docLast ned - TIPS Sør-Øst
download 
Report Transcription
Last ned - TIPS Sør-Øst
#02/2014 NyhetsTIPS Tidsskrift for tidlig intervensjon ved psykoser ERFARINGSKOMPETANSE Å være åpen om egen sykdom side 06 FAMILIEARBEID Ni viktige punkter for kunnskapsbasert familiearbeid side 19 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 1 NyhetsTIPS utgis av TIPS Sør-Øst – Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose, og kommer ut to ganger i året. NyhetsTIPS kan også lastes ned fra våre nettsider Ansvarlig redaktør: Jan Ivar Røssberg, leder TIPS Sør-Øst Redaktør: Kristine Gjermundsen, kommunikasjonsrådgiver TIPS Sør-Øst Grafisk utforming: Lene Nyborg Jensen Forsidebilde: Istockphoto Trykk: Konsis Opplag: 1500 Nr. 2 2014 ISSN: 1891-3210 Bidragsytere i dette nummeret: Adreas Eidem, TIPS konsulent Sørlandet Sykehus Kristine Gjermundsen, kommunikasjonsrådgiver, TIPS Sør-Øst Marit Grande, psykologspesialist, TIPS Sør-Øst Torill Gjerpe Hansen, enhetsleder psykosepoliklinikk, Søndre Oslo DPS, OUS Kjersti Karlsen, psykologspesialist, TIPS Sør-Øst Martine de Lange, skribent Liv Nilsen, forskningssykepleier, stipendiat, Seksjon for undervisning og fagutvikling, OUS Kristin Lie Romm, Overlege, TIPS Sør-Øst Jan Ivar Røssberg, leder TIPS Sør-Øst Tor Gunnar Værnes, psykologspesialist/stipendiat TIPS Sør-Øst TIPS Sør-Øst er en kompetansetjeneste i helseregionen Sør-Øst som har fokus på tidlig oppdagelse og intervensjon ved psykose. Kompetansetjenesten skal bidra til at pasienter med førstegangspsykose i helseregionen får tilbud om en systematisk utredning og best mulig behandling. TIPS Sør-Øst har ansvar for å bygge et kompetansenettverk for psykoser i Helse Sør-Øst med knutepunkter ved helseforetak i regionen. Vi skal være kjernen i dette faglige kompetansenettverket. Vi mottar gjerne bidrag til NyhetsTIPS. Kontakt oss dersom du har en aktuell sak. Kontaktinformasjon: TIPS Sør-Øst – Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose Fridtjof Nansens vei 12A | 0369 Oslo Tlf: 22 93 10 02 | E-post: [email protected] | Hjemmeside: tips-kompetansesenter.no 2 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 INNHOLD 04 LEDER NYTT FRA KOMPETANSETJENESTEN Sørlandet Sykehus på offensiven ERFARINGSKOMPETANSE Å være åpen om egen sykdom FRA FORSKNINGEN Langtidseffekten av antipsykotika Stemmehøring som diagnostisk kriterium Cyberterapi mot stemmehøring FAMILIEARBEID Hvilke utfordringer opplever psykoedukative gruppeledere i sitt møte med familier med en førstegangs psykose? Ni viktige punkter for kunnskapsbasert familiearbeid 05 06 10 11 14 17 19 21 24 26 27 FRA REGIONEN Implementering som virker? Vegsund DPS implementerer kunnskapsbasert familiesamarbeid Sørlandet Sykehus har lansert gratis kriseplan app TIPS nettverket i gang ved Akershus universitetssykehus 31 DIFFERENSIALDIAGNOSTIKK Asperger eller psykose? BØKER 37 Bokomtale: Mark van der Gaag HVA SKJER 40 Kurs og seminarer NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 3 LEDER Velkommen til et nytt nummer av NyhetsTIPS og nok en gang mye spennende lesestoff. I dette nummeret kan du blant annet lese om familiearbeid, implementering av kognitiv atferdsterapi ved Lovisenberg sykehus samt en tankevekkende betraktning omkring det å ha en psykisk lidelse av Martine de Lange. Det er en stor aktivitet på TIPS Sør - Øst og det er mange spennende prosjekter på gang. Mange blir avsluttet og nye blir satt i gang. Kognitiv atferdsterapi prosjektet er ferdig og resultatene analyseres i disse dager. Her vil det komme mange spennende artikler fra TIPS Sør-Øst framover. Den kvalitative studien om familiearbeid i tidlig psykosefase nærmer seg også slutten og Liv Nilsen gir noen oppsummerende tanker, i dette nummeret av NyhetsTIPS, som må få betydning for dette arbeidet i framtiden. Prosjektet om tjenestedesign, Hjelp meg det haster! Veien inn til behandling for alvorlig psykisk syke, har fått pengestøtte og blir gjennomført i løpet av neste år. Et spennende prosjekt som kan gi ringvirkninger for mye av det vi holder på med. Det er på mange måter en ny måte å tenke om helsetjenestene på, som kan vise seg å være veldig nyttig. På den nasjonale TIPS konferansen i Stavanger fikk vi presentert mange spennende resultater. Det som imponerte meg mest disse to dagene var hvordan man i Australia hele tiden evner å tenke i nye baner. For eksempel: For noen år siden møtte man de unge som slet psykisk på ulike kjøpesentre. De ville møte de unge der de var. Etter noen år hadde imidlertid dette endret seg og det var ikke først og fremst på kjøpesentrene de var. Ved hjelp av brukere skiftet de fokus og lagde imponerende interaktive internettsider hvor de igjen traff de unge og kunne yte best mulig hjelp 4 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 til de som trenger det. Dette viser at man hele tiden må endre retning for å nå målet med å gi best mulig behandling tidligst mulig. Slik nytenkning hadde dog ikke vært mulig uten et nært samarbeid med brukere. Her har vi masse å lære i Norge. Som et steg på veien har TIPS Sør-Øst planlagt en stor brukerkonferanse; Hva er god behandling for meg som psykosepasient? Vi håper denne konferansen kan bli en realitet. Det vil bli en kunnskapskonferanse om god og kunnskapsbasert behandling ut fra brukernes egne behov. Viktigheten av brukerstemmene i behandlingsapparatet blir mer og mer anerkjent. Ikke bare når det gjelder ulike behandlingsformer men også som medforskere i forskningsprosjekter. Den neste nasjonale TIPS konferansen som arrangeres 10. og 11. september neste år vil nettopp ha nytenkning innen feltet på agendaen. Så hvis du synes at konferansene i tidlig psykosefeltet har begynt å gjenta seg, kan du glede deg til denne konferansen. Her vil helt nye temaer bli tatt opp som kan være nyvinninger innen feltet. Før det arrangerer vi imidlertid vårt 10 års jubileum tirsdag 10. februar 2015. Tittelen på denne konferansen er: Hvordan forstå og behandle psykose hos pasienter med migrasjonsbakgrunn? Et spennende og aktuelt tema, så skynd deg med påmelding. Jeg håper å se så mange som mulig av dere på disse konferansene. I mellomtiden ønsker jeg alle en riktig god jul. Jan Ivar Røssberg NYTT FRA KOMPETANSETJENESTEN Sørlandet Sykehus på offensiven Andreas Eidem er tilsatt som ny TIPS konsulent ved Sørlandet Sykehus i 100 % stilling. Stillingsandelen er mer enn doblet i forhold til forgjengeren, og signaliserer dermed en betydelig satsing på tidlig oppdagelse av psykose i foretaket. Andreas har utdannelse innen psykologi, idrettsvitenskap og ledelse, og kom fra en stilling som konsulent i klinikksjefens stab. Han har også flere år bak seg som miljøterapeut ved Enhet for førstegangspsykose, hvor stillingen nå er organisatorisk forankret. – Selv om ny teknologi ikke løser alle utfordringer, kan det likevel være viktig å følge med på mulighetene som kommer med den raske digitale utvikling, presiserer Andreas. Andreas Eidem – Det er veldig motiverende å jobbe med forebygging og tidlig oppdagelse. Det er også spennende å få muligheten til å samarbeide med BUP her på Sørlandet, som både har pågående prosjekterog fremtidsrettede visjoner for videreutvikling innen tidlig intervensjonsfeltet. Det store målet er naturligvis at de unge menneskener i målgruppen får merke at vi intensiverer en felles innsats her i Agder, sier Andreas. Han har en stor geografisk arbeidsflate, på tvers av 30 Agder-kommuner og åtte avdelinger med mindre enheter i egen klinikk. For å kunne gi likt tilbud av god kvalitet til hele regionen, tror han det blir avgjørende å finne virksomme kommunikasjonsformer som er tilpasset forholdene. Han har fulgt prosessen med utvikling av kriseplan som app ”MinPlan Norge” på nært hold: NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 5 ERFARINGSKOMPETANSE Å være åpen om egen sykdom Av Martine de Lange De fleste føler seg vel ensomme innimellom. Mange føler seg ensomme selv i godt selskap. Noen føler seg så ensomme at det ødelegger store deler av livet. Slik hadde jeg det i ungdomstiden. Jeg hadde både familie og flere venner som virkelig var der for meg. Hadde jeg ikke hatt så gode venner kunne jeg nok lett ha blitt et mobbeoffer. På skolen var jeg nok den rare jenta, jenta som ingen helt forstod seg på. Medelevene så ut til å ha beina godt planta i jorda, selv var jeg som en svevende gassballong. Jeg vet at mange prøvde å holde meg nede på jorda, både ved å tviholde på tauet og ved å prøve stikke hull på skallet mitt. Jeg vet ikke hvorfor jeg var så svevende, for egentlig ønsket jeg så inderlig å være jordnær. Jeg ønsket å være som “alle andre”. Jeg ønsket å være som vennene mine og resten av gjengen jeg tilhørte. Men jeg var ikke det, og følelsen av tilhørlighet forsvant fullstendig den dagen jeg fikk diagnosen min. Schizofreni, jeg hatet ordet. Jeg smakte på det og forsøkte å tygge litt på det før jeg spyttet det ut igjen. Jeg ga meg ikke tid eller anledning til å fordøye det. Smaken var for bitter. Jeg var gal. Jeg kunne ikke lenger stole på meg selv. For hvordan skulle jeg kunne vite hva som var virkelig eller ikke? Jeg, som kun var en psykotisk tulling!? Da jeg ble skrevet ut fra BUPA første gang hadde jeg bestemt meg for full åpenhet. Jeg skulle fortelle venner og familie om sykdommen, og jeg skulle være helt ærlig om det. Valget i seg selv hadde ikke vært 6 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 så vanskelig å ta. Folk visste jo at noe var “galt” med meg, man trengte ikke akkurat å ha supersyn for å klare og observere det. Jeg hadde gjort og sagt mye rart og dumt som jeg angret på før den innleggelsen. Ting som aldri kunne bli ugjort eller usagt igjen. Ting som for meg da føltes helt riktig, men som jeg etter innleggelsen så var helt galt, rart og dumt. Jeg hadde begynt på medisiner og så plutselig verden på en helt annen måte. Jeg var fremdeles syk, veldig syk, og medisinen virket ikke på langt nær optimalt, men den må nok ha virket en del, for jeg ble mye klarere i hodet og jeg misoppfattet ikke like mye som før. Det kan selvfølgelig ha vært andre faktorer til det også, men jeg holder en knapp på medisinen i og med at det ikke hadde vært noe særlig behandling under innleggelsen. Men uansett, det å skulle fortelle folk rundt meg om sykdommen føltes ikke bare lett. For hvordan ville folk ta det? Hva ville de tenke? Ville de bli værende der for meg eller ville de trekke seg unna? Ville de bli redde? Jeg ville ikke skremme noen fra meg og jeg ønsket å beholde alle jeg hadde rundt meg. Min bestevenninne fikk vite først. Hun var ikke overrasket og tok det veldig fint. Da jeg fortalte de andre vennene mine følte jeg at det ble litt sensasjonspreget. Reaksjonene deres minnet mest om sjokktilstander før de tok seg sammen og flere sa noe som: “nei, det er ikke sant, ikke hør på dem. Du er ikke så gæren!” Det var faktisk vondt, for det kom tydelig fram at hadde man schizofreni så var man klin gæren. Kjæresten min “godtok” det, men det tok ikke lang tid før det ble slutt. Jeg tror jeg aldri har følt meg så ensom som i den situasjonen. Jeg er så glad jeg hadde bestevenninna mi. Uten henne hadde jeg nok ikke kommet meg igjennom det. Jeg beholdt noen av vennene mine, men mistet en del. Det kom en dag da jeg skulle tilbake på skolen. Ryktene hadde begynt å gå og folk var veldig nysgjerrige. Jeg fortalte klassekameratene om sykdommen og de tok det overraskende fint. De visste ikke helt hva schizofreni var, men de spurte og det var jeg glad for. Jeg fikk forklart og opplevde ikke at de trakk seg unna. Alle i klassen var hyggelige og flere av de jeg før hadde tenkt på som “sladrekjerringer” stilte opp for meg og var faktisk med på å roe ned sladderen som gikk. For det var mye sladder, både før og etter at jeg fortalte. Alle hadde jo skjønt at jeg var psykisk syk, og de fleste hadde fått med seg at jeg var innlagt. De fleste var hyggelige, og kun noen få prøvde seg med spydigheter. Det var heldigvis folk som ikke sto meg nær, så jeg taklet det fint. Det var mamma og pappa som fortalte det til familien min. Etter det opplevde jeg noe jeg syntes var veldig rart, men som nok er veldig normalt. Det var at alle plutselig var så glad i meg. Familiemedlemmer jeg ikke pleide å se kom plutselig på besøk med blomster og gaver og skulle klemme på meg og fortelle hvor mye jeg betydde for dem. Det var jo hyggelig, men jeg følte det mest komisk. Jeg vet de gjorde sitt beste for å være snille og bry seg, men jeg vet ikke om jeg egentlig likte eller mislikte det. Men reaksjonen deres var vel veldig typisk, og jeg ville kanskje gjort akkurat det samme selv. Det ville antagelig vært verre for meg om ingen av dem tok kontakt eller brydde seg. Familien tok det hele veldig fint, både de nærmeste og de litt lenger ut. Men selv om jeg mistet noen mennesker i livet mitt var jeg alt i alt fornøyd med å ha vært såpass åpen om sykdommen. Det har vært mange innleggelser, både lange og korte, mye medisinutprøvning og den psykiske formen har vært veldig varierende. Det har vært en lettelse for meg at de rundt meg har visst hva jeg har slitt med. Før hadde jeg ofte blitt bedt om på ta meg sammen og begynne å bruke hodet. Jeg ble beskyldt for å lyve når jeg misoppfattet verden og opplevde ulike situasjoner helt forskjellig fra andre. Derfor var det deilig at folk forstod at alle forestillingene mine bunnet i en sykdom som jeg ikke kunne styre selv. Akkurat det var det godt for meg selv å vite også, og det gjorde meg mindre paranoid å vite at jeg var syk og at jeg derfor ofte misoppfattet. Før hadde jeg alltid tenkt at folk rundt meg løy og prøvde å få meg til å bli usikker på meg selv, så det var godt å få en forklaring og å forstå at folk faktisk ikke var ute etter å lure meg eller ødelegge meg. NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 7 Men selv om jeg nå er tryggere på meg selv kan det den dag i dag være vanskelig å være åpen om sykdommen, og jeg opplever fremdeles innimellom at folk trekker seg unna meg når de får vite. Nå er det jo ikke sånn at jeg presenterer meg med “hei, jeg heter Martine og jeg er schizofren!” De fleste jeg møter trenger jo ikke vite om diagnosen, og blir selvfølgelig derfor ikke fortalt om den. Men jeg vet at folk jeg skal ha en ordentlig relasjon til uansett vil komme til å finne det ut, enten via andre eller at de rett og slett vil skjønne at noe er “galt” med psyken min. Jeg kan virke veldig frisk og reflektert, men når jeg er veldig dårlig er det vanskelig å tenke klart og jeg havner lett i konflikter. Jeg kan være så mentalt ustabil at folk lett skjønner at jeg har psykiske problemer. Så jeg velger stort sett å være åpen om det. Men også her dukker det opp usikkerhet i meg. For når er det egentlig riktig å fortelle det, i hvilke settinger og hvor fortrolige bør vi først være? Jeg syns ofte det er vanskelig å vurdere. Det er ikke slik at jeg benytter meg av første passende situasjon å fortelle det og jeg gruer meg faktisk veldig ofte til å si det. Men jeg prøver å hoppe i det litt tidlig i i bli kjent-fasen. Ikke egentlig fordi jeg ønsker å fortelle det, men fordi jeg ofte har opplevd at folk jeg har blitt kjent med og begynt å bry meg om har trukket seg unna når de har hørt det. Mange sier at jeg ikke trenger slike mennesker i livet mitt, og at jeg ikke skal bry meg om folk som ikke aksepterer meg som jeg er. Men det er faktisk ikke så lett. Det er rett og slett veldig sårt og jeg blir veldig lei meg. Så derfor prøver jeg å være litt føre var slik at jeg kan luke ut de som blir redde eller ikke vil ha noe med en sinnssyk Martine å gjøre, før jeg rekker å begynner å bli glad i eller knytte meg til dem. Sinnssyk, det var et stort og vondt ord, men jeg opplever innimellom at noen ser på meg som nettopp det. Vi hører jo ofte om schizofrene og psykotiske 8 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 voldsmenn og mordere i media, og selv om det har blitt mer fokus og åpenhet om psykiske lidelser nå enn før opplever jeg fremdeles at mange ikke vet hva schizofreni er og at diagnosen skremmer mange. Men jeg er allikevel fornøyd med at jeg har valgt å være åpen om det og blir oppriktig glad hver gang folk som ikke vet hva schizofreni er spør og er interessert i å lære om det. Jeg opplever at folk blir tryggere på meg når de blir forklart hva psykose og schizoifreni er og hvordan det påvirker meg i hverdagen. Jeg har akkurat begynt å snakke med en psykiater som virker svært opptatt av normalisering rundt sykdom og person. Jeg tror også normalisering er viktig, både for den syke selv og folk rundt. Jeg vet i hvert fall med meg selv at jeg skulle ønske jeg var frisk og levde et helt normalt liv og var som folk flest. Det har ikke vært greit for meg å føle meg så fullstendig annerledes fra folk rundt meg som jeg har gjort. Men jeg er jo egentlig en helt vanlig og normal person. Jeg har bare noen tilleggsproblemer i livet som de fleste andre ikke har. Egentlig er vel alle ganske like og ganske forskjellige på en gang. Vi er alle mennesker med ulike utfordringer, gleder og sorger, og det er helt normalt. Jeg tror at hvordan man ser på seg selv i stor grad er med på å forme den man er utad, og at jo mer normal jeg føler meg, jo mer normalt vil andre se på meg. Jeg tror at normalisering er en viktig faktor når det gjelder ufarligjøring av forskjellige psykiske lidelser. Jeg skulle virkelig ønske at alle fordommer kunne forsvinne, men skjønner at det vanskelig vil la seg gjøre. Men jeg gir ikke opp håpet, vi er alle mennesker, tross alt! Foto: Istockphoto NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 9 FRA FORSKNINGEN Langtidseffekten av antipsykotika. Vet vi egentlig nok? Wunderink L, Nieboer RM, Wiersma D, Sytema S, Nienhuis FJ. Recovery in remitted first-episode psychosis at 7 years of follow-up of an early dose reduction/ discontinuation or maintenance treatment strategy. Long-term follow-up of a 2-year randomized clinical trial. JAMA Psychiatry. 2013 Sep;70(9):913-20. Av Jan Ivar Røssberg I vanlig praksis vil mange av pasientene som får en psykoselidelse selv stoppe og ta medisiner. Ut fra studier vet vi at de oftere opplever tilbakefall av psykotiske symptomer kort etter at de har seponert medisinene. Men hva med langtidseffekten? Her vet vi betraktelig mindre. Det finnes veldig få studier som har undersøkt langtidseffekten av antipsykotika (mer enn 2 år). Wunderink og medarbeidere fra Nederland satte fokus på nettopp dette i en studie publisert i JAMA Psychiatry for 1 år siden. Resultatene har blitt hyppig debattert både nasjonalt og internasjonalt. Resultatene har satt et stort spørsmålstegn ved hvor lenge man bør anbefale vedlikeholdsbehandling for pasienter som har fått en psykoselidelse. 128 pasienter med en førstegangspsykose ble behandlet med antipsykotika. Etter at de hadde vært i remisjon i seks måneder ble de randomisert til to grupper. Den ene gruppen fikk vanlig vedlikeholdsbehandling mens man i den andre gruppen reduserte eller seponerte medikamentene. I den første tiden (18 måneder) viste studien det samme som flere andre studier, nemlig hyppigere tilbakefall hos de pasientene som 10 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 seponerte eller reduserte dosen med antipsykotika. Fem år senere (syv år etter inklusjon) fikk de undersøkt 103 pasienter. Av disse viste det seg at de som hadde redusert dosen med antipsykotika eller seponert hadde en dobbelt så stor sjanse for å være i recovery. Med recovery i denne studien skulle pasientene ha vært i både symptomatisk og funksjonell remisjon de siste seks månedene. Pasienter som brukte en mindre dose eller seponerte medikamentene hadde altså en dobbelt så stor sjanse for å være i recovery enn de som fulgte standard behandling. Dette er den første skikkelige gjennomførte studien av langtidsvirkningene av antipsykotika. Patrick McGorry har skrevet en leder til denne studien og hevder at noen få forverringer i symptomene, de første tre til fem årene, etter oppstart av behandling, kan være en pris det er verdt å betale for å øke sjansene for recovery på sikt. FRA FORSKNINGEN Stemmehøring som diagnostisk kriterium Av Tor Gunnar Værnes Både i ICD-10 og i DSM-IV har man lagt stor vekt på auditive verbale hallusinasjoner som et psykotisk symptom karakteristisk for schizofreni. I begge disse diagnosemanualene kan det være et tilstrekkelig symptom for å sette schizofrenidiagnosen at man opplever hallusinatoriske stemmer som løpende kommenterer eller diskuterer pasienten i tredje person (i DSM-IV fordres i tillegg funksjonssvikt det meste av tiden i minst seks måneder). Vektleggingen av denne type stemmehøring har sitt utspring i Kurt Schneider’s førsterangssymptomer, som han hevdet var særlig karakteristiske for schizofreni. Dette er symptomer som har til felles at de er knyttet til opplevelser av at tanker og handlinger er under kontroll av noe ytre og/eller et tap av klare grenser mellom meg og andre. I DSM-V, som kom ut i 2013, inngår fortsatt hallusinasjoner som et diagnostisk kriterium for schizofreni, men auditive verbale hallusinasjoner av nevnte type nevnes ikke spesielt lenger, og det er ikke lenger tilstrekkelig med dette ene symptomet (samt funksjonssvikt) for å sette denne diagnosen. Denne dreiningen i DSM-V bort fra den sterke vektleggingen av stemmehøring, kan nok forstås i lys av mange forskningsstudier de senere årene som har satt spørsmålstegn ved riktigheten av å gi stemmehøring, og andre førsterangssymptomer, en slik diagnostisk status. Det har de siste årene kommet et par interessante oversiktsartikler med fokus på stemmehøring hos personer i kliniske versus ikke-kliniske grupper. Begge har kommet i Schizophrenia Bulletin, Den ene ble publisert i 2012, og har norske Frank Larøy som førsteforfatter. Han er tilknyttet Universitetet i Liege, Belgia: Larøy F, Sommer IE, Blom JD, Waters F et al. The characteristic features of auditory verbal hallucinations in clinical and nonclinical groups: state-of-the-art overview and future directions. Schizophr Bull 2012; 38(4): 724-33. Larøy er også involvert i den andre artikkelen, som kom nå i 2014: Johns LC, Kompus K, Connell M, Larøi F et al. Auditory Verbal Hallucinations in Persons With and Without a Need for Care. Schizophr Bull 2014; 40 suppl. No.4: 255264. I artikkelen fra 2012 gjennomgås forskningsstatus med tanke på fenomenologiske karakteristika ved auditive verbale hallusinasjoner (stemmehøring) i forskjellige kliniske samt friske grupper (med fenomenologiske karakteristika menes i denne sammenheng beskrivelser av hvordan symptomer og tegn arter seg og fremtrer). Studien belyser først typiske trekk ved slike hallusinasjoner hos personer med schizofreni, for så å belyse slike trekk i andre kliniske grupper og hos friske personer. Det fremheves at det foreløpig er gjort for få studier for å belyse dette tema grundig, men de foreløpige konklusjonene er at karakteristika ved stemmehøring hos personer med schizofreni ikke skiller seg nevneverdig fra NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 11 karakteristika ved stemmehøring innenfor andre psykiske lidelser og forstyrrelser. I denne sammenheng gjelder dette rusmisbruk, bipolar lidelse, borderline personlighetsforstyrrelse og dissosiative forstyrrelser. Det viser seg at personer med sistnevnte lidelser eller forstyrrelser også kan høre ubehagelige stemmer som snakker i tredje person, som knyttes til vrangforestillinger, kan oppleves ofte og føles ukontrollerbare, er plagsomme og utløser angst, og kan forstyrre personens fungering i hverdagen. Når det gjelder friske personer som hører stemmer, viser en studie at disse ikke lar seg skille fra personer med schizofreni når det gjelder karakteristika som lokalisering av stemmer (inne i hodet eller utenfor), styrke på stemmene, antall stemmer og personifisering (om du attribuerer stemmen til en virkelig og kjent person). Artikkelen fra 2014 har fokus på karakteristika ved stemmehøring hos friske personer uten behov for behandling, og sammenligner dette med hva som kan være typisk for personer med stemmehøring som har/får et behov for behandling. Det trekkes en del av de samme konklusjoner som i artikkelen fra 2012. Dvs. at det ikke er noen skiller når det gjelder lokalisering, styrke, antall stemmer og personifisering. Det synes også å være slik at disse symptomene ikke skiller seg fra hverandre i de ulike gruppene når det gjelder perseptuell fremtoning og underliggende nevrobiologisk aktivitet. Det fremtrer likevel noen forskjeller mellom gruppene. Den mest signifikante av disse er graden av negativt innhold i stemmehøringen. Pasienter har betydelig oftere negative stemmer som for eksempel sier stygge ting om personen, mens friske personer 12 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 har for det meste nøytrale eller positive stemmer. Pasientene opplever at stemmene har mer makt, og kjenner mye mindre kontroll over stemmene enn det de friske personene gjør. Videre hører pasientene stemmene oftere og over lengre tid av gangen. Logisk nok er pasientene i lys av dette også mer plaget av stemmene og fungeringen påvirkes negativt. I tillegg ser det faktisk ut til at friske personer med stemmehøring oftere opplever stemmehøring tidlig i livet, dvs i barndom/tidlig ungdom enn pasienter med stemmehøring. Mulige psykologiske mekanismer som kan ligge til grunn for utvikling av et behandlingsbehov belyses også i artikkelen. Av flere faktorer nevnes blant annet at seksuelle og emosjonelle traumer ser ut til å øke sannsynlighet for stemmehøring i både friske og pasientpopulasjoner. Ved en gjennomgang av litteratur på området, vises det til modeller og teorier som knytter et behandlingsbehov ved stemmehøring til psykologiske og kognitive faktorer som attribusjonsstil, grad av negativ affekt og mestringsstil (som igjen kan være influert av blant annet traumatiske erfaringer). Foto: Istockphoto NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 13 FRA FORSKNINGEN Cyberterapi mot stemmehøring: ”Nå vet stemmen at hvis den snakker til meg, så snakker jeg tilbake” Vi synes det er grunn til å spre litt entusiasme og glød etter å ha lest om studien: Avatar therapy for persecutory auditory hallucinations: What is it and how does it work. Leff J, Williams G, Huckvale M, Arbuthnot M, Leff AP. Psychosis 2014 Jun; 6(2):166-176. Epub 2013 Mar 4. Forskning kommer i så mange former og med ulikt innhold, men her er noe som appellerer ikke bare til nerder, men også til legfolk. Julian Leff, psykiater og professor emeritus ved Institute of psychiatry i London, startet for tre år siden et nytt forskningsprosjekt. Av Kristin Lie Romm Hovedproblemet Leff og kollegaer søkte å løse, var kunnskapen om at en av fire personer som hører plagsomme stemmer, ikke responderer på medisiner. Det var to viktige observasjoner de hadde festet seg ved i disse tilfellene og som la grunnlaget for studien; 1) pasientene følte seg svært hjelpeløse, og 2) de som kunne komme i dialog med stemmen(e) følte mer kontroll over situasjonen, og hadde mindre stress forbundet med dem. Hovedmålet ble derfor å prøve å fasilitere en dialog. Med terapeuten som støtte og veileder skulle pasienten lære å stå opp mot stemmene og få kontroll over dem. Håpet var at dette kunne medføre en reduksjon av ubehagelige stemmer. Forskerne brukte to kommersielle pc-programmer og et spesielt voice-morphing program. Det siste var utviklet av en medforsker som var hentet inn fra Speech, Hearing and Phonetic Sciences ved University College London. Pasienten konstruerte deretter selv en avatar og brukte software til å velge ansikter og en stemme som lignet den de hørte. De som hørte mer enn en stemme, skulle velge den som 14 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 var mest dominant. Det var terapeutens stemme som var omformet til mange ulike valgmuligheter, også en kvinnelig stemme (terapeuten var Dr Leff i alle terapiene). Dette gjorde det mulig for terapeuten å snakke til pasienten ”in real time” ved å bruke den valgte stemmen. Pasienten selv satt i et rom og så på en skjerm hvor avatarens hode var tydelig avbildet. Avatarens lepper og bevegelser var synkronisert med stemmen via softwaren. Terapeuten satt i rommet ved siden av og så på en egen skjerm. Her hadde han mulighet til å skifte mellom å snakke som seg selv og snakke gjennom avataren. Alle avatarene startet opp med å være ubehagelige og truende; de snakket høyt og sa grusomme ting som sammenfalt med det pasientene hadde rapportert å høre. Etter hvert som pasientene turte å snakke tilbake til avataren i en mer selvsikker tone (godt hjulpet av kommentarer fra terapeuten) myknet forholdet mellom dem. Det ble mulig å ha rasjonelle samtaler med avataren, og pasienten mottok til og med gode råd og ros. Hele terapien bestod av seks ukentlige sesjoner over 30 minutter, og innen uke tre skulle pasienten føle endringen i forholdet til avataren. Pasienten fikk i tillegg alle timene med hjem på en digital avspiller som kunne lyttes til hjemme om pasienten igjen følte seg maktesløs. 26 pasienter mellom 14 og 74 år deltok i pilotstudien. De var randomisert til å motta avatarterapien eller treatment as usual. Tid med plagsom stemmehøring varierte fra 3.5 til over 30 år. Alle hadde lav selvfølelse og mange var plaget av depressive symptomer. Av de 26 pasientene som var med, mottok 16 pasienter terapien og alle opplevde redusert frekvens og intensitet på stemmehøringen og mindre effekt på dagliglivet. Denne bedringen økte ved follow-up etter tre måneder. Mest dramatisk effekt opplevde tre pasienter som hadde hørt stemmer i 16 (A), 13 (B) og 3,5 (C) år. A hadde stoppet å ta medisiner for tre år siden fordi de ikke hjalp, B og C tok adekvate doser, men uten tilstrekkelig effekt. Hos pasient A og C sluttet stemmene etter to sesjoner, hos pasient B sluttet de etter fem sesjoner. Alle tre var fortsatt stemmefrie etter tre måneder. Dr Leff forklarte i et intervju i Medscape.com følgende: ”These people are giving face to an incredibly destructive force in their mind. Giving them control to create the avatar lets them control the situation and even make friends with it” ”The moment that a patient says something and the avatar responds differently than before, everything changes.” (www. medscape.com/viewarticle/827797) NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 15 Eller som en av de kvinnelige pasientene sa da hun ble spurt hvorfor hun trodde hennes stemme hadde blitt svakere: ”The voice knows that if it talks to me, I’ll talk back” Et annet viktig poeng er at de fleste pasientene kom seg ut i jobb etter at terapien var avsluttet. De var også mindre deprimert og hadde bedre selvfølelse. I tillegg rapporterte de fleste at de gjenværende stemmene var mer som hvisking. I tilegg til det terapeutiske potensialet, understrekes det i artikkelen at avatarterapi lar oss observere pasientens interaksjon med stemmene sine på en helt ny måte. Det belyser mange aspekter av det forholdet pasienten har til stemmene, og gjør oss bedre i stand til også å tolke den psykodynamiske formuleringen av eksternalisering og uakseptable tanker. Forfatterne tror dette er noe av bakgrunnen for å kunne reversere prosessen. Slik de opplever terapien, inkorporerer avatarterapien flere forskjellige strategier, både praktiske og teoretiske. En større studie er nå på gang hvor man vil inkludere 140 pasienter. I den forbindelse er det utarbeidet en behandlingsmanual. Her blir et av hovedmålene å finne ut om klinikere som arbeider i en standard setting kan trenes til å oppnå resultater som kan sammenlignes med de gode resultatene fra pilotstudien. Vi ser frem til fortsettelsen, og anbefaler våre lesere å søke opp hele artikkelen. Den er lettlest og går mer utførlig inn på flere av kasuistikkene. Blant annet gjør de seg noen tanker om pasienter som har vært utsatt for overgrep. 16 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 Foto: Istockphoto FAMILIEARBEID Hvilke utfordringer opplever psykoedukative gruppeledere i sitt møte med familier med en førstegangs psykose? Av Liv Nilsen Det er så langt vi vet ingen som til nå har forsket på gruppelederes opplevde utfordringer ved å sette i gang og gjennomføre psykoedukativ enfamilie- eller flerfamiliegrupper til personer som opplever sin første psykose. Det er som i de tidligere artiklene beskrevet i Nyhets-TIPS, brukt en kvalitativ tilnærming med semistrukturerte intervjuer og spesielt for gruppelederne også et fokusgruppeintervju. Det er ni helsepersonell med ulik fagbakgrunn som er intervjuet. Alle har lang erfaring som gruppeledere. Etter at intervjuene ble gjennomført ble de transkribert og analysert ut fra Malteruds modifiserte versjon av systematiske tekstkondensering. Analysen avdekket flere områder som helsearbeiderne fant utfordrende. Gruppeledere opplever det som både utfordrende og tidkrevende å rekruttere pasienter. Det tar lang tid selv i de tilfellene der man har et stort antall pasienter å velge ut ifra. Familien er motivert og villige til å delta, men pasientene får ofte angst når de vurderer om de skal delta eller ikke, og det tar lang tid før de klarer å bestemme seg. Selv om det tar lang tid å motivere pasienter inn til intervensjonen skal man også sette sammen deltakere som kan fungere godt sammen og som kan ha utbytte av tilbudet. Gruppelederne finner det utfordrende å arbeide i spenningsfeltet mellom å vite at dette er en god intervensjon som pasienten kan ha utbytte av, samtidig som de vet at dette ikke er det rette for alle, og at i motiverings/rekrutteringsarbeidet må dette balanseres. Et sitat illustrerer dette: ”I etterpåklokskapens tid ser jeg at vi utsatte noen av pasientene for unødig mye press. Familien var motivert, men rekrutteringsarbeidet skapte mye angst i pasientene.” Å identifisere de som bør få tilbud om enfamilieintervensjon og de som bør få tilbudet om flerfamilieintervensjon er en annen utfordring. En viktig vurdering er om pasienten har et bearbeidet forhold til egen sorg over å ha fått en sykdom, og hvor stor symptombelastning den enkelte strevde med. De med stor grad av sårbarhet har størst utbytte av å delta i en enfamilieintervensjon, og erfaringen er at de ofte slutter eller sjelden møter opp når de deltar i en flerfamiliegruppe. Det er også utfordrende når en møtte familier som sliter med store problemer selv eller som ikke kan fungere sammen med andre i en gruppe. Det er spesielt utfordrende der hvor man kun har tilbud enten om enfamilie eller flerfamilie. Pasienter med en førstegangspsykose er som regel unge mennesker som er i en løsrivelsesfase. Gruppeledere finner det utfordrende å arbeide i spenningsfeltet mellom å ivareta pasientens selvstendighet og det å vite at å delta i et psykoedukativ familietilbud, mest sannsynlig kan bidra til en god bedringsprosess for både pasient og familie. NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 17 Manualen i det psykoedukative familiearbeidet er detaljert og strukturert. Som ny og uerfaren gruppeleder er det opplevd som et godt redskap. Etter hvert som man blir mer erfaren og metoden blir integrert som et redskap på linje med andre behandlingsmodeller og intervensjoner, opplever mange utfordringer i hvordan bruke manualen på en fleksibel måte slik at den blir tilpasset til den enkelte deltaker i behandlingen. Gode problemformuleringer er også en utfordring. Det er alltid mange gode forslag fra deltakerne og alle forslagene skal komprimeres ned på et detaljnivå som gjør pasienten i stand til å mestre utfordringen. Gruppeledere erfarer at hvis de klarer å balansere mellom mestring og problemløsing så skaper det et godt læringsklima som gjør pasienten i stand til å mestre nye utfordringer. Gruppeledere opplever utfordringer gjennom hele prosessen fra rekruttering til gjennomføring enten det er til enfamilie eller flerfamiliegrupper. Det er utfordringer som krever stor klinisk kompetanse på mange fagområder utover utdanningen som gruppeleder. I denne studien har vi forsøkt å synliggjøre utfordringer som gruppeledere står i slik at de skal bli bedre i stand til å skreddersy behandling til både pasient og familie. 18 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 FAMILIEARBEID Ni viktige punkter for kunnskapsbasert familiearbeid Av Liv Nilsen I regi av TIPS Sør-Øst og TOP er det gjennomført en kvalitativ studie hvor pasienter, familiemedlemmer og helsepersonell beskriver sin opplevelse og erfaring med å delta i eller lede en psykoedukativ familieintervensjon. Det overordnede målet med studien var å undersøke om det er behov for justeringer når en intervensjon som opprinnelig er utviklet for mennesker med langvarige psykiske lidelser tilbys personer med en nyoppdaget psykose. I løpet av doktorgradsprosjektet er det undersøkt hvordan pasienter og familiemedlemmer opplever de ulike elementene ved en psykoedukativ enfamilie eller flerfamilie intervensjon. Det er også undersøkt hvilke elementer ved intervensjonen pasienter og familiemedlemmer opplever som effektive. Til sist er helsepersonell spurt om hva de opplever som utfordrende ved å lede psykoedukative familiegrupper. Pasient, familiemedlem og helsepersonell har naturlig nok noen ulike opplevelser av intervensjonen, men en finner også mange fellestrekk. Det har etter hvert som doktorgradsarbeidet nå nærmer seg slutten utkrystallisert seg ni punkter som synes viktige når det gjelder å tilpasse intervensjonen til personer med en nyoppdaget psykose. 1 Rekrutteringsfasen Pasient og familie har ulikt behov når det gjelder å få tilbud om familiebehandling. Familien har behov for kontakt med helsevesenet kort tid etter at de merker at noe er galt. De opplever at tilbudet om psykoedukativt familiearbeid kommer alt for sent. Pasienten har mer enn nok med seg selv og sin sykdom og ønsker bare å bli bra igjen. En måte å imøtekomme denne forskjellen kan være å tilby familiebehandling enda tidligere. Om man skal tilby enfamilie eller flerfamilie grupper ble opplevd forskjellig fra person til person uavhengig av rolle. En konklusjon er at det bør være et differensiert tilbud som avklares i samarbeid med den enkelte deltaker. Det er imidlertid viktig å anbefale enfamilieintervensjon til familier som har et lavt nivå av Expressed Emotion og der både familie og pasienten sliter med store psykiske problemer og har liten evne til sosial fungering. 2 Fra allianse til gruppemøtene Pasientene ønsker at det skulle være en mykere overgang fra alliansesamtalene til det første gruppemøtet. De foreslår at gruppelederne skal arrangere en uformell sammenkomst kun for pasienter slik at de kan være sammen og introdusere seg for hverandre i et mindre formelt forum. Pasientene foreslår en pizzakveld, et kafé besøk eller en bowling kveld som tiltak. 3 Å erkjenne at en har behov for hjelp Pasienter deltar ofte i intervensjonen fordi familien ønsker det. Det er imidlertid viktig at pasienten klarer å erkjenne at de har en sykdom og selv forstår at de har behov for hjelp, før de deltar i en psykoedukativ familieintervensjon. Det sikrer et stabilt oppmøte og forhindrer at pasienten slutter. NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 19 4 Kunnskap om sykdommen Alle opplever at kunnskap om sykdom og behandling er viktig for å håndtere sykdommen på en best mulig måte. Likevel har familien behov for opplæring om den psykiske lidelsen lenge før pasienten. Historier og beskrivelser fra virkeligheten slik pasienten forteller gir familien en større forståelse og kunnskap enn vanlig undervisning. Pasienten har ikke utbytte av det første undervisningsseminaret. De klarer bare å konsentrere seg om å være tilstede, ikke om undervisningen. 5 Å redusere angst og usikkerhet Pasienter med en førstegangs psykose opplever det å delta på møtene som angstfylt. Det er vanskelig å sitte i gruppen, å snakke i gruppen og ta del i diskusjonen. For noen vedvarer det, for andre blir det bedre etter som tiden går. I alliansesamtalene kan denne angsten diskuteres og belyses ved hjelp av andre pasienters opplevelse. Det kan igjen danne utgangspunkt for å planlegge individuelle strategier for å sikre at pasienter som opplever slik angst blir ivaretatt. 6 Forbedring av kommunikasjonsferdigheter Deltakerne opplever at kommunikasjonen både i gruppen og innad i familien endrer seg gjennom intervensjonen, selv om de ikke er klar over at kommunikasjon er et tema i intervensjonen utover kommunikasjonsreglene. Gruppeledere bør i større grad gjøre kommunikasjon til et tema, spesielt i allianseperioden, men også i gruppemøtene. Spesielt i enfamilie grupper kan en trene på ulike kommunikasjonsteknikker, men også når anledningen byr seg i en flerfamiliegruppe. 7 Fokus på mestring og ikke på problemer Pasienter med en førstegangspsykose har et mye større 20 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 behov for å snakke om mestring enn om problemer. Det kan være bedre å ta utgangspunkt i hva pasienten mestrer og hvordan de håndterer sine utfordringer enn å snakke om problemer. Endringen vil være hvordan man snakker om problemer, at man er klar over språk og ordbruk spesielt i problemløsningsrunden mer enn å endre modellen. 8 Hvordan skape et godt læringsklima Det er vanskelig å definere et godt læringsklima, men forutsigbarhet og struktur er opplevd som viktig. Grunnlaget starter i allianseperioden og er avhengig av gruppelederes evne til å skape et støttende og trygt klima hvor pasienten opplever å ha kontroll. Dette setter høye krav til gruppelederes kompetanse på mange områder og på deres evne til å forene kunnskap med klinisk kompetanse slik at det ivaretar den enkelte deltaker i gruppen. 9 Trofasthet til manualen Klinikere er opptatt av å arbeide innenfor rammen av manualen samtidig som de finner det utfordrende å vite når de forholder seg til manualen og når de går utenfor rammene. Gruppeledere ønsker å bruke manualen som et rammeverk og savner et større fokus på hvordan de skal integrere metoden til sin allerede eksisterende kunnskap i gruppelederutdanningen. FRA REGIONEN Implementering som virker? Opplæring i kognitiv atferdsterapi ved alvorlig psykisk lidelse ved Lovisenberg sykehus Ingrid Lange, leder av døgnpost ved Lovisenberg DPS, kontaktet TIPS Sør-Øst med ønske om opplæring i kognitiv terapimetode for sine ansatte. God idé, syntes Marit Grande, som er ansvarlig for dette fagområdet ved TIPS Sør-Øst. Men: La oss lære opp hele psykiatrisk klinikk med det samme. Og la oss se om dere kanskje kan gjøre det nesten helt selv? Lovisenberg sykehus ble med på forsøket. Av Kristine Gjermundsen TIPS Sør-Øst har de seneste årene blitt mer opptatt av forsknings- og fagfeltet knyttet til kunnskap om implementering. Feltet har etter hvert blitt ganske omfattende, flere studier publiseres i stadig større omfang, og man begynner å se tydeligere hva som er drivende elementer i et godt implementeringsarbeid. I tillegg dokumenterer forskning at det er varierende effekt på læring og kunnskapsoverføring avhengig av den pedagogiske metoden som tas i bruk. Læringspyramiden (fig 1) utviklet av National Training Laboratories, Betel, Main illustrerer resultater fra denne forskningen. Fra venstre: Marit Grande fra TIPS Sør - Øst, Live Hoaas og Ingrid Lange fra Lovisenberg Sykehus. Foto: Kristine Gjermundsen Tallene taler for seg. Som kompetansetjeneste hvis oppgave er å bidra til kunnskapsformidling og økt kompetanse innen psykosefeltet, er vi nødt til å ta inn over oss disse fakta: Rene forelesninger og passive undervisningsmetoder har minimal effekt på læring. Gode drivere for vellykket implementering Utgangspunktet for å få til noe bra ved Lovisenberg sykehus var godt: Ingrid Lange hadde et ønske om økt kunnskap om kognitiv atferdsterapi til sine ansatte på døgnposten. Lysten og viljen var der. I vårt første planleggingsmøte luftet vi derfor tanken om å se på NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 21 dette tiltaket i litt større målestokk: Hvor er pasientene deres i systemet? Hvor er de før og etter de har vært på døgnposten? Er det hensiktsmessig å kunne gi denne kompetansen til flere personer i systemet, og ikke bare til døgnposten? Vil det være en fordel om behandlingen følger pasienten, uavhengig av hvor hun er i klinikken? Er det klokt at personalet kan kognitiv terapi både i poliklinikk, på akuttpost, i døgnavdeling og på sykehusavdelingen? Kan man se for seg å bygge et fagmiljø rundt kognitiv terapi som metode? Det umiddelbare svaret på disse spørsmålene var naturligvis ja. Ingrid Lange laget et nytt møte, flere folk deltok, og ledere hadde blitt konsultert. Alle ville være med. Selve kurset ble planlagt til å gå over seks dager, fordelt utover høsten 2014. Noen viktige drivere for god implementering var dermed på plass: Ildsjeler og administrativt/faglig personale med ansvar for å organisere tiltaket. Rekruttering av interne veiledere Et annet viktig element som TIPS Sør-Øst ville ha på plass var veiledere og tilrettelegging for praktisering av metoden. De som får opplæring må få komme i gang så raskt som mulig med veiledning på metoden i grupper, og de må få lov til å utøve metoden i praksis. Med rundt 80 deltakere ble det nødvendig å rekruttere rundt 12 veiledere. Etter litt søk i klinikken viste det seg at det fantes fagpersoner med tilstrekkelig bakgrunn for å ta på seg en slik oppgave. Disse ble bedt om å bidra inn i tiltaket, og TIPS SørØst la til rette for et oppstartseminar for veilederne ledet av Marit Grande, i tillegg til at det ble avtalt veiledning på veiledning av Marit under hele forløpet. Gruppeveiledningen skulle være på 18 timer, starte opp umiddelbart etter første kursdag, og løpe videre over hele vårsemesteret slik at veiledningen løper over 22 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 Anbefaling i retningslinje for psykosebehandling: Et av de anbefalte behandlingstilbudene for personer med psykoselidelse er kognitiv atferdsterapi. Terapimetoden har vist seg å ha god effekt på reduksjon av ubehag knyttet til hørselshallusinasjoner og den kan bidra til å redusere negative symptomer, depresjon og sosial angst. Målet i terapien er å hjelpe personen til å normalisere og gi mening til de psykotiske opplevelsene og samtidig redusere ubehaget disse opplevelsene kan gi (Nasjonale faglige retningslinjer, IS1957). nesten ett helt år for gruppene. Egne undervisningsressurser Et av målene til TIPS Sør-Øst er å gjøre helseforetak i stand til å arbeide kunnskapsbasert og bidra til økt kompetanse på egenhånd. Vi kaller det klinikkintegrert kompetanseheving. Et kriterium for oss ble derfor at Marit Grande måtte få med seg en intern person fra Lovisenberg til å undervise sammen med henne disse seks dagene. Live Hoaas, psykologspesialist, kognitiv terapeut og veileder, ble forespurt og fikk frigitt tid til å være med. Nå planlegger de og holder undervisningen sammen. Formen veksler mellom undervisning og rollespill, og det er lagt opp til at deltakerne er aktive og jobber sammen i små grupper. Evaluering og oppfølging Med et såpass stort og omfattende, og ikke minst kostbart tiltak, er det naturlig at Lovisenberg ønsker å evaluere satsningen. TIPS Sør-Øst har derfor bidratt med ressurser til å gjennomføre elektroniske evalueringer etter hver kursdag. I tillegg gjør vi en forog etter undersøkelse for å måle effekt på endring av praksis hos personalet, samt å evaluere veiledningen. Den siste undersøkelsen vil derfor bli gjennomført etter endt veiledningsperiode våren 2015. Det blir veldig spennende å se om vi kan se noe resultat av dette tiltaket, og hvorvidt effekten vil vedvare. TIPS Sør-Øst vil gi veiledere og andre involverte ved Lovisenberg tilbudt om oppfølgingsseminarer og workshops som en del av implementeringsarbeidet, og håpet er å få etablert intern kompetanse i forhold til kognitiv atferdsterapi på systemnivå i organisasjonen. Det beste i livet er gratis For Lovisenberg sykehus har dette naturligvis kostet mange kroner, og man har virkelig satset tungt. Det er likevel viktig å nevne at alle ressurser og tjenester fra TIPS Sør-Øst sin side er gratis. Ved å få til gode samarbeidsavtaler, og få på plass kriterier og drivere for mer vellykket implementering, kan TIPS Sør-Øst bidra til kompetanseheving innen psykosefeltet i helseregionen. Vi ønsker å arbeide klinikknært. Kontakt oss gjerne. NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 23 FRA REGIONEN TIPS Sør-Øst på tur: Vegsund DPS implementerer kunnskapsbasert familiesamarbeid Av Kristine Gjermundsen Bente Bakke med kollegaer ved Vegsund DPS utenfor Ålesund brenner for å kunne tilby psykosepasientene sine kunnskapsbasert, psykoedukativt familiesamarbeid. De er ildsjeler med høye faglige ambisjoner. Nettopp derfor fikk de etter søknad bevilget implementeringsmidler fra Helsedirektoratet. Dermed kunne flere ansatte reise til Oslo og fullføre opplæringsprogrammet i kunnskapsbasert familiesamarbeid hos TIPS Sør-Øst. Så langt, så godt. Men hva nå? Mange opplever at det å reise på kurs, få nye kunnskaper, blir stimulert og inspirert til å begynne å jobbe mer kunnskapsbasert er et privilegium i et helsevesen med knappe goder til fagfolk. Dermed kan frustrasjonen fagfolk erfarer ved å komme hjem til arbeidsplassen, full av inspirasjon og kunnskaper om nye behandlingsmetoder, men ikke få anledning til å benytte den nye kunnskapen i arbeidshverdagen, bli en grim kontrast til gleden ved nyervervet kunnskap. Det økonomiske aspektet ved dette er det vel ikke engang verdt å nevne. Men én ting kan nevnes: Et kurs alene er ofte ikke nok for å få til implementering av ny praksis. Bente Bakke og hennes arbeidskolleger var klar over denne utfordringen, og dermed tok de kontakt med spesialkonsulent i familiearbeid, Inger Stølan Hymer ved TIPS Sør-Øst, med spørsmål om veiledning videre i implementeringsprosessen. Hun 24 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 Fra venstre: Inger Støland Hymer og Kristine Gjermundsen fra TIPS Sør-Øst, Ann Jorunn Hoseth, Denise Degirmenchi, Marit Kirkpatrick, Anja Bjørkavåg, Bente Bakke, Marit Instefjord fra Vegsund DPS. Foto: medarbeider ved Vegsund DPS har lang erfaring med dette arbeidet fra Sykehuset Østfold, og NyhetsTIPS har skrevet flere artikler om dette (NyhetsTIPS Nr.2 – 2013). Vegsund DPS inviterte TIPS Sør-Øst på besøk i oktober, og ønsket både veiledning og en fagdag med særlig fokus på retningslinjen for psykosebehandling og metode for kunnskapsbasert familiesamarbeid ved alvorlig psykisk lidelse. Mer enn 40 personer deltok på fagseminaret 16. oktober. Interessen og entusiasmen var stor, og det kan virke som om dette behandlingstilbudet er i ferd med å få fotfeste blant de ansatte i Vegsund DPS. Veiledning er avgjørende når man skal i gang med en ny behandlingsintervensjon. Ved siden av god ledelsesforankring i forhold til å endre praksis og tilbud til pasientene, er det veiledningen og treningen som vil kunne hjelpe med god implementering av metoden. Inger Stølan Hymer skal nå veilede Vegsund DPS på metoden hver måned, og følge gruppa i deres første behandlingsforløp med familiene. Veiledningene tar utgangspunkt i Arbeidsbok for enkeltfamiliesamtaler utarbeidet av TIPS Sør-Øst 2013. Boka kan fritt lastes ned fra TIPS Sør-Øst sine nettsider. Kunnskapsbasert familiearbeid er en av de best dokumenterte behandlingsformene for pasienter med en psykoselidelse. Dessverre er det fortsatt slik at mange pasienter og familiene deres ikke får tilbud om et slikt systematisk og kunnskapsbasert familiearbeid, til tross for overbevisende dokumentert effekt og anbefalinger i nasjonale retningslinjer. Intervensjoner med flerfamiliegrupper er best dokumentert, men en nylig gjennomført kvalitativ studie på familiearbeid, omtalt i dette nummeret, peker på at tilbudet bør være differensiert og at både fler- og enfamiliegrupper bør tilbys. Det å starte opp med enkeltfamilier også har vist veldig gode resultater, og det kan være en fin måte å rekruttere familier inn til et flerfamiliegruppe forløp, dersom det er hensiktsmessig. Rent organisatorisk har det også vist seg å være enklere å starte med implementering av enkeltfamilietilbudet. det strengt tatt faller utenom kompetansetjenestens ansvarsområde som hovedsakelig er Helse Sør-Øst. - Vi så at dette var fagpersoner med stor interesse for å bygge noe nytt i sin enhet, og med solide planer for forankring og videreutvikling av kompetansen i sitt DPS, sier Inger Stølan Hymer ved TIPS Sør-Øst. Ikke minst var tildelingen av midler fra Helsedirektoratet et tegn på gjennomførbarheten i prosjektet. Derfor ble det besluttet at kompetansetjenesten likevel skulle gå inn å støtte dette prosjektet – omkostningsfritt - selv om det strengt tatt ikke hører til vår region. Her har også vi veldig mye å lære; vi kan utveksle erfaringer med hvordan implementeringen fungerer og følge prosessen på nært hold gjennom vår veiledningsrolle. På sikt, dersom disse som har startet prosjektet følger opp veiledning, og så starter opp veiledning av andre i DPSet som vil jobbe med kunnskapsbasert familiesamarbeid, vil de kunne være helt selvdrevne med hensyn til å vedlikeholde kompetansen rundt denne intervensjonen, forteller Inger Stølan Hymer. Målet er at alle pasienter og familier skal få et kunnskapsbasert tilbud uansett hvor i landet man bor. Ved vegsund DPS er fire behandlere nå klare for å sette i gang med enkeltfamilieintervensjoner. Familier er tilbudt intervensjonen og har takket ja til invitasjon til første møte. TIPS Sør-Øst har på bakgrunn av satsningen og grundigheten i prosjektet valgt å gå inn å støtte dette tiltaket om kompetanseheving, selv om NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 25 FRA REGIONEN Sørlandet Sykehus har lansert gratis kriseplan app – Vi håper at ”MinPlan Norge” gjør terskelen lavere for å søke hjelp, og at vi på sikt kan videreutvikle dette hjelpemiddelet til det beste for brukerne, sier spesialrådgiver Geir Hausvik. Sørlandet Sykehus har utarbeidet app’en sammen med det nasjonale pasientsikkerhetsprogrammet I trygge hender 24-7 og danske programvareutviklere. Innholdsmessig er den basert på en tradisjonell kriseplan, eller mestringsplan, som allerede benyttes i arbeidet med forebygging av selvmord. Innholdet utarbeides av brukeren selv, eller i samarbeid med behandler, og består av faresignaler, strategier for å mestre disse og personer som kan kontaktes når livet oppleves tøft. 26 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 ”MinPlan Norge” er gratis og reklamefri. Den er også kompatibel med både Android og IOS-systemet, og nedlastbar for store deler av smarttelefon-markedet. – Denne app’en er et supplement, eller alternativ, til dagens papirløsninger. Vi tror man oppnår økt tilgjengelighet til planen dersom den ligger lagret på telefonen. En plan for hva man kan gjøre i en krisesituasjon har vist seg å være avgjørende for mange fortvilte mennesker, slik at de har greid å avverge at den blir livstruende, sier klinikksjef Oddvar Sæther. I app’en finnes også en komplett oversikt over landets legevaktkontorer, kontaktinfo til Alarmtelefonen for barn og unge, og Mental Helse. FRA REGIONEN TIPS nettverket i gang ved Akershus universitetssykehus Av Kristine Gjermundsen Ved Akershus universitetssykehus er det nå etablert et TIPS kontaktnettverk bestående av personer ved alle enheter i Divisjon for psykisk helsevern, både BUP og VOP. TIPS konsulent ved Ahus, Charlotte Fredslund Hansen, har ansvar for nettverket og arbeider nå tett med ledelsen i divisjonen om videreutvikling av dette for å høyne fokus på tidlig intervensjon ved psykoselidelser i divisjonen. Det er til sammen 17 kontakter som er pekt ut av ledere til å inneha denne rollen på sine enheter. Etableringen av nettverket er en del av satsningen på TIPS arbeidet i Ahus. Som TIPS kontakt har man blant annet et ekstra ansvar for å bidra til at enheten er skodd til å yte kunnskapsbaserte tilbud til pasientene i målgruppen. Utredning og behandling skal forankres i nasjonale retningslinjer. Det er TIPS kontaktens rolle å kjenne til hvilken kompetanse enheten besitter, eller eventuelt mangler, i forhold til dette. Slik kan man få kartlagt kompetansebehov og lettere organisere tiltak for opplæring og det å fange opp pasienter så tidlig som mulig. 28. november var første samling for TIPS kontaktene. Divisjonsdirektør Trond Rangnes var til stede og åpnet møtet. Han påpekte viktigheten av denne satsningen og at dette arbeidet også er helt i tråd med divisjonens definerte satsning på barn og unge. - Ahus skal betjene 1/10 del av Norges befolkning og et godt TIPS arbeid hos oss vil ha store konsekvenser også på nasjonal basis, påpekte Ragnes. Kickoff for TIPS nettverket ved Ahus Fra venstre: Fag- og kvalitetsrådgiver Håkon Ruud, Avdelingssjef for ABUP Morten Gøvli, TIPS konsulent Charlotte Fredslund Hansen, Leder ved TIPS Sør-Øst Jan Ivar Røssberg Foto: Kristine Gjermundsen Divisjon for psykisk helsevern i Ahus består av syv avdelinger. Alle avdelingsledere er veldig positive til arbeidet som er satt i gang, og TIPS kontaktene uttrykte store forventninger til både økt samarbeid på tvers mellom BUP og VOP i tillegg til at man forventer at det faglige fokuset på pasientgruppen også vil være viktig i nettverket. Flere av kontaktene forventet at nettverket vil bidra til å ivareta kompetanse på psykoselidelser og tidlig intervensjon på systemnivå. Har du spørsmål i forhold til TIPS nettverket ved Akershus universitetssykehus kontakt gjerne [email protected] NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 27 FRA REGIONEN TIPS Teamet på Søndre Oslo DPS, Oslo universitetssykehus Noen erfaringer etter 10 år med lokalbasert poliklinisk tilbud til pasienter med nyoppdaget, ubehandlet psykose eller høy risiko for utvikling av psykotisk lidelse. Av Torill Gjerpe Hansen ”Å gi mennesker med psykiske lidelser mulighet til å leve et mest mulig normalt liv, preget av deltakelse, uavhengighet og evne til å mestre eget liv. ” Dette er psykiatrireformens visjon, sitat fra Sosial- og helsedirektoratets veileder for Distriktspsykiatriske senter. Med denne visjonen som ledestjerne er det at Søndre Oslo DPS arbeider med å bidra til å bedre befolkningens psykiske helse, i en sammensatt befolkningsgruppe på 130.000 mennesker i de tre bydelene vi betjener. Det er med glede og stolthet vi feirer 10 års jubileum for TIPS teamet. Teamets historie og utvikling I årene 1997-2000 ble alle pasienter med ubehandlet førstegangspsykoseproblematikk inkludert i TIPS prosjektet som Ullevål Universitetssykehus deltok i. Da prosjektet sluttet å inkludere pasienter ønsket ledelsen ved det som da var Holmlia DPS å føre videre de viktige og gode rutinene for pasientbehandling som lå i prosjektets oppbygning. Det ble øremerket to stillinger ved allmennpoliklinikken, men det viste seg både vanskelig å rekruttere til stillingene og en stor oppgave å implementere en så omfattende oppfølging i en ordinær psykiatrisk poliklinikk. Høsten 2004 overtok Rehabiliteringsenheten, nå Psykosepoliklinikken, ansvar for oppbygging og videreutvikling av et TIPS 28 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 team med oppfølging av dem som ble søkt inn til vårt DPS med mistanke om eller bekreftet ubehandlet psykoselidelse. Rehabiliteringsenheten hadde da mer enn 10 års erfaring med et lokalbasert, poliklinisk tilbud til pasienter med langvarige behov ut fra at de alle hadde alvorlig psykisk lidelse og sammensatte vansker. Disse erfaringene – sammen med et ønske om og behov for oppdatering på nyere kunnskap, var avgjørende forutsetninger for å ta på oss oppgaven. Innhold i tilbudet Tilbudet vi gir er bygget på utredning, diagnostisering og behandling med vekt på følgende områder: • • • Individuell psykoterapi med psykologspesialist/ psykiater. De fleste behandlere i teamet har kompetanse på kognitiv terapi, samtidig som pasientgruppen er sammensatt og med ulike behov og ønsker for psykoterapi. Både en psykodynamisk og egostøttende psykoterapi er virkningsfull for mange pasienter. Familiesamarbeid. Samtaler og støtte i enkeltfamilier eller i flerfamiliegruppe med psykiatrisk sykepleier/klinisk sosionom. Hver høst tilbys familiene et temabasert kurs over fem ganger. Oppfølging av somatisk helse og medikasjon. Utprøving, motivering og oppfølging av teamets psykiater, og i samarbeid med fastlege. • Psykososial oppfølging, koordinering av tjenester i et bredt nettverksorientert samarbeid, med klinisk sosionom/psykiatrisk sykepleier som tilrettelegger. Et hovedfokus på gode planer for utprøving og tilrettelegging i arbeid eller utdanning. også en viktig faktor i samarbeid med familien rundt pasienten. Mange foreldre er svært bekymret over langsom fremgang, tilbakefall og opplevd stagnasjon. Å bære håpet sammen med dem, formidle erfaringer fra andre og gi psykoedukasjon er viktige bidrag til pasientens tilfriskningsprosess. Gjennom 10 år har enheten nå utviklet dette tilbudet som en integrert del av enheten, og 280 pasienter har så langt vært tilknyttet teamet over kortere eller lenger tid. Teamet er bygget opp gjennom stadig utforskning av virksomme tiltak, og i takt med et utvidet opptaksområde da Holmlia og Ryen DPS ble slått sammen til Søndre Oslo DPS. Teamet er skilt ut som et selvstendig team med seks stillinger: to psykiatriske sykepleiere, hvorav den ene er teamleder. To psykologspesialister, en overlege og en klinisk sosionom. Hver pasient får et behandlerteam rundt seg som består av en psykolog, en sykepleier eller sosionom og teamets psykiater. Det økte fokuset på å komme tidlig til, og nyere kunnskap om unge med ulike vansker i høyrisikogruppe har bidratt til at teamet i økende grad blir kontaktet og tar imot ungdom som ennå ikke har utviklet klare psykosesymptomer. Disse utredes og behandles med utgangspunkt i høy risiko eller sårbarhet ut fra symptombilde i tillegg til genetisk og sosial disposisjon. Funksjonsnivå og alvorlighet av symptomer avgjør om de får behandling i teamet eller overføres til almennpoliklinikk/ruspoliklinikk etter utredning. Ekstra fokus på de unge Ny forskning viser at ungdom som utvikler psykosesymptomer i tidlig alder har dårligere premorbid fungering, lengre VUP (varighet av ubehandlet psykose) og mer depressive symptomer enn de som utvikler symptomer etter fylte 18 år. Disse ungdommene har færre positive psykotiske symptomer, symptomene er mindre synlige og har en langsommere utvikling som lettere kan underrapporteres og underbehandles. Dette er forskning vi mener vi kan bekrefte, selv om vårt materiale er lite. Særlig i TIPS teamets fem første år mottok vi mange pasienter med langvarig ubehandlet lidelse, ofte helt fra tidlig barneskolealder. Mange hadde hatt en langsom utvikling uten dramatiske psykosegjennombrudd, og som derfor ikke har alarmert nettverket rundt. Samtidig har de mistet viktige år i sin utvikling både sosialt, følelsesmessig og kognitivt. Tiden er en venn Teamet tilbyr en behandlingsvarighet på inntil fem år. Svært mange av pasientene har relasjons- og tilknytningsproblematikk, og god tid til allianse- og tillitsbygging gir stabil kontakt og tilhørighet. Tid er Tett poliklinisk oppfølging kan hindre innleggelser i psykiatrisk døgninstitusjon, og vi ser at pasientene beholder kontakt med nettverket sitt. Vi kan bidra til normalfungering i så stor grad som mulig. Gjennom det direkte arbeidet med pasientens nettverk og familie og samarbeid i lokalmiljøet, kan vi hindrer stigmatisering og hjelpe pasienten og videre. Et behandlingstilbud knyttet til hjemmesituasjon og lokalmiljø er virksomt for å oppnå trygghet, helhet NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 29 og mestring. Et poliklinisk tilbud innebærer primært individuell behandling og oppfølging. Dermed vil erfaringer fra andre i samme situasjon ikke være like tilgjengelig som i en døgninstitusjon. Bruk av grupper, både Kurs i mestring av psykosesymptomer (ESL) og Flerfamiliegrupper (FFG) er nyttige intervensjoner. Noen pasienter med langvarige plager - spesielt der disse også er kombinert med pågående rusmiddelbruk - kan ha store vansker med å følge opp et poliklinisk tilbud. Gjennom tett oppfølging har svært få pasienter avsluttet behandlingstilbudet i TIPS teamet før det er anbefalt. Samtidig er vi blitt mer bevisst på å motivere for døgnbehandling der vi ser at den polikliniske tilnærmingen gir få resultater. Samarbeid En lokalbasert modell er en tilnærming hvor vi er tilgjengelig som en naturlig del av det psykiske helsetilbudet til lokalbefolkningen i vårt distrikt. Gjennom tett samarbeid rundt enkeltpasienter og deres familier, med fastleger, helsepersonell i 1. linje, skole og skolehelsetjeneste og saksbehandlere i hele NAV systemet, deler vi mye informasjon og konkret kunnskap om lidelse og behandling. Teamet deltar også i flere lokale samarbeidsforum, et eksempel er samarbeid med lokalt Lavterskel Nettverksteam i de seks videregående skoler i vårt distrikt, et samarbeid mellom BUP og skolens helse- og rådgivningstjenester. Tryggere pårørende gir friskere pasienter Familien som den viktige ressurs for pasienten vært i fokus fra oppstart av TIPS teamet. Familien har rett til informasjon om helsehjelpen som gis, de skal kunne dele sin bekymring for pasienten og de har rett til veiledning om sine rettigheter. Noen ganger opplever vi at pasienten i utgangspunktet reserverer 30 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 seg mot å inkludere familien. Å motivere pasienten ved å reflektere over hvordan informasjon og økt kunnskap kan redusere stress og belastning i familien blir viktig, og bidrar oftest til at familien blir involvert og engasjert. For noen pasienter er det vanskelig å delta direkte i fellessamtaler i familiearbeidet. Da blir samarbeid gjennom samtaler med familien alene et redskap for å øke deres kompetanse, forståelse og trygghet – og en mulighet for å øke vår kunnskap om pasientens situasjon, slik at vi kan støtte hele familien i økt samarbeid og riktig engasjement. Kunnskapsbasert familiesamarbeid virker TIPS teamet har i flere år med kunnskapsbasert familiesamarbeid både i enfamilie- og flerfamiliegrupper, sett at det gir gode resultater i form av økt samarbeid innad i familien, mellom skilte foreldre, mellom foreldre og behandlere, samt redusert stress og større tilfredshet for både pasient og familiemedlemmer. Å møte andre foreldre og ungdom med tilsvarende utfordringer er helsefremmende. Sammensatt befolkning og pasienter med migrasjonsbakgrunn Befolkningen i vårt opptaksområde er svært sammensatt; den er både ung og består av mange mennesker med migrasjonsbakgrunn. 2. generasjons ungdommer som har foreldrene med migrasjonsbakgrunn er noe overrepresentert i pasientgruppen. Vi har støtte i forskning når vi erfarer at nettopp det å vokse opp mellom to kulturer kan være en alvorlig stressor for mange. I den sammenheng er et fokus på språk viktig. Mange av ungdommene vi møter har strever både med morsmål og det norske språket. Å finne ord, å dele tanker og reflektere over erfaringer kan være begrenset når ordene mangler. Traumeperspektiv Gjennom de siste år har OUS hatt et fokus på økt kompetanse i forståelse og tilnærming til mennesker med alvorlige traumer i sin livshistorie. Dette har bidratt til TIPS teamets arbeid og utviklet - kanskje særlig måten vi utforsker pasientenes historie, symptombelastning og diagnostisering på. Grenseoppganger mellom traumelidelser og psykoselidelser, samt hva som blir gode og nyttige intervensjoner ved dobbel problematikk er temaer å arbeide videre med. kunnskap om pasientgruppen av stor betydning for å kunne tilrettelegge optimal behandling. Mellom disse perspektivene vil vi som helsepersonell alltid bevege oss. Nettopp i vårt polikliniske tilbud blir vi tvunget til å lage behandlingsopplegg som er tilpasset den enkelte, som oppleves relevant og virksomt - og som kan motivere til at pasienten kommer tilbake. Det skjerper oss og gir motivasjon. Personalet må by på seg selv, og komme den enkelte i møte. Tid og rom til veiledning og gode rammevilkår for driften inngår i dette. Kognitiv funksjon og utviklingsforstyrrelser De siste årene har TIPS teamet hatt et ekstra fokus på kognisjon, utviklingsforstyrrelser og autismespekterforstyrrelser som medvirkende til utvikling av psykotiske symptomer eller som del av en psykotisk lidelse. Å skille ut hva som er pasientens funksjon før utvikling av psykisk lidelse, og hva som er følger av en eventuell psykotisk lidelse kan være utfordrende. Det er utviklet mye kompetanse i teamet og vi får ofte henvendelser om utredning og bistand fra interne og eksterne instanser for å avklare hva pasienters vansker handler om. Det er tydelig at behovet for å utvikle kompetanse på disse områdene er stort i flere deler av skole- og helsevesen. I teamets arbeid inngår mye informasjon - og kunnskapsformidling, samt å være pasientens talsmann for å sikre tilpassede tilbud både i skole/ arbeid og i bosituasjon. Gode rammevilkår for drift Å ha fokus på den enkelte person, være utforskende og nysgjerrig på hva personen har med seg av livserfaringer og forståelse av livet sitt er grunnleggende for all god behandling. I tillegg er NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 31 DIFFERENSIALDIAGNOSER Asperger eller psykose? ”Er det Asperger syndrom – eller er det en psykose?” Det er slående hvor mange ganger dette spørsmålet dukker opp i klinikk, og kanskje enda mer påfallende at det er forsket relativt lite på denne gråsonen. Vi skal her bli kjent med et tenkt kasus som illustrerer differensialdiagnostiseringen mellom de to nevnte tilstandene, og vi får et lite innblikk i hvor vi står i dag når det gjelder forskning på området. Av Kjersti Karlsen Axel, 17 år, ble henvist til BUP for utredning med spørsmål om han kunne ha en form for autismespekterforstyrrelse. I løpet av utredningen kom det frem at han alltid hadde hatt språklige, motoriske og sosiale vansker. Han nådde utviklingsmessige motoriske og språklige milepæler til forventet tid, men var litt mer motorisk ”klumsete” enn sine søsken, og brukte språket mindre aktivt enn jevnaldrende. Språkforståelsen var konkret, og det førte til hyppige misforståelser. Axel oppsøkte sosiale situasjoner fra han var liten, men likte ikke større forsamlinger, selskaper, bursdager eller lignende. Han hadde to venner som han kunne være sammen med en og en, men klarte ikke å forholde seg til grupper med flere barn og etter hvert ungdom. I disse situasjonene snakket han utelukkende om sine interesser, avbrøt samtalen på feil sted, eller gjorde ablegøyer for å få fokus rettet mot seg. Axel ble beskrevet som et sensitivt barn. Da han var liten var det vanskelig å regulere ham i forhold til søvn og matinntak. Det kunne virke som om han sanset sterkere enn andre; han spiste bare noen få typer mat og blandet aldri matvarene, gikk alltid i løstsittende klær fordi vanlige klær klemte så det var vondt på kroppen, og merkelapper måtte fjernes fra klærne. Lyder kunne oppleves for sterke. Axel mislikte 32 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 sterkt at rutiner ble brutt, og fremstod som rigid fordi han alltid måtte gjøre ting på sin måte, og på samme måte hver gang. Dette påvirket familien i stor grad fordi han sjelden kunne være med på besøk, ferier etc. uten at det ble veldig vanskelig for ham og det endte i utagerende atferd og stor grad av tilbaketrekking. Foreldrene viste stor forståelse for Axel og hans særheter og møtte ham på en god måte. I syvende klasse ønsket skolen at han skulle utredes for eventuell autismespekterlidelse, noe foreldrene ikke ønsket av frykt for at han skulle bli stigmatisert om han fikk en diagnose. Axel mestret skolefagene godt, men fikk noen ganger dårligere karakter enn forventet fordi han insisterte på å løse oppgaver på sin egen måte, med sin egen logikk. På slutten av barneskolen utviklet han en særinteresse for Japansk ”ninja-kultur”. Han brukte all sin tid på dette, og snakket uavlatelig om sin interesse når han var sammen med andre, og det var vanskelig å avbryte han når han var i gang med disse temaene. I løpet av ungdomsskolen trakk Axel seg mer tilbake fra de jevnaldrene, men han fulgte opp skolen og var der hver dag, også de dagene han var syk. Hjemme var han mye alene på rommet og ville ikke spise eller se TV med andre i familien som han tidligere hadde gjort. To måneder etter overgang til videregående skole kuttet han skolen helt og trakk seg enda mer tilbake. Han var ustelt, fikk angstanfall og virket deprimert. På dette tidspunktet ble han henvist til psykisk helsevern for barn og ungdom (BUP). I samtaler der kom det frem at han periodevis hørte stemmer. Han var også veldig mistenksom overfor andre og trodde at både lærere, medelever og foreldre hadde dårlige hensikter og var ute etter ham uten at han ville si mer om dette. Aksel fremsto som svak i kontakten og hadde et fattig kroppsspråk, lite ansiktsmimikk, avvikende øyenkontakt og liten bruk av gester. Behandlerne var i tvil om hvordan man burde forstå Axel sine vansker. Sett i lys av daværende funksjon var det mye som tydet på at han var i høy risiko for å utvikle psykose eller eventuelt også hadde debutert med en psykoselidelse. Tilbaketrekningen, angst, depresjon, dårlig hygiene, mistenksomhet og stemmehøring i kombinasjon med den avflatede væremåten kunne tyde på dette. Utviklingshistorien gav på sin side gode grunner til å tenke at han hadde Asperger syndrom eller en annen form for autismespekterforstyrrelse. Han hadde hatt avvikende atferd, avvikende kommunikasjon og vansker med sosialt samspill fra tidlig barnealder og hans noe ”flate” uttrykk kunne stemme med hva man ser hos personer med autisme, i tillegg hadde han en særinteresse. Tilbaketrekningen og stemmehøringen kunne i så tilfelle forstås som tegn på depresjon og psykoselignende opplevelse som følge av mye stress i forbindelse med overgang til ny skole og de endringer det medførte.Vi lar det stå åpent hvor man valgte å lande denne saken rent diagnostisk, men lar heller kasuset illustrere at det kan være vanskelig å lande endelig diagnose ved tilstandsbilder som dette. Slektskapet mellom autisme og schizofreni Litteraturen på gråsonen mellom autisme og schizofreni er som nevnt sparsom, men fra 2005 og utover har det vært en økende interesse for temaet. I en artikkel fra 2007 beskriver Dossetor og medarbeidere (1) fire kasus med autismespekterforstyrrelse som hadde blitt feildiagnostisert med schizofrenidiagnose, mens Reaven og medarbeidere året etter (2) beskriver tre kasus hvor pasienten har schizofreni men hadde blitt feildiagnostisert som autismespekterforstyrrelse. I sistenevnte artikkel konkluderes det med at utredningsinstrumentene som har blitt regnet for å være gullstandard for å utrede autisme (ADI-R og ADOS) ikke er tilstrekkelig sensitive siden personer med tidlig utvikling av schizofreni skårer høyt på disse instrumentene. I dag er det godt dokumentert fra flere hold at mange personer som har schizofrenidiagnose strever på de samme områdene som personer med autismediagnose. Eksempler på likheter mellom diagnosegruppene er at begge grupper har vansker med eksekutivfunksjoner og ”Theory of mind”, avvikende bruk av blikket, og vansker med ansikts- og emosjonsgjenkjenning. Rigid/ tvangsmessig atferd er en del av diagnosekriteriene ved autisme, men er også hyppig forekommende ved schizofreni, og barn og ungdom med autisme har kommunikasjonsvansker som kan gi et uttrykk som ligner på formelle tankeforstyrrelser (3, 4, 5 og 6). Det er også dokumentert stor grad av komorbiditet mellom tilstandene og det er funnet likheter i genetikk og nevroavbildning (7). Alle disse likhetene vekker mange spørsmål som for eksempel: Hvordan kan det ha seg at det er så vanskelig å skille disse tilstandene? Kan det hende at tilstandene er mer like enn vi så langt har NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 33 trodd? Vet vi nok om disse gråsonene? Som vi skal se under har disse problemstillingene blitt belyst i nyere forskning. Et historisk tilbakeblikk Vi har lett for å tenke på diagnoser som ”ekte størrelser” heller enn konstruksjoner som endrer seg over tid. Dette blir tydelig når det gjelder gråsonen mellom autismespekteret og schizofreni. Går vi tilbake til tidligere diagnosemanualer, ser vi at autismespekterforstyrrelsene ikke eksisterte som diagnose før 1980. Inntil da var autisme innlemmet som del av et schizofrenispektrum. Først ved utarbeidelsen av DSM-III ble autismespekteret definert som en egen diagnose, kjennetegnet ved ”den autistiske triaden”, (avvik i gjensidig samspill, kommunikasjon og begrenset, stereotyp og repetitiv atferd). Selv om autisme ble lagt til som en diagnose først i 1980, bør det nevnes at autisme som en egen tilstand ble beskrevet av Leo Kanner og Hans Asperger allerede på 1940-tallet. Utskillingen av autismespekteret som egen diagnose uavhengig av schizofreni var nok på mange måter en forbedring, og har blant annet ført til at det har blitt utviklet mange gode pedagogiske tiltak for personer med autisme med tanke på habilitering av ulike ferdigheter. Men siden mange klinikere strever med differensialdiagnosen til schizofreni, kan det se ut til at de diagnostiske kriteriene ikke er tilstrekkelig spesifikke for å skille diagnosene, eller at det kanskje finnes underdiagnoser av begge spektrene som er mer like enn ulike. Et eksempel på dette er at det er utviklet en diagnose som foreløpig anvendes kun i forskning. Denne diagnosen, Multiple Complex developmental Disorder, (MCDD) er en underdiagnose av uspesifiserte gjennomgripende utviklingsforstyrrelser (samme gruppe lidelser som 34 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 autisme er organisert under), og det har vist seg at barn med denne diagnosen har en overhyppighet for utvikling av psykoselidelse senere i livet (8). Vi kan danne oss flere hypoteser om hvorfor overlappingen mellom disse tilstandene ikke har blitt tematisert tidligere. En hypotese er at helsepersonell innen barnefeltet har utviklet god kompetanse på autismespekterlidelsene (siden disse oppstår tidlig i livet) mens helsepersonell innen voksenfeltet har god kompetanse på schizofreni (som gjerne har debut i sen ungdom/tidlig voksen alder), mens svært få har god kompetanse på begge områder. Hvis da forskerne i tillegg har forsket snevert på sine områder og ikke utvekslet informasjon på tvers av autisme- og schizofrenifeltet, er det forståelig at det har tatt litt tid før denne tematikken er blitt aktualisert. Kommunikasjon mellom fagfeltene Som nevnt har interessen for denne gråsoneproblematikken økt betraktelig de siste årene. Forskingsfeltene er i ferd med å nærme seg hverandre, og det kommer til ny kunnskap på området. I en studie fra 2011 undersøkte Solomon og medarbeidere (9) blant annet sosiale og språklige avvik i utviklingen hos personer med autismespekterforstyrrelse, høy risiko for psykose (UHR) og personer med schizofrenidiagnose. De fant avvik i utvikling av både sosiale og språklige ferdigheter i alle gruppene, men gradert; minst hos personer med UHR og mest hos personer med autisme. Med andre ord fant de kvalitative likheter mellom gruppene, mens kvantiteten var forskjellig. Andre studier har funnet forskjeller mellom gruppene på vesentlige områder som f.eks graden av paranoia (9) og innholdet i tankeforstyrrelser (6). Nyere forskning på området indikerer at vi i de fleste tilfeller kan skille mellom de to aktuelle diagnosegruppene når vi går grundig nok inn i personens subjektive forståelse av verden. Samtidig er det i mange tilfeller vanskelig, eller kanskje umulig å skille tilstandene ved schizofrenidebut i svært tidlig alder, og nyere forskning har vist at både ASF og schizofreni kan være tilstede samtidig (10). Betydning for klinisk praksis Når det gjelder den rent differensialdiagnostiske prosessen blir det viktig å gjøre en grundig utviklingsanamnese med tanke på debut av de ulike symptomene. Et stabilt mønster av rigid tenkning, tvangsmessig opptatthet av et tema, prating med seg selv og magisk tenkning som ikke passer for alderen, er indikasjoner på det underliggende tankemønsteret som er assosiert med autisme. Debut av nye symptomer eller akutt forverring av disse symptomene er mer konsistent med utviklingen av en psykose. Ved psykose ser vi også ofte gjentatte episoder med funksjonsfall. Cochran og medarbeidere (11) anbefaler at varighetskriterier blir fulgt nøye og at schizofrenidiagnosen settes når symptomene er til stede og varighetskriterier oppfylt. Både ICD-10 og DSM-5 åpner for at autisme og schizofreni ikke er eksklusjonsdiagnoser og begge diagnoser kan settes når det vurderes som hensiktsmessig. En fordel med å sette begge diagnosene er at det kan være med på å synliggjøre hvilke symptomer som krever behandling og rehabiliteringstiltak (ved psykose) og hvilke symptomer man bør tilnærme seg ved ulike habiliteringstiltak (ved autisme). En ting er selve diagnostiseringen, men viktigere er det hvordan vi møter våre pasienter. Antipsykotisk medikasjon vil ofte være nødvendig ved schizofreni, mens personer med autisme ofte reagerer med mye bivirkninger på antipsykotika (12). Innen autismefeltet er det utviklet en hel rekke pedagogiske verktøy og virkemidler som tar høyde for vanskene vi ofte finner hos personer med autisme. Dette er tiltak som tar høyde for kognitiv svikt, eksekutivvansker og problemer med å ta andres perspektiv. Siden personer med psykoselidelser også har kognitiv svikt, eksekutiv-vansker og vansker med Theory of mind, er det grunn til å tro at de kan profittere på mange av de pedagogiske tiltakene som er utviklet med tanke på autisme. Samtidig har psykoedukasjon og psykoedukativt familiearbeid som opprinnelig ble utviklet for personer med schizofreni vist seg være nyttige tiltak til personer med autisme og deres familier (13). Det ser derfor ut til at autisme- og psykosefeltet har noe å hente fra hverandre ikke bare på forståelse av lidelsesbildet, men også når det kommer til konkrete tiltak. Det blir spennende å følge med på den økende kommunikasjonen mellom disse to aktuelle fagfeltene med tanke på ny forståelse og nye tiltak. NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 35 Litteratur & Penn, D. L. (2012). Qualitatively distinct factors contribute to elevated rates of paranoia in autism and schizophrenia. Journal of abnorml psychology, 121(3), 767-777 1. Dossetor, D. R. (2007). ”All That Glitters Is Not Gold”: Misdiagnosis of Psychosis in Pervasive Developmental Disorder, A Case Series. Clinical Child Psychology and Psychiatry, 12(4), 537-548 10. Hallerbäck, M. U. (2012). Autism and early development in adults with schizophrenia. Methodological and clinical aspects. Akademisk avhandling, University of Gothenburg, Gothenburg Zubin, J. and Spring, B. (1977) Vulnerability: A New View on Schizophrenia Journal of Abnormal Psychology 86, 103-126 2. Reaven, J.A., Hepburn, S.L. & Ross, R.G (2008). Use of ADOS and ADI-R in Children with Psychosis: Importance of Clinical Judgement. Clinical Child Psychology and Psychiatry, 13(1), 81-94 3. Starling, J. & Dossetor, D. (2009). Pervasive developmental disorders and psychosis. Current psychiatry reports, 11, 109-196 4. Solomon, M., Olsen, E., Niendam, T., Ragland, J. D., Yoon, j., Minzenberg, M. & Carter, C. H. (2011). From lumping to splitting and back again: Atypical social and language development in individuals with clinical-high-risk for psychosis, first episode schiophrenia , and autistic spectrum disorders. Schizophrenia research, 131, 5. Murphy, D. (2006). Theory of mind in Asperger`s syndrome, schizophrenia and personality disordered forensic patients. Cognitive neuropsychiatry, 11(2), 99-111Nylander, 6. Solomon, M., Ozonoff, S., Carter, C. & Caplan, R. (2008). Formal thought disorder and the a autism spectrum: relationship with symptoms, executive control, and anxiety. J. Autism Dev. Disord, 38, 1474-1484 7. Rapoport, J., Chavez, A., Greenstein D., Addington, A. & Gogtay, N. (2009). Autism- Spectrum Disorders and Childhood Onset Schizophrenia: Clinical and Biological Contributions to a Relationship Revisited. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 48(1), 10-18 8. Sprong, M., Becker, H.E., Schothorst, P.F, Swaab, H., Ziermans, T.B., Dingemans, P.M. et al. (2008). Pathways to psychosis: A comparision of the pervasive developmental disorder subtype Multiple Complex Developmental Disorder and the “At Risk Mental State”. Schizophrenia Research, 9, 38-47 9. Pinkham, A.E., Sasson, N. J., Beaton, D., Abdi, H., Kohler, C. G. 36 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 11. Cochran, D.M., Dvir, Y. & Frazier, J.A (2013). ”Autismplus” Spectrum Disorders. Intersection with Psychosis and the Schizophrenia Spectrum. Child and Adolescent Psyciatric Clinic North America, 22; 609-627 12. Arraste-Gil, M., Martinez-Cengotitabengoa, M., & López-Peña, P., (2011). Reflections on asperger syndrome and comorbidity with psychotic disorders. Actas España Psiquiatrica, 39(2), 140-142 13. Smith, L.E., Greenberg, J.S. & Mailick, M.R. (2014). The Family Context of Autism Spectrum Disorders. Influence on the Behavioral Phenothype and Quality of Life. Child and Adolescent Psyciatric Clinic Norht America, 23, 143-145 Andre aktuelle artikler Lugnegård, T. (2012). Asperger syndrome and schizophrenia; Psychiatric and social cognitive aspects. Akademisk avhandling, University of Gothenburg, Gothenburg Rapoport, J., Chavez, A., Greenstein D., Addington, A. & Gogtay, N. (2009). Autism- Spectrum Disorders and Childhood Onset Schizophrenia: Clinical and Biological Contributions to a Relationship Revisited. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 48(1), 10-18 Waris, P., Lindberg, N., Kettunen, K. & Tani., P. (2013). The relationship between Asperger`s syndrome and schizophrenia in adolescence. Eur Child Adolesc Psychiatry, 22(4), 217-223 Ved TIPS Sør-Øst har vi innledet et samarbeid med Regional kompetansetjeneste for autisme, ADHD, Tourettes syndrom og narkolepsi. Målet med samarbeidet er å utvikle felles råd til klinikere når det gjelder utredning og behandling av tilstander i gråsonen mellom autisme og schizofreni. BØKER CBT for Those at Risk of a First Episode Psychosis. Evidence-based psychotherapy for people with an ”At Risk Mental State” Mark van der Gaag, Dorien Nieman og David van der Berg. Routledge 2013 Av Marit Grande Vi anbefaler med dette en bok om kunnskapsbasert psykoterapi for personer som er vurdert å være i ekstra høy risiko for å utvikle en psykose. Boken er ført i pennen av en av verdens mest erfarne forskere og klinikere innen dette feltet, den nederlandske psykologiprofessoren Mark van der Gaag. Med lang erfaring med pasienter som plages med psykose og schizofrenisymptomer, har både han og de andre to forfatterne vært interessert i å undersøke om det er mulig å forhindre eller utsette psykoseutvikling hos dem som er vurdert å være i stor risiko for å utvikle det. studie som ble publisert i Schozophrenia Bulletin i 2012 (Gaag et.al. 2012). Resultatene viser at langt færre av de som mottok kognitiv atferdsterapi utviklet psykose og/eller hadde mindre omfattende symptomer sammenlignet de som kun fikk behandling for angst og/eller depresjon. Manualen kan for øvrig lastes ned på www.routledge.com/9780415539685 God lesing! Boken gir en grundig innføring i hva som menes med psykoserisiko, og ikke minst hva det medfører av plager og symptomer hos den som er rammet. Om man er kognitiv terapeut eller ikke, så er det mye å hente her av både ny og gammel kunnskap som man med fordel kan anvende i sitt kliniske arbeid med pasienter. Boken gir også en grundig innføring i den kognitive tilnærmingen til pasienter som strever med nærpsykotiske symptomer og opplevelser. Selv om et fåtall av disse faktisk utvikler en psykose, er de fleste av disse pasientene svært bekymret for å bli gal. Hovedfokus i den kognitive tilnærmingen er derfor psykoedukasjon for å oppnå normalisering av symptomer og dermed redusere katastrofetolkninger av symptomene. Modellen er godt dokumentert i en NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 37 38 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 Foto: Istockphoto HVA SKJER - KURS OG SEMINARER VÅR 2015 Kunnskapsbasert familiesamarbeid Kognitiv atferdsterapi Klinikkintegrert kompetanseutvikling TIPS Sør-Øst kan bidra med kompetansehevende tiltak innen kunnskapsbasert metode for familiesamarbeid til sykehus som ønsker å implementere behandlingstilbudet for sine pasienter med alvorlig psykisk lidelse. For at TIPS Sør-Øst skal kunne gå inn med ressurser i et slikt tiltak er det viktig at noen rammer er tilstede for å sikre god opplæring, veiledning og implementering. Et kurs alene er ofte ikke nok for at en ny metode skal bli tatt i bruk av helsepersonell. Det kreves praktisering av, og veiledning på metoden. Det er et mål at tiltaket skal generere interne ressurser for videre kompetanseheving og veiledning internt i klinikken. Etablering og drifting av et faglig nettverk innen kunnskapsbasert familiesamararbeid som intern ressurs på sykehuset kan være en fordel. Når TIPS SørØst går inn med kompetansehevingstiltak er det derfor ønskelig at den lokale klinikken/avdelingen/DPS legger til rette for at tiltaket forankres i ledelse og system, og slik sikrer god implementering. Klinikkintegrert kompetanseutvikling Vi ønsker å bidra til implementering av kognitiv terapi for psykoselidelser, og vil arbeide strategisk og i samarbeid med helseforetakene i Helse Sør-Øst for å få til dette som en integrert og systematisk del av behandlingen. Ta kontakt med oss så kan vi snakke om hvordan vi kan møte din klinikks behov for kompetanseutvikling av kunnskapsbasert familiesamarbeid ved psykoselidelser TIPS Sør-Øst kan bidra med kompetansehevende tiltak innen kognitiv terapi til sykehus som ønsker en satsning på dette behandlingstilbudet for sine pasienter med alvorlig psykisk lidelse. For at TIPS Sør-Øst skal kunne gå inn med ressurser i et slikt tiltak er det viktig at noen rammer er tilstede for å sikre god opplæring, veiledning og implementering. Et kurs alene er ofte ikke nok for at en ny metode skal bli tatt i bruk av helsepersonell. Det kreves praktisering av, og veiledning på metoden. Det er et mål at tiltaket skal generere interne ressurser for videre kompetanseheving og veiledning internt i klinikken. Etablering og drifting av et faglig nettverk innen kognitiv terapi som intern ressurs på sykehuset kan være en fordel. Når TIPS Sør-Øst går inn med kompetansehevingstiltak er det derfor ønskelig at den lokale klinikken/avdelingen/DPS legger til rette for at tiltaket forankres i ledelse og system, og slik sikrer god implementering. Fagansvarlige ved TIPS Sør-Øst: Anne Fjell: [email protected] og Inger Stølan Hymer: [email protected] Ta kontakt med oss så kan vi snakke om hvordan vi kan møte din klinikks behov for kompetanseutvikling av kognitiv atferdsterapi ved psykoselidelser Fagansvarlig ved TIPS Sør-Øst: Marit Grande: [email protected] NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 39 HVA SKJER - KURS OG SEMINARER VÅR 2015 PANSS Kursdag: 5. februar Tid: 0930 -1600 Kurs sted: TIPS Sør-Østs lokaler på Majorstua, Fridtjof Nansens vei 12 Kursavgift: Gratis Søknadsfrist: 30. januar Påmelding på nettsiden under Kurs i PANSS Drøftingsforum for leger i BUP Utredning og behandling av psykosespekterlidelser er utfordrende og byr på en rekke problemstillinger, spesielt når det gjelder medisinering. Vi ved TIPS Sør-Øst ønsker at leger som står med disse problemstillingene skal ha mulighet til å drøfte aktuelle temaer med kolleger. Vi vil derfor legge til rette for at leger (og enkelte psykologer) kan møtes og få faglig påfyll, inspirasjon og diskusjon vedrørende dette temaet med jevne mellomrom. Vi inviterer derfor til Drøftingsforum her ved TIPS Sør-Øst: Se tips-kompetansesenter.no for informasjon om neste drøftingsforum vår 2015 SIPS SIPS er et Strukturert Intervju for Psykoserisiko Syndromer. Det kan brukes til å kartlegge og vurdere symptomer på mulig psykoseutvikling. Kurset strekker seg over to dager med noen ukers mellomrom. Kursdager: 5. mars og 16. april. Begge dager er obligatorisk. Tid: 0930 – 1600 begge dager 40 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 Sted: TIPS Sør-Østs lokaler på Majorstua Kursavgift: Gratis Søknadsfrist: 27. februar Påmelding på nettsiden tips-kompetansesenter.no FagTIPS FagTIPS er en arena for det faglige psykosenettverket i Helse Sør-Øst. Vi tilbyr fagseminarer og ønsker at dette skal være et møtested for kollegaer på tvers av sykehus og enheter der man kan snakke sammen og utveksle erfaringer. Seminarene er gratis og holdes som regel tre fredager i semesteret fra kl 12 - 15. Velkommen! Program for våren 2015 og påmelding gjøres innen oppgitte frister på tips-kompetansesenter.no NB! Dersom du er påmeldt, og likevel ikke kommer på seminaret, og ikke har gitt oss skriftlig beskjed, vil du bli belastet et gebyr på 500 kroner. Dersom ikke annet er oppgitt holdes alle FagTIPS i TIPS Sør-Østs lokaler i Fridtjof Nansens vei 12 A på Majorstua. HVA SKJER Velkommen til TIPS Nettverkskonferanse 10. februar 2015 Hvordan forstå og behandle psykose hos pasienter med migrasjonsbakgrunn? TIPS Sør-Øst inviterer til årlig nettverkskonferanse 10. februar 2015 Tid: 10.00 - 15.30 Sted: Oslo universitetssykehus, Gaustad sykehus, Festsalen bygg 10 Kursavgift: Gratis Påmelding på tips-kompetansesenter.no NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 41 HVA SKJER Velkommen til den 5. Landskonferansen for psykoedukativt familiesamarbeid ved psykoser og andre alvorlige psykiske lidelser i Stavanger 20. og 21. mai 2015 Hovedforeleser på konferansen vil være Dr. Yasaman Mottaghipour fra psykiatrisk enhet ved Shahid Behesthi Medical Universitet i Teheran, Iran. Hun har over flere år deltatt i utvikling av et virksomt psykoedukativt familiearbeid i Iran. Hun skal presentere: The Pyramid of Care: et rammeverk for familieinkludering i et psykiatrisk behandlingstilbud. Konferanseprogrammet blir ellers satt sammen med presentasjoner av variert erfaring med psykoedukativt familietilbud i et ordinært behandlingstilbud bl.a. presentasjoner av familietilbud for personer i en risikofase for utvikling av psykose og et virksomt familietilbud ved rus og psykose. Brukere; både pasienter og familiemedlemmer vil dele sine erfaringer om det virksomme i et psykoedukativt familietilbud. Les om familiearbeid på www.tips-info.com/familietips og på TIPS Sør- Øst hjemmeside www.tips-kompetansesenter.no 42 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 Program og påmeldingskjema vil bli lagt ut på disse hjemmesidene. Konferanseansvarlige er: [email protected]; [email protected] [email protected] [email protected] AKTUELLE KONFERANSER NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 43 TIPS Sør-Øst Fridtjof Nansens vei 12, inng A 0369 Oslo ISSN: 1891-3210 44 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
