum, og foreslår
konkrete grep som gjør det mer attraktivt å ta i
bruk beiteressurser fremfor kraftfôr.
Tilrettelegge for bærekraftig produksjon
Videre må gjennomsnittsinntektene til bonden
økes. Bøndene tjener i dag mye mindre enn
sammenlignbare yrkesgrupper. For å tette dette
gapet må en større del av bøndenes inntekter tas
ut gjennom pris i markedet. I vårt forslag øker
vi derfor prisene for både korn, melk, kjøtt og
grønnsaker. Økt kornpris er De Grønnes viktigste
verktøy for å motvirke utviklingen der norsk
matproduksjon erstattes av import. Siden 1990
har 20 prosent av det norske kornarealet gått ut
av produksjon. I løpet av 2000-tallet ble importen
av kraftfôrråvarer dobla. Vår økning i kornprisen
vil gjøre kornproduksjonen i Norge mer lønnsom
og føre til at prisen på kraftfôret øker. Videre vil
vi øke støtten til de som produserer gras og de
som sender dyra sine på beite i utmarka. Slik legger vi til rette for produksjon av mat på en svært
bærekraftig måte - ved å utnytte ressurser som
ikke kan brukes til menneskemat - samtidig som
vi opprettholder kulturlandskapet i norske bygder.
Det er vilja det står på
Med vårt forslag slår vi beina under to vedtatt
sannheter i norsk jordbrukspolitikk: For det
første at det ikke finnes alternativ til Senterpartiet
og Fremskrittspartiet. For det andre at utviklingen med stadig flere nedlagte bruk og stadig mer
jordbruksareal som går ut av drift er en naturlov.
Et framtidig jordbruk der jorda brukes der den
er, som produserer sunn og trygg mat, og som
behandler husdyra på en god måte er mulig. Det
handler bare om politisk vilje. Nå har Stortinget
en historisk mulighet til å stake ut en ny kurs
for norsk landbruk. Vi håper på bred støtte til et
grønt landbruksoppgjør.
39
5. landbruk og havbruk
5.2.
MDG Krever grønn
omstilling i landbruket
Artikkel på trykk i Nationen 28.04.14
av christiane jordheim larsen
Landbruksminister Sylvi Listhaug må være villig
til å betale det det koster å øke norsk matproduksjon basert på norske ressurser, mener Miljøpartiet De Grønne (MDG). I en politisk uttalelse,
vedtatt under partiets landsmøte i Sandvika i
Akershus i helgen, tar partiet til orde for en grønn
tiltakspakke for norsk landbruk. Partiet krever
blant annet en nullvisjon for tap av matjord, et
mer effektivt tollvern for å gi bedre markedspriser
for norske produkter og såkalt anstendige inntekter i landbruket.
Kritiserer dyrevelferd
I et annet vedtak går MDG til kamp mot import
av pels, i tillegg til å fortsette kampen mot
norsk pelsdyroppdrett. Partiet viser til at økt
import av pels fra utlandet, hvor dyrevelferden
kan være dårligere enn i Norge, ofte blir brukt
som argument mot å avvikle næringen i Norge. «MDG vil minne om at det ikkje finst slike
komparative studiar eller annan forsking som
fastslår at dyrevelferda er betre på norske farmar»,
står det i uttalelsen. Nyvalgt nasjonal talskvinne
Hilde Opoku sier til Nationen at MDG med sin
landbrukspolitikk kan bygge bro mellom folk i by
og land.
Mange unge byfolk
– Partiet består av mange urbane, unge folk som
er veldig opptatt av mat- og landbrukspolitikk.
Jeg tror vi kan binde sammen det som ofte er litt
vanskelig i norsk politikk – det urbane og rurale –
og danne en forståelse for hva det koster å produsere mat i Norge. Vi kan være en brobygger der,
sier Opoku. – Vi må ha en grønn omstilling. Der
kommer pels og dyrevelferd inn. Det kommer til
å koste, og vi er villig til å legge inn de kostnadene, sier hun.
– Gir deres motstand mot pelsindustri og mot en
strengere rovdyrpolitikk dere et dilemma i møte
med velgere fra landbrukssektoren?
– Vi er ydmyke nok til å vite at rovdyr er et reelt
problem for mange. Vi må komme i dialog med
organisasjonene for å finne en balanse mellom de
ulike interessene. Vi synes det er en god grunnholdning er å kikke utenfor landets grenser. Vi
ville aldri sagt at land i Afrika bør kvitte seg med
40
5. landbruk og havbruk
sine rovdyr for å redde avlingene. På samme måte
må vi finne en sameksistens her, sier Opoku.
Koster penger
– Hva er din beskjed til landbruksministeren
foran jordbruksforhandlingene?
– Vår holdning er at vi skal ha et landbruk som
er lønnsomt i Norge. Det koster nødvendigvis
penger. Hadde vi sittet i forhandlingene, hadde tatt utgangspunkt i de kostnadene det har å
drive landbruk så langt nord. Vår oppfordring til
statsråden er at hun må ha et realistisk forhold til
kostnadene. Vi må ha en produksjon i Norge som
gjør at vi på sikt kan se for oss å bli selvberget.
– Du synes ikke norsk mat er dyr?
– Ikke om vi ser på hva vi bruker penger på. Det
er mange lyster på budsjettet som kunne kuttes
i stedet for det fundamentale – maten vi spiser.
MDG slår fast i sitt vedtak at sunn matproduksjon, biologisk mangfold og etiske grenser rundt
dyrehold er under sterkt press i Norge. Partiet
mener folk må spise mindre kjøtt, at bruken av
plantevernmidler må ned, og at prisen på kraftfôr
ikke kan bli billigere enn gress og beite.
41
5. landbruk og havbruk
5.3.
MAT HELLER ENN ASFALT
OG BETONG
Innlegg publisert digitalt av Samfunnsviter’n, 05.03.15
av hilde opoku og rasmus hansson
Norge har ekstremt lite landbruksland, bare 2,9
prosent er dyrkbart. Allikevel er stadig mer jordbruksmark under angrep fordi det ofte ligger i
rasktvoksende områder, og ofres til fordel for nye
boliger og veier. Dette medfører en stadig økende
import av matvarer til Norge, - i en verden der
matressursene allerede er knappe og fort kan
bli enda knappere gitt internasjonal uro, økende
befolkning på kloden og klimaendringer.
I går advarte tidligere statsminister Kåre Willoch
mot bygging på dyrket mark. Høyre-nestoren
åpner for en avgift som gjør det dyrere å legge
beslag på dyrket mark. Dette bør Erna Solberg
(H) og mat- og landbruksminister Sylvi Listhaug
(FrP) lytte til. En slik avgift på dyrket mark vil gi
en langt mer vettug pris på det som burde være
det mest verdifulle arealet som finnes i Norge,
nemlig det vi kan lage mat på.
Matjord er en viktig beredskap for at vi faktisk
skal kunne fortsette å bo i landet. I dag kan vi
kun fø 40 prosent av vår egen befolkning. Siste
landbruksmelding «Velkommen til bords» la
imidlertid opp til en økning i matproduksjonen
på 20 prosent de nærmeste 20 årene. Det er umulig å nå dette målet hvis vi skal fortsette å bygge
ned matjord.
Til valg på jordvern
Når De Grønne nå stiller valglister til kommunestyrer over hele landet, vil jordvern være en
svært viktig sak. I Norge, som i alle andre land,
har folk besatt seg der de kunne skaffe seg mat
og dyrka jord. Derfor er det de mest tettbefolkede områdene i landet som ofte har den beste
matjorda. Dette er ofte de samme kommunene
som opplever økt befolkningsvekst og økt press
på å nedbygge matjord.
Jordloven sier at «Dyrket jord ikke må brukes til
formål som ikke tar sikte på jordbruksproduksjon.
Dyrkbar jord må ikke disponerest slik at den ikke
blir egnet til jordbruksproduksjon i framtida.» I
praksis ser vi at kommunene stadig gir dispensasjon etter jordloven. I disse dager planlegger mange kommuner å bygge ned flere områder med noe
av landets beste jordbruksjord til annen nærings-
42
5. landbruk og havbruk
virksomhet. Ofringen av matjord for at Ikea skal
få bygge ut er et grelt eksempel på at bevaring
av matjord i kommunene fort viker til fordel for
andre lokalpolitiske og nasjonale interesser.
Kommunene tar jordbruksmark fordi det er billig.
Det er lave erstatningssummer og billig å bygge
på den. Det er summen av de små feltene som
utbygges rundt omkring i kommunene som skaper det store tapet av jordbruksmark. De Grønne
setter spørsmålstegn ved om kommunene kan
styre erstatningsordningen for matjord selv.
En nullvisjon for tap av matjord
De Grønne står sammen fra kommune til
Storting via fylke med en helhetlig politikk. Vi
vil ha en nullvisjon for matjordtap i Norge. Alle
partier sier de vil begrense matjordtapet. Men til
tross for at det er bred enighet på Stortinget om
å bevare matjorda, så blir den likevel med dagens
regjering i spissen bygget ned i et skremmende
tempo. Så lenge ingen partier sier stopp, vil tapet
av matjord fortsette også i framtida. Enhver kan
regne ut hvor en slik utvikling tilslutt fører oss.
Sammenlagt i Norge ble 5.620 mål omdisponert
fra landbruksjord til utbyggingsformål i 2013.
Det tilsvarer 6–700 fotballbaner.
Se til Sveits, Listhaug!
Alpelandet Sveits har som Norge begrenset
tilgang på matjord av god kvalitet. De har tatt
konsekvensen av dette gjennom å verne 40%
av matjorda. For å få bygge her stilles det blant
annet krav om at:
•
•
•
•
rosjektet skal være særlig viktig for
P
samfunnet.
Den mest effektive arealutnyttelsen er
undersøkt og vurderingene er
etterprøvbare.
Det ikke finnes alternativ arealutnyttelse.
Man er forpliktet til å erstatte de tapte
arealene fysisk.
Vil det være urimelig å stille slik krav også i
Norge, med tanke på at mye av vår beste matjord
er i områder med økt befolkningsvekst? Dessverre
er det foreløpig kun De Grønne som er villige til
å faktisk stanse tapet av matjord.
43
5. landbruk og havbruk
5.4.
Urban matproduskjon
– en del av løsninga
Publisert på Hilde Opokus blogg.
av hilde opoku
De Grønne går inn for at urban matproduksjon blir et eget satsingsområde, i tillegg
til konvensjonell og økologisk matproduksjon. De gode erfaringene som nå spirer
fram i Trondheim blant hobbydyrkere er et
godt eksempel som kan overføres til andre
steder i landet. Men det krever en lokal
og nasjonal innsats. På sikt vil vi også ha
profesjonelle bønder i byen.
De Grønne i Trondheim har i alle år stått i
bresjen for bevaring av matjord og grøntarealer i
byen. Vi har også vært pådrivere for å sikre grønt
drag og viltkorridorer, og vi har fått satt av arealer
til parsellhager. Det er gledelig at tre sentrale
byområder nå er reservert til slike formål.
Etter flerårig iherdig innsats av bystyregruppa vår
i Trondheim ser vi at den internasjonale trenden
med urban matdyrking er i vinden som aldri før,
og for alvor har fått grobunn også hos oss. Men
dette er mer enn en hvilken som helst trend – det
handler om matauk, klimatiltak og livskvalitet.
I møte med de globale klimautfordringene, er
fortetting i byer og tettsteder nødvendig. Urbant
landbruk er klimasmart fordi det legger til rette
for kortreist og effektiv matproduksjon. Videre vil
en grønnere by bidra til bedre luftkvalitet, bedre
overvannshåndtering, bruk av dyrkbart areal og
økt biologisk mangfold.
Kommunene må tilrettelegge
På siste budsjett fikk vi satt av penger i til de
første matdyrkingsprosjektene i byen. Nå kan
interesserte lag og foreninger søke om midler fra
en pott som i 2015 er på 500 000 kroner og som i
2016 økes til 1 million.
Urbant landbruk er et viktig virkemiddel for
lokalmiljø, helse og trivsel i byene. Ved å legge til
rette for urban matproduksjon skapes gode læringsarenaer i lokalmiljøet og møteplasser på tvers
av generasjoner og kulturer. Urbant landbruk karakteriseres av et mangfold av utøvere, produkter,
arenaer, og formål, og kan utøves i alle byens rom.
Satsingen på et innovativt urbant landbruk er
et nødvendig ledd i en bærekraftig og grønn
næringsutvikling. Samtidig kan satsing på urban
matproduksjon bidra til rekruttering til det vikti-
44
5. landbruk og havbruk
ge bondeyrket ved at befolkningen får kunnskap
og interesse for å drive landbruk.
Økt matbevissthet for mer livsglede
Erfaringer med matdyrking vil også gjøre oss mer
bevisste på hvor maten vi spiser kommer fra. Det
har verdi i seg selv å følge maten fra et tidligere
stadium enn fra hylla vi finner den i butikken.
Den individ- og konkurranseorienterte vridningen vi stadig ser i alle deler av samfunnet;
blant annet i skole, idrett og arbeidsliv, ønsker vi
i Miljøpartiet De Grønne å motarbeide. Stress
og press gjør stor skade på vår psykiske helse.
Mer nærhet til naturen og til hverandre er begge
viktige ingredienser i et sunnere samfunn med
høyere livskvalitet, og urban matdyrking er et
eksempel på hvordan disse kan kombineres – til
fordel for alle.
En helhetlig satsing på urbant landbruk
Miljøpartiet De Grønne vil etablere egne kompetansesentre for urbant landbruk, i samarbeid
med utdanningsinstitusjonene, FoU-miljøene og
offentlig forvaltning. Vi ønsker også at arealregulering til urbant landbruk skal være en del av
kommunens planarbeid og inngå i de lovpålagte
retningslinjene for god byutvikling og helsefremmende lokalsamfunnsutvikling.
Urbant landbruk må bli betraktet som en integrert del av byutviklingen. Dette innebærer at det
øremerkes midler for nye og eksisterende urbane
landbruksprosjekter, for eksempel parsell- og kolonihager, demonstrasjonshager og besøksgårder.
Det urbane landbrukets rolle i opplæringen må
styrkes, gjennom å videreutvikle skolehagen som
en pedagogisk arena med øremerkede ressurser
og personale. Vi vil jobbe for re-etablering og
etablering av skolehager. Vi må dessuten ha flere
tilpassede dyrkingsarealer i barnehager.
For at flere skal kunne få interesse for dyrking,
må vi sørge for at sikkert inntektsgrunnlag.
Derfor går vi inn for å utvide støtteordningene
for både gründervirksomhet og videreutvikling
av småskalaprodusenter, gjennom gode incentivordninger. Vi vil også innføre innkjøpsavtaler
for lokalproduserte matvarer i alle kommunale
institusjoner og kantiner der mulig, slik at veien
fra jorda til matbordene blir kortere. De siste
årene har interessen for lokale jordbruksprodukter
økt betraktelig. Dette er også god klimapolitikk.
Til sist vil De Grønne jobbe for å få på plass
en egen budsjettpost i statsbudsjettet for urban
matproduksjon som både skal gi grunnlag for
oppstart og drift. I Trondheim har åpninga for å
få økonomisk støtte til urban dyrking blitt mottatt med stor entusiasme, blant annet av gjengen i
Kneiken felleshage.
Når De Grønne etter høstens valg er valgt inn
i mange nye kommunestyrer rundt omkring i
hele landet, kan våre representanter skape den
samme muligheten i sine kommuner. Dette er
bare starten, og vi har store ambisjoner: Vi har
mat som et fokusområde nasjonalt så vel som
lokalt, der urban dyrking står sentralt sammen
med økologisk og konvensjonelt landbruk. Dette
viser at vi mener alvor med vår nullvisjon for tap
av matjord.
45
5. landbruk og havbruk
5.5.
Miljøpartiet De Grønne
vil ha pause i
Oppdrettsveksten
Publisert Lofotposten 9.4.2015
av merethe steine, miljøpartiet de grønnes 2.-kandidat i nordland
I fjor eksporterte Norge sjømat for 69 milliarder
kroner. Nordland er det største oppdrettsfylket i
riket, og mange vil se næringen svelle enda mer,
nesten til hvilken pris som helst. Spørsmålet er
om det er forsvarlig. Mens villaksen kaster av seg
de få lusene den måtte ha selv, på sin ferd opp
elevene, er oppdrettslaksen plaget av lakselus i
stor skala, med ulike skader og virusinfeksjoner.
Dagens oppdrettsnæring er en utfordring for
både fiskehelsen, klimaet i norske fjorder, og i
siste instans kanskje også for folkehelsen. Derfor
vil Miljøpartiet De grønne stanse all vekst i
oppdrettsnæringen i tre år, for å gi fjordene et
pusterom, og bransjen en sjanse til å rydde opp.
Fiskeriminister Elisabeth Aspaker (H) besøkte i
mars i år Fiskeri- og Havbrukssnæringas Landsforening (FHL) og fikk mye applaus da hun
uttalte at hun ønsket en femdobling i oppdrettsnæringen. Tenker man kun profitt er det kanskje
lett å slutte seg til applausen, men ser man litt
lengre enn til børsnoteringen, kan man lett få øye
på mindre flatterende sider ved norsk oppdrettsnæring:
Forskere uttalte nylig at næringen ikke kan vokse
uten at man får bukt med utfordringene, og 20.
mars i år meldte Marine Harvest, verdens største
oppdrettsselskap, seg ut av FHL blant annet fordi
de er lei av det ensidige vekstfokuset som regjerer
der. Dyrevernsorganisasjoner reagerer på at fisk
blir behandlet med den største disrespekt, selv om
fisk, etter retten, er omfattet av dyrevernsloven
som sier at dyr ikke skal lide i utrengsmål. Nordlaks sine tre oppdrettsanlegg er nå bekreftet rammet av ILA (infeksiøs lakseanemi), og i slutten av
forrige måned ble sei funnet med magen full av
pellets beregnet på oppdrettslaks, ei halv mil unna
et anlegg på Vestlandet. Ingenting kan ses isolert
fra sine omgivelser, heller ikke et oppdrettsanlegg.
46
5. landbruk og havbruk
Norsk laks lider, norske fjorder lider, og mange
forskere mener man bør begrense inntaket av
norsk oppdrettslaks, da man ikke kan garantere
for sunnhetsgehalten. Ønsker man så å spise
villaks, for å sikre kvaliteten, er det heller ikke så
sikkert at det er villaks man får når man kaster
ut snøret. For oppdrettslaks er ofte på rømmen,
forståelig nok. På sin ferd besmitter den norsk
villaks med sykdom og lus, og den bidrar til
degenerering av villaksstammen gjennom å gyte
sammen med den.
Listen over hva som er galt i norsk oppdrettsnæring er lang og omfatter hard medisinering,
antibiotikaresistens, virusinfeksjoner, indre
blødninger, luseplager, stygge sår på fisken etter
hardhendt lusebehandling, rømming og store
miljøødeleggende utslipp. Aspakers forslag om
en trafikklysordning som skal regulere oppdrettsnæringen vil bare fungere dersom lysene er riktig
innstilt, og tar hensyn til flere viktige parametere
før de skifter til grønn laks.
Lakselusa er i fokus når oppdrettsnæringa skal
debatteres, og selv om lusa er plagsom og levende
nok, er den bare et symptom på en mer dyptgripende ubalanse i bransjen, noe stortingspolitikerne forhåpentligvis tar innover seg når de
nå behandler Stortingsmelding 16 - den såkalte
«Havbruksmeldingen», i Nærings- og fiskeridepartementet (høringen starter 28. april. )
Miljøpartiet De grønne ønsker en ansvarlig
forvaltning av naturressursene som sikrer klima,
miljø, dyrevelferd og folkehelse; ikke bare fra
måltid til måltid, men inn i den uoverskuelige
framtiden. Norsk oppdrettsnæring har siden
1980 økt produksjonen fra 4000 tonn til fjorårets
produksjon på over 1, 2 millioner tonn. Det er en
suksesshistorie som kan bejubles, men som også
har påført klimaet langs kysten store belastningslidelser.
Fra et grønt synspunkt lyser det rødt for norsk
oppdrettsnæring. Derfor foreslår vi en livgivende
pause. På den måten får fjordene en pause fra videre vekst, og næringen får tid og rom til å rydde
opp i problemene rundt lus, rømming, forurensning og dyrevelferd.
47
5. landbruk og havbruk
5.6.
Hva er viktig i
matpolitikken?
av Hilde Opoku
Sunn og god mat som er produsert på en
miljø- og dyrevennlig måte er viktig for
de aller fleste. Likevel konkurrerer norske
dagligvarekjeder først og fremst om hvem
som kan tilby de laveste prisene.
I en meningsmåling nylig publisert av Ipsos på
oppdrag av tankesmien Agenda og AgriAnalyse,
uttrykker over 90 prosent et ønske om at vi skal
fortsette å produsere mat her hjemme. Samtidig
er de viktigste kriteriene for den jevne forbrukeren at maten skal både være billigst mulig, og
trygg.
Det er kanskje ikke så overraskende at pris er en
viktig faktor. Men tatt i betraktning at hver femte
handlepose havner i søpla, er det tydeligvis en
jobb å gjøre når det gjelder forbruksholdninger,
og vår oppfatning av hva matvaresikkerhet og
ansvarlig matproduksjon innebærer. Er vi flinke
nok til å takke for maten?
Selv om nordmenn har stort fokus på mat, er
bevisstheten lav når det gjelder matens verdi, hvor
maten kommer fra og hvordan den er produsert.
Det avdekkes stadig uansvarlige forhold i norsk
kjøttproduksjon. Dyr blir ansett som en råvare, og
blir behandlet deretter. Kjøttvarer “dumpes” for å
tiltrekke seg kunder. Ofte går pris på bekostning
av kvalitet og dyrevelferd.
Vi må snu retningen
Norge bruker rundt 20 milliarder kroner i året på
direkte og indirekte støtte til landbruket. Til tross
for dette, har antallet bruk sunket fra 200.000 til
43.000 de siste 60 årene. Landbrukets andel av
sysselsettingen nærmer seg null.
De Grønne ønsker å snu retningen i landbrukspolitikken, som i dag med full hensikt gjør det
lønnsomt med storskalaproduksjon på bekostning
av kvalitet og lokal kunnskap. Vi trenger ikke
billigere og mer kjøtt, men bedre matkvalitet og
dyrevelferd. I Norge har vi råd til å betale mer for
landbruksprodukter, spesielt om vi slutter å kaste
så mye mat som vi gjør. For å sikre trygg mat og
samtidig ta vårt ansvar for norsk matproduksjon
må vi sikre mat produsert på norske ressurser,
med høyere krav til dyrevelferd, og bonden får
lønna som fortjent.
Matvareproduksjon og -konsum er et sammensatt
tema. Alt henger sammen: matkvalitet, sysselsetting, utviklingen i landbruksnæringen, folkehelse
og dyrevelferd. Derfor er det viktig å tilby helhet-
48
5. landbruk og havbruk
lige løsninger, som ser på alle ledd i næringen og
distribusjonen.
En grønn matpolitikk
De Grønne mener at Staten må gi en konsistent
og god matopplysning som baserer seg på statlige
kostholdssråd, miljøhensyn og opplysning om
dyrevelferd. Stortinget bør revurdere dagens
lovverk som gjør at staten gjennom de såkalte
opplysningskontorene (f.eks. matprat.no) bidrar
til stadig mer reklame for kjøtt, egg og meieriprodukter – stikk i strid med både helsemyndighetenes kostholdsråd og klima- og miljøhensyn. Fordi
inntektene til opplysningskontorene er øremerket
produksjonen er dagens ordning slik at jo mer
kjøtt som blir solgt, desto mer penger spyttes inn
i kjøttreklame.
De Grønne vil istedenfor beskatte produkter som
gir økt fare for sykdommer som overvekt, kreft,
og livstruende eller trivselsnedsettende sykdommer. Dette koster ikke bare på det personlige planet – det går utover folkehelsa og livskvalitet, og
påfører samfunnet som fenomen store behandlingskostnader. Derfor foreslår vi å fjerne moms
på frukt og grønt, samtidig som vi øker avgiftene
på varer som kjøtt, sukker og tobakk.
De Grønne foreslår tiltak for å styrke dyrevelferd, helsegevinst og miljøstandard i alle ledd i
matproduksjonen. Vi vil også innføre betydelige
avgiftsendringer sammen med mer informasjon
og tiltak for praktisk kunnskap, matglede og
møteplasser mellom produsent og forbruker. I
tillegg ønsker vi å utrede et uavhengig dyretilsyn,
som ikke er underordnet mattilsynet slik det er i
dag. Vi mener dette er veien å gå om vi skal sikre
trygg mat for forbrukerne, norske bønders livsgrunnlag, og bidra til større livskvalitet for både
dyr og mennesker.
49
6. grønn by og tettstedspolitikk
6.1.
Oslo: grønn og kompakt,
eller bare kompakt?
av lillian bredal eriksen, listekandidat for miljøpartiet de grønne i oslo
og harald nissen, bystyrerepresentant for miljøpartiet de grønne i oslo
En kompakt by skal være både klimavennlig og
bærekraftig. De siste 25 årene har det imidlertid
vært til dels store konflikter mellom fortettingspolitikken og ønsket om å bevare byens grøntområder. For at Oslo skal bli en internasjonalt
ledende miljøby, må det derfor tas politiske grep
som sikrer byens grøntareal.
Kompakt byutvikling
Kompakt byutvikling har vært en dominerende
byutviklingsstrategi for Oslo siden 1990. Den
brede oppslutningen skyldes blant annet den
kompakte byens intensjon om bærekraftighet,
både i økonomisk, sosial og miljømessig forstand.
Argumentet er at i en fortettet by, vil innbyggerne
bo mer arealeffektivt og dermed bruke mindre
energi på oppvarming. Samtidig bor folk flest
nærmere egen arbeidsplass, butikker og kulturtilbud, noe som skal føre til mindre transportbehov.
En satsing på kollektivtransport, sykkel og gange
står som et premiss for den fortettede byen. Et
sentralt kompromiss er også at byen skulle fortettes samtidig som grøntområdene skulle bevares.
Den kompakte byen som en bærekraftig byutviklingsstrategi er med disse premissene noe
Miljøpartiet De Grønne har støttet opp om. De
senere års fortettingsstrategi viser imidlertid at
det til tross for intensjonen om å bevare grøntarealene har vært et stort tap av grøntområder og
biologiskmangfold i Oslo.
Grøntarealer forsvinner
De siste 25 årene har det ifølge forskere (Halvorsen Thorén 2007) i Oslo forsvunnet grøntarealer
tilvarende mer enn 640 fotballbaner (for perioden
1997-2006,). Med et så stort tap av grøntarealer,
synes kompromisset om at byen skal fortettes
samtidig som grøntområder skal bevares, delvis
brutt. Dette til tross for at en styrking av det blågrønne preget, forvaltning av biologisk mangfold
og bedre tilgang til grøntområder, er et overordnet mål for Oslo.
I følge høringsutkastet til ny kommuneplan, skal
det de neste 15 årene bygges over 100 000 boliger,
hvorav 60 000 av dem i indre by. En slik fortetting kan føre til et fortsatt høyt tap av grøntområder dersom det ikke tas politiske grep.
Hvem bestemmer byutviklingen?
I den kompakte byen sier det seg selv at det er
stor konkurranse om arealene. Derfor er det
50
6. grønn by og tettstedspolitikk
for møteplasser eller steder hvor folk kan nyte å
være ute. Høyhusene er bygget og lagt slik at det
mellom bygningene er svært vindfullt. Byen og
miljøet ville ha kommet mye bedre ut ved å bygge
mindre tett og ved å etablere en park tilknyttet
høyhusene.
viktig å ta i bruk de styringsverktøyene, planene og retningslinjene som Oslo kommune og
politikerne har til rådighet for å sikre balanse
mellom utbygging og bevaring av grøntstruktur
svært viktige.
Oslo har de siste tiårene hatt et betydelig innslag
av privat planlegging og investering. Markedsmessige prinsipper og reduksjon av offentlige
reguleringer ble innført allerede i 1985. I dag er
nesten alle detaljreguleringer private, noe som
gir private aktører en nøkkelrolle i byutviklingen
(Sandkjær Hansen et.al. 2015).
Politiske grep
Politikere skal forvalte byens ressurser for nåværende og kommende generasjoner. Som politikere
plikter vi derfor å benytte virkemidler som bidrar
til at vi når dette målet.
Normsetting for utearealer tilknyttet skoler,
barnehager og fellesareal i boligbebyggelse er
ett av virkemidlene som kan benyttes. I Oslo
foreligger det ingen normkrav for slike områder
etter at normen for uteoppholdsareal i barnehager
ble fjernet i 2006. Slike normer ville sikre en mer
forutsigbar utvikling for grøntarealer knyttet til
barns hverdag.
Kommunens rolle er først og fremst å utarbeide
visjoner og langsiktige målsettinger som nedfelles
i strategier og i samfunns- og arealdelplanene i
kommuneplanen. Det politiske nivået har riktignok den endelige beslutningsmyndighet, men
kommer ofte for sent inn i planprosessene når
mange av premissene er lagt.
Utbyggernes interesser og deres kunnskap og evne
til å styre planprosesser, preger derfor byutviklingen. Gjennom en slik styringsmodell har grøntarealer og helhetlig planlegging ofte kommet til
kort til fordel for utbyggernes økonomiske gevinst.
Miljøpartiet De Grønne vil at lokaleadministrasjonen og politikere må ta en tydligere rolle
i byutviklingen. Politikerne må sette klarere
rammer for markedsaktørene slik at det sikres en
forutsigbarhet for at viktige bykvaliteter, deriblant
grøntarealer ivaretas.
Den kompakte, klimavennlige byen?
Bjørvika og Tjuvholmen er eksempler på nye
fortettingsprosjekter hvor den tette byen har gått
på bekostning av grøntarealer. Tyler Brulé, redaktøren i Monocle som kårer verdens beste byer, sa
dette om fjordbyen i D2: «Jeg er overrasket over
utviklingen langs sjøsiden. Hvis du betrakter den
fra en båt, ser du bare en vegg av arkitektur, absolutt ikke noe grønt. Du går fra vann til sjøside til
bygninger».
I Bjørvika og Tjuvholmen er det ikke lagt til rette
Et annet virkemiddel er gjeninnføring av
kommunens grøntplan for Oslo. Forslaget til ny
grøntplan, som lå klar til behandling i 2010 er
enda ikke behandlet i Oslo bystyre. I høringsutkastet til ny kommuneplan, har Oslo kommune
heller valgt å innlemme grøntplanen i kommuneplanen, noe som svekker forutsigbarheten og
ivaretakelsen av grøntarealene.
Et tredje virkemiddel er å innføre blågrønn
arealfaktor, en sjekkliste for grønne kvaliteter ved
nybygg eller rehabilitering som kan bidra til å
skape bedre betingelser for biologisk mangfold
også på privat grunn.
For at Oslo ikke skal bli grå og kompakt, men
grønn og kompakt, må derfor politikerne ta grep.
Som politikere for Miljøpartiet De Grønne vil
vi være de fremste talspersoner for å innføre styringsverktøy som kan sikre den grønne, kompakte
og trivelige byen.
Referanse: Gro Sandkjær Hanssen, Hege Hofstad og
Inger-Lise Saglie (red, 2015), Kompakt byutvikling –
muligheter og utfordringer.
51
6. grønn by og tettstedspolitikk
6.2.
Trivselsskapende byrom
av lan marie nguyen berg
Selvig, Sirowy og Hanssen fra Norges miljø- og
biovitenskapelige universitet og Norsk institutt
for by-og regionforskning løfter en viktig debatt
i sin kronikk i Aftenposten 9. mai. De peker på
at torg og møteplasser blir stadig mer privatisert
og at dette utgjør en demokratisk utfordring. I
Miljøpartiet de Grønne mener vi at offentlige
byrom og grøntarealer er fellesrom for alle byens
innbyggere. Samfunnet bør ikke godta at private
aktører skal spise seg inn på byens fellesrom og
kommersialisere allmenninger.
bør ikke være opp til kjøpekraft og kjøpelyst om
man får oppfylt basale behov.
På landsmøtet til Miljøpartiet De Grønne helgen
8.-10. mai vedtok vi å jobbe for å gi byen tilbake
til innbyggerne og å gjøre byrom og parker til
trivelige allmenninger. Vi ønsker oss reklamefrie
rom i byen, med minst mulig lyd- og lysforurensning. Offentlige byrom og grøntarealer bør være
gode, sosiale og tilgjengelige for alle, uavhengig
av alder og økonomiske og fysiske forutsetninger.
Vi mener derfor det er nødvendig at byene har
gratis sitteplasser, drikkefontener og toaletter. Det
Areal er en begrenset ressurs i byene våre. Vil
vil gjøre våre offentlige rom bedre ved å gi mer
plass til mennesker, og mindre plass til parkering,
bilveier, og reklame. Byen er for alle! Innbyggerne
skal ha et sted å møtes og trives, uten visuell støy
og kjøpepress. Offentlige rom skal være mer enn
markedsplasser og grå gjennomfartsårer. Vi oppfordrer de andre partiene om å støtte Miljøpartiet
De Grønne i vårt arbeid for å ta byene tilbake og
skape menneskevennlige offentlige rom.
Trivelsskapende steder kjennetegnes ved at
det offentlige rom tilpasses innbyggerne, ikke
omvendt. Det er bakvendt at kollektivtransport
og bysykler skal måtte finansieres av reklame, som
har som formål å øke forbruket vårt. Oslo har
begynt å gjøre seg avhengige av reklamefinansiering av offentlige fellesgoder. Vi ønsker at slik
reklamefinansering skal fases ut.
52
6. grønn by og tettstedspolitikk
6.3.
FEILSTILTE PRODUKTIVITETSMÅL GIR FEILSLÅTT AREALPOLITIKK
Innlegg på trykk i Adresseavisen 31.03.15
av vegard bilsbak 4. kandidat i trondheim og hilde opoku
“Hvor godt vi lykkes med å holde produktivitetsveksten oppe, vil være avgjørende for velstandsutviklingen i Norge i tiårene fremover.” Dette sa
Siv Jensen da Ratsø-utvalget leverte sin første
rapport 10. februar. Bystyret fulgte på torsdag opp
med å vedta at detaljvarehandelen påTiller kan
øke sitt areal med 40 000 kvm, og at Trondheim
skal få en godsterminal som legger 60% vekst til
grunn for sitt arealbehov.
Da den amerikanske økonomen Jeremy Rifkin,
forfatter av boka “The Third Industrial Revolution”, nylig innledet på Lerchendalkonferansen i
Trondheim pekte han på at endrede forutsetninger som følge av teknologiutvikling vil ha massive
konsekvenser dersom vi ikke tilpasser økonomien
til virkeligheta. Rifkin sitt konkrete råd til Norge
er: la olja ligge og sats på ei grønnere framtid!
Onsdag kunne en i P2 høre om Stiftelsen för
Strategisk Forskning som har lansert rapporten
“Vartannat jobb automatiserast inom 20 år” - en
tittel som taler for seg. Et par dager før omtalte
E24 en svensk professor som lanserer totimersdagen som svar på teknologiutviklinga. Kjell G.
Salvanes i Ratsø-utvalget ser ikke for seg dette og
peker på at med mer penger vil folk “[..] ha bedre
hytter, fem par ski og andre tjenester. Og det må
noen produsere [...]. I boka “Robots will steal
your job - but that’s ok”, skildrer Federico Pistono
imidlertid hvordan eksponensiell vekst innen
teknologi snart kan gjøre menneskelig arbeidskraft overflødig. Han argumenterer for at dersom
vi legger til rette for ei slik utvikling kan framtida
se lys ut for oss alle.
Den dominerende oppfatningen er at velstandsutvikling handler om at produktivitetsvekst blir
omsatt til økonomisk vekst og videre til velferd
gjennom økende BNP. De økologiske økonome-
53
6. grønn by og tettstedspolitikk
ne Herman Daly og Joshua Farley har vist hvordan en indikator mer direkte knyttet til velferd,
GPI (Genuine Progress Indicator), og BNP i
vesten følger hverandre fram til 80-talet før GPI
flater ut mens BNP fortsetter å vokse - det femte
skiparet gir ikke samme økning i velferd som par
nummer fire.
Økologiske økonomer har lansert begrepet
overutvikla land for å skildre fasen der økonomisk
vekst og vekst i velferd har skilt lag. Vår egen
kropp gir en fin analogi (fra prof. Ove Jakobsen):
i 20 år er kvantitativ vekst bra og viktig, men etter
det er det kvalitativ vekst som gjelder - som for
eksempel mental utvikling. Vedvarende fysisk
vekst er vanligvis et sykdomstegn som overvekt
eller kreft. Slik kan vi også forstådagens rådende økonomiske vekstfilosofi som er basert på et
begrensa ressursuttak fra naturen.
Økologiske økonomer har lansert begrepet
overutvikla land for å skildre fasen der økonomisk
vekst og vekst i velferd har skilt lag. Vår egen
kropp gir en fin analogi (fra professor Ove Jakobsen): i 20 år er kvantitativ vekst bra og viktig,
men etter det er det kvalitativ vekst som gjelder - mental utvikling. Vedvarande fysisk vekst
kommer ofte av overvekt eller kreft. Slik kan vi
også forstå dagens økonomi basert på ressursuttak
fra naturen.
Vi står ved et veiskille - tar vi konsekvensene av
den brutte koblinga mellom økonomisk vekst og
velferd, eller lukker vi øynene og fortsetter som
før? I går stilte Trondheim bystyre seg bak et høringssvar for bygging av ny godsterminal som vil
doble nåværende kapasitet. Bystyret vedtok også
en ny reguleringsplan for Tiller som åpner for ei
dobling av areal til detaljhandel.
Vi nordmenn forbruker i snitt ressurser tilsvarande bæreevna til tre jordkloder; planlagt økning i
godskapasitet vil øke det til fem jordkloder innen
2040. Et bærekraftig forbruk - per definisjon
tilsvarende bæreevna til én klode – vil redusere
transportbehovet til Trondheim med 100%. En
bør kanskje tenke om kjøpesenter som stadig flere
gjør om oljenæringa - heller enn nye kvadratmeter til kjøpesenter bør vi vurdere å utfase dem
innen 20 år?
54
6. grønn by og tettstedspolitikk
6.4.
Vi må snu transport
hierarkiet
av miljøpartiet de grønne
Å redusere klimagassutslippene fra transport er
et av de viktigste klimatiltakene vi kan gjøre i
Norge. Biltrafikk er også en viktig kilde til svevestøvproblematikk I flere av våre byer, og i tilegg
beslaglegger dagens biltransport store arealer
som kan utnyttes til bedre formål. Derfor vil
Miljøpartiet De Grønne snu transporthierarkiet.
Vi vil prioritere gang og sykkelveier og kollektivtransport før bil. Den gjenværende bilparken vil
vi elektrifiseres.
Transport står for 32 prosent av de samlede klimagassutslippene i Norge. Utslippene I sektoren
har økt med 10 prosent de siste ti årene. Dette
henger sammen med den økonomiske veksten
og befolkningsutviklingen. Økonomisk vekst gir
større etterspørsel både for person- og godstransport. Utslipp fra veitrafikk er den største transportutslippskilden. Dette ønsker Miljøpartiet De
Grønne å gjøre noe med.
Det er beklagelig at regjeringen og de fleste andre
partier fortsetter å investerer langt mer i vei enn
i tog. Bilene okkuperer mesteparten av veieene
og bare en prosent er nullutslippsbiler. Syklende
og gående må vike. Mål om å overføre gods fra
vei til båt oppfylles ikke. Fossibilene er støyende,
forurenser lufta og fører til helse- og trivselsutfordringer i byer og tettsteder. Klimagassutslipp
har økt med ti prosent de siste femten årene, stikk
i strid med klimaforliket.
De Grønne er det eneste partiet som faktisk prioriterer gang og sykkelveier, og kollektivutbygging
– samtidig som vi prioriterer ned veiutbygging. Vi
kutter 3,7 mrd. til investeringer i nye veier og til
flyplasser og bruker pengene på grønn transport.
Vi ønsker en omstilling i samferdselssektoren
som generer flere bedre og tryggere gang og sykkelveier, et moderne, hurtig og forutsigbart togtilbud og en kollektivtrafikk som generelt oppfyller
behovene til folk, både i byene og i utkantstrøk.
Dette gjør vi gjennom å satse på bymiljøpakker
og støtte til kollektivløsninger i distriktene.
Vi har ikke råd til å gjøre alt. Selv etter budsjettforliket med KrF og Venstre, øker veibevilgningene mer enn jernbanebevilgningene neste år.
Når nye veier bygges, blir folk vant til å kjøre bil,
55
6. grønn by og tettstedspolitikk
og det gjør det vanskeligere å få folk til å endre
reisevaner. Derfor går vi inn for at helheten i
ny veibygging og veiforbedringer ikke skal være
kapasitetsøkende. Vårt mål er å gjøre kollektivtransporten så konkurransedyktig at folk velger
å la bilen stå. Samtidig reverserer vi regjeringens
klimafiendtlige avgiftskutt på biler og drivstoff,
og bruker det i stedet til el-biler, ladestasjoner og
sykler.
For De Grønne er det viktig at det skal være både
effektivt og økonomisk å velge grønn og kollektiv
transport, framfor å bidra til fortsatt forurensning og klimagassutslipp gjennom den fossile
personbilismen. Men vi skal ikke fjerne veiene, vi
beholder solide midler til vedlikehold, sikkerhet,
og fullføring av planlagte veier. Pengene vi sparer
går til grønn transport og styrking av grønne
transportmidler. Dette er veien vi staker ut for å
endre transporten i en utslippsfri retning og for å
utvikle mere menneskevennlige byer og tettseteder rundt om i landet.
56
7. grønn omsorg og sosialpolitikk
7.1.
EN GRØNN TRÅD GJENNOM
ELDREOMSORGEN
Innlegg publisert på mdg.no 27.03.2015
av hilde opoku
Hos Miljøpartiet De Grønne står økt livskvalitet
sentralt. Løsriver vi oss fra stram sektortenkning
og forestillinger om en passiv alderdom på
tampen av livet, skal det ikke mye til for å øke
trivselsfaktoren for langt flere. De Grønne vil
samarbeide på tvers av generasjoner og organisasjoner, og utforme framtidens eldreomsorg med
grønne virkemidler.
Et hovedmål for De Grønne er at flest mulig
skal få økt opplevelse av livskvalitet, også eldre.
Hva som oppleves som livskvalitet vil variere fra
person til person, men noen fellesbehov går igjen
hos de fleste. Arne Næss har laget en trivselsformel hvor glød i andre potens opphever både
psykiske- og fysiske lidelser og gir opplevelse av
trivsel. Har vi mange nok trivselsøyeblikk nærmer
vi oss livskvalitet.
En grønn tråd
I vårt perspektiv går det en grønn tråd gjennom
alle velferdstjenestene hvor et godt psykososialt
miljø, møte mellom generasjoner, frisk luft og
nærhet til natur og dyr står sentralt. Vi ønsker oss
ikke tilbake til fortida, men ser at vi kan hente
mange løsninger for framtida ved å hente inspirasjon fra ulike organisasjoner og stiftelser.
Gjennom bevisst by- og tettstedsutvikling kan
vi gjøre enkle grep. For eksempel kan vi velge
å legge sykehjem og barnehager ved siden av
hverandre; eller vi kan bygge boliger slik de har
planlagt i klimanøytral bydel på Brøset, hvor
måltider deles i fellesskap og hvor folk møtes på
tvers av generasjoner; vi kan også binde områder
av en større by sammen rundt en parsellhage
hvor alle kan bidra med sitt. I Oslo har Eriksen
og Skajaa arkitekter et prosjekt i Hausmannsgate
hvor samme tankegangen ligger til grunn, ved å
skape sosialt bomiljø, der badene fra hver enkelt
leilighet fjernes til fordel for et stort felles område
for hygiene og velvære med fasiliteter langt utover
størrelsen til de relativt små leilighetene ville
tillate.
Livsglede for Eldre
Under De Grønnes Landsstyremøte i mars
(2015) hadde vi besøk av leder for tjenesteutvikling i Stiftelsen Livsglede for Eldre (LFE), Sigrid
57
7. grønn omsorg og sosialpolitikk
Seppola, som også er økologisk agronom og
sykepleier. LFE er en sosial velferdsorganisasjon
som arbeider for at alle eldre skal ha en god og
meningsfull hverdag.
Livsglede for Eldre er en folkehelseorganisasjon.
Det ligger i navnet at de har fokus på de eldre,
men jobber mye med alle aldersgrupper. De har
barnehager, ungdomsskoler, videregående skoler,
høyskoler, frivillige i alle aldre og ikke minst jobber de med de ansatte på sykehjem. Kjernevirksomheten er tuftet på de psykososiale behovene
hos mennesket. Generasjoner kobles sammen.
Stiftelsen er delt opp i tre områder: Frivillighet,
utdanning og tjenesteutvikling. Nye former for
frivillighet må brukes for å få til et bærekraftig
samfunn. Dette er også et god modell for hvordan
grønn omsorg kan se ut i praksis.
Sats på sansehager
Årstidene er svært viktige å ta vare på for oss
mennesker. I Norge er det forbundet med
tradisjoner og opplevelser. Det er i naturen vi
får kontakt med årstidene, og vi kan se hva som
vokser og skal høstes til enhver tid. Det finnes
sansehager på hvert sykehjem, men blir ofte ikke
brukt. De Grønne ønsker derfor å satse mer på
sansehager, og ta tilbake årstidene. Dette kan
både skape gode uterom og ikke minst nye former
for samvære, slik som på St. Paulus sykehjem i
Oslo hvor initiativtaker Anniken Rustad Jøssund
kunne fortelle De Grønne landsstyret hvordan
blant annet hønene i hagen hadde erstattet TVn,
folk gikk ut og satte seg for å se på hønene heller
enn å sitte inne for seg selv.
Utbytte gjennom dugnad
LFE har laget et system for ivaretakelse av frivillige som kommer inn på sykehjemmet og dette
er avgjørende når det kommer barnehager og
skoleelever inn. Vi vet at det nok ikke blir mulig
å øke bemanningen i sykehjem i årene fremover.
Derfor må vi få til dugnadsånden i kommunen
satt i system, og vise hvordan begge ulike aktører
kan få utbytte. Elever og barnehagebarn kan lære
respekt for eldre, og de eldre bidrar med identitet
og røtter til de unge.
Livsglede for Eldre og De Grønne har felles mål
om å utnytte eksisterende ordninger og styrke
der det trengs. Typiske eksempler her er utvikling
av kvalitetssystemene på sykehjem som berører
psykisk, fysisk, kulturelle og åndelige behov hos
pasienten. De Grønne er opptatt av å se hele
mennesket. Det må også da være et system for å
ivareta de psykososiale behovene slik LFE gjør.
58
7. grønn omsorg og sosialpolitikk
7.2.
EN MÅLSTYRT
SYSTEMSVIKT I NAV
Publisert på nyemeninger.no 16.04.15
av lillian bredal eriksen, oslo mdg og hilde opoku
NAV- direktør Joakim Lystad ble i forrige
uke ble avskjediget av arbeids- og sosialminister Robert Eriksson. For få i arbeid
og for høyt pengebruk på IT- konsulenttjenester var begrunnelsen. Vi mener det er
symptomer, ikke diagnosen.
Feil diagnose med etterfølgende feilmedisinering
er livsfarlig ved systemsvikt. Hva om Eriksson
tar feil? Hva om det ikke er lederen, Lystad, men
målstyringsmodellen, New Public Management
og hvordan denne utføres i NAV, det er noe galt
med?
For Samtidig med innføringen av NAV i 2006,
ble målstyring innført som styringsform. Gjennom målstyring skulle ledelsen oppnå bedre
styringskontroll, sikrere bedre beslutningsgrunnlag, effektivisere og ansvarliggjøre medarbeidere
og brukere.
Selve navet i målstyringen var IT- systemet.
Gjennom nye datasystemer skulle NAV oppnå
resultatmåling og kontroll, sikre god ledelse og
resultater. ”Nå trenger NAV en leder med lederkompentanse. Organisasjonen har brukt for mye
penger på IT og mistet a’en i NAV”, sier Eriksson
i forbindelse med Lystad sin avgang. Overforbruk
på IT og lav måloppnåelse stemmer nok, men det
er neppe en avsettelse av lederen alene som løser
problemet.
Erikssons tolkning av årsaksforholdene er å
bite seg selv i halen. Målstyring som organisasjonsform legger premisser både for lederskap,
arbeidsform og kommunikasjon og dermed også
resultatene. Lederen opptrer ikke i et vakuum,
men må i stor grad opptre slik organisasjonsformen krever.
Hvor tok A’en veien?
En organisasjonsform som har behandlet førstelinjetjenesten – de som møter brukerne - som ei
melkeku for resultatoppnåelse uten tilstrekkelig
tilførsel av næring i form av kompetanse og ressurser, kan ikke forventes å oppnå gode resultater.
59
7. grønn omsorg og sosialpolitikk
Man skulle forvente at det ved en reform ble
investert i førtstelinjetjenesten. Istedenfor ble
ressurser trukket ut av førstelinjetjenesten og
oppover i systemet. Dette var planen allerede før
Lystad tiltrådte i stillingen som Direktør.
Som et resultat av effektiviseringsstrategien med
færre ressurser og ansatte i førstelinjetjenesten,
antok NAV etterhvert formen som en omvendt
pyramide med mange på toppen og få i møtet
med brukeren. Med større rapporterings- og
registreringskrav ble stadig mer av veilderenes tid
borte fra brukeren.
Hierarkisk styringsmodell uten fotfeste
i organisasjonen
I tillegg var NAV et hierarkisk styringssystem.
Informasjon gikk ovenfra og ned, blant annet
gjennom målekortet. En slik hierarkisk kommunikasjonsform gjorde at ledelsen i liten grad
lyttet til førstelinjetjenestens behov og forslag til
forbedringer. I stedet ble informasjon formidlet
ovenfra fra leder i form av resultatsmålinger, eller
beordringer om å endre arbeidsoppgaver eller ar-
beidsmetoder. Det fantes knapt kommunikasjonskanaler som gikk nedenfra og opp i organisasjonen. Med en ledelse som ikke kjente behovene til
sine ansatte, ble opplæringen og løsningene ofte
feil. Slik ble førstelinjetjenesten gradvis utarmet
og A’en i navet forsvant.
For NAV er motiverte og dyktige medarbeidere
viktigere enn en overdimensjonert byråkrati med
stadig nye fancy IT- løsninger. Et organisasjonssystem som ikke evner å fange opp sine ansattes
behov, men som styrer med hard hånd, kan lett
lide av systemsvikt. En arbeids og velferdstjeneste
som ikke har tid til å møte sine brukere, er dømt
til å mislykkes. De dårlige resultatene er derfor
et målstyrt systemsvik som ikke kan løses ved
ansettelse av en ny leder alene. Skal NAV lykkes
må behovene til menneskene som trenger bistand
settes i sentrum av aktiviteten, ikke måloppnåelsessystemet. Det forutsetter at tyngdepunktet flyttes fram til en lyttende, kompetent og
autonom førstelinjetjeneste med et stort utvalg
verktøy i verktøkassen sin og støtte i ledelsen.
60
7. grønn omsorg og sosialpolitikk
7.3.
SOLBERG UTEN KONTAKT
MED VIRKELIGHETEN
Innlegg publisert på oslo.mdg.no 27.03.15
av shoaib sultan, ordførerkandidat oslo
Dette var uken da vår statsminister omsider tok
steget helt ut av den virkeligheten de fleste av oss
lever i. Vi er vant til å høre hvor sunt det er med
norsk olje, hvor lite vår oljesmurte økonomi har
med klimaendringene å gjøre, og at å fortsette
akkurat som før er forenlig med å kutte i klimagassutslippene – og så videre.
Solberg ute av takt
Det var imidlertid på et annet felt Erna Solberg
denne uken beviste at hun virkelig er helt ute av
takt med den norske samtiden, da hun til Aftenposten uttalte at “Norge har et veldig vellykket
boligmarked som gir oss store, viktige velferdsvirkninger”.
Dette er virkeligheten: Vi har et boligmarked
hvor unge, single, nyutdannede og generelt folk
med lav til middels inntekt ikke har sjanse til å
kjøpe sin egen bolig. Kun de med høye inntekter
eller arv har muligheten til å kjøpe seg bolig i
de store byene i Norge, og verst er det i Oslo og
Stavanger. Da er det knapt til å tro at vår statsmi-
nister kaller det norske boligmarkedet for “veldig
vellykket”.
Tiltak som virker
MDG foreslår i vårt alternative statsbudsjett
blant annet å tredoble satsningen på studentboliger, øke rammene til Husbanken med to milliarder, øke tilskuddene til kommunale utleieboliger
med 1 milliard og innføre likningstakst på 90 %
i formuesskatten fra og med bolig nr. to. Dette
er tiltak som faktisk vil gjøre en forskjell for
boligmarkedet og boligprisene, i motsetning til
statsministerens fallitterklæring forkledd som
JA-prat.
Når statsministeren peker på boligskatt som
det store problemet, blir det tydelig at det dette
egentlig dreier seg om er blokkpolitikk og ideologi, ikke et ønske om en virkningsfull boligpolitikk. Oslo kan komme til å ta imot 2-300.000 nye
innbyggere de neste 20 årene. Da må vi fortette,
satse på kollektivtrafikk fremfor bilveier – og vi
må begynne å ta grep i boligpolitikken.
61
8. utdanning og framtida
8.1.
Mer praktisk læring og
ny giv for yrkesfag
av hilde opoku, nasjonal talsperson miljøpartiet de grønne
og lage nøst nasjonal talsperson grønn ungdom
Det grønne skiftet krever tusenvis av fagarbeidere. Dagens store frafall ved yrkesfag er derfor
foruroligende. Forebygging av frafall må starte
tidlig i utdanningsløpet. Teoritunge fag og praksis
som i dag preger norsk skole passer ikke for alle.
De Grønne vil skape rom for flere læringsformer
gjennom hele utdanningssystemet, og ruste opp
yrkesfagene. Derfor foreslår vi ulike utdanningspolitiske virkemidler for å gi yrkesfagene ny giv
blant ungdom.
De tenkende hender
Norge vil mangle tusenvis av fagarbeidere de
kommende tiårene. Frafallet på yrkesfaglige linjer
er på 45 prosent, og det begynner tidlig. Mange
som ikke fullfører yrkesfag hadde høyt fravær
allerede på ungdomsskolen. Årsakene til frafall
i videregående skole er sammensatt. For mange
skyldes det lite mangfold i læringsformene gjennom hele utdanningsløpet.
I dag preger en idealisering av teoritunge fag og
metoder norsk skole. Men barn er forskjellige, og
lærer på ulikt vis. Noen trenger en mer kreativ
og praktisk tilnærming for å kunne lære. Elevene
bør derfor tidlig oppleve at praktiske og kreative
fag tas på alvor og verdsettes som grunnleggen-
de. Slik vil flere oppleve mestring, og få en mer
lystbetont opplevelse av skolegangen.
I tillegg mener Miljøpartiet De Grønne at
praktiske, teoretiske og estetiske valgfag bør inn i
læreplanen allerede fra femte trinn. Fagpersoner
utenfor skolesystemet, f. eks. håndverkere, bønder,
IT-programmerere og musikere bør involveres i
valgfagordningen i samarbeid med lærerne.
Videregående opplæring består i dag av 12
forskjellige utdanningsprogram, tre studieforberedende og ni yrkesfaglige. Til tross for forholdsvis
stort mangfold, velger ikke mange unge yrkesfaglige utdanninger. Det kan skyldes ulike ting:
Opplevelsen av at samfunnet verdsetter akademisk utdanning høyere, frykten for å komme til
et utrygt arbeidsliv med useriøse aktører etter
endt utdanning, samt den akutte mangelen på
lærlingplasser kan være årsaker til dette. Det er et
politisk ansvar å endre dette, gjennom blant annet
god yrkesveiledning og sikker tilgang til lærlingeplasser.
I dag er kravet til teoretisk læring for stramt for
mange som ønsker å ta yrkesfaglige linjer, dette
må mykes opp. Vi vil sikre at felles fagene tilpasses de ulike programmene. Mer av den teoretiske
62
8. utdanning og framtida
opplæringen bør kunne skje i praksissituasjonen,
for å underbygge relevansen til yrkesfagene.
Samtidig bør relevant praksisopplæring innføres
fra første år, og skje i samarbeid mellom skole og
næringsliv.
Flere læringsplasser
Samtidig som frafallet på yrkesfag er høyt, står
flere tusen som fullfører hvert år uten lærlingplass. Derfor må vi skape flere praksisplasser. For
å få dette til, bør offentlige virksomheter og bedrifter som deltar i anbud ved offentlige innkjøp
pålegges å ta inn lærlinger. I Trondheim fastsatte
bystyret våren 2015 dette kravet i sin revidering
av innkjøpsreglementet. Nye incentivordninger
som gjør det lettere for bedrifter og institusjoner
å ha lærlinger bør også utprøves.
De Grønne vil også pålegge kommunene å ta i
mot lærlinger innen helse- og oppvekstfagene,
der elever står uten lærlingplass. Et annet eksempel fra Trondheim til etterfølgelse i så måte, er
plassering av videregående skoler med sosial- og
helsefag vegg i vegg med sykehjem, slik integreres
praksisitreningen enkelt i skolehverdagen.
Det bør settes ned utvalg som fylkesvis ser på
samsvaret mellom fagtilbud og det framtidige behovet for arbeidskraft i ulike sektorer. Skoleeiere
og samarbeidspartene i arbeidslivet må forpliktes
til å skaffe de lærlingplassene som trengs for å
oppfylle dette.
Erfaringer fra forsøk med praksisbrev viser gode
resultater for elever som sto i fare for å falle fra
videregående opplæring. Den består av et toårig
opplæringsløp hvor elever som ønsker en mer
praktisk opplæring blir ansatt i en bedrift. De får
undervisning i norsk, matematikk og samfunnsfag en dag i uka. Miljøpartiet De Grønne mener
tilbudet bør utvides til å omfatte alle fylker.
Det er ingen tvil om at vi også trenger yrkesfagligforståelse inn i andre yrker. Derfor bør
overgangen mellom yrkesfag og høyere utdanning
forenkles for personer med fagbrev.
Tett oppfølging - styrk rådgivningstjenesten
For å hindre frafall, må vi også styrke rådgivningstjenesten. I dag er det bare anbefalte
retningslinjer som gis til rådgivere ved norske
skoler, og mange har ikke formell kompetanse
i yrkesveiledning. Dette burde være et krav ved
nytilsettinger, og de eksisterende rådgivere bør
tilbys videreutdanning. Vi mener at rådgiver
korpset må utvides. Ungdomsundersøkelser viser
at stadig flere unge sliter med psykoemosjonelle
utfordringer. Vi mener lærere må få bistand av
andre yrkesgrupper for å jobbe med den psykososiale helsa til sine elever. Å ha det godt gir
overskudd og konsentrasjon, og er en forutsetning
for god læring. Det er derfor viktig å styrke den
sosialpedagogiske oppfølgingen gjennom hele
grunnskolen. Det bør skilles mellom utdanningsrådgivning og sosialrådgivning, for eksempel ved
at det opprettes egne stillinger for sosialrådgivere.
Alle grunnskoler bør ha tverrfaglige miljøteam,
bestående av for eksempel miljøterapeuter, helsepersonell og psykolog. Vi vil også øke ressursene til helsesøstertjenesten i grunnskolen og på
videregående opplæring.
Økonomisk tilskudd
Økonomisk trygghet er viktig for at elevene
skal lykkes. Ykesfagselever bør derfor få fullt
utstyrsstipend, i tråd med prinsippet om gratis
skolegang. Lærlingtilskuddet i statsbudsjettet må
dessuten økes. Muligheten for en innbetalingsordning til et dedikert lærlingfond, etter dansk
modell, bør utredes, hvor bedrifter betaler penger
til en pott som brukes til å skape lærlingplasser
innenfor deres jobbsektor. Miljøpartiet De Grønne foreslår at det gjennomføres et pilotprosjekt i
bransjer med stort rekrutteringsbehov.
De Grønne vil ha en ny giv for praktisk opplæring og yrkesfag. Dette må skje så fort som mulig,
slik at vi står godt rustet til å møte framtidens utfordringer i arbeidslivet. i Vi må gjøre en innsats
for å kunne skape en meningsfull skolegang for
alle og for å sikre det grønne skiftet.
63
8. utdanning og framtida
8.2.
VI MÅ SLUTTE Å BRUKE
BEGREPET «MOBBING»
Publisert som artikkel i Aftenposten 12.11.2014
av hilde opoku
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H)
uttalte til NTB tirsdag at norske myndigheter må
være ærlig på at anti-mobbearbeidet sett under
ett, ikke har fungert. Han sier departementet
jobber med en full gjennomgang av Regjeringens
anti-mobbepolitikk. Til tross for at store beløp
er brukt på antimobbearbeid over flere år, svarte
omtrent 17.000 barn i Elevundersøkelsen i fjor at
de blir mobbet to til tre ganger i måneden eller
mer. Miljøpartiet De Grønne ønsker en snuoperasjon i kampen mot mobbing. Et første steg er å
skrote hele begrepet, mener partiet.
Hele tilnærminga til mobbing er i dag for
abstrakt. De historiene som gjengis i media gir
et preg av at der der det virkelig går galt har
voksenbeskyttelse vært vell så viktig som vern av
barnets rettigheter og sikkerhet. Derfor etterlyser
Miljøpartiet De Grønne Partiet en «systematisk
snuoperasjon på tilnærmingen til mobbing»,
vi foreslår å starte med å fjerne selve begrepet.
«Mobbing» er et abstrakt sekkebegrep for en
langt rekke krenkelser. Det skjer mye vondt som
ikke nødvendigvis kvalifiserer for betegnelsen
«mobbing». Vi må heller dele opp begrepet og
gjøre effekten av ulike typer hendelser mere
forståelig både for barn og voksne.
Empati og livskunnskap inn i
undervisningen
De Grønne vil at anti-mobbearbeidet i langt
større grad enn i dag integrerse i undervisninga.
Kampanjer er viktig og bra. Men vi har en skole
i dag hvor vi lærer fintlite om det å være menneske, om empati, håndtering av egne følelser og
samhandling. Derfor foreslår vi i vårt alternative
statsbudsjett å videreutvikle RLE-faget til et
livssyn- og livskunnskapsfag.
Vi bør tydeligere skille ut livs- og menneskekunnskap som et vesentlig fordypningsfag i
skolen. En slik tilnærming bør og strekke seg inn
mot utfordringer knyttet til mentalhelse som stadig flere av våre unge rapporterer at de sliter med.
Skolen skal ikke ta ansvar for og løse alle samfunnetsutfordringer, men den er et viktig møtested
for de fleste barn og ders familier, vi må også
tørre å se på hvordan vi kan utnytte denne arena-
64
8. utdanning og framtida
en til å utfordre privatsfæren og hvilke holdninger
barna får med seg hjemmefra. Ingen er født med
religiøs, etnisk og seksuealiserte fordommer, de
læres - dessverre ofte hjemme. Vi må tørre å ta
det opp og forholde oss til dette, sier hun.
Sterkere rettsikkerhet for elevene
Den tragiske Odin-saken er et klassisk eksempel
på «vente og se mentaliteten» som råder i mange
skoler. Vi bør vurdere om terskel for å sette til
side lærere og ledere som ikke umiddelbart iverksetter tiltak som følger opp brudd på opplæringsloven §9a, retten til et godt psykososialt miljø, er
for høy. En ødelagt skolegang på grunn trakassering av ulike slag, er ofte et ødelagt liv. Slik kan
det ikke fortsette. Det handler ikke om nti-mobbing, det handler om hvordan vi samhandler,
respekterer og tar vare på hverandre.
65
9. det grønne i det globale
9.1.
HVEM HAR RETT PÅ
ATMOSFÆREN?
Innlegg publisert digitalt av Manifest Tidsskrift 27.08.14
av hallvard surlien
Den norske klimadebatten må begynne
å handle om ansvaret vi har i en global
sammenheng.
Kirkens Nødhjelp lanserte nylig rapporten
«Norges rettferdige andel av en ambisiøs global
klimainnsats». Det aller viktigste vi kan bruke den
til er å gi begrepet klimarettferdighet et konkret
politisk innhold. Anbefalingene fra rapporten
bør sette standarden for ambisjonsnivået i norsk
klimapolitikk. Ut i fra denne kan vi måle om vi
gjør nok eller ikke, sett i lys av det ansvaret vi
har for klimaproblemet. Måler man mot dagens
politikk er svaret såre enkelt: vi er milevis unna å
gjøre det som trengs.
Ikke fantasitall
I følge rapporten må vi kutte utslippene med 297
prosent i 2020 og 585 prosent i 2030 for å ta vår
del av ansvaret. Ettersom dette naturlig nok ikke
er mulig, foreslås det en fordeling der vi skal kutte
innenlands utslipp med 48 prosent og bevilge
30-110 milliarder til klimakutt internasjonalt
innen 2030. Poenget som må synke inn hos alle
politikere er at dette ikke er fantasitall, men de
reelle opprydningskostnadene etter det norske
oljeeventyret.
Hovedproblemet i norsk klimapolitikk er at
verken røde eller blå regjeringer de siste årene har
vært villige til å erkjenne hva klimarettferdighet
dypest sett handler om. Atmosfæren har ingen
landegrenser og tilhører alle. Siden det er begrenset hvor mye klimagasser vi kan slippe ut før vi
får alvorlige og uopprettelige klimaendringer, må
også plassen fordeles likt mellom menneskene
på jordkloden. Med dagens klimapolitikk sier
imidlertid regjeringen at nordmenn har større rett
på plassen i atmosfæren enn indere, kinesere og
nigerianere. Det er mildt sagt oppsiktsvekkende.
I Norges offisielle posisjoner før klimatoppmøtet i Polen i fjor høst, ble heller ikke historisk
ansvar nevnt som en av de faktorene som skal
være førende for byrdefordelingen i en ny, global
klimaavtale. I stedet ble det lagt vekt på at avtalen
må gjenspeile faktiske forskjeller i utslipp og
66
9. det grønne i det globale
le med klimatiltak vi synes er sånn passe behagelige å gjennomføre, til å handle om ansvaret vi har
i en global sammenheng. Og implikasjonen av et
slikt utgangspunkt er tindrende klart: hvert eneste
tonn vi lar være å kutte fra det som er vår rettferdige andel, må kuttes av noen andre som har
sluppet ut mye mindre historisk sett. Hver eneste
krone vi lar være å bevilge til den internasjonale
klimadugnaden må bevilges av noen andre, som
har mye mindre penger. Da er det mer sannsynlig
at utslippene ikke blir kuttet eller at pengene ikke
kommer. Resultatet av det er at enda flere av de
fattigste menneskene på jordkloden, de som lever
mest sårbart, vil miste livsgrunnlaget sitt. Det vil
også innebære en mer utrygg og ustabil verden
for Norge.
Om kort tid skal regjeringen legge fram klimamål
for 2030, bevilge penger til Det grønne klimafondet i FN og utrede behovet for en klimalov. Videre er det bare et drøyt år til en ny global klimaavtale etter planen skal vedtas i Paris høsten 2015.
Rapporten til Kirkens Nødhjelp kommer derfor i
rett tid og gir regjeringen en klar arbeidsinstruks.
økonomi. Her er det verdt å se nærmere på andre
lands rettferdige andel av den globale klimainnsatsen. Med dette menes hvert enkelt lands ansvar for å kutte utslipp eller å betale for utslippskutt, ut i fra hvor mye de historisk sett har bidratt
til å slippe ut klimagasser og deres økonomiske
forutsetninger for å redusere utslipp.
Historisk ansvar
Ut i fra den forståelsen kan vi se på hva rapporten
anbefaler som en rettferdig andel av den globale klimainnsatsen for andre land enn Norge. I
2020 har USA ansvar for 40 prosent, og EU 20
prosent, av utslippene. Til sammenligning har
Kina kun ansvaret for åtte prosent, og India for
0,06 prosent. Til og med i 2030 vil industriland
ha ansvar for 72 prosent av klimagassutslippene,
mot utviklingslandenes 28 prosent. Når vi vet
at rapporten i tillegg bare har tatt med utslipp
siden 1990, og at rike land ene og alene stod for
omtrent alle utslipp før det, er det enkelt å se at
det å kun basere seg på dagens forskjeller i utslipp
og økonomi, er dypt urettferdig.
Nettopp denne ekstremt avvikende virkelighetsforståelsen fra rike land når det gjelder klimarettferdighet og historisk ansvar er årsaken til at
verden til nå har mislyktes med å bli enige om en
ny klimaavtale. Det er skremmende naivt å tro at
det blir enklere å få med Kina og India på en ny
avtale bare vi venter til 2020, uten at land som
Norge både retorisk, men ikke minst i praktisk
handling, viser helt andre takter i klimapolitikken.
Nye klimamål
Den norske klimadebatten må derfor gå fra å dil-
Det viktigste klimaminister Tine Sundtoft må
gjøre, er å stanse all politikk som øker norske og
internasjonale utslipp. Videre må hun legge fram
en forpliktende plan for hvordan hun har tenkt
til å kutte de åtte millioner tonnene vi er på etterskudd med for å nå klimamålet for 2020. Deretter
bør hun og regjeringen støtte Miljøpartiet De
Grønnes forslag om å bevilge en klimaprosent,
tilsvarende 30 milliarder kroner i året, til klimafinansiering gjennom FN. Hvis ikke bør hun
fortelle hvilke annet land som skal ta Norges
klimaansvar i stedet for oss.
67
9. det grønne i det globale
9.2.
Verdensledende i
klimahykleri
Publisert på Ytring 15.12.2014
av hallvard surlien, rasmus hansson og hilde opoku
De siste to ukene har alle verdens land møttes i
Lima i Peru. Målet var å legge grunnlaget for en
ny global klimaavtale som etter planen skal vedtas
i Paris om et år. Møtet ble avsluttet søndag morgen uten et eneste vedtak som forplikter verden
til mer klimahandling. Det eneste man har blitt
enige om er at alle land kan bidra med så mye
som de selv vil i den globale klimadugnaden. Det
er en oppskrift på katastrofale klimaendringer.
Med utslippsmålene som ligger på bordet i dag
ligger vi an til en global oppvarming på over fire
grader.
Det er ikke mer enn en drøy måned siden FNs
klimapanel kom med den siste delen av sin
ferskeste rapport. Konklusjonen var at om vi ikke
handler nå vil klimaendringene føre til «alvorlige,
gjennomgripende og irreversible» konsekvenser for menneskeheten og naturen rundt oss.
Klimapanelets konklusjoner har tydeligvis prellet
av som vann på gåsa på de politiske lederne i
verden. I stedet for å vedta null utslipp har man
vedtatt null fremskritt.
Vi må slutte å håpe på mirakler
Utfallet i Lima var imidlertid lite oppsiktsvekkende. Dagens forhandlingsprosess startet i
Durban i Sør-Afrika i 2011, etter at det forrige
forsøket på å enes om en ny klimaavtale endte
i totalhavari i København i 2009. Bakgrunnen
for å starte prosessen med blanke ark var at man
trengte tid til å nærme seg hverandre på de konfliktfylte spørsmålene og tid til å utforme en ny
avtale. Men i klimaforhandlingene er det ikke slik
at tiden leger alle sår. Det eneste man har blitt
enige om er at alle land kan bidra med så mye
som de selv vil. Tre år etter Durban – kun ett år
før Paris – står man fortsatt i de samme posisjonene, krangler om de samme spørsmålene og har
enda ikke en forhandlingstekst å diskutere. Det er
på tide å slutte å vente på mirakler. Det er på tide
å begynne å handle. Hvis ikke ender møtet i Paris
på samme måte som i København.
følg debatten: NRK Ytring på Facebook.
Norge må ta ansvar for fiaskoen
For Norges del må vi ta vår del av ansvaret for at
68
9. det grønne i det globale
klimaforhandlingene er på vei mot fiasko. Det
nytter ikke å skylde på at USA og Kina ikke blir
enige. Den manglende fremdriften er en konsekvens av et omfattende problem som Norge
også er en del av – nemlig at de landene som
har bidratt mest til klimaendringene viser liten
forståelse for sitt historiske ansvar og liten vilje
til klimahandling. I stedet for å vedta null utslipp
har man vedtatt null fremskritt. Norge liker
gjerne å smykke seg med merkelapper som «miljønasjon» og «brobygger». Men vi må ikke tro at
andre land i verden ikke gjennomskuer dette budskapet. Norge er verdens fjerde største eksportør
av klimagasser per innbygger. Utslippene våre har
økt med fem prosent siden 1990. Og regjeringen
forventer at de skal fortsette å øke fram til 2020.
Til sammenlikning har «klimaverstingen» USA
kuttet sine utslipp med 8 prosent i samme periode. Regjeringen må forstå at så lenge vi fortsetter
slik bokser vi i samme vektklasse som oljelandene
Kuwait og Saudi-Arabia i klimapolitikken.
I stedet for å være verdensledende på en bærekraftig omstilling av samfunnet er vi blitt
verdensledende i klimahykleri. Mens Tine
Sundtoft har forhandlet om en ny klimaavtale i
Lima, forbereder oljeminister Tord Lien utdeling
av nye oljefelt i 23. konsesjonsrunde. Poenget er
at så lenge regjeringen har tenkt å pumpe opp
olje alt hva remmer og tøy kan holde, hjelper det
forsvinnende lite at Sundtoft snakker pent om
klimaansvar på internasjonale klimakonferanser.
Regjeringen må vise lederskap
Det søkkrike oljelandet Norge kunne og burde
bidratt langt mer. Sundtoft har bare lovet 400
millioner kroner til FNs grønne klimafond hvert
av de neste fire årene. Det er småpenger sammenliknet med de 600 milliardene per år som de rike
landene har lovet.
Vi bokser i samme vektklasse som oljelandene
Kuwait og Saudi-Arabia i klimapolitikken.
Miljøpartiet De Grønne har foreslått i Stortinget
å gi like mye til klima som vi gjør til bistand, 33
milliarder kroner eller omlag 1 prosent av nasjonalinntekten. En slik klimaprosent ville gjort en
stor forskjell og bidratt til å hjelpe utviklingsland
inn på en klimariktig vei.
Vis at en omstilling er mulig
Lima-avtalen slår fast at nå er klimaets framtid
opp til hvert enkelt land. Norge kan ikke lenger
vise til at vi skal bli del av en framtidig avtale. Det
som spiller noen rolle er hva Norge selv gjør. Det
legger et tungt ansvar på skuldrene til Tine Sundtoft og Erna Solberg i året fram til det avgjørende
forhandlingsmøtet i Paris.
Regjeringens viktigste oppgave er å begynne å
gjennomføre en forpliktende politikk på hjemmebane. I stedet for å snakke om klima og bygge ut
oljefelt, bør vi innføre en klimalov som målrettet
kutter utslippene, år for år. Hvis ikke engang vi
som verdens rikeste land er villige til å starte en
bærekraftig omstilling kan vi heller ikke forvente
at resten av verden skal forplikte seg til en ny
klimaavtale.
69
9. det grønne i det globale
9.3.
Sosial kamp og grønn
kamp – to sider av samme
sak på en sårbar klode
av hilde opoku, nasjonal talsperson, mdg
og andrew p. kroglund, internasjonal kontakt mdg
Verden står overfor tre store megatrender som må
håndteres i fellesskap: historiske flyktningestrømmer, befolkningsvekst og klimakrisen. Det er nå
en gryende erkjennelse av at denne verden er vårt
eneste hjem, vårt felles hjem. Vi må derfor løse
disse problemene sammen.
Vi kjenner alle de første bildene av den sårbar blå
klinkekule fra NASAs Luna Orbit 1 i 1996. De
endret vår forståelse av hvor alene vi er på denne
kloden, svevende rundt i det store universet og
hvor utsatte vi alle er av endringer i havs- og luftstrømmer, hvordan utslipp til luft, jord og vann
over tid påvirker vår felles allmenning.
Likefullt har vi ikke løst den globale klimakrisen. Utryddelsen av det biologiske mangfoldet
fortsetter å eskallere, forsøppling av havene har
økt i takt med den økonomiske veksten i fattige
land. Gjennom tusenårsmålene har vi kommet
nærmere bekjempelse av absolutt fattigdom,
men de sosiale forskjellene vokser i dag i så vell
OECD land som i de nye økonomiene i Asia og
Afrika. Samtidig vokser jordens befolkning, vi må
fortsatt regne med 3-4 milliarder flere mennesker
før kurvene flater ut. Kombinert med menneskeskapte klimaendringer kan raskt endrede sosiale
og økonomiske forhold lett føre til ekstremt
katastrofale kjedereaksjoner.
Ved årtusenskiftet skal antallet som flyktet
fra miljøsammenbrudd ha oversteget antallet
mennesker som flyktet fra krig. Ifølge Røde Kors’
World Disasters’ Report 2015 var over 40 millioner mennesker tvunget på vandring på grunn av
tørke, flom, avskoging og degradert land. Aldri
har flere vært på flukt siden andre verdenskrig.
En milliard mennesker bor i dag i slumområder,
mens mange bor i flomutsatte steder.
70
9. det grønne i det globale
Med dette som bakteppe står vi overfor en
situasjon hvor sosiale endringer basert på en
ønsket vekst for utvikling har ført til økte sosiale
forskjeller som gir grunn til å frykte sosial uro.
Hvordan kunne det bli slik, og hva kan vi gjøre?
En norsk klimaprosent
Det nærmer seg klimatoppmøtet i Paris. Rike
lands manglende støtte til klimafinansiering i
utviklingsland er en avgjørende årsak til at verden
foreløpig ikke har lyktes i å bli enige om en
klimaavtale. Nye klimaavataler i EU, og mellom
USA og Kina har gitt håp, men fremdeles er
mange av verdens største industrinasjoner lite
offensive - det samme kan sies om de raskt voksende økonomiene i Afrika som sliter med å møte
befolkningens etterspørsel etter energi, og som er
villige til å gå for ikke-fornybare løsninger for å
stagge potensiell uro. En global solidarisk satsing
er nødvendig for at verdens klimaproblem skal
løses. Skal vi lykkes i Paris må land med muligheter og ansvar for klimaendringene vise vilje til å
bidra, blant annet gjennom å sikre penger til FNs
klimafond.
Sosial kamp og grønn kamp
– to sider av samme sak.
Disse tre megatrendene; klimakrisen, befolkningsvekst og voksende sosiale forskjeller er tre
sider av samme sak og må håndteres som det.
Dette er ikke lenger bare vidløftige teorier fra et
land og et folk som sitter med sølvskje i munnen.
Kina har begynt omstillingen, og Nigerias nye
president Buhari vil skifte landets økonomiske fokus fra olje til landbruk for å skape flere
arbeidsplasser. Sosial ro er en forutsetning for å
skape oppslutning om å få gjennomført det grønne skiftet - som er mer prekert at kommer raskt
jo flere mennesker vi blir på jorden.
Miljøpartiet De Grønne er del av en internasjonal solidaritets og miljøbevegelse. Vi bygger
vår politikk på solidaritet med verdens fattigste,
naturen og framtidige generasjoner. Mens norsk
bistandspolitikk har blitt kritisert for å gi pengene
til de fattigste eller korrupte ledere, uten at det
har virket - foreslår vi tre hovedgrep for næringsutvikling, økt matsikkerhet og for folk i nød. Vi
mener det er avgjørende for å bygge videre på det
internasjonale samarbeidte for vår felles framtid :
•
Vi investerer deler av oljefondet i bærekraftig
global omstilling ved å bevilge en klimaprosent av BNI, og øker dermed regjeringens
satsing til FNs klimafond på 200 millioner
til 33 milliarder.
•
Vi legger opp til en storsatsing på bærekraftig og klimarobust landbruk som skal
gjennomsyre all bistand.
•
Vi tar vår del av ansvaret i den globale humanitære innsatsen i Syria og tar i mot 5000
Sysriske flyktninger i år og neste år.
De Grønne mener at Norge er i en særklasse internasjonalt. Ikke bare har vi tjent en formue på å
selge olje og gass, vi er også forskånet fra de mest
dramatiske klimaeffektene. Hvis ikke vi er villig
til å bidra så det monner, hvem venter vi på?
Bærekraftig og klimarobust landbruk
Verdensbanken og FN slår fast at investeringer
i landbruket vil være betydelig mere effektivt for
fattigdomsreduksjon enn hvilken som helst annen
sektor. Samtidig er kunnskap viktig for å sikre
en drift og utvikling som ikke øker klimagassutslippene fra landbruket gjennom endringer i
arealbruk, industrialisert kjøttproduksjon og lange
transportdistanser.
De Grønne mener hovedsatsingen for Norges
bistandsarbeide bør være satsing på bærekraftig
landbruk. Slik kan vi øke matsikkerheten, redusere klimagassutslipp og skape lokalsamfunn som
er mindre sårbare for avbefolkning og klimaendringer.
Hjelpe mennesker i nød
Tiltakene over er forebygging av en del av årsakene som fører til at mange mennesker legger på
flukt. Men vi kan ikke vente til situasjonen blir
71
9. det grønne i det globale
mere forutsigbar i de landene der de står overfor
daglige mangelproblemer. Vi må bistå mennesker
i nød her og nå. Borgerkrigen i Syria er kanskje
den største humanitære krisen i verden i vår tid.
Det er vår plikt å hjelpe mennesker i en prekær
livssituasjon, både der de er og her hjemme. Det
er en langsiktig investering i vår felles framtid.
Frem til nå har menneskets sivilisasjonsprosjekt
vært en historie om makt, sosial lagdeling og
klassekamp; herskende eliter skaper dynamikk
og kultur. Ulikheter både internt i stater og i det
internasjonale systemet lever i beste velgående og
øker mange steder.
Klimaendringer er blitt den dominerende delen
av den økologiske krisediskursen, mest fordi vi
her lettest ser hvordan alt henger sammen. Skal
verdens raskt voksende befolkning ha sin andel av
ressursforbruket må energi og materialutnyttelsen
ned minst 10X. Derfor må utviklingsarbeidet
framover være grønt.
Gjennom rask forflytning av mennesker, TV
bilder som bringer verden inn i stua vår 24 timer
i døgnet og fordi mange av oss også kjenner noen
som kjenner folk på flukt eller deres familier, så
angår nå også de humanitære krisene oss alle.
Overgangen til en ny, grønn økonomi som sikrer
livsgrunnlag, matforsyning, nytt næringsliv og en
sosial omfordeling er vår fremste mulighet til å
adressere disse utfordringene.
Dette gjelder oss alle. Det finnes ingen planet B
eller en plan B. NASAs romrakett viste oss vår
unike planet sette utenfra. Den er vakker. Den
er bebodd av intelligent liv. Den er vår, og vårt
ansvar. Sosial kamp og grønn kamp er en felles
kamp for å ta vare på vårt sårbare livsgrunnlag og
oss selv, vårt felles hjem.
72
9. det grønne i det globale
9.4.
LANDBRUK OG KLIMA
Kronikk på trykk i Nationen 20.05.14
av hilde opoku og ole-jacob christensen
Landbruksoppgjøret er i gang, og regjeringa
varsler økt industrialisering av næringa. Det har
mange følger for ei næring som alt er under press
fra flere hold.
Klimaendringenes katastrofale følger
FNs klimapanels ferske delrapport understreker
med større alvor enn tidligere at klimaendringer
fører oss mot en global matproduksjonskrise. I
følge rapporten vil matproduksjonen falle med
2% fram mot 2050, mens matbehovet i verden vil
øke med 14%. Alle matplanter er avhengige av
forutsigbar temperatur og nedbør. En rekke uvanlige nedbørssomre i kornområdene på Østlandet,
og tørkesomre i USA og Australia, har vist hvor
sårbar matproduksjonen er.
Jordbruket er uten tvil den næringen som vil
rammes først og sterkest av klimaendringene. Når
matproduksjonen rammes, er dette også langt
mer alvorlig enn de problemene vi vil oppleve på
andre områder av samfunnet. Det scenariet FNs
klimapanel tegner vil med nødvendighet føre
til så store humanitære katastrofer og folkevandringer at det er vanskelig å forstå hvordan vi
skal kunne håndtere dem uten store konflikter og
sammenbrudd av den vante samfunnsorden.
Når man ikke vet hvilket vær man har i vente
i vekstsesongen, blir det umulig å velge egnet
planteslag, og avlingene vil kunne gå tapt. Dette
gjelder i alle klimasoner, men områder med regntid er særlig sårbare, og allerede i dag opplever
bønder i slike områder at såkornet aldri spirer
fordi regnet ikke lengre kommer til vanlig tid.
Dette er dramatisk siden mange av de rammede
bøndene ikke har råd til nytt såkorn.
Globale omveltninger
Også beltet som strekker seg fra ekvator og
opp til nordbredden av Middelhavet på nordlig
halvkule og tilsvarende på sørlig halvkule, det
vil si store deler av verden, er truet med økende
temperaturer som gir lavere avlinger. Høyere temperaturer gir økt fordamping, noe som slår svært
negativt ut i områder der lite nedbør allerede i
dag begrenser avlingsnivået. I dette beltet finner
vi de områdene som har størst matunderskudd og
minst dyrkingsreserver: Nord-Afrika og det nære
Østen, samt verdens (og Norges!) nye kornkammer, Brasil. Også deler av USA, Kina og India
rammes. De to siste landene er ekstra utsatt med
prognoser om at breene i Himalaya smelter. Hvis
matproduksjonen i ett eller flere av disse områdene skulle synke raskt, vil de menneskelige og
politiske konsekvensene bli uoverskubare.
73
9. det grønne i det globale
Norge, og resten av temperert sone, vil kunne dra
nytte av økte temperaturer og lengre vekstsesong,
men økt nedbør kan veie opp dette ved å gjøre
både dyrkings- og innhøstingsforhold vanskeligere.
Landbruket er imidlertid ikke bare et offer for
klimaendringene. Næringskjeden fra jord til bord
står selv for mellom 20 og 30% av de globale klimagassutslippene. Nydyrking basert på nedbrenning av skog er en hovedkilde til utslipp av CO2.
Sterk nitrogengjødsling, enten fra kunstgjødsel
eller fra områder med for stor husdyrtetthet er
den viktigste kilden til utslipp av lystgass, og
gjødsel og raping fra drøvtyggere slipper ut store
mengder metan. Samtidig er bærekraftig drevet
jordbruk en mulig karbonbrønn, dvs. at jorda tar
opp og lagrer CO2 i form av karbon. Dette ser
vi særlig ved allsidig vekstskifte der beiting og
flerårig eng inngår.
På feil kurs
På tross av den forrige regjeringens Stortingsmelding ”Klimautfordringene - landbruket en del av
løsningen” fra 2008, har kunnskapen om sammenhengen mellom matproduksjon og klima fått
lite å si for norsk landbrukspolitikk. Husdyrhold
og kjøttforbruk øker, kraftfôrimporten er doblet
på 15 år, og selvforsyningsgraden synker (derved
både matsikkerheten og Norges bidrag til verdens
matproduksjon). Kornjord bygges ned, mens
grasarealer og beiter i utkantene gror igjen. Økt
industrialisering og masseproduksjon vil forsterke
disse trendene. Samtidig har både Høyre og Frp
varslet at de vil avvikle støtten til økologisk landbruk - på tross av at nettopp økologiske bønder
utvikler dyrkingssystemer med lavere utslipp og
større karbonbinding enn konvensjonelt landbruk.
Landbruk er ei næring som krever langsiktig forutsigbarhet, vi må derfor så raskt som mulig legge
om landbrukspolitikken slik at den stimulerer til
et klimarobust og klimavennlig landbruk. Dette
perspektivet er fraværende i landbruksoppgjøret.
Internasjonalt ansvar
Miljøpartiet De Grønne vil jobbe for at vi bli
mer selvforsynte, slik at de store arealene vi legger
beslag på i utlandet (via import av mat og fôr)
frigjøres til dem som trenger det mer. Vi vil øke
støtten til økologisk landbruk blant annet ved å
gjøre økologikontrollen gratis og fjerne momsen
på økomat. Ved å øke prisen på kraftfôr og øke
tilskuddene til beiting og grovfôrdyrking vil vi
dempe den totale husdyrproduksjonen, og vri den
over mot grasetende dyr. Kornarealene må vernes
på det strengeste, både med lovverk mot nedbygging og driftsmåter mot utarming. Ikke minst må
økonomien i næringa styrkes, slik at vi i det hele
tatt har bønder til å gjøre jobben. Norge kan ikke
fravike sitt internasjonale ansvar for tilpasning av
landbruksproduksjonen til å i møtegå stadig mer
uforutsigbare produksjonsforhold.
74
9. det grønne i det globale
9.5.
Nye verdensmål for
bærekraft – men hva
gjør Norge?
Innlegg publisert på mdg.no/blogg/hilde 16.03.15
av hilde opoku
I september skal verden bli enige om nye
bærekraftmål. De nye FN-målene er ikke
lenger noe som angår bare fattige land, og
vil få stor betydning for norsk politikk.
For femten år siden ble verden enige om åtte
tusenårsmål som skulle innfris innen 2015. Målene har vært en stor suksess. Ekstrem fattigdom
er kraftig redusert, spedbarnsdødeligheten er
gått ned, og antall dødsfall på grunn av malaria
er nesten halvert siden 2000, for å nevne noen
eksempler.
Men på ett av målene går utviklingen i feil
retning. Det er tusenårsmål nr. sju om å sikre en
miljømessig bærekraftig utvikling. De globale
klimagassutslippene har økt med 50 pst. siden
1990. Verdens dyrebestander er halvert de siste
40 årene.
Dette er bakteppet når FNs medlemsland i år
skal bli enige om nye bærekraftmål frem mot
2030. Til forskjell fra tusenårsmålene, som bare
gjaldt utviklingsland, skal de nye målene gjelde
like mye for Norge og USA som for Sierra Leone
og Myanmar. De nye målene angår ikke lenger
bare Utenriksdepartementet og Norad, det er en
jobb for hele regjeringen og det norske samfunnet.
En arbeidsgruppe i FN har laget forslag til 17
mål, som etter planen skal vedtas på et toppmøte
i New York i september. Av de 17 målene er det
selvfølgelig mange hvor Norge allerede gjør det
utmerket: Det er lite absolutt fattigdom i Norge,
og vi har ikke noe særlig sult å snakke om. Inntektsulikhetene, mål nr. 10, er fremdeles relativt
små.
75
9. det grønne i det globale
Men andre av bærekraftmålene vil stille store krav
til norsk politikk. Bærekraftsmål 15, beskytte og
bevare økosystemer, inkludert skogvern, og stanse
tap av biologisk mangfold, handler om å ta vare
på selve livsgrunnlaget vårt, og om ressursgrunnlaget for et framtidig bærekraftig norsk arbeidsliv.
Dette målet vil kreve at Norge dramatisk trapper
opp beskyttelsen av norsk natur.
Bærekraftsmål 12, å sikre bærekraftig forbruk
og gode produksjonssystemer, vil bli en spesiell
utfordring for et land som Norge. Gjennomsnittsnordmannens forbruk er så høyt at dersom
alle i verden skulle hatt et forbruk på vårt nivå,
ville vi trengt tre jordkloder. Den olje- og lånefinansierte forbruksfesten som dagens regjering
står for, tar oss dessverre i feil retning.
Bærekraftsmål 13, umiddelbar handling for å
bekjempe klimaendringer, er en betydelig utfordring å forplikte seg til internasjonalt for Norge.
Våre karbonutslipp er i dag på om lag 12 tonn
per innbygger, tredje høyest i Europa. Vi vet at
våre utslipp om få år må være under to tonn per
innbygger. Likevel går de norske klimautslippene
fremdeles opp, ikke ned. Som en stor olje- og
gassprodusent tjener vi store penger påå eksportere klimaforurensing.
Det er ingen tilfeldighet at de områdene hvor
Norge har best måloppnåelse, som eksempelvis
helse, skole, fattigdomsbekjempelse, er de samme
områdene hvor vi i mange år har hatt en systematisk og målrettet politikk. Forutsetningen for
at Norge skal lykkes der vi i dag gjør det dårlig
– bærekraftig forbruk, klima, og vern av biologisk
mangfold – er at vi på samme måte har tydelige,
forpliktende mål og planer, med gode indikatorer
og god rapportering for måloppnåelse.
Det var derfor oppsiktsvekkende at regjeringen i
høst fjernet hele bærekraftkapitlet og bærekraf-
tindikatorene fra Nasjonalbudsjettet for 2015.
Bortforklaringen fra finansministeren om at dette
bare var en redaksjonell endring, er ikke spesielt
overbevisende.
Samtidig hadde den rødgrønne regjeringen lite å
skryte av når det gjaldt å legge bærekraftmål til
grunn som et reelt politisk verktøy. Indikatorene
lå i et eget kapittel, og de ble i liten grad brukt
som reelle styringsredskaper for politiske prioriteringer i statsbudsjettet.
Regjeringen har derfor nå en mulighet til å vise
hvordan dette virkelig kan og skal gjøres. De
bærekraftsmålene som vi kommer til å forplikte
oss til i løpet av 2015, er ikke et av veldig mange
hensyn som kan settes til side når andre interesser
krever det. Bærekraftmålene må være styrende
for all politikk. Derfor må, som Miljøpartiet De
Grønne og Arbeiderpartiet har foreslått, bærekraftsmålene selvfølgelig tilbake igjen i Nasjonalbudsjettet, men ikke bare som et statistikkapittel
– men som et styringsredskap for all politikk.
Historien har vist oss at systematisk miljøarbeid
gir resultater. I 1972 ble Miljøverndepartementet
opprettet for å sikre en mer effektiv miljøpolitikk.
I 1983 ble forurensningsloven innført, som ga
utstrakt myndighet til å rense utslipp og forurensing i Norge. Dette ga resultater. Forurensningsutslipp ble regulert meget kraftig ned, og ingen
på den tida kom på tanken om at industrien og
staten skulle kunne kjøpe seg fri fra utslippskutt i
Norge ved å gjøre det på en billig måte i utlandet.
Nå er det de nye problemer som må løses: tap av
natur og farlige klimaendringer. Dette er forutsetninger for norsk livskvalitet i morgen og i overmorgen. Det er derfor viktige forhandlinger som
pågår nå i FN om å fastsette de endelige målene.
Men det virkelige arbeidet starter når målene er
vedtatt. Da skal de innføres i Norge.
76
77
Fremover - Kronikksamling 2015 - Miljøpartiet De Grønne
Redaktør Hilde Opoku
Bidragsytere og medarbeidere Riccardo Witsø Falco,
Sindre Buchanan, Eline Hanse Næset, Tore Bergum,
Hanne Lisa Matt, Knut Falk Qvigstad,
Daniel Rees, Une Aina Bastholm
Cover design Eivind Stoud Platou
Tekstoppsett Jenny Kyvik Hutchens
78
9. det grønne i det globale
79