NATURFREDNING I NORGE

NATURFREDNING I NORGE
Å1SBEIETNING FOR
ii
ønsker De gode billeder
er det likeså nødvendig å
Laôo,’afo,’ùm
kopiere på Velox
som
A/
——
opta billedene på
Kodak Film
Christian Falchenberg
OSLO
i
Verichrome
TR( )XD] IJEM
DOSENT HANNA RESVOLLI-IOLMSEN
%1TÆIUIHI FLO1II
Ied endel om oenes plantevekst i nutid
og fortid. Besteminelsestaheller og arts
Rikt illustrert. Kr. 300.
beskrivelser.
«Boken om Svalbards bra fortjener en stor utbre
delse. For lærere, studenter og skolebiblioteker vil
den være uundværlig; for alle de mange nordmenn,
som besøker Svalbard eller som har sitt erhverv
deroppe og som har interesse for landets merkelige
plantevekst vil boken være til megen glede.»
Dosent ADOLF HOEL i Aftenposten
1W. CKPPELENS FORTÆG
Cammermeyers Boghandel
Karl Johans gate 41. Oslo.
I
Frodet ved lov
,,,,,j,
1,-ed,, in,
/or / -ed,in- i /,e,,hold til lo,’e,,es
i,,
vj,,,•,-lct’
5
Pi•t’,ln
-
i
i
J/,fl/jfl/(/ til
/,ii5,h.S
tS
I’RET)NlN(;SMERKER
LANDSFORENINGEN FOR
NATURFREI)N ING I NORGE
R13ERETNIN(; I()R
ii
sin hjembygds
om sitt distrikts
artede natur og dyreliv.
Formann i Landsforeningen: oberstloit—
mint 1<. G. G/editsch, Oslo.
Nestformann: Professor R. Nordhagen,
Bergen.
Til Landsforeningen har 1931 vært til
sluttet 6 kretsforeninger, nemlig: Østland—
slce, Rogalands, Vestlandske, Surnadals,
Trøndeiags, Nord-Norges.
Som formenn for krctsforcningene har
fungert oberstloitnant K. G. Gleditscl,,
avdclingschef A. Bærheim, professor R.
Nordl;agen, lærer 0. Sylte, konservator
(.‘. l)ons, lærer P. Berium.
I)er vil fortsatt bli arbeidet mcd å få
‘;wettet flere kretser omfattende passende
topografisk og bcfolkn ingsmessig
I ure,
s.lIIlln)rige distrikter i håp om derved å
npel kt interessen for å verne hver
—
—
egen—
STØTT VÅR SAK!
Vær med og vern om norsk natur og
livet som rører sig der. Støtt oss i vårt
:rbeide med å verne om våre store og små
dyr: Bjørnen, reven, trekkfugl ene, bloms—
tc-nc, trærne o.s.v. Vi bar plikter mot de
kommende slckter og vi har plikter mot
dc henfarne.
Drep ikke dyr til unyttes!
Rykk ikke unødig planter op med rot!
Bryt ikke trærnes grener av!
Vern særlig om de dyr, blomster og
trær som hører dig og ditt hjemsted til og
I
sørg for at andre respekterer det som der
søkes vernet om. Landsforeningen for
naturf redning og dens kretser er bchjelpe
lig med å sikre fredlysning ved kongelig
resolusjon eller tinglesning.
Meld slekt og venner inn som livsvarige
eller årlig betalende medlemmer av en
kretsfo ren ing.
Østlandske kretsforening, adresse Norges
geografiske Opmåling, Oslo (kr. 40.00 en
gang for alle; kr. 4.00 årlig).
Rogalands kretsforening, adresse Stav
anger (henholdsvis kr. 30.00 og kr. 2.00).
Vestlandske kretsforening, adresse Mu
seet, Bergen (kr. 5o.oo og kr. 2.00).
Surnadal naturvern, adresse Vinddøla,
Surnadal (kr. 30.00 og kr. 2.00).
Trøndelag kretsforening, adresse Museet,
Trondheim (kr. 2 5.00 og kr. 2.00).
Nord-Norges kretsforening, adresse Mu
seet, Tromsø (kr. 20.00 og kr. 2.00).
Januar
regjering og storting har man av hensyn
til de vanskelige økonomiske forhold ikke
for tiden funnet å burde sette noget inn
på å søke tilveiebragt den fornødne gan
ske betydelige kapital. Der vil bli for
handlet videre med Vågå kommune og
statsrnynclighetene om denne betycinings
fulle sak.
EN NY VILLREINBESTAND I
JOTUNHEIMEN?
Vi satt utenfor en sauegjeterbu nederst
i Leirungsdalen, og den aldrende saue
gjetercn pekte med pipa si opover imot
Heimdalsbø: deroppi kunde han i gamle
dager se hele hoper av vilirein. Hå, det
ar som grå elver av dyr utover høet!
Men nå var det ødt. Stusslig ødt.
For et par timer siden stod jeg nede
ved den gamle bua der Jo Gjende levde
sitt romantiske eneboerliv.
Nå var det
blitt turisthytte på andre sida av elveoset.
Tidene har forandret Jotunheimen.
Men det er et spørsmål om en ikke
burde passe på at fjellet ikke blir altfor
moderne. Selve toppene og flyene er jo
ikke så greie å flytte. Men de kan drepes.
Slik at de ikke blir stort mer verd, sett
fra naturelskerens standpunkt, enn noen
hauger og jorder ute på de store, tett
grendte bygdene.
Johs. V. Jensen skriver i en av bøkene
sine at Norge er jordens rikeste land med
hensyn til urstoff for fantasien. Jeg tenker
at det først og fremst er det oprinnelige
og voldsomme ved naturen vår han mener
med dette «urstoffet». Og det skulde vel
være en opgave for den norske nasjonen 3.
bevare naturherlighetene så oprinnelige
som det lot sig gjøre.
1932.
K. G. Gleditsch.
GJENDE MED OMGIVELSER
Som nevnt i årsberetningen for ifjor
arbeides der med å søke Gjende sikret mot
ødeleggelse og i forbindelse hermed utleg
gclse av en naturpark (vilirein) i Jotun—
b ei men.
Forhandlinger har vært drevet mccl
Vågå kommune, som har stillet sig meget
velvillig. Der har vært forhandlet om å
legge servitutt på Gjende, og man har
mottatt et tilbud fra kommunen om stør
relsen av det beløp som måtte skaffes for
opnå en sådan sikring.
I den forbindelse har landsforeningen
også søkt om bidrag fra pengelotteriet.
Forinncn dette andragcndc er behandlet
.
9
(;‘,,e,•i,M•a,,s,,/ Jitigo .]/o,ri,,cÅel.
den som for tiden finnes. Vanskelig er det
å avgjøre om småfiokker som går vilt er
virkelige villrein eller forvillet tamrein.
Men det kan også for så vidt være det
samme. Får de dyra som går vilt formere
sig i fred, så blir det jo villrein. Selv tam
rein er jo et halvvilt dyr.
Det skulde ikke synes umulig å avle en
ny vilireinstamme i Jotunheimen, hvis rei—
nen fikk et fredet strøk av fjellet å op
holde sig på. Fredet ikke bare for rifier,
men også for tamreindrift. Og ikke minst
for nye hoteller og hytter.
Det er vel dem som vil protestere imot
at tamreindrift ødelegger vilireinen. Men
hvorfor er så villreinen blitt borte over
aHe fjell i det nordlige Norge, der lappcne
har drevet med tamrein gjennem alle år?
Så er det turisttraflkken. Den er det vel
nepp gjennemforlig å få innskrenket, i et
fredet område av Heimen. Tvertimot vil
vel kanskje trafikken der bli sikkert så
stor som før. Men det er to ting en får
huske på her: at det finnes mange botner
så avsides og ville, der reinen vel for en
del måtte få være i fred. Og så er det jo
det at turistflornmen bare står på et par
måneder av årets tolv.
Men la oss nu for eksempel bare ta viH
reinen i Jotunheinien.
Det er ikke mer enn en mannsalder
siden at det var adskillig av den der. Idag
finnes det lite og ingenting. Såvidt jeg kan
forstå er det tre ting som har ødelagt den:
rifie, tamreindrift og turisttrafikk.
Kragrifla myrdet fryktelig en tid. Og
mange påstår i alle fall at siden tamrein—
drifta begynte, har en hel del villrein
blandet sig med hopene, og blitt skutt ned
sies det. Personlig kan jeg ikke påstå
dette. Men på den andre siden har selvfølgelig også tamrein rømt og blitt vill.
At villreinen lite liker den store turist—
straumen som hver sommer overrisler Jo
tunheimen, det er nok utvilsomt.
Spørsmålet blir nå: finnes det i det hele
att noen villrcinstarnnie i Jotunheinien, og
vil det nytte å få opelsket noen større
stamme og få den til å trives der?
Jeg bor nokså langt fra Jotunheirnen.
Siden jeg for seks—syv år siden fartet
omkring deroppe for å gjøre studier til en
bok derfra, så har je bare leilighestvis
vin der. Men etter alt jeg har hørt av
FiIk som oftere vanker i fjellet der, så er
iflreinen i Jotunheimen lite å regne med,
—
—
3
Det er vanskelig å spå og love i dette
spørsmålet. Men det skulde undre mig om
det ikke på et fredet område av Heimen
skulde være mulighet for å air op en ny
villreinbestand. Og fra et slikt reservoar
kunde det også bli litt tilovers for andr.
strøk av dette herligc fjellriket.
Måtte iden bli forsøkt, og lykkes!
Miklejel Fønhus.
MOSKUSOKSEN (POLAROKSEN)
I desember 1926 innsendte Landsfor
eningen for Naturfredning på foranledning av professor Kristine Bonncvic, Oslo,
og professor E. Lönborg, Stockholm, en
motivert forestilling om «så snart som
gjørlig å foranledige utferdiget bestemmel
ser siktende til å verne om moskusoksen på
østgron land».
Foreningen henviste til artikkel j i
overenskomsten av 1924 mellem Norge o.’,
Danmark om østgrøniand, hvor der bi. a.
star: <(at der i hvert av landene innføres
bestemmelser såsom forbud mot innførsel
av jakt- og jaktutstyr for derved å hindre
at sjeldne eller nyttige dyrearter utryddes>.
Foreningen konkluderte med å foreslå:
«De fast bosittende og fangstfolk bor
gis anledning til å felle det nødvendige an
tall dyr for sitt ferskkjøttbehov.
For skib kan antallet formentlig settes i
forhold til besetningens størrelse og tiden
for opholdet.
Fangst av kalver og utførsel av disse fra
Grønland og innførsel av disse til annet
land bør være forbudt. Herfra bør dog
kunne gjøres visse undtagelser f. eks. for
absolutt fornoden komplettering av dyre
haver eller til videnskapelig bruk.»
Visstnok vesentlig som følge av en
endret sakfordcling mellern Utenriks- og
1-Jan delsdepartementet gikk der noen år
[or saken blev tatt op av regjeringen.
Hosten i 928 tillot derfor foreningen sig
å minne om saken, og i februar i 929 an—
inodet Utenriksdepartementet Handelsde—
e
JI,;skusokse
/
-
—.
-
—
partementet om å innhente uttalelse fra ne stille reisepenger til disposisjon, anholdt
at
forskjellige sakkyndige og utarbeide for foreningen Utenriksdepartementet om
å
pålagt
slag til fredningsbestemmelser for moskus Norges legasjon i Paris måtte bli
representere Norge på kongressen som
feet på østgrønland.
<-observatør og referent».
I mars 1930 frcrnlcgger så Handels
Dette gikk Utenriksdepartementet med
departementet et lengere motivert forslag
forenin
til fredningsbcstemmclser for moskusfeet på, og under 21. august 1931 har
mottatt en
bilagt en rekke uttalelser fra Det akade gen fra vedkommende attach
miske Kollegium, ishavskyndige og natur rapport med bilag.
Der møtte representanter fra Tyskland,
videnskapsmenn som hadde gjort person
England, Belgia, Spania, Forente Stater,
lige studier på Grønland.
Rumenia,
Om forslaget, som i alt vesentlig optar Holland, Italia, Letland, Polen,
blev
foreningens forslag, blev der så høsten Schweiz, Tsjekko-Slovaki. Kongressen
Lebrun.
A.
M.
nt
senatspreside
av
ledet
1930 optatt forhandlinger med Danmark
like
Fra den engelske premierminister Mac
om
enighet
til
komme
å
mulig
om
for
represen
lydende regler for de to land. Dessverre Donald blev der av den engelske
har dette ennu ikke lykkes. Noen ordning tant lest op nedenstående budskap:
«I de territorier som hører under Hans
av frednings— og jaktsporsmålene på Øst—
grønland kan derfor neppe ventes i den Majestets regjering anser den sig som den
ikke alene
ansvarlige verge for naturen
nærmeste fremtid.
av hensyn til stedets befolkning idag, men
like meget av hensyn til kommende gene
rasjoner og av hensyn til verden forøvrig.
Den vidunderlige fauna og flora, som
INTERNASJONAL KONGRESS FOR
naturen har skjenket menneskene, har alle
NATURBESKYTTELSE
rede lidt alvorlige tap. Dyr og planter av
. JULI 1931 I PARIS
4
30. JUNI—
stor videnskapelig interesse og ofte også av
Landsforeningen var innbudt til å delta stor skjønnhet er utryddet. Deler av jor
i denne kongress, hvor dc forskjellige lands den av stor geologisk interesse er tilintet
naturfredn ingsforeninger deltok. Der blev gjort og naturens skjønnhet er vansiret.
fremlagt rapporter om virksomheten og Naturvenner bør gjøre hvad dc kan for å
mange spørsmål av felles interesse blev stanse denne prosess. Men for å kunne nå
drøftet. Av særlig interesse for Norge var dette mål er et aktivt samvirke mellem de
spørsmålet om vern av trekkfuglene under forskjellige regjeringer av vesentlig betyd
ning.
t rekket.
selv
Forskningens fremskritt har vist at i de
ikke
Da foreningen som bekjent
råder over noen pengemidler, og Kirke- og deler av verden som er mindre utforsket
Undervisningsdepartementet ikke fant å avhenger den innfødte befolknings velvære
kunne stille penger til disposisjon for be— ofte i vesentlig grad av at harmonien i
stridelse av reiseutgifter, søkte foreningen naturen håndheves. Også av denne grunn
er naturvernet et spørsmål som regjeringen
Universitetet om økonomisk bistand.
Da heller ikke Universitetet fant å kun— er dypt interessert i.
—
5
Hans Majestets regjering er fullt op
merksom på betydningen av dette forhold
i Afrika, og dens politikk har i lange tider
gått ut på å verne naturen ikke alene av
hensyn til befolkningens interesser, men
også for å søke bevart naturens vidundere.
Det som det enkelte land i de enkelte
tilfeller kan gjøre for å verne om naturen
er imidlertid ofte sterkt begrenset. Det kan
f. eks. forekomme at et begrenset antall av
en bestemt art som representerer en bety
delig kommersiell verdi forekommer spredt
over et større landområde. Denne arts
eksistens kan f. eks, være truet av utryd
delse som følge av snevre merkantile grun
ner. Det er klart, at det er meget vanske
lig for en enkelt regjering å finne effektive
forholdsregler for å beskytte denne art på
sine territorier, dersom innbyggerne i nabo—
tcrritoricne ikke er underkastet tilsvarende
res t riks jo ner.
Under slike omstendigheter må der sam
arbeide til mellem de forskjelige interes
serte regjeringer.
I slike tilfeller er det nødvendig at de
enkelte lands regjeringer støtter hverandre.
Og av den grunn har Hans Majestets regje
ring med glede benyttet anledningen til å
delta i denne kongress. Alle forslag og be
slutninger som kongressen kan fremlegge
i den hensikt å gjøre naturbeskyttelsen
mest mulig virkningsfull vil bli mottatt
nied den største sympati av Hans Majestets
regjering. »
Der blev vedtatt en rekke resolusjoner,
hvoriblandt skal nevnes:
I. At kongressen i påvente av oprettel
sen av en offisiell interenasjonal central
organisasjon, uttaler ønsket om at «L’Offlcc
International de Documentation et Corré
lation pour la protection de la Nature», 9,
rue d’Egmont, i Bryssel, hvis kontor alle
rede har vært til så verdifull støtte for
alle naturvenner, skal motta støtte fra alle
de lands regjeringer som interesserer sig for
naturens beskyttelse, og at nevnte kontor,
samtidig som det offisielt anerkjennes av
disse regjeringer, skal mbtta økonomisk
støtte fra disse.
II. At de forskjellige lands regjeringer
søker utbredt kjennskapet til den viden
skapelige, opdragende, estetiske og økono
miske betydning som tanken om naturens
beskyttelse har.»
III. Kongressen fremholdt videre, at der
ikke bør gjøres noen forskjell på nyttige
og unyttige fugler. Naturvernsarbeidet bor
baseres på det videnskapelige prinsipp at
det er like nødvendig å beskytte alle ville
fuglearter. Ethvert land bør kunne vedta
temporære forholdsregler mot fugler som
skader jordbruket.
IV. Der henstilledes at der blev øvet
kontroll med salg av pelsverk.
V. At der blev utferdiget bestemmelser
for å hindre jakt fra automobil og acro
plan.
VI. At der blev oprettet nasjonale og
internasjonale parker og reservater og av
underjordiske naturparker (huleparker).
VII. Likeledes fremholdtes det ønskelige
i at sjeldne planter, som holder på å dø ut,
blir samlet i botaniske haver.
VIII. Videre at industriforetagender
eller andre forhold som ødelegger naturen,
tilpliktes å sette av fonds til beskyttelse
av naturen på annen måte.
Efter anmodning blev en del eksemplarer
av våre årsberetninger og øvrige trykk
saker sendt til kongressen gjcnncm Uten—
r iksdepartementet.
6
I)
Den foreliggende artikkel er vesentlig
bygget på dette, mens billedstoffet stam
mer fra «Fuglefjell», idet forlaget har vært
så elskverdig å stille klisjéene til vår dis
posisjon.
Røst er den ytterste øgruppen i Lofoten,
men tross der er mange 0cr så er det bare
I
det flate Røstlandet som er bebodd.
om—
i
de
til
folk
gammel tid har der holdt
liggende fjelløyene også, og på flere steder
kan man tydelig se rester av hustuPter og
brygger.
Her ute i havsøyane må menneskene ut
nytte sig alt i kampen for tilværelsen, og
siden uminnelige tider har de beskattet
Naturligvis går dette sterkt ut
fuglene.
arter, som f. eks. grågåsen, der
enkelte
over
nu går en snarlig undergang imøte hvor
den ennu hekker langs vår kyst, hvis det
ikke meget snart blir vernet om den.
Andre arter derimot, jeg tenker her spe
sielt på erfuglen, har kan hende hatt en
større tilpasningsevne, så den lettere har
funnet sig til rette i menneskets nærhet,
og har forstått 3. dra den fulle nytte av
den beskyttelse den har fått.
På Røst er der 360 gresskledtc holmer
og 0cr, og overalt hvor lokalitetene er
gunstige har man gjort mest mulig for å
Der er byg
lokke erfuglen til stedet.
i, dels av
ruger
de
som
dem
get skjul til
lagt
på land
gamle uttjentc båter som er
med bunnen i været, og dels koselige små
hus av sten og torv. En mengde ruger også
helt åpenlyst hvor det kan falle sig, ja selv
like ved husveggen eller nede på stenkaien
ligger de på sine egg. I den første tid av
rugeperioden holder hannen sig alltid i
nærheten av redet for å passe på, og det
kan nok være nødvendig, for både ravn
og kråke er slemme røvere og stjeler egg
så snart de ser sitt snitt til det.
I anledning av kongressens vedtak bemerkes:
I.
at Landsforeningen er tilsluttet det in
ternasjonale byrå i Bryssel,
2.
at Landsforeningen (østlandske krets)
gjennem sin brosjyre «Vern norsk na—
tur»> med Kirke- og Undervisnings
departementets bistand gjennem sko
lene søker å utbrecfe kjennskapet til
—
naturvern et,
3. at vår forening i forestillinger i anled
ning av den nye jaktiov sterkt har hev
det, at der ikke ber skjelnes mellem
nyttige og unyttige dyrearter,
4. at den spesielt har søkt 3. verne om
planter og dyr som trues av undergang
(bjørnen, ornen, moskusoksen, plantene
på fjelistuene, ved Helin, ved Eidanger,
dyrelivct på Svalbard, Øst-Grønland,
i Jotunheimcn, sjøfuglene langs Norges
kyst o. 5. v.,
at den har fått frcdet kalkgrottene på
statens grunn i Mo i Rana, Nordland,
6. at den for et år siden har henvcndt sig
til Arbeidsdepartementet for at der
ved innvilgelse av vassdrags- og berg
verks— og lignende konsesjoner hvor
naturen odelegges, må bli avsatt fonds
til naturvernet.
—
—
.
—
FRA RØST
I juni måned 1931 var min hustru og
jeg på Røst for å ta fotografier av fugle
Turen kom istand ved at di
livet der.
rektør Grieg i Norsk Gyldendal spurte
om jeg vilde reise til Lofoten for å samle
hilledstoff til Carl Schøyens bok «Fugle
fjell»>, og da vi fikk et nokså rikholdig
materiale, blev dette anvendt til et fore
drag med lysbilleder.
—
7
•
--L
Ji’_ C.
S/,’i,,,
reise når de første gang skal ned til sitt
Men det hender nok at
rette element.
på steder hvor man ikke
til
holder
fuglen
skulde vente å finne den. Cari Schøycn
fortalte mig en dag ute i Trenyken, at han
hadde skremt en erfugl av redet hoit oppe
under brateste fjellet. Jeg gikk dit op og
fant det, og mens jeg stod og så på eggene,
korn fuglen stille og forsiktig for å fort
sette rugningen.
En som også hver op i sundene mellem
alle holmcnc er teisten. Gnistrcnde svart
med høirode hen og det skinnende hvite
vingespeil er den en vakker fugl, liten og
nett. Man hører stadig den fine plystrende
Når hunfuglen går av redet en stund
for å få sig mat, følger hannen med henne
på sjøen og ligger på vakt mens hun er
nede og henter sig en godbit. Dette kan
også trenges, for måsen er lei til å ta
maten fra den som har alt strevet.
Overalt her ute i holmene er der liv og
rorelsc, og erfuglen setter et visst preg på
det hele. Se bare hvor de staselige hannene
lyser op i den mørke taren, der er sådan
udmerket beskyttelse for de stillfarende
crfuglmødrc.
En skuldc jo tro at denne fuglen alltid
måtte holde til nær ved sjøen så ungene
ikke blir utsatt for en lang og farefull
$
I
.
.3’.
.
-t
J\Ji’//
I,’?. li. i. I. r’’,’Å,’l,/
fra livet. Den er derfor ikke så lett å få
på platen.
Min hustru var særlig ivrig for å få kne
pet dem, men det endte som oftest med at
den stakk av inntil hun en dag fikk lurt
sig inn på to stykker. Bare en gang var
vi riktig heldige, da vi en stille eftermiddag
rodde rnellem holmene stillet en kjeld sig
i positur som på bestilling.
På de lave gressklædte holmene holdt
mange slags fugl til, her var enkelte grå
gjess som gjerne lettet på langt hold, gress
ender og fiskender hadde sine reder i gres
set, småmåken eller fiskemåken hadde sine
egg mellern stenene, og gråmåken, som er
floitctonen når den svirrer over sjøen fra
og til rugestedene. Den har sine to brogede
egg godt gjemt i en kløft i fjellet og liker
sig best hvor der er fullt op av stor sten
og sprekker hvor den kan ha sine egg og
unger i fred.
Kjelden er avholdt av alle hvor den
viser sig.
Med sine røde ben, det lange
røde nebb og de vakre kontraster i sort og
hvitt er den jo også en pryd for vår skjærgård. Folket på Røst vilde like så lite
tenke på å gjøre kjelden noget som jær
huen vilde skade viben. Men kjelden er
tross dette en forsiktig og mistenksom
herre og vil helst holde sig folk tre skritt
I0
‘I
lot. Il f.. Lotonsl.,iolrl
e
Ip.,r
•_).
I. /f)/)/J?//
Il. L. t ‘enIh,1d
Syv i tallet ligger de vakre fjelløyene
vet! Røst, grønne og gressklædte fra fot til
tops, men på sine steder så bratte og steile
at intet kan gro, og her holder fuglen
mest til.
Det eneste fjell i nordøst er Staven. I
gammel tid var her mengder av fugl, men
nu er øen bare tilholdssted for ørn, falk og
ravn. Cari Schoyen forteller i «Fuglefjell»
sagnct om hvordan det gikk til at fuglen
skydde Staven. Det er rimelig nok at en
øy der for mennesker ser ut til å være
minst likeså god for fuglen som de andre
fjellene, men som allikevel er blottet for
liv, må gi anledning til både spekulasjoner
og sagn.
langt større cmi denne, holdt til her.
Når den første forskrekkelsc efter vår an
komst hadde lagt sig, kom de svevende og
satte sig på haugene bortover og holdt øic
med hvad vi foretok oss.
Tyvjoen, som er en fugleplager og tyv,
hadde ennu ikke egg, men den hadde
i1lfall slått sig ned på de gamle ruge
steder.
Det var mest på dager hvor det klarnet
op efter sterkt regn vi besøkte de fuglene
det har vært tale om her. Når vi skulde
ut i selve fuglefjellene måtte det være pent
og tørt, for disse vakre gressklædte fjell er
farlige når bakken er våt efter regn. På
slike dager vilde min fører Hartvig Greger
nødig til værs. Han var en flink fjdllkar
med stor erfaring, og jeg fant snart ut at
det lønnet sig å følge hans råd.
Hovedmengden av fjelløyene, Vedøya,
Storcfjell og Nykene ligger alle på motsatt
kant av det flate Røstlandet med Skomvær
12
I
a
Tap
Fot, il, L. l,ot’enskiolo
fyr som den ytterste forpost mot havet i
sydvest.
I Storefjell og i Trenyken er lunne
uglen
eller sjøpapegoien i absolutt majo
J
ritet. Der finnes hundretusener av dem, og
de bor overalt hvor de kan få gjemt sig
bort. Man treffer dem så vei i den stor
stenede uren som i grcssbakken, hvor dc
graver sine dype ganger vesentlig ved hjelp
av det kraftige og vakkert farvede nebb.
De legger sitt eneste hvitaktige egg innerst
inne i hulen, som kan bli optil to meter
lang, og da den næsten alltid huser et par
årganger ungfugler foruten foreldrene, vii
der alltid være noen som ruger. Dunungen
har, tross den er så godt beskyttet, en
ualmindelig tett og tykk drakt, mens al—
kens og lomviens unger, der sitter utsatt
for alskens vær, ikke på langt nær er så
godt klædt.
Hvor det finnes store stenhelier i gress—
bakken trives fuglene, og på slike steder
sitter gjerne mange sammen og soler sig.
Dc er i det hele temmelig selskapclig an
lagt, og man treffer sjelden mindre enn 3
—4 sammen.
Lunnen liker ikke dårlig vær, og når
det blåste av nordøst
og det gjorde det
som oftest
var dc sky og tok fort til
vingene. Var været derimot riktig fint,
kunde de være godmodige, og med litt
forsiktighet kunde en komme dem nokså
nær inn p
. livet.
3
Av og til hendte det at to lunner kom
i slagsmål. De bet sig fast i hverandre og
rullet utfor bakken. En dag fikk vi fatt i
et par slike kamphaner, og den ene måtte
finne sig i å bli foreviget.
Når vi satt i gressbakken og ventet på
at noe skulde hende, kunde jeg få Hartvig
til å fortelle om fuglen, og en gang for
talte han om hvordan lunnen forer ungen
sin. Den får mat, sa han, 3 ganger om
dagen. Først tidlig på morgenen, og annen
gang kl. 12. Er da lunnen for tidlig ute,
flyr den rundt med småfiskene i nebbet,
setter sig av og til på bakken, men først
på slaget 12 går den inn til ungen. Ut på
cfttermiddagen får den mat igjen, men det
blir det slutt mcd en tid før fuglene skal
forlate fjellet og foreldrene vil ha den ut
av hulcn.
Under fjellet hvor de bodde lå de i
tusenvis på vannet, men på grunn av sjø—
gangen lot det sig dessverre ikke gjøre å
fotografere fra båt.
I Trenyken var det som sagt mest lunne—
fugl, men bl. a. også endel skarv. Det var
nok bare småskarv som holdt til her, for
storskarven var efter sigende næsten ut—
ryddet av folkene på den trådlose telegraf—
stasjonen på Røst.
En eftermiddag vi hadde besøkt en hule
med det tiltalende navn «Helvede», fant
vi på hjemveien en skarv som lå gunstig
til. Bclært av erfaring tok jeg et billede på
langt hold, for de pleiet ikke å vente lenge
med å forsvinne når noen viste sig. Men
denne karen var tapper. Jeg flyttet mig
forsiktig nærmere og nærmere, og den blev
sintere og sintere, så på mig med de sterkt
grønne øine og freste så det lyste lang vei
av det svovelgule gap. Det var nu bare
meter mellem oss, og den lå like trygt.
Toppen på hodet flagret i blesten, og d.t
slçinnet som metall i den svarte fjærdrak—
ten. Nærmere var det ikke godt å komme,
det var umulig på grunn av terrenget.
Kortest vei hadde vi til Vedøya, og her
var det vi opholdt oss mest. Fra toppen
var det et vidunderlig rundskue over hele
denne merkelige ogruppen. Rostlandet lå
utbredt som et kart under oss, og når tare
brennerne holdt på med sitt virke lengst i
—
—
‘4
b4
L.
Lovn’! og /eykje
Fot. il L Lo,’e’,skioi.t
nord, drev røken som skyer for vinden.
På de par riktig gode solskinnsdager vi
hadde var det herlig å sitte her ombrust
av tusener av fugl der steg og sank med
iuftdraget. Havet lå smilende småkruset
og blått, og langt inne over Værøy og
Moskenøya skimtet vi Lofotveggens spisse
tinn er.
På de bratteste stedene høit til værs
hadde lomvien eller den spissnebbede al
Len sine benker, og vakkert var det å se
solen skinne i de lange rekker av hvite
fuglebryst. Det lot til at det ofte var nokså
vanskelig for dem å finne passende ruge
steder, og dc bodde ikke sjelden sammen
med krykjen, men tilsynelatende var der
alltid fred og fordragelighet mellem na
boene. Hvor de holdt til var det ofte
utrolig bratt, og på slike gunstige steder
fantes de store lomvieskjul, hvor der kunde
ruge optil 6o par, her var fjellet fullsten
dig hvitkalket.
Når vi skulde op for å få disse billedene
var ikke veien alltid så helt enkel. Fjellet
var loddrett, og det gjaldt å finne en revne
hvor en kunde komme op. Nu var tauet til
stor hjelp, og det var dessuten godt å ha
på de smale hyllene hvor fotograferingen
foregikk. Avsatsene var sjelden mer enn et
par fot brede, så det kunde være vanskelig
nok å få plasert apparatet.
Kom man over lomvien på steder hvor
de i lang tid hadde fått være i fred, strakte
de nok hals og blev litt urolige, men det
varte som regel ikke så leage før de falt
til ro igjen og tok fatt på sine forskjellige
gjøremål. Andre steder kunde de derimot
være så rent sky; de strøk hodekuls avsted,
og i forvirringen gikk det ofte ut over
eggene som blev sopt utfor.
Sitt eneste store grønne pæreformede
egg, der er bestrødd med sorte snirkler og
flekker, legger lomvien på slette berget
uten underlag. En skulde tro at de med
største letthet blev feiet utfor av vinden,
eller kom til å rulle ned ved alle de støt
og puff de får i denne vrimmel av fugl.
Men naturen ordner alt viselig, og lomvie—
egget er da innrettet på eget vis for å hun—
dre denslags uhell. Forsøker man nemlig
på trille det utfor, resulterer det bare i
at det dreier sig rundt som en topp og blir
liggende. Noe annet er det når den rugende
fugl blir skremt, for den sitter mer enn
den ligger på redec, og idet den flyr op
hender det at den soper det utfor med
ben ene.
En dag drog vi ut til Staven hvor der
skulde være et ørnepar, og efter en tur
giennem trange sund med teist og erfugl,
og forbi lave skjær hvor småskarven hvilte
ut efter fisket, kom vi omsider opunder
orneslottet, Knapt var vi kommet iland,
scilet begge de stolte fuglene ut fra en steil
Ijellvegg og skrudde sig til værs. Det gjaldt
nu å finne et sted hvor en kunde få gjemt
sig, og efter å ha søkt en stund fant vi en
bra plass. Det var en hylle i fjellet i høide
mcd ørneredet, som lå ca. 30 meter borte
på den andre siden av en dyp kløf+. Fra
dette sted hadde vi god utsikt til de to
store næsten flyveferdige unger i redet.
På hyllen var der i tidens iop raset ned
en hel del jord som var dekket av tykk
gresstorv. Her grov jeg mig ned i bakken
så der blev et hull stort nok til å huse både
apparatene og mig. Der var ikke stor plas
sen å arbeide på, og da det var 75 meters
fritt fall utfor, måtte jeg stå og spa med
tau på. De tre dagene der blev arbeidet
her, hadde vi til stadighet besøk av ørnene.
Det var nokså viktig å få huset lystett,
og det blev derfor lagt et solid torvtak
med et hull til å krype ned i. Dette kunde
i6
“JIH?”/
i
i.
i
:
lukkes med en stor los torv. De eneste
åpninger var en spalte til å se ut gjennem
og hullet til linscn. Lys måtte der ikke
komme inn, for ornen ser ualmindelig
skarpt, og jeg kunde risikere at den vilde
se mig hvis det ikke var helt mørkt. Mens
vi holdt på med dette arbeide fikk vi en
alvorlig forskrekkelse, for da vi en ePuer
middag korn ut til Staven, lå der allerede
en båt i viken hvor vi pleiet å gå i land,
og med kikkerten opdaget jeg en mann
med gevær oppe i fjellet. Det så næsten ut
som om alt skulde være ødelagt, men da
jeg fikk tak i mannen, viste det sig heldig
vis at det ikke var skjedd noen ulykke.
Han fortalte at da han gikk i land med
geværet, forsvant begge ørnene øieblikke
lig ut over sjøen, og de hadde ikke vist sig
så lenge han var der.
V tok fatt på opstigningen, og kommet
op i høide med ørneredet så vi den uhel
dige jeger stå ut sundet med båten sin. Da
hadde vi også ørnene over oss. Dc skrek
og slo ned som de pleiet, men som vanlig
var der ikke alvor i leken, det hele virket
nærmest som en demonstrasjon. Så meget
var iallfall sikkert, oss var de ikke redde
for.
Redet 13. mot nord, og solen nådde det
først kl. 6 om eftermiddagen, og for å ha
god tid krøp jeg ned allerede kl. 2 den
dagen huset var ferdig. Min hustru og
begge karene lå på en holme ca. 8oo meter
vekk for å vente på signal når de skulde
hente mig, for ved egen hjelp kunde jeg
ikke komme derfra.
Det eneste som var å se var redet med
begge ungene. De lå for det meste rolig,
men reiste sig av og til for å ta vinge
gymnastikk. ørncne satt næsten hele tiden
på hyllen utenfor huset, men bare når en
av dem tok sig en tur og svævet inn i
kloften fikk jeg se dem. Til redet vilde de
ikke
og tiden gikk. Kl. 6 korn solen,
men de lot fremdeles vente på sig. Først
kl. da solen var dekket av en sky, korn
bunnen med en stor fisk som den delte ut
til ungene sine. Det var nu så dårlig lys
at billedene ikke blev på langt nær så gode
som jeg hadde håbet, og dertil kommer at
ørnens farver går så i ett med omgivelsene.
Men de minuttene det hele varte var helt
uforg lemmel ige.
Jakten med kamera byr på mange for
deler fremfor jakten med gevær. Det kan
naturligvis ofte være vanskelig nok å
komme dyrene på skuddhold, men jeg tror
ikke at tilfredsstillelsen ved å knalle ned
en av disse prektige fuglene kan være
større enn den man har når det lykkes å
feste dem på platen. Man har da et mmdc
for livet, og man får opleve spenningen og
gleden ved å avlure naturen noen av dens
hemmeligheter.
Nu vilde jeg gjerne ha et godt billede
av ungene, og dagen efter gikk vi op i
fjellet over redet. Mine karer firte mig 50
meter ned så jeg nådde det. Med den ene
ungen var det nær gått galt, for i den
første forskrekkelsen strøk den avsted.
Flyvedyktig var den ikke, og da det bare
var ville stupet utfor trodde jeg den hadde
slått sig fordervet. Det var ikke annet å
gjøre enn å se til å bli ferdig med denne
karen her, og da det var gjort la jeg mig
ned i redet ved siden av den og kikket
utfor efter den første. Den var heldigvis
ikke kommet langt, men satt på en gress
tott lenger nede. Den ene vingen lå på
skrå opover fjellet, så den var lett å få
fatt i. Selv hjalp den til med klorne og
korn velberget op. Til takk for hjelpen
freste den eftertrykkelig. Merkelig nok
gjorde ingen av dem bruk av nebb og klor.
—
IS
II(7U1flhlf7i.çrc
i
l1• II I.. J.,,enskù,ld
hele veggen være tett besatt med fugl og
redene var klistret fast hvor der bare var
holdepunkt å få. Dess steilere fjellet var,
dess bedre lot det til de likte sig, og redene
kunde ofte ligge så tett at man kunde
undres på om hver fugl var istand til å
finne frem til sitt.
Som nevnt før var det ikke alltid det
beste vær for fotografering, og de dagene
vi lå i krykjefjellet kunde være slit
somme. På de smale benkene var det ikke
Jeg kunde ta dem og plasere dem som jeg
vilde, og de tenkte ikke på forsvare sig.
Disse unge ørnene blev siden fanget av
en mann på Røst, og efter at de hadde gått
fra hånd til hånd og hadde lidt meget
vondt, fikk Cari Schøyen kjøpt dem og
slapp dem fri.
Nordpå har vi en liten måke som kalles
krykie. Den bor i kolonier på mange tusen,
og på Røst hadde den slått sig ned i de
bratte fjellsidene på Vedøya. Her kunde
‘9
store plassen, og når så sneboienc korn inn
fra sjøen som hvite vegger og apparatene
skulde bringes i dekning var det ofte van
skelig nok. Det var ikke nettop så meget
igjen av sommerstemningen når snedrevet
pisket en om ørene, men det varte som
regel ikke så lenge før solen kom frem og
tørket op, så vi fikk en stund som måtte
utnyttes på det beste før den næste sne
føiken.
Ved en slik koloni er der et yrende liv,
der er alltid noen på vingene, og der er et
skrik og en skrål så det næsten ikke er
orenslyd å få. Nu skulde jeg forsøke å få
nærbilleder og gjerne vilde jeg ha dem i
forskjellige stillinger. Efter endel strev
lærte jeg å komme inh på dem, og som jeg
satt slik og ventet fikk jeg riktig se hvor
dan de levet sammen i fred og fordragelig
het. Når man bare holdt sig helt stille, var
det ikke så vanskelig å få dem på platen.
Huset vi bodde i stod nede på bryggen,
og i sundet utenfor var der alltid måker,
så vi hadde ikke lang vei efter dem. Min
hustru brukte dem som øvelsesobjekt, o
hun passet på når fiskerne korn inn fra
sjøen og agnet av sine liner.
Vi var nu ferdige på Røst og skulde
derefter avsted på jakt efter noen besyn
derlige fugler
det var måker som bygget
sine reder i trær.
I Svolvær fikk vi leiet båt, og en solblank eftermiddag drog vi avsted over
Vestfjorden, fulgt av våre trofaste følge
svenner sildemåkene, til nye jaktmarker.
Det var en av disse sjeldne dager da
fjorden lå som et speil, og eftersom tiden
gikk viste det sig stadig nye scenerier, det
ene mer storslagent enn det annet. Efter
en timers tur gled vi inn på en stille vik
med midnatssolen over Tilthornets veldige
grå fjellsider.
20
På de lave små holmene stod vridde forblåste furuer, og der åpnet sig utsikt til en
bred smilende dal med grønne enger, store
velstelte gårder og det hele innrammet av
bj erkeskogen.
Dagen efter drog vi op til måkekolonien,
men det viste sig at lappene som bodde
rundt vannet hvor disse merkelige fuglene
holdt til, hadde røvet alle redene, så det
blev bare de tomme måsereirene vi fikk se.
Vi fant bare ett som hadde undgått op
merksomheten, men det lå på en sten ute
i vannet. Da måken blev skremt av eggene
floi den op i en stor furu og satte sig, og
jeg gikk i gang med å få. gjemt mig bort.
Apparatet blev innstillet på redet, og da
alt var stille efter at min hustru og man
nen vi hadde med oss hadde rodd avsted,
kom måken svevende og øieblikket efter lå
den trygg og rolig på sine egg.
Kikkertlinsen som var i bruk gir imid—
lertid et nokså begrenset billedfelt, og da
det kunde være morsomt å få litt av om
givelsene med, skiftet jeg linse. Det blev
opdaget, og fuglen fløi op i en tretopp bak
mig hvor den høilydt gav sitt mishag til—
kjenne. Da alt var blitt rolig igjen gikk
den ned på vannet ved stenen, men på
redet vilde den ikke. Nu bodde det en
spove på øen. Det er en stor vadefugl med
langt krumt nebb, en ualmindelig sky og
forsiktig fugl.
Den hadde sett båten forsvinne og fant
at nu var øieblikket inne til å komme til
bake til redet. Da den fikk se skjulet stus
set den litt, men da intet rørte sig kom
den forsiktig nærmere for å ta det i øiesyn.
Gjemmestedet var bygget av bjerkegrener,
så det gjaldt bare å sitte musestille og å
få billeder var ikke til å tenke på. Imid
lertid fikk den se noe som interesserte, det
var en del larver som krøp på bjerke
[Ja t’t777t
Fot. L..Sr/lo)dn
A/kcr
I’.,,?. (. Sch,j’,,,
somt funn. Dessverre blev det ikke noe av
bladene. Den glemte helt å være forsiktig
og gikk rundt huset og forsynte sig av
hjerten lyst.
Nu pleier spoven å varsle i tide når
noe mistenkelig nærmer sig, og dette er
andre fugler opmerksom på. Da måken
derfor fikk se hvordan den opførte sig ved
den farlige lovhaugen, blev den beroliget,
og den har vel ment at der ikke kunde
være noe påferde allikevel, for den la sig
stille ned på redet igjen.
Da jeg blev hentet fikk jeg høre at min
hustru hadde opdaget et par tretåete hakke
spetter med unger, og da ingen av oss
hadde sett dens rede for, var det et mor-
billedene på grunn av lysforholdene.
Mens jeg holdt på med måken hadde de
andre funnet en liten idyllisk plass ved
stranden hvor de kokte kaffe, og da jeg
skulde hentes blev min hustru igjen her.
Bjerkeskogen gikk helt ned til vannet, og
lenger inne i bukten markerte et sivbelte
grensen mot den store myren som strakte
sig op til skogen. Som hun satt her dukket
en fugl op bare et par meter borte.
Den korn lydløst op av vannet der gled
av den som olje, og som den lå der var
den et praktfullt syn. Brystet kobber
rødt, avgrenset mot en skinnende hvit
22
J i’j’je
fl. J,. Loi’e,,ski,ld
og så Lofotfjellene forsvinne i synsrannen,
men minnene om alle våre oplevelser
hadde vi med oss.
underside, og det lille hodet som blev
båret av en lang slank hals, var prydet
med store gule silkeglinsende fjærbusker
der gikk fra oiet og endte som en tvedelt
topp i nakken. Men øinene var kanskje
det vakreste, livfulle og spillende som ru
biner. Det var den lille lappdykkeren i
pi-aktdrakt.
Den forsvant likeså plutselig, lydløst og
hemmelighetsfullt som den var dukket op,
men kom igjen gang på gang, for redet lå
i floe Siv like ved land. Da jeg kom dit
fikk vi et billede av den ved siden av det
flytende rede.
Disse fuglene forankrer nemlig redene
sine i sivet og helst hvor dette er dekket
av utoverhengende grener. Her var det
delvis skjult av lange vidjekvister som
strakte sig ut over vannet. Når de forlater
eggene, dekker de dem med halvråtne
plantedeler som de henter fra bunnen og
i solstekcn tar dette materiale til å gjære
så eggene får den nødvendige varme mens
fuglene er borte.
Vi satt oss til å vente på dem, for nu
var begge makene der. De gled frem og
tilbake på bukten, snart dukket den ene
og snart den andre, og efterhvert kom de
lenger og lenger inn. Et pipandpar kom
svømmende forbi langs land, hunnen grå
og uanseelig, men hannen i strålende bryl
luppsklædning. De små lappdykkerne var
nu ganske nær, og den ene blev liggende
stille mens den andre forsvant. Da vi igjen
fikk øie på den lå den like ved redet.
Vi skulde mer enn gjerne blitt her en
stund, for dette var en anledning som ikke
ofte kommer igjen. Det er nemlig så at
lappdykkerne ruger noen få steder nordpå
hos oss, og man treffer dem igjen først i
Sydsverige. Men pliktene kalte dessverre,
og næste dag stod vi ombord i hurtigruten
H. L. Løvenskiold.
DE TOTALFREDEDE DYR PÅ
SVALBARD
i forrige årsberetning skrev jeg at total
fredningen av rein på Svalbard har hatt
en overordentlig gunstig virkning på be
standen. Meddelelser som jeg har mottatt
det siste år bekrefter at økningen av rein
bestanden fortsetter. i Adventdalen, som
før fredningen var helt tom for rein, sees
nu til stadighet større og mindre Rokker,
og særlig er strøket omkring Hiorthhamn
hvor der er gode gressganger et yndet til—
holdssted. En annen fin dal for reinen r
Rcindalen på nordsiden av Van Mijenfjor
den. Også denne var før fredningen helt
tom. Et av våre geologpartier under eks
pedisjonen i I92 var helt inne i bunnen
av dalen uten å se et eneste dyr. Men nu
kommer de igjen. Direktør Sverdrup ved
Store Norske Spitsbergen Kulkompani tok
en tur til Sveagruva ved Braganzavågen
nu i påsken. Han beretter at han mellem
Reindalen og Braganzavågen 5 30 rein
og omkring husene ved Sveagruva var der
reintråkk overalt.
Det er overordentlig gledelig at det er
lykkedes
å
få
reinbestanden
op
igjen.
Hvis økningen fortsetter som hittil, kan
der muligens bli tale om å tillate en kort
jakttid om høsten, når den nuværende
totalfredning utløper i 1935.
Moskusjeet, som blev overført fra Grøn
24
-.
*
--
.Sedj’
I tl/)c)I1, lJiorll,,i;t,r, .S,,,lha,d
land i 1929, klarer sig bra. De er vanske
lige å se om sommeren, da de er svært sky
og på lang avstand går i ett med marken.
Men i6 dyr blev iakttatt i mai ifjor i
Advcntdalen ca. i km. fra Hiorthamn.
har holdt sig
en okse
Det syttende
for sig selv hele tiden. Den blev sett av
direktør Sverdrup og en amerikansk læge
på forsommeren. De kom den på 30 meters
hold, men da de vilde gå nærmere, tram
pet den med forbenene og fnøs så de fant
det klokest å trekke sig tilbake. Oksen var
stor og fet og hadde svære horn. I midten
av februar i år blev en flokk sett i Brent
skardet på overgangen mellem Advent
dalen og Sassendalen. I nærheten såes også
en reinfiokk på henimot yo stykker.
Av de overførte 17 dyr som man må gå
ut fra lever allesammen, er de seks fire år
i vår og resten er tre år. Det skal bli
interessant å se om der kommer kalver
iår, såvidt man vet er der ikke kommet
noen før.
Sysselmannen overforte ifjor 53 finn
marksharer og slapp dem ved Hiorthhamn,
hvor han året i forveien hadde sluppet
fire, som hadde klart sig bra over den før
ste vinteren. I midten av februar iår har
man sett harespor der.
—
Vår østgronlandsekspedisjon ifjor bad
de med i6 grørzlandsl3arer som var tenkt
sluppet på Svalbard. Dessverre omkom 12
under en storm på overreisen med «Fridt—
jof Nansen» og en døde underveis til
Svalbard. De resterende tre blev sluppet
ved Colesbukta. Det skulde være ganske
bra forhold for bare på dette sted, men
da der forholdsvis sjelden ferdes folk her,
har vi ikke kunnet få noen oplysninger
om hvordan de har klart sig i vinter.
Ved kgl. resolusjon av 24. august 5935 I)
er haren totalfredet på Svalbard for
fem år.
Adolf I-be!.
1)
Den kongelige resolusjon er sålydende: ‘I
medhold av $ i lov om Svalbard, lov nr. ii
av 17. juli i9a bestemmes:
»Høre må det hele år ikke jages, fanges,
drepes eller skades på Svalbard. Overtredelse
av denne bestemmelse straffes mcd bøter.
Dog kan vedkommende rcgjeringsdepartc
ment i spesielt videnskapelig oiemed gi tilla
telse til å jage eller fange dyr; for videnskape
lige ekspedisjoner kan fastsettes særlige be
stensmelser.
Denne resolusjon trer i kraff straks og gjel
år.»
der for
.
—
JlosÅusoksr, Sassenda len, Svalbard
25
IC.Sverdrn,b
SKAL VILLREINEN UTRYDDES?
Er det virkelig så at det norske folk er
like glad om høifellets stolteste vilt for
svinner? Finnes der ikke ansvarsfølelse
lenger hos folk eller hos dem som på fol
kets vegne styrer og steller med denne del
av vår nasjonaleiendom?
Den som en menneskealder har bodd
opunder høifjellet og mange år i høifjellet
må nok spørre således.
Ja hvorledes har vi stelt med villreinen?
Det er en skjensel like ut
uverdig for
en kultivert nasjon.
Overalt på landets hoifjell var der vil
1
rein, nok til i sin tid å berge folk med
klær og mat. Villreinen gikk ingen i veien!
Myrstarr og mose og lav greide den sig
med dengang som nu. Fredelig var den
overfor bufe. Den gjorde ingen fortred.
Men mat og klær skaffet den i århundreder dem som ryddet sig land og brøt op
åker i fjeildalene. Og hvad pris satte folk
på vilireinen! Ingen
slett ingen reell
iallfall. Jamt og sikkert har villreinen gått
tilbake i antall år for år og er snart helt
borte fra fjellet.
Og her kan det ikke sies, at villdyr må
—
—
vike for «kulturen»! Tvert om! Der er
samme betingelser tilstede for vilireinens
trivsel idag på våre høifjell som for hun
dreder av år siden. Fjellet er ikke blitt
kultivert, så det av den grunn ikke er
plass lenger for vilireinen. Det er ikke vår
1
kulturelle utvikling som har betinget vil
«ukultur»
reinens tilbakegang! Det er vår
rett og slett! Snart er det bare fortellinger
og sagn tilbake! Snart kan ingen lenger
skjønne, hvad reinsgravene over alt fjell
betydde; snart forstår ingen å tyde dyre
tråkkene i fjellene!
For et fattigslig høifjell vi da har til
bake, når Norges stolteste storvilt i fjellet
er borte!
Dette må ikke skje! Det kan ikke skje!
Det er umulig å tro at dette skulde hende
vi må skånes for en slik nasjonal skam.
Det er for sent, sier kloke folk! Nei, det
er ikke for sent, men i seneste laget!
Jeg gjør Frithjof Nansens ord til mine,
da vi satt midt inne på vidda en septem
berdag og speidet ut i en reinsdott, om der
var store nok bukker i den og kom til å
drøfte «vilireinen». «Gi mig makt og mtd
ler dertil, så skal det ikke bli så mange
—
Gene,’a1ko,,s,l Hugo 1/,,,’j,,cfrl
26
(;r,,r,aMo,,s,,z /lȍo 1[o,,indcc/
I 0-årene før det skal kry av vilirein
alle våre fjell.» Så sa den største mann
Norge har fostret.
skaff vilireinen foreløbig et friJa
kan
vi ordne dette andre store
sted, så
hvis vi vil. Og ville det må vi! Der er et
veldig fjellareal, et fra eldgammel tid vel
kjent villreinterreng, med gråur og breer,
med stormyrer og mosefjell, vel avgrenset,
som for mig forekommer som et ideelt
areal til et forsøk på å redde vilireinen
men som sikkert
å nei ikke bare forsøk
kan føde en villreinstamme på 5—6 tusen
dyr.
Det er terrenget som begrenses av hoved
veien Lærdal—Hemsedal i nord, Sogne
fjorden (Lærdalsfjorden—Aurland—Fret
beim) og Flårnsdalen i syd og vest og
ellers av Bergensbanen. Det er Ål, Hol,
Aurland, Lærdal, Borgund og Hemsedal
som er interesserte kommuner.
Dette terreng
veldig som det er
er som skapt til en villreinpark om man
vil bruke et slikt uttrykk. Naturpark var
kanskje bedre uttrykk. For her har vi
foruten en fattig liten villreinstamme
selvsagt
både bjørn, jerv og fjelihare
rodrev
hvilke dyr kanskje også hører
norske fjell til. Penger
skaff penger her
til! Hvorfra? Og så alle disse kommunene!
Er det mulig å få alle dem under én hatt?
Med hensyn til penger er jeg viss på at
de lar sig tilveiebringe. For det må erindres,
at min tanke med en slik naturpark i
dette nevnte terreng er den, at når villrein
stammen er kommet op i passende antall
dyr, skal og må der skytes årlig så og så
mange dyr. Vi må jo erindre, at en rasjo
nell vilthusholdning absolutt betinger be
skatning. Dyrene må ikke dø av alderdom;
der må ikke bli overbefolkning. Derfor
må der skytes dyr. Og det er dette som
skal skaffe penger
til starten
til
driften.
Hvad tror man der vil bli betalt av
rikfolk her i landet og av utlendinger for
å få skyte f. eks. ioo—i5o storbukker om
året? F. eks. y à Jo storbukker pr. kort
pro persona. Og dette i et så lett tilgjenge.
lig terreng, hvor der allerede er en hel del
udmerkede jakthytter! Villreinen vilde
nok betale selv
det er jeg viss på
både opsynet og andre utgifter. Ti foruten
disse storgubbene, som rike sportsjegere
vilde betale for å skyte, blev der jo likeså
mange simler som måtte skytes, så der
over
—
—
—
—
—
—
—
—
—
—
—
—
27
—
—
blev kjøtt nok for de tilstøtende bygde
folk.
Jeg tror, som sagt, dette lar sig realisere.
Men det går selvsagt ikke av sig selv. Det
må arbeide til. Og det arbeidet vilde være
en ren fornøielse. Iallfall er jeg forvisset
om at dette nevnte fjellarealet ikke kan
utnyttes fordelaktigere på noen annen
FREDNING AV SJ0FUGL RUNDT
NORGES KYST
Som i årsberetningen for 1929 og 5930
nærmere omhandlet arbeides der med å få
fredet fuglelivet rundt våre fyrtårn langs
hele Norges kyst. Saken er ennu ikke løst.
Spørsmålet er under behandling i Handels
VEGETASJONEN PÅ NORDKAPP
(nærmere om fredningen av Nordkapp og Horn
vika i årsberetningen for 1929).
Som assistent ved grenseopgangen 1) på
Nordkapp fikk jeg anledning til å foreta
noen undersøkelser angående floraen i
Hornvika og på Nordkapp-platået. pa
grunn av den sene årstid og den knappe
tid jeg hadde til min rådighet er imidler
tid resultatet blitt mindre bra enn det
) Grensen mellem Måsøy og Kjelvik som går
over Nordkapplatået er omregulert og d:n
nye grense fastsatt ved kgl. resolusjon.
28
måte
og denne utnyttelse skader ingen
andre interesser
og vilireinen får det
første fristed! Andre vil komme efter! Og
om 50 år kunde det atter kry av vilirein
over våre fjell! Hvis vi vil!
—
—
Ål, Hallingdal,
14.
januar
1932.
H. Bruun.
departementet, og der er utsikt til i en
nær fremtid å få løst fuglefredningen.
Spørsmålet om kontroll, spesielt med
motorbåter for å lette tilsynet med fred
ningen er også under behandling i Han
delsdepartementet. Også i dette spørsmål
kan der i en nær fremtid ventes avgjørelse.
kunde være ønskelig. Jeg fant ingen an
ledning til å ta fotografier, de fleste plan
ter var visne og avblomstret.
Nordsiden av Magerøya er et utsatt og
værhårdt sted. Nordkapp-platået er flatt
værhårdt sted. Nordkapp-platået er flatt
og har intet som skjermer mot vær og vind.
Platået er dekket av et lag med sten og
grus, som bevirker at ansamlinger av jord
og vann ikke kan finne sted, idet den jord
som dannes ved forvitring føres med regnvannet gjennem stenlaget ned til grunn
fjellet. Kun i enkelte senkninger ned mot
Hornvika synes det å være betingelser
hit har da enkelte av de
hårdføre gressarter funnet veien.
Nordkapp-platået er forøvrig helt goldt.
I Hornvika derimot finnes en flora
som er forbausende frodig til så langt nord
å være.
Hornvika vender mot øst, og er om
gitt av høie rette klipper som danner et
vern mot storm og vind. I bunnen av vi
ken og på nordsiden finnes den frodigste
vegetasjon, der er nemlig det luneste sted;
solen står også mest på der. Bekken i bun
nen av dalen samt de mange vannsig gjør
at iordbunnen til stadighet holdes fuktig.
Den beste grobunn finnes nede ved siøen,
idet is og regn har tatt jorden med sig fra
de bratte klipper ovenfor ned til stranden,
for vegetasjon, og
mest
—
—
»
hvor terrenget ikke er så bratt. Der vokser
høit frodig gress, likeså tett som i våre
fjellier sydpå. Rundt bekken var det store
mengder av AlcJ,emilla viiigaris (alm. mankåpe) og Steliaria media (vassarv). Langs
stranden fantes flere av de strandplanter
som vokser inne i fjordene i Finnmark.
Blandt gresset var høie kraftige eksempla
rer av Ranuncz1us acar (engsoleie, smør
blomst), Meiandruin rubrum (rød prakt
stjerne), Solidago virgaurea (gullris), eks
emplarer av Cirsiun2 heterop/y11um (hvit—
bladstistel) med optil fem blomsterkurver
på én stengel, Geranium silvaticuni (skog—
storkenebb), en av arten Taraxacurn (løve
rotifolia (småklokke),
tann), Campanula
Bartschia alpina,
(teiebær),
Rubus saxatiiis
4 ,nr,1 ha,’,!
_Vorri’kajips ,,r»,d.vt,,i,,:,,
29
.otdkatj3.
O,iI’t/”, c,y
’,(
1
t
at,’JO?,g
4
/(y’ ,,,iSl
offlcinalis (kvann) ved bekken, Saxifraga
st ellaris (stjernesildre), Stellaris alpestris
og Saxifraga aizoides (gulsildre) samt
mange andre typiske fjeliplanter.
Nordkapp-platået er ganske bok, men
likevel er den variasjon av urter som fin
nes der ganske bemerkelsesverdig; fra en
vegetasjon som gjenfinnes i de frodigste
bjerkelier, forbi planter som vokser i fjell
liene op mot vidiebeltet og til de mest
hårdføre urter som finnes i vårt’ land.
Det er også ganske bemerkelsesverdig hvor
ledes mange av plantene kan ha kommet
ut til Hornvika, man må ofte langt inn i
Horn
fjordene for å finne dem igjen.
vika og Nordkapp er nu som bekjent f redet, så vi får forhåbentlig beholde dem
som de er, med sin flora som er en av
Norges severdigheter.
Rumex domesticus (høimo-lsyre), Sausurea
alpina (lovtistel), AcI2illa millefolium (ryl
lik), Epilobium augustifolium (gjeitrams),
Vjcja cracca (vikke), Polygonum vivipa
rum (harerug), Vaccinium uliginossum
(blokkebær), Ulmaria pentapetala (mjod
urt), Valeriana officinalis f. excelsa (bal
drian), m. m.
Lenger oppe blir det mindre næring for
plantene, med mager og tørr jord mellem
fremspringende sten og klipper. Plantene
blir lavere og klorer sig fast i sprekker og
revner. Her vokser Alchemil/a alpina (fiell
marikåpe), Azalea procumbens (grepp
lyng), enkelte hårdføre gress- og sivarter,
Silene acaulis (fielismelle), Rhodiola rosea
(rosenrot), Oe-rastium trigynum, Dryas oc
topetala (renrose), Comarum palustre (myr
hatt), Oxynia digyna (fjellsyre), Parnassia
palustris (jåblom), Salix herbacea (fjellmo)
og flere andre arter av familien Salix (vid
jer), Gnaphalium supinum, Archangelica
—
—
Høvik
22.
januar
1932.
Thorleif Barlag.
30
DE BOTANISKE FREDNINGS
FELTER PÅ SVALBARD
I mars 1926 har «Landsforeningen for
Naturfredning i Norge» i sin årsberetning
flere forslag til fredning på Svalbard, av
hvilke flere på Spitsbergens Vestland. Av
disse må først fremheves en stor naturpark,
beliggende vestenfor Videfjord og Dick
sonfjord. Her skulde alt naturfredes. Denne
fredning er dog ennu ikke fullført. To
mindre områder ved Isfjorden er derimot
nylig fredet i botanisk henseende, ved kgl.
resi. av 26. februar 1932. Disse to plantefelter blev foreslått fredet samtidig med
den store naturpark og finnes likesom
denne omtalt i den ovenfor nevnte års
beretning, s. 8 7—96, hvor der er gjort rede
for årsakene til at nettop disse områder
blev valgt til fredning. Med hensyn til de
botaniske fredningsfelter gjaldt det jo å
li
i.
finne områder, hvis fiora det var av høicst
interesse å få bevart.
Før plantefeltene omtales fra naturhistorisk hold, skal departementets skri
velse angående fredningsbestemmelser og
grenser for de to i botanisk henseende fre
dede områder hitsettes:
Bestemmelser om fredning av all plantevekst innen visse områder på Svalbard,
fastsatt ved kgl. resl. av 26. febrziar 1932.
i lov om Svalbard av
I medhold av
17. juli i 92 bestemmes:
§
I.
Innenfor de i denne paragraf nevnte
områder på Svalbard skal all plantevekst
være fredet mot innsamling og ødeleggelse.
G. /1.
l/e//ni,z,k v,ed den gnl in/inne, /‘irjia ii, i-ad/ca ta ni
3’
(irensebeskriyelse
for områ
der på Svalbard (Spitsbergen)
hvis plantevekst er helt
f r e d e t.
Område nr. i. Nord og øst for Diclesonfjorden
og Sassenfjorden.
Området er begrenset av følgende lin
jer: Fra en odde på sydsiden av Sassen
fjorden ca. 3 km. vest for utløpet av
Sassenelven, bredde 78° 20’ lengde i6
43’, en rett linje i retning øst
° syd til
en varde på den lille fjellaksel syd for
munningen av Sassendalen 258 rn. o.
bredde 78° i 8’ 7 lengde i6
Herfra
en rett linje i retning øst 8 0
syd til en
vardc på hjørnefjcllet mellem Sassendalen
og Eskerdalen 699 m. o. h.,
bredde 78
15’ 4 lengde i6° y7’. Herfra en rett linje
tvers over Eskcrdalen i retning
øst 32.
syd til en vardc på den vestligste av Tre
høgdene 68i m. o. h., bredde 780 13’ 8
lengde 17° o8’. Herfra en rett linje i ret
ning nord 30° øst til toppen av Hampus
fjellet på høire side av Von Postbreen, ca.
470 ni. 0. h., bredde 78° 26’
3 lengde 17’
44’. Herfra en rett linje i retning nord
170
vest til toppen av Terrierfjellet, ca.
120cm. 0. h., bredde 78° 41’
c lengde 170
20’.
Herfra en rett linje i retning nord
6o° vest til toppen av Sfinksen, bredde
78° 45’ lengde i6° 37’. Herfra en rett
linje i retning nord 270 vest til det vestre
hjørne av bunnen av Austfjorden, bredde
78° 54’ 3 lengde i6° 22’. Herfra følger
grensen vestkysten av Austfjorden rundt
Kapp Petermann, videre østkysten av
Vestfjorden til bunnen av denne, bredde
790
o6’ lengde I 5 ° 33’. Herfra følger
grensen midten av Universitetsbreen, over
Mariaskardet, langs hovedelven i Dickson
dalen til bunnen av Dicksonfjorden, bred32
de 78° 50’ o lengde iy 22’. Herfra følger
grensen kystlinjen på østsiden av Dickson
fjorden, rundt Kapp Wijk, videre langs
kysten av Jsfjorden, rundt Kapp Thord
sen, derfra kystlinjen rundt Billefjorden,
så langs Sassenfjordens nordside og rundt
Tempelfjorden og tilbake til utgangspunk
tet, odden vest for Sassenelvens utløp.
Område nr.
2.
Mellem Colesdalen og Adventdalen.
Området er begrenset av følgende linjer:
Fra utløpet av Coleselva, bredde 7$ 0 o6’ 0
lengde 15 ° cc’ følger grensen Coleselvas
hovedløp opover til det punkt hvor elven
fra Faradalen tilstøter denne, bredde 7$”
05’ 0 lengde 150 17’ 0.
Herfra følger
grensen elven i Faradalen til passet mot
dal nr. i øst for Longyeardalen, bredde
78° 09’ 5 lengde i ° zS’. Videre følger
grensen elven i dal nr. i øst for Longyear
dalen til denne løper ut i Adventelven,
bredde 78 I i’ 7 lengde i
i’. Herfra
følger grensen venstre side av Adventelven
til utløpet i Adventfjorden og følger så
kystlinjen tilbake til utgangspunktet i
Colesbukta.
2.
Foranstående bestemmelser er ikke til
hinder for utøvelse av bergverksdrift eller
annen næringsvirksomhet, dog må i dette
tilfelle ødeleggelse av plantearter søkes
undgått i den utstrekning dette kan skje
uten særlig vanskelighet og utgifl. Såfremt
sådan ødeleggelse som følge av arbeidets
fremme ikke kan undgåes, skal vedkom
mende departement i betimelig tid på for
hånd underrettes om saken.
§ 3.
I spesielt videnskapelig øiemed kan
vedkommende departement frita fra foran
nevnte bestemmelser.
/z-1932
Bolanisk fredning p Svalbard Vgl. res. 26
-
Område I
iVord o ù:;/ fbr
rg Samwr,7ürde,i.
O,nråde
II Mr//cm Or,/pwh,/en m Advennlu/ri,
O,,i,’urûwe.ç geniser
§ 4.
Overtredelse av foran nevnte frednings
bestemmelser er belagt med straff.
§ y.
Denne resolusjon trer i kraft
i.
april
1932.
Med hensyn til plantefeltenes naturlige
beskaffenhet, da er der mange høie fjell.
innen det minste plantefclt, område nr. 2,
når således Lindströmfjellet 967 m. og
Nordenskiöldfjellet 1049 m. innen det
større og nordligere felt, område nr. i, er
der foruten lavere fjell flere mellem 700
og vel 900 m. Av høiere fjell er Sophus
Lie-fjellet 960 rn., Citadellet 5013 m. og
Abeltoppen 1123 lfl.
Av de flatbunnede isfri daler ved Isfjorden faller endel av disse eller deler av
dem innenfor plantefcltenc. Dette er f. eks.
tilfellet med Colcsdalen, Sassendalen, Mi
mers dal, Adventdalen o. fl.
Det geologiske underlag for planteveksten består vesentlig som i det større
felt av kalksten og gips, sandsten og ler—
skifer, hørende til palæozoiske og mesozo
iske avleiringer, i det mindre felt vesentlig
av tertiære avleiringer, mest sandsten og
lerskifer.
Med hensyn til klima, da hører begge
områder til den «Indre fjordsone» (V. S.
Summerhayes and G .S.Elton, 1929).
Denne sone utmerker sig ved sin store rik
dom av plantearter. I aktragere som fra o
—6o år tilbake har hatt anledning til å
studere floraen i vesrkystens fjordegne så
vel som ved den dypt innskårne Videfjord
(på kartet sees bare dens to indre armer,
Austf jorden og Vestfjorden), har vært op
merksom på hvorledes nesten alle de
34
sjeldne arter var samlet ved den indre del
av disse fjorder og fremfor alt ved Isfjorden.
Det har vært påfallende for alle hvor
solrike disse indre fjordegne er i motset
ning til de ytre. Denne forskjell i klima
skyldes den hyppige kysttåke og det lave
skydekke i fjordenes ytre del. Plantene i
det indre får av denne grunn nyte godt
av en relativt stor varmesum, der under
den kortvarige sommer spiller den største
rolle for modningen av vedkommende
planters frø og derved for deres eksistens.
Mange av disse sjeldnere arter i den indre
fjordsone har nemlig en senere inntredende
blomstring enn arter nærmere kysten.
I Grønfjorden, den ytterste fjordarm
på sydsiden av Isfjord, ligger den mereo
rologiske stasjon Green Harbour. Den
viser av de nylig utkomne temperaturmidler ePrer i observasjonsår en normaltemperatur for juli av 5.4° G. og for au
gust av 4.6 .1)
Ved hjelp av resultater fra denne sta
sjon, som ligger utenfor den Indre fjord—
sone, er normaltemperaturen beregnet efter
kortere observasjonstid for samme i 5-årige
periode for Kapp Thordsen og Advent
Bay, altså for steder som ligger i den Indre
fjordsone og innenfor fredningsområdene.
For disse to stasjoner er efter velvillig
meddelelse av meteorolog Birkeland julitemperaturen 6.2° C. og augusttempera
turen 4•9(
Herav ser man tydelig, at sommeren er
varmere i den indre fjordsone enn lenger
ute i fjorden.
De sjeldne og sjeldnere arter man håper
) B. J. Birkcland og Gcorg Schou: Temperaturmidler 1861—1920
‘Norsk Geogr. Tidsskr.’
Bd. III h. S—
8 1931.
—
J<,t._..lfe/a,,d,v,,,,, njifa?nn,
I
,rr,fn,m
å få bevart ved plantevekstcns totalfred
Iling innen de to områder er følgende:
Woodsia glabella, Cystopteris fragilis,
Hierochloa alpina, Arctagrostis latifolia,
Calarnagrostis neglecta, Aira caespitosa f.
horealis, Poa glauca, Poa jemtiandica, Ca
rex dioica f. parallela, Carex nardina, Ca
rex incurva, Carex lagopina, Carex glare
osa, Carex ursina, Carex rigida, Carex
salina f. subspathacea, Carex pulla, Co
bresia caricina, Juncus castaneus, Juncus
arcticus, Juncus triglurnis, Luzula Wahlen
bergii, Tofieldia palustris, Salix reticulata,
Betula nana, Kocnigia islandica, Alsine
hirta, Alsine Rossii, Ammodenia peploides,
Arenaria ciliata, Melandryum affine, Ra
n unculus Pallasii, Ranunculus lapponicus,
J/.
Ranunculus lapponicus x Pallasii, Ranun
culus affinis, Rubus Chamaemorus, Poteri
tilla multifida, Potentilla alpestris, Em—
petrun nigrum, Vaccinium uliginosum,
Polernonium hurnile, Mcrtcnsia rnaritirna,
Pedicularis lanata, Campanula rotundifo
ha og unifiora, Taraxacum brachyceras,
Pctasites frigidus og Arnica alpina.
Ved å frede planteveksten innen disse
områder, er det kun to sjeldne arter man
ikke får med. Av disse finnes imidlertid
de
det store nordvcstlige område, som
visstnok snart blir fredet. De øvrige finnes
på steder som meget sjelden besokes, og hvor
de derfor vanskelig vil kunne utryddes.
Botanikere eller samlere på videnskape
lige ekspedisjoner, som måtte få særegen
Det meste av den om sommeren snefri
mark bærer ingen sammenhengende plante—
vekst, men er en såkalt fjellmark, hvor
plantene vokser spredt slik, at det er selve
jorden som bestemmer landskapets farvetone.
Fjellmarkens planter er lave, hvilket
dels kommer av den vanskelige vann- og
næringsoptagelse, dels av den stadige be
lysning under vegetasjonstiden, som nedsetter stengelens lengdevekst og endelig av
den sterke vind. Til gjengjeld bevirker det
stadige lys en rik forgrening, og plantene
danner derfor ofte tette tuer som kan bre
sig vidt utover av den grunn, at det er få
medbeilere til plassen.
Polarplantene er gjerne meget sparsom
melige med sitt vegetative system; de skaf
fer sig for hvert år gjerne bare litt nytt til
den gamle drakt. Men til gjengjeld ut—
ikler dc et rikt blomsterfior. De lave tuer
kan være helt oversådd av blomster. Disse
utvikler sig nettop rikelig på koldt og
næringsfattig underlag, når der bare er lys
nok. Plantene kan jo godt leve med et
forholdsvis uanseelig ytre; men blomstrin—
gen må under ugunstige forhold være rike
lig for å sikre artens beståen.
Lufttemperaturen er lav under den ark
tiske sommer. Heldigvis kommer der mere
varme ned til jorden og de lave planter
enn den som luPctemperaturen oplyser om.
Luften er kold fordi solvarmen om som
meren i så høi grad blir brukt til smelting
av sne og is. Men bestrålingen er sterk. De
solstråler som treffer marken, opvarrner
denne sterkt likesom de lave planter. Be
strålingen kan gjøre temperaturen i plan
I—Ierundcr også innbefattet det store nordvest
tenes umiddelbare omgivelser 2—3 ganger
lige område.
hoiere enn lufttemperaturen i m. o. m.
Med hensyn til anvendte navn kan hcnvises
Man vil efter det sistnevnte forstå at den
til undertegnedes lille bok ‘Svalbauds Nora,
fjordsone som plantefeltene til hører
indre
Capjwlens Forlag, Oslo, 927.
tillatelse til å samle planter innen de fre—
dede områder I), anmodes herved om ikke
å ta følgende arter som vil ha særlig lett
for å utryddes:
Woodsia glabella, Arctagrostis latifolia,
Poa jemtiandica, Pleuropogon Sabinei,
Carex rigida, Cobrcsia caricina, Juncus
arcticus, Juncus castaneus, Luzula Wahlen
bergii, Tofleldia palustris, Betula nana,
Alsine Rossii, Ammodenia peploides, Ara
bis alpina, Rhodiola rosea, Rubus Chamae
rnorus, Potentilla multifida, Potentilla al
pestris, Andromeda hypnoides, Vaccinium
uliginosum, Campanula rotundifolia og
unifiora og Arnica alpina.
Utenfor de fredede områder bør Genti
ana tenella og Parrya nudicaulis, Carex
rigida og Ammodenia peploides skånes på
)
2
sine klassiske flnnesteder.
I det følgende skal der gis endel korte
oplysninger om planteveksten i sin almin
delighet.
Når det blev nevnt at der i de indre
trakter av Isfjorden, hvor plantefeltene
ligger, er særlig mange plantearter, da er
det ikke slik å forstå at de danner et yppig
plantedekke. Dertil er betingelsene for
ugunstige. I polarlandene er jorden frosset
i ringe dyp under overflaten, og dette
skaffer plantene mange besværligheter.
Vannet i det øverste om sommeren optinte
jordlag er koldt og optas vanskelig av
plantene, likesom det sent trenger frem til
vekstpunktene. Av denne grunn vil også
næringsstoffenc i jorden, som ofte er rike
lig til stede, bli optatt i liten mengde.
1)
C)
36
4.
_,.
7o,d1’n,,,,sis i ( ‘oi,.v,ia/tn, • (,,,,,v2de II
li. R.-JJ.
må være begunstiget med hensyn til varme,
fordi den har så mange klare dager, under
hvilke bestrålingen kan øke varmesummen
på de vel eksponerte steder. Her kan av
denne grunn vokse mange ellers sjeldne
planter som krever meget varme for å
kunne modne sine frø.
Det blev tidligere sagt, at fjellmarken
med sin spredte plantevekst var fremher
skende innen plantefeltene likesom ellers
deroppe. Litt sammenhengende vegetasjon
nnes dog f. eks. i form av lyngmark, dan
net av lave dvcrgbusker som den arktiskc
bladlyng Androrneda (Cassiope) tetragona,
eller av den vakre reinblom eller reinrose
Dryas octopetala eller av den ganske lave
polarvidje, Salix polaris. Enkelte steder
kan krekling, Ernpetrum nigrum, danne
små bevoksningcr. Dvergbirkcn, Betula
nana, som er den høiest utviklede plante—
form på Svalbard, og som jo egentlig er
en busk, er her lav og nedliggende. Den er
meget sjelden innen plantefeltene.
Den vakreste plantcvekst finnes på mot
syd vendende, grusdekkede skråninger un
der bratte fjell. Her kan en mengde
skjønne urter med innblandede gress optrc
i mange arter. Dette er de berømte «polar
ørkenens oaser», hvor hovedmassen av flo
raen har samlet sig. Der bor ofte mengder
av sjøfugl oppe i de bratte styrtninger i
slike fjell, og den kvelstoffrike gjødning
fra dem frembringer på avsatser og især
på skråningene nedenfor et sammenhen
gende yppig plantedekke av gress med
hvit og gulblomstrede urter innblandet.
37
J;j
,’g./ 6olyço,,nia,h ,,,,r( ,e,n,ose, I),;’ns ocloj5etrzlrr
5
Lignende plantevekst med gress fremher
skende kan også optre plettvis i fjellmar
ken, hvilket også skyldes at der ruger
fugl her.
I bunnen av de flate daler som Coles
.
.)Ij;n,sdg,l, o,,i,c7de /
II. A’.- /1.
dalen, Adventdalen og Sassendalen, er der
på våt bunn gjerne et mosteppe med inn
strødde halvgress, gress og endel urter. Det
er tundramyrene. Under dem er der oFte
mektige sammenhengende ismasser.
38
fra Colesdalen innen det mindre
plantefelt viser en revne i en slik isrnasse.
Fig. 4 er fra det større plantefelt og
viser en eiendommelig jordbunnstruktur
fra Mimers dal. Den har oprinnelig vært
en «polygonmark», en struktur som er
meget almindelig på Svalbard på ler eller
lerholdig sand. Der danner sig ved inn
eller 6-kan—
tørring revner som danner
tede polygoner. I revnene spirer planter
og brer sig herfra ut over polygonfiatene.
Der dannes ofte som slutningsstadium en
lyngmark.
Polygonmarken på billedet har reinrosc
i revnene. Men da den herskende vindret
ning frembringer sandflukt i det sand—
holdige materiale, hindrer denne reinrosen
fra å utbre sig over polygonfiatene. Istedet
vokser den på lesiden av de skråttliggcnde
polygonfiater, hvor den danner høie kanter.
Det bør også nevnes at der innen de
fredede plantefelter nncs forstenings
førende lag i fjellene. Disse inneholder
levninger av den rike flora som under tid
ligere jordperioder har vokset der. I det
større område er der således fra jordens
oldtid opbevart forstenctc rester fra dc
skoger som da optrådte og som bestod av
treformede karsporeplanter i slekt med
våre kråkeføtter, sneldcr og brcgncr. I det
mindre område er der i avleiringer fra
jordens nyere tid planterester fra de store
løvskogcr som vokste der under dette
)
1
tidsrurn.
Hanna Resvo/1-Holmsen.
FREDNING AV «STR0MKJELDA»,
Fig.
—
I) Skogene fra dc nevnte tidsrum i jordens listo
rie og deres viktigste slekter er i populær form
omtalt i innledningen til den s. 36 anni. nevnte
Svalbards Flora.
EN .<HELSEBRUNN» PÅ VOLDA
PRESTEGÄRDS GRUNN
Volda Sogelag henvendte sig med brev
november 1931 til Landsforeningen
med anmodning om å medvirke til at en
bronn som ligger på prestegårdens grunn
måtte
med omliggende jordstykke
bli fredet i henhold til naturrfedningsloven.
Nevnte brønn er omhandlct av den
kjente prest Hans Strøm, som var sogne
S. Han skrev om
—
4
6
7
prest i Volda i
denne «helsebrønn » i «Tilskueren pai
Landet» under titelen: »Mineralske Sund—
hedsvande» og i «Københavns lærd Sel
skabs skrifter» under titelen «ørens kil—
der».)
Den tomt som helsebrønnen ligger på
var utparsellert for bebyggelse. Sogelaget
har derfor henstillct til Volda herredsstyre
«å passa på at det ikkje i nokor av dci
tomter som vert burtfeste av prestegards
jordet vert medteke det stykket der presten
Hans Stroms helsebrunn låg».
På foranledning av Landsforeningen
blev der innsendt en prøve av vannet i
bronnen til Universitetets kjemsike labo
ratorium. Da forsendelsen tok lengere tid
enn beregnet kan efter opgivende fra labo
ratoriet analysen ikke betegnes som nøi—
aktig. Der vil derfor senere bli foretatt
nøiaktigere undersøkelse. Den foreløbige
undersøkelse viser imidlertid at «Strøms
kilde» (»Strømkjelda») er svakt radioaktivt.
Landsforeningen innsendte efter å ha
innhentet ytterligere oplysninger fra Soge
laget en forestilling til Kirke- og Under
visningsdepartementet i desember 1931,
av z.
—
—
I)
39
øren er navnet på prestegården.
hvor man søkte om at bronnen og dens
nærmeste omgivelser av historiske og vi
denskapelige grunner måtte bli fredct ved
kgl. resolusjon i henhold til § i i lov om
naturfredning av 25. juli 1910 og 14. juli
gjeva turvande fråsegn. Vedlegga med
dette bes samstundes send attende.»
Efter ovenstående er det grunn til å tro
at fredningen av helsebrunnen vil gå i
orden i en nær fremtid.
I 916.
Samtidig soktes der om at jordstykkct
rundt brønnen ned til bygdeveien på $ X
12 m. utskilles fra prestegården og avsettcs
som fredlyst grunn sammen med brønnen.
Sogelaget har eventuelt påtatt sig å gjerde
inn jordstykket fra veien og rundt brøn—
n en.
Efter mottatt underretning har Kirke
departementet under 14. mars 1932 til—
skrevet Bjorgvin stiftsdireksjon slik:
lolda prestegard.
Spursmål um å freda ein Ijelsebrunn.
Med tilvising til sending frå stiftsdirek—
sjonen av f. ni., som med vedlegg fylgjcr
attende, skal mc melda at departementet
etter det som ligg fyrc truleg vil kunna
1 stort
samtykkja i at eit umlag 100 rn.
jordstykkc (12 ni. >< 8.5 ni.) av Volda
prestegard, der Hans Stroms helsebrunn
ligg, vert burtfesta til Volda kommune for
99 år frå i. januar 1932 mot ei årleg av
gift stor kr. xo.oo. Kfr. alternativ Iii skriv
frå prestegardstilsynet til Volda formann
skap av 4. november 1931, millom ved
legga.
Mc skal beda sokneprest i Volda, Tjens
voll, verta uppmoden um i samråd med
synsmennene å utarbeida utkast til feste—
kontrakt. I kontraktsutkastet må m. a. og
takast inn nøgjen grenseskildring og areal
uppgåve. Utkastet vert, med fråsegn frå
synsmennene, å senda inn til avgjerd av
departementet gjenom vedkornande prost
o Bjørgvin stiftsdireksjon, som ogso må
.
KALKSTEINSGROTTENE I RANA,
NORDLAND
s. 8— 12
I årsberetningen for 1930
Som
omhandlet.
nærmere
grotter
disse
er
i årsberetningen nevnt sendte Landsfor
eningen i januar 1931 en forestilling til
Landbruksdepartementet om at de grotter
som lå på statens grunn måtte bli fredet i
medhold av naturfrcdn ingsloven.
Under 7. november 931 har Kirke- og
Undervisningsdepartementet meddelt føl
gende:
«Ved kg?. resolusjon av 23. oktober 1931
er det bestemt:
1. I henhold til § i i lov om naturfred
ning av 25. juli 1910, jfr. lov av 14.
juli 1916 skal de grotter som ligger
på statens grunn i Nord-Rana almen
ning g.nr. 147 br.nr. i i Nord-Rana
berred være fredet mot beskadigelse
av enhver art og mot at der borttas
nogen som helst del av grottene eller
hvad der måtte finnes av bergarter,
metaller, planter, dyr eller dyrerester
i eller ved grottene.
II. Fredningsvcdtaket blir å kunngjøre
ved opslag på fredningsstcdene.
Man tillater sig å meddele dette i anled
ning av foreningens brev av 22. september
sistleden.
Fredningsvedtaket vil bli tinglyst og
kunngjort i «Norsk Kunngjorelsestidende>,
»Dun derlandsdolen» og « Helgeland».
—
—
40
nu sikret mot inngrep fra menneskehånd
se kartbilaget. Dessuten er Bredekgrotten som ligger østenfor kartskissen, øverst
i Dunderlandsdalen, naturfredet.
Foreningen henvendte sig derefter til
skogforvalteren i Mo i Rana og til Helge-
Man går ut fra at foreningen selv sør
ger for opsiag om fredningen på frednings
stedene.»
De på statens grunn liggende kalksteins—
grotter:
Pilehauggrotten, Kam plihulen,
Granlundgrottcn og Avdalsgrottcn, er altså
—
41
lands Turistforening med anmodning om
råd og bistand med hensyn til opsetning
av skuter m. v. I henhold til en tidligere
uttalelse fra skogforvalteren anmodet for
eningen ham samtidig om han godhetsfullt
vilde undersøke hos eierne av de i privat
eie værende grotter om dc skulde ville gå
med på en frivillig fredning.
Fra Helgelands turistforening har man
under 4. januar 1932 mottatt svar hvori
uttales at foreningen vil støtte oss i vårt
arbeide for å få også dc i privat eie
værende grotter fredet.
Fra skogforvaltercn er der ennu ikke
innlopet noe svar.
Som i forrige årsberetning nevnt er det
foreningens ønske og mål å få disse grotter
noiaktig kartiagt og videnskapelig under
søkt. Under 29. januar 1932 har man der
for anholdt styret for Nansenfondet om
at c-ind. Sven Foyn og Odd Orheim, som
dertil har erklært sig villige, må bli tilstått
et bidrag stort kr. 8oo for sommeren 5932
å kunne kartlegge og videnskapelig under
søke en del av grottene. Herpå er ennu
intet svar innløpet.
JAKTLOVEN
BJØRNEN
Den nye jaktlov inneholder flere be
stemmelser som naturvenner har all grunn
til å være tilfreds med. Den gir uttrykk
for et nytt syn på rovdyrenes plass i
naturen
ikke som bare skadedyr, men
som ledd i dyrelivets naturlige utvikling
og tilpasning. Under debatten i Stortinget
falt der fra flere hold uttalelser som viste
en våknende forståelse av at mennesket
ikke bare bør herske, omskape og drepe,
det være sig til nytte eller til glede, men
også verne om de ville dyrearter
ikke
—
bare fordi de danner et fremtidig økono
misk aktivum, men også fordi menneskene
har en lengsel mot naturen og mot livet
som det fritt leves av de ville dyr i skog
og på fjell. En lengsel som blir sterkere og
sårere eFtersom folkemengden stiger, men
neskene pakker sig sammen i bysamfund
og maskinalderen gjør livet mere og mere
larmende og «unaturlig>. En lengsel ut
mot den uberørte natur som en uerstattelig
verdi for mennesket av idag og imorgen.
En del springende punkter skal neden
for nevnes:
Rovdyrpremier er ophevet bl. a. for
bjørn og ørn. Der blir nu kun utbetalt
premie for ulv, jerv, honsehauk, spurve
hauk, hubro og kråke; dessuten for lom
utenfor Finnmark.
Bjørnen fredes i den tid den ligger i hi
fra i. november til i. mai. Skog- og
vassdragskomiten hadde med 9 av so
stemmer dessuten innstillet på at bjørnen
skulde være fredet i TO år. Herom utspant
der sig en ganske vidtiøFtig debatt, som
dessverre endte med at forslaget blev nedstemt. Der fremkom imidlertid mange ut
talelser både fra forslagets venner og mot
standere, som gav inntrykk av en våk—
nendc forståelse av det kulturtap som vilde
bli en følge av bjørnens utryddelse i
Norge. Ved å opta arbeidet for dens be
varelse i enkelte trakter
i tilfelle mot
erstatning for forvoldt skade
er der
ennu håp om å få bevart dette stolte,
tradisjonsrike dyr for Norge. Arbeidet
hermed vil bli optatt, såsnart den endelige
•vedtagelse av jaktioven foreligger.
Vilireinen skal være fredet det hele år
i so år i den del av landet som ligger øst
og nord for Oslofjorden, Bergensbanen til
Gol stasjon og veien fra Gol til Lærdalsora
samt Sognefjorden.
—
—
—
—
—
42
ad 2) Hisstufien har en grunnfiate på
i8 X 6 m. I tilslutning til hustuFcen og
vest for denne ligger en gravhaug som
se
har cirkelform med radius ca. 9 m.
skissen. Hustuften og gravhaugen, som
dessverre er åpnet, er tilgrodd mcd ungskog som vil bli ryddet bort.
Grensen for det jordstykke som ønskes
fredet går i m. utenfor hustuften og rundt
foten av gravhaugen.
ad 3) Bautasteinen ligger ca. o ni. syd
for hustuften. Den består av en skrått stå
ende skifcrhelle 2.5 in. høi, 1.4 ni. bred
og 0.25 ni. tykk.
Efter å ha innhentet uttalelse fra direk
tøren for Stavanger Museum sendte
Landsforeningen søknad til Kirke- og
Undervisningsdepartementet i januar 1932
oym at ovennevnte naturgjenstander og
oldtidsminnesrnerker måtte bli fredet ved
kg!. resolusjon i henhold til naturfred
ningsloven av 25. juli 1910 og 14. juli
Forøvrig fastsetter Kongen jakttiden,
områdene og antall dyr som kan tillates å
felle på bestemte arealer.
Fangstinnretninger er forbudt for tiur,
røi, jerpe.
Fotsales og gifl er ikke tillatt uten for
fangst av rovdyr, for hvis ødeleggelse der
er satt premie.
forstyrre fuglereder
Det er forbudt
på annen manns grunn eller bortta egg
eller dun. Det samme forbud gjelder for
høifjellsstrekninger, almenn inger, stats—
skoger og på statens grunn i Finnmark.
Spilljakt er forbudt.
Jaktretten er tillagt grunneicren og den
frie rovdyrjakt er ophevet.
Videre kan Kongen frede enkelte vilt
sorter i det hele land eller for deler derav.
—
1916.
HUSTUFT, GRAVHAUG M. V.
I ROGALAND
I skrivelse av 9. april 1932 har depar
tementet meddelt Landsforeningen at kg!.
resolusjon er utferdiget:
«I anledning av foreningens brev av
25. januar med bilag meddeles til efterretning og videre kunngjørelse at det ved
kongelig resolusjon av i. april i år er be
stemt:
(se også årsberetning fra Rogalands krctsforening).
Gjennem Rogaland krets kom der
høsten i 931 til Landsforeningen en søk
nad fra eieren av g.nr. 26, br.nr. i, Hovda
på Randøy i Fister herred om at nedenfor
nevnte naturgjenstander og oldtidsmin ner
på hans eiendom må bli fredet og beskyt
tet efter naturfredningsloven
1910 og 14. juli 1916:
i) en gammel eik,
i i lov om naturfred
«I. I henhold til
ning av 25. juli 1910, jfr. lov av 14.
juli 1916 skal:
jordstykke med hustuft og
i) et
gravhaug med grenser som angitt
på et fremlagt kart,
2) en bauastein og
3) en gammel eik
på g.nr. 26, br.nr. i, Hovda på Rand
øy i Fister herred være fredet mot
av zy. juli
et jordstykke, hvorpå nnes en hustuft
og en gravhaug,
3) en bautastein med omliggende grunn
(se k1isjer under årsberetningen fra
Rogalands krets).
ad i) Eiken måler ved roten 6 m. i
omkrets og er ii m. høi.
2)
43
Når man har betalt licenser for grandc chasse
kan mai> i enkelte territorier felle i clefant, 2 flod—
hester, i nesehorn, 10 bøflcr o. s. v.
I belgisk Congo, syd for Congofioden, i distrik
tene Katanga, Kasai, ved UcIe (nord for Congo
fioden) m. fl. steder er der frcdct skoger og Litlagt
store reservater. For grande chasse,> betales der
mcllem iooo og ooo frcs.
I provinsen Katanga er den store Alberi n,is)o—
mil park. En del farlige dyr kan felles uten tillatel<e
i enkelte av distriktene (løver, leopardcr, kroko—
dilfcr ni. fl.).
Også i Sydvest-Afrika er der nu oprcttct store
rescrvater (det siste i Kalahan), og der arbeides mcd
å få de tilgrcnscndc deler av Kapkolonien fredet.
Den oprinnelige rike s’iltbestand er her sterkt desi—
niert ved jakt, men vil forhabentlig ta sig op igjen
når frcdningen blir effektiv.
Den schweiziske nal urfrcdningsforening har ut
arbeidet og sendt oss en rikt og vakkert illustrcrt
brosjyre om naturvernet som et ledd i Jugend—
biiclserci fjir Naturschiitz. Den er utgitt på tysk
og fransk.
I innledningcn heter det bi. a.
Kjære une
schweizcrc og schwcizcrinncr. Dere vet alle sani
men: Vi schwcizcrc bor i et land som hører til de
skjønncste på jorden
men som all jordens
herlighet forsvinner, hvor mennesket i blindhet
skaltcr og valter, så ødelegges også vårt lands
skjønnhet, dersom vi ikke passer på at naturen,
dyrene og plantene blir vernet om og får være i
fred
Her, kjære unge venner og vcnindcr,
gjelder det at hver gjør sin plikt mot fedrelandet,
hjelper til å beskytte vår hjemlige natur
Brosjyren inndeles i følgende avsnitt: Hus og
tun, veier og plasser, mark og eng, skogen, vannene,
fuglene, plantene, utdrag av dyrebeskyttelseslovgiv
ning og jaktlovgivning.
Som bekjent har østlandske krets ifjor utgitt en
lignende brosjyre «Vern norsk natur>, se side 46.
Finnland har gjenoptatt arbeidet mcd tilveie
bringelse av naturparker. En av den finske stat
nedsatt komité (2 professorer og i riksdagsmann)
har i 5931 fremlagt sitt forslag, hvori foreslåes at
der av statens grunn avsettes 12 områder som
naturparker. Av disse ligger 3 straks syd for Pas
vik nær grensen mot Finnmark og I i Enontekis
nær grensen mot Troms. 6 andre ligger i den nord
lige dcl av Finnland og 2 nsindre i den sydlige.
Fra Polen og Ukraina har foreningen mottatt
beskadigelse eller ødeleggelse av et
hvert slags.
II. Fredningsvedtaket blir å kunngjørc
ved opsiag på frcdningsstedene.»
Frcdningsvedtaket vil bli tinglyst og
kunngjort i «Norsk Kunngjørclscstidende>,
«Stavanger Aftenblad» og «Rogaland».
Man skal be oplyst hvormange eksem
plarer der ønskes av de vanlige frednings
skilter til anbringelse på fredningsstedenc
samt i hvilket målføre de ønskes.
Nils Trædal.
--
L. Brun.’>
.
FRA ANDRE LAND
International Office for the Protection of Na—
ture med sete i Brflsscl har sendt ut meddclclscr
om lover og direktiver for de forskjellige natur—
frcdningsarbcidcr som er utført eller skal utføres i
tiden
1929—1934 i
Afrika.
Som bekjent har der i de senere år vært arbeidet
med vern om natur og dyreliv i den centrale dcl
av Afrika. Dette har ført til en rekke frcdningcr,
særlig i britiske, franske og belgiske besiddelser i
Kenya, Camerum, Belgisk Congo.
I Kenya, distriktet omkring og øst for Victoria
Nyanza, har England utferdiget spesielle bcstem—
melser for vern om land- og vanndyr, naturskjønne
partier og skoger; dessuten er der oprettet nasjonalparker og reservater.
I Victoria Nyanza er garnfiske forbudt, og i et
par elver er det helt forbudt å fiske.
I et enkelt distrikt er det forbudt å drepe eIe
fan ter.
I reservatene utstedes der licenser for jakt. Li—
censene betales for utlendinger med soo sh. pr. år.
10 shilling for døgnet o. s. v.
I fransk Camerum, nord for Congofioden, ha
Frankrike etablert lignende forskriPcer. Der er op
rettet store reservater og fredede skogpatier. For
å få tillatelse til jakt på storvilt betales der be
tydelige summer; for «grande chasse» 6ooo frcs.,
for «rnoyenne chassc» 300 frcs., for «petite chasse,>
z frcs.
—
—
—
—
—.
—
-
44
rikt iii ustrerte berctninger om naturvernsarbeidct,
som gir inntrykk av at der arbeides med kraft og
at arbeidet er resultatrikt. Som hos oss arbeides
der bi. a. for fredning av de siste bjornestanimer i
l\arpaiene.
Våre naboland Sverige og Danmark har som
vanlig fyldige og vakre årsbcretninger. Det samme
gjelder Tyskland, som jevnlig bringer vektige bi
nasjonalparker (Hede
drag til belysning av de
parken og Alpeparken).
ØSTLANI)SKE KRETSFORENING
ÅRSBERETNING FOR
ii
Formannens adresse er Vettakollen i Aker.
Sekretærens —ss— Fritzners gate 17,
Oslo.
Karl Johans gate
Kassererens
29, Oslo.
Årsberetning, revidert regnskap og ar
beidsplati for året 1931 fremlagdes. Til
regnskapet var intet å bemerke.
Pr. 31. desember 193 i har Østlandske
krctsforcning 86 livsvarige og i 26 årlig
hetalende medlemmer, tilsammen altså 212
ni ed 1cm mer.
På generalforsamlingen mars 1931 gjen—
valgtes de uttrcdcnde medlemmer av sty
ret: oberstløitnant K. Gleditscla og dosent
Hanna Resvoll-Holmsen. Istedetfor dosent
dr. Hjalmar Broch, som hadde mottatt
kallelse som professor ved utenlandsk uni
versitct, valgtes dr. Herman Løvenskiold.
Varamennene: Dosent A. 1—lød, overretts
sakfører Delphin, ingeniør il. Bryn gjen—
valgtcs. Kasserer, revisor og sekretær: De
herrer advokat A. Heyerdahl, sekretær J.
Printz og kaptein A. Printz gjenvalgtes
likeledes.
—»—
Men foreningen burde ha mange flere
medlemmer. Dersom ethvert medlem vilde
skaffe i hvert fall ett nytt medlem, vilde
det vært en god begynnelse.
Nye medlemmer får brosjyren «Vern
norsk natisr» gratis og så langt oplaget
rekker også brosjyren om Junkerdalsuren.
Innmeldelse skjer til sekretæren eller til
formannen.
Oslo, april 1932.
K. G. Gleditsch.
45
•99 c’
i_
t
BROSJYREN:
«VERN NORSK NATUR
I årsberetningen for 1930 kunde vi op
lyse om at denne brosjyre, som med stor
elskverdighet var bekostct trykt 10 000
eksemplarer på bokmål av Storebrand—
idun og 5 000
nynorsk av Det norske
Samlaget og Noregs Ungdornslag, vilde bli
fordelt til skolene av Kirke- og Undervis
ningsdepartementet.
Der er gjennem departementet utsendt
ca. i 200 ekspl. i hvert målføre til skole
styrer, ungdomsskoler, høiere skoler m. v.,
og departementet har ledsaget foisendelsen
med en følgeskrivelse som er gjengitt i
årsberetningen for 1930.
I skrivelsen henleder departementet op
merksomheten på denne sak og ber lærerne
om under sin undervisning å innfiette op
lysninger om naturfredningsarbeidct og
dets betydning.
Brosjyren tilstilles skoler og lærere gra
tis ved henvendelse til østlandske krets
(oberstløitnant Gleditsch).
for
Efter anmodning er der i årets løp
uten de av departementet utsendte eksem
sendt nedenstående skolestyrer
plarer
eller lærerlag nedenstående gratiseksempla
rer av brosjyren til bruk for lærerne.
ekspl.
bokmål nynorsk
Narnsskogan skole (N.-Trondelag)
Malm
Leksvik skolestyre (S.-Trøndelag)
Kløve skole
(Hordaland)
Ringcbu skolestyre (Opland)
Øyer
( —»—)
I.andvik lærarlag pr. Grimstad
i
‘5
6
o ekspl. bokmål til skoleinspektøren i Skien
Katedralskolen i Oslo
»
folkeskolen i Holmestrand
24»
»
skolestyret i Tvedestrand
20
»
i Sandefjord
20
»
»
Ullern skole, Aker.
90
,,
—
—
—
—
—
—
Til det internasjonale byrå for naturbeskyttelse i Bryssel blev der i august sendt
2 eksemplarer. I svarskrivclse av 24. au
gust har byrået bl. a. anført: «Da vårt
kontor ofte mottar forespørsler angående
propagandarnateriale blandt ungdommen,
og da vi anser den lille norske brosjyre som
en av de beste i sitt slags, vilde vi være
Dem takknemlig for å motta ca. ro stkr.»
Der blev som følge av denne anmodning
ytterligere sendt ro ekspl.
Man tillater sig å henlede opmerksom
heten på denne brosji’re, som ved henven
delse til formannen i østlandske Krets så
langt oplaget rekker vil bli sendt gratis til
lærere og for en pris av kr. 0.25 pr. stykke
til elever, når de rekvireres gjennem skole
styre, skole eller lærerlag.
ekspi.
bokmål nynorsk
g
g
‘5
Til elevene er der på bestilling sendt
—
—
6
—
—
Kistrand skolestyre (Finnmark)
Bardu
(Troms)
(Nordland)
Skjerstad
4
—
6
—
46
DYRELIVET I OSLO KOMMUNES
OG GAUSTAD ASYLS SKOGER
I årsberetningen for 1930 er omhandlet
vår henvendelse til Oslo og Aker kom
muner om å søke vernet om dyrelivet i
kommunenes skoger
se s. 44. Ved sam
me leilighet rettet Landsforeningen en hen
vendelse til Landbruksdepartementet (skog
direktøren) om å innta visse bestemmelser
den nye jaktiov, siktende til å hindre
jakt på premierte rovdyr og rovfugler i
se S. 12.
fredede områder
Efter at saken var behandlet av ved
kommende myndigheter i Oslo kommune,
og formannskapet hadde sluttet sig til
vårt forslag, blev saken sendt Landbruks
departementet med anmodning om å ta
dette spørsmål op til behandling og utvirke nye bestemmelser i jaktloven sik—
tende til å gjøre dyrevernct effektivt.
Landbruksdepartementet fant imidlertid
ikke grunn til å foreslå nye bestemmelser
i jaktloven, men mente at dyrefredningen
i Oslo omegn kunde foretas i henhold til
naturfredningsloven. Efter at spørsmålet
derefter hadde vært behandlet i Justis
departementet blev saken sendt Universi
tetet til uttalelse. Det rnatematisk—natur—
videnskapelige fakultet gav ved professo
rene Kristine Bonnevie og Jens Holmboe
forslaget om å søke vernet om dyrelivet i
kommuneskogene sin varmeste tilslutning.
Saken blev så fremlagt for Kirke- og
Undervisningsdepartementet.
Den ia. desember 1931 sendte Kirke- og
Undervisningsdepartementet saken tilbake
til Landsforeningen med sådan uttalelse:
Kirkedepartementet antar at der
er adgang til fredning av dyrelivet innen
bestemte områder, når der foreligger sak
kyndig uttalelse om at en sådan fredning
—
—
vil være av videnskapelig interesse. Depar
tementet har forsåvidt ingen betenkelighet
ved å anbefale søknaden
Departementet fant imidlertid at Oslo
kommunes skoger var svært opstykket og
å opta sa
henstillet til foreningen
ken til ny behandling således at dyrelivet
i en mer klart avgrenset del av kommu
Samtidig
nens skoger kunde fredes
benstilles til foreningen å søke utvirket at
Gaustad asvls skog og Skjennungen skog
gikk med på fredning for sine eiendom
mners vedkommende.
Landsforeningen sendte derefter saken
påny til Oslo kommune, idet man under
henvisning til Kirke— og Undervisnings
departementets uttalelse henstillet at den
foreslåtte fredning av dyrelivct foreløbig
innskrenkedes til å gjelde det sammen
hengende skogområde som begrenses av
Maridalsvannets vestbredd i øst, av Skjær
sjøen—Lørenseterbekken og østre og vestre
Aurtjern i nord, av grensen mot Blinde—
rens og Bogstads skoger, Bjordammen,
Tryvannenes vestkant, Lillevann, Lulle
myrene, Keiser Wilhelms vei, 1—lolmenkol—
len til Holmenkollens sportsstue i vest,
Ankerveien, sydenden av Sognsvannet og
videre til Maridalsvannet i syd.
I dette sammenhengende skogareal kiler
Gaustad asyls skog sig inn som en lang
strakt strimmel mellem Sognsvannet i øst
og Vettakollens østskråning i vest nord
over til Store Aaklungen og Skjennungs
—
«—
—
—
—»
—
—»
åsen.
Fra Bjordammen går der en mindre kile
i sydvestlig retning forbi Skjennungshytten
til Langmyra. Dette skogstykke (Skjen
ungen skog) er i privat eie.
Samtidig med henvendelsen til ( )sln
kommune skjedde der henvendelse til (;
stad asyl og til eierne av Sk jen n uniii
—
47
I samtlige henvendelser uttales at så—
fremt man gikk med på den påtenkte fred
ning vilde Landsforeningen søke frednin
gen stadfestet ved kgl. resolusjon i henhold
til naturfredningsloven. Den nærmere ut
formning av detaljreglene for fredningen
og anordningen av tilsynet med frednin
gens overholdelse forutsettes utført av
Landsforeningen under samarbeide med
Oslo kommune m. fl.
Fra Socialdeparternentet, under hvem
Gaustadskogen sorterer, fikk man I6. ja
nuar 1932 sådant svar:
«Under henvisning til foreningens brev
til direktøren ved Gaustad asyl av 17.
desember 1931 meddeles, at departementet
i samhøve med uttalelser fra direktør
Hans Evensen og medisinaldirektøren
ikke har noe imot at dyrelivet i Gaustad
asyls skoger søkes fredet på samme måte
som i Oslo kommunes skoger i Nord—
marka.»
Fra rådmannen for VI. avdeling fikk
foreningen under 12. mars 1932 beskjed
om at Oslo formannskap i møte 9. 5. m.
hadde besluttet å bifalle det foreliggende
forslag om fredning av dyrelivet i kom-
munens skoger vestenfor Maridalsvannet—
Skjærsjovassdraget o. s. v.
Fra eierne av Skjennungen skog
i alt
14
er der ennu ikke innløpet svar. I
løpet av den nærmeste fremtid vil saken
påny bli fremlagt for Kirke- og Undervis
ingsdepartementet og kongelig resolusjon
søkes utvirket. Størrelsen av det område
hvor dyrelivet nu vil bli fredet er:
I. Oslo kommunes skogeien
dommer (herunder Vetta
kollen som eies av Oslo og
Aker sammen)
23.80 km.
2
» 1)
2. Gaustad asyls eiendom...
—
—
28.35 km.
2
—
.
—
EINEREN OG BJØRKEN VED
5 IMARUD
Hvortil eventuelt kommer
Skjennungen skog
o.6z
28.97
eller
29453
+
2
km.
mål
630
30083
1)
»
mål.
Hen er også medregnet det dyrkede areal.
Bjørken, som står like ved gårdens huser,
er ca. ioo år gammel. Den er ca. 25 m. høi,
og ved roten er stammen ca. 2 m. i om
krets. Kronen raker høit op over skogen
omkring og sees tydelig fra Rånåsfoss jern
banestasjon på Glommas nordside.
Fredningen er tinglyst ved tinglysnings—
tinget for Nes sorenskriveri 4. juli og 7.
november 1931.
På gården Simarud
1 g.nr. 23, br.nr. 2 i
Sørum er en stor einer og en stor bjørk
fredet i henhold til naturfredningsloven.
Eineren står fritt i utmarken ned mot
Glomma. Den er ca. ioo år gammel, har
monisk vokset,
rn. høi, 15.5 rn. i omkrets ved marken. Fra roten grener 20
armtykke stammer ut.
48
Ez,,ere,,
Pen frederfe 6ja, k ird Sima,,,d i .Var,c,n
49
ren
Si,;na,uni i .Çan,,,nn
i
FFEDET SKOGFELT
ved
KARLSHAIJGEN
Hakedal Verks Skoge
Niedaj Herred
1921
°
Deli
G.nc.’-jl-Brnrl
Lövsad
Hakedals Sogn
.
-
Fn rI< lar
/
o
fl
2
g
.‘
I
EZZ
/
‘nmie
g
/,t,,
2
//Z
/
med Ô’ns el/er more
1lliLllli
‘I
/>/‘‘‘
Sql,’/rr mye
••‘“
z•
—
Arealfordeling:
fieswnd nr /
-
/0,5 mål (dekar i
2
-
\,/
3
/0,,
,
08
•
5
2/,e
•
6
/2.,,
7
lOs
l
‘,/
/
//
/
.•
//
N
/
/
-
7//’
,
/
• /‘,9ji’//
-;
!i,
•:
•i
‘
/
I,
/
‘
(/‘
,,‘
‘/80
Oo
III
7id,o/rer,l /23o mål
LIII
-‘I,
KARLSHAUGEN I NORDMARKA
I årsberetningenc for 1929 og 1930 er
Konservator Johannes Lid, som våren
fredningen og kartlcgningen av dette skog- 1930 sammen med forsøksieder Erling
felt nærmere omtalt.
Lide og forstkandidat J. Jensen planla
50
den botaniske undersøkelse, meddeler at
han i juli 193 I har foretatt en undersøkelse
av planteveksten på feltet. Ved hvert av
feltets 171 fastpunkter blev der gjort en
fullstendig vegetasjonsanalyse på en nøi
aktig avmerket prøvefiate av i kvadrat
meters størrelse. Disse analyser er utført
eFter den nu mest brukelige metode (den
Hul—Sernanderske) som tar hensyn såvel
til det kvalitative, med liste over alle
plantearter, som til det kvantitative, med
angivelse av dekningsgraden for hver en
kelt art.
Under markarbeidet blev det lagt stor
vekt på å få med også de lavere planter,
spesielt mosene og lavene. Av disse to
plantegrupper blev det fra prøvefiatene
samlet et meget stort antall prøver for
kontrolibestemmelser.
Fra det statistiske materiale kan nevnes
at blåbær viste sig å være den planteart
som forekom hyppigst, idet den blev fun
net på 125 av de 171 prøvefiater. Ikke
langt eFter kommer tyttebær på jr 5 prøve
flater. Dernæst gran 98, marimjelle (Me
lampyrum pratense) 93 og røslyng på 86
prøvefiater. Av moser er her som de fleste
andre steder i skogene grenmosen Hypnurn
Schreberi en av dc hyppigste, den forekom
mer på 104 prøvefiater. Mosene er i det
hele langt sterkere representert enn lavene,
spesielt er torvmosene mange steder domi
nerende.
Som man kunde vente i dette eruptiv
strøk er floraen triviell og artsfattig. Fro
dige blomsterbakker eller gressbakker er
der praktisk talt ingen av. Mest er der av
lyng og myrplanter. Av bær forekommer
blåbær, skrubb-bær og tranebær rikelig.
Og på en av myrene var der i 1931 ikke
så lite multer.
I alt er der på feltet hittil funnet 8o
arter blomster- og karsporeplanter. A v
mere interessante arter kan nevnes Blec/,
rnrn spicant, Lycopodium inundatum og
Rhynchospora alba, som forekommer en
kelte steder på myrene. Dette er planter
som har sin. hovedutbredelse på Vestlandet
og som er sjeldne her østpå. I denne for
bindelse kan det nevnes at en annen vest
landsplante, valsaks (Narthecium ossifra
gum) i sommer blev funnet i Karlshaug
botnen mellem Karlshaugen og Ørflske
vatnet. Man får her en bekreftelse på at
yttergrensene for denne slags planter på
Østlandet ligger i de noget høiereliggende
subalpine strøk.
Det innsamlede materiale og vegeta
sjonsanalyser vil bli bearbeidet så snart
leilighet dertil gis.
«ULLEBERGEIKA»
Ifølge kgl. res. av 7. august 1931 er
kammer
ovennevnte eik efter eierens
ønske fredet
herreinne A. Knudtzons
<mot beskadigelse eller ødeleggelse av et
hvert slags» i henhold til naturfrednings
loven av 25. juli 1910, kfr. 14. juli 1916.
Eiken, som antas å være ca. i ooo år
gammel, står like ved innkjorselsveien til
gården Ulleberg i Brunlanes herred i krys
set melleni bygdeveien, som går i østlig
retning til Larviksveien, og bygdeveien
som går i sydvestlig retning til Brunlanes
kirke.
Det er en mektig eik, hvis hule stamme
har en omkrets ved jorden på 8.$ ni. I
hulrummet er der god plass til 12 voksne
mennesker i opreist stilling, I ca. 3.20
flere
meters hoide deler stammen sig
fulf
prikt
er
metertykke grener. Kroncn
nni
og brer sig som en kuppel utover den
—
—
5’
0
Den freden’e (?/elergeik, J,’run/a,,es
ildebrand. Ubetenksomme eller slyngel
aktige folk har gjort op varme inne i den
hule stamme med den følge at stammen
innvendig er forkullet. Ilden har herjet
eikens rot og grener. Noen av de større
grener er så sterkt forkullet at de antage
liggende skog. Hoiden anslåes til ca. 12
De svære grener har av eierinnen i lengere
tid vært forsynt med kraftige jernbardu
ner for å stive dem av og støtte dem under
snetyngde og vinterstormer.
En juninatt i 1931 blev den herjet av
52
1
I’,, /;edcde eik ji .S,,,,d i Sa,,d,r
)
Eiken, som står fritt på et jorde ut mot
Lahellefjorden, har en mektig krone.
Stammens omkrets i brysthøide er .6o m.
lig må fjernes. Heldigvis blev ilden op
daget i tide og slukket av gårdens folk, så
eiken ikke blev verre skadet enn at den
forhåbentlig ennu i mange år kan fryde
stedets folk og forbipasserende som har
sans for skjønnhet og ærverdighet.
Eicrinnen har nu forsynt åpningene i
den hule stamme med ståltrådgitter, og
på stammen er opslått statens offisielle
naturfredningsskilt til et merke for alt
folket.
TOFTEHOLMEN
Kommandanten på Oscarsborg har med
skrivelse av 2. juni 1931 forespurt om til
latelse til for militæretaten å få opføre et
m.
fastmerke av sten ca. 2 m. høit og i
i diameter på stranden av ToPueholmcn.
Med skrivelse av i i. s. m. meddelte for
mannen i østlandske krets kommandant—
skapet at man ikke fant å burde motsette
sig opsetning av fastrnerket, idet min
gjorde opmerksom på
SUNDEEIKEN
på g.nr. 92, br.nr.
i Sandar herred er
fredet i henhold til naturfredningsloven
og tinglyst ved tinglysningstinget for Lar
vik sorenskriveri 2. desember 1931.
53
at arbeidsmannskap og betjening måtte lusjon av 9. november 1923, hvor frednin
tilholdes å respektere naturfredningen gen bestemmes og områdets grenser beav Tofteholmen,
skrives er opslått på jernbanestasjoner,
2) at der ikke må sprenges bort fjell eller
banevokterboliger, hoteller og fjeilstuer og
brukes materiale fra holmen til opfø landhandlerier m. v. langs Dovrebanen.
reise eller vedlikehold av fastmerket,
J ernbanens distriktschef har med stor
at
maling av fastmerket gjøres så diskret elskverdighet besørget distribueringen av
3)
som mulig,
plakatene.
4) at der ryddiggjøres omhyggelig efter
Av fjelistuemannen på Fokstua er der
arbeidet.
innsendt anmeldelse på ulovlig fiske innen
Under 19. ds. har kommandanten god det fredede område. Saken er under under
tatt disse betingelser. Med hensyn til ma søkelse av politimesteren i Gudbrandsdalen.
lingen anføres at «søilen (fastmerket) må
være hvit. Man kan dog muligens strekke
sig så langt at man lar den stå i naturfarve
under almindelige forhold og stryker den
med krittfarve for eventuelle øvelser og
TIDSSKRIFTET «NORGE»
med permanent farve ved rnobilisering»
I november 1931 så man sig nødt til å
Kontrakt er derefter undertegnet av ved
stanse
utgivelse av dette tidsskrift, og
kommende distriktsingeniør og formannen
nedenstående
meddelelse blev sendt til
i Østiandske krets, sålydende:
«Norge»s
abonnenter:
i) Militæretaten tillates opført et fastNaturfredningsforeningens
østlandske
merke ca. 2 m. høit og i m. i dia
krets
vil
herved
få
til
gjøre
lov
å
opmerk
meter i bunnen på holmens nordpynt.
som
at
på,
vi
nyttår
fra
1932 dessverre ser
2) Eieren av grunnen er uten ansvar for
oss
nødt
til
stanse
å
utgivelsen
av tids
merket og har ingen tilsynsplikt med
skriftet
«Norge»,
som
vi
nu
utgitt i
har
det.
år,
fra
1927 av. Novernberhefcet 1931
3) Militæretaten tillates adgang til om
blir altså tidsskriftets siste hefte.
rådet for vedlikehold og betjening.
Vi tillater oss å fremfore foreningens
4) Der betales ingen avgift for tillatelsen.
beste takk til abonnentene som har vist
saken interesse og gjort det mulig å utgi
Det har gjennem skoginspektør I. Ruu tidsskriftet i disse år.
5
dens velvillige mellemkomst lyktes 3. få dc
Årsaken til at utgivelsen nu må stanse
høsten 1929 nedblåste trær på Tofteholmen er de vanskelige tider, som gjør at tids
fjernet og grunnen ryddet.
skriftet mister mange av sine abonnenter,
og videre at annonsene blir vanskelige 3.
opnå og går ned i pris, mens utgiftene blir
de samme.
FOKSTUMYRA
De abonnenter som ennu ikke har betalt
Plakater inneholdende kart over det fre sin kontingent bedes godhetsfullt betale
dede område og ordlyden av den kgl. reso den av hensyn til naturfredningens arbeide.
i)
54
G
,
østlandske kretsforening av Landsforeningen for natnrfredning i Norge.
Da restoplaget av «Norge» nu skal rea
liseres, vil rimeligvis flere abonnenter kjøpe
de årganger de muligens mangler, eller de
vil kanskje nu før jul kjøpe årganger for
3. sende som gave f. eks. til nordmenn i
utlandet. Prisen for alle ; årganger, i det
hele 36 hefter (1927 hadde 12 heaer)) er
satt til kr. i;.oo.
Prisen for enkelte årganger er kr. 4.00.
Ärgangene kan bestilles og besørges sendt
fra «Norge’>s ekspedisjon, øvre Slottsgatc
25 II, Oslo, hvor de også kan besørges innbundet i originalbind, om det skulde ønskes.
Til slutt vil foreningens styre få lov til
om ikke de av «Norgc»s abon
spørre,
å
nenter som ikke tidligere er medlemmer av
foreningen nu vil melde sig inn i denne og
derved fortsatt støtte oss i vårt arbeide
med å verne om norsk natur. Det koster 4
kr. pr. år å være medlem av foreningen
(40 kr. en gang for alle, hvis man ønsker
å være livsvarig medlem). Man får da
hvert år en billedrik årsberetning med
samme format og utstyr som Norges
hefcene, men på ca. 70 sider.
Man vil derved støtte naturfrednings
arbeidet og selv få den glede å følge dettes
resultater.
Man kan melde sig inn som medlem pr.
brevkort eller telefon til sekretæren, kapt.
A. Printz, adresse Fritzncrs gate 17, Oslo,
eller til formannen oberstløitnant K. Gle—
ditscb, adresse Vettakollen.
Oslo, november
K. G. Gleditsch.
MEDLEMSFORTEGNELSE
PR. i. JANUAR 1932.
Livsvarige medlemmer
(kr. 40.00 en gang for alle).
Aall, Hans, direktør, Bygdøy.
Andresen, Joh. H., fabrikkeier, Skøyen.
Auberç Axcl, dr., generaldirektør, Oslo.
Bcrg, Jens W., verkseier, Glasmagasinet, Oslo.
Berg, Nils Gbr., verkseier, Jevnaker.
Bjanes, landbruksdirektor, Oslo.
desgt.
Bondeungdornslaget i Oslo, Kr. 4
Broch, H., professor, Oslo.
Bronn, Olaf, grosserer, Bestun.
Bronn, Thorleif, cand. Jur., Bestun.
Bruun, Eskild, hoicstcrcttsadvokat, Oslo.
Bryn, Alfred J., ingeniør, Oslo.
Buskerud Jæger- og Fiskerforening, Drammen.
Børs, Otto, direktør, Narvesens kioskk., Oslo.
Delphin, Arne, ingeniør, Oslo.
Delphin, Glir., stud., Oslo.
Det kgl. Selskap for Norges Vel, Oslo.
Diesen, Bredo, tannlæge, Oslo.
v. Dittcn, Th., Skravestadverket pr. Sandefjord.
Drammens og Oplands Turistforening, Drammen.
Eitzen, Gamillo, Oslo.
Fett, Harry, riksantikvar, Akersgt. 42, Oslo.
Friluftsklubben, Oslo.
Gleditsch, K. G., oberstløitnant, Vettakollen.
Gleditsch, Mimi, frøken, Oslo.
Grøndahl, Anders, boktrykkcr, Slemdal.
Gulbranson, G., general, Bergen.
Hals, Hans, Stockholm.
1-fansson, Gbr., direktør, Bygdøy.
Hansson, Dagny, fru, Bygdøy.
Hartmann, Aage, Bygdøy.
Hartmann, G., ingeniør, Lysaker.
Heiberg, Axel, konsul, Lysaker.
Heyerdahl, Anton, advokat, Oslo.
Heyerdahl, F., direktør, Aker.
Hoel, Adolf, dosent, Oslo.
Holmboe, Jens, professor, Toycn.
Huitfeldt, Hans, læge, Oslo.
Ingicr, Alexandra, dr. med., Oslo.
Juell, Ghrf., stadsdyrlæge, Kr.sand.
‘Kjenn Ditt Land, (Gentralforenngen),
Kr. Auguszsgt., Oslo.
Kjos-Hansen, distriktsdyrlæge, Egersund.
Kongsberg formannskap, Kongsberg.
Krøtø, 0., tannlæge, Oslo.
Lid, Johannes, konservator, Oslo.
Lindboe, Einar, læge, Oslo.
Lund, Otto, forstkandidat, Oslo.
Løvenskiold, GarI, forstkandidat, Oslo.
Løvenskiold, Harald, godseier, Vækkero, Lysaker.
Mustad, Else, fru, Aker.
Mustad, Wilbclm, fabrikkeier, Oslo.
Møystad, Fl., godscicr, Elverum.
A.
1931.
W. W7erenskiold.
I. Ruden. A. Hoel. H. Resvoll-Holnlsen.
H. L. Løvenskiold.
çs
Friis, Hiclm, ovcrrettssakfører, Oslo.
Giertsen, Giert, direktør, Blonimenholm.
Gleditscls, frøken Irma, Oslo.
Grahm, Odd, premierloitnant, Oslo.
Gran, H. H., professor, Slcmdal i Aker.
G rette, Einar, advokat, Slemdal.
Grimeland, B. A., skolebestyrer, Oslo.
Gulbrandsen, CarI, grosserer, Oslo.
Gulbranson, Joh., krinsinaldommer, Vettakotlen.
Guthe, Asbjørn F., ingeniør, Oslo.
Haavind, Rolf, disponent, Oslo.
Himmer, J., kontorchef, Oslo.
Hansen, Kaja, tannlæge, Oslo.
Hartvig, P., læge, Kragerø.
Haug, Hans, forstmester, Larvik.
Haug, Therese, frk., Oslo.
Heim, Ant., direktør, Oslo.
Hertzberg, K. H., nsajor, Vettakollen.
Hilden, John, sekretær, Oslo.
Hoffstad, 0. A., skolebestyrer, Sandefjord.
Holmenkollen Vel, lektor Russ, Holmenkollen.
Huitfeldt-Kaas, Hartvig, dr., Bygdøy.
Høegh, Hans C., blomsterhandler, Oslo.
Hygen, Georg, Oslo.
J cbe, Fredrik, assessor, Oslo.
Jensen, Eskild, disponent, Vinderen.
Jensen, ingeniør, Gulskogen, Drammen.
Jordbakkc, Hans, fanejunker, Vestre Holmen.
Jørstad, Ivar, statsmykolog, Oslo.
Kildal, W., forstmester, Maridalen.
Kjær, A., fhv. førstebibliotekar, V. Aker.
Klingenberg, K. 5., major, direktør, Oslo.
Klomsæt, Sigurd, lærer, Drangedal.
Knudsen, Magnus, grosserer, Arendal.
Korterød, A., sekretær, Oslo.
Larsen, fru Ruth, Oslo.
Larsen, Trygve, disponent, Oslo.
Lindemann, C. F., læge, Oslo.
Lindvik, Adolf, professor, Oslo.
Lynge, B., dr., Oslo.
Meidell, P., grosserer, Oslo.
Mohr, Anton, dr., Oslo.
Morgenbladet, Oslo.
Munthc Kaas, E., redaktør, Oslo.
Miinster, Ths., bergmestcr, Bygdøy.
Møinichen, dr., Midtstuen San., V. Aker.
Natvig, H., dr., Oslo.
Nergaard, Olav, skogeier, Åsta.
Nielsen, G. E., telefondirektør, Drammen.
Nilson, Robert, skibsreder, Oslo.
Nissens pikeskole, Oslo.
Nordhagen, Joh., overlærer, Oslo.
Olsen, Carl, postfullmektig, Oslo.
Olsen, frøken Signe, Oslo.
Omsted, CarI, sekretær, Oslo.
Orning, 0. Chr., overrettssakførcr, Drammen.
Oslo militære samfund, oberstløitn. Dannevig,
Oslo.
Otnes, frøken Christiane, Oslo.
østreng, Harald advokat, Oslo.
Pleym, G., lensmann, Hemnesberget.
Prytz, Eiler Krog, gulismed, Oslo.
Qvigstad, kaptein, Oslo.
Nansen, Aleksander, advokat, Oslo.
Narvcscn, B., direktør, Ringebu.
Nielsen, lngwald, frue, Oslo.
Norsk Hotel- og Resturantforbund, Oslo.
Nygaard, Constance, f. Wiel, Oslo.
Nyquist, Arild, skibsreder, Oslo.
Olsen, Rudolf, skibsrcdcr, Oslo.
Printz, Axcl, kaptein, Oslo.
Printz, Jens, sekretær, Oslo.
Quillc, Borghild, fru, Oslo.
Qvalc, Finn, major, Oslo.
Roll, Emil, advokat, Vinderen.
Saxlund, E., advokat, Oslo.
Schibsted, fru redaktør, Oslo.
Schilling, Hj., overlæge, Oslo.
Sejersted, H. N., overingeniør, Oslo.
Selskapet for Nordstrands Vel, Nordstrand.
Skogdirektørens kontor, Departementet, Oslo.
Stang, J. B., skibsrcdcr, Oslo.
Steen, Johan, grosserer, Oslo.
Stenersen, Gudmund, maler, Oslo.
Strøm, K. Münster, Oslo.
Strøm, 0., overlærer, Oslo.
Thoresen, Ole R., skibsrcder, Oslo.
Traaen, A. E., dosent, Landbruksisniskolen, Äs.
Treschow, F., godseier, Larvik.
Turistforening, Den norske, Oslo.
Wcdel-Jarlsbcrg, Maehilde, fru, Oslo.
Wcssel, Ellen, fru generaldirektør, Sarpsborg.
Wiborg, Justus, direktør, Kalvild, pr. Lillesand.
Wiborg, fru Kathinka, Kalvild pr. Lillesand.
Wilse, A. B., fotograf, Oslo.
Young, fru, godseicr, Vettakollen.
Ødegård, Axel, direktør, Slemdal, V. Aker.
B. Arlig bctalcndc medlensmer
(kr. 4.00 pr. år).
Aagard, Birger, fiskcriinspektør, Oslo.
Aarnodt, S. Chr., byråchef, Oslo.
Aarhus, Knud, bokholder, Oslo.
Amundsen, K. Vilh., kaptein, Oslo.
Andersen, Gudolf, direktør, Oslo.
Andersen, Thomas, premierløitnant, Oslo.
Augdahl, Per, ckspcdisjonschef, Vettakollen.
Bang, Olaf, depotchef, Oslo.
Bentzen, B. E., major, Oslo.
Berg, Rolf A., kjøpmann, Drammen.
Bjørstad, Erling, kaptein, Oslo.
l3onncvie, Kristine, professor, Oslo.
Christenscn, I. E., fylkesmann, Oslo.
Christianscn, Thea, frk., Kristiansand.
Conradi, Th., Oslo.
Danelius, Dr., Trondheim.
Dannevig, Alf, cand, real., Arendal.
Delphin, Kr., overrettssakfører, Oslo.
Drangeid, Olav, skogforvalter, Jønsberg, Stange.
Dyring, Joh., overlærer, Bekkelagshøgda, Oslo.
Eliesen, Iver L., kontorchef, Sandefjord.
Engelstad, K. I. F., generalfelttøimester, oberst,
Oslo.
Flood, Johannes, apotckcr, Rikshospitalet, Oslo.
Foss, A., diplomingcniør, Oslo.
56
Sverdrup, Helga, frøken, Oslo.
Tajet, Gustav, løitnant, V. Aker.
Tharaldsen, H., fhv. lærer, Lillestrøm.
Thaulow, Harald, Oslo.
Tostrup, frøken, ,Kjenn Ditt Land’,, Oslo.
Tveter, Haakon, Aker.
Ulvig, Elisa, frøken, Oslo.
Voksenkollens Vel, Waal, Jacob, Voksenlia.
‘Qalle, A. Th., fenrik, Oslo.
Ween, Thorolf, kaptein, Bckkelagshogda.
Welhaven, J. A., byråehef, Nordstrand.
\Verenskiold, W., professor, Lysaker.
\Versvik, Knut, Oslo.
Wold, Karsten, kaptein, Oslo.
Wold, Knut G., Trondheim.
Zimmer, A., generalintendant, oberst, V. Aker.
Øgård, A., karttegner, Oslo.
Østensen, Einar E., o.r.sakførcr, Oslo.
østreng, Harald, advokat, Oslo.
Øyen, Toralf, kaptein, Vinderen.
redaktør, Vinderen.
Refsum, Thorleif, diplomingeniør, Oslo.
Resvoll, Thekla R., dr., Bestun.
Resvoll-Holmscn, Hanna, dosent, Vettakollen.
Ringnes, Chr. M., direktør, Hvalstad.
Rolfsen, fru Kirsten, Oslo.
Ruden, Ivar, skoginspektør, Sandvika.
Ruud, Tidemand, lektor, Kragerø.
Sann, fru Karoline, Simarud pr. Rnåsfoss.
professor, Tøyen.
Schetelig,
Schanke, A., skogforvalter, Kongsvinger.
Sehiørn, Karl, overlærcr, Tønsberg.
Schlytter, Boyc, Oslo.
Sem, Elise, h.r.advokat, Holmenkollen.
Skavland, fru Ella, Oslo.
Slemdals, Vinderens og Vettakollens Vel, kapt.
Lous, Vinderen.
Smith, K. A., apoteker, Sortland.
Spjeldnæs, kaptein, Vettakollen.
Stokke, C. A., Oslo.
Svae, Hj., kaptein, Oslo.
Ramm,
.,
ÅRSBERETNING FRA ROGALANDS KRETSFORENING FOR NATURFREDNING I NORGE
Foreningens medlemstall er nu ialt 363
mot ifjor 339. Herav er i æresmedlem, i6
llvsvarige, 6 foreninger, 3 bondemedlem
Agitasjonsutvalg: E. Torgersen, W. Mot-
land og Osc. Svendsen.
Teknisk utvalg: S. Evensen, Ingvar Eide
og Peder Eeg.
Styret har i årets iøp avholdt 6 ordi
nære møter, hvor 32 saker er behandlet.
Formannen, sammen med foreningens
alltid interesserte æresmedlem, hr. Ole
Isaksen, har i sommer foretatt befarinng
av gravhauger og andre fortidsminner i
Hetland, Håland og Randaberg.
Styret eller deler av styret har sammen
med hr. Isaksen besøkt Hovda gård på
R andøy, Tangarhaugfeltet samt Kongshau
gen på Engelsvoll i Klepp. Alle steder er
der fotografert, målt og skissert naturgjen
stander eller fortidsminner.
Man hadde håpet å kunne frem legge p.i
årsmøtet endel positive resultater. Men av
grunner som nærmere skal onitales under
hver enkelt sak har dette ikke vært nulit.
mer, 337 ordinære.
Der har vært noen avgang på eldre
medlemmer.
Foreningens styre har i det forløpne år
bestått ov Anders Bærheim (formann), 0.
S. Olsen (viceformann), E. Torgersen (kas
serer), L. A. R. Aadnescn samt S. Evensen
(sekretær).
henholdsvis
Suppleanter til styret
dje
har vært herrene
jste, nen og 3
Wilh. Motland, Ingvar Eide og Nic. Ask
vig.
Regnskapsrevisjonen er som før utført
av T. Fjermestad og John Dahle.
Utvalgene har hatt følgende sammen—
—
setning:
Redaksjonsutvalg: A. Bærheim,
Asche Moe, Jens Amundsen.
H.
57
Gravhazsger i Hetland, Håland og
Randaberg.
I mai sendte foreningen andragende til
departementet om fredning av en rekke
gravhaugcr i de nevnte herreder. Saken
korn tilbake til oss i desember med henstil
ling fra landsforeningen om å la den ligge
til saken om fredning av fortidsminner på
Hovda i Randøy i Fister var avgjort.
Årsaken til dette ligger den at departe
mentet var noe tvileride overfor spørsmålet
om disse gravhaugene kunde fredes
eller
burde fredes
efter naturfredningsloven,
som vi hadde søkt om. Departementet
mente dessuten at fortidsminner var fredet
i henhold til loven om bevarelse av fortids
2.
—
—
minner.
F,ede eik.
Styret har funnet det klokt å la Hovda
saken, som ligger gunstigere an, komme til
avgjørelse først. Der vil da være skapt et
utgangspunkt, hvis denne saken går igjen
Fi:i,,•
nem.
Imidlertid er da enkelte saker, som følge
av det arbeide som er utført, såpass mod
net at man tør håpe på resultater i det
kommende år.
i. Rodamyren i Tananger.
Forrige årsmøte bemyndiget styret til å
kjøpe myren, hvis dette var mulig og rime
lig pris kunde opnåes.
Styret gikk da i gang med å skaffe rede
på hvem som var eiere av myren. De første
oplysninger man fikk herorn tydet på nok
så innviklede eiendoms- og rettighetsfor
hold, og man henvendte sig derfor bi. a.
til statsarkivet i Bergen. Forsøkene på å
skaffe rede på forholdene førte imidlertid
ikke til noe resultat, og tiden gikk. I det
nye år får man da prøve på stedet om der
kan skaffes betryggende rede på disse ting.
Før nytter det jo ikke å tenke på noe inn
kjøp.
3. Fredning av en gammel eile, en grav
haug, en hustufi og en bautastein på
Hovda gård på Randøy i Fister herred.
Eieren av Hovda gård, Johannes Hovda,
innsendte med vår bistand i oktober andra
gende til Kongen om fredning av ovenfor
nevnte ting. Disse var av oss fotografert
og opmålt og beskrevet. Eieren androg om
at fredning måtte bli foretatt efter loven
om naturfredning og avstod vederlagsfritt
den fornødne grunn.
Saken kom i desember tilbake av samme
grunn som nevnt i forrige sak.
Saken er nu sendt tilbake til departe
mentet bilagt uttalelse fra Stavanger muse
ums direktør og fornyet inntrengende an
befaling fra vår side.
(Der er nu utferdiget kgl. resolusjon,
58
nødvendig for arbeidet med redning av de
fortidsminner som ennu finnes.
7. Erfjord.
Torkel Erfjord er tilskrevet med hen
stilling om å frede en stor bjerk på hans
eiendom. Noe svar er ikke innløpet.
I
o’
8. Fyrvesenets eiendommer og fugle
fredningen.
Saken befinner sig i vedkommende de
partement og må ventes å ville ta ennu
lang tid, før noe resultat kommer. Se også
Gammel &k
Gravhauq, llustuf
oq 8autaste,ri
9
hvoreFter gravhaugen m. v. er fredet
også side 43).
5. 28.
km.
—
9. Allétrær langs nedre Stokkavei.
En gårdbruker som var begynt å hugge
se
HUSTUFT oo GRAVHAUG
p Hovda, Randöy i F1ser
4. Tangarhaugfeltet.
Den såkalte «Dødsstjernc» er opmålt og
fotografert. Andragende om fredning av
denne efter naturfredningsloven er av eie
ren sendt Kongen med vår bistand.
Ved kgl. resolusjon av 9. april 1932 er
«en stjerneformet stensetning (Dødsstjer—
nen) ved Tangarhaug sjørnerke på g.nr. i,
br.nr. 27 Rinden i Klepp herred fredet
mot beskadigelse av enhver art i henhold
til § i i lov om naturfredning av 25. juli
1910, jfr. lov av 14. juli 1916.)>
D
1
Ii’)
i
I
g
//a5tuft 0
/8mx6mQI
Lille Stokleavann.
Politiet er gjort opmerksom på at løse
hunder jager i terrenget. Efterforskning
blev igangsatt og forhåbentlig vil dette
virke efter sin hensikt.
.
:Z
6. Registrering av fortidsminner.
Der er rettet henstilling til fylkesman
nen om ad administrativ vei å skaffe en
fortegnelse over de fortidsminner som fin
nes i fylket. En sådan fortegnelse er nokså
/
Grav/c,rpmer
/
5,’
SS.,
59
Til fremme av arbeidet med å øke med
lemsantallet har man «ansatt>’ en medlems—
sjmler, hvis virksomhet hittil har bragt et
gunstig resultat.
.4
Utdrag av protokoll
årsmøtet 30. januar 1932.
Møtet holdtes i Grand Hotell under le
delse av viceforrnannen, 0. S. Olsen. Til
stede var 23 medlemmer.
i.
Viceformannen ønsket medlemmene
velkommen til
årsmøte.
2.
Kassereren leste regnskapssammendra
get. Kassen viste en beholdning kr.
407.45. Rogaland Naturfredningsfond
viste en beholdning kr. I 031.36.
Regnskapet godkjentes.
Der besluttedes tilført fondet kr.
.
350.OD.
£‘vO)d,,’ lrrnqsjcft
at,
/i,,st,,J?;,
//a,>f>,, I”isir,
en vakker all på Nedre Stokka er tilskre
vet med henstilling om å skåne trærne.
jo. Fredning av fugler og småvilt i
Rogaland.
Fredningen som blev besluttet av fylkes—
tinget i 1928 utlop ved årsskiftet.
Henstilling om fornyelse av fredning er
sendt fylkesmann og fylkesting.
Rennesøy.
På Fenes trues et rikt felt med fortids
minner med beskadigelse ved veianlegg. En
henstilling om å skåne disse ting er sendt
cveringcnioren for Rogaland veivesen samt
vedkommende herredsstyre, som stiller sig
velvillig til saken.
i i.
Austad i Nes ved Flekkefjord.
Man har henstillet til eieren av denne
gård å frede en stor bjerk. Noe svar er
dessverre ikke innlopet.
6o
Landsforeningen bevilgedes kr. 50.00
som ekstraordinært bidrag til utgivelse
av årsheflet.
3. Sekretæren leste årsberetningen.
Formannen omtalte forhandlinger
med en eier på Erga angående kjøp av
en gravhaug. Der blev budt kr. 100.00
fru Daae
for haugen, men eieren
lavt.
for
t
tilbude
fant
Årsberetningen foran led iget ingen
særlige bemerkninger.
Valg.
4.
Til formann: Materialforvalter L. A. R.
Aadnesen, adr. Stavanger Gassverk.
Til viceformann: Arkitekt Lars Stor
haug.
Til sekretær: Ingeniør Ingvar Eide.
Til styremedlem: Gartner Wilh. Mot-land.
Til kasserer: Barber E. Torgersen.
Til suppleanter: Askvik, Bryne og
Madsen.
Til revisorer: Fjermestad og Dahie.
Til redaksjonsutvalg: Bærheim, Asche
Moe og Amundsen.
Til agitasjonsutvalg: Torgerseti, Motland og Svendsen.
Til teknisk utvalg: Eide, Bryne og Eeg.
—
—
0. S. Olsen. Erling Torgersen. S. Evensen.
L. il. R. Aadnesen.
Dahle, John, grosserer.
6. Evensen, S., Ingeniør.
7. Fjermestad, Ths., kjøpmann.
8. Hansen, Kjos, dyrlægc.
Hals, Oluf, reisende.
lo. Middeitbon, C., konsul.
is. Oadl, Lars, statsrid.
iz. Pedersen, Anron, grossçrer.
13. Randulif, Bernh., koistorchcf.
14. Smedsrud, A. M., dr.
Stavan gcr kommune.
i
i6. Zimmer, K., direktør.
.
.
.
Arsl,ctalendc medlcmsnrr:
De med
Æresmedlem:
Isaksen, Ole, overmaskinist.
Li vsvarige medlemmer:
Arentz, Gustav, konsul.
Berentsen, E., konsul.
3. Berg, Kr., advokat.
4. Bærheim, Andr., avdelingschef.
i.
2.
nye
medlemmer
for 1932.
Aadnescn, L. A. R., nsatcrialfors’altcr.
Aadncscn, Lars, maskinist.
Aadnescn, Olav, posibud.
Aamodt, T., verksmcstcr.
Aanonsen, Arnt, kjøpmann.
Aartun, Sjur, opsynsmann.
Aase, Cbr., boligbestyrer.
Aasc, Johan, postekspeditor.
Aasland, Jul., maskinmester.
Alvsberg, I., tollkontrollør.
Amundsen, Jens, redaksjonssekretær.
Amundsen, Olav, trykker.
Anbjørnsen, Anton, snekker.
Anda, Johan, kjepmann.
Andersen, Walter, kjøpmann.
Andreassen, Andreas, disponent.
Andreassen, Nordal, kjøpmann.
Antonsen, Nils, kjøprnann.
Askvig, Nic. B., kjøpmann.
Becher, H., urmaker.
Benning, Arne, lektor.
Bergesen, Sigv., passasjeravdelin
Bcrgmark, Alcx. R., postekspeditør.
Birkedal, M., bestyrer.
Birkeland, K. M., politibetjent.
Bjorheirn, Ingeborg, telegrafistinne.
Bjorbeim, Rasmus, snekker.
Bjørheim, I.ars, reisende.
Bjørgo,
Medlemsfortegnelsc for Rogalands kretsforening for natirfredning i Norge.
betegnede er
J.,
grosserer.
Bjørnsen, Lars M., kjøprnann.
Bjørnson, Otto, snekkermester.
Bowitz, Carsten, støpericier.
Boyc, Johs., boktrykker.
Brimsø, W., forrctningsfører.
Brummeland, John, butikkbetjent.
Bryne, Thoralf, gartnerieier.
Bærheim, Sigurd, tegner.
Christensen, Edy. Th., byggmester.
Clementsen, J., støpcrieier.
Corneliussen, Ohmcr, frisør.
‘Corneliussen, R., tapetsersncstcr.
Dahi, Thv., journalist.
Dahle, Michael, disponent.
Dahie, Ole, handelsmann.
Danielsen, Inga, frk.
Danielsen, W., maskinist.
Dirdal, I., fullmektig.
Drcyer, Jakob, boktrykkcr.
Ebeltoft, Herm., salmaker.
Eckhoff, M., bygningschef.
Ecg, Peder, kjøpmann.
Eide, B. W., distriktschcf.
Eide, I., driftsingeniør.
Eilcrtsen, Eilert, gravør.
Ellingsen, Fr., bokholder.
Emberland, Nils S., barbermester.
Eriksen, E., telegraffullmektig.
Eriksen, Svend B., garvermester.
Evensen, E., tollopsynsmann.
Eskeland, Sven, gårdbruker.
Eskeland, Torolf, elektriker.
Evertsen, Reinert, faktor.
Feyling-Hansen, H., postekspeditør.
Finne, Gabriel, ingeniør.
Finnesand, John, maskinmester.
Fjermestad, Martin, fabrikkeier.
Floor, Otto, bokhandler.
Fosse, Otto, postekspeditør.
Friestad, I. E., materialforvalter.
Friser, Torleif, postekspeditør.
Foreningen til fortidsminnesmerkers bevarelse,
Stavangeravdelingen.
Gabrielsen, B. J., disponent.
Gilje, Konrad, vaktmcster.
Gjemre, T., navigasjonslærer.
Gjessen, Erik, maskinnsestcr.
Gjesscn, Ingolf, maskinmester.
Glad, P. C., forstmester.
GIadstad, L., major.
Godal, Arne, gartnerieier.
Grude, I. Mossige, chefsekrctær.
Gudmundsen, G. J., agent.
Gulberg, E., ingeniør.
Gulbrandsen Carl, o.r.sakfører.
Gundersen, Hildur, fullmektig.
Gundersen, Jacob Stray, avdelingschef.
:.Gundersen, Oluf, formann.
Greve, A. T., kjøpmann.
‘Haaland, Ingvald, grosserer.
eHaave, Thorleif, snekkermetser.
Halvorsen, Trygve, postekspeditør.
Hamre, Birger, agent.
Hamre, Thv., bankkasserer.
Hansen, G., kontorchef.
Hansen, Herluf, gulismed.
Hansen, Otto, fabrikkeier.
Hanssen, Hans E., grosserer.
Hanssen, P. J., slaktermester.
:.Hauge, G., læge.
Haugstad, Aadne, skibsfører.
Haugstad, Chr., lektor.
Havorsen, Sevrin, kjøpmann.
Hellstrøm, G., juveler.
Helganes, Helga, butikkdame.
:sHelgø, Halvor, kontorist.
Henriksen, Børge, postelev.
Henriksen, Leo, maskinist.
Heske, Martin, feiermester.
32
Hidle, Hartvig, fylkesgartner.
Hidle, L., gårdbruker.
Hinna, Rasmus, boktrykker.
Hinna, Reidar, modellsnckker.
Holst, Trygve, kontorist.
Homme, Lars, bygningsingeniør.
Hoseth, Harald, skiltmalcr.
Houskcn, Ole, revisor
Hovland, Bernhard T., byselger.
Hovland, Peder 0., styrmann.
Husebø, Peder, mekaniker.
Høiland, blikkenslagcrmester.
Høiland, J., opsynsmann.
Høiland, Jonas, agent.
Håland, Samuel, gårdbruker.
Håland, Thv., maskinist.
Idsøe, A., slaktermester.
Ingebrethscn, Alfr., rnaskinsetter.
Iversen, Iver, formann.
Isaehsen, Fred. M.
Isachsen, Marie, telefonbestyrerinne.
Isachsen, 5. J., vcrkstedeier.
J acobsen, E., kontorfullmektig.
J acobsen, Olaf, agent.
Jensen, Mauritz, kjøpmann.
Jensen, Oscar, feiermester.
Jensen, Torarin, kjøpmann.
Johannesen, Anna, fru.
Johannesen, Paul, kontorehef.
Johansen, Aron, agent.
J ohnsen, Ingolf, handeisbetjent.
Johnsen, Johan, kasserer.
J ohnsen, Knut, butikkchef.
Jonasscn, Lauritz, hovcdbokholder.
J ud, H., stadsingeniør.
Jæger, Oluf, eksportør.
Jørstad, Torger, avdelingschef.
J øsang, R., koksekspeditør.
Kalberg, Ole, gårdbruker.
Karlsen, Georg, postbud.
Karlsen, K. 0., politibetjent.
Kavli, Fr., disponent.
Kirsebom, kjøpmann.
Kleppe, Trygve, kemner.
Kloster, Robert, magister.
Knoph, Elias, kjøpmann.
Knudsen, Rasmus, fabrikkeier.
Kragmo, Eiler, kinomaskinist.
Kristiansen, Jens, frisør.
Kristoffersen, Ole, restauratør.
Kverneland, Ingebr., lagerchef.
Kvie, Olaf, agent.
Kvitsøy Ungdomsiag.
Lange, P., skibsfører.
Larsen, Alf, restauratør.
Larsen, Anker, postekspeditør.
Larsen, Leif 0. H., fullmektig.
Larsen, Olav, rørlegger.
Leiner, Karl A., maskinsetter.
Lea, Kathinka, frk., bestyrerinne.
Leversen, Lars, pakkmester.
Lie, Trygve, kontorist.
Lode, Ludvig, verkstedeier.
.
Ommundsen, M., faktor.
Opsanger, K., bokhandler.
Osa, Lars, konservator.
Pallesen, Chr., dampskibsekspcditor.
Paulsen, Gunnar, bokbinder.
Paulsen, John, skibsfører.
Paulsen, M., tollkontrollør.
Pedersen, Birger, disponent.
Pedersen, Ole, forretningsfører.
Pedersen, Paula, frk.
Petersen, Jan, museumsdircktør.
Pettersen, Pauli, kontordame.
Petterson, Gerh., redaksjonssekretær.
Pihi, Trygve, agent.
Ramsland, Erling J. A., grosserer.
Ramsiand, Wilh., grosserer.
Randulif, Ths. P., dcpotchef.
Rasmussen, Trygve, materialforvalter.
Ree, Hans G., postpakkmester.
Rege, Bertinius, stadsveier.
Rege, Magnus, panteformann.
Riis, Johan, megler.
Riisdal, Olav, lensmann.
Riise, H. H., kjøpmann.
Roaldsø, N. 0., forretningsfører.
Robberstad, Hans, kjøpmann.
Rogaland Skogselskap.
Romslo, S., stasjonsmester.
Roth, Andr., aksjemegler.
Rullcstad, øistein, skolebestyrer.
Ruus, T., tollkontrollør.
Rygh, Birger, arkitekt.
Rygh, L. N., redaktør.
:-Rødie, Lars, o.r.sakfører.
Sagvåg, Karl, montør.
Salvesen, Fr., avdelingschcf.
Sandved, Peder, gartnerieicr.
Sanner, Alf, kringkastingsbestyrer.
Seland, G., forvalter.
Sclrod, R., teknisk skoledirektør.
Serigstad, Joakim, eksportør.
Schånning, H. Ths. L., konservator.
Sirnes, Alf, opsynsmann.
Sivertsen, Sigurd, inspektør.
Skjæveland, Alfred, agent.
Skjæveland, Einar, butikkchef.
Skjæveland, Otto, 1.-styrmann.
Skretting, T., fabrikant.
Sletten, Klaus, redaktør.
Smith, Eivind, dyrlæge.
Smitt-Ingebretsen, redaktør.
Scabenfeldt, Nils, boktrykker.
Stavanger gartnerforening.
Stavanger ingeniørforening.
Stavanger museum.
Stavanger og Rogaland Dyrebeskyttelses
foreninç.
Stavanger turistforening.
Stavnem, Thor, postmester.
Steen, A. L., kasserer.
Storhaug, L., arkitekt.
Svanæs, Edv., 5.-styrmann.
Svendsen, Michael, postbud.
Lund, G. 0., kontorchef.
Lund, Halfdan, gartner.
Lunde, Erik, kjøpmann.
Lunde, 0., lærer.
Lunde, Olav, agent.
Lunde, S. A., dyrlæge.
Lunde, Sigv., kobberslager.
Lura, Sigurd.
Lura, Sigurd, lærer.
Lye, Kristian, løitnant.
Løken, 5., gartner.
Løve, Olaf, kontorchef.
Løvik, Gunnar, fabrikkeier.
Madscn, Arthur, kommunegartner.
Madsen, Trygve, gartner.
Martinsen, H., frisør.
Marcussen, Alf, srereotypør.
Mauritzen, Martin, lektor.
Mauritzen, Nils, tømmermann.
Medby, 0., elektriker.
Mehus, Jørgen, handelsmann.
Meland, Korn., kasserer.
Meling, T., vaktmester.
Middelthon, Bcrtr. C., borgermester.
Moc, Anstein, skibsfører.
Moe, H. Asche, botaniker.
Moen, Tjøstov, kontorchef.
Mosgren, B. G., lektor.
Motland, Wilh., gartner.
Mydland, L. A., disponent.
::Mydlaid, Magnus, disponent.
Mæhlc, Johan, kjøprnann.
Nessler, Wilh., tannlæge.
Nilsen, Arvid, kontorist.
Nilsen, Erling stadsarkitekt.
Nilsen, Nils, elektriker.
Nilsen, Sven, skibsfører.
Nilsen, Torbjørn, kjøpmann.
Nissen, A. Egede, postmester.
Nilssen, Kr. L., tollfullmektig.
Norland, M., doktor.
Norland, Thv., disponent.
Noraas, Halvar, lærer.
Nygaard, Olene, handlende.
Nygaard, Tliorstein, disponent.
Nærum, J., konsul.
Nygren, Trygve, inspekrør.
‘Næs, H., Lege.
Oddsen, 0. G., bestyrer.
Oaedal, Tjøl, redaktør.
Olavson Heitmann, garvermester.
Oddsen, Ingolf, postekspeditør.
Olsen, Alb., maskinsetter.
Olsen, Alma, fru.
Olsen, Anders Bærem, disponent.
Olsen, Bertha, frk.
Olsen, Hans, disponent.
Olsen, Håkon Angel, reisende.
Olsen, 0. S., borgermesterfullmektig.
Olsen, Ola, fabrikkeier.
Olsen, Om., kjøpmann.
Olsen, Otto, skiltmaler.
Olsen, Thoralf, murer.
63
Svcnsen, Emil, kontorchcf.
Svc,nsen, Sven, fabrikant.
Svcnsscn, Oscar, postckspcditor.
Svenssen, Svenn, kjepmann.
Svihus, Trygve, landmålcr.
Soiland, Svcin, lensmann.
Somme, Ole, vaktrnester.
Sønneland, H. G., hovedbokholdcr.
Sørbø, Gabriel, støperiejer.
Sorbøe, Maric, hand!endc.
Tcngcsdal, Magnus, postclev.
Tengs, Alfred, driftsbcstyrcr.
Thau, Ottar, lagermann.
:.Thoniscn, Per, journalist.
Thornscn, Rasmus, lito.graf.
Thoring, Aug., agent.
Thorsen, G., skolcvaktmestcr.
Thorscn, Gustav, revisor.
Thorscn, Thv., skibsforer.
Thorscn, Tonnes, kontorchcf.
Thorniodscn, Ths., ligningsassistcnt.
Thostensen, Thorlcif, lokomotivforcr.
Thue, Gunnar, kontorchcf.
Tjensvold, Olaf, kjøpmann.
:Tjcsscni, T., fenrik.
Todnem, 0. J., overtollkontrollor.
Todncm, R. S., slaktermester.
Topdal, Maric, frk.
Torgersen, Erling, barbermester.
Torgrimsen, K. M., konsul.
Torjusen, R., telegrafinspektor.
Torkclsen, Ole, verksrnester.
Torkelscn, Torkel, tørnmermann.
‘Torkildsen, Tor, tapetserer.
Tunge, Th., slaktermester.
Tvedt, Cecilie, frk.
Tonnesen, Arthur J., kjopmann.
Tonnesen, Tønnes, vognfabrikant.
Veland, Johs., los.
Waldorf, A., gårdbruker.
Wareberg, Gunnar, kjoprnann.
Wcirc, Thv., kjepmann.
Wessel, Bcrnh., ekspeditor, Ber,en.
Wiig, Harald, bankchcf.
Vig, Ole, postekspeditor.
‘tf’illumscn, ‘Wilh., kontorchcf.
Øksncvad, E., clcktrikcr.
0srraat, Severin, lektor.
ÅRSBERETNING FRA VESTLANDSKE KRETSFORENING FOR NATURFREDNING I NORGE
Foreningen har i 1931 hatt 21 livsvarige I. Grieg. På generalforsamlingen fremla
og 66 årsbetalende medlemmer.
På generalforsamlingen 30. juni 1931
blev de uttredende medlemmer av styret,
professor 0. Hagem, skoleinspektør Mel
hUd og professor R. Nordhagen og av vara
mennene konservator S. Johnsen, rektor
G. Stoltz og fru Helga Eide Parr gjen
valgt. De uttredende medlemmer av rådet,
vaktmester Okf Hanssen, sakfører Søren
Martens, rektor G. Stoltz, fru H. Eide
Iarr, stipendiat T. Lit/efosse, professor C.
F. Kolderup, forsøksieder A. Smitt og lek
tor S. Ve blev likeledes gjenvalgt. Det
samme gjelder revisoren, amanuensis Astrid
Karlsen.
Foreningens formann har vært professor
Nordhagen, dens viceformann konservator
formannen årsberetningen og regnskapet,
som blev godkjent.
Foreningen har i det forlopne år i størst
mulig utstrekning fortsatt arbeidet med
fredlysning av store eller interessante trær
i Vestlandet. Som tidligere har vaktmester 0/af Hanssen i samarbeide med
formannen forestått korrespondansen og
forhandlingene med eierne. Der er for
uten på de i forrige årsberetning omtalte
saker opnådd kgl. resolusjon på følgende
to fredlysninger:
i)
«Joleiki på Tveit i Kvam herred,
Hordaland. Eier: T. J. Tveit. Treet til
hører visstnok arten Q u e r c u s s e s s i lifl o r a (eller hybriden Q. s e s s i li fl o
ra x pedunculata); det udrnerker
64
4
St,,,,,,,,na,’s,A,,su’,- ha,/j,,,f,’,,
(
sig ved at bladene ikke alene pleier å sitte
på til over jul, men de beholder også ofiest
sin grønne farve. Joleiki er et stort og
praktfullt tre.
) «Faksegrancn på stedet Stadlane på
eiendommen Dalseide, gårdsnr. 62, bruks
nr. i, Bruvik herred i Hordaland fylke.
Eier: Eneval J. Dalseide.
Denne ville gran (P i cc a cxc cl sa)
g egg
C
I/ringe g’ er /r’I.
helt isolert forekomst,
idet de nærmeste grantrær ligger flere mil
Treets rundmål ved
mot nord-nordøst.
Ellers er
roten er 2.77 m., hoiden 22 m.
det særlig interessant ved sine lange, hen
gende grener som kan bli op til 1.5 m.
lange i vertikal stilling. Dette bar har vært
meget ePcerspurt til pynt i bryllupper og
representerer
en
—
ved fest.
I,”
\‘,?/ ,‘d
Da grancn her er ved sin ytterste vest—
grense i Norge, er forekomsten overordent—
lig interessant og verdifull i videnskapelig
hen sec n de.
3) En merkelig espaljerformet barlimi
(T a x u s b a c c a t a) på stedet Hamrane
i Hestabotsgcli, i gården Ottestads utmark,
gårdsnr. 7, bruksnr. i, Modalen herred i
Hordaland fylke. Eier: Johan Ottestad.
Trcet står ca. 315 ni. o. h. og stammen
f/.
har ved roten en omkrcts av 2.27 fl. Gre—
dekker helt et svaberg (aldeles som
en bergflette eller efoi) i en bredde av
i .6 iii. og en hoide av 9 ni.; ikke en eneste
gren stikker frem, men alle er klemt tett
inn til fjellet
et meget merkelig feno
men, som ikke kjennes annetsteds fra.
4) En kjempestor eik (Q u e r c u s p e
d u n c u 1 a t a) kallet «Storeiki», på
hcimcbøen, gården J—I)clmeset, gårdsnr.
—
,
66
S1,,n
/ni.i
)‘‘,v/,,
/ / )»,/4 hc,v-r,/
i). //a,,ss,ii/pt.
bruksnr. 4, i
gården Andenes, gårdsnr.
Gloppen herred, Sogn og Fjordane fylke.
Eier: M. K. Ana’enes.
Treet er ca. 30 m. høit og har ved roten
et rundrnål på 3.10 m., i i m. bøide på
2.70 m. Enestående vakker furu.
6) En svær furu (Pinus silvestris),
«Hatleimfura», tuntre på Hatleim, gårds
nr. y, bruksnr. i, i Innvik herred, Sogn
og Fjordane fylke. Eier: 0. 0. Hatleim.
i Gloppen herred, Sogn og
bruksnr.
Fjordane fylke. Eier: Edvin 0. Hjelmeset.
Treet har i i m. høide over marken et
rundmål på 8.30 m. Høiden er 12 m. Dess
verre blev treet for en del år siden skam
hugget. Det er hult og dårlig på den ene
side, men friskt på den annen, og virker
fremdeles umåtelig majestetisk.
) En svær furu (Pinus silvestris),
kalt «Storefura» i Varbofjellsbakken på
,
,
67
I
S?r,,’
f/i1d
,ik i
(
Treet er i in. høit og stammen har
ved roten et rundmål på 3.20 ru., i i m.
høide 2.92 m. Kronens tvcrrmål i.8
og
i6 rn.
Treet skal være sjelden vakkert.
7) En usedvanlig vakker og svær ener
(Junipcruscornmunis), kaltStor
eineren» i Oreteigen på Milde, gårdsnr. 42,
bruksnr.
i Innvik herred, Sogn og Fjor
dane fylke. Eier: Anders 0. Milde.
Stammens rundmål ved roten er I.o5 ru.,
—
,
()8
f’I.
treets hoide ca. m. Trcet er kjegleformet
og interessant på grunn av den umtelig
tette barmengde; kvistene står tette og
grønne helt inn til stammen og gir treet
et cypressaktig utseende. Man skulde tro
det var klippet med saks.
8) En veldig bjerk kalt «Storebjørki»
på Fjoshamaren på gården Etterdal, gårds
nr. 31, bruksnr. i, i Davik herred, Sogn
og Fjordane fylke. Eier: Lars H. Etterdal.
I
J,kr,,,-cjÅj., //,e,,
Treets rundmål ved roten er
/,-ed’I i,d ,i,.i i//,,i,,
m. og
m. høidc over marken 4 fli. Høiden
16.5 rn. Har flere svære grener og er used—
vanlig prektig!
9)Ensværjuru(Pinussilvestris)
kalt «Store Jura», på Hanshjellcn på går
den Førde, gårdsnr. 4, bruksnr. 2, i Davile
herred, Sogn og Fjordane fylke. Eier:
Anders 5. Førde.
Denne furu er 22 m. høi og har et rund
i
i
mål ved roteI på 3.5 rn., i i m. høide
over marken 3.04 m. ïreet er meget inter
essant, idet det viser hvor stor furuen un
der gunstige omstendigheter kan bli i våre
ellers på nåletrær fattige kystdistrikter.
io) En veldig furu (Pinus silvcst
r i s), kalt «Store fura», ved Kalveløypet,
på gården Holmøys grunn, gårdsnr. i,
bruksnr. i, i 1-lornindal herred, Sogn og
Fjordane fylke. Eier: Knut H. Holmøy.
Rundmål ved roten 4.16 m., høidc 26 ni.
Kronens tverrmål 24 ni. Treet er usedvan
lig stort og en sjeldenhet i omhandlede
distrikt. Det er opmålt og fotografert av
Bergens Museum.
Dessuten er der til departementet inn—
sendt dokumenter med eiernes samtykke
vedrørende følgende 4 fredlysninger:
ii) 4 kjempestore barlinder (T a x u s
h a c c a t a) på gården Barlindli, Älvik i
Kvarn herred, Hordaland fylke. Den stør
ste av disse kan konkurrere med de be
rømte fredlystc barlinder på Varaldsøy,
idet den viser et rundmål ved roten på
4.80 Tii. (i i iii. høidc 4.15 ni.). Kronens
tvcrrmål 10.5 lii., treets hoide ir ni. De
tre andre eksemplarer er noget mindre.
Eier: A/S Bjølvejossen.
2 store, praktfulle bjcrketrær ved
i 2)
Mjolkcset’en i Stovedalen, Flekke, Fjaler
herred, Ytre Sunnfjord. Disse trær måler
3.y ni., henholdsvis 3.4 ni. i rundmål ved
roten og er i 8.9 iii., henholdsvis i 8.z ni.
høic. De er kjent over hele herredct. Eier:
Seiren 0. Flekke.
13) Den berømte ener (J u li j p c r u s
c o ni ni u n i s) ved Ørsund i Sunndalen,
Møre fylke. Treet viser ved roten et rund
2.90 ni.
mål på 2.57 ni., ved grenkransen
Hoiden er 7.05 ni. Stedet ligger ca. 150 iii.
o. h. og besøkes nieget av turister og byg
dens ungdom, soni ofte koker kaffe i nær-
heten. En fredlysning var her meget ønske
lig. Eierens navn: Martinus Ørsund.
s s i 1 v e s t—
14) 2 svære furutrær (P i ti
r i s), «Ilagbakkfura» og «Liafura» på
Eldegard, Årdal herred, Sogn og Fjordane
fylke. Eier: Seiren Eldegard. Den første
er i 8 ni. høi og måler 3.6$ rn. i i ni. hoide
over marken; de tilsvarende mål for den
ni. og 3.45 ni. Begge trær
annen er i
ned til marken. Da store
helt
grener
bærer
er en stor sjeldenhet
fylke
furutrær i dette
i nutiden, har foreningen villet forsøke å
få fredlyst dc viktigste av de trær soiii
ennu finnes.
Foreningen har også arbeidet med en
rekke andre fredningssaker. Dessverre vi
ser det sig at enkelte opsittere forsøker å
opnå økonomiske fordeler av ganile trær,
som forlengst har ophort å ha noen mate—
rialverdi, idet de både er hule og skjeve.
Da foreningen bare oprettholdcr sitt ar
beide ved hjelp av medlemmenes årskon—
tingent, kan den selvsagt ikke innlate sig
på å kjøpe trær. Desto gledeligere er det
å se hvor mange vestlendinger det er, som
av ren begeistring for naturens hcrligheter
og ut fra en sterk slektsfølelse forsøker å
redde de skogens kjemper, som ennu lever
på deres eiendom, og soni deres forfedre
i niange ledd har elsket og vernet oni.
Bergen i februar 1932.
Ro/f Nordl,agen.
ÅRSMELDING FRA SURNAI)AL NATURVERN
borni i dci bygder som ligg iiærast; men
det hev cndå ikkje vorte færdig.
Ei av dei saker, som det hev vore arbeidt
mccl er fredning av elg.
Vårt arbeid nied Surnadal Naturvern
hev iår vore vanskeleg, da det hev vore
arbeidsstans. Vi har laga til eit skrift uni
naturfredning, som vi vilde senda til skule
70
Anna Holten, postopnar, Vindola.
Gcorg Matisen, dyrlæge, Surna.
Ola Skormo, gardbrukar, Vindola.
Sven Svensen, bankstyrar, Skci, Nordmor.
Ola Holt, skomakar, Vindola.
Lars Strand, gardbrukar, Surna.
Ola Vaseng, handelsreisande, Trondheins.
Jo Aune, provst, Surna.
Jon Grimsmo, brukseigar, Rcna.
Lars Hegset, handelsmann, Surna.
Kristian Fasting, sakforar, Kristiansund.
Fru Fasting, Kristiansund.
Fru Mateson, dyrlægefrua, Surna.
Sigurd Loennechcn, agent, Kristiansund.
Per Gellin, læge, Skei i Nordmor.
Fru Gellin, Skci i Nordmor.
Ola Brandsncs, lærar, Surna.
Lars Bævreshammar, gardbrukar, Surna.
Ola Mogstad, gardbrukar, Surna.
Lars Sæter, gardbrukar, Surna.
Edvart Torvik, skipper, Surna.
Lorens Selmer, tannLege, Kristiansund.
Lars Melling, gardbrukar, Surna.
Rasmus Wichtberg, postopnar, Surna.
Olaf Aune, gardbrukar, Vindola.
ingebrigt Moen, gardbrukar, Vindola.
Arnt Kattem, gardbrukar, Vindola.
Odd Eriksen, tannlæge, Surna.
Nils Nilsen, hotelleigar, Kristiansund.
Fru Nilsen, hotelleigar, Kristiansund.
Jan A. Hveding, kjopmann, Kristiansund.
Fru Hveding, Kristiansund.
Surnacial Naturvern hev fått herreds
styret til å vedtaka, at jakttida for elg skal
vera 6 dagar.
Ifjor gjekk det gale med elgen. Dci skaut
alt for mange av di jakttida var for lang.
Noko årsmøte hev det ikkje vore iår. Sty
ret vert som ifjor.
Surnadal Naturvern kann gleda seg over
at folket her i bygda forstår meir og meir
at vårt arbeid er til gagn for alle.
Surnadal
den
is.
desember
I 931.
Ola Sylte.
Lagslemer for
193!.
Musters, zoolog, Vindola.
Peder Moen, gardbrukar, Vindola.
Ola Syke, lærar, Vindøla.
Ola Donbeim, ordforar, Sancle.
Edvart Aarncs, handelsstyrar, Surna.
Ola Katteim, handclsstyrar, Vindola.
Tore Halse, lensmann, Skei i Nordmøre.
ngebrigt Grimsrno, handelsstyrar, Surna.
J im
Ola Sylte.
ZtvsforftfrinG
Norges eldste livsforsikringaselskap
GJeniidlgea giard
Karllohansgatel6
Centrsibord 21830
ZjenfR’te
7
GIcm iLLc
i i li T1iJi}iJ
ikn
lvii
L
l(’(I(
Ilji’
fW
flY SiIIi
!iùrns rgn
kull.
(uv
\I
)
11
lL
l(lflfl.
.,
.
NORGES STATSBANERS REISEKONTOR:
.
OSLO:
Statsban enes Reisekontor og S ovevogncentral,
Østbanestasjonen. Telefon: Central 27160.
Telegr.adr. «Reisekontoret, Oslo».
TRONDHEIM: Stafsbanenes R eisekontor, Trondheim stasj on.
Telefon: 3975 og 220. Telegr.adr. «Reisekontoret,
Trondheim».
BERGEN:
Statsbanenes Reisekontor, Bergen stasjon. Telefon:
0768 og 5150. Telegr.adr. «Reisekontoret, Bergen)).
BERLIN:
Amtliches Reisebüro für Norwegen,
Unter den Linden 32.
LONDON:
Norwegian State Railways, Travel Bureau, 21—24
Cockspur Street.
NEW YORK:
Norwegian Government Raylways, Trawel Bureau,
342 Madison Avenue.
UTC; t’i’T
FOR
AV
LANDSFORENINGEN
NATURFREI)NTNG
A IRIL
Tri’X’t li s Ja h iii ,us
I
NORGE
I 932
.S,nn t’,
Oslo